EEEEEEIIIIVVVVVVVVIIIIIINNNNNDDDDDD LLLLLLAAAAAARRRRRRSSSSSSSSSSSEEENNNNN

Eivind Larssen

Ingen savnerEdward Niema

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014Omslagsdesign: Magnus RiiseRepro: RenessanseMedia ASOmbrekking: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10,7/12,8Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8383-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Agnieszka

1

Ulica Pawia nr. 36, andre etasje. Warszawa, Polen.

Tidligere hadde det vært et behagelig tilfang av støy iden lille leiligheten, særlig om morgenen da lydene trådtefrem fra nattens stillhet og satte dagen i gang. Det haddeofte vært dusjing å høre allerede før han selv hadde ståttopp, subbende steg med utgåtte tøfler over det slitte tregul-vet og den lystige nynningen, alltid over den samme me-lodien. En stemme hadde det også vært der. Og spørsmålsom: Edward, hvor synes du vi skal dra på ferie? Eller dentype undring som begynner med et liksom langt du, som i:Du-u? Vi skulle ikke funnet på noe i helgen, da?

Nå var det ingenting å høre inne fra stuen. Ikke fra bade-værelset eller entreen heller. Hvordan stemningen var innepå soveværelset orket han ikke tenke på engang. Han krem-tet tomt og kort. Det lød som om veggene var blitt dekketav tykk vatt i løpet av natten. Så det er slik det er, tenktehan: til og med lydene forsvinner.

2

Da aktuar Edward Niema omsider fikk kjennskap til sinkones sykdom, forsto han umiddelbart at hun snart komtil å dø. Selv hadde hun visst hva som var i gjære i over tomåneder, men som hun sa: Det at man snart skal forlate alt,er tross alt ikke noe man bare utbasunerer. Man må finneden rette anledningen.

Denne anledningen viste seg å falle sammen med dagenda Edward kom hjem fra jobb for siste gang. Etter enlengre periode med nedskjæringer i forsikringsbransjen,hadde også flere av aktuarene til slutt fått tilbud om før-tidspensjon. Edward hadde takket høflig nei til tilbudet,men så ble han førtidspensjonert likevel. Han hadde jobbeti samme firma hele sin yrkesaktive karriere, og så var detbrått slutt.

Etter å ha gitt ham de dårlige nyhetene, hadde sjefen hansforsøkt å være morsom ved å påpeke at Edward nå endeligfikk den langhelgen han flere ganger hadde etterspurt. Spø-ken vekket verken glede eller latter, men snarere en taushetsom varte helt til Edward spurte om han kunne få gå. Detfikk han.

Konens kunngjøring over middagsbordet den ettermid-dagen førte til at Edward i stedet for å meddele sine egnenyheter, holdt dem for seg selv, helt til det var for sent å sinoe som helst.

8

På bakgrunn av konens alder, livsstil, sykdomshistorieog flere andre faktorer hadde han selv utformet en opp-datert risikoprofil. Denne type risikoutregninger der mul-tikausalitetshensyn måtte tas, hadde vært hans spesialfelt.Aktuarmatematikken var kanskje komplisert, men om manbehersket den, var den uvurderlig med hensyn til risikomi-nimering.

De første dagene som pensjonist leste han om eksperi-mentelle behandlingsformer i et forsøk på å finne noenekstra leveår til konen et sted der mellom linjene. Ut frastatistikken han samlet, måtte han snart konkludere meddet uunngåelige: Det var 67 % sjanse for at hun ville døinnen seks år. Sannsynligheten for å overleve elleve år, varnoe over 53 %, men som Edward etter hvert ble smerte-lig klar over, kunne statistikken bare si noe sikkert om hvasom allerede hadde hendt med andre i lignende situasjoner.Ut fra disse opplysningene måtte han gjette seg til hvordanfremtiden ville se ut. Det tragiske med dette, innrømte han,var at den vitenskapen han hadde viet sitt liv til, var basertpå misforståelsen om at fremtiden oppfører seg på sammemåte som fortiden. Det gjør den naturligvis ikke. Hva somhelst kan skje, og det gjør det også. Hva som helst, og al-lerede tre uker etter at konen første gang beklaget seg overden leie hosten som ikke ville forsvinne, var hun borte –stikk i strid med alle Edwards beregninger.

