Hulemannen · 2010-02-27 · NR. XX XX. XXXXXXXX 2010 AFTENPOSTEN 8 26. FEBRUAR 2010 Unge kinesere kan bli Vestens redning 22 Er Mona Lisa egentlig da Vinci selv? 32 En sprøyte tok

NR. XX XX. XXXXXXXX 2010AFTENPOSTENNR. 8 26. FEBRUAR 2010AFTENPOSTEN

Unge kinesere kan bli Vestens redning 22Er Mona Lisa egentlig da Vinci selv? 32

En sprøyte tok fra Simen sexlysten 36

HulemannenSverre Nøkling har levd som eremitt i 30 år

3A-MAGASINET 26. FEBRUAR 2010

TAR ARV PÅ ALVOR Harald Eia og Ole-MartinIhle skal la biologer og psykologer ta hevn over

samfunnsforskere. På TV.

FOTO: JAN T. ESPEDAL

FORSIDEN:Sverre Nøklingforan en avhulene sine.

UtfallJordan nåAktuell vitenVidunderligenye verden

4

20

30

52

Leve sammenKokkekokLivet i familienSudoku

KryssordReaksjonerFolkets røstGodt å vite

54

56

60

62

63

64

65

66HulemannenSverre Nøkling har levd som eremitt i 30 år

Alltid

INNHOLD Fredag 26. februar 2010 Intro

VILLMARKEN KALLER. PåHardangervidda pendler Sver-re Nøkling (59) mellom seks-syv snøhuler. Det har han gjorti hele sitt voksne liv. A-maga-sinet har møtt ham sammenmed regissør Fridtjof Kjæreng.Han har stått for en dokumen-tarfilm om huleboeren, somsnart har première.

Hvorfor velger noen enebo-ertilværelsen på vidda? Ikke ién uke, ikke i et halvt år – meni tre tiår? Det fascinerer oss.Den totale friheten. Fraværetav sivilisasjonens goder. En fin-ger til det bekvemme A4-livet.Vi bare må vite hvorfor.

For noen dager siden sattesnøhulemannen, med regissø-rens hjelp, inn en annonse påfinn.no om at en av hulene ertil leie for kr 1,- pr. uke. «Denkløyvde Steinen er den ultima-te bolig for frihet og medita-sjon,» står det å lese. Reaksjo-nene lot ikke vente på seg. Fle-re bloggere kommenterte hu-leboerlivet og berømmer Nøk-ling for å leve økologisk og mil-jøvennlig.

Han skyter ikke ryper engang. Sånn sett er huleman-nen kul. Et svar på tidens ropom å klare seg med minst mu-lig og ikke ligge naturen til last.

Nøkling selv vil ikke ha formye oppstyr om sin livsstil.Men historien omkring ham fåross til å kjenne på vår egen fri-hetstrang. Hvor dypt stikkerden egentlig? Og hvor mye ervi villig til å betale for å brytemønsteret og leve «fritt»?

[email protected]

Total frihetfascinerer

LENE SKOGSTRØMreportasjeleder i A-magasinet

FjELL-MAT

Frister det medertesuppe oglettrøkt fjell-ørret, bør dulegge turen omLom.

IKKE GÅ, VÆRSÅ SNILL

En fortvilet mannrisikerer å mistesin kone.Frode Thuengir råd.

BLIRGÅTEN

LØST?�Hodeskallentil Leonardoda Vinci kankanskje fortel-le oss at detfaktisk varseg selv hanmalte somMona Lisa.

30 ÅR IHULER

De siste ti åre-ne har en film-regissør fulgtSverre Nøkling,som har boddi huler i fjellethalve livet.

6

16

56

32

54

ILL.

:POL

ISTA

MPA

FOTO

:JAN

T.ES

PEDA

L

FOTO

:EST

ENBO

RGOS

ILL.

