Kulturminnevern i Buskerud 2014 - bfk.no…rsrapport/Årsrapport 2014.pdf- hvorav varsel om oppstart av planarbeid 146 332 2 69 126 0 135 - hvorav offentlig ettersyn av plan. Forslag

Kulturminnevern i Buskerud 2014

Årsrapport team kulturminnevern

Buskerud fylkeskommune

utviklingsavdelingen

mars 2015

Side 2 av 70


Innhold

1. PLAN OG FORVALTNING - NØKKELTALL ............................................................................................ 4

2. ARKEOLOGI – KULTURMINNEREGISTRERINGER FELTSESONGEN 2014 .............................................. 5

3. ARKEOLOGISKE FUNN OG INNLEVERINGER ...................................................................................... 6

4. FISKEGJERDET PÅ SYSLE ................................................................................................................. 10

5. GAMLE GRENSESTEINER PÅ MESKESTAD I KONGSBERG ................................................................. 11

6. SAMARBEID MED STATENS NATUROPPSYN ................................................................................... 14

7. ENERGI OG VASSDRAG – REGULERTE VATN ................................................................................... 19

8. SMIE I HEMSEDAL – GRAVING AV JORDKABEL – HEMSEDAL KOMMUNE ....................................... 27

9. FUNN FRA VIKINGTIDSGRAV PÅ ÅSLAND I FLESBERG ..................................................................... 28

10. FORMIDLING, SKILTING OG SKJØTSEL I 2014 .................................................................................. 30

11. REGIONAL PLAN FOR KULTURMINNEVERN .................................................................................... 35

12. FREDNINGSSAKER 2014.................................................................................................................. 36

13. RIKSANTIKVARENS TILSKUDDSMIDLER TIL FREDETE BYGNINGER .................................................. 38

14. TILSKUDDSORDNINGEN FOR IKKE-FREDETE KULTURMINNER ......................................................... 45

15. TILSKUDD FRA NORSK KULTURMINNEFOND .................................................................................. 53

16. KULTURLANDSKAP ......................................................................................................................... 54

17. BUSKERUD BYGNINGSVERNSENTER ............................................................................................... 55

18. KOMMUNEDELPLANER FOR KULTURMINNER OG KULTURMILJØER ............................................... 59

19. ANDRE AKTUELLE SAKER FRA KULTURMINNEVERNET I BUSKERUD ................................................ 61

20. JERNVINNA I RUKKEDALEN I NES ................................................................................................... 63

Side 3 av 70


Forord Året 2014 var et år med fokus på det nasjonale grunnlovsjubileet. Riksantikvar Jørn Holme besøkte Buskerud og Fossesholm i april for å markere grunnlovens 200-årsjubileum. Det ble gjennomført små og store markeringer i hele landet. Grunnloven er en svært viktig del av den norske kulturarven og det har i 2014 vært fokus på bygninger og anlegg som forteller demokratiets historie. I første rekke boligene til Eidsvollmennene. Nasjonale verdier er viktig å ta vare på. Det er imidlertid også de regionale og lokalt verdifulle kulturminnene og kulturmiljøene i Buskerud. Regional plan for kulturminnevern var et sentralt tema for det strategiske og langsiktige arbeidet med kulturminnevern i Buskerud i 2014. For første gang lages det det nå en fylkesomfattende plan for kulturminnevernet i Buskerud. Vi gjennomførte en omfattende medvirkningsprosess som en introduksjon til planarbeidet. På møtene hentet fylkeskommunen inn innspill til hvilke temaer kommuner, museer og frivillige organisasjoner mente var viktige å ta for seg i kulturminneplanen. Derfor fikk vi gleden av å besøke hele fylket og være med på spennende diskusjoner med disse kulturarvaktørene om hvordan kulturarven på en best mulig måte kan tas vare på og benyttes som en ressurs i samfunnsutviklingen. Vi satte stor pris på den engasjerte deltakelsen på møtene. Det er mange som har stort engasjement for bevaring av kulturarv i Buskerud. Vi er opptatt av å styrke samarbeidet med alle disse gode kreftene. Det håper vi å få til i løpet av prosessen med å lage denne regionale planen for kulturminnevern. Håpet vårt er at alle vi som har et engasjement for kulturarven sammen kan skape en felles plattform for samarbeid om kulturminnevern. I løpet av 2014 fikk vi innlevert en rekke spennende funn fra Øvre Eiker. Disse gjenstandene vil kaste nytt lys over en hittil ukjent del av kommunens og regionens historie. Gjenstandene ble funnet av folk med metallsøking som hobby og innlevert til fylkeskommunen i henhold til kulturminneloven. Vi vil rette en stor takk til metallsøkerne som gjorde alt riktig da de gjorde et slikt funn. Vi er helt avhengige av at publikum leverer inn gjenstandene de finner, slik at kulturminneforvaltningen kan konservere funnene, men ikke minst formidle dem og tolke dem slik at nye kapitler i historieboka til Buskerud kan skrives. Drammen 16.03.2015 Turid Kolstadløkken Teamleder kulturminnevern

Side 4 av 70


1. Plan og forvaltning - nøkkeltall

Plan- og byggesaksbehandlingen er en av kulturminneforvaltningens viktigste oppgaver. Alle planer etter plan- og bygningsloven som utarbeides i Buskerud sendes til fylkeskommunen som kulturminnemyndighet. Vi mottok og behandlet ca. 2000 journalførte dokumenter om plansaker i 2014. Vi mottok 339 journalførte dokumenter om ulike bygge- og rivesaker der verneverdige bygninger og anlegg ble berørt. Vi behandlet i tillegg ca. 100 søknader om tilskudd til istandsetting av både fredete og ikke-fredete bygninger. Behandling av saker etter plan- og bygningsloven utgjør hoveddelen av kulturminneforvaltningens arbeid. Regional kulturminnemyndighet påpeker hvilke kulturminneinteresser som berøres i planarbeider. Fredete kulturminner skal bli ivaretatt i tråd med kulturminneforvaltningens innspill. Verneverdige (ikke-fredete) kulturminner kan kommunen verne med bruk av hensynssoner. Dette gjøres ofte ,og da etter råd fra fylkeskommunen. I plan- og byggesaksbehandlingen har den regionale kulturminneforvaltningen nær kontakt med kommuner, grunneiere og planleggere i fylket. Kommunen er vår primære samarbeidspart. Kommunen som planmyndighet har et hovedansvar for sikring av ikke-fredete kulturminner med gode planvedtak der hensynet til verneverdige kulturminner er tatt med bruk av hensynssoner og bestemmelser. Nedenfor følger statistikk for plan- og byggesaksbehandlingen i 2014. Hovedtallene (uthevet) er hentet fra fylkeskommunens arkivsystem. Vi gjør oppmerksom på at underkategoriene er ment som tilleggsinformasjon. Dokumentkategoriene overlapper slik at det ikke er mulig å summere tall i underkategoriene for å få hovedtallene. F. eks. vil et varsel om oppstart av en detaljplan føres opp to ganger – både i kategorien detaljplaner og kategorien varsel om oppstart av planarbeid. Brev fra Statens vegvesen og Fylkesmannen er i hovedsak sendt oss som kopimottakere.

Sak

utgående

brev

inngående

brev

fra

kommunen

kopier fra

statens

vegvesen

kopier fra

fylkesmannen

Riksantikvare

n og KHM

fra andre - primært

private tiltakshavere

Kommuneplan, kommunedelplan og dispensasjoner (.713) 108 584 235 46 287 16

- hvorav dispensasjoner fra kommuneplan og

kommunedelplan 22 362 99 16 245 2

- hvorav uttalelse til oppstart kommuneplan og

kommunedelplan 19 27 8 9 10 0

- hvorav uttalelse til offentlig ettersyn kommuneplan

og kommunedelplan 15 31 17 7 3 4

- forslag til innsigelser 1 (ingen vedtatt politisk) 1

Reguleringsplan (.714) 500 1394 254 333 41 766

- hvorav detaljplaner 470 1374 247 329 31 767

- hvorav områdeplaner 30 60 24 7 4 10 15

- hvorav uttalelse til byggesaker i bevaringsområder -

omtrentlige tall 15 0

- hvorav varsel om oppstart av planarbeid 146 332 2 69 126 0 135

- hvorav offentlig ettersyn av plan. Forslag til

innsigelser: 1 (ingen vedtatt politisk) 112 187 110 72 5 0 0

- hvorav dispensasjoner fra plan 25 42 11 6 7 18 0

Gårdsarkivet (.650) fredete og verneverdige bygninger 252 339 339

- hvorav rivesaker - omtrentlig tall … 63

- hvorav fredningssaker

(dispensasjoner/saksbehandling) 14

- riving og vesentlig endring av bygninger oppført før

1850- omtrentlige tall 4

Fylkeskommunal rapportering

Tilskuddsfordeling - post 72.2 57

fordeling av fylkeskommunalt tilskudd til kulturminner

Statistikk plansaker og byggesaker 2014 Inngående dokumenter fordelt på avsender:

Side 5 av 70


2. Arkeologi – kulturminneregistreringer

feltsesongen 2014

I 2014 ble 93 planområder av varierende størrelse registrert. Seks feltarkeologer brukte over 4000 timer i felt for å gjennomføre registreringene. Etter en svært omfattende feltsesong i 2013, da mange oppgaver måtte settes på vent for å følge opp en dobling i antall bestillinger, ble det i 2014 mulighet til å ta igjen andre arbeidsoppgaver. . Det ble foretatt registreringer i forbindelse med 57 reguleringsplaner, 11 vassdrags- og energiplaner, 15 landbrukssaker og åtte andre planer. I tillegg ble alle arkeologiske kulturminner i Modum, Øvre Eiker og halve Hurum kommune kontroll- og tilstandsregistrert som en del av arbeidet med kommunedelplaner for kulturminner, på oppdrag fra kommunene og Riksantikvaren.

Det ble til sammen registrert 835 arkeologiske kulturminner fordelt på 411 lokaliteter i løpet av året. Funnprosenten var på hele 42 % i reguleringsplaner og planer som defineres som større private tiltak, et svært godt resultat i nasjonal sammenheng. Det viser at vi har både kompetanse og verktøy til å gjøre gode og riktige vurdering av om vi skal stille krav til arkeologiske registeringer når nye planområder skal utvikles. Av 332 planer som etter kulturminneloven utløser undersøkelsesplikten ble det kun funnet nødvendig å undersøke 93 av dem, altså under en tredjedel.

Arkeologene Julian Martinsen (t.v.), Vanja Tørhaug

og Håvard Hoftun ser på slagg fra

jernframstillingsplass.

Foto: Sølvi H. Fossøy ©Buskerud fylkeskommune

Studietur

Det ble for første gang gjennomført studietur for både faste og midlertidig ansatte arkeologer. I august kunne vi besøke utgravningene ved Sømmevågen i Stavanger, en utgravning som har levert den ene arkeologiske nyheten etter den andre i løpet av året, sist med noe så sjeldent som en grav fra steinalderen med bevarte menneskelige levninger.

Sømmevågen, brygge/molo fra steinalderen.

Foto: Bernt-Egil Tafjord ©Buskerud fylkeskommune

Side 6 av 70


Hensikten var å lære mest mulig om strategi og metoder under de spesielle funnomstendighetene som oppstår i områder med flyvesandavsetninger og andre naturlige overleiringer som endrer landskapet. Rogaland fylkeskommune holdt foredrag fra arkeologene som hadde gjennomført registreringen og redegjorde for sitt registreringsarbeid, funn og metodebruk. Universitetet i Stavanger ved prosjektleder Trond Meling gjennomgikk sin strategi og presenterte de storslåtte funnene og resultatene de har oppnådd. Under profilvegger med flere meter flyvesand ble vi vist rundt i utgravningsfeltene i det som er en forseglet strand fra steinalderen, samtidig som utgravningen pågikk. Vi fikk også en innføring i de nyeste dokumentasjonsmetodene og oppdagelser, blant annet stedet som senere skulle vise seg å være en steinaldergrav med menneskerester. Hospitering For andre år på rad har vi tatt i mot en hospitant fra masterstudiet i arkeologi ved NTNU i Trondheim. Hospiteringsordningen er unik for NTNU og gir studentene en innføring i og erfaring med sitt fremtidige yrke, hos oss oppgavene til en fylkesarkeolog. Madelen Varga var med oss fra midten av august til midten av oktober og fikk delta i alle oppgaver som man kommer over i yrket, fra meldinger om funn, feltregistrering og katalogisering, saksbehandling og formidling, samt alle de store og små faglige drøftinger og avveiningene som gjøres før man fatter en beslutning. Rapporten fra oppholdet var svært positiv.

3. Arkeologiske funn og innleveringer

Fonnefunn De siste årene har vi forsøkt å øke bevisstheten blant publikum om en ny arkeologisk funnsituasjon: Velbevarte gjenstander fra helt tilbake til steinalderen som smelter ut av gamle snøfonner i fjellet. I tillegg til den brede pressedekningen av vår egen fonneundersøkelse i 2013 har vi de to siste årene deltatt med formidling på Skarveskolen, som er et formidlingsopplegg for alle sjetteklassinger i Hol kommune. I samarbeid med Hol historielag er det holdt foredrag og publisert artikler om dette spennende emnet. Håpet har vært at de som ferdes i fjellet kan holde et øye med snøfonnene og vite hva de skal gjøre hvis de finner noe. Et av de mest interessante tipsene gjaldt en mulig spydspiss som befant seg på en hytte i Hol. En hytteeier på tur ved Blåbergnuten nord for Standavatnet fant i midten av august 2010 en spydspiss av jern sammen med et reinsdyrgevir der ei snøfonn hadde smeltet bort på 1700 meters høyde.

Side 7 av 70


Spydspissen er det eldste gjenstandsfunnet som til nå har smeltet frem fra snøfonner i Buskerud. Spissen er fra det andre århundre av vår tidsregning og er usedvanlig godt bevart. Spissen har foruten to skarpe egger også to markante og skarpe rygger slik at den i praksis har fire egger. Slike spisser er utvilsomt også blitt brukt i krig i eldre jernalder da samme spydspisser er funnet i danske myrer som ofringer av krigsbytte, blant annet i de berømte myrfunnene ved Illerup og Vimose. Vi antar at slike spyd var en del av standardutrustningen til frie, våpenføre menn som innebar både en rett og plikt til å bære et slikt spyd. Foruten å være et våpen ville det vært et tydelig symbol på rang og status for en mann som ferdes i Hol for 1800 år siden.

Spydspiss fra Blåbergnuten.

Foto: ©Buskerud fylkeskommune

Hvorfor en slik kostbar gjenstand har blitt borte for eieren vet vi ikke, men kanskje ble den sittende fast i en rein ved jakt i skaret ved Storfonnløypet og som flyktet opp Blåbergnuten før den segnet om av blodtapet. Eller var det eieren selv som møtte sin skjebne i fjellet? At det ikke er bevarte spor av skaftet tyder på at snøfonna som geviret og spydspissen lå under har smeltet helt bort under varme perioder tidligere i historien. Funnet bekrefter mistanken etter den store fonnearkeologiske registreringen som Buskerud fylkeskommune gjennomført på Hallingskarvet i 2013: De 6500 år gamle snøfonnene på Hallingskarvet ligger ugunstig til i landskapet med hensyn til jakt, mens snøfonnene i de beste jaktområdene vil ha smeltet helt bort i enkelte varmeperioder. Det betyr at potensialet for funn av bevarte tre- og skinngjenstander er lavt i fjellområdene. Derimot vil metall, bein og steinredskaper kunne ligge urørt der de falt, beskyttet i lange perioder med snødekke, og dermed gi viktig informasjon om jakt og redskaper i eldre tider. Metallsøk Mange av de mest spennende funnene i løpet av 2014 har kommet for dagen som følge av at metallsøking har blitt en populær hobby. Så fort snøen gikk begynte det å komme inn meldinger om nye interessante funn. Både sosiale medier, tv-serier og dokumentarprogrammer har bidratt til at hobbyen har blitt svært populær, men siden metallsøkere kan komme i kontakt med arkeologiske funn ble det raskt utformet et sett retningslinjer for metallsøking i Buskerud fylkeskommune. Retningslinjene skulle sikre at både utøvere og kulturminnemyndighet har en felles forståelse av hva som er lovlig, ansvarlig og fornuftig, samt hva som forventes av metallsøkerne hvis de kommer over noe som er fredet. Retningslinjene ble godt mottatt i metallsøkermiljøet, og det ble laget et innslag på NRK radio 8.mai for å informere om hvordan vi ønsker at metallsøkere utøver hobbyen sin. I løpet av året har vi fått inn 60-70 funn , og vi ønsker å presentere noen av disse.

