© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-37632-1

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Asbjørn JensenSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2012Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt. og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Et løfte

Johannes stopper midt i veien. Ser at de kommer motham. De to plageåndene fra femte klasse. Kledd i blå oghvite fotballdrakter. Den ene lys, den andre mørk. Hanpresser beina mot asfalten. Tenker at hvis han står heltstille, merker de ikke at han er der. De kommer motham. Munnene sprekker opp i brede flir.

– Hei, Mongo! roper de. – Er du ute og lufter deg?Den ene gir ham en dytt i ryggen. Han farer framoverog støter mot den andre.

– Hei, hei, ta det med ro, flirer den lyshårete. Hanbøyer kneet og smeller det i magen på Johannes. Jo-hannes gir fra seg et klynk og faller på kne på asfal-ten. En sko treffer ham i ryggen og presser hodet hansned.

– Nå er du vår fange, roper den ene. – Du må svarepå et spørsmål for å slippe fri. Han napper lua av Jo-hannes og kaster den ned i grøfta. – Hva er én gangerén? spør han.

Johannes ligger helt stille.– Svar, skriker de og ler mens skotuppene hamrer mot

kroppen hans.Han løfter hodet så vidt fra asfalten. Kjenner at noe

renner fra nesa – To, støter han fram.

5

Guttene brøler. – Mongo er en idiot, skriker den lys-hårete.

Så lar de ham slippe. Går oppover mot idrettsbanenmens de synger: Mongo, Mongo, tjukk i hue.

Han blir liggende stille. Vil ikke reise seg. Han hørerat det kommer noen. Kjenner en hånd på ryggen.

– Gå vekk, snufser han.Hånden tar forsiktig tak i armen hans.

Han snur hodet og ser en jente i rød kjole med en langgulhvit flette. Det er Maria fra det hvite huset oppe iåsen. Han drar hånden over ansiktet. Stryker vekk detvåte fra nesa.

Hun hjelper ham på beina. Leier ham bort fra veien ogdytter ham ned på en veltet trestamme.

– Du blør, sier hun. Hun spytter på skjørtet sitt ogtørker blodet vekk fra nesa hans.

– Sånn, nå er du fin.Hun setter seg ved siden av ham på trestammen. Stik-

ker hånden i lomma og drar opp en pakke med tygge-gummi. Åpner esken og rister en ned i den åpne håndenhans.

– Du er snill. Han putter tyggegummien inn i munnen.– Jeg skal passe på deg, sier hun og blåser en tygge-

gummiboble som sprekker med et smell.Han ser på henne, opp og ned. – Du er veldig liten,

sier han.– Jeg er snart sju år. Hun bøyer armen og spenner

musklene. – Jeg er veldig sterk. Kjenn her.Johannes kjenner. – Du er veldig sterk, sier han.Maria nikker fornøyd.Hun setter seg tett inntil ham. Tar ham i hånden. – De

er så feige, sier hun.

6

Han tørker seg under nesa med håndbaken. Nikkermed det store hodet.

– De er dumme, sier han. – Dumminger. Et lykkeligsmil brer seg over ansiktet hans.

Kap. 1

Sigrid lente seg over verandarekkverket og kikket ned ihagen. Det var gule blader på eiketreet ved garasjen. Delyste som blinker mellom alt det grønne. Et dovent vind-kast fikk duken på hagebordet til å blafre. Hun bøydeseg lenger ut slik at hun kunne se fyret. Det runde gra-nittårnet med den røde hatten klorte seg fast ytterst utepå neset. Kveldsola lekte i prismene på lampene og fikket grønt lysskjær til å bre seg på himmelen. Havet vargrått og stille.

Sommeren var snart over. Det gjorde henne trist. Somom noe godt var i ferd med å glippe ut av hendene. Envenn som hun ikke skulle se igjen på mange måneder.Hun strøk håret vekk fra pannen og festet det bak ørene.Det var ennå over en uke igjen til skolen begynte. Og denskulle hun tilbringe sammen med Leyla og Ida i båthu-set til onkel Fredrik. Et støt av fryd kilte i brystet. On-kel Fredrik var fisker. Han og tante Åse skulle på ferietil Mallorca. Men onkelen var bekymret for båten. I fjorsommer hadde noen ungdommer fra Oslo stjålet den ogkjørt den på skjæret. Han måtte ha noen til å se etter bå-ten mens han var borte. Og det ville de tre jentene merenn gjerne. Særlig når onkelen tilbød overnatting i båt-huset på brygga.

9

Sigrid løp ned trappa og trillet fram sykkelen. Hunmåtte dra ut til onkelen og tanten og hente nøkkelen tilbåthuset. De skulle reise tidlig med morgenflyet dagenetter.

Onkel Fredrik og tante Åse bodde i et hvitt skipperhuslike utenfor byen. Fredrik var broren til mamma. Hanog Åse hadde ikke barn, men en katt som het Flyndre,og som var onkelens øyenstein.

Hun syklet langs Strandveien og tok av den smalehumpete stien ned til Krabbevika. Satte fra seg sykke-len ved porten og gikk ned i hagen. Onkel Fredrik satt ien fluktstol med Flyndre på fanget. Katten het Flyndrefordi han minnet onkelen om en fisk når han bølget gra-siøst gjennom gresset. Tante Åse kom ut fra huset. Hunhadde frisørhår og rødlakkerte tånegler. Hun bar på etbrett med glass og en mugge saft.