:TOR

AM

.NOR

DBER

G/SV

OVEL

.NOI

FOTO

:JAN

T.ES

PEDA

L

6 A-MAGASINET 26. FEBRUAR 2010


Hjem,kjære hjemNoen bestiger et fjell. Det kalles bragd.Sverre Nøkling har bodd 30 år i huleri fjellheimen. Han kaller det et liv.Tekst: KJETIL S. ØSTLI Foto: Jan T. ESPEDaL


hjem, kjære hjem

HardangerviddaFra filosofen Nietzsches mest berømteverk Slik talte Zarathustra:

«Da Zarathustra fylte tredve år, brøt hanopp fra sitt hjem og sin hjemlige sjø ogsøkte opp i fjellene. Her nød han sin åndog drakk av sin ensomhet i ti år uten åbli trett.»

Og Sverre Nøkling, Snøhuleman-nen? Han har vært der oppe i tredve årnå. Hvorfor brøt han opp? Vi vet ikke.Vi går nå i håp om å finne ham.

Ifølge regissøren som fikk lage filmom ham etter at de møttes tilfeldig påvidda for femten år siden – der beggeså noe av seg selv i den andre, ettersombegge oppsøkte fjellet for å ha det forseg selv – skal den skjeggete 59-årin-gen fra Hjelmeland i indre Rogalandnå være på vei til en av hulene sine.Han skal ha ligget syk i et bomberomi Odda noen dager, men grunnet sti-gende form og en sterk fornemmelseav høytrykk skal han ha trukket hjemtil fjellet igjen, til en avsidesliggendedal der kun han og villreinen ferdes,mot en av favoritthulene – under enkløyvd stein.

Når noen bryter ut av flokken oglever annerledes enn resten, må vialltid vite hvorfor. Hvorfor flyttetSverre Nøkling til fjellet? Hvem er dunår du vinter og sommer bor i huler iJotunheimen og på Hardangervidda?Når du våkner kald og må gå for ikkeå fryse ihjel, for så å legge deg i enannen hule? I Slik talte Zarathustrastiger vismannen etter ti års tilflukt ifjellene ned til menneskene for å delesin visdom. Sverre Nøkling har ennåikke kommet ned.

Han er her! Vi parkerer nær Haukelipå Hardangervidda en februaretter-middag. Himmelen er blå herfra tilevigheten (Vinje, Stavanger/Odda).Det gnistrer i snøkrystaller, og sol gjørsnø til gull. Dagen er forlokkende vak-ker, men blir snart farlig kald.

– Han er her! roper den prisbeløn-nede regissøren Fridtjof Kjæreng ogpeker mot et rødt flagg, laget av engammel anorakk, som vaier over ensammenrast koie. Kjæreng, som frafør har gjort Lars Monsen kjent, skalvise vei til hulemannen.

Bak flagget enda et tegn, et ensligskispor skrått oppover fjellsiden. Vigår i snøhulemannens fotspor, ogspørsmålene kverner: Hvorfor? Hvemer han? Uteligger? Friluftsfanatiker?Vismann? Galning? Utelukker det enedet andre?

Noe vet vi. Han er den yngste av firesøsken. Han har gått på skogskole,men fullførte ikke. Han emigrerte tilAustralia som 20-åring for å kommeseg bort fra kulden og kjedsomhetenher. I to år vandret han der. Senerebodde han i fristaden Christiania, forså å farte i Marokko, Syria, Libanon.Da han vendte hjem, gikk han opp ihøyden, til familiens irritasjon og – et-ter som tiden gikk – fortvilelse.

Akk, hvilken tinde skal jeg nu bestigemed min lengsel? Fra alle fjelltopper skuerjeg utover fedre- og mødreland. Men mitteget hjemland fant jeg ikke – hverken rasteller ro fant jeg noe sted. (fra Slik talteZarathustra)

Siden opplysningene om ham ersparsomme, må vi se hva sporet hansrøper. Det går rett opp bratte stignin-ger uten å ty til fiskeben. Det viser bådestahet og styrke. På det første platåetdreier sporet rett øst, som om noe derhar lokket ham, før sporet returnerernoen meter høyere og fortset-ter mot fjellet. (Når vi ser sporet

Å BLI SEttDen premièreklare filmenSnøhulemannen er SverreNøklings avtrykk i historien.