3

Sittende ved kjøkkenbordet pirket han med neglen mot denflassende blomsterdekoren på koppen med raskt kjølnendete. Frokosten sto urørt foran ham, for selv om han forsøkteav all sin kraft å bli kvitt det gjenstridige bildet, var ko-nens ansiktsuttrykk fra kvelden de hentet henne som brentinn i minnet. Villskapen i det sjokkerte ansiktet, og det hunhadde skreket mot ham da pleierne festet henne til båren,var umulig å fortrenge. Sofaen! hadde hun ropt. Nei, nei,nei! Under sofaen, Edward!

Uten å nøle hadde han gått bort til den lille sittegruppeni brunt skinn, og kontrollert at det ikke lå noe under den.Dette, at han ikke så ut til å finne det hun mente var der,hadde gjort henne om mulig enda mer oppjaget.

Som følge av konens plutselige uro, ble Edward myndigbedt om å vente inne på soverommet til pleierne hadde fåtthenne ned trappene og inn i ambulansen. Da det med allmulig tydelighet ble klart at dette ikke roet pasienten, ga dehenne en sprøyte med noe som fikk henne til å sove. Etterdet våknet hun ikke opp igjen.

Edward gned håndflatene mot øynene som om det skulletåkelegge minnebildene lenge nok til at han kunne få i segfrokosten. Han trykket i seg en bit av det smakløse brø-det, kunne høre seg selv tygge, som om lydene oppsto innei hjernen et sted. Kjeveben og muskulatur hakket høylytt

10

opp maten og malte den til smattende mos. Altså haddehans kone i det minste hatt rett i dette ene: Han bråkte noealdeles fryktelig mens han spiste.

Da frokosten var ryddet vekk, gikk han ut i entreen ogkledde på seg den tykke vinterfrakken. Han la et skjerf omhalsen og åpnet de tre låsene som hadde holdt inngangs-døren forsvarlig forseglet.

«Ha det!» ropte han av innlært automatikk mot sove-rommet. Hun hadde ikke alltid svart ham mens hun var ilive heller.

4

Utenfor den lave boligblokken hadde tre menn annektertbenken foran uttrekksviften igjen. Gjennom metallgittereti murveggen blåste lunken vanndamp fra vaskerommet ut ivinterluften, og der satt de tre herrene og drakk, innhyllet ivaskeromståken. De var nok ikke stort eldre enn Edward,men klærne, som ikke kunne være vasket siden deres konerforlot dem, avslørte et forfall som ikke hadde angrepet hamselv i samme grad. Ennå.

Slike benkeslitere hadde alltid skremt ham. Ikke fordihan trodde de ville skade ham på noe vis; det var ikke det.Snarere var det blitt tydelig den siste tiden at det var plag-somt lite som skilte hans egen situasjon fra deres. Riktignokgjorde han sin drikking og stillesitting innendørs og alene,ikke ute blant folk så alle kunne se, men han følte seg ikkedet spor bedre av den grunn.

Edward lot blikket gli over det parkaktige området mel-lom blokkene for å se om det fantes et alternativ til rutenforbi drukkenboltene, men nei, selv lekestativet på plenenog det lille skuret til vaktmesterens redskaper var fullsten-dig dekket av snø. Parkeringsplassen også, der alle bilenehadde fått høye, hvite hatter. Han så pusten dukke opp ogforsvinne foran seg i den kalde morgenluften. Dukke opp ogforsvinne. Hvert innpust klebet neseborene sammen, så hankontrollerte nøye at skjerfet ikke kom til å slippe frosten

12

for tett innpå kroppen. Han ble nødt til å passere mennene,med mindre han gjorde et stort nummer av sin egen engs-telse og demonstrativt vasset gjennom den høye snøen. Detgikk naturligvis ikke.