Side 8 av 70


Hjulformet draktspenne fra romertid (år 0-400)

Funnet var et av de første som ble meldt inn på våren. I beitemark med vidt utsyn over Vestfossen og Hokksund i Øvre Eiker kom det for dagen en 7,5 cm lang hjulformet draktspenne fra andre eller tredje århundre. Denne typen spenner er slett ikke vanlig å finne her til lands, men er vanligere i de tidligere romerske områdene på kontinentet. Den vanlige draktspennen i Norge på denne tiden har en bøyleform og ser til sammenligning mer ut som en forseggjort sikkerhetsnål.

Hjulformet draktspenne t.h. og vanlig bøyleformet

draktspenne t.v.

Foto: fylkesfotograf Bjørn Johnsen ©Buskerud

fylkeskommune

I nærheten av funnstedet ble det i 1952, under utgravning av en hustomt, funnet en intakt ryttergrav fra 900-tallet, med full våpenutrustning, stekepanne og en svær jerngryte, seletøy og restene av en hest. Hjulspennen har seks eiker og et markant nav, så det er ikke snakk om variasjoner av et solkors. Kanskje er det skjebnens eller lykkens hjul, med henvisning til den romerske gudinnen Fortuna som er symbolisert i denne draktspennen?

Britisk kunst i Øvre Eiker

Fra Øvre Eiker har det dukket opp unike arkeologiske funn i århundrer, lenge før kulturminneloven og kulturminnevernet var påtenkt. Funn som Fiskumøksa, Solbergvasen, Hoenskatten og Loeskatten har alle kommet for dagen og blitt bevart ved Universitetet i Oslo fordi lokalbefolkningen har hatt øynene med seg. Utenfor Hokksund ble det i 2014 oppdaget to helt spesielle gjenstander: et rektangulært dekorbeslag og et låsbeslag i en helt spesiell stil, en stil som er kjent fra tidlig kristen kirkekunst i Irland på 600- og 700-tallet.

Side 9 av 70


Metallsøkerfunn fra Øvre Eiker.

Foto: fylkesfotograf Bjørn Johnsen ©Buskerud fylkeskommune

Brikken og beslaget er dekorert med en spesiell emaljeringsteknikk med glassmosaikk med opphav i keltisk og angelsaksisk kunst som pryder den tidligkristne kunsten og sakrale gjenstander på De britiske øyer på 600-tallet og 700-tallet. Det er vikingtokt og plyndring av klosteranlegg og kirker som gjør at mye av denne kunsten finnes i Norge i større grad enn i opphavslandet. Dekorelementene fra praktfulle bokomslag og relikvieskrin har blitt revet av og tatt med over Nordsjøen, der de vel hjemme med enkle grep kunne bygges om til dekorative spenner. Det kunne være nok å feste en nål i dekorstykkenes naglehull. Nå er det ikke første gang det gjøres funn av slike beslag i Øvre Eiker: På gården Lilleby ved Lerberg ble det julen 1865 funnet to skålformede spenner og et dekorbeslag av messing som trolig også stammer fra et relikvieskrin fra samme tid. Den emaljerte brikken som nå har kommet for dagen har trolig prydet en type husformet relikvieskrin som det kun er kjent sju eksemplarer av. The Monymusk reliquary og Shannon Shrine er nasjonalskatter i Skottland og oppbevares i National Museum of Antiquities. Loch Erne Shrine står i National Museum of Ireland, og Emly Shrine står i Museum of Fine Art i Boston. Kjøbenhavnerskrinet står utstilt i Nationalmuseet i København, men er trolig hentet fra Norge før 1811. De to siste er funnet henholdsvis i Melhus i Sør-Trøndelag og på Åndalsnes i Møre og Romsdal.

Side 10 av 70


Selve skrinet som beslaget har sittet på har vært omtrent 12 cm langt, rektangulært i formen og har hatt et takformet, hengslet lokk. Trolig har det vært laget av to uthulte trestykker for å oppbevaring av en betydningsfull relikvie. For eksempel skal the Monymusk reliquary ha huset restene av Sankt Columba, presten som brakte kristendommen til Skottland på slutten av 500-tallet, og visstnok skal skrinet ha blitt båret med den skotske hæren i krig til helt inn på 1300-tallet. Skrinet som dekorbeslaget fra Øvre Eiker har sittet på vil ha vært kledd i en irsk finsmedspesialitet fra perioden, tinnbelagte kobberplater og sølvplater pyntet med forgylte medaljonger og dekorstykker i emalje.

The Monymusk reliquary - the National Museum of

Scotland

Foto: the National Museum of Scotland

4. Fiskegjerdet på Sysle

Både landdyr, fisk og sjødyr har blitt fanget med faste fangstinnretninger helt tilbake i steinalderen. Fangstgroper og murte fangstgraver for elg og rein finnes i hele Buskerud, men sjelden er annet enn jord og stein fra konstruksjonen bevart. Ledegjerder og tømmerkasser er for lengst brutt ned og råtnet bort. Men når bevaringsforholdene er gunstige kan også gjenstander av tre og annet organisk materiale klare seg overraskende lenge, noe arkeologiske funn i myrer og snøfonner har vist tidligere. I det norske høyfjellet smelter det nå frem helt intakte jaktredskaper og klær som er opp til 5000 år gamle, og som ut fra tilstanden ser ut til bare å ha ligget der et år eller to. Under arbeidet med kommunedelplan for kulturminner i Modum har det kommet mye ny informasjon fra lokale kjentmenn og historieinteresserte som har gitt vesentlige bidrag til kartleggingen av kulturminnebestanden i Modum. Gjerdet i Grunna ble oppdaget av lokalhistoriker Olav Sørensen under fiske sommeren 1996, da vannstanden var mye lavere enn vanlig.

Norsk Maritimt Museum undersøker kulturminnet på Sysle.

Foto: Anja Sveinsdatter Melvær ©Buskerud fylkeskommune

Side 11 av 70


På det smaleste stedet, der det er omtrent 10 meter fra bredd til bredd, sto det et rett gjerde av tettsittende påler med kun en åpning i midten. Funnet ble tolket som en kattise, en fangstinnretning for fisk som i Norge har blitt datert tilbake til bronsealder, men lignende innretninger har også blitt brukt i nyere tid. Under avslutningen av registreringsarbeidet i høst ble funnet i Grunna på ny trukket frem, og Buskerud fylkeskommune kontaktet Norsk Maritimt museum som gjør undervannsarkeologiske undersøkelser. Museet rykket ut før isen la seg og hentet ut en stokk for radiokarbondatering. Da svaret fra laboratoriet i Florida kom på nyåret var resultatet overraskende: Anlegget var fra 900-tallet, midt i vikingtiden! Funnet, som er det eneste kjente av sitt slag i Buskerud og svært sjeldent ellers i landet, gir oss et nytt innblikk i utmarksbruk i siste del av jernalderen i Buskerud, særlig i sørlige deler av fylket der de vanlige utmarksminnene som kullgroper og jernvinneanlegg er få, men tjern og vann er mange. Tidligere har stokkebåter blitt funnet, for eksempel i Jungeren i Øvre Eiker og Tunhovdfjorden i Nore og Uvdal.

5. Gamle grensesteiner på Meskestad i Kongsberg

I Gulatingsloven fra middelalderen omtales hvordan eiendomsgrenser skal merkes. Langs grenselinjen skal det plasseres steiner, minst tre sammen, der hovedsteinen i midten angir retningen for selve grenselinjen. Slike markeringer har blitt holdt i hevd over meget lang tid. I dag er det sjelden å finne slike steinmarkeringer intakt. Grunneieren på Meskestad søndre i Ytre Sandsvær kontaktet fylkeskommunen nettopp for å få avklart om det var bevart slike kulturminner på hans eiendom, i skogen på Meskestadknatten, ovenfor tunet. De gamle lovene Grensemarkering har mange variasjoner i Norge. Dels skyldes dette ulike markslag, tiden de ble anlagt i, hva slags forretningstyper det er snakk om og hvilken avstand det var mellom merkene. Eiendomsgrense, bruksrettgrense, allmuegrenser og administrative grenser ga således ulike

En av stokkene tatt ut av

fiskeanlegget. Treverket som har

stått i vann er like ferskt som om

det nylig var satt ned.

Foto: Anja Sveinsdatter Melvær

©Buskerud fylkeskommune.

Et eksempel på en grensestein.

Foto: Inger Karlberg ©Buskerud fylkeskommune

Side 12 av 70


føringer i lovverket (Kilde: Moen, Sivert, jr., 1983: Grensemerker. Hovedoppgave ved Norges Landbrukshøgskole, Institutt for jordskifte og arealplanlegging.). I tidligere tider ble gårdsgrensene stukket ved landnåm, deling eller ved utskilling. Vi kan hovedsakelig skille mellom tre ulike merkemetoder der stein benyttes. Den første er der naturlige grensemerker får en sekundær funksjon som merkestein. Den andre metoden er der menneskeskapte grensesteiner også får en sekundær funksjon med tiden. Den tredje er den vi ser nærmere på her; menneskeskapte grensemerker der dette er den primære funksjonen. Nettopp for å kunne skille ut at en stein er lagt der av mennesker og ikke brutt opp av naturen under frostsprengning, benyttet man i tiden 1600-1850 den alderdommelige formen å reise en stein på høykant, men i tillegg å legge under potteskår, glasskår, flint, kull, never etc. under steinen. Hovedsteinen kan være gravd ned for å stå støtt, men ofte ble den bare lagt løst på berg eller flate. Slik løs stein kalles "opplåggo" eller "nøddinger" (vanlig fra Sørlandet og opp til Valdres). I steinrike områder er det særs viktig at steinen flyttes til riktig posisjon og at den blir stabilisert ved bruk av ekstra steiner. Hovedsteinen bør være minst 30 cm lang, mens støttesteinene bør være mindre. Mer kjent for oss er merkesteiner i form av rullesteinsrøyser, varder eller pæler. Disse har også forekommet samtidig med de eldre merkesteinene som her er omtalt. Grensemarkering i praksis over tid I Magnus Lagabøters landslov (jf. Gulatingsloven fra 1267/1276 til 1688), omtales også hvordan man skulle gå fram for å dele grunn, jf. kap. 3: Hvordan man skal skifte odlene: "2. Nu vil folk skifte sine odler og ha herresdsmænd med sig, da skal den som vil skifte, stevne alle (dem) til jordern, hvis eiendom støter til, saa længe forut, at tingfolket kan sammenkaldes, mens jorden er aapen og usaadd. Den skal raade, som vil skifte i størst utstrækning. Med stang kan man skifte jord indengards, med mindre maalesnor syntes at være bædre, og efter øiemaal utengards. Merkestener skal nedsættes og nedgraves der man blir enige om og lægge ved 3 stener og de kaldes "lyritter" (medsvergere, vidner)." Eiendomsdelingen fram til 1750-årene foregikk i stor grad uten medvirkning fra det offentlige. I 1764 ble det innført regler om matrikulert eiendom, og sorenskriveren skulle stå ansvarlig for delingen. Ny skylddelingslov kom i 1845 og fra da av var det lagrettemenn som fikk ansvaret. I 1909 ble dette igjen forandret ved at lensmannen skulle oppnevne tre menn til å forestå skylddelingsskjønnet. Skylddelingsloven gjaldt i stor grad fram til 1980 (i byer var det bygningsloven som gjaldt).

Side 13 av 70


På 1800-tallet innførte embetsverket med Jordskifteverket (opprettet i 1859) også at man ikke lenger skulle benytte merking av trær, kalt. "bliss", som er øksehogg i brysthøyde i treets bark. Slike merker kunne oppfattes ulikt, lett mistolkes eller bli utydelige av naturlige årsaker. Tolkningen var avhengig av antall merker i trærne. Dersom det var et enkeltstående merke, viste dette til at treet sto i en tangerende linje med grensen. Dersom det var merket på begge sider av trestammen, betydde det at grensen gikk gjennom treet.

Eller dersom det var tre merker totalt, indikerte dette gjerne at flere grenselinjer møttes eller gikk ut fra punktet. Slike merkede trær finnes også ved delemerkene på Meskestad. Dette er med på å underbygge en lang tradisjon for å holde i hevd og synliggjøre grenselinjen. Merkesteinene på Meskestad ble innmålt og beskrevet i den nasjonale databasen for kulturminner i 2014, jf. id 177922. Dette kulturminnet vil bidra til å utvide de ulike typer av kulturminner vi har bevart fra fylket. Da grensesteinene er holdt i hevd av grunneiere, og da de ligger i et område forholdsvis uforstyrret av moderne inngrep, fremstår kulturminnet intakt og som en god representant for slike minner fra vår felles kulturarv.

Grenselinjen med i alt 10 enkeltminner, er merket i den nasjonale databasen

for kulturminner; Askeladden.

Merking av grenselinjer med "bliss", ble også funnet

på Meskestad inntil merkesteinene.


Side 14 av 70


6. Samarbeid med Statens Naturoppsyn

Sidan 2011 har fylkeskommunen hatt eit tett samarbeid med Statens Naturoppsyn om registrering av fangstlokalitetar på Hardangervidda, så og i 2014. Som tidlegare har Øyvin Bakke sin omtale av slike dyregraver og fangstanlegg i artikkelen - Dyregravene på Hardangervidda. En skisse av deres forekomst og bakgrunn - vore utgangspunktet for registreringane (Ø. Bakke 1984). I august 2014 gjekk turen inn frå Krukeseter i Jønndalen, langs slepa inn mot Kruketjønne og Langetjønne, vidare til Falkenuttjønnan, Halstjønnberget og vidare ned mot Bollatjønne og Bollatjønnuten. Frå før visste me at det skulle vera registert både jordgravde fangstgroper tilsvarande dei i Dyregravshalle, og ein del steinmura meir klassiske dyregraver i området. Sjølv om enkelte system kan vera laga av ein kombinasjon av jordgravne og steinmura dyregraver, slik som mellom Skarvsvatnet og Nordskarvet, hadde me frå tidlegare registreringar ein tanke om at desse to typane som hovudregel førekjem i forskjellige landskapsrom. Dette skulle og bli stadfesta under årets registrering. Ingen jordgravne fangstgroper vart registrert over 1200 meter over havet. Tilsvarande vart ingen steinmura påvist vesentleg under 1200 meter over havet. Dette stadfestar biletet ein sit med frå dei tidlegare registreringane våre ved Dyregravshalle (2011), Nordskarvet (2012) og ved Låglistunga (2013). Kvifor det er slik er vanskeleg å seia for sikkert når materialet er undersøkt så lite som det er. Det er likevel nærliggjande å tenkja seg at fangstmetodane med bruk av dyregraver/fangstgroper har endra seg både gjennom jernalder og mellomalder, kanskje til og med tilbake i steinalder. Jordgravde fangstgroper Ved Kruketjønne låg dei jordgravne fangstgropene like innpå traktorslepa på begge sider. Ein del av fangstgropene låg såpass spreidd at det er vanskeleg å definere dei i same lokalitet, men det er god grunn for å tru at nokre kan ha blitt fjerna ved bygging av traktorslepa gjennom området. Vest for Kruketjern vart det til saman påvist 32 jordgravne fangstgroper i to hovudsystem. Den største samlinga ligg ved stien mot Fiskeløktjønne. Systemet er på til saman 23 fangstgroper, og ligg her så tett at voll overlappar voll.

Lars Inge Enerstvedt i SNO nede i fangstgropene

langs slepa ved Kruketjønne (Id 191272).

Foto: Håvard Hoftun ©Buskerud fylkeskommune

Den største fangstrekka vest for Kruketjønne tel 23

fangstgroper. Desse ligg svært tett på kvar side.


Frå Kruketjønne gjekk me vidare mot Langetjønne der me hadde indikasjonar på kring 30 fangstgroper. Me gjekk langs eit eldre vegfar frå Kruketjønne over mot nordsida av Langetjønne. Her traff me raskt på eit større system av jordgravne fangstgroper i lia ned mot vatnet. Det vart klart at det dreide seg om eit større system forma i to hovudrekkjer der den siste hadde ei slags

Side 15 av 70


vifte- eller sluseform, tilsvarande Dyregravshalle (Id 144263). Til saman fann me 28 fangstgroper her. Gropene var lagde slik at dei var orienterte mot vatnet. Samla vart det påvist til saman 60 jordgravne fangstgroper den første dagen. Fangstgropene låg i noko som best kan tolkast som tre større system. To ved Kruketjønne på 23 og åtte fangstgroper kvar, og eit ved Langetjønna på 28. Desse gropene er svært like og kan ikkje skiljast frå tidlegare registreringar ved Dyregravshalle, Nordskarvet eller Låglitunga i utforming. Ser ein beltet med fangstgroper frå Låglitunga mot Dyregravshalle og vidare til Kruketjønne og Langetjønne under eit, får ein ei samanhengjande rekkje på godt over 300 fangstgroper. Dersom desse i tillegg er laga og bruka i same tid, vitnar det om storstilt organisert jakt! Ei jakt som på mange måtar skil seg frå det inntrykket ein får av dei steinmura dyregravene. Slike ligg som regel enkeltvis eller i mindre system ved trongare passasjar. Fangstgropene ligg meir i ope terreng over lengre åsdrag, gjerne ned mot vatn.

