Minner, identitet og skrift

En analyse av Linda Boström Knausgårds roman Oktoberbarn med vekt på fortidens

innvirkning på nåtiden

Vilde Espolin Johnson

NOR4091 – Masteroppgave i nordisk litteratur

Lektorprogrammet

Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN)

Det humanistiske fakultet

Universitetet i Oslo

Våren 2021

II

III

Forord

Arbeidet med denne oppgaven har krevd en stor dose med tålmodighet fra de rundt meg.

Heldigvis for meg har jeg svært gode folk rundt meg.

Takk til Amalie og Yohana som har stilt opp hver dag med kaffe, middager og ikke minst

oppmuntringer når det har vært sårt tiltrengt. Takk til Guro for all støtte underveis. Takk til

Ingrid for godt selskap i mange timer på lesesalen. Takk til familien min som alltid stiller opp

når jeg trenger det.

En takk må rettes til Thorstein Norheim for god veiledning og konstruktive tilbakemeldinger.

Vilde Espolin Johnson

Blindern, juni 2021

IV

V

Sammendrag

Denne masteroppgaven er en analyse av Linda Boström Knausgårds Oktoberbarn (2019).

Oppgaven vektlegger først og fremst fremstillingen av forteller-jegets identitetsproblematikk.

Ved bruk av teori som blant annet tar for seg livshistoriefortelling og revidering av

selvidentiteten ser jeg på sammenhengen mellom minner, identitet og skrift. Det blir med

dette også sentralt å belyse hvordan fortiden påvirker nåtiden hos romanens forteller.

Oppgaven følger Lindas fortellinger fra fortiden og tar for seg hvordan ulike hendelser,

relasjoner og følelser kan ha vært med på å svekke Lindas følelse av å ha et enhetlig selv og

en sammenhengende livshistorie.

Linda Boström Knausgårds minnearbeid blir en slags kamp mellom fortid, nåtid og fremtid,

hvor minnene hun mister blir som å miste en del av selve livet. Leseren blir vitne til at

forteller-jeget kjemper for å forstå seg selv og for å skape en historie for seg selv, og for det

livet som er i ferd med å forsvinne for henne. Sånn sett kan vi si at det finnes en sammenheng

mellom minner, identitet og skrift i Oktoberbarn. Forteller-jegets kjerneprosjekt blir å fortelle

sin historie ved hjelp av minner, som igjen kan fungere identitetsskapende eller

identitetsbevarende.

VI

VII

Innholdsfortegnelse

FORORD ...................................................................................................................................... III

SAMMENDRAG ............................................................................................................................ V

INNHOLDSFORTEGNELSE ............................................................................................................ VII

1. INNLEDNING ............................................................................................................................. 1 1. 1 PRESENTASJON AV PROSJEKTET .................................................................................................... 1 1. 1. PROBLEMSTILLING ....................................................................................................................... 2 1.2 BEGRUNNELSE FOR PROSJEKTET OG METODE ................................................................................ 3 1.3 BOSTRÖM KNAUSGÅRDS FORFATTERSKAP OG PLASSERING I SAMTIDSLITTERATUREN ................ 4 1.4 MOTTAKELSEN AV OKTOBERBARN ................................................................................................. 5 1.5 ROMANENS FORM OG INNHOLD ..................................................................................................... 7 1.6 TEORI OG METODE.......................................................................................................................... 9

1.6.1 Anthony Giddens .................................................................................................................. 10 1.6.2 Mark Freeman ...................................................................................................................... 11 1.6.3 Unni Langås ......................................................................................................................... 14

1.7 SJANGER OG TEMATIKK ............................................................................................................... 17 1.7.1 Selvfremstilling i litteraturen ................................................................................................ 18

2. ANALYSE ................................................................................................................................ 20 2.1 INNLEDNING ................................................................................................................................. 20 2.2 IDENTITETSSPØRSMÅLET ............................................................................................................. 20 2.3 MINNER, GLEMSEL OG IDENTITET ................................................................................................ 25 2.4 SELVMORDSFORSØKENE .............................................................................................................. 27 2.5 TRAUMENE FRA FORTIDEN ........................................................................................................... 30 2.6 SYKDOMSBILDET .......................................................................................................................... 33 2.7 FAMILIEN OG SYKDOMMEN .......................................................................................................... 36 2.8 SKRIFT OG FORTELLING ............................................................................................................... 40

3. AVSLUTTENDE KOMMENTARER .............................................................................................. 44

LITTERATUR: .............................................................................................................................. 46

1

1. Innledning

1. 1 Presentasjon av prosjektet

Linda Boström Knausgård uttaler i Bergens Tidende at man må våge å utsette seg for livet

(Egedius & Stenersen, 2017). Som Camilla Trones skriver i Tidsskrift for psykisk helsearbeid

(2020) kan dette være uttrykk for forfatterens ståsted i debatten rundt virkelighetslitteratur.

Trones påpeker at det av og til kan smerte å lese god litteratur, og at det tidvis kan være både

krevende og vondt å være et menneske. Nettopp disse utfordringene ved å være menneske kan

sies å være hovedtemaet i Oktoberbarn, og vil også være mitt hovedanliggende i denne

oppgaven.

Oktoberbarn (2019) er en selvfremstillende roman og et minnearbeid skrevet av den svenske

forfatteren Linda Boström Knausgård. Den ble utgitt av det svenske forlaget Modernista i

2019. Her i Norge kom den ut i mars 2020 på Oktober forlag. Boström Knausgård skriver

konsist om hendelser og opplevelser som strekker seg over lange tidsperioder, noe som har

ført til en relativt kort roman med sine 190 sider. Romanen tar i utgangspunktet for seg

forfatterens periode som tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling i Sverige, som følge av

hennes bipolare lidelse og selvmordsforsøk. Her blir hun jevnlig utsatt for ECT-behandlinger,

eller elektrosjokkbehandlinger, mot sin vilje. Forskere er uenige om både virkningene og

bivirkningene av slike behandlinger og de er derfor ulovlige i mange land. Ettersom

behandlingen går sin gang begynner forteller-jeget gradvis å miste hukommelsen og frykter at

minnene skal forsvinne fullstendig.

Romanen har høstet svært gode anmeldelser i både Sverige og Norge, og blir blant

annet beskrevet som gripende og sorgfull: ”Selv har forfatteren kalt «Oktoberbarn» en

sorgroman. Og her er mye sorgfullhet: Over at hun må leve atskilt fra barna («Jeg skremte

dem. Jeg skremte barna mine»), over samlivet som forvitret, over skadene som behandlingen

påfører henne” (Troberg Djuve, 2020). Det bør nevnes at Linda Boström Knausgårds

eksmann, Karl Ove Knausgård, mellom 2009 og 2011 ga ut sitt 6-binds verk Min Kamp.

Bøkene hans er blitt stående som et eksempel på virkelighetslitteratur og har skapt

kontroverser når det gjelder utlevering av familie i litteraturen. I romanen Om våren fra 2017

omtaler Karl Ove Knausgård blant annet Linda Boström Knausgårds selvmordsforsøk. Det

samme selvmordsforsøket skriver Boström Knausgård om i denne romanen. I Oktoberbarn er

det en førstepersonsforteller som manifesterer seg gjennom et ”jeg”. Denne jeg-fortelleren

2

tilhører Linda, som også er romanens protagonist. Forteller-jeget driver høy grad av

selvrefleksjon og identitetssøken. Spesielt kommer dette til syne i fortellingene om oppvekst

og familieliv. Når det gjelder verkets tematikk er det flere allmenngyldige og store temaer

som kunne blitt behandlet i en oppgave som denne. For det første er romanen selvbiografisk

som sjanger, noe som i og for seg bringer med seg problemstillinger rundt etikk, blant annet

når det gjelder utlevering av navngitte personer. I tilfellet med Oktoberbarn utleverer

Boström Knausgård sine foreldre, sine gamle lærere, sin eksmann, ekskjærester og svensk

helsevesen. Romanen er i tillegg sterkt samfunnskritisk, og problematiserer eksempelvis bruk

av tvang som virkemiddel i psykiatrien. Boström Knausgård skildrer en utfordrende oppvekst

med en fraværende og syk far og et vanskelig forhold til sin mor. Videre fortelles det om en

rebelsk og turbulent tenåringstid, identitetskrise og vanskeligheter i relasjonene til blant annet

klassekamerater og lærere. Jeg har imidlertid måttet begrense meg når det gjelder hva som

skal danne grunnlaget for denne oppgaven, og vil i hovedsak fokusere på romanens

identitetstematikk. Andre temaer vil også være relevante å belyse i denne sammenhengen.

Identitetstematikk har alltid vært sentralt innenfor humanistiske studier.

Problematikken rundt identitets- og subjektsspørsmålet har særlig vært viktig når det gjelder

forståelsen av moderniteten. Professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, påpeker at et

selvransakende ”oss”-fokus er blitt stadig viktigere, ledsaget av undersøkelser av hva som

skjer med dette ”oss” i en tid der vi er utsatt for store endringer politisk, sosialt, religiøst,

kulturelt og teknologisk (Vassenden, 2007, s. 8). Litteraturfeltet kan sies å være godt egnet for

behandling og artikulering av slike identitetsspørsmål.

1. 1. Problemstilling

I lesningen av Oktoberbarn er det særlig to aspekter som har tredd frem som spesielt

interessante for meg å utforske videre. For det første har det vært sentralt i arbeidet med

denne oppgaven å se på hvordan fortiden påvirker nåtiden for romanens jeg-person. I

nedskrivningsøyeblikket befinner Linda seg i det som fremstår som en håpløs og

traumatiserende situasjon hvor hun har mistet kontroll over både fysiske og psykiske aspekter

ved sin egen hverdag. Råderetten over egen kropp tas fra henne i det hun blir tvunget til å

gjennomgå behandling hun ikke ønsker, og minnene svinner hen og gjør at livskontinuiteten

blir borte. I Oktoberbarn får leseren være med på å forstå omstendighetene som har ledet

Linda dit hun er i romanens nåtid. I den forbindelse skal det presenteres teori om traumer i

litteraturen. De konkrete traumene det skal fokuseres på er Lindas turbulente forhold til sin far

3

i oppveksten, samt selvmordsforsøkene hun har bak seg. I tillegg vil det vektlegges hvordan

det at hun oppholder seg på psykiatrisk avdeling mot sin vilje og tvinges til å gjennomgå

elektrosjokkbehandling preger henne. Videre har det vært sentralt å utforske hvordan det å

fortelle sin livshistorie faktisk kan bryte et slikt mønster og dermed bidra til å opprettholde

eller gjenskape kontinuitet og identitet. Her har det også vært nærliggende å undersøke

hvordan Lindas psykiske helse, eller rettere sagt uhelse, tematiseres i romanen, samt preger

selvidentiteten. I denne masteroppgaven ønsker jeg å utforske forholdet mellom identitet,

minner og psykisk sykdom i protagonistens selvfortelling. Jeg skal se på hvordan minnene

former jegets identitet, og hvordan redselen for at behandlingen hun tvinges til å gå gjennom

skal ødelegge minnene, og dermed også prege hvem hun er. Her spiller fortellertekniske

forhold en tydelig rolle, fordi Linda skriver historien om seg selv og dermed knytter

identitetstematikk sammen med skriften.

1.2 Begrunnelse for prosjektet og metode

Som en del av den selvbiografiske bølgen som preger dagens skandinaviske litteratur,

plasserer Oktoberbarn seg tydelig i det samfunnslitterære landskapet. Kritikken av det

svenske helsevesenet er skarp og krass i romanen, og bringer med seg svært aktuelle og

kontroversielle etiske problemstillinger rundt bruk av tvang innenfor psykisk helsevern. Med

dette oppleves romanen som både dagsaktuell og relevant, og sammen med de gode

anmeldelsene romanen høstet, fanget den min oppmerksomhet. Som leser ble jeg nysgjerrig

på forfatterens erfaringer med bipolar lidelse, samt hvordan hun bruker sine erfaringer og

minner litterært for å si noe om hvordan det er å være menneske på godt og vondt. I dagens

samfunn får vi ofte sykdomshistorier skildret gjennom sosiale medier og pressen, og selv om

disse også kan være informative og nyanserte, var det for min del interessant å få belyst

temaet i et annerledes perspektiv. Psykiske lidelser kan fortsatt sies å være tabubelagte, selv

om vi har kommet en lang vei bare i løpet av de siste årene. Gjennom åpenhet kan man bryte

ned slike tabuer, og her har litteraturen en viktig rolle. Ved å fortelle sin historie og å kritisere

hva som har blitt gjort feil i sin behandling, kan Linda Boström Knausgård bidra til å gi en

stemme til dem i samfunnet som sliter med det samme. Etikken rundt behandling av psykiske

lidelser, samt tvangsaspektet som tidligere ble nevnt, er også et interessant og viktig område,

som riktignok ikke vil bli behandlet eksplisitt i analysen. Som leser skal det godt gjøres å ikke

bli berørt av denne fortellingen. I sin kritikk av hvordan hun selv opplevde å bli behandlet,

4

oppfyller forfatteren et mellommenneskelig og etisk ansvar ved å fortelle sin historie, og å

oppmuntre andre til å gjøre det samme.

Eirik Vassenden hevder at vi de siste ti-årene kan se tegn til at samtidslitteraturen blir

forstått i en polariserende sammenheng. Det eksemplifiseres med at Gyldendal allerede i 2007

holdt en romankonkurranse som etterlyste en politisk roman, og en skildring av virkeligheten

vi lever i. En konstruktiv og bruksorientert forståelse av samtidslitteratur har vokst frem

gjennom debatt i offentligheten vedrørende dokumentariske og biografiske trekk ved den

nyeste litteraturen. Gjennom denne forståelsen av samtidslitteraturen, altså at samtid og

samfunn går hånd i hånd, kan litteraturen være et utgangspunkt eller åsted for refleksjon rundt

samtiden og dens felt (Vassenden, 2007, s. 9). I Oktoberbarn fungerer forfatteren som et vitne

fra innsiden av psykiatrien. Hun stiller spørsmål ved hvorvidt elektrosjokkbehandling kan sies

å være en god behandlingsmetode, når den tross alt er forbudt i flere delstater i USA, i

Tyskland, Holland og Italia. Det redegjøres også for at det er i Sverige gis flest ECT-

behandlinger i forhold til innbyggertall. Denne innsidefortellingen om livet på psykiatrisk

avdeling gjør romanen svært viktig. Fortelleren spør hvorfor behandlingen fortsetter når det

eneste som skjer er at hun mister minnene sine, og dermed også deler av seg selv. Hun mister

følelsen av kontinuitet og følelsen av å ha et selv, noe som fører med seg refleksjoner rundt

identitet og sykdom, og hva det egentlig vil si å ha et selv.

1.3 Boström Knausgårds forfatterskap og plassering i samtidslitteraturen

Ingrid Linda Philippa Boström Knausgård ble født 15 oktober 1972 i Nacka i Stockholms län.

Boström Knausgård er en svensk roman- og novelleforfatter, poet og spaltist. Hun debuterte

med diktsamlingen Gör mig behaglig för såret i 1998, og gjennombruddet kom i 2011 med

novellesamlingen Grand Mal. I 2013 ble hennes første roman, Helioskatastrofen utgitt,

etterfulgt av hennes andre roman Välkommen till Amerika i 2016. Oktoberbarn ble deretter

utgitt i 2019 på det svenske forlaget Modernista. Boström Knausgårds verker kan sies å være

mer eller mindre tematisk forbundet med hverandre når det gjelder det selvfremstillende

aspektet, samt skildringene av psykisk uhelse og psykiatrien. I Oktoberbarn er imidlertid

disse komponentene mer fremtredende enn i den tidligere litteraturen. Videre finner vi i

Oktoberbarn også eksplisitte henvisninger til hennes tidligere litteratur. Det henvises til både

Gör mig behaglig för såret og Grand Mal, samt Athena-myten, som var sentral i

Helioskatastrofen.

5

Selvfremstilling, selviscenesettelse og identitetstematikk preger i stor grad dagens

samtidslitteratur. Oktoberbarn er en roman som kan plasseres sammen med den

selvbiografiske bølgen i skandinavisk litteratur, hvor Boström Knausgårds eksmann, Karl Ove

Knausgårds verk Min kamp står helt sentralt. Skildringene av livet som innlagt på psykiatrisk

avdeling står hun heller ikke alene om. Den norske forfatteren Rønnaug Kleiva har skrevet en

roman som tar for seg en del av de samme personlige erfaringene som Boström Knausgård

forteller om. Kleiva har også blitt utsatt for ECT-behandling, og opplevde i likhet med

forteller-jeget i Oktoberbarn at minnene etter hvert begynte å svinne hen som følge av

behandlingen. I Liljene på stranda (2019) reiser Kleiva også spørsmålet om hvem man blir

når man ikke kan huske sine egne erfaringer. Videre er ikke nødvendigvis problematikken

rundt innleggelse begrenset til nyere litteratur, da Amalie Skram eksempelvis har tematisert

det å være hospitalisert mot sin vilje i sin litteratur.

1.4 Mottakelsen av Oktoberbarn

Oktoberbarn fikk mye oppmerksomhet i media da den ble utgitt. Den ble anmeldt i de største

svenske og norske avisene, samt i blogger, lokalaviser og ulike forum som beskjeftiger seg

med litteratur. Omtaler av romanen finnes hovedsakelig som intervjuer med forfatteren,

bokomtaler og anmeldelser. Oktoberbarn er en ny roman, og det er følgelig begrenset med

avhandlinger skrevet om den. Det er i det hele tatt gjort lite forskning på Linda Boström

Knausgård og hennes forfatterskap. Unntaket er masteroppgaven ”En mor ”att lita på” som

ble publisert ved Uppsala universitet våren 2020, skrevet av Vera Ydrefelt. Oppgaven er en

komparativ analyse med fokus på fremstillingen av morsrollen i Oktoberbarn og romanen Jag

vill inte dö, jag vill bara inte leva.

