IFRS- - ey.comFIL… · 2 Forord Avleggelse av regnskap i tråd med IFRS er krevende for mange foretak. IFRS er et svært omfattende regelverk og inneholder svært mange notekrav

IFRS-håndboken 2012

2

ForordAvleggelse av regnskap i tråd med IFRS er krevende for mange foretak. IFRS er et svært omfattende regelverk og inneholder svært mange notekrav. Mange selskaper har gjennom de siste årene blitt erfarne brukere av sjekklister for å sikre at alle notekravene i IFRS er oppfylt. Formålet med et årsregnskap avlagt i tråd med IFRS er imidlertid å gi nyttig informasjon til brukerne av regnskapet, - det vil i hovedsak si investorer, analytikere og långivere. Vi har observert en tendens til at omfang av og streben etter oppfyllelse av sjekklistene har gått på bekostning av informasjonsverdien i regnskapene. Etter vår oppfatning er det på tide med en gjennomgang av regnskapene til mange selskaper med fokus på regnskapsinformasjonsverdi, noe som også vil kunne medføre behov for forenklinger i regnskapet. Med denne boken vil vi forsøke å bidra til å hjelpe selskapene i den praktiske avleggelsen av årsregnskap i tråd med IFRS. Fokus i boken er praktisk anvendelse av reglene og utarbeidelse av noter.

Ernst & Young har gjennom flere år utgitt boken «IFRS i Norge» som beskriver de fleste relevante IFRS’er fordelt på tema- og bransjeartikler. Mens «IFRS i Norge» er en teoretisk bok med fokus på regleverk, så forsøker vi med «IFRS-håndboken 2012» å gi en mer brukervennlig og praktisk rettet bok. Vi kan si at mens boken «IFRS i Norge» forteller deg hvorfor, forteller «IFRS-håndboken 2012» deg hvordan. Artiklene i denne boken kan leses isolert da de inneholder en beskrivelse av regelverket i den aktuelle IFRS standarden, men for en mer detaljert redegjørelse for prinsippene i de enkelte standarder henvises det til boken «IFRS i Norge».

I tillegg til praktiske temaartikler innenfor utvalgte områder inneholder også boken en artikkel om regnskapets formål og hvordan analytikerne bør bruke regnskapsinformasjonen for analyse av selskaper.

Boken inneholder også en praktisk artikkel om regnskapsavslutningsprosessen samt en artikkel som tar for seg internkontroll over finansiell rapportering som vi håper kan være nyttige for regnskaps-ansvarlige i selskapene. I tillegg har vi tatt med en artikkel hvor vi oppsummerer ”RAPP2012”, en studie av den finansielle rapporteringsprosessen hos over 70 norske selskaper, som vi gjennomførte våren 2012. Denne belyser på en god måte mange sentrale temaer rundt regnskapsavslutningspro-sessen og internkontroll på dette området. Sammen er disse tre artiklene etter vårt syn svært nyttig lesning for selskaper som ønsker å forbedre sin finansielle rapporteringsprosess.

I årets versjon har vi også tatt med en artikkel som vi har kalt ”Klar for børs”. Her retter vi søkelyset på hva som er viktig å tenke på i forkant av en mulig børsnotering.

De enkelte artiklene inneholder en rekke eksempler fra regnskapene til norske selskaper. Disse eksemplene representerer ikke nødvendigvis beste eller verste praksis, men må kun oppfattes som illustrasjoner på de ulike temaer som tas opp i boken.

Boken er skrevet med formål å være et praktisk hjelpemiddel ved avleggelsen av årsregnskapet for 2012. Dette innebærer at vedtatte endringer som gjelder senere perioder ikke er omtalt i denne boken. Boken vil fremover bli gjenstand for jevnlige oppdateringer. IFRS er i stadig utvikling gjennom nye standarder og fortolkninger, og erfaringer fra praksis medfører at tidligere forståelser i en del tilfeller har blitt endret. En kan forvente at det også fremover vil utvikle seg nye syn på enkelte problemstillinger som følge av nye erfaringer. Artiklene er utarbeidet av en rekke ulike forfattere

3Ernst & Young

11/2012 – 1 500 eks.

Trykk og innbinding: IT GrafiskDesign: Ernst & Young

ISBN 978-82-15-02016-7

(se oversikten under) og reflekterer således disse forfatternes syn. En rekke ressurspersoner i Ernst & Young har bidratt enten som forfattere og/eller som kvalitetssikrere, noe som har vært en nødvendighet for å sikre god bredde i artikkelsamlingen og dybde i hver artikkel.

Selv om boken har vært underlagt nøye kvalitetssikring, tar vi ikke ansvar for eventuelle feil i boken og følger av dette. Det enkelte selskap må selv vurdere hva som er en riktig forståelse av de enkelte bestemmelser i IFRS.

Vi håper denne boken blir et nyttig og praktisk hjelpemiddel for de som arbeider med regnskaps-avleggelsen i norske foretak. Vi håper også at våre artikler med fokus på selve rapporteringspro-sessen, kan være til inspirasjon i arbeidet med å rapportere mer effektivt og med høyere kvalitet.

November 2012

Finn Espen Sellæg (red.)

Partner og leder Ernst & Youngs rådgivningsenhet for finansielle rapportering (FAAS)

4

Forfattere og faglige kvalitetssikrere:

Finn Espen Sellæg (Statsautorisert revisor og autorisert finansanalytiker) Ørjan Agdesteen (Statsautorisert revisor) Irene Lorentzen (Siviløkonom og autorisert regnskapsfører) Nina Servold Oppi (Statsautorisert revisor) Dagny Stensgård Wik (Statsautorisert revisor) Eva Merete Ødegaard (Siviløkonom) Britt Hilde Rønning (Statsautorisert revisor) Markus Schmid (Statsautorisert revisor) Tomas Bonkerud (Statsautorisert revisor) Torkild Haugnes (Statsautorisert revisor, cand merc og autorisert finansanalytiker) Thomas Embretsen (Statsautorisert revisor) Bjarte Petersen (Statsautorisert revisor) Øystein M Ore (Statsautorisert revisor) Kim Vangen (Master i Regnskap og Revisjon) Annette Gjersvik (Statsautorisert revisor) Morten Haukaas (Statsautorisert revisor) Christian Ronæss (Statsautorisert revisor) Nina Rafen (Statsautorisert revisor) Kjetil Rimstad (Statsautorisert revisor og autorisert finansanalytiker) Susanne Larsen (Statsautorisert revisor) Magnus Eriksen (Master i regnskap og Revisjon) Anniken Færgestad (Siviløkonom MRR) Per Magne Hansen (Master i Regnskap og Revisjon) Anne-Cathrine Bernhoft (Statsautorisert revisor) Solveig Mjanger (Statsautorisert revisor) Cato Rognli (Siviløkonom) Nils Kristian Bø (Statsautorisert revisor og autorisert finansanalytiker)

5Ernst & Young

Artikler i bokaRegnskapet som informasjonskilde for finansanalyse ............18 Presentasjon av finansregnskap ............................................36 Segmentrapportering (IFRS 8) ..............................................70 Anleggsmidler (IAS 16) .........................................................96 Nedskrivninger (IAS 36) – en praktisk innføring ...................120 Leieavtaler (IAS 17) ............................................................168 Anleggskontrakter (IAS 11).................................................204 Inntektsføring – utvalgte problemstillinger (IAS 18) .............224 Varelager (IAS 2 Beholdninger) ...........................................244 Pensjoner (IAS 19) ..............................................................258 Sikringsbokføring (IAS 39) ..................................................278 Amortisert kost (IAS 39, IFRS 7) .........................................296 Skatt i konsern (IAS 12) ......................................................316 Oppstilling av kontantstrømmer (IAS 7) ...............................344 Årsberetningen ...................................................................372 Delårsrapportering (IAS 34) ................................................412 Rapporteringskrav for børsnoterte selskap ..........................440 Klar for børs .......................................................................470 Regnskapsavslutningsprosessen – vil du rapportere raskere og med høyere kvalitet? .............484 Internkontroll over finansiell rapportering ...........................510 RAPP2012 - en studie av den finansielle rapporteringsprosessen hos norske selskaper .....................534 Analyse av forskjeller mellom IFRS og GRS .........................556

6

InnholdRegnskapet som informasjonskilde for finansanalyse ............181. Regnskap som beslutningsinformasjon .................................................................................19

1.1 Generelt om regnskapet som beslutningsinformasjon ............................................19

1.2 Prosess knyttet til analyse av selskaper ..............................................................20

2. Verdsettelse basert på regnskapsinformasjon .......................................................................21

3. Bruk av multipler ...............................................................................................................24

4. Regnskapsinformasjon av særskilt betydning for analytikere ..................................................25

4.1 Generelt om resultatkvalitet ...............................................................................25

4.2 ”One offs” eller engangsposter ...........................................................................26

4.3 Gevinster på drift og tap knyttet til ”ikke videreført virksomhet” ............................28

4.4 Valuta ..............................................................................................................29

4.5 Sikring .............................................................................................................30

4.6 Restruktureringer og nedskrivninger ...................................................................31

4.7 Tilknyttede selskap ...........................................................................................32

4.8 Ikke balanseførte elementer ...............................................................................32

5. Bruk av kvartalsregnskap vs årsregnskap .............................................................................33

6. Mulighet for analytikere til å etterprøve lønnsomhet i foretatte investeringer ...........................33

7. Avslutning ........................................................................................................................34

Presentasjon av finansregnskap ............................................361. Generelt om finansregnskapet .............................................................................................37

1.1 Vesentlighet og ikke-relevant informasjon ............................................................38

2. Presentasjon av regnskapsoppstillingene .............................................................................40

2.1 Oppdelt eller parallelloppsett ..............................................................................40

2.2 Presentasjon av resultatoppstillingen ..................................................................41

2.2.1 Bruk av mellomresultater ....................................................................43

2.2.2 Oppstilling over totalresultat ...............................................................44

2.3 Presentasjon av oppstillingen av finansiell stilling (balansen) .................................46

2.3.1 Minstekrav til oppstilling over finansiell stilling ......................................47

2.3.2 Spesielt om finansinstitusjoner ............................................................49

2.3.3 Lånevilkår .........................................................................................50

3. Presentasjon av tilleggsopplysninger (noter) .........................................................................51

3.1 Estimatusikkerhet .............................................................................................51

3.2 Prinsippanvendelse ...........................................................................................54

3.3 Særskilt om inntektsføring .................................................................................55

3.4 Foretaksspesifikke, bransjespesifikke og geografisk spesifikke forhold.....................55

3.5 Kapitalstyring ...................................................................................................56

3.6 Opplysninger om finansielle instrumenter ............................................................57

3.6.1 Finansielle instrumenters betydning for finansiell stilling og inntjening ....58

3.6.2 Finansielle instrumenters påvirkning på foretakets risiko ........................60

3.6.3 Kredittrisiko ......................................................................................61

7Ernst & Young

3.6.4 Likviditetsrisiko..................................................................................61

3.6.5 Markedsrisiko ....................................................................................63

3.6.6 Sikringsbokføring ...............................................................................64

3.7 Pliktige tilleggskrav etter regnskapsloven ............................................................66

3.8 Andre viktige noteopplysninger ..........................................................................66

4. Non-GAAP measures ..........................................................................................................66

Segmentrapportering (IFRS 8) ..............................................701. Formålet med segmentrapportering .....................................................................................71

2. Hvilke selskaper omfattes av IFRS 8 .....................................................................................72

3. Definisjon og etablering av driftssegmenter og rapporterbare segmenter ................................73

3.1 Driftssegmenter ................................................................................................73

3.2 Rapporterbare segmenter ..................................................................................80

3.3 Dokumentasjon ...............................................................................................84

4. Måling av segmentinformasjon ............................................................................................85

5. Noteinformasjon ................................................................................................................85

5.1 Generell informasjon .........................................................................................86

5.2 Måleprinsipper ..................................................................................................87

5.3 Opplysninger om resultat- og balanseposter ........................................................885.4 Endringer i segmentinformasjon ............................................................................915.5 Opplysninger som vedrører hele selskapet .............................................................91

6. Avslutning .............................................................................................................................93

Anleggsmidler (IAS 16) .........................................................961. Innregning av anleggsmidler i balansen ................................................................................97

1.1 Generelt om innregning .....................................................................................97

1.2 Reservedeler og mindre deler .............................................................................97

1.3 Kostnader knyttet til miljø- eller sikkerhetskrav ....................................................98

1.4 Etterfølgende kostnader.....................................................................................98

2. Førstegangs måling av anleggsmidler .................................................................................100

2.1 Generelt om førstegangs måling .......................................................................100

2.2 Regnskapsføring av enkeltdeler av en eiendel (dekomponering) ...........................101

2.3 Tilfeldige inntekter i tilvirknings-/anskaffelsesperioden .......................................103

2.4 Fjerningsutgifter .............................................................................................103

3. Måling av anleggsmidler i etterfølgende perioder ................................................................105

3.1 Innledende om måling i etterfølgende perioder ...................................................105

3.2 Kostmetoden ..................................................................................................105

3.2.1 Grunnleggende om kostmetoden .......................................................105

3.2.2 Avskrivningsmetoder ........................................................................108

3.3 Verdireguleringsmetoden .................................................................................111

4. Fraregning av eiendeler ....................................................................................................113

8

5. Eiendeler holdt for salg ....................................................................................................114

6. Eiendeler under finansiell lease .........................................................................................115

7. Noteopplysninger ............................................................................................................115

Nedskrivninger (IAS 36) – en praktisk innføring ...................1201. Innledning ...........................................................................................................................1202. Kort oversikt over standardens målsetting, virkeområde og krav ............................................1213. Vurderingsenhet ved beregning av gjenvinnbart beløp ...........................................................123

3.1 Identifikasjon av kontantgenererende enhet .........................................................1233.2 Goodwill .............................................................................................................126

4. Identifikasjon av mulig verdifall .............................................................................................1295. Innregning og måling av tap ved verdifall ...............................................................................131

5.1 Nærmere om netto salgsverdi .............................................................................1365.2 Nærmere om bruksverdi .....................................................................................138

5.2.1 Bruk av kontantstrømestimater i bruksverdiberegningen .......................1395.2.2 Valg av diskonteringsrente ..................................................................147

6. Noteopplysninger ................................................................................................................1527. Et praktisk case: nedskrivningsvurdering av goodwill .............................................................158

7.1 Identifisering av balanseført verdi ........................................................................1587.2 Prognose og estimering av bruksverdi..................................................................1597.3 Beregning av avkastningskrav (diskonteringsrente) ...............................................1607.4 Nåverdi av KGE’en ..............................................................................................1627.5 Nedskrivningstest ...............................................................................................162

8. Intern kontroll og praktiske råd .............................................................................................1628.1 Kort om styret og ledelsens ansvar for intern kontroll over finansiell rapportering ..1628.2 Nærmere om prosess for nedskrivningsvurderinger ..............................................163

9. Oppsummering ....................................................................................................................165

Leieavtaler (IAS 17) ............................................................1681. Innledning .......................................................................................................................168

2. Hva er en leieavtale? ........................................................................................................169

2.1 Definisjon og virkeområde ................................................................................169

2.2 Fastsettelse av hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale ..................................170

2.2.1 Identifikasjon av en særskilt eiendel ...................................................171

2.2.2 Overføring av bruksrett til eiendelen ..................................................172

2.3 Når skal man vurdere hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale? .......................173

2.4 Hvordan skille leiebetalinger fra andre betalinger? .............................................174

2.5 Transaksjoner med juridisk form av en leieavtale ................................................175

3. Regnskapsmessig klassifisering av leieavtaler .....................................................................175

3.1 Grunnprinsipper ..............................................................................................175

3.2 ”Sjekkliste” til hjelp for klassifisering, jf. IAS 17.10 og 17.11 ...............................177

4. Regnskapsmessig håndtering av leieavtaler .......................................................................180

4.1 Vurdering av klassifisering ...............................................................................180

4.2 Regnskapsmessig behandling hos utleier ..........................................................181

4.2.1 Finansiell leieavtale for utleier ...........................................................181

4.2.2 Operasjonell leieavtale for utleier ......................................................184

9Ernst & Young

4.3 Regnskapsmessig behandling hos leietaker .......................................................186

4.3.1 Finansiell leieavtale for leietaker........................................................186

4.3.2 Operasjonell leieavtale for leietaker ...................................................188

4.4 Nærmere omtale vedrørende direkte utgifter .....................................................189

5. Leieavtaler for tomt og bygninger .....................................................................................190

6. Salg og tilbakeleietransaksjoner ........................................................................................191

6.1 Generelt .........................................................................................................191

6.2 Finansielle salgs- og tilbakeleietransaksjoner .....................................................191

6.3 Operasjonelle salgs- og tilbakeleietransaksjoner .................................................192


7.1 Opplysningskrav for leieavtaler etter IFRS .........................................................193

7.2 I leietakers årsregnskap skal det gis følgende informasjon om leieavtaler: .............194

7.2.1 Finansielle leieavtaler .......................................................................194

7.2.2 Operasjonelle leieavtaler ..................................................................196

7.3 I utleiers årsregnskap skal det gis følgende informasjon om leieavtaler: ................198

7.3.1 Finansielle leieavtaler, jf. IAS 17.47 - 48 ............................................198

7.3.2 Operasjonelle leieavtaler, jf. IAS 17.56 – 57 ........................................199

7.4 Salg og tilbakeleietransaksjoner ........................................................................199

7.5 Vurdering av innholdet i transaksjoner som har juridisk form av en leieavtale ........201

Anleggskontrakter (IAS 11).................................................2041. Hvordan identifisere en anleggskontrakt ...........................................................................204

2. Kontraktsinntekter, kontraktskostnader og fremdriftsmåling ................................................205

2.1 Kontraktsinntekter ..........................................................................................206

2.2 Kontraktskostnader .........................................................................................207

2.3 Fastsettelse av fullføringsgrad ..........................................................................208

2.4 Risikoavsetninger knyttet til anleggskontrakter ..................................................209

2.5 Endringsordre, tilleggsordre og opsjoner ...........................................................209

2.6 Kombinerte og segmenterte anleggskontrakter ..................................................210

3. Klassifisering og presentasjon av balanseposter ..................................................................212

3.1 Regnskapsføring av periodiseringsposter ...........................................................212

3.2 Presentasjon av balanseposter .........................................................................215


5. Anleggskontrakter og skatt ...............................................................................................222

Inntektsføring – utvalgte problemstillinger (IAS 18) .............2241. Inntektsføring av sammensatte leveranser .........................................................................224

1.1 Inntektsføring av programvare og vedlikeholdsavtale ..........................................227

1.2 Bonus- og lojalitetsprogram ..............................................................................230

1.3 Salg av kjøretøy med servicekontrakter .............................................................232

1.4 Inntekstføring av teletjenester ..........................................................................236

2. Inntektsføring av transporttjenester (shipping) ...................................................................239

Varelager (IAS 2 Beholdninger) ...........................................244

10

1. Innledning .......................................................................................................................244

2. Viktige definisjoner og begreper ........................................................................................245

2.1 Beholdninger ..................................................................................................245

2.2 Måling ............................................................................................................245

2.3 Sammenhengen mellom resultat- og balanseposter ............................................245

3.1 Hva inngår i anskaffelseskost for beholdninger (måling)? ....................................247

3.1.1 Generelt om måling ..........................................................................247

3.1.2 Fastsettelse og allokering av anskaffelseskost .....................................248

4. Netto realisasjonsverdi .....................................................................................................251


Pensjoner (IAS 19) ..............................................................2581. Kort om regnskapsreglene....................................................................................................2582. Fastsettelse av beregningsforutsetninger ..............................................................................259

2.1 Innledende om beregningsforutsetninger .............................................................2592.2 Diskonteringsrente .............................................................................................2612.3 Lønnsvekst ........................................................................................................2622.4 Pensjonsregulering ............................................................................................2632.5 Regulering av pensjon under opptjening fra folketrygden .....................................2642.6 Omfanget av frivillig avgang (”turn-over”) ...........................................................2642.7 Uførhetsrisiko ....................................................................................................2642.8 Dødsrisiko/overlevelsesrisiko ..............................................................................265

3. Gjennomgang og kontroll av aktuarberegninger ....................................................................2654. Praktisk bokføring av pensjonsforpliktelser ............................................................................2685. Arbeidsgiveravgift ...............................................................................................................2696. Noteopplysninger om pensjonsforpliktelser ...........................................................................270

Sikringsbokføring (IAS 39) ..................................................2781. Innledning ...........................................................................................................................2782. Generelt om regnskapsmessig sikring ...................................................................................2793. To hovedtyper av regnskapsmessig sikring ............................................................................281

3.1 Kontantstrømsikring ...........................................................................................2813.2 Virkelig verdi sikring ...........................................................................................2813.3 Praktiske eksempler på sikringsbokføring .............................................................282

3.3.1 Eksempel 1 – kontantstrømsikring, valutarisiko .....................................2823.3.2 Eksempel 2 – kontantstrømsikring, renterisiko ......................................2843.3.3 Eksempel 3 – virkelig verdi sikring, valutarisiko .....................................2863.3.4 Eksempel 4 – virkelig verdi sikring, renterisiko ......................................288

4. Krav ved anvendelse av sikringsbokføring .............................................................................2904.1 Krav til sikringsbokføring - generelt .....................................................................2904.2 Hva skal sikringsdokumentasjonen inneholde? .....................................................2904.3 Hvordan følge opp effektiviteten til sikringen? ......................................................2914.4 Kort om kravene ved overgang til IAS 39 .............................................................2924.5 Praktisk eksempel på sikringsdokumentasjon .......................................................293

Amortisert kost (IAS 39, IFRS 7) .........................................296

11Ernst & Young

1. Når skal amortisert kost benyttes? ........................................................................................2962. Hva er amortisert kost? ........................................................................................................298

2.1 Generelt om amortisert kost ................................................................................2982.2 Eksempel 1 - lån: ................................................................................................2992.3 Eksempel 2 – Utstedelse av obligasjon .................................................................3012.4 Investeringer holdt til forfall ................................................................................3012.5 Reklassifisering av hold til forfall investeringer .....................................................302

3. Hva inngår i kontantstrømmene? ..........................................................................................3024. Nedskrivningsvurderinger ....................................................................................................3035. Reforhandling av lån – eventuell fraregning og ny innregning med tilhørende resultateffekt ....304

5.1 Eksempel 3 – Reforhandling av lån .......................................................................3056. Renteendring ved flytende rente ...........................................................................................307

6.1 Eksempel 4 – Omestimering ved flytende rente ....................................................3077. Lån som måles til amortisert kost i fremmed valuta ...............................................................308

7.1 Eksempel 5 – Fremmed valuta .............................................................................3088. Notekrav .............................................................................................................................310

8.1 Opplysninger om virkelig verdi.............................................................................3108.2 Regnskapsprinsipper ..........................................................................................3118.3 Spesifikasjon av renteinntekter og –kostnader ......................................................3128.4 Vesentlig informasjon om låneforhold ..................................................................313

Skatt i konsern (IAS 12) ......................................................3161. Prinsippene for skatt i konsernregnskapet ..........................................................................317

1.1 Innledning ......................................................................................................317

1.2 Konserninterne transaksjoner ...........................................................................317

1.3 Skatt ved virksomhetssammenslutninger ...........................................................318

1.4 Ulik prinsippanvendelse i konsern – og selskapsregnskap .....................................318

1.5 Oppsummering av forskjeller mellom konsern – og selskapsregnskap ....................318

2. Periodens skattekostnad og effektiv skattesats ...................................................................319

2.1 Skattekostnadens bestanddeler ........................................................................319

2.2 Regnskapsføring av skatteeffekter ....................................................................321

2.3 Estimert skattekostnad og periodens skattekostnad ............................................324

3. Innregning av forpliktelser og eiendeler ved utsatt skatt ......................................................328

3.1 Innregning av eiendel ved utsatt skatt ...............................................................328

3.2 Innregning av forpliktelse ved utsatt skatt ..........................................................329

3.4 Skatt på investeringer som konsolideres - ”Outside temporary differences” ...........3303.5 Innregning av utsatt skatt forpliktelse for tilbakeholdte overskudd i datterselskap og tilknyttede selskap .................................................333

3.6 Innregning av utsatt skatt eiendel for fremført skattemessig underskudd ..............334

4. Konsernbidrag ................................................................................................................335

4.1 Regnskapsføring hos giverselskap .....................................................................336

5. Presentasjon av eiendeler og forpliktelser ved skatt ............................................................337

6. Usikre skatteposisjoner ....................................................................................................339

Oppstilling av kontantstrømmer (IAS 7) ...............................3441. Formålet med oppstillingen av kontantstrømmer ...................................................................344

12

2. Gjeldende krav etter IFRS ....................................................................................................3452.1 Kontanter og kontantekvivalenter ........................................................................3462.2 Inndeling av oppstilling av kontantstrømmer i drifts-, investerings- og finansieringsaktiviteter .......................................................................................3472.3 Noteopplysninger ...............................................................................................348

3. Eksempler på oppstillinger etter direkte og indirekte metode samt oppstillinger over investerings- og finansieringsaktiviteter ....................................................................................349

3.1 Kontantstrøm fra driftsaktiviteter ........................................................................3503.1.1 Direkte metode ...................................................................................3503.1.2 Indirekte metode ................................................................................354

3.3 Kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter .............................................................3573.4 Avstemming mot balansen ..................................................................................358

4. Problemstillinger .................................................................................................................3584.1 Netto- versus bruttopresentasjon ........................................................................3584.2 Renter og utbytte ...............................................................................................3584.3 Betalte skatter ....................................................................................................3604.4 Kontantstrømanalyse i konsernregnskap ..............................................................3604.5 Kontantstrømmer i datterselskaper, tilknyttede selskap og felleskontrollert virksomhet .........................................................................................................3604.6 Oppkjøp og salg av datterselskap/virksomhetssammenslutninger ..........................3614.7 Kontantstrømmer i utenlandsk valuta ..................................................................3654.8 Ikke-kontanttransaksjoner ...................................................................................3674.9 Derivater ............................................................................................................367

5. Anbefalinger ........................................................................................................................368

Årsberetningen ...................................................................3721. Generelt om årsberetningen .............................................................................................372

2. Nye lov- og standardkrav ..................................................................................................374

3. “IFRS Practice Statement Management Commentary” .........................................................376

5. Generelle krav til årsberetningen .......................................................................................379

6. Krav til innhold ...............................................................................................................381

6.1 Virksomhetens art og tilholdssted .....................................................................382

6.2 Fortsatt drift ...................................................................................................384

6.3 Foretakets utsikter ..........................................................................................386

6.4 Redegjørelse for årsregnskapet/rettvisende oversikt ..........................................390

6.5 Finansiell risiko ...............................................................................................395

6.6 Arbeidsmiljø ...................................................................................................398

6.7 Likestilling ......................................................................................................399

6.8 Diskriminering ................................................................................................400

6.9 Ytre miljø .......................................................................................................401

6.10 Resultatdisponering .........................................................................................403

6.11 Andre opplysninger .........................................................................................404

6.12 Ytelser, lån og sikkerhetsstillelse til ledende ansatte ..........................................406

7. Oppsummering ................................................................................................................406

Delårsrapportering (IAS 34) ................................................412

13Ernst & Young

1. Formålet med IAS 34 Delårsrapportering ...........................................................................413

2. Hvem, hvor ofte og frister.................................................................................................413

3. Innholdet i en delårsrapport etter IAS 34 ...........................................................................414

3.1 Generelt .........................................................................................................414

3.2 Regnskapsprinsipper .......................................................................................414

3.3 Oppstillingsplaner ...........................................................................................415

3.4 Vesentlighet ...................................................................................................419

3.5 Problemstillinger knyttet til måling av utvalgte poster .........................................420

3.5.1 Inntekter .........................................................................................420

3.5.2 Periodisering av skatt ......................................................................420

3.5.3 Pensjoner ........................................................................................422

3.5.4 Avsetninger .....................................................................................423

3.5.5 Nedskrivning anleggsmidler inkludert goodwill ...................................424

3.5.6 Bonuser til ansatte og kunder/leverandører ........................................425

3.5.7 Avskrivninger ..................................................................................427

3.5.8 Varelager ........................................................................................427

3.5.9 Innregning av utviklingsutgifter i balansen .........................................427

3.5.10 Verdiendringer.................................................................................428

3.6 Noteopplysninger ............................................................................................428

3.6.1 Generelt om krav til noteopplysninger ................................................428

3.6.2 Kjøp og salg av eiendeler ..................................................................430

3.6.3 Brudd på lånebetingelser ..................................................................431

3.6.4 Betingede utfall ...............................................................................432

3.6.5 Segmentopplysninger .......................................................................432

3.6.6 Hendelser etter balansedagen ...........................................................433

3.6.7 Virksomhetssammenslutning .............................................................434

3.6.8 Andre vesentlige hendelser ..............................................................435

4. Oppsummering ................................................................................................................436

Rapporteringskrav for børsnoterte selskap ..........................4401. Periodisk finansiell rapportering for børsnoterte foretak hjemmehørende i Norge ...................441

1.1 Regnskapsspråk ..............................................................................................442

1.2 Krav til årsrapport ...........................................................................................443

1.2.1 Innhold ...........................................................................................443

1.2.2 Krav til revisjon ................................................................................444

1.2.3 Frist for vedtak og offentliggjøring .....................................................445

1.3 Krav til halvårsrapport ....................................................................................445

1.3.1 Innhold ...........................................................................................445

1.3.2 Krav til revisjon eller forenklet revisorkontroll .....................................446


1.4 Krav om kvartalsrapport for aksjeutstedere .......................................................447

1.4.1 Innhold ...........................................................................................447

1.4.2 Krav til revisjon eller forenklet revisorkontroll .....................................447


14

2. Periodisk finansiell rapportering - tredjelandsutsteder .........................................................448

2.1 Krav til periodisk finansiell rapportering ...........................................................449

2.1.1 Regnskapsspråk ...............................................................................449

2.1.2 Årsberetning ...................................................................................450

2.1.3 Morselskapsregnskap .......................................................................451

2.1.4 Ledelseserklæring ............................................................................451

2.1.5 Krav til revisjon ................................................................................451

2.1.6 Krav til halvårsregnskap og kvartalsrapport ........................................452

2.1.7 Krav til språk ...................................................................................452

3. Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper ..................................................................452

3.1 Løpende informasjonsplikt ...............................................................................452

3.2 Utvidet melding ...............................................................................................453

3.2.1 Krav til innhold ................................................................................453

3.2.2 Tidsfrist ..........................................................................................454

3.3 Informasjonsdokument ....................................................................................454

3.3.2 Krav til innhold ................................................................................455

3.3.3 Kontroll ...........................................................................................455

3.3.4 Tidsfrist ..........................................................................................455

3.4 Informasjonshåndtering og listeføring av innsidere .............................................456

3.4.1 Utsatt offentliggjøring av innsideinformasjon ......................................456

3.4.2 Informasjonshåndtering og listeføring ved periodisk rapportering .........456

3.4.3 Listeføring av primærinnsidere ..........................................................457

4. Krav til finansiell informasjon og prospekt ved børsnoteringer ved Oslo Børs og Oslo Axess

(EØS prospekt) ....................................................................................................................457

4.1 Krav til prospekt .............................................................................................457

4.2 Godkjenning av prospekt .................................................................................458

4.3 Krav til finansiell informasjon i prospekt ............................................................458

4.3.1 Historisk finansiell informasjon ..........................................................459

4.3.2 Delårsinformasjon ...........................................................................459

4.3.3 Proforma finansiell informasjon .........................................................460

4.3.4 Sammensatt finansiell historikk (”complex financial history”) ...............463

4.4 Børsnoteringsprosessen og opptaksreglene .......................................................463

4.4.1 Innledende møte og skriftlig redegjørelse ...........................................464

4.4.2 Krav til due diligence ........................................................................464

4.4.3 Introduksjonsmøte ..........................................................................465

4.4.4 Søknad ...........................................................................................465

4.4.5 Informasjonsplikt fra søknadstidspunktet ............................................465

4.4.6 Prospekt .........................................................................................466

4.4.7 Krav til eierstyring og selskapsledelse ................................................466

Klar for børs .......................................................................4701. Innledning .......................................................................................................................470

2. ”IPO-reisen” - 10 faser .....................................................................................................472

2.1 Fase 1 – Forberede ”IPO-reisen” ........................................................................472

15Ernst & Young

2.2 Fase 2 – Holde mulighetene åpne ......................................................................473

2.3 Fase 3 – Timing av markedet .............................................................................474

2.4 Fase 4 – Etablering av ledelses- og rådgivningsteam ............................................475

2.5 Fase 5 – Etablering av økonomiprosesser og infrastruktur ....................................475

2.6 Fase 6 – Etablering av corporate governance ......................................................477

2.7 Fase 7 – Styring av Investor Relations og markedskommunikasjon ........................479

2.8 Fase 8 – Levere et effektivt road show ...............................................................480

2.9 Fase 9 – Tiltrekke de rette investorer og analytikere ............................................480

2.10 Fase 10 – Levere på strategi og mål ...................................................................481

3. Avslutning ......................................................................................................................4829. Kontaktinformasjon .............................................................................................................482

Regnskapsavslutningsprosessen – vil du rapportere raskere og med høyere kvalitet? .............4841. Innledning ..........................................................................................................................4842. FSCP – innhold og typiske utfordringer ..................................................................................4853. FSCP – mulige løsninger .......................................................................................................488

3.1 Innsamling av data ..............................................................................................4883.2 Regnskapsavslutning- og rapportering ................................................................4913.3 Konsolidering .....................................................................................................4933.4 Intern- og ekstern rapportering ...........................................................................4963.5 Kvalitetssikring og analyse ..................................................................................497

4. Effektivisering av regnskapsavslutningsprosessen (FSCP) er noe av det viktigste på CFOs forbedringsagenda ..................................................................................................................5005. Hvordan kan du forbedre FSCP i din bedrift? .........................................................................5026. Oppsummering - 7 åpenbare ”Quick-wins”? ...........................................................................505

Internkontroll over finansiell rapportering ...........................5102. Hvorfor er risikostyring og internkontroll viktig? .................................................................511

2.1 Markedets syn på betydningen av risikostyring og internkontroll ..........................511

2.2 Interne argumenter for god risikostyring og internkontroll ...................................511

2.3 Lokale lover og forskrifter, fremtidige reguleringer og internasjonal utvikling innenfor internkontroll ....................................................512

3. Hva menes med god internkontroll? ...................................................................................514

3.1 Rammeverk for internkontroll ...........................................................................514

3.2 COSO eller internkontroll i praksis .....................................................................515

3.3 Nærmere om risikostyring og internkontroll over finansiell rapportering ...................................................................................................516

3.4 Modenhetshierarkiet – hvor velutviklet er internkontrollen over finansiell rapportering? ....................................................................................516

3.5 Kvaliteten på internkontroll over finansiell rapportering i norske selskaper ............517

3.6 Hvordan etablere en prosess for å forbedre styring og internkontroll i den

finansielle rapporteringen ................................................................................518

3.7 Forbedring og tilpasning av internkontrollen ......................................................527

16

3.8 Kritiske suksessfaktorer - erfaringer fra prosjekter knyttet til internkontroll over finansiell rapportering .....................................................................................528

3.9 Hurtigdiagnose for risikostyring og internkontroll ...............................................529

4. Avslutning ......................................................................................................................529

5. Appendiks .......................................................................................................................5309. Kontaktinformasjon .............................................................................................................532

RAPP2012 - en studie av den finansielle rapporteringsprosessen hos norske selskaper .....................5341. Overordnet om undersøkelsen ..............................................................................................534

1.1 Innledning ..........................................................................................................5341.2 Undersøkelsens metode og formål .......................................................................5351.3 Deltakerne i undersøkelsen .................................................................................536

2. RAPP2012 – sammendrag ...................................................................................................5373. Selskapenes prioriteringer og utfordringer ............................................................................538

3.1 Hvordan prioriteres arbeidet med den finansielle rapporteringsprosessen? ............5383.2 Hvilke utfordringer opplever selskapene i arbeidet med å forbedre den finansielle rapporteringsprosessen ......................................................................539

4. Tidsbruk i den finansielle rapporteringsprosessen ..................................................................5404.1 Generelt om analysen av tidsbruk ........................................................................5404.2 Tidsbruk i økonomifunksjonens ulike roller ...........................................................5414.3 Total tidsbruk i den finansielle rapporteringsprosessen .........................................5424.4 Tidsbruk - rapportering fra interne enheter ..........................................................5434.5 Tidsbruk – konsolideringen ..................................................................................5444.6 Tidsbruk - intern rapportering .............................................................................5444.7 Tidsbruk - ekstern rapportering ...........................................................................5464.8 Tidsbruk – sammenlignet med internasjonale benchmark ......................................547

5. Hva synes å kjennetegne de mest effektive selskapene? ........................................................5486. Overordnet om internkontroll over den finansielle rapporteringen ..........................................5507. 10 Gode råd til bedre finansiell rapportering..........................................................................5528. Noen avsluttende kommentarer ...........................................................................................5539. Kontaktinformasjon .............................................................................................................554

Analyse av forskjeller mellom IFRS og GRS .........................556

Regnskapet som informasjonskilde for finansanalyse

IFRS - Håndboken 2012

18

Regnskapet som informasjonskilde for finansanalyse

I denne artikkelen gjennomgås kort hvordan analytikere anvender finansiell informasjon for verdsettelsesformål. Hensikten med artikkelen er ikke å gi en utfyllende gjennomgang av verdsettelse, men å vise relevante sammenhenger og utfordringer av betydning for analytikere. Ved å fokusere på regnskapsbrukeres informasjonsbehov i produksjonen av finansiell informasjon vil kvaliteten på slik informasjon kunne forbedres. Ambisjonen er at personer involvert i regnskaps-produksjon skal bli inspirert til å tenke nytt gjennom å fokusere på hensikten med informasjonen som publiseres. Generelt er det vår oppfatning at selskapene som lager regnskaper kan bli flinkere til å strukturere informasjonen på en slik måte at den blir mer nyttig for brukerne. Samtidig er det også vårt generelle inntrykk at mange analytikere i større grad bør nyttegjøre seg den informasjonen som ligger i regnskapet.

I denne artikkelen vil vi se nærmere på:

• Regnskapet som beslutningsinformasjon

• Verdsettelse basert på regnskapsinformasjon

• Bruk av multipler

• Regnskapsinformasjon av særskilt betydning for analytikere

• Kvartalsregnskaper i forhold årsregnskaper

• Mulighet for analytikere til å etterprøve lønnsomhet i foretatte investeringer

19Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Regnskapet som informasjonskilde for finansanalyse

1. Regnskap som beslutningsinformasjon

1.1 Generelt om regnskapet som beslutningsinformasjon

IASBs rammeverket for regnskapsføring i tråd med IFRS omhandler formålet med finansiell informasjon. Finansiell rapportering skal være nyttig og relevant for eksisterende og potensielle

investorer, långivere og andre kreditorer i beslutningssituasjoner. Beslutninger innebærer blant

annet kjøp og salg av egenkapital- og gjeldsinstrumenter.

Følgelig har eksisterende og potensielle investorer, långivere og andre kreditorer behov for

informasjon for å hjelpe dem til å vurdere utsiktene for fremtidige netto kontantstrømmer til en

enhet som grunnlag for en verdsettelse.

For å vurdere et foretaks utsikter for fremtidige netto kontantstrømmer trenger brukerne

informasjon om ressursene i foretaket, krav mot foretaket, og hvordan foretakets ledelse forvalter

foretakets ressurser. Vi vil i denne delen fokusere særskilt på analytikeres behov og deres rolle som

interessenter.

Analytikere kan ikke kreve å få informasjon direkte til dem. Dette følger av verdipapirhandelslovens

forbud mot å bruke presis og fortrolig informasjon. Disse må således stole på de offisielle finansielle

rapportene da mye av den finansielle informasjonen de trenger fins der. Følgelig er finansanalytikere

primærbrukerne av et IFRS-regnskap.

Finansielle rapporter kan ikke gi all informasjon som analytikere trenger. Disse brukerne må også

vurdere relevant lovlig informasjon fra andre kilder, for eksempel generelle økonomiske forhold og

forventninger, politiske hendelser og politiske klimaet, og industri og selskapets syn.

Finansielle rapporter er ikke utformet for å vise verdien av et selskap, men de gir informasjon for å

hjelpe analytikere til å anslå verdien av det rapporterende foretaket. Siden analytikere må basere

sine analyser i stor grad på regnskapsinformasjonen, er det veldig viktig at de forstår hvordan

og basert på hvilke prinsipper regnskapet er utarbeidet. Analytikerne må derfor sette seg inn i

regnskapsteorien, samtidig som selskapene må redegjøre for hvordan regnskapet er utarbeidet.

Norske Finansanalytikeres Forening gir anbefalinger til norske børsnoterte foretak om hvordan

informasjonen i regnskapene bør struktureres og vektlegges. Utover IFRS regnskapet som sådan

ønsker Norske Finansanalytikeres Forening at årsberetning og årsregnskap skal gi relevante og

tilstrekkelige opplysninger for en forsvarlig og god verdsettelse av selskapers verdipapirer.


20

1.2 Prosess knyttet til analyse av selskaper

Prosessen knyttet til analyse av selskaper er en kompleks øvelse. I denne delen av artikkelen skal vi

forsøke å formidle en forenklet fremstilling.

Prosessen knyttet til analyser omfatter en rekke steg. Disse er svært forenklet illustrert under:

Steg i prosessen Beskrivelse

Forstå virksomheten • Forstå marked

• Forstå konkurransen

• Forstå produkter

• Forstå teknologi

• Forstå faktorer som påvirker faktorene over

Analysere tilgjengelig informasjon • Kartlegge og vurdere tilgjengelig finansiell informasjon

• Vurdere hjemmesider, pressemeldinger og annen

offentlig tilgjengelig informasjon

• Vurdering av ledelsen

• Tilgjengelige prospekter

Estimere kontantstrømmer • Utgangspunkt i historikk

• Hvordan vil makroforhold påvirke etterspørsel, priser,

ressurstilgang?

• Ulik påvirkning på inntekts- og utgiftssiden?

• Hvor lenge kan midlertidige monopol opprettholdes?

• Teknologiendringer

• Rammebetingelser

Estimere verdier • Verdsettelsesmetode

• Risikobetraktninger

Vurdere konsekvensen • Er verdsettelsen rimelig?

• Vurdere kjøp, salg eller hold basert på analysen

Informasjon knyttet til de fleste av stegene over finnes normalt i en årsrapport. En grundig

beskrivelse av virksomheten, markedsforhold og teknologiske forhold er normalt en del av

årsberetningen eller i tillegg behandlet særskilt i eget kapittel utenfor årsregnskapet.

Ledelsens egen risikovurdering vil være relevant for å forstå hvordan selskapet påvirkes av

råvarepris, valuta- eller renteendringer. Slik informasjon skal også omtales i note for finansiell

risikostyring (IFRS 7) eller note om bruk av estimater (IAS 8).

21Ernst & Young


2. Verdsettelse basert på regnskapsinformasjon

Balansen til et selskap ser generelt ut som følger:

Sysselsatt kapitalEgenkapital

Gjeld

Med sysselsatt kapital menes totalkapitalen minus rentefri gjeld. Verdien av et foretak på gjeldfri

basis tilsvarer verdi av sysselsatt kapital. Verdi av aksjene i et foretak tilsvarer verdi av sysselsatt

kapital med fradrag for gjeld.

Analytikere benytter flere ulike verdsettelsesmetoder. Den mest anvendbare og kjente er

verdsettelse av fremtidige kontantstrømmer.

Generelt kan verdien av kontantstrømmene representert ved inn- og utbetalinger til sysselsatt

kapital verdsettes som følger:

2012 e 2013 e 2014 e 2015 e 2016 e 2017 Terminalverdi

Innbetalinger 100 105 110 116 122 128

Utbetalinger 50 52 55 58 61 64

Netto kontantstrøm til

selskapet 50

53

55

58

61 64

1 165

Verdi kontantstrøm

(7,6%) 961

Weighted Cost of Capital (WACC) angir avkastningskravet til sysselsatt kapital. Nedenfor er dette

kort angitt:

Beta 1,3

Markedets risikopremie

etter skatt

5 %

Gjeldsandel 30 %

Skattesats 28 %

R egenkapital 9,5 % = R gjeld (1- skattesats) + markedets risikopremie* Beta

R gjeld 4,5 %

WACC etter skatt 7,6 % = Vektetavkastning til gjeld og egenkapital

Vekst treminalledd 2,0 %

Terminalverdi = CF1/ (WACC- vekstrate)

Verdien av sysselsatt kapital for eksempelbedriften er i dette tilfelle kr 961 med en WACC på 7,6 %.


22

Resultatoppstillingen for en bedrift ser generelt ut som følger:

Videreført virksomhet

Salgsinntekter

+ Andre driftsinntekter

– Varekost

– Lønnskostnader

– Andre driftskostnader

= Earnings before Interest, Tax, Depreciation and Amortisation (EBITDA)

– Avskrivinger (depreciations)

– Nedskrivninger av anleggsmidler

= Earnings before Interest, Tax and Amortisation (EBITA)

– Amortiseringer (Amortisation expense)

– Nedskrivninger goodwill

= Earnings before Interest and Taxes (EBIT)

– Finansposter

+ Resultatandel fra tilknyttede selskap

= Resultat før skatt

– Skatt

= Periodens resultat videreført virksomhet

Resultat fra ikke videreført virksomhet

= Periodens resultat

Med utgangspunkt i disse størrelsene estimeres netto kontantstrøm til sysselsatt kapital som følger:

EBITA

– Skatt på EBITA

= NOPLAT(NetOperatingProfitlessAdjustedTaxes)

+ Avskrivinger

– Investeringer

+/– Endring i netto arbeidskapital

+ Endring i avsetninger uten kontantstrømseffekt

= Fri kontantstrøm til sysselsatt kapital

23Ernst & Young


En forutsetning som ofte observeres i praksis er at avskrivinger settes lik investeringsbehovet, slik

at disse størrelsene er netto 0. Med utgangspunkt i resultatet kan følgende modell benyttes for

verdsettelse av sysselsatt kapital:

2012 e 2013 e 2014 e 2015 e 2016 e 2017 Terminalverdi

EBITA 73 77 80 85 89 93

Endring

arbeidskapital

-4 -4 -4 -4 -4 -4

Skatt -19 -20 -21 -22 -24 -25

Netto kontantstrøm

til selskapet

50 53

55 59

61 64 1 165

Verdi kontantstrøm

(7,6%)

961

I eksemplet over forutsettes arbeidskapital å vokse så lenge resultatet vokser. Verdien av kontant-

strømmen i de to eksemplene over er lik.

Skatt og gjeld

En analytiker publiserer analyser som normalt fokuserer på verdien av en aksje. Dette innebærer at

verdien av egenkapitalen må estimeres. I analysen over innebærer dette, svært forenklet, to steg:

1) Verdien av sysselsatt kapital med fradrag for gjelden representerer verdien av egenkapitalen.

Gjelden må således trekkes ut av verdiene beregnet over.

2) Det andre steget som må vurderes er verdien av skattefradrag knyttet til gjeldsrenter. Verdien

kan estimeres gjennom å justere for nåverdi av fremtidige renteskattefradrag.

Segmenter

Et foretak skal gi opplysninger som gjør det mulig for brukere av finansregnskapet å vurdere arten

og de økonomiske virkningene av foretakets forretningsvirksomhet, samt de økonomiske miljøene

som det driver sin virksomhet innenfor. Finansiell informasjon skal gis i samme format og på samme

nivå som foretakets øverste beslutningstaker mottar. Dette er omtalt i en egen artikkel i denne

boken.


24

Produkter og tjenester leveres til ulike markeder som har ulik risikoprofil. Eksempelvis kan stål

levert til byggebransjen ha høyere margin enn stål levert bilbransjen. Samtidig vil etterspørselen i

byggebransjen kunne være mer volatil enn etterspørselen levert bilbransjen. Disse forholdene bør

bety at ledelsen foretar investeringsbeslutninger basert på informasjon fra de to ulike segmentene.

På samme måte vil analytikere estimere verdien av de ulike segmentene basert på ulike

forventninger om etterspørsel og risikoanslag.

Verdi av et selskap med flere segmenter vil da fremgå som følger:

Verdi sysselsatt kapital Segment A

+ Verdi sysselsatt kapital segment B

+ Verdi sysselsatt kapital segment C

= Total verdi sysselsatt kapital

- Gjeld

= Verdi egenkapital selskapet

I noen tilfeller vil imidlertid verdien av et selskap være høyere eller lavere enn summen av verdien

av de ulike segmentene. Da snakker med om enten synergier eller såkalt konglomeratrabatt, det vil

si at markedet vurderer at selskapet ville frigjort verdier ved en eventuell oppsplitting og kanskje

utnyttet synergier ved å bli eid av andre.

I andre tilfeller kan virksomheter være vertikalt integrerte. For eksempel kan et selskap bestå av

kraftproduksjon og kraftkrevende industri. I slike tilfeller vil en god verdsettelse ta utgangspunkt i

hva verdien av kraftproduksjonen hadde vært om de hadde omsatt kraften i et fritt marked, og hva

ville verdien av den kraftkrevende industrien vært om de hadde kjøpt kraften i et fritt marked. Gode

segmentopplysninger og god internprising er i silke tilfeller viktig for å fastsette en riktig verdi av et

slikt selskap.

3. Bruk av multipler

Norske Finansanalytikeres Forening har publisert en nøkkeltallspublikasjon. Her fremgår vanlige

nøkkeltall som anvendes ved analyse av selskap. Disse nøkkeltallene kan benyttes til å sammenligne

konkurrerende virksomheter og således kvalitetssikre gjennomførte verdsettelser.

Analytikere publiserer ofte også nøkkeltall i sine analyser for å underbygge at estimerte verdier er

rimelige. Vanlige publiserte nøkkeltall er blant annet EBITDA multippel og P/E.

I eksemplet over var verdien av sysselsatt kapital kr 961. Vi forutsetter at 2012 representerer et

normalresultat. Avskrivinger var kr 17 i 2012. EBITDA er således kr 90. Dette innebærer en EBITDA

25Ernst & Young


multippel på (kr 961/90=) kr 10,7. Det bør forklares hvorfor konkurrentene har EBITDA multippel

som avviker fra dette.

I en artikkel i E24 fra 2010 forklarer aksjestrateg Peter Hermanrud i First Securities at P/E (pris/

inntjening) og P/B (pris/bokført verdi av egenkapitalen) er de viktigste multiplene å kjenne til for å

vurdere om en aksje er dyr eller billig. I et kortsiktig bilde ser han på P/E som et godt utgangspunkt

for å fortelle om en aksje er dyr eller billig. Ved å etablere et P/E intervall, kan man få et godt bilde

på når man skal kjøpe og når man skal selge. Eksempelvis kan intervallet være 10,5 og 12,2 og der

man kjøper på 10,5 og selger på 12,2.

For å vurdere en aksje på lengre sikt forklarer Hermanrud at han foretrekker å se på aksjens prising

i forhold til bokførte verdier, en såkalt P/B eller pris/ bok multippel. Denne multiplen forteller noe

om hvorvidt prisen er billig eller dyr på sikt. Eksempelvis kan det etableres et intervall mellom 1,5

og 2,1 der man kjøper på 1,5 og selger på 2,1. Hermanrud forteller at jo lavere pris/ bok aksjen

handles på jo høyere avkastning kan man vente de neste fem årene.

4. Regnskapsinformasjon av særskilt betydning for analytikere

4.1 Generelt om resultatkvalitet

Begrepet resultatkvalitet refererer til rimeligheten av rapportert inntjening. De økonomiske konsekvensene av en gitt transaksjon vil variere på tvers av bedrifter. Resultatkvalitet vurderes

ut fra i hvilken grad inntektene reflekterer underliggende kontantstrømmer. Stort avvik mellom

driftsresultat og kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter anses således som dårlig resultatkvalitet.

Det er flere faktorer som kan redusere resultatkvalitet. Eksempelvis vil følgende normalt svekke

resultatkvaliteten:

• Regnskapsføre inntekter for tidlig (eller på feil grunnlag)

• Styrking av EBITA med engangsgevinst,

• Henføre utgifter som periodefremmede

Vi forutsetter at regnskapsprodusenter ikke bruker feil regnskapsprinsipper som medfører feil i

inntektsføring etc. Forhold knyttet til engangsinntekter og engangskostnader krever likevel en

nærmere avklaring.


26

4.2 ”One offs” eller engangsposter

Analytikere ønsker å fokusere på et normalisert resultat. Dette innebærer at poster som er periode-

fremmede vurderes særskilt i verdsettelsen.

Det følger av IFRS at resultatoppstillingen skal være enten funksjons- eller artsinndelt. Det er videre

krav til hovedlinjer som skal spesifiseres i denne oppstillingen og linjer utover hva som følger av

eksemplene i IFRS som er tillatt. Dersom selskapet opererer med et driftsresultat skal likevel dette

anvendes konsistent.

“Spesielle poster” og “andre poster” er udefinerte begrep, og kan fort få et preg av å være en

omgåelse av forbudet i IAS 1 mot å presentere “ekstraordinære poster” særskilt. IASB fjernet den

tidligere adgangen til å presentere “ekstraordinære poster” under henvisning til at slike poster

“(…) result from the normal business risks faced by an entity” (IAS 1.BC17), og i den grad et

foretak mener slike poster ikke er relevante som grunnlag i estimering av fremtidig inntjening, skal

informasjon om dette gis i noter. Tilsvarende argumentasjoner gjelder begrepene “spesielle poster”

og “andre poster”. Spesielt ettersom IFRS ikke opererer med slike begrep, vil et driftsresultat før

såkalte “spesielle poster” og “andre poster” kunne ha ulikt innhold på tvers av foretakene og derfor

ikke bidra til en dekkende framstilling. Dersom det er formålstjenlig å splitte driftsresultatet i flere

linjer, bør det klart fremgå hva de ulike driftsresultatene inneholder. For eksempel kan “driftsresultat

før av- og nedskrivninger” være et nyttig resultatbegrep. Tilsvarende kan det i noen sammenhenger

være informativt å vise et “driftsresultat før restrukturering”. I noter bør bruk av mellomresultater

begrunnes.

En utbredt måte å gi regnskapsbrukeren regnskapsinformasjon justert for ’one offs’ er å presentere

justerte regnskapstall ved siden av de regnskapstall som er produsert etter IFRS. Vi henviser gjerne

til disse størrelsene som ’justerte resultater’ eller ’non- GAAP measures’. I Ernst & Youngs årlige

IFRS-praksisundersøkelse for 2011 ble det identifisert at 37 av 65 utvalgte selskaper presenterte

non-GAAP measures i årsrapporten. Hensikten med å presentere disse justerte tallene er å gi

regnskapsbrukeren en mer verdirelevant informasjon som viser selskapets kjernevirksomhet

korrigert for engangshendelser og andre ”unormale” hendelser. Non-GAAP measures er også

kommentert i artikkelen Presentasjon av finansregnskap i denne boken.

27Ernst & Young


Eksempelvis ser vi fra Q1 rapporten til Statoil ASA at de presenterer justerte tall i tillegg til de

faktiske regnskapstallene.


28

Som det fremgår av presentasjonen under, justerer Statoil sitt driftsresultat med enkelte poster som

de ikke synes gjenspeiler den underliggende driften i Statoil. Ved å justere for disse postene kommer

man frem til det justerte driftsresultatet.

Net operating income includes certain items that management does not consider to be reflective

of Statoil’s underlying operational performance. Management adjusts for these items to arrive

at adjusted earnings. Adjusted earnings is a supplemental non-GAAP measure to Statoil’s

IFRS measure of net operating income which management believes provides an indication of

Statoil’s underlying operational performance in the period and facilitates a better evaluation of

operational developments between periods.

In the first quarter of 2012, lower fair values of derivatives (NOK 1.8 billion) had a negative

impact on net operating income, while change in over/underlift position (NOK 0.2 billion), higher

value of products in operational storage (NOK 0.4 billion) and other adjustments (NOK 0.4

billion) had a positive impact on net operating income. Adjusted for these items and the effects

of eliminations (NOK 0.5 billion), adjusted earnings were NOK 59.2 billion in the first quarter of

2012, an increase of 25% compared to the same period last year.

Den Norske Finansanalytikerforening er oppmerksom på problemstillingene og gjør oppmerksom på

følgende risikoer knytte til bruk av ”one offs”:

• De fleste selskapene ønsker å fremstille sine resultater best mulig

• De vil derfor ha insentiv til å ”luke ut” spesielt negative poster, men ikke de positive

• Det er få eller ingen formelle krav til hva som kvalifiserer til å være ”spesiell post”

• Meglerforetakenes analytikere ønsker å ha et godt forhold til selskapene. Det er en åpenbar

risiko for at de retter seg etter selskapenes definisjoner av spesielle poster

Det er likevel en rekke poster i en resultatoppstilling der det er valgfrihet, kan utøves skjønn eller er

krav om særlig klassifisering av enkelte poster. Nedenfor redegjøres kort for enkelte slike poster.

4.3 Gevinster på drift og tap knyttet til ”ikke videreført virksomhet”

Dersom det er svært sannsynlig at et selskap skal avhende et helt segment vil resultatet fra dette segmentet flyttes ut av driftspostene i resultatet og ned til en egen linje etter skattekostnad.

Resultat fra ikke videreført virksomhet presenteres netto etter skatt. I note spesifiseres omsetning

og kostnadstall fra ikke videreført virksomhet.

Det utøves en viss grad av skjønn i slike situasjoner. Skjønnet omfatter hvorvidt virksomhet som

skal avhendes er tilstrekkelig avgrenset til at det oppfyller definisjonen. Videre er tidspunktet for

29Ernst & Young


klassifisering som ikke videreført virksomhet basert på skjønn. Selges ikke virksomheten senest

12 måneder etter reklassifiseringen må ikke videreført virksomhet igjen klassifiseres under drift.

Transaksjoner mellom videreført og ikke videreført virksomhet er et område uten klare regnskaps-

regler. Skjønn utøves til en viss grad i valg av regnskapsprinsipp på dette området.

Det er viktig for regnskapsprodusenter å redegjøre for disse betraktningene slik at analytikere kan

oppdatere verdsettelsesmodellene med hensyn på hvilke prosesser, produkter og teknologi som

videreføres og hvilke som faller bort.

4.4 Valuta

Forståelse av hvordan valuta påvirker et regnskap er av vesentlig betydning for analytikere. Slike poster påvirker de ulike resultatbegrepene vesentlig, uten at det nødvendigvis er opplagt hvor store

effektene faktisk er. Således kreves en grunnleggende oversikt i hvordan valuta kan påvirke et

regnskap.

Et konsern skal identifisere og vurdere funksjonell valuta for hver enhet. Funksjonell valuta er

den valuta som dominerer den økonomi som enheten operer i og er den valuta regnskapet skal

regnskapsføres i. Enhetene som inngår i konsernet regnskapsføres således i funksjonell valuta.

Konsernet skal deretter omregne fra funksjonell valuta til presentasjonsvaluta i forbindelse med

utarbeidelse av konsernregnskapet. Presentasjonsvaluta er den valuta som enheten velger å

presentere selskaps- eller konsernregnskapet i. Omregningsdifferanse er valutadifferanser som

oppstår når eiendeler og gjeld regnes om ved ulike vekslingskurser. Slike omregningsdifferanser

skal føres mot totalresultat inntil investeringen i utenlandsk enhet opphører. Dette innebærer at

verdifall knyttet til investeringer i utlandet i norske kroner (NOK) som skyldes styrking av NOK mot

utenlandsk valuta vil bli ført løpende under andre inntekter og kostnader.

Agio / disagio knyttet til kundefordringer, bank og andre normale transaksjoner føres normalt som

finansposter. Slike poster kan alternativt klassifiseres under drift. Spekulasjon i valutainstrumenter

kan være en del av den ordinære driften og føres som del av driftsresultatet. Alternativt kan det

føres som finansposter. Her er imidlertid praksis uensartet og valg av klassifisering må opplyses

i noter. I tilfeller hvor sammenlignbare selskaper velger ulike måter å presentere agio på må, for

eksempel innenfor eller utenfor EBITDA, må analytikerne justere for dette for å få sammenlignbare

resultater.

Dersom inngåelse av kontrakter i valutainstrumenter ikke anses som spekulasjon, men regnskaps-

messig sikring, skal valutagevinst og tap føres mot totalresultatet, lengst ned i resultatoppstillingen

frem til gjennomføring av transaksjonen som sikres.


30

Som det fremgår er det mulighet for utøvelse av skjønn i presentasjonen av ellers like transaksjoner

eller gevinster og tap. Dette er oppsummert i illustrasjonen under.

4.5 Sikring

Effekten av regnskapsmessig sikring på regnskapet avhenger av enkelte valg. Skal elementet som sikres klassifiseres som driftsinntekt, driftskostnad, hører det hjemme på finans eller ikke videreført

virksomhet? Det må beskrives av den regnskapspliktige.

En norsk bedrift eksporterer varer til utlandet. Eksportinntekten er i USD. Produksjonen foregår i

Norge og alle kostnader er i NOK. Bedriften kan velge om den vil sikre inntektene i NOK eller ikke.

Dersom han i år 1 sikrer inntektene i år 2 på 10 USD til kurs 7,5 vil inntektene i år 2 bli 75 NOK.

Dersom han ikke sikrer og spotkursen på USD er 6 NOK vil inntekten bli 60 NOK.

31Ernst & Young


EBITDA påvirkes i dette tilfelle av sikringsstrategi. Det kan da stilles spørsmål om det er relevant

å bruke samme multippel som anvendes på selskap som ikke sikrer valuta. Dersom EBITA år 2

vurderes å være et normalresultat vil verdien ved sikring være 350 NOK, mens verdien av selskapet

uten sikring er 200 NOK.

Sikrer Sikrer ikke

USD NOK *) NOK *)

Inntekt 10 75 60

Kostnader 40 40

EBITDA 35 20

Multippel 10 10

Pris 350 200

*) Sikringskurs er 7,5 NOK/ USD, snitt kurs for

året 6,0 NOK / USD

Andre selskaper kan ha en sikringsstrategi som innebærer at den langsiktige gjelden tas opp i

de valutaer inntektene er i og at det på den måten etableres en effektiv og langsiktig sikring.

Dette vil imidlertid normalt ikke presenteres som sikring i regnskapet. Selskaper som leverer

varer og tjenester på faste ufravikelige avtaler (for eksempel langsiktige tilvirkningskontrakter)

kan sikre valutainntekter i avtalen. Dette er imidlertid ansett for å være sikring av en såkalt ”firm

committment” og regnskapsføres ikke mot totalresultatet, men ved at verdiendringen av den

fremtidige kontantstrømmen knyttet til valutakursendringer tas inn i regnskapet og dermed skaper

symmetri.

Beskrivelsen og eksemplet over illustrerer at det er viktig å forstå hvordan sikring påvirker

regnskapet. Sikringseffektene illustrert over fremkommer ikke av hovedoppstillinger eller av

kvartalsrapport. Slike effekter kan kun forstås om analytikere leser IFRS 7 noter og regnskaps-

prinsippene angitt i årsrapporten.

4.6 Restruktureringer og nedskrivninger

Restrukturereringer omfatter nedleggelse av fabrikker, nedskalering av virksomhet og lignende. I slike tilfeller inngås ofte avtaler med fagforeninger om sluttvederlag til ansatte. Anleggsmidler som

ikke lenger brukes eller får redusert verdi må nedskrives. Utbetaling av sluttvederlag har kontant-

strømseffekt, mens nedskrivning av anleggsmidler eller goodwill ikke har kontantstrømseffekt.

Slike poster klassifiseres ofte utenfor EBITA, men vil for mange virksomheter være normale utgifter

knyttet til ordinær drift. Det kan reises spørsmål om deler av slike utgifter bør inkluderes i EBITA i

verdsettelsen av en virksomhet.


32

4.7 Tilknyttede selskap

For enkelte konsern inngår resultat fra tilknyttet virksomhet i driftresultatet og således EBITA. Resultat fra tilknyttet virksomhet bør normalt fjernes fra EBITA begrepet og det tilknyttede

selskapet bør verdsettes særskilt.

4.8 Ikke balanseførte elementer

Utover dette er det betydelige poster som ikke er synlige i et regnskap, men som bør analyseres for

og vurdere hvorvidt de påvirker verdiene av en virksomhet.

Flere bedrifter har forpliktelser/gjeld ”off balance”. Dette vil typisk være leasingforpliktelser.

Flere store børsnoterte selskap har de siste årene solgt eiendommer som fremdeles brukes av

virksomheten. De har altså byttet renter og avdrag på gjeld mot høye leiebeløp. Utad fremstår dette

som om selskapene har kvittet seg med betydelige forpliktelser, mens de i realiteten har tilnærmet

samme forpliktelser pakket inn som leiekontrakter.

Videre har de fleste børsnoterte foretak omfattende pensjonsforpliktelser. I 2012 er ikke AFP

forpliktelser (ny ordning) balanseført. AFP forpliktelser utgjør vesentlige beløp. Fremtidige AFP

betalinger vil være betydelig høyere enn betalingene foretatt i 2012. Dette bør hensyntas i kontant-

strømsestimatene for å ikke undervurdere slike forpliktelser. For ytelsesbaserte forpliktelser er

de reelle forpliktelsene også ofte undervurdert fordi dødlighetstabeller undervurderer levetiden

for populasjonen som er med i ordningen. Samtidig har selskapene (t.o.m. 2012) anledning til å

benytte en såkalt ”korridormetode” for regnskapsføring av estimatavvik på pensjonsforpliktelser.

Så lenge selskapene ikke klarer å fastsette forutsetninger om fremtiden på en presis måte, vil det

oppstå estimatavvik. For eksempel vil det ikke være mulig å fastslå hva fremtidig lønnsvekst vil være

de neste 30 årene. Om lønnsveksten blir høyere enn antatt genererer dette negative estimatavvik

– det vil si at forpliktelsen har vært undervurdert. Dette estimatavviket trenger man ikke å ta inn i

regnskapet, men det kan opplyses om i noter til regnskapet. Over flere år med undervurdering av

forpliktelsen vil slike akkumulerte estimatavvik kunne bli veldig store. Vi har sett eksempler på at

estimatavvikene, som da i realiteten er forpliktelser som ikke er tatt inn i regnskapet, overstiger

egenkapitalen. I så fall så er selskapets reelle regnskapsmessige egenkapital tap. F.o.m. 01.01.2013

fjernes ”korridormetoden” fra IAS 19.

Felleskontrollerte virksomheter kan frem til 2013 bruttokonsolideres. Dette innebærer at andel

inntekter, kostnader, eiendeler og forpliktelser fra den felles kontrollerte virksomheten inngår i

konsernregnskapet. Alternativt presenteres slike investeringer på en linje i henholdsvis resultat

og balanse etter egenkapitalmetoden. Selskaper som bruker førstnevnte metode vil fremstå som

betydelig større enn de som anvender egenkapitalmetoden. Presentasjonsformen vil således

påvirke hvordan slike investeringer skal hensyntas i verdsettelsen. I en analyse foretatt basert på

2010 regnskap er det generelt for lite informasjon i noter til regnskapet for foretak som anvender

egenkapitalmetoden. Fra 1.1.2013 trer IFRS 13 i kraft. Den vil gi mer relevant informasjon omkring

33Ernst & Young


investeringer i blant annet felleskontrollerte selskap og tilknyttede selskap. De nye kravene er en

respons på manglende transparens og manglende informasjon knyttet til identifisering av kontant-

strømmer og estimering av verdier for slike investeringer.

5. Bruk av kvartalsregnskap vs årsregnskap

Analytikere opplyser at de i stor grad benytter delårsregnskap for å oppdatere sine analyser.

Delårsrapporten for fjerde kvartal er tilgjengelig lenge før årsrapporten. Årsrapporten er gjerne

ikke tilgjengelig før delårsrapporten for første kvartal. Vi har ovenfor påpekt at mye informasjon

relevant for verdsettelse finnes i noter og prinsippbeskrivelser kun tilgjengelig i årsrapporten.

Videre har Ernst & Young i den årlige praksisundersøkelsen for 2011 påvist at 45 % (2010: 55 %) av

børsnoterte selskap endrer regnskapet fra fjerdekvartalsrapporten til det reviderte årsregnskapet.

Dette innebærer minimum følgende:

1. Analytikere bør lese gjennom årsrapporten grundig for å kalibrere egen forståelse med

faktum gjengitt i noter og regnskapet for øvrig

2. Regnskapsprodusenter bør sikre at all relevant informasjon for delåret inkluderes i noter

til delårsregnskapet med det formål å høyne verdien av slike rapporter for analytikere

Delårsregnskaper er omtalt i en egen artikkel i denne boken.

6. Mulighet for analytikere til å etterprøve lønnsomhet i foretatte investeringer

Norske Finansanalytikeres Forening presenterte i september 2011 en analyse som påviser at det

kan være vanskelig å etterprøve lønnsomhet av investeringer foretatt av et børsnotert foretak.

Årsaken til dette er måten investeringene presenteres på.


34

Nedenfor presenteres enkelte mulige former for investeringer, sentrale opplysningskrav og hvorvidt det er krav

til å følge opp investeringen som eget segment:

Investering Hjemmel for

opplysningskrav

Opplysningskrav Når segment?

Oppkjøp IFRS 3 ”Business

Combinations”

• Kostpris og fordeling av kostpris

på grupper av eiendeler

• Proforma informasjon i

oppkjøpsåret

• Årsaken til oppkjøpet og hvordan

selskapet fikk kontroll over target

Vesentlig

Ulike økonomiske

kjennetegn

sammenholdt med

eksisterende segment

Organisk –ny fabrikk IAS 16 Property

Plant & Equipment

• Avstemming av tilganger i året

mot fjorårets balanse og balanse ved

utangen av året

Som over

Opplysninger gjøres

tilgjengelige for

ledelsen

Organisk – utviklings-

prosjekt

IAS 38 Intangible

Assets

• Avstemming av tilganger i året

mot fjorårets balanse og balanse ved

utangen av året

• Tilleggsinformasjon omkring

balanseført verdi og avskrivingstid

for eiendeler som er vesentlige for

selskapet

Som over

Organisk – ny fabrikk

leies på lang kontrakt

IAS 17 - leieavtaler • Operasjonelle leasingavtaler

krever opplysninger (aggregert)

• Leie tidsfordelt

• Generell beskrivelse

Som over

Dersom gjennomføring av investeringer ikke presenteres som egne segmenter vil det være vanskelig for

analytikere å følge lønnsomheten. Ved oppkjøp vil ofte den oppkjøpte virksomheten inngå i et eller flere av det

kjøpende selskaps eksisterende segmenter. Analytikere er bekymret for at mindre vellykkede oppkjøp ikke vil bli

nedskrevet, idet lønnsomhet fra ”gammel virksomhet” brukes til å forsvare dårlig inntjening fra ny virksomhet.

7. Avslutning

I denne artikkelen har vi pekt på enkelte forhold som illustrerer at ikke all informasjon knyttet til regnskapet er

like tilgjengelig for analytikere. Regnskapsprodusenter bør således tilstrebe å gjøre regnskapene mer forståelige

og mer transparente for å synliggjøre vesentlig informasjon. Dette kan være verdiskapende for virksomhetene,

fordi den øker tillitten til selskapet og således verdien for investorer. Samtidig må analytikerne i større grad

nyttiggjøre seg den informasjonen som finnes i regnskapene.

Presentasjon av finansregnskap


36

Presentasjon av finansregnskap

Formålet med finansregnskapet er å gi opplysninger om et foretaks finansielle stilling, finansielle inntjening og kontantstrømmer, som er nyttig for en stor gruppe brukere som skal ta økonomiske beslutninger (IAS 1.9). Finansregnskapets primære brukere er i det konseptuelle rammeverket angitt til å være eksisterende og potensielle fremtidige investorer, långivere og andre kreditorer, samt deres rådgivere.

Målet med denne artikkelen er å gi veiledning til overordnet presentasjon av finans-regnskapet, herunder en gjennomgang av IAS 1 Presentasjon av finansregnskap med fokus på en praktisk anvendelse av reglene. Denne artikkelen bør leses sammen med artikkelen om regnskapet som informasjonskilde for finansanalyse. Da får man innblikk i hvilke størrelser som er viktige for regnskapets primære brukere og man kan ha et bevisst forhold til nytten av opplysinger når man utarbeider finansregnskapet.

Vi vil i denne artikkelen se nærmere på følgende forhold:

• Generelt om finansregnskapet

• Vesentlighet og ikke-relevant informasjon

• Presentasjon av regnskapsoppstillingene

• Resultatoppstillingen

• Oppstilling av finansiell stilling (balansen)

• Kontantstrømsoppstillingen

• Presentasjon av tilleggsopplysninger (noter)

• Non-gaap measures

37Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Presentasjon av finansregnskap

1. Generelt om finansregnskapet

Et foretaks finansregnskap er den viktigste kommunikasjonskanalen foretaket har med

aksjemarkedet. Dette ble bekreftet av Norges Høyesterett i dom HR-2008-01150-A hvor

førstvoterende uttalte: ”Årsregnskap er den viktigste informasjon et foretak gir til omverdenen om

sin økonomiske status. Det danner et vesentlig grunnlag for andres forhold til foretaket, enten det

gjelder kredittgiving, investeringer og andre transaksjoner eller det offentliges krav på skatter og

avgifter.”

Med den digitale utviklingen blir tilgangen til informasjon stadig lettere. Sammen med løpende

rapportering gjennom kvartalsregnskap, børsmeldinger og annen kommunikasjon til markedet,

har dette resultert i at deler av informasjonen i årsregnskapet er kjent for regnskapsbrukerne før

årsregnskapet publiseres. Dermed kan man stille spørsmålstegn ved om årsregnskapet mister dets

relevans. Det har blitt hevdet fra enkelte analytikere at årsregnskapet fremstår som en markeds-

føringsbrosjyre for foretakene og ledelsen. Videre er det et problem at den nyttige informasjonen er

vanskelig tilgjengelig, selv for erfarne regnskapsbrukere.

Et fullstendig finansregnskap består av (IAS 1.10):

1. en oppstilling av finansiell stilling ved slutten av perioden,

2. en oppstiling av totalresultatet for perioden,

3. en oppstilling av endringer i egenkapital for perioden,

4. en oppstilling av kontantstrømmer for perioden,

5. noter, som består av en oversikt over viktige regnskapsprinsipper og andre

forklarende noter, og

6. en oppstilling av finansiell stilling ved begynnelsen av den tidligste sammen-

ligningsperioden når et foretak anvender et regnskapsprinsipp med tilbake-

virkende kraft eller foretar en tilbakevirkende omarbeiding av poster i

sine finansregnskap, eller når foretaket omklassifiserer poster i sitt

finansregnskap.

Innføringen av IFRS i 2005 har medført at regnskapsavleggelsen for børsnoterte foretak har

blitt mer kompleks. Dette gjelder både i anvendelsen av reglene knyttet til innregning og måling,

men også (og kanskje særlig) knyttet til omfanget og kompleksiteten av noteopplysninger. IFRS-

standardene har svært omfattende og detaljerte krav til hvilke noteopplysninger som skal gis.

Som regnskapsavlegger må man tenke på at regnskapets formål er å fortelle en historie som en

leser skal forstå. Det primære formålet er ikke å tilfredsstille en notesjekkliste. Følgende sitat fra en

britisk analytiker illustrerer dette:


38

”Financial reporting is about telling a story with numbers. It should be an exercise in effective

communication, a dialogue between management and users.” (Peter Elwin, Head of Accounting and

Valuation Research, JP Morgan).

Som en huskeliste for foretak som skal avlegge regnskap etter IFRS bør følgende punkter vurderes:

1. Informasjonen må presenteres på en slik måte at det som er viktig for å forstå

regnskapstallene fremkommer klart og tydelig.

2. Alle linjer i resultatregnskap, balanse, kontantstrøm og egenkapitaloppstilling

bør ha en henvisning til en note.

3. Det bør kun henvises til en enkelt note. Ved behov bør det være kryss-

henvisninger mellom notene.

4. Tall bør henge sammen når det henvises fra regnskap til noter, og mellom noter.

Med dette mener vi at dersom det i regnskapet henvises fra for eksempel en post

i balansen, bør leseren kunne finne igjen det samme tallet i noten.

5. Informasjon om spesielle forhold bør samles ett sted og med en klar

sammenheng mellom ulike noteopplysninger. For eksempel hvordan

valutakurseffekter påvirker resultatregnskapet.

6. Foretaket bør ta stilling til hvilke noter som er viktige for å forstå regnskapet og

denne informasjonen bør få en fremtredende rolle i notene – både hva gjelder

struktur av notene og omfang i notene.

7. Uvesentlige forhold for å forstå regnskapene kan tones ned eller utelates. For

eksempel dersom foretaket har ytelsesbaserte pensjonsordninger som

er uvesentlige for regnskapet som helhet, kan man tillate seg å gi noteinfor-

masjon om pensjonsordninger på en overordnet måte, eventuelt kun som en del

av spesifikasjonen av lønnskostnader og annen langsiktig gjeld1.

1.1 Vesentlighet og ikke-relevant informasjon

Ved utarbeidelse av finansregnskap er det nødvendig for regnskapsprodusenten å ta stilling til hva som er vesentlige opplysninger. Eksempelvis skal hver vesentlige klasse av ensartede poster

presenteres separat. Poster av forskjellig art eller med forskjellig funksjon skal presenteres separat

med mindre de er uvesentlige (IAS 1.29). En post som ikke er vesentlig nok til å bli spesifisert som

en egen post i regnskapsoppstillingene, kan være tilstrekkelig vesentlig for å bli presentert separat i

notene. Følgelig er vesentlighet en dynamisk størrelse som må vurderes ut fra både kvantitative og

kvalitative forhold i hvert enkelt tilfelle.

¹ Merk imidlertid at den norske regnskapslovgivningen har enkelte notekrav for IFRS-rapporterende

foretak som er obligatoriske uavhengig av vesentlighet.

39Ernst & Young


Definisjonen av vesentlig er (IAS 1.7 og IAS 8.5):

”Utelatelser eller feilaktige opplysninger om poster anses som vesentlige dersom de hver for

seg eller samlet kan påvirke økonomiske beslutninger som tas av brukere på grunnlag av finans-

regnskapet. Vesentlighet avhenger av utelatelsens eller den feilaktige opplysningens størrelse og art

vurdert ut fra de rådende omstendigheter. Postens størrelse eller art, eller en kombinasjon av disse,

kan være den avgjørende faktor.”

For en mer teoretisk redegjørelse av vesentlighetsbegrepet vises det til ”Vesentlighet ved

utarbeidelse av tilleggsopplysninger – enkelte relevante betraktninger” av Haugnes, publisert i

Praktisk økonomi & finans nr. 1/2008.

De forskjellige IFRS-standardene inneholder omfattende krav til tilleggsopplysninger.

Utgangspunktet er at det i liten grad er rom for fleksibilitet når det gjelder noteopplysningskravene2.

Foretak som er innenfor en standards virkeområde skal dermed følge standardens krav til tilleggs-

opplysninger. Konsekvensen av en slik rigid anvendelse ville vært svært omfattende regnskap.

Vesentlighetskonseptet innebærer at et foretak ikke trenger gi særlige opplysninger som kreves i

henhold til en IFRS dersom opplysningene ikke er vesentlige (IAS 1.31).

Selv med vesentlighetskonseptet i IFRS, er det reist kritikk mot at regnskapene blir for omfattende

og informasjonen vanskelig tilgjengelig for regnskapsbrukerne. Videre uttrykker brukere av

regnskaper at ikke-relevant informasjon gjør den relevante informasjon vanskeligere tilgjengelig.

I Ernst & Youngs IFRS-praksisundersøkelse for 2011 ble det gjennomsnittlige IFRS-regnskapet

til utstedere på Oslo Børs målt til 41 sider. Vi observerte samtidig at det mest omfattende IFRS-

regnskapet var på 92 sider. Det er ikke forutsatt en korrelasjon mellom antall sider og mengde

ikke-relevant informasjon. Dog har vi observert at enkelte gir omfattende beskrivelse av regnskaps-

prinsipper som ikke er relevante for foretaket og følgelig øker sideantallet med ikke-relevant

informasjon. Som en konsekvens av kritikken mot ikke-relevant informasjon i regnskapet har The

Financial Reporting Council (FRC) utgitt rapporten ”Cutting clutter”3. Denne rapporten adresserer

årsakene til hvorfor regnskapsprodusentene inkluderer ikke-relevant informasjon og kommer med

anbefalinger til tiltak for å redusere mengden av støy i regnskapene.

Prosessen med å identifisere og fjerne ikke-relevant informasjon fra regnskapet bør være

kontinuerlig for regnskapsprodusenten. Å utsette dette til regnskapsavslutningsprosessen kan

innebære at andre aktiviteter må prioriteres og at tiden dermed ikke er tilstrekkelig for å fjerne

ikke-relevant informasjon fra finansregnskapet.

² ”IAS 1 og IAS 8 Presentasjon og noteopplysninger” av Schmid og Sars Kvifte. IFRS i Norge, tema-

og bransjeartikler. 6. utgave. Universitetsforlaget.

³ ”Cutting clutter. Combating clutter in annual reports” The Financial Reporting Council. 2011.

Tilgjengelig fra: http://www.frc.org.uk/Our-Work/Codes-Standards/Accounting-and-Reporting-Policy/

Cutting-Clutter.aspx (august 2012).


40

2. Presentasjon av regnskapsoppstillingene

2.1 Oppdelt eller parallelloppsett

Med parallelloppsett menes oppsett hvor konsernets resultat, balanse og kontantstrømoppstilling presenteres i samme oppstilling som morforetakets. Et eksempel på parallelloppsett er resultat-

oppstillingen til Teco Maritime ASA:

Figur 1: Eksempel på parallelloppsett.

41Ernst & Young


Etter norsk god regnskapsskikk er det vanlig å presentere mor- og konsernregnskap parallelt, enten

både i regnskapsoppstillingene og i noter, eller kun i regnskapsoppstillingene og med konsernnoter

først og deretter foretaksnoter. I Ernst & Youngs årlige IFRS-praksisundersøkelse ble det observert

at 9 av 10 utstedere på Oslo Børs bruker oppdelt oppsett, subsidiært at de ikke er konsern.

Hva som er hensiktsmessig måte for å presentere regnskapsoppstillingene må vurderes basert på

forhold hos regnskapsprodusenten. Det er vår vurdering at dersom informasjonen om morforetaket

ikke er vesentlig for å forstå konsernets økonomiske stilling og resultat, bør man velge oppdelt

oppsett da dette gir en mer oversiktelig presentasjon.

Et spørsmål er om man kan presentere mor- og konsernregnskapet ved parallelloppsett dersom

morforetakets regnskap er utarbeidet etter annet enn IFRS. Fra IAS 1.50 fremkommer det: ”Det

er derfor viktig at brukere kan skille den informasjon som er utarbeidet i henhold til IFRS-er, fra

annen informasjon som kan være nyttig for brukere, men som ikke omfattes av disse kravene.”

Ernst & Youngs syn er at når morforetakets finansregnskap ikke er utarbeidet etter IFRS må dette

presenteres adskilt fra konsernregnskapet utarbeidet etter IFRS4. Tilsvarende gjelder etter vårt syn

når morforetakets regnskap er utarbeidet etter forenklet IFRS. Av de som brukte parallelloppsett

i 2011-regnskapet var det 3 foretak som avla morforetakets regnskap etter forenklet IFRS, og 2

foretak som avla morforetakets regnskap etter norsk god regnskapsskikk.

2.2 Presentasjon av resultatoppstillingen

Periodens resultat kan presenteres enten som en oppstilling av totalresultatet, eller i to oppstillinger, én oppstilling som viser bestanddeler av resultatet (separat resultatregnskap) og

en annen oppstilling som begynner med resultatet og viser bestanddeler av andre inntekter og

kostnader (oppstilling av totalresultatet) (IAS 1.81).

Blant foretak notert på Oslo Børs er det utbredt praksis å presentere periodens resultat i to

oppstillinger (separat finansregnskap og oppstilling av totalresultatet).

4 Basert på IAS 1.49 og IAS 1.50.


42

Figur 2: Eksempel på separat resultatoppstilling.

Yara vant Stockman-prisen 2011, blant annet på grunn av bra presentasjon av regnskapet. Yara er

gode på bruk av notehenvisninger mellom notene. De fleste foretak har notehenvisninger i resultat-

regnskapet, men uten å videreføre dette i notene. Figuren under viser note 7 som det er henvist til i

resultatoppstillingen.

43Ernst & Young


Figur 3: Eksempel på krysshenvisning i note.

Det Yara er gode på er å knytte sammen tallene i finansregnskapet. De klarer å fortelle en historie

med tall, jf. sitatet innledningsvis i denne artikkelen. For regnskapsbrukerne forenkler Yaras system

arbeidet som må gjøres for å forstå tallene.

2.2.1 Bruk av mellomresultater

I IAS 1 er ikke presentasjon av driftsresultatet omtalt. Det vil si at presentasjon av driftsresultat verken er pålagt eller ikke tillatt. I Ernst & Youngs årlige IFRS-praksisundersøkelse for 2011 ble det

observert at 98 prosent av utstederne på Oslo Børs presenterte driftsresultat. Det som er viktig når

man velger å presentere et driftsresultat er at det i note redegjøres for hva dette drifts-

resultatet omfatter og hvilke poster som ikke er inkludert. Tilsvarende dersom man velger

å presentere andre mellomresultater. For eksempel er det ulik praksis med hensyn til om

valutaeffekter og verdiendringer på ulike sikringsinstrumenter presenteres som en del av drifts-

resultatet, eller som finansposter. Dette må fremkomme klart av regnskapet.

Dersom et foretak velger å presentere driftsresultat skal alle driftsrelaterte poster inngå i drifts-

resultatet. Det vil si at for eksempel varelagernedskrivninger, restruktureringsavsetninger og

flyttekostnader skal inngå. IASB har presisert at det ikke er tillatt å holde resultatposter utenfor et

eventuelt driftsresultat bare fordi de ikke har kontantstrømvirkning.


44

Både i resultatoppstillingen, oppstillingen av totalresultatet og i notene, er det et forbud mot å

presentere inntekts- eller kostnadsposter som ekstraordinære (IAS 1.87). Derfor er det å vise drifts-

resultatet før såkalte ”spesielle poster” og ”andre poster” problematisk etter vår vurdering. Dersom

foretaket mener enkelte poster er lite relevante for å forstå den gjentakende virksomheten bør dette

i stedet opplyses om i note.

Spesielle engangsposter kan synliggjøres i resultatoppstillingen ved å inkludere disse på en egen

linje, men det er ikke anledning til å lage mellomresultater før og etter engangsposter.

Enkelte har valgt å lage mellomresultater før og etter enkelte poster på permanent basis – det vil

si ut fra postens natur og ikke hvorvidt de er engangsposter. Typisk eksempel er driftsresultat før

og etter verdiendringer. I 2011 var det foretak i oppdretts- og eiendomsbransjen som presenterte

dette mellomresultatet. Dette må ses i lys av at disse foretakene er innenfor virkeområdet til IAS

41 Landbruk og IAS 40 Investeringseiendom som begge inneholder prinsipper for måling til virkelig

verdi.

Etter vår oppfatning er det viktig at man ikke undergraver kravene i IFRS ved å splitte opp

regnskapsføringen av ulike poster før og etter et mellomresultat. For eksempel mener vi at det

ikke er anledning til å regnskapsføre urealiserte verdiendringer på finansielle instrumenter etter et

mellomresultat, mens realiserte gevinster og tap på de samme finansielle instrumentene inngår i

mellomresultatet. På denne måten skaper man mellomresultater som er i tråd med reglene i IFRS

om innregning og måling.

2.2.2 Oppstilling over totalresultat

IPeriodens totalresultat inngår bestanddeler av ”andre inntekter og kostnader”. Dette er inntekts- og kostnadsposter (herunder omklassifiseringsjusteringer) som ikke blir innregnet i resultatet slik

det kreves eller tillates i andre IFRS-er (IAS 1.7).

Bestanddelene i andre inntekter og kostnader omfatter (IAS 1.7):

1. endringer i verdireguleringsreserven (se IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr og

IAS 38 Immaterielle eiendeler),

2. aktuarmessige gevinster og tap på ytelsesbaserte pensjonsordninger innregnet i

samsvar med nr. 93A i IAS 19 Ytelser til ansatte,

3. gevinster og tap som oppstår av omregning av finansregnskapet til en

utenlandsk virksomhet (se IAS 21 Virkningene av valutakursendringer),

4. gevinster og tap ved ny måling av finansielle eiendeler som er tilgjengelige for

salg (se IAS 39 Finansielle instrumenter - innregning og måling),

5. den effektive delen av gevinster og tap på sikringsinstrumenter i en kontant

strømssikring (se IAS 39).

45Ernst & Young


Med virkning for regnskapsår som starter 1. juli 2012 eller senere, skal bestanddeler av andre

inntekter og kostnader grupperes etter om de i etterfølgende perioder vil bli omklassifisert

(”resirkulert”) til periodens resultat. Tidlig anvendelse av denne måten å presentere andre inntekter

og kostnader er akseptert. Eksempler på poster som kan bli omklassifisert i senere perioder er:

1. avhendig av utenlandsk virksomhet (IAS 21),

2. fraregning av finansielle eiendeler holdt for salg (IAS 39), og

3. sikrede fremtidige transaksjoner som påvirker resultatet (IAS 39.100).

Foretak kan velge hvordan de vil presentere slike omklassifiseringsposter. En mulighet er å vise de

brutto i resultatoppstillingen. Alternativt kan man vise omklassifiseringsjusteringene i note. Dersom

man velger å vise omklassifiseringsjusteringene i note, vises bestanddelene av andre inntekter og

kostnader netto i resultatoppstillingen (IAS 1.94).

Figur 4: Eksempel på oppstilling av totalresultatet


46

Inntektsskatteffekten kan vises for hver enkelt post i oppstillingen, slik som Telenor har gjort i

eksempelet over. Den kan også vises samlet for alle postene eller postene kan presenteres netto

etter skatt. I sistnevnte tilfeller må det gis opplysninger om inntektsskatteffekten for hver post i

note.

2.3 Presentasjonavoppstillingenavfinansiellstilling(balansen)

Eiendeler skal i balansen enten presenteres som omløpsmidler eller anleggsmidler. Tilsvarende skal forpliktelser enten presenteres som kortsiktig eller langsiktig. Unntaket er en presentasjon basert på

likviditet når dette gir informasjon som er pålitelig og mer relevant (se nedenfor om finans-

institusjoner) (IAS 1.60). Skillet mellom omløpsmidler og anleggsmidler, samt kortsiktige og

langsiktige forpliktelser er viktig for å forstå et foretakets finansielle stilling, økonomiske status og

risiko. Har et foretak mer kortsiktig gjeld enn omløpsmidler kan dette være et signal om likviditets-

utfordringer.

Et foretak skal klassifisere en eiendel som omløpsmiddel når (IAS 1.66):

1. foretaket forventer å realisere eiendelen eller har til hensikt å selge eller

forbruke den i foretakets ordinære driftssyklus,

2. foretaket primært holder eiendelen for omsetning,

3. foretaket forventer å realisere eiendelen innen tolv måneder etter rapporterings-

perioden, eller

4. eiendelen er i form av kontanter eller en kontantekvivalent (som definert i IAS

7 Oppstilling av kontantstrømmer), med mindre eiendelen er underlagt

en begrensning som gjør at den ikke kan realiseres eller benyttes til å gjøre opp

en forpliktelse i minst tolv måneder etter rapporteringsperioden.

Alle andre eiendeler skal klassifiseres som anleggsmidler.

Et foretak skal klassifisere en forpliktelse som kortsiktig når (IAS 1.69):

1. den forventes å bli gjort opp i foretakets ordinære driftssyklus,

2. foretaket primært holder forpliktelsen for omsetning,

3. forpliktelsen forfaller til oppgjør innen tolv måneder etter rapporterings-

perioden, eller

4. foretaket ikke har en ubetinget rett til å utsette oppgjøret av forpliktelsen i

minst tolv måneder etter rapporteringsperioden (se nr. 73). Vilkår for

forpliktelsen, som etter motpartens valg kan føre til at den gjøres opp

ved utstedelse av egenkapitalinstrumenter, påvirker ikke forpliktelsens

klassifisering.

47Ernst & Young


Alle andre forpliktelser skal klassifiseres som langsiktige.

2.3.1 Minstekravtiloppstillingoverfinansiellstilling

IAS 1 regulerer hvilke linjer som skal vises i balansen, dersom beløpene er vesentlige (IAS 1.54):

1. eiendom, anlegg og utstyr,

2. investeringseiendommer,

3. immaterielle eiendeler,

4. finansielle eiendeler (unntatt beløp som angitt i bokstav e), h) og i)),

5. investeringer som regnskapsføres etter egenkapitalmetoden,

6. biologiske eiendeler,

7. beholdninger,

8. kundefordringer og andre fordringer,

9. kontanter og kontantekvivalenter,

10. Samlede eiendeler klassifisert som holdt for salg og eiendeler inkludert i avhen-

dingsgrupper klassifisert som holdt for salg i samsvar med IFRS 5:

«Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet»,

11. leverandørgjeld og andre betalingsforpliktelser,

12. avsetninger,

13. finansielle forpliktelser (unntatt beløp som angis i bokstav k) og l)),

14. forpliktelser ved periodeskatt og eiendeler ved periodeskatt, som definert i IAS

12: «Inntektsskatt»,

15. forpliktelser ved utsatt skatt og eiendeler ved utsatt skatt, som definert i IAS 12,

16. forpliktelser inkludert i avhendingsgrupper klassifisert som holdt for salg i

samsvar med IFRS 5.

17. ikke-kontrollerende eierinteresse presentert under egenkapital, og

18. selskapskapital og fond som kan henføres til morforetakets eiere.

Det er ikke regulert i IAS 1 hvilken rekkefølge postene skal vises i. En vanlig løsning er å gruppere

eiendeler og gjeld etter om de er langsiktige eller kortsiktige. Nedenfor er et eksempel på

presentasjon av balansen.


48

Figur 5: Eksempel på presentasjon av balansen

49Ernst & Young


2.3.2 Spesieltomfinansinstitusjoner

En karakteristikk for finansinstitusjoner er at de ikke har det tradisjonelle varekretsløpet. Å presentere eiendeler basert på likviditet gir for denne typen foretak mer relevant informasjon. Det

er i IAS 1.60 og IAS 1.63 åpnet for å presentere eiendeler og forpliktelser basert på likviditet. Et

eksempel på slik presentasjon er DNB sin oppstilling av finansiell stilling for 2011:

Figur6:DNBsinoppstillingavfinansiellstillingfor2011


50

2.3.3 Lånevilkår

I låneavtaler kan det være lånevilkår som skal sikre kreditors interesser5. En mulig konsekvens av å bryte et lånevilkår er at hele lånet forfaller til betaling umiddelbart. Dersom man er i brudd med ett

eller flere lånevilkår ved slutten av rapporteringsperioden, med den konsekvens at låne forfaller til

betaling, skal hele lånet presenteres som kortsiktig. Dette gjelder selv om långiveren etter rap-

porteringsperioden og før finansregnskapet godkjennes for offentliggjøring har forpliktet seg til ikke

å kreve betaling selv om vilkårene er brutt (IAS 1.74). Derimot, skjer et slikt brudd før rap-

porteringsperiodens slutt og långiver gir foretaket henstand på minst tolv måneder fra

balansedagen, skal lånet ikke omklassifiseres.

2.4 Kontantstrømoppstillingen

Kontantstrømoppstillingen er en svært viktig informasjonskilde i finansregnskapet. En oppstilling av kontantstrømmer gir, sammen med resten av finansregnskapet, informasjon som setter brukerne i

stand til å evaluere endringene i et foretaks nettoeiendeler, dets økonomiske struktur (herunder dets

likviditet og solvens) og dets evne til å påvirke kontantstrømmenes størrelse og genereringstids-

punkt for å tilpasse seg endrede omstendigheter og muligheter. Informasjon om kontantstrømmer er

nyttig ved vurdering av et foretaks evne til å generere kontanter og kontant-

ekvivalenter, og gir brukerne mulighet til å utarbeide modeller for å vurdere og sammenligne

nåverdien av forskjellige foretaks framtidige kontantstrømmer. Opplysninger om kontantstrømmer

forbedrer også mulighetene for å sammenligne forskjellige foretaks driftsresultat, fordi de

eliminerer virkningene av ulik regnskapsmessig behandling av de samme transaksjoner og hendelser

(IAS 7.4). Historisk informasjon om kontantstrømmer brukes ofte som indikator på framtidige

kontantstrømmers størrelse, tidspunkt og sikkerhet. Den er også nyttig ved kontroll av riktigheten

av tidligere vurderinger av framtidige kontantstrømmer, og ved undersøkelse av sammenhengen

mellom lønnsomhet og netto kontantstrømmer, samt virkningen av prisendringer (IAS 7.5).

Etter IAS 7 er det to måter å presentere kontantstrømoppstillingen på: Direkte og indirekte metode.

Forskjellen mellom de to metodene er at ved direkte metode får regnskapsbrukerne informasjon

om brutto inn- og utbetalinger fra driftsaktiviteter (IAS 7.18), mens ved den indirekte metoden

justeres periodens resultat for virkningen av transaksjoner uten kontantstrømseffekt. Følgelig

gis det informasjon av høyere relevans ved direkte metode og dette var årsaken til at IASB og

Financial Accounting Standards Board (FASB) i 2010 utga et preliminært høringsutkast hvor det ble

foreslått å fjerne adgangen til å anvende indirekte metode. På grunn av forskjellige forhold ble dette

prosjektet skrinlagt og det er nå usikkerhet hvorvidt IASB og FASB gjenopptar prosjektet.

5 For grundigere diskusjon av lånevilkår anbefales artikkelen ”Enkelte forhold relatert til lånevilkår

og risikostyring” av Lars I. Pettersen. Praktisk økonomi og finans nr. 2/2012. For øvrig vises det til

redegjørelse av problemstillingen i boken IFRS i Norge, tema- og bransjeartikler 6 utgave.

51Ernst & Young


For å kunne bruke direkte metode for presentasjon av kontantstrømoppstillingen kreves det etablert

systemer som kan identifisere og rapportere den nødvendige informasjonen. Dermed blir det både

dyrere og mer tidskrevende for regnskapsprodusenten å lage en kontantstrømoppstilling etter

direkte metode. Likevel er det i IAS 7.19 anbefalt å bruke direkte metode. For IFRS-rapporterende

utstedere på Oslo Børs brukte bare 6 prosent (10 foretak) direkte metode i 2011-regnskapet. Av

disse var 4 foretak innenfor finanssektoren.

Det vises til en egen artikkel i IFRS-håndboken hvor det gis mer grundig presentasjon av problem-

stillinger knyttet til kontantstrømoppstillingen.

3. Presentasjon av tilleggsopplysninger (noter)

3.1 Estimatusikkerhet

I flere offentlige brev til børsnoterte foretak har Finanstilsynet påpekt manglende opplysninger om estimatusikkerhet. Kravet er at man skal opplyse om sine forutsetninger for fremtiden og andre

viktige kilder til estimeringsusikkerhet ved slutten av rapporteringsperioden som innebærer en

betydelig risiko for en vesentlig justering av den balanseførte verdien av eiendeler og forpliktelser

i løpet av det neste regnskapsåret (IAS 1.125). Opplysningskravet gjelder for estimater som krever

ledelsens vanskeligste, mest subjektive eller komplekse vurderinger (IAS 1.127).

Det er ikke krav om å gi opplysninger om estimatusikkerhet dersom eiendelene og forpliktelsene

måles til virkelig verdi basert på aktuelle opplysninger om markedspriser (IAS 1.128). Dette skyldes

at en eventuell endring i verdi vil skyldes forhold som ikke beror på ledelsens subjektive estimater.

Erfaringer6 viser at praksis er svært forskjellig med hensyn til detaljnivå og omfang av den

informasjonen som gis. Generelt er den informasjonen som gis om usikkerhet i estimatene i liten

grad foretaksspesifikk og den er derfor mindre relevant for brukerne av regnskapene. Kravene til å

gi informasjon om estimatusikkerhet øker naturligvis med økt økonomisk usikkerhet. I nyere tid har

det vært større økonomisk usikkerhet enn det som er erfart på flere tiår. Likevel er våre erfaringer

at det i stor grad gis generell og begrenset informasjon om estimatusikkerhet i finansregnskapet.

Det er vanligst å gi opplysninger om estimatusikkerhet i beregninger knyttet til nedskrivnings-

vurderinger, pensjoner og eiendel ved utsatt skatt.

6 Se “Surveying IFRS – Lessons learned from year-end reporting: current and future challenges”.

Tilgjengelig fra: http://www.ey.com/Publication/vwLUAssets/Surveying_IFRS_July_2012/$FILE/Sur-

veying_IFRS_July_2012.pdf.


52

Det er et spørsmål om hvordan man best presenterer opplysninger om estimatusikkerhet. Det er to

alternativer: Enten gir man slike opplysninger i egen note, eller gir man opplysninger om estima-

tusikkerhet sammen med informasjon i andre noter. For utstederne på Oslo Børs er det varierende

praksis. Enkelte velger en egen note. Andre velger å presentere disse opplysningene sammen med

andre opplysninger, eksempelvis regnskapsprinsipper. I tilfeller hvor estimatusikkerhet presenteres

sammen med regnskapsprinsipper bør det være et tydelig skille.

Det er vårt syn at opplysninger om estimatusikkerhet bør være blant de første opplysningene som

gis i notene. Dette på grunn av at regnskapsbrukeren skal gjøres oppmerksom på skjønnsmessige

vurderinger som er iboende i de presenterte tallene. I noter hvor det presenteres opplysninger hvor

det er estimatusikkerhet bør det opplyses om usikkerhet i estimatene, alternativt henvise til den

delen av notene hvor det er redegjort for estimatusikkerhet.

Nedenfor er deler av opplysningene om estimatusikkerhet som Statoil ga i årsregnskapet for 2010.

Det Statoil gjør bra er å gi selskapsspesifikke opplysninger.

Figur 7: Opplysninger om estimatusikkerhet:

Sikre olje- og gassreserver. Konsernets eksperter har estimert Statoils sikre olje- og gassreserver på basis av bransjestandarder og kriterier regulert av det amerikanske kredittilsynet (Securities and Exchange Commission - SEC). Med virkning fra 31. desember 2009 reviderte SEC Regel 4-10 til ”Regulation S-X” og endret en rekke krav til estimering av olje- og gassreserver. På prospektiv basis medfører den reviderte regelen anvendelse av 12-måneders prisgjennomsnitt i stedet for en enkelt årslutt-pris i estimeringen av reservene, og tillater inkludering av utradisjonelle reserver som ekstraksjon av bitumen fra oljesand. Det amerikanske Financial Accounting Standards Board (FASB) oppdaterte samtidig sine krav til Tilleggsopplys-ninger om produksjonsvirksomheten for olje og gass i tråd med SECs endringer. Statoil estimerer at implementering av endringene har hatt uvesentlig innvirkning på konsernets sikre reserver og på avskrivninger etter produksjonsenhetsmetoden. Imidlertid påvirker de nye reglene, som ble implementert på prospektiv basis, sammenlignbarheten mellom regnskapsår. (forts.)

Reserveestimater er basert på subjektivt skjønn inkludert geologiske og tekniske vurderinger av mengden hydrokarbonvolumer, produksjon, historisk utvinning og prosesseringsutbytte-faktorer og kapasitet på installerte anlegg. For fremtidige utbyggingsprosjekter inkluderes bare sikre reserveestimater når det eksisterer en tilstrekkelig forpliktelse til prosjektfinansiering og gjennomføring og når relevante godkjennelser er mottatt fra regulatorer og myndigheter eller vil bli mottatt med rimelig grad av sikkerhet. Påliteligheten i disse estimatene på ethvert tidspunkt avhenger av både kvaliteten og kvantiteten på de tekniske og økonomiske data, og effektiviteten ved utvinning og prosessering av hydrokarbonene. Statoils reserver er vurdert av en uavhengig tredjepart, og resultatet av denne vurderingen er ikke vesentlig forskjellig fra Statoils egne estimater. Sikre olje- og gassreserver representerer beregnede mengder olje og gass som, basert på analyser av geologiske og tekniske data, med rimelig grad av sikkerhet kan utvinnes fra kjente reservoarer under gjeldende økonomiske, driftstekniske og regulatoriske forhold på det tidspunkt reserveestimatet blir utarbeidet. Estimatene for økonomisk utvinnbare reserver inkluderer kun

53Ernst & Young


Arten og omfanget av opplysninger om estimatusikkerhet varierer avhengig av arten av

forutsetningen og andre forhold. Følgende er eksempler på hvilke typer opplysninger et foretak gir

(IAS 1.129):

1. arten av forutsetningen eller annen estimeringsusikkerhet,

2. de balanseførte verdienes sensitivitet overfor metodene, forutsetningene og

estimatene som ligger til grunn for beregningen av dem, herunder årsakene til

sensitiviteten,

3. den forventede avklaringen av en usikkerhet samt angivelse av hvilke utfall

innenfor et rimelig mulighetsområde som kan forventes i løpet av det neste

regnskapsåret med hensyn til den balanseførte verdien av de berørte eiendelene

og forpliktelsene, og

4. en forklaring av endringer som er foretatt av tidligere forutsetninger med

hensyn til disse eiendelene og forpliktelsene, dersom usikkerheten

forblir uavklart.

produksjon av volumer i perioden som omfattes av gjeldende produksjons tillatelse, med mindre forlengelse påviselig kan forventes med rimelig grad av sikkerhet. Utvinningen av hydrokarboner må ha startet eller må forventes startet innen rimelig tid. Fremtidige endringer i sikre olje- og gassreserver, for eksempel som følge av endringer i priser, kan ha en vesentlig negativ effekt på regnskapet dersom de resulterer i økte produksjonsenhetsavskrivninger. Forventede olje- og gassreserver. Konsernets eksperter har estimert Statoils forventede olje- og gassreserver, som er forskjellige fra sikre reserver, på basis av bransjestandarder. Reserve-estimater blir benyttet ved testing av oppstrømseiendeler i forbindelse med nedskrivningsvurde-ringer og ved beregning av nedstengnings- og fjerningsforpliktelser. Reserveestimater er basert på subjektivt skjønn inkludert geologiske og tekniske vurderinger av mengden hydrokarbonvo-lumer, produksjon, historisk utvinning og prosesseringsutbyttefaktorer, kapasitet på installerte anlegg og driftstillatelsesbegrensninger. Påliteligheten i disse estimatene på ethvert tidspunkt avhenger av både kvalitet og kvantitet på de tekniske og økonomiske data og effektiviteten vedutvinningen og prosesseringen av hydrokarbonene. Fremtidige endringer i forventede olje- og gassreserver, for eksempel som følge av endringer i priser, kan ha vesentlig effekt for nedstengnings- og fjerningsforpliktelser, samt for testing for tap ved verdifall. Endringene kan ha en vesentlig negativ effekt på regnskapet dersom de resulterer i nedskrivninger.


54

3.2 Prinsippanvendelse

Anvendelse av foretakets prinsipper krever forskjellige skjønnsmessige vurderinger. I prinsippnoten, eller i andre noter, skal foretaket derfor opplyse om de vurderinger som har mest betydelig

innvirkning på beløp som innregnes i finansregnskapet (IAS 1.122). IAS 1.123 angir enkelte

eksempler på vurderinger knytter til anvendelse av regnskapsprinsipper:

1. hvorvidt finansielle eiendeler er investeringer som holdes til forfall,

2. når praktisk talt alle betydelige risikoer og fordeler ved eierskap av finansielle

eiendeler og leide eiendeler overdras til andre foretak,

3. hvorvidt visse salg av varer i praksis er finansieringsordninger og derfor ikke gir

inntekter, og

4. hvorvidt forholdet mellom foretaket og et foretak for særskilte formål indikerer

at sistnevnte i realiteten kontrolleres av foretaket.

Det følger eksplisitt av enkelte standarder at foretaket må gi opplysninger om hvordan regnskaps-

prinsippene anvendes. For eksempel krever IAS 40 opplysning om de kriteriene som er utviklet

av foretaket for å skille investeringseiendom fra eierbenyttet eiendom og fra eiendom som holdes

for salg som en del av ordinær virksomhet, når klassifiseringen av eiendommen er vanskelig (IAS

1.124).

Opplysningskravene knyttet til viktige vurderinger i prinsippanvendelse må ses som adskilte fra

opplysningskravene om estimatusikkerhet. Ernst & Young utførte i 2009 en undersøkelse7 av

børsnoterte internasjonale foretak med stor markedsverdi hvor det ble avdekket at 7 % av utvalget

eksplisitt differensierte mellom estimatusikkerhet og viktige vurderinger i prinsippanvendelse.

Tilsvarende undersøkelse av 2011-regnskapene viser at 22 % av utvalget skiller mellom estimat-

usikkerhet og viktige vurderinger i prinsippanvendelse.

Figur 8: Eksempel på opplysning om prinsippanvendelse

7 Se “Surveying IFRS – Lessons learned from year-end reporting: current and future challenges”.

Tilgjengelig fra: http://www.ey.com/Publication/vwLUAssets/Surveying_IFRS_July_2012/$FILE/Sur-

veying_IFRS_July_2012.pdf.

Konsolidering DiGiKonsernets eierandel i DiGi er 49,0 %. Konsernet konsoliderer DiGi.

Aksjene i DiGi er notert på Bursa Malaysia Securities Berhad og aksjene er fordelt på mange aksjonærer. Ettersom konsernet eier 49 % av aksjene, må 98 % av aksjene være tilstede på generalforsamlingen for at konsernet ikke skal ha flertallet av stemmene på generalfor-samlingen. Som en konsekvens av dette og basert på erfaring fra tidligere generalforsam-lingsmøter har konsernet demonstrert kontroll til å styre DiGis aktiviteter. Konsernet har vurdert det slik at kontroll er opprettholdt gjennom flertall av stemmer på generalforsamling og i styremøtene. Konsolidering basert på faktisk kontroll vil være en løpende vurdering.

55Ernst & Young


3.3 Særskilt om inntektsføring

Inntektsføring er den viktigste enkeltposten i ethvert foretaks regnskap8. Dette sammen med at det kan være skjønnsmessige vurderinger som avgjør hva som er periodens inntekt, gjør at det er viktig

med tilleggsopplysninger som gjør regnskapsbrukerne i stand til å forstå og vurdere foretakets

prinsipp for inntektsføring. På grunn av områdets omfang har vi en egen artikkel om inntektsføring

og det henvises til denne for diskusjon av presentasjon og tilleggsopplysninger.

3.4 Foretaksspesifikke,bransjespesifikkeoggeografiskspesifikke forhold

Norske regnskapsprodusenter må gi opplysninger om de oppfyller kravene fastsatt i OTP-loven. Har regnskapsprodusenten datterforetak i utlandet kan det være aktuelt å gi opplysninger om pensjons-

ordninger som datterforetaket er omfattet av og som er særegent i utlandet. Andre regnskaps-

produsenter kan være innenfor en bransje hvor det er lover som regulerer salgsvilkår. Felles for

alle beskrevne forhold er at det kan være aktuelt å gi tilleggsopplysninger som gjør det mulig for

regnskapsbrukerne å forstå hvilke konsekvenser slike forhold har for beslutningene som skal tas.

Som hovedregel bør det ikke opplyses om foretaksspesifikke, bransjespesifikke eller geografisk

spesifikke forhold dersom de ikke kan påvirke hvordan regnskapsopplysningene brukes. Dog kan

det hende at det følger av lov eller forskrift at regnskapsprodusenten må gi opplysninger om et

uvesentlig forhold. Et eksempel er et norsk foretak med noen få ansatte i Norge, hvor virksomheten

er i utlandet. Dette foretaket må gi opplysninger om det oppfyller vilkårene i OTP-loven, men for

brukerne av regnskapet er dette ikke relevante opplysninger. Med hensyn til utenlandske regnskaps-

brukere bør det gis opplysninger om OTP som setter regnskapsbrukeren i stand ti å forstå hva det

innebærer å være innenfor OTP-loven. Opplysningene bør begrenses til et minimum, jf. avsnittet om

vesentlighet.

8 ”Hva er egentlig inntekt?” av Steinar Sars Kvifte. Publisert i Praktisk økonomi & finans nr. 1/2012.


56

3.5 Kapitalstyring

Et foretak skal gi opplysninger som gjør det mulig for brukere av finansregnskapet å vurdere foretakets mål, prinsipper og framgangsmåter for kapitalforvaltning (IAS 1.134). For å oppfylle

dette kravet er det noen opplysninger som må gis (IAS 1.135):

1. kvalitativ informasjon om sine mål, prinsipper og framgangsmåter for kapitalfor-

valtning, herunder

i. en beskrivelse av hva det forvalter som kapital,

ii. når et foretak er underlagt eksternt pålagte kapitalkrav, disse kravenes art samt

hvordan kravene innarbeides i kapitalforvaltningen, og

iii. hvordan det oppfyller målene for kapitalforvaltningen.

2. et sammendrag av kvantitative data om hva foretaket forvalter som kapital.

Noen foretak betrakter visse finansielle forpliktelser (for eksempel visse former

for uprioritert gjeld) som del av kapitalen. Andre foretak utelater visse

egenkapitalbestanddeler fra kapitalen (for eksempel komponenter som oppstår

av kontantstrømssikringer),

3. eventuelle endringer av bokstav a) og b) fra forrige periode.

4. om foretaket i perioden har overholdt de eksternt pålagte kapitalkravene som

det er underlagt.

5. når foretaket ikke har overholdt slike eksternt pålagte kapitalkrav, skal det

opplyses om følgene av slik manglende overholdelse.

Foretaket baserer disse opplysningene på den informasjon som gis internt til nøkkelpersoner i

foretakets ledelse.

57Ernst & Young


Nedenfor er et eksempel fra Statoil på hvordan man kan presentere prinsipper for kapitalstyring:

Figur 9: Eksempel på opplysninger om kapitalstyring

Ved å gi gode opplysninger om kapitalkrav og kapitalstyring vil regnskapsbrukerne få bedre grunnlag

til å vurdere et foretaks risikoprofil og evnen til å håndtere uventede negative hendelser. I tillegg vil

regnskapsbrukerne få opplysninger som kan være nyttige for å kunne estimere fremtidige utbytter.

3.6 Opplysningeromfinansielleinstrumenter

For mange foretak er omfang og bruk av finansielle instrumenter en svært viktig del av virksomheten. For en bank er det selve virksomheten, mens det for andre typer foretak brukes

finansielle instrumenter i mer eller mindre grad i styring av virksomheten. Alle foretak har

kortsiktige finansielle instrumenter knyttet til den ordinære driften, slik som kundefordringer og

leverandørgjeld. Dette er eiendeler de kan tape på eller det er forpliktelser som skal betales. Disse

postene kan også være i utenlandsk valuta, som medfører at foretaket påvirkes av valutakurs-

endringer. De fleste foretak har også langsiktig finansiering i form av lån, noen ganger også

i utenlandsk valuta. Mange foretak som gjennom sin drift er påvirket av ulike former for

markedsrisiko (for eksempel valuta eller råvarepriser) velger å sikre/styre denne risikoen ved bruk av


58

finansielle derivater (for eksempel sikre valutainntekter ved bruk av valutaterminer). Enkelte foretak

har plasseringer i ulike finansielle instrumenter, som for eksempel obligasjoner eller aksjer.

For noen foretak er bruken av ulike finansielle instrumenter av begrenset kompleksitet og det er

dermed også oversiktelig hvordan dette påvirker foretakets økonomiske stilling og resultat. For

mange foretak er imidlertid bruken av ulike finansielle instrumenter omfattende og det er svært

utfordrende å forstå fullt ut hvordan dette påvirker foretakets økonomiske stilling og resultat, samt

hvordan dette påvirker foretakets ulike former for risiko. Det er vår oppfatning at enkelte foretak, og

leserne av regnskapet, undervurderer viktigheten av å forstå fullt ut hvordan bruken av finansielle

instrumenter påvirker foretaket. Dette gir seg blant annet utrykk i at informasjonen om disse

forholdene enten er utelatt eller vanskelig tilgjengelig i regnskapene.

Regnskapsstandarden IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger omhandler noteopplysninger

om bruken av alle typer finansielle instrumenter for å sette regnskapsbrukerne i stand til å vurdere

hvordan disse påvirker foretaket. Formålet med IFRS 7 er at foretakene skal gi opplysninger i sitt

finansregnskap som setter brukere i stand til å vurdere (IFRS 7.1):

1. Betydning av finansielle instrumenter for foretakets finansielle stilling og

inntjening, og

2. Arten og omfanget av risiko som oppstår av finansielle instrumenter og som

foretaket utsettes for i løpet av perioden og på rapporteringstidspunktet, og

hvordan foretaket håndterer slik risiko.

For en nærmere redegjørelse av kravene i IFRS 7 henvises det til en egen artikkel i vår bok ”IFRS i

Norge, tema- og bransjeartikler 6. utgave”. Vi vil under redegjøre for enkelte praktiske aspekter ved

standarden.

3.6.1 Finansielleinstrumentersbetydningforfinansiellstillingog inntjening

For å kunne vurdere betydningen av finansielle instrumenters påvirkning på foretakets finansielle stilling og inntjening, må foretak redegjøre for hvordan finansielle instrumenter har påvirket

foretakets resultat og balanse i perioden. Det vil si at brukerne må kunne settes i stand til å vurdere

hvordan regnskapet hadde sett ut om foretaket ikke hadde hatt de finansielle instrumentene. For

resultatregnskapet innebærer dette at notene må angi hvordan, med hvilket beløp og hvilke linjer i

regnskapet som er påvirket av gevinster og tap på finansielle instrumenter.

Vi har sett eksempler på at foretak i samme bransje presenterer valutakursendringer enten som en

del av finansresultatet eller som en del av driftsresultatet (det kan man velge etter IAS 1). Dersom

det ene foretaket har inkludert dette i sin EBITDA men ikke opplyser i notene med hvilke beløp,

mens andre foretak inkluderer dette i finansresultatet (altså utenfor EBITDA), vil det være umulig for

en regnskapsbruker å sammenligne foretakene (for eksempel EBITDA/solgt volum). En regnskaps-

bruker kan ha en antagelse om at beløpene er uvesentlige og derfor se bort fra forholdet, men det

59Ernst & Young


vil ofte være en høyst usikker antagelse.

For å sette leseren i stand til å gjøre gode analyser av foretakene og å kunne sammenligne nøkkeltall

mellom ulike foretak, er det helt avgjørende at foretakene gir god informasjon om hvordan gevinster

og tap på ulike typer finansielle instrumenter har påvirket resultatregnskapet. Siden et foretak

kan ha mange ulike typer finansielle instrumenter, som i henhold til IAS 39 regnskapsføres etter

ulike måle- og innregningskategorier (for eksempel virkelig verdi over resultat, virkelig verdi over

totalresultat, sikringsbokføring eller amortisert kost), må informasjonen gruppers på en slik måte at

dette tydelig fremkommer.

Yara er et eksempel på et foretak som har en presentasjon av finansielle instrumenter som gjør

brukeren i stand til å vurdere hvilken effekt disse har på regnskapet. I tabellen nedenfor vises det

hvordan de enkelte linjer i resultatregnskapet og totalresultatet er påvirket av ulike kategorier av

finansielle instrumenter.

Figur10:Eksempelpåpresentasjonavresultateffekterfrafinansielleinstrumenter

Tilsvarende har Yara følgende oppstilling som viser hvordan ulike finansielle instrumenter påvirker

balansen. I denne tabellen er også eventuelle ikke-finansielle instrumenter tatt med i en egen

kolonne slik at tallene til høyre i tabellen stemmer med tallene i balansen. Vi ser også at foretaket

har henvisninger til andre noter for ytterligere informasjon.


60

Figur 11: Eksempel på presentasjon av balanseført- og virkelig verdi

3.6.2 Finansielle instrumenters påvirkning på foretakets risiko

Foretakene skal redegjøre for arten og omfanget av risiko som oppstår av finansielle instrumenter (IFRS 7.31), og hvordan foretaket håndterer slik risiko (IFRS 7.32). Inkludert i dette er også tilfeller

hvor foretaket gjennom sin virksomhet er påvirket av markedsrisiko og hvor foretaket sikrer/styrer

denne risikoen gjennom bruk av finansielle instrumenter.

Selv om dette for mange foretak er svært viktig informasjon er det vår erfaring at enkelte foretak

presenterer denne informasjonen på en delvis ufullstendig og delvis unødvendig kompleks måte.

En årsak til dette kan være at notekravene i IFRS 7 er svært omfattende og detaljerte. Etter vår

oppfatning bør foretakene kartlegge hvilken informasjon som er viktig for å forstå:

61Ernst & Young


1. hvordan foretaket er påvirket av ulike typer risiko,

2. hvordan denne risikoen oppstår eller håndteres ved bruk av finansielle

instrumenter, og

3. hvordan dette har påvirket regnskapet.

Basert på en slik vurdering må foretaket på en mest mulig pedagogisk måte gi noteopplysninger

som gjør leseren i stand til å vurdere effektene av dette.

3.6.3 Kredittrisiko

Foretak skal gi opplysninger om hvordan det er utsatt for kredittrisiko (IFRS 7.36). Informasjon om dette må tilpasses i hvilken grad dette er særlig relevant for virksomheten. For foretak med

lang kredittid til sine kunder, og med kundegrupper som kan være utsatt for betalingsproblemer,

kan kredittrisikoen være svært omfattende. For en bank er naturligvis kredittrisikoen en av de aller

viktigste forholdene å redegjøre for. Foretak skal redegjøre for hvordan de styrer kredittrisikoen og

i tillegg skal de vise hvilken eksponering de har på balansedagen (IFRS 7.1 og IFRS 7.36). Telenor

viser dette på denne måten:

Figur 12: Eksempel på opplysninger om kredittrisiko

3.6.4 Likviditetsrisiko

Videre skal foretak redegjøre for likviditetsrisiko. Det vil si risikoen for at foretaket på et gitt tidspunkt ikke har tilstrekkelig likviditet til å betale sine løpende forpliktelser. Foretakene skal gi

en redegjørelse for hvordan de håndterer og styrer denne risikoen, i tillegg til en oppstilling over

hvilken forfallstruktur foretaket har på sine forpliktelser (IFRS 7.39). En viktig vurdering i denne

forbindelse er i hvilke tidsintervaller denne informasjonen skal gis. Dette er et skjønnsmessig

spørsmål som må vurderes i lys av hvilken virksomhet som drives, og i hvilken grad foretaket

reelt sett er utsatt for likviditetsproblemer. For en bank vil det typisk være behov for å gi kortere

intervaller for forfall av kortsiktige finansielle forpliktelser, mens det for et industriforetak i en sunn

finansiell posisjon vil være mer relevant å fokusere på forfallstrukturen av den langsiktige gjelden.


62

Formålet med oppstillingen er å sammenfatte forfallsstrukturen på alle finansielle forpliktelser i

en tabell. Det vil derfor normalt ikke være tilstrekkelig at det er redegjort for dette ulike steder i

regnskapet. Telenor viser denne informasjonen på følgende måte:

Figur 13: Eksempel på presentasjon av forfallsanalyse

63Ernst & Young


DNB har en helt annen sammensetning av finansielle instrumenter og en annen likviditetsrisiko. De

velger derfor en annen inndeling i tidsintervaller og viser informasjonen på følgende måte:

Figur14:Eksempelpåpresentasjonavforfallsanalyseforfinansinstitusjoner

3.6.5 Markedsrisiko

For de ulike typene markedsrisiko foretaket er utsatt for skal det gis en redegjørelse for hvordan

denne er håndtert, hvordan den påvirker regnskapet og hvilken eksponering foretaket faktisk har for

de enkelte typer markedsrisiko (IFRS 7.40 og IFRS 7.1). Eksempler på markedsrisiko er effekten av

endringer i renter, valutakurser eller ulike råvarepriser som for eksempel olje, kraft eller laksepriser.

Standarden angir ingen krav til å redegjøre for hvordan slike prisendringer påvirker foretakets

fremtidige driftsinntekter eller kostnader. Formålet med notekravene er å redegjøre for hvordan

endringer i markedspriser påvirker verdiene av foretakets beholdning av finansielle instrumenter.

I mange tilfeller hvor foretak gjennom sin virksomhet er utsatt for risiko for endringer i

markedspriser velger foretakene å sikre/styre denne risikoen gjennom bruk av ulike typer finansielle

instrumenter. I slike tilfeller skal foretakene redegjøre for dette. I tillegg til en beskrivelse av

hvordan risikoen håndteres, skal det gis en oversikt over hvilken følsomhet foretakets regnskap har

for endringer i ulike relevante markedspriser. Dette kravet innebærer at foretaket skal opplyse om


64

hvordan regnskapet ville blitt påvirket dersom de ulike markedsprisene endret seg på balansedagen.

Altså skal man ikke redegjøre for hvordan regnskapet ville blitt påvirket dersom markedsprisene

hadde vært forskjellig for eksempel gjennom regnskapsperioden. Det skal kun opplyses om

verdiendringer på finansielle instrumenter som foretaket har på balansedagen, og hvordan dette

ville påvirket regnskapet. Under vises det hvordan Orkla opplyser om dette:

Figur 15: Eksempel på presentasjon av sensitivitetsanalyse for markedsrisikoer

På grunn av usikre makroøkonomiske tider viser resultatet av en undersøkelse Ernst & Young har

gjort9 at 37 % av utvalget planlegger å gi mer opplysninger om markedsrisiko. Videre opplyser 35 %

av utvalget at de vil gi mer opplysninger i sensitivitetsanalysene knyttet til markedsrisiko.

3.6.6 Sikringsbokføring

De fleste foretak på Oslo Børs benytter finansielle instrumenter i en eller annen form for sikring av risiko. IFRS har ulike løsninger for hvordan foretakene kan regnskapsføre ulike sikringer. Kontant-

strømssikringer regnskapsføres slik at verdiendringer føres mot totalresultat, og overføres til

ordinært resultat når den sikrede transaksjonen skjer (IAS 39.95 flg.). Virkelig verdisikringer

innebærer at verdiendringen på sikringsobjektet løpende resultatføres slik at det gir symmetri med

verdiendringen av sikringsinstrumentet (IAS 39.89 flg.). Sikring av investeringer i virksomhet i

utlandet (datterforetak, felleskontrollert virksomhet og tilknyttede foretak) regnskapsføres sammen

med omregningsdifferansen i totalresultatet (IAS 39.102). Mange foretak bruker finansielle

instrumenter for sikring av risiko, men av ulike årsaker benytter de ikke sikringsbokføring. Dette

innebærer at verdiendringer løpende resultatføres i det ordinære resultatregnskapet. Mange foretak

har kombinasjoner av de ulike sikringstypene i regnskapet.

9 Se ”Reporting magazine Issue 1” tilgjengelig fra: http://www.ey.com/Publication/vwLUAssets/Re-

porting_Magazine_November_2011/$FILE/Reporting_A%20question%20of%20transparency.pdf.

65Ernst & Young


Disse forholdene innebærer at foretak må gi opplysninger som gjør leseren i stand til å forstå

hvordan dette påvirker regnskapene. Sammenlignbare foretak kan ha like typer sikringer, men valgt

ulike løsninger i regnskapet. For at en regnskapsbruker skal kunne sammenligne foretak må det

være mulig å justere for ulike presentasjonsformer. Det er derfor veldig viktig at foretakene redegjør

for følgende:

1. hvilke sikringer foretaket har og hvilke prinsipper er fulgt i regnskapet, samt

2. på hvilken måte ulike typer sikringer påvirker regnskapet.

Spesielt for kontantstrømsikringer innebærer dette en viss grad av kompleksitet siden regnskaps-

føringen gjøres midlertidig mot totalresultatet. Gjennom regnskapsperioden får dermed foretaket

regnskapsføring av følgende poster:

1. Verdiendringer av løpende sikringer mot totalresultatet.

2. Sikrede transaksjoner i perioden medfører at gevinster og tap føres ut av

totalresultat og over ordinært resultat.

3. Sikrede transaksjoner som ikke lenger forventes å inntreffe medfører at

gevinster og tap føres ut av totalresultat og over ordinært resultat.

4. Eventuell ineffektivitet i sikringen resultatføres løpende.

I tillegg til å gi en beskrivelse av disse forholdene, må foretakene vise kvantitativ informasjon om

postene listet ovenfor. Orkla gir denne informasjonen på følgende måte:

Figur 16: Eksempel på avstemming av sikringsreserve


66

3.7 Pliktige tilleggskrav etter regnskapsloven

Selv om man avlegger regnskapet etter IFRS er det enkelte tilleggskrav til noteopplysninger som følger av regnskapslovens kapittel 7. Følgende gis en forenklet, ikke-uttømmende oppstilling av

noteopplysninger som ikke følger av IFRS:

1. Opplysninger om antall årsverk.

2. Opplysninger om ytelser til ledende ansatte.

3. Opplysninger om godtgjørelse til revisor.

4. Opplysninger om lån og sikkerhetsstillelse til ledende ansatte, tillitsvalgte og

aksjeeiere.

5. Opplysinger om lokasjon og eierandel i datterforetak, tilknyttede foretak og

felleskontrollert virksomhet.

6. Opplysninger om antall aksjer og største aksjeeiere.

7. Opplysninger om obligatorisk tjenestepensjon.

8. Opplysninger om egne aksjer.

For en utførlig fremstilling av hvilke krav til opplysninger som følger av regnskapslovens kapittel

7 henvises det til aktuelle paragrafer. Det er verdt å merke seg at krav til tilleggsopplysinger i

regnskapsloven ikke følger det samme vesentlighetsprinsippet som er iboende i IFRS. Dermed

må IFRS-rapporterende foretak gi opplysninger om forhold som ellers ville vært vurdert som

uvesentlige.

3.8 Andre viktige noteopplysninger

For mange foretak er informasjon om nedskrivninger og gjennomførte nedskrivningstester, segmentopplysninger, pensjoner og gjennomførte virksomhetstransaksjoner viktig informasjon for

å forstå regnskapet. For en nærmere redegjørelse av disse områdene henvises det til egne artikler i

denne boken.

4. Non-GAAP measures

Det er utbredt praksis å presentere justerte resultat- og nøkkeltall blant foretak notert på Oslo Børs.

Med ”justerte” er det henblikk på størrelser som følger av IFRS-standarder, eksempelvis ”resultat”

som følger av IAS 1. Ved omtale av justerte regnskapstall brukes begrepet ”non-GAAP measures”.

Det varierer hvordan non-GAAP measures defineres. I denne artikkelen brukes definisjonen som

følger av U.S. Securities and Exchange Commission, Final Rule: Conditions for Use of Non-GAAP

Financial Measures:

67Ernst & Young


“A non-GAAP financial measure is a numerical measure of a registrant’s historical or future financial

performance, financial position or cash flows that:

- excludes amounts, or is subject to adjustments that have the effect of excluding

amounts, that are included in the most directly comparable measure calculated

and presented in accordance with GAAP in the statement of income, balance

sheet or statement of cash flows (or equivalent statements) of the issuer; or

- includes amounts, or is subject to adjustments that have the effect of including amounts,

that are excluded from the most directly comparable measure so calculated and

presented.”

I et regnskap utarbeidet etter IFRS er det både tillatt og oppfordret til presentasjon av størrelser

som gjør regnskapsbrukere bedre egnet til å forstå virksomheten. Likevel er det forbudt å

presentere poster som ekstraordinære. Dette forbudet gjelder både i resultatregnskapet og i notene.

Årsaken til dette er at IASB mener at eventuelle ekstraordinære poster oppstår fra risikoer knyttet

til foretakets virksomhet

I noten om segmentopplysninger som følger av IFRS 8 Driftssegmenter skal foretak rapportere et

mål på resultatet for hvert enkelt rapporteringspliktig segment. Målet på resultat som presenteres

skal være det som rapporteres til øverste beslutningstaker. Justering og eliminering som foretas i

et foretaks finansregnskap og tilordning av driftsinntekter og kostnader samt gevinster eller tap,

skal inkluderes i fastsettelsen av det rapporterte segmentresultatet bare dersom de er inkludert i

målingen av det segmentresultatet som benyttes av øverste beslutningstaker. Dersom det er avvik

mellom resultatet for segmentene og det resultatet som vises i resultatoppstillingen, betyr det at

segmentresultatet er et non-GAAP measure .

Det er observert at blant børsnoterte foretak er det en økende tendens at de viser justerte resultat-

og nøkkeltall . I Ernst & Youngs årlige IFRS-praksisundersøkelse for 2011 ble det identifisert at 37

av 65 selskaper presenterte non-GAAP measures i årsrapporten, herunder IFRS-regnskapet. Hvilke

non-GAAP measures som ble presentert varierte fra foretak til foretak. Utvalgte eksempler som vi

observerte var ”EBITDA excluding exceptional items”, ”Value adjusted equity”, ”Adjusted operating

result before fair value adjustment” og ”EBITDA before nonrecurring items”.

Hvorvidt den økende tendensen for presentasjon av non-GAAP measures er positiv eller negativ,

avhenger av påliteligheten og relevansen av de justerte størrelsene. I den forbindelse er det

verdt å bemerke at forskningsresultater har påvist at justerte resultater har større verdirelevans

enn tilsvarende resultatstørrelser i det offisielle regnskapet . Som et resultat av at ledelsen har

inngående kjennskap til virksomheten, har de bedre forutsetninger for å identifisere hva som er

ikke-gjentakende effekter i regnskapet. Regnskapsbrukere er opptatt av å estimere fremtidige

kontantstrømmer og slike estimater blir bedre om man kan identifisere hva som er engangs-

effekter i rapporterte regnskapsstørrelser. Disse forholdene tilsier at enhver bør vurdere å

presentere resultater som er justert for engangseffekter.


68

Når man velger å presentere justerte resultater er det viktig å gjøre dette på en transparent

måte. Med dette mener vi at det tydelig bør fremkomme at resultat- eller nøkkeltallet er justert

sammenlignet med tilsvarende tall utarbeidet i henhold til IFRS. I tillegg bør det gis en forklaring

som viser hvilke størrelser som er eliminert eller lagt til. For å opprettholde tillitt fra regnskaps-

brukerne er det også viktig å presentere non-gaap measures konsistent over tid.

Segmentrapportering (IFRS 8)


70

Segmentrapportering (IFRS 8)

For selskaper som består av flere ulike forretningsområder/segmenter er det svært viktig for å kunne gjøre en god analyse av selskapet at det gis informasjon til brukerne av regnskapet knyttet til hvert enkelt segment. Dette er særlig relevant informasjon i de tilfeller hvor det er stor ulikhet i risiko- og avkastingsprofil mellom virksomhets-områdene. Konserner kan typisk bestå av horisontale virksomhetsområder (for eksempel Orkla) eller vertikale virksomhetsområder (for eksempel Norsk Hydro). I begge tilfeller trenger analytikerne informasjon som gjør de i stand til å vurdere verdiene av de enkelte virksomhetsområdene. Verdien av et selskap kan typisk enten være høyere (synergier) eller lavere (konglomeratrabatt) enn summen av virksom-hetsområdene. Relevant segmentinformasjon vil kunne bidra til å styrke kvaliteten av brukernes analyser og prognoser av selskapenes fremtidige resultater, kontant-strømmer og finansielle stilling.

IFRS 8 Driftssegmenter bygger på et prinsipp om at segmentinformasjonen til brukeren av regnskapet, skal bygge på den samme informasjonen og segmentinndelingen som benyttes av ledelsen for interne styringsformål. Standarden inneholder også eksplisitte opplysningskrav om inntekter fordelt på ulike produkter/tjenester, opplysninger om geografisk fordeling av inntekter og informasjon om vesentlige kunder, som også gjelder for foretak som kun har ett segment.

Formålet med denne artikkelen er å gi leseren en oversiktelig fremstilling av sentrale områder innen IFRS 8, samt å gi veiledning på en del praktiske spørsmål knyttet til anvendelsen av standarden.

I dette kapittelet vil vi gjennomgå følgende:

• Formålet med segmentrapportering

• Hvilke selskap omfattes av IFRS 8?

• Definisjon og etablering av driftssegmenter og rapporterbare segmenter

• Hvordan segmentinformasjon skal måles?

• Hvilke noteopplysningskrav gjelder?

71Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Segmentrapportering (IFRS 8)

1. Formålet med segmentrapportering

For foretak som driver innenfor ulike virksomhetsområder med ulik risiko og avkastningsprofil, er

det nødvendig med god informasjon om de ulike virksomhetsområdene for å kunne gjøre en god

analyse av foretaket. Norges Finansanalytikeres Forening har tatt opp segmentrapportering som

tema både i sin uttalelse om finansiell rapportering for 2010 og for 2011. Temaer som opptar

analytikerne er blant annet:

• Om rapporteringen er delt inn i hensiktsmessige segmenter

• Om det gis tilfredsstillende informasjon om hvert enkelt segment

• Om det gis informasjon om sammenhengen mellom resultatene til enkeltsegmentene og

foretakets totalresultat

• Om rapporteringen er konsistent over tid, og om det foreligger sammenlignbar historisk

informasjon

Analytikere ønsker også informasjon som gjør det mulig å vurdere avkastningen til historiske

investeringer og oppkjøp. Slik informasjon er det ikke nødvendigvis plikt til å gi etter IFRS 8.

Grunnprinsippet i IFRS 8 er at foretaket skal gi opplysninger som gjør det mulig å vurdere arten

og de økonomiske virkningene av foretakets forretningsvirksomhet. Brukerne av regnskapet skal

få presentert segmentinformasjon som er basert på informasjonen ledelsen bruker for interne

styringsformål og allokering av finansielle ressurser i virksomheten. I følge IASB er en slik

ledelsestilnærming bedre enn en tilnærming hvor det gis regler for segmentinndeling og definisjoner

av segmentresultat og segmenteiendeler. IASB legger i den forbindelse vekt på følgende (IASB BC

9-17):

• Det er ressursbesparende for foretakene at segmentinndelingen samsvarer med intern

segmentinndeling

• Segmentinformasjonen vil være mer i tråd med informasjon i andre deler av årsrapporten

• Noen foretak vil rapportere flere segmenter

Samtidig kan dette i praksis gi mindre grad av sammenlignbarhet mellom ulike foretak da

standarden ikke definerer segmentresultat, og ikke har krav til ”IFRS måleprinsipper” hva gjelder

sentrale finansielle størrelser som segmenteiendeler, - forpliktelser, - inntekter og – kostnader. Den

finansielle informasjonen som skal presenteres for hvert enkelt rapporterbart segment skal være

basert på de beløp som rapporteres til øverste beslutningstager (selskapets ledelse) uavhengig av

hvilke måleprinsipper som danner basis for disse tallene. Ernst & Youngs praksisundersøkelse IFRS

for 2010 og 2011 viser imidlertid at kun et fåtall selskaper har prinsippforskjeller mellom IFRS og

segmentregnskapene. Det er imidlertid forskjell mellom selskaper knyttet til hvilke segmentresultat

som presenteres (EBIT, EBITDA, driftsresultat etc).


72

IFRS 8 er, som øvrige regnskapsstandarder, basert på hensynet til at brukerne skal få beslutnings-

nyttig informasjon. Siden informasjonen som skal gis i finansregnskapet er basert på informasjon

som fremstilles og brukes internt, kan det være at foretaket anser deler av informasjonen som

kommersiell sensitiv og dermed ikke ønsker å gi denne informasjonen i årsregnskapet. IFRS 8

inneholder imidlertid ingen unntaksbestemmelser i slike situasjoner. IASB er av den oppfatning at en

slik unntaksbestemmelse ikke vil være hensiktsmessig (IFRS 8 BC 43-45). Opplysninger som kreves

av IFRS 8 må derfor gis, selv om foretaket anser informasjonen som kommersiell sensitiv eller på

annen måte skadelig for foretaket.

2. Hvilke selskaper omfattes av IFRS 8

Segmentinformasjon etter IFRS 8 må presenteres av selskaper:

- som har gjelds- eller egenkapitalinstrumenter tilgjengelig for alminnelig omsetning (omfatter

omsetning både på regulert marked (børs) og uregulert marked (for eksempel Alternative Bond

Market (ABM) eller OTC-listen i Norge)

- som er i prosess med å søke om å gjøre gjelds- eller egenkapitalinstrumenter tilgjengelig for

alminnelig omsetning

Kravet gjelder i utgangspunktet både for konsernregnskapet og for separate/individuelle

finansregnskap. Dersom finansregnskapet inneholder både konsernregnskap og morselskaps-

regnskap, er segmentinformasjon likevel kun påkrevet for konsernregnskapet.

I den grad et morselskap som ikke omfattes av virkeområdet til IFRS 8, har datterselskap,

investering i felleskontrollert virksomhet eller tilknyttet selskap som faller innenfor virkeområdet

(eksempelvis et ikke-børsnotert morselskap med et datterselskap som er børsnotert) trenger ikke

dette morselskapet å utarbeide segmentinformasjon i tråd med IFRS 8.

Selskaper som avlegger IFRS regnskap, men som faller utenfor definisjonen ovenfor, må altså

ikke oppfylle kravene under IFRS 8. Et slikt foretak kan gi delvis informasjon på frivillig basis, for

eksempel om inntekter per segment, uten at dette utløser krav om å oppfylle opplysningskravene

i IFRS 8 fullt ut, men informasjonen må ikke refereres til som segmentinformasjon. Informasjonen

kan bare betegnes som segmentinformasjonen dersom IFRS 8 er fulgt fullt ut (IFRS 8.13).

73Ernst & Young


3. Definisjon og etablering av driftssegmenter og rapporterbare segmenter

IFRS 8 krever at foretakene identifiserer sine driftssegmenter. Et driftssegment er en bestanddel

av et foretak som det rapporteres driftsresultater for, og hvor denne informasjon benyttes av

virksomhetens ledelse til styringsformål og allokering av finansielle ressurser. Standarden går

imidlertid ikke så langt som å kreve at all informasjon som rapporteres til ledelsen, må inkluderes i

segmentrapporteringen. Standarden tillater at enkelte driftssegmenter aggregeres og presenteres

samlet og at det kun gis informasjon om driftssegmenter som overstiger gitte kvantitative grenser.

De segmenter som faktisk presenteres i årsregnskapet, benevnes rapporterbare segmenter.

Det kan være verdt å merke seg at identifikasjonen av driftssegmenter også har betydning for

nedskrivningsvurderinger av goodwill etter IAS 36 Verdifall på eiendeler. Vurderingsenheten for

nedskrivning av goodwill (kontantgenererende enhet) kan ikke være større enn driftssegmenter

etter IFRS 8. IFRS 8 kan derfor ha betydning også for foretak som ikke har noterte gjelds- eller

egenkapitalinstrumenter, og som ikke plikter å gi IFRS 8 informasjon. Det er driftssegmenter før

eventuell aggregering til rapporterbare segmenter som er vurderingsenheten for nedskrivnings-

formål.

En virksomhet må altså først identifisere alle sine driftssegmenter som tilfredsstiller definisjonen

i IFRS 8. Dernest må virksomheten vurdere aggregering av driftssegmentene til rapporterbare

segmenter.

Under ser vi på:

- Identifikasjon av driftssegmenter

- Fastsettelse av rapporterbare segmenter

3.1 Driftssegmenter

Å identifisere driftssegmenter er sentralt i IFRS 8. Virksomheten kan definere segmenter ut i fra ulike typer foretningsdrift, geografiske områder, regelverk og lignende. Segmenter kan også

defineres ut i fra en kombinasjon av disse faktorene dersom det er disse ledelsen styrer etter.


74

IFRS8harfølgendedefinisjonavdriftssegmenter:

”Et driftssegment er en bestanddel i et foretak:

a. som driver forretningsvirksomhet som gjør at foretaket får driftsinntekter og pådrar

seg kostnader (herunder driftsinntekter og kostnader knyttet til transaksjoner med andre

bestanddeler i samme foretak),

b. hvis driftsresultater gjennomgås regelmessig av foretakets øverste beslutningstaker

med det formål å avgjøre hvilke ressurser som skal fordeles på segmentet og å vurdere

dets inntjening, og

c. som det foreligger adskilt finansiell informasjon om.”

Vi ser at enkelte foretak fortsatt benytter begrepsbruk fra IAS 14 i sin segmentinformasjon, og

benytter begreper som primærsegment og sekundærsegment, virksomhetssegment og geografisk

segment. IFRS 8 skiller ikke mellom primærsegment og sekundærsegment, og etter IFRS 8 vil

segmentinndeling etter geografi også kunne være et driftssegment. Etter IFRS 8 kan inndelingen av

driftssegmenter også være en kombinasjon av type virksomhet/produkt og geografi.

Eksempel: Beskrivelse av driftssegmenter

Nedenfor illustrerer vi med to eksempler hvordan selskaper beskriver sine driftssegmenter. Det

første eksempelet viser deler av segmentrapportering i Hydro sitt årsregnskap for 2011. Hydro har

inndelt sine segmenter etter forretningsområde. Det andre eksemplet er fra Statoil, som har en

kombinasjon av type virksomhet og geografi.

Norsk Hydro

Hydro identifies its reportable segments and discloses segment information under IFRS 8

Operating Segments which requires Hydro to identify its segments according to the organization

and reporting structure used by management. Operating segments are components of a business

that are evaluated regularly by the chief operating decision maker for the purpose of assessing

performance and allocating resources. Hydro›s chief operating decision maker is the President

and CEO. Generally, financial information is required to be disclosed on the same basis that is

used by the CEO. Hydro›s operating segments represent separately managed business areas with

unique products serving different markets. Hydro›s reportable segments are the six business

areas Bauxite & Alumina, Primary Metal, Metal Markets, Rolled Products, Extruded Products and

Energy.

75Ernst & Young


Hydro har i tillegg en nærmere beskrivelse av virksomheten i de ulike segmentene.

Statoil

Statoil identifies its operating segments on the basis of those components of the Statoil group

that are regularly reviewed by the chief operating decision maker, Statoil’s corporate executive

committee (CEC). Statoil combines operating segments when these satisfy relevant aggregation

criteria. Quantitative thresholds related to reported revenue, net operating income and assets

are also applied.

Statoil’s operations are managed through the following operating segments; Development

and Production Norway (DPN; previously Exploration and Production Norway); Development

and Production North America (DPNA; previously included in International Exploration

and Production); Development and Production International (DPI; previously International

Exploration and Production); Marketing Processing and Renewable Energy (MPR; previously

Natural Gas, Manufacturing and Marketing and parts of Technology and New energy which were

included in the Other segment); Fuel and Retail (FR) and Other.

Vi ser av eksemplene at både Hydro og Statoil bekrefter at segmentene er rapportert i samsvar med

intern rapportering til ledelsen, samt beskriver hvordan segmentene er definert.


76

Definisjonen av driftssegmenter inneholder tre kriterier. Figuren under illustrerer et beslutningstre

som kan være til hjelp i arbeidet med å definere driftssegmenter, og hvor trinn 2-4 dekker de tre

kriteriene:

Trinn 1: Hvem er foretakets øverste beslutningstaker?

Søket etter driftssegmenter starter i praksis med de minste enhetene av virksomheten som øverste

beslutningstaker mottar informasjon om resultatet for. Identifikasjon av øverste beslutningstaker er

en av de viktigste skjønnsmessige vurderingene som gjøres i anvendelsen av IFRS 8.

Øverste ”beslutningstaker” er ikke nødvendigvis en enkeltstilling, men en funksjon. Et foretaks

øverste beslutningstaker er den funksjonen som vurderer inntjeningen til selskapets ulike deler

og tilordner ressurser til disse. Det vil normalt være konsernsjefen eller konsernledelsen. I praksis

er det heller ikke uvanlig at styret blir identifisert som øverste beslutningstaker. Øverste beslut-

ningstaker kan også være den eller de som har fått delegert fullt ansvar, eksempelvis en konsern-

direktør eller en utvidet ledergruppe. Et viktig moment her er at det er de reelle beslutningstakerne

i selskapet/konsernet det refereres til. Dette må skilles fra en overvåkende og/eller kontrollerende

Hvem er foretakets øverste besluttningstaker?

Bestanddelen er et driftssegment

Foreligger det atskilt finansiell informasjon om denne delen av foretaket?

Gjennomgås driftsresultater for bestanddelen regelmessig av øverste beslutningstaker for å fordele ressurser til segmentet og

vurdere segmentets inntjening?

Kan denne delen av foretaket generere inntekter og pådra seg kostnader fra foretningsvirksomhet?

Trinn1

Trinn2

Trinn3

Trinn4

Trinn5

n

ei

nei

nei

Den

ne b

esta

ndde

len

i for

etak

et e

r ik

ke e

t dri

ftse

gmen

t

ja

ja

ja

77Ernst & Young


rolle. IFRS Interpretation Commitee har gitt uttrykk for at ”non-executive directors”, dvs

styremedlemmer som ikke er ledende ansatte, normalt ikke vil kunne inngå i gruppen som er definert

som øverste beslutningstaker. Både europeiske og norske tilsynsmyndigheter har uttrykt skepsis til

at styret defineres som øverste beslutningstaker1.

En praktisk tilnærming vil være å kartlegge den interne ledelsesrapporteringen, herunder hvem

som godkjenner budsjetter og prognoser. Sammen med selskapets formelle fullmaktsstrukturer og

overbyggende eierstyringsdokumenter, kan dette danne basis for en vurdering av de reelle

beslutningstakerne i selskapet.

Vår praksisundersøkelse, basert på et utvalg på 65 foretak på Oslo Børs, viser følgende praksis for

hvem som identifiseres som øverste beslutningstaker1:

Trinn 2: Kan bestanddelen av foretaket generere inntekter og pådra seg kostnader fra

forretningsvirksomhet?

Virksomheten skal altså både kunne generere inntekter og pådra seg kostnader fra forretningsdrift.

Imidlertid trenger det ikke være snakk om eksterne inntekter og kostnader. En del av et foretak som

bare selger til andre deler i den samme virksomheten (eksempelvis et datterselskap i konsernet som

utelukkende fungerer som underleverandør til et annet konsernselskap), kan således også være et

driftssegment.

1 Se ESMAs rapport ”Review of European enforcers on the implementation of IFRS 8 – Operating

segments” fra November 2011 side 10, og Finanstilsynets brev til Eitzen Chemical datert

16.03.2012.


78

Hydro er en virksomhet som i stor grad er basert på vertikalt integrerte virksomhetsområder, og

som følgelig har mye intern omsetning. Av segmentnoten ser vi eksempelvis at virksomhetsområdet

”Primary Metals” (aluminiumsproduksjon) inngår som eget segment som i hovedsak generer sine

inntekter internt i konsernet:

Et driftssegment kan drive forretningsvirksomhet selv om det ennå ikke får inntekter fra dette

forretningsområdet. For eksempel kan etableringsvirksomheter med potensielle driftsinntekter i

fremtiden, kunne være et driftssegment. Derimot vil et hovedkontor eller enkelte konsernfunksjoner

som for eksempel Treasury, hvor det ikke vil opptjenes driftsinntekter nå eller i fremtiden, ikke være

egne driftssegmenter.

Trinn 3: Gjennomgås bestanddelens driftsresultater regelmessig av øverste beslutningstaker for

å fordele ressurser og vurdere inntjening?

Et viktig steg ved identifisering av driftssegmenter er å vurdere hvilke driftsresultater som internt

rapporteres til foretakets øverste beslutningstaker for regelmessig gjennomgang, da enhetene som

det rapporteres for i praksis ofte vil kunne anses som et driftsegment. Denne interne rapporteringen

kan for eksempel være basert på foretakets ulike virksomheter/produkter og/eller geografi.

Rapporteringen vil ofte sammenfalle med foretakets organisering, og de ulike enhetene vil ofte

ha en ”segmentleder” som er direkte ansvarlig, og som holder regelmessig kontakt med, øverste

beslutningstaker for å diskutere driftsaktiviteter, finansielle resultater, prognoser eller planer. I

mange tilfeller vil driftssegmentene sammenfalle med den interne inndelingen i ledelses-

rapporteringen i selskapet, og det vil være relativt lett å identifisere driftssegmentene.

79Ernst & Young


Eksempel2:

Foretak A har følgende organisering:

Foretaket har utpekt administrerende direktør som øverste beslutningstaker. Konsernet har tre

divisjoner; klær, accessories (tilbehør) og sportsutstyr. Det er en egen leder for hver divisjon, men

ingen egen leder for de seks forretningsområdene (dameklær, herreklær, barneklær, klokker, ski og

sykkel). Administrerende direktør mottar regnskaper fra hver divisjon som hun benytter til å vurdere

inntjening og allokere ressurser. Administrerende direktør mottar i tillegg informasjon om resultater

for hver av de seks forretningsområdene.

I slike tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om det er divisjon eller forretningsområde som er

driftssegment. Det er en nærliggende presumpsjon å anta at øverste beslutningstaker benytter seg

av all informasjon hun mottar. Dette trekker i retning av at forretningsområdene er driftsegmenter.

På den annen sider er det kun en divisjonsleder, og ingen leder for hver av driftssegmentene. Dette

trekker i retning av at divisjon er driftsegment, men er ikke avgjørende. For at divisjon skal kunne

anses som driftssegment i dette tilfellet, må foretaket kunne demonstrere at informasjonen om de

seks forretningsområdene ikke benyttes i ressursallokering og at divisjonsledere i realiteten ikke er

segmentledere for de underliggende virksomhetsområdene. IFRS 8 er klar på at bestanddeler som

fyller definisjonen på et driftssegment ikke kan slås sammen kun fordi de har en felles segmentleder.