To relativt djupe fangstgroper ved Langetjønne (Id

181204).


Oversiktskart over systema ved Kruketjønne og

Langetjønne. Fangstanlegga er vist med raudt.

Steinmura dyregraver Dei to neste dagane registrerte me i mykje høgare terreng enn den første dagen. Etter ei første overnatting ved Falkenuttjønnan gjekk turen vestover, over mot Halstjønnberget og vidare mot Ballatjønne der me overnatta etter dag to. Dagen etter registrerte me vidare langs Bollatjønne og høgare opp kring Bollatjønnuten. Desse to dagane var datafangsten betrakteleg mindre, sjølv om me påviste dyregraver i alle områda me gjekk. Det vart fort klart at dei steinmura dyregravene ligg mykje meir spreidd enn dei jordgravde. Ofte ligg desse og høgt opp i bergparti og under skrentar, og er svært vanskelege å få auga på. Registreringa av slike krev derfor mykje meir systematisk gjennomgang og lesing av terrenget. Dette gjer arbeidet meir tidkrevjande.

Side 16 av 70


Dyregrav bygd like innpå ei bergside (Id 191336).

Dyregrav i smal passasje. Eit grønare belte er til og

med mura opp for å leie dyret mot grava

(Id 191339).


Dyregrav høgt oppe i Bollatjønnnuten (Id 191353).


Til saman vart det påvist 14 steinmura dyregraver, to kjøtgøymer, eit bogastelle, ein eldre leirplass, to hellerar der den eine har fungert som overnattingsstad og den siste som gøyme for kjøt eller anna. Til sist vart det og målt inn to eldre tufter ved hytta på Bollatjønne. Tuftene ligg vegg i vegg inntil kvarandre. Utforminga på desse bar preg av å vera svært gamal, men ei sikker tidfesting er vanskeleg å stadfeste utan vidare undersøkingar.

Heller/krypinn, mura på to sider (Id 191348).


Bogastelle ved Bollatjønne (Id 191334)


Side 17 av 70


Dyregrav med utsyn mot Bollatjønne (Id 191350).


Utsyn mot hytta ved Falkenuttjønnan.


Oppsummering Som eit resultat av registreringssamarbeidet vart det i 2014 lasta inn 96 kulturminne i kulturminnedatabasen Askeladden, mange innanfor Hardangervidda nasjonalpark sine grenser. Det dreier seg om 60 jordgravde fangstgroper, 14 steinmura dyregraver, to kjøtgøymer, eit bogastelle, ein leirplass, to hellerar eller gøymer og til sist to eldre tufter etter husvære. Dei aller fleste minne etter tidlegare tiders jakt på rein.

Oversiktskart over dei registrerte kulturminna (raude prikkar). Dei to større fangstrekkjene med jordgravne

fangstgroper ligg like vest for Kruketjønne og Langetjønne. Resterande registreringar er steinmura

dyregraver og eit bogastelle som ligg meir spreidd.

Side 18 av 70


Tabell over registrerte kulturminnelokalitetar i Askeladden:

Type kulturminne Lokalitetsnamn Askeladden Id. Antal Meter over havet Fredingsstatus

Jordgravde fangstgroper Langetjønne 181204 28 1180 Automatisk freda

Kruketjønne 191272 23 1160 Automatisk freda




Steinmura dyregraver Fiskeløkbekken 191333 1 1190 Automatisk freda

Bollatjønne 191334 2 1200 Automatisk freda

Falkenuttjønnan 139994 1 1275 Automatisk freda






Halstjønnberget 191349 1 1300 Automatisk freda



Bollatjønnuten 191352 1 1250 Automatisk freda

Bollatjønnuten 191353 1 1250 Automatisk freda

Kjøtgøymer Falkenuttjønnan 139994 1 1275 Automatisk freda


Bogastelle Bollatjønne 191334 1 1200 Uavklart vernestatus

Leirplass Bollatjønne 191334 1 1200 Uavklart vernestatus

Heller, mindre gøymer Bollatjønnuten 191355 1 1240 Uavklart vernestatus

Falkenuttjønnan 191348 1 1270 Uavklart vernestatus

Tufter Bollatjønne 191356 1/2 1180 Uavklart vernestatus

Side 19 av 70


7. Energi og vassdrag – regulerte vatn

Forutan saker etter plan- og bygningslova spelar og kulturminnevernet i fylkeskommunen ei viktig rolle som høyringsinstans i saker etter energi- og vassdragslovgivinga. Fylkeskommunen uttalar seg i samband med høyring av utbyggingstiltak som nye kraftverk, bygging eller graving av nye kraftlinjer, opprusting av eldre regulerte vassdrag med kraftstasjonar eller i samband med revisjonar av eldre konsesjonsvilkår. Tiltaka påverkar ofte større vassdrag der vatn skal demmast opp eller vassføringa i elva endrast. Dei same vatna og elvane som til alle tider har trekt til seg folk, både fordi dei er laglege som ferdselsårer inn og ut av fjellheimen, er attraktive å busetje seg nær og ikkje minst byr på godt fiske. Når vatn og innsjøar vert regulerte vert som regel magasintilhøva vesentleg endra. Lågaste regulerte vasstand (LRV) etter utbygging vil ofte vera den opphavlege strandlinja, medan høgaste regulerte vasstand (HRV) i visse samband kan ligge opp til 30 meter høgare. Dersom ein skal leite etter tidlegare strandbundne kulturminne, slik som busetjings- og aktivitetsflater frå steinalderen, er det nettopp i beltet mellom LRV og HRV ein finn dei. Det beste er derfor å gjennomføra arkeologiske registreringar når vasstanden er låg og den gamle strandlina synleg. Dette førekjem helst tidleg vår eller seint på hausten då kraftselskapa har tappa ned magasina sine. Då Buskerud er eit fylke med gode føresetnadar for å produsere elektrisk kraft, uttalar fylkeskommunen seg kvart år til nye energi- og kraftsaker som kan røre ved kulturminne. Her er nokre eksempel på arbeid i samband med energi- og kraftsaker: Rødungen Sør – Nore og Uvdal og Ål kommunar Sommaren 2014 gjennomførte arkeologane våre ei større registrering i Rødungen Sør mellom Ål og Nore og Uvdal kommune. Hovudformålet var å avdekke moglege busetjings- eller aktivitetsflater frå steinbrukande tid, men og å avklare tilhøvet til ei tidlegare påvist fangstgrav. E-CO Energi planlegg opprusting av eksisterande damanlegg og bygging av nye tersklar for å sikre magasinet etter nye forskrifter. Fylkeskommunen kravde arkeologisk registrering før uttale. Ettersom det ikkje hadde blitt gjennomført arkeologisk registrering i samband med tidlegare utbygging kjente ikkje fylkeskommunen til automatisk freda kulturminne i magasinet frå før.

Oversiktskart over tiltaksområda, vist med lilla felt.

Side 20 av 70


Ut frå dei erfaringane me har frå tidlegare regulerte vassdrag vurderte me potensialet til å påvise spor frå steinalderen til å vera stort. Like sør for Rødungen ligg Pålsbufjorden. I eit avgrensa område vart det under registreringar mellom 2002 og 2007 påvist heile 40 steinalderlokalitetar her, men og ein del fangstminne og tufter frå jernalderen og mellomalderen. Seinare har ein og påvist mange tilsvarande lokalitetar kring Tunhovdfjorden. Ettersom Rødungen ikkje ligg langs hovuddalføret opp mot Hardangervidda, slik som Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden, var det grunn til å tru at potensialet nok ikkje var like stort her. At området har vore nytta av mennesker like frå eldste steinalder (ca. 10 000 - 4 000 f.kr) var like fullt sannsynleg. Områda som fylkeskommunen kravde registrering i fordeler seg på to atskilde område, eit i Ål og eit i Nore og Uvdal. Området i Ål ligg langs stranda sør for Sangefjellvegen og Tullestølen. Området i Nore og Uvdal ligg lengst aust innerst ved demningen og like nordanfor denne. Områda vart undersøkt ved visuell overflateregistrering og prøvestikking. Prøvestikking er den vanlegaste måten å påvise lokalitetar frå steinbrukande tid på. Då grev ein seg lagvis ned i undergrunnen og soldar kvart lag i eit sold med maskar på opp mot 4 mm. Ein leitar då etter flint og avslag frå bergartar som kan ha blitt brukt til å lage reiskap av, reiskap ein brukte til jakt og fangst. Er ein heldig kan ein finne både pilspissar og skinnskraparar. Materialet kan variere frå flint til kvartsitt, bergkrystall og skifer. Registreringa vart gjennomført mellom 26. mai og 4. juli, då vasstanden var låg. Det vart påvist fleire flater med materiale frå steinalder, alle under HRV. Nokre vart påvist ved synfaring like nord for Rødungdammen, andre langs strandkanten sør for Tullestølen. Dei fleste lokalitetane vart påvist i tettare konsentrasjonar på fine sandflater over vatnet. Her blei det funne reiskaper og restar etter reiskapsproduksjon som avslag, flekker, fragment, pilspissar og skraparar av materiale som flint, kvartsitt, bergkrystall og skifer. Størsteparten av tiltaksområda var derimot svært steinete og utan funn. Funntilfanget på kvar enkelt steinalderlokalitet omfattar få gjenstandar, noko som kan tyde på korte og tidsavgrensa opphald. Funna tyder og på at området rundt Rødungen kan ha vore brukt over fleire tidsperiodar i steinalderen, både i seinmesolitikum (ca. 6500 – 4000 f.kr.) i eldre steinalder og frå tidleg- til mellomneolitikum (ca. 4000 – 2400 f.kr.) i yngre steinalder. Det vart i det heile påvist 16 lokalitetar frå steinbrukande tid.

På ein av steinalderbuplassene vart det funne ein

pilspiss i skifer med tydeleg tange (til å feste pila på).

Slike kan daterast til neolitisk tid, nærare bestemt

siste del av tidligneolitikum og inn i

mellomneolitikum (ca. 3500 – 2400 f.kr.).

Foto: Vanja Tørhaug ©Buskerud fylkeskommune

Flekke i flint funne på ein av steinalderlokalitetane.

Denne kan ha blitt brukt til å skrape skinn med.


Side 21 av 70


Forutan steinalderlokalitetane vart fangstgropa kontrollert og verifisert. Denne kan kanskje knytast opp mot nokre av dei yngste steinalderlokalitetane, men ei datering til jernalder er meir sannsynleg. Ut frå storleiken er det sannsynleg at det har blitt fanga rein her. E-CO Energi er no orientert om funna våre, og har signalisert at dei ynskjer å ta vare på alle lokalitetane slik dei ligg. Dei vil tilpasse vidare planar til registreringane vårer, og skjerme desse frå vidare anleggsverksemd. Halnefjorden – Nore og Uvdal og Hol kommunar (og Hordaland fylke) Den 25. juni gjennomførte fylkeskommunen ei felles synfaring saman med Hordaland fylkeskommune kring Halnefjorden på Hardangervidda. Føremålet med synfaringa var å vurdere tilhøva kring steinalderbuplassar etter eit tidlegare utført sikringsarbeid i 2004. Det var og viktig å vurdere eventuelle nye erosjonsskader andre stader. Halnefjorden er eit regulert vatn som er knytt til Numedalsvassdraget. HRV er regulert til å skulle liggje på kote 1129,63 m.o.h., men seinare år har synt at vassmagasinet kvar vår går høgare enn dette på grunn av snøsmeltinga. Dette fører til vedvarande bølgje- og iserosjon på arkeologiske kulturminne som normalt ligg skjerma frå vatnet. I 2004 vart det derfor gjennomført eit større prosjekt for å sikre kulturminneverdiane i området og å bøte på skadene. Det vart brukt gravemaskin på ulike stader kring vatnet til å plastre stranda med grov stein. Kokosmatter vart lagt ut enkelte stader slik at vegetasjonen kunne få feste.

Plastring av erosjonsskader ved Halnefjorden, 2004.


Typiske erosjonsskader ved steinalderlokalitet i

2004. Kokosmatter vert lagt ut for å gi ny

vegetasjon feste.


Under synfaringa var me innom lokalitetar datert til steinalder fleire stader. Det vart dokumentert mindre erosjonsskader på to lokalitetar ved Skulevike (Id 132528 og 132520). Den påviste erosjonen vart tolka til å vera eit resultat av særleg høg vasstand i enkelte periodar. Skadene på lokalitetane låg tilsynelatande godt over gjeldande HRV-nivå.

Side 22 av 70


Erosjonsskader ved steinalderlokalitet i Skulevike,

juni 2014.


Flintavslag ligg synleg i den framvaska torva, juni

2014.


Som eit resultat av dei observasjonane som vart gjort under synfaringa, og fare for vidare skader på automatisk freda kulturminne langs reguleringssona, oppmoda fylkeskommunen i eige brev til Numedalslaugens brukseigarforening å vurdere manøvreringsreglementet sitt, slik at ein i framtida unngår ein situasjon der vasstanden i Halnefjorden årleg går over HRV. Slik tilhøva er no må ein forvente ei stadig forverring av tilhøva kring steinalderbuplassane. Det er grunn til å tru at erosjonsskadene vil forverre seg i aukande tempo i framtida.

Tore Bjørgo frå Hordaland fylkeskommune på

synfaring ved ein erodert morenerygg.


Restane etter det gamle steinlægeret ved Kvamsbu

ligg heilt nede i vasskanten når vasstanden er særleg

høg.


Numedalslaugens brukseigarforening har gitt signal om at dei ynskjer å følgje opp våre tilrådingar vidare. Dei vil halde fylkeskommunen orientert undervegs. Øsmundset i Strandavatn – Hol kommune Sommaren 2014 mottok fylkeskommunen ei bekymringsmelding frå Hol historielag. Meldinga gjaldt funn av ein del framvaska gjenstandar på stranda kring eldre tufter ved Øsmundset i Strandavatnet. Det låg framvaska ein del jerngjenstandar etter gamle reiskaper, men og ein del slaggbitar frå jernframstilling. I tillegg til dette var det uro for bevaringstilhøva til to tufter frå vikingtid.

Side 23 av 70


Øsmundset ligg langs den nordre stranda på Strandavatnet, like nedanfor Fv. 50. Området ligg om lag 980 m.o.h. Strandavatn er eit regulert vatn med vassoverføring til Hol I kraftverk. Vatnet er regulert opp om lag 28 meter på det meste. Fleire eldre fjellgardar og støler låg nede i reguleringssona før neddemminga i 1943, 1955 og 1957. Nokre neddemma tufter er og undersøkte. Mest kjent er Langegard som vart gravd ut under Hallingdalsprosjektet i 1986-87 (Far etter folk i Hallingdal, Lindblom og Block-Nakkerud 1994). Her ligg tuftene etter ein øydegard frå vikingstid og mellomalder. Øsmundset er og kjent frå Hallingdalsprosjektet, då det vart registrert fleire tufter på ein neddemma stølsvoll. Stølsvollen har både gamle og nyare tufter med grunnmurar etter stølsbygningar. Ein tydeleg steingard omkransar desse. To av tuftene er av ein alderdommeleg type som kan samanliknast med dei som vart undersøkte ved Langegard. Den eine tufta er ei såkalla langhustuft, medan ei anna er heilt rund. Under Hallingdalsprosjektet vart det gjennomført enkle undersøkingar i langhustufta. Det vart teke ut ein C14 dateringsprøve som synte at tufta var frå vikingtid (970 +/- 100 år e.kr.). Øsmundset inneheld altså restar etter ein av dei eldste øydegardane i Buskerud.

Langhustufta ved Øsmundset ser ein avgrensa av

steinstrenger i det grøne området midt i biletet.


Eksempel på framvaska funn – spikar og del av ein

hestesko.


Fylkeskommunen avgjorde i samråd med Kulturhistorisk Museum i Oslo at det måtte gjennomførast ei synfaring for å vurdere skadeomfang og eventuelle vidare tiltak. Synfaringa vart gjennomført saman med representant frå Hol historielag, Torstein Seim. Under synfaringa vart det påvist ei mengd slagg like nedanfor tufta. Av dei klumpane som vart plukka opp og sett på, såg det meste ut til å vera slagg frå eit såkalla fase 2 jernvinneanlegg frå same periode som tufta. Ein slaggklump som inneheld innkapsla kol vart samla inn for eventuell datering. Om lag 30 meter nedanfor tufta, ved eit bekkeløp som kjem fram ved låg vasstand, vart det påvist ei mengd gjenstandar i grusen. Dei fleste gjenstandane var ubestemmelege rustklumpar, men andre heilt tydeleg restar etter spiker, hesteskosaumar og fragment etter hestesko.

Side 24 av 70


Det vart og funne ein bit av eit velbrukt bryne og eit mogleg jernbeslag av ukjent opphav. Dette kan og vera ei mindre celt/øks, men det må granskast nærare på museet i Oslo. Gjenstandane såg ut til å ha blitt drege utover av den vesle bekken som renn gjennom tufta. Det er nærliggjande å tenke seg at ein del av gjenstandane er vaska direkte ut av tufta ved større vassføring. Bekken ser ut til å ha grave seg gjennom den austre delen av langhustufta, og soleis forverra bevaringstilhøva på Øsmundset.