I Svenske Dagbladet beskriver Therese Eriksson Oktoberbarn som et minnearbeid og

fokuserer særlig på fortellerjegets lengsel etter å være et helhetlig menneske med tydeligere

konturer (Eriksson, 2019). Romanens tittel kommenteres i denne sammenhengen som et

eksempel på fortellerjegets forsøk på å bli et mer distinkt jeg:

Berättarjaget är själv en liten tjej när hon ser bilden av den sovjetiska flickan och

beslutar sig för att också hon ska bli ett oktoberbarn; i flera år bär hon

pionjäruniformen i sin överklasskola, ett sätt att bli till, att bli någon. (Eriksson, 2019).

6

”Og hvis minnene forsvinner, hvem er man da? Dette er et helt vesentlig spørsmål i

Oktoberbarn (...)” (Jørstad Nilsen, 2020). I Bergens tidende hevder Gro Jørstad Nilsen at

Linda Boström Knausgård, slik som dyktige forfattere har gjort før henne, bruker sine egne

erfaringer til å si noe allment om følelsen av å miste sin egen identitet. Oktoberbarn har som

nevnt jevnt over høstet svært gode anmeldelser og kritikker. Felles for de fleste av

anmeldelsene er positive ord om romanens språk, samt at flere av anmelderne skriver varmt

om skildringene av tristessen og melankolien som fremgår i romanen. Slik det fremgår i

anmeldelsene blir ikke romanen sett som noen anklage eller forsvarsskrift, men heller en

direkte og sårbar skildring av hvordan livet kan arte seg når man rammes av mani og

depresjon. Sykdomstematikken står altså sentralt i resepsjonen sammen med romanens

oppgjør med helsevesenet i Sverige.

I det svenske Aftonbladets anmeldelse av romanen skriver Jenny Högström at det

”mellan institution och människa pågår en maktkamp på alla plan (...)” (Högström, 2019).

Forteller-jeget kjemper en kamp for å beholde minnene som elektrosjokkbehandlingene

forsøker å ta fra henne, og samtidig kjemper hun for å bli hørt av legene som hun ikke

opplever at ønsker hennes beste. Romanens samfunnskritiske aspekt er i stor grad et tema som

går igjen og drøftes i resepsjonen. Videre tar også flere av anmeldelsene opp hvordan Linda

Boström Knausgård fremstiller og beskriver den psykiske sykdommen og hun blir stående

som en slags representant for andre som har opplevd eller opplever liknende utfordringer.

Når det gjelder de norske anmeldelsene av romanen er også de i hovedsak svært

positive. Knut Hoem skriver for NRK at Linda Boström Knausgårds roman aldri vil bli

likegyldig (Hoem, 2020). Ifølge ham står i Oktoberbarn det allmenngyldige side om side med

det private, og erfaringene fortelleren gjør seg gjennom litteraturen er noe enhver leser kan

oppleve som relevant. Her har vi å gjøre med en fortelling om oppgjør og frigjøring fra

foreldre, ungdomstid og følelsen av å ikke vite hva som er neste steg, samt skammen over å

ikke strekke til for sin familie og for seg selv. I Hoems anmeldelse av romanen stilles det også

spørsmålstegn ved hvorvidt deler av fortellingen er for privat, spesielt når den angår en

familie som allerede har vært utsatt for mye levd liv i litterær form. Dette gjelder særlig

partiene som omhandler eksmannen, og Hoem uttaler at ”Når forfatteren henvender seg

direkte til eksmannen, oppstår en ny type samtale i boken” (Hoem, 2020). Her har vi å gjøre

med en fortellerteknikk hvor forfatteren henvender seg til et ”du” i teksten, som åpenbart ikke

er ment å være den generelle leser, men i dette tilfellet nemlig eksmannen. Knut Hoem svarer

videre på sitt eget spørsmål vedrørende den etiske problematikken rundt utlevering av

familien, at ”den katta er ute av sekken for lenge siden” (Hoem, 2020). Hoems syn på saken

7

virker å være at man i litteraturen ikke bør holde tilbake det man bærer på, men heller

uttrykke det man sitter inne med.

I Dagbladet skriver Maya Troberg Djuve (2020) blant annet om Oktoberbarn som

sorgroman. Som romanens tittel refererer til, får vi et innblikk i hvordan de svakeste i

samfunnet blir behandlet. Romanens tittel vil for øvrig kommenteres senere i oppgaven.

Troberg Djuve presiserer at romanens raseri i aller høyeste grad rammer psykiatrien. De

detaljerte beskrivelsene av behandlingsformen fremstår barbariske, og minnene er det ingen

som bryr seg om at forsvinner. ”En begavet og sterk roman, sorgfull og sint. Ensomheten og

sårbarheten er rungende her, som i Boström Knausgårds tidligere bøker (Troberg Djuve,

2020). Troberg Djuve kaller noen av scenene som beskrives for direkte hjerteskjærende, og

trekker spesielt frem der Linda blir helt ”usannsynlig glad” over å ha vunnet over en

sykepleier i et parti sjakk, før følelsen av nederlag deretter tar fullstendig over. Hun ser seg

selv utenfra, og liker ikke det hun ser. Hun sitter og spiller sjakk på lukket avdeling, akkurat

som faren hennes pleide å gjøre.

1.5 Romanens form og innhold

På romanens nåtidsplan befinner jeg-fortelleren seg på en psykiatrisk institusjon som allerede

på første side omtales som ”fabriken”(s. 5). Vi får vite at hun er tvangsinnlagt og blir

behandlet mot depresjon med elektrosjokkterapi. En vanlig bivirkning av slik behandlingstype

er tap av minner og hukommelse. Én gang i uken får hun ti minutter med elektrisk

behandling, som hun ikke har mulighet til å si nei til. Legene presiserer stadig at behandlingen

er skånsom, og at selv om minnene skulle forsvinne, vil de mest sannsynlig komme tilbake

igjen. Selv om oppholdet på fabrikken i all hovedsak er en negativ opplevelse, er det også

positive stunder. De positive opplevelsene knyttes ikke opp mot legene eller systemet som

sådan, men mot andre pasienter og sykepleiere. Søster Maria er et eksempel på en person som

bryr seg oppriktig om Linda, og er den eneste som faktisk stiller reelle krav til henne.

Sykepleieren Muhammed fremstilles også i et godt lys, og får Linda med på å trene kroppen

ved å løpe frem og tilbake i korridorene når hun sliter med søvn og mat. Han er en trygghet

for henne i en sårbar situasjon. Utenfor institusjonen befinner Lindas fire barn seg, og det er

vanskelig for henne å tenke på dem. Søster Maria, sykepleier på avdelingen, forsøker

innimellom å tvinge Linda til å tørre å lengte etter barna. Maria hjelper Linda med

minnetreningen og oppfordrer henne til å ikke miste motet. Barnas far, den anerkjente

forfatteren fra Norge, har gått fra Linda. Han var lei av å være den eneste som førte samtalene

8

rundt middagsbordet, og å skulle dekke over at Linda var stille. Nærheten mellom dem hadde

forsvunnet med tiden. Han tilbrakte endeløse timer på arbeidsværelset sitt, og Linda trivdes

ikke i huset. Karl-Ove Knausgård følte at han var nødt til å gå videre. Til tross for at bruddet

virker å ha vært svært smertefullt for Linda sin del, er det ikke vonde ord om ham å spore i

boken, muligens med unntak av at hun stiller spørsmål ved hvordan han kunne la henne ligge

alene på et rom i månedsvis i den siste depressive perioden. Det lange ekteskapet mellom dem

beskrives med både gode og dårlige perioder, men til syvende og sist fremstår det som at det

som knyttet dem sammen var ønsket de begge hadde om å skrive litteratur.

Når det gjelder familierelasjonene får vi også vite at Lindas far tidvis var innlagt på

det svenske mentalsykehuset Beckomberga. Forholdet til faren har vært komplisert siden

Linda var barn, og det fremstilles hvor usikkert det var å vokse opp og leve med ham som far.

Etter at han og Lindas mor skilte seg, kom han fortsatt hjem til dem mot deres vilje, hadde

med seg prostituerte hjem til leiligheten mens de var bortreist, og ringte og plaget dem. Linda

ville ikke være hjemme når han var der, og dro heller rundt og bodde hos venner enn å være

med familien. Lindas mor lar faren bo hos dem til tross for at de har bestemt seg for å skilles,

og at han skaper stor urolighet for Linda og broren. Moren jobber på teateret og er ofte

bortreist og lar barna være hjemme med barnepiker. I oppveksten sliter Linda med å tilpasse

seg omgivelsene både når det gjelder familie, venner, skolekamerater, lærere og etter hvert

kjærester. Hun er ukomfortabel med seg selv, med kroppen hun vokser inn i når hun kommer

i puberteten, og i det hele tatt snakker hun i stor grad ned sin egen person. Hun føler seg

barnslig, feig og ubetydelig. De negative tankene om seg selv opphører imidlertid når hun

etter hvert begynner å identifisere seg med de sovjetiske Oktoberbarna. Hun blir med ett en

del av et større samhold med et felles mål. Oktoberbarna var i sin tid en kommunistisk

ungdomsorganisasjon i Sovjetunionen for barn som var i alderen syv til ti år. Organisasjonens

hensikt var å dyrke Lenin som leder og person, og barn ble automatisk innlemmet i første

klasse. For sovjetiske barn fra elleve til femten år var det pionerorganisasjonen som gjaldt,

mens det for alderen 14 til 28 var ungdomsforbundet Komsomol. Oktoberbarna ble som regel

inndelt i grupper på fem som igjen ble ledet av en ungpioner (Oktoberbarn, 2018).

Mange av minnene og fortellingene som presenteres har å gjøre med utfordringer og

hendelser knyttet til psykisk sykdom. Helt i romanens begynnelse presenterer Linda at ”Jag

hade en svaghet inuti och överallt i mitt väsen som gjorde att jag vistades på dessa place en

del” (Boström Knausgård, 2019, s. 6). Allerede her er en del av handlingen presentert, og i det

hele tatt handler romanen i stor grad om de begivenheter, øyeblikk og opplevelser Linda

opplever som sine ”svakheter”. På side 55 i Oktoberbarn presiseres det at en av disse

9

”svakhetene” er Lindas bipolare lidelse ”Jag kunde lika gott ha en pupill som väjde för ljus

och en som släppte in allt. Bipolära pupiller. Lika bra det, så syntes det på mig vad jag var för

en” (Boström Knausgård, 2019).. I romanens nåtid får vi altså være med på en bearbeiding av

alle faktorene som har virket inn på at Linda nå oppholder seg på fabrikken.

Formmessig består Oktoberbarn av en rekke tilbakeblikk i form av minner som

rekonstrueres gradvis mens fortellingen går sin gang. Etter å ha gjennomgått

elektrosjokkbehandlingene ved institusjonen og opplevd at minnene er uklare, blir

protagonisten oppfordret til å bearbeide minnene sine. Kampen om minnene står sterkt i

fortellingen, og fremstår som selve drivkraften for å skrive boken. På grunn av dette forflytter

handlingen seg også stadig i tid. Tiden i romanen følger i all hovedsak forfatterens tanker og

konnotasjoner som driver handlingen fremover. I et intervju publisert i Bergens Tidende i

2017 forteller Linda Boström Knausgård at: ”Språket er som en strøm i meg (...) Når det

kommer, så kommer det ut helt” (Egedius & Stenersen, 2017). Dette er noe som merkes

tydelig i Oktoberbarn, og fortellerteknikken preges av denne strømmen. En slik tankestrøm

kan minne om blant andre Virginia Woolf. Hun er en av de som i litteraturteorien er kjent for

sin Stream of consciousness, eller bevissthetsstrøm. Begrepet betegner en litterær teknikk som

inntar en indre synsvinkel ved å gjengi en persons bevissthetsstrøm. Dette innebærer at det i et

verk forekommer tankesprang som kan være vanskelige for leseren å følge. Litteratur som

influeres av denne retningen kan blant annet kjennetegnes ved at leseren følger tankene til

romanens protagonist fremfor å følge et tradisjonelt handlingsforløp. Litteraturen forsøker å

fange opp den naturlige strømmen av følelser og tanker i skriften. I tilfellet med Oktoberbarn

er denne tankestrømmen en del av kampen protagonisten kjemper mot tapet av minnene. Når

det gjelder språk har romanen en sterk musikalitet i seg. Man kan tydelig merke at Linda

Boström Knausgård er en poet. Språket er rytmisk og fortettet, bestående av korte og

poengterte setninger, noe som gjør at ingenting virker overflødig.

1.6 Teori og metode

For å belyse trekk ved romanen som er sentrale i denne oppgaven vil jeg støtte meg til teorier

og sette dem i sammenheng med funnene i oppgavens analysedel. Når det gjelder metode har

jeg lest romanen med de tematiske aspektene i fokus. Jeg har sett på fortellerens narrative

strategier, samt samspillet mellom disse strategiene og effekten de har på

betydningsdannelsen i fortellingen. En slik tilnærming innebærer en nærlesing av teksten,

hvor det har vært sentralt å se på sammenhenger mellom fortellerteknikk og romanens

10

tematikk. I det følgende vil den teorien som er mest sentral for oppgaven presenteres. I all

hovedsak er det her snakk om teori tilknyttet identitet og livskontinuitet. Det vil også være

fokus på teori som omhandler traumer og traumets betydning i litteraturen. Teoriene som

trekkes inn i oppgaven har som hensikt å tjene til å bygge opp under lesningen jeg har gjort av

romanen. Det vil også presenteres teorier som ikke tilhører litteraturvitenskapen. Dette gjelder

for det første psykologen Mark Freeman og hans teorier i Rewriting the self: History, memory,

narrative (1993). Freemans narrative psykologi er valgt ut fordi denne oppgaven i stor grad

beskjeftiger seg med protagonistens psykiske tilstand og utfordringer. For det andre vil

sosiologen Anthony Giddens sine teorier presenteres fra hans Modernitet og selvidentitet

Selvet og samfunnet under sen-moderniteten (1996). Giddens blir relevant når det er snakk om

protagonistens identitet, spesielt når det gjelder selvfremstilling og livshistorie. Giddens viser

at det er en tydelig sammenheng mellom individets refleksive bevissthet og følelsen av

kontinuitet i livshistorien. Videre vil det presenteres teori fra professor i nordisk litteratur

Unni Langås sin bok Traumets betydning i norsk samtidslitteratur (2016). Langås er opptatt

av de virkningene traumet har på enkeltmenneskets minne, psykiske helse og tidsoppfatning,

samt hvordan disse kommer til syne litterært. Her blir det også sentralt hvordan litteraturen

kan være med på å synliggjøre og drøfte traumets effekter på både individ- og samfunnsnivå.

De tre nevnte teoretikere vil i det følgende presenteres nedenfor, mens enkelte teorier eller

teoretikere vil presenteres underveis i oppgaven når de blir anvendt.

Det føles viktig å presisere at dette er en oppgave som har selve romanen i sentrum.

Med dette vil jeg påpeke at jeg i analysen forholder meg til fortelleren Linda som en del av en

fortellingsvirkelighet. Jeg vil ta for meg Lindas fortelling, og ønsker i minst mulig grad å

blande inn forfatteren Linda Boström Knausgård. Til tross for at de heter det samme, og at vi

som lesere vet at hendelser i romanen virkelig har skjedd, blir det etter min mening viktig å

skille forteller og forfatter. Oppgaven vil altså dreie seg om fortellerens livshistorie, motiver

og psykologi, og ikke forfatterens. Det kan for eksempel tenkes at Linda Boström Knausgårds

utforming av romanen, samt hendelser og erfaringer, er basert på valg som er gjort av hensyn

til litterære aspekter. Dette er noe jeg vil komme tilbake til i kapittelet om selvfremstilling i

litteraturen. Forøvrig vil jeg i analysedelen referere til Linda som romanens forteller, og ikke

forfatteren Linda Boström Knausgård.

1.6.1 Anthony Giddens

11

Når det gjelder identitetstematikk skriver sosiologen Anthony Giddens i sin bok Modernitet

og selvidentitet (1996) at individet selv skaper og former sin egen identitet. Til tross for at

selvet blir påvirket utenfra, hevder Giddens at: ”selvet er ikke et passivt væsen determineret af

påvirkninger udefra” (Giddens, 1996, s. 10). Når selvet skal formidle sin identitet til

omverdenen, og dermed også formes, blir fortellingen helt avgjørende. Giddens kaller denne

selvfortellingen for ”selvets refleksive projekt” (Giddens, 1996, s. 14). Menneskets identitet

er i en kontinuerlig endringsprosess, og historien må dermed skrives om og revideres hele

tiden. I vår tids moderne verden går institusjonelle forandringer i samfunnet hånd i hånd med

selvets forandringer. Giddens påpeker at: ”Den forvandling, som moderne institusjoner fører

med sig, fletter sig imidlertid sammen med individets tilværelse og derfor med selvet” (1996,

s. 9). Endringene styres av ulike påvirkningsfaktorer som kan være intensjonelle og angå det

som gjelder selvet personlig, som eksempelvis hverdagsliv, intime relasjoner, identitet og

personlighet. Påvirkningene kan imidlertid også være ekstensjonelle og omfatte globale

endringer som geografiske forandringer eller forandringer i overordnede institusjoner

(Giddens, 1996, s. 9). I denne oppgaven vil hovedfokuset ligge på selvets utvikling og

fremstilling. Selvet har potensiale til å endres på bakgrunn av påvirkninger som det ikke har

kontroll over. Eksempelvis kan en livskrise i form av en skilsmisse være en hendelse som

krever en revisjon av selvidentiteten. Giddens hevder at en skilsmisse kan føre til at individet i

ettertid er nødt til å sette seg ned og revidere sitt eget selvbilde. Man er nødt til å frigjøre seg

selv fra den andre personen, samt å kunne se på seg selv som uavhengig (Giddens, 1996, s.

