Ketil Bjørnstad - Verdens ende

Verdens ende

T YPE-IT AS, 15.06.2012ORDRE: 26521 (s . 1 av 300)


Ketil Bjørnstad

Verdens endeRoman


KETIL BJØRNSTAD

Alene ut. Dikt 1972Nærmere. Dikt 1973

Nattsvermere. Roman 1974Kråker og krigere. Roman 1974

Pavane. Roman 1976Vinterbyen. Roman 1977

Landet på andre siden. Roman 1979Bingo! Eller: En dyd av nødvendighet. Roman 1981

Oda! Dokumentarroman 1083Det personlige motiv. Roman 1985

Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten(Sammen med Mads. T. Andenæs o.fl.) 1986G-moll-balladen. Dokumentarroman 1986

Samtaler med Lill. 1986Oppstigning fra det usynlige. Roman 1988

Stormen. Roman 1989Skumringsmulighetene. Roman 1990

Villa Europa. Roman 1992Historien om Edvard Munch. Dokumentarroman 1993

Barnevakt. Roman 1994Spill! Ole Bull og Myllarguten. Skuespill i fem akter 1995

Blåmann. Musikk og tekster gjennom 20 år 1995Drift. Roman 1996

Drømmen om havet. Roman 1996Veien til Dhaka. Roman 1997

Nåde. Roman 1998Reisen til Gallia (Sammen med Ole Paus) 1998

Fall. Roman 1999Ludvig Hassels tusenårsskifte. Roman 2000

Jæger. En rekonstruksjon 2001Mannen som gikk på jorden (Sammen med Torstein Bieler og Lage Fosheim) 2002

Dager og netter i Paris 2002Tesman. Roman 2003

Til musikken. Roman 2004Flammeslukeren. Ole Bull – en livshistorie. 2005

Liv Ullmann – Livslinjer. 2005Elven. Roman 2007

Kolbein Falkeid – et nærbilde, 2008Damen i dalen. Roman 2008De udødelige. Roman 2011

Drømmemesteren. Bendik Riis. En livshistorie 2011

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no/

Satt medPapir:

Printed in

ISBN 978-82-03-35235-5


Til Fanny og Catharina



Når jeg blir gammel skal vi reise av sted med toget.Så langt detbare går an. Se ut av vinduet på fjell og byer ogsjøer, snakkemed folk fra fremmede land. Være sammen heletiden. Aldrikomme fram.

Fra Kjærlighet av Hanne Ørstavik.

Hvorfor gir han de lidende lys,hvorfor lar han de ulykkelige leve?Fra Jobs bok, 3:20



PROLOG



I drømmen har jeg ingen forutanelser om det som snart skalskje. Det er en nesten lykkelig drøm, triviell og ufarlig. Jegdrømmer om Emma, som ligger ved siden av meg. Det er endrøm uten stress, uten gråt og motløshet, uten skole og lek-ser og altfor tidlige morgener. Vi er på en strand, kanskje densamme stranden på Lanzarote som vi var på alle sammen, toår tidligere, før Hanne valgte å flytte nordover. Hanne holdermeg i hånden. Vi står i solnedgangen og ser at Emma rir på enliten hest. Den er så liten at vi nesten ikke tror det er sant. Også kan den snakke, akkurat som dyrene i alle animasjonsfil-mene som Emma elsker. Hesten har den samme munnen somsebraen i Madagaskar. Den snakker spansk, og allikevel forstårvi hva den sier. Det er da vi begynner å le. Den sier så mye mor-somt. Ord som bare er begripelige i drømme, men ikke i våkentilstand. Den springer omkring med Emma på ryggen og gjørplutselige sprang opp i luften. Da ler Emma enda mer. Hun lerslik hun lo for to år siden. Den frydefulle latteren som bare syvår gamle jenter kan le, ikke babylatter, ikke voksenlatter, menakkurat denne jentelatteren. Hesteeieren er gammel, men

11


snill. Han heter José Saramago. Vi stikker til ham en eurosed-del. Han bukker dypt, nesten overdrevent. Og jeg merker påblikket som Hanne sender meg, at vi begge er lettet, usigeliglettet, i hvert fall for en stund. Fordi vi er på en gyllen strand.Fordi Jade ikke finnes i dette landskapet. Fordi Emma ler.