Del av eit lite bryne. Samla inn og levert til

Kultuhistorisk Museum i Oslo (KHM).


Jernbeslag eller lita celt. Vaska fram og funnen

nedanfor tufta. Levert til KHM.


Konklusjonen frå synfaringa er at det er liten tvil om at reguleringa av Strandavatnet har ført til at det vedvarande skiftande vassnivået stadig vaskar ut meir og meir av kulturminna i området. Framleis er tuftene ved Øsmundset delvis dekka av eit tynt torvlag, som over tid vil forsvinne. Det er frå dette torvlaget gjenstandane ser ut til å verte vaska fram. Lokaliteten vart målt inn med GPS og kort skildra i ein rapport. Dei gjenstandane som er samla inn er sendt til Kulturhistorisk museum i Oslo. Fylkeskommunen har oppmoda museet til å vurdere sikringsundersøkingar i området. Dette vil verte avklart i løpet av 2015. Funn av jernvinne og steinalderlokalitet i Tunhovdfjorden – Nore og Uvdal kommune I mai 2014 mottok fylkeskommunen melding frå hytteeigar Arne Teigen om funn av slagg og mogleg omnstruktur. Funna var gjort ved låg vasstand i reguleringssona til Tunhovdfjorden. Ut frå bileta såg jernvinneomnen ut til å vera relativt intakt. Kulturhistorisk Museum ynskte ei felles synfaring i området for å avklare alder og om det var naudsynt med vidare undersøkingar. Fylkeskommunen deltok på denne synfaringa for å måle inn kulturminnet og lasta det inn i Askeladden – kulturminnedatabasen til Riksantikvaren. Under synfaringa fann me tilfeldigvis og ein mykje eldre steinalderlokalitet. Denne låg like bak jernvinna på eit flatare platå. Kvartsitt- og flintavslag låg synleg i sanden fleire stader. Kulturhistorisk Museum i Oslo kunne stadfeste at jernvinna var av ein eldre type, såkalla østlandsomn. Slike omnar er vanleg førekommande i eldre jernalder (ca. 500 f.Kr. – 550 e.Kr.). Jernvinna vart ikkje vidare dokumentert eller undersøkt, men fylkeskommunen ynskjer å rette ei takk til Arne Teigen for at han varsla om funnet. Tunhovdfjorden er lite arkeologisk undersøkt frå før, men seinare års funn tyder på at området er svært rikt på kulturminne frå store deler av forhistoria vår. Dette er viktig kunnskap om ein skal forstå korleis utmarksbruken i området har utvikla seg frå steinalderen og fram til i dag.

Side 25 av 70


Tydelege restar av ein jernvinneomn like i

strandkanten. Steinane rundt sjølve omnsjakta er

tydeleg varmepåverka. Det ligg ein del slagg i og

rundt omnen.


Slaggklump frå utkastsona til jernvinneomnen. Ut

frå slaggtypen kan ein anslå at jernvinna er eit

såkalla fase 1 anlegg frå eldre jernalder. Kanskje

nærare bestemt frå tida mellom år 0 – 550 e.kr.


Like bak jernvinna, på eit flatare platå, fann me ein

mykje eldre steinalderlokalitet. Kvartsitt- og

flintavslag låg synleg i sanden flerie stader.


Kvartsitt og flintavslag etter reiskapsproduksjon. Det

er tydeleg at området har vore nytta av menneske i

tusenvis av år.


Side 26 av 70


Innlevert skaftholøks frå steinalderen, Pålsbufjorden – Nore og Uvdal kommune Hausten 2014 fekk me melding frå Trond Ellingsen i Ål om at han for ei tid sidan hadde funne ei såkalla skaftholøks like nedanfor Godfarfossen i Pålsbufjorden. Denne hadde han hatt liggande på hytta si nokre år då han ikkje hadde vore sikker på kva det var. Etter å ha undersøkt litt nærare vart han derimot merksam på at funnet var svært gamalt, og viktig kulturhistorisk sett. Det finst svært få slike i fylket. I Nore og Uvdal er det derimot påvist høvesvis mange sett i høve til andre innlandsbygder. Kanskje har nærleiken til fjellet gjort dalføret attraktivt også for dei første jordbrukarane med fedriftene sine.

Finnar Trond Ellingsen med skaftholøksa.


Skaftholøksa.

Foto: Madelen Varga ©Buskerud fylkeskommune

Øksa er av typen "enkel skaftholøks" – og er vanlegvis datert til seinneolittisk tid, dvs. frå tida mellom ca. 2350 og 1800 f.kr. Slike økser er ofte tolka til å kunna vera både stridsøkser, arbeidsøkser og økser til seremoniell bruk. Denne øksa ser ut til å vera ei arbeidsøks frå tida då metallet byrja å bli meir vanleg i bronsealderen. Mange steinøksar er i dei seinare fasane av steinalderen og prega av å vera inspirert av metalløksar frå kontinentet, då dei er utforma på liknande måte. Ein har til og med eksempel på at ein har slipt støyperand på steinøksane for at dei skulle likne mest mogleg. Øksane kan som sagt ha hatt ulik bruk, men det er vanlegast å tolke dei i ein jordbrukskontekst – då ved at dei enten har blitt brukt til å felle trær, eller at dei har vore brukt til å rote i jorda med på enkle åkrar. Dette kjem an på utforminga. I det området funnet vart gjort er det påvist relativt mange spor etter steinaldermenneska. Det var blant anna ei større utgraving i Pålsbufjorden i 2012, der det var funne ei mengd gjenstandar frå mange ulike periodar. Det er tidlegare funne ein pilspiss i flint like nedanfor Godfarfossen, elles opp til fleire buplassflater med funn av kvartsittspissar, flintavslag og andre former for bearbeida bergartar. Dei fleste funn er frå før jordbrukssteinalderen, men nokre kan og vera frå same tid som øksa. Skaftholøksa er levert til Kulturhistorisk Museum i Oslo. Me takkar Trond Ellingsen for å ha levert ho til oss.

Side 27 av 70


8. Smie i Hemsedal – graving av jordkabel –

Hemsedal kommune

I september 2014 gjennomførte fylkeskommunen ei arkeologisk registrering i samband med kabelgraving på Kyrkjebøen gnr 69 bnr 5 i Hemsedal kommune. Hemsedal Energi planlegg ombygging av straumnettet frå luftledningar til jordkabelanlegg. Før tiltaka kunne byrje vart det stilt krav om undersøking i medhald av kulturminnelova. Kirkebøen ligg innanfor det gamle gardsvaldet "Skodvinar" der stavkyrkja stod i gamal tid – Skodvinar Kirkja i Hemsudali som ho er kalla då ho er nemnt første gong i 1327. Skodvinar tyder "den skuggelagde sletta" eller "den skuggelagde enga". Seinare er dette omskrive til Skadengård, eit namn som og i dag er å finne på ymse kart. Stadnamna i området tyder på at det har vore fast busetnad her i lang tid, kanskje tilbake til dei eldste delane av jernalderen (ca. 500 f.kr. – 500 e.kr.).

Graving på jordet til Kyrkjebøen der restane etter den moglege smia vart funnen.


Den arkeologiske registreringa vart gjennomført av feltarkeolog Vanja Tørhaug. Kabelen skulle i hovudsak gravast ned i undergrunnen på dagens dyrka mark. Matjorda vart derfor grave bort med ei gravemaskin i såkalla sjakter. Arkeologen går då etter med ei krafse og ser etter spor av moglege huskonstruksjonar, eldstader, gravmarkeringar eller andre spor frå førhistorisk tid som kan tenkast å liggje djupt nok til å vera urørt av den moderne plogen. I byrjinga var det svært lite å melde, men like sørvest for tunet byrja det å dukke opp stadig fleire slaggbitar i tette lag. Det byrja å bli klart at det innanfor eit avgrensa område måtte ha gått føre seg tilverking av jern over lengre tid. Slagget likna ikkje på vanleg slagg etter jernproduksjon i utmarka, men snarare på smieslagg etter bearbeiding av råjern. I det same laget som slagget låg i vart det påvist ymse metallgjenstandar som var heilt rusta sund. Her dukka det og opp ein godt bevart klinknagle. Kanskje er dette gjenstandar som har blitt tilverka i ei lokal gardssmie. Lokaliseringa langt borte frå tunet tyder på dette. Midt mellom alt det overpløgde og omrota smieslagget kom det fram ein tydeleg steinkonstruksjon, kanskje restane etter grua der jernet vart varma opp før vidare tilverking.

Side 28 av 70


Anlegget vart vidare dokumentert med foto og teikna. Det vart og grave ei rute ned i strukturen for å kunne hente ut kol til datering. To kolprøvar vart tekne ut frå ulike djupner i prøveruta. Kunne smia vera forhistorisk? Dateringsprøvane vart sende til BETA Analytic Inc. i Florida, eit firma som fylkeskommunen nyttar til å datere kolprøvar etter den såkalla karbonfjorten-metoden. Det tek normalt ein del tid før me har resultatet, men no er dette klart! Resultatet av dateringa må kunna seiast å vera mykje eldre enn forventa. Smiestrukturen er datert tilbake til den såkalla merovingartida, mellom 540 og 670 e.kr. Dateringa syner at smiestaden er overraskande gamal. Dei fleste jernvinnene i Hemsedal og i Hallingdal for øvrig, er datert mykje yngre enn dette, til siste del av vikingtid og inn i mellomalder fram mot svartedauden (ca. 900 – 1350 e.kr.). Frå før har ein svært få eksempel på smier som kan daterast eldre enn mellomalder. Ei datering til merovingartid er derfor oppsiktsvekkjande. Frå før kjenner ein kun til to automatisk freda smieplasser i Buskerud, ein i Ål og ein i Krødsherad. Ingen av desse er arkeologisk undersøkte ennå. Hemsedal Energi har avgjort at dei ikkje vil grave kabelen sin gjennom anlegget, men heller leggja han utanom. Soleis vil anlegget bli bevart under marka endå nokre generasjonar. Det ville vore interessant om ein i framtida kunne undersøkt lokaliteten nærare. Dei undersøkingane me har gjennomført i samband med førebuing til kabelgravinga har berre skrapa litt i overflata.

9. Funn fra vikingtidsgrav på Åsland i Flesberg

I Kulturminner i Buskerud 2013 skrev vi om et spennende funn av en våpen-grav fra 900-tallet på Søre Åsland i Flesberg. Gårdens eier skulle utvide kjøkkenhagen like ved tunet. Funnet ble gjort av den da 10-årige sønnen på gården, Sigurd Aasland. Det var han som oppdaget noe rustent jern som stakk opp av bakken etter at faren hans hadde fjernet matjordlaget. I graven lå et sverd, rester av et skjold, og en stor ringnål av jern. Da arkeologer fra Kulturhistorisk museum i Oslo foretok en undersøkelse av resten av graven noen uker senere, fant de utstrekningen av gravens mørkere fyllmasse mot den lysere undergrunnen. I graven lå en stor velbevart spydspiss, et bissel og en kniv av jern.

Den avdekte steinstrukturen.


Side 29 av 70


I begynnelsen av mai 2014 fikk vi en ny telefon fra Søre Åsland. Igjen var det Sigurd som hadde hatt øynene med seg, denne gang i haugen med jord fra farens graving året før. I løpet av året hadde regn og vind vasket fram nok et rustent jernstykke, denne gang et velbevart økseblad. Arkeologene på Kulturhistorisk museum kunne forbløffet konstatere at de hadde savnet en øks for at våpenutstyret i graven skulle være komplett. Og her var den! Mannen som ble begravd på Søre Åsland for 1100 år siden, ble lagt i graven med full våpenutrustning, dekket av skjoldet og kledd i kappen som ble holdt sammen av den store ringnålen av jern. Bisselet vitner om at hest også hørte med til mannens utrustning, men det ser ikke ut til at hesten selv ble med på den siste reisen. Fra gravstedet er det vid utsikt over dalen både sørover og nordover, men det ble ikke kastet haug over den døde, slik det ellers var vanlig i bondebygdene på Østlandet. Mannen ble lagt til hvile i en avlang grop i bakken, helt inntil foten av en liten fjellknaus. Denne plasseringen var heller ikke et vanlig trekk i gravskikken blant vikingtidens bønder, men minner mer om graver som arkeologene finner i skogs- og fjelltrakter. Man kan spørre seg hva som ellers var vanlig gravskikk i Flesberg?

Fra Flesberg er det kjent fire gravfunn fra tidligere, fra Søndre Flesberg like øst for kirken, fra Nordre Ånnestad og fra Fekjan i Lyngdal. "4-500 Alen øst for Flesberg kirke" var det i sin tid to gravhauger. I den ene, som var en stor gravhaug, "100 skritt i omkrets" og 2,5 meter høy, ble det funnet et 3 meter langt steinkammer Graven er gåtefull, og har kanskje gitt oss et første innblikk i et hittil ukjent kapitel i Flesbergs historie.

Vi vil rette en stor takk til familien på Søre Åsland som har bidratt til å kaste nytt lys over forhistorien i Flesberg. Det er et faktum at vi urovekkende ofte hører om at folk heller vil beholde oldsakene de finner, enn å levere dem til museet i Oslo. Når de legger en oldsak på peishylla, berøver de bygda og fellesskapet en viktig bit av forhistoriens puslespill.

Våpenøksa var velbevart etter et helt år i jordhaugen ved

kjøkkenhagen på Søre Åsland i Flesberg.

Foto: privat

Graven er renset fram. Den ses som en mørkere nedgravning mot

den lysere undergrunnen. Spikeren t.v. markerer funnstedet for

sverdet.

Foto: © Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Side 30 av 70


10. Formidling, skilting og skjøtsel i 2014

Arbeid i tråd med skiltplanen heldt fram i 2014. Hovudsakleg var det viktig å avslutte dei prosjekta som me starta opp i 2013, men det vart og gjennomført arbeid på nye. Tre prosjekt vart og prioritert sjølv om dei ligg utanfor fylkeskommunen sin eigen skiltplan. Fylkeskommunen prøver å støtte gode prosjekt som kan vera med å auka kunnskap og oppleving av viktige kulturmiljø. Me prioriterer vår eigen skiltplan, men bidreg der me vurderer at nye prosjekt kan ha tilstrekkeleg allmenn nytte. I 2014 vart følgjande skiltprosjekt fullført:

Dyregrav ved Prestholtskarvet i Hol kommune – Ferdig utplassert skilttavle, august 2014.

Frygne gravfelt i Nore og Uvdal kommune – Ferdig utplaserte skiltstativ, juni 2014 (Skildra i årsrapporten for 2013).

Halne fjellstove i Hol kommune - Informasjonstavle om området, juni 2014. Laga av Hordaland fylkeskommune.

Dyregravshalle i Nore og Uvdal kommune - Tilrettelagt informasjon og tilvisingsskilt, august 2014.

Trettestølane i Ål kommune - Skiltplate om stølsmiljøet og kulturhistorien vil bli montert i løpet av 2015.

Bogastelle ved Primhovda i Ål kommune - Skiltet vil bli montert i løpet av 2015. Nærare skildring av eit utval prosjekt: Dyregrav ved Prestholtskarvet i Hol I samband med eit større prosjekt i regi av Statens Naturoppsyn (SNO) for tilrettelegging for turisme i Hallingskarvet, har det blitt steinsett ein mykje brukt sti opp Prestholtskarvet. Like ved denne stien er det registrert ei dyregrav. Dyregraver er steinmura feller for fangst av rein. Slike var vanleg i bruk før jaktbørsa tok over og vart vanleg utover 1600-talet. Dyregrava har fire leidegjerder knytt til seg. Desse har tent til å leide reinsdyra mot dyregrava som då var dekka til med lyng og mose. Når dyret gjekk over grava fall det ned og vart fanga. Dyret var så drept slik at kjøt og skinn kunne nyttast. Denne dyregrava har SNO teke initiativ til å skilte sidan ho ligg like ved turiststien. Dette tok dei initiativ til i 2013, og prosjektet vart fullført i 2014. Sjølve layouten på skiltet er utarbeida av Statens Naturoppsyn sjølv, illustrasjonen er laga av Freden Form ved Ivar Åsland og teksten er skriven av fylkeskommunen. Kostnadane vart delt mellom fylkeskommunen og SNO. Truleg går mellom 10.000 og 20.000 personar på stien ved Prestholtskarvet årleg. Mange vil nok og no bli nysgjerrige på reinfangst i gamal tid.

Side 31 av 70


Skiltplakat ved fangstgrop ved Prestholtskarvet.

Ferdig montert skilt august 2014. Ein lokal smed på

Geilo har laga skiltstativet.