2 Eksemplet er basert på eksempel 34.2 i ”International GAAP 2012” utgitt av Ernst & Young.

Damer Herrer Barn Klokker Ski Sykkel

Leder klær Leder sportsutstyrLeder accessories

Adm. dir


80

I noen tilfeller mottar og gjennomgår foretakets øverste beslutningstaker rapportering om drifts-

resultater på mange forskjellige måter. For eksempel kan foretaket følge opp inntekter og kostnader

både på produktbasis og geografisk basis. I slike tilfeller kan det være utfordrende å avgjøre hvilken

segmentinformasjon man skal presentere. IFRS 8 fastsetter da at det sentrale utgangspunktet er

hvilken informasjon foretakets øverste beslutningstaker benytter for å ta avgjørelser med hensyn til

ressursallokering og vurdering av inntjening. IFRS 8 lister i tillegg noen andre faktorer som kan være

retningsgivende:

- Hvilken informasjon som blir presentert for styret.

- De ulike forretningsaktivitetenes natur.

- I hvilken utstrekning det er en ledelse som er ansvarlig for denne delen av virksomheten.

Trinn 4: Foreligger det atskilt finansiell informasjon om denne delen av foretaket?

Den finansielle informasjonen som blir gjort tilgjengelig for foretakets øverste beslutningstaker må

være separat for hvert driftssegment. Fremlagt informasjon må også være tilstrekkelig detaljert

til at foretakets øverste beslutningstaker kan vurdere driftssegmentenes inntjening, og kan ta

beslutninger om allokering av ressurser til foretakets driftssegmenter.

Dersom det foreligger finansiell informasjon knyttet til inntjening (eksempelvis bruttofortjeneste

eller driftsresultat), men ikke separat informasjon om balansestørrelser og kontantstrømmer, kan

dette være tilstrekkelig til at denne delen av foretaket vil kunne anses som et driftsegment. Dersom

det på den annen side utelukkende rapporteres informasjon om inntekter, vil denne delen av

foretaket normalt ikke anses for å være et eget driftsegment.

Det foreligger ikke krav om oppdeling i ytterligere driftssegmenter enn det som følger av den

interne rapporteringen.

3.2 Rapporterbare segmenter

Når en virksomhet har identifisert driftssegmentene, må det vurderes om to eller flere av drifts-segmentene kan og bør kombineres til et felles rapporterbart segment. Standarden åpner for

at flere driftssegmenter presenteres samlet (”aggregeres”) dersom de har sammenfallende

økonomiske kjennetegn. IFRS 8 fastsetter konkrete kvantitative kriterier for hvilke driftssegmenter

som skal betraktes som rapporterbare. Driftssegmenter som er under den kvantitative grensen, kan

i utgangspunktet rapporteres i et ”restsegment” som omfatter alle andre segmenter, men dersom

de samlede eksterne driftsinntektene fra de rapporterbare driftssegmentene utgjør mindre enn 75

% av virksomhetens samlede eksterne inntekter, må ytterligere driftssegmenter identifiseres som

rapporteringspliktige segmenter.

81Ernst & Young


Illustrasjonen under kan være til hjelp i arbeidet med å definere rapporterbare segmenter:

Det

te e

r ra

ppor

terb

are

segm

ente

r

nei

ja

ja

ja

nei nei

nei

neija

ja

Trinn5

Trinn6

Trinn7

Trinn8

Tilfredstiller noen av driftssegmentene samtlige kriterier for aggregering?

Overstiger noen av driftssegmentene de kvantitative 10% grensene?

Overstiger samlede eksterne drifts-inntektene fra de hittil identidiserte rapporterbare driftsegmentene 75%?

Har noen av gjenværende drifts-segmenter likeartede økonomiske kjennetegn, og oppfyller de fleste av kriteriene for aggregering?

Identifiser drifts-segmenter under de kvantitative grensene som rapporterbare segmenter

Aggregerer drifts-segmentene hvis ønskelig.

Aggregerer driftssegmentene om ønskelig

Gjenværende segmenter kan inkluderes i ”øvrige” segmenter

Identifiser ytterligere rapporterbare segmenter

Overstiger inntekter fra rapporterbare segmenter 75%?


82

Trinn 5: Tilfredsstiller noen av driftssegmentene samtlige av kriteriene for aggregering?

Uavhengig av driftsegmentenes størrelse, tillater IFRS 8 at ett eller flere driftssegmenter kan

slås sammen til ett driftssegment dersom de har sammenfallende økonomiske kjennetegn. Det

forutsettes at driftssegmentene i slike tilfeller har en likeartet langsiktig finansiell inntjening, ofte

målt i forhold til bruttofortjeneste eller driftsresultat. Den relative forskjellen i lønnsomhet innenfor

de aggregerte driftsegmentene må således over tid ikke variere vesentlig. Driftsegmenter hvor man

over tid har gått med overskudd bør heller ikke aggregeres med driftssegmenter som over tid har

gått med underskudd. Tilsvarende bør driftssegmenter som hver for seg er vesentlig i størrelse og

opererer i markeder med ulik funksjonell valuta ikke aggregeres til ett rapporterbart segment.

Det stilles i tillegg krav til at driftsegmentene er likartede med hensyn til samtlige av følgende

kjennetegn:

- Produktenes og tjenestenes art

- Produksjonsprosessens art

- Produktenes og tjenestenes kundetype og kundekategori

- Metodene som benyttes til å distribuere produktene eller yte tjenestene

- Lovmessige rammer (der dette er relevant, ved for eksempel bank, forsikring eller

offentlige tjenester)

Trinn 6: Overstiger noen av driftssegmentene de kvantitative 10 % grensene?

IFRS 8 har kvantitative grenser for å fastslå hvorvidt informasjon om de identifiserte drift-

segmentene skal rapporteres separat. Et driftssegment skal betraktes å være et rapporterbart

segment når driftssegmentet (eller det aggregerte driftssegmentet dersom aggregeringskriteriene

ovenfor er oppfylt) overstiger ett eller flere av følgende kvantitative kriterier:

- Driftssegmentets rapporterte driftsinntekter overstiger ti prosent av samlede driftsinn-

tekter (både internt og eksternt) fra alle driftssegmentene; eller

- Det absolutte beløpet for driftsegmentets rapporterte resultat utgjør minst ti prosent av

det høyeste absolutte beløpet for (i) det samlede rapporterte overskuddet fra alle drifts-

segmenter som ikke har rapportert underskudd og (ii) det samlede rapporterte

underskuddet fra alle driftssegmenter som har rapportert underskudd; eller:

- Driftsegmentets eiendeler utgjør minst ti prosent av alle driftssegmentenes samlede

eiendeler.

83Ernst & Young


Trinn 7: Driftssegmenter som ikke overstiger de kvantitative grensene.

Samlede eksterne driftsinntekter som rapporteres fra identifiserte driftssegmenter skal utgjøre

minst 75 % av virksomhetens inntekter. Dersom driftsinntekter fra segmenter som overstiger de

kvantitative grensene, overstiger 75 %, kan øvrige driftssegmenter kombineres i en ”alle andre

segmenter” kategori. Dersom dette ikke er tilfelle, må flere driftssegmenter identifiseres og

presenteres som rapporteringspliktige.

Et foretak har i denne sammenhengen flere valgmuligheter. Driftsegmenter som individuelt ikke

overstiger de kvantitative kriteriene kan aggregeres til et rapporterbart segment dersom de har

likeartede økonomiske kjennetegn og er likeartet for de fleste av de øvrige kjennetegnene:

- Produktenes og tjenestenes art

- Produksjonsprosessens art

- Produktenes og tjenestenes kundetype og kundekategori

- Metodene som benyttes til å distribuere produktene eller yte tjenestene

- Lovmessige rammer (der dette er relevant, ved for eksempel bank, forsikring eller

offentlige tjenester)

Merk at det i denne fasen er tilstrekkelig at de fleste av kjennetegnende over er likeartet, mens

det for å slå sammen driftssegmenter over 10 % grensen (jf. trinn 5 over) er nødvendig at samtlige

kjennetegn er like.

Et foretak kan også velge å identifisere ytterligere driftssegmenter under de kvantitative grensene

(uten å slå sammen disse) som rapporterbare. Det stilles ikke krav til hvordan foretaket skal velge ut

hvilke driftssegmenter som eventuelt identifiseres som rapporterbare, og foretaket vil i praksis ha

valgmuligheter knyttet til hvilke segmenter under de kvantitative grensene som presenteres.

Trinn 8: Gjenværende segmenter

Etter at det er identifisert tilstrekkelige rapporterbare segmenter, slike at samlede eksterne drifts-

inntekter fra disse overstiger 75 %, kombineres øvrige segmenter til en kategori som omfatter ”alle

andre segmenter”.

IFRS 8 gir i utgangspunktet ingen begrensning på antall rapporterbare segmenter. Også drifts-

segmenter under de kvantitative grensene kan anses som rapporteringspliktige dersom ledelsen

antar at informasjonen vil være nyttig for brukerne av regnskapet. Standarden anbefaler likevel at

dersom antall rapporterbare segmenter overstiger 10, bør foretaket vurdere om enkelte segmenter

kan slås sammen.


84

3.3 Dokumentasjon

Et foretak bør, som for alle andre vesentlig regnskapsposter, ha god dokumentasjon knyttet til sine skjønnsmessige vurderinger. Dette gjelder for eksempel identifisering av chief operating decision

maker (CODM) som er svært sentralt med tanke på antall segmenter som til slutt blir rapportert.

Videre må foretaket ha oversikt over både sine driftssegmenter og rapporterbare segmenter, og

kunne begrunne eventuell aggregering.

Eksempel på dokumentasjon:

85Ernst & Young


Poenget med eksempelet er å illustrere hvordan dokumentasjonen kan bygges opp. I praksis vil det

kreves mer utdypende begrunnelser og forklaringer.

4. Måling av segmentinformasjon

Den finansielle informasjonen som skal presenteres for hvert enkelt rapporterbart segment, skal

baseres på rapporterte beløp til øverste beslutningstaker uavhengig av hvilke måleprinsipper som

danner basis for disse tallene. IFRS 8 inneholder derfor ikke definisjoner av segmenteiendeler,

-forpliktelser, -inntekter og -kostnader slik tilfellet var for den forrige segmentstandarden IAS 14.

Foretakene må imidlertid gi opplysninger om hvilke måleprinsipper som er lagt til grunn.

Det er med andre ord ikke nødvendigvis IFRS-tall som presenteres på segmentnivå. Et eksempel

på dette kan være et selskap med løpende rapportering basert på god regnskapsskikk og hvor

ledelsen benytter disse regnskapstallene i sin styring av virksomheten. I slike tilfeller er det krav

om at man i segmentrapporteringen viser regnskapsstørrelser basert på god regnskapsskikk. I den

grad segmentregnskapene ikke er basert på IFRS, må det gis en avstemming slik at summen av

segmenter stemmer med tallene i konsernregnskapet. Forskjellen må også angis og forklares.

Standarden åpner ikke for at det kan gis opplysninger utarbeidet etter andre prinsipper enn det som

legges til grunn i intern rapportering. Inntekter og kostnader skal bare inkluderes i

segmentresultatet, dersom de er inkludert i målingen av det segmentresultatet som benyttes av

øverste beslutningstaker. Selskapene må påse at det er samsvar mellom den interne rapporteringen

og de opplysninger som gis i segmentnoten.

Segmentoverskudd eller -underskudd fra avviklet virksomhet skal i utgangspunktet ikke inkluderes.

Rapporterbare segmenters overeller underskudd må derfor avstemmes mot foretakets resultat før

skatt og avviklet virksomhet målt etter IFRS, gitt at ikke rapportering til øverste beslutningstager

også inkluderer resultat fra avviklet virksomhet.

Dersom et anleggsmiddel, eller en gruppe av disse er klassifisert som holdt for salg eller er solgt i

løpet av året og har blitt presentert i et rapporterbart segment, krever IFRS 5 at dette skal opplyses

om, herunder i hvilket rapporterbart segment disse anleggsmidlene har blitt rapportert under.

5. Noteinformasjon

Noteinformasjon skal gjøre brukeren av regnskapet i stand til å forstå virksomheten og driften i de

ulike segmentene (IFRS 8.20). Det skal gis

• Generell informasjon om segmentinndelingen.


86

• Opplysninger om målingsprinsipper.

• Informasjon om utvalgte resultat- og balanseposter for de enkelte segmentene.

• Opplysninger ved endring i segmentinndeling eller måling av segmentresultat.

• Opplysninger om inntekter fra produkter og tjenester og geografiske områder for hele

foretaket.

Opplysninger om inntekter fra produkter og tjenester og geografiske områder, gjelder for alle

foretak som plikter å følge IFRS 8. Opplysningen må gis selv om foretaket kun har ett rapporterings-

pliktig segment.

5.1 Generell informasjon

Det skal opplyses om:

• hvilke faktorer som er avgjørende for identifikasjon av driftssegmentene, herunder

organisasjonsgrunnlaget (dvs. de egenskapene ledelsen har valgt å organisere virksomheten

etter med hensyn til hva som anses mest avgjørende, for eksempel produkter/tjenester,

geografiske områder, regelverk etc. eller en kombinasjon av disse.)

• type produkter og/eller tjenester hvert enkelt rapporteringspliktig segment genererer inntekter

fra

Det bør også opplyses om driftssegmenter er blitt slått sammen.

Eksempel: Opplysninger om produkter og tjenester

Hydro angir innledningsvis i segmentnoten hvilke produkter og tjenester som inngår i de ulike

rapporterbare segmentene:

Bauxite & Alumina activities includes bauxite mining activities, production of alumina and related

commercial activities, primarily the sale of alumina.

Primary Metal includes primary aluminium production, remelting and casting activities. The main

products are comprised of extrusion ingots, foundry alloys and sheet ingot.

Metal Markets includes all sales activities relating to products from our primary metal plants

and operational responsibility for Hydro’s stand-alone remelters as well as physical and financial

metal trading activities.

Rolled Products includes Hydro’s rolling mills. The main products are comprised of aluminium

87Ernst & Young


foil, strip, sheet, and lithographic plate for application in such sectors as packaging, automotive

and transport industries, as well as for offset printing plates.

Extruded Products includes Hydro’s extrusion-based businesses. The main products are

aluminium extrusion and semifabricated products for the building and construction,

transportation and engineered products industrial sectors.

Energy includes operating and commercial responsibility for Hydro’s power stations in Norway

and energy sourcing for Hydro’s world-wide aluminium operations.

Other consist of Hydro’s investments in the Solar Industry, its captive insurance company

Industriforsikring, Hydro’s industry parks, internal service providers and certain other activities.

5.2 Måleprinsipper

Det skal opplyses om hvilke prinsipper som ligger til grunn for segmentrapporteringen. Det skal også opplyses om eventuelle endringer i måleprinsipper for segmenttall fra tidligere perioder og

hvilke effekt endringene har hatt (jf. IFRS 8.27 e), samt eventuelle asymmetriske fordelinger av

resultat- og balanseposter mellom segmentene (jf. IFRS 8.27 f). En asymmetrisk fordeling oppstår

for eksempel dersom eiendeler allokeres til et segment, men tilhørende avskrivninger til et annet

segment.

Eksempel: Opplysninger om måleprinsipper

Nedenfor viser vi hvordan Hydro beskriver sine måleprinsipper for segmenter:

Hydro uses two measures of segment results, Earnings before financial items and tax - EBIT

and EBITDA. EBIT is consistent with the same measure for the group, considering the principles

for measuring certain intersegment transactions and contracts described below. Hydro defines

EBITDA as Income (loss) before tax, financial income and expense, depreciation, amortization

and write-downs, including amortization and impairment of excess values in equity accounted

investments. Hydro’s definition of EBITDA may be different from other companies.

Because Hydro manages long-term debt and taxes on a Group basis, Net income is presented

only for the Group as a whole.

Intersegment sales and transfers reflect arm’s length prices as if sold or transferred to third

parties at the time of inception of the internal contract, which may cover several years. Transfers

of businesses or assets within or between Hydro’s segments are reported without recognizing

gains or losses. Results of activities not considered part of Hydro’s main operations as well as

unallocated revenues, expenses, liabilities and assets are reported together with Other under the

caption Other and eliminations.


88

The accounting policies used for segment reporting reflect those used for the Group with the

following exceptions: Internal commodity contracts may meet the definition of a financial

instrument in IAS 39 or contain embedded derivatives that are required to be bifurcated

and valued at fair value under IAS 39. However, Hydro considers these contracts as sourcing

of raw materials or sale of own production, and accounts for such contracts as executory

contracts. Certain other internal contracts may contain lease arrangements that qualify as a

capital lease. However, the segment reporting reflects the responsibility allocated by Hydro’s

management for those assets. Costs related to certain pension schemes covering more than one

segment are allocated to the operating segments based either on the premium charged or the

estimated service cost. Any difference between these charges and pension expenses measured

in accordance with IFRS, as well as pension assets and liabilities are included in Other and

eliminations.

5.3 Opplysninger om resultat- og balanseposter

For hvert rapporterbart segment skal det etter IFRS 8.23-24 opplyses om:

• Segmentresultat

• I den grad opplysningene inngår i den regelmessige rapporteringen til ledelsen, skal følgende

opplysninger også informeres om:

• Segmenteiendeler

• Segmentforpliktelser

• I den grad følgende angitte beløp er inkludert i målet på segmentresultatet/måling av segment-

eiendeler som regelmessig rapporteres til ledelsen (eller på annen måte rapporteres regelmessig

til ledelsen), skal det også opplyses om:

• Driftsinntekter fra eksterne kunder

• Driftsinntekter fra transaksjoner med andre driftssegmenter i samme foretak

• Renteinntekter

• Rentekostnader

• Avskrivninger

• Vesentlige poster av inntekter og kostnader som det opplyses om i samsvar med nr. 97 i IAS 1: ”Presentasjon av finansregnskap”

• Foretakets interesse i resultatet til tilknyttede foretak og felleskontrollerte virksomheter,

89Ernst & Young


regnskapsførte etter egenkapitalmetoden

• Skattekostnader eller – inntekter

• Andre vesentlige ikke-kontante kostnader enn avskrivning

• Investeringer i tilknyttede foretak og felleskontrollerte virksomheter som regnskapsføres etter egenkapitalmetoden

• Omfanget av tilganger til andre anleggsmidler enn finansielle instrumenter

• Eiendeler ved utsatt skatt

• Eiendeler i form av pensjonsytelser3 og rettigheter som oppstår i henhold til forsikrings kontrakter

Det er her verdt å merke seg at renteinntekter og rentekostnader skal rapporteres adskilt for hvert

enkelt rapporteringspliktig segment, med unntak av tilfeller hvor størstedelen av segmentinntektene

kommer fra renter, og foretakets ledelse først og fremst bruker netto renteinntekter til å vurdere

segmentets inntjening og ta beslutninger om ressursallokering. Dersom renteinntekter presenteres

netto må det opplyses om at dette er gjort.

Standarden krever at det opplyses om avskrivninger, samt eventuelle andre vesentlige ikke-kontante

kostnader dersom dette rapporteres til ledelsen. Kontantstrøminformasjon er imidlertid viktig for

brukeren av regnskapet, og foretakene bør vurdere om det kan være hensiktsmessig å gi ytterligere

kontantstrøminformasjon per segment.

Det skal opplyses om følgende avstemminger, jf. IFRS 8.28:

Følgende størrelser fra de rapporterbare segmentene skal avstemmes mot totalen i foretakets

resultatregnskap og balanse etter IFRS:

- Inntekter

- Resultat

- Totale eiendeler (dersom segmenteiendeler rapporteres)

- Totale forpliktelser (dersom segmentforpliktelser rapporteres)

I tillegg skal det settes opp tilsvarende avstemminger for alle andre vesentlige segmentposter som

rapporteres.

3Se IAS 19 Ytelser til ansatte nr. 54-58.


90

Avstemmingen vil fange opp både resultat- og balanseposter som ikke er allokert til segmenter, samt

eventuelle effekter knyttet til bruk av ulike måleprinsipper i segmentinformasjonen og konsernregn-

skapet etter IFRS. Merk også at driftssegmenter som presenteres samlet i kategorien ”øvrige”, skal

vises adskilt fra avstemmingspostene.

Eksempel: Opplysninger om resultat og balanseposter, samt avstemming mot totalen.

Nedenfor vises et utdrag fra segmentinformasjonen til ALSTOM hvor størrelsene og avstemmingen

som nevnt over fremkommer. ALSTOMs oppsett viser, som standarden krever, avstemmingsposter (”Eliminations”), adskilt fra øvrige segmenter (”Corporate and others”).

91Ernst & Young


5.4 Endringer i segmentinformasjon

Et foretak kan endre måling av segment overskudd- eller underskudd, den interne finansielle ledelsesrapporteringen til øverste beslutningstager og/eller sammensetningen av segmenter. I slike tilfeller er utgangspunktet at sammenlignbare tall må omarbeides.

Det er et krav i IFRS 8 at det opplyses om alle endringer i målemetode benyttet for å fastsette segmentresultatet. Det skal også opplyses om effektene av endringene. IAS 1 setter videre krav til at sammenlignbare beløp skal omarbeides når presentasjonen eller klassifisering av beløp i finans-regnskapet er endret.

I den grad foretaket foretar en endring i segmentinndelingen må sammenlignbare tall omarbeides i tråd med den nye strukturen med mindre den nødvendige informasjonen ikke er tilgjengelig og utgiftene til å utarbeide den vil være urimelig store. Det er rimelig å anta at det skal en del til for å påberope seg unntaket. Hvis så gjøres, skal det opplyses eksplisitt at foretaket ikke har utarbeidet denne informasjonen fordi den ikke er tilgjengelig og krever store ressurser for å kunne utarbeides. I slike tilfeller skal også årets informasjon presenteres både på ny og gammel struktur.

5.5 Opplysninger som vedrører hele selskapet

IFRS 8 krever, i tillegg til opplysninger om de enkelte rapporterbare driftssegmentene, opplysninger om selskapet som helhet, såkalte ”entity-wide disclosures”. Disse opplysningene skal gis av alle foretak som plikter å følge IFRS 8 (jf. punkt 2 over), og skal også gis selv om foretaket kun har ett segment. Opplysningene skal imidlertid selvsagt kun oppgis i den grad denne informasjonen ikke fremkommer som et resultat av de øvrige paragrafene.

Opplysningskravene knytter seg til

• Informasjon om produkter/tjenester

• Informasjon om geografiske områder

• Informasjon om viktige kunder

Selskapet skal opplyse om driftsinntekter fra eksterne kunder knyttet til selskapets ulike produkter og/eller tjenester, eller grupper av disse. Videre skal det opplyses om driftsinntekter og andre anleggsmidler enn finansielle instrumenter, fordelt på foretakets hjemstat og alle andre stater, Dersom foretaket har vesentlige driftsinntekter fra eller anleggsmidler i en enkelt annen stat enn hjemstaten, skal det i tillegg opplyses om dette.


92

Når det gjelder geografisk fordeling av driftsinntekter, kan man enten basere denne på geografiske tilknytningen ut fra kundens lokalisering eller selskapets lokalisering. Vår praksisundersøkelse viser følgende praksis blant norske selskaper

Opplysninger om inntekter fordelt på produkter/tjenester og etter geografi skal være basert på sammen regnskapsprinsipper som utarbeidelsen av finansregnskapet. Det er ikke adgang til å benytte de prinsipper som ligger til grunn for den interne rapporteringen.

Eksempel:Informasjonominntekterfordeltpågeografiskeområder Nedenfor viser vi hvordan Hydro presenterer inntekter er fordelt på geografiske områder:

93Ernst & Young


IFRS 8 krever også at et foretak skal gi informasjon om i hvilken grad det er avhengig av sine viktige kunder. Dersom omsetning fra enkeltkunder overstiger 10 % av omsetningen, skal det opplyses om dette, samt om inntektene fra hver enkelt av disse kundene. Det er ikke nødvendig å oppgi kundens identitet. Det skal også opplyses om hvilke segment eller segmenter som rapporterer inntekter fra de aktuelle kundene, men det er ikke nødvendig å oppgi omfanget av driftsinntekter fra kundene per segment.

Det følger av IFRS 7 Opplysninger om finansielle instrumenter, at det skal gis opplysninger om eventuell konsentrasjonsrisiko knyttet til kundefordringer, mens det etter IFRS 8 skal gis informasjon om viktige kunder. Merk at informasjonskravene er forskjellige og har forskjellige formål. Opplysninger etter IFRS 7 skal gi brukeren informasjon om risikoen for at det vil oppstå tap på krav som allerede er inntektsført, mens IFRS 8 skal gi informasjon som gir grunnlag for å vurdere konsekvensen for fremtidige inntekter dersom et foretak mister kunder.

Merk også at det skal gis informasjon om avhengigheten av viktige kunder, og ikke bare opplysninger om enkeltkunder med omsetning over 10 % av totalomsetning.

6. Avslutning

Relevant segmentinformasjon er svært verdifullt for aksjonærer, investormarkedet og andre brukergrupper til regnskapene, men det er også en viss risiko for at selskaper unnlater å rapportere relevant og utdypende segmentinformasjon av konkurransehensyn.

Rapportering av relevant segmentinformasjon bør ikke sees på som en ren ”compliance” øvelse med tanke på kravene i standarden, men heller som et verktøy for selskapene til å sende nøktern og relevant informasjon til brukerne.

Det er viktig å påse at det er samsvar mellom den interne rapporteringen, beskrivelsen i andre deler av årsregnskapet (som eksempelvis styrets årsberetning) og de opplysninger som gis i segmentnoten. Dette er også understreket gjennom kontroller gjennomført av tilsynsmyndighetene i enkelte europeiske land de senere årene. I noen tilfeller har tilsynsmyndighetene bedt om å få se den interne rapporteringen til øverste beslutningstaker for å kontrollere hvorvidt det faktisk er samsvar mellom det som rapporteres internt og opplysninger gitt i segmentnoten.

En av forutsetningene for å øke kvaliteten og relevansen knyttet til segmentinformasjon vil være at temaet kommer noe høyere på ”agendaen” hos selskapenes toppledelse og styrerom i forbindelse med selskapenes kvartals, - og årsavslutning. Gjennom et tett samarbeid mellom ledelse/styret og regnskapsavdelingen (som har kompetansen med tanke på regelverket og innsikt i selskapets interne rapporteringsstrukturer), kan man utarbeide gode strukturer på området. Ofte nedlegges det et betydelig arbeid hos selskapene knyttet til eksempelvis ”konsernsjefens kommentarer” til den finansielle utviklingen og styrets årsberetning. Disse bør også gi relevante innspill knyttet til presentasjon av segmentinformasjon.

Anleggsmidler (IAS 16)


96

Anleggsmidler (IAS 16)

Anleggsmidler (”Eiendom, anlegg og utstyr”) representerer en type eiendeler med en forventet levetid som går over flere regnskapsperioder og hvor forbruket av eiendelen skjer over tid, mens kostnaden forbundet med å anskaffe eiendelen har oppstått i en eller flere tidligere perioder. Dette kapitelet vil omhandle ulike spørsmål knyttet til regnskapsføringen av eiendeler under IFRS (IAS 16 ”Eiendom, anlegg og utstyr”). Hovedprinsippet er at et selskap skal balanseføre utgiftene knyttet til et anleggsmiddel når de oppstår for så å resultatføre dette systematisk over resultatregnskapet i de fremtidige regnskapsperioder hvor verdien av anleggsmidlet forbrukes. Artikkelen vil ikke gå særskilt inn på regnskapsregler knyttet til vurdering av verdifall av anleggsmidler. Dette blir omhandlet i en egen artikkel om nedskrivninger. Det er også verdt å merke seg at regnskapsstandarden for anleggsmidler (IAS 16) ikke omhandler anleggsmidler definert som ”holdt for salg” med tanke på kravene etter IFRS 5 Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet, biologiske eiendeler knyttet til landbruksvirksomhet som definert i IAS 41 Landbruk, Innregning og måling av lete- og evalueringseiendeler som definert i IFRS 6 Leting etter og evaluering av mineralressurser eller mineralrettigheter og mineralreserver, for eksempel olje, naturgass og lignende ikke-fornybare ressurser.


• Definisjon av anleggsmidler og innregning i balansen

• Hvordan anleggsmidler måles ved førstegangs innregning

• Hvordan anleggsmidler måles i påfølgende perioder

• Kort om fraregning og eiendeler holdt for salg

• Hvilke noteopplysninger som kreves

97Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Anleggsmidler (IAS 16)

1. Innregning av anleggsmidler i balansen

1.1 Generelt om innregning

Definisjonen av anleggsmidler som angitt av IAS 16 er materielle eiendeler som (a) holdes av foretaket til bruk i produksjon eller til levering av varer eller tjenester, for utleie til andre eller til administrative formål, og (b) som er forventet å være i bruk i mer enn en regnskapsperiode. Begge kravene (a og b) må være oppfylt for at en eiendel skal møte kravet til et anleggsmiddel. For at et foretak skal kunne klassifisere og innregne et anleggsmiddel i balansen, må i tillegg følgende to krav

være oppfylt:

1. Det er sannsynlig at framtidige økonomiske fordeler knyttet til eiendelen vil tilflyte

foretaket, og

2. Eiendelens anskaffelseskost kan måles på en pålitelig måte.

Hvilke eiendeler som anses å være anleggsmidler er også et spørsmål om vesentlighet. Hva som er vesentlig i denne sammenhengen er et vurderingsspørsmål som det enkelte selskap må ta stilling til. I Norge er erfaringen at mange selskaper har valgt å legge seg på definisjonen angitt i Skatteloven § 14-30 hvor noe regnes som betydelig når kostpris er kr. 15.000 eller høyere og levetiden er over 3 år. Dette gjøres for å unngå forskjeller mellom finansregnskapet og skatteregnskapet, og til tross for at kr. 15.000 normalt vil ligge langt under hva et selskap selv vil anse for vesentlig. Dette må avgjøres basert på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, men man kan for eksempel tenke seg tilfeller hvor eiendeler med en levetid på for eksempel 2 år blir løpende kostnadsført skattemessig, mens de etter IFRS må balanseføres som anleggsmidler.

1.2 Reservedeler og mindre deler

Ved regnskapsmessig behandling av reservedeler og andre mindre deler må det benyttes skjønn. I utgangspunktet vil ofte vesentlige reservedeler kvalifisere som anleggsmidler, mens mindre deler inngår som en del av selskapets varelager. Dersom reservedeler kun kan benyttes i forbindelse med et balanseført anleggsmiddel bør de klassifiseres som anleggsmidler. Vi har observert at en del selskaper har valgt som prinsipp å kostnadsføre reservedeler med en lav verdi løpende selv om de har en forventet brukstid som går over flere regnskapsperioder. For eksempel kan et rederi ha som regnskapsprinsipp å la mindre reservedeler inngå i varelager så lenge de ligger på sentrale lager, for

så å kostnadsføre reservedelene i det de blir overført til skipet.

Balanseføring av mange mindre deler som selvstendige anleggsmidler kan medføre praktiske utfordringer. Blant annet vil det være mange linjer i anleggsregisteret som må følges opp i forbindelse med for eksempel avskrivninger. Standarden åpner imidlertid opp for at en kan aggregere flere mindre deler til et anleggsmiddel når det gjelder for eksempel avskrivning og fraregning.


98

1.3 Kostnader knyttet til miljø- eller sikkerhetskrav

Innenfor ulike virksomhetsområder kan det forligge ulike regulatoriske krav som påhviler selskapet eller det anleggsmidlet selskapet skal anskaffe seg. Dette kan for eksempel knytte seg til sikkerhets- eller miljøtiltak. Isolert sett vil disse ekstrakostnadene ofte ikke medføre økte ”fremtidige økonomiske fordeler” og en kan således stille spørsmål om hvorvidt slike kostnader kan balanseføres som en del av anleggsmidlet eller hvorvidt de må kostnadsføres når de påløper. Standarden sier at slike kostnader kvalifiserer til balanseføring så lenge de medfører at selskapet kan generere større fremtidige økonomiske fordeler enn om disse sikkerhets- eller miljøinvesteringene ikke hadde blitt foretatt; for eksempel ved at disse investeringene er påkrevd for å få kontrakten, eller at en fabrikk

må stenges ned hvis ikke disse investeringene utføres.

Hva så i situasjoner hvor selskapet frivillig pådrar seg slike sikkerhets- eller miljøkostnader uten at det foreligger en krav om at dette gjøres? I slike tilfeller bør kostnadene resultatføres etter hvert som de påløper med mindre man kan bevise at disse investeringene vil øke den økonomiske levetiden til den tilhørende eiendelen eller at selskapet kan bevise følgende påstander (alle tre må oppfylles):

1. det foreligger en selvpålagt forpliktelse til å gjennomføre slike sikkerhets- eller miljø-

investeringer (for eksempel at det er standard bransjepraksis, miljøgrupper vil mest sannsynlig

ta opp forholdet hvis de ikke gjennomføres eller at ansatte krever at visse typer utstyr er

tilstede)

2. investeringen er direkte relatert til forhøyet sikkerhets- eller miljøstandard på det aktuelle

anleggsmiddel, og

3. kostnaden er ikke relatert til reparasjoner eller vedlikehold eller danner del av en

periodekostnad eller driftskostnad

Fjerningsforpliktelser knyttet til oljeplattformer for oljeselskaper eller basestasjoner for selskaper innen telecom er eksempler på miljøkostnader hvor fjerningskostnaden enten er lovpålagt eller selvpålagt og hvor estimert fjerningsforpliktelse inngår i den balanseførte verdien av anleggsmidlet. Se nærmere om fjerningsutgifter under punkt 2.4 nedenfor.

1.4 Etterfølgende kostnader

For enkelte eiendeler vil det påløpe kostnader etter at eiendelen er tatt i bruk, for eksempel gjennom at elementer av anleggsmidlet ikke har en levetid som resten av eiendelen og dermed krever utskifting med jevne mellomrom. For eksempel inventar på et cruiseskip som forventes byttet ut flere ganger i løpet av levetiden på selve skipet, eller teknisk utstyr i et bygg. Etterfølgende

kostnader kan også knytte seg til den løpende driften av anleggsmidlet.

99Ernst & Young


Standarden setter i utgangspunktet et skille mellom det løpende daglige vedlikeholdet og større vedlikeholdsarbeider/utskriftninger. Løpende vedlikehold som reparasjoner og vedlikehold av et anleggsmiddel hvor vedlikeholdet i all hovedsak vil bestå av timekostnad og mindre deler skal kostnadsføres når de påløper, mens utskiftninger av større deler skal balanseføres på anleggsmidlet så lenge kravene til et anleggsmiddel oppfylles for de nye delene (eks målbarhet, fremtidig økonomisk fordel og levetid over flere perioder). Det er her viktig å minne om at skattereglenes skille mellom vedlikehold og påkostning knyttet til relativ standard etc. ikke er relevante når det gjelder den regnskapsmessige behandlingen i tråd med IFRS. Om man for eksempel bytter vinduer på et bygg så kan dette i mange tilfeller kostnadsføres løpende skattemessig som vedlikehold, mens det for regnskapsformål må balanseføres og avskrives over perioden til neste gang man forventer å bytte vinduer.

Ved utskiftninger må en huske å fraregne gjenværende balanseført verdi av delen som er blitt skiftet ut. Ved utskiftning av en enkeltdel må ofte skjønn benyttes da opprinnelig kostpris ikke var spesifisert ned på de enkelte deler. Her kan kostnaden på erstatningsdelen kan være et godt estimat (justert for alderen på utskiftet del).

Eksempel: En del av en eiendel med estimert levetid på 10 år er ødelagt og må skiftes ut etter 4 år, hvor ny del koster 1.600. Pris på ny del er antatt å være beste estimat på pris på del som må skiftes ut. Balanseført verdi som skal fraregnes (kostnadsføres) blir da 960 [1.600 – 1.600*4/10] som representerer antatt balanseført verdi av den aktuelle del på tidspunkt for utskiftingen.

Standarden tillater også at deler av en eiendel kan innregnes og balanseføres som en del av et anleggsmiddel hvis selskapet er pålagt å gjennomføre periodiske inspeksjoner for feil eller svakheter. Dette gjelder uavhengig om noen deler av anleggsmidlet faktisk blir byttet ut. Typiske eksempler er pålagte regelmessige inspeksjoner av fly eller skip for at de skal opprettholde sine sertifikater som kreves for fortsatt bruk.

Balanseføring av kostnader knyttet til periodisk vedlikehold er en direkte konsekvens av at IAS 37 forbyr avsetninger som ikke er reelle forpliktelser for selskapet. Det vil si at et selskap ikke kan avsette for forventet kostnad knyttet til periodisk vedlikehold løpende og senere benytte avsetningen når kostnaden påløper og deretter foreta ny avsetning for forventet kostnad for neste periodiske vedlikehold (slik praksis til dels har vært under norsk god regnskapsskikk). IAS 16 legger opp til at kostnader knyttet til denne type periodisk vedlikehold balanseføres på for eksempel skipet (avskrives over periode til forventet neste vedlikehold/dokking) samt at eventuelt gjenværende balanseført beløp fra forrige vedlikehold fraregnes på samme tidspunkt. Denne løsningen innebærer at selskapet ved kjøp av eiendelen (ny eller brukt) må allokere en del av kostprisen til periodisk vedlikehold og avskrive denne andelen over perioden frem til neste forventede vedlikeholdstidspunkt.

Nedenfor har vi tatt med et eksempel på hvordan Statoil ASA omtaler balanseføring av utgifter i forbindelse med større vedlikeholdsprogrammer og inspeksjoner under prinsippnoten i årsrapportenfor2011:

Utgifter ved større vedlikeholdsprogrammer og reparasjoner omfatter utgifter for å erstatte

eiendeler eller deler av eiendeler samt utgifter ved inspeksjoner og ettersyn. Utgiftene blir

balanseført i de tilfellene en eiendel eller en del av en eiendel erstattes og det er sannsynlig

at fremtidige økonomiske fordeler vil tilflyte selskapet. Utgifter ved inspeksjon og ettersyn i


100

tilknytning til et større vedlikeholdsprogram balanseføres og avskrives over perioden frem til

neste inspeksjon. Alle andre utgifter til vedlikehold kostnadsføres i den perioden de påløper.

2. Førstegangs måling av anleggsmidler

2.1 Generelt om førstegangs måling

Et anleggsmiddel måles ved førstegangs innregning til kostpris. Kostprisen består av kjøpsprisen inkludert importavgifter og ikke-refunderbare skatter og avgifter ved kjøp, etter fradrag for forhandlerrabatter og prisavslag. Videre kan kostprisen tillegges direkte henførbare utgifter som er nødvendige for å frakte eiendelen til riktig sted og sette den i stand til å kunne virke slik den var tiltenkt av ledelsen. I tillegg inkluderer kostprisen et førstegangsestimat på eventuelle fjernings-

utgifter.

Direkte henførbare kostnader er et sentralt element med tanke på hva kostprisen på et anleggsmiddel består av. Standarden gir eksempler på hvilke typer kostnader som kan anses direkte henførbare og ikke. Følgende er eksempler på mulige direkte henførbare kostnader:

(a) utgifter til ytelser til ansatte (som definert i IAS 19: «Ytelser til ansatte») som oppstår direkte av tilvirkningen eller anskaffelsen av enheten for eiendom, anlegg og utstyr,

(b) utgifter til opparbeiding av tomt,

(c) innledende leverings- og håndteringsutgifter,

(d) installasjons- og monteringsutgifter,

(e) utgifter til utprøving av eiendelens virkemåte, etter fradrag for nettoprovenyet ved salget av enheter produsert mens eiendelen ble brakt til riktig sted og satt i riktig stand (for eksempel prøver produsert under utprøvingen av utstyret), og

(f) honorarer til fagfolk.

Lånekostnader pådratt knyttet til kjøp, konstruksjon eller produksjon av et anleggsmiddel ble etter justering av standarden for lånekostnader (IAS 23) ansett for å være en del av kostpris, og skal balanseføres sammen med anleggsmidlet (tidligere valgfrihet mellom balanseføring og kostnadsføring).

For at utgifter til ansatte skal inngå i kostpris må de være direkte knyttet til tilvirkningen eller anskaffelsen av et anleggsmiddel. For kostnader knyttet til egne ansatte vil dette ofte begrenses til ansatte som er direkte involvert i prosjektet og hvor en kan spore timene tilbake til anskaffelsen. Administrasjonskostnader og andre overhead kostnader (herunder salgs- og markedsførings-kostnader) kvalifiserer således ikke til balanseføring som en del av anleggsmidlet.

101Ernst & Young


Aktivering av kostnader skal stoppes når eiendelen er plassert og i en tilstand som gjør den i stand til å fungere i henhold til ledelsens intensjoner. Kostnader knyttet til reallokering av eiendelen til et annet sted kan således ikke balanseføres som en del av eiendelen. Tilsvarende gjelder for kostnader relatert til at eiendelen i starten ikke går for full kapasitet, herunder driftstap i innkjøringsperioden.

Kostprisen skal være prisen på transaksjonsdatoen. Dette innebærer at hvis oppgjørsformen inneholder vesentlige kredittelementer ut over ”normale” kredittvilkår (for eksempel at deler av kjøpsprisen skal betales 1 eller 2 år frem i tid) er det kontantprisekvivalenten som skal inngå i kostprisen. Forskjellen mellom regnskapsført beløp og nominelt beløp med betalingsforfall i fremtiden skal behandles som en rentekostnad over perioden for betalingsutsettelsen.

2.2 Regnskapsføring av enkeltdeler av en eiendel (dekomponering)

IAS 16 krever at enkeltdeler av en eiendel av betydelig størrelse når det gjelder enhetens samlede anskaffelseskost skal avskrives separat (dekomponering av en eiendel). Temaet diskuteres også senere i artikkelen. Årsaken til kravet er at enkeltdeler kan ha ulik levetid fra eiendelen sett under ett, og at avskrivningskostnaden skal reflektere faktisk forbruk av eiendelen best mulig. Eksempelvis kan motorene på et fly ha kortere levetid enn flyskroget. Et selskap må således vurdere om en eiendel består av flere enkeltdeler som skal oppføres separat i anleggsregisteret for avskrivnings-

formål.

I årsrapporten til Norwegian Air Shuttle for 2011 ser vi at flyskroget avskrives separat samt at metoden for avskrivning av flyskrog og andre komponenter er forskjellig:

Aircraft The Group acquired 8 Boeing 737-800 HGW aircraft during 2011 and 5 aircraft during 2010. Aircraft is decomposed and depreciated over the economic useful life of each component on a straight-line basis. The body of the aircraft is depreciated based on economic useful years, while other components are based on airborne hours and cycles.x

For selskaper med krav til periodisk vedlikehold av eiendeler (eks flyselskaper og rederier) vil en vanligvis finne minst to komponenter hvor den ene er elementer som inngår i det periodiske vedlikeholdet og avskrives over perioden til neste periodiske vedlikehold, mens den andre er resten av eiendelen med avskrivning over forventet utnyttbar levetid for eiendelen.

I årsrapporten til Farstad Shipping ASA for 2011 fremgår det av prinsippnoten at skipene blir dekomponert i båt og periodisk vedlikehold. I noten som spesifiserer anleggsmidlene fremkommer periodisk vedlikehold på egen linje. Det er også presentert en oppstilling som viser bevegelsene i periodisk vedlikehold.

Depreciation of vessels and other fixed assets

The vessels are decomposed in vessel and deferred maintenance. Vessels are included in the

consolidated balance sheet at their cost price with deductions of the year’s and previous years’


102

ordinary depreciation. The vessels are depreciated linearly over defined period of use of 20

years, taking into account an estimated residual value of the vessels upon expiry of their period

of use. These residual values are based on a best estimate of what we believe the vessels can be

sold for when they are 20 years old. The depreciation of vessels in the fleet older than 20 years

old are reassessed based on the estimated residual value. Depreciation for other fixed assets is

calculated on a straight-line basis over estimated useful lifetime.

I eksemplene over ser vi at både Norwegian og Farstad har splittet eiendelen (henholdsvis fly og skip) opp i kun to vesentlige komponenter for avskrivningsformål. Dette innebærer ikke nødvendigvis at selskapene mener at eiendelene kun består av to vesentlige komponenter, men at de ulike vesentlige komponenter kan plasseres i to avskrivningsgrupper som hver inneholder flere komponenter med samme forventede brukstid. Utfordringen med mange avskrivingsgrupper er at dette stiller krav til selskapet og systemer når det gjelder å følge opp og håndtere en rekke utskiftninger på de ulike komponenter gjennom eierperioden. Dette skyldes at selskapene ved utskiftning av en enkeltdel skal fraregne gjenværende avskrevne kostpris på den utbyttede del, mens kostpris på ny del

103Ernst & Young


tillegges avskrivningsgruppen som eiendelen tilhører (se eksempel over i avsnitt 1.4 Etterfølgende kostnader). Det gjøres oppmerksom på at denne oppdelingen i vesentlige komponenter kun gjøres for avskrivningsformål og at den enkelte komponent ikke selv trenger å oppfylle definisjonen av en eiendel. I balansen skal eiendelen presenteres samlet på en linje, men enkelte selskap velger å gi noe mer utdypende informasjon i note, slik for eksempel Farstad har gitt når det gjelder størrelsen på og utviklingen i komponenten periodisk vedlikehold.

Bruks- og levetiden på komponenter vil i stor grad påvirkes av det vedlikeholdsprogram som er etablert. Valgt strategi for vedlikehold kan således sørge for at brukstiden på ulike komponenter kan være lik brukstiden for eiendelen som helhet, og at man dermed ender opp med relativt få avskriv-ningsgrupper. Vedlikeholdskomponenter med en brukstid kortere enn brukstiden for eiendelen som helhet, legges typisk i en avskrivningsgruppe for vedlikeholdskomponenter som avskrives over den periode disse komponentene vil være i bruk; alternativt basert på en gjennomsnittsbetraktning. Eksempelvis er det vanlig i shippingbransjen å avskrive disse vedlikeholdskomponentene (periodisk vedlikehold) over perioden frem til neste planlagte dokking.

2.3 Tilfeldige inntekter i tilvirknings-/anskaffelsesperioden

Under tilvirkning av en eiendel kan det oppstå situasjoner hvor selskapet opptjener tilfeldige inntekter knyttet til for eksempel salg av biprodukter eller at en tomt tiltenkt for utbygging til parkeringsplass leies ut for en periode. Inntekt fra virksomhet som ikke er direkte knyttet til å bringe eiendelen til et sted og i en tilstand tiltenkt av ledelsen, skal resultatføres sammen med tilhørende kostnader i perioden. Inntekt fra virksomhet som er nødvendig for å bringe eiendelen til det sted og til den tilstand som samsvarer med ledelsens intensjoner, skal derimot gå til reduksjon av kostpris på

eiendelen.

2.4 Fjerningsutgifter

Førstegangsestimat for eventuelle fjerningsutgifter inngår, som diskutert ovenfor, i kostprisen på et anleggsmiddel. Fjerningsforpliktelsen estimeres og innregnes som en langsiktig forpliktelse i balansen (motpost til økt kostpris på anleggsmidlet) på tidspunktet hvor det er sannsynlig at en forpliktelse er oppstått og forpliktelsen kan måles på en pålitelig måte. Fjerningsforpliktelsen skal ikke føres netto mot eiendelen, men representerer en selvstendig forpliktelse som i utgangspunktet skal klassifiseres under langsiktig gjeld (mer enn ett år til forpliktelsen realiseres). At eiendelen på fjerningstidspunktet kan ha en selvstendig verdi (eks stålverdi) har kun en effekt på beregning av avskrivninger på eiendelen og påvirker ikke størrelsen på forpliktelsen. Da fjerningsforpliktelsen normalt ligger mer enn ett år frem i tid skal forpliktelsen måles til nåverdi (samme verdi tillegges kostprisen på anleggsmidlet), hvor den årlige rentekostnaden som følge av at forpliktelsen er ett år

nærmere oppgjør kostnadsføres som en rentekostnad.

Estimatet vil endres over tid etter hvert som selskapet får en bedre oversikt over når og hvor mye fjerningsforpliktelsen faktisk vil utgjøre. Spørsmålet blir da hvorvidt en endring i beste estimat på forpliktelsen skal kostnads-/inntektsføres eller føres mot balanseført verdi av anleggsmidlet.


104

Hvis selskapet regnskapsfører anleggsmidlet i henhold til kostmetoden skal eventuelle endringer i den balanseførte fjerningsforpliktelsen føres mot anleggsmidlet. En økning av balanseført verdi må imidlertid anses å være en nedskrivningsindikator for anleggsmidlet slik at selskapet etter justeringen må vurdere eiendelen for eventuell nedskrivning. En negativ justering av balanseført verdi av anleggsmidlet grunnet et lavere estimat på forpliktelsen kan aldri medføre at balanseført verdi på anleggsmidlet går under null. I et slikt tilfelle vil eventuell gjenværende justering bli resultatført.

Statoil ASA regnskapsfører sine anleggsmidler etter kostmetoden og balansefører tilhørende fjerningsforpliktelser mot anleggsmidlet. I prinsippnoten for 2011 omtaler de fjerningsutgifter på følgende måte:

Nedstengnings- og fjerningsforpliktelser

Forpliktelser knyttet til nedstengning og fjerning regnskapsføres når selskapet har en (juridisk

eller faktisk) forpliktelse til å demontere og fjerne et anlegg eller en del av et anlegg og

bringe området tilbake til opprinnelig stand, og forpliktelsen kan estimeres med tilstrekkelig

grad av pålitelighet. Estimatet baseres på gjeldende krav og teknologi, hensyntatt relevante

risikofaktorer og usikkerhet, for å komme frem til beste estimat. Forpliktelsen knyttet til en

ny installasjon, som for eksempel en olje- og gass installasjon eller transportsystem, oppstår

normalt når installasjonen bygges eller installeres. Forpliktelser kan også oppstå i løpet av

produksjonsperioden gjennom endring i lovgivningen eller gjennom en beslutning om å opphøre

med virksomheten. Forpliktelsen inngår i Avsetninger for nedstengnings- og fjerningsforplik-

telser, andre avsetninger og annen gjeld i balansen. Forpliktelsen beregnes til nåverdien av de

estimerte fremtidige utgiftene i henhold til lokale krav og betingelser. For raffineri- og proses-

seringsanlegg uten en forventet konsesjonsperiode anses levetiden for ubestemt og det er derfor

ikke innregnet fjerningsforpliktelse for disse anleggene. Forpliktelser knyttet til detaljutsalg

estimeres på porteføljenivå.

Når forpliktelsen regnskapsføres, blir samme beløp balanseført som en del av kostprisen til den

relaterte eiendelen, og avskrives sammen med denne.

Endring i estimatet for nedstengning og fjerning behandles som en justering av forpliktelsen med

tilsvarende justering av eiendelen.

Statoil ASA omtaler også usikkerheten knyttet til disse fjerningsforpliktelsene under omtale om estimater med usikkerhet:

Nedstengnings- og fjerningsforpliktelse

Statoil har betydelige juridiske forpliktelser knyttet til nedstengning og fjerning av installasjoner

ved utgangen av produksjonsperioden. Myndighetspålagte eller faktiske forpliktelser knyttet til

nedstengning og fjerning av varige driftsmidler regnskapsføres til virkelig verdi når forpliktelsen

105Ernst & Young


oppstår. Ved innregning av en forpliktelse balanseføres den estimerte fremtidige fjerningsut-

giften som en del av den varige eiendelen den er knyttet til, og avskrives over eiendelens levetid.

Det er vanskelig å estimere utgiftene knyttet til nedstengnings- og fjerningsaktivitetene.

Estimatene er basert på gjeldende regelverk og dagens teknologi, hensyntatt relevante

risikofaktorer og usikkerhet. Mesteparten av fjerningsaktivitetene vil finne sted mange år inn

i fremtiden, og teknologi og fjerningsutgifter er i konstant forandring. Estimatene inkluderer

forutsetninger om hvor lang tid det vil ta å fjerne installasjonene og om hva dagratene for

rigg, marine operasjoner og tungløftlektere vil være på tidspunkt for fjerning. Disse faktorene

kan variere betydelig avhengig av hvilket fjerningskonsept som forutsettes. Både den første

innregningen av en nedstengnings- og fjerningsforpliktelse med tilhørende balanseførte utgifter,

og den etterfølgende justeringen av disse balansepostene, involverer dermed betydelig skjønn.

For selskaper som benytter verdireguleringsmodellen og hvor en endring i forpliktelsen medfører en endring i verdireguleringsreserven, skal en redusert forpliktelse i utgangspunktet føres direkte mot denne verdireguleringsreserven. Dersom endringen imidlertid reverserer en tidligere nedskrivning av eiendelen tatt over resultatet, skal endringen i forpliktelsen i stedet føres over resultatet. Tilsvarende skal en økning i fjerningsforpliktelsen føres mot resultatet, med mindre det eksisterer en positiv verdireguleringsreserve knyttet til eiendelen den skal føres mot. Hvis endring i estimatet på fjerningsforpliktelsen innebærer en redusert eksisterende forpliktelse skal ikke justeringen av balanseført verdi medføre at verdien av anleggsmidlet blir lavere enn om en hadde benyttet kostmetoden. Eventuell endring i fjerningsforpliktelsen som i slike tilfeller ikke kan føres mot eiendelen, skal da tas over resultatet.

3. Måling av anleggsmidler i etterfølgende perioder

3.1 Innledende om måling i etterfølgende perioder

Standarden tillater to ulike modeller for måling av et anleggsmiddel i etterfølgende perioder; kostmetoden og verdireguleringsmetoden. Hvilken metode man ønsker å benytte er opp til selskapet. Det er tillatt å benytte forskjellige modeller på ulike klasser av anleggsmiddel, men

anleggsmiddel innen samme klasse må regnskapsføres etter samme metode.

3.2 Kostmetoden

3.2.1 Grunnleggende om kostmetoden

Kostmetoden er den tradisjonelle og mest benyttede metode i praksis. Et anleggsmiddel

regnskapsføres til kost redusert med akkumulerte avskrivninger og eventuelle nedskrivninger.


106

Under kostmetoden må anleggsmidlet dekomponeres for å identifisere enkeltdeler av betydelig størrelse i forhold til eiendelens samlede anskaffelseskost. Årsaken er at forskjellige enkeltdeler i anleggsmidlet kan ha ulik forventet utnyttbar levetid. Ulik forventet utnyttbar levetid på enkeltdeler i anleggsmidlet skal reflekteres i avskrivningskostnaden slik at regnskapsført kostnad i størst mulig grad reflekterer faktisk forbruk av eiendelen. Som nevnt over kan betydelige enkeltdeler ha samme forventede utnyttbare levetid, for eksempel gjennom planlagte vedlikeholdsprogram. Selskapet kan også gruppere enkeltdeler med samme forventede utnyttbare brukstid i grupper for avskrivnings-formål.

Avskrivbart beløp for et anleggsmiddel er kostpris, som definert ovenfor, redusert med beløpet man forventer å få for anleggsmidlet ved utløpet av estimert utnyttbar levetid. Denne residualverdien kan enten være skrapverdien (redusert med kostnader knyttet til skrapingen) hvis en forventer å benytte anleggsmidlet for hele dens økonomiske levetid, eller estimert salgsverdi (redusert med salgskostnader) som er den verdi som et tilsvarende brukt anleggsmiddel ville blitt solgt for i dag, forutsatt den tekniske tilstand anleggsmidlet vil ha ved slutten av estimert brukstid. Kun avskrivbart beløp skal reflekteres som en kostnad for selskapet over den utnyttbare levetiden for eiendelen. For selskaper som har en brukstid på eiendelen lik eiendelens økonomiske levetid er praksis som regel at utrangeringsverdien er vurdert som ubetydelig og blir dermed ikke hensyntatt i fastsettelsen av avskrivbart beløp. Avskriningskostnaden for to like eiendeler kan såldes bli vesentlig forskjellig avhengig av selskapets forventede bruk av de ulike eiendelene. Dette er illustrert i figuren nedenfor:

Selskapet skal vurdere residualverdien av anleggsmidlet årlig, og eventuelle endringer i residu-alverdien skal regnskapsføres prospektivt som en estimatendring. Det vil si at den kun påvirker fremtidig avskrivningskostnad.

Avskrivningsperiode for et anleggsmiddel er den forventede utnyttbare levetiden som selskapet forventer å benytte eiendelen. Utnyttbar levetid vil ofte være kortere enn den økonomiske levetiden for eiendelen, hvis selskapet for eksempel har en policy/praksis på at de skal bytte ut eiendelen med angitte intervaller.

Innen enkelte bransjer (eksempel offshore, rederier eller flyselskap) er det blitt mer vanlig med en brukstid som er (vesentlig) kortere enn eiendelens økonomiske levetid og hvor residualverdien kan utgjøre en stor del av eiendelens kostpris. Selskapet må da etablere gode prosesser for løpende

107Ernst & Young


(minst årlig) å kunne verdsette residualverdien på eiendelen. Svingninger i residualverdien vil dermed medføre større volatilitet i selskapenes avskrivningskostnad enn for selskaper hvor residual-verdien kun utgjør en liten del av kostpris. I perioder med pålitelige annenhåndsverdier for selskapets eiendeler kan det også medføre at selskapet ikke får avskrivningskostnad hvis annenhåndsverdien er høyere enn bokført verdi (en beregner ikke negative avskrivninger).

Rederiet DOF ASA omtaler i sin årsrapport for 2011 effektene ved overgang til et markedsver-diprinsipp for vurdering/fastsettelse av residualverdi for selskapets skip. Det er her verdt å merke seg diskusjonen selskapet har hatt med Finanstilsynet hvor en konkluderer med at residual-verdien skal være en markedsverdi (dynamisk verdi) og kan for eksempel ikke fastsettes til en gitt prosent av eiendelens kostpris (statisk verdi).

Endringer i restverdi skip

DOF har som strategi at konsernet ikke skal eie skip eldre enn 20 år. Av den grunn må DOF

beregne en restverdi etter estimert levetid for skipet innen DOF konsernet. I løpet av de tre

første kvartalene i 2011 ble restverdien estimert til 50% av anskaffelseskost for skipet. I andre

halvdel av 2011 har DOF hatt en diskusjon med Finanstilsynet i Norge om fastsettelsen av

grunnlag for restverdi. DOF er innforstått med at grunnlag for restverdi bør være markedsverdi

for skip uten befraktningsavtale. Slike markedsverdier må imidlertid justeres for å gjenspeile

markedsverdien på skipet dersom alderen og tilstanden hadde vært som forventet ved utløpet av

levetiden. For å estimere restverdien har DOF benyttet en lineær model som avhenger av alderen

på skipet økende fra 50% (nybygg) til 100% (for et 20 år gammelt skip) av innhentet markedsvur-

dering. Total effekt av endret estimat på restverdien er redusert avskrivning med ca. MNOK 135

i 2011.

Også selskaper i andre bransjer kan ha en policy om at de kun skal ha driftsmidler nyere enn et gitt antall år (eks 5 år), og at driftsmidler tilsvarende denne alder skal selges til tross for at den økonomiske levealderen på driftsmidlet kan være 10 år. Den regnskapsmessige behandlingen av dette er, som skissert over, avhengig av at det eksisterer et annenhåndsmarked for eiendelen. Estimat på utnyttbar levetid må minst vurderes årlig, og eventuell endring reflekteres prospektivt som en estimatendring.

I vurderingen av utnyttbar levetid bør følgende momenter vurderes;

(a) Forventet bruk av eiendelen. Bruk vurderes ut fra eiendelens forventede kapasitet eller fysiske produkter.

(b) Forventet fysisk slitasje, som avhenger av operasjonelle faktorer som for eksempel antall skift eiendelen skal benyttes i, reparasjons- og vedlikeholdsprogram samt pass og vedlikehold mens eiendelen står uvirksom.

(c) Teknisk eller kommersiell ukurans som følge av endringer eller forbedringer i produksjonsprosessen, eller som følge av en endring i markedets etterspørsel etter det produkt eller den tjeneste som eiendelen genererer.


108

(d) Juridiske eller lignende begrensninger på bruken av eiendelen, for eksempel utløpsdato for tilknyttede leieavtaler.

I årsrapporten for 2011 omtaler SAS prinsippene for vurdering av økonomisk levetid og hvordan eventuelle endringer påvirker årsregnskapet:

The Group’s Management periodically reviews the appropriatness of the useful economic lives of its tangible fixed assets. The reviews is based on the current condition of the assets, the estimated period during which they will continue to bring economic benefit to the Group, historic information on similar assets and industry trends. Any changes in the useful economics life of property and equiptment are recognized prospectively in the income statement.

3.2.2 Avskrivningsmetoder

3.2.2.1 Grunnleggende om avskrivningsmetoder

Standarden er ikke eksplisitt på hvilken avskrivningsmetode man skal benytte, men sier at valgt avskrivningsmetode skal gjenspeile mønsteret for hvordan eiendelens framtidige økonomiske fordeler forventes å tilflyte foretaket. Valgt avskrivningsmetode skal videre være gjenstand for en årlig vurdering om den fremdeles gir en best mulig gjenspeiling av selskapets forbruk av eiendelen. En endring av avskrivningsmetode er å betrakte som en estimatendring og ikke som en endring av regnskapsprinsipp. I standarden er tre ulike avskrivningsmetoder nevnt som eksempler på metoder man kan benytte for å fordele en eiendels avskrivbare beløp systematisk over eiendelens utnyttbare levetid; den lineære metode, den degressive metode og produksjonsenhetsmetoden.

3.2.2.2 Den lineære metode

Under den lineære metode fordeles det avskrivbare beløp lineært over utnyttbar levetid. Dette er den klart mest benyttede metode av selskaper i dag, og benyttes trolig i stor grad grunnet sin enkelthet. Metoden er illustrert gjennom figurene nedenfor:

109Ernst & Young


I det første eksempelet over vil en utnyttbar levetid på 20 år medføre en årlig avskrivningskostnad på 45 (900 / 20 år). I det andre eksemplet hvor en har en utnyttbar levetid på 10 år for den samme eiendelen, vil den årlige avskrivningskostnaden være på 40 (400 / 10 år).

Nedenfor følger et eksempel hvor selskapet har identifisert 5 grupper av enkeltdeler av ett anleggsmiddel for avskrivningsformål

Et rederi har dekomponert et skip med kostpris 700 i følgende fem komponenter (fire avskrivnings-grupper):

Gruppe av enkeltdel Estimert andel av kostpris Estimert utnyttbar levetid

Skrog 50% 30 år

Laste- og losseutstyr 20% 20 år

Motorer 15% 20 år

Annet 10% 10 år

Periodisk vedlikehold 5% 5 år Utnyttbar levetid for skipet er angitt til 30 år hvor antatt residualverdi er 12. Residualverdien som i dette eksempelet er knyttet til stålverdien av skipet, er i sin helhet allokert til avskrivningsgruppen skrog. Periodens avskrivningskostnad blir da som følger

Skrog [(700 * 50%) - 12] / 30 år 11,3

Laste- og losseutstyr + Motorer 700*(20%+15%) / 20 år 12,2

Annet 700*10% / 10 år 7,0

Periodisk vedlikehold 700*5% / 5 år 7,0

Periodens avskrivningskost 37,5

SAS benytter lineær metode for avskrivninger av sine varige driftsmidler. I årsrapporten for 2011 beskriver de prinsippene for avskrivninger, samt økonomisk levetid for de ulike klassene av varige driftsmidler:

Tangible fixed assets are carried at cost less accumulated depreciation and any impairment. These assets are depreciated to their estimated residual values on a straight line basis over their estimated useful lives. As the components of aircraft have varying useful lives, the Group has separated the components for depreciation purposes. Depreciation is based on the following estimated periods of useful life: Asset class Depreciation Aircraft 20 years* Spare equiptment and spare parts 20 years* Engine components (average) 8 years


110

Workshop and aircraft servicing equiptment 5 years Other equipment and vehicles 3-5 years Buildings 5-50 years *Estimated residual value after useful life of 20 years is 10 %.

3.2.2.3 Den degressive metode

Den degressive metode innebærer et avtakende avskrivningsbeløp over eiendelens utnyttbare levetid. Saldoavskrivninger som benyttes for de fleste eiendeler i selvangivelsen for beregning av skattemessige avskrivninger er en degressiv metode. Den periodevise avskrivningskostnad blir da balanseført verdi multiplisert med en angitt prosentsats slik vi har illustrert i tabellen nedenfor. Den degressive brukes i liten utstrekning for regnskapsformål.

År IB Balanseført verdi Saldosats UB Balanseført verdi

1 1.000 20% 800

2 800 20% 640

3 640 20% 512

4 512 20% 410

I mange tilfeller vil en degressiv metode gi et fornuftig bilde av hvordan eiendelens økonomiske fordeler blir forbrukt av selskapet. For eksempel vil produksjonsutstyr ofte generere større økonomiske fordeler i en tidlig fase, før utstyret blir utsatt for slitasje.

AF Gruppen er et eksempel på et selskap som benytter denne metoden for produksjonsutstyr:

Hver vesentlig komponent av varige driftsmidler avskrives over estimert utnyttbar levetid. Produksjonsrelaterte maskiner avskrives hovedsaklig degressivt, mens øvrige driftsmidler avskrives ved bruk av lineær metode.

3.2.2.4 Produksjonsenhetsmetoden

Under denne metoden blir avskrivninger beregnet basert på produserte enheter i forhold til forventet total produksjon. Metoden benyttes når en mener faktisk produksjon bedre reflekterer forbruket av eiendelen enn tid. Hvis estimert total produksjon er 10 avskrives eiendelen basert på hvor mye av de 10 som produseres i den enkelte periode. Produseres 3 enheter i en periode skal således 30 % (3/10) av kostprisen avskrives i den perioden. Metoden gir ofte en god tilnærming til de teoretisk korrekte avskrivningene ettersom avskrivningene her knyttes direkte opp mot eiendelens utnyttelse. Når lineære avskrivninger ofte foretekkes fremfor produksjonsenhetsmetoden, skyldes nok det at metoden er krevende å administrere/følge opp. I tillegg vil lineære avskrivninger i mange tilfeller gi tilnærmet samme resultat.

I deler av prisnippnoten til Statoil i årsregnskapet for 2011 ser vi beskrevet at selskapet på enkelte områder benytter produksjonsenhetsmetoden.

111Ernst & Young


Balanseførte undersøkelsesutgifter, utgifter knyttet til å bygge, installere eller komplettere

infrastruktur i form av plattformer, rørledninger og produksjonsbrønner, samt feltspesifikke

transportsystemer for olje og gass balanseføres som produksjonsanlegg olje- og gass, inkludert

rørledninger innenfor Varige driftsmidler og avskrives etter produksjonsenhetsmetoden basert

på sikre utbygde reserver som ventes utvunnet i konsesjons- eller avtaleperioden. Balanseførte

utgifter knyttet til kjøp av sanksjonerte prosjekter avskrives etter produksjonsenhetsmetoden

basert på totale sikre reserver. Øvrige eiendeler og transportsystemer som brukes av flere felt

avskrives normalt lineært på grunnlag av forventet økonomisk levetid. Komponenter av en

eiendel med en kostpris som er betydelig i forhold til den totale eiendelen avskrives separat. For

oppstrømsrelaterte eiendeler er det etablert separate avskrivningskategorier. Disse skiller som

minimum mellom plattformer, rørledninger og brønner.

3.3 Verdireguleringsmetoden

Verdireguleringsmetoden medfører, på samme måte som under kostmetoden, at eiendelen skal måles til kost og senere være gjenstand for avskrivninger. Forskjellen fra kostmetoden er at eiendelen periodisk skal justeres opp/ned til estimert virkelig verdi av eiendelen. Frekvensen for en slik revaluering er ikke angitt, men må baseres på volatiliteten til eiendel og behovet til brukerne for relevant informasjon. Revalueringen må imidlertid minst gjennomføres årlig i forbindelse med årsregnskapet. Alle eiendeler innen samme klasse av eiendeler må revalueres på samme tidspunkt. Vi vil i denne artikkelen ikke gå nærmere inn på hvordan verdsettelsen av en eiendel til virkelig verdi skal gjennomføres, men standarden nevner at hvis markedsbasert dokumentasjon ikke er tilgjengelig kan et foretak måtte estimere virkelig verdi etter resultatmetoden eller metoden for avskrevet gjenanskaffelseskost.

Dersom en eiendels balanseførte verdi øker på grunn av en verdiregulering, skal økningen innregnes i andre inntekter og kostnader (OCI – other comprehensive income) og akkumuleres i egenkapitalen under betegnelsen verdireguleringsreserve. En positiv verdiregulering skal imidlertid innregnes i resultatet i den utstrekning den reverserer en negativ verdiregulering av den samme eiendelen som tidligere er innregnet i resultatet.

Reduksjon av verdi knyttet til verdiregulering skal imidlertid innregnes i andre inntekter og kostnader i den utstrekning det foreligger en kreditsaldo i verdireguleringsreserven knyttet til denne eiendelen (tidligere positiv verdiøkning ført mot annen inntekt og kostnad i egenkapital). Reduksjonen innregnet i andre inntekter og kostnader reduserer akkumulert beløpet i egenkapitalen under overskriften verdireguleringsreserve. Forligger ikke en slik verdireguleringsreserve i egenkapital skal en reduksjon av verdi innregnes i resultatet som en kostnad i perioden.

Verdireguleringsreserve inkludert i egenkapitalen for en enhet av eiendom, anlegg og utstyr, kan overføres direkte til opptjent egenkapital når eiendelen fraregnes. Dette innbærer at hele reserven overføres når eiendelen blir tatt ut av bruk eller avhendet. Deler av beløpet ført mot verdireguleringsreserven kan også overføres fra verdireguleringsreserven til annen egenkapital (ingen resultateffekt) etter hvert som eiendelen forbrukes av selskapet. I slike tilfeller vil beløpet for den overførte reserven være differansen mellom avskrivning basert på eiendelens verdiregulerte balanseførte verdi, og avskrivning basert på eiendelens opprinnelige anskaffelseskost. Dette


112

hensyntar at avskrivning på verdiregulert beløp på en eiendel har blitt realisert og ført over resultatet gjennom avskrivningskostnaden.

Eksempel

Et driftsmiddel blir anskaffet for 1,000 1. januar 2009 med en forventet brukstid på 10 år og en

forventet residualverdi på null. Selskapet benytter en lineær avskrivningsmodell (100 per år). I de

tre første årene er virkelig verdi estimert til å være lik nedskrevet kost pr 31.12 slik at en ikke får

noen føringer mot verdireguleringsreserven i regnskapet. Per 31.12.2012 er nedskrevet verdi av

driftsmiddelet 600 (1.000 – 4*100), mens virkelig verdi blir estimert til 900. Forventet brukstid og

residualverdi er uendret. Verdiøkningen på 300 i forhold til bokført verdi blir regnskapsført som en

økning av balanseført verdi på eiendelen og motposten innregnes som andre inntekter og kostnader

(OCI) og føres mot verdijusteringsreserven i egenkapitalen. For de gjenværende seks bruksår blir ny

årlig avskrivningskostnad beregnet til 150 (900 / 6 år). Selskapet kan da for de seks gjenværende år

velge å overføre 50 fra verdireguleringsreserven til annen egenkapital (ingen resultateffekt), som er

forskjellen mellom opprinnelig avskrivningsplan basert på anskaffelseskostnaden og avskrivningsko-

stnad basert oppdatert verdiregulert balanse. Dette for å forhindre at en beholder en verdi-

reguleringsreserve i egenkapitalen når eiendelen når slutten av forventet brukstid og ikke lenger er i

bruk av selskapet.

Ved salg av en eiendel vurdert under verdireguleringsmetoden blir gjenværende beløp på verdiregu-leringsbalansen i egenkapitalen overført til annen egenkapital uten resultateffekt.

Verdireguleringsmetoden innebærer at avskrivningskostnaden i resultatregnskapet kan bli høyere

enn kostprisen hvis eiendelen i løpet av eierperioden har en verdiøkning i forhold til avskrevet kost,

da avskrivningskostnaden i perioder etter verdireguleringen skal baseres på oppjustert markeds-

verdi av eiendelen. Denne ”ekstra” avskrivningskostnaden i resultatregnskapet vil være en endelig

forskjell da motposten er verdireguleringen av eiendelen som innegnes som andre inntekter og kost-

nader (OCI) og føres mot verdireguleringsreserven i egenkapitalen. I totalresultatet som inkluderer

OCI effekter vil den akkumulerte effekten være nøytral. Da negative verdiendringer av eiendelen

som utgangspunkt vil regnskapsføres som en nedskrivning over resultat vil en ikke få tilsvarende

effekter i resultatregnskapet som for en verdiøkning.

113Ernst & Young


Eksempel på avskrining etter verdireguleringsmodellen Selskap A kjøper en eiendel med kostpris på 400 hvor utnyttbar levetid er estimert til 20 år og resi-dualverdi (etter salgskostnader) er vurdert til 0. Selskapet har vurdert at en årlig verdiregulering av eiendelen er tilstrekkelig.

År 0 1 2 3 4 5 6

Balanseført verdi1) 400 400 380 410 400 370 300

Verdiregulering i perioden* 202) 1 51 14 -5 -457)

Overført fra verdireguleringsdifferanse

til annen egenkapital

0 -1 -1 -4 -5 -5

Akkumulert verdireguleringsreserve

(egenkapital)

20 20 70 80 70 30

Avskrivningskostnad 203) 214) 215) 24 25 25

Avskr.kost iht opprinnelig kost6) 20 20 20 20 20 20

”Ekstra” avskrivning som kan overføres

fra verdireguleringsreserve til annen

egenkapital

0 1 1 4 5 5

* innregnes som andre inntekter og kostnader (OCI) i totalresultatet og føres mot verdivurderings-

reserven i egenkapitalen

1) Beløp i årene 1 til 6 representerer estimert virkelig verdi på eiendelen

2) Balanseført verdi før verdiregulering er 400 redusert med ett års avskrivning 20 = 380.

Virkelig verdi er vurdert til 400 slik at eiendelen må økes med 20 med motpost i verdire

guleringsreserven

3) Avskrivning år 1 = 400 / 20 år = 20



6) Årlig avskrivningskostnad basert på opprinnelig kost: 20 (400 / 20)

7) Balanseført verdi før verdiregulering = 370 – 25 = 345. Virkelig verdi = 300. Negativ

verdiregulering på -45 som kan føres mot verdireguleringsreserven da det eksisterer en

positiv verdireguleringsdifferanse på eiendelen (70) som en kan føre den mot

4. Fraregning av eiendeler

En eiendel skal fraregnes balansen når den er avhendet eller når selskapet ikke lenger forventer

noen fremtidig økonomiske fordeler fra eiendelen. Gevinst/tap knyttet til avhendelsen innregnes i

resultatregnskapet basert på differansen mellom netto vederlaget og balanseført verdi av eiendelen,

mens eventuelle gjenværende verdireguleringsreserver i egenkapitalen for eiendeler regnskapsført


114

etter verdireguleringsmetoden reallokeres til annen egenkapital.

Statoil ASA beskriver når balanseførte anleggsmidler fraregnes balansen og hvordan eventuell gevinst eller tap håndteres regnskapsmessig:

Forventet økonomisk levetid for eiendelene gjennomgås årlig og endringer i forventet levetid

blir regnskapsført prospektivt. En komponent av en eiendel blir fraregnet dersom eiendelen

avhendes eller når ingen framtidige økonomiske fordeler forventes ved bruk av eiendelen.

Gevinst eller tap ved fraregning (beregnet som forskjellen mellom netto salgssum og balanseført

verdi av eiendelen) inkluderes i Andre inntekter eller Andre kostnader i den perioden eiendelen

fraregnes.

Under prinsippnoten for 2011 omtaler for eksempel SAS regnskapsmessig behandling av eventuell gevinst og tap ved salg eller avhending av varige driftsmidler:

Income from the sale or disposal of a tangible fixed asset is calculated as the difference between the sales value and the carrying amount. The gain or the loss that srises is recognized in profit or loss.

Dersom en eiendel blir skadet eller tapt og eier har tegnet forsikring knyttet til skaden/tapet, skal den skadede del fraregnes balansen på ordinær måte og kostnadsføres. Ny del (så lenge den tilfredsstiller kravene til anleggsmiddel) balanseføres. Erstatningsoppgjøret fra forsikringsselskapet behandles som en separat transaksjon og inntektsføreres over resultatregnskapet (kan ikke nettes mot kostnadsført tap knyttet til fraregnet skadet eiendel).

5. Eiendeler holdt for salg

IFRS har en egen standard knyttet til regnskapsmessig behandling av eiendeler hvor balanseført

verdi i all hovedsak forventes realisert gjennom avhendelse fremfor fortsatt bruk. Slike tilfeller

behandles i IFRS 5 ”Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet”. Fra det tidspunkt en

eiendel eller gruppe av eiendeler møter kriteriene i IFRS 5 for klassifisering som holdt for salg

skal eiendelen balanseføres til det laveste av balanseført verdi og virkelig verdi redusert med

salgskostnader. Eiendeler klassifisert som holdt for salg skal ikke avskrives. For at en eiendel skal

kunne klassifiseres som holdt for salg må den være tilgjengelig for øyeblikkelig salg i nåværende

tilstand, samt at salg er vurdert å være svært sannsynlig. I tillegg skal salget være forventet

gjennomført innen ett år fra tidspunkt for klassifisering som holdt for salg.

115Ernst & Young


6. Eiendeler under finansiell lease

Hvis en leiekontrakt for leietaker blir vurdert å være finansiell lease medfører dette at leietaker

har overtatt det meste av risiko og belønning knyttet til den leide gjenstand. Hvis gjenstanden

kvalifiseres som et anleggsmiddel skal leietaker behandle den leide eiendel tilsvarende hvilket som

helst annet anleggsmiddel. Vi viser her til egen artikkel som tar for seg regnskapsmessig behandling

av leieavtaler.

7. Noteopplysninger

IFRS stiller en rekke krav til noteopplysninger for anleggsmidler. Så fremt unntak ikke spesifikt er

angitt, stilles det også for anleggsmidler krav til sammenlignbar informasjon for forrige periode

knyttet til det enkelte informasjonskrav. Gode noteopplysninger er viktig for at brukerne kan forstå

hvilke anleggsmidler selskaper benytter i virksomheten og hvordan de benyttes. Erfaringsmessig gis

det ofte tynn og for generell informasjon i notene til at de virkelig er til bruk for leseren.

Foruten den informasjon selskapet selv ønsker å gi for at leseren skal forstå virksomheten er det krav om minimumsinformasjon som selskapene må opplyser i notene:

• For hver klasse av eiendom, anlegg og utstyr, jf IAS 16.73 a)-d)

• Målegrunnlagene for beregnet brutto balanseført verdi

• Benyttede avskrivningsmetoder

• Utnyttbar levetid eller benyttede avskrivningssatser

• Brutto balanseført verdi og akkumulert avskrivning

• Avstemming av balanseført verdi ved begynnelsen av og slutten av perioden som viser

tilganger, avganger, reklassifiseringer, avskrivninger/revalueringer, nedskrivninger (inkl

eventuelle reverseringer) og eventuelle omregningsdifferanser


116

Kongsberggruppen:

Kongsberggruppen sammenstiller opplysningskravene ovenfor i en tabell, samt at de gir informasjon om avskrivningsprinsipp og målegrunnlag i prinsippnoten.

G) Eiendom, anlegg og utstyr

Eiendom, anlegg og utstyr regnskapsføres til anskaffelseskost fratrukket akkumulerte

avskrivninger og tap ved verdifall. Anskaffelseskost inkluderer utgifter som er direkte henførbare

til kjøp av eiendelene. Eiendom, anlegg og utstyr avskrives lineært over forventet utnyttbar

levetid. Når enkeltdeler av en eiendom, et anlegg eller utstyr har ulik utnyttbar levetid, og som

er betydelig i forhold til enhetens samlede anskaffelseskost, avskrives disse separat. Forventet

utrangeringsverdi hensyntas ved fastsetting av avskrivningsplanen. Gjenværende forventet

utnyttbar levetid og forventet utrangeringsverdi vurderes hvert år. Gevinst eller tap ved salg av

eiendom, anlegg og utstyr fastsettes som differansen mellom salgssum og balanseført verdi av

enheten, og innregnes netto som annen inntekt i resultatet. Utgifter påløpt etter at driftsmidlet

er tatt i bruk, slik som løpende vedlikehold, resultatføres, mens øvrige utgifter som forventes å gi

fremtidige økonomiske fordeler, og som kan måles pålitelig, blir balanseført.

117Ernst & Young


• Det skal gis følgende opplysninger jf IAS 16.74 a)-d)

• eventuell forekomst og omfang av begrensninger i eiendomsrett, heftelser etc.

• omfanget av utgifter innregnet i den balanseførte verdien av en enhet av eiendom, anlegg og

utstyr under tilvirkning

• omfanget av kontraktsmessige bindinger knyttet til anskaffelse av eiendom, anlegg og utstyr

• omfanget av erstatning fra tredjemann for eiendom, anlegg og utstyr som er falt i verdi, er gått

tapt eller er oppgitt, og som inngår i resultatet (med mindre dette fremkommer i resultatopp-

stillingen)

• Hvorvidt avskrivninger for en periode er innregnet i resultatet eller som en del av anskaffel-

seskost for andre eiendeler, samt akkumulerte avskrivninger ved utgangen av perioden, jf IAS

16.75

• Endringer i estimater knyttet til anleggsmidler. For eksempel endring i restverdi, avviklings- eller

fjerningsutgifter, økonomisk levetid, avskrivningsmetoder, jf IAS 16.76 og IAS 8.39

• Spesifikke opplysninger knyttet til verdiregulerte beløp. For eksempel tidspunkt for ikrafttredelse,

hvorvidt uavhengig takstmann er benyttet, anvendte metoder og forutsetninger benyttet for

måling av virkelig verdi, jf IAS 16.77

• Verdifall på eiendom, anlegg og utstyr, jf IAS 16.78 og IAS 36

• Skattemessige effekter som følge av revaluering i henhold til IAS 12, jf IAS 16.42 (for selskaper

som benytter verdireguleringsmodellen)

Vi henviser til eksempel fra DOF ASA lenger opp (avsnitt 3.2.1) som en illustrasjon på hvordan endret metode for beregning av estimat for residualverdi på skipene kan beskrives i noten.

I tillegg anbefales det å opplyse om følgende, jf IAS 16.79:

• Balanseførte verdier av anleggsmidler ute av drift

• Brutto balanseførte verdier av ferdig avskrevne anleggsmidler som fortsatt er i bruk

• Balanseført verdi av anleggsmidler som ikke lenger er i aktivt bruk, og ikke klassifisert som ”holdt

for salg” i henhold til IFRS 5

• Virkelig verdi for anleggsmidler regnskapsført etter kostmetoden dersom denne er vesentlig

forskjellig fra balanseført verdi

Erfaringsmessig observerer vi at de anbefalte kravene i IAS 16.79 sjelden blir inkludert i noteopplys-ningene, selv om dette er informasjon som i en del tilfeller er nyttig for brukerne av regnskapet.

Nedskrivninger (IAS 36)- en praktisk innføring


120

Nedskrivninger (IAS 36) – en praktisk innføring av Ørjan Agdesteen

1. Innledning

Finanskrisen har skapt en rekke regnskapsmessige problemstillinger som stiller store krav til selskapenes og deres revisors skjønnsutøvelse. Dette gjelder kanskje spesielt vurdering av nedskrivning og fortsatt drift. Den resesjonslignende økonomiske utviklingen har skapt betydelig usikkerhet om fremtidsutsiktene. Det er vanskelig å bedømme dybden og varigheten i konjunkturforløpet.

Regnskapsstandarden om verdifall på eiendeler (IAS 36) fastsetter de fremgangsmåter et foretak skal anvende for å sikre at dets eiendeler ikke regnskapsføres til en verdi som er høyere enn gjenvinnbart beløp (definert som det høyeste av bruksverdi og netto salgsverdi). Regnskaps-standarden stiller krav til hyppighet og metoder for måling av gjenvinnbart beløp (test for verdifall), identifikasjon av mulig tap ved verdifall samt noteopplysninger om faktisk verdifall, gjennomførte nedskrivningstester og usikkerhet. For selskaper med vesentlig goodwill og immaterielle eiendeler med ubestemt levetid kan regnskapsstandarden om nedskrivningsvurderinger (IAS 36) være ekstra utfordrende. For denne type eiendeler krever regnskapsstandarden at det minimum årlig gjennomføres test for verdifall.

Verdsettelse er et område som er viet stor oppmerksomhet fra norske investorer, kreditorer og tilsynsmyndigheter. Finanstilsynet har uttalt at de har sterk fokus på verdsettelser i sin kontroll av de børstnoterte foretakenes finansiell rapportering. Dette ble blant annet fulgt opp i Finanstilsynets brev til Kongsberg Automotive (”KOA”) datert 9. juli 2010 i forbindelse med kontroll av finansiell rapportering.

I det følgende redegjøres det for hvordan nedskrivningsvurderinger etter IAS 36 kan gjennomføres i praksis. Med utgangspunkt i standardkravene, forhold kommentert i brev av 9. juli 2010 fra Finanstilsynet til KOA og Ernst & Youngs erfaringer, har vi forsøkt å oppsummere sentrale problem-stillinger og relevante vurderinger som må gjennomføres av de regnskapspliktige i forbindelse med regnskapsavslutningen. Veiledningen fanger naturligvis ikke opp bedriftsspesifikke forhold. Det må således gjøres selvstendige og konkrete vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Artikkelen er i stor grad også relevant for vurderinger etter god regnskapsskikk.

I denne artikkelen vil vi gjennomgå følgende:

• Kort oversikt over reglene i standarden og dens formål• Vurderingsenhet ved beregning av gjenvinnbart beløp• Identifikasjon av mulig verdifall, innregning og måling av tap ved verdifall• Fastsettelse av kontantstrømmer og diskonteringsrente (bruksverdiberegning)• Noteopplysninger• Internkontroll og praktiske råd

Underveis vil vi gi eksempler knyttet til problemstillinger samt vise hvordan enkelte børsnoterte selskaper gir informasjon og løser kravene i praksis. Avslutningsvis har vi også laget et praktisk case som illustrerer en nedskrivningsvurdering av goodwill.

121Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Nedskrivninger (IAS 36) – en praktisk innføring

2. Kort oversikt over standardens målsetting, virkeområde og krav

Målsetting Standardens målsetting er at ingen eiendeler skal regnskapsføres til en verdi høyere enn det beløp som kan gjenvinnes ved eget fremtidig bruk eller salg av eiendelen. IAS 36 beskriver en rekke framgangsmåter og prosedyrer som et foretak skal anvende for å sikre at standardens målsetting oppfylles.

Virkeområde Standarden omfatter i utgangspunktet verdifall på alle eiendeler, men det gjøres en rekke unntak for eiendeler som er dekket av andre standarder. Dette er vist i tabellen nedenfor:

Frekvens - når og hvor ofte må test for nedskrivning gjennomføres

Som vi ser i tabellen nedenfor så avhenger frekvensen av type eiendel:

Goodwill og andre immaterielle eiendeler med ubestemt levetid skal etter hovedregelen i IAS 36 testes minst årlig. Beregning av gjenvinnbart beløp kan være en kompleks og tidkrevende øvelse.

Innenfor IAS 36 Utenfor IAS 36

Eiendom, anlegg og utstyr • Varelager (IAS 2)• Anleggskontrakter (IAS 11)• Eiendeler ifm. pensjon (IAS 19)• Utsatt skattefordel (IAS 12)• Finansielle eiendeler jfr. IAS 39• Investeringseiendom målt til virkelig verdi (IAS 40)• Biologiske eiendeler (IAS 41)• Forsikringskontrakter (IFRS 4)• Eiendeler holdt for salg (IFRS 5)

Immaterielle eiendeler inkludert goodwill

Finansielle eiendeler klassifisert som: • Datterselskap • Tilknyttede selskap (TS) • Felleskontrollerte virksomheter

(Joint ventures)

Eiendel Frekvens

Goodwill og andre immatrielle eiendeler med ubestemt levetid

• Minimum årlig eller oftere dersom det foreligger indikasjoner på verdifall

• Børsnoterte foretak skal foreta kvartalsvis vurdering av om det foreligger indikasjoner på verdifall. Ikke-børsnoterte kan gjøre det sjeldnere

Øvrige eiendeler • Dersom det foreligger indikasjoner på verdifall• Børsnoterte foretak skal foreta kvartalsvis

vurdering av om det foreligger indikasjoner på verdifall. Ikke-børsnoterte kan gjøre det sjeldnere


122

IAS 36.99 åpner opp for å benytte beregningen fra en tidligere periode gitt at alle disse kriteriene er oppfylt:

1 Eiendelene og forpliktelsene som utgjør enheten har ikke endret seg vesentlig;

2 Tidligere beregninger resulterte i et beløp som oversteg balanseført verdi med god margin; og

3 En kvalitativ vurdering av hendelser etter forrige beregning viser at sannsynligheten for nedskrivninger er begrenset/neglisjerbar.

I praksis vil dette innebære at man for virksomheter hvor det anses som lite sannsynlig at det er behov for nedskrivning og hvor forrige periodes test viste god margin, trenger man ikke å gjennomføre en detaljert verdivurdering. Hvor ofte man i slike tilfeller må gjøre detaljerte beregninger er et skjønnsmessig spørsmål, men generelt så vil kravene til god margin og en kvalitativ vurdering øke etter hvert som tiden går mellom hver detaljerte verdivurdering.

For øvrige eiendeler er det ikke krav til årlig nedskrivningstest, men som beskrevet i IAS 36.9 har foretaket en løpende plikt til å vurdere hvorvidt det foreligger indikasjoner på verdifall. Dersom det foreligger indikasjoner skal gjenvinnbart beløp måles. Figuren nedenfor illustrerer kravene og de enkelte fasene i en nedskrivningsvurdering:

Selskapet er pålagt et aktivitetskrav knyttet til vurdering av indikasjoner på verdifall. Indikasjoner kan typisk være verdiendringer i sentrale parametere i verdsettelsen og vil gjennomgås senere i artikkelen. Konsekvensen er at børsnoterte foretak aktivt må vurdere hvorvidt det foreligger indikasjoner på verdifall hvert kvartal. Vurderingen av dette bør dokumenteres som en del av selskapets internkontroll.

123Ernst & Young


3. Vurderingsenhet ved beregning av gjenvinnbart beløp

3.1 Identifikasjonavkontantgenererendeenhet

IAS 36 har som utgangspunkt at gjenvinnbart beløp skal beregnes for en enkelt eiendel (IAS 36.22). Imidlertid gjelder dette bare så lenge inngående kontantstrømmer knyttet til denne eiendelen i hovedsak er uavhengige av inngående av kontantstrømmer knyttet til andre eiendeler. Dersom det ikke er mulig å beregne på enkelteiendelsnivå, beregnes gjenvinnbart beløp på et høyere nivå, nemlig for den kontantgenererende enhet (KGE) eiendelen tilhører. Dette gjelder ikke dersom gjenvinnbart beløp for eiendelen er basert på virkelig verdi fratrukket salgsutgifter. Ved test av goodwill for verdifall skal goodwill testes sammen med den kontantgenererende enhet goodwill er fordelt til. Dette illustreres i avsnittet nedenfor.

En KGE er definert å være den minste identifiserbare gruppe av eiendeler som genererer felles konstantstrømmer som hovedsaklig er uavhengig av de inngående kontantstrømmene fra andre eiendeler eller grupper av eiendeler, eksempelvis en produksjonsfasilitet. En KGE er altså det laveste nivået hvor uavhengige inngående kontantstrømmer kan identifiseres.

Eksempler på typiske KGE’er er:

• Individuelle forretninger innen retailvirksomhet

• En enkelt fabrikk med en produksjonslinje hvor det ikke er et marked for produktet i en mellomfase

• Et skip med klart identifiserbare, uavhengige kontantstrømmer

• Hvert rutetilbud som en transportvirksomhet dekker hvor eiendelene er dedikert til en rute og kontantstrømmene er klart identifiserbare og uavhengige

Det er viktig å være klar over at avgrensningen av en KGE drives av eiendelen og dens kontant-strømmer. Juridisk selskapsstruktur er eksempelvis ikke et relevant kriterium. IAS 36.67-73 inneholder flere faktorer som kan brukes for å identifisere om kontantstrømmer fra en eiendel (eller gruppe av eiendeler) er uavhengige av kontantstrømmer fra andre eiendeler (eller grupper av eiendeler). Følgende momenter er relevante:

• Hvordan ledelsen følger opp driften for interne styringsformål - for eksempel basert på produkt- eller tjenestelinjer, virksomheter eller geografiske område, og

• Hvordan ledelsen forestår avgjørelser om kjøp, salg og nedleggelse av virksomhet.

Inndelingen av virksomheten i KGE’er er en forretningsmessig vurdering. De nevnte faktorene kan uansett ikke overstyre en vurdering av en KGE definert ut fra det laveste nivået hvor uavhengige inngående kontantstrømmer kan identifiseres. For praktiske formål vil en ”bottom-up” tilnærming til identifisering av KGE’er basert på kontantstrømmer være den beste.


124

For illustrasjonsformål har vi vist hvordan et europeisk selskap i underholdningsbransjen har definert sine KGE’er sammenlignet med sine ulike driftssegmenter:

Vi ser av tabellen at denne virksomheten har mer fokus på type virksomhet eller bransje enn geografisk inndeling. Nedenfor har vi illustrert hvordan et annet selskap, et europeisk kringkastings-selskap, har definert sine KGE’er innenfor sine driftssegmenter:

Vi ser her at denne denne virksomheten har mer fokus på geografi. Begge eksemplene illustrerer at forskjellene i KGE’ene gjenspeiler hvordan de respektive selskapene styres og hvilke eiendeler de eier.

Et annet viktig kriterium er at en KGE skal avgrenses konsistent over tid. Ved nedskrivnings-vurderingen må en passe på at gjenvinnbart beløp og balanseført verdi sammenholdes for samme enhet. Vi vil komme tilbake til dette under avsnitt 6.

125Ernst & Young


Nedenfor har vi gitt en del eksempler på hvordan en KGE kan avgrenses.

Eksempel 1: Fastsettelse av KGE (jf IAS 36.67)

Et gruveforetak eier en privat jernbane til bruk i sin gruvedrift. Den private jernbanen kan bare selges til skrapverdi og genererer ikke inngående kontantstrømmer som i all vesentlighet er uavhengig av kontantstrømmer fra andre eiendeler i gruven. Hva er vurderingsenheten? Det er ikke mulig å estimere den private jernbanens gjenvinnbare beløp, fordi dens bruksverdi ikke kan beregnes, og fordi bruksverdien sannsynligvis avviker fra skrapverdien. Foretaket estimerer derfor det gjenvinnbare beløpet for den kontantgenererende enheten som den private jernbanen tilhører, det vil si gruven som helhet.

Eksempel 2: Fastsettelse av KGE

Et busselskap har en kontrakt med kommunen om et minimumstilbud på hver av de fem rutene som selskapet tilbyr i kommunen. Eiendelene som er tilknyttet hver rute og kontantstrømmene fra hver rute kan identifiseres separat. En av rutene opererer med et betydelig tap. Busselskapet har ikke muligheten til å legge ned en av bussrutene (det MÅ operere alle fem). Laveste nivå av identifiserbare kontantstrømmer uavhengig fra kontantstrømmene fra andre eiendeler eller grupper av eiendeler i virksomheten, er kontantstrømmene som genereres av de fem rutene til sammen. KGE’en for hver rute er altså busselskapet som helhet.


126

Standarden inneholder for øvrig en rekke andre relevante eksempler for identifikasjon av KGE’er. Nedenfor følger eksempler på hvordan to ulike media- og underholdningsselskaper beskriver sin policy for inndeling i KGE’er i årsregnskapet sitt:

Eksempel 1:

“...the group is viewed as a single cash-generating unit and the group’s three services are based on a shared technological platform and organizational structure. The same IT system is used to invoice all group customers and all three of the group’s services (TV, broadband and telephony) face the same risks.”

Eksempel 2:

“[The Company’s CGUs] represent its investment in a geographical area of operation by business segment except for the content business, which is considered as a sole cash-generating unit for worldwide operations.”

I neste avsnitt vil vi beskrive hvordan goodwill skal testes for nedskrivning.

3.2 Goodwill

I figuren nedenfor har vi illustrert hvordan en tester goodwill for nedskrivning:

En nedskrivningsvurdering av goodwill skiller seg ikke veldig mye fra en nedskrivningsvurdering av en annen eiendel, men den inneholder enkelte tilleggsmomenter som vil gjennomgås i det følgende. Goodwill ervervet i en virksomhetssammenslutning er en residualpost og representerer premien man har betalt for forventede, fremtidige økonomiske fordeler fra eiendeler som ikke kan identifiseres enkeltvis. Goodwill genererer ikke kontantstrømmer uavhengig av andre eiendeler eller grupper av

Definer KGE

Sammenligner balanseført verdi med

gjenvinnbart beløp for KGE’en

Ingen

nedskrivning

Nedskrivning

Gjenvinnbart beløp < Balanseført verdi

Gjenvinnbart beløp > Balanseført verdi

Fordel goodwill til KGE

127Ernst & Young


eiendeler. Den fordeles derfor til den KGE’en eller de KGE’ene som forventes å dra fordel av synergi-effektene av virksomhetssammenslutningen hvor goodwillposten oppstod. KGE’ene kan være de som har kommet til gjennom oppkjøpet og/eller som oppkjøper hadde fra før.

Ved test av goodwill for verdifall skal goodwill testes sammen med den kontantgenererende enhet goodwill er fordelt til. Fordelingen skal gjøres på oppkjøpstidspunktet. Dersom det skjer reorganiseringer i foretaket i etterkant av sammenslutningen som innebærer at en større eller mindre gruppe av KGE’er nyter godt av synergieffektene, skal goodwill re-allokeres. Flere KGE’er vil kunne ha fordeler av synergieffekter knyttet til en goodwillpost, uten at det er mulig å fordele goodwill på en fornuftig måte mellom disse KGE’ene. Vi vil da få en vurderingsenhet som består av flere KGE’er og goodwillposten.

Ved testing av goodwill for verdifall skal en estimere gjenvinnbart beløp for den KGE’en eller gruppen av KGE’er goodwill er fordelt til. Dersom balanseført verdi av KGE’en eller gruppen av KGE’er inkludert goodwill overstiger gjenvinnbart beløp, skal en først skrive ned goodwill og eventuelt deretter øvrige eiendeler.

Nedskrivningsvurderingen av goodwill ervervet i en virksomhetssammenslutning reflekterer måten ledelsen styrer virksomheten på, og test av goodwill for verdifall skal foretas på det laveste nivået hvor goodwill overvåkes for interne styringsformål.

I praksis vil nok ikke ledelsen overvåke goodwillposten direkte, men den vil ha fokus på utviklingen i de synergier en forventet å oppnå og som dannet grunnlaget for allokering av goodwill til KGE’en. Eller sagt på en annen måte så vil ledelsen vurdere og måle suksessen til et oppkjøp. Nivå for testing av goodwill skal ikke være på et høyere nivå enn den KGE’en eller grupper av KGE’er som nyter godt av synergieffektene av den sammenslutningen goodwill er et resultat av. Hver enhet eller gruppe av enheter man fordeler goodwill på, skal heller ikke være større enn et driftssegment (dvs. før aggregering av driftssegmenter til rapporterbart segment).

Nedenfor har vi gitt et eksempel på hvordan to europeiske media- og underholdningsselskap har beskrevet sin policy for allokering av goodwill til KGE’er i årsregnskapet:

Eksempel 1:

“[The company] allocates its goodwill to CGUs that represent its investment in a geographical area of operation by business segment except for the content business, which is considered as a sole cash-generating unit for worldwide operations.”

Eksempel 2:

“Goodwill and intangible assets to which it is not possible to directly match independent cash flows are grouped together, at the time they are first recorded, into the Cash-Generating Unit to which they belong.”

Ved enkelte oppkjøp kan den oppkjøpte virksomheten integreres i en eksisterende KGE. På denne måten vil goodwill fra oppkjøpet kunne ”blandes” med ikke-balanseført goodwill i den eksisterende KGE’en. Eksisterende KGE bidrar dermed til å forsvare goodwill fra oppkjøpet.


128

Vi kan tenke oss at et selskap kjøper en virksomhet og regnskapsfører en goodwill på 100. Denne virksomheten integreres i en eksisterende KGE som har synergieffekter fra oppkjøpet. Eksisterende KGE har egenutviklet goodwill med en verdi på 100 (ikke balanseført). På dag en etter oppkjøpet vil verdien av goodwill måles til 200, mens balanseført verdi er 100. På denne måten skal det en betydelig negativ utvikling til før det blir behov for nedskrivning av goodwill. Det kan sågar tenkes at den oppkjøpte virksomheten viser seg å representere en vesentlig mindre verdi enn antatt (et bomkjøp), og i realiteten kan den kjøpte goodwillen være verdiløs uten at den foretas nedskrivning.

Fordeling av goodwill til KGE’er har også betydning for senere perioders salg eller avvikling av virksomhet. Ved salg av en KGE skal tilordnet goodwill inkluderes i balanseført verdi ved beregning av salgsgevinst/-tap og fraregnes.

I forbindelse med salg, omorganiseringer og restruktureringer av virksomhet vil det oppstå spørsmål knyttet til omallokering av goodwill. Hvis et selskap endrer rapporteringsstruktur eller sammen-setningen av organisatoriske enheter skal goodwill omallokeres forholdsmessig basert på ”relativ verdis metode” (pro-rata fordeling). I det følgende har vi gitt to eksempler på hvordan omallokering kan gjennomføres i praksis:

Eksempel 1: Omallokering av goodwill i forbindelse med omorganisering

Goodwill på kr. 4m var tidligere allokert til KGE A. Goodwillen allokert til A kan ikke identifiseres på et lavere nivå enn A. A skal nå deles opp og integreres i 3 andre KGE’er; B, C og M. B vil få 50 % av A’s netto eiendeler, C får 40% og M får 10%. Omallokert goodwill fra A til B, C og M reflekterer den forholdsmessige andelen av verdiene som overføres:

* B får kr. 2m (50% av kr. 4m)* C får kr. 1,6m (40%)* M får kr. 0,4m (10%)

Eksempel 2: Omallokering av goodwill ved salg av virksomhet

En bank selger en del av en KGE for kr. 100. Det var tidligere allokert goodwill til KGE’en. Goodwill kan ikke identifiseres på et lavere nivå enn KGE’en.

Gjenvinnbart beløp på den resterende KGE’en er kr. 300. Da goodwill allokert til den solgte delen ikke kan identifiseres, må goodwill tilhørende denne estimeres på basis av den forholdsmessige verdien på den solgte enheten og den gjenværende KGE.

Derfor må 25% (100/400) av goodwill allokert til KGE’en inkluderes i bokført verdi på den enheten som er solgt.

129Ernst & Young


4. Identifikasjon av mulig verdifall

For å kunne identifisere mulige verdifall på eiendeler må økonomi- og regnskapsavdelingen ha en tett dialog med og oppfølging av linjen for å kunne identifisere og vurdere konsekvensen av mulige indikatorer eller ”triggere” på verdifall. Dette er som nevnt over et aktivitetskrav som innebærer at selskapene aktivt må vurdere hvorvidt det foreligger indikasjoner på verdifall på løpende basis. Børsnoterte foretak bør foreta og dokumentere denne vurderingen kvartalsvis. I tabellen nedenfor har vi vist ulike eksempler på eksterne og interne kilder til ”triggere” og illustrert mulige konsekvenser:

Trigger Mulig konsekvens

Betydelig fall i eiendelens markedsverdi

• Eiendelens gjenvinnbare beløp er lavere enn balanseført beløp

Betydelige negative utvikling i teknologiske, markedsmessige, økonomiske eller juridiske rammebetingelser

• Gjenvinnbart beløp av eiendelen (eller grupper av eiendeler) er lavere enn balanseført verdi

Økning i rentenivået • Fall i eiendelens markedsverdi• Fall i nåverdien av fremtidige kontantstrømmer for eiendelen • Reduksjon i kontantstrømmene fra fremtidig bruk av eiendelene

Balanseført verdi av foretakets netto eiendeler er høyere enn foretakets børsverdi

• Eiendelens gjenvinnbare beløp er lavere enn balanseført verdi

Ukurans eller fysisk skade • Redusert netto salgsverdi• Reduserte fremtidige kontantstrømmer

Betydelige endringer i bruken av eiendelen

• Økte eller reduserte fremtidige kontantstrømmer;• Gjør eiendeler overflødige• Omorganisering/restrukturering av det driftsområdet eiendelen

er en del av• Må revurdere eiendelens gjenværende levetid

Intern rapportering indikerer at en eiendels inntjening er eller vil bli lavere enn forventet fremover

Eksempler på intern rapportering som indikerer mulig nedskrivning:• Anskaffelseskostnader eller vedlikeholdskostnader betydelig

høyere enn budsjettert • Faktiske netto kontantstrømmer eller lønnsomhet betydelig

svakere enn budsjett • Betydelig reduksjon i forventete fremtidig kontantstrømmer

eller lønnsomhet


130

Det understrekes at tabellen over ikke er uttømmende og at selskapet har et selvstendig ansvar for å identifisere og vurdere relevante indikasjoner på verdifall. Her vil det være en naturlig kobling til selskapenes opplegg for risikovurdering og virksomhetsstyring.

I de siste årene og spesielt i 2008 var det mange selskaper med unormalt lave børskurser. Flere selskaper hadde da en Pris/Bok (P/B) <1. Eksempler på dette var Marine Harvest som ved utgangen av 2008 hadde en P/B på ca 0,4, mens Norske Skog i perioden rundt fredag 5. august 2011 hadde en P/B rundt 0,1. Slike tilfeller er en sterk indikasjon på behov for nedskrivning både av eventuelle immaterielle eiendeler og andre fysiske eiendeler. Men det er kun en indikasjon. Dersom ledelsen i selskapet mener å kunne dokumentere at verdiene er høyere kan det forsvares å ikke foreta nedskrivninger selv om P/B forblir under 1,0.

Et ofte stilt spørsmål er hvorvidt reglene i regnskapsstandarden om avhendet virksomhet (IFRS 5) kommer til anvendelse i vurderingen av eiendeler man har bestemt å selge. Avgjørelsen om å selge enkelt- eller grupper av eiendeler betyr at balanseført beløp er forventet dekket inn gjennom en salgstransaksjon fremfor fortsatt bruk. Ledelsen forestår avgjørelsen om salg av eiendel eller virksomhet før holdt for salg-kriteriene i IFRS 5 kommer til anvendelse. Avgjørelsen om å selge eiendelen eller virksomhet er en nedskrivningsindikator, og en nedskrivningstest må gjennomføres etter reglene i IAS 36 før IFRS 5 kommer til anvendelse. Ved behov for nedskrivning i et slikt tilfelle så må nedskrivningen gjennomføres først, for deretter å skille ut virksomhet til avhendelse.

Når det gjelder vurdering av negativ utvikling i teknologiske, markedsmessige, økonomiske og juridiske rammebetingelser, kreves det trolig i praksis en viss tydelighet for å utløse en nedskrivnings-vurdering. Anvendt på media og underholdningsbransjen kan eksempelvis følgende indikatorer trigge en nedskrivningsvurdering:

• Vedvarende prispress

• Økende oppstartskostnader for nye prosjekter

• Fallende salg av CD og DVD

• Fallende salg av aviser og blader

• Større konkurranse mellom gratis online tjenester og trykkete media

• Fallende annonsesalg i aviser og blader

• Fallende TV-annonsering

• Fallende merkegjenkjennelse og –lojalitet

• Økt fragmentering i TV-markedet

Her kan det være interessant å se hvordan man i praksis har foretatt opplysninger om nedskriv-ningsindikatorer i notene. Et australsk PR-byrå skrev følgende om de forholdene som resulterte i nedskrivning:

“Our strategic branding initiative has provided the Group with the ability to win global clients and represents a key opportunity for growth. We have reduced 26 brands to one health care brand and three public relations brands. As a result of the brand rationalization initiative, brands which are no longer used have been impaired to nil carrying value.”

131Ernst & Young


Et europeisk medieselskap beskrev følgende faktorer som relevante for sin virksomhet og hensyntok disse i sin nedskrivningsvurdering på følgende måte:

“Impairment is applied to programming assets if their costs can presumably not be covered by future revenues. The reasons for this assumption might include changes in the advertising environment, changing audience tastes, media-law restrictions on the usability of films, licenses that expire prior to broadcasting, or if a production has been commissioned but is not pursued further.“

5. Innregning og måling av tap ved verdifall

Balanseført verdi av en eiendel eller en KGE skal nedskrives dersom gjenvinnbart beløp er lavere enn balanseført verdi. Dette kan illustreres i følgende figur:

Gjenvinnbart beløp er det høyeste av netto salgsverdi (virkelig verdi fratrukket salgsutgifter) og bruksverdi. En eventuell nedskrivning skal gjøres til det høyeste av disse verdiene. Bakgrunnen for dette er at dersom netto salgsverdi er høyest vil selskapet foretrekke salg, mens dersom bruksverdien er høyest vil selskapet foretrekke fortsatt bruk. Dermed vil valg av den høyeste verdien i regnskapet reflektere relevante bedriftsøkonomiske og rasjonelle beslutninger. Med andre ord, dersom ett av beløpene (enten netto salgsverdi eller bruksverdi) overstiger balanseført verdi skal eiendelen ikke nedskrives, og det er ikke nødvendig å estimere det andre beløpet.

En erfarer i praksis at netto salgsverdi er lavere enn balanseført verdi, alternativt at foretaket totalt sett har en balanseført verdi som overstiger markedsverdi, uten at det foretas nedskrivning. Netto salgsverdi og bruksverdi er konseptuelt forskjellig og oftest vil en bruksverdiberegning gi et høyere beløp. I slike tilfeller er det viktig å være kritisk, og en kan absolutt stille spørsmålstegn ved om foretakenes bruksverdiberegning i snitt er for optimistisk. Det vil uansett alltid være nyttig i å spørre seg hvorfor disse begrepene skulle være forskjellige.

Dersom det ikke er grunn til å tro at en eiendels bruksverdi i vesentlig grad overstiger netto salgsverdi, kan nedskrivning foretas basert på netto salgsverdi uten at bruksverdi estimeres. Dette er ofte tilfellet for eiendeler som holdes med sikte på avhending/salg.

Netto salgsverdi

Bruksverdi

Høyeste av

= Nedskrivning<

Balanseført verdi

Gjenvinnbart beløp


132

Eksemplet nedenfor illustrerer bruk av netto salgsverdi og bruksverdi i forbindelse med nedskrivnings vurdering av en nylig kjøpt eiendel.

Eksempel 2: Redusert salgspris på en nylig kjøpt eiendel

Bank C kjøpte et hyllevaresystem for kr. 2m som ble aktivert som varig driftsmiddel. Rett etter kjøpet droppet produsenten prisen på det samme system til kr. 1.5m. Bør systemet nedskrives fra kr. 2m til kr. 1.5m? Bare fordi produsenten har redusert prisen for tilsvarende eiendeler innebærer ikke nødvendigvis at Bank C må nedskrive eiendelen. En eiendel må nedskrives hvis, og bare hvis, eiendelens gjenvinnbare beløp (det høyeste av netto salgsverdi og bruksverdi) er lavere enn balanseført verdi. Standarden krever at det på hvert rapporteringstidspunkt skal vurderes hvorvidt det foreligger nedskrivningsindikatorer eller ikke.

En av disse indikatorene er om eiendelens markedsverdi har falt betydelig mer i verdi enn verdi ved fortsatt bruk av eiendelen. Dette er tilfellet her og Bank C bør estimere gjenvinnbart beløp. Hvis det er lavere enn balanseført beløp skal det foretas nedskrivning til gjenvinnbart beløp.

Gjenvinnbart beløp trenger ikke nødvendigvis være lavere enn balanseført beløp fordi prisen er redusert. Årsaken er at bruksverdien for Bank C, det vil si nåverdien av fremtidige kontant-strømmer ved fremtidig bruk av systemet, kan overstige balanseført beløp. Bank C må gjennomføre en nedskrivningstest for å demonstrere hvorvidt dette er tilfellet eller ikke.

IAS 36 gir begrenset veiledning i hvordan netto salgsverdi skal estimeres, mens det er relativt mye veiledning knyttet til estimering av bruksverdi. I praksis ser en at bruksverdi benyttes klart hyppigst, særlig ved beregning av gjenvinnbart beløp av KGE’er med goodwill. Dette har sammenheng med at det oftest ikke stilles markedspriser og at det er relativt strenge krav knyttet til estimering av virkelig verdi. Dersom virkelig verdi estimeres ved bruk av en kontantstrømmodell må en legge til grunn de samme forutsetninger som markedsaktørene legger til grunn. I tillegg vil et markedsverdiestimat måtte legge til grunn ulike scenarioer (som alt annet like vil redusere verdien). En bruksverdibe-regning legger derimot til grunn foretakets egne subjektive forutsetninger, strategier og ressursal-lokering. Dette kan altså skille seg betydelig fra hvordan markedet vurderer KGE’en.

133Ernst & Young


Balanseført verdi av en eiendel eller en KGE skal nedskrives dersom gjenvinnbart beløp er lavere enn balanseført verdi. Figuren under gir en illustrasjon på hvordan den balanseførte verdien av en KGE beregnes. Den balanseførte verdien er summen av alle driftsrelaterte eiendeler fratrukket verdien av driftsrelaterte forpliktelser (det vil si forpliktelser som ikke inngår i netto rentebærende gjeld, eksempelvis kortsiktig gjeld og utsatt skatt på merverdier):

Eiendelens balanseførte verdi skal være konsistent med måten gjenvinnbart beløp beregnes på (IAS 36.75). En KGE skal avgrenses konsistent over tid, og ved nedskrivningsvurderingen må en passe på at gjenvinnbart beløp og balanseført verdi sammenholdes for samme enhet. Her er det viktig å sammenligne like med like. Noen typiske fallgruver er:

1) Kontantstrømmene som legges til grunn er ikke konsistent med eiendelene som vurderes for nedskrivning

2) Feil i definisjonen av netto arbeidskapital

3) Investering i arbeidskapital som følge av vekst hensyntas ikke i fremtidige kontantstrømmer

Spørsmål om konsistens kan typisk oppstå for eiendeler og forpliktelser inkludert i arbeids kapitalen, og det er viktig at en her unngår dobbelttelling. I prinsippet skal kontantstrømmer relatert til eiendeler som generer inngående kontantstrømmer uavhengig av andre eiendeler, ikke inkluderes i kontantstrømprognosen lagt til grunn i bruksverdiberegningen. Dette fordi disse kontantstrømmene allerede er ekskludert fra KGE’ens balanseførte beløp. For eksempel kontantstrømmer fra allerede balanseførte finansielle eiendeler som balanseførte kundefordringer.

Tilsvarende gjelder for utgående kontantstrømmer relatert til leverandørgjeld, avsetninger og forpliktelser allerede avsatt i regnskapet. Disse skal ikke inkluderes i bruksverdi beregningen da de ikke skal tillegges KGE’en.

Det er tilsvarende viktig å sikre en konsistent behandling for andre avsetninger. I tilfeller hvor eiendelens balanseførte verdi ennå ikke omfatter alle utgående kontantstrømmer som vil påløpe fram til eiendelen er klar til bruk eller salg, omfatter estimatet på framtidige utgående kontant-strømmer et estimat på alle forventede utgående kontantstrømmer fram til eiendelen er klar til bruk eller salg. Dette er for eksempel tilfelle for en bygning under oppføring, større investerings-prosjekter i fabrikkanlegg, utbygging av telekommunikasjonsnettverk eller annen infrastruktur, et


134

utviklingsprosjekt som ennå ikke er fullført og lignende.

Når det gjelder håndteringen av sikringsinstrumenter, eksempelvis valutaterminkontrakter brukt til å sikre fremtidige kontantstrømmer, er det viktig å være klar over at sikringsinstrumentene vil møte definisjonen på et derivat som må bokføres til virkelig verdi jf. IAS 39. Eventuelle gevinster eller tap på sikringsinstrumentene vil dermed balanseføres etter hvert som de oppstår. Med tanke på nedskrivningsvurderinger etter IAS 36 så skal fremtidige kontantstrømmer i valuta verdsettes til spotkurs. Verdiendringer på eller effekten av sikringsinstrumenter skal altså ikke hensyntas i bruksverdiberegningen. Dette fordi bruk av terminkurs i bruksverdiberegningen vil medføre dobbeltregning fordi sikringsinstrumentene balanseføres til virkelig verdi. Vi vil nedenfor beskrive hvordan verdifall skal regnskapsføres eller innregnes.

Regnskapsføring eller innregning av tap ved verdifall Dersom bokført verdi overstiger gjennvinnbart beløp skal det foretas nedskrivning lik differansen mellom de to tallstørrelsene. Rekkefølge på nedskrivning Nedskrivning av en KGE skal gjennomføres etter en bestemt rekkefølge (IAS 36.104) som vist i tabellen nedenfor:

Goodwill Andre eiendeler herunder andre immatrielle eiendeler som tilhører KGE’en

• Goodwill skal skrives nedskrives først – før alle andre eiendeler

• Skal nedskrives proratarisk etter goodwillnedskrivning er foretatt

• Ingen eiendeler kan nedskrives til lavere verdi enn gjenvinnbart beløp.

• For eiendeler ført etter kostmodellen: nedskrivning føres over resultatet

• For eiendeler ført etter verdireguleringsmodellen (IAS 16.31): nedskrivning skal føres mot verdireguleringsfondet (IAS 16.60). Det som evt. overstiger kreditposteringer i verdireguleringsfondet må tas over resultatet.

135Ernst & Young


Nedenfor er det gitt et eksempel på innregning av nedskrivning i tilfellet hvor total nedskrivning overstiger balanseført verdi av goodwill:

Eksempel: Total nedskrivning overstiger balanseført verdi av goodwill

En KGE har balanseført beløp på Kr. 10 m, hvorav goodwill = Kr. 2 m. KGE’en blir så verdsatt til Kr. 7 og nedskrives så med Kr. 3 m. Goodwillen blir først nedskrevet til 0. Den gjenværende nedskrivning på Kr. 1 m (dvs. (10-2)-7=1) blir så fordelt på de andre eiendelene i KGE’en. Fordelingen foretas basert på regnskapsført verdi av enhetens øvrige eiendeler forholdsmessig basert på regnskapsført verdi av de enkelte eiendelene i enheten. Regnskapsmessig foretas følgende føringer:

B* / R* Dr Cr

Goodwill B 2

Nedskrivning – goodwill R 2

Nedskrivning – øvrige anleggsmidler R 1

Akkumulert nedskrivning – øvrige anleggsmidler 1

*B = Balanse *R = Resultat

Standarden krever at det foretas reversering når grunnlaget for nedskrivningen ikke lengre er til stede. Eventuell reversering tar utgangspunkt i indikatorer etter samme modell som ved verdifall. Dersom indikatorene viser at det kan være grunnlag for reversering, skal gjenvinnbart beløp for den nedskrevne vurderingsenheten beregnes. Hvis gjenvinnbart beløp er større enn balanseført verdi, skal det foretas reversering. Reverseringen er begrenset oppad til den verdien som vurderingsenheten ville hatt (etter amortisering og avskrivninger) om nedskrivning ikke var blitt foretatt. Nedskrivninger av goodwill kan ikke reverseres i en senere periode selv om virkelig verdi av KGE’en øker. Hvis det er foretatt nedskrivning må det etableres en ny avskrivningsplan med utgangspunkt i gjenvinnbart beløp. Samtidig bør en også gjennomgå og eventuell justere:

• Gjenværende utnyttbar levetid

• Avskrivningsmetode og

• Restverdi

Det skal foretas en årlig vurdering av nedskrivning uavhengig av indikatorer.

Presentasjon av nedskrivning i resultatregnskapet Regnskapsført verdi av individuelle eiendeler reduseres ikke under gjenvinnbart beløp eller null. Nedskrivninger innegnes i resultatregnskapet på følgende måte;

• Nedskrivningsgevinster eller –tap hvis resultatregnskapet presenteres som et artsregnskap.

• Kostnad eller gevinst innenfor funksjonen KGE’en tilhører hvis resultatregnskapet presenteres etter funksjonsmetoden (jf. IAS 1).


136

5.1 Nærmere om netto salgsverdi

Netto salgsverdi (”Fair value less costs to sell”) er definert i IAS 36.6 som verdien som kan oppnås i armlengdes transaksjoner mellom uavhengige, informerte og villige parter, redusert for salgskost-nader. Eksempler på salgskostnader er:

• Juridiske kostnader

• Avgifter

• Kostnader ved å fjerne/flytte eiendelen

• Kostnader ved å bringe eiendelen klar for salg

Eksempler på kostnader som ikke kan regnes som salgskostnader er:

• Sluttpakker (jf. IAS 19 Ytelser til ansatte)

• Kostnader i forbindelse med omorganisering av virksomhet i etterkant av salg av en eiendel/KGE (IAS 36.28)

Standarden legger til grunn et prishierarki som skal anvendes i prioritert rekkefølge:

Bruk av netto salgsverdi representerer en del utfordringer i praksis da en ofte ikke har aktive markeder eller observerbare salgsverdier. For enkeltstående eiendeler vil en ofte finne netto salgsverdier i for eksempel eiendoms- og shippingmarkedet, og for enkelte immaterielle eiendeler for eksempel lisenser, konsesjoner og lignende som omsettes i et aktivt marked. I eiendoms- og shippingmarkedet er det vanlig med ulike typer megleranslag eller takster. Disse vil ikke nødvendigvis uttrykke netto salgsverdi etter IAS 36 eller IFRS 13.

For KGE’er vil man ofte ikke finne observerbare salgsverdier for den angjeldende virksomhet, fordi det normalt ikke er aktive markeder for kontantstrømgenererende enheter. Enkelte konsern består dog av deleide børsnoterte datterselskap, for eksempel Telenor. Følgende er hentet fra Telenors årsrapport for 2010:

”Virkelig verdi fratrukket salgskostnader (netto salgsverdi) er brukt for å fastsette gjenvinnbart beløp av de kontantgenererende enhetene som er børsnoterte selskaper. Netto salgsverdi for selskapene er basert på notert markedspris per 31. desember 2010 og 2009. DTAC er børsnotert på børsene både i Thailand og i Singapore. DiGi er børsnotert i Malaysia.”

I andre tilfeller vil man imidlertid kunne finne netto salgsverdier gjennom observerbare verdier på lignende virksomhet. Det kan være aksjekurser på børsnoterte selskaper som kan sammenlignes med KGE’en, eller det kan være relevante, sammenlignbare transaksjoner i oppkjøpsmarkedet.

Prisen i bindende salgskontrakter

Observerbar salgsverdi for den angjeldende eiendel i et aktivt marked

Andre observerbare verdier på lignende eiendeler

Verdi hierarki

137Ernst & Young


Ved estimering av virkelig verdi ved bruk av en kontantstrømsmodell, må en som nevnt over legge til grunn de samme forutsetninger som markedsaktørene legger til grunn. Kravet er vanskelig å oppfylle, men en ser at det for enkelte bransjer foreligger sentral markedsinformasjon som kan legges til grunn, eksempelvis forwardpriser i oljeindustrien eller sentrale KPI’er i telecom (markedsandel, ARPU, EBITDA-marginer) I tillegg kan en avlede forutsetninger fra aksjeanalyser og andre markedsstudier. Om denne type informasjon ikke brukes for å estimere netto salgsverdi bør den brukes til å rimelighetsvurdere nøkkelforutsetninger i bruksverdiestimatet

Selv om en ikke legger til grunn netto salgsverdi for gjenvinnbart beløp benyttes netto salgsverdi i vurderingen av om det foreligger indikasjoner på nedskrivning. Dette er illustrert i eksempel 1 på neste side (vurdering av tilknyttet selskap).

Eksempel 1: Nedskrivningsvurdering i børsnoterte tilknyttede selskaper (TS)

IAS 39.59 flg. gjelder ved vurdering av om det foreligger indikatorer for verdifall (objektive bevis), mens IAS 36 skal anvendes i selve nedskrivningsvurderingen, jf IAS 28.33.

Er børskurs lavere enn balanseført verdi på TS andelen, mens Pris/Bok (P/B) fortsatt er høyere enn 1, vil det være en indikator på at merverdiene har vært utsatt for verdifall, og det er således krav om å gjennomføre nedskrivningsvurdering.

Hvis P/B er lavere enn 1 for selskapet er dette normalt en indikasjon på at merverdiene ved oppkjøpet er tapt. På samme måte som over må investor gjøre en nedskrivningsvurdering. En P/B lavere enn 1 er også en indikator for TS’et til å gjøre en nedskrivningsvurdering i sitt regnskap. En eventuell nedskrivning i TS’et skal ikke automatisk reflekteres i investors regnskap etter egenkapitalmetoden. Nedskrivning i det tilknyttede selskapet vil imidlertid gi ytterligere indikasjoner på at investors merverdier er tapt, men det må gjøres en vurdering av om TS’et består av flere KGE’er, hvor enkelte KGE’er oppveier verdifallet som TS’et har regnskapsført i en eller flere av sine KGE’er.

Eksempel 2: Prosjekter under utvikling - salgsverdi eller bruksverdi?

I eiendomsbransjen er det typisk en rekke uferdige prosjekter hvor mange leiligheter/enheter ikke er solgt. I en nedskrivningsvurdering av prosjektene må fremtidig kontantstrøm estimeres. Disse faller typisk utenfor IAS 40 og skal enten behandles etter IAS 2 som varelager, etter IAS 11 som anleggskontrakt eller etter IAS 16 som varig driftsmiddel. I sistnevnte tilfelle får IAS 36 anvendelse for nedskrivningsformål.

Et sentralt spørsmål er ofte hvilken pris på leilighetene/enhetene som skal legges til grunn. Skal en benytte dagens prisnivå eller et prisnivå basert på prognoser stilt av SSB eller andre profesjonelle aktører i markedet på det tidspunktet en forventer/estimerer at salget vil finne sted?

Prosjektene skal vurderes etter IAS 36 og gjenvinnbart beløp må estimeres. Da pålitelige estimat for netto salgsverdi basert på markedsverdier for prosjektene er vanskelig tilgjengelig, er estimering av bruksverdi ofte eneste praktikable alternativ.


138

5.2 Nærmere om bruksverdi

Bruksverdi er klart mest utbredt. Bruksverdi defineres som nåverdien av fremtidige kontantstrømmer fra fortsatt bruk av KGEen eller eiendelen i sin nåværende stand (IAS 36.44). Bruksverdi er basert på foretakets egne forutsetninger (foretaksspesifikk). Denne kan avvike fra et virkelig verdi estimat fordi markedet kan legge til grunn andre forutsetninger enn foretaket ( jf. IAS 36 BCZ19).

Bruksverdien beregnes i all hovedsak ved hjelp av tradisjonelle verdsettelsesmetoder hvor en:

• Estimerer fremtidige kontantstrømmer

• Diskonterer med et markedsbasert avkastningskrav

For verdsettelse av goodwill vil en typisk beregne ”Enterprise Value” eller verdien av virksomheten før netto finansiell gjeld. En verdsettelse av ”Enterprise Value” er illustrert i figuren nedenfor.

Av figuren over ser vi at en her må beregne følgende:

1) Neddiskontering av fremtidige kontantstrømmer for følgende perioder:

a. En eksplisitt fremtidig prognoseperiode

b. En ekstrapoleringsperiode eller terminalverdiperiode som er summen av en ”normalisert”, evigvarende kontantstrøm

2) Markedsbasert avkastningskrav

I det følgende vil vi se at beregningen av bruksverdi skiller seg noe fra tradisjonell markedsbasert verdsettelse av en eiendel/KGE, ved at IAS 36 definerer bruksverdi som nåverdien eiendelen/KGE’en kan generere i sin nåværende stand over den gjenværende levetid. Dette vil være forskjellig fra verdien en ville fått hvis en tok utgangspunkt i den tilstanden ledelsen ønsket at KGE’en hadde/ håper å få i fremtiden. Blant annet innebærer dette at man ikke skal hensynta for eksempel effekten av fremtidige restruktureringstiltak når man måler verdien. Dette vil eventuelt være en hendelse som øker verdien, og skal hensyntas først når restrukturerings tiltaket er tilstrekkelig besluttet (det vil i praksis si fra og med det tidspunktet eventuelle avsetninger for restruktureringskostnader kan avsettes for etter IAS 37).

139Ernst & Young


5.2.1 Bruk av kontantstrømestimater i bruksverdiberegningen

IAS 36 stiller krav til hvilke kontantstrømmer som skal inngå i bruksverdien. Når det gjelder optimistiske vurderinger har man nedfelt en rekke beskrankninger for å unngå såkalte ”hockey stick” forutsetninger hvor man konstant er mer optimistisk om fremtiden enn det historien gir grunnlag for. Ved beregning av bruksverdi skal:

1. Kontanstrømprognosen representere beste estimat på framtidige kontantstrømmer foretaket forventer å motta fra fremtidig bruk av eiendelen/KGE’en, samt eventuelle netto kontant-strømmer som vil bli mottatt ved salg av eiendelen etter endt bruk (IAS 36.39).

2. Prognosene bygge på selskapets ledelsesgodkjente budsjetter/prognoser, eventuelt justert for vesentlige avvik mellom historiske budsjetter og faktiske tall, samt justeringer for avvik mellom budsjettforutsetninger og eksterne bevis/kilder.

3. Kontantstrømprognosen deles opp i en ”eksplisitt prognoseperiode” og en senere ”ekstra-poleringsperiode” eller terminalverdiperiode. Den eksplisitte prognoseperioden skal bygge på ledelsens prognoser eventuelt med justeringer som omtalt over. Dette forutsetter at prognosen er pålitelig og at ledelsen kan dokumentere sin evne til å lage korrekte prognoser. Perioden skal maksimalt utgjøre 5 år med mindre en lengre periode er berettiget. Det antas at det kun i sjeldne tilfeller vil være aktuelt med perioder på mer enn 5 år.

4. Det benyttes rimelige, gjensidig konsistente og dokumenterbare forutsetninger.

Standarden setter videre krav til at følgende elementer ikke skal tas med i beregningen:

1. Finansieringskostnader.

2. Skatt. Dette innebærer at en må benytte kontantstrømmer før skatt og avkastningskrav før skatt.

3. Kostnader det ikke kan avsettes for under IAS 37. Innebærer eksempelvis at effekt av fremtidige restruktureringsprogrammer ikke kan hensyntas før det kan gjøres avsetninger for restruktureringskostnader etter IAS 37 (IAS 36.44a).

4. Investeringer i effektivitetsforbedringer og ekspansjon (IAS 36.44).

I det følgende vil vi gjennomgå enkelte problemstillinger i forbindelse med etablering av kontantstrøm prognosen.

1) Estimering av fremtidige kontantstrømmer

Kontantstrømprognoser er en ferskvare og de mest oppdaterte ledelsesgodkjente prognosene må benyttes. Prognosene må være forankret på et ansvarlig nivå og må representere ledelsens beste skjønn. Hvis prognosene ikke er godkjente av ledelsen, kan de ikke sies å oppfylle pålitelighetskravet i IAS 36. Den eksplisitte prognoseperioden kan ikke overstige 5 år (IAS 36.33 b), med mindre det kan godtgjøres at man bruker en lengre periode (IAS 36.35). En lengre periode stiller større krav til dokumenterbar historisk budsjettoppnåelse (prognosekvalitet).

Prognosene må være basert på rimelige og dokumenterbare forutsetninger. Historisk utvikling sier normalt noe om trend og inngangsfart. Det må være mulig å ”bygge bro” mellom historiske regnskapstall og fremtidige estimater (IAS 36.34). Med dette menes at ledelsen må kunne forklare


140

eventuelle vesentlige avvik mellom tidligere prognoser/budsjetter mot faktiske oppnådde kontant-strømmer (prognosekvalitet). Videre må ledelsen kunne redegjøre for hvordan kontantstrømmer er estimert og forklare eventuelle avvik mellom historiske tall og fremtidig utvikling. Dette kan for eksempel begrunnes i forventninger om prisutvikling i markedet, forventninger om selskapets markedsandel, nye konkurrerende produkter, forventet kostnadsutvikling etc.

IAS 36.33 a) sier også at det skal legges større vekt på eksterne enn interne kilder. For eksempel bør ledelsens prognoser sammenlignes med analytikernes og/eller andre eksperters syn på bransje-utvikling og makroutviklingen for øvrig. I de tilfellene hvor det er vesentlige avvik mellom eksterne kilder og ledelsens prognoser må disse avvikene kunne rettferdiggjøres.

Et praktisk eksempel illustrerer forholdet. Boing ASA har etablert en prognose hvor produksjonen de neste fem årene forventes å stige fra 10 000 enheter til 35 000 enheter. Dette er et typisk eksempel på en ”hockey stick” prognose. Ledelsen har over de siste årene demonstrert at de forløpende overvurderer sine produksjonsprognoser betydelig. Analytikerne for denne sektoren forventer kun marginal vekst over de neste fem årene på grunn av svekket etterspørsel og overtilbud i markedet.

Spørsmålet er så hvilken prognose som bør legges til grunn i bruksverdiberegningen? Her fremstår ikke de ledelsesgodkjente prognosene som rimelige, og de kan heller ikke understøttes av eksterne kilder. Prognosen bør derfor nedjusteres basert på en vurdering av eksterne kilder og ledelsens tendens til å bomme i sine prognoser.

2) Nærmere om lengden på prognoseperioden: eksplisitt periode og ekstrapoleringsperioden

Når det gjelder lengden på prognoseperioden er det interessant å se hvilken tidshorisont selskapene på Oslo Børs har lagt til grunn i sin eksplisitte prognoseperiode. I ”Ernst & Youngs praksisundersø-kelse 2010” observerte vi følgende:

60 %

50 %

40 %

30 %

20 %

And

el

Budsjettperiode i år

100 %

90 %

80 %

70 %

10 %

0 %≤3 4-5 6-10 >10 Opplyser ikke

2010

2009

141Ernst & Young


Av figuren ser vi at over 80 % av selskapene benytter en budsjettperiode på inntil 5 år. Vi ser også en økning i anvendelsen av kortere budsjettperioder på mellom 0 til 3 år. Forklaringen kan være at det på grunn av finanskrisen var spesielt vanskelig å gjennomføre pålitelige, langsiktige prognoser. Dette støttes av Ernst &Youngs internasjonale undersøkelse ”Meeting today’s financial challenges; Impairment reporting” fra 2010 hvor over 91 % av deltagerne synes det var vanskelig å estimere kontantstrømmer utover 12-18 måneder frem i tid. Undersøkelsen understreker behovet for mer kvalitative kommentarer fra ledelsen i notene, og sist, men ikke minst, behovet for sensitivitetsana-lyser.

Lengre prognoseperiode enn 5 år kan anvendes når dette kan godtgjøres og er relevant. For eksempel i spesielle bransjer hvor det er store initial investeringer, og deretter begrensede løpende variable kostnader. Dette gjelder for eksempel innenfor kraftbransjen. I andre tilfeller kan virksomheter være inne i såpass omfattende omstruktureringsprosesser at det tar mer enn 5 år før virksomheten er i en ”steady state” med positive kontantstrømmer. I slike tilfeller kan det allikevel være vanskelig å forsvare at man kan spå tilstrekkelig presist mer enn 5 år inn i fremtiden, og en mulighet kan da være å bruke ulike vekstfaktorer i terminalleddet, for eksempel 5% nominell vekst i påfølgende 3 år og deretter 3% vekst uendelig.

3) Nærmere om prognoser på inntjening langt inn i fremtiden – vurdering av terminalverdien

Etter den eksplisitte prognoseperioden skal en vekstrate benyttes ved fremskriving av fremtidige kontantstrømmer. Med mindre en høyere vekstrate er berettiget, vil den langsiktige vekstraten være naturlig begrenset av visse observerbare referanseparametere relatert til produktet, bransjen eller det landet hvor selskapet opererer (jf IAS 36.33 (c)). Terminalverdien beregnes oftest ved bruk av Gordons formel som for dette formål er noe omskrevet for beregning av terminalverdi:

der V= Terminalverdi CF = Operasjonell kontantstrøm fra driften G = Forventet vekst r = Totalavkastningskrav (WACC)

Denne type formel forutsetter evigvarende levetid og gjelder derfor i hovedsak ved vurdering av goodwill. Den eksakte levetiden må beregnes i hvert enkelt tilfelle. I de fleste verdsettelser utgjør terminalverdien en betydelig andel av verdien, ofte 60-80 %, og er selvsagt beheftet med stor usikkerhet. Jo mer kapitalintensiv virksomheten er, jo høyere andel utgjør terminalverdien av totalverdien (eksempler kraftselskaper, olje og gass, telecom, etc.).

Fremtidig lønnsomhet bestemmer selvfølgelig verdier. Dette innebærer at det er den langsiktige inntjeningsevnen som er relevant. Det er derfor viktig at en er kritisk til hvilke verdier en går inn i terminalperioden med. Superprofitt er definert som avkastning utover avkastningskravet. Forskningen viser at forskjeller i avkastning avdempes over tid. Økende konkurranse og struktur-endringer i markedet vil normalt medføre at eventuell superprofitt ikke kan forventes å vare evig. Vi har imidlertid observert en rekke verdsettelser hvor en opererer med superprofitt i terminalverdien. På lang sikt kan selskapet neppe vokse raskere enn den generelle økonomien. I enkelte bransjer viser historien at man med ujevne mellomrom opplever ulike former for kriser. For eksempel generelle


142

finansielle sykler, perioder med knapp tilgang på ressurser (og dermed høye priser og lav fortjeneste) eller det kan være andre naturgitte problemer (for eksempel sykdomsutbrudd ved virksomhet med biologiske eiendeler). Det vil derfor være normalt å nedjustere eventuell superprofitt etter eksplisitt prognoseperiode til en normalisert langsiktig fortjenestemargin. Formelen over er veldig følsom for å forutsette en evigvarende lønnsom vekst. En enkel måte å forsikre seg mot disse problemene på, er å bruke følgende formel (det vil si uten vekst):

Vi ser at forskjellen mellom de to formlene vil lede til vesentlig forskjellige verdier. Med rimelige forutsetninger kan verdiforskjellene utgjøre i størrelsesorden 20-30 %.

IAS 36 setter visse ”tak” på veksten i kontantstrømmene. Dette er altså maksimumsregler. I tillegg til å normalt justere ned eventuell superprofitt må en også vurdere om det foreligger risiko for fremtidige problemperioder (markedsendringer, produktendringer/ekstraordinære produktutviklinger på grunn av nye konkurrenter, fremtidige finanskriser etc.). Slike forhold må reflekteres i form av reduserte marginer. Her er det flere selskaps- og bransjespesifikke forhold av betydning som kan være nødvendige å hensynta:

1. Enkelte konkurransefortrinn kan ha lang varighet: Enkelte bransjer har for eksempel klart å opprettholde en rentabilitet utover avkastningskravet i svært lange perioder.

2. Spesielle forhold kan ha betydelig effekt på forventet fremtidig kontantstrøm: Dette gjelder eksempelvis lisensavtaler, tidsbestemte utgivelses- eller bruksrettigheter, radio- eller TV-rettigheter, ”copyrights”, forventede regulatoriske beslutninger/krav eller spesielle hendelser som for eksempelvis konsekvenser av infeksjoner i sjømatindustrien, etc.

Av disse årsaker er det derfor sentralt at vurdering av terminalverdi ikke bare blir en regnskaps-teknisk øvelse. En grundig ekstern og intern analyse er kritisk for eventuelt å forklare hvor lenge selskapet kan være bedre/verre enn bransjen forøvrig.

Det er altså ikke gitt at en må operere med ”to ledd” i verdsettelsesformelen;

1) Nåverdien av eksplisitt periode og

2) Nåverdien av ekstrapoleringsperioden og/eller terminalverdien.

143Ernst & Young


Hvis slutten av den eksplisitte periode ikke representerer en stabil fase er det ingenting i veien for at også ekstrapoleringsperioden deles i ulike perioder med ulik vekstfaktor: en med fallende/stigende vekst og en med konstant vekst som i økonomien generelt. Det sentrale er også her at denne vurderingen er meningsfull og dokumenteres. Et eksempel på et børsnotert selskap som har gjort dette er Telenors vurdering av gjenvinnbart beløp i Uninor. Om dette skriver Telenor følgende (kilde: Telenors årsrapport 2010):

” ... Ledelsen har projisert kontantstrømmer basert på økonomiske prognoser og strategiplaner, og som dekker en periode på tre år med unntak av Uninor hvor en fem års prognose og strategiplan er lagt til grunn. For enheter hvor driften fortsatt er i en vekstfase og hvor det derfor ikke er forventet å nå en normalisert kontantstrøm innenfor den eksplisitte prognoseperioden, omfatter beregningen også to perioder med ekstrapolerte kontantstrømmer. Frie kontantstrømmer for perioden frem til en normalisert kontantstrøm ekstrapoleres med bruk av vekstrater som reflekterer ledelsens beste estimat for den forventede markeds- og økonomiske utviklingen i det landet der enheten opererer. Når en normalisert kontantstrøm er nådd er den frie kontantstrømmen ekstrapolert med konstante nominelle vekstrater. Ved utgangen av 2010 forventes det at Uninor ikke vil nå normal kontantstrøm innen utgangen av den eksplisitte prognoseperioden ... For Uninor er det forventet en betydelig vekst i kontantstrømmene i løpet av ekstrapoleringspe-rioden. Forventet gjennomsnittlig årlig vekstrate i frie kontantstrømmer i Uninor for år 6–10 er 7,8 %, med høyest vekst tidlig i perioden. Disse vekstratene er basert på Uninors forventninger til planlagte utbygginger ved slutten av perioden som er dekket av den femårige strategiplanen, markedsandel og ledelsens beste estimat for ARPU-nivåer og antall abonnenter. Utover år 10 er de frie kontantstrømmene ekstrapolert ved hjelp av en konstant nominell vekst (terminalverdi). Etter gjennomføringen av utbyggingsfasen forventes driftsmessige investeringer i Uninor på et lavere nivå enn gjennomsnittet, på grunn av en mindre kapitalintensiv modell som følge av utstrakt utsetting av drift.”

4) Hvordan håndtere usikkerhet i fremtidige kontantstrømmer – bruk av scenarioanalyser?

Utviklingen gjør noen forretningsmodeller overflødige og skaper muligheter for andre. Internett har medført at avispapirprodusenter, mediekatalog-, musikk- og filmdistributører sliter, men har gjort andre nettbaserte virksomheter til vinnere. Et klassisk karikert historisk eksempel er problemene hesteskofabrikker møtte når menigmann begynte å kjøre bil. Poenget er at man i en verdsettelse av bruksverdien må ta høyde for at uforutsette negative forhold kan inntreffe. Og spesielt gjelder dette i terminalleddet, da det vil være vanskelig å opprettholde en unormalt høy fortjeneste og vekst over lengre tid.

Vi har observert at de mange kontantstrømestimater typisk representerer et mest sannsynlig utfall, nemlig midtpunktet i utfallsrommet (eller optimistiske varianter av disse), snarere enn en matematisk forventningsverdi. Vi vet at de fleste prognoser bommer. At prognosen bommer er ikke overraskende ettersom prognosene representerer et punktestimat i et stort utfallsrom. På grunn av denne usikkerheten vil det være behov for sensitivitetsberegninger eller scenarioanalyser for å underbygge den verdsettelsen som er gjennomført. Mange selskaper anvender tre forskjellige case i sin verdivurdering; ”Risiko”, ”Normal eller Nøktern” og ”Optimistisk”.


144

I henhold til finanslitteraturen er verdien den vektede sum av ulike scenarioer. Illustrert i figuren nedenfor:

Dette innebærer at kontantstrømmen som skal diskonteres skal være forventingsverdien, et sannsyn-lighetsveid gjennomsnitt av alle tenkelige scenarioer. Vi anbefaler generelt at det etableres minimum to scenarioer, ett ”normal case ” eller ”base case” og et ”risiko case”. ”Normal case” vil representere beste estimat på det man tror mest på fremover. ”Risiko case” vil representere nedsiden av det man tror kan inntreffe som resultat av at en eller flere negative hendelser slår til fremover. I mange tilfeller ser vi at ”risk case” sjelden tar høyde for at man er i/vil havne i en nedgangskonjunktur. Ofte etableres det ”risk case” som avviker marginalt fra ”normal case”, eksempelvis ved at kontant-strømmene i ”risk” og ”normal case” er like, men kommer ett år senere i ”risk case”. Det sentrale er at verdsettelsen er basert på forventingsverdier og at man etablerer et ”risk case” som virkelig representerer et ”risk case” og ikke kun et ”litt mindre bra normal case”.

For praktiske formål vil to case være tilstrekkelig i de langt fleste tilfeller. I enkelttilfeller kan imidlertid flere scenarioer være relevante. Vi så flere eksempler på dette under finanskrisen. I enkelt-tilfeller vil eksempelvis et konkursscenario også være et relevant scenario og bør dermed vurderes.

De enkelte casene bør sannsynlighetsvektes med en fornuftig sannsynlighet, eksempelvis 70 % på ”normal case” og 30 % på ”risiko case”. Hvert enkelt tilfelle må baseres på en konkret vurdering. Etter IFRS skal det mye til for at usikre estimater ikke skal anses å være pålitelige. Det må anses å være tilstrekkelig at de er pålitelige innenfor et intervall. Det er viktig å huske på at ulike scenarioer skal innbakes i forventet kontantstrøm og ikke i avkastningskravet.

5) Hva med kontantstrømmer i utenlandsk valuta?

Det finnes mange norske foretak med internasjonal virksomhet hvor det er transaksjoner i en rekke forskjellige valutaer. Spørsmålet om hvordan kontantstrømmer i ulike valutaer skal håndteres er derfor høyst relevant. Iht. IAS 36.54 skal fremtidige kontantstrømmer estimeres i den valuta de vil bli generert, og diskonteres ved bruk av en diskonteringsrente som er relevant for den aktuelle valutaen. Ifølge IAS 36 må en benytte ulike diskonteringsrenter for ulike valutaer. Nedskrivnings-vurderinger av KGE’er (også av konserngoodwill) skal imidlertid gjøres i de enkelte enheters funksjonelle valuta. Det vil si at kontantstrømmer i utenlandsk valuta må omregnes til enhetens funksjonelle valuta. Om kontantstrømsprognosene (for eksempel inntektene) er i utenlandsk valuta må dette omregnes basert på et anslag på fremtidige valutakurser, for eksempel ved å bruke forward-kurser. Dette innebærer også at størrelsen på goodwill vil variere med valutakursene.

145Ernst & Young


Imidlertid må detaljeringsgraden I kontantstrømanalysene alltid vurderes ut fra en kost-nytte analyse jf. IAS 36 A12:

“The application of an expected cash flow approach is subject to a cost-benefit constraint. In some cases, an entity may have access to extensive data and may be able to develop many cash flow scenarios. In other cases, an entity may not be able to develop more than general statements about the variability of cash flows without incurring substantial cost. The entity needs to balance the cost of obtaining additional information against the additional reliability that information will bring to the measurement.”

6) Nærmere om konsekvensen av at det er eiendelen i sin nåværende stand som skal vurderes

Standarden setter i IAS 36.44 klare krav til at det er eiendelen eller KGE’en i sin nåværende stand som skal vurderes. Det er derfor ikke anledning til å legge inn kontantstrømprognoser som inkluderer virkningene av ekspansjonsinvesteringer, investeringer i forbedret effektivitet og fremtidige restruk-tureringer. Investeringer i vedlikehold nødvendige for å opprettholde eiendelen i sin nåværende tilstand, eksempelvis kostnader relatert til dokking av skip, kan imidlertid inkluderes i kontant-strømmene.

Hva som i denne sammenheng representerer ekspansjon og fremtidig restrukturering vil ofte være en praktisk utfordring. Ekspansjonsinvesteringer og oppgraderinger vil typisk måtte skilles fra vedlikeholds investeringer. En betydelig økning av kapasiteten som følge av nye investeringer vil måtte oppfattes å være ekspansjonsinvesteringer. Investeringer som innebærer at ny teknologi tas i bruk vil være vanskeligere å vurdere. En naturlig endring av teknologien for å sikre en normal produktivitets vekst må kunne tas hensyn til, mens et omfattende skifte av teknologi og produksjons-utstyr neppe vil kunne forsvares. Restruktureringer skilles fra løpende forbedringer. Hva som omfattes av fremtidige restruktureringer vil nok også kunne variere. Løpende forbedringer og effek-tiviseringer må kunne tas hensyn til. I IAS 36 gjøres det referanse til IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler og definisjonen av restrukturering, og det fremstår rimelig klart at restrukturering i denne sammenheng er langt mer omfattende enn det som er vanlig språkbruk.

Mange selskaper, spesielt kapitalintensive virksomheter innenfor transport, energi og telecom har betydelige investeringsprogrammer. Det er ikke alltid lett å identifisere hvilke investeringer som ferdigstiller, vedlikeholder eller forbedrer en eiendel eller KGE. Her vil en måtte stå overfor en rekke praktiske avgrensningsproblemer og en vil kunne ende opp med at kontantstrømprognosene lagt til grunn i bruksverdiberegningen vil avvike fra de styrevedtatte prognosene. På neste side er det to eksempler hvor vi illustrerer noen av de ovennevnte problemstillingene.


146

Eksempel 1: Håndtering av restrukturering og investeringer ekspansjon og forbedret effektivitet (ref. Ilustrating Examples 5 & 6))

Det forutsettes at verdsettelse av KGE skjer pr. 31.12.2010. Det er planlagt restrukturerings-programmer og ekspansjonsprogrammer som vil forbedre effektivitet/ytelsen til en KGE. Dette vil skje i 2014. Kan kostnaden og gevinsten relatert til disse programmene hensyntas i verdsettelsen pr. 31.12.2010?

Svaret i begge tilfellene er nei. Gråstein skal vurderes som gråstein Det er eiendeler eller KGE’er slik de er i dag som skal vurderes. Bruksverdiberegningen kan derfor ikke inkludere konsekvensene av fremtidige restruktureringer og investeringer i fremtidige produktivitets-forbedringer. Restruktureringsprogrammet kan ikke hensyntas i verdsettelsen før selskapet har en forpliktelse jf. IAS 37 til å gjennomføre dette programmet. Ettersom restrukturerings-forpliktelsen først kan regnskapsføres etter IAS 37 i 2012, kan den først på det tidspunktet hensyntas i bruksverdi beregningen. Investeringer i produktivitetsforbedringer kan derimot ikke inkluderes i bruksverdi beregningen før investeringen gjennomføres, i dette tilfellet i 2014.

7) Bruk av multipler i terminalverdien?

Multipler som P/E, P/B, E/V Sales brukes ofte i verdsettelser, men de har kortsiktig fokus og sier ofte svært lite eller ingenting om de underliggende verdier. Det er viktig å huske på at multipler kun representerer en snarvei til å prise et selskap. I så måte kan de benyttes som en god rimelighetssjekk av verdsettelsen i forhold til sammenlignbare transaksjoner i markedet. Finanstilsynet har i sitt brev til KOA av 9. juli 2010 kommentert bruk av multippel i terminalleddet. Det fremgår av brevet at KOA hadde gjort følgende i forbindelse med beregningen av terminalverdien:

• KOA beregnet terminalverdien etter eksplisitt periode ved bruk av multippel.

³ Enterprise Value / EBITDA

• For hvert segment innhentet KOA multipler fra et utvalg foretak som var sammenlignbare og benyttet en multippel per segment som var lavere eller lik medianen.

• Terminalverdien beregnet ved at multippel per 31.12.2008 ble multiplisert med EBITDA i siste periode i eksplisitt periode og neddiskontert.

Finanstilsynet foretok følgende vurdering av KOAS metode:

”IAS 36.33 c) beskriver eksplisitt at en vekstrate skal benyttes ved framskrivning av kontant-strømmer i tidshorisonten etter ledelsens godkjente budsjetter. Ved bruk av multippel gjøres ikke dette, selv om det kan regnes ut hvilken vekstfaktor som er ekvivalent med den anvendte multiplen. Metoden foretaket har benyttet til å fastsette terminalverdien synes således ikke å være i tråd med IAS 36.33 og IAS 36.39…….

Etter Finanstilsynets vurdering synes bruk av en markedsavledet multippel i terminalleddet ikke å være i samsvar med bestemmelsene om fastsettelse av bruksverdi i IAS 36. …”

147Ernst & Young


5.2.2 Valg av diskonteringsrente

IAS 36.55-57 beskriver kravene til avkastningskrav/diskonteringsrente som skal benyttes ved diskontering av kontantstrømmer for beregning av bruksverdi. Nedenfor følger en beskrivelse av prinsipper og metoder for beregning av grunnlaget for et selskaps avkastningskrav. Det skal benyttes et markedsbasert avkastningskrav.

Diskonteringsrenten skal reflektere eiendelens særskilte risiko og må vurderes konkret for hvert enkelt nedskrivningsobjekt (IAS 36.55 b). Dette er iht. IAS 36.56 den avkastning som investorer vil kreve dersom de skulle velge en investering som med hensyn til beløp, tidspunkter og risikoprofil ville generere kontantstrømmer tilsvarende de kontantstrømmene foretaket forventer å oppnå fra eiendelen. Det innebærer blant annet at spesifikk risiko knyttet til eiendelen må vurderes (som for eksempel prisrisiko), levetiden til eiendelen og kapitalstruktur. Med andre ord er det ikke en bedriftsspesifikk diskonteringsrente, men en industri- eller eiendelsspesifikk markedsrente som skal fastsettes.