Da jeg våkner, ser jeg rett på det digitale vekkeruret og hørerde aller første morgennyhetene på radioen. Det er tidlig, alt-for tidlig, og Emma sover. Den triste følelsen har vært medmeg gjennom natten, vissheten om at det er i dag høstferienstarter og jeg skal følge henne opp til Hanne, helt til Sand-nessjøen, at jeg skal avlevere henne og ikke engang forlate fly-plassen, men sette meg på samme flyet tilbake igjen, for sånner det blitt mellom Hanne og meg nå. Hva Emma tenker,vet jeg ikke. Hun sover ennå, sover nesten på trass, nå somjeg skrur radioen høyere, setter over på NRK Alltid Klassisk,etter å ha merket meg, med en følelse av håp, at det visstnoker tåke på Gardermoen, og at flyreisende må kunne vente segforsinkelser. Fra radioen hyler en symfoni av Honegger. Mende rasende strykerne og de skrikende fiolinene klarer ikke ågjøre noe med Emma. Jeg må røske i henne og si at nå, jentami, nå skal vi ut og fly, helt opp til mamma.

Mamma? sier hun, åpner øynene, et tegn på at hun hus-ker at det er ferie, at hun ikke skal på skolen. Gleder du deg,jenta mi? Ja, jeg gleder meg, pappa, sier hun solidarisk, fordihun vet at det er dette både Hanne og jeg vil at hun skal si,selv om hun også vet at jeg egentlig ikke vil at hun skal si det.

Alt er pakket og klart. Jeg merker, selv etter det iskalde vannetjeg alltid avslutter morgendusjen med, at jeg var oppe altfor

12


lenge dagen før. Arbeidet jeg alltid tar med meg hjem. Manu-skriptet til Tuva, med de siste korrigeringene. Tuva Skrede.Som i flere år har vært en venn. De lange middagene, med etbokmanus mellom oss. Hun drikker for mye. Vi drikker formye, begge to. Alle betroelsene. Måten hun lytter på. Somom hun er tilgjengelig, hvis jeg vil. En farlig tanke. En inn-bilsk tanke. Hun som har klart å bryte med sin mann, fåttseg egen leilighet, fått seg voldsalarm.

Og deretter: pakkingen, de bestandige overraskelsene, at jeghadde glemt å vaske ullundertøyet, enda det sto øverst påEmma-huskelappen. Altså må jeg si det til Hanne, eller tilmoren hennes, at Emmas lyseblå koffert med Tigergutt-klis-tremerket ikke er komplett, at det er visse mangler som destraks vil merke seg og bruke mot meg ved neste anledning,selv om situasjonen er uavklart, selv om det på ingen måte eravgjort at Emma skal flytte nordover neste år.

Vi spiser frokosten i full fart. Emma protesterer ikke på noenår hun først er i siget. Den grenseløse tristheten som så oftestreifer henne når hun skal på skolen, er ikke synlig dennemorgenen. Emma er alltid mindre ensom når hun vet at hunskal være sammen med en av oss hele dagen, at hun skal slippeå virre rundt i skolegården i hele skolefri, uten en eneste å lekemed, alt som fortsatt er uutholdelig, som det må gjøres noemed, men som hverken jeg, læreren eller de andre foreldreneklarer å gjøre noe med. Maktesløsheten, å være Aslak Tim-bereid, en overarbeidet forlagsredaktør i førtiårsalderen, del-vis alenepappa med en jente som trenger mer hjelp og støtteenn det som er normalt.

Og hva er normalt? tenker jeg mens jeg lurer i henne mel-

13


ken, legger ekstra syltetøy på frokostblandingen, sier at vi måkomme oss ned til Flytoget nå, for bilen er på verksted. Dess-uten er det tåke på Gardermoen.

