stu

de

ntm

ag

as

ine

t fo

r H

F-fa

ku

lte

tet

UiB

.

nr.

3 2

00

3

11.

årg

an

g

INNHOLDINNHOLDLeder 5

I effektivitetens forspor 6

Historien om Sydneshaugen skole 10

Det skjedde i de dager 16

Flygler, strandgutter og lekebrannhjelmer 20

Opprøret er helkommers 22

Videokunsten og kvinnene 24

Kunst på Høyden 28

Kunsten å kjøpe kunst 30

Motstå aktivt det velkjentes fristelser 34

Selvsikker svartmetall 36

Hvor mange språk kan du? 38 Det var en gang et menneske 40

Roskildes fall 44

Wienerlyrikk og lesefi losofi 47

Utveksling blir stadig viktigere, og nå frister universitetet deg med Hong Kong.

Mannlige kunstnere har dominert kunsthistorien. Er det kvinnenes tur i videokunsten?

Ferskvarer i matbutikkene blir til søppel etter altfor kort tid. I Ungdomshuset 1880 lager de mat av det istedet. s.6

s.24

s.34

Ill: L

illia

n

5

publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skuleRedaksjonsmøte torsdagar 1800.

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79epost: atriumkontakt@uib.noweb: http://atrium.hf.uib.no

Bidragsytarar dette nr: Kjetil SøråsEllen SuhrkeChristin MathiesenKjetil Moon Sørli

Ill: L

illia

n

Ansvarleg redaktør:Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

Redaksjonssekretær:Carina Øklandcarina_o@broadpark.no

Økonomiansvarleg:Erlend Reigstaderlendreigstad@hotmail.com

Journalistansvarleg:Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

Fotoansvarleg:Kjetil SøråsKjetilsoras@hotmail.com

Layoutansvarleg:Line Marie Kvaallinehot@hotmail.com

Journalistar:Helene LindquistGunhild Tinmannsvik Jack van der Hagen NørgaardJohan FalnesJulia GrønnevetØystein KummenAnders Kulseng

Fotografar:Trond SøråsKjetil Moon Sørli Christin MathiesenNina Bang Larsen

Layout:Frauke BöttcherLillian Karlsen

Illustratør:Lillian KarlsenNina Bang Larsen

Framside:Kjetil Sørås

Bakside:Kjetil Sørås

taylorismens nye ansikt

For kort tid siden la et utvalg under ledelse av advokat Anders Ryssdal frem sin innstilling med forslag til ny lov om universiteter og høyskoler. Denne har blitt møtt med 4300 protestunderskrifter fra ansatte i høyere utdanning, samt massiv motstand fra studenter. Det kan endelig synes som vi klarer å sparke i gang en klar diskusjon om hvor man egentlig vil med utdanning etter videregående opplæring i Norge. Nå er det bare én ting å være bekymret for. Det er at når underskriftsbunken er havnet i gjen-vinningsdunken og støvet har lagt seg, står Clemet klar til å svinge ut på reform-motorveien igjen og fortsette med å gire oppover. I disse dager legger dessuten regjeringen frem et forslag til Stortinget om å la hele stipendandelen bli omgjort til lån dersom du ikke består eksamen. Dette kaller Studentenes Landsforbund å «dobbeltstraffe studentene», og vil ganske sikkert føre til at studenter føler seg enda mer presset til å pre-stere raskere enn man allerede gjør. Det er grunn til å tro at dette bare er en forsmak. Disse signalene, og en rekke andre som har dukket opp de siste årene, er ikke til å ta feil av. De er klare tegn på at synet på utdannelse er kraftig endret, og at det rådende prinsipp for alle som vil lære mer enn det videregående skole kan tilby, må forholde seg til lønnsomhet og samfunns-nytte. I sin tid var det den amerikanske oppfi nneren Frederick Winslow Taylor som, i tråd med utilitaristisk fi losofi , innførte tidsregulert arbeid

på de industrielle samlebåndene i Vest-Europa og USA. I praksis betød det at arbeideren fi kk sparken dersom han ikke pakket hermetikkbok-sene fort nok. Dette ble senere udødeliggjort i Charlie Chaplins Modern Times (1936), som påfallende nok nylig dukket opp på kino igjen. Et annet studium av menneskers undergang i møte med ensformiggjort tidsmålt arbeid fi nnes i Upton Sinclairs klassiker The jungle (1906). For å overleve universitetsutdanningen ser det derfor ut til å bli stadig mer nødvendig å tenke på egen markedsverdi, motstandsdyktighet og effektivitet. Å skulle kombinere dette med kvalitetsøkning, bør anses som mer enn bare latterlig. Det er tragisk at institusjoner som skal være syn-onymt med fordypning og modning blir utsatt for en type effektivitetskrav som får stadig fl ere fellestrekk med Taylors «scientifi c management». En annen side ved dette er at frivillighet og sosialt liv blir bortprioritert, noe vi som driver på med aktiviteter på si merker tydeligere for hver dag. Studenters egne valg av fag må først og fremst baseres på interesser. Hvorfor skal unge, voksne mennesker måtte stå og se på at politikere og markedsetterspørsel velger fag for dem? Hvorfor skal studenter bli sønder-revet gjennom et utdanningssystem der man får økonomisk rundjuling fordi man ikke klarer å gjennomføre arbeidet til Clemets klokke? Det er på tide å reise seg til en åpen protest mot kortsiktige nyttekrav, underbetalte studier og et tidspress ingen er tjent med.

LEDER:

SAMFUNN:

i effektivitetens fotspor

7

Nordmenn kaster årlig over en halv million tonn mat. 100 000 nordmenn lever under fattigdomsgrensen. Norges rikeste personer er kjøpmenn.

parker og lignende uten tillatelse, har avdelinger i USA, spesielt San Francisco, blitt utsatt for kriminalisering og arrestasjoner. Så langt har det gått at Amnesty International har anerkjent fengslede som samvittighetsfanger.

Servering på gaten

Folkekjøkkenet består av unge frivillige, og baserer seg på å lage billig, noen ganger gratis, vegetarisk/vegansk mat av matvarer som hovedsakelig skulle ha blitt kastet på grunn av såkalte skjønnhetsfeil. I tillegg til serveringen på 1880 går de noen ganger til belastede miljøer i Korskirkeallmenningen og i Nygårdsparken med mat. Råvarene er samlet inn fra butikker lokalt. - Vanligvis samler vi inn fra torsdag til lørdag, sier Tiffany, en av de frivillige. - Vi har avtaler med Godt Brød, Spar på Oasen, Helios og Lerøy Mat, ellers får vi av forskjellige folk.Hun forteller at de store kjedene, som Rema

1000 og Rimi, som regel er de butikkene det er vanskeligst å få matvarer av. Dette er på grunn av interne prosedyrer og lignende. Terje Guldbrandsen, informasjonsansvarlig i Hakon-gruppen, sier at veldedighet gir skattemessige effekter for begge parter, og at Rimi derfor har valgt å begrense veldedighet i form av ikke salgbare varer. Rema på sin side har i de fl este butikker en ordning der matvarer blir returnert til leverandøren. De hevder at de ikke har lov til å oppbevare mat som er «forringet», og at de er pålagt av myndighetene å destruere mat som har gått ut på dato.

Bruk-og-kast

NRK-programmet Forbrukerinspektørene dokumenterte den 10. september i år at nordmenn kaster over 500 000 tonn mat i året. Bruk-og-kast-begrepet har fått nye dimensjoner. En stor prosent av mat som kastes rett i søpla kommer direkte fra butikkene. Dette er grønnsaker med skjønnhetsfeil, kjøtt med utgått holdbarhetsfrist etc. Atrium har spurt de store kjedene om deres prosedyrer og forhold til matkasting. Om kjedene er pålagt etiske hensyn, eller om kostnadseffektiviteten et sted på veien har kjørt fra ansvaret? Svarene var varierte, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Rimi var «i utgangspunktet helt enig i at vi skal etterstrebe omsetning av alle næringsmidler fremfor å kaste dem». 7-Eleven hadde en generell holdning: «Dette burde det gjøres noe med.» Også Coop ønsker å forbedre, men mener det er et vanskelig felt. Kiwi, mest diplomatisk av alle: «Dette er en vanskelig sak som selvfølgelig har mange sider.»

tekst: Jack van der Hagen Nørgaardtobakkjack@hotmail.com

foto: Jack van der Hagen Nørgaard

Det er søndag. På kulturhuset 1880 dunker JR Ewing over høyttaleranlegget. Duften av grønnsaker og indiske krydder slår mot oss når vi trer inn i et lokale med variert klientell. Nærmest døra sitter to eldre menn, den ene tydelig sliten og sovner etter hvert med en utent sigarett mellom fi ngrene. Bak disken står unge radikale og lemper mat på store tallerkener. Anledningen er folkekjøkkenet «mat, ikke makta», et lokalt program startet av nordamerikanske nei-til-atomvåpen-aktivister tidlig på 80-tallet under parolen «food, not bombs». I følge websiden www.foodnotbombs.net er dette en hurtigvoksende bevegelse med hundrevis av selvstendige avdelinger i Nord- og Sør-Amerika, Europa og Australia. Uten formell ledelse, med fl at struktur og ved hjelp av frivillige samles det inn matvarer som ellers ville blitt kastet, og av dette lages vegetarmåltid som serveres til fattige og aktivister på protester og demonstrasjoner. Ettersom maten serveres i

8

ill: Nina Bang Larsen

Rema 1000 svarte at etikken gikk ut på å følge de lover og regler som myndighetene til enhver tid bestemmer, og at alt våtavfall i dag går til egne containere. En runde i Bergen sentrum viste at Rema 1000 ikke var de verste på håndtering av avfall. Det meste av avfallet ble hevdet sendt tilbake til leverandøren, der det blir malt om til grisefôr. Bare en Remabutikk kaster all mat i restavfallet.

Rema 1000 dårligst i klassen

Lars Hille, daglig leder i Miljøfôr Vest AS, et datterselskap av BIR (Bergensområdets interkommunale renovasjonsselskap), stiller imidlertid spørsmål ved dette. - Erfaring viser at Coop er den beste gutten i klassen, og at Rema 1000 er den dårligste.Hille har liten tro på at Rema 1000 maler om matavfallet til grisefôr, og mener det skulle vært

spennende å se dokumentasjon på dette. Hille forteller videre at Bergen kommune ifølge forskrifter kan kreve at butikker og alle andre som håndterer blant annet ferskvarer, plikter å slutte seg til ordningen med obligatorisk innsamling av matrester. Disse blir så sterilisert og malt om til grisemat, eventuelt kompostert. - Andre butikker kan også gjøre dette, og mange, men ikke alle, har valgt det. De som ikke deltar i ordningen gjør dette av prismessige grunner. Det billigste er restavfallet. Veien frem til godkjent dyrefôr består av sortering av råvarer, kverning, tilsetting av maursyre og oppvarming til 136 grader i 20 minutter. Det er en lang og forholdsvis kostbar prosess. I følge Hille kommer det snart en ny defi nisjon på hva som er næringsavfall og hva som er forbruksavfall. Bergen kommune har søkt om å beholde den gamle defi nisjonen inntil videre når det gjelder matrester fra storkjøkken. Dette støttes skriftlig av både by- og fylkesveterinær. Ingen ønsker seg tilbake til tidligere forhold, da matrestene ble smuglet

inn i restavfallet og hentet av bønder som fôret dyrene sine med dette uten forutgående varmebehandling. I forbindelse med utfasing av organisk avfall til fôr, arbeides det med planlegging av biogassanlegg. Gassen som produseres her, kan benyttes til drift av busser, el-produksjon eller direkte til fjernvarmeformål. For øvrig gjelder forskrifter vedtatt av Bergen bystyre i 1997 – Ingen andre enn de som er godkjent av Bergen Kommune kan samle inn matrester. Det er kun Miljøfôr Vest AS som i dag har denne godkjennelsen.