Når diskonteringsrenten ikke er observerbar i markedet, som er normaltilfellet, kan selskapets gjennomsnittlige kapitalkostnad eller WACC (”Weighted Average Cost of Capital”) brukes som et utgangspunkt. Det er ingen plikt å benytte WACC som utgangspunkt for diskonteringsrenten, men WACC er helt klart den mest utbredte metoden i praksis. WACC er en metode for å finne avkastnings-kravet til totalkapitalen, og er ganske enkelte en veiing av selskapet egenkapital- og gjeldsavkast-ningskrav. Hvordan henholdsvis egenkapital- og gjeldsavkastningskravet fastsettes er omtalt senere i artikkelen.

WACC består av følgende komponenter:

Omskrevet til en matematisk formel for beregning av WACC får vi:

der WACC = Totalavkastningskrav D / V = Markedsverdi av gjeld / ”Enterprise Value” E / V = Markedsverdi av egenkapital / ”Enterprise Value” Kd = Selskapets gjeldskostnad Ke = Avkastningskravet til egenkapitalen t = Effektiv skattesats

Merk at WACC her er beregnet som et nominelt etter skatt avkastningskrav. Den korrekte måten å beregne WACC på er et komplekst tema. Det finnes mye akademisk litteratur på området, men ingen generell konsensus. Valg av diskonteringsrente er en sentral del av nedskrivnings vurderingen, men en perfekt teoretisk riktig beregnet WACC finnes ikke. Målet må derfor være å finne en fornuftig og

WACC Egenkapital- andel

Gjeldsandel Gjeldskostnad etter skatt

Egenkapital avkastningskrav= x x+


148

forsvarlig diskonteringsfaktor. I virksomheter med mangslungen virksomhet med ulik risikoprofil vil en forvente at diskonteringsrenten vil variere med risikoen forbundet med hver eiendel. WACC for virksomheten som helhet vil kun være et utgangspunkt, men det er viktig at ledelsen har et bevisst forhold til hva avkastningskravet består av og sikrer konsistens i bruk av forutsetninger på tvers av virksomheten. I konglomerater med virksomhet på tvers av landegrensene vil en forvente forskjeller i diskonteringsrenten på grunn av variasjoner i lokalt rentenivå og ulike risikopremier landene imellom. For KGE’er som opererer i samme land vil en også forvente at det etableres egne avkast-ningskrav for hver KGE. Hver KGE kan ha ulik risiko og man vil da få ulik WACC.

Et selskap som har foretatt grundige vurderinger av avkastningskravet er Telenor. I sin årsrapport for 2010 opplyser de følgende om diskonteringsfaktor:

WACC består av en rekke parametere som hver for seg kan ha stor betydning. Valg av kilder og lengden på tidsserier som legges til grunn for estimat på enkeltkomponentene som markedspremie, risikofri rente, etc. er således kritisk. Generelt bør en kunne si at avkastningskravet bør settes ut fra et tidsperspektiv samsvarende lengden på de underliggende kontantstrømmene som vurderes. Dette støttes også av Finanstilsynets brev til KOA hvor de skriver følgende om nedskrivningsvurdering av goodwill:

Finanstilsynet er av den oppfatning at avkastningskravet skal settes ut fra et langsiktig perspektiv i en nedskrivningsvurdering med lange kontantstrømmer, iht. bestemmelsen i IAS 36.56. KOA har benyttet en estimert fremtidig markedspremie basert på analyser med en tidshorisont på 3-5 år. Etter Finanstilsynet oppfatning samsvarer dette dårlig med en uendelig lang kontantstrøm, og er av den oppfatning at det bør benyttes en markedspremie med lang tidshorisont.

Vi vil i det følgende beskrive avkastningskravet til egenkapitalen (Ke) og eventuelle andre justeringer som bør gjennomføres i avkastningskravet for å hensynta andre risikoer.

149Ernst & Young


Nærmere om egenkapitalavkastningskravet

Beregningen av egenkapitalavkastningskravet eller egenkapitalkostnaden inneholder en rekke skjønnsmessige valg og vurderinger, og er den vanskeligste delen av WACC-beregningen. Under finanskrisen observerte vi at en rekke parametere som skal reflekteres i avkastningskravet, herunder renten, kredittspread og risikopremien på egenkapitalen, endret seg betydelig. Det finnes flere modeller for å estimere avkastningskravet til egenkapitalen. Kapitalverdimodellen eller CAPM (The Capital Asset Pricing Model) er den mest kjente. Arbitrasjeprismodellen (APT) (Roll & Ross) og multi-faktormodellen (Fama & French) er eksempler på alternativer modeller. Fordelen med CAPM er at den er praktisk håndterbar, og at de fleste bruker den. Modellen har sine beskrankninger, men vil i de fleste tilfeller representere et godt utgangspunkt. I midlertid må dette vurderes i hvert enkelt tilfelle, og som det fremkommer av Finanstilsynets vurderinger må selskapet ha en kvalifisert oppfatning av hvilken modell som passer best i hvert enkelt tilfelle.

I det følgende vil CAPM bli brukt som utgangspunkt for beregning av avkastningskravet til egenkapitalen. Ifølge CAPM kan egenkapitalkostnaden skrives på følgende måte:

Hvor Rf = Risikofri rente Rm = Avkastning på en markedsportefølje eller indeks (for eksempel OSEBX) Rm – Rf = Meravkastningen ved å investere på børsen eller markedets risikopremie ß = Selskapets egenkapitalbeta

Bruk av CAPM for å fastsette egenkapitalavkastningskravet vil i mange tilfeller ha sine begrensninger. Det er viktig å være klar over at det er ledelsens vurdering av markedets avkast-ningskrav som er avgjørende, ikke tallet som til enhver tid kommer ut av en finansteoretisk modell. Bruk av skjønn vil alltid være en viktig input i slike vurderinger. Det er viktig at dette skjønnet anvendes konsistent og i tråd med teorien og regnskapsreglene.

I enkelte tilfeller vil det derfor være behov for å gjøre andre vurderinger, eller eventuelle påslag eller fradrag i det som følger av en ordinær CAPM-beregning.

Nærmere om andre risikoer som må vurderes i avkastningskravet

Eksempler på faktorer som vil tillegges et egenkapitalavkastningskrav beregnet etter ordinær CAPM vil ofte være 1) ”Smallcap”- og likviditetspremie og 2) landrisiko. Disse presenteres nærmere nedenfor.

1) Smallcap - og likviditetspremie

Studier viser at avkastningen til visse type aksjer, spesielt selskaper med lav P/B og lav markedsverdi, har gitt en meravkastning over tid. Dette har imidlertid variert i perioder. Høyere risiko er en mulig forklaring på denne ”smallcap”-effekten. Små selskaper er mer sårbare for konjunktur-risiko, informasjonen sitter tettere hos ledelsen og risikoen for negative overraskelser er større. For å hensynta denne effekten legger enkelte praktikere på en ekstra premie, en såkalt Smallcap-premie.


150

Likviditetspremie skal kompensere investor for innlåsingsrisikoen ved en illikvid plassering, at det kan bli relativt dyrt eller vanskelig å komme seg ut av aksjen. Tabellen nedenfor illustrerer argumenter for henholdsvis høy og lav premie:

Ofte omtales smallcap- og likviditetspremie om hverandre. For eksempel kan det tenkes at en medvirkende årsak til ”smallcap”-effekten skyldes at små selskaper i snitt også er mindre likvide enn store selskaper. Man risikerer derfor en dobbeltregning dersom man både har en premie for smallcap og for lav likviditet.

Hvilket nivå premiene skal ligge på må baseres på en skjønnsmessig vurdering fra gang til gang. Vi må ha et syn på om premien skal gjelde selskapets størrelse, manglende likviditet eller begge faktorene. Et problem er at mesteparten av statistikken rundt dette temaet er hentet fra utlandet hvor definisjonen på et lite selskap kan avvike fra nivået i Norge. Et utgangspunkt for norske forhold kan være Johnsen og Gjesdal (1999) som anbefaler:

1. ”Likviditetspremier i størrelsesorden 2-3% for de mindre likvide aksjene på Oslo Børs, og2. Sannsynligvis likviditetspremier av størrelsesorden 4-5% for unoterte, og spesielt mindre

selskaper”.

Videre bør man kun inkludere en likviditetspremie dersom dette er av betydning for eier. Det betyr at avkastningskravet for en finansiell investor kan være forskjellig fra en langsiktig, industriell eier.

2) Landrisiko

Ved vurdering av landspesifikk risiko er det en rekke elementer som må vurderes, blant annet makroøkonomisk stabilitet, politisk stabilitet, etniske/religiøse forhold og forutsigbarhet i nærings-politiske rammebetingelser. Landrisikoen kan påvirke ulike bransjer ulikt. En måte å vurdere den spesifikke landrisikoen på er å sammenligne lange statsobligasjoner i de enkelte landene. Enkelte har brukt spreader i obligasjonsmarkedet som indikator på landrisiko. Denne tilnærmingen kan være mindre relevant nå. Andre kilder for å vurdere landspesifikk risiko kan være ”Global Insight”. Selskaper som opererer i land hvor det typisk er behov for ekstra landrisiko har normalt tilgang til Global Insight eller andre tilsvarende kilder.

Standarden gir ikke noe eksakt svar på hvordan landrisiko bør reflekteres i bruksverdiberegningen. IAS 36 tillater at landrisiko reflekteres i kontantstrømprognosene, ved hjelp av scenarioanalyser, eller i avkastningskravet.

Før og etter skatt vurderinger – praktiske konsekvenser for WACC og kontantstrømmer? Vi så av formelen for WACC over at vi beregnet WACC nominelt etter skatt. For å være konsistent må en i beregningen av bruksverdi også anvende kontantstrømmer etter skatt. Om en beregner

151Ernst & Young


bruksverdi før eller etter skatt vil omtrent gi samme resultat så lenge:

1) En er konsistent i bruken av før/etter skatt ”over og under brøkstreken” og2) Det ikke er store forskjeller mellom skattemessig og regnskapsmessig resultat på grunn av

midlertidige forskjeller og skattemessig underskudd

I mange tilfeller er imidlertid betalbar skatt på driftsposter ikke alltid 28 % av driftsresultatet på grunn av forskjellig skattemessig og regnskapsmessig resultat. På grunn av tidsforskjeller i kontant-strømmene vil man derfor ikke få samme nåverdi ved å regne med kontantstrøm før skatt og avkast-ningskrav før skatt som ved å regne med kontantstrøm etter skatt og avkastningskrav etter skatt. Siden den sistnevnte fremgangsmåten er den relevante for verdsettelsesformål, må den ”riktige” nåverdien være den som fremkommer ved å regne etter skatt.

I praksis kan det tidvis være svært vanskelig å finne markedsbaserte inputtall til diskonteringsrenten før skatt. For praktiske formål er det ofte hensiktsmessig å anvende kontantstrømmer etter skatt og diskonteringsrenten etter skatt.

IAS 36 krever imidlertid at diskonteringsrenten skal være før skatt. For å tilfredsstille IAS 36 sine opplysningskrav til før-skatt diskonteringsrenten, må avkastningskravet før skatt altså beregnes implisitt. Dette kan gjennomføres ved at det foretas en etterberegning av diskonteringsrenten for de eiendeler der det er foretatt vesentlige nedskrivninger eller hvor goodwill er testet for nedskrivning. I praksis gjennomføres dette ved hjelp av intrapolering: man finner nåverdien ved å neddiskontere kontantstrømmer etter skatt med den WACC man har beregnet, for så å bruke ”Goal Seek”-funksjonen i Excel for å finne hvilket avkastningskrav som vil gi samme nåverdi ved neddiskontering av kontantstrømmer før skatt.

Oppsummering, et eksempel på beregning av WACC

Formelen for totalavkastningskravet, WACC, er som vist over som følger:

Hvis vi antar følgende forutsetninger:

Det er i dette eksemplet ikke funnet det nødvendig å foretas justeringer for andre risikoer som ”smallcap”-, likviditets- og landrisikopremie.

Vi får da at nominell etter skatt WACC = 50 % *(4 % + 2 %)(1-28 %) + 50 % (4 % +6 % * 1) = 7 %


152

6. Noteopplysninger

Informasjonen som kreves av IAS 36 kan grovt deles inn i to kategorier. Vi har den ene situasjonen der opplysningskravet oppstår som konsekvens av at det har skjedd en nedskrivning. Dersom foretaket har havnet i en nedskrivningssituasjon og nedskrivningen er vesentlig krever standarden en grundig redegjørelse for den underliggende forretningsmessige situasjonen. En nedskrivning kan i større eller mindre grad uttrykke en mislykket forretningsmessig beslutning, eller den kan være et resultat av uforutsette endringer i markedsforhold som forventes å vedvare.

I tillegg skal det gis opplysninger om den årlige verdifallstesten av goodwill og immaterielle eiendeler med ubestemt levetid (IAS 36.134). Dette gjelder uavhengig av om det foretatt nedskrivninger eller foreligger indikasjoner på nedskrivning.

Kravene til noteopplysninger i IAS 36 om nedskrivning er omfattende og en ser store variasjoner i praksis. Dette kan delvis forklares ved at noteinformasjon om nedskrivning avhenger av vesentlig-hetsvurderinger og grad av usikkerhet. IAS 36 stiller særlige krav til noteopplysninger ved vesentlig nedskrivning og informasjon om den årlige nedskrivningstesten av goodwill skal gis per KGE med vesentlig goodwill. Nedskrivning som det gis særskilt informasjon om og antall KGE’er som det opplyses om relatert til den årlige nedskrivningstesten er dermed basert på en vesentlighets-vurdering. IAS 36 gir ingen veiledning mht. vesentlighet. Noteinformasjonen styres også av grad av usikkerhet. IAS 1 stiller krav til opplysninger om estimatusikkerhet, mens IAS 36 stiller særlige krav til opplysninger om enheter med vesentlig goodwill der det foreligger særskilt usikkerhet.

Informasjon om nedskrivning, nedskrivningstester og usikkerhet er nøkkelinformasjon for brukeren av årsregnskapet, og skal sette brukeren i stand til å vurdere påliteligheten med hensyn til foretakets estimater. Beskrivelsen av nøkkelforutsetninger har dog ikke til formål at brukeren skal kunne gjenta selskapets verdsettelse, men brukeren skal kunne sammenligne foretakets vurderinger med sine egne. Før vi gjennomgår de viktigste kravene er det interessant å se hvordan markedsaktørene vurderer opplysninger om nedskivninger.

153Ernst & Young


I Ernst & Youngs undersøkelse “Meeting today’s financial challenges, Impairment reporting: improving stakeholder confidence” fra 2010 undersøkte vi hvordan en rekke aktører anvendte nedskrivningsinformasjonen i notene til årsregnskapet. Det klare flertallet anvendte denne type informasjon for beslutningsformål. Vi ser i figuren nedenfor at 77 % av deltagerne i undersøkelsen fant denne type informasjon nyttig eller svært nyttig i forbindelse med vurdering av Enterprise Value:

Med tanke på hvilken type informasjon som er viktig eller svært viktig ser vi av tabellen nedenfor at opplysninger om ledelsens vurdering av fremtidsutsikter, omfang av nedskrivning samt redegjørelse for de hendelser eller de omstendigheter som førte til nedskrivning, beskrivelse av nøkkel-forutsetninger og grunnlag for disse forutsetningene (historikk og markedsdata) og opplysninger om enheter med særskilt usikkerhet vurderes å være meget sentrale.


154

De viktigste opplysningskravene i IAS 36 oppsummeres som følger:

• Omfang av periodens nedskrivning eller reversering av nedskrivning spesifisert per eiendelsklasse og eventuelt per rapporteringspliktig segment (dersom foretaket er pliktig til å gi segmentinformasjon)

• Ved vesentlig nedskrivning krever IAS 36 en redegjørelse for de hendelser eller omstendigheter som ledet til nedskrivning, samt beskrivelse av eiendelen eller KGE’en som ble nedskrevet. Dersom det er foretatt vesentlig nedskrivning av goodwill eller immaterielle eiendeler med ubestemt levetid krever IAS 36 at det gis informasjon om de forutsetninger som er lagt til grunn for beregning av gjenvinnbart beløp. Dette er ikke et krav for eiendeler med bestemt levetid med unntak for benyttet diskonteringsrente (IAS 36 oppfordrer dog til å gi informasjon om vesentlige forutsetninger)

• Opplysninger om den årlige nedskrivningstesten per KGE med vesentlig goodwill

Opplysninger om den årlige nedskrivningstesten skal gis per KGE med vesentlig goodwill eller immaterielle eiendeler med ubestemt levetid. Vesentlighetsvurderingen gjøres basert på foretakets totale balanseførte verdier. Opplysningskravene om den årlige nedskrivningstesten følger av IAS 36.134.

Det skal angis hvorvidt gjenvinnbart beløp er basert på netto salgsverdi (virkelig verdi fratrukket salgsutgifter) eller bruksverdi.

Dersom bruksverdi er lagt til grunn skal foretaket opplyse om

1. Nøkkelforutsetninger som ligger til grunn for fremskrivning av kontantstrømmer i den eksplisitte perioden, dvs. de viktigste forutsetningene som beregnet verdi er mest sensitiv for. Den eksplisitte perioden er den perioden som er basert på ledelses budsjetter/prognoser.

2. Metoder for fremskriving av kontantstrømmer og metode for fastsettelse av avkastnings-kravet. I tillegg skal det angis hvorvidt forutsetningene er konsistent med historikk og eksterne markedsdata. Når det gjelder metode for å framrulle kontantstrømmer beskriver litteraturen flere ulike metoder, både de mer komplekse og de enklere. Typisk vil en i den eksplisitte perioden framskrive kontantstrømmer ved å fremskrive flere ulike variable separat; f. eks. inntektsvekst, marginutvikling, investeringsbehov og framskrivingen kan i ulik grad være basert på historikk, markedsforventninger og eller selskapets planer. I ekstra-poleringsperioden vil en typisk fremskrive kontantstrømmer basert på konstant vekstrate

3. Lengde på eksplisitt periode. Denne er i utgangspunktet maks 5 år. Bruk av lengre perioder skal begrunnes i note.

4. Vekstrater i ekstrapoleringsperioden(e)

5. Diskonteringsrente (før skatt). Da denne beregnes etter skatt og beregning av bruksverdi oftest er basert på kontantstrømmer etter skatt må en bruke en iterativ metode for å estimere før skatt avkastningskravet (ikke tilstrekkelig å dele på 1 minus nominell skattesats).

155Ernst & Young


Eksemplet under er hentet fra Telenors note om nedskrivning for 2010. Dette viser hvordan Telenor presenterer nøkkelforutsetninger og metoder for fremskrivning av kontantstrømmer (i den eksplisitte perioden og i terminalleddet).

En ser av eksemplet at Telenor beskriver metoder for hvordan en i den eksplisitte perioden fremskriver ulike variabler separat. I praksis ser en ofte at foretakene begrenser seg til å opplyse om at kontantstrømmer i den eksplisitte perioden er basert på ledelsens budsjetter og prognoser. Dette er ikke tilstrekkelig ift. kravene etter IAS 36. Metoden for beregning av avkastningskrav er også omtalt ved at en henviser til CAPM og WACC. I tillegg til å opplyse om metode gis det også opplysninger om hvordan de ulike variablene som inngår i beregning av avkastningskrav for egenkapitalen og gjeld er fastsatt, samt hvordan en vekter egenkapital og gjeld basert på selskapets kapitalstruktur. Dette er informasjon som kreves av IAS 36.

Dersom virkelig verdi fratrukket salgsutgifter er lagt til grunn, skal foretaket opplyse om metode og vesentlige forutsetninger. En ser i praksis sjeldent at en KGEs gjenvinnbare beløp er virkelig verdi fratrukket salgsutgifter med mindre det foreligger noterte markedspriser,

Det er særskilte opplysningskrav dersom endringer innenfor et rimelig mulighetsområde av en viktig forutsetning vil utløse en nedskrivning, Det skal opplyses om hvor mye gjenvinnbart beløp overstiger balanseført verdi, verdien satt på de viktigste forutsetningene og hvor mye disse må endres med før en er i en nedskrivningssituasjon. Dette er et krav som innebærer vesentlig skjønn ift. å vurdere når opplysningskravet utløses. Begrepet ”rimelig mulighetsområde” i IAS 36.134(f) og 135 (e) reiser spørsmål om relevant sannsynlighetsnivå og tidshorisont for vurderingen. Her er det lite veiledning.


156

En rimelig fortolkning kan være å anvende en tidshorisont på 1 år evt. 1-3 år. I praksis anvendes nok oftest en tidshorisont på 1 år. I praksis vil man nok også spørre seg hva som er en nødvendig ”sikker-hetsmargin” (det vil si forskjell mellom netto salgsverdi/bruksverdi og bokført verdi) før opplysnings-kravet utløses. Verdsettelser av denne typen er forbundet med stor usikkerhet og en ”tommelfinger-regel” kan være en sikkerhetsmargin på så mye som 25-30 %. For eksempel, gitt at en enhet har en balanseført verdi på 100. Dersom estimert bruksverdi er 125 så har man en sikkerhetsmargin på 25 %. Det er viktig å understreke at en ”tommelfingerregel” bare er et nyttig utgangspunkt. Det vil her være behov for en skjønnmessig vurdering av tidshorisont og størrelsen av forventede fremtidige verdisvingninger.

Eksemplet under er også hentet fra Telenors note om nedskrivning for 2010. Her fremgår det at en basert på sensitivitetsanalyse har konkludert med at det for en enhet foreligger særskilt usikkerhet (dvs. at en endring av en viktig forutsetning innenfor et rimelig mulighetsområde vil medføre nedskrivning)

En ser av eksemplet at Telenor presenterer ulike scenarioer som vil innebære nedskrivning av en aktuell enhet. Enkeltvariable presenteres isolert, men effekter på andre variable hensyntas i de ulike scenarioene. For eksempel dersom en forutsetter nedgang i driftsinntekter vil dette ha konsekvenser på EBITDA margin osv. Dette er et krav i IAS 36. Telenors note går utover de eksplisitte kravene i IAS 36 ved at det opplyses om total balanseført verdi for den aktuelle enheten. Dette er svært nyttig informasjon for brukeren i den forstand at det er totalverdien av KGE’en som testes. Opplysningen kan muligens utledes av kravene i IAS 1 knyttet til estimatusikkerhet. IAS 36 krever at det skal oppyses om balanseført verdi av goodwill fordelt på enheten. I praksis ser en at foretakene er svært tilbakeholdne med å gi denne type informasjon selv om ”sikkerhetsmarginen” sannsynligvis er mindre enn 20-30 %.

157Ernst & Young


Merk at standarden bare reiser spørsmål om konsekvenser av endring i en viktig forutsetning. Det er ikke krav om å vise den samlede eller kombinerte effekten av at flere forutsetninger endrer seg samtidig, for eksempel lavere vekst i eksplisitt periode og lavere vekst i terminalleddet. Imidlertid er det ingen tvil om at dette er interessant og relevant informasjon for brukerne.

Yara er et eksempel på et selskap som har opplyst om den kombinerte effekten av endring i tre sentrale forutsetninger:

Avslutningsvis gis et relevant eksempel på vurdering av opplysningskrav i forhold til etablert bransjepraksis.

Eksempel 1: Krav om noteopplysninger – vurdering med hensyn til markedspraksis

Ledelsen har foretatt en nedskrivningstest på et forretningsområde som går dårlig og har kommet frem til at gjenvinnbart beløp kun marginalt overstiger balanseført verdi. En mulig endring i avkastningskrav, vekstrate eller bruttofortjeneste vil trigge en nedskrivning. Beregningen er sensitiv til endringer i alle disse tre kritiske forutsetningene. Ingen av selskapets konkurrenter gir noteopplysninger om sine forutsetninger; ledelsen argumenterer for at det å gi opplysninger som påkrevd etter IAS 36 vil medføre konkurransemessige ulemper.

Foreligger det noen form for unntak for å gi noteopplysninger av konkurransemessige hensyn eller bransjepraksis?

Nei, noe slikt unntak fines ikke. Formålet med å gi en sensitivitetsanalyse er nettopp å gjøre brukeren i stand til å forstå de forutsetningene som ledelsen har anvendt i sine nedskrivnings-vurderinger slik at brukeren kan foreta sine egne vurderinger. Når en nedskrivningsvurdering er i ”grenseland” er forutsetningene bak beslutningen desto viktigere når det gjelder å forstå hvorvidt en reell nedskrivning har inntruffet eller ikke. Standarden krever derfor at denne type skjønnsmessige opplysninger skal gis.


158

7. Et praktisk case: nedskrivningsvurdering av goodwill

Som nevnt skal balanseført verdi av en eiendel eller en kontantgenererende enhet (KGE) nedskrives dersom gjenvinnbart beløp er lavere enn balanseført verdi. Gjenvinnbart beløp regnes som det høyeste av netto salgsverdi og bruksverdien. I etterfølgende eksempel har vi gjennomgått enkelte sentrale elementer ved en bruksverdiberegning.

7.1 Identifiseringavbalanseførtverdi

Vi starter med å identifisere balanseført verdi som skal vurderes. Nedenfor har vi satt opp et eksempel på en balanse og hvilke poster som vil utgjøre bokført verdi av driftsrelaterte eiendeler og forpliktelse, inkludert immaterielle eiendeler (herunder goodwill) i KGEen. Det er dette beløpet som skal testes. Vi ser nedenfor at balanseført verdi er MNOK 86:

Dersom det er flere KGE’er i samme konsern, er det viktig å identifisere og skille ut alle eiendeler og forpliktelser som bidrar til å generere kontantstrømmene forutsatt i beregningen av gjenvinnbart beløp. Siden det kan være et definisjonsspørsmål om en balansepost skal inkluderes eller ikke er det viktig ikke å dobbeltregne, eller utelate noen poster. Hva som skal inkluderes må sees opp imot forutsetninger tatt i kontantstrømsprognosene. Kontantstrømmene må med andre ord hensynta balansepostene inkludert i bokført verdi. Eksemplet ovenfor er således ikke noen generell fasit på poster en skal inkludere.

159Ernst & Young


7.2 Prognose og estimering av bruksverdi

Første naturlige steg i en bruksverdiberegning vil være å analysere historisk utvikling. Dette for å forstå trender, historisk budsjettoppnåelse, samt inngangsfarten inn i prognoseperioden. Eksplisitt prognoseperiode skal være basert på oppdaterte og godkjente ledelsesprognoser. Det er viktig at disse er rimelige, sett opp imot markedsanalyser, historisk utvikling og historisk budsjettoppnåelse. I vårt eksempel har vi benyttet en 5 års eksplisitt periode. I dette ligger at ledelsens prognoser 5 år frem i tid lar seg dokumentere og virker rimelig, også sett opp imot ledelsens historiske evne til å prognostisere 5 år frem i tid.

For å synliggjøre rimeligheten bør kontantstrømelementene deles opp på en slik måte at inntekts-drivere og kostnadsdrivere er identifiserbare, lar seg etterprøve og er sammenlignbare med historisk utvikling. I tillegg til inntekts og kostnadselementer er det viktig å dokumentere forutsetninger tatt i forbindelse med fremtidige investeringer og bevegelse i arbeidskapital. Dette er særlig relevant i en bruksverdiberegning hvor verdien av den kontantgenererende enheten skal reflektere dens nåværende tilstand (”in it’s current condition”). Det innebærer at forhold som ekspansjonsinvesteringer ikke skal hensyntas ved verdiberegningen.

I vårt eksempel nedenfor har vi kun inkludert en linje for inntekter. Dette er gjort for å forenkle eksemplet og for å illustrere at vekst i totale inntekter er et viktig nøkkeltall som må dokumenteres. Ledelsen i eksemplet vårt tror på en vekst i størrelsesorden 4 % til neste år. Samtidig er det forventet en gradvis reduksjon i veksttakten ned til veksten som er forutsatt i terminalperioden. Gitt vårt eksempel virker dette rimelig og oppnålig. Kontantstrømprognosen og historiske tall er illustrert nedenfor:


160

Marginer og kostnader har vi valgt å bryte ned i forskjellige hoved komponenter for å analysere disse separat. Dette forenkler rimelighetsvurderingen da avvik fra historisk utvikling enklere lar seg identifisere. I vårt eksempel er fremtidige kostnadsprosenter i hovedtrekk sammenlignbare med historiske tall. Der det er avvik, som for eksempel på bruttofortjenesten som er forventet å øke med 1 prosentpoeng sammenlignet med fjoråret, vil vi inkludere ledelsens begrunnelse for dette. Siden mange små endringer i forskjellige kostnadselementer til sammen vil kunne utgjøre store forskjeller på totalen har vi inkludert EBITDA-margin, EBIT-margin og vekst i fri kontantstrøm. Disse nøkkeltallene er viktige for å rimelighetsjekke forutsetningene samlet. Det er svært få tilfeller der fremtiden kan estimeres med sikkerhet, og det er derfor viktig å rimelighetsjekke totalen og analysere fremtidig utvikling. Dersom vekst i fri kontantstrøm viser seg å være signifikant høyere i det siste prognoseåret, sammenlignet med antatt vekst i ekstra poleringsperioden, vil det være naturlig å analysere dette. Viser veksten seg å være rimelig og dokumenterbar, vil man måtte vurdere avtagende vekst i ekstrapoleringsperioden.

I tillegg til neddiskontert verdi av kontantstrømmene ovenfor vil den totale verdien av en KGE i mange tilfeller inneholde en terminalverdi. Da denne terminalverdien i de fleste tilfeller tar utgangspunkt i det siste året i den eksplisitte perioden vil en grundig analyse av dette året være nødvendig. Risikoen er at terminalverdien blir overeller undervurdert. En overvurdering kan for eksempel skje dersom det siste året i 5 års perioden forutsetter for høy avkastning på investert kapital. Ved bruk av for eksempel Gordon’s vekstformel vil denne superprofitten inkluderes til evig tid. Dette er i svært få tilfeller rimelig.

7.3 Beregning av avkastningskrav (diskonteringsrente)

Vårt eksempel estimerer kontantstrømmer til totalkapitalen og vi vil dermed måtte beregne et avkastningskrav til totalkapitalen (WACC). Tidligere i artikkelen har vi vist at dette er et vektet krav mellom et egenkapitalkrav og et gjeldskrav. Formelen er som følger:

161Ernst & Young


Vi vil nedenfor vise et enkelt eksempel på beregning av avkastningskrav.

a) Beregning av egenkapitalavkastningskrav

Vi bruker, som tidligere presentert i artikkelen, CAPM for å komme frem til egenkapitalkravet:

Man kan argumentere for også å legge inn en viss likviditetspremie eller ”small cap” premie i avkast-ningskravet dersom dette er ”normalt” i markedet og dersom dette ikke allerede er hensyntatt i kontantstrømmene. I vårt eksempel lander vi totalt på et avkastningskrav for egenkapitalen på 16,2 % etter tillegg av likviditetsrabatt:

Risikofri rente er i vårt eksempel basert på avkastningen til en 10 årlig Norsk statsobligasjon på verdsettelsestidspunktet. Markedets risikopremie er estimert til å være 6.5 % og er antatt å representere en markedsforventning på verdsettelsestidspunktet. I det følgende vil vi kort beskrive hvordan vi har kommet frem til en egenkapitalbeta på 1.8.

Beregning av betaverdi

Siden vi skal beregne et markedsbasert avkastningskrav vil vi måtte estimere en beta basert på sammenlignbare børsnoterte selskaper. Ved hjelp av databaser som Bloomberg, Reuters, FactSet osv. har vi hentet ut respektive betaer og gjeldsgrader for sammenlignbare selskaper på verd settelsestidspunktet. CAPM tar utgangspunkt i en verdensportefølje, og alle betaestimatene er derfor basert på en verdensindeks, hvor aksjen og indeksen er notert i lik valuta.

Da de identifiserte betaene er egenkapitalbetaer som inkluderer gjeldsgraden til de respektive selskapene, har vi justert disse for å representere den gjeldsgraden vi har forutsatt for vår KGE. Dette gjøres ved først å omregne alle identifiserte betaer til såkalte ”asset” betaer, dvs. en beta gitt 100 % egenkapital. Denne ”asset” betaen omregnes således til en egenkapitalbeta gitt forutsatt gjeldsgrad for KGE’en. Det er i denne sammenheng viktig å benytte lik gjeldsgrad som det som senere vil bli benyttet i beregningen av WACC’en. Ligningen nedenfor visere denne omregningen.

b) Beregning av gjeldskostnaden


162

Videre vil det være nødvendig å beregne et tilsvarende avkastningskrav for gjelden i KGE’en. Her tar man utgangspunkt i den risikofrie renten som allerede er gitt ovenfor og legger til et risikopåslag avhengig av kredittrisikoen knyttet til selskapet. En måte å gjøre dette på er som tidligere nevnt å se på ratinger til sammenlignbare selskaper, og knytte dette opp mot risikopåslaget som man har i markedet til den gjennomsnittlige ratingen man kommer frem til. Det kan i denne sammenheng være viktig å vurdere andelen av sikkerhet i både KGE’en og observerte risikopåslag. Av ratingene vi har funnet for våre sammenlignbare selskaper, kan det se ut til at den passende ratingen for vårt selskap er en rating tilsvarende BBB. Gitt kredittpåslagene observert i markedet på verdsettelsestidspunktet antar vi et påslag over risikofri rente på 2.4 %. Dette gir seg utslag i et avkastningskrav for gjelden på 4,90 % før skatt.

Beregning av WACC

Vi har nå beregnet både avkastningskravet til egenkapitalen og avkastningskravet til gjelden i vår KGE. Gitt en markedsbasert gjeldsgrad, lik det som ble benyttet i betaberegningen, har vi således det vi trenger for å beregne den vektede gjennomsnittlige kapitalkostnaden (WACC) for KGEen. I vårt eksempel er denne estimert å være 14.1 %.

7.4 Nåverdi av KGE’en

Basert på estimerte kontantstrømmer, en antatt vekst i terminal perioden (normalt ikke høyere enn inflasjon), og et beregnet avkastningskrav er vi nå i stand til å estimere en nåverdi av KGEen. I vårt eksempel er denne beregnet til MNOK 144.

7.5 Nedskrivningstest

Sammenligner vi bokført verdi (MNOK 86) med beregnet gjenvinnbart beløp (MNOK 144), er det i dette eksemplet ikke identifisert et nedskrivningsbehov.

8. Intern kontroll og praktiske råd

8.1 Kort om styret og ledelsens ansvar for intern kontroll overfinansiellrapportering

Rammeverk for intern kontroll For et børsnotert konsern som er avhengig av tillit i kapitalmarkedene vil det være helt sentralt for styret å se hen til ledende praksis for etablering og vedlikehold av intern kontroll for finansiell rapportering. Det er flere rammeverk for intern kontroll, og det som har fått størst gjennomslag i praksis er COSO-modellen. Denne ligger til grunn for den pålagte intern kontrollrapporteringen i selskaper på amerikanske børser (Sox404), revisors intern kontrollvurdering etter internasjonale og norske revisjonsstandarder og i revisjonsmetodikken til de ledende internasjonale revisjonsfirmaene.

163Ernst & Young


Risikovurderingsprosess

Et element i en strukturert intern kontroll er styrets og ledelsens risikovurderingsprosess mht. pålitelig ekstern finansiell rapportering. Denne prosessen er helt sentral for å identifisere og respondere på hendelser og risiko fra både eksterne og interne forhold som kan få vesentlig betydning for utarbeidelsen av årets regnskap. En formalisert og dokumentert prosess basert på et rammeverk vil øke sannsynligheten for at vesentlige hendelser og risikoer identifiseres og avklares på et tidlig stadium. Dette vil særlig ha betydning for utarbeidelsen av vesentlige estimater på virkelig verdi og tilleggsopplysninger som skal gis i årsberetning og noter.

Prosess for å utarbeide virkelig verdiestimater med tilhørende tilleggsopplysninger

Det er mange faktorer og mye informasjon som kan ha vesentlig betydning for beregningen og for hvilket pålitelighetsintervall årsregnskapet kan avlegges innenfor. Styret må ha et bevisst forhold til prosessen fra å identifisere hvilke faktorer og hvilken informasjon som er avgjørende for å avlegge et pålitelig regnskap og til hvilken verdi som skal anvendes i regnskapet. Ledende selskaper har en formalisert og dokumentert prosess som er forankret hos styret. Det er også ledende praksis at alle vesentlige regnskapsestimater i siste instans godkjennes av styret.

En vesentlig og sentral delprosess ved utarbeidelsen av årsregnskapet er estimatberegninger med tilhørende tilleggsopplysninger. IFRS har medført større fokus på virkelig verdiestimater og stiller strenge krav til forutsetninger og modeller for beregning av slike estimater. Det er også omfattende krav til tilleggsopplysninger.

Tilstrekkelig IFRS-kompetanse

Børsnoterte selskap skal avlegge IFRS-regnskap kvartalsvis og ved årsslutt. Dette innebærer behov for tilstrekkelig kvalifiserte ressurser. For å sikre at regnskapet er gjenstand for betryggende kontroll bør styret ha oversikt over IFRS-kompetansen i konsernet og vurdere om det er behov for ytterligere kvalifiserte ressurser.

8.2 Nærmere om prosess for nedskrivningsvurderinger

Nedskrivningsvurderinger er krevende, og det er viktig at denne type vurderinger starter i god tid før regnskapsavleggelsen. Det må etableres en klart definert prosess med beskrivelse av roller, ansvar, nøkkelkontroller, etc. og en plan med oversikt over tidsfrister, leveranser fra linjen og andre stabs-funksjoner, etc.

En nedskrivningsvurdering er mer enn en enn en compliance-eksersis og regnskapsteknisk øvelse, det er en vurdering av en eiendels/virksomhets verdier og fremtidsutsikter. Dette fordrer aktiv involvering av ledelsen. Det er derfor viktig at denne type vurderinger og forutsetningene bak, tidlig forankres i ledelsen, revisjonsutvalget og styret. Markedet vil ofte tolke en nedskrivning som om ledelsen har feilet i sin M&A-strategi. Derfor er det også viktig å se nedskrivningsvurderingene i et bredere perspektiv, i lys av selskapets strategiog planprosess, samt beslutningsprosesser rundt investeringer og kapitalforvaltning.


164

Opplysningskravene er omfattende, men det er essensiell brukerinformasjon som er etterspurt i markedet. En praktisk utfordring er ofte at det blir knapt med tid til å drøfte innholdet i og kvaliteten på informasjonen som gis markedet. Det er derfor viktig at selskapet har en klar kommunikasjons-strategi på området. Dette arbeidet bør koordineres sammen med andre avdelinger som Investor Relations, M&A-avdelingen, etc.

Avslutningsvis følger noen praktiske råd rundt prosessen for nedskrivningsvurderinger og en sjekkliste for vurdering av kvaliteten i forutsetninger og kontantstrømestimater:

1. Prosess

i. Er prosessen for nedskrivningsvurderinger beskrevet og koordinert med andre relevante avdelinger i virksomheten?

ii. Er det etablert en tidsplan?

2. Vurdering av forutsetninger

i. Er det konsistens med andre forutsetninger som brukes i virksomheten?

ii. Er forutsetningene forankret i ledelsen og styrende organer?

iii. Hvordan er sammenhengen mellom anvendte forutsetninger og forutsetninger/estimater anvendt av andre eksterne, observerbare kilder som makroøkonimiske forutsetninger om rente- og valutautvikling, inflasjon, BNP-vekst, forwardpriser på olje, kraft, etc., anerkjente bransjeanalyser, megleranslag (eksempelvis på skips- og riggverdier) og analytikerestimater på konkurrerende selskap?

iv. Virker risikopremien i egenkapitalavkastningskravet rimelig gitt konjunktursituasjonen?

3. Vurdering av kontantstrømestimater

i. Hvordan er samsvaret mellom strategi og finans - det vil sammenhengen mellom de kvalitative vurderinger og ”regnestykket”?

ii. Opererer man med superprofitt i terminalleddet?

1. I så fall, hvordan kan dette rettferdiggjøres, eksempelvis på grunn av selskapets konkurransesituasjon eller bestemte rettigheter/konsesjoner?

iii. Hvordan er sammenhengen mellom veksten i EBITDA og inntektene? Er den stigende/fallende/konstant? Dette må analyseres og underbygges.

iv. Hvordan er sammenhengen mellom historiske avskrivninger/investeringer og fremtidige investeringer? Er eksempelvis investeringene i FOU tilstrekkelige til å opprettholde langsiktig inntjening?

v. Hvordan er konsistensen med historiske resultater? Virker det rimelig?

vi. Hvordan henger prognosene sammen med ledelsesgodkjente prognoser/budsjetter?

4. Vurdering av verdsettelsen

i. Hvordan er selskapets verdsettelse i forhold til markedets verdsettelse av tilsvarende eiendeler?

165Ernst & Young


ii. Er det gjennomført relevante transaksjoner i markedet som kan gi informasjon om mulig verdi?

iii. Er det gitt tilstrekkelig og relevant noteinformasjon til brukerne slik at de basert på denne informasjonen forstår ledelsens vurderinger av forutsetninger og fremtidsutsikter, bakgrunnen for eventuell nedskrivning og sensitiviteten i vurderingene. Kan brukeren basert på denne informasjonen selv foreta sine egne vurderinger?

9. Oppsummering

Vi har med utgangspunkt i standardkravene, forhold kommentert i brev av 9. juli 2010 fra Finanstilsynet til Kongsberg Automative ASA og Ernst & Youngs erfaringer, forsøkt å oppsummere sentrale problemstillinger og relevante vurderinger som må gjennomføres av de regnskapspliktige i forbindelse med IAS 36, regnskapsstandarden om verdifall på eiendeler.

Vi har sett at det er en krevende og komplisert standard som fordrer ledelsens aktive engasjement og involvering. En regnskapsmessig nedskrivningsvurdering og andre verdsettelser forutsetter at de som utfører den har kompetanse om regnskapsreglene, verdsettelsesmodeller, finansmarkedene og mer makroøkonomiske forhold. I den grad selskapene ikke har tilgang på denne kompetansen internt må eksterne ressurser benyttes.

166

Leieavtaler


168

Leieavtaler (IAS 17)

I henhold til IFRS klassifiseres leieavtaler enten som operasjonelle eller finansielle. Den ulike klassifiseringen innebærer to vidt forskjellige presentasjonsformer i årsregnskapet. Finansielle leieavtaler tas inn i balansen til leietaker, mens operasjonelle leieavtaler kostnadsføres løpende som annen driftskostnad i resultatet. Ulik regnskapsmessig behandling kan gi svært forskjellig innvirkning på viktige nøkkeltall for selskapene. Det er derfor viktig at eventuelle finansielle leieavtaler tas korrekt inn i balansen. Finansielle leieavtaler medfører normalt en økning i EBITDA, eiendeler og gjeld, og tilsvarende en reduksjon i egenkapitalandel og økte finanskostnader. Artikkelen her er ment å gi en veiledning i hvordan selskapene skal behandle leieavtaler, herunder hvilke vurderinger som må gjøres og hvordan leieavtaler skal behandles regnskapsmessig.

I denne artikkelen vil vi gjennomgå følgende:

• Avgrensning mot andre standarder vedrørende leieavtaler

• Hva som er å anse for en leieavtale etter IAS 17

• Klassifisering av leieavtaler

• Regnskapsmessig behandling av leieavtaler

• Noteopplysninger

1. Innledning

\I denne artikkelen tar vi for oss leieavtaler som dekkes av IAS 17 Leieavtaler. I motsetning til den

norske standarden som kun dekker regnskapsføring for leietaker dekker IAS 17 regnskapsmessig

behandling både for leietaker og utleier.

I praksis ser man stadig avtaler som ikke har juridisk form av en leieavtale, men som likevel

overfører bruksretten til eiendeler for en gitt periode mot vederlag eller en serie av vederlag. IFRIC

ga i 2004 ut en fortolkningsuttalelse som gir veiledning knyttet til fastsettelsen av hvorvidt en

avtale inneholder en leieavtale, jf. IFRIC 4 Fastsettelse av hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale.

169Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Leieavtaler (IAS 17)

Videre finnes det avtaler som har juridisk form av en leieavtale, men som i realiteten ikke er

det. IASB gav i oktober 2000 ut en fortolkningsuttalelse knyttet til vurdering av slike avtaler og

innholdet i disse, jf. SIC 27 Vurdering av innholdet i transaksjoner som har juridisk form av en

leieavtale.

Gjeldende IAS 17 har vært gjenstand for kritikk og IASB sendte i august 2010 utkast til ny standard

på høring. IASB har i ettertid tentativt besluttet å gjøre en del endringer sammenlignet med hørings-

utkastet fra 2010. Ett nytt høringsutkast er ventet første kvartal 2013. En ny standard vil tidligst

tre i kraft 1. januar 2015. De nye reglene vil medføre store i regnskapsføringen av leiekontrakter. Vi

vil i dette kapitlet kun redegjøre for gjeldende standard.

2. Hva er en leieavtale?

2.1 Definisjonogvirkeområde

IAS 17.4 definerer leieavtale (leasing) som ” en avtale hvor leietaker mot vederlag får bruksrett til en eiendel for en nærmere angitt periode”. I praksis brukes ofte uttrykket leasing som benevnelse på

en leieavtale. Man skiller mellom to former for leieavtaler:

• Finansiell leieavtale hvor risiko og kontroll i all hovedsak overføres til en annen part, og

• Operasjonell leieavtale som inkluderer alle leieavtaler hvor risiko og kontroll ikke i all hovedsak er

overført

Hovedformålet med standarden er å gi retningslinjer for klassifisering og påfølgende regnskaps-

messig behandling av leiekontrakter for begge parter i leieavtalen. Klassifisering som operasjonell

eller finansiell leieavtale er avgjørende for hvordan leieavtaler behandles regnskapsmessig og for

hvilke notekrav som gjelder.

IAS 17 skal i utgangspunktet anvendes for alle leieavtaler. Det finnes dog noen unntak. Leieavtaler

knyttet til lisensavtaler som for eksempel kinofilmer, videoopptak, skuespill, manuskripter, patenter

og opphavsrettigheter skal behandles av IAS 38 Immaterielle eiendeler, og leieavtaler knyttet til

utvinning eller bruk av mineraler, gass, olje, naturgass og andre ikke-fornybare ressurser behandles

av IAS 41 Biologiske eiendeler. Tilsvarende skal IAS 17 heller ikke anvendes når det gjelder

måling av investeringseiendom som en leietaker i en finansiell leie eller en utleier i en operasjonell

leieavtale innregner som investeringseiendom etter IAS 40 Investeringseiendom, jf. IAS 40.3. Disse

inngår ikke som en del av fremstillingen her.

IAS 16 Anleggsmidler behandler prinsipper for avskrivning når leasing er kommet inn i balansen.

IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger behandler notekrav som også skal anvendes


170

for finansielle leieavtaler. IAS 36 Nedskrivning av eiendeler behandler nedskrivning og mulig

reversering av disse. IAS 39 Finansielle instrumenter følges av utleier med hensyn på taps-

avsetninger på finansielle leieavtaler.

For å klargjøre innholdet i standarden har vi tatt med definisjon av enkelte begreper som er viktige

for å forstå hva standardsetteren legger i disse. Begrepene er definert i IAS 17.4.

• Leieobjekt: Den eller de objekter leietaker har fått bruksrett til gjennom leieavtalen

• Leieperiode: Ikke kansellerbar periode hvor leietaker er kontraktsmessig forpliktet til å leie en

eiendel, tillagt eventuelle perioder som leietaker har opsjon på å forlenge kontrakten og hvor

det er rimelig grad av sikkerhet for at opsjonen vil bli utøvet

• Leiebetalinger: Nominelt leiebeløp over leieperioden

• Økonomisk levetid: Perioden en eiendel har økonomisk verdi for en eller flere brukere

• Rimelig sikkerhet: ”Reasonably certain” angir sannsynlighetsnivået og antas å tilsvare mer enn

90 % sannsynlighetsovervekt for et utfall

• Minsteleie: Betalinger over leieperioden (inklusive sannsynlige tilleggsperioder) som leietaker

er forpliktet å betale eller kan pålegges å betale

• Virkelig verdi: Beløpet en eiendel kan omsettes for eller en forpliktelse gjøres opp med i en

transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter

2.2 Fastsettelse av hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale

En avtale trenger ikke nødvendigvis være juridisk utformet som leieavtaler for å inneholde

en leieavtale. Virksomheter kan inngå avtaler som består av transaksjoner eller en rekke

sammenhørende transaksjoner hvor avtalen ikke juridisk sett er utformet som en leieavtale, men

hvor retten til å bruke en eiendel (for eksempel en enhet av eiendom, anlegg eller utstyr) overdras i

bytte mot en eller flere betalinger, jf. IFRIC 4.1. Eksempler på avtaler som inneholder leieavtaler kan

være:

• Outsourcing av for eksempel et foretaks databehandlingsfunksjon, regnskapsavdeling og

lignende

• I telekommunikasjonsbransjen hvor leverandører av nettverkskapasitet (for eksempel Telenor

og Netcom) inngår kontrakter med kjøpere (for eksempel TDC, Telia og Chess) om å levere

rettigheter til kapasitet

• ”Take-or-pay-kontrakter” og lignende hvor kjøper må foreta fastsatte betalinger uavhengig

av om de tar i mot levering av produktene eller tjenestene som omfattes av kontrakten eller

ikke. For eksempel en take-or-pay-kontrakt om å kjøpe praktisk talt all kraftproduksjon fra en

leverandørs kraftverk

IFRIC 4 gir veiledning i hvordan man kan fastslå hvorvidt en avtale er eller inneholder en leieavtale

171Ernst & Young


som skal regnskapsfører i samsvar med IAS 17. IFRIC 4 gir i tillegg veiledning i når en slik vurdering

skal foretas. Dersom en kontrakt fastsettes å være eller inneholde en leieavtale, gir IFRIC 4

veiledning i hvordan betaling for leieavtalen skal utskilles fra betalinger for andre elementer i

kontrakten.

For å fastsette hvorvidt en kontrakt er eller inneholder en leieavtale, fastsetter IFRIC 4 to kriterier

som må være oppfylt for at en kontrakt kan sies å være eller inneholde en leieavtale, jf. IFRIC 4.6:

• Oppfyllelse av avtalen er avhengig av bruken av en særskilt eiendel eller særskilte eiendeler,

samt at

• avtalen overdrar en rett til å bruke eiendelen

Figuren under viser hvordan man steg for steg kan gå frem ved klassifisering av en leieavtale:

2.2.1 Identifikasjonavensærskilteiendel

IAS 17 gjelder bare avtaler som innebærer overføring av retten til å bruke en særskilt eiendel. For

at avtalen skal være eller inneholde en leieavtale er det avgjørende at man kan spesifisere hvilken

eiendel eller hvilke eiendeler som omfattes av avtalen. Kontrakter hvor man ikke er avhengig av en

spesifikk eiendel eller flere spesifikke eiendeler, vil ikke være en leieavtale som skal regnskapsføres i

samsvar med IAS 17.

Selv om en avtale uttrykkelig identifiserer en særskilt eiendel, vil ikke avtalen være en leieavtale

Er oppfyllelse av avtalen avhengig av bruken av en særskilt eiendel?

Har kunden en eksisterende rett til det vesentligste av de potensielle økonomiske fordelene som genereres?

Kontrollerer kunden retten til å bruke av den underliggende eiendelen?

Kontrakten inneholder en leieavtale

Kontrakten inneholder ikke en leieavtale

Kan eiendelen skilles fra leveransen (separable)?

ja

nei

nei

nei

nei

ja

ja ja


172

dersom ikke oppfyllelsen av avtalen er avhengig av at den nærmere angitte eiendelen benyttes. For

eksempel dersom en leverandør har forpliktet seg til å levere en bestemt angitt mengde varer eller

tjenester, og samtidig har rett og evne til å levere disse varene eller tjenestene ved bruk av andre

eiendeler som ikke er spesifisert i avtalen, vil ikke avtalen være avhengig av den spesifikt angitte

eiendelen og således ikke inneholde en leieavtale.

På den annen side utelukker ikke avtaler med klausuler om at leverandøren er pliktig til å erstatte

eiendelen med en tilsvarende eiendel dersom opprinnelig eiendel ikke fungerer, at avtalen kan

behandles som en leieavtale. Slike klausuler er i følge IFRIC 4 garantiforpliktelser, og er ikke til

hinder for å behandle avtalen som en leieavtale etter IAS 17.

Selv om en eiendel ikke spesifikt er angitt i avtalen, vil den likevel kunne være en leieavtale dersom

det ikke er praktisk mulig eller økonomisk lønnsomt å benytte alternative eiendeler for å oppfylle

leverandørens forpliktelser i avtalen. For eksempel dersom leverandøren har spesialbygd eiendelen

for leveransen, og det vil være svært kostbart eller nærmest umulig å erstatte denne.

Oppfyllelse av kriteriet om at eiendelen må være særskilt identifisert vil i mange tilfeller være

helt opplagt, mens det andre ganger vil foreligge større usikkerhet knyttet til hvorvidt kriteriet er

oppfylt eller ikke. Et eksempel kan være dersom et fiskemottak inngår avtale med et transport-

selskap om leie av 10 lastebiler over en 3-års periode. Lastebilene skal benyttes til frakt av fisk

fra fiskemottaket til kunder. I avtalen spesifiseres lastebilene ved hjelp av registreringsnummer.

Det er imidlertid snakk om en standard lastebiltype uten noen form for spesialtilpasning ut over at

lastebilene har kjølekapasitet som de fleste andre lastebiler. I følge avtalen kan transportselskapet

bytte ut en eller flere av lastebilene med tilsvarende lastebiler som er i minst like god stand i løpet

av avtaleperioden. Det er ikke åpenbart at en slik avtale er en leieavtale etter IFRIC 4 og IAS 17,

eller om den faller utenfor virkeområdet til IAS 17 og kravet om at avtalens gjennomføring skal

være betinget av anvendelse av en spesifikk eiendel. Spesifikasjon av registreringsnummer taler

for at avtalen er en leieavtale, men klausulen om at transportselskapet kan bytte ut lastebilene må

vurderes opp mot kravet om bruk av en bestemt eiendel. Dersom man konkluderer med at avtalen

kan gjennomføres med andre eiendeler enn det som er beskrevet, taler dette for at avtalen ikke er

en leieavtale, men en avtale om transporttjenester.

På den annen side kan det være at fisken som skal transporteres krever spesiell behandling av

kvalitetshensyn, og at man derfor har måttet innrede lastebilene spesielt med tanke på i tilstekkelig

grad å kunne ivareta fiskens høye kvalitet. I slike tilfeller vil man helle mot at det er snakk om en

leieavtale.

2.2.2 Overføring av bruksrett til eiendelen

En avtale overdrar retten til å bruke en eiendel dersom kontrakten innebærer at leietakeren får

retten til å kontrollere bruken av den underliggende eiendelen.

173Ernst & Young


Retten til å kontrollere bruken av den underliggende eiendelen overdras dersom ett av følgende

kriterier er oppfylt, jf. IFRIC 4.9:

• Leietakeren (kjøperen) har evne eller rett til å drifte eiendelen, eller eventuelt instruere andre

til å drifte eiendelen på en måte som leietakeren selv bestemmer, samt at leietakeren oppnår

eller kontrollerer mer enn en ubetydelig del av produksjonen eller annen nytte som skapes ved

bruk av eiendelen

• Leietakeren har evne eller rett til å kontrollere fysisk tilgang til underliggende eiendel, samt at

leietakeren oppnår eller kontrollerer mer enn en ubetydelig del av produksjonen eller annen

nytte av å bruke eiendelen

• Omstendigheter og faktum indikerer at det er usannsynlig at en eller flere andre parter enn

leietaker vil overta mer enn en ubetydelig del av det som produseres eller annen nytte som

skapes av eiendelen i dens levetid, samt at prisen som leietaker vil betale for produksjonen

verken er kontraktsmessig fastsatt per produsert enhet eller samsvarer med gjeldende

markedspris per produsert enhet på tidspunkt for leveranse av produksjon

En leietaker må med andre ord ha en viss disposisjonsrett og kontroll over leieobjektet i perioden.

Dersom for eksempel et rederi leier et passasjerskip til å trafikkere en bestemt strekning kan dette

kvalifisere til å være en leieavtale. Imidlertid taler mye for at kriteriet ikke er oppfylt dersom rederiet

ikke har anledning til å disponere skipet på en annen måte, for eksempel til å trafikkere en annen

strekning.

2.3 Når skal man vurdere hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale?

Vurdering av hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale skal foretas ved avtalens begynnelse. Det

vil si det tidligste av avtaletidspunktet og tidspunktet for da partene forplikter seg til hovedvilkårene

i avtalen. Hvilket tidspunkt som er det tidligste baseres på en vurdering av alle fakta og

omstendigheter. En senere revurdering av hvorvidt avtalen inneholder en leieavtale skal kun gjøres

dersom ett av følgende kriterier er oppfylt, jf. IFRIC 4.10:

• Vilkårene i kontrakten endres, med mindre endringen kun utgjør en fornyelse eller forlengelse

av avtalen

• Det utnyttes en fornyelsesopsjon eller det inngås avtale om forlengelse, med mindre

fornyelsens eller forlengelsens varighet opprinnelig inngikk i leieperioden i samsvar med IAS

17.4. En fornyelse eller forlengelse av avtalen som ikke innebærer noen endring av vilkårene i

opprinnelig avtale før utløpet av denne, skal bare vurderes i henhold til IFRIC 6 – 9 med hensyn

til fornyelses- eller forlengelsesperioden

• Foreligger en endring i fastsettelsen av hvorvidt oppfyllelsen er avhengig av en nærmere angitt

eiendel

• Eiendelen endres vesentlig, for eksempel i form av en vesentlig fysisk endring av eiendom,

anlegg eller utstyr


174

Endring i estimater, for eksempel endring i estimert mengde produksjon som skal leveres til

leietakeren eller andre potensielle kjøpere, utløser ikke en ny vurdering.

Dersom avtalen vurderes på nytt og man konkluderer med at den inneholder en leieavtale eller

ikke lenger inneholder en leieavtale, vil regnskapsføring som leieavtale starte eller opphøre fra

tidspunktet avtalen endres.

2.4 Hvordan skille leiebetalinger fra andre betalinger?

Inneholder avtalen en leieavtale skal avtalepartene anvende kravene i IAS 17 på avtalens leiedel,

med mindre leieavtalen er utenfor standardens virkeområde, jf. IAS 17.2. Leieavtalen klassifiseres

som en finansiell eller operasjonell leieavtale i samsvar med IAS 17.7-9. Andre elementer i avtalen

skal regnskapsføres i henhold til andre relevante standarder. Jf. IFRIC 4.12.

Ved avtalens begynnelse eller ved ny vurdering av avtalen, skal betalinger og andre vederlag deles

opp i i) leiebetalinger og ii) betalinger for andre elementer basert på deres relative virkelige verdier.

Minsteleie som definert i IAS 17.4 omfatter bare leiebetalinger, det vil si vederlag for retten til å

bruke eiendelen. Vederlag for andre elementer i avtalen, som for eksempel betaling for leveranse av

tjenester og anskaffelseskost for innsatsvarer, er ikke en del av leiebetalingene.

I de tilfellene hvor betalingene for ulike elementer i avtalen ikke er spesifikt adskilt, kan man benytte

estimeringsteknikker for å skille ut leiebetalingene. For eksempel kan leietakeren beregne leie-

betalingene med henvisning til en leieavtale for en sammenlignbar eiendel som ikke inneholder

andre elementer. Eventuelt ved å beregne betalinger for andre elementer i avtalen under henvisning

til sammenlignbare avtaler hvor betaling for slike elementer er angitt særskilt, og deretter trekke

disse betalingene fra de samlede betalingene i avtalen.

Finner en leietaker at det ikke er praktisk mulig å skille leiebetalingene fra andre elementer i

avtalen på en pålitelig måte, skal leietaker ved finansiell leieavtale, innregne en eiendel og en

forpliktelse til et beløp tilsvarende virkelig verdi av underliggende eiendel som er gjenstand for

leieavtalen. Deretter skal forpliktelsen reduseres i takt med at det foretas betalinger, samt at det

innregnes en implisitt finansieringsutgift på forpliktelsen ved bruk basert på leietakerens marginale

lånerente. Dersom avtalen klassifiseres som en operasjonell leieavtale skal alle betalinger i henhold

til leieavtalen behandles med henblikk på overholdelse av opplysningskravene i IAS 17. Imidlertid

skal disse betalingene opplyses om separat fra minsteleiebetalingene for andre avtaler hvor man

ikke har betalinger for andre elementer enn leie. I tillegg skal det angis at betalingene det er gitt

opplysninger om, også omfatter betalinger for elementer i avtalen som ikke er leie, jf. IFRIC 4.15.

Tolkningen legger til grunn at det kun i sjeldne tilfeller vil forekomme at leiebetalingene knyttet til

slike avtaler ikke kan skilles ut og opplyses om separat.

175Ernst & Young


2.5 Transaksjoner med juridisk form av en leieavtale

Et foretak kan tre inn i avtaler som i form gir seg ut for å være leieavtale, men som i realiteten ikke

tilfredsstiller vilkårene til leieavtale etter IAS 17. I SIC 27 diskuteres hvordan man kan evaluere

innholdet i en transaksjon eller en serie med transaksjoner som juridisk fremstår som en leieavtale.

SIC 27 tar utgangspunkt i ”substance over form”. Det vil si at regnskapsføringen skal gjenspeile

avtalens reelle innhold. En serie transaksjoner med juridisk form av en leieavtale, er forbundet med

hverandre og skal regnskapsføres som en transaksjon når overordnet økonomisk virkning ikke kan

forstås uten at transaksjonene sees under ett. Et eksempel på en avtale som gir seg ut for å være

en leieavtale men hvor realiteten kan være annerledes, er når et selskap leier ut en eiendel til et

annet selskap for så å leie eiendelen tilbake uten at det har skjedd en faktisk overføring av bruksrett

eller risiko for restverdi med videre. Dersom motivet bak en slik type transaksjon er skattemotivert

er ikke avtalen en leieavtale. Heller ikke er det en leieavtale dersom avtalen inneholder en opsjon

med vilkår som gjør det nesten sikkert at opsjonen vil bli utøvd. For eksempel en salgsopsjon som

kan utøves til en vesentlig høyere pris enn forventet virkelig verdi på tidspunkt for utøvelse. I et slikt

tilfelle er leiekontrakten i realiteten et salg.

3. Regnskapsmessig klassifisering av leieavtaler

3.1 Grunnprinsipper

IAS 17 krever at en leieavtale skal klassifiseres enten som operasjonell eller finansiell. Utleier og

leietaker klassifiserer leieavtalen hver for seg, og de behøver ikke nødvendigvis å komme til samme

konklusjon. Forholdene rundt den samme leieavtalen kan tilsi at det ene parten kommer til at

avtalen er finansiell mens den andre parten behandler avtalen som en operasjonell leieavtale.

Klassifiseringen av leieavtalen avhenger av de underliggende realiteter i leieavtalen. Innholdet i

transaksjonene, og ikke avtalens form, er avgjørende for hvordan leiekontrakten skal behandles i

regnskapet (”substance over form”). Dette gjelder både for utleier og leietaker. Juridisk utforming

trenger med andre ord ikke ha noen avgjørende betydning.

Klassifiseringen baseres på i hvilken utstrekning risiko og kontroll knyttet til eiendelen ligger på

henholdsvis leietaker eller utleier. Med risiko menes hvem som må bære tapet dersom eiendelens

verdi forringes, for eksempel dersom ødeleggelser, ny teknologi, endring i økonomiske betingelser

og lignende medfører redusert produksjonsevne og/eller lavere restverdi. Kontroll gjenspeiler

hvem som er berettiget avkastning knyttet til eiendelen, som for eksempel inntekter fra produserte

enheter eller salg av selve eiendelen. En finansiell leieavtale er en leieavtale som i det vesentligste

overfører all risiko og kontroll knyttet til eiendelen fra utleier til leietaker. Juridisk eiendomsrett kan,

men trenger ikke, bli overført ved leieavtalens utgang. Operasjonelle leieavtaler er alle leieavtaler

som ikke er finansielle.


176

Standarden angir en rekke indikatorer for når risiko og kontroll kan anses overført. Indikatorene gir

god veiledning i forbindelse med klassifisering av leieavtaler, se punkt 3.2 hvor disse er omtalt.

Et bakenforliggende formål med IAS 17 er at innholdsmessig like leieavtaler skal behandles likt

regnskapsmessig. I praksis ser man likevel at ikke alle regnskapsprodusenter har et tilstrekkelig

bevisst forhold til å gjøre en korrekt klassifisering av sine leieavtaler. Årsaken til dette kan blant

annet være at regnskapssystemene man bruker ikke i tilfredsstillende grad er i stand til å håndtere

detaljgraden av informasjon man trenger til ulik regnskapsmessig behandling. Dette gjelder

særlig med hensyn på finansielle leieavtaler. Det er derfor enklere å klassifisere leieavtalene som

operasjonelle uten at det er foretatt en tilstrekkelig vurdering av transaksjonenes reelle innhold. I

andre tilfeller kan klassifiseringen i større grad være styrt av økonomiske måltall enn av

transaksjonenes innhold. Ulik klassifiseringen medfører ulik regnskapsmessig behandling, og

påvirker derfor økonomiske måltall direkte.

177Ernst & Young


3.2 ”Sjekkliste”tilhjelpforklassifisering,jf.IAS17.10og17.11

Standarden angir en rekke situasjoner som alene eller i kombinasjon normalt innebærer

klassifisering av en leieavtale som finansiell:

1. Leieperiodens varighet i forhold til eiendelenes levetid

• Avtaler hvor leieperioden strekker seg over mesteparten av eiendelens økonomiske levetid

vil normalt være finansielle. Man skiller mellom brukstid og eiendelens levetid. Eiendelens

levetid er avgjørende og legges til grunn ved vurdering. Overføring av formelt eierskap er

ikke avgjørende. Standarden definerer ikke hvor mye som ligger i ”mesteparten”, men SFAS

13 under US GAAP gir retningslinjer som tilsier at leieperioder som strekker seg over 75 % av

økonomisk levetid er å anse for finansielle leieavtaler. Vurderingen som må gjøres er hvorvidt

utleier mener å kunne hente ut en rimelig avkastning på leieobjektet hovedsakelig gjennom

denne avtalen, eller om han etter utløpet av leieperioden forventer å inngå nye utleieavtaler

eventuelt selge eiendelen før han har mottatt rimelig avkastning på den. I siste del av en

eiendels økonomiske levetid vil sannsynligheten for at det er snakk om en finansiell leieavtale

øke. For eksempel dersom et skip med økonomisk levetid på 30 år leies ut i tre perioder à 10

år, vil de to første periodene ofte bli vurdert som operasjonelle mens den siste vil vurderes å

være finansiell.

2. Overføring av eiendomsrett

• Overføring av eiendomsrett ved slutten av leieperioden tilsier at leieavtalen er finansiell.

3. Nåverdi av minimumsleie i forhold til eiendelens virkelige verdi

• Dersom nåverdi av minsteleien overstiger den virkelige verdien av en leid eiendel, indikerer

dette at leieavtalen er finansiell. Utleier overfører ikke eiendomsrett, men finansierer

eiendelen gjennom utleie til en bestemt leietaker. Minimumsleie vil si betalinger over

leieperioden som leietaker er forpliktet til å betale eller kan pålegges å betale. Sannsynlige

tilleggsperioder skal tas hensyn til ved beregning av minimumsleien. Minimumsleien

inkluderer ikke:

• betinget leie som for eksempel leie basert på leietakers faktiske bruk, bestemt andel av

leietakers salg etc.

• tjenester og skatter betalt av utleier, men som er fakturert videre til leietaker for eksempel

vedlikehold, eiendomsskatt og forsikring.

• marginale direkte kostnader som for eksempel flyttekostnader, advokathonorarer etc.


178

4. Kjøpsopsjon

• Kjøpsopsjon hvor forventet utøvelsespris er lavere enn virkelig verdi på tidspunktet den kan

utøves, og det ved avtalens begynnelse foreligger rimelig grad av sikkerhet for at opsjonen

vil bli utøvet. Det kan være vanskelig å ta stilling til hva som er virkelig verdi på et framtidig

tidspunkt, og hvorvidt avtalt pris er så lav at opsjonen normalt vil bli utøvet. I denne type

avtaler vil normalt utleier hente ut avkastningen gjennom økte leiebetalinger i perioden,

men likevel ikke så mye at man kan si at minsteleien overstiger virkelig verdi (og dermed

klassifisert avtalen som finansiell uavhengig av kjøpsopsjon). Standarden angir ingen

definisjon av ”rimelig sikkerhet”, men det antas under IAS 17 at begrepet ligger tett opp til

”så godt som sikkert” i IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler

som i praksis tolkes å være mellom 95 % og 100 %. Basert på dette tillegges ”rimelig sikkert”

å være mer enn 90 % sannsynlighetsovervekt for et utfall.

5. Eiendelens karakter

• Eiendelens karakter kan være av slik art at den kun kan benyttes av en bestemt leietaker og

således ikke vil kunne leies ut til noen andre. Leieavtale hvor leieobjektet er av slik spesiell

karakter er normalt å anse som finansiell.

6. Avtalens utforming

• Avtalens utforming knyttet til kanselleringskostnader og fordeling av risiko ved eventuell

kansellering kan være av betydning ved vurdering med hensyn på klassifisering. I tilfeller

hvor leietaker kan si opp leieavtalen innen utløpet av leieperioden mot at tapene for utleier

dekkes av leietaker, taler for at leieavtalen er finansiell.

7. Fordeling av gevinst og tap

• Fordeling av gevinster og tap ved leieperiodens utløp gir indikasjoner på klassifisering.

Dersom for eksempel tap eller gevinster som følge av svingninger i virkelig verdi av

restverdien på leieobjektet tilfaller leietaker tilsier dette normalt at leieavtalen er å anse som

finansiell.

8. Forlengelse av avtalen

• Leietaker har rett til forlengelse av avtale hvor avtalebeløp er vesentlig under gjeldende

markedsleie. I slike tilfeller er det nærliggende å anta at utleier har mottatt en rimelig

avkastning av leieobjektet hovedsakelig gjennom eksisterende leieavtale, og dermed strekker

seg over mesteparten av leieobjektets økonomiske levetid. Dette taler for at leieavtalen er

finansiell.

Klassifisering av en leieavtale er basert på en skjønnsmessig vurdering. Angitte eksempler ovenfor

er av veiledende karakter, og vil ikke alltid være avgjørende. Dersom det er klart ut fra omstendig-

heter ellers at leieavtalen ikke i det vesentlige overfører alle risikoer og fordeler forbundet med

eierskap, klassifiseres leieavtalen som operasjonell, jf. IAS 17.12.

179Ernst & Young


Nedenfor har vi tatt med et eksempel som viser hvordan omtaler Eidesvik Offshore ASA i sin

årsrapport for 2011 omtaler klassifisering av leieavtaler i prinsippnoten:

Finansielle leieavtaler

Finansielle leieavtaler er avtaler som overfører det vesentligste av økonomisk risiko og

avkastning til leietaker. Konsernet presenterer finansielle leieavtaler i regnskapet som eiendel

og gjeld, lik virkelig verdi av eiendelen eller, dersom lavere, nåverdien av kontantstrømmen

til leiekontrakten. Ved beregning av nåverdien til leiekontrakten brukes den implisitte

rentekostnaden i leiekontrakten når dette kan bestemmes. Dersom dette ikke kan fastsettes

brukes selskapets marginale lånerente i markedet. Direkte kostnader knyttet til leiekontrakten

er inkludert i kostprisen til eiendelen. Månedlig leiebeløp blir separert i et renteelement og et

tilbakebetalingselement. Rentekostnaden er allokert til ulike perioder slik at effektiv rente for

restgjelden blir lik i ulike perioder.

Operasjonelle leieavtaler

Leiekontrakter hvor ikke det vesentligste av risikoen er overført til leietaker, blir klassifisert som

operasjonelle leieavtaler. Leiebetalinger er klassifisert som en driftskostnad, og de resultatføres

over kontraktsperioden.

Tilsvarende gir SAS, i sitt årsregnskap for 2011, følgende beskrivelse av hvordan leieavtaler

klassifiseres:

Leasing SAS has entered into finance and operating leasing contracts. Leasing contracts where the terms of the lease transfer substantially all the risks and benefits of the asset to SAS are reported as finance leases. All other lease contracts are classified as operating leases. The Group as lessee Finance leases - At the beginning of the leasing period, finance leases are recognized at the lower of the fair value of the lease’s asset and the present value of the minimum lease payments. The corresponding liability to the lessor is included in the balance sheet under other loans. Lease payments are apportioned between finance charges and reduction of the lease obligation so as to achieve a constant rate of interest on the remaining balance of the liability. The useful economic life of the asset corresponds to the Group’s policy for owned assets. Gains on the sale and leaseback of property and equipment under finance leases are deferred and allocated over the lease term. Sale and leaseback agreements are classified according to the abovementioned principles for financial and operating leasing. Operating leases - Rentals payable under operating leases are charged to income on a straight-line basis over the term of the relevant lease. Benefits received and receivable as an incentive to enter into an operating lease are also distributed on a straight-line basis over the lease term.


180

If a sale and leaseback transaction results in an operating lease, and it is clear that the transaction is established at fair value, the Group recognizes any profit or loss immediately.

Regnskapsføring av finansielle leieavtaler krever at ledelsen bruker estimater og skjønn som skal

omtales i regnskapet. Eidesvik Offshore gir, i sin omtale av vesentlige regnskapsestimater og viktige

forhold knyttet til usikkerhet i estimater, følgende beskrivelse:

b) Leiekontrakter

Ved inngåelse av leiekontrakter (lease) klassifiseres avtalene enten som operasjonelle eller

finansielle. Klassifiseringen er basert på følgende forutsetninger:

• Leieperioden er definert som den “ikkekansellerbare” perioden hvor leietaker er forpliktet til

å leie eiendelen, med tillegg av eventuell utvidet leieperiode (opsjon) dersom det allerede ved

kontraktsinngåelsen er rimelig sikkert (reasonably certain) at leietaker vil utøve denne opsjonen.

• Leietakers eventuelle kjøpsopsjon på eiendelen tas også i betraktning når leieavtalene skal

klassifiseres. Dersom det vurderes som rimelig sikkert (reasonably certain) at opsjonen vil

bli utøvet, blir kontrakten klassifisert som finansiell. Dersom det ved inngåelse av kontrakten

foreligger en kjøpsopsjon til en pris som forventes å være vesentlig lavere enn markedsverdi på

utøvelsestidspunktet, vurderes det som rimelig sikkert at opsjonen vil bli utøvet.

• Ved beregning av netto nåverdi av minimum leiebetaling for å vurdere forholdet mellom netto

nåverdi av leiebetalinger og markedsverdi av eiendelen, anvender konsernet den implisitte renten

i leiekontrakten. Anvendelse av andre renter kunne ha gitt andre konklusjoner for klassifisering

av leieavtalen.

• Vurderingen av ’rimelig sikkert’ (reasonably certain) krever bruk av skjønn og estimater.

Estimert økonomisk levetid og restverdier på eiendelene, som beskrevet ovenfor, er også relevant

for klassifisering av leieavtalene.

4. Regnskapsmessig håndtering av leieavtaler

4.1 Vurderingavklassifisering

Klassifisering av leieavtaler vurderes kun ved inngåelse av kontrakten. Det vil si at det ikke skal

foretas ny vurdering av klassifisering under løpetiden av kontrakten med mindre det skjer vesentlige

endringer i leieavtalen. Det vil si at endringene må være av en slik karakter at avtalen hadde blitt

klassifisert annerledes dersom de hadde vært til stede ved begynnelsen av leieperioden. Ved

eventuell endring i klassifisering anses det å være inngått ny avtale, og den gamle anses avsluttet.

Virkningen gjelder fra og med tidspunktet for endret klassifisering. Det gjøres med andre ord ingen

korreksjoner i regnskapsmessig behandling for tidligere perioder.

181Ernst & Young


4.2 Regnskapsmessig behandling hos utleier

4.2.1 Finansiell leieavtale for utleier

Førstegangsinnregningavfinansiellleieavtaleforutleier Utleier skal innregne en fordring på leiebetalinger i balansen som er lik nettoinvesteringen

i leieavtalen, jf IAS 17.36. Nettoinvesteringen i leieavtalen er summen av utleiers krav på

minimumsleie tillagt eventuell restverdi som tilfaller utleier, neddiskontert med implisitt rente

i leieavtalen. Denne er i IAS 17.4 definert som ”den diskonteringsrenten som ved leieavtalens

begynnelse gjør at samlet nåverdi av a) minsteleie og b) ikke-garantert restverdi blir lik summen av

den leide eiendelens virkelige verdi og utleiers eventuelle direkte utgifter til avtaleinngåelse”.

SAS gir, i sin årsrapport for 2011 følgende prinsippbeskrivelse knyttet til selskapet som utleier:

The Group as lessor Finance leases - Finance lease receivables are stated in the balance sheet at the amount of the net investment in the lease, which is calculated based upon the minimum lease payments and any residual value discounted at the interest rate implicit in the lease. Finance lease income is allocated to different accounting periods so as to reflect a constant periodic rate of return on the Group’s net investment outstanding in respect of the leases.

Dersom det ikke er mulig å beregne denne skal leietakers marginale lånerente benyttes. Implisitt

rente beregnes ved å finne prosjektets internrente. Internrenten forteller oss hvilken avkastning

vi oppnår av den kapital som er investert i prosjektet til en hver tid. Med andre ord er internrente

den avkastning som gir en nåverdi av samlede kontantstrømmer til prosjektet lik investert beløp.

Sammenhengen mellom kontantstrømmene og internrenten kan illustreres i følgende uttrykk:

Hvor:

CFt = kontant- eller innbetalingsoverskuddet i år t

CF0 = investeringsutgiften

n = levetiden eller varigheten på perioden

p= internrente

Uttrykket kan løses ved prøving og feiling, men det enkleste er å bruke kalkulator eller Excel. Formel

i Excel er illustrert nedenfor.


182

Utleier i en finansiell leieavtale overfører det vesentlige av risiko og avkastning knyttet til eierskapet

av leieobjektet til leietaker. Innregnet fordring på leiebeløpene i balansen er derfor regnskapsmessig

å anse som en tilbakebetaling av hovedstol, samt finansinntekt for å refundere og belønne utleier

for dennes investering og tjenester, jf. IAS 17.37. Marginale direkte kostnader som utleier pådrar

seg i forbindelse med avtaleinngåelsen skal legges til i førstegangsinnregningen av fordringen. Se

nærmere omtale om direkte utgifter i kapittel 4.4 nedenfor.

Kjøp av leieobjektet innebærer normalt balanseføring på vanlig måte som anleggsmiddel i balansen.

Balanseført leieobjekt blir deretter fraregnet i forbindelse med inngåelse av den finansielle

leieavtalen, og fordringen på leiebeløpene innregnes som en debetpost i under finansiell leasing i

balansen.

Etterfølgendemålingavfinansiellleieavtaleforutleier

Innregning av finansinntekt skal baseres på et mønster som gjenspeiler en konstant periodisk

avkastning på utleiers nettoinvestering. Leiebetalinger for perioden føres mot bruttoinvesteringen

for å redusere både hovedstolen og uopptjent finansinntekt. Betalinger for tjenester holdes utenfor

og resultatføres separat.

Eksempel – regnskapsmessig behandling for utleier i en finansiell leieavtale:

Vi antar at et selskap kjøper et fly 01.01.20x1 til anskaffelseskost 200 MNOK. 100 MNOK gjelder

selve flyskroget, mens resterende 100 MNOK er knyttet til andre installasjoner som inventar,

elektronikk med mer. Flyskroget avskrives lineært over antatt økonomisk levetid på 30 år, mens

andre installasjoner avskrives lineært over 10-25 år. Flyet har en antatt restverdi etter 5 år på 160

MNOK.

Det inngås en leieavtale på 5 år med forskuddsbetalt årlig leie på 25 MNOK fra 01.01.20x1. Ingen

klausuler om fornyelse foreligger i avtalen. Utleier betaler provisjoner på 5 MNOK i forbindelse med

inngåelsen av avtalen. Leietaker har i avtalen opsjon på å kjøpe ut flyet til 135 MNOK ved utgangen

av leieavtalen.

Hvordan skal leieavtalen håndteres regnskapsmessig i utleiers regnskap per 01.01 år 20x1 og de

påfølgende fem årene leieavtalen varer?

Samlede leiebeløp utgjør ikke mer enn 90 % av leieobjektets virkelige verdi og leieavtalen har ikke

varighet mer enn 75 % av leieobjektets økonomiske levetid. Opsjonsavtalen på kjøp av flyet etter

avtalens utgang, er imidlertid av slik karakter at det vurderes å være overveidende sannsynlig at

leietaker velger å benytte seg av denne rettigheten. Leieavtalen vurderes derfor å være finansiell.

183Ernst & Young


Kontantstrømmen for leieperioden blir som følger:

A B C D E F G

1 (Beløp i hele tusen)

2 År 20x1 20x2 20x3 20x4 20x5

Slutten av

år 20x5

3 Beløp -180 000 25 000 25 000 25 000 25 000 135 000

Beløpet i år 20x1 inkluderer anskaffelseskost av flyet (200 MNOK) tillagt marginale direkte utgifter i

forbindelse med inngåelse av leiekontrakten (5 MNOK), samt leiebeløp for ett år (-25 MNOK).

Internrente i leieavtalen er på 7,146 %, da denne renten gir en nåverdi av leiebetalingene og

ugarantert restverdi lik investeringen på MNOK 205.

Internrenten beregnes enkelt i Excel ved hjelp av IRR-funksjonen:

=IRR(B3;G3)

Nedenfor følger en beregning av beløpene som inngår i regnskapsføringen av leieavtalen:

(Beløp i hele tusen)

Brutto investering i leiekontrakt 260 000 (leiebeløp + residualverdi)

Anskaffelseskost (= virkelig verdi) 205 000

Brutto fortjeneste på leiekontrakten 55 000

Kontantstrømmens internrente 7,146 %

fordring i

starten av

perioden

Leie-

betalinger

Finansinntekt

(7,146 %

rente)

brutto

investering

periodeslutt

utsatt

inntekt

fordring (netto-

investering)

periodeslutt

år

20x1 205 000 25 000 12 863 235 000 42 137 192 863

20x2 192 863 25 000 11 996 210 000 30 141 179 859

20x3 179 859 25 000 11 066 185 000 19 075 165 925

20x4 165 925 25 000 10 071 160 000 9 004 150 996

20x5 150 996 25 000 9 004 135 000 - 135 000

125 000 55 000

Brutto investering i leiekontrakten reflekter til en hver tid summen av leiebetalinger i fremtidige

perioder og ugarantert restverdi. I eksempelet vårt over består bruttoinvesteringen i år 20x2 av


184

leiebeløp for tre år pluss ugarantert residualverdi (25 x3 + 135 = 210). Brutto investering i leie-

kontrakten må ikke forveksles med utleiers anskaffelseskost for det utleide driftsmidlet.

Brutto investering i leiekontrakten fratrukket anskaffelseskost for det utleide driftsmidlet tilsvarer

utleiers brutto fortjeneste i leiekontrakten (260 – 205 = 55). Hele bruttofortjenesten er å anse

som finansinntekt for utleier. Det er en naturlig følge av at en finansiell leieavtale i realiteten betyr

at utleier står for finansieringen av eiendelen. Finansinntekten i den enkelte periode beregnes

med bruk av internrenten multiplisert med fordringen i starten av perioden fratrukket periodens

leiebetalinger. I år 2 blir beregningen (193 – 25) x 7,146 % = 12. Denne metoden gir utleier en

konstant avkastning på sin investering i leieavtalen.

Nettoinvesteringen som utleier bokfører i regnskapet ved periodeslutt er lik bruttoinvesteringen

fratrukket utsatt inntekt. For år 20x2 vil denne være 179,9 MNOK (210 - 30,1 = 179,9). Utsatt

inntekt representerer den delen av bruttofortjenesten/finansinntekten i leieavtalen som foreløpig

ikke anses opptjent.

Fordringen ved periodeslutt er lik utløsningsprisen for flyet ved utgangen av leieperioden.

Nedenfor har vi vist hvordan bokføringene blir i dette eksempelet. Bokføringene forutsetter at flyet

er ført som et anleggsmiddel hos utleier frem til inngåelse av leieavtalen:

Ved avtale- Kredit - anlegg -200,0

inngåelse Kredit - bank -5,0

Debet - fordring (nettoinvestering) 205,0

År 1 Kredit - finansinntekt -12,9

Debet - fordring (nettoinvestering) 12,9

Debet - bank 25,0

Kredit - fordring (nettoinvestering) -25,0

osv.

År 6 Kredit - fordring (nettoinvestering) -135,0

Debet - bank 135,0

4.2.2 Operasjonell leieavtale for utleier

Leiebeløp inntektsføres normalt på lineær basis uavhengig av betalingsstrømmer. Balanseført utleid

eiendel avskrives i henhold til IAS 16, eventuelt etter IAS 38. Marginale direkte kostnader legges til

på balanseført verdi på utleid eiendel.

185Ernst & Young


Eksempel – regnskapsmessig behandling for utleier ved operasjonell leieavtale:

Vi tar utgangspunkt i eksempelet over hvor et selskap kjøper et fly 01.01.20x1 til anskaffelseskost

på 200 MNOK. 100 MNOK gjelder selve flyskroget, mens resterende 100 MNOK er knyttet til

andre installasjoner som inventar, elektronikk med mer. Flyskroget avskrives lineært over antatt

økonomisk levetid på 30 år, mens andre installasjoner avskrives lineært over 10-25 år. Flyet antas i

dette eksempelet å ha en restverdi etter 5 år på 150 MNOK.

Det inngås en leieavtale på 5 år med årlig leie på 25 MNOK fra 01.01.20x1. I avtalen foreligger det

ingen klausuler om fornyelse eller kjøpsopsjoner i avtalen. Utleier betaler provisjoner på 5 MNOK i

forbindelse med inngåelsen av avtalen. Leietaker har i avtalen opsjon på å kjøpe flyet til 150 MNOK

ved utgangen av leieavtalen.

Hvordan skal leieavtalen håndteres regnskapsmessig i utleiers regnskap i utleieperioden?

Samlede leiebeløp utgjør ikke mer enn 90 % av leieobjektets virkelige verdi og leieavtalen har ikke

varighet mer enn 75 % av leieobjektets økonomiske levetid. Opsjonsavtalen på kjøp av flyet etter

avtalens utgang, er heller ikke av slik karakter at det vurderes å være overveidende sannsynlig at

leietaker velger å benytte seg av denne rettigheten. Leieavtalen vurderes her til å være operasjonell.

Bokføringen i leieperioden blir som følger for utleier:

år Bokført verdi

fly i starten av

perioden

Leieinntekt Avskrivninger

flyskrog

Avskrivninger

andre

installasjoner

Avskrivninger

marginale

utgifter

Bokført verdi

fly i slutten av

perioden

20x1 205 000 25 000 3 333 6 667 1 000 194 000

20x2 194 000 25 000 3 333 6 667 1 000 183 000

20x3 183 000 25 000 3 333 6 667 1 000 172 000

20x4 172 000 25 000 3 333 6 667 1 000 161 000

20x5 161 000 25 000 3 333 6 667 1 000 150 000

125 000

Vi ser at utleier har en leieinntekt årlig på 25 MNOK og kostnader på 11 MNOK knyttet til

avskrivninger. Netto positivt resultat knyttet til utleieavtalen er dermed på 14 MNOK årlig over

leieperiodens varighet. Bokført verdi for flyet ved slutten av leieperioden er på 150 MNOK.


186

4.3 Regnskapsmessig behandling hos leietaker

4.3.1 Finansiell leieavtale for leietaker

Førstegangsinnregningfinansiellleieavtaleleietaker I henhold til IAS 17.20 skal leietaker ved en finansiell leieavtale innregne eiendelen og leiefor-

pliktelsen målt til virkelig verdi. Leietakers direkte utgifter legges til og innregnes som en eiendel.

Dersom nåverdi av minimumsleie er lavere enn virkelig verdi av eiendelen skal denne legges til

grunn ved innregning. Diskonteringsrenten som skal benyttes ved beregning av nåverdien på

minsteleien er i utgangspunktet lik implisitt rente i leieavtalen.

Eiendelen og forpliktelsen føres opp brutto i balansen. Ved leieperiodens begynnelse vil beløpene

være like med unntak for eventuelle direkte utgifter knyttet til inngåelse av avtalen som leietaker

kan legge til innregnet eiendel. Direkte utgifter og hvilke kostnader dette kan omfatte, er nærmere

omtalt nedenfor under punkt 4.4.

Etterfølgendemålingfinansiellleieavtaleleietaker

Etter tidspunkt for innregning skal eiendelen og forpliktelsen behandles separat. Eiendelen avskrives

i henhold til gjeldende avskrivningsprinsipper i foretaket for slike eiendeler. Avskrivningene

beregnes i samsvar med IAS 16 og IAS 38.

Eksempel – regnskapsmessig behandling for leietaker i en finansiell leieavtale:

Vi tar utgangspunkt i eksempelet ovenfor hvor regnskapsmessig behandling for utleier ved finansiell

leieavtale er omtalt. Et flyselskap inngår 01.01.20x1 avtale om å leie et fly i 5 år. Årlig leiebeløp

er 25 MNOK og betales forskuddsvis. Flyet er nytt ved inngåelsen av leieavtalen. Det er avtalt at

leietaker har mulighet til å kjøpe flyet for 135 MNOK ved utgangen av leieperioden. Leietaker har

ingen direkte utgifter i forbindelse med inngåelse av leieavtalen.

Anskaffelseskost for flyet er 200 MNOK, hvorav 100 MNOK gjelder selve flyskroget og de resterende

100 MNOK er knyttet til andre installasjoner som inventar, elektronikk med mer. Utleier har hatt

utgifter til provisjoner på 5 MNOK i forbindelse med inngåelse av leieavtalen. Flyskroget har en

antatt økonomisk levetid på 30 år og andre installasjoner 10-25 år. Flyet har en antatt restverdi

etter 5 år på 160 MNOK. Selskapet benytter lineær avskrivning.

Leieavtalen vurderes å være finansiell da avtalt pris ved eventuelt utkjøp av flyet er vesentlig under

antatt markedspris ved avtaleperiodens utløp. Det er derfor sannsynlig at leietaker vil benytte seg

av kjøpsopsjonen.

187Ernst & Young


Nedenfor har vi vist hvordan leieavtalen skal håndteres regnskapsmessig i leietakerens regnskap per

01.01 år 20x1 og de påfølgende fem årene leieavtalen varer:

Internrenten fra leietakers ståsted vil her samsvare med internrenten til utleier (7,146%). Dette

er den implisitte internrenten i leieforholdet (som om leietaker hadde kjøpt flyet selv). I dette

eksempelet er det ingen transaksjonsutgifter el. mellom utleier og tredjepart eller leietaker og

tredjepart. Derfor har både utleier og leietaker samme internrente knyttet til leieforholdet.

Renteelementet beregnes på samme måte som for utleier. Her vil det være forpliktelsen i starten

av perioden fratrukket leiebetalingene som er grunnlaget for finanskostnaden. Forskjellen mellom

leiebetalingene og finanskostnaden anses som avdrag på forpliktelsen (år 20X1: 25 MNOK –

12,9 MNOK = 12,1 MNOK). I tillegg resultatføres selvsagt avskrivningene løpende. De løpende

bokføringene tilsvarer derfor det selskapet ville hatt ved et lånefinansiert kjøp av flyet.

Forpliktelsen ved utgangen av leieperioden er lik avtalt beløp for eventuelt utkjøp av flyet i slutten

av år 5.

Nedenfor har vi vist bokføringene i dette eksempelet:

Ved avtale- Debet - anlegg 205,0

inngåelse Kredit - leieforpliktelse -205,0

År 1 Debet avskrivninger 9,0

Kredit - anlegg -9,0

Debet finanskostand 12,9

Debet - leieforpliktelse 12,1

Kredit - bank (leiebetaling) -25,0

osv.

År 6 Debet - leieforpliktelse 135,0

Kredit - bank -135,0

år

”Eiendel ved

begynnelsen

av perioden”

”Forpliktelse

ved starten

av perioden” Leiebetaling Avskr. Finanskostnad

”Avdrag på

forpliktelse”

”Eiendel ved

slutten av

perioden”

”Forpliktelse

ved slutten

av perioden”

20x1 205 000 205 000 25 000 9 000 12 863 12 137 196 000 192 863

20x2 196 000 192 863 25 000 9 000 11 996 13 004 187 000 179 859

20x3 187 000 179 859 25 000 9 000 11 066 13 934 178 000 165 925

20x4 178 000 165 925 25 000 9 000 10 071 14 929 169 000 150 996

20x5 169 000 150 996 25 000 9 000 9 004 15 996 160 000 135 000

125 000 55 000


188

I balanseoppstilingen for 2010 til Deep Sea Supply ASA har de egne linjer under eiendeler og gjeld

relatert til finansielle leieavtaler hvor de er leietaker, se merkede linjer:

Vi ser her at Deep Sea ASA har balanseført fartøy som de har leid gjennom finansielle leieavtaler. På

gjeldssiden har de egne linjer for innregnet forpliktelse knyttet til disse leieavtalene, både kortsiktig

og langsiktig. Det er også linjer for gevinst i forbindelse med salg og tilbakeleietransaksjoner.

Gevinsten er en balanseført forpliktelse som amortiseres over leieperioden.

4.3.2 Operasjonell leieavtale for leietaker

Leiebeløp resultatføres normalt som kostnad på en lineær basis fordelt over leieperioden uavhengig

av betalingsstrømmer. Dersom annet systematisk grunnlag er mer representativt for brukerens

fordeler legges dette til grunn for resultatføringen.

189Ernst & Young


Eksempel – regnskapsmessig behandling:

Vi tar utgangspunkt i tilsvarende eksempel som ovenfor hvor et flyselskap inngår avtale om leie av

et fly over 5 år med årlig leiebeløp på 25 MNOK. Imidlertid foreligger det her ingen avtale om kjøp

av flyet ved utgangen av leieperioden. Samlede leiebeløp utgjør mindre enn 90 % av leieobjektets

virkelige verdi og leieavtalen har ikke varighet mer enn 75 % av leieobjektets økonomiske levetid.

Leieavtalen klassifiseres som operasjonell. Vi tenker oss at leiebeløpene forfaller til betaling i

henhold til gjeldende plan:

(Beløp i hele tusen)

ÅR 20x1 20x2 20x3 20x4 20x5 20x6 Sum

Betalt leiebeløp - 45 000 30 000 - 25 000 25 000 125 000

Fordelt over 5 år

(125.000/5)

25 000

Flyet vil være ute av bruk i perioder. Kan betalt leie i et slikt tilfelle fordeles etter antatt brukstimer?

Hvordan skal leietaker håndtere leieavtalen regnskapsmessig over leieperioden?

Nedenfor følger en oppstilling som viser hvilke beløp som føres i regnskapet som henholdsvis

kostnad og avsatt forpliktelse:

År

Påløpt leiekostnad ved

starten av perioden Leiekostnad Betalt leiekostnad

Påløpt leiekostnad ved

slutten av perioden

20x1 - 25 000 - 25 000

20x2 25 000 25 000 45 000 5 000

20x3 5 000 25 000 30 000 -

20x4 - 25 000 - 25 000

20x5 25 000 25 000 25 000 25 000

125 000 100 000

Leiekostnaden fordeles over leieavtalens varighet som her er 5 år. Antatt brukstimer legges ikke til

grunn ved beregning av årlig leiekostnad da dette vil være vanskelig å estimere pålitelig. Kostnaden

periodiseres over leieperioden på 5 år med 25 MNOK i årlig leiekostnad.

4.4 Nærmere omtale vedrørende direkte utgifter

Visse direkte henførbare utgifter kan som nevnt legges til balanseført verdi av leieavtalen. Dette

gjelder for leietaker i en finansiell leieavtale og utleier i finansielle og operasjonelle leieavtaler. IAS

17.4 definerer slike direkte utgifter som ”marginale utgifter som er direkte henførbare til fremfor-

handlingen og utarbeidelse av en leieavtale”. Dette innebærer at direkte utgifter etter standarden

omfatter færre utgifter enn de som for eksempel kan inngå i anskaffelseskost av en eiendel etter IAS


190

16, siden IAS 16.17 inkluderer alle direkte henførbare utgifter og ikke kun de marginale.

Marginale utgifter må forstås å omfatte utgifter som ellers ville vært unngått dersom avtalen

ikke hadde blitt inngått. Honorarer og provisjoner til eksterne konsulenter og advokater vil typisk

inkluderes da disse normalt er uunngåelige. Derimot omfattes ikke generelle utgifter knyttet til salg

og markedsføring.

I vurderingen av hvilke utgifter som er å regne for marginale, må man vurdere om utgiften strengt

tatt var nødvendig for inngåelse av avtalen. Dette gjelder selv om utgiften er direkte henførbar

og således ikke ville påløpt uten inngåelse av avtalen. Kostnader knyttet til ineffektivitet eller

dårlig utført jobb vil ikke være marginale for en leieavtale selv om de for så vidt er knyttet til

inngåelsen av leieavtalen. Eksempel på dette kan være dersom valg av feil strategi i begynnelsen av

forhandlingene medfører at man ikke kommer til enighet om en avtale med en gang, men inngår nye

forhandlinger med samme motpart på et senere tidspunkt og da kommer til enighet om en avtale.

I slike tilfeller er det tvilsomt at de første utgiftene vil kunne anses å være ”marginale” for den

aktuelle avtalen.

5. Leieavtaler for tomt og bygninger

Leieavtaler for tomt og bygninger klassifiseres som operasjonelle eller finansielle leieavtaler på

tilsvarende måte som leieavtaler for andre eiendeler, jf. IAS 17.14. Tomter har imidlertid normalt

en ubestemt økonomisk levetid. Dette innebærer at dersom eiendomsretten ikke forventes overført

ved utløpet av leieperioden, er trolig heller ikke risiko og fordeler knyttet til eierskapet overført

og leie av tomt vil dermed være en operasjonell leieavtale. Bygninger klassifiseres som finansielle

eller operasjonelle leieavtaler i samsvar med IAS 17.7-13, jf. IAS 17.15. Dersom eiendomsretten

for både tomt og bygning overføres ved utgang av leieperioden, klassifiseres hele leieavtalen som

finansiell og det foreligger ikke behov for å skille mellom de to bestanddelene i avtalen.

Minsteleien skal ved begynnelsen av leieperioden fordeles mellom tomt og bygninger i forhold til

de relative virkelige verdiene av leieobjektsinteressene, når dette er nødvendig for å klassifisere og

regnskapsføre leieavtalen. Eventuelle forhåndsbetalte engangsbeløp inngår i minsteleien som skal

fordeles, jf. IAS 17.16. Ved operasjonelle leieavtaler skal slike forskuddsbeløp amortiseres over

leieperioden etter samme mønster som leverte fordeler, jf. IAS 17.14.

I de tilfeller hvor leiebetalingene ikke kan fordeles på en pålitelig måte mellom tomt og bygning,

klassifiseres hele leieavtalen som finansiell med mindre det er klart at begge bestanddelene er

operasjonelle leieavtaler. I så fall klassifiseres hele leieavtalen som operasjonell, jf. IAS 17.16.

Dersom beløpet som i utgangspunktet skulle vært innregnet som tomt er uvesentlig, kan tomt og

bygning behandles som en enhet. Hele leieavtalen klassifiseres da som operasjonell eller finansiell

basert på en vurdering av bygningen. Bygningens økonomiske levetid legges da til grunn som

191Ernst & Young


økonomisk levetid for leid eiendel sett under ett.

6. Salg og tilbakeleietransaksjoner

6.1 Generelt

Salgs- og tilbakeleietransaksjoner innebærer salg av en eiendel og for så å leie samme eiendel

tilbake fra kjøperen. Leiebetalingen og salgsprisen er vanligvis innbyrdes avhengige da de normalt

framforhandles som en pakke. Regnskapsmessig behandling av en salgs- og tilbakeleietransaksjon

avhenger av om det dreier seg om en finansiell eller operasjonell leieavtale.

Opplysningskravene omtalt nedenfor under punkt 7 gjelder også ved salgs- og tilbakeleie-

transaksjoner. Kravet i IAS 17.35 om at vesentlige leieordninger skal gis en generell beskrivelse,

innebærer at det skal opplyses om unike eller uvanlige bestemmelser i avtalen eller i vilkårene for

salgs- og tilbakeleietransaksjonene. Salgs- og tilbakeleietransaksjoner kan utløse de særlige opplys-

ningskriteriene i IAS 1 Presentasjon av finansregnskap.

For eksempel gir Deep Sea Supply ASA en generell informasjon om salgs- og tilbakeleietransaksjoner

i årsrapporten for 2010 på følgende måte:

Financing - Sale and leaseback transactions In August 2007, DESSC entered into a heads of agreement with Ship Finance International Ltd. for a sale and leaseback transaction which now include the vessels “Sea Cheetah”, “Sea Jaguar”, “Sea Halibut” and “Sea Pike”. In November 2007, DESSC entered another heads of agreement with Ship Finance International for a sale and leaseback transaction of the AHTS vessels “Sea Bear” and “Sea Leopard”. The transaction was concluded in January, 2008. The total amount outstanding for the two sale and leaseback transactions was USD 211.0 mill at 31 December 2010.

6.2 Finansielle salgs- og tilbakeleietransaksjoner

Ved salgs- og tilbakeleietransaksjoner klassifisert som finansiell leieavtale, skal eventuell

overskytende del av salgsprovenyet i forhold til balanseført verdi ikke innregnes umiddelbart

som inntekt av en selgende leietaker. Gevinsten skal isteden utsettes og amortiseres i løpet av

leieperioden.

Et eksempel er dersom et flyselskap selger et fly med en balanseført verdi på MNOK 100 til et

finansieringsforetak for MNOK 140 i år 20x1. Samme fly leies så tilbake over en 5 års periode

til MNOK 25 per år. Salgsgevinsten på 40 MNOK skal ikke tas til inntekt i sin helhet i 20x1, men

amortiseres over leieperioden som her er 5 år.


192

I årsrapporten for 2011 beskriver AF Gruppen finansielle salgs- og tilbakeleietransaksjoner slik:

1.12.1 Finansielle leieavtaler

AF Gruppen presenterer finansielle leieavtaler i regnskapet som eiendeler og forpliktelser. Ved

leieperiodens begynnelse innregnes finansielle leieavtaler til et beløp tilsvarende det laveste

av virkelig verdi og minsteleiens nåverdi. Ved beregning av leieavtalens nåverdi benyttes den

implisitte rentekostnaden. Direkte utgifter ved etablering av leiekontrakten tillegges eiendelens

kostpris. Leide driftsmidler avskrives etter samme prinsipper som konsernets øvrige driftsmidler.

Årlig leie består av en rentedel som resultatføres som rentekostnad og en avdragsdel som

reduserer forpliktelsen.

Ved salg-tilbakeleie resultatføres gevinst umiddelbart dersom en salgstransaksjon er gjennomført

til virkelig verdi. I tillegg vil gevinst/tap som følge av over eller underpris som kompenseres

gjennom fremtidige leiebetalinger amortiseres over leieperioden.

6.3 Operasjonelle salgs- og tilbakeleietransaksjoner

For salgs- og tilbakeleietransaksjoner klassifisert som operasjonell leieavtale og hvor det er klart at

transaksjonen er utført til virkelig verdi, skal ethvert tap eller gevinst av transaksjonen innregnes

umiddelbart. Er salgsprisen lavere enn virkelig verdi, skal tapet innregnes umiddelbart med mindre

dette kompenseres ved framtidige leiebetalinger under markedspris. I så fall skal tapet utsettes og

amortiseres i forhold til leiebetalingene over leieobjektets brukstid. I tilfeller hvor salgsprisen er

høyere enn virkelig verdi, skal overskytende beløp tilsvarende utsettes og amortiseres i løpet av

perioden som eiendelen forventes å bli brukt i.

I årsrapporten for 2011 beskriver AF Gruppen finansielle salgs- og tilbakeleietransaksjoner slik:

1.12.2 Operasjonelle leieavtaler

Leiebetalinger klassifiseres som driftskostnad og resultatføres over kontraktsperioden.

Ved salg-tilbakeleie resultatføres gevinst umiddelbart dersom salgstransaksjonen er gjennomført

til virkelig verdi. I tillegg vil gevinst/tap som følge av overeller underpris som kompenseres

gjennom fremtidige leiebetalinger amortiseres over leieperioden.

193Ernst & Young


7. Noteopplysninger

7.1 Opplysningskrav for leieavtaler etter IFRS

Notekrav knyttet til leieavtaler er spredt ut over flere standarder. Notekrav som fremkommer etter

IAS 17 er tilleggskrav ut over de som fremgår av IFRS 7 Finansielle instrumenter - opplysninger. I

tillegg må det for finansielle leieavtaler gis opplysninger i henhold til aktuelle standarder som IAS

16, IAS 36, IAS 38, IAS 40 og IAS 41. Ut over dette angir fortolkningsuttalelsen SIC-27 Vurdering

av innholdet i transaksjoner som har juridisk form av en leieavtale krav om noteopplysninger knyttet

til slike vurderinger, jf. SIC-27.10 og 11.

I prinsippnoten til Deep Sea ASA for 2010 står det følgende om leieavtaler:

2.13 Lease agreements The determination of whether an arrangement is, or contains a lease, is based on the substance of the arrangement and requires an assessment of whether the fulfillment of the arrangement is dependent on the use of a specific asset or assets and the arrangement conveys a right to use the asset. Leases in which a significant portion of the risks and rewards of ownership are retained by the lessor are classified as operating leases. Payments made under operating leases (net of any incentives received from the lessor) are charged to the income statement on a straight-line basis over the period of the lease. In cases where the Company is the lessor in an operating lease, initial direct costs are added to the carrying amount of the leased asset and recognized as an expense over the lease term on the same basis as the lease income. Financial leases, which transfer to the Company substantially all the risks and benefits incidental to ownership of the leased item, are capitalized at the inception of the lease at fair value of the leased asset or, if lower, at the present value of the minimum lease payments. Lease payments are apportioned between the finance charges and reduction of the lease liability so as to achieve a constant rate of interest on the remaining balance of the liability. Finance charges are charged directly to financial expenses. Capitalized leased assets are depreciated over the shorter of the estimated useful life of the asset and the lease term, if there is no reasonable certainty that the Company will obtain ownership by the end of the lease term. In a sale and finance leaseback transaction any excess of sales proceeds over the carrying amount is deferred and recognized in the income statement over the lease term.


194

7.2 I leietakers årsregnskap skal det gis følgende informasjon om leieavtaler:

7.2.1 Finansielle leieavtaler

Jf. IAS 17.31:

• Netto balanseført verdi ved slutten av rapporteringsperioden for hver klasse av eiendeler.

• Gis en avstemming mellom totalsummen av framtidig minsteleie ved slutten av rapporterings-

perioden og dens nåverdi.

SAS gir, i årsregnskapet for 2011 utfyllende tilleggsinformasjon som kan avstemmes mot den

ordinære anleggsnoten. Utdrag fra noten følger nedenfor:

•

195Ernst & Young


Totalsummen av framtidig minsteleie ved slutten av rapporteringsperioden og dens

nåverdi for hver av de følgende periodene:

< 1 år

> 1 år og < 5 år

> 5 år

SAS viser, i årsregnskapet for 2011, dette på følgende måte:

• Variabel leie innregnet som en kostnad i regnskapsperioden

• Totalsum av framtidig minsteleie for framleie som forventes mottatt i henhold til

uoppsigelige framleieavtaler ved slutten av rapporteringsperioden

• Generell beskrivelse av leietakers vesentlige leieordninger, herunder blant annet:

• Beregningsgrunnlaget for betalbar variabel leie

• Forekomst av og vilkår ved fornyelses- eller kjøpsopsjoner, samt bestemmelser om

leieregulering

• Restriksjoner pålagt gjennom leieordninger, for eksempel knyttet til utbytte, ytterligere

gjeld og inngåelse av flere leieavtaler, jf. IAS 17.32

• I tillegg kommer opplysningskravene i IAS 16, IAS 36, IAS 38, IAS 40 og IAS 41 til

anvendelse for leietakere på eiendeler leid i henhold til finansielle leieavtaler


196

7.2.2 Operasjonelle leieavtaler

Jf. IAS 17.35:

• Totalsummen av framtidig minsteleie i henhold til uoppsigelige operasjonelle leieavtaler for

hver av de følgende periodene:

< 1 år

> 1 år og < 5 år

> 5 år

Eidesvik Offshore ASA har for eksempel satt opp denne avstemmingen for fremtidig minsteleie i

note for operasjonelle leieavtaler for 2011:

Utdraget nedenfor viser hvordan SAS viser dette i årsregnskapet sitt for 2011:

197Ernst & Young


• Totalsummen av framtidig minsteleie for framleie som forventes mottatt i henhold til uoppsigelige

framleieavtaler ved slutten av rapporteringsperioden.

• Leiebeløp knyttet til leie- og framleieavtaler kostnadsført i perioden og spesifisert på følgende

måte:

• Minsteleie

• Variabel leie

• Framleiebetalinger

• Generell beskrivelse av leietakers betydelige leieordninger, herunder blant annet:

• Beregningsgrunnlaget for betalbar variabel leie

• Forekomst av og vilkår ved fornyelses- eller kjøpsopsjoner, samt bestemmelser om

leieregulering

• Restriksjoner pålagt gjennom leieordninger, for eksempel knyttet til utbytte, ytterligere gjeld og

inngåelse av flere leieavtaler

Jf. IFRIC 4.13 og 4.15b:

• Ved anvendelse av IAS 17 skal betalinger og andre vederlag som kreves i henhold til avtalen,

adskilles ved avtalens begynnelse eller ved en revurdering av avtalen, og deles opp i leiebetalinger

og betalinger for andre elementer i avtalen på grunnlag av deres relative virkelige verdier. Minsteleie

definert i IAS 17.4 omfatter bare leiebetalinger (retten til å bruke eiendelen) og ikke betalinger for

andre elementer i avtalen som for eksempel tjenester og anskaffelseskost for innsatsvarer

• Finner en kjøper at det ikke er praktisk mulig å skille betalingene på en pålitelig måte, skal alle

betalinger i henhold til leieavtalen behandles som leiebetalinger med henblikk på overholdelse av

opplysningskravene i IAS 17. Samtidig skal leietaker:

• Opplyse om disse betalingene separat fra minsteleiebetalingene for andre avtaler som ikke

omfatter betalinger for andre elementer enn leie

• Spesifisere at de betalinger som det er gitt opplysninger om også omfatter betalinger for

elementer i avtalen som ikke er leie


198

7.3 I utleiers årsregnskap skal det gis følgende informasjon om leieavtaler:

7.3.1 Finansielle leieavtaler, jf. IAS 17.47 - 48

IAS 17.47:

• Avstemming av bruttoinvestering i leieavtalen og nåverdi av utestående minsteleie ved slutten av

rapporteringsperioden

• Bruttoinvestering i leieavtalen og nåverdi av utestående minsteleie ved slutten av rapporterings-

perioden skal spesifiseres på hver av de følgende periodene:

< 1 år

> 1 år og < 5 år

> 5 år

Eidesvik Offshore ASA har i årsrapporten for 2011 satt opp denne oversikten knyttet til utestående

leiebetalinger:

• Ikke-opptjent finansinntekt

• Ikke-garanterte restverdier som tilfaller utleier

• Akkumulert tapsavsetning på utestående minsteleie som ikke kan inndrives

• Variabel leie innregnet som inntekt i regnskapsperioden

• Generell beskrivelse av utleiers vesentlige leieordninger

IAS 17.48:

• Som indikator på vekst kan det være nyttig å opplyse om bruttoinvestering med fradrag for

ikke-opptjent inntekt i nye avtaler tilkommet i løpet av regnskapsperioden, samt fradrag for

oppsagte leieavtaler

199Ernst & Young


7.3.2 Operasjonelle leieavtaler, jf. IAS 17.56 – 57

• Framtidig minsteleie under uoppsigelige avtaler samlet, og for hver av de følgende periodene:

< 1 år

> 1 år og < 5 år

> 5 år

• Samlet variabel leie innregnet som inntekt i perioden

• Generell beskrivelse av utleiers leieordninger

• I tillegg kommer opplysningskravene i IAS 16, IAS 36, IAS 38, IAS 40 og IAS 41 til anvendelse for

utleiere på eiendeler utleid i henhold til operasjonelle leieavtaler

7.4 Salg og tilbakeleietransaksjoner

Etter IAS 17.65 gjelder opplysningskravene for leietakere og utleiere også ved salgs- og tilbakeleie-

transaksjoner. Kravet om beskrivelse av vesentlige leieavtaler innebærer at det skal opplyses om

unike eller uvanlige bestemmelser i avtalen eller i vilkårene for salgs – og tilbakeleietransaksjoner.

Deep Sea Supply har for eksempel i årsrapporten for 2010 omtalt i note for finansiell risiko bruk av

salgs- og tilbakeleietransaksjoner i forbindelse med finansiering:

Bank loan financing has been combined with two specially structured sale and leaseback transactions for (currently) 6 vessels. The sale and leaseback transactions are designed to withstand possible drops in the market by having fewer and leaner financial covenants compared to the senior bank loan facility. We consider the combination of senior bank loans and sale and the leaseback transaction as an effective and flexible way to finance the Company’s fleet at an acceptable cost.

Deep Sea Supply har også for 2010 omtalt salgs- og tilbakeleietransaksjoner i note for vesentlige

estimater og vurderinger:

4.2 Critical judgments in applying the group’s accounting policies (a)Classificationofsaleandleasebacktransaction The Group’s management has recognized the sale and leaseback transaction for six of its vessels in accordance with IAS 17 “Leases” and SIC Interpretation 27 “Evaluating the Substance of Transactions Involving the Legal Form of a Lease”. Management has considered that the provisions of SIC 27 are not applicable however the Group has substantial risks and rewards incidental to ownership and the exercise of the option to purchase the vessels is considered to be almost certain. Following this analysis the Group’s management has concluded that the leaseback is a finance lease since it considers that the Group retains substantially all the risks and rewards incidental to ownership since it is reasonably certain that the Group will exercise the option to purchase the vessels.


200

As a result of the above the Group has derecognized the vessels and has recognized them back at their fair value which was higher than the carrying amount. The gain has been deferred and is being amortised to the income statement over the lease term which is considered to be 12 years (refer to the accounting policy on Lease agreements).

I årsregnskapet for 2010 til Deep Sea Supply er det også egne noter som viser henholdsvis

resultateffekter og balanseførte verdier av salgs- og tilbakeleietransaksjoner samt egen note som

viser utsatt regnskapsføring av gevinst knyttet til slike avtaler:

201Ernst & Young


7.5 Vurdering av innholdet i transaksjoner som har juridisk form av en leieavtale

I henhold til SIC-27.10 skal alle sider ved en ordning som reelt sett ikke innebærer noen leieavtale

etter IAS 17, tas i betraktning ved avgjørelsen av hvilke hensiktsmessige opplysninger som er

nødvendige for å forstå ordningen og den regnskapsmessige behandlingen som er anvendt.

For eksempel har Deep Sea Supply ASA i 2010 omtalt vurderinger knyttet til innholdet i leieavtaler

opp mot SIC-27 i note for vesentlige estimater og vurderinger. Se utklipp fra note under punkt 7.4

ovenfor.

Anleggskontrakter (IAS 11)


204

1. Hvordan identifisere en anleggskontrakt

En anleggskontrakt er noe forenklet en kontrakt inngått med en tredjepart om tilvirkning av en

eiendel, eller en gruppe av eiendeler (IAS 11.3). Eksempler på dette kan være kontrakt om bygging

av vei, skip, rigger eller avanserte kabler avtalt med kunde, enten til en fast pris (fastpriskontrakt),

eller til påløpte kostnader pluss en fastsatt margin (kost pluss kontrakt).

I løpet av de siste årene har begrepet tilvirkning blitt drøftet nærmere i blant annet IFRIC 15,

Agreements for the Construction of Real Estate, som rent praktisk omhandler hvorvidt IAS 11

kan benyttes til regnskapsføring av oppføring av bygg på vegne av kunder, men som i prinsippet

omhandler hva som legges i begrepet tilvirkning. IFRIC 15.12 konstaterer at tilvirkning innebærer

at kunden kan definere hovedinnholdet i leveransen. Dersom kunden kun kan velge varianter av

produktet innenfor et spekter definert av selger skal kontrakten regnskapsføres etter IAS 18 (inntekt

og kostnad innregnes ved levering). Etter vår vurdering bør tolkningen av begrepet tilvirkning i

Anleggskontrakter (IAS 11)

Vi vil i denne artikkelen fokusere på problemstillinger ved regnskapsføring av anleggskontrakter. Anleggskontrakter kjennetegnes ved at aktiviteten som utføres normalt strekker seg over mer enn én regnskapsperiode og er løpende avhengig av skjønnsmessige vurderinger. De primære problemstillingene ved regnskapsføring av anleggskontrakter er følgelig å fastsette kontraktsinntekter og kontraktskostnader og fordele disse mellom de regnskapsperiodene som anleggskontrakten utføres over. En annen problemstilling som er mindre drøftet i litteraturen er hvordan resultat- og balansepostene skal presenteres i regnskapsrapporteringen.

Vi vil i denne artikkelen se nærmere på følgende forhold:

• Definisjon og virkeområdet for IAS 11

• Sentrale begreper i IAS 11

• Regnskapsmessig presentasjon


• Kort om skatt

205Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Anleggskontrakter (IAS 11)

IFRIC 15 også benyttes i vurderingen på andre områder enn oppføring av bygg.

Indikasjoner eller vurderingsmomenter som kan legges til grunn for vurdering om en kontrakt skal

regnskapsføres som en anleggskontrakt kan være:

a. Hovedinnholdet i leveransen er definert av kunden

b. Eiendelen er ikke levert tidligere (utviklingen av eiendelen finansieres av kunden)

c. Det er ikke sannsynelig at eiendelen kan selges til andre enn kontraktspart uten vesentlig

omarbeiding

d. Leveransen er teknisk komplisert

e. Eiendelen sammenføyes med kundens eiendel eller bygges på kundens eiendom

f. Produksjonstiden har lang varighet

Det må gjøres en totalvurdering av momentene over ettersom disse hver for seg sjelden er

avgjørende for konklusjonen. Finanstilsynet har i Norge gjort vurderinger av dette spørsmålet og i

noen tilfeller pålagt selskaper å endre regnskapsføringen fordi de mener leveranser som selskapet

hadde klassifisert som en anleggskontrakt i realiteten var en ordinær leveransekontrakt. Det er

derfor viktig at selskapene gjør en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle for å vurdere hvorvidt IAS

11 eller IAS 18 kommet til anvendelse.

Eksempel på en anleggskontrakt kan være montering av styrings- og sikkerhetssystemer til en

rigg. Selve komponentene kan være relativt standardiserte, men det må gjøres tilpasninger både

i software og hardware for å passe til den spesifikke riggen, og en vesentlig del av kontrakten kan

bestå i å montere utstyret. Et annet eksempel er bygging av vei på statens eiendom. Her er det i

relativt åpenbart at kontrakten gjelder tilvirkning siden hovedinnholdet er definert av kunden, veien

kan ikke leveres til andre, eiendelen sammenføyes med statens eiendom, og normalt tar det lang tid

å bygge en vei.

Tilvirkningen av immaterielle eiendeler faller etter standardenes ordlyd normalt utenfor standardens

virkeområde. I enkelte kontrakter er det imidlertid behov for å trekke inn vurderinger rundt

immaterielle eiendeler. Det er ikke uvanlig at det i forbindelse med anleggskontrakter også utføres

utviklingsarbeid. Dersom selskapet beholder rettigheter til de immaterielle rettighetene som utvikles

må det vurderes hvorvidt utviklingskostnadene skal inkluderes i prosjektregnskapsføringen, eller

balanseføres separat som en immateriell eiendel. Problemstillingen drøftes ikke nærmere i det

følgende.

2. Kontraktsinntekter, kontraktskostnader og fremdriftsmåling

Formålet med bestemmelsene i IAS 11 er at regnskapsrapporteringen løpende skal reflektere de

aktivitetene selskapet utfører i tiden fra oppstart av arbeidet og frem til det endelige produktet blir

levert til kunden.


206

Både kontraktsinntekten og kontraktskostnaden i en anleggskontrakt vil være gjenstand for

betydelig skjønn basert på estimater, og normalt må det påregnes endring i estimatene under

prosjektperioden. Dette stiller krav til tett oppfølging fra regnskapsavleggerens side med

periodevise vurderinger av estimater og vurdering av risiko basert på utviklingen i prosjektet. For

kontrakter hvor selskapet har liten erfaring med tilvirkning av eiendelen eller liten erfaring med

kunden, vil det normalt knyttes større usikkerhet til lønnsomheten i prosjektet.

Vurdering av fremdriften i prosjektet avgjør hvor stor del av kontraktsinntekten og kontrakts-

kostnaden som skal innregnes i perioden. Måling av fremdrift er også normalt basert på en

skjønnsmessig vurdering, både når det gjelder metode for fremdriftsmåling og når det gjelder

selve målingen. Metode for beregning av fremdrift må baseres på en vurdering av hva som best

reflekterer aktiviteten og verdiskapningen i prosjektet.

Vi vil i dette avsnittet oppsummere hva som inngår i begrepene kontraktsinntekter og kontraktskost-

nader som til sammen utgjør prosjektkalkylen, samt redegjøre kort for ulike metoder for måling av

fremdrift. Deretter vil vi gjennomgå et konkret eksempel på regnskapsføring av anleggskontrakter.

For mer utfyllende tolkning av begrepene i standarden henvises det til boken IFRS i Norge utgitt av

Ernst & Young, i kapitlet om IAS 11 Anleggskontrakter.

2.1 Kontraktsinntekter

Kontraktsinntekter er den totale forventede inntekten i prosjektet og kan omfatte følgende

(IAS 11.11):

a. Kontraktspris

b. Endringsordre (jf. avsnitt 2.4)

c. Tilleggsordre (jf. avsnitt 2.4)

d. Incentivordninger

e. Krav mot kunden

Kontraktsprisen kan være avtalt som en fastpris, eller den kan være variabel avhengig av hvordan

kontrakten er utformet. Kosttypekontrakter (for eksempel kost pluss kontrakter) vil innebære en

variabel inntekt som avhenger av kostnaden i prosjektet og risikoen for tap i disse prosjektene er

ofte lavere enn for fastpriskontrakter.

Incentivordninger inkluderes i kontraktsinntekten dersom det er sannsynelig at de oppnås. Dette kan

for eksempel være tilleggsbetaling ved oppnådde milepæler innen avtalte tidsfrister eller et høyere

prosentvis påslag i kost pluss kontrakter dersom kostnadene holdes lave.

Krav mot kunden kan for eksempel oppstå ved uenighet om en endringsordre. For at kravene skal

kunne tillegges kontraktsinntekten må fremdriften i prosjektet ha oppnådd en så høy fremdrift at

207Ernst & Young


det er sannsynelig at kravet vil bli godkjent.

For alle elementer i kontraktsinntekten er det krav om at inntekten kan måles pålitelig. Standarden

konstaterer at dersom forventet inntekt i kontrakten ikke kan måles pålitelig, skal inntekter i

perioden kun innregnes til et nivå som tilsvarer påløpte kostnader som forventes inndekket (det vil

si inntektsføring uten fortjeneste). Periodens kostnad skal måles til faktisk påløpte kostnader (IAS

11.32)

2.2 Kontraktskostnader

Kontraktskostnader består av totale forventende direkte kostnader knyttet til kontrakten, indirekte

kostnader som kan allokeres til anleggskontrakten, og andre kostnader som kan belastes kunden i

henhold til kontrakten (IAS 11.16)

Direkte kontraktskostnader omfatter normalt (IAS 11.17)

a. Direkte lønnskostnader

b. Direkte materialer

c. Avskrivning av anleggsmidler benyttet direkte i prosjektet

d. Utgifter til flytting av anlegg, utstyr og materialer til og fra anleggsstedet,

e. Leie av maskiner og utstyr

f. Direkte kostnader knyttet til design og teknisk utforming av eiendelen

g. Estimerte garantikostnader og krav fra kunden (for eksempel dagbøter ved forsinkelse)

h. Krav fra tredjepart

Eksempler på indirekte kontraktskostnader er tatt inn i IAS 11.18 (pkt a – c). Listen nedenfor er noe

utvidet i forhold IAS 11.18.

– Indirekte lønnskostnader

– Kontraktsovervåkning

– Generell prosjektledelse

– Verktøy og utstyr

– Kvalitetskontroll

– Forsikring

– Vedlikehold

– Finanskostnader

– Indirekte kostnader for visse stabsfunksjoner (for eksempel lønningsavdeling)

Kontraktskostnaden kan ikke inneholde generelle administrasjonskostnader, salgskostnader eller

forskning og utvikling med mindre dette inngår som en del av kontrakten. Kontraktskostnaden

omfatter heller ikke avskrivning av ikke-prosjektsspesifikke driftsmidler.


208

Allokering av indirekte kostnader må gjøres på en systematisk og konsistent måte for kostnader med

felles karakteristikk. Det følger også av standarden at allokeringen skal være basert på et normalt

aktivitetsnivå. Dette skyldes at kontraktskostnaden normalt ikke skal påvirkes som følge av unormalt

liten produksjon eller et uvirksomt anlegg. IAS 2 Inventories gir noe ytterligere veiledning når det

gjelder allokering av indirekte kostnader. Det antas ikke å være vesentlige prinsipielle forskjeller

mellom allokering av indirekte kostnader til et ordinært varelager og inkludering av tilsvarende

kostnader som en del av kontraktskostnaden i en tilvirkningskontrakt.

Fordeling av indirekte kostnader bør måles ved periodens slutt og det er viktig at regnskaps-

avleggeren vurderer størrelsen på ikke fordelte indirekte kostnader. I tilfeller hvor det er betydelige

indirekte kostnader som ikke er fordelt kan dette ha betydning for om enkelte prosjekter skal

vurderes som tapsprosjekter fordi forventet margin skulle vært negativ. Ofte vil store deler av

indirekte kostnader belastes prosjektene gjennom et ”overhead-påslag” hvor kalkulerte indirekte

kostnader inkluderes i timeprisene til de som jobber med prosjektene. Kontraktskostnaden må også

reflektere en forventet utvikling i timepriser (inkludert påslag).

Kostnader knyttet til å sikre en anleggskontrakt kan kun inkluderes som en del av kontrakts-

kostnaden hvis det er sannsynlig (mer enn 50%) at foretaket vil få kontrakten, og at kostnaden

kan måles pålitelig. For eksempel bygging av en modell i forkant av konstruksjonen som er en

forutsetning for å få kontrakten.

2.3 Fastsettelse av fullføringsgrad

Fastsettelse av fullføringsgrad omfatter måling av fremdriften på den aktiviteten som er utført

i anleggskontrakten. Fullføringsgraden benyttes som utgangspunkt til beregning av opptjente

kontraktsinntekter og kostnad opptjente kontraktsinntekter for perioden. Regnskapsføring ved

bruk av fullføringsgrad betegnes løpende avregningsmetode (percentage of completion). IAS 11

forutsetter at fullføringsgrad skal måles slik at den på en pålitelig måte reflekterer den faktisk

utførte aktivitet knyttet til anleggskontrakten. Det er imidlertid viktig at det benyttes en konsistent

metode for måling av fullføringsgraden på alle anleggskontrakter som har samme karakteristika.

Generelt sett er det normalt å skille mellom input- og output–metoder for beregning av

fullføringsgrad. Ved input-metoder benyttes innsatsfaktorer som utgangspunkt for beregning av

fullføringsgraden. Denne metoden legger til grunn at aktiviteten i anleggskontrakten reflekteres

best ut fra de innsatsfaktorer som er medgått. Eksempler på slike innsatsfaktorer er timeforbruk,

materialforbruk, maskintimer og totale påløpte kontraktskostnader. Det er vanlig å fastsette

fullføringsgrad basert på andel påløpte kontraktskostnader i forhold til totale kontraktskostnader

(kost-til-kost metoden). Ved bruk av en slik metode er det imidlertid viktig at kun kostnader som

faktisk har medført aktivitet i anleggskontrakten inkluderes i andelen av påløpte kostnader, og at

innkjøp av varer til lager som gjelder fremtidig aktivitet holdes utenfor vurdering. For eksempel bør

ikke selve uttaket av innsatsfaktorer fra lager til et prosjekt eller innkjøp av et større kvantum av

råvarer (for eksempel stål eller betong) tas i betraktning ved vurdering av fullføringsgrad.

209Ernst & Young


Fullføringsgrad etter kost-til-kost metoden beregnes på følgende måte:

Totalt påløpte kontraktskostnader/ Forventet total kontraktskostnad = Fullføringsgrad

Ved bruk av output-metoder måles fremdriften når det gjelder hva som skapes eller bygges i

prosjektet. Den mest vanlige output-metoden er måling av fremdrift etter milepæler. Dette kan være

milepæler i henhold til kontrakten, eller internt fastsatte milepæler. Eksempler på dette kan være

byggetrinn i et byggeprosjekt, antall kilometer vei i forhold til totalt antall kilometer, eller kontrakts-

festede tester underveis i prosjektet. Bruken av output-metoder krever ofte mer bruk av skjønn enn

bruk av input-metoder.

Dersom det forventes at kontrakten har en negativ margin (tapskontrakt) må det avsettes for hele

tapet uavhengig av fremdriften i prosjektet.

2.4 Risikoavsetninger knyttet til anleggskontrakter

I mange tilfeller vil deler av den totale forventede kontraktskostnaden være basert på risiko-

vurderinger. Det kan for eksempel være usikkerhet i forhold til forsinkelser hos kunde eller

underleverandører. I tillegg kan det være usikkerhet knyttet målingen av timeantall eller pris på

materialer. Når slike usikre poster er inkludert i prosjektkalkylen er det viktig at prosjektledelsen har

en plan for å vurdere og eventuelt løse opp slike avsetninger underveis i prosjektet. Det er viktig at

risikoavsetninger til enhver tid er basert på beste estimat og at disse gjenspeiler gjenværende risiko

i prosjektet. Kostnadene i prosjektkalkylen skal være basert på et beste estimat, og risiko-

avsetningene skal ikke brukes som en ”buffer” med tanke på eventuelle fremtidige kostnads-

overskridelser.

I noen tilfeller legges slike risikoavsetninger utenfor prosjektkalkylen som egne avsetninger i

balansen. Dette kan for eksempel være begrunnet med at ambisjonen i prosjektkalkylen fortsatt skal

være der selv om den ikke lengre er realistisk etter IAS 11, eller for å samle risikoposter for særskilt

vurdering. Slike avsetninger er fortsatt en del av kontraktskostnaden slik at total eksponering må

multipliseres med fullføringsgraden i prosjektet. I den grad medgått kostnader benyttes i fremdrifts-

beregningen må også den forventede kostnaden knyttet til risikoen tillegges kontraktskostnaden, og

eventuelle påløpte kostnader knyttet til risikoen må inkluderes i totalt påløpte kostnader.

2.5 Endringsordre, tilleggsordre og opsjoner

I etterkant av en fremforhandlet kontrakt skjer det ofte at kunden enten ønsker endringer

i eiendelen (endringsordre), eller å legge ytterligere elementer/funksjoner til i leveransen

(tilleggsordre). En endringsordre vil normalt påvirke både inntektssiden og kostnadssiden i

prosjektet, og skal reflekteres i prosjektkalkylen når det er sannsynelig at den vil inntreffe (normalt

når kunden bekrefter ordren). Eksempler på endringsordre kan være at kunden ønsker en annen


210

plassering av en bro over en vei enn opprinnelig avtalt, eller endringer i interiøret på et cruiseskip.

Tilleggsordre er i utgangspunktet egne leveranser, men skal ses i sammenheng med den

opprinnelige kontrakten dersom tilleggene i det vesentlige er like som i den opprinnelige kontrakten.

Hvis tilleggsordren er fremforhandlet uavhengig av den opprinnelige kontrakten er dette normalt å

anse som en separat avtale. Eksempler på forhold som normalt skal vurderes som en endringsordre

kan være at kunden ønsker en større bro over en vei, eller at de ønsker at et bygg skal være en

etasje høyere enn opprinnelig avtalt.

Opsjoner er ikke en avtale om levering av eiendeler og skal ikke vurderes sammen med inngått

avtale om leveranse. Et eksempel på dette kan være en avtale om levering av en borerigg hvor

kunden har opsjon på å bestille en lik rigg til en gitt pris innenfor et gitt tidsrom. Hvis vi antar at

kunden utøver opsjonen på rigg nummer to, skal de to riggene i dette tilfellet vurderes hver for seg.

Dette gjelder selv om den første riggen gir et tap og den siste gir en gevinst på grunn av kopieffekter

fra den første riggen (separate og segmenterte kontrakter er nærmere beskrevet nedenfor).

2.6 Kombinerte og segmenterte anleggskontrakter

En kombinert anleggskontrakt er en gruppe enkeltkontrakter som skal vurderes som én anleggs-

kontrakt. Dette innebærer at regnskapsavlegger må vurdere en felles fullføringsgrad for den

samlede leveransen. Det foreligger relativt strenge krav til hva som kvalifiserer som kombinerte

anleggskontrakter (IAS 11.9):

a. Gruppen av kontrakter er forhandlet som en enkelt kontrakt

b. Kontraktene er så tett relatert at de i realiteten er en del av en enkelt anleggskontrakt

med felles totalfortjeneste

c. Kontraktene blir utført fortløpende og sammenhengene

I praksis innebærer punkt a. at leveransene i enkeltkontraktene er vanskelig å skille økonomisk fordi

de har vært gjenstand for en felles forhandling, mens punkt b. kan for eksempel være at leveransen

av en eiendel forutsetter levering av en annen eiendel. Når det gjelder punkt a. kan vi anta at en

reder inngår kontrakter på levering av to tilnærmet like cruiseskip med et verft. Kontraktene er

inngått samtidig med lik pris på NOK 1 mrd per skip. Verftet har satt opp følgende totalkalkyler for

de to båtene.

Total kalkyle Skip 1 Skip 2 Totalt

Forventet kontraktsinntekt 1000 1000 2000

Forventet kontraktskkostnad 900 600 1500

Forventet kontraktsmargin 100 400 500

Forskjellen i marginen mellom skip 1 og skip 2 kan forklares med at verftet forventer store kopi- og

læringseffekter fra skip 1 som reduserer kostnadene ved byggingen av skip 2. De ulike forventede

211Ernst & Young


marginene er med på å underbygge at kontraktene er fremforhandlet som én anleggskontrakt. Ved

utgangen av det første året er verftet 40 % ferdig med skip 1 (målt etter påløpt kontraktskostnad/

forventet total kontraktskostnad), mens skip 2 ikke er påbegynt. Ved å vurdere kontraktene som

enkeltstående vil resultatet første år blitt som følgende:

Alt 1. Separat vurdering Skip 1 Skip 2 Totalt

Periodens inntekt 400 0 400

Periodens kostnad 360 0 360

Margin 40 0 40

Ved en kombinert vurdering hvor det utarbeides en felles fremdrift etter påløpt kostnad i forhold til

forventet kostnad vil resultatet blitt som følgende:

Total påløpt kontraktskostnad 360

Total forventet kontraktskostnad 1500

Total fremdrift 24 %

Alt 2. Kombinert vurdering Totalt

Periodens inntekt 480

Periodens kostnad 360

Margin 120

Eksemplet over viser at feil klassifisering med tanke på om kontraktene er enkeltstående eller

kombinerte kan gi relativt store utslag i resultatet for den enkelte periode. Ved bruk av milepæler

som fremdriftsmål på kombinerte kontrakter må regnskapsavlegger vurdere om oppnådde

milepæler skal avvike fra ferdigstillelsen og leveransetakten av den enkelte eiendel. Det vil si at i

eksemplet over kan det være naturlig at skip 1 har en høyere ferdigstillelse enn halvparten av det

kombinerte prosjektet i og med at deler av jobben som gjøres på skip 1 også kan vedrøre skip 2.

Segmenterte kontrakter innebærer på mange måter det motsatte av kombinerte kontrakter. En

segmentert kontrakt er en kontrakt som omfatter tilvirking av flere eiendeler, men hvor hver enkelt

eiendel behandles som en separat anleggskontrakt. Dette innebærer blant annet at det er mulig å

estimere margin og fullføringsgrad for hver av de identifiserte eiendelene. Følgende kriterier må

være oppfylt (IAS 11.8):

a. Separate tilbud har vært innlevert for hver eiendel

b. Hvert anleggsmiddel har vært gjenstand for separat forhandling, og både

kunden og kontraktøren har hatt mulighet til å akseptere eller forkaste

den aktuelle delen, og

c. Kontraktskostnad og kontraktsinntekt for hver eiendel kan identifiseres

Kriteriene for å segmentere en kontrakt må anses å være relativt strenge.


212

3. Klassifisering og presentasjon av balanseposter

3.1 Regnskapsføring av periodiseringsposter

Regnskapsføring av anleggskontrakter etter løpende avregning vil i de fleste tilfeller innebære

resultatperiodiseringer med tilhørende periodiseringer i balansen. Ved regnskapsføring av

periodiseringsposter fra anleggskontrakter skiller vi mellom to typer periodiseringer, og vi har i det

følgende omtalt de som inntektsperiodiseringer og kostnadsperiodiseringer.

Inntektsperiodiseringer har sitt opphav fra differansen mellom opptjent kontraktsinntekt beregnet

ut i fra fullføringsgrad og fakturert andel av total kontraktsinntekt. Det vil følgelig være nødvendig

med inntektsperiodiseringer dersom faktureringen knyttet til kontrakten ikke følger samme mønster

som innregning av inntekten. Inntektsperiodiseringene kan splittes i to undergrupper/ kontoer:

• Utført/inntektsført, men ikke fakturert arbeid (eiendel)

• Fakturert, men ikke utført/inntektsført arbeid (forpliktelse)

Kostnadsperiodiseringer har sitt opphav fra differansen mellom kontraktskostnader basert på

fullføringsgrad (”kostnad opptjent kontraktsinntekt”) og påløpte kontraktskostnader. Denne type

periodisering vil normalt ikke oppstå dersom fullføringsgraden fastsettes ut fra andel påløpte

kontraktskostnader i forhold til total kontraktskostnad (kost-til-kost metoden) siden det er påløpte

kostnader som er input til beregningen av fullføringsgraden i prosjektet. Hvis prosjektet derimot

er belastet kostnader som ikke er tatt hensyn til ved målingen av fremdrift fordi de er av en passiv

karakter (for eksempel kjøp av komponenter til prosjektet som ikke er bearbeidet), vil det likevel

kunne oppstå periodiseringer på kostnadssiden. Kostnadsperiodiseringer vil imidlertid alltid finne

sted når fullføringsgrad er beregnet på andre metoder som for eksempel milepæler eller påløpte

timer i forhold til totalt estimerte timer. Kostnadsperiodiseringene kan, på samme måte som

inntektsperiodiseringene, splittes i to undergrupper/ kontoer:

• Utsatt kostnad (ofte benevnt som ”varer i arbeid”) (eiendel)

• Fremskutt kostnad (forpliktelse)

Hver anleggskontrakt vil gjennom hele prosjektperioden normalt ha en saldo for inntekts-

periodisering og en saldo for kostnadsperiodisering. De fire periodiseringskontoene over blir

normalt benyttet for bokføringstekniske formål og som grunnlag for noteinformasjon (se eget

avsnitt om noteinformasjon). I enkelte tilfeller benyttes også undergruppene som egne regnskaps-

linjer i årsregnskapet. Transaksjoner fra anleggskontrakter vil også kunne inkludere kundefordringer

og leverandørgjeld. Risikoavsetninger knyttet til prosjektene som ikke er tatt hensyn til i prosjekt-

kalkylene er i realiteten kostnadsperiodiseringer.

213Ernst & Young


Under viser vi hvordan balansepostene fremkommer ved hjelp av et talleksempel. Talleksempelet tar

utgangspunkt i et skipsverft som har seks pågående kontrakter. Disse kontraktene har egenskaper

som regnskapsmessig omfattes av bestemmelsene for regnskapsføring av anleggskontrakter.

Leveransene har forskjellige karakteristika og kontraktene har ulik utforming, noe som medfører at

skipsverftet har benyttet forskjellige metoder for måling av fremdriften. Vi har nedenfor presentert

den enkelte anleggskontrakts kalkyle, fullføringsgrad, metode for fastsettelse av fullføringsgrad og

regnskapsførte beløp.

Vi har nedenfor presentert de identifiserte periodiseringene fra eksempelet som ble introdusert

ovenfor. Tabellen viser bokføringstekniske periodiseringer slik de ofte fremkommer i hovedboken.

Tabellen viser periodiseringer for det enkelte prosjekt. Vi har i eksemplet valgt å presentere

tapsavsetningene på en separat konto, og ikke inkludert beløpene i kostnadsperiodiseringene.

Det vil imidlertid ikke være feil å regnskapsføre tapsavsetningen mot de ovennevnte kontoene

for kostnadsperiodisering, men vi erfarer at mange selskaper av praktiske årsaker velger å

regnskapsføre slike tapsavsetninger på separate kontoer i hovedboken.


214

Henvisning Kontrakt

1

Kontrakt

2

Kontrakt

3

Kontrakt

4

Kontrakt

5

Kontrakt

6

Totalt

Prosjektkalkyle:

IAS 11.11 Total kontrakts-

inntekt

1 000 1 000 2 000 2 000 3 000 4 000 13 000


kostnad

600 600 1 500 2 100 3 100 2 000 9 900

Margin i

kontraktkalyle

400 400 500 -100 -100 2 000 3 100

IAS 11.22 Fullføringsgrad 40 % 40 % 50 % 50 % 60 % 70 %

IAS 11.30 Metode for

fremdriftsmåling

Milepæler Kost-til-

kost

Kost-til-

kost

Kost-til-

kost

Milepæler Milepæler

IAS 11.22 Opptjent kontrakts-

inntekt i perioden

400 400 1 000 1 000 1 800 2 800 7 400

IAS 11.22 Kostnader opptjent

kontraktsinntekt i

perioden

240 240 750 1 050 1 860 1 400 5 540

IAS 11.36 Regnskapsført

forventet

underskudd ved

kontrakt

50 40 90

Regnskapsført

margin

160 160 250 -100 -100 1 400 1 770

Påløpt kontrakts-

kostnad

400 240 750 1 050 500 1 300 4 240


kontraktsinntekt i

perioden

240 240 750 1 050 1 860 1 400 5 540

Periodiserte

kontraktkostnader

(A)

160 0 0 0 -1 360 -100 -1 300


inntekt i perioden

400 400 1 000 1 000 1 800 2 800 7 400

Fakturert til kunde 700 700 450 450 2 500 2 700 7 500

Periodiserte

kontraktsinntekter

(B)

-300 -300 550 550 -700 100 -100

Fremdriftsfakturert

til kunde

400 400 450 450 1 800 2 700 6 200

Forskuddsfaturert

til kunde

300 300 700 1 300

*Herav kundeford-

ringer

200 200 100 500

*Herav mottatte

forskudd fra kunder

100 100 600 800

215Ernst & Young


3.2 Presentasjon av balanseposter

IAS 11 inneholder begrenset veiledning om hvordan balanseposter knyttet til anleggskontrakter skal

presenteres i regnskapsrapporteringen. Dette har medført en uensartet praksis ved presentasjon av

anleggskontrakter blant selskaper som benytter IFRS.

Periodiseringspostene fra anleggskontrakter skal presenteres i balansen etter kravene i IAS 11.42.

Standardens metodikk medfører i utgangspunktet at periodiseringspostene skal presenteres ved

kun to balanseposter. Bruttobeløp skyldig fra kunder presenteres som en eiendel, mens bruttobeløp

skyldig til kunder presenteres som en forpliktelse.

IAS 11.43-44 utdyper hvordan beregningen av beløpene som presenteres i balansen skal utføres.

Beregningen skal utføres på kontraktsnivå, noe som medfører at hver enkelt anleggskontrakt

skal vurderes individuelt med tanke på om den skal presenteres som en eiendel eller forpliktelse i

balansen. Vi har nedenfor illustrert med en skjematisk oppstilling for hvordan standarden fastsetter

at beregningen skal utføres.

Kontrakt 1

Kontrakt 2

Kontrakt 3

Kontrakt 4

Kontrakt 5

Kontrakt 6

Totalt

Konto 1xxx - Utført, ikke fakturert produksjon (B)

550 550 100 1 200

Konto 2xxx - Fakturert, ikke utført produksjon (B)

-300 -300 -700 -1 300

Konto 1xxx - Utsatt kostnad – ”varer i arbeid” (A)

160 160

Konto 2xxx - Fremskutt kostnad (A)

-1 360 -100 -1 460

Netto bokført pr prosjekt -140 -300 550 550 -2 060 - -1 400

Konto 2xxx - Avsetning for forventet underskudd i kontrakt

-50 -40 -90

Sum bokført -1 490

Henvisning Kontrakt

1

Kontrakt

2

Kontrakt

3

Kontrakt

4

Kontrakt

5

Kontrakt

6

Totalt

Prosjektkalkyle:


inntekt

1 000 1 000 2 000 2 000 3 000 4 000 13 000


kostnad

600 600 1 500 2 100 3 100 2 000 9 900

Margin i

kontraktkalyle

400 400 500 -100 -100 2 000 3 100

IAS 11.22 Fullføringsgrad 40 % 40 % 50 % 50 % 60 % 70 %

IAS 11.30 Metode for

fremdriftsmåling

Milepæler Kost-til-

kost

Kost-til-

kost

Kost-til-

kost

Milepæler Milepæler


inntekt i perioden

400 400 1 000 1 000 1 800 2 800 7 400


kontraktsinntekt i

perioden

240 240 750 1 050 1 860 1 400 5 540

IAS 11.36 Regnskapsført

forventet

underskudd ved

kontrakt

50 40 90


216

Hvis beregningen ved anleggskontrakten resulterer i et positivt beløp skal den klassifiseres som

en eiendel i balansen, mens negative nettobeløp klassifiseres som en forpliktelse. Vi har nedenfor

presentert beregningene og klassifiseringene for de kontrakter som er benyttet ved vårt eksempel.

Påløpt kontraktskostnad

+ Regnskapsført margin

- Fremdriftsfakturert til kunde

= Brutto beløp skyldig fra kunder for kontraktsarbeid <- Hvis positivt beløp

= Brutto beløp skyldig til kunder for kontraktsarbeid <- Hvis negativ beløp

Kontrakt 1

Kontrakt 2

Kontrakt 3

Kontrakt 4

Kontrakt 5

Kontrakt 6

Totalt

Påløpt kontraktskostnad 400 240 750 1 050 500 1 300 4 240

Regnskapsført margin 160 160 250 -100 -100 1 400 1 770

Totalt 560 400 1 000 950 400 2 700 6 010

Fremdriftsfakturert til kunde

-400 -400 -450 -450 -1 800 -2 700 -6 200

Brutto beløp skyldig fra kunder for kontrakts-arbeid

160 550 500 1 210

Brutto beløp skyldig til kunder for kontrakts-arbeid

-1 400 -1 400

Sum *) -190

*) Forskjellen mellom summen over (-190) og sum bokført (-1 490) utgjøres av sum forskuddsfakture-ringer (1 300) som presenteres adskilt fra balanseposten "brutto skyldig til kunder for kontraktsarbeid".

217Ernst & Young


Tabellen viser at standardens formulering av metode for beregning ved klassifisering gir samme

resultat som en nettoføring av de fire periodiseringskontoene som presenter over. Regnskapsføres

avsetninger ved tapskontrakter utenfor de fire vanlige periodiseringskontoene må eventuelle

kontoer for tapsavsetninger inkluderes i beregningen. Vi kan derfor utlede følgende sammenheng

mellom bruk av de fire periodiseringskontoene og standardens metode for beregning av beløp til

presentasjon i balansen:

Tabellen nedenfor viser hvordan selskapet vi har benyttet i vårt eksempel presenterer anleggs-

kontraktene i deres balanse pr rapporteringsdato

Balanse pr 31.12 x1

Omløpsmidler:

Anleggskontrakter under utførelse, eiendel 1 210

Kortsiktig gjeld:

Anleggskontrakter under utførelse, forpliktelse 1 400

Brutto beløp skyldig til/fra kunder for kontraktsarbeid =

+= KostnadsperiodiseringenInntektsperiodiseringen (uten å

inkludere evt. forskuddsfakturering)

+ -Påløpte kontraktkostnader

Regnskapsførtmargin

Fremdriftsfakturert til kunde

+ - -= Påløpte kontraktkostnader

Opptjentkontaktsinntekt

Kostnad opptjentkontraktsinntekt

Fremdriftsfakturerttil kunde

IAS 11 - definisjon


218

Nedenfor har vi tatt med som eksempel et utdrag bra balansen til Alstom for årsregnskapet

2010/2011:

Presentert som brutto skyldig fra kunder vedrørende anleggskontrakter:

Presentert som brutto skyldig fra kunder vedrørende anleggskontrakter:

Vi ser at Alstom, i tråd med vårt regneeksempel, presenterer to balanseposter. En linje på

eiendelssiden som representerer de prosjektene der Alstom har netto til gode fra kundene samt en

linje på gjeldssiden som er summen av prosjektene der selskapet er netto skyldig til kundene for

kontraktsarbeid.

Balanseposter knyttet til prosjekter inngår i varekretsløpet og klassifiseres derfor under kortsiktige

poster, selv om prosjektet skulle gå over flere år. IAS 11 gir likevel ingen veiledning om hvilken

regnskapslinje postene bør føres på. Praksis er også ulik på dette området, men vår anbefaling er

at disse skilles ut på egne balanseposter i oversikt over eiendeler og forpliktelser. Vi er også av den

oppfatning at det ikke er i strid med IFRS å benytte flere balanseposter enn det som fremgår av

standarden, for eksempel at regnskapsrapporteringen viser alle fire undergrupper og dermed en full

bruttoføring av balansepostene. Argumentet for dette er at IAS 11 legger opp til en nettoføring av

balanseposter som kan ha ulik risiko (inntektssiden og kostnadssiden av kontrakten).

219Ernst & Young


Ser vi på øvrige balanseposter knyttet til anleggskontrakten er det gode argumenter for at kunde-

fordringer knyttet til en kontrakt bør nettoføres mot et eventuelt forskudd fra kunder (Fakturert,

men ikke utført/inntektsført arbeid). Fakturerte, ikke betalte beløp i kontrakter hvor fremdriften er

lavere enn faktureringstakten vil isolert sett blåse opp balanseposter med opphav i samme risiko

(kundeforholdet).

Forskudd fra kunder presenteres i utgangspunktet som en forpliktelse i balansen. Det følger av

definisjon gjennomgått over at balanseposten presenteres separat fra brutto skyldig/tilgode til/fra

kunder for kontraktsarbeid. Det kan imidlertid være gode argumenter for å presentere forskuddene

fra kunde sammen med brutto skyldig/til gode til/fra kunder for kontraktsarbeid. Her er det uansett

sentralt at det tas inn en god beskrivelse i prinsippnoten, samt presenterte tall spesifiseres og

forklares tilstrekkelig i note. Forskudd til leverandør presenteres separat, som en eiendel i balansen,

og påvirker ikke beregningen/presentasjon av brutto skyldig/til gode til/fra kunder for kontrakts-

arbeid.

4. Noteopplysninger

Krav til noteopplysninger fremkommer av IAS 11.39-45. Det skal i notene gis opplysninger om

følgende:

a. Omfanget av kontraktsinntekter som er inntektsført i regnskapsperioden

b. Hvilke metoder som er benyttet til å fastsette opptjent kontraktsinntekt

c. Hvilke metoder som er benyttet til å fastsette fullføringsgrad på kontrakter

under utførelse

d. For kontrakter som er under utførelse på balansedagen skal det i tillegg opplyses

om følgende:

i. Samlet omfang av påløpte utgifter og resultatført margin i hele

prosjektets levetid

ii. Mottatte forskudd

iii. Tilbakeholdte beløp

Tilbakeholdte beløp er akontofakturerte beløp som ikke blir betalt før vilkår som er angitt i

kontrakten for betaling av slike beløp er oppfylt eller før feil er rettet opp. Akontofakturerte beløp er

beløp som er fakturert for utført arbeid på en kontrakt, enten de er blitt betalt av kunden eller ikke.

Forskudd er beløp som er mottatt av selskapet før det tilhørende arbeidet er utført.

I tillegg skal det gis opplysninger om betingede forpliktelser og eiendeler i tråd med IAS 37.

Herunder vil det være sentralt å opplyse om utviklingen i avsetninger for blant annet garanti-

kostnader, reklamasjonsansvar og mulige tap.

