NOU 2014: 16 - Regjeringen.no...Til Nærings- og fiskeridepartementet Utvalget om sjømatindustriens rammevilkår ble oppnevnt ved kongelig resolu-sjon 22. mars 2013. Utvalget gir

NOUSjømatindustrienUtredning av sjømatindustriens rammevilkår

Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 12/2014

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2014: 16

NO

U 2

01

4: 1

6

Sjømatindustrien

Norges offentlige utredninger 2014

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Ny arvelov. Justis-ogberedskapsdepartementet.

2. Lik og likskap. Kulturdepartementet.

3. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014. Arbeids-ogsosialdepartementet.

4. Enklere regler – bedre anskaffelser. Nærings-ogfiskeridepartementet.

5. MOOC til Norge. Kunnskapsdepartementet.

6. Revisjon av eierseksjonsloven. Kommunal-ogmoderniseringsdepartementet.

7. Elevenes læring i fremtidens skole. Kunnskapsdepartementet.

8. Tolking i offentlig sektor. Barne-,likestillings-oginkluderingsdepartementet.

9. Ny adopsjonslov. Barne-,likestillings-oginkluderingsdepartementet.

10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Justis-ogberedskapsdepartementet.

11. Konkurranseklagenemnda. Nærings-ogfiskeridepartementet.

12. Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten.

Helse-ogomsorgsdepartementet.

13. Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Finansdepartementet.

14. Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. Kunnskapsdepartementet.

15. Norsk pelsdyrhold – bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? Landbruks-ogmatdepartementet.

16. Sjømatindustrien. Nærings-ogfiskeridepartementet.

Omslagsillustrasjon: Fra venstre mot høyre: Kjell Ove Storvik Norges Sjømatråd, Tom Haga Norges Sjømatråd og Studio Dreyer-Hensley Norges Sjømatråd

Norges offentlige utredninger2013 og 2014

Statsministeren:

Arbeidsdepartementet:Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. NOU 2013: 7.

Arbeids- og sosialdepartementet:Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014. NOU 2014: 3.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:Tolking i offentlig sektor. NOU 2014: 8.Ny adopsjonslov. NOU 2014: 9.

Finansdepartementet:Pensjonslovene og folketrygdreformen III. NOU 2013: 3.Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. NOU 2013: 12. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. NOU 2013: 13.Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. NOU 2014: 13.

Fiskeri- og kystdepartementet:Med los på sjøsikkerhet. NOU 2013: 8.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet:Hindre for digital verdiskaping. NOU 2013: 2.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten. NOU 2014: 12.

Justis- og beredskapsdepartementet:Når det virkelig gjelder… NOU 2013: 5.Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9.Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11.Ny arvelov. NOU 2014: 1.Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. NOU 2014: 10.

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:Revisjon av eierseksjonsloven. NOU 2014: 6.

Kulturdepartementet:Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013: 1.Kulturutredningen 2014. NOU 2013: 4.Lik og likskap. NOU 2014: 2.

Kunnskapsdepartementet:MOOC til Norge. NOU 2014: 5.Elevenes læring i fremtidens skole. NOU 2014: 7.Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. NOU 2014: 14.

Landbruks- og matdepartementet:God handelsskikk i dagligvarekjeden. NOU 2013: 6.Norsk pelsdyrhold – bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? NOU 2014: 15.

Miljøverndepartementet:Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10.

Nærings- og fiskeridepartementet:Enklere regler – bedre anskaffelser. NOU 2014: 4.Konkurranseklagenemda. NOU 2014: 11.Sjømatindustrien. NOU 2014: 16.

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:

NOU Norges offentlige utredninger 2014: 16

SjømatindustrienUtredning av sjømatindustriens rammevilkår

Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 22. mars 2013.Avgitt til Nærings- og fiskeridepartementet 16. desember 2014.

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInformasjonsforvaltning

Oslo 2014

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1221-2

07 Aurskog AS

Til Nærings- og fiskeridepartementet

Utvalget om sjømatindustriens rammevilkår ble oppnevnt ved kongelig resolu-sjon 22. mars 2013. Utvalget gir med dette sin utredning.

Tromsø, 16. desember 2014

Ragnar Tveterås (leder)

Marit Aursand Grethe Fossli Arne Møgster

Jonny Berfjord Arne E. Karlsen Aino Olaisen

Edel Elvevoll Trygve Myrvang Frode Steen

Magnar Pedersen(sekretariatsleder)

Bent Dreyer

John R. Isaksen

Øystein Hermansen

Innhold

Del I Innledning, mandat og sammendrag ................................ 7

1 Sammensetning, mandat og avgrensning .................................. 9

1.1 Utvalgets sammensetning og mandat ............................................ 9

1.2 Utvalgets tolkning av mandatet .... 91.2.1 Verdikjedeavgrensning ................. 91.2.2 Råstoff ............................................. 91.2.3 Internasjonalisering ....................... 91.2.4 Andre næringer .............................. 91.3 Utvalgets arbeid ............................. 11

2 Sammendrag og utvalgets anbefalinger .................................. 12

2.1 Sjømatnæringens utfordringer ..... 122.2 En politikk som svarer på

fremtidens utfordringer ................ 122.3 En nyskapende næring ................. 132.4 Økonomisk organisering .............. 132.5 Oppsummering av utvalgets

forslag til tiltak ............................... 13

Del II Status, muligheter og utfordringer .................................. 17

3 Innledning og organisering av utredningen ............................ 19

4 Næringers rolle og utfordringer 204.1 Private næringer i velferdsstaten . 204.2 Noen sentrale begreper ................ 214.2.1 Konkurranseevne .......................... 214.2.2 Verdiskaping .................................. 224.2.3 Innovasjon og produktivitetsvekst 234.3 Verdens dyreste arbeidskraft ....... 254.4 Kapitalattraktivitet ......................... 254.5 Sjømatnæringens spesielle

politiske mål ................................... 25

5 Rammebetingelser ..................... 275.1 Natur og markedsbestemte forhold 285.2 Bred næringspolitikk ..................... 295.3 Sektorpolitikk ................................. 295.3.1 Fiskeri ............................................. 295.3.2 Akvakultur ...................................... 305.3.3 Andre sjømatpolitiske tiltak .......... 305.4 Oppsummering rammebetingelser 31

6 Samfunnskontrakten ................. 326.1 Fiskeripolitiske mål ....................... 326.2 Ulike samfunnskontrakter ............ 33

7 Status for sjømatindustrien ...... 357.1 Sentrale verdikjeder ....................... 357.2 Hvitfisk ............................................ 367.2.1 Råstofftilførsel ................................. 377.2.2 Foredling – klippfisk/saltfisk ........ 387.2.3 Foredling – fersk og fryst filet ....... 387.2.4 Foredling – tørrfisk ........................ 387.3 Pelagisk fisk .................................... 387.3.1 Råstofftilførsel ................................. 387.3.2 Foredling – pelagisk konsum ........ 387.3.3 Foredling – mel/olje ...................... 397.4 Skalldyr ........................................... 397.5 Akvakultur ....................................... 397.5.1 Stamfisk og settefisk ...................... 407.5.2 Matfisk ............................................. 407.5.3 Slakteri og foredling ....................... 417.6 Marint restråstoff ........................... 417.7 Lønnsomhet og verdiskaping ....... 427.7.1 Norsk sjømatindustri ..................... 437.7.2 Annen norsk næringsmiddel-

industri ............................................ 437.7.3 Utenlandsk sjømatindustri ............ 43

8 Muligheter og utfordringer for norsk sjømatindustri .................. 46

8.1 Global befolkningsvekst og demografiske endringer ................ 46

8.2 Internasjonal konkurranse i sjømatmarkeder ........................... 47

8.3 Markedsadgang .............................. 478.4 Markedsføring ................................ 488.5 Krevende kunder i matvare-

industrien ........................................ 498.6 Leverandører i den internasjonale

matvareindustrien .......................... 528.7 Vertikal koordinering i verdi-

kjeder for mat ................................. 538.8 Næringsklynger ............................. 558.9 Det norske arbeidsmarkedet ........ 568.10 Kapitalmarkedet ............................. 588.11 Innovasjon og FoU ......................... 598.12 Teknologiutvikling ......................... 608.13 Subsidier ......................................... 608.14 Oppsummering muligheter og

utfordringer ..................................... 60

9 Spesifikke utfordringer i sjømatsektoren .......................... 62

9.1 Fiskeri .............................................. 629.1.1 Bestandsdynamikk og forvaltning 629.1.2 Organisering av verdikjeden ......... 629.1.3 Effektivt førstehåndsmarked ......... 639.1.4 Sesong og årstidsvariasjoner ........ 65

9.1.5 Kontroll med ressursuttaket ......... 659.1.6 Administrativ ressursbruk

tilsynsmyndigheter ........................ 669.1.7 Internasjonale veieregler .............. 669.2 Akvakultur ...................................... 669.2.1 Produksjonsvekst .......................... 669.2.2 Sesongvariasjoner .......................... 67

Del III Analyser og forslag til tiltak ..... 69

10 Innledning .................................... 7110.1 Målkonflikter .................................. 7110.2 Overordnet analysemodell ............ 7210.3 Avgrensning av tiltak ..................... 74

11 Innovasjonsevne og innovasjonspolitikk .................... 76

11.1 Innovasjonspolitikk ........................ 7611.2 Innovasjon, kapasitetsutnyttelse

og omstilling av ressurser ............. 7711.3 Ressursbruk og organisering av

marin FoU ....................................... 7911.4 Teknologi og markedstilpasning .. 8011.4.1 Teknologi og kunnskap

i førstehåndsmarkedet .................. 8011.4.2 Restråstoffutnyttelse ...................... 8111.5 Innovasjonsutfordringer for

sjømatindustrien ............................ 8211.5.1 Muligheter for etablering av

næringsklynger .............................. 8211.5.2 Innovasjoner i verdikjeden –

koordinering med leverandører og kunder ....................................... 83

11.5.3 Underinvesteringer i innovasjons-prosesser grunnet markedssvikt .. 84

11.5.4 Globalt lederskap på effektivisering og fleksibilitet ....... 85

11.6 Utvalgets vurdering ....................... 86

12 Markedsføring av norsk sjømat 8812.1 Promotering – generisk markeds-

føring av norsk sjømat ................... 8812.2 Analyse ............................................ 8812.3 Utvalgets vurdering ....................... 90

13 Internasjonal markedsadgang og konkurransevilkår ................ 91

13.1 Markedsadgang ............................. 9113.1.1 Utvalgets vurdering ....................... 9213.2 Subsidier ......................................... 92

14 Kapital- og arbeidsmarkedet ... 9314.1 Kapital og dens avkastningskrav .. 9314.1.1 Utvalgets vurdering ....................... 9414.2 Arbeidsmarkedet ........................... 9414.2.1 Utenlandsk innleid arbeidskraft ... 94

15 Villfiskrelaterte ramme-betingelser .................................... 96

15.1 Kunnskap om bestandsdynamikk og -størrelse .................................... 96

15.1.1 Utvalgets vurdering ....................... 9615.2 Organisering av verdikjeden ......... 9715.2.1 Aktivitetskravet i deltakerloven .... 9715.2.2 Fartøyutforming og fiskeredskap .. 10015.2.3 Strukturkvoter ................................ 10215.2.4 Levering-, aktivitets- og

bearbeidingsplikt ............................ 10515.2.5 Høstingsstrategi – demping av

års- og sesongvariasjoner .............. 10815.2.6 Sesongsvingninger ......................... 11015.2.7 Førstehåndsmarkedet for fisk ....... 11115.3 Koordinering av tilsyns-

myndigheter ................................... 11415.3.1 Utvalgets vurdering ....................... 11515.4 Regelverksharmonisering ............. 11515.4.1 Utvalgets vurdering ....................... 11515.5 Kontroll med ressursuttaket ......... 11615.5.1 Utvalgets vurdering ....................... 117

16 Oppdrett av laksefisk ................. 11816.1 Total produksjon ............................ 11916.1.1 Analyse ............................................ 11916.1.2 Utvalgets forslag ............................. 12016.2 Produksjonsreguleringssystem

akvakultur ....................................... 12016.2.1 Analyse ............................................ 12016.2.2 Utvalgets anbefaling ....................... 121

17 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 122

17.1 Tiltak knyttet til utdanning, kunn-skapsproduksjon, FoU- og markedsføringsaktiviteter ........ 122

17.2 Tiltak knyttet til kontroll og tilsyn med fangst, førstehåndsomsetning, mattrygghet/hygiene, arbeids-forhold og -vilkår, miljø, m.m. ....... 123

17.3 Tiltak knyttet til regulering av økonomisk organisering og vekst til verdikjeder for sjømat ............... 123

17.4 Fordelingsmessige effekter av tiltak ................................................. 125

17.5 Konsekvenser for offentlig administrasjon ................................ 126

Referanseliste ................................................. 127

Vedlegg1 Forklaring av noen utvalgte

begreper .......................................... 1312 Liste over møter og ressurs-

personer .......................................... 134

Del IInnledning, mandat og sammendrag

Figur 1.1 © Frank Gregersen, Nofima

NOU 2014: 16 9Sjømatindustrien Kapittel 1

Kapittel 1

Sammensetning, mandat og avgrensning

1.1 Utvalgets sammensetning og mandat

Ved kongelig resolusjon 22. mars 2013 ble detoppnevnt et utvalg til å utrede sjømatindustriensrammevilkår. Utvalget har hatt ti medlemmer:Leder:Professor Ragnar Tveterås, Stavanger.Øvrige medlemmer:Forskningssjef Marit Aursand, TrondheimDaglig leder Jonny Berfjord, DønnaDekan Edel Elvevoll, TromsøAvdelingsleder Grethe Fossli, OsloØkonomidirektør Arne E. Karlsen, TromsøAdm. dir. Trygve Myrvang, TromsøAdm. dir. Arne Møgster, AustevollDaglig leder Aino Olaisen, LovundProfessor Frode Steen, Bergen

Alle medlemmer er oppnevnt med bakgrunn i sinkompetanse og integritet og skal være uavhen-gige. Nofima v/Magnar Pedersen, Bent Dreyer,John R. Isaksen og Øystein Hermansen har værtsekretariat for utvalget. Fra Nærings- og fiskeri-departementet har Sigrid Dahl Grønnevet fulgtutvalgsarbeidet som referatskriver og kontaktper-son.

1.2 Utvalgets tolkning av mandatet

Utvalget har hatt en grundig diskusjon av manda-tet. Innholdet og føringer for utvalgets arbeid ervurdert og klarlagt. Utvalgets tolkning av manda-tet er sentralt for forståelsen av de analyser, vurde-ringer og forslag som fremkommer i rapporten.

1.2.1 Verdikjedeavgrensning

I mandatet defineres sjømatindustrien som dendelen «...som begynner når råstoffet kommer på kai-kanten/opp fra merd og frem til videreforedler ellersluttforbruker, i Norge eller i utlandet». Utvalgetmener det er nødvendig å anlegge et bredere syn

på verdikjedene i sjømatnæringen og viser også tilat mandatet sier at en skal «...foreslå tiltak for sjø-matindustrien som kan bidra til at fiskeressurseneanvendes på en måte som bidrar til høyest muligverdiskaping gjennom hele verdikjeden.»

Verdiskapingspotensialet i sjømatindustrienkan være svært tett koplet opp mot oppstrømsakti-vitetene – i enten fiske eller oppdrett. Utvalget vilderfor vurdere problemstillinger knyttet til dennedelen av verdikjeden der det er relevant. Regule-ringer og råstoffhåndtering i både fiske og opp-drett kan stå som eksempel på slike vurderinger.Utvalget vil derfor diskutere tiltak som berørerbåde oppstrøms- og nedstrømsledd sett fra sjøma-tindustriens ståsted i verdikjeden dersom det harkonsekvenser for industriens lønnsomhet og ver-diskaping.

1.2.2 Råstoff

Mandatet peker på at industrien har kort vei tilferskt råstoff og at fiskeressursene skal anvendespå en måte som bidrar til høyest mulig verdiska-ping i verdikjedene. Utvalget vektlegger at detsentrale i arbeidet blir å se på forhold som kan giøkt verdiskaping, uten å begrense seg til uteluk-kende fersk fisk eller fiskeressurser, ettersombåde frosset og oppdrettet råstoff kan inngå sominnsatsfaktorer for sjømatindustrien.

1.2.3 Internasjonalisering

I mange tilfeller strekker den norske delen av ver-dikjeden for sjømat seg utenfor nasjonalstatensgrenser, gjennom at norske aktører ivaretar fored-ling av råstoff med norsk opprinnelse i utlandet.Utvalget mener at denne delen må ligge innenformandatets rammer når virkemidler skal vurderes.

1.2.4 Andre næringer

Utvalget mener man bør se sjømatnæringen i rela-sjon til andre næringer som man konkurrerermed om arbeidskraft og kapital. Utvalget vil løfte

10 NOU 2014: 16Kapittel 1 Sjømatindustrien

Boks 1.1 Utvalgets mandat

Bakgrunn

Det ble i 1990 lagt frem en NOU «Fiskeindustri-ens organisering og rammevilkår». Siden dengang har det vært gjennomført en rekke utred-ninger og mange forskningsrapporter om norskfiskeindustri er skrevet. I Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon går detfram at det er en utfordring å utvikle en merkonkurransedyktig sjømatindustri, og samtidigsikre at verdiskaping og arbeidsplasser kommerkystsamfunnene til gode.

Den norske sjømatindustrien har et sværtgodt utgangspunkt med nærhet til betydeligefiskeressurser fra fiskeri og havbruk, kombinertmed kort vei til godt betalende markeder iEuropa. Samtidig opererer sjømatindustrien i etråvare- og ferdigvaremarked som preges avsterk konkurranse. Nærhet til råstoff gir forde-ler, mens lave transportkostnader bidrar til atfryst fiskeråstoff har blitt en global handelsvare.Sjømatindustrien opplever økt konkurranse fraland med lavere lønns- og kostnadsnivå. Indus-trivirksomhet i et høykostland stiller særligekrav til markedsorientering, teknologiutviklingog utnyttelse av naturgitte fortrinn.

Tradisjonelt har sjømatindustrien, særlig file-tindustrien i Nord-Norge og nå også havbruk,hatt en viktig distriktspolitisk rolle. Sjømatindus-trien bidrar med viktige arbeidsplasser i mangekystsamfunn. Men det er en utfordring å utvikleen lønnsom og konkurransedyktig sjømatindus-tri som kan tilby gode og attraktive arbeidsplas-ser, også for yngre folk med videregående oghøyere utdanning. På den måten kan en størredel av verdiskapingen komme kysten til gode ogsikre bosetting og sysselsetting i distrikts-Norge.

Sjømatindustrien er avhengig av lønnsommebedrifter for å kunne sikre fremtidig utvikling ogvekst. Regjeringen legger til grunn at fiskerires-sursene er fellesskapets eiendom, og derfor skalanvendes på en måte som bidrar til høyest muligverdiskaping gjennom hele verdikjeden. Tilsva-rende er det ønskelig å legge til rette for lønn-som videreforedling av oppdrettsfisk i Norge.

Nærmere om utvalgets mandat

Sjømatnæringen skal videreutvikles ved å byggepå fortrinnet med god tilgang på ferskt råstoff av

høy kvalitet. Med utgangspunkt i målsetningenom at Norge skal være verdens fremste sjømat-nasjon og at fiskeressursene skal anvendes påen måte som bidrar til høyest mulig verdiska-ping gjennom hele verdikjeden, er det behov forå foreta en gjennomgang av sjømatindustriensrammevilkår.

Med sjømatindustrien mener man den delenav verdikjeden som begynner når råstoffet kom-mer på kaikanten/opp fra merd og frem til vide-reforedler eller sluttforbruker, i Norge eller iutlandet. Dette berører blant annet spesifikkeelementer som råstoffkvalitet, bedre utnyttelseav restråstoff, automatisering/teknologiutvik-ling, markedsretting, produktutvikling og salg,samt mer generelle tema som rammevilkår ogregelverk i denne delen av verdikjeden. Arbeids-forhold og arbeidsvilkår er også av betydningfor bedriftene i sjømatnæringen og vil inngå iutvalgets arbeid.

Utvalget ble derfor gitt følgende oppgave:– Gjennomgå mulighetene for en konkurranse-

dyktig sjømatindustri i Norge, både innenforbearbeiding og salg.

– Se på særlige utfordringer eller hindringerfor økt lønnsomhet og verdiskaping i sjøma-tindustrien i Norge, både næringsspesifikkeog generelle.

– Foreslå tiltak for sjømatindustrien som kanbidra til at fiskeressursene anvendes på enmåte som bidrar til høyest mulig verdiska-ping gjennom hele verdikjeden.

– Foreta en vurdering av regionale virkninger.

Utvalget er særlig bedt om se på forhold som ertil hinder for eller kan bidra til økt lønnsomhetog verdiskaping. Utvalgets arbeid skal leggebærekraftig produksjon til grunn og ta utgangs-punkt i markedsmessige forhold.

Utvalget skal utrede økonomiske, adminis-trative og andre vesentlige konsekvenser av sineforslag i samsvar med Utredningsinstruksen.Det følger av Utredningsinstruksen at minst ettforslag i offentlige utredninger skal baseres påuendret ressursbruk innen vedkommendeområde.

Utvalget ble organisert som en NOU, og blebedt om å levere sin innstilling innen utgangenav 2014.


fram forskjeller i rammevilkår. I så måte må utval-get også kunne drøfte bruken av utenlandskarbeidskraft og hvordan humankapitalen forval-tes.

Utvalgets oppmerksomhet er rettet mot verdi-skaping og lønnsom drift i sjømatindustrien. Meddet for øye vil de tiltak som foreslås kunne disku-teres opp mot de regionale konsekvensene detkan medføre.

Utvalgets tolkning av mandatet ble avklart tid-lig våren 2013. Etter regjeringsskiftet høsten 2013ble tolkningen tiltrådt fra ny politisk ledelse, ogviktigheten av et verdikjedeperspektiv understre-ket.

1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget har i tillegg til kommunikasjon og disku-sjon pr. e-post og via elektroniske dokumenterhatt 14 fysiske møter. 11 av disse var endagsmø-ter mens tre gikk over to dager. I tillegg er detavholdt to telefonmøter. Utvalget baserer sine vur-deringer og tilrådninger på både erfarings- ogforskningsbasert kompetanse. Sentrale dokumen-ter har vært Stortingsmeldinger, NOU’er ogandre offentlige dokumenter, forskningsrapporterog statistisk underlagsmateriale.

Innledningsvis i utvalgets arbeid ble nærings-representanter invitert til å komme med innspillog erfaringsbasert kompetanse til utvalgetsarbeid. De innledende utvalgsmøtene bestod avforedrag og diskusjon med representanter for deulike sektorene (havbruk, pelagisk, hvitfisk), tek-

nologileverandører, markedsaktører mm. Dettehar vært viktig for utvalget for å få både forståelseog analyse av sentrale problemstillinger sjømat-næringen står ovenfor. En oversikt over ressur-spersoner som har deltatt finnes i vedlegg 2. Odd-var Dahl har bidratt med grafisk design.

Flere av de identifiserte temaene var kom-plekse og krevde grundige analyser. Utvalget harderfor bedt Nærings- og fiskeridepartementetsette ut fire eksterne utredningsoppdrag. Analy-sene og konklusjonene fra disse er offentlig til-gjengelige og foreligger i følgende rapporter.:– Lønnsom foredling av Sjømat. Med fokus på tek-

nologiutvikling og økt automatisering, Digre,H., E.M. Skjøndal Bar, J.R. Mathiassen, D.Standal, L. Grimstad, K. Henriksen, A. Roms-dal og F. Asche (2014).

– Organisering av verdikjeder for sjømat, FrankAsche, Atle Guttormsen, Linda Nøstbakken,Kristin Roll og Atle Øglend.

– Rammevilkår – mål og ef fekt i sjømatnæringen,Petter Holm og Edgar Henriksen.

– Innovasjon og kompetanse i sjømatindustrien,Ulf Winther, Trude Olafsen, Kristian Henrik-sen og Bjørn Terje Asheim.

Sekretariatet fikk også spesifiserte analyseopp-drag.

Innspill fra næringsaktørene og resultatene ide eksterne oppdragene har vært sentrale for detiltakene utvalget foreslår.

Der utvalget har vært uenige om tiltakene erdette særskilt bemerket i innstillingen.


Kapittel 2

Sammendrag og utvalgets anbefalinger

Utredningen er delt inn i tre deler, der del I (kapit-tel 1 og 2) gir bakgrunnen for, og en oppsumme-ring av utvalgets arbeid, del II (kapittel 3 – 9) tarfor seg rammevilkårene for sjømatnæringen ogdel III (kapittel 10–16) omfatter utvalgets analy-ser, vurderinger og forslag til tiltak.

Utvalget gir først en overordnet beskrivelse avutfordringene til norsk sjømatnæring. Deretter girutvalget sin anbefaling for en politikk som møterfremtidens utfordringer. Tiltakene skal bidra til atsjømatnæringen får en konkurransekraft sommuliggjør økt verdiskaping og lønnsomhet.

2.1 Sjømatnæringens utfordringer

Norsk sjømatnæring er tuftet på høstingen avnasjonale fornybare fellesressurser. Samfunnetmå ha en politikk som sikrer en bærekraftig utnyt-telse av disse naturressursene. En bærekraftigforvaltning av havmiljø og fiskebestander er ensentral forutsetning for økt lønnsomhet og verdi-skaping i norsk sjømatnæring, også fordi opinionog kunder stiller stadig større krav til bærekraft.Fiskeriene høster av naturens overskuddsproduk-sjon, mens akvakultur benytter det marine miljøeti kystsonen. En god forvaltning av ressursene skalgi en økonomisk avkastning utover det normale –en ressursrente – som vil komme samfunnet tilgode.

Sjømatnæringen opererer også under noenrammebetingelser som verken aktører ellermyndigheter kan påvirke i nevneverdig grad. Sjø-matnæringen konkurrerer i globale markeder.Det er ikke ett, men mange sjømatmarkeder. Ver-dikjedene som leder frem til disse har stor diversi-tet når det gjelder produkter, kundekrav, teknolo-gier og organisering. Mange av de best betalendemarkedene og kundene er svært krevende åbetjene. De stiller høye krav til volum, kontinuitet,kvalitet, planlegging og kostnadseffektivitet i ver-dikjeden.

Markedene og verdikjedene er svært dyna-miske. Det skjer forandringer i f.eks. forbruker-

nes preferanser, reguleringer og handelsbarrie-rer, innovasjoner i produkter og prosesser, nyekonkurrenter etablerer seg og betydelige biolo-giske variasjoner endrer tilgang på råstoff. Somfølge av alt dette endrer priser og kostnader segofte og i betydelig grad. Dette fordrer stor fleksibi-litet og omstillingsevne i bedrifter og verdikjeder.

Det norske samfunnet er globalt en suksessgjennom at det har gitt høye inntekter og en rekkeoffentlig finansierte tjenester til befolkningen.Dette medfører at også norsk sjømatnæring erlønnsledende globalt. Det norske arbeidsmarke-det må forventes å opprettholde sitt høye lønns-nivå i årene fremover. Derfor vil næringen også ifremtiden ha et lønnsnivå som er betydelig høyereenn andre OECD-land, og flere ganger høyereenn mange konkurrentland i andre verdensdeler.Det norske samfunnets krav til skatteinntekter frabedriftseiere og arbeidstakere vil fortsatt værestørre enn i mange av våre konkurrentland. Høylønn og høye skatter vil isolert sett gi næringen envedvarende konkurranseulempe i fremtiden.

2.2 En politikk som svarer på fremtidens utfordringer

De nevnte rammebetingelsene gir betydeligeimplikasjoner for en overordnet politikk som skalsikre lønnsom vekst i verdiskapingen på like vil-kår med øvrig næringsliv. Det er svært krevende åforutsi hvilke produkter, markeder og distribu-sjonskanaler i norsk sjømatnæring som vil ha kon-kurransefortrinn og vekstmuligheter i fremtiden.De globale sjømatmarkedene er svært komplekseog dynamiske. Dette gjør det vanskelig å utformeen politikk og innrette virkemidler mot spesifikkeprodukter, markeder, organisasjonsformer og tek-nologier.

Vi må sikre næringen fleksibilitet og robusthettil å håndtere endringer i markeder og verdikje-der. En politikk som legger få restriksjoner påstruktur og produksjon i fiskeri, oppdrett og fis-keindustri vil derfor være mest effektiv over tid.


Det er næringsaktørene som har mest kunnskapom, og føler effektene av, endringer i markeder,teknologier, fiskebestander og priser. Fremtidenspolitikk må gi næringsaktørene det nødvendigehandlingsrom til å møte og tilpasse seg nye mulig-heter og utfordringer innenfor miljømessige, øko-nomiske og sosialt bærekraftige rammer.

2.3 En nyskapende næring

Norsk næringsliv er globalt lønnsledende. Fra etsamfunnsøkonomisk perspektiv er det ikke aktu-elt å styrke norsk sjømatnærings konkurranse-evne gjennom reduksjon i lønninger. Konkurran-sen i arbeidsmarkedet gjør det heller ikke muligfor sjømatnæringen å avvike fra den generellelønnsutviklingen. Næringen kan bare styrke sinkonkurranseevne gjennom innovasjoner somøker verdien eller senker kostnadene. Derfor erdet vesentlig at politikken gir næringen incentiverog muligheter til å innovere i alle dimensjoner.Dette innebærer at bedriftene må ha like konkur-ransevilkår, og at innovasjonsevne blir avgjørendefor deres overlevelse og vekst.

Norsk sjømatindustris beste muligheter for åvære internasjonalt konkurransedyktige ligger inærhet til produktive farvann som kan fremskaffestore mengder råstoff av høy kvalitet, samt videre-utvikling av vår kunnskap om å utnytte detteråstoffet på måter som vanskelig kan kopieres avvåre konkurrentland.

En lønnsledende norsk sjømatindustri måogså være teknologiledende. Fiskeindustrien måsammen med leverandører og forskningsmiljøerutvikle nye teknologiske løsninger og prosessersom gjør at den kan overvinne norske kostnadsu-lemper, samt skape større verdier av råstoffet. Deter et stort potensial i å utnytte og tilpasse teknolo-gier fra andre sektorer i blant annet automatise-ring av prosesser. En økonomisk vellykket imple-mentering av nye teknologier vil kreve betydeligefinansielle og menneskelige ressurser i sjømatin-dustrien, samt at industrien klarer å utnytte pro-duksjonskapasitetene i nye teknologier effektivtgjennom tilstrekkelig råstofftilgang.

Den betydelige usikkerheten norsk sjømatnæ-ring står overfor, både i råstoff og sluttmarkeder,forsterker innovasjonsbehovet. Sjømatnæringener avhengig av stort handlingsrom til å tilpasse ogforbedre seg langs dimensjoner som organise-ring, effektivisering og differensiering. Detteinnebærer at det er nødvendig å endre noen av deeksisterende rammebetingelser som begrenseraktørenes handlingsrom og innovasjonsevne.

2.4 Økonomisk organisering

Organiseringen av transaksjoner, varestrøm oginformasjonsflyt i verdikjeden har stor betydningfor verdiskapingen og avhenger av mange fakto-rer. I denne sammenheng omfatter dette vertikalkoordinering, horisontal organisering og lokalise-ring. Internasjonalt er det et mangfold av økono-miske organisasjonsmodeller i verdikjeder format, som reflekterer de globale markedenesdiversitet og kompleksitet. Det er derfor sværtvanskelig for myndighetene å forutsi hvilke orga-nisasjonsformer som er konkurransedyktige ogeffektene av restriksjoner knyttet til økonomiskorganisering.

Utvalget anbefaler at næringsaktørene får økthandlingsrom til å velge konkurransedyktige øko-nomiske organiseringsmodeller innenfor miljø-messige bærekraftige rammer, og like konkurran-sevilkår. Dette innebærer at utvalget vil legge tilrette for at næringsaktørene selv får velge sin:– vertikale koordinering,– horisontale organisering (herunder produk-

sjonsskala) og– geografiske lokalisering av produksjonen.

I det følgende kommer utvalgets forslag til tiltaksom vil gi bedriftene økt handlingsrom i dissedimensjonene.

2.5 Oppsummering av utvalgets forslag til tiltak

Utvalget foreslår et bredt spekter av tiltak somomfatter hele verdikjeden for sjømat. Denne opp-summeringen er ikke fullstendig, og det henvisestil del III i utredningen for beskrivelse av alleanbefalingene.

Utvalget anbefaler en bredt anlagt innova-sjonspolitikk for sjømatnæringen som spenner fratiltak som skal styrke FoU til tiltak som økerbedriftenes handlingsrom når det gjelder valg avøkonomisk organisering. Tiltakene skal styrkekonkurranseevne, lønnsomhet og verdiskaping isjømatnæringen som helhet, og i sjømatindus-trien.

Sjømatindustrien må med sine høye kostnaderbli verdensledende på å effektivisere prosesser ogskape større verdier av sine produkter. Dette måskje gjennom målrettet FoU og vellykket fullskala-implementering i bedriftene, som omfatter pro-duksjonsteknologier, produkter og markeder. Sjø-matindustriens evne til å initiere og gjennomføreFoU sammen med leverandører og forskningsin-


stitutter/universiteter må styrkes gjennom dedi-kerte programmer hvor alle disse aktørene ermed på felles arenaer. Programmene må omfatteFoU fra forskning, via eksperimentell utvikling ogdemonstrasjon, til marked. Finansieringen av pro-grammene må være en kombinasjon av privat ogoffentlig, hvor Fiskeri- og havbruksnæringensforskningsfond (FHF), Norges Forskningsråd(NFR) og Innovasjon Norge (IN) må være sen-trale aktører i finansiering og infrastruktur. I pro-grammene må både villfiskbasert og oppdrettsba-sert sjømatindustri være med.

Kunnskapsbasen til sjømatindustrien omfatterbedriftene selv, deres leverandører og fagmiljøenei forskningsinstitutter og universiteter/høyskoler.Sjømatindustrien skal rekruttere kandidater medmange typer utdanning fra generelle utdannings-løp. Men den har også behov for universitetsut-dannede kandidater med forankring i, eller i berø-ring med fagmiljøer på universiteter som har spe-sifikk forskningsbasert kompetanse på områdersom er sentrale for sjømatindustrien. Sjømatindus-triens spesifikke kunnskaps- og forskningsbehovtilsier at det bør være minst ett fagmiljø på univer-sitet/høyskole som legger vekt på denne indus-trien, som har tilstrekkelig faglig tyngde ogbredde, og som utdanner kandidater fra bachelor-til PhD-nivå.