21-23). En annen livskrise som kan fungere på samme måte er alvorlig sykdom, og også her

kan individet være nødt til å revidere sin selvforståelse. Individet går fra å være et fullt

fungerende individ, til å bli et individ med funksjonsnedsettelse. Slike endringer i menneskets

identitet kan være udramatiske og endres gradvis over tid, samt angå og påvirke de valgene

man tar hver dag. Identitet er ikke noe man har, men noe man gjør. ”Vi ”har” ikke blot en

biografi hver især, vi lever en biografi, som er refleksivt organiseret på baggrund af strømme

af sociale og psykologiske informationer om mulige måder at leve på.” (Giddens, 1996, s. 25-

26). Ifølge Giddens er ikke identitetsspørsmål kun spørsmål som angår hvem man er. I minst

like stor grad handler slike spørsmål om hvordan man skal leve. Selvidentiteten vår leves ut i

mange små, daglige valg og beslutninger som hvordan vi går kledd og hva vi spiser. Sånn sett

blir også livsstil en svært sentral del av menneskets identitet.

1.6.2 Mark Freeman

12

Professor i psykologi, Mark Freeman, har i hovedsak beskjeftiget seg med emner som

psykologihistorie, selvets psykologi og utvikling, og kreativitetens og kunstens psykologi.

Freeman er professor i psykologi ved College of the Holy Cross i Massachusetts, USA.

Freemans fokus de siste årene har blant annet omfattet narrativ psykologi og det han kaller det

”poetiske” aspektet både ved psykologisk teori og psykologisk erfaring. Den narrative

psykologien tar for seg narrativer som eksempelvis memoarer, selvbiografier og livshistorier

for å forske på tematikk som selvbiografisk erindring, selvet og den kulturelle påvirkningen

av personlig erfaring. Mark Freeman interesserer seg særlig i de imaginasjonsprosessene der

mennesker gir mening til eller finner mening i erfaringene sine. Her gjelder også erfaringene

av å være et selv. Videre arbeider han også med å utvikle teoretiske innfallsvinkler til hvordan

psykologien kan bringes nærmere humaniora og humanistisk forskning.

Denne tematikken er noe som blant annet blir behandlet i Rewriting the self: History,

memory, narrative (1993). Her presenteres en teori om hvordan individet kan øke sin

selvforståelse og oppdage sin egen identitet. Slik kan man videre skape seg et nytt selv

gjennom å ”skrive om et selv”. Freeman forklarer denne måten å skrive om selvet på som en

slags prosess hvor fortiden gis ny betydning i lys av nåtiden (Freeman, 1993, s. 224). Fortiden

og en selv blir med dette formet på et nytt sett ved hjelp av fortolkning. En prosess som denne

innebærer at erindring og fortolkning foregår simultant, og man kan granske sin egen historie

for etter hvert å oppnå selvinnsikt nok til å finne ut hvem man er som individ. Ifølge Freeman

er denne prosessen det beste middelet for å kunne forstå seg selv. Han hevder at selvet blir

satt sammen, uttrykt og definert gjennom sin historie. På bakgrunn av dette kan det hevdes at

det å forstå selvet bunner ut i en erindringsprosess, der minnene fra fortiden bringer sammen

sidene av personligheten som frem til nå har vært tapt eller spredt. Fortidens erindringer

uttrykkes i en fortelling eller et narrativ. Forskjellen på erindringer og minner er vesentlig her.

Erindring har ikke bare å gjøre med gjenfortelling av fortiden, det handler også om å gi den

mening. Dermed blir erindringen en fortolkende handling som vil bidra til økt selvforståelse.

For å oppnå denne selvforståelsen blir man nødt til å sette fortidens begivenheter inn i en

større sammenheng enn det man var i stand til i fortiden, og deretter se dem i et

etterpåklokskapens lys og fortolke. Ved bruk av slike selvbiografiske refleksjoner kan en

skape ny sammenheng mellom det som var og det som er, og dermed vil selvet bli ”skrevet

om”. Man kan sette begivenhetene i livsforløpet i sammenheng med hverandre ved å benytte

seg av det Freeman kaller den narrative imaginasjonen. Kort oppsummert hevder Freeman at

”the history one tells, via memory, assumes the form of a narrative of the past that charts the

trajectory of how one´s self came to be” (Freeman, 1993, s. 33). Et sentralt begrep hos

13

Freeman er utvikling. Her har vi å gjøre med narrativer som er forsøk på å gjenfortelle

fortellerens eller forfatterens utvikling frem til det punktet det gjeldende verket er skrevet ned

på. Til tross for at begrepet som oftest assosieres med en bevegelse fremover i tid, presiserer

Freeman her at det først er i ettertid at man kan fastslå at utvikling har funnet sted. Vi er

dermed nødt til å vende blikket bakover i tid. Slik sett kan vi si at utviklingsbegrepet

impliserer en uløselig tilknytning til det å gjenfortelle fortiden. Freeman stiller spørsmål

vedrørende hvorvidt det kan skje en utvikling uten at narrativer fortelles, og han vil vise ”how

we might employ the idea of rewriting the self as a vehicle for rethinking the concept of

development itself” (Freeman, 1993, s. 20). Videre påpekes det hos Freeman at man gjerne

opplever det slik at når man forteller livshistorien sin for å kartlegge egen utvikling frem til

den skrives ned, blir denne livshistorien en utløsende faktor for fortellerhandlingen. Dette tatt

i betraktning ligger livshistorien før livshistoriefortellingen i tidsforløpet. Freeman påpeker

imidlertid at selve fortellerhandlingen samtidig har tilbakevirkende kraft på livshistorien, ved

at slutten på historien nødvendigvis vil prege fremstillingen av hva som har ledet opp til den.

Dermed vil også situasjonen i nedskrivingsøyeblikket være avgjørende for hvordan en historie

fortelles, samt hvilke aspekter som anses som relevante. Livshistoriefortellingen kan dermed

sies å være forut for selve livshistorien i tid. Begynnelsen og slutten både henger sammen og

resulterer i hverandre, og slutten på historien fungerer som det organiserende prinsippet som

alle begivenhetene i fortellingen samles rundt. Til tross for at livshistorien ligger før

nedskrivningen av den i tid, blir den likevel til syvende og sist et produkt av denne

skriveprosessen.

Det kan potensielt være problematisk å skulle se tilbake på begivenheter som inntraff

på et tidligere tidspunkt og deretter komme med en ny fortolkning lenge etterpå. Det kan

innvendes at man med dette vil ha glemt eller utelatt essensielle detaljer, og at fortolkningen

bare fører lenger vekk fra sannheten. Freeman stiller spørsmål ved hvorvidt dette gjør at

livshistoriefortellingen, og dermed også selvet og utviklingsbegrepet må regnes som fiksjon.

Konklusjonen hos Freeman blir imidlertid at avstand i tiden fra levd liv og nedskriving heller

vil føre til en ny forståelse av ens egen fortid. Det vil være vanskelig å få overblikk over

situasjoner man står midt oppi, og å navigere følelser og opplevelser vil sannsynligvis være

enklere når man har fått tid til å se hvordan disse utspiller seg over tid. Når man etter hvert har

fått anledning til å se hvordan ulike situasjoner ender vil sammenhengene være tydeligere og

slik kan fortiden belyse nåtidige situasjoner og opplevelser.

14

1.6.3 Unni Langås

I det følgende vil Unni Langås´ bok Traumets betydning i norsk samtidslitteratur (2016)

benyttes for å kaste lys over hvordan fortidens vanskelige og til tider uholdbare anliggende

kan komme til uttrykk i litteraturen. Langås er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i

Agder, og leder forskergruppen ”Trauma Fiction in Contemporary Culture”. Riktig nok er

Langås´ bok først og fremst beskjeftiget med norsk litteratur, men jeg tar meg likevel friheten

til å hevde at visse aspekter Oktoberbarn kan være relevante i denne sammenhengen. Ifølge

Langås er litteratur om traumatiske erfaringer først og fremst opptatt av noe som har skjedd,

og som skaper en utfordrende situasjon i nåtiden. Når fortidens minner er så vonde og

ødeleggende at de blir vanskelige å leve med bryter de inn i livssituasjonen på en måte som

kan være svært destruktiv (Langås, 2016, s. 12). I Oktoberbarns tilfelle skildres både de

fortidige og nåtidige utfordringene som svært traumatiske og med stor påvirkningskraft på

nåtidens situasjon. Til tross for at fortidsperspektivet åpenbart spiller en viktig rolle i denne

typen litteratur, er det litterære fokuset primært rettet utover i nåtiden og fremover mot

ettertiden. Denne typen litteratur er nemlig i stor grad opptatt av hva som potensielt kan

komme til å skje (Langås, 2016, s. 12). Den litterære personen vi har med å gjøre kan ha

tanker om livets fortsettelse, eller de kan være ute av stand til å se lenger enn bare dagens

situasjon. Som følge av dette skaper slik litteraturs tematikk et behov for kritisk analyse av

sosiale og politiske forhold, i tilfellet med Oktoberbarn en kritikk rettet mot psykisk helsevern

i Sverige.

Når det gjelder Unni Langås´ studier av traumer i litteraturen hevder hun at denne

typen litteratur kan bidra til en forståelse av hvordan traumer blir fortolket og opplevd, samt

hvordan de inngår i politiske, kulturelle og sosiale prosesser. Slike tekster kan ta for seg

årsaker og symptomer, men selve lesningen handler ikke først og fremst om å definere hva det

traumatiske består i eller å stille diagnoser. Derimot blir det sentrale i lesningen å følge

sporene som traumet setter, noe som medfører at de temporale forholdene i teksten blir særlig

viktige (Langås, 2016, s. 13). Det blir ikke denne litteraturens oppgave å fortelle en endelig

historie om det som har vært, og den bidrar ei heller til å bearbeide det vonde. Dens

hovedanliggende blir imidlertid å formidle inntrykk og bilder som skaper en arena for det som

skal bli. Litteraturen handler altså ofte om fortid, men bearbeider denne på et vis som har

konsekvenser for fremtiden. Langås påpeker videre at en analytisk tilnærming til traumer i

litteratur forutsetter at traumet ikke blir betraktet som en umiddelbar erfaring, til tross for at

teksten potensielt kan omhandle forfatterens egne, reelle opplevelser, slik som i Linda

15

Boström Knausgårds tilfelle. Traumet bør ifølge Langås heller forstås som kunstnerisk

uttrykk for en refleksjon i etterkant. En hendelse som av enten én eller flere oppleves som

traumatiserende skaper en tvetydig erindrings- og kommunikasjonssituasjon med flere

stemmer og interesser. På den ene siden befatter litteratur om traumer seg med bevisst og

ubevisst glemsel, mens den på en andre siden befatter seg med aktiv erindring og

rekonstruksjon (Langås, 2016, s. 13). Langås hevder at en konsekvens av dette blir at den

temporale avstanden mellom det som har hendt i fortiden og nåtidens konsekvenser skaper en

reaksjon som innebærer at traumet kun kan fortelles gjennom sine effekter.

Ordet ”traume” er en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader og

belastninger som skyldes en påvirkning som kommer utenfra. Ordet kommer fra det greske

ordet trauma, kan oversettes til ”sår”. Traume betegner den kroppslige eller sjelelige effekten

av en type ytre stimuli, men begrepet sorteres i Store medisinske leksikon under psykisk helse,

og brukes gjerne om psykiske reaksjoner i dagligtalen (Malt, 2020). Hukommelse og glemsel

spiller en sentral rolle i traumeproblemetikken, og derfor er mye forskning på dette feltet viet

til minner. Unni Langås skiller mellom tre ulike typer minner, henholdsvis rutinemessig

minne, narrativt minne og traumatisk minne (Langås, 2016, s. 25). Rutinemessig minne dreier

seg om at vi har internalisert bestemte atferdsmønstre og gjentar dem på automatikk fordi de

har vist seg å være vellykkede tidligere. Eksempelvis glemmer man aldri hvordan man sykler.

Narrativt minne skiller seg fra det rutinemessige ved at det er knyttet til emosjonelle

opplevelser. Dermed blir opplevelsen også enklere å huske.

Langås viser til litteraturforsker Mieke Bals lesning av Prousts roman På sporet av

den tapte tid hvor han viser at minner kan endre seg fra å være av rutinemessig karakter til å

bli minner med fornyet affektiv energi. Videre kan disse minnene lenkes sammen til å bli et

narrativ, noe som får Bal til å konkludere med at minner er en aktivitet som befinner seg i

nåtiden. Den tredje typen minner knytter seg sterkere til traumer og kalles traumatisk minne.

Her har vi å gjøre med traumatiske hendelser i fortiden som vedvarer å okkupere bevisstheten.

Dette kan forekomme enten ved en voldsom livaktighet eller ved at de motsetter seg å

integreres i en viljestyrt minneprosess (Langås, 2016, s. 25). Når minnene motsetter seg slik

integrering fører det til at traumatisk minne kan forstås som selvmotsigelse fordi det ikke lar

seg føre inn i et narrativ. Dette fordi traumatiske hendelser gjenoppleves som bilder som ikke

har narrativ sammenheng, eller fordi hendelsene befinner seg ”utenfor” subjektet, hevder

Langås. Videre er traumatiske minner knyttet til kroppen i større grad enn til narrative minner.

Man kan her snakke om kroppsminner. Disse minnene representerer en type somatisk

hukommelse som er flytende og fragmentarisk og bestående av lyder, lukter, bilder og andre

16

sterke sansninger. Det er også typisk at de er totalt utenfor mental kontroll, og dermed

produserer angst, sinne, gråt, samt en følelse av at kroppen ikke henger helt sammen.

Et annet sentralt aspekt ved traumeerfaringer er det såkalte vitnesbyrdet. Mye kan sies,

og mye har blitt sagt om behovet for og viktigheten av å fortelle om de vanskelige tingene

som har rammet en selv eller andre. Linda fungerer på sett og vis som et vitne fra innsiden av

fabrikken, og vi som lesere blir igjen vitner til vitnesbyrdet. Unni Langås henviser til studier

gjennomført av Shoshana Felman og Dori Laub. De skriver om vitnesbyrdets krise i

forbindelse med holocaust. Utryddelsen av jødene var så til de grader rystende at den

nødvendigvis må betraktes som en hendelse uten vitner, og en hendelse som har utryddet sine

egne vitner, hevder Felman og Laub: ”Nazistenes utryddelser var også et angrep på vitnene til

deres forbrytelser, for slik kunne de viske ut sporene etter sine ugjerninger” (Langås, 2016, s.

27). Linda opplever at legene på fabrikken forsøker å fylle pasientene med så mye strøm at de

til slutt vil glemme alt, glemme hvem som behandlet dem og hvordan oppholdet på fabrikken

var:

Det jag inte förstår är varför de fortsätter när det enda som händer är att jäg ingenting

minns. Kanske måste de löpe linan ut så att jag till slut inte ska minnas deras namn

eller insatser. Jag kommer att glömma mitt namn och var jag har varit. Jag kommer att

glömma fabriken. (s. 64-65).

Innenfor feltet av litteratur om traumatiske minner som omhandler fenomener som flashbacks,

mareritt og tvangsmessige gjenopplevelser, diskuteres minnenes form, deres relasjon til

hendelsen og deres temporalitet (Langås, 2016, s. 31). Langås henviser til litteraturforskeren

Lawrence L. Langer (2007) som hevder at traumatiske minner ikke beveger seg frem eller

tilbake eller følger noen form for kronologi, men derimot kjennetegnes ved det han kaller

”durational time”, eller varig tid. Langås påpeker at overlevende etter holocaust har fortalt at

de traumatiske minnene befinner seg et sted utenfor tiden når de forteller om det. Dermed kan

det hevdes at traumet har en egen temporalitet som er en slags ikke-tid som Langer kaller et

mentalt sted med sår som ikke kan lindres av kronologiens tid. Selve den traumatiske

hendelsen er av daterbar tid, men den traumatiske erfaringen bindes imidlertid opp i

forsinkede symptomer som gjentas på et tvangsmessig vis. Dermed tilsløres også hendelsen.

Disse tingene kan potensielt være med på å skape en forkludret identitet, hevder Langer, en

følelse av at det gamle jeget ikke lenger eksisterer og at man ikke har noen framtid. ”Den

temporale kontinuiteten som danner basis for konstruksjonen av et individ, mistes av syne”

17

(Langås, 2016, s. 31). Subjektet opplever verken fortiden eller fremtiden som meningsfulle

horisonter å skape et liv ut ifra, og den manglende evnen til å huske tidligere følelser og å se

seg selv i fremtiden, kan skape en nummenhet som kan ødelegge for motivasjonen til å

rekonstruere en fortelling.

1.7 Sjanger og tematikk

Oktoberbarn kan som nevnt kategoriseres som en selvfremstillende roman. Selvfremstillingen

er et aspekt ved samtidslitteraturen. Samtidslitteraturbegrepet er mer eller mindre

selvforklarende. Det er tydelig at det med samtidslitteratur er snakk om litteraturen i nåtiden.

Ved å holde seg oppdatert på nåtidslitteraturen oppfyller man en slags kulturell plikt om å

holde seg oppdatert og orientert i tiden vi lever i, på samme måte som man leser nyheter.