Et stykke unna, kanskje bak skolebygget eller borte vedden lille parken, bjeffet en av nabolagets mange hunder, noeEdward tok som en oppfordring om å sette seg i bevegelse.

5

Omtrent tyve minutters frisk gange fra leiligheten lå en avbyens mange kirker. Den var bygget til ære for Gud, mensdet meste annet var oppført til ære for boligreform og han-del. Brorparten av de triste bygårdene lente seg tungt overgatene som betonggrå kister på høykant, så det var godt åse noe annet i ny og ne. Kirkene hadde så mye mer ved segenn ren funksjon. Storslagenhet og teater. Det kunne hanlike.

Han besteg steintrappen og følte seg med ett som et barnda han skubbet opp den enorme, jernbeslåtte tredøren. Hankom seg så vidt innenfor før den slo igjen bak ham.

Kirkerommet var tilsynelatende forlatt, dunkelt opplystgjennom mangefargede blyglassmalerier. Han tuslet mel-lom benkeradene, helt frem til alteret der en sørgelig skulp-tur var hengt opp med spikre gjennom både hender ogføtter.

Presten han hadde avtalt å møte, var ikke å finne noested. Det ville være forsmedelig å måtte lunte hjem meduforrettet sak når han nå endelig hadde kommet seg ut,så Edward ble gående litt frem og tilbake og se etterham.

Det var merkelig ubehagelig å være alene med en gud hanikke riktig visste om han trodde på eller ei; ikke på den rettemåten i alle fall. Så for ikke å la ubehaget få ordentlig feste,

14

korset han seg over brystet slik han hadde sett sin konegjøre.

Han lyttet. I tillegg til de tassende lydene han selv laget,hørte han en lavmælt messing fra noe som godt kunne væredempede stemmer i samtale. Kanskje kom det fra et av demange usynlige rommene bak altertavlen, kanskje fra et avsideskipene.

Han skulle akkurat til å sette seg på den fremste benke-raden for å vente, men forble stående da en av dørene tilsakristiet smalt opp. Presten, en litt vel elegant mann i tret-tiårene, kom hastende inn i kirkerommet tett fulgt av enslank mann i mørk dress og hvit skjorte uten slips. Ingenav mennene så ut til å legge merke til at Edward sto der.Presten lyttet taust mens gjesten selvsikkert og nærmest be-ordrende sto for snakkingen. Den pratsomme gjesten vargrå i huden og hulkinnet som om han utelukkende levdeav koffein og nikotin, og da denne grålige mannen haddesagt sitt, rakte presten ham motvillig noen dokumentermed plastmappe rundt. Mannen skumleste noen av sidene,men bladde deretter raskt gjennom bunken. Uten ytterli-gere høfligheter vendte han så presten ryggen og marsjertemot utgangen. Idet han passerte Edward, stanset han etøyeblikk.

«Kondolerer, Niema,» sa han og kastet på seg en tykk,sort vinterjakke. «Men … alt har sin levetid, også koner.»Han smilte.

Før Edward fortumlet rakk å formulere et svar, snuddemannen seg mot alteret og korset seg hurtig, tente ensigarett og fortsatte mot utgangsdøren.

Presten ble stående og lene seg mot alterringen, tydelignedsunket i tanker. Han tittet med bedende øyne opp påkrusifikset, men da Jesus ikke så ut til å ha noe svar å tilby,kastet han i stedet et blikk på et nesten sjenerende blankt

15

armbåndsur. Han småløp inn i sakristiet og kom ut igjenmed en lysblå vinterjakke over armen. Først da oppdagethan at han ikke var alene.

