38

Jodi Picoult Historiefortelleren

Embed Size (px)

DESCRIPTION

Sage Singer har en fortid som gjør at hun skjuler seg for verden. Hun sover om dagen og jobber på bakeri om natten, men når hun innleder et vennskap med Josef Weber, som er gammel nok til å være bestefaren hennes, endrer alt seg. Men så forteller Josef noe han har holdt hemmelig i 70 år og som skjedde under krigen, og Sage må stille seg selv det vanskelige spørsmålet: Kan drap noen ganger være rettferdig?

Citation preview

  • Historiefortelleren

  • Jodi Picoult

    HistoriefortellerenOversatt av Sissel Busk

  • Jodi PicoultOriginalens tittel: The Storyteller

    Oversatt av Sissel Busk

    Copyright Jodi Picoult 2013Published by arrangement with Ulf Tregrd Agency AB.

    Originally published by Atria Books, A Division of Simon & Schuster,Inc.

    Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2015

    ISBN 978-82-02-42428-2

    1. utgave, 1. opplag 2015

    Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

    Satt i Sabon/Baskerville/Bodoni/Calibri 9,9/12 og trykt p 70 g EnsoLux Cream 1,8.

    Materialet i denne publikasjonen er omfattet av ndsverklovensbestemmelser. Uten srskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

    eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

    Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til ndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medfre erstatningsansvar og

    inndragning, og kan straffes med bter eller fengsel.

    www.cappelendamm.no

  • Til min mor, Jane Picoult,fordi du lrte meg at ingenting er viktigere enn familien.

    Og fordi det n er din tur igjen, etter tjue r.

  • Min far betrodde meg detaljene omkring sin dd. Ania,kunne han si, ingen whisky i min begravelse. Jeg vil ha denfineste bjrnebrvin. Og ingen grt, skal du vite. Bare dans.Og nr de senker meg i jorden, vil jeg ha trompetfanfare oghvite sommerfugler. Faren min var litt av en type. Han varlandsbyens baker, og i tillegg til brdene han bakte til byen,laget han n rund bolle til meg, og den var like spesiell somden var deilig: Den var snurret som en prinsessekrone, ogdeigen var blandet med st kanel og den fyldigste sjokolade.Den hemmelige ingrediensen var hans kjrlighet til meg, sahan, og det gjorde at den smakte bedre enn noe annet jeghadde spist noen gang.Vi bodde i utkanten av en landsby som var s liten at alle

    kjente hverandre ved navn. Huset vrt var bygd av elvestei-ner og hadde halmtak. Ovnen der far stekte brdet, varmetopp hele huset. Jeg kunne sitte ved kjkkenbordet og pilleerter som jeg dyrket i den lille kjkkenhagen bak huset, ogfaren min pnet dren i steinovnen og lot bakespaden gli innfor hente ut runde brd med spr skorpe. De rde kullenegldet og viste de sterke musklene i ryggen hans mens skjor-ten ble vt av svette. Jeg vil ikke ha noen sommerbegra-velse, Ania, kunne han si. Du m heller forsikre deg omat jeg dr p en kjlig dag med sval vind. Fr fuglene flyrsrover, slik at de kan synge for meg.Jeg lot som om jeg noterte ned alt han sa. Jeg hadde ingen-

    ting imot den makabre samtalen; faren min var altfor sterktil at jeg kunne tro at noen av disse nskene noen gang mtte

    7

  • oppfylles. Noen i landsbyen kunne synes at faren min og jeghadde et underlig forhold siden vi kunne spke med sntsom dette, men moren min dde da jeg var liten, og han ogjeg hadde bare hverandre.Vanskelighetene begynte den dagen jeg fylte atten. Frst

    var det bare bndene som klaget; de kunne g ut om mor-genen for mate hnsene og bare finne et virvar av blodigefjr i hnsehuset, eller en kalv med innvollene revet ut ogfluer som surret rundt kadaveret. En rev, sa Baruch Bei-ler, skatteinnkreveren, som bodde i et stort hus i enden avlandsbyplassen, s flott som et smykke rundt kongens hals.Kanskje en villkatt. Betal det du skylder, og til gjengjeldskal du f beskyttelse.Han kom til huset vrt en dag da vi ikke hadde ventet

    ham, og med det mener jeg at vi ikke hadde rukket barri-kadere drene og redusere ovnsvarmen for f det til seut som om vi ikke var hjemme. Faren min formet brdenetil hjerter, slik han alltid pleide gjre til fdselsdagen min;p den mten visste hele landsbyen at det var en spesiell dag.Baruch Beiler kom feiende inn p kjkkenet, lftet den gull-besltte stokken sin og slo i arbeidsbordet. Melet sto som ensky, og da det dalte igjen, s jeg p deigen mellom hendenetil faren min, p hjertet som var delt i to.Vr s snill, sa far, som aldri tigget om noe. Jeg vet

    hva jeg lovte. Men det har gtt drlig med forretningen. Hvisdu bare kan gi meg litt mer tid Du skylder meg penger, Emil, sa Beiler. Jeg tar dette

    rottereiret i pant. Han byde seg nrmere. For frste gangi mitt liv fornemmet jeg at far ikke var uovervinnelig. Fordijeg er en sjeners mann, en storsinnet mann, skal jeg gi degfrist til slutten av uken. Men hvis du ikke kommer med pen-gene da, tja, da vet jeg ikke hva som vil skje. Han lftetstokken og lot den gli mellom hendene som et vpen. Dethar vrt s mange uhell i det siste.Det er derfor det kommer s f kunder, sa jeg med tynn

    stemme. Folk tr ikke dra til markedet fordi de er redd fordyret som lusker omkring her.

    8

  • Baruch Beiler snudde seg som om han frst n oppdagetat jeg var der. ynene hans gled over meg, fra den mrkehrfletten til lrstvlene jeg hadde p fttene, der hullenevar blitt reparert med tykke filtlapper. Blikket hans fikk megtil skjelve; ikke p den samme mten som nr Damian,kapteinen i vaktgarden, betraktet meg nr jeg gikk overlandsbyplassen som om jeg var flte, og han var katten.Nei, dette var mer forretningsmessig. Det fltes som om Ba-ruch Beiler prvde finne ut hva jeg kunne vre verdt.Han strakte seg over skulderen min mot nettinghyllene

    der de ferskeste brdene l til avkjling, tok et hjerteformetfranskbrd fra hyllen og stakk det under armen. Som sik-kerhet, erklrte han og gikk ut av huset med dren p vidtgap bak seg, rett og slett fordi han kunne tillate seg det.Faren min s etter ham, og s trakk han p skuldrene.

    Han grep en deigklump og begynte kna den. Ikke bry degom ham. Han er en liten mann som kaster stor skygge. Envakker dag skal jeg danse gigg p graven hans. Han snuddeseg mot meg, og et smil myknet ansiktet hans. Hvilket min-ner meg p noe, Ania. Til begravelsen min vil jeg ha et opp-tog. Frst barna, som kaster rosenblad. Deretter de finestefruene, med parasoller som er malt slik at de ser ut som driv-husblomster. S kommer selvsagt likvognen min, trukket avfire nei, fem snhvite hester. Og endelig vil jeg gjerne atBaruch Beiler skal g bakerst i opptoget og samle opp hes-temkka. Han kastet hodet bakover og lo. Med mindrehan dr frst, selvflgelig. Jo fr, jo bedre.Far betrodde meg detaljene omkring sin dd men da

    det skjedde, kom jeg for sent.

  • DEL 1

    Det er umulig tro p noe som helst i en verden somhar sluttet behandle et menneske som et menneske, som

    gjentatte ganger beviser at man ikke lenger er et menneske.