Trettestølan i Ål Trettestølan og Nystølan i Ål kommune utgjer eit svært gamalt stølslag. Ein reknar med at dei første stølane her vart rudde tidleg på 1500-talet. Det er naturleg å tenka seg at Trettestølan er dei eldste stølane i stølslaget og Nystølan er noko nyare. Trettestølan og Nystølan har lenge vore ein del av Buskerud fylkeskommune sin skiltplan. Det er derfor gledeleg at ein no kan fullføre prosjektet. Ål kommune har sjølv laga tekst og funne fram gamle foto i bygdearkivet sitt. Fylkeskommunen har kome med innspel og finansiert trykking og layout av skilta. Skilttavlene vil bli montert i 2015.

Hovudskilet skal plasserast ved vegen der ein har

oversyn over Trettestølane stølslag.

Mindre skilt inne i

stølsområdet.

Side 32 av 70


Dyregravshalle og Jønndalen i Nore og Uvdal Dyregravshalle i Nore og Uvdal er for mange kun eit stadnamn på kartet når dei vandrar innover Hardangervidda frå Solheimstulen. At det største samanhengande fangstsystemet av fangstgroper på Hardangervidda er lokalisert her er mindre kjent. Det har blant anna vore eit problem at fangstgropene er vanskelege å få auga på for eit utrena auga. Dette vonar me no vil endra seg etter at Statens Naturoppsyn har sett opp nytt skilt nede ved Solheimstulen. Skiltet fortel noko generelt om kulturhistoria i området, men syner og vegen til Dyregravshalle og gir kort informasjon om fangstanlegget. Vidare er det sett ut tilvisingsskilt ved traktorslepa (Nordmannslepa) like ved sjølve fangstanlegget. Fylkeskommunen har spelt ei mindre rolle i samband med dette, men har gitt informasjon og vore rettleiande i høve til utplassering av stativ.

Hovudskiltet nede ved Solheimstulen. Laga av

Statens Naturoppsyn.

Lars Inge Enerstvedt frå Statens Naturoppsyn ved

nyleg oppsett tilvisingsskilt.


Bogastelle ved Primhovda i Ål Ål kommune legg til rette fleire turstiar i samband med Friluftslivets år i 2015. I samband med dette merkar dei og nokre stiar med kort informasjon om historikk og severdigheiter ein kan oppleve langs stiane. Ved ein tursti ved Primhovda er det registrert eit såkalla bogastelle. Bogastelle er namnet på eldre skyttarstillingar for jakt på hjort, elg eller rein. Bogastella, som oftast var mura i stein, vart brukte som skjul når ein venta at dyr skulle trekke forbi. Ein kunne då raskt spenne bogen, og før dyret rakk å reagere sleppe ei dødbringande pil frå bogestrengen. Sidan bogastelle er automatisk freda kulturminne måtte fylkeskommunen godkjenne prosjektet før realisering. Det vart utarbeida ein enkel skjøtselsavtale der Ål kommune forplikta seg til å legge skiltinga til rette utan unødig skjemming av kulturminnet. Det skal så lagast eit større skilt med kort informasjon om jakt frå bogastelle der stien byrjar. Oppe ved sjølve kulturminnet skal det i 2015 setjast opp eit tilvisingsskilt. Prosjektet er delfinansisert av midlar frå fylkeskommunen.

Tilvisingsskilt ved tursti.

Side 33 av 70


Minnefinnekurs 2014

Buskerud fylkeskommune ønsker å bidra til økt kunnskap om kulturminner og tilbyr prosjektuke om kulturminner til barneskolene i Buskerud. Formålet med prosjektuka er å gjøre elevene kjent med kulturminner i sitt nærmiljø. Vi håper også at prosjektuka vekker nysgjerrighet til lokalhistorien og bidrar til forståelse for kulturminnevern. I god tradisjon ble minnefinnekurs for 7. klassingene i Hurum kommune gjennomført i år også. Tofte skole og Sætre skole gjennomførte kurset høsten 2014, mens gjennomføringen av minnefinneuka for de resterende to skolene i kommunen vil bli gjennomført senere i skoleåret. I løpet av minnefinneuka blir elevene kjent med kulturminnene i kommunen. En arkeolog fra Buskerud fylkeskommune forteller om forhistorien, mens en kulturvernkonsulent forteller om nyere tids kulturminner (byggeskikk og bygningsvern). Elevene besøker også et kulturminne i sitt nærmiljø og har oppgaver knyttet til temaet. I år besøkte elevene ved Tofte skole gravminnet på Østnestangen som er et arkeologisk kulturminne fra bronsealderen, mens elevene ved Sætre skole hadde "byvandring" i Sætre sentrum. De besøkte blant annet Sætre gård. Elevene fikk også prøve klær fra tidligere tider og se kopier av arkeologiske funn. Prosjektuka ble avsluttet med en minnefinnekonferanse hvor elevene presenterer sine arbeider for lærere, foresatte og medelever.

Skarveskolen - et formidlingsopplegg for alle sjetteklassinger i Hol kommune.

Foto: Bernt-Egil Tafjord ©Buskerud fylkeskommune

Side 34 av 70


Formidling ved Stiftelsen BuskerudMuseet – Veien kulturminnepark

I år har arkeologene i teamet samarbeidet tett med formidling av arkeologiske kulturminner med Veien kulturminnepark – Hringariki museum. Hver måned har arkeologiske funn og fagfelt blitt belyst. Utstillingen var laget som informasjonsplakater, og valgt løsning egnet seg godt for effektiv flytting til andre lokaler i fylket. I april åpnet museet utstillingen om jernvinna i Buskerud. I mai var temaet fangstgroper og fangstgraver. I juni var fokuset på sverdfunn fra Buskerud. Sølvskatten fra Tråen var tema i juli.

Etter sommeren ble det fokusert på tekstilfunn, på steinøkser, rike graver og på dysser. Temaet helleristninger som var planlagt i desember, ble forskjøvet og utvidet til en separat utstilling som skal være tilgjengelig ved museet i 2015.

Samarbeidet mellom arkeologene i fylket og museumspedagogisk kompetanse ved museet, beriker begge veier. Vi får formidlet fylkets funn, gjenstander, viktige faste kulturminner og forskningskunnskap, slik at lokalinteresserte trekkes til museet. Ikke minst ble det fokusert mye på formidling til barn og unge, da museet satser særskilt på denne gruppen.

Utstilling om arkeologiske gjenstander og jernfremstilling på Veien, april 2014.

Foto: Ellen Anne Pedersen ©Buskerud fylkeskommune

Side 35 av 70


11. Regional plan for kulturminnevern

Buskerud fylkeskommune utarbeider nå regional plan for kulturminnevern som den første overordnete planen for kulturminneområdet i Buskerud siden forvaltningsansvaret ble lagt til fylkeskommunen i 1990. Planarbeidet er forankret i regional planstrategi vedtatt i 2013 og er et ledd i arbeidet med å nå nasjonale resultatmål på kulturminnefeltet. Formålet med planen er å etablere en plan for hvordan Buskerud-samfunnet skal sikre et godt vern og bærekraftig bruk av fylkets kulturminner og kulturmiljøer. Med en regional plan ønsker Buskerud fylkeskommune å etablere et godt samhandlingsverktøy for hele kulturarvsektoren i fylket. Planarbeidet har hovedfokus på arbeidet med å stimulere til godt vern og bærekraftig bruk av kulturarven i Buskerud i et bredt samarbeid med fylkets kulturarvaktører. Det er lagt opp til en bred medvirkningsprosess underveis i planarbeidet. I løpet av våren 2014 arrangerte fylkeskommunen 13 medvirkningsmøter for å få innspill til hvilke hovedtemaer planen bør ta opp. Møtene ble arrangert i hele fylket med museene som møtearena, både på dagtid og ettermiddagstid. Planprogrammet ble laget på bakgrunn av innspillene som kom inn. Følgende fem hovedtemaer for planarbeidet ble foreslått i forslag til planprogram: 1. Utarbeide oversikt over fylkets

viktigste kulturmiljøer 2. Kunnskapsgrunnlag og kompetanse i

kommunene 3. Formidling kulturarv 4. Kulturarv som ressurs 5. Regionale samhandlingsarenaer og

styrking/etablering av regional kulturminnekompetanse

Planprogrammet ble sendt ut til høring og offentlig ettersyn høsten 2014. Planen vil bli utarbeidet i 2015. Det vil legges opp til medvirkning fra berørte parter og interesser. Det vil bli opprettet referansegrupper for arbeidet, på bakgrunn av planens hovedtemaer, i 2015. Offentlig ettersyn og høring av planforslaget vil etter planen skje i 2016. Mer informasjon om planarbeidet er tilgjengelig på fylkeskommunens hjemmesider.

Side 36 av 70


12. Fredningssaker 2014

Oscarsborg festning i Oslofjorden Oscarsborg festning ble fredet 9. april 2014. Fredningen omfatter også det militære etablissementet på Nesset i Hurum kommune. Fredningen omfatter over hundre enkeltobjekter og områder i både Frogn kommune og Hurum kommune. Fredningen inkluderer festningsanlegget med forterreng, bygninger, anlegg og faste forsvarsinstallasjoner på Kaholmene, Håøya, Bergholmen, Husvik, Kopås, Seiersten, Heer, Kringerud og Nesset. Alt fra ammunisjonsmagasiner til våningshus for oppsynsmenn, samt retterstedet Håøya som ble brukt under andre verdenskrig er en del av fredningen. Fredningens formål er å bevare de arkitektoniske og kulturhistoriske verdiene ved Oscarsborg festning. Fredningen skal blant annet bidra til å sikre at anlegget bevares som kilde til kunnskap og opplevelse, samt vise festningens historiske utvikling og betydning for den militærstrategiske og våpenteknologiske utviklingen og for opprettelsen av Norge som selvstendig stat.

Forsvaret anla et militært etablissement på begge sider av Oslofjorden på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Forsvaret overtok Nesset, og gården Nedre Neset i 1875 for å få tilgang til sand, leire og grus til bygging av jetéen i Drøbaksundet. Selv om enkelte deler ved etablissementet er gått tapt opp igjennom årene, er det meste av anlegget bevart. Ved at både festningsanlegget på Nordre Kaholmen og Søndre Kaholmen, og områder på fastlandet blir fredet, får en bevart helheten i anlegget og synliggjort sammenhengen mellom anleggets ulike deler.

Oppsynsboligen på Nesset. Bygningen er i halvannen etasje og har eldre empirevinduer. Foto: Ingvild Tjønneland © Buskerud fylkeskommune.

Ved bygging av jetéen, den undersjøiske steinfyllingen, kunne en kontrollere innløpet i Drøbaksundet. I bakgrunnen sees deler av festningsanlegget på Søndre Kaholmen. Foto: Ingvild Tjønneland © Buskerud fylkeskommune.

Side 37 av 70


Fredningen av det militære etablissementet på Nesset omfatter følgende kulturminner og et område rundt disse:

Jetéen, den undersjøiske steinfyllingen, strekker seg fra Færgestad i Hurum kommune til Søndre Kaholmen i Frogn kommune. Jetéen ble bygget med steinblokker fraktet på lektere fra Røyken i årene 1874-1879. Ved den undersjøiske steinfyllingen kunne forsvaret kontrollere innløpet i Drøbaksundet.

Oppsynsmannsboligen er et våningshus fra 1800-tallet. Bygningen tilhørte gården Nedre Neset som forsvaret overtok i 1875. Bygningen ble benyttet som oppsynsmannsbolig fra 1895-1896.

Brygge av bruddstein fra 1895-1896. Bryggen ligger like nedenfor oppsynsmannsboligen.

Bestrykningsbatteri for jetéen og minesperringene fra 1895-1896.

Kommandoplass for Nesset-batteriet fra 1916. Nesset er et populært friluftsområde, og det er mulig å besøke stedet ved å følge kyststien i Hurum. Det er også mulig å besøke Oscarsborg festning som i dag er en viktig kulturarena i sommersesongen.

Bestrykningsbatteri og kommandoplass på Nesset.

Foto: Ingvild Tjønneland © Buskerud fylkeskommune. Løkkebergveien 4 Funkisvillaen i Løkkebergveien 4, kalt Villa Gleditsch, ble midlertidig fredet av fylkeskommunen i 2013, da ny eier hadde søkt om riving. Kommunen ga avslag på rivesøknaden, men vedtaket ble påklagd. Fylkeskommunen har hjemmel til midlertidig fredning av bygninger og andre kulturminner som er av nasjonal verdi. Fredningsvedtaket ble også påklagd, og klagen ble oversendt Riksantikvaren i desember 2013. Fylkeskommunens fredningsvedtak ble opphevet av Riksantikvaren i juli 2014. Begrunnelsen var at bygningen ikke har nasjonal verdi.

Side 38 av 70


Engene gamle dynamittfabrikk Engene gamle sprengstoffabrikk er fremdeles midlertidig fredet. Fredningsvedtaket ble fattet i 2007. I 2013 ble det varslet ny oppstart av fredningssaken. I 2014 har det blitt gjennomført møter med eier, Riksantikvaren og direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Det arbeides med å avklare sikkerhetsforhold på fabrikkområdet. Dette må gjøres på direktoratsnivå. Avklaring av sikkerhetsspørsmålet er avgjørende for det videre arbeidet med fredningssaken.

13. Riksantikvarens tilskuddsmidler til fredete

bygninger

Eiere av fredete bygninger kan søke om tilskudd fra statsbudsjettets post 71 til fredete kulturminner i privat eie, kulturmiljø og kulturlandskap. Fylkeskommunen mottar søknadene og videresender til Riksantikvaren. Riksantikvaren fordeler tilskuddsmidlene til fylkeskommunene som foretar en prioritering og gir tilsagn om tilskudd til de ulike prosjektene som er omsøkt. Disse tilskuddsmidlene er et viktig bidrag til bevaringen av fredete bygninger. Men det er neppe tilstrekkelig til å nå resultatmålet om ordinært vedlikeholdsnivå på alle fredete bygninger innen 2020. Riksantikvaren fikk i 2014 kr 69 millioner til fordeling over statsbudsjettets post 71, tilskudd til fredete bygninger og anlegg. Riksantikvaren ga tilsagn om kr 3.000.000 fra denne posten til fredete bygninger i Buskerud i 2014. I tillegg kunne vi disponere et forskudd på kr 1.000.000 for 2015, renteinntekter og tilbaketrukne midler, slik at det i alt var kr 4.859.852, som ble fordelt til 23 ulike bygninger. Vi har brukt kr 300.000 til arbeidsledelse. Det vil si prosjektledelse for vårt istandsettingsprogram for fredete bygninger. Prosjektleder, som er tømrermester, lager arbeidsbeskrivelser for alle planlagte tiltak på de fredete bygningene. I tillegg gjennomføres oppstartsmøte med utførende håndverker. Ved behov gjennomføres byggemøter og rådgivning underveis. Følgende fredete bygninger har fått tilskudd fra Riksantikvarens tilskuddsmidler:

Interiør i 'kronografen' – en av

bygningen i den gamle

dynamittfabrikken som er under

fredning.

Foto: Turid Kolstadløkken ©

Buskerud fylkeskommune

Side 39 av 70


Tollbugata 62, Strømsø, Drammen kommune: Sidefløyen i det fredete anlegget kalt Bangegården er tilbakeført til et mer opprinnelig utseende med nye vinduer og reparasjon av vegg og mur. Vi har gitt tilskudd på kr 50.000 for å dekke merkostnadene.

Foto: Jørn Jensen ©Buskerud fylkeskommune

Gjellerud søre, Flesberg kommune: Stua på søre Gjellerud er datert til 1560-åra, og ble erklært som automatisk fredet høsten 2013. Det er omfattende skader blant annet i tømmerveggene. Vi har gitt kr 200.000 til første fase av restaureringen.


Gudbrandsgard, Hovet, Hol kommune: Tunet på Gudbrandsgard inneholder ti freda bygninger. Eldhuset er nå flyttet til en bedre plass i tunet og i ferd med å bli ferdig restaurert. Vi har gitt tilskudd på kr 220.583.


Side 40 av 70


Larsgard søre, Hovet, Hol kommune: Søre Larsgard ble fredet i 2013 som et eksempel på et representativt gårdsanlegg plassert i et typisk kulturlandskap i fjellbygdene. Fredningen omfatter tunet med åtte bygninger, samt en del av landskapet rundt, med tufter, rydningsrøyser og steingjerder. Det er stort behov for istandsetting, og vi har gitt kr 1.100.000 til strakstiltak på sju av bygningene.


Helgelandsmoen, Hole kommune: Kornmagasinet ble satt opp ved Norderhov kirke i 1820 og flyttet til Helgelandsmoen etter at militærleiren her ble opprettet i 1868. Etter at Forsvaret flyttet fra Helgelandsmoen ble kornmagasinet solgt til kunstneren Thomas Klevjer, som blant annet har utstillinger i denne svært store og originale bygningen. Vi har i 2014 gitt kr 390.000 i tilskudd. Det meste av dette skal gå til tiltak innenfor brannsikring, som er pålagt fordi bygningen skal brukes av publikum.