Vi ønsker å illustrere de ovennevnte tallbaserte opplysningskrav ved hjelp av eksempelet vi har


220

benyttet i artikkelen, hvor noteopplysningene kan presenteres som følgende:

Note X - Anleggskontrakter Henvisning

Opptjent kontraktsinntekt i

regnskapsperioden

7 400 IAS 11.39 a)

Presenterte beløp i balansen er sammensatt av nettobeløpet av påløpte utgifter

tillagt innregnet margin og fratrukket fremdriftsfakturert inntekt. Beregningen

er utført på kontraktsnivå

31.12 x1 31.12.x0 Endring

Anleggskontrakter under utførelse,

eiendel

1 210 970 240 IAS 11.42 a)

Anleggskontrakter under utførelse, forp-

liktelse

-1 400 -2 050 650 IAS 11.42 b)

Netto anleggskontrakter under utførelse -190 -1 080 890

Overnevnte beløp er sammensatt av

følgende:

Påløpte utgifter tillagt innregnet margin 6 010 4 000 2 010

Fremdriftsfakturert kontraktsinntekt -6 200 -5 080 -1 120

Netto anleggskontrakter under utførelse -190 -1 080 890

Akkumulerte påløpte utgifter pluss

innregnet margin frem til rapporterings-

dato på anleggskontrakter under utførelse

10 010 IAS 11.40 a)

Mottatt forskudd fra kunder relatert til

arbeid som ikke er utført ved anleggs-

kontrakter:

800 IAS 11.40 b)

Tilbakeholdte beløp fra kunder 0 IAS 11.40 c)

Kommentar til tabellen:

Beløpet på 10 010 er sammensatt av akkumulerte påløpte utgifter pluss innregnet margin frem til

rapporteringsdato for alle igangværende anleggskontrakter. Dette medfører at påløpte utgifter og

margin fra regnskapsperioder på aktive anleggskontrakter skal inkluderes i beløpet.

Vi observerer at det er svært ulik praksis mellom selskaper ved presentasjon av noteopplysninger.

Det er etter vår mening fordelaktig at informasjon om anleggskontrakter samles i en separat note.

Vi vil også her bruke Alstom som eksempel (årsregnskap for 2010/2011):

221Ernst & Young


Revenue and margin recognition on construction and long-term service contracts and related provisions The Group recognises revenue and gross margin on construction and long-term service contracts using the percentage of completion method based on milestones; when a project review indicates a negative gross margin, the loss related to work not yet performed is immediately recognised. Recognised revenue and margin are based on estimates of total expected contract revenue and cost, which are subject to revisions as the contract progresses. Total expected revenue and cost on a contract reflect management’s current best estimate of the probable future benefits and obligations associated with the contract. Assumptions to calculate present and future obligations take into account current technology as well as the commercial and contractual positions, assessed on a contract-by-contract basis. The introduction of technologically-advanced products exposes the Group to risks of product failure significantly beyond the terms of standard contractual warranties applicable to suppliers of equipment only. Obligations on contracts may result in penalties due to late completion of contractual milestones, or unanticipated costs due to project modifications, suppliers or subcontractors’ failure to perform or delays caused by unexpected conditions or events. Warranty obligations are affected by product failure rates, material usage and service delivery costs incurred in correcting failures. Although the Group makes individual assessments on contracts, there is a risk that actual costs related to those obligations may exceed initial estimates. Estimates of contract costs and revenues at completion in case of contracts in progress and estimates of provisions in case of completed contracts may then have to be

re-assessed.

Vi ser at både metoden for å fastsette opptjent kontraktsinntekt og metoden for å fastsette

fullføringsgrad er beskrevet i prinsippnoten.

Fra selve noten om anleggskontrakter, ser vi at Alstom gir følgende spesifikasjon:


222

5. Anleggskontrakter og skatt

Slik det fremgår over skal anleggskontrakter regnskapsføres etter løpende avregning som innebærer

at inntekter og kostnader innregnes før eiendelen som er tilvirket leveres til kunden. Hovedregelen

for skattemessig resultatføring av tilsvarende inntekter og kostnader følger av realisasjons-

prinsippet. Ved salgsavtaler innebærer dette at selger får en ubetinget rett til ytelsen

(kontraktsbeløpet) når han selv har prestert sin ytelse. Dette vil normalt være sammenfallende

med tidspunktet for kundens aksept av leveransen i henhold til kontrakten. En kontrakt kan også

inneholde flere leveranser som skattemessig må vurderes separat avhengig om retten til vederlag

er knyttet til hver delleveranse. Sammenslåing av kontrakter skattemessig følger de samme

prinsippene, men er mindre relevant i praksis.

Ulikheten i regnskaps- og skattemessig behandling av anleggskontrakter fører til positive

midlertidige forskjeller (utsatt skatt). Det er verdt å merke seg at prosjektbeholdninger skattemessig

er å betrakte som varelager som etter norske skatteregler kun består av direkte kostnader

(skattelovens kapittel 14). Konsekvensen av dette er at indirekte kostnader knyttet til tilvirknings-

kontrakten kan fradragsføres løpende og vil øke positive midlertidige forskjeller tilsvarende1).

Eksempelet nedenfor illustrerer beregningen av utsatt skatt knyttet til ett prosjekt:

Prosjekt 1

Totale innregnede inntekter 1000

- Totale innregnede direkte kostnader 400

- Totale innregnede indirekte kostnader 300

=Total innregnet margin 300

Beregning av midlertidige forskjeller alternativ I

Totale innregnede inntekter 1000

- Totale innregnede direkte kostnader 400

=Positive midlertidige forskjeller 600

Beregning av midlertidige forskjeller alternativ II

Total innregnet margin 300

+Totale innregnede indirekte kostnader 300

=Positive midlertidige forskjeller 600

Utsatt skatt i balansen (28% av midlertidige forskjeller) 168

¹ Forutsatt at kostnadene er berettiget til skattemessig fradrag i perioden

Inntektsføring- utvalgte problemstillinger ( IAS 18)


224

Inntektsføring – utvalgte problemstillinger (IAS 18)

Inntekter er normalt av stor betydning for brukerne av finansregnskapet, og det er derfor viktig for brukeren å forstå hvilke prinsipper som ligger til grunn for inntekts-føringen i et selskap. I de fleste tilfeller er inntektsføring uproblematisk, enten fordi leveringstidspunkt og vederlag er uomtvistet, eller fordi det finnes detaljerte og særskilte regler for når og med hvilket beløp inntekten skal regnskapsføres. Vi har i denne artikkelen valgt å se nærmere på noen utvalgte salgstransaksjoner hvor det kan være usikkerhet knyttet til tidfesting og måling av inntekter. Inntekter fra anleggs-kontrakter er behandlet i en separat artikkel.

Vi vil i denne artikkelen se nærmere på følgende:

• Inntektsføring av sammensatte leveranser

• Inntektsføring av software og vedlikeholdsavtaler

• Regnskapsmessig behandling av kundelojalitetsprogrammer

• Inntektsføring av kombinerte vare- og tjenesteleveranser

• Inntektsføring av teletjenester

• Inntektsføring av transporttjenester (shipping)

1. Inntektsføring av sammensatte leveranser

Salgsavtaler kan være en sammensatt levering av to eller flere komponenter. De ulike komponentene

i slike avtaler har normalt en nær tilknytning til hverandre og i mange tilfeller kontraktfestes

leveransene i samme dokument. Slike avtaler gjelder ofte levering av en kombinasjon av varer og

tjenester, og kan strekke seg over flere regnskapsperioder. Eksempler på dette er:

• Salg av kjøretøy med tilhørende program for vedlikehold/service

• Salg av software (programvare) med vedlikehold (oppdateringer av programvaren)

• Salg av mobiltelefon og tilhørende abonnement

225Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Inntektsføring – utvalgte problemstillinger (IAS 18)

Ved inntektsføring av sammensatte leveranser er det to hovedmomenter regnskapsavleggeren må

vurdere:

1. Skal komponentene i leveransen regnskapsføres separat eller samlet?

2. Hvis komponentene i leveransen skal separeres, hvordan skal det totale vederlaget

fordeles mellom de enkelte komponentene i leveransen?

IFRS angir i liten grad detaljer for vurderinger rundt transaksjoner med sammensatte leveranser.

IAS 18.13 fastsetter imidlertid et overordnet prinsipp om at transaksjoner som er sammensatte

av flere identifiserbare komponenter skal separeres for regnskapsformål dersom en slik separering

best reflekterer det reelle økonomiske innholdet i transaksjonene. IFRS legger følgelig opp til at

salgsavtaler med flere komponenter kan vurderes separat med hensyn til fastsettelse av tidspunkt

for inntektsføring. Det følger av IAS 18.14 at inntekt må kunne måles pålitelig på tidspunktet

for inntektsføring, noe som også gjelder for ulike komponenter i en sammensatt leveranse. Det

er også gitt noe veiledning som er relevant for vurdering av sammensatte leveranser knyttet til

inntektsføring av lojalitetsprogrammer i IFRIC 13.

Under US GAAP har imidlertid standardsetter publisert mer utfyllende veiledning på området

og normalt kan slik veiledning også benyttes ved vurderinger etter IFRS. De mest fremtredende

veiledningene er publikasjonene ASC 605-25 og ASC 985-605 (videreføring av de tidligere

publikasjonene EITF 00-21 og SOP 97-2). Førstnevnte gir veiledning på sammensatte leveranser

generelt, mens sistnevnte omhandler sammensatte leveranser innenfor salg av programvare. Vi

mener at veiledningene etter US GAAP kan være nyttig ved praktiske vurderinger av hva som er det

reelle økonomiske innholdet i en transaksjon. Det er likevel viktig å være klar over at veiledningen

etter US GAAP ikke kan brukes i alle situasjoner ved IFRS-vurderinger. Spesielt gjelder dette ved

vurderinger knyttet til salg av programvare. Et viktig prinsipp i veiledningene er at de enkelte

komponentene i den sammensatte leveransen må ha en egenverdi (”stand alone value”) for at de

skal kunne separeres fra hverandre. Videre gir begge publikasjonene føringer for at inntekter skal

allokeres til den enkelte komponent i leveransen basert på ulike former for markedsverdier, og helt

uavhengig av hvordan de enkelte komponentene er priset i kontrakten mellom partene. Begrepet

egenverdi har ingen klar definisjon, men vi mener at følgende momenter kan anses som indikatorer

på at en salgsavtale innholder komponenter med selvstendig egenverdi:

• De enkelte komponentene er egnet som enkeltstående leveranser

• De enkelte komponentene kan ytes på forskjellige tidspunkt

• Den totale leveransen inneholder elementer av både av varer og tjenester

• Komponentene har forskjellige bruksområder og er ikke gjensidig avhengig av hverandre for å

fungere

Hvis komponentene i en sammensatt leveranse hver for seg anses å inneha en egenverdi, må det

vurderes hvordan det totale vederlaget skal fordeles på de enkelte komponentene i leveransen.

En slik vurdering skal etter US GAAP baseres på observerbare markedsverdier. Kan ikke slike


226

markedsverdier identifiseres, skal hele vederlaget periodiseres til tidspunktet for oppfyllelse av

leveransen som helhet, eventuelt over leveranseperioden avhengig av avtalens innhold. Dette har

ikke vært praksis etter IFRS, og heller ikke ansett som påkrevd. Innenfor ordlyden av IAS 18.13

kan også andre metoder for allokering av vederlag til de enkelte komponentene benyttes. Hvis en

eller flere av komponentene i leveransen har en selvstendig markedsverdi vil dette normalt være

det beste grunnlaget for å fordele vederlaget. Det kan for eksempel tenkes at et foretak omsetter

de samme varene og tjenestene separat i selvstendige og uavhengige transaksjoner, og prisingen

på disse transaksjonene vil da normalt være det beste grunnlaget for allokeringen av vederlaget.

I andre tilfeller kan det være naturlig å se på sammenlignbare markedspriser fra andre foretak.

Eventuelle rabatter ved samlet kjøp bør som utgangspunkt fordeles på komponentene i leveransen.

Hvis det ikke er mulig å finne markedsverdier på sammenlignbare varer og tjenester, mener vi

følgende fremgangsmåte kan benyttes for identifisering av vederlaget:

• Forventet margin: Vederlag identifiseres basert på forventet margin i sammenlignbare

leveranser

• Kost pluss: Vederlaget identifiseres basert på kostnadene som påløper ved utvikling og levering

av de enkelte komponentene i leveransen (normal margin)

• Andre metoder: Vederlag identifiseres basert på avtalte priser ved eventuelle senere leveranser

Vi har i figuren nedenfor oppsummert den fremgangsmåten vi mener er foretrukket ved vurdering

av inntektsføring på sammensatte leveranser:

IAS 18.35 krever at regnskapsprinsipper for inntektsføring er opplyst om i notene til regnskapet. Vi

har nedenfor lagt ved deler av prinsippnoten for inntekter i årsrapporten til Kongsberg Gruppen ASA

for 2011. Noten oppsummerer hvordan konsernet deler opp kombinerte leveranser, og allokerer

vederlaget til komponentene etter markedspris hvor dette finnes, eventuelt etter andre kriterier hvis

markedspris ikke eksisterer.

Har komponenten en

selvstendig egenverdi?

ja

nei

nei

ja ja nei

Observerbar

markedsverdi?

Separat innteksføring av

komponentene i leveransen

Samlet inntektsføring av

komponentene i leveransen

Annen identifiserbar

verdi?

227Ernst & Young


Kombinerteleveranserforvarer,tjenesteroglisenssalg

Innregningskriteriene anvendes separat for hver transaksjon. Ved tilfeller hvor det er kombinerte

leveranser med ulike innregningskriterier, blir de ulike elementene identifisert og inntektsført

separat. Ved salg av varer med tilhørende vedlikeholdstjeneste vil varene inntektsføres ved

levering, mens vedlikeholdstjenestene inntektsføres over den perioden tjenesten utføres.

Når det foreligger markedspriser for de ulike elementene som leveres, vil inntekten baseres

på disse prisene og inntekt for lisens vil bli innregnet ved levering. For service og vedlikehold

vil fastsatt inntekt på tjenesten bli utsatt og innregnet lineært over den perioden service og

vedlikehold utføres.

Ved salg av ulike elementer hvor det ikke foreligger markedspris, har KONGSBERG følgende

prinsipper for innregning og måling av inntekten:

• Identifisering av de ulike elementene som leveres, for eksempel lisens, service, vedlikehold og

konsulenttjenester

• Forventet kost estimeres for hvert element som service, vedlikehold og konsulenttjenester.

Videre estimeres en rimelig fortjenestemargin på de ulike elementene. Metode og forutsetninger

for estimeringen må være konsistent fra periode til periode

• Estimert kost pluss fortjenestemargin blir utsatt inntekt og innregnes lineært i den perioden

tjenestene utføres

• Lisensinntekt estimeres som kontraktssum redusert med estimert inntekt for de ovennevnte

elementene, og innregnes ved levering

1.1 Inntektsføring av programvare og vedlikeholdsavtale

Vi tar utgangspunkt i et selskap som har spesialisert seg på å levere en egenutviklet og avansert

programvare til forskjellige operatører innenfor olje og gass. Programvare består i det vesentligste

av et standardisert produkt, men for at produktet skal fungere optimalt må selskapet foreta

tilpasninger overfor den enkelte kunde. Selskapet utvikler programvaren kontinuerlig, noe som

gjenspeiles i at det tidvis utarbeides oppdaterte versjoner av programvaren.

Selskapet selger programvaren basert på omfang av brukertilgang. Kundene kjøper ønsket omfang

av brukertilganger i form av antall lisenser. Lisensene er ikke tidsbegrensede, og kunden har

følgelig evigvarene rett til å bruke den aktuelle versjonen av programvaren. For at kunden skal få

tilgang til oppdaterte versjoner av programvaren inngås en tilhørende vedlikeholdsavtale. Hvis

ikke vedlikeholdsprogram ønskes av kunden vil kjøpt programvare fungere slik den var utformet på

kjøpstidspunkt i hele bruksperioden.

Siden programvaren er ferdig utviklet er det lite kostnader knyttet til salgene. Noen av kundene

er store og strategiske for selger og har svært stor forhandlermakt ved prisfastsettelse. Dette

medfører stort spenn i avtalte vederlag. Det er også totalt sett relativt få transaksjoner. I realiteten

medfører dette at det ikke eksisterer noen veiledende eller standard priser på verken lisenser eller


228

årlig vedlikehold.

Selskapet har inngått en avtale med et oljeselskap om levering av 50 lisenser og 5 års tilhørende

vedlikehold av softwaren. Ingen av partene har rett til terminere kontrakten i avtaleperioden.

Kontrakten mellom selskapene inneholder følgende om levering og vederlag:

Leveringsdato

og fakture-

ringsdato

Antall Pris Sum

Lisenser (software versjon 1.0) 1.1.x1 50 200 10 000

Årlig vedlikehold - år 2 1.1.x2 1 700 700

Årlig vedlikehold - år 3 1.1.x3 1 900 900

Årlig vedlikehold - år 4 1.1.x4 1 1 200 1 200

Årlig vedlikehold - år 5 1.1.x5 1 1 400 1 400

Totalt vederlag i kontrakt 14 200

Kjøper har etter år 5 rett til å fornye vedlikeholdsavtalen på årlig basis. Årlig vederlag for vedlike-

hold er med ubestemt tidshorisont fastsatt til 1400 (tilsvarende pris som vedlikehold for år 5).

Kjøper har per 1.1.x1 fått overlevert, og har følgelig tilgang til å ta i bruk, alle de avtalte lisensene.

I kontraktsforhandlingene redegjorde kunden for at de i realiteten vil ta lisensene i bruk gradvis over

de kommende årene. Partene ble derfor enige om at vederlag for årlig vedlikehold skulle reflektere

forventet antall benyttede lisenser i det enkelte år. Følgelig er det en opptrapping i vederlaget for

vedlikehold. Det ble på kontraktstidspunktet antatt at alle lisenser var tatt i bruk i år x5.

Eksempelet tar for seg enkelte problemstillinger ved inntektsføring av sammensatte leveranser som

ofte forekommer i praksis. Vi ønsker i det følgende å redegjøre for våre synspunkter på regnskaps-

føring av kontrakten etter IFRS.

Det er i første omgang behov for å vurdere om det eksisterer en egenverdi for de enkelte

komponentene. Kontrakten er en todelt leveranse hvor kunden har valget mellom å kjøpe lisensen

som den er i periode 1, eller i tillegg velge periodevise oppdateringer i de påfølgende periodene.

Forutsatt at valgmuligheten er reell, må konklusjonen bli at de separate komponentene har en

egenverdi og at de i utgangspunktet bør vurderes som separate transaksjoner. Dette vil etter vår

mening også være den naturlige konklusjonen etter IAS 18.13. Det reelle økonomiske innholdet

i salgsavtalen er levering av lisensen, som kan betraktes som en vare, med påfølgende perioder

med tjenesteleveranser. Det er etter IFRS praksis for å anse lisenser og vedlikehold som separate

leveranser ved inntektsføring selv om lisens og/eller vedlikehold ikke leveres separat. Dette er

imidlertid under forutsetning om at vedlikeholdsavtalen kan forlenges uten tilleggsvederlag knyttet

til lisensen og at vederlag i en forlenget vedlikeholdsavtale ikke avviker vesentlig fra vederlaget i

den opprinnelige vedlikeholdsavtalen.

229Ernst & Young


Fordelingen av det totale vederlaget på komponentene leveransen vil i dette eksempelet være noe

utfordrende. Det er ingen direkte identifiserbare markedspriser eller sammenlignbare transaksjoner.

Kontrakten eller bakgrunnsinformasjonen knyttet til forhandlingene med kunden gir heller ikke

holdepunkter for at fordelingen av vederlaget er i henhold til markedsbaserte priser.

Identifisering av vederlag basert på marginer eller kostplussbetraktninger vil ofte være lite relevant

ved levering av egenutviklet programvare hvor marginen utgjør nesten hele vederlaget og det

meste av utgiftene er bokført ved utviklingen i tidligere perioder. Tilsvarende er det heller ikke

aktuelt å gjøre en slik tilnærming på vedlikeholdsdelen av kontrakten. I og med at arbeidet knyttet

til vedlikeholdet gjøres på en lisens som leveres til flere kunder, kan det bli veldig varierende resultat

avhengig av antall vedlikeholdskontrakter.

I eksemplet mener vi at en foretrukket indikator ved fordeling av vederlag er kontraktens angivelse

(opsjon) av det etterfølgende vederlag for vedlikehold etter endt kontraktsperiode. I mangel av

observerbare markedsverdier gir i det minste dette beløpet en indikasjon på hva partene mener er

et fornuftig vederlag på vedlikehold etter kontraktsperioden. Vi mener at man i dette eksemplet skal

se helt bort fra kontraktens opptrapping av vederlaget for vedlikeholdet ettersom kunden allerede

i år x1 har mottatt alle lisenser. Følgelig anser vi at 1400 er en fornuftig allokering av vederlag til

årlig vedlikehold. Residual mellom vederlag tilordnet vedlikehold og total kontraktssum allokeres til

lisensene. Basert på overstående mener vi at følgende allokering av vederlag er å foretrekke ved

dette eksempelet:

Tidspunkt for

inntektsføring

Antall Pris Beløp til

inntektsføring

Lisenser (software versjon 1.0) 1.1.x1 50 172 8 600

Årlig vedlikehold - år 2 x2 1 1 400 1 400




Totalt inntektsført ved

kontrakten

14 200

Det kan avslutningsvis nevnes at etter US GAAP ville selger i dette tilfellet måtte periodisere hele

vederlaget til vedlikeholdsperioden fordi US GAAP krever at salg av programvare må ha en faktisk

separat transaksjonspris for den aktuelle programvaren for at den skal ha en reell egenverdi.


230

1.2 Bonus- og lojalitetsprogram

Enkelte selskaper tilbyr sine kunder ekstra fordeler for å benytte seg av deres tjenester.

Bonusprogram har til tider vært et mye omtalt tema innen flybransjen, da det i 2007 ble innført

restriksjoner på bonuspoeng på innenlands flyvninger. Både innenfor hotell og dagligvarehandel

er bonusordninger godt innarbeidet, og mange kjeder tilbyr sine kunder muligheten til å opptjene

poeng ved kjøp.

Poengene som opparbeides benyttes til å redusere pris på neste opphold/flyreise, få gratis

overnatting eller det kan tas ut i kontanter. Enkelte bonusordninger opererer også med

egne butikker hvor bonuspoengene kan brukes til å kjøpe varer som ikke nødvendigvis har

sammenheng med det produktet eller tjenesten poengene ble opptjent. Selskap kan enten ha et

eget bonusprogram eller delta i et program ledet av en tredjepart, for eksempel NorgesGruppens

Trumfkort. Programmenes utforming kan således variere mye. Enkelte programmer krever at

kunden opparbeider seg en viss andel bonuspoeng før disse kan benyttes, mens andre kan benyttes

direkte.

Etter manglende retningslinjer for regnskapsmessig behandling av slike lojalitets- og bonusprogram

ble IFRIC 13 publisert i 2007. Det ble her konkludert med at lojalitets- og bonusprogram skal

regnskapsføres som redusert inntekt, med tilhørende balanseføring av utsatt inntekt frem til

forpliktelsen er oppfylt. Det er ikke tillatt å ta hele inntekten på transaksjonstidspunktet, med

kostnadsføring av forventet kostnad for oppfylling av forpliktelsen.

Avsetningen skal tilsvare den verdien bonuspoengene har for kunden, og ikke selskapets kostnad

ved oppfylling av forpliktelsen. Det vil si at avsetningen inneholder et marginelement. Hele den

virkelige verdien av bonuspoengene avsettes som utsatt inntekt i selskapets balanse, mens inntekts-

føringen skjer i takt med faktisk innløste poeng som andel av hvor mye av poengene som forventes å

innløses. IFRIC 13 dekker imidlertid ikke regnskapsføringen av rabattkuponger og lignende hvor det

ikke foreligger en initial transaksjon før bonusen er opparbeidet av kunde.

IFRIC 13 stiller krav til at lojalitets- og bonuspoeng må måles til virkelig verdi. Videre fremkommer

det at dette beløpet i få tilfeller kan observeres direkte i et marked, og må således estimeres (IFRIC

13, AG1). I veiledningen fremkommer det at et selskap ofte vil måtte estimere verdien med henblikk

til verdien av den fordelen bonuspoengene kan ”kjøpe”. Kan kundene velge mellom flere forskjellige

fordeler, vil virkelig verdi være et sannsynlighetsvektet gjennomsnitt av kundens valgmuligheter.

Det vil si at et flyselskap skal beregne et vektet gjennomsnitt av alle mulige ruter og tidspunkter

kundene kan benytte bonuspoengene på basert på rutenes popularitet. Det er opplagt at dette

vil være en svært omfattende regneøvelse for selskaper med slike ordninger. Det åpnes således i

AG3 for at andre verdsettelsesmetoder kan benyttes slik at det kan velges en mer kostnadseffektiv

metode. Metoden som benyttes må imidlertid ta hensyn til kravene i IFIC 13 i størst mulig grad.

Behandlingen av lojalitets- og bonusprogrammer kan illustres med følgende eksempel:

231Ernst & Young


Salg av hotellrom for totalt kr. 1 000 har medført at hotellets kunder har opparbeidet seg 200

bonuspoeng. Selskapet estimerer virkelig verdi av hvert av poengene til å være kr. 0,5 basert på for

eksempel at poengene gir en tilsvarende rabatt ved bruk. Avsetning for utsatt inntekt blir dermed kr.

100. Selskapet forventer at 70 % av bonuspoengene blir benyttet.

ÅR 1

Gjennom året har 35 poeng blitt benyttet av selskapets kunder som rabatt for andre overnattinger.

Selskapet inntektsfører således (35 / 70) x 100 = kr 50.

ÅR 2

Basert på ny informasjon og historikk endrer nå ledelsen sin forventing om benyttet bonuspoeng til

80. Gjennom år 2 er det benyttet 37 bonuspoeng, som medfører at totalt (35 + 37) 72 bonuspoeng

er benyttet. Akkumulert inntekt blir da (72 / 80) x 100 = kr 90. Tidligere har kr 50 blitt inntektsført,

slik at inntektsføring i år 2 blir (90 – 50) = kr 40.

ÅR 3

Det tredje året blir 8 bonuspoeng innløst, som medfører at totalt 80 poeng er benyttet. Selskapet

har ikke endret forventning, slik at det ikke forventes ytterligere benyttelse i senere perioder.

Akkumulert inntektsføring blir i år 3 (80 / 80) x 100 = kr 100. Hittil har (50 + 40) = kr 90 blitt

inntektsført, slik at inntektsføring i år 3 blir (100-90) = kr 10. All den utsatte inntekten har nå blitt

inntektsført.

Eksempelet regnskapsføres på følgende måte:

ÅR 0 Debet Kredit

Salgsinntekt (R) 900

Bank / fordring (B) 1000

Utsatt inntekt (B) 100

ÅR 1 Debet Kredit

Salgsinntekt (R) 50


ÅR 2 Debet Kredit

Salgsinntekt (R) 40


ÅR 3 Debet Kredit

Salgsinntekt (R) 10


Omtalen av bonus- og lojalitetsprogrammer i selskaps årsrapporter varierer i stor grad.


232

SAS har følgende beskrivelse av regnskapsføring av bonusprogram i årsrapport for 2011:

Loyalty program

The Group operates a frequent flyer program, EuroBonus, through which customers can earn

bonus points by flying with SAS and/or other Star Alliance companies and credit card companies.

Under IFRIC 13, the awarding of loyalty points is considered a seperately identifiable transaction

in purchases of airline tickets. The portion of the ticket price allocated to loyalty points is

measured at fair value and not recognized as revenue until the period in which the obligation is

fulfilled.

Norwegian har imidlertid noe mer utfyllende informasjon i sin årsrapport:

Corporate customers gain cash points on all airfares. Private customers gain cash points on

international flights only, as domestic flights in Norway are prohibited from cash points earning

for private customers.

Customer cash points gained from purchasing airline tickets and purchases from Call Norwegian

are recognized as a liability in the balance sheet and deducted from the value of the purchase at

the date of purchase. The customer cash point liability is derecognized from the balance sheet

and recognized as income when customers utilize their cash points.

Earned customer cash points on 1% reward from Bank Norwegian are recognized as a liability in

the balance sheet and immediately expensed. When the customers utilize earned cash points, the

liability is derecognized and cash payment on the Group’s services reduced.

Unutilized cash points are derecognized from the balance sheet after three years. The liability

is measured at fair value and classified as short term, as available statistics as of 31 December

2011 indicate that customer cash points are utilized within one year. Hence, the carrying value

of the liability is estimated as the fair value of the liability.

1.3 Salg av kjøretøy med servicekontrakter

Salg av kjøretøy, herunder person- og lastebiler inkluderer i mange tilfeller service- og vedlikeholds-

avtaler. Det vil si at salgsavtalen består av to elementer, kjøretøyet og serviceavtalen. Dette er da en

leveranse som kommer inn under IAS 18.13 om sammensatte leveranser. Elementene i leveransen

må identifiseres og splittes opp, for så å regnskapsføres på forskjellige måter. Inntekten og

kostnaden knyttet til levering av eiendelen regnskapsføres når kunden har overtatt eiendelen, mens

serviceavtalen må periodiseres over hele avtalens løpetid. Det er viktig å skille mellom garanti-

og serviceavtaler. Inntekt knyttet til serviceavtaler periodiseres over en avtales løpetid, mens

garantiavtalen inntektsføres umiddelbart. Det vil imidlertid oppstå en kostnadsavsetning i balansen

basert på estimerte fremtidige garantiutgifter.

233Ernst & Young


Det kan være utfordrende å avgjøre hvordan fordelingen av inntekt skal være mellom de to

elementene da det ofte inngår et rabattelement i slike transaksjoner. I utgangspunktet skal

fordelingen skje på bakgrunn av serviceavtalens markedspris. I mange tilfeller kan det være

problematisk å observere avtalens markedspris. En praktisk tilnærming vil da være å avsette

inntekt tilordnet serviceavtalen tilsvarende kostnader som vil påløpe ved oppfyllelse av selskapets

forpliktelse, med tillegg av en margin. Det vil være nærliggende å fastsette margin på samme nivå

som ved salg av serviceavtalen separat.

Inntektsføringen av serviceavtalen skal skje i takt med fullføringsgraden. Fullføringsgraden kan

fastsettes ved hjelp av en rekke forskjellige metoder, men innen bilindustrien benyttes i hovedsak

påløpte kostnaders andel av estimert totalkostnad eller i noen tifeller antall kjørte kilomenter av

totalt avtalt kjørelengde. Uavhengig av metode for måling av fullføringsgrad er formålet at inntekten

skal fordeles korrekt over avtalens løpetid.

Lastebilprodusenten Scania omtaler serviceavtalene på følgende måte i sin prinsippnote:

Service-relatedproducts

Income for service and repairs is recognised as income when the service is performed. For

service and repair contracts, income is allocated over the life of the contracts, as expenses for

the fulfilment of the contract arise.

Videre gis følgende noteopplysninger:

I tillegg til utsatt inntekt må selskapene gjøre en avsetning for tap på servicekontraktene i de tilfeller

det antas at den utsatte inntekten ikke lengre vil overstige de kostnadene selskapet pådrar seg for å

oppfylle forpliktelsen til kunden. Dette må vurderes gjennom hele kontraktens løpetid.


234

Scania viser avsetningen for tap på servicekontrakter i notene til sitt årsregnskap på følgende måte:

For forhandlere med en rekke service- og vedlikeholdskontrakter kan oppfølging av hver enkelt

kontrakt individuelt være problematisk. De fleste forhandlere har således en tilnærming hvor de

over tid, basert på historikk og erfaring, har utarbeidet en forventet kurve for kostnadspådrag over

servicekontraktens løpetid. I mange tilfeller vil det vise seg at kostnadene øker etter hvert som bilen

blir eldre. Inntektsføringen i disse tilfellene øker tilsvarende utover kontraktens løpetid.

Den regnskapsmessige behandlingen kan illustreres med følgende eksempel:

En bilforhandler selger en bil for totalt 1 000. Inkludert i avtalen inngår ”gratis” service og

vedlikehold de neste 3 årene. Avtalen innebærer at kunden gjennomfører service, samt vedlikehold

av et utvalg slitedeler, uten ekstra betaling. Bilforhandleren har på bakgrunn av tidligere erfaring og

kjennskap til både biltype og avtale, estimert at det vil påløpe kr 100 i servicekostnader over avtales

løpetid. Markedsprisen på slike avtaler er på kr 140, og forhandleren får en utsatt inntekt støring

tilsvarende denne prisen. Marginelementet på avtalen utgjør da rundt 28 %.

Inntektsføring på transaksjonstidspunktet blir dermed (1 000 – 140) = 860.

ÅR1

Etter ett år gjennomføres første service på bilen. Totalt påløper det kostnader på kr 50. Forhandlere

inntektsfører den utsatte inntekten i takt med kostnadspådraget slik at det i år 1 inntektsføres

(140 * 50/100) = 70.

ÅR 2

År to gjennomføres kun en enkel service på bilen. Det påløper kr 10 i kostnader dette året.

Forhandler inntektsfører således (140 * 10/100) = kr 14.

235Ernst & Young


ÅR 3

Det siste året av avtalen påløper en rekke service- og vedlikeholdskostnader. Det er behov for skifte

av flere slitedeler og totalt påløper det kr 70 dette året. Forhandleren inntektsfører resterende av

den utsatte inntekten på (140 – 84) = kr 56. Kostnadene knyttet til servicekontrakten vil overstige

inntekten, og forhandleren får et regnskapsmessig tap på kr 14 siste året. Hadde forhandleren

identifisert kontraktens tapsrisiko på et tidligere tidspunkt, måtte det blitt foretatt en avsetning for

fremtidig tap på kontrakten.

Eksempelet kan regnskapsføres på følgende måte:

År 0 Debet Kredit

Driftsinntekt (R) 860

Bank (B) 1000


Varekostnad (R) 500

Varelager (B) 500

År 1 Debet Kredit



Varekostnad (R) 50

Varelager (B) 50

År 2 Debet Kredit



Varekostnad (R) 10

Varelager (B) 10

År 3 Debet Kredit



Varekostnad (R) 70

Varelager (B) 70


236

1.4 Inntekstføring av teletjenester

Regnskapsføring av håndsett og tale/SMS/datatrafikk

Innen telekommunikasjon er det utstrakt bruk av sammensatte leveranser både med hensyn til salg

av varer og tjenester i kombinasjon, eller salg av en sammensatt tjenesteleveranse. I det følgende

skal vi se nærmere på hvordan slike leveranser kan inntektsføres.

Eksempel: Subsidiert håndsett inkl. abonnement

Mange mobiloperatører tilbyr subsidierte håndsett (mobiltelefon) mot at kunden binder seg til et

abonnement for en gitt periode. De to komponentene, håndsett og abonnement, har selvstendig

egenverdi og markedsverdi som er observerbare. Disse skal dermed regnskapsføres som to separate

komponenter etter IFRS. Normalt gis det et rabattelement som kunden kun får om han/hun kjøper

den sammensatte leveransen, og en regnskapsmessig problemstilling blir hvordan det rabatterte

vederlaget skal fordeles på de to komponentene.

Selv om IAS 18 krever at inntekter skal måles til virkelig verdi, gir ikke standarden en eksplisitt

veileding på hvilken metode som skal anvendes for å fordele inntekten på de identifiserbare

komponentene. De fleste telekommunikasjonsselskaper inntektsfører håndsett og abonnement som

separate identifiserbare komponenter hvor inntekten fordeles mellom komponentene basert på

deres relative virkelige verdier, men at det ikke inntektsføres mer enn det kontraktsfestede beløpet

ved levering av håndsettet.

Nedenfor følger utdrag fra prinsippnoten til Telenor ASA for 2011 som omhandler sammensatte

leveranser:

Multipleelementarrangements

When the Group delivers multiple services and/or equipment as part of one contract or

arrangement, the consideration is allocated to the separate identifiable components if the

delivered item has value to the customer on a standalone basis and there is objective and

reliable evidence of the fair value of undelivered items. The consideration is allocated between

the elements based on their relative fair values, and recognition of the revenue allocated to the

delivered item is limited to the amount that is not contingent on the delivery of additional items

or other specified performance criteria.

Eksempel

En operatør tilbyr subsidiert håndsett inkludert bindingstid til et gitt abonnement i 12 måneder.

Prisen kunden betaler for det subsidierte håndsettet er kr 1 000 og den månedlige abonne-

mentsprisen er kr 500. Virkelig verdi for håndsettet er kr 2 000 og denne prisen kan observeres i

markedet. Totalpris for pakken blir da kr 7 000.

237Ernst & Young


Produkt Virkelig verdi Fordelingsnøkkel

virkelig verdi

Relativ andel av

virkelig verdi

Håndsett 2 000 25 % 1 750

Abonnement 6 000 75 % 5 250

Sum 8 000 100 % 7 000

Siden håndsettet ikke bør innregnes til en høyere pris enn det kontraktsfestede beløpet, her på

kr 1 000, blir fordelingen av inntekten som følgende:

Produkt Allokering av inntekt

Håndsett 1 000

Abonnement 6 000

Sum 7 000

Inntekten fra håndsettet inntektsføres når den leveres til kunden, og inntekten fra abonnementet

fordeles over abonnementsperioden.

Eksempel: Abonnement med inkluderte ringeminutter, SMS og datatrafikk

Et annen relevant problemstilling er inntektsføring av fastpris-abonnement med inkluderte

ringeminutter, SMS og datatrafikk, hvor det ikke er mulig å overføre ubenyttede produkter til neste

måned.

Et abonnement med fastpris på kr 400 inkluderer følgende:

Produkt Antall

Tale 1 000 minutter

SMS 1 000

Mobildata 500 MB

Dersom kunden bruker mer enn de inkluderte ringeminuttene, SMS eller mobildata gjelder følgende

satser:

Produkt NOK

Minuttpris 0,50

SMS 0,50

Mobildata 5 pr MB

Disse satsene er dermed den observerbare markedsverdien til komponentene.


238

Ut fra en fordelingsnøkkel basert på komponentenes relative andel av virkelig verdi, får vi følgende

fordeling av inntekten:


virkelig verdi

Relativ andel av

virkelig verdi

Tale 500 14 % 56

SMS 500 14 % 56

Mobildata 2 500 72 % 288

Sum 3 500 100 % 400

Operatøren skal da inntektsføre kr 400 per måned, som fordeles med kr 56 på tale, kr 56 SMS og

kr 288 på mobildata. Dette er uavhengig av hvordan det reelle forbruket til kunden fordeler seg

mellom de inkluderte produktene. Dersom kunden har brukt mer enn det som er inkludert per

produkt, vil følgelig det overskytende inntektsføres i henhold til gjeldene satser.

Eksempel: Abonnement med inkluderte ringeminutter, SMS og datatrafikk med bindingstid på

12 måneder, hvor de to første månedene er gratis.

Samme eksempel som over benyttes, men legger til at kunden mot å binde seg for 12 måneder, får

de to første månedene gratis.

Siden gratisperioden er linket til en ikke-kansellerbar kontrakt, er vårt syn at ”gratisperioden” skal

fordeles over hele kontraktens løpetid.

Totalinntekten for bindingsperioden er kr 4 000 (400 kr*10 måneder) og skal regnskapsføres

lineært over kontraktsperioden på 12 måneder, med start ved kontraktsoppstart. Operatøren skal

dermed inntektsføre kr 333 per mnd og får følgende fordeling per produkt per måned:


virkelig verdi

Relativ andel av

virkelig verdi

Tale 500 14 % 47

SMS 500 14 % 47

Mobildata 2 500 72 % 239

Sum 3 500 100 % 333

Operatøren skal her inntektsføre kr 333 per måned, som fordeles med kr 46 på tale, kr 47 SMS

og kr 239 på mobildata. Dette er uavhengig av hvordan det reelle forbruket til kunden fordeler

seg mellom de inkluderte produktene. Dersom kunden har brukt mer enn det som er inkludert per

produkt, vil følgelig det overskytende inntektsføres i henhold til gjeldene satser.

239Ernst & Young


2. Inntektsføring av transporttjenester (shipping)

Innen shippingvirksomhet finnes det forskjellige typer avtaler for utførelse av transport-

tjenester. Avtalene inneholder til dels svært forskjellige vilkår og karakteristika, og det er normalt å

kategorisere forskjellige typer avtaler i grupper basert på likhetstrekk i vilkår og karakteristika.

I det følgende skal vi redegjøre for hvordan ulike avtaler påvirker inntektsføringen av transport-

tjenester i shippingforetak.

Inndeling av fraktkontakter

I utgangspunktet kan fraktavtaler innen shipping deles i to. Kontrakter hvor rederen stiller

hele skipet til disposisjon for motparten enten for en bestemt reise eller et avtalt tidsrom

(”charterparty”) og kontrakter hvor reder forplikter seg til å frakte gjenstander fra en lokasjon til en

annen ved bruk av et skip som rederen disponerer (”reisecerteparti”). Et reisecerteparti er normalt

å anse som en tjenesteleveranse og faller under virkeområdet til IAS 18. Inntekt fra tjeneste-

leveranser skal i henhold til IAS 18.20 regnskapsføres i takt med utførelsen av tjenesten, det vil si

basert på fullføringsgrad. I shipping-bransjen er det etablert ulike metoder for måling av

fullføringsgrad hvor de ulike metodene kan påvirke hvilken periode inntekten periodiseres til.

I praksis benyttes følgende metoder:

• Discharge-to-discharge: Inntekter og kostnader innregnes over perioden fra lossing av den

forrige fraktavtalen og frem til lossing av den inneværende fraktavtalen

• Load-to-discharge: Inntekter og kostnader innregnes over perioden fra lasting til lossing av

inneværende fraktavtale

• Load-to-load: Inntekter og kostnader innregnes over perioden fra lasting av den inneværende

fraktavtalen til lasting av den påfølgende fraktavtale

Av prinsippene over er discharge-to-discharge det mest brukte prinsippet. IFRS er ikke til hinder

for bruk av load-to-discharge, mens load-to-load ikke anbefales benyttet. Discarge-to-discharge

prinsippet bør imidlertid kun anvendes i de tilfeller man har inngått en ny kontrakt på tidspunkt

for lossing av forrige kontrakt. Er ikke ny kontrakt inngått vil eventuelle kostnader regnskapsføres

løpende i påvente av inngåelse av ny kontrakt. Sentralt ved load-to-discharge prinsippet er at

mobilisering ikke anses som en del av fraktavtalen jf. IAS 18.25. Load-to-load prinsippet anbefales

ikke benyttet da det medfører utsatt inntektsføring til etter tidspunktet for kontraktsfullføring.

Charterparty-kontrakter deles normalt inn i ”bareboat certerpartier” og ”tidscerterpartier”. Ved

tidscerterpartier stiller reder et skip til rådighet for kunden i en bestemt periode basert på faste

perioderater og det er rederen som har operatøransvaret for skipet. Operatøransvaret innebærer

normalt ansvar for mannskap, utstyr og andre kostnader knyttet til drift og vedlikehold av skipet,


240

mens kunden dekker havnekostnader og bunkers (drivstoffkostnader). Leveransen vil dermed bestå

av to deler hvor en del er utleie av skip som normalt regnskapsføres etter IAS 17 leieavtaler, og den

andre delen er leveranse av tjenester knyttet til drift og vedlikehold av skip som regnskapsføres

etter IAS 18. Ved bareboat certerpartier stiller rederen et skip til disposisjon for kunden, og det er

kunden som har operatøransvaret for skipet. En ordinær bareboat kontrakt vil normalt falle under

virkeområdet til IAS 17.

Inntektsføring av reisecerteparti-kontrakter

For å illustrere prinsippene for inntektsføring av reisecerteparti-kontrakter etter de ulike metodene

som er skissert over, benyttes følgende eksempel:

En reder har inngått en avtale om frakt av gods fra en lastehavn i USA til en lossehavn i Afrika.

Skipet befinner seg på tidspunktet for kontraktsinngåelse ved en destinasjon i Sør-Amerika hvor

skipet har blitt losset med gods etter forrige fraktavtale. Skipet har ingen fraktavtale for last fra

Sør-Amerika til USA og seiler dermed med tomt skip denne distansen (mobilisering). I forbindelse

med havneanløp i Sør-Amerika inngår også reder en kontrakt med en kunde i Europa som skal

gjennomføres etter tidspunkt for lossing i Afrika. Den nye fraktavtalen innebærer befraktning fra

en annen havn i Afrika til lossehavn i Europa. Skipet må derfor gjennomføre en ny mobilisering

etter lossing ved første havneanløp i Afrika. Fraktavtalen fra USA til Afrika vil gi en total inntekt

på USD 10 millioner. Det forventes kostnader på USD 2 millioner i forbindelse med mobiliseringen

fra Sør-Amerika til USA, og USD 3 millioner i kostnader for transporten fra USA til Afrika.

Nettoinntekten for fraktavtalen er således USD 5 millioner.

Skjematisk kan hendelsesforløpet illustreres på følgende måte:

Inntektsføringunderdischarge-to-discharge-prinsippet

Basert på discharge-to-discharge-prinsippet vil rederen på rapporteringsdato 31.12 periodisere

inntekter og kostnader ut fra en fullføringsgrad på 71,3 % (77 av totalt 108 dager) under

forutsetning av at antall påløpte dager for transporten er den beste indikator på fremdrift av

tjenesteleveransen. Legges overnevnte fullføringsgrad til grunn medfører dette en resultatføring

av nettoinntekt på USD 3,57 millioner for reder på rapporteringsdato. Regnskapsføringen av

241Ernst & Young


inntekter og tilhørende kostnader bruttoføres i rederens regnskap på rapporteringstidspunktet. Den

regnskapsmessige løsning følger av IAS 18.21 jf. IAS 18.13 og IAS 8.12.

Inntektsføringunderload-to-discharge-prinsippet

Denne metoden medfører at reder balansefører mobiliseringskostnader på USD 2 millioner

pr 1. desember. De aktiverte mobiliseringskostnadene periodiseres over samme periode som

kontraktsinntektene (load-to-discharge).

På rapporteringsdato 31.12 periodiseres inntekter og kostnader ut fra en fullføringsgrad på 50 %

basert på antall dager. Med overnevnte fullføringsgrad medfører dette resultatføring av nettoinntekt

på USD 2,5 millioner. På samme måte som under discharge-to-discharge-prinsippet regnskapsføres

inntekter og tilhørende kostnader brutto i rederens regnskap på rapporteringstidspunktet. Initial

aktivering av mobiliseringskostnader og periodisering over load-to-discharge perioden følger av IAS

18.21 jf. IAS 11.

Inntektsføringunderload-to-load-prinsippet

Ved bruk av dette prinsippet vil reder på rapporteringsdato 31.12 resultatføre en inntekt på USD

1,7 millioner. Dette representerer en fullføringsgrad på 33,3 %. Fullføringsgraden er beregnet basert

på påløpte dager i perioden fra lasting av den aktuelle kontrakten til lasting av neste kontrakt.

Load-to-load er som tidligere nevnt et prinsipp som delvis utsetter inntektsføringen til etter lossing

av varer for den aktuelle kontrakten og anbefales ikke benyttet.

Nedenfor følger utdrag fra prinsippnote til Wilh. Wilhelmsen Holding ASA sin årsrapport for 2011,

der regnskapsføring av reisecerteparti etter discharge-to-discharge prinsippet omtales:

Revenue recognition

Revenue is recognised when it is probable that a transaction will generate a future economic

benefit that will accrue to the entity and the size of the amount can be reliably estimated.

Revenues are presented net of value added tax and discounts.

Shipping and logistics activities

Total revenues and voyage related expenses in a period are accounted for as the percentage of

completed voyages. Voyage accounting consists of actual figures for completed voyages and

estimates for voyages in progress. Voyages are normally discharge-to-discharge. Except for

any period a ship is declared off-hire due to technical or other owner’s matters, a ship is always

allocated to a voyage.

Contracts of affreightment

Revenue and expenses related to voyages under contracts of affreightment are calculated on the

basis of the length of the contractual delivery, based on the number of days before and after the

end of the accounting period.


242

Inntektsføring av charterparty-kontrakter (leieavtaler)

Som omtalt over vil bareboat kontrakter og utleie av selve skipet i tidscerterpartier normalt falle

under virkeområdet til IAS 17. Avgrensningen mot tjenesteleveranse og hvorvidt fraktkontrakter

faller inn under virkeområdet til IAS 17 er et sentralt og viktig skille knyttet til inntektsføring av

fraktkontrakter. Fraktavtaler skal i henhold til IAS 17 klassifiseres som enten operasjonelle eller

finansielle. Inntekter fra operasjonelle leieavtaler skal i henhold til IAS 17.50 regnskapsføres lineært

over leieperioden med mindre en annen systematisk fordeling av inntektene bedre reflekterer

fordelen ved bruk av eiendelen. Finansielle leieavtaler behandles regnskapsmessig som et salg av

skipet. For mer detaljer om virkeområdet og regnskapsmessig behandling vises det til egen artikkel

om leieavtaler.

Nedenfor følger utdrag fra prinsippnoten til DOF ASA sin årsrapport for 2011, hvor regnskapsføring

av charterparty-kontrakter omtales:

Inntektsføringsprinsipper

Inntekt regnskapsføres når det er sannsynlig at transaksjoner vil generere fremtidige økonomiske

fordeler som vil tilflyte selskapet og beløpets størrelse kan måles pålitelig.

Inntekt fra utleie av skip regnskapsføres lineært over leieperioden.

Leieperioden starter på det tidspunkt skipet er klart til bruk for kunden og utløper på

avtalt returtidspunkt. Utleie av mannskap og vederlag for dekning av andre driftsutgifter

regnskapsføres lineært over kontraktsperioden.

Pensjoner (IAS 19)


244

Pensjoner (IAS 19)

For mange selskaper er pensjonsforpliktelser en stor og viktig post i regnskapet. Regnskapsreglene og forpliktelsens natur gjør at dette er et komplekst område. Dette gjelder med tanke på å faktisk forstå kostnaden, forpliktelsen og den økonomiske eksponeringen som et pensjonsløfte medfører, men også med tanke på de som skal produsere regnskapene og de som skal lese regnskapene. Det er viktig at pensjons-forpliktelsen beregnes på en slik måte at tallene er sammenlignbare med andre selskaper, og det er viktig at informasjon om pensjonsforpliktelsen presenteres på en strukturert og relevant måte. Fonderte pensjonsforpliktelser har den spesielle egenskapen at forpliktelse og midler presenteres netto i regnskapet. I tillegg har mange selskaper akkumulert estimatavvik som innebærer at deler av netto-forpliktelsen holdes utenfor regnskapet. For at en regnskapsbruker skal kunne forstå den reelle eksponeringen og regnskapseffektene av pensjonsforpliktelsen, må han også forstå disse forholdene.

Vi vil i denne artikkelen gå gjennom de praktiske aspektene ved regnskapsføring av pensjonsforpliktelser etter IFRS. For en nærmere beskrivelse av prinsippene i regnskaps-standarden (IAS 19) henvises det til boken IFRS i Norge utgitt av Ernst & Young.

I denne artikkelen vil vi se nærmere på følgende forhold:

• Kort om regnskapsreglene for pensjoner• Praktisk fastsettelse av beregningsforutsetninger• Kontroll med aktuarberegningen• Praktisk bokføring• Arbeidsgiveravgift• Noteopplysninger

1. Kort om regnskapsreglene

Regnskapsføring av pensjonskostnader er regulert i IAS 19. Standarden omhandler alle typer ytelser til ansatte, bortsett fra aksjebasert vederlag som er regulert i IFRS 2. Ansatteytelser i IAS 19 er inndelt i områdene kortsiktige ansatteytelser, pensjonsytelser, andre langsiktige ansatteytelser og sluttvederlag. Denne artikkelen handler kun om pensjoner.

245Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Pensjoner (IAS 19)

Pensjonsytelser er avtalte ytelser etter opphør av arbeidsforholdet (på engelsk ”post-employement benefits”). Det skilles mellom innskuddsbaserte pensjonsordninger og ytelsesbaserte pensjons-ordninger.

Innskuddsbaserte pensjonsordninger er pensjonsordninger hvor foretaket ikke har ytterligere forpliktelser enn å betale inn en fastsatt premie/bidrag til et adskilt fond. Den ansatte bærer risikoen knyttet til pensjonens størrelse. Foretaket har ikke lovet pensjon på et gitt nivå, eller garantert for en minsteavkastning på pensjonsmidlene. Alle ordninger som ikke er innskuddsbaserte, er ytelsesbaserte. Foretaket har plikt til å sørge for avtalte ytelser til de ansatte. Foretaket har risiko for at ytelsene vil koste mer enn forventet og/eller har risiko for avkastning på midlene. Skillet mellom innskudds- og ytelsesordninger gjelder også for ordninger via forsikringsselskap. I praksis vil ordninger utover de tradisjonelle innskuddsordninger, ofte bli å anse som ytelsesbaserte ordninger.

Regnskapsføring av innskuddsordninger er ukomplisert. I slike ordninger kostnadsføres beløpene som foretakene skal bidra med i perioden. I ytelsesbaserte ordninger skal det avsettes for pensjonsforpliktelser basert på en spesiell aktuarteknisk metodikk som innebærer at nåverdien av de forventede fremtidige ytelsene periodiseres lineært over opptjenings perioden. Eventuelle pensjonsmidler regnskapsføres til virkelig verdi og presenteres som reduksjon i pensjonsforplik-telsen. Endringer i forpliktelsen som skyldes endringer i forutsetninger eller grunnlagsdata (for eksempel antall ansatte eller lønnsnivå) omtales som estimatavvik og kan innregnes på ulike måter (nærmere omtalt under).

Pensjonsytelser må ikke forveksles med sluttvederlag.

Sluttvederlag er ytelser som avtales med den enkelte som en kompensasjon for å avslutte arbeids-forholdet. I mange tilfeller vil dette ligne på pensjonsytelser, og i noen tilfeller vil ytelsene også omtales som pensjon. Dette kan for eksempel være tilfelle hvor man avtaler en ekstra førtidspensjon med en medarbeider for å avslutte arbeidsforholdet. Det avgjørende skillet mellom pensjoner og sluttvederlag vil være hvorvidt ytelsene er en generell ordning i foretaket eller om det konkret avtales i forbindelse med avslutningen av arbeidsforholdet. I en slik vurdering må selskapets tidligere praksis vurderes med tanke på om det er etablert en berettiget forventning fra ansatte om for eksempel en førtidspensjon som sluttvederlag. Dersom selskapet, for eksempel, har en etablert praksis med å tilby alle som fyller 62 år en førtidspensjon, innebærer dette at de ansatte vil ha en berettiget forventning om å bli tilbudt disse betingelsene, og dermed vil disse ytelsene etter regnskaps standarden anses som pensjonsytelser. Dette innebærer at avsetningen må skje mens de ansatte arbeider i selskapet. For ordninger som defineres som sluttvederlagsordninger gjøres avsetningen og kostnadsføringen på det tidspunktet ytelsen avtales i forbindelse med avgangen.

I det følgende vil vi kun omtale regnskapsføring av ytelsesbaserte pensjonsytelser.

2. Fastsettelse av beregningsforutsetninger

2.1 Innledende om beregningsforutsetninger

Ved regnskapsføring av pensjonsforpliktelser må en rekke økonomiske og aktuarmessige forutsetninger fastsettes. Den viktigste forutsetningen er diskonteringsrenten, men også forventet


246

lønnsvekst, G-regulering og avkastning på pensjonsmidler er viktige forutsetninger som må vurderes hvert år. Valg av forutsetninger er av stor betydning for beregning av pensjonsforpliktelsene. Det har erfaringsmessig vært en tendens til at selskapene velger for optimistiske forutsetninger, noe som medfører undervurderte pensjonsforpliktelser i regnskapene. Denne antagelsen understøttes av det faktum at et stort antall selskaper har akkumulert betydelige negative estimatavvik. Antall selskaper med positive estimatavvik de siste ti-femten årene er svært få, med unntak av noen få perioder hvor det har vært kortsiktig lav lønnsvekst og økte renter.

For konkrete forslag til oppdaterte beregningsforutsetninger henvises det til veiledningen fra Norsk RegnskapsStiftelse (www.regnskapsstiftelsen.no).

De mest sentrale forutsetningene er (anbefalinger fra Norsk RegnskapsStiftelse pr 31/08/2012 angitt bak med tilsvarende pr 31/12/2011 i parentes):

• Diskonteringsrente 2,2 % (2,6 %)

• Lønnsvekst 3,25 % (3,5 %)

• Pensjonsregulering min/maks 0 % (0,1 %)/3 % (3,25 %)

• G-regulering 3 % (3,25 %)

• Frivillig avgang (“turn-over”)

• Uførhetsrisiko

• Dødsrisiko/overlevelsesrisiko

• Avkastning på pensjonsmidler 3,6 % (4,1 %)

Dokumentasjon av fastsettelsen av beregningsforutsetningene er en del av regnskapsmaterialet som er pliktig i henhold til bokføringsloven som grunnlag for en skjønnsmessig post (jf. bokførings-loven § 11 og bokføringsforskriften § 6-4). Dokumentasjonen bør tilpasses behovet, herunder hvor vesentlig pensjonsforpliktelsen er i regnskapet. For selskaper som har vesentlige pensjons-forpliktelser bør det utarbeides en grundig dokumentasjon av valgte forutsetninger, herunder med henvisninger til hva som er anbefalt av Norsk RegnskapsStiftelse (og ved vesentlige avvik bør dette begrunnes spesielt), valg av beregningsmetoder (for eksempel for fastsetting av diskonterings-renten) og historiske data relevant for fastsettelsen (for eksempel lønnshistorikk for selskapet).

Pensjonsberegninger bestilles ofte på høsten og i god tid før balansedagen. De beregnings-forutsetninger som fastsettes ved beregninger er å anse som estimater på for eksempel hva renten vil være på balansedagen. Det vil si at dersom renten har endret seg fram til beregningen gjøres bør forutsetningene baseres på siste oppdaterte informasjon. Dersom man eksempelvis mener at de kortsiktige rentene er uvanlig lave, og at disse bør normaliseres før balansedagen, kan man vurdere å sette rentene noe høyere enn det som følger direkte av rentenivået på vurderingstidspunktet. Selskapene må uansett vurdere om de benyttede forutsetninger på balansedagen gir et riktig bilde av pensjonsforpliktelsene i forhold til markedsrenter og andre økonomiske forhold på balansedagen. Ved endringer må selskapet vurdere effekten på den beregnede forpliktelsen og hvor vesentlig dette er for regnskapet.

247Ernst & Young


2.2 Diskonteringsrente

I mangel av et effektivt marked for “høykvalitets” bedriftsobligasjoner krever IAS 19 at det tas utgangspunkt i statsobligasjonsrenten, eventuelt med et tillegg for løpetid. Det er en alminnelig oppfatning at begrepet “high quality corporate bonds” viser til foretak med klassifisering “AA” i henhold til Standard & Poors kreditratingsystem. I Norge har de best rangerte private industrifor-etakene normalt vært klassifisert som “A” eller ”BBB” (for eksempel Telenor, Orkla, Hydro og Statoil).

Løpetiden, eller durasjonen, skal i prinsippet tilsvare de enkelte pensjonsutbetalingene (pensjons-utbetalingen om 5 år diskonteres med en 5-års rente, utbetalingen om 15 år med en 15-års rente osv), men det er tillatt å bruke en felles diskonteringssats forutsatt at denne satsen er vektet som summen av løpetiden av rentene, det vil si tilpasset rentekurven og dermed gir tilnærmet likt resultat. De lengste statsobligasjonsrentene vi har i Norge har omtrent tiårs løpetid. Gjennomsnittlig lengde på pensjonsforpliktelsen er ofte betydelig lengre enn ti år, normalt mellom 20 og 30 år. Forpliktelsens løpetid er gjennomsnittstiden fram til pensjonene er utbetalt.

Justering av renten for løpetiden må gjøres ved å estimere en rentekurve utover de observerte rentene (ekstrapolere). Dette kan gjøres ved å se på forskjellen mellom korte og lange renter i utenlandsk valuta - for eksempel EUR eller USD -og legge disse til en norsk tiårs statsobligasjons-rente. En annen metode er å se på krumningen i swaprentekurven i NOK. Swaprenter er avledet av rentederivater og oppgis ofte opp til 30 år. Swaprenter offentliggjøres ikke av noen børs, men banker gir slike opplysninger.

IAS 19 angir konkret at det årlig må gjøres et estimat på relevant markedsrente på balansedagen. Dette medfører at man i år med store endringer i markedsrentene vil oppleve hyppige endringer i diskonteringsrenten og dermed også endringer i pensjonsforpliktelsen. En endring av diskon-teringsrenten med 100 basispunkter (1 prosentpoeng) vil typisk kunne endre pensjonsforpliktelsen med 15–25 %.

Figuren under viser hvilke diskonteringsrenter ulike norske børsnoterte foretak benyttet de siste årene, sammenholdt med veiledningene fra Norsk Regnskapsstiftelse. Som vi ser er det svært ulik praksis og det er store forskjeller mellom de med høyest og lavest diskonteringsrente. Forskjellene er så store at det ikke vil være mulig å sammenligne tallene i de ulike selskapene.

0 %

10 %

20 %

30 %

40 %

50 %

60 %

2,60 %

2,80 %

3,00 %

3,20 %

3,25 %

3,30 %

3,33 %

3,50 %

3,60 %

3,75 %

3,80 %

3,85 %

4,00 %

4,10 %

4,20 %

4,30 %

4,40 %

4,50 %

4,60 %

4,70 %

4,80 %

5,00 %

5,10 %

5,26 %

201120102009

Veiledning 2011 Veiledning 2010 Veiledning 2009


248

2.3 Lønnsvekst

Mens diskonteringsrenten kan fastsettes ved å se hen til observerbare markedsrenter, må fremtidig lønnsvekst estimeres mer skjønnsmessig. Økonomisk teori angir at det på lang sikt vil være en sammenheng mellom rentenivået og lønnsvekst. En rente består av forventet inflasjon og en realrente, og tilsvarende består forventet lønnsvekst av forventet inflasjon og forventet reallønnsvekst. Forskjellen mellom realrenter og reallønnsveksten i fremtiden må være basert på en forventning om hvordan verdiskapningen i fremtiden fordeles mellom fremmed- kapitaleiere (långivere) og arbeidstakere (i tillegg til eiere av egenkapitalen). I likevekt vil lønnsveksten normalt antas å være lavere enn rentenivået. På grunn av endringer i de økonomiske forholdene på kort og mellomlang sikt, vil imidlertid denne sammenhengen ikke nødvendigvis gjelde på et gitt tidspunkt. Det følger av IAS 19 at man uansett må legge til grunn markedsrenter på balansedagen for fastsetting av diskonteringsrenten, mens lønnsveksten må fastsettes til beste estimat på framtidig nominell lønnsvekst. Dette kan medføre perioder hvor det er unormale sammenhenger mellom lønnsvekst og langsiktige risikofrie renter. Dette er tilfellet i 2012 hvor det er unormalt lave rentenivåer, mens forventningene til langsiktig lønnsvekst ikke er tilsvarende lave. Regnskaps standarden gir inkonsistente resultater på grunn av at kontantstrømmen må baseres på en langsiktig forventet lønnsvekst, mens de samme kontantstrømmene må diskonteres med en rente som representerer et øyeblikksbilde av forventinger til fremtiden og som er påvirket av kortsiktige økonomiske forhold i samfunnet. Det er slik standarden er lagt opp og de svingninger som følger av dette må man i best mulig grad forholde seg til.

Mye tyder imidlertid på at mange selskaper tidligere har undervurdert lønnsveksten ved beregning av pensjonsforpliktelsene, og at dette er årsaken til at mange selskaper har akkumulert store negative estimatavvik. Det er imidlertid verdt å understreke at det vi egentlig snakker om er vekst i pensjonsgrunnlaget. Deler av kompensasjonen til de ansatte vil ikke nødvendigvis inkluderes i pensjonsgrunnlaget, som for eksempel bonuser, opsjoner og lignende. I beregning av pensjons-forpliktelsen må derfor sammensetningen av selskapets fremtidige lønnskompensasjon til ansatte tas hensyn til.

Den forventede lønnsveksten skal bidra til å estimere den enkelte ansattes forventede sluttlønn. En beregning av dette må omfatte samfunnets forventede generelle lønnsøkning, og bedriftens spesifikke lønnsøkning, samt den enkeltes normale karriereutvikling.

I Norge har gjennomsnittlig reallønnsutvikling de siste ti år vært på om lag 2,5 %. SSB, Finans-departementet og andre ledende norske økonomiske miljøer forventer en reallønnsutvikling på rundt 1,25 %. Forventet inflasjon ligger fra de samme kilder på rundt 1,75 %. Siden man skal fram til forventet sluttlønn for den enkelte ansatte må eventuelle forventede gjennomsnittlige karrieretillegg for arbeidsstokken legges til. Dette vil tilsi en lønnsvekst på lengre sikt på omtrent 3,25 %.

Det er allikevel grunn til å understreke at lønnsveksten også skal reflektere bransje-, selskaps- og ansattspesifikke forhold. Selv om de relative lønnsforskjeller og gjennomsnittlig lønnsutvikling på tvers av bransje er forbausende stabile over et lengre tidsperspektiv, må det gjøres en vurdering av relevante faktorer. Det enkelte selskap bør supplere sine vurderinger av forutsetningen om forventet lønnsvekst med historiske data for lønnsveksten i selskapet for de siste 5-10 årene, sammenholdt med SSBs tall for gjennomsnittlig lønnsvekst i samfunnet for de samme årene.

249Ernst & Young


I praksis vurderer de enkelte selskapene forventet lønnsvekst ganske ulikt. Figuren under viser hvilke forutsetninger om lønnsvekst som de børsnoterte selskapene har benyttet de siste tre årene, sammenholdt med veiledningen.

2.4 Pensjonsregulering

I tillegg til lønnsveksten påvirker pensjonsreguleringen de fremtidige pensjonsutbetalingene. I beregningen hensyntas fremtidig pensjonsregulering for både ansatte og pensjonister, mens lønnsvekst naturligvis bare gjelder ansatte. Regelverket tilsier at pensjonsreguleringen skal tilsvare overskuddet i pensjonsordningen utover den garanterte rente (normalt 3–4 %), men ikke mer enn G-reguleringen. Livselskapene har imidlertid anledning til å avsette deler av avkastningen på pensjonsmidlene til tilleggsavsetninger. Det er vanskelig å tallfeste hvor mye dette utgjør, men simuleringer anslår effekten av dette over tid til å ligge på omlag 0,5 % per år. Med en forventet langsiktig avkastning på pensjonsmidlene på omtrent 3,6 % 1 vil forventet minimums pensjons-regulering ligge i området rundt 0 % avhengig av hvilken grunnlagsrente som er relevant i den enkelte pensjonsordning.

Enkelte selskaper har forpliktet seg til å foreta en regulering av løpende pensjoner i takt med G-reguleringen. Dette kan enten være gjennom en avtale med de ansatte eller gjennom en etablert praksis (”constructive obligation”). Dette må da i så fall legges til grunn i pensjonsberegningen.

1 Det var anbefalt fra NRS 31.08.2012

10 %

0 %

20 %

30 %

40 %

50 %

60 %

1,75 %

2,20 %

2,30 %

2,70 %

2,75 %

2,85 %

3,00 %

3,25 %

3,30 %

3,50 %

3,60 %

3,70 %

3,75 %

3,80 %

3,90 %

4,00 %

4,15 %

4,23 %

4,30 %

4,50 %

ikke o

pplys

t

201120102009

Veiledning 2011 Veiledning 2010

Veiledning 2009


250

Praksis på området vises i figuren under. Som vi ser er dette svært uensartet.

2.5 Regulering av pensjon under opptjening fra folketrygden

Den løpende reguleringen av pensjon under opptjening påvirker nivået på forventede ytelser fra folketrygden som ligger i bunnen av pensjonsordningen, som igjen påvirker selskapets andel av pensjonsforpliktelsen. En høy regulering vil derfor isolert sett medføre at selskapets pensjonsforplik-telse reduseres. Reguleringen fastsettes årlig av Stortinget gjennom G-regulering og skal justeres i takt med den generelle lønnsutviklingen. Den faktiske G-reguleringen har de siste årene tilsvart omtrent lønnsutviklingen, noe som er i tråd med de politiske signaler som er gitt rundt fremtidig regulering. Denne forutsetningen bør derfor settes lik forventet lønnsvekst justert for forventede karrieretillegg. Pr 31.08.2012 tilsvarte det en anbefalt forutsetning om forventet regulering på 3 %.

2.6 Omfanget av frivillig avgang (”turn-over”)

En vanlig forutsetning er en årlig frivillig avgang på 5 % opp til 50 år og deretter null. For mange selskaper er dette en alt for konservativ forutsetning. Svært mange bedrifter har erfaringer med at den årlige avgangen kan utgjøre i området 5–15 % avhengig av alder og utdanning for arbeidsstyrken. Vi har også erfart at enkelte selskaper har enda høyere årlige avgangsprosenter. Hovedpoenget her er at det må gjøres konkrete vurderinger i det enkelte foretak. Det bør utarbeides en statistikk over frivillig avgang for de ulike aldersklasser i det enkelte foretak som kan benyttes som utgangspunkt for fastsettelse av denne forutsetningen. I utgangspunktet vil en økning i frivillig avgang redusere pensjonsforpliktelsen.

2.7 Uførhetsrisiko

Historisk har mange selskaper benyttet standardiserte tariffer for uførhet (for eksempel IR73). Disse tariffene har imidlertid vist seg å være for svake, og de enkelte livselskapene har utviklet sine egne tariffer for uførhet, eventuelt gjort forsterkninger i IR73. Livselskapene viser imidlertid positive

10 %

20 %

30 %

40 %

50 %

60 %

201120102009

0 %

0,1 %

0,4 %

0,6 %

1,0 %

1,1 %

1,3 %

1,3 %

1,4 %

1,5 %

1,7 %

1,8 %

1,8 %

1,9 %

1,9 %

2,0 %

2,1 %

2,3 %

2,5 %

2,8 %

3,0 %

3,3 %

3,8 %

ikke o

pplys

t4,0

%


Veiledning 2009

251Ernst & Young


uføreresultater i sine regnskaper og mye tyder på at de uføretariffene som har vært benyttet de siste årene faktisk har overvurdert forpliktelsene for uførepensjon. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til uføreutviklingen fremover og denne usikkerheten bør hensyntas i beregningen.

2.8 Dødsrisiko/overlevelsesrisiko

Dødsrisikoen sier noe om sannsynligheten for å dø i et gitt tidsrom (utløser eventuell etterlatte-pensjon), mens overlevelsesrisiko sier noe om forventet levetid som påvirker omfanget av ordinær alderspensjon. Når levealderen går opp får vi delvis motsatt effekt på alderspensjon og ektefel-lepensjon delvis mot hverandre, men alderspensjonen øker normalt mer enn ektefellepensjonen reduseres. Dessuten er det mange selskaper som har svekket ektefellepensjonene i sine ordninger.

Det er utarbeidet et dødelighetsgrunnlag benevnt K2005, basert på data opp til 2001. Levealder-utviklingen har imidlertid vært formidabel fra 2001 til 2011 (gjennomsnittlig levealder har økt med ca 2 år i denne 10-års perioden) og mye tyder på at K2005 allerede er et for svakt grunnlag. Dette innebærer i så fall at alderspensjonsforpliktelsen undervurderes. Det enkelte selskap må vurdere hvorvidt K2005 anses å være tilstrekkelig forventningsrett eller om grunnlaget bør forsterkes i forbindelse med beregningen. Vi anbefaler selskapene å bruke en forsterket versjon av K2005 for å gjøre beregningen av pensjonsforpliktelser basert på beste estimat.

Enkelte selskaper har utviklet egne dødelighetsgrunnlag. Så lenge disse er kvalitetssikret, minst like kraftige som K2005 samt at de anses å gi et forventningsrett estimat, er det ingenting i veien for å benytte disse.

3. Gjennomgang og kontroll av aktuarberegninger

Beregning av pensjonsforpliktelsene gjøres normalt av en aktuar. Denne aktuaren kan være fra det livselskapet hvor pensjonsordningen er organisert eller en frittstående aktuar. Basert på selskapets grunnlagsdata og fastsatte forutsetninger gjennomfører aktuaren beregning av påløpt pensjons-forpliktelse og virkelig verdi av pensjonsmidlene. Det er imidlertid viktig å påpeke at aktuars rolle er å regne riktige forpliktelser gitt den input de får fra selskapene. Det gjelder både korrekt og oppdatert grunnlagsdata og fornuftige beregningsforutsetninger.

Ved bestilling av aktuarberegningen er det viktig å angi hvilke pensjonsordninger som skal dekkes av beregningen, og hvilke økonomiske og demografiske forutsetninger som skal benyttes for beregninger (som omtalt over). Dette fastsettes av selskapet selv og ikke av aktuaren eller selskapets revisor. Aktuaren baserer sin beregning på oppdaterte grunnlagsdata enten pr 01.01. i regnskapsåret eller på et tidspunkt på høsten for eksempel 01.10. Av denne årsak kan pensjons-beregninger normalt bestilles på høsten, men er da i prinsippet et estimat på hva forpliktelsen komme til å være på balansedagen 31.12. Noen selskaper, der pensjonsforpliktelsene er spesielt vesentlige, gjør oppdaterte beregninger på balansedagen.

Før aktuaren gjør sin beregning er det viktig å påse at selskapet har oppdatert sine registrerte opplysninger hos livselskapet. Det vil si hvorvidt det har vært personer som har sluttet eller begynt i selskapet, om det har vært lønnsjusteringer/endringer i stillingsprosent og om det skjedd endringer

10 %

20 %

30 %

40 %

50 %

60 %

201120102009

0 %

0,1 %

0,4 %

0,6 %

1,0 %

1,1 %

1,3 %

1,3 %

1,4 %

1,5 %

1,7 %

1,8 %

1,8 %

1,9 %

1,9 %

2,0 %

2,1 %

2,3 %

2,5 %

2,8 %

3,0 %

3,3 %

3,8 %

ikke o

pplys

t4,0

%


Veiledning 2009


252

i pensjonsavtalen. I noen tilfeller vil personer i selskapet endre pensjonsavtaler ved at de endrer stilling eller avdeling i selskapet/konsernet. Aktuaren gjør beregningene per selskap (ikke på konsernnivå) og bestillingene må gjenspeile dette da ulike selskaper kan ha ulike forutsetninger for eksempel knyttet til lønnsvekst.

Når aktuarberegningen mottas må selskapet gjennomgå denne for å sikre fullstendighet, at beregningen henger sammen med fjorårets regnskapsførte forpliktelse og at de beregnede tallene virker rimelige. De ulike aktuarene har (dessverre) ulike måter å presentere sine beregninger på. Vi har i denne boken derfor valgt å vise et eksempel basert på en standardmal utarbeidet av Revisor-foreningen og Aktuarforeningen i fellesskap.

253Ernst & Young


Ved mottakelse av aktuarberegningen bør selskapet gjøre følgende kontroller:

• Sjekk at aktuarberegningene dekker alle pensjonsavtaler i selskapet

• Se til at aktuarberegningen benytter oppdaterte grunnlagsdata (antall ansatte, antall pensjonister med videre)

• Sjekk at aktuaren har benyttet innbetalinger til ordningen som stemmer med det som faktisk er betalt. Her må selskapet skille mellom innbetalinger av premie for medlemmene som går inn som midler i ordninger, og kostnader til livselskapet som skal kostnadsføres løpende (administrasjons kostnader, betaling for rentegaranti osv). I eksemplet over er innbetalinger av premie kr 5.736.407, mens administrasjonskostnader er betalt i tillegg med kr 201.660. Dersom faktisk innbetalinger avviker fra dette må differansen korrigeres mot pensjonsmidlene.

• Påse at de tallene aktuaren benytter i sin beregning for foregående år stemmer overrens med de tallene som faktisk ble benyttet i regnskapet i fjor. Dersom det er avvik må man enten korrigere differansen mot estimatavviket, eller innhente en ny aktuarberegning. Dette avhenger blant annet av årsak og av vesentlighet.

• Påse at estimatavvikene som oppstod fra fjorårets beregning (i eksemplet over utgjør dette forskjellen mellom estimert forpliktelse 31.12.2010 og ”faktisk” forpliktelse 01.01.2011) virker


254

rimelig. Disse estimatavvikene skal normalt skyldes endringer i grunnlagsdata, for eksempel lønnsnivå og antall ansatte.

• Gjennomgå de enkelte tallene i beregningen og vurder om de, inkludert bevegelser fra fjoråret, virker rimelige. I eksemplet over går for eksempel årets pensjonsopptjening noe ned, men det skyldes trolig nedgang i antall ansatte.

• Rentekostnad og forventet avkastning kan etterregnes ved å se på faktiske forpliktelser og midler ved inngangen av året multiplisert med henholdsvis diskonteringsrente og forventet avkastning ved inngangen av året. I eksemplet kan for eksempel rentekostnaden etterregnes som 48,5 mil * 7 % = 3,395 mot 3,367 i beregningen 2, noe som virker rimelig.

• Se på spesifikasjonen av estimatavvik som oppstår gjennom året, og eventuell resultatføring av estimatavviket. Estimatavvik oppstår på grunn av endringer i grunnlagsdata og på grunn av endringer i forutsetninger. For eksempel vil pensjonsmidler alltid generere estimatavvik fordi den langsiktige forventede avkastningen ikke vil stemme med årets faktisk avkastning.

• Gjennomgå avstemmingen av netto balanseført forpliktelse i fjor mot netto balanseført forpliktelse for i år. Normalt vil aktuarberegningen inneholde tilleggsopplysninger om dette.

Gjennomgangen av aktuarberegningen kan utføres straks denne er mottatt på høsten. På denne måten har man tid til å avklare eventuelle feil eller uklarheter med aktuaren og eventuelt med sin revisor. Med mindre det skjer vesentlige endringer fram til årsskiftet vil denne beregningen kunne legges til grunn for regnskapsføringen, og dermed sparer man tid i årsoppgjøret.

4. Praktisk bokføring av pensjonsforpliktelser

Den endelige regnskapsføringen av pensjonsforpliktelsene og pensjonskostnaden må baseres på aktuarberegningen når denne foreligger. Imidlertid ønsker selskapene å vise en pensjonskostnad gjennom året, og dessuten betales det normalt en premie gjennom året som også må bokføres. Vår anbefaling er å skille disse bokføringsmessig slik at man har egne hovedbokskontoer for følgende:

• Årets netto pensjonsforpliktelse og pensjonskostnad (balanse og resultat)

• Periodisert forventet pensjonskostnad gjennom året med motpost i en forpliktelse i balansen (resultat og balansen)

• Innbetalt premie gjennom året (balansen)

• Administrasjonskostnader betalt gjennom året (resultatet)

Pensjonskostnaden for året er normalt kjent før året begynner gjennom at fjorårets aktuarberegning inneholder et estimat for kommende regnskapsår. Denne kostnaden fordeles over året på egne kontoer i hovedboken. Om selskapet har rimelig stabil bemanning gjennom året kan dette normalt fordeles jevnt over 12 måneder. Ved årsskiftet reverseres og nullstilles disse kontoene, da formålet med disse kun er å vise en pensjonskostnad gjennom året.

Innbetalt premie gjennom året bør føres mot en egen balansepost i saldobalansen for å holde enkel oversikt over hva som er betalt. Eventuelt kan dette føres mot pensjonsforpliktelsen i balansen fra fjoråret.

2 En mer presis beregning hensyntar utbetalinger i året for forpliktelsen, og inn- og utbetaling i året for midler/avkastning.

255Ernst & Young


Administrasjonskostnader betalt gjennom året skal kostnadsføres gjennom året, og for å holde oversikt bør disse også føres på egne kontoer. Merk at aktuaren normalt inkluderer disse i sin aktuar-beregning, og i så fall bør denne kontoen også tømmes ved årsoppgjøret sånn at administrasjons-kostnadene ikke regnes med dobbelt.

Når aktuarberegningen er endelig kontrollert og sjekket (som omtalt over) regnskapsføres dette mot hovedbokskontoene for pensjonsforpliktelse og pensjonskostnad. Det bør skilles mellom ufonderte ordninger, fonderte ordninger med henholdsvis over- og underdekning (blir henholdsvis eiendel og forpliktelse på hver side av balansen).

5. Arbeidsgiveravgift

IAS 19 definerer pensjonsytelser til å være de ytelser som de ansatte mottar. Arbeidsgiveravgift er et direkte resultat av betalte pensjoner eller pensjonspremier, men de ansatte mottar naturlig nok ikke arbeidsgiveravgiften. Et viktig spørsmål er derfor om arbeidsgiveravgift er omfattet av begrepet pensjonsytelser etter IAS 19.

Etter vår oppfatning kan ikke IAS 19 tolkes bokstavelig i definisjonen av hvilke ytelser som er omfattet. Et vanlig utgangspunkt for regnskapsføring er å se på hva den regnskapspliktige må betale, og ikke hva en motpart (den ansatte) mottar. Dette innebærer at arbeidsgiveravgift bør anses som en del av pensjonsytelsene og inngå i beregningen av pensjonsforpliktelsen.

Arbeidsgiveravgift må betales ved innbetaling av premie. Det vil derfor i utgangspunktet påløpe en forpliktelse til å betale arbeidsgiveravgift på forskjellen mellom pensjonsforpliktelsen og pensjons-midlene. Nettoforpliktelsen må derfor legges til grunn ved beregning av påløpt arbeidsgiveravgift. Den påløpte arbeidsgiveravgiften vil da være å anse som en del av pensjonsforpliktelsen, og vil således også inngå ved beregningen av estimatavvik. Denne løsningen er forskjellig fra tidligere norsk praksis ettersom arbeidsgiveravgiften normalt bare ble beregnet på netto balanseført forpliktelse (dvs. etter korreksjon for uamortiserte estimatavvik).

Anta for eksempel at nettoforpliktelsen er 150 før arbeidsgiveravgift, og uamortiserte estimatavvik er 50. Balanseført forpliktelse før arbeidsgiveravgift er 100. Etter vanlig norsk praksis har en da avsatt 14,1 til arbeidsgiveravgift, slik at balanseført forpliktelse blir 114,1 og uamortiserte estimatavvik 50. Den balanseførte forpliktelsen blir den samme etter IFRS, men ettersom en beregner arbeidsgiveravgift på nettoforpliktelsen, vil de uamortiserte estimatavvikene være 57,05 (50 + (50 x 0,141)). Det enkle eksemplet kan også vises i følgende tabell:

Etter tidligere NRS Etter IAS 19 og ny NRS 6

Pensjonsforpliktelse – 250 – 271*

Pensjonsmidler 100 100

Netto pensjonsforpliktelse – 150 – 171

Estimatavvik 50 57

Arbeidsgiveravgift – 14

Balanseført forpliktelse – 114 – 114 * inkl. aga på 21 = (250 – 100) x 14,1 %


256

Arbeidsgiveravgiften er å betrakte som en del av pensjonsforpliktelsen og bør i pensjonsnoten inkluderes i pensjonsforpliktelsen, eventuelt på egen linje etter pensjonsforpliktelse og før pensjonsmidler. Mange selskaper velger fortsatt å presentere påløpt arbeidsgiveravgiften på egen linje etter netto pensjonsforpliktelse. Dette er ikke i tråd med IAS 19 (V), men i mangel av en konkret hjemmel kan det neppe sies å være i strid med IAS 19.

Det vil knytte seg usikkerhet til beregningen av faktisk påløpt arbeidsgiveravgift. Bakgrunnen for dette er at det kun skal betales arbeidsgiveravgift på innbetalt premie, og ikke på avkastning av pensjonsmidler. Tilsvarende vil det ikke gis fradrag for rentekostnaden på pensjonsforpliktelsen. Siden forventet avkastning på pensjonsmidler normalt sett er høyere enn diskonteringsrenten, vil deler av pensjonsforpliktelsen bli dekket gjennom fremtidig avkastning på pensjonsmidler som overstiger renten på forpliktelsen, og ikke gjennom innbetaling av pensjonspremie. En mer presis metode ville vært å estimere hvor stor andel av netto forpliktelsen som skal dekkes gjennom fremtidige premiebetalinger og hva som forventes dekket gjennom avkastning på pensjons-midlene. Ved å beregne påløpt arbeidsgiveravgift på hele nettoforpliktelse vil derfor forpliktelsen overvurderes. Metoden som er beskrevet over vil imidlertid i de fleste tilfeller gi en tilstrekkelig tilnærming til forpliktelsen, men i spesielle tilfeller vil det være behov for å gjøre en nærmere analyse av faktisk påløpt arbeidsgiveravgift knyttet til pensjonsforpliktelsen.

I tilfeller hvor pensjonsmidlene er større enn pensjonsforpliktelsen har selskapet enten forskudds-betalt arbeidsgiveravgift (betalt på tidligere betalte premier), eller generert overskudd på pensjons-midlene som det ikke skal betales arbeidsgiveravgift på. Dette vil i begge tilfeller innebære fordeler for selskapet ved at framtidig pensjonsopptjening dekkes gjennom trekk fra pensjonsmidlene, og det vil ikke utløses arbeidsgiveravgift i motsetning til ved innbetaling av premie. Forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift beregnes av faktisk overfinansiering, og balanseføres forutsatt at selve over-finansieringen oppfyller kriteriene for balanseføring. Dersom foretaket har planer om å tilbakeføre pensjonsmidler fra pensjonsordningen skal imidlertid ikke arbeidsgiveravgiften balanseføres da denne ikke vil bli refundert ved tilbakeføringen.

6. Noteopplysninger om pensjonsforpliktelser

Beregning av pensjonsforpliktelsen i ytelsesordninger inneholder en rekke skjønnsmessige forutsetninger, og det er derfor viktig at selskapene gir tilstrekkelige noteopplysninger. Etter IAS 19 er det krav om at diskonteringsrenten, lønnsvekst og lignende opplyses, men det er ikke eksplisitt angitt at frivillig avgang, uførhetsrisiko og dødsrisiko skal opplyses. Det er imidlertid rimelig å forstå standarden som at man må opplyse om alle viktige forutsetninger, både økonomiske og demografiske.

257Ernst & Young


Eksemplet under viser hvordan Telenor gir opplysninger om dødelighets-/overlevelsesestimater i beregningen:

IAS 19 sier at pensjonsforpliktelsen i balansen skal beregnes basert på forutsetninger fastsatt på balansedagen, mens pensjonskostnaden skal beregnes med forutsetninger fastsatt ved inngangen av regnskapsåret (normalt det samme som ble benyttet for balansen i foregående regnskapsår).

Statkraft viser informasjon om beregningsforutsetninger som spesifiserer dette på følgende måte:

Merk at dersom man har ulike ordninger i ulike land, vil de benyttede forutsetninger naturligvis være forskjellige. Om selskapet ønsker å angi dette med intervaller som Statkraft har gjort over, eller om det skal gis spesifikk informasjon om de enkelte ordninger, må vurderes i hvert enkelt tilfelle basert på en vesentlighetsvurdering. Informasjon om enkeltforutsetninger i ulike land kan også gis som tilleggsinformasjon i teksten.

Det bør gis en redegjørelse om hva slags pensjonsordninger selskapet har. I tillegg til de alminnelige opplysninger knyttet til pensjonsordningen og forutsetninger bør det også gis opplysninger om:

• Alderspensjon – dekker dette ektefelle/samboer, barnepensjon, uførepensjon?

• Er alderspensjonen livsvarig eller opphørende?

• Gjennomsnittsalder og gjennomsnittslønn/ytelse.

• Opptjeningstid og forventet gjenstående opptjeningstid.


258

Det er i den forbindelse viktig å huske at regnskapene for børsnoterte foretak ikke bare avgis for norske lesere. Det kan derfor ikke legges til grunn at utenlandske regnskapsbrukere skal kunne vite hvordan norske pensjonsordninger fungerer, herunder forholdet til den norske folketrygden. Dette bør derfor omtales kort.

I tillegg kommer både forutsetninger og opplysninger om pensjonsmidlene. Det må gis informasjon om hvordan pensjonsmidlene er investert, og hvilken avkastning midlene faktisk har gitt siste år. Dersom den informasjonen ikke er tilgjengelig, kan faktisk avkastning opplyses for foregående år. Hvordan pensjonsmidlene er investert må gjøres på aktivaklasser og opplyses i beløp eller som prosenter.

Norsk Hydro gir følgende informasjon om hvordan pensjonsmidlene er investert (faktisk avkastning er angitt i avstemmingen av pensjonsmidler):

Telenor gir følgende informasjon om hvordan midler er investert og herunder et estimat på forventet innskudd til pensjonsordning i kommende år:

259Ernst & Young


Videre skal det etter IAS 19 gis en avstemming av bevegelsen i bruttoforpliktelsen og pensjons-midlene fra IB til UB. Dersom selskapet har flere ulike pensjonsplaner hvorav noen er fondsbasert mens andre ikke er det, må det opplyses hvor mye av bruttoforpliktelsen som gjelder ikke -fondsbaserte planer.

Orkla viser følgende avstemming av brutto pensjonsmidler og pensjonsforpliktelser:

Videre gis det følgende oversikt som viser sammensetningen av netto pensjonsforpliktelser. Her er også ikke-fondsbaserte ordninger spesifisert (angitt som ”pensjonsforpliktelser som dekkes over drift”).


260

Disse tallene skal kunne finnes igjen i balansen eller i en annen note som spesifikasjon av sammenslåtte eiendeler eller forpliktelser.

I Orkla finner vi igjen dette i noter med spesifikasjoner for henholdsvis annen langsiktig gjeld og andre langsiktige fordringer.

IAS 19 inneholder en bestemmelse om at det skal opplyses om utviklingen i pensjonsmidler og pensjonsforpliktelse de siste fem årene. I tillegg skal det opplyses om den delen av estimatavvikene knyttet til henholdsvis pensjonsmidler og pensjonsforpliktelser som stammer fra avvik mellom estimert og faktisk utvikling (”experience adjustments”). Dette er den del av estimatavvikene som ikke kommer av endringer i forutsetninger, men som stammer fra at den faktiske utviklingen avviker fra det som var forutsatt. For eksempel dersom selskapet legger til grunn en lønnsvekst på 4,0%, mens lønnsveksten ett år blir 6 % og neste år 2 %. Dersom forutsetningene holdes konstante vil dette medføre at selskapet får et negativt estimatavvik i år 1 og et positivt estimatavvik i år 2. Dette er ”experience adjustments ” og gir et bilde av hvorvidt selskapet har en tendens til å overeller undervurdere forutsetningene for pensjonsberegningene. Aktuaren må i sine beregninger fordele estimatavvikene mellom hva som skyldes endringer i forutsetninger og hva som skyldes ”experience adjustments”.

261Ernst & Young


Vi observerer at mange selskaper har misforstått dette notekravet og dermed opplyser om historiske estimatavvik. Historiske estimatavvik i seg selv sier ikke noe om selskapets evne til å fastsette riktige forutsetninger om fremtiden, da estimatavvikene også inneholder effekter av for eksempel reduserte diskonteringsrenter som er utenfor selskapet kontroll.

Telenor har imidlertid gjort dette riktig og viser denne informasjonen på følgende måte:

Selskaper som har valgt metoden med å løpende regnskapsføre estimatavvik i totalresultatet og, dermed ikke bruker korridormetoden, må spesifisere hva som er regnskapsført i perioden mot total-resultatet.

Statkraft viser dette slik:

Dagens IAS 19 har ingen eksplisitte krav om at det skal gis sensitivitetsanalyser av de ulike beregningsforutsetningene. Mange selskaper mener imidlertid at dette er nyttig informasjon og velger å gi denne informasjonen.

Statkraft gjør det på følgende måte:

262

Varelager (IAS 2 Beholdninger)


264

Varelager (IAS 2 Beholdninger)

Aktivitetene knyttet til beholdninger (varelager) og varekost representerer ofte kjernen av mange selskapers drift. I regnskapene er det derfor viktig at beholdninger behandles og presenteres på en måte som gjør det mulig for brukerne av regnskapet å vurdere både driftsresultatet og godheten av bokførte beholdninger. Dagens praksis er etter vår vurdering i mange tilfeller mangelfull når det gjelder hva som presenteres av noteopplysninger på dette området. Det er også noe varierende praksis rundt hvordan anskaffelseskost for beholdninger fastsettes. Kombinasjonen av disse to forholdene gjør det utfordrende for brukerne av regnskapet å trekke ut presis informasjon fra regnskapene. Videre er regnskapsmessig behandling av beholdninger et område hvor det lett kan oppstå en del forvirring og misforståelser rundt begreps-apparatet.


• Viktige definisjoner og begreper

• Hva inngår i anskaffelseskost for beholdninger (måling)?

• Sentrale noteopplysninger om beholdninger og varekost

1. Innledning

Formålet med dette kapitlet om IAS 2 Beholdninger er ikke å gi en fullstendig gjennomgang av regnskapsmessig behandling av beholdninger. Vi vil derimot fokusere på enkelte områder hvor praksis viser at det er noen utfordringer og mangler. Etter å ha gått gjennom noen sentrale definisjoner og begreper vil vi komme inn på måling av beholdninger. Deretter vil vi gjennomgå kravene til noteopplysninger samt knytte noen kommentarer til disse.

265Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Beholdninger (IAS 2)

2. Viktige definisjoner og begreper

2.1 Beholdninger

Beholdninger er definert i IAS 2.6 og er eiendeler: a) som holdes for salg som en del av ordinær virksomhet, b) som er under produksjon med henblikk på slikt salg, eller c) i form av råvarer eller produksjonsmateriell til bruk i produksjonsprosessen eller ved tjenesteytingen

Det er ikke varens egenskaper som er avgjørende for hvorvidt den er å anse som varelager, men selskapets intensjon med å eie varen. For eksempel kan en bilforhandler både ha personbiler som benyttes i driften av selskapet og dermed klassifiseres som anleggsmidler, samtidig som selskapet har personbiler på lager for videresalg som klassifiseres som varelager. Poenget er at varelager er eiendeler som benyttes i varekretsløpet i selskapet. I enkelte tilfeller kan det går mer enn 12 måneder fra anskaffelse til videresalg, men så lenge varene inngår i varekretsløpet så klassifiseres disse allikevel som varelager.

2.2 Måling

Beholdninger som omfattes av IAS 2 Beholdninger måles til laveste verdi av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi (IAS 2.9). Anskaffelseskost er definert i IAS 2.10 og omfatter alle kjøpsutgifter, bearbeidingsutgifter og andre utgifter pådratt for å bringe beholdningene til deres nåværende plassering og tilstand. Netto realisasjonsverdi er estimert salgsverdi fratrukket salgsutgifter. Innholdet i anskaffelseskost vil bli diskutert nærmere under punkt 3.1., mens netto realisasjonsverdi er kommentert under punkt 4.

2.3 Sammenhengen mellom resultat- og balanseposter

Tar vi for oss et enkelt eksempel med et selskap som kjøper inn en vare som deretter selges videre uten noen form for bearbeiding, er det en klar sammenheng mellom resultat- og balanseposter knyttet til beholdningene. Varekostnaden (periodens forbruk) er den periodiserte størrelsen som tar utgangspunkt i periodens varekjøp (periodens pådratte betalingsforpliktelser) korrigert for beholdningsendringer:

(I) Varekostnad = varekjøp + inngående beholdning – utgående beholdning

Det er her full sammenheng mellom hvilke utgifter som inngår i alle leddene av formelen. Dersom vi tar for oss en produksjonsbedrift som kjøper inn en råvare som deretter bearbeides med ulike innsatsfaktorer (utviklingsarbeid, maskintimer etc.), er ikke sammenhengen like klar og avhenger til


266

en viss grad av hvordan selskapet presenterer sin resultatoppstilling.

En resultatoppstilling kan presenteres inndelt etter art eller funksjon. Etter art presenteres resultat-postene etter hvilken type kostnader det er snakk om; forbruk av varer, lønn, produksjonsutstyr etc. Etter funksjon presenteres kostnadene inndelt etter formål; selge varer, administrere etc. I Norge velger de aller fleste selskaper å presentere sin resultatoppstilling etter art.

For en produksjonsbedrift vil de fleste kostnadsarter inngå i anskaffelseskost for beholdninger. Som en følge av dette vil for eksempel store deler av periodens lønnsutbetalinger inngå i anskaffelseskost. Deler av disse vil igjen gjelde varer som fremdeles ligger på lager ved periodeslutt. For å ta hensyn til dette i resultatoppstillinger inndelt etter art, bruker man en linje for beholdningsendringer for varer i arbeid og ferdigvarer. Denne linjen er en korreksjon som justerer ut effekten av at deler av det som presenteres som lønnskostnad, avskrivninger etc. inngår i anskaffelseskost for beholdningene ved periodeslutt. Innregnet anskaffelseskost for de solgte varene i perioden kan dermed fremstilles slik:

(II) Innregnet anskaffelseskost for solgte varer (kostnad solgte varer) = Varekostnad + øvrig anskaffelseskost for solgte varer

Det som i formelen over betegnes som ”øvrig anskaffelseskost for solgte varer” utgjøres av hele eller deler av flere resultatlinjer i den artsinndelte resultatoppstillingen i tillegg til beholdningsendringer for varer i arbeid og ferdigvarer. Det kan ikke leses ut fra en artsinndelt resultatopp-stilling hva ”øvrig anskaffelseskost for solgte varer” utgjør eller består av. Det følger imidlertid av opplysningskravene i IAS 2 Beholdninger at dette må fremgå av noteopplysningene (ref IAS 2.36 pkt d). Dette er kommentert nærmere under punkt 5 nedenfor. Merk at ”øvrig anskaffelseskost for solgte varer” også kan inneholde enkelte utgifter som ikke inngikk i den tidligere målingen av beholdninger som er solgt. Dette kan være ikke-fordelte fellesutgifter til bearbeiding, unormale utgifter til bearbeiding og eventuelle andre utgifter som inngår i kostnad solgte varer (ref IAS 2.37).

Sammenheng (II) over er viktig å ha klart for seg dersom man skal sammenligne to selskaper som presenterer resultatoppstillingen etter henholdsvis art og funksjon.

Dersom selskapet presenterer sin resultatoppstilling etter funksjon, vil man ikke vise forbruk av varer, men derimot kostnaden pådratt ved å selge varer (kostnad solgte varer/cost of sales). Det norske begrepet, kostnad solgte varer (brukes ved inndeling etter funksjon), kan være noe forvirrende ettersom dette ikke tilsvarer det engelske uttrykket ”cost of goods sold” (brukes ev. ved inndeling etter art). Uttrykket ”cost of goods sold” brukes ofte om varekostnaden i IFRS-regnskapene, men det mest presise uttykket er ”Raw materials and consumables used” (IAS 1.102). I tillegg brukes blant annet ”Cost of materials” og ”Cost of inventories”.

Nedenfor har vi tatt med en tabell som viser sammenhengen mellom en del av begrepene som ofte benyttes i henholdsvis norsk god regnskapsskikk og IFRS ved ulik inndeling av resultat-oppstillingen:

Resultatoppstilling Regnskapsloven IFRS

Inndeling etter art Varekostnad, Råvarer, Materialer

Raw materials and consumables used, Cost of materials, Cost of goods sold (COGS)

Inndeling etter funksjon Kostnad solgte varer Cost of sales

267Ernst & Young


Vi ser at det er noe inkonsistens mellom begrepsbruken i regnskapsloven og IFRS. I tillegg oversettes begrepene av og til feil. Det norske uttrykket ”kostnad solgte varer” er isolert sett anvendelig, men det blir forvirrende at dette ikke tilsvarer ”cost of goods sold” som benyttes i en del IFRS-regnskaper. Det kan tenkes at dette kan gi opphav til forvirring og enkelte misforståelser, herunder:

1) En norsk regnskapsprodusent oversetter ”kostnad solgte varer” til ”cost of goods sold” (forståelig nok) når regnskapet skal presenteres for utenlandske brukere (for eksempel investorer). Vi har sett at dette har forekommet blant norske børsnoterte foretak.

2) En norsk bruker (for eksempel en investor) av et IFRS-regnskap antar at ”cost of goods sold” tilsvarer kostnad solgte varer i norske regnskap

Begge tilfellene kan medføre feil i vurderingen av sentrale nøkkeltall som for eksempel bruttomargin samt være en feilkilde i sammenligningen av ulike selskaper.

Det kunne dermed vært bedre å benytte et uttrykk som for eksempel ”kostnad ved varesalg” i stedet for ”kostnad solgte varer” i den funksjonsinndelte resultatoppstillingen. Det viktige er imidlertid at brukerne av regnskapet vet hva som ligger i de ulike begrepene og at den totale presentasjonen i regnskapet, inkludert noteopplysningene, bidrar til denne forståelsen.

3.1 Hva inngår i anskaffelseskost for beholdninger (måling)?

3.1.1 Generelt om måling

Regnskapsmessig behandling av beholdninger handler i stor grad om hvordan beholdninger skal måles. Den største utfordringen knytter seg til førstegangs innregning ved anskaffelse, men det kan også være problemstillinger rundt måling i etterfølgende perioder (vurdering av nedskrivnings-behov). Ettersom verdsettelse av beholdninger kan være komplisert, oppstår det også utfordringer knyttet til valg av metoder og praktiske fremgangsmåter for måling av anskaffelseskost. I dette kapitlet fokuserer vi på hva som inngår i anskaffelseskost ved førstegangs innregning.

Det følger av IAS 2.9 - 10 at beholdninger skal måles til anskaffelseskost og at dette omfatter alle kjøpsutgifter, bearbeidingsutgifter og andre utgifter pådratt for å bringe beholdningene til deres nåværende plassering og tilstand. Innholdet i de ulike utgiftene er nærmere definert i IAS 2.12 – 18:

• Kjøpsutgifter omfatter kjøpsprisen inkludert eventuelle avgifter og transportutgifter fratrukket

ulike typer prisavslag

• Bearbeidingsutgifter omfatter utgiftene som oppstår i produksjonen. Dette dekker både utgifter

som er en direkte og en indirekte følge av produksjonen. Bearbeidingsutgifter varierer i større

eller mindre grad med produsert volum

• Av og til er også andre utgifter nødvendige for å bringe beholdningene til deres nåværende

plassering og tilstand. I noen tilfeller vil låneutgifter kunne inkluderes i anskaffelseskost for

beholdninger (Låneutgifter er nærmere regulert i IAS 23)


268

I praksis er det ofte størst usikkerhet rundt hva som inngår bearbeidingsutgifter og vi fokuserer derfor på disse utgiftene i det følgende. Bearbeidingsutgifter som inngår i anskaffelseskost kan deles inn i følgende kategorier:

Direkte kostnader Indirekte kostnader (fellesutgifter)

Variable kostnader Kostnader som er direkte knyttet til

produksjonen, som kan henføres til

et bestemt produkt og som dermed

varierer direkte med produsert

volum, f. eks. innkjøp av råvarer.

Kostnader som er indirekte knyttet til

produksjonen, som ikke kan henføres

til et bestemt produkt og som i større

eller til en viss grad varierer med

produsert volum, f. eks. deler av

strømutgiftene og visse transport-

utgifter.

Faste kostnader Kostnader som er indirekte knyttet

til produksjonen, som ikke kan

henføres til et bestemt produkt og

som i svært liten eller i ingen grad

varierer med produsert volum, f. eks.

avskrivning av en fabrikkbygning,

renholdsutgifter og lønnsutgifter for

en kvalitetsavdeling.

De direkte kostnadene skaper normalt ingen store utfordringer. Det er lett å identifisere disse kostnadene ettersom de er direkte knyttet til bearbeidingen og det er ofte lett å måle disse fordi man kan observere at de varierer med produksjonsvolumet. Den direkte tilknytningen til produksjonen gjør det også normalt lett å allokere disse utgiftene til det enkelte produkt eller produktgruppe.

De indirekte kostnadene kan imidlertid skape litt mer utfordringer, både når det gjelder variable og faste kostnader. I fastsettelsen av anskaffelseskost må man ta stilling til:

• Hvilke indirekte utgifter inngår i anskaffelseskost?

• Hvordan skal de indirekte utgiftene allokeres til de ulike produktene?

3.1.2 Fastsettelse og allokering av anskaffelseskost

Vi vil som nevnt fokusere på bearbeidingsutgifter i det følgende. Etter IAS 2.12 skal bearbeidings-utgifter, i tillegg til de direkte utgiftene, også omfatte en systematisk fordeling av faste og variable fellesutgifter. Videre fastslår IAS 2.13 at fordelingen av slike utgifter skal baseres på en normal produksjonskapasitet. Sistnevnte skal hindre at en unormal produksjonsutnyttelse (unormale kortsiktige variasjoner) påvirker anskaffelseskost.

Eksempel 1

Et selskap har en produksjonsprosess som innebærer omfattende kvalitetskontroll. Selskapets budsjetter viser at kvalitetsavdelingen har et budsjett på 10 000 000 kr. Kostnadene anses som faste (varierer ikke med produsert volum). Selskapet budsjetterer med å produsere 1 000 enheter i løpet

269Ernst & Young


av året og dette reflekterer det normale produksjonsnivået hensyntatt periodisk vedlikehold. I juni opplever selskapet et lynnedslag i fabrikken. Det tar 2 måneder før produksjonen kan settes i gang igjen. Faktisk produksjon i året blir derfor 800 enheter. Hvordan skal påløpte kostnader i kvalitets-avdelingen fordeles til de produserte enhetene?

Selskapets kalkyle (beregning av anskaffelseskost) i starten av året innebar at det skulle allokeres 10 000 kr til hver produserte enhet (10 000 000 / 1000 = 10 000). Ved bruk at faktisk antall produserte enheter ville det bli fordelt 10 000 000 / 800 = 12 500 pr. produserte enhet. Ifølge standarden skal selskapet her legge til grunn normal produksjon og kun fordele 10 000 kr pr. produserte enhet. Selskapet skal med andre ord ikke oppdatere sine kalkyler som følge av den unormale hendelsen. Merkostnaden knyttet til lynnedslaget som vedrører beholdninger ved årsslutt, vil derfor være innregnet i periodens resultat.

IAS 2.14 gir i tillegg noe veiledning for hvordan man skal fordele felleskostnader når en produksjonsprosess medfører at det produseres flere produkter samtidig. Fordelingen skal i slike tilfeller gjøres på en rasjonell og konsekvent måte. Fordeling basert på produktenes relative salgsverdi kan være en akseptabel metode.

Eksempel 2

Med utgangspunkt i eksempel 1 kan vi tenke oss at selskapet i stedet produserer 1 000 enheter av produkt A og 500 enheter av produkt B. Salgspris for produkt A og B er henholdsvis 75 000 kr og 25 000 kr. De to produktene er et resultat av samme produksjonsprosess og det er derfor vanskelig å skille kvalitetskontrollen knyttet til de to produktene. Hvordan skal fordelingen av kostnadene til kvalitetskontroll gjøres i dette tilfellet?

Selskapet velger å bruke produktenes relative salgsverdi som grunnlag for fordelingen. Produkt A får dermed allokert 10 000 000 / 1500 x 75 % = 5000 kr pr. enhet. Produkt B får allokert 10 000 000 / 1500 x 25 % = 1 667 kr pr. enhet.

Eksemplene over viser at IAS 2 Beholdninger gir en del veiledning i hvordan indirekte bearbeidings-utgifter utgifter skal allokeres til produserte enheter. Imidlertid gis det lite veiledning i hvilke indirekte kostnader som skal inngå i fordelingen. Selve begrepet indirekte kostnader er i seg selv ikke egnet til å foreta denne avgrensningen da det kan hevdes at alle kostnader har en direkte eller indirekte tilknytning til produksjonen. For eksempel kan man si at utarbeidelse av årsregnskap er en indirekte følge av at det produseres varer. I så fall burde alle utgifter knyttet til regnskapsavdelingen inngå i beholdningers anskaffelseskost. Slik kan man imidlertid ikke argumentere. IAS 2.16 gir noen nyttige eksempler på utgifter som ikke skal inngå i beholdningers anskaffelseskost:

a) Unormalt høyt svinn av råvarer, unormalt høye lønnsutgifter eller andre bearbeidingsutgifter b) Lagringsutgifter, med mindre de er en nødvendig del av produksjonsprosessen før et videre stadium i produksjonen c) Fellesutgifter til administrasjon som ikke bidrar til å bringe beholdningene til deres nåværende plassering og tilstand d) Salgsutgifter


270

Eksemplene a) – d) er ingen uttømmende liste. Likevel indikerer den klart at mengden med kostnader som ikke er en del av beholdningers anskaffelseskost er relativt liten. Det er blant annet klart at administrasjon direkte knyttet til produksjonen, herunder fabrikkledelse, prosjektstyring og lignende er en del av anskaffelseskost. Det kan være vanskelig å trekke skillet for hvilken administrasjon som bidrar til å bringe beholdningene til deres nåværende plassering og tilstand. Her må det anvendes skjønn. Ofte gir selskapets organisering en indikasjon ved at ressursene som ligger nærmest produksjonen er organisert i egne avdelinger. Det kan også være at selskapets interne rapportering gjenspeiler hvilke ressurser som benyttes i anskaffelsen (herunder bearbeiding) av beholdninger.

Praksis synes å være varierende når det gjelder hvor stor del av de indirekte kostnadene som allokeres til anskaffelseskost. Noe av bakgrunnen for dette er nok at praksis i norsk god regnskapsskikk har vært en noe ”forsiktig” allokering av indirekte kostnader. Intensjonen bak dette har vært å unngå at beholdninger blir verdsatt til et høyere beløp enn salgsverdi. Dette har ikke sin bakgrunn i prinsippforskjeller mellom IFRS og GRS, men dreier seg derimot om hvordan prinsippet om full tilvirkningskost praktiseres. Utviklingen blant norske selskaper har imidlertid vært at beholdninger nå i større grad enn tidligere verdsettes til reell anskaffelseskost. Dette er viktig med tanke på å kunne sammenligne ulike selskaper.

Et enkelt eksempel kan illustrere hvordan ulik tilnærming til allokering av indirekte kostnader kan ha stor betydning:

Eksempel 3

Selskap A og B er innenfor samme bransje og er like store. De har også samme nivå på og miks av kostnader. Driftskostnadene utgjøres av varekostnad, lønn og andre driftsutgifter. Av lønn og andre driftskostnader utgjør 50 % direkte og 50 % indirekte kostnader. Selskapene har imidlertid en ulik tilnærming til allokering av indirekte kostnader. Dette medfører at selskap A allokerer 40 % av de indirekte kostnadene til beholdningers anskaffelseskost, mens selskap B allokerer 80 %. Begge selskapene har stått overfor de samme utfordringene i bransjen og sviktende salg har medført at man sitter med et varelager tilsvarende 4 måneders salg ved periodens slutt (mot normalt 1 måned, dvs. 3 måneders lageroppbygging). Begge selskapene presenterer sin resultatoppstilling inndelt etter art.

Selskap Selskap

Periodens resultat: A B

Salgsinntekter 200 200

Varekostnad -90 -90

Beholdningsendring varer i arbeid og ferdigvarer 1) 6 12

Lønnskostnader -90 -90

Andre driftskostnader -30 -30

Driftsresultat -4 2

271Ernst & Young


1)

Selskap A: (90+30) x 50 % x 40 % x 3/12 = 6

Selskap B: (90+30) x 50 % x 80 % x 3/12 = 12

Eksemplet viser at ulik allokering av indirekte kostnader kan ha stor betydning for periodens resultat. Dersom driftsresultatet over ble ansett som et ”normalt” resultat, og dette ble lagt til grunn for en verdsettelse, ville selskap A og B bli verdsatt svært ulikt. Selskap A overvurderer periodens kostnader ved at deler av de indirekte kostnadene ikke allokeres som en del av beholdningers anskaffelseskost. Eksemplet viser for det første verdien av å verdsette beholdningers anskaffelseskost nøyaktig. For det andre understreker det viktigheten av gode noteopplysninger om regnskapsføring av beholdninger. Nedenfor går vi noe nærmere inn på de enkelte noteopplysnings-kravene som følger av IAS 2 Beholdninger.

4. Netto realisasjonsverdi

Varelager skal nedskrives så fort netto realisasjonsverdi er lavere enn balanseført verdi. Netto

realisasjonsverdi er definert som forventet salgsverdi minus forventede gjenværende kostnader

for ferdigstillelse og forventede salgskostnader. Inkludert i dette er kun direkte og marginale

kostnader knyttet til gjenværende produksjon og salg. Faste kostnader, samt kostnader for lager og

distribusjon er ikke inkludert.

En nedskrivning av varelager kan ha sin bakgrunn i at varene er fysisk skadet, utdatert eller at forventet salgspris er redusert. For varer i arbeid kan gjenværende kostnader til ferdigstillelse ha økt og dermed medført nedskrivningsbehov. Dersom situasjonen senere endrer seg skal nedskrivningen reverseres.

Nedskrivning av varelager gjøres normalt per enhet, men i tilfeller der den enkelte enhet på lager ikke er identifiserbar gjøres nedskrivningen per varelinje eller varegruppe. I slike tilfeller må nedskrivningen fordeles på alle enheter enten basert på FIFO eller gjennomsnittskost.

5. Noteopplysninger

Som indikert over er gode noteopplysninger ofte avgjørende for å kunne forstå selskapers

regnskapsføring av beholdninger. Vår erfaring er at det ofte gis mangelfull og alt for generell

informasjon om beholdninger. Nedenfor har vi oppsummert notekravene i IAS 2 Beholdninger og

knyttet noen kommentarer til disse. Vi har også inkludert noen eksempler på hvordan ulike selskaper

har løst enkelte noteopplysningskrav.


272

Krav til opplysning om hvilke regnskapsprinsipper som er anvendt ved måling av beholdninger, herunder den anvendte metode for beregning av anskaffelseskost (IAS 2.36 a))

Selskapenes prinsippnote begrenser seg ofte til å fortelle at varelager regnskapsføres til det laveste av anskaffelseskost og netto salgsverdi samt en kort og generell beskrivelse av hva som inngår i begrepene. Dette blir ofte kun en gjentakelse av teksten i standarden og gir liten verdi for brukeren. For det første må det gis en beskrivelse av hva man har valgt der standarden åpner for valgmuligheter. Dette kan være om man har valgt tilordning av anskaffelseskost basert på FIFO eller veid gjennomsnitt (IAS 2.25), eller om anskaffelseskost måles ved standardkostmetoden eller salgs-prismetoden (IAS 2.21). For det andre må det gis en god beskrivelse av hvordan reglene er anvendt. Dette kan være hvilke utgifter i selskapet som ikke anses som en del av beholdningers anskaffelseskost, hvordan låneutgifter tilordnes anskaffelseskost (IAS 23), hvordan kjøp på kreditt behandles (IAS 2.18), hvordan avsetning for ukurante varer beregnes (IAS 2.28), hvordan man grupperer beholdninger for vurdering av netto realisasjonsverdi (IAS 2.29) med videre.

Volvo Group beskriver i sin årsrapport for 2011 tilordning av anskaffelseskost samt hva som inkluderes i beregningen av varenes anskaffelseskost. Videre gis det opplysning om prinsippene for beregning av ukuransavsetning.

273Ernst & Young


Beholdningenes samlede balanseførte verdi og den balanseførte verdien inndelt på en måte som passer for foretaket (IAS 2.36 b), Jf. IAS 2.37)

I motsetning til GRS stiller ikke IFRS krav til en bestemt inndeling av beholdninger. IAS 2.37 angir likevel en normal inndeling; handelsvarer, produksjonsmateriell, råvarer, arbeid under utføring og ferdigvarer. De fleste selskaper anvender en inndeling som i stor grad samsvarer med denne, men det er ikke gitt at dette utgjør beste praksis. Det sentrale er at det presenteres en inndeling som gir mest mulig nyttig informasjon til brukeren.

Hydro gir følgende spesifikasjon av sin varebeholdning i årsrapporten for 2011:


274

Balanseført verdi av beholdninger som regnskapsføres til virkelig verdi fratrukket salgsutgifter (IAS 2.36 c) Beholdninger måles til laveste verdi av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi (virkelig verdi). Beholdninger verdsettes i utgangspunktet på enhetsnivå og den totale bokførte verdien av beholdninger er derfor ofte en kombinasjon av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi. Opplysninger om at netto realisasjonsverdi er lavere enn anskaffelseskost kan være av stor betydning i vurderingen av selskapets fremtidige inntjening. Det bør opplyses om hvilke produkter/produktgrupper som er verdsatt til netto realisasjonsverdi. Videre vil brukeren kunne ha nytte av å få opplyst hva differansen mellom anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi utgjør. Dette er imidlertid ikke et krav i IAS 2.

Orkla opplyser i sin årsrapport for 2011 om hvor stor andel av sitt lager som er verdsatt til netto realiserbar verdi og hvor mye dette har medført av nedskrivning.

Beholdningers anskaffelseskost som er innregnet som kostnad i perioden (IAS 2.36 d), jf. IAS 2.38) Beholdningers anskaffelseskost som er innregnet som kostnad i perioden tilsvarer kostnad solgte varer (cost of sales) i en resultatoppstilling inndelt etter funksjon (opplysningskravet fremkommer derfor direkte av en resultatoppstilling etter funksjon). Det fremgår av IAS 2.39 at selskaper som presenterer sin resultatoppstilling etter art viser utgiftene som innregnes som kostnad for råvarer og forbruksvarer (varekostnad), lønnsutgifter og andre driftsutgifter sammen med periodens endring i beholdninger. Dette tolkes nok av mange dit hen at opplysningskravet også fremkommer direkte

275Ernst & Young


ut fra en artsinndelt resultatoppstilling og kan forklare hvorfor det er vanskelig å finne selskaper som gir denne opplysningen. Det er imidlertid ikke mulig å lese kostnad solgte varer (cost of sales) ut fra en artsinndelt resultatoppstilling. Det krever blant annet at man vet hvor stor del av totale lønnsutgiftene som gjelder administrasjon som ikke er en del av beholdningers anskaffelseskost. Ved bruk av artsinndelt resultatoppstilling bør det i note angis hva kostnad solgte varer (cost of sales) utgjør. Dette gjør det mulig å sammenligne ulike selskaper med ulik inndeling i resultatoppstillingen. I tillegg kan det gi nyttige opplysninger om hvor effektivt/optimalt selskapet er organisert (for eksempel med tanke på administrasjon).

I den norske regnskapsloven er det krav om å opplyse om innkjøp av varer og beholdningsendringer gjennom perioden. Dette er ikke noe eksplisitt krav etter IAS 2 og i mange tilfeller vil det kunne leses ut av regnskapet ved å se på bevegelsen på varelager. Men i tilfeller med for eksempel oppkjøp vil dette ikke være mulig, og derfor kan en avstemming hvor dette fremgår være nyttig informasjon.

Eventuell nedskrivning av beholdninger som innregnes som kostnad i perioden, i samsvar med IAS 2 nr. 34 (IAS 2.36 e)) Opplysninger om nedskrivning kan selvsagt ha stor betydning i vurderingen av selskapets fremtidige inntjening. Nedskrivning inngår i kostnad solgte varer/varekostnad, og kan derfor ikke leses direkte ut fra regnskapet (med mindre den er vist på egen linje i resultatoppstillingen på grunn av vesentlighet). Selskaper oppgir ofte opplysninger om total nedskrivning i løpet av året, men gir lite tilleggsopplysninger som gjør brukerne av regnskapet i stand til å vurdere hvilke konsekvenser nedskrivningen kan ha. Dette kan være opplysninger om hvilke produktgrupper eller segmenter nedskrivningen gjelder. Hvilke forhold var avgjørende for nedskrivningsbehovet? (råvarepriser, ny teknologi etc.). For selskaper som rapporterer segmentopplysninger etter IFRS 8 Driftssegmenter, vil eventuelle vesentlige nedskrivninger være en viktig del av opplysningene per segment.

Orkla og Hydro opplyser om totale nedskrivninger inkludert i varekost i sine varelagernoter for 2011, jf. kopi av noter over.

Reversering av nedskrivning av beholdninger som innregnes som reduksjon av det beholdningsbeløpet som innregnes som kostnad i perioden, i samsvar med IAS 2 nr. 34 (IAS 2.36 f)) Med samme argumentasjon som for punktet over, er det viktig at det gis opplysninger om eventuelle reverseringer av nedskrivninger. For det første er dette av stor betydning for selskapets fremtidige inntjening. For det andre kan det være snakk om en reversering av en nedskrivning i en tidligere periode. I så fall er det en sentral opplysning ved beregning/estimering av selskapets ”normaliserte” resultat. Opplysningene om reversering av tidligere nedskrivninger må innrettes konsistent med opplysningen om de opprinnelige nedskrivningene (fordeling på produktgrupper, segmenter etc.).

Av Orkla sin note over ser vi at det gis opplysninger om reverserte nedskrivninger fra tidligere perioder.


276

Forholdene eller hendelsene som har medført reversering av en nedskrivning av beholdninger i samsvar med IAS 2 nr. 34 (IAS 2.36 g)) Brukerne av regnskapet må ha mulighet til å vurdere om en reversering av en tidligere nedskrivning synes rimelig. Det innebærer at det må gis opplysninger om vurderingene som medførte reverseringen. Det kan være endringer i markedspriser, nye/endrede markeder for selskapets produkter, valutaforhold (når produktene selges i annen valuta enn selskapets funksjonelle valuta) med videre.

Balanseført verdi av beholdninger som er stilt som sikkerhet for forpliktelser (IAS 2.36 h) På samme måte som for selskapets øvrige eiendeler kreves det opplysninger om balanseført verdi av beholdninger som er stilt som sikkerhet for forpliktelser, slik som for eksempel Nestlé opplyser i sin årsrapport for 2011:

6. Oppsummering

Dagens praksis rundt fastsettelse av anskaffelseskost for varebeholdninger varierer. I tillegg er noteopplysningene som gis knyttet til varelager til dels mangelfulle. Dette medfører at det kan være utfordrende for regnskapsbrukerne å trekke ut korrekt/presis informasjon fra regnskapene. Utarbeidelse av presise noteopplysninger for varebeholdning og varekost er derfor et forbedrings-område for regnskapsprodusentene fremover.

Sikringsbokføring (IAS 39)


278

Sikringsbokføring (IAS 39)

Regnskapsmessig behandling av sikring (sikringsbokføring) etter IAS 39 er et omfattende område. Likevel er det slik at kompleksiteten treffer ulike selskaper og transaksjoner med svært ulik grad. Når kompleksiteten er stor kreves det god kompetanse for å håndtere området korrekt regnskapsmessig. Imidlertid er vår erfaring at mange selskaper har relativt enkle sikringsrelasjoner. En viktig målsetting med denne artikkelen er å ufarliggjøre emnet for disse selskapene. Vi vil ta for oss de grunnleggende prinsippene knyttet til sikringsbokføring og illustrere dette med enkle eksempler. Vi vil i liten grad vise til paragrafer i IAS 39. Artikkelen tar heller ikke for seg notekrav knyttet til sikringsbokføring. For en nærmere gjennomgang av prinsippene for sikringsbokføring viser vi til vår bok ”IFRS i Norge”.

I denne artikkelen vil vi gjennomgå:

• de grunnleggende prinsippene knyttet til sikring og sikringsbokføring

• hovedtypene av regnskapsmessig sikring

• praktiske eksempler på sikringsbokføring

• krav til dokumentasjon ved sikringsbokføring

• et praktisk eksempel på sikringsdokumentasjon

1. Innledning

Nesten alle selskaper er eksponert for ulike typer risiko, blant annet knyttet til fremtidig inntjening. Herunder er det også ofte en betydelig usikkerhet utover rene driftsmessige forhold knyttet til blant annet priser, valutakurser og renter; forhold som selskapet ikke er i stand til å kontrollere. Mange selskaper ønsker å redusere denne usikkerheten i større eller mindre grad. Et viktig ledd i dette er å kjøpe produkter/inngå avtaler (finansielle instrumenter) med egenskaper som motvirker den identifiserte risiko/eksponering. Dersom selskapet for eksempel forventer å motta en stor innbetaling i dollar (sikringsobjekt) om to år, kan det være en god løsning å inngå en avtale/terminkontrakt (sikringsinstrument) om salg av dollar om to år til en avtalefestet kurs. På denne måten er usikkerheten knyttet til fremtidig kontantstrøm vesentlig redusert. Det handler ikke primært om å oppnå en mulig valutagevinst, men derimot om å redusere usikkerheten knyttet til fremtidige kontantstrømmer. En slik avtale omtales normalt som sikring dersom det er en klar sammenheng mellom selskapets identifiserte risiko og den avtalen som inngås. Dersom det ikke foreligger en slik sammenheng, vil avtalen om fremtidig salg av dollar være å betrakte som spekulasjon. I praksis ser man en del tilfeller hvor selskapene inngår valutaavtaler på tidspunkt hvor valutakursene oppfattes

279Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Sikringsbokføring (IAS 39)

å være unormalt lave eller høye i forhold til historiske kurser. På den måten ønsker man å ”sikre” valuta mens kursen anses ”gunstig”. Det kan innvendes at risikoen for betydelige valutatap avhenger av kursnivå (i forhold til historiske kurser), men dette endrer ikke på argumentasjonen over. Med mindre det eksisterer en klar sikringsrelasjon, vil dette være å anse som spekulasjon uavhengig av dagens kursnivå. Hvordan de ulike tilfellene skal reflekteres i regnskapet kommer vi nærmere inn på nedenfor.

2. Generelt om regnskapsmessig sikring

Vurderingen av hvorvidt det eksisterer en klar relasjon mellom sikringsobjektet og sikrings-instrumentet er avgjørende for den regnskapsmessige behandlingen. I det innledende eksemplet med avtale om salg av dollar om to år samtidig med at man får en stor innbetaling i dollar, vil de fleste selskaper ønske å vise dette som én sikret transaksjon. På den måten vil sikringsstrategien til selskapet også bli synliggjort gjennom regnskapene. Dette oppnås gjennom sikringsbokføringen. Alternativet til sikringsbokføring er en separat regnskapsføring av sikringsobjektet og sikrings-instrumentet. I eksemplet ville det medført en løpende regnskapsføring av valutaderivatet til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet, mens sikringsobjektet (den fremtidige transaksjonen) ikke regnskapsføres. Regnskapet vil da ikke reflektere selskapets sikringsstrategi direkte og vil gi en asymmetrisk regnskapsføring. Med andre ord fremstilles avtalen om fremtidig salg av dollar som spekulasjon i regnskapet. En spekulativ avtale lever sitt eget liv i regnskapet og påvirker resultatene uavhengig av objektet som er forsøkt sikret. Leseren av regnskapet må da gjennomgå noteinfor-masjon for å kunne forstå at det ligger en intensjon om sikring bak transaksjonene.

Den grunnleggende tanken i IFRS er at en inngått sikringstransaksjon, i regnskapsmessig forstand, er spekulasjon med mindre det motsatte blir bevist. Selskapet må bevise/dokumentere at avtalen om salg av dollar knytter seg til en kontraktsfestet innbetaling på bestemt fremtidig tidspunkt. IFRS stiller omfattende krav til hvordan dette skal dokumenteres. For komplekse sikringsrelasjoner kan det være en betydelig utfordring å oppfylle kravene. Det er derfor ikke uvanlig at selskaper ”frivillig” velger å avstå fra sikringsbokføring. Konsekvensen er at sikringsobjektet og sikringsinstrumentet bokføres separat i regnskapet, noe som ofte medfører økt resultatvolatilitet. Dette innebærer slik vi tidligere har nevnt, at sikringstransaksjonen i utgangspunktet reflekteres som spekulasjon i regnskapet. Sikringsbokføring handler imidlertid ikke bare om hvilke dokumentasjonskrav selskapet må følge. Det er også en vurdering av konsekvensene ved å ikke anvende sikringsbokføring:

• Hva er sikringsvolumet? Når forfaller kontantstrømmene?

• Hvem er brukerne av regnskapet?

• Hvordan påvirkes sentrale nøkkeltall i regnskapet?

I praksis ser vi mange selskaper som velger å ikke benytte seg av sikringsbokføring. Nedenfor er det tatt med to eksempler på selskaper hvor man har valgt å ikke benytte sikringsbokføring i årsregnskapet for 2011 selv om begge selskapene har sikringstransaksjoner. Det kan være ulike årsaker til dette.


280

Deep Sea Supply er et eksempel på et selskap som pr 31.12.2011 ikke benyttet sikrings-bokføring. Fra årsrapporten ser vi hvordan dette er beskrevet i regnskapsprinsippene (utdrag):

2.16 Derivative financial instruments Derivatives are initially recognized at fair value on the date a derivative contract is entered into and are subsequently remeasured at their fair value. The method of recognising the resulting gain or loss depends on whether the derivative is designated as a hedging instrument, and if so, the nature of the item being hedged. The Company designates certain derivatives as either: (1) hedges of the fair value of recognized assets or liabilities or a firm commitment (fair value hedge); (2) hedges of a particular risk associated with a recognized asset or liability or a highly probable forecast transaction (cash flow hedge); or (3) hedges of a net investment in a Deep Sea Supply Plc Annual report 2011 foreign operation (net investment hedge). As of 31 December 2011 and 2010, the Company did not have any derivative transactions that qualified for hedge accounting under IAS 39. Changes in the fair value of these derivative instruments are recognized immediately in the profit or loss. When the Group provides guarantees to parties outside the Group for any losses suffered in derivatives due to breach of contract, a provision is made for the fair value of the derivative when the loss becomes probable.

AF Gruppen er et annet eksempel på et selskap som pr 31.12.2011 ikke har benyttet sikrings-bokføring. Fra årsrapporten ser vi følgende beskrivelse av regnskapsprinsippene (utdrag):

1.13.2 Finansielle forpliktelser a) Til virkelig verdi over resultatet Konsernet har finansielle forpliktelser til virkelig verdi over resultatet i form av valuta- og råvare-terminkontrakter. Valutaterminkontraktene inngås for sikring av fremtidige kontantstrømmer knyttet til inngåtte kontrakter i utenlandsk valuta, og råvareterminkontraktene inngås for å sikre prisen på gjenvunnet skrapstål som skal omsettes. Sikringsforholdet tilfredsstiller ikke vilkårene for regnskapsmessig sikring, og regnskapsføres derfor til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet.

I mange tilfeller kan et selskap velge å benytte sikringsbokføring på noen sikringstyper men ikke på andre. For eksempel kan et selskap velge å benytte sikringsbokføring for rentederivater som er knyttet til ett eller flere spesifikke lån, mens de velger å ikke benytte sikringsbokføring på for eksempel sikring av fremtidig omsetning i utenlandsk valuta eller bruk av råvarederivater.

I tilfeller hvor et selskap benytter finansielle derivater for å sikre driftsrelaterte poster uten å benytte seg av sikringsbokføring, er ikke IFRS etter vår oppfatning til hinder for at selskapet kan velge å presentere verdiendringen på derivatene som driftsinntekter eller driftskostnader, avhengig av om det er inntekter eller kostnader som er sikret. Det avgjørende er hvorvidt formålet med derivatene er knyttet til driften eller om det er finansiell spekulasjon. Hvorvidt en slik presentasjon representerer en god regnskapspraksis er imidlertid ikke like åpenbart.

281Ernst & Young


3. To hovedtyper av regnskapsmessig sikring

Vi vil videre bruke noen enkle eksempler for å illustrere hovedtrekkene ved sikringsbokføring, men før vi går inn på eksemplene er det behov for å redegjøre kort for to sentrale hovedtyper av regnskapsmessig sikring; kontantstrømsikring og virkelig verdi sikring. En tredje type sikring, netto-investering i utenlandsk enhet (typisk datterselskaper i utlandet), går vi ikke nærmere inn på her.

3.1 Kontantstrømsikring

Kontantstrømsikring er benevnelsen på sikring av eksponeringen som følger av variabilitet i forventede fremtidige kontantstrømmer. I eksemplet brukt innledningsvis vet selskapet at de vil få en innbetaling i dollar i forbindelse med et fremtidig salg, men de vet ikke hva innbetalingen vil utgjøre i kroner (regnskapsvalutaen). Ved å inngå en valutatermin oppnår selskapet å ”låse inn” innbetalingen til en bestemt valutakurs. Et annet eksempel på sikring av fremtidige kontant-strømmer er sikring av rentebetalinger på lån med flytende rente. Flytende rente medfører usikkerhet knyttet til fremtidige rentebetalinger. Denne usikkerheten kan reduseres/elimineres ved å inngå en rente bytteavtale (renteswap). Begge de nevnte eksemplene på kontantstrømsikring vil bli illustrert tallmessig nedenfor.

En viktig forutsetning for å bruke sikringsbokføring av kontantstrømssikringer er at den fremtidige kontantstrømmen som sikres er svært sannsynlig. Sannsynliggjøringen kan enten være basert på at det foreligger en kontrakt eller at selskapet basert på historikk og/eller andre kilder kan sannsynlig-gjøre den fremtidige transaksjonen med høy grad av sikkerhet. Dersom for eksempel selskapet har omsetning i USD, og de vil fortsette å selge det samme produktet i det samme markedet til neste år, er det en vanlig strategi å sikre for eksempel 80 % av det forventede salget i perioden. På denne måten kan man sørge for at sikringene ligger innenfor det som må kunne anses å være svært sannsynlig. Graden av sannsynlighet må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

3.2 Virkelig verdi sikring

Den andre typen sikring relaterer seg til eksponeringen mot endringer i virkelig verdi til en regnskapsført eiendel eller forpliktelse eller en bindende/kontraktsfestet avtale. Dette benevnes virkelig verdi sikring. Sikringsobjektet har her fastsatte vilkår med hensyn til den risiko man søker sikret. Et eksempel på virkelig verdi sikring er å sikre seg mot verdiendringer på et fastrentelån ved å inngå en rentebytteavtale. Her oppnår selskapet å ”låse opp” et fastsatt vilkår som ellers bærer i seg en eksponering for verdiendringer. Et annet eksempel kan være et fastpriselement i dollar i en inngått kontrakt (sikringsobjekt). Den kontraktsfestede innbetalingen (firm committment) vil være eksponert mot verdiendringer som følge av endringer i dollarkursen. Ved å inngå en avtale om salg av dollar (sikringsinstrumentet), vil risikoen reduseres/elimineres. Når det gjelder sikring av valutarisikoen knyttet til en kontraktsfestet innbetaling (”firm commitment”), vil det være opp til selskapet om dette defineres som en kontantstrømsikring eller virkelig verdi sikring. Begge de typene virkelig verdi sikring vil bli illustrert tallmessig nedenfor.

Merk for ordens skyld at man ikke kan benytte sikringsbokføring av poster i balansen som fra før er målt til virkelig verdi. På den annen side så vil det normalt heller ikke være noe poeng å benytte sikringsbokføring da begge poster uansett løpende regnskapsføres til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet.


282

3.3 Praktiske eksempler på sikringsbokføring

Vi starter med å illustrere sikringsbokføring ved hjelp av et enkelt eksempel. I begynnelsen tar vi utgangspunkt i det enkle eksemplet ovenfor hvor man hadde en svært sannsynlig fremtidlig innbetaling i dollar (kontantstrømsikring).

3.3.1 Eksempel 1 – kontantstrømsikring, valutarisiko

Vi antar at selskapet forventer en innbetaling på 0,5 mill USD om 3 år. For å sikre innbetalingen omregnet til NOK inngås det en valutatermin om salg av 0,5 mill USD til kurs 9.

Det enkle eksemplet viser at regnskapsføring med eller uten sikring kan ha svært stor betydning for løpende resultater selv om akkumulert resultat for de 3 årene naturlig nok blir det samme. I eksemplet er det flere rapporteringsperioder mellom inngåelsen av sikringsinstrumentet og den underliggende sikrede transaksjonen. I slike tilfeller har det ekstra stor betydning hvorvidt man velger sikringsbokføring eller ikke. Dersom innbetalingen var forventet allerede i år 1, ville resultatet i år 1 blitt det samme både med og uten sikring, men likevel slik at man uten sikringsbokføring ville vist resultateffekten av valutaterminen som en finanspost1 og salgsinntektene til kursen på trans-aksjonstidspunktet som en driftspost.

Som bokføringene presentert nedenfor vil vise, må man, uavhengig av om det brukes sikrings-bokføring eller ikke, føre opp sikringsinstrumentet til virkelig verdi i balansen. Forskjellen er hvordan de løpende verdiendringene føres. Uten sikringsbokføring føres disse løpende mot resultatet. Med sikringsbokføring føres disse midlertidig mot egenkapitalen (via OCI) inntil transaksjonen inntreffer. Når transaksjonen inntreffer reverseres beløpene fra egenkapitalen til resultatet.

Eksempel 1 tar for seg en kontantstrømsikring. Hovedtrekkene er imidlertid de samme for regnskapsføring av virkelig verdi sikringer, - nemlig at verdiendringene på sikringsobjektet og sikringsinstrumentet regnskapsføres i samme periode og at tanken bak sikringstransaksjonen

1 Avhengig av valgt prinsipp for presentasjon av verdiendringer på valutaderivater.

283Ernst & Young


dermed reflekteres direkte i regnskapet. Bokføringsteknisk er det imidlertid visse forskjeller på en kontantstrømsikring og en virkelig verdi sikring. Dette vil bli illustrert i eksempel 3 og 4 nedenfor.

Bokføringene av kontantstrømssikringen i eksempel 1 gitt sikringsbokføring blir som følger:

Som vi ser av eksemplet så innebærer kontantstrømssikring at man får en symmetri i resultat-regnskapet slik at verdiendringer på sikringsinstrumentet resultatføres samtidig med sikrings-objektet. Imidlertid gir kontantstrømssikring en løpende påvirkning på totalresultatet og egenkapitalen.


284

3.3.2 Eksempel 2 – kontantstrømsikring, renterisiko

Vi antar at et selskap har tatt opp et lån med flytende rente, hvor renten tilsvarer 3 md. NIBOR. Selskapet ønsker å sikre seg mot at rentebetalingene skal bli høyere som følge av renteendringer på lånet og inngår derfor en rentebytteavtale (renteswap). Rentebytteavtalen innebærer at selskapet vil motta flytende rente basert på 3 md. NIBOR og betale fastrente på 5,5 %. Rentebytteavtalen er konstruert slik at selskapet vil kun betale/motta forskjellen mellom 3 md. NIBOR og 5,5 %. Er for eksempel 3 md. NIBOR 5,1 % vil selskapet betale 40 basispunkter til motparten i rentebytteavtalen, og motsatt vil selskapet motta 20 basispunkter hvis 3 md. NIBOR er 5,7 %. Vi antar her at lånet har en løpetid på 3 år og at rentene betales årlig.

Nedenfor fremstilles hvordan det løpende resultatet i eksempel 2 påvirkes henholdsvis med og uten sikringsbokføring.

I den forenklede verdsettelsen av rentebytteavtalene over, er det lagt til grunn flat rentekurve og parallelle skift i rentekurvene. I tillegg har vi i verdsettelsen sett bort fra diskontering. Merk at man i praksis som oftest vil motta og anvende markedsverdier som er utarbeidet av banken.

Vi ser her det samme overordnede bildet som i eksempel 1, nemlig at man får økt volatilitet i resultatet. Uten sikringsbokføring føres de løpende verdiendringene på sikringsinstrumentet over resultatet. Med sikringsbokføring føres disse midlertidig mot egenkapitalen (over OCI).

285Ernst & Young


Eksemplet gir følgende bokføringer over de 3 årene gitt sikringsbokføring:


286

3.3.3 Eksempel 3 – virkelig verdi sikring, valutarisiko

I dette eksemplet antar vi som i eksempel 1 at selskapet forventer en innbetaling på 1 mill USD om 3 år, men vi antar her at innbetalingen er kontraktsfestet og derfor utgjør en ”firm commitment”. Selskapet ønsker å sikre virkelig verdi av den kontraktsfestede innbetalingen og har inngått en valutatermin som innebærer salg av 1 mill USD til kurs 9 i år 3.

Nedenfor fremstilles det hvordan det løpende resultatet påvirkes henholdsvis med og uten sikrings-bokføring:

Vi ser at dette eksemplet også viser at resultatvolatiliteten øker uten bruk av sikringsbokføring. Med regnskapsmessig sikring føres verdiendringene av den kontraktsfestede innbetalingen (”firm commitment”) løpende mot resultatet og utgjør dermed en fremskutt resultatføring av den sikrede risikoen. Gjennom dette ”motvirkes” den resultatmessige effekten av verdiendringene på valutaterminen (sikringsinstrumentet).

I eksemplet over er valutapostene presentert under finans, men det er ikke åpenbart at dette er eneste/beste løsning. Om dette er valutaposter som er knyttet til varekretsløpet (for eksempel et avtalt framtidig salg), så vil en naturlig vurdering kunne være å klassifisere dette som drift. Men IFRS har ingen klare bestemmelser om dette.

287Ernst & Young



Som vi ser av dette eksemplet blir det, som ved kontantstrømssikring, en symmetrisk regnskaps-føring i resultatregnskapet. Men for virkelig verdi sikringer blir det imidlertid ingen regnskapsføring mot OCI eller mot egenkapitalen. Enkelte selskaper har både ordinær kontantstrømssikring av forventet løpende omsetning og virkelig verdi sikring av fremtidig salg på faste kontrakter. I et slikt tilfelle må brukerne av regnskapet være bevisste på dette, og selskapet må gi tydelig informasjon om forholdet.


288

3.3.4 Eksempel 4 – virkelig verdi sikring, renterisiko

Vi antar at et selskap har tatt opp et lån med fast rente på 6,0 %. Selskapet ønsker å sikre seg mot verdiendringer som skyldes endringer i rentenivået (interbankrenten) på dette lånet og inngår derfor en rentebytteavtale (renteswap) for å swappe de faste rentevilkårene i lånet til flytende rente. Rente-bytteavtalen innebærer at selskapet vil motta fastrente på 5,5 % (den andel av fastrenten på 6,0 % som knytter seg til interbankrenten) og betale flytende rente basert på 3 md. NIBOR. Rente- bytteavtalen er konstruert slik at selskapet vil betale eller motta forskjellen mellom 3 md. NIBOR og 5,5 %. Er for eksempel 3 md. NIBOR 5,1 % vil selskapet motta 40 basispunkter fra motparten i rente-bytteavtalen. Om NIBOR er 5,7 % vil selskapet derimot betale 20 basispunkter.

Her utgjør forskjellen at man med sikringsbokføring løpende resultatfører verdiendringene på fastrentelånet. Uten sikringsbokføring får vi kun en løpende resultatføring av verdiendringer på rentebytteavtalen i tillegg til selve betalingene på fastrentelånet og rentebytteavtalen. Dette ville ha medført, på samme måte som eksempel 1 til 3, økt variabilitet i resultatene. Det akkumulerte resultatet blir også her det samme i begge alternativene.

289Ernst & Young




290

4. Krav ved anvendelse av sikringsbokføring

De fire enkle eksemplene over viser regnskapsmessig behandling av sikringstransaksjoner med bruk av sikringsbokføring. Som nevnt innledningsvis stilles det en del betingelser for anvendelse av sikringsbokføring. Nedenfor har vi tatt med en kort beskrivelse av hvilke krav som må være oppfylt.

4.1 Krav til sikringsbokføring - generelt

For at selskapet skal kunne benytte sikringsbokføring må en del krav være oppfylt. Dette knytter seg til vurderinger og dokumentasjon av sikringsforholdet:

• Sikringsdokumentasjon må være utarbeidet ved etableringen av sikringsforholdet

• Sikringen er forventet å være svært effektiv

• Sikringseffektiviteten må kunne måles pålitelig

• Sikringen må kunne vurderes å ha vært svært effektiv i sikringsperioden

• For sikring av forventede transaksjoner må disse være svært sannsynlige

4.2 Hva skal sikringsdokumentasjonen inneholde?

Ved etableringen av sikringsforholdet må det utarbeides en formell dokumentasjon bestående av:

• Beskrivelse av sikringsrelasjonen

• Redegjørelse for virksomhetens risikostyringsmål og –strategi ved å foreta sikringen, inkludert identifikasjon av:

• Sikringsinstrumentet

• Sikringsobjektet

• Hvilken risiko som sikres

• Hvordan effektiviteten til sikringen skal testes

• Hvordan sikringens effektivitet skal måles (kontantstrømsikringer)

Dokumentasjonen må inneholde alle relevante detaljer, inkludert:

• Datoen eller perioden når transaksjonen(e) er forventet å inntreffe

• En spesifisering av hvilke eiendeler eller gjeld som er involvert

• Hvilke valutabeløp eller volum som er omfattet

Sikret forventet transaksjon skal være tilstrekkelig spesifisert slik at det er mulig å fastslå hvorvidt det er den sikrede transaksjonen som har inntruffet eller ikke. Dette er nødvendig for å kunne følge opp vurderingene av sikringseffektivitet og sikringsbokføringen på en tilstrekkelig god måte.

I praksis kan dette dokumenteres ved at det utarbeides en generell overordnet beskrivelse av

291Ernst & Young


selskapets sikringsstrategi som er tilstrekkelig operasjonalisert. Det vil si at det må fremkomme når man skal sikre, hvilke instrumenter som skal benyttes og så videre. Videre må det fremgå av beskrivelsen hvordan den enkelte sikringsrelasjon skal dokumenteres og følges opp, og hvordan effektivitet skal vurderes.

Den faktiske utpekingen av sikringsinstrumenter og sikrede transaksjoner kan være et system hvor alle sikringskontrakter legges inn. Dette kan være en databasemodell eller i Excel. Poenget er at systemet må baseres på den generelle beskrivelsen. I modellen må det angis tilstrekkelig informasjon til å oppfylle kravene angitt over. For en valutasikring må det derfor klart fremkomme at dette instrumentet (med henvisning til en referanse på kontrakten) skal benyttes til sikring, dato for utpeking, hva som sikres (for eksempel salg i periode X), valuta, volum, kontraktspris etc. Oversikten må naturligvis underlegges tilstrekkelig internkontroll, oppfølging og dokumentasjon/oppbevaring. Det innebærer for eksempel at det ikke kan være et regneark som løpende oppdateres. Det må skrives ut eller lages pdf utskrifter som dokumenterer historikken.

En viktig forutsetning med oppfølgingsmodellen er at den innebærer at det klart fremkommer hva som er formålet med ethvert sikringsderivat, og at det er klart når en sikret transaksjon skjer om transaksjonen er en sikret transaksjon eller ikke, og eventuelt hvilket sikringsinstrument som sikrer denne transaksjonen.

I mange tilfeller sikres transaksjoner som skjer langt fram i tid (for eksempel 2 år). I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å inngå kortere sikringsderivater (for eksempel 1 år), fordi man får bedre pris på slike. I så fall, når en rulleringsstrategi benyttes, må det fremkomme klart fra sikrings-dokumentasjonen at denne kontrakten på 1 år skal rulleres og sikrer en eksponering om 2 år. Poenget er at man ved inngåelsen bestemmer hva kontrakten skal benyttes til, og dette vil være uavhengig av hva som skjer med for eksempel valutakursen i mellomtiden.

4.3 Hvordan følge opp effektiviteten til sikringen?

Sikringen må forventes å være svært effektiv for at sikringsbokføring skal kunne anvendes.

Vurdering gjøres ved inngåelse av sikringen samt løpende (kvartalsvis):

• Hvorvidt det har vært en nær sammenheng mellom sikringsinstrument og sikringsobjekt

• Hvorvidt det fortsatt er forventet å være en nær sammenheng mellom sikringsinstrumentet og sikringsobjektet

Vurderinger av effektivitet må være konsistent med virksomhetens dokumenterte risikostyrings-strategi for den aktuelle sikringsrelasjonen og det forventes anvendelse av lik type metodikk for like sikringer. Det kvantitative kravet er at faktiske resultater må ligge innenfor et intervall på 80-125 %. Dette innebærer at observerte verdiendringer på sikringsobjektet (f eks en fremtidig sannsynlig innbetaling i dollar) må motsvares av en verdiendring på sikringsinstrumentet som ikke utgjør mindre enn 80 % eller mer enn 125 %. Et eksempel på en slik test: Dersom gevinsten på et sikringsobjekt er 120 og tapet på sikringsinstrumentet er 100, vil vurderingen være 120/100 = 120 % eller 100/120 = 83 %. Resultatene ligger innenfor intervallet og sikringen vurderes fremdeles å være effektiv.

Det er ulike metoder for kvantitativ måling av sikringseffektivitet. Kompleksiteten i disse vil typisk


292

gjenspeile kompleksiteten i sikringsrelasjonene. Vi går imidlertid ikke nærmere inn på disse metodene her, men viser til egen artikkel IAS 39 Finansielle instrumenter – sikringsbokføring i vår bok ”IFRS i Norge” for en mer detaljert gjennomgang.

Alle sikringsforhold må i utgangspunktet testes med hensyn til sikringseffektivitet. Imidlertid kan det foretas en kvalitativ vurdering dersom kritiske faktorer ved sikringsinstrument og -objekt samsvarer. Dette innebærer i grove trekk at effektiviteten vurderes primært med referanse til hvorvidt de kritiske parametrene/betingelsene knyttet til sikringsobjektet og sikringsinstrumentet sammenfaller og hvorvidt disse forventes videre å sammenfalle. Kritiske parametre vil typisk være pålydende/beløp, valuta, rente, underliggende indekser og forfallstidspunkter. IFRS anerkjenner i slike tilfeller bruk av kvalitativ testing når det gjelder hvorvidt sikringsrelasjonen forventes å være effektiv fremover (prospektiv testing). Noen, deriblant Ernst & Young, er av den oppfatning at en kvalitativ vurdering også kan forsvares brukt når det gjelder om sikringsrelasjonen har vært effektiv (retrospektiv testing). Dette gjelder likevel i begrensede situasjoner hvor kritiske forhold/parametre for sikringsinstrument og sikringsobjekt samsvarer fullt ut. Det er også viktig at den kvalitative vurderingen oppdateres på kvartalsvis basis.

Et eksempel kan være et lån med flytende rente, hvor selskapet ønsker å sikre de fremtidige rente-betalingene og dermed inngår en rentebytteavtale (renteswap) med en bank. La oss anta et lån på 100 MUSD, med en løpetid på 5 år, rentefixing basert på en underliggende indeks (for eksempel LIBOR), halvårlige rentebetalinger og forfall på renter 30/6 og 31/12, og man inngikk en rente-bytteavtale til markedsrenter (dvs. uten forskuddsbetalinger) med nøyaktig samme løpetid, samme underliggende renteindeks, samme rentefixingsdato, halvårlige rentebetalinger og forfall 30/6 og 31/12. I et slikt tilfelle vil alle kritiske faktorer være sammenfallende, og vi vet på forhånd at kontantstrømmene fra det flytende rentebenet i rentebytteavtalen vil motvirke endringer i rente-betalinger knyttet til den underliggende indeksen på lånet fullt ut. I dette tilfellet kan vurderingen av effektivitet gjøres basert på en vurdering av kritiske forhold for rentebytteavtale og lån, uten en kvantitativ testing av sikringseffektivitet. En kvalitativ vurdering fritar vel og merke ikke for en løpende effektivitetsvurdering. Når års- eller delårsrapport avlegges må derved den kvalitative vurderingen oppdateres. Den løpende vurderingen vil også omfatte en vurdering av kredittkvaliteten til derivatmotpart og av hvorvidt de sikrede transaksjonene (betaling av renter) fortsatt er ansett for å være svært sannsynlige.

4.4 Kort om kravene ved overgang til IAS 39

Sikringsrelasjoner må være tilfredsstillende dokumentert og for øvrig i overensstemmelse med IAS 39 for å kunne kvalifisere til sikring etter IAS 39 fra og med åpningsbalansen (overgangstidspunktet) og fremover. Har sikring vært benyttet etter ”gammel GAAP” skal åpningsbalansen reflektere sikring dersom sikringsforholdet er av en type som ville kunne kvalifisert etter IFRS. Ved vurderingen om sikringsforholdet, med tanke på åpningsbalansen, ville kvalifisert etter IAS 39 ser man imidlertid bort fra dokumentasjon og effektivitetstesting.

293Ernst & Young


4.5 Praktisk eksempel på sikringsdokumentasjon

Nedenfor har vi skissert hvordan sikringsdokumentasjonen kan se ut for en enkel sikringsrelasjon. Eksemplet er basert på Eksempel 2 – kontantstrømsikring, renterisiko som ble gjennomgått foran. Sikringsrelasjonen i dette eksemplet er ukomplisert, noe som normalt gjør den egnet for en kvalitativ testing av sikringseffektivitet

Risikostyringsmål og –strategi, beskrivelse av risikoen som sikres

Formålet med sikringen er å eliminere variabiliteten i kontantstrømmene knyttet til de kvartalsvise rentebetalingene på inngått flytende rente lån med hovedstol 1.000.000 NOK og 3 års løpetid (hovedstol forfaller til betaling 1. januar 2011). Kontantstrømmene fra lånet er eksponert for endringer i 3 md. NIBOR (= flytende rente). Variabiliteten i kontantstrømmene knyttet til en rentebytteavtale med de samme kritiske parametre/betingelser forventes å motsvare variabiliteten i kontantstrømmene på det flytende rente-lånet eksakt. Inngåelse av en rentebytteavtale vurderes derfor å være effektivt med tanke på å eliminere variabiliteten i rentebetalingen.

Dato for etablering av sikringen

1. januar 2008

Sikringsinstrument Det er inngått en rentebytteavtale pålydende 1.000.000 NOK med 3 år løpetid. Rente-bytteavtalen innebærer at selskapet vil motta flytende rente basert på 3 md. NIBOR og betale fastrente på 5,5 %. Rentebytteavtalen har løpende kvartalsvise oppgjør som sammenfaller med rentebetalingene på flytende rente-lånet. Rentebytteavtalen utløper samtidig som hovedstolen på flytende rente-lånet forfaller (1. januar 2011).