ÅPNINGEN:� SverreNøkling på vei opp avfavoritthulen på Har-

dangervidda. Han kjen-ner på kroppen at det

er høytrykk i dag.




Det er et merkelig syn.Et enslig skispor innover fjelletstopper brått ved en høy stein,som om verden slutter her.


returnere, dropper vi avstikkerenfor å spare tid.) Minutter senere

stopper sporet ved en stor stein. Herhar hulemannen tatt av skiene og gåttrundt steinen. Ved steinen er også sporfra en hare og en rype.

– Hulemannen går hit og dit. Hanser på dyr. Han lever som et dyr, sierregissøren.

(Vi sparer her tid ved ikke å gå rundtsteinen.) Nærmere. Vi må finne hamfør mørket faller på.

Jubelbrølet. Lydene fra riksveien erborte. Man hører kun svakt sus avvind. Solen står lavt og gir fjellene etskjær av rosa og oransje. Hjertet ban-ker hardt. Litt av den uro fjell og kuldekan gi, men mest av barsk glede.

– Tenk at dette er Sverres hjem! Herbor han! Roper regissøren, for så å syn-ge en sang han finner på. Selv roperjeg JUHUU! Dette er hva fjellet gjørmed oss. For et land! Det må være lovå si. Juhuu! Nærmere hulemannen.

– Sverre er en eksistensialist i or-dets bokstavelige forstand! Han ersom snytt ut av Zarathustra-myten,sier regissøren, som også har studertfilosofi. Ifølge Nietzsche er Gud død. Ien gudløs verden må mennesket selvskape mening. Kulturen og moralener skapt for å tøyle vår natur. Man måbryte med dette, sier Nietzsche – ellerforbli et slavemenneske, styrt av mo-ral, vaner og konvensjoner.

Og vi? I små øyeblikk stopper vi opp-slukt av alt det vakre. Men vi rister ossraskt løs. Vårt mål er å komme frem.

Sporet fortsetter rundt en knaus,på en smal hylle, og vi kjenner sugetfra dalbunnen under oss. På en gam-mel metallkonstruksjon (rester frakraftutbygging) henger en sag. Dener hulemannens. Ved en nedsagettelefonstolpe ligger fire-fem vedkub-ber. Hvor kaldt er det? 15 minus? Vinærmer oss, sier regissøren, idet vi gårover et vann i en trang dal. Ingen vind.Ingen lyder.

– Dette er stua hans, sier regissørenplutselig.

Det er et merkelig syn. Et ensligskispor fører innover fjellet og stop-per brått ved en fire-fem meter høystein, som om verden slutter her. Vistirrer. En mørk prikk blir større, for såå forsvinne i bakken. Sekunder senereser vi snø som kastes i været. Snøhu-lemannen måker inngangsdøren. Såser vi hendene hans sette fire norskeflagg i snøen, og da vi er helt nær, servi hulemannen bære en radio. Vi hørerjubelbrøl fra den, og det første hule-mannen sier, vendt vekk fra oss, er:

– Vi har vunnet gull i Vancouver!

Hvorfor? Hva? Hvem vant? Ingenvant, sier han og ler høyt, det var bareen radioreklame for sånne flatskjer-mer. Vi stirrer på ham. Men han servekk. Han har lag på lag med klær påseg, på hodet flere luer surret som enturban. Første gangen filmregissørenog hulemannen møttes, var sistnevnte

I engudløsverdenmåmen-nesketselvskapemening

FILMREGISSØREN:� Fridtjof Kjæreng mener hulemannen symboliserer drømmen om frihet og lengselen etter natur.


hjem, kjære hjem

så sjenert at han snakket med ryggentil. Han hadde trædd flere underbuk-ser utenpå buksa. Er han gal? Nei, erman alene og ballene fryser, spillerdet ingen rolle om underbuksa er in-nerst eller ytterst. Slik tenker en isolertmann. Friheten, tenkte regissøren, jeghar møtt et menneske som lever fritt.