Tåkete oktobermorgen i Oslo også, visstnok forsinkelser ilokaltrafikken, kjøreledninger som detter ned på alle kanterav byen. Gleden ved at i hvert fall flytoget går, når Hanne ogjeg tross alt har bestemt oss for dette, gleden ved at jeg fort-satt klarer å beholde leiligheten i Sorgenfrigaten, med gang-avstand til alt. Emma er kledt i nye klær fra topp til tå, enlevende reklame for Hennes & Mauritz, bortsett fra skoenesom jeg i et svakt øyeblikk kjøpte hos Agnar Hagen. Hun ernydelig uten at hun vet det selv. Har ikke denne bevissthetenennå som så mange av de andre jentene i klassen hennes alle-rede har, der de i smug sniker seg rundt i skolegården, flokkerseg rundt hverandre i et fellesskap Emma ikke slipper inn i,uvisst av hvilken grunn. Den faste hånden hennes i min, dervi står i rulletrappen ned til Nationaltheatret stasjon, den mel-lomstore kofferten hennes, med alle vinterklærne, selv om desikkert er for varme. Den lille, lyseblå sekken med blomster-klistremerkene, som hun har på ryggen. Finn fem feil. Nei,finn én: Pappaen har ikke pakket sin egen koffert for å væresammen med henne.

Men han lar seg ikke merke. Selvsagt gir jeg henne følelsenav at dette er villet, også fra hans side. Hun må i hvert fallikke skjønne at jeg gruer meg til å slippe henne fra meg, atjeg engster meg ved tanken på Hannes ville påfunn. Fjelltu-rer på en av de syv søstre? Bratte stup som det er morsomt åtitte ned i? Jeg stolte aldri på henne. Kanskje derfor … Derfor

14


hva? At hun gikk? Alt dette er fortid nå. Også denne morge-nen, da jeg sitter der på Flytoget sammen med datteren min,helt syk inne i meg, en overdreven fortvilelse, alle disse årenemed vin har svekket nervesystemet, jeg ser det vanskelige førjeg ser det lette, jeg er oppdratt slik, det er dessuten jobbenmin, å finne svakhetene, å korrigere. Finn fem feil igjen. Jegfinner mange flere. Og en av dem er at etter Emma, klarer jegikke lenger å være alene. Hvordan skal denne uken bli? ten-ker jeg, der jeg sitter på toget og oversetter de engelske set-ningene som til enhver tid popper opp på Nintendo-spillethennes. Før i tiden ville én uke helt på egen hånd vært somen drøm. Sene kvelder på forlaget, lys i et eneste vindu, baremeg og securitasvakten, en tur innom Arcimboldo, datidensmøtested; en forfattersamtale, råd som jeg visste var gode,leiligheten alene, det mest nødvendige i kjøleskapet, kanskjenoen nye forsøk på romanen som en gang skal komme, sommå komme. Men nå? Jeg vil savne henne hver time på dagen.Savne henne fysisk, uten muligheten til å stå bak en stolpeved skolen og betrakte henne, passe på at mobbingen hun bleutsatt for ikke gikk over fra den passive, og allikevel så aktiveutestengningen, til korporlig straff. Bare tanken er en påmin-nelse om at jeg må be om enda et møte med kontaktlærerenhennes, forklare ham at det nettopp er høfligheten han harprøvd å innprente elevene sine som har gjort Emma til enhjelpeløs spørrer, en som alltid får nei: Får jeg være med påleken? Vær så snill! Kan jeg få være med på leken? Det fårhun aldri.

Hun stirrer ned i Nintendo-en og merker ikke at vi er fremmepå flyplassen før alle i vognen reiser seg. Det massive mor-

15


genrushet. Lukten av søvn fra kropper som dulter borti deg,alle som må ta rulletrappen i to steg om gangen. Vi hengermed, Emma og jeg. Hun med hånden fast i min. Hvorforpasser det så godt, en liten hånd og en stor? De tynne, sterkefingrene hennes. Hvor er flyet, pappa? Der, utenfor den storeglassruten. Tåken er i ferd med å lette. Den triste følelsenigjen. Vi sjekker inn ved automaten, følger lydig flyselskapetsanvisninger. Minst mulig menneskelig kontakt. Mest muligautomat. En ung somalier tar imot Emmas lyseblå koffert ogber oss legge en finger på fingeravtrykksplaten mens han sierat alle data vil bli slettet rett etter avgang. Emma synes det ermorsomt, vil gjerne se fingeravtrykket på et bilde, men detfinnes ikke noe bilde, og det er mange bak oss i køen. Jegtrekker Emma bortover mot sikkerhetskontrollen. Idet vi skalpassere gullkort-skranken, hører jeg noen rope navnet mitt.Emma kvekker mer enn meg. Jeg følger blikket hennes. Hunstirrer rett på Jade. Det var moren hennes som ropte. LinnBeate Strømme. Men Emma og jeg ser bare dronningen av4C. Hvorfor akkurat nå, tenker jeg. Det usikre draget overEmmas ansikt. Hun vet ikke hvilken vei hun skal se. Hun erni år nå, og barnslig for alderen. Jade, alltid høflig når voksneer i nærheten. Hei, Emma. Hva er agendaen? Folk som påkal-ler oppmerksomhet i folkehavet har alltid en agenda. Kanskjemoren bare ville minne meg på at hun eksisterer. På det sisteforeldremøtet sa hun at hun tenkte på å skrive en bok. Huntrodde at jeg ville lytte interessert. Hun var helt intetanendeom hva datteren drev med på skolen.

