• FORTELLINGER FRA 1990-tallet SIDE 5

• KRIMREPORTASJEN blir stueren SIDE 7

• PSYKOTERAPI OG KJÆRLIGHET SIDE 13

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2003

KLARTEKST

«– Det er min styrke og min svakhet atjeg går intenst opp i ting. Jeg tarmennesker og opplevelser inn over meg,og blir veldig berørt.»

PORTRETTET: Unni Wikan

Foto: Morten Brakestad

Nr. 1. 2003 – 4. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Arne MagnusRedaktør: Vibeke Feldberg

I redaksjonen: Hege Ramseng og Karianne Bjellås Gilje

Design og layout: Gazette as

Adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

Jeg tar kanskje feil, men jeg opplever det slik atdet i dag i stigende grad er legitimt å se bort frakjønn som en vesentlig årsak når man skalforklare fordelingen av makt og innflytelse isamfunnet vårt. Få vil vel hevde at vi lever i etsamfunn med full likestilling, men mitt inn-trykk er at vi i mange sammenhenger er tilfredsmed den arbeidsdelingen som hersker mellomkjønnene i Norge anno 2003. Dette gjelder bådekvinner og menn.

Det er derfor nødvendig å minne om at detfremdeles er et overveldende flertall av menn ide sentrale posisjonene. For eksempel er bare12 % av norske professorer kvinner, og mer enn65 % av undervisningsstillingene på høyskolerog universiteter innehas av menn. En uformellundersøkelse av seminarer innenfor norskakademia i 2002 viser også en mannsdominans.Et stort flertall av innlederne var menn, til trossfor at tilhørersiden var dominert av kvinner.

I norsk bokbransje er det flest kvinner. Det er etkvinneflertall både i forlagene og i bokhandlene,og kvinner er så definitivt de største bokkjøperneog bokleserne.

Et paradoks er det da at også vår bransje ledesav menn. Samtlige norske forlag har en mann isjefsstolen. Det gjelder både de tre store forlags-husene og kategorien «mellomstore forlag».

Universitetsforlaget er således intet unntak. Deter også tallmessig et kvinnedominert forlagledet av meg, en middelaldrende mann. Vi harogså et forfatterkorps dominert av menn og enkvinnedominert leserskare. Både av hensyn tiltemavalg og innfallsvinkler i faglitteraturen erdet imidlertid viktig å stimulere til en annen

utvikling. Vi i Universitetsforlaget vil gjerne taden utfordringen.

Også dette nummeret av Klartekst er kvantita-tivt dominert av menn mht. antall oppslag.Imidlertid viser det klare ansatser til at kjønns-perspektivet er i ferd med å tre kraftigere fram istadig flere av våre utgivelser.

I tobindsverket Det offentlige helsevesenets historiehar det vært en ambisjon for forfatterne å visehvordan kvinner alltid har hatt marginal inn-flytelse i forhold til den innsatsen de gjør. Gro Hagemanns utgivelse Feminisme og historie-skriving er et viktig bidrag til en akademiskdisiplins faghistorie. Unni Wikans bok omFadime er blant mye annet en fortelling omkvinneundertrykking. Det er neppe tilfeldig atdet er en kvinnelig fagbokforfatter som har tattpå seg den vanskelige oppgaven å skrive omdenne saken.

Det vil være for enkelt av meg å hevde at fortsattmannsdominans i bokbransjen vil avta dersomkvinner blir mer aktive blant annet somskribenter Det er imidlertid en nødvendigforutsetning. Vi i Universitetsforlaget vil ogsågjøre vårt for å dreie utviklingen i nødvendig ogønsket retning.

Redaksjonelt

2 Klartekst / 1. 03

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 1. 2003

KLARTEKST

Kvinners innsats

– Helsearbeidere er generelt sett lite bevisste sin egen historie, sier

Aina Schiøtz. Nå presenteres en bok som kanskje kan bøte på dette

problemet: den første samlede oversikten over det norske helse-

vesenets historie.

I juli 1603 ble det bestemt at den dansken legen Villads Nilsen skulle få lønnfra Kristian den fjerdes kasse, slik at han kunne arbeide som lege i Bergen.Utnevnelsen var delvis en påskjønnelse for heltemodig oppførsel: under denstore pestepidemien i byen noen år tidligere hadde nemlig Nilsen unnlatt åflykte, slik leger ellers gjerne gjorde når pesten truet. I stedet hadde han blittigjen i Bergen for å hjelpe «siuge og krancke Mennischer,» som det het på1600-tallet.

Til gjengjeld ble altså Villads Nilsen den første legen i Norge med offent-lig lønn. Det vil si: sannsynligvis har det eksistert andre offentlig lønte legerfør ham. Men fordi Villads Nilsen er den første som har etterlatt seg tydeligespor i kildene, er han blitt stående som et symbolsk startpunkt for detoffentlige helsevesenet i Norge.

Nå, nøyaktig fire hundre år senere, markeres dette startpunktet med ettobinds praktverk om det norske helsevesenets historie. Over nesten ni hundresider skildres hvordan en stadig sterkere statsmakt tar større og større ansvarfor undersåttenes helse, og hvordan synet på sykdom, smitte og sunnhet harendret seg i takt med utviklingen i samfunnet for øvrig.

– Det har vært en helvetes jobb, ler prosjektleder Aina Schiøtz, somsammen med Ole Georg Moseng og Maren Skaset har vært ansvarlig formammutverket. – Men det har også vært utrolig interessant og lærerikt, fort-setter hun.

Tidligere har medisinsk historie ofte vært skrevet av pofesjonens egnemedlemmer. Derfor har den gjerne blitt relativt fagintern. En hovedmål fordette prosjektet har imidlertid vært å vise at helsevesenets historie ikke er enisolert prosess.

– Utvider man perspektivet, er det slående å se hvordan helsepolitikkenhele tiden har vært en del av større hele, sier Schiøtz

– Har du noen eksempler?– Det er bare å se på hvordan moderne medisin er en integrert del av vel-

ferdsstaten, for eksempel. Eller hvordan de offentlige legenes holdningerendret seg i kjølvannet av sekstiåtteropprøret, med «nye» holdninger om atde skulle «tjene folket».

– Hva er ellers den største forskjellen mellom 1600-tallet og i dag?– At sykdom ikke lenger er noen privatsak. Sykdom tilhører ikke lengre

individet eller familien – den er blitt et samfunnsspørsmål. Samtidig har kra-vene vi stiller til helsetjenesten økt enormt: tjenesten har gått fra å være et

tilbud til å bli en selvfølge. Og mens vi tidligere søkte trøst hos Gud ogskjebnen når vi ble syke, søker vi nå denne trøsten i helsevesenet. Men detteer et behov som den offentlige helsetjenesten i liten grad kan dekke, menerSchiøtz.

– I tillegg er vår aksept for det å bli syk stadig blitt mindre. Hvis lege-vitenskapen ikke kan gjøre oss friske, nekter vi langt på vei å akseptere det.Dette er selvfølgelig en forståelig utvikling, men det innebærer likevel enbetydelig forandring i synet på sykdom og helse.

– Historien om helsevesenet er på mange måter en klassisk framskrittshistorie.Men er det noe som er gått tapt på veien mot den moderne helsetjenesten?

– Varmen i det at dine nærmeste tok hånd om deg når du var syk, er påmange måter blitt borte. Samtidig er dette litt farlig å si, ettersom detteomsorgsarbeidet jo alltid har vært kvinnenes oppgave – og dermed også deresbelastning, sier Schiøtz, som understreker det kvinnehistoriske perspektiveti boka generelt.

– Å skrive helsevesenets historie innebærer en synliggjøring av kvinnersinnsats. Noe av det som har slått meg mest i arbeidet med dette prosjektet,er hvordan kvinnelige helsearbeidere hele tiden har stilt bakerst i køen nårdet gjelder fordeling av makt og status. Den kontinuerlige profesjons-kampen som pågår rundt omkring på norske sykehus i dag, har med andreord tydelige historiske røtter. Og kjenner man ikke disse røttene, kan manvanskelig få gjort noe med situasjonen.

– Hva oppfatter du som helsevesenets største utfordring i fremtiden? – Da må jeg sitere den engelske historikeren Graham Mooney, som har

sagt at den største utfordringen for den medisinske profesjonen «is to cometo terms with it’s own sucess.» Medisinen har uante muligheter, men sam-tidig vil ressursene alltid være begrenset. I tillegg blir de etiske aspekteneved moderne medisin for lite diskutert. Her har det offentlige helseveseneten stor oppgave foran seg.

3Klartekst / 1. 03

Helsevesenets historie

Stat og sykdom i 400 årTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Bøkene kommer 25. mars.

Ikke helt nede på nivå med sporten. Men

heller ikke langt unna. Kriminaljournalis-

tikken har lenge hatt lav status både hos

leg og lærd. Nå prøver den å karre seg inn i

de stuerenes verden.

Man kan si hva man vil om krimhistorier, mende selger. Det er kanskje blant grunnene til atsjangeren tradisjonelt er uglesett.

– Krimjournalistikken har en luguber status iopinionen. Den blir sett på som spekulativ ogsensasjonshungrig, sier Lars Arve Røssland. Haner førsteamanuensis ved Institutt for medieviten-skap ved Universitetet i Bergen, og har viet detjournalistiske stebarnet mye oppmerksomhet.