– Hvis det blåser opp, må dere sikre båten så den ikkesliter seg, sa onkelen. – Liner og tau finner dere i båt-huset. En kraftig lommelykt også. Sjekk et par ganger iløpet av natta at alt er i orden. Og ring til lensmannenhvis dere har mistanke om noe kokkelimonke.

Tante Åse himlet med øynene. – Skulle tro det var selv-este kronjuvelene, snøftet hun. – Ikke bare en båt. Hunløftet muggen og helte en rød stråle ned i et av glasseneog rakte det til Sigrid.

Onkel Fredrik sendte henne et drepende blikk. – Hvisden båten blir stjælt, kan du legge Visakortet på hylla.Da blir det ikke mye shopping.

Et fly tordnet over hodene deres på vei til landing. Enhvit stripe kondens hang som en snor i kjølvannet. On-kel Fredrik rugget urolig i stolen. Så opp på himmelen.Knuget katten til brystet.

– Ta vare på Flyndre hvis vi ikke kommer tilbake,

10

sa han med skjelving i stemmen da lyden av flyet dødebort. Han reiste seg og slapp Flyndre ned fra fanget, oggikk oppover mot huset for å hente nøkkelen til båthu-set.

– Aviatofobi, sa tanten og fulgte den bøyde ryggenhans med øynene.

– Avihvafornoe, sa Sigrid.– Flyskrekk, sa tanten. Hun ristet på muggen før hun

helte resten av saften i Sigrids glass. – Din onkel har fly-skrekk. Han er helt sikker på at flyet kommer til å styrte,og at vi aldri kommer tilbake.

– Hvordan fikk du ham med? spurte Sigrid nysgjer-rig.

– Vi har bryllupsdag på onsdag, sa tanten. – 25 år.Jeg syntes han skyldte meg såpass.

Sigrid gled ned på kne og lokket på katten. Den stir-ret skeptisk på henne med smale gule øyne før den nå-digst lot seg klappe. Hun løftet den opp i armene oggikk etter onkelen oppover mot huset. De stive værhå-rene kilte mot halsen. Pelsen var myk som silke. – Viskal nok passe godt på deg, hvisket hun inn i det opp-spilte katteøret. Hun fikk en svak murring til svar.

Da hun kom hjem, satt Leyla på terrassen sammen medmamma. Sigrid hørte latteren hennes på lang avstand.Latteren til Leyla vellet opp fra magen og ble støtt utav munnen i små brekende hikst. Det hørtes ut som etlydspor som hadde hengt seg opp.

– Fikk du nøkkelen? ropte hun da hun så Sigrid.Sigrid la nøkkelen på hagebordet.– Vi må passe katten også, sa hun.– Stilig, sa Leyla.Leyla var bestevennen til Sigrid. De hadde kjent hver-

11

andre fra første klasse. Leyla flyttet til byen på høsten.Sigrid husket at hun sto i døra til klasserommet. Vett-skremt. Øynene flakket rundt i rommet før blikket bo-ret seg ned i den grønne linoleumen foran henne. Turid,læreren deres, hadde tatt henne i hånden og leid hennebort til den ledige plassen ved siden av Sigrid. Foreld-rene til Leyla var fra Egypt. Faren var blitt arrestert ogtorturert, men hadde klart å rømme sammen med kona.Kommet seg over havet til Italia. Der hadde de fått asyl.Leyla og de to småbrødrene hennes var født i Italia. Dehadde flyttet videre til Norge da faren mistet jobben. Nåjobbet han som dataingeniør på Nordicom AS. Morenjobbet i kantina på samme sted.

– Hjelp henne til rette, hadde Turid sagt. Det var let-tere sagt enn gjort. For Leyla kunne ikke et ord norsk.Men hun hadde lært seg språket i rekordfart. Nå vardet bare en svak italiensk aksent som vitnet om at hunikke var født og oppvokst i Norge.

Sigrid likte henne fra første stund. Det var som om dehadde kjent hverandre bestandig. Det første norske or-det Leyla lærte seg var hvorfor. Det var stadig noe hunundret seg over i det nye landet hun var kommet til.Leyla lo den brekende latteren sin når Sigrid viftet medarmer og bein og vred ansiktet og kroppen i alle ret-ninger for å få henne til å forstå. De var så forskjellige,tenkte Sigrid. Leyla hadde krusete hår som var piggeteå ta på. Sigrids hår var tynt og rødt. Armene til Leylavar glatte og solbrune selv om vinteren når Sigrids ar-mer ble bleke og nesten gjennomsiktige som blåsur melk.De var helt forskjellige, men like likevel. De digget densamme musikken, så de samme filmene og lo av desamme vitsene. Senere begynte Ida i klassen, og de bletre.

12

Sigrid frydet seg ved tanken på oppholdet i båthuset.Ligge i mørket og se ut på sjøen. Spise digg og fortellespøkelseshistorier. Hun sendte en from tanke til onkelFredrik. Håpet at flyet ikke ville ramle ned.