Se, så skjønne de er, begge to! Jade i den blanke, dyre bob-lejakken. Men de skjønne har ingenting å si hverandre. Jeg

16


trekker Emma med meg videre. De skal til Nice. Vi skal tilSandnessjøen. Den lange køen gjennom sikkerhetskontrol-len. Jeg forhører Emma om Jade. Har hun sagt flere styggeting? Ja, stygge. At jeg er den styggeste, sa hun. Jeg skal tahenne, sier jeg mens jeg ser over mot Fast Track-kontrollen,der den lille kjernefamilien glir igjennom som tykk, glinsendeolje. Spekulanten Jan Fredrik Strømme og hans lille familie.Den kolossale murvillaen på Fagerborg, der Jade holder hofffor de utvalgte. Lensepumper, tenker jeg. Oljevern. Det vold-somme sinnet. Emma vet om det. Liker det.

En dag skal jeg filleriste henne.Jeg vet det, pappa.

Tåken som letter. Fraværet av lettelse. Å skulle reise uten åville det. Å skulle følge dit det ikke lenger er kontroll. Nor-wegian-flyet til Trondheim. De aller billigste billettene. Ennåvar det mulig å kjøpe mat på kortrutene. Trønderdialektenflyter omkring ved gaten. Jeg er sulten, pappa. Vi kan kjøpePringles på flyet, Emma. Sjokolade også? Du skal få alt duvil. Hun forstår ikke hva som har skjedd mellom Hanne ogmeg. Hun har nok med sin egen, brutale verden. Hun prø-ver å godta. Hver eneste dag prøver hun. Jeg vet ingen somer taprere. Å måtte gå på skolen, å måtte spille rollen sin, åmåtte godta. Vi går om bord i flyet. Bætter dø. Sjå no. Solakommer!

Og jeg vet det ennå ikke, at disse morgentimene, denne okto-berdagen i 2010, skal jeg måtte tenke på igjen og igjen. Jeghjelper henne av med duffelen, legger den i hattehyllen sam-men med mitt eget yttertøy. Så dytter jeg sekken og min egen

17


skulderveske med et par debutantmanuskripter under stoleneforan. Får jeg sitte på fanget, pappa? Jeg rister på hodet, kanikke si høyt at jeg skjønner henne. Hun har midtsetet. Gut-ten på den andre siden av henne, ved vindussetet, sitter ogrister, har ennå ikke fått beskjed om å skru av mp3-spilleren.Men vi kan bytte sete, Emma. Hun ser takknemlig opp påmeg.

Vi teller ned, som i Små Einsteins. Hun vil starte allerede førvi er ute på rullebanen. Ti ni åtte syv. Seks og én halv. Seks …Fem fire tre to én: Ta av! Vi treffer. Flyet letter nøyaktig på av.Vi ser fornøyd på hverandre og klapper i hendene. Straks ervi oppe i solen. Kapteinen i høyttaleren. Han er svensk. Jeghar aldri stolt på svensker. Dessuten er han ung. Jeg så hamgjennom cockpitvinduet da vi gikk om bord. Fine flyforhold,sier han. Men sterk vind i Trondheim. Blir det sånn brumle,brumle da, pappa? Kanskje, smiler jeg. Men husk at vindener flyenes beste venn.