Samtidslitteraturen er en del av oss, slik vi også er en del av den. I artikkelen Hva er

”samtidslitteratur”, og hvorfor leser vi den? (2007) hevder Eirik Vassenden at vi bruker

tidens uttrykk til å orientere oss i vår egen eksistens og eksemplifiserer med at vi leser Erlend

Loes Naiv. Super som et uttrykk for en følelse av kulturell nummenhet og eksistensiell

utilstrekkelighet (s. 3). Når hovedpersonen kaster en ball mot en vegg betrakter nåtidsleseren

dette som en form for terapi i et samfunn som preges av meningsløshet. Eksemplene er mange

på litteratur som forvalter, artikulerer og problematiserer samtidsfølelsen. Ordet samtid har

ifølge Vassenden to hovedbetydninger, nemlig en historiserende betydning og en

aktualiserende betydning. Den historiserende betydningen gjør seg gjeldende når vi

eksempelvis snakker om Ibsens samtidige. Den aktualiserende betydningen befatter seg

imidlertid med noe som tilhører oss, vi som er nå. På sett og vis handler det om noe eller noen

som eksisterer parallelt, en slags synkronisitet. Samtidig handler samtidsbegrepet også om

hva denne synkronisiteten betyr på det mellommenneskelige planet, som et slags fellesskap av

erfaringer (Vassenden, 2007, s. 4). Videre har teknologiske fremskritt gjort det mulig for oss å

forstå hverandre på tvers av nasjonalitet og geografi. Disse fremskrittene bringer med seg en

slags plikt om å følge med i tiden og ta del i nåtiden.

«Samtid» er altså ikke bare, eller ikke lenger, en beskrivelse av synkronisitet. Det er i

økende grad en beskrivelse av et sted, et sted vi kan definere som vårt, og som vi kan

la definere et «oss». Samtiden er en fortløpende oppdatert følelse av her og nå, og en

like fort løpende konstituering av et «oss». Forestillingen om samtid er også en

18

forestilling om identitet – en spesifikk identitet knyttet til selve utsigelsesøyeblikket:

her og nå. (Vassenden, 2007, s. 5).

En bruksorientert forståelse av samtidslitteraturen kan ifølge Vassenden kalles en slags

symptom-orientert lesemåte hvor litteraturen betraktes som et kulturelt symptom (Vassenden,

2007, s. 9). Lesningen av litteraturen blir dermed en form for terapi. Vassenden viser til en

kausalrekke for et slikt litteratursyn som han stiller opp slik: ”En roman som tematiserer

selvskading er et tegn på at selvskading finner sted, og følgelig må vi sette selvskading på

dagsordenen” (Vassenden, 2007, s. 9). Videre problematiseres intensjonene i en slik tanke,

hovedsakelig ved å se på hvordan historien setter sine avtrykk på alt som springer ut av den.

Ved kun å befatte oss med litteraturen som sosial indikator vil man bevege seg vekk fra selve

litteraturen og i retning samfunnshistorien.

Per Thomas Andersen (2001) hevder at samtidsbeskrivelse kan sies å være én del

historie og én del journalistikk, samt at noen vil hevde én del selvbiografi (Andersen, 2001, s.

544). Andersen understreker at et forfatterskap vil endre karakter, men bøker vil imidlertid

ikke det. Det som kan endre seg er derimot lesemåter, noe som innebærer at den nyeste

litteraturen har andre kriterier enn den eldre. Litteraturen har potensiale til å vise oss hvem vi

er, men også gi innsyn i hvem vi ikke er, eller i hvert fall hvem vi tror vi ikke er. Litteraturen,

og kunst generelt, er en slags bekreftelse av og modell for får selvforståelse og vår tid. Den er

imidlertid også en utvidelse av det allerede eksisterende, noe som kan bidra til å presentere

elementer ved oss som ikke allerede er en del av vår selvforståelse. Mens vi på den ene siden

finner tendenserende og problematiserende romaner, finner vi i en annen ende av skalaen

romaner som ikke-realistisk fantasy, science fiction og mer eksperimentelle tekster.

Samtidslitteraturbegrepet er relativt nytt, selv om samtidsfølelsen ikke er ny, hevder Eirik

Vassenden. Slik han ser det er det nye at selve det samtidslitterære har fått en ny status, noe

som kan spores blant annet ved at begrepet dukker opp i stadig flere sammenhenger

(Vassenden, 2007, s. 14). Vi har ikke å gjøre med en deskriptiv term, men heller et slags

ideologisert ord som kan sies å betegne noe som står i motsetning til kanon.

1.7.1 Selvfremstilling i litteraturen

I lesningen jeg har gjort av Oktoberbarn er det selvbiografiske perspektivet underordnet. Med

dette menes at spørsmålet om hva som er sant eller ikke, hva som er virkelig eller ei, ikke vil

bli behandlet i særlig grad. I analysen vil tilnærmingen basere seg på protagonistens

19

skildringer av sin situasjon som preget av bipolar lidelse, og hvilke konsekvenser den har fått

for henne. Poenget er at denne utviklingen kunne vært den samme dersom fortelleren var en

fiktiv størrelse, eller om romanens protagonist hadde hatt et annet navn enn Linda. På denne

måten vil analysens utgangspunkt være at fortellingen like gjerne kunne ha vært fiktiv. På den

andre siden vil ikke dette valget nødvendigvis tilsi at det selvbiografiske perspektivet er

direkte uviktig. Det vil bare få en mer overfladisk behandling i analysedelen. Til tross for

dette er imidlertid selviscenesettelsen og selvfremstillingen viktige innfallsvinkler fordi

analysen tar for seg romankarakteren Lindas selvfortelling. I boken Selvskrevet (2007)

beskriver Arne Melberg selvfremstilling som forfatterens forsøk på å konstruere seg selv i

skrift. Det selvkonstruerte jeget blir her et resultat av det Melberg kaller for ”human design”

(Melberg, 2007, s. 7).

På tittelbladet til Oktoberbarn står sjangerbetegnelsen roman. Et eksempel på en

definisjon på hva en roman er kan kort sagt være: ”En fiktiv prosafortelling av betydelig

lenge, der historisk representative personer og handlinger er beskrevet i et mer eller mindre

sammensatt plott.” (Lothe, 2007, s. 194). Her kan vi altså tydelig se at det fiktive aspektet er

et sentralt kjennetegn. Hva angår selvbiografien er det her et vesentlig kjennetegn at det som

står skrevet handler om virkeligheten. En selvbiografisk roman er således banebrytende i sin

hybriditet mellom det fiktive og det ikke-fiktive. Dagens samtidslitteratur viser at denne

hybridsjangeren er mulig, og at distinksjonen mellom roman og selvbiografi kan sies å være

utdatert.

Selvbiografi, selviscenesettelse, selvfremstilling, og autonarrasjon er eksempler på

begreper som langt på vei kan være relevante for mye av dagens samtidslitteratur. En roman

som Oktoberbarn er et godt eksempel på dette. Hverken biografier med skjønnlitterære trekk,

eller romaner med selvbiografiske trekk er noe helt nytt på den litterære arenaen. En

selvbiografisk roman er på sin side en hybridsjanger som skiller seg litt mer ut. Slike verker

hevder nemlig å være både fiktive verk og faktabaserte selvbiografier på én og samme tid.

Professor Poul Behrendt (2011) hevder at den selvbiografiske romanen presenterer en slags

dobbeltkontrakt for leseren. Når forfatteren og fortelleren i en bok har det samme navnet, vil

dette være et løfte om at det er samme person vi har med å gjøre, og romanen inngår en

kontrakt med leseren om at verket er dokumentarisk (Behrendt, 2011, s. 294). Når verket

samtidig hevder å være en roman inngår det i kontrakten at verket er fiktivt. Den

selvbiografiske romanen inngår altså to motstridende kontrakter med leseren, nemlig den

nevnte dobbeltkontrakten.

20

2. Analyse

2.1 Innledning

Dette kapittelet vil danne grunnlaget for resten av oppgaven. Jeg vil redegjøre for Lindas

psykiske tilstand i nedskrivingsøyeblikket, nemlig en tilstand preget av mangel på identitet og

frykt for å tape sine minner. Jeg skal også forsøke å belyse hvordan denne tilstanden

potensielt kan forklares ut fra fortidens begivenheter og omstendigheter. Det vil også

utforskes hvorvidt trekk ved den psykiske tilstanden og fortidens vonde opplevelser kan spille

en rolle når det gjelder identitetsspørsmålet, samt hvordan dette kommer til syne i

fortellingen.

2.2 Identitetsspørsmålet

I det følgende skal det redegjøres for protagonistens identitetsproblematikk, samt hennes

mangel på livskontinuitet. Identitetsbegrepet er bredt og kan defineres på mange ulike måter.

Her vil jeg imidlertid forklare identitet som en grunnleggende følelse av å ha et ”jeg”. Man

kjenner seg selv og vet hvem man er, og man er én person som består av karaktertrekk som

samsvarer med jeget, til forskjell fra å være splittet. En identitet er noe man selv føler at man

har, til forskjell fra personlighet, som heller handler om hvem man er i andres øyne. Denne

oppfatningen av identitet innebærer at jeg her avgrenser begrepet til å kun gjelde selvets

identitet. Andre former for identitet, som for eksempel nasjonal identitet eller religiøs identitet

vil dermed ikke behandles i denne oppgaven. Når det gjelder begrepet livskontinuitet menes

det her at livet eller livshistorien oppleves som helhetlig og sammenhengende. Ved

diskontinuitet vil livet kunne oppleve som kaotisk og fragmentarisk, og fullt av begivenheter

og minner man ikke klarer å sette sammen til en meningsfull helhet. Videre vil jeg vise

hvordan identitetsproblematikken og mangelen på livskontinuitet manifesterer seg hos Linda i

Oktoberbarn.

Tidlig i romanen får vi lese en setning som langt på vei beskriver Lindas

følelsesmessige tilstand på dette tidspunktet: ”En dag fann jag mig ensam i et hus och visste

inte hur jag skulle fortsatta mitt liv” (Boström Knausgård, 2019, s. 13). Konsekvensene av

skilsmissen og sykdommen og hva alt dette innebærer for livet til forteller-jeget kan sies å

være den gjennomgående handlingen i romanen. Fortelleren lider av det som fremstår som en

21

alvorlig depresjon, noe som blant annet kommer til syne ved at hun på flere tidspunkt i livet

har hatt et sterkt ønske om å dø. Helt konkret drar hun til et kriminelt belastet område i

Malmö for å forsøke å betale noen for å ta livet hennes. Prosjektet mislykkes imidlertid fordi

hun ikke hadde nok penger å tilby til at noen ville utsette seg for risikoen det ville medføre. I

romanen får leseren også vite at Lindas far også periodevis var innlagt på mentalsykehuset

Beckomberga i Sverige. Slik det fremstilles i romanen kan det virke som at referansen til

faren skal vitne om en dårlig arv fra ham. Usikkerheten som opplevdes i Lindas tidligere år

ved å ha en syk og fraværende far blir presentert, og det fremstår smertefullt at hun nå utsetter

sine barn for det samme.

”Jag ska träffa barnen. Vi ska bo i huset tilsammans. Ja ja. Vad ska du säga till dem

när de kommer till dig? Det har gått lång tid. Du vet så lite om dig själv” (Boström

Knausgård, 2019, s. 64). Linda forteller her at hun vet så lite om seg selv. Utsagnet kan tolkes

dithen at Linda har problemer med selve følelsen av å ha et ”jeg”. Mennesket er ikke født med

en identitet, men den skapes og opprettholdes i lys av nye begivenheter og inntrykk.

Individets fortid må også ses i sammenheng med nåtiden. Professor i engelsk litteratur, Astrid

Erll, hevder at identitet er noe som må konstrueres og rekonstrueres ved hjelp av minnearbeid.

I Oktoberbarn er Lindas hovedanliggende å klamre seg til minnene hun har, og dermed også

det som gjør henne til den hun er. Erll hevder at menneskets identitet spesifikt konstrueres ved

hjelp av minner. Dette ved å først huske hvem noen var, og deretter sette den identiteten i

relasjon til den nåværende identiteten. Erll hevder videre, i likhet med Unni Langås, at denne

identitetsskapende prosessen realiseres gjennom narrativer (Erll, 2009, s. 219). Erll legger

frem begrepet om kulturelt eller kollektivt minne. Kort fortalt omhandler begrepet at

individets minne ikke fullt og helt er subjektivt, men derimot formes og påvirkes av eksterne

faktorer, slik det også kan bli trigget av disse eksterne faktorene. Her kan det være snakk om

steder som får en til å huske tilbake til en begivenhet eller en følelse, og at små ting som en

samtale kan trigge minner (Erll, 2009, s. 218). I Lindas tilfelle er det fortellingen som spiller

inn her. Etter hvert som hun minnes begivenheter fra fortiden virker hun å huske mer og mer.

Det er tydelig slik det fremkommer i Oktoberbarn at en stor del av diskontinuiteten

som preger Linda kommer av elektrosjokkbehandlingen hun gjennomgår og som gjør at

minnene hennes begynner å oppleves fragmentariske og uten sammenheng. Hun stiller seg

svært kritisk til hva hun faktisk får ut av behandlingen, og det eneste hun føler hun gjør på

institusjonen er å vandre i korridorene og bli verre for hver dag som går. ”Det jag inte förstår

är varför de fortsätter när det enda som händer är att jag ingenting minns. (...) Jag kommer att

22

glömma mitt namn och var jag har varit. Jag kommer att glömma fabriken” (Boström

Knausgård, 2019, s. 64-65).

Som innlagt på avdelingen opplever Linda at hun mister sin identitet og heller blir del

av en slags bedriftsvirksomhet hvor individualitet ikke vektlegges, og den enkeltes behov må

vike for institusjonens interesser. Dette kommer frem allerede på første side av Oktoberbarn

hvor hun kaller institusjonen hun er innlagt på for ”fabriken” og beskriver behandlingen som

gjennomgås der som ”löpandeband-tillställningar” (s. 5). Hun beskriver selve

behandlingsforløpet som mekanisk og lite empatisk, og maler et bilde av institusjonen som

svært kynisk:

Alla ville visa resultat och resultaten fick man med hjälp av den så populära

elbehandlingen som var svaret på varje individs plågor. De sålde in sina behandlingar

på patienter som inte kunde annat än att tro på vad överläkaren sa på den korta tid man

verkligen pratade med varandra. Tio minuter en gång i veckan, ingen plats för frågor.

De besvärliga fick högre strömstyrka. Det visste alla. (s. 6).

Når man i utgangspunktet har psykiske utfordringer som i større eller mindre grad spiller inn

på selvoppfattelsen og identiteten, og deretter plasseres i et system som tilsynelatende

behandler pasientene som statistikker uten å ta hensyn til den enkeltes frie vilje, er det enkelt

å se at dette kan bidra til identitetsproblematikk hos den enkelte. I Lindas tilfelle er hun for

det første plassert i dette systemet, men for det andre begynner hun også å glemme viktige og

identitetsformende begivenheter og øyeblikk fra livet sitt. Når hun ytrer sin frykt og misnøye

blir hun heller ikke tatt på alvor, og opplever at hennes identitet er uviktig. Ifølge sosiolog

Arthur Frank (2013) blir individets stemme skadet når han eller hun blir syk. Det blir helt

sentralt å få tilbake eller å helbrede denne stemmen for å bli frisk, eller for å lære seg å leve

med sykdommen (Frank, 2013, s. 142). Under oppholdet på fabrikken får Linda god kontakt

med Søster Maria, som utfordrer henne, og som råder henne til å begynne minnearbeidet som

utgjør kjernen i Oktoberbarn. ”Av syster Maria fick jag rådet att samla mina minnen, ju förr

desto bättre” (s. 38).

I et tilbakeblikk på sin barndom forteller Linda om en tur på landet sammen med

venner av moren. Som barn var allerede identitetsspørsmål sentrale hos Linda, og hun

forteller at hun ikke ville være som sin mor, men heller ikke bare et ”vanlig” barn uten et

oppdrag. ”Det var ingens barndom. Jag visste inte vem jag ville vara och det gjorde mig svag”

(s. 69). Imidlertid kommer hun frem til en slags åpenbaring på denne turen. Etter å ha skapt et

23

opptrinn blant vennene til moren da de skulle ut på innsjøen i båten flykter Linda vekk og

gjemmer seg på en utedo. Hun skammer seg over å ha latt følelsene ta overhånd, og plages av

tanken på at ”Jag var någon jag inte ville vara” (s. 74). På utedoen finner hun en avis med et

bilde av en jente som ligner på henne selv. Jenta var på en leir i en sovjetisk landsby, og

vekket straks Lindas interesse. ”Hon såg ut just som jag hade velat se ut om jag hade kunnat

räkna ut någonting (...) Hon var ett oktoberbarn (...)” (Boström Knausgård, 2019, s. 84-85). I

denne unge jenta finner Linda et slags forbilde, en mal for hvordan hun kan og vil være.

Fascinasjonen med denne sovjetiske jenta virker delvis å ha å gjøre med fellesskapsaspektet.

Som del et fellesskap med et felles mål kan man legge alt annet til side og fokusere fullt og

helt på dette målet. ”Du behövde inte längre vara ett barn. Du var redan en kamrat.

Oktoberbarn, tänkte jag, pionjär. Jag skulle se ut som hon gjorde och uppgå i kollektivet” (s.

85). Linda understreker at det ikke var en interesse for Sovjet eller kommunismen som

appellerte til henne, men likevel følte hun seg etter denne oppdagelsen som en del av noe

større. Mangelen på identitet og tilhørighet synes å ha plaget Linda allerede som barn, men

gjennom oppdagelsen av Oktoberbarna og pionerorganisasjonen når hun et slags vendepunkt.

