Upload
spartacus-forlag
View
239
Download
6
Embed Size (px)
DESCRIPTION
Norske klassikere
Citation preview
NORSKE KLASSIKERE
9 7 8 8 2 4 3 0 0 5 6 0 0
sv en o v e bakke In ger Mer ete H o bbel st ad v Idar kv al sHau g Mo r ten st åle n Il sen
Bøker����� er, musikk, radio og tv fra 1945 t Il I da g
NORSKEKLASSIKERE
Nå er det kulturelle arvesølvet samlet mellom to permer!n or s k pop ul æ r k ul t ur har bidratt til å forme nord-menns syn på seg selv og verden. Historiene, sangene og tv -an-siktene gir oss et felles referanseverk som gjør at vi kan snakke sammen. Vi vet alle hva slags kvinnemenneske man viser til om noen sammenliknes med Tante So�� . De ��� te har et bilde av De dødes tjern på netthinnen og er i stand til å bli med på allsang til Åges «Dains me dæ» hvis festen er bra nok. Og vi har motvillig vært på fornavn med Rodney og Annette fra Big Brother.
I denne boka har �� e av våre fremste kulturjournalister samlet det de ser som de største norske klassikerne etter krigen innen-for litteratur, ����� musikk, radio og tv . Dette er ikke et forsøk på å kanonisere kulturen vår, eller dra et skille mellom pop-ulærkultur og ����� tur. Under klassikerbegrepet er det plass til både høy og lav, det ypperste av kvalitet og det vi er litt � aue for å innrømme at er norsk. Boka er en kjærlighetserklæring og et over���� ghetshorn, en samling inspirerende tekster som drar deg inn i nostalgiens verden, og som får deg til å løpe til bokhylla, biblioteket������� ubben eller platebutikken.
«n oe n sk r I v e bo r d sj o bbe r er bedre enn andre. Det er de som går ut på å se, lytte, lære, måle usammenlignbare størrelser, skrive om bøkene, � lmene, platene og tv- og radiopro-grammene som har formet, lyst opp eller skapt bevegelser i norsk populærkultur i det snart sytti år lange strekket som kalles etterkrigs-tiden. Det er en øvelse som iblant føles absurd, iblant urettferdig, og som krever at man forsø-ker å besvare et stort spørsmål: Hva er egentlig en klassiker? For det � nnes plater, bøker, � lmer og tv-pro-grammer som er viktigere enn andre, som på forskjellige måter har lykkes i å feste seg i stue-tapetet i det norske hus. Det � nnes sanger og historier som fanger hva vi er og gjør på en unik måte, som viser oss hvor vi er på vei – eller som beskriver en følelse eller opplevelse på en måte som tre� er svært mange, som får oss til å le eller gråte eller lengte etter sommerferien, og som derfor hentes frem igjen og igjen.»
[Fra forordet]
s v e n o v e b a k k e F. 1975, fra Kongsvinger. Har brukt 2000-tallet til å skrive om musikk i Dagbladet. Svak for banjo og steelgitar. Første konsert: Åge Aleksandersen & Sambandet i Råd-husteatret i Kongsvinger i 1984.
In ger Mer e te H o bbel st ad F. 1980, fra Hokksund. Litteratur- viter. Film- og teateranmelder i Dagbladet. Veskesamler og Shake- speare-entusiast. Prøver å venne seg av med å deklamere lange verk fra britisk lyrikk-kanon i lystig lag.
v I d ar kv al s Ha u g F. 1970, fra Averøya på Nord- møre. Vinylsamler og forfatter. Middel klasseromantiker som skriver litt om bøker i A� en- posten. Snill mot katter.
Mo r ten st å le n I l senF. 1971, fra Halden. Musikk- kritiker i vg . Han hevder hard-nak-ket at han kjøper Inger Lise Rypdal-plater «for musikkens skyld».