Både villfisk- og oppdrettsbaserte verdikjederstarter sine produksjons- og distribusjonsproses-ser i havet. Kunnskap og handlinger i fiskeri- ogoppdrettsleddet har avgjørende betydning for heleverdikjedens konkurranseevne og lønnsomhet.For den villfiskbaserte verdikjeden er kunn-skapen om fiskebestander som grunnlag for fiske-kvoter vesentlig for både flåte og sjømatindustri.Utvalget anbefaler en styrking av kunnskaps-grunnlaget om fiskebestander gjennom tilstrekke-lig finansiering og effektiv bruk av ressurser idatainnsamling og bestandsestimering.

For å sikre sjømatindustriens innovasjonsevneog internasjonale konkurranseevne, er det nød-vendig med konkurranselikhet mellom bedriftenei sjømatindustrien i faktormarkedene for arbeids-kraft, kapital og råstoff. Sjømatindustribedriftenemå konkurrere med de samme betingelser forarbeidskraften, herunder utenlandsk arbeidskraft.Dette omfatter en delvis allmenngjøring av over-enskomsten mellom fiskeindustribedrifter og LO,som kan bidra til å sikre like og akseptable lønns-og arbeidsvilkår. For kapitalmarkedet menerutvalget at statlige og lokale myndigheters finansi-ering av bedrifter i sjømatnæringen må værebegrunnet i markedssvikt i innovasjon, og atoffentlig finansiering skal stimulere til innovasjon

og ikke bidra til opprettholdelse av ulønnsommebedrifter. Produksjonen av råstoff i havet fra fis-keri og oppdrett må baseres på bærekraftig utnyt-telse av naturressursene, og bedrifter må ikke fåanledning til å skape konkurransefortrinn gjen-nom adferd som representerer brudd på dette. Avhensyn til bærekraftig bestandsforvaltning ogkonkurranselikhet i villfisksektoren anbefalerutvalget en skjerping av nivået på bøtene, at meromfattende bruk av moderne informasjonstekno-logier vurderes for å utvide andelen som kontrol-leres, og at en uavhengig tredjepart skal kontrol-lere alt ilandført råstoff etter hvert som teknologiog struktur tillater det.

Myndighetenes reguleringer, og andre tiltaksom påvirker den økonomiske organiseringen avoppdrett, fiskeri og sjømatindustri, har stor effektpå sjømatnæringens konkurranseog innovasjons-evne. Det er ulikheter mellom bedriftenes mulig-heter for å velge økonomisk organisering i verdi-kjeden for laksefisk og verdikjedene for villfisk.Laksefisk har i dag et betydelig handlingsrom til åvelge horisontal organisering og vertikal koordi-nering mellom oppdrett og sjømatindustri. Forvillfisk er det en rekke begrensninger på den hori-sontale organiseringen av flåteleddet og den verti-kale koordineringen mellom flåte og sjømatindu-strien.

Anbefalingene fra utvalgets flertall lukker istor grad gapet mellom verdikjedene for lakseopp-drett og villfisk når det gjelder mulighetene forhorisontal organisering og vertikal koordinering.Det anbefales at fiskeflåten gjennom omsetning avkvoter uten kvotetak per fartøy, og egne valg avfartøy- og fangstteknologier skal kunne innovereog finne de mest lønnsomme og verdiskapendeløsningene. Et flertall av utvalget anbefaler at ogsåsjømatindustrien skal kunne eie fiskekvoter for atbedriftene skal ha mulighet til å utvikle konkur-ransefortrinn knyttet til økonomisk organisering.Utvalget setter som premiss at fremtidige regule-ringer skal sikre norsk eierskap til fiskeressur-sene, og at det skal settes grenser for hvor mye enaktør kan eie av kvoter. Utvalget mener at myndig-hetene kan vurdere i hvilken grad det er nødven-dig med ytterligere reguleringer for å opprett-holde en overordnet regional fordeling av eier-skap. Når det gjelder rekkefølgen i tiltakene måen friere horisontal organisering av flåteleddet ogåpning av kvoteeierskap for sjømatindustrien skjesamtidig.

Velfungerende førstehåndsmarkeder er avgjø-rende for verdiskapingen i sjømatnæringen. Etflertall av utvalget anbefaler at førstehåndsmarke-det for villfisk skal ha obligatorisk omsetning gjen-


nom en nøytral markedsplass for oppnå dette. Hervektlegges legitimitet til både kjøpere og selgere,også knyttet til markedsplassens kontrollfunksjo-ner. Mindretallet anbefaler at dagens fiskesalgs-lagslov består, men at det kan vurderes i ensenere evaluering om styresammensetning skaljusteres.

Utvalget mener at alle bedrifter og kystsam-funn skal ha rett til å konkurrere om å skape ver-dier og arbeidsplasser basert på råstoff fra havet,men at denne retten må være basert på like kon-kurransevilkår. I tråd med dette anbefaler utvalgetat leverings- og bearbeidingsplikten avvikles.Utvalgets flertall anbefaler også å avvikle aktivi-tetsplikten. Det er knyttet betydelige verdier tilpliktene og de ble innvilget under bestemte sam-funnsmessige krav og forventninger. Derfor anbe-

faler utvalget at avviklingen av pliktsystemet skjerpå en juridisk og økonomisk akseptabel måte forde involverte partene.

Det er naturlig å se den horisontale organise-ringen av flåteleddet og den vertikale koordinerin-gen i sammenheng. Anbefalingene fra utvalgetvektlegger bedriftenes muligheter til å velge fraen diversitet av organiseringsmodeller som er til-passet kravene fra ulike markeder og produk-sjonsprosesser. Slik kan de styrke sin konkurran-seevne og lønnsomhet.

For verdikjeden for laksefisk vektlegger utval-get mulighetene for jevn og forutsigbar bærekraf-tig vekst, begrenset av hensynet til miljøeffekterog fiskevelferd. Grunnlaget for dette må væreutvikling av et sett kunnskapsbaserte kriterierknyttet til miljø og sykdom.

Del IIStatus, muligheter og utfordringer

Figur 3.1 © John R. Isaksen, Nofima


Kapittel 3

Innledning og organisering av utredningen

Norge har i dag en betydelig sjømatindustri.Industrien er svært variert med hensyn på pro-duksjonsform, skala, lokalisering, råstoffbase ogen rekke andre faktorer. Sentralt i utvalgets man-dat er identifikasjon av hvilke utfordringer indu-strien står ovenfor for å øke lønnsomhet og verdi-skaping. Utvalget skal også foreslå tiltak som gjørindustrien bedre i stand til å møte utfordringeneog bidrar til økt verdiskaping i industrien.

En rekke av utfordringene næringer står oven-for har de liten innflytelse over. Forslag til tiltak vilderfor i hovedsak måtte skje gjennom politikk-utforming og virkemiddelbruk. Utformingen avdisse må være basert på kunnskap om trender ogstatus for sjømatnæringens struktur, konkurran-seevne og økonomiske resultater. Videre er detessensielt å forstå de rammebetingelser sjømatin-dustrien står overfor, både i Norge og i det globalesjømatmarkedet. Del II av denne av utredningenskal gi slik kunnskap og danner dermed grunnla-get for diskusjonen i Del III: Analyser og tiltak.

Del II er organisert som følger: Først, i kapittel4, gis det en oppsummering av de sentrale ramme-betingelsene i Norge og det globale sjømatmarke-det for sjømatindustrien. Her går det fram atbedrifter og myndigheter har svært små mulighe-ter til å påvirke en rekke viktige faktorer, eksem-

pelvis etterspørselsforhold i sentrale markeder,bruk av utenlandsk innleid arbeidskraft ogarbeidskraftkonkurransen internt i Norge.

Når det gjelder andre rammebetingelser, spe-sielt innen sektorpolitikken, har myndighetenestørre påvirkningsevne. Disse vil bli drøftet nær-mere i senere kapitler. Utredningen vektlegger atsjømatindustrien er konkurranseutsatt eksport-næring lokalisert i et land med verdens dyrestearbeidskraft. Dette perspektivet er nødvendig forå forstå mulighetene og barrierene for fremtidenspolitikk og virkemiddelbruk. I kapittel 5 beskrivesrammene for næringspolitikken, både de gene-relle og mer sektorspesifikke. Kapittel 6 drøftersamfunnskontrakten sjømatnæringen operererunder og i kapittel 7 presenteres status og trendernår det gjelder sjømatnæringens struktur, konkur-ranseevne og økonomiske resultater. Her gisbeskrivelser av de viktigste verdikjedene. Lønn-somheten i den norske sjømatindustrien presente-res og holdes opp mot andre sjømat- og matverdi-kjeder nasjonalt og internasjonalt. Kapittel 8 drøf-ter muligheter og utfordringer norsk sjømatindu-stri har i det globale sjømatmarkedet, det norskearbeidsmarkedet og kapitalmarkedet. Kapittel 9drøfter spesifikke utfordringer for de ulike verdi-kjedene i sjømatnæringen.


Kapittel 4

Næringers rolle og utfordringer

Sjømatindustrien er integrert både i den norskeog den globale økonomien. Utvalget har i sinedrøftinger og forslag til tiltak lagt vekt på at sjø-matnæringen er en internasjonalt konkurranseut-satt næring. Den opererer under mange av desamme rammebetingelsene som andre konkur-ranseutsatte sektorer – i Norge såvel som i utlan-det – selv om enkelte rammebetingelser avvikerfra dette.

4.1 Private næringer i velferdsstaten

De aller fleste økonomier preges i dag av et kapi-talistisk system der myndighetene setter rammerfor samfunnslivet og næringsaktører i konkur-ranse produserer varer og tjenester for forbru-kerne. I et sosialistisk planøkonomisk systempåtar staten seg ansvaret for å fremskaffe de pro-dukter som forbrukerne etterspør. I praksis hardet vist seg vanskelig å få til. Toneangivende vel-ferdsteoretikere (Pareto, Pigou) har tatt til ordefor at frikonkurranse vil gi mest effisient produk-sjon. Her fremholdes også nødvendigheten avpolitiske vedtak for å maksimere velferden. I prak-sis benyttes markedene for å allokere ressursenedit de er mest lønnsomme, mens politikk supple-rer disse (med rammebetingelser for utøvelsen avkonkurransen) for å ivareta blant annet mål omverdiskaping og rettferdig fordeling. Derigjennomsikrer konkurransen en mest mulig effektiv res-sursbruk samtidig som myndighetene sørger forat fordelingen er i samsvar med et velferdsmessigmål.

Hovedmålet for norsk næringspolitikk er å«…bidra til økt verdiskaping for å realisere overord-nede mål om velferd og sysselsetting. Næringspolitik-kens viktigste utfordring er å legge grunnlag forlønnsomme og konkurransedyktige bedrifter og eneffektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurserpå alle områder av betydning for næringsvirksom-het» (NOU 1996:23, s. 161)1. Den primære årsa-ken til å gripe inn i næringsutøvelsen er uliketyper markedssvikt2, som fører til at prisene i mar-

kedet ikke gjenspeiler godets reelle knappheteller verdi og igjen gir redusert verdiskaping ogineffektiv allokering av ressursene (arbeid ogkapital).

Den norske økonomien, og organiseringen avdenne, betegnes både som en blandingsøkonomiog velferdsstat. Blandingsøkonomien kan både iet historisk og globalt perspektiv betraktes somen formidabel suksess. Den moderne norske vel-ferdsstat er bygd på en samfunnskontrakt der detprivate næringslivet skal sysselsette kapital ogarbeidskraft på en høyeffektiv måte. Høy produk-tivitet i det private næringslivet er grunnmurenfor den norske velferdsstaten, fordi høy produkti-vitet sikrer høye lønnsinntekter, konkurransedyk-tig avkastning på finanskapitalen, og ikke minst atnæringen og dens innsatsfaktorer kan betale skat-ter og avgifter som finansierer de offentlige vel-ferdsgodene. Med de forventninger det norskesamfunnet har til økonomisk levestandard ogoffentlig finansierte tjenester, har samfunnet iliten grad råd til å sløse med arbeidskraft, kapitalog naturressurser. Normen er at arbeidskraft ogkapital brukes i de næringene og bedriftene somkan gi høyest økonomisk verdiskaping. Avvik fradenne normen representerer en mindre andel avfaktorinnsatsen i økonomien. Kanalisering av inn-satsfaktorer skjer i all hovedsak gjennom marke-der hvor arbeidstagere og kapitaleiere selvbestemmer hvor de skal bruke sine produktiveressurser ut fra den økonomiske avkastning somulike næringer og bedrifter kan tilby dem.

For de fleste næringer innebærer samfunns-kontrakten at staten i liten grad går inn mednæringsspesifikke reguleringer for å overstyre

1 I Meld. St. 39 (2012-2013), s. 8, konkretiseres målet til:«...størst mulig verdiskaping i norsk økonomi og arbeid tilalle.»

2 De viktigste typene markedssvikt – iflg Hope (2002)«Næringspolitikk for en ny økonomi», Fagbokforlaget – era) kollektive goder, 2) eksterne virkninger, 3) stordriftsfor-deler (naturlig monopol) og ufullstendig konkurranse, 4)manglende eller ufullstendige marked, 5) informasjonss-vikt eller informasjonsassymmetri, og 6) makrokønomiskubalanse (inflasjon, arbeidsledighet,m.m)


selskapenes beslutningsprosesser. Staten settergenerelle standarder, f.eks. for helse, miljø og sik-kerhet. Deretter overlater staten i stor grad tilbedriftene selv å ta beslutninger om eksempelvislokalisering av virksomheter, fusjonering, produk-sjonsskala, produksjonsteknologi, hvem de skalkjøpe varer og tjenester fra og hvem de skal selgetil. De effektive løsningene bedriftene velger gjørdet mulig med høye lønninger og skatter. Dette eri prinsippet den norske/nordiske modellen, dermålet er å sikre et produktivt arbeidsliv som finan-sierer offentlig og privat velstand, samtidig somarbeidstakerne beskyttes mot helseskader ogsosiale konsekvenser fra midlertidig driftsstansog nedgangskonjunkturer. Virkemiddelet for åsikre produktivitet er mobilitet og omstillings-evne, der arbeid og kapital allokeres til sektorersom er i stand til å innfri kravene (lønnsevne ogsikkerhet), samtidig som man sikrer at bådearbeid og kapital går til de anvendelser som girbest avkastning. For å sikre at samfunnet har dennødvendige omstillingsevne, er næringsnøytraliteten forutsetning: At næringene likebehandles oger underlagt de samme politiske rammebetingel-sene. Det utelukker imidlertid ikke at myndighe-tene gjør ulike inngrep i enkeltnæringer, inngrepsom har til formål å sikre at markedene virker –gjennom å korrigere for markeds- og konkurran-sesvikt.

Implikasjonen for den norske sjømatindustriener at den ikke kan vokse for enhver pris, den måover tid kunne tilby konkurransedyktig avkast-ning til kapital og arbeidskraft. Norges økono-miske velferd er på lang sikt best tjent med at denæringene som kan utnytte landets ressursermest produktivt får utvikle seg. De siste hundreårene har det gitt fundamentale omstillinger inorsk økonomi hvor innsatsfaktorer gjennommarkedets mekanismer har blitt flyttet til sektorerog bedrifter med høyere verdiskaping. Kapital ogarbeidskraft har blant annet flyttet fra primærnæ-ringene til industri, og videre til tjenestenæringer.Disse omstillingene har endret den norskenæringsstrukturen dramatisk, men samtidig gittøkt levestandard.

4.2 Noen sentrale begreper

Sentralt i mandatet og denne utredningen stårflere begreper som krever en definisjon og drøf-ting. De begrepene som behandles her er:– Konkurranseevne (eller konkurransedyktig)– Verdiskaping– Innovasjon og produktivitetsvekst

4.2.1 Konkurranseevne

Begrepet konkurransedyktig brukes flere ganger iden kongelige resolusjonen som er grunnlaget forutvalgets arbeid, og i Meld. St. 22 (2012–2013)«Verdens fremste sjømatnasjon». Her velger vi åbruke begrepet konkurranseevne i stedet, som eret begrep som brukes og defineres i flere tidligereNOU’er.

Begrepet konkurranseevne er ikke trivielt, oghar blitt drøftet inngående i flere tidligere NOU’er,blant annet Bergo-utvalget (NOU 1996:17) og Hol-den II-utvalget (NOU 2003:13). Definisjonen avbegrepet avhenger av om man ser på et land elleren næring (bedrift).

Konkurranseevnen til et land kan defineressom følger: «Land som deltar i det internasjonalevare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimeligbalanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved detinternasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert,hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektivressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen tilå opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkono-mien over tid, samtidig som en har full og effektivressursutnyttelse og en akseptabel inntektsforde-ling.» (NOU 2003:10, s. 59)

Konkurranseevnen til en næring (eller bedrift)kan defineres som følger: «Konkurranseevnen foren næring karakteriserer evnen til å overleve overtid. Dette beror på næringens lønnsomhet og densevne til å trekke til seg investeringer. En lønnsomnæring må kunne hevde seg i konkurranse medutenlandske bedrifter på produktmarkedene og medandre norske næringer i arbeidsmarkedet.» (op.cit.)

Det er altså verdt å merke seg at næringenskonkurranseevne relateres til (1) dens evne til åkonkurrere med utenlandske bedrifter i produkt-markedene, (2) dens lønnsomhet og evne til åtrekke til seg investeringer, og (3) dens evne til åkonkurrere med andre sektorer i det norskearbeidsmarkedet.

Næringen må altså samtidig tilby (1) sine kun-der konkurransedyktige priser, kvaliteter ogandre betingelser, (2) kapitaleiere konkurranse-dyktig avkastning på eksisterende og ny kapitalsom investeres i bedriftene, og (3) arbeidstagerekonkurransedyktige lønnsbetingelser og andrebetingelser.

Definisjonene og indikatorene ovenforbehandler ikke betydningen av innovasjon forkonkurranseevnen eksplisitt. Inkludering av inno-vasjon handler til dels av om man analyserer kon-


kurranseevne på kort eller lang sikt. Innovasjonblir behandlet mer eksplisitt og grundig i WorldEconomic Forum’s «Global CompetitivenessReport 2014», (Schwab 2014)3 som definerer kon-kurranseevne som følger (s. 4): «We define

competitiveness as the set of institutions, policies,and factors that determine the level of producti-vity of a country.»

Den økte betydningen som innovasjon har fåtti forståelsen av faktorene som påvirker den lang-siktige konkurranseevne er manifestert i WorldEconomic Forum’s rapport, som skiller mellomtre ulike typer av økonomier: (1) innsatsfaktor-baserte, (2) effektivitets-baserte og (3) innova-sjonsbaserte økonomier. Norge befinner seg blantde innovasjonsbaserte økonomiene. For disse tretypene økonomier er det ulike institusjoner ogfaktorer som er viktige (Schwab 2013, s. 9).

Betydningen av innovasjon, samt forskningensbidrag til innovasjon, for produktivitetsvekst ogkonkurranseevne har blitt mer fremtredende i dis-kusjoner og analyser i EU de senere årene, jfr. EUkommisjonens «Innovation Union Competitive-ness report» (Anon 2014)4.

4.2.2 Verdiskaping

Verdiskapingen5 i samfunnet gir inntektsgrunnla-get for arbeidstagere og kapitaleiere. Gjennomskatter og avgifter og overføringen av disse girverdiskapingen også inntekter til individer medlave eller ingen arbeids- og kapitalinntekter, samtfinansiering av offentlige tjenester og investerin-ger.

Samfunnets samlede bruk av sine ressurser –arbeid, kapital og naturressurser – gir den sam-lede verdiskapingen i samfunnet. Hvis alle ressur-ser anvendes hvor de har den høyeste alternativ-verdien maksimeres verdiskapingen.

Den totale verdiskapingen i samfunnet – somogså kalles brutto nasjonalprodukt – defineressom verdien av all produksjon i samfunnet minusverdien av all innsats av varer og tjenester. Dennedefinisjonen gjelder også på bedriftsnivå. Verdi-skapingen i privat sektor er summen av verdiska-pingen i alle de private bedriftene. Hvis bedriftensproduksjonsverdi minus verdien av innsatsen avvarer og tjenester kan lønne arbeidskraften ogrealkapitalen som i alternative anvendelser, så erbedriften verdiskapende. Om bedriften må ha res-sursene (varer, tjenester, arbeid, kapital) til laverekostnad enn alternativkostnaden for å kunne

3 Schwab, K. (Ed.) (2014) The Global competitivenessReport: Full Data Edition World Economic Forum, Geneva.

Boks 4.1 Indikatorer på konkurranseevne

Det er krevende å lage indikatorer som fangeropp alle underliggende faktorer som påvirkerkonkurranseevnen til et land eller en næring.Teknisk beregningsutvalg (TBU) sine tre indi-katorer for konkurranseevne er:1. Den kostnadsmessige konkurranseevnen

til norsk industri målt i relative lønnskost-nader i felles valuta.

2. Arbeidsproduktiviteten målt i bruttopro-dukt per timeverk.

3. Industriens lønnsomhet, målt som lønn-skostnadenes andel av verdiskapingen.

Indikatorene dekker tre sentrale egenskapersom gjerne trekkes frem som bestemmendefor konkurranseevnen; kostnadsnivå, produk-tivitet og lønnsomhet.

Grünfeld m.fl. (2013, s. iv)1 peker på fireindikatorer for konkurranseevne som supple-rer de ovenstående fra TBU:1. Kostnadsmessig konkurranseevne i indus-

trien, justert for lønnsvekst i petroleums-rettet aktivitet.

2. Veksten i lønnskostnader per produsertenhet, målt i forhold til andre land (oftebetegnet som RULC – «Relative unit labourcost»)

3. Veksten i lønnskostnader som andel av pro-duksjonsverdi, målt i forhold til andre land(da får man med effekten av prisendringerpå konkurranseevnen)

4. Utviklingen i norske næringers mar-kedsandeler på relevante internasjonalemarkeder (målt i norsk andel av omset-ningsverdi i eksportmarkedet)

1 Grünfeld, L., R. B. Holmen, K. Wifstad og M.U. Gul-brandsen (2013) Måling av konkurranseevne i norskindustri og næringsliv ellers. Menon-publikasjon nr. 24.Menon Business Economics, Oslo

4 Anon. (2014) Innovation Union competitiveness Report2013. Report from the European Commission, DG Rese-arch and Innovation. ISBN: 978-92-79-27961-4. Se http://ec.europa.eu/research/innovation-union/pdf/competitive-ness_report_2013.pdf.

5 En drøfting av verdiskaping og ulike aspekter av denne,som vi delvis bygger på her, er gitt i Bye (2012) «Verdiska-ping og effektivitet i samfunnsøkonomisk forstand».


eksistere, så tar denne bedriften ressurser fraandre bedrifter som kunne gitt en høyere avkast-ning av ressursen.

4.2.3 Innovasjon og produktivitetsvekst

På lang sikt er produktivitetsvekst grunnlaget forrealvekst i inntekt og dermed økt velferd. Innova-sjoner er den viktigste drivkraften til produktivi-tetsvekst.

For en åpen økonomi kan også en økning i pri-sene på produktene som eksporteres relativt tilproduktene som importeres bidra til økt velstand.Eksempelet her er økningen i prisen råoljen somvi har eksportert siden 1970-tallet, og reduksjoneni prisene på elektroniske produkter som vi impor-terer i samme perioden. Det kan imidlertid værevanskelig å basere seg på at en slik forbedring ibytteforholdet skal foregå over lang tid.

For en analyse av innovasjonsevnen i sjømatin-dustrien er det nyttig at noen sentrale definisjonerog sammenhenger etableres. Innovasjon kan defi-

neres som: «En ny vare, en ny tjeneste, en ny pro-duksjonsprosess, anvendelse eller organisasjons-form som er lansert i markedet eller tatt i bruk iproduksjonen for å skape økonomiske verdier.»(Fra St.meld. nr. 7 (2008–2009)). Definisjonen påinnovasjon er bred og inkluderende. Den omfatterendringer i en sjømatindustribedrift sine produk-ter og produksjonsprosesser som andre bedrifter iindustrien allerede har foretatt.

Innovasjoner omfatter altså både anvendelseav andre sine innovasjoner og rene oppfinnelser.Tabell 4.1 gir en klassifisering av innovasjoner.Norsk sjømatindustri er avhengig av både stegviseog radikale innovasjoner for å styrke sin konkur-ranseevne og lønnsomhet. Svært mange av inno-vasjonene vil måtte være stegvise. Barrierene tilstegvis innovasjonsaktivitet vil ofte være tilgang tilfinansiell kapital, fordi denne type innovasjonerofte er forbundet med investeringer i ny realkapi-tal, og tilgang til human kapital (kompetanse) iinnovasjonsprosessen og i driften. Den norske sjø-matindustrien, som globalt lønnsledende i sin sek-

Boks 4.2 Bruttoprodukt

Begrepet «bruttoprodukt» benyttes av Statistisk sentralbyrå som et mål på verdiskaping. Bruttopro-dukt er produksjon fratrukket produktinnsats. Produktinnsats er verdien av anvendte innsatsvarerog -tjenester i produksjonsaktiviteten, unntatt kapitalslit (bruk av fast realkapital). Mer formelt erbruttoproduktet (i basisverdi) definert ved:

Bruttoprodukt = Produksjon – Produktinnsats + Produktskatter – Produktsubsidier

Litt forenklet, så er verdiskapingen også inntekten som fordeles mellom kapitaleiere og lønnstagere iform av overskudd og lønn. Dess høyere verdiskapingen er, dess større inntekt vil disse to innsats-faktorene ha til fordeling. Mer formelt så fordeles verdiskapingen målt ved bruttoprodukt som føl-ger:

Bruttoprodukt= Driftsresultat + Lønnskostnader + Næringsskatter – Næringssubsidier + Kapitalslit

Hvor komponentene er definert som følger:– Lønnskostnader er lønn pluss arbeidsgivers trygde- og pensjonspremier.– Næringsskatter er overføringer til offentlig forvaltning fra innenlandske produsenter i form av skat-

ter og avgifter som er knyttet til produksjonsvirksomheten, men som ikke varierer i takt med pro-duksjonen av produkter. De viktigste næringsskattene er knyttet til utvinning av råolje og natur-gass (produksjonsavgift, arealavgift mv.).

– Næringssubsidier er overføringer fra offentlig forvaltning til innenlandske produsenter i form avstøtteutbetalinger som er knyttet til produksjonsvirksomheten, men som ikke varierer i takt medproduksjonen av produkter. De viktigste næringssubsidiene er knyttet til jordbruk.

– Kapitalslit er reduksjon i verdien av fast realkapital på grunn av normal slitasje, skade og forel-delse.


tor, er også avhengig av å være internasjonaltledende i innovasjonsprosesser. Den kan ikkebare tilpasse innovasjoner som også er gjort iandre lands sjømatindustri eller leverandører tilnæringsmiddelindustri, men er nødt til å introdu-sere mer radikale innovasjoner. I henhold til klas-sifiseringen i Tabell 4.1 må sjømatindustrien pro-dusere innovasjoner i den høyre kolonnen, altsåradikale innovasjoner både for bedrifter og i mar-kedet som sådan.

Det er viktig å skille mellom forskning og inno-vasjon. Forskningsprosesser handler i stor gradom å produsere ny kunnskap. I neste omgang kankunnskap fra forskningsprosesser benyttes i inno-vasjonsprosesser. Forenklet kan man si at iforskning bruker man penger til å produserekunnskap, mens i innovasjonsprosesser brukerman kunnskap til å tjene penger. Ofte vil resultaterfra et forskningsprosjekt bare være en del av deelementene som er nødvendige for å lykkes medinnovasjonsprosesser. Det bør også påpekes atinnovasjonsprosesser noen ganger må initiereforskningsprosesser fordi det ikke er tilstrekkeligeksisterende kunnskap på et kritisk område.

Vellykkede innovasjoner gir høyere verdiska-ping målt i kroner for en gitt mengde arbeidskraft,kapital og fiskeråstoff som anvendes i produk-sjonsprosessene. Innovasjoner kan gi en økning itotalfaktorproduktiviteten, som er forholdstalletmellom verdiskaping og mengden med innsats-faktorer (f.eks. kapital, arbeidskraft og råstoff).Arbeidsproduktiviteten, forholdet mellom verdiska-ping og arbeidsinnsats, kan også heves gjennominnovasjoner. Økning av arbeidsproduktiviteten erden langsiktige betingelsen for å opprettholde ogøke lønningene til de sysselsatte i sjømatindus-trien.

Produktivitetsvekst er typisk forårsaket av pro-duktinnovasjoner, teknologiske prosess innovasjo-

ner, og endret organisering både internt i og mel-lom virksomheter (dvs. organisatoriske innovasjo-ner). Økt kvalitet på arbeidskraften er også enkilde til produktivitetsvekst.

Tabell 4.1 Klassifisering av innovasjoner.

Stegvis innovasjon Radikal innovasjon

Internt i bedriften Bygger på eksisterende kunn-skap og ressurser i bedriften – øker eksisterende kompetanse

Krever helt ny kunnskap og/eller ressurser – gjør eksisterende kompetanse helt eller delvis ver-diløs

Eksternt i markedet Begrensede teknologiske endringer – eksisterende produk-ter i markedet er konkurranse-dyktige

Store teknologiske endringer – eksisterende produkter i marke-det er ikke lenger konkurranse-dyktige

Boks 4.3 Total faktor produktivitet og arbeidsproduktivitet

Det er flere mål på produktivitet. Total faktorproduktivitet (TFP) er det produktivitetsmåletsom fanger opp den totale effekten av innsats-faktorer i produksjonsprosessene på verdiska-pingen. Vekst i TFP fanger opp vekst i verdi-skapingen som ikke kan forklares ved økt inn-sats av kapital og arbeidskraft. TFP-vekstmåles som vekst i bruttoprodukt minus vek-sten i et veid gjennomsnitt av vekstratene forhver enkelt innsatsfaktor (kapital og arbeids-kraft). Normalt beregnes vektene ved løpendekostnadsandeler til arbeidskraft og kapital1.

Arbeidsproduktiviteten er målt ved for-holdstallet mellom verdiskaping og arbeids-innsats. Formelt defineres arbeidsproduktivi-teten av Statistisk sentralbyrå som bruttopro-duktet per timeverk. Utviklingen i arbeidspro-duktiviteten vil på lang sikt påvirke reallønns-utviklingen til arbeidskraften. Vekst iarbeidsproduktiviteten forårsakes av innova-sjoner i produkter, prosesser og organisering,samt økt kvalitet på arbeidskraften. Men ogsåmengden realkapital bak hvert timeverk påvir-ker arbeidsproduktiviteten. Ulikhetene iarbeidsproduktivitet mellom næringer i Norgekan delvis forklares av ulikheter i mengdenkapital bak hvert timeverk.

1 Kap. 4 (Produktivitet og næringsutvikling) SSB (2012), økonomiske analyser. Nr. 1/2012.


4.3 Verdens dyreste arbeidskraft

En sentral rammebetingelse for den norske sjø-matnæringen er at en helt kritisk innsatsfaktor –den norske arbeidskraften – er blant verdensdyreste. Suksessen til den norske økonomien måltved produktivitetsvekst har også gjort det mulig åbetale norsk arbeidskraft betydelig høyere lønnenn de fleste andre industrialiserte land, ogmange ganger høyere enn utviklingsland. Desenere års bytteforholdsgevinster med økte priserpå eksportprodukter, rimeligere importvarer ogen styrking av norske kroner, har sammen medproduktivitetsveksten bidratt til høyere lønns-vekst i Norge enn hos våre samarbeidspartnere(NOU 2013:13). Så lenge norsk økonomi makter åøke sin arbeidsproduktivitet på linje med andreland vil den norske arbeidstageren fortsatt væreverdens dyreste.

Det er viktig å understreke betydningen forfremtidens sjømatnæring av å være lokalisert i etland med verdens dyreste og mest krevendearbeidskraft. Dette er ikke en absolutt barriere forfremtidig vekst i verdiskaping, men det innebærerat bedriftene i næringen må gjøre en rekke tiltakfor å konkurrere med andre attraktive sektorerom arbeidskraft. At arbeidskraften er dyr (ellerverdifull om man vil) gjenspeiler strengt tatt densknapphet, og hva den kan bidra til i sine alterna-tive anvendelser. Videre innebærer det at nærin-gen, i den grad det er teknologisk og økonomiskrasjonelt, må sette mye kapital bak hver arbeidsta-ker. Dermed blir næringens kapitalattraktivitetogså viktig.

4.4 Kapitalattraktivitet

Næringens kapitalbehov kan forventes å øke der-som næringen fortsetter å vokse, blant annet pågrunn av den dyre norske arbeidskraften. Kapita-len må i hovedsak komme fra kapitaleiere som vilkreve konkurransedyktig risikojustert avkast-ning sett i sammenheng med alternative investe-ringsmuligheter, både i andre næringer og i andreland. Den vel 20 år gamle beskrivelsen av nærin-gen i Reve m.fl. (1992, s. 203)6: «Et særtrekk vedden norske fiskerinæringen er at bedriftene er små(…) innen fangst, oppdrett, foredling og omsetning»må kunne sies å være mindre gjeldende i dag. I desenere år ser vi at deler av sjømatnæringen iøkende grad har blitt avhengig av kapital fra finan-

sielle aktører, spesielt gjennom Oslo børs, somgjør hyppige økonomiske vurderinger av alterna-tive avkastningsmuligheter. Relatert til denne typeaktører vil sektorens politisk forutsigbarhet ogrisiko være viktig for dens attraktivitet, og dermedfor dens mulighet til å vokse.

4.5 Sjømatnæringens spesielle politiske mål

Næringspolitikken er i stor grad generell. Fra etsamfunnsøkonomisk ståsted er næringsnøytralitetønskelig, siden næringsspesifikke virkemidlerkan hindre omstilling til høyere total verdiska-ping, jf. punkt 4.1. Den økonomiske begrunnelsenfor spesifikke grep i næringspolitikken er å korri-gere ineffektivitet skapt av markedssvikt. Politiskbegrunnes de næringspolitiske virkemidlene ogsåut fra andre argumenter, eksempelvis distrikts- ogfordelingspolitiske mål.

For sjømatindustrien har dette resultert iandre politiske mål og virkemidler utover degenerelle. Enkelte av disse bunner i at fisk er enbetinget fornybar ressurs som krever særegneregler, men med enkelte viktige endringer har defiskeripolitiske målene i ligget fast de siste 30årene. Den foreløpig siste politiske behandlingenav disse finner vi i Stortingets behandling (Innst.418 S (2012–2013)) av Sjømatmeldingen jf. Meld.St. 22 (2012–2013) «Verdens fremste sjømat-nasjon». Der trekkes følgende hovedmål fram(s. 10):

«Norge skal gjennom en kunnskapsbasert og mil-jømessig bærekraftig forvaltning realisere poten-sialet som sjømatnasjon ved å øke verdiskapin-gen til beste for forbrukere, norsk økonomi samtbosetning og sysselsetting langs kysten. Økt pro-duksjon og eksport av kunnskap og sjømat vilogså styrke global matsikkerhet.»