Oh, thank heavenKjeden som kommer dårligst ut er 7-Eleven. Samtlige kiosker i Bergen sentrum kaster alt matavfallet i restavfallet. En tidligere ansatt forteller at hver natt kastes all brødbakst i en søppelsekk. - Det første jeg gjorde da jeg begynte i jobben, var å kreve en løsning på dette. Jeg foreslo hotellet over gata, men dette ble aldri

9

tatt seriøst, og ingenting skjedde. Han forteller at det til tider er store mengder mat som kastes. - Mulighetene er der, men holdningene mangler, sier han. 7-Eleven, på sin side, mener at det bør det gjøres noe med dette. - Vi har et absolutt krav til resirkulering av papp og papir, men er interessert i å høre hva andre aktørers rutiner er. Vi legger ikke føringer på mat som ikke er salgbar, men følger gitte føringer fra kommunen. Noen plasser har vi avtaler med kommersielle aktører, som i Bergen der vi bruker Norsk Gjenvinning. På oppdrag fra kommunen tar de på seg oppgaven med å samle inn søppel fra næringsvirksomhet, men vi vet ikke hva som skjer med restavfallet. Vidar Fyllingsnes i BIR opplyser at slik det er nå er det delvis konkurranse. Alle bedrifter betaler en fast avgift til BIR for håndtering av renovasjon, og kan så velge blant «godkjente aktører», som for eksempel Norsk Gjenvinning. I fra juli neste år fjernes denne avgiften, og det er full konkurranse.

B-varedisk?

Coop-kjeden kom godt ut i Atriums undersøkelse. Kanskje kommer det av at Coop-kjeden kun er representert med én butikk i Bergen sentrum – Coop Mega på

Nygårdshøyden. Knut Lutnæs, miljøsjef i Coop Norge, forteller at matavfallet er dyrt og bør håndteres. - Vi ønsker å forbedre oss, og har i lang tid arbeidet med ulike systemer for å kunne håndtere avfallet på en mest mulig miljø- og kostnadseffektiv måte. Det organiske avfallet er krevende på grunn av hygiene- og smitterisiko. Rimi med sine fem butikker i Bergen sentrum kom verre ut, bare to butikker sorterer ut matavfallet, en av dem Rimi Mekka i Håkonsgaten. Terje Guldbrandsen hos Rimi hevder likevel at all frukt og grønt blir sortert ut til våtorganisk avfall.Lars Hille sier at Miljøfôr Vest ved noen anledninger har oppfordret til å opprette en «b-varedisk», med varer som nærmer seg datoen. - Vi opplever at mye mat, særlig frukt og grønt, har svært høy kvalitet ved innlevering til oss, men opprettelsen av en slik disk har liten interesse fordi man er redd for å tape salg av «A-varer».

Mangel i forskriftene

I vår undersøkelse i Bergen sentrum fant vi ut at i over halvparten av de 19 forretningene vi undersøkte – fem Rimi-, seks Rema1000-, fem 7-Eleven-, en Spar-, en Kiwi- og en Coopbutikk – ble alle matrester kastet i restavfallet. Skal vi tro Hille, er andelen butikker som kildesorterer

våtorganisk avfall, 2 av 19. Deriblant fant vi minst to butikker som bryter forskriftene. - BIR har ingen sanksjonsmuligheter andre enn å melde dem inn til fylkesmannen, forteller Vidar Fyllingsnes. Han karakteriserer mangelen på muligheter for straffesanksjoner som en «mangel i forskriftene». Dermed ligger ansvaret hos kjedene og den enkelte butikk. Hvis noe konkret skal skje for utbedringen av miljøet, må dagligvarekjedene spille en mer aktiv rolle overfor sine forretninger, og oppfordre til, eller aller helst pålegge, krav om kildesortering til den enkelte butikk. Fornemmelsen om at kostnadseffektiviteten er den nye tids tale kan kun avkreftes av Rema-Reitan og hans velstående kompanjonger. Knut Lutnæs i Coop Norge levner imidlertid miljøet en sjanse: - Dagens situasjon vil ikke vedvare lenge. Mens vi venter på at matvarebutikkene skal ta til vett og miljøvern, er det i det minste mulig å stikke innom 1880 i Domkirkegaten og få seg billig og god mat – laget av søppel. Åpningstidene er søndager fra rundt 14 til 19.

10

På Sydneshaugen skole har HF-studenter gått på forelesninger og lest til eksamener i nesten 50 år. Skolen har etter hvert blitt et symbol for fakultetet, og vi som har gått der er på mange måter blitt knyttet til bygningen. Bygningens historie strekker seg likevel lenger tilbake enn til

Atrium tar her et lite dykk i arkivet for å presentere Sydneshaugen Skole – til glede for nye lesere. Artikkelen stod på trykk i nummer 1. 1999.

opprettelsen av HF-fakultetet.tekst: Arild E. Helgøyfoto: Skjalg Thunes

historien om sydneshaugen s

Sydneshaugen skole slik den så ut ved åpningen i 1921. (Foto: Universitetsbibliotekets bildearkiv)

11

Historien starter alt i 1918, da en ulykke la Hambros skole i ruiner. De 500 elevene som gikk på denne skolen trengte nye lokaler, og byarkitekt Hassel fi kk i oppdrag å bygge ny skole på Sydneshaugen. Den nye skolen ble kalt Fastminde middelskole og stod ferdig i 1921.

Byens mest fornemme skole

I følge byavisen Revyen, var Fastminde Bergens mest fornemme skole i 1932. Med en rektor som også var byens ordfører, og en stortingsmann som vaktmester, stemte sikker dette. Byarkitekten hadde laget en vakker skole. Litt vel vakker til en skole å være, syntes endel bergensere, uten at Hassel lot seg pille på nesen av den grunn. Innvendig var det ikke spart på noe. Som i dag, var alle gulvene fl isbelagte. På de hvitkalkede veggene hang en hel rekke kjente nasjonalromantiske malerier, som nok skulle virke allment oppbyggende på skoleelevene. Rensligheten ble tatt på alvor.

Skolen hadde nemlig egen badeavdeling med dusj og svømmebasseng i kjelleren, rett ved siden av der heisen står i dag.

Ordensregler

Det var strenge regler for hva som var akseptabel oppførsel, og følgte ikke elevene dette, kunne de vente lusinger eller slag med spanskrør. Gutter og jenter hadde ikke alle de samme fagene. I dagens auditorium R, satt jentene på håndarbeidsværelse, mens guttene arbeidet på sløydsalen, som lå rett over inngangsporten. Lærere og lærerinner kunne heller ikke omgås hverandre for mye, derfor hadde man egne lærer- og lærerinneværelser. Lærerværelse var selvfølgelig mye større og lå nærmere rektors kontor.

Romfordelingen

Fra sitt kontor, som lå i andre etasje under dagens lesesal for historie, hadde rektor full kontroll med det som foregikk ute i skolegården. Det eneste

n skole

12

boligen. Her skal det visstnok ha vært fru rektor som regjerte. Ved siden av rektorboligen, der HF-studentene i dag pleier å røyke og spise, hadde Fastminde-elevene eksamener. Første etasje i kantina var åpen ut til gårdsrommet og fungerte som uværsskur. Auditorium A og B var på denne tiden gymnastikksal, mens biblioteket lå i auditorium C. For de av HF-studentene som strever seg gjennom pensum på lesesal for historie, er det kanskje en trøst å tenke på at her lærte middelskolens uheldige fysikk og kjemi. I etasjen over var myke verdier viktigere. Småpikene lærte å bli større piker på kjøkkenet i dagens lesesal for japansk, klassisk og lingvistikk. I lesesalen for fransk og romansk, fi kk både gutter og jenter lov å utfolde seg. Her var nemlig skolens tegnesal.

Lærerne

Selv om disiplinen var streng på Fastminde, pleide elevene her som andre steder, å sette kallenavn på lærerne. Tegnelærerinnen ble kalt Maggedutti, mens kristendomslæreren fra Kristiansand fi kk klengenavnet “pregeren”.

Geografi og sløydlærer Magnus Frostad turde absolutt ingen å kalle noe annet enn herr Frostad. Norsklærer Ingvald Garbo, som skal ha vært like sint som han var sta, måtte derimot fi nne seg i å bli kalt Gabben.

Krigen på Sydneshaugen

Under krigen lot Garbo sitt velkjente temperament gå ut over den sensurerte pressen. Hver morgen pleide han å plukke fra hverandre avisartiklene foran elevene for å forklare hva som egentlig burde stått der. Det gikk etter hvert som det måtte gå, og Garbo ble arrestert i 1941. Rektor Stensaker tilbød seg å hjelpe ham ved å påstå at Garbo var utilregnelig. Dette ville Garbo på ingen måte ha noe av, og han ble henrettet av Gestapo senere samme år. Rektor Stensaker var også en ivrig motstander av tyskerne. Stensaker satt i perioder i tyskernes arrest og skal ha korrespondert fl ittig med motstandsfolk i London. På Fastminde underviste han til tider i historie. Han skal ha vært en stor vitsemaker, selv om vitsene hans visstnok ofte gikk igjen fra år til år.

Arbeidstegningen til Fastminde Kommunale Middelskole. (Foto: Bergen Byarkiv)

13

Okkupasjon av skolen

Området rundt Sydneshaugen var av strategisk betydning for tyskerne under krigen. Spesielt etter at ubåt-bunkeren Bruno ble bygget på Laksevåg. Dette førte til at mange av bygningene på Sydneshaugen ble rekvirert. I krigens siste år gjaldt dette også Sydneshaugen skole. I følge britisk etterretning installerte et tysk entrepreneurfi rma seg i rektorboligen. Selve skolen ble brukt både til internering av krigsfanger og som bolig for tyske soldater. For å forbinde skolen med stillinger langs Puddefjorden, ble det laget en underjordisk gang med inngang i rektorboligen. Spor av denne gangen kan i dag ses på plassen utenfor Sjøfartsmuseet, hvor hellesteinene har sunket inn der gangen gikk. Det halvåpne skuret i inngangspartiet skal også ha blitt bygget under okkupasjonen for å tjene som arrest.

Svømmebassenget ble revet i januar i forbindelse med oppussingen av skolen. Atriums fotograf var den siste som fi kk ta bilde av bassenget.

Vaktmester Bakke viser stolt frem den nye skolen. Bakke var i 1932 stortingsmann og aktuell som ny kirkeminister. (Foto fra avisen «Revyen», 1932)

Rektor ved Fastminde Kommunale Middelskole, Asbjørn Stensaker, arbeidet samtidig som byens ordfører. (Foto fra avisen «Revyen», 1932)

Tidligere vaktmester på HF-fakultetet, Magnar Njøten forteller at vaktmestrene en lørdag for en del år tilbake, fi kk besøk av en hollender som hadde sittet i denne arresten. I følge hollenderen skal hullene mellom mursteinene i veggene ha gjort arresten til en kjølig pine om vinteren. Forhåpentligvis har de fl este av oss et litt bedre forhold til Sydneshaugen skole enn hollenderen. I det minste har dette historiske tilbakeblikket kanskje gjort skolen litt mer interessant å gå på for noen av oss.

de oto:

foto: Christin Mathiesen

foto: Ellen Suhrke

foto: Kjetil Sørås

foto: Kjetil Moon Sørli

16

det skjedde i de dager

«How can I believe in God, when just last week I got my tongue caught in the roller of an electric typewriter?» (Woody Allen)

tekst: Helene Lindqvisthelene.lindqvist@student.uib.no

ill: Logos Forlag

Europas første religiøse sekt teller nå 1/3 av verdens befolkning. Men hvor kommer egentlig den kristne troen fra? Det er fort gjort å tenke at kristendommens opprinnelse er identisk med beskrivelsen i Det nye testamente. Tar man seg bryet og leter, ser man at det ligger litt mer bak enn at Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, født av Jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket og sto opp fra de døde tredje dag.