Sikringsobjekt Løpende/kvartalsvise rentebetalinger på det flytende rente-lånet (hovedstol: 1.000.000 NOK) med løpetid 3 år (forfall 1. januar 2011). Lånets rente bestemmes av 3 md. NIBOR (= flytende rente).

Hvordan sikringens effektivitet vil bli vurdert

Ettersom de kritiske parametre knyttet til rentebytteavtalen og det flytende rente- lånet sammenfaller, forventes det at variabiliteten i de løpende rentebetalingene og de løpende oppgjørene knyttet til rentebytteavtalen motsvarer hverandre eksakt. Sikringens effektivitet vil derfor bli vurdert ved løpende sammenligning av gjeldende betingelser/kritiske parametre for rentebytteavtalen og flytende rente-lånet. Det vil bli påsett at det er samsvar mellom disse. I tilegg vurderes løpende motpartsrisikoen (kredittrisikoen) knyttet til motparten i rentebytteavtalen (motpartens evne til å gjøre opp sine forpliktelser). Dersom det ikke skulle være samsvar mellom de kritiske parametre/betingelsene vil effektiviteten bli vurdert ved å sammenligne verdi endringene i det utpekte sikringsinstrumentet med et hypotetisk perfekt sikrings-instrument.

Hvordan sikringens effektivitet vil bli målt

Som beskrevet over forventes variabiliteten i de løpende rentebetalingene og de løpende oppgjørene knyttet til rentebytteavtalen å motsvare hverandre eksakt. Dersom det forekommer endringer av kritiske parametre/betingelser knyttet til det flytende rente-lånet eller rentebytteavtalen, eller dersom motpartsrisikoen i rentebytte-avtalen endres, vil sikringens effektivitet bli målt ved å sammenligne nåverdien av de akkumulerte forventede endringer i kontantstrømmene knyttet til hhv rentebytteavtalen og det flytende rente-lånet. Dersom det ikke er samsvar mellom disse, vil ineffektivitet bli resultatført løpende.


294

5. Avslutning

Formålet med denne artikkelen har vært å gi en grunnleggende innføring i sikringsbokføring samt å gi en praktisk veiledning i sikringsbokføring og –dokumentasjon for enkle sikringsrelasjoner. Vi håper og tror at artikkelen er spesielt nyttig for selskaper med enkle valuta- og renterisikoer. Artikkelen har ikke hatt som formål å gi en utfyllende gjennomgang på området, noe som ville vært nødvendig dersom vi skulle ta for oss mer kompliserte sikringsrelasjoner. En mer fyllestgjørende fremstilling av emnet er gitt gjennom ulike artikler i vår publikasjon ”IFRS i Norge”.

Amortisert kost (IAS 39, IFRS 7)


296

Amortisert kost (IAS 39, IFRS 7)

Finansielle instrumenter er et sentralt og omfattende område innenfor IFRS. I mange tilfeller skal både finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser regnskapsføres til amortisert kost. Vi vil i denne artikkelen gjennomgå den praktiske gjennomføringen av slik regnskapsføring.


• Når skal amortisert kost benyttes

• Beskrivelse av amortisert kost som metode

• Hva inngår i kontantstrømmene

• Vurdering av nedskrivning

• Reforhandling av lån

• Renteendringer ved flytende rente

• Amortisert kost i fremmed valuta


1. Når skal amortisert kost benyttes?

Amortisert kost er en metode hvor verdiendringer fra endringer i markedsrenter ikke løpende regnskapsføres. Kontantstrømmer over en avtales (for eksempel en obligasjons) løpetid periodiseres på en slik måte at den effektive renten i utgangspunktet blir lik over hele løpetiden. For flytende renteinstrumenter innebærer imidlertid måling til amortisert kost at den effektive renten påvirkes når den flytende renten på instrumentet endres i tråd med markedsrenten. Metoden er kun aktuell for instrumenter med faste eller (fra kontrakten) bestembare kontantstrømmer. Egenkapital- instrumenter kan derved ikke måles til amortisert kost.

Definisjoner av finansielle eiendeler og forpliktelser følger av IAS 32 Finansielle Instrumenter - Presentasjon og omtales ikke nærmere her.

I henhold til IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling skal ulike finansielle instrumenter klassifiseres i ulike målekategorier. Hvilken kategori et instrument er klassifisert inn i styrer så hvordan disse skal regnskapsføres.

297Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Amortisert kost (IAS 39, IFRS 7)

For finansielle eiendeler definerer standarden fire forskjellige kategorier:

• Til virkelig verdi over resultatet

• Denne kategorien har to underkategorier: i) finansielle eiendeler holdt for handelsformål, og ii) finansielle eiendeler som ledelsen ved anskaffelse har valgt å klassifisere til virkelig verdi over resultatet. Derivater skal alltid klassifiseres som holdt for handelsformål, men i tilfeller med regnskapsmessig sikring gjelder særskilte regler. Hovedregelen er at eiendeler i denne kategorien klassifiseres som omløpsmidler hvis de holdes med intensjon om å handle, eller hvis de forventes å bli realisert innen 12 måneder etter balansedagen. Merk at selv om derivater er pliktig klassifisert som holdt for handelsformål, kan disse likevel følge de vanlige presentasjons-reglene dersom intensjonen med derivatet ikke er handel. Dette kan for eksempel være tilfelle for en renteswap som er inngått for å sikre et langsiktig lån.

• Holdt til forfall

• Finansielle eiendeler (ikke derivater) med faste eller bestembare betalinger og fast løpetid. I tillegg må foretaket ha en intensjon om og evne til å holde de finansielle eiendelene til forfall. Eksempel på dette kan være investeringer i obligasjoner eller sertifikater. Foretaket kan imidlertid velge å klassifisere slike investeringer enten til virkelig verdi over resultatet eller som tilgjengelig for salg (se nedenfor) dersom kriteriene for dette for øvrig er tilstede. Finansielle eiendeler som møter definisjonen av å være lån og fordring (se nest punkt) kan ikke klassifiseres som holde til forfall-eiendeler. For praktiske formål innebærer dette at det bare er instrumenter som er handlet i aktivt handlede markeder hvor holde til forfall klassifiseringen er aktuell, jf. definisjonen av lån og fordringer. Dersom foretaket i løpet av inneværende periode eller de to foregående regnskapsårene har solgt eller omklassifisert mer enn en ubetydelig mengde av investeringer holdt til forfall før forfall kan denne kategorien ikke benyttes (se IAS 39.9). Holde til forfall eiendeler klassifiseres som anleggsmidler med mindre de forfaller innen 12 måneder etter balansedagen. I så fall klassifiseres de som omløpsmidler.

• Lån og fordringer

• Utlån og fordringer er finansielle eiendeler (ikke derivater) med faste eller bestembare betalinger som ikke omsettes i et aktivt marked. Dette er en hovedkategori for finansielle eiendeler som ikke handles i aktivt handelde markeder og som ikke er egenkapitalinstrumenter. Typiske eiendeler som regnskapsføres i denne kategorien er kundefordringer, andre finansielle fordringer, bankinnskudd og sertifikater og obligasjoner som ikke handles i aktivt handlede markeder. Lån og fordringer klassifiseres som omløpsmidler med mindre de forfaller mer enn 12 måneder etter balansedagen. I så fall klassifiseres de som anleggsmidler.’

• Tilgjengelig for salg

• Finansielle eiendeler tilgjengelig for salg er finansielle eiendeler (ikke derivater) man velger å plassere i denne kategorien, eller som ikke er plassert i noen av de andre kategoriene. Tilgjengelig for salg eiendeler måles til virkelig verdi med verdiendring ført over andre inntekter og kostnader i totalresultatet, mens renteinntekt målt etter effektiv rente-metoden og utbytte føres over resultatet. Siden det ikke er krav om faste eller bestembare kontantstrømmer i denne kategorien vil egenkapitalinstrumenter klassifiseres her, med mindre de er klassifisert til virkelig verdi med verdiendring over resultatet. Andre finansielle eiendeler man ønsker målt til virkelig


298

verdi uten direkte resultatføring av verdiendring, kan klassifiseres i denne kategorien med mindre de er pliktig klassifisert i andre kategorier. Tilgjengelig for salg eiendeler klassifiseres som anleggsmidler så sant ikke investeringen forfaller eller ledelsen har til hensikt å selge investeringen innen 12 måneder fra balansedagen.

Klassifiseringen man havner innenfor bestemmer hvordan den finansielle eiendelen skal måles, enten ved virkelig verdi over resultatet, virkelig over totalresultat eller amortisert kost. Eiendeler holdt til forfall og lån og fordringer skal regnskapsføres til amortisert kost.

Finansielle forpliktelser skal i utgangspunktet regnskapsføres til amortisert kost. Dersom finansielle forpliktelser inngår i en handelsportefølje skal regnskapsføringen skje til virkelig verdi. Det er også anledning til å frivillig regnskapsføre finansielle forpliktelser til virkelig verdi. Selskapets ordinære innlån, leverandørgjeld og lignende og andre ordinære finansielle forpliktelser regnskapsføres normalt til amortisert kost.

Særlig for banker og andre finansforetak er IAS 39, med tilhørende klassefisering, innregning og måling av stor betydning. Imidlertid har de fleste selskaper finansielle instrumenter og standarden vil i mange tilfeller derfor ha stor betydning også for andre typer selskaper. For mange selskaper er måling til amortisert den viktigste målemetoden blant annet for regnskapsføring av lån og plasseringer samt investeringer i rentebærende finansielle eiendeler. Når innlån tas opp uten betydelige transaksjonskostnader samtidig som lånet utstedes tilnærmet lik pålydende eller nominelt beløp, vil normalt amortiseringseffektene ved bruk av amortisert kost ikke være vesentlige. I slike tilfeller vil det ofte ikke være vesentlig feil å fordele transaksjonskostnadene lineært. Dette må imidlertid vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Ved ordinære fordringer og forpliktelser (for eksempel kundefordringer, leverandørgjeld og lignende) vil løpetiden ofte være så kort at nominell verdi kan antas å være lik amortisert kost. Normalt vil det derfor ikke være behov for å diskontere fremtidige kontantstrømmer eller å gjøre andre beregninger for å komme frem til amortisert kost. Det vil si at i slike tilfeller vil amortisert kost være lik pålydende.

2. Hva er amortisert kost?

2.1 Generelt om amortisert kost

Amortisert kost blir definert i IAS 39.9 som det beløp som den finansielle eiendelen eller den finansielle forpliktelsen måles til ved førstegangsinnregning, minus tilbakebetalinger på hovedstolen pluss eller minus akkumulerte amortiseringer ved en effektiv rente-metode, av enhver differanse mellom dette førstegangsbeløpet og forfallsbeløpet, og minus en eventuell reduksjon for verdifall eller tap.

Når en finansiell eiendel eller finansiell forpliktelse innregnes til et annet beløp enn nominelt eller pålydende beløp, kan dette for eksempel skyldes at instrumentet utstedes med en annen rente enn markedsrenten (over-/underkurs) eller at det beløpet som instrumentet initialt skal balanseføres til er et nettobeløp justert for transaksjonskostnader.

Effektiv rente er sentralt i beregning av amortisert kost. Effektiv rente er rentesatsen som ved

299Ernst & Young


diskontering av forventede fremtidige kontantstrømmer over forventet levetid eksakt tilsvarer balanseført verdi av det finansielle instrumentet. Den initialt balanseførte verdien er som omtalt netto mottatt eller betalt beløp etter at overeller underkurs og transaksjonskostnader mv. er hensyntatt. Ved beregning av effektiv rente skal alle kontantelementer medtas, og vil kunne inkludere etableringsgebyr, transaksjonskostnader og lignende. Noen av disse kan være aktuelt å amortisere over en kortere tidsperiode enn forventet levetid. Nærmere beskrivelse av transaksjons-kostnader samt eksempler på dette kommer senere i artikkelen.

2.2 Eksempel 1 - lån:

Grunnleggende prinsipper for bruk av amortisert kost med tilhørende regnskapsføring kan illustreres med følgende eksempel:

Selskap A skal i forbindelse med kjøp av et nytt forretningsbygg ta opp et serielån på NOK 100 000 000. Avtalt løpetid er 10 år, med årlig avdrag på NOK 10 000 000. Den nominelle renten på lånet er 3 % som betales etterskuddsvis på årlig basis. Det påløper terminomkostninger på NOK 25 000 i tillegg til kostnader på NOK 5 500 000 ved opptak av lånet. Det forventes at lånet løper i 5 år før det refinansieres.

Tall i 1000

Termin 0 1 2 3 4 5

Hovedstol 100 000 100 000 90 000 80 000 70 000 60 000

Opptakskostnader (advokat, megler osv.) (5 000)

Etableringskostnader (bank) (500)

Terminomkostninger (25) (25) (25) (25) (25)

Avdrag (10 000) (10 000) (10 000) (10 000) (60 000)

Nominell rente (3 000) (2 700) (2 400) (2 100) (1 800)

Kontantstrøm 94 500 (13 025) (12 725) (12 425) (12 125) (61 825)

Nominell rente 3,00 %

Effektiv rente (= internrenten) 4,58 %

Amortisert kost IB 94 500 85 806 77 014 68 119 59 116

Effektiv rente (rentekostnad: IB * effektiv rente)

4 331 3 933 3 530 3 122 2 709

Kontantstrøm (13 025) (12 725) (12 425) (12 125) (61 825)

Amortisert kost UB 94 500 85 806 77 014 68 119 59 116 -

Forventet amortisering * 1 306 1 208 1 105 997 884

*Forventet amortisering er en fordeling av overeller underkurs og transaksjonskostnader mv. ved bruk av effektiv rente-metode. Forventet amortisering fremkommer som differansen mellom effektiv og nominell rente, inkl. løpende gebyrer som jo reelt sett er en del av den løpende nominelle renten.


300

Basert på eksemplet over blir den praktiske regnskapsføringen over lånets løpetid som dette:

År 0 Debet Kredit

Bank 94 500

Langsiktig gjeld 94 500

År 1 Debet Kredit

Bank 13 025

Rentekostnad 4 331


År 2 Debet Kredit

Bank 12 725

Rentekostnad 3 933


……

År 5 Debet Kredit

Bank 61 825

Rentekostnad 2 709


Vi ser av eksemplet er det ikke er selve rentebetalingen som skal resultatføres. Det er den beregnede effektive renten som representerer rentekostnaden og som skal resultatføres. Den effektive renten beregnes til 4,58 %, som tilsvarer internrenten for kontantstrømmen over hele lånets løpetid inkludert transaksjonskostnader. I etterfølgende perioder, gitt at det ikke skjer endringer i lånet (for eksempel løpetiden), vil resultatført rentekostnad fremgå av linjen forventet effektiv rente, mens den balanseførte verdien av lånet fremgår av linjen amortisert kost.

301Ernst & Young


2.3 Eksempel 2 – Utstedelse av obligasjon

Selskap B utsteder et lån med pålydende NOK 100.000. Kupongrenten er satt til 6 % mens markedsrenten for obligasjonen er 12 %. En investor vil derfor kun være villig til å betale NOK 88.023 for dette lånet. Forskjellen mellom mottatt beløp og hovedstolen omtales som lånets underkurs, og denne underkursen periodiseres over lånets løpetid basert på den effektive renten.


Alternativ effektiv lånerente 12,00 %

Effektiv rente - halvårlig 5,83 %

Tall i 1000

Termin 31.12 år 0 30.06 år 1 31.12. år 1 30.06 år 2 31.12 år 2 31.12. år 3

Hovedstol 100 000 - - - - (100 000)

Markedsverdi 88 023

Renter (3 000) (3 000) (3 000) (3 000) (3 000)

Kontantstrøm 88 023 (3 000) (3 000) (3 000) (3 000) (103 000)

Nåverdi av renter/hovedstol 88 023

Lånets underkurs 11 977

Påløpte renter (Debet: rentekostnad) 5 132 5 256 5 388 5 527 5 674

Betalte renter (Kredit: bank) (3 000) (3 000) (3 000) (3 000) (3 000)

Amortisering lån (Kredit: lån) (2 132) (2 256) (2 388) (2 527) (2 674)

Avdrag - - - - (100 000)

Lån UB (88 023) (90 155) (92 411) (94 799) (97 326) -

2.4 Investeringer holdt til forfall

Definisjonen av investeringer holdt til forfall innebærer at et instrument i denne kategorien må ha faste eller bestembare kontantstrømmer og ett eller flere faste forfallstidspunkt. Dette betyr at det må foreligge en kontraktsmessig avtale som definerer betalingsbeløp og –tidspunkt for innehaveren, for eksempel betalinger av rente og hovedstol. Et gjeldsinstrument med variabel rente kan oppfylle kriteriene for en investering som holdes til forfall, da den flytende renten normalt er spesifisert/fastsatt i kontrakten. Ytterligere kriterier følger av IAS39.AG17 flg.


302

2.5 Reklassifiseringavholdtilforfallinvesteringer

I mange tilfeller ønsker foretak å regnskapsføre finansielle eiendeler eller forpliktelser til amortisert kost for å unngå å få verdiendringer fra endringer i markedsrenter inn i resultatregnskapet. En kan imidlertid tenke seg tilfeller der obligasjoner har en betydelig merverdi på grunn av for eksempel renteendringer. Dersom selskapet hadde hatt anledning til å reklassifisere investeringene til måling til virkelig verdi vil denne merverdien blitt synliggjort. Det er normalt ikke like fristende å reklassifisere når investeringene har urealiserte tap. På grunn av fordelen (unngå verdiendringer i resultatregnskapet) som følger av klassifisering som hold til forfall, følger det krav til å opprettholde en positiv intensjon og evne til faktisk å holde investeringene til forfall. Imidlertid finnes det enkelte unntak. Unntakene innebærer forhold som ligger utenfor selskapets kontroll, herunder endringer i lovverk, endringer i utstederes kredittverdighet, økning av bransjens kapitalkrav mv. Det er her snakk om forhold som ikke er kjent på investeringstidspunktet.

Det er ikke anledning til å endre metode for regnskapsføring av investeringer holdt til forfall. Men hvis et foretak gjennom sine disposisjoner viser at det ikke har intensjon eller evne til å holde investeringer som er klassifisert i denne kategorien til forfall, medfører det at selskapet mister dette ”privilegiet” i en periode fremover. Har selskapet solgt eller omklassifisert mer enn en ubetydelig mengde av sine totale investeringer holdt til forfall enten inneværende periode eller de to foregående periodene, har selskapet ikke mulighet til å benytte seg av kategorien holdt til forfall med bruk av amortisert kost. Også resten av porteføljen må omklassifiseres fra holdt til forfall. Det foretas ingen endring av tidligere perioder for realisert eller omklassifisert instrumentet. Følgene av reklas-sifisering som er beskrevet gjelder også ved frivillig omklassifisering. Det er derfor viktig at selskapet gjør en konkret vurdering av de regnskapsmessige følgene før en eventuell omklassifisering til tilgjengelig for salg kategorien.

3. Hva inngår i kontantstrømmene?

Ved beregning av effektiv rente skal alle kontantelementer medtas i beregningen. Dette inkluderer etableringsgebyr, transaksjonskostnader, og andre direkte henførbare kostnader. Hva som kan defineres som transaksjonskostnader forklares i IAS 39 AG 13 som honorar og provisjoner til agenter, rådgivere, meglere og forhandlere, samt avgifter til reguleringsmyndigheter og børs i tillegg til overføringsskatter og –avgifter. Interne administrative kostnader inkluderes imidlertid ikke, siden disse ikke er marginale (incremental).

Eksempelvis kan et selskap ha kostnader til en bank knyttet til en trekkfasilitet. Slike kostnader inngår normalt ikke i transaksjonskostnader men kostnadsføres løpende som finanskostnad. Dersom selskapet etter en stund velger å benytte hele eller deler av trekkfasiliteten og det påløper opptaks-kostnader i forbindelse med lånet, vil dette være kostnader som inngår i transaksjonskostnaden og dermed også i kontantstrømmen. Inngår selskapet imidlertid en trekkfasilitet med tanke på et konkret låneopptrekk på et senere tidspunkt og det er sannsynlig at lånet faktisk vil bli trukket opp, bør selskapet vurdere hvorvidt kostnader til trekkfasiliteten skal inkluderes som en del av opptrekks-kostnadene ved lånet.

303Ernst & Young


4. Nedskrivningsvurderinger

Ved investeringer i finansielle eiendeler som måles til amortisert kost skal det i utgangspunktet ikke regnskapsføres verdiendringer. Dersom det er forhold som tilsier at hele eller deler av investeringen er tapt skal dette forventede tapet imidlertid resultatføres. Det er kun forventninger om tap i form av at debitor ikke er i stand til å betale renter eller avdrag i tide som kan medføre en nedskrivning. Verdiendringer knyttet til renteendringer skal ikke regnskapsføres. Vesentlig fall i markedsrente vil ikke i seg selv påvirke den balanseførte verdien av en finansiell eiendel målt til amortisert kost.

Foretaket skal for hver periode vurdere hvorvidt det foreligger objektive bevis på at en finansiell eiendel må nedskrives på grunn av kredittap. Nedskrivning skal bare foretas hvis det foreligger objektive bevis på at det har inntruffet en eller flere hendelser (tapshendelse) etter førstegangs regnskapsføring av eiendelen som har en innvirkning på fremtidige kontantstrømmer og som kan estimeres pålitelig.

Eksempler på hva som er objektive bevis fremkommer av IAS 39.59:

a) vesentlige finansielle vanskeligheter hos utsteder eller debitor,

b) kontraktsbrudd, for eksempel mislighold eller manglende betaling av forfalte renter eller forfalt hovedstol,

c) når långiver, av økonomiske eller juridiske grunner knyttet til låntakers finansielle vanskeligheter, gir låntaker en innrømmelse som långiver ellers ikke ville ha vurdert,

d) når det blir sannsynlig at låntaker vil gå konkurs eller utsettes for en annen form for finansiell omorganisering,

e) når et aktivt marked for den finansielle eiendelen forsvinner på grunn av finansielle vanskeligheter, eller

f) når observerbare opplysninger indikerer at det har vært en målbar nedgang i de estimerte fremtidige kontantstrømmer fra en gruppe av finansielle eiendeler siden førstegangsinnregningen av disse eiendelene, selv om nedgangen ennå ikke kan identifiseres til de enkelte finansielle eiendelene i gruppen, herunder

i) negative endringer i betalingsstatus for låntakere i gruppen, eller

ii) nasjonale eller lokale økonomiske forhold som står i forbindelse med mislighold av eiendelene i gruppen.

Ved tap skal forskjellen mellom amortisert kost og nåverdien av gjenværende forventede kontant-strømmer (hensyntatt forventede tap) resultatføres. Nåverdien skal beregnes basert på effektiv rente før tapshendelsen inntraff. For et fastrente lån vil dette normalt tilsvare effektiv rente ved anskaffelsen av den finansielle eiendelen. Forskjellen regnskapsføres som en nedskrivning over


304

resultatregnskapet.

Et selskap skal først vurdere om det foreligger objektive bevis for nedskrivning av enkeltstående finansielle instrumenter som er individuelt vesentlige, og for enkeltstående eller grupper av instrumenter som ikke er individuelt vesentlige. Instrumenter hvor det ikke er fastslått nedskrivningsbehov på individuelt vurderte instrumenter, enten disse er individuelt vesentlige eller ikke, skal vurderes for nedskrivning på gruppenivå. I denne vurderingen på gruppenivå skal finansielle eiendeler grupperes basert på om de har likartede risikokarakteristika i forhold til kredittrisiko. Nedskrivningsreglene for finansielle eiendeler er spesielt sentrale for bank- og finans-institusjoner. Reglene er nærmere redergjort for i boken IFRS i Norge.

5. Reforhandling av lån – eventuell fraregning og ny innregning med tilhørende resultateffekt

Spesielt i forbindelse med økonomiske vanskeligheter, men også i andre tilfeller, kan det være aktuelt å refinansiere et lån både for lånetaker og lånegiver. Ved refinansiering av lån uten skifte av långiver må det vurderes om det reforhandlede lånet skal håndteres som en videreføring av det gamle lånet eller som et nytt lån.

Hvorvidt et refinansiert lån blir behandlet som et nytt lån eller en videreføring av det gamle lånet kan ha stor regnskapsmessig betydning. Er det refinansierte lånet ansett for å være et nytt lån må foretaket fraregne det opprinnelige lånet med tilhørende bregning av gevinst/tap. Dette vil i de fleste tilfeller medføre resultatføring av uamortisert del av omkostninger og over-/underkurs. I tillegg følger det av IAS 39 at også transaksjonskostnader knyttet til refinansieringen skal inngå i gevinst-/tapsberegningen for det gamle lånet og derved resultatføres. Er det refinansierte lånet ansett for å være en videreføring av det gamle lånet vil refinansieringen imidlertid bare medføre beregning av ny effektiv rente basert på justert fremtidig kontantstrøm, uten resultatføring av gamle eller nye transaksjonskostnader.

Hovedregelen i IAS 39.39 er at en finansiell forpliktelse kun skal fraregnes i de tilfeller hvor forpliktelsene som er angitt i kontrakten er oppfylt, kansellert eller utløpt. Når et selskap får reforhandlet sin gjeld uten skifte av långiver, skal imidlertid det gamle lånet fraregnes og et nytt lån innregnes dersom reforhandlingen medfører vesentlige endringer i betingelsene knyttet til gjelden. Endringene er vurdert å være vesentlig dersom nåverdien av kontantstrømmene etter nye betingelser, beregnet med opprinnelig effektiv rente, avviker mer enn 10 % fra balanseført verdi av gammel gjeld. Det forekommer altså en terskelverdi på 10 %, og ved endring utover dette skal fraregning og innregning av ny gjeld alltid finne sted. Når endringen ligger innenfor 10 % grensen betyr dette at refinansieringen ut fra en kvantitativ vurdering kan håndteres som en videreføring av den gamle gjelden. Imidlertid finnes det endringer som gjør at refinansieringen må håndteres som en fraregning og innregning av nytt lån ut fra en kvalitativ vurdering også når endringen ligger innenfor den angitte 10 % grensen. Dette kan for eksempel være skifte av valuta til eller fra funksjonell valuta.

305Ernst & Young


5.1 Eksempel 3 – Reforhandling av lån

Selskap B låner i år 0 MNOK 400 til en nominell rente på 6 % p.a. Pålydende skal tilbakebetales i sin helhet i år 5. Opptakskostnader utgjorde MNOK 15.

Tall i 1000

Termin 0 1 2 3 4 5

Hovedstol 400 000 400 000 400 000 400 000 400 000 400 000

Opptakskost-nader (advokat, megler osv.)

(15 000)

Avdrag - - - - (400 000)

Nominell rente (24 000) (24 000) (24 000) (24 000) (24 000)

Kontantstrøm 385 000 (24 000) (24 000) (24 000) (24 000) (424 000)


Effektiv rente (= internrenten)

6,91 %

Amortisert kost IB

385 000 387 613 390 406 393 393 396 586

Effektiv rente (= IB * effektiv rente)

26 613 26 794 26 987 27 193 27 414

Kontantstrøm (24 000) (24 000) (24 000) (24 000) (424 000)

Amortisert kost UB

385 000 387 613 390 406 393 393 396 586 0

Forventet amortisering

2 613 2 794 2 987 3 193 3 414

I år 2 får selskapet store finansielle problemer, noe som medfører behov for reforhandling av deler av gjelden sin. Gjennom forhandlinger med sin bankforbindelse fikk selskapet fra 1.1.år 3 til en avtale om at det ikke skal betales/beregnes renter i år 3 og 4. Fra år 5 skal det betales en nominell rente på 10 % i tillegg til at låneperioden øker med 2 år, slik at den totalt blir 7 år. Utgifter i forbindelse med refinansieringen utgjorde MNOK 2.


306

Termin 3 4 5 6 7

Beregninger refinansiering:

Hovedstol 400 000 400 000 400 000 400 000 400 000

Avdrag (400 000)

Juridiske kostnader o.l

(2 000)

Nom. Rente (40 000) (40 000) (40 000)

Kontantstrøm (2 000) - (40 000) (40 000) (440 000)

Ny effektiv rente* 6,32 %

Opprinnelig amortisert kost IB

390 406

Juridiske kostnader o.l

(2 000)

Ny amortisert kost IB

388 406 412 966 439 079 426 843 413 833

Effektiv rente 24 560 26 113 27 764 26 990 26 167

Kontantstrøm - - (40 000) (40 000) (440 000)

Amortisert kost UB 412 966 439 079 426 843 413 833 -


22 560 26 113 (12 236) (13 010) (13 833)


NV av fremtidig CF ved oppr. rente

380 349

Amortisert kost (forventet) før refinansiering

390 406

Prosentvis endring (380 219 / 390 406)

2,58 %

Beregning ny effektiv rente*

Termin 2 3 4 5 6 7

Ny kontantstrøm 388 406 - - (40 000) (40 000) (440 000)

Ny effektiv rente 6,32 %

*Som eksempelet viser blir ny effektiv rente beregnet som internrenten ved å anta at ny amortisert kost IB er kontantstrømmen ved utløpet av år 2.

307Ernst & Young


Eksemplet viser at endringen i vilkårene etter reforhandlingen ikke medfører en endring over terskelverdien på 10 %. Dette betyr at det ikke vil være nødvendig med fraregning av opprinnelig avtale og innregning av ny finansiell forpliktelse. Transaksjonskostnader relatert til reforhandling av gjelden skal amortiseres over gjenværende levetid for den reforhandlede avtalen, og siden reforhandlingen ikke medfører noen gevinst-/tapsberegning må effektiv rente rekalkuleres.

I de tilfeller hvor endringen overstiger terskelverdien på 10 % medfører dette at gammel låneavtale skal fraregnes med tilhørende gevinst/tap i resultatet.

6. Renteendring ved flytende rente

Låneavtaler med flytende rente skiller seg noe fra avtaler med fast rente. Det følger av IAS 39 AG7 at ved finansielle eiendeler og forpliktelser med flytende rente vil de periodiske omestimeringene av kontantstrømmene for å gjenspeile bevegelser i markedsrenten endre den effektive renten. Dersom en finansiell eiendel eller forpliktelse med flytende rente blir førstegangsinnregnet med et beløp som er lik skyldig eller tilgodehavende hovedstol ved forfall (dvs. ingen transaksjonskostnader eller over-/underkurs), har en omestimering av de fremtidige rentebetalingene vanligvis ingen vesentlig virkning på eiendelens eller forpliktelsens balanseførte verdi. Følgende eksempel viser at selv med transaksjonskostnader på 5 % av pålydende og en endring i nominell rente fra 10 til 5 % vil det ikke være vesentlig endring i balanseført verdi.

6.1 Eksempel4–Omestimeringvedflytenderente

Opprinnelig lån har en hovedstol på NOK 100 000 med nominell rente på 10 % p.a.

Termin 0 1 2 3

Hovedstol 100 000 100 000 100 000 100 000

Etableringskostnader (bank)

(5 000)

Avdrag - - (100 000)

Nominell rente (10 000) (10 000) (10 000)

Kontantstrøm 95 000 (10 000) (10 000) (110 000)


Effektiv rente 12,08 %

Amortisert kost IB 95 000 96 481 98 140

Effektiv rente 11 481 11 659 11 860

Kontantstrøm (10 000) (10 000) (110 000)

Amortisert kost UB 95 000 96 481 98 140 -

Forventet amortisering 1 481 1 659 1 860


308

I år 2 endret markedsrente seg til 5 % p.a. som medfører en omestimering av fremtidige rente-betalinger. Som vist i eksemplet vil ikke dette ha stor effekt på de balanseførte verdiene i påfølgende år.

Termin 1 2 3

Hovedstol - 100 000 100 000

Etableringskostnader (bank)

Avdrag - - (100 000)

Nominell rente - (5 000) (5 000)

Kontantstrøm - (5 000) (105 000)

Ny nominell rente 5,00 %

Ny effektiv rente 6,95 %

Grunnlag ny effektiv rente 96 481 (5 000) (105 000)

Amortisert kost IB 96 481 98 181

Effektiv rente 6 701 6 819

Kontantstrøm - (5 000) (105 000)

Amortisert kost UB 96 481 98 181 -

Forventet amortisering 1 701 1 819

Amortisert kost opprinnelig 98 140

7. Lån som måles til amortisert kost i fremmed valuta

Har selskapet tatt opp lån i fremmed valuta, skal amortisert kost og effektiv rente beregnes med i lånets pålydende valuta. Balanseført amortisert kost omregnes til selskapets funksjonelle valuta med balansedagens kurs, mens resultatføringer (rentekostnader) omregnes basert på gjennomsnittskurs for regnskapsperioden.

7.1 Eksempel 5 – Fremmed valuta

Anta samme forutsetninger som i eksempel 1, men med den forskjell at alle tall nå er i USD. Selskapet har NOK som funksjonell valuta og lånet skal derfor omregnes til NOK.

På opptakstidspunktet var valutakursen på 5,30, mens den pr. 31.12 år 1 var endret til 5,50. Gjennomsnittskursen for år 1 var 5,40.

Selskapet beregner balanseført amortisering med balansedagens kurs, mens rentekostnad beregnes med gjennomsnittskursen for året. Effekten som følge av valutaendringer føres i resultatet det året effekten inntreffer.

309Ernst & Young


Tall i 1000 (USD)

Termin 0 1 2 3 4 5

Hovedstol 100 000 100 000 90 000 80 000 70 000 60 000

Opptakskost-nader (advokat, megler osv.)

(5 000)

Etableringskost-nader (bank)

(500)

Terminomkost-ninger

(25) (25) (25) (25) (25)

Avdrag (10 000) (10 000) (10 000) (10 000) (60 000)

Nominell rente (3 000) (2 700) (2 400) (2 100) (1 800)

Kontantstrøm 94 500 (13 025) (12 725) (12 425) (12 125) (61 825)


Effektiv rente 4,58 %

IB forventet amortisering

(13 025) 94 500 85 806 77 014 68 119 59 116

Effektiv rente (rentekostnad)

3 025 4 331 3 933 3 530 3 122 2 709

Kontantstrøm (13 025) (12 725) (12 425) (12 125) (61 825)

Amortisert kost UB

94 500 85 806 77 014 68 119 59 116 -


1 306 1 208 1 105 997 884

Balansedagskurs 5,30 5,50 5,75 6,00 5,80 5,85

Gjennom-snittskurs

5,20 5,40 5,63 5,88 5,90 5,83

Balanse NOK 471 934 423 576 374 652 325 136 -

Resultat NOK 23 388 22 121 20 737 18 420 15 782

Valutaeffekt amortisering NOK

(17 161) (19 253) (17 030) 11 823 -

Valutaeffekt renter NOK

(866) (885) (882) (78) 203

Føringene blir i utgangspunktet som i eksempel 1 (resultatføring av effektiv rente), men i tillegg oppstår det valutagevinst/-tap ved omregning av UB amortisert kost og rentekostnaden. Begge valutaeffektene resultatføres som valutatap/-gevinst.


310

8. Notekrav

Notekrav for finansielle instrumenter følger av IFRS 7. Formålet med notekravene er å redegjøre for hvordan finansielle instrumenter påvirker resultatet og den finansielle stillingen. Omfanget av finansielle instrumenter til amortisert kost, resultatførte tap og urealiserte gevinster og tap er sentrale forhold som regnskapet bør gi informasjon om. Under har vi vist noen illustrative eksempler på hvordan ulike selskaper har opplyst om finansielle instrumenter til amortisert kost.

8.1 Opplysninger om virkelig verdi

Statkraft

Statkraft (årsrapport 2011) viser en oversikt over alle finansielle instrumenter som regnskapsføres til amortisert kost. I kolonnen ved siden av vises virkelig verdi. Som vi ser av eksemplet er det kun i noen få tilfeller at det er forskjeller mellom amortisert kost og virkelig verdi.

311Ernst & Young


8.2 Regnskapsprinsipper

Statoil:

Statoil (årsrapport 2011) redegjør for sine regnskapsprinsipper knyttet til finansielle eiendeler og amortisert kost på følgende måte:

Finansielle eiendeler Finansielle eiendeler i form av lån og fordringer bokføres til amortisert kost med anvendelse av effektiv rente-metoden. Finansielle eiendeler i handelsporteføljen klassifisert som kortsiktige finansielle investeringer er bokført til markedsverdi med tap og gevinster inkludert i Resultat-regnskapet. Kundefordringer og andre fordringer regnskapsføres til opprinnelig fakturert beløp med fradrag for avsetning for tap. Kundefordringer og andre fordringer bokføres til opprinnelig beløp med fradrag for avsetning for tap, som regnskapsføres når det foreligger objektive indikasjoner på at Statoil ikke vil motta oppgjør i samsvar med opprinnelige betingelser. Finansielle eiendeler klassifiseres som kortsiktige dersom gjenværende løpetid er mindre enn 12 måneder fra balansedagen eller de er holdt for omsetning. Andre finansielle eiendeler med forfall mer enn 12 måneder etter balansedagen klassifiseres som langsiktige. Finansielle forpliktelser Rentebærende obligasjonslån, banklån og annen gjeld som klassifiseres som finansielle forpliktelser, regnskapsføres til opptrekkskurs ved førstegangsinnregning og måles deretter i henhold til effektiv rentemetoden. Utstedelseskostnader og eventuell rabatt eller overkurs på oppgjør blir hensyntatt ved beregning av amortisert kost. Gevinster og tap som oppstår som følge av tilbakekjøp, oppgjør eller kansellering av forpliktelser innregnes under henholdsvis renteinntekter og andre finansielle poster og renter og andre finansieringskostnader. Finansielle forpliktelser klassifiseres som kortsiktige dersom gjenværende løpetid er mindre enn 12 måneder fra balansedagen, eller hvis de er finansielle instrumenter holdt for omsetning. Andre forpliktelser med forfall mer enn 12 måneder fra balansedagen klassifiseres som langsiktige.


312

8.3 Spesifikasjonavrenteinntekterog–kostnader

Kongsberg Gruppen

Kongsberg Gruppen (årsrapport 2011) viser følgende spesifikasjon av finansinntekter og finanskost-nader knyttet til finansielle eiendeler og forpliktelser regnskapsført til amortisert kost.

313Ernst & Young


8.4 Vesentlig informasjon om låneforhold

Kongsberg Gruppen (årsrapport 2011) gir videre følgende informasjon om sine langsiktige lån som regnskapsføres til amortisert kost.

Skatt i konsern (IAS 12)


316

Skatt i konsern (IAS 12)

For del fleste foretak er skattekostnaden en svært vesentlig post i regnskapet, og det å forstå hvordan selskapet skattelegges er svært viktig for brukerne av regnskapet. Det er det enkelte selskap i konsernet som er skattesubjekt, mens konsernet må presentere en skattekostnad for konsernet som helhet. Dette inkluderer også skatteeffekter av konsernposteringer som merverdier, eliminering av konserninterne transaksjoner og urealisert internfortjeneste. Videre består konsern ofte av selskaper i ulike land og dermed underlagt ulike skatteregimer.

I denne artikkelen illustrerer vi utvalgte skattemessige problemstillinger for konsern-regnskapet med utgangspunkt i kravene i IAS 12 Inntektsskatt. Fokus vil være på utvalgte forhold relatert til konsernets skatteberegning og noteopplysninger, inkludert innregning av utsatt skatt eiendeler og forpliktelser. Strukturen i artikkelen er bygget rundt elementer som påvirker konsernets skattekostnad og effektive skattesats, men vi illustrerer også utvalgte problemstillinger som påvirker totalresultatet og balansen. I fremstillingen bruker vi eksempler fra årsregnskapet til utvalgte børsnoterte selskap og vi illustrerer utvalgte sammenhenger som kan benyttes som et grunnlag for å forstå og rimelighetsvurdere konsernets skattekostnad samt balanseførte eiendeler og forpliktelser.

Vi vil i denne artikkelen se nærmere på følgende:

• Hovedprinsippene for regnskapsføring av skattekostnader i konsernregnskapet, herunder

• Konserninterne transaksjoner

• Virksomhetssammenslutninger

• Beregning av periodens skattkostnad og effektiv skattesats

• Innregning av utsatt skatt i balansen

• Skatt på investeringer som konsolideres

• Konsernbidrag

• Presentasjon av utsatt skatt i balansen

• Usikre skatteposisjoner

• Gjennomgang av praktiske eksempler; struktur, sammenhenger og noteopplysningskrav

317Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Skatt i konsern (IAS 12)

1. Prinsippene for skatt i konsernregnskapet

1.1 Innledning

Selskaper betaler skatt basert på en egen årlig skatteberegning. Det er enkelte forskjeller i periodiseringsprinsipper og definisjoner mellom skattereglene og regnskapsreglene, og dette varierer fra land til land. Periodens betalbare skatt er derfor ikke lik 28 % av resultat før skatt. Generelt skilles det mellom permanente og midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessig og skattemessig resultat. Permanente forskjeller er for eksempel ikke skattepliktige inntekter (for eksempel utbytte fra aksjeinvesteringer under fritaksmetoden) eller ikke skattemessige fradrags-berettigede kostnader (for eksempel representasjonsutgifter). Videre er det enkelte inntekter og kostnader som for skatteformål er fradragsberettiget i perioden, men som i regnskapet føres direkte mot egenkapitalen (for eksempel emisjonskostnader).

Midlertidige forskjeller er poster som er fradragsberettiget og som kostnadsføres i regnskapet, men i ulike perioder. Eksempler på dette er anleggsmidler som avskrives ulikt. Midlertidige forskjeller gir grunnlag for utsatt skatt i balansen enten som eiendel eller forpliktelse.

Skattekostnaden består derfor av periodens betalbare skatt og endringer i utsatt skatt. I balansen avsettes betalbar skatt, og i tillegg avsettes det for utsatt skatt forpliktelse og utsatt skatt eiendel.

1.2 Konserninterne transaksjoner

Et konsern er ikke et selvstendig skattesubjekt. Betalbar periodeskatt forekommer kun i hver enkelt skattepliktige juridiske enhet. Konsernregnskapet skal vise summen av alle juridiske enheter som inngår i konsernet, som om disse var en økonomisk enhet. Dette innebærer at alle konserninterne transaksjoner elimineres i konsernregnskapet og i den grad det er beregnet og resultatført skatt på interne transaksjoner som elimineres, må også den resultatførte skatten elimineres. Skatteeffekter av eliminerte konserninterne transaksjoner vil ikke alltid bli fullt ut eliminert dersom det er ulike skattesatser i kjøpende og selgende enhet.

Ved konserninterne transaksjoner vil en også eliminere eventuelle urealiserte gevinster, for eksempel knyttet til varelager. Slike eliminerte gevinster vil resultere i innregning av utsatt skatt eiendel i konsernregnskapet som eliminerer den betalbare skatten som oppstår i selgende selskap (som oppstår som følge av resultateffekten av salget av varene med fortjeneste). Ved eliminering av skatteeffekt på konserngevinst skal kjøpers skattesats benyttes. Dette medfører at den betalbare skatten som elimineres i konsernregnskapet ikke vil tilsvare betalbar skatt hos selgende selskap ved forskjellig skattesats for kjøper og selger.

Konsernbidrag er en konsernintern transaksjon som elimineres på konsernnivå og konsernbidrag påvirker ikke konsernets skattekostnad som sådan, med unntak av at muligheten for å gi konsernbidrag med skatteeffekt kan medføre at fremførbare underskudd i juridiske enheter innregnes som en utsatt skatt eiendel. Konsernbidrag reduserer sum betalbar skatt i konsernet med


318

motsvarende effekt på skattereduserende midlertidige forskjeller.

1.3 Skatt ved virksomhetssammenslutninger

Eiendeler og forpliktelser identifisert på oppkjøpstidspunktet som ikke var regnskapsført i det oppkjøpte selskap samt mer - og mindreverdier identifisert ved virksomhetssammenslutningen medfører innregning av utsatt skatt i konsernregnskapet ved virksomhetssammenslutninger. Ved første gangs innregning av eiendeler og forpliktelser og mer – og mindreverdier på oppkjøpstids-punktet påvirkes ikke konsernets skattekostnad. Utsatt skatt innregnes første gang som en del av oppkjøpet med motpost i goodwill. Skattekostnaden påvirkes i senere perioder, for eksempel gjennom avskrivning og nedskrivning. Innregning av goodwill medfører imidlertid ikke innregning av en forpliktelse ved utsatt skatt, jf. IAS 12.15a. Begrunnelsen er at goodwill er en restpost og at innregning av en forpliktelse ved utsatt skatt vil ha økt det innregnede goodwillbeløpet.

1.4 Ulik prinsippanvendelse i konsern – og selskapsregnskap

Det er en forutsetning for regnskapsføring av skatt at det er lagt til grunn de samme prinsipper for innregning av eiendeler og gjeld i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. Forskjeller i regnskapsprinsipper vil kunne medføre ulike midlertidige forskjeller i konsernregnskapet og i selskapsregnskapet.

1.5 Oppsummering av forskjeller mellom konsern – og selskapsregnskap

Oppsummert vil konsernets skattekostnad og utsatt skatt være forskjellig fra summen av konsernselskapenes skattekostnad og utsatt skatt posisjoner som en konsekvens av:

• Konsernbidrag der skatteeffekter normalt innregnes i konsernregnskapet samme år (reklas-

sifisering fra betalbar skatt til utsatt skatt)

• Eliminering av konserninterne transaksjoner hvor det oppstår urealiserte interngevinster og hvor

det er ulik skattesats i selgende og kjøpende enhet

• Utsatt skatt knyttet til eiendeler og forpliktelser som kun regnskapsføres i konsernregnskapet

• Utsatt skatt knyttet til mer – og mindreverdier som kun regnskapsføres i konsernregnskapet ved

virksomhetssammenslutninger

• Utsatt skatt som ikke er direkte knyttet til konsernets eiendeler og gjeld men som er knyttet til

investeringer i datterselskap, tilknyttede selskap og felleskontrollert virksomhet

Disse forholdene er nærmere redegjort for under.

319Ernst & Young


2. Periodens skattekostnad og effektiv skattesats

2.1 Skattekostnadens bestanddeler

Konsernets skattekostnad er summen av konsernselskapenes betalbare skatt (periodeskatt), endring av konsernets innregnede utsatt skatt eiendeler og forpliktelser. Periodens skattekostnad er definert i IAS 12.5 som følger:

Periodeskatt + endring i utsatt skatt over resultatet = skattekostnad

IAS 12.79 og 12.80 spesifiserer bestanddelene av skattekostnaden som det separat skal opplyses om i regnskapet. I praksis ser en at enkelte foretak først velger å dekomponere periodens skattekostnad i periodens betalbare skatt samt endring i utsatt skatt. Øvrig dekomponering av skattekostnaden i henhold til kravene i IAS 12.79 og 12.80 fremgår i de tilfellene av tabeller som viser avstemming av konsernets effektive skattesats og avstemming av bevegelser i utsatt skatt. I eksemplene under ser vi hvordan Telenor ASA og Aker Solutions ASA dekomponerer skattekost-naden:

Figur 1: utdrag skattenote Telenor ASA

Telenor ASA dekomponerer innledningsvis periodens skattekostnad i betalbar skatt og endring av utsatt skatt. I øvrige tabeller i noten dekomponeres periodens endring av utsatt skatt. Effekt på periodens skattekostnad som følger av justeringer for tidligere år fremgår av avstemming av effektiv skattesats.


320

Figur 2: utdrag skattenote Aker Solutions ASA

Aker Solutions dekomponerer innledningsvis periodens skattekostnad i betalbar skatt og endring

i utsatt skatt. Periodens betalbare skatt (periodeskatt) dekomponeres i årets periodeskatt samt

justeringer innregnet i perioden for periodeskatt for tidligere år (IAS 12.80 b). Endring i utsatt skatt

dekomponeres i utsatt skattekostnad (inntekt) som følge av periodens endring i midlertidige forskjel-

ler som er innregnet som utsatt skatt samt effekter av innregning av utsatt skatt på midlertidige

forskjeller som ikke har vært innregnet for tidligere perioder.

Andre effekter som det separat skal opplyses om er for eksempel omfanget av kostnad ved utsatt skatt som følge av endringer i skattesatser eller innføring av nye skatter (IAS 12.80 d). I tillegg til dette skal det (dersom vesentlig) også gis en forklaring på endringene i skattesatsene sammenlignet med tidligere år (IAS 12.81 d). Orkla ASA (figur 3) er blant dem som viser dette i tabellen som avstemmer forventet skattekostnad basert på nominell skattesats og periodens skattekostnad.

321Ernst & Young


Figur 3: utdrag skattenote Orkla ASA:

2.2 Regnskapsføring av skatteeffekter

IAS 12 er balanseorientert. Dette innebærer at skattekostnaden i resultatregnskapet blir beregnet residualt i forhold til endring i balansestørrelser fra én periode til en annen. Skatteeffekter av en transaksjon regnskapsføres på samme måte som den underliggende transaksjonen regnskapsføres (IAS 12.58).

Dette innebærer at:

• Skatteeffekter av transaksjoner som resultatføres, regnskapsføres som skatteinntekt eller

skattekostnad i resultatregnskapet eller under andre inntekter og kostnader

• Skatteeffekter av egenkapitaltransaksjoner regnskapsføres direkte mot egenkapitalen og

skatteeffekter av andre inntekter og kostnader regnskapsføres som andre inntekter og kostnader

i totalresultatet

• Eiendeler eller forpliktelser ved utsatt skatt regnskapsført ved en konserndannelse påvirker

størrelsen på goodwill som oppstår ved konserndannelsen

En skiller med andre ord skatt mellom transaksjoner som er innregnet innenfor eller utenfor resultatet. Regnskapsføring av skatt knyttet til opsjoner illustrerer nyansen mellom resultatføring av skatteeffekter versus føring mot egenkapitalen. La oss forutsette en egenkapitalbasert opsjonsordning som verdsettes til 90 på tildelingstidspunktet. Denne kostnaden fordeles over opptje-ningsperioden på 3 år. Strike er 0 og opsjonene utøves i år 4. Per tidspunkt for utøvelse har aksjene en verdi på 120 og selskapet kjøper egne aksjer for å betjene ordningen. Selskapet oppnår dermed


322

et skattemessig tap på 120. Skatteeffekten som resultatføres er begrenset til 90 multiplisert med nominell skattesats (90 x 28 % = 25). Resterende (30 x 28 % = 8) føres direkte mot egenkapitalen. Det forutsettes her at kostnaden som selskapet pådrar seg gir skattefradrag.

Eksempler på skatteeffekter som føres som andre inntekter og kostnader i totalresultatet er:

• Endringer i balanseført verdi av varige driftsmidler som følge av verdiregulering

• Valutakursdifferanser som oppstår ved omregning av finansregnskapet til en utenlandsk

virksomhet

• Effekter av sikring av nettoinvestering

• Føring av estimatavvik for ytelsesbaserte pensjonsordninger som andre inntekter og kostnader

Eksempler på transaksjoner som er innregnet direkte i egenkapital og hvor skatteeffekten

dermed også innregnes i egenkapital er:

• justering av åpningssaldoen for opptjent egenkapital som et resultat av enten en endring i

regnskapsprinsipper som blir anvendt med virkning for tidligere perioder eller korreksjon av en

feil (se IAS 8: «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil»)

• beløp som oppstår ved førstegangs innregning av egenkapitaldelen til et sammensatt finansielt

instrument i henhold til IAS 12.23

Telenor viser skatteeffekten av andre inntekter og kostnader i oppstilling av totalresultat som følger:

Figur 4: Oppstilling av totalresultat Telenor ASA

323Ernst & Young


Sum skatteeffekt ført som andre inntekter og kostnader er NOK 278 millioner for 2010 og NOK 1 270 millioner for 2009. Totalsummen fremgår i en egen tabell i skattenoten som avstemmer endring i utsatt skatt for 2010 og 2009:

Figur 5: utdrag fra skattenoten til Telenor ASA

Av tabellen ser en at årets endring i utsatt skatt dekomponeres i endring utsatt skatt som er relatert til transaksjoner som resultatføres, andre inntekter og kostnader som føres direkte mot egenkapitalen, endring i utsatt skatt som følge av første gangs innregning av utsatt skatt ved oppkjøp av virksomhet samt omregning av utsatt skatt i utenlandske virksomheter til konsernets presentasjonsvaluta. Resultatført endring av utsatt skatt på NOK 1 521 millioner stemmer med figur 1 over som viser Telenors dekomponering av periodens skattekost.


324

Eksemplet nedenfor hentet fra skattenoten til Orkla ASA viser hvordan endring i utsatt skatt som resultatføres er justert for de samme forholdene.

Figur 6: utdrag fra skattenoten til Orkla ASA

2.3 Estimert skattekostnad og periodens skattekostnad

Periodens estimerte skattekostnad er periodens resultat før skatt multiplisert med nominell skattesats. Periodens skattekostnad er i de fleste tilfeller noe forskjellig fra estimert skattekostnad for eksempel på grunn av:

• resultatposter som ikke inngår eller vil inngå i skattegrunnlaget, for eksempel nedskrivning av

goodwill eller ikke fradragsberettigede kostnader (permanente forskjeller)

• resultatposter hvis kun en andel er skattepliktig eller fradragsberettiget, for eksempel utbytte som

inngår i grunnlaget for ”treprosentinntekt”

• endring i innregnet verdi av utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller som eksisterte ved

325Ernst & Young


inngangen til regnskapsperioden (transaksjoner som resultatføres)

• ikke innregning av utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller som har oppstått i regnskaps-

perioden (transaksjoner som resultatføres)

• endring av utsatt skatt knyttet til investeringer som konsolideres (”outside temporary

differences”)

• konserninterne transaksjoner som danner grunnlag for kildeskatt (f eks utbytte)

For at regnskapsbrukerne skal kunne forstå forholdet mellom skattekostnaden og resultat før skatt krever IAS 12 at det vises en avstemming mellom periodens skattekostnad og produktet av resultat før skatt multiplisert med nominell skattesats (estimert skattekostnad). Alternativt kan det vises en avstemming mellom effektiv skattesats og nominell skattesats. Effektiv skattesats utgjør periodens skattekostnad dividert med resultat før skatt. I avstemmingen skal alle vesentlige elementer som medfører at periodens skattekostnad er forskjellig fra forventet skattekostnad, alternativt at effektiv skattesats er forskjellig fra nominell skatesats, fremgå (IAS 12.81 c). Figur 7 under viser hvordan Telenor ASA avstemmer forskjellen mellom forventet skattekostnad og periodens skattekostnad. Figur 8 viser tilsvarende avstemming i Orkla ASAs skattenote.

Figur 7: utdrag skattenote Telenor ASA:


326


Som omtalt over er ikke et konsern et eget skattesubjekt. De enkelte selskapene i konsernet er egne skattesubjekter og disse er underlagt forskjellige skatteregimer med forskjellige nominelle skattesatser. I avstemmingen tas det som hovedregel utgangspunkt i morselskapets effektive skattesats og så vises det en separat linje der det justeres for det faktum at utenlandske enheter har en annen nominell skattesats enn mor.

Figur 7 over viser hvordan estimert skattekostnad beregnes ved å multiplisere nominell norsk skattesats med konsernets resultat før skatt. Effekten av forskjellen mellom norsk skattesats og skattesatser utenfor Norge spesifiseres på en egen linje. Dette er såkalt brutto presentasjon av forventet skattekostnad. IAS 12 gir også anledning til å vise dette netto. Netto presentasjon innebærer at forventet skattekostnad beregnes basert på skattesatsene i de aktuelle landene inntekten er opptjent i. Foretaket skal velge den presentasjonen som gir mest meningsfull informasjon og som hovedregel vil dette være presentasjon som vist av Telenor ASA og Orkla ASA over, altså en bruttopresentasjon.

Innregning av andel (positivt) resultat i tilknyttede selskap gir isolert sett en effektiv skattesats som er lavere enn nominell skattesats siden resultatandelen innregnes etter skatt og vil dermed ikke ha noen effekt på konsernets skattekostnad (gitt at en ser bort fra mulig innregning av utsatt skatt knyttet til selve investeringen – ”outside temporary differences”, se nærmere i 3.3 under).

Telenor innregner utsatt skatt basert på kildeskatt som vil påløpe på planlagt utbytte fra datterselskap samt ved utdeling av tilbakeholdt overskudd i tilknyttede selskap. Avsetning for utsatt skatt knyttet til dette endres med endret utbyttepolicy samt endring i tilbakeholdte resultater i tilknyttede selskap. Periodens utbytte som har vært gjenstand for kildeskatt påvirker også periodens skattekostnad (se nærmere i 3.4 under).

Endring i innregnet verdi av utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller (MF) som eksisterte ved inngangen til regnskapsperioden og ikke innregning av utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller

327Ernst & Young


som har oppstått i regnskapsperioden påvirker periodens skattekostnad og gir en effektiv skattesats som er forskjellig fra nominell skattesats. Dersom vi ved et eksempel forutsetter at selskap A i konsernet har et (skattemessig) underskudd i perioden på 100. Dette underskuddet fremføres skattemessig for mulig fradrag i fremtidig overskudd og representerer en skattereduserende midlertidig forskjell. Vi forutsetter at denne midlertidige forskjellen ikke innregnes som en utsatt skatt eiendel på grunn av usikkerhet knyttet til hvorvidt selskap A vil ha tilstrekkelig skattemessig overskudd i fremtiden som dette underskuddet kan motregnes mot. Gitt at konsernet har et resultat før skatt på 1 000 og en nominell skattesats på 28 %, vil den estimerte skattekostnaden være 280. I beregning av estimert skattekostnad for konsernet er underskuddet i selskap A hensyntatt. Dersom en ikke hadde hensyntatt dette underskuddet ville resultat før skatt vært 1 100 og konsernets skattekostnad ville vært 308 og effektiv skattesats vil være 30,8 %. Beregning av periodens skattekostnad illustreres som følger:

Resultat før skatt 1 000

Forventet skattekostnad (28 %) 280

Ikke innregnet utsatt skatt MF generert i perioden 28

Periodens skattekostnad 308

Effektiv skattesats 30,8 %

Dersom vi i en etterfølgende periode forutsetter at konsernets resultat før skatt er 1 100 og at det innregnes en utsatt skattefordel knyttet til det fremførbare underskuddet i selskap A, vil periodens skattekostnad være 280. En legger da til grunn at fremførbart underskudd i selskap A vil benyttes og grunnlag for beregning av periodens skattekostnad er dermed 1 000. Beregning av periodens skattekostnad illustreres som følger:


Forventet skattekostnad (28 %) 308

Innregnet utsatt skatt MF generert tidligere år -28

Periodens skattekostnad 280

Effektiv skattesats 25,5 %

Telenor ASA viser endring i innregnet verdi av utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller som eksisterte ved inngangen til regnskapsperioden og ikke innregnet utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller som har oppstått i regnskapsperioden på 2 separate linjer i avstemming mellom periodens skattekostnad og produktet av resultat før skatt multiplisert med nominell skattesats. Orkla ASA har i skattenoten til regnskapet for regnskapsåret 2010 i tillegg valgt å vise effekten av periodens reversering av tidligere innregning av eiendel og periodens innregning av tidligere ikke innregnet eiendel på to separate linjer.


328


Dersom en i perioden avsetter for eller reverserer avsetning for usikre skatteposisjoner vil dette påvirke periodens skattekostnad fullt ut og utgjøre en forskjell mellom estimert skattekostnad og periodens skattekostnad. Dette skyldes at endring i avsetning ikke er inkludert i resultat før skatt.

3. Innregning av forpliktelser og eiendeler ved utsatt skatt

3.1 Innregning av eiendel ved utsatt skatt

I henhold til IAS 12.24 skal det innregnes en eiendel ved utsatt skatt for alle skattereduserende midlertidige forskjeller i den utstrekning det er sannsynlig at foretaket kan utnytte den skatte-reduserende midlertidige forskjellen ved at det vil foreligge en fremtidig skattepliktig inntekt eller skatteøkende midlertidige forskjeller som den skattereduserende midlertidige forskjellen kan utnyttes mot. Dette gjelder med mindre eiendelen ved utsatt skatt er oppstått ved første gangs innregning av en eiendel eller en forpliktelse i en transaksjon som ikke er en virksomhetssam-menslutning og som på transaksjonstidspunktet verken påvirker regnskapsmessig overskudd eller skattepliktig inntekt.

IFRS stiller relativ strenge krav til oppføring av en eiendel ved utsatt skatt og et foretak må foreta konkrete vurderinger om muligheten til å kunne føre opp en slik eiendel. Kriteriene for innregning av eiendeler ved utsatt skatt ved ubenyttet fremførbart skattemessig underskudd og skattefradrag er de samme som kriteriene for innregning av utsatt skatt eiendeler som oppstår av skattereduse-rende midlertidige forskjeller. Men det faktum at det foreligger ubenyttet fremførbart skattemessig

329Ernst & Young


underskudd er imidlertid ansett i IAS 12 å være et tydelig tegn på at skattepliktig inntekt ikke vil være tilgjengelig i fremtiden. Når selskapet har hatt underskudd i nær fortid må det foreligge en overbevisende begrunnelse for at slik skattepliktig inntekt vil oppstå (IAS 12.35). Denne problem-stillingen utdypes nedenfor. IAS 12.82 stiller også særskilte opplysningskrav ved innregning av utsatt skatt eiendeler basert på ubenyttet fremførbart underskudd.

3.2 Innregning av forpliktelse ved utsatt skatt

I henhold til IAS 12.15 skal forpliktelse ved utsatt skatt innregnes for alle skatteøkende midlertidige forskjeller unntatt i de tilfellene forpliktelsen ved utsatt skatt er oppstått ved førstegangsinnregning av goodwill eller førstegangsinnregning av en eiendel eller forpliktelse i en transaksjon som ikke er en virksomhetssammenslutning og som på transaksjonstidspunktet verken påvirker regnskaps-messig overskudd eller skattepliktig inntekt.

Alle eiendels og gjeldsposter i konsernregnskapet som har en skattemessig verdi ulik regnskaps-messig verdi representerer en midlertidig forskjell. Dersom regnskapsmessig verdi av en eiendel (forpliktelse) er høyere (lavere) enn den skattemessige verdien foreligger det en skatteøkende midlertidig forskjell som er grunnlag for innregning av utsatt skatt forpliktelse. Dersom regnskaps-messig verdi av en eiendel (forpliktelse) er lavere (høyere) enn den skattemessige verdien foreligger det en skattereduserende midlertidig forskjell som er grunnlag for innregning av utsatt skatt eiendel. Midlertidige forskjeller i konsernregnskapet oppstår typisk ved første gangs innregning av eiendeler og gjeld overtatt i en virksomhetssammenslutning og som regnskapsmessig innregnes til virkelig verdi på oppkjøpstidspunktet. Skattemessig verdi av eiendeler og gjeld videreføres dersom disse er ervervet ved kjøp av aksjer i motsetning til ved kjøp av innmat. Unntaket som gjelder ved første-gangsinnregning av en eiendel eller forpliktelse i en transaksjon som ikke er en virksomhetssammen-slutning utløser da også fra et skattemessig ståsted enkelte sentrale vurderinger hvorvidt et oppkjøp er en virksomhetssammenslutning som definert i IFRS 3 eller ikke. Gitt at et oppkjøp ikke anses å være en virksomhetssammenslutning under IFRS 3 skal ikke utsatt skatt innregnes for midlertidige forskjeller som oppstår ved første gangs innregning av overtatte eiendeler og forpliktelser til virkelig verdi.

3.3 Skatt på eiendomsinvesteringer i ”Single Purpose Vehicles” (SPVs)

Det blir mer og mer vanlig å eie f. eks. investeringseiendommer i såkalte ”SPVs” (Single Purpose Vehicles). Hvis det er slik at konsernet ikke forventer at disse investeringseiendommene gjenvinnes ved realisasjon av selve eiendelen, og at den mest sannsynlige gjenvinningsmåten er ved realisasjon av aksjene i selskapene som eier eiendelene, oppstår spørsmålet om denne gjenvinningsmåten kan tas i betraktning når konsernet skal innregne de tilhørende eiendeler og forpliktelser ved utsatt skatt. Dette kan f. eks. være relevant når gjenvinning av aksjene beskattes med 0 % mens gjenvinning av selve eiendelen er underlagt en skattesats ordinær inntektsskattesats på for eksempel 28 %. Etter vår vurdering kan det i enkelte spesielle situasjoner være i overensstemmelse med IAS 12 å legge til grunn skatteeffektene ved realisasjon av SPV’et og ikke av selve eiendelen. Forutsetningen er at det må gjelde en identifiserbar eiendel, f. eks. et bygg, som ikke representerer noen virksomhet, og som eies av et SPV, og at selskapet har intensjon om å gjenvinne eiendelen ved salg av aksjene og ikke ved salg av selve eiendelen eller ved av-/nedskrivninger. Videre mener vi det må kreves at det er


330

en praksis i bransjen for å gjenvinne eiendelen ved realisasjon av aksjer i eiende selskap for å kunne legge en slik vurdering til grunn for innregning av eiendeler og forpliktelser ved utsatt skatt. Dette vil være hovedregelen for realisasjon av eiendommer i Norge i dag

Hvis man velger denne regnskapsføringen, får dette følger for virkelig verdi vurderingen av selve investeringseiendommen også. I slike tilfeller vil det etter vår vurdering være riktig å vurdere virkelig verdi av investeringseiendommen som verdien av SPV’et og ikke virkelig verdi av selve eiendommen. Forskjellen vil være at ved verdsettelse av SPV’et vil man hensynta at skattemessig verdi av eiendelen er forskjellig fra virkelig verdi (ingen ”step-up”), mens man ved vurdering av virkelig verdi av selve eiendelen vil forutsette at skattemessig verdi tilsvarer virkelig verdi (full ”step-up”).

Det er verdt å merke seg at denne løsningen for regnskapsføring av utsatt skatt i SPV’er er omstridt, og at praksis spriker. Det kan godt tenkes at IASB vil klargjøre dette spørsmålet, og enten angi den beskrevne løsningen som påbudt/preferert eller forby løsningen slik at man faller tilbake på å vurdere skatteffekten av å gjenvinne selve eiendelen.

3.4 Skatt på investeringer som konsolideres - ”Outside temporary differences”

Midlertidige forskjeller knyttet til datterselskap, filialer, tilknyttede selskap og felles kontrollert virksomhet oppstår når den skattemessige verdien er forskjellig fra den regnskapsmessige verdien. Slike midlertidige forskjeller er omtalt som ”outside temporary differences”. Den skattemessige verdien er normalt kostpris til investeringen. I konsernregnskapet oppstår disse midlertidige forskjellene gjennom konsolidering eller regnskapsføring etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden. Slike forskjeller kan oppstå under en rekke ulike forhold, for eksempel:

• Ved opptjening av positive resultater etter oppkjøpstidspunktet i datterselskapet, filialen,

tilknyttede foretak og felles kontrollert virksomhet som ikke utdeles til morselskapet eller investor

• Ved omregning av investeringen til presentasjonsvaluta i konsernregnskapet. Omregningsdif-

feranser oppstår når morselskapet eller investor og datterselskapet, filialen, det tilknyttede

selskapet eller den felles kontrollerte virksomheten er basert i ulike land

• Ved nedskrivning av eiendeler knyttet til et datterselskap eller den felles kontrollerte

virksomheten eller ved nedskrivning av regnskapsført verdi av det tilknyttede selskapet

• Ved fusjoner som etter IAS 27 regnskapsføres til kontinuitet men som skattemessig behandles

som transaksjon.

”Outside temporary differences” utgjør forskjellen mellom skattemessig verdi av investeringen og regnskapsmessig verdi av investeringen i konsernregnskapet (inkludert goodwill). Innregning av utsatt skatt eiendel eller forpliktelse for midlertidige forskjeller knyttet til investeringer som konsolideres vil avhenge av hvorvidt morselskapet eller investor kan kontrollere reversering av den midlertidige forskjellen og om det er sannsynlig at forskjellen ikke vil reversere i uoverskuelig fremtid (IAS 12.39 og 44). Den midlertidige forskjellen vil reversere enten ved nedskrivning, et salg

331Ernst & Young


av investeringen, kapitalnedsettelser eller ved utdeling av utbytte til morselskapet eller investor.

Goodwill innregnet ved virksomhetssammenslutninger inngår i den regnskapsmessige verdien av datterselskapet som er grunnlag for beregning av midlertidig forskjell. Dersom konsernet har avsatt for utsatt skatt for midlertidige forskjeller knyttet til det aktuelle datterselskapet (utover avsetning for utsatt skatt knyttet til fremtidig utbytte) vil en nedskrivning av goodwill medføre en reduksjon i periodens skattekostnad.

I de tilfellene investeringen er i en annen valuta enn den til morselskapet eller investor og en avsetter for utsatt skatt knyttet til midlertidige forskjeller ved investeringen (utover avsetning for utsatt skatt knyttet til fremtidig utbytte) skal det avsettes for utsatt skatt på omregningsdifferanser knyttet til netto eiendeler regnskapsført i konsernregnskapet. På samme måte som omregningsdifferansene vil avsetning for utsatt skatt på omregningsdifferansene innregnes utenfor resultatet som andre inntekter og kostnader i totalresultatet (IAS 12.58).

Det forutsettes at morselskapet eller investor har kontroll på realiseringsbeslutningen og gitt at det ikke forventes realisasjon i uoverskuelig fremtid vil en ikke avsette for utsatt skatt utover de forpliktelser som eventuelt vil måtte innregnes knyttet til forventet utbytte av tilbakeholdte overskudd i investeringen som konsolideres. Problemstillingen knyttet til avsetning for utsatt skatt knyttet til fremtidige utdelinger av utbytte utdypes nedenfor.

Eksemplet under illustrerer innregning av utsatt skatt på ”outside temporary differences” i


332

konsernet. Eksemplet illustrerer også utsatt skatt på omregningsdifferanser som innregnes sammen med omregningsdifferansene i totalresultatet. Utsatt skatt på omregningsdifferansene oppstår siden konsernet innregner utsatt skatt på ”outside temporary differences”. Det forutsettes at all aktivitet skjer i datterselskapet og at resultatet i mor er 0. Eksempel

Forutsetninger

Kjøp av datterselskap i år 01.01 200X 100 EUR NOK / EUR 01.01 200X 7

Resultat før skatt 200X datterselskap 39 EUR NOK / EUR 31.12 200X 8

Årsresultat 200X datterselskap 27 EUR Gjennomsnitt 200X 7,4

Skattesats 30 %

Skatt på utbytte og gevinst ved realisasjon 10 %

Outside temporary differences

01.01 200X - NOK 0

31.12 200X - NOK

Balanseført verdi datter 31.12. 200X 1 018

Skattemessig verdi datter 31.12 200X 700

318

Dekomponering av endring - NOK

Midlertidig

forskjell Utsatt skatt

Årsresultat 202 20

Omregningsdifferanser 116 12

Periodens skattekostnad konsern - NOK

Betalbar skatt 87

Endring utsatt skatt over resultatet 20

107

Oppstilling av totalresultat konsern - NOK Omregningsdifferanser

Resultat før skatt 289 IB egenkapital 100

Skattekostnad 107 Resultat 16

Årsresultat 182 116

Omregningsdifferanser 116

Skatt på omregningsdifferanser 12

Totalresultat 287

333Ernst & Young


3.5 Innregning av utsatt skatt forpliktelse for tilbakeholdte overskudd i datterselskap og tilknyttede selskap

Et datterselskap eller tilknyttet selskap kan ha opptjente resultater i sin egenkapital tilgjengelig for utbetaling som utbytte som ved utbetaling utløser betalbar skatt (for eksempel kildeskatt).

Vårt syn er at IAS 12 krever at det ved hver balansedag avsettes for betalbar skatt knyttet til konsernets tilbakeholdte resultater basert på den informasjonen som er tilgjengelig på balansedagen. Med andre ord dersom konsernets utbyttepolicy tilsier at tilbakeholdte resultater i datterselskap skal utdeles i overskuelig fremtid, så skal det avsettes for den skatten som vil påløpe ved utdelingen (for eksempel kildeskatt og skatt på ”treprosentinntekt”). Overskuelig fremtid er ikke spesifisert i IAS 12. Det er ikke relevant at slikt utbytte ikke er regnskapsført ennå av verken mottaker eller avgiver. Et slikt utbytte vil heller aldri regnskapsføres i konsernregnskapet (med unntak av effekten på ikke kontrollerende eierinteresse) siden utbyttet elimineres i konsolide-ringen. Med dette utgangspunktet krever ikke standarden at betalbar skatt på utbytte som er innenfor fremtidige resultater til datterselskapet skal avsettes for siden slikt utbytte ikke er en del av konsernets netto eiendeler på balansedagen. Dette innebærer en anvendelse av Last In First Out (LIFO) prinsippet ved at periodens utbytte dekkes av samme periodes resultat. I den grad fremtidig utbytte ikke er innenfor fremtidige resultater anvendes tilbakeholdte resultater på balansedagen.

La oss som et eksempel forutsette at et konsern har som utbyttepolicy at 80 % av datterselskapets årsresultat skal utbetales som utbytte. Denne utbyttepolicyen vil ikke medføre at det skal avsettes for betalbar skatt i konsernregnskapet. Betalbar skatt på utbytte (kildeskatt) vil regnskapsføres i den perioden utbytte utbetales. Alternativt kan vi forutsette at datterselskapets forventede overskudd for de kommende 2 årene er 5 000 og selskapets utbyttepolicy tilsier at det skal utbetales 7 000 i utbytte for samme periode. I det landet datterselskapet er hjemmehørende påløper det 10 % kildeskatt. Dette innebærer at det skal avsettes for 200 i kildeskatt ((7 000 – 5 000) * 10 %). I tillegg må det vurderes om utbyttet inngår i grunnlaget for ”treprosentinntekt” (utbytte fra selskap utenfor skattemessig konsern eller deltakerliknede selskaper).

Vi forutsetter her at øvrige ”outside temporary differences” ikke innregnes som utsatt skatt basert på en forutsetning om at investeringen ikke realiseres i nærmeste fremtid.

Når det gjelder investeringer i datterselskaper så har morselskapet kontroll over tidspunktet for utbetaling av utbytte og avsetning for betalbar skatt vil avhenge av utbyttepolicy fastsatt av morselskapet. Når det gjelder tilknyttede selskap er det en presumpsjon for at investor ikke kan kontrollere selskapets utbyttepolicy og det avsettes for utsatt skatt basert på investors andel av tilbakeholdt overskudd.

Telenor innregner utsatt skatt basert på kildeskatt som vil påløpe på planlagt utbytte fra datterselskap i den grad utbyttepolicyen innebærer utdeling av utbytte utover årsresultatet i de aktuelle datterselskapene. For tilknyttede selskap foretas det avsetning basert på Telenors andel av tilbakeholdt overskudd. Se utdrag fra Telenor ASAs skattenote under som er en forklaring til de relaterte effektene i avstemmingen mellom forventet skattekostnad og periodens skattekostnad (figur 7 over).


334


Betalbar og utsatt skatt på tilb akeholdte overskudd i datter- og tilknyttede selskaper

Telenor har avsatt for forpliktelser ved utsatt skatt (i hovedsak kildeskatt) på tilbakeholdte

overskudd i utenlandske datter- og tilknyttede selskaper. For datterselskap er det avsatt i den

grad det forventes at det vil bli utbetalt utbytte i overskuelig fremtid. For tilknyttede selskaper

er det avsatt for forpliktelser ved utsatt skatt basert på samlede tilbakeholdte overskudd

(konsernets andel) da konsernet ikke kontrollerer tidspunkt for utdeling av utbytte i disse

selskaper. Totalt er det ikke avsatt for forpliktelser ved utsatt skatt på tilbakeholdte overskudd på

0,7 milliarder kroner i utenlandske datter- og tilknyttede selskaper.

Denne linjen inkluderer også betalbar skatt på utbytter mottatt fra datterselskap i løpet av året.

Linjen viser totalt sett en skatteinntekt for 2010 grunnet reversering av kildeskatt tidligere

avsatt for OJSC Vimpelcom og Kyivstar på til sammen 1 milliard kroner.

3.6 Innregning av utsatt skatt eiendel for fremført skattemessig underskudd

I utgangspunktet stilles de samme kravene for innregning av en eiendel ved utsatt skatt som oppstår av ubenyttet skattemessig underskudd som for øvrige eiendeler ved utsatt skatt. Men, som kommentert under pkt 3.1 over, er en fortid med skattemessig underskudd er et tydelig tegn på at skattepliktig inntekt ikke vil være tilgjengelig i fremtiden. Når selskapet har hatt underskudd i nær fortid må det, etter IAS 12.35, foreligge tilstrekkelige skatteøkende midlertidige forskjeller som underskuddet kan motregnes mot eller det må foreligge overbevisende begrunnelse for at tilstrekkelig skattemessig overskudd vil oppstå. Standarden fremhever i IAS 12.36 enkelte momenter som kan vektlegges i vurderingen. Dette er blant annet om de skattemessige underskuddene er resultat av identifiserbare årsaker som en kan fastslå hvorvidt vil gjenta seg eller ikke, og /eller om foretaket har mulighet for skatteplanlegging slik at skattepliktig overskudd kan overføres til enheten som har opparbeidet seg skattemessig underskudd (konsernbidrag). Kontraktsfestede fremtidige inntekter vil kunne være overbevisende begrunnelse for innregning. Det faktum at selskapet har en historikk med å utarbeide og styrebehandle treffsikre budsjetter kan også tillegges vekt, men IAS 12 gir ingen veiledning knyttet til dette. Det er blitt foreslått at IASB bør definere en begrensning med tanke på hvor langt frem i tid en kan legge til grunn budsjetter som skal forsvare innregning av en utsatt skatt eiendel basert på fremførbart underskudd, men etter vår vurdering vil en slik begrensning ikke være passende. Dersom en i et eksempel forutsetter at en slik maksimumsperiode ville vært 3 år vil dette være urimelig i enkelte tilfeller, for eksempel der selskapet har en 5-årig kontrakt som vil gi tilstrekkelige inntekter innenfor fremføringsperioden. Denne 5-årige budsjettperioden vil normalt kunne tillegges mer vekt enn en 2-årig budsjettperiode der skattemessig overskudd er basert på forventede ikke kontraktsfestede inntekter. En slik maksi-mumsperiode defineres i USGAAP og en ser at enkelte konsern har benyttet dette for å operasjona-lisere kriteriene også under IFRS.

335Ernst & Young


En viktig nyanse er at innregning av utsatt skatt eiendel skal forsvares med utgangspunkt i fremtidig skattemessig overskudd. Dokumentasjon av fremtidig regnskapsmessig overskudd er ikke nødvendigvis bevis for fremtidig skattemessig overskudd. Dette gjelder for eksempel dersom selskapet forventer betydelige fradrag eller har midlertidige forskjeller som reduserer fremtidig skattemessig overskudd.

For et konsern, og særlig konsern på tvers av landegrenser, er det ofte begrensninger med hensyn til mulighet for skatteplanlegging. Konsernbidrag må for eksempel gis til enheter innenfor samme skattejurisdiksjon og innenfor samme skattekonsern. For at definisjonen av skattekonsern skal være oppfylt må morselskapet eie mer enn 90 % av aksjene i et eller flere andre selskaper (dattersel-skaper) og ha en tilsvarende del av de stemmer som avgis på generalforsamlingen, jf. sktl. § 10-4 (1). Kravet om mer enn 90 % eierinteresse i et selskap anses oppfylt også i tilfelle der morselskapet sammen med et annet datterselskap eier mer enn 90 % av aksjene i datterselskapet. Det er da en forutsetning at morselskapet direkte eier mer enn 90 % i det andre datterselskapet. Videre er vilkårene oppfylt ved direkte eie i flere ledd hvor mer enn 90 % av eierinteressene er oppfylt i hvert ledd, forutsatt at morselskapets reelle eierinteresse i det underliggende selskap utgjør mer enn 50 %. I andre skattejurisdiksjoner kan kravene være annerledes og mer komplekse. For eksempel i Sverige er det restriksjoner knyttet til skattemessig underskudd som er oppstått før datterselskapet er kjøpt opp. Slike skattemessige underskudd kan ikke benyttes ved bruk av konsernbidrag før 5 år etter oppkjøpet.

IAS 12.82 stiller krav til å opplyse om innregning av eiendel ved utsatt skatt når utnyttelse av eiendelen er avhengig av fremtidig skattepliktige inntekter utover reverseringen av eksisterende skatteøkende midlertidige forskjeller. Dersom en knytter dette opplysningskravet opp mot kravet i IAS 12.35 om overbevisende begrunnelse tilsier dette at det ikke vil være tilstrekkelig med generelle kommentarer om at det forventes tilstrekkelig skattemessig overskudd i fremtiden som gjør det mulig å utnytte eiendelen.

4. Konsernbidrag

Hvert enkelt selskap i et konsern er egne skattesubjekter og konsernet som sådan er ikke et eget skattesubjekt. Det betyr at skatteposisjonen i utgangspunktet må gjøres opp i hvert enkelt selskap istedenfor at en kan foreta oppgjør av nettoskatteposisjonen til konsernet. Imidlertid er det blant annet i Norge mulig å kunne avgi og motta konsernbidrag og på denne måten utligne ulike skatte-posisjoner innad i konsernet. Konsernbidrag som gis fra datterselskapet til morselskapet skal følge reglene om utbytte i henhold til (allmenn-)aksjeloven. Mottas derimot konsernbidrag fra morselskapet eller fra et søsterselskap vil denne overføring ikke måtte anses som en aksjerettslig utdeling siden det ikke skjer en overføring av verdier til aksjonærene, og foretaket trenger dermed ikke å følge reglene om utbytte (konsern-bidraget er per definisjon et kapitalinnskudd). Dette innebærer at utdelingene ikke må ligge innenfor fri egenkapital.

Regnskapsmessig behandling av konsernbidrag etter IFRS er forskjellig fra god regnskapsskikk. Etter IFRS regnskapsføres konsernbidraget i påfølgende regnskapsår på samme måte som vedtatt utbytte.


336

Skatteeffektene hensyntas imidlertid i konsernregnskapet og i selskapsregnskapet dersom konsern-bidraget utdeles fra mor eller søsterselskap.

4.1 Regnskapsføring hos giverselskap

Vi tar for oss et enkelt eksempel hvor det gis konsernbidrag til forskjellige enheter i (skatte)konsernet. Som illustrert under gis det konsernbidrag fra søsterselskap og morselskap for å utligne de forskjellige skatteposisjonene for å minimere betalbar skatt innad i konsernet.

Dersom vi forutsetter at det ikke avgis konsernbidrag vil skatteposisjonene se ut som følger:

Selskap M: Betalbar skatt = 42 (28 % av 150) Selskap S1: Betalbar skatt = 28 (28 % av 100) Selskap S2: Utsatt skattefordel = 56 (28 % av 200)

Det vil si at konsernet samlet sett må betale 70 i skatt mens det opparbeides en utsatt skattefordel på 56.

En mest mulig optimal skatteplanlegging oppnås gjennom konsernbidrag som illustrert over. Samlet skatt som betales i konsernet blir 14 og skatteposisjoner til de enkelte selskapene vil da fremstå som følgende:

Selskap M: Betalbar skatt = 14 (28 % av 50) Selskap S1: Betalbar skatt = 0 (28 % av 0) Selskap S2: Betalbar skatt/utsatt skatt = 0 (28 % av 0)

Som vi ser av eksemplet over vil konsernbidrag påvirke betalbar skatt (minimeres) og utsatt skatt. Periodens skattekostnad er uendret.

Under god regnskapsskikk regnskapsføres fordringer, forpliktelser og egenkapitaleffekter relatert til konsernbidraget samme år. Under IFRS regnskapsføres skatteeffekten av konsernbidrag i

Skattemessig resultat: 150Avgitt konsernbidrag: 100Skattemessig resultat etter konsernbidrag: 50

Skattemessig resultat: 100Avgitt konsernbidrag: 100Skattemessig resultat etter konsernbidrag: 0

Skattemessig resultat: -200Mottatt konsernbidrag: 200Skattemessig resultat etter konsernbidrag: 0

Morselskap M

Datterselskap S1 Datterselskap S2

337Ernst & Young


konsernregnskapet. Dette kan se ut til å være i strid med IAS 12.52B som sier at skattemessige konsekvenser av utbytte innregnes når en forpliktelse til å utbetale utbytte blir innregnet. Konsernbidrag som gis til søsterselskap eller til datterselskap er ikke utdeling til eierne og vil ikke falle inn under IAS 12.52B og en anvender de alminnelige reglene for innregning av eiendeler og forpliktelser. Et konsernbidrag fra mor til datterselskap (eller fra et datterselskap til et søsterselskap) er å anse som et kapitalinnskudd som behandles og besluttes i det styremøtet som behandler årsregnskapet. Morselskapet kontrollerer dermed beslutningen siden konsernbidraget ikke må vedtas av generalforsamlingen. Med bakgrunn i dette mener vi at skatteeffektene av konsern-bidraget kan regnskapsføres i det inneværende året fordi selskapet selv kontrollerer beslutningen og det er sannsynlig at konsernbidraget gjennomføres.

Dersom beslutningen om å avgi konsernbidrag til mor eller et morselskap i et underkonsern tas først etter regnskapsårets slutt så foreligger det ingen eksisterende forpliktelse og konsernbidraget skal ikke bokføres i giverselskapet. Morselskapet vil på sin side i praksis ha kontroll over beslutningen i generalforsamlingen i både selskap S1 og S2. Morselskapet vil ofte være representert i styret til begge selskapene og dermed med på å fremme og beslutte forslag til konsernbidrag. Det er dermed sannsynlig at de aktuelle konsernbidragene vil bli gjennomført og etablert praksis synes her å være at skatteeffekten av konsernbidragene regnskapsføres i inneværende regnskapsår i konsernregn-skapet.

5. Presentasjon av eiendeler og forpliktelser ved skatt

I multinasjonale konsern vil det være vanlig at det oppstår eiendeler og forpliktelser ved periodeskatt og utsatt skatt i forskjellige jurisdiksjoner. Det vil da være spørsmål om skattepo-sisjonene kan vises netto eller om det er nødvendig med bruttopresentasjon.

Når det gjelder eiendeler og forpliktelser ved periodeskatt kan motregning bare foretas dersom foretaket har en håndhevbar rett til motregning, og dersom foretaket i tillegg har til hensikt å foreta et nettooppgjør av disse eiendeler og forpliktelser (IAS 12.71). En håndhevbar rett vil foretaket bare ha dersom disse utsatt og betalbar skatt eiendelene og forpliktelsene gjelder skatt innen samme jurisdiksjon og skattemyndigheten tillater en nettobetaling. Gjelder motregningen eiendeler og forpliktelser ved betalbar skatt som har sin opprinnelse i forskjellige konsernselskaper, så kan en motregning bare foretas dersom det faktisk er mulig å foreta én nettobetaling av forpliktelsen ved periodeskatt til de respektive myndigheter samt at de ulike konsernselskapene har til hensikt å gjøre opp forpliktelsen samlet eller gjenvinne eiendelen samlet.

Motregning av eiendeler og forpliktelser ved periodeskatt, vil i praksis nok ikke være en særlig relevant problemstilling. I de fleste jurisdiksjoner vil det ikke utbetales eiendeler ved periodeskatt men det oppstår eiendeler ved utsatt skatt. En mer relevant problemstilling for de fleste selskapene vil derfor være om og når eiendeler og forpliktelser ved utsatt skatt kan motregnes. I henhold til IAS 12.74 foreligger de samme kravene som for motregning av periodeskatt. Det betyr at foretaket må ha en håndhevbar rett til å motregne eiendeler og forpliktelser samt at eiendelene og forpliktelsene ved utsatt skatt som gjelder inntektsskatt som skal betales til samme skattejurisdiksjon av enten det samme skattesubjektet eller av forskjellige skattesubjekter som har til hensikt å gjøre opp


338

inntektsskatten samlet under ett.

IAS 12.75 krever at motregning foretas der det er mulig. Dette skal sikre en høyere informasjons-verdi av regnskapet. Det er i reglene heller ikke stilt noe krav til at midlertidige forskjeller som er grunnlag for eiendeler og forpliktelse ved utsatt skatt skal reverseres i samme periode for å kunne foreta en motregning. En tidsfesting av reversering er i hvert fall ikke påkrevd etter IFRS. Spørsmålet blir uansett om man kan motregne eiendeler og forpliktelser som reverserer langt frem i tid. Her vil selskapet egentlig ikke kunne uttale seg om kriteriene om håndhevbar rett til motregning og hensikten til nettooppgjør er oppfylt siden den lange tidshorisonten kan gjøre svarene veldig usikre. Selv om IFRS ikke setter noen begrensninger vil vi anbefale at man utøver varsomhet ved motregning av for eksempel pensjonsforpliktelser.

Nedenfor gis eksempler for hvordan motregning kan presenteres i skattenotene til Orkla ASA og Telenor ASA.


Dette gjelder motregning av forpliktelser ved utsatt skatt som oppfyller kriteriene iht. IAS 12.74

339Ernst & Young



Eiendeler og forpliktelser ved utsatt skatt presenteres i skattenoten til Telenor ASA både brutto før motregning og som netto eiendeler og netto forpliktelser. Eiendeler og forpliktelser etter motregning er det som presenteres i oppstillingen av finansiell stilling.


340

6. Usikre skatteposisjoner

I enkelte situasjoner oppstår såkalte usikre skatteposisjoner. Disse kan typisk oppstå som en konsekvens av ulike tolkninger av den aktuelle skattelovgivningen og/eller uenigheter med skattemyndighetene hvor disse har stilt spørsmål ved, eller sagt seg uenige i, en skatteposisjon som selskapet har inntatt uten at saken er endelig avsluttet.

IAS 12 omhandler ikke eksplisitt innregning og måling av usikre skatteposisjoner. På bakgrunn av dette har det utviklet seg ulik praksis blant regnskapsprodusentene relatert til analyse, regnskaps-føring, rapportering og noteopplysninger omkring usikre skatteposisjoner. IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler omfatter ikke inntektsskatt, men regulerer regnskaps-føring av usikre (betingede) forpliktelser. Mange regnskapsprodusenter velger i praksis å se hen til IAS 37, jf regelhierarkiet i IAS 8 Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil, jf. IAS 8.10-12.

En nøkkelfaktor i vurderingen knyttet til innregning og måling av usikre skatteposisjoner er knyttet til om målingen skjer etter en ”ett-trinns” eller ”to-trinns” beslutningsmodell. Man ser begge modellene anvendt i praksis. I en ett-trinns modell innregnes alle usikre skatteposisjoner, men sannsynligheten for at usikkerheten vil inntreffe gjenspeiles i målingen noe som gjør at man vil regnskapsføre den sannsynlighetsveide forventningsverdien. I en to-trinns modell vil man i første omgang definere en sannsynlighetsgrense (typisk 50 %) som må overskrides før usikkerheten knyttet til en skatteposisjon hensyntas i målingen og en forpliktelse ved periodeskatt eller utsatt skatt (redusert verdi av eiendel) innregnes. Dersom sannsynligheten for at posisjonen utfordres anses å være under den definerte sannsynlighetsgrensen, hensyntas ikke usikkerheten i målingen av innregnet inntektsskatt, mens hvis sannsynligheten er over 50 % regnskapsføres den fulle verdien av skatteposisjonen. Uavhengig av valg av beslutningsmodell er det viktig for regnskapsprodusentene å etablere et prinsipp som sikrer en konsistent og sammenlignbar presentasjon av usikre skatteposisjoner over tid.

Et annet forhold av betydning er hvordan rentekostnader, renteinntekter og eventuell tilleggsskatt knyttet til usikre skatteposisjoner skal regnskapsføres. IAS 12 gir ingen veiledning om hvorvidt disse postene anses som en del av skattekostnaden (og dermed regnskapsføres i tråd med IAS 12) eller skal regnskapsføres for eksempel som en del av finansposter eller andre linjer i resultatregnskapet. Høringsutkastet til ny IAS fra 2009 gav heller ingen preferert løsning, men uttrykte at dette var et prinsippvalg for de ulike regnskapsprodusentene. I praksis ser vi at flere regnskapsprodusenter presenterer disse postene som en del av finanspostene i resultatregnskapet og behandler den tilhørende estimatusikkerheten i tråd med IAS 37.

Noteopplysningskravene i IAS 12 knyttet til usikre skatteposisjoner henviser til kravene i IAS 37 og vil kunne inkludere:

• Endring i avsetning i perioden

• En beskrivelse av grunnlaget for forpliktelsen, herunder forventet oppgjørstidspunkt, beløp og

estimatusikkerhet.

341Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Skatt i konsern

• For usikre (betingede) forpliktelser skal det gis opplysninger om mulige utfall (beløp)

Nedenfor gis eksempler for hvordan usikre skatteposisjoner presenteres i prinsippnotene til Telenor ASA og Statoil.

Telenor presenterer følgende prinsipp for usikre skatteposisjoner:

”Konsernet fradragsfører usikre skatteposisjoner når det er sannsynlig at skatteposisjonen vil bli

akseptert av skattemyndighetene. Konsernet avsetter for usikre og omtvistede skatteposisjoner

med forventet beløp som skal betales. Avsetningene reverseres hvis den omtvistede skatteposi-

sjonen avgjøres til fordel for konsernet og ikke lenger kan bli anket.”

Statoil presenterer følgende prinsipp for usikre skatteposisjoner:

”Usikre skatteposisjoner og mulige skattekrav vurderes individuelt. Forventede fremtidige

utbetalinger inngår med beste estimat i betalbar skatt og/eller utsatt skatt. Fremtidig forventet

tilbakebetaling av allerede innbetalt skatt reduserer betalbar skatt og/eller utsatt skatt kun

når slik gjenvinning anses som sikker. Renteinntekter og rentekostnader relatert til skattesaker

estimeres og regnskapsføres i den perioden de er opptjent eller påløpt, og inngår i finansposter i

resultatregnskapet.”

Avslutningsvis kan det nevnes at det foreslåtte utkastet til ny IAS 37 standard kan medføre vesentlige endringer i regnskapsføring av usikre skatteposisjoner. Forslaget til ny standard foreslår å ta vekk de nåværende eksplisitte innregningskriteriene og erstatte disse med de mer generelle kriteriene hva gjelder definisjon av en forpliktelse under rammeverket. I tillegg foreslås det innført nye målekriterier hvor et sannsynlighetsveid gjennomsnitt skal benyttes som forventningsverdi fremfor dagens ”beste estimat”.

Oppstilling av kontantstrømmer (IAS 7)


344

Oppstilling av kontantstrømmer (IAS 7)

Oppstillingen av kontantstrømmer er en sentral regnskapsoppstilling for en rekke brukere. Til syvende og sist ønsker alle investorer og kreditorer å motta avkastning i form av pengestrømmer fra sine investeringer. Som følge av dette er disse brukerne svært interessert i å få opplysninger om at selskapene faktisk mottar betalinger og hvordan kontanter brukes til for eksempel investeringer. Oppstillingen av kontant-strømmer gir brukerne denne informasjonen ved å rapportere innkomne og utgående pengestrømmer og er dermed et viktig element i et regnskap for å forstå et selskaps finansielle stilling og resultat.

I praksis er derimot oppstillingen blitt viet lite fokus, både fra regnskapsprodusentene og fra standardsetterne. Oppstillingen av kontantstrømmer blir ofte utarbeidet i siste liten og er blitt kritisert for ikke å gi tilstrekkelig informasjon om selskapenes kontant-strømmer, både fra analytikermiljøer, fagmiljøer og tilsynsmyndigheter.


• Formålet med oppstillingen av kontantstrømmer• Gjeldende krav etter IFRS• Hvordan sette opp en oppstilling av kontantstrømmer i praksis• Spesielle problemstillinger, spesielt fokus på valuta og virksomhetssammenslutninger• Anbefalinger for å forbedre informasjonsverdien av oppstillingen

Underveis vil vi gi talleksempler knyttet til problemstillinger samt vise hvordan et knippe norske børsnoterte selskaper gir informasjon samt løser kravene i praksis.

1. Formålet med oppstillingen av kontantstrømmer

Hovedformålet med oppstillingen av kontantstrømmer er å presentere informasjon om endringene i kontanter i løpet av perioden. Endringene skal spesifiseres i henholdsvis drifts-, investerings- og finansieringsaktiviteter. Oppstillingen er nyttig for brukerne blant annet fordi den viser selskapets evne til å generere kontanter, hvordan kontantene anskaffes, hvordan de anvendes samt hvilket likvi-ditetsbehov selskapet har. Således kan den brukes til å evaluere selskapets likviditet og soliditet. Den benyttes for å vurdere om selskapet er i stand til å betale ut utbytte samt gjøre nyinvesteringer.

345Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Oppstilling av kontantstrømmer (IAS 7)

I tillegg benyttes den mye i kredittvurderinger, herunder i vurderingen av om selskapet er i stand til å dekke sine løpende forpliktelser eller om det er behov for ny finansiering. Spesielt i situasjoner med fortsatt drift problematikk vil oppstillingen av kontantstrømmer være av stor interesse.

Videre benyttes oppstillingen av kontantstrømmer i regnskapsanalyse og verdsettelser. Enhver god analyse av et selskap og dets regnskap tar for seg både resultat, balanse og oppstilling av likviditetsbehov selskapet har. Således kan den brukes til å evaluere selskapets likviditet og soliditet. Den benyttes for å vurdere om selskapet er i stand til å betale ut utbytte samt gjøre nyinvesteringer. I tillegg benyttes den mye i kredittvurderinger, herunder i vurderingen av om selskapet er i stand til å dekke sine løpende forpliktelser eller om det er behov for ny finansiering. Spesielt i situasjoner med fortsatt drift problematikk vil oppstillingen av kontantstrømmer være av stor interesse.

Videre benyttes oppstillingen av kontantstrømmer i regnskapsanalyse og verdsettelser. Enhver god analyse av et selskap og dets regnskap tar for seg både resultat, balanse og oppstilling av kontant-strømmer. Spesielt viktig er det å skjønne hvordan resultatregnskapet og kontantstrømmene henger sammen. For eksempel vil inntekter som ikke genererer kontantstrømmer være mindre verdt og ikke minst et rødt flagg i mange sammenhenger. Historiske kontantstrømmer er ofte indikatorer på fremtidige kontantstrømmer, og evnen til å generere kontanter anses som en viktig verdidriver. Det er også verdt å merke seg at kontantstrømmene er upåvirket av ulik bruk av regnskapsprinsipper. Således kan det være enklere å benytte oppstillingen av kontantstrømmer enn resultatregnskap og balanse som utgangspunkt for å sammenligne selskaper. Imidlertid er det her viktig å være klar over at det kan foreligge store variasjoner i hvordan oppstillingene presenteres og det er avgjørende å justere for ulikheter i klassifisering.

Da oppstillingen av kontantstrømmer er upåvirket av valg av regnskapsprinsipper kan den benyttes som et utgangspunkt for å avdekke kreativ regnskapsførsel (”earnings management”). En positiv utvikling i selskapets driftsresultat uten tilsvarende positive kontantstrømmer fra drift, kan være en indikasjon på at inntektene er usikre (eventuelt fiktive) og at tilhørende balanseposter i regnskapet er overvurdert. Det blir derfor avgjørende å se både resultat, balanse og kontantstrøm samt noteopplysninger i sammenheng. Det kan være nyttig å forstå forskjellene mellom periodens resultat og netto kontantstrøm fra driftsaktiviteter for en periode, og dermed kunne måle selskapets resultatkvalitet. Resultatkvalitet (”quality of earnings”) er høy når regnskapet gir et godt grunnlag for å predikere fremtidige resultater og kontantstrømmer. Siden resultatregnskapet handler om periodisering vil resultatstørrelsene på lang sikt være lik kontantstrømmene.

2. Gjeldende krav etter IFRS

Oppstillingen av kontantstrømmer er en integrert del av det fullstendige finansregnskapet som avlegges, jf. IAS 1 Presentasjon av finansregnskap punkt 10. IAS 7 Oppstilling av kontantstrømmer gir de konkrete kravene for oppstillingen, og det er obligatorisk at regnskapsavleggere etter IFRS utarbeider en oppstilling av kontantstrømmer etter kravene i denne standarden. IAS 7 ble vedtatt i 1992 og det er kun gjort mindre endringer i standarden etter dette. IAS 7 skal kunne benyttes av alle typer selskaper uavhengig av bransje og størrelse. Slik standarden foreligger bærer den preg av fleksible løsninger og stor grad av valgfrihet, men rammene og formålet med opplysningene er rimelig klart i standarden. Det er ventet at den i løpet av noen år vil bli erstattet. Det er foreløpig vanskelig å forutse presist hvilke endringer som vil komme.


346

2.1 Kontanter og kontantekvivalenter

I henhold til formålet i IAS 7 skal selskapene fremlegge informasjon om historiske endringer i kontanter og kontantekvivalenter. Som følge av dette er det avgjørende å vite hvilke type eiendeler som skal defineres som dette. IAS 7.6 definerer begrepene:

«Kontanter» omfatter kontantbeholdning og bankinnskudd på anfordring.

«Kontantekvivalenter» er kortsiktige, svært likvide investeringer som lett kan omgjøres i kjente kontantbeløp og som har ubetydelig risiko for verdiendringer.

I IAS 7.7 blir begrepene nærmere forklart og ulike problemstillinger knyttet til klassifisering omtales. Det presiseres at kontantekvivalenter har kort løpetid, maksimum tre måneder, og at disse holdes for å møte kortsiktige forpliktelser, ikke for investeringsformål. Det er i tillegg krav om at selskapene spesifiserer i noteopplysninger hvordan kontanter og kontantekvivalenter er definert (IAS 7.46). Dette begrunnes med at det kan foreligge store ulikheter i likviditetsstyringspraksis og bankordninger rundt om i verden.

Følgende problemstillinger kan dukke opp ved vurdering av hvorvidt noen typer eiendeler og gjeld faller inn under definisjonen av kontanter eller kontantekvivalenter:

• Kortsiktige pengemarkedsplasseringer

• Slike plasseringer kan klassifiseres som kontantekvivalenter forutsatt at de lett og raskt kan omgjøres til et kontantbeløp, har ubetydelig risiko for verdiendringer samt løpetid på maksimum 3 måneder. Vurderingen av løpetid gjøres ved inngåelse, det vil si at for eksempel sertifikater som inngås med 12 måneders løpetid ikke reklassifiseres til kontanter når gjenstående løpetid er 3 måneder. Kjøp av sertifikat med gjenstående 3 måneders løpetid kan imidlertid klassifiseres som kontanter, forutsatt at det kun er ubetydelig risiko for verdiendringer og det finnes et likvid marked for omsetning av instrumentet.

• Egenkapitalinstrumenter vil ikke klassifiseres som kontantekvivalenter, med mindre de lett kan

omgjøres til et kjent kontantbeløp og har ubetydelig risiko for verdiendringer.

• Kassekreditt

• Kassekreditt klassifiseres som kontanter/kontantekvivalenter dersom den inngår som en del av selskapets likviditetsstyring. Innestående på kassekreditt ved årsslutt vil da inngå enten som et positivt eller negativt beløp.

• Bundne midler (IAS 7.48)

• Operasjonell leasing med krav om avsetning til dekning av fremtidig leiebeløp klassifiseres ikke som kontanter/kontantekvivalenter, men som et langsiktig finansielt anleggsmiddel.

• Salg av datterselskap der deler av salgssummen må holdes i likvide investeringer klassifiseres ikke som kontanter/kontantekvivalenter, men som kortsiktig finansiell investering/omløpsmiddel.

• Lån i lokal bank gitt til et datterselskap der det er restriksjoner når det gjelder resten av konsernets adgang til å disponere midlene klassifiseres som kontanter/kontantekvivalenter.

347Ernst & Young


• Når bundne bankinnskudd er klassifisert som kontanter må det gis noteopplysninger om at pengene er bundne. Skattetrekkskonto klassifiseres ikke som kontanter eller kontakt- ekvivalenter.

2.2 Inndeling av oppstilling av kontantstrømmer i drifts-, investerings- og finansieringsaktiviteter

I henhold til IAS 7.10 skal foretak vise periodens kontantstrømmer inndelt i henholdsvis drifts-, investerings- og finansieringsaktiviteter.

Kontantstrømmer fra driftsaktiviteter defineres som ”et foretaks viktigste inntektsskapende aktiviteter samt andre aktiviteter som ikke er knyttet til investerings- eller finansieringsaktiviteter” (IAS 7.6). Vanlige eksempler på driftsaktiviteter er varesalg, leverandørbetaling og lønn. Kontant-strømmene fra driftsaktivitetene anses ofte som de viktigste da de sier noe om selskapets evne til å skape kontantstrømmer fra sin hovedaktivitet. Av denne grunn benyttes de mye som utgangspunkt for verdivurderinger. Selskapene kan benytte enten den direkte eller indirekte metode for å vise kontantstrømmer fra driftsaktiviteter (IAS 7.18).

Kontantstrømmer fra investeringsaktiviteter defineres som ”anskaffelse og avhending av anleggsmidler og andre investeringer som ikke inngår i kontantekvivalenter” (IAS 7.6). I hovedsak vil kjøp og salg av anleggsmidler havne i denne kategorien. Ut- og innbetalinger knyttet til investeringer og salg skal inngå med bruttobeløp, det vil si at gevinst eller tap skal inngå som en del av investe-ringsaktiviteten. Hvorvidt en transaksjon anses for å være en investering eller driftstransaksjon må følge av den regnskapsmessige behandlingen av transaksjonen. Det vil si at dersom selskapet for eksempel balansefører utviklingsutgifter så skal kontanteffekten presenteres som investerings-aktiviteter, mens det klassifiseres som driftsaktiviteter dersom utviklingsutgiftene resultatføres. Tilsvarende gjelder for vedlikeholds- og påkostningsutgifter.

Mottatt rente og utbytte kan klassifiseres som investerings-, finansierings- eller driftsaktiviteter (se nærmere i punkt 4.2 under). Byggelånsrenter som balanseføres må imidlertid presenteres som investeringsaktiviteter.

Kontantstrømmer fra finansieringsaktiviteter defineres som ”aktiviteter som medfører endringer i størrelsen på og sammensetningen av foretakets innskutte egenkapital og lån” (IAS 7.6). Eksempler på aktiviteter er opptak og nedbetaling av lån og kapitalforhøyelser eller – nedsettelser. Utbetaling av utbytte og kjøp/salg av egne aksjer klassifiseres som finansieringsaktiviteter. Tilsvarende gjelder kostnader og skatteeffekter knyttet til egenkapitaltransaksjoner, for eksempel transaksjonskostnader knyttet til en kapitalforhøyelse med tilhørende skatteeffekt. Betalte renter på gjeld kan klassifiseres som finansierings- eller driftsaktiviteter (se nærmere i punkt 4.2 under).

Det er verdt å merke seg at klassifiseringen mellom de tre ulike aktivitetene kan variere mellom selskap, blant annet avhengig av bransje. Som eksempel vil aksjeinvesteringer foretatt av en produksjonsbedrift anses som investeringsaktivitet, mens den for en finansinstitusjon vil anses som driftsaktivitet. Enkelte transaksjoner kan i tillegg inneholde elementer fra flere av aktivitetene. For eksempel vil tilbakebetaling av lån både inneholde et avdragselement, som klassifiseres som finansieringsaktivitet, og et renteelement, som kan klassifiseres enten som drifts- eller finansierings-aktivitet.


348

2.3 Noteopplysninger

Det er krav om at selskapene opplyser om følgende i notene:

• Prinsipper som benyttes for å bestemme sammensetningen av kontanter og kontantekviva-lenter (IAS 7.46)

• Avstemming mellom beløpene i oppstillingen av kontantstrømmer og de tilsvarende postene i balansen (IAS 7.45)

• Bundne midler (IAS 7.48). Et vanlig eksempel på dette er innestående midler på skattetrekks-konto

• Trekkrettigheter og eventuelle betingelser

I tillegg følger egne notekrav dersom selskapet har hatt oppkjøp eller nedsalg av virksomheter i perioden (IAS 7.40).

Som eksempel skriver Orkla i sin årsrapport for 2011 følgende i prinsippnoten samt note 26 om kontanter og kontantekvivalenter:

Kontanter og kontantekvivalenter holdes for å møte kortsiktige svingninger i likviditet, heller enn for investeringsformål. Kontanter og kontantekvivalenter består av kontanter, bankinnskudd og kortsiktige plasseringer (som tilfredsstiller krav til kontantekvivalenter). I størst mulig grad blir overskuddslikviditet benyttet til nedbetaling av gjeld, og eventuelle kortsiktige plasseringer oppstår i stor grad fra selskaper eller land hvor det ikke er mulig å låne ut penger til konsernet. Orklas konsernkontosystem er nettet ved at innestående og trekk i samme land er motregnet i presentasjonen. For Orkla er derfor konsernets nivå på «netto rentebærende gjeld» den klareste indikator på soliditet.

349Ernst & Young


Det oppfordres til å gi eventuell tilleggsinformasjon som kan være relevant for brukerne (IAS 7.50). Eksempler på slik informasjon kan være:

• Ubrukte lånefasiliteter• Kontantstrømmer knyttet til felleskontrollert virksomhet regnskapsført etter bruttometoden• Adskilt presentasjon av kontantstrømmer fra investeringer i ny driftskapital og vedlikeholds-

investeringer for å opprettholde driftskapasitet• Kontantstrømmer fra drifts, -investerings- og finansieringsaktiviteter fordelt i hvert rapporterings-

segment

Det avgjørende er, som for alle andre noteopplysninger, at selskapene gir informasjon som utfyller årsregnskapet. Dersom for eksempel tilgang på ubrukte lånefasiliteter er viktig for å forstå selskapets finansielle situasjon, må selskapet opplyse om dette. Videre er det spesielt viktig å informere om spesielle forhold og/eller spesielle transaksjoner. Store enkelttransaksjoner bør omtales særskilt, og selskapene må vurdere om disse bør inntas på egen linje i oppstillingen. Brukerne av oppstillingen er ofte ute etter å estimere eller vurdere en ”normalisert” kontantstrøm, og da er informasjon om spesielle forhold i regnskapsåret svært avgjørende.

3. Eksempler på oppstillinger etter direkte og indirekte metode samt oppstillinger over investerings- og finansieringsaktiviteter

I dette avsnittet vil vi se nærmere på hvordan en oppstilling av kontantstrømmen settes opp i praksis. Svært mange regnskapsprodusenter sliter gjerne med å få oppstillingen til å gå opp. I motsetning til resultatregnskap og balanse kan en ikke sette opp en oppstilling av kontantstrømmer direkte ved å hente ut tall fra en saldobalanse. I tillegg må det benyttes informasjon fra andre informasjonskilder, som anleggsregister, oppkjøpsanalyser med mer.

Som tidligere nevnt kan oppstillingen av kontantstrømmer fra drift settes opp etter den direkte eller den indirekte metode. Sistnevnte benyttes mest i praksis. Ved denne metoden utarbeides oppstillingen ved å ta utgangspunkt i årets resultatregnskap, årets og fjorårets balanseoppstilling samt øvrige rapporter fra regnskapssystemet. Da begge metodene er tillatt etter IFRS vil vi gjennomgå begge med fokus på hvordan oppstillingene utarbeides på en praktisk måte.

Kontantstrømmene fra investerings- og finansieringsaktiviteter vil være upåvirket av hvilken av metodene som velges. Vi tar utgangspunkt i følgende eksempel for å illustrere hvordan en oppstilling av kontantstrømmer kan utarbeides:


350

Etselskapharfølgendetotalresultatfor2012:

Resultatregnskap 2012Salgsinntekter 800 000Gevinst ved salg av anleggsmidler 4 000Sum driftsinntekter 804 000Varekost 480 000Lønnskostnader 120 000Avskrivninger 25 000Andre driftskostnader 76 000Driftskostnader 701 000Driftsresultat 103 000Renteinntekter 5 000Rentekostnader 4 000Resultat før skatt 104 000Kostnad ved skatt 30 000Årsresultat 74 000Andre inntekter og kostnader 2 000Kostnad ved skatt 600Totalresultat 75 400

Balansenfor2011og2012erfølgende:

Balanse 2012 2011Bankinnskudd 56 550 60 000Kundefordringer 79 000 70 000Varelager 70 000 65 000Andre fordringer 9 500 8 000Forskuddsbetalte renter 100 150Varige driftsmidler 165 000 150 000Tilgjengelig for salg investeringer 14 000 12 000Immaterielle eiendeler 15 000 0Sum eiendeler 409 150 365 150Egenkapital 262 550 237 150Skyldig lønn 5 000 4 000Leverandørgjeld 45 000 42 000Avsatte renter 200 0Annen kortsiktig gjeld 1 800 3 000Periodeskatt 16 000 14 000Forpliktelse ved utsatt skatt 8 600 5 000Langsiktig gjeld 70 000 60 000Sum gjeld 146 600 128 000Sum egenkapital og gjeld 409 150 365 150

Fra anleggsnoten kan vi se at årets tilganger har vært 50 000, mens bokført verdi av avgangene har vært 10 000. Immaterielle eiendeler avskrives ikke, da de har ubestemt utnyttbar levetid. Økning av langsiktig gjeld skyldes utelukkende opptak av ny gjeld.

3.1 Kontantstrøm fra driftsaktiviteter

3.1.1 Direkte metode

Oppstillingen av kontantstrømmer etter den direkte metode gir opplysninger om vesentlige klasser av brutto inn- og utbetalinger. Ved metoden tar man utgangspunkt i kontantstrømbegreper. Under både IFRS og etter norske regnskapsregler oppfordres det til bruk av denne metoden fremfor den

351Ernst & Young


indirekte. En årsak til dette er at den vil gi mer nyttig informasjon ved estimering av fremtidige kontantstrømmer. I praksis er det imidlertid få selskaper i Norge som benytter den direkte metoden. Den benyttes mest i finansbransjen som følge av at bransjen bærer preg av mange og store inn- og utbetalingstransaksjoner uten resultateffekt. Eksempler på større børsnoterte selskaper som benytter den direkte metoden er Norske Skog, DnB NOR og Storebrand.

Norske Skog presenterer kontantstrømmen fra driftsaktiviteter på følgende måte:

Det er uklart hvorfor ikke flere selskap velger å benytte seg av anbefalingen om å benytte den direkte metoden. En viktig årsak kan være at det under norske regnskapsregler er obligatorisk å vise en tilleggsoppstilling som viser avstemming av resultat mot kontantstrøm fra drift dersom en benytter den direkte metoden. Således har det virket unødvendig tidkrevende å utarbeide en oppstilling etter den direkte metode. I IAS 7 foreligger ikke et tilsvarende tilleggskrav om å vise en avstemming etter den indirekte metode. Til tross for dette er det flere eksempler på selskaper som likevel velger å gi denne tilleggsavstemmingen, se for eksempel utdrag av regnskapet til Norske skog for 2011 nedenfor. Den indirekte metoden anses også for å være noe enklere å utarbeide da den tar utgangspunkt i balansen. Den gir således en enkel link mellom resultatstørrelser og kontant-strømmer.


352

Tilleggsoppstilling fra regnskapet til Norske Skog vedrørende avstemming av netto kontantstrøm fra driften:

Ved bruk av den direkte metode finnes vesentlige poster av inn- og utbetalinger fra driften enklest ved å justere salg, kostnad solgte varer og andre poster i oppstillingen av totalresultatet for:

• Endringer i balansestørrelser

• Periodens endringer i beholdninger, fordringer og gjeld i forbindelse med driften, hvor økningen i eiendelsposter betyr at kontantstrømmene er lavere enn det som fremkommer av resultat-postene, mens økningen i gjeldsposter har motsatt effekt på kontantstrømmene

• Andre ikke-kontant transaksjoner

• Transaksjoner som inngår i investerings- eller finansieringsaktiviteter

• For eksempel mottatte og betalte renter

Oppstillingen kan for eksempel se slik ut:

Kontantstrømoppstilling etter den direkte metoden Kontantstrøm fra driftsaktiviteter Innbetalinger fra kunder - Utbetalinger til leverandører og ansatte + Mottatte renter* - Betalte renter* - Betalte skatter = Netto kontantstrøm fra driftsaktiviteter

*Mottatte og betalte renter kan alternativt klassifiseres som investerings- eller finansieringsaktiviteter.

353Ernst & Young


En ”oppskrift” på hvordan de ulike elementene i oppstillingen kan beregnes er følgende:

1. Innbetalinger fra kunde = Salgsinntekter - kundefordringer

2. Utbetalinger til leverandører og ansatte består av fire elementer:

I. Utbetalinger til leverandører for innkjøp

Beregnes som: Varekost + varelager - leverandørgjeld

II. Utbetaling til leverandører for tjenester

Beregnes som: Andre driftskostnader + forskuddsbetalinger - annen kortsiktig gjeld

III. Utbetaling til ansatte

Beregnes som: lønnskostnad - gjeld til ansatte

IV. Utbetaling av offentlige avgifter

Beregnes som: kostnadsførte offentlige utgifter - skyldige offentlige avgifter

Summen av disse fire blir utbetaling til leverandører og ansatte.

3. Mottatte renter = renteinntekt - periodiserte renter

4. Betalte renter = rentekostnad - periodiserte renter

5. Betalt skatt = inngående beholdning av periodeskatt i balansen. Dersom det er avvik mellom denne og faktisk betalt skatt, regnes den ut på følgende måte: periodeskatt spesifisert i kostnad ved skatt - periodeskatt i balansen

Ved å ta utgangspunkt i vårt gjennomgangseksempel får vi følgende oppstilling:

Direkte metode 2012 Beregning (i TNOK)

Innbetalinger fra kunder 791 000 800 - (79-70)

Utbetalinger til leverandører og ansatte 679 700

[*Utbetalinger til leverandører for innkjøp 482 000 480 + (70-65) - (45-42)

*Utbetalinger til leverandører for tjenester 78 700 76 + (9,5-8) - (1,8-3)

*Utbetaling til ansatte] 119 000 120 - (5-4)

Mottatte renter 5 050 5 - (0,1-0,15)

Betalte renter 3 800 4 - (0,2-0)

Betalt skatt 14 000

Netto kontantstrøm fra driftsaktiviteter 98550


354

3.1.2 Indirekte metode

Oppstillingen av kontantstrømmer etter den indirekte metoden starter med resultatbegreper. Det er ikke spesifisert i standarden hvilket resultatbegrep en skal ta utgangspunkt i. Det vanligste er å ta utgangspunkt i resultat før skatt. Imidlertid er det også mulig å ta utgangspunkt i årsresultatet.

I likhet med den direkte metoden, justeres resultatet ved bruk av den indirekte metoden for virkningen av følgende:

• Endringer i balansestørrelser

• Økning i eiendelsposter betyr at kontantstrømmene er lavere enn det som fremkommer av resultatpostene, mens økning i gjeldsposter har motsatt innvirkning på kontantstrømmene.

• Transaksjoner uten kontanteffekt

• Eksempler på slike er avskrivninger og nedskrivninger

• Transaksjoner som inngår i investerings- eller finansieringsaktiviteter

• Et eksempel er gevinst eller tap ved salg av anleggsmidler

Kontantstrømmer fra driftsaktiviteter etter den indirekte metoden kan se slik ut:

Kontantstrømoppstilling etter den indirekte metoden Kontantstrømmer fra driftsaktiviteter Resultat før skatt +/- Resultatandel i tilknyttet selskap- Periodeskatt- Gevinst ved salg av eiendeler+ Ordinære avskrivninger+/- Forskjellen mellom kostnadsført pensjon og inn-/utbetalinger*+/- Endring i varer, kundefordringer og leverandørgjeld+/- Endring i andre tidsavgrensningsposter= Netto kontantstrøm fra driftsaktiviteter

*Finnes ved å se på endringen i netto pensjonsforpliktelse i perioden.

Etter vårt eksempel vil vi få følgende oppstilling:

Indirekte metode 2012 Beregning i TNOK


Periodeskatt 14 000

Gevinst ved salg av anleggsmidler 4 000

Ordinære avskrivninger 25 000

Endring i varer, kundefordringer og leverandørgjeld

-11 000 - (70-65) - (79-70) + (45-42)

Endring i andre tidsavgrensningsposter* -1 450 - (9,5-8) - (0,1-0,15) + (5-4) + (0,2-0) + (1,8-3)

Netto kontantstrøm fra driftsaktiviteter 98550

355Ernst & Young


*Andre fordringer, forskuddsbetalte renter, skyldig lønn, avsatte renter

3.2 Kontantstrøm fra investeringsaktiviteter

Oppstillingen av kontantstrømmer fra investeringsaktiviteter kan for eksempel se slik ut:

Kontantstrøm fra investeringsaktiviteter + Salg av anleggsmidler - Kjøp av varige driftsmidler - Kjøp av investeringseiendom - Kjøp av finansielle anleggsmidler klassifisert som ‘tilgjengelig for salg’ - Kjøp av immaterielle eiendeler - Kjøp av andre finansielle anleggsmidler - Kjøp av datterselskap, netto etter kontanter = Netto kontantstrøm fra investeringsaktiviteter

Oppstillingen skal vise kontantstrømmene fra kjøp og salg av langsiktige eiendeler og andre investeringer som ikke er inkludert i kontantekvivalenter. For å finne netto kontantstrøm fra investe-ringsaktiviteter kan det være greit å ta utgangspunkt i anleggsregisteret eller i noteopplysningene knyttet til anleggsmidler. Både tilganger og avganger skal vises brutto i oppstillingen, det vil si at tap eller gevinst skal inngå som investeringsaktivitet. Dersom den indirekte metode benyttes for kontantstrømmer fra driftsaktiviteter må således gevinsten eller tapet knyttet til salget korrigeres for i resultatet. Kjøp eller salg av datterselskaper omhandles særskilt som en egen problemstilling senere i artikkelen.

Etter vårt eksempel får vi følgende kontantstrøm fra investeringsaktiviteter:

2012

Kjøp av immaterielle eiendeler -15 000

Kjøp av varige driftsmidler -50 000

Salg av varige driftsmidler* 14 000

Netto kontantstrøm fra investeringsaktiviteter -51000

*Bokført verdi 10 000 + gevinst ved salg 4 000

En enkel og god kontroll på at oppstillingen er riktig, er å sammenholde kontantstrømseffektene med endret balanseført verdi av anleggsmidler. Endring i balanseført verdi skal kunne forklares gjennom kjøp ÷ avskrivninger/nedskrivninger ÷ salg. I tillegg kommer eventuelle effekter av valutakurs-endringer og virksomhetskjøp/-salg).

For vesentlige transaksjoner er det viktig å forstå når kontantstrømmen faktisk oppstår for å kunne presentere transaksjonen korrekt i kontantstrømoppstillingen. Finanstilsynet har på sin hjemmeside offentliggjort et brev om kontroll av finansiell rapportering, hvor det er kommentert presentasjon av salg av et kraftverk i 2009. I forbindelse med salget i 2009 oppsto det en rentebærende fordring som først ble gjort opp i 2010. Finanstilsynet kommenterer at siden kontantstrømeffekten først


356

oppsto i 2010 skal transaksjonen ikke gjenspeiles i kontantstrøm i 2009.

Selskapet hadde vist transaksjonen på følgende måte i sin kontantstrøm (simplifisert fremstilling):

Kontantstrøm fra investeringsaktiviteter 2010 2009

Salg av anleggsmidler 100

Netto kontantstrøm fra investeringsaktiviteter 0 100

Kontantstrømfrafinansieringsaktiviteter

Økning i rentebærende fordringer -100

Nedgang i rentebærende fordringer 100

Nettokontantstrømfrafinansieringsaktiviteter 100 -100

Nettokontantstrømfrainvesterings-ogfinan-sieringsaktiviteter

100 0

Det følger av IAS 7.16 b) at kontantstrøm fra investeringsaktiviteter skal vise innbetalinger fra salg av eiendom, anlegg og utstyr, immaterielle eiendeler og andre langsiktige eiendeler. Etter Finanstilsynets vurdering skulle derfor transaksjonen vært presentert som investeringsaktivitet først ved mottak av oppgjøret i 2010, som vist i eksemplet nedenfor.

Kontantstrøm fra investeringsaktiviteter 2010

Salg av anleggsmidler 100

Netto kontantstrøm fra investeringsaktiviteter 100

Kontantstrømfrafinansieringsaktiviteter

Økning i rentebærende fordringer

Nedgang i rentebærende fordringer

Nettokontantstrømfrafinansieringsaktiviteter 0

Netto kontantstrøm fra investerings- og finansieringsaktiviteter

100

Renteelementet må beregnes forutsatt at det er lang kredittid mellom kjøp og betaling, og at dette har vesentlig betydning for presentasjonen av kontantstrømmene. Renteelementet trekkes fra kjøpesummen som presenteres under investeringsaktiviteter. Det er verdt å merke seg at det er utgifter som innebærer innregning av en eiendel som skal klassifiseres som investeringsaktivitet. Dette innebærer at rentekostnader som er innregnet i balansen sammen med anleggsmiddelet skal presenteres som en del av kontantstrømmene fra investeringsaktiviteter og ikke finansieringsaktiviteter.

357Ernst & Young


Utviklingskostnader, som er innregnet i balansen i henhold til IAS 38, skal også klassifiseres som investeringsaktivitet. Kostnadene vil inngå som en del av kjøpesummen for eiendelen (IAS 7.16a).

En måte å forbedre informasjonen om investeringsaktiviteter til brukerne er å skille investeringene i de investeringer som erstatter nåværende investeringer og de investeringer som er nye investeringer for å sikre videre vekst (IAS 7.50c og 7.51). Det er svært få børsnoterte selskaper som gir denne informasjonen til tross for at den er etterspurt fra analytikermiljøene. Fordelingen vil være viktig informasjon for å kunne predikere fremtidig vekst.

Eksempler på et selskap som viser denne fordelingen i kontantstrømmene fra investeringsaktiviteter er Orkla ASA og Statkraft ASA. Sistnevnte deler sine investeringer i vedlikeholdsinvesteringer og investeringer i økt kapasitet:

Selskapet viser også denne fordelingen per kvartal og per segment.

3.3 Kontantstrømfrafinansieringsaktiviteter

Oppstillingen av kontantstrømmer fra finansieringsaktiviteter kan se slik ut:

Kontantstrømfrafinansieringsaktiviteter + Utstedelse av aksjekapital + Opptak av gjeld - Nedbetaling av gjeld - Betaling av finansielle leieforpliktelser - Betalt utbytte = Netto kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter

Oppstillingen skal reflektere kontantstrømmer som har resultert i endringer i størrelsen på egenkapital eller gjeld. Informasjon til grunn for oppstillingen kan hentes både fra saldobalansen samt fra tilleggsinformasjon, for eksempel styremøteprotokoller og lånedokumenter. Det er verdt å merke seg at kontantstrømmene skal vises brutto. Det er således ikke tilstrekkelig å se på endringen i for eksempel konto for langsiktig gjeld da endringer kan inneholde både avdragsbetalinger samt opptak av ny gjeld.


358

Etter vårt eksempel får vi følgende oppstilling:

2011

Opptak av ny gjeld 10 000

Betalt utbytte* - 50 000

Netto kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter - 40 000

*Endring i egenkapital er 25 400, totalresultat for perioden er 75 400

3.4 Avstemming mot balansen

IAS 7 krever avstemming mellom kontanter og kontantekvivalenter presentert i balansen og i oppstillingen av kontantstrømmer. Disse skal i utgangspunktet stemme, men forskjeller kan oppstå. Årsaker til dette kan for eksempel være negative beløp innestående på kassakreditt eller kontoer med trekkrettigheter. For eksempel vil negativt beløp på kassakreditt presenteres som en reduksjon av kontanter og kontantekvivalenter i oppstillingen av kontantstrømmer mens den kan fremkomme som en gjeld i balansen.

4. Problemstillinger

Vi vil i dette avsnittet gjennomgå ulike problemstillinger som kan oppstå ved utarbeidelse av oppstillingen av kontantstrømmene.

4.1 Netto- versus bruttopresentasjon

I utgangspunktet skal kontantstrømmer knyttet til investerings- og finansieringsaktiviteter vises som bruttostørrelser (IAS 7.21). Det er ikke anledning til å nette for eksempel kjøp og salg av virksomhet eller anleggsmidler. IAS 7.22 og IAS 7.24 lister enkelte aktiviteter som kan presenteres som en netto størrelse. Disse er i hovedsak aktuelle for banker og andre finansinstitusjoner.

4.2 Renter og utbytte

Behandlingen av mottatt og betalt rente og utbytte er regulert av IAS 7.31-34. Disse postene skal presenteres separat, og det er ikke anledning til å slå disse sammen, jf. punkt 31. Postene har valgfri klassifisering under IFRS, jf. punkt 33. De kan vises som kontantstrømmer enten fra drift, investering eller finansiering. Betalt rente og utbytte klassifiseres enten som drift eller finansiering, mens mottatt rente eller utbytte klassifiseres enten som drift eller investering. Klassifiseringen er et prinsippvalg og må opplyses om i prinsippnoten. Klassifiseringen bør baseres på hvordan selskapet selv følger opp investeringene og de tilhørende kontantstrømmene. Finansinstitu-sjoner må klassifisere renteposter og mottatt utbytte som driftsaktivitet. Det er verdt å merke seg at tilsvarende valgfrihet ikke foreligger under norske regnskapsregler. Her er det krav om at renteposter og mottatt utbytte klassifiseres som driftsaktivitet, mens utdelt utbytte klassifiseres

359Ernst & Young


som finansaktivitet. Betalte byggelånsrenter som balanseføres sammen med et anleggsmiddel må klassifiseres som investeringsaktiviteter. Det skal imidlertid gis noteopplysninger om samlet betalte renter gjennom perioden fordelt på resultatførte og balanseførte renter.

For mottatt utbytte fra tilknyttede selskaper og felleskontrollert virksomhet regnskapsført etter egenkapitalmetoden gjelder den samme valgfriheten. Men som et utgangspunkt kan det være fornuftig å se hen til hvordan resultatandelen fra investeringene presenteres i resultatregnskapet, som enten driftspost eller finanspost.

Valgfriheten under IFRS er blitt kritisert av analytikere da den svekker sammenlignbarheten av kontantstrømstørrelser mellom selskaper. Det er avgjørende at klassifiseringen av renter og utbytte behandles konsistent over tid og for samme type transaksjoner for å sikre sammenlignbarhet, i det minste fra år til år.

I praksis ser vi at de fleste selskaper presenterer renter og utbytte på samme måte. Renter og utbytte blir presentert slik de klassifiseres i henhold til norske regnskapsregler. Mottatt og betalt rente presenteres av de fleste børsnoterte selskap som en del av kontantstrømmene fra driftsakti-viteter. Et unntak fra dette er Petroleum Geo-Services som presenterer betalte renter som kontant-strømmer fra finansieringsaktiviteter:

Videre klassifiseres mottatt utbytte hos de fleste børsnoterte selskap som kontantstrøm fra drifts-aktivitet. Et unntak er Norske Skog som klassifiserer mottatt utbytte som en del av kontantstrøm fra investeringsaktiviteter:

Betalt utbytte klassifiseres som kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter.


360

4.3 Betalte skatter

Betalte skatter er regulert av IAS 7.35-36, og skal presenteres på egen linje i oppstillingen. De skal i utgangspunktet klassifiseres som driftsaktivitet, men kan etter en konkret vurdering betraktes som investerings- eller finansieringsaktivitet under IAS 7. Svært ofte vil skatten som er presentert under driftsaktiviteter være påvirket av transaksjoner fra investerings- eller finansieringsaktiviteter. Til tross for dette er det sjelden i praksis at selskaper velger å inndele betalte skatter i henholdsvis drift, investering og finansiering. Skatteeffekter på egenkapitaltransaksjoner ført direkte mot egenkapitalen må imidlertid medtas som en del av finansieringsaktivitetene.

4.4 Kontantstrømanalyse i konsernregnskap

Det skal vises kontantstrømanalyse for konsernet som helhet. Oppstillingen kan i praksis løses på to måter:

1. Oppstillingen beregnes direkte fra konsernregnskapet:

Ved dette alternativet tar en utgangspunkt i resultat- og balanseoppstillinger samt noteopplysninger for konsernregnskapet. Dette alternativet er mest aktuelt dersom selskapet ikke har datterselskaper i utenlandsk valuta.

2. Oppstillingen gjøres med utgangspunkt i de enkelte selskapsregnskap:

Ved dette alternativet summerer man kontantstrømmene fra de enkelte enhetene i konsernet og justerer for interne transaksjoner og andre konsernposteringer.

Ved begge alternativer er det avgjørende at morselskapet i forbindelse med rapportering fra datterselskaper mottar nødvendig informasjon for å kunne utarbeide den konsoliderte oppstillingen av kontantstrømmer. Oppstillingen bør være en del av rapporteringspakken som mottas. Det blir avgjørende at rapporteringen inneholder informasjon om bruttostørrelser som skal presenteres som investerings- og finansieringsaktiviteter.

4.5 Kontantstrømmer i datterselskaper, tilknyttede selskap og felleskontrollert virksomhet

Investeringer innregnet etter egenkapitalmetoden eller kostmetoden vil få effekt på kontant-strømmen såfremt transaksjonene medfører at kontanter forflyttes mellom investoren og selskapet det er investert i. Eksempler på slike transaksjoner er utbytte og lån. Det må vurderes hvordan utbytte fra slike selskaper skal klassifiseres som enten drifts- eller investeringsaktiviteter. Det kan være naturlig å følge den presentasjonen som er valgt i resultatoppstillingen som enten drift eller finansposter.

For datterselskaper som er konsolidert inn i konsernregnskapet vil slike transaksjoner naturlig nok elimineres. I slike tilfeller skal kun utbytte betalt til ikke-kontrollerende eierinteresser inngå som drifts- eller finansieringsaktivitet.

361Ernst & Young


Ved felleskontrollert virksomhet regnskapsført etter forholdsmessig konsolidering (”bruttometoden”) vil en forholdsmessig andel av selskapets kontantstrøm inntas i konsolideringen linje for linje, jf. IAS 7.38.

4.6 Oppkjøp og salg av datterselskap/virksomhetssammenslutninger

Kontantstrømmer knyttet til virksomhetssammenslutninger er regulert i IAS 7.39-42. Disse kontant-strømmene skal presenteres separat og klassifiseres som investeringsaktiviteter (IAS 7.39). Ved et gjennomført oppkjøp skal det opplyses om hvor mye man har betalt i kontanter, samt hvilke kontant-beholdninger som eventuelt overtas fra det oppkjøpte selskapet.

Kontantstrømmer fra det oppkjøpte selskap skal inkluderes fra og med overtakelsestidspunktet, mens kontantstrømmer fra det solgte selskapet inkluderes til og med salgstidspunktet.

Følgende eksempel illustrerer dette:

Et selskap (mor) har kjøpt opp 100 % av et selskap (datter) 1. april 2012 for kr 1 900. Det har ikke vært transaksjoner mellom selskapene i løpet av året. Selskapene har følgende regnskapstall for perioden:

Morselskap

2012

Resultat 1 000

2012 2011

Kontanter 300 200

Varelager 2 200 1 000

Sum eiendeler 2 500 1 200

Leverandørgjeld 500 200

EK 2 000 1 000

Sum egenkapital og gjeld 2500 1200

Datterselskap

1.1-31.3.2012 1.4-31.12.2012

Resultat 500 900

01.01.2012 01.04.2012 31.12.2012

Kontanter 100 200 300

Varelager 1 000 1 700 2 700

Sum eiendeler 1 100 1 900 3 000

Leverandørgjeld 800 1 200 1 400

EK 300 700 1 600

Sum egenkapital og gjeld 1 100 1 900 3 000


362

Da oppkjøpet ble gjort med virkning fra 1. april skal kun kontantstrømeffektene fra denne dato til 31.12.2012 inntas i kontantstrømoppstillingen. Ved bruk av den indirekte metoden tar en da utgangspunkt i resultatet for hele perioden for mor og for perioden 1.4-31.12 for datter. Tilsvarende inntas endring i balanseposter for hele perioden for mor, mens kun endringer etter oppkjøpstids-punktet, 1. april til 31.12 inntas for datter:

Konsolidert oppstilling av kontantstrøm etter indirekte metode

2012 Beregning i TNOK

Resultat 1 900 = 1+0,9

- Endring varelager 2 200 = (2,2-1) + (2,7-1,7)

+ Endring leverandørgjeld 500 =(0,5-0,2) + ((1,4-1,2)

= Netto kontantstrøm fra drift 200

Dersom en ikke tok hensyn til mellombalansen per 1. april, men i stedet beregnet kontantstrøm for konsernet basert på endringer i inngående og utgående balanse, ville en i dette eksempelet fått en dobling av netto kontantstrøm fra drift:

Ved uriktig bruk av IB og UB

2012 Beregning i TNOK

Resultat 2 400 = 1+1,4

- Endring varelager 2 900 = (2,2-1) + (2,7-1)

+ Endring leverandørgjeld 900 = (0,5-0,2) + (1,4-0,8)

= Netto kontantstrøm fra drift 400

I tilfeller der et selskap i løpet av året har solgt ikke-kontrollerende eierinteresser skal kontanter mottatt ved salget vises som kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter. Dette betyr at endrede eierinteresser som ikke medfører tap av kontroll skal klassifiseres som finansieringsaktiviteter (IAS 7.42A). Et eksempel på dette er dersom en selger seg ned fra 100 til 70 prosent. Dersom et selskap derimot selger seg ned i et datterselskap slik at det ikke lenger har kontroll, for eksempel fra 80 til 30 prosent, skal nedsalget klassifiseres som investeringsaktivitet (IAS 7.39 if 7.16d).

Det er videre krav om at kjøps- og salgstransaksjoner vises separat. Det er således ikke anledning til å presentere disse netto på en linje (IAS 7.41).

I oppstillingen av kontantstrømmer vises kjøps- eller salgspris som en nettostørrelse. Selve utregningen vises i noten der virksomhetskjøpet eller -salget er omhandlet. Det skal opplyses om følgende (IAS 7.40):

• Samlet vederlag som er betalt eller mottatt (bruttobeløp)

• Andel av vederlaget som består av kontanter eller kontantekvivalenter

• Kontanter i selskapet som er kjøpt eller solgt

• Andre eiendeler og forpliktelser som er overtatt eller avhendet spesifisert i hovedkategorier

363Ernst & Young


Som et eksempel skal følgende utregning foretas. Merk at kun effekten på kontantstrøm fra investeringsaktiviteter skal inntas i oppstillingen av kontantstrømmer, mens resterende informasjon tas inn i noteopplysningene.

Virksomhetskjøp

Betalt beløp -1 000

Kontanter overtatt 200

Kjøp av datterselskap, netto etter kontanter -800

Effekt på kontantstrøm fra investeringsaktiviteter -800

Salg av virksomhet

Mottatt beløp 1 000

Kontanter overdratt -200

Salg av virksomhet, netto etter kontanter 800

Effekt på kontantstrøm fra investeringsaktiviteter 800

Orkla har i sin årsrapport presentert kontantstrøm fra virksomhetskjøp på følgende måte.

Utdrag av kontantstrømoppstillingen

Utdrag av noteopplysningen


364

1 Mer-/mindreverdi er differansen mellom kjøpesum for aksjene og konsernets andel av egenkapitalen i det oppkjøpte selskapet. 2 Herav utgjør kontanter og kontantekvivalenter 143 mill. kroner i 2011 og 43 mill. kroner i 2010. 3 Tilsvarer vederlag for egenkapitalen.

Dersom vederlaget ikke skjer kontant, for eksempel med oppgjør ved egenkapital, vil beløpet ikke inngå i kontantstrømanalysen. Ved utsatt betaling vil renteeffekten den senere betalingen behandles som en finansieringsaktivitet. Selve betalingen vil imidlertid normalt blir presentert som en investeringsaktivitet.

Virksomhetskjøp betales ofte i form av et betinget vederlag. Endelig kjøpssum er avhengig av fremtidige hendelser. I slike tilfeller skal opprinnelig estimert betinget vederlag klassifiseres som investeringsaktivitet. Eventuell differanse mellom opprinnelig estimert og faktisk vederlag føres mot resultatet og blir således en del av kontantstrømmen fra driftsaktiviteter.

Følgende eksempel illustrerer dette:

Et selskap kjøper et datterselskap 1. januar 2012 for MNOK 5 samt et betinget vederlag som er basert på fremtidig EBITDA. Virkelig verdi av det betingede vederlaget er beregnet å være MNOK 4 per 1. januar 2012. Per 31.12.2012 er den virkelige verdien av vederlaget beregnet å være MNOK 6. Først i 2013 skjer den endelige avregningen og betalingen av vederlaget blir på MNOK 6.

Effekter som det skal tas hensyn til i oppstillingen av kontantstrømmer:

2012 Kjøp av virksomhet, netto etter overtatte kontanter MNOK 5Effekt på kontantstrøm fra investeringsaktiviteter MNOK 5Ved bruk av den indirekte metode må verdiendringen av det betingede vederlaget på MNOK 2 trekkes ut av resultatet da det ikke får kontantstrømeffekt før i 2013.

2013Det betingede vederlaget må splittes opp i opprinnelig estimert beløp og den påfølgende virkelige verdien av forpliktelsen:Effekt på kontantstrøm fra driftsaktiviteten MNOK 2Effekt på kontantstrøm fra investeringsaktiviteter (kjøp av datterselskap) MNOK 4

Ved salg av virksomheter vises resultat fra ikke videreført virksomhet samt eiendeler og gjeld holdt for salg på egne linjer i henholdsvis resultatregnskapet og balansen. I oppstilling av kontantstrømmer er det imidlertid varierende praksis på hvordan kontantstrømeffekten av salget fremkommer. IAS 7 gir ingen veiledning på problemstillingen. Imidlertid gis det føringer i IFRS 5 Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet. I IFRS 5.33c) kreves at netto kontantstrømmer som er henførbare til drifts-, investerings- og finansieringsaktiviteter til avviklet virksomhet skal gis enten i noter eller i oppstillingen over kontantstrømmer. Flere selskaper lar resultat fra ikke videreført virksomhet fremkomme på egen linje i kontantstrøm fra driftsaktiviteter. Vi mener at det mest informative for brukerne er at kontantstrømmer fra ikke videreført virksomhet inntas på egne linjer i oppstillingen av kontantstrømmer fra drift-,investerings- eller finansieringsaktiviteter. På denne måten kan brukerne vurdere hvorvidt rapporterte kontantstrømmer også er representative for fremtidige kontant-strømmer.

Svært få av de børsnoterte selskapene viser denne fordelingen i kontantstrømoppstillingen til tross

365Ernst & Young


for at den representerer nyttig informasjon for brukerne. Et eksempel på et selskap som viser fordelingen er BW Offshore Ltd:

4.7 Kontantstrømmer i utenlandsk valuta

Transaksjoner i utenlandsk valuta er regulert av IAS 21 Virkningene av valutakursendringer. Kontant-strømmer i utenlandsk valuta er omhandlet i IAS 7.25-28. Problemstillinger knyttet til valuta gjelder i hovedsak for selskaper som har datterselskap eller tilknyttede selskap som har en annen funksjonell valuta enn morselskapet. Kontantstrømmer i utenlandsk datterselskap skal i utgangspunktet omregnes til gjeldende valutakurs mellom den funksjonelle valuta til mor og den utenlandske valuta på transaksjonstidspunktet, jf. IAS 7.26. Omregning på transaksjonstidspunktet kan være svært krevende i praksis. Som følge av dette godtas tilnærmingsmetoden med summarisk omregning selv om dette medfører mindre avvik, jf. IAS 21.22. I praksis er det vanlig å benytte gjennomsnittskurs for året dersom transaksjonene er spredt jevnt utover året og valutakursen ikke har hatt unormale svingninger i løpet av året. Selskapene må vurdere om bruk av gjennomsnittskurs gir en tilnærmet lik verdi som ved bruk av transaksjonskurs. Store enkelttransaksjoner bør derfor omregnes særskilt til kursen på transaksjonsdagen. Det er etter IAS 21 ikke anledning til å benytte valutakurs ved regnskapsårets slutt ved omregning av kontantstrømmer i utenlandske datterselskap.

Det er verdt å merke seg at verken agio på pengeposter eller på kontantbeholdninger er å anse som kontantstrømmer. Valutakursendringer er derfor med på å forklare endringer i balanseposter i konsernet, men skal ikke medtas i kontantstrømsoppstillingen. Kontantbeholdninger i datter-selskapet i utlandet vil imidlertid bli påvirket av valutakursendringer. Dette presenteres da som en avstemming i oppstillingen over kontantstrømmer for å vise bevegelsen mellom IB og UB.


366

Ved bruk av den direkte metode vil det ikke være nødvendig å foreta noen justeringer knyttet til omregningseffekter. Ved bruk av den indirekte metoden gjelder følgende:

• Transaksjoner gjennomført og betalt i perioden => ingen justering er nødvendig, faktisk kontantstrøm ligger i resultatet

• Transaksjoner gjennomført, men ikke betalt i perioden => ingen justering er nødvendig, agio ligger i resultatet og som endring i balanseposter

• Omregning av utenlandske døtre:

• Omregningsdifferanser er i utgangspunktet inkludert i alle balanseposter med motpost i egenkapital

• I kontantstrømanalysen presenteres endringen i balanseposten i utenlandsk valuta omregnet til gjennomsnittskurs (forutsatt at transaksjonene har kommet jevnt gjennom året

• Effektene av valutakursendringer presenteres på egen linje på slutten av oppstillingen for å avstemme endringer i kontanter og kontantekvivalenter for perioden.

Som et eksempel kan vises fra Telenors oppstilling av kontantstrømmer fra 2011:

Effekten av valutakursendringer regnes ut på følgende måte:

Inngående beholdning av kontanter og kontantekvivalenter * (valutakurs 31.12 – valutakurs 1.1)

+ Endring kontanter og kontantekvivalenter i løpet av året * (valutakurs 31.12 – gjennomsnittskurs)

Utregningen følger samme metodikk som omregningsdifferansene knyttet til årets egenkapitalendringer.

367Ernst & Young


Følgende eksempel kan illustrere dette:

Kurs EUR/NOK

01.01.2012 8

31.12.2012 9

Årsgjennomsnitt 2012 8,6

EUR NOK Beregning i NOK

Kontanter og kontantekvivalenter per 1.1 600 4 800 = 600 x 8

Netto endring i kontanter og kontantekviva-lenter

800

Kontanter og kontantekvivalenter per 31.12 1 400 12 600 = 1 400 x 9

Kontanter og kontantekvivalenter per 1.1 600

* (Kurs 31.12 - Kurs 1.1) 1 = 9 - 8

+ Endring kontanter og kontantekvivalenter i løpet av året

800

* (Kurs 31.12 - gjennomsnittskurs) 0,4 = 9 - 8,6

Effekt av valutakursendringer 920 =(600x1) + (800x0,4)

4.8 Ikke-kontanttransaksjoner

Transaksjoner uten kontantoppgjør er regulert av IAS 7.43. I henhold til standarden skal investerings- eller finansieringstransaksjoner som ikke krever bruk av kontanter ikke tas med i oppstillingen av kontantstrømmer. Et eksempel på slike transaksjoner er finansielle leasingkontrakter. En slik kontrakt innebærer at man gjør en investeringer og får en eiendel i balansen, samt tar opp et lån (nåverdien av leasingleien). Dette medfører imidlertid ingen kontantstrømmer og skal derfor ikke vises i oppstillinger over kontantstrømmer. Først når leien betales vil transaksjonen inkluderes i oppstillingen, som en finansieringsaktivitet. Det er verdt å merke seg at slike transaksjoner kan være av stor interesse for regnskapsbrukerne og det er avgjørende at slik informasjon fremkommer enten som en tilleggskommentar til oppstillingen eller andre steder i finansregnskapet.

4.9 Derivater

Derivater klassifiseres enten som drifts-, investerings- eller finansieringsaktivitet avhengig av hva formålet er. For eksempel vil derivater som holdes for handel eller omsetning klassifiseres som drifts-aktivitet. Kontantstrømmer knyttet til sikringskontrakter skal presenteres sammen med den sikrede transaksjonen.


368

5. Anbefalinger

I denne artikkelen har vi løpende gitt noen innspill på hvordan oppstillingen av kontantstrømmer kan forbedres slik at den gir mer meningsfull informasjon for brukerne. Et problem i dag er at mange regnskapsprodusenter starter arbeidet med å sette opp oppstillingen svært sent. Det kan anbefales å starte innhenting av nødvendig informasjon tidlig i regnskapsavslutningsprosessen, spesielt der selskapet har vært involvert i virksomhetskjøp eller -salg eller der selskapet har datterselskaper i utenlandsk valuta. Det avgjørende med oppstillingen er at regnskapsbrukerne får nyttig informasjon.

369Ernst & Young


Oppsummert mener vi at følgende innspill kan føre til bedre oppstilling av kontantstrømmer:

Gi tilleggsinformasjon Store enkelttransaksjoner bør kommenteres særskilt i oppstillingen. Dette gjelder også store enkelttransaksjoner som ikke har hatt kontantstrømeffekt, for eksempel konsernbidrag.

Konsistens over tid og tilsvarende transaksjoner

Både renter og utbytte har valgfri klassifisering i oppstillingen av kontantstrømmer. Selskapet må sørge for å ha konsistens behandling over tid og for samme type transaksjoner.

Vurdere bruk av direkte metode Selskapet bør vurdere om bruk av den direkte metode for kontantstrøm fra driftsaktiviteter vil gi bedre informasjon til brukerne og i så fall vurdere å benytte denne.

Splitte investeringsaktiviteter Selskapet bør dele investeringsaktiviteter inn i erstatnings- og fornyelsesinvesteringer da dette er informasjon analytikere etterspør.

Vurdere posten andre tidsavgrensningsposter

Posten skal i utgangspunktet ikke være stor. Dersom den er stor eller svinger mye fra tidligere år bør den vurderes særskilt. Det bør gis tilleggsinformasjon hva den består av dersom den utgjør en stor del av netto kontantstrøm fra drift eller dersom det er store avvik mellom driftsresultat og netto kontantstrøm fra drift.

Splitte kontantstrøm fra ikke videreført virksomhet

Netto kontantstrøm fra ikke videreført virksomhet bør deles inn i kontantstrøm fra henholdsvis drift, investering og finansiering. Dette for at brukerne lettere kan kunne predikere forventet fremtidig kontantstrøm.

Dobbeltsjekke kontantstrømmen dersom det har vært virksom-hetssammenslutninger

Ved virksomhetssammenslutninger i løpet av året må en huske å beregne kontantstrømmen for perioden etter oppkjøpet separat.

Under investeringsaktiviteter skal salgssummen fratrukket overtatte kontanter fremgå.

Ved utsatt betaling må kontantstrømmen fra investerings-aktiviteten fremkomme når betalingen finner sted. Et eventuelt vesentlig renteelement ved utsatt betaling må presenteres som en finansieringsaktivitet.

Sørge for korrekt presentasjon kontantstrømmer knyttet til utenlands valuta

Urealiserte gevinster og tap på valutakursendringer er ikke kontantstrømmer. Endring i balanseposter omregnet fra utenlandsk valuta kan derfor ikke brukes direkte i kontant-strømoppstillingen.

Årsberetningen


372

Årsberetningen

Årsberetningen er en viktig del av et årsregnskap. Formålet med årsberetningen er å redegjøre for regnskapstallene og forklare hvorfor tallene ble som de ble, hvordan utviklingen har vært og hvordan utviklingen forventes å bli. I tillegg er det en del tilleggsinformasjon som skal gis i årsberetningen. I Norge følger kravene direkte av regnskapsloven. Alle foretak må forholde seg til denne uavhengig av om de avlegger regnskap etter GRS eller IFRS. IFRS har ingen standarder som omhandler årsberetningen, men omtales i et rammeverk fra IASB. Amerikanske selskaper har imidlertid over mange år utarbeidet grundige analyser av årsregnskapet i det som omtales som MD&A (management discussions & analysis).


• Kravene i regnskapsloven, norsk regnskapsstandard og øvrige bestemmelser

• “IFRS Practice Statement Management Commentary”

• Gode eksempler på omtaler av de ulike kravene til innhold

• Tips til forbedringer:

• Fokus på redegjørelse for årsregnskapet

• Fokus på foretakets utsikter

1. Generelt om årsberetningen

Med årsberetning menes den redegjørelse som styret og daglig leder er pliktig til å gi sammen med

årsregnskapet. Årsberetningen og årsregnskapet er selvstendige dokumenter og skal hver for seg

kunne stå på egne ben. Det er imidlertid en underliggende forutsetning at det er konsistens mellom

informasjon gitt i årsregnskapet og i årsberetningen. En fornuftig arbeidsdeling mellom årsregnskap

og årsberetning bør innebære detaljert informasjon i regnskap og tilknyttet noteverk, mens mer

overordnet informasjon gis i årsberetningen. I årsregnskapet vil naturlig nok hovedinnholdet være

av kvantitativ karakter, mens kvalitativ informasjon bør vektlegges i årsberetningen.

373Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Årsberetningen

Kravene til innhold i årsberetningen reguleres i regnskapsloven (rskl) §3-3a og §3-3b og i NRS

16 Årsberetning. Alle børsnoterte norske selskaper og andre norske selskaper, uavhengig av

om de rapporterer etter IFRS eller GRS, skal følge disse bestemmelsene. Det er både ”skal”- og

”bør”-formuleringer i standarden. ”Skal”-formuleringene regulerer minimumskravene og ”bør”

formuleringene angir anbefalingene.