    Simon Wiesenthal: Solsikken

  • SAGE

    Den andre torsdagen i mneden tar Mrs. Dombrowski medsin avdde mann til terapigruppen vr.

    Klokken er bare litt over tre, og de fleste av oss er fort-satt i gang med fylle drlig kaffe i pappkrusene vre. Jeghar tatt med et fat med bakervarer i forrige uke fortalteStuart meg at grunnen til at han fortsatt kommer til HelpingHands, ikke er sorgterapien, men mine muffinser med ka-ramelliserte pekanntter og akkurat idet jeg setter det frameg, nikker Mrs. Dombrowski sjenert mot urnen hun hol-der i. Dette er Herb, sier hun til meg. Herbie, hils pSage. Det er henne jeg fortalte deg om, bakeren.

    Jeg blir stende stiv og byer hodet slik at hret dekkerden venstre siden av ansiktet mitt, slik jeg pleier gjre. Jeger sikker p at det er skikk-og-bruk-regler for hvordan manskal hilse p en kremert ektefelle, men jeg er ganske i vill-rede. Skal jeg si hei? Ta ham i hndtaket?

    Jss, sier jeg omsider, for selv om det er f regler i dennegruppen, er de vi har, noks hndfaste: Vr en god lytter,ikke vr dmmende, og ikke sett grenser for andres sorg.Jeg vet dette bedre enn de fleste. Jeg har tross alt gtt her inesten tre r n.

    Hva har du tatt med deg? spr Mrs. Dombrowski, ogn skjnner jeg hvorfor hun har med seg sin manns urne.P vrt forrige mte foreslo Marge, gruppelederen vr, atvi skulle dele med de andre et minne om hva det n varvi hadde mistet. Jeg ser at Shayla holder s fast rundt etpar rosa, strikkede stvelsokker at knokene hennes hvitner.

    13

  • Ethel holder i en TV-fjernkontroll. Stuart har enda en gang tatt med seg bronsemasken av sin avdde frste kone. Denhar vrt med flere ganger p mtene vre, og den er det ek-leste jeg noen gang har sett inntil n, da Mrs. Dombrowskihar tatt med seg Herb.

    Fr jeg fr stammet fram svaret mitt, sammenkallerMarge den lille gruppen vr. Vi setter fram hver vr klapp-stol i ringen, tett nok til kunne rre ved skulderen til enannen eller rekke fram en hnd. I midten str esken med pa-pirlommetrklr som Marge tar med til hvert mte, for alletilfellers skyld.

    Marge begynner ofte med et generelt sprsml: Hvor vardu da alt skjedde den 11. september? Det fr folk til snakke om en felles tragedie, og det gjr det ofte lettere snakke om en personlig sorg. Men selv da er det alltid noensom ikke sier noe. Noen ganger kan det g mneder fr jegvet hvordan stemmen til en ny deltaker lyder.

    Men i dag spr Marge med en gang etter de minnegjen-standene vi har tatt med oss. Ethel lfter hnden. Dennevar Bernhards, sier hun og gnir p fjernkontrollen medtommelen. Jeg ville ikke at den skulle vre det gudeneskal vite at jeg prvde ta den fra ham tusenvis av ganger.Jeg har ikke engang den TV-en den hrer til, lenger. Men jegklarer visst ikke kvitte meg med den.

    Mannen til Ethel lever fortsatt, men han har alzheimerog vet ikke hvem hun er lenger. Folk kan ha mistet myeforskjellig som de srger over fra et lite tap til et stort.Du kan miste nklene, brillene, jomfrudommen. Du kanmiste hodet, du kan miste hjertet, du kan miste forstan-den. Du kan oppgi hjemmet ditt for flytte til en omsorgs-institusjon, ha et barn som flytter til en annen del av ver-den, eller se en ektefelle forsvinne inn i demens. Tap ermer enn bare dd, og sorg er flelsens store, gr omfor-mer.

    Mannen min tviholder p fjernkontrollen, sier Shayla.Han sier det er fordi kvinner kontrollerer alt mulig annet.

    Det er faktisk instinkt, sier Stuart. Den delen av hjer-

    14

  • nen som har med territorium gjre, er strre hos menn ennhos kvinner. Det hrte jeg p John Tesh.

    Og det gjr det til en uomtvistelig sannhet? Jocelynhimler med ynene. Hun er i tjuerene, slik som jeg. Til for-skjell fra meg har hun ingen tlmodighet med folk over frti.

    Takk for at du delte det minnet med oss, bryter Margeraskt inn. Sage, hva tok du med deg i dag?

    Jeg fler jeg brenner i kinnene da alles yne blir vendt motmeg. Selv om jeg kjenner alle i gruppen, selv om vi har dan-net en ring av tillit, er det fortsatt smertefullt for meg pnemeg for granskingen deres. Huden p arret over venstre ye-lokk og kinn, som en sjstjerne som er snurpet sammen, blirenda strammere enn vanlig.

    Jeg rister den lange luggen over yet, og opp fra T-skjor-ten trekker jeg fram kjedet der mors giftering henger.

    Selvflgelig vet jeg hvorfor det fortsatt fles som om etsverd blir kjrt inn mellom ribbena mine hver gang jeg ten-ker p moren min selv tre r etter at hun dde. Det er grun-nen til at jeg er den eneste fra vr opprinnelige sorggruppesom fortsatt gr i terapi her. Folk flest kommer hit for fterapi, jeg kommer for f straff.

    Jocelyn lfter hnden. Det der har jeg virkelig etproblem med.

    Jeg rdmer enda mer, for jeg gr ut fra at hun snakker ommeg, men s skjnner jeg at hun stirrer p urnen i fanget tilMrs. Dombrowski.

    Det er ufyselig! sier Jocelyn. Vi skulle ikke ta med noesom var ddt. Vi skulle ta med en minnegjenstand.

    Han er ikke noe, han er noen, sier Mrs. Dombrowski.Jeg vil ikke kremeres, mumler Stuart. Jeg har mareritt

    om at jeg dr i en brann.Siste nytt: Du er allerede dd nr du blir lagt p blet,

    sier Jocelyn, og Mrs. Dombrowski brister i grt.Jeg tar esken med papirlommetrklr og rekker den til

    henne. Mens Marge vennlig, men bestemt minner Jocelyn preglene for denne gruppen, gr jeg mot toalettet borte i gan-gen.

    15

  • Jeg vokste opp med den oppfatningen at et tap kunne haen positiv utgang. Min mor pleide si at det var grunnen tilat hun fant sitt livs kjrlighet. Hun hadde glemt igjen veskensin p en restaurant, og soussjefen fant den og sporet henneopp. Da han ringte henne, var hun ikke hjemme, og hybel-venninnen hennes tok imot beskjeden. En kvinne svarte damoren min ringte tilbake, og s kom faren min i telefonen.Da de traff hverandre slik at han kunne gi vesken tilbake tilmoren min, skjnte hun at han var alt hun noen gang haddedrmt om men etter den frste samtalen visste hun ogsat han bodde sammen med en kvinne.

    Som viste seg vre hans sster.Far dde av hjerteinfarkt da jeg var nitten, og den eneste

    trsten jeg kan finne for at jeg mistet moren min tre r se-nere, er si til meg selv at hun n er gjenforenet med ham.

    P toalettet trekker jeg hret bort fra ansiktet.Arret mitt er slvaktig n, en rysj som trekker sammen

    kinnet og yelokket som lpegangen i en silkepompadur.Bortsett fra at yelokket henger fordi det er snurpet sammenfor stramt, er det kanskje ikke synlig med det samme at deter noe galt med meg det er i det minste det min venninneMary sier. Men folk legger merke til det. De er bare for hf-lige til si noe, med mindre de er yngre enn fire r og fort-satt brutalt rlige, og peker og spr moren sin hva som ergalt med ansiktet til den damen.