– Hva har skjedd med øyet ditt? Hardu fått blåveis? spør regissøren. Hvamener du? svarer Nøkling. Har duikke sett deg i speilet? spør Kjæreng.Er du morsom? Jeg har jo ikke speil,svarer hulemannen. Han antar at blå-veisen er et sprengt blodkar.

Vi kler på oss mer klær. Endelig skalvi få svar på hvorfor han lever her. Hu-lemannen peker på støvlene sine.

– Folk kaster uforståelig mangebrukbare ting. Disse kjøpte jeg for 200kroner i Lom. Gasskokeren i hula kjøp-te jeg brukt i Bismo. Har man gjeld,blir man fort en slave.

– Er det derfor du bor i huler?– Livet blir som det blir, og man kan

ikke alltid peke på hvorfor. Jeg soverbest ute. Det blir som Michael Jacksonog oksygenteltet, det. Har man fun-net ungdomskilden, vil man drikkeav den.

Han ler. Ute er det 20 minusgrader.Det mørkner, og vi må ha svar.

– Du må gjerne stille spørsmål, menjeg har få svar. For noen er friluftsliven hobby. For meg er det livet.

– Men hvordan begynte dette livet?Sverre Nøkling svarer ikke. Han

forteller om to menn som forsvant

gjennom isen, at man må kjennestrømmene i regulerte vann, om tosom ble drept i et ras nylig, for slikvirker hukommelsen, sier han, det erde dramatiske hendelsene man hus-ker, de ekstreme turene når det blåseropp og du ikke lenger har fjellet, deter fjellet som har deg.

Hvorfor? spør jeg, og han ser mothimmelen, sier han er skarp i dag,men det er bra her nå. Det er høytrykk.Kroppen og hodet er mye lettere i høy-trykk, sier han, da er det glimrende lettå sette av gårde, som medvind. Ved lav-trykk presses man ned og blir tung.

– Men vinteren har tatt på, jeg måinnrømme det. Det kan bli for myekulde. Heldigvis går det rette veien,mot lyset.

Ned i hullet. Han snakker raskt og lerhøyt, og kun da ser han på oss, for såå se ned når latteren stilner. Til regis-søren fra Tromsø snakker huleman-nen nordnorsk. Til meg østlandsk, tilfotografen fra Bergen bergensk. Bråttklyver han ned i hullet i snøen. Hulener halvannen meter dyp. Forskjellenpå inne og ute er kanskje 25 grader.Til høyre i hulen, i en sprekk i fjellet,en feltseng med sovepose. Ved sidenav den en Jøtul-ovn, trukket opp påakebrett, med rør ut av hulen. Ellers:Noen kasser med utstyr og proviant,et gasskokebluss. Han byr på kaffekokt på grut fra en tidligere tur. Giross isopor å sitte på. Tenner stearinlys,og hulen varmes sakte opp.

Her bor en mann. Hvorfor?– Her vi sitter nå, skal jeg spa ut

jordmasser. Jeg skal senke gulvet enmeter. Jeg skal gjøre mye her. Men jeghar turet så mye i Jotunheimen at dajeg kom hit i høst, hadde jeg ikke tid.

Selv hulemenn tenker på oppussing.Selv eremitter har ikke tid. Det er trøsti det.

– Det finnes ikke noe dramatisk ven-depunkt. A4-livet med jobb og familie,bil og hus lokker meg bare ikke. Jeghar alltid gått i fjellet, og jo eldre manblir, desto mer fokuserer man på hvaman liker. Så gjør man de tingene. Ogda angrer man heller ikke på det manikke gjorde.

– Hvordan forløper en dag?– Jeg legger meg tidlig, som dyrene,

og leser litt. Nå leser jeg en ameri-kansk thriller, The Bankrupt Strategy.For å holde spansken ved like tar jeginn spansk radio på mellombølgen. Ifall jeg drar til Spania.