I dette hovedmålet for norsk fiskeripolitikk finnervi igjen generelle næringspolitiske mål som hen-synet til forbrukere og norsk økonomi, men ogsåandre mer spesifikke mål som potensielt kan stå ikonflikt til de generelle, og til hverandre. Måletom miljømessig bærekraft er relativt uproblema-tisk da dette oftest vil være sammenfallende meden økonomisk god forvaltning. En potensiell mål-konflikt finner vi imidlertid mellom hensynet tiløkt verdiskaping, norsk økonomi og bosetting og sys-selsetting. Slike målkonflikter krever avveining ogprioritering. Tiltak som reduserer kostnader, iform av strukturrasjonalisering og økt kapitalin-

6 Reve, T., T. Lensberg og K. Grønhaug, 1992. Et konkurran-sedyktig Norge. Tano, Oslo.


tensitet i fiske og foredling, vil redusere behovetfor arbeidskraft. Nedlegging av bedrifter og aktivi-

tetsstopp kan ha store virkninger i lokalsamfunnlangs kysten.


Kapittel 5

Rammebetingelser

Rammevilkår kan betegnes som de sosiale, øko-nomiske og økologiske forhold som har betyd-ning for aktiviteten til en bedrift eller sektor ogsom samtidig ikke er under enhetens direkte kon-troll. Figur 5.1 illustrerer og kategoriserer detstore sett ulike betingelser som på ulike nivå defi-nerer næringsaktørenes handlingsrom. I førsterekke setter natur og marked rammer for produk-sjonen, både i form av innsatsfaktorer (råvarer,arbeidskraft og kapital/teknologi) og sluttproduk-ter. Myndighetene kan også ha stor betydning

gjennom både den brede næringspolitikken samtsektorpolitikken, men også gjennom direkte eier-skap i bedrifter. De myndighetsdefinerte elemen-tene kan sies å spesifisere, formalisere og autori-sere forventningene og kravene som stilles til ensektor og bedrift.

De aller fleste sjømatbedriftene er avhengigeav naturen for tilgangen til en eller flere svært sen-trale innsatsfaktorer. Når det gjelder markedsbe-stemte produksjonsvilkår er det viktig å merkeseg at norsk sjømatindustri i all hovedsak er kon-

Figur 5.1 Rammer for næringsaktivitet

Kilde: Liabø, L., R. Nystøyl, I. Pettersen, T. A. Vang og F. Veggeland (2007) Rammebetingelser og konkurranseevne for akvakultur.Rapport 2007 – 3. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.

Natur• Artsmangfold• Klima• Kystlinjens topografi• Havstrømmer• Vassdrag• Vannforsyningmm

Marked• Kjøperadferd• Dagligvarehandel• Teknologi• Fôrmarkedmm

• Konsesjoner• Lokalisering• Handelspolitikk• Miljø• Dyrevelferd• Mattrygghet• Tilbudssideregulering• Sektorrettet FoU• Risikofordeling• Forutsigbarhet

• Egenkapital• Eierkompetanse• Styring

Offentlig finansPolitikk vedrørende• Penger og valuta• Samferdsel• Arbeidsmarked• Regional utvikling• Utdanning• Forskning• Konkurranse• Finansmarkeder

Offentligeierskap

Sektorpolitikk

Bred næringspolitikk

Nat

ur- o

g markedsbestemte produksjonsvilkår


kurranseutsatt, både i markedet for innsatsfakto-rer og der sluttproduktene skal selges. Dettebetyr at industrien isolert sett ikke kan påleggesstore kostnader uten at det vil ha vesentlig inn-virkning på konkurranseevnen og dermed omfan-get av aktivitet.

Det samme gjelder for subsidier, men medmotsatt virkning. Myndighetenes anledning til åyte subsidier til fiskerinæringen er i dag sværtbegrenset, blant annet gjennom internasjonaleavtaler. Omfanget av slike er derfor lite, men vifinner innslag av det både i fiskeriene og i sjøma-tindustrien. Eksempler er lavere avgifter på driv-stoff, relativt høyt fiskerfradrag og permitterings-regler i foredlingsindustrien. En ofte påpektulempe ved subsidier til denne sektoren er en forhøy kapasitet som over tid kan utgjøre en trusselmot en god ressursforvaltning. En annen ulempeer at næringen blir sårbar for handelspolitiske bar-rierer, som for eksempel dumpinganklager.

Historisk sett har det offentliges direkte eier-skap hatt stor betydning for næringen, kanskjesærlig i sjømatindustrien hvor oppbyggingen avnordnorsk filetindustri i etterkrigstiden haddestort innslag, eksempelvis A/S Finnmark ogNord-Troms fiskeindustri (Finotro). Men ogsåkommuner har deltatt i finansieringen av fersk-fisktrålere til den samme industrien (Hammer-fest, Bø), og bidrar i dag med lån og tilskudd tilkjøp av små fiskefartøy. I dag gir InnovasjonNorge lån og tilskudd for fiskefartøy og viderefor-edlingsanlegg. Et hovedskille går mellom inn-skudd av egenkapital eller lån der det ikke stilleskrav til markedsmessig avkastning eller rente, ogordninger gitt på markedsmessige vilkår (foreksempel lavrisikolåneordningen som marin sek-tor er en stor bruker av). Relatert til det totaleinvesteringsnivået i bransjen er omfanget imidler-tid beskjedent.

Innslaget av offentlig eierskap i sjømatindus-trien er i dag svært beskjedent, hvor Cermaq(59 pst. statlig fra sommeren 2013) inntil høsten2014 var ett av få eksempler. I tillegg er Folke-trygdfondets finansielle plasseringer (med 1–10 pst. eierskap i Austevoll Seafood, Cermaq,Lerøy og Marine Harvest – per 31. des. 2013) ogevt. andre offentlige fond og SIVAs eierskap ianlegg eller eiendom.

Den brede næringspolitikken omfatter forholdsom ligger utenfor sektorpolitikken for sjømatnæ-ringen (se Figur 5.1), og vil bare i begrenset gradomtales. Sektorpolitikken inneholder imidlertiden rekke elementer utvalget mener kan endres.Disse vil derfor diskuteres mer inngående.

5.1 Natur og markedsbestemte forhold

Naturen setter på mange måter stramme rammerfor sjømatindustrien. Først og fremst siden denviktigste innsatsfaktoren er en betinget fornybarressurs, som – med kunnskapen om at menneske-lig aktivitet påvirker bestanden – er avhengig aven god forvaltning for årlig å kunne gi en størstmulig og vedvarende avkastning. Kunnskap ombestandsdynamikk og -interaksjoner er nødvendigfor å ivareta et bærekraftig uttak av ressursene.Både over- og underfiske vil over tid føre til etsterkt begrenset tilbud av råstoff til industrien.Derfor er det viktig for myndighetene å regulereog kontrollere fiskeinnsats og uttak.

Det er stor naturlig variasjon i flere biofysiskefaktorer i vårt marine miljø, noe som betyr storesvingninger i de høstbare ressursene. Vær og bio-logi (f.eks. artenes gyte- og beitevandringer,bestandssammensetning og utbredelse) forster-ker ofte denne usikkerheten, og påvirker sjøma-tindustriens råstofftilgang betydelig, i alle fall påkort sikt og i form av sesongsvingninger.

Også de som utnytter råstoff fra akvakultur eravhengig av at forvaltningen setter rammer foraktiviteten i sjøen slik at gode fysiske miljøforholdsikres. Videre er det viktig å sørge for at eventu-elle konflikter mellom akvakultur og andre aktø-rer unngås. En av akvakulturnæringens hovedinn-satsfaktorer hentes også fra fiskeriene – somfiskemel og -olje som ingrediens til oppdrettsfôr. Isenere år har også avskjær fra sjømatindustrien(fra sildefiletproduksjon) blitt en større faktor ifôrproduksjon. Ettersom hoveddelen av den glo-bale mel- og oljeproduksjonen skjer i Peru ogChile, vil forekomsten av «El Niño»-fenomenetfremdeles påvirke dette markedet sterkt. Ogsåden relative etterspørselen – mellom pelagisk fisktil konsum eller til fiskemel og -olje – vil værebestemmende for førstehåndspriser og til hvilkenanvendelse pelagisk fisk vil gå.

På tilsvarende måte er etterspørselsforholdeneekstremt viktige for sjømatindustrien. Pelagisksektors suksess med å flytte store deler av oppfis-ket kvantum fra mel og olje til konsumanvendelse,var betinget av tilgangen til det østeuropeiskemarkedet. Markedsføring av norsk fisk i utlandetkan i noen grad påvirke etterspørselen etter fisk ien positiv retning, og derigjennom verdiskapingog lønnsomhet. I siste instans er det etterspørsels-forholdene i markedene som bestemmer mar-kedsprisene på sjømatindustriens produkter ogderigjennom hvordan råstoffet anvendes.Endringer i kjøpsatferd, for eksempel som følge


av dårligere omdømme for norsk fisk (utslipp avmiljøgifter, miljøkatastrofer, m.m), kan gi negativefølger for etterspørselen. På tilsvarende måte kanhandelsrestriksjoner, manglende markedsadgang,tariffære- og ikke-tariffære handelsbarrierer ginorske produsenter konkurranseulemper ieksportmarkedene.

5.2 Bred næringspolitikk

Den overordnede målsetningen for næringspoli-tikken er som nevnt å sikre at landets ressurserutnyttes på en måte som gir høyest mulig verdi-skaping, og derigjennom velferd for landetsbefolkning. Næringsnøytralitet er å foretrekkeframfor konkurransenøytralitet for å tilretteleggefor en ønsket langsiktig omstilling i næringslivet –der lønnsomme næringer tillates å vokse1. SomHope (2002)2 uttaler det: «Det bør i alminnelighetforeligge klare og sterke grunner for å fravike detteprinsippet, nemlig at næringspolitiske virkemidlerbør virke nøytralt i forhold til all næringsvirksomhetog ikke ha som utgangspunkt at det skal være opp tilpolitiske myndigheter å avgjøre hvilke næringereller bedrifter som skal få vilkår for å utvikle seg ogvokse, eller «plukke vinnere» i utviklingsprosessen.(...) I den grad slike virkemidler benyttes, er detimidlertid viktig at de utformes på en måte somutnytter egenskapene til en markedsøkonomi medhensyn til dynamikk i næringsutvikling og struk-turomstilling, eller med andre ord at man legger tilrette for å styre med markedet og ikke mot det.» (s.25)

Den brede (generelle) næringspolitikken harstor betydning for sjømatindustriens konkurran-seevne. Norsk pengepolitikk og vekslingskursenfor norske kroner ovenfor utenlandske valutaerhar stor betydning for hvordan norske produkterprises og konkurranseevnen. Videre har infra-strukturen og samferdselspolitikken betydningfor vareflyten i verdikjedene våre, og industriensevne til å frambringe produktene til deres marked.Mange faktorer har altså betydning for sjømatin-dustriens konkurranseevne. Her vil imidlertidhovedvekten av omtalen ligge på den smalere sek-

torpolitkkken, i tråd med utvalgets mandat, selvom det anerkjennes at den generelle næringspoli-tikken kan være like viktig for sjømatindustrien.

5.3 Sektorpolitikk

Sektorpolitikken for fiskeriog havbruksnæringener omfattende. Som nevnt skyldes en del av dettede spesielle fiskeripolitiske målene. Sjømatressur-sene kan karakteriseres som felles og betinget for-nybare. Som følge av de eksterne virkningenesom oppstår i slike tilfeller fungerer ikke marke-det som fordelingsarena, og det kreves korrige-rende tiltak fra myndighetene for å oppnå god ver-diskaping. I hovedsak gjøres dette i primærnærin-gen, men har likevel stor betydning for aktørenestilpasning i sjømatindustrien som sekundærnæ-ring. Nedenfor gis en grov beskrivelse av de vik-tigste elementene i sektorpolitikken. Dettebehandles i mer detalj i kapittel 9. Behandlingener inndelt i verdikjedene for henholdsvis fiskeri ogakvakultur.

5.3.1 Fiskeri

Behovet for å begrense fangsten uttrykkes gjen-nom flere elementer i sektorpolitikken. I førsterekke kreves det tillatelse for å drive næringsfiskei de fleste viktige fiskeriene; hjemlet i deltaker-loven av 1999. I tillegg begrenses, i kraft avhavressursloven av 2009, fisket gjennom kvoter,ofte både totalt og for individuelle fartøy. Detteutgjør hovedfundamentet i rammebetingelsenesom skal ivareta den økologiske dimensjonen avde fiskeripolitiske målene.

I deltakerloven ligger også begrensningerutover det som er nødvendig for økologisk bære-kraft, som har spesiell betydning for foredlingsbe-drifter. Med visse unntak kan bare aktive fiskereog administrative redere være majoritetseiere ifiskefartøy. Dette begrenser foredlingsbedriftersmulighet til å sikre råvaretilgang gjennom eier-skap i flåteleddet. Det stilles også krav om at mini-mum 60 pst. av fartøyet eies av norske statsbor-gere, samt at høvedsmann og minst halvparten avmannskapet skal være bosatt i en norsk kystkom-mune eller nabokommune til en kystkommune.

Omsetningen fra fisker til neste ledd i verdikje-den er også regulert. Fiskesalgslagsloven erstat-tet råfiskloven, som ble etablert i mellomkrigsti-den. Denne loven definerer at førstehåndsomset-ningen av marine biologiske ressurser skal gjøresgjennom fiskereide salgslag. Disse har fullmaktertil å organisere omsetningen og fastsette salgsvil-

1 Se Orvedal, L. (2006) «Næringsnøytral eller konkurransen-øytral næringspolitikk». Magma, 9(1): 22-29, for en detal-jert redegjøring. Med konkurransenøytral næringspolitikkforstår man en næringspolitikk der rammebetingelsene forhver enkelt næring er på linje med rammebetingelsene iland det er naturlig å sammenligne seg med.

2 Hope, E. (2002) «Næringspolitikk for en ny økonomi. Noenproblemstillinger og utfordringer» i Hope, E. (red)Næringspolitikk for en ny økonomi. Fagbokforlaget, Oslo; ss.11-29.


kår, blant annet kan de fastsettes minstepriser.Formålet med denne organiseringen var primærtå sikre at fiskerne ikke ble utnyttet av fiskekjø-pere med stor forhandlingsstyrke. I dag har lovenogså fått en formålsparagraf der hensynet til øko-logisk bærekraft og samfunnsøkonomi trekkesfrem.

Et spesielt regelverk, hjemlet i forskrifter ogenkeltvedtak, gjelder for en del av torsketrålerneog foredlingsvirksomhetene. De aktuelle fartøy-ene har leveringsplikt til definerte foredlingsan-legg eller områder. Denne praktiseres i dag somen plikt til å tilby råstoffet til de tilgodesette bedrif-tene og benyttes i mindre grad. Enkelte bedrifterhar bearbeidingsplikt for råstoff kjøpt fra disse trå-lerne. Dette for å sikre at råstoffet som blir fored-let gir høy sysselsettingseffekt i de aktuelle bedrif-tene. Til slutt har enkelte bedrifter aktivitetsplikt idefinerte lokalsamfunn. Torsketråltillatelsen erknyttet til at det drives fiskeforedling av et visstomfang på disse stedene.

Et annet element er at det er etablert spesielleregler for ytelser til fiskere, som sykepenger og a-trygd fra Folketrygden og finansieringen av disse.Videre eksisterer det en garantilottordning finan-siert over statsbudsjettet og administrert avGarantikassen for fiskere.

Det siste hovedelementet av rammevilkår forsjømatindustrien som omhandles her er permitte-ringsregelverket. I de fleste bransjer må arbeids-giver betale dagpenger de første 20 dagene underpermittering, før det offentlige tar over. Ytelsenevarer maksimalt i 30 uker. Sjømatindustrien erunntatt fra kravet om arbeidsgiverperiode ogarbeidstakere her kan maksimalt være permitterti 52 uker. Dette for å ta hensyn til de, i stor gradbiologisk bestemte, sterke sesongsvingningene ifiskeriene.

5.3.2 Akvakultur

Akvakulturloven av 2005 utgjør det viktigste ele-mentet av lovmessige rammebetingelser for akva-kultur. Hovedregelen er at det kreves tillatelse forå drive oppdrett av fisk. For laks og ørret begren-ser myndighetene produksjonen indirekte. Antalltillatelser er begrenset, og det gis bare unntaksvisnye tillatelser. Produksjonen begrenses i tillegggjennom krav til den maksimale biomassen somtillates stående i sjøen til enhver tid per konsesjon.

Hensynet til miljømessig bærekraft står, som ifiskeriene, sentralt i myndighetenes rammebe-tingelser, men får et noe annet uttrykk i oppdretts-næringen. Her er det hensynet til miljøforholdrundt oppdrettsanleggene og interaksjoner med

ville bestander som står sentralt. I tillegg ivaretarmyndighetene, gjennom eget lovverk, hensynet tiloppdrettsfiskens helse og velferd. Dette uttrykkesblant annet gjennom krav til de fysiske forholdenepå lokaliteter, avstand mellom lokaliteter, utslippav næringsstoffer og etablerings- og driftsvilkårknyttet til fiskehelse, herunder mengde lakseluspå fisken.

De distriktspolitiske hensynene veide tidligeretungt, også innenfor oppdrettssektoren. Hveraktør fikk blant annet maksimalt eie en oppdrett-stillatelse, og eierne skulle selv drive anleggene.Disse kravene ble forlatt tidlig på 1990-tallet, ogman har i dag relativt liberale begrensninger foreierskapskonsentrasjon. Et opprinnelig disk-triktspolitisk element finnes fortsatt i regelverket– en tillatelse er knyttet til en av Fiskeridirektora-tets regioner, og kan bare unntaksvis flyttes tilandre regioner.

5.3.3 Andre sjømatpolitiske tiltak

En interessant forskjell i lovverk og virkemiddel-bruk i oppdrett og fiskeri er begrensinger i hand-lingsrommet for økonomisk organisering. Mensdet stilles spesifikke krav knyttet til verdikjedeor-ganisering (førstehåndsmarked og aktivitets-plikt), fordeling av fellesressurser (kvotefordelingtil ulike fartøygrupper, geografisk tilhørighet,begrensing i omsetning av rettigheter og konsen-trasjon) og krav til bearbeiding i fiskeriene (bear-beiding-, aktivitets- og leveringsplikt), er hand-lingsrommet til næringsaktørene for slik organise-ring i oppdrettssektoren langt større, (se f.eks.Holm og Henriksen, 2014).

Sjømatnæringen er også omfattet av andreordninger fra myndighetene som man ikke finnerigjen i andre norske næringer. Tabellarisk kandisse grepene sammenfattes som under, men vilframkomme i teksten senere der det er naturlig:– To fellesskapsordninger med lovpålagt avgifts-

innbetaling til generisk markedsføring og for-sking og utvikling, i medhold av «Forskrift ominnkreving av fiskeeksportavgift».3:– Norges sjømatråd, som er etablert ved Fis-

keeksportloven (1991) og som har sine inn-tekter fra årsavgift og markedsavgift (ihovedsak 0,75 pst. av eksportverdien), ogsom i 2014 har et budsjett på over 500 mill.kroner.

3 Markeds- og Fou-avgiftene innkreves av Tollvesenet. Prov-enyet oversendes Sjømatrådet (utenom statskassen), somivaretar fordelingen fordeler det mellom FHF og seg selv ihenhold til egen forskrift.


– Fiskeri- og havbruksnæringens forsknings-fond, som ble opprettet i 2001, og som harsine inntekter fra FoU-avgiften på fiskeek-sport (0,3 pst. av eksportverdien), og som i2014 har et budsjett på 215 mill. kroner.

– Øremerkede tilskudd gjennom InnovasjonNorge som Marint verdiskapingsprogram(foreslått avviklet i budsjettet for 2015, jf. Prop.1 S (2014–2015) for Nærings- og fiskeridepar-tementet)

– Andre øremerkede tilskudd over NFDs bud-sjett.

5.4 Oppsummering rammebetingelser

En politikk som skal gi den norske sjømatindus-trien muligheter for lønnsom og bærekraftig veksti fremtiden må ta innover seg følgende sentralerammebetingelser:– Global priskonkurranse: Sjømatmarkedet vil

også i fremtiden være preget av betydelig glo-bal priskonkurranse i markedene for ferdigesjømatprodukter, råstoff og andre innsatsfakto-rer.

– Global innovasjonskonkurranse: Bedrifter ogmyndigheter over hele verden vil i økende gradkonkurrere om å forbedre produkter, utviklenye teknologiske løsninger, effektivisere pro-duksjonsprosesser og styrke forvaltning avnaturressurser.

– Komplekse og krevende verdikjeder: Høye ogøkende krav til produktdifferensiering, effekti-vitet i verdikjeder, mattrygghet og bærekraftvil fortsatt bidra til høy diversitet og kompleksi-tet i produksjon, distribusjon og markedsføringnår det gjelder valg av teknologiske løsninger,økonomisk organisering, produkter og kom-munikasjon med kunder.

– Verdens dyreste arbeidskraft: Den norskearbeidstageren vil fortsatt være verdensdyreste, og blant verdens mest krevende nårdet gjelder en rekke andre faktorer som påvir-ker hvor attraktiv en næring og bedrift er, f.eks.fysisk, faglig og sosialt arbeidsmiljø, tjenestetil-budet i bedriftens omgivelser.

– Kapitalattraktivitet: Næringens kapitalbehovvil øke, delvis på grunn av den dyre arbeids-kraften. Kapitalen må i hovedsak komme frakapitaleiere som vil kreve konkurransedyktigrisikojustert avkastning sammenlignet medalternative investeringsmuligheter, både iandre næringer og i andre land.

– Miljømessig bærekraftig bruk av naturressurser:Både utenlandske kunder og det norske sam-funnet vil kreve at næringen utnytter havets ogkystens ressurser på en bærekraftig måte.

– Trygg mat: Profesjonelle kjøpere, konsumenterog myndigheter krever at næringen tilbyr matsom er trygg å spise.

– Markedsadgang: Eksportrettet næring som eravhengig av adgang til viktige markeder.

– Høy skatteevne: Flere sosioøkonomiske trenderi det norske samfunnet og endringer i krav frafolkevalgte politikere medfører at næringen måkunne tåle høy og økende beskatning.

Dette er rammebetingelser som bedriftene inæringen og en politikk for sjømatnæringen i litengrad kan påvirke, men i hovedsak må ta for gitt.Tiltak som blir foreslått i denne utredningen måvurderes i lys av disse eksternt gitte rammebetin-gelsene. Det må understrekes at disse rammebe-tingelsene ikke bare må betraktes som problemereller barrierer for sjømatnæringens vekst. Foreksempel representerer kompleksitet og høyekrav i verdikjedene muligheter for å differensiereseg fra utenlandske konkurrenter gjennom inno-vasjon.

I lys av rammebetingelsene ovenfor kan forut-setningene for næringens vekst formuleres pådenne måten: Den norske sjømatindustrien kanbare vokse lønnsomt og bærekraftig hvis den erkonkurransedyktig relatert til (1) sine kunderskrav til pris og produkter, (2) norske arbeidstage-res krav til lønn og andre arbeidsbetingelser, (3)kapitaleiernes krav til risikojustert kapitalavkast-ning, og (4) politiske myndigheters krav til miljø-messig bærekraft, mattrygghet og skatteinntek-ter.

Det er i lys av dette at utvalget vil diskutere demer sektorspesifikke rammebetingelsene som erknyttet til den norske sjømatindustrien.


Kapittel 6

Samfunnskontrakten

Innledningsvis er det beskrevet hvordan flere avmålene for sjømatnæringen spesielt, og nærings-politiske mål generelt, ikke er i samsvar medhverandre. Et hovedformål for næringsvirksom-het er å bidra med verdiskaping som fordeles mel-lom ulike aktører i samfunnet. Andre mål er godearbeidsplasser og produksjon av ulike goder tilinnbyggerne. Flere bransjer, inkludert sjømat, harogså fordelingsmål knyttet til sin virksomhet. Forsjømat gjelder dette i all hovedsak mål om boset-ting og sysselsetting i kystdistriktene. Dette betyrat disse næringene ikke utelukkende forvaltes utfra rent økonomiske hensyn, og at samfunnets for-ventninger til sektoren er flertydige og til en vissgrad står i motsetning til hverandre.

Dette motsetningsforholdet har blitt skjerpetover tid, og spesielt de siste tiårene. Utviklingeninnen logistikk, teknologi og kommunikasjon harført til et globalt sjømatmarked, hvor mange nor-ske produkter møter økt konkurranse fra uten-landske substitutter. Subsidiene til norsk sjøma-tindustri er i all hovedsak bortfalt, noe som harmedført sterkere krav til konkurranseevne, ogdermed behovet for betydelige strukturendringeri sektoren.

Selv om viktige rammebetingelser er endretfor å tilpasse sektoren en mer konkurranseutsatthverdag, er det forventninger til hva sjømatsekto-ren skal være. Disse kan stå i motsetning til øko-nomiske mål. Holm og Henriksen (2014) skillermellom to slike tilfeller. Situasjoner der man ikkehar etablert enighet om hvordan disse skalavveies mot hverandre kalles målkonflikt. I de til-feller der man har oppnådd legitim enighet om denødvendige verdiprioriteringene kalles resultateten samfunnskontrakt. Disse implementeres gjen-nom ulike politisk bestemte rammer og regler, oginnebærer en autorisering av noen verdier,interesser og virkelighetsoppfatninger, mensandre marginaliseres.

6.1 Fiskeripolitiske mål

Modeller er ofte gode utgangspunkt for å beskriveog analysere en problemstilling, ettersom de for-enkler en ofte kompleks virkelighet og gjør detenklere å se årsak og virkning. Fiskeriene repre-senterer tildels svært komplekse systemer i segselv, som ytterligere kompliseres ved at flere sam-funnsinteresser skal ivaretas. Figur 6.1 kan tjenesom modell for beskrivelse av mål knyttet tildenne sektoren og deler målene inn i tre hoved-grupper: Miljømessig, økonomisk og sosial bære-kraft. Overordnet er bærekraftbegrepet knyttet tilen samfunnsutvikling der vår generasjons res-sursbruk ikke må forringe fremtidige generasjo-ners muligheter til forbruk og livsutfoldelse. Foren fornybar ressurs som fiskeriene ivaretar demiljømessige målene hensynet til økosystemetrundt ressursen det høstes av. I første rekke skaldet ikke høstes mer enn bestanden tåler, men manmå også ta hensyn til effektene for de øvrige

Figur 6.1 FNs modell for bærekraftig utvikling

Kilde: FN (1987)/Norges sjømatråd

SOSIAL

MILJØMESSIG ØKO

NOM

ISK

LEVEDYKTIG

VARIG RETTFERDIG

BÆRE-KRAFTIG


delene av økosystemet. Økonomisk bærekrafthenspeiler på at høstingen må være både bedrifts-og samfunnsøkonomisk lønnsom. Fordelingsas-pektet utgjør tyngden i den sosiale bærekraften.Ressursene må utnyttes slik at fordelingen av nyt-teverdiene oppfattes rettferdig og legitim. I norskfiskeripolitikk finner man viktige elementer i atressursene skal komme kystdistriktene til gode iform av sysselsetting og bosetting, en fiskereidflåte og en kombinasjon av små og større fiskefar-tøy.

Noen av målene er sammenfallende og kanrealiseres med samme virkemidler. Dette gjelder ihovedsak for de økonomiske og miljømessige.Fornybare ressurser kan beskyttes gjennom åredusere fiskeinnsatsen. Gitt at dette gjøres gjen-nom reduksjon av fangstkapasiteten, og ikke gjen-nom lavere utnyttelse av denne, har dette samti-dig en positiv økonomisk effekt i form av bådelavere faste kostnader og høyere inntekt. Mantrenger en mindre fiskeflåte enn ved fritt fiske ogbestanden kan holdes på et høyere nivå som girstørre overskuddsproduksjon man kan høste. Tilen viss grad kan det oppstå motsetningsforholddersom økologiske hensyn taler for svært storebestander, da dette vil redusere overskuddspro-duksjonen og dermed det økonomiske utbyttet.

På kortere sikt kan det imidlertid måtte gjøresavveininger mellom ressurshensyn og økono-miske hensyn. For mange fiskebestander kan detvære store variasjoner på relativt kort tid, oftesom følge av tilfeldige forhold som påvirkerrekruttering. Dette kan ha større markedsmes-sige implikasjoner, da stabil råstofftilførsel er vik-tig for kapasitetsutnyttelse i foredlingsbedrifter,samt for utsalgssteder og kunder.

Mellom de sosiale og miljømessige målenekan det også oppstå konflikt. Lenge hadde Norgeen åpen fiskerallmenning, hvor alle som villekunne starte og drive fiske. For de mindre fartøy-ene var det få begrensninger på omfanget av fis-ket. Dette hadde sin basis i en oppfatning om atdisse fartøyenes aktivitet hadde liten betydningfor ressursens størrelse og tilstand. Dette resul-terte i mange fiskere og god mulighet for å eta-blere seg som fisker. Lukkingen av den åpne all-menningen, kvotebegrensning og nedbygging avfangstkapasiteten av hensyn til ressursen, stårdermed til en viss grad i motstrid til den sosialebærekraften.

Selv om mange opplevde begrensningene ikystfisket som et brutalt virkemiddel, er det i dagetablert en aksept for avveiningen av disse hensy-nene mot hverandre, og at ressurshensynet harprioritet foran hensynet til bosetting og sysselset-

ting, i alle fall på lang sikt. Holm og Henriksen(2014) nevner at innføringen av fartøykvoter med-førte sterke begrensninger for de sjøsamiske kyst-fiskerne og at dette kunne ses på som en målkon-flikt siden dette ikke var tatt hensyn til. I ettertider dette imidlertid eksplisitt behandlet og ivaretattgjennom ulike andre virkemidler.

Det største konfliktpotensialet finner vi mel-lom de sosiale og økonomiske målene. I fiskeflå-ten er det inntil et visst punkt økonomisk rasjoneltå redusere antall fartøy og dermed antall personersom er sysselsatt. For foredlingsindustrien vil detogså, etter all sannsynlighet, gi færre anlegg ogbedre økonomi. Dette vil klart påvirke sysselset-ting og bosetting i distriktene negativt. Også herer dette grundig diskutert politisk og konsekven-sene for disse elementene diskuteres ved innfø-ring av nye rammebetingelser, slik at man ikkekan tale om en målkonflikt, men en verdiavvei-ning.

6.2 Ulike samfunnskontrakter

Selv om det generelle lovverket er felles for sjø-matnæringen, kommer samfunnskontrakten for-skjellig til uttrykk for ulike næringssegmenter.Det er først og fremst innen hvitfisksektoren desamfunnsbærende forventningene er sterke ogskaper debatt. Innen pelagisk sektor er forvent-ningene til sysselsetting, desentralisert strukturog variert fiskeflåte langt mindre. Dette kan haflere årsaker. Sildefiskeriene er utsatt for sterkerevariasjoner, både mellom år og sesonger. Dette giri mindre grad samfunnsbærende grunnlag enn demer stabile torskefiskeriene. Ressurskrisen på1970-tallet bidro i seg selv til et annet syn pånæringen og medførte også omfattende struktur-rasjonalisering både i fiskeflåten og foredlingsin-dustrien. Dette ble forsterket av at fangstog for-edlingsteknologien i denne sektoren har flerestordriftsfordeler, noe som dannet grunnlag former kapitalintensiv drift. Disse driftsformene harlenge dominert i pelagisk sektor, mens det innentorskesektoren er betydelig innslag av mindrebedrifter.

Oppdrettsnæringen er i denne sammenhen-gen relativt ung, men også her hadde man fra star-ten eksplisitte mål om at næringen skulle lokalise-res i distriktene og bidra til å opprettholde syssel-setting og bosetting. Disse formuleringene finnesi arbeidene som ledet frem til den første perma-nente oppdrettsloven (St. meld. 71, 1979–80), ogmålene ble forsøkt oppnådd gjennom flere regule-ringsgrep. Størrelsen på anleggene og eierskapet


ble begrenset for å oppnå en eierstruktur dereieren selv driftet anlegget. Nye konsesjoner bletildelt med en klar distriktspolitisk profil, og før-stehåndsomsetningen ble organisert tilsvarendefiskerinæringens salgslag for å beskytte oppdret-ternes interesser mot store kjøpere.

Flere forhold bidro til at målet om lokalt eiddistriktsnæring ble forlatt i løpet av 1990-tallet.Viktigst var etter all sannsynlighet konkursen ifiskeoppdretternes salgslag, med påfølgendestore økonomiske problemer for mange av opp-dretterne. Det ble klart at videre utvikling avnæringen krevde at det ble åpnet for nye måter åfinansiere investeringer og drift på. Videre har

rammebetingelsene gradvis blitt endret, og i dager lønnsomhet og konkurransekraft overordnedehensyn. Å bidra til verdiskaping langs kysten erfortsatt et uttalt mål, men vektlegges ikke lengrelike sterkt. Disse endringene har ført til en bety-delig konsentrasjon; både produksjonsenheteneog oppdrettsselskapene er blitt større. Det lokaleeierskapet er betydelig redusert og mange admi-nistrative funksjoner er sentralisert.

Samfunnskontrakten kommer altså til forskjel-lig uttrykk i ulike deler av sjømatnæringen.Videre er den dynamisk og endres i takt medstrukturelle endringer, konkurranseforhold ogpolitiske prioriteringer.


Kapittel 7

Status for sjømatindustrien

Dette kapitlet gir en beskrivelse av sjømatindus-trien. Norsk industri vektlegges, men også inter-nasjonale forhold belyses. Aktivitetene er kom-plekse og fordeler seg på et betydelig antallbedrifter og et stort antall produkter. En detaljertgjennomgang ville vært ressurskrevende og ikkeformålstjenlig. Her presenteres derfor industriengjennom de mest sentrale verdikjedene i et stili-sert format. De mest sentrale verdikjedene,bedriftsstruktur, produksjonsmengder, økonomiog markeder beskrives.

I all hovedsak konsumeres den norske sjøma-ten i utlandet, og den norske produksjonen er der-med avhengig av å være konkurransedyktig i etinternasjonalt marked med mange konkurrenter.Det globale sjømatmarkedet har vokst kraftig iperioden fra 1970, selv om fisket har stagnert desiste 20 årene. Norge har i hele perioden hatt enmarkedsandel på om lag seks pst., noe som indi-kerer at konkurranseevnen er opprettholdt.

Flere forhold har gitt økt konkurranse i sjø-matmarkedet. I første rekke har teknologiutvik-ling bidratt sterkt til en voldsom produksjonsvekstfra akvakultur av arter som tilapia, reker ogpangasius. I tillegg har distribusjonen blitt sværteffektiv. Spesielt gjelder dette fryste produkter,der avstand mellom selger og kjøper ikke lengerer en vesentlig ulempe. For ferske produkterrepresenterer nærhet til markedet fortsatt et bety-delig konkurransefortrinn.