Hun begynner å kle seg i pioneruniformen til stor forkleinelse for sin mor, og hun opplever at

dette styrker identiteten hennes . ”(...) jag visste vem jag var och det stärkte mig. Jag var inte

längre så irriterande vag. Jag var inte längre svag” (s. 85). For de rundt henne var det

forvirrende at Linda som ung jente gikk rundt i pioneruniform, og mange misforsto henne for

å være kommunist. For henne ga det likevel en stor frihetsfølelse å kunne gå opp i dette

fellesskapet, og hun forklarer at hun ved å ta form som pioner opplevde stor grad av

nytteverdi og trygghet. Hun forteller om en hverdag preget av fantasiflukter og vandring

gjennom bydeler. Hun lærte ingenting på skolen, interesserte seg ikke for noen eller noe, og

prøvde heller ikke å finne seg selv. ”Jag var säker och samtidigt ingen”, sier hun (s. 86). Ved

å ta form som en annen, eller noe som representerer noe annet, skaper Linda et slags skjold

som stenger omverdenen ute, og som også muligens setter en identitetssøken på pause.

Jag skapade en annan som jag tyckte bättre om. En hårdare person än den jag var. En

hårdare och starkare. En outtröttlig person med helt andra egenskaper än mina. Det

pågick i så många år jag behövde henne. Hon är kanske den märkligaste uppfinning

jag haft och jaf har aldrig velat förklara för mig själv vad jag gjorde de åren då jag var

hon. (s. 87).

24

Behovet for å tre inn i en annen rolle vitner om en slags splittelse i identiteten, et tegn på at

hun ikke ser seg selv som én og samme person, eller i det minste ikke er komfortabel med å

være én person. Ettersom tiden går og Linda blir eldre kommer misnøyen med sitt eget selv

tilbake. Hun blir ukomfortabel i en kropp som er i forandring, hun liker ikke seg selv (s. 88).

Hun opplever ungdomsforelskelsene som svakhetstegn og har stadig vanskeligheter i

relasjonene til familien. Forteller-jeget vender ofte tilbake til minner om familien, og i et av

tilfellene er minnet formet som en drøm. Hun er tilbake med mannen og barna. Det er natt, og

alt er som det pleide å være før hun ble ordentlig syk. Linda ser på barna sove og beundrer

hvor vakre de er (s. 26). Det begynner å bli morgen, og hun og mannen skal fortelle dem at de

har bestemt seg for å skilles. Denne drømmen blir et langt tilbakeblikk på livet hun hadde

tidligere, som snart skal endres til noe uvisst og utrygt hun ikke vet hvordan hun skal

håndtere. I drømmen går hun rundt i huset og begynner å tenke på at hun tidligere tok bilder

av barna og satte dem inn i album. Hun lurer på hvorfor hun med tiden sluttet med dette, og

tenker at det er viktig med kontinuitet. Det er viktig for barna å kunne se tilbake på ”hur de

växte” (s. 27). Det dukker opp tanker om hva hun bør gjøre som mor, i dette tilfellet ta bilder

av barna for å følge utviklingen deres. Dette er en symbolsk handling som for forteller-jeget

blir svært viktig. Det at hun nevner ordet kontinuitet signaliserer en lengsel etter noe stabilt og

varig, og kanskje også normalitet i større grad enn hva som er tilfellet. Vanlige foreldre tar jo

bilder av sine barn i oppveksten, det er noe som skal gjøres som en god forelder.

Det kan altså synes å være utfordrende for Linda å skape eller se sammenheng og

kontinuitet i livet sitt. Fortellinger fra fortiden skildres ofte i bruddstykker, og med mange

ubesvarte spørsmål som vitner om en usikkerhet rundt sammenhengen i handlingsforløpet:

”Jo, ambulansflyget mindes jag. Är du säker på det? Nej. Kanske inte” (s. 43). Dessuten

virker det som at det er vanskelig for Linda å holde fast ved sine egne erfaringer, noe som

også kommer av at hun rett og slett ikke husker alt som har skjedd: ”Jag tog en paus med

minnena. Dessutom kunde jag inte veta vad jag mindes och vad jag hade glömt” (s. 42).

Lindas livshistorie fremstår her flyktig og usammenhengende.

Det går inte att förklara vad som hände de månaderna innan hon föddes. (...). Jag bara

låg i det varma sovrummet med livet som inte kunde levas som sällskap. Ångesten var

överallt. Det blev svårare och svårare att andas. Jag sjönk ner i mig själv så djupt att

alla perspektiv försvann. (s. 144).

25

Hos Giddens finner man beskrivelsen av selvidentiteten som ”en refleksivt organiseret

stræben. Selvets refleksive projekt (...) består i at opretholde sammenhængende, men konstant

reviderede biografiske fortællinger” (Giddens, 2003, s. 14). Med andre ord er ikke

selvidentitet bare ett trekk eller en samling av flere trekk som individet består av. Selvidentitet

kan ifølge Giddens heller forstås som ”selvet som det refleksivt forstås av personen på

baggrund af vedkommendes biografi” (Giddens, 2003, s. 68). Med dette er vi inne på hvordan

utvikling av identitet kan hevdes å henge sammen med den enkeltes livshistoriefortelling. Slik

det fremgår hos Giddens er ikke selvidentitet kun et resultat av kontinuiteten i individets

handlingssystem. Det handler også om noe som nødvendigvis må skapes og vedlikeholdes i

individets refleksive aktiviteter. Giddens hevder at: ”Identitet forudsætter (...) stadig

kontinuitet på tværs af tid og rum, men selvidentiteten er en sådan kontinuitet, som den

refleksivt fortolkes af agenten” (Giddens, 2003, s. 68). Det kan med andre ord hevdes, hvis vi

ser til Giddens, at selvidentiteten er knyttet sammen med en persons bevissthet om ens egen

biografi som sammenhengende. For at dette skal være mulig må personen også makte å holde

sin livshistorie i gang, noe som igjen vitner om at følelsen av kontinuitet i livet henger

sammen med ens selvidentitet. Hos Linda ligger det tilsynelatende et stort problem akkurat

her, fordi elektrosjokkterapien har gjort at det er vanskelig for henne å se sammenhengen i

livet sitt. Samtidig ligger det mye vonde følelser og hendelser bak henne som hun helst ikke

ønsker å se tilbake på. Det blir dermed svært utfordrende for henne å opprettholde denne

sammenhengende biografiske fortellingen som Giddens vektlegger. Som følge av denne

mangelen på sammenheng blir selvidentiteten også uklar. Dette blir spesielt tydelig når hun

definerer seg selv med Oktoberbarna for å slippe å ta stilling til sin egen identitet.

2.3 Minner, glemsel og identitet

“Identity is always just the provisional result of creative, constructive acts; one could even

say, it is created for the moment,” hevder sosialpsykologen Jürgen Straub (2002, 66). Straub

setter med dette ord på en innsikt fra identitetsforskning i vår samtid, nemlig at identiteten

ikke er stabil. Den må hele tiden skapes og vedlikeholdes i lys av erfaringer individet gjør seg.

Dette i tråd med hva Giddens skriver om revidering av selvet. Dersom individet skal kunne

være i stand til å inkorporere disse nye erfaringene i sin identitet, er det sentralt at en makter å

skape en tilstrekkelig sammenhengende fortelling om en selv. I denne fortellingen må de nye

erfaringene også kunne passe inn, slik for eksempel Astrid Erll påpeker (Erll, 209, s. 219).

Dessuten er individet, ifølge Straub, avhengig av å kunne finne et orienteringspunkt innen den

26

sosiokulturelle konteksten en befinner seg i. På denne måten vil man kunne oppnå en følelse

av å være identisk med seg selv over tid (Straub, 2002, s. 62). I artikkelen ”Minne, glemsel og

identitet i Jonas Hassen Khemiris romaner” (2018) peker Annika Bøstein Myhr på at

forskning helt tilbake til 1925 viser at individets identitet faktisk kan kategoriseres som et

sosialt fenomen. ”Med det menes at vår individuelle identitet bygger på minner vi deler med

ulike sosiale kollektiver, og fortolkningen av disse minnene formes i samspill eller

forhandling mellom individene i disse gruppene” (Myhr, 2018, s. 78).

I sin artikkel gjennomfører Myhr en komparativ analyse av tre av Jonas Hassen

Khemiris romaner med fokus på betydningen av minner, glemsel og identitet, mer spesifikt

knyttet til Khemiris fortellerteknikk i de gjeldende romanene. Myhr hevder at det i lys av den

forskningsmessige bakgrunnen gir mening å snakke om at migranter og deres barn potensielt

kan være disponert for å oppleve identitetskriser. Dette fordi de ikke nødvendigvis blir

akseptert av majoritetssamfunnet, samt at språklige og kulturelle utfordringer kan oppstå, og i

verste fall føre til identitetskonflikter (Myhr, 2018, s. 78). Myhr eksemplifiserer med at det i

Khemiris forfatterskap finnes karakterer som bevisst unngår å snakke med barna sine på

morsmålet deres i den tro at dette vil hjelpe barna med å bli bedre integrerte i

majoritetssamfunnet. Barna lærer dermed ikke mye om fødelandets kultur, noe som medfører

at de står igjen uten et fast orienteringspunkt verken i familien eller i samfunnet de er en del

av nå. Dette fører igjen til at de mangler et definert sosiokulturelt fellesskap, samt

holdepunkter som kan hjelpe dem med å skape en sammenhengende fortelling om livene

deres. Karakterene det er snakk om blir derfor stående midt i et mylder av løse tråder i

forbindelsen til en fortid de ikke kjenner og en fremtid som er usikker i et samfunn som de

ikke ønskes velkommen av (Myhr, 2018, s. 79).

En slik kaotisk og uklar situasjon som karakterene i Khemiris romaner befinner seg i

er ifølge Myhr ikke unik for dem, men derimot en realitet for mange unge i dag. Denne

situasjonen kan også ha overføringsverdi når det gjelder Lindas situasjon og hennes

utfordringer. Myhr påpeker at det å gi litterær form til minner som ikke har et hjem innen en

nasjons grenser er et politisk anliggende, og at Khemiri med sine romaner viser hvordan unge

med flerkulturell bakgrunn føler seg utenfor nasjonens rammer. Han frembringer dermed også

en motfortelling til det nasjonale narrativet disse unge er nødt til å forholde seg til, men ikke

får plass i (Myhr, 2018, s. 79). Nå er ikke Linda av flerkulturell bakgrunn, men hun er

imidlertid preget av psykisk sykdom, og blir med dette på sett og vis satt utenfor samfunnet,

spesielt når hun er tvangsinnlagt og ikke har mulighet til å ferdes fritt i et åpent samfunn.

Dessuten er det også vanskelig for henne å finne et slikt orienteringspunkt i samfunnet, i og

27

med at hun i nedskrivingsøyeblikket står utenfor et sosiokulturelt fellesskap og mangler

råderett over egen kropp og vilje. Også hennes fortid og fremtid blir mer og mer ukjent mens

behandlingen går sin gang og sammenhengen i livshistorien hennes blir forkludret, som igjen

fører til identitetsproblematikk i Lindas tilfelle slik jeg tidligere har påpekt. Det utfordrende

forholdet til begge foreldrene kan potensielt også være en faktor som bidrar til Linda mangler

en stabil identitet. Hun har ikke disse holdepunktene i en trygg familie og bakgrunn, hun

kjenner seg ikke igjen i foreldrene og har hatt en utrygg oppvekst preget av mangel på trygge

voksne og forbilder hun kan identifisere seg med:

Min mamma berättade aldrig vem hon var. Hon anpassade sig efter omständigheterna

och log sött och glatt mot alla. Det uppskattades. Hon hade måga vänner. Hon

demonstrerade för kvinnors rätt förstås, men hon var inte engagerad på riktig. Inte

hade hon tid heller. Hennes tid gick till teatern, att hålla mig och min bror nära sig och

åt att parera min pappas agerande (s. 69).

Myhr hevder videre at en vekselvirkning mellom glemsel og ivaretakelse av minner er helt

sentralt for at individer så vel som kollektiver skal kunne ha mulighet til å ivareta identiteten

sin over tid og at denne skal være relativt stabil (Myhr, 2018, s. 79). Hun refererer til Benedict

Anderson, som argumenterer for at det som ikke kan erindres er nødt til å fortelles, og at

minner må kommuniseres dersom de skal kunne overleve over tid.

2.4 Selvmordsforsøkene

Slik jeg ser det kan en del av årsaken til Lindas mangel på livskontinuitetsfølelse ligge i

hennes fortid, samt hennes innstilling til fortiden. Hun har ikke levd et særlig enkelt liv, og

livshistorien hennes rommer mye smerte, selv om denne ikke nødvendigvis uttrykkes

eksplisitt i romanen. Jeg tenker da særlig på selvmordsforsøkene, skilsmissen og hennes

forhold til sin far i oppveksten. Samtidig er det tydelig at det smerter henne å tenke på hva

sykdommen hennes har gjort med barna, i og med at hun vegrer seg mot å minnes dem.

Når Linda legges inn på psykiatrisk avdeling mister hun også råderommet over kroppen sin.

Hun tvinges til behandling hun ikke ønsker og som ikke gjør henne godt. Ifølge Giddens har

kroppsutfoldelse og livsstilsvalg som angår kroppen blitt viktig i moderniteten, og nettopp

dette å miste råderetten over kroppen sin er åpenbart også svært vanskelig for Linda. Det

virker også som at hun distanserer seg fra de vondeste av minnene, i og med at det ikke vies

28

spesielt stor plass i hennes fortelling til eksempelvis selvmordsforsøkene. Det kan oppfattes

som at hun har fortrengt noen av minnene, noe som fører til at det oppstår noen hull i

livshistorien hennes. Dette fører til at det blir utfordrende å se sammenhengen og følelsen av

kontinuitet, og igjen til at det vil oppstå en problematikk knyttet til hennes identitet. Når jeg

sier at det kan virke som at noen av minnene hennes har blitt fortrengt, mener jeg ikke at hele

fortiden til Linda har blitt fortrengt, for det har den åpenbart ikke. Hun kan huske hendelser,

og forteller også om dem, men deler av minnene forteller hun ikke mye om, og følelsene

hennes rundt disse hendelsene blir ikke vektlagt i stor grad.

Allerede på side 13 i romanen bringes Lindas tanker om selvmord på banen. Hun

forteller at hun en dag fant seg selv i et hus helt alene uten å forstå hvordan hun skulle klare å

fortsette å leve. Først og fremst er det ensomhetsfølelsen som råder. ”Jag fantiserade om att

jag skulle försvinna, eller dö för egen hand, men så att det såg ut som en olycka” (Boström

Knausgård, 2019, s. 13). Hun forteller at hun ikke kan huske det, men at hun må ha prøvd å

finne ut av hvordan hun kunne få tak i et våpen, fordi hun ble kontaktet av US Army og sier

at: ”det första de skrev var: ”You can´t stand all this freedom” (s. 13). Det viste seg imidlertid

at det ikke var det amerikanske militæret som kontaktet henne, men en våpenbutikk med

samme navn. Problemet er ifølge Linda at hun har for mye frihet, og at denne typen frihet

ikke er noe for henne. Videre reflekterer hun over ulike måter å dø på, og hvorvidt hun ville

klart å gjennomføre disse metodene eller ikke. Hun mener hun kunne klart å skyte seg selv,

men at det ville være utfordrende å få det til å virke som at noen andre hadde skutt henne. Å

hoppe fra stor høyde var uaktuelt, og det samme med å ta en overdose. Hun følte seg for feig

til alt, og det gjorde henne nedstemt at hun ikke fant noen gode alternativer til hvordan hun

kunne ende sitt liv. Hun forteller som tidligere nevnt om en gang hun fikk et forfatterstipend

og dro med toget inn til en dårlig del av byen, hvor hun spurte en kriminell om han kunne få

noen til å dytte henne foran et tog i bytte mot pengene hun hadde til rådighet. Summen var

imidlertid altfor lav til at noen var villige til å ta risikoen det ville innebære, og Linda forlater

stedet ydmyket og skamfull (s. 14).

Linda forteller om den første gangen hun var innlagt på en institusjon: ”Jag hade

planlagt allt min första natt på avdelningen i Stockholm, då när jag var ung och för första

gången vistades på ett sådant ställe” (s. 136). Hun forsto straks hun kom til Katarinahjemmet i

Stockholm at dette ikke var et sted hun kunne få den hjelpen hun trengte. En dag får hun til en

permisjon fra hjemmet for å hente klær i leiligheten i følge med sin mor. Hun hadde planlagt å

ta livet sitt denne dagen:

29

Jag visste på vilket trappsteg i trapphuset jag skulle börja springa fram till fönstret,

öppna dörren till lägenheten jag bodde i. Jag gick fort och utan att se mig för innan jag

gick över gatan. Mamma fick för sig att gå in på Konsum och köpa vindruvor och

annat gott som jag kunde ha på avdelningen sen. Jag visste att jag kunde börja springa.

Hade jag sprungit från henne på Konsum hade hon skrikit åt alla där inne att stoppa

mig. Hon skriker så högt at att hon hade lyckats. Jag hade min nyckel framme i handen

hela vägen. Jag bodde tre trappor upp. Efter första trappan började jag springa. Jag

trodde att jag hade ett stort försprång när jag väl var inne lägenheten. Det var bara

några få meter till fönstret som jag slet upp och jag stod uppe i fönsterkarmen för att

hoppa, kanske tvekade jag en sekund, jag måste ha gjort det för mamma fick tag i min

jeanslinning och drog ner mig på golvet. Hon måste ha fått övernaturliga krafter. Det

gällde livet. (s. 136-137).

Lindas mor klarte altså å få henne ned fra vinduskarmen, og sloss for å få henne til å la være å

hoppe igjen. Moren bryter henne ned og klarer å få henne ned i bakken slik at hun kan ringe

politiet:

Jag kommer inte ihåg minuterna innan poliserna kom. Jag hade gett upp.(...) Jag minne

hur hun drog upp mig från golvet och hur hon knuffade mig framför sig ut i

trapphuset. Min mamma kom efter med den andra polisen. Jag minns inte att hon grät.