Med sin nye bok: Kriminelt – kriminaljournalis-tikk på jakt etter legitimitet ønsker han å gi et mernyansert bilde av feltet.

– Krimjournalistene sitter ikke og sier: «Vi dri-ver nå bare på og rapporterer litt om drap ogvold og sånt.» Utøverne av sjangeren har høy selv-tillit og mener at de bedriver viktig og seriøsjournalistikk, sier Røssland. I boken går han denneselvtilliten kritisk etter i sømmene.

Krimreporternes overordnede mål er gjerneidentiske med velkjente journalistiske idealer som åavdekke skjevheter i samfunnet og å kritisere makt-havere og –systemer. Ingen begrunner sitt virke

med at de skal bidra til å selge flest mulig aviser.Røssland har studert materiale fra TV2, Dag-

bladet og VG i perioden rundt årtusenskiftet. Hanhar konsentrert seg særlig om store, høyprofilertesaker som Baneheia-saken og Orderud-drapene.

SJELDNE OVERTRAMP

Mesteparten av krimjournalistikken er imidlertidtørr og prosaisk. I telegramstil redegjør reporterenfor et hendelsesforløp, gjerne i minimalistisk stil.Dramatiske, blodige oppslag er statistisk settsjeldne og overtrampene utgjør kun promiller avkrimstoffet.

– Men overskrifter som «Veronica Orderud:Synnøve Solbakken eller Dødsengel» overdøveralt annet krimstoff. Og det er denne typen vink-linger folk tenker på når de rister på hodet overkrimjournalistikken, sier Røssland.

Røssland mener også mediene er bedre ennsitt rykte når det gjelder å ta selvkritikk.

– I forbindelse med drapet på en 12 år gam-mel jente i Hedrum fikk mediene i ettertid svi-ende kritikk for sin firkantede og lite empatiskefremtreden i møte med den lille bygda. I Bane-heia-saken senere oppførte journalister og foto-grafer seg langt mer hensynsfullt, påpeker Røss-land. I mellomtiden hadde Hedrum-kritikkenvært oppe til debatt i diverse pressefora.

Medieviteren mener krimjournalistikk på sittbeste kritisk tar for seg politiets arbeidsmetodereller domstolenes virkemåte. Andre eksempler påden «gode» krimjournalistikken er psykologiskeanalyser av lovbrytere, eller forsøk på å forklaresammenhenger og bakgrunnen for kriminalitet isamfunnet. Røssland vedgår at slike vinklingerkan være ressurskrevende.

– Eksemplene på denne type journalistikk erderfor dessverre ganske få, sier han.

For kommersielt drevne medier kan det værefristende å satse på det «enkle» krimstoffet fordidet er billig i produksjon. Rapporteringen av lov-brudd krever liten research, og kan gjøres rasktved hjelp av konsise standardformuleringer. Kom-binert med at krimnyhetene vekker bred interesse,er det duket for høye inntekter i forhold til utgif-tene.

Men selv i de tre norske populærmediene somsatser mest på krimstoff: Dagbladet, VG og TV2,finnes eksempler på både «god», og «dårlig»krimjournalistikk mener Røssland.

– Krimjournalistikken er sammensatt og fortje-ner mer seriøs oppmerksomhet fra mediefors-kerne enn den har fått tidligere. Debatten hittilhar vært preget av svar. Enkle svar, sier Røssland.

4 Klartekst / 1.03

Nye bøker om journalistikk

Krimreportasjen blir stuerenTEKST: EVA GRINDE

Finnes det en «universell» presse-etikk?

Eller vil pressens selvjustisapparat uveger-

lig være et produkt av den historiske og

nasjonale sammenheng det opptrer i?

Dette er blant spørsmålene Odd Raaum

stiller i sin nye bok Dressur i pressen.

Selvjustis i internasjonalt perspektiv.

Raaum er førsteamanuensis ved Journalistutdan-ningen ved Høgskolen i Oslo og sammenliknerpressens selvjustis i bl.a. USA, Storbritannia,Danmark, Sverige og Norge.

I alle disse landene har pressen opprettet egneklageorganer.

Storbritannia var først ute med Press Council, ifagmiljøene ofte omtalt som «alle presseklage-nemders mor». I Norge heter klageinstansenPressens Faglige Utvalg, PFU.

Felles for kontrollapparatene er at det er pres-sen selv som vurderer og dømmer om etiskeovertramp er blitt begått.

BUKKEN OG HAVRESEKKEN

For en yrkesgruppe med så liten eksklusiv kunn-skapsbase som journalistene, er det desto viktigereå kunne utvise høy etisk standard, hevder Raaum.Samtidig vedgår han at pressen nettopp har ryktepå seg for å være dårlig til å takle kritikk og irette-settelse. Gitt pressefolks interne lojalitet og fellesverdisett vil en sentral problemstilling være:Hvem vokter på vokterne? Raaum mener det ikkeer grunn til å forvente noen oppblomstring av selv-kritisk eller kollegakritisk journalistikk i tidensom kommer. I tillegg til instinktiv kollegialbeskyttelse, ligger også et element av frykt for ateventuell kritikk skal slå tilbake. En annen gangkan det være kritikeren selv som tramper over.

Mange faktorer peker i retning av en viss inter-nasjonal standardisering av presse-etiske normer,mener medieforskeren. Blant dem er fremvekstenav en journalistprofesjon som tar avstand frapolitiske lojaliteter, samt utviklingen av ny medi-eteknologi og mediekonsernenes ekspansjon.

Etter avviklingen av den kalde krigen har denneselvjustismodellen som opprinnelig oppstod ivestlige liberale demokratier, blitt «eksportert» tilstore deler av verden, ikke minst til tidligere øst-blokkland.

Samtidig vil det som sies å være «god» presse-skikk, egentlig bety en «for tiden akseptabel»presseskikk. Vi ser altså ikke konturene av en«virtuell journalistisk republikk» der pressefolkopererer i en egen verden med egne verdier uav-hengig av tid og sted, mener Raaum. Klageorga-nenes avgjørelser gjenspeiler samfunnets verdierfor øvrig, blant annet fordi pressen er avhengigav tillit, og av å selge sine produkter. I tillegg vilde begrensninger en journalist spontant leggerpå seg selv alltid avhenge av en rekke faktorer:Psykologiske, økonomiske, historiske og politiske.

Dressur i pressenTEKST: EVA GRINDE

*

Boka kommer 28. mars

Enslige kulturkonsulenter med narsissis-

tiske trekk. Akademikere som tenker for

mye. Voksne menn som slår på bankebrett.

Norsk 1990-tallslitteratur har fått sin egen

bok.

– Hvis jeg skal si noe generelt om norsk 1990-tallslitteratur, må det være at den er mangfoldig,sier Per Thomas Andersen. – Forfatterne skriverpå mange forskjellige måter, om mange forskjel-lige emner. Derfor er det vanskelig å fange tiåretmed ett, samlende grep.

Likevel har altså Andersen skrevet en bok omdenne perioden i norsk litteratur, under tittelenTankevaser. Her presenterer han lesninger av enrekke tekster fra 1990-tallet, skrevet av forfatteresom Dag Solstad, Hanne Ørstavik, Thure ErikLund, Jan Kjærstad og Øystein Lønn – for ånevne noen. Utgangspunktet har ikke vært å lageen samlende litteraturhistorisk framstilling avdette tiåret: i stedet foretar Andersen punktvise,tematiske lesninger av de ulike tekstene han harvalgt ut.

– Jeg har forsøkt å få til en viss bredde. Menutover det er utvalget styrt av veldig personligekriterier: jeg har villet presentere bøker jeg selvhar hatt glede av å lese, tekster som har betyddnoe for meg personlig, sier han selv.

Tematisk sett er det senmoderne identitetspro-

blematikk – både i et individuelt og et kultureltperspektiv – som er den røde tråden gjennomTankevaser. I tolkningene av norske 1990-talls-tekster trekker derfor Andersen også linjer tilmoderne samfunnsteoretikere som Ulrich Beckog Anthony Giddens.

– Dette er selvfølgelig et perspektiv jeg selv harvalgt å legge på tekstene. Likevel mener jeg atmange av forfatterne jeg har valgt ut selv temati-serer disse problemstillingene, sier han.

– Ligger det en polemikk mot litteraturvitenska-pens tekstinterne lesninger i dette samfunnsmessigeperspektivet?

– Det handler vel egentlig mer om at jeg per-sonlig var kommet til et punkt hvor det var dettejeg hadde lyst til å gjøre. Etter å ha arbeidet endel med veldig tekniske og detaljorienterte pro-blemstillinger, hadde jeg behov for å åpne littopp. Dessuten er det viktig å huske at dissetematiske tolkningene bygger på de samme litte-raturvitenskapelige ferdighetene som retoriskenærlesninger. Jeg mener at vi må ha plass forbegge deler.

I tillegg til dette «sosiologiske» perspektivethar Per Thomas Andersen valgt å gi sin egentekst en litt spesiell form. Lesningene av norsk1990-tallslitteratur avbrytes jevnlig av forfatte-rens refleksjoner og små personlige digresjoner.På den måten blir teksten et møte mellom uliketyper fortellinger: både livshistorier og litterærehistorier har fått plass i Andersens bok.