I begynnelsen

De første hundreårene var kristendommen langt mer preget av splittelse enn av enhet, og det fantes mange ulike kristne grupper og retninger. Dette endret seg mot slutten av 100-tallet, da tre faktorer som i vesentlig grad bidrog til å skape en kristen ortodoksi opptrådte: Biskopen, Bibelen/ kanon og Trosbekjennelsen. Disse sprang ut fra retningen som etterhvert vokste seg mye større enn de andre: Protokatolisismen. Denne var preget av maktrelasjoner og hierarkisk organisering og hadde en biskop på toppen. På 300-tallet ble den statsreligion i Romerriket, og eksisterer i dag som de katolske og ortodokse kirker. Tekstene som etterhvert skulle bli til Det nye testamente ble valgt ut av Romabiskopen(e) og hans menn fra slutten av 100-tallet til slutten av 300-tallet. Utdefi nering av vranglære og legitimering av sitt eget styre var viktige motiver. Hovedpoenget med Bibelen var å utøve makt. En kortversjon av hva de kristne skulle tro på lagde de i den Apostoliske trosbekjennelsen. Med den rettet de dessuten en brodd mot gnostikerne, en retning innenfor kristendommen som protokatolikkene mente drev med

kjetteri. Trosbekjennelsen fastslo troen på Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Men det at den ikke beskrev forholdet mellom dem mer presist, skapte etterhvert forvirring: Var Jesus et menneske som ble adoptert som Guds sønn ved dåpen? Hadde Kristus eksistert i en eller annen form helt fra før verden ble skapt? Var det ikke noe skille mellom Jesus og Gud? På 300-tallet ble derfor de to første økumeniske kirkemøtene holdt. Her kom man fram til, blant annet ved hjelp av gresk fi losofi , at Faderen, Sønnen og den hellige ånd var samtidig ett og tre: én gud i tre skikkelser (”personer”), alle fra evighet av og med samme rang. Dette var læren om treenigheten. En nokså menneskebestemt lære.

Fiktiv Jesus

Spesielt de fi re evangeliene er litterære tekster som ofte forveksles med historisk virkelighet. Men det er viktig å huske på at disse er redigert historie, og da de ble skrevet var det ikke med tanke på å komme med i noen bibel. Opprinnelig het evangelistene heller ikke Markus, Matteus, Lukas og Johannes. Det var først da tekstene begynte å få autoritet at man tilla dem forfatternavn – for å gi dem høyere kredibilitet. Bergprekenen, talen hvor Jesus forholder seg eksplisitt til fl ere av de ti bud og som ofte brukes som eksempel på kristen etikk, er en iscenesatt tale, laget for å gjøre Jesu angivelige budskap mer leservennlig. Materialet til Bergprekenen, og de fl este andre deler av evangeliene, har forfatterne sannsynligvis fra den såkalte Q-kilden, en samling av Jesu ord og utsagn, som man mener har eksistert. Ifølge Einar Thomassen, religionsprofessor ved UiB, vet man i

RELIGION :

17

utgangspunktet ingen ting om den historiske Jesus. Han understreker likevel at det nok fi nnes en kjerne av sannhet, og at man kan gå ut i fra at personligheten Jesus er historisk korrekt. Men denne Jesus er likevel ikke den samme som bibelens Jesus: - Den kristne Jesus tilhører et fi ktivt univers, og er identisk med den litterære Jesus, som er skapt av forfatterne og fi gurerer i Bibelen. Men mange kristne skiller ikke mellom den kristne Jesus og den litterære Jesus. Thomassen legger til at dagens konservative kristnes påstander om at bibelen er Guds ord, et syn som minner om muslimenes syn på Koranen, har lite til felles med de tidlige kristnes syn. I tidlig kristendom hadde skriftene som senere ble Det nye testamente autoritet fordi de gikk tilbake til apostlene. De kristne så ikke på dem som Guds ufeilbarlige ord.

Iransk Satan

Enhver religion er et skjæringspunkt av mange religiøse tradisjoner. Impulser utenfra tas opp og blandes med det eksisterende. Kristendommen er ikke noe unntak i så måte. Den har tatt opp i seg elementer fra fl ere religiøse retninger. At kristendommen er en utbryter fra jødedommen er velkjent, men mindre kjent er innfl ytelsen fra andre religioner, for eksempel såkalt Iransk religion, og da særlig Zoroastrismen. Denne er indirekte, men likefullt merkbar og betydelig. Fordi Palestina en tid var underlagt Iran (Persia), ble jødedommen infl uert av Zoroastrismen, og slik kom den også inn i kristendommen. I Zoroastrismen var tilværelsen en kamp mellom en god og en ond makt. Menneskene måtte velge mellom frelse på den ene siden, og evig

straff og pine på den andre. Det fantes også forestillinger om en frelser som skulle komme ved verdens ende og føre krig mot ondskapens makter. Jødedommen utviklet etterhvert også en slik tendens til dualisme, med en fi ende til Gud, som oftest kalt Satan. Sammen med dette kommer også forestillinger om verdens ende. Disse idéene kom også inn i kristendommen, og på denne måten kommer eskatologien i kristendommen fra iransk religion. Kristus er sannsynligvis en blanding av Kongen av Davids ætt fra Det gamle testamente, og den iranske frelseren.

Gud er kjærlighet

Kristendommen vokste raskt, dette skyldtes ikke først og fremst overbevisning, men heller det faktum at kristendommen hadde stor evne til å drive nettverksskaping. Fattigomsorgen og den sosiale tryggheten som de kristne kunne tilby var nok langt viktigere for folk enn selve læren. Religioner kan karakteriseres som tolkningssystemer med en spesiell måte å se verden på og spesielle normer å innrette seg etter. Og i en verden som ellers kommer uten bruksanvisning er jo ikke det så dumt.

Kilder:Thomassen og Rasmussen: Kristendommen: en historisk innføring. Universitetsforlaget, 2000Rothstein, Mikael (red.): Politikens håndbog i verdens religioner. Politikens Forlag, 2000

18

LITTERATUR :

NORSKFORFATTERSENTRUM

forfattere på utstilling

Norsk Forfattersentrum (NF) Vestlandet arrangerer for tiende gang Forfattersleppet. Arrangementet gir en god anledning for bokhungrige studenter til å oppleve høstens litteratur på nært hold.

tekst: Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

ill: Vestnorsk Forfattersentrum

Forfattersleppet ble første gang arrangert i 1993, og har fra starten hatt en intensjon om å la publikum få møte sine favorittforfattere. Samtidig er det viktig for arrangørene å bringe frem i lyset lokale forfattere, noe som vil få god plass i jubileumsåret. Avdelingsleder Sissel Kristensen ved Norsk Forfattersentrum Vestlandet. - Det vil ikke være noen spesielle markeringer av våre ti år, men en rekke sunnhordlandske forfattere skal stå for en spesiell forestilling i år, forteller en hemmelighetsfull avdelingsleder Sissel Kristensen ved NF Vestlandet. Det dreier seg om noe de kaller «Sentimental festframsyning», og skal foregå på Logen Teater i åpningshelgen. Programmet derimot, gir slipp på litt mer informasjon om hva folk kan vente seg. Inntil tyve sunnhordlandsforfattere har forberedt seg i tre år på å «synge, lese og opptre som best de kan.» Blant de involverte er Rune Belsvik, Ragnar Hovland og Helga G. Eriksen. Sjangerskifte og debutanter

Sunnhordland er imidlertid ikke alene om det lokale tilsnittet. Erling Gjelsvik er en av dem som vil ta med folk på byvandringer i sentrum, der han vil fortelle om 1800-tallets kriminelle Bergen.Senere i uken skal Pedro Carmona-Álvarez lede en samtale om det å skifte fra en sjanger til

en annen. Deltakere er Rune Christiansen, som har varslet overgang fra poesi til prosa, og Tomas Espedal, som har gitt uttrykk for et ønske om å tre inn i poesiens verden. Dessuten vil det lørdag den 1. november bli en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med høstens debutanter, som samles i Teglverket på Kvarteret.

Forfattersentrum på BergArt

I tillegg til det årlige Forfattersleppet deltar Forfattersentrum under årets BergArt-festival den 18. oktober på Landmark. Det er spesielt skribent Lars Movin og forfatter og fi lmskaper Terje Dragseth som står for bidragene, med dokumentarfi lmer om amerikansk poesi og bensinpriser. Filmene er korte, og fl ere av dem har en litterær tematikk. Etter visningene vil det bli arrangert debatt om fl ere av fi lmene. Norsk Forfattersentrum viser med begge programmene en stor tematisk bredde, og er et spennende tilbud for litteraturinteresserte som ønsker et videre perspektiv enn det boklige mediet kan tilby. Med årets fokus på fi lm som kunstart i BergArt, er det gøy at to relativt forskjellige medier blir satt sammen, for å belyse ulike sider ved disse kommunikasjonsformene.

I februar 2004 sender LAG tolv personer til El Salvador.I fire-fem måneder vil brigaden oppholde seg i El Savador,hvorav tre måneder i vertsfamilier på landsbygda. Brigadenvil delta i et valgobservasjonsprogram og tema for brigadener demokratisering. Kunnskapen og erfaringenbrigadistene samler skal brukes til å spreinformasjon om El Salvador i Norge.

22989321, brigade@online.no eller www.solidaritetsbrigade.org

Søknadsfrist 15.november

Bli med på solidaritetsbrigade til El Salvador

El Salvador har under regjeringspartietARENA gjennomgått en svært omfattendeprivatisering av offentlig sektor. I mars 2004 erdet presidentvalg i El Salvador og FMLN utfordrer ARENAi kampen om makta. USA truer med å trekke tilbake sinediplomatiske forbindelser med El Salvador, hvis FMLN skullevinne valget...

Latin-Amerikagruppene i Norge

For mer informasjon:

studentmagasin for HF-fakultetet

vil du prøve deg som: journalist?fotograf?grafisk designer?

vi kan tilby: - nyttig praktisk medie-erfaring - opplæring i journalistisk og grafisk arbeid - et godt sosialt miljø

redaksjonsmøter torsdager kl. 18 rom 404, 4. etasje, Sydneshaugen Skole.tlf. 55 58 20 79e-post: atriumkontakt@uib.no

20

fl ygler, strandgutter og lekebrannhjelmer

The Beach Boys blir i dag ofte sett på som en bekymringsløs tøysegruppe. Slik var det ikke i 1966, da platen SMiLE skulle vinne motkulturens hjerter.

I 1966 var Brian Wilson i siget. Han hadde spilt inn to gode plater med sin gruppe The Beach Boys, han hadde fått ro på seg og ble stadig styrket i troen på at han kunne lage god musikk som føltes viktigere enn California Girls og Surfi n’ Safari. She Knows Me Too Well og Please Let Me Wonder (begge fra platen Today) var sanger med overraskende arrangementer og melodilinjer, og som hadde dypere tekster. Med neste plate, Pet Sounds, tok Beach Boys verden med storm og ble kåret til beste gruppe i den prestisjetunge kåringen til Melody Maker, foran The Beatles og deres Revolver.

Kjælelyder og gode vibrasjoner

Men ikke alle likte Pet Sounds, bandet klaget over at det var så godt som en egotripp fra Brian Wilsons side, at låtmaterialet var for lite kommersielt og at Brian ville synge nesten alle sangene selv. Platesalget nådde heller ikke de samme astronomiske høydene som tidligere utgivelser. Da Brian tok fatt på arbeidet med SMiLE, som deres neste plate skulle bli kalt, uttalte Brian til pressen at den skulle være «a teenage symphony to God». Dette kryptiske utsagnet, samt stadige uttalelser om at SMiLE skulle bli mye bedre enn Pet Sounds, skapte forventninger om en milepæl

av et album. Singelen Good Vibrations, en nærmest perfekt syntese av 60-talls psykedelia og tyggegummipop, gjorde ikke forventningene mindre. Plateselskapet og resten av bandet, derimot, bekymret seg.

Written by Parks & Wilson

Det var tydelig at Wilson jobbet i en voldsom fart, og hans nye bestekamerat og med-låtskriver, Van Dyke Parks, skrev boblende tekster fulle av poetiske skildringer og språklige fi nurligheter. Wilson skaffet seg også et fl ygel som han plasserte i et rom fylt med sand, for å føle at han satt på stranden og spilte. Han var jo ikke en Beach Boy for ingenting. Da de andre i bandet fi kk høre sangene Parks og Wilson hadde skrevet, reagerte de med sjokk og vantro. Noen var til og med ferdig innspilt, med orkester og det hele, og spesielt sint var Mike Love, mannen som hadde sunget mesteparten av sangene deres og skrevet hiten Fun, Fun, Fun. Virkelig sint ble han da han spurte hva tekstlinjen «Over and over, the crow cries, uncover the corn fi eld / Over and over, the thresher and hover the wheat fi eld» betød, og fi kk som svar fra Parks at det visste han ikke, han hadde bare forsøkt å følge Wilsons visjon, og skrive det han mente hørtes

MUSIKK :

21

tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

riktig ut ifølge den. Andre sanger, som Heroes and Villains, Wonderful og Do You Like Worms?, ble heller ikke tatt nådig opp.