Årsberetningen er ikke regulert i IFRS, og i IAS 1.10 inngår ikke årsberetningen som en del av det

definerte innholdet i et fullstendig årsregnskap. Imidlertid nevner IAS 1.13 en kort oversikt over

hvilke opplysninger årsberetningen kan omfatte. IAS 1.13 beskriver det slik:

I tillegg til finansregnskapet presenterer mange foretak en finansiell beretning fra ledelsen

som beskriver og forklarer de viktigste trekkene ved foretakets finansielle inntjening og

finansielle stilling, samt de vesentligste usikkerhetsfaktorer foretaket står overfor. En slik

rapport kan blant annet inneholde en gjennomgåelse av:

a) hovedfaktorer og påvirkninger som bestemmer finansiell inntjening, herunder endringer

i rammene for foretakets virksomhet, foretakets reaksjoner på slike endringer og

virkningen av disse samt foretakets retningslinjer for investering med sikte på å

opprettholde og styrke den finansielle inntjeningen, herunder foretakets utbyttepolitikk,

b) foretakets finansieringskilder og målsetting når det gjelder gjeldsgrad, og

c) de av foretakets ressurser som ikke er innregnet i oppstillingen av finansiell stilling i

samsvar med IFRS-er.

I desember 2010, med virkning fra 8. desember 2010, utga IASB et rammeverk for ledelsens

redegjørelse om årsregnskap avlagt etter IFRS, ”IFRS Practice Statement Management Commentary

– A framework for presentation”. Denne uttalelsen er et bredt, ikke-bindende rammeverk for

presentasjon av ledelsens redegjørelse som relaterer seg til finansregnskapet utarbeidet i henhold

til IFRS. Dette oppfyller en viktig rolle ved å gi brukerne av finansregnskapet en historisk og

fremtidig redegjørelse for selskapets finansielle posisjon, finansielle prestasjon og kontantstrøm.

Rammeverket er imidlertid ikke en IFRS, og selskapene trenger derfor ikke å følge denne for å være

i overensstemmelse med IFRS. Vi kommer nærmere inn på bestemmelsene i rammeverket senere

i artikkelen, og mener at dette kan gi noen innspill til forbedringer av årsberetningen i de norske

børsnoterte selskapene.

I denne artikkelen fokuserer vi på kravene til årsberetningen slik de foreligger for regnskapsåret

2012. Når vi går gjennom kravene til årsberetningen, viser vi eksempler på hvordan utvalgte foretak

har oppfylt kravene.


374

2. Nye lov- og standardkrav

Stortinget vedtok i 2010 enkelte endringer i regnskapsloven. Endringene trådte i kraft 1. juli 2010

og fikk virkning for regnskapsår som startet 1. august 2010 eller senere. For selskap med regnskap

som følger kalenderåret gjaldt endringene fra og med regnskapsåret 2011. Det er verdt å merke seg

at de endringer som har betydning for styrets årsberetning kun gjelder for børsnoterte selskap. For

ikke-børsnoterte selskaper er det ingen endringer i de formelle kravene til styrets årsberetning.

For de børsnoterte selskapene fikk følgende endringer i regnskapsloven betydning for

årsberetningen:

• Rskl. § 3-3a fjortende ledd: Nytt krav om at børsnoterte foretak skal gi opplysninger som nevnt

i verdipapirhandelloven § 5-8a

• Rskl. § 3-3b: Børsnoterte foretak skal gi en redegjørelse om foretaksstyring i årsberetningen

eller dokumentet det er henvist til i årsberetningen

Den første endringen innebærer at selskapene skal gi opplysninger om aksjeeierforhold i

årsberetningen. I henhold til bestemmelsen skal selskapene gi følgende opplysninger:

1. en beskrivelse av vedtektsbestemmelser som begrenser retten til å omsette selskapets aksjer. Eksempler på slike avtaler om omsetningsbegrensninger kan være samtykke- klausuler, forkjøpsretter, begrensninger med hensyn til hvem som kan eie selskapets aksjer med mer. 2. en beskrivelse av hvem som utøver rettighetene til aksjer i eventuelle ansatteaksje- ordninger når myndigheten ikke utøves direkte av de ansatte som er omfattet av ordningen. Beskrivelsen er kun aktuell dersom aksjene er lagt i et eget selskap, et fond eller stiftelse. Dersom selskapet selv eier aksjene som omfattes av ordningene vil begrensningene i asal § 5-4 gjelde. I så fall skal selskapet opplyse om at ingen utøver aksjeeierrettigheter for disse aksjene. 3. avtaler mellom aksjeeiere selskapet er kjent med som begrenser mulighetene til å omsette

eller utøve stemmerett for aksjer.

Eksempler på slike fullmaktsavtaler kan være avtaler om pant, bruksretter, finansiell sikkerhet,

opsjoner og tegningsretter samt avtaler om stemmegivning. Vesentlige avtaler selskapet er

part i hvis vilkår trer i kraft, endres eller opphører som følge av et overtakelsestilbud, samt en

redegjørelse for vilkårene. I den grad det vil medføre urimelig forretningsmessig ulempe at en avtale

blir kjent, kan foretaket la være å opplyse om avtalen. Unntaket kommer ikke til anvendelse dersom

selskapet er forpliktet til å offentliggjøre opplysninger om avtalen i henhold til annen lovgivning.

375Ernst & Young


Den andre endringen innebærer at årsberetningen skal inneholde en redegjørelse for praksis

og prinsipper for foretaksstyring. Alternativt kan redegjørelsen gis i et separat dokument med

henvisning til i årsberetningen, og som er en del av den totale årsrapporten. Bestemmelsen gjelder

både:

• regnskapspliktige utstedere med hjemstat i Norge og som har verdipapirer notert på et regulert

marked, og

• allmennaksjeselskaper med aksjer kun notert på en autorisert markedsplass utenfor EØS-området

Følgende krav representerer et minimumskrav, og selskapene kan velge å gi opplysninger utover

dette. Følgende forhold skal inntas i årsberetningen:

1. en angivelse av anbefalinger og regelverk om foretaksstyring som foretaket er omfattet

av eller for øvrig velger å følge. For børsnoterte selskap i Norge vil dette være

NUES – anbefaling om eierstyring og selskapsledelse

2. opplysninger om hvor anbefalinger og regelverk som nevnt i nr. 1 er offentlig tilgjengelige.

NUES er offentlig tilgjengelig blant annet på hjemmesiden http://www.nues.no.

3. en begrunnelse for eventuelle avvik fra anbefalinger og regelverk som nevnt i nr. 1.

4. en beskrivelse av hovedelementene i foretakets, og for regnskapspliktige som utarbeider

konsernregnskap eventuelt også konsernets, systemer for internkontroll og risikostyring

knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, med regnskapsrapporteringsprosessen

menes prosessen knyttet til utarbeidelse og avgivelse av regnskapsopplysninger,

både ved delårs- og årsrapportering. Beskrivelsen av intern kontroll skal være

på et overordnet nivå, tilpasset selskapets størrelse, kompleksitet og struktur.

Den kan inneholde en beskrivelse av følgende faktorer:

• Retningslinjer fra styret

• Formaliserte eller muntlige veiledninger, prinsipper eller anbefalinger som er distribuert

til de som er involvert i kontrollen av regnskapsbehandlingen

• Beskrivelse av eventuelt revisjonsutvalg og/eller intern revisjon

• Eventuell bruk av formaliserte rammeverk for intern kontroll, for eksempel COSO

5. vedtektsbestemmelser som helt eller delvis utvider eller fraviker bestemmelser i allmenn

aksjeloven kapittel 5 om generalforsamlingen,

6. sammensetningen til styre, bedriftsforsamling, representantskap og kontrollkomité;

eventuelle arbeidsutvalg for disse organene, samt en beskrivelse av hovedelementene i

gjeldende instrukser og retningslinjer for organenes og eventuelle utvalgs arbeid,

både navnene samt hvilken rolle medlemmene har skal inkluderes. Eksempler på

arbeidsutvalg kan være revisjonsutvalg, kompensasjonskomité og valgkomité,


376

7. eksempler vedtektsbestemmelser som regulerer oppnevning og utskifting av

styremedlemmer, både ved erstatning av nåværende styremedlemmer samt ved utvidelse

av styret,

8. vedtektsbestemmelser og fullmakter som gir styret adgang til å beslutte at foretaket skal

kjøpe tilbake eller utstede egne aksjer eller egenkapitalbevis.

Selskaper med børsnoterte obligasjoner er kun pliktig til å følge kravene i punkt 4,7 og 8.

3. “IFRS Practice Statement Management Commentary”

Rammeverket gir en oversikt over hvilke prinsipper og elementer som er nødvendig for å gi

brukeren av finansielle rapporter nyttig informasjon. Imidlertid vil formen og innholdet på ledelsens

redegjørelse variere mellom selskapene avhengig av størrelse og kompleksitet. Formålet med en

fleksibel tilnærming er at selskapene skal diskutere relevante saker og således gi den finansielle

rapporteringen et mer meningsfylt innhold. I rammeverket defineres ledelsen til å være personer

ansvarlige for beslutningstaking og med totaloversikt over selskapet. Dette vil normalt si styret.

Formålet med å utgi rammeverket er å bistå ledelsen i dens redegjørelse om årsregnskapet

utarbeidet i henhold til IFRS. IASB ønsker å legge til rette for etablering av en god praksis knyttet

til ledelsens redegjørelse. Uttalelsen gir ingen føringer med hensyn til hvilke selskap som er pliktige

å utgi denne type redegjørelse, hyppighet eller i hvilken grad av kvalitetssikring redegjørelsen bør

være gjenstand for.

Ledelsens redegjørelse skal være en beskrivende rapport som gir brukeren et bedre grunnlag for å

analysere selskapets finansielle posisjon, finansielle resultater og kontantstrøm. Den gir ledelsen

en mulighet til å formidle sine mål, og strategier for å nå disse målene. For mange selskaper er

ledelsens redegjørelse allerede et viktig element for å kommunisere med markedet samt å supplere

og utfylle finansregnskapet.

Siden ledelsens redegjørelse relaterer seg til finansregnskapet, bør selskapet enten gjøre finans-

regnskapet tilgjengelige sammen med redegjørelsen, eller tydelig informere i redegjørelsen hvilket

finansregnskap den relaterer seg til. Ledelsen bør vise tydelig at det er ledelsens redegjørelse

som presenteres, og skille den fra annen informasjon. Når ledelsens redegjørelse presenteres, bør

ledelsen forklare i hvilken grad rammeverket har blitt fulgt.

Ledelsen bør avgjøre hvilken informasjon som skal inkluderes i ledelsens redegjørelse med

utgangspunkt i behovene til primærbrukerne av de finansielle rapportene. Disse brukerne er

eksisterende og potensielle investorer, långivere og andre kreditorer.

377Ernst & Young


Ledelsens redegjørelse bør være klar og tydelig. Formen og innholdet i ledelsens redegjørelse vil

variere mellom selskapene, avhengig av type virksomhet, strategi og det regulatoriske miljøet

selskapet opererer i. Det skal være konsistens mellom informasjon i redegjørelsen og tilhørende

informasjon i årsregnskapet. Duplisering av informasjon bør unngås, og det har ingen hensikt å kun

gjengi tallene fra årsregnskapet. Redegjørelsen skal inneholde en analyse og drøftelse for å gi en

innsikt i selskapets resultater, måloppnåelse og muligheter. Informasjon som gis bør ikke være for

generell, men bør i størst mulig grad være selskapsspesifikk. Ved å være presis og selskapsspesifikk,

unngår en at viktig og sentral informasjon blir oversett av brukeren.


378

Ledelsen bør presentere en redegjørelse som er konsistent med følgende prinsipper

Ledelsens perspektiv • Gi brukerne ledelsens perspektiv på selskapets resultater,

posisjon og utvikling

Supplere og utfylle finansregnskapet • Gi brukerne tilleggs - og utfyllende informasjon om

årsregnskapet med forklaringer av beløp presentert

samt vilkårene og hendelsene som har påvirket denne

informasjonen

Fremtidsrettet informasjon • Presentere ledelsens mål for selskapet og dens strategier

for å nå disse målene.

• Gi brukerne fremtidsrettet informasjon når ledelsen

kjenner til trender, usikkerheter eller andre faktorer som

kan påvirke selskapets likviditet, kapitalressurser, inntekter

og resultater

• Gi beskrivende analyser og forklaringer eller gjennom

kvantifiserbare data

• Forklare hvordan og hvorfor resultatet eller

måloppnåelsen til selskapet ikke har nådd, møter eller

overstiger mål gitt i ledelsens redegjørelser tidligere år

Relevant og pålitelig informasjon • Sikre sammenlignbarhet, kontrollerbarhet og relevans

• Inkludere vesentlig informasjon. Denne vil imidlertid

variere fra selskap til selskap

Ledelsens redegjørelse bør inneholde informasjon som er viktig for å forstå følgende elementer:

a) virksomhetens art

b) ledelsens mål og dens strategi for å nå disse målene

c) selskapets viktigste ressurser, risikoer og relasjoner

d) resultatet av driften og fremtidsutsikter og

e) kritiske prestasjonsmål og indikatorer som ledelsen bruker for å evaluere selskapets

prestasjoner mot uttalte mål

Vi kommer nærmere inn på disse elementene i gjennomgangen av de forskjellige bestemmelsene

nedenfor. Rammeverket samsvarer i hovedsak godt med kravene til årsberetningen etter norske

regler, men i praksis ser vi at norske børsnoterte selskaper er ganske svake på å beskrive og

analysere enkelte av disse elementene.

379Ernst & Young


4. Formkrav til årsberetningen

Regnskapslovens kapittel 3 stiller en rekke formkrav til årsberetningen. Følgende krav må alle være

oppfylt:

Språk Norsk

Underskrift Samtlige styremedlemmer samt daglig leder

Fastsettelsesfrist Senest seks måneder etter regnskapsårets utløp

Innsendelsesfrist Senest en måned etter fastsettelsen

Selskaper som omfattes av verdipapirhandelloven har anledning til å søke Oslo Børs om å benytte et

annet språk enn norsk, og mange av de børsnoterte selskapene gjør dette. For selskaper som ikke

omfattes, men allikevel avlegger regnskapet etter IFRS, skal søknaden rettes til Skattedirektoratet.

I forslag til ny aksjelovgivning kan mindre selskaper slippe å ha daglig leder. I slike tilfeller skal kun

styremedlemmene signere. Dersom styremedlemmer eller daglig leder har innvendinger mot års-

beretningen eller årsregnskapet må det gis en redegjørelse for dette i årsberetningen.

5. Generelle krav til årsberetningen

Lovforarbeidende og NRS 16 legger til grunn en struktur og systematisering av årsberetningen

i tråd med opplistingen i lovbestemmelsen. Rekkefølgen i loven og regnskapsstandarden er ikke

bindende, men inndelingen i hovedpunkter bør i all hovedsak følges.

NRS 16 punkt 2.3 gir en del generelle krav til årsberetningen. Årsberetningen skal gi en rettvisende

oversikt av den regnskapspliktiges og konsernets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat.

Det skal gis et dekkende bilde av foretakets historiske utvikling, resultat og stilling samt vurderinger

rundt fremtidig utvikling. Omfang av opplysninger og drøftelse som kreves må vurderes i forhold til

virksomhetens størrelse og kompleksitet. Årsberetningen bør også skrives så klart, poengtert og

kortfattet som mulig. Fremstillingen bør videre være balansert og objektiv.

Andre generelle krav er:

• Intern konsistens mellom årsberetning og årsregnskap

• Redegjørelse dersom utvikling ikke er i overensstemmelse med vesentlige utsagn i

tidligere årsberetninger.


380

• NFFs Komite for Finansiell Informasjon – Uttalelse 2010 kommenterer den gjeldende

guidingpraksis. De uttaler at selskapene bør fokusere på å forklare avvik i tidligere

avlagte regnskaper og ikke hva som var konsensus blant analytikerne, når regnskapene

presenteres.

• Vektlegging av vurderinger av kvalitativ art og gode analyser.

• Ved rapportering av virksomhetsområder, lik organisering og inndeling i årsberetningen som i

regnskapet.

Ved utarbeidelse av årsberetningen og årsregnskapet er det viktig å ha med seg at disse utgjør egne

informasjonskilder:

• Overordnet eller sammenfattet format i årsberetningen, mens selve basisfremstillingen skjer i

noter til årsregnskapet eller som en egen presentasjon på annet sted i rapporten

• Tilleggsinformasjon av kvantitativ art til poster i resultatregnskapet, balanse og kontantstrøm-

oppstilling presenteres som informasjon i årsregnskapet. Årsberetningen skal imidlertid, der det

passer, inneholde henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp oppført i årsregnskapet

I spesielle tilfeller kan styret og daglig leder konkludere med at ved å offentliggjøre konfidensiell

eller kommersielt sensitiv informasjon, vil et potensielt tap for foretaket være større enn fordelene

for investorene. Krav til omfang av opplysninger og drøftelse i årsberetningen må vurderes i forhold

til virksomhetens størrelse og kompleksitet.

For regnskapspliktige som utarbeider konsernregnskap, skal årsberetning dekke både mor og

konsern, jf §3-3a, 13. ledd og NRS 16 pkt 2.1. Kravene til innhold i årsberetningen for mor

og konsern er de samme, men det er nok i praksis i større grad fokus på konsern og begrenset

informasjon om morselskapet. Dette er noe selskapene kan bli mer bevisste på.

Det skal utarbeides en redegjørelse for selskapets eierstyring og selskapsledelse som skal inntas

i selskapets årsrapport. Redegjørelsen skal omfatte hvert enkelt punkt i anbefalingen, se NUES –

anbefaling om eierstyring og selskapsledelse.

Verdipapirhandelloven §5-5, jf. Verdipapirforskriften §5-2, krever at styremedlemmer og daglig

leder i børsnoterte selskaper avgi en særskilt erklæring med tydelig angivelse av navn og stillingsbe-

tegnelse, om at

a. årsregnskapet, etter deres beste overbevisning, er utarbeidet i samsvar med gjeldende

regnskapsstandarder og at opplysningene i regnskapet gir et rettvisende bilde av

foretakets og konsernets eiendeler, gjeld, finansielle stilling og resultat som helhet, samt

at

381Ernst & Young


b. årsberetningen gir en rettvisende oversikt over utviklingen, resultatet og

stillingen til foretaket og konsernet, sammen med en beskrivelse av de mest

sentrale risiko- og usikkerhetsfaktorer foretakene står overfor.

Finanstilsynet har slått fast at erklæringen presenteres som en egen frittstående erklæring og ikke

som en del av årsberetningen.

6. Krav til innhold

Regnskapsloven § 3-3a og 3-3b stiller en rekke krav til innholdet i årsberetningen. De enkelte

kravene er nærmere beskrevet i NRS 16. Innholdskravene kan deles inn i følgende:

• Virksomhetens art og tilholdssted

• Fortsatt drift

• Foretakets utsikter

• Redegjørelse for årsregnskapet

• Finansiell risiko

• Arbeidsmiljø

• Likestilling

• Diskriminering

• Ytre miljø

• Resultatdisponering

• Andre opplysninger

• Eventuelt ytelser lån og sikkerhetsstillelse til ledende ansatte

De enkelte innholdskravene vil i det følgende bli gjennomgått og vi vil vise eksempler på hvordan

enkelte børsnoterte selskaper løser kravene i praksis.


382

6.1 Virksomhetens art og tilholdssted

Når det gjelder kravene knyttet til virksomhetens art og tilholdssted er dette hjemlet i rskl § 3-3a

første ledd og NRS 16 punkt 2.4

I henhold til kravene skal foretaket opplyse om følgende:

• Arten/type virksomhet

• Hvor virksomheten drives, inkl. filialer

• Virksomhetsområder

Foretak eller konsern med flere typer virksomhet, må gi slike opplysninger om hver virksomhet.

For foretak som har mangeartet virksomhet og er spredt på mange geografiske steder, vil det

likevel være uhensiktsmessig å gi uttømmende og detaljerte opplysninger om disse forhold i

årsberetningen. Omfanget av informasjonen vurderes ut i fra årsberetningens leservennlighet. I NRS

16 oppfordres det i tillegg til å gi en redegjørelse for foretakets strategi og forretningsidé.

Det foreligger ulik praksis på hvordan selskapene disponerer årsberetningen. Vi mener at det

kan være oversiktlig å starte beretningen med en generell virksomhetsbeskrivelse som omfatter

de ovennevnte kravene. I flere av årsberetningene starter selskapene rett på en redegjørelse av

året som er gått uten en beskrivelse av hva det gjør og hvor det holder til. Flere inkluderer en

oppsummering av viktige hendelser i løpet av året.

Hafslund løser kravet til beskrivelse av virksomhetens art og tilholdssted slik:

Forretningsområdene

Hafslund er et ledende kraftkonsern og et av få kraftkonsern i Norden som er notert på børs.

Hafslund har produsert ren vannkraft siden 1898, og satser også på fjernvarme for å møte

framtidens energibehov. Hafslund er Norges største netteier, størst innen strømsalg og en stor

produsent av fornybar energi ved vannkraftproduksjon og varmevirksomhet. Konsernets kjerne-

virksomhet består av forretningsområdene Produksjon, Varme, Nett og Marked. Konsernets

virksomhet er hovedsakelig i Norge og Sverige, og selskapets hovedkontor ligger i Oslo.

383Ernst & Young


Hurtigrutens beskrivelse av virksomhetens art og tilholdssted er noe mer omfattende:

Virksomhet og lokalisering

Hurtigruten driver reiselivs- og transportvirksomhet i Norge og utlandet. Hovedkontoret ligger i

Narvik. Selskapet har også kontor i Tromsø og heleide salgskontorer i Hamburg,London og Paris.

Datterselskapene SpitsbergenTravel AS og AS TIRB har hovedkontor i henholdsvis Longyearbyen

og på Finnsnes.

Hovedaktiviteten har i 2011 vært drift av hurtigruteskipene langs kysten mellom Bergen og

Kirkenes, samt cruisevirksomhet på Svalbard, Grønland og i Antarktis. Virksomheten har også

omfattet hotelldrift og turoperasjon på Svalbard samt utleie av skip til oljeindustrien i Australia.

I tillegg inngikk busstransport i Nordland, Troms og Finnmark samt utleie av to hurtigbåter i

Troms.

Virksomheten er fordelt på følgende produktområder: Hurtigruten norskekysten, Explorer-

produkter/MS Fram, Spitsbergen og Charter/utleie av skip. Øvrig virksomhet omfatter i hovedsak

Hurtigrutens andel i TIRB konsernet (71,3 prosent) som driver bussvirksomhet gjennom Cominor

AS.

Hurtigruten norskekysten er den største virksomheten i selskapet. Hurtigruten har anløp i

34 havner på strekningen mellom Bergen og Kirkenes og har dermed en vital betydning som

transportør av passasjerer og gods til mange lokalsamfunn. I tillegg er Hurtigruten et av

Norges mest anerkjente reiselivsprodukter og posisjonert internasjonalt som et spesialcruise i

verdensklasse.

Explorer-produkter omfatter selskapets ekspedisjonscruise i Antarktis og på Grønland med MS

Fram. Hurtigruten har gjennom flere år bygget en betydelig posisjon i Antarktis, der MS Fram

opererer i perioden fra november til mars. I sommersesongen 2011 har MS Fram operert på

Grønland og Svalbard. I 2011 har skipet også hatt vellykkede cruise i Europa.

Produktområdet Spitsbergen består av cruisevirksomhet samt helårlig overnattingsvirksomhet

og opplevelsesprodukter på Svalbard.

Produktområdet Charter omfatter utleie av skip til oljeindustrien. Fra april 2010 og frem til 30.

oktober 2011 har MS Finnmarken vært i Australia som hotellskip i tilknytning til utbyggingen

av Gorgonfeltet. Skipet er fra 16. februar 2012 tilbake i ordinær hurtigrutetrafikk langs

norskekysten.

I Øvrig virksomhet inngår bussvirksomheten i regi av AS TIRB, etter at Hurtigrutens andel i Nor

Lines AS ble solgt til Det Stavangerske Dampskibsselskap AS pr. 31. desember 2010. I tillegg

inngår to hurtigbåter, datterselskapet HRG Eiendom AS samt andeler i Funn IT AS og ANS

Havnebygningen.


384

I hovedtrekk har begge de to selskapene ovenfor dekket de norske kravene til beskrivelse av

virksomhetens art og tilholdssted. Beskrivelsen til Hurtigruten er mer omfangsrik enn Hafslund sin.

Dersom vi ser nærmere på innholdet i elementet ”a) virksomhetens art” i rammeverket, ser vi at

det er enkelte områder som kunne vært drøftet noe mer hos de norske selskapene. Dette gjelder

spesielt det å beskrive selskapets markeds- og konkurranseposisjon og betydningsfulle kjennetegn

av det regulatoriske og makroøkonomiske miljøet som påvirker selskapet og markedet. Selskapene

forklarer også noe om selskapets struktur, men mangler informasjon knyttet til distribusjonskanaler

og hvordan verdiskapningen av selskapet skjer.

6.2 Fortsatt drift

Krav til å opplyse om fortsatt drift er hjemlet i rskl § 3-3a sjuende ledd og NRS 16 punkt 2.8. I

henhold til kravene skal foretaket opplyse om følgende:

• Bekreftelse av at forutsetningen om fortsatt drift er til stede dersom regnskapet er avlagt under

denne forutsetningen

• Redegjørelse ved eventuell usikkerhet om fortsatt drift

• Opplysning dersom selskapet har tapt egenkapitalen og styret har handleplikt etter aksjeloven

• Redegjørelse for beregning av virkelig verdi ved eventuell avvikling av virksomheten

Det vil alltid være en viss usikkerhet knyttet til den regnskapspliktiges fremtidsutsikter. Imidlertid

er det et grunnleggende prinsipp at regnskap utarbeides under forutsetningen om fortsatt drift

med mindre det skal avvikles eller det ikke lenger er grunnlag for å drifte videre. I henhold til IFRS

skal regnskapet som et utgangspunkt utarbeides under denne forutsetningen, med mindre ledelsen

”enten har til hensikt å avvikle foretaket eller legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk

alternativ til dette” (jf. IAS 1.25 og IAS 10.14).

Plikten til å redegjøre for usikkerhet knyttet til fortsatt driftsforutsetningen utløses først når

det foreligger konkrete forhold som kan sette foretakets videre drift i fare. Ved vurdering av

om forutsetningen om fortsatt drift passer eller ikke, skal ledelsen ta hensyn til all tilgjengelig

informasjon om framtiden, som minst er, men ikke er begrenset til tolv måneder fra slutten av

rapporteringsperioden (jf. IAS 1.26). I NRS 16 er vurderingshorisonten definert til normalt å være

frem til neste balansedag, men også levetiden for anleggsmidler kan være relevant å trekke inn i

denne sammenheng. Omfanget av vurderingen avhenger av forholdene i hvert enkelt tilfelle.

I tilfeller hvor det ikke foreligger usikkerhet rundt fortsatt drift er det ikke nødvendig å gi ytterligere

opplysninger i årsberetningen enn en bekreftelse av at forutsetningen om fortsatt drift er vurdert

å være tilstede, og at regnskapet er avlagt i tråd med denne forutsetningen. NRS 16 punkt 2.8

understreker også dette ”Når det er utvilsomt at driften vil fortsette, vil det være tilstrekkelig at

årsberetningen inneholder en positiv bekreftelse på at fortsatt drift er lagt til grunn for regnskapet”.

385Ernst & Young


I slike tilfeller er det ikke nødvendig å ta inn fortsatt drift som et eget avsnitt i årsberetningen. Det

kan i stedet inkluderes sammen med redegjørelsen for årsregnskapet. Merk imidlertid at NRS 16

punkt 2.8 er noe upresis i den forstand at det også må bekreftes at forutsetningen om fortsatt drift

er tilstede, ikke kun at regnskapet er avlagt i tråd med denne forutsetningen.

SometeksempelkannevnesTelenorsomisinårsberetningfor2011skriver:

I henhold til § 3-3a i regnskapsloven bekrefter vi at forutsetningen om fortsatt drift er til stede,

og at regnskapet er utarbeidet på grunnlag av forutsetningen om fortsatt drift.

Flere selskaper velger likevel å gi noe informasjon om hva som ligger til grunn for forutsetningen.

Dette kan særlig være nyttig i tilfeller der det er kjent at selskapet kan stå overfor fremtidige

økonomiske utfordringer.

EteksempelpåenslikformuleringerhentetfraDetnorskeoljeselskapASA(2010):

”I samsvar med regnskapsloven § 3-3a bekreftes det at forutsetningene for fortsatt drift er til

stede, og at dette er lagt til grunn ved utarbeidelsen av årsregnskapet. Den finansielle soliditet

og konsernets likviditet vurderes som god. Den planlagte veksten i årene framover vil kunne

medføre betydelige investeringer i utbyggingsprosjekter og skape et fremtidig finansierings-

behov. På denne bakgrunn vil konsernet på sikt vurdere alternative finansieringskilder for videre

vekst”

Først i de tilfeller hvor det foreligger klare indikasjoner på at selskapet ikke vil ha finansiell evne til å

videreføre sin virksomhet eller av andre årsaker velger å innstille driften, må selskapet redegjøre for

usikkerhet om fortsatt drift. Redegjørelsen skal omhandle de forutsetningene fortsatt drift bygger

på, kritiske faktorer og eventuelle konsekvenser av ugunstige forhold som kan inntreffe. Det er

verdt å merke seg at generell forretningsmessig usikkerhet skal omhandles i avsnittet om foretakets

fremtidsutsikter.

Codfarmers er et eksempel på et selskap hvor usikkerhet rundt fortsatt drift er omtalt:

Fortsatt drift

Styret bekrefter at årsoppgjøret er avlagt under forutsetning om fortsatt drift. Det presiseres

at det knytter seg usikkerhet til fortsatt drift tatt i betrak¬tning selskapets finansielle situasjon.

Selskapet er avhengig av en vellykket finansiering i løpet av de neste 12 måneder for å kunne

sikre fortsatt drift. Dersom selskapet ikke lykkes med å gjennomføre en slik finansiering, er det

risiko for at selskapet må realisere eiendeler til vesentlig lavere verdi enn de bokførte verdier.


386

Selskapet RXT sier følgende om usikker fortsatt drift

Going concern

In accordance with the Accounting Act § 3-3 the board confirms that the Financial Statements

have been prepared under the assumption of a going concern. The basis of this assumption lies

in the backlog and income projections for the year 2012. RXT has secured in early 2012 a total

of approximately US$ 185 million in new con¬tracts for 2012 and 2013, whereof approximately

US$ 70 million is signed contracts and US$ 104 million received as fax of award, where final

agreement will be negotiated and entered into as soon as possible. The market outlook for

seafloor seismic acquisition is strengthening and RXT group has secured work for its vessels

until end 2013. This comes in addition to the twelve months’ work secured by GeoRXT B.V. More

details about the contract situation are de¬scribed in the “Future outlook” section.

Equity at the end of the year was $ 11 898 000 compared to $ 66 524 000 at the same time

last year. The equity is below 50% of the share capital and together with a very challenging cash

situation this requires the board’s attention and the board is considering various measures to

improve the situation. As of 31 December 2011 free cash and cash equivalents base was US$

932 000, while restricted cash base was US$ 784 000. The liquidity situation at 31 December

2011 was considered to be challeng¬ing in relation to the predicted level of activity in 2012.

The group is in a good dialog to extend payment terms with some of the major suppliers as a

part of managing the cash flow situation. As of 31 December 2011 the group had only secured

work through first quarter 2011. But during the first quarter 2012, the group signed several

new contracts, securing backlog until end 201, and received also a fax of award regarding work

until end 2013. The group is still exposed to liquidity risk especially in the first half of 2012,

but the new contracts signed will improve profitability and cash flow from second half of 2012.

Based on this, the assumption of a going concern is considered to be met.

6.3 Foretakets utsikter

Når det gjelder kravene knyttet til foretakets utsikter, er disse hjemlet i rskl § 3-3a femte ledd og

NRS 16 punkt 2.6. I henhold til kravene skal foretaket opplyse om følgende:

• Redegjørelse for å vurdere fremtidig utvikling

• Begrunne samsvar eller eventuelle avvik mot tidligere uttalte forventninger om fremtiden

• Faktorer/forhold som har betydning for fremtidige resultater, herunder de viktigste risikoer

En redegjørelse av foretakets fremtidige utsikter vil være av stor betydning for brukerne. Blant

annet vil opplysningene kunne benyttes til å predikere fremtidige resultater og kontantstrømmer.

I lovgivningen er det angitt en rekke minimumskrav, men det er presisert at det forventes at store

foretak gir en fyldig fremstilling. Viktigheten av disse opplysningene er også nevnt av Finans-

analytikerforeningen i dens årlige uttalelse. Foreningen presiserer at det er ønskelig med

opplysninger om forventede fremtidige utsikter. Forutsetninger lagt til grunn for de forventede

387Ernst & Young


fremtidige utsiktene bør også være tydelig angitt. Det avgjørende er at foretakene viser de

forholdene som er viktige for den fremtidige utviklingen og hvilke forhold selskapene selv er med

på å påvirke og styre. Analytikerne er i tillegg svært opptatt av forklaringer til avvik i forhold til

tidligere års forventninger.

Foretakene skal gi en redegjørelse som gir et grunnlag for brukerne til å kunne vurdere forventet

økonomisk utvikling på et overordnet nivå. Her kan det for eksempel vises hovedaktiviteter for

nærmeste året og planlagte programmer.

Videre skal selskapet redegjøre for hvordan årets utvikling har vært sammenlignet med fjorårets

uttalte forventninger. Eventuelle avvik skal kommenteres. Dersom selskapet har angitt resultatmål

i foregående år skal det gis opplysninger om hvordan faktisk utfall har vært sammenlignet med de

angitte målene.

Selskapet skal også drøfte forhold av betydning for fremtidige resultater. Eksempler på dette kan for

eksempel være:

• Rammebetingelser

• Makroøkonomiske forhold

• Avtaler om priser på varer

• Investeringer

• Tiltak som har ført til kostnadsøkning hvor inntektsøkning er ventet på lengre sikt

• Forventet kapitalbehov fremover

• Vurdering av fremtidige miljøkrav

Styret skal her presisere at det foreligger usikkerhet omkring vurderingen av fremtidige forhold.

Hafslund løser kravet til beskrivelse av foretakets utsikter slik:

Framtidsutsikter

Det er et overordnet mål å befeste Hafslunds posisjon som et ledende energiselskap i Norge

basert på lønnsom vekst. Det er styrets oppfatning at selskapet og dets ledelse innehar den

nødvendige erfaring og kompetanse for å utvikle selskapet i denne retningen.

Hafslunds økonomiske resultater påvirkes direkte av kraftprisutviklingen. Dette gjelder særlig for

kraftproduksjon og fjernvarme, mens inntjeningen innen nettvirksomheten i stor grad påvirkes

av endringer i de offentlige reguleringene. Hvilke grep politikere i Norge og Europa tar for å

begrense den globale oppvarmingen har også betydning for Hafslund. Dette har innvirkning på

kraftmarkedet og hvilke prosjekter innen fornybar energi det vil være økonomisk forsvarlig å


388

satse på i framtiden.

Hafslund er godt posisjonert for å støtte opp under målene i klimapolitikken og for å kunne ta

del i de forretningsmulighetene klimapolitikken gir. Hafslund er også godt posisjonert for økt

integrasjon av de nordiske sluttbrukermarkedene for strøm.

Styret anser Hafslund som godt rustet til å møte utfordringene konsernet står overfor i tiden

framover. Konsernet har en robust finansieringsstruktur med langsiktige kommitterte trekk-

fasiliteter.

Den strategiske konsentrasjonen rundt kjernevirksomhet vil ytterligere styrke og bygge opp

under Hafslunds satsning på fornybar energi, infrastruktur for energi og strømmarkedet. Dette

gjør at Hafslund kan videreføre og utvikle rollen som et ledende energiselskap. Styret mener det

både forretningsmessig og finansielt er lagt et godt grunnlag for en tilfredsstillende utvikling for

Hafslund.

Når det gjelder kravet om å presisere usikkerhet omkring vurderingen av fremtidige forholdogavtalerompriserpåvarer,kanNorskeSkogfra2010væreeteksempel:

Utsikter for 2011

Styret understreker at det er knyttet stor usikkerhet til vurdering av fremtidsutsiktene. etter et

meget svakt resultat i 2010 ventes det en forbedring i 2011. Prisnivået på avispapir i Europa

forventes å bli høyere i 2011 enn i 2010, og Norske Skog har i stor grad inngått kvartalsvise

prisavtaler i stedet for de årsavtalene som tidligere har vært praktisert. det er ikke alle

kontraktene som har prisregulering fra årets begynnelse, og i første kvartal 2011 vil en del

av Norske Skogs avispapirtonnasje i Europa blir solgt til priser som gjaldt i 2010. også for

magasinpapir i Europa vil det bli høyere priser, men prisøkning målt i prosent vil være lavere enn

for avispapir. I Australasia forventes et stabilt prisnivå. det er grunn til å regne med høyere priser

på de fleste innsatsfaktorene, og dette vil til en viss grad motvirke den positive resultateffekten

fra høyere priser i Europa. Det forventes ikke brutto driftsresultat av noe omfang i energi-

segmentet i 2011……

I 2011 ble utsiktene presentert som følger:

Utsikter for 2012

Det forventes at prisene holdes på dagens nivå i 2012. Volumene er ventet å bli noe lavere med

svake konjunkturer og et strukturelt fall i etterspørselen.

Markedsbalansen for magasinpapir er mer stabil på grunn av redusert kapasitet i industrien.

Et lavere prisnivå på innsatsfaktorer ventes å bidra positivt til konsernets lønnsomhet. Det er

forbundet stor usikkerhet med vurdering av fremtidsutsikter.

389Ernst & Young


I 2010 beskriver Det norske oljeselskap deres planlagte investeringer slik:

Utsikter

… Styret har planlagt et ambisiøst leteprogram i 2011 med deltakelse i ti letebrønner, hvorav tre

som operatør. Letebudsjettet for 2011 er på 1 800 millioner kroner. Styret forventer å ta stilling

til utbyggingsprosjektene Draupne, Jetta og Frøy i 2011. Styret har godkjent et investerings-

budsjett for 2011 på 300 millioner kroner, hvorav omkring 220 millioner kroner vil bli investert i

forberedelse med utarbeidelse av plan for utbygging og drift for de tre prosjektene…

For 2011 beskrives utsiktene som følger:

Utsikter

Styret mener Det norske er godt posisjonert for videre vekst. Selskapet har andeler i funn som

har potensial til å øke produksjonen betydelig. På kort sikt er det ventet at Jette og Atla vil bidra

til å øke produksjonen fra første kvartal 2013. På lengre sikt har Draupne og Johan Sverdrup

potensial til å heve produksjonen betydelig. Det er god progresjon på Jette- og Atla-prosjektene

og selskapet planlegger i tillegg å levere plan for utbygging og drift av Draupne-feltet sent i

2012. Det norske har et omfattende leteprogram planlagt for 2012 med boring av mer enn 10

brønner og det arbeides kontinuerlig med å få fram nye borbare prospekter.

Hurtigrutenharskisserthovedaktivitetenederesfor2012,ogdetteereksempelpåforhold som kan ha betydning for resultatet fremover:

Utsiktene fremover

…Hovedfokus i 2012 vil være:

\\ Sikker drift

\\ Øke inntektene ved volum og pris

\\ Ytterligere kostnadsreduksjon

\\ Redusere gjeld…

Dersom vi ser nærmere på den siste delen av element d) resultatet av driften og fremtidsutsikter,

kan det her være forhold av noe mer beskrivende art for fremtidsutsiktene, enn det som nevnes i

den norske bestemmelsen. En god analyse av utsiktene til selskapene med angitte mål knyttet til

finansielle og ikke-finansielle nøkkeltall kan gi en forbedring av innholdet i årsberetningen til de

norske selskapene. Når mål er kvantifisert, bør ledelsen forklare risikoen og forutsetningene lagt til

grunn slik at brukerne kan bedømme sannsynligheten for å nå disse målene. For å sikre kontinuitet i

analysen er det da viktig å se tilbake og begrunne samsvar eller eventuelt avvik mot tidligere uttalte

mål.


390

6.4 Redegjørelse for årsregnskapet/rettvisende oversikt

I henhold til rskl. § 3-3a andre til fjerde ledd samt NRS 16 punkt 2.5 skal selskapet gi en

redegjørelse for årsregnskapet. I henhold til kravene skal selskapene opplyse om følgende:

• Rettvisende oversikt over utvikling, resultat og finansiell stilling

• Inndeling i resultatregnskap, balanse og kontantstrøm

• Beskrivelse av mest sentrale risikoer og usikkerhetsfaktorer

• Eventuelle henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp i årsregnskapet

• Eventuelle hendelser etter balansedagen

• Forskning – og utviklingsaktiviteter (FoU)

Redegjørelsen i dette avsnittet er naturlig nok avhengig av selskapets størrelse og kompleksitet.

Selskapene må søke å gi informasjon som har betydning for brukerne av regnskapet. Dette

innebærer at faktorer med hovedbetydning for regnskapet må identifiseres og forklares. Det skal

også redegjøres for uvanlige forhold eller engangsforhold som har påvirket regnskapet. Her kan

nevnes at mange selskaper oppgir justerte tall i tillegg til de offisielle regnskapstallene. Det skal

også redegjøres for endringer i regnskapsprinsipper. Dersom det har inntruffet vesentlige hendelser

etter balansedagen skal dette opplyses om samt potensiell virkning av disse hendelsene. Alle selskap

har videre plikt til å opplyse om FoU aktiviteter.

Mellom selskapene foreligger det store variasjoner i hvordan man redegjør for årsregnskapet. Svært

mange av selskapene gir lite informasjon utover hva som allerede fremkommer av årsregnskapet.

Et eksempel på dette kan være at ”selskapets inntekter har økt fra 100 til 105 sammenlignet med

fjoråret, noe som tilsvarer en økning på 5 prosent”. Denne informasjonen kan allerede leses ut

fra resultatregnskapet. Det interessante for brukerne vil her være hvilke faktorer som forklarer

økningen. Økningen kan for eksempel skyldes endringer i volum, markedsandeler, produkter, priser,

valuta etc. Selskapene bør således fokusere på å basere analysene på relevante faktorer.

Det foreligger en del gode eksempler på analyser hos de norske børsnoterte selskapene. Noen av

disse viser redegjørelse fordelt per segment. Flere selskaper presenterer også utvikling i viktige

nøkkeltall. Flere av de større selskapene bruker grafer og tabeller for å underbygge teksten og gjør

dermed årsberetningen lettere å lese. Vi har imidlertid hatt problemer med å finne ”prakteksempler”

på analyser som er splittet ned på de viktigste faktorene. De aller fleste selskapene kan heve

kvaliteten på årsberetningen ved å fokusere på å utarbeide meningsfulle analyser.

391Ernst & Young


Et eksempel er Statkraft som har en ganske grundig analyse knyttet til underliggende drifts-

inntekter, og da med analyse ned på de ulike typene driftsinntekt. Her er et utdrag:

…Langsiktige avtaler med kraftintensiv industri

Statkraft er storleverandør til kraftintensiv industri, og historisk sett har en stor del av

konsernets produksjon blitt solgt til industrien på vilkår bestemt av myndighetene. Disse

kontraktene har suksessivt løpt ut de siste årene, og de siste opphørte i juli 2011. I takt med at

disse kontraktene har forfalt, har nye kontrakter med kraftintensiv industri økt. Nye kraftavtaler

med leveransestart i 2011/12 utgjorde ved utgangen av 2011 et årlig volum på 6,6 TWh, og

konsernets totale langsiktige kontraktsvolum var om lag 20 TWh per år, tilsvarende cirka 45 %

av konsernets årsmiddelproduksjon for nordisk vannkraft. Avtalene er i hovedsak inngått med

norsk industri. Det alt vesentlige av dette inngår i Statkraft AS konsern, men inkluderer også

utleieavtaler som Statkraft SF har med kraftintensiv industri. Størstedelen av volumet har

løpetid til 2020. I 2011 ble det totalt levert 17,4 TWh til industrien i Norden, en økning på 5

%, og inntektene utgjorde 6010 millioner kroner, en økning på 31 %. Volumet tilsvarte 40 % av

konsernets nordiske vannkraftproduksjon.

Konsesjonskraft til myndighetsbestemte priser

I Norge er Statkraft pålagt å avgi en andel av kraftproduksjonen til fylker og kommuner hvor

kraften produseres, såkalt konsesjonskraft. Prisen for denne kraften tilsvarer den gjennom-

snittlige produksjonskostnaden som er betydelig lavere enn markedsprisen for kraft. I 2011

utgjorde inntektene fra konsesjonskraft 401 millioner kroner (308 millioner kroner), og volumet

utgjorde 7 % av konsernets nordiske vannkraftproduksjon.


392

Analysene kan underbygges på en god måte med illustrative grafer, slik som vi har vist

nedenfor fra henholdsvis Statkraft og Orkla:

Statkraft:

Orkla:

393Ernst & Young


Amerikanske selskaper har i mange år vært underlagt krav om å avgi en analyse av sine regnskaper

i en såkalt MD&A (Management’s Discussion and Analysis) og har derfor utviklet et god praksis

på slike analyser, et eksempel på dette er Apple. Selskapet presenterer salgsanalyser både på

segment-, produkt- og geografisk nivå. Selskapet presenterer i tillegg detaljerte analyser av brutto-

fortjenesten samt alle vesentlige poster i resultatregnskapet.

Som et eksempel kan vises følgende informasjon om et av segmentene fra Apples ”Management’s Discussion and Analysis of Financial Condition and Results of Operations”:

Retail

Retail segment net sales increased $4.3 billion or 44% during 2011 compared to 2010. The

increase in net sales was driven primarily by strong demand for iPad, higher sales of Macs, and

an increase in iPhone revenue. The Company opened 40 new retail stores during 2011, 28 of

which were outside the U.S., ending the year with 357 stores open compared to 317 stores at

the end of 2010. As of September 24, 2011, the Company had a total of 245 U.S. retail stores

and 112 international retail stores.

During 2011, the Company had an average of 326 stores compared to an average of 288 stores

during 2010. The average revenue per store increased 27% to $43.3 million in 2011 compared

to $34.1 million in 2010. The Retail segment represented 13% and 15% of total net sales in 2011

and 2010, respectively.

For å forstå et selskapets fremtidige utvikling er omfanget av forsknings- og utviklingsaktiviteter

viktig. Det burde også være av interesse for brukerne av regnskapet å vite i hvilken grad slike

utgifter blir løpende resultatført eller balanseført. Under kravet om redegjørelse av årsregnskapet

skal det derfor opplyses om forsknings- og utviklingsaktiviteter.

NorskHydroASAskriverfølgendeomsineFoUaktiviteteri2011:

Forskning og utvikling

I 2011 utgjorde kostnadsførte forsknings- og utviklingskostnader (FoU-kostnader) 508 millioner

kroner, sammenliknet med 543 millioner kroner i 2010.

Størsteparten av dette beløpet går til Hydros interne forskningsorganisasjon, mens det øvrige

er støtte til arbeid som utføres ved eksterne institusjoner. Se også note 14. Våre viktigste

FoU-sentre ligger i Årdal (teknologi for primæraluminium) og Sunndal (legeringer og støping) i

Norge, i Bonn i Tyskland (valsede produkter) og Toulouse i Frankrike (byggsystemer).

I løpet av 2011 er konsernets organisering av FoU-området vurdert. Fra og med 2012 vil alle


394

forretningsområder ha ansvaret for sin egen teknologiutvikling og gjennomføring av egen

teknologistrategi. Som en del av den nye organisasjonsmodellen er det etablert et nytt

teknologikontor på konsernnivå som skal sikre en helhetlig og langsiktig tilnærming til Hydros

teknologistrategi og dagsorden.

I Bauksitt & Alumina samarbeider en på tvers av bransjen og med eksterne forsknings-

institusjoner for å videreutvikle deler av produksjonsprosessen og skaffe informasjon om ulike

aluminakvaliteter. Hydro samarbeider med leverandører om prosessutvikling ved

aluminaraffineriet Alunorte.

Hydros egenutviklede elektrolyseprosess er blant verdens mest effektive. Primærverkene i

Sunndal i Norge og Qatalum i Qatar bruker den nyeste teknologien. Neste generasjons teknologi,

HAL4e, er klar for bruk neste gang det skal bygges et smelteverk for primæraluminium.

Forskning og utvikling i Primærmetall er også viktig for å styrke konkurranseevnen ved å bidra

til å forbedre kostnadsposisjonen ved primærverkene våre. Prioriterte oppgaver er driftsstøtte,

iverksetting av ny teknologi i eksisterende aktiviteter og utvikling av neste generasjon elektroly-

seteknologi.

Vi har nevnt at det finnes forbedringspotensiale for avsnittet i årsberetningen rundt redegjørelse

av årsregnskapet. For å gjøre analysene mer interessante for brukerne, mener vi at flere forhold

kan vurderes inntatt i analysen. Det skal vurderes om informasjonen er av kommersiell eller sensitiv

karakter. Følgende forhold kan inntas i analysen og gjøre nytteverdien større for brukerne:

• Forklare endringer over tid, ikke kun oppramsing av endringene i de ulike resultat-, balanse og kontantstrømspostene

• Informere om hovedtrender og faktorer som påvirker selskapet

• Lage en redegjørelse per virksomhetsområde, segment eller produkt

• Analysere resultatet i forhold til ledelsens mål og strategier for å nå målene

• Analysere resultatstørrelser der følgende endringer vurderes:

• Rammebetingelser • Markedsposisjoner • Nye produkter og tjenester • Konkurransemessige utviklingstrekk • Valutaeffekter • Det avgjørende er at analysen ikke er en oppramsing av informasjon allerede tilgjengelig i årsregnskapet, men at den forklarer informasjonen som fremkommer av årsregnskapet.

• Informere om spesielle forhold som har påvirket resultatet, eksempelvis store enkelttransak-sjoner. Alternativet er å gi en analyse av ”normalisert resultat”.

• Analysere kontantstrøm, herunder

• Forklare større avvik mellom driftsresultat og kontantstrøm fra driftsaktiviteter • Fordele kontantstrømmer fra investeringsaktiviteter mellom investeringer for å opprette nåværende kapasitet og vekstinvesteringer • Vurdere forholdet mellom ulike finansieringskilder

395Ernst & Young


• Analysere balansen

• Soliditetsanalyse • Likviditetsanalyse

• Bruke grafer og tabeller slik at analysen kan bli lettere å lese og forstå

6.5 Finansiell risiko

Kravene om at selskapene skal gi opplysninger om finansiell risiko er hjemlet i rskl. § 3-3a sjette

ledd og NRS 16 punkt 2.7. I henhold til kravene skal selskapene opplyse om finansiell risiko som

har betydning for å bedømme selskapets balanse og resultat. Herunder skal selskapene opplyse om

følgende:

• Mål og strategi for styring av finansiell risiko

• Type finansielle instrumenter

• Eksponering mot markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko

• Opplysning ved eventuelle brudd på covenants krav

Det foreligger detaljerte opplysningskrav rundt finansiell risiko i noter, jf IFRS 7. Det presiseres i

NRS 16 at opplysningene om finansiell risiko kan være på et mer overordnet nivå i årsberetningen. I

tillegg bør opplysningene være av mer kvalitativ art enn i notene. Selskapet bør foreta en avveining

om hvor mye informasjon det er nødvendig å opplyse om i årsberetningen, og kan eventuell henvise

til mer utfyllende informasjon i notene. Det vil imidlertid ikke være tilfredsstillende kun å foreta en

henvisning til informasjon i note. Årsberetningen er som tidligere nevnt et selvstendig dokument, og

kravene nevnt over skal oppfylles i selve årsberetningen.


396

Norske Skog skriver følgende i årsberetningen om mål og strategi for styring av finansiellrisiko:

Styret ble i 2011 holdt løpende oppdatert om konsernets finansielle utvikling, med særlig

fokus på marked og likviditet. Norske Skog foretar en årlig Enterprise Risk Management (ERM)

evaluering som er basert på rapporter fra samtlige driftsenheter og nøkkelfunksjoner. Denne

rapporten ble fremlagt for styret og inngår i arbeidet med konsernets risikohåndtering.

Den viktigste risikoeksponeringen for konsernet er knyttet til priser og salgsvolum på avis- og

magasinpapir, samt kostnadene for viktige innsatsfaktorer som energi, tømmer og returpapir.

Da Norske Skogs virksomhet i all hovedsak er konsentrert om produksjon av avis- og

magasinpapir, er konsernet direkte eksponert mot markedsutviklingen her. Fordelingen mellom

avis- og magasinpapir gir dog en viss produktmessig diversifisering og selskapets virksomhet i

Australasia, Sør-Amerika og Asia gir noe geografisk diversifisering.

Cermaqharisittavsnittomfinansiellrisikoiårsberetningenfor2011deltinndeidentifiserterisikoeneiulikeundergrupper.Itilleggerdethenvisttilnoteopplys-ninger. Utdraget nedenfor viser hvordan selskapet beskriver kredittrisikoen:

En nærmere omtale av enkelte kategorier av risiko følger nedenfor. For ytterligere omtale av

finansielle risikoer (valuta, renter, kreditt og likviditet) henvises det til note 24 i årsregnskapet.

Kredittrisiko

Styret anser at kredittrisikoen er diversifisert ved at konsernets kunder representerer forskjellige

industrier og er lokalisert i like geografiske områder. Motpartsrisikoen mot finansinstitusjoner

anses også for å være begrenset. Konsernet har til enhver tid lave likvidbeholdninger, har få

handler i derivater, og benytter seg hovedsakelig av få solide relasjonsbanker for finansiering.

Lave laksepriser i andre halvår av 2011 førte til høyere kredittrisiko for fôrsegmentet, som en

konsekvens av en mer krevende situasjon for oppdrettsnæringen. For å styre den økte risikoen

for konsernet, har ledelsen videreutviklet en proaktiv strategi med fokus på utvelgelse av kunder

og med strammere styring av kredittgivning. Tilleggssikkerhet søkes etablert i form av pant på

biomasse og morselskapsgaranti, samt kjøp av kredittforsikring i de tilfellene hvor dette blir

aktuelt. Konsernet er ikke vesentlig eksponert overfor en enkelt kunde eller kontraktspart per

31. desember 2011.

397Ernst & Young


CamilloEitzen&coopplystei2010følgendeisinårsberetningknyttettilbruddpåconvenants

krav:

Finance risk

CECO and Eitzen Gas have reached a long‐term agreement with its lenders. CECO was in

compliance with all loan covenants as of 31.12.2010. Since one of the financial covenant for the

CECO corporate loan, which is based on the collateral value of our ECHEM and EMS shares, we

experience a risk, for a breach of this covenant, as the both share prices have been volatile. As

a consequence, CECO applied for a waiver and was granted so during 1st quarter for the period

from 1 January until 30 September 2011, and was granted so during 1st quarter 2011. CECO

has one newbuilding bulk vessel for delivery in 2013, without secured financing at the time of

writing. At the end of 3rd quarter 2010, EMS was in breach with its bond covenants. As a result

a financial restructuring was conducted in order to create a more robust financial platform. The

restructuring included; a USD 25 million share issue, extension of the maturity of the bond loans

with two and three years and amendment of its financial covenants to better fit the current

financial standing of EMS. The financial restructuring substantially improved the financial

situation for EMS, and based on today’s outlook the company should have the sufficient revenues

to fulfill its long‐term obligations. However, the company is dependent on improving its margins

and reduces the outstanding overdue payments going forward.

Amerikanske selskaper har en praksis med å gi grundigere analyser som en del av sine MD&A.

Fra Apples ”Management’s Discussion and Analysis…” skrives følgende om renterisikoen:

Interest Rate Risk

While the Company is exposed to interest rate fluctuations in many of the world’s leading

industrialized countries, the Company’s interest income and expense is most sensitive to

fluctuations in U.S. interest rates. Changes in U.S. interest rates affect the interest earned on the

Company’s cash, cash equivalents and marketable securities, the fair value of those securities, as

well as costs associated with hedging.

The Company’s investment policy and strategy are focused on preservation of capital and

supporting the liquidity requirements of the Company. A portion of the Company’s cash is

managed by external managers within the guidelines of the Company’s investment policy and to

objective market benchmarks. The Company’s internal portfolio is benchmarked against external

manager performance.

The Company’s exposure to changes in interest rates relates primarily to the Company’s

investment portfolio. The Company typically invests in highly rated securities and its policy


398

generally limits the amount of credit exposure to any one issuer. The Company’s investment

policy generally requires investments to be investment grade, with the objective of minimizing

the potential risk of principal loss.

To provide a meaningful assessment of the interest rate risk associated with the Company’s

investment portfolio, the Company performed a sensitivity analysis to determine the impact a

change in interest rates would have on the value of the investment portfolio assuming a 100

basis point parallel shift in the yield curve. Based on investment positions as of September 24,

2011, a hypothetical 100 basis point increase in interest rates across all maturities would result

in a $913 million incremental decline in the fair market value of the portfolio. As of September

25, 2010, a similar 100 basis point shift in the yield curve would have resulted in a $477 million

incremental decline in the fair market value of the portfolio. Such losses would only be realized if

the Company sold the investments prior to maturity.

Vårt inntrykk er at mange norske børsnoterte selskaper har et forbedringspotensial når det

gjelder avsnittet finansiell risiko i årsberetningen. Det legges ned mye ressurser og tid for å innfri

noteopplysningskravene om finansiell risiko. Vi ser imidlertid at selskapene kommer til kort når det

gjelder opplysninger om mål og strategi og risikoeksponering. Opplysningene kan være på et mer

overordnet nivå og av en mer kvalitativ art enn informasjonen i note. Men generelt bør analysene

være noe mer detaljert enn det vi ser i årsberetningene, og det er ikke tilstrekkelig å kun henvise til

note.

6.6 Arbeidsmiljø

Kravet til informasjon om arbeidsmiljø er hjemlet i rskl. § 3-3a niende ledd og NRS 16 punkt 2.10.

I henhold til kravene skal selskapene opplyse om:

• Arbeidsmiljø inkl. iverksatte tiltak

• Sykefravær

• Skader og ulykker

Når det gjelder sykefravær skal selskaper med minimum 5 årsverk opplyse om både totalt

sykefravær i regnskapsåret, samt hvor stor andel av total arbeidstid sykefraværet utgjør.

Opplysninger om skader skal både omfatte personskader og materielle skader, både de som skyldes

ulykker og de som skyldes andre forhold.

399Ernst & Young


Hafslund løser kravet om informasjon om arbeidsmiljø slik:

Helse, miljø og sikkerhet

Hafslund arbeider systematisk med helse, miljø og sikkerhet for å sikre at alle ansatte har et godt

arbeidsmiljø. Det gjennomføres årlig flere kartlegginger av medarbeidernes arbeidsforhold, og

resultatene følges opp med handlingsplaner i de enkelte selskaper. Konsernet gjennomfører også

HMS revisjoner av selskapene for å kontrollere at selskapene har et systematisk HMS-arbeid,

samt etterlever offentlige og bedriftsinterne krav. I 2011 ble det gjennomført HMS-revisjoner i

sju selskaper.

Hafslund undertegnet i 2011 en ny samarbeidsavtale om inkluderende arbeidsliv (IA). Hafslund

har vært IA-bedrift siden mars 2005, og IA er godt innarbeidet i konsernet.

Sykefraværet i konsernet var i 2011 på 4,35 prosent, som er på nivå med foregående år.

Korttidsfraværet opptil 16 dager var på 2,0 prosent, og langtidsfraværet var på 2,35 prosent.

Sykefraværet i de enkelte selskaper varierte fra en til åtte prosent. Hafslund har et nært

samarbeid med NAV og bedriftshelsetjenesten Hjelp 24 om å forebygge og redusere sykefravær.

I 2011 ble det registrert en personskade på egne ansatte, og denne skaden medførte 10 dagers

fravær. Hafslund har i 2011 hatt stort fokus på å øke innrapporteringen av uønskede hendelser,

og på denne måten få et bedre grunnlag for skadeforebyggende arbeid.

6.7 Likestilling

Kravene om at selskap skal opplyse om forhold knyttet til likestilling er hjemlet i rskl. § 3-3a tiende

ledd og er nærmere beskrevet i NRS 16 punkt 2.10. I henhold til kravene skal selskapene gi en

beskrivelse av:

• faktisk tilstand

• iverksatte og planlagte tiltak

Kravet omfatter både skal og bør bestemmelser. Alle selskap skal gi opplysninger om tilstanden og

likestillingstiltak. I tillegg foreligger en bør bestemmelse om at selskapet bør gi kjønnsdelt statistikk

på sentrale bestemmelser. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) håndhever rapporterings-

plikten. Dette innebærer at ombudet kan kontrollere at virksomheten faktisk har redegjort i henhold

til plikten, og selve innholdet i redegjørelsen. Manglende oppfølging av rapporteringsplikten vil

kunne møtes med pålegg fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda, og eventuelt tvangsmulkt.

LDO uttaler at omfanget av beskrivelsen skal tilpasses virksomhetens størrelse og annen

rapportering i årsrapporten. Da kravene i regnskapsloven er noe begrensede har ombudet utgitt


400

flere veiledninger til hvordan rapporteringen kan gjøres bedre. En av veiledningene er fra 2009 og

gjelder innspill til både likestillings- og diskrimineringsparagrafen i årsberetningen. Denne kan lastes

ned på følgende nettside: http://www.ldo.no/Global/Diverse%20PDF/Veileder_diskriminering_web.

pdf.

I denne veiledningen uttaler ombudet at ”rapporteringen forutsetter en systematisk beskrivelse

av likestillingsstatusen mellom kvinner og menn. Formålet er å avdekke utilsiktede og uønskede

forskjeller mellom kvinner og menn i virksomheten”.

Som et eksempel på hvordan et større børsnotert håndhever kravet kan vi se på et utdragavOrklasbeskrivelseiårsberetningenfor2011:

Orkla målsetter å øke andelen kvinner i ledende stillinger. Kvinneandelen blant konsernets

toppledere er stabil. Andelen kvinner blant konsernets 465 øverste ledere var i 2011 22 %.

Kvinneandelen for ledere totalt på alle nivåer i konsernets virksomheter var 25 %,på nivå med

i 2010. Eksempler på tiltak for å øke kvinneandelen er spesiell oppmerksomhet knyttet til

kvinnelige ledere i de årlige lederevalueringene, prioritet til lederutviklingskurs, krav om alltid

å identifisere en kvinnelig kandidat til lederstillinger, samt måling av utviklingen i kjønnsforde-

lingen.

Dersom selskaper ønsker å forbedre avsnittet om likestilling i årsberetningen, har ombudet i sin

veiledning gitt noen konkrete eksempler på informasjon som kan inntas. De uttaler at virksomheten

blant annet kan beskrive kjønnsfordelingen, gjerne prosentvis, på følgende områder:

• Lønns- og stillingsnivåer

• Heltids- og deltidsansatte

• Bruk av overtid og ubekvem arbeidstid

• Velferdspermisjoner, omsorgspermisjoner og sykefravær

• Bruk av tid og ressurser til kompetansehevende tiltak

6.8 Diskriminering

Bestemmelsen om diskriminering er hjemlet i rskl. § 3-3a ellevte ledd, NRS 16 punkt 2.10. I henhold

til kravene skal selskap med flere enn 50 ansatte redegjøre for planlagte og iverksatte tiltak for å

unngå diskriminering.

Bestemmelsen ble innført fra og med regnskapsåret 2009. LDO uttaler at det skal redegjøres for

”planlagte og gjennomførte tiltak som fremmer likestilling på de tre grunnlagene kjønn, etnisitet og

nedsatt funksjonsevne. Rapporteringen må gjenspeilevirksomhetens aktiviteter”.

401Ernst & Young


Som et eksempel på hvordan selskap kan løse kravene i bestemmelsen om diskriminering, kan vi vise til Norsk Hydro ASA:

Likestilling og mangfold

Hydro legger vekt på mangfold med tanke på nasjonalitet, kultur, kjønn og utdanningsbakgrunn,

både i rekruttering og når en setter sammen ledergrupper og andre arbeidsgrupper. Mens 84

prosent av toppledelsen er norske eller tyske, gjelder dette for kun 36 prosent av Hydros ansatte

totalt sett. Det er kvinner i alle ledergruppene på forretningsområdenivå, og de fleste kvinnelige

ledere som er utnevnt de siste årene er rekruttert internt. Vi tar sikte på å øke mangfoldet

ytterligere på alle nivåer. En planlegger å lansere et globalt program for bevisstgjøring på

mangfold i 2012.

Det jobbes kontinuerlig med å justere arbeidsforholdene slik at alle ansatte har like muligheter,

uavhengig av funksjonsevne.

Alle ansatte skal være sikret en samlet lønn som er rettferdig, konkurransedyktig og i samsvar

med god bransjestandard lokalt. Det skal kun legges relevante kvalifikasjoner som utdanning,

erfaring, resultater og andre faglige kriterier til grunn ved ansettelser eller ved opplæring,

godtgjørelse og forfremmelse.

I veiledningen som er nevnt under likestillingsavsnittet ligger det flere eksempler på forhold som kan

kommenteres. Dette gjelder både innen temaer som rekruttering, lønn, forfremmelse og utviklings-

muligheter samt beskyttelse mot trakassering og diskriminering.

6.9 Ytre miljø

Kravene om at selskapene skal gi opplysninger om påvirkning på det ytre miljø er hjemlet i rskl §

3-3a ellevte ledd samt NRS 16 punkt 2.10

I henhold til kravene er det obligatorisk for alle selskap å gi opplysninger om ytre miljø. Herunder

skal selskapene opplyse om:

• Ambisjoner og mål

• Type og mengde energi og råvarer som forbrukes, forurensning som slippes ut og avfall som

genereres

• Transport

• Aktiviteters ulykkesrisiko

• Eventuelle øvrige forhold ved virksomheten som gir miljøvirkninger


402

I tillegg foreligger utvidede krav for selskaper som tilvirker materielle produkter, jf. NRS 16 punkt

2.10. Informasjon om miljøvirkninger kan være av interesse blant annet for aksjeeiere, investorer,

myndigheter, ansatte og allmennheten. Formålet med de omfattende kravene er å påvirke

selskapene til å satse sterkere på beskyttelse av miljø og bevisstgjøre styrets og ledelsens ansvars-

bevissthet om miljøforhold.

Veidekkeharisinårsberetningfor2011uttaltsineambisjonerogmålrundtmiljøforhold på følgende måte:

Veidekkes miljøpolicy er en ambisjon om å være en ledende aktør i bransjen når det gjelder

reduksjon av klimagassutslipp og ivaretakelse av miljø. Policyen er integrert i alle virksom-

hetsområdenes strategiplaner. Det skal tas miljøhensyn i prosjektenes forskjellige faser – fra

planlegging, prosjektering og produksjon, via forvaltning, drift og vedlikehold, til riving, sortering

og gjenvinning. Det å ta hensyn til miljøet er innarbeidet i virksomhetsområdenes styrings-

systemer.

Cermaqskrevi2010følgendeomenergiforbruketisinårsberetning:

Gjennom rapporteringen til Carbon Disclosure. Project publiserer selskapet detaljert informasjon

om gruppens energiforbruk. Totalt forbruk i 2010 var 1 368 484 GJ (tilsvarende 380 134 444

Kwh), som er en økning på 9,4 prosent fra 2009 (1 251 123 GJ eller 347 534 167Kwh).

Fôrproduksjonen er det mest energikrevende forretningsområdet og står for 68 prosent av

totalt energiforbruk. Energiforbruket per tonn fôr produsert av EWOS ble i 2010 redusert

med 3,9 prosent sammenlignet med 2009, samtidig som økt totalproduksjonen av fôr økte

med 14,6 prosent. Energiforbruket per tonn produsert fisk gikk ned med 15 prosent. Av totalt

energiforbruk er elektrisk kraft det viktigste og utgjorde 39 prosent av totalt energiforbruk i

2010.

Mange selskap gir svært begrenset informasjon om miljøpåvirkning med begrunnelse av at de ikke

påvirker miljøet i vesentlig grad. Dette gjelder særlig selskap som ikke er produksjonsbedrifter.

Imidlertid vil vi påstå at ”alle” påvirker miljøet på en eller annen måte. Eksempelvis kan det nevnes

bruk av papir, reisevirksomhet og oppvarming av kontorbygg.

403Ernst & Young


Et eksempel på et selskap som ikke er produsent av materielle produkter men som likevel gir utfyllende opplysninger om miljøbelastning er Storebrand. Selskapet opplyserisinårsberetningfor2011følgende:

Miljø

Storebrand arbeider målrettet for å redusere forretningsdriftens belastning på miljøet, både

gjennom egen drift, investeringer, innkjøp og eiendomsforvaltning. Konsernet bidrar videre til en

positiv miljøpåvirkning ved å stille krav til de innstillingene som gjøres. Konsernets hovedkontor

på Lysaker er et bygg med høye krav til miljø, og vi arbeider kontinuerlig for å redusere energi-

forbruket i alle egenforvaltede eiendommer. Konsernet arbeider også med miljømerking av sine

eiendommer. Ved utgangen av 2011 var 60 prosent av de eiendommene Storebrand selv drifter

og forvalter sertifisert som Miljøfyrtårn. Alle er energimerket. Konsernet arbeider for å avskaffe

alle firmabiler både i Norge og Sverige og har både elbiler og sykler tilgjengelig for utlån. Miljø

veier tungt i alle våre innkjøp.

Selv om konsernet arbeider aktivt for å redusere utslipp, er det per i dag ikke mulig å redusere

CO2-utslippene til et nullnivå. For å kompensere for dette kjøper Storebrand FNsertifiserte

klimakvoter (CER, certified emissions reductions) som dekker utslipp fra flyreiser, energiforbruk

og firmabiler. Konsernet ble Norges første klimanøytrale finansaktør i 2008 og har siden vært

klimanøytral.

6.10 Resultatdisponering

Bestemmelsen om resultatdisponering er hjemlet i rskl. § 3-3a åttende ledd, NRS 16 punkt 2.9.

I henhold til kravene skal selskapet opplyse om disponering av årets resultat:

• Dersom ikke fremkommer av årsregnskapet

• Begrunnes i forhold til utbyttepolitikk, inntjeningsmål etc

• Sammenheng resultat og utbyttegrunnlag

• Opplysning om fri egenkapital

Etter innføringen av IFRS er vanlig praksis at foretakene opplyser om resultatdisponeringen i styrets

årsberetning. Resultatdisponering er ikke en del av oppstillingsplanen for resultatregnskapet etter

IFRS, jf.IAS 1.82.


404

Orkla har i sin årsberetning omtalt resultatdisponeringen som følger:

Disponering av årets resultat

Orkla ASA hadde i 2011 et underskudd på 3.050 mill. kroner. Styret foreslår følgende

disponering (mill. kroner):

Dekkes fra annen egenkapital -5600

Avsetning for utbytte 2.550

Sum -3.050

Dekkes fra annen egenkapital -5.600

Avsetning for utbytte 2.550

Sum -3.050

Fri egenkapital utgjorde ved årsskiftet 21.878 mill. kroner.

Styret foreslår at det for regnskapsåret 2011 utdeles et ordinært utbytte på 2,50 kroner pr.

aksje.

6.11 Andre opplysninger

Selskapet er i henhold til NRS 16 punkt 2.12 pliktig til å gi eventuell annen informasjon dersom

denne vil kunne påvirke verdien av foretaket eller av andre årsaker være relevant for brukerne.

Eksempler på slik informasjon kan være:

• Endring i aksjonærsammensetning

• Endringer i ledelse eller organisasjon

• Aksjonærpolitikk

• Endringer i foretakets vedtekter

• Erverv av egne aksjer

405Ernst & Young


BWG Homes hadde endring i aksjonærsammensetningen som følge av en rettet emisjoni2011ogopplysteblantannetomfølgendeiårsberetningen:

Aksjonærforhold

I den rettede emisjonen som ble gjennomført i februar 2012, ble det utstedt 34 782 608

aksjer. Bruttoprovenyet fra emisjonen utgjør NOK 400 millioner. I alt 48 aksjonærer tegnet seg

i emisjonen, og de store aksjonærene opprettholdt sine relative eierandeler. De største av disse

er OBOS, Lani Invest AS og Orkla. Etter emisjonen har konsernsjef Lars Nilsen en eierandel på

16,16 prosent. Den rettede emisjonen vil bli etterfulgt av en reparasjonsemisjon i april 2012 på

inntil 3 478 260 nye aksjer.

Rieber&Sønhaddeiløpetav2010enkelteendringeriorganisasjonenogledelsenogopplyser om dette:

Konsernet er i 2010 redusert fra ti til ni forretningsenheter med resultatansvar, etter frasalget

av King Oscar. Oppdelingen i enheter går delvis på tvers av geografiske områder. Organiseringen

skal bidra til å skape lønnsom vekst. Stabsfunksjoner på konsernnivå understøtter forretningsen-

hetene og skal bidra til å realisere uttak av synergier mellom disse.

Rieber & Søn Norge fikk med virkning fra 1. januar 2010 inkludert virksomhetene Denja og

Vossafår i organisasjonen. Disse rapporterte tidligere til Rieber & Søn Danmark.

Ingrid Tjøsvold ble i 2010 ansatt som ny direktør for Rieber & Søn Norge. Tidligere direktør for

den norske virksomheten, Jørgen Wiig, ble ny direktør for Rieber & Søn Food Service. Direktør

for Food Service, Birthe Drageset, gikk til stillingen som salgsdirektør i Rieber & Søn Norge.

Med virkning fra 1. februar 2011 er det besluttet nye rapporteringslinjer for to av forretnings-

enhetene. Direktør for Rieber & Søn Russland rapporterer til konsernsjef, mens direktør for

Rieber & Søn Sverige rapporterer til direktør for Rieber & Søn Danmark.

Som et eksempel på kjøp av egne aksjer opplyser Lerøy Seafood om følgende:

Fullmakt til erverv av egne aksjer

Styret fikk første gang ved ordinær generalforsamling 12.05.00 fullmakt til erverv av egne

aksjer. Fullmakten ble senest fornyet ved ordinær generalforsamling 25.05.11 og gjelder i 18

måneder fra vedtakelsestidspunktet. Fullmakten ble benyttet i 2011 ved erverv av 100.000 egne

aksjer. Fullmakten vil bli foreslått fornyet ved ordinær generalforsamling 23.05.12. Selskapet

eide 329.776 egne aksjer per 31.12.11.


406

6.12 Ytelser, lån og sikkerhetsstillelse til ledende ansatte

Bestemmelsen om ytelser, lån og sikkerhetsstillelse til ledende ansatte er hjemlet i NRS 16 punkt

2.11. Regnskapsloven stiller krav om å gi opplysninger om ytelser, lån og sikkerhetsstillelser

til ledende ansatte i note. Alternativt kan selskapene gi disse opplysningene i erklæringen om

fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte, jf. Allmennaksjeloven §6-16 a)

med krav til utarbeidelse av en slik erklæring. Dersom opplysningene kun gis i erklæringen, skal

den inngå i årsberetningen. I praksis velger de fleste børsnoterte selskapene å gi opplysninger om

ytelser, lån og sikkerhetsstillelser til ledende ansatte i note.

Eksempel på selskap som henviser til note er Orkla:

Styret har etablert et eget kompensasjonsutvalg som behandler alle vesentlige forhold knyttet

til lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte, før formell styrebehandling og beslutning. I

tråd med norsk aksjelovgivning har styret også utarbeidet en egen erklæring om lønn og annen

godtgjørelse til ledende ansatte, inntatt i note 6 i regnskapet for Orkla ASA, som vil bli lagt frem

og behandlet på ordinær generalforsamling i 2012. I samme note gis også en oversikt over

godtgjørelser og avtalefestede forhold.

7. Oppsummering

Forholdene i årsberetningen hvor vi mener selskapene har størst forbedringspotensiale og dermed bør være fokus for å heve kvaliteten i årsberetningen, er analyse og redegjørelse av årsregnskapet

og fremtidsutsikter. Dette er nok også de to avsnittene som er mest interessant for brukerne av

årsregnskapet. Rammeverket for ledelsens redegjørelse om årsregnskapet gir en god del punkter

til hva som er nyttig og relevant informasjon til brukerne. Vi oppsummerer her elementer som er

viktige å fange opp i ledelsens redegjørelse, og med eksempler på nyttig informasjon. Dette håper vi

kan være gode tips til å forbedre innholdet i årsberetningen.

407Ernst & Young


Elementer i ledelsens redegjørelse Informere, analysere og forklare følgende som utfyller elementene:

a) Virksomhetens art • beskrivelse av virksomheten

• markedet som selskapet opererer i

• selskapets markeds- og konkurransepo-

sisjon

• kjennetegn av det regulatoriske og makro-

økonomiske miljøet som påvirker selskapet

og markedet

• selskapets hovedprodukter, tjenester,

forretningsområder og distribusjonska-

naler

• selskapets struktur og verdiskapning

b) ledelsens mål og deres strategi for å nå disse

målene

• mål og strategier beskrives på en slik

måte at brukerne av årsregnskapet forstår

ledelsens prioriteringer, i tillegg hvilke

ressurser som må styres for å oppnå

resultater

• hvordan suksess måles, og i hvilken

periode målene skal oppnås

• betydelige endringer i selskapets mål og

strategier fra tidligere periode(r)


408

c) selskapets viktigste ressurser, risikoer og

relasjoner

• kritiske ressurser, risikoer og relasjoner

som ledelsen mener kan ha betydning

for selskapets verdi, og hvordan ledelsen

håndterer disse

• kritiske finansielle og ikke-finansielle

ressurser tilgjengelig for selskapet, og

hvordan disse er brukt for å nå ledelsens

uttalte mål for selskapet

• selskapets hovedrisikoer og endringer

i disse, sammen med ledelsens plan og

strategier for å håndtere og minimere

risikoene

• effektiviteten av selskapets ”risk

management” strategier

• selskapets vesentligste strategiske,

operasjonelle og finansielle risikoer, som

kan ha betydning for selskapets strategier

og verdiskapning

• betydningsfulle relasjoner som selskapet

har med aksjeeiere, hvordan disse

håndteres og hvordan disse mest

sannsynlig vil påvirke resultatet og verdi-

skapningen

d) resultatet av driften og fremtidsutsikter • selskapets finansielle og ikke-finansielle

resultater

• resultat og utvikling til selskapet i løpet av

perioden og dets posisjon på balansedagen

• innsikt i hovedtrender og faktorer som

påvirker selskapet

• selskapets resultat vurdert i forhold til

ledelsens mål, og hvordan strategiene har

bidratt til å nå målene

• betydelige endringer i selskapets

finansielle posisjon, likviditet og resultat

sammenlignet med tidligere periode(r).

• fremtidsutsiktene til selskapet, som kan

inkludere mål knyttet til finansielle eller

ikke-finansielle nøkkeltall. Ved kvantifiserte

mål bør ledelsen forklare risikoen og

forutsetningene knyttet til målene, slik at

brukerne kan bedømme sannsynligheten

for å nå målene

409Ernst & Young


e) Kritiske prestasjonsmål og indikatorer som

ledelsen bruker for å evaluere selskapets

resultat mot uttalte mål

• kvantifiserbare mål som reflekterer kritiske

suksessfaktorer for selskapet

• hvorfor resultater og indikatorer har

utviklet seg slik i perioden

• ledelsen styrer etter de prestasjonsmålene

og indikatorene som er viktigst for å forstå

selskapet

• sammenlignbarhet er viktig dersom presta-

sjonsmålene og indikatorene er akseptert

og brukt av flere i markedet eller generelt

• konsistent rapportering av prestasjonsmål

og indikatorer øker sammenlignbarheten

av ledelsens redegjørelse over tid

• ledelsen bør vurdere om prestasjonsmål

og indikatorer brukt i tidligere perioder

fremdeles er relevante

• dersom ledelsen forandrer prestasjons-

målene og indikatorene benyttet, bør

endringene identifiseres og forklares

• dersom informasjon fra årsregnskapet

er justert for å ta den med i ledelsens

redegjørelse, bør dette komme fram

Delårsrapportering (IAS 34)


412

Delårsrapportering (IAS 34)

Delårsrapporten er en svært viktig kommunikasjonskanal for børsnoterte selskaper. Den skal tilføre markedet oppdatert og tidsriktig informasjon gjennom året, både når det gjelder omsetning, inntjening, finansiell stilling og eventuelle hendelser/utviklings-trekk gjennom året. De primære brukerne av rapporten er aktørene i kapital-markedene som analytikere og investorer. Delårsrapportene benyttes blant annet til å vurdere og revurdere forventninger om fremtidig inntjening og gir oppdaterte forutsetninger som danner grunnlag for verdiestimater. I praksis har imidlertid delårs-rapportene for mange selskaper vist seg å være tidvis mangelfulle i forhold til kravene i IAS 34 Delårsrapportering. Et viktig premiss for delårsregnskapet er at dette skal gi løpende oppdatert informasjon basert på siste avlagte årsregnskap, og det bør derfor ses i sammenheng med årsregnskapet. Delårs- rapporten skal stå på egne ben i den forstand at regnskapsprinsipper, måling og presentasjon skal gjøres for den enkelte perioden på selvstendig grunnlag. Det vil for eksempel si at man ikke uten videre kan legge til grunn årets kostnader og dele på fire perioder, eller fordele en kostnadsavsetning som oppstår i ett kvartal utover kvartalene gjennom året. Det er også viktig at hyppigheten av rapportering ikke skal påvirke årsregnskapet. Standarden er videre tydelig på at et delårsregnskap er en del av et årsregnskap, og ikke fullt ut et selvstendig regnskap. Dette innebærer at man ikke skal gjenta informasjon gitt i årsrapporten. Man trenger eksempelvis ikke å gjengi regnskapsprinsippene, med mindre det har vært endringer eller det er spesielle forhold som gjelder delårsregnskapet.


• Formålet med delårsrapporteringen

• Hvem som omfattes av IAS 34 og hvor ofte og til hvilke frister rapporteringen skjer

• Innholdskravene i IAS 34, herunder:

• Regnskapsprinsipper

• Oppstillingsplaner

• Vesentlighet

• Problemstillinger knyttet til innregning og måling


• Anbefalinger/forbedringspunkter

413Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Delårsrapportering (IAS 34)

1. Formålet med IAS 34 Delårsrapportering

Selskaper som plikter å anvende IFRS, og som er pålagt eller frivillig velger å rapportere delårsregn-

skaper, skal utarbeide delårsrapporten i tråd med IAS 34 Delårsrapportering. Standarden ble utgitt

første gang i 1998, men det er gjort enkelte endringer i standarden siden den ble vedtatt. De siste

endringene gjelder enkelte notekrav med virkning fra og med regnskapsåret 2011. Formålet med

standarden er å presentere minstekravene til innholdet i delårsrapportene, samt angi innregnings-

og målingsprinsippene for et fullstendig eller sammendratt finansregnskap. Delårsrapportene

utarbeides særlig av hensyn til aktørene i kapitalmarkedene som trenger løpende informasjon om

finansielle resultater. Disse benytter delårsrapportene blant annet for å forstå selskapets evne til å

skape fortjeneste og generere kontantstrømmer.

2. Hvem, hvor ofte og frister

IAS 34 gir ingen føringer på hvilke selskap, hvor ofte og til hvilke frister det skal utarbeides

delårsrapporter. I IAS 34.1 presiseres det at standarden kun får anvendelse dersom et selskap er

pålagt eller velger å offentliggjøre en delårsrapport i samsvar med standarden. De enkelte lands

myndigheter regulerer dette, og i Norge reguleres dette i Verdipapirhandelloven med forskrifter

samt forskrifter til regnskapsloven.

Lovhjemmel Perioder Frist

Selskaper med noterte

egenkapitalinstrumenter

Verdipapirforskriften § 5-5 Kvartalsvis 2 måneder

Selskaper med noterte

gjeldsinstrumenter

Verdipapirhandelloven § 5-6 Halvårlig 2 måneder

Banker med noterte

egenkapitalinstrumenter

Forskrift om årsregnskap m.m. for

banker, finansieringsforetak og

morselskap for slike §§ 9-1, 9-4

Kvartalsvis 45 dager*

Banker med noterte

gjeldsinstrumenter

Forskrift om årsregnskap m.m. for

banker, finansieringsforetak og

morselskap for slike §§ 9-1, 9-4


Forsikringsselskaper Forskrift om årsregnskap m.m. for

forsikringsselskaper §§ 6-1, 6-4


Øvrige IFRS rapporterende

selskaper

Ingen krav om å utarbeide

delårsrapporter etter IAS 34.*

* Dersom et selskap velger å utarbeide delårsregnskap i henhold til IFRS må det angis at denne

er avlagt etter IAS 34, og samtlige krav i standarden må da oppfylles på samme måte som om

selskapet var pålagt å bruke IAS 34.


414

For børsnoterte selskaper skal kvartalsrapportene offentliggjøres så raskt som mulig etter periodens

slutt og senest to måneder etter periodeslutt. Finanstilsynet har adgang til å ilegge overtredelses-

gebyr dersom fristen ikke overholdes. I ytterste konsekvens har tilsynet anledning til å suspendere

finansielle instrumenter fra notering dersom rapporteringen skjer for sent.

3. Innholdet i en delårsrapport etter IAS 34

3.1 Generelt

Utarbeidelsen av delårsrapporter bygger på en forutsetning om at brukerne har tilgang til

selskapets årsregnskap. Delårsrapporten skal fokusere på nye aktiviteter, nye hendelser og nye

omstendigheter, herunder vesentlige endringer i estimater, endringer i forventninger mv. og skal

ikke gjenta forhold som er presentert og omtalt i årsrapporten. Selskapet kan pålegges eller velge å

gi mindre omfattende informasjon i delårsrapporten enn i årsrapporteringen. Det er verdt å merke

seg at delårsrapportene normalt ikke er underlagt revisjonsplikt.

3.2 Regnskapsprinsipper

Delårsrapporten skal i utgangspunktet anvende de samme regnskapsprinsipper som er anvendt i

årsregnskapet, og det er eksplisitt gitt i standarden, jf. IAS 34.16A, at selskapet må opplyse om

dette. Informasjonen om regnskapsprinsippene benyttet i delårsrapporten kan begrenses til å

bekrefte at de samme prinsipper som i siste årsregnskap er benyttet.

Nye standarder innføres ofte med virkning fra og med 01.01. i regnskapsåret, og i mange tilfeller

medfører dette at det er i et delårsregnskap man først anvender de nye prinsippene. I slike tilfeller

må det gis en utførlig beskrivelse av endringene, de nye prinsippene og effekter på regnskapet.

415Ernst & Young


Hafslund skriver følgende i sin prinsippnotetekst for andre kvartal 2011:

1) Rammeverk og vesentlige regnskapsprinsipper

Konsernregnskapet for 2. kvartal og 1. halvår 2011, avsluttet per 30. juni 2011, er utarbeidet

etter regnskapsprinsippene i IFRS (International Financial Reporting Standard som fastsatt av

EU) og består av Hafslund ASA og dets tilknyttede selskaper og datterselskaper. Halvårsrap-

porten er ikke revidert. Delårsregnskapene avlegges i henhold til IAS 34 Interim Financial

Reporting.

Delårsregnskapene gir ikke informasjon i samme omfang som et årsregnskap, og må derfor ses i

sammenheng med konsernets årsregnskap for 2010. Anvendte regnskapsprinsipper i delårsrap-

porteringen er de samme som er beskrevet i note 2 i konsernets årsregnskap for 2010.

Hydro har endret regnskapsprinsipp for derivater fra og med 1.1.2011 og skrev følgende i delårs-

rapporten for 1. kvartal 2011:

Hydro has elected to change the accounting policy for valuation of its embedded derivatives

as of 1 January 2011. All embedded derivatives are now calculated on the basis of committed

volumes for liability positions rather than estimated volumes. To reflect this change, equity as

of 1 January 2011 was increased by 197 million kroner. The change is reflected in the restated

balance sheet for 2010. The income statement effects for 2010 would have been immaterial,

therefore the income statement for 2010 has not been restated.

3.3 Oppstillingsplaner

Delårsrapporten skal ha tilsvarende oppstillinger som i årsregnskapet. For eksempel har

selskapene to valgmuligheter for oppstilling av totalresultatet, enten som én eller to oppstillinger

i årsregnskapet. Løsningen som velges i delårsrapporten må være den samme som er valgt i

årsrapporten.

Oppstillingsplanene kan være ”fullstendige” eller ”sammendratte”. Fullstendige oppstillingsplaner

inneholder alle linjer inkludert i årsrapporten, mens en sammendratt oppstillingsplan er mindre

detaljert. Denne må likevel inneholde alle overskrifter, samt del- og hovedsummer som inngår

årsregnskapet. Detaljeringsgraden i linjeinndelingen må vurderes ut fra behovet til leserne av

regnskapet, og kan variere fra selskap til selskap. Det er ingen klare bestemmelser i lovverket

knyttet til dette. I forbindelse med gjennomgang av delårsrapporter for 2008 har Finanstilsynet

imidlertid presisert at det ikke er tilstrekkelig å vise en sammendratt oppstilling av kontantstrømmer

som tre hovedlinjer; kontantstrømmer fra drifts-, investerings-, og finansieringsaktiviteter.


416

Schibsted gir sammendratte oppstillingsplaner i sine delårsrapporter. I årsrapporten for 2010 ble

følgende balanseoppstilling presentert;

417Ernst & Young


Til sammenligning presenteres følgende sammendratte balanse i delårsrapporten for 2. kvartal

2011:

Det skal gis tall for følgende perioder i de ulike oppstillingsplanene, jf. IAS 34.20, IAS 34.A2

For inneværende periode (isolert) Hittil i år

Balanse pr utgangen av perioden

Balanse utgangen av forrige år

Året Fjoråret Året Fjoråret

Resultat (resultatregnskap og totalresultat)

X X X X - -

Balanse - - X X

Egenkapitaloppstilling - X - - -

Kontantstrøm - X - - -


418

For et selskap som skal rapportere for 2. kvartal 2012 skal følgende vises:

• Resultat for periodene: 2. kvartal 2012, første halvår 2012, 2. kvartal 2011 og første halvår

2011

• Balanse per 30.6.12 og 31.12.11

• Egenkapitaloppstilling per 30.6.12 og 30.6.11

• Kontantstrømoppstilling per 30.6.12 og 30.6.11

I praksis viser mange selskap tallene for flere perioder enn de ovennevnte minstekravene.

Eksempelvis viser Schibsted i delårsrapporten fra 2. kvartal 2011 i tillegg følgende:

• Resultat for hele året 2011

• Balanse per 30.6.2011

• Egenkapitaloppstilling per 31.12.2011

• Kontantstrømoppstilling for hele året 2011

Dersom et selskap har store sesongvariasjoner kan det være nødvendig å oppgi tilleggsinformasjon i

delårsrapporteringen. For slike selskaper oppfordres det i standarden, jf. IAS 34.21, til å vise tall for

de siste tolv måneder rullerende, sammenlignet med tilsvarende tolv måneders periode året før.

Et eksempel på et børsnotert selskap med betydelige sesongvariasjoner er Veidekke. Selskapet

opplyser om følgende i delårsrapporten for 2. kvartal 2011:

5. Virksomhet med vesentlige sesongsvingninger Konsernets asfalt- og råvarevirksomhet er ut fra klimatiske forhold utsatt for sesongsvingninger. Produksjon skjer i all vesentlighet i månedene april til oktober, og virksomhetens omsetning kommer følgelig i disse månedene. Kostnadene knyttet til drift og vedlikehold av produksjonsapparatet samt avskrivninger påløper imidlertid over hele året. Som følge av dette vil det normalt være vesentlige svingninger i kvartalsregnskapene for Veidekke Industri, og i kvartalsrapportene for første, annet og tredje kvartal rapporteres derfor også resultat for en rullerende tolvmåneders periode for konsernet og Veidekke Industri.

419Ernst & Young


3.4 Vesentlighet

Overordnet mål med delårsrapporten er å gi brukerne all relevant informasjon som er nødvendig

for å forstå selskapets resultater og finansielle stilling i den aktuelle perioden. Utelatelser eller

feilaktige opplysninger om poster anses vesentlige dersom ”de hver for seg eller samlet kan påvirke

beslutninger som tas av brukere på grunnlag av finansregnskapet”, jf. IAS 1.7. Selskapet må derfor

vurdere om utelatelse av informasjon kan medføre at delårsrapporten gir misvisende informasjon.

Det er verdt å merke seg at det skal gis børsmelding ved vesentlige hendelser som er egnet til å

påvirke aksjekursen. Informasjon gitt i børsmeldingene er naturlig å ta med i delårsrapportene. At

informasjonen er gitt i børsmelding er ikke tilstrekkelig dersom denne er vesentlig for delårsregn-

skapet. Slike forhold må også omtales i delårsregnskapet.

Generelt bør informasjon om følgende inntas i delårsrapporten for å hjelpe brukerne med å forstå

vesentlige forhold om selskapet:

• Generelt om virksomheten

• Resultatene i perioden

• Finansiell stilling

• Kontantstrømmer

• Risikoeksponering

• Verdidriverne og hvordan de utvikles

• Skjønnsmessige vurderinger gjort av ledelsen ved regnskapsavleggelsen

Vesentligheten skal vurderes med tanke på det enkelte delårsregnskap og ikke ut fra årsregnskapet.

Dette kan medføre behov for å opplyse om forhold i delårsregnskapet, som vurderes uvesentlig i

årsregnskapet. Slike forhold kan eksempelvis være spesielle engangstransaksjoner, nedskrivninger

eller lignende. Kommer resultatene ujevnt gjennom året vil vesentlighetsnivået endres fra kvartal til

kvartal, og kan for eksempel medføre at man regnskapsfører tapsavsetninger eller nedskrivninger

som ikke er regnskapsført i årsregnskapet.

Et viktig moment å merke seg er at man etter IFRS opererer med et generelt vesentlighetsbegrep

som ikke må sammenblandes med revisors vesentlighetsgrenser. Selskapet må på selvstendig

grunnlag vurdere hva som er vesentlig og ikke vesentlig i delårsregnskapet.


420

3.5 Problemstillinger knyttet til måling av utvalgte poster

Hovedregelen er at delårsrapporten skal utarbeides etter samme regnskapsprinsipper som benyttes i årsregnskapet, herunder at tilsvarende målingsregler benyttes. Måling skal foretas

på et år-til-dato-grunnlag for å unngå at målingen av årsresultatet påvirkes. Et grunnleggende

prinsipp er at årsresultatet ikke skal påvirkes av hvor mange ganger i løpet av året målingene

foretas. På den annen side har IFRIC 10 klargjort at for eksempel nedskrivninger gjennomført

i et delårsregnskap ikke kan ses bort fra når man skal avlegge årsregnskapet. Nedskrivninger

av varelager eller anleggsmidler gjennomført i et delårsregnskap, kan for eksempel reverseres

i et senere delårsregnskap og dermed nulles ut i årsregnskapet. I slike tilfeller vises ikke dette i

årsregnskapet som nedskrivning og senere reversering. Det gis med andre ord ingen presentasjon

av transaksjonene. Er det derimot foretatt nedskrivning av goodwill i et delårsregnskap, kan ikke

disse reverseres på et senere tidspunkt. Dette innebærer at nedskrivningen også må resultatføres

i årsregnskapet selv om grunnlaget for denne skulle være borte ved utgangen av året. Tilsvarende

gjelder for nedskrivninger av aksjeinvesteringer eller finansielle eiendeler målt til kost.

Det er vanlig å møte en del praktiske problemstillinger ved måling av utvalgte poster i forbindelse

med delårsrapporteringen. Vi vil i det følgende gi eksempler på problemstillinger regnskapsprodu-

sentene bør være oppmerksomme på, samt gi eksempler på og forslag til hvordan disse kan løses.

Problemstillingene gjelder særlig hvorvidt en skal ta hensyn til forventede hendelser/resultater for

året som helhet eller kun for den enkelte periode.

3.5.1 Inntekter

Inntektsføring i en delårsperiode skal baseres på faktiske opptjente inntekter i perioden, basert på

gjeldende prinsipper for ulike inntektstyper. For eksempel kan ikke inntekter på et prosjekt estimeres

for året under ett, og deretter fordeledeles på fire perioder. Om man driver med salg av produkter

eller tjenester, skal faktisk salg i perioden resultatføres. Tilsvarende gjelder for anleggskontrakter. I

slike tilfeller må inntektsføringen baseres på en faktisk beregnet fremdrift i det enkelte prosjekt.

3.5.2 Periodisering av skatt

Skattekostnaden beregnes på årlig basis etter gjeldende skatteregler ved årsslutt. For eksempel

innebærer dette at det gis skattemessig fradrag for avskrivning på årlig basis basert på

anleggsmidlene som eies pr 31.12.

I delårsregnskapet må det beregnes en skattekostnad for perioden. For mange selskaper kan

periodisering av skatt i delårsregnskapet skape enkelte utfordringer. Problemstillingen er særskilt

omhandlet i IAS 34. B12-B20. Standarden gir ingen føringer på hvordan skattekostnaden skal

spesifiseres i balansen, men generelt skilles det mellom betalbar skatt, utsatt skatt og utsatt

skattefordel. Hvorvidt dette fremkommer i delårsregnskapet vil avhenge av graden av spesifikasjon

i regnskapet. Skattekostnaden består av årets betalbare skatt og endring i utsatt skatt. Dersom

selskapet presenterer en sammendratt oppstilling vil ofte ikke fordelingen vises. I tilfeller der

421Ernst & Young


selskaper viser fordelingen kan det være en akseptabel løsning å innregne skattekostnaden mot

betalbar skatt i balansen. Utsatt skatt blir således stående uendret frem til en fullstendig skatte-

beregning foretas ved årsslutt. Denne løsningen forutsetter at det ikke har vært vesentlige

endringer i eiendeler eller gjeldsposter med innvirkning på utsatt skatt. Ved vesentlige endringer

bør selskapet foreta en mer nøyaktig beregning for å finne en hensiktsmessig fordeling. Detaljnivået

må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Standarden presiserer at skattekostnaden skal innregnes i hver delårsperiode basert på beste

estimat for den veide gjennomsnittlige effektive skattesatsen som forventes for hele regnskapsåret.

Dette henger sammen med det overordnede prinsippet om at innregnings- og målingskriterier er

like for delårsrapportering og årsrapportering. Skattekostnaden for delårsperioden estimeres ved

å multiplisere resultat før skatt for delårsperioden med den forventede veide gjennomsnittlige

effektive skattesatsen ved årsslutt.

Følgende eksempel kan illustrere hvordan kostnaden estimeres for en delårsperiode:

Et selskap har et resultat før skatt i første kvartal på 15 000, men forventer å gå med underskudd

på 5 000 hvert av de tre påfølgende kvartaler slik at resultatet for året blir null. Selskapet forventer

en effektiv skattesats for året som helhet på 30 prosent. Følgende skal rapporteres som kostnad ved

skatt det enkelte kvartal:

Q1 Q2 Q3 Q4 Året

Kostnad ved skatt 4 500 -1 500 -1 500 -1 500 0

Det er altså ikke anledning til å estimere årets skattekostnad og dividere denne på fire. I så fall ville

skattekostnad vært lik 0 i hvert kvartal.


422

For selskaper med virksomhet i flere land eller virksomhetsområder med ulike skattesatser må det

estimeres en forventet årlig effektiv skattesats for hvert område.

Følgende eksempel kan illustrere dette:

En virksomhet opererer i tre land, hver med ulik forventet årlig effektiv skattesats.

Land A Land B Land C Total

Forventet årlig effektiv skattesats

25 % 40 % 20 % 28,7 %

Forventet resultat før skatt for året

300 000 250 000 200 000 750 000

Forventet kostnad ved skatt for året

75 000 100 000 40 000 215 000

Resultat før skatt per 30.6 140 000 80 000 150 000 370 000

Kostnad ved skatt per 30.6 35 000 32 000 30 000 97 000

Effektiv skattesats 25 % 40 % 20 % 26,2 %

Effektiv skattesats lagt til grunn her er 26,2 %, og ikke 28,3 % slik den ville vært dersom hvert enkelt

lands skattesats ble vektet like mye.

3.5.3 Pensjoner

For selskaper med ytelsesbasert pensjonsordning er det vanlig praksis å hente inn aktuarberegning

kun en gang årlig, oftest i nærheten av årsslutt. Det foreligger ingen krav om å hente inn oppdatert

aktuarberegning ved hvert kvartal. Dette kan medføre problemstillinger rundt estimering av

pensjonskostnad og pensjonsforpliktelse ved delårsrapporteringen for første til tredje kvartal.

I praksis er det vanlig å ta utgangspunkt i fjorårets aktuarberegning for å estimere periodens

pensjonskostnad og forpliktelse. I fjorårets aktuarberegning er pensjonskostnaden for det

påfølgende året estimert. Pensjonskostnaden beregnes med utgangspunkt i forutsetninger lagt til

grunn på begynnelsen av året, jf. IAS 19 Ytelser til ansatte punkt 82 og 86. Kostnaden for 2012

skal således beregnes med utgangspunkt i forutsetningene per 1.1.2012, og disse forutsetningene

fremkommer i aktuarberegningen for 2011. En kan derfor benytte årets forventede pensjons-

kostnad slik den fremkommer i fjorårets aktuarberegning og dividere denne på fire. Netto pensjons-

forpliktelse estimeres ved å ta utgangspunkt i fjorårets pensjonsforpliktelse, og justere for pensjons-

kostnaden samt inn- og utbetalinger i perioden.

Denne løsningen forutsetter imidlertid at det ikke har vært større endringer i løpet av året. I tilfeller

der selskapet har hatt en markant økning eller nedgang av antall ansatte eller en betydelig økning

i lønnsnivå i løpet av perioden, vil det være behov for å foreta en endring av estimatet fra fjorårets

423Ernst & Young


beregning. Eksempelvis kan et selskap ha økt arbeidsstokken med ti prosent i løpet av perioden. Her

kan det være nødvendig å gjøre en vurdering av om estimert pensjonskostnad og nettoforpliktelsen

bør oppjusteres med ti prosent. Dersom endringen er vesentlig for regnskapet, og virkningen anses

vanskelig å estimere på egenhånd, bør en oppdatert aktuarberegning innhentes.

Enkelte selskaper har valgt et prinsipp som innebærer at estimatavvikene løpende innregnes i total-

resultatet . I slike tilfeller kan det tenkes at terskelen for å innhente ny aktuarberegning i forbindelse

med kvartalsregnskapene er lavere, siden estimatavvikene løpende innregnes. Forholdet er ikke

direkte regulert i IAS 34, og skjønn må utøves blant annet med tanke på vesentlighet.

For eksempel skriver Aker ASA følgende i sin prinsippnote om skatt og pensjoner i delårsrap-

porten for andre kvartal 2011:

5. Pensjon, skatt og andre vesentlige estimater Beregning av pensjonskostnader og pensjonsforpliktelser er gjort årlig av aktuar. I delårsrap-portering er pensjonskostnader og forpliktelser basert på prognose fra aktuar. Skattekostnad er beregnet i hver delårsperiode basert på en forventet årlig skattekostnad.

3.5.4 Avsetninger

Ved avleggelsen av et delårsregnskap må selskapet ta stilling til hvorvidt selskapet har en reell

forpliktelse ved utgangen av delårsperioden basert på samme vurderinger som i årsregnskapet.

En forpliktelse defineres i IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler

punkt 10 som ”en eksisterende plikt for foretaket som oppstår av tidligere hendelser, og oppgjør

av disse forventes å føre til en strøm av ressurser ut fra foretaket som omfatter økonomiske

fordeler”. Tilsvarende kriterier benyttet ved årsslutt skal benyttes i delårsperioder for å vurdere om

selskapet har en forpliktelse. Utjevning av kostnader over året (”smoothing”) er således ikke tillatt.

Avsetningen må kunne forsvares og selskapet må ha en forpliktelse ved utgangen av den enkelte

delårsperiode. Det er anledning til å sette av for kostnader som forventes å inntreffe i senere

kvartaler. Eksempler på slike kostnader er vedlikehold eller større markedsføringskampanjer ved

slutten av året. Det er kun anledning til å sette av for slike kostnader i løpet av året dersom det har

skjedd spesifikke hendelser som innebærer at selskapet har en faktisk forpliktelse ved utgangen

av delårsperioden. Avsetninger i regnskapet utløst av enkelthendelser, for eksempel ved at et

selskap beslutter et restruktureringsprogram eller selskapet blir saksøkt, må gjøres i den perioden

hendelsen inntreffer. Dette innebærer at også kostnaden for dette tas i den aktuelle delårsperioden.


424

3.5.5 Nedskrivning anleggsmidler inkludert goodwill

IAS 38 Immaterielle eiendeler krever at det skal foretas nedskrivning dersom gjenvinnbart beløp

er lavere enn balanseført verdi. For innregnet goodwill samt immaterielle eiendeler med ubestemt

utnyttbar levetid er det krav om at det foretas en årlig test for verdifall. For øvrige immaterielle

eiendeler er det kun krav om å foreta test av verdifall dersom det foreligger indikasjoner på et

nedskrivningsbehov. Under IAS 34 er det kun krav om at selskapet ved hver delårsperiode vurderer

hvorvidt det foreligger indikasjoner på nedskrivningsbehov. Det er således ikke krav om å foreta en

fullstendig test av verdifall ved hvert kvartal med mindre det foreligger indikasjoner på nedskriv-

ningsbehov. En problemstilling oppstår dersom et selskap foretar nedskrivning i en delårsperiode,

for eksempel i 1. kvartal, mens indikasjonene på verdifall ikke lenger er til stede i 3. kvartal.

Spørsmålet er hvorvidt selskapet har anledning til å reversere nedskrivningen i delårsrapporten

for tredje kvartal. IFRIC 10 omhandler problemstillingen og konkluderer med at selskapet ikke kan

reversere et tap ved verdifall innregnet i en tidligere delårsperiode når det gjelder goodwill. Dette

gjelder selv om nedskrivningen ikke ville blitt innregnet, evt innregnet med et lavere beløp, dersom

nedskrivningsvurderingen kun ble foretatt ved årsslutt.

I en undersøkelse utført av Ernst & Young har vi sett på i hvilken periode nedskrivninger av goodwill

foretas. Av totalt 65 børsnoterte selskaper med goodwill innregnet i balansen per 31.12.2010

hadde 14 av disse foretatt nedskrivning av goodwill i løpet av 2010. Figuren under viser i hvilket

kvartal nedskrivningen ble gjennomført i regnskapet.

Ut fra tabellen ser vi at nesten halvparten av antall nedskrivninger ble foretatt i fjerde kvartal. Dette

henger sammen med at de fleste selskapene foretar en detaljert test av verdifall først ved årsslutt.

Omtrent like mange nedskrivninger foretas i andre som i tredje kvartal. Det er rimelig å anta at det

gjennomføres en noe grundigere vurdering i halvårsrapporteringen. I første kvartal gjøres det i liten

grad nedskrivninger. Dette henger trolig sammen med at delårsrapporten for første kvartal utstedes

kort tid etter at årsrapporteringen er utført.

30,0 %

25,0 %

20,0 %

15,0 %

10,0 %

50,00 %

45,0 %

40,0 %

35,0 %

5,0 %

0,0 %

1. kvartal 2. kvartal 3. kvartal 4. kvartal

Prosentvis fordelingnedskrivning av goodwill 2010

425Ernst & Young


I flere av kvartalsrapportene var det vanskelig å finne opplysninger om nedskrivning av goodwill.

Opplysninger om nedskrivninger i perioden er et obligatorisk notekrav i delårsrapportene dersom

disse er vesentlige, jf. IAS 34.15B. Normalt vil nedskrivninger i perioden være viktig informasjon

som bør fremgå av delårsrapporten. I enkelte tilfeller kan dette representere vesentlig informasjon

selv om beløpene som nedskrives isolert sett ikke er vesentlige. Vi anbefaler at det tydelig

forekommer i kvartalsrapportene hvilke nedskrivninger som er foretatt i perioden og hvilke

eiendeler eller virksomheter disse gjelder.

3.5.6 Bonuser til ansatte og kunder/leverandører

Flere selskaper gir bonus til for eksempel ansatte basert på årsresultat. I tillegg kan det foreligge

bonus- eller rabattavtaler med kunder eller leverandører som eksempelvis er basert på årets salg.

For at et selskap skal kunne avsette for bonus ved delårsrapporteringene er det avgjørende at:

i) selskapet faktisk har en juridisk eller selvpålagt forpliktelse til å betale bonusen som et

resultat av tidligere hendelser, samt at

ii) det er mulig å gjøre et rimelig estimat på forpliktelsen

Dette innebærer at selskapet med stor sannsynlighet forventer at eventuell terskel til grunn for

bonusbetalingen vil overskrides.

Det foreligger ulike alternativer til hvordan forpliktelsen skal periodiseres i løpet av året. Periodise-

ringen er avhengig av hvordan bonusavtalene er utformet. Her foreligger to alternativer. For det

første kan selskapet periodisere ¼ av forventet forpliktelse ved årsslutt hvert kvartal. Alternativt

kan en regne ut forventet bonussats og multiplisere denne med kvartalsresultatet.

Følgende eksempel illustrerer problemstillingen:

Et selskap har følgende bonusordning for sine ansatte:

Dersom årsresultatet blir MNOK 100 eller bedre vil 5 % av overskytende resultat betales som bonus,

opp til maksimalt MNOK 5. Per 30.6.2012 er resultatet MNOK 70, mens resultatet på årsbasis

forventes å bli MNOK 160.

Forventet årlig bonus er dermed: MNOK 60 (160-100) * 5 % = MNOK 3.

To akseptable løsninger foreligger:

a) Estimatet utgjør forventet årlig bonus justert for periodens andel:

(MNOK 70/MNOK 160) * [5 % (MNOK 160-MNOK 100)] => MNOK 1,3

b) Estimatet utgjør forventet årlig bonus dividert på tid som er påløpt:

2/4 * [5 % (MNOK 160-MNOK 100)] => MNOK 1,5


426

Det er ikke anledning til å unnlate innregning, gitt at man forventer et årsresultat på MNOK100 eller

høyere. Det er heller ikke en akseptabel løsning å ta utgangspunkt i et forventet årsresultat på MNOK

140 (70 *2).

Tilsvarende resonnement benyttes for volumbonuser til kunder eller leverandører, jf. IAS 34.B7 og

34.B23. I en del tilfeller yter selskapet bonus til kunder dersom selskapet oppnår en gitt omsetning.

Det er mulig å gjøre avsetninger for dette gjennom året, men det kreves at selskapet forventer at

salgsnivået nås. I henhold til standarden skal det avsettes for forventet bonussats multiplisert med

salget så langt i perioden. Det er ikke anledning til å avsette for ¼ av total forventet bonus.

Det er også verdt å merke seg at det normalt ikke vil være anledning til å avsette for diskresjonære

bonuser i delårsregnskapet. Slike bonuser bestemmes først ved årsslutt basert på skjønn, og det

ligger ikke faste målbare kriterier til grunn for vurderingene. I tilfeller hvor diskresjonær bonus

er basert på en langvarig tradisjon, eller selskapets ledelse klart kommuniserer til sine ansatte på

en slik måte at de har en saklig og velbegrunnet forventning om en bonus, kan selskapet ha en

selvpålagt eller underforstått forpliktelse (”constructive obligation”) som må innregnes i balansen.

Dette gjelder for eksempel selskaper hvor det er tradisjon for at deler av overskuddet fordeles

mellom de ansatte i form av en bonus. I slike tilfeller kan det foreligge en forpliktelse, selv om

beløpet som skal deles ut er uavklart og fordelingen mellom de ansatte er diskresjonær.

Eksempel på et selskap med et stort omfang av diskresjonære bonuser er ABG Sundal Collier. De

skriver følgende i noten om lønn til ledende ansatte i årsrapporten for 2010:

Styrets erklæring om fastsettelse av ytelser til selskapets ledergruppe, Executive Committee Styret vil fremlegge særskilt erklæring om fastsettelse av ytelser til selskapets ledergruppe i henhold til Almennaksjeloven § 6-16a. Følgende retningslinjer for fastsettelse av ytelsene vil bli forelagt generalforsamlingen i april. Disse retningslinjene er fulgt ved bonusallokeringen for 2010 og er gjeldende også for regnskapsåret 2011 og deretter. Alle partnere og ansatte i konsernet deltar i det konsernomfattende bonus/ resultatandel programmet. Den del av finansmarkedet hvor konsernet har sin virksomhet karakteriseres av sterk konkurranse om de best kvalifiserte medarbeiderne og en konkurransedyktig modell for avlønning er dermed av meget stor betydning for å kunne tiltrekke seg og beholde dyktige medarbeidere. Modellen for beregning av godtgjørelse til ledergruppen baseres på de samme prinsipper som modellen for godtgjørelse til øvrige partnere i konsernet. Kompensasjon til partnere og ansatte består av fastlønn/ resultatandel og en variabel diskresjonær bonus/ resultatandel. Bonus/ resultatandel beløpet avhenger av en kombinasjon av selskapets resultater og individuell innsats. Det totale bonus/ resultatandel beløp utgjør 48 % (50 % i 2009) av resultatet før bonus/ resultatandel fratrukket en beregnet avkastning på egenkapitalen. Prinsippene for fordelingen av bonusen/ resultatandelen gjøres av styret etter anbefaling fra kompensasjonskomitéen. Kompensasjonskomitéen fastsetter, og styret godkjenner, bonus for den enkelte partner og ansatt. Administrerende direktør godkjenner bonus/ resultatandeler til de enkelte medlemmer av ledergruppen etter rådføring med kompensasjonskomitéen. Godtgjørelse

427Ernst & Young


til administrerende direktør godkjennes av styret etter anbefaling fra Kompensasjonskomitéen. Administrerende direktør og medlemmene av ledergruppen deltar, etter samme vilkår som andre partnere og ansatte, i selskapets pensjonsordninger.

Selv om selskapet har en diskresjonær bonusordning anser de at dette utgjør en selvpålagt

forpliktelse og selskapet gjør derfor avsetninger for bonus løpende gjennom året.

3.5.7 Avskrivninger

Avskrivninger i delårsperioden beregnes på grunnlag av de anleggsmidler som eies i delårsperioden.

Det skal ikke tas hensyn til forventede tilganger og avganger i senere kvartal, kun tilganger og

avganger inntruffet i perioden fra årsslutt til avslutningen av delårsperioden. Dette innebærer at

selskapene må gjøre en faktisk beregning av avskrivninger, samt gevinster og tap ved avhendelse

av anleggsmidler i perioden. Det er ikke anledning til å estimere årets avskrivninger og fordele disse

over fire kvartaler.

3.5.8 Varelager

I utgangspunktet skal samme prinsipper benyttes i delårsrapporteringen som ved årsslutt. IAS 2

Beholdninger beskriver prinsippene for innregning og måling av varelager. Varelager kan skape

utfordringer ved periodeslutt da selskapene må gjøre vurderinger knyttet til både mengde og

varekost, samt ukurans. Det kan være krevende å foreta en fullstendig vurdering hvert kvartal,

spesielt i vurderingen av eventuell ukurans og justering av varekost. I standarden (IAS 34.B25-B28)

er det gitt enkelte retningslinjer på hvordan vurderingen kan foretas i forbindelse med delårsrap-

porteringen:

• Ukurans: Nedskrivninger av varelager vurderes på tilsvarende måte som i årsregnskapet.

I standarden presiseres det imidlertid at det ikke er nødvendig å reversere nedskrivning

foretatt i en delårsperiode i en senere delårsperiode med mindre dette også ville blitt gjort i

årsregnskapet.

• Fluktuasjoner i varekost: Det presiseres at det ikke er anledning til å utjevne fluktuasjoner i

varekost ved delårsrapporteringen selv om det er ventet at disse vil utlignes over året. Dette

ville i så fall medført at varelageret i delårsbalansen ble overeller undervurdert.

3.5.9 Innregning av utviklingsutgifter i balansen

For utviklingsutgifter følger det av IAS 38 at disse skal innregnes i balansen gitt at visse kriterier

er oppfylt. De samme innregnings- og målingskriteriene skal gjelde ved delårsrapporteringen.

Kriteriene for innregning og sannsynlighetsvurdering må således være på plass før delårsregn-

skapets avslutningsdato. Kun kostnader påløpt etter tidspunktet hvor kriteriene for innregning er

oppnådd vil kunne innregnes i balansen. Det er ikke anledning til å foreta en tidligere innregning

i balansen i delårsregnskapene basert på en forventning om at kriterier for innregning i balansen

vil bli oppnådd i løpet av året, jf. IAS 34.B8. Dette innebærer også at det som innregnes i


428

årsregnskapet vil være summen av det som er innregnet i delårsregnskapene.

3.5.10 Verdiendringer

I den grad det er relevant for det enkelte selskap må poster verdsatt til virkelig verdi i

årsregnskapet, også måles til virkelig verdi i delårsregnskapet. For børsnoterte aksjer og lignende er

dette uproblematisk, men for andre poster kan det medføre en del arbeid knyttet til estimering av

virkelig verdi.

Hafslund skriver følgende om verdiendringer knyttet til holdt-for-salg investering i delårsrap-

porten for 2. kvartal 2011:

2) Verdiregulering finansielle eiendeler tilgjengelig for salg Eierandelen i Renewable Energy Corporation ASA (REC) representerer en betydelig investering for konsernet. Hafslund eier 89 mill aksjer, som representerer en eierandel på 8,93 prosent. Investeringen er klassifisert som tilgjengelig-for-salg og måles til virkelig verdi med verdiendringer mot utvidet resultat. Investeringen skal ved hver regnskapsrapportering testes for verdifall. Ved et vesentlig verdifall vil verdiendringer som tidligere er ført mot utvidet resultat reklassifiseres og belastes driftsresultatet. Ved utgangen av 1. halvår 2010 falt børskursen til kr 15,61 og driftsresultatet ble belastet med et verdifall på 1991 mill for 1. halvår 2010, hvorav 747 mill ble belastet i 2. kvartal 2010. Positive verdiendringer etter et resultatført verdifall føres mot utvidet resultat og ytterligere verdifall belastes driftsresultatet. Børskurs 30. juni 2011 på kr 9,28 innebærer et ytterligere verdifall som skal belastes driftsresultatet. Av et samlet verdifall på 902 mill i 2. kvartal 2011, er utvidet resultat belastet 338 mill og driftsresultatet belastet 564 mill. Tilsvarende er resultatet for 1. halvår 2011 belastet 194 mill i utvidet resultat og drifts-resultatet belastet med 564 mill. Balanseført verdi reflekterer virkelig verdi basert på børskurs per 30. juni 2011 på kr 9,28 per aksje. Fremtidige positive verdiendringer registreres gjennom utvidet resultat, mens verdifall utover børskurs 30. juni 2011 på 9,28 vil bli belastet driftsresultatet.

3.6 Noteopplysninger

3.6.1 Generelt om krav til noteopplysninger

Med virkning fra og med regnskapsåret 2011 ble det gjort enkelte oppdateringer i standarden

knyttet til notekrav. Endringene gjaldt IAS 34.15-16, i tillegg til at IAS 34.17-18 ble opphevet.

Endringene i standarden gir økt fokus på noteopplysninger, spesielt knyttet til finansielle

instrumenter.

Standarden presiserer at notekravene i IAS 34 er minimumskrav. Selskapet må selv vurdere hvilken

informasjon som er viktig å inkludere, herunder bedømme hva som påvirker tallene. Dette kan for

eksempel være store hendelser, valutakurser, hendelser etter balansedagen med mer. Standarden

presiserer at listen over mulige noteopplysninger ikke er uttømmende. Noteinformasjonen trenger

429Ernst & Young


ikke inneholde uvesentlige ajourføringer av notene i årsrapporten. Det forutsettes at leseren av

kvartalsrapporten også har tilgang til siste årsrapport. Delårsrapporten skal fokusere på hendelser

og endringer som er vesentlige for å forstå endringer i selskapets prestasjoner etter avleggelse av

siste årsregnskap.

Noteopplysningene skal dekke perioden fra siste årsregnskap. Det er ikke nødvendig å gjenta

informasjon gitt i årsregnskapet, men i den grad det er relevant og aktuelt bør det gis supplerende

informasjon om utvikling i forhold det er redegjort for i siste årsregnskap.

Noen krav skal alltid vurderes, jf. standarden (IAS 34.15B), og informasjon inntas om følgende

hendelser og transaksjoner, forutsatt at de er vesentlige:

• Nedskrivninger av beholdninger til netto realisasjonsverdi og reversering av slik nedskrivning.

• Regnskapsførte tap ved verdifall på finansielle instrumenter, eiendom, anlegg og utstyr,

immaterielle eiendeler eller andre eiendeler, og reversering av slikt tap

• Reversering av avsetninger for omstruktureringsutgifter

• Anskaffelse og avhending av enheter av eiendom, anlegg og utstyr

• Inngåtte avtaler om kjøp av eiendom, anlegg og utstyr

• Tvisteløsninger

• Korreksjoner av feil i tidligere perioder

• Endringer i forretningsvirksomhet eller økonomiske omstendigheter som påvirker den virkelige

verdien av foretakets finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser, uansett om disse

eiendelene eller forpliktelsene er innregnet til virkelig verdi eller amortisert kost

• Mislighold av lån eller brudd på en låneavtale som ikke er korrigert ved slutten av rapporte-

ringsperioden eller tidligere

• Transaksjoner med nærstående parter

• Overføringer mellom nivåer i hierarkiet for virkelig verdi som benyttes ved måling av finansielle

instrumenters virkelige verdi

• Endringer i klassifiseringen av finansielle eiendeler som følge av en endring i formålet med eller

bruken av disse eiendelene

• Endringer i betingede forpliktelser eller betingede eiendeler

I tillegg krever standarden, IAS 34.16A at følgende informasjon inntas i noteopplysningene dersom

informasjonen ikke er gitt andre steder i delårsrapporten:

• Erklæring om at de samme regnskapsprinsipper og beregningsmetoder er fulgt i delårsregn-

skapet som i siste årsregnskap, eller, dersom disse prinsipper eller metoder er endret, en

beskrivelse av arten og virkningen av endringene


430

• Forklarende kommentarer til den sesongmessige eller sykliske arten av delårsperiodens

virksomhet

• Arten og omfanget av poster som påvirker eiendeler, forpliktelser, nettoinntekter eller kontant-

strømmer som er uvanlige på grunn av sin art, størrelse eller hyppighet

• Arten og omfanget av endringer i estimater av beløp som er rapportert i tidligere

delårsperioder i inneværende regnskapsår, eller endringer i estimater av beløp som er

rapportert i tidligere regnskapsår

• Utstedelser, gjenkjøp og tilbakebetalinger av obligasjoner og egenkapitalinstrumenter

• Utbetalt utbytte (samlet eller per aksje) separat for ordinære aksjer og andre aksjer

Generelt skal vesentlige virkelig verdi-estimater oppdateres og omtales. Informasjonen i delårs-

rapporten skal gis år-til-dato. Det vil si at tallene skal reflektere hendelser fra avslutningsdatoen

på forrige årsregnskap helt frem til utgangen av delårsperioden, og ikke kun for inneværende

delårsperiode.

Opplistingen over er som nevnt ikke uttømmende. Dersom det har vært øvrige vesentlige hendelser

eller transaksjoner som er med på å forklare selskapets resultater eller finansielle stilling må

noteinformasjonen inkludere disse. Ved større endringer i eiendeler eller forpliktelser skal det

redegjøres for dette. Eksempel kan være poster som føres til markedsverdi og der det har vært store

endringer. Det er krav om at vesentlige hendelser gis i børsmelding. Selv om informasjonen er gitt i

børsmelding skal den inntas i delårsrapporteringen.

Nedenfor følger eksempler på og kommentarer til enkelte sentrale noteopplysninger.

3.6.2 Kjøp og salg av eiendeler

Norske Skog skriver følgende i delårsrapporten for 2. kvartal 2011:

Oversikten over er informativ og viser også om det er foretatt nedskrivninger i perioden. I praksis

har det vist seg vanskelig å finne opplysninger om når nedskrivninger er foretatt for mange

selskaper.

431Ernst & Young


3.6.3 Brudd på lånebetingelser

Det er videre sentralt at selskapet skal opplyse om eventuelle brudd på lånebetingelser (covenant).

Dette fremkommer både som et notekrav etter IAS 34.15B, samt at delårsrapportering på samme

måte som årsrapporten skal skille mellom kortsiktige og langsiktige forpliktelser dersom dette er

vesentlig. Finanstilsynet uttalte i desember 2009 at dersom et selskap er i brudd med sine låne-

betingelser skal lånet reklassifiseres fra langsiktig til kortsiktig gjeld med mindre det er mottatt en

henstand (”waiver”) som gir ubetinget rett til å utsette oppgjøret i minimum 12 måneder.

Sevan Marine skriver følgende i sin kvartalsrapport/halvårsrapport for 2. kvartal 2011:

Covenant status Following the significant impairments made during Q2-20011 as described above and in the interim financial statements, the Company’s equity ratio reduced to 10.4% which is below the covenant requirement of 30% in the USD 100 million and NOK 625 million bonds for FFPSO Sevan Hummingbird, the NOK 700 million unsecured bond and thee USD 83 million securitization facility as well as below the covenant requirement of 25% in the USD 230 million bank facility for FPPSO Sevan Voyageur. The USD 230 million bank facility for FPSO Sevan Voyageur requires that budgeted and approved cost overruns be covered by equity. In respect of the USD 80-100 million cost overrun relating to FPPSO Sevan Voyageur, Sevan Marine does not currently have sufficient funds to fulfill this requirement, the satisfaction of which will depend on a successful restructuring. The Company presently has no assurance that such restructuring will be successful. At the date off this report, USD 220 million has been drawn under the USSD 230 million facility. As approved by relevant bondholders in June 2010, and as part of the security arrangements pertaining to FPSO Sevan Voyageur, E.ON has been granted certain step-inn rights inn relevant contracts with selected third part vendors and suppliers, as well as an option to purchase the unit in certain circumstances. The latter right is exercisable upon the occurrence of certain trigger events (basically relating to insolvency events, breach of a minimum USD 25 million liquidity covenant which remains unremedied and enforcement of security rights by third parties). Subject to aforesaid and to further, detailed conditions, E.ON may purchase FPSO Sevan Voyageur against payment of a purchase price based on the higher of (i) the market value of FPSO Sevan Voyageur, and (ii) amounts outstanding under the USD 230 million bank loan and the NOK 870 million bond loan relating to FPSSO Sevan Voyageur. E.ON has reserved its rights, but as of the date of this report given no indication that it intends to exercise the purchase option. On August 5, 2011, bondholders in the NOK 870 million bond on FPSO Sevan Voyageur, the USD 270 million bond on FPSO Sevan Piranema, the NOK 625 million and the USD 100 million bonds an FPSO Sevan Hummingbird and the 700 million unsecured bond (collectively the ‘Bonds’) agreed to defer interest payments under the Bonds until September 30, 2011. The Company is currently in discussions with representatives of its bondholders and certain other stakeholders with a view to agreeing a financial restructuring as described in further details below. Such discussions may in itself be deemed to constitute a breach under relevant bond and financing agreements and agreements. Pending the outcome of the restructuring efforts, relevant bondholders and the financiers and charterers of FPSO Sevan Voyageur have agreed to


432

a stand-still regime until the end of September 2011 pursuant to which they have undertaken, subject to certain conditions, not to exercise termination or enforcement rights they might otherwise be entitled to.

3.6.4 Betingede utfall

Hafslund skriver følgende om betingede forpliktelser i 2. kvartal 2011:

10) Betingede utfall Det vises til informasjon om de aktuelle tvister i note 25 i konsernets årsregnskap for 2010. Nedenfor omtales kun utvikling i sakene fra avleggelsen av konsernets årsrapport for 2010. Skatt på gevinst ved salg av aksjer Som et ledd i konsernets strategi for å profesjonalisere eiendomsdriften, samt ytterligere rendyrke netteierfunksjonen, gjennomførte Hafslund konsernet i 2006 og 2007 utfisjonering av en rekke eiendommer fra Hafslund Nett AS. Samlet omfattet dette 58 eiendommer som ble overført til i alt 11 eiendomsselskaper organisert som en del av konsernets eiendomsvirksomhet. I 2006 og 2007 ble aksjene i to av selskapene solgt (Hatros I AS og Hatros II AS). Hafslund anså salgene av aksjene som skattefrie etter fritaksmetoden. Sentralskattekontoret for Storbedrifter hevder at salget av aksjene i Hatros I rammes av den ulovfestede gjennomskjæringsregelen. Hafslund klaget vedtaket inn for Skatteklagenemnda. Hafslund mottok vedtak i Skatteklage-nemnda i juni 2011, hvor de stadfester at grunnlaget for ulovfestet gjennomskjæring er tilstede. Skatteklagenemndas vedtak kan ikke påklages. Hafslund vurderer nå rettslige skritt.

3.6.5 Segmentopplysninger

Følgende segmentinformasjon skal gis dersom informasjonen ikke er gitt andre steder i delårs-

rapporten, jf IAS 34.16A (segmentinformasjon er bare påkrevd i et foretaks delårsrapport

dersom det i henhold til IFRS 8 Driftssegmenter kreves at foretaket gir segmentinformasjon i

årsregnskapet):

• Driftsinntekter fra eksterne kunder, dersom de er inkludert i målingen av segmentresultatet

som gjennomgås av øverste beslutningstaker eller på annen måte innberettes regelmessig til

øverste beslutningstaker

• Driftsinntekter fra andre segmenter, dersom de er inkludert i målingen av segmentresultatet

som gjennomgås av øverste beslutningstaker eller på annen måte innberettes regelmessig til

øverste beslutningstaker

• Måling av segmentresultatet

• Samlede eiendeler der det har vært en vesentlig endring fra det beløpet som det ble opplyst om

i det siste årsregnskapet

• En beskrivelse av forskjeller fra det siste årsregnskapet når det gjelder grunnlaget for

segmentering, eller i grunnlaget for måling av segmentresultatet

• En avstemming mellom målingene av de rapporteringspliktige segmentenes samlede resultat

433Ernst & Young


og foretakets resultat før skattekostnader (skatteinntekter) og avviklet virksomhet. Dersom

et foretak fordeler poster som for eksempel skattekostnader (skatteinntekter) til rapporte-

ringspliktige segmenter, kan imidlertid foretaket avstemme segmentenes samlede målinger

av resultatet til foretakets resultat etter disse postene. Vesentlige avstemmingsposter skal

identifiseres separat og beskrives i avstemmingen

Kravene om segmentrapportering etter IFRS 8 er kun obligatoriske for selskaper som har gjelds-

eller egenkapitalinstrumenter tilgjengelig for alminnelig omsetning, eller som er i prosess med å

søke om å gjøre gjelds- eller egenkapitalinstrumenter tilgjengelig for alminnelig omsetning.

Som eksempel gir Hurtigruten følgende informasjon om et av segmentene i delårsrapporten for 2.

kvartal 2011:

3.6.6 Hendelser etter balansedagen

Selskapene skal opplyse om hendelser etter delårsperioden som ikke er gjenspeilt i delårsregn-

skapet.

Aker ASA skriver følgende om hendelser etter balansedagen for 2. kvartal 2011:

11. Hendelser etter balansedagen Aker har 15. august solgt 14 959 742 aksjer i Aker Drilling, tilsvarende en eierandel på 5 prosent i boreselskapet til Transocean Offshore Holdings Limited. Kjøpesummen er 26,50 kroner per aksje. Transocean har varslet et frivillig tilbud på alle utestående aksjer i Aker Drilling til kurs 26,50 kroner per aksje. Tilbudet forutsetter at Transocean oppnår en samlet eierandel på mer enn 2/3 av aksjene i Aker Drilling. Aker Capital har gitt sin forhåndsaksept på å selge sin resterende eierpost på om lag 36,1 prosent i Aker Drilling. Dette tilsvarer totalt 107 873 858 aksjer. Prisen på 26,50 kroner per aksje tilsvarer 3 255 millioner kroner for Akers samlede eierandel


434

i Aker Drilling. Dersom Transocean oppnår tilstrekkelig aksept for sitt frivillige tilbud, vil transaksjonen gi en regnskapsmessig gevinst i tredje kvartal. Investeringen i Aker Drilling regnskapsføres etter egen kapitalmetoden og endelig gevinst for Aker konsern vil påvirkes av Aker Drillings resultat i perioden fram til sluttføring av salg. Basert på bokført verdi av investeringen per 30. juni vil transaksjonen isolert sett gi en gevinst på 814 millioner kroner i tredje kvartal.

3.6.7 Virksomhetssammenslutning

Selskapet skal opplyse om virkningen av endringer i foretakets sammensetning i løpet av

delårsperioden, herunder virksomhetssammenslutninger, omstruktureringer og avviklet virksomhet.

Med hensyn til virksomhetssammenslutninger skal foretaket gi de opplysningene som kreves av IFRS

3 Virksomhetssammenslutninger.

Når det gjelder virksomhetssammenslutninger ført etter IFRS 3 Virksomhetssammenslutninger skal

informasjon om virksomhetssammenslutninger foretatt i alle perioder etter sist avlagte årsrapport

inntas, ikke kun informasjon om virksomhetssammenslutninger i delårsperioden. For eksempel skal

delårsrapporten for 3. kvartal også gi informasjon om oppkjøp som er foretatt i første og andre

kvartal. I praksis er ofte ikke all informasjon i forbindelse med virksomhetssammenslutninger klar

i forbindelse med delårsrapporteringen. I slike tilfeller må selskapene opplyse om hvilke opplys-

ningskrav de ikke klarer å oppfylle og årsaken til dette, jf IFRS 3.B65.

Veidekke skriver følgende om virksomhetssammenslutning i 2. kvartalsrapporten for 2011:

7. Kjøp av virksomhet og investeringer Det ble i 4. kvartal 2010 inngått en intensjonsavtale om kjøp av 51 % av aksjene i maskinentre-prenørselskapet Albert Kr. Hæhre AS. Due diligence ble sluttført i 2. kvartal 2011, men partene kom ikke frem til enighet om endelig kjøpsavtale. Transaksjonen ble således ikke gjennomført. Den 31. mai 2011 kjøpte Veidekke de resterende 50 % i Bouwfonds Veidekke AB, et selskap som ble etablert i 2005. Gjennom en managementavtale har Veidekke Bostad stått for prosjekt-akkvisisjon, utvikling, gjennomføring og administrasjon. Veidekke Bostad kjøpte aksjene for 241 MNOK, hvorav 134 MNOK først betales ved godkjent regulering av et av de større prosjektene. Som følge av transaksjonen blir Bouwfonds Veidekke AB regnskapsmessig konsolidert som et heleid datterselskap, mot tidligere som felleskontrollert virksomhet. Dette har medført at Veidekkes balanse har økt med 805 MNOK, som i hovedsak er finansiert gjennom selgerkreditter. Selgerkredittene beløper seg til 380 MNOK og er klassifisert under posten annen langsiktig gjeld. Kjøpet medfører at Veidekke styrker sitt nærvær i Stockholmsområdet hvor det forventes sterkt vekst fremover. Merverdiene knytter seg til tomter lokalisert sentralt i Stockholm. Tomteporte-føljen i Bouwfonds Veidekke AB forventes å kunne omgjøres til 1 600 boenheter. Veidekke Bouwfonds AB konsern hadde i 2010 en omsetning på 86 MNOK og et resultat etter skatt på 11,6 MNOK. Kjøpet medfører at Veidekkes opprinnelige eierandel regnskapsmessig verdsettes til virkelig verdi (IFRS 3) Transaksjonen gir en positiv resultateffekt i finansregnskapet på 137 MNOK i 2. kvartal 2011. Dette inngår i linjen resultat fra felleskontrollerte selskap. I segmentregnskapet er resultateffekten av transaksjonen 133 MNOK.

435Ernst & Young


3.6.8 Andre vesentlige hendelser

Dersom det i en delårsperiode skjer spesielle hendelser med effekt for regnskapet så må dette

omtales. Her må man i hvert enkelt tilfelle vurdere hva som er vesentlig.

Norske Skog omtaler for 2011 en brann i en fabrikk. Selv om den skjedde i 1. kvartal omtales den

også i 2. kvartalsrapporten:

Brann ved Norske Skog Saugbrugs Fabrikken ble rammet av brann den 2. februar, med omfattende skader i råstoffanlegget og i elektriske systemer. Det var ingen personskader. Den ene av papirmaskinene (PM 4) ble satt i drift igjen etter kort tid. PM 5 og PM 6 ble igangsatt i slutten av 2.kvartal. Norske Skog Saugbrugs har en årlig produksjonskapasitet på 545 000 tonn SC magasinpapir, og produksjonen var 43 000 tonn i 2. kvartal og 103 000 tonn i 1. halvår. Norske Skog har forsikringsdekning som omfatter både tapt dekningsbidrag (avbruddsforsikring) og tingskade. Det er periodisert en antatt avbruddserstatning, hvorav egenandel på NOK 13 millioner ble belastet brutto driftsresultat i 1. kvartal. Når det gjelder tingskaden, gjaldt den for det meste eiendeler som i stor grad var avskrevet til lave verdier. I 2. kvartal er det periodisert en tingskade-erstatning på NOK 45 millioner. Det presiseres at dette er foreløpige beregninger.


436

4. Oppsummering

Delårsregnskaper er den viktigste enkeltkilden til løpende informasjon for aksjemarkedet, og IAS

34 regulerer relativt detaljert hva et delårsregnskap skal inneholde. Mange selskaper har imidlertid

behov for å forbedre kvaliteten på sine delårsregnskaper. Et generelt problem med delårsregn-

skaper er at det ofte blir gitt for lite informasjon og at viktig informasjon for å forstå tallene dermed

mangler. I tillegg er det varierende praksis med hensyn til hvor i delårsrapporten informasjonen er

presentert.

En god struktur på informasjonen som gis er viktig. Ofte forligger det lite informasjon i noteopplys-

ningene, da opplysningene ligger andre steder i delårsrapporten. Til tider kan det være vanskelig

for leserne å vite hvor en skal lete etter informasjon. For å gjøre forståelsen og letingen lettere for

leseren er det avgjørende at informasjonen presenteres konsistent med tidligere perioder og med

årsregnskapet. Det er derfor viktig at ledelsen er bevisst på hvilken historie som skal fortelles ved

hjelp av regnskapet og notene, og at de hjelper leserne med å forstå tallene.

En undersøkelse utført av Ernst & Young viser at prosessen rundt delårsrapportering kan forbedres.

Blant annet ble det i undersøkelsen for 2011 foretatt en sammenligning av tallene i årsrapportene

for 2011 mot tallene som ble presentert i 4. kvartalsrapporten. Svært mange avvik ble avdekket. Av

totalt 164 børsnoterte selskap som ble undersøkt rapporterte 45 prosent andre tall i årsrapporten

for 2011 enn de akkumulerte tallene som ble presentert i delårsrapporten fra fjerde kvartal. Dette

gjaldt både avvikende resultat og reklassifisering av balanseposter. Av selskapene som hadde

avvikende resultat i årsrapporten hadde 41 prosent av disse avgitt børsmelding om avviket.

Når det gjelder innholdet i delårsrapportene mener vi at den skriftlige analysen av resultat,

finansiell stilling og kontantstrømmer kan gjøres bedre. Analyse av utviklingen bør brytes ned på

ulike resultatkomponenter, herunder omsetning, kostnader, bruttofortjeneste, administrasjons-

kostnader, finansposter, valuta, andre verdiendringer osv. Det er viktig for leseren å vite hvilke

og i hvilken grad ulike faktorer påvirker omsetningen, for eksempel volum, nye/gamle produkter,

endret markedsandel, pris, valutakurser osv. Videre bør selskapet forklare sammenhengene mellom

resultater og arbeidskapital og resultater og kontantstrømmer. I praksis er det vanlig å vise justerte

resultat i delårsrapportene (resultat før engangsposter). Selskapene ønsker å vise disse resultatene

da de representerer relevante resultater for å vurdere fremtidig inntjening. Det er avgjørende at

selskapene gir en nøytral beskrivelse av engangsposter som påvirker regnskapene. Leseren ønsker

å bruke regnskapene til å si noe om fremtiden og da kan ikke selskapene kun luke ut negative

engangsposter. I praksis anses ofte gevinster som normale, mens tap, nedskrivninger og restruktu-

reringer anses å være unormale hendelser. Imidlertid viser det seg dessverre at det er de negative

engangspostene som har en tendens til å gjenta seg.

437Ernst & Young


Videre kan beskrivelsen av risikoeksponering gjøres mer detaljert. Dette er særlig avgjørende for

selskaper med økonomiske utfordringer. Beskrivelsen av finansiell risiko bør inkludere opplysninger

knyttet til markedsrisiko (valuta, renter etc.), sikringsstrategier og andre operasjonelle påvirkninger

som marked, teknologi etc.

I tillegg har vi sett at mange selskaper gir mangelfulle opplysninger om store engangshendelser,

herunder nedskrivninger. Det kan anbefales å lage en oversikt tilsvarende en anleggsnote både for

varige driftsmidler og immaterielle eiendeler. Dersom det har vært nedskrivninger i perioden er

det informativt å gi opplysninger om hvilke eiendeler eller virksomhetsområder nedskrivningen er

knyttet til.


438

Rapporteringskrav for børsnoterte selskap


440

Rapporteringskrav for børsnoterte selskap

Foretak med verdipapirer (aksjer/obligasjoner) notert på regulert marked i Norge (Oslo Børs/Oslo Axess) er underlagt detaljerte rapporteringskrav og regler for informasjon til markedet. Generelt kan informasjonsplikten inndeles i tre hovedområder • Periodisk finansiell informasjon • Øvrige løpende informasjonsforpliktelser • Informasjonskrav i forbindelse med tilbud og/eller notering av verdipapirer Krav til periodisk finansiell rapportering inkluderer krav til års- og delårsregnskaper. Øvrige løpende informasjonsforpliktelser knytter seg til informasjonsplikten knyttet til innsideinformasjon og informasjon ved hendelser og transaksjoner. Ved offentlig tilbud om aksjer eller opptak av aksjer til notering gjelder detaljerte prospektkrav og krav om opplysninger til børsen. Foretak notert på Oslo Børs/Oslo Axess kan være hjemmehørende i: • Norge • Annet EØS-land • Land utenfor EØS (”tredjelandsutstedere”) Tredjelandsutstedere er i stor grad underlagt samme bestemmelser som norske utstedere vedrørende finansiell rapportering, men har mulighet til å søke fritak fra en del krav. Utstedere fra andre EØS-land (for eksempel et svensk selskap notert på Oslo Børs), er normalt underlagt reglene i landet de er hjemmehørende (Sverige). Reglene for utstedere fra andre EØS-land omtales ikke i denne artikkelen.

Vi vil i denne artikkelen omtale følgende forhold:

• Periodisk finansiell informasjon for børsnoterte foretak hjemmehørende i Norge

• Regnskapsspråk

• Årsrapport og erklæring fra ledelsen

• Halvårsrapport og kvartalsregnskap

• Metode for offentliggjøring og lagring

441Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Rapporteringskrav for børsnoterte selskap

1. Periodisk finansiell rapportering for børsnoterte foretak hjemmehørende i Norge

Periodisk informasjonsplikt for børsnoterte foretak hjemmehørende i Norge følger av verdi-

papirhandelloven (”vphl”) §§ 5-5 til 5-11. Dette innebærer krav til årsrapport og halvårsrapport. I

tillegg er det krav til kvartalsrapport for aksjeutstedere. Obligasjonsutstedere trenger ikke utarbeide

kvartalsregnskap.

Den periodiske finansielle rapporteringen skal både offentliggjøres og lagres. Reglene for offentlig-

gjøring og lagring finnes i vphl § 5-12 og i verdipapirforskriften («vpf») § 5-9.

Offentliggjøring skal skje gjennom media som med rimelig kan forventes å nå ut til offentligheten

i hele EØS. Det er ikke tilstrekkelig å publisere en melding på Oslo Børs’ nettsider (www.newsweb.

no). Opplysningene skal sendes til media på en måte som tydelig identifisere selskapet, hva

opplysningene gjelder samt tid og dato. Års- og delårsrapporter kan

offentliggjøres gjennom media ved melding om hvor opplysningene er tilgjenglige (eventuelt på

internett, men dette må være en annen internettside enn Oslo Børs). Års- og delårsrapporter skal

også lagres på Oslo Børs nettsider, (www.newsweb.no) som er den offisielle lagrings-mekanismen i

Norge. Når det gjelder lagringsbestemmelsene er det ikke tilstrekkelig å ha en melding på newsweb.

no med link til års- eller delårsrapporten.

I henhold til vphl § 5-12 andre ledd skal den finansielle rapporteringen sendes til Finanstilsynet.

Finanstilsynet anser imidlertid at opplysningsplikten er oppfylt ved lagring på newsweb.no, og det er

derfor ikke nødvendig å sende inn års- og delårsrapporter til Finanstilsynet.

• Periodisk finansiell informasjon for børsnoterte foretak hjemmehørende utenfor EØS

• Løpende forpliktelser for børsnoterte foretak

• Den generelle informasjonsplikten

• Informasjonsdokument

• Finansiell informasjon og prospekter ved tilbud og notering av verdipapirer

• Krav til prospekt og godkjenning av dette

• Historisk finansiell informasjon i prospekt

• Proforma finansiell informasjon

• Sammensatt finansiell informasjon

• Børsnoteringsprosessen og opptaksreglene


442

Børsnoterte selskap må sørge for at ingen uvedkommende får tilgang til innholdet i den finansielle

rapporteringen (årsregnskap, halvårsrapport og kvartalsrapport) før denne er offentliggjort.

Dette er omtalt i Oslo Børs publikasjon «Løpende forpliktelser for børsnoterte foretak»

(”Løpende forpliktelser”) punkt 4. Denne bestemmelsen gjelder uavhengig av om den finansielle

rapporteringen ansees å være innsideinformasjon etter verdipapirhandelloven. Ved publisering av

finansiell informasjon må selskapet sørge for at opplysningene sendes til media på en måte som

sikrer kommunikasjonssikkerhet og minimaliserer risikoen for uautorisert tilgang, jf vpf § 5-9, fjerde

ledd.

Tabellen nedenfor oppsummerer kravene og fristene for børsnoterte selskap, men det henvises til

teksten for mer fullstendig omtale.

Årsrapport Halvårsrapport Kvartalsrapport

Type selskap Alle noterte selskap Alle noterte selskap Kun selskap med

noterte aksjer

Regnskapsinformasjon Konsern og

morseselskap

Delårsrapport

for konsern

(aksjeutstedere) og

mor og konsern for

obligasjonsutstedere

Delårsrapport for

konsern

Regler IFRS og

regnskapsloven

IAS 34 IAS 34

Styreberetning Årsberetning Halvårsberetning Ikke krav, men praksis

Ledelseserklæring Ja Ja Ikke krav

Krav til revisjon Ja Nei (særlige krav ved

børsnotering)

Nei (særlige krav ved

børsnotering)

Frist for offentlig-

gjøring

Senest 4 måneder

etter balansedagen

Senest 2 måneder

etter balansedagen

Senest 2 måneder

etter balansedagen,

herunder 4. kvartal

1.1 Regnskapsspråk

Norske selskap må utarbeide årsregnskap, halvårsregnskap og kvartalsregnskap i samsvar

med regnskapslovens bestemmelser, og bestemmelsene knyttet til bruk av regnskapsspråk

finnes i regnskapsloven § 3-9. For børsnoterte selskaper er det krav til IFRS for konsernregn-

skapet. Morselskapets årsregnskap kan avlegges etter regnskapslovens bestemmelser og god

regnskapsskikk, IFRS eller forenklet anvendelse av IFRS i samsvar med forskrift om forenklet

anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder (FOR-2008-01-21-57). For børsnoterte selskap

som ikke er konsern må IFRS anvendes for morselskapsregnskapet.

443Ernst & Young


1.2 Krav til årsrapport

1.2.1 Innhold

Årsrapporten skal etter vphl § 5-5 omfatte:

1. revidert årsregnskap,

2. årsberetning, og

3. erklæring fra de personene som er ansvarlige hos utstederen, med tydelig angivelse av

navn og stillingsbetegnelse, om at

a) årsregnskapet, etter deres beste overbevisning, er utarbeidet i samsvar med gjeldende



at

b) årsberetningen gir en rettvisende oversikt over utviklingen, resultatet og stillingen til

foretaket og konsernet, sammen med en beskrivelse av de mest sentrale risiko-

og usikkerhetsfaktorer foretakene står overfor.

For konsern skal det reviderte årsregnskapet bestå av både konsern- og selskapsregnskap. Norske

selskaper må sikre at tilleggskravene i regnskapslovens kapittel 7 (særnorske krav til noteopplys-

ninger utover det som følger av IFRS) ivaretas.

Årsberetning skal utarbeides etter regnskapsloven § 3-3a. Etter 2011 skal årsberetningen også gi

opplysninger om aksjeeierforhold og redegjøre for prinsipper og praksis vedrørende foretakstyring.

Eventuelt kan det i årsberetningen henvises til et eget dokument. I praksis har de fleste børsnoterte

selskapene valgt å henvise til eget dokument.

I samsvar med verdipapirforskriften § 5-2 skal erklæringen fra de ansvarlige hos utsteder

(ledelseserklæringen) gis av styrets medlemmer og daglig leder for norske utstedere. Finanstilsynet

har tidligere presisert at ledelseserklæringen skal presenteres som eget dokument i årsrapporten og

ikke som del av årsberetningen1). Boksene nedenfor viser eksempler på erklæringene.

1 Dette var omtalt i Finanstilsynets rundskriv 20/2009. Dette rundskrivet er senere sanert, men så

langt vi er kjent med er Finanstilsynet fortsatt av samme oppfatning.


444

Erklæringfrastyretsmedlemmerogdagligleder

Vi bekrefter at årsregnskapet for perioden 1. januar til 31.desember 2012 etter vår beste

overbevisning, er utarbeidet i samsvar med IFRS som fastsatt av EU (konsernregnskap) og

regnskapslovens regler og god regnskapsskikk i Norge (morselskapsregnskap) og at opplysningene

i regnskapet gir et rettvisende bilde av foretakets og konsernets eiendeler, gjeld, finansielle

stilling og resultat som helhet og at opplysninger i årsberetningen gir en rettvisende oversikt over

utviklingen, resultatet og stillingen til foretaket og konsernet, sammen med en beskrivelse av de

mest sentrale risiko- og usikkerhetsfaktorer foretaket står ovenfor.

Sted/Dato

Underskrift av styrets medlemmer og daglig leder

ConfirmationfromtheBoardofDirectorsandCEO

We confirm that, to the best of our knowledge, the financial statements for the period from 1

January to 31 December 2012 have been prepared in accordance with IFRS as adopted by EU

(Group) and the Norwegian Accounting Act and accounting standards and practices generally

accepted in Norway (Parent Company) and gives a true and fair view of the Group and the

Company’s consolidated assets, liabilities, financial position and results of operations, and that the

Report of the Board of Directors provides a true and fair view of the development and performance

of the business and the position of the Group and the Company together with a description of the

key risks and uncertainty factors that the Company is facing.

Place/Date

Signature by the Board of Directors and the CEO

1.2.2 Krav til revisjon

Årsregnskapet skal revideres i henhold til lov om revisjon Dersom revisor har funnet at regnskapet

ikke bør fastsettes eller revisor har merknader, presiseringer eller forbehold i revisjonsberetningen

skal melding om dette sendes til Finanstilsynet og markedet så snart beretningen er mottatt av

utsteder.

Det følger av revisorloven at revisor skal ha møte med styret minst en gang i året uten at adminis-

trasjonen er tilstede. Dette vil vanligvis skje i forbindelse med styrets vedtak av årsregnskapet.

Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse (NUES) punkt 15 angir det samme. Revisor vil i

tillegg ha flere møter med revisjonsutvalget (se nærmere om krav til revisjonsutvalg under seksjon

4.4.7).

445Ernst & Young


1.2.3 Frist for vedtak og offentliggjøring

Vphl § 5-5 krever at årsrapporten skal offentliggjøres senest fire måneder etter regnskapsårets

utgang og forbli offentlig tilgjenglig i minst fem år. Verdipapirhandelloven eller verdipapirforskriften

stiller ikke frist for vedtak av årsrapporten. I praksis går det ofte noen dager fra styret og daglig

leder vedtar årsregnskapet til det offentliggjøres. I den grad det vedtatte årsregnskapet innebærer

endring av tallene i forhold til eventuelt offentliggjorte kvartalstall må selskapet vurdere behov

for kommunikasjon av dette med tanke på informasjonsplikten (se egen omtale under avsnittet

”Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper”).

For obligasjonsutstedere krever obligasjonsreglene punkt 3.6.6 at offentliggjøring skal skje straks

årsrapporten er vedtatt at styret. Tilsvarende regler er ikke inntatt i løpende forpliktelser for

aksjeutstedere.

Verdipapirhandelloven gir ikke adgang til dispensasjon fra fristene og ethvert brudd på tidsfristen

vil normalt sanksjoneres av Finanstilsynet. Finanstilsynet vil normalt ilegge overtredelsesgebyr

selv ved minutters rapportering etter fristen. Gebyrene er relatert til kursnoteringsavgiften og kan

utgjøre betydelige beløp.

Ni foretak ble ilagt overtredelsesgebyr for forsinket rapportering av årsregnskapet for 2011.

Gjennomsnittlig overtredelsesgebyr var på 195.000 kroner. Det høyeste overtredelsesgebyret var

på 600.000 kroner. Årsrapporten var i dette tilfellet offentliggjort to dager etter fristen.