Vi spiller vri-åtter med bitte små kort, og Emma vinnerbestandig. For hver seier, mater hun meg med en Pringles. Nårvi er ferdige, drikker hun eplejuicen jeg har kjøpt til henne,med begge hender. De sterke, små fingrene. Det lille hodetmed de gnistrende blå øynene. Bevisstheten hennes. At huner et barn. At hun trenger noen som passer på henne. Jeg pas-ser på henne. Skolen, derimot, passer ikke på henne. På sko-len virrer hun rundt uten noen som leker med henne, noensom ser henne. Hun stiller seg i køen til husken, og når deter hennes tur, kommer Jade eller en av hennes hoffdamer ogsier at det er deres tur, og at hun må stille seg bakerst. Dag

18


etter dag det samme ritualet. Dag etter dag disse tårene somformelig spretter fra øynene hennes, som små blanke perler.Det er stappfullt av tårer der inne. Men Jade er ikke lengeri hodet hennes. Jeg kan se det. Måten hun smiler på. Hunvet at jeg aldri vil tvinge henne bakerst i køen når hun stårfremst. Hos meg er hun dronning. Hun gleder seg. Hun hargledet seg til denne ferien helt siden hun begynte på skolen iaugust.

Ikke vær redd, Emma. Det er bare Dovregubben som er uteog puster på flyet. Men Emma er ikke redd. Det er pappa somer redd. Det kjennes som om flyet faller hundre meter i densiste svingen, før landingshjulene går i posisjon. Noen gisperbak oss. Hvordan skal det gå med det lille flyet videre opp-over langs helgelandskysten? Det ville håpet kommer sam-tidig. At flyet blir innstilt. At jeg kan si: Det går visst ikke,kjære venn. La oss dra til København isteden. Mamma kanvi besøke senere.

Men det går jo ikke. Kommer vi oss helskinnet ned i Trond-heim, går det tog videre opp til Helgeland. Vi kan ikke kommeoss unna. Emma vil det ikke heller. Mamma har vært fravæ-rende lenge nå. Derfor vil hun til mamma. Snille mamma,som er fjern og syk og som nesten ikke ringer. Og når hun rin-ger, er det de nesten hysteriske samtalene, de ville forslagene,at hun og Emma skal drar til New York sammen, bare hunblir ferdig med boken sin, den fordømte boken som Emmaikke begriper noen ting av, enda det aner meg at den hand-ler om nettopp Emma, for slik er jo litteraturen blitt, og detvet jeg bedre enn noen: Se meg! Se meg! Men så ser jeg bareEmma som har sekken sin full av presanger til mammaen sin,

19


til den følsomme Hanne Lovund som alltid trenger oppmerk-somhet, mye oppmerksomhet. Emma har sittet i kunst- oghåndverkstimene og laget ting som hun selv synes er hjelpe-løse, men som hun likevel lager, med den staheten jeg beund-rer, og som kommer fra Hanne, ikke fra meg. En brødfjel,en bordpynt som muligens er en nisse, eller en tyrirot. Dust,kaller hun seg selv når hun kommer fra skolen og viser megdisse tingene. Og allikevel vil hun gi det til mamma. Kan-skje fordi det er det eneste hun har. Det eneste synlige i altdette usynlige. Dust, dust, dust. Ikke si det, sier jeg. Vær såsnill. Du er en dronning, Emma. Jade er en dronning, svarerhun.

Vi lander på Værnes. Vinden er flyenes beste venn. Det erbestandig slik, tenker jeg. Når det blåser som mest, er landin-gene nesten umerkelige, som om kapteinen eller styrmannenligger på reden, kjenner vindstrømmene og kan sette flyet nedmed full kontroll. Emma og jeg sitter og teller ned, selv omde ikke gjør det i Små Einsteins. Ti ni åtte syv seks fem … Vilander allerede på fire, men landingen er så lett at Emma ikkemerker det. Vi er nede, Emma, sier jeg. Er vi, pappa? Hunstirrer på meg, nesten trist. Du vant, sier jeg. Det var du sombegynte å telle. Førstemann, vet du.