Kuer og bad trips

En viktig faktor i Wilsons iver etter å eksperimentere var nettopp The Beatles, og et brennende ønske om å toppe dem. Like etter Pet Sounds hadde kommet ut, kom Beatles med sin Revolver, og Wilson skal ha ment at den var veldig god, men at han skulle lage en bedre plate. Eksperimenteringen nådde bisarre høydepunkter med Mrs. O’Leary’s Cow (også kjent som Fire), et musikalsk portrett av den store bybrannen i Chicago i 1872. Strykere spilte glissando opp og ned for å gjenskape sirenelyder. Fløyter spilte nifse disharmonier. Trommer hamret. Wilson insisterte på at alle musikerne skulle ha på seg lekebrannhjelmer, «I really want us to get into this thing», skal han ha fortalt dem. Etterpå angret han på at han hadde skrevet den, han klaget på dårlige vibber, og tok på seg skylden for det økte antallet branner i Los Angeles-området. Det var tydelig at ting begynte å glippe for ham.

Nesten ferdig

SMiLE kom aldri ut. Det ble skrevet nok musikk til fl ere plater, og den ble nesten ferdig innspilt, men Brian Wilson hadde ikke sterk nok psyke til å stå på sitt overfor resten av gruppen. LSDen hadde også gjort sitt. Van Dyke Parks skjønte hvor det bar, og sluttet å henge med Wilson. Bandet begynte å spille inn nye sanger uten den samme dybden i komposisjon, tekst eller arrangement i et forsøk på å selge mer, og endte opp med å selge nesten ingenting. Det kritiske spørsmålet er selvfølgelig: Er den uferdige SMiLE en god plate? Svaret mitt blir et rungende og uforbeholdent ja. Hvis leseren er en av de mange som setter Pet Sounds høyt, kan man si at SMiLE er det logiske neste steg, hvor fokuset er fl yttet fra kjærlighet og identitet, til lek, åndelighet og undring. Eneste problemet er at du må bli fl ådd i en nifs bootlegsjappe i London eller New York for å få tak i den. Det skal ikke være lett.

Kilder: David Leaf: Smiley Smile / Wild Honey (CD-booklet-notater)Jules Siegel: «Goodbye Surfi ng, Hello God», i: Cheetah, høst 1967

Hvis du var postmodernistisk tenker, hadde du da likt at noen laget en Hollywood-blockbuster av misfortåelser av teoriene dine?

tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

ill: Warner Bros./Sandrew Metronome

Det er akkurat slutt på den første Matrix-fi lmen. Keanu Reeves fl yr gjennom luften og Rage Against the Machine drønner gjennom høyttalerne. «Wake Up!», skriker Zack de la Rocha skingrende. Vi skal våkne opp av søvnen, det som har blitt trukket for øynene våre for å gjøre oss blinde for sannheten, som det heter i fi lmen. Spørsmålet er vel snarere hva det er vi egentlig har sett og hva vi egentlig skal våkne opp fra. Jeg har en mistanke om at de fl este intellektuelle ble så glade for litt fi losofi i en action-fi lm at de glemte å spørre seg selv om hva det hele egentlig betød. De er jo ikke så velsignet med fi lmer hvor fi losofen Jean Baudrillard blir sitert støtt og stadig og hvor alle karakterene har navn hentet fra religion, historie eller myologi, og alle navnene faktisk er valgt ut fordi de skal bety noe.

Mytologisk-religiøs-fi losofi sk namedropping

Matrix har allerede skapt det som må være det mest omfattende internettmaterialet om en fi lmserie noensinne ( joda, jeg har regnet med Star Wars og Ringenes Herre). Grunnen er at Matrix ikke bare inviterer til tolkninger i alle retninger, men at den også er relativt enkel å tolke. Det

er bare å notere mens man ser den, for deretter å sette seg ned med Store Norske en liten stund. Forfatteren Carsten Jensen skrev at «nesten hva som helst kan leses inn i fi lmen», og han har i grunnen rett. Filosofen Slovoj Zizek har, på sin side, omtalt fi lmen som en slags fi losofi sk Rorshach-test, der man fi nner det man ser etter. Dette kommer av noe som må være den mest rabiate mytologisk-religiøs-fi losofi ske namedroppingen i fi lmhistorien. Innen fem minutter er gått av fi lmen, har Neo gjemt noe inni Jean Baudrillard-boken Simulacra and Simulation og han har fått vite at han skal følge den hvite kaninen. Ikke lenge etterpå sier fi guren Morpheus «welcome to the desert of the

opprøret er helkommers

real» (et Baudrillard-sitat) og «I’ll show you just how deep the rabbit-hole really goes», pluss at Cypher kommer med en ganske uprovosert Trollmannen fra Oz-henvisning. I tillegg rommer navnene en del symbolikk. Neo kan bety ny, men det kan også bety neofytt (nyinnvidd) og hvis man stokker om på det, får man «the one», noe han jo også blir kalt. For ikke å snakke om «eon», som var en gnostisk betegnelse på en tidsperiode. Morpheus, på sin side, er navnet på den greske drømmeguden, og fungerer som en slags vokter for drømmeriket. Slik kan man holde på og det hele gir også en viss mening. Når fi lmene i tillegg har noen helt uovertrufne action-sekvenser, gis det en følelse av å ha sett noe helt spesielt.

Baudrillards teorier og matrisa vår

Når denne journalisten likevel vil banne i kjerka, skyldes det at jeg mener at mye av fi lmenes fi losofi ske premiss faller sammen ved nærmere granskning. På tross av det helt uvirkelig kompliserte teknologiske begrepsapparatet med både mytologi og religion som viktige ingredienser, baserer de seg i høy grad på tenkningen til Jean Baudrillard, en nålevende fransk sosiolog og fi losof. Faktisk følte Andy og Larry Wachowski, skaperne av fi lmene, at de skyldte Baudrillards tenkning så mye at de kontaktet ham etter den første fi lmen for å involvere ham i oppfølgerne. Det var bare ett problem: Baudrillard likte ikke fi lmen, og mente at brødrene hadde misforstått teoriene hans fullstendig. Jean Baudrillard har de senere årene utmerket seg som en av de skarpeste kritikerne av vår vestlige sivilisasjon. Sentralt i hans tenkning står det han kaller simulasjonen. Baudrillard mener at dette er et nytt problem som er skapt av dagens mediesituasjon. Virkelig opprør mot dagens situasjon er ikke bare en illusjon, det er snarere en simulasjon, noe mye farligere og vanskeligere å oppdage. Denne simulasjonen skaper derfor det han kaller simulakra, en slags kopi uten original.

Det mest slående uttrykket for sin fi losofi har Baudrillard gitt i «Gulfkrigen fant aldri sted», en artikkel om at dagens medieverden har fjernet oss i en slik grad fra virkeligheten at hele kriger i utgangspunktet kan simuleres. Jeg har en liten mistanke om at Baudrillard godt kan ha likt Wag the Dog, på samme måte som Wag the Dog godt kan ha vært inspirert av Baudrillard. Det at hele kriger kan simuleres er et tegn på at vi har mistet kontrollen over vår egen rolle som samfunnsindivider. Kontrollen og opprøret er simulert.

Uretten mot Baudrillard

Jean Baudrillard burde kanskje ha likt Matrix og blitt smigret over å ha fått en såpass viktig plass i en Hollywood-blockbuster. Når han nå ikke ble det, skyldes det de sentrale momentene Wachowski-brødrene har misforstått. Det første momentet skaperne ser ut til å ha misforstått, er at ifølge Baudrillard er det ingen vei ut av «simulasjonen» vi kaller vår verden. I den første fi lmen har frelsen form av en rød pille. Ifølge Baudrillard er dette en farlig enkel tankegang. Flere Matrix-teoretikere, blant andre forfatteren Carsten Jensen, mener at Matrix Reloaded er Wachowski-brødrenes svar til Baudrillard. Opprøret viser seg unyttig, og da Neo møter «Arkitekten», skaperen av matrisen, får han vite at Zion og opprørerne er programmer skapt for å luke ut feil i matrisen - som en slags jevnlig harddisk-formatering, om du vil. Når også opprøret er nytteløst, må det jo bety at fi lmskaperne med Reloaded endelig har forstått Baudrillards teorier?

Fienden er et annet sted

Det er grunn til å tro at Jensen og andre matrise-vennlige intellektuelle tok feil. «The Matrix implies the present situation is the one of an all-powerful superpower», sa Baudrillard om Reloaded, og antyder at det er en total misforståelse å se på vår verdens simulerte virkelighet som skapt av en supermektig «arkitekt». Det klare fi endebildet i en slik

fremstilling er en naiv skivebom, skapt av overivrige fi lmskapere. Baudrillard foretrekker isteden David Lynchs Mulholland drive som eksempel på det utviskede skillet mellom det virtuelle (simulasjonen) og det virkelige. Lynch beskriver Los Angeles som et uvirkelig sted befolket av uvirkelige mennesker; mennesker som, på en måte, er blitt til fi lmene de har sett og laget. Kanskje er det ingen steder Baudrillards mediefi losofi kommer tydeligere til uttrykk enn akkurat her. Hele nøkkelen til å forstå det virtuelle ligger i at det ikke fi nnes noen klare fi ender. Et annet problem ligger i at Matrix er et ektefødt barn av vår medieverden, et designeropprør som ikke er farligere enn at multinasjonale selskaper trygt kan produktplassere i det. Det antatt farlig budskapet kaller Baudrillard en «trompe-l’oeuil negation» (en narre-øyet-negasjon), og han hevder videre at «it is the most effi cient way to forbid any true alternative». Når den gjennomkommersielle blockbusteren sier at vi skal gjøre opprør, er verden blitt et farlig sted. Matrix Reloaded sluttet med en trist erkjennelse av at noen har skapt vår falske verden med viten og vilje, og ingen slipper unna, selv ikke med en rød pille. Jeg slapp ikke unna den idiotiske markedsføringen av fi lmen jeg heller, selv om jeg ser på meg selv som ganske rød. Snakk om å sage av grenen man sitter på.

videokunsten og kvinnene

26

videokunsten og kvinnene

Videokunst er i dag ei av dei vanlegaste kunstformene. Det er særleg kvinnelege kunstnarar som brukar videomediet. Kvifor?

av Aslaug Nygårdhovedfagsstudent på medievitskap

Viss ein samanliknar video med andre kunstnariske uttrykksmiddel, er det påfallande at den kvinnelege andelen kunstnarar er mykje høgare enn innan andre områder i samtidskunsten, til dømes i måleri, fotografi , skulptur og installasjon. Anne Katrine Dolven og Lotte Konow Lund er to norske kvinnelege videokunstnarar. Denne artikkelen vil fokusere på desse to kvinnelege kunstnarane innan ei kunstgrein der kvinner er sterkt representert. Spørsmålet er kva type diskurs dei to kvinnelege kunstnarane kan seiast å bruke. Denne kan vere ein eigenarta diskurs, som er fri frå hegemoniet til tidlegare mannlege meistrar. Kva brukar dei to kunstnarane denne fridomen frå daude, kvite menn til? Gir mediet rom for ei anna identitetsutforsking? Video kan sjåast som ei eiga form for ytring med mogelegheiter til å uttrykke emne på ein særeigen måte.