7.1 Sentrale verdikjeder

De siste tiårene har sjømatindustrien vært i sterkvekst, både i absolutt størrelse og i bidrag til BNP.Bruttoproduktet fra fiskeri og akvakultur var i2009 mer enn seks ganger større enn i 1970(Tveterås og Asche 2011)1. Figur 7.1 viser utvik-lingen i perioden 2002 til 2012. Veksten har, i lik-

het med mange andre næringer, funnet sted sam-tidig med en betydelig reduksjon i sysselsettin-gen.

Det er vanlig å klassifisere norsk fiskefored-ling i fem hovedkategorier; hvitfisk, pelagisk kon-sum, laks, skalldyr og mel/olje. Denne inndelin-gen vil i det videre beskrives nærmere, men det erviktig å være klar over at aktiviteten i disse verdi-kjedene også genererer virksomhet i andre tilstø-tende bedrifter og verdikjeder. For eksempel leve-randørindustrien og i det lokale næringslivet derbedriftene er lokalisert. Slike ringvirkninger kanvære omfangsrike. I Sandberg m.fl. (2014)2 anslåsringvirkningene (målt som bidrag til BNP) i virk-somhet knyttet til den norske sjømatnæringen(fiskeri, havbruk, foredling og eksport/handel) tilå være i størrelsesorden 24 mrd. kroner i 2012.Det er på størrelse med bruttoproduktet/verdi-skapingen som genereres i selve kjernevirksom-heten det året (22,5 mrd. kr). Tilsvarende forholdgjelder for sysselsettingen, hvor det er 23 550årsverk i sjømatnæringen, mens ringvirkningeneestimeres til å ha et omfang på 23 820 årsverk.

En stor del av disse ringvirkningene realiseresi lokale og nasjonale bedrifter som leverer varerog tjenester til virksomheter i sjømatnæringen – ihovedsak verkstedindustri, fôrindustri, annenindustri, forretningsmessig tjenesteyting, vare-handel og transport. Mange av disse er sværtavhengig av sjømatindustrien som kunde, påsamme måte som de er svært viktige leverandørertil sjømatindustrien.

Et annet avvik fra den stringente inndelingen iverdikjedeledd finner vi der det skjer ombordpro-duksjon – utover at fisken bløgges, sløyes, kjølesned og eller fryses ombord. Den største utstrek-ningen av ombordproduksjon finnes i norsk fiske-rinæring blant torsketrålerne, der fabrikktrålerneer en egen reguleringsgruppe som tilvirker filet i

1 Tveterås, R. og F. Asche (2011) «En kunnskapsbasert sjø-matnæring». Forskningsrapport 8/2011, Handelshøysko-len BI.

2 Sandberg, M.G., K. Henriksen, S. Aspaas, H. Bull-Berg, ogU. Johansen (2014) «Verdiskaping og sysselsetting i norsksjømatnæring – en ringvirkningsanalyse med fokus på2012», Rapport A26088, SINTEF Fiskeri og Havbruk,Trondheim.


egen fabrikk ombord3. I den seinere tid har mar-kedsforhold, strukturering og nybygg i gruppagjort at flere tidligere fabrikktrålere i dag levererfryst torsk heller enn fileter (se Larsen og Dreyer,2012)4. Noen har også mel- og oljefabrikker ombord. Innen pelagisk fiskerier er omfanget avombordproduksjon beskjedent, men noen ring-notfartøy setter inn egne fabrikklinjer under lod-defisket for å produsere lodderogn. Under vil viimidlertid konsentrere oss om de rendyrkede ver-dikjedene i sjømatindustrien og holde leverandø-rer utenfor.

Verdikjeden for hvitfisk omfatter fangst, fored-ling, transport og salg av «hvit» fisk, eksempelvistorsk, hyse og sei. Pelagisk konsum inkluderer til-svarende for pelagisk fisk som eksempelvis sildog makrell. Konsum henspeiler her på at disseproduktene går direkte til humant konsum, i mot-setning til kategorien mel/olje, der råstoffet ihovedsak blir brukt til å produsere fiskemel og -olje og dermed inngår i andre verdikjeder, ofte i

fôr til oppdrett av annen sjømat. I kategorien laksfinner vi produksjon som tar utgangspunkt iråstoff fra oppdrett av laksefisk. Skalldyr inklude-rer i hovedsak bedriftene som foredler reker,krabber og skjell. Av disse utgjør reker den stør-ste komponenten. I den videre teksten benyttesdenne inndelingen som utgangspunkt for beskri-velse av verdikjedene, og vil i noe varierende gradvidere segmenteres i de enkelte delkapitler.

7.2 Hvitfisk

Fangst og foredling av hvitfisk har lenge vært enbærebjelke i norsk sjømatindustri. Industrien harvært gjennom betydelige endringer som følge avteknologiendringer og markedsutvikling. En følgeav endringene har vært en kraftig reduksjon iantall bedrifter. I dag består den av om lag 220bedrifter med om lag 3 300 årsverk spredt langshele norskekysten. Det produseres en rekke pro-dukter, som grovt kan plasseres i kategorier somvist i Figur 7.2. Figuren illustrerer varestrømmer iverdikjeder for hvitfisk og tallene refererer seg tilrund vekt fra 2011.

Klippfisk og saltfisk representerer den desi-dert største kategorien, sammen med fryst fisksom selges ut av landet uten videre bearbeiding iNorge. De øvrige kategoriene; tørrfisk, fersk- og

3 Fabrikktrålerne har en større kvotefaktor for sei enn tor-sketrålerne generelt. Inntil 1989 opererte også Lønnsom-hetsundersøkelsen for fiskeflåten med en egen gruppe avsju saltfisktrålere (torsketrålere med saltfiskkvote) som til-virket saltfisk om bord.

4 Larsen, T. og B. Dreyer (2012) «Norske torsketrålere –struktur og lønnsomhet». Rapport 12/2012, Nofima,Tromsø.

Figur 7.1 Bruttoprodukt i løpende kroner

* Foreløpige dataKilde: SSB

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011* 2012*

Mill

iard

NO

K

Fiske og fangst

Fiskeoppdrett

Fiskeforedling

0

2

4

6

8

10

12

14


frossen filet og fersk representerer vesentlig min-dre råstoff. Av den fryste fisken som eksporteresdirekte, var om lag halvparten hyse, ¼ sei og ¼torsk.

7.2.1 Råstofftilførsel

Tilførselen av råstoff til foredlingsindustrien kom-mer nesten utelukkende fra fiskeflåten, hovedsa-kelig norsk, men også utenlandsk. Etter en bety-delig vekst på 2000-tallet i oppdrett av torsk erdenne tilførselen nå svært liten. Den norske fiske-flåten består av et stort antall fartøy (om lag 1 900har tillatelse til torskefiske) og har en sværtheterogen struktur. Størrelsen på fartøyene varie-rer sterkt fra små sjarker til store havgående far-tøy, det benyttes mange ulike fiskeredskaper og

det tilbys ulike arter og kvaliteter av råstoff til for-edlingsindustrien. Ettersom disse kan ha uliktpotensial for verdiskaping, har dette leddet storbetydning for den videre aktiviteten i verdikjeden.I hovedsak gjøres transaksjonen mellom fisker ogforedlingsindustri i form av enkeltstående for-handlinger mellom kjøper og selger.

Fiskeflåten har vært gjennom betydeligeendringer den senere tiden. Strukturordningerhar redusert antall fartøy betydelig, om lag 25 pst.det siste tiåret. Fiskeredskap som garn og snurre-vad har i kraft av sin kostnadseffektivitet blitt merpopulære på bekostning av hovedsakelig line. Enstørre andel av fangsten fryses i dag ombord, spe-sielt på større trålere, men også blant større far-tøy i kystflåten blir fryseri ombord mer vanlig.

Figur 7.2 Varestrøm hvitfisk 2011, 1.000 tonn rund vekt.

Kilde: Nofima

Fersk66

Fryst244

Foredlingutlandet

Fryselager

Import avråstoff

Fangst

Frossen filet41

Fersk filet22

Tørrfisk39

Saltfisk73

Supermarked

Fiskebutikk

HoReCa

Klippfisk248

Råstoff

Markeder forhvitfisk

Norsk landindustri


7.2.2 Foredling – klippfisk/saltfisk

Klippfisk/saltfisk representerer som nevnt denstørste bransjen innen hvitfisk, og har vokst bety-delig de siste tiårene. Produksjonen foregår igrove trekk ved at fisken saltes en periode før dentørkes til ønsket vanninnhold. De ferdige produk-tene sorteres i en rekke størrelses- og kvalitetska-tegorier før de transporteres til markedet. Saltfiskinngår i økende grad i klippfiskproduksjoneninnenlands, mens den tidligere i større grad bleeksportert. Råstoffet kommer fra alle grupper avfiskefartøy, og det benyttes både fryst og fersktråstoff.

Om lag 100 bedrifter produserer saltfisk og 35klippfisk i dag. Det har foregått en betydelig kon-solidering slik at over halvparten av produksjonenutgjøres av tre-fire aktører. Klippfiskproduksjonenforegår i hovedsak på Mørekysten, mens saltfisk-produksjon finnes spredt langs kysten av Nord-Norge. Mange, spesielt saltfiskprodusenter, kom-binerer denne produksjonen med annen fiskefor-edling.

Det viktigste markedet er i Portugal, hvor detmeste av klippfisk av torsk selges og konsumeres.Markedene i Brasil, Karibien og Afrika er ogsåviktige og har vokst betydelig, spesielt for klipp-fisk av sei. Over tid har verdikjeden blitt konsoli-dert med færre ledd mellom fisker og forbruker.Mens fisken tidligere kunne gå fra produsent tileksportør, via importør og grossist til butikkene,foregår handelen nå mer direkte mellom produ-senter/eksportører og supermarkeder.

7.2.3 Foredling – fersk og fryst filet

Filetering var lenge det viktigste foredlingsalter-nativet for hvitfisk, men er som nevnt erstattet avsalt/klippfisk. De om lag 10–11 større bedriftenesom driver innenfor dette segmentet kjøper hvit-fisk, hovedsakelig fersk, fra alle typer fiskefartøyog kutter denne til ulike produkter. Hovedproduk-tet er ulike filetkategorier, eksempelvis høyrygg(loins) og helfilet, og ulike biprodukter som kuttog farse. Fordelingen på produkter avhenger avråstoffkvalitet og markedsforhold. Bedriftene harover tid dreid produksjonen mot ferske produkter,som oftest gir best lønnsomhet, men en betydeligdel av produksjonen selges fryst.

Nedgangen i filetproduksjonen er et resultatav svak lønnsomhet over tid og sterk konkurransefra substitutter og andre produsentland medlavere kostnader, spesielt med hensyn på arbeids-kraft. Markedene i dag er i hovedsak EU-land.

7.2.4 Foredling – tørrfisk

Produksjon av tørrfisk har en svært lang historie.Vi finner tørrfiskproduksjonen hovedsakelig iLofoten, men også i mindre skala i resten av Nord-Norge. I grove trekk foregår produksjonen ved atfisk henges i friluft og tørkes til den har ønsketvanninnhold. Produktene sorteres etter størrelseog kvalitet i en rekke kategorier før de transporte-res til markedet. Om lag 50 bedrifter produserertørrfisk. Antallet bedrifter er betydelig redusert,men mengden fisk som produseres har vært rela-tivt stabil. Hovedmarkedet er i Italia og salget gjø-res av om lag 40 aktører, der de fem største stårfor om lag halvparten av mengden. Afrika er ogsået viktig marked, og har økt fra om lag fem til ca.30 pst. av verdien i løpet av ti år.

7.3 Pelagisk fisk

Pelagisk fisk er samlebetegnelse for fisk som ihovedsak lever høyt i vannsøylen. De viktigstebestandene i norske fiskerier er makrell og sild,men også kolmule, lodde og tobis er av betydning.

7.3.1 Råstofftilførsel

Fisket av pelagisk fisk utføres, som for hvitfisk, avet vidt spekter av fiskefartøy. I motsetning til hvit-fisk er den havgående flåten viktigst, men ogsåkystflåten leverer en betydelig del av råstoffet tilforedlingsindustrien. Også her har flåten værtgjennom en omfattende strukturprosess og erkraftig redusert i antall. I all hovedsak gjørestransaksjonen fra fisker gjennom auksjon i regi avNorges Sildesalgslag.

7.3.2 Foredling – pelagisk konsum

Verdikjedene knyttet til foredling av pelagisk fiskhar vært gjennom store endringer som har lagtgrunnlaget for et betydelig løft i verdiskapingenfra fiskeriene siden midten av 1980-tallet. Ikkebare har mengden sild og makrell gått betydeligopp, men i økende grad blir fisken anvendt til åprodusere konsumprodukter, mens andelen somanvendes til mel og olje har avtatt. Det har bidratttil å øke markedsverdien av de pelagiske artene.Spesielt de siste årene har kvoten for sild falt kraf-tig, mens kvoten for makrell har økt. Det produse-res i hovedsak rundfrossen fisk i pakker og forsild også en betydelig mengde filet som fryses ogselges som halvfabrikata i ulike pakningsstørrel-ser. Av lodde produseres det rognlodde og lod-


derogn. Resterende lodde, samt biprodukter fraproduksjonen av sildefilet inngår i mel- og oljepro-duksjon.

Råstoffet kommer fra både den havgåenderingnotflåten og kystflåten, med hovedtyngden frade noe større fartøyene. Foredlingsindustrien harvært gjennom en kraftig struktureringsprosess,og antall produksjonsanlegg har gått betydeligned. Det har også funnet sted en sterk konsolide-ring på eiersiden, og de to største eierkonstellasjo-nene kjøper i dag over 70 pst. av råstoffet.

Markedene for sildeprodukter finner vi ihovedsak i Russland og Ukraina. Her er fem–seksrussiske kjøpere dominerende. Den spesielle situ-asjonen i disse landene pt. gir problemer for norskeksport og illustrerer godt den risiko som er knyt-tet til at enkeltland utgjør en så stor andel av etter-spørselen. Spesielt viktig for makrellen er Japan,hvor tre–fire store kjøpere er toneangivende.

7.3.3 Foredling – mel/olje

En del av råstoffet fra de pelagiske fiskeriene larseg ikke selge til menneskemat direkte. Detteråstoffet reduseres i hovedsak til fiskemel og -olje.Mel og olje inngår som innsatsfaktorer i andreverdikjeder, spesielt som fôr til oppdrettsfisk, menogså kosttilskudd og andre produkter. Denne for-edlingsformen dominerte tidligere i de norskpelagiske verdikjedene, og det var fabrikker langsstore deler av kysten. Antall aktører i dette seg-mentet er svært få, med fem i 2011. Fusjonen mel-lom to av de viktigste aktørene har redusert detteytterligere. Parallelt med veksten i oppdrettsin-dustrien har det vokst frem et segment som tar imot biprodukter fra både matfiskproduksjonen ogslakting/foredling. Disse reduseres til mel/prote-inkonsentrat og olje. I tillegg finner vi i dennekategorien fremvekst av bedrifter som raffinerermarine oljer til bruk i ulike produkter, spesielt hel-sekost.

7.4 Skalldyr

Sjømatindustrien som mottar og bearbeider skall-dyr er stort sett begrenset til artene reker, taske-krabbe, kongekrabbe og kamskjell. Siste året erogså snøkrabbe kommet til på listen, samt at detfanges krill i Sydishavet. I 2013 ble det omsatt21 700 tonn skall- og bløtdyr (ekskl. krill) til enverdi av 644 mill. kroner på første hånd fra norskefartøy. Reker står alene for 63 pst. av volumet og71 pst. av verdien.

To bedrifter i Nord-Norge foredler fryst rekefra havgående trålere. Tidlig på 2000-tallet fantesdet åtte bedrifter. Det mer kystnære fisket etterferskreker finner sted langs hele kysten. I Nord-Norge går dette råstoffet til tre-fire bedrifter medulike mottaksstasjoner eller henting med bil. Fer-ske reker går hovedsakelig til innenlandsmarke-det. I Sør-Norge er det to foredlingsanlegg og omlag 20 mottak som selger skallreker i egne utsalg,til grossister eller detaljister.

I nord er også kongekrabben betydningsfull.Om lag 1 000 tonn ble fisket i det kvoteregulertefisket sesongen 2013/14 og levert hos et tyvetallsanlegg i Finnmark. De fleste av disse kombinerermed hvitfisk. Eksporten av kongekrabbe går frysttil EU, USA og Japan, eller levende til Sør-Korea.

Taskekrabbefisket er et åpent fiskeri og fore-går fra Rogaland i sør til Vesterålen i nord, hvordet årlig tas 5–6 000 tonn til en verdi av 45–55mill. kroner. Krabben landes ved om lag 20 mot-tak, men foredling er svært sentralisert til firebedrifter. Tilberedte krabber selges primærtinnenlands, mens en del eksporteres til Frank-rike, resten av EU og asiatiske land.

Kamskjell høstes ved dykking fra merkeregis-terte båter i hovedsak ved Hitra og Frøya i Sør-Trøndelag. I 2013 ble det fanget 680 tonn til enverdi av 14 mill. kroner. Kamskjell eksportereshovedsakelig ferskt til EU og Østen, eller konsu-meres innenlands. En kjøper står for hoveddelenav mottak og produksjon.

7.5 Akvakultur

Fremveksten av norsk oppdrett er en suksesshis-torie i norsk sjømatnæring. Norske matfiskopp-drettere solgte 1,25 millioner tonn oppdrettsfisk i2013. Av dette utgjorde laks og ørret 99,6 pst.Resten besto i all hovedsak av torsk (ca. 3 800tonn), kveite (ca. 1 400 tonn) og røye (ca. 300tonn). Produksjonen av laks og ørret har vokstmed nær åtte pst. årlig det siste tiåret og er for-doblet siden 2002. Til forskjell fra fiske har man ioppdrett langt større muligheter for kontroll overproduksjonen.

Verdikjeden for oppdrettsfisk er illustrert iFigur 7.3, og består i hovedsak av produsenter,både av rogn, settefisk og matfisk, samt slakterier,foredlingsbedrifter og eksportører. I tillegg vil vitrekke fram betydningen av en stadig voksendenæring som leverer innsatsfaktorer, utstyr og tje-nester til disse bedriftene.

Aktivitetene i verdikjeden for laks finner ihovedsak sted i Norge, med unntak av produksjo-


nen av protein og olje til fôret. Andelen av produk-sjonen som foredles ut over slakting og pakkinger relativt begrenset. Dette gir imidlertid grunn-lag for en betydelig aktivitet i utlandet.

Sysselsettingen i den norske verdikjeden forlaks og ørret har vært i kraftig vekst de sisteårene. Antall ansatte i settefisk- og matfiskproduk-sjon av laks og ørret har økt med nærmere 60 pst.siden 2005 og utgjør nå rundt 5 000 personer. I til-legg genererer virksomheten betydelige ringvirk-ninger hos underleverandører.

7.5.1 Stamfisk og settefisk

Akvakulturverdikjeden starter med hold av stam-fisk. Disse inngår i avlsprogrammer for å forbedreulike viktige egenskaper ved fisken. Fra dennehøster man rogn og melke som befruktes og inku-beres. For laks og ørret er det i Norge tildelt kon-sesjoner for hold av stamfisk med en kapasitet forproduksjon av om lag det dobbelte av rognbeho-vet på 664 millioner i 2013 (Andreassen m.fl.2014)5. Eggene overføres til egne anlegg for pro-duksjon av plommesekkyngel eller direkte til set-tefiskanlegg. Produksjon av settefisk krever tilla-telse som også definerer antall fisk som kan pro-duseres. I Norge er det om lag 190 settefiskanleggsom i 2013 solgte totalt 313 millioner settefisk avlaks og ørret. Anleggene er spredt langs hele kys-ten. Det har funnet sted en betydelig konsolide-

ring i bransjen, der både antall tillatelser og sel-skaper er redusert med over 40 pst. siden år 2000.Den direkte sysselsettingen i disse leddene av ver-dikjeden har falt noe de seneste årene, og ligger idag på om lag 1 350 personer som utfører om lag1 000 årsverk (Kilde: Fiskeridirektoratet).

Laksefisk lever i ferskvann i disse første faseneav produksjonen. Når den smoltifiserer, er denklar for overføring til sjøanlegg. Dette skjer van-ligvis med brønnbåttransport.

7.5.2 Matfisk

Laksefisken overføres i all hovedsak til merdan-legg av ulike typer. Her holdes den frem til denslaktes. Det kreves konsesjon for drift av lakse-oppdrett, og i Norge var det i 2013 gitt om lag 959tillatelser fordelt på 158 selskap. Flere av disse ersamlokalisert, slik at antall anlegg er betydeligfærre, og som settefiskanleggene er produksjons-lokalitetene spredt fra Agder til og med Finnmark.Avhengig av selskapenes produksjonsstrategi ogmarkedsforhold vokser fisken i anleggene fra etttil to år. I 2013 ble det slaktet om lag 1,25 millionertonn laksefisk (rund vekt).

Sysselsettingen i matfiskleddet var i 2013 omlag 4 150 personer og om lag 3 400 årsverk. Herhar sysselsettingen vært i betydelig vekst deseneste årene.

Som de fiskerirelaterte verdikjedene har opp-drett også vært gjennom store konsolideringspro-sesser. Fra en situasjon der aktører bare kunneeie en konsesjon, produserer i dag de tre størsteaktørene over 40 pst. av laksen i Norge, samtidig

5 Andreassen, O., K. M. Karlsen og R. Robertsen (2014) For-valtningssystemet for stamfisktillatelser. Konfidensiell rap-port, Nofima, Tromsø.

Figur 7.3 Generalisert verdikjede for oppdrett

Kilde: Nofima

Foredlingtransittland

TraderSverige/Danmark

Foredlingmarkedsland

ForedlingNorge

Supermarked

Fiskebutikk

HoReCa

Markeder foroppdrettsfisk

Avl Vaksine Fôr Utstyr

Sette-fisk

Rogn Mat-fisk

Oppdrett


som de har betydelig produksjon i andre land. Imatfiskproduksjon har antall konsesjoner økt med20 pst., men antall selskaper som eier disse erhalvert.

7.5.3 Slakteri og foredling

Slakteklar fisk føres generelt med brønnbåt tilegne slakteri, hvor fisken avlives og prosesseres. Ihovedsak pakkes fisken i kasser og sendes ferskut av landet, men noe fisk videreforedles til halvfa-brikata eller sluttprodukt i Norge. I utlandet bliren betydelig del av fisken videreforedlet før denblir solgt til sluttbruker gjennom ulike markeds-kanaler. Mellom 10 og 15 pst. av laksen foredles iNorge, og denne andelen har vært relativt stabil. Iall hovedsak er videreforedlingen fersk og frystfilet, mens produkter med høyere bearbeidings-grad, eksempelvis røkt laks, utgjør svært lite.

Spesielt sterk har konsolideringen vært påslakterisiden, der antall slakteri er redusert med60 pst. Det er også vokst frem en struktur medsterk grad av vertikal integrasjon fra smolt til slak-ting. Samtidig har antall sysselsatte i slakterieneøkt med om lag 25 pst., til tross for den kraftigerasjonaliseringen med færre og større anlegg. Idag er det sysselsatt omkring 3 200 personer vedde 50 slakteriene, hvorav over 2 000 er sysselsatt islakteprosessen. De øvrige 1 200 er sysselsatt iavdelinger som produserer filet, som halvfabri-kata eller ferdigvare, noe stadig flere av slakte-riene gjør. I tillegg består verdikjeden av et 20-tallsbedrifter som driver videreforedling av laks, ogørret og som sysselsetter i overkant av 700 perso-ner. Det betyr at slakting og foredling av laks ogørret sysselsetter nærmere 3 900 personer. Detrepresenterer over 35 pst. av alle personer syssel-satt i norsk sjømatindustri.

7.6 Marint restråstoff

Fiske og oppdrett gir opphav til store mengdebiprodukter som utnyttes i større eller mindregrad av verdikjedene omtalt ovenfor. StiftelsenRUBIN arbeidet for økt og lønnsom utnyttelse avbiprodukter i fiskeri og oppdrettsnæringen, og vir-ket i årene 1992–2012. FHF har tatt over RUBINsitt arbeid på dette feltet. Det utarbeides årligevarestrømsanalyser – den siste i 20146. Status i2013 viste at av totalt 867 000 tonn biråstoff, ble ca.

69 pst. utnyttet. Det aller meste av det som ikkeutnyttes (260–280 000 tonn) er fra hvitfisksekto-ren, mens laks- og pelagisk sektor ivaretar nestenalt av biprodukter. Når det gjelder bruken avbiråstoff så viser oversikten fra 2013 at om lag13 pst. går til konsumprodukter, det øvrige er fôr-ingredienser (oljer, proteiner, premikser/til-skudd).

Digre m.fl. (2014) viser til to hovedområderfor økt utnyttelse av restråstoff: I første rekke å fåøkt utnyttelse innen hvitfisk – i hovedsak gjennomå få til land hoder og slog i en best og ferskestmulig tilstand. Det andre er å øke andelen avrestråstoffet som går til konsumprodukter medhøyere pris og lønnsomhet. I tillegg vil en høyereforedlingsgrad i Norge – i alle verdikjedene – føretil at mer restråstoff blir tilgjengelig (gjennomavskjær o.l.). En hovedårsak til at så literestråstoff i hvitfisksektoren ivaretas er lønnsom-hetsaspektet. Det er kostnader knyttet til å sor-tere, ivareta og lagre restråstoff om bord, f.eks. ifabrikktrålere med ombordproduksjon eller fryse-trålere som leverer sløyd hodekappet vare. Digrem.fl. (op. cit.) viser til at det kan dreie seg om kr 3– 3,50 per kilo restråstoff. For restråstoff i dagbetales opp mot kr 2,50 per kilo for god vare,mens fartøyene trenger kr 4 – 4,50 per kg for å fålønnsomhet. Et annet spørsmål er lagringskapasi-tet. Tidligere kapasitetsregler for flåten, gjennomfor eksempel m3-grenser for lasterom, kan ogsåsette grenser for hvor mye som tas i land av slogog hoder.

Også på landsiden utnyttes ikke alt restråstof-fet etter levering, blant annet som følge av at detikke fins marked som er villig å betale tilstrekke-lig for restråstoffet, eller fordi det ikke er rom forivaretakelse i en hektisk mottakssituasjon. Utvik-lingen i hvitfiskmottak, mot større innslag av sløy-ing i land, kan nok i fremtiden fasilitere at mer avrestråstoffet bringes på land og blir mulig åutnytte. Men da må barrierer som usikkerhetenrundt omregningsfaktor avklares. Dette for åunngå ineffektiviteter der flåten blir liggende i køog sløyer fangsten før landing.

I rapporten «Verdiskaping basert på produk-tive hav i 2050» (Anon., 2012)7 pekes det på detverdiskapingspotensial som ligger i økt norskvidereforedling, under forutsetning av lønnsom-het, også slik at verdien i restråstoffet realiseres.En utvikling i retning av bedre betalingsvilje for

6 Olafsen, T., R. Richardsen, R. Nystøl, G. Strandheim og J.PKosmo, (2014). Analyse av marint restråstoff, 2013.SINTEF Fiskeri og havbruk, Trondheim.

7 Anon. (2012) «Verdiskaping basert på produktive hav i2050», Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kon-gelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og NorgesTekniske Vitenskapsakademi (NTVA). Oslo.


restråstoffet, gjennom at anvendelsen kanaliserestil ingrediensindustrien og produksjon av marineproteiner og oljer, eller til konsumprodukter frahode, lever, rogn, melke og mager, vil underbyggestørre verdiskaping på dette feltet. Dette tilsvarerde forhold som Winther m.fl. (2011)8 viser til i lak-senæringen, hvor en nødvendig forutsetning forat restråstoffet utnyttes er at det gir merverdi tildriften. I dag ser vi at det meste av restråstoffet ilaks utnyttes, og gir lønnsomhet for de som harsatset (eksempelvis Nutrimar AS og Nordlaks-konsernet).

7.7 Lønnsomhet og verdiskaping

Lønnsomhet er et svært viktig mål for bedrifter.Uten tilfredsstillende lønnsomhet står bedriftens

overlevelse i fare. Den indikerer også hvor attrak-tivt det er å etablere seg eller utvide kapasiteten ien næring. For samfunnet representerer disseeffektene en viktig omfordelingsmekanisme forressursene. Lønnsomhetsmålene indikerer ogsåkonkurranseevnen til bedriften. I dette delkapitletskal vi ta for oss lønnsomhetsutviklingen i norsksjømatindustri. Vi vektlegger her situasjonen i for-edlingsindustrien, men vil også komme inn på for-holdene i andre ledd i verdikjeden, spesielt pri-mærproduksjonen. Denne sammenlignes medannen norsk og utenlandsk næringsmiddelindus-tri.

Hvordan lønnsomhet måles og sammenligneser ikke trivielt, og det finnes et vell av ulike lønn-somhetsmål. Hvilket som bør anvendes avhengerav hvilken problemstilling som ønskes belyst oghvilke data som er tilgjengelig. For utvalgsarbei-det er avkastning på investert kapital et godt målfor lønnsomhet fordi det gir relativt god mulighetfor sammenligning med andre bransjer og andreland. Hvilket krav som skal stilles til avkastningenrepresenterer imidlertid større analytiske utfor-

8 Winther, U., M.G Sandberg, R. Richardsen, T. Olafsen, R.Brandvik og J-H. Hauvik, (2011). Potensial for økt verdiska-ping i lakse- og ørretnæringen. SINTEF-rapport A19458,Sintef, Trondheim.

Figur 7.4 Lønnsomhetsutvikling i sjømatindustrien. Totalkapitalrentabilitet i perioden 1993 – 2011 for verdikjedene klippfisk, saltfisk, tørrfisk og filet (tre års glidende gjennomsnitt).

Kilde: Driftsundersøkelsen for fiskeindustrien, Nofima

1993-10 %

-5 %

0 %

5 %

10 %

15 %

20 %

25 %

1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011

Klippfisk

Saltfisk

Tørrfisk

Filet hvitfiskTota

lkap

italre

ntab

ilite

t Klipp

Saltf

Tørr

Filet


dringer enn beregningen av avkastning, og i prak-sis anvendes et sett med ulike metoder for bereg-ning av krav. I økonomisk teori er kapitalverdimo-dellen vel ansett. Her antas det at kravet påvirkesav risikofri rente og risiko i bedriften. Her errisiko ansett ut fra en veldiversifisert investorsståsted og inkluderer bare systematisk risiko.Dersom det antas at bedriften har gjennomsnittligrisiko, vil et rimelig avkastningskrav i dag være iunderkant av 10 pst.

7.7.1 Norsk sjømatindustri

I Norge har vi relativt god oversikt over økono-miske forhold i foredlingsleddet av norsk sjøma-tindustri. Nofima har siden 1977 årlig samlet inn,analysert og publisert relevante data og informa-sjon. I figur 7.4 og 7.5 har vi presentert totalkapi-talrentabiliteten for ulike segmenter av foredlings-industrien i perioden 1992 til 2012 i form av tre årssentrert glidende gjennomsnitt. Bare klippfisk ogtørrfisk har gitt avkastning i nærheten eller over10 pst. over tid. De øvrige segmentene har barekorte perioder der de er i nærheten av dettemålet.

7.7.2 Annen norsk næringsmiddelindustri

Norsk næringsmiddelindustri er en av de størsteindustrigrenene i Norge. Ser vi bort fra sjømat ogdrikkevarer sysselsetter denne næringen over33 000 personer og hadde i 2013 driftsinntekter påover 95 mrd. kroner. Næringen har to store ogdominerende aktører. Nortura og Tine står tilsammen for 43 pst. av omsetningen og 37 pst. avsysselsettingen i næringen. Disse aktørene nytergodt av omfattende næringsstøtte og importvern.

Lønnsomheten i øvrig næringsmiddelindustrisynes å være både større og preget av mer stabili-tet enn i sjømatindustrien. Det siste tiåret harnæringen hatt et driftsresultat (EBIT) på 4,5 pst.av driftsinntektene, mot under to pst. i sjømatin-dustrien. Totalkapitalrentabiliteten har ligget på9–10 pst., mot under sju pst. i sjømatindustrien.

7.7.3 Utenlandsk sjømatindustri

Det mangler i stor grad et datagrunnlag for å sam-menligne lønnsomheten i norsk og utenlandsksjømatindustri. Unntaket er Island, der det gjøresårlige lønnsomhetsanalyser av et utvalg bedrifterinnen fiskeri og fiskeforedling. Industristrukturen

Figur 7.5 Lønnsomhetsutvikling i sjømatindustrien. Totalkapitalrentabilitet i perioden 1993 – 2011 for verdikjedene pelagisk konsumindustri, rekeindustri, lakseslakteri og lakseforedling (tre års glidende gjennomsnitt).

Kilde: Driftsundersøkelsen for fiskeindustrien, Nofima

1993-5 %

0 %

5 %

10 %

15 %

20 %

1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011

Pelagisk konsum

Rekeindustri

Slakterier

Laks

Tota

lkap

italre

ntab

ilite

t

993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011

Pela

Rek

Slak

Lak


på Island, med stor grad av vertikal integrering,gjør det imidlertid vanskelig å måle kapitalavkast-ning isolert til foredlingsleddet. Vi kan derforbare sammenligne resultatmarginer.

Den islandske fiskeforedlingsindustrien hardet siste tiåret gjennomgående kunnet vise til

langt høyere marginer enn industrien i Norge.Forskjellene har vært særlig store de fem sisteårene. Island ble hardt rammet av finanskrisen i2008. Den islandske kronen svekket seg kraftigog industrien gikk på store valutatap som følge avat industrien i stor grad hadde sine lån i fremmed

Figur 7.6 Driftsresultat/EBIT (som andel av driftsinntekt) i konsumindustrien.

Kilde: Hagstofa Islands og Nofima

1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012-4 %-2 %0 %2 %

4 %6 %

8 %10 %

12 %

14 %16 %

18 %

Island

Norge

EBIT Isla

Nor

%%%

%%

%%

%

%%

%

Figur 7.7 Ordinært resultat før skatt (EBT) som andel av driftsinntekt i konsumindustrien.

Kilde: Hagstofa Islands og Nofima

1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012-40 %

-10 %

-20 %

-30 %

0 %

10 %

20 %

Island

NorgeEBT

Isla

No

1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012


valuta. For driften ga imidlertid en svakereislandsk krone styrket konkurranseevne og øktemarginer.