    Selv om skaden har bleknet, kan jeg fortsatt se hvordandet var like etter ulykken: rtt og rdt, som et takkete lynsom skar opp symmetrien i ansiktet mitt. Her gr jeg ut fraat jeg er lik en jente med spiseproblemer som veier underfrtifem kilo, men ser en feit person stirre p henne fra spei-let. Det er ikke engang et arr for meg. Det er et kart over ste-det der livet mitt slo feil.

    Idet jeg gr ut av toalettet, feier jeg nesten ned en gammelmann. Jeg er hy nok til se den rosa skallen hans gjennomden tornadoliknende verven i det hvite hret. N er jeg sentute igjen, sier han p gebrokkent engelsk. Jeg gikk megvill.

    16

  • Det gjr vi alle, tror jeg. Det er derfor vi kommer hit: for st tjoret fast til det som er blitt borte.

    Denne mannen er nytt medlem i sorggruppen, han harvrt her i bare to uker. Han har forelpig ikke sagt et enesteord under mtene. Og likevel kjente jeg ham igjen den frstegangen jeg s ham; jeg kunne bare ikke huske hvorfra.

    N husker jeg det. Bakeriet. Han kommer ofte innom medden lille hunden sin, en liten dachshund, og han bestillersvart kaffe og en nybakt bolle med smr p. Han tilbringertimer med skrive i en liten svart notatbok mens hundensover ved fttene hans.

    Idet vi kommer inn i rommet, er det Jocelyns tur til for-telle om sin minnegjenstand: noe som ser ut som et mishand-let og forvridd lrben. Dette var Lolas, sier hun og ven-der forsiktig tyggebenet i hnden. Jeg fant det under sofaenetter at vi hadde avlivet henne.

    Hvorfor er du her i det hele tatt? sier Stuart. Det varjo bare en jvla hund!

    Jocelyn kniper ynene lett sammen. Jeg har i det minsteikke bronsebelagt henne.

    De begynner krangle idet den gamle mannen og jeg slross ned i ringen. Marge benytter dette som en avledning.Mr. Weber, sier hun. Velkommen. Jocelyn fortalte nett-opp hvor mye hunden hennes betydde for henne. Har dunoen gang hatt et kjledyr som du var glad i?

    Jeg tenker p den lille hunden som han har med segtil bakeriet. Han deler bollen sin med den, halvparten tilhver.

    Men mannen er taus. Han dukker hodet, som om han blirpresset ned i stolen. Den stillingen kjenner jeg igjen; den eret nske om forsvinne.

    Det gr an vre mer glad i et kjledyr enn i enkeltemennesker, sier jeg plutselig, og det overrasker til og medmeg. Alle snur seg, for i motsetning til de andre tiltrekker jegmeg aldri oppmerksomhet ved si noe frivillig. Det spilleringen rolle hva som skaper et hull inni deg. Det spiller bareen rolle at det er der.

    17

  • Den gamle mannen kikker langsomt opp. Jeg kan flevarmen i blikket hans gjennom hrgardinen min.

    Mr. Weber, sier Marge, som legger merke til det. Kan-skje du har tatt med deg en minnegjenstand som du vil for-telle oss om i dag ?

    Han rister p hodet, de bl ynene hans er uttrykkslse.Marge lar ham f vre taus, som en gjenstand p en pi-

    destall. Jeg vet at dette er fordi noen mennesker kommerhit for snakke, mens andre kommer for lytte. Men fra-vret av lyd banker som hjerteslag. Tausheten er redv-ende.

    Dette er tapets paradoks: Hvordan kan noe som er borte,trykke oss s dypt ned?

    P slutten av timen takker Marge oss for deltakelsen, ogvi slr sammen stolene og kaster papptallerkener og serviet-ter i kildesorteringen. Jeg pakker inn de muffinsene som erigjen, og gir dem til Stuart. ta dem med tilbake til bakerietville vre som tmme en btte vann i Niagara-fossen. Sgr jeg ut for dra tilbake til jobben.

    Hvis du har bodd i New Hampshire i hele ditt liv, slik somjeg, kan du lukte vromslag. Det er trykkende varmt, mentordenvr str skrevet over himmelen med usynlig blekk.

    Unnskyld?Jeg snur meg ved lyden av stemmen til Mr. Weber. Han

    str med ryggen til den episkopale kirken der vi har mtenevre. Selv om det er minst tretti grader ute, gr han i lang-ermet skjorte som er knappet helt til halsen, og med smaltslips.

    Det var pent av deg stille opp for den jenta.Jeg ser bort. Takk.Det er du som er Sage?Vel, gjett om dette er sekstifiretusendollar-sprsmlet. Jo

    da, det er navnet mitt, men dobbeltbetydningen at jeg erfull av visdom har aldri stemt helt. Det har vrt altformange ganger i mitt liv da flelsene nrmest har vippet megav pinnen fordi jeg ikke klarte la fornuften styre.

    Ja, sier jeg.

    18

  • Den pinlige tausheten vokser mellom oss lik en deig somhever seg. Denne sorggruppen. Du har gtt her i lang tid.

    Jeg vet ikke om jeg br si noe til mitt forsvar. Ja.S du mener den hjelper deg?Hvis den hjalp meg, ville jeg vel ikke fortsatt ha gtt her.

    De er faktisk veldig hyggelige. Det er bare det at alle noenganger synes at deres sorg er strre enn alle andres.

    Du sier ikke s mye, sier Mr. Weber ettertenksomt.Men nr du gjr det er du en dikter.

    Jeg rister p hodet. Jeg er baker.Kan ikke en person vre to ting p n gang? spr han,

    og langsomt gr han sin vei.

    Jeg lper inn i bakeriet, andpusten og forvirret, og ser at sje-fen min henger fra taket. Beklager at jeg kommer sent,sier jeg. Pilegrimsstedet er stappfullt, og en idiot med enEscalade tok plassen min.

    Mary har rigget seg til med et Michelangelo-liknende stil-las slik at hun kan ligge p ryggen og male taket i bake-riet. Den idioten er nok biskopen, svarer hun. Han stakkinnom her p veien oppover. Han sa at olivenbrdet ditt erhimmelsk, og det er vel ganske sterk ros til komme fraham.

    Mary DeAngelis var sster Mary Robert i sitt tidligere liv.Hun har grnne fingrer og var velkjent for hageholdet i detklosteret i Maryland der hun hadde bodd. En pske, da hunhrte presten si: Han er oppstanden, reiste hun seg fra kirke-benken og gikk ut av katedralen. Hun forlot ordenen, fargethret rosa og gikk fottur langs Appalachian Trail. Det varet eller annet sted p ruten ved Presidential Range at Jesusviste seg for henne i et syn og sa at det var mange sjeler sommtte mates.

    Et halvt r senere pnet Mary Vrt daglige brd ved fotenav pilegrimsstedet til Our Lady of Mercy i Westerbrook,New Hampshire. Pilegrimsstedet strekker seg over sekstifireml med en meditasjonsgrotte, en fredsengel, en korsvei oghellige trapper. Det finnes ogs en butikk fylt med kors, kru-

    19

  • sifikser, bker om katolisisme og teologi, CD-er med kris-ten musikk, helgenmedaljer og Fontanini-julekrybber. Menbeskende kommer som oftest for se den to hundre ogtretti meter lange rosenkransen som er laget av kampestei-ner i New Hampshire-granitt, bundet sammen med kjet-ting.