Videohistorie

Videokunsten oppstod midt på 60-talet i New York. Videokunsten si byrjing vert ofte knytt til utviklinga av ny videoteknologi, dei ulike kunstretningane i New York på denne tida, som Fluxus, performance, konseptkunst, body art og politisk aktivisme, i tillegg til fjernsynet og media generelt. Videokunsten sin fødsel var ein

kunstnarisk reaksjon på den tiltakande offentlege dominansen til media, og då særleg fjernsynet. Mykje av den tidlege videokunsten tek opp tema knytt til den totalt medialiserte kvardagen. Forholdet til fjernsynet var videokunsten sitt grunnvilkår. Som det ofte er for nye kunstformer og for kunst som tek i bruk ny teknologi, var det for videokunsten vanskeleg å verte godkjend av kunstinstitusjonen. Videokunsten hadde såleis lenge ein randeksistens i kunstinstitusjonen. I dag er denne kunstforma ålment akseptert av museum og galleri. Videokunsten overvann i løpet av 90-talet gettosituasjonen sin. Dette ser ein òg i Noreg, der dei store musea, som Henie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Museet for Samtidskunst og Bergen Kunstmuseum, har video i sine samlingar. Videokunsten spelar i dag ei viktig rolle i samtidskunsten. Ein stor del av dei kunstnarane som har tatt i bruk – og bruker – videomediet, er kvinner, homoseksuelle og menneske med bakgrunn frå kulturelle eller etniske minoritetar. Dette viser framveksten av videokunsten internasjonalt og i Noreg. Videokunsten si byrjing vert ofte knytt til den tysk-amerikansk-koreanske fl uxuskunstnaren Nam June Paik. Han kjøpte sitt berbare Sony Portapak kamera i 1965 og gjorde same dagen eit opptak av paven på New York-besøk. Framleis er Nam June Paik ein av verdas

mest profi lerte videokunstnarar. I Noreg var det ti år seinare ei kvinne som fyrst tok i bruk video som kunstnarisk uttrykksmiddel. Masque (1975) av Marianne Heske er truleg det fyrste videokunstverket laga av ein norsk kunstnar. Heske er ein pioner innan norsk videokunst. Ho driv framleis med video, men fyrst og fremst med den særeigne genren videomåleri. På grunn av video si relative historieløyse var det – og er det – lettare å fi nne sin eigen kunstnariske identitet ved bruk av dette mediet enn innan måleri eller skulptur. Ein slepp å konkurrere med ein allereie defi nert mannleg praksis. Dette kan vere noko av grunnen til at så mange kvinner brukar video. Denne trenden ser ein tydeleg allereie på 70-talet, men den gjeld framleis i dag.

Norske videokunstnarar

Dei to kunstnarane Lotte Konow Lund og Anne Katrine Dolven passar inn i dette biletet som kvinner som brukar dette mediet i ein kunstnarisk samanheng. Dei held høg nok kvalitet i sine arbeid til å vere godkjende av den norske og den internasjonale kunstinstitusjonen. Begge to deltek på utstillingar både internasjonalt og i Noreg. Fyrst på 90-talet, blant anna med desse to kunstnarane, kan ein seie at videokunstmiljøet i Noreg kom på høgde med

27

det som hende internasjonalt. Det skjer på slutten av 80-talet og på 90-talet store endringar innan kunstfeltet i Noreg, noko som fører til ei internasjonalisering i orienteringa til dei norske kunstnarane. Dolven og Konow Lund er viktige døme og representantar for denne utviklinga. Dei passar inn i det internasjonale miljøet, jamvel om dei står for ulike retningar og tendensar innan videokunsten. Dei to kunstnarane skil seg frå kvarandre, og kan representere det kvinnelege videokunstmiljøet i Noreg på ulike måtar. Lotte Konow Lund kan samanliknast med The Young British Artists, ei gruppe unge kunstnarar som slo igjennom på 90-talet i London. Denne gruppa omfattar til dømes kunstnarar som Tracy Emin, Damien Hirst og Sara Lucas. Dei fl este hadde si utdanning frå Goldsmith College i London. Lotte Konow Lund har ei ung, frisk, ekspressiv og noko hardtslåande form for kommunikasjon i sine videoar. Ho brukar ein low-tech estetikk, som var typisk for dei tidlege videokunstnarane i USA på 60-talet. Dette er noko som, både i Noreg og internasjonalt, er typisk for den yngre generasjonen videokunstnarar. Det har klare referansar til performancekunst og body art, som kjenneteikna videokunsten si byrjing. Konow Lund brukar sterke kjenslemessige verkemiddel og er ein god representant for den yngre norske videokunstscena. Vi ser at ho driv ei psykologisk og fysiologisk utforsking. Konow Lund set seg sjølv i scene, ved at ho nesten konsekvent brukar seg sjølv i videoane sine. Det at Konow Lund sjølv agerer i videoane sine gjer henne til eit objekt, samtidig som det er ei slags sjølviscenesetjing. Ein del av videoane

tematiserer vald. Eit gjennomgåande tema i arbeida hennar er ein ei søking etter nærleik. Videoane tek opp forhold mellom menneske. Dette temaet kjem fram i samanheng med ei tematisering av kvinneleg identitet.

Kommentarar til en mannstradisjon

Anne Katrine Dolven er eldre enn Lotte Konow Lund og kan seiast å representere ein eldre generasjon av norske videokunstnarar. Dolven er mest kjend for ei videorekkje, som består av sitat frå Munch sine måleri. I hennar sitering av Munch ser ein ei direkte kommentering av den mannlege tradisjonen. Men videoane er ikkje direkte kritiske, dei kan heller sjåast som ein hommage til Munch. Videoane liknar delvis i komposisjon, men vert noko heilt anna, i og med at dei er eit anna medium, video, og at det er kvinner som vert vist. Dolven har ein annan stil enn Konow Lund. Videoverka hennar er stillare. Hos ho vises det tydelegare at ho kjem frå ein måleritradisjon.

Iscenesetjinga hennar er nøyaktig komponert, som i eit måleri. Bileta som vert brukt i videoane er nesten statiske, dei har noko tableau-aktig over seg. Ofte er det ørsmå rørsler som gjer at tilskodaren ser at det er levande bilete og ikkje stillbilete. Dolven har ein særeigen dialektikk mellom det å vise og det å skjule. Vi ser eit slags slør der sjåaren berre glimtvis kan ane kva som ligg bak. Dolven brukar for det meste kvinner i sine videoar; ikkje ho sjølv, men vener og familie. Ho minner i form og stil om Vanessa Beacroft og Nan Hoover. Hennar videoar står måleriet nærare, mens Konow Lund sine videoar meir liknar fi lm eller fjernsyn i forma. Dolven sine verk er berre meir formalistiske, mens Lotte Konow Lund sine er meir rufsete i kantane. Dette kan ein blant anna sjå på biletkvaliteten. Lotte Konow Lunds verk er gjerne

narrative, med bruk av både tale og musikk. Dolven sine videoar er deskriptive anten utan lyd eller med lav musikk. På trass av at dei brukar det same mediet, er dei veldig ulike i måten dei brukar det på. Ein kan hevde at dei tematiserer det same på trass av ulik stil og ulik bruk av mediet. Anne Katrine Dolven framstiller det vare og nære på ein var og nær måte, mens Konow Lund framstiller det same på ein meir ekspressiv måte. Dette temaet er kvinneleg identitet. Ein ser at kunstnarane representerer private skildringar og forteljingar rundt kvinneleg identitet. Videokunsten deira tematiserer på to svært ulike måtar kjensler. Dei handlar mykje om medmenneskelege forhold. Ein kan seie at med dei to kunstnarane som døme ser det ut til at video som medium er særleg eigna til å representere det private og det nære. Dette kan vere ein av grunnane til at eit så stort tal kvinner brukar video i ein kunstsamanheng.

29

kunst på høyden

«Rislefontene» (1972) av Odd Tandberg

tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

foto: Kjetil Sørås

Odd Tandberg (1924– ) begynte sitt kunstneriske virke tidlig i etterkrigstiden under modernistmalerne Per Krohg og Axel Revold. Han startet som samfunnskritisk maler med en sterk formbevissthet, men viste tidlig at han også behersket andre stilgrep, blant annet kan en del malerier sies å være inspirert av Paul Klees enkle, sterke og naiv-primitive formspråk. Utover 1950-tallet arbeidet Tandberg med et mer geometrisk, abstrakt formspråk, i tråd med internasjonale trender innen billedkunsten. Sammen med blant andre Gunnar S. Gundersen ble han en av de norske eksponentene for denne stilen, en stil som i forskjellige varianter fi kk stor utbredelse internasjonalt, med Ellsworth Kelly og Barnett Newman som viktige kunstnere. Etterhvert synes det som om Odd Tandberg går lei av denne stilen, og han beveger seg over til å bruke rå og kornete maling, gjerne påført med kniv. Dette gir tekstur til bildene, noe de tidligere maleriene ikke hadde, fl ateorienterte som de var. Nokså parallelt med dette begynner han også med skulpturarbeider i naturbetong, altså betong med stein støpt inn i betongen under trykk. Dette var en stil som ble mye brukt i utsmykning av

monumentalbygg sent på 1950-tallet, og i denne kategorien befi nner også «Rislefontene» seg. «Rislefontene» er en skulptur og fontene i ett, og noe av det bemerkelsesverdige med denne er at vannrislerne er skjult inne i hulrom i skulpturen. Det er også fl ere risle-elementer, noe som ikke er så vanlig for denne typen fontener. Skulpturen er, når man ser den forfra, inndelt i to nestensirkulære nisjer i en ellers rektangulær fontene, med en lang vertikal revne nedover hele siden. Nisjene er nesten fylt igjen av sylinderformer, også i betong, nedover i den øverste og utover i den nederste. Siden skulpturen er en rektangulær fl ate med to nisjer og en revne i midten, spiller den ikke særlig på dybden når man ser den forfra, og derfor er det en liten overraskelse når man ser hvor dypt innover den går. «Rislefontene» står plassert litt bortgjemt mellom HF-bygget og Sydneshaugen skole, hvor man ikke spaserer spesielt ofte. Rislingen later til å være for svak i forhold til det som er tiltenkt, det virker som om rørene nesten er tette. Likevel kan man høre den svake rislingen, og kaster man et blikk til høyre før man går inn på HF-bygget, kan man se fontenen stå der og gli pent inn i omgivelsene.

30

kunsten å kjøpe kunst

Du passerer nok ofte Arne Vinje Gunneruds «Pygmalion» inne i atriet på Sydneshaugen skole på vei til lesesalen. Du har kanskje betraktet krukkene til Elisabeth von Krogh på studentkontoret mens du har stått og ventet. Og du har sikkert lagt merke til Ellen Bangs «Ulvefl okk» på vei opp trappen i Studentsenteret. Disse er blant kunstverkene Universitetet i Bergen eier, og noen av dem vil bli presentert i Atrium i numrene fremover.

tekst: Carina Øklandcarina_o@broadpark.no

foto: Kjetil Sørås

31

Utvalg for kunstnerisk utsmykking har ansvar for innkjøp av verk til universitetets bygninger og anlegg. Utvalget er nedsatt av Universitetsstyret (tidl. Det Akademiske Kollegium), og har representanter for ansatte og studenter ved universitetet, en representant for Bergen kunsthall, en fra Hordaland kunstsenter og en fra Bergen kommune. Utvalget får årlig overført en sum fra universitetet til innkjøp av kunstverk, men det kjøpes ikke nødvendigvis noe hvert år. - Det er ikke så store summer vi får, så vi sparer heller opp penger for å kjøpe større verk, forklarer leder i utvalget, førsteamanuensis i kunsthistorie Sylvi Cook Evjenth. - For oppsparte midler kjøpte utvalget et stort maleri av Bjørn Sigurd Tufta til åpningen av BBB-blokken ved Medisinsk fakultet, og Den Norske Banks Jubileumsfond fi nansierte innkjøpet av de fi ne krukkene på studentkontoret. Fondet har også tidligere gitt sjenerøse bidrag til utsmykning hos oss.

Godt dokumenterte verk

Universitetet har hatt et slikt utvalg for innkjøp av kunst i mange år. Mange av skulpturene vi passerer daglig på Høyden, er kjøpt inn i årene 1967-77. Disse er beskrevet i boken Kunst hører hjemme her (1978), av nå avdøde professor Robert Kloster. Det nåværende utvalget har imidlertid også gjort en formidabel innsats når det gjelder dokumentasjon av universitetets kunst. - Vi har jobbet for å kartlegge all kunsten og gjøre den tilgjengelig i en katalog, forteller Evjenth. - Selve arbeidet ble utført av fi rmaet Kunstentreprenørene, dannet av to tidligere hovedfagsstudenter i kunsthistorie. Katalogen er en oversikt med bilder av alle verkene, og gir opplysninger om deres plassering i tillegg til annen praktisk informasjon. Katalogen fi nnes både i papirutgave og på nett, men er dessverre ennå ikke tilgjengelig for publikum.