Tall fra næringsmiddelindustri i noen sentral-europeiske land9 (Frankrike, Tyskland, Spania,Italia, Portugal, Polen og Belgia) viser at lønnsom-

heten her ligger på omtrent samme nivå som iøvrig næringsmiddelindustri i Norge. I gjennom-snitt hadde næringsmiddelindustrien i disse euro-peiske landene et driftsresultat på 4,2 pst. av drift-sinntektene det siste tiåret. Industrien hadde imid-lertid svakere totalkapitalrentabilitet, i gjennom-snitt vel seks pst. i samme periode. Det er tre tilfire prosentpoeng lavere enn i Norge.9 Kilde: Bach/Banque de France. (Bank for the Accounts of

Companies Harmonised).


Kapittel 8

Muligheter og utfordringer for norsk sjømatindustri

Dette kapitlet drøfter muligheter og utfordringerfor norsk sjømatindustri knyttet til det globale sjø-matmarkedet, det norske arbeidsmarkedet ogkapitalmarkedet. Norsk sjømatindustri er interna-sjonalt konkurranseutsatt og eksporterer mer enn95 pst. av produksjonen til om lag 150 nasjonerover hele verden. Til tross for fiskeriog hav-bruksnæringens rolle som en av Norges størsteeksportnæringer, er bidraget til bruttonasjonal-produkt og sysselsetting ikke større enn om lagen pst. Til sammenligning utgjør fiskeriog fiske-foredling på Island om lag ti pst. av BNP ogfire pst. av sysselsettingen.

Til grunn for næringens muligheter ligger res-sursene som finnes i norske farvann og kompe-tansen som er opparbeidet i å forvalte, høste ogprodusere sjømat fra disse ressursene. For atNorge i fremtiden skal kunne produsere og mar-kedsføre «sjømat fra rene, klare norske farvann»,er vi avhengige av at vi ivaretar og forvalter denneressurstilgangen og de underliggende økosys-temene på et bærekraftig vis. Tilgang til ressur-sene og produktive farvann er også det sentralekonkurransefortrinn til norsk fiskeriog hav-bruksnæring, og for å utnytte dette fortrinnet ernæringen avhengig av kompetent arbeidskraft oglønnsomme investeringer i alle ledd av verdikje-dene.

Norsk sjømatindustri påvirkes av de sammetrendene som øvrige sjømatnasjoner, der sjømatover tid er blitt en stadig mer integrert del avinternasjonal matvarehandel. Dette og andre fak-torer medfører både utfordringer og muligheter ifremtiden. De følgende delkapitlene tar for segnoen sentrale utviklingstrekk med implikasjonerfor norsk sjømatnæring.

8.1 Global befolkningsvekst og demografiske endringer

Etter 1990 har veksten i sjømatproduksjonenhovedsakelig kommet fra akvakultur, og i dag står

denne for om lag halvparten av all sjømat tilhumant konsum1. Dette er også forventet å øke tilover 60 pst. innen 2030. Hittil er det i første rekkeKina som har vært bidragsyteren til akvakulturøk-ningen sammen med andre asiatiske land, derkarpe, tilapia og pangasius er hovedartene. Forvillfanget fisk anslås det bare en begrenset vekst,men mer kan gå direkte til humant konsum ogikke til produksjon av fiskemel og -olje. Forutset-ningen for vekst fra villfisk er at bedre forvaltningfører til redusert overfiske, utkast og ulovligbifangst.

FN anslår verdens befolkning til å øke fradagens nivå på 7,3 mrd mennesker til henholdsvis8,1 mrd i 2025 og 9,6 mrd i 2050. Brorparten avveksten kommer i utviklingsland. Sjømat – medhøy næringsverdi – kan spille en viktig rolle for åsikre tilgangen til næringsrik mat for en økendebefolkning. I dag utgjør sjømat en liten del av denglobale matproduksjonen, men med stort press pådagens jordbruksareal vil befolkningsveksteninnebære økt etterspørsel etter sjømat.

I befolkningsfremskrivingene forventes ogsået mye sterkere urbaniseringstrykk langs kystom-rådene på globalt nivå. Det kan innebære at nor-ske sjømatprodukter kan nå frem til flere konsu-menter gjennom enklere distribusjonskjeder sommuliggjør en ubrutt kjøle-/fryselinje. Dreining avkonsumet i retning av større etterspørsel etter«fast-food» og «convenience»-produkter stillersamtidig krav til større bearbeiding og ferdigstil-ling i konsumentforpakninger som er enkle ograske å tilberede. Ser vi på dagens eksport (oginnenlandsk konsum) av norsk sjømat, så utgjørslike produkter bare en liten del.

Alle disse faktorene indikerer økt etterspørseletter sjømat. Hvordan dette vil slå ut for norskesjømatprodusenter er imidlertid usikkert.

1 Hovedkilde for dette er FAO (2014). State of world fisheriesand aquaculture 2014 – opportunities and challenges. FAO,Rome.


8.2 Internasjonal konkurranse i sjømatmarkeder

Teknologiske endringer i produksjon og distribu-sjon har ført til at det globale sjømatmarkedet harblitt stadig mer integrert. Flere globale forhold ogtrender påvirker det globale sjømatmarkedetsstruktur og konkurransesituasjonen til den nor-ske sjømatnæringen.

Produksjonskapasiteten i u-land innen akva-kultur og bearbeiding av sjømat ekspanderer. Detbenyttes billig arbeidskraft, kapital og moderneteknologier fra i-land, og man tilpasser seg inter-nasjonale standarder (HACCP m.m.). Resultateter at U-landenes eksport av sjømatprodukter harøkt vesentlig raskere enn i-landenes eksport desiste 20 årene.

Teknologiske framskritt innen fiskegenetikk,fôr og utfôring, medisinering og andre nøkkeltek-nologier gir økt global akvakulturproduksjon ogøkt diversitet av arter som blir tilbudt. God tilgangpå kapital forsterker denne trenden. Det kan for-ventes en fortsatt økning i produksjonen av artermed lavere eller sammenlignbare kostnader mednorske fiskerier. Denne vil også omsettes i globaledistribusjonssystemer og slik i varierende gradkonkurrere med norske produkter.

Det foregår en interkontinental konkurransepå frossent råstoff og ferdige frosne sjømatpro-dukter. Transportkostnader på 1–2 kr/kg forfrosne produkter mellom ulike verdensdeler gjørat transportavstand ikke representerer en betyde-lig ulempe for kjøpere og selgere som er langt fraråstoffkilder og markeder. For ferske sjømatpro-dukter har produsenter som kan frakte disse tilmarkedet med bil eller båt i løpet av noen få dager,med transportkostnader på 1–3 kr/kg, et vesent-lig konkurransefortrinn. For produsenter som eravhengig av flyfrakt ligger kostnadene ofte i stør-relsesorden på 7–15 kr/kg.

For en rekke sjømatprodukter vil bearbei-dingsbedrifter som er lokalisert nær rimeligarbeidskraft ha konkurransefortrinn. Dette kanskyldes (1) at råstoffets beskaffenhet forhindrereffektiv maskinell prosessering (f.eks. ujevn stør-relsesfordeling), og (2) at man ofte produserersmå serier av en type produkter som er vanskeligeå automatisere (f.eks. marinerte sildeprodukter).For en rekke value added-produkter vil bearbei-dingsbedrifter som befinner seg nær sluttmarke-det ha konkurransefortrinn. Dette kan skyldes (1)behov for kontinuerlig oppdatert kunnskap omspesifikke nasjonale/regionale/kundekrav, (2)krav til høy fleksibilitet og små serier av regio-

nalt/nasjonalt/kundetilpassede produkter, (3)kort levetid til produktet.

Den globale havbruksnæringens evne til å til-fredsstille kundekrav setter i økende grad ogsåpremisser for krav til fangstbaserte verdikjederglobalt. Sjømat fra oppdrettssektoren og fangst-sektoren havner i de samme diskene i dagligvare-kjedene. De profesjonelle kjøperne ønsker ogsåfor villfisk større grad av forutsigbarhet når detgjelder volum, regularitet og timing i leveransene,mer uniform kvalitet på sjømaten og bedre doku-mentasjon på flere områder.

Hvitfisksektoren er et eksempel på en sektorsom inntil nylig var dominert av villfanget fisk. Desenere årene har oppdrettsarter som tilapia ogpangasius penetrert markedet med betydeligevolum. Også før oppdrettsfisken kom inn var detbetydelig dynamikk i hvitfiskmarkedet. «Nye»hvitfiskarter trådte inn i markeder som inntil dahadde vært dominert av torsk, hyse og sei. Detteskyldtes innovasjoner i både fangst og transport-teknologier, blant annet fryseteknologi på fiskefar-tøyer og på land. Etter år 2000 kom imidlertid opp-drettsfisk for fullt inn i hvitfiskmarkedet, foreksempel tilapia i USA og pangasius i Europa.Deres vekst skyldes god kontroll med produk-sjonsprosessen, konkurransedyktige produk-sjonskostnader og evne til å betjene krevendekunder i i-land med store mengder av uniformkvalitet.

Konsekvensen er at den viktigste norske hvit-fiskarten – torsk – i dag er en relativt dyr hvitfisksom må posisjonere seg med unike egenskapersammenlignet med andre hvitfiskarter hos konsu-mentene. Samtidig må den tilpasse seg billigerehvitfisk fra oppdrett når det gjelder for eksempelleveringsdyktighet på volum, kontinuitet og uni-form kvalitet.

8.3 Markedsadgang

Norge er et lite land som i betydelig grad eravhengig av handel med utlandet for oppretthol-delse av velferdsnivået. Utenrikshandelen er spe-sielt viktig for våre sjømatprodukter, da produk-sjonen er langt større enn den innenlandske etter-spørselen. I 2013 ble det eksportert 2,3 mill tonnsjømat fra Norge til en verdi av 61 mrd. kroner tilom lag 150 nasjoner. EU er den aller største motta-keren og står for 59 pst, av eksportverdien, foranRussland og Japan med henholdsvis 11 og fire pst.Det er også et stort antall nasjonale markederhvor sjømatnæringen eksporterer små kvantum,men hvor det kan være betydelige ekspansjons-


muligheter for norske sjømatprodukter i fremti-den.

Forutsigbare og gode vilkår for internasjonalhandel er viktig både for sjømatbedriftene og ver-diskapingen disse genererer. Veksten i etterspør-selen etter norske sjømatprodukter avhenger av(a) reduksjoner i handelsbarrierer i eksisterendemarkeder og (b) åpning av «nye» markeder somnorsk sjømatnæring i liten grad har vært inne i.Norske myndigheter kan i prinsippet bidra gjen-nom bilaterale avtaler med importland, avtalermed EU/EØS og påvirkning rettet mot verdenshandelsavtale (WTO).

8.4 Markedsføring

Den fremtidige veksten i verdiskapingen til dennorske sjømatindustrien avhenger delvis av densevne til å øke konsumentenes etterspørsel etternæringens produkter gjennom markedsføring.Vekst i verdens befolkning og inntekt per capitavil generelt bidra til økt etterspørsel etter sjømat,herunder også norsk sjømat. Vellykket markeds-føring av sjømatprodukter fra Norge vil bidra tilytterligere vekst i etterspørselen som reflekteres ipris og omsatt mengde.

For norsk sjømatnæring er sentrale spørsmål(1) hvem som skal investere i markedsføring –individuelle selskap og/eller næringen i felles-skap, (2) hvilke typer markedsføringstiltak detskal investeres i – reklame, PR, etc., (3) mothvilke målgrupper – konsumenter eller bedrifts-kunder, og (4) hvor store investeringer som skalforetas.

Et vesentlig spørsmål for sjømatnæringen eraltså fordelingen mellom individuelle selskapsmarkedsføring av egne produkter (ofte kalt «mer-kevarebygging») og næringens felles markedsfø-ring av næringens produkter. Når en næring gårsammen om å drive felles markedsføring av sineprodukter gjennom et markedsråd, kaller vi dettegenerisk eller fellesmarkedsføring. Hensikten er åsamle felles ressurser og å gjennomføre en samletmarkedsføringsstrategi. For næringsmidler erandelen generisk markedsføring liten sammenlig-net med det som benyttes på merkemarkedsfø-ring.2 I USA, der denne typen ordninger har sinopprinnelse, deltar en høy andel av alle landbruks-produsenter i ett eller flere markedsråd. Grunnener at en betydelig andel av produsentene har settfordelene i det å drive felles markedsføring. Denpotensielle nytten en kan ha av generisk markeds-føring avhenger av markedsstruktur og økono-miske rammebetingelser i industrien.

Forskning har vist at slike markedsordningervirker best når produktet som markedsføres errelativt homogent på tvers av produsentgrupper.Produktet bør ikke ha en ekstrem grad av merke-differensiering, selv om forskning har vist at gene-risk og merkemarkedsføring kan fungere side omside. Bransjen må koordinere og utnytte de pro-duktkarakteristika som blir markedsført gjennomden generiske ordningen. Industrien bør ikkevære monopolisert med få store aktører som kanha målsetninger som ikke er sammenfallendemed resten av industrien. Finansieringen gjen-nom en markedsavgift må sørge for at alle deltar,men også har mulighet til å nyte godt av ordnin-gen.

Norges sjømatråd er et statsaksjeselskap eidav Nærings- og fiskeridepartementet. Sjømatrådethar som målsetning å øke verdiskapningen i fis-keri- og havbruksnæringen gjennom bl.a øktetterspørsel av norsk sjømat, både innenlands og ivåre eksportmarkeder. Et av virkemidlene for øktetterspørsel er generisk markedsføring. Virksom-heten til Sjømatrådet er finansiert fullt ut av sjø-matnæringen, gjennom en eksportavgift fastsattmed hjemmel i fiskeeksportloven som trådte ikraft 1. juli 1991. Markedsavgiften er på 0,75 pst.på eksporten av norsk fisk og sjømat. For bearbei-dede produkter er markedsavgiften 0,2 pst. Det eraltså eksportleddet som betaler inn avgiften, mensdet er samfunnet og hele næringen, fra fisker/oppdretter til produsent og eksportør som skalnyte godt av ordningen.

Generisk markedsføring er forskjellig fra mer-kemarkedsføring på flere plan. Den viktigste for-skjellen er innretningen på budskapet. Merkemar-kedsføring gjennomføres av en bedrift i den hen-sikt å gi konsumenter informasjon om merket,ofte i konkurranse med nære lignende produkt-merker. Målsetningen er å oppnå mersalg som erstørre enn kostnaden med markedsføringen, ellerå oppnå en økt markedsandel for sitt merke. Etklassisk eksempel er Coca-Cola som ønsker å økesalget av sine produkter sett i forhold til andreprodusenter av cola. Den primære hensikten medgenerisk markedsføring er å øke den overordnede

2 Drøftingen i dette avsnittet bygger delvis på drøfting ogreferanser til en omfattende forskningslitteratur i følgende:R. Tveterås, F. Asche, H.W. Kinnucan, Ø. Myrland, J.A.Young, J.L. Anderson, (2006). Investments in promotionalactivities in the food industry: Lessons for aquaculture?Rapport presentert på Aquavision konferansen, Stavanger.Ø. Myrland, and H.W. Kinnucan (2006), «Generic Adverti-sing in Export Markets: Norwegian Salmon», chapter 10 inF. Asche (ed.), Primary industries facing global markets: Thesupply chains and markets for Norwegian food, Aschehoug,Oslo.


eller aggregerte etterspørselen etter produkt-gruppen, generelt gjennom en mer langsiktigetterspørselsrespons.

På denne måten skal generisk markedsføringomfatte alle produkter i bransjen, også privatemerker, uten å markedsføre spesifikke merker. Eteksempel fra USA er melkeprodusenter somfinansierer generisk markedsføring som har tilhensikt å få konsumentene til å drikke mer melkeller spise mer ost. Samtidig markedsfører deikke spesifikke merker av ferdigprodukter. Hen-sikten med den generiske markedsføringen er å fåmer melk gjennom produksjonssystemet, og åoppnå en høyere pris på den melken de produse-rer.

Sjømatrådet føyer seg altså inn i rekken avmarkedsråd som investerer i generisk markedsfø-ring på konsumentnivå for å øke etterspørselen ogverdiskapningen på bransjenivå. Det spesiellemed norsk sjømatnæring er at mer enn 95 pst. avproduksjonen eksporteres og konsumeres ieksportmarkedene. Dette er en av grunnene til atfinansieringen av markedsinvesteringene gjen-nom markedsavgiften er lagt til eksportleddet. Endel av avgiften dekkes da av importleddet og kon-sumentene i eksportmarkedet gjennom en meka-nisme kalt «skatteoverføring.»

Finansieringen av ordningen er altså gjennomen avgift på omsetningen på eksportleddet. Avgif-ten gjør at kostnadene til industrien øker. All øko-nomisk teori tilsier dermed at en økonomisk eva-luering av et markedsråd skal gjøres på et makro-nivå i et markedsmessig nytte/kostnadsperspek-tiv. Slike økonomiske evalueringer vil være en vik-tig del grunnlaget for vurderinger av dengeneriske markedsføringen av norsk sjømat. Sam-tidig vil det være slik at individuelle selskaper vilha ulik nytte av den generiske markedsføringen,blant annet grunnet forskjeller i deres evne til åbygge egne merkevarer. Nytten for individuelleselskap og næringen som helhet vil også væreknyttet til hvilken type virkemidler som brukes iden generiske markedsføringen, og hvem som ermålgruppene.

8.5 Krevende kunder i matvareindustrien

De internasjonale sluttmarkedenes økende kravtil leveranser av sjømat representerer en viktigdriver for oppgradering gjennom verdikjeden. Dethersker liten tvil om at kundene i matvaresekto-ren internasjonalt har blitt mer krevende over tid.Dette gjelder spesielt moderne distribusjonskana-

ler i industriland, men i økende grad ser vi ogsådette i u-land som bygger distribusjonskanaleretter modell fra vesten. Disse økte kravene for-drer ofte tiltak og innovasjoner i flere ledd i verdi-kjeden – fiskere og oppdrettere, deres leverandø-rer, bearbeidingsbedrifter, eksportører og trans-portører. Videre må innovasjoner ofte skje i sam-arbeid mellom to eller flere ledd i verdikjeden.

Økt skalaøkonomi i supermarkedsleddet pgafremskritt i bruk av informasjonsteknologi i distri-busjonssystemer og lagerstyring har gitt størrekonsentrasjon i dagligvareleddet. Den høye kon-sentrasjonsgraden i flere land har betydning forden relative forhandlingsmakten mellom kjedeneog deres leverandører.

Sluttkjøpere, f.eks. dagligvarekjedene, stilleren rekke eksplisitte og implisitte krav til sine leve-randører av fisk. Kravene kan grupperes som itabell 8.1.

Denne listen indikerer at verdikjeder for sjø-mat ofte må tilfredsstille et bredt spekter av kravfor å være leveringsdyktig. Leverandører av sjø-mat skal ikke bare levere et fysisk sjømatprodukt,men også et sett med tjenester til industrielle kun-der. Disse tjenestene inkluderer blant annetvolum, tidspunkt, frekvens, fleksibilitet og effektivdistribusjon. Dette medfører behov for tilpasnin-ger innen hvert enkelt ledd i verdikjeden, menogså koordinering mellom etterfølgende ledd iform av informasjon og kontroll.

Ikke alle markedssegmenter er like krevende.Selv innenfor dagligvaresegmentet er kjøperneheterogene når det gjelder hvilke krav de stiller tilsine leverandører. Det som er helt klart er at kun-dekravene til sjømatsektoren generelt har øktover tid. Dette skyldes primært tre forhold:– økende størrelse og kjøpermakt til dagligvare-

kjedene kombinert med at disse kjøper enøkende andel av fisken,

– teknologiske/organisatoriske endringer i flereledd i verdikjeden som har økt kjøpernesmulighet til å få innfridd større krav på enrekke områder og

– økt konkurranse mellom tilbydere av sjømat-produkter.

Heterogeniteten mellom sluttkunder når det gjel-der krav til leverandører har følgende implikasjo-ner:– Omfanget av spesifikke investeringer i ulike

ledd i verdikjeden og transaksjonskostnadermellom etterfølgende ledd vil variere, avhen-gig av hvilke sluttkunder som skal betjenes.

– Det er ikke én optimal modell for den økono-miske organiseringen av verdikjeder, f.eks. når


det gjelder omfanget av horisontal integrasjon iulike ledd i verdikjeden og form for vertikalkoordinering mellom ulike ledd.

Dagligvarekjedene har ulike leverandørstrategierfor sjømatprodukter. De fleste vil ha flere leveran-dører, fordi man ønsker konkurranse mellomleverandørene og fordi få leverandører kan levereet bredt spekter av arter og sjømatprodukter. Foroppdrettslaks, hvor enkelte leverandører kandekke hele kjedens behov for visse produktfor-mer, vil de gjerne ha mer enn en leverandør avhensyn til konkurranse og leveringssikkerhet. Ienkelte tilfeller har også supermarkedskjedeneetablert egen foredlingsindustri.

Hvilke leverandører kan oppnå konkurranse-fortrinn til store kjeder? Et forsøk på et genereltsvar er at det er leverandører som kan tilby:1. En pris som er stabil og på et fornuftig nivå

relatert til produktets posisjon hos konsumen-tene, dvs. betalingsvilje.

2. Forutsigbare tilførsler av (ofte) store kvanta avuniform kvalitet, slik at konsumentene kan for-vente å finne produktet i hyllene, og at inn-kjøps- og distribusjonssystemet til dagligvare-kjeden ikke blir «stresset», men blir utnytteteffektivt.

3. Et tilstrekkelig bredt produktspekter som girsamdriftsfordeler («economies of scope») sommuliggjør effektiv utnyttelse av innkjøps- ogdistribusjonssystemet til dagligvarekjeden.

Verdien av leverandører som kan tilby disse ele-mentene (1)-(3) for dagligvarekjeden ligger oftevel så mye i kostnadsbesparelser som i økt inn-

tekt. Det synes også som disse leverandørene fårdele den økonomiske gevinsten med dagligvare-kjeden. Dersom leverandøren har mulighet til ålevere til flere kjeder, og det er stor avstand tilkonkurrerende leverandørene når det gjelder«pakken» (1)-(3), så er det uansett økonomiskrasjonelt for kjeden å dele gevinsten for å beholdeden beste leverandøren.

I norsk sjømatnæring er det ofte mye opp-merksomhet rettet mot det fysiske produktet(grad av bearbeiding, innpakning, reklame ogandre markedsføringstiltak) når muligheter forøkt fortjeneste vurderes. Det er viktig å merkeseg at mulighetene for leveranser til dagligvare-kjeder ligger i hvilken grad leverandørene klarerå få til en distribusjon som gir økonomisk effekti-vitet gjennom forutsigbarhet og skalafordeler forbåde leverandør og kjede.

Tidligere i dette kapitlet har vi pekt på at slutt-kjøpere stiller en rekke krav til leverandører avmatvarer, og at kravene vil variere mellom ulikesluttkjøpere. Mer generelt kan vi skille mellom«krevende» og «lite krevende» markeder. Marke-det kan her være et land, et markedssegmentinnenfor et land (f.eks. dagligvaresegmentet, food-service-segmentet) eller markedet for et produkt iet land/segment (fiskeart eller fiskeprodukt). Irealiteten er det en glidende overgang på en konti-nuerlig skala mellom «krevende» og «lite kre-vende» markeder, og det er en rekke dimensjoner(faktorer) som bestemmer om et marked er kre-vende eller lite krevende. Dette anskueliggjøres itabell 8.2.

Store deler av det vest-europeiske og nord-amerikanske dagligvaremarkedet kan plasseres i

Kilde: Tveterås, R., og O. Kvaløy (2006), «Changes in the organization of value chains for food – the response from seafood sectors»,chapter 3 F. Asche (red.), Primary industries facing global markets: The supply chains and markets for Norwegian food, Aschehoug,Oslo.

Tabell 8.1 Gruppering av krav fra dagligvareog HoReCa-kjeder til leverandører

Pris (a) Grad av kobling mot markedspris, (b) kvantumsrabatter.

Volum og timing (a) Totalvolum, (b) regularitet i leveranser, (c) fleksibilitet i leve-ranser, f.eks. relatert til «normale» volum og leveringstidspunkter.

Råstoffatributter (a) Størrelsesfordeling, f.eks. fileter, (b) kvalitetsatributter, f.eks. farge, fett, konsistens, smak, (c) uniform kvalitet (d) hylle-levetid.

Produktspekter og -differensiering (a) Fiskeslag, (b) Produktvarianter, f.eks. «easy-to-cook», etniske retter, sunne retter, (c) private merker/branding, (d) markedsfø-ringsinnsats overfor konsumenter.

Produksjonsprosesser (a) Råstoff i fôr, (b) miljøeffekter av produksjon, (c) dyrevelferd, (d) sertifisering av tredjepart, f.eks. ISO, (e) sporbarhet.

Transaksjonskostnader (a) Forhandlings-, (b) planleggings-, (c) kontroll-, (d) transport- og (e) lager-kostnader.


kategorien «krevende». Det samme gjelder enøkende andel av food-service sektoren. I Øst-Europa og Russland er bildet mer sammensatt.Urbane områder har kommet lenger enn en delrurale regioner. Land som f.eks. Polen og Tsjekkia

er mer krevende markeder enn f.eks. Ukraina.Selv om det i dag er store forskjeller mellom landnår det gjelder andelen av krevende markeder, erdet en global trend at andelen krevende markederøker.

Tabell 8.2 Karakteristika til «lite krevende» og «krevende» sjømatmarkeder

Karakteristika Lite krevende markeder Krevende markeder

Inntektsnivå til konsumenter Bare en liten andel av befolknin-gen har høy inntekt

Generelt høyt inntektsnivå

Krav til råstoff Få krav til produksjonsprosessIngen krav til formell dokumenta-sjonLite testing av råstoff

Krav til formell dokumentasjonKrav til tredjepartssertifisering og sporbarhetssystemer

Ferske produkter Liten etterspørsel etter ferske produkt unntatt fra regionale/nasjonale fiskere

Økende etterspørsel etter ferske produkter fra utenlandske leve-randører

Investeringer i reklame og andre markedsføringstiltak

Ubetydelige Investeringer foretas både av leverandører og sluttkjøpere

Produktutvikling Lite, markedet domineres av «tra-disjonelle» generiske produkter

Press fra konsumenter og slutt-kjøpere mot leverandører for at disse skal komme opp med nye produktvarianter («value added» produkter)

Andel av dagligvarebutikker i store nasjonale/internasjonale kjeder

De fleste dagligvarebutikker er «selvstendige»

Typisk 50 pst. og mer av daglig-varebutikker er i store kjeder

Andel av «moderne supermarke-der» blant dagligvarebutikker

De fleste dagligvarebutikker er små med et begrenset vareutvalg

Høy andel

Andel av sjømat som omsettes gjennom dagligvarekjeder

Mye av sjømaten omsettes gjen-nom tradisjonelle fiskemarkeder og fiskebutikker

Over 50 pst. av sjømaten omset-tes gjennom dagligvarekjeder

Konkurranse fra industrialisert havbruk

Liten konkurranse fra f.eks. lak-seoppdrett

Stor konkurranse

Krav til koordinering (planleg-ging, informasjon) mellom leve-randør og sluttkjøper

Små krav – sluttkjøper tar inn pro-dukter som leverandører til enhver tid kan tilby

Høye krav av hensyn til økono-misk optimalisering av distribu-sjons-system fra grossist-funksjo-ner til butikk-hyller

Generelle krav til leverandører Få Krav om generelle sertifiseringerKrav om bredde i produktspekter for å sikre effektivitet i distribu-sjon

Bearbeiding Lite bearbeidede produkterArbeidsintensiv bearbeiding

Økende andel «value added» pro-dukter og ferske produkterHøy kapitalintensitet i produksjo-nen


8.6 Leverandører i den internasjonale matvareindustrien

Sjømatnæringen er en del av en større internasjo-nal matvareindustri. Denne består av svært ulikeaktører, fra fattige bønder i u-land til nærings-middelgiganter som Nestle, Kraft og Unilever. Forde fleste verdikjedene i den internasjonale matva-reindustrien ender stadig mer av produktene tilslutt i hyllene til store, ofte multinasjonale, daglig-varekjeder. Det betyr at de står overfor noenlundesamme kundekrav.

Figur 8.1 viser internasjonale dagligvarekjederog noen typer leverandører – næringsmiddelgi-ganter, landbrukskjøttgiganter, bredsortimentssjømatforetak, lakseselskap og sjømatindustribe-drifter. Disse leverandørene er svært forskjelligenår det gjelder interne ressurser og tilgang tileksterne ressurser. På kunnskapssiden represen-terer de svært ulike modeller, som vi skal kommetilbake til. Selskapenes evne til å rekruttere uliketyper spisskompetanse innen ledelse, produksjonog markedsføring, og skape attraktive karriere-

veier for denne spisskompetanse, er svært ulike.Videre er de svært ulike når det gjelder interneFoU-ressurser og evne til å bruke og styreekstern FoU. For noen leverandører står innova-sjon gjennom investeringer i FoU sentralt i strate-gien, mens for andre leverandører har dette enmer perifer rolle.

Næringsmiddelgigantene, som Nestle, Kraftog Unilever, har utviklet konkurransefortrinn påflere områder. De har en effektiv sourcing ogbegrenset risiko knyttet til råstoff. Selskapene kjø-per råstoff fra et stort antall produsenter, og bru-ker også en rekke kontraktsformer og finansielleinstrumenter for å redusere risikoen. Videre leg-ger de mye verdier inn i produktene gjennombearbeiding og markedsføring slik at kostnadsan-delen til råstoffet blir liten.

Gigantene investerer enorme ressurser i mar-kedskunnskap, produktutvikling og markedsfø-ring. Det som kjennetegner de store i produktut-vikling er ikke at de lykkes hver gang med nyeprodukter, men at de har råd til å jobbe systema-tisk og langsiktig med å utvikle og lansere nye

Figur 8.1 Dagligvarekjedene og noen av deres leverandører

Lakseselskap

Landbruks-/kjøttgiganter

Norske fiskeindustri-

bedrifter

Næringsmiddel-giganter

Bredsortiments-sjømatforetak

Lakseselskap

Landbruks-/kjøttgiganter

Norske fiskeindustri-

bedrifter

Næringsmiddel-giganter

Bredsortiments-sjømatforetak


produkter. De bruker typisk en til tre pst. av sinesalgsinntekter på flere hundre mrd. kroner påFoU og typisk over ti pst. av salgsinntektene påreklame og promosjonstiltak.

Ledende varemerker, som er manifestasjonenav investeringene i markedskunnskap, produktut-vikling, markedsføring og distribusjonsapparat erviktige for disse selskapene. Disse varemerkenemå kjedene ha fordi konsumentene forventer åfinne dem i hyllene. Et ledende varemerke kantypisk gi en omsetning på i størrelsesorden timrd. kroner.

En annen interessant gruppe med selskaper erde store leverandørene av kjøttprodukter. Dette eren nokså sammensatt gruppe med selskaper, fordiden består både av selskap som har sitt utspring ilandbrukssamvirkene og rene investoreide sel-skaper. Selskapene omsetter typisk for flere titallsmrd. kroner. I denne gruppen finner en f.eks. etselskap som Danish Crown, en av verdens størsteeksportører av kjøtt, med en omsetning på fleretitalls mrd. DKK og ca. 25 000 ansatte. I dennekategorien er også amerikanske selskaper somTyson Foods og Goldkist.

Felles konkurransefortrinn for selskapene erhøy grad av kontroll med råstofftilførselen, blantannet gjennom avanserte og langsiktige kontrak-ter med bøndene. Selskapene driver betydeligproduktutvikling, hvor de påvirker kvalitetsattri-buttene til kjøttet gjennom FoU på genetikk, FoUpå fôr og omfattende samarbeid med bøndene.Dette gjør at de kan levere differensierte produk-ter av uniform og høy kvalitet. Videre har de eneffektiv bearbeiding og distribusjon hvor de utnyt-ter skalafordeler. Selskapene leverer et vidt spek-ter av produkter, fra oppskårne kjøttstykker forvidere bearbeiding til ferdige konsumentpakkermed høy bearbeidingsgrad.

Kjøttgigantene har ikke samme lønnsomhetsom næringsmiddelgigantene, og den avhengerdelvis av om selskapene er bondeeid eller investo-reid. Lønnsomheten er imidlertid betydelig høy-ere og mer stabil enn generelt for norske sjøma-tindustribedrifter.

Det har også utviklet seg en type selskaper isjømatnæringen, som kan betegnes som «bred-sortimentsforetak» på sjømat. Bredsortimentsfo-retakene har en omsetning i størrelsesorden en tilti mrd. kroner. Blant de mest synlige er IcelandSeafood International og Young’s Seafood. Selska-per i denne kategorien eier ofte litt fiskeressurser,men kjøper det meste av fisken i spotmarkeder oggjennom mer langsiktige avtaler. Disse selska-pene er rene distributører av noen produkter, men

de bearbeider også en rekke produkter. Deutvikler spisskompetanse på:1. «global sourcing» av sjømat,2. tilpasning til krav til dagligvarekjedene,3. trender i konsumentetterspørsel og4. produktutvikling.

De utnytter «economies of scope» (samdriftsfor-deler) i alle ledd de er inne i, som innkjøp, bear-beiding og distribusjon. Den store bredden mht.leverandører, fiskeslag, fiskeprodukter gjør atbredsortimentsforetak bærer mindre økonomiskrisiko enn de typiske mer spesialiserte selskapenei sjømatindustrien. De distribuerer direkte inn ikjedene og forvalter en rekke ledende varemer-ker. Det synes som bredsortimentsforetak på sjø-mat forsøker å utvikle konkurransefortrinn tilsva-rende ledende næringsmiddelselskap som eromtalt tidligere. Deres lønnsomhet har vært blan-det. Enkelte leverer svært høye driftsmarginer,mens andre har hatt store økonomiske problemer.

8.7 Vertikal koordinering i verdikjeder for mat

Det har blitt påpekt i blant annet avsnitt 8.5 atulike markeder og ulike kunder stiller forskjelligekrav, og dermed også ulike krav til den økono-miske organiseringen av verdikjeder for matvarer.Råstoffets egenskaper påvirker også den økono-miske organiseringen av transaksjoner mellometterfølgende ledd i verdikjeden, også kalt vertikalkoordinering. Dette skyldes delvis at noen råstoffstiller større krav enn andre til behandling gjen-nom verdikjeden for at produktene til konsumen-tene skal få de forventede kvaliteter, og ha til-strekkelig lang hyllelevetid. Dette gjelder blantannet ferske kjøtt- og fiskeprodukter.