    Det var et godvrspilegrimssted; beskene falt drama-tisk om vinteren i New England. Og det var utgangspunktetfor Marys salgsid: Hva kunne vre mer verdslig enn ny-bakt brd? Hvorfor ikke framheve stedets hellighet ved sette opp et bakeri som kunne tiltrekke seg troende og ikke-troende i like stor grad?

    Den eneste ulempen var at hun ikke hadde peiling p ba-king.

    Det er der jeg kommer inn.Jeg begynte bake som nittenring, da faren min dde

    helt plutselig. Jeg gikk p college og dro hjem til begravel-sen, og da jeg reiste tilbake igjen, var ingenting som fr len-ger. Jeg stirret p ordene i lrebkene som om de var skre-vet p et fremmed sprk jeg ikke kunne lese. Jeg kom megikke opp av sengen for g p forelesninger. Jeg skulketn eksamen, og s n til. Jeg sluttet levere besvarelser. Ennatt vknet jeg p soverommet mitt og luktet mel s myemel som om jeg hadde veltet meg i det. Jeg tok en dusj, menklarte ikke bli kvitt lukten. Den minnet meg om sndags-morgener hjemme da jeg var barn og kunne vkne til luktenav ferske bagels og bialy, bakt av faren min.

    Han prvde alltid lre meg og sstrene mine bake,men som oftest var vi for opptatt med skole, landhockeyeller gutter til hre etter. Eller det var det jeg trodde, helt tiljeg begynte snike meg inn p storkjkkenet i studenthusetder jeg bodde, og bake brd hver kveld.

    Jeg lot brd ligge igjen som etterlatte babyer utenfor kon-tordrene til de professorene jeg beundret, og utenfor rom-mene til gutter som hadde s nydelige smil at jeg ble stumnr jeg var sammen med dem. Jeg la igjen en rad med kro-neformede surdeigsboller p et forelesningspodium og stakk

    20

  • et franskbrd ned i den store vesken til kantinedamen somville ha meg til spise pannekaker med bacon, fordi hunmente jeg var altfor tynn. Den dagen da studieveilederenmin sa at jeg kom til stryke i tre av fire fag, hadde jegingenting si til mitt forsvar, men jeg ga henne en honning-bagett krydret med anis, litt bittert og litt stt.

    Moren min ankom helt uventet en dag. Hun installerteseg p mitt soverom og mikrostyrte livet mitt, fra forsikreseg om at jeg spiste skikkelig, til flge meg til forelesnin-ger og hre meg i hjemmelekser. Hvis ikke jeg fr lov til gi opp, sa hun, skal sren ikke du heller.

    Jeg brukte fem r p studiene, men jeg fikk eksamen tilslutt. Moren min reiste seg og plystret mellom tennene da jeggikk over podiet for motta vitnesbyrdet. Og s gikk alt tilhelvete.

    Jeg har tenkt mye p det: Hvordan du kan styrte fra etyeblikk da du er helt p topp her i verden, til det der dukrabber i avgrunnen? Jeg har tenkt p alle de tingene jegkunne ha gjort annerledes, og om det ville ha gitt et annetresultat. Men tenking forandrer ingenting, gjr det vel? Ogetterp, fortsatt med blodsprengt ye og monstersting sombuet seg over tinningen og kinnet som smmen i en base-ball, ga jeg moren min det samme rdet som hun hadde gittmeg: Hvis ikke jeg fr lov til gi opp, skal sren ikke du hel-ler.

    Hun gjorde ikke det, til begynne med. Det tok nesten ethalvt r fr den ene kroppsfunksjonen etter den andre svik-tet. Jeg satt hos henne p sykehuset hver dag, om natten drojeg hjem for sove. Bortsett fra at det gjorde jeg ikke endaen gang begynte jeg bake; det ble min terapi. Jeg tok medlandbrd til legene hennes. Jeg laget saltkringler til syke-pleierne. Jeg bakte det mor var mest glad i kanelboller medtykk glasur. Jeg bakte dem hver dag, men hun klarte ikke f ned en eneste bit.

    Det var Marge, lederen av sorggruppen, som foreslo at jegskulle skaffe meg en jobb for lage meg en slags rutine. Dukan bare late som til du greier det, sa hun. Men jeg holdt

    21

  • ikke ut tanken p jobbe i fullt dagslys, nr alle kom til stirre p ansiktet mitt. Tidligere hadde jeg vrt sjenert, nvar jeg blitt folkesky.

    Mary sier det var en guddommelig styrelse at hun dum-pet borti meg. (Hun kaller seg selv en nonne i rekonvalesens,men egentlig ga hun bare slipp p vanene sine, ikke troen).Jeg for min del tror ikke p Gud; jeg tror det var ren og skjrflaks at det blant de frste jobbannonsene jeg leste etter atMarge hadde kommet med sitt forslag, befant seg en somskte etter en baker en som var villig til jobbe om nat-ten, jobbe alene og g hjem nr kundene begynte kommei butikken. Under intervjuet kommenterte ikke Mary at jeghverken hadde erfaring, betydningsfulle sommerjobber ellerreferanser. Det som var viktig, var at hun kastet ett blikkp arret mitt og sa: Jeg regner med at du forteller meg omdet nr du fr lyst. Og det var det. Senere, da jeg ble bedrekjent med henne, skjnte jeg at nr hun arbeider i hagen, serhun aldri frene. Hun ser allerede for seg hvordan plantenvil bli. Jeg forestiller meg at hun tenkte p samme mten dahun traff meg.

    Den eneste velsignelsen ved jobbe i Vrt daglige brdvar at moren min ikke fikk oppleve det. Bde hun og farhadde vrt jder. Sstrene mine, Pepper og Saffron, haddebegge hatt bat mitsva. Selv om vi solgte bde bagels og hallog korsboller, selv om kaffebaren ved siden av bakeriet blekalt HeBrews, visste jeg at moren min ville ha sagt: Av allebakerier i verden, hvorfor valgte du jobbe for en shiksa?

    Men moren min ville ogs ha vrt den frste til si atgode mennesker er gode mennesker, og at det ikke har noemed religion gjre. Jeg tror ogs mamma vet, hvor hun ner, at Mary mange ganger har funnet meg opplst i trer pkjkkenet og har utsatt pne bakeriet til jeg ved henneshjelp har klart ta meg sammen. Jeg tror mamma ogs vetat p rsdagen for hennes dd gir Mary alle pengene fra ba-keriet til Hassadah. Og at Mary er det eneste mennesket jegikke bevisst prver skjule arret mitt for. Hun er ikke barearbeidsgiveren min, men ogs min beste venninne, og jeg vil

    22

  • gjerne tro at det betyr mer for moren min enn hvor Maryvalgte g med sin tro.

    En klatt med lilla maling faller p gulvet ved siden avfoten min og fr meg til kikke opp. Mary maler en av vi-sjonene sine igjen. Hun fr dem med forblffende jevne mel-lomrom minst tre ganger i ret og vanligvis frer de tilen eller annen forandring i butikkinnredningen eller i me-nyen vr. Kaffebaren var en av Marys visjoner. Det sammevar drivhusvinduet med sine rader av delikate orkideer derblomstene fyde seg som et perlekjede over tykt, grnt blad-verk. En vinter fikk hun i stand en strikkegruppe p Vrtdaglige brd; et annet r var det yogakurs. Sult har ingen-ting med magen gjre, sier hun ofte, den foregr i hodet.Det Mary driver, er ikke et bakeri, men en menighet.