Straks vi kommer inn i terminalen, ser jeg at Widerøe-flyettil Namsos er innstilt. Men WF702 til Brønnøysund, Sand-nessjøen og Bodø står fortsatt oppe. Jeg griper Emma fasti hånden og spør en ung kvinne med flyplassuniform hvor-for det går fly til Sandnessjøen når det ikke går til Nam-sos? Fordi uværet er i Nord-Trønderlag, svarer hun med den

20


arrogante selvfølgeligheten som bare unge damer kan mål-bære.

Jeg tenker likevel at det er kort vei opp til Sandnessjøen.Men livet har lært meg at det er nytteløst å forutsi noe somhelst, og Emma vil ha smoothie. Vi går til den disken som bådehar smoothie og vin. Smoothie til Emma og vin til far. Kanskjedet er derfor jeg en gang elsket flyplasser. Ingen restriksjoner,ingen regler om hva som er korrekt til hvilken tid på døgnet.Men vinen drikkes stående. Dårlig pappa. Dårlig samvittig-het. Vi skal snart om bord. Dash-flyet til Widerøe står og ven-ter på oss. Et eneste fly. Jeg er ennå ikke i alarmtilstand. Jeghar opplevd langt verre landinger enn den vi nettopp hadde.Jeg har sittet i gamle Twin Ottere som har kommet sidelengsinn mot rullebanen på Evenes, og som har snudd nitti gra-der i siste sekund. Slike ting skjer hele tiden i landet Norge,så hvorfor skulle jeg være engstelig?

Er dette flyet vårt, pappa? Ja, barnet mitt. Men hvorfor hardet propeller? Alle fly hadde propeller en gang i tiden. Så deter et gammelt fly? Nei, det er nytt, og det er ekstra fint, fordet kan lande på svært korte rullebaner. Bor mamma ved enrullebane? Nei, hun bor ute ved havet. Ute ved Alstahaug.Hos dikterpresten, nesten. Han med torsken. Med NordlandsTrompet. Er det så lenge siden du har vært der?

Ja, hun hadde vært der. Mange ganger. Da Hanne var påden andre siden av sykdommen, det som hun ikke ville kallesykdom, som jeg støttet henne på, helt til jeg skjønte alvo-ret. For det var ingen sykdom å gå barbent i Sorgenfrigatenmidt på vinteren. Ingen sykdom ustanselig å sende mailer tilhele vennekretsen, oppunder hundre, midt på natten, for åfortelle om en anmeldelse hun hadde fått i Politiken, eller at

21


livet var kjipt, at ingen forsto henne, at noen holdt følge medforfatterskapet hennes dag og natt, at det kanskje var mikro-foner i leiligheten, akkurat som hos Storækre og Treholt, atalle måtte se den siste filmen til Sofia Coppola, at det var ensamvittighetsfange i Iran som alle, de neste hundre aller kjæ-reste og fortroligste vennene, måtte prøve å få løslatt straks.Nei, ingen sykdom at hun en periode fulgte Emma til skolenhver dag, av frykt for at de amerikanske agentene på hjørnetav Kirkeveien og Suhmsgate skulle kidnappe datteren hen-nes og kreve at hun skulle gi fra seg farsarven, de små skjæ-rene utenfor Alstahaug, slik at Obama, for det var slik hanvar, kunne anlegge en alternativ Guantanamo-base der, medegen flyplass for krigsfanger.

Men det var en sykdom at hun plutselig ville sperre Emmainne i leiligheten i dagevis og nekte henne å gå på skolen, fordidet var agenter der, for neste uke å være helt forvandlet, og laEmma gå til skolen helt alene, slik hun hadde insistert på atdatteren burde gjøre allerede i første klasse.

Ingenting av dette hadde jeg snakket med Emma om. Aldri.Mamma er så rar, pappa. Ja, kanskje, men verden trenger raremennesker. Husk at mamma har lesere som også folk i andreland elsker. Det er ingen som mamma, vet du.

Nei, ingen som henne, pappa. Ingen over, ingen ved siden.Hvem har sagt det?Mamma, selvfølgelig.

Mamma. Hanne. Hanne-mamma. Som om jeg ennå ikke kanforstå at vi er så ferdige med hverandre som vi er. Vi også.Som så mange av de andre foreldrene i Emmas klasse, som

22


skiller seg. Digre leiligheter, skapt for tosomhet, flersomhet,tre- fire- og femsomhet. Emma som kommer hjem etter sko-len og sier: Vet du at foreldrene til Edith skal skille seg? For-eldrene til Line. Foreldrene til Jens. Bare foreldrene til Jadeskiller seg ikke. De vet at det ikke lønner seg.