Uklare ansvarsforhold

En del av kunstverkene på Høyden forfaller gradvis, som følge av manglende vedlikehold. Det gror mose på skulpturene, det tagges på dem,

og på toppen av Arne Vinje Gunneruds «Metropolis» bak Studentsenteret har noen til stadighet moro av å plassere et innkjøring forbudt-skilt. Ifølge utvalgets formålsparagraf er det de selv som har ansvaret for tilsyn og vedlikehold av skulpturene, men dette byr på vanskeligheter. - Vi skulle gjerne vært mange nok til å gjennomføre formålsparagrafen i praksis, men det er umulig for oss. Vi har ikke kapasitet til å føre jevnlig tilsyn med skulpturene, eller å drive vedlikehold av dem, sier Evjenth. - Hvem som egentlig skal ta seg av dem, vet vi ikke. Likevel er vi glade for tilbakemeldinger om eventuelle skader på dem. Det var i en periode også usikkert hva som ville skje med et relieff av Else Hagen på Universitetsbiblioteket (UB), når det nå bygges om. Dette problemet har imidlertid løst seg. - Fra eiendomsavdelingen har vi fått gledelig melding om at Hagens kobberrelieff vil bli stående på sin opprinnelige plass i vestibylen etter ombyggingen av biblioteket. Relieffet får en forsvarlig beskyttelse når arbeidene pågår, og dette er vi svært tilfreds med, sier lederen for utvalget.

Et givende arbeid

Et annet problem er at folk ikke alltid legger så godt merke til kunsten som er plassert rundt omkring på universitetets områder. Det hender også at uvedkommende gjenstander plasseres foran eller svært nært inntil verk, slik at de fl ere steder ikke kommer til sin fulle rett. En byste av nevnte Robert Kloster i vestibylen ved Institutt for Kulturvitenskap og Kunsthistorie, har fått et sjenerende rør ved siden av seg etter den siste oppussingen, og det har hendt at todimensjonale verk har blitt nærmest dekket av brusmaskiner eller skap. Utvalget er opptatt av at det bør holdes ryddig rundt kunstverk, og å få dem frem i lyset. Trass i at det er en del problemer å ta tak i, er det et givende arbeid å være med i utvalget, mener Evjenth. De møtes etter behov og avhengig av om det fi nnes penger å kjøpe for. Da kaller de gjerne inn medlemmene og går samlet på utstillinger, for å se etter aktuell kunst. - Det er den hyggeligste delen av jobben, og noe jeg tror alle medlemmene har glede av, avslutter Evjenth.

foto: Kjetil Moon Sørli

foto: Kjetil Sørås

34

motstå aktivt det velkjentes fristelser

Vil du langt vekk? Universitetet i Bergen tilbyr nå utveksling med The Chinese University of Hong Kong, et av Asias største og beste universitet.

Mannen bak passkontrollskranken forblir fullstending uttrykksløs mens han gransker passet mitt gjentatte ganger. Så bestemmer han seg, og bøyer seg over pulten mens han stempler i hytt og pine. Han rekker passet tilbake, og jeg går videre for å hente bagasjen. «Journey Completed», står det. «Student - Permitted to Remain». Jeg har reist til Hong Kong som utvekslingsstudent fra UiB for å studere her i ett år. Dette oppholdet blir godkjent som uspesifi sert grunnfag og inngår i en bachelor-grad. Jeg er en av 180 internasjonale studenter dette semesteret. Av oss er vel 60 studenter fra USA og Canada, 60 fra Europa, og 60 fra Kina. Mange av de amerikanske studentene har kinesiske foreldre, og kommer hit for å lære mer om sin egen kulturbakgrunn, så vel som å forbedre de kinesiske språkkunnskapene sine.

Kultursjokk og månekaker

CUHK er et prestisjefylt universitet med høye inntakskrav for lokale studenter. Selve universitetet ligger i New Territories, ca. en time unna fl yplassen og omtrent 30 minutter unna Hong Kong Island og Kowloon, som er sentrum. Universitetet har sitt eget stopp på KCR (Kowloon-Canton Railway), det sentrale jernbanenettverket i Hong Kong.

Selve universitetsområdet, er omtrent på størrelse med Bergen sentrum. Av den grunn har universitet sitt eget buss-system som frakter meg og resten av de omtrent 20 000 studentene fra Xuesi Hall til Fung King Hey Building, der jeg tar kurs i engelsk litteratur. Det er ikke bare studier som trekker utvekslingsstudenter til Hong Kong. Byen er en av verdens største og mest markante byer, og på grunn av dette er det lett å bli overveldet av mulighetene, eller å mistrives på grunn av kultursjokk. Heldigvis har universitetet sin egen klubb som skal assistere forvirrede utlendingene, ta oss med på middag med kinesiske studenter og bygge kulturelle broer mellom de lokale og internasjonale studentene. De nærmeste dagene feires midthøst-festivalen her i Hong Kong, og det er I-Club som inviterer til middag og tradisjonell feiring (med månekaker og det hele). På denne måten forbedrer de lokale studentene engelskkunnskapene, og vi utlendinger får et unikt innblikk i hvordan kinesiske studenter lever i dagens Hong Kong. En annen god måte å integrere internasjonale studenter på er at vi får bo med en kinesisk romkamerat. Disse er studenter som har søkt spesielt om å få bo med en utlending, og mange bygninger har til og med en

35 tekst: Julia GrønnevetJulia.Gronnevet@student.uib.no

foto: Kjetil Sørli, Julia Grønnevet

intervjurunde for å fordele de ettertraktede utlendingene. Av den grunn er romkameraten vanligvis en hjelpsom person som kan assistere med nesten alt; fra å bli med på nattemarkedet i Mong Kok for å prute ned prisen på kantonesisk til å hjelpe til med å øve på tonemer i putonghua (kinesisk). Etter den første timen i kinesisk fi kk jeg i lekse å lære å telle fra en til ti. Jeg telte i timesvis før jeg fi kk det til mens romkameraten min Tifa hjalp – og svarer med «hao!» (bra) når jeg får til den riktige tonen i uttalen. Uten denne hjelpen hadde det vært et håpløst prosjekt å lære mandarin.

Presist sosialt liv

De fl este bygningene er inndelt etter beboernes kjønn, og har strengt overholdte besøkstider for besøkende av det motsatte kjønn. Det anbefales også å ha døren på gløtt. Her på Xuesi fi nnes også 30-minuttersregelen, det vil si, om jeg har en gutt på besøk, må han ned til resepsjonen og skrive ned navnet sitt hver halvtime. Guttebygningene er mindre strenge, og er innredet med mer underholdningsutstyr, som blant annet biljardbord og DVD-spillere. Det fi nnes også forskjellige regler for når på døgnet studenter må være tilbake. Her på Xuesi må en skrive seg inn i «for-sentboken» om en er

tilbake ettermidnatt. Dette overholdes på minuttet, noe jeg oppdaget en kveld jeg kom tilbake fi re minutter over tolv. På tross av alle disse reglene, har vi det godt her. De fl este av oss tar færre vekttall enn de lokale studentene, noe som gir oss bedre tid til å lese på de fagene vi tar, og muligheter til et aktivt sosialt liv utenom skolen. Å endelig kreke seg hjem til universitetet klokken seks om morgen, etter en tur på byen, i drosje fra Kowloon Tong er jo også en del av det å være student i Hong Kong.

Haneføtter og tofu-reker

Maten i Hong Kong er et kapittel for seg selv, selv om kantinematen er litt mindre variert enn det som fi nnes i det virkelige Hong Kong. Det er vanligvis over femti retter på kantinemenyene, de fl este av dem forskjellige kombinasjoner av kjøtt og nudler eller ris. Det fi nnes svært lite mat for vegetarianere, og det som fi nnes inneholder ofte ikke melkeprodukter av noe slag. Veggismaten er derfor de facto vegansk, og ikke særlig fetende.

Dersom du er vegetarianer kan du derfor forvente å ufrivillig bli mye tynnere, uansett hvor mye ris og grønnsaker og frukt du spiser – eller lage mye mat selv på det lille tekjøkkenet i hybelbygningen. Forskjellene i maten fra ett sted i Hong Kong til et annet er svært merkbar, noe denne lille historien kan illustrere. Den første lørdagen etter at vi ankom Hong Kong organiserte IASP en tur rundt om i Hong Kong og omegn. Vi spiste lunsj på toppen av Victoria Peak - franske baguetter med brie og salat til, Perrier i glassene. Det kunne ha vært en fortauskafé i Paris, med unntak av de kinesiske kelnerne. Den samme kvelden

tok International Club oss med til Fo Tan (nær universitetet) til en gaterestaurant der bare kinesere går. Bordene der består av kryssfi nerplater lagt over bøtter, stolene er badekrakker i myk plast. På bordet står en diger termos med te som vi alle vasker skål, skje og spisepinner i mens vi venter på maten, noe som er vanlig på de fl este spisesteder. Ølen

kommer iskald i halvlitersfl asker, og rett etter rett med kinesisk mat kommer på bordplaten. Kokt salt salat og sopp, congee med kylling, tofu i store sprø biter, og stekte unge duer. Fuglene har blitt delt i fi re biter og har en farge av mørk karamell. På toppen av den store haugen med fuglekropper ligger et svartsvidd lite hode med åpent nebb. Det er ikke mat, men en forsikring for kunden at den arten som ble bestilt, er den samme som blir servert. Å studere et år i Hong Kong er ikke det samme som et år i Paris, eller en annen europeisk storby. Det som gjør Hong Kong spesiell er den utrolige variasjonen – det er ikke bare en asiatisk by, eller en by i Kina, men en multikulturell by der det fi ns en nisje for alt.

Fakta om Hong Kong

Hong Kong var inntil den 30. juni 1997 britisk territorium, fra 1. juli samme år spesiell, administrativ region under kinesisk myndighet.Areal: 1095 m2Innbyggere: 7 116 300 (2000)Språk: Guangdonghua (kantonesisk). Etter kinesisk overtakelse i 1997 har mandarin overtatt for engelsk som andrespråk.Religion: Buddhisme og taoisme

Råd før du søker:

Ikke bare reis for å reise – lag en plan. Forsøk å få oversikt over hvilke kurs som tilbys i det aktuelle semesteret. Hvis det er kurs som er spesielt viktige for deg å ta, skaff deg garantier for plass på dem før du forplikter deg. Om du har tenkt å studere kinesisk, er det nyttig om du gjør deg kjent med 20-30 enkle karakterer før kurset begynner.

Dkfov

teks

t:Øy

stei

nKu

mm

en

se

lvsik

ke

r sva

rtm

eta

llse

lvsik

ke

r sva

rtm

eta

ll

37

Det har til nå vært en begivenhetsrik konserthøst med både innfridde forventninger og positive overaskelser. Dimmu Borgir på verftet ble begge deler.

Var man en av de mange som valgte å tømme sparegrisen til fordel for en Idol-vinner denne høsten, sto sannsynligvis ikke Dimmu Borgir på listen over ting man ikke kunne la forbigås en regntung septemberdag. Noen har derimot oppdaget at Norge de siste årene har fått mye kvalitetsfylt ekstremmetall på samvittigheten, og erkjent at tv-annonsering og kommersiell markedsføring ikke nødvendigvis fjerner brodden av band i en tradisjonelt myteomspunnet og lukket sjanger. Disse noterte seg denne konserten i almanakken, mellom kjipe forelesninger og harde innleveringsfrister. Og med god grunn.

Vakker støy

Etter det mindre nevneverdige oppvarmings-bandet In Aeternum, er det ikke små forventninger som ligger som et teppe over Verftets klamme lokaler denne torsdagskvelden.

Norges mestselgende black metal band har igjen bestemt seg for å besøke vestlandshovedstaden i anledning promoteringsturneen for deres siste plate: Death Cult Armageddon. Mye er sagt og skevet om Dimmu Borgir gjennom deres 10 år i den norske metallscenen. Men når alt kommer til alt, ser det ikke ut til at noe som helst er i stand til å få bandet til å senke skuldre og gi seg mens leken er god. For det er den. Man kan si mye om black metal. Men man skal slite seg til beinet for å rettferdigjøre slakt av et band, som til de grader fyller en sal med så mye vakker støy som det kveldens band akter å gjøre.

Selvsikre svartmetallere

Kjenner man Dimmu Borgir ifra før, og vet man å sette pris på deres kliniske og uimotståelige forening av vakre toner og aggressive riff, kan man ikke annet enn å ta av seg hatten for gutta på scenen denne aftenen. Det er lite som tyder på at bandet er blitt trette med årene, snarere tvert imot. Det de leverer er tett og sikkert, og det oser selvtillit av hver eneste tone som fyller lokalet.

