Så lenge himmelener over jorda

Levi Henriksen

Så lenge himmelener over jorda

En stor takk til nevrolog Nils Olav Aanonsen, nevrokirurg Christer Mjåsetog Alf Storrud.

© CAPPELEN DAMM AS 2016ISBN 978-82-02-50980-41. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Espen TerjesenSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

And love is a rainbow curving down from the skyFalling crystals of colour, shades of warm that never die

– Phil Ochs

Til Leah, Hermann og Elisabeth

1.

Jeg heter Ruben, Rube for short (det uttales så det nesten rimerpå dude), jeg er 16 år og skal dø, men først vil jeg ut på mittlivs reise. Alle skal dø, du også, men jeg skal dø snart. Den syk-dommen jeg har, gjør at jeg neppe kan forvente å få tatt lap-pen. Det var i hvert fall det jeg hørte en lege fortelle foreldrenemine, men jeg håper selvfølgelig han tok feil. Bare fire prosentav alle barn i verden blir født på den dagen legene fastsetter.Kanskje det går an å bomme den andre veien også? Jeg hartross alt klart meg så langt uten å merke noen av de sympto-mene de sa jeg kom til å få.

Det er fredag kveld, og jeg sitter alene på det lille rommet mitt,og nå ser du selvfølgelig for deg en sånn blek selvskader sombor i en trekkfull, trang leilighet sammen med en enslig fareller mor som er rusmisbruker, men det er ikke sånn i det heletatt.

Jeg valgte dette rommet fordi det ligger på loftet, og når jegsitter ved skrivepulten foran vinduet, har jeg bedre utsikt overbyen enn noen jeg kjenner. Mamma og pappa maser nestendaglig om at jeg skal flytte ned i første eller annen etasje, ogjeg er sikkert den eneste gutten på skolen som har mindre romenn lillebroren sin, men jeg liker meg her oppe. Det får meg tilå tenke på å sitte i cockpiten på et jagerfly, og det er derfor jegvalgte dette rommet da vi flyttet hit. Etter at legene fant ut atjeg virkelig var syk, har den følelsen bare blitt sterkere.

7

Noen kvelder sitter jeg her ved skrivepulten, sikter overnaboenes tak og forsøker å forestille meg hvordan det måkjennes å være bak stikka på et fly akkurat i det øyeblikkethjulene slipper taket i jorden.

På veggen min har jeg et bilde av Ogwyn George. Han varriktignok ingen pilot, men radiooperatør og skytter i detførste flyet som ble skutt ned av tyskerne over Norge underannen verdenskrig. De ti andre i den besetningen ble drept,men Ogwyn overlevde et fall på over 1000 meter uten fall-skjerm. Han brakk en masse bein, men reddet livet fordi falletble dempet av grantrær og dyp snø. Det er slike historier jegliker. Fortellinger fra virkeligheten der folk overlever mot alleodds.

Bildet jeg har av Ogwyn George, er en ganske dårlig, grov-kornet svart-hvitt-kopi, og det er tatt om bord i et fly. Hanhar på seg en skinnhjelm og er opptatt av å notere noe pået papir. Jeg vet ikke om det er hjelmen som gjør det, menOgwyn George ligner veldig på den østerrikske skihopperenGregor Schlierenzauer. Han var like gammel som meg da hanble juniorverdensmester, og 19 første gang han vant verdens-cupen. Skihopping er den eneste sporten jeg er opptatt av, ogdet skyldes sikkert noe av det samme som gjør at jeg liker fly.Dette med å kunne trosse tyngdekraften og bare sveve. Haddejeg kunnet velge hva jeg ville bli, måtte det vært pilot eller ski-hopper.

Grunnen til at jeg sitter alene på rommet mitt en fredagskveld,er ikke for å planlegge en karriere langt frem i tid. En karrieredet aldri vil bli noe av. Det er ei jente jeg tenker på. Ei heltspesiell jente jeg har tenkt å be med på byfesten for å se deungarske trapeskunstnerne gå på line mellom de to bruene i

8

morgen. Det tok meg lang tid å forstå at dette var den mulig-heten jeg ventet på.