på f o rs I d en: Jakten (Regi: Erik Løchen, 1959)Lasso rundt fru Luna (Agnar Mykle, 1954)A-ha (1982–2010)Dag Solstad (1941–)«Jeg vil være ung» (Wenche Myhre, 1964) Leif Juster i Fjols t���� ells (Regi: Edith Carlmar, 1957)Titten Tei (1971–1990)
på b aks I d en: Jack Fjeldstad i Ni liv (Regi: Arne Skouen, 1957)
de s I gn & I l l u stra s j o n: ø y ste I n v I d ne s
sv en o v e b akke | In ger Mer e te H o bbel st ad v Id ar kv al sHau g | Mo r ten st åle n Il sen
Bøker, ��� er, musikk, radio og tv
fra 1945 t Il I da g
— 100 MM — — 35,9 MM — — 100 MM —— 174 MM — — 174 MM —
— 2
46 M
M —
+3 +3norske-klassikere smussomslag.indd 1,5 16.08.12 15:06
NORSKE KLASSIKERE
Bøker, fi lmer, musikk, radio og tvfra 1945 til i dag
NORSKE
3
sven ove bakkeinger merete hobbelstad
vidar kvalshaugmorten ståle nilsen
Bøker, fi lmer, musikk, radio og tv fra 1945 til i dag
KLASSIKERE
Norske klassikere
Bøker, fi lmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag
© Spartacus Forlag 2012
omslag / design: Øystein Vidnes
sats: Punktum forlagstjenester
trykk: Ednas Print
Printed in Slovenien
ISBN:978-82-430-0560-0
Spartacus Forlag AS
Postboks 6673 St. Olavs plass
N-0129 OSLO
www.spartacus.no
Innhold
Forord 7
1945–1959 10
1960–1969 54
1970–1979 116
1980–1989 200
1990–1999 300
2000– i dag 388
Kilder 472
Takk 474
Navneregister 475
Tittelregister 484
Årstallsregister 492
7
Forord
Noen skrivebordsjobber er bedre enn andre. Det er de
som går ut på å se, lytte, lære, måle usammenlignbare
størrelser, skrive om bøkene, fi lmene, platene og tv-
og radioprogrammene som har formet, lyst opp eller
skapt bevegelser i norsk populærkultur i det snart sytti
år lange strekket som kalles etterkrigstiden.
Det er en øvelse som iblant føles absurd, iblant
urettferdig, og som krever at man forsøker å besvare et
stort spørsmål: Hva er egentlig en klassiker?
For det fi nnes plater, bøker, fi lmer og tv-program-
mer som er viktigere enn andre, som på forskjellige
måter har lykkes i å feste seg i stuetapeten i det nor-
ske hus . Det fi nnes sanger og historier som fanger hva
vi er og gjør på en unik måte, som viser oss hvor vi er
på vei – eller som beskriver en følelse eller opplevelse
på en måte som treff er svært mange, som får oss til å
le eller gråte eller lengte etter sommerferien, og som
derfor hentes frem igjen og igjen. Halvdan Sivertsens
«Kjærlighetsvisa» er en slik klassiker. Flåklypa Grand
Prix likeså.
Under denne kateogorien klassikere faller også
de verk og programmer som har påvirket hvordan
nordmenn tenker og handler, som har skapt trender
og tradisjoner. Med Fjernsynskjøkkenet bestemte den
milde diktator Ingrid Espelid Hovig hva som skulle
serveres til søndagsmiddag i norske husholdninger.
Med Lille lørdag og programmene som fulgte endret
Harald Eia og Bård Tuft e Johansen norsk humor. Her
har monopoltidens NRK hatt en historisk enestående
posisjon. Radiotekatrets kriminalhørespill har hatt en
samlende kraft som er vanskelig å gjøre etter i et mer
fragmentert og konkurransepreget mediebilde.
Men det fi nnes andre klassikerkriterier enn disse.
Mange av oppføringene i denne boken vil knapt kun-
ne bli beskrevet som allemannseie eller uttrykk for
noen folkesjel. Men avantgarden og den akademiske
litteraturen, som ikke følges av mange, kan ha et pu-
blikum som igjen øver innfl ytelse på samfunnet, på
den off entlige diskursen og på utviklingen av idéret-
ninger og kunstformer. Også verk fra denne verden
hører hjemme i en klassikeroversikt. Rune Slagstads
analytiske De nasjonale strateger var et yndet utgangs-
punkt for polemikk og debatt om historien om konge-
riket. Pål Løkkebergs Liv var den første modernistiske
fi lmen i Norge og inspirerte fi lmskaperne som kom
etter ham.