– Meningen er å representere en lesningspro-sess, sier han selv. – Når vi leser tekster, bruker videm i vår egen livsorientering og henter dem inni vår egen erfaring. På samme måte har jeg villetgå i dialog med tekstene i denne boken, og visehvordan deres historier minner om og spillersammen med andre historier man bærer på.

Dette er på ingen måte et forsøk på å privatiserelitteraturen. I stedet har jeg villet gi et eksempelpå hvordan tolkningsprosessen kan arte seg foren leser.

– Du er innom mange ulike romaner i løpet avboken. Har du noen favoritter blant dem?

– Jeg har mange. Hvis du presser meg til åvelge, kan det jo være morsomt å trekke fram enav de aller nyeste – for eksempel Trude Mar-steins Elin og Hans. Det er virkelig en mesterligroman.

– Ellers er det et kuriøst poeng at du – professorAndersen – skriver om Dag Solstads professorAndersen?

– Ja, men det er da heller ikke noe mer enn etkuriøst poeng. I hvert fall ikke for meg.

Fortellinger fra 1990-talletTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

5Klartekst / 1.03

Bøker om litteratur

HVA ER LITTERATURVITENSKAP?

Erik Bjerck Hagens Hva er litteraturvitenskap er et velskre-vet, lettfattelig og engasjerende essay om de grunnleggendespørsmålene innenfor litteraturvitenskapen: Hva er littera-tur? Hvordan definerer vi det litterære verket? Hvordan errelasjonen mellom leseren og teksten? Hva vil det si å lesegodt? Hva innebærer det egentlig å like litteratur? Hva er lit-terær kvalitet? Hvordan griper litteraturen inn i livet vilever? Boken gir kortfattede og lett tilgjengelige introduk-sjoner til sentrale teorier som diskuterer nettopp dissespørsmålene, og som alle lesere kanskje burde stille seg.Den er den første i en serie bøker om viktige emner ogfag, skrevet av anerkjente eksperter på området.

*

Boka kommer 25. mars

6 Klartekst / 1.03

Aktuell bok

– Lenge hadde jeg kjent ubehaget på

kroppen hver morgen jeg svingte inn skole-

porten. En dag orket jeg ikke mer. Jeg ble

sykemeldt et halvt år med diagnosen

«utbrent». Da ble jeg forbannet.

Det er ikke ofte Universitetsforlaget gir ut fagboki essayform. Lektor Jon Severuds personlige for-telling er unntaket.

– Jeg ble forbannet. Derfor begynte jeg å skriveom ubehaget i skolen. Nærmest som terapi skrevjeg 50 sider på én helg, sier Severud.

Resten av halvåret holdt lektoren en roligerepenn som også ga ham tid til nye horisonter.

Leseren blir med den slitne læreren ved Tanksvideregående skole i Bergen til overbelastedekopimaskiner, terapitimer hos psykologen, tilutmattende og innholdsløse rundskriv og over-lessede fagplaner, greske øyer og frustrasjonerover politikere og andre byråkratister.

DEN PSYKE SKOLE

– Mitt utgangspunkt, var at skolen var psyk, ikkejeg, læreren.

Ubehaget i skolen er da også en grundig diag-nose av den egentlige pasienten, dagens skole.Fra kritikk av skolen ender essayet i en jakt påskolens mening og essens.

– Hva og hvem gjør skolen syk?– I en rekke undersøkelser er svarene fra

lærerne entydige: Det verste med jobben er denøkte byråkratiseringen i skolen. Alt man skalforholde seg til av nye statspedagogiske tiltak ogpålegg i effektiviseringens tjeneste. Målstyr, kallervi det på vårt lærerværelse. Slik blir i alle fall

arbeidslysten effektivt kvalt. Pålessede lærere mis-ter overskuddet til spontanitet, samtaler og sam-spill med elever. De fleste lærere slutter lenge førpensjonsalderen. Mange blir uføretrygdet.

LATTERLIG AV CLEMET

Severud beklager nærmest at boken gikk i trykkenfør utdanningsminister Kristin Clemet sørget forå legge karakterene fra alle skoler ut på Nettet.

– Enda et latterlig påfunn man ikke har forsk-ningsmessig dekning for. Jeg betrakter det somdel av et ideologisk prosjekt. Hun visste nok atavisenes overskrifter dagen etter ble «Her er debeste skolene». De hadde vært nærmere sann-heten om de hadde skrevet «Her er de snillestelærerne». Ifølge denne statistikken ligger alle debeste skolene i Sogn. Det er absurd.

Jon Severud vil i en helt annen retning enn dethan mener er markedstankegang og konkurran-sementalitet hos en nyliberal Clemet.

– Sannheten om skolens kvalitet ligger et heltannet sted, og jeg tror hun vet det. Hvordan skalvi med en slik holdning makte å sikre det somikke kan måles: En god atmosfære, humor,respekt, elever og lærere som er trygge på segselv, faglig dyktige lærere som har evne til for-midling og begeistring?

TAPT MENING

Lektoren gir i essayet en rekke eksempler påhvordan den byråkratiserte skole er tappet formening og menneskelighet, og hvordan kravetom effektivitet pleier kjedsomheten.

– Det må være tid til refleksjon i møtene mellomlærere og elever. Det gir vår hektiske og over-

informerte tid sjelden romfor. Samtalen er grunn-leggende for mennesketseksistens. Klasserommet er enmøteplass, en plass for møtermellom mennesker. En god fag-lig samtale kan ta overraskendevendinger, og dermed kan lære-stoffet få eksistensiell betydningfor elevene. Det er da de kan fåavgjørende motivasjon for å søke ny kunnskap,og dermed frigjøring fra kjedsomhetens tyranni.

Men Severud sparker både til høyre og venstre.I essayet gir han også strykkarakter til Arbeider-partiets skolepolitikk.

EN MILLION MIDDAGSBORD

– Skolepolitikerne forholder seg verken til praksiseller skoleforskning. Det er påfallende at enhverny skolestatsråd sørger for å legge nye lag av for-styrrende byråkrati oppå de som allerede er der.De glemmer at det ikke først og fremst er detutvendige undervisnings- og metodeapparatetsom bestemmer god læring, men levende men-nesker, altså lærere. Og de er ofte høyst ulike.Spør skoleforskerne. Spør ved en million mid-dagsbord.

Men ubehaget har flere årsaker. Severud tegnerbildet av en skole som ble skapt i en annen tid.

– Et grunnleggende problem er at skolen er til-passet en forgangen tid, industrialderens sosialde-mokrati. Hele innretningen av skolen er industriell.Språket og tankegangen er hentet fra produksjons-sfæren. Nå lever vi i en annen tid, som trenger etannet dannelsesideal enn det industrielle.

– Ta skolen tilbake

Moren til en av elevene i 5.klasse dør.

Hva gjør klassestyreren med eleven, med

klassen? En 7.klasse har svært ujevne

elever. Hvem av elevene skal læreren ta

mest hensyn til?

Nå har mellomtrinnslærerne fått seg en livsklokrådgiver, som alltid står til tjeneste.

– Hensikten med boken «Mellomtrinnslære-ren» er å gi konkret veiledning og råd basert påerfaring fra de forskjelligste situasjoner, sier for-fatteren, Lars Helle. Han er førstelektor i pedago-gikk ved Høgskolen i Stavanger. Boken er denførste av tre, neste år kommer Ungdomstrinns-læreren og om to år fullføres trilogien med Små-skolelæreren.

– Siden jeg kjenner mellomtrinnet best, etter tiår som lærer på dette trinnet, valgte jeg denneboken først. Dermed burde konseptet sitte godtfra starten av, sier Helle.

MOBBING OG DØD

Livet og døden kommer tett innpå i «Mellom-trinnslæreren». Boken tar for seg lærerens rollenår elevenes foreldre er i en skilsmissesituasjon,sorgarbeid, mobbing, og samarbeid med forel-dre. Den diskuterer også velkjente lærerdilem-maer som planlegging av undervisning, valg avarbeidsmåter og vurderingsformer, samt ele-venes forutsetninger og tilpasset opplæring.

– Dette er overhodet ingen «Helles lille røde»á la Mao. Didaktiske og pedagogiske teorier ligger i

bunn for diskusjonen,men ingen situasjoner kanløses ved å slå opp i fasi-ten. Det handler om åkunne bruke teoriene flek-sibelt, understreker Helle.

KJØTT OG BLOD

Men boken kunne blitt en tørr affære uten men-nesker av kjøtt og blod.

– For å gjøre det lettere for leseren, har jegvalgt å skape en lærer, Sissel Meyer. Hun er ferski skolen og får klassestyreransvar på mellomtrin-net. Hun har klassen i nesten alle fag, og kom-mer opp i situasjoner som krever innsikt ogklokskap, både faglig og sosialt, sier Helle.

Lærerens uunnværlige hjelper

!TEKST: JAN ERLEND LEINE

TEKST: JAN ERLEND LEINE

7Klartekst / 1.03

NY DANNELSE

Lektoren ved Tanks formulerer et postmodernedannelsesideal i kontrast til det industrielle.

– Stikkord kan være økologi i stedet for øko-nomi, mangfold istedenfor ensretting, frihet iste-denfor tilpasning, internasjonalisering istedenfornasjonalisering, samvirke istedenfor marked,åndelighet istedenfor materialisme, dannelse fram-for kompetanse, mener Jon Severud.