«Det gjelder begravelsen på lørdag,» begynte Edward oggjorde med det krav på prestens oppmerksomhet. «Ja, duskjønner, jeg vet ikke riktig hvordan det går for seg …»

Presten så lengselsfullt mot utgangsdøren og svarte utenå møte Edwards blikk:

«Alt er tatt hånd om.»«Tatt hånd om?» Edward gjennomsøkte hukommelsen,

men ble til slutt nødt til å legge til: «Av hvem da?»«Enkemannen, tror jeg. Hvem er du egentlig?»«E-enkemannen.»Presten ristet oppgitt på hodet mens han prøvde å lukke

den lite samarbeidsvillige glidelåsen på jakken.«Ja, ja, så var det vel noen andre da, men alt er i alle fall

betalt og ordnet. Begravelsesbyrå, kiste og alt. En riktig finkiste også, skal jeg si deg, blank og fin i lakken.» Han flyt-tet litt på en hårlokk som ikke ville ligge på rett plass. «Deteneste du og de andre sørgende skal gjøre, er å være herklokken halv tolv. Dere legger fra dere blomster der deremåtte ønske, klokken tolv sier jeg noen fine ord, og så gra-ver vi ned kisten her ute på kirkegården. Var det da noe merjeg kunne hjelpe herren med?»

Presten fikk omsider lukket glidelåsen. Den blå boble-jakken var stram og sporty, og selv Edward så at det pas-set heller dårlig over kjortelen som nå mest av alt lignet etslags skjørt.

«Vel, jeg vet ikke … Skulle jeg ha sagt noen ord, kan-skje?»

«Om du vil,» svarte presten, stadig like avfeiende.«Hvem som helst kan si hva de vil etter at jeg har sagt mitt,men nå må jeg løpe. Hasteoppdrag!»

16

Før ekkoet av samtalens siste ord ble kastet tilbakemot Edward, var presten på vei mot døren. Kjortelskjørtetblafret bak ham som brudesløret til en flyktende brud.

Motløs sank Edward ned på den fremste benkeraden.Irritasjonen kjentes som en økende kribling rundt skuld-rene, så han ville vente med hjemveien til prestejyplingenhadde fått et lite forsprang. Han ville ikke risikere å møtepå ham igjen og på den måten åpne slusene for de mangefornærmelsene og ukvemsordene som, nå som det var forsent, florerte i tankene, klare til bruk.

6

At noen skulle ha organisert konens begravelse uten ham,virket ubegripelig. Det fantes ingen nær familie, og så vidthan visste, ingen fjerne slektninger med penger heller. Hanhadde ikke engang hatt noen å fortelle om konens død til,så spørsmålet om hvem som hadde betalt for det hele, måttehan la ligge. Da tok han i stedet til å gruble over hvorfor,men dette spørsmålet var også vanskelig å angripe uten åvite svaret på det første. Han ga opp. Det eneste som varsikkert, var at uansett hvem som gjorde dette, så var det engod handling, og vedkommende ville sannsynligvis kommei begravelsen for å motta sin takk. Om noen dukket opp idet hele tatt, da.

Tankerekken ble avbrutt da en skarp knirking skjøt gjen-nom den tunge kirkeluften. Han snudde seg brått, mendet var ingenting å se. Snart hørte han andre lyder også.Spenstige fottrinn, muligens oppe fra orgelbalkongen, ellerhva det nå het. Da fottrinnene stilnet, dukket et bedrøveligansikt frem over balkongens overdådig dekorerte rekkverk.

«Hei, du!» ropte en raspet stemme.«Meg?» svarte Edward.«Hvem ellers? Har han gått?» Mannens uttale var en

anelse sløvet, som om han ikke syntes det var nødvendig åbevege leppene noe særlig bare fordi han tilfeldigvis skulleprate.

18

«Presten? Ja, han løp av sted,» svarte Edward, og lamerke til at mannens skuldre senket seg betraktelig. Handrakk fra et lite glass og tente en sigarett.

«Er det du som skal feire begravelse på lørdag, eller?»«Ja, det er nok det,» svarte Edward uten å tilkjennegi at

han ikke var helt komfortabel med bruken av ordet feire.«Jeg hadde en avtale med presten, men det virket ikke somom han hadde satt av så mye tid til meg.»

«Men er det ikke torsdag i dag, da?» spurte mannen påbalkongen og lo kort. Latteren gikk raskt over i en surk-lende hosting som sendte bølger av ubehagelig ekko mel-lom steinveggene. Omsider fikk han kvelt utbruddet meden liten slurk av det han hadde i glasset.