Alle kan be med ei jente på kino, men det vil ikke bli ensånn første date man aldri vil glemme. Det at vi sammen skal senoen risikere livet mens de balanserer over landets lengste elv,vil gjøre at hun kommer til å huske meg selv etter at jeg er borte.Det er bare det at hun ikke var på skolen i dag, så jeg fikk aldrispurt henne. Jeg kan selvfølgelig ringe, men det er ikke slik etekte mannfolk ville gjort det. Jeg er helt sikker på at OgwynGeorge ikke ville ringt. Jeg skal gå innom henne under rundenmin etterpå, så vil jeg i det minste se om hun er hjemme.

I et øyeblikk kan jeg se oss sitte på trappa utenfor huset hen-nes mens jeg forteller alt om meg selv, men jeg rister det ut avhodet. Jeg liker ikke å snakke om at jeg er syk. Jeg har bedtforeldrene mine om å fortelle det til færrest mulig av lærernepå skolen, og selv har jeg bare sagt det til James i klassen. Hanog jeg har kjent hverandre siden barnehagen, og han har lovetikke å fortelle det videre. Når folk får vite at jeg er syk, henderdet at de ikke tror meg, fordi det ikke synes at det feiler megnoe. Men de som skjønner alvoret, synes alltid synd på meg.Jeg forsøker ikke å tenke på den måten. Det blir som å for-søke å få sanda til å renne tilbake inn i et timeglass. For meghadde det vært mye verre hvis jeg var tolv eller fjorten. Det erså mye jeg ville gått glipp av da. Nå er jeg gammel nok til å hasex på lovlig vis, og jeg kan gå inn i hvilken som helst daglig-varebutikk i Danmark og kjøpe øl uten at noen kan nekte megdet. Dessuten har jeg lov til å øvelseskjøre. Pappa ble blank iøynene første gang han satte L-en bak på bilen vår, og jeg for-sto hva han tenkte. Likevel ble det en fin tur helt til jeg holdt påå sneie borti autovernet. Pappas ansikt fikk samme farge somet glass lettmelk, og et øyeblikk så det ut som om han skulle døfør meg. Nå går kjøringa mye bedre. Hvis jeg ønsker det, kan

9

jeg fint reise til Sverige – ja, til Danmark også – uten at noenforstår at det sitter en 16-åring bak rattet.

Men det som virkelig hadde vært krise med å dø som fjor-tenåring, er at jeg ikke kunne blitt sammen med Alona. Ja, deter hun som er den jenta. Det vil si, vi er ikke kjærester, og jeghar aldri vært alene med henne, men de siste månedene har vigått i samme klasse. Og det er noe med Alona som gjør at jegføler meg som en katt i en tørketrommel. Når hun er i nærhe-ten, er jeg verdens smarteste fyr og en som ikke klarer å stavenavnet sitt på en og samme gang.

Jeg googlet navnet hennes, og på baskisk (som er et isolertspråk som ikke ligner på noen andre europeiske) refererer dettil noe med jomfru Maria. På spansk betyr det lys, på irsk vak-ker eller kjære barn, og på hebraisk står det for sterk som eteiketre. Jeg liker den spanske betydningen og den første av deirske best, for Alona er vakker. Eller forresten, det låter somnoe pappa sier til mamma når han har drukket for mye vin.Alona er pen. Punktum. Hun har en slik type ansikt som aldrivil gå av moten. Jeg er helt sikker på at gutter ville ha likthenne da bestefar var ung, og hundre år fra nå. Ja, så lengegutter vil bry seg om jenter, er Alona ei de vil snu seg etter.

Egentlig er det litt rart at jeg er blitt forelsket i Alona. Tidli-gere har jeg alltid syntes at pene jenter er stygge. Ikke at de erstygge av utseende, men at de ofte har en mindre pen måte åoppføre seg på. Det er akkurat som om de mener at sola ståropp om morgenen bare for å lyse opp dagen for nettopp dem.Men Alona er ikke som andre pene jenter.