    Noen av Marys aforismer er malt p veggene: Let, og dereskal finne. vre p vandring er ikke det samme som hagtt seg vill. Det er ikke rene i ditt liv som teller, men liveti dine r. Noen ganger lurer jeg p om Mary virkelig drm-mer disse platthetene, eller om hun tar dem fra fengende set-ninger p T-skjorter fra Life is Good. Skjnt jeg gr ut fraat det ikke spiller s stor rolle, siden kundene vre ser ut til like dem.

    I dag har Mary malt sitt seneste mantra. Jeg leser: All youknead is love.

    Hva tror du om det? spr hun.At Yoko Ono kommer til sakske deg for plagiat,

    svarer jeg.Rocco, baristaen vr, trker av disken. Lennon var

    geni, sier han. Imagine om han levde / i vre dager.Rocco er tjueni r gammel, har for tidlig grtt hr i dre-

    adlocks og snakker bare i haiku-format. Det er greia hans,forklarte han Mary da han skte jobben. Hun var villigtil overse den lille talefeilen hans fordi han var suverenmed skumdekorasjoner de kunstneriske snurrepiperienep toppen av latter og mochaccinoer. Han kan lage bregner,hjerter, enhjrninger, Lady Gaga, spindelvev, og n gang,til Marys fdselsdag, laget han pave Benedict XVI. Jeg liker

    23

  • Rocco p grunn av en av de andre greiene hans: Han seraldri folk inn i ynene. Han sier at da kan noen p en mtestjele sjelen din.

    Amen.Tomt for bagetter, sier Rocco. Ga sinte kunder

    kaffe. Han tier og teller stavelser inni seg. Lager mer idag.

    Mary begynner fire seg ned fra stillaset. Hvordan gikkmtet?

    Som vanlig. Har det vrt s stille her i hele dag?Hun treffer gulvet med et mykt dunk. Nei, vi har

    hatt flge-til-barnehagen-rushet og et bra lunsjbesk. Hunkommer seg p fttene, trker hendene p jeansen og flgermeg ut p kjkkenet. Forresten har Satan ringt.

    La meg gjette. Han vil ha en spesiallaget fdselsdagskaketil Joseph Kony?

    Med Satan, sier Mary, som om jeg ikke har sagt noe,mener jeg Adam.

    Adam er kjresten min. Bortsett fra at han allerede er ek-temannen til en annen. Adam er ikke s ille.

    Han er glovarm, Sage, og han er emosjonelt delegg-ende. Hvis skoen passer Mary trekker p skuldrene.Jeg overlater til Rocco holde fortet mens jeg stikker opptil pilegrimsstedet for luke litt. Selv om hun ikke er ansattder, er det visst ingen som har noe imot at den tidligere non-nen med de grnne fingrene holder blomster og planter i finorden. Hagestell med svette, machetehakking, rotgraving,busksleping er Marys avkobling. Noen ganger tror jeg hunikke sover i det hele tatt, hun bare fotosynteserer som sineelskede planter. Det ser ut til at hun drives av mer energi ogfart enn vi andre vanlige ddelige. Hun fr Tingeling til framst som en latsabb. Bladliljene har tatt helt over.

    Kos deg, sier jeg og knyter bndene p forkleet for sette i gang med nattens jobb.

    I bakeriet har jeg en gigantisk kjkkenmaskin, for jeglager flere deiger samtidig. Jeg har forgjringer lagret pulike temperaturer i nye merkede beholdere. Jeg bruker et

    24

  • Excel regneark for regne ut prosentandelen av vske ogtrrvarer, et vanvittig system som alltid blir mer enn etthundre prosent. Men det jeg liker best, er bake i en bolleog bruke treskje og fire elementer: mel, vann, gjr, salt. Der-etter trenger en bare tid.

    bake brd er en atletisk bragd. Ikke bare kreves det atdu flyr rundt til forskjellige deler av bakeriet for sjekkehvordan hevingen gr, eller blander ingredienser eller trek-ker bakebollen opp av stativet men det krever ogs mus-kelkraft for f satt i gang gluten i deigen. Selv folk somikke er i stand til se forskjell p en poolish og en biga, vetat du m kna for lage brd. Skyve og rulle, skyve og bretteblir til en rytmisk kroppsvelse p den melstrdde kjkken-benken. Gjr det riktig, og du vil utlse et protein som hetergluten trder som fr ujevne lommer med kulldioksid til forme seg i brdene. Etter sju eller tte minutter lenge noktil at du kan lage en huskeliste i hodet for ting du m gjrei huset, eller til gjenkalle den siste samtalen du hadde meddin bedre halvdel og finne ut hva han egentlig mente for-andrer konsistensen i deigen seg og blir glatt, smidig, sam-menhengende.

    Det er det rette tidspunktet for la deigen f vre i fred.Det er dumt snakke om brddeig som et levende vesen,men jeg liker tanken p at den trenger st for seg selv,trekke seg tilbake fra berring og brk og stk for f an-ledning til utvikle seg.

    Jeg m innrmme at jeg ofte fler det p samme mtenselv.

    Arbeidstiden til en baker kan gjre underlige ting med hjer-nen. Nr arbeidsdagen begynner klokken 05.00 og strekkerseg gjennom demringen av dag, hrer du hvert klikk p mi-nuttviseren p klokken over ovnen, du ser bevegelser i skyg-gene. Du gjenkjenner ikke klangen av din egen stemme; dubegynner tro at du er det eneste mennesket p jorden. Jeger overbevist om at det er en grunn til at de fleste drap skjerom natten. Verden fles rett og slett annerledes for dem av

    25

  • oss som vekkes til live etter mrkets frambrudd. Den er skj-rere og mer uvirkelig, en kopi av den verden som alle deandre bor i.

    Jeg har levd p denne omvendte mten s lenge n at detikke er vanskelig legge seg nr solen str opp, og vkne nrden str lavt p himmelen. Vanligvis betyr dette at jeg fromtrent seks timers svn fr jeg gr til Vrt daglige brd ogbegynner pn igjen, men vre baker betyr akseptere enmarginal eksistens, noe jeg nsket velkommen av hele mitthjerte. De menneskene jeg ser, er betjeningen i dagligvarebu-tikken, de som ekspederer p Dunkin Donuts, sykepleieresom gr av eller p skift. Og selvflgelig Mary og Rocco,som stenger bakeriet like etter at jeg har kommet. De lsermeg inn, som dronningen i mllen til Rumleskaft, ikke for telle kornene, men for omskape melet innen neste morgentil bakepulverbakst eller gjrbakst som skal fylle hyllene ogglassdiskene.

    Jeg har aldri vrt srlig utadvendt, men n gr jeg ak-tivt inn for vre alene. Denne ordningen passer meg best:Jeg fr jobbe alene og Mary er frontfiguren som er ansvarligfor smprate med kundene og srge for at de fr lyst til komme tilbake. Jeg holder meg skjult.

    Baking er en form for meditasjon for meg. Jeg finner gledei dele opp den svulmende deigklumpen, bruke yeml for f akkurat riktig vekt til et perfekt landbrd. Jeg elsker kjenne hvordan pariserloffen skjelver i hendene mine nr jegruller den ut. Jeg liker hre hvordan en hevet deig sukkernr jeg slr den ned igjen. Jeg liker krlle trne inni klog-gene og strekke nakken til begge sider for tye ut kinket.Jeg liker vite at telefonen ikke kommer til ringe, og atingen vil forstyrre meg.

    Jeg er allerede godt i gang med lage den femti kilo storemassen jeg tilbereder hver kveld, da jeg hrer Mary kommetilbake fra hagekta oppe i bakken og begynne stenge bu-tikken. Jeg vasker hendene i kjkkenvasken, trekker av meghetten som jeg har p for dekke til hret mens jeg arbei-der, og gr ut i butikken. Rocco trekker opp glidelsen p

    26

  • motorsykkeljakken. Gjennom den herdede glassruten ser jegkornmo som buer seg over den mrke himmelen.