(...) Jag vet inte vad jag gjorde, men jag minns att jag fick en spruta och att mamma

bad om en värktablett mot huvudvärken och att hon sedan gick. Hon visste att hon inte

fick krama mig, eller något sånt. Jag kommer ihåg att hon sa: Det kommer att bli bra,

Linda. Stanna här. Det kommer att bli bra. Det blev inte bra, men efter några år slutade

jag med att åka in och ut från avdelningen och blev långsamt bättre. (s. 137-138).

Over nevnes altså to minner som sannsynligvis har satt dype spor både hos Linda og hos

hennes pårørende. Det vil være nærliggende å tenke at hennes identitet og psykiske tilstand

bærer preg av såpass sterke hendelser. Det må presiseres at det ikke hevdes at Linda har glemt

alle sine minner, eller fortrengt hele sin fortid, men likevel er det en viss distanse å spore i

disse fortellingene fra fortiden. Det kan virke som at visse detaljer fra disse hendelsene er

fortrengt, eller i det minste ikke satt i sammenheng. Med dette mener jeg at alvoret i

begivenhetene ikke blir vektlagt i særlig stor grad. Linda beskriver for eksempel ikke hvordan

moren reagerer på hennes selvmordsforsøk, annet enn at hun ikke kan huske om moren gråt

30

eller ikke. At hun trengte en hodepinetablett før hun gikk fra Linda på Katarinahjemmet

virker også som en slags bagatellisering av hendelsen. Det vektlegges heller ikke hvordan

disse begivenhetene har påvirket og påvirker Linda i nedskrivingsøyeblikket. I tråd med teori

som har blitt presentert er det helt nødvendig å sette disse erindringene i perspektiv for å fylle

hullene i livshistorien sin.

2.5 Traumene fra fortiden

Linda mangler en opplevelse av sammenheng i tilværelsen. Hun har en oppstykket erindring,

og oppfatter både seg selv og verden som kaotisk og fragmentert. Dette kan potensielt

forklares utfra relasjonen til foreldrene. Som tidligere nevnt beskriver Linda forholdet til faren

som særdeles komplisert. Hun forteller at hun i ungdomstiden var glad for at faren var innlagt

på sykehus, for ellers hadde han kommet hjem til dem mens moren var på turné med teateret.

Imidlertid ringer han ofte for å prate med Linda, og i perioder er han manisk. Linda mimrer

tilbake til en telefonsamtale hun hadde med faren:

Du som inte gett mig en enda födelsedagspresent sen ni skiljdes, du som inte hjälper

mamma med underhållet fast din sjukpension är skyhög (...) du är en avgrund som inte

klarar någonting och det är det enda jäg minns av dig och jag är så glad när du är på

sjukhuset, för då vet jag att du inte kommer hit och bryter dig in och förstör allt som

du brukar. Jag hoppas att de aldrig släpper ut dig och det hoppas ju du också så där är

vi överens. (s. 94-95).

Linda kaller disse tingene hun sa til sin far for overflatiske ting (s. 95). Hun hevder hun kunne

ha tatt opp mer alvorlige problemer med faren, men at hun ikke turte. Dessuten endte

samtalene alltid på samme måte, med at han gråt og sa at han var ensom. Han var i sine

maniske perioder svært uansvarlig når det gjaldt pengebruk, og Linda unngikk ham så godt

det lot seg gjøre når han periodevis oppholdt seg i hjemmet deres. Han hadde en avtale med

Lindas mor om at han kunne bo hos dem når han trengte det, til tross for at de var skilt og at

moren var sammen med andre menn. Selv da faren fikk seg egen leilighet kom han hjem til

dem og lot som om ingenting var galt. Videre presenteres et annet tilbakeblikk fra Lindas

barndom. Hun forteller at det er ting fra barndommen som hun ikke snakker med faren om når

han ringer. Hun forteller at:

31

Jag sa aldrig någonting om att han förföljt oss och nästen hade dödat oss den gången

med gasen och att han slagit mamma och terroriserat oss. Jag sa inte någonting om vad

han hade gjort mot mig när jag var liten och ensan med honom och min bror på landet

för det kunde jag inte säga till någon. (s. 97).

Anthony Giddens hevder at selvidentiteten forutsetter at individet har utviklet det han kaller

for ”fundamental tillid”. Han hevder at denne tilliten utvikles gjennom oppmerksomhet og

kjærlighet fra individets omsorgsgivere i tidlig barndom. Dersom man har fått en svak utviklet

fundamental tillit i barndommen kan det ha innvirkning i senere tid. Individet kan da ifølge

Giddens oppleve en følelse av uvirkelighet som kan ta mange former. Blant annet kan en bli

”ude af stand til at opretholde en klar fornemmelse af kontinuitet i selvidentiteten” (Giddens,

2003, s. 58). Giddens hevder at en slik tillit er grunnleggende for utvikling av personligheten,

og at tillit er direkte forbundet med en trygghetsfølelse. Alt i alt vies ikke særlig mye plass til

Lindas far i romanen. I utdraget over gjøres det heller ikke helt tydelig hva som faktisk har

skjedd mellom Linda og faren i oppveksten, det forblir noe Linda ikke kan si til noen. Likevel

impliseres det at det har forekommet hendelser som kan ha vært traumatiserende for Linda.

Som det fremkommer både i romanen og tidligere i oppgaven har Linda gått gjennom

vanskelige perioder i løpet av sitt liv. Ikke minst oppleves det traumatisk i romanens nåtid når

hun sitter innesperret på lukket avdeling mot sin vilje. I tillegg har Linda flere

selvmordsforsøk bak seg, som også mest sannsynlig har satt sterke spor i henne. Unni Langås

hevder som tidligere nevnt at litteratur om traumatiske erfaringer som regel beskjeftiger seg

med noe som har skjedd, og som skaper en vanskelig situasjon i nåtiden (Langås, 2016, s. 12).

Lindas fortid rommer mye smerte, og minnene virker å ha en negativ påvirkningskraft i måten

hun ser seg selv på. Når det gjelder situasjonen med Lindas far blir det vanskelig å skulle

spekulere i hvordan dette har påvirket livet hennes videre, men det kan imidlertid tenkes at det

har påvirket både selvfølelse og dømmekraft hos Linda. Giddens hevder at tillitten og

tryggheten som oppstår i relasjonen mellom et spedbarn og dets omsorgsgivere danner en

basis for trygghet videre i livet, og en beskyttelse som skjermer selvet mot hverdagens

utfordringer. Dette blir vesentlig når det gjelder evnen til å føle en kontinuitet i sin egen

biografi. Det blir også sentralt for utviklingen av selvidentiteten. På grunnlag av dette blir det

nærliggende å anta at Lindas identitetsproblemer kan være relatert til mangel på trygghet i

relasjonen til foreldrene, og da spesielt til faren. Unni Langås hevder at vi innenfor litteratur

som omhandler traumer stort sett har å gjøre med litterære personer som enten kan ha tanker

32

om livets fortsettelse, eller som kan være ute av stand til å se lenger enn dagens situasjon

(Langås, 2016, s. 13). I Lindas tilfelle virker det som at hun tilhører denne siste kategorien.

Hun synes det er vanskelig å se for seg et liv etter institusjonen, særlig når det gjelder hvordan

familielivet kommer til å bli. Søster Maria ber Linda minnes barna sine for å finne styrke. Når

Linda prøver dette brister hun ut i hulkegråt. Hun klarer ikke å si barnas navn høyt, noe som

vitner om en fremtidsfrykt og vansker for å se for seg utfallet av situasjonen med barna.

Som presisert i teoridelen hevder Langås at tekster som omhandler traumatiske

hendelser kan ta for seg årsaker og symptomer på disse hendelsene, men at selve lesningen

ikke nødvendigvis kun handler om definisjoner av hva det traumatiske består i, eller å stille

diagnoser hos personer. Imidlertid er det sentralt i lesningen at man følger sporene traumet

setter. Her blir også temporale forhold i teksten sentrale. En traumatisk erfaring som den

Linda opplever som innlagt på psykiatrisk avdeling, kan ifølge Unni Langås vekke til live

minnene om andre traumatiske hendelser fra tidligere i livet. Hos forteller-jeget kommer dette

til syne i tilbakeblikkene leseren får bli med på. Her fortelles det om utfordringer knyttet til

relasjoner og oppvekst, samt vanskelighetene knyttet til hennes psykiske helse, tydeligst

illustrert ved selvmordsforsøkene og hennes relasjon til sin far. I tråd med Unni Langås´

argumentasjon i sin studie fletter Linda Boström Knausgårds roman hendelser og personer inn

i hverandre og skaper flere lag med traumatiske hendelser og situasjoner. Denne typen

litteratur har ifølge Langås potensiale til å levere fortolkninger av hva som har skjedd og

dermed også rette perspektiver mot kritikkverdige forhold og ideer til fremtidig og nåtidig

bedring både på individuelt og kollektivt plan (Langås, 2016, s. 13).

Psykiaterne van der Kolk og van der Hart har skrevet et essay om vanskene ved å

gjøre menneskets traumeerfaringer om til fortellinger. Her drøftes to ulike reaksjonsmønstre,

nemlig dissosiasjon og fortrengning. Særlig vies det stor plass til å utforske hva som ansees

som forskjellen mellom disse (Langås, 2016, s. 25). Ifølge de nevnte forskerne er fortrengning

et eksempel på en vertikal prosess der et minne dyttes ned til det ubevisste, slik at subjektet

ikke lenger har tilgang til det. Minnet manifesterer seg kun i form av symbolske og indirekte

tegn på sin eksistens. Når det gjelder dissosiasjon er dette imidlertid en horisontal prosess der

et minne utspalter seg i et annet spor og materialiserer seg som en alternativ fortelling. Videre

fokuseres det på at disse to typene ikke nødvendigvis kan holdes fra hverandre. Langås

belyser i forbindelse med dette at litteraturforskeren Mieke Bal (1999) anvender

narratotologiske begreper om disse prosessene. Han påpeker at fortrengte minner vil fungere

som ellipser (avbrudd) i fortellingen, mens de dissosiative utspaltningene skaper paralepser

(sidefortellinger). Videre kan i denne sammenhengen en mental flashback kalles en analepse

33

(tilbakeblikk) (Langås, 2016, s. 26). Oktoberbarn er full av både ellipser, paralepser og

analepser. Som nevnt tidligere i oppgaven er romanens form preget av en form for tankestrøm

hvor leseren følger forfatterens umiddelbare bevissthetsstrøm frem og tilbake i tid. Romanens

forteller kommer også med sidefortellinger stadig vekk, hvor hun kommer inn på andre

fortellinger og temaer mens handlingen beveger seg fremover.

Langås hevder at det innenfor terapien vil være sentralt å gjøre om traumatiske

erfaringer til sammenhengende fortellinger. Dette for å gjenopprette en følelse av et selv og å

reintegrere personen i et sosialt fellesskap. Ved hjelp av narrativer kan man skape

sammenhenger mellom fortid og nåtid, samt konstruere en identitet. Ifølge Langås kan

traumatiske hendelser virke som et slags innbrudd i en identitet som er konstruert rundt

sammenhengen mellom før og nå (Langås, 2016, s. 26). De narrative minnene er

grunnleggende sosiale, og skapes og videreutvikles i sosiale kontekster, og bidrar med dette

til å skape mening rundt en felles fortid. Samtidig inviterer de til respons i form av

overraskelse, sympati, skrekk eller avsky. Traumatiske gjenopplevelser er av en ensom art. De

blir ordløse, ufleksible og rigide og har ingen sosial komponent. De henvender seg ikke til

noen, og den traumatiserte personen vil reagere svakt på andre mennesker. Derfor, påpeker

Langås, vil det være essensielt at en følger en behandling som består i å få pasienten til å

interagere med andre mennesker, for slik å kunne bli i stand til å forme sine minner om til

fortellinger. For Linda blir søster Maria helt sentral her. Maria fungerer som en katalysator for

minnearbeidet Linda starter på ”fabriken”, og som gjør at Linda med tiden makter å bearbeide

erindringene sine.

Linda skriver ned sine minner i et narrativt minnearbeid med fokus på å ikke fortrenge

eller skape dissonans. Riktig nok går hun gjennom en behandling som har som bieffekt at

minnene potensielt sett kan fortrenges. Hun foretar et slags motsatt traumearbeid, hvor hun

hovedsakelig ikke ønsker å glemme, selv om det ligger mye smerte og sorg i fortiden hennes.

Begivenhetene som fortelles om i Oktoberbarn gjør henne tross alt til den hun er, både på

godt og vondt.

2.6 Sykdomsbildet

”Jag visste hur det var att bli tvångsinlagd på en avdelning och vilja dö” (Boström Knausgård,

2019, s. 136). Deler av tematikken i Oktoberbarn dreier rundt sykdomsforløpet til forteller-

jeget i og med at hun er innlagt på psykiatrisk avdeling i nedskrivingsøyeblikket. Linda

forteller at hun er bipolar, noe som sannsynligvis har preget livet hennes i stor grad. I

34

romanen vies det ikke mye plass til forteller-jegets eksplisitte refleksjon rundt sykdommen i

seg selv, men det er imidlertid nærliggende å anta at depresjonen og melankolien Linda

opplever er knyttet opp til sykdommen i større eller mindre grad. Ikke minst kan det tenkes at

den har vært med på å forme hennes syn på seg selv og sin identitet. Spesielt tydelig

fremkommer sykdomsproblematikken i Lindas relasjon med sine barn, altså i forbindelse med

morsrollen. Det er i dagens samfunn knyttet ganske spesifikke forventninger til hvordan en

mor skal være, og mest sentralt står nok kvaliteter som stabilitet og trygghet. På grunn av

sykdommen klarer ikke Linda å leve opp til disse forventningene, og det blir vanskelig å være

der for barna på den måten hun ønsker. Dette fører til at Linda føler stor skam og skyldfølelse,

følelser som er nærværende gjennom hele romanen. Ved bipolar lidelse er individet i perioder

preget av depresjon eller oppstemthet (mani), og har ofte et pessimistisk syn på både fortid og

fremtid. det kan forekomme en urimelig grad av selvbebreidelse og skyldfølelse samt

håpløshet og selvmordstanker (Malt, 2018).

Når det gjelder innleggelsen på psykiatrisk avdeling, er det svært tungt for henne. Det

byr på utfordringer på det sosiale plan, både relasjoner med de ansatte og de andre pasientene

er vanskelige og usikre. Menneskeverdet hennes virker svekket, spesielt når det gjelder

tematiseringen av tvangsaspektet i romanen. Psykiatrien i Sverige blir i Oktoberbarn sterkt

kritisert. I tilfellet med ECT-behandlinger er det i Sverige slik at man ikke behøver samtykke

for å igangsette behandling dersom pasienten er tvangsinnlagt. Kort sagt er elektrokonvulsiv

behandling en behandling mot enkelte psykiske lidelser som innebærer at pasienten gis en

kontrollert mengde strøm. Behandlingen er spesielt aktuell i tilfeller hvor en pasient opplever

en psykotisk depresjon eller en depresjon preget av næringsvegring. Pasienten gis kortvarig

narkose og et muskelavslappende legemiddel, før elektroder plasseres på hodet og gir en lav

dose strøm. Et mindre epilepsianfall vil dermed utløses med lette kramper i kroppen, som

vanligvis har en varighet på 15-45 sekunder. Ifølge Malt og Grønli (2020) tolereres vanligvis

ECT godt. Hukommelsesproblemer forekommer imidlertid relativt ofte, men disse kan gå

over i løpet av få uker eller måneder etter behandling. Likevel finnes det pasienter som

opplever større kognitiv påvirkning i form av nedsatt evne til nyinnlæring eller redusert

hukommelse for hendelser i eget liv før ECT. I Norge kan ikke ECT gis uten samtykke, med

unntak av et par tilfeller i året hvor behandlingen gis på nødrett fordi det oppfattes å være fare

for pasientens liv (Malt & Grønli, 2020)

Akkurat her ligger Lindas problem. Hun opplever bivirkninger i form av

hukommelsestap som følge av behandlingen. For henne som menneske er dette selvsagt

skremmende og trist, og for henne som forfatter innebærer det i tillegg et tap av kanskje det

35

viktigste arbeidsverktøyet. Det utspiller seg her en kamp for å sikre minnene. Denne kampen

fremstår som en drivkraft for å skrive boken, og gjør at det kan gi mening å også kalle

romanen for et minnearbeid.

I Sykdom som litteratur (2011) skriver Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen om

aspekter ved sykdomslitteratur, et arbeid som vokste frem i forbindelse med

forskningsprosjektet ”INFECITO – teksten, tegnet og smerten”. Prosjektet som hadde som

hovedmål å studere forbindelsen mellom medisin og humaniora, og da spesielt med tanke på

de litterære perspektivene. Her hevdes det at sykdomsbegrepet i stor grad tilhører oss alle, og

at det har en uutømmelig og allmenngyldig definisjon og tematikk (Bondevik & Stene-

Johansen, 2011, s. 4). Der den realvitenskapelige medisin tar for seg livet og det biologiske,

fysiske og kroppslige perspektivet, tar den humanvitenskapelige heller sikte på å drøfte hva et

liv egentlig er. Her vil interessen være hva det egentlig vil si å leve et liv. Sykdom i

litteraturen kan med dette studeres som en slags mørkeside ved livet, og hvordan denne

kommer til syne gjennom språket og litteraturen. Bondevik og Stene-Johansen hevder at det i

klassisk litteratur som hos Kafka, Bacon og Beckett har blitt skapt livsbekreftende figurer i

fremstillingen av destruksjon, grusomhet og forfall. Det har gått helt dit at det er som om livet

ikke gir fullstendig mening dersom man ikke på et tidspunkt nærmer seg en reell dødsfare

(Bondevik & Stene-Johansen, 2011, s. 8). Med dette som bakgrunn, hevdes det, blir

sykdommen interessant som estetisk og litterært uttrykk. Det er her viktig å skille mellom

eventuelle sykdommer forfatteren selv lider av, og sykdommen som fremstilles gjennom

litteraturen. I Linda Boström Knausgårds tilfelle får det levde livet og sykdommen åpenbart

en berettiget plass i forståelsen av verket og litteraturens uttrykk fordi hennes

sykdomserfaring nedtegnes i en selvfremstillende form for litteratur. Sett bort fra Boström

Knausgårds tilfelle, vil sykdom i litteraturen være spesielt interessant når man som leser

fokuserer på hva kunsten og litteraturen gjør ut av sykdommen. Man kan eksempelvis merke

seg hvordan forfatteren vender et negativt sykdomsforløp til noe positivt og livlig. I seg selv

er ikke sykdom forbundet med produktive eller skapende prosesser, heller noe som bremser

og setter stopper for prosesser. Litterære verker omhandlende sykdom er imidlertid skapende

og konstruerende, slik de også er skapt og konstruert. Det hevdes videre av Bondevik og

Stene-Johansen at: ”Sykdomstematikk i litteraturen er kort sagt betydningsdannende.

Lesningen av sykdomstematikk i litterære fremstillinger kan vise seg å få en allmenn

betydning utover fortolkningsteoretiske rammer, eller å bringe ulike forståelser av fortolkning

og diagnose sammen” (Bondevik & Stene-Johansen, 2011, s. 8). På denne måten kan, ifølge

Bondevik og Stene-Johansen, både medisinfaget og fortolkningfagene forbedres og berikes.

36

For å spore sykdomstematikken og litteratur om livets mørkeside, må vi helt tilbake til

litteraturhistoriens begynnelse. I form av eksempelvis klagesanger, Bibelens poetiske bøker

og Jobs bok skildres menneskets lidelse og livets elendighet. Litteratur som skildrer samtidens

epidemier og fremstillinger av sykdom som setter menneskeheten i sentrum, viser seg som

mest fremtredende ved et tilbakeblikk på disse tekstene. Dersom vi retter blikket fremover

mot vår egen tid, finner vi i større grad litteratur med fremstillinger av sykdom i et individuelt

perspektiv, hvor den subjektive erfaringen av sykdom er mer sentral. Dette er et mer moderne

fenomen, og kan særlig knyttes til fremveksten av den moderne romanen (Bondevik & Stene-

Johansen, 2011, s. 9). Vi har nok også å gjøre med en søken etter mening som er viktig for

individet. Etter hvert som samfunnet har blitt mer sekulært har mange vendt blikket vekk fra

det religiøse for eksempelvis å finne svar på hva som er meningen med livet. Slik det fremgår

for eksempel i Bibelen hadde man troen på at Gud var selve meningen med livet. Ved

fremveksten av det sekulære samfunnet er det ikke lenger slik. Nå er det opp til hver enkelt å

finne og skape denne meningen selv. For noen kan dette oppleves som utfordrende og føre til

ubesvarte spørsmål og en følelse av meningsløshet.

Som tenåring opplever Linda for første gang at angsten får en sentral rolle i livet

hennes. Hun forteller at hun var på interrail i Europa og røykte hasj med venninnene sine.

Hun fikk en sterk reaksjon på dette, og opplevelsen av angsten var såpass rystende at hun

aldri helt kom seg etter det. ”Den hade säkert varit där hela tiden, men nu fick den en form og

tog över mitt liv” (s. 90). I kjølvannet av denne episoden blir frykten for ensomhetsfølelse

svært sterk hos Linda. Hun forteller at hver gang hun i ettertid opplevde en form for uro, kom

angsten tilbake og plaget henne. Så sterk var denne frykten for angsten, at hun nektet å være

alene. Hun innleder forhold til gutter som hun i utgangspunktet ikke hadde ønsket å være

sammen med, kun for å slippe ensomhetsfølelsen. På sett og vis virker det som at hun mister

seg selv: ”Den uroen forminsket meg, gjorde meg feig og innsmigrende. Jag anpassade mig

till den verklighet jag levde i på ett sätt jag aldrig hade kunnat föreställa mig.” (s. 91). Det er

også tydelig at sykdommen bringer med seg mye skam og skyldfølelse for Linda, og da

spesielt i forbindelse med morsrollen og relasjonen til sine barn.

2.7 Familien og sykdommen

I romanen er barna mer fraværende enn de er tilstede, og morsrollen er ikke i sentrum i

fortellingen. Barna er for Linda selve symbolet på et liv som er umulig for henne å leve, og

det smerter henne å tenke på dem hun har måttet overlate til seg selv under tiden som

37

tvangsinnlagt. Til tross for at barna ikke har stor plass i romanens narrativ finnes de likevel

som et bakteppe, og når de først nevnes er det med stor kjærlighet, men også med skam og

sorg, samt et håp om at ting skal bli bedre i fremtiden. Første gangen de nevnes er tidlig i

romanen, men hovedfokuset ligger her imidlertid på Lindas eksmann, og hun minnes hvordan

”han skämtade med dem extra mycket för att gömma bort att jag aldrig sa någonting”

(Boström Knausgård, 2019, s. 12). Like etter nevner Linda hvordan hun mislyktes i å være til

stede for familien og at ”min sjukdom drog ned oss alla” (s. 12). Her erkjenner Linda

skammen som følger med sykdommen hennes, men også at hun føler et ansvar for familien.

Det faktumet at hun ofte var fraværende for både mann og barn går imot det kulturelle idealet

om hva morsrollen innebærer. Fremfor å generere lykke og trygghet innad i familien er det de

som må passe på og bekymre seg for henne. Det nevnte sitatet belyser også selvforakten og

selvsentreringen som ofte er et aspekt ved psykiske sykdommer. Linda kjenner også på en

sterk ensomhetsfølelse, som også kan sies å være typisk for individer rammet av psykisk

sykdom. Hun har fire barn som trenger henne og er glade i henne, men ikke engang dette kan

få henne til å føle egenverdi eller at hun er verdt å elske. Hun forteller at hun føler seg

”värdelös eftersom ingen älskade” henne og hun tenker som tidligere nevnt på å ta sitt eget liv

(s. 13). Tilbakeblikkene hvor selvmordsplanene og selvmordsforsøkene fortelles om

inkluderer ikke noen tanker om barna eller hvordan det hadde vært å forlate dem på en slik

måte. Kanskje er dette rett og slett for vanskelig å fortelle om. Det presenteres heller ingen

tanker om hvorvidt barna var det som fikk henne fra å fullbyrde handlingen. Barna har hittil i

fortellingen vært fraværende, men på side fjorten brytes dette tomrommet:

Jag koncentrerade mig på barnen. Jag lagade mat från grunden och höll dem nära så

mycket det gick. Andå satt de av tiden hos mig. De äldre längtade hem till sin pappa

hela tiden. När de var hos honom hade vi bättre kontakt över telefonen och det var en

tröst, även om förebråelserna alltid var där. Det här var mitt fel. Det var jag som

splittrade oss alla. (s.14).

Dette sitatet rommer mye. Først og fremst kommer det frem et tydelig ønske om å være en

god mor. Linda føler seg også dømt av de eldste barna sine, og det fremkommer en stor sorg

over utilstrekkeligheten hun opplever i morsrollen. Hun forsøker å holde barna nær seg, på

samme måte som hennes mor gjorde med sine barn, men hun makter ikke å være den stabile

og trygge forelderen, noe som medfører stor skam og selvforakt. Linda tar leseren tilbake til

opplevelsene sine med svangerskap. Hun forteller at hun under de første graviditetene følte

38

seg ”kärnfrisk” og ”urstark” (s. 144). Hun følte seg som en mamma, og dette ga henne

motivasjon og styrke. Under den siste graviditeten ble Linda imidlertid syk med en alvorlig

depresjon og hun ”lå i det varma sovrummet med livet som inte kunde levas som sällskap” (s.

144-145). Sykdommen tar etter hvert fullstendig overhånd og hun forsøker å ta sitt eget liv

ved å ta alle medisinene hun finner hjemme. Hun legger seg ned ved siden av sin mann og

sier god natt. Når Linda ser tilbake på denne hendelsen er det ufattelig for henne at det kunne

gå såpass langt: ”Jag kan inte förstå hur jag kunde göra någonting sådant (...). Jag var gravid.

Barnen låg och sov i ett rum intill” (s. 145). Videre forteller hun at det var svært vanskelig å

være borte fra mannen og barna den påfølgende sommeren, og at hun skulle ønske hun ikke

hadde prøvd å gjøre ”någonting oförlåtligt” (s. 146).

Linda lengter etter et liv uten psykisk sykdom, noe som fremkommer ved at hun

ønsker at hun kunne vise mannen og barna at hun var ”helt vanlig” og ”balanserad” (s. 52).

Det ligger i disse utsagnene at hun opplever en følelse av utenforskap, samt at hun er bevisst

på at hun på sett og vis avviker fra normalen i samfunnet og opplever stigmatiseringen som

psykisk sykdom kan gi. At det er sykdommen som gjør morsrollen vanskelig for Linda gjør

ikke smerten noe mindre. Konsekvensen av sykdom kan bli at individet lar seg synke ned i

sykdommen og lar den bli styrende for identiteten. Giddens hevder at individuell og

institusjonell utvikling henger sammen, og at individet påvirkes direkte av samfunnet rundt

seg. Hos Giddens er det også sentralt at det moderne samfunnet er forbundet med risiko. Her

menes det ikke at samfunnet eller livet er farligere enn tidligere, men at vi nødvendigvis må

forholde oss til risiko på en annen måte enn før. Vår samtids nesten ubegrensede

informasjonsflyt gjør at mennesket har visshet om alle mulige potensielle farer. Vissheten om

disse farene kan gjøre individet handlingslammet. Giddens hevder at mennesket er nødt til å

være selektive i hvilke av omverdens opplysninger de velger å forholde seg til. Dette gjøres

ved at vi utvikler et slags filter for slik å kunne unngå å havne i en tilstand preget av

eksistensiell angst (Giddens, 1996, s. 50). Videre hevder Giddens som tidligere nevnt at

individets tillit er et helt sentralt aspekt ved det moderne samfunn. For å kunne fungere, og for

å unngå den nevnte eksistensielle angsten, er individet nødt til å ha tiltro til at kriser ikke vil

ramme en selv. Dessuten må en ha tillit til at systemene i samfunnet fungerer, eksempelvis

helsevesenet.

Praktisk bevidsthed er sammen med de hverdagsrutiner, som den reproducerer, med til

at sætte parentes om en sådan angst, ikke alene eller primært på grund af den sociale

stabilitet, de medfører, men på grund af deres konstituerende rolle i organiseringen af

39

et «som om»-miljø omkring de eksistensielle spørgsmål. De tilvejebliver

orienteringsmåder, som på et praksis-niveau «besvarer» de spørgsmål, der kunne

rejses i forhold til eksistensens rammer. (Giddens, 1996, s. 52).

For friske mennesker er det mulig å sette en slik parentes rundt potensielle farer knyttet til

helse. Syke mennesker er nødt til å forholde seg til disse farene på en helt annen måte, og det

er mye usikkerhet knyttet til farene ved sykdom. Dette kan sies å være tilfellet for Linda sin

del. Hun opplever liten grad av stabilitet i forbindelse med sin sykdom, og usikkerheten rundt

dette preger henne og hennes identitet. På avdelingen lever hun i en tilværelse preget av kaos.

Hun kan ikke huske begivenhetene som gjør henne til den hun er. Hverdagsrutinene hennes

fungerer heller ikke optimalt. Det kan virke som om Linda ikke evner å sette en slik parentes

rundt risiko. Tillitten hennes er også sterkt svekket, spesielt når det gjelder helsevesenet og

hvordan hun blir behandlet på avdelingen. Hun blir ikke hørt av legene og hun er mildt sagt

skeptisk til behandlingen hun gjennomgår. På sitt sykeste makter hun ikke å spise og har store

problemer med å få sove. For mennesker uten utfordringer knyttet til helse er det en selvfølge

at man klarer å dekke helt basale hverdagsrutinger som å få sove og spise. Når Linda ikke

engang får til dette er det ikke rart at det oppstår identitetsproblematikk. Det kan synes som at

sykdommen har tatt over livet hennes og på sett og vis blitt hennes identitet.

Mot slutten av fortellingen nærmer Linda seg det som kan virke som en slags

forsoning. Hun har kommet frem til at skilsmissen tross alt var en god ting, og selv om hun

har gått gjennom en dyp depresjon kan man spore en utvikling i henne. Hun har gått fra å føle

seg fortapt til å kunne kjenne på selvsikkerhet og et ønske om å være en del av samfunnet

utenfor avdelingen (s. 15). Dette kommer til syne ved at hun får permisjoner fra avdelingen,

men også ved at hun kjøper en gitar og lærer seg akkorder, noe som indikerer at hun ser

fremover mot noe nytt og potensielt bedre (s. 165-166). Når hun etter hvert får forlate

avdelingen drar hun hjem til huset som skal være hennes og barnas hjem. Først når hun ser

barnas tomme senger kan hun tillate seg å bryte ut i gråt.

Jag lägger mig i sängen och gråter för första gången på flera år. Jag gråter för allt. För

barnen som kommer på fika i morgon. De ska ha med sig saker som de vill ha här. Jag

gråter för dig och mig. Jag säger barnens namn högt i rummet. Jag säger Anna, Olivia,

Josef och Sara (s. 190).

40

Dette sitatet er romanens siste, og det understreker kjærligheten Linda føler til sine fire barn.

Samtidig virker øyeblikket forløsende, og Linda klarer å slippe ut all sorgen som har preget

henne så veldig i løpet av mange år. Det blir også en slags seier at hun makter å si barnas

navn høyt, da hun tidligere har hatt store vansker med å formulere dem. Det blir også tydelig

at hun nå har kommet tilbake til virkeligheten og et liv hvor barna finnes. Sykdommen har

gjort at hun ikke har mulighet til å være det for barna sine, noe som for henne har opplevdes

som et svik mot dem. Nå har hun imidlertid kommet hjem og har muligheten til å være der for

dem igjen.

2.8 Skrift og fortelling

I det følgende skal det utforskes hvorvidt fortellerhandlingen kan fungere som en helbredende

prosess for individet. Når Linda merker at minnene begynner å blekne, tar hun en prat med

legen på ”fabriken” som ber henne benytte seg av fantasien hun som forfatter innehar og dikte

opp sin fortid. Til tross for arrogansen og mangelen på medfølelse Linda møtes med er det på

sett og vis denne løsningen hun velger, dog uten hjelp fra legene. Sykepleieren Maria blir

hennes støtte i minnearbeidet:

Marias minnesträning tilsammans med mig var helt hennes eget påhitt. Tiden det tog

för henne att fråga mig om jag mindes var jag växt upp som liten, eller vad som hade

hänt dagen efter min man sa att han ville skiljas, sparade hon in genom att sätta nålar

snabbare än någon annan (...) Hon ba mig att skriva och sa att det var min väg ut.

(Boström Knausgård, 2019, s. 57).

Både Anthony Giddens og Mark Freeman er i denne sammenhengen relevante, da de begge

skriver om hvordan livshistoriefortelling muligens kan fungere terapeutisk og bidra til økt

selvforståelse og selvinnsikt for den som forteller. På dette settet kan skrivingen også være til

hjelp i individets forming av egen identitet. Petter Aaslestad skriver at det å fortelle

nødvendigvis innebærer:

en evne til å selektere hendelser i virkelighetens kaos og bringe de utvalgte elementer i

en sammenheng med hverandre. En selvbiografisk fortelling […] er et illustrerende

eksempel på hvordan livets tilfeldige begivenheter kan settes sammen og bli oppfattet

som meningsfylte når de sees i lys av hverandre. […] Ikke å kunne oppdage en linje i

41

sin egen virkelighet – ikke å kunne skape orden i kaos ved å lage fortelling basert på

en seleksjon i livets allehånde tilfeldigheter – kan bety at virkeligheten fremstår som

uten sammenheng. Den produktive evnen til å fortelle er slik sett en basal

fellesmenneskelig kognitiv egenskap (Aaslestad, 1992, s. 17).

Aspektene ved Mark Freemans Rewriting the self som er nevnt i denne oppgavens teoridel

gjør den etter min mening svært relevant i forbindelse med Oktoberbarn. Begrepene history,

memory og narrative er spesielt sentrale i denne oppgavens henseende. Fortid og livshistorie

(history) er sentrale i lesningen av Oktoberbarn fordi protagonistens livssituasjon og de

problemer hun opplever i nedskrivingsøyeblikket delvis kan forklares ut fra fortiden. I tillegg

kan man ved å vende blikket mot fortiden potensielt sett skape eller oppleve sammenheng og

kontinuitet i sin livshistorie. Dette kan bidra til en økt forståelse for egen identitet, samt

forståelse for hvorfor man er slik man er. Dersom man skal kunne oppnå en slik forståelse

kommer man ikke utenom en erindringsprosess (memory). Hos forteller-jeget i Oktoberbarn

er et hovedproblem at hun merker at behandlingene hun gjennomgår gjør at minnene hennes

svekkes. Hun mister gradvis den sammenhengende erindringen av fortiden sin, og hun frykter

at minnene skal gå tapt på permanent basis. Til tross for dette, eller kanskje på grunn av dette

forsøker hun ved hjelp av erindringen å fremstille livshistorien i en fortelling eller et narrativ

der fortiden kan fortolkes, samt at hun får fortolket seg selv. Gjennom narrativ kommer også

den psykiske tilstanden til protagonisten til uttrykk, blant annet ved at fortellerteknikken

preges av den. Som leser kan vi observere den psykiske tilstandens svingninger og hvordan

den har påvirket Lindas liv. Mens skriveprosessen går sin gang blir Linda tvunget til å

gjenoppleve minnene, og stadig flere av dem kommer til overflaten. Dette gjør at Lindas

minner festes i skriften og dermed blir mer håndfaste. Det øker også sjansene for en følelse av

livskontinuitet og identitet, samt at hun i tråd med det Freeman hevder, kan gi fortiden en ny

mening i lys av sin nåtidige situasjon.

I Oktoberbarn kan vi si at handlingen foregår på to forskjellige tidsplan, nemlig et

nåtidsplan der Linda forteller om livet på fabrikken, om seg selv og de menneskene hun

forholder seg til i det daglige. Selve fortellerhandlingen blir også en del av historien på det

settet at sykepleieren Maria oppfordrer Linda til å tenke tilbake på fortiden og på de tingene

som gjør Linda til den hun er, og som kan bidra til å hjelpe henne mot en bedre fremtid

utenfor institusjonen. Her er det spesielt Lindas barn som trekkes frem som en

motivasjonsfaktor for å bedre tilstanden. Sånn sett blir narrasjonen også en del av historien, i

og med at romanen har som prosjekt å fungere som et minnearbeid med formål om å bevare

42

Lindas minner. Det andre tidsplanet er et fortidsplan hvor begivenheter og minner fra fortiden

trekkes frem. Dette fortidsplanet består av fortellinger fra ulike perioder av Lindas liv. Det

fortelles om oppveksten, skolegangen, ekteskapet og perioder med sykdom. Disse

fortellingene preges blant annet av tidsavbrudd, avsporinger og bevegelse frem og tilbake i

tid. Nåtidsplanet bærer på sin side preg av større grad av enhetlighet i og med at det foregår

på et avgrenset sted i et kortere tidsrom, samt at det er fortalt i en kronologisk rekkefølge. I og

med at nåtidsnivået fremstår enhetlig fungerer det også enhetsskapende på fortidsnivået ved at

hendelsene settes inn i en større sammenheng og som en del av Lindas prosjekt for å oppnå

sammenheng i livshistorien sin. Videre vender fortellingen stadig tilbake til nåtidspunktet og

Lindas situasjon på fabrikken, noe som fungerer som et utgangspunkt og et bindeledd mellom

alle fortellingene og hendelsene i romanen. Fortellingens analepser kan ses på som en del av

sorgarbeidet Linda gjennomgår. Hun sørger over at ekteskapet hennes tok slutt, men i denne

sorgen er også barna sentrale. Hun spør seg selv: ”Hur kunde jag välja fabriken framför dem

jag älskade?” (Boström Knausgård, 2019, s. 52). Hun uttrykker at hun burde vist for barna og

for mannen at hun var helt vanlig og stabil, og at hun var ”där helt och hållet” (s. 52). Linda

har aldri hatt noe problem med å produsere litteratur. Det har heller ligget naturlig for henne å

skrive:

Ingen behövde säga till mig att jag var bra på att skriva. Jag visste det inom mig även

de åren jag inte skrev. (...) Jag har alltid vetat att jag kan skriva som om det gällde

livet. Det gäller livet. (s. 114-115).

Det kan virke som at utfordringen ligger i at selvfortellingen hennes er preget av

diskontinuitet og hendelser blant annet forbundet med sykdom som har gjort at fortiden er

vanskelig å få grep om. I henhold til Giddens sitt identitetsbegrep er individets stemme

avgjørende for identiteten. Ifølge Arthur Frank (2013) skades den sykes stemme når

sykdommen inntreffer, og det blir avgjørende at stemmen helbredes. Bare slik kan individet

lære seg å leve med sykdommen og potensielt bli helt frisk igjen. Sykdommen må med andre

ord implementeres i selvfortellingen og individets forståelse av seg selv. Frank skriver om

hvordan sykdomsfortellinger kan ha helbredende effekt på individet. Han hevder at disse

fortellingene kan hjelpe pasientene å finne måter å takle utfordringene som sykdommen

bringer med seg. Videre hevder Frank at: «Seriously ill people are wounded not just in body

but in voice. They need to become storytellers in order to recover the voices that illness and

its treatment often take away.» (Frank, 2013, s. 142). Fortellingen og språket får altså en

43

helbredende virkning, og gjennom å fortelle kan den syke få tilbake råderetten over livet og

identiteten. Dette er i tråd med hva både Giddens, Freeman og Langås belyser om

fortellingen. Selvidentiteten og meningen manifesteres gjennom fortellingen og språket, og

slik skapes en følelse av sammenheng. Ved å klare å fortelle om begivenhetene som har ført

til at hun er der hun er i nedskrivingsøyeblikket virker det som at hun klarer å komme frem til

en slags forsoning. Linda vet som nevnt at hun er flink til å skrive, det er noe hun er sikker på

at hun mestrer. Hun føler at hun har kommet til kort på mange områder i livet, både som kone

og mor, som nyttig samfunnsmenneske og som seg selv. Skrivingen og fortellingen er

imidlertid noe hun mestrer. Ved å fortelle sin historie virker det som at hun finner tilbake til

seg selv. For Linda blir det å finne tilbake til språket i første omgang en måte å forsone seg

med situasjonen sin på. Denne forsoningen blir som tidligere nevnt tydelig når hun får dra fra

avdelingen og kommer hjem til seg selv. Da klarer hun å se for seg en fremtid med barna sine,

og klarer for første gang å si navnene deres høyt. Dette vitner om et fremtidshåp og en

forbedring som tidligere har manglet.

Ved hjelp av erindringen har Linda fått fremstilt livshistorien sin i et narrativ. Hun har

fortolket hendelser som har ført henne dit hun er i nedskrivingsøyeblikket, og som har gjort

henne til den hun er i fortellingens nåtid. Hun har i tråd med Freemans begrep skrevet om sitt

eget selv. Gjennom skriveprosessen har Linda blitt tvunget til å gjenoppleve minnene sine og

konfronteres med fortiden. Når hun nevner en hendelse og begynner å fortelle om den

kommer minnene gradvis frem, og mer og mer av erindringen dukker opp i bevisstheten

hennes. Det virker som at hun blir sterkere ettersom hun forteller mer og mer, noe som fører

til forsoningen i slutten av fortellingen.

44

3. Avsluttende kommentarer

I Oktoberbarn tematiseres protagonistens frykt for at minnene hun innehar, og som har formet

henne til den hun er, skal gå tapt. For hvem er man egentlig uten alle minnene sine?

I denne oppgaven har jeg gjort rede for Lindas psykiske tilstand i

nedskrivingsøyeblikket, en tilstand preget av ensomhet, avmakt og mangel på sammenheng.

Jeg har vist hvordan denne tilstanden henger sammen med fortiden hennes, her representert

ved relasjonelle utfordringer, psykisk sykdom og traumatiske begivenheter fra fortiden. Jeg

har presentert hvordan Lindas mangel på identitet og sammenheng i livshistorien kommer til

uttrykk. Svikten i livskontinuiteten kan blant annet forklares ut fra den både den

følelsesmessige distansen til de traumatiske minnene, men også den faktiske glemselen som

følge av elektrosjokkterapien. Det kan også virke som at relasjonen til foreldrene i oppveksten

har ført til at Linda mangler en grunnleggende tillit og en trygghetsfølelse, noe som gjør at

hun ikke får skjermet seg for hverdagens utfordringer.

Der det har vært relevant har jeg blant annet trukket inn Anthony Giddens og Mark

Freeman. De skriver begge om hvordan livshistoriefortelling har potensiale til å fungere

terapeutisk for individet. Freeman viser hvordan en person kan skrive om selvet ved hjelp av

en kreativ prosess. Han hevder at en kan bruke det å fortelle livshistorien sin som hjelp til å

skape en sammenheng i livet. Ved å se tilbake på hvordan noe var før, for så å sette det i

sammenheng med hvordan ting er nå, kan en ifølge Freeman oppnå større selvforståelse og

følelse av å ha et stabilt selv. Giddens tar for seg hvordan livshistoriefortellingen kan spille

inn på utviklingen av selvidentiteten og viser så hvordan selvidentitet forutsetter refleksiv

bevissthet og en følelse av sammenheng og kontinuitet når det gjelder livshistorien. De hevder

altså begge at det å fortelle kan bidra til økt selvforståelse og selvinnsikt for den som forteller.

På denne måten kan individet bruke skriften og fortellingen til hjelp med å forme og revidere

sin egen identitet. Det blir avgjørende for Linda å revidere sin egen identitet. Hun har gått

gjennom en skilsmisse som har rystet henne kraftig og gjort henne til alenemor. Hun har

opplevd og opplever stadig sykdom som bringer med seg store utfordringer blant annet når

det gjelder relasjonen til sine barn.

Det snakkes mye om at unge leser mindre i dag enn før. Det kommer blant annet frem

i en artikkel på NRK at én av fire unge ikke gidder å lese bøker (Pettersen & Skrede, 2019).

Det drøftes hvordan man kan gjøre noe med dette, og det fremstilles som bekymringsverdig at

det tilsynelatende blir færre og færre lesere. De unge som intervjues i artikkelen hevder at

45

bøkene de kan velge mellom ikke oppleves som relevante for dem, og at de heller ikke har tid

å bruke på lesing. Likevel har det i løpet av de siste ti årene blitt svært populært å skrive om

seg selv i sosiale medier, for eksempel i blogger. Her kan hvem som helst opprette sitt eget

forum med seg selv som forfatter og forteller. Man kan fortelle sin livshistorie og eventuelt få

respons, og man trenger ikke lenger et forlag i ryggen for å få sin historie publisert. Til tross

for at færre unge leser, virker det som at det fortsatt er mange som skriver. Dette er med på å

underbygge viktigheten det har for individet å fortelle, for slik å kunne skape en sammenheng

og som Aaslestad skriver: ”å selektere hendelser i virkelighetens kaos” (Aaslestad, 1992, s.

17).

I Oktoberbarn mister Linda på flere måter kontrollen over sin egen identitet, og

sykdommen tar i stor grad over livet hennes. Linda vil ikke være sykdommen sin, men den

kan heller ikke fornektes. Dermed kan det synes som at hun heller fornekter seg selv, altså

personen som er syk. Dette kommer spesielt tydelig frem i fortellingen om ungdommen

hennes, når hun velger å ta form som en helt annen person, og dermed forholder seg passiv til

sin egen fortelling. Sykdom kan potensielt ha svært alvorlige konsekvenser for mennesket.

Det er snakk om en krise som hvis vi ser til Giddens krever en omskriving av selvfortellingen.

Det er imidlertid også sentralt at den som er syk makter å forsone seg med sykdommen og

finne en måte å leve med den på. Nedskrivingen av livshistorien blir det som Mark Freeman

kaller en omskriving av selvet. Skriveprosessen gjør at Linda klarer å gi fortiden ny mening i

lys av nåtiden. Dette gjør hun ved å fortelle og fortolke.

Arthur Frank hevder at fortellingen er en måte for den som har vært alvorlig syk til å

bli en ressurs for samfunnet. Ved å bidra med erfaringene sine kan de være til stor hjelp for

andre som gjennomgår lignende utfordringer (Frank, 2013, s. 142). Ideelt sett vil vi jo se at

den syke blir frisk. Det er imidlertid ikke alle som kan helbredes, hverken karakterer i

skjønnlitteraturen eller mennesker i det virkelige liv. Det å forsone seg med tingenes tilstand

må også være godt nok. Å lære seg å leve med sykdommen er også en bragd. En slags løsning

på Lindas identitetsproblem blir å skrive. Det virker som at dette fører til en forsoning, og til

at hun klarer å slå seg mer til ro med seg selv. Når hun presses, blant annet av sykepleieren

Maria, til å skrive ned minnene sine blir det en måte for henne å ta styring i livet. Gjennom

selve fortellerhandlingen har en mulighet til å skape sammenheng og orden i en kaotisk

virkelighet bestående av ulike erfaringer, begivenheter og opplevelser som har formet en

livshistorie. På denne måten vil det være mulig å finne en mening i dem, og dermed få en

dypere forståelse av oss selv og hvem vi er.

46

Litteratur:

Andersen, Per Thomas. (2001). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Beherendt, Poul. (2011). «Autonarration som skandinavisk novum. Karl Ove Knausgård,

AntiProust og Nærværseffekten» Spring. Tidsskrift for moderne dansk litteratur, Nr.

31/32, s. 290-331.

Bondevik, Hilde & Stene-Johansen, Knut. (2011). Sykdom som litteratur. Oslo: Unipup.

Boström Knausgård, Linda. (2019). Oktoberbarn. Stockholm: Modernista.

Egedius, Tonje & Stenersen, Tor. (2017, 26. Januar). Linda Boström Knausgård: ”Man må

våge å utsette seg for livet”. Bergens Tidende. Hentet fra:

https://www.bt.no/amagasinet/i/mbPqL/linda-bostrom-knausgaard-man-maa-vaage-

aa-utsette-seg-for-livet

Eriksson, Therese. (2019, 29. August). Oktoberbarn. Förtvivlat sökande efter minnen som

psykiatrin tog. Svenska Dagbladet. Hentet fra:

https://www.svd.se/fortvivlat-sokande-efter-minnen-som-psykiatrin-tog

Erll, Astrid. (2009). Narratology and Cultural Memory Studies. I: Heinen, S. og Sommer, R.

red. Narratology in the Age of Cross-Disciplinary Narrative Research. Berlin:

Walter de Gruyter, s. 212 – 227.

Frank, Arthur. W. (2013). The Wounded Storyteller. Body, Illness and Ethics. 2nd ed.

Chicago: The University of Chicago Press.

Freeman, Mark. (1993). Rewriting the self. History, Memory, Narrative. Routledge: London

& New York.

Giddens, Anthony. (1996). Modernitet og selvidentitet. Selvet og samfunnet under sen-

moderniteten. Oversatt fra engelsk av S. S. Jørgensen. København: Hans Reitzels

Forlag.

Giddens, Anthony. (2003): Modernitet og selvidentitet. Selvet og samfundet under

senmoderniteten [1991]. Hans Reitzels Forlag, København. Eng. orig., oversatt av

Søren Schultz Jørgensen.

Hoem, Knut. (2020, 26. Februar). Elektrosjokkaktig prosa fra Linda Boström Knausgård.

NRK. Hentet fra:

https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_oktoberbarn_-av-linda-bostrom-

knausgard-1.14919156

47

Högström, Jenny. (2019, 30. August). En kamp mot mörkret efter elchockerna. Aftonbladet.

Hentet fra: https://www.aftonbladet.se/kultur/bokrecensioner/a/6jK013/en-kamp-mot-

morkret-efter-elchockerna

Jørstad Nilsen, Gro. (2020, 22. Februar). Naken og direkte bok om psykiatri, oppvekst og

samlivet med Karl Ove Knausgård. Bergens Tidende. Hentet fra:

https://www.bt.no/kultur/i/MRkp5r/naken-og-direkte-bok-om-psykiatri-oppvekst-og

-samlivet-med-karl-ove-k

Langås, Unni. (2016). Traumets betydning i norsk samtidslitteratur. Bergen: Fagbokforlaget.

Lothe, J. (2007). Roman. I: Norsk litteraturvitenskapelig leksikon. 2. utg. Oslo:

Kunnskapsforlaget. S. 194.

Malt, Ulrik & Grønli, Ole Kristian. (2020, 21. April). ECT. Hentet fra:

https://sml.snl.no/ECT

Malt, Ulrik. (2018, 5. September). Bipolar lidelse. Hentet fra:

https://sml.snl.no/bipolar_lidelse

Malt, Ulrik. (2020, 29. Mai). Traume. Hentet fra:

https://sml.snl.no/traume

Melberg, A. (2007). Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen. Oversatt fra svensk av

Ingebrigt Hetland. Oslo, Spartacus forlag.

Myhr, Annika Bøstein. (2018). Minne, glemsel og identitet i Jonas Hassen Khemiris romaner.

De Gruyter, 48(1), 77-98.

Oktoberbarn (2018). I Wikipedia. Hentet fra:

https://no.wikipedia.org/wiki/Oktoberbarn

Pettersen, Petter & Skrede, Kristi Maria. (2019, 10. Mai). Én av fire unge gidder ikke lese

bøker. Hentet fra:

https://www.nrk.no/kultur/en-av-fire-unge-gidder-ikke-lese-boker-1.14542046

Straub, Jürgen. (2002). “Personal and Collective Identity. A Conceptual Analysis” I: Friese,

Heidrun/Aleida Assmann (Eds): Identities. Time, Difference, and Boundaries. New

York. 56–76.

Troberg Djuve, Maya. (2020, 27. Februar). Anmeldelse: Linda Boström Knausgård,

«Oktoberbarn» Smertelig, brutalt og godt. Dagbladet. Hentet fra:

https://www.dagbladet.no/kultur/smertelig-brutalt-og-godt/72187511

Trones, Camilla. (2020). Linda Boström Knausgård: Oktoberbarn. Tidsskrift for psykisk

helsearbeid, 02-03/2020 (Volum 17), s. 16. Hentet fra:

https://www.idunn.no/tph/2020/02-03/linda_bostrm_knausgaard_oktoberbarn

48

Vassenden, Eirik. (2007). Hva er ”samtidslitteratur” og hvorfor leser vi den? – Noen

begrepshistoriske og fagkritiske bemerkninger. Edda, 04/2007 (Volum 94), s. 2.

Hentet fra:

https://www.idunn.no/edda/2007/04/hva_er_samtidslitteratur_og_hvorfor_leser_vi_de

n_-_noen_begrepshistoriske_o

Aaslestad, Petter. (1992). Dømt til kunst. Jonas Lies romaner 1884–1905. Rådet for

humanistisk forskning, NAVF og Universitetsforlaget.