Iblant i timene lukker jeg øynene og forestiller meg hvordandet ville vært å stryke hånda gjennom det lange mørke hårethennes. Hvordan det vil være å ta henne i hånda. Hvordan det

10

vil være å kysse henne. Hvordan det vil være å bli elsket avnoen før man dør.

Når jeg er hjemme om kvelden, blir fantasiene om henneannerledes, akkurat som om hun blir utydelig for meg når viikke er i samme rom. Jeg tror det har noe å gjøre med det somskjedde like etter at hun begynte i klassen vår.

Vi hadde hatt gym, og James og jeg ble satt til å rydde oppetter timen. Da vi hadde samlet alle innebandykøllene, klarteJames å miste alt han bar på, akkurat da han skulle lempe demopp i hjulkassa, og jeg skyndte meg til for å hjelpe ham. På eneller annen måte kom jeg borti vrideren på den ytterste dørainn til jentegarderoben, og det var sånn vi oppdaget at gymlæ-reren hadde glemt å låse. Jeg tror ikke vi sa noe til hverandre.Det var i hvert fall ikke noe vi ble enige om.

Kanskje var det bare sånn at hånda mi misforsto signalenefra hjernen. At den lukket døra opp i stedet for å dra denigjen. Det er også forenlig med symptomene på sykdommenmin. Det var i hvert fall det jeg forsøkte å unnskylde meg medetterpå. Jeg husker ikke hvem av oss som ledet an over ters-kelen inn i den lille gangen som førte til jentenes garderobe,men det var James som først bøyde seg ned mot nøkkelhulleti døra.

– Oh my God. Det er henne nye, hvisket han med merke-lig fordreid stemme, og med krefter jeg ikke visste jeg hadde,nærmest løftet jeg vekk den høye bestevennen min.

Jeg stanget panna inn i dørvrideren, og det tok noen hjerte-slag før øyet mitt klarte å fokusere gjennom nøkkelhullet, mendet var ikke Alona jeg så. Det var Anita. Hun sto bøyd motmeg mens hun strevde med å dra på seg buksa. Hun haddede største puppene jeg noen gang hadde sett i levende live, deeneste også, og jeg rakk å tenke at hennes kamp med buksaminnet om hver gang jeg forsøker å stappe soveposen min ned

11

i trekket, før det var jeg som ble løftet vekk fra døra. Ansiktettil Pedersen hadde samme farge som et overmodent jordbær,og det nyklipte håret fikk det til å se ut som om hele fruk-ten hadde begynt å mugne. Et øyeblikk trodde jeg han skulleklinke hodene våre sammen. Så slepte han oss ut i gymsalenog lukket den ytterste døra bak seg.

– Gutter, hva slags nedrig oppførsel er dette? Dere er i engymsal, ikke på noe helvetes peepshow, hveste han, og avmåten blodårene bulte ut på hver side av tinningen på, forstojeg at han anstrengte seg for ikke å rope.

– Hva var det som skjedde? sa jeg og tok meg til hodet.– Ruben Hermann. Ikke spill uskyldig, hveste Pedersen enda

litt hesere, og jeg kunne merke at han hadde spist mat medhvitløk dagen før.

– Jeg blir så rar i hodet, sa jeg, og støttet meg til James, somom beina var i ferd med å knekke sammen under meg. Jamessa ingenting, bare så ned i parketten, mens det brått virket somdet var Pedersen som slet med å tolke signalene fra hjernen. Dahendene hans slapp taket i overarmene våre, så det egentlig utsom han hadde lyst til å klemme enda hardere.

Etterpå angret jeg på at jeg hadde brukt sykdommen for åslippe å få mer kjeft av Pedersen, men jeg føler likevel jeg blestraffet nok. Det var James som fikk et glimt av Alona gjen-nom nøkkelhullet, og hver gang jeg forsøker å tenke på hennepå den måten, ser jeg for meg Anita. Da må jeg straks åpneøynene så alt det myke ikke skal fortsette å komme rullendemot meg som en tsunami av storvokst jente.