«Da er han nok på hasteoppdrag hos fru Kwiatkowska.»Mannen hevet øyenbrynene og smilte skjelmsk, som om detskulle forklare det hele.

«Ja, vel?» svarte Edward, mest for å utslette stillhetensom oppsto.

«Ja, han har hasteoppdrag hos henne hver torsdag for-middag, om du skjønner hva jeg mener?»

Da Edward ikke umiddelbart svarte på det han haddeoppfattet som et retorisk spørsmål, illustrerte mannen bud-skapet ved å la sirkelen han laget med peke- og tommelfin-geren bli penetrert på det groveste av den andre håndenslangfinger.

«Jeg forstår,» sa Edward beklemt, og håpet med det atsamtalen var avsluttet.

«Han er godt gift altså, det er ikke det, men du vet …»Mannen hevet skuldrene oppunder ørene mens armene

stakk ut til sidene som svingarmene på en gammeldagsvekt.

«Nei, jeg får vel komme meg av gårde, jeg da,» sa Edwardog beveget seg målrettet mot utgangen.

19

«Bare en ting før du går!» ropte mannen. «Nå somjeg har deg her. Har du tenkt på hvilke låter du vil ha ibegravelsen?»

«Låter?» spurte Edward.«Låter. Salmer. Kall dem hva du vil. Kom opp, så kan

jeg vise deg hva du kan velge mellom. Jeg har kirka formeg sjæl resten av dagen, jeg, så nå er det bare å slå segløs.»

Usikker på hva det å slå seg løs innebar, kløv Edward oppden bratte, knirkende trappen til balkongen. Musikk måtteman jo uansett ha, og om ikke annet kunne han i alle falldelta i organiseringen av dette ene.

Vel oppe ble han bedt om å sette seg på en krakk vedsiden av det store instrumentet. Han gjorde som han fikkbeskjed om, følte seg liten. Et utall orgelpiper strakk segmange meter opp langs veggen, og de aller høyeste av demstoppet ikke før de rakk helt oppunder hvelvingen.

«Nei, vi får vel hilse og få det overstått,» begynte man-nen før han trakk pusten og proklamerte: «Mitt navn erArkadiuz Rukov. Organisten.»

Han gjorde seg til med høyverdig teaterstemme og buk-ket overdrevent dypt mens hendene hans gestikulerte sere-monielle sirkler i luften.

«Men bare kall meg Arek. Det er det alle unntatt bankenkaller meg, så det blir liksom litt hyggeligere.»

«Edward,» sa Edward og mottok et entusiastisk hånd-trykk. Arek forble stående, så han vurderte et øyeblikk åreise seg igjen for å unngå den ubehagelige høydeforskjel-len, men fryktet at ubesluttsomheten ville tiltrekke seg formye oppmerksomhet.

Arek så eldre ut enn Edward selv, men det kunne likegjerne være organistens bohemske ytre som ga ham et mertilårskomment uttrykk.

20

«Det er et imponerende instrument du har her,» sa Ed-ward, og syntes selv at han for en gangs skyld var flink tilå finne ting å småprate om.

Arek smilte stolt og pusset vekk litt usynlig støv fra tan-gentene med genserermet. Han kastet et blikk ned de brattetrappene, som for å forsikre seg om at de virkelig varalene.

«Drikker du?» spurte han.«Jo da, jeg gjør vel det,» svarte Edward, selv om han

vanligvis aldri drakk i arbeidstiden.Nå hadde han jo i praksis ikke lenger noen arbeidstid

å forholde seg til, men det å ikke drikke på dagen, virketsom en grei leveregel å ta med seg inn i pensjonisttilværel-sen. Å ta seg en dram i kirken til den uforskammede pres-tejyplingen, virket likevel som en passende straff for hansmanglende fintfølelse.

Arek løftet vekk ventilen i den største orgelpipen og stakkarmen inn i åpningen som kom til syne. Da han trakk armenut igjen, holdt de lange pianofingrene rundt en flaske vodkamed et glass hvilende over korken.