– I overstyringen av skolen ligger en av dedypere årsakene til at så mange i skolen tappesfor energi og blir utbrente, tror Severud.

– Det finnes knapt fagbøker innen pedagogikksom er skrevet av reflekterte praktikere, de somvet hva det handler om. Den offentlige skolede-batten preges av de som ser skolen utenfra.Lærene må ta skolen tilbake, krever Jon Severud.

Drar til Cuba for å undervisaTEKST: MARTIN TOFT

Delar av intervjuet var publisert i Uniforum

18.12.2002

Pensjonert førsteamanuensis i fransk ved UiO,Pedro Estop Garanto drar no til Cuba for åundervisa. – Dette er ei rein solidaritetshandlingoverfor kubanske studentar og lærarar, seier han.

– Der har eg også arbeidd som gjesteprofessorsidan 1999 og pendla mellom Oslo og Havanna.Eg har stor sans for dei kubanske studentane oguniversitetslærarane som trass i ein vanskeleglivssituasjon er fulle av entusiasme og lærelyst.Det er eit skrikande behov for både bøker ogutanlandske tidsskrifter og aviser på det univer-sitetet. Difor tar eg alltid med meg ein bunkemed franske aviser og tidsskrifter kvar gong egdrar til Cuba, fortel Estop Garanto, som er vak-sen opp i Frankrike med spanske foreldre.

På byrjinga av 1990-talet gav han ut ei lære-bok i fransk kulturkunnskap: La société française,une introduction, (Universitetsforlaget). Denneboka er i bruk ved alle universitet og høgskular iNoreg. No vil også dei kubanske studentane fåglede av den.

GIR BØKER I GÅVE

– Universitetsforlaget hadde eit restopplag på300 eksemplar av denne boka. Eg foreslo overforforlaget at desse bøkene kunne gjevast i gåve tilfranskstudentane ved Universitetet i Havanna.Forslaget tok eg også opp med charge d´affairesJohan Vibe ved Den norske ambassaden påCuba. Han syntest det var ein god idé og sytte forat bøkene blei sende med diplomatcontainer tilHavanna. Når eg kjem tilbake til Cuba, kjem

universitetet truleg til å markera denne bokgåvamed eit lite norsk-kubansk kulturarrangement,spår Garanto, som også har fått tildelt eit eigediplom frå Universitetet i Havanna for sitt fagle-ge bidrag på franskstudiet.

(3. utgåve av La société française, une introductionkom i januar –03)

KJEDSOMHET NÅ OGSÅ PÅ NEDERLANDSK

Kjedsomhetens filosofi av Lars Fr. H. Svendsenfortsetter å finne lesere utenlands. Universitets-forlaget har undertegnet kontrakt med etnederlandsk forlag om en oversettelse, og dettekommer i tillegg til de utgavene som det allere-de er inngått avtale om, nemlig dansk, fransk,italiensk, russisk, svensk og tysk.

Pedro Estop Garanto med Cubas Charge d’affaires i

Noreg: Guillermo Vazquez. Foto: Martin Toft

I denne rammefortellingen treffer vi ogsåulike elevtyper som de fleste lærere nok vilnikke gjenkjennende til.

– Ulike elever trenger ulik tilnærming, de måbli sett og forstått på sine premisser. Klassen erfull av individuelle mennesker som alle har sinesærtrekk, sier Helle.

Selv har han opplevd hvor vondt det kanvære å velge feil i vanskelige situasjoner.

– I ettertid ser jeg hvordan jeg valgte feil løs-ninger i situasjoner der for eksempel elevensforeldre gikk gjennom skilsmisse, sier Helle.

– Hva vil dere ha?I denne boken har forfatteren til tider spilt en

noe uvanlig annenfiolin. – Det er ikke jeg som har bestemt premissene

for boka. En gruppe lærere og skoleledere blehentet inn i en prosjektgruppe der de fikk ettspørsmål: Hvilke tema ønsker dere å finne i enslik veiledningsbok? Jeg fikk innspillene fragruppen, drev intens litteraturgranskning oglyttet til erfaringer, for så å skrive boken, sierHelle.

Men det er ikke bare en utvalgt gruppe somhar bestemt bokens innhold. Helle er en popu-lær foredragsholder for folk i skolen, og dit hankom rundt i landet fortalte han om bokplanenesine. I retur fikk han en stor mengde råd og tips.

– Fra Vestnes kommune i Møre og Romsdalramlet det for eksempel inn en tjukk konvoluttfull av forslag til tema, sier Helle.

Unni Wikan kan takke en arrogant Dagsrevymedarbeider for at hun begynteå skrive kronikker. Nå mener hun det er en akademikers søte plikt.

Men når hun skal på Holmgang må hun først roe seg ned med et par vel-plasserte nålestikk.

I enden av en korridor i 6.etasje i samfunnsvitenskapelig fakultet i Oslostår en mann med tv-kamera og venter. Han står sammen med en dame. De erfra NRK- Lørdagsrevyen og døren er låst. De har spurt både professorkollegerog forværelsedamer, men ingen vet hvor Unni Wikan er. Reporteren titter påklokken, og håper det ikke har oppstått en misforståelse.

Så kommer hun, dansende nedover gangen, lett i bevegelsene med utslåtthår, iført skjørt, kort frakk og joggesko. Hun kommer rett fra sin akupunktørog strålende blid.

– Å nei, – står dere her og venter. Beklager at jeg ble forsinket, jeg pleier åvære presis!

Wikan smiler og hilser, fikler etter nøkler, og gjør et lite, nesten ungpike-blygt kast med hodet.

– Har du skrudd kameraet på! Du filmer ikke nå…? Jeg har jo ikke greddmeg eller noe som helst, flørter hun på avslepet nordnorsk.

Lørdagsrevyen skal lage ukens portrett av Unni Wikan, og vil filme at hunblir intervjuet og fotografert. Situasjonen gir et godt bilde på hvordan fjerdeuken i januar 2003 artet seg for den vevre sosialantropologen fra Harstad.Det var den uken telefonen ikke stod stille, og Wikan hadde vegg-til-vegg-dager med intervjuavtaler i landets største aviser, radio- og tv-kanaler.

Uken begynte med lanseringen av boken om Fadime, den svensk-kurdiskejenta som ble drept av sin far for et år siden.

Wikan blir alvorlig og plasserer blikket et sted på skrått ut i luften foranseg. Hun senker stemmen når hun forteller.

FORSTÅ OG FORSVARE

– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å skrive denne boken. Den ble til påtross av meg selv, på tross av mine egne planer. Jeg måtte prøve å forståhvordan drapet på Fadime kunne skje, sier Wikan.

Som fagmenneske kjente hun godt til begrepene ære og skam fra før. Mendrapet på Fadime var likevel uforståelig for henne. Det var for grufullt.

I arbeidet med boken fulgte hun rettsaken mot faren til Fadime gjennom torettsinstanser. Underveis forandret Wikan oppfatning. Drapet ble forståelig.Det ble en «…vettig, rasjonell og nøktern handling – ut fra et visst perspektiv.»

Fortolkningen er egnet til å provosere.– Hvorfor skal vi prøve å forstå en far som dreper sin datter?

– Fordi det ikke er noeenestående tilfelle! For åkunne forebygge må vi be-gripe. Et æresdrap kommersjelden som lyn fra klar him-mel. Når det begås har flerevært involvert i planleggingenog visst at det kommer til åskje, sier Wikan

Hun understreker at æres-drap forekommer her. Vi kanikke avfeie fenomenet og siat dette er noe «de andre»driver med. Dette skjer i våre,multikulturelle samfunn.Fadime levde og døde i Sverige.

– De som begår æresdrap handler ikke som individer, sier Wikan. – Fritar du dem ikke dermed fra skyld?– Nei. Jeg fordømmer drapet på Fadime, og jeg er glad for at faren fikk

lovens strengeste straff. Men vårt rettsapparat har ikke noe system for å straffekollektivt. Ofte bestemmer slekten at en mindreårig gutt skal utføre drapet såfamilien i sum skal slippe unna med minst mulig straff, forklarer Wikan.

– Drapet på Fadime er en kolossal familietragedie. Jeg er glad jeg er ferdigmed boken nå. Arbeidet har vært intenst utmattende.

BLODSUKKER OG ARBEIDSLYST

Professoren har med tre boller i en papirpose, to bananer, og en boks medurtetepulver. Hun legger alt på bordet.

– Skal dere ha te? Ta en bolle! Vi må tenke på blodsukkeret, sier hun ogbukserer seg frem foran kameramannen for å nå frem til vannkokeren pågulvet i hjørnet.

Hun er nesten stolt over bollene. Som et barn som fortjener ros.– Akupunktøren min sier at jeg må huske på blodsukkeret. Jeg glemmer å

spise, skjønner du. Jeg kan bli så oppslukt av det jeg holder på med.Det er det lett å tro på. I 1996 gikk det galt. Da våknet hun opp en dag og var blitt blind på det

ene øyet. Helt uten forvarsel. – Jeg kjører bestandig hardt. Jeg kan ikke la være. Det har aldri vært noe

særlig skille mellom jobben min og privatlivet.