Det er rett og slett ikke til å stikke under verken stol eller alter, at herrene i sort ikke bare vet å spille inn det ene mesterverket etter den andre, men også behersker det krevende låtmaterialet på scenen. Etter gjentatte utskiftninger av mannskap, virker det som om bandet har funnet en formel som sitter. Lyden er som den bør være, masse detaljer og trøkk, og alt som bør høres blir hørt. Som høydepunkter må man trekke frem låter som In Death’s Embrace, Kings of the Carnival Creation, The Insight and The Catharsis og storsangen fra siste plate, Progenies of The Great Apocalypse. Sistnevnte fungerer strålende, selv uten fullt orkester på scenen, og andre sanger som på plate er bakket opp med symfoniorkester, fungerer utmerket med synth. Når det hele avsluttes med Mourning Palace, burde man ikke stå igjen med mange uoppfylte ønsker. At man til tider kunne ønske seg enda mer engasjement og visuell underholdning på scenen, legger i undertegnedes øyne ikke noen demper på helhetsinntrykket denne kvelden. Dimmu Borgir framstår som proffe og rutinerte, og leverer varene med stil.

teks

t: Øy

stei

n Ku

mm

enoy

stei

n_ku

mm

en@

hotm

ail.c

om

foto

: Tro

nd S

ørås

38

hvor mange språk kan du?

av Karol Janickiprofessor ved Engelsk institutt

«Hvor mange språk kan du?» er et spørsmål man ofte får høre som lingvist. Den vanligste misforståelsen av det lingvistiske faget er at en lingvist er en som snakker mange språk. Vi lingvister kaller mennesker som snakker mange språk for polyglotter. Forvekslingen av lingvister og polyglotter er ofte gjenspeilet i bokhandlere verden rundt. I lingvistikkavdelingen vil man kunne fi nne lærebøker om fremmedspråkundervisning i stedet for bøker om lingvistikk. Riktignok kan lingvister ofte mange språk, og noen driver med fremmedspråkundervisning, men det er ikke det som gjør dem til lingvister. Det er faktisk en god del lingvister som bare behersker sitt eget morsmål, og som ikke vet noe om undervisning av fremmedspråk.

En lingvist forsker på språk som et generelt fenomen (slik en zoolog forsker på dyr, og en botaniker forsker på planter), på ett spesielt språk (for eksempel engelsk, fransk eller tysk), eller på en språkgruppe (for eksempel slaviske

språk). Som lingvist kan man selvfølgelig slå disse tre forskningsretningene sammen. Lingvistikk kan utføres på mange ulike måter. Språk kan studeres som forskjellige typer fenomen og på mange forskjellige måter, avhengig av ens interesse og fi losofi ske forutsetninger. For eksempel, kan man studere språk som kunnskap – det man vet – eller som en aktivitet, altså det man gjør språklig. Man kan studere den historiske utviklingen av et språk, eller dets nåværende grammatiske system eller lydsystem; man kan studere hvordan et morsmål og et andrespråk blir tillært, hvordan språk gjenspeiles i hjernen, og så videre. Jeg er selv interessert i språk som et sosialt fenomen, og kalles derfor for sosiolingvist. I motsetning til lingvister som forsker på språk som et homogent og abstrakt objekt (for eksempel Noam Chomsky), er sosiolingvister interessert i hvordan språk faktisk brukes av mennesker i forskjellige situasjoner. Når språk blir behandlet på denne måten, blir det klart for forskeren at det er mye variasjon i språket. Variasjon er det som sosiolingvister hovedsakelig er interessert i. Språkbruk i forskjellige situasjoner er avhengig av blant annet sosiale parametere, som den personen du snakker med, fysisk kontekst,

samtaleemne, kanal – telefon, e-mail, ansikt til ansikt, og så videre. Vi tar alle disse parametrene i betraktning. Selv om denne språkbruken er variabel, er den ikke uregelmessig. Tvert imot, den er svært regelstyrt og forutsigbar. Derfor snakker vi om regelstyrt atferd med hensyn til hvordan vi henvender oss til andre mennesker, hvordan vi gjennomfører en telefonsamtale, hvordan vi inviterer, hilser på og sier farvel, hvordan vi avslår en invitasjon, unnskylder oss for at vi kommer for sent til et møte og så videre. For å kunne fungere i et språksamfunn på en vellykket måte, tar vi i bruk kommunikativ kompetanse, som er vår kunnskap om et system av sosiolingvistiske regler vi har lært. Sosiolingvister beskriver og forklarer hvordan kommunikativ kompetanse fungerer.

Mange lekfolk (ikke-lingvister) er ikke klar over at lingvister ikke sitter i elfenbeinstårnet.

FORSKERSTAFETT :

39

Merkelig nok er en del studenter som begynner på lingvistikkstudiet ikke klar over det heller. Lingvistikk har et enormt potensial til å øke vår kunnskap om språk. Dessuten har den et enormt potensial som en anvendt disiplin. Selv om vår kunnskap om lingvistikk har vært sett på som nyttig i lang tid – primært på to områder, nemlig fremmedspråkundervisning og oversettelse – har det nylig oppstått en bredere interesse i anvendt lingvistikk. I løpet av de siste 20 årene har vi vært vitner til en utstrakt forskning som kombinerer lingvistikk og andre disipliner, for eksempel politikk, jus, medisin og teknologi. Fremstående forskere som Peter Trudgill, Deborah Tannen (forfatter av mange bestselgende bøker om språk), Roger Shuy, Howard Giles og Richard Frankel bekrefter både i sin forskning og publikasjoner at lingvistikk har mye å tilby folk fl est. Selv har jeg nylig blitt veldig interessert i språk og konfl ikt. Jeg har en sterk tro på at en av grunnene til at konfl ikter oppstår, er vår mangel på kunnskap om hvordan språk fungerer. For eksempel tror mange folk at et ord har, eller i prinsippet bør ha, bare én betydning, og at

ord kan defi neres nøyaktig hvis vi bare har nok kunnskap. Disse oppfatningene er feil, og kan karakteriseres som essensialisme, som er en samling av overbevisninger om begrep, kategorisering og betydning. Mennesker som lever med disse feiloppfatningene føler at betydningene og defi nisjonene som de kjenner til er de eneste som fi nnes, eller de eneste som er berettiget og gode på en absolutt måte. Når andre mennesker kommer med andre betydninger og defi nisjoner, noe som alltid vil skje, da blir disse menneskene oppfattet som at de ikke har rett. Disse to og tilhørende feiloppfatninger om språk, fører til mange ubehagelige fenomener. De mest fremtredende er intoleranse, dogmatisme, og en følelse av ufeilbarlighet. Disse fører i tur og orden til konfl ikt og krig. Mitt eget syn på språk og betydning er tydelig ikke-essensialistisk. Det innebærer at jeg betrakter begrep som tomme for essens. Jeg betrakter betydning som meget åpen og uklar. Jeg tror også at endelige defi nisjoner er uoppnåelige. Det må understrekes at dette synet på begrep, betydninger og defi nisjoner blant annet fører til at vi ser på misforståelse som et vanlig og allestedsnærværende fenomen. Dette synet kolliderer front mot front med et alminnelig syn på misforståelse. Dette synet er at misforståelse er noe spesielt. Personlig godtar jeg ikke-essensialisme som en givende måte å drive lingvistikk. Jeg tror også sterkt på at en ikke-essensialistisk holdning til språk kan hjelpe til med å løse mange sosiolingvistiske problemer, for eksempel i

utdannings- eller juridiske institusjoner. Denne holdningen kan også i betydelig grad bidra til å minske konfl ikter på alle livets områder.

For øyeblikket er jeg i ferd med å begynne et internasjonalt prosjekt som angår hvordan lekfolk oppfatter språk. Dette bringer meg videre inn på hvordan folk feiloppfatter språk og konsekvenser av dette. For en sosiolingvist med interesse for praktisk anvendelse av sin forskning, er det viktig å undersøke forskjellene mellom hva lekfolk tror om språk (populærlingvistikk) og hva lingvister tror om språk (lingvistikk). Hvis feiloppfatningene hos lekfolk virkelig er så mange som noen lingvister antar, og hvis konsekvensene av disse virkelig er like alvorlige som ofte antatt, vil det være fornuftig for en lingvist å belyse disse feiloppfatningene og diskutere dem på en kritisk måte. Ikke bare i det akademiske samfunnet, men også blant folk fl est. Denne typen virksomhet kan være meget følbar, konkret og nyttig for store grupper av mennesker utenfor det lingvistiske yrket. Denne virksomheten er en av måtene å la mennesker se at lingvistikk ikke er en disiplin utøvd fra et elfenbeinstårn i det hele tatt.

Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HF-institut-tene. I denne utgaven har Karol Janicki stafett-pinnen, han er professor ved Engelsk institutt. I neste utgave går pinnen videre til professor Werner Koller ved Germanistisk institutt.

40

det var en gang et menneske

Steinalder, bronsealder, jernalder, middelalder… Er du nysgjerrig på hvordan våre forfedre levde, bodde, smykket seg eller gravla sine døde? Hvordan de utvekslet varer og håndterte avfall? Arkeologifaget kan gi deg svar på det meste.

tekst: Gunhild TinmannsvikGunhild.Tinmannsvik@student.uib.no

foto: Bergen Museum

FAGPRESENTASJON :

41

Arkeologifaget inngår i bachelorprogrammene middelalderstudier, antikke studier og midtøstenkunnskap. I tillegg fi nnes et fagrettet alternativ som fyller kravene for opptak til masterstudiet. Professor Bergljot Solberg ved Arkeologisk institutt er fornøyd med oppslutningen om faget. - Faget er populært. En periode hadde vi en adgangsbegrensning på lavere grad, men dette ble opphevet i fjor. Det var en god søknadsmengde på den nye masterordningen, der fjorten studenter ble tatt opp. Nye studenter tas opp til masterstudiet hvert semester, og til sammen er det vel 60 studenter på høyere grad, forteller hun.

Et fag med stor spennvidde

Det gamle grunnfaget består nå av fi re emner som gir 15 studiepoeng hver. - Disse har som formål å gi en generell oversikt som dekker forhistorie og middelalder, forteller Solberg. - De to emnene som tar for seg de aller eldste tider, ser på utviklingen fra Afrika og Midt-Østen og videre opp til Nord-Europa og Skandinavia. Her inngår også elementer fra klassisk arkeologi, hovedsakelig klassisk gresk og romersk arkeologi. De emnene som behandler de siste par tusen år, har hovedvekt på Nord-Europa og Skandinavia. På mellomfagsnivå består et fordypningsemne av en veiledet semesteroppgave, der aktuelle områder kan være steinalder/bronsealder, jernalder i Norden, middelalderarkeologi, og ikke-europeisk arkeologi. Semesteroppgaven er obligatorisk om en ønsker å fortsette videre på mastergrad. Også emnet Teori og metode er obligatorisk for alle på mellomfagsnivå, bortsett fra de som spesialiserer seg innenfor klassisk arkeologi.

Feltkurs

Mastergraden er 2-årig, hvorav et år er beregnet på oppgaveskriving. Solberg forteller at praksis, erfaring og opplæring er etterspurt av studentene, og at et obligatorisk feltkurs i arkeologi tilbys som et eget emne hvert høstsemester. - I år var vi så heldige å få holde til på Stend, på Hordamuseets område. Museet var veldig positivt til samarbeid, og en av deres arkeologer var med og instruerte studentene. I tillegg var en av våre ansatte leder for kurset. Dette er en fi n måte å begynne på, for studentene går rett ut i felten og får lære hva arkeologi er i forhold til innhenting og dokumentasjon av materiale, sier Solberg. Hun tror dessuten at kurset virker sammensveisende studentene imellom.

Skålgropa

Forelesningene på mellom- og hovedfagsnivå holdes på instituttet i J. Frielesgate, mens resten av laveregradsundervisningen er fl yttet til Sydneshaugen skole. Masterstudentene er spredt på tre ulike steder, noen sitter på instituttet og noen i Parkveien. Noen av dem sitter dessuten på Bryggen Museum, som instituttet en samarbeidsavtale med. - Denne ordningen er ikke den beste, men studentene har vært fl inke og dannet studentforeningen «Skålgropa». Dette er et fi nt foretak som binder studentene sammen. Dessuten arrangerer foreningen foredrag både med ansatte på instituttet og eksterne foredragsholdere.