1.3 Krav til halvårsrapport

1.3.1 Innhold

Halvårsrapporten skal i samsvar med vphl § 5-6 inneholde:

1. sammendrag av finansregnskap (halvårsregnskap),

2. halvårsberetning, og

3. erklæringer fra de personene som er ansvarlige hos utstederen, med tydelig angivelse av

navn og stillingsbetegnelse, om at

a) halvårsregnskapet, etter deres beste overbevisning, er utarbeidet i samsvar med

gjeldende regnskapsstandarder, og at opplysningene i regnskapet gir et rettvisende bilde

av foretaket og konsernets eiendeler, gjeld, finansielle stilling og resultat som helhet, samt at

b) halvårsberetningen, etter deres beste overbevisning, gir en rettvisende oversikt over

opplysningene nevnt i fjerde ledd.

Prinsippene for innregning og måling skal være de samme som ved utarbeidelse av årsregnskap,

og de børsnoterte foretakene må i delårsregnskapene benytte IFRS i konsernregnskapet. Utstedere

som ikke er konsern, må benytte IFRS i selskapsregnskapet. Delårsregnskapene skal avlegges i

samsvar med IAS 34 Delårsregnskap.


446

I Rundskriv 12/2009 uttalte Finanstilsynet at de anså at flere av delårsrapportene var ufullstendige

i forhold til kravene i IAS 34 eller ikke i tilstrekkelig grad omtalte akkumulerte tall, men fokuserte

på kvartalstallene. Finanstilsynet kommenterte videre at notene til delårsregnskapene ofte ikke var

tilstrekkelige i forhold til kravene i IAS 34. I mange tilfeller var tilstrekkelige opplysninger gitt andre

steder. Selskapene må imidlertid sørge for at IAS 34 overholdes i selve delårsregnskapet og notene

til dette. Selv om det har skjedd en forbedring, er det vårt inntrykk at detaljgraden i notene fortsatt

er varierende blant selskaper på Oslo Børs. Delårsrapportering er nærmere omtalt i eget kapittel i

denne boken.

For obligasjonsutstedere er det krav til at halvårsrapport skal utarbeides for både morselskap og

konsern. Oslo Børs kan gi tillatelse til at kun halvårsrapport for morselskap eller konsern utarbeides

og offentliggjøres dersom dette gir tilstrekkelig informasjon, jf. Oslo Børs’ obligasjonsregler punkt

3.6.2.

Halvårsberetningen skal minst inneholde opplysninger om viktige begivenheter i regnskaps-

perioden og deres innflytelse på halvårsregnskapet. Det skal i tillegg gis en beskrivelse av de

mest sentrale risiko- og usikkerhetsfaktorer virksomheten står overfor i neste regnskapsperiode.

For aksjeutstedere skal halvårsberetningen inneholde en beskrivelse av nærståendes vesentlige

transaksjoner.

1.3.2 Krav til revisjon eller forenklet revisorkontroll

Det er ikke krav til revisjon eller forenklet revisorkontroll av delårsregnskap. Særskilte krav ved

børsnoteringer er omhandlet nedenfor. Mange selskaper velger å involvere revisor løpende i

diskusjon av problemstillinger og for eventuelt å utføre visse kontrollhandlinger i forbindelse med

delårsregnskap. Er det avgitt revisjonsberetning eller uttalelse om forenklet revisorkontroll til

halvårsrapporten, skal denne offentliggjøres etter vphl § 5-12 sammen med halvårsrapporten. Er

det ikke avgitt revisjonsberetning eller uttalelse om forenklet revisorkontroll til halvårsrapporten,

skal dette tydelig fremgå av halvårsrapporten.


Halvårsrapporten skal offentliggjøres så raskt som mulig og senest to måneder etter regnskaps-

periodens utgang. Det er ikke frist for tidspunkt for vedtak, men offentliggjøring må skje så raskt

som mulig etter vedtaket. Verdipapirhandelloven gir ikke adgang til dispensasjon fra fristene, og

ethvert brudd på tidsfristen vil normalt sanksjoneres av Finanstilsynet. Se nærmere om offentlig-

gjøring og lagring over.

447Ernst & Young


1.4 Krav om kvartalsrapport for aksjeutstedere

1.4.1 Innhold

Aksjeutstedere skal i samsvar med verdipapirforskriften §5-5 avlegge kvartalsrapport i samsvar med

krav til delårsrapportering i de internasjonale regnskapsstandarder (IAS 34) for regnskapsårets fire

kvartaler. For annet kvartal er det som beskrevet særlige krav i vphl § 5-6 knyttet til halvårsrapport.

Det er ikke krav til halvårsberetning eller ledelseserklæring i kvartalsrapportene. De fleste

selskapene lager likevel kvartalsberetninger med omtale av virksomheten i forkant av selve delårs-

regnskapet med noter.

1.4.2 Krav til revisjon eller forenklet revisorkontroll

Det er ikke krav til revisjon eller forenklet revisorkontroll av kvartalsregnskap (særskilte krav ved

børsnotering er omhandlet nedenfor). Se for øvrig omtale under halvårsregnskap.


Kvartalsrapporten (også for 4. kvartal) skal etter vphl § 5-12 offentliggjøres så raskt som mulig og

senest to måneder etter kvartalsperiodens utgang. Det er ingen tidsfrist for vedtak, men offent-

liggjøring må skje så raskt som mulig etter vedtaket. Verdipapirhandelloven gir ikke adgang til

dispensasjon fra fristene og ethvert brudd på tidsfristen vil normalt sanksjoneres av Finanstilsynet.

1.5 Kontrollavfinansiellrapportering

Finanstilsynet fører kontroll med utsteders årsregnskap, årsberetning, halvårsrapport, kvartals-

rapport og eventuell annen finansiell informasjon (for eksempel i prospekt). Finanstilsynet fører

kontroll med alle utstedere av aksjer, grunnfondsbevis og obligasjoner både på Oslo Børs og

Oslo Axess med Norge som hjemstat. Foretak med Norge som hjemstat inkluderer alle foretak

hjemmehørende i Norge, samt de fleste foretak hjemmehørende i land utenfor EØS-området som er

notert i Norge (se nærmer om hjemstat for tredjelandsutstedere i punkt 2 nedenfor).

Som et ledd i kontrollen skal utstedere underlagt kontrollen levere egenrapportering til

Finanstilsynet hvert år. Egenrapporteringen foretas på et eget skjema (KRT 1003) som leveres via

Altinn. Finanstilsynet benytter egenrapporteringen som utgangspunkt når regnskap/selskap velges

ut til kontroll.

Dersom Finanstilsynet konkluderer med at den finansielle rapporteringen ikke er i samsvar med

lover og regler, har Finanstilsynet flere sanksjonsmuligheter. I slike tilfeller kan Finanstilsynet i

henhold til verdipapirforskriften §§ 13-8 til 13-10 pålegge foretaket å:


448

• endre fremtidig praksis korrigere feil i neste rapportering

• IAS 8 gjelder, og det kan være nødvendig å rette sammenligningstallene

• gi offentlig tilleggsinformasjon (f.eks. i form av en børsmelding)

• avlegge nytt regnskap

• Finanstilsynet har også adgang til å ilegge foretakene overtredelsesgebyr.

Selve kontrollen og korrespondansen knyttet til denne er normalt unntatt offentlighet.

Finanstilsynets avsluttende brev med eventuelt vedtak vil imidlertid offentliggjøres på

Finanstilsynets hjemmeside og via børsen meldingssystem (www.newsweb.no) under Finanstilsynets

ticker (”FT”).

Finanstilsynet har de senere år kommet med årlige rundskriv der viktige observasjoner som følge av

kontrollen omtales og disse finnes også på Finanstilsynets hjemmeside.

2. Periodisk finansiell rapportering - tredjelandsutsteder

Både norske og utenlandske selskaper kan noteres på norsk børs. Utenlandske utstedere kan komme

fra

• Annet EØS-land

• Land utenfor EØS (”tredjelandsutstedere”)

Utstedere fra andre EØS-land (for eksempel et svensk selskap notert på Oslo Børs), er i

utgangspunktet underlagt reglene i sitt hjemland (Sverige). I enkelte tilfeller kan disse foretakene

velge Norge som hjemstat. Reglene for utstedere fra andre EØS-land omtales ikke ytterligere i det

følgende.

Selskaper hjemmehørende i land utenfor EØS-området og notert innenfor EØS-området (tredje-

landsutstedere), må ha ett land innenfor EØS som sin hjemstat for børsnoteringen. Tredjelandsut-

stedere vil få det land som hjemstat, hvor verdipapirene noteres for første gang innen EØS-området.

På nettsiden til Oslo Børs finnes en liste over alle foretak notert på Oslo Børs / Oslo Axess med

angivelse av hvilken hjemstat de har2).

Alle tredjelandsutstedere må følge hjemstatens regler for finansiell rapportering. Dette gjelder

uavhengig av om utsteder er primærnotert utenfor EØS-området. For eksempel vil en tredjelands-

utsteder som er primærnotert i Canada og sekundærnotert på Oslo Børs ha Norge som hjemstat

innenfor EØS-området.

2 Se www.oslobors.no – ”Notering”.

449Ernst & Young


Tredjelandsutstedere er underlagt samme bestemmelser i verdipapirhandelloven som norske

utstedere vedrørende finansiell rapportering (jf. punkt 1). For eksempel gjelder de norske reglene

om kvartalsrapportering for aksjeutstedere fra land utenfor EØS. Tredjelandsutstedere er i

utgangspunktet ikke underlagt regnskapsloven (og er for eksempel ikke underlagt de særskilte

notekravene i regnskapsloven kapittel 7), men må kun følge de bestemmelsene i regnskapsloven

som verdipapirhandelloven viser til.

Tredjelandsutstedere kan søke Finanstilsynet om unntak fra enkelte av rapporteringskravene i verdi-

papirhandelloven. Vilkåret er at utsteder oppfyller tilsvarende krav etter tredjelandets regelverk.

En forutsetning for at Finanstilsynet skal behandle søknaden, er at utsteder er forpliktet til å følge

reglene i tredjelandet, enten fordi det er hjemmehørende i landet, eller er notert på et regulert

marked i det aktuelle tredjelandet. Et foretak som er hjemmehørende for eksempel på Bermuda, og

som kun er notert på Oslo Børs, men som rapporterer US GAAP, vil ikke få unntak. Kopi av

Finanstilsynets fritak og avslag knyttet til unntak fra rapporteringskravene, finnes på Finanstilsynets

hjemmeside.

Vi gjør oppmerksom på at tredjelandsutstedere med Norge som hjemstat også er underlagt andre

forpliktelser etter verdipapirhandelloven og verdipapirforskriften, som for eksempel den løpende

informasjonsplikten og flaggeplikten.

2.1 Kravtilperiodiskfinansiellrapportering

2.1.1 Regnskapsspråk

Utgangspunktet for alle børsnoterte foretak hjemmehørende innenfor EØS-området er at den finansielle rapporteringen skal følge IFRS som vedtatt av EU. Tredjelandsutstedere kan alternative

avlegge regnskap etter et regnskapsspråk som EU kommisjonen anser at gir like god informasjon

som IFRSs om vedtatt av EU (ekvivalente GAAP-er). Dette tas inn i vpf § 5-11 hvor det fremgår at

følgende GAAP-er er ansett ekvivalente:

• IFRS (som fastsatt av IASB)

• US GAAP

• Japansk GAAP

EU besluttet i april 2012 at også at følgende GAAP-er skal anses ekvivalente3):

• Canadisk GAAP

• Kinesisk GAAP

• Sør-Koreansk GAAP

3 Vpf er forventet endret i samsvar med EUs beslutning i løpet av 2012.


450

EU besluttet også i april 2012 at indisk GAAP, som en midlertidig ordning, kan benyttes til og med

20124).

For utstedere som ikke benytter IFRS, anbefaler Finanstilsynet at halvårs- og kvartalsrapporter

utarbeides etter eventuelle reguleringer for delårsrapporter i den aktuelle GAAPen og noterings-

reglene i hjemlandet (hvis aktuelt). Dersom den aktuelle GAAP-en ikke inneholder en standard for

delårsregnskap, og foretaket ikke er underlagt krav til delårsrapportering grunnet notering i sitt

hjemland, anbefaler Finanstilsynet å se hen til IAS 34 så langt det passer.

2.1.2 Årsberetning

Verdipapirhandellovens krever at det utarbeides årsberetning i henhold til regnskapsloven § 3-3a.

Dette kravet gjelder som utgangspunkt også tredjelandsutstedere. Dette betyr at årsberetningen

blant annet skal inneholde informasjon om

• virksomhetens art

• arbeidsmiljø

• likestilling,

• påvirkning på ytre miljø

• fortsatt drift

• riskovurdering

• framtidsutsikter

• aksjeierforhold

• foretaksstyring (eventuelt kan det henvises til et annet dokument)

Tredjelandsutstedere kan søke om unntak fra å avlegge årsberetning i tråd med verdipapir-

handelloven og regnskapsloven. Finanstilsynet kan bestemme at enkelte tredjelandsutstedere

kan utarbeide årsberetningen etter annet regelverk dersom usteder oppfyller ”tilsvarende krav”

etter tredjelandets regelverk enten som notert i det aktuelle tredjelandet eller ved at utsteder er

hjemmehørende der. Forutsetningene for at slike fritak er gitt i kommisjonsdirektiv 2007/14/EF, og

er også gjengitt på side 7 i Rundskriv 10/2011 fra Finanstilsynet.

Så langt har det kun vært selskap som er børsnoterte i USA og som utarbeider Form 20-F/10-K etter

amerikanske regler som har fått fritak.

Oslo Børs/Oslo Axess kan frita tredjelandsutstedere fra å redegjøre for foretaksstyring på visse

vilkår, jf. verdipapirforskriften § 5-7 tredje ledd.

4 Se fotnote 3

451Ernst & Young


2.1.3 Morselskapsregnskap

Årsregnskapet skal inneholde revidert konsern- og morselskapsregnskap. Krav til regnskapsspråk i

morselskapsregnskapet er uklart beskrevet i verdipapirhandelloven. Finanstilsynet har lagt til grunn

at det kan benyttes samme regnskapsspråk som i konsernregnskapet. Ikke alle regnskapsspråk har

regler for separat morselskapsregnskap, og i slike tilfeller må det finnes praktiske løsninger på hvilke

prinsipper som skal benyttes for i investeringer i datterselskaper i mors separate finansregnskap.

Tredjelandsutstedere kan søke Finanstilsynet om unntak fra plikten til å avlegge morselskaps-

regnskap. Forutsetning for fritak er at foretaket ved utarbeidelse av konsernregnskapet er underlagt

krav om å gi opplysninger om evne til å betale utbytte og utbytteberegninger, samt hvis aktuelt,

opplyse om kapitalkrav og likviditetskrav (”liquidity issues”). Slik informasjon kan ikke gis i form av

frivillig noteopplysninger for å unngå kravet om morselskap.

Så langt har det kun vært selskap som er børsnoterte i USA og som utarbeider Form 20-F/10-K etter

amerikanske regler, som har fått fritak.

2.1.4 Ledelseserklæring

Ledelseserklæringen skal utarbeides som beskrevet under avsnittet ”Krav til årsrapporten”. For

tredjelandsutstedere skal den signeres av de personene som er ansvarlig for regnskapsavleggelsen

etter regnskapsreglene for den aktuelle utsteder. Det kan gis fritak for ledelseserklæring dersom

utsteder i henhold til tredjelandets regelverk har en person eller en gruppe av personer som er

ansvarlig for at den finansielle informasjonen er i overensstemmelse med det aktuelle regnskaps-

språket og riktigheten («fairness») av innholdet i beretningen («management report»).

Så langt har det kun vært selskap som er børsnoterte i USA som har fått fritak.

2.1.5 Krav til revisjon

Årsregnskapet skal revideres. Dersom revisjonsberetning er avgitt av tredjelandsrevisor (revisor som ikke er norsk), må revisor registreres hos Finanstilsynet. Dersom tredjelandsrevisor ikke er

registrert ansees ikke kravene til revisjonsberetning å være oppfylt. Mer informasjon om registrering

av tredjelandsrevisor og hvilke som er registrert finnes på www.finanstilsynet.no under Revisjon /

Krav til konsesjon / Register for tredjelandsrevisor.

Tredjelandsutstedere skal følge reglene i NUES-anbefalingen for eierstyring og selskapsledelse eller

tilsvarende regler i hjemstaten. Punkt 15 i NUES angir at styret skal møte revisor uten at administra-

sjonen er til stede en gang i året. Revisor vil i tillegg ha flere møter med revisjonsutvalget (se omtale

av krav til revisjonsutvalg under punkt 5.4.7).


452

2.1.6 Krav til halvårsregnskap og kvartalsrapport

I utgangspunktet gjelder samme krav som for norske utsteder. Det kan gis fritak for halvårsbe-

retning og erklæring fra ansvarlige personer dersom utsteder i henhold til tredjelandets regelverk

er forpliktet å oppfylle tilsvarende krav. Krav til fritak fra ledelseserklæring i halvårsregnskapet er

de samme som i årsregnskapet (se 2.1.4 over). For å få fritak for halvårsberetning er det et vilkår

at utsteder er underlagt krav til å opplyse om fremtidsutsikter for siste halvår samt vesentlige

(”major”) transaksjoner med nærstående parter.

Så langt har det kun vært selskap som er børsnoterte i USA som har fått fritak.

2.1.7 Krav til språk

Utgangspunktet er at utstedere som har Norge som hjemstat skal gi opplysninger og rapportere på

norsk. Dispensasjon fra kravet om norsk språk gis av Oslo Børs/Oslo Axess.

2.1.8 Kontrollavfinansiellrapportering

Finanstilsynet har tilsyn med årsregnskapet for alle utstedere som har Norge som hjemstat.

Kontrollen er uavhengig av anvendt regnskapsspråk. Som et ledd i kontrollen skal utstedere levere

egenrapportering til Finanstilsynet. Kontrollen er nærmere beskrevet i punkt 1.5 over.

3. Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper

Oslo Børs har fastsatt løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper (”Løpende Forpliktelser”).

Reglene gir utfyllende og presiserende bestemmelser til børsloven, verdipapirhandelloven, verdipa-

pirforskriften og børsforskriften.

3.1 Løpende informasjonsplikt

Informasjonsplikten medfører at selskapene uoppfordret og umiddelbart skal offentliggjøre innside-

informasjon som angår selskapet (vphl § 3-2). Informasjonsplikten etter verdipapirhandelloven er

også omhandlet i ”Løpende forpliktelser” punkt 3.

Innsideinformasjon er presise opplysninger om de finansielle instrumentene, utstederen av disse

eller andre forhold som er egnet til å påvirke kursen og som ikke er offentlig tilgjengelig eller

allment kjent i markedet. Selskapet skal også straks offentliggjøre særskilte selskapsbeslutninger

(”corporate actions”) som

453Ernst & Young


• endringer i rettighetene til selskapets aksjer

• utstedelse av nye lån eller garantier

• vedtak i styret, generalforsamling e.l. om utbytte, fusjon, fisjon, forhøyelse eller nedsettelse av

aksjekapital

• fullmakt til kapitalforhøyelse

• endring i pålydende

• tegningsretter

• endring av selskapsnavn

• transaksjoner mellom selskapet og aksjeeier, styremedlem, ledende ansatt mv., med mindre

transaksjonene er uvesentlige.

Selskapet skal uoppfordret og umiddelbart offentliggjøre innsideinformasjon. Selskapet kan

imidlertid etter vphl § 5-3 (1) utsette offentliggjøring for ikke å skade sine legitime interesser,

forutsatt at allmennheten ikke villedes. Børsen skal uoppfordret og umiddelbart gis melding om

bakgrunn for utsatt offentliggjøring.

3.2 Utvidet melding

Dersom selskapet inngår avtale om transaksjon som innebærer en økning eller reduksjon på mer

enn 5 % i selskapets eiendeler, driftsinntekter eller årsresultat, er det krav til utvidet melding etter

punkt 3.4.1 i ”Løpende Forpliktelser”. Dersom endringen gjelder eiendel eller virksomhet som ikke

har hatt separat finansiell rapportering skal beregningen skje basert på vederlaget og selskapets

samlede totale eiendeler forut for transaksjonen. Kriteriene er satt med bakgrunn i de kriterier som

gjelder ved beregning av 25 % -terskelen for proforma finansiell informasjon i prospekt (se egen

omtale nedenfor).

Børsen kan gi helt eller delvis fritak fra utvidet melding dersom informasjonen ikke antas å ha

betydning for vurderingen av aksjene eller særlige grunner tilsier det.

3.2.1 Krav til innhold

Meldingen skal inneholde opplysninger om:

1. Partene, transaksjonstype, tidspunkt for gjennomføring, spesielle forhold eller betingelser

2. Vederlag, oppgjørsform, finansiering og tidsplan

3. Beskrivelse av virksomheten, styre og ledelse, nøkkeltall, ikke balanseførte eiendeler

og forpliktelser

4. Betydning av transaksjonen for selskapet

5. Avtaler i forbindelse med transaksjonen til fordel for selskapets ledende ansatte,

styremedlemmer mv.


454

3.2.2 Tidsfrist

Utvidet melding skal gis så snart som mulig etter avtale er inngått og sendes innen børsåpning

tredje børsdag. Ved fusjon/fisjon regnes avtale som inngått på det tidspunkt fusjons/fisjonsplan er

undertegnet av styrene. Børsen kan i særlige tilfeller forlenge fristen, men må kontaktes i god tid.

3.3 Informasjonsdokument

Dersom selskapet inngår avtale om transaksjon som innebærer en økning eller reduksjon på mer enn

25 % i selskapets eiendeler, driftsinntekter eller årsresultat er det krav til informasjons-

dokument etter punkt 3.5.1 i ”Løpende forpliktelser”. For selskap notert på Oslo Axess utløses

kravet til informasjonsdokument ved 100 % endring. Med transaksjon menes erverv eller avhendelse

av virksomhet eller eiendel og ved fusjoner og fisjoner. Beregningen skjer med utgangspunkt i

siste offentliggjorte årsregnskap (konsern), alternativt neste årsregnskap som vil bli offentliggjort.

Dersom det etter siste årsregnskap er avlagt delårsrapport eller gjennomført en transaksjon som er

presentert ved proformainformasjon i informasjonsdokument, EØS-propspekt eller delårsrapport,

kan beregningen etter samtykke fra Oslo Børs skje med utgangspunkt i størrelsesindikatorer fra

disse tallene.

Dersom endringen gjelder eiendel eller virksomhet som ikke har hatt separat finansiell rapportering,

skjer beregningen basert på vederlaget og selskapets samlede totale eiendeler forut for

transaksjonen. Kriteriene er satt med bakgrunn i de kriterier som gjelder ved beregning av 25 %

terskelen for proforma finansiell informasjon i prospekt (se egen omtale under).

Tidspunkt for når det foreligger plikt til å offentliggjøre informasjonsdokument er ikke samordnet

med når det er krav til proforma i prospektreglene da vurderingen av når det foreligger avtale er ulik

(avtale mot ”binding agreement”). Ved oppkjøpstilbud regnes avtale som inngått på det tidspunkt

forbeholdene for tilbudet er oppfylt eller frafalt. Forutsetningene er at det dreier seg om reelle

forbehold. Dersom det kun gjenstår forbehold som klart nok vil bli oppfylt eller frafalt må avtalen

anses inngått.

For topartsavtaler vil alminnelige avtalerettslige prinsipper være avgjørende. Dette vil vanligvis

være på signeringstidspunkt selv om ikke alle forbehold er oppfylt eller frafalt. Dersom avtalen har

særlige betingelser som medfører usikkerhet knyttet til om avtalen vil bli gjennomført og ikke bare

vilkårene, kan børsen gi samtykke til at fristen starter å løpe når de er oppfylt/frafalt eller dette er

overveiende sannsynlig. Det har ingen betydning for vurderingen om avtalen benevnes som

intensjonsavtale eller lignende.

455Ernst & Young


3.3.1 Unntak/fritak

Det er ikke krav til informasjonsdokument dersom tilsvarende dokument (EØS-prospekt) er

offentliggjort innen fristen for informasjonsdokument (”Løpende forpliktelser” punkt 3.5.6).

Forutsetningen for fritak er at EØS-prospektet dekker den aktuelle transaksjonen, for eksempel ved

fusjoner, oppkjøpstilbud mv.

Selskapet kan i samråd med børsen i enkelte tilfeller oppfylle forpliktelsen ved å beskrive effekten av

transaksjonene på annen måte (”Løpende forpliktelser” punkt 3.5.2.6). Dette vil for eksempel kunne

være der selskapet ikke har tilgang til nødvendig informasjon, det ansees mindre relevant eller

informasjonen presenteres på annen måte (”discontinued operations”). Det anbefales å diskutere

dette med børsen tidlig i prosessen gitt den korte tidsfristen (se under).

3.3.2 Krav til innhold

Krav til innhold i informasjonsdokument er regulert i ”Løpende forpliktelser” punkt 3.5.2. Dette

innebærer krav til beskrivelse av selskapet, risiko, transaksjonen og virksomheten den omfatter

og redegjørelse for betydningen av transaksjonen. I tillegg skal det inntas proforma finansiell

informasjon som skal utarbeides i samsvar med kravene som gjelder for EØS-prospekter (kom-

misjonsforordningens vedlegg II, se nærmere under). Dette inkluderer krav til perioder samt

uttalelse fra revisor. Det vil være krav til å inkludere effekten av andre transaksjoner som også

utløser krav til proforma finansiell informasjon i de periodene proformainformasjonen dekker.

Informasjonsdokumentet skal i tillegg inkludere/innarbeide referanse til tre års reviderte historiske

regnskap og siste offentligjorte delårsregnskap (tilsvarende kravene ved EØS-prospekt i kommisjons-

forordningens vedlegg I pkt 20.1 til 20.6). Opplysninger kan inntas i informasjonsdokumentet ved

henvisning dersom de fremkommer i dokumenter som tidligere er godkjent av eller rapportert til

Oslo Børs. Oslo Børs har også utarbeidet en sjekkliste for informasjonsdokument som skal fylles ut

(se Oslo Børs’ hjemmeside under ”Regelverk” og ”Regler for utstedere”). Informasjonsdokumentet

kan utformes på norsk, engelsk, svensk eller dansk.

3.3.3 Kontroll

Før offentliggjøring skal informasjonsdokumentet forelegges Oslo Børs for kontroll. Det må klart

fremkomme av dokumentet at Oslo Børs verken har kontrollert eller godkjent informasjonsdoku-

mentet etter de regler som gleder for prospekter.

3.3.4 Tidsfrist

Informasjonsdokument skal offentliggjøres så snart som mulig etter at avtale er inngått, og senest

innen børsåpning den 30. børsdagen (tidligere 20 dager) etter dette tidspunktet. De 30 dagene

inkluderer børsens kontroll. Det har typisk vært lagt til grunn at de kan gjøre dette i løpet av fem

dager slik de gjorde ved prospektkontrollen, men vi har sett at børsen i den senere tid har bedt om å


456

ha 10 dager til å gjennomføre sin kontroll. Børsen kan i visse tilfeller gi fristforlengelse, men oppgir

at dette i utgangspunktet praktiseres strengt. Det kan imidlertid være aktuelt der proforma finansiell

informasjon, herunder revisors uttalelse, ikke er mulig innenfor angitte tidsfrister.

3.4 Informasjonshåndtering og listeføring av innsidere

I samsvar med vphl § 3-4 skal selskapet ikke gi innsideinformasjon til uvedkommende og ha rutiner

for sikker behandling av innsideinformasjon.

3.4.1 Utsatt offentliggjøring av innsideinformasjon

Hovedregelen er at innsideinformasjon skal offentliggjøres uoppfordret og umiddelbart. Selskapet

kan imidlertid etter vphl § 5-3 (1) utsette offentliggjøring for ikke å skade sine legitime interesser,

forutsatt at allmennheten ikke villedes. Dette kan for eksempel være aktuelt ved forhandlinger om

oppkjøp eller fusjon. I slike tilfeller skal børsens varsles, og det er krav til listeføring over personer

som gis tilgang til innsideinformasjon. Slik liste skal inneholde følgende opplysninger:

1. identiteten til personene med tilgang til innsideinformasjonen

2. dato og klokkeslett personene fikk tilgang

3. funksjonen til personene

4. årsaken til at personene er på listen

5. dato for nedtegning og endring av listen.

Innsidelister skal oppbevares på betryggende vis i minst fem år etter utarbeidelse eller oppdatering

og oversendes Finanstilsynet og/eller børsen på forespørsel.

3.4.2 Informasjonshåndtering og listeføring ved periodisk rapportering

I utgangspunktet gjelder de alminnelige kravene om utsatt offentliggjøring (jf. punkt 3.4.1) også ved

avleggelse av periodisk finansiell rapportering (kvartals-, halvårs- og årsrapporter). Finanstilsynet

har imidlertid i rundskriv 28/2011 uttalt at kravene til listeføring kan bli svært byrdefulle og lite

hensiktsmessige i forbindelse med periodisk regnskapsavleggelse dersom reglene praktiseres

strengt. Finanstilsynet antar derfor at det i forbindelse med regnskapsavleggelsen er tilstrekkelig

med en mer standardisert liste (men den må ajourføresut fra endringer i personkretsen), og at

foretakene kun ved egnede tidspunkter vurderer regnskapsinformasjon med tanke på innsidein-

formasjon. Børsen krever normalt heller ikke at det sendes melding om utsatt offentliggjøring i

forbindelse med avleggelse av års- og delårsrapporter (Løpende forpliktelser punkt 3.1.2 (3)).

I forbindelse med avslutning av periodisk rapportering må selskapet sørge for at kun personer

som trenger informasjonen har tilgang til denne, og at alle som får tilgang til slik informasjon er

kjent med regelverket. Foretaket plikter å påse at ingen uvedkommende får tilgang til opplysninger

om års- og delårsrapporter før disse publiseres. Dette gjelder selv om opplysningene ikke er

457Ernst & Young


innsideinformasjon etter verdipapirhandelloven (Løpende forpliktelser punkt 4.1). Foretaket må

derfor ha rutiner for håndtering av foreløpige utgaver av periodiske rapporter, børsmeldinger og

lignende. Dette gjelder forhold som bruk av printere, kopimaskiner, utveksling av informasjon på

e-post også videre. Hvordan hvert enkelt foretak håndterer dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle,

men det er viktig at selskapene har et bevisst forhold til problemstillingen.

3.4.3 Listeføring av primærinnsidere

Foretakene skal også føre liste over primærinnsidere, jf. vphl § 3-6 tredje ledd. Dette er en liste over

personer som i kraft av sin stilling normalt kan antas å få tilgang til innsideinformasjon. Listen må

ikke forveksles med listene som skal utarbeides ved utsatt offentliggjøring. Listen skal sendes til

Oslo Børs. Listene skal være ajourførte, og foretakene plikter å melde fra uten ugrunnet opphold når

personer ikke lenger er primærinnsidere eller når nye personer skal føres til på listen.

Det har det siste året vært fokus på rett føring av innsidelister. Økokrim har i perioden mai til

september 2012 bøtelagt 6 foretak for mangelfull listeføring. Bøtene har variert fra 75.000

kroner til 3 millioner kroner. Økokrim har uttalt at de ser alvorlig på brudd på plikten til å føre

innsidelister og at de også i fremtiden vil søke å sanksjonere overtredelser strengt .

4. Krav til finansiell informasjon og prospekt ved børsnoteringer ved Oslo Børs og Oslo Axess (EØS prospekt)

4.1 Krav til prospekt

Ved offentlig tilbud og opptak av aksjer til notering ved Oslo Børs og Oslo Axess er det krav til

prospekt etter verdipapirhandelloven kapittel 7. Offentlig tilbud gjelder tilbud om tegning eller

kjøp av omsettelige verdipapirer som rettes til 150 personer og gjelder samlet beløp på minst

EUR 1.000.000 beregnet over 12 måneder. Kravet gjelder både ved nynotering og ved notering

av ytterligere aksjer ved kapitalforhøyelser. Det er gitt visse unntak for opptak til notering som

gjelder utstedelse av aksjer ved kapitalforhøyelse som er mindre enn 10 % av antall aksjer beregnet

over en 12 månedersperiode. Det er også noen unntak for visse profesjonelle investorer i verdi-

papirforskriften § 7-15. Ved opptak til notering skal det utarbeides et EØS-prospekt, og dette skal

godkjennes av Finanstilsynet (eventuelt tilsvarende myndighet i det EØS-land utsteder har som

hjemstat) før offentliggjøring. Hvorvidt Norge er hjemstat følger av vphl § 5-4 (2) (se over).

5 Se Finanstilsynets hjemmeside for oversikt over unntakene samt oversikt over registerte profes-

jonelle investorer. http://www.finanstilsynet.no/no/Noterte-foretak-Prospekter/Prospekter/

Informasjon/Registrerte-profesjonelle-investorer/


458

4.2 Godkjenning av prospekt

Finanstilsynet har siden 1. mai 2010 hatt ansvaret for kontroll og godkjenning av EØS-prospekter.

Utkast til prospekt skal ledsages av relevant og utfylt sjekkliste ved innsendelse til Finanstilsynet.

Ved innsendelse av søknad om godkjennelse av prospekt til Finanstilsynet vedlegges en tidsplan.

Tidsplanen skal være så detaljert som mulig og ta hensyn til ulike hendelser i løpet av kontroll-

prosessen. Alle EØS-prospekter og annen dokumentasjon relatert til prospektkontrollen skal

sendes til e-postadressen [email protected]. Informasjon om prosessen foreligger på

Finanstilsynets hjemmeside under ”Noterte foretak”, ”Om Prospekter”, ”Sjekklister”. Selskapene

får vanligvis hjelp av sine advokater, tilretteleggere eller andre rådgivere til å vurdere prospektplikt

samt utarbeide prospekt og sjekkliste. Prospektet skal sendes Oslo Børs samtidig med at det sendes

til Finanstilsynet.

Det er viktig at prospektet som sendes til kontroll er godt gjennomarbeidet. Finanstilsynet har

ofte en del kommentarer til prospektet, og selskapet må da så raskt som mulig gi gode tilbakemel-

dinger og gjøre eventuelle endringer i prospektet. Flere runder må påregnes. Når Finanstilsynet

har mottatt et tilstrekkelig gjennomarbeidet utkast til prospekt med sjekkliste, vil Finanstilsynets

første tilbakemelding bli gitt innen fem arbeidsdager (omsettelige verdipapirer som er eller søkes

notert på børs eller regulert marked) eller ti arbeidsdager (omsettelige verdipapirer som ikke er

eller søkes notert på børs eller regulert marked). Den totale saksbehandlingsfristen fra innsendelse

av første utkast til prospekt og fram til godkjennelse av endelig prospekt vil avhenge av hvor

gjennomarbeidet og fullstendig det første utkastet til prospekt er, hvilke innholdskrav som gjenstår

å avklare i løpet av selve kontrollprosessen, hvor raskt og dekkende Finanstilsynets tilbakemeldinger

følges opp mv. Finanstilsynet har presisert at kravet til forsvarlig saksbehandling alltid vil gå foran

utsteders/rådgivernes forventning om tidsmessig tilbakemelding. Utstedernes rådgivere oppfordres

til å kontakte Finanstilsynets seksjon for prospektkontroll på et tidlig tidspunkt for å avklare

innholdskrav.

Finanstilsynet har praksis for å avbryte prospektkontrollen dersom Finanstilsynet ikke mottar nytt

utkast til prospekt innen 3-5 uker etter Finanstilsynets tilbakemelding. En vesentlig begrunnelse for

dette er at mye av informasjonen i dokumentet kan være foreldet på grunn av endringer i utsteders

situasjon, ved transaksjonen eller annet. Utsteder kan søke om utsettelse av kontrollen, men det

må foreligge tungtveiende grunner for at Finanstilsynet godkjenner en utsettelse utover nevnte

periode. Finanstilsynet foretar en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak.

4.3 Kravtilfinansiellinformasjoniprospekt

Innholdskrav til EØS-prospekt er regulert i verdipapirforskriften § 7-14 som henviser til forordning (EF) nr. 809/20004 (prospektforordningen). Innholdskrav til prospekter ved registrering av aksjer

fremkommer av prospektforordningen Vedlegg I (heretter Vedlegg 1). Finanstilsynet har utarbeidet

en sjekkliste med minstekrav (fra Finanstilsynets hjemmeside: ”Noterte foretak”, ”Prospekter”, ”Om

prospektkontroll”, ”Sjekklister”). Sjekklisten for prospekt ved registrering av aksjer er utarbeidet

459Ernst & Young


med bakgrunn i Vedlegg I og følger samme nummerering. Krav til finansiell informasjon reguleres i

vedlegg I punkt 20 flg. I tillegg skal det lages et sammendrag av finansiell informasjon iht. vedlegg I

punkt 3.

4.3.1 Historiskfinansiellinformasjon

Vedlegg I punkt 20.1 har følgende krav:• Revidert historisk finansiell informasjon for de tre siste regnskapsårene (eller for hele perioden

utsteder har drevet sin virksomhet, dersom perioden er kortere enn tre år).

• De to siste års reviderte historiske finansielle informasjon skal presenteres og utarbeides på

konsistent basis med det utsteder vil bruke ved neste årsregnskap. Dette gjelder regnskaps-

standarder og -prinsipper og lovgivningen som gjelder for årsregnskaper (vanligvis IFRS).

Regnskapet for det eldste året kan derfor være avlagt i samsvar med nasjonal lovgivning,

men det må inkludere både resultat, balanse, oppstilling over endring av egenkapital og

kontantstrøm samt noter.

• Dersom utsteder har hatt virksomhet i mindre enn ett år, skal revidert historisk finansielle

informasjon utarbeides for perioden i samsvar med standardene for årsregnskaper (komplett

IFRS regnskap). Dette skal dekke en periode så nært som praktisk mulig opp til datoen for

prospektet. Hva som er praktisk mulig, har Finanstilsynet erfaringsmessig vurdert strengt.

I henhold til prospektforordningen kan tilsynsmyndighetene kreve at særskilt finansiell

informasjon utarbeides der selskapet som følge av struktur eller forpliktelser har sammensatt

finansiell historikk (”complex financial history”, nærmere omtalt under).

• Dersom utsteder utarbeider både selskaps- og konsernregnskaper, skal som et minimum de

konsoliderte årsregnskapene inntas.

• Revisjonsberetning(er) som dekker hvert av de tre årene (eventuelt kortere dersom utsteder ikke

har eksistert tre år) må inntas. Utsteder må bekrefte at regnskapene er revidert i prospektet.

Det skal angis dersom revisjonsberetningen inneholder forbehold eller presiseringer og disse må

eventuelt gjengis og forklares i prospektet.

Dersom finansielle opplysninger i prospektet ikke er hentet fra utsteders reviderte regnskaper, skal

kilden angis, og det må fremgå at opplysningene ikke er revidert.

4.3.2 Delårsinformasjon

Dersom utsteder har offentliggjort kvartalsvis eller halvårlig finansiell informasjon etter datoen for

sist reviderte regnskap, skal disse inntas i prospektet (Vedlegg I punkt 20.6.1).

Dersom prospektet kommer mer enn ni måneder etter utløpet av det siste reviderte regnskapsåret,

skal delårsinformasjon for minimum de seks første månedene av regnskapsåret inkluderes i

prospektet. Dette gjelder uavhengig av om slik informasjon har blitt utarbeidet eller offentliggjort i


460

perioden. Delårsinformasjonen kan i samsvar med kommisjonsforordningen være urevidert (noe som

i tilfelle må angis). Dersom delårsinformasjonen har vært revidert eller underlagt begrenset revisjon,

skal revisjonsberetningen eller rapporten inntas. Det skal også angis dersom den kvartalsvise eller

halvårlige finansielle informasjonen ikke har vært revidert eller underlagt begrenset revisjon.

Merk at Oslo Børs har særskilte regler for opptak av nye selskap til notering (Opptaksreglene –

se under). Dette innebærer krav til utarbeidelse av delårsrapport samt forenklet revisorkontroll

(tidligere benevnt som begrenset revisjon) av delårsregnskapet i forbindelse med børssøknaden. Det

er ikke krav til forenklet revisorkontroll dersom delårsregnskapet inngår i revidert regnskap. Dette

kravet innebærer at selskapene vil måtte utarbeide delårsrapport i noteringsprosessen. I mange

tilfeller blir dette da også offentliggjort, men dette er ikke et krav.

4.3.3 Proformafinansiellinformasjon

I samsvar med Vedlegg I punkt 20.2 og Vedlegg II skal det gis proformainformasjon dersom det har

vært vesentlige endringer i sist foregående regnskapsår eller senere. Proformainformasjon skal

vise hvordan transaksjonen ville ha påvirket utsteders eiendeler, forpliktelser og resultat dersom

transaksjonen hadde vært gjennomført på et tidligere tidspunkt. Med vesentlig endring angir

prospektforordningen en endring på 25 % og dette er innarbeidet i børsreglene. ESMA (European

Securities and Markets Authority) angir i sin anbefaling punkt 92 følgende størrelsesindikatorer:

• totale eiendeler,

• inntekter eller

• årsresultat

Siden ESMA-anbefalingen punkt 92 sier ”profit or loss” gjelder terskelen på 25 % også ved tap.

ESMA oppgir at andre indikatorer kan være aktuelle dersom de angitte gir avvikende resultat eller er

uegnet for selskapets bransje. Vurderingen av om endringen overstiger 25 % gjøres ut fra utsteders

siste offentliggjorte eller kommende konsoliderte årsregnskap (ESMA-anbefalingens punkt 94).

Beregningen skal baseres på verdiene før ervervet eller avhendelsen. Ved måling av endring ved

salg/avhendelse ser man bort fra selve gevinsten/tapet transaksjonen utløser og ser på effekten

av bortfallet av selve virksomheten. Verken prospektforordningen eller ESMA definerer hva som er

en ”bestemt transaksjon”. I børsens ”Løpende forpliktelser” punkt 3.4.1 (2) er transaksjon angitt å

være erverv eller avhendelse av virksomhet eller eiendel og fusjoner og fisjoner, og har således blitt

en innarbeidet praksis i Norge (se omtale av ”Løpende forpliktelser” ovenfor). Det er viktig å merke

seg at det ikke bare er transaksjoner/endringer som er direkte knyttet til utarbeidelse av prospektet

som utløser krav til proforma finansiell informasjon, men også dersom det har vært slike endringer i

siste delårsperiode eller foregående år.

Vedlegg II punkt 5 innebærer i praksis proforma resultatregnskap for siste hele år, proforma

461Ernst & Young


resultatregnskap for siste delårsperiode samt proforma balanse pr. utgangen av siste delårsperiode.

Prospektmyndighetene aksepterer ikke at proforma finansiell informasjon presenteres utover de

angitte perioder6. I den grad transaksjonen er fullt ut reflektert i delårsresultat og/eller balanse, skal

det ikke vises proforma finansiell informasjon for disse (ESMA FAQ 50 og 51).

Proforma finansiell informasjon utarbeides i utgangspunktet ved å sammenstille de faktiske

regnskapene til alle enhetene som inngår i konsernet på tidspunktet for utarbeidelsen av proforma-

informasjonen og som om transaksjonene, oppkjøpene og salgene hadde skjedd ved begynnelsen

av hver av periodene for proformaresultatet og på balansetidspunktet for proformabalansen.

Proformajusteringer skal være direkte knyttet til transaksjonen og underbygget med fakta. Dette

innebærer at proforma finansiell informasjon utarbeides med bakgrunn i historisk finansiell

informasjon og inngåtte avtaler, og har ikke til hensikt å vise hvordan fremtiden kan/vil bli. Det kan

for eksempel ikke gjøres proformajusteringer for å fjerne eller justere historiske engangseffekter,

reflektere beslutninger som er tatt eller som forventes å bli tatt etter transaksjonen, for eksempel

restruktureringer og kostnadskutt. Man kan heller ikke normalisere resultater ut fra forventninger

om virksomhetens fremtidige resultater, finansieringsgrad og lignende.

Det vises til eget kapittel i vår publikasjon ”IFRS i Norge” for nærmere omtale og eksempler knyttet

til proforma finansiell informasjon.

6 ESMA FAQ 54 angir at eventuell frivillig proforma finansiell informasjon må oppfylle kravene i

Vedlegg II. Siden Vedlegg II regulerer perioder, er frivilligheten kun knyttet til størrelsesindikatorene

og hvilke transaksjoner det utarbeides proforma finansiell informasjon for og ikke perioder.


462

Prospektforordningens Vedlegg II oppstiller følgende krav til proforma finansiell informasjon:

a) Proformainformasjonen skal inneholde en beskrivelse av transaksjonen, de berørte

virksomheter eller foretak samt

b) formålet med utarbeidelsen av opplysningene;

c) at informasjonen utelukkende er utarbeidet for veiledende formål;

d) at proforma finansiell informasjon er av en slik art at den beskriver en hypotetisk

situasjon og derfor ikke avspeiler selskapets faktiske finansielle stilling eller resultat.

2) Avhengig av omstendighetene omfatter proforma finansiell informasjon balanse, resultat

regnskap og tilhørende forklarende noter.

3) Proforma finansiell informasjon skal normalt presenteres i kolonneform og bestå av

følgende:

a) historisk ujustert informasjon,

b) proformajusteringer, og

c) den resulterende proforma finansielle informasjonen i siste kolonne. Kildene til

proforma finansiell informasjon skal angis, og der det er relevant, skal regnskapene fra

eventuelle ervervede virksomheter eller foretak inngå i prospektet.

4) Proformainformasjon skal utarbeides i en form som er i samsvar med de regnskapsprin

sipper som er anvendt i utsteders siste regnskap eller skal anvendes i utsteders

neste regnskaper, og det skal angis:

a) på hvilket grunnlag opplysningene er utarbeidet,

b) kilden til hver enkelt opplysning og justering.

5) Proformainformasjon kan bare offentliggjøres for:

a) inneværende regnskapsperiode;

b) siste avsluttede regnskapsperiode, og/eller

c) den siste delårsperioden som det er eller vil bli offentliggjort relevant ujustert

informasjon for i samme dokument.

6) Proformajusteringer knyttet til proforma finansiell informasjon skal:

a) vises tydelige og forklares;

b) være direkte knyttet til transaksjonen;

c) være underbygget med fakta.

7) I tillegg skal det i forbindelse med proforma resultatregnskap eller kontantstrømoppstil

linger klart skilles mellom justeringer som forventes å ha fortsatt innvirkning på utsteder,

og de som ikke har det.

463Ernst & Young


8) Rapporten utarbeidet av uavhengige revisorer skal angi at etter deres oppfatning er:

a) den proforma finansielle informasjonen riktig sammenstilt på det angitte grunnlag,

b) grunnlaget i samsvar med utsteders regnskapsprinsipper.

4.3.4 Sammensattfinansiellhistorikk(”complexfinancialhistory”)

I henhold til kommisjonsforordningen kan tilsynsmyndighetene kreve at særskilt finansiell

informasjon utarbeides der selskapet som følge av struktur eller forpliktelser har sammensatt

finansiell historikk (complex financial history)7. Dette kan særlig være aktuelt i forbindelse med

nynotering og vil for eksempel være der utsteder er nystiftet holdingselskap som har overtatt

virksomhet/selskap fra andre konsernselskap, eiere eller tredjepart. Reglene angir ikke hva som

eventuelt kan kreves i slike tilfeller og overlater til tilsynsmyndighetene å avgjøre hva som er

hensiktsmessig. I praksis kan dette være konsernregnskap for underkonsern, ulike selskaps-

regnskap eller proforma finansiell informasjon. Dersom virksomheten tidligere har vært under felles

kontroll kan det være aktuelt å presentere combined financial information (sammenslått finansiell

informasjon). Det vises til eget kapittel i vår publikasjon ”IFRS i Norge” for nærmere omtale av

combined financial information.

4.4 Børsnoteringsprosessen og opptaksreglene

Oslo Børs har utarbeidet egne opptaksregler for aksjer ved notering på Oslo Børs og Oslo Axess (heretter ”Opptaksreglene”). Reglene supplerer bestemmelsene i verdipapirhandelloven, børs-

forskriften og verdipapirforskriften. Opptaksreglene suppleres av Oslo Børs’ ”Løpende forpliktelser”

(se over).

Den formelle prosessen for opptak til notering ved Oslo Børs/Oslo Axess er beregnet til minimum

åtte uker. Den består av følgende faser:

1. Redegjørelse for hvordan selskapet tilfredsstiller vilkårene for notering oversendes fra

selskap/finansiell rådgiver til administrasjonen ved Oslo Børs. Dette gjøres minimum fem

virkedager før det innledende møtet.

2. Innledende møte med administrasjonen ved Oslo Børs avholdes minimum 15 virkedager

før søknad om notering leveres. Her presenteres selskapet, ledelse, styre og virksomhet

samt den prosess som tenkes utført i forkant av notering, som f. eks. emisjon,

spredningssalg eller nedsalg fra eksisterende eiere.

7 Commission Regulation (EC) no 211/2007 of 27 February 2007 amending Regulation (EC) no

809/2004


464

3. Søknad om notering leveres minimum 20 virkedager før det utvalgte Børsstyremøtet. Alle

behandlede søknader vedlegges en anbefaling fra børsens administrasjon før de endelig

avgjøres av børsens styre. Børsens styre møtes normalt én gang pr. måned8. Selskapets

aksjer kan tas opp til notering etter at børsstyrets sitt vedtak om opptak til notering er

offentliggjort og eventuelle betingelser knyttet til børsnoteringen er oppfylt. Børsens styre

fastsetter seneste noteringsdag i opptaksvedtaket.

4. Ved godkjent søknad skal selskapet ha sin første noteringsdag innen 45 kalenderdager.

Senest dagen før første noteringsdag må det foreligge bekreftelse på at prospekt er

godkjent av tilsynsmyndighet i selskapets hjemstat (Finanstilsynet for utsteder med norsk

hjemstat) og offentliggjørelse og bekreftelse på at alle betingelser er oppfylt

I det følgende beskrives de reglene som er særlige relevante for finansiell rapportering, men det

presiseres at det ikke gis en fullstendig oversikt over kravene ved børsnotering

4.4.1 Innledende møte og skriftlig redegjørelse

Opptaksreglene punkt 3.1 inneholder kravene til innledende møte og skriftlig redegjørelse.

Selskapets siste årsrapport, og siste delårsrapport dersom denne er avlagt etter siste årsrapport

skal vedlegges redegjørelsen.

4.4.2 Krav til due diligence

Det skal gjennomføres due diligence i forbindelse med opptaksprosessen for å avdekke om det

foreligger forhold av betydning for vurderingen av om aksjene er egnet til børsnotering. Det skal

som et minimum gjennomføres finansiell due diligence og juridisk due diligence. Due diligence

skal foretas av parter som er kompetente og tilstrekkelig uavhengig av selskapet. Dette er et

særnorsk krav. Resultatet av due diligence-undersøkelsene skal presenteres for Oslo Børs i et møte

hvor rådgiverne som er ansvarlige for undersøkelsene skal delta. Presentasjonen for Oslo Børs

skal senest holdes tre børsdager før søknad om børsnotering fremsettes. Due diligence må da i

all hovedsak være ferdigstilt. Det skal i møtet presenteres om det foreligger forhold av betydning

for om selskapets aksjer er egnet for notering, herunder forhold av betydning for om selskapet

tilfredsstiller vilkårene i opptaksreglene. Oslo Børs skal på forespørsel få tilgang til de rapporter som

utarbeides.

8 Tidsfrister for opptakssaker fremkommer på følgende nettsted http://www.oslobors.no/Oslo-Boers/

Notering/Nye-aksjenoteringer

465Ernst & Young


4.4.3 Introduksjonsmøte

Selskapets ledelse skal delta i undervisningsopplegg om selskapets forpliktelser som børsnotert

selskap (introduksjonsmøte). Selskapets administrerende direktør, finansdirektør, investor relations-

ansvarlig, børskontakt samt et medlem av selskapets styre skal delta med mindre børsen samtykker i

noe annet. Møtet skal være avholdt senest dagen før søknad om børsnotering sendes børsen.

4.4.4 Søknad

Innholdskravene til søknaden fremkommer av opptaksreglene punkt 3.4. Søknaden skal blant annet

inneholde kopi av årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning for de tre siste regnskapsårene,

samt siste delårsrapport med revisors erklæring om begrenset revisjon. I søknaden må det bekreftes

at selskapet følger NUES. Dersom anbefalingen ikke følges, må avvik forklares. Se eget avsnitt

nedenfor. Dersom utkast til prospekt vedlegges, må dette være tilstrekkelig gjennomarbeidet til at

børsen har grunnlag for å vurdere relevante opplysninger.

4.4.4.1 Regnskaper og delårsrapport

Opptaksreglene for Oslo Børs og Oslo Axess punkt 2.2.4 regulerer krav til revidert årsregnskap og

årsberetning og delårsrapport. For Oslo Børs er kravet de tre siste årene før søknaden. Oslo Axess

har krav til ett år (eventuelt revidert delår), men har selskapet eksistert i tre år eller mer gjelder

kravene som beskrevet for prospekt. Selskapet vil normalt ikke tas opp til notering hvis det er

forebehold i tre siste års revisjonsberetning, og ved presiseringer vil dette vurderes.

Opptaksreglene krever at selskapet har utarbeidet delårsrapport i samsvar med ”Løpende

forpliktelser” punkt 4.2 for siste kvartal før søknaden sendes og denne må ha vært gjenstand for

begrenset revisjon (forenklet revisorkontroll). Dette kravet gjelder ikke der siste delårsperiode

inngår i revidert regnskap.

Opptaksreglene for Oslo Børs punkt 2.3.2 har krav til tre års historikk og punkt 2.3.3 krav om tre

års virksomhet. Det kan gis unntak for disse kravene. Oslo Axess har ikke tilsvarende krav.

4.4.5 Informasjonsplikt fra søknadstidspunktet

Reglene om informasjonsplikt i ”Løpende forpliktelser” punkt 3.1.1 til 3.1.3 med hensyn til innsideinformasjon og offentliggjøring vil gjelde fra søknadstidspunktet iht. vphl § 5-1 som inntatt i

opptaksreglene punkt 4.


466

4.4.6 Prospekt

Prospekt skal utarbeides i samsvar med verdipapirhandelloven kapittel 7 – se eget punkt over.

4.4.7 Krav til eierstyring og selskapsledelse

I forbindelse med søknaden skal selskapet bekrefte at selskapet følger NUES. Dersom anbefalingen ikke følges, må avvik forklares. Anbefalingen skal bidra til å klargjøre rollefordelingen mellom

aksjeeiere, styre og daglig ledelse utover det som følger av lovgivningen. NUES har utarbeidet

anbefalingen og vurderer løpende behov for oppdatering av anbefalingen. Reglene inneholder blant

annet nærmere veiledning med hensyn til selskapets organer og oppgaver, herunder revisjons-

utvalg.

4.4.7.1 Krav til revisjonsutvalg

Selskapet skal i samsvar med børsforskriften §1 (2) som inntatt i opptaksreglene punkt 2.3.7 ha

et revisjonsutvalg eller tilsvarende organ med oppgaver og sammensetning som nevnt i artikkel

41 i revisjonsdirektivet 2006/43/EF. Norske allmennaksjeselskap skal ha et revisjonsutvalg med

oppgaver og sammensetning iht. allmennaksjeloven § 6-41 til og med § 6-43. Styret kan bestemme

at hele styret skal utgjøre selskapets revisjonsutvalg. Det følger imidlertid av NUES anbefalingen at

hele styret ikke bør utgjøre revisjonsutvalget.

467Ernst & Young


Regeloversikt

Følgende regler er tilgjengelige via www.oslobors.no under Regelverk

• Lov om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) LOV-2007-06-29-75

• Forskrift til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften) FOR-2007-06-29-876

• Lov om regulerte markeder (børsloven) LOV-2007-06-29-74

• Forskrift om regulerte markeder (børsforskriften) FOR 2007-06-29 nr 875

• Opptaksregler for aksjer på Oslo Børs (siste versjon gjeldene fra 1. juli 2012)

• Opptaksregler for aksjer på Oslo Axess. (siste versjon gjeldene fra 1. juli 2012)

• Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper (siste versjon gjeldene fra 10. juli 2012.)

• Obligasjonsreglene - opptaksregler og løpende forpliktelser (siste versjon gjeldene fra 10. juli

2012).

Andre relevante regler

• Norsk anbefaling, EIERSTYRING OG SELSKAPSLEDELSE, utgitt av Norsk utvalg for eierstyring og

selskapsledelse (NUES) 21. oktober 2010

www.nues.no

• Finanstilsynets rundskriv – tilgjenglig på Finanstilsynets hjemmeside

www.finanstilsynet.no

• Kommisjonsforordning (EF) nr. 809/2004 av 29. april 2004 (EC/809/2004)

http://ec.europa.eu/internal_market/securities/docs/prospectus/reg-2004-809/reg-2004-809_

en.pdf

• Kommisjonsforording (EF) nr 211/2007 (EC/211/2004 amending Regulation (EC) no 809/2004)

(omhandler kompleks finansiell historikk)

• ESMA anbefalingen

“ESMA update of the CESR recommendations on the consistent implementation of Commission

Regulation (EC) No 809/2004 implementing the Prospectus Directive”

http://www.esma.europa.eu/page/prospectus

• ESMA Frequently Asked Questions (FAQ)

“Question and Answers – Prospectuses” 17th updated version – September 2012

http://www.esma.europa.eu/page/prospectus


468

Klar for børs - interne forberedelser i forbindelse med børsnotering


470

Klar for børs

av Ørjan Agdesteen

Interne forberedelser i forbindelse med børsnotering

1. Innledning

Ernst & Youngs studie “Global IPO Trends 2012: Prepare early, move fast”, viste at det globale

markedet for børsnoteringer eller ”Initial Public Offerings” (IPO) var bemerkelsesverdig godt i 2011.

Med bedre økonomiske utsikter og en solid ”pipeline” av lønnsomme selskaper som ønsket å gå på

børs så vi et sterkt noteringsmarked første halvdel av 2011. Halvveis inn i 2011 tiltok dessverre

bekymringene rundt Europas gjeldsproblemer og andre land viste svakere utvikling i makro-

økonomiske indikatorer. Frykten og usikkerheten i aksjemarkedet spredte seg til noteringsmarkedet

og 2. halvår av 2011 ble vanskelig for børsnoteringer. Rekordmange børsnoteringer ble ”lagt på

is” verden rundt. Uansett, selv om mange av verdens sterkeste IPO-markeder mer eller mindre var

stengt for siste halvdel av 2011 så var kapitalmengden som ble hentet imponerende1.

Ser vi på utviklingen i antall børsnoteringer på Oslo Børs så gjenspeiler den i stor grad det globale

bildet de siste årene:

År Antall børsnoteringer

2011 13

2010 21

2009 3

2008 16

2007 57

Som vi ser har det vært én betydelig reduksjon siden toppåret 2007. Pr. juni 2012 har det kun vært

en børsnotering i Norge. Situasjonen er den samme i andre nordiske land. I Sverige har det vært en

IPO hittil i år, mens det i Danmark ikke har vært noen.

I vår undersøkelse fra 2011 så vi IPO-kandidater og deres potensielle investorer tilpasse seg nye

markedsforhold: høy volatilitet og større likviditetsrisiko har blitt den nye normen. Timing av

markedet er en kunst. Vinduene hvor en IPO kan være gunstig er korte og uforutsigbare. Det som

kunne ha vært en god IPO én dag, kunne ha blitt fryktelig hvis du hadde gjort det for to dager siden.

1 Jf. “Global IPO Trends 2012: Prepare early, move fast”, Ernst & Young 2012

471Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Klar for børs

Selskapene må forberede seg tidligere og være klare til å agere raskt når muligheten byr seg. Ser vi

fremover ett år eller to fra i dag, vil trolig IPO-utsiktene bedres. Det er en rekke selskaper som har

utsatt børsnoteringen på grunn av markedssituasjonen. Spørsmålet er om ditt selskap eller

porteføljeselskap er forberedt til å dra fordelen av et åpent ”IPO-vindu” – og operere suksessfullt

som et børsnotert selskap – når virksomhetens forretningsplan fordrer kapitaltilførsel for å

finansiere videre vekst. Spørsmålet ledelsen må stille seg er: Erviforberedtogklarforbørs?

Gjennom vårt arbeid med vektselskaper i hele verden over en årrekke har Ernst & Young fått

omfattende erfaringer med IPO’er. Vi har også et eget globalt IPO Center of Excellence og vi vet hva

som skal til for å lykkes med en IPO. Vi kan hjelpe virksomheter langs hele ”IPO-reisen”:

1. Med å planlegge IPO’en

a. Er en IPO det rette for selskapet?

b. Hvordan skal selskapet forberede seg til IPO’en?

c. Hvordan ser en suksessfull IPO ut?

d. Hvilken børs er det riktige for selskapet?

2. Med å gjennomføre IPO’en

3. Med å kunne operere og agere som et børsnotert selskap etter IPO’en

En IPO er en veldig krevende prosess for selskaper og det kreves gode rådgivere. Vår erfaring,

støttet av flere omfattende undersøkelser foretatt av Ernst & Young2, er at en suksessfull IPO

begynner med interne forberedelser 12-24 måneder før notering. Hvor lang tid det tar vil avhenge

av virksomhetens art og kompleksitet, samt modenheten i selskapets styrings- og rapporterings-

prosesser. Det er vår klare erfaring at det er stor forskjell på de ulike selskapene når det gjelder

hvor børsmodne de er før de setter i gang IPO-prosessen. Mange av de forholdene som må på plass

i forbindelse med en IPO bør implementeres uansett om man skal på børs eller ikke (for eksempel

god strategi, corporate governance , risikostyring og internkontroll med videre). Gode forberedelser

vil uansett gjøre livet mye enklere den dagen man kommer på børsen. I det følgende vil vi beskrive

”IPO-reisens” 10 faser, og komme med praktiske råd og innspill til hver av disse. Innholdet i det

følgende er også relevant for selskaper som ikke skal på børs, men forfølger alternative exit-/

finansieringsstrategier.

2 Se blant annet: ”Top 10 IPO readiness challenges”, Ernst & Young 2008 og “Measures that matter,

a global IPO study”, Ernst & Young 2008.


472

2. ”IPO-reisen” - 10 faser

Hva skiller suksessfulle IPO’er fra mindre suksessfulle? De som anser en IPO som en engangs-

hendelse eller en kortsiktig finansieringstransaksjon undervurderer de omfattende konsekvensene

av livet på børs. Ernst & Youngs undersøkelser viser at de som lykkes starter forberedelsene og

gjennomfører nødvendige organisatoriske endringer minst et år i forveien. Videre anser de beste

selve børsnoteringen kun som en viktig milepæl i en større endringsprosess som vi omtaler som

”IPO-reisen”. Denne består av 10 faser:

Å dra nytte av eksperters erfaringer fra suksessfulle IPO’er er enda viktigere i volatile markeder.

Selv om markedsforholdene ikke er ideelle for å innhente kapital, kan det være en god tid for å

forberede selskapet for en IPO eller en annen transaksjon. Mens en venter på bedre tider, kan

ledelsen starte og gjennomføre de nødvendige endringsprosesser, og forberede selskapet slik at det

er klart for børs når markedene snur. Selskapene som forbereder seg vil uansett være de første til å

dra fordelen av bedre markedsforhold.

”UtfordrendeIPO-markederkommeroggår,mendebesteeralltidklare”

2.1 Fase 1 – Forberede ”IPO-reisen”

Å gå på børs egner seg ikke for alle. Det er mange potensielle fallgruver og høy risiko. Planlegging og forberedelser er helt kritisk. Dårlige forberedelser og dårlig timing kan sette IPO’en i fare.

Den første delen i en suksessfull IPO handler om å definere hva suksess er og hva det betyr for

selskapet. Deretter, med de nødvendige innspill fra relevante stakeholders, må ledelsen etablere en

omfattende forretningsplan og en detaljert tidsplan for når de nødvendige operasjonelle, finansielle

og strategiske initiativ må ferdigstilles for å gjennomføre en suksessfull IPO.

Vår erfaring viser at et privat selskap kan klare seg utmerket med en uformell strategiog

planprosess. Institusjonelle investorer derimot forventer en ”uimotståelig” og lett forståelig

strategisk plan. Investorer fokuserer i liten grad på selskapets historie. De fokuserer først og fremst

på fremtidsmulighetene. Det er viktig å bygge bro mellom historien og fremtiden og få klart frem

hva som historisk har lagt grunnlaget for fremtidig verdiskaping. Verdsettelsen av IPO’en vil drives

Forberede“IPO-reisen”

Transaksjonsplanlegging Gjennomføring Realisasjon

Tiltrekke de rette

investorer og

analytikere

Levere på strategiog mål

Forberede “IPO-reisen”

Holde mulighetene

åpne

Timing av markedet

Etablering av ledelses -

og rådgivings -

team

Etablering av økonomi -prosesser

og infrastruktur

Etablering av

corporategovernance

Styring av investorrelations og

kommunikasjon

Levere et effektivt

road show

473Ernst & Young


av markedsforholdene og investorenes tillit til ditt selskap. I dårlige eller usikre tider vil investorene

kreve enda mer detaljer og informasjon om hvordan kapitaltilførselen som IPO’en medfører skal

anvendes. Investorer vil typisk foretrekke å investere i selskaper som anvender kapitaltilførselen til å

finansiere videre vekst. En overbevisende, godt gjennomtenkt og veldokumentert strategi er kritisk.

”IPO-reisen” innebærer aksept for og implementering av forandring, ikke bare på ledelsesnivå, men

i hele organisasjonen. De beste selskapene begynner å operere og agere som et børsnotert selskap

så fort som mulig. Det må allokeres tid og ressurser til opplæring av ansatte med tanke på de lover

og regler som gjelder for børsnoterte selskap og man må læres opp i å være i offentlighetens lys.

2.2 Fase 2 – Holde mulighetene åpne

Mange selskaper som forfølger en IPO børsnoteres ikke, i hvert fall ikke initielt. Det private kapital-

markedet kan ofte være en mer effektiv og mindre kostbar måte å hente kapital på. Vesentlig flere

selskaper eksempelvis støttet av venture kapital, realiserer en exit eller innhenter kapital gjennom

en M&A-transaksjon enn gjennom en IPO. Mulige alternativer kan være:

√ Salg til en strategisk kjøper gjennom M&A-markedet

√ Salg til et Private Equity selskap

√ Privat plassering, ofte som en forberedelse til en IPO

√ Joint ventures eller strategiske allianser

√ Refinansiering for å frigjøre midler til en spesifikk exit

Mange selskaper vurderer IPO som en del av en vekststrategi for å få egenkapitalfinansiering

og dermed lettere kunne gjennomføre strategiske transaksjoner. Selv om en IPO kan være

din foretrukne måte å hente kapital på er det viktig å evaluere alle mulige alternative typer

transaksjoner som kan være attraktive alternativer til en børsnotering. Før man bestemmer seg for

at en børsnotering er det beste alternativet er det viktig å vurdere andre mulige exit-strategier som

kan være mer passende gitt selskapets nåværende situasjon og fremtidsmuligheter. Den beste exit-

strategien vil variere betydelig med de potensielle kjøperne, men beredskapsplaner bør etableres i

tilfelle en annen type kjøper skulle bli aktuell under salgsprosessen. Du bør uansett vurdere verdiene

som kan oppnås i en IPO kontra en M&A-transaksjon i forbindelse med et industrielt/strategisk

oppkjøp.

Mange virksomheter følger en flerspors- eller ”multi-track”-strategi hvor de eksempelvis forbereder

salg av virksomheten i det private markedet (Private Equity selskap og/eller en industriell aktør)

parallelt med en IPO og/eller andre alternativer. Denne ”multi-track”-strategi bidrar til å holde

mulighetene åpne i en forberedelsesprosess. Siden det er betydelig overlapp i de forberedelsene

som må gjennomføres uavhengig av det endelige valget som gjøres, kan en slik ”multi-track”-

strategi gjennomføres uten å doble kostnadene. Et selskap som er godt forberedt til en børsnotering

vil alt annet like være bedre forberedt med tanke på andre typer finansierings- og M&A-transak-

sjoner. Virksomheten vil ha gjennomgått en lignende prosess som i en IPO, herunder etablering


474

av den rette ledelsesstruktur og sterk/god corporate governance, risikostyring og internkontroll.

Strategiske transaksjoner kan også være et ledd i en forberedelse til IPO for å bli et mer attraktivt

børsnotert selskap. IPO bør være en del av selskapets strategi - et virkemiddel for å realisere

selskapets strategi.

Ved å følge en slik diversifisert strategi kan en øke selskapets strategiske muligheter og redusere

gjennomføringsrisikoen relatert til de ulike alternativene.

2.3 Fase 3 – Timing av markedet

Markedstiming blir ofte sett på som den viktigste suksessfaktoren for en IPO. Teorien er at hvis en

kan treffe kapitalmarkedets appetitt for en aksje perfekt, så kan selskapet prise aksjene slik at en

oppnår en optimal verdsettelse og størst mulig avkastning for investorene i månedene og årene

etter børsnoteringen.

Hvorfor er det da sånn at noen selskaper ikke lykkes med markedstiming, mens andre klarer å

gjennomføre en suksessfull IPO på de mest krevende tidspunkt?

Svaret er at verdsettelsen av selskapet er basert på markedets tillit til at ledelsen klarer å holde

det den lover og at selskapet over tid kommer til å levere en god avkastning til aksjonærene. Man

kan ikke nekte for at investorenes tillit varierer med markeds-/bransjevolatilitet og økonomisk

usikkerhet, men det viktigste er selskapets evne til å levere.

Selv om det er best å børsnoteres under gode, opportune markedsforhold, er det like viktig at

selskapet er forberedt til å opptre og agere som et børsnotert selskap. Våre undersøkelser viser at

en av de mest vanlige feilene blant nynoterte selskaper er at de begynner ”IPO-reisen” kun måneder

før IPO’en, og før selskapet er godt nok forberedt. Vi foreslår at styret og ledelsen utfordrer seg selv

på hvorvidt de er klare for aksjemarkedet og offentlighetens søkelys fremfor å spørre om markedet

er klare for selskapet. Det kan her være hensiktsmessig å søke råd fra flere eksterne rådgivere som

investeringsbank, bankforbindelser, advokater, revisorer med videre.

Hvis selskapet bestemmer seg for å forfølge en IPO-strategi, så må en realistisk tidsplan og klare

forventninger kommuniseres til ledelsen, styret, eksterne rådgivere og andre stakeholders. Våre

undersøkelser viser at etablering av ledelsesteam, strategisk planlegging, organisasjonsstruktur/-

endringer, corporate governance, intern kontroll og finansiell rapportering er områder som

adresseres relativt tidlig. Dette virker fornuftig ettersom modenheten og kvaliteten på disse

områdene i et privat selskap typisk er på et mye lavere nivå en i et børsnotert selskap. Det tar tid

å etablere retningslinjer og prosedyrer som tilfredsstiller kravene til et børsnotert selskap. Mindre

tidkrevende aktiviteter som Investor Relations, styresammensetning og incentivstrukturer etableres

ofte senere i prosessen.

Timing avmarkedet

475Ernst & Young


Har du en plan B?

Det er vanskelig å si om markedsforholdene vil være gode når selskapet er klar for børs. Det kan

være nødvendig å utsette IPO’en. Selskapet må være forberedt på endringer og ha en alternativ

finansieringsstrategi i bakhånd. Som nevnt ovenfor forfølger mange selskaper en ”multi-track”-

strategi for å holde mulighetene for flere kilder til kapitaltilførsel åpne og øke sannsynligheten for en

vellykket egenkapitalfinansiering. Du må gjøre det som er riktig for deg og din virksomhet.

2.4 Fase 4 – Etablering av ledelses- og rådgivningsteam

Investorer sier ofte at de støtter ledelsesteamet, ikke planen i seg selv. I en undersøkelse

utført av Ernst & Young svarte 95 % av de institusjonelle investorene at kvaliteten på og tilliten

til ledelsen er den viktigste ikke-finansielle faktor når en ny IPO vurderes3. God ledelse bør

selvsagt alle virksomheter ha, men en IPO setter større krav til bedriftene og dette krever at

ledergruppen utvides. Ledelsen må være på plass i god tid før IPO’en. Toppledelsen må utvise

evne til å samarbeide godt, ha den nødvendige erfaring og kompetanse og de rette incentiver til å

gjennomføre en IPO og drive virksomheten som et børsnotert selskap. De beste selskapene styrker

lederteamet 1-2 år i forveien slik at toppledelsen både er på plass og er velfungerende i god tid før

børsnoteringen.

Rådgivningsteamet er også viktig, ikke minst i usikre tider. Rådgiverne hjelper deg i forberedelsene,

introduserer deg for de rette investorer, selger selskapets ”story” og setter en verdi på selskapet

som reflekterer dets posisjon og potensiale. De vil hjelpe deg på ”IPO-reisen” og kunne forutsi

spørsmål og problemstillinger før de adresseres eksternt. Vær sikker på at du har et solid og

profesjonelt rådgivningsteam som har erfaring fra børsnoteringer og som besitter den nødvendige

bransjekompetanse.

2.5 Fase 5 – Etablering av økonomiprosesser og infrastruktur

Infrastrukturen og rutinene i et børsnotert selskap er veldig forskjellig fra den vi ser i private

selskaper. Organisasjonens operasjonelle prosesser, økonomi- og regnskapsprosessser, IT-prosesser

samt skatteprosesser må være robuste nok til å håndtere og tåle et liv i offentlighetens lys. Før

børsnoteringen må du definere og implementere den infrastruktur av mennesker, prosesser og

systemer, retningslinjer og prosedyrer som er nødvendige for å produsere kvartals- og årsrapporter,

samt kunne overholde andre regulatoriske krav.

3 Ernst & Young Global IPO Institutional Survey, 2009

Etablering avledelses-ogrådgivnings-team

Etablering avøkonomi-prosesser og infrastruktur


476

I Norge kreves det at børsnoterte selskaper rapporterer etter IFRS (International Financial Reporting

Standards) i konsernregnskapet. Sammenlignet med norske regnskapsregler (NGAAP), som har et

resultatorientert fokus, innebærer IFRS en overgang til et mer balanseorientert rammeverk med

fokus på synliggjøring av virkelige verdier fremfor historiske kostverdier. IFRS innebærer alt annet

like økte krav til finansiell rapportering:

√ Det er et omfattende og detaljert regelverk

√ IFRS innebærer utstrakt bruk av estimater og skjønnsmessige vurderinger (virkelig verdi,

nedskrivningsvurderinger etc.)

• Dette setter krav til prosesser for intern rapportering og involvering fra ledelsen

og styret

√ Regnskapet skal vise hvordan ledelsen styrer virksomheten og transparens er viktig

√ IFRS inneholder mer omfattende og detaljerte krav til noteopplysninger

√ IFRS er i løpende utvikling med utvikling av nye standarder og fortolkninger

Implementering er ikke en engangsøvelse

√ IFRS-regnskapene er gjenstand for betydelig overvåkning fra Oslo Børs, Finanstilsynet,

analytikere med videre

For mange selskaper vil dette kunne være en stor utfordring og innebære en stor forandring. Det

er behov for å etablere effektive prosesser og kontroller knyttet til IFRS-tallene. Flere selskaper

undervurderer dette og viderefører den internkontroll/prosess som var knyttet til produksjonen av

NGAAP-regnskapet. Disse prosessene blir ofte veldig ineffektive og kontrollen tilsvarende dårlig.

Gode rutiner for rapportering og god internkontroll er her viktig. Vi anbefaler at det etableres

prosesser og kontroller som del av den ordinære regnskapsrapporteringen. Generelt er det

hensiktsmessig å ha færrest mulig ”top-side”-justeringer. Det kan gjøres en rekke tilpasninger i

selskapsregnskapene under NGAAP slik at IFRS-justeringene i konsolideringen blir så få som mulig.

Dette må selvsagt tilpasses virksomhetens art og kompleksitet.

I denne fasen er det på tide å vurdere om selskapets finansielle rapportering er god nok. Har du

gjennomført de tiltakene som skal til for å omforme selskapet til et liv på børs? Er det etablert

hensiktsmesige prosesser og kontroller for å kunne produsere tidsriktige kvartalsvise prognoser og

rapporter av god kvalitet? Din tidsplan må tillate tilstrekkelig tid for intern analyse og gjennomgang

av tallene, samt økt kommunikasjon med interne stakeholders (ledelse, revisjonsutvalg og styret) og

eksterne rådgivere i forkant av offentliggjøringen. Mange nye børsselskaper opplever tidsplanen i

kvartalene som svært presset. Mange selskaper iverksetter derfor tiltak for både å kunne:

1. Produsere regnskapene raskere og med bedre kvalitet i forkant av børsnoteringen

2. Produsere bedre og mer robuste finansielle prognoser

Kvaliteten på selskapets veiledning /”guiding” oppfattes som et viktig ikke-finansielt nøkkeltall eller

”Key Performance Indicator ” (KPI) blant institusjonelle investorer. Dette understreker viktigheten

av en robust infrastruktur. En robust infrastruktur vil kunne bidra til å sikre regulatorisk compliance,

beskytte mot uønsket risiko og på et tidlig tidspunkt gi veiledning i hvorvidt man klarer å møte

477Ernst & Young


markedets forventninger eller ikke. Vi anbefaler generelt selskapene å rapportere som et børsnotert

selskap flere kvartaler i forkant av en IPO.

2.6 Fase 6 – Etablering av corporate governance

Styringen av et selskap, også kjent som corporate governance, innbefatter forholdet mellom alle

interessenter i en bedrift, slik som aksjonærer, styremedlemmer, ansatte og ledelse. God selskaps-

styring kan styrke den generelle tilliten til et selskap og dermed øke verdier over tid til beste for alle

interessenter. På samme måte kan dårlig eierstyring være ødeleggende for en bedrift.

Corporate governance er høyt oppe på agendaen til investorer, regulatoriske instanser og styret.

Nå, mer enn noensinne, er et godt rammeverk for corporate governance, inkludert kvalifiserte,

uavhengige styremedlemmer og transparens/åpenhet rundt blant annet related-party transaksjoner

kritisk. Mange styrer vurderer hvordan de kan bli mer involvert i governance-arbeidet og spesielt

hvordan revisjonsutvalgets oversikt over selskapenes risikostyringsprosess kan forbedres.

Det må etableres corporate governance i tråd med ledende praksis for å ivareta og beskytte

aksjonærenes interesser. Investorer forventer at styret har den rette sammensetningen og

kompetansen. Med de siste års fokus på og økte krav til corporate governance for børsnoterte

selskaper er det mer krevende enn før å etablere et styre med den rette blandingen av strategiog

bransjekompetanse, finansiell kompetanse, HR-kompetanse, samt kompetanse om governance,

risikostyring og internkontroll. Det er videre sentralt at informasjon til markedsaktørene gis med

åpenhet, pålitelighet, relevans og likebehandling.

EU har de siste årene kommet med flere direktiver som omhandler krav til risikostyring,

internkontroll og finansiell rapportering. Felles for direktivene er at de retter krav mot styret for

å bidra til større involvering. De nye kravene presiserer styrets ansvar for eierstyring og selskaps-

ledelse generelt, og innfører nye krav til erklæring og redegjørelse i forbindelse med finansiell

rapportering spesielt. Formålet er å øke tryggheten for selskapets investorer og andre interessenter.

Eksempler er:

1. Krav til erklæring ved halvårs- og årsrapportering (2008).

2. Direktiv om Revisjonsutvalg (2009),

3. Redegjørelse om foretakets eierstyring og selskapsledelse (2010)

4. Direktiv om lederlønninger og godtgjørelsesutvalg (2011)

Nedenfor har vi gitt en oversikt over det legale rammeverket som omhandler risikostyring og

internkontroll for store norske selskaper:

1. Aksjeloven § 3-4, § 6-12 og § 6-13 om styrets ansvar for risikostyring og internkontroll

2. Verdipapirhandelloven § 5-5.2-3 og § 5-6.2-3: Krav om erklæring fra styret og

Etablering avcorporategovernance


478

administrerende direktør i henholdsvis årsregnskapet og halvårsregnskapet

3. Oslo Børs’ løpende forpliktelser pkt. 7: Krav om redegjørelse for eierstyring og selskaps-

ledelse i henhold til Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse (NUES) pkt. 10

4. Regnskapslovens § 3-3b: Krav om redegjørelse om foretaksstyring

Som vi ser setter regnskapslovens §§ 3-3b og Oslo Børs’ løpende forpliktelser pkt. 7 krav om

redegjørelse for foretaksstyring. Redegjørelsen skal blant annet opplyse om hvilke prinsipper og

praksis for foretaksstyring selskapet følger. Norske foretak vil måtte følge kravene i Norsk anbefaling

for eierstyring og selskapsledelse (NUES). Formålet med NUES er at selskaper som er notert på

regulerte markeder i Norge skal ha eierstyring og selskapsledelse som klargjør rolledeling mellom

aksjeeiere, styre og daglig ledelse utover det som følger av lovgivningen. NUES omfatter 15

hovedtemaer. Etterlevelse av anbefalingen skal skje på bakgrunn av et ”følg eller forklar”-prinsipp

(”Comply or explain”). Dette innebærer at ved avvik fra NUES må selskapet forklare hvorfor og

hvordan selskapet har innrettet seg på en annen måte enn anbefalingen.

Spesielt regulerte bransjer, eksempelvis finansnæringen, må i tillegg forholde seg til lover og

forskrifter som Forskrift 2008-09-22 nr 1080 om risikostyring og internkontroll (”Risikostyrings-

og internkontrollforskriften”). Forskriften fastsetter minimumskrav til foretakets prosesser

for, og dokumentasjon av, risikostyring og internkontroll. I tilknytning til denne forskriften har

Finanstilsynet i Rundskriv 3/2009 13. januar 2009 utarbeidet en veiledning om hva Finanstilsynet

vil vektlegge i sin oppfølging. Både forskriften og veiledningen er godt skrevet, inneholder praktiske

tips og er basert på sunne prinsipper for virksomhetsstyring. Dette er retningsgivende for ledende

praksis og således anbefalt lesning, også for selskaper utenfor finansnæringen.

Hva innebærer så god virksomhetsstyring og krav om redegjørelse over foretaksstyring i praksis?

God virksomhetsstyring må omfatte både form og innhold:

1. Etablert og synliggjort strategi

2. Klare roller og ansvar mellom de relevante aktører

3. Gode arbeidsprosesser mellom aktørene

4. Kontinuerlig utvikling

I et liv som børsnotert selskap opplever mange selskaper at kvaliteten i styrings- og beslutnings-

prosesser må forbedres for å øke utviklingspotensialet og dempe forretningsrisikoen. Kravene til

høyt bevissthetsnivå blant selskapets aktører og deres rådgiver skjerpes når man er på børs.

Styret må påse at beskrivelse av selskapets internkontroll og risikostyring i redegjørelsen reflekterer

realitetene. Dette mener vi vil presse frem et sterkere behov for formalisering og dokumentasjon

av internkontrollen og oppfølgingen av denne enn det mange praktiserer i dag. I kjølvannet av

finanskrisen har investorer større fokus på risikostyring og er villige til å betale en premie for det.

Et foretak som kjennetegnes av å ha god risikostyring og internkontroll fremstår etter vårt syn

som tillitskapende, med forutsigbarhet i sin atferd og korrekt finansiell rapportering. Dette fordrer

479Ernst & Young


normalt at styret og ledelsen har innført en viss formell struktur, og at de har et bevisst forhold til

etablering og overvåking på følgende områder:

1. Et overordnet rammeverk for å identifisere, analysere, og håndtere risiko, og for å

iverksette egnede risikotiltak i foretaket.

2. Etablering og implementering av risikotiltak/internkontroll for å se til at virksomheten ikke

tar mer risiko enn den har:

a. risikokapasitet for (kapital),

b. risikoappetitt til (finansielt og ledelses- og organisasjonsmessig) og

c. risikotoleranse for (verdifallsrisiko, likviditetsrisiko, samlet risiko og hva man får betalt

for)

3. Overvåking av etterlevelse av risikostyring og internkontroll for å se til at internkontroll

systemet fungerer som tiltenkt.

Struktur og grad av formalisering må selvsagt tilpasses virksomhetens art og kompleksitet.

2.7 Fase 7 – Styring av Investor Relations og markedskommunikasjon

Hyppig og transparent kommunikasjon med selskapets interessenter om selskapets utvikling og

resultatet er en viktig suksessfaktor for børsnoterte selskaper. En sterk Investor Relations funksjon

vil hjelpe deg i å opprettholde markedets interesse for selskapet, kommunisere med markedet og

offentligheten for øvrig, samt tiltrekke seg nye investorer og styre risiko.

Å kommunisere det riktige budskapet er alltid viktig, men det er spesielt viktig når man trer inn i

offentlighetens søkelys. Det må settes av tid og ressurser til å opprettholde en god dialog med dine

finansielle støttespillere. Rett etter IPO’en får man en ny gruppe eiere som krever mer transparens

og innsyn i virksomheten.

Private selskaper underestimerer ofte behovet for og kompetansen som kreves for å kunne

ivareta og opprettholde en god dialog med aksjemarkedet så vel som tiden det tar å gjennomføre

denne type aktiviteter. Det blir derfor viktig å etablere en Investor Relations-funksjon som har

hovedansvaret for å utdanne og informere markedet om selskapets posisjon og fremtidsmuligheter,

dets utvikling og finansielle resultater inkludert produksjon av kvartals- og årsregnskap, presse-

meldinger og børsmeldinger, samt investormøter og aksjonærmøter/generalforsamling. Aksjonærer,

analytikere og finanspressen vil med et kritisk blikk evaluere aksjekursutviklingen og ledelsens

prestasjoner.

Selskapet må ha en klar kommunikasjonsstrategi overfor markedet og kunne svare på spørsmålet:

”Hvorfor skal jeg investere i selskapet nå?”. Investor Relations-funksjonen kan ivaretas på flere

måter. I mindre selskaper ivaretas dette ofte av CEO og CFO, gjerne med bistand fra en profesjonell

ekstern kommunikasjonsrådgiver.

Styring avinvestor relations ogkommunikasjon


480

2.8 Fase 8 – Levere et effektivt road show

”Road showet” er en meget viktig del av IPO-reisen og er muligens den mest anstrengende delen

for CEO og CFO. ”Road showet” spenner over en kort, men intens periode. I denne perioden vil

et betydelig antall møter avholdes og ledelsen risikerer å ha svært begrenset kapasitet til andre

aktiviteter. Eksempelvis gjennomførte Selvaag Bolig ASA over 90 møter over en periode på 2-3

uker i forbindelse med børsnoteringen i 2012. Selskapet må være forberedt på at CEO og CFO vil

være mer eller mindre på reisefot i 3-4 uker. Her introduseres selskapet for sentrale nasjonale og

internasjonale investormiljøer, inkludert underwriters og institusjonelle investorer. ”Road showet”

består typisk av en kombinasjon av 1:1-møter og gruppepresentasjoner inkludert middager. Det

er her ledelsen må selge selskapets historie og investeringsfortrinn (det vil si ”hvorfor investere i

selskapet nå?”), samt være forberedt på å adressere spørsmål og problemstillinger fra skeptikere

som vil utfordre ledelsens ”story”. En grundig ”Q&A-seanse” (Questions & Answers) er en kritisk

del av forberedelsene til ”road showet”. Det er her utrolig viktig at selskapets forretningsplan og

budskap til markedet er tydelig, konsistent, realistisk og holdbar på lang sikt.

Ledelsens kompetanse og ekspertise vil være av spesiell interesse for investorene. Hvis det er

et grunderbasert selskap og/eller et selskap med en stor hovedaksjonær er det også fornuftig at

vedkommende er tilgjengelig og tidvis deltar på investormøter. Utviklingen av en gjennomtenkt,

velstrukturert ”road show”-presentasjon med en god argumentasjonsrekke og en god ”elevator

pitch” er den beste måten å kunne påvirke investorenes investeringsbeslutninger på.

2.9 Fase 9 – Tiltrekke de rette investorer og analytikere

Den siste delen av ”IPO-reisen” starter så snart prisen på aksjene er fastsatt og aksjene er fordelt

til investorene. Den børsnoterte handelen med aksjen starter og selskapet begynner sitt liv som et

børsnotert selskap. Interessen for selskapet øker betydelig og man har kanskje økt antall aksjonærer

fra et fåtall til flere tusen. I begynnelsen nyter mange selskaper en vedvarende høy aksjekurs, en

kurs som kanskje er delvis drevet av investorenes interesse for IPO’er og den pressedekningen man

har fått.

En viktig del av IPO-forberedelsene er etableringen av en ”ettermarkedsstrategi”. Det er viktig

at selskapet etablerer en plan for hvordan det best kan styre og forholde seg til eierstrukturen i

etterkant av IPO’en. Hvis ikke markedets interesse for selskapet opprettholdes vil mange selskaper

fort oppleve fallende handelsvolum i aksjen og fallende aksjekurs. Så snart man er børsnotert

starter arbeidet med å gjenfortelle og finjustere selskapets historie og budskap. Ledelsen må

være forberedt på å holde og utvikle en kommunikasjon med markedet gjennom løpende dialog,

presentasjoner og andre møter med eksisterende og potensielle investorer. Ledende selskaper

fokuserer på investorer som vil kunne bidra til å maksimere likviditet og prisen på aksjen. De

arbeider systematisk med å tiltrekke analytikernes oppmerksomhet og med å etablere en løpende,

god dialog med aksjemarkedet og finanspressen.

Levere eteffektivtroad show

Tiltrekke deretteinvestorer oganalytikere

481Ernst & Young


2.10 Fase10–Leverepåstrategiogmål

Så snart selskapet har gått på børs begynner ledergruppens virkelige arbeid med å styre et

børsnotert selskap. Det er på tide å gjennomføre forretningsplanen, møte finansielle mål, tiltrekke

seg de rette investorer og anvende den innhentede kapital fra IPO’en på en fornuftig måte. Å være

et børsnotert selskap handler om å holde det man lover. Du må sørge for å møte eller overgå de

forventningene du skapte under ”IPO-reisen”: gjennom ”road shows”, investormøter, prospekter

og annen kommunikasjon. Ledelsens kredibilitet er en av de viktigste forutsetningene for en

IPO-suksess og et langvarig liv som et børsnotert selskap. Ledelsen må gjøre sitt ytterste for å

etablere robuste prosesser for finansiell planlegging, finansielle prognoser og rapportering slik at

man når de målene man setter seg. En god, velfungerende økonomifunksjon med evne til å operere

som en forretningspartner er her helt kritisk.

Ledende selskaper etablerer også gode prosesser innenfor områder som man i mindre krevende

tider kanskje ikke hadde prioritert. I kjølvannet av finanskrisen har mange selskaper fokusert

på effektivisering av driften, forbedring av arbeidskapitalsituasjonen samt likviditetssituasjonen

gjennom en bedre likviditetsstyring. Nynoterte selskaper må klart definere de KPI’er som ledelsen

mener er best egnet å styre etter og kommunisere disse til markedet slik at investorene og

analytikerne har en ”blåkopi” som de kan benytte. Dette vil gi deg muligheten til å påvirke/diktere de

KPI’er som eksterne interessenter anvender når de måler selskapets prestasjoner.

Ledelsen i et børsnotert selskap vil alltid være omgitt av og eksponert for problemstillinger

og forhold utenfor deres kontroll, eksempelvis et volatilt aksjemarked, makroøkonomiske og

bransjemessige fluktuasjoner. I kommunikasjonen med aksjemarkedet bør fokus være på de

faktorene som er innenfor selskapets kontroll: Strategi og drift, resultater og verdiskaping.

Pålitelige og profesjonelle Investor Relations medarbeidere snakker åpent om selskapets trusler

og muligheter. Aksjemarkedet er nådeløst. Negative nyheter som ikke håndteres profesjonelt fra

Investor Relations teamet kan få betydelige negative konsekvenser for aksjekursen.

Anvendelsen av tilført kapital fra IPO’en er også en viktig faktor. Våre undersøkelser viser at

investorer foretrekker at denne kapitalen anvendes til finansiering av fremtidig vekst. Investorer

er generelt mer varsomme med å investere i selskaper som anvender de innhentede midler til å

nedbetale gjeld eller hvor ledelsen ”casher ut” ved å selge en stor andel av aksjene.

Levere påstrategi ogmål


482

3. Avslutning

Selv om ledelsen i selskaper støttet av Venture og Private Equity kapital fokuserer på gjennomføring

av strategiog handlingsplaner og å skape verdier under utfordrende økonomiske ramme-

betingelser, er det viktig å ikke glemme planleggingen av ”exit readiness”. Vår erfaring, støttet

av flere omfattende undersøkelser foretatt av Ernst & Young4, er at ”IPO-suksess” begynner

med interne forberedelser 12-24 måneder før notering. Hvor lang tid det tar vil avhenge av

virksomhetens art og kompleksitet, samt modenheten i selskapets styrings- og rapporterings-

prosesser.

Spørsmålet er ikke først og fremst om en IPO er øverst på virksomhetens agenda, men om

virksomheten er forberedt til å dra fordelen av et åpent ”IPO-vindu”, og operere suksessfullt som

et børsnotert selskap når virksomhetens forretningsplan fordrer kapitaltilførsel er kritisk for videre

vekst. Spørsmålet ledelsen må stille seg er: Erviforberedtogklarforbørs?

9. Kontaktinformasjon

Financial Accounting Advisory Services

Finn Espen Sellæg

Partner +47 917 97 671 finn.espen.sellæ[email protected]

Ørjan Agdesteen Executive Director + 47 941 44 451 [email protected]

4 Se blant annet: ”Top 10 IPO readiness challenges”, Ernst & Young 2008 og “Measures that matter,

a global IPO study”, Er

Regnskapsavslutningsprosessen (FSCP)


484

Regnskapsavslutningsprosessen – vil du rapportere raskere og med høyere kvalitet?

Av Ørjan Agdesteen og Eva Merete Ødegaard

Regnskapsavslutningsprosessen (”FSCP” – Financial Statement Closing Process) er prosessen som skal sikre at regnskapet gir et korrekt bilde av selskapets økonomiske situasjon ved hver periodeslutt. Den finansielle rapporteringen omfatter typisk månedlige ledelses rapporter, kvartalsregnskaper, årsregnskaper, ligningspapirer og utarbeidelse av annen offentlig statistikk og rapportering til Norges Bank, Finanstilsynet og Statistisk Sentralbyrå. FSCP er en omfattende og kompleks prosess som krever gode rutiner og kontroller. Praksis viser at mange selskaper sliter med å oppnå ønsket effektivitet og kvalitet på dette området.

I denne artikkelen gjennomgås:

• FSCP og dens delprosesser • Typiske utfordringer i hver av delprosessene • Eksempler på ledende praksis i FSCP• Hva som kan gjøres for å forbedre FSCP i din virksomhet

1. Innledning

Dagens FSCP er mer kompleks og utfordrende enn noensinne. Mange selskaper sliter med å overholde interne og eksterne tidsfrister. Det er knapt med ressurser og for lite tid til kvalitetssikring og analyse. Når månedsrapporteringen omsider er over er det som i Jan Eggums klassiker ”På’an igjen”. Det blir lite tid og krefter til å foreta forbedringsprosjekter. Noen av hovedårsakene til dagens utfordringer er:

1. Mer komplekse forretningsmodeller

2. Oppkjøp og omorganiseringer har resultert i flere, ulike systemer, flere forretningsmodeller med ulike behov for styringsinformasjon

3. Økt internasjonalisering har medført økte krav til forståelse for og etterlevelse av lokale regulatoriske krav

4. Innføring av IFRS som regnskapsspråk har medført:

a. Mer omfattende rapportering

485Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Regnskapsavslutningsprosessen (FSCP)

b. Andre kompetansekrav

c. Flere regnskapsprosjekter relatert til etterlevelse av IFRS. Regnskapsstandardene er i løpende utvikling. Store endringer forventes innen de nærmeste 2-3 årene

5. Store endringer på skatte- og avgiftsområdet innenfor enkelte bransjer

6. Økte krav til intern kontroll over finansiell rapportering (Sox404, NUES, etc.)

Alle disse faktorene fører til at FSCP blir mer kompleks, koster mer og tar lengre tid. Problemer i FSCP kan straffes hardt i markedet. Å gå til aksjemarkedet eller til banken med feil tall oppleves pinlig og skader selskapets og toppledelsens renommé. Ernst & Youngs undersøkelse av 4. kvartals- og årsrapportering i 2010 for de børsnoterte selskapene i Norge, viste at så mange som 45 % endret tall presentert i 4. kvartalsrapporten for 2011

I mange selskaper vurderes FSCP også som en lite verdiskapende prosess som får for liten oppmerksomhet og for få ressurser. Dette kan ikke bli mer feil. FSCP er jo selve ”hjertet” i økonomi-funksjonen. En effektiv regnskapsavslutningsprosess har åpenbare fordeler:

1. Bedre kvalitet i regnskaps- og styringsdata leder til bedre beslutninger gjennom bedre beslutnings grunnlag

2. Økt produktivitet: mer tid til beslutningsstøtte og analyse

3. Lavere kostnader: koster mindre å utføre de samme oppgavene som før

4. ”Keeps you out of trouble”: færre feil og færre overraskelser gir deg bedre kredibilitet

5. Mer tidsriktige og nøyaktige flash-rapporter

6. Bedre transparens medfører at ledelsen, kreditorer, investorer, etc. får en klarere forståelse av selskapets drift

7. Mer fornøyde og engasjerte medarbeidere

Å oppnå disse fordelene er imidlertid krevende. For å lykkes må økonomifunksjonen optimalisere og balansere følgende krav:

• Forretningsstøtte - beslutningsstøtte og styringsinformasjon

• Compliance - kontroll og etterlevelse

• Effektivitet - tid og kostnader

2. FSCP – innhold og typiske utfordringer

FSCP består av følgende delprosesser:

1. Innsamling av data

2. Regnskapsavslutning og -rapportering av enkeltvise enheter

3. Konsolidering inkludert konsernelimineringer og -posteringer


486

4. Intern og ekstern rapportering

5. Kvalitetssikring og analyse

Prosessen er i sin helhet vist i figuren nedenfor:

Som vist nederst i figuren påvirkes også kvaliteten og effektiviteten i prosessen av virksomhetens ambisjonsnivå og enkeltkomponenter i kontrollmiljøet (såkalte ”Soft-COSO komponenter”). Eksempler på dette er:

• Tids- og prosjektstyring: Selskapets rapporteringsfrister, samt evne til å etablere en plan for regnskapsavslutningen, følge opp status underveis og lære av tidligere erfaringer setter rammene for kvaliteten i FSCP.

• Kapasitet og kompetanse: Økonomifunksjonen må inneha tilstrekkelig kapasitet med rett kompetanse.

• Roller og ansvar: Det må etableres klare roller og ansvar for aktiviteter, settes krav til kvalitet i dataleveranser, rapporter og analyser.

• Internkontroll over finansiell rapportering: FCSP er alltid en vesentlig prosess som fordrer god og effektiv intern kontroll.

• Opplæringsbehov: Man må ved jevne mellomrom vurdere om man har den tilstrekkelige kompetanse til å sikre tilstrekkelig kvalitet og tidsriktig rapportering. Som et ledd i dette må man vurdere om eventuelle kompetansegap kan dekkes ved opplæringsbehov og/eller rekruttering.

• Kommunikasjon og bedriftskultur: Selskapets vilje og evne til proaktivt å kommunisere med andre enheter på tvers av landegrenser påvirkes blant annet også av språk- og kulturforskjeller.

487Ernst & Young


I det følgende vil vi kort beskrive typiske utfordringer i de enkelte delprosessene i FCSP. Disse er beskrevet i tabellene nedenfor:

1. Innsamling av data 2. Regnskapsavslutning- og rapportering

3. Konsolidering

1) Overføring av data fra forsystemer forårsaker unødig avstemmings- og opprydningsarbeid

2) Manuelle og personavhengige prosesser

3) Uklar rolle- og ansvarsfordeling mellom sentrale stabsfunksjoner og lokale enheter

4) For få preventive kontroller i transaksjonsprosessene resulterer i ryddearbeid og unødige justeringer

5) Manglende/uklare retningslinjer for føring av konsernmellomværende

6) Det er ikke fastsatt vesentlighetsgrenser. For mye tid brukes til å innhente og analysere data som har marginal effekt på regnskapet

7) Mange kontoer og uklare retningslinjer resulterer i inkonsistent kontobruk som igjen svekker sammenlignbarhet

8) Mangelfulle eller dårlig koordinerte prosesser for å konvertere tall (for eksempel mellom lokal GAAP og IFRS)

9) Svak prosess for endring og vedlikehold av faste data (kontoplan, etc.)

1) Retningslinjer og prosedyrer for månedsavslutning er ikke etablert eller tilstrekkelig definert

2) Tidsplan for månedsavslutning er ikke satt opp for å sikre at månedsavslutningen blir så effektiv som mulig

3) Multiple ERP-systemer krever betydelig manuell behandling for å registrere bilag i hovedbok

4) Høy detaljeringsgrad i data importert fra forsystemer til økonomisystemet, gjør det uoversiktlig å få oversikt over de underliggende transaksjonene

5) Det er ikke etablert retningslinjer for føring av manuelle bilag Resulterer i mangelfulle godkjenninger og flere godkjennelser som må gjøres ”off-line”

6) Ulike definisjoner av hovedbok og regnskapsregler eksisterer i organisasjonen

7) Organisasjonen er ikke trent til å rapportere raskt og effektivt. Man gjennomfører ikke ”hard close” eller gode nok regnskapsavslutninger periodisk.

8) Komplekse skjønnsmessige vurderinger er påkrevd, men er ikke planlagt og tar uforholdsmessig lang tid

9) Manglende avstemming av kontoer og/eller alle kontoer uavhengig av risiko og størrelse avstemmes hver måned

10) Ingen formelle prosedyrer for kvalitetssikring og rimelighetsvurdering av tallene før rapportering til morselskapet

11) For detaljert kontoplan

1) Manuelle prosesser og gammeldags teknologi for konsolidering utnytter ikke nye og tilgjengelige teknologiske løsninger

2) Data fra tilknyttede eller felleskontrollerte selskap er ikke innsendt til konsernet i tide, og konsernet har ingen myndighet til å kreve rapportering til rett tid

3) Ulike regnskapsprinsipper på tvers av konsernet

4) Konsolidering gjennomføres iht. intern rapporteringsstruktur, og ikke per juridisk enhet

5) Ufullstendige/uklare krav til rapportering fra rapporteringsenhetene gjør at morselskapet bruker unødig tid på manuell datainnhenting og -justeringer

6) Elimineringer identifiseres manuelt og beregnet utenfor konsolideringssystemet, typisk i Excel

7) Unødig tungvindt/kompleks prosess for kostnads- og inntektsallokering

8) Omregningsdifferanser som følge av ulik funksjonell valuta i konsernselskapene blir ikke eliminert

9) Interne transaksjoner har blitt mer komplekse knyttet til avgiftsstrategier og vertikal integrasjon i markedet (for eksempel internprising)


488

Vi har ovenfor presentert typiske utfordringer i FSCP. Vi vil gjennomgå noen mulige praktiske løsninger eller tiltak innenfor disse fem delprosessene.

3. FSCP – mulige løsninger

3.1 Innsamling av data

Innsamling av data er første delprosess i regnskapsavslutningsprosessen, og vi kommer inn på noen mulige løsninger på utfordringene knyttet til dette. Vi grupperer løsningene i tre ulike hovedområder.

Bilagshåndtering og – prosessering En effektiv og korrekt bilagshåndtering er en vesentlig brikke for å få en mest mulig effektiv og hensiktsmessig datainnsamling. Et viktig prinsipp er å tilstrebe riktig behandling første gang. For at bilagene skal håndteres effektivt er det nødvendig at de kan registreres elektronisk, og bokføres direkte eller i en bunt. Bilagsregistrering bør skje løpende gjennom måneden, og ikke utsettes til månedsavslutningen.

4) Intern og ekstern rapportering 5) Kvalitetssikring og analyse

1) Prosessen er ikke dokumentert og er veldig avhengig av et fåtalls nøkkelpersoner

2) Stor variasjon i lokale krav til rapportering på rapporteringsenhetsnivå medfører mange justeringer på konsernnivå for å kunne rapportere i samsvar med konsernets regnskapsprinsipper

3) Mye, ofte overdreven, kvalitetssikring av og rapportering til ledelsen på grunn av mangel på tillit eller riktig integrering eller oppsett av prosesser og systemer

4) Komplekse, tidkrevende IFRS-vurderinger må gjennomføres uten tilstrekkelig systemstøtte (derivater, pensjon, leasing, nedskrivningsvurde-ringer, etc.)

5) Parallell, fremfor sekvensiell rapporteringsprosess for datterselskaper og morselskap

6) Intern rapportering inneholder unødig mye detaljert informasjon herunder historiske data som tar mye tid å produsere og som tilfører lite verdi

7) Svak/mangelfull prosess for innhenting av data til noteopplysninger og utarbeidelse av kontant-strømsanalysen

1) Manuell prosess, veldig excel-basert 2) Det er ikke etablert krav til hvilke analyser som

skal gjøres, hvor ofte de skal gjennomføres og til presisjonsnivået i analysene

3) For mye fokus på forklaring av resultatendringer siden forrige kvartal og lite fokus på reell analyse av hvorvidt tallene er riktige eler ikke

4) Ofte fokus på driftsresultatstørrelser, sjelden tid til analyse av balansestørrelser og andre komplekse poster som skatteresultat og effekter av finansielle instrumenter

5) For liten tid til riktige analyser og kvalitetssikring. Styrende organer mottar rapportering kort tid før møter og får ikke tilstrekkelig tid til god saksbehandling

6) Flere kontoplaner/ulik bruk av kontoplan vanskeliggjør sammenlignbarhet

7) Ulik bruk av kontoer i regnskap og budsjett/ledel-sesrapportering

8) Eksterne og interne rapporteringer er lite integrert. Det tar tid å avstemme ledelsesrapporteringen mot finansregnskapet

9) Ineffektive/mangelfull internkontroll10) Manglende kontroll på viktige forretningspro-

sesser som har stor betydning på regnskapet 11) Prosessen rett før presentasjon av regnskapet

for ledelsen, eierne og markedet kan fort bli nedprioritert og av dårlig kvalitet dersom prosessene i forkant er forsinket

489Ernst & Young


Enkle justeringer kan være med på å sikre tidligere periodeavslutning og forhindre at sene periodiseringer påvirker prosessen negativt. Det er ulike metoder man kan benytte seg av, og det vil variere fra selskap og bransje. Det er også flere områder man kan velge å gjøre en tidligere cut-off på. Det anbefales derfor å gjennomgå de ulike regnskapspostene og vurdere hvor det kan være hensiktsmessig og hvilken metode det er best å benytte, for å få en så korrekt periodisering og effektiv regnskapsavslutningsprosess som mulig.

En måte å sikre tidligere avslutning av perioden kan være ”cut-off” tidligere i måneden. Områder man kan gjøre dette på er for eksempel anleggsmidler. Det kan være hensiktsmessig med tanke på prosessen å stenge anleggsmodulen før månedsslutt, kjøre avskrivninger og starte avstemmingen slik at man sikrer at det ikke er noe vesentlige feil i balanseverdiene og avskrivningene før rapportering. Tilganger som påløper etter man har stengt og frem til månedsslutt, kan man registrere på en manuell anleggskonto i påvente av aktivering i anleggsmodulen måneden etter.

Det er relativt vanlig at man i et konsern setter tidligere frist enn månedsslutt for fakturering internt, dette for å sikre at begge motparter får registrert fakturaen som et konsernmellomværende før månedsslutt. Dette er selvfølgelig ikke nødvendig om man har et økonomisystem som automatisk registrer mellomværende hos begge parter ved utstedelse av en intern faktura.

En annen måte å sikre tidligere periodeavslutning på kan være automatisk periodisering av fakturaer i sirkulasjon. Man kan for eksempel periodisere de fakturaene som er forhåndskontert, men ikke godkjent slik at man får registrert alle i økonomisystemet og kostnaden blir med i perioden. For de ukonterte fakturaene i sirkulasjon, kan man for eksempel velge å estimere kostnad ut fra mer manuelle estimeringsteknikker. Da kan man velge å få med fakturaenes beløp som en kostnad i perioden, men korrigert med et estimat som hensyntar for eksempel kostnader som skal periodiseres ut i fremtidige perioder, feilfakturering, aktivering, historikk, erfaring og type leverandør. Periodiseringer kan man også vurdere å registrere med én måned etterslep. Dette innebærer at man periodiserer kostnaden i perioden ut fra de kostnadene som ble registrert i inneværende måned, som tilhørte forrige måned.

Det er også nødvendig å bruke tilgjengelige løsninger i økonomisystemet, som for eksempel automatisk reversering av avsetninger. Dette vil gjøre det enklere å holde kontroll på balansepostene, og ikke la avsetninger bli liggende uten å ta stilling til dem. For å redusere antall feil og ikke- verdiskapende aktiviteter, bør risikoen for å duplisere bilagsregistrering tas bort.

Systemer og grensesnitt For å sikre effektiv og korrekt datainnsamling er det nødvendig at forsystemer (fakturering, varelager/logistikk, ordre, finans, lønn, reiseregninger) og økonomisystem er godt integrert og avstemmes løpende, automatisk og med tett oppfølging. Dersom det er vesentlige grensesnitt som kun oppdateres mot slutten av måneden, kan det være hensiktsmessig å foreta oppdatering oftere slik at eventuelle feil mellom systemene oppdages tidligere i måneden. For å forenkle hverdagen er det hensiktsmessig at hovedboken i økonomisystemet alltid er oppdatert, og at registreringen ved bruk av støttende forsystemer eller ved bruk av manuelle bilag skjer ”on-line” og ”real-time” i hovedboken. Brukerne vet dermed til enhver tid at hovedboken er oppdatert, og at man i søk eller rapportkjøring kan få oppdatert informasjon om for eksempel alle kontoer.

Dersom balansekontoer i hovedbok kan avstemmes på en automatisert måte mot forsystemer, leverandør- og kundefordringsmodul og andre systemkilder med inputdata, kan dette sikre god


490

internkontroll og forenkle og effektivisere regnskapsavslutningsprosessen. Imidlertid skal man være oppmerksom på at det kan forekomme tilfeller hvor disse automatiske kontrollene ikke fanger opp alle utfordringer. Manuelle etterkontroller av enkelte grensesnitt er derfor viktig å gjennomføre ved jevnlige mellomrom, samt avstemme transaksjonsflyten mellom for eksempel modulen leverandør-gjeld og hovedbok manuelt.

Når det gjelder mellomværende og interne transaksjoner, er det nødvendig å kunne avstemme dette på global basis og automatisert. Interne transaksjonspartnere må være definert konsistent mellom enheter eller divisjoner. Videre er det viktig at systemet krever utfylling av motpart både på resultat- og balansekontoer.

Standardisering av økonomisystemet i organisasjonen og bruk av en effektiv kontostreng med dimensjoner, gjør at systemet brukes enhetlig og at dataene blir sammenlignbare. Bruk av datavarehus for finansiell informasjon gjennom hele organisasjonen, gjør at alle kan ha de samme data tilgjengelig for informasjon og analyse. Det kan være nødvendig med en forenkling av kodestruktur, slik at disse støtter opp under rapporteringsbehovet til organisasjonen til enhver tid.

Selskaps- og konsernkontoplan For å ha en effektiv og hensiktsmessig innsamling av data for regnskapsavslutningsprosessen, bør selskapet etablere en standard kontoplan til bruk i alle regnskapsførende enheter. Definisjoner og forklaringer på bruk av ulike kontoer dokumenteres som en del av kontoplanen. Kontoplanen med beskrivelse må kommuniseres til nye konsolideringsenheter. Videre bør det etableres en prosess for vedlikehold og oppdatering av kontoplanen med begrensninger i hvem som har tilgang til å opprette nye kontoer i regnskapssystemene. Ofte er nok utfordringen at konsernkontoplanen vokser i omfang, og det er derfor nødvendig med jevnlig gjennomgang for å vurdere hvilke kontoer som er inaktive eller som kun eksisterer i tilfelle behov. Ved opprettelsen av nye kontoer er det viktig å være kritisk, slik at man vurderer alle forespørsler nøye og først ser om behovet kan dekkes via en annen konto med bruk av hele kontostrengen.

I etableringen av kontoplanen er det enkelte hensyn som er spesielt viktig å vurdere:

• Hvorvidt konsernet skal bruke norsk standard kontoplan som utgangspunkt

• Behovet for etablering av egne/rene kontoer for konserninterne transaksjoner både på resultat og balanse side

• Behov for oppsplitting av kontoer for å forenkle og etterleve krav til ekstern og intern rapportering. Dette er blant annet knyttet til:

³ Rene lønns- og lønnsinnberetningskontoer, slik at det er mulig å sette opp kontroll- oppstillingen

³ Kontobruk for å sikre mulighet for god merverdiavgiftsavstemming og – dokumentasjon i henhold til Bokføringsloven

³ Forenklere prosessen ved skatteberegning og ligningspapirer med blant annet egne kontoer for ikke fradragsberettigede kostnader og kontoer for anleggsmidler delt opp slik at de enkelt kan knyttes opp til saldogruppene

³ Forenkle prosessen ved utarbeidelse av kontantstrøm, konsolidering, analysering av omregningsdifferanser og egenkapitalavstemming. Det er viktig å gå gjennom hva slags informasjon man trenger på konsernnivå knyttet til disse områdene for å slippe forsinkelser i prosessen. En del av dette kan nok løses med en mer standardisert kontoplan med godt gjennomtenkt oppsplitting av kontoer

491Ernst & Young


Beste praksis er at man etablerer en standard kontoplan gjeldende for morselskapet, alle datter-selskaper og i konsernet. Det er nok en del tilfeller hvor dette ikke lar seg gjøre av ulike årsaker. Noen begrensninger kan være knyttet til ulike økonomisystem, lav konserntilhørighet, veldig ulike forretningsområder og lignende. Dersom man ikke har mulighet til å bruke en felles og standard kontoplan for alle selskaper i konsernet, må hver enkelt kontoplan knyttes opp mot konsernkonto-planen og man må sørge for at knytningen er kvalitetssikret og god. Detaljgraden i kontoplanene som benyttes av datterselskaper i konsernet, må være bygd opp på en slik måte at den tilfreds-stiller detaljgraden i konsernkontoplanen. Dette er blant annet viktig for å sikre konsistent bruk av kontoene i konsernkontoplanen, sikre sammenlignbarhet i konsernet og blant annet for å unngå at regnskapsposter blir klassifisert feil i resultat, balanse og kontantstrøm.

3.2 Regnskapsavslutning- og rapportering

For å skape en bedre prosess for avslutning og rapportering av selskapsregnskapene, kan flere tiltak gjennomføres. Det er viktig å bestemme den kritiske prosessen for alle avslutningsoppgaver og tilordne dem slik at hele regnskapsavdelingen er dedikert til månedsavslutningen. Hver enkelt regnskapsmedarbeiders tid og oppgaver i løpet av månedsavslutningen må kartlegges. Dette for å sikre at kun de mest kritiske oppgavene prioriteres i denne perioden.

Soft-close/ hard-close teknikk Det bør gjennomføres en fullstendig regnskapsavslutning hvert kvartal. Videre bør det gjennomføres månedlige ”soft-close”. Ved en soft-close benytter man seg av mer standardiserte periodiseringer, avsetninger, begrensede analyser og en god del estimater. Dette innebærer at ikke alle systemer nødvendigvis stenges, og man fokuserer på nøkkeltall og benytter høyere vesentlighetsgrenser. I en slik fase er det viktig å etablere vesenlighetsgrenser og kommunisere disse gjennom hele organisasjonen, slik at man blant annet unngår uhensiktsmessige og komplekse estimater når dette ikke er påkrevd. En ”soft-close” er i de fleste tilfeller ikke tilstrekkelig nøyaktig ved periode-avslutninger hvor man skal rapportere eksternt eller revisor skal avlegge revisjonsberetning.

Ved kvartals- eller årsslutt kan det være hensiktsmessig å benytte seg av ”soft-close” teknikker noen få dager før periodeslutt, slik at datainnsamlingen er gjennomført og tilstrekkelig før de øvrige prosessene tar over og avslutter regnskapet. Mens for selskaper hvor regnskapet er basert på en god del estimeringer, for eksempel prosjektorganisasjoner, kan en systematisk ”hard-close” før jul være et godt verktøy for å få en mer effektiv årsavslutning. Dette fordi mange av estimatene og regnskapspostene er vurdert og avklart, og kan bare rulles videre til 31. desember.

Vesentlige transaksjoner og vurderingsposter Håndtering og kvalitetssikring av vesentlige ikke rutinemessige transaksjoner og vurderingsposter i selskapsregnskapet osv. kan være hensiktsmessig å gjøre i god tid før årsslutt. Det er også effektivi-serende og verdifullt at revisor gjennomgår dette som en del av interimsrevisjonen på høsten, slik at disse postene er tilnærmet revidert og avklart innen årsslutt. Da vil det være liten usikkerhet knyttet til regnskapstallene og få avklaringer som trengs etter årsslutt. Dette vil ikke forsinke eller stoppe opp regnskapsavslutningsprosessen.

Når det gjelder vurderingsposter som bl.a. nedskrivning og avsetning for tap på kundefordringer, er det viktig at man har en tydelig ansvarsfordeling. Slike vurderingsposter er ofte vesentlige for regnskapet og det er dermed ekstra viktig med gode prosesser knyttet til disse postene.


492

Det kan være hensiktsmessig, basert på en risikovurdering, å utpeke enkelte områder hvor det kreves spesiell dokumentasjon. Skatteberegning på selskapsnivå kan være et slikt område, da dette er komplisert og et viktig grunnlag for skatteberegningen totalt for konsernet. En løsning kan være å innarbeide en rutine hvor en annen person enn den som har gjort beregningen, gjør en analyse av skattekostnaden og dokumentere dette i et memo. En slik rutine kan nok være nyttig på flere andre områder, blant annet for alle vesentlige vurderingsposter.

Balanseavstemming For å redusere risiko for feil i regnskapet, er det viktig å gjennomføre gode balanseavstemminger. Formålet med en avstemming er å bevise:

• Gyldighet – at posten virkelig tilhører selskapet

• Verdsettelse - at posten har korrekt verdi i regnskapet, og for eksempel ikke er overvurdert

• Fullstendighet – at alle poster er kommet med i regnskapet

• Periodisering – at poster er hensyntatt i korrekt periode og er tidsriktig

En avstemming skal være selvforklarende, og vise hvorfor postene er slik de er. Det er viktig å beskrive hensikten med avstemmingen, hvilke poster avstemmes, hva postene avstemmes mot og dokumentere postene tilstrekkelig. Et avstemmingsarbeid er ikke bare å liste opp åpne poster eller avvik. De må vurderes kritisk og tas stilling til. Det er kun reelle poster ved periodeslutt som skal listes opp, og alle andre poster må korrigeres. Det er viktig å konkludere på avstemmingen om det er noe gjenværende risiko knyttet til verdien, og beskrive hva man skal gjøre med de opplistede postene. Til slutt er det nødvendig for å ivareta en god internkontroll at avstemmingen kvalitetssikres av en annen person.

Mellom periodeavslutningene bør man følge opp avstemmingene, og foreta opprydding i og avslutning av saker som ligger på vent i balansen. Dette innebærer for eksempel å finne ut av hvor en åpen/feilført post skal korrigeres til, skal posten ha resultateffekt, vurdere om en avsetning kan oppløses samt om den skal endres i verdi og lignende. Når man foretar opprydning av poster eller avslutter saker, er det viktig å korrigere eller rette opp i forholdet, samt avdekke kilden til utfordringen for å sikre at problemet ikke videreføres til neste periode. Interims- og systemkontoer er viktige å ha kontroll på og avstemme jevnlig. Ansvarlige for oppfølging av slike kontoer må forstå hvordan og hvorfor posteringene genereres, noe som innebærer at de må ha en viss forretnings- og prosessforståelse.

Dersom man etablerer maler og retningslinjer for gode balanseavstemminger og sørger for god dokumentasjon på balanseposter, vil man ha god kontroll på balansen og dermed redusere sannsynlig heten for uønskede overraskelser i resultatet. Retningslinjene og malene bør beskrive hva en balanseavstemming skal inneholde og hvordan ulike kontoer skal avstemmes. Alle balanseposter avstemmes årlig, men det kan være en fordel med retningslinjer som definerer hvor ofte de ulike kontoene skal avstemmes. På denne måten kan medarbeidere bruke tid på de mest kritiske kontoene som har høy risiko for feil, høyt volum av transaksjoner og høye beløp. En medarbeider gjør avstemmingen, en annen medarbeider eller leder kvalitetssikrer arbeidet. Slik får man en god internkontroll som sikrer at alle avstemmingene er gjort og at det ikke ligger gamle poster som burde vært fulgt opp/korrigert.

493Ernst & Young


Kommunikasjon Når det gjelder kommunikasjon, kan det være nyttig å etablere et statusmøte tidlig i avslutnings-prosessen for å diskutere eventuell unormal utvikling i tallene. I en fase hvor organisasjonen forsøker å forbedre eller effektivisere regnskapsavslutningsprosessen, kan det også være hensiktsmessig med et oppsummeringsmøte etter en gjennomført regnskapsavslutning. Dette for å evaluere hvordan prosessen har fungert, herunder om alle parter har gitt korrekt input til regnskapsavdelingen, om noe bør endres i tidsplanen og om det er oppgaver som bør flyttes tidligere i prosessen eller omfordeles mellom involverte i prosessen.

Håndtering av ”siste-liten-korreksjoner” Det er viktig å etablere tydelige rutiner og retningslinjer for hvordan man skal håndtere korreksjoner og justeringer av selskapsregnskapene etter at hovedboken er stengt. Ved å etablere retningslinjer knyttet til ”siste-liten-korreksjoner”, unngår man frustrasjon og usikkerhet knyttet til hvordan og hvorvidt en korreksjon skal gjennomføres. Dette kan bidra til å effektivisere siste del av avslutningen og rapporteringen av selskapsregnskapene. En slik retningslinje kan gå ut på at alle korreksjoner etter stengningstidspunktet skal meldes inn og listes opp i en logg, vesentlighet vurderes totalt sett og bokføres samlet tilslutt dersom dette er vesentlig. På den måten har man oversikt over alle ”siste-liten-korreksjoner”, man vet hele tiden hva som er siste versjon og kan starte med for eksempel skatteberegninger og kontantstrømsanalyse uten at regnskapstallene er endelig ferdigstilt. Dette mener vi bidrar til mer bevissthet rundt slike ”siste-liten-korreksjoner”, og i loggen kan man dermed enkelt finne opplysningene for å oppdatere påbegynte beregninger.

3.3 Konsolidering

Konsolideringsprosessen må bygges opp for å sikre at summen av alle konsernselskaper gir mening som én enhet, og at konsolideringen blir gjennomført til rett tid og med god kvalitet. Nedenfor gir vi noen tips til hvordan man kan løse nevnte utfordringer og etablere en god konsolideringsprosess.

Tilgang til data/ informasjon Konsolideringsprosessen kan effektiviseres betydelig dersom konsernet har tilgang til data for alle konsolideringsenheter elektronisk. For større konsern er det av stor betydning at man har et godt rapporterings- og konsolideringssystem med teknologiske løsninger som benyttes aktivt og at dette er fullt integrert med økonomisystemet. Det er viktig at det benyttes standardiserte rapporterings-pakker som sørger for at man innehar all datainput, informasjon og dokumentasjon man trenger for å gjennomføre konsolideringsprosessen og videre utarbeide konsernets resultat, balanse, kontantstrøm og noter.

Når det gjelder tilknyttede selskaper som gjerne opererer litt på siden av konsernet, er det viktig å etablere god kontakt og rutiner for innrapportering av regnskap og annen nødvendig informasjon. Dersom konsernet rapporterer tidligere enn det tilknyttede selskapet klarer å avslutte sine regnskaper, må man basere seg på estimater. I påfølgende periode justerer man for differansen mellom endelig resultat og estimatet for perioden.

Kontantstrømsanalysen er ofte en utfordring mot slutten av konsolideringsprosessen. Etablering av en strømlinjeformet rapporteringsprosess er til stor hjelp også her. På denne måten er informasjonen som trengs for å sy sammen konsernets kontantstrømsanalyse innhentet på forhånd og det er enklere å identifisere hvilke justeringer/eliminerer som er nødvendig på konsernnivå. For å få til


494

dette må man på forhånd analysere hvor informasjonen i kontantstrømsanalysen hentes fra, som for eksempel saldobalanse, anleggsmiddelnote, skattenote med videre. I et rapporteringssystem kan man da etablere et rapporteringsskjema for kontantstrømsanalysen. Skjemaet kan hente opp den informasjonen som er tilgjengelig fra andre kilder, mens annen informasjon legges inn av rapporterende datterselskap. Dermed har man en kontantstrømsanalyse per selskap. I tillegg må man korrigere for konsernposter, elimineringer, effekter vedrørende salg og kjøp av datterselskaper osv. Til slutt har man utarbeidet en kontantstrømsanalyse totalt for konsernet, og grunnlaget som den er utarbeidet basert på ligger som dokumentasjon i rapporteringssystemet.

Konsolideringsstruktur og -dokumentasjon Konsolideringsstrukturen er viktig for å ha god kontroll på konsernets resultat og balanse, og det er nødvendig å etablere strukturen basert på juridiske enheter. Det kan også være hensiktsmessig å etablere elimineringsenheter, hvor det skilles på ulike underkonsernnivåer, ulike konsern-elimineringer og GAAP-justeringer. På denne måten kan man enkelt avstemme at sum av alle juridiske enheter og elimineringsenheter, utgjør totalen for konsernet. I tillegg til at man har kontroll og dokumentasjon på hver type eliminering. Ved endring i konsernstrukturen kan det være utfordrende å identifisere alle konsernposter knyttet til enheten som for eksempel skal selges. God dokumentasjon med historikk spesifisert på hvilken enhet konsernpostene stammer fra med bl.a. merverdier, goodwill, omregningsdifferanser og lignende er derfor viktig.

Det må etableres og dokumenteres gode prosedyrer for å sikre overensstemmelse med GAAP eller IFRS i alle konsernselskapene, samt at alle lovpålagte rapporteringskrav er overholdt, gjennomgått og dokumentert. For å kunne ivareta behov for rapportering for ulike formål, som for eksempel internrapportering med andre enheter enn juridiske, lokal GAAP i selskapsregnskapene, skatt og IFRS på konsernnivå, bør strukturen i økonomi- og konsolideringssystemet bygges opp slik at dette lar seg gjøre på en enkel og hensiktsmessig måte. En løsning kan være å opprette egne klienter i økonomisystemet for å skille på juridiske enheter, interne enheter, konsernelimineringer og -poster og IFRS-justeringer. For at konsernelimineringer og -poster og IFRS-justeringer skal være sporbare til hvert enkelt datterselskap, kan man benytte seg av dimensjoner i konteringsstrengen. For eksempel bruk av avdelingskode knyttet til hvert datterselskap. Nedenfor er en rapporteringsstruktur som viser hvordan man kan strukturere input fra datterselskap, ulike justeringer, konserneliminering og –poster. Dermed har man mulighet til å få ut rapporter på forskjellige nivåer for å dekke ulike behov:

Konsolideringsprinsipper, retningslinjer og maler Standardiserte konsolideringsprinsipper og retningslinjer er helt nødvendig ved mange under- konsolideringsenheter og en uoversiktlig konsernstruktur. Standardisering sikrer at alle enheter benytter samme vurderingsprinsipper, og man slipper justeringer på grunn av ulik praksis i konsernet.

Morselskap (NGAAP)

Morselskap (IFRS)

Datter 1 (IFRS)

Datter 3 (IFRS)

Datter 3 (NGAAP)

Konsern- poster

Datter 2 (IFRS)

Automatiske posteringer

Datter 4 (IFRS)

IFRS-justering Datter 3

Totalt kon-sern (IFRS)

IFRS-justering morselskap

495Ernst & Young


Valuta og omregningsdifferanser er utfordrende i et konsern, og det er viktig å ha et bevisst forhold til selskapenes forskjellige funksjonelle valuta og håndtere agiodifferanser på mellomværende og andre poster korrekt.

Når det gjelder interne transaksjoner, kan det være en rekke tiltak som kan forenkle og effektivisere elimineringer av disse i konsolideringsprosessen. Fastsettelse av vesentlighetsgrenser og tidsfrister for internfakturering kan være viktig for å sikre god fremdrift i regnskapsavslutningsprosessen. I tillegg kan det være effektivt og minimere antall feil å benytte automatisk internallokering og – fakturering. For å effektivisere allokeringsprosessen av felleskostnader, kan det være en god løsning å etablere en tabell som automatisk allokerer felleskostnadene før månedsslutt. Ofte vil det være nyttig å undersøke muligheten for å avstemme og eliminere interne transaksjoner på saldonivå i stedet for på transaksjonsnivå. Tilsvarende kan det være hensiktsmessig at interne transaksjoner er avstemt på selskapsnivå før rapportering til konsern og så tidlig som mulig i prosessen, slik at dette er gjort før konsernet faktisk skal gjennomføre eliminering av transaksjonene.

I årsoppgjøret medfører beregning av konsernbidrag og utbytte en betydelig arbeidsbelastning. Dette utføres gjerne helt i slutten av konsolideringsprosessen. For å effektivisere dette arbeidet, vil det være nyttig å etablere retningslinjer for hvilke selskaper som er med i skattekonsernet, hvordan konsernbidrag og utbytte skal gis og hva slags effekter man ønsker seg. Etter at konsernbidrag og utbytter er bokført i selskapsregnskapene, er det viktig å eliminere konsernbidrags- og utbytte-effektene korrekt i konsernet.

Avstemming av konsernets totale egenkapital, endringer og effekter på denne er noe av det siste man gjør i konsolideringsprosessen. Dette blir således et kvalitetssikringsverktøy for at konsernets resultat og balanse er korrekt, samt at man har tatt hensyn til det som har skjedd av oppkjøp og salg av datterselskaper, kapitalutvidelser eller –nedsettelser, konsernbidrag, utbytter med videre. Nedenfor følger et avstemmingseksempel, som kan være en nyttig mal for hvordan man kan utarbeide en god avstemming:


496

3.4 Intern- og ekstern rapportering

Prosessen for intern og ekstern rapportering må bygges opp for å sikre at fullstendig informasjon blir gjort tilgjengelig til rett tid og med rett kvalitet. Nedenfor gir vi noen tips til hvordan løse de nevnte utfordringene og etablere en god prosess for intern og ekstern rapportering.

Rapporteringsverktøyet bør være fleksibelt, slik at endringer i regnskapet, rapporteringsstrategi og organisasjonsstruktur lett kan gjenspeiles i rapportene.

Intern rapportering Antall rapporter har en tendens til å eskalere både i mengde og volum over tid. Under finanskrisen spesielt, opplevde mange selskaper at kravet om rapportering økte betydelig. For å effektivisere og bli mer bevisst på hva man egentlig har behov for av regnskaps- og styringsinformasjon anbefaler vi alle selskaper på årlig basis:

1. Å kartlegge alle rapporter som lages, både jevnlig og på ad-hoc basis, og

2. Å vurdere det fremtidige behovet for disse rapportene

Dette gjelder ikke kun rapporter som lages av økonomiavdelingen, men også informasjon som etterspørres i rapporteringspakkene til rapporteringsenhetene. Toppledelsen, spesielt styret og revisjonsutvalg, klager ofte over at de får for mye informasjon og at den kommer for sent. Allikevel får de ofte godt over 20 sider med finansiell rapportering. Tiden og kostnaden forbundet med å forberede, analysere og kontrollere denne informasjonsmengden er ofte betydelig og skal ikke undervurderes. Å kutte ned antall rapporter til et minimum bidrar til at tid og ressurser kan frigjøres til kvalitetssikring, analyse og beslutningsstøtte. Det anbefales at man har en dialog med styret og relevante beslutningsgruppers reelle informasjonsbehov slik at man best mulig kan ivareta dette.

Når det gjelder intern rapportering er det viktig å vurdere behov for endringer knyttet til informasjon, historiske data, rapporter, struktur, prestasjonsmål med videre, slik at ledelsen får god innsikt i hvordan virksomheten faktisk presterer ut i fra dagens forutsetninger. Det kan her være greit å sette noen krav til hva som kjennetegner en god månedsrapport. Noen gode retningslinjer kan her være:

1. Rask ferdigstillelse

2. Være konsistent – over tid, i format og sammenligningstall

3. Være konsis – ikke mer enn 9 sider

4. Være bevisst detaljeringsgraden i resultat- og balanseoppsettet. For eksempel foretas kun separate visning av regnskapslinjer som utgjør mer enn 15-20 % av totale inntekter/kostnader, regnskapsliner som ledelsen har spesiell fokus på og regnskapslinjer som er spesielt risikable og svinger mye fra periode til periode

5. Fokuser på høydepunkter. Unngå unødig detaljinformasjon. Eksempelvis, være bevisst på format på tallstørrelser; ikke bruke hele tall à la kr. 110 768 477,45. MNOK 111 er lettere å lese

6. Bruk av grafiske illustrasjoner og spesielle farger der hvor det gir bedre oversikt enn rene tallmessige og verbale oppsummeringer. Her kan eksempelvis bøker, med mer av Stephen Fews være interessante. Se www.perceptualedge.com for nærmere informasjon

497Ernst & Young


7. Ift. avviksanalyser mellom budsjett/prognose og virkelige tall kan det være hensiktsmessig å bruke symboler på hvorvidt avvikene er positive, negative eller innenfor toleranse-grensen. Dette gjør det lettere å få oversikt, og man bruker ofte mindre tid på diskusjon av uvesentlige/mindre forhold

8. Ta med tall som går minst 5 kvartaler tilbake i tid slik at du kan vise trender og sammenlignings tall for forrige år pluss et kvartal

Ekstern rapportering For å forenkle utarbeidelsen av kvartals- og årsregnskap og ikke minst ligningspapirer, er det nødvendig at saldobalansen benyttes i tråd med opprinnelig intensjon, nemlig å støtte ekstern rapportering. Saldobalansen skal ikke benyttes som et internt datavarehus. Eksterne og interne rapporter bør avstemmes på en automatisk måte, slik at man har et bevisst forhold til og kontroll på forskjell på konto- og enhetsknytninger mellom de ulike rapportene.

Det bør gjennomføres en grundig analyse av hva som trengs av informasjon fra datterselskaper til konsernets kontantstrømsanalyse, noter og årsregnskap. På bakgrunn av analysen etableres det en standardisert rapporteringspakke for alle datterselskaper i konsernet. Denne kan inneholde alt fra saldobalanse, skatte beregning, kontantstrømsanalyse, noteinformasjon m.m. på selskapsnivå. Når man da skal begynne å sy sammen årsregnskapet med noter sammen til konsernet, har man all nødvendig informasjon i systemet. Dette kan effektivisere den siste hektiske perioden av regnskaps-avslutningsprosessen.

3.5 Kvalitetssikring og analyse

Etablering av gode rutiner for kvalitetssikring og analyse er avgjørende for å få en effektiv og hensiktsmessig regnskapsavslutningsprosess. Prosessene i forkant må være effektive og i tråd med tidsplanen. På den måten blir det mulig å gjennomføre regnskapsavslutningen med ønsket kvalitet. I praksis ser man dessverre ofte at denne fasen blir en ”salderingspost” med tanke på de absolutte tidsfristene man står overfor. I fasen med kvalitetssikring og analyse er det nødvendig å ”løfte blikket”. Det må etableres gode logiske sjekker, internkontroller og rimelighetsvurderinger av den interne og eksterne rapporteringen. Nedenfor gir vi noen tips til hvordan man kan løse utfordringene nevnt ovenfor gjennom etablering og utvikling av gode rutiner for analyse.

Når det kommer til datastruktur, er det nødvendig at dette er knyttet sammen mellom økonomi-, konsoliderings-, rapporterings-, planleggings- og budsjetteringssystemet. Brukerne av systemene må ha tilstrekkelig opplæring og få den støtten de trenger til å håndtere de ulike systemene. På denne måten kan systemene overta den tidligere funksjonen til Excel som et hovedanalyse-verktøy. God integrering mellom systemene muliggjør også enklere avstemming mellom intern og ekstern rapportering. I tillegg er det ofte enklere å få sammenlignbare tall mellom regnskap og budsjett dersom systemene er godt integrert. Gode beskrivelser av kontoplanen per konto kan, som tidligere nevnt, gjøre at den benyttes mer enhetlig i hele konsernet og at dataene dermed blir mer sammenlignbare og enklere å analysere.

I mange selskaper, spesielt større selskaper med ulike typer virksomhet som opererer innenfor dynamiske omgivelser, er det et behov for å videreutvikle kvaliteten i analysene. Kvaliteten preges ofte av knapphet på tid og ressurser i avslutningsfasen. I mange virksomheter blir ikke denne type


498

analyser gjennomført metodisk og en har ofte et ensidig fokus på enkelte resultatstørrelser. En rekke selskaper har fokus på å forklare endringer fra periode til periode og gjør dette på en bra måte. Denne type endringsanalyser forutsetter imidlertid at forhold som er uendret fra forrige periode er rimelig og ikke trenger å undersøkes nærmere. Slike antakelser kan påvirke våre forventninger eller gjøre at vi legger for liten vekt på forhold som bare påvirker inneværende periode. I denne type vurderinger mangler ofte den endelige vurderingen av om tallene reelt sett er riktige eller ikke.

Analyser og rimelighetsvurderinger av resultat- og balansetall er sentrale for å vurdere regnskaps-kvaliteten, og kan på en enkel måte avdekke vesentlige feil i regnskapet. En måte å forbedre analysene på er å anvende en metodisk tilnærming til analyser ved hjelp av ”4-trinnsmodellen”:

Som vi ser har denne modellen fire faser. Hvis vi eksempelvis tar for oss en bankvirksomhet, vil gode analyser av rentenettoen bestå i å sammenligne faktisk resultat mot en gitt forventning. Forventningen kan eksempelvis settes lik prognostisert rentenetto neste kvartal, forrige periodes rentenetto justert for renteendring, gjennomsnittet av 6 siste måneders rentenetto, etc. Det sentrale er at det etableres en reell og god forventning. Generelt kan en si at jo mer presis forventningen er, jo sterkere og mer pålitelig vil kontrollen være. Alle avvik utover toleransegrensen skal forklares og dokumenteres.

Litt avhengig av hvilken bank vi analyserer så kan det være at analyse av rentenettoen alene blir for aggregert. Det kan da være behov for å anvende ”4-trinnsmodellen” både på renteinntektene og bankens rente- eller fundingkostnader. Hvis banken har flere gjeldsinstrument til ulik pris kan det være behov for å analysere hver finansieringskilde. Rentekostnader vurderes i forhold til gjennom-snittlig rentebærende gjeld, og man analyserer så rentebærende gjeld med forskjellig pris for seg, eksempelvis ansvarlige lån, pengemarkedslån, lån fra Norges Bank, innskudd fra kunder på tid, obligasjonsgjeld, osv.

Tilsvarende modell kan med enkelthet anvendes på de fleste områder og i de fleste bransjer, eksempelvis produksjonskostnaden per oljefat i et oljeselskap, bruttofortjeneste i varehandel, månedlig utvikling i lønnskostnader, osv. Å konkludere på resultater av analysemetoder krever skjønn. Detaljnivået i analysen vil avhenge av art, størrelse og kompleksitet i virksomheten samt presisjonen vi ønsker fra analysen. Generelt kan man si at jo mer dataene brytes ned for å frambringe det forventede beløp, jo høyere vil påliteligheten være. Månedlige beløp i en analyse vil generelt være bedre enn årlige beløp. Sammenligninger per produkt vil gi større innsikt enn totale salgsinntekter.

Behovet for analyser vil ofte være virksomhetsspesifikke. Generelt vil vi anbefale følgende:

• Det bør etableres retningslinjer og prosedyrer for hvilke analyser som skal gjennomføres, hvor ofte de skal gjennomføres, hvor presise/detaljerte de skal være og hvordan de skal dokumenteres. Eventuelle avvik utover akseptert toleransegrense bør dokumenteres og følges opp

• Analysene bør foretas og fremlegges for ledelsen i god tid før vedtakelse av regnskapet

• Analyser bør foretas pr forretningsområde, samt for selskaps- og konsernregnskap. Videre kan

499Ernst & Young


det være hensiktsmessig å foreta følgende analyser:

• Resultat for perioden sammenlignes mot samme periode i fjor• Balanse per dato sammenlignes mot samme dato for fjoråret og siste årsavslutning• Resultat og balanse sammenlignes mot budsjett/ prognose for samme periode• Kontantstrøm og noter kvalitetssikres mot fjoråret

• Det bør ikke bare gjennomføres analyser av ordinære driftsposter. Det bør også foretas analyser av andre poster som eksempelvis skattekostnader, utvikling i midlertidige forskjeller og resultateffekter av finansielle instrumenter. Finansielle instrumenter er tidvis et komplekst tema i mange virksomheter og resultateffektene av verdiendringene på finansielle instrumenter kan være betydelige. Det kan her være hensiktsmessig å vurdere om verdiendringene er rimelige gitt den underliggende utvikling i rente- og valutakurser, etc.

• Det bør også foretas ”roll forward-analyser” av vesentlige balanseposter. ”Roll forward-analyser” sammenligner inngående og utgående balansestørrelser med periodens resultat-føringer for den regnskapslinjen som analyseres. ”Roll forward-analyser” for anleggsmidler vil se slik ut: UB = IB + investeringer – avskrivninger – nedskrivninger - salg. Eksempler på relevante ”roll forward-analyser” av balansestørrelser er:

• Varelager• Anleggsmidler • Goodwill• Utsatt skatt• Finansielle derivater

Vi har ovenfor presentert typiske utfordringer i FSCP og mulige løsninger og tiltak innenfor de fem delprosessene. Vi vil nå se nærmere på hva en kan gjøre for å effektivisere FSCP.


500

4. Effektivisering av regnskapsavslutningsprosessen (FSCP) er noe av det viktigste på CFOs forbedringsagenda

Økonomifunksjonen har fire roller som den må fylle og balansere. Disse er vist i figuren nedenfor:

Som illustrert over har ”Bokfører”- og ”Vokter”-rollene typisk et internt fokus, mens ”Kommentator”- og ”Forretningspartner”-rollene har et mer eksternt fokus. De siste års fokus på corporate governance og internkontroll har økt fokuset på ”Vokter”-rollen. Det er her interessant å se hvor mye tid økonomifunksjonen bruker på de enkelte rollene i dag. I Ernst & Youngs undersøkelse ”What’s next for the CFO, 2008” undersøkte vi forholdet mellom faktisk tid og ønsket bruk av tid på de enkelte rollene:

Rolle Faktisk tidsbruk Ønsket tidsbruk

”Bokfører” 25 % 17 %

”Kommentator” 24 % 23 %

”Vokter” 25 % 25 %

”Forretningspartner” 26 % 35 %

“Forretningspartner”• Er forretningsrådgiver, aktiv i

strategiprosesser• Gir innsikt, utfordrer og støtter

kommersielle beslutninger• Rapporterer og utvikler KPI’er• Utøver eierskap til og

styrer aktivt de økonomiske verdidriverne

“Kommentator”• Forklarer utviklingen i driften

med kommentarer til avvik ift. plan

• Virksomheten ser verdien av beslutningstøtten fra økonomi

• Rapporterer til styret og revisjonsutvalg, og revisjons-utvalg, og forestår investorrap-portering

“Bokfører”• Overvåker og rapporterer

regnskapstall• Fokuserer på bokføring av

regnskap, skatt og transfer pricing

• Dialog med revisor og lignings-myndigheter

• Introvert kultur

“Vokter”• Ansvarlig for intern kontrollsys-

temet, overvåker etterlevelsen• Utvikler og forbedrer intern

kontroll• Overvåker utviklingen i

forretnings- og finansiell risiko• Vokter og beskytter verdier• Organisasjonens ”samvittighet”

RegnskapskompetanseTidligere fokus

Forretningsinnsikt

ProaktivReaktiv

Nytt fokus

501Ernst & Young


Tilsvarende stilte vi i 2012 samme spørsmål til en stor gruppe store og mellomstore norske selskaper i ”RAPP2012 - EYs studie av den finansielle rapporteringsprosessen”:

Rolle Faktisk tidsbruk Ønsket tidsbruk

“Bokfører” 49 % 37 %

“Kommentator” 18 % 20 %

“Vokter” 19 % 23 %

“Forretningspartner” 14 % 21 %

Som vi ser er det en klar ambisjon, blant både internasjonale og norske selskaper, å kunne bidra i større grad som ”Forretningspartner”. Dette kan imidlertid ikke gå på bekostning av de andre rollene. Noe av det viktigste å ta med seg i arbeidet med å optimalisere FSCP, er å innse at dette er et kontinuerlig forbedringsarbeid og en sentral del av økonomifunksjonens videre utvikling. Som nevnt innledningsvis er FSCP selve ”hjertet” i økonomifunksjonen og for å videreutvikle denne ytterligere må FSCP forbedres.


502

5. Hvordan kan du forbedre FSCP i din bedrift?

Gjennom arbeidet med å optimalisere FSCP er det mange vurderinger og beslutninger som må gjennomføres og forhold man må være bevisst på. Selv om målsettingen er å rapportere raskere og redusere risikoen for feil, bør man ikke gjennomføre alle forbedringstiltak på en gang. Utfordringene er, som vist i tabellene under pkt. 2, ofte generiske, men vil også variere en del fra selskap til selskap. Det sentrale er å forstå de viktigste risikoene for feil og de viktigste flaskehalsene/underliggende svakhetene i din FSCP. De forhold som forårsaker størst problemer må prioriteres først. Det er Ernst & Youngs erfaring at en optimalisert FSCP vil det gi betydelig kostnadsreduksjon, bedre kvaliteten og frigjøre tid til mer kvalitativt nyttig arbeid.

Ved gjennomgang av målsettingene for FSCP vil det være naturlig å ha fokus på noen hovedkriterier for en optimalisering av FSCP. Det enkelte selskap må selv definere målsettingene og ambisjons-nivået. Som vist i figuren nedenfor vil det ofte bli en avveining mellom kvalitet, tidsbruk og kostnader:

Mens man analyserer og definerer målsettinger og ambisjonsnivå kan det være hensiktsmessig å se hen til ledende praksis og suksesskriteier for en effektiv regnskapsavslutning. Nedenfor har vi listet opp en rekke kriterier som vi vurderer som god praksis:

HovedkriterierForbedring og etablering av regn-skapsavslutning-sprosessen knyttet til både drifts- og finansregnskap

Utarbeiding av en tilpasset tidsplan,

rapporteringsmaler og -rammeverk og

anbefaling av beste praksis

Definering av rollene til ansatte involvert i

produksjon og kontrollprosessen knyttet

til ekstern og intern rapportering

Ress

urse

r

IT-systemerProsess

Proses

s

Evaluering og optimalisering av informasjonen produsert i IT-systemer og -verktøy

Optimalisering av regnskaps-

avslutningsprosessen

Kvalitet

Kost

nad

503Ernst & Young


1. Overvåkning og styring av prosessen

1. Klart definerte retningslinjer og prosedyrer

2. Klare roller og ansvar – mellom bidragsytere, lokal og sentral økonomifunksjon

3. Tidsplan som kommuniseres i god tid i forkant av rapporteringstidspunktet og som er gjenstand for løpende oppfølging

4. Det er etablert KPI’er i prosessen som er gjenstand for systematisk oppfølging (antall utførte avstemminger, antall korreksjoner, antall feil, antall forespørsler om korreksjoner etter stengning/rapportering, antall som ikke overholdt rapporterings-fristen, etc.)

2. Forenkling og standardisering

1. Av konsernkontoplan og -struktur

2. Rapporteringsverktøy

3. Rapporteringspakke og –maler

4. Standardisering av datavarehus med funksjonelle rapporter

5. Etablering av vesentlighetsgrenser for ulike rapporteringsenheter og kontogrupper/enheter

6. Forenkling av rapporterings- og selskapsstruktur, herunder fjerne unødvendige kostnadssentre

7. Flytting av aktiviteter til andre tidspunkt

8. Løpende ajour med transaksjonsbehandlingen, for eksempel at bankavstemming gjennomføres hver dag, interimskontoer nulles ved månedsslutt, gamle poster i balansen er ryddet eller tatt stilling til med videre

3. Økt automatisering

1. Avstemming av dataflyt mellom systemer

2. Automatisk bankavstemming

3. Automatisering av manuelle bilag: som avsetninger, periodiseringer, elimineringer og fjerning av unødvendige kostnadsallokeringer

4. Automatisk prosessering av rapportering fra datterselskaper og tilknyttede selskaper

4. Økt kvalitet i regnskapet

1. Klart definerte roller og ansvar for kvalitetssikring og analyse

2. Klart definerte krav til innhold og presisjonsnivået i analytiske kontroller av resultat- og balansetall

3. Fokus på preventive fremfor oppdagende kontroller

4. Kontroll på masterdata, transaksjonsflyt og balanseverdier

5. Avstemming gjennomføres og kontrolleres periodisk

6. Fortløpende stengning av forsystemer og hovedbok i henhold til plan


504

Metodikk for gjennomgang og forbedring av FSCP Når det gjelder den praktiske gjennomføringen av denne type prosjekter så har Ernst & Young utviklet en top-down” -basert metode som systematisk gjennomgår prosessens hovedområder og aktiviteter. Metoden og rammeverket er utviklet basert på vår erfaring, internasjonale nettverk og verktøy, og kan enkelt tilpasses den enkelte virksomhets behov. Som vist i figuren nedenfor inndeler vi denne type prosjekter i 4 hovedfaser, alle med klare leveranser:

Avslutningsvis vil vi knytte noen kommentarer til kritiske suksessfaktorer for denne type prosjekter:

1. Ledelsens støtte og “buy-in”

2. Økonomifunksjonen har forpliktet seg til å delta, og støtter prosjektet

3. Internt prosjekteierskap

4. Klar og effektiv prosjektkommunikasjon, prosjektstyring og -overvåkning

5. Dialog med ekstern og intern revisor

505Ernst & Young


6. Se hen til ledende praksis

7. Løpende forbedringsagenda; periodisk gjennomføring av “lessons learned”-seanser og oppfølging av KPI’er for å sikre vedvarende suksess

6. Oppsummering - 7 åpenbare ”Quick-wins”?

Vi har valgt å trekke frem syv forbedringsområder knyttet til optimalisering av regnskapsavslutnings-prosessen som vi oppfatter som viktige, kostnadseffektive og relativt enkle å gjennomføre i praksis:

1. Etablering av retningslinjer og prosedyrer herunder detaljert tidsplan

2. Evaluering av tidsplanen for å identifisere aktiviteter som kan fjernes og/eller flyttes til et annet tidspunkt før periodeslutt

3. Omdisponering av ansvarsoppgavene til enkeltpersoner og/eller avdelinger for å redusere antall leveranser og grensesnitt

4. Standardisering av rapporteringspakke og –maler på tvers av virksomheten

5. Etablering av regnskapsprinsipper og –manualer herunder periodisk vurdering av kompetansebehov og opplæring av de ansatte for å sikre at de er faglig oppdaterte

6. Økt automatisering i forprosesser og transaksjonsprosesser

7. Økt fokus på kvaliteten i rapporteringsprosessen i hele virksomheten

Som vi ser er det dessverre ikke mulig bare å kjøpe seg ut av problemene med og investere i en “fancy teknologisk løsning eller pakke”. Den gode nyheten er at det er ingenting som hindrer deg i å kunne oppnå raske forbedringer til en relativt billig penge. Som vi har sett er det mange åpenbare ”quick wins” som kan gjennomføres i løpet av kort tid.


506

Tidsfrist Ansvarlig Status Ferdigstilt

Frekvens Dag/ dato

Tidspunkt Arbeidsoppgave/ aktivitet

Prosess/ Avdeling

Medarbeider/ stilling

(ikke påbegynt, pågår, ferdigstilt)

(dato og signatur)

Månedlig Dag -25 kl 16.00 Siste frist for utstedelse av intern faktura

Alle Alle Ferdigstilt 25.09.2011. NN

Daglig Dag -1 kl 12.00 Postere leverandørgjeld AP (Accounts Payable)

“Navn” Ferdigstilt 30.09.2011. NN

Daglig Dag -1 kl 12.00 Postere kundefordringer AR (Accounts Receivable)


Daglig Dag -1 kl 12.00 Postere bank AR “Navn” Ferdigstilt 30.09.2011. NN

Daglig Dag -1 kl 12.00 Postere lønn Salary (Lønn) “Navn” Ferdigstilt 30.09.2011. NN

Månedlig Dag 1 Kl 9.00 Postere leverandørgjeld for Dag -1

AP “Navn” Ferdigstilt 01.10.2011. NN

Månedlig Dag 1 Kl 9.00 Postere kundefordringer for Dag -1

AR “Navn” Ferdigstilt 01.10.2011. NN

Månedlig Dag 1 Kl 9.00 Postere bank for Dag -1 AR “Navn” Ferdigstilt 01.10.2011. NN

Månedlig Dag 1 Kl 12.00 Postere ikke-godkjente fakturaer


Månedlig Dag 1 Kl 16.00 Kjøre månedlige kostnadsallokeringer


Månedlig Dag 1 Kl 16.00 Postere ikke-fakturerte inntekter


Månedlig Dag 1 Kl 16.00 Siste frist for aktivering. Avskrivninger kjøres.