    Vi ses i morgen, sier Rocco. Hvis vi ikke dr i natt. /For et vis d.

    Jeg hrer en hund bjeffe, og skjnner at bakeriet ikke ertomt. Den eneste kunden er Mr. Weber fra sorggruppen minog den lille hunden hans. Mary sitter sammen med ham ogholder en kopp te i hendene.

    Han gjr et klnete forsk p reise seg da han ser meg,og bukker lett. Hei igjen.

    Kjenner du Josef? spr Mary.Sorggrupper er som AA du rper ingen med mindre

    du har ftt lov til det. Vi har hilst p hverandre, svarer jegog rister hret mitt framover for skjule ansiktet.

    Dachshunden drar i bndet og kommer bort for slikkevekk litt mel fra buksene mine. Eva, skjenner han. Opp-fr deg pent!

    Det er helt i orden, sier jeg og setter meg p huk, lettetover at jeg kan klappe hunden. Dyr stirrer aldri.

    Mr. Weber trr bndlkken rundt hndleddet og reiserseg. Jeg hefter deg, du skal visst g hjem n, sier han unn-skyldende til Mary.

    Nei, slett ikke. Jeg setter pris p litt selskap. Hun kik-ker ned p den eldre mannens krus, det er fortsatt tre kvartfullt.

    Jeg vet ikke hva som fr meg til si det jeg sier. Jeg hartross alt massevis gjre. Men det har begynt regne kraf-tig n, det virkelig hljer ned. De eneste kjretyene p par-keringsplassen er Harleyen til Mary og Priusen til Rocco,hvilket betyr at Mr. Weber enten m g hjem eller vente pbussen. Du kan vente her til bussen kommer, sier jeg tilham.

    nei, sier Mr. Weber. Da blir jeg bare til bry.Langt ifra, sier Mary.Han nikker takknemlig og setter seg igjen. Idet han holder

    begge hendene rundt kaffekruset, legger Eva seg over denene foten hans og lukker ynene.

    27

  • Ha en fin kveld, sier Mary til meg. Bak av hjertenslyst.

    Men i stedet for bli vrende inne hos Mr. Weber flgerjeg Mary ut p bakrommet, der hun oppbevarer regntyetsitt. Jeg rydder ikke etter ham.

    Greit, sier Mary og stanser med trekke p seg regn-buksene.

    Jeg betjener ikke kunder. Nr jeg sjangler ut av bake-riet klokken sju om morgenen og ser at butikken er full avforretningsmenn som kjper bagels, og husmdre som stik-ker loff nedi handleposene sine, er jeg alltid litt overrasketover huske at det finnes en verden utenfor mitt industri-kjkken. Jeg innbiller meg at en som har hatt hjertestans,m fle det slik nr hjertet hans blir elektrosjokket til sligjen, og han blir kastet tilbake til livets kaos og virvar enoverbelastning av informasjon og flelser.

    Du inviterte ham til bli sittende, minner Mary megp.

    Jeg vet ingenting om ham. Hva om han prver raneoss? Eller det som verre er?

    Sage, han er over nitti. Tror du han kommer til skjreover halsen p deg med gebisset sitt? Mary rister p hodet.Josef Weber er s nr man kan komme til bli kanonisertmens man fortsatt lever. Alle i Westerbrook kjenner ham han var trener for ungenes baseballag; han organiserteoppryddingen av Riverhead Park; han underviste i tysk pden videregende skolen i rten r. Han er alles adoptertekosebestefar. Jeg tror ikke han kommer til snike seg inn pkjkkenet og stikke deg med en brdkniv mens du str medryggen til.

    Jeg har aldri hrt om ham, mumler jeg.Det er fordi du bor under en stein, sier Mary.Eller i et kjkken. Nr man sover hele dagen og jobber

    hele natten, fr man ikke tid til ting som aviser eller TV. Detgikk flere dager fr jeg fikk hre at Osama bin Laden varblitt drept.

    God natt. Hun gir meg en rask klem. Josef er harm-

    28

  • ls. rlig talt. Det verste han kunne gjre, er snakke degi hjel.

    Jeg ser p mens hun pner bakdren til bakeriet. Hundukker seg for det drivende regnet og vinker uten se segtilbake. Jeg lukker dren bak henne og lser.

    Innen jeg kommer tilbake til spiserommet i bakeriet, erkruset til Mr. Weber tomt, og hunden ligger i fanget hans.Beklager, sier jeg. Jobbsaker.

    Du behver ikke underholde meg. Jeg vet at du harmye gjre.

    Jeg m lage ett hundre brd, smultkoke bagels, legge fyllp byalibakverk. Jo, en kunne nok si at jeg hadde mye gjre. Men til min overraskelse hrer jeg meg selv si: Detkan vente i noen minutter.

    Mr. Weber viser til stolen som Mary hadde sittet i. Vrs god. Bare sett deg.

    Jeg setter meg, men jeg ser p klokken. Varseluret vil ringeom tre minutter, da m jeg g tilbake til kjkkenet igjen. Vifr visst litt av et vr, sier jeg.

    Vi fr alltid litt av et vr, svarer Mr. Weber. Ordenehans hres ut som om han biter dem av en snor: korte ogskarpe. I kveld fr vi derimot ganske drlig vr. Han kik-ker opp p meg. Hva brakte deg til sorggruppen?

    Jeg ser fast p ham. I gruppen har vi en regel om at viikke skal presse andre til fortelle noe hvis de ikke er klarefor det. Mr. Weber har i hvert fall ikke vrt klar; det virkeruhflig at han spr andre om gjre det han selv ikke er vil-lig til. Men vi sitter jo heller ikke i en gruppe.

    Moren min, sier jeg og forteller ham det jeg har fortaltalle de andre der. Kreft.

    Han nikker medlidende. Min medflelse, sier han stivt.Og du? spr jeg.Han rister p hodet. Flere enn jeg har tall p.Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal svare p det. Beste-

    moren min snakker alltid om hvordan det er i hennes aldernr vennene dr som fluer. Jeg antar at det er snn for Mr.Weber ogs.

    29

  • Du har vrt baker lenge?I noen r, svarer jeg.Et underlig yrke for en ung kvinne. Ikke srlig sosi-

    alt.Har han sett hvordan jeg ser ut? Det passer meg bra.Du er veldig flink i det du driver med.Alle kan bake brd, sier jeg.Men ikke alle kan bake godt brd.Fra kjkkenet kommer duren fra et varslingsur; den vek-

    ker Eva, som begynner bjeffe. Nesten samtidig sveiper lysgjennom glassrutene i bakeriet idet bussen bremser ned vedholdeplassen p hjrnet. Takk for at du lot meg bli her enstund, sier han.

    Bare hyggelig, Mr. Weber.Han blir mykere i ansiktet. Vr s snill. Kall meg Josef.Jeg ser p mens han stikker Eva innunder frakken og slr

    opp paraplyen. Kom snart igjen, sier jeg, for det vet jeg atMary ville ha nsket.

    I morgen, erklrer han, som om vi har avtalt et mte.Idet han gr ut av bakeriet, myser han mot de skarpe lysstr-lene fra bussen.

    I motsetning til hva jeg sa til Mary, gr jeg og henter detskitne kruset hans og tallerkenen, og da oppdager jeg at Mr.Weber Josef har lagt igjen den lille svarte boken somhan alltid skriver i nr han sitter her. Det er en strikk rundtden.