Han står opp i fem-sekstiden. Hø-rer nyheter og værmelding mens hankoker kaffe, så planlegges dagen hvishan ikke gjorde det kvelden før. Noenganger skriver han lister, som «Huskspade». Planen for i morgen er å ståopp tidlig, gå 200 høydemeter til enmindre hule og depot på 1550 me-ters høyde. Etter det: Bare være der,gå rundt og se mot Folgefonna og ut-over Hardangervidda. Er formen god,starter han i mørket. Han vet han skaloppover, som han vet han skalnedover hvis han overraskes av

«Hulemannengår hit og dit.Han ser på dyr.Han lever somet dyr.»Fridtjof Kjæreng, regissør

PR-kNEP:� For å skape blest om filmen er denneannonsen er lagt ut på finn.no.


storm. Ja da. Og så skal han hentenoen vedkubber.

Hvorfor? Tenker jeg, og det haster,for det er litt for mørkt ute nå. Ødeleg-ger jeg en skitupp, sier han, må denordnes. Det kan ta en dag.

La dem høre meg klapre med tennene ogstønne i vinterkulden, alle disse misunne-lige sveklinger som omgir meg! Mens jegstønner og klaprer slik, flykter jeg fra deresstuer. (Fra Slik talte Zarathustra)

kulden. Jeg spanderer en Kvikk Lunsj.Han tar en stripe og gjemmer de treandre. Han hverken jakter eller fisker,sier han, han lever i naturen, ikke avden. Rypa er jo en flott fugl, men hanhar ikke hjerte til å drepe den. Og må-ren, veit du, har et så nydelig ansikt oger grådig nysgjerrig.

– Men han kan gå berserk, altså.Skikkelig berserk! Best liker jeg velreinsdyret. Når jeg bor med dem, blirde mine venner, på en måte.

– Hva gjør du når du er kald?– Sånn kan jeg ikke tenke. Kulden

må fortrenges. Ellers går det ikke. Deter vel som å ha kjerring. Man må for-trenge endel for at det skal gå. Men jegmå unngå å bli våt. Blir jeg for kald,

drar jeg til bygda og tar solarium ellerbadstue. Eller flyr til Malaga, videre tilfjellmassivet i Sierra Nevada. Det erhuler der også. Jeg kan når som helstdra til utlandet. Det liker jeg å tenkepå.

– Så du kan forlate fjellet?– Ja, jeg er ingen fanatiker. Jeg kan

bli overstimulert av fjell. Noen gangerligger gleden i å komme ned etter å havært lenge her oppe. Byen er grei nokden, men jeg oppsøker den vanligvisikke. Eller jo. Da Mette-Marit giftet seg,dro jeg rett fra Jotunheimen til Oslofor å glane. Så dro jeg til Jotunheimenigjen. Under OL i 1994 bodde jeg itelt på Lillehammer for å kjenne påstemningen. Jeg er ikke så fokusert påhvem som vinner og taper. Men jegliker hurlumheien. Så må jeg opp hitigjen.

Hvorfor må han det? Han pustertungt, sier «livet blir som det blir».

I går var han på et bønnemøte iOdda, forteller han. Han er hedning,men tok nå turen. Er du frelst? ble hanspurt.

– En definisjon av ordet stammerfra slavetiden. Altså, å være fri fra len-kene, eller å ha unnsluppet en fare. Jeger heiefrelst, svarte jeg, frelst på fjell.

Men frir man seg fra én ting, kan manbli opphengt i noe annet. Og jeg måinnrømme det: Jeg er veldig opphengti det der med fjell.

– Men hva oppsøker du?– Det blir som å snakke om solen,

det her, vi kan snakke om det i en evig-het uten å komme til kjernen. Men detligger noe i villskapen. At jeg kan hanaturen for meg selv, nærmest adopte-re et fjell. Men det er halve sannheten,for i storm er det fjellet som har meg.Da oppstår en eksistensiell opplevelse.Det er jo det som er livet, da. At detkjennes på kroppen, når instinktene ilillehjernen trigges, instinktene om åoverleve. Når jeg mestrer noe, føler jegmeg som en konge, sier han.

Den som stadig skåner seg selv, blir tilslutt bløtaktig. Velsignet være alt som her-der! (Fra Slik talte Zarathustra)

– Du går på trygd fordi du ikke kantilpasse deg. Din frihet er altså sponsetav Nav?

Han ler og sier det er et fantastisktegn på Norges velstand.