En siste type klassikere er de som overlever sin tid
og sitt første publikum takket være ren slitestyrke og
uforfalsket kvalitet. Og det er kanskje da arbeidet med
en bok som Norske klassikere føles mest meningsfullt:
Når de skrivende oppdager glemt eller halvglemt gull,
og kan kaste litt lys over et verk som kanskje ikke har
hatt et stort publikum, men som likevel representerer
noe av det beste norsk kulturhistorie har frembrakt
de siste 67 årene. Erik Løchens Jakten, en ambisiøs
og eksperimentell dramafi lm som nærmest lå forut
for den europeiske nybølgen og som over femti år
etter premieren fremstår som et verk som ennå ikke
er uttømt eller udatert, fortjener mer kjærlighet
enn hva som er blitt den til del hittil. De ordknappe,
uutgrunnelige tegneseriene til Jason har formidlet en
for sjangeren sjelden sårbarhet og fått nervetrådene
til å dirre hos kresne internasjonale fagjuryer. Dette
prosjektet har gitt oss muligheten til å hente frem dét
som kanskje på grunn av middelmådig markedsfø-
ring eller lanseringsjournalistikkens luner er blitt litt
borte i fl immeret av fortellinger. Det føles som en fi n
oppgave.
Det er altså mulig å komme seg til en klassiker-
status ad mange og forskjellige veier. Men det er
selvfølgelig også de som forsøker og ikke klarer det.
Det har vært viktig for oss i arbeidet med denne bo-
ken å nærlese hvert verk, ikke å ta med en roman, el-
ler fi lm, eller plate, ene og alene fordi den var populær
i lanseringsåret. Av den grunn er hørespillet Reisen
til julestjernen nevnt, og ikke fi lmen – hørespillet er
mer vellykket og ligger tettere på den opprinnelige
fortellingen enn hva fi lmen gjør. Verk som ikke vurde-
res som gode eller relevante eller utbredte sett på noen
års eller tiårs avstand, skal ha vært dypt elsket eller
svært oppsiktsvekkende i samtiden for ikke å bli skub-
bet ut av listene av andre kandidater.
På den annen side er ikke en klassiker nødvendig-
vis dét som har fått godkjentstempel av akademikerne
eller kritikerstanden. Denne boken handler om fortel-
lingene som mange har tatt del i, musikken som har
akkompagnert livet i det moderne Norge, uavhengig
av den tildelte plassen på parnasset. Norske klassikere er
ikke en kanon, ikke en parade over de ypperste verk-
ene i norsk kulturhistorie siden krigen. Vårt klassiker-
begrep er mer elastisk.
En utfordring i arbeidet med denne boken har
vært å forsøke å samkjøre dette elastiske «klassiker»-
begrepet mellom disipliner og sjangre som i utgangs-
punktet ikke lar seg sammenligne – selv om vi fi nner
glede i å påpeke at Ole Ivars’ «Nei, så tjukk du har blitt»
og Karl Ove Knausgårds Min kamp har til felles at de er
selvopptatte på en problematiserende måte – og at de
er blitt folkeeie, en kollektiv referanse.
Forfatterne har også vært nødt til å sette visse
praktiske rammer for prosjektet. Vi har med få unntak
forholdt oss til verk som det er mulig å grave opp og
gjenoppleve i dag. Derfor er fj ernsynsteatrets oppset-
ninger inkludert, og de fysiske teatrenes oppsetninger
utelatt – det er ikke mulig for oss å vurdere forgangne
teaterforestillinger opp mot hverandre. Vi har også
valgt ikke å ta med enkeltøyeblikk og engangsshow
som har festet seg i folkebevisstheten, fordi det er
begivenheten og ikke formidlingen av denne som er
det viktigste.
Da det svenske forlaget Nordstedts ga ut boken
Tusen svenska klassiker i 2009, satte de startpunktet
i 1956 – året da Sverige begynte med fj ernsyns sen-
dinger. De utelot også radioprogrammer. Vi har
strukket vårt perspektiv tilbake til 1945 av to grunner:
Den ene er at nettopp radio sto svært sentralt i den nor-
ske mediehverdagen også etter at NRK startet med tv-
sendinger. Den andre er at årene rett etter krigen var en
svært fruktbar tid, ikke minst i litteraturen. Populær-
kulturen var en del av gjenoppbyggingen etter ok-
kupasjonen. Dessuten ville vi nødig gå glipp av klas-
siker-leverandører som Agnar Mykle og Thorbjørn
Egner.
Akkurat hvor linjen kan trekkes mellom det som
regnes for å tilhøre fortiden, og det som kan sies å
være et produkt av tiårene etter krigen, har også vært
gjenstand for diskusjon. Til sist bestemte vi oss for
ikke å ta med innspillinger av klassisk musikk og folke-
musikk – dette er toner fra en annen tid, som har
en resepsjonshistorie og en betydning som strek-
ker seg langt tilbake – men inkludere oppsetninger
i fj ernsyns- og radioteater av eldre tekster, fordi det i
disse mediene er så klart at enkeltversjoner fester seg
mer og får større betydning enn andre. Nyhets- og de-
battprogrammer er med få unntak utelatt, da vi vurde-
rer det slik at det er hendelsene programmene handler
om mer enn programmene i seg selv som er det essen-
sielle. Det er få kortfi lmer med, ganske enkelt fordi
kortfi lmer, dessverre, sjelden får bred distribusjon
gjennom kino og tv på samme måte som spillefi lmer –
og dermed sjelden får samme betydning som sine mer
omfangsrike storesøsken. Vi har valgt bort mye fag-
litteratur til fordel for skjønnliteraturen som med
bokklubbens enorme markedsposisjon og innkjøps-
ordningen fra skutten av 1960-tallet tok scenen og
gjorde oss til verdens mestlesende folk.
Men så er det jo ikke bare snakk om innfl ytelsesrike
verk, men også innfl ytelsesrike livsverk: Artister, for-
fattere og fi lmskapere som har satt forskjellige avtrykk
i den kollektive bevisstheten. Hvor mange Fløgstad-
bøker eller Motorpsycho-plater ville en bok som den-
ne tåle? Skulle vi velge de mest populære? De første?
De mest representative? Dét ble vurdert fra tilfelle til
tilfelle. Noen kulturpersonligheter har vært spesielt
fl inke til å holde fi ngeren på en slags folkepuls, eller
til å vedbli å prege et miljø eller en retning. Da er det
bare rimelig at de setter fl ere fotavtrykk enn ett i en
slik bok.
In sum: Noen verk er med fordi de foregrep en
trend eller startet en. Noen er med fordi de var trend-
ens toppunkt. Noen verk er med fordi de gikk mot de
samme trendene. Mange verk er med fordi vi mener
9
at de, og de som skapte dem, fortjener å løft es ut av
obskuritetens og kultfavorittenes skygge. Noen verk,
og de som skapte dem, er med fordi vi mener de har
kvaliteter som er blitt undervurdert som følge av at de,
av kritikere som oss, er blitt oppfattet som for folkelige,
for populære. Noen verk, og de som skapte dem, er ute-
latt fordi vi mener deres kvaliteter har vært tilsvarende
overvurderte. Forhåpentligvis er denne boken like
spraglete og mangfoldig som tiden den forteller om.
Historien om de viktigste kunstproduktene i Norge
etter krigen er den kulturelle CV-en til en nasjon som
etter hvert har prestert så mye at sommerjobben i
niendeklasse kan utelates – med mindre det var en spe-
sielt skjellsettende sommerjobb, såklart. Det er histo-
rien om historiene som vi føler handler om oss, som
folk og som enkeltpersoner. Spørsmålet om hvorfor
og hvordan denne følelsen oppstår, har ikke alltid noe
dekkende svar. Men det er alltid morsomt å stille det.
Oslo, 13. august 2012
Sven Ove Bakke
Inger Merete Hobbelstad
Vidar Kvalshaug
Morten Ståle Nilsen
Hjemme hos forfatteren Agnar Mykle i hans hjem på Lille Langerud på Abildsø (1955).
foto: jan a martinsen / af tenposten / ntb scanpix
1133333333333333333333333333333333
1945–5914 014 08 128 12 114:394:3914 9
1
Norge i rødt, hvitt og blåttl all a c arl sen 1945format: Innspilling, gitt ut på samlealbumet Lalla Carlsen
(1989) | plateselskap: Polygram
«norge i rødt, hvitt og blått» er selve lyden
av fredsvåren 1945. En folkelig, populærmusikalsk
nasjonalsang, sunget av Norges store revydronning.
Med en tekst som er sprekkeferdig av frihetsberuselse
og innbitt nasjonalromantikk.
Men denne sangen er også historien om hvordan
den norske revyscenen i krigsårene tok ansvar for
å iscenesette motstandskamp, Nasjonal Samling-
harselas og okkupasjonsrefl eksjoner, gjerne fordekt
på en slik måte at det beryktede statlige sensurorganet
Teaterdirektoratet ikke skjønte hva budskapet egent-
lig var. Dette skjedde ikke uten omkostninger for de
involverte: Leif Juster var blant dem som ble internert
på Grini da teatrene gikk til streik i 1941, fordi norske
skuespillere ble presset til å framføre nazipropaganda
på radio.
«Norge i rødt, hvitt og blått» fi gurerte som revy-
nummer allerede i 1941, under tittelen «Det skal
lyse igjen over byen» i Fra tid til annen på Chat Noir,
men ble stoppet av Teaterdirektoratet. Sangen, som
egentlig var en svensk reklamemelodi som fi kk norsk
tekst av Finn Bø og Arild Feldborg, levde likevel vide-
re i krigsårenes skjulte, folkelige delingskultur – som
fl ygeblad.
Da Lalla Carlsen i maidagene 1945 framførte num-
meret foran et fredslengtende publikum i revyen Det
smaker av fugl, med et nyskrevet tredjevers tilpasset den
nasjonale lykkerusen, var «Norge i rødt, hvitt og blått»
allerede en norsk klassiker.
2
Hvem Hva Hvor forlag: stenersen & sem 1945–.d.d.
norske hjem som ikke hadde bøker, hadde som
oft est Hvem Hva Hvor. Du kan kjenne tidsmaskinen
lette når du fi nner stabler av disse bøkene i billigkro-
kene på korpsloppemarkedene. Det er umulig å ikke
bla i dem og plutselig være der. I det året. I den hen-
delsen. I din egen barndom, dine foreldres gylne ung-
dom, året da rocken kom, punken døde, statskuppet
skjedde, tv-programmet ble sendt, regjeringsskift et
fant sted eller cd-formatet kom. Og døde, for Hvem
Hva Hvor utkommer fortsatt, selv om det er i mindre
opplag enn før.
Hvem Hvad Hvor kom ut på norsk i 1935 etter at dan-
skene begynte med sin årsrevy i folkeopplysningens
navn i 1933. Utgivelsene stoppet under krigen, men
gjorde solid comeback som Hvem Hva Hvor i fredsåret.
Totalt er verkene utgitt i 4,52 millioner eksempla-
rer, og årene 1936–54 er trykket opp som faksimile-
utgaver for nostalgiens skyld. Hvem Hva Hvor er 75 år
gammel og fremdeles julegaven du ikke visste at onkel
Finn og tante Bjørg ønsket seg. Å gi en gammel utgave
er som å gi et nøkternt reisegavekort.
13
3
Edvard Munch – Nærbilde av et genirolf e . stenersen 1945forlag: Stenersen & Sem
Et av kjennetegnene for en klassiker, er at verket
virker moderne og friskt en generasjon eller to senere.
I dette tilfellet er objektet, Edvard Munch, også
moderne og friskt til evig tid. I tillegg var bokas upre-
tensiøse, slentrende form virkelig noe nytt. Biografen
er forbausende usentimental når man tenker på hvor
nær forfatter og objekt sto hverandre, som kritiker og
utøver, som mesén og mottaker, som venner.
«Den 23. januar 1944 var han oppe og gikk litt i selve
hovedbygningen på Ekely. Ved to-tida samme dag følte
han seg dårlig og gikk til sengs. Klokken seks samme
dag sov han stille bort. Han døde av hjerteslag.»
Året var 1944. Rolf Kristian Eckersberg Stenerse n
var i eksil i Sverige og skrev og skrev om sin nylig av-
døde venn. Stenersen var langt mer enn en velgjører
og rik onkel, selv om hans samling av malerier holdt
liv i Munch i lange perioder.
Kunstsamleren, forretningsmannen, bokhandler-
sønnen, forfatteren og norgesmesteren på 200- meter
fra 1919 var litt av et renessansemenneske. Han
behersket tilsynelatende alle innbringende felter, om-
trent som Jo Nesbø gjør i vår tid.
«Edvard Munchs liv var fylt av uro, søken og angst,»
skrev Stenersen. Stenersen drysset den ikke altfor
smidige kunstnerbiografi sjangeren med personlige
anekdoter om møtene med Munch, sinnets tilstand
og hverdagens strev. Han fortalte ting som kunst-
nerbiografer oft e utelater fordi det kan synes banalt,
som at Munch hadde alle farger i sin palett, men aldri
brukte svart. I stedet mikset han en dyp blå som virket
svart. Munch malte eller tegnet aldri en snorrett strek,
opplyste Stenersen.
Dette var formidling på et langt mer folkelig og
pedagogisk nivå enn to større biografi er om Munch på
1930-tallet ga oss, og det er dette vesle venneportret-
tet som står igjen om Edvard Munch og hans kunst.
Ingen har klart å vise Munch så godt.
Edvard Munch – Nærbilde av et geni kom ut i Sverige i
1944 og i Norge fredsåret 1945. Rolf Stenersens objekt
og venn var på vei til å bli en klassiker også i bokform.
Allerede i 1946 kom portrettet i en ny og tykkere ut-
gave og er senere utgitt i fl ere pocketutgaver og over-
satt til fl ere språk.
4
Vi vil eie dette landetarne sveen med robert levins kor o g orkester 1945format: 78-plate | plateselskap: Columbia
Arne Sveen var en syngende motstandsmann. Han var
født på Kampen i Kristiania og ble grenselos i Akers-
hus og Østfold etter å ha vært med på sabotøropp-
drag i Osvald-gruppen. Han rakk likevel å turnere og
gjøre plateinnspillinger i krigsårene sammen med det
som da var Norges fremste populærmusikkensemble,
orkesteret på Hotell Bristol under ledelse av Øivind
Bergh.
I begynnelsen av desember 1945 ble Sveen,
sammen med noen operasangere, kalt inn til Jarlen
Kino i Gamlebyen i Oslo. De skulle spille inn patrio-
tiske sanger med den jødiske pianisten og arrangøren
Robert Levin, som nettopp var hjemvendt til Norge fra
krigseksil i Sverige. Seansen resulterte i en 78-plate på
Columbia, som hadde gitt ut alle Sveens plater siden
1939-debuten «Sangen fra hjembyens gater».
Den store slageren fra de berusede fredsmånedene
i 1945, «Norge i rødt, hvitt og blått», havnet på B-siden,
mens «Vi vil eie dette landet», skrevet av den syngende
Telemark-frisøren Henry Skilbred, fi kk den gjeveste
plassen på steinkaka.
«Du som var med når det mest røynte på, ingen
som du kan vår frihet forstå, hele nasjonen står samlet
og fri,» sang Sveen. Samtidig verket det i beina etter
skadene han pådro seg da ha hjalp fl yktninger over
grensa til Sverige i bitende kulde. Frostskadene skulle
til slutt lamme ham fra knærne og ned. Han døde i
2005, 89 år gammel.
5
Det vil helst gå godtma x manus 1945forlag: Steenstrup
Det hadde vært fi nt å være engelsk og kunne låne Eric
Clapton/B.B.Kings tittel «Riding with the King» til
artikkelen om Max Manus’ første bok. Max Manus var
mannen i framsetet som voktet kong Haakon med vå-
pen da de kjørte inn i et fritt Oslo i åpen bil. Etter krig-
en jobbet han som livvakt for kongen og kronprinsen,
gift et seg, drakk og skrev bøker.
Bak den tilforlatelige tittelen Det vil helst gå godt var
det en bestselgerbok spekket med action, sabotasje-
aksjoner, opptrening, farlige reiser, fl ukten fra Gesta-
po i 1941 og samspillet med legendene Gregers Gram
og Kjakan Sønsteby fram til 1943–44. Den slo meget
godt an hos et lesende publikum som både var sulte-
foret på bøker og på å lese hva som egentlig hadde
skjedd disse årene.
Annen del av biografi en, Det blir alvor, kom 1946.
Manuset til fi lmen Max Manus (2008) ble skrevet på
bakgrunn av begge bøkene.
Både fi lmen, bøkene og øvrig historieskriving
bekreft er at Max Manus levde et utsvevende liv både
før og etter krigen, men at han var edru da det gjaldt.
15
6
Det svundne er en drømaksel sandemo se 1946forlag: Aschehoug
Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive
om. Hørt det før? Norge hørte det først fra Gunder
Gundersen, en av personene i Aksel Sandemoses Det
svundne er en drøm. Skjult bak en vakker tittel ligger en
stygg historie, komponert på en måte som gjorde den
til … en av landets mest betagende romanfortellin-
ger? En kriminalroman?
Som i mange andre av sine bøker, er Sandemose
mer opptatt av morderens liv, bakgrunn og vilje enn
av selve ugjerningen. Både i Varulven og En sjømann går
i land brukte han forbrytelsen som utgangspunkt for
sine psykologiske utlegninger av menn, men sjelden
på en så imponerende måte som i Det svundne er en
drøm.
John Torson er på vei hjem fra Amerika for å opp-
klare et drap. Broren hans er fengslet, men hva er
skyld? Er ikke fl ere i denne historien l itt skyldige i
noe – ikke minst John Torson selv? Og hvordan ble
det slik? Som han selv gjorde, forlater Sandemoses
romanfi gurer sine byer, sitt land (og for så vidt sine
kvinner) i ett kjør på jakt etter en løsning, enten av
en sak eller for et liv. Det svundne er en drøm er smekk
full av siterbare avsnitt, både skjøre og robuste – og
avstikkere til en ukjent fortid.
Boka er formet som en lang rekke brev mellom far
og sønn, en sønn som ennå ikke er født, men som
eksisterer et sted i John Torsons drømmer. Med dette
grepet blir Sandemose helt fri til å forme historien og
verden i eget bilde. Romanen var modernistisk, og
virket umiddelbart tung for episk vante lesere, men
Sandemose kjedet ingen. Han karakteriserte og dro
verdenshistorien etter seg – og hele tiden hadde han
broren og mordet som spenningsgenerator.
Boka var skrevet i Sverige under okkupasjonsårene
og først utgitt på svensk i 1944. Selv om den kom midt
i Sandemoses forfatterskap, var den kronen på verket
til en forfatter som har brukt sine viktigste verker til å
undersøke og søke etter hvem han selv var.
7
Kranes konditoricora sandel 1946forlag: Gyldendal
Den stillfarne Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabri-
cius, bedre kjent under pseudonymet Cora Sandel,
satt mye på kafé. Det hun hørte, fant oft e veien inn
i bøkene hennes. Og det ga henne visst snarere min-
dre enn mer tro på menneskeslekten. I Kranes kondi-
tori skildrer hun et infamt vi, et skadefro kollektiv i en
småby nordpå som knapt vet hva de skal tro når den
fraskilte sydamen Kathinka Stordahl setter seg ned
på Kranes Konditori og tar til å drikke portvin. Midt
på lyse dagen.
Byfolket blir et mangehodet troll av en forteller-
stemme, som prøver seg på sarkasmer som slår tilbake
på det selv. Men gjennom det ironiske sløret beskrives
et menneske som ikke orker mer. Kathinka er utslitt av
forsøkene på å få endene til å møtes og barna til å bli
fornøyde. Den eneste som forstår henne, er raringen
Stivhatten, som slår seg ned ved samme bord og blir en
støttespiller – samt romanleserne, som gjorde Kranes
konditori til en suksess og senere en klassiker. Det var en
suksess Fabricius nok helst skulle hatt noen år tidligere,
da hun selv var fattig alenemor som strevde med å fi nne
balansen mellom morsrollen og forfattergjerningen.
8
20 spørsmål kanal: nrk radio o g t v 1947–1985, 2004–d.d.
20 spørsmål er kanskje den perfekte selskapslek. Den er
utsøkt enkel, den kan lekes i det uendelige uten at det
blir gjentagelser, og det er så forsvinnende liten for-
skjell på seier og tap at ingen går gretne hjem. Veien
er målet. Og: Den egner seg utmerket på radio og, for-
bløff ende nok, tv.
Det var Rolf Kirkvaag som først samlet folket rundt
radioapparatene for å la dem høre et panel av profi -
lerte personer assosiere og språktulle seg frem til et
ukjent ord fra enten plante-, dyre- eller mineralriket.
I 2004 ble programmet relansert. Denne gang var
Knut Borge lett arkaisk ordkunstner på programleder-
podiet. Deltagerne var hentet fra forskjellige kåseren-
de NRK-programmer.
Både Borges fryd over å fi nne stadig mer snirklete
måter å svare «ja» eller «nei» på og Nissa Nybergets
muntre vignettmelodi sendte lutter kos gjennom
radioapparatene. Etter hvert ble tv-kameraer trykket
inn i hjørnene i tradisjonsrike studio 19 på Marienlyst,
og snart kunne Borge notere seg nær én million seere.
Det er sånt som gjør at man slutter å omtale et pro-
gram som «gammelmodig» og begynner å kalle det
«klassisk».