Portrettet

Antropolog i vinternattTEKST: EVA GRINDE

FOTO: MORTEN BRAKESTAD

8 Klartekst / 1.03

PROFESSOR UNNI WIKAN

Sosialantropologisk institutt, Universitetet i OsloFødt 18. november 1944 i HarstadBosatt i OsloDr.philos, UiO, 1980Magister i sosialantropologi, UiB, 1973Professor, UiO, 1987Førsteamanuensis, UiO, 1981–87Stipendiat, NAVF, 1977–80Forskningsassistent, NAVF,1973–76Forskningsassistent, UiB 1970–72Hun har gjennomført feltarbeid i en langrekke land, bl.a. Egypt, Oman, Yemen,Indonesia, Bhutan og Norge.«For ærens skyld» er hennes 9. bok

� � �

9Klartekst / 1.03

Synet på venstre øye er og blir borte, og fra den dagen for seks år sidenmåtte Wikan legge om stilen. Rovdriften gikk ikke lenger. Det var i denneforbindelse hun blant annet fikk råtipset om å spise litt innimellom. Hunkan ikke få fullrost akupunktøren sin nok.

– Hun er et eventyr. Hun holder meg i live, sier Wikan. Ektemannen Fredrik Barth bidrar også med sitt. Blant annet er det han

som sørger for at Unni får med seg sin daglige matpakke. Den er riktignokbeskjeden og inneholder alltid det samme: to knekkebrød, ett med ost og ettmed pølse.

FORELSKA I LÆRER’N

– Fortalte han hvor sjokkert han var over meg den første gangen vi gjordefeltarbeid sammen, spør Unni Wikan.

I følge henne skal det ha rykket kraftig i forskerfoten til Barth da han fikkse Wikan legge i vei overfor de innfødte på sin direkte måte. Hun gav til ogmed uttrykk for egne meninger!

– Det er min styrke og min svakhet at jeg går intenst opp i ting. Jeg tarmennesker og opplevelser inn over meg, og blir veldig berørt.

– Det kolliderer med oppfatningen av forskeren som kjølig og distansert?– Slik har jeg aldri vært! Hvis jeg skulle nærme meg folkene i fattigkvarterene

i Kairo ved å ta en sånn forskerrolle, så ville de ikke forstått noen verdensting. Jeg har prøvd noen ganger med skjemaer og spørsmål og sånn, men dethar bare blitt tull, sier Wikan.

Men Barth forteller ikke om det angivelige sjokket over den «uakademiske»Unni i det hele tatt. I stedet snakker han om sin beundring for hennes evnetil å gi seg hen i feltarbeidet, og til å få kontakt med mennesker. Nesten littmisunnelig høres han ut, over at folk alltid ser ut til å like henne best, endahan er mer tolerant og tålmodig.

– Ja han pleier å si det. Men vi har forskjellige innfallsvinkler. Jeg er inter-essert i det menneskelige og psykologiske. Han er mer opptatt av de sosialesystemene rundt, sier Wikan.

Det er mer enn tredve år siden de to profilerte sosialantropologene traffhverandre på Universitetet i Bergen. Han var foreleser og hun var student.

– Som grunnfagsstudenter beundret vi ham. Han hadde en helt spesiellstatus og aura.

Oppstandelsen i universitetsmiljøet var ikke liten da den unge damen fraTroms kapret selveste guruen på faget – han som gikk for å være grunnleggerenav norsk sosialantropologi. Den seksten år eldre Barth var endatil gift fra før oghadde fire barn. Hendelsen fikk fart på sladderen i kantiner og korridorer.Mange sluttet å hilse. Reaksjonene vekker ikke gode minner hos Wikan.

– Det var aldeles forferdelig. Jeg ble rasende på verden. Ikke minst fordimotivene våre ble trukket i tvil. Jeg skjønner reaksjonene bedre nå.

– Hvorfor det?– Jo, det er jo fortsatt sånn at store aldersforskjeller ikke er særlig akseptert…

– Ble folk misunnelige?– Ja, det var nok noe av det også. Det var nok det, ja.

VINTERNETTENE.

Over en turkis og transparent Macintosh på Wikans skrivebord henger deten meterlang heksemaske fra Bali.

– Den står for det onde, men den beskytter meg. Vaktmesteren som pakketopp flytte-eskene mine skvatt skikkelig!

Unni Wikan er vant til at folk skvetter rundt henne. Mang en ærverdigakademiker har satt morgenkaffen i halsen over den frittalende professoren.Som når hun allerede i 1989 gikk ut i Aftenposten og sa det måtte stilles kravtil innvandrere, eller når hun for halvannet år siden ble sitert i Dagbladet påat norske jenter frister muslimske menn til voldtekt.

– Jeg har vært ute en vinternatt før, sier Wikan. «Fundamentalist i vitenskapsklær» stod det å lese med krigstyper over

førstesiden i Klassekampen, da avisen anmeldte hennes mest kontroversielleav ni bøker: «Mot en ny norsk underklasse»i 1995. Den handler om integreringog kritiserer blant annet innvandrermiljøene for å være for negative til detnorske.

– Det var sårt. Boken skapte et veldig rabalder. I 1995 snakket alle om farge-rikt fellesskap og alt annet var forbudt, sukker Wikan.

– Hvordan likte du at Carl I Hagen trykket deg til sitt bryst?– Ikke sånt man blir glad for. Men jeg står inne for alle sitatene han har brukt.

Det kan ikke være sånn at noe er galt bare fordi Carl I Hagen er enig i det!

SITT LIVS SJANSE.

En ettermiddag for åtte år siden ringte det fra Dagsrevyen. Kunne Wikanstille i studio på direkten om en halvtime? Det gjaldt en kommentar til ensak om sosiale forhold i Egypt. Antropologen syntes en halv time ble noeknapt da hun ikke kjente til den konkrete saken. Hun tilbød i stedet åkomme dagen etter. Vaktsjefen sa til henne at nei, det er ikke aktuelt og «nåhar du i hvert fall fått din sjanse» .

– Æ blei så forbanna! Sporenstreks tok Wikan en telefon til en bekjent i Dagbladet og sa at hun

hadde noe på hjertet. De ba henne skrive en kronikk. – Jammen det kan jeg ikke, svarte jeg – vettskremt. «Prøv!» sa de, og det

var det beste som kunne ha skjedd. Jeg elsker den konsise formen. Dentvinger meg til å tenke klart.

Klisterhjernen fra Harstad gikk i sin tid rett fra tre grunnfag til en doktorgrad,et svært uvanlig akademisk hopp i Norge. Hun har undervist ved Harvardog på London School of Economics og har gitt ut flere bøker internasjonalt,blant annet fire på prestisjetunge University of Chicago Press.

– Jeg føler at jeg har bevist at jeg duger akademisk. Nå har jeg lyst til åskrive på norsk, for et bredt publikum, sier hun.

Portrettet

10 Klartekst / 1.03

Klartekst / 1.03

Hun opplever ofte at akademia ikke er særlig generøst. Å rose kolleger sittersvært langt inne.

– Fadimeboken har vært et gledelig unntak! Men generelt vet jeg ikke om jeghadde orket å være forsker hvis ikke jeg også kunne henvende meg til vanligefolk. De kommer bort til meg på gaten og takker meg etter at jeg har vært på tvog sier for eksempel: «Du er så kunnskapsrik» sier de. Jeg blir så glad av det!

Nå for tiden venter gjerne Dagsrevyen. Det har nemlig blitt mange «sjanser»både der og i andre kanaler de senere årene. Av og til blir det en anelse tøft.

– Særlig Holmgang er krevende. Man må være så veldig på hugget, sierWikan.

Derfor pleier hun å legge inn et besøk hos akupunktøren i forkant som endel av forberedelsen. Det roer nervene.

NORSK KULDE

– Mange nordmenn har så liten støtte i familie, naboer og andre typer nett-verk. Jeg sammenlikner med de samfunnene jeg har studert: Overalt deltarfolk i hverandres liv på en helt annen måte – på godt og vondt.

Jeg føler meg veldig ensom selv i perioder. – Trives du i Norge?– Nei…nei jeg gjør ikke det. Jeg trives ikke her. Jeg føler at jeg ikke passer

inn. Jeg er selv innvandrer til Oslo fra Nord-Norge. Jeg får aldri helt taket påværemåten her nede, jeg må hele tiden vokte mine ord og så tenker jeg stadig:Oppfører jeg meg riktig nå?.

For henne er bakgatene i Kairo mer hjemme enn Oslo. Det er hennesnabolag.

– Jeg har vært der hvert eneste år i snart 30 år. Er det sted på jorden jegvirkelig er lykkelig så er det der, sier hun.

OVERLOAD

Det er nesten like lenge siden Wikan var på kino. Hun trenger det ikke medhodet fullt av egne filmer.

– Men nå er det nok. Jeg vil ikke oppleve flere ting nå, sier Wikan. – Mener du det?Ja, så absolutt det mener jeg. Nok for et helt liv. Jeg er ekstremt visuell og

har en masse filmer som summer og går. Nå vil jeg heller bearbeide tingene.Skrive de bøkene jeg har innabords.

– Er det en god følelse?– Ikke bare bra. Av og til føles det som overload, sier Wikan og løfter hånden

mot hodet.– Men en tur til Kairo, blir det?– Å ja, det må jeg jo. Flere. Jeg elsker de menneskene. Og en tur til Bali og

Oman. Også til fosterbestemoren min i Bhutan, da. Selvsagt.

ETTER UTGIVELSEN AV UNNI WIKANS BOK

«FOR ÆRENS SKYLD. FADIME TIL ETTERTANKE»

• Uhyre tankevekkende bidrag til en debatt hvor det ikke finnes enkle løs-ninger. Cathrine Sandnes, Afteposten

• Men Fadimes historie er ikke en historie om problemene knyttet til inn-vandrere. Fadimes historie er lærdommen om at ingen kultur skal få leve ifred hvis den krenker mennesker. Trine Eilertsen, Bergen Tidende

• Wikan gjør det prisverdig klart at vi ikke kommer i nærheten av proble-mets kjerne så lenge vi nøyer oss med moralsk og juridisk fordømmelse.Et faktum forsvinner ikke gjennom fordømmelse. Det må forsøksvis for-stås. Peter Normann Waage, Dagbladet

• Dette er refleksjonar etter ei bok som er tankevekkjande på mange måtar.Eitt kapittel er eit kritisk søkjelys på gjengse førestellingar om integrering,eit alfa og omega i all offentleg retorikk. Det likar eg. Roar Helgheim, Dag og

Tid

11

I boken Feminisme og historieskriving

samler professor Gro Hagemann ni av sine

viktigste og meste sentrale artikler om

feminisme.

Artiklene er hentet fra de siste femten årene avhennes produksjon. Det har blitt en «privat sam-ling» skrevet for alle. Prosjektet har kommet del-vis til som en henvendelse fra forlaget, og delvissom et «Con amore» prosjekt. Parallelt med allepliktløpene ved Historisk institutt ved univer-sitetet i Oslo har prosjektet formet seg over tid.Artiklene i seg selv har oppstått som et resultatav initiativer i feminismedebatten. Noen som etresultat fra foredrag andre igjen fra forelesninger.Boka har blitt en viktig og spennende reise ifeminismens fotspor.

– Professor Gro Hagemann, hvorfor var det viktigå skrive denne boken?

– Det har hele tiden vært mitt ønske å få lageten samling av mine artikler. De fleste artiklenehar vært tilgjengelig tidligere, men da gjerne somforedrag eller kompendier. De har ikke tidligerevært samlet mellom to permer. Ikke minst vardet viktig med denne utgivelsen å utfordre sam-funnet fra nye ståsteder. Boken representerer påmange måter en generasjon som har møtt veggen.Hvor formuleringene og argumentene i dag erlettere å forstå i og med at forutsetningene er for-andret. Tekstene leses i dag nødvendigvis utenfor

sin historiske ramme og blir sånn sett vurdertmed en annen forståelse og på nye premisser. Enannen grunn har vært at jeg synes det er for litekunnskaper innen dette feltet. Dette er et feltsom har allmenn gyldighet og angår ikke barekvinner – menn derimot har vært de viktigstepådriverne for dette prosjektet.

– Du har redigert og skrevet om på en del på teks-tene, hvorfor?

– Tekster som er skrevet i en gitt kontekst blirvanskelig å forstå hvis premissene har endretseg. Jeg så meg derfor nødt til å endre på tekstender den ville blitt umulig å forstå på bakgrunn avsituasjonen teksten var skrevet i. Dette har værtnoen av det vanskeligste med prosjektet. Det erikke det at tekstene mine ikke har gyldighet i dag,men som mange historikere vet, så er historienmed på å tilsløre vår forståelse. Det var derfornødvendig å redigere artiklene slik at de ogsåfungerer innenfor dagens kontekst.

– Du er opptatt av reisemetaforen og benytter denfor å «forklare» prosjektet?

Reisemetaforen er jeg veldig spent på hvordanblir mottatt. Problemet som oppstår med en slikbok, er at i og med at artiklene er tilpasset dagensleser er dette ingen ren historisk dokumentasjon.Den er like mye en fortelling – en reise. Jeg harvært både «Both seer and seen». Boken har allden dobbeltheten som ligger i en slik genre. Somjeg skriver i innledningen: «For i reiseskildringen

eksponeres ikke bare den ytre verden som reisen harforegått i; i vel så stor grad eksponeres kanskje denreisende selv.» Samtidig er det skummelt å bådevære objekt og subjekt. Allikevel er det lærerikt oglitt skremmende. Når jeg tenker på det nå så serjeg på artiklene mine med nye øyne. Reisemeta-foren står sentralt i hvordan jeg nå oppfatter denneboken. Samtidig er det viktig å understreke at jegikke har forsøkt å endre på selve argumentet. Jeghar forsøkt å ikke være mer forutseende enn detjeg er.

– Du nevner i forordet at noen av de gamle posi-sjonene forkastes og nye befestes. Hva legger du i det?

– Den siste artikkelen er et oppgjør med minegen ML-fortid. En bit av denne artikkelen bleopprinnelig skrevet til 150-års jubileet for DetKommunistiske Manifest. Artikkelen er en selv-kritikk men samtidig ingen selvpisking. Det er etforsøk på å sette meg og min generasjon inn i enhistorisk sammenheng. Hvorfor tok vi så feil?Hvorfor ble frihetsopprøret så autoritært?

– Til slutt Gro Hagemann, hvordan ønsker du atboken vil bli benyttet?

– Jeg håper at boken skal kunne benyttes i enfagdebatt, og at neste generasjon med feministersynes det vil være interessant å lese denne histo-rien og på den måten indirekte delta i den reisenjeg har gjort.

12 Klartekst / 1.03

En reise i feminismens fotsporTEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

– Det må utvikles en holdning om at kunst

er viktig. Kunst åpner for en poetisk dimen-

sjon i tillegg til den fornuftsmessige som vi

er mer vant til å dyrke, mener Arne Marius

Samuelsen. førsteamanuensis ved Høg-

skolen i Telemark på Notodden.

Samuelsen er i ferd med å avslutte en doktorgradom kunstformidling og har skrevet boka Formidlingav kunst til barn og unge. Han hevder at få har be-grunnede meninger om hvordan kunstformidlingskal drives. Nå håper han på bedre kvalitet påkunstformidlingen, uansett hvor den foregår.

ROTETE KLASSEROM

Skolen og barnehagen er en viktig arena for åvekke barns undring, nysgjerrighet og interessefor visuelle inntrykk. Men klasserommet er ikkealltid egnet.

– Det er ganske sløvt hva vi lar henge på veggenei barnehager og klasserom. Omgivelsene er viktigefor å drive kunstformidling. Det må ryddes for ådrive estetisk virksomhet, mener Samuelsen.

NYSGJERRIGE LÆRERE

I Formidling av kunst til barn og unge får pedagogenhjelp til å lose barn gjennom møter med kunst igallerier og museer, illustrasjoner i lærebøker,billedbøker og plakater. Men for å hjelpe elevene,må læreren ta sin egen opplevelse av kunst på alvor.

– Har lærerne nok kunnskap om kunst?– Nei, mange lærere er usikre. Men det er ikke

så mye som skal til. Det viktigste er at lærerne selver åpne og nysgjerrige. Man må slutte å si at manikke har greie på det. Hittil har det vært greit åikke mene noe om kunst, men med L97 går detikke lenger.

Samuelsen gir ingen oppskrift, men forteller at

man ikke skal være belærende. Læreren må fåbarna til å oppleve at de kan gå inn i bildet,sanse, beskrive og tolke det de ser, både medvoksnes hjelp og alene. De må venne seg til åstole på sine egne sanser. Kunst er noe alle kanutvikle et personlig forhold til. Derfor ønskerhan at elevene møter en felles grunnholdning tilkunst fra de begynner i barnehagen til de gåroppover i ulike klassetrinn.

Kunst i klasserommet TEKST: MARI BJØRKENG

Nye bøker *

Boka kommer

1. april.

En ny bok om rusmisbrukere med psykiske

lidelser slår fast at hjelpeapparatet spiller

Svarte-Per med denne pasientgruppen. –

Det er veldig mye lidelse blant disse klien-

tene, sier journalist Tone Øiern.

I 1997 ble det lagt fram en stortingsmelding omdet psykiatriske behandlingstilbudet i Norge. Énav konklusjonene i denne meldingen var at manmåtte bygge ut tilbudet til rusmisbrukere medpsykiske lidelser, eller «personer med dobbeltdi-agnose,» som de gjerne kalles.

Litt senere kom den såkalte «Opptrappings-planen for psykisk helse,» som skisserte hvordanpsykiatrireformen i Norge skulle gjennomføres.Denne planen lanserte imidlertid ingen konkretetiltak for dobbeltdiagnose-pasientene. I stedetkonkluderte man med at man måtte vente tilman hadde kartlagt denne gruppen.

Som sagt, så gjort. I 1999 foretok Helsedirek-toratet en utredning om «personer med samtidigalvorlig psykisk lidelse og omfattende rusmis-bruk.» Utredningsrapporten, som anslo at rundt4000 personer i Norge har slike kombinertelidelser, var ferdig i 2000 – for snart tre år siden.Der ble det anbefalt å opprette spesialenheter til-passet denne gruppen.

– Og likevel skjer det svært lite, sier ToneØiern oppgitt. Hun har arbeidet i tidsskriftet Rusog avhengighet i snart tyve år, og er en av tre per-soner bak boka Dobbelt opp – om psykiske lidelserog rusmisbruk. De to andre forfatterne er ReidunnEvjen, som arbeider med medikamentassisertrehabilitering, og Knut Boe Kielland – legen somi sin tid ledet Helsedirektoratets utredning.

– Det kom en kartlegging som skulle ha slåttned som en bombe. Men få personer med disselidelsene har ennå merket noe til opptrappingen,fortsetter Øiern.

Til tross for frustrasjonen er Dobbelt opp ingendebattbok. I stedet forsøker den å kartlegge dob-beltdiagnose-pasientenes situasjon, og beskriveulike behandlingstilbud som allerede eksistererfor denne gruppen. I tillegg undersøker forfat-terne erfaringer fra andre land enn Norge. Pådenne måten håper de å inspirere til økt innsatsfor disse klientene.

– Hovedproblemet for dobbeltdiagnose-pasi-entene er å finne steder hvor de kan presenterehele seg, sier Tone Øiern. – I dag møter de et vel-dig splittet system. Resultatet er at de selv blirsplittet – og på den måten bare øker problemene

deres. Selv om holdningene er i ferd med å endreseg, har dessverre hjelpeapparatet en lang tradi-sjon for å spille Svarte-Per med disse klientene.

– Hvis du selv var diktator, hva ville du ha gjort?– Først og fremst ville jeg ha bygget boliger til-

passet denne gruppen. Når det gjelder rusproble-matikk, er egen bolig noe som ofte kommer påslutten av et lengre behandlingsopplegg. Men iforhold til disse pasientene må vi tenke omvendt:en stabil bolig er nettopp en forutsetning forbehandling. Det er nødvendig for at hjelpeappa-ratet overhodet skal komme i kontakt med dem.

– Hva mer?– Jeg ville sørget for å få spesialister fra både

psykiatri og rusomsorg med i oppfølgingen avhver enkelt klient. Slik kunne man kanskje fåtttil den kombinasjonen av langsiktig relasjons-bygging og spesialiserte tjenester som dennegruppen er avhengig av.

Øiern er også skeptisk til den tradisjonelle«høna eller egget»-diskusjonen som har pregetdette området – det vil si om det «egentlig» errus eller psykiatri som er det grunnleggende pro-blemet.

– Denne diskusjonen bidrar til at hjelpeappa-ratet ikke tar nok ansvar for pasientgruppen. Idag forsøker man å unngå denne debatten, fordiden til syvende og sist er med på å opprettholdeproblemene for klientene, sier hun.

– Nyere prosjekter – blant annet ett vi beskri-ver fra USA – fokuserer i stedet på konsekven-sene av rusmisbruk for hver enkelt pasient. Ogda har man funnet ut at selv bare litt rus harstore konsekvenser for deres psykiske helse.Nettopp derfor må man angripe denne proble-matikken samtidig.

– Er det mulig å peke på noen spesiell del av hjel-peapparatet som må ta større ansvar?

– I Norge har det psykiske helsevernet et klartdefinert ansvar for de fleste pasientene som ogsåhar rusproblemer. Undersøkelser vi refererer til– spesielt fra større byer – viser imidlertid at psy-kiatrien ikke stiller tilstrekkelig opp og tar med-ansvar. Men om det skyldes mangel på vilje ellermangel på ressurser, er vanskelig å si. Nå foregårdet jo en opprustning av norsk psykiatri, og deter håp om at situasjonen vil endre seg. Det er itilfelle på tide: det er så mye lidelse blant dissepasientene at det vil være en stor fallitterklæringå ikke gjøre mer enn vi gjør i dag.

13Klartekst / 1.03

Psykoterapi og kjærlighetTEKST: MARI BJØRKENG

Per Vaglum måtte skrive en kjærlighets-

historie for å formidle pasientens opp-

levelse av psykoterapi.

Det viktigste Per Vaglum har lært i psykiatrienhar han lært av pasientene. Gjennom 40 år harprofessoren ved Universitetet i Oslo fulgt pasien-ter gjennom behandling og vært med på deres veigjennom vendepunkter, eller «gylne øyeblikk» ibehandlingsprosessen. Erfaringen vil han delemed studenter og kollegaer, med de som har gått ipsykoterapi eller som kjenner noen som gjør det.

For å formidle pasientens tanker og følelserrundt vendepunkter og hvordan psykoterapeutenspiller en viktig rolle i forandringsprosessen,strakk ikke den tradisjonelle læreboka til. I stedetskrev han en fortelling om psykoterapi og kjær-lighet. Boka Psykoterapi og kjærlighet – fortellingom et vendepunkt handler om en mann og enkvinne som strever med å få til et kjærlighets-forhold og hvordan de opplever vendepunkter ibehandlingen.

– Det er så mange forhold i psykoterapien somikke egner seg for lærebøker. Den indre prosessensom skjer med hver enkelt pasient kan vanske-lig skildres på en annen måte. Jeg opplevde detsom en befrielse å velge fortellingen i stedet forrapporten som form. Jeg merket at formidling-en ble mer autentisk når jeg skrev den som enkjærlighetshistorie, sier Vaglum.

Det er vågalt å bevege seg mot skjønnlittera-turen. Vaglum er redd han kan få kritikk fra tokanter. Fra de som mener at det er faglitteraturforkledd som en roman og de som mener at deter et dårlig forsøk på det siste. Likevel har hantro på fortellingen som en type lærebok.

– Kanskje noen vil si at det er en banal historie.Men den viser hva mange 30–40 åringer som søkerhjelp sliter med i dag. De har problemer med å

takle relasjoner til kjæres-ter, familie og kollegaer.

Rus og psykiatri

i nytt perspektivTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Professor dr. med. Per Vaglum ved Institutt formedisinske atferdsfag er utnevnt til Kommandør

av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sininnsats for medisinsk forskning og undervisning.

Ordensrådet har i sin begrunnelse lagt vekt pådet enestående arbeidet Vaglum har gjort fornorsk og internasjonal psykiatrisk forskning ognorsk medisin.

Nye bøker *

Boka kommer 11. april.

I boken Energi-Norges Fremtid er det fore-

tatt en analyse av energisektoren i Norge.

Forfatterne av boken Torger Reve og Kjell

Roland presenterer to veier å gå for den

norske energibransjen: Høstingsscenariet

eller vitaliseringsscenariet.

Norge har de siste hundre årene skapt store ver-dier på basis av rike forekomster av energiressur-ser. Denne perioden kjennestegnes ved høyeinvesteringer og store teknologiske fremskrittinnen energisektoren. Bærebjelkene i norsk øko-nomi, kraft- og petroliumsindustrien er i daghelt avgjørende for norsk økonomi. Samtidigerfarer sektoren store og raske omstillinger. Om-stillingene skyldes økt internasjonal konkurran-se, restruktureringer og nye aktører i markedet.

Dagens situasjon er preget av at investeringene iolje- og gassvirksomheten har avtatt, industrialiser-ingen har flatet ut og forskningsinnsatsen er svek-ket. Tilgangen til nye prosjekter har falt og antallnorske oljeselskaper reduseres. Parallelt har Norgeblitt en nasjon som importerer kraft, og sektorenomformes ved at kommuner og fylker selger seg ut.

EN NY EPOKE

Norge har langt på vei nådd målet om en kon-kurransedyktig oljeindustri. Staten Norge har desiste hundre årene klart å beskytte de energires-sursene som finnes i Norge. Vi går nå inn i en nyepoke. Forfatterne av «Energi-Norges fremtid»spør – hva nå? Vi kan lene oss tilbake og leve avoljepenger og tjenesteproduksjon uten at inter-nasjonalt konkurranseutsatt næringsliv for-svinner. Staten forblir rik, selv om næringslivetforvitrer og industriproduksjonen forsvinner. Ellervi kan satse på kunnskapsbasert vekst etter hvertsom den naturressursbaserte veksten vil avta.

HØSTING ELLER KOMPETANSEBASERT VEKST?

Hvordan skal Norge videreutvikle det funda-ment som de siste hundre årene har vokst til å blien størrelse av internasjonalt format? Boken pre-senterer to scenarier – høstingsscenariet og vita-liseringsscenariet. Ingen av scenariene er opplagteeller uproblematiske. Men de fordrer at man fore-tar et valg. Boken analyserer de mulighetene Norgehar, og valgene vi kan ta, for å skape størst muligverdier på basis av de norske energiressursene.

Hvordan kan vi best kombinere naturressurserog kompetanse? Et annet viktig spørsmål erhvordan vi kan være med på å avgjøre hvilkeaktiviteter og selskaper som på sikt vil lokalise-res i Norge. Norges fremtid vil formes av debeslutningene som tas i Norge. Dette krever en

systematisk og langsiktig politikk.Norge har erfart at vannkraften, som er selve

symbolet på en evigvarende verdiskapningsnæringi dag er en utømmelig økonomisk kilde, men sam-tidig en liten industriell vekstkraft. Internasjonalter det få norske selskaper som hevder seg.Sammenligner man med norsk olje- og gassnæringer man redd for at noe av det samme kan skje. I detstore utland er det de store globale oljeselskapenesom regjerer, og noe norsk eierskap og industri-elt nærvær av betydning er vanskelig å skue.

BEVISST NÆRINGSPOLITIKK

Norsk energipolitikk kan endre fremtiden fornorsk energinæring men dette krever en moder-nisering og ombygging av den relativt bevisstenæringspolitikken som har blitt ført til nå innenbåde kraft og petroleum. Den nye tiden krevernytenkning og handlekraft. Vi er nødt til å velgehvilken fremtid vi ønsker oss.

Vil Norge i fremtiden fortsette å videreutvikleenerginæringen, som den eneste kunnskapsnæ-ringen av virkelig internasjonalt format? Eller vilNorge fokusere på kontroll av selve ressursenefor å sikre optimal høsting?

Boken gir ikke alle svarene men kommer med ettanksett og en analyse som belyser hvilke veivalgNorge som energinasjon står overfor. Boken bør ogkan benyttes som grunnlag for politikere og nær-ingsliv når avgjørelser skal taes og valg skal treffeshva gjelder Norges fremtid som energinasjon.

Boken er et samarbeidsprosjekt mellomHandelshøyskolen BI og ECON.

14 Klartekst / 1.03

Nye bøker

Erstatnings-retten i utviklingDe siste tredve årene har det foregått en omfat-tende rettsavklarende og rettsutviklende virk-somhet særlig om utmåling av erstatning vedpersonskader, om skadelidtes medvirkning ogom aksept av risiko. Domstolene har spilt enhelt sentral rolle i utviklingen av norsk erstat-ningsrett. I denne boken presenteres tolv fore-drag og artikler av Asbjørn Kjønstad, som tilsammen dekker det meste av erstatningsretten.

Asbjørn Kjønstad er en av våre fremsteeksperter på erstatningsrett og er blant annetkjent som «Røykelovens far». 6. februar feirethan sin 60-års dag. Universitetsforlaget gratu-lerer!

Arbeids-miljøloven i 8. utgave

Denne klassikeren av en kommentarutgavekommer nå i ny utgave. Siden Arbeidsmiljølo-ven trådte i kraft i 1977 har boka vært stan-dardverket for alle som trenger et praktiskoppslagsverk i arbeidsrett. Boka ble opprinne-lig skrevet av Odd Friberg, basert på FerdinandRømckes kommentarer til Arbeidervernlovenav 1956. Denne utgaven er i sin helhet revidertav Jan Fougner og Lars Holo. Det har skjedd enrekke lovendringer siden forrige utgave komut, blant annet er det kommet nye bestem-melser om innleie av arbeidskraft, virksom-hetsoverdragelse og lederes stillingsvern.

Boken er et oppslagsverk for alle som kom-mer i befatning med arbeidsrettslige problem-stillinger, også ikke-jurister.

Energi-Norges fremtidTEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

*

Boka

kommer 15. mai.

Den gode fiende av Nils Christie og Kettil

Bruun kom for første gang ut i 1984. Nå

seks år etter siste utgave foreligger boken

på ny med et rykende ferskt kapittel.

Det nye kapittelet med samme tittel som bokenbeskriver hovedtrekkene i de senere års utvik-ling av narkotikakrigen. I tillegg går den inn pådrivkreftene for den narkotikapolitikk som føres.

I forordet i den første utgave fra 1984, skrevforfatterne: «Denne bok er sprunget ut av en dypbekymring overfor det syn på narkotika som er

fremherskende i store deler av Norden, og over dennarkotikapolitikk som dette syn fører til....» I forordettil den andre og reviderte utgaven skriver NilsChristie: «...narkotikakrigen bare fortsetter». Iden tredje utgaven understreker forfatteren:«Narkotikakrigen fortsetter. Men den går stadigdårligere.

– Hva er nytt ved denne utgaven, Nils Christie?– Krigen mot narkotika er tapt. Krigsomkost-

ningene øker. Det er det sivile samfunnet som erblitt skadelidende. Vi ser en enorm vekst i detteforholdet. Over halvparten av alle som straffes,straffes direkte eller indirekte av narkokrimi-nalitet. Vi kan ikke ha det sånn. Vi må tenke omigjen.

– Hva kan vi gjøre? – Vi må endre straffene og gjøre eget bruk

straffefritt. Dette er et flertallsforslag fra Straffe-lovkommisjonen. Vi må senke maksimumsstraf-fene fra 21år til 10års fengsel. En annen ting somer særdeles viktig er at vi må få handel og brukfrem i lyset. Det eksisterer mye svarte penger idenne krigen. Dette betyr ikke at man skal selgestoff fritt fra kiosker på Karl Johan, men at manhar kontrollerte utsalgssteder. Dette betyr enminimalisering av de skadene vi ser i dag – narko-tika kan være skadelig, men det kan også krigenmot narkotika være.

– Hos politikerne, ser vi en endring i synet på nar-kotika?

– Ja, det er en større villighet til å innføre foreksempel sprøyterom. Det er de tunge narko-mane som er det mest belastede og de er ogsådem med flest skader. Sprøyterom kan gi et livs-nødvendig tilbud til de som i samfunnet harminst og som lider mest.

– Antall brukere av narkotika har økt. Hvordanvil du forklare denne økningen, Christie?

– Vi lever i et hardere samfunn enn tidligere.Vi kravler alle etter det samme målet og da blirdet flere tapere. Målet er å komme på toppen– en topp hvor penger og suksess dominerer.Samfunnet er alt for endimensjonalt. Før kunneman dø fattig og respektabelt, i dag er det enumulighet.

– Du sammenligner den narkotikapolitikk somføres med vår gamle løsgjengerpolitikk. Kan du ut-dype litt om hva du mener?

– Dette er viktig. Den narkotikapolitikkensom føres, har betydelige likheter med vår gamleløsgjengerpolitikk. Helt frem til 1970 kunne folkhavne i fengsler og tvangsarbeidshus i Norge omde var uten fast bosted. Så lenge det eksisterer etforbud er det enkelt å ta dem som bruker narko-tika. Dette fører til mange og uforholdsmessigehøye straffer. Jeg vil samtidig understreke, at selvom slik harde straffer kanskje er dårlige avgjør-elser, ser jeg at det kan ligge mye god vilje bakslike bestemmelser.

Avslutningsvis, hva er det som driver deg til å stadiggi ut nye utgaver av boken?

– Dette området forandrer seg så raskt i gal ret-ning at her må man stadig si i fra.

Nye bøker

15Klartekst / 1.03

Narkotika – den gode fiendeTEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

*

Bøker til KulturrådetNorsk kulturråd kjøper hvert år inn et begrenset antall fagbøker/essayistikk under innkjøpsordningenfor litteratur. Av 10 titler som ble innkjøpt i 2002 var tre fra Universitetsforlaget: Trond Berg Eriksen:Kors på halsen. Betraktninger om religion og vitenskap, Marianne Gullestad: Det norske sett med nye øyneog Anders Johansen: Talerens troverdighet. Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk.

Disse bøkene blir kjøpt inn i 1000 eksemplarer og fordelt via Biblioteksentralen til norske folke-bibliotek. Universitetsforlaget gratulerer våre tre fremragende fagformidlere!

Eva Joly – dommer medkampklar frisyreEva Joly er blitt truet på livet og kalt en «en råttentørrfisk»!. Hun har i flere år gått imot den franskeeliten. Nå er hun i gang i Norge. I nummer1/2003 av Nytt Norsk Tidsskrift kan du lese omhva som får Joly til å fortsette arbeidet motkorrupsjon, til tross for tung motstand. MaritHalvorsen og Mette Nygård har truffet Joly ogblant annet spurt henne om hvordan vi skal for-stå statens og rettsvesenets rolle i forhold tilkorrupsjon og bedrageri. Og er det noe i veienmed den alminnelige ansvarsbevissthet?

Tegning: Finn Graff

www. universitetsforlaget. no

Kors på halsen viser Berg Eriksen fra en av hanssterke sider. Han samler trådene i spredte foredrag,forelesninger og betraktninger til noe som ligner éntråd, nemlig forholdet mellom religion og vitenskap.

Tom Egil Hverven,

Kulturnytt (NRK)

Næss mener han skulle forlatt sitt professorat myetidligere enn han faktisk gjorde. Han skulle reist tilIndia og blitt fakir i stedet. Skrevet mer livsfilosofi.Lekt seg mer i fjellet. Bokset. Snakket mer med barn.

Karen Kristine Blågestad,

Lørdagsportrett av Arne Næss i Bergen Tidende

I norsk litteraturvitenskap er forfatteren holdt nede igrava. Forfatterens død har vært et dogme mye lengeren det burde…. I Norge døde forfatteren en gangetter krigen, eller ble i det minste hardt metaforiskskadet.

Tommas Torgersen Skretting,

intervju med Universitetsforlagets forfatter

Tore Rem i Stavanger Aftenblad

Boka til Blomberg bør lesast og diskuterast. Boka erei utfordring til lukka, akademiske miljø.

Joar Tranøy i Dag og tid

om Wenche Blombergs bok Galskapens hus

Fortsetter vi «business as usual» går det veldig dår-lig for landet. Enten må vi velge mellom å utvikle denorske energimiljøene sånn at de kan leve i fullinternasjonal konkurranse, eller konsentrere oss omå høste ressursene.

Dagens Næringsliv,

Internett (NTB) om Torger Reve

og Kjell Rolands bok Energi-Norges fremtid

Unni Wikan er en ener innen sitt felt. Men solid fag-kunnskap og stort mot er hun alltid et skritt foran.Også denne gangen.

Hanne Skartveit, VG

Presseklipp ( )