FA (Fixed Assets)


Appendiks

Et av verktøyene for å sikre en god regnskapsavslutningsprosess, er som vi har nevnt å definere tydelige roller og ansvar. Dette kan man løse ved å etablere en god og detaljert tidsplan over hele prosessen, som grunnlag for styring og oppfølging. For å utarbeide en god tidsplan er det viktig å sørge for at oppgavene eller aktivitetene blir ferdigstilt i korrekt rekkefølge, herunder at det spesifiseres hvilke aktiviteter som er avhengig av input fra andre aktiviteter. Ofte er det enklest å starte i enden av regnskapsavslutningsprosessen med tidsfristen som ledelsen, styret eller børsen har satt for endelig rapportering av finansregnskap med noter og kommentarer. Deretter arbeider man seg bakover og definerer de øvrige tidsfrister. Periodiske statusmøter for å holde fremdriften er nødvendig.

Nedenfor viser vi et eksempel på hvordan en tidsplan for regnskapsavslutningsprosessen kan se ut:

507Ernst & Young



Frekvens Dag/ dato


Prosess/ Avdeling



(dato og signatur)

Månedlig Dag 2 Kl. 9.00 AP stenger. Finansav-stemming gjennomført.


Månedlig Dag 2 Kl 12.00 AR stenger. Finansav-stemming gjennomført.


Månedlig Dag 2 Kl 12.00 Postere langsiktig gjeld GL (General Ledger)


Månedlig Dag 2 Kl 12.00 Analyse av månedlige kostnadsallokeringer

GL “Navn” Ferdigstilt 02.10.2011. NN

Månedlig Dag 2 Kl 16.00 Analyse av driftsresultat Controlling “Navn” Påbegynt

Månedlig Dag 3 Kl 09.00 Siste frist for avsetninger eller korreksjoner

Controlling til GL

“Navn” Påbegynt

Månedlig Dag 3 Kl 12.00 Stenging av selskaper tidlig ferdig

GL “Navn” Ikke påbegynt

Månedlig Dag 3 Kl 12.00 Postering av finansposter, inkludert periodisering av konsernrenter


Månedlig Dag 3 Kl 16.00 Avstemming av konsern-mellomværende og interne transaksjoner per enhet


Månedlig Dag 4 Kl 12.00 Balanseavstemming gjennomført

AP, AR, Salary, GL


Månedlig Dag 4 Kl 16.00 Kvalitetssikring og analyse på selskapsnivå

GL “Navn” Påbegynt

Månedlig Dag 4 Kl 16.00 Stenging av resterende selskaper


Månedlig Dag 5 Kl 09.00 Innsendelse av rapporte-ringspakke til konsern


Månedlig Dag 5 Kl 12.00 Kvalitetssikring av rappor-teringspakkene

Konsern “Navn” Ikke påbegynt

Månedlig Dag 5 Kl 16.00 Eliminering av konsern-mellomværende og interne transaksjoner


Månedlig Dag 5 Kl 16.00 Faste og manuelle elimineringer

Konsern “Navn” Ferdigstilt 05.10.2011. NN

Månedlig Dag 5 Kl 16.00 Konsernposter Konsern “Navn” Påbegynt


508


Frekvens Dag/ dato


Prosess/ Avdeling



(dato og signatur)

Månedlig Dag 5 Kl 16.00 Egenkapitalavstemming for konsernet


Månedlig Dag 6 Kl 12.00 Kvalitetssikring og analyse på konsernnivå

Konsern “Navn” Påbegynt

Månedlig Dag 6 Kl 14.00 Gjennomgang av resultat og intern rapportering med CFO og Controlling

Konsern, CFO og Controlling

“Navn” Ikke påbegynt

Kvartalsvis Dag 7 Kl 16.00 Utarbeidelse av resultat, balanse, oversikt over egenkapital, kontantstrøm, noter, kommentarer



Kvartalsvis Dag 8 Kl 16.00 Kvalitetssikring av ekstern rapportering



Kvartals- vis

Dag 9 Kl 12.00 Styremøte CFO, ledelse og styre

“Navn” Ikke påbegynt

Kvartals- vis

Dag 10 Kl 08.00 Ekstern rapportering til Oslo Børs

CFO “Navn” Ikke påbegynt

Internkontroll over finansiell rapportering


510

Internkontroll over finansiell rapportering

av Ørjan Agdesteen

1. Innledning I kjølvannet av finanskrisen har investorer fått større fokus på risikostyring og internkontroll og er villige til å betale en premie for selskaper som har gode systemer og rutiner på dette området. Et foretak som kjennetegnes av å ha god risikostyring og internkontroll fremstår etter vårt syn som tillitskapende, mer forutsigbart og har som regel mer korrekt finansiell rapportering. Dette fordrer normalt at styret og ledelsen har innført en viss formell struktur, og at de har et bevisst forhold til etablering og overvåking av selskapets styrende dokumenter (retningslinjer og prosedyrer). Struktur og grad av formalisering må selvsagt tilpasses virksomhetens art og kompleksitet.

Kravene til hva som oppfattes som tilfredsstillende risikostyring og internkontroll er i løpende utvikling. Noen krav følger direkte av lover og forskrifter, mens andre følger av anerkjente rammeverk og uttalelser/publikasjoner utgitt av tilsynsmyndigheter og anerkjente institusjoner, eksempelvis Financial Services Authority i UK, The Walker review av corporate governance i britiske banker og Bank for International Settlements (BIS).


• Gi en oversikt over regelverket og internasjonal utvikling innenfor risikostyring og internkontroll

• Presentere et rammeverk for internkontroll og hva som oppfattes som god internkontroll

• Gi praktiske tips til hvordan god internkontroll over finansiell rapportering kan etableres

511Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Internkontroll over finansiell rapportering

2. Hvorfor er risikostyring og internkontroll viktig?

2.1 Markedets syn på betydningen av risikostyring og internkontroll

Ernst & Young har gjennomført flere undersøkelser på dette området. I samarbeid med Ernst & Young gjennomførte Taylor, Nelson og Sofres (2005) en undersøkelse av 137 store

internasjonale fondsinvestorer. Av interessante funn kan nevnes at:

• 82 % svarte at de er villige til å betale en premie for selskaper med god og effektiv risikostyring

• 69 % svarte at transparens har høyeste prioritet når investeringsbeslutninger tas

• 61 % svarte at de ikke hadde investert i selskaper med svak eller umoden risikostyring

• 48 % svarte at de hadde solgt seg ut av selskaper hvor de hadde avdekket svak eller umoden

risikostyring

Ernst & Young gjennomførte i 2012 undersøkelsen ”Turning risks into results, How leading

companies use risk management to fuel better performance”. Formålet var blant annet å vurdere

om selskaper med mer velutviklet eller moden risikostyring gjorde det bedre enn sammenlignbare

selskaper målt på blant annet EBITDA. Dette var en omfattende undersøkelse basert på 576

intervjuer og gjennomgang av 2 750 analytiker- og årsrapporter for selskaper fra hele verden.

Undersøkelsen avdekket at selskaper med en moden eller velutviklet risikostyringsfunksjon i

gjennomsnitt hadde en EBITDA som var over tre ganger større enn selskaper med en mindre

velutviklet risikostyring.

2.2 Interne argumenter for god risikostyring og internkontroll

Fordelene med en god risikostyring og internkontroll er blant annet:

1. Mer tidsriktig og pålitelig styringsinformasjon og finansiell rapportering

2. Forbedret evne til gjennomføring av større investeringsbeslutninger

3. Forbedret evne til å gjennomføre endringsprosesser: Evne til raskere omstilling ved vekst,

omorganisering, fusjoner, oppkjøp, fisjoner og/eller nedgangstider

4. Unngår overraskelser: Skaper forutsigbarhet og kvalitet i prosesser og dokumentasjon

5. Gir ledelsen og styrende organer (”governing bodies”) bedre forståelse for de viktigste

risikoer og kontroller

6. Økt fokus på prosesser og underliggende kontrollstruktur for å kunne gjennomføre

driftsforbedringer og oppnå bedre kostnadseffektivitet

7. Eliminering av utdaterte, overflødige og ineffektive kontroller

8. Overholdelse av lover og regler

En god og effektiv internkontroll er sentralt. Det er en forutsetning for å kunne rapportere raskere

og med høyere kvalitet. Den viktigste faktoren for å oppnå effektive prosesser er å gjøre ting riktig


512

første gang. Leting etter og retting av feil er ofte den største tidstyven. En god kombinasjon av

preventive og oppdagende kontroller er viktig for effektiviteten. Eventuelle feil bør oppdages

så raskt som mulig, og retting av feil gjøres mest effektivt dersom dette finner sted nært

transaksjonen.

2.3 Lokale lover og forskrifter, fremtidige reguleringer og internasjonal utvikling innenfor internkontroll

Vi kan ikke se bort fra effekten av internasjonal utvikling og eksisterende og potensielle fremtidige

reguleringer. Selv for ikke-SEC registrerte selskaper har de amerikanske kravene til hva som

anses som god internkontroll over finansiell rapportering, Sarbanes-Oxley Act 404 (Sox-404), fått

konsekvenser. Kravene og forventningene til hva som anses som god risikostyring og internkontroll

har økt betydelig også utenfor USA.

I figuren nedenfor har vi gitt en oversikt over relevante internasjonale og nasjonale lover, forskrifter,

og anbefalinger for risikostyring og internkontroll. Lengst til høyre fremgår også de sentrale

målsettinger med kravene om risikostyring og internkontroll:

Trenden med økende regulering fortsetter, spesielt innenfor finansnæringen. Nedenfor har vi gitt en

oversikt over det legale rammeverket for de store norske selskapene:

1. Aksjeloven § 3-4, § 6-12 og § 6-13 om styrets ansvar for risikostyring og internkontroll

2. Verdipapirhandelloven § 5-5.2-3 og § 5-6.2-3: Krav om erklæring fra styret og

administrerende direktør i henholdsvis årsregnskapet og halvårsregnskapet

3. Oslo Børs’ løpende forpliktelser pkt. 7: Krav om redegjørelse for eierstyring og selskaps-

513Ernst & Young


ledelse i henhold til Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse (NUES) pkt. 10

4. Regnskapslovens § 3-3b: Krav om redegjørelse om foretaksstyring

Spesielt regulerte bransjer, eksempelvis finansnæringen, må i tillegg forholde seg til lover og

forskrifter som Forskrift 2008-09-22 nr 1080 om risikostyring og internkontroll (”Risikostyrings-

og internkontrollforskriften”). Forskriften fastsetter minimumskrav til foretakets prosesser for og

dokumentasjon av risikostyring og internkontroll.

I tilknytning til denne forskriften har Finanstilsynet i Rundskriv 3/2009 13. januar 2009 utarbeidet

en veiledning om hva Tilsynet vil vektlegge i sin oppfølging. Både forskriften og veiledningen er

godt skrevet, inneholder praktiske tips og er basert på sunne prinsipper for virksomhetsstyring.

Dette er retningsgivende for ledende praksis og således anbefalt lesning, også for selskaper utenfor

finansnæringen.

Kravene i pkt. 1-4 over er ikke gjengitt i detalj her. I stedet henvises til appendiks for nærmere

informasjon. Essensen i kravene i pkt. 2-4 kan oppsummeres som følger:

1. Styret og ledelsen må kunne vite og beskrive:

a. Hvilken risiko man er eksponert for

b. Hvordan disse risikoene håndteres

c. Hvordan de vet at kontrolltiltakene fungerer som tiltenkt

2. Styret må påse at beskrivelsen av selskapets internkontroll og risikostyring i redegjørelsen

i de formelle dokumenter som årsberetning, årsregnskap og ledererklæringene (jf. Verdi-

papirhandelloven) gir et reelt bilde av selskapets faktiske situasjon

Dette innebærer følgende:

• Det må etableres formelle prosesser som er underlagt betryggende kontrolltiltak, slik at man er

sikker på at det man sier faktisk er i tråd med de underliggende realiteter

• Det må etableres overvåkningsmekanismer for å se til at den finansielle rapporteringen

fungerer som tiltenkt og er underlagt god internkontroll

Etter vår vurdering vil det derfor presse seg frem et sterkere behov for formalisering og

dokumentasjon av internkontroll og oppfølgingen av denne enn det de fleste norske selskaper

praktiserer i dag.


514

3. Hva menes med god internkontroll?

3.1 Rammeverk for internkontroll

På 80- og 90-tallet var det en rekke derivatskandaler internasjonalt: Barings Bank, Metalgesell-

schaft, Procter & Gamble med flere. I kjølvannet av disse skandalene så man behov for å etablere

enhetlige teoretiske rammeverk for risikostyring og internkontroll. Bakgrunnen var at man skulle

kunne vurdere kvaliteten i foretakenes risikostyring og internkontroll. Således oppsto behovet for:

√ Et felles språk

√ Vurderingskriterier/referanseramme å vurdere opp mot

Flere rammeverk, deriblant Turnbull og rammeverket til Committee of Sponsoring Organizations of

the Treadway Commissions (COSO, 1996) ble etablert. Dette resulterte blant annet i:

1. Nye krav til virksomhetsstyring (corporate governance)

2. Nye krav til risikostyring

3. Krav om nye lover, forskrifter og regler for børsnoterte foretak

I kjølvannet av dette ble det klart for flere at internkontroll dreide seg om noe langt mer enn

fullmakter, bilagskontroll og avstemminger. COSO fremstilles normalt ved en ”kubeformet” figur

som vist nedenfor:

Bredt definert er internkontroll en prosess gjennomført av styre, ledelse og annet personell som er

utviklet med det formål å gi rimelig sikkerhet for at foretaket når sine mål i følgende kategorier:

1. Strategiske mål

2. Driftsrelaterte eller operasjonelle mål

515Ernst & Young


3. Pålitelig finansiell rapportering

4. Overholdelse av lover og forskrifter

Det er viktig å presisere at internkontroll er et hjelpemiddel for å nå et mål, og ikke et mål i seg selv.

Internkontroll inngår som et ledd i en overordnet ledelses- og driftsprosess. Dette er en handlings-

sløyfe som begynner med målsettinger, går videre til planlegging, gjennomføring og oppfølging via

økonomisk styring og internkontroll. Neste steg vil naturlig være nye målsettinger, ny planlegging

med videre. Rammeverket bygger på en forståelse av sammenhengen mellom disse målsettingene

og de andre komponentene i modellen. Først og fremst gjelder dette de risikostyrings- og kontroll-

komponentene som representerer det som kreves for å oppnå målsettingene.

3.2 COSO eller internkontroll i praksis

Figuren over kan være vanskelig å forstå og operasjonalisere sånn uten videre, men definisjonen

og innholdet er viktig. COSO handler om virksomhetsstyring og representer i realiteten sunne,

fornuftige ledelsesprinsipper satt i system. Det handler om prosesser, mennesker, mål og styring.

Virksomhetsstyring er summen av de føringer, prosesser og verktøy som brukes for å styre et

selskap. Helhetlig virksomhetsstyring er fundamentet for å omsette ambisjon til handling for å

oppnå ønsket resultat over tid. Dette krever at man kombinerer prestasjons- og risikotenkning på en

strukturert måte:

1. Hvordan skal vi forbedre våre prestasjoner?

2. Hvordan skal vi håndtere risikoer eller usikkerhet med tanke på å nå våre mål?

Dette er forsøkt illustrert i figuren nedenfor:

Fra styret til avdelingsnivå

• Vurderes risiko for måloppnåelse og• Basert på en risikovurdering implementeres kontroller (design) og• Overvåkningsmekanismer etableres for å vurdere om kontrollsystemet fungerer • Avvik rapporteres til rette instans• Kontrollmiljøet i ”bunn”

Strategiog mål

Risiko

Avdeling

Konsern

Kontroller

Overvåkningsmekanismer

Strategiog mål

Risiko

Kontroller


516

3.3 Nærmereomrisikostyringoginternkontrolloverfinansiell rapportering

Vi har ovenfor diskutert internkontroll generelt. Det er viktig å ha klart for seg forskjellen mellom

regnskapsrisikoer, operasjonelle risikoer og strategiske risikoer. I det følgende vil vi fokusere på

risikostyring og internkontroll over finansiell rapportering. Tabellen nedenfor illustrer forskjellene

med eksempler:

Område Regnskapsrisiko Operasjonell risiko Strategisk risiko

Salgskontrakter Feil inntektsføring på grunn komplekse vilkår i salgsavtalen

Manglende evne til å oppnå salgsmålene grunnet underbetaling av royalty, lisensavgifter, eller franchiseavgifter

Tap av konkurranse-fortrinn på grunn av kontraktsvilkår som ikke er i tråd med selskapets policy

Kapitalkostnader (f.eks., store prosjekter)

Kostnadene er ikke riktig aktivert/balanseført

Uventede kostnadsover-skridelser på grunn av dårlig planlegging og / eller prosjektstyring

Forsinket prosjektfer-digstillelse resulterer i tap av kunder

Fusjoner og oppkjøp (M&A)

Feil regnskapsføring for fusjoner og oppkjøp

Estimerte kostnadsredu-serende synergieffekter blir ikke oppnådd

Ufullstendig finansiell due diligence resulterer i høyere kjøpspris

Anskaffelser Feil verdsettelse av lageret som følge av ukurans

Materielle forsinkelser i leveranser av råstoff

Manglende evne til å få tak i underleveranser til riktig kvalitet og pris

3.4 Modenhetshierarkiet – hvor velutviklet er internkontrollen over finansiellrapportering?

Modenhetshierarkiet er vanligvis brukt til å beskrive kvaliteten eller modenheten på selskapenes

risikostyring og internkontroll over finansiell rapportering. Modenhetshierarkiet kan illustreres slik:

517Ernst & Young


Av erfaring vet vi at mange norske selskaper har en relative uformell og tillitsbasert internkontroll.

Dette gir en karakter i området mellom 2 og 3. Selskaper som er underlagt Risikostyrings- og intern-

kontrollforskriften eller den amerikanske Sarbanes-Oxley Act 404 forventes å være på nivå 3-4.

3.5 Kvalitetenpåinternkontrolloverfinansiellrapporteringinorske selskaper

I Ernst & Youngs undersøkelse ”RAPP2012 – en undersøkelse av finansiell rapportering blant

store norske selskaper” deltok over 70 av Norges største børsnoterte og unoterte selskaper. Her

stilte vi blant annet spørsmål om modenheten i selskapenes internkontroll. Basert på selskapenes

egenevaluering av deres internkontroll i henhold til modenhetshierarkiet fikk vi følgende fordeling:

Vi ser at mellom 25-30 % av selskapene gir seg selv karakterene 4-5. Dette er oppsiktsvekkende

ettersom det basert på vår erfaring kun er et fåtall norske selskaper som etter anerkjente kriterier

vil kunne plasseres i disse kategoriene.

En mulig forklaring på dette kan være at det er stor avstand mellom hva vi i Norge tradisjonelt

har lagt i begrepet internkontroll og hva som legges til grunn i den amerikanske lovgivningen

Sarbanes-Oxley Act 404 og i anerkjente rammeverk for internkontroll som COSO og Turnbulll.

Dette perspektivet støttes eksempelvis av Finanstilsynets veiledning til forskrift om risikostyring og

internkontroll (rundskriv 3/2009) § 6 som lyder:

”Foretakets risikostyring er hva foretaket gjennom strategi, organisasjon, rutiner og forsvarlig

drift gjør for å nå fastsatte mål og sikre sine og kundenes verdier, samt pålitelig rapportering og

etterlevelse av lover og regler. Dette innebærer mer enn det som tradisjonelt har vært oppfattet som

internkontroll.”

Vi ser videre av figuren over at nesten 15 % av selskapene, herunder mange børsnoterte selskaper,

gir seg selv karakteren 1. Dette er svært oppsiktsvekkende og er klart under det nivået man må


518

forvente av børsnoterte selskaper.

Resultatene indikerer uansett at mange norske selskaper har en internkontroll over finansiell

rapportering som:

1. Er svakere enn hva man burde forvente av et børsnotert selskap

2. Avviker betydelig fra de kvalitetskrav som settes til ankerkjente rammeverk for

internkontroll og i den amerikanske lovgivningen Sarbanes -Oxley Act 404

3.6 Hvordan etablere en prosess for å forbedre styring og internkontrollidenfinansiellerapporteringen

Et internkontrollprosjekt har som vist i figuren nedenfor fire faser:

I det følgende vil vi gi en kort beskrivelse av disse fasene.

Fase 1: Gjennomføre risikoanalyse og beslutte omfang av prosjektet

I forbindelse med gjennomføring av denne type prosjekter har mange selskaper brukt uforholds-

messig mye tid og ressurser. Det er flere årsaker til dette. En viktig forklaringsfaktor har vært at

man har ”startet i kjelleren”, det vil si at man starter prosjektet uten først å ha satt av tilstrekkelig

tid til å vurdere:

1. Hva som er de viktigste risikoene for feil i regnskapet

2. Hvilke prosesser og lokasjoner som bør prioriteres

519Ernst & Young


3. Hva som er den hensiktsmessige angrepsmåten. Dette avhenger av:

a. Ambisjonsnivå og tidsfrist

b. Sentralisert eller desentralisert tilnærming

c. Grad av standardisering: uniforme, forutsigbare prosesser?

d. Bruk av pilotprosjekter

e. Bruk av egne ansatte og/eller bruk av konsulenter

f. Grad av lokalt eierskap

En ”top-down”, risikobasert tilnærming sikrer effektiv prosjektstyring, lavere kostnader og at de

viktigste risikoene prioriteres. En slik ”top-down” risikobasert tilnærming er illustrert i figuren

nedenfor:

Definere vesentlighet

Som vi ser av figuren starter prosessen med å definere vesentlige regnskapslinjer i konsern-

regnskapet basert på kvantitative kriterier. Vesentlighetsgrensen bør fastsettes basert på en konkret

vurdering av hvilke typer feil selskapet anser som vesentlige. Det kan også være regnskapslinjer/-

poster som basert på en kvantitativ vurdering er uvesentlige på vurderingstidspunktet, men

som selskapet allikevel ønsker å definere som en del av prosjektet ut fra kvalitative kriterier. Et

eksempel på dette kan være regnskapsposten virkelig verdi av finansielle derivater fordi dette er en

regnskapspost som kan svinge mye i verdi fra en periode til en annen. Andre regnskapslinjer kan

vurderes som vesentlige basert på kvalitative kriterier fordi de er sentrale for nøkkeltall som både

selskapet og analytikerne er opptatt av, eller de inkluderes av renommémessige årsaker med videre.

Innspill til risikovurdering

Det er viktig at prosjektet ikke bare blir et prosjekt som gjennomføres av og med økonomi- og

regnskapsavdelingen. En kritisk suksessfaktor for en god risikovurdering er at prosjektet involverer

selskapets ledelse. Relevante personer både i sentral og lokal linjeledelse, prosesseiere og stab bør

derfor inkluderes i risikovurderingen.

Omfang av risikovurdering

Når vesentlige regnskapslinjer er identifisert basert på kvalitative og kvantitative kriterier


520

gjennomføres en risikovurdering av disse basert på en systematisk gjennomgang av fire ulike typer

risikokategorier:

Nr. # Risikokategori Eksempel på vurderingskriterier

1

Regnskapslinje:

Vurdering av iboende risiko forbundet med

regnskapslinjen

• Størrelse og sammensetning

• Transaksjonsvolum

• Komplekse regnskapsregler

• Transaksjons-/prosesskompleksitet

• Grad av subjektivitet/estimat

• Mislighetsrisiko

2

Regnskapspåstand:

Vurdering av hvilke regnskapspåstander

som er de mest relevante for den aktuelle

regnskapslinjen

• Fullstendighet – alle transaksjoner er

inkludert

• Eksistens – transaksjonene har funnet sted

og gjelder selskapet (gyldige)

• Nøyaktighet – transaksjonsdata er riktig

registrert/bokført

• Verdsettelse – transaksjonene er korrekt

verdsatt

• Rettigheter og forpliktelser – det er reelle

transaksjoner som innebærer rettigheter

eller forpliktelser for selskapet

• Presentasjon og noteopplysninger

3

Prosessrisiko:

Vurdering av prosessens kompleksitet

• Risiko for feil eller misligheter

• Transaksjonsvolum

• Kompleksitet i transaksjoner

• Grad av homogenitet

• Grad av automatisering vs manuelle

prosesser

• Grad av skjønn og estimater

• Tidligere erfaringer med feil

4

Lokasjonsrisiko:

Vurdering av risikoen på de enkelte

lokasjonene hvor sentrale forretnings- og

støtteprosesser utføres. Er det særskilte

risikoer? Eksempelvis behov for ned-

skrivningsvurdering av en bestemt

lokasjon?

• Vesentlighet – størrelse på inntekter,

eiendeler og resultat

• Homogene IT-systemer

• Endringer i ledelsen

• Grad av desentralisering – ansvar for lokal

bokføring

Målsettingen med denne systematiske gjennomganen er å etablere en plan for hvilke forretnings-

og støtteprosesser som det skal foretas en detaljert risikovurdering av. Identifikasjonen av

sammenhengen mellom regnskapslinjer og bakenforliggende forretnings- og støtteprosesser er her

sentralt.

521Ernst & Young


Nedenfor har vi laget et eksempel som illustrerer hvordan man ved å anvende metodikken over kan

gjennomføre en risikovurdering for boliglån i en bank kalt Eksempelbanken. Merk at eksempelet i det

følgende er laget relativt detaljert av pedagogiske årsaker. I praksis gjennomfører mange de samme

vurderingene ved hjelp av noe forenklet metodikk. Mer om praktiske verktøy nedenfor.

1. Vurdering av iboende risiko for feil i regnskapslinjen boliglån

Figuren nedenfor viser hvordan en systematisk risikovurdering kan gjøres for boliglånene i Eksempelbanken:

Merk at vi her skal identifisere iboende risiko. Iboende risiko er i denne sammenheng definert som

risikoen for vesentlige feil i regnskapet når man ser bort fra de kontrolltiltak ledelsen har iverksatt

for å endre enten risikoens sannsynlighet eller konsekvens. Vi har videre delt inn i tre nivåer av

risiko:

1. Høy = H

2. Middel = M

3. Lav = L

Dette er selvsagt bare et eksempel. Mange selskaper bruker en risikoinndeling fra 1 (lavest) til 5

(høyest). Bak tabellen ovenfor ligger følgende vurderinger:

Kriterium Risiko Begrunnelse

Størrelse og sammensetning H Det er en vesentlig balansekonto som utgjør 48 % av

totale eiendeler.

Transaksjonsvolum H Stort antall utlån til bolig og fritidsboliger.

Kompleksitet

(i prosess og regnskapsregler)

L Det er en enkel prosess å utføre. Standard utlån: fast

rente og flytende rente. Regnskapsreglene er relativt

enkle.

Subjektivitet/estimering M Akkumulerte nedskrivninger er Høy, resten er Lav.

Mislighetsrisiko M Lånene er uvesentlige i seg selv og majoriteten er

sikret med pant.


522

2. Vurdering av relevante regnskapspåstander for regnskapslinjen boliglån

Relevante regnskapspåstander for boliglån er oppsummert i figuren nedenfor:

Nedenfor følger en kort begrunnelse for risikoklassifiseringen for noen av vurderingskriteriene:

Kriterium Risiko Begrunnelse

Eksistens L Lånene eksisterer. Risikoen for fiktive lån anses som

neglisjerbar.

Verdsettelse H Skjønnsmessig verdsettelse av tap på utlån.

Rettigheter og forpliktelser L Lånekontrakter eksisterer for samtlige lån.

3. Vurdering av prosessrisiko for boliglån

I følgende fase gjør vi en vurdering av hvilke forretnings- og støtteprosesser som ligger bak

regnskapslinjen boliglån. I en bank vil dette være kredittprosessen. Kredittprosessen deles ofte inn i

følgende delprosesser:

1. Innvilgelse av lån

2. Depot og utbetaling av lån

3. Låneadministrasjon

4. Tapsprosessen herunder overvåking av risikoen i porteføljen

Nedenfor har vi skissert hvordan en risikovurdering av prosessrisikoen i boliglån kan gjennomføres:

523Ernst & Young


Målsettingen er her å kunne identifisere og prioritere de prosessene som krever mest

oppmerksomhet og dermed en mer detaljert gjennomgang fra prosjektets side. Klassifiseringen i

Høy, Middels eller Lav kan eksempelvis innebære følgende:

√ Høy: Kritiske forretnings- eller støtteprosesser som krever detaljert gjennomgang

og vurdering av risikoer og tilhørende kontroller. Prosesskart eller flytdiagram etableres

for å identifisere risikoer og kontrollpunkter. Risikovurdering gjennomføres og

dokumenteres ved hjelp av en risiko- og kontrollmatrise. Retningslinjer og prosedyrer som

beskriver hvordan kontrollaktivitetene skal utføres må etableres. Nøkkelkontroller

identifiseres og beskrives presist (risiko- og kontrollmatriser og nøkkelkontroller beskrives

nærmere nedenfor).

√ Middels: Prosesskart og risiko- og kontrollmatrise etableres for disse prosessene.

Retningslinjer og prosedyrer som beskriver hvordan kontrollaktivitetene skal

utføres etableres, men på et mer overordnet nivå.

√ Lav : Prosesser som krever minimal prosessdokumentasjon. De viktigste retningslinjer og

prosedyrer samt kontroller er beskrevet på et overordnet nivå.

Merk at mange ledende selskaper har etablert og beskrevet nøkkelkontroller også i prosesser som

er vurdert som ”Lav” risiko. Det er mange praktiske årsaker til dette, blant annet får man da en

lik eller uniform beskrivelse av alle nøkkelkontroller i de ulike prosessene på tvers av konsernet.

Antall nøkkelkontroller i en prosess vurdert som ”Lav” er alt annet like færre enn i en prosess med

risikovurdering ”Høy”.

4. Vurdering av lokasjonsrisiko for boliglån

I figuren nedenfor har vi illustrert en risikovurdering av bankens respektive lokasjoner. Vi vurderer

lokasjonsrisikoen for de vesentlige prosessene. Dette gjør oss i stand til å få oversikt over på hvilke

lokasjoner de enkelte prosessene har størst risiko for feil. Lokasjoner med størst risiko for vesentlige

feil bør prioriteres først.


524

5. Oppsummering av risikovurderingen for boliglån i Eksempelbanken

Figuren ovenfor oppsummerer den detaljerte risikovurderingen gjennomført i fase 1-4 over.

Tilsvarende systematiske risikovurdering bør gjennomføres for alle vesentlige regnskapslinjer.

Oppsummering

Vi har ovenfor gjennomført følgende:

1. Identifisert vesentlige regnskapslinjer

2. Foretatt en overordnet risikovurdering av de vesentlige regnskapslinjene:

a. Vurdert iboende risiko forbundet med de ulike regnskapslinjene

b. Identifisert de relevante regnskapspåstander for de vesentlige regnskapslinjene

c. Kartlagt sammenhengen mellom regnskapslinjer og de bakenforliggende forretnings- og

støtteprosesser

d. Vurdert lokasjonsrisiko basert på en konkret vurdering av risikoen i de prosessene som

gjennomføres på de ulike geografiske lokasjonene

Det neste som må gjøres er å foreta en detaljert risikovurdering av hva som kan gå galt i de

vesentlige prosessene. Dette er illustrert i figuren nedenfor:

Som vi ser av figuren over skal det for hver enkelt prosess eller delprosess gjennomføres følgende:

1. Identifisere hva som kan gå galt i prosessen

2. Identifisere og vurdere hvilke kontroller som er etablert for de identifiserte risikoene

Det er mye som potensielt kan gå galt i prosessene og det er fort gjort å havne i det ”kreative

hjørnet” og tenke for bredt på iboende risiko. Her er det viktig å ha fokus på risiko og sannsynlighet

for vesentlige feil i regnskapet. Her er det fort gjort å forveksle med andre typer risikoer, som også

kan være viktige, men som er relatert til andre målsettinger enn et riktig regnskap eller pålitelig

finansiell rapportering. I kredittprosessen i en bank er det eksempelvis et stort antall risikoer som er

relatert til mer strategiske og operasjonelle målsettinger enn et riktig regnskap. Når det er sagt så

525Ernst & Young


er mange av de beste operasjonelle kontrollene også ofte av betydning for regnskapet.

Fase2:Vurderedagenssituasjonogidentifisereforbedringsområder

Vi har nå identifisert hva som kan gå galt i de relevante prosessene. Fase 2 handler å dokumentere

og vurdere de kontroller som selskapet har etablert for å håndtere identifiserte risikoer i den

finansielle rapporteringen på et overordnet nivå, på prosessnivå og for relevante generelle

IT-kontroller. Fase 2 er en vurdering av hva man betegner som selskapets kontrolldesign, det vil si

dagens internkontrollsystem.

God internkontroll dreier seg ikke om å ha mange kontroller, men de riktige kontrollene. En

virksomhet bør således ha etablert internkontroll på ulike nivå i organisasjonen. Komponentene i

ethvert internkontrollsystem er illustrert i figuren nedenfor:

Gode ledelseskontroller, eller såkalte Entity Level Controls, kan i enkelte tilfeller erstatte kontroller

på lavere nivå. Det bør videre være en fornuftig blanding av preventive kontroller, typisk kontroller

på transaksjons-/bilagsregistreringsstadiet og applikasjonsnivå (system), samt oppdagende

kontroller som ledelseskontroller eller kontroller i regnskapsavslutningsprosessen.

Ved hjelp av en risiko- og kontrollmatrise dokumenterer selskapet dagens kontroller på de ulike

nivåene og vurderer hvorvidt disse på en hensiktsmessig og tilstrekkelig måte reduserer den


526

iboende risikoen til et akseptabelt nivå. Gjenværende risikonivå, det vil si risiko etter etablert

internkontroll, vurderes basert på en vurdering av sannsynlighet for og konsekvens av feil.

Det foretas en vurdering av hvorvidt det er nødvendig å implementere ytterligere tiltak for å

styrke internkontrollen. Eventuelle svakheter eller forbedringsforslag identifiseres, vurderes og

oppsummeres basert på en vurdering av risiko, vesentlighet og kostnader.

Verktøy til bruk i kartleggingen av prosesser, risikoer og kontroller

En stor del av et internkontrollprosjekt handler om å dokumentere og designe prosesser, risikoer og

kontroller. Prosjektet bør etablere standardmaler for å sikre en enhetlig angrepsvinkel og struktur på

dokumentasjonsarbeidet. Basert på våre erfaringer er det hensiktsmessig å etablere:

1. Prosesskart eller flytdiagram for vesentlige forretnings- og støtteprosesser

2. Risiko- og kontrollmatrise for hver prosess for å dokumentere vurderingen av kontroll-

designet (iboende risiko og etablerte kontroller) og identifisere forbedringsforslag i

kontrolldesignet

Fase 3: Utarbeiding og implementering av kontrolldesignet

Nøkkelkontrollene skal ikke bare identifiseres, de må også implementeres. Implementeringsfasen

er en fase som tidvis undervurderes. Det tar ofte lengre tid enn man tror å gjennomføre endringer.

Etter at kartleggingsfasen er gjennomført må det etableres en plan for:

1. Implementering av identifiserte forbedringsforslag

2. Implementering av kontrolldesignet i selskapet for øvrig

En god kommunikasjons- og opplæringsplan er her viktig. Gjennomføringen av kontrollene bør være

så strømlinjeformet som mulig. I den grad det er mulig bør de være like i hele konsernet. Kontrollene

må også dokumenteres for å kunne etterprøves og overvåkes.

For å sikre at internkontrollprosjektet ikke blir en ”papirtiger” som ender i skuffen, men en suksess

som gir avkastning på investeringen, må relevante retningslinjer og prosedyrer som prosessbe-

skrivelser og nøkkelkontroller være en del av selskapenes styringsmodell og dokumentert som en

del av de styrende dokumenter. De må i tillegg være lett tilgjengelige. Mange selskaper har gode

internettløsninger hvor forretnings- og støtteprosesser med tilhørende retningslinjer, prosedyrer og

nøkkelkontroller er lett tilgjengelige og har en logisk oppbygning.

527Ernst & Young


Fase 4: Overvåke og rapportere

Overvåkning av at internkontrollen fungerer som tiltenkt kan gjennomføres på ulike måter og praksis

er uensartet. Overvåkning av internkontrollen kan gjennomføres på ulike måter som vist i figuren

nedenfor:

En kombinasjon av disse metodene er ofte vanlig i større selskaper. Ledende internasjonal praksis

drar nå i retning av hyppigere bruk av egenevalueringer. Relevant linje- og stabsmiljøer vurderer

da egen etterlevelse av eksternt og internt regelverk og rapporterer resultatet av internkontrollen

sammen med planlagte forbedringstiltak til den enhet som er ansvarlig for internkontroll over

finansiell rapportering.

Det må etableres rapporteringsrutiner som oppsummerer etterlevelsen av internkontrollen.

Rapportering til ulike organer må være basert på en vesentlighetsvurdering. Styret bør få en

statusrapport minimum årlig.

3.7 Forbedring og tilpasning av internkontrollen

Forbedring og tilpasning av internkontrollen vedrører alle bedriftens målsettinger og er en

kontinuerlig prosess. Det er viktig å ha kontinuerlige forbedringsprosesser blant annet med tanke

på:

1. Kostnadseffektivitet – fortløpende fokus på risiko og forbedringer vil bidra til å redusere

compliance kostnader og dermed gi bedre avkastning på de midler som er investert i

internkontrollprosjektet. Hyppigheten må selvsagt vurderes basert på en kost-nytte

betraktning

2. Det er en dynamisk verden i konstant forandring. Virksomhetene må derfor identifisere og

vurdere endringer som kan ha betydelig effekt på risikobildet og dermed internkontrollen


528

For å sikre at virksomhetene fanger opp vesentlige endringer i risikobildet bør følgende effekter

vurderes minst på årlig basis:

1. Endringer i eksterne rammebetingelser og miljø: Vurdere endringer i regelverk samt det

økonomiske og fysiske miljøet i som virksomheten opererer i

2. Endringer i ledelse, organisasjon og forretningsmodell: Vurdere potensielle effekter av

nye produkter og forretningsområder, eksempelvis endret sammensetning av

eksisterende forretningsområder, kjøpt eller solgt virksomhet, nye systemer eller

endringer i ledelse og ansatte

3. Endringer i reglene innenfor regnskap, skatt og avgift

3.8 Kritiske suksessfaktorer - erfaringer fra prosjekter knyttet til internkontrolloverfinansiellrapportering

Ernst & Young har omfattende erfaring fra prosjekter knyttet til internkontroll over finansiell

rapportering. Vår erfaring viser at følgende områder bør vurderes for å styre prosjektet effektivt:

1. Prosjektorganisering og ledelsens støtte

2. Prosjektplanlegging og scoping (omfang)

3. Prosjektgjennomføring

Fra disse områdene har vi identifisert 7 sentrale faktorer som bør vurderes når man setter opp et

prosjekt. Disse er vist i figuren nedenfor:

529Ernst & Young


3.9 Hurtigdiagnose for risikostyring og internkontroll

Styret og revisjonsutvalget kan relativt raskt gjøre seg opp en formening om kvaliteten på selskapets

risikostyring og internkontroll gjennom å stille følgende spørsmål:

Eksistens

√ Eksisterer det en prosess for internkontroll i virksomheten?

√ Er prosesser og nøkkelkontroller dokumentert?

√ Finnes det en systematisk prosess for å identifisere og fastsette risiko og er

dette dokumentert?

Kommunikasjon √ Har dagens prosess blitt kommunisert til de relevante personer?

Forståelse √ Forstår de relevante personene dagens prosess, herunder deres roller og

ansvar for implementering av internkontrollen?

Støtte

√ Er implementeringen tilstrekkelig fasilitert og støttet av ledelsen?

√ Er risiko og internkontroll faste agendapunkter i styremøter?

Overvåkning

√ Er det etablert overvåkningsmekanismer for å se til at internkontrollen

fungerer som tiltenkt (det vil si at kontroller faktisk utføres og at de blir

tilstrekkelig dokumentert)?

√ Mottar styret regelmessige rapporter om risiko og internkontroll?

Håndhevelse

√ Har ledelsen en plan for å implementere og håndheve systemet?

√ Får brudd på retningslinjer og prosedyrer konsekvenser?

4. Avslutning

Det er sentralt at prinsippene og retningslinjene (kontrolldesignet) tilpasses virksomhetens

eierstruktur, forretningsmessige utfordringer og virksomhetens kompleksitet. Det dreier seg ikke

bare om tilpasning til eksternt fastsatte normer og standarder, men om hva som er hensiktsmessige,

transparente og etterprøvbare rolle- og ansvarsdelinger i det enkelte selskap. Avklaringen av

prinsipper og retningslinjer for rolle- og ansvarsdelingen og etableringen av gode arbeidsprosesser

krever at selskapet arbeider kontinuerlig og systematisk med disse spørsmålene.


530

5. Appendiks

En oversikt over de regulatoriske kravene til risikostyring og internkontroll i Norge

Aksjeloven§6-12og§6-13

Aksjeloven § 6-12 og § 6-13 omtales av mange som ”faneparagrafene” om styrets ansvar for

risikostyring og internkontroll:

§ 6-12: Styrets forvaltnings-

ansvar

√ Sørge for forsvarlig organisering av virksomheten

√ Fastsette planer og budsjetter for selskapets virksomhet

√ Holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling

√ Påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er

gjenstand for betryggende kontroll

§ 6-13: Styrets tilsynsansvar

√ Skal føre tilsyn med den daglige ledelse (instruks)

√ Skal føre tilsyn med selskapets virksomhet (retningslinjer)

Av betydning er også § 3-4 som stiller krav om at selskapet skal ha en egenkapital som er forsvarlig

ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet. For å kunne tilfredsstille dette kravet

og gjennomføre denne vurderingen må styret se til at det er etablert en prosess for å overvåke

vesentlige risikoforhold av betydning for selskapets virksomhet og kapitalstørrelse.

Aksjeloven sier lite om hvilken grad av formalisering som må til for å oppfylle forvaltnings- og

tilsynsansvaret.

For selskaper med verdipapirer notert på regulert marked (børsnoterte aksjer eller gjeld), banker,

kredittinstitusjoner og forsikringsselskap gjelder ytterligere krav. I henhold til Allmennaksjelovens

kapittel 6 del. V og jf. § 6-41 skal disse ha et revisjonsutvalg. Det følger at § 6-43 at revisjonsut-

valget skal:

a) Forberede styrets oppfølgning av regnskapsrapporteringsprosessen

b) Overvåke systemene for internkontroll og risikostyring samt selskapets internrevisjon om

slik funksjon er etablert

c) Ha løpende kontakt med selskapets valgte revisor om revisjonen av årsregnskapet

d) Vurdere og overvåke revisors uavhengighet, jf. revisorloven kapittel 4, herunder særlig i

hvilken grad andre tjenester enn revisjon som er levert av revisor eller revisjonsselskapet

utgjør en trussel mot revisors uavhengighet

Merk at revisjonsutvalget kun er et forberedende og rådgivende arbeidsutvalg for styret. Det har

ikke egen beslutningskompetanse og erstatter ikke styrets ansvar. Dette er oppgaver styret uansett

må dekke og kan sees på som en presisering av styrets tilsynsansvar på nevnte områder.

531Ernst & Young


OsloBørs’løpendeforpliktelserpkt.7ogNUESpkt.10

Oslo Børs’ løpende forpliktelser pkt. 7 stiller krav om at selskapene skal gi en samlet redegjørelse

for selskapets eierstyring og selskapsledelse i årsrapporten. Dette kravet tilsvarer NUES pkt. 1(2).

Dersom Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse ikke er fulgt, skal det forklares i henhold

til ”comply or explain-prinsippet”.

NUES pkt. 10 beskriver kravene til risikostyring og internkontroll:

1. Styret skal påse at selskapet har god internkontroll og hensiktsmessige systemer for

risikostyring i forhold til omfanget og arten av selskapets virksomhet. Internkontrollen og

systemene bør også omfatte selskapets verdigrunnlag og retningslinjer for etikk

og samfunnsansvar

2. Styret bør årlig foreta en gjennomgang av selskapets viktigste risikoområder og den

interne kontroll

3. Styret bør i årsrapporten gi en beskrivelse av hovedelementene i selskapets interne

kontroll og risikostyringssystemer knyttet til dets finansielle rapportering

Av kommentarene til NUES pkt. 10 fremgår at disse kravene er en presisering av styrets

tilsynsansvar innenfor risikostyring og internkontroll. Til en viss grad utdyper også kommentarene

innholdet i disse kravene.

Kravene i NUES fordrer uansett at det må etableres formelle prosesser som er underlagt

betryggende kontrolltiltak slik at man faktisk er sikker på at det man skriver er i tråd med de

underliggende realiteter. Styret og ledelsen må altså kunne vite og beskrive 1) hvilken risiko man

er eksponert for, 2) hvordan disse risikoene håndteres og 3) hvordan de vet at kontrolltiltakene

fungerer som tiltenkt.

Av spesiell interesse for den finansielle rapporteringen er blant annet anbefalingen om at styrets

årlige gjennomgang jf. pkt. 2 over bør ta for seg:

√ Tilfeller av betydelig kontrollsvikt eller svakheter som er avdekket i løpet av året, og om

de har hatt, kunne ha hatt eller vil kunne ha betydelig innvirkning på selskapets

økonomiske resultat eller stilling, og

√ Hvordan selskapets eksterne rapporteringsprosess fungerer

Dette fordrer at selskapet må etablere overvåkningsmekanismer for å se til at den finansielle

rapporteringen fungerer som tiltenkt og er underlagt god internkontroll.

Verdipapirhandellovens§5-5.2-3)og§5-6.2-3)

§ 5-5.2-3 stiller krav om en erklæring fra styret og administrerende direktør om at:

1. Årsregnskapet, etter deres beste overbevisning, er utarbeidet i samsvar med gjeldende



532


at

2. Årsberetningen gir en rettvisende oversikt over utviklingen, resultatet og stillingen til

foretaket og konsernet, sammen med en beskrivelse av de mest sentrale risiko-

og usikkerhetsfaktorer foretakene står overfor

§ 5-6.2-3 stiller lignende krav til halvårsregnskapet. For å kunne avgi denne type erklæringer

fordrer det at man har etablert gode, formaliserte prosesser som er underlagt tilfredsstillende

kontroll slik at man er trygg på at det som sies er i tråd med de faktiske realiteter.

Regnskapslovens§3-3b

Det følger av regnskapsloven § 3-3b at regnskapspliktige som er utstedere med Norge som

hjemstat etter verdipapirhandelloven § 5-4 og med verdipapirer notert på regulert marked , skal i

årsberetningen eller i dokument det er henvist til i årsberetningen, redegjøre for sine prinsipper og

praksis vedrørende foretaksstyring. Redegjørelsen for prinsipper og praksis vedrørende foretaks-

styring etter første ledd skal blant annet inneholde:

”….en beskrivelse av hovedelementene i foretakets, og for regnskapspliktige som utarbeider

konsernregnskap eventuelt også konsernets, systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til

regnskapsrapporteringsprosessen (§3-3b 4.)”



Finn Espen Sellæg



RAPP2012 - en studie av den finansielle rapporteringsprosessen hos norske selskaper


534

RAPP2012 - en studie av den finansielle rapporteringsprosessen hos norske selskaper

1. Overordnet om undersøkelsen

1.1 Innledning

Finansiell rapportering handler om kommunikasjon og rapportering av selskapets regnskaps informasjon med utgangspunkt i lover og regler samt ulike interessenters informasjonsbehov. Gode og effektive arbeidsprosesser, gode IT-systemer og en velutviklet internkontroll knyttet til den finansielle rapporteringen er nøkkelfaktorer for å oppnå ønsket kvalitet og effektivitet i den finansielle rapporteringen.

Ønsket om og behovet for en effektiv rapporteringsprosess har ofte sin bakgrunn i selskapets ulike lovpålagte rapporteringsfrister samt tidsfrister etablert av ledelse, styre og eventuelle investorer. Dersom det ikke er spesielle utfordringer knyttet til å overholde disse tidsfristene, og det sjelden oppdages vesentlige feil i informasjonen, er det lett å konkludere med at den finansielle rapporteringsprosessen fungerer tilfredsstillende. Dette blir etter vår mening en alt for snever evaluering av prosessen. For å illustrere vår innfallsvinkel, har vi satt opp følgende 10 grunner til å rapportere effektivt og med god kvalitet:

1 En forutsetning for å kunne produsere relevant og pålitelig styringsinformasjon

2 Det frigjøres tid til å være en god ”forretningspartner”

3 Økonomiavdelingen blir bedre rustet å håndtere endringer i form av vekst, omorganiseringer og nedgangstider på en god måte

4 En velfungerende økonomiavdeling tiltrekker og holder på den rette kompetansen

5 Økonomiavdelingens ressurser må utnyttes effektivt på lik linje med øvrige deler av virksomheten

6 Det skaper tillitt, virksomheten fremstår som veldrevet og tiltrekker seg de rette investorer og långivere

7 Økonomiavdelingen må til enhver tid frigjøre tilstrekkelige ressurser til å etablere og vedlikeholde en tilfredsstillende internkontroll over den finansielle rapporteringen

8 Økonomiavdelingen må til enhver tid være forberedt på å håndtere nye krav til den finansielle rapporteringen uten at dette går på bekostning av kvaliteten i internkontrollen

9 Tidsriktig rapportering av korrekt finansiell rapportering er et lovkrav

10 Økonomiavdelingen kunne også tenke seg vinterferie…

Figur 1

Mange virksomheter opplever at dagens krav til finansiell rapportering er mer kompleks og mer utfordrende enn noensinne. Dette begrunnes med et stort omfang av endringer i regnskapsregler, opplysningskrav og andre rapporteringskrav, krav til forbedret internkontroll samt raskere og bedre rapportering. Målsettingen om en velfungerende, effektiv og verdiskapende prosess for finansiell

535Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012RAPP2012 - en studie av den finansielle rapporteringsprosessen hos norske selskaper

rapportering under disse rammebetingelsene oppleves for mange selskaper svært krevende.

Hva skal til for å lykkes med dette? Med RAPP2012 ønsker Ernst & Young å sette fokus på hva som kjennetegner gode rapporteringsprosesser. Etter at over 70 selskaper har svart på undersøkelsen har vi et solid grunnlag for å kunne belyse dette. I denne artikkelen oppsummerer vi resultatene fra undersøkelsen og de vurderinger og konklusjoner vi har trukket basert på denne.

1.2 Undersøkelsens metode og formål

I RAPP2012 henvender vi oss til økonomiledelsen i et bredt utvalg av store og mellomstore norske selskaper. Vi har ønsket å få med flest mulig selskaper for å få et best mulig bilde av den finansielle rapporteringsprosessen. Som en følge av dette er de fleste spørsmålene generelt formulert og bygger på sentrale elementer som vi typisk finner igjen i alle rapporteringsprosesser. Ulempen med en slik tilnærming er at noen vil oppleve undersøkelsen som lite tilpasset deres selskap. Fordelen er at undersøkelsen gir et bredt sammenligningsgrunnlag (benchmarking) samt at vi får satt fokus på de utfordringene som er felles for de fleste rapporteringsprosesser. Analysen av resultatene bygger ikke på statistiske metoder. I tillegg til den rene oppsummeringen av svarene som er gitt, vil våre funn og konklusjoner slik de oppsummeres i denne artikkelen, bygge på kvalitative analyser og vurderinger.

Undersøkelsen er delt opp i 4 deler:

Grunnleggende informasjon om deltakerne

Deltakernes forbedringsagenda

Evaluering av deltakernes økonomifunkjson/rapporteringsfunksjon

Hovedutfordringene med å forbedre den finansielle rapporteringsprosessen

Et av hovedformålene med undersøkelsen har vært å kartlegge forskjellene mellom selskapene. Imidlertid har det vært vel så viktig å undersøke hva de beste selskapene er gode på. For å få svar på dette har vi valgt å kategorisere selskapene etter hvor effektive de er i den finansielle rapporteringen. De 20 prosent mest effektive har vi kalt ”high performers”, de 20 prosent seneste ”low performers” og resten ”medium performers” (se figur 2). Inndelingen har dannet utgangspunktet for å se nærmere på hva som skiller raske fra mindre raske selskaper. Inndelingen bygger på tidsbruk i forbindelse med kvartalsvis rapportering, men det er i tillegg foretatt en skjønnsmessig justering ut fra selskapenes kompleksitet for å oppnå best mulig sammenlignbarhet. Undersøkelsen viser i liten grad noen systematikk når det gjelder hvilke typer selskaper som faller inn i de ulike kategoriene.

”High performers” ”Medium performers” ”Low performers”

20% 60% 20%

Effektivitet/tidsbruk Figur 2


536

For å få svar på hva som skiller ”high performers” fra ”low performers”, har vi tatt utgangspunkt i deltakernes egenevaluering. Dette vil naturligvis representere subjektive vurderinger, men gir likevel en god indikasjon på kvaliteten i de ulike delene av økonomifunksjonen.

1.3 Deltakerne i undersøkelsen

I undersøkelsen har vi henvendt oss norske børsnoterte selskaper samt et utvalg av øvrige store og mellomstore norske selskaper. Når denne artikkelen skrives er det 72 selskaper som har deltatt i undersøkelsen. Som det fremkommer av figur 3 nedenfor, er det mange ulike selskaper som har deltatt selv om det er en overvekt av store selskaper. Med tanke på analysen var det nyttig med en variert populasjon av selskaper. Dette ga oss mulighet til å vurdere hvorvidt ulike karakteristika ved selskapene henger sammen ved effektiviteten i rapporteringsprosessen.

Figur 3

Vi var, i forkant av undersøkelsen, spent på hvilke typer selskaper som ville fremstå som ”high performers”. Vår kategorisering i henholdsvis ”high”, ”medium” og ”low” performance viser at alle tre kategoriene består av svært ulike selskaper. Det er ingen tydelig trend når det gjelder hvilke typer selskaper som er ”high” og ”low performers” (med tanke på omsetning, antall rapporte-ringsenheter med videre) selv om vi ser at store og kompliserte selskaper er godt representert blant de raskeste selskapene. Med dette utgangspunktet var det interessant å se hvilke andre egenskaper som skiller ”high” og ”low performers” i undersøkelsen. Dette kommer vi nærmere inn på under punkt 5 nedenfor.

”… store og kompliserte selskaper er godt representert blant de raskeste selskapene.”

537Ernst & Young


2. RAPP2012 – sammendrag

Vårt utgangspunkt er at de fleste selskapene i denne undersøkelsen har mulighet til å bli like effektive som de 20 prosent raskeste selskapene. Dette harmonerer imidlertid dårlig med selskapenes egen oppfatning av hvor mange dager de kunne spart inn ved å optimalisere prosessen. Her svarer 63 prosent av selskapene at forbedringspotensialet er begrenset til 0-3 dager. Mange opplever nok at utfordringene og begrensningene i rapporteringsprosessen er forhold man må leve med og som representerer ”permanente” beskrankninger med tanke på løpende forbedringer. Det kan være selskapsstruktur, kompliserte regnskapsmessige problemstilinger, systemtekniske utfordringer med videre. Her tror vi at det først og fremt handler om å gjøre en helhetlig og grundig vurdering av rapporteringsprosessen. Er man villig til å gjøre denne investeringen, mener vi det er få utfordringer som er til hinder for en mer effektiv rapportering.

Endringer i den finansielle rapporteringsprosessen kan være ressurskrevende, men det finnes også forbedringstiltak som er relativt lite ressurskrevende samt enkle å implementere. I mange tilfeller vil enkle tiltak ha god effekt. Hvilke tiltak som har best effekt vil variere mellom ulike selskaper. Med utgangspunkt i vår undersøkelse og erfaringer, har vi satt opp en 10-punktsliste (figur 4), som kan være en nyttig veiledning i diskusjoner rundt og arbeidet med å forbedre den finansielle rapporte-ringsprosessen.

01 Implementer en fullstendig plan for periodeavslutning og bruk den aktivt som et styringsverktøy

02 Fremskynd aktiviteter som kan og bør gjøres på et tidligere tidspunkt

03 Etabler formelt rammeverk for analytiske kontroller

04 Forenkling og standardisering

05 Økt automatisering

06 Risikobasert tilnærming til internkontroll over finansiell rapportering

07 Implementer en fullstendig og tilgjengelig økonomihåndbok

08 Sørg for forankring av den finansielle rapportering, samt styring ved en klar fordeling av roller og ansvar

09 Utarbeid en prosess for effektiv ressurs- og kompetansestyring

10 Implementer en prosess for kontinuerlig forbedringer

Figur 4

RAPP2012 viser at det er store variasjoner mellom store og mellomstore norske selskaper når det gjelder effektiviteten i den finansielle rapporteringen. Noe overraskende, og som vi har kommentert over, er det liten sammenheng mellom selskapenes størrelse, kompleksitet, bransje med videre og hvor effektiv den finansielle rapporteringsprosessen er. Disse forholdene viser at de fleste selskaper har et stort forbedringspotensiale.

”… de fleste selskaper har et stort forbedringspotensiale.”


538

Punktene i figur 4 over er nok velkjent for de fleste selskaper. Sånn sett tilfører ikke undersøkelsen vår nødvendigvis ny kunnskap med tanke på hva som kjennetegner gode rapporteringsprosesser.

3. Selskapenes prioriteringer og utfordringer

3.1 Hvordanprioriteresarbeidetmeddenfinansielle rapporteringsprosessen?

I undersøkelsen stilte vi spørsmål om hvilken forbedringsagenda selskapene har knyttet til den finansielle rapporteringsprosessen.

Figur 5

Undersøkelsen gir likevel en klar bekreftelse av at selskaper som har kontinuerlig fokus på disse områdene har en vesentlig bedre rapporteringsprosess enn selskapene med lite eller manglende fokus på disse forholdene. ”High performers” har de beste egeneva-lueringene på spørsmålene relatert til punktene i listen over. I tillegg var det interessant å observere at ”high performers” i langt større grad enn ”low performers” ga utfyllende tilleggskommentarer knyttet til utfordringene med å forbedre den finansielle rapporteringsprosessen. Dersom vi velger å tolke det å gi utfyllende tilleggskommentarer som et uttrykk for engasjement og en god forbedringskultur i økonomiavdelingen, er det klart at en god rapporteringsprosess ikke bare handler om konkrete arbeids- og kontrollaktiviteter. Det er også et spørsmål om å etablere et godt kontrollmiljø der løpende forbedringsarbeid har høy prioritet.

”…en god rapporterings-prosess handler ikke bare om konkrete arbeids- og kontrollaktiviteter. Det er også et spørsmål om å etablere et godt kontrollmiljø der løpende forbedringsarbeid har høy prioritet.”

539Ernst & Young


3.2 Hvilke utfordringer opplever selskapene i arbeidet med å forbedre den finansiellerapporteringsprosessen

Et viktig formål med RAPP2012 var å få økt innsikt i hvilke hovedutfordringer selskapene opplever knyttet til å forbedre den finansielle rapporteringsprosessen. Selskapenes svar er oppsummert nedenfor:

1 Koordinering og informasjonsflyt

2 Analytiske gjennomganger av regnskapstallene

3 Kompetanse

4 Økonomisystem

5 Ressurser

Ikke overraskende viser RAPP2012 at selskapene opplever størst utfordringer knyttet til koordinering og informasjonsflyt. For mange selskaper er økende kompleksitet i virksomheten og selskapsstruktur krevende i arbeidet med løpende forbedring og effektivisering av den finansielle rapporteringen. Ut fra svarene i undersøkelsen, er det et klart tegn at økt kompleksitet kombinert med økte krav fremstår som en dominerende utfordring i dette arbeidet. Det er vår erfaring at mange selskaper har mye å hente på å forenkle og standardisere prosessene, herunder definere roller og ansvar. Med kompetanse, som fremkommer som en av hovedutfordringene, viser mange selskaper til forståelsen av virksomheten som mest sentrale, - også dette i lys av økende kompleksitet i selskapene.

Dette viser først og fremst at en svært stor andel av selskapene har forbedring på agendaen. Over tre fjerdedeler av selskapene i RAPP2012 jobber for tiden enten med forbedring, har laget en plan eller har nettopp avsluttet et prosjekt. Forbedring av den finansielle rappor-teringsprosessen bør være et kontinuerlig arbeid. Samtidig vil mange selskaper, med jevne mellomrom, ha behov for å definere et konkret prosjekt for å få satt tilstrekkelig og fornyet fokus på rapporteringsprosessen. Det er, til tross for at dette bør være et kontinuerlig arbeid, litt overraskende at kun 6 prosent av selskapene oppgir at de nylig har avsluttet et forbedringsprosjekt. Det er nok slik at mange har gode intensjoner, men mangler nødvendig tid og ressurser til å sette i gang et systematisk og grundig forbedringsprosjekt. For mange ledere i økonomiavdelinger er nok systematisk forbedringsarbeid et område hvor man tynges av dårlig samvittighet.

”For mange ledere i økonomiavdelinger er nok systematisk forbe-dringsarbeid et område hvor man tynges av dårlig samvittighet.”


540

Det var litt overraskende at så mange selskaper oppga analytiske gjennomganger av regnskaps-tallene som en utfordring med å oppnå en god finansiell rapporteringsprosess. Samtidig er dette et av områdene hvor vi mener man kan oppnå betydelige forbedringer med en relativt begrenset tids- og ressursbruk. Det overraskende ligger i at ikke flere selskaper, som er bevisst viktigheten av dette, har lykkes med å implementere gode rutiner på dette området.

Blant våre 10 gode råd til bedre finansiell rapportering, som vi har gjengitt nedenfor, inngår analytiske kontrollhandlinger som et av rådene. Dette er både et effektivt og et lite ressurskrevende tiltak å iverksette i arbeidet med å forbedre den finansielle rapporteringen.

4. Tidsbruk i den finansielle rapporteringsprosessen

4.1 Generelt om analysen av tidsbruk

Forbedring av den finansielle rapporteringsprosessen handler både om å rapportere effektivt og å rapportere med høy kvalitet. I en bredt utformet undersøkelse som RAPP2012, er det vanskelig å foreta en presis måling av kvaliteten i selskapenes finansielle informasjon. Det mest konkrete og målbare i en slik undersøkelse vil være rapporteringstider. Samtidig er nettopp effektiv tidsbruk en av de viktigste forutsetningene for å kunne få tid til nødvendige kontrollaktiviteter og kunne rapportere

Analytiske kontrollhandlinger er den type kontroller som avdekker flest vesentlige feil. Satt i system utgjør analytiske kontrollhandlinger en solid forsvarsmur mot vesentlige feil i regnskapet. Analytiske kontrollhandlinger kan utføres på ulike nivåer i virksomheten, men det er sentralt at vurderingene gjøres av personer som har god kjennskap til virksomheten og gode forutsetninger for å etablere forventninger knyttet til tallene som skal kontrolleres. Til en viss grad kan også gode analytiske kontrollhandlinger redusere behovet for øvrige og mer arbeidskrevende kontroller og på den måten redusere den totale tidsbruken på kontrollaktiviteter. I tillegg vil det ofte være lettere å skape forståelse for nytten av analytiske kontrollhandlinger da disse fremstår som mer intuitive og mindre regnskapstekniske.

”Analytiske kontroll-handlinger er den type kontroller som avdekker flest vesentlige feil. Satt i system utgjør analytiske kontrollhandlinger en solid forsvarsmur mot vesentlige feil i regnskapet.”

Videre er det ofte slik at økende kompleksitet og endringer stiller større krav til gode og fleksible økonomisystemer. I de tilfeller hvor økonomisystemer fremstår som et hinder for en god rapporteringsprosess, er det ofte slik at økonomisystemene ikke er tilpasset endringene som er gjennomført i organisasjonen. Dette kan igjen skyldes at løpende vedlikehold og tilpasning av økonomisystemet ikke har vært prioritert, eller det kan skyldes at økonomisystemet ikke har den fleksibiliteten som kreves. Det fremkommer at hele 25 prosent av selskapene i RAPP2012 bruker Excel som konsolideringsverktøy. Flere av disse selskapene har svært mange rapporterings-enheter. En Excel-løsning kan fungere tilfredsstillende for enkelte konsern, men vil alltid være mindre effektivt enn et godt konsolideringsverktøy, og Excel vil alltid representere en svakhet i internkontrollen rundt konsolideringen.

”…. hele 25 prosent av selskapene i RAPP2012 bruker Excel som konsolideringsverktøy.”

541Ernst & Young


med ønsket kvalitet. Dette skyldes at økonomiavdelingens totale ressurser i mange tilfeller er gitt. Vi har heller ingen indikasjoner på at de mest effektive selskapene i undersøkelsen rapporterer med dårligere kvalitet enn øvrige selskaper. Tvert imot er mange av de mest effektive selskapene i undersøkelsen kjent for å gi god informasjon i sine regnskaper.

4.2 Tidsbruk i økonomifunksjonens ulike roller

Det er vanlig å dele økonomifunksjonens ulike roller inn i fire, hvor alle rollene må fylles og balanseres:

1 ”Bokfører-rollen” transaksjonshåndtering og rapportering

2 ”Vokter-rollen” overvåke utviklingen og etablere internkontroll

3 ”Kommentator-rollen” forklare utviklingen, gi ledelsen beslutningsstøtte

4 ”Forretningspartner-rollen” bidra med innsikt, aktiv styring av økonomiske verdidrivere

Figur 6

I RAPP2012 spurte vi hvor mye tid selskapene benytter i de enkelte rollene, noe som er oppsummert i tabell 1 nedenfor. Tilsvarende undersøkelser er også utført for internasjonale selskaper og tabellen viser vi også undersøkelsen, ”What’s next for the CFO 2008”, en internasjonal undersøkelse gjennomført av Ernst & Young i 2008.

RAPP2012 - Ernst & Youngs studie av den finansielle rapporteringsprosessen

“What’s next for the CFO 2008” - Internasjonal undersøkelse, Ernst & Young

Rolle Faktisk tidsbruk - alle selskaper

Ønsket tidsbruk - alle selskaper

Faktisk tidsbruk - alle selskaper

Ønsket tidsbruk - alle selskaper

“Bokfører” 49 % 37 % 25 % 17 %

“Kommentator” 18 % 20 % 24 % 23 %

“Vokter” 19 % 23 % 25 % 25 %

“Forretnings-partner”

14 % 21 % 26 % 35 %

Tabell1

Det er en klar trend at selskapene ønsker å benytte mer tid i rollen som ”Vokter” og ”Forretnings-partner”. Tre av fire selskaper i RAPP2012 ønsker å benytte mindre tid på bokføring og disse ønsker i all hovedsak å bruke frigjort tid på rollen som ”Forretningspartner”. RAPP2012 viser dermed at norske selskaper har stort behov for å effektivisere transaksjonshåndteringen og rapporterings-rutinene, slik at mer ressurser kan benyttes på det som i større grad er verdiskapende aktiviteter.


542

4.3 Totaltidsbrukidenfinansiellerapporteringsprosessen

Figur 7 viser antall arbeidsdager selskapene bruker på den kvartalsvise rapporteringen. Figuren illustrerer gjennomsnittlig tidsbruk blant de 20 prosent raskeste selskapene (”high performers”), de 20 prosent seneste selskapene (”low performers”) og øvrige 60 prosent (”medium performers”). Som nevnt over så vi i liten grad noen klar systematikk når det gjelder hvilke typer selskaper som falt inn i de ulike kategoriene. Imidlertid så vi at store og kompliserte selskaper var godt representert blant ”high performers”.

Figur 7

Figuren viser at gjennomsnittet av de 20 prosent raskeste selskapene bruker 10-11 arbeidsdager på å ferdigstille den kvartalsvise finansielle rapporteringen. Enkelte selskaper i denne gruppen fremstår som svært effektive. Det raskeste selskapet i undersøkelsen, når vi ser på kvartalsvis rapportering, bruker 5 arbeidsdager på hele prosessen. Det raskeste selskapet med over 50 rapporteringsenheter bruker 8 arbeidsdager på hele prosessen.

Selv om en av hypotesene våre innledningsvis var at undersøkelsen ville avdekke store forskjeller mellom selskapene når det gjelder tidsbruk, var forskjellene større enn forventet. Vi hadde forventet

I den internasjonale undersøkelsen er det for det første interessant å legge merke til at trenden er den samme. Selskapene har et ønske om å bruke mer tid i rollen som ”Forretningspartner”. For det andre kan det synes som internasjonale selskaper bruker vesentlig mindre på trans-aksjonshåndtering sammenlignet med norske selskaper. Disse to undersøkelsene indikerer at økonomiavdelingene i norske selskaper bruker nesten dobbelt så stor andel av sin tid på bokføring sammenlignet med de internasjonale selskapene. Vi skal være forsiktige med å sammenligne og tolke ulike undersøkelser, men vi tror dette indikerer at internasjonale selskaper generelt er noe mer bevisst på at en god økonomifunksjon må fylle og balansere alle rollene på en god måte.

”… økonomiavdelingene i norske selskaper bruker nesten dobbelt så stor andel av sin tid på bokføring sammenlignet med de internasjonale selskapene.”

543Ernst & Young


at enkelte mindre og ukompliserte selskaper ville fremstå som effektive samt at noen store og kompliserte ville bruke lang tid. Det var imidlertid overraskende hvor store forskjeller det er mellom tilsynelatende like selskaper, vurdert ut fra omsetning, antall rapporteringsenheter med videre.

I det påfølgende vil vi komme nærmere inn på tidsbruken i de ulike delprosessene. Vi vil her vise tidsbruken til henholdsvis de 20 prosent raskeste, 20 seneste, medianen og gjennomsnittet. Merk at de 20 prosent raskeste og seneste her er definert ut fra tidsbruken i de respektive delprosessene og sammenfaller dermed ikke med gruppen vi har definert som ”high” og ”low performers” over.

4.4 Tidsbruk - rapportering fra interne enheter

Ferdigstillelse av rapportering fra interne enheter kan være en utfordrende prosess og vi ser av figur 8 nedenfor at det er svært varierende hvor effektiv denne prosessen er hos selskapene. Vi ser at de raskeste selskapene ferdigstiller kvartalsvis intern rapportering på 3 dager, mens de seneste bruker 20 dager.

Figur 8

Rapportering fra interne enheter kan være preget av at kompetansen er varierende hos de ulike enhetene, ulike lokale regnskapsregler, ulike regnskapssystemer med videre. Standardisering av prosessene synes å være avgjørende for effektiviteten i den interne rapporteringen. Dette fremkommer under punkt 5 nedenfor hvor vi har analysert forskjellene mellom de raskeste og seneste når det gjelder rapportering fra interne enheter.

”De raskeste selskapene ferdigstiller kvartalsvis intern rapportering på 3 dager – de seneste bruker 20 dager.”

En tredjedel av selskapene i undersøkelsen har mer enn 50 rapporteringsenheter. Likevel er det bare ett av disse selskapene som oppgir at antall rapporteringsenheter vurderes som den største utfordringen med å forbedre den finansielle rapporteringen. Derimot oppgir en stor andel av disse økonomisystem samt koordinering og informasjonsflyt som den største utfordringen. Basert på dette kan vi trekke den slutningen at mange rapporteringsenheter ikke nødvendigvis er til hinder for en effektiv rapportering. Stor geografisk spredning oppfattes nok som et større problem, sett i lys av språkbarrierer, ulike kulturer med videre. Dette er utfordringer man i større eller mindre grad kan kontrollere. Det avgjørende synes imidlertid å være hvordan rapporteringsprosessen er organisert med tanke på rutiner og planer samt hvilke systemtekniske løsninger som er på plass.

”… mange rapporteringsen-heter er ikke nødvendigvis til hinder for en effektiv rapportering.”


544

4.5 Tidsbruk – konsolideringen

Resultatet preges noe av at konsolideringsprosessen er ulikt organisert hos selskapene. Noen selskaper har en desentralisert konsolidering, mens andre selskaper velger å konsolidere alle enhetene sentralt. Vi har ikke gjort detaljerte analyser av hvorvidt sentralisert eller desentralisert konsolidering er mest effektivt. Vi observerer at det er ulik praksis rundt dette hos de mest effektive selskapene. Det er i større grad gode systemtekniske løsninger og gode planer for gjennomføringen av konsolideringen som synes å kjennetegne de raskeste selskapene.

Figur 9

4.6 Tidsbruk - intern rapportering

I delprosessen konsolidering ser vi også svært store forskjeller mellom selskapene når det gjelder effektivitet i prosessen. I motsetning til rapportering fra interne enheter, hvor selskapene var jevnt fordelt målt etter tidsforbruk, gir fordelingen for konsolidering et annet bilde. Her er det mange selskaper som ferdigstiller konso-lideringen svært raskt, men enkelte selskaper bruker også svært lang tid. Tidsforbruket er illustrert i figur 9 nedenfor. I figuren fremkommer det blant annet at de seneste selskapene bruker nesten 4 ganger så lang tid på kvartalsvis konsolidering som gjennomsnittet. 5 av selskapene i undersøkelsen oppgir at de ferdigstiller kvartalsvis konsolidering på 1 dag. Ytterligere 7 selskaper oppgir at de bruker 2 dager. Dette er til dels store og kompliserte selskaper. Over halvparten av disse 5 + 7 selskapene har over 30 rapporteringsenheter.

”De seneste selskapene bruker nesten 4 ganger så lang tid på kvartalsvis konsolidering som gjennomsnittet.”

Tidsbruk i den interne rapporteringen knytter seg til perioden fra konsolideringen er avsluttet til rapporteringen til ledelsen (management rapportering) er ferdigstilt. Også her er det svært store forskjeller mellom selskapene. Tidsforbruket er illustrert i figur 10 nedenfor hvor det blant annet fremkommer at de raskeste selskapene ferdigstiller den interne kvartalsvise rapporteringen på under 1 dag, mens de seneste bruker 10 dager.

”De raskeste selskapene ferdigstiller den interne kvartalsvise rapporteringen på under en dag – de seneste bruker 10 dager.”

545Ernst & Young


En av forklaringsvariablene kan være at mengden intern rapportering varierer mye mellom selskapene. Vår oppfatning er at den interne rapporteringen ofte kan bli for omfattende. 37 prosent av selskapene i undersøkelsen svarer at den interne rapporteringen er på over 20 sider. 67 prosent av selskapene har en intern rapportering på over 10 sider.

Selv om undersøkelsen ikke nødvendigvis viser at ”high performers” rapporterer mindre informasjon internt, er det klart at mange selskaper kan effektivisere prosessen ved å revurdere innholdet i den interne rapporteringen. Det er en risiko for at den interne rapporteringen over tid utvides og blir unødvendig omfattende. Det kan derfor være behov for å foreta en kritisk gjennomgang av hva som rapporteres.

Under punkt 5 nedenfor har vi sett på selskapenes egenevaluering når det gjelder tidsbruken i den interne rapporteringen. Gode planer for utarbeidelse av intern rapportering og automatisering i utarbeidelsen av den finansielle informasjonen generelt synes å kjennetegne de mest effektive selskapene.

Figur 10

Den interne rapporteringen skal ikke bare gi styret informasjon med høy kvalitet og et godt beslut-ningsgrunnlag. Den må også innrettes slik at styret får tilstrekkelig med tid til å behandle den finansielle informasjonen før den danner grunnlag for vesentlige beslutninger samt godkjennes og rapporteres til markedet.

Figur 11


546

Antall dager som kreves for at styret skal få et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag vil selvsagt variere med blant annet kompleksiteten i virksomheten og den finansielle informasjonen. Likevel vil vi mene at rapportering til styret mindre enn 5 arbeidsdager for styremøtet i de fleste tilfeller ikke kan anses tilfredsstillende.

4.7 Tidsbruk - ekstern rapportering

Figuren viser både kvartalsvis og årlig rapportering. Når det gjelder ekstern rapportering er det klart at det er mest fokus på den kvartalsvise rapporteringen. Etter at 4. kvartal er rapportert, har mange selskaper mindre fokus på effektiv ferdigstillelse av årsrapporten. Dette medfører at utarbeidelse av årsregnskapet ofte blir en ”tidstyv”. De raskeste selskapene ferdigstiller årsregnskapet tilnærmet samtidig med 4. kvartal. De seneste selskapene utsetter gjerne arbeidet med årsregnskapet, slik at denne prosessen blir ”løsrevet” fra kvartalsprosessen. På den måten må selskapene ta opp igjen arbeidet med årstallene på nytt når årsregnskapet skal ferdigstilles. Dermed utnyttes ikke fordelene ved i større grad å integrere arbeidet som gjøres i forbindelse med henholdsvis kvartals- og årsrap-porteringen.

Under punkt 5 nedenfor har sett på selskapenes egenevaluering når det gjelder tidsbruken i den eksterne rapporteringen. Også her er gode planer for utarbeidelse den finansielle informasjonen og automatisering av prosessen viktige faktorer for å oppnå raskere rapportering.

Vi spurte selskapene om hvor mange dager før styremøtet styret mottar rapportering fra selskapet. I figur 11 har vi fremstilt dette for henholdsvis ”high”, ”medium” og ”low performers”. Det er ingen klare forskjeller mellom de raskeste og seneste selskapene. Derimot fremkommer det tydelig at mange selskaper er sent ute med rapporteringen til styret. Rundt 40 prosent av selskapene rapporterer til styret mindre enn 5 arbeidsdager før styre-behandlingen. Kun 11 prosent av selskapene rapporterer mer enn 7 arbeidsdager før styremøtet.

”Rundt 40 prosent av selskapene rapporterer til styret mindre enn 5 arbeidsdager før styre-behandlingen.”

Tidsbruk på ekstern rapportering er i RAPP2012 definert som tidsbruk fra konsolideringen er avsluttet til den eksterne rapporteringen er ferdigstilt. I figur 12 nedenfor har vi fremstilt tidsforbruket utover den interne rapporteringen. Her ser vi blant annet at de raskeste selskapene ferdigstiller den årlige eksterne rapporteringen på 6 arbeidsdager mens gjennomsnittet bruker 4 ganger så lang tid.

”De raskeste selskapene ferdigstiller den årlige eksterne rapporteringen på 6 dager – gjennomsnittet bruker 4 ganger så lang tid.”

547Ernst & Young


Figur 12

4.8 Tidsbruk – sammenlignet med internasjonale benchmark

Ernst & Young har også gjennomført tilsvarende undersøkelser i andre land. Her er også rapporteringstidene i de fire samme delprosessene kartlagt. I tabell 2 nedenfor har vi sammenlignet vår undersøkelse, RAPP2012, med en dansk og en internasjonal undersøkelse. Undersøkelsen viser hvor mange arbeidsdager de 20 prosent raskeste, medianen og de 20 prosent seneste bruker på henholdsvis rapportering fra interne enheter, intern rapportering og ekstern rapportering. Det er her tidsbruk i den årlige rapporteringen som er fremstilt.

Delprosess Undersøkelse Tidsbruk - antall arbeidsdager

20% raskere Median 20% seneste

Rapportering fra interne enheter - årsrapportering

Vår undersøkelse - RAPP2012

3 14 44

Dansk benchmark-undersøkelse

6 10 19

Internasjonal bench-markundersøkelse

4 7 23

Intern rapportering - årsrapportering


1 2 18


2 3 7


3 5 13

Ekstern rapportering - årsrapportering


2 11 47


4 10 25


2 5 14

Tabell 2


548

Det gjennomføres ulike internasjonale undersøkelser av når børsnoterte selskaper offentliggjør sine kvartalstall. Undersøkelsen ”BMP – Close Cycle Rankings 2011” rangerer blant annet de 50 største skandinaviske selskapene etter hvor raskt de offentliggjør finansiell informasjon for 4. kvartal. Her er det beste norske selskapet nummer 26 på listen. Så selv om enkelte norske selskaper ferdigstiller den finansielle informasjonen effektivt, brukes det lang tid på rapportering til markedet sammenlignet med andre skandinaviske selskaper.

5. Hva synes å kjennetegne de mest effektive selskapene?

I gjennomgangen av tidsbruken i de ulike delprosessene over, har vi allerede knyttet en del kommentarer til hva som kjennetegner de mest effektive selskapene. Ut fra selskapenes egenevaluering og oppgitte rapporteringstider, synes de beste selskapene å være spesielt gode på disse tre områdene: √ En godt definert og overvåket plan for periodeavslutningen med klar oppgave- og ansvarsfordeling√ God plan for løpende (gjennom måneden) gjennomføring og oppfølging av avstemminger/ kontroller √ Stor grad av automatisering i utarbeidelsen av regnskapsinformasjonen/godt integrerte ERP-systemer

Det er kanskje ikke så overraskende at selskaper som scorer høyt på disse områdene synes å ha mer effektive rapporteringsprosesser. Det er likevel en nyttig påminnelse om at en god rapporteringsprosess krever gode planer som m[ følges og overvåkes. Videre at det er viktig med løpende avstemminger og kontroller for å hindre at feil oppstår, eller for å kunne korrigere disse på et tidlig stadium samt godt integrerte og automatiserte ERP-systemer. Dette er forhold som må prioriteres i arbeidet med å forbedre den finansielle rapporteringsprosessen

I tabell 3 på neste side har vi oppsummert dette tilsvarende for de enkelte delprosessene. Tabellen viser på hvilke områder det er størst forskjell mellom de raskeste og seneste selskapene. Tabellene er et direkte resultat av svarene som fremkommer i undersøkelsen. Vi har ikke foretatt noen

Vi skal være forsiktige med å legge for stor vekt på en sammenligning av undersøkelser gjennomført i ulike land. Det vil til dels være ulike selskaper i utvalgene og disse er gjenstand for ulike regulatoriske regimer. Det synes likevel å være en klar trend, - nemlig at variasjo-nen mellom de raskeste og seneste selskapene er større i Norge. De raskeste norske selskapene rapporterer like raskt som, eller til dels raskere enn internasjonale selskaper. De seneste selskapene i Norge, derimot, bruker vesentlig lengre tid enn internasjonale selskaper. Vi skal som nevnt ikke trekke noen konklu-sjoner på et slikt grunnlag. Forskjellene skyldes nok blant annet at mange norske selskaper synes å ha etablert et rapporteringsregime hvor det er lite fokus på, eller uttalt målsetting om løpende effek-tivitets forbedringer. Vår hypotese er at de seneste selskapene, ved å sette fokus på dette, kan oppnå en betydelig forbedring av sin finansielle rapporteringsprosess. Vi tror også de seneste selskapene kan hente store deler av forbedringene ut fra relativt enkle og lite ressurskrevende tiltak.

”…mange norske selskaper synes å ha etablert et rap-porteringsregime hvor det er lite fokus på, eller uttalt målsetting om løpende effektivitetsforbedringer.”

549Ernst & Young


skjønnmessige justering ved utarbeidelsen av denne tabellen, eller tatt stilling til hvorvidt det er en reell og sannsynlig sammenheng mellom egenevaluering på de ulike områdene og rapporterings-tidene.

Rapportering fra interne enheter

Konsolidering Intern rapportering

Ekstern rapportering

Et velutviklet ERP-system med stor grad av integrasjon mellom ulike systemer og delsystemer

Rapporteringspakker med veiledning er definert og implementert hos alle rapporteringsenheter

Stor grad av automatisering i utarbeidelsen av regnskapsinformasjonen

Stor grad av automatisering i utarbeidelsen av regnskapsinformasjonen (inkl. note-informasjon)

Felles/standardiserte kontoplaner anvendes og overvåkes løpende

Stor grad av automatisering i utarbeidelsen av regnskapsinformasjonen

Rapporteringspakker med veiledning er definert og implementert hos alle rapporteringsenheter

Stor grad av evaluering av den finansielle rapporteringsprosessen (KPI’er, etablerte forum etc.)

God plan for løpende (gjennom måneden) gjennomføring og oppfølging av avstemminger/kontroller

Godt utviklede og implementerte regnskapsmanualer som oppdateres løpende

En godt definert og overvåket plan for periodeavslutningen med klar oppgave- og ansvarsfordeling


Gode avstemminger på rapporterings-enhetsnivå (delvis automatisert)

Felles/standardiserte kontoplaner anvendes og overvåkes løpende

En klart definert prosess for vurdering og godkjenning av regnskapsestimater/vurderingsposter

En klart definert prosess for vurdering og godkjenning av regnskapsestimater/vurderingsposter

Stor grad av etablerte krav fra styret og ledelse til innholdet i og frekvensen på rapporteringen




Tabell 3


550

6. Overordnet om internkontroll over den finansielle rapporteringen

Figur 13

Med ett av spørsmålene i RAPP2012 tok vi sikte på å kartlegge hvor velutviklet internkontroll norske selskaper har knyttet til den finansielle rapporteringsprosessen. Et godt teoretisk rammeverk å vurdere selskapene opp mot kan være et ”modenhetshierarki” slik vi har fremstilt det i figur 13. Figuren illustrerer ulike nivåer som representerer selskapets modenhet med tanke på intern-kontrollen. Selskaper som er underlagt et særskilt regelverk, vil kjenne seg godt igjen i den konseptuelle fremstillingen i figur 13. Slike regelverk kan være Sarbanes-Oxley Act, seksjon 404 (”SOX404”) for selskaper notert i det amerikanske markedet eller Forskift om risikostyring og internkontroll (FOR 2008-09-22 nr 1080) for finansinstitusjoner i Norge. For disse selskapene kan vi si at nivå 3 i figuren representerer et minimumskrav for internkontrollen over den finansielle rapporteringen.

”Effektiv drift oppnås blant annet ved at økonomiavdelingen bidrar i verdiskapende aktiviteter gjennom å støtte opp under sentrale beslutninger, men også gjennom å organisere økonomifunksjonen så effektivt som mulig.”

Internkontroll knyttet til den finansielle rapporteringen vedrører i større eller mindre grad alle målsettingene som fremgår i virksomhetens overordnede internkontroll. Den er åpenbart svært viktig for å sikre en pålitelig regnskaps-rapportering, men også for å sikre at lover og regler knyttet til den finansielle rapporteringen til enhver tid overholdes. Til sist er også en god finansiell rapportering med på å sikre effektiv drift. Effektiv drift oppnås blant annet ved at økonomiavdelingen bidrar i verdiskapende aktiviteter gjennom å støtte opp under sentrale beslutninger, men også gjennom å organisere økonomifunksjonen så effektivt som mulig.

551Ernst & Young


På nivå 1 er internkontrollen fraværende og det stoles på at erfarne ansatte fanger opp de feilene som måtte oppstå. På nivå 5 er internkontrollen i ”verdensklasse”. Den er automatisert, overvåket og gjenstand for kontinuerlige forbedringer. Forbedringsarbeidet preger organisasjonskulturen i disse selskapene.

Figur 14 viser hvordan selskapene i RAPP2012 vurderer internkontrollen knyttet til den finansielle rapporteringen.

Figur 14

Vi hadde forventet at mange selskaper ville gi seg selv en lav ”karakter” på dette spørsmålet. Norske selskaper preges av en uformell kultur hvor internkontrollen bygger på at man stoler på hverandre og den sunne fornuften til de som er ansvarlig for de ulike prosessene. Det var på den annen side oppsiktsvekkende at en stor andel av selskapene endte på nivå 4 og 5. Nå kan det være at alternativene, slik vi hadde formulert disse, kunne tolkes noe ulikt, men det kan også hende at forhold som selskapets kompleksitet og ambisjonsnivå har påvirket svarene på dette spørsmålet.

Temaet internkontroll knyttet til den finansielle rapporteringen er nærmere omhandlet i artikkelen Internkontroll over finansiell rapportering i denne boken.

Mange selskaper er nok av den oppfatning at intern-kontrollen fungerer som den skal fordi man sjelden eller aldri har avdekket vesentlige feil samtidig som interne og eksterne tidsfrister overholdes. Følger man dette sporet blir konklusjonen raskt at internkontrollen er uten mangler og at ytterligere forbedring av denne ikke tjener noe formål. Vi tror slike tanker i større eller mindre grad preger selskapenes tankesett i evalueringen av intern-kontrollen rundt den finansielle rapporteringen. Vi tror ”myten” om at internkontrollen er tilfredsstillende, ofte kommer i veien for en grundig vurdering av hvor man reelt sett befinner seg med tanke på modenhet, slik dette er fremstilt i figur 13. Internkontroll rundt den finansielle rapporteringen handler om å bygge et sikkerhetsnett som sikrer god kvalitet i den finansielle rapporteringen og som er robust mot endringer i de rammebetingelser som kan påvirke rapporteringsprosessen (ressurstilgang, regelverk med videre). Og det handler om å understøtte effektiv drift av virksomheten.

” Internkontroll rundt den finansielle rapporteringen handler om å bygge et sikkerhetsnett som sikrer god kvalitet i den finansielle rapporteringen og som er robust mot endringer i de rammebetingelser som kan påvirke rapporterings-prosessen…”


552

7. 10 Gode råd til bedre finansiell rapportering

01 Implementer en fullstendig plan for periodeavslutning og bruk den aktivt som et styringsverktøy

En fullstendig rapporteringskalender, som inneholder aktivitetenes start- og sluttidspunkt, samt leveranser (”input/output”), ressurs-/tidsforbruk og innbyrdes avhengighet, er et uunnværlig verktøy i styring av den finansielle rapporteringsprosessen og ved implementering av forbedringer. Dette er viktig når det gjelder å skape klare roller og ansvar. Det skaper bedre disiplin og bedre forståelse for leveranser og tidsfrister. Videre skaper en god plan grunnlaget for selskapets forbedringsagenda.

02 Fremskynd aktiviteter som kan og bør gjøres på et tidligere tidspunkt

Noen aktiviteter kan flyttes helt ut av den finansielle rapporteringspro-sessen og foretas fortløpende, mens andre kan gjennomføres tidligere i prosessen. Fremskyndelse av aktiviteter medvirker til at prosessen ikke forsinkes og at komplekse problemstillinger løses i god tid.

03 Etabler formelt rammeverk for analytiske kontroller

Etablering av gode rutiner for kvalitetssikring og analyse er avgjørende for å få en effektiv og hensiktsmessig regnskapsavslutningsprosess. En strukturert tilnærming til analytiske kontroller innebærer : 1) Etablering av en forventning, 2) Definering av en toleransegrense for akseptable avvik, 3) Beregning av forskjellen mellom forvetningen og faktiske tall, 4) Forklaring av avvikene utover toleransegrensen. Kontrollene må dokumenteres på en tilfredsstillende måte.

04 Forenkling og standar-disering

Forenkling og standardisering gir mer ensartede prosesser og medfører bedre oversikt over prosesser og tilhørende dokumentasjon. Det fører til raskere rapportering og minsker avhengigheten av enkeltpersoner.

05 Økt automatisering “Automatisering av eksisterende prosesser i form av IT-integrasjon eller automatisering av manuelle prosesser og kontroller øker tempoet og reduserer risikoen for feil i den finansielle rapporteringen.”

06 Risikobasert tilnærming til internkontroll over finansiell rapportering

En risikobasert tilnærming til internkontroll over finansiell rapportering innebærer en metodikk hvor kontrollene utformes med utgangspunkt i identifiserte risikoer for vesentlige feil i regnskapsrapporteringen. En slik tilnærming sikrer at alle vesentlige riskoer i den finansielle rapporteringen dekkes av effektive kontroller og man unngår at enkelte områder blir gjenstand for doble/unødvendige kontroller.

07 Implementer en fullstendig og tilgjengelig økonomihåndbok

Økonomihåndboken er et verktøy som gjør de ansatte i stand til å ivareta styrets og ledelsens ansvar for god økonomisk styring. Den etablerer en felles kilde for forståelse av prosesser, tidsfrister, ansvarsområder, fremgangsmåter med videre.

08 Sørg for forankring av den finansielle rapportering, samt styring ved en klar fordeling av roller og ansvar

Sørg for et tydelig eierskap til rapporteringen innenfor økonomi-funksjonen. For alle underliggende aktiviteter bør det foretas en klar fordeling av roller og ansvar på tvers av funksjonell organisering. Bevisstgjøring rundt sammenhengen mellom de ulike delprosessene synliggjør viktigheten av riktig timing. Videre får ledelsen overblikk over flaskehalser/spissbelastninger (”peak-belastning”).

09 Utarbeid en prosess for effektiv ressurs- og kompetansestyring

“Revurder løpende kapasitetsutnyttelsen gjennom rapporterings-perioden, slik at flaskehalser og uutnyttede ressurser unngås. Sett fokus på medarbeiderutvikling: både fagkompetanse og forretnings-forståelse.”

10 Implementer en prosess for kontinuerlig forbedringer

“Gjennomgå årlig den eksisterende finansielle rapporteringsprosessen på en strukturert og systematisk måte for løpende å sikre at prosessen optimeres og at det er sammenheng med økonomifunksjonens strategi.”

Tabell 4

553Ernst & Young


8. Noen avsluttende kommentarer

Vi gir i en egen artikkel i denne boken, Regnskapsavslutningsprosessen – vil du rapportere raskere og med høyere kvalitet, en rekke tips til hvordan prosessen kan forbedres. I denne artikkelen har vi først fremst hatt fokus på resultatene fra og våre analyser av RAPP2012.

Med utgangspunkt i RAPP2012 og vår erfaring med finansielle rapporteringsprosesser for øvrig, fremstår det veldig tydelig at de beste selskapene, har en sterk bevissthet rundt og fokus på kontinuerlige forbedringer. Mange selskaper vil ha stor nytte av å reflektere litt mer rundt den finansielle rapporteringsprosessen og blant annet stille seg følgende spørsmål:

• Hvis hurtighet og nøyaktighet sier noe om økonomifunksjonen din, - hva sier dette om ditt selskap? • Rapporterer dere raskere eller senere enn for 5 år siden? • Tror du at du kan rapportere raskere? • Hvis du kunne korte ned tiden, - hva ville du brukt tiden din på? Mer strategiske forhold? Mer beslutningsstøtte og analyse? Og ikke minst: Hva gjør du med dette?


554

Ernst & Young vil gjerne rette en stor takk til selskapene som har deltatt i undersøkelsen. Til tross for undersøkelsens brede og overordnede tilnærming, er vi overbevist om at den gir nyttig innsikt i rapporteringsprosessen i store og mellomstore norske selskaper. Vi har fått mye positive tilbake-meldinger fra selskapene som har deltatt i undersøkelsen, noe vi setter pris på. Vi tror og håper at RAPP2012 kan være til inspirasjon for selskaper som ønsker å forbedre sin finansielle rapporterings-prosess.

Vi minner også om at undersøkelsen vil holdes åpen en god stund fremover. Det innebærer at det fortsatt vil være mulig å svare på undersøkelsen å bli benchmarket mot selskapene som har deltatt så langt (72 selskaper når dette artikkelen skrives). Vi stiller også gjerne opp for å diskutere undersøkelsen og øvrige temaer knyttet til den finansielle rapporteringsprosessen.



Finn Espen Sellæg



Analyse av forskjeller mellom IFRS og GRS


556

Analyse av forskjeller mellom IFRS og GRS

Som revisorer og rådgivere for regnskapsprodusenter i Norge møter vi ofte spørsmålet om hva som er forskjellen mellom IFRS og god regnskapsskikk (GRS) på ulike områder. På bakgrunn av dette har vi laget en oversikt over sentrale forskjeller mellom IFRS og GRS knyttet til innregning og måling. Vi håper at denne oversikten kan være til nytte for både regnskapsprodusenter og brukere. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det kan være forskjeller mellom IFRS og GRS som ikke er identifisert i denne oversikten. Oversikten utgjør ikke et komplett verktøy ved en eventuell konvertering til IFRS, men vil være et nyttig hjelpemiddel for et selskap i arbeidet med å vurdere/analysere vesentlige avvik mellom GRS og IFRS.

Ernst & Young understreker at opplistingen ikke er uttømmende og tar forbehold om feil.

557Ernst & Young

IFRS - Håndboken 2012Analyse av forskjeller mellom IFRS og GRS

Standard / Fortolkning

Stikkord (IFRS) IFRS God regnskapsskikk GRS ref

IFRS 3 Virksomhets-sammenslutninger

Oppkjøpskostnader (Utgifter i tilknytning til overtakelsen)

Utgifter i tilknytning til en overtakelse er ikke å anse som en del av anskaffelseskostnaden. Det overtakende foretaket skal regnskapsføre utgifter i tilknytning til overtakelsen som kostnad i de periodene som utgiftene påløper og tjenestene mottas med ett unntak: Utgifter direkte relatert til opptak av gjeld eller utstedelse av egenkapital (emisjonsutgifter) i forbindelse med en virksomhetssammenslutning, skal innregnes i samsvar med IAS 32 og IAS 39 (IFRS 3.53).

Direkte relaterte utgifter i tilknytning til en overtakelse anses å være en del av anskaffelseskostnaden og kostnadsføres ikke. Regnskapsføring av emisjonsutgifter behandles likt under IFRS og GRS (føres til fradrag i egenkapital, jf. asl./asal §§ 2-8 og 10-12)

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap. Kapittel 6.1.3


Ikke-kontrollerende eierinteresser (minoritetsinte-resser)

Ikke-kontrollende eierinteresser (minoritetsinteresser) som eksisterer på balansedagen OG som gir rett på en forholdsmessig andel av netto eiendeler ved en eventuell likvidasjon måles til virkelig verdi eller til de ikke-kontrollerende eierinteressenes forholdsmessige andel av virkelig verdi av identifiserbare netto eiendeler (dvs. ekskl. goodwill). (IFRS 3.19)

Øvrige ikke-kontrollerende eierinteresser innregnes til virkelig verdi (dette kan for eksempel være tilfellet for preferanseaksjer).

Valg av metode skal gjøres for hver enkelt virksomhetssammenslutning.

Ikke-kontrollerende eierinteresser måles til virkelig verdi, eller til de ikke-kontrollerende eierinteres-senes forholdsmessige andel av virkelig verdi av identifiserbare netto eiendeler (dvs. ekskl. goodwill).

IFRS har visse begrensninger når det gjelder valg av målemetode for ikke-kontrollerende eierinteresser. GRS er ikke regulert på området, og det er mulig det kan bli ulik løsning etter GRS og IFRS på dette området. NRS 17 åpner for en praktisk løsning der måling av virkelig verdi for ikke-kontrollende eierinteresser kan beregnes ved å ta utgangspunkt i anskaffelseskost. IFRS 3 har ikke tilsvarende åpning.

Valg av målemetode for ikke-kontrol-lerende eierinteresser er å anse som regnskapsprinsipp og må anvendes konsistent for alle virksomhets-sammenslutninger.



Trinnvise oppkjøp Goodwill måles kun på overtakel-sestidspunktet (tidspunktet da det overtakende foretaket oppnår kontroll over det overdragende foretaket, jf. IFRS 3.8). Tidligere holdt eierandel revalueres til virkelig verdi på overtakelsestids-punktet. Gevinster og tap innregnes i resultatet (IFRS 3.42).

Goodwill måles på overtakel-sestidspunktet. Tidligere holdt eierandel revalueres til virkelig verdi på anskaffelsestidspunktet. Dersom tidligere eierandeler har økt i verdi, føres verdiendringen mot opptjent egenkapital i konsern-regnskapet. Er verdiendringen negativ, resultatføres denne som en nedskrivning.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap. Kapittel 6.2


558

IFRS 3Virksomhets-sammenslutninger

Goodwill Etter IFRS avskrives ikke goodwill. I stedet gjennomføres en test for verdifall minst én gang i året eller oftere dersom indikasjoner på verdifall foreligger (IFRS 3.54, IAS 36.10).

Goodwill skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan som i rimelig grad gjenspeiler forventet profil på fremtidig inntjening. Forventet gjenværende levetid skal vurderes ved hver regnskaps-avslutning. Goodwill vurderes for verdifall etter reglene i NRS (F) Nedskrivning av anleggsmidler.



Gevinst ved kjøp på gunstige vilkår (negativ goodwill / badwill)

Gevinst ved kjøp på gunstige vilkår (negativ goodwill / badwill) resultatføres på overtakelsestids-punktet (IFRS 3.34).

Den delen av negativ goodwill som kan knyttes til forventet fremtidig tap eller kostnader som inngår i kjøpers plan for virksomheten, og som kan estimeres på oppkjøpstids-punktet skal periodiseres i samsvar med fremtidige utgifter eller tap.

Resterende negativ goodwill skal resultatføres systematisk over fem år.

Negativ goodwill skal klassifiseres som goodwill (eiendel) i balansen, selv om det medfører at samlet goodwill blir negativ.



Måleprinsipp - Anskaffede eiendeler og forpliktelser

Det overtakende foretaket skal måle de identifiserbare anskaffede eiendelene og de overtatte forpliktelsene til virkelig verdi på overtakelsestidspunktet (IFRS 3.18).

Hovedregelen er at det overtakende foretaket skal måle de identifi-serbare anskaffede eiendelene og de overtatte forpliktelsene til virkelig verdi på overtakelsestidspunktet. For immaterielle eiendeler kan tilordning utelates dersom verdsettelse er vanskelig og identifisering derfor ikke kan forsvares ut fra en kost-nytte-betraktning. Unntakene fra hovedregelen kan føre til at man i praksis ofte får større goodwill etter GRS, enn det tilfellet er etter IFRS.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap. Kapittel 6.1.4 og 6.1.5



559Ernst & Young



Betingede forpliktelser

Betingede forpliktelser innregnes som hovedregel ikke innen IFRS (IAS 37.27). IFRS 3.23 angir unntak fra hovedregelen under gitte kriterier i en virksomhetssammenslutning. Betingede forpliktelser som del av virksomhetssammenslutning, innregnes til virkelig verdi dersom denne kan måles pålitelig og den betingede forpliktelsen stammer fra en eksisterende plikt som er oppstått av tidligere hendelser. Forskjellen på innregningskriteriet for betingede forpliktelser som del av virksomhetssammenslutning kontra reglene i IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler er relatert til sannsyn-lighetskravet. I virksomhetssam-menslutninger er det ikke krav om en sannsynlighet på minst 50 % for at forpliktelsen skal gjøres opp. For øvrig er innregningskriteriene i samsvar IAS 37.

Etter førstegangsinnregning og fram til forpliktelsen er gjort opp, kansellert eller utløpt skal det overtakende foretaket måle en betinget forpliktelse innregnet i en virksomhetssammenslutning til den høyeste verdien av a) beløpet som ville blitt innregnet i samsvar med IAS 37, og b) innregnet beløp på tidspunkt for førstegangsinn-regning med fradrag for eventuelle akkumulerte amortiseringer innregnet i samsvar med IAS 18 ”Driftsinntekter” (IFRS 3.56).

Regnskapsførte forpliktelser og ikke-regnskapsførte betingede forpliktelser i det oppkjøpte selskapet måles til beste estimat av nåverdien av forventede betalinger.

Inntil oppgjør finner sted eller forpliktelsen bortfaller, måles en betinget forpliktelse innregnet i et virksomhetskjøp til den høyeste verdien av a) forpliktelsen målt i samsvar med NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler, og b) opprinnelig beløp, hensyntatt oppløsning av diskonteringsvirkning.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskapKapittel 6.1.4 og 7.2.4


Måleperiode Måleperioden kan ikke være lengre enn 12 måneder fra oppkjøpstids-punktet (IFRS 3.45).

Måleperioden kan være lengre enn 12 måneder, men kan ikke strekke seg lengre enn 12 måneder etter balansedagen i det året oppkjøpet fant sted.





560


Betinget vederlag Betinget vederlag skal klassifiseres som enten gjeld eller egenkapital basert på kriteriene i IAS 32.11 og måles til virkelig verdi på overtakel-sestidspunktet.

Etterfølgende måling av betinget vederlag klassifisert som gjeld, følger av IAS 39 eller IAS 37 (ev. andre standarder) med verdiendring innregnet i resultatet (IFRS 3.39, 3.40, 3.58).

Betinget vederlag klassifisert som egenkapital skal ved av etterfølgende rapporteringsperioder ikke være gjenstand for ny måling.

Betingede vederlag som stammer fra virksomhetssammenslutninger før tidspunktet da IFRS 3R (2008) ble implementert, skal følge reglene for forhenværende IFRS 3. Dette innebærer at etterfølgende måling av disse vederlagene skal føres mot goodwill (IFRS 3.65A-E).

Betinget vederlag måles til virkelig verdi på oppkjøpstidspunktet.

I etterfølgende perioder vil betinget vederlag som innebærer en betinget forpliktelse, måles til høyeste av opprinnelig beløp, hensyntatt oppløsning av diskonteringsvirkningen, og det beløp som fremkommer ved bruk av NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler.

Betinget vederlag som innebærer en betinget eiendel, regnskapsføres som en fordring og vurderes til laveste verdis prinsipp. Verdiendringer resultatføres. Ved oppgjør av betinget vederlag med oppgjør i egenkapitalinstrumenter, vil grunnlaget for kapitalendringen være konvertering av forpliktelsen målt til virkelig verdi. En eventuell differanse mellom regnskapsført verdi på forpliktelsen og virkelig verdi på oppgjørstids-punktet resultatføres.

Virksomhetssammenslutninger som stammer fra oppkjøpstidspunkt som er før anvendelse av NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap, skal ikke omarbeides ved overgang til denne standarden. Dette innebærer at tidligere års sammenligningstall ikke skal omarbeides. Regnskapsføring av endringer i betinget vederlag kan følge nye regler. Det er da adgang til å måle betinget vederlag knyttet til tidligere oppkjøp til virkelig verdi på overgangstidspunktet.



Konserndannelser som ikke er virksom-hetskjøp

Oppkjøp av selskaper som ikke er virksomhet behandles som eiendelskjøp og innregning av utsatt skatt er ikke tillatt etter IAS 12 Resultatskatt. Det medfører også at en ikke får innregning av goodwill ved slike oppkjøp (IAS 12.15).

Oppkjøp av selskaper som ikke er virksomhet behandles som eiendelskjøp. Etter GRS er det adgang til å regnskapsføre goodwill knyttet til differansen mellom utsatt skatt målt til henholdsvis nominell verdi og nåverdi ved enheter som ikke tilfredsstiller krav til kjøp av virksomhet.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap.Kapittel 6.1



561Ernst & Young



Erstatning og videreføring av aksjebasert avlønning

Dersom det overtakende foretaket erstatter aksjebaserte avlønnings-programmer i det overdragende selskapet, skal enten hele eller en del av den virkelige verdien av den aksjebaserte betalingsordningen inngå i målingen av vederlaget i virksomhetssammenslutningen. I situasjoner hvor aksjebaserte betalingsordninger utløper som følge av en virksomhetssam-menslutning, og det overtakende erstatter disse ordningene uten at de er forpliktet til å gjøre det, skal hele den virkelige verdien av erstat-ningsordningen innregnes i samsvar med IFRS 2, som lønnskostnad i det konsoliderte regnskapet (IFRS 3.30).

GRS har ikke tilsvarende bestemmelser. Vår oppfatning er at bestemmelsen i IFRS 3.30 er i overensstemmelse med transaksjonsprinsippet, og dermed kan anses som god regnskapsskikk.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap.Kapittel 6.1.4Regnskapsloven § 4-1

IFRS 5Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet

Presentasjon og opplysninger – avviklet virksomhet (IFRS)/Foretaksdel under avhendelse (GRS)

Avviklet virksomhet skal presenteres på følgende måte:Netto resultatposter skal presenters på egen linje i oppstilling over totalresultat. Analyse av bestanddelene gis enten i egen seksjon i oppstillingen over totalresultat, eller i noter. Sammen-ligningstall skal omarbeides (IFRS 5.33).Eiendeler og forpliktelser skilles ut på egne linjer i oppstillingen over finansiell stilling. Sammenlig-ningstall skal ikke omarbeides (IFRS 5.38).Kontantstrøm kan enten presenteres separat i oppstilling over kontant-strømmer, eller opplyses i note (IFRS 5.33(c)).

Etter GRS er det tre alternative presentasjonsformer:1) Ingen endring i resultatregnskap, balanse og kontanstrømoppstilling – kun tilleggsopplysninger i noter.2) Separat i resultat og balanse for alle perioder som presenteres (sammenligningstall omarbeides). Kontantstrøm kan presenteres separat eller sammen med kontant-strømmer fra øvrig virksomhet.3) Separat i resultat, balanse og kontantstrøm – med omarbeiding av sammenligningstall i resultatet, men kun separat i balansen for balansedag(er) fra og med det tidspunkt foretaksdelen anes som under avhendelse. Kontantstrøm kan presenteres separat eller sammen med kontantstrømmer fra øvrig virksomhet.

NRS 12 Avvikling og avhendelse Kapittel 8




562

IFRS 5Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet

Måling og presentasjon av anleggsmidler holdt for salg

Anleggsmidler som holdes for salg skal ikke avskrives (amortiseres) (IFRS 5.25).

Anleggsmidler som holdes for salg skal presenters atskilt fra andre eiendeler i oppstillingen av finansiell stilling (IFRS 5.38).

Eiendeler og forpliktelser under avhendelse som ikke utgjør en foretaksdel under avhendelse, skal regnskapsføres etter de ordinære vurderings- og presentasjonsre-glene.

Eiendeler under avhendelse behøver ikke avskrives dersom forventet salgspris (restverdi) minst tilsvarer balanseført verdi for eiendelene. Dette er et valg av regnskaps-prinsipp som må anvendes konsistent.

Anleggsmidler og eventuelle tilhørende omløpsmidler og forpliktelser som på balansedagen er under avhendelse kan presenteres på separate linjer i balansen dersom dette bidrar til bedre informasjon.

NRS 12 Avvikling og avhendelse Kapittel 11, 12 og 13

IAS 1Presentasjon av finansregnskap

Totalresultat (Total comprehensive income)

Utvidet resultatbegrep i IFRS. Det er krav om å presentere oppstilling over totalresultat. Totalresultatet består av resultatoppstilling (profit or loss) og oppstilling over andre inntekter og kostnader (IAS 1.7).

Ingen tilsvarende krav etter GRS - kun krav om å presentere periodens resultat.

Regnskapsloven Kapittel 6


Egenkapitalopp-stilling

Krav om å presentere egen oppstilling over endringer i egenkapital (IAS 1.106).

Ikke krav, men tillatt å utarbeide egen oppstilling av endringer i egenkapitalen.

Regnskapsloven §§ 3-2, 7-25


Andre inntekter og kostnader (Other comprehensive income)

”Andre inntekter og kostnader” omfatter inntekts- og kostnadsposter (herunder omklas-sifiseringsjusteringer) som ikke blir innregnet i resultatet slik det kreves eller tillates i andre IFRS’er. (IAS 1.7).

Begrepet ”andre inntekter og kostnader” slik det er definert i IAS 1 Presentasjon av finansregnskap, eksisterer ikke innenfor norsk regnskapslovgivning.


Skatteeffekt - Andre inntekter og kostnader (Other comprehensive income)

Krav om å presentere skatteeffekten knyttet til hver enkelt komponent av andre inntekter og kostnader. Kan presenteres i note dersom samlet skatteeffekt presenteres i oppstilling over totalresultat (IAS 1.90).

Under GRS skal poster ført direkte mot egenkapitalen føres netto etter at det er gjort fradrag for betalbar skatt eller utsatt skatt. Merk at det er krav om å opplyse om skatteeffekt i note også under GRS. Under GRS er det ikke spesifikt gitt krav om at man skal gi opplysning om skatteeffekten separat for hver enkelt post, eller om man kan gjøre dette samlet for alle poster som er ført direkte mot egenkapitalen.

NRS (F) Resultatskatt Kapittel 2.20 og 3.3


Driftsresultat IFRS krever ikke at man presenterer foretakets driftsresultat (IAS 1.82, IAS 1.BC 55). Dersom man velger å presentere foretakets driftsresultat kan kun driftsrelaterte poster inngå, og alle driftsrelaterte poster må inngå (IAS 1. BC56).

Det foreligger et krav om å presentere driftsresultat.

Regnskapsloven Kapittel 6



563Ernst & Young



Forpliktelser - Langsiktig vs kortsiktig

Finansielle forpliktelser som skal gjøres opp innen 12 måneder etter slutten av rapporteringsperioden, skal klassifiseres som kortsiktige forpliktelser, også i tilfeller når forpliktelsen opprinnelig strakk seg over en lengre periode. (IAS 1.69)

Finansielle forpliktelser som forfaller til betaling innen 12 måneder klassifiseres som kortsiktig gjeld. Etter GRS kreves det ikke en omklassifisering fra langsiktig gjeld til kortsiktig for den delen av den langsiktige forpliktelsen som forfaller innen 12 måneder. Det foreligger imidlertid en valgadgang til å klassifisere avdrag på langsiktige forpliktelser som forfaller innen 12 måneder som kortsiktig.

Regnskapsloven § 5-13


Brudd på lånebetin-gelser

Når et foretak på slutten av rapporteringsperioden er i brudd med lånebetingelser i en langsiktig låneavtale, og dersom dette medfører at långiver kan kreve lånet innløst umiddelbart eller på et tidspunkt innen 12 måneder, skal lånet klassifiseres som kortsiktig. Dette gjelder også dersom långiver etter rapporteringsperioden, men før avleggelsen av regnskapet har forpliktet seg til ikke å kreve innbetaling av lånet som følge av brudd på lånebetingelsene (IAS 1.74).

Når et foretak på slutten av rapporteringsperioden er i brudd med lånebetingelser i en langsiktig låneavtale, og dersom dette medfører at långiver kan kreve lånet innløst umiddelbart eller på et tidspunkt innen 12 måneder, skal lånet klassifiseres som kortsiktig. Under GRS er situasjonen der långiver forplikter seg til ikke å kreve innbetaling til tross for brudd på lånebetingelser på balansedagen ikke regulert. Klassifisering som langsiktig har imidlertid blitt akseptert i praksis dersom lånegiver har forpliktet seg til å ikke kreve innbetaling og at denne forpliktelsen gjelder 12 måneder eller mer regnet fra balansedagen hvor det forelå brudd på lånebetingelsene.



Tilleggsopplysninger Etter IFRS skal det gis tilleggsopp-lysninger om følgende finansielle forhold: - Skjønnsmessige vurderinger foretatt av ledelsen ved anvendelsen av regnskapsprinsipper (IAS 1.122-124) - Usikkerhet relatert til estimater (IAS 1.125-133) - Styring av kapitalstruktur (IAS 1.134-136)

Ingen spesifikke krav etter GRS. IA

IAS 2Beholdninger

Lånekostnader:Beholdninger som tilvirkes over en lengre periode.

Det er ikke et krav om at lånekostnader for beholdninger som tilvirkes i store kvantum på gjentakende basis skal kapitaliseres (IAS 23.BC.6). Dette gjelder selv om tilvirkningen krever en lang periode.

Renteutgifter inngår i tilvirkningskost. Dog vil omløps-hastigheten for varer normalt være så høy at renter ikke tillegges.

NRS 1 Varer Kapittel 3.1

IAS 10Hendelser etter rapporterings-perioden

Utbytte vedtatt etter slutten av rapporte-ringsperioden

Utbytte som er vedtatt etter slutten av rapporteringsperioden innregnes ikke som en forpliktelse (IAS 10.12).

Etter GRS innregnes foreslått, men ikke vedtatt, utbytte ved slutten av rapporteringsperioden som en forpliktelse.

NRS 3 Hendelser etter balansedagen Kapittel 11

IAS 12Inntektsskatt

Virksomhets-sammenslutninger – utsatt skatt

I merverdianalysen ved virksom-hetssammenslutninger skal utsatt skatt innregnes til nominelle verdier. Neddiskontering av utsatt skatt er ikke tillatt etter IFRS (IAS 12.53).

Neddiskontering av utsatt skatt er tillatt.

NRS (F) Resultatskatt Kapittel 2.8.1




564

IAS 12 Inntektsskatt

Utsatt skatt – Gjenvinning av underliggende eiendeler

Når det oppstår en utsatt skatte-forpliktelse eller en eiendel ved utsatt skatt med opphav i en ikke-avskrivbar eiendel som måles ved bruk av verdireguleringsmodellen i IAS 16, skal måling av den utsatte skatteforpliktelsen eller eiendelen ved utsatt skatt reflektere de skattemessige konsekvensene av at foretaker gjenvinner den bokførte verdien av den ikke-avskrivbare eiendelen ved salg (IAS 12.51B)

Dersom det oppstår en eiendel ved utsatt skatt eller en utsatt skatte- forpliktelse med opphav i en inves-teringseiendom som måles ved bruk av verdireguleringsmodellen i IAS 40, er det en presumpsjon om at den bokførte verdien av investe-ringseiendommen vil gjenvinnes ved salg (IAS 12.51 C).

(Forventet godkjent av EU Q4 2012)

Ingen tilsvarende regler etter GRS.

IAS 16Eiendom, anlegg og utstyr

Avsetning for vedlikehold: gradvis oppbygging

Periodisk vedlikehold som oppfyller innregningskritieriene i IAS 16.7, skal innregnes i oppstilling over finansiell stilling og avskrives over den utnyttbare levetiden (IAS 16.13-14). Den balanseførte verdien av de enkelteiendelene som skiftes ut skal fraregnes.

Det er ikke tillatt å gradvis bygge opp en avsetning for vedlikeholds-utgifter.

Man kan velge tilsvarende løsning som under IFRS eller en løsning hvor man gradvis bygger opp en avsetning for planlagt vedlikehold.

NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendelerKapittel 7.6


Kapitalisering av lånekostnader

Lånekostnader som er direkte henførbare til varige driftsmidler skal kapitaliseres (IAS 23.8).

Lånekostnader som er direkte henførbare til tilvirkning av varige driftsmidler kan kapitaliseres.



Måling etter førstegangsinnregning

Varige driftsmidler kan på tidspunkt etter førstegangsinnregning måles ved bruk av kostmodellen eller verdireguleringsmodellen (IAS 16.29). Verdireguleringsmodellen innebærer at en enhet av varige driftsmidler måles til et verdiregulert beløp, som er den virkelige verdien på tidspunktet da beløpet ble verdiregulert, med fradrag for akkumulerte avskrivninger og eventuelle senere akkumulerte tap ved verdifall.(IAS 16.31). En netto verdireduksjon skal føres i resultatet. Netto verdiøkning skal føres mot andre inntekter og kostnader i den grad den ikke reverserer en tidligere verdireduksjon som er ført i resultatet. (IAS 16.39-40).

Varige driftsmidler måles på tidspunkt etter førstegangsinn-regning ved bruk av kostmodellen – herunder laveste verdi av virkelig verdi og anskaffelseskost.

Regnskapsloven§ 5-3



565Ernst & Young



Avskrivninger Hvis komponenter av et anleggsmiddel har en anskaffel-seskost som er vesentlig i forhold til eiendelens samlede anskaf-felseskost, skal disse avskrives separat (IAS 16.43) Avskrivbart beløp fastsettes ved at eiendelens/komponentens residualverdi trekkes fra (IAS 16.53).

Dekomponering av vesentlige enkeltdeler av et varig driftsmiddel er påkrevd. Det har imidlertid historisk vært liten praksis for dekomponering under GRS og få selskaper har historisk gjennomført dekomponering. Det foreligger heller ikke et direkte krav om fastsettelse av residualverdi.

Regnskapsloven § 5-3NRS (V) Veiledning om anvendelse av IFRS løsninger innenfor GRSKapittel 2.3-2.4

IAS 17Leieavtaler

Virkeområde IAS 17 Leieavtaler regulerer regnskapsføring for både utleier og leietaker.

NRS 14 Leieavtaler omhandler kun regnskapsføring for leietaker.

NRS 14 Leieavtaler

IAS 17Leieavtaler

Finansielle leieavtaler -Førstegangsinnregning

Eiendelen som skal innregnes måles til det laveste av virkelig verdi og nåverdien av fremtidig minimumsleie som skal betales (IAS 17.20).

Eiendelen som skal innregnes måles til nåverdien av fremtidig leie som skal betales.

NRS 14 LeieavtalerKapittel 29

IAS 17Leieavtaler

Diskonteringsrente Diskonteringsrenten som skal benyttes er den diskonteringsrenten som implisitt ligger i leieavtalen. Dersom denne ikke kan beregnes, skal leietakerens marginale lånekostnad legges til grunn (IAS 17.20).

Det er adgang til å velge mellom å bruke implisitt rente i leieavtalen eller leietakers alternative lånerente ved beregning av nåverdi.

NRS 14 LeieavtalerKapittel 29

IAS 18Driftsinntekter

Utbytte vedtatt etter slutten av rapporte-ringsperioden

Utbytte innregnes som utbytte når aksjonærens rett til å motta utbytte er vedtatt (IAS 18.30 c).

En aksjonær som har kontroll over utbytteutdelingen (innenfor konsern) skal innregne avsatt utbytte som vedtas etter rapporteringsperioden som inntekt i rapporteringsperioden.

NRS (V) Regnskapsføring av inntektKapittel 7.10.1

IAS 19Ytelser til ansatte

Bruk av IAS 19 innenfor GRS

IA NRS 6 gir hjemmel for at man kan benytte IAS 19 som alternativ til bestemmelsene for innregning og måling avpensjonskostnader under GRS. Noteopplysningskravene følger uansett av NRS 6. Merk at hjemmelen i NRS 6 kun gjelder pensjonsytelser og ikke andre ytelser til ansatte som reguleres av IAS 19.

NRS 6 Pensjonskostnader Kapittel 67


Aktuarmessige gevinster og tap

Dersom et selskap har som prinsipp at aktuarmessige gevinster og tap på pensjonsytelser skal innregnes i perioden kan disse føres mot oppstillingen over andre inntekter og kostnader, forutsatt at dette også gjøres for alle dets ytelsesbaserte pensjonsordninger, og alle dets aktuarmessige gevinster og tap (IAS 19.93A).

Dersom man anvender den rene GRS løsningen skal aktuarmessige gevinster og tap innregnes i resultatet.

Dersom foretaket har valgt å bruke reglene for innregning og måling som følger av IAS 19 innenfor GRS, skal poster som etter IAS 19 føres mot andre inntekter og kostnader føres mot annen egenkapital under GRS.

NRS 6 Pensjonskostnader Kapittel 54 og 67C




566


Uførepensjon Uførepensjon er under IFRS definert som andre langsiktige ytelser til ansatte. Aktuarmessige gevinster og tap føres mot resultatet i den perioden gevinsten eller tapet oppstår (IAS 19.127 (a)).

Dersom opptjeningsbaserte uføreytelser er inkludert i en ytelsesbasert pensjonsordning (felles ordning) behandles slike uføreytelser som en del av pensjons-ordningen. NRS 6 åpner for ulike metoder for regnskapsføring av pensjonsytelser. Dette kan medføre et avvik mot IFRS.

Dersom uføreytelsene regnskapsføres separat, er reglene under GRS sammenfallende med reglene under IFRS. Effekten av eventuelle estimatavvik og planendringer skal følgelig resultatføres umiddelbart.



Diskonteringsrente IAS 19.78 sier at ”Renten som skal benyttes til å diskontere pensjons-forpliktelser skal fastsettes med henvisning til markedsrenten ved slutten av rapporteringsperioden på foretaksobligasjoner av høy kvalitet. I stater der det ikke er noe likvid marked i slike obligasjoner, skal markedsrenten (..) på statso-bligasjoner benyttes. (…)” I Norge finnes ikke foretaksobligasjoner av tilstrekkelig høy kvalitet som kreves etter IAS 19, og renten på statsobli-gasjoner må derfor benyttes.

NRS 6 kapittel 50 omtaler diskon-teringsrente. Diskonteringsrenten skal fastsettes med utgangspunkt i den langsiktige risikofrie renten eller renten på obligasjoner med særlig høy kredittverdighet. Etter NRS 6 stilles ingen eksplisitte krav om at det skal finnes et likvid marked for denne type foretaksobligasjoner.

I veiledningen fra NRS knyttet til pensjonsforutsetninger under GRS -, kapittel 2.6 sies det: ”Siden vi i Norge for tiden ikke har et likvid marked for lange foretaksobligasjoner med høy kredittverdighet, innebærer det at det må være tillatt å beregne et estimert tillegg for risiko på den risikofrie renten/statsobligasjons-renten i diskonteringsrenten.

Dette innebærer at diskonterings-renten under GRS er høyere enn diskonteringsrenten under IFRS, tilsvarende risikopåslaget.


NRS (V) Pensjonsforutset-ningerKapittel 2.6

IAS 20Regnskapsføring av offentlige tilskudd og opplysninger om offentlig støtte

Presentasjon av tilskudd relatert til eiendeler

Tilskudd relatert til eiendeler skal enten presenteres som utsatt inntekt, eller ved å redusere den bokførte verdien av eiendelen med verdien av tilskuddet (IAS 20.24 ).

Skal i utgangspunktet presenteres som utsatt inntekt i balansen (bruttoføring). I spesielle tilfeller skal tilskuddet presenteres ved å redusere den bokførte verdien av eiendelen med verdien av tilskuddet som skal mottas (nettoføring).

NRS 4 Offentlige tilskuddKapittel 2.4

IAS 20Regnskapsføring av offentlige tilskudd og opplysninger om offentlig støtte

Presentasjon av tilskudd relatert til inntekt

Tilskudd knyttet til resultat kan presenteres som en kreditpost i oppstillingen av totalresultat, eller motregnes mot relaterte kostnader (IAS 20.29).

Driftstilskudd bør føres mot den kostnads- eller inntektspost tilskuddet relaterer seg til. Tilskudd med tilknytning til bestemte driftskostnader bør behandles som kostnadsrefusjoner. Dersom nettoføring gir et misvisende bilde, skal bruttoføring legges til grunn.

NRS 4 Offentlige tilskuddKapittel 2.3



567Ernst & Young


IAS 21Virkningene av valutakursend-ringer

Funksjonell valuta som grunnlag for måling.

Defineres av det primære økonomiske miljøet der foretaket driver sin virksomhet (IAS 21.8). Et foretaks funksjonelle valuta er grunnlaget for måling i finans-regnskapet.

Defineres som den valuta virksomheten i hovedsak er knyttet til. Regnskapsvaluta er den valuta som regnskapet føres i. Regnskaps-valuta skal etter regnskapsloven § 3-4 være norske kroner eller funksjonell valuta.


NRS (F) Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valutaKapittel 4 og-5


Endringer i funksjonell valuta

Fremadrettet anvendelse av endret funksjonell valuta fra tidspunktet for endringen (IAS 21.35).

Fremadrettet anvendelse dersom foretaket endrer regnskapsvaluta som følge av endring av funksjonell valuta. Dersom regnskapsvalutaen endres uten endringer i funksjonell valuta, kan endringen gjennomføres ved omarbeiding av inngående balanse i tidligste presenterte sammenligningstall

Regnskapsloven § 3-4NRS (F) Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valuta Kapittel 25


Presentasjonsvaluta Valgfritt. Selskapet kan fritt velge presentasjonsvaluta i finans-regnskapet (IAS 21.38).

Finansregnskapet må presenteres i NOK, Euro, eller selskapets funksjonelle valuta.


IAS 23Låneutgifter

Innregning av låneutgifter - Kapitalisering eller utgiftsføring

Lånekostnader som er direkte henførbare til anskaffelse, konstruksjon, eller produksjon av en kvalifiserende eiendel, skal kapitaliseres (IAS 23.8).

Lånekostnader som kan knyttes til tilvirkning av et anleggsmiddel kan kostnadsføres når de påløper.


IAS 27Konsernregnskap og separat finansregnskap

Regnskapsføring av investeringer i datterselskaper (Selskapsregnskap/separat finansregnskap)

I det separate finansregnskap skal investeringer i datterselskap, tilknyttede selskaper eller felleskontrollert virksomhet regnskapsføres til kostpris eller i henhold til IAS 39.

Under GRS regnskapsføres investeringer i datterselskaper, felleskontrollerte virksomheter og tilknyttede selskaper etter kost- eller egenkapitalmetoden i selskaps-regnskapet. (Deltakelse i felles-kontrollert virksomhet kan også innregnes etter bruttometoden).

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap Kapittel 11

Regnskapsloven § 5-17 og § 5-18.


Regnskapsføring av investeringer i datterselskaper klassifisert som holdt for salg. (Selskaps-regnskap/separat finansregnskap)

Dersom investeringer i datter-selskaper, felleskontrollerte virksomheter og/eller tilknyttede selskaper er regnskapsført etter kostmetoden i henhold til IAS 27.38 (a), skal disse investeringene regnskapsføres etter IFRS 5 når kriteriene i IFRS 5 er oppfylt. Alternativt regnskapsføres investeringene etter reglene i IAS 39.

Investeringene er underlagt de generelle vurderingsreglene i kapittel 5 i regnskapsloven frem til avhendelse uten særregler for måling i perioden ”holdt for salg”.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap Kapittel 11NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felleskontrollert virksomhet Kapittel 2.1


Investeringsselskap Konsolideringsplikt (IAS 27.16) Unntatt konsolideringsplikt NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap Kapittel 13




568


Opphør av konsern-tilknytning ved slutten av rapporte-ringsperioden

Dersom datterselskapet i løpet av rapporteringsperioden har hatt en konserntilknytning må morselskapet utarbeide konsolidert finansregnskap, selv om konserntil-knytningen har opphørt ved slutten av rapporteringsperioden. (Ernst & Youngs tolkning av IAS 27.26)

Dersom det ikke foreligger konsern-tilknytning ved slutten av rapporteringsperioden, er det ikke et krav om at morselskapet skal utarbeide et konsernregnskap.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap Kapittel 5


Tap av kontroll i selskap anskaffet gjennom trinnvise kjøp

Under IFRS skal en eventuell gevinst eller et tap som oppstår på overtakelsestidspunktet innregnes i resultatet (IFRS 3.42). Det vil derfor ikke være ført en gevinst eller et tap mot egenkapitalen som skal resirkuleres over resultatet ved senere nedsalg/ tap av kontroll (IAS 27.34).

En eventuell gevinst eller et tap knyttet til eierandeler holdt før oppkjøpstidspunktet skal ved trinnvise kjøp innregnes i egenkapitalen. Ved opphør av konserntilknytning kan slike gevinster eller tap reklassifiseres fra egenkapitalen til resultatet (valg av regnskapsprinsipp).

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap Kapittel 7.7


Oppkjøp i datterselskap/kjøp fra minoritet

Regnskapsføres som en egen-kapitaltransaksjon. Ingen endringer i eiendeler (herunder goodwill) og forpliktelser vil bli innregnet som følge av transaksjonen (IAS 27.30).

Det innregnes ingen endringer i datterselskapets eiendeler (herunder goodwill) og forpliktelser som følge av transaksjonen.

Regnskapsføringen vil avhenge av om eventuell goodwill også er innregnet på de ikke-kontrollerende eiernes andel av egenkapitalen (100 % goodwill). Dersom 100 % goodwill er innregnet i balansen, vil kjøp av ikke-kontrollerende eierandeler være en ren egenkapitaltransaksjon uten effekt for eiendeler, gjeld eller resultat. Dersom goodwill kun er innregnet på majoritetens andel av egenkapitalen, må det gjennomføres en analyse av kjøpet for å måle goodwill i transaksjonen som da skal innregnes i balansen. Identifiserbare eiendeler og forpliktelser er allerede reflektert med 100 % i konsernregn-skapet, og verdiene skal ikke endres ved ytterligere kjøp. Verdiendring på identifiserbare eiendeler ved slike kjøp føres dermed mot majoritetens andel av egenkapitalen.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap Kapittel 7.6


Endringer i eierinteresser som medfører tap av kontroll

Morselskapet/konsernet innregner tap/gevinst i resultatregnskapet som består av 2 elementer: gevinst/tap på solgt eierandel og gevinst/tap på innregning av videreført eierandel til virkelig verdi (IAS 27.34). Videreførte eierinteresser innregnes til virkelig verdi på tidspunktet kontroll ikke lenger anses å foreligge. Den virkelige verdien på dette tidspunktet anses å representere virkelig verdi ved førstegangsinnregning for en investering som regnskapsføres i det etterfølgende regnskapsføres etter IAS 28, IAS 31 eller IAS 39 (IAS 27.37).

Eventuelle gjenværende eierinteresser i det tidligere datterselskaper skal måles til den proporsjonale andelen av bokførte netto eiendeler (slik disse fremkommer i konsernregnskapet). Dette anses å være kostprisen på den videreførte eierinteressen.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskapKapittel 7.7



569Ernst & Young



Regnskapsføring av investeringer i datterselskaper, tilknyttede foretak, eller felleskontrollert virksomhet. (Selskapsregnskap/separat finansregnskap)

Investeringer skal innregnes til historisk kost, alternativt i henhold til IAS 39. Investeringer holdt for salg skal regnskapsføres i henhold til IFRS 5 (IAS 27.38).

Investeringer i datterselskaper og tilknyttede selskaper kan innregnes ved bruk av egenkapitalmetoden eller til historisk kost. Investeringer i felleskontrollerte virksomheter kan innregnes ved bruk av egen-kapitalmetoden, proporsjonal konsolidering, eller til kostpris.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap. Kapittel 11Regnskapsloven §§ 5-17, 5-18


Utbytte fra dattersel-skaper, tilknyttede selskaper eller felleskontrollert virksomhet. (Selskapsregnskap/separat finansregnskap)

Skal innregnes i resultatet i det separate finansregnskapet når man har en ubetinget rett til å motta utbyttet (IAS 27.38A). En ubetinget rett vil først være til stede etter vedtak på generalforsamling (jf. IAS 10.12-13).

Foretaket må skille mellom opptjent kapital før oppkjøpet og opptjent kapital etter oppkjøp. Utbytte som overstiger opptjent kapital etter oppkjøpet skal innregnes som en reduksjon av kostprisen på investeringen. Utdelinger som skriver seg fra opptjent kapital etter oppkjøpet innregnes som en inntekt.

Som tidligere nevnt, kan utbytte inntektsføres i eierselskapet i samme regnskapsperiode som utbyttet foreslås i det avgivende selskap (dvs. på bakgrunn av styrets forslag, men før vedtak på generalforsamlingen). Utbytte fra tilknyttede selskaper eller felleskontrollerte selskaper kan bare inntektsføres før vedtak på generalforsamlingen dersom det er betydelig sannsynlighetsovervekt for at utbyttet vedtas. Med betydelig sannsynlighetsovervekt, menes en sannsynlighet på mellom 70 % og 90 %.

NRS 17 Virksomhetskjøp og konsern-regnskap. Kapittel 11.1

NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felleskontrollert virksomhet Kapittel 3.5

NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendelerKapittel 3.2

IAS 28Investeringer i tilknyttede foretak

Regnskapsføring av investeringer i tilknyttede foretak som klassifiseres som holdt for salg. (Konsolidert finansregnskap)

Investeringer i tilknyttede foretak som klassifiseres som holdt for salg, skal regnskapsføres i henhold til IFRS 5. Bruk av egenkapitalmetoden er ikke tillatt (IAS 28.13, IFRS 5.15).

Ingen tilsvarende krav til måling etter GRS.

NRS 12 Avvikling og avhendelse

IAS 28Investeringer i tilknyttede foretak

Tap av betydelig innflytelse i et tilknyttet foretak. (Konsolidert finansregnskap)

Ved tap av betydelig innflytelse i et tilknyttet foretak skal den gjenværende investeringen måles til virkelig verdi på det tidspunktet foretaket taper betydelig innflytelse. En eventuell gevinst eller et tap skal innregnes i resultatet.

Det er ikke tillatt å måle den gjenværende investeringen til virkelig verdi. Den forholdsmessige andelen av balanseført verdi videreføres (partiell avhendelse).

NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhetKapittel 3.8

IAS 31Andeler i felleskon-trollert virksomhet

Investeringer i felleskontrollert virksomhet klassifisert som holdt for salg.

Investeringer i andeler av felles-kontrollert virksomhet som klassifiseres som holdt for salg skal regnskapsføres i henhold til IFRS 5 (IAS 31.2).

Ingen tilsvarende krav etter GRS. IA




570


Typer av felleskon-trollert virksomhet

Det skilles mellom tre ulike typer av felleskontrollert virksomhet: (IAS 31.7) - Felleskontrollert drift - Felleskontrollerte eiendeler - Felleskontrollerte foretak

IAS 31 Andeler i felleskontrollert virksomhet har klare bestemmelser for regnskapsføring knyttet til de tre ulike typene av felleskontrollert virksomhet.

NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felleskon-trollert virksomhet skiller ikke klart mellom ulike typer av andeler i felleskontrollert virksomhet. Formuleringen i standarden fremstår relativt åpen i beskrivelsen av den økonomiske virksomheten i kapittel 3.2. I beskrivelsen av bruttometoden i kapittel 3.4 fremgår det at regnskapsføringen vil følge av samarbeidsavtalen og at en slik avtale kan avtale en annen fordeling av regnskapsposter enn det eierandelen skulle tilsi. Alle slike investeringer regnskapsføres ved bruk av egenkapital metoden eller bruttometoden i det konsoliderte finansregnskapet.

NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhetKapittel 3.2 og 3.4


Metoder for regnskapsføring

Et foretak skal regnskapsføre alle andeler i hhv. felleskontrollert eiendel, felleskontrollert drift og felleskontrollert virksomhet ved bruk av samme regnskapsmetode (IAS 8.13).

Foretaket kan anvende ulike regnskapsmetoder på ulike aktiviteter eller virksomheter.



Tap av felles kontroll Ved tap av felles kontroll i en andel av felleskontrollert virksomhet skal den gjenværende investeringen måles til virkelig verdi på det tidspunktet andelen ikke lenger er en felleskontrollert virksomhet. En eventuell gevinst eller et tap skal innregnes i resultatet (IAS 31.45).

Det er ikke tillatt å måle den gjenværende investeringen til virkelig verdi. En forholdsmessig andel av bokført verdi skal videreføres. Gevinst/tap på solgt andel skal resultatføres.


IAS 36Verdifall på eiendeler

Goodwill En kontantgenererende enhet som goodwill er tilordnet, skal testes for tap ved verdifall hvert år (IAS 36.10), og dessuten hver gang det foreligger en indikasjon på at enheten kan ha falt i verdi, jf. IAS 36.88.

Ingen tilsvarende krav til en årlig nedskrivningstest etter GRS. Goodwill avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan, jf. rskl. § 5-3. En test for nedskrivninger foretas kun dersom det foreligger indikatorer på varig verdifall. Det skal tas stilling til om det foreligger indikasjoner på verdifall ved hver regnskaps-avleggelse.

Regnskapsloven§ 5-3NRS (F) Nedskrivning av anleggsmidlerKapittel 3


Immaterielle eiendeler med ubestemt unyttbar levetid

Immaterielle eiendeler med ubestemt utnyttbar levetid skal testes årlig for tap ved verdifall eller oftere hvis det foreligger indikasjoner på verdifall (IAS 36.10).

Ingen tilsvarende krav i GRS. Slike eiendeler vurderes etter regnskapsloven § 5-3 og avskrives over en fornuftig avskrivningspe-riode. For immaterielle eiendeler med en udefinert økonomisk levetid foretas en test for nedskrivninger kun dersom det foreligger indikatorer på verdifall. Det skal tas stilling til om det foreligger indikasjoner på verdifall ved hver regnskapsavleggelse.

Regnskapsloven§ 5-3NRS (F) Nedskrivning av anleggsmidlerKapittel 3



571Ernst & Young



Vurderingsenhet for nedskrivning goodwill

Hver enhet eller gruppe av enheter som goodwill tilordnes, skal a) representere det laveste nivået innenfor foretaket der goodwill blir overvåket for interne ledelsesformål, og b) ikke være større enn et driftssegment klassifisert i samsvar med IFRS 8 Driftssegmenter. (IAS 36.80)

Goodwill skal som hovedregel henføres til en vurderings-enhet med siktemål å reflektere forventet fremtidig inntjening som ikke er inkludert i virkelig verdi av identifiserte eiendeler og forpliktelser. Vurderingsenhet skal være det laveste nivået man kan identifisere inngående kontant-strømmer som er uavhengig av kontantstrømmer fra andre anleggsmidler.

Det er ingen referanse til segment-inndeling for allokering av goodwill.

NRS (F) Nedskrivning anleggsmidler Kapittel 4

IAS 38Immaterielle eiendeler

Forskning og utvikling

Etter IFRS skal utgifter relatert til forskning kostnadsføres etter hvert som de påløper. Utviklings-kostnader skal innregnes som en internt utviklet immateriell eiendel når nærmere angitte innregningskri-terier er oppfylt (IAS 38.21 og IAS 38.51 – 38.64).

Etter GRS kan et foretaks egne utgifter til forskning og utvikling kostnadsføres når disse påløper, eller alternativt innregnes i balansen når nærere angitte innregningskriterier er oppfylt. NRS (F) Immaterielle eiendeler legger opp til at kostnadsføring etter regnskapsloven § 5-6 av utviklings-utgifter kun skal forekomme unntaksvis. Utgifter til forskning vil normalt ikke tilfredsstille kravene til balanseføring.

Regnskapsloven§ 5-6NRS (F) Immaterielle eiendelerKapittel 2.2.5 og 2.3.1-2.3.3

IAS 38Immaterielle eiendeler

Måling etter første-gangsinnregning

Immaterielle eiendeler kan på tidspunkt etter førstegangs-innregning måles ved bruk av kostmodellen eller verdiregulerings-modellen. Verdireguleringsmo-dellen innebærer at en immateriell eiendel måles til et verdiregulert beløp, som er virkelig verdi med fradrag for eventuelle etterfølgende akkumulerte avskrivninger og eventuelle etterfølgende akkumulerte tap ved verdifall (IAS 38.75). Netto verdiøkning føres mot andre inntekter og kostnader og netto verdireduksjon resultatføres (IAS 38.85 – 38.86).

Immaterielle eiendeler måles på tidspunkt etter førstegangsinn-regning til det laveste av virkelig verdi og anskaffelseskost med fradrag for akkumulerte av- og nedskrivninger.

Regnskapsloven § 5-3NRS (F) Immaterielle eiendelerKapittel 3.1

IAS 39Finansielle instrumenter-innregning og måling

Kategorier av finansielle instrumenter

Alle finansielle instrumenter skal klassifiseres i en av kategoriene som er angitt i IAS 39.9.

Finansielle instrumenter deles ikke inn i ulike kategorier innen GRS.

IA


Finansielle eiendeler eller forpliktelser til virkelig verdi over resultat. (kategori 1)

Finansielle instrumenter som er klassifisert som holdt for omsetning (kortsiktig salg eller gjenkjøp, portefølje, derivater, etc.) skal måles til virkelig verdi over resultatet. (IAS 39.9)

Finansielle instrumenter og varederivater skal, dersom visse betingelser er oppfylt, vurderes til markedsverdi, jf. regnskapsloven § 5-8. Dersom betingelsene ikke er oppfylt, skal de generelle vurde-ringsreglene anvendes, dvs. laveste verdis prinsipp.





572


Fair value option/adgang til å bruke virkelig verdi(kategori 1)

IAS 39 tillater, som en alternativ metode for innregning, at flere typer finansielle instrumenter måles til virkelig verdi fordi de øremerkes som “finansielle eiendeler/forpliktelser til virkelig verdi over resultat” ved førstegangs innregning (gitt at nærmere angitte kriterier er oppfylt) (IAS 39.9).

Ingen tilsvarende valgadgang innenfor GRS. Utenfor sikrings-forhold er det kun finansielle eiendeler som faller inn under regnskapsloven § 5-8 (se ovenfor) som skal regnskapsføres til virkelig verdi.



Kategoriene “Investeringer som holdes til forfall” og “Utlån og fordringer” (Kategori 2 og 3)

Finansielle eiendeler i disse kategoriene regnskapsføres til virkelig verdig ved første gangs innregning og etterfølgende måling følger prinsippet for amortisert kost.

Finansielle eiendeler i disse to kategoriene vil regnskapsføres på tilsvarende måte innenfor GRS. Det er praksis under GRS å regnskapsføre amortiseringen lineært og ikke etter effektiv rentes metode.

Regnskapsloven Kapittel 5NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser


Finansielle eiendeler tilgjengelige for salg (Kategori 4)

Finansielle instrumenter tilgjengelige for salg skal måles til virkelig verdi. (IAS 39.46). Gevinster og/eller tap knyttet til denne kategorien skal innregnes i andre inntekter og kostnader, med unntak for tap ved verdifall og valutage-vinster og – tap (IAS 39.55 (b)). Ved fraregning skal alle kumulative gevinster og tap innregnet i andre inntekter og kostnader omklas-sifiseres fra andre inntekter og kostnader til resultatet som en omklassifiseringsjustering.

Andre finansielle eiendeler, med unntak for instrumentene beskrevet ovenfor skal måles til det laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Eventuelle nedskrivninger skal innregnes i resultatet. Nedskrivningen skal reverseres dersom grunnlaget for disse ikke lenger er tilstede.

Regnskapsloven §§ 5-2, 5-3


Innebygde derivater Dersom nærmere angitte kriterier er oppfylt, skal innebygde derivater skilles fra vertskontrakten og regnskapsføres som et derivat. ( IAS 39.11)

Ingen spesifikke regler for innebygde derivater. Det er praksis for at det innebygde derivatet regnskapsføres som en del av verts-kontrakten.

IA


Sikringsbokføring Sikringsbokføring etter IAS 39 innregner de utlignende virkningene på resultatet knyttet til endringer i de virkelige verdiene av sikrings-instrumentet og sikringsobjektet. Sikringsbokføring krever omfattende dokumentasjon (IAS 39.85 flg). Dersom man ikke benytter sikringsbokføring, vil innregning og måling av sikringsinstrument og – objekt følge av de 4 (5) definerte kategoriene av finansielle eiendeler og forpliktelser omtalt ovenfor.

Regnskapslovens bestemmelser om sikring sier at gevinster og tap ved sikring skal innregnes i samme regnskapsperiode. NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser vedlegg A som angir tre mulige løsninger for regnskapsføring av sikring.

I tillegg er det tillatt å følge reglene for sikringsbokføring i IAS 39 for sikringsrelasjoner som oppfyller kravene til regnskapsføring av sikring etter IAS 39. Dersom man velger å følge IAS 39, må dette gjøres fullt ut med hensyn til innregning, måling, dokumentasjon og noteopplysninger. (NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser pkt. 20)

Regnskapsloven § 4-1 nr. 5NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelserPkt. 19-20, 24 og vedlegg A

IAS 40Investerings-eiendom

“Investeringsei-endom” og avgrensning mot “eierbenyttet eiendom”

Etter IFRS skal eiendommer som oppfyller definisjonen av en investeringseiendom regnskapsføres i tråd med IAS 40 Investeringsei-endom.

Etter GRS skilles det ikke mellom investeringseiendommer og eierbenyttet eiendom. Eiendom vurderes etter de generelle vurderingsreglene i regnskapsloven kapittel 5.

RegnskapslovenKapittel 5



573Ernst & Young


IAS 40 Investerings-eiendom

Måling Etter IFRS kan et foretak måle sine investeringseiendommer ved bruk av en virkelig verdi modell, eller anskaffelseskostmodellen (IAS 40.30). Ved bruk av en virkelig verdi modell måles en investe-ringseiendom til virkelig verdi, og en eventuell gevinst eller et tap innregnes i resultatet i den perioden da gevinsten eller tapet oppstår. (IAS 40.35)

Etter GRS måles eiendommer til laveste av anskaffelseskost fratrukket av- og nedskrivninger og virkelig verdi, jf. rskl § 5-3.


IAS 40 Investerings-eiendom

Avskrivninger Dersom et foretak måler sine investeringseiendommer etter virkelig verdi-modellen, kommer IAS 16 ikke til anvendelse med den konsekvens at investeringsei-endommer ikke avskrives. Etter anskaffelseskostmodellen skal investeringseiendommer avskrives over den estimerte økonomiske levetiden. Det skal videre foretas en test for nedskrivninger dersom det foreligger indikatorer på varig verdifall. (IAS 40.56, IAS 16.30, IAS 16.63)

Eiendommer som er klassifisert som anleggsmidler regnskapsføres etter regnskapsloven § 5-3 og avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan.

Det foretas en test for nedskrivning av anleggsmidler dersom det foreligger indikasjoner på varig verdifall.

Regnskapsloven§ 5-3NRS (F) Nedskrivning på anleggsmidlerKapittel 3

IAS 41Landbruk

Innregning og måling En biologisk eiendel skal ved tidspunkt for førstegangsinnregning og ved slutten av etterfølgende rapporteringsperioder, måles til virkelig verdi med fradrag for estimerte salgskostnader. Dette gjelder imidlertid ikke dersom virkelig verdi ikke kan estimeres på en pålitelig måte (IAS 40.12). Landbruksprodukter høstet fra foretakets biologiske eiendeler skal måles til virkelig verdi med fradrag for estimerte omsetningsutgifter på innhøstingstidspunktet. En slik måling er anskaffelseskost på det aktuelle tidspunktet i henhold til IAS 2 Beholdninger, eller en annen relevant IFRS-standard (IAS 41.13). IAS 40 Landbruk omhandler ikke bearbeiding av landbruksprodukter etter innhøsting (IAS 41.3).

Etter GRS har man ingen særskilte regler for regnskapsføring av biologiske eiendeler, landbruks-produkter på innhøstingstidspunktet og offentlige tilskudd tilknyttet disse. Biologiske eiendeler og landbruks-produkter på innhøstingstidspunktet vil behandles som varelager og måles til det laveste av anskaffel-seskost og virkelig verdi.


IFRIC 12Tjenesteutset-tings-ordninger

Behandling av operatørens rettigheter over infrastrukturen

Skal etter IFRS innregnes som enten en immateriell eiendel eller en finansiell eiendel. Det er ikke anledning til å klassifisere ordningen som varige driftsmidler (IFRIC 12.11).

Anses å være en finansiell lease, eller en enhet av varige driftsmidler. Det vil også være mulig å legge IFRIC 12 til grunn under GRS.

RegnskapslovenKapittel 4 og 5




574

IFRIC 15Avtaler om bygging av fast eiendom

Tidspunkt for innregning av inntekter og kostnader under avtaler om bygging av fast eiendom

Avtaler hvor kjøperen ikke har rett til å spesifisere de viktigste bygningsmessige elementene ved eiendommens utforming før byggingen begynner og/eller spesifisere viktige bygningsmessige endringer under byggingen, møter ikke definisjonen av en anleggskontrakt etter IAS 11. Slike kontrakter skal dermed regnskapsføres etter IAS 18 (IFRIC 15.10-12).

Etter GRS anses slike avtaler å være anleggskontrakter. Inntekter og kostnader knyttet til slike kontrakter regnskapsføres ved bruk av løpende avregningsmetode.

Regnskapsloven Kapittel 4NRS 2 AnleggskontrakterKapittel 24 flg.

IFRIC 17Utdelinger av ikke-kontante eiendeler til eierne

Utdeling av ikke-kontant eiendeler til eierne

Forpliktelsen til å betale utbytte skal innregnes når utbyttet er behørig godkjent og ikke lenger underlagt foretakets skjønn. Forpliktelsen skal måles til virkelig verdi av de eiendelene som skal deles ut. Ved slutten av hver rapporteringsperiode og på oppgjørstidspunktet skal foretaket beregne virkelig verdi av det vedtatte utbyttet og eventuelle endringer i virkelig verdi innregnes som en forpliktelse med motpost i egenkapitalen. Når et foretak gjør opp det vedtatte utbyttet, skal det innregne en eventuell forskjell mellom de utdelte eiendelenes balanseførte verdi og det vedtatte utbyttets balanseførte verdi i resultatet. (IFRIC 17.10-14)

Utdeling av ikke-kontante eiendeler benevnes tingsutdeling innenfor norsk regnskapslovgivning. Balanseført eiendel som er gjenstand for utdeling balanseføres hos giver frem til formelt vedtak om overføring foreligger, og måling av forpliktelsen knyttet til tingsutdeling tilsvarer objektets balanseførte verdi. Merverdien kan ikke resultatføres før giver formelt har overført eiendelen til mottaker, vanligvis på vedtakstidspunktet for utdeling, jf. NRS (V) Regnskaps-føring av inntekt kapittel 7.10.3

Etter GRS kan utbytte regnskapsføres før formelt vedtak foreligger. I tillegg kan det oppstå en periodiseringsforskjell siden NRS (V) Regnskapsføring av inntekt ikke åpner for måling av forpliktelsen til virkelig verdi på vedtakstidspunktet hvis dette avviker fra utdelingstids-punktet.

NRS (V) Regnskapsføring av inntekt Kapittel 7.10.3

IFRIC 19Å bringe finansielle forpliktelser til opphør med egenkapital-instru-menter

Finansielle forpliktelser som gjøres opp ved utstedelse av egenkapitalinstrumenter

Finansielle forpliktelser som gjøres opp ved utstedelse av egenkapi-talinstrumenter er en transaksjon som skal resultatføres (IAS 39.41). Virkelig verdi på egenkapitalinstru-mentene som utstedes skal regnes som vederlaget i transaksjonen (IFRIC 19.6). Dersom virkelig verdi på egenkapi-talinstrumentene ikke kan fastsettes pålitelig skal verdien fastsettes til virkelig verdi på den finansielle forpliktelsen som gjøres opp (IFRIC 19.7).Merk at IFRIC 19 ikke gjelder for transaksjoner der gjeldskonver-teringen gjennomføres i henhold til de opprinnelige vilkårene til den finansielle forpliktelsen (for eksempel konvertering av en konvertibel obligasjon).

Praksis innenfor GRS har vært at det er den balanseførte verdien av forpliktelsen som gjøres opp, som regnes som vederlaget i transaksjonen. Vederlag for de utstedte egenkapitalinstrumenter vil da tilsvare balanseført verdi av fraregnet forpliktelse.

IA



575Ernst & Young


576

Documents

IFRS- - ey.comFIL… · 2 Forord Avleggelse av regnskap i tråd med IFRS er krevende for mange foretak. IFRS er et svært omfattende regelverk og inneholder svært mange notekrav