«Er ikke det der dårlig for lyden?» spurte Edward oggjorde store øyne mens organisten skjenket to sjenerøseglass og rakte det ene til ham.

«Den dypeste C-en bruker jeg så sjelden at den gjør segbedre som barskap.» Mellom hostene som fulgte fortsattehan med stadige drikkepauser. «Frekvensen er så dyp at vi-brasjonene rister løs murpuss fra taket. Etter noen ganskeinsisterende klager fra brudepar som så ut til å ha blitt akuttangrepet av flass, ble jeg bedt om å la den være.» Han hostetigjen.

Edward vurderte å be Arek legge fra seg sigaretten hantil stadighet pattet på, men lot det være da organisten igjenfikk kontroll over utbruddet.

21

«Nei, nå får det være nok prating,» sa han. «Jeg har øvdinn denne hjemme, men jeg har ikke sjekket åssen det høresut her ennå. Kanskje det gir deg en idé om hva du kan fåtil begravelsen?»

«Sett i gang,» sa Edward forventningsfullt.Arek forflyttet seg bort til orgelkrakken med hevet hode,

som en verdensvant konsertpianist. Han satte seg ned og lotfingrene henge i luften noen centimeter over tangentene.

«Klar?» spurte han med et smil som for anledningensyntes å være lånt av en åtte år gammel gutt.

Edward hevet glasset til svar, før han nippet til den blankevæsken. Han kjente spritens egenartede varme spre seg do-vent rundt i kroppen, mens Arek lot musikken langsomtsive ut fra instrumentets lange messingrør.

Han så kanskje ut som en som ikke var flink til noesom helst, men orgelet var noe Arek mestret til fulle. Fing-rene beveget seg elegant over tangenter fordelt over tre eta-sjer, mens føttene rutinert tok seg av pedalene. Resultatetav de tilsynelatende intuitive bevegelsene var en harmoniskvelklang som fylte kirkerommet til randen.

Edward dro ikke kjensel på salmen han spilte, men likteden svært godt. Den var mektig, som salmer flest, men merrett på sak enn vanlig. Mindre dvelende enn dem han måttelære på rams i oppveksten. Etter en langsom oppbygningfulgte et voldsomt crescendo, så roet det hele seg en anelsefør Arek lot den siste tonens etterklang dø ut.

Edward klappet oppglødd før han, pinlig berørt, tok segi at klapping ikke hører kirken til. Arek bukket dypt, og såpå ingen måte ut til å ha blitt støtt av applausen. Snareretvert imot, så han ut til å nyte den så lenge den varte.

«Har du hørt den før?» spurte Arek oppglødd og skjen-ket mer vodka i det overraskende tomme glasset Edwardholdt omsorgsfullt i hendene.

22

«Jeg kan ikke si det låt særlig kjent, men det var fint,»svarte han. «Jeg kan bare de få salmene vi lærte i skolen,jeg, og det begynner å bli noen år siden … Hva var det fornoe?»

«Metallica!» Utbrøt Arek med et stolt smil om munnen.«Jeg arrangerte det for orgel etter cd-en i natt, og om jegskal si det sjæl, så blei det faen meg ikke så ille.»

«Han har jeg nok ikke hørt om» svarte Edward opprik-tig, «men det var fint altså. Virkelig fint var det.»

«Flott! Da har vi én låt klar til lørdag.» Organisten for-melig glødet av glede. «Men den bør kanskje komme littseint i seremonien, så vi avslutter med et smell, synes duikke?»

«Kanskje det,» sa Edward en anelse usikker. «Men detfinnes kanskje en fast musikkpakke man kan be om? Ellerom du kunne spilt det du synes passer, ville muligens detvære best?»

«Klart det,» smilte Arek. «Jeg skal spille mitt beste reper-toar for kona di. Jeg lover. Men du må si fra om du kom-mer på noe du ønsker deg spesielt. Det hender ofte at folkvil ha låter som betyr noe ekstra for den som har daua, mende låtene er som regel fryktelig kjedelige, så om jeg var deg,ville jeg valgt noe med litt futt i.»