Side 41 av 70


Storøen, Hole kommune: Tunet på Storøen ligger der Hamarbispens ladegård lå i middelalderen, og det finnes fortsatt tre middelalderske hvelvkjellere under bygningene. Fem bygninger i tunet er fredet. Vi har nå gitt kr 200.000 til ekstra påløpte kostnader ved istandsetting av hovedbygningen, som har pågått i noen år. Vi har også gitt kr 50.000 til mindre arbeider på gamlebygningen og de to stabburene.

Hovedbygningen på Storøen. Foto: Jørn Jensen ©Buskerud fylkeskommune

Vik, Hole kommune: Hovedbygningen på den tidligere skysstasjonen på Vik har de siste årene gjennomgått en oppgradering, med blant annet utskifting av panel av dårlig kvalitet fra 1960-årene. Vi har gitt tilskudd på kr 100.000.


Side 42 av 70


Kirketorget 7 (Naufgården), Vestsida, Kongsberg kommune: Naufgården er et bygårdsanlegg bestående av fire fløyer rundt et lukket gårdsrom. Den har vært brukt som bolig og til administrasjon for Sølvverket, eldste del kan være fra ca. 1630. En omfattende restaurering startet opp i 2012. I 2014 har vi gitt tilskudd på kr 700.000 til reparasjon av tak og veranda.


Villa Fridheim, Krødsherad kommune: Villa Fridheim er bygd i 1890-1892 for trelasthandler Svend Haug. Det er en sveitserstilsvilla med innslag av nasjonalromantikk og dragestil. Den brukes som eventyrmuseum. Vi har gitt tilskudd på kr 75.000 til forebygging av vannskader i kjelleren.


Galaker, Uvdal, Nore og Uvdal kommune: Loftet på Galaker står i et tun med flere eldre, verneverdige bygninger. Den ble flyttet hit fra Rauland i Uvdal ca. 1900. Annen etasje er datert til 1606, mens første etasje er yngre. Vi har i 2014 gitt tilskudd på kr 35.946 til tjæring av det nye flistaket på loftet.


Side 43 av 70


Spikketrå, Uvdal, Nore og Uvdal kommune: Stuebygningen på Spikketrå har gjennomgått flere endringer fram til midt på 1800-tallet, og er et særpreget hus både i eksteriør og interiør. Det ble i 2013 påbegynt en fullstendig restaurering, for å gjøre bygningen, som har vært ubebodd i rundt 40 år, i stand som kårbolig. Vi har i 2014 gitt tilskudd på kr 650.000.


Fulsås nordre mellom, Rollag kommune: Mønsåsstua på Fulsås, trolig bygd i 1632, ble erklært automatisk fredet av Riksantikvaren i 2012. I 2013 ga vi tilskudd på kr 600.000 til en svært omfattende restaurering. Vi har gitt kr 218.323 i tilskudd i 2014, men det er behov for ytterligere midler for å fullføre restaureringen.


Mykstu nordre, Veggli, Rollag kommune: Det minste stabburet på nordre Mykstu, som er datert til 1556, ble erklært automatisk fredet av Riksantikvaren i 2010. Vi ga i 2012 tilskudd på kr 320.000 til en omfattende restaurering. For å avslutte istandsettingen ble det i 2014 gitt et nytt tilskudd på kr 220.000. Foto: Jørn Jensen ©Buskerud fylkeskommune

Side 44 av 70


Fossesholm, Vestfossen, Øvre Eiker kommune: De eldste bygningene i storgårdsanlegget Fossesholm er fredet. Vi har gitt tilskudd på kr 150.000 til omlegging av taket på nordre sidefløy.


Leksvol (Ål bygdamuseum), Ål kommune: Hestestallen og loftet på Leksvol har behov for omlegging av torvtakene. Vi har gitt kr 100.000 til hver av husene.

Stallen. Foto: ©Buskerud fylkeskommune

Loftet. Foto: ©Buskerud fylkeskommune

Side 45 av 70


14. Tilskuddsordningen for ikke-fredete

kulturminner

Hovedutvalg for kultur, idrett og folkehelse vedtok høsten 2011 å opprette en tilskuddsordning for istandsetting av verneverdige bygninger. Målsettingen med ordningen er å bidra til å redusere tapet av verneverdige bygninger og anlegg. I 2014 ble det avsatt kr 1 million til dette formålet. Det er et stort antall verneverdige bygninger i Buskerud. Eiere av disse har nå mulighet til å søke om støtte til merkostnadene ved istandsetting etter antikvariske retningslinjer. Alle private eiere, stiftelser, styrer i foreninger o.l. kan søke. Bygninger og anlegg som ligger innenfor områder regulert til bevaring/hensynssoner blir prioritert, likeledes bygninger som utgjør en del av et større verneverdig miljø. I alt kom det inn 21 søknader, og 19 av disse ble innvilget tilskudd. Våningshuset på øvre Nore i Krødsherad De fleste saker vi behandler gjelder verneverdige bygningers eksteriør, men i noen tilfeller blir vi også involvert i saker som gjelder interiør. Et eksempel er våningshuset på øvre Nore i Krødsherad, bygd i 1890 i sveitserstil. Mange større gårder fra denne perioden hadde storstuer med tidsriktig interiør av høy kunstnerisk kvalitet. Storstua på øvre Nore har et gjennomført sveitserstilinteriør med trukne vegger over brystning, trukket tak med rosett, dekorert brannmur, rikt dekorert og utskåret listverk, og en etasjeovn. Rommet hadde bare vært brukt i høytider og ved spesielle anledninger, og hadde unngått enhver form for modernisering.

Storstua etter restaurering. Foto: Kristine Nore.

Side 46 av 70


Detalj av storstuetaket på øvre Nore etter

restaurering.

Foto: Kristine Nore.

Detalj av storstuetaket etter restaurering.

Foto: Kristine Nore.

Taket hadde relativt omfattende skader, og eier av gården, Kristine Nore, ønsket å sette det i stand. Dekorasjonsmaler Axel Dahlgren ble kontaktet, og kunne ta på seg oppdraget med restaurering av taket. Kostnadsoverslaget var på kr 252.000, og det ble søkt om tilskudd både hos Norsk Kulturminnefond og Buskerud fylkeskommune. Kulturminnefondet ga tilskudd på kr 80.000, og vi ga kr 50.000 fra våre midler til ikke-fredete bygninger.

Del av det dekorerte taket på øvre Nore. Foto: Jørn Jensen Buskerud fylkeskommune.

Arbeidet ble gjennomført i løpet av fire måneder. Prosjektet ble også noe utvidet, ved at eieren med noe hjelp av Axel Dahlgren malte "baksida" av de to dørene som fører inn til storstua, trappa opp til 2. etasje og veggene i hallen. Neste steg i restaurering/tilbakeføring er å sette tilbake den originale inngangsdøra, som heldigvis var lagret på låven.

Øvrige prosjekter som fikk tilskudd fra ordningen i 2014 er:

Løkkebergveien 37, Bragernes,

Drammen kommune:

Bolighuset i Løkkebergveien 37 er

oppført i 1929 og står tilnærmet

uendret både i eksteriør og interiør. Ny

eier ønsker å bevare bygningen slik den

er i dag.

Vi har gitt kr 100.000 i tilskudd til

omlegging av tak og restaurering av

vinduer.


Side 47 av 70


Tollbugata 97, Strømsø, Drammen

kommune:

Dette er byens best bevarte

"drammenshus", med både eksteriør og

interiør av høy klasse.

Vi har gitt tilskudd på kr 50.000 til

reparasjon av elektrisk anlegg og

sentralfyr.

Foto: Gammelt bilde fra hagen. Fotograf ukjent.

Gleda stasjon, Svene, Flesberg

kommune:

Gleda stasjon på Numedalsbanen er

bygd i 1926. Både stasjonsbygningen og

to uthus er bevart og har høy

verneverdi.


restaurering av det ene uthuset.


Rud østre, Steinsfjerdingen, Hole

kommune:

Tunet på østre Rud er regulert til

bevaring. Vi ga i 2012 tilskudd på kr

35.000 til omlegging av taket på

stabburet, som er bygd i 1813.

I 2014 har vi gitt tilskudd på kr 20.000

til reparasjon av vegg.

Foto: Jørn Jensen ©Buskerud

fylkeskommune

Taket legges om. Foto: Renate

Winther Ravnaas.

Side 48 av 70


Utøya, Hole kommune:

Stabburet i gårdstunet på Utøya er en

del av et miljø med høy verneverdi.

Stabburet har trolig fått sitt nåværende

preg rundt 1900. Det gjennomgår nå en

omfattende restaurering.

Restaureringsprosjektet støttes også av

Kulturminnefondet.

Vi har gitt tilskudd på kr 100.000.

Befaring med Kulturminnefondet.


Ekelund, Holmsbu, Hurum kommune:

Eiendommen ligger innenfor

verneområdet i Holmsbu sentrum, og

består av bolighus, sidebygning og

garasje. Husene er bygd i 1888.

Vi ga i 2013 tilskudd på kr 20.000 til

reparasjon av taket på uthuset.

Vi har i 2014 gitt et nytt tilskudd på kr

50.000 til videre arbeider på uthuset.


Rødtangen fyrstasjon, Hurum

kommune:

Tåkeklokka på Nebba er et av svært få

kulturminner i Buskerud med

tilknytning til fyrvesenet, og ligger i et

område som har fått høy verneverdi i

kommunedelplanen for kulturminner.

Klokketårnet har gjennomgått en

omfattende restaurering, som vi i 2011

ga tilskudd på kr 25.000 til. I 2014 har vi

gitt tilskudd på kr 40.000 til sette

tilbake selve tåkeklokka.

Foto: Rødtangen Klokketårns

Venner

Foto: Rødtangen Klokketårns

Venner

Side 49 av 70


Selvik nordre, Klokkarstua, Hurum

kommune:

De to Selvik-gårdene ligger innenfor et

område som har fått ekstra høy

verneverdi i kommunedelplan for

kulturminner. Våningshuset på nordre

Selvik er bygd rundt 1800 og har høy

verneverdi.


restaurering.


Sætre gård, Sætre, Hurum kommune:

Sætre gård er utgangspunktet for

tettstedet Sætre, og inneholder blant

annet en hovedbygning, trolig fra 1700-

tallet. I kommunedelplanen for

kulturminner er dette et miljø med høy

verneverdi. Sætre gård er nå en

stiftelse som har som formål ulike

kulturelle aktiviteter.


restaurering av vinduer.


Ugstad nedre, Klokkarstua, Hurum

kommune:

Våningshuset på nedre Ugstad har fått

høy verneverdi i kommunedelplanen

for kulturminner.




Side 50 av 70


Kluftebakken 6, Vestsida, Kongsberg

kommune:

Bolighuset i Kluftebakken 6 er bygd i

1886, og har høy verneverdi. Den ligger

også i et område med høy verneverdi

som i kommunens verneplan er avsatt

til bevaring. Huset har gjennomgått en

fullstendig restaurering, der vi i 2013 ga

tilskudd på kr 30.000 til reparasjon av

vinduer. Vindusrestaureringen er

videreført i 2014, og vi har gitt et nytt

tilskudd på kr 20.000.

Bolighuset i Kluftebakken 6.

Foto: Åse Marit Rudlang Flesseberg.

Møllergata 2, Vestsida, Kongsberg

kommune:

Vestsida på Kongsberg er et bymiljø av

nasjonal interesse, som i tillegg til et

stort antall verneverdige bygninger,

inneholder gamle veier, murer m.m.

Muren langs den såkalte Skråbakke har

store skader og må tas ned og settes

opp igjen.


dette. Foto: Geraldine Jordet

Grandgården, Vikersundgata 13,

Vikersund, Modum kommune:

Grand er bygd som hotell rundt 1900,

og har seinere vært forretningsgård.

Det er en viktig bygning i "bymiljøet" i

Vikersund. Den har høy verneverdi og

er regulert til bevaring.

Vi ga i 2013 tilskudd på kr 50.000 til

utbedring av fasade med murpuss. Da

prosjektet ble betydelig dyrere enn

planlagt, har vi i 2014 gitt kr 40.000 i

tilskudd.

Grandgården tidlig på 1900-tallet. Foto fra Modum bibliotek.

Side 51 av 70


Tufte, Åmot, Modum kommune:

Bolighuset på Tufte er bygd i 1936 for

driftssjefen ved Embretsfos fabrikker.

Eiendommen ble kjøpt av doktor

Wilhelm Foslien i 1951. Huset er et godt

eksempel på funkisarkitekturen og står

i tilnærmet original stand, utvendig og

innvendig.


mindre innvendige arbeider.


Skjønne nordre, Nore, Nore og Uvdal

kommune:

Den gamle hovedbygningen på nordre

Skjønne fra 1799 er en toetasjes

svalgangsbygning, som er gitt svært høy

verneverdi i kommunens

kulturminneplan.


reparasjon av tømmervegger.


Rådhusgata 3, Mjøndalen, Nedre Eiker

kommune:

Bolighuset og uthuset i Rådhusgata 3 i

Mjøndalen er av få gjenværende godt

bevarte eldre bygninger i Mjøndalen.


restaurering av uthuset.


Side 52 av 70


Frikstad, Spikkestad, Røyken kommune:

Bolighuset på Frikstad fra 1885 er det

eldste huset i Spikkestad sentrum. Det

ligger i en hensynssone for bevaring.



Foto: Ingvild Tjønneland ©Buskerud fylkeskommune

Hyggen vestre, Hyggen, Røyken

kommune:

Ved Jonsbu under vestre Hyggen er det

bevart et helhetlig miljø med bolighus,

uthus, sjøbu og steinkai, brukt ved

utskiping av granitt. Vi ga i 2012

tilskudd på kr 30.000 til restaurering av

kaia.

I 2014 har vi gitt tilskudd på kr 100.000

til restaurering av bolighus og uthus.

Bolighuset i Jonsbu midt i bildet, med litt av uthuset bak. Sjøbua i

forgrunnen.


Side 53 av 70


15. Tilskudd fra Norsk Kulturminnefond

Eiere av verneverdige bygninger kan søke om tilskudd fra Norsk Kulturminnefond, som har sin administrasjon på Røros, men gir tilskudd til hele landet. Midlene fordeles av styret i fondet i henhold til fastsatte vedtekter. Kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen har ingen innflytelse på fordelingen av midlene, men har gitt råd og skrevet uttalelser til flere av søknadene. Det har også vært befaringer sammen med kulturminnefondet. Følgende prosjekter i Buskerud har fått tilskudd i 2014:

Prosjekt Kommune Tilsagnsbeløp

Rebbansbakken 12, uthus Drammen 129.000

Fjellro, anneks til hytte i Drammensmarka1 Drammen 15.000

Evju, sommerstue Flesberg 150.000

Heie nordre, hallingstue Flå 212.600

Utøya, stabbur1 Hole 400.000

Rødtangen fyrstasjon, klokketårn1 Hurum 81.000

Grensbråtan, låve Krødsherad 210.000

Nore øvre, storstue1 Krødsherad 80.000

Fauskodammen kulturpark, Uvdal Nore og Uvdal 75.000

Fløtterud, Veggli Rollag 250.000

Vatnås kirke, Grenskogen Sigdal 154.000

Vestfossen kapell1 Øvre Eiker 367.500

Aslaksgard Noss, loft Ål 204.500

Sum 2.328.600

1. Har også fått tilskudd fra fylkeskommunens tilskuddsordning til verneverdige bygninger.

Buskerud har gjennom flere år fått få tildelinger fra Kulturminnefondet. I 2013 og 2014 har dette bedret seg. Rundt halvparten av fylkene, blant andre Buskerud, har fått mellom 2 og 4 millioner i tilskudd. Oppland fikk til sammenligning i 2013 rundt 6,5 millioner i tilskudd. Det er viktig å bistå eiere med råd og veiledning i søkeprosesser. Aktivt informasjonsarbeid fra fylkeskommunen bidrar etter all sannsynlighet til flere søknader til Kulturminnefondet fra Buskerud.

Hallingstua på nordre Heie i Flå. Foto: Jørn Jensen ©Buskerud fylkeskommune

I oktober arrangerte fylkeskommunen sammen med Norsk Kulturminnefond et informasjonsmøte om tilskuddsordninger. Møtet ble holdt på Hallingdal Museum i Nesbyen med godt oppmøte.

Side 54 av 70


16. Kulturlandskap

Verneverdige kulturlandskap i Buskerud skal ivaretas som en del av en helhetlig kulturminneforvaltning. Fylkeskommunen uttaler seg til søknader om tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL), som gjelder istandsetting av eldre verneverdige landbruksbygninger på landbrukseiendommer i drift. Buskerud fylkeskommune har i 2014 uttalt seg i 45 saker. I mange av sakene har det vært foretatt befaring sammen med grunneier og vanligvis noen fra landbruksforvaltningen i kommunen. Det har vært SMIL-saker i 12 av fylkets 21 kommuner, Hole og Ål med 10 saker hver ligger på topp. Dette er en viktig tilskuddsordning som stimulerer til vern og ny bruk av landbrukets kulturminner. Fylkeskommunen deltar også i det nasjonale prosjektet "Utvalgte kulturlandskap i jordbruket", der Steinssletta i Hole og Ringerike kommuner er Buskeruds representant. Det har vært avholdt møter og markvandringer for blant annet grunneiere. Fylkeskommunen har uttalt seg til åtte SMIL-søknader innenfor området.