Konkurranseevnen til bedrifter avhenger del-vis av den vertikale koordinering i verdikjedenede befinner seg i. Vertikal koordinering refererertil synkronisering av ulike ledd i verdikjeden medhensyn til produsert kvantum, produktkvalitet ogtiming av leveranser. Det er flere former for verti-kal koordinering, med åpne spotmarkeder og ver-tikalt integrerte selskap som to ytterligheter, ogkontrakter som mellomløsninger (se figur 8.2).For noen ledd i noen verdikjeder har uorganisertespotmarkeder eller auksjoner vist seg å være øko-nomisk mest effektivt mens for andre verdikjederhar kontrakter eller vertikal integrasjon materiali-sert seg som de mest effektive. Man ser ogsåsameksistens mellom åpne markeder og vertikalintegrasjon i noen verdikjeder, noe som delvis kan


skyldes at verdikjedene betjener ulike markederog kunder med ulike produkter og ulike krav.

Hvilke utviklingstrekk ser man i den økono-miske organiseringen, herunder vertikal koordi-nering, av verdikjeder for mat? Asche m.fl. (2014)har en gjennomgang av internasjonaleutviklingstrekk og økonomiske drivkrefter bakdette forankret i en internasjonal forskningslitte-ratur. For det første finner man internasjonalt endiversitet av økonomiske organiseringsmodeller.For det andre har det skjedd betydelige endringerde siste tiårene.

Driverne for en økende grad av vertikal koor-dinering finnes delvis i teknologiske endringer iproduksjon (Kvaløy og Tveterås, 2008)3. Det er engenerell trend at skalaen har økt i produksjonen ide ulike leddene i verdikjeder – i primærproduk-sjon (dvs. gårder, fiskeri, oppdrett), bearbeidingog distribusjon. I bearbeiding av kjøtt og fisk harden optimale produksjonsskalaen, det produk-sjonsnivået hvor produksjonskostnadene per kger lavest, økt betydelig som følge av de teknolo-giske endringene. Dette har gitt behov for en jevntilførsel av et større råstoffvolum for å sikre enhøy kapasitetsutnyttelse. Produksjonen har ogsåblitt mer kapitalintensiv i alle leddene, dvs. at deter høyere kapitalinnsats totalt og mer kapital bakhver sysselsatt. Med økt kapitalbinding har detblitt stadig viktigere å ha høy og jevn kapasitetsut-nyttelse for å oppnå lave kostnader og en tilfreds-stillende avkastning på investeringene. Det er enbetydelig økonomisk risiko knyttet til store inves-teringer, høye kapasiteter og spotmarkeder somikke kan gi høy og forutsigbar tilgang av råstoff.Til sammen har dette gitt den kjøtt- og fiskeba-serte næringsmiddelindustrien sterke økonomisk

insitament til å sikre råstofftilgang gjennom kon-trakter eller vertikal integrasjon med primærpro-dusentene.

De profesjonelle sluttkundene innen daglig-vare og HoReCa (hotell, restaurant og catering)har blitt mer konsolidert i større kjeder, og de harsom det ble gjort rede for i avsnitt 8.5 (tabell 8.2)blitt mer kravstore på mange områder. Pro-duktspekteret som tilbys konsumentene har øktbetydelig, med produkter som stiller ulike krav tilverdikjedene fra gård via bearbeiding til detaljist.Storkjøkken, ferdigmatkjeder og supermarkederhar også i økende grad ønsket seg standardiserte,porsjonerte produkter som medfører mindrearbeidsoperasjoner for dem knyttet til måling ogporsjonering. Uniform kvalitet har blitt stadig vik-tigere både for å spare supermarkeder o.a. formålekostnader, men også for å skape trygghethos konsumentene, og dermed økt tilfredshet oggjenkjøpsfrekvens. Kravene til forutsigbar og kon-tinuerlig tilgjengelighet av produkter i butikkhyl-lene har også økt både hos konsumenter og kje-der. Alt dette har skapt flere nye former for risiko idagligvare og HoReCa som må håndteres mednye organiseringsmodeller. Disse utviklingstren-dene har vært drivere for en økende grad av verti-kal koordinering mellom dagligvarekjeder ogderes leverandører.

Fremdeles er det en betydelig diversitet i denøkonomiske organiseringen internasjonalt. Manobserverer både spotmarkeder, kontrakter og ver-tikal integrasjon. Denne diversiteten skyldes atulik biologi, teknologi, produkter og markeder forulike dyreslag og land gir ulike implikasjoner foreffektiv organisering av verdikjeder. Videre påvir-ker myndighetenes reguleringer av verdikjederfor mat mulighetene for å velge ulike former forvertikal koordinering. F.eks. har noen landbruks-baserte verdikjeder i Europa primært bare mulig-het til å organisere seg i samvirkemodeller, og i

3 O. Kvaløy og R. Tveterås (2008). «Cost structure and verti-cal integration between farming and processing». Journal ofAgricultural Economics, Vol. 59(2): 296–311.

Figur 8.2 Ulike grader av vertikal koordinering.

Kilde: Schulze, B., A. Spiller og L. Theuvsen. (2002). «Is more vertical integration the future of food supply chains? Empiricalevidence and theoretical considerations from German pork industry.» In J. Bijman, S.W.F. Omta, J.H. Trienekens, J.H.M. Wijnandsog E.F.M, Wubben (Eds.) International agri-food chains and networks. Management and organization. Wageningen AcademicPublishers, The Netherlands (pp. 49 – 65).

Vertikalintegrasjon

Produksjons-kontrakt

Markedsførings-kontrakt

Langsiktigsamarbeid

Spotmarked

Grad avvertikalkoordinering


andre verdikjeder gir reguleringer ikke muligheteller økonomiske incentiver for vertikal integra-sjon.

Også i fremtiden kan man forvente ulike øko-nomiske organiseringsmodeller i verdikjeder formatvarer. Det har skjedd og skjer innovasjoner påmange områder i produksjon, distribusjon og kon-sum som gjør det krevende for myndigheter ogandre å forutse hva som vil være den mest effek-tive organiseringen av verdikjeder. Moderne ver-dikjeder for mat er så komplekse og dynamiske atselv for bedriftene i verdikjedene er det krevendeå finne de beste organiseringsmodellene. Mengenerelt innebærer diversiteten og kompleksite-ten i moderne verdikjeder for matvarer at bedrif-tene har et behov for handlingsrom til å innovereogså når det gjelder økonomisk organisering.

8.8 Næringsklynger

I den internasjonale matvareindustrien og dennorske sjømatnæringen ser man at bedrifter ogkunnskapsaktører har en tendens til å konsen-trere geografisk i regioner eller lokalsamfunn.Næringsklynger består av geografisk relativt nær-liggende bedrifter som har utstrakt grad av bådesamarbeid og konkurranse. Klynger kan gi grunn-lag for økt verdiskaping og vekst gjennom økt inn-ovasjonsevne som følge av bedre kunnskapsfor-midling, deling av innsatsfaktorer og fremvekst avspesialiserte underleverandører (Cohen og Paul2009)4.

En klynge defineres gjerne som en konsentra-sjon av relaterte bedrifter og institusjoner derbedriftene har økonomiske fordeler av lokalise-ring i klyngen. Klyngefordelene, også kalt positiveeksternaliteter, er i hovedsak knyttet til (1) størremarkeder for innsatsfaktorer som gir lavere fak-torpriser eller nye markeder for høyt spesialiserteog produktive faktorer, og (2) økt kunnskapsover-føring og produksjon av ny kunnskap gjennommigrasjon av arbeidskraft mellom bedrifter, sam-arbeid mellom bedrifter og institusjoner, og ulikearenaer for informasjonsutveksling. Disse positiveeksternalitetene kan gi høyere produktivitet, nyeproduktinnovasjoner, og innovasjoner knyttet tilorganisering av produksjon og distribusjon.

Effekten på bedriftens lønnsomhet er usikker,da konkurransen mellom bedriftene er hard, både

om innsatsfaktorer og sluttprodukter. Samfunns-økonomisk er det imidlertid ofte betydelige gevin-ster.

Produksjonsprosessene i sjømatverdikjederhar på en rekke områder endret seg fundamentaltde siste tiårene. Litt forenklet har man gått fra merarbeidsintensive til mer kapitalintensive produk-sjonsprosesser, hvor produksjonsutstyr med inne-bygde informasjonsteknologier (IT) har erstatteten rekke av oppgavene som tidligere ble løst medmanuell arbeidskraft. Sjømatnæringen har pro-duksjons- og distribusjonsprosesser hvor man mågjøre mange operasjoner riktig på mange stadierfor å oppnå lave kostnader, høy produktkvalitet ogdermed høye priser. For å være konkurransedyk-tig krever en rekke av disse prosessene at manbenytter relativt avanserte teknologier og atarbeidskraften har høy kompetanse. Overføringog deling av kunnskap gjennom migrasjon avarbeidskraft mellom bedrifter og arenaer der med-arbeidere i sjømatnæringen møtes øker mulighe-tene for innovasjoner og dermed produktiviteten.Kunnskapsoverføring skjer ofte lettere når bedrif-ter og relaterte institusjoner er geografisk kon-sentrert.

Det er et betydelig kunnskapsinnhold i enrekke av de innsatsfaktorene som benyttes i dag,og det kreves også mer kunnskap hos ledelsen ogi arbeidsstokken for øvrig for å drive konkurran-sedyktig. F.eks. har andelen med fagbrev økt ioppdrett og deler av fiskeindustrien, og det harblitt en høyere andel arbeidskraft med høyskole-og universitetsutdannelse, innen blant annetledelse, veterinærmedisin, marinbiologi, og kvali-tetssikring. Men disse andelene varierer mellomulike deler av sjømatnæringen.

Både når det gjelder den spesialiserte arbeids-kraften og en del typer kapitalutstyr i oppdrett, fis-keri og fiskeindustri er det delbarhetsproblemer,dvs. at økonomisk effektiv utnyttelse av arbeids-kraften krever at lønnskostnadene kan fordeles påstore produksjonsvolum. En høyere geografisknæringskonsentrasjon vil føre til en mer effektivutnyttelse og et større tilbud av disse spesialiserteinnsatsfaktorene som igjen kan gi lavere faktorpri-ser. Dette kan også skje gjennom spesialiserteunderleverandører som kan levere kunnskapsba-serte tjenester til flere bedrifter i en region.

Alt i alt er det flere forhold ved sjømatnærin-gen og sjømatindustrien som gir grunnlag for åhevde at det er klyngefordeler som kan realiseresfra denne. For lakseoppdrett har Tveterås (2002)5

og Tveterås og Battese (2006)6 drøftet de under-liggende årsakene til at regionale næringsklyngerkan gi økt verdiskaping, og estimert samfunns-

4 Cohen, J.P, and C.J.M. Paul, (2009). «Agglomeration, pro-ductivity and regional growth: Production theory appro-aches», in: R. Capello og P. Nijkamp (Eds.), Handbook ofRegional Growth and Development Theories, Ch. 6, pp.101–117, Edward Elgar.


økonomiske gevinster knyttet til regionale lak-senæringsklynger i form av økt produktivitet.

Innen sjømatnæringen har man en betydeliggeografisk konsentrasjon flere steder i Norge,blant annet omkring Ålesund, Bergen, Sør-Trøn-delag, Austevoll, Lofoten/Vesterålen og Båtsfjord.Disse regionene er svært forskjellige når det gjel-der hvilke deler av sjømatnæringen som er lokali-sert der, men de har typisk flere ledd i verdikje-den. I andre deler av norsk næringsliv trekkesgjerne teknologiindustrien rundt Kongsberg ogoljeserviceindustrien på Vestlandet frem som vel-lykkede næringsklynger (Reve og Sasson, 2012)7.

Den geografiske plasseringen av klyngene kanha både historiske og mer tilfeldige årsaker. Oftekan kilden til disse være dyktige entreprenører ogkunnskapsaktører med relevant kompetanse.Næringsklynger skapes i hovedsak ikke gjennomoffentlige tiltak, men av at næringsaktørene selvfinner det formålstjenlig å lokalisere seg i nærhe-ten av hverandre. Dette er nok i stor grad også til-felle for de ovennevnte eksemplene fra sjømatnæ-ringen. Bedrifter har delvis vokst og flyttet til regi-

oner med andre relaterte bedrifter og institusjo-ner fordi dette har gitt dem økonomiske fordeler.Dette har ofte forsterket de økonomiske fordelenemed å være lokalisert i klyngen også for andrebedrifter. For å realisere samfunnsøkonomiskegevinster fra næringsklynger er det derfor viktigat myndighetene ikke skaper unødvendige hind-ringer for at bedriftene kan velge den geografiskelokaliseringen de ønsker.

8.9 Det norske arbeidsmarkedet

En sentral innsatsfaktor for den norske sjømatnæ-ringen er det norske arbeidsmarkedet. Dette kjen-netegnes av lav arbeidsløshet og høy produktivi-tet, men også blant verdens høyeste lønnsnivå. Desenere års bytteforholdsgevinster – med økte pri-ser på eksportprodukter, rimeligere importvarerog en styrking av norske kroner – har sammenmed produktivitetsveksten bidratt til høyerelønnsvekst i Norge enn hos våre samarbeidspart-nere. Som vist i figur 8.3, som presenterer lønn-skostnader i Norge og EU land i 2013, var forskjel-len i timelønnskostnad i industrien mellom norskog handelspartnerne i EU om lag 50 pst. i 2013.

I Holden III-utvalget (NOU 2013:13) anslåstimelønnskostnadene i norsk industri til å værenesten 70 pst. høyere enn hos våre EU-han-delspartnere, og henholdsvis 28 og 43 pst. høyereenn i Sverige og Danmark. Lønnsnivået er mange

5 R. Tveterås (2002), «Industrial Agglomeration and Produ-ction Costs in Norwegian Salmon Aquaculture», MarineResource Economics, 17 (1): 1–22.

6 R. Tveterås og G.E. Battese (2006). «Agglomeration Exter-nalities, Productivity and Technical Inefficiency», Journal ofRegional Science, 46(4): 605–625.

7 T. Reve og A. Sasson (2012). Et kunnskapsbasert Norge.Universitetsforlaget.

Figur 8.3 Totale lønnskostnader per time i europeiske land i 2013

Kilde: Eurostat

Bulgar

ia

Roman

ia

Litau

en

Latv

ia

Ungarn

Polen

Slova

kia

United Kin

gdom

Span

ia

EU g

j.sn. (2

8 land)

Italia

Irlan

d

Tysk

land

Østerri

ke

Finlan

d

Neder

land

Fran

krike

Belgia

Danm

ark

Sver

ige

Norge

EUR

per t

ime

0

10

20

30

40

50

60


ganger høyere enn i mange utviklingsland somhar primærproduksjon og bearbeiding av fisk.

I perioden 2000–2012 økte de relative time-lønnskostnadene i industrien med 35 pst. (målt ifelles valuta), jf. figur 8.4. Halvparten skyldtesstyrking av kronen, men det høye lønnsnivåetreflekterer produktive arbeidstakere og bedrifter,i tillegg til den særnorske utnyttelsen av verdifullenaturressurser som har steget kraftig i pris sidenårtusenskiftet. De høye timelønnskostnadeneutgjør imidlertid en utfordring for konkurranseut-satt industri, som sjømatindustrien i høyeste gradtilhører.

Petroleumsnæringen, og etterspørselen fraden, er den viktigste årsak til økningen i kostnads-nivået. Som følge av denne etterspørselen, og øktbruk av oljepenger, estimeres den norske konkur-ranseevnen, målt ved relative lønnskostnader, å hablitt svekket med 12,6 pst. fra 2002 til 2012 (Eikaog Martinussen 2013)8. Samtidig har produktivi-tetsveksten i norsk økonomi avtatt i siste tiår, somkan forklares av tre forhold: 1) Mot slutten av enhøykonjunktur er det vanskelig å øke produktivi-teten ytterligere. Bedrifter og næringer holder påarbeidskraften i påvente av bedre tider. 2) Laverevekst i kapitalbeholdning per timeverk, som følgeav at bedrifter under usikkerhet har vært var-somme med investeringer (etter finanskrisen).Også tilgang på arbeidskraft fra nye EU-land harbidratt til å gjøre enkelte typer arbeidskraft billi-

gere enn den ellers ville vært. 3) Tilgang på billigarbeidskraft har gitt sterkere vekst i næringermed relativt lav produktivitet og lønnsevne. Påsikt, ettersom aktiviteten i petroleumsvirksom-heten trappes ned, vil andre næringer i konkur-ranseutsatt sektor være nødt til å ta rollen med åskape de samfunnsøkonomiske gevinstene frahandel mellom land (spesialiserings-, stordrifts-og læringseffekter samt utnyttelse av komparativefortrinn).

Et felles europeisk arbeidsmarked siden utvi-delsen av EØS-området i 2004 har ført til storarbeidsinnvandring til Norge, og har bidratt til atnorsk økonomi har vokst mer enn i mange andreland. Små lønnsforskjeller og gode velferds-tjenester har gjort det gunstig for arbeidstakeremed lav utdanning å komme til Norge, noe somhar dempet lønnspress og flaskehalsproblemer ienkeltnæringer (helse/omsorg, bygg/anlegg) iperioder med høy aktivitet. Arbeidsinnvandringskaper enkelte utfordringer for samfunnet (somf.eks. fortrenging av lokal arbeidskraft), og gevin-stene ved arbeidsinnvandring fordrer at de somkommer forblir i produktivt arbeid (NOU2013: 13, s. 19).

Så lenge norsk økonomi makter å øke sinarbeidsproduktivitet som andre land, vil den nor-ske arbeidstageren fortsatt være verdens dyreste.Å være lokalisert i landet med verdens dyreste ogmest krevende arbeidskraft er ikke en absolutt

8 Eika, T. og M.S. Martinussen (2013) Virkninger av økteetterspørsel fra petroleumsvirksomheten og økt bruk avoljepenger 2003–2012. SSB-rapporter 57/2013. Oslo/Kongsvinger

Figur 8.4 Forskjeller i timelønnskostnader i perio-den 2004–2013 i norsk og europeisk industri målt i felles valuta

Kilde: NOU 2014:3.

100

125131

135139

143 139

149

156 157 155

110

120

130

140

150

160

170

2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013

125

2004

131

2005 22 2006 22 2007 22

143 1

20082 20092

149

2010 22

156

20112

157 1

2012 22

155

2013

1

2

Figur 8.5 Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for heltidsansatte i utvalgte sektorer

Kilde: Asche m.fl. (2014).

Industri Fiskere Oppdrettere

2004

0,6

0,7

0,8

0,9

1

1,1

1,2

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012


barriere for fremtidig vekst i verdiskapningen.Men det innebærer at bedriftene må gjøre enrekke tiltak for å konkurrere med andre attraktivesektorer om arbeidskraft.

Arbeidstagere migrerer inn og ut av bedrifterog næringer delvis ut fra lønnen de kan oppnå.Figur 8.5 viser at vekstraten til lønnskostnadeneer temmelig lik over tid mellom sektorene. Medandre ord er lønnsdannelsen i arbeidsmarkedetslik at ingen sektor kan ha en vekstrate i lønnin-gene over tid som avviker vesentlig fra andre sek-torer i økonomien. Dette gjelder nok også for sjø-matindustrien.

Sjømatindustriens attraktivitet i arbeidsmarke-det er ikke bare en funksjon av dens lønnsevne,men også en rekke andre faktorer. Den norskearbeidstageren er trolig også blant verdens mestkrevende når det gjelder en rekke andre faktorersom påvirker hvor attraktiv en næring og bedrifter, f.eks. fysisk, faglig og sosialt arbeidsmiljø, tje-nestetilbudet i bedriftens omgivelser, arbeids- ogutdanningsmarkedet for familien.

Arbeidstageres krav til arbeidsplasser økertrolig med deres utdanningsnivå. Sjømatindustri-ens posisjon i arbeidsmarkedet vil dels bestem-mes av dens evne til å tilby attraktive karriere-veier i spennende selskaper. Mange bedrifter harvært små og ofte familieeide. Det er et spørsmålhvor attraktiv slike bedrifter er for kandidater medhøyere utdanning. For personer med høyereutdanning spiller også den geografiske lokalise-ringen av arbeidsplassene en rolle. Personer medhøyere utdanning stiller krav til tilbudene hvor debor i flere dimensjoner som sosialt nettverk, ser-vice og handel, idrett og kultur. De har gjerne enektefelle med høyere utdanning som ønsker enrelevant jobb relatert til egen utdanning. Mangeav disse faktorene trekker i retning av at mennes-ker med høyere utdanning ønsker å bosette segnær eller i mer urbane strøk med stort tilbud avulike arbeidsplasser og tjenester. Sjømatindustri-ens attraktivitet til den arbeidskraften som krevesi fremtiden vil altså ikke bare avhenge av denslønnsevne, men også av selskapsstrukturen oglokaliseringen av bedriftene.

8.10 Kapitalmarkedet

Et sentralt spørsmål for sjømatindustrien som forandre sektorer er om den klarer å tiltrekke segnok kapital – herunder «kompetent» kapital – sommuliggjør «riktige» investeringer i tilstrekkeligskala? Sjømatindustriens kapitalbehov vil normaltøke hvis dens verdiskaping skal øke. Kapitalbeho-

vet til næringen vil delvis være drevet av den dyrenorske arbeidskraften, som må substitueres medkapitalutstyr i den grad det er økonomisk rasjo-nelt. Kapitalen må forventes i større grad åkomme fra kapitaleiere som vil kreve konkurran-sedyktig risikojustert avkastning sammenlignetmed alternative investeringsmuligheter, både iandre næringer og i andre land.

Den norske sjømatnæringen og sjømatindus-trien har tradisjonelt vært en småskalanæring pre-get av lokalt eierskap med et betydelig innslag avfamilieeide bedrifter, dvs. bedrifter hvor familierhar hatt eierskap gjennom flere generasjoner oghvor eierne også er aktivt involvert i driften. Dettehar hatt flere konsekvenser. Tilgangen til finansi-ell kapital har i stor grad vært lokal, med debegrensninger som ligger i dette. Først i desenere årene har man sett en vesentlig utvidelseav finansieringsbasen for deler av sjømatnæringen– spesielt laksenæringen – mot det nasjonalefinansmarkedet, og endog internasjonal finansier-ing gjennom børsnotering.

Staten, fylkeskommuner og kommuner harhistorisk også bidratt med kapital til sjømatindus-trien. Dette kan delvis forklares med lav tilgangfra det private kapitalmarkedet og politiske mål-settinger for næringen. Et sentralt spørsmål knyt-tet til tilførsel av offentlig kapital er hva som erbeslutningskriteriene, og hva dette gjør med denbedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiskeavkastningen til kapitalen. Problemet med eksis-tensen av mange små, ressurssvake selskaper kantrolig forklares av refinansieringsmuligheter.Ulønnsomme og nedlagte bedrifter har ofte fått til-gang til kapital fra ulike kilder: (1) Staten, (2) ban-ker, (3) kommuner og (4) private kapitaleiere medsterk lokal forankring. Ofte har den utløsende fak-toren for tilskudd fra stat og banker vært at lokaltforankret kapital har gått inn. Den lokalt foran-krede kapitalen kan gjøre investeringsvurderin-ger ut fra andre kriterier enn rent bedriftsøkono-miske kriterier, eller så kan tilførselen av offentligkapital med lave avkastningskrav heve den privatebedriftsøkonomiske avkastningen. I den grad vur-deringene har vært samfunnsøkonomiske, så harde trolig vært på et lokalt nivå. Utfallet blir dagjerne at avkastningen på investeringen blir lavsammenlignet med det som er «normalt» i kapital-markedet. Det er et åpent spørsmål hvor stortomfanget av kapitaltilbydere med lave avkast-ningskrav er i sjømatindustrien, men eksistensenav slike aktører er problematisk fordi de typiskbidrar til overkapasitet og lav gjennomsnittligavkastning i industrien.


Børsnotering av selskaper i sjømatsektorenhar flere effekter. For det første øker den nærin-gens mulighet for å skaffe egenkapital gjennom atman får et mer likvid og velutviklet marked foraksjene som mange potensielle aksjonærer er merkomfortable med. Etter hvert som næringen harblitt stadig mer kapitalintensiv, har tilgang til kapi-tal blitt mer kritisk. Tilgangen til egenkapital har iperioder vært begrenset, og lånefinansiering harofte ikke vært tilgjengelig eller vært et lite attrak-tivt alternativ. For det andre har børsnoteringenført til at man har fått en større populasjon av aktø-rer som analyserer sjømatnæringen og selska-pene. Dette har medført at de børsnoterte selska-pene må gjøre analyser av sine investeringer ogandre disposisjoner som tåler det kritiske lys frakapitalmarkedet. Alt i alt har dette ført til en profe-sjonalisering som på sikt bør gi et bedre grunnlagfor mer rasjonelle investeringer ut fra økonomiskeavkastningsperspektiv. Introduksjonen av en egenindeks for sjømatselskaper på Oslo Børs (OsloSeafood Index) bidrar til å øke oppmerksomhetenom næringen.

I de senere år ser vi at sjømatnæringen iøkende grad har blitt avhengig av kapital fra finan-sielle aktører, spesielt gjennom Oslo børs, somgjør økonomisk rasjonelle vurderinger av alterna-tive avkastningsmuligheter. Relatert til denne typeaktører vil sektorens politisk forutsigbarhet ogrisiko være viktig for dens attraktivitet, og dermedfor dens mulighet til å vokse.

8.11 Innovasjon og FoU

Innovasjon innebærer å skape noe nytt, eksempel-vis produkter eller tjenester, eller å gjøre tingbedre i form av nytt produksjonsutstyr eller bedreorganisering. Et lands, regions eller foretaks inno-vasjonsevne er helt avgjørende for konkurranse-evnen på lang sikt i en global kunnskapsøkonomi.Det finnes to grunnleggende måter å konkurrerepå, enten gjennom lavere kostnader enn konkur-rentene, eller ved å være mer innovativ. Først-nevnte kalles gjerne ‘the low road strategy’, mensden siste betegnes ‘the high road strategy’, fordidet i prinsippet ikke finnes grenser for innovasjon,mens det eksisterer slike grenser for kostnadsef-fektiv produksjon. Dette gjør den innovasjonsba-serte til den eneste bærekraftige konkurranse-strategi, ikke minst for land med høyt kostnads-og lønnsnivå som Norge.9

Innovasjonsevnen utgjør en dynamisk og stra-tegisk faktor i lands og foretaks konkurranseevne.Et slikt perspektiv innebærer at et lands innova-

sjonsevne, og dermed konkurranseevne, kanpåvirkes gjennom nasjonal politikk (økonomisk,sosial og kultur) og foretakenes strategiskebeslutninger. Dette resulterer i økt satsing på oginvestering i utdanning, forskning, ny teknologiog bedre samarbeid mellom nøkkelaktører(myndigheter, utdanningsinstitusjoner, næringsli-vet, fagorganisasjonen og det sivile samfunn),som fremmer et lands eller foretaks innovasjons-kapasitet.

Norge, som et av verdens rikeste land med etavansert velferdssamfunn og et høyt kostnads- oglønnsnivå som følge dels av dette og dels av dendominerende olje- og gassektoren, burde dermedvære et av de mest innovative land i verden for atdette skal henge sammen og norsk industri ognæringsliv – utenom olje og gass – være i stand tilå konkurrere globalt. Dette er ikke tilfelle, oginternasjonale observatører, som for eksempelOECD (2008)10, kaller dette ‘the Norwegianpuzzle’. I Schwab (2013) – «The Global Competiti-veness Report» – er Norge rangert som nr. 11.

Dette har sammenheng med at norsk industrier dominert av råvareproduserende industri, i før-ste rekke olje og gass, og moderat FoU-intensiveingeniørbaserte bedrifter i maritim leverandørin-dustri. Videre er FoU, som inkluderer grunnfors-kning, anvendt forskning og utviklingsarbeid, iEU ofte satt ens med grunnforskning, som er literelevant for norsk industris innovasjonsevne. I til-legg fanges ikke prosess- og organisatoriske inno-vasjoner særlig godt opp, noe som slår spesieltnegativt ut for norsk industri, hvor noen av deledende industrier nettopp er store prosessindus-trier og hvor en lærende arbeidsorganisasjon erden dominerende måten å organisere arbeidet på.

Selv om det kontrolleres for industristruktu-ren, bruker Norge mindre på FoU og innovasjonenn i sammenlignbare land. Sverige satser langtmer ressurser på FoU og innovasjon, og scorer itillegg like høyt når det gjelder tilstedeværelsenav en lærende arbeidsorganisasjon. Særlig på etområde ser situasjonen kritisk ut for Norge, ogdet er satsingen på hva Norge skal leve av i fremti-den når olje- og gassepoken er over. Sverige sat-ser i sin innovasjonspolitikk – og har alltid satset –store ressurser på å fremme FoU som har poten-sial til å skape nye former for kunnskaps- og inno-vasjonsintensiv økonomisk virksomhet i fremti-

9 Se rapport Winther U, T. Olafsen, K. Henriksen og B.T.Asheim (2014) «Innovasjon og kompetanse i sjømatindus-trien» for en grundig drøfting.

10 OECD (2008) OECD reviews of Innovation Policy: Norway2008. OECD, Paris


den. Det kan kalles stifornyelse eller skaping avnye stier (paths). Norge, derimot, bruker nestenalle ressurser rettet mot FoU- og innovasjonsvirk-somhet til å beholde konkurranseevnen i de domi-nerende, eksisterende industrier. Det omtalessom positiv innlåsing (lock-in) eller stiforlengelse.

8.12 Teknologiutvikling

Ny teknologi kan ha stor betydning for produk-sjonsmulighetene i Norge. Den kan muliggjørehelt nye produkter og produksjonsmåter og slik gigrunnlag for svært store endringer i verdikje-dene. Den kan også gi mer stegvise endringer iverdikjedene gjennom endringer i produktivitet,kostnadsnivå og -strukturen i produksjonen. Tek-nologi er i stor grad tilgjengelig globalt, slik at lan-denes konkurranseevne isolert sett ikke påvirkesav førstnevnte. Sistnevnte kan imidlertid bety atspesielt ulempen med kostbar arbeidskraft iNorge kan reduseres og slik gi grunnlag for øktproduksjon og verdiskaping i Norge.

Viktige områder teknologi kan bidra i norsksjømatindustri er økt fleksibilitet i råstoffvariasjo-ner og ferdigprodukter som etterspørres i marke-det. Hvitfiskindustrien må i større grad bli enkompetanse- og teknologibasert industri medvekt på markedstilpassede høykvalitetsprodukterfor å overleve. Lakseindustrien ligger foran hvitfis-kindustrien når det gjelder innovasjon og teknolo-giutvikling innen førstehåndtering/slakting ogfiletering, men i både hvitfisk- og lakseindustriener det et spesielt behov for automatisering avarbeidsintensive operasjoner som trimming ogbeinfjerning. I norsk pelagisk industri foregårrelativt lite videreforedling i dag, men viktige tek-nologiske utfordringer og økonomiske potensialerligger i utvikling av automatiserte sorterings-systemer som sorterer fisk effektivt og med stornøyaktighet.

8.13 Subsidier

Bruk av subsidier er svært utbredt i internasjo-nale matvareverdikjeder. Begrepet subsidier fin-nes det ikke noen enhetlig definisjon av. Snevredefinisjoner inkluderer bare direkte utbetalingerfra myndighetene, mens de videste inkluderer alleområder der myndighetene påvirker markeds-plassen. I en del tilfeller er subsidier effektiveinstrumenter for å oppnå fordelingspolitiske måleller korrigering av ulike former for markeds-

svikt. Ofte medfører disse imidlertid betydeligevelferdstap globalt og nasjonalt.

Det er enighet om at subsidiering omfattersituasjoner der myndighetene er involvert og nåraktører begunstiges. Disse kan grupperes i trehovedkategorier; direkte støtte til produsentereller konsumenter, tilbud av varer og tjenesterunder markedspris og reguleringer som medføreroverføring av verdi fra en gruppe til en annen.

Produksjonsstøtten i landbruket er eksempelpå førstnevnte, der det betales ut midler fra statentil bonden. I denne kategorien vil også lånegaran-tier fra Innovasjon Norge falle. Disse medførerikke en utbetaling i dag, men vil kunne gjøre det ifremtiden. I flere land selges viktige varer langtunder markedspris og marginalkostnad, eksem-pelvis drivstoff i Indonesia og brød i Egypt. Dissevil falle i kategori nummer to. Kategori tre er ogsåviktig i matvaresektoren ettersom man her finnertoll og andre handelshindringer. Den direkte støt-ten til produsentene finner vi i all hovedsak iindustrialiserte land, og står for om lag 88 pst. avutbetalingene. Disse landene har også generelt dehøyeste importtollsatsene for matvarer (Hoekmanm.fl. 2002)11.

Subsidier er ofte problematiske på grunn aveffektene de gir. Støtte til primærprodusenter sen-ker generelt prisen på varene. Når dette gjøresmed subsitutter til norske sjømatprodukter, med-fører dette svekket norsk konkurranseevne ogmed lavere aktivitet og inntekter. Tilsvarende vilhøye tollsatser for norske sjømatprodukter tilandre land svekke konkurranseevnen.

8.14 Oppsummering muligheter og utfordringer

Norge er i verdenstoppen når det gjelder økono-misk produktivitet og levestandard ifølge interna-sjonale rangeringer. Samfunnet har en kompetentog høyt utdannet befolkning. Det er viktig for å ta ibruk ny teknologi og initiere nyskaping. I tillegghar vi i nordisk sammenheng en desentralisertbosetting og velutbygget infrastruktur. For sjø-matnæringen trekker disse faktorene i retning avå kunne ivareta økt videreforedling i tråd med pri-mærproduksjonens (fiske og oppdrett) geo-grafiske dimensjon, som finner sted i og nært kys-ten. En effektiv utnyttelse av marine ressurser for-

11 Hoekman, B, F Ng og M Olarreaga (2007). The Impact ofAgricultural Support Policies on Developing Countries. InMcCalla, A F og J Nash (eds), Reforming AgriculturalTrade for Developing Countries, The World Bank, Was-hington.


drer en desentralisert produksjon i både havbrukog fiskeri, på tvers av stadig sterkere sentrali-seringstendenser. En forutsetning for å utvikle deressursbaserte kystnæringene er at det fins til-gjengelig kompetent arbeidskraft, noe denspredte bosetting gir muligheter for. Sjømatnærin-gen må være konkurransedyktig på lønn og andrebetingelser for arbeidskraften. Her har den utfor-dringer i å være en attraktiv sektor for høyt utdan-net arbeidskraft, som i større grad søker mot mersentrale strøk. Over tid har det skjedd en vissgrad av løsriving av de sterke geografiske bån-dene mellom primærproduksjon og viderefored-ling, hjulpet av blant annet strukturering i beggesektorene. Lønnsomhetskrav og effektiviserings-gevinster har redusert antall fartøy, fiskere, opp-drettsselskaper og videreforedlere i næringen.

I løpet av 50-årsperioden 1972–2011 økte pro-duktiviteten (målt i bruttoprodukt per time) ifiske, fangst og akvakultur med 1 710 pst., samti-dig som produktiviteten i utvinning av råolje ognaturgass falt med 50 pst. (Meld. St. 39 (2012–2013)).