    Jeg griper den og styrter ut i regnet. Jeg plasker rett ut ien stor vanndam, og kloggene blir gjennomblte. Josef!roper jeg, og hret mitt ligger som klistret inntil ansiktet.Han snur seg, og Evas kulerunde yne titter ut innenfraregnfrakken. Du gikk fra denne.

    Jeg rekker fram den svarte boken og gr mot ham.Takk, sier han og stikker den godt ned i lommen. Jeg vetikke hva jeg skulle ha gjort uten den. Han vipper paraplyenover, slik at den dekker meg ogs.

    Din store amerikanske roman? gjetter jeg. Helt sidenMary installerte gratis WiFi p Vrt daglige brd, har ste-

    30

  • det vrt fullpakket av folk som har planer om f utgittnoe.

    Han ser overrasket ut. nei, da. Dette er bare et sted derjeg gjemmer alle tankene mine. Ellers forsvinner de for meg.Hvis jeg ikke skriver ned at jeg liker keiserbollene dine, foreksempel, husker jeg ikke bestille dem neste gang jeg kom-mer.

    Jeg tenker folk flest kunne trenge en slik bok.Bussjfren tuter to ganger. Vi snur oss begge mot lyden.

    Jeg rygger unna idet frontlysene sveiper over ansiktet mitt.Josef klapper p lommen. Det er viktig huske, sier

    han.

    En av de frste tingene Adam sa til meg, var at jeg var pen,noe som burde ha vrt min frste pekepinn om at han er enlgner.

    Jeg mtte ham den verste dagen i mitt liv, den dagenmoren min dde. Han var den begravelsesagenten min ss-ter Pepper hadde kontaktet. Jeg har et vagt minne om at hanforklarte prosessen for oss og viste oss ulike typer kister.Men den frste gangen jeg virkelig la merke til ham, var dajeg laget oppstyr under selve seremonien.

    Bde sstrene mine og jeg visste at mors yndlingssanghadde vrt Somewhere over the Rainbow. Pepper ogSaffron hadde villet engasjere en sanger for synge den, menjeg hadde andre planer. Det var ikke bare sangen min morhadde vrt s glad i, det var den spesielle innspillingen avden. Og jeg hadde lovt mor at Judy Garland skulle synge ibegravelsen hennes.

    Siste nytt, Sage, sa Pepper. Judy Garland tar ikke imotbestillinger n om dagen, med mindre du er et medium.

    Til slutt gikk sstrene mine med p det mest fordi jeg varslu nok til si at dette var et av mammas siste nsker. Detvar min jobb gi CD-en til begravelsesagenten til Adam.Jeg lastet ned sangen fra Trollmannen fra Oz soundtracketfra iTunes. Idet seremonien begynte, spilte han den overhyttalersystemet.

    31

  • Uheldigvis var det ikke Somewhere over the Rainbow.Det var The Munchins som sang Ding Dong! The Witch IsDead.

    Pepper brast i grt. Saffron mtte g fra begravelsen, sopprrt var hun.

    Jeg, jeg begynte le.Jeg vet ikke hvorfor. Latteren bare sprutet ut av meg,

    som et gnistregn. Og plutselig stirret alle i rommet p meg,p disse rde, sinte strekene som delte ansiktet mitt, og denupassende latteren som strmmet ut av munnen.

    Herregud, Sage, freste Pepper. Hvordan kunne du?Jeg flte meg trengt opp i et hjrne, fikk panikk, reiste

    meg fra forreste benk, tok to skritt, og besvimte.Jeg kom til meg selv igjen inne p kontoret til Adam. Han

    sto p kne ved siden av sofaen, og i hnden holdt han enfuktig vaskeklut, som han presset mot arret mitt. Jeg rulletmeg straks vekk fra ham og dekket til den venstre siden avansiktet med hnden. Du vet vel det, sa han, som om vivar midt i en samtale, at i mitt yrke finnes det ikke mangehemmeligheter. Jeg vet hvem som har hatt plastiske opera-sjoner, og hvem som har overlevd en brystkreftoperasjon.Jeg vet hvem som har ftt fjernet blindtarmen, og hvem somer operert for tosidig brokk. Personen kan nok ha et arr,men det betyr ogs at personen har en historie. Og dess-uten, sa han, var det ikke det jeg la merke til frst da jegtraff deg.

    Nei, nettopp.Han la hnden p skulderen min. Jeg la merke til at du

    var pen, sa han.Han hadde sandfarget hr og honningbrune yne. Hnd-

    flaten hans kjentes varm mot kinnet. Jeg hadde aldri vrtvakker, selv ikke fr det hendte, og i hvert fall ikke etterp.Jeg ristet p hodet for klarne tankene. Jeg har ikke spistnoe i dag sa jeg. Jeg m inn dit igjen

    Slapp av. Jeg foreslo at vi skulle ta et kvarters pause frvi begynner igjen. Adam nlte. Kanskje du heller vil lneen spilleliste fra min iPod i stedet.

    32

  • Jeg kunne ha sverget p at jeg lastet ned den riktige san-gen. Sstrene mine hater meg.

    Jeg har sett verre ting, svarte Adam.Det tviler jeg p.En gang s jeg en beruset elskerinne klatre opp i kisten

    sammen med avdde, helt til enken dro henne vekk og slohenne bevisstls.

    Jeg sperret opp ynene. P ordentlig?Ja da. S dette ? Han trakk p skuldrene. Er bare

    blbr.Men jeg lo.Det er mange som ler i begravelser, sa Adam. Det

    er fordi vi synes dden er ubehagelig, s det er en refleks.Dessuten skal jeg vedde p at moren din heller ville at duskulle feire livet hennes med en latter, enn vite at du baregrt.

    Moren min ville ha syntes at det var morsomt, hvisketjeg.

    Der kan du se. Adam rakte meg CD-en med cove-ret.

    Jeg ristet p hodet. Du kan bare beholde den. I tilfelleNaomi Campbell blir kunde hos deg.

    Adam flirte. Skal vedde p at moren din ville ha syntesat det ogs var morsomt, sa han.

    En uke etter begravelsen ringte han for hre hvordandet gikk. Jeg syntes dette var merkelig av to grunner fordet frste fordi jeg aldri hadde hrt om den slags kundeopp-flging fra et begravelsesbyr, og for det andre fordi det varPepper som opprinnelig hadde kontaktet ham, ikke jeg. Jegble s rrt av omtanken hans at jeg bakte en babka til hamog tok med til begravelsesbyret p veien hjem fra jobben endag. Jeg hadde hpet kunne levere den uten treffe ham,men det viste seg at han var der.

    Han spurte om jeg hadde tid til ta en kopp kaffe.Jeg burde opplyse om at han til og med den dagen hadde

    gifteringen sin p seg. Med andre ord visste jeg hva jeg begameg ut p. Mitt eneste forsvar er at jeg aldri hadde ventet

    33

  • at jeg skulle bli beundret av noen mann, ikke etter det somhadde skjedd med meg, og her var Adam kjekk og fram-gangsrik og gjorde nettopp det. Hver moralfiber i megsom sa at Adam tilhrte en annen, ble straks motsagt av densvake hviskingen i ret mitt: Tiggere har ikke anledning til velge. Ta det du kan f, hvem andre vil noen gang elske enslik som deg?

    Jeg visste at det var galt innlede noe med en gift mann,men det hindret meg ikke i forelske meg i ham, eller nskeat han ville forelske seg i meg. Jeg hadde innstilt meg p leve alene, jobbe alene, vre alene resten av livet. Selv omjeg skulle finne en som psto at han ikke brydde seg om denmerkelige snurpingen p den venstre siden av ansiktet mitt,hvordan kunne jeg noen gang vre sikker p om han els-ket meg, eller om han syntes synd p meg? Det likner veldigp hverandre, og jeg har aldri vrt god til lese folk. For-holdet mellom Adam og meg var hemmelig, holdt bak luk-kede drer. Med andre ord var det akkurat slik jeg ville hadet.