Fjøs på Liastølen i Ål. Her er det søkt om SMIL-midler.


Side 55 av 70


17. Buskerud bygningsvernsenter

Buskerud bygningsvernsenter er en driftsenhet under den regionale kulturminneforvaltningen. Senteret holder til i soldatbrakka på Lågdalsmuseet i Kongsberg og tilbyr kurs og opplæring i tradisjonshåndverk for håndverkere fra Buskerud. Buskerud fylkeskommune vil med dette bidra til at håndverkere blir bedre i stand til å utføre arbeid etter antikvariske retningslinjer. Slik vil fylkets fredete og verneverdige bygninger bli enda bedre ivaretatt. Senteret tilbyr også opplæringstiltak til publikum og til videregående skole. Senterets hovedsatsingsområder er tredelt:

Opplæringsprogram i tradisjonshåndverk

Åpne kurs og seminarer

Fagdag om kulturminnevern og tradisjonshåndverk for videregående skole Opplæringsprogram i tradisjonshåndverk Sju håndverkere har i perioden 2013-2014 gjennomført opplæringsprogrammet i tradisjonshåndverk. Kursobjektet har vært Lier bygdetuns korntørke (kjone), som er restaurert fra grunnmur til nesten ferdig. Følgende tema har blitt behandlet i løpet av opplæringsprogrammet: nylafting, restaurering av laft, tørrmuring, kalkmuring, overflatebehandling og sopp/råte-angrep, høvling, vindusrestaurering, tak og taktekking og tilstandsregistrering. Til sammen har deltakerne vært gjennom ca. 350 timer med opplæring. Denne opplæringen har hovedsakelig vært i form av praktiske øvelser under veiledning av egne ansatte eller innleide instruktører.

Håndverkerne i opplæringsprogrammet i arbeid med å

restaurere kjona.

Foto: Else Høyer Tangen ©Buskerud fylkskommune

Grunnmuren under oppføring – all stein bearbeidet

med håndverktøy under ledelse av kursinstruktør

Haakon Aase fra Hordaland.

Foto: Else Høyer Tangen ©Buskerud fylkeskommune

Murermester Terje Berner og håndverkerne foran ovnen

i kjona, ooppmurt med leirmørtel med leire fra stedet

etter gammel tradisjon

Foto: Else Høyer Tangen ©Buskerud fylkskommune

Side 56 av 70


Kjona fra Sylling på Lier bygdetun - restaurert som

del av opplæringsprogram i tradisjonshåndverk.

Foto: Ivar Jørstad

Opplæringsprogrammet ble gjennomført i samarbeid med Lier bygdetun – Lier kommunes lokale museum. Samarbeidet med museet var svært godt, både praktisk og faglig. Museet hadde en kjone (korntørke) fra Sylling som de ønsket istandsatt og satt opp på museet. Dette ble opplæringsprogrammets kursobjekt. I løpet av programmet ble det det laget en tørrmur til fundament. Det ble satt opp en kalkmurt ovn inne i bygget, som for øvrig ble restaurert etter antikvariske prinsipper. Restaureringen av bygget ble ikke fullført i løpet av kurset. Dette var heller ikke planen. En av deltakerne på kurset, tømrermester Ivar Jørstad fra Hurum, fikk i oppdrag å fullføre arbeidet.

Håndverkere som gjennomførte opplæringsprogrammet i tradisjonshåndverk 2013-2014 og ansatte i

fylkeskommunen: Fra venstre Tomas Nørstebø (fylkeskommunen), Anders Fragått, Ivar Jørstad , Per Olav

Bakken, Christian E. Knudsen, Erlend Pettersen Ruud og Ole Magne Refsahl. Deltakerne er avbildet sammen

med Else Høyer Tangen og Tore Sønju fra Buskerud bygningsvernsenter foran loftet på Sevle i Nore og Uvdal på

den avsluttende studieturen i Numedalen i september 2014.

Foto: Turid Kolstadløkken ©Buskerud fylkeskommune

Side 57 av 70


Åpne kurs og seminarer Det ble i 2014 gjennomført flere åpne kurs og seminarer. Disse er tilrettelagt for folk flest, og det er ikke behov for forkunnskap for å delta. Følgende kurs og samlinger ble gjennomført:

Kurs "Lag din egen høvel" på Bygningsvernsenteret, Kongsberg i mars

Fagdag om "Virkeskvalitet – materialbank på rot" – Lier bygdetun i april

Kurs "Vindusrestaurering" på Bygningsvernsenteret, Kongsberg i oktober

Kurs "Vindusrestaurering" på Hallingdal museum, Nesbyen i november

Fagdag "Gamle hus og ENØK" – Bygningsvernsenteret, Kongsberg i november

Høvelkurs – Jarle Hugsmyr fra Norsk Håndverksutvikling

var instruktør på kurset i høvelmaking.


Fagdag om kulturminnevern og restaurering Målet med fagdagen er å gi elevene en grunnleggende innføring i kulturminnevernets hovedprinsipper med fokus på fredete og verneverdige bygninger og antikvariske retningslinjer for istandsetting. Hoveddelen av dagen går til praktiske øvelser der elevene får bruke tradisjonelt håndverktøy til bearbeiding av tre. Fagdagen tilbys i samarbeid med Den kulturelle skolesekken (DKS) for videregående skole i Buskerud.

Elev fra Røyken videregående skole forsøker seg på å

hugge et laft under veiledning av tømrer og

instruktør Håvard Sønju.


Ivrige elever og lærer fra Arbeidsinstituttet på Modum,

følger nøye med når tømrer Håvard Sønju viser hvordan

en skal tegne opp ett laft før hugging.


Åtte skoleklasser hadde bestilt fagdag om kulturminnevern og restaurering i 2014.Vi er glad for at den vidergående skolen har interesse for tradisjonshåndverk. Dette er et viktig supplement til undervisningen av elevene i byggfag, som i liten grad er innom tradisjonshåndverk i løpet av skoletiden.

Side 58 av 70


Samarbeid med Litauen – EØS-kulturarvprosjekt Buskerud bygningsvernsenter besøkte det Litauiske friluftsmuseet [Lithuanian Open Air Museum -LOAM] i 2013 for å se om det var grunnlag for et samarbeidsprosjekt mellom Buskerud bygningsvernsenter, NIKU og det litauiske friluftsmuseet om utvikling av et bygningsvernsenter i Litauen. Og ikke minst om å få til en utveksling av håndverkere med fokus på tradisjonshåndverk i Norge og Litauen. Møtet var positivt, og i løpet av 2014 utarbeidet museet en søknad til EØS – kulturarvsamarbeid. Søknaden ble innvilget, og i 2015 vil det gjennomføres et samarbeid mellom byningsvernsenteret og LOAM.

Våningshus og vindusdetalj fra et av bygningstunene

på LOAM fra besøk i 2013. Museet blir arena for en

håndverkerutveksling med norske håndverkere i 2015.

Foro: Turid Kolstadløkken ©Buskerud fylkeskommune

Side 59 av 70


18. Kommunedelplaner for kulturminner og

kulturmiljøer

Buskerud fylkeskommune har samarbeidet med kommunene i Buskerud om utarbeidelse av kommunedelplaner for kulturminner siden 2003. Fylkeskommunen bidrar både med tilskuddsmidler og med faglige innspill i prosjektgrupper nedsatt i forbindelse med planarbeidet. Det er som følge av denne langsiktige satsingen utarbeidet en egen 'Buskerudmodell' for kulturminneplanlegging. Det gjennomføres noe nyregistrering av kulturminner som del av planarbeidet. I all hovedsak baseres imidlertid arbeidet med kommunale kulturminneplaner på kontrollregistreringer av kjente kulturminner. Arkeologiske kontrollregistreringer I forbindelse med arbeid med kommunedelplaner for Øvre Eiker og Modum kommuner i 2014 har vi gjennomgått funnopplysninger og kontroll- og tilstandsregistrert alle automatisk fredete kulturminner i disse to kommunene. I tillegg gjorde vi en kontrollregistrering av gravminner i Hurum kommune på oppdrag fra Riksantikvaren. Årsaken til at vi gjennomfører disse kontrollregistreringene er at opplysningene vi har i våre databaser er gamle, i noen tilfeller 50 år eller mer. I tillegg vet vi at mange kulturminner er kartfestet feil, noe som vanskeliggjør effektiv og trygg forvaltning. Vi har til nå kontrollregistrert fem kommuner og tendensen er helt klar: Mange av de fredete kulturminnene ligger ikke der de er angitt å ligge. I Modum kommune var 60% av alle automatisk fredete kulturminner kartfestet mer enn 5 meter feil, altså utenfor kulturminnets sikringssone.

Innmåling og ny kartfesting av fangstgrop i Modum

kommune.

Foto: Inger Karlberg ©Buskerud fylkeskommune Så mye som 76 % måtte få ny kartfesting ettersom den var alt fra 2 til 30 meter feil. I Lier kommune var det høyeste målte avvik 300 meter! Denne tendensen er gjennomgående i alle de kommunene vi har kontrollert. I kulturminneforvaltningen er vi kjente med den lave kvaliteten i Askeladden-dataene. All arealforvaltning i dag er digital. Kartdataene som benyttes i alle drifts- og forvaltningssystemer hentes direkte ut fra kulturminnedatabasen Askeladden. Kulturminnedataene en privat planlegger henter ut fra Askeladden blir dermed ikke kvalitetssikret og feilkildene synliggjort slik det ville blitt gjort ved en henvendelse til kulturminnevernet. Dette er problematisk både for grunneier, planlegger, kommune og fylkeskommune.

Side 60 av 70


Kartlegging av kommunenes viktigste arkeologiske kulturmiljøer

En annen viktig oppgave som gjennomføres som ledd i arbeidet med kontrollregistrering av arkeologiske kulturminner er å kartlegge de viktigste arkeologiske kulturmiljøene i kommunen. Gjennomgangen resulterer i en liste over de miljøene som har størst verdi for allmenheten, slik at disse kan prioriteres med tanke på skjøtsel, skilting og annen tilrettelegging. Det blir slik mulig for kommunene å synliggjøre hensyn og bruk av de viktigste kulturminneområdene i overordnet areal- og samfunnsplanlegging. Planer under arbeid – status Planprosessene fram til en vedtatt plan for kulturminnevern i hver enkelt kommune er omfattende. Det tar dermed tid å komme fram til endelig vedtak. Det er imidlertid svært viktige prosesser som gjennomføres i forkant av planvedtaket. Både etablering av et oppdatert kunnskapsgrunnlag og medvirkningsprosesser med berørte parter tar tid når arbeidet gjøres grundig. Dette sikrer imidlertid et godt fundament for arbeid med vern og utvikling med kulturarven som en ressurs i årene som kommer.

Mjøndalen bru ble bygd 1912 og er vurdert til å ha høy

verneverdi i Nedre Eiker kommunes kommunedelplan for

kulturminner og kulturmiljø.

Foto: Turid Kolstadløkken ©Buskerud fylkeskommune

Kommune Prosess - planstatus Planlagt behandling

Hurum Vedtatt kommunedelplan for kulturminner (arealplan) 2006. Reviderer vernelista i 2014-2015.

Vedtatt 2006

Lier Utkast til kommunedelplan for kulturminner (temaplan) ferdig. Skal bearbeides før den legges ut til førstegangsbehandling

2015

Nedre Eiker Forslag til kommunedelplan for kulturminner (arealplan) på høring og offentlig ettersyn med høringsfrist mars 2015

2015

Røyken Forslag til kommunedelplan for kulturminner (temaplan) under utarbeidelse. Planlagt høring og offentlig ettersyn

2015

Øvre Eiker Arkeologisk fagrapport ferdigstilles i april. Registrering av nyere tids kulturminner forberedt for oppstart i 2015

2016

Modum Arkeologisk fagrapport ferdigstilt mars 2014. Registrering av nyere tids kulturminner forberedt for oppstart i 2015

2016

Hole Arkeologisk fagrapport ferdig i 2009. Opphold i arbeidet fram til 2014. Planprogram vedtatt 2014. Registrering av nyere tids kulturminner forberedt for oppstart i 2015

2016

Det ble også gjennomført DIVE-analyse (kulturhistorisk analyse) av Bragernes i Drammen i 2014. Dette arbeidet ble utført med økonomisk støtte av fylkeskommunen og Riksantikvaren.

Side 61 av 70


Digital registreringsplattform nyere tids kulturminner I desember 2014 begynte vi et arbeid med å etablere en digital registreringsplattform for registrering av verneverdige bygninger og anlegg. Dette utviklingsarbeidet skal komme alle kommunene til gode. Verktøyet vil muliggjøre kartfesting, fotografering, registrering og verdivurdering av kulturminner digitalt i felt med bruk av et registreringsverktøy på et nettbrett. Kulturminnedataene lagres i en sentral database. Det blir mulig å hente ut pdf-rapporter for enkeltminner og dataene skal kunne brukes i kommunens kartsystemer og saksbehandlingssystemer. Øvre Eiker og Modum kommuner blir pilotkommuner for uttesting av verktøyet i 2015-2016.

19. Andre aktuelle saker fra kulturminnevernet i

Buskerud

Digitalisering av lysbildearkiv Inntil for få år siden ble all dokumentasjon av kulturminner foretatt med kamera og dias. Dette resulterte i et omfattende lysbildearkiv. Omtrent 20 000 dias ligger arkivert i kulturminnevernets hvelv. Dette arkivet har i løpet av 2013-2014 blitt digitalisert til stor nytte og glede for alle som jobber med bygningsvern i teamet. Internasjonal orientering Arkeolog Inger Karlberg benyttet muligheten fylkeskommunens samarbeid med Osloregionens Europakontor gir til å hospitere i Brussel. Et fem ukers studieopphold ga muligheter til å lære mye om kulturarvfeltet, spesielt sider ved den levende kulturarven og den etterreformatoriske byarkeologien i EU.

EU-parlamentet


Side 62 av 70


Studietur og befaring Numedalsbanen

Veggli stasjon i Rollag kommune – en del av den fredete Numedalsbanen.


Team kulturminnevern kombinerte arbeid, fornøyelse og satsing på folkehelse da de i september syklet på dresin på den fredete Numedalsbanen fra Veggli til Rødberg. 3 mil på dresinsykkel ga et nært møte mellom et fredet teknisk-industrielt kulturminne og kulturminneforvaltningen.

Numedalsbanen ble fredet i 2013 og arbeid med å lage forvaltningsplan for banen har startet opp. Fylkeskommunen har saksbehandlingsansvaret for Numedalsbanen.

Side 63 av 70


20. Jernvinna i Rukkedalen i Nes

I øvre Buskerud har minnene om den omfattende jernutvinningen i jernalder og middelalder mange steder nedfelt seg i stedsnavnene fram til våre dager. Sindrebekken i Flå og Sindermyra i Nes går tilbake på det eldre ordet "sinder" for slagg, mens raudi er det norrøne ordet for myrmalm og ble nok benyttet som stedsnavn der jernutfelling fra god malm ga rødfarge til myrsig, bekker og jord. Vi har Raudalen og Raubakken seter i Gol, Raubekk på Golsfjellet og Raudbekken i Flå, for å nevne noen. Selv om vi finner beretninger om "smidesinder" fra Hallingdal allerede på 1700-tallet, drøyde det til 1970-tallet før arkeologene begynte å registrere disse anleggene mer systematisk. Dette skjedde i forbindelse med den landsomfattende kartleggingen av automatisk fredete kulturminner for Økonomisk Kartverk. Mange anlegg ble også registrert i forbindelse med Hallingdalsprosjektet 1986-1989. Men langt fram i tid har det vært to forhold som har preget disse kartleggingene. De fleste anlegg ble påvist av lokale kjentfolk (arkeologene lette ikke systematisk selv), og påfallende mange anlegg var på forhånd skadet, slik at slaggbitene lå blottet i dagen. Veiskjæringer, stier og graving for vannledninger, hyttegrunner eller nydyrking var ofte foranledningen til at jernvinneplassene ble funnet.

I takt med økt hyttebygging i utmarka, som har ført til en økning av arkeologiske registreringer og utgravninger i de indre strøk av Sør-Norge, har vi fått økt kunnskap om hvordan de oftest ble plassert i landskapet. Dette har ført til at vi nå finner flere jernvinneanlegg som ikke er skadet av utbygging. Derfor kan arkeologene i dag i større grad enn tidligere danne seg et mer komplett bilde av varigheten, virksomheten og organiseringen av verkstedsplassene.