Edward samtykket, hevet glasset til takk og helte i segresten av innholdet. Etter Areks ønske utvekslet de telefon-numre i fall Edward likevel skulle komme på musikk hanville ha med i set-listen. Organisten skrev ned et mobilnum-mer på en avrevet bit notepapir, og ga den til Edward, somla den i lommen og gikk.

Da han etter en halv times rolig gange kom hjem, fanthan døren til leiligheten ulåst. Dette var høyst uvanlig. Inn-boforsikringen ville naturligvis ikke være gjeldende om hanikke engang kunne huske å låse sin egen dør når han gikk

23

ut. Det var elementært. Han hadde riktignok aldri avanserttil en høyere stilling i forsikringsselskapet, men en forban-net god og grundig aktuar hadde han vært, så det syntesrart om en slik grunnleggende sikkerhetsrutine ennå ikkevar innprentet i ham.

Vaktsom gikk han gjennom leiligheten. Hver gang hanåpnet døren til et usikret rom, for et stikk av kulde gjennomryggraden. Med en kontinuerlig hamring i både tinningenog brystet, undersøkte han skuffer og skap for å se til atalt av eiendeler var å finne på sine faste plasser. Ingentingså ut til å være stjålet, ingenting flyttet på, ingen spor etterandre enn ham selv og konen var å finne noe sted. Likevelslapp ikke engstelsen taket.

7

Morgenen etter trakk Edward en kanne te på gasskomfyrenhan ennå ikke stolte på. Lukten av den brennende gassenbrakte med seg løfter om de grusomste ulykker, og selv omnoen slik tragedie ikke hadde inntruffet i hans umiddelbarenærhet, viste statistikken tydelig at de på ingen måte varsjeldne.

Etter å ha kontrollert både to og tre ganger at gassen fak-tisk sluttet å sive ut fra munnstykkene da den blålige flam-men døde hen, hadde han tatt frem brød, ost og melk, ogsatt seg ved det lille bordet nær vinduet på kjøkkenet.

Han var ikke blitt vant med å ha hele leiligheten for segselv ennå, for hva tok man seg egentlig til om morgenen nårdet ikke var noen å lage te til før man gikk på jobb? Nårdet ikke lenger var noe å stå opp for. Hadde han ikke hattvisse grundig innarbeidede morgenrutiner, mistenkte han athan overhodet ikke ville visst hva han skulle ta seg til. Et-tersom jobben ikke lenger brøt opp dagene i arbeidstid ogfritid, ble all tid identisk, en udefinerbar, tom størrelse somhan til gjengjeld hadde uuttømmelige mengder av.

Uten andre ting å ta seg til, begynte han å lese morgenavi-sen svært nøye. Ingen hastige blikk på overskriftene, somhan tidligere hadde nøyd seg med. Han leste nå absolutt alt,uavhengig av interessen han følte for sakene som ble om-talt. Han leste med like stor konsentrasjon om sykepleiere

25

som fremdeles syntes de tjente for lite, og det faktum atdet var tilbud på byggevarer i et varehus han mente måttevære på den andre siden av elven. Avisens hovedsak fikkimidlertid mest plass. Den tragiske flyulykken som haddetatt livet av totalt nittiseks personer, hadde ikke bare pre-get innenriksnyhetene, men i tillegg fått omfattende inter-nasjonal oppmerksomhet da de omkomne inkluderte bådepresidenten, politiets høyt aktede generalkommandant, ogflere fremtredende politikere. Ingen av passasjerene haddeoverlevd ulykken.

Under de lengre nekrologene til ulykkens avdøde var deti dagens utgave trykket tretten korte dødsannonser. Det varverken flere eller færre enn vanlig. De fleste avdøde kjentehan ikke til, men en av dødsannonsene var skrevet overhans kones minne, og den var signert med hans navn. Teks-ten var kort og informativ, slik dødsannonser skal være.Ingenting var skrevet om måten hun døde på eller hva hunhadde gjort mens hun ennå var i live. Det sto bare at hun nåvar død, og at hun skulle begraves førstkommende lørdag.