– Om noen blir provosert av det, erdet greit for meg. Noen trygdede drartil Syden. Jeg drar til snøhuler.

Kuldenmåfortren-ges.Ellersgår detikke.

NEdtuREN:� Sverre Nøkling på vei ned fra Hardangervidda for å ta solarium og deretter frakte en ovn opp til en annen hule.


– Hvorfor ble du med i filmen?– Man er vel PR-kåt, da, jeg ønsker å

lage et lite fotavtrykk i historien. Folkkjenner meg bare som Uteliggereneller Fjellfanten. Jeg vil jo bare pro-motere friluftsliv.

Men hvorfor? Sverre Nøkling begyn-ner å bli rastløs. Han gjentar at detikke er så mye å si. Han sier det kanvære lurt å dra nå, vi som skal på skined til bygda. For månen er liten, detblir snart veldig mørkt, og han skallegge seg.

– Hva tenker du om oss som borbekvemt og trygt i byer?

– Det tenker jeg ikke mye på. Jegnekter å bli med på et skille mellommeg og «de andre». Selv de mestspesielle menneskene er som deg ogmeg, de blir profilert som raringer el-ler som genier som oppdager relativi-tetsteorien, men på det fundamentaleer vi ganske like.

– Men noen følger lystene sine merenn andre?

– Det er klart. Men du må ikke my-tologisere og hausse opp dette. JohnLennon skrev «Working Class Hero»,veit du, og løftet arbeiderklasseman-nen opp til det ugjenkjennelige. Og

Lenin ligger på mausoleum, men villehelst ligge nær sin mor. Se på Muham-med. Det kan bli ville tilstander nårman lager myter av mennesker, sierhan.

Hvorfor? Familien hans stilte ogsådet spørsmålet. Igjen og igjen. Hvor-for kan du ikke leve normalt og bo ihus som alle andre? spurte morenhans i håp om å få sin sønn ned frafjellet. Før hun døde, skrev hun i tes-tamentet:

«Undertegnede, Helga Nøkling, be-stemmer herved som min siste viljeat min yngste sønn, Sverre Nøkling[ ...] skal overta leiligheten på skifteetter meg [ ...] Betingelsen for atSverre Nøkling eventuelt kan overtaleiligheten [ ...] er at han blir sittendemed leiligheten og ikke selger dennemed mindre han bruker pengene til åskaffe seg annen bolig for. [ ...] Denneordning skal stå ved makt ti år ettermin bortgang.»

– Etter arven har jeg en million kro-ner på sperret konto og kan når somhelst flytte til byen. Men jeg har jo fredher. Folk har alltid spurt: «Hvorfor?»Jeg lurer på det selv også. Jeg kan liggeher og fryse meg helseløs på kvelde-ne. Da kommer det til et punkt da jeg

tenker: Hva faen gjør jeg her? Når jegkunne vært en annen plass og gjortnoe annet?

Han ler høyt, og nå ser han oss en-delig i øynene.

– Hvilket svar har du da?– Jeg har ingen. Zarathustra trakk

jo opp i fjellet. Arne Næss også. Witt-genstein dro til Luster. Man må velisolere seg for å få visjoner og ideer.Men det er litt rart det der. Jeg har tidtil å tenke i timevis, men likevel finnerjeg ikke opp kruttet. Jeg bare turer frasted til sted. Det går i de små tingene.Få tak i mat. Reparere utstyr. Bli tørr.Se på fjell. Finne ved. Se etter dyr. Spasnø. Bli varm. Og når jeg får varmen itærne, tenker jeg: Det er nå bare livet,dette, det er nå bare livet.

[email protected]

kuNSt:� Rester etter eldre tiders kraftutvinning er eneste tegn til sivilisasjon. Kunst, mener hulemannen.

Documents

Hulemannen · 2010-02-27 · NR. XX XX. XXXXXXXX 2010 AFTENPOSTEN 8 26. FEBRUAR 2010 Unge kinesere kan bli Vestens redning 22 Er Mona Lisa egentlig da Vinci selv? 32 En sprøyte tok