Sjømatindustriens fremste muligheter liggerimplisitt i dens rolle som tilbyder av en næringsrikmatkilde til en voksende verdensbefolkning. Vårtfortrinn som kystnasjon, omsluttet av produktiveog rene farvann med godt forvaltede marine res-surser, er bakgrunnen for denne posisjonen.Næringen trekker også veksler på en kompetentbefolkning, med lange tradisjoner i høsting ogvidereforedling, som er bosatt nært der primær-produksjonen foregår og ressursene bringes iland. Denne kompetansen er verdifull for å kunneinnovere og implementere ny teknologi som enmotvekt til ulempen ved å være et høykostland.De mange andre marint relaterte verdikjedene iNorge, som verfts- og offshoreindustrien, gir posi-tive synergier og bidrar dermed også til å styrkesjømatnæringens innovasjonsevne.

Gode økonomiske rammevilkår i et stabilt ogtrygt land som Norge, med velutbygd infrastruk-tur innen alle samfunnsområder underbyggernæringens muligheter.


Kapittel 9

Spesifikke utfordringer i sjømatsektoren

Kapittel 8 tok for seg muligheter og utfordringerav mer generell karakter. Dette kapittelet retteroppmerksomheten mot utfordringer som er merspesifikke for de ulike sjømatverdikjedene. Åunderbygge og vedlikeholde næringensomdømme i våre viktigste marked vil være viktig.Det ivaretas ved å sikre næringens bærekraft –både miljømessig, økonomisk og sosialt – slik atnorsk sjømatnærings kunder får gode og nærings-rike produkter som er fremskaffet på en bærekraf-tig måte.

9.1 Fiskeri

Fiskeriene baserer seg på råstoff som er hentetfra ville fiskebestander. Dette gir denne delen avnorsk sjømatnæring særlige utfordringer knyttettil hvordan bestandene forvaltes og hvilke strate-gier som velges for å høste fra disse bestandene.

9.1.1 Bestandsdynamikk og forvaltning

En stor del av sjømatindustrien baserer seg påråstoff som høstes fra naturen. Både miljø- og øko-nomisk bærekraftig utnyttelse av disse stillerbetydelige krav til kunnskap om bestandene ogøkosystemene man høster av. Etablering av dennødvendige informasjonen er vanskelig av fleregrunner. Ressursene inngår ofte i komplekse øko-system som utsettes for uforutsigbare svingnin-ger. Disse svingningene påvirker vekst og bære-evne, spesielt gjelder dette primærproduksjonen ihavet. Dette gjør det vanskelig å definere model-ler som godt forklarer bestandsendringene. Inn-henting av øyeblikksbilder av bestandsnivå gjen-nom eksempelvis ekkoloddundersøkelser er kost-bare og vil derfor også være beheftet med betyde-lig usikkerhet. Vandringsmønsteret til viktigebestander kan også endres, med potensielt storeffekt på de eksisterende økosystemene. Disse ogandre forhold betyr at mengden fisk og skalldyrsom er tilgjengelig for høsting varierer betydelig.

I tillegg til den naturlige variasjonen spillermenneskenes beskatning en betydelig rolle i øko-systemdynamikken. Kunnskap om disse forhol-dene og informasjon om biomassestørrelser erderfor svært viktige grunnlag for fastsetting av enbeskatningsstrategi som maksimerer verdiskapin-gen basert på disse ressursene. Samtidig er presi-sjonsnivået rundt bestandsestimatene avgjørendefor hvilke forvaltningsstrategier myndighetenekan velge. Både over- og underfiske kan værekostbart, overfiske på noe lengre sikt, mensunderfiske har negative implikasjoner på bådekort og lang sikt. Hensynet til miljøet koblet medusikkerhet tilsier at føre-var prinsippet må anven-des og kvoter må fastsettes med sikkerhetsmar-gin. Ideelt sett skulle myndighetene prioritertmellom utnyttelsen av ulike bestander som ernært koblet til hverandre i økosystemet, foreksempel der en bestand er viktig føde for enannen bestand. Dette har man i dag for lite kunn-skap om, og politikk på dette området er bare isvært begrenset grad implementert.

De siste tiårs variasjoner i kvotene for viktigebestander for norsk sjømatindustri illustrerer atdette er en fundamental utfordring for vertikalkoordinering og kapasitetsvalg i villfiskdelen avnorsk sjømatnæring.

9.1.2 Organisering av verdikjeden

Hvordan verdikjeden organiseres vertikalt kan habetydning for lønnsomhet og verdiskaping bådetotalt og i hvert av leddene. Eksempler på ytter-punkter er auksjonsbasert salg mellom frittstå-ende aktører og vertikal integrasjon, der alle led-dene i verdikjeden er kontrollert av en aktør.Organisasjonsformene har ulike styrker og svak-heter. Hvilken form som er å foretrekke avhengerav en rekke faktorer og ofte kan forskjellige for-mer være i bruk i samme verdikjede.

Behov for vertikal koordinering oppstår ofteved ulike former for markedssvikt. Usikkerhetknyttet til pris, volum og kvalitet er eksempler påforhold som kan skape behov for vertikal integre-


ring. Også strenge kundekrav og høye transak-sjonskostnader bidrar til å øke behovet for verti-kal koordinering. Dersom en bedrift betjener kun-der som stiller høye krav til forutsigbart volum,kvalitet og leveransetidspunkt kan dette bety atbedriften er nødt til å skaffe seg stor grad av kon-troll over spesielt råstofftilførsel. Kvalitet er oftevanskelig å måle – i slike tilfeller er det ofte nyttigå kontrollere råstofftilførselen. Å skaffe råstoffetman ønsker gjennom kjøp fra eksterne aktørerkan medføre store transaksjonskostnader knyttettil blant annet fremforhandling av priser og andreleveringsbetingelser. I slike tilfeller vil ofte verti-kal integrasjon være å foretrekke.

Bedrifter som gjør spesifikke investeringer ersårbare for opportunistisk adferd fra leverandørerog vil derfor være tilbøyelige til å velge vertikalintegrasjon. Høy kapitalintensitet fordrer ofte høykapasitetsutnyttelse for lønnsom drift. Dette vilogså øke tilbøyeligheten til vertikal integrasjon.

Produktene fra norsk sjømatindustri selges iøkende grad gjennom supermarkeder. Disse stil-ler stadig strengere krav til en rekke produktpara-metre, blant annet pris, leveringstidspunkt ogkontinuitet, produktbredde og volum. Maskinerhar i betydelig grad erstattet arbeidskraft og gitthøyere faste kostnader. Forventningene til ytter-ligere automatisering i næringen er absolutt tilstede (Digre m.fl., 2014). Myndighetene har stiltstrenge krav til hygiene og sporing av produkter.Dette er alle faktorer som tilsier økt grad av verti-kal kontroll i verdikjeden. I andre verdikjeder harman sett at dette ikke nødvendigvis impliserervertikal integrasjon gjennom eierskap, men kanogså frembringes i form av eksempelvis langsik-tige kontrakter mellom selskaper.

Myndighetene legger enkelte føringer på hvil-ken form aktørene i norsk sjømatindustri kanvelge å organisere verdikjeden. Særlig gjelder deti villfiskdelen hvor usikkerheten rundt råstofftil-gangen (volum, kvalitet og tidspunkt) er størst.Disse vil være spesielt relevante for utvalget å ana-lysere og diskutere.

Sjømatindustrien har flere muligheter til åorganisere den vertikale koordineringen av første-håndsmarkedet. Noen benytter auksjon, mensandre har ulike grader av formalisert samarbeidmed fiskefartøyene. Enkelte har også deleierskapi fiskefartøy. Ett element i fiskerilovgivningenavgrenser imidlertid muligheten for vertikal inte-grasjon. Aktivitetskravet i deltakerlovens §6 hin-drer andre enn aktive fiskere i å ha eiermajoritet ifiskefartøy. Dette kan medføre at strategier derman utnytter bedre koordinasjon mellom ledd i

verdikjeden ikke er tilgjengelige i norsk sjømatin-dustri.

Reglene for strukturkvoter setter begrensnin-ger for hvor store kvoter, og hvilken portefølje avkvoter enkeltfartøyene kan disponere. Optimalsamhandling i verdikjeden oppnås kanskje gjen-nom høyere kvotegrunnlag enn dagens begrens-ninger. Koblingen som gjøres mellom mengdestrukturkvote og hvilke fiskeri fartøyet deltar ikan også være problematisk. Denne begrensnin-gen kan føre til at det verdikjedemessig optimaleikke lenger er å foretrekke. Disse begrensnin-gene har også stor betydning for verdiskapingentotalt, da fisket potensielt kan gjennomføres medvesentlig lavere faste kostnader i form av fiskefar-tøy.

Den senere tiden har myndighetene myketbetydelig opp i reglene som begrenser fartøytek-nologien i form av fiskeredskap og fartøyutfor-ming. Fortsatt er det imidlertid enkelte begrens-ninger i begge som kan påvirke koordineringen iverdikjeden.

Et sett bedrifter har relativt strenge kriterierknyttet til driften i form av leverings-, aktivitets- ogbearbeidingsplikt. Pliktsystemet ble generelt inn-ført som en forlengelse av systemet der fored-lingsbedriftene kunne eie trålere for å utjevnesesongmønsteret og sikre større kontinuitet i drif-ten. Disse representerer en sterk inngripen i aktø-renes valg av både vertikal og horisontal koordi-nering og geografisk lokalisering. Dette gir ogsåbetydelig potensial for redusert lønnsomhet ogverdiskaping.

9.1.3 Effektivt førstehåndsmarked

Førstehåndsmarkedet spiller en sentral rolle iomsetningen av sjømat i Norge, både med tankepå kontroll, fordeling og effektivitet. I teori, og ipraksis, kan førstehåndsmarkedet organiseres påulike måter. Asche m.fl. (2014) gir en oversikthvordan andre matvaremarked er organisert iandre land, og konklusjonen synes å være at deter stor diversitet mellom ulike land, ulike produk-ter og ulikt råstoff med tanke på måten mellom-markedene organiseres på. Ytterpunktene i orga-niseringen er henholdsvis auksjonsbasert salgmellom frittstående aktører i den ene enden, og iden andre enden vertikal integrasjon, der alle led-dene i verdikjeden er kontrollert av en aktør.Organisasjonsformene har ulike styrker og svak-heter. Hvilken form som er å foretrekke avhengerav en rekke forhold og ulike organisasjonsformerkan ofte være i bruk i samme verdikjede.


Faktorer som tilsier større behov for vertikalkoordinering er eksempelvis økende kundekrav,kvalitet og transaksjonskostnader. Betjener mankunder som stiller høye krav til forutsigbartvolum, kvalitet og leveransetidspunkt kan dettebety at man bør ha stor grad av kontroll over spe-sielt råstofftilførsel. Kvalitet er vanskelig å måle. Islike tilfeller er det ofte nyttig å kontrollereråstofftilførselen. Å skaffe det råstoff man ønskergjennom kjøp fra eksterne aktører kan medførestore transaksjonskostnader, blant annet knyttettil prisforhandlinger og leveringsbetingelser. Islike tilfeller vil ofte vertikal integrasjon være åforetrekke.

Den nye fiskesalgslagsloven – som erstattetråfiskloven fra 1951 – ble vedtatt av et enstemmigStorting i 2013. Loven ble tilpasset andre nyerelover som havressursloven og deltakerloven, sam-tidig som den la til rette for at salgslagene kunneorganiseres som samvirkeforetak. For salgslage-nes praksis innebar den nye loven ikke noenendringer av betydning, men med to unntak: detble opprettet en ordning med obligatorisk mek-ling ved uenighet om fastsettelse av minstepris,samt innført et nytt regelverk for ivaretagelse avkvaliteten på råstoffet.

Før Stortinget vedtok loven, ble det gjennom-ført en høringsrunde. Organisasjonene på fisker-siden støttet lovforslaget på alle viktige punkter.De tre organisasjonene på industrisiden haddeimidlertid avvikende synspunkter på elementermed relevans for utvalgets arbeid.

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforeningmente blant annet at eierskapet til salgslageneburde bli nøytralt for å skape legitimitet i hele ver-dikjeden. Det ble pekt på at det har skjedd storeendringer i fiskeflåten gjennom strukturordnin-gene og betydelig bedret lønnsomhet i flåten.FHL mente derfor at det ikke er forsvarlig at énpart skal ha lovbeskyttet rett til å pålegge sin for-retningsmessige motpart et regelverk.

Norges Sjømatbedrifters Landsforening kon-sentrerte seg om minsteprisfastsettelsen i sinhøringsuttalelse. NSL var ikke enig i lovforslagetpå dette punkt, og gikk inn for en ordning hvorminsteprisen fastsettes av en uavhengig tredjeper-son ved uenighet(voldgift). Dette var også syns-punktet til Fiskekjøpernes Forening.

For norsk sjømatnæring er det nærliggendespørsmålet om dagens organisering av første-håndsmarkedet svarer på sjømatindustriens utfor-dringer, og er konfigurert for en fremtidsrettetnæring. Gjennom lovverket stilles det krav om atomsetning av fisk i første hånd skal skje gjennom

salgslag. Disse er gitt vide fullmakter til å regulereomsetningen, herunder blant annet omsetnings-form, minstepriser og salgsvilkår. De har også vik-tige oppgaver i ressurskontrollen gjennom åsørge for landingsopplysninger til myndigheteneog også gjennom kaikontroll av landinger.

I utvalgets arbeid har flere ulike problemstil-linger med betydning for lønnsomheten i sjøma-tindustrien blitt relatert til organiseringen avomsetningen på første hånd.

Vertikal integrasjon, som beskrevet i foregå-ende delkapittel, representerer som nevnt et avytterpunktene i organiseringen av verdikjeden.Vare- og informasjonsstrømmen kan også organi-seres gjennom andre modeller, eksempelvis auk-sjonsbaserte systemer, langsiktige kontraktereller individuelle forhandlinger. I hvilken gradsalgslagene legger til rette for slike alternativeorganisasjonsformer kan ha betydning for lønn-somhet og verdiskaping.

Studier1 av kvaliteten på fisk som landes viserat en betydelig andel har kvalitetsfeil. I varierendegrad vil dette ha negative implikasjoner for fored-lingsindustriens økonomi. Dette er i hovedsak etproblem innen hvitfisksegmentet. Det er usikkertom dagens markedsplass gir næringsaktørene rik-tige incentiver til å maksimere verdiskapingen forverdikjeden som helhet. Dette kan ha sammen-heng med implementeringen av minstepriser ogorganiseringen av markedsplassen. Tilsvarendekan man stille spørsmål om de samme tilfellenepåvirker aktørenes valg av sesongmønster og omalternative markedsplasser kunne gi mindresesongintensivt fiske. Begge disse forholdene erusikre, ettersom alternativkostnadene for fiskeflå-ten ved å forbedre kvaliteten og strekke ut seson-gen er usikre.

Fiskesalgslagene fastsetter salgsvilkår ogomsetningsform med hjemmel i lov. Dette kanvære økonomiske faktorer som salgsavgift og kre-dittid, men også rammer som avgrenser hvor pro-duktene skal tilbys ved auksjon, og muligheten forå inngå avtaler mellom fartøy og foredlingsanlegg.Dette kan påvirke forhandlingsstyrken mellom fis-ker og kjøper, men også konkurranseforholdenemellom foredlingsanlegg. I dag setter dettebegrensninger for valg av vertikal koordinering,siden salgslagenes omsetningsbestemmelser set-ter krav til fartøyenes valg av kjøper.

1 Akse, L., S. Joensen og T. Tobiassen, (2014). Fra fremdrifts-rapport – Kvalitetsstatus råstoff torsk og hyse – levert frafisker: Delrapport etter registreringer i februar 2014–torsk. FHF-prosjekt 900951. Nofima, Tromsø.


9.1.4 Sesong og årstidsvariasjoner

Jevn utnyttelse av kapasiteten i foredlingsanlegger økonomisk å foretrekke av flere årsaker. Detgir muligheter til å produsere for markeder somkrever kontinuitet i leveransene, gir høy utnyt-telse av anleggsmassen og attraktive arbeidsplas-ser. Flere av de viktigste norske fiskeriene karak-teriseres imidlertid av sterke sesongvariasjoner.Sammen med mer tilfeldige variasjoner i vær ogfangstforhold fører dette til at industrien kan haen råstoffmengde som langt overskrider densoptimale kapasitet enkelte dager, og i store perio-der ligger brakk.

Variasjoner i kapasitetsutnyttelsen er sværtvanskelig å unngå i næringer som baserer seg påå høste fra ville fiskeressurser. Dette kan bådeskyldes at ressursene ikke er tilgjengelige eller atkostnadene ved høsting utenom sesong er høyereenn gevinsten. Kanskje er sesongpreget sterkereenn det optimale økonomiske høstingsmøsteretskulle tilsi i flere av de norske fiskeriene. Dettekan skyldes flere forhold. Strukturen i flåten kanvære med på å forsterke tilbøyeligheten til å fiske iet begrenset tidsrom. Dersom aktørene fikkstørre frihet til å velge fartøyutformingen og kvo-teportefølje, kan det tenkes at tilbøyeligheten tilen sesongbasert høsting ble redusert og at noenville velge driftsformer som vektla kontinuitetsterkere enn i dag.

Også de beskrevne strukturkvotebegrensnin-gene påvirker sesongintensiteten i fisket. Fartøymed større kvoter vil, alt annet likt, måtte fordelefangsten over et lengre tidsrom, og slik ha laveresesongintensitet.

Det sesongbetonte tilbudet av fisk til sjømatin-dustrien har bestandig hatt betydning for arbeids-kraftetterspørselen, og bare unntaksvis har indus-trien unngått bruk av permitteringer av sineansatte i perioder. Til tider har også sjømatindus-trien – som enda i mange tilfeller byr på storesesongvariasjoner i arbeidskraftetterspørselen –vanskeligheter med å tilby jevn sysselsetting overåret. Gjestearbeidere i sjømatindustrien er ikke avnyere dato, men innslaget av disse har økt og ienkelttilfeller ført til utfordringer knyttet til sosialdumping. I mange tilfeller sliter industrien med årekruttere arbeidskraft – både lokalt, regionalt ognasjonalt – hvilket gjør utenlandsk arbeidskraft tilet godt alternativ.

En bærekraftig ressursforvaltning fordrer enføre-var tilnærming til uttak fra de enkelte bestan-dene. Med variasjon i estimerte bestandsstørrel-ser så følger det også fra de ulike høstingsreglene(Harvest Control Rules) at fastsettelsen av kvoter

vil variere tilsvarende – og dermed også fangsten.For våre to kommersielt viktigste arter (torsk ogsild) er det lett å hente eksempler på dette fra detsiste tiåret. Den norske kvoten for nordøstarktisktorsk økte med nesten 150 pst. (fra 195 000 til472 000 tonn) i femårsperioden 2008–2013, mensnorsk kvote for NVG-sild falt med 75 pst. (fra1 000 000 tonn 255 000 tonn) i perioden 2009–2014. Et annet eksempel er lodda i Barentshavet,hvor det i perioden 1990 til 2009 (20 år) bare bleåpnet for fiske i ni av årene.

Utfordringene ved store kvoteendringer er avbåde markeds- og kapasitetsmessig karakter. Deter vanskelig å få til en god kapasitetstilpasning – ibåde flåte og industri – når kvotene varierer mye.Det taler i retning av at en viss overkapasitet ernødvendig, for å kunne ta mulige kvoteøkninger.Dette forsterkes av at landingene konsentreresbåde i tid og geografi i mange fiskerier. Samtidigbyr det på utfordringer i å tilby forutsigbarhet ogsikkerhet for leveranser i viktige markeder fornorsk sjømatindustri.

9.1.5 Kontroll med ressursuttaket

De fleste viktige fiskeriene reguleres gjennomkvoter. Korrekt registrering av fangst er naturlig-vis svært viktig for god forvaltning av bestandene.I kvoteforvaltede fiskerier kan næringsaktøreneha økonomisk incentiv til å underrapporterefangst, og flere undersøkelser indikerer at dettegjøres i noen grad (Svorken og Hermansen 2014,Riksrevisjonen 2007).2 Førstnevnte er en spørre-undersøkelse blant mannskap og redere i kystflå-ten og omhandler torskefisket. Sistnevnte anven-der flere metoder, både en spørreundersøkelse oggjennomgang av data fra Fiskeridirektoratets uan-meldte kontroller.

Dette skaper ikke bare problemer for forvalt-ningen av fiskeriene og den økologiske bærekraf-ten. Fiskekjøper har ikke direkte egeninteresse avunderrapporteringen, men kan indirekte dra nytteav det gjennom å få tilgang på mer råstoff. Ressur-skriminalitet blir slik en ytterligere konkurransea-rena mellom fiskekjøperne i tillegg til den normalkonkurransen gjennom priser, produktivitet ogmarkedsføring. Dette kan føre til at vekt på de sist-nevnte blir lavere enn det burde være. Oppmerk-somhet rundt disse problemstillingene i media

2 Svorken, M & Ø Hermansen 2014. Urapportert fiske i tor-skefiskeriene. Rapport 26, Nofima, Tromsø. Riksrevisjonen2007. Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen ogkontrollen av fiskeressursene i Barentshavet og Norskeha-vet – en parallellrevisjon mellom norsk og russisk riksrevi-sjon. Dokument nr. 3:2 (2007-2008), Riksrevisjonen, Oslo.


har også medført betydelige omdømmeproblemerfor hele næringen.

9.1.6 Administrativ ressursbruk tilsynsmyndigheter

Ulike forhold i verdikjeden kontrolleres av flereuavhengige statlige tilsynsorganisasjoner. Forbedrifter med liten administrativ kapasitet, sommange innen sjømatforedling, betyr denne organi-seringen av tilsynene at betydelige administrativeressurser benyttes til ulike rapporteringsoppga-ver ovenfor myndighetene.

9.1.7 Internasjonale veieregler

Til utvalget har det fra næringsaktører blitt meldtom at det ved leveranser av pelagisk fisk rundtNordsjøbassenget kan være forskjeller i innvei-ingspraksis, til tross for en viss grad av harmoni-seringsinnsats. I hovedsak gjelder dette råstoffsom går til oppmaling, men det rapporteres ogsåom redusert gjennomsiktighet ved leveranser tilkonsumsindustrien i enkeltland. For mel- ogoljeanvendelsen er det viktigste elementet gradenav vanndrenasje av råstoffet ved leveranse.

Sjømatindustriens primære utfordring veddette er at konkurransevilkårene mellom industrii ulike land blir ulike. Problemet synes å ha klareanalogier rundt det aktuelle spørsmålet om hvit-fisksektorens bruk av omregningsfaktorer vedlandinger av rund eller sløyd vekt, og reiser bådekonkurranse- og kontrollmessige aspekter. Måletmå være at de ulike lands regelverk rundt detteharmoniseres.

9.2 Akvakultur

En mindre andel av laks og ørret som oppdrettes iNorge videreforedles utover slakting og evt. inn-frysing. Av den totale lakseeksporten i 2013 (1,1mill tonn rund vekt) ble 90 pst. sendt ut som fersk(eller fryst) med (eller uten) hode. I 2013 ble94 pst. av produksjonen eksportert. Det tilsvareret innenlands forbruk på om lag 66 000 tonn (rundvekt) – et marked der foredlede produkter i størregrad tilbys fra norske videreforedlere siden margi-nene ofte er høyere. Mange norske oppdrettsaktø-rer har imidlertid både produksjon og viderefor-edling av fisk i utlandet (Chile, USA, Canada, Bel-gia, Storbritannia, Nederland, Frankrike ogPolen).

Selv om en mindre andel av produksjonen avlaks og ørret videreforedles, er anslagsvis 2 000

personer sysselsatt i bedrifter/avdelinger somvidereforedler laks (utover slakting). I tillegg erom lag et tilsvarende antall sysselsatt i slaktepro-sessen.

Som nevnt har akvakulturnæringen vært gjen-nom en liberaliseringsprosess, der mange av deopprinnelige kravene knyttet til sosial bærekraft isamfunnskontrakten er falt bort. Bedriftene møterderfor ikke de samme begrensningene knyttet tilorganiseringen av verdikjeden og førstehånd-stransaksjonen som innen villfisksektoren. Bort-fallet av de formaliserte bindingene hindrer ikkeat flere interessenter, både befolkning og myndig-heter stiller sterke forventninger til næringensbidrag i kystsamfunnene. Men uten de formellebindingene står bedriftene relativt fritt til å velgealternativene de anser å være økonomisk rasjo-nelle (Holm og Henriksen, 2014). For spesieltmindre og lokalt eide bedrifter kan både forvent-ningene og opplevelsen av egennytte være sterkedrivkrefter for å handle i lokalsamfunnets interes-ser, og i en del tilfeller prioritere disse foran renebedriftsøkonomiske hensyn.

Næringsaktørene møter imidlertid enkelteutfordringer som er spesifikke for akvakultursamt har klare fellestrekk med villfiskaktørene.

9.2.1 Produksjonsvekst

Myndighetene har opp gjennom tidene begrensetden norske akvakulturproduksjonen av laksefisk ivarierende grad og gjennom en rekke ulikesystemer. I dag begrenses aktørenes individuelle,og dermed også den samlede, produksjon gjen-nom biomassen som tillates per tillatelse tilenhver tid (MTB – maksimal tillatt biomasse).Hovedformålet bak begrensningene i produksjoner i dag knyttet til ivaretagelse av samfunnsmes-sige hensyn, blant annet miljømessig bærekraft.

Reguleringene, i kombinasjon med markeds-og biologiske forhold, har ført til at produksjons-veksten i Norge har variert kraftig mellom år.Enkelte år har norsk produksjon økt med hele18 pst. (2011–2012), mens man andre år har settreduksjon i produksjonen (-4 pst. fra 2012–2013).En slik uforutsigbarhet i produksjonen er uheldigav flere årsaker. Med en relativt jevn markeds-vekst resulterer dette i store prisfluktuasjonersom er uheldig for hele verdikjeden, og kan føretil redusert vekst i etterspørselen. Det gir ogsåproblemer i produksjonsplanleggingen i Norge,ettersom produksjonsprosessen er relativt lang,og endringer dermed tar tid å implementere.Dette igjen har negative konsekvenser for tilpas-


singen av produksjonskapasiteten i både opp-dretts- og videreforedlingsleddet.

Veksten i den norske produksjonskapasitetenfor laks og ørret har de senere årene kommet somen kombinasjon av økt ramme for hver enkelt kon-sesjon og tildeling av nye konsesjoner. I alle tilde-lingsrundene siden 2002 har myndighetene gjortkoblinger mellom tildeling av konsesjon og orga-niseringen av verdikjeden i noe varierende grad.Her er det stilt krav om bearbeiding, selskaps-struktur og produksjonsteknologi som beskrevet iAsche m. fl. (2014). Myndighetene har neppe bestinformasjon om hvilken organisering og teknologisom er mest effektiv, slik at kriteriene kan med-føre reduksjon i den potensielle verdiskapingen iverdikjeden. Primært vil dette gjelde i oppdretts-leddet.

9.2.2 Sesongvariasjoner

Parallelt med problematikken som villfangstnæ-ringen opplever, representerer også sesongvaria-

sjoner utfordringer for videreforedling av opp-drettsfisk. Variasjonene i sjøtemperatur gir fiskenen markert sesongvekst som igjen påvirker pro-duksjonskostnadene og gir opphav til en slakte-profil med et markert sesongpreg. Dette gir sva-kere kapasitetsutnyttelse for foredlingsaktører oghøyere produksjonskostnader.

Den optimale slaktestrategien kan påvirkes avmyndighetene. I dag begrenses aktørene hoved-sakelig av hvor stor biomasse som tillates å være iet anlegg (MTB, maksimal tillatt biomasse). Enslik reguleringsmodell kan ha betydning for denvertikale koordineringen i verdikjeden. Fored-lingsanlegg på land og markedet vil generelt ha enjevn produksjon og tilbud. Bruk av anleggskapasi-teten i oppdrettsanlegget vil ha en implisitt kost-nad som vil variere gjennom året og kan væreforskjellig fra andre produksjonsreguleringssyste-mer. Dette kan igjen gi opphav til slakteprofilersom ikke er optimale for verdikjeden som helhet,med uheldige effekter for kapasitetsutnyttelsen iforedling og for den tilhørende arbeidsstokken.

68 NOU 2014: 16 2014Sjømatindustrien

Del IIIAnalyser og forslag til tiltak

Figur 10.1 © Frank Gregersen, Nofima


Kapittel 10

Innledning

Kjernen i utvalgets mandat er å «...foreslå tiltak forsjømatindustrien som kan bidra til at fiskeressur-sene anvendes på en måte som bidrar til høyestmulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden».Analysene av effektene av de foreslåtte tiltakenemå derfor ha et verdikjedeperspektiv; fra primær-produksjon i fiske og oppdrett via bearbeiding tilsalg. Et slikt perspektiv er også nødvendig forditiltak i et ledd av verdikjeden etter all sannsynlig-het har effekter også i andre ledd og derigjennompåvirker konkurranseevne og vekstmuligheter.

Utvalget skal altså foreslå tiltak som gir sjøma-tindustrien en tilstrekkelig evne til å konkurrereog vokse. For at så skal skje må industrien værekonkurransedyktig i råstoff-, produkt-, kapital- ogarbeidsmarkeder samtidig. Dette betyr at sjøma-tindustrien må være konkurransedyktig på pris,kvalitet og andre leveringsbetingelser, tilby kapi-taleiere konkurransedyktig avkastning for nåvæ-rende og fremtidige investeringer, og gi arbeidsta-gere konkurransedyktig lønn, arbeidsmiljø ogandre betingelser.

Den norske staten påvirker gjennom sin poli-tikk og virkemiddelbruk direkte og indirektehandlingsrommet til aktørene i de norske verdi-kjedene for sjømat. Myndighetenes virkemiddel-bruk manifesteres i et betydelig sett av lover, for-skrifter og bevilgninger til ulike formål. Sjømat-næringen står i en særstilling sammenlignet mednæringslivet forøvrig. Både fordi den har høstingav en betinget fornybar fellesressurs som basisak-tivitet, og fordi det i den sammenheng er vedtattspesifikke distriktspolitiske mål som næringenskal bidra til å oppfylle. Del III innledes derformed en avklaring av hvordan utvalget har vurdertmålkonfliktene som oppstår.

I Del II har utvalget identifisert de viktigsterammebetingelsene for sjømatindustrien. På ulikemåter og for ulike aktører fungerer disse sombeskrankninger for målet om lønnsomhet og ver-diskaping. I Del III redegjør utvalget for sine valgav hvilke tiltak som, etter utvalgets mening, er deviktigste for å nå målet om økt lønnsomhet og ver-diskaping. Dernest analyseres, der dette er rele-

vant, de prioriterte rammebetingelsene enkeltvismed tanke på implikasjoner for samfunnsøko-nomi, sysselsetting og fordeling. Andre rammebe-tingelser gis en kortfattet og mer generell disku-sjon før utvalgets forslag presenteres. Det ernaturlig å se enkelte av disse rammevilkårene isammenheng ettersom de i stor grad gjelder forett segment av foredlingsindustrien. Andre er avmer generell karakter og er felles for de fleste ver-dikjedene i sjømatindustrien.

Avslutningsvis gis en kortfattet vurdering avde økonomiske og administrative konsekvenseneav forslagene.

10.1 Målkonflikter

Fellesnaturen i de primære ressursene knyttet tiloppdrett og fiske innebærer at adgangen til åutnytte disse må begrenses. Dette medfører legiti-mitetsutfordringer. Høyest mulig verdiskapinginnebærer at samfunnets knappe ressurser utnyt-tes mest mulig effektivt (Christiansen 1998)1. Densamfunnsøkonomisk mest effektive ressursinnsat-sen av arbeidskraft og realkapital innen fiskerieneer langt mindre enn den vi i dag benytter. Dettegjelder i dag og vil forsterkes i fremtiden somfølge av teknologisk fremgang. Relatert til sen-trale drivkrefter for konsolideringsprosessene inorsk sjømatindustri, er det viktig å peke på atmyndighetenes virkemidler har begrenset betyd-ning.

Holm og Henriksen (2014) gjennomgår hvilkemål og forventninger samfunnet stiller til sjøma-tindustrien og hvordan disse manifesteres i ensamfunnskontrakt. På et overordnet nivå finnes detmål for økosystemets, økonomiens og den sosialebærekraft. Av disse står de to sistnevnte ofte imotsetningsforhold, og det er i liten grad politiskavklart hvordan man skal gjøre avveininger mel-

1 Christiansen, V. (1998) «Knapphet», kap. 1 (ss, 15–34) iRødseth, A. og C. Riis (Red.) Markeder, ressurser og forde-ling Ad Notam Gyldendal, Oslo.


lom disse. Samfunnskontrakten kommer delvis tilforskjellig uttrykk også innad i sjømatnæringen.De distriktspolitiske fordelingselementene stårrelativt sterkt i hvitfisksektoren. For oppdrett spil-ler disse en vesentlig mindre rolle, og pelagisksektor befinner seg et sted mellom disse.

Det er store variasjoner i lønnsomhet mellomdagens foredlingsbedrifter. Selv om nivået gjen-nomsnittlig er svakt, er det flere bedrifter som dri-ves bra og oppnår god lønnsomhet. Høy verdiska-ping er i tillegg grunnlaget for lønnsnivået til deansatte i disse bedriftene. Kravene til lønnsveksthar lenge vært problematisk å innfri for sjømatin-dustribedrifter, og har bidratt sterkt til redusertkonkurranseevne og lavere foredlingsandel iNorge.

Gjennomgangen av status, muligheter ogutfordringer i Del II viste at det er betydelig poten-sial for økt verdiskaping i norsk sjømatnæring.Utvalget erkjenner at store trender i modernematdistribusjon krever at de norske verdikjedenetilpasser seg og at enkelte rammevilkår er til hin-der for dette. I et perspektiv der vi må forvente atoljerelatert aktivitet reduseres er det nødvendig atøvrige sektorer utnytter mulighetene de har ogbidrar på best mulig måte til norsk økonomi for åopprettholde velferdsnivået.

Lokale arbeidsmarkeder i regionene vil ha ulikmulighet til å absorbere arbeidstakere etter ned-leggelser og endringer. Typisk avhenger dette avbåde infrastruktur mot nærliggende andre størrearbeidsmarked (pendlingsmulighet) og graden avindustriell og markedsmessig ensidighet i detrelevante lokalmarkedet. Noe som også påvirkerabsorpsjonsevnen er tidsperspektivet. Jo lengretid en region har til å omstille seg jo lettere kanman få til alternativ aktivitet. Slik sett er omstil-lingshastigheten man velger viktig for at man skalfå gode resultater etter strukturelle endringersom krever redusert aktivitetsnivå i enkeltindus-trier.