Vi går mot flyet. Det er ingen lukket gate til disse små kort-baneflyene. Straks vi er ute i friluft, merker vi vinden. Kjenn,pappa, jeg kan fly! Emma holder hendene i været, og vindenfeier henne nesten over ende. Dette kommer til å bli morsomt,lille venn. Ja, morsomt! Kan vi kanskje fly opp ned? Hvorforikke? Spør kapteinen. Der er hun. Se, en jente, pappa! Kandamer virkelig fly? Selvsagt kan damer fly! Men hun sitter påhøyre side. Altså er hun co-pilot. Annenstyrmann, kaller dedet. Jeg prøver å forklare Emma det. Hun er ikke kapteinen.Hun er co-pilot, annenstyrmann eller hva det nå heter. Detspiller ingen rolle for Emma. Hun har langt lyst hår bundetopp i hestehale. Hun snur seg og smiler til oss, litt ekstra tilEmma. Skal vi opp og huske litt? Javisst. Kapteinen sitter for-dypet i papirene sine, men smiler, han også. De er så unge,tenker jeg. Kapteinen ligner på Storberget, justisministerenvår. Annenflyveren ligner på den unge sportsreporteren i TV2. Noe sunt og norsk ved dem begge. De er som skapt for åfly denne maskinen oppover helgelandskysten. Vi setter osspå en toseter akkurat ved propellen. Emma vil sitte ved vin-duet. Kapteinen i høyttaleren sier han heter Kaare Elias Nor-vik. Avslepet finnmarksdialekt. Den sympatiske, litt femininepurseren heter visst bare Jon Arne, men det er Cecilie Nes-flaten som skal fly oss oppover mot Bodø i dag, sier kaptei-nen. Skal ikke kapteinen fly? spør Emma. De deler det mel-

23


lom seg, sier jeg. Han skal sikkert fly nedover igjen. Etter atvi har gått av? Jeg nikker. Ennå er hun i den alderen hvorhun godtar nesten alt. Hun har glemt at jeg skal tilbake tilOslo igjen. Kapteinen prater i vei om været. Det kommer tilå huske litt i starten, men det vil bli roligere jo lenger nord vikommer. Det er nå jeg kjenner anspentheten. Den ville ikkekommet hvis ikke Emma satt ved siden av meg. Men Emmaer fryktløs, stirrer fascinert på den ene propellen som begyn-ner å bevege seg, fortere og fortere, slik at hele flyet til sluttbegynner å riste. En miksmaster! sier Emma henrykt. Vi ermidt inne i en miksmaster! Rundt oss smiler passasjerene avhennes høylytte glede. En annen stemning på dette flyet. Flerenordlendinger. Færre trøndere. Den familiære måten folk frade nordlige fylkene alltid snakker med hverandre på. Uten-for flyvinduene er det gnistrende sol. Storm i klarvær. Haddejeg vært yngre, ville jeg likt det. Når flyet takser ut på rul-lebanen, merker jeg hvordan vinden griper tak i flykroppen.Døren til cockpit står åpen. Jeg kan se den venstre armen tilannenstyrmann. Hun har tatt av seg uniformsjakken. Sitter ien hvit, kortermet skjorte. Jeg kan se de hvite dunene, seneneog musklene som avslører at hun holder seg i form. Vi er utepå rullebanen nå. Emma begynner å telle. Ti ni åtte. Ceci-lie Nesflaten skyver motorspakene i midten mellom henneog kapteinen helt frem. Enda mer miksmaster! sier Emmahenrykt. Flyet skyter fart. Syv seks fem. Bevares, vi har tattav allerede! Javisst, flyet går nesten ikke fremover, bare opp-over. Mange meter over rullebanen er vi fortsatt på rulleba-nen. Så faller flyet flere meter, skjener mot siden. Noen gis-per. Emma jubler. Dette er morsomt, pappa! Javisst, sier jeg,nå skal vi få kjørt oss. Et enda større fall. Det søkker i hele

24


Documents

Ketil Bjørnstad - Verdens ende