    Fr du gr hen og sier at det er ekkelt la en som har stelten dd, ta p deg, skal jeg fortelle deg hvor feil du tar. Alleavdde inkludert min mor ville vrt heldige om den sisteberringen de fikk, var s varsom som Adams. Noen gan-ger tenker jeg at det er fordi han tilbringer s mye tid blantde dde, at han er den eneste som virkelig setter pris p detfantastiske ved en levende kropp. Nr vi ligger sammen, be-rrer han meg p de store pulsrene til hodet, i hndleddet,i knehasene stedene der blodet banker.

    De dagene Adam kommer hjem til meg, ofrer jeg en timessvn eller to for kunne vre sammen med ham. Han kanstort sett snike seg vekk nr som helst takket vre jobben,som krever at han er tilgjengelig hele dgnet. Det er ogsderfor hans kone ikke har funnet det mistenkelig at han for-svinner.

    Jeg tror Shannon vet det, sier Adam i dag da jeg liggeri armene hans.

    Tror du det? Jeg prver ignorere hvordan jeg fler

    34

  • meg, som om jeg sitter p toppen av en berg-og-dal-bane ogikke lenger kan se resten av sporet.

    Det var kommet et nytt klistremerke p bilen min i dagmorges. Der str det I MYWIFE.

    Hvordan vet du at det er hun som har satt det der?Fordi jeg ikke har gjort det, sier Adam.Jeg funderer p dette en stund. Det er ikke sikkert at

    klistremerket var sarkastisk ment. Det kunne like gjerne havrt p grunn av herlig uvitenhet.

    Adam giftet seg med sin kjreste fra videregende skolesom han fortsatte g ut med under hele collegetiden. Be-gravelsesbyret der han jobber, har vrt hans kones familie-bedrift i femti r. Minst to ganger i uken sier han til meg athan skal g fra Shannon, men jeg vet at det ikke er sant. Fordet frste ville han da mtte gi opp karrieren sin. For detandre er det ikke bare Shannon han ville g fra, men ogstvillingene Grace og Bryan. Nr han snakker om dem, blirstemmen hans annerledes. Den lyder slik jeg hper den hresut nr han snakker om meg.

    Skjnt han snakker sannsynligvis ikke om meg. Jegmener, til hvem skulle han fortelle at han har et forhold psi? Den eneste jeg har fortalt det til, er Mary, og til tross forat begge to kan klandres for ha innledet et forhold, opp-frer hun seg som om det er han som har forfrt meg.

    La oss reise bort denne helgen, foreslr jeg.Jeg jobber ikke p sndagene, og bakeriet er stengt p

    mandager. Vi kunne forsvinne i tjuefire vidunderlige timer, istedet for gjemme oss p soverommet med gardinene truk-ket for mot solskinnet, og med bilen hans med det nyeklistremerket parkert rundt hjrnet utenfor en kinarestau-rant.

    En gang kom Shannon inn i bakeriet. Jeg s henne gjen-nom det pne vinduet mellom kjkkenet og butikken. Jegvisste det var henne fordi jeg har sett bilder p Adams Face-book-side. Jeg var sikker p at hun var kommet for skjellemeg ut, men hun bare kjpte noen pumpernikkelrundstyk-ker og gikk igjen. Etterp fant Mary meg sittende p kjk-

    35

  • kengulvet, utmattet av lettelse. Da jeg fortalte henne omAdam, stilte hun meg ett sprsml: Elsker du ham?Ja, svarte jeg.Nei, det gjr du ikke, sa Mary. Du elsker at han har like

    stort behov for gjemme seg som du har.Fingrene til Adam glir over arret mitt. Selv etter s lang

    tid, selv om det ikke er medisinsk mulig, kjenner jeg at detdirrer i huden. Du vil reise bort, gjentar han. Du nsker spasere bortover gaten ved hylys dag sammen med meg,slik at alle kan se oss sammen.

    Nr han sier det p den mten, skjnner jeg at det ikke erdet jeg nsker i det hele tatt. Jeg har lyst til gjemme megbort sammen med ham bak lukkede drer p et luksusho-tell i White Mountain eller i en hytte i Montana. Men jeg vilikke at han skal ha rett, s jeg sier: Kanskje det.

    Ok, sier Adam og snurrer krllene mine rundt fingrene.Maldivene.

    Jeg reiser meg p albuen. Jeg mener alvor.Adam ser p meg. Sage, sier han, du vil ikke engang

    se deg selv i speilet.Jeg googlet flyturer med Southwest. For frtini dollar

    kunne vi dra til Kansas City.Adam stryker fingrene nedover ribbena mine som p en

    xylofon. Hvorfor skulle vi ha lyst til dra til Kansas City?Jeg skyver bort hnden hans. Slutt med avlede meg,

    sier jeg. Fordi det ikke er her.Han ruller seg opp p meg. Bestill billettene.Mener du det?Jeg mener det.Men hva om du blir ringt etter? spr jeg.De blir ikke noe ddere om de blir ndt til vente, fast-

    slr Adam.Hjertet mitt begynner sl uregelmessig. Denne tanken

    p offentlighet er pirrende og likevel frustrerende. Hvis jeggr hnd i hnd med en kjekk mann som tydelig har lyst til vre sammen med meg, ville folk automatisk betrakte megsom normal da? Hva skal du si til Shannon?

    36

  • At jeg er gal etter deg.Noen ganger lurer jeg p hva som ville ha skjedd hvis jeg

    hadde truffet Adam da jeg var yngre. Vi har gtt p densamme skolen, men med ti rs mellomrom. Vi har beggehavnet i hjembyen. Vi jobber alene, har ubekvem arbeidstid,og gjr jobber som vanlige folk ikke akkurat ville betraktesom noen karriere.

    Jeg klarer ikke la vre tenke p deg, legger Adamtil mens tennene hans glir over reflippen min. Jeg er hp-lst forelsket.

    Jeg m innrmme at det jeg beundrer mest ved Adam, ernettopp det som holder ham fra vre sammen med meghele tiden: at nr han elsker, elsker han uten opphold, full-stendig, overveldende. Det er slik han er overfor tvillingenesine, og det er derfor han er hjemme hver kveld for hrehvordan biologiprven gikk for Grace, eller for se Bryanskre baseballsesongens frste home run.

    Kjenner du Josef Weber? spr jeg, for jeg kommer plut-selig til tenke p hva Mary sa.

    Adam ruller seg over p ryggen. Jeg er hplst forels-ket, gjentar han. Kjenner du Josef Weber? Joa, det er etnormalt svar

    Jeg tror han jobbet p videregende skole? Han under-viste i tysk.

    Tvillingene har fransk Plutselig knipser han medfingrene. Han var dommer for Little League. Jeg tror Bryanvar seks eller sju r den gangen. Jeg husker at jeg tenkteat fyren mtte ha nrmet seg nitti, selv den gangen, og atidrettskomiteen mtte ha gtt av hengslene, men han visteseg vre jvla sprek.

    Hva vet du om ham? spr jeg og snur meg over psiden.

    Adam legger armene rundt meg. Weber? Han var enhyggelig fyr. Han kjente spillet ut og inn og dmte aldri feil.Det er det eneste jeg husker. Hvordan det?

    Et smil leker over ansiktet mitt. Jeg gr fra deg for hansskyld.

    37