0

20

40

60

80

100

120

140

160

Ho

l

Ål

Go

l

Hem

sed

al

Nes Flå

Krø

dsh

erad

Rin

geri

ke

Mo

du

m

Øvr

e Ei

ker

Sigd

al

Ko

ngs

ber

g

Fle

sbe

rg

Ro

llag

No

re o

g U

vdal

Jernvinneanlegg i Buskerud

Jernvinneanlegg

Side 64 av 70


Jernvinneanleggene i Rukkedalen, Nes, hentet fra Riksantikvarens kulturminnebase Askeladden.

Kart laget av Håvard Hoftun, Buskerud fylkeskommune.

I 2014 ble det registrert 12 nye jernvinneanlegg i øvre Buskerud: fem i det store feltet med kullgroper i Tallåsen i Nore og Uvdal, ett ved Ingrasetra i Sigdal, ett ved Solheimseter i Flå, ett på Rudningsstølen i Gol og fire nye i Klovsteindalen i Natten-Tverrlia ved Nesbyen Alpinsenter i Nes. I vest-lia nedenfor de gamle setervollene på Natten og ned til Storhalle i Rukkedalen er det nå kjent seks jernvinneanlegg, og videre oppover langs nordsiden av Rukkedalselva til Myking og Skårsrudstølen ligger ytterligere sju anlegg. Når det gjelder antall kjente jernvinneplasser i øvre Buskerud kommer kommunene Flå, Nes, Gol og Hemsedal litt i le i forhold til Hol, Ål og Nore og Uvdal som har henholdsvis 147, 112 og 80 kartlagte jernvinneanlegg. Derfor er det ekstra spennende at det nettopp er i de kommunene med et mer beskjedent antall, at nye jernvinneanlegg dukker opp. Jernvinna i Rukkedalen I løpet av noen korte uker høsten 2014 registrerte fylkeskommunens arkeologer tre nye jernvinneanlegg i Klovsteindalen nedenfor Natten-setrene, i forbindelse med reguleringsplaner omkring Nesbyen Alpinsenter. Litt tidligere samme sommer hadde arkeologene funnet et jernvinneanlegg inntil en myr litt lenger sør i Tverrlia, så “årets fangst” ble fire nye jernvinneanlegg i dette området. Fra før av var det kjent ett jernvinneanlegg noen hundre meter mot nord, nærmere Lien gård, så innenfor et begrenset område ved Natten-setrene kjenner vi nå altså fem jernvinneanlegg og over 20 kullgroper. Dette er en heller uvanlig konsentrasjon av jernvinneanlegg i nedre Hallingdal, dvs i Nes og Flå. Vi må til Haglebu øverst i Eggedal, Tuftelia på Geilo eller til Tisleifjorden på Golsfjellet for å finne noe liknende.

Side 65 av 70


T.v.: Stor slagghaug på ett av jernvinneanleggene i Klovsteindalen. Slagghaugene er ofte det tydeligste

innslaget på jernvinneplassene. Under torva kan det skjule seg en stor verkstedplass med flere ovner,

lagerplasser for kull og røstet malm, ovnsrester, flere slagghauger og også ofte spor etter hus. Den store

slagghaugen (15 m lang) viser at dette anlegget har vært i bruk i lang tid, kanskje gjennom flere hundre år.

T.h.: Kullgrop i nærheten av jernvinne-ovnene fra yngre jernalder og middelalder i Natten-Tverrlia-området.

Trekull var en forutsetning for et godt resultat i disse ovnene.

Veslestølen Ikke så langt fra denne konsentrasjonen av jernvinneanlegg ved Natten-setrene ligger Veslestølen like ved Tronrud gård. På en holme i myra rett sørvest for denne stølen ligger et at Hallingdals største jernvinneanlegg. Anleggssporene strekker seg over en 150 x 50 meter stor flate, og foruten kull og små slaggrester over hele området kan man se minst fire hauger med slagg på holmen. Ved hver av de fire slagghaugene må det ha stått minst en ovn. I slagghaugene er det store slaggblokker, noe som viser at de eldste ovnene på denne plassen har vært av en type som vi kjenner fra eldre jernalder, Disse eldre ovnene kjennetegnes ved at slagget størknet i en stor grop i bakken under ovnen, mens jernet ble liggende ovenpå. De eldste ovnene ble fyrt med ved, og i slaggblokkene er det både avtrykk av vedstykker og biter av trekull. Slike små trekullbiter kan lirkes løs fra slaggblokkene og brukes til radiologisk datering. Størrelsen på jernvinneanlegget ved Veslestølen i Rukkedalen, kan måle seg med de største: ved Fosshaug på Golsfjellet, Smådøla i Nore og Uvdal og Fet i Sysendalen i Eidfjord på vestsiden av Hardangervidda. Tonnevis av slagg på disse store jernvinneanleggene vitner om at man produserte betydelige mengder jern over lengre tid. I løpet av 700-tallet ble en ny ovnstype tatt i bruk over store deler av Østlandet, og dette skiftet innebar to nyheter. Det ene var at trekullet ble framstilt på forhånd i groper (kullgroper) utenfor ovnen, og det andre var at slagget kunne tappes ut av ovnen mellom brenningene. Dermed kunne de nye ovnene brukes flere ganger, til forskjell fra den eldre typen, der ovnsjaktene bare kunne brukes én gang eller knuses slik at slaggen kunne fjernes fra gropen under ovnen, før sjakten kunne

Side 66 av 70


T.v.: Kopi av en sjaktovn liknende den yngre typen i Rukkedalen. T.h.: Når prosessen er kommet godt i gang

smelter slaggen først og renner glødende ut gjennom åpninger i ovnsveggen. Ovenfor tappehullet ses

munnstykket til en "moderne blåsebelg" - et luftaggregat som sørger for jevn lufttilgang. Eksperimentet ble

utført i mars 2015 i Randers i Danmark. Foto: © Tom H. Haraldsen.

bygges opp igjen på samme sted. Slagget som ble tappet ut fra disse yngre ovnene har en glatt overflate med tydelig rennestruktur, omtrent som størknet lava eller stearin. De fem jernvinneanleggene ved Natten-setrene er alle av den yngre typen, og det finnes spor av den også på holmen ved Veslestølen. Rukkedalen Som i de andre Hallingdals-kommunene har utmarka i Nes kommune aldri blitt systematisk registrert. På tross av at dette, er det likevel kjent påfallende mange jernvinneplasser i Rukkedalen. Denne dalen strekker seg opp fra Nesbyen i øst til Buvatn på fjellet i vest. Her er det registrert i alt 13 sikre jernvinneplasser. Ni av dem ligger fra 1,5 til 2,4 kilometer fra det store anlegget på Veslestølen, som ligger omtrent midt i dalen. Foruten de fem anleggene ved Natten på sørsiden av dalen, ligger fire, muligens fem på nordsiden:

Id 32742 inntil en sidebekk til elva Vola vest for stølslaget Saupeset

Id 70926 på en liten høyderygg i kanten av et grustak på veien opp mot Saupeset

Id 3308 inntil Isakrud-bekken på Nystølen

Id 22849 på Gudbrandsrud-myrene mindre enn 200 m nord for Fv 214 langs Rukkedøla i

dalbunnen.

Id 52507 Et noe usikkert funn av slagg fra Sjugurdsrud. Kan muligens stamme fra et

jernvinneanlegg, eventuelt være rester etter en smie.

Side 67 av 70


Etter seks-sju timer kan den første jernluppen løftes ut av ovnen. Jernluppen er det ferske råjernet en

henter ut av jernvinneovnen etter brenning. T.v.: I begynnelsen er luppen sprø og må bankes forsiktig.

T.h. Etter en stunds avkjøling må luppen deles. Da tas kraftigere redskap i bruk. Foto: © Tom H.

Haraldsen.

I tillegg til de seks jernvinneanleggene på sørsiden av dalen omkring Veslestølen og Natten, er det registrert et jernvinneanlegg og 18 kullgroper ved Timmermannsstølen i Eidalsmarka (Id 116627, 113893). Avstanden fra Veslestølen til Timmermannsstølen er ca 4 km. Lengst opp i Rukkedalen er det også registrert jernvinneanlegg: ett i lia ovenfor Skårsrudvatnet og ett på setervollen på nordsiden av Mykingsjøen (Id 80985 og 32730). Ved Buvatn er det ennå ikke registrert noe jernvinneanlegg, men en samling av kullgroper indikerer at jernutvinning kan ha forekommet også her. I «Nesboka – bygdehistorie for Nes i Hallingdal» skriver forfatteren følgende om jernvinna i bygda (Rønningen 1981, side 43): «I Nes ble det hentet store mengder jern fra myrene, og mange steder… finnes det slagg og sinder etter jernvinna. Den desidert største slagghaugen finnes i nybrottet ovenfor Tronrud… For øvrig finnes mange mindre slagghauger og tydelige spor etter jernvinna i søndre Buhovd sameie… Slagghauger finnes også på Gudbrandsrudmyra, på Gudbrandsvollen og på Skålsrudstølen. Ved Nystuguvoll og ved Nystølen ligger det tykke lag med slagg, og flere andre steder i bygda kan en se at det har vært hentet jern.» Vi aner av dette at det fortsatt finnes mange anlegg i Nes som ikke er registrert. Samtidig er det tydelig at bygdebokforfatteren har kjennskap til mange av de samme stedene i Rukkedalen, han nevner både Veslestølen og flere anlegg ved Gudbrandsrud og Nystølen. Men Nystuguvoll «med

Side 68 av 70


tykke lag med slagg» – hvor ligger det? I den trykte matrikkelen fra 1950 finnes det ett eneste bruksnavn i hele Nes som heter noe liknende, nemlig gnr 75/3 Nystuen (www.dokpro.uio.no). Det ligger inne i Nesbyen, ved sørsiden av Rukkedøla, og kalles Nystugu i presentasjonen av gamle, verneverdige hus i Gamle Nes på nettet (www.gamlenes.no/gamlenes.html). Hvis dette er stedet for de tykke lag med slagg, føyer det seg pent inn i rekken av kjente jernvinneanlegg i Rukkedalen. Hva betyr egentlig rukke-? Navneleddet «rukke» betyr noe som er rynkete eller foldet, ifølge Oluf Rygh i «Norske Gaardnavne», bind 5. Han mener at dette som er rynkete og foldete, er dalgangen omkring elva Rukkedøla. Imidlertid har metallurgen Arne Espelund pekt på en annen forklaring. I sin bok «Jernet i Vest-Telemark» fra 2004 nevner han en rekke navneledd som peker mot slagg, jernmalm, jernutvinning (se tabellen nedenfor).

Navneledd Betydning

Raud-, raudi Norrønt for myrmalm, eks. Raubekken i Flå, Rauddalen i Gol

Svart-, surte-, svorte- Mørk myrmalm (om navneleddet er knyttet til myr eller vannsig/kilder)

Jern-, jønn-, jarn-, jenn- Jern, myrmalm, eks. Jønndalen i Nore og Uvdal

Rokko-, rukku-, rukke- Betegner jernmalm, samme ord som ruke (eks. kuruke)

Blester-, blister, blås- Betegner utvinningsprosessen, «å blestre jern»

Sinder-, sindre- Betegner slagg, eks. Sindrebekken i Flå, Sindremyra ved Søre Buhovd i Nes

Kråke-, krak-, kruke- Betegner slagg, eks. Krukeseter i Jønndalen, Nore og Uvdal

Tusse- Det forekommer at «tussehauger» på setervoller er slagghauger fra jernutvinning

Sme-, smi- Kan bety både utvinning av jern (i utmarka) og videre bearbeiding

Brenn- Kan bety både røsting og smelting av malm, men også brenning av trekull, brenning for rydding av jord, eller skogbrann

Tabell. Eksempler på navneledd i stedsnavn som viser til god myrmalm og spor etter jernutvinning fra jernalder og middelalder (etter Espelund 2004).

Varianter av rukke-/ruke- er et av disse navneleddene, og Espelund mener at ordet henviser til myrmalm særlig «… når han ligg føre i noko som kan minna om kumøkk» (Espelund 2004, s. 109). Hvis denne tolkningen også gjelder for Rukkedalen i Nes, må det bety at jernmalmen i myrene må ha vært særlig betydningsfull og jernvinna svært viktig da dalen fikk sitt navn.

http://www.dokpro.uio.no/

http://www.gamlenes.no/gamlenes.html

Side 69 av 70


Eksperimentets resultat fra brenning i to ovner: To lupper på til sammen omkring 11 kg, oppdelt for videre

utsmiing. Dette er omkring en femtedel av hva en bonde i vikingtid trengte av jern til redskap på gården.

Foto: © Tom H. Haraldsen.

Rukkedalen i middelalderen – gårder, støler og jernutvinning I følge skriftlige kilder var Rukkedalen i høymiddelalderen relativt tett befolket, på gårder fra Espeset og Eidal i øst til Rukke og Rukkelien i vest (Solhjell 1987, side 151). Etter svartedauden 1349-50 skal hele dalen ha blitt lagt øde, og det drøyde til ut på 1500-tallet før bosetningen tok seg opp igjen. Flere av ødegårdene var imellomtiden underbruk til de mer sentrale gårdene nede i Nesbyen, noen som slåtteland, andre som støler. Vi har foreløpig ikke så mange dateringer fra jernvinneanleggene i Rukkedalen, bortsett fra Veslestølen, der en trekullprøve fra en stor slaggblokk er datert til 595-677 e.Kr. Trolig har denne slaggblokken ligget på overflaten av en av slagghaugene, slik at den representerer en senere del av driftsperioden med den eldste ovnstypen, og viser oss at disse jernvinneovnene faktisk fortsatt var i drift inn på 600-tallet. De øvrige jernvinneanleggene i Rukkedalen er av den yngre typen, som i Hallingdal er datert fra 700- til 1400-tallet (Bloch-Nakkerud og Lindblom 1994, Larsen 2009). Det kan se ut som at jernutvinningen var i gang i alle fall på Veslestølen da de første gårdene ble ryddet i Rukkedalen, og at gårdene var bosatt mens de yngre jernvinneplassene var i bruk. Vi aner altså en sammenheng mellom gårdsetableringen og jernutvinningen i Rukkedalen i tidlig middelalder - eller kanskje allerede i vikingtid. Vi vet fra andre steder at jernproduksjonen økte kraftig mot slutten av vikingtid og i tidlig middelalder, og for alvor ekspanderte opp i stølsområdene og inn på fjellet i denne tida. Mange steder må produksjonen ha vært større enn det en trengte til eget bruk, og det kan se ut til at dette har vært tilfelle også i Rukkedalen. Som Håvard Hoftun allerede har påpekt i «Årsrapport 2011 for team kulturminnevern», er det nærliggende å se den store jernutvinningen i Hallingdal i dette tidsrommet i lys av Ole Tveitens doktoravhandling om jernvinna på Nonstølen i Sudndalslia i Hol (Tveiten 2012, Hoftun 2012). Følger vi Tveitens tankegang, bør bosetningsekspansjonen i Rukkedalen helst ha vært styrt av de større og eldre gårdene omkring kirken på Nes. Her var det trolig en landsby allerede i tidlig middelalder, og Nesbyen nevnes første gang i 1470. Det skal da ha vært ufrie folk, gjerne treller,

Side 70 av 70


løysinger eller leilendinger som har ryddet og bosatt seg på mange av de nyere gårdene oppe i dalen. De mange jernvinneanleggene som er registrert i Rukkedalen gjenspeiler trolig en større organisering, både når det gjelder mobilisering av arbeidskraft, men framfor alt kompetanse – i kunsten å finne brukbar malm og blestre godt jern. Det er derfor mindre trolig at det var de nyetablerte gårdene selv som produserte jern til eget bruk. Sannsynligvis var det eliten på Nes som også sto for den storstilte jernutvinningen.

Litteratur

Espelund, A. 2004: Jernet i Vest-Telemark – der tussane rådde grunnen. Trondheim.

Fossøy, S.H. 2014: Rapport fra kulturminneregistrering, Tverrlia 6, Nes kommune. Buskerud fylkeskommune 2014.

Larsen, J.H. 2009: Jernvinneundersøkelser. Faglig program bind 2, Varia 78, Oslo.

Rønningen, J. 1981: Nesboka – bygdehistorie for Nes i Hallingdal. Utgitt av Nes kommune.

Tveiten, O. 2012: Mellom aust og vest – ein arkeologisk analyse av jernvinna kring Langfjella i yngre jernalder og

mellomalder. Avhandling for PhD-graden, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i

Bergen 2012.

Tørhaug, V. 2014: Rapport fra kulturminneregistrering, Nesbyen Alpinsenter, Senterområde nord, Nes kommune.

Buskerud fylkeskommune 2014.

Documents

Kulturminnevern i Buskerud 2014 - bfk.no…rsrapport/Årsrapport 2014.pdf- hvorav varsel om oppstart av planarbeid 146 332 2 69 126 0 135 - hvorav offentlig ettersyn av plan. Forslag