Beslektede marked påvirkes dessuten ofteparallelt, og slik sett forsterkes problemene lokaltved store og raske endringer. For eksempel vilboligmarkedet lokalt påvirkes kraftig ved størreendringer og slik sett låse arbeidskraft som nor-malt ville vært mobil til å finne ny aktivitet lokalt.En mer gradvis endring vil gi mindre utslag i pri-ser og dermed lettere gi rom for mobilitet ogdynamikk.

I denne forbindelse blir dermed endringshas-tighet en viktig problemstilling. En strategi der til-tak gjennomføres nærmest over natten, inne-bærer større kostnader umiddelbart, mens engradvis innfasing av tiltak skaper rom for omstil-

ling og medfører at kostnadene kan tas over tid.Flere kommuner og lokalsamfunn har dessutenallerede gjennomgått store endringer i kjølvannetav nedskalering av sjømatindustri eller annen akti-vitet.

I den grad lokal foredlingsindustri og fiskerepåvirkes parallelt, eventuelt i den grad flere bedrif-ter/sysselsatte i tilgrensede arbeidsmarkedsregi-oner påvirkes samtidig, vil utfordringene medlokal tilpasning og dynamikk eskaleres ytterli-gere.

Omstillingshastighet og tilpasningstakt er ihovedsak et politisk spørsmål, og myndighetenekan i mange tilfeller begrense utnyttelsen av pro-duktivitetsgevinstene gjennom reguleringer. Hvorstore individuelle og samfunnsmessige ulemper vikan akseptere for å oppnå effektiviseringsforbe-dringer, er en sentral beslutning som tilliggermyndighetene og demokratiske politiske beslut-ninger.

Utvalget har i sine vurderinger i all hovedsaklagt vekt på tiltak for økonomisk forbedring avverdikjeden. Fordelingseffektene knyttet til disseer vanskelige å forutsi, og er av utvalget skissertbare grovt.

10.2 Overordnet analysemodell

Før utvalget går konkret inn på disse spesifikkevirkemidlene, er det nødvendig med en mer over-ordnet analyse av verdikjeder for sjømat, og hvor-dan ulike typer virkemidler påvirker den økono-miske organiseringen av verdikjeder, innovasjons-evne, produktivitet og konkurranseevne.

I sjømatindustrien er aktørene stilt overforulike rammeverk som setter begrensninger forderes handlingsrom – og har betydning for lønn-somhet. Enkelte av disse rammebetingelsene ergitt utenfra og kan ikke påvirkes av aktørene inæringen. Det gjelder for eksempel makroøkono-miske forhold som valutakurs, rentenivå, handels-hindringer, arbeidstidsbestemmelser, forbruker-trender og store plutselige og uventede endringeri utenlandsk eller innenlandsk økonomi (somf.eks. boikott, finanskrise, m.m). Myndighetenehar imidlertid et visst spillerom på de fleste avdisse områdene. Samtidig er mange faktorerrundt naturressursene også utenfor aktøreneskontroll, så som vær, biologi, mattilgang for deviktigste artene, med flere. Alt i alt må mange for-hold tas mer eller mindre for gitt, selv om man påsikt kan arbeide for en robust økonomi og res-sursutnyttelse, og best mulig bytteforhold ovenforutlandet.


I dette bildet er det viktig å peke på hvilkeutfordringer sjømatindustrien møter, hvilket hand-lingsrom næringen og myndighetene besitter forå tilrettelegge for lønnsomhet og verdiskaping. Pået overordnet nivå kan de viktigste muligheter,utfordringer og det strategiske handlingsrom fornorsk sjømatindustri sammenfattes i figur 10.1under. Som et viktig premiss for dette ligger forut-setningen om at næringsaktiviteten er miljømes-sig bærekraftig.

De underliggende hovedutfordringene finnervi i følgende kategorier (i rødt):– Tøff konkurranse og krevende kunder: Norsk

sjømatindustri er til stede i mange markeder, ikonkurranse med mange produkter og nasjo-ner. Matvarene som produseres møter strengekrav til matvaresikkerhet og hygiene, og kon-kurrerer ofte med sjømatprodukter fra lavkost-land og subsidierte landbruksprodukter.

– Høyt kostnadsnivå: Et særnorsk høyt kostnads-nivå utgjør en ekstra utfordring for sjømatin-

dustrien siden konkurrentene er lokalisert iland med langt lavere arbeidskraftkostnader.

– Usikker råvaretilgang: Sjømatindustrien opere-rer under en høy grad av usikkerhet hva gjel-der tilbudet av dens viktigste innsatsfaktor;fisk. I oppdrett er denne i større grad underkontroll, men råstofftilbudet av hvitfisk og pela-gisk preges av naturgitte variasjoner innad ogmellom år, og over dimensjoner som størrelse,art, tidspunkt og kvalitet.

Disse utfordringene må næringsaktørene finne løs-ninger på eller tilpasninger til, basert på de fortrinnnorsk sjømatindustri besitter. De må velge sine pro-dukter eller produktspekter ut fra det råstoff de kanfå inn til bedriftene, konfigurere disse i henhold tilmarkedenes krav, basert på arbeidsstokkens kom-petanse og bedriftens teknologiutrustning. Produk-sjonen må være tilstrekkelig lønnsom til å avlønnekapital og arbeid og møte samfunnets krav omskatt, samt ha nok til å reinvestere i bedriften.

Figur 10.2 Referanseramme for tiltak og tilpasninger for sjømatindustrien, i spennet mellom mål og utfordringer

Miljømessig bærekraft

Differensiering Effektivisering

Målavklaring

Offentlige hindere Tiltak

Strategisk tilpasning (innovasjon)

Sentrale utfordringer

Organisering

Global konkurranseog krevende kunder Høyt kostnadsnivå Usikker

råvaretilgang

Internasjonal konkurranseevnei norsk sjømatindustri


For å nå målet om lønnsomhet i driften haraktørene ulike strategier som kan forfølges. Ikorte trekk finner vi disse tiltakene innenfor føl-gende tre hovedkategorier:– Effektivisere: Å tilby sine produkter i markedet

til lavere kostnad enn konkurrentene (menmed samme grad av behovstilfredsstillelse,kvalitet, m.m.) for å bli den prefererte tilbyde-ren.

– Differensiere: Å tilby produkter med egenska-per som treffer kundens preferanser bedre ennkonkurrentene, og som kundene er villige til åbetale for (gjennom økt pris eller lojalitet).

– Organisere: Bedriften(-e) kan gjennom å orga-nisere verdikjeden/bedriften annerledes ennandre oppnå lavere kostnader eller foretrukneproduktattributter (f.eks. gjennom informa-sjonsdeling eller redusert usikkerhet).

Innovasjon, eller nyvinninger som skaper nye tingeller prosesser på en bedre måte enn tidligere,kan bidra både til differensiering, effektiviseringog/eller organisering i bedriftene/verdikjedene –alle med potensial til å øke konkurransekraften tilnorsk sjømatindustri.

I sin tilnærming til generiske konkurranse-strategier skiller Porter2 (1980) mellom følgendetre: (1) Kostnadslederskap, (2) differensiering og(3) fokusering. Førstnevnte krever skalaegenska-per og kostnadskontroll, og fordrer ofte en høyrelativ markedsandel eller fordelaktig tilgang tilråvarer. Differensiering innebærer at man skaperet produkt som anses som unikt av kunden –enten det gjelder merkevare, design, teknologi,service eller forhandlernettverk. En slik strategikrever store ressurser til kompetansebygging ogforskning, produktdesign eller høykvalitetsråva-rer, men om man oppnår merkevarelojalitet blantkundene så beskyttes man mot konkurranse og ermindre prissensitive. Den siste strategien, fokus,dreier seg om å konsentrere seg om visse kunde-grupper, produktlinjer eller geografiske områder.Her rettes innsatsen til bedriften mot et spesifiktmål heller enn å være best i næringen. Suksessavhenger av at bedriften bedre klarer å møte kun-denes krav på det ene målet fremfor de som kon-kurrerer bredere (gjennom kostnadslederskapeller differensiering).

For små, fleksible bedrifter med begrensederessurser som i norsk sjømatindustri, er bådekostnadslederskap og differensiering vanskelige

strategier å rendyrke og forfølge. I noen tilfellerkan avhengigheten av enkeltmarked som kanpåvises i enkelte verdikjeder (tørrfisk til Italia, sildtil Russland og Ukraina, klippfisk til Portugal etc)være sammenfallende med en fokusstrategi.

Sett fra et praktisk ståsted ligger det forvent-ninger til utvalget om å komme med tiltak sompåvirker:– Kostnadseffektiviteten i primærproduksjonen

som forsyner sjømatindustrien med råstoff.– Prisdannelsen, volumtilgangen over år og

sesong, og kvalitet på fiskeråstoffet for sjøma-tindustrien.

– Utnyttelse av skalaøkonomiske fordeler (kapa-sitetsutnyttelse) i sjømatindustrien, som igjenavhenger av tilgang på fisk og andre innsatsfak-torer.

– Sjømatindustriens evne til, og muligheter for, åinvestere i ny teknologi og distribusjon, samtutvikle nye produkter.

– Sjømatindustriens muligheter for å styre ogplanlegge tilgang på fisk, produkt-mix, produk-sjonsprosesser, produktkvaliteter, slik at denkan betjene krevende marked og kunder påmåter som gir lønnsomhet.

– Sjømatindustriens attraktivitet i arbeidsmarke-det.

Tiltakene som utvalget foreslår ligger i spennings-feltet mellom offentlige reguleringer og privatnæringsutøvelse, samtidig som de bygger påmålet om miljømessig bærekraft og en lønnsomindustri med internasjonal konkurransekraft.

10.3 Avgrensning av tiltak

Det globale sjømatmarkedet har vært gjennom enutvikling preget av vekst, økende kompleksitet,mer krevende kunder og skjerpet konkurranse iflere markeder. Flere sosioøkonomiske trendertilsier økt etterspørsel etter sjømat i verden deneste tiårene. Det er samtidig flere grunner til åforvente at sjømatmarkedet også i fremtiden vilvære preget av betydelig global priskonkurranse imarkedene for ferdige sjømatprodukter, råstoff ogandre innsatsfaktorer. Kundenes krav til leveran-dører av sjømatprodukter i såkalte moderne distri-busjonskanaler, f.eks. til dagligvarekjeder, harogså vært økende de siste tiårene. Disse kravenenærmer seg tilsvarende for leverandører av andreproduktkategorier. Sjømat vil altså i økende gradbehandles på linje med andre produktkategorier.Distribusjonskanaler med høye krav til leverandø-rer må ventes å ekspandere i fremtiden i tråd med

2 Porter, M. E. (1980) Competitive strategy. Techniques foranalyzing industries and competitors. The Free Press, NewYork.


en forventet økonomisk vekst i mange land. Detkan også komme høye og økende krav til produkt-differensiering som tilfredsstiller krav til uliketyper profesjonelle kjøpere og konsumenter, presspå effektivisering av verdikjeder og økende kravtil mattrygghet og bærekraft. Alt dette vil bidra tilhøy diversitet og kompleksitet i produksjon, distri-busjon og markedsføring når det gjelder valg avteknologiske løsninger, økonomisk organisering,produkter og kommunikasjon med kunder.

Det kan også forventes økt global innovasjons-konkurranse, hvor bedrifter og myndigheter overhele verden i økende grad vil konkurrere om åinnovere på produkter, teknologiske løsninger,produksjonsprosesser og forvaltning av naturres-surser. En sentral faktor for at norsk sjømatindus-tri skal kunne lykkes i den globale handelen er atadgangen til markedene sikres og at næringen fårkonkurrere på like vilkår med andre produsenterav sjømat.

Det ovenstående impliserer både muligheterog utfordringer for norsk sjømatnæring. Men detkrever også at myndighetene utvikler rammebe-tingelser som tillater næringen å innovere og til-passe seg ulike krav i ulike verdikjeder og forulike produkter. Den store kompleksiteten oguforutsigbarheten i det globale sjømatmarkedetgjør at det er svært krevende for myndighetene åiverksette mer «smale» tiltak tilpasset spesifikkemarkeder og produkter. Teknologiske, økono-miske og organisatoriske endringer kan føre til atspesifikke tiltak blir irrelevante eller barrierer forå opprettholde konkurranseevnen og veksten til

næringen. Implikasjonen er at myndighetene børutforme rammebetingelser og tiltak som errobuste nok til å takle endringer i et komplekst oguforutsigbart globalt marked.

Over relativt lang tid har det funnet sted endreining av næringsvirksomheten i industriali-serte land fra primær- og sekundærnæringer mottjenesteytende næringer. Produksjon av varer erflyttet til land med lavere arbeidskraftkostnader.Disse trendene vil fortsette med mindre vi opple-ver svært store teknologiske endringer. Det erdermed vanskelig å se for seg betydelig økt sys-selsetting og aktivitet i norsk sjømatindustri. I til-legg er det rimelig å anta at sentraliseringstenden-sen i bosettingsmønsteret innad i Norge vil fort-sette. Dette kan ha negative konsekvenser formange kystsamfunn

Sjømatindustrien må tilpasse seg innenfor enrekke markeder. Disse kan karakteriseres somrelativt frie – det ligger ikke svært klare og storehindre i veien for at denne bransjen kan realiseresitt potensial. Det er imidlertid erfaringsmessigen viss politisk risiko knyttet til at rammevilkårendres fra myndighetenes side, både i eksport-markeder og nasjonalt.

Hvert enkelt forslag utvalget kommer kan iso-lert sett ha relativt liten betydning for næringenslønnsomhet og verdiskaping. I sum kan imidlertidforslagene bli betydningsfulle, og forhåpentlig gigrunnlag for fremvekst av flere konkurransedyk-tige bedrifter som tilbyr interessante arbeidsplas-ser med konkurransedyktig avlønning.


Kapittel 11

Innovasjonsevne og innovasjonspolitikk

11.1 Innovasjonspolitikk

En sjømatindustri lokalisert i et globalt kost-nadsledende land er helt avhengig av innovasjonfor å overleve og vokse. Formålet med dette kapit-telet er å drøfte rammevilkår og virkemidler sompåvirker innovasjonsevnen i sjømatindustrien, og

komme med anbefalinger om politiske rammevil-kår og tiltak som kan styrke sjømatindustriensfremtidige innovasjonsevne, herunder virkemid-ler knyttet til FoU.1

Allerede innledningsvis er det viktig å under-streke at innovasjonsevne handler om mye merenn forskningskompetanse og forskningsresulta-

Figur 11.1 Innovasjonspolitikk og innovasjonsevne i sjømatnæringen

• Konsumentenes preferanser og krav• Bedriftskundenes krav til kvalitet, volum, regularitet, timing, koordinering etc.• Myndighetenes politikk

Kunder og markeder•

•

•

Ku• Finansielle ressurser• Ledelse og ansattes kompetanse • FoU-kompetanse• Grad av råstoffkontroll• Utnyttelse av prosess- kapasitet

• Fokus på sjømatindustri• Budsjett sjømatindustri-FoU• Koblinger til sjømatindustrien

• Finansielle ressurser• Ledelse og ansattes kompetanse • FoU-kompetanse• Valgfrihet vedr. teknologi, strategi, kunde- tilpasning

Regulering av produksjons-teknologi, vertikal koordinering,horisontal organisering oggeografisk lokalisering

Like konkurransevilkårog fravær av incentiver tilanti-innoverende adferd(«rent seeking»)

Næringsmiddelindustrileverandører

Fiskeri og oppdrett Sjømatindustrien

Skatteincentiver FoU

Forskningsbudsjetterog -infrastrukturer

Norsk politikk

• Relevante forskningsmiljøer• Relevante utdanninger• Fokus/koblinger mot sjømatnæringen• Budsjetter

Universitets- og instituttsektoren


ter. Derfor vil avsnittet drøfte flere strukturelleforhold som påvirker innovasjonsevnen.Forskning er en nødvendig forutsetning formange innovasjoner, men ikke en tilstrekkelig for-utsetning for økonomisk vellykkede innovasjons-prosesser. I norsk sjømatnæring har det værtbetydelige tendenser til å sette likhetstegn mel-lom forskningsinnsats og innovasjonsevne. Enårsak kan være at aktører fra ulike deler avforskningssektoren har vært viktige premissleve-randører i diskusjoner og offentlige dokumenter.

Utvalget vil vektlegge betydningen av innova-sjonspolitikk, dvs. en politikk som har som formålå styrke innovasjonsevnen til næringen, for nærin-gens fremtidige konkurranseevne og vekstmulig-heter. Forskningspolitikk er bare en av kompo-nentene i innovasjonspolitikken. Som figur 11.1indikerer, inneholder den innovasjonspolitiskeverktøykassen en rekke andre offentlige virke-midler som direkte og indirekte påvirker norskesjømatbedrifters innovasjonsevne. Innovasjonspo-litikk inkluderer offentlige reguleringer og andretiltak som påvirker den økonomiske og geo-grafiske organiseringen av verdikjedene. Viderepåvirker skatteincentiver og offentlige regulerin-ger og virkemidler i hvilken grad bedriftene harlike konkurransevilkår.

Noen av de politiske virkemidlene kan pri-mært ha blitt introdusert av de politiske myndig-hetene for å oppfylle andre målsettinger knyttet tilf.eks. miljø, finansiering av offentlige tjenester,omfordeling av inntekt, etc. Men i den grad dissevirkemidlene påvirker innovasjonsevnen til bedrif-tene må de også betraktes som en del av innova-sjonspolitikken.

11.2 Innovasjon, kapasitetsutnyttelse og omstilling av ressurser

Innovasjoner må forventes å endre strukturen isjømatnæringen på flere områder i den grad ram-mebetingelsene tillater dette. På noen områder vilinnovasjoner eller -muligheter legge et press påmyndighetene for å løsne på reguleringer somhindrer strukturendringer. Dette omfatter f.eks.intern produksjonsskala i oppdrett, fiskeri og sjø-matindustri og den økonomiske organiseringenav verdikjeder.

En viktig egenskap ved mange teknologiskeendringer er at de fører til vridninger i produk-sjonsprosessene i flere dimensjoner. De endrerden bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiskeoptimale (1) produksjonsskalaen, dvs. antall enhe-ter som gir høyest profitt, (2) sammensetningenav innsatsfaktorer (f.eks. kapital vs. arbeidskraft),og (3) sammensetningen av kompetanse tilarbeidsstokken (f.eks. ufaglærte vs. fagutdannedevs. høyt utdannede medarbeidere). Både fra fir-maets og samfunnets side vil det gi økt effektivitetat produksjonsskalaen og sammensetningen avinnsatsfaktorene endres som følge av teknolo-giske endringer.

Figur 11.2 viser et eksempel der en teknolo-gisk endring øker den optimale produksjonsska-laen til en bedrift, noe som har vært tilfelle formange teknologiske endringer i næringsmiddelin-dustrien og sjømatindustrien. Produksjonsvolu-met Y0 gav minimale kostnader K0 per produsertenhet for den gamle teknologien, mens for dennye teknologien er det kostnadsminimerende pro-duksjonsvolumet Y1, som gir lavere enhetskostna-der K1. Men for at den økonomiske gevinsten vedden nye produksjonsteknologien skal realiseresmå virksomheten først investere i den nye tekno-logien og deretter få tilgang til variable innsatsfak-torer som gjør det mulig å produsere optimalt tilden nye teknologien.

I den norske sjømatindustrien vil tilgang til ettilstrekkelig volum fiskeråstoff typisk være enflaskehals for å utnytte den nye teknologien effek-tivt. Problemer med kapasitetsutnyttelse kan væreknyttet til biologiske svingninger i tilgangen på fis-keråstoff, men de kan også være knyttet til poli-tiske rammebetingelser som vanskeliggjør tilgan-gen på tilstrekkelig råstoff eller planleggingen avråstofftilførselen. Bedrifter som forventer at man-glende råstofftilgang eller planlegging av denne

1 Rapporten til Winther m.fl. (2014) om «Innovasjon og kom-petanse i Sjømatnæringen» har gitt vesentlige bidrag tilanalysene og anbefalingene i dette kapitlet, og gir en grun-digere faglig drøfting på flere områder.

Figur 11.2 En innovasjon som endrer produk-sjonsteknologien på en måte som øker den opti-male produksjonsskalaen

Enhetskostnad(Kr per enhet)

Produsert mengde (y)

Ny teknologi

Gammel teknologi

K0

K1

Y1Y0


blir et problem, vil nøle med å investere i innova-sjonsprosesser og ny prosessteknologi.

Innovasjoner i produksjonsteknologier forkla-rer mye av veksten i produksjonsskalaen i norskesjømatindustribedrifter over tid. Figur 11.3 viserutviklingen i gjennomsnittlig volum fra 1995 til2012 for oppdrett (laks og ørret), pelagisk fisk oghvitfisk. Man ser at det har vært en betydeligøkning i produksjonsskalaen i laksebasert sjøma-tindustri, og i pelagisk basert sjømatindustri.Også for hvitfisk har skalaen økt, men det gjen-nomsnittlige sjømatindustrianlegget innen hvit-fisk er betydelig mindre enn det man finner i de toandre sektorene. Den hvitfiskbaserte fiskeindus-trien er sammensatt når det gjelder produktfor-mer og produksjonsprosesser. Men for viktigeproduktformer og produksjonsprosesser vil kapa-sitetene til dagens og fremtidens state-of-the-artproduksjonsteknologier kreve betydelig størreråstofftilgang for å gi en økonomisk forsvarligkapasitetsutnyttelse. De økonomiske incentivenetil å investere i innovasjonsprosesser vil følgeligogså være sterkt knyttet til mulighetene for åkunne realisere de økonomiske gevinstene gjen-nom tilstrekkelig tilgang på råstoff.

En utfordring for den norske sjømatindustriener å innovere slik at man også kan oppnå økt flek-

sibilitet i bedriftene. Fleksibilitet kan handle omfiskearter, størrelse på fiskeråstoffet og produk-ter. Dette vil vi komme tilbake til senere. Fleksibi-litet kan delvis motvirke behovet for økt og jevntilførsel av en type råstoff med gitte egenskaper.

Nye produksjonsteknologier har også andrepotensielle vridningseffekter enn skala. En inno-vasjon som automatiserer prosesser som tidligereble gjort manuelt, vil øke forholdet mellom kapitalog arbeidskraft, dvs. at den teknologiske end-ringen fører til en mer kapitalintensiv produksjon.En innovasjon i prosessteknologien vil typisk føretil at bedriften må erstatte ufaglært arbeidskraftsom skjærer i fisken, med faglært arbeidskraftsom kan operere og vedlikeholde maskiner. Dafører altså den teknologiske endringen til en vrid-ning mot en mer kompetanseintensiv produksjon.Utfordringen for sjømatindustrien er da at manmå være i stand til å rekruttere, utvikle ogbeholde fagarbeidere og ingeniører som kan ope-rere og vedlikeholde produksjonsutstyret. Mendet er også eksempler på at teknologiskeendringer kan medføre at bedrifter erstatterfaglært arbeidskraft med ufaglært fordi den nyeteknologien er relativt enkel å operere.

Figur 11.3 Utvikling i gjennomsnittlig produksjon i norske sjømatindustribedrifter fra 1995 til 2012

Kilde: Asche m.fl. (2014)

0

5

10

15

20

25

-98-97-961995 -992000 -01 -03-02 -05-04 -07-06 -10-09-08 -11 -12

Oppdrett

Hvitfisk

Pelagisk

1000

tonn

O

H

P


11.3 Ressursbruk og organisering av marin FoU

FoU-investeringer utgjør en betydelig andel avnæringsinvesteringer i innovasjonsprosesser, menlangt fra alt, da innovasjonsprosesser også omfat-ter investeringer i f.eks. nytt fullskala produk-sjonsutstyr og opplæring av medarbeidere.

Finansieringskilder for FoU i sjømatnæringener både offentlig og privat. Den private finansierin-gen kommer fra selskapenes individuelle utgifterog en pålagt særavgift. Sjømatnæringen skillerseg fra de fleste andre næringer da den er pålagten særavgift for finansiering av FoU-aktiviteter, jf.kap. 5.4.3. All eksport av sjømat pålegges en avgiftpå 0,3 pst. av verdien. Disse midlene forvaltes avFiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond(FHF) og anvendes til næringsrettet FoU. Organi-sasjonens styre består av næringsrepresentanterog de individuelle prosjektene drøftes av faggrup-per bestående av aktører fra næringen. I 2013 varinntekten til FHF fra avgiften 185,6 mill. kroner.

Det er utfordrende å måle en nærings FoU-innsats, spesielt næringsaktørenes bidrag er van-skelig å kvantifisere. Gjennom kombinasjon avoffentlige data og spørreundersøkelser blantbedriftene estimerer Sarpebakken m. fl. (2013)2

marin FoU i 2011 til om lag 3,2 mrd. kroner. Deoverordnede resultatene viser at fra 1999 har detvært en gjennomsnittlig årlig realøkning påsyv pst. i FoU-utgifter til marin FoU og havbruks-forskning. Nesten 60 pst. av norsk marin forskningble utført i instituttsektoren, 23 pst. av FoU-aktivite-ten fant sted i næringslivet og 19 pst. i universitets-og høgskolesektoren (UoH-sektoren). Også FoU-aktiviteter som gjennomføres for andre ledd av ver-dikjeden er av stor betydning for sjømatindustrien,eksempelvis bestandsforskningen som påvirkerråstofftilgangen til sjømatindustrien.

Havbruk, inkludert kombinasjon av fangst oghavbruk, var det største marine forskningsområ-det med nesten en tredjedel av ressursene. Deret-ter fulgte typiske havrelaterte forskningsområdersom oseanografi, klimaforskning, økologi, osv.med 16 pst. og grunnleggende marin biologi med12 pst. FoU-områdene som kan anses som direkterelevante for sjømatindustrien som «Nærings-middel og annen foredlingsindustri basert påmarine ressurser» og «Marked, organisasjon,rammebetingelser, etc» utgjør bare 13 pst. (403mill. kroner) av de totale utgiftene til marin FoU i

2011 (Sarpebakken m.fl., op. cit.). Av dette igjenutfører næringslivet selv FoU for ca 110 mill. kro-ner. Dette tyder på at industrileddet driver lite sys-tematisk FoU. Den offentlige finansieringsande-len av total marin FoU var på 64 pst. (2 040 mill.kroner), mens næringslivets andel var på 25 pst.(680 mill. kroner). Mer enn tre fjerdedeler avnæringslivets finansiering gikk til egenutført FoUi bedriftene, mens den siste fjerdedelen, nær 190mill. kroner, var kjøp av FoU i de andre sektoreneog da særlig i instituttsektoren. Det er særlig leve-randørene til havbruksnæringen (fôr, helse, avl)som gjennomfører egen FoU.

Teknologisk forskning er av stor viktighet forhele sjømatnæringen, inkludert industrileddet. I2014 ble dagens virkemidler for teknologisk FoUrettet mot marin, maritim og offshorenæringenegjennomgått (Norges forskningsråd og Innova-sjon Norge 2013)3. Kartleggingen viste at alle sek-torene har er et bredt spekter av virkemidler til-gjengelig, og samlet anslås summen av havtekno-logisk FoU til å være ca. 1 mrd. kroner årlig. I til-legg får bedrifter refusjon av skatt på egenfinansi-ert FoU-innsats fra SkatteFUNN.

Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge(op. cit.) har også en gjennomgang av FoU virke-midlene i marin sektor fordelt på ulike faser i FoU.Her slås det fast at «…fasen som ivaretar sekto-rens/leverandørindustriens behov for kommersiali-sering og risikoavlastning i uttesting- og piloterings-fasen av utstyr og metodikk er dårligere dekket ennde forutgående fasene». For offshore petroleum-snæringen har man offentlige programmer,DEMO2000 og PETROMAKS2, som ivaretardisse fasene.

Teknologisk FoU rettet mot behovet i sjømat-næringen og spesielt bearbeidingsindustrien erlav og man har ikke egne programmer med vektpå dette. I den sammenheng er det viktig å kopleutstyrsleverandørindustri, sjømatindustrien ogFoU-institutter samt tilgjengelig infrastruktur idemonstrasjons- og kommersialiseringsfasen. Deter få virkemidler tilgjengelig for leverandørindus-trien til teknologisk FoU samt pilotering og utte-sting av nye løsninger. Leverandørindustrien erogså den viktigste kommersielle samarbeidsaktø-ren for sjømatindustrien når de skal innovere(Iversen m.fl. 2011)4. Hav21 (2012)5 anbefaler at

2 Sarpebakken, B., D. Aksnes og D. W. Røsdal (2013) MarinFoU og havbruksforskning 2011 – Ressurser og resultater.Rapport 12, NIFU, Oslo.

3 Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge (2013) For-slag til koodinert FoU-innsats mot leverandørindustrien avhavteknologier til marin, martim og offshoreindustrien.

4 Iversen, A., J. M. Klev, R. E. Bergersen, K. Storehaug og R.Røtnes (2011) Markeds- og verdikjedeanalyse – Fase 1 avprosjektet Value Propositions i nordisk marin sektor. Nofimaog Econ Pöyry, Tromsø.


«næringsutøvere, utstyrsleverandører, forskning ogvirkemiddelapparat bør etablere en felles satsing/koordinering på forsknings- og teknologiutviklingfor fiskeriog havbrukssektoren som utnytter mulig-gjørende teknologier og relevant kompetanse framaritim og offshore sektor» (s. 24). Av virkemid-lene som er direkte rettet inn mot FoU i marinsektor er få rettet mot industrileddet. Grunnleg-gende biologiske problemstillinger og teknolo-giske utfordringer i primærleddene (fangst ogoppdrett) preger disse programmene, ellers er detkun generelle midler av mer markedsrettet karak-ter.

11.4 Teknologi og markedstilpasning

Innovasjonsprosesser leder ofte til utvikling oginvestering i ny teknologi. Ny teknologi har hattog kan ha stor betydning for norsk sjømatindustrisin konkurranseevne.6 Forskning på teknologiskforbedring innen fiskeforedling har hatt hoved-vekt på automatisering av enkeltprosesser i fored-lingslinjen, med formål om å effektivisere produk-sjonen og redusere operatøravhengigheten. Detteer i tråd med den globale trenden i næringsmidde-lindustrien som går mot økt bruk av roboter ogautomatisering til bruk i kvalitetsgradering ogprosesseringsoppgaver (Chua m.fl. 2003)7. For defleste enhetsoperasjonene i prosesslinjene for sjø-mat finnes det i dag maskinelle løsninger, noesom har redusert behovet for arbeidskraft betyde-lig. For mange av systemene kreves det imidlertidfortsatt samhandling med maskinoperatører for åoppnå tilfredsstillende resultater. Kvalitetsgrade-ring er i all hovedsak manuell, men kan også auto-matiseres. Maskinene automatiserer også indivi-duelle enkeltoperasjoner, noe som gjør prosesslin-jene lite fleksible mht. til råstoff og sluttprodukter.

I tillegg til å redusere kostnadsulempen vednorsk arbeidskraft har teknologiutvikling poten-sial for også å øke verdien på produksjonen sam-menlignet med dagens maskinelle produksjon. Iførste rekke kan dette oppnås gjennom en bear-beiding som er i stand til å tilpasse seg til råstoffetog som har større fleksibilitet i hvilke produkter

som kan produseres. Dette vil bøte på problema-tikken knyttet til at man høster av en biologiskressurs med store variasjoner i viktige produk-sjonsparametre. Bedret informasjonslogistikk harmuliggjort at kundene kan få en langt større inn-flytelse på produksjonen enn tidligere. Utnyttelseav verdipotensialet i å tilpasse produktene bedretil kundenes preferanser krever langt mer dyna-miske foredlingsteknologier enn i dag. Eksempel-vis kan man hos Nike bestille spesialtilpassedesko via en webside. For sjømatindustrien handlerdet om evnen til å gjøre tilpasninger av produktertil individuelle bedriftskunder med ulike behov.

Robotikk og automatisering har blitt gradvisimplementert i sjømatindustrien på global basis,med noen konkrete verktøy spesielt utviklet forfiskeforedling (Buljo og Gjerstad 2013)8. I globalsammenheng er imidlertid industriell fiskefored-ling en liten sektor preget av lav lønnsomhet ogbetalingsevne og dermed med et begrenset mar-ked for teknologileverandører. Dette har konse-kvenser for både teknologileverandørenes og sjø-matindustriens vilje og evne til å satse på egenFoU. Mye av den teknologiutviklingen som skjer isjømatindustrien er derfor tilpassing av eksis-terende teknologi til nye applikasjoner.

11.4.1 Teknologi og kunnskap i førstehåndsmarkedet

I de hektiske fiskesesongene utfordres flereaspekter i transaksjonene mellom sjø og landsi-den. Valg av fangstteknologi (fartøy og redskap)gir ulike utfordringer til behandling om bord ogegnethet av råstoff for videre anvendelser. I etførstehåndsmarked som i liten grad prisdifferensi-erer på kvalitet gis det incentiv til bruk av redskapog prosesser ombord som er fangsteffektive, meni mindre grad incentiver til kvalitetsbevarenderedskap og prosesser ombord. Store fangstermedfører ofte at råstoffet ikke får optimal behand-ling med tanke på å bevare kvalitet om bord ifiskefartøyene. Dette gjelder både forhold somoppstår i selve fangstprosessen som klemskaderog andre fangstrelaterte skader, men også forholdsom manglende eller dårlig utblødning, nedkjø-ling etc. gir tidvis utfordringer i flere fiskerier.Råstoffets biologiske beskaffenhet som art, stør-relse, åtetilgang etc. gir også utfordringer forbehandling og sortering for egnethet til ulike

5 Hav21 (2012) Hav 21 – FoU-strategi for en havnasjon av for-mat, Hav21-sekretariatet, Norges Forskningsråd, Oslo

6 Rapporten av Digre m.fl. (2014) om «Lønnsom foredling avsjømat i Norge. Med fokus på teknologiutvikling og økt auto-matisering» går grundigere inn på en rekke forhold somdrøftes i dette avsnittet.

7 Chua, P.Y., T. Ilschner og D.G. Caldwell (2003) «Roboticmanipulation of food products – a review». Industrial Robot:An International Journal, 30 (4): 345-354.

8 Buljo, J. og T. Gjerstad (2013) «Robotics and automation inseafood processing», in D. Caldwell (ed.), Robotics andAutomation in the Food Industry: Current and FutureTechnologies. Woodhead Publishing; Cambridge, UK, pp.354-383.


anvendelser. For å sikre effektiv og kvalitetsmes-sig stabil fangstbehandling må fremtidens råstoff-linjer ombord ha fleksibilitet til å håndtere varier-ende råstoff (som art, størrelse og kvalitet), stør-relse på hal og ønsket produkt.

Framveksten av industri basert på restråstoffgir muligheter for økt inntjening, men stiller ster-kere krav til råstoffet og medfører logistikkutