Norske stiler

Lars Saabye Christensen

NORSKE STILER

© CAPPELEN DAMM AS 2012ISBN 978-82-02-39705-0

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Stian HoleSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012Satt i Sabon 10,7/13 og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings-ansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

HERBERT ANKELSNORSKE STILER

Del I

Fortell om en tur

I sommer bestemte jeg og kameratene mine oss forå dra på fisketur. Kameratene mine er Ulrik Spiten,Sindre Mømb og Aksel Sandalen. Vi spurte foreld-rene våre om hvor lenge vi fikk være borte, og demente at én natt fikk være nok. Vi satt mange kvel-der på rad og studerte kartet over Nordmarka. Vible enige om å gå til Sognsvann og derfra til LilleÅklungen, hvor vi skulle slå leir. Ingen av oss haddefiskestang, men Sindre fikk låne en bambusstang avonkelen sin. Snøre, dupp og krok fulgte også med.Vi pakket hver vår ryggsekk, for det er viktig å hamed seg det som er nødvendig, men heller ikke mer,når man skal på tur. Jeg hadde regntøy, geitost, trekneippbrød, fire små cola, ekstra strømper, en mel-kesjokolade, tørrmelk, slagstøvler, genser, marie-kjeks og tannbørste. I tillegg måtte vi jo ha med osssovepose. Det ble litt av et lass å bære, kan jeg love!Ulrik hadde med seg en primus som vi kunne stekeall fisken på. Teltet til Aksel viste seg å være ubruke-

5

lig for det hadde ligget på loftet så lenge at det nes-ten var spist i stykker av mus. Men vi kunne likesågodt sove under åpen himmel, akkurat som de gamlegrekerne gjorde når de telte stjerner og fant opp so-luret. Natten før skal jeg si vi var spente. Og entorsdag morgen la vi i vei med godt humør. Vi gikkførst til Majorstua hvor vi kjøpte hver vår Krone-is.Sindre måtte være veldig forsiktig med bambusstan-gen, som var veldig lang, så han ikke traff noen medden. Derfra bar det videre til Gaustad og gjennomden bratte skogen til jordene. Da vi kom til Sogns-vann ble Ulrik stukket av en mygg midt i pannen.Det ble fort til en stor kul. Sindre hadde imidlertidmed seg myggstift og smurte den på Ulrik. Men detviste seg at han hadde tatt feil. Det var morens deo-dorant og Ulrik ble enda verre. Vi måtte ta en rast ogspiste mariekjeksen. Vi ble såpass tørste at vi drakkopp colaen også. Så gikk ferden videre og klokkenkvart over fem nådde vi målet vårt, Lille Åklungen.Vi fant en plass ytterst på en odde hvor vi slo leir. Detvar mye fuglesang i skogen, fisken vaket og nå føltevi at vi virkelig var på tur. Vi rullet ut soveposene ogtok fram maten, Aksel hadde nemlig med seg en ter-mos full av pølser, bare i tilfelle vi ikke skulle få noenfisk. Ulrik, som var blitt bedre i pannen i mellom-tiden, startet primusen, vi la pølsene på et lokk ogde ble stekt på null komma null. De smakte endabedre enn hjemme. Så var det endelig tid for å fiske.Sindre festet snøret, kroken og duppen. Da kom vipå at vi hadde glemt agn. Aksel mente at det ikkegjorde noe, for vi kunne like gjerne bruke en brød-

6

bit med litt peanøttsmør eller geitost på. Han haddelest et sted at fisk spiser alt, også hverandre. Sindregravde ut en klump av kneippbrødet, klebet på pea-nøttsmør, tredde alt på kroken og hev snøret og dup-pen så langt han kunne. Vi ventet veldig lenge, mendet nappet ikke. Ulrik var av den mening at duppenlå for nær land. Jo lengre ut desto større fisk, sa han.Sindre skiftet til syltetøy. Men når han skulle kastesatte snøret seg fast i noen grener bak oss. Det måttevi regne med skjedde på en slik tur så vi tok det frem-deles med godt humør. Aksel som er den mest fin-gernemme av oss, løsnet floken. Sindre kunne prøveigjen og denne gangen fikk han til et veldig fint kast.Da klokken ble elleve og det ennå ikke hadde nappet,la vi bambusstangen over en stubbe, for kanskje fis-ken ville bite i løpet av natten, og da kunne vi stekeden til frokost. Vi pusset tennene i en bekk like vedog krøp ned i hver vår sovepose. Det var ikke frittfor at vi angret på at vi allerede hadde drukket oppcolaen. Vi fikk huske på det til neste tur. Men detvar veldig lærerikt å lytte til alle lydene rundt oss imørket. Det er ikke lett å si hvor, eller hvem, lydenekom fra. Jeg er likevel ganske sikker på at jeg hørteen ku, en ugle og en elg. Det kan være at jeg tar feil avkua og elgen, men det får jeg aldri vite. Jeg må inn-rømme at det hadde ikke vært bare bare å ligge deralene. Men vi var jo fire, så det var ingen fare. Mor-genen etter var bambusstangen dessverre borte. Tilslutt fikk vi øye på den. Den fløt midt i Lille Åklun-gen. Det kunne ikke være noen fisk som hadde drattav gårde med den, for den røde duppen lå stille ved

7

siden av. Sindre lurte på hva onkelen kom til å si nårhan fikk høre dette. Men vi turte ikke å ta sjansen påå svømme ut og hente den. Vannet var veldig kaldtog et menneskeliv er tross alt viktigere enn en bam-busstang. Vi avgjorde at alle skulle ta på seg skyldenog dermed ble Sindre litt roligere. I og med at vi ikkelenger hadde noen fiskestang bestemte vi oss for åvende nesen hjemover. Vi rullet sammen soveposeneog fylte sekkene med det som var igjen. Det gikk myeraskere å gå denne veien. Det var jo nedoverbakkeog sekkene var lettere. Vi skiltes ved Frogner plass ogmor ble forbauset da jeg kom så tidlig tilbake. Hunhadde ikke ventet meg før til kvelden og spurte om vihadde hatt det fint. Jeg svarte ja. Vi opplevde så myepå denne turen at jeg kanskje ikke har fått med alt.Men jeg er sikker på at dette ville bli et minne for li-vet.

KOMMENTAR: Du har en fin flyt i språket, menskal være varsom med å bruke veldig for ofte. Det erheller ikke nødvendig å presentere kameratene dinemed etternavn. Jeg savner også at du skriver litt omværet, noe som jo er viktig når man er på tur. Vardet sol eller regn, overskyet, vind, var det kaldt ellervarmt? Slike opplysninger er som krydder på stilen.Synd dere ikke fikk noe fisk. Klasseforstander Hol-ger Ørekam

KARAKTER: Meget minus

SPØRSMÅL TIL KOMMENTAREN: Ville De gitt

8

meg meget pluss hvis vi hadde fått en abbor på kro-ken? Jeg bare lurer. Været var forresten veldig fint.Elev Herbert Ankel.

SVAR PÅ SPØRSMÅL TIL KOMMENTAREN:Selvfølgelig ikke. Dere kunne fått så mye fisk som deter mulig å fange, men det ville ikke rokket ved ka-rakteren. Det er ikke fisken som bestemmer i norsk-faget, det er jeg!

HERBERT ANKELSNORSKE STILER

Del II

Fortell om en artig opplevelse

Nå skal jeg fortelle om en artig opplevelse. Det varda far mistet en jeksel uten å vite det mens vi spistepå Restaurant Nobel i Bygdøy allé. Mor hadde burs-dag, men jeg sier ikke hvor gammel hun ble, for morhar sagt at man aldri skal spørre om en kvinnes al-der. Far ville uansett slå på stortromme, så jeg kan sisåpass at det var et rundt tall. Vi tok på oss vår allerfineste stas og klokken kvart på fem gikk vi opp tilrestauranten, som ikke ligger langt unna. Far haddebestilt bord og hovmesteren fulgte oss dit. Kelnerenga far en mappe, som mor forklarte var menyen. Detvar far som skulle bestemme i kveld. Det første hangjorde var imidlertid å bestille noe som het husetsvin i en slags mugge, eller vase. Jeg fikk et stort glasscola med isbiter, men det var mer isbiter enn cola,det var nesten ikke mer i glasset enn en slurk ellerto. Far sa jeg kunne bestille så mye cola jeg ville, såneste gang ba jeg om cola uten is. Da sa kelneren atdet hadde de ikke. Vi skålte for mor. Da far ende-

10

lig hadde bestemt seg, hvisket han noe til den sammekelneren, som forsvant gjennom en dør, sikkert tilkjøkkenet. Mor og jeg var veldig spente. Far løftetglasset, holdt en liten tale til mor, som rødmet. Såskålte vi igjen. Deretter begynte maten å komme. Detsom het forrett var en liten tallerken med salatbla-der, en tomat og majones. Far spurte om mor liktedet og hun svarte at det smakte helt nydelig. Så komhovedretten, som var svinekoteletter med stekte ana-nasskiver på toppen, mange poteter og fullt av brunsaus. Far bestilte mer vin i vasen. I og med at selvemiddagen var fars gave til mor, syntes jeg tiden varinne for å gi henne gaven min. Jeg la den lille pak-ken på bordet. Hun pakket den opp og lot som omhun ble veldig overrasket, men jeg hadde ikke greidå finne på noe annet. Det var en 4711. Hun ga megen klem og var ganske varm i ansiktet. Jeg tror morhar så mange flasker med 4711 i skapet på sovevæ-relset at hun kunne åpne et helt parfymeri hvis hunville. Plutselig ropte far for satan! Han spyttet ut sau-sen, rotet rundt i den med gaffelen og løftet til sluttopp noe som lignet en tann. Jeg tror aldri jeg har settfaren min så sint. Han tilkalte straks kelneren, visteham gaffelen og spurte hva dette var for noe. Kelne-ren ble ganske blek og mumlet at det kunne ligne entann. Da ble far enda mer sint og spurte hvorfor detikke stod i menyen at dagens rett var kotelett medananas og jeksel. Nå kom også hovmesteren bort tilbordet vårt. Han ble nesten like sint som far og sahan personlig skulle undersøke tennene til samtligekokker på kjøkkenet for å finne ut hvem som mang-

11

let en tann. Jeksel, rettet far og la beviset i hovmeste-rens lommetørkle. Han tilbød oss gratis dessert, somvar tre kuler med is til hver, men far ville ha avslagpå hovedretten og vinen også. Jeksel i sausen! Hankunne gå til avisene! Far var ganske breial. De komfram til en løsning. Resten av måltidet var far likesint. Han leste regningen veldig nøye, telte flere gan-ger gjennom pengene og smelte dem i bordet. Da vigikk hjemover ble far imidlertid stillere og stillere ogvar ikke lenger så breial. Han sakket etter og mor ogjeg stanset og ventet på ham. Far gravde rundt i mun-nen med pekefingeren og ba mor gjøre det samme.Far gapte. Mor stilte seg på tå og kikket inn i mun-nene hans mens hun kjente etter. Etterpå sa hun atdet var en stor åpning innerst i overkjeven på høyresiden. Far ble veldig spak. Og for å gjøre en lang his-torie kort og komme til det artige, viste det seg altsåat det var fars egen jeksel som lå i sausen. Mor mentevi måtte gå tilbake til restauranten og beklage mis-forståelsen. Det ville ikke far være med på. Vi kunnealdri gå dit igjen. Men vi fikk i det minste rabatt påmaten, sa far, og snakket utydelig fordi han hele ti-den måtte legge tungen i åpningen der jekselen varblitt borte. Og er det ikke det de gamle grekerne sa:Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

KOMMENTAR: Nei, dette kan du ikke være be-kjent av! At du prøver å gjøre deg «artig» på andresbekostning får bli mellom din far og deg. Desto verreer det at du tillater deg å bruke bannord, og som omdette ikke allerede var nok, serverer du også alkohol-

12

holdige drikker i løpet av stilen. Jeg har sendt et brevtil dine foreldre der jeg har bedt om en samtale ras-kest mulig. Og du skal levere en ny stil innen man-dag. Har du ikke da forstått den riktige betydnin-gen av ordet «artig» vet jeg ikke min arme råd. Jeger dypt skuffet. Jeg vil ikke engang gi deg karakterog det har aldri skjedd før. Klasseforstander HolgerØrekam

KOMMENTAR TIL KOMMENTAREN: Det varikke meningen å skuffe noen, aller minst Dem. Hil-sen en fortvilet Herbert Ankel.

HERBERT ANKELSNORSKE STILER

Del III

Fortell om en artig opplevelse (andre forsøk)

Nå skal jeg fortelle om noe virkelig artig som jeg haropplevd. En dag etter skoletid gikk Sindre Mømbog jeg ned til Studenten, den viden kjente isrestau-ranten på Karl Johan. Vi hadde nemlig spart så myeav ukelønnen at vi kunne betale for hver vår milk-shake. Dessuten hadde vi pantet flasker som fylli-kene la igjen på Skarpsno og andre steder. Noenganger var de litt mistenksomme når vi kom på Vin-monopolet med en hel kasse full av tomflasker, menstort sett var de greie. Vi hadde jo rent mel i posen.Vi lærte også at det ikke er alle flasker man får pantfor, bare de som Vinmonopolet har laget selv. Detsynes jeg er urettferdig. I mine øyne er en flaske enflaske uansett. Men nå var vi altså kommet til Stu-denten. Sindre ville ha jordbærmilkshake. Jeg villeha sjokolade, som jeg liker best. Vi var ganske stolteda vi la en femkroneseddel på disken og fikk veks-lepenger tilbake. Så ble milkshakene gjort ferdige ogdet var lærerikt å følge med i hvordan det foregikk.

14

Kanskje kunne vi lage milkshake selv. Det ville blittmye billigere og da behøvde vi heller ikke spare påukelønnen. Vi stilte oss ved vinduet mot Karl Johanog prøvde å få milkshakene til å vare lengst mulig.Det er ikke lett. Derfor klemte vi sugerørene sammenslik at de ble trangere på midten og milkshaken komsaktere frem til munnen. Sindre klemte imidlertid såhardt at det ikke kom noe i det hele tatt og det varjo ikke meningen. Han måtte hente et nytt sugerørog da gikk det bedre. Og mens vi stod der og kosteoss kom likeså godt Per Borten forbi. Per Borten erstatsminister i Norge og ingen hvem som helst. Jegspurte Sindre om han også hadde sett Per Borten,men det hadde han ikke. Jeg var uansett sikker i minsak, det var selveste Per Borten, og jeg tenkte at hvisjeg fikk autografen hans kunne den bli verdifull nårhan døde. Jeg fant en blyant i pennalet, rev et arkut av stilboken og løp etter Per Borten. Jeg tok hamigjen på Universitetsplassen og da jeg spurte om jegkunne få autografen ble han først veldig forbauset.Men til slutt var han villig. Han var en veldig hygge-lig mann. Han tok arket og blyanten og skrev navnetsitt. Jeg ba ham også å skrive dato og hvor mye klok-ken var. Jeg sa at det var mange i Norge som sattepris på alt han gjorde. Så ga han meg arket og gikkvidere. Kanskje han skulle opp til Slottet og hilse påkongen, for det hender at statsministre gjør det. Jegløp alt jeg kunne tilbake til Studenten og viste arkettil Sindre. Han var ikke særlig imponert. Jeg så påarket. Der stod det Hallgeir Syltebakk, 14. mai, kl.15.06. Sindre lurte på hvem Hallgeir Syltebakk var.

15

Det lurte jeg på også. Men han lignet i hvert fall vel-dig på Per Borten. Vi avsluttet milkshakene til detsurklet så mye nederst i glassene at vi fikk tilsnakkav kassereren som mente vi forstyrret ro og orden.Jeg tenkte mye på Hallgeir Syltebakk da vi gikk langsDrammensveien og skulle gjerne vært en flue på veg-gen, som de gamle grekerne sa, når han kom hjem ogfortalte at i dag hadde noen spurt om å få autografenhans. Selv om det ikke var Per Borten jeg fikk auto-grafen til vil jeg likevel si at dette var virkelig en ar-tig opplevelse.

KOMMENTAR: Jeg tror tiden er inne for å leggedenne oppgaven bak oss en gang for alle. Og detoverrasker meg ikke at det nettopp var stileboken durev et ark ut av. Den skal erstattes og jeg gir deg entimes gjensitting på torsdag. Samtalen med dine for-eldre var for øvrig klargjørende for begge parter ogjeg antar at du allerede har fått på pukkelen. Klasse-forstander Holger Ørekam

HERBERT ANKELSNORSKE STILER

Del IV

Grei ut om FN

En gammel greker har en gang sagt at fred er ei detbeste men at man noget vil. Det er jeg ikke enig i, fordet kommer jo an på hva man vil. Hvis man vil starteen krig et sted i verden, er det bedre at man ikke vilnoget. Det tror jeg FN mener også. Det er fint å viteat FN er enig med meg. Overalt i verden hvor fre-den er truet dukker FN opp, og da kan ingen bandit-ter føle seg trygge. Men la meg begynne med begyn-nelsen. Den 30. oktober 1943 ble det i den offisiellemelding fra utenriksdepartementet i Moskva uttryk-kelig slått fast at de tre stormakter, Sambandssta-tene, Sovjet-Samveldet og Storbritannia, ville gå innfor å opprette en verdensorganisasjon. Churchill ogRoosevelt hadde allerede diskutert dette og navnet«Forente Nasjoner», vanligvis forkortet til FN, varet ubestridt faktum. Heller ikke FN er en organisa-sjon som skal kunne bestemme over en stormakt. Jegmener mange misforståelser kunne ha vært unngåttom dette hadde stått klart for alle. FNs oppgave er å

17

bevare freden, arbeide for velstand og vennskap mel-lom folkene og å fremme menneskerettighetene, dvs.hvert enkelt menneskes frihet og lykke uten hensyntil rase, kjønn, religion eller språk. Jeg blir nesten ut-mattet bare man tenker på hvor mye FN har å gjøre.Men man skal heller ikke glemme at det arbeider merenn 5000 mennesker i FN-bygningen i New York.Det er flere enn det bor i Drammen. Skulle ikke detå hindre krig være en fellesinteresse som går foranalt annet? For en statsgruppe vil det naturligvis all-tid være slik at den kan unngå krig ved å bøye segfor motstanderen. En verdensorganisasjon kan ogsåtenkes å ville påtvinge et mindretall urettferdige av-gjørelser. Hittil har derfor stormaktene alltid valgtå stå fritt, enten de vet på forhånd at de kommer imindretall, eller bare frykter at det kan komme til åskje en gang i framtiden. For små stater er forholdetannerledes. Deres handlefrihet når det gjelder krigeller fred er i alle tilfelle begrenset, og for dem kandet være en fordel at stormaktene øver sin innflytelsei organiserte former og ikke direkte. Jeg minner omat vi grenser mot Sovjet-Samveldet, som ikke har detaller beste rykte på seg, selv om den grensen ikke erspesielt lang og godt bevoktet er den også. Spørsmå-let blir da, i mine egne øyne, hva som er FNs egent-lige problem, nemlig: Hvordan skal en skape en po-litisk atmosfære i verden som fjerner stormaktenesfrykt for å miste sin selvstendighet i spørsmålet omkrig eller fred? Spørsmålet er så stort at det nestener utenfor vår fatteevne og sier litt om hvilke oppga-ver som ligger for FNs føtter. Men der FN setter ned

18

sin fot, blir det alltid fred. Og du trenger FN akkuratsom FN trenger deg. Jeg vil imidlertid prøve å svareved enda en gang å gjøre en vri på det greske sitatetmitt i begynnelsen av stilen: Krig er ei det beste, menat man vil noget virkelig positivt!

KOMMENTAR: Kan jeg i all beskjedenhet få opp-lyse om at det ikke er en av dine utallige gamle gre-kere som står bak sitatet Fred er ei det beste, men atman noget vil. Det er tvert imot vår egen dikterhøv-ding Henrik Ibsen. Tenk litt over det. Og for øvrig,tror du jeg er dum! Tror du at jeg lar meg lure! Trordu at jeg biter på dette lettvinte agnet! Din frekkheter overveldende! Mellom vrøvlet i begynnelsen og påslutten har du skrevet rett av fra Familieboka, bindIII, side 332. Du har bare satt sammen meningsløsesitater. Du har til og med tatt med trykkfeilene! Trordu jeg er en idiot! Hva! Tror du ikke jeg gjennom-skuer slike simple handlinger? Kniper jeg deg i detteén gang til er jeg nødt til å bringe saken videre. Nåmå du ta skjeen i en annen hånd! Ellers kan det gådeg galt! Klasseforstander Holger Ørekam

KARAKTER: Ikke!

KOMMENTAR TIL KOMMENTAREN: Jeg leg-ger meg dessverre flat. Hilsen en ydmyk Herbert An-kel.