Jobbmuligheter

Solberg forteller at jobbutsiktene for arkeologistudentene har vært forholdsvis bra de siste årene. - Dette skyldes delvis mulighetene for ansettelse på lokale museer, men først og fremst har det vært en sterk økning i antall jobber innenfor fylkeskommunene. Der har en god del blitt ansatt for å jobbe med praktisk arkeologi og kulturminnevern. Eksempelvis var det i 1990 én arkeolog i hvert fylke, mens det i dag er minst seks arkeologer i Hordaland alene. Denne trenden fi nnes i de fl este fylker. I tillegg fi nnes det sesongengasjement, og i høysesongen får både studenter og ferdigutdannete tilbud om jobb, forteller hun. Solberg sier at det kan være vanskelig å få faglig arbeid gjennom hele året, da det ikke er særlig økning i antall arbeidsplasser andre steder enn i fylkeskommunene. Videre engasjement ved universitetet er å betrakte som å gå gjennom et nåløye. - I løpet av fem til ti år vil det skje en del utskiftninger grunnet pensjoneringer, men særlig mange nyopprettede stillinger blir det nok ikke her, avslutter Solberg.

42

hovedfagshovedfagsstudenten

- Det har eksistert møteplasser og nettverk for homofi le menn i Bergen i lengre tid. I hvert fall siden 1920-tallet, forteller Runar Jordåen (26). Han tar hovedfag i historie, og forsker på hvordan homofi li har utviklet seg til å bli et begrep om en persons identitet.

tekst: Johan Falnesjohan@falnes.net

foto: Nina Bang Larsen

Runar ønsker å fokusere på de sosiale sidene ved den historiske utviklingen, og interesserer seg spesielt for mennesker som har tenkt og handlet i strid med de sosiale konvensjonene. Temaet for hans hovedfagsoppgave er hvordan det ble utviklet en mannlig homofi l identitet i Norge mellom 1886 og 1950. - Man ser et brudd på slutten av 1800-tallet, hvor man begynner å se på homofi li på en helt annen måte, hevder han. Dette mener han har sammenheng med fremveksten av psykiatrien. Tradisjonelt sett ble homofi li defi nert av kirken og morallæren som en syndig handling. I psykiatrien gikk man derimot over til å se på homofi li som en tilstand. Denne nye forståelsen førte til at menn i stadig større grad tok opp homofi lien som en del av sin identitet.

Rettslige kilder

Emnet for Runars oppgave var svært tabubelagt i den perioden han tar for seg, og dessuten fi nnes det lite forskning på dette feltet. Han har

43

hovedfagsderfor måttet bruke lang tid på å lete frem gode kilder til oppgaven sin. Opprinnelig ønsket han å bruke muntlige kilder, men han la dette fra seg fordi han trodde det ville bli for vanskelig. I stedet har han valgt å fokusere på rettslige kilder, samt psykiatrisk litteratur. Homofi li var forbudt frem til 1972, og Runar har avdekket en mengde interessant informasjon ved å studere rettssaker mot homofi le. - Materialet fra rettssakene sier en del om de anklagede mennenes selvforståelse, forklarer han. Sakene han har undersøkt stammer hovedsakelig fra Oslo og Bergen, og Runar mener å ha fått frem mye som tidligere har vært ukjent om homofi le subkulturer på disse stedene.

Utviklingen av en identitet

Som mann i dag er man enten homofi l eller ikke. Runar er opptatt av hvordan dette skillet oppstod, og forklarer at dikotomien mellom homofi l og heterofi l ikke fantes før på slutten av 1800-tallet. Det første tilfellet han har funnet hvor en person i Norge ser på sin homoseksualitet som en tilstand, stammer fra 1886. Det gikk da rykter om en professor som hadde forhold til menn. Den anklagede fi kk her en diagnose av en tysk psykiater, og han brukte denne diagnosen til å forklare seg med overfor universitetsledelsen. - Han forklarte at dette var en tilstand, noe som var medfødt. Han sa at han var syk, og at det ikke var noe han gjorde fordi han var ond, forteller Runar. Mannen ble bedt om å si opp sin stilling. Etter hvert begynte man å se på homofi li i en mindre negativ sammenheng, og i 1950 ble den første foreningen for homofi le dannet i Norge. For disse ble homofi li sett på som noe medfødt og positivt.

På overtid

Dette er det sjette semesteret Runar går på hovedfag. Han satser på å levere dette semesteret, men er forsinket fordi han avtjener siviltjeneste. Hvilke karrieremuligheter utdanningen gir, har han ikke tenkt så mye på. Det viktigste har vært å studere noe han interesserer seg for. Ønsket hans er å få en jobb hvor han kan ha det like morsomt som han har hatt det som student. - Det eneste jeg vet er at jeg ikke vil bli lærer!

44

ROSKILDES

FALL

Sodoma og Gomorra. Babylon. Byer fulle av synd og skam. Degenererte og dekadente. Deres innbyggere levde i hor, fyll og ostefondue. De kom på kant med Gud, og i fl ammehav ble de utslettet fra jorden overfl ate.

Hit gikk tankene da årets Roskildefestival bevegde seg inn i sin siste natt. I over en uke hadde vi drukket, horet rundt og fl ørtet med farlige narkotiske stoffer. Den vestlige verdens absolutte høydepunkt innenfor bruk og kast-kulturen. Denne siste natten ble urinstinktet i oss vekket til live igjen. Uling mot månen, nakne svette kropper som vridde seg i pinsler. Ilden pisket over teltene, og de salige var stive av skrekk. Glem Battle Royale. Glem Fluenes Herre. Glem Sodoma, Gomorra og Babylons fall.

I løpet av få timer ble Roskilde rasert. Et hav av ild og svovelrøyk forvandlet markene til et inferno. Utrustet med et enkelt engangskamera seilte vi over Styx, og ble vitne til undergangen.

Kongene på jorden, de som har levd med henne i hor og vellevnet, de skal gråte og jamre seg over henne, når de ser røken stige opp der hun brenner. (Åpenbaringen 18:9)

45

Han ropte med veldig røst: «Falt, falt er Babylon den store! Den er blitt et tilholdssted for onde ånder, et tilhold for alle slags urene ånder, ja, en tilfl ukt for alle slags urene og avskyelige fugler…» (Åpenbaringen 18:2)

Fra himmelen hørte jeg nå en annen røst: Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort. (Åpenbaringen 18:4-5)

Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fi kk han se at røk veltet opp fra landet, som røken fra en smelteovn. (1.Mos 19:28)

46

pensumfritt

Er det sant at fi losofen Ayn Rand er det eneste Bergen Objektivist Forening leser? Er kollektivisme virkelig så ille som de vil ha det til? Er det sant at venstresiden alltid tar feil? Eller, som Tomm Arntsen hevder, at «Fredsaktivistene har stått på feil side i praktisk talt hver eneste konfl ikt siden 2. verdenskrig»? Les mellom linjene, så kanskje du får svar.

Erik Sandal: Atlas Shrugged av Ayn Rand- Jeg vil gjerne anbefale Atlas Shrugged, eller De som Beveger Verden som den heter på norsk. Denne blir jo omtalt som objektivistenes bibel i overskrifter i Aftenposten og slikt. Det er en stor bok i størrelse, og danner mye av grunnlaget for Ayn Rands fi losofi , objektivismen. Den burde være på pensum for alle som tar ex.phil. så de ikke sovner helt halvveis uti semesteret. Denne våkner de av. Dessuten handler den om å våge å tenke annerledes, noe som folk burde være interesserte i på universitetet.

Thomas M. Johanson: Loving Life av Craig Biddle- Ayn Rand skrev et essay som heter «The Objectivist Ethics», og Loving Life er en gjennomgang og en utdyping av den, eller kanskje heller en klargjøring på innføringsnivå. Enhver person kan lese denne boken og ha utbytte av det. Loving Life er på en måte den lette utgaven av essayet. Begge handler om at etikk er ikke bare hvordan man forholder seg til andre, etikk handler like mye om en selv. Der man trenger etikk mest av alt er på en øde øy, faktisk. Etikk er hvordan du bør leve ditt liv, mens politikk går på hvordan du bør samhandle med andre.

Emil Johnsen: We the Living av Ayn Rand- Jeg vil anbefale Atlas Shrugged av Ayn Rand...- Den er allerede anbefalt av noen andre. Har du lyst til å anbefale en annen bok isteden?- Da er jo den beste tatt! Da vil jeg anbefale We the Living av Ayn Rand. Det er en roman, og den handler om Russland i mellomkrigstiden, og kommunismen og hva den gjør med folk. Forfatteren levde der da, men det er ikke en selvbiografi . Boken viser hvor forferdelig kommunismen egentlig er.

Tomm Arntsen: Why Atheism? av George H. Smith- Nå leser jeg en bok som heter Why Atheism? av en ateist som heter George H. Smith. Den argumenterer for ateisme. Boken er på engelsk og forfatteren argumenterer først og fremst mot amerikanske kristne. Det er en bok som tar for seg ateismens historie, prinsippene, og de forskjellige gudsbevisene, altså de fem forskjellige gudsbevisene lagt frem i middelalderen av Thomas Aquinas, og hvorfor disse er feil. Den omhandler også gresk ateisme. Objektivistene er jo ateister, så det er greit å ha litt ammunisjon.

tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

47

wienerlyrikk og lesefi losofi

Det nye nummeret av Ord & Bild har spadd frem den østerrikske lyrikeren Friederike Mayröcker fra hennes kontorkaos i Wien. I tillegg byr det på mye spennende om pianokonsertens egenart og lesningens fi losofi .

Anmeldelse avTidsskriftet Ord & Bild nr. 4 2003

Det allmennkulturelle tidsskriftet Ord & Bild er en mangfoldig 111-åring i det svenske kulturelle landskapet. Tidsskriftet, som kan sammenlignes med det velkjente norske Samtiden, presenterer i sitt nyeste nummer en stor fremtoning i det tyskspråklige litterære liv; Friederike Mayröcker. Hun har gjennom 40 år vært en lyrisk stemme fra sitt sagnomsuste kontor i Wien, men har knapt vært kjent utenfor hennes faste leserkrets. Nå har Ord & Bild tatt saken i egne hender, og presenterer oversettelser av 13 av hennes dikt. I tillegg bidrar den tyske poeten og Mayröcker-beundreren Thomas Kling med to tekster. Videre kan du lese om ulike perspektiver på lesning, presentert av litteraturforskeren Beata Agrell, fi losofen Michèle Le Doeuff og den norske forfatteren Hanne Ørstavik. Le Doeuff beskriver i et intervju med Ulrika Björk om problemet med å nærme seg fi losofi ske verk. I følge Le Doeuff skriver fi losofi en seg inn som disiplin gjennom å skille seg fra «det mytiska, poetiska och metaforiska.» Å formidle – for skandinaver fl est – ukjente lyrikeres livsverk på noen få sider kan knapt kalles noe annet enn ambisiøst, og diktene følges av mindre forklarende tekst enn ønskelig. Likevel er oversettelsen av diktene et viktig arbeid, spesielt med tanke på hvordan språket fremtrer i ny drakt. Mayröcker fremstår som en sterkt eksperimenterende lyriker, og har vist gjennom sin mottakelse av den ettertraktede Büchner-prisen i litteratur for 2001 at hun fortsatt er en poetisk kraft å regne med. Ord & Bild er ikke bare tilgjengelig i papirformat, for gjennom sitt samarbeid med det europeiske nettmagasinet Eurozine når tidsskriftet ut til resten av verden med utvalgte artikler i engelsk oversettelse. Dette samarbeidet er også Samtiden og Vagant deltakere i, noe som er ment å legge til rette for en større og bedre samfunnsdebatt. Om dette virker, er opp til leserne å avgjøre. Det er i alle fall ingen tvil om at Ord & Bild er en publikasjon som preges av kvalitet og trang til utforskning. Deres siste nummer har et innhold som vil kunne friste mange lesere.

TIDSSKRIFT :

tekst: Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

foto

: Kje

til S

ørås