Om en drøy uke skal jeg inn og ta nye bilder på sykehuset, ogjeg har alt begynt å grue meg. Ikke fordi jeg frykter resultatet– det føler jeg på meg allerede – men mer for hvordan mammaog pappa vil reagere. Det er det samme hver gang. På forhånd

12

er de oppstemte som unger på julaften, men etterpå oppførerde seg som om de bare skulle fått mjuke pakker. Jeg vet jegikke skal tenke sånn, men flere ganger føler jeg at jeg skufferdem fordi jeg ikke klarer å bli frisk. Så er det den merkeligestemningen i bilen på vei hjem. En form for stillhet som støyermer enn noe venterom på en jernbanestasjon, mens mammaog pappa hver for seg forsøker å finne ut hva de skal fortelleElias, lillebroren min. Egentlig sliter jeg med det selv. Jeg vilikke juge for ham, samtidig som jeg ikke ønsker å gjøre hamtrist. Noen ganger når han har vært med oss på sykehuset, harfolk spurt mamma og pappa om det er han som er den syke.Det er noe med formen på hodet hans. Det ser ut som det erfor stort til resten av kroppen, og øynene ser ut som de kunnetilhørt en alien. Men Elias har seriøst aldri vært syk i løpet avsine ti år på denne planeten, ikke noe mer alvorlig enn en for-kjølelse i hvert fall. Derfor er det vanskelig å snakke sykdommed ham. Heldigvis.

Elias og jeg er sikkert som brødre flest, og flere ganger iuka må jeg ta meg sammen for ikke å dytte ham foran megned trappa. Seinest i forgårs hadde han vært inne på rommetmitt og lagt de to nyeste Blu-ray-filmene i feil cover. Egent-lig er det befriende å ha ham å irritere meg over. Til mammakan jeg knapt heve stemmen uten at leppene hennes begynnerå skjelve, og pappa får et uttrykk i øynene som en gjenglemthund i regnet. Ved den minste antydning til krangel mellomoss trekker han seg unna, og det er akkurat som jeg kan se enredsel i øynene for at det siste minnet hans av meg skal værevi som skriker til hverandre.

Jeg orker ikke å utsette meg for dette enda en gang – håpettil mamma og pappa som blir snudd til det motsatte, og så bil-turen hjem, der de forsøker å oppføre seg som om ingentinghar skjedd. Det er derfor jeg har bedt dem dra bort neste helg

13

før vi skal inn til kontroll. Jeg har sagt at James og jeg skal sefilm, lage mat og kanskje gå på en konsert sammen.

Mamma og pappa ble oppriktig glade, fordi de mener jeggjør altfor lite sammen med vennene mine.

«Du kan vel be noen andre også», sa mamma.«Jeg skal tenke på det», sa jeg, men selvfølgelig har jeg ikke

tenkt å ha noen hyggehelg sammen med James. Jeg har enplan. Den tok form da jeg fikk beskjed om at jeg skal inn tilny kontroll, og det er her mitt livs reise kommer inn, og selv-følgelig Alona. Jeg skal kjøre bil til København. Problemet erbare at jeg må finne en måte å spørre Alona om hun vil væremed på, uten at hun tror jeg er gal, og ringer politiet eller for-eldrene mine. Jeg har allerede plottet inn hvor vi skal kjøre, påGPS-en i mammas bil.

Om vi kanskje ikke drar helt til København, kan vi stoppe iden første byen i Danmark etter at vi har kjørt over Øresund-brua fra Sverige. Der skal jeg gå inn i første og beste daglig-varebutikk og kjøpe øl til Alona og meg for mine egne penger.Så kan vi ta inn på et hotell og sitte på rommet hele kveldenog snakke, mens vi drikker opp flaske etter flaske. Snakke somom vi skulle være et par med hele livet foran oss, men jeg harikke tenkt å fortelle henne at jeg ikke er frisk, før vi drar. Hvishun virkelig skal elske meg, må det være fordi jeg er den jeg er,ikke fordi jeg skal dø.

Forresten, det er én ting til også; jeg har et mellomnavn.Amadeus. Det kan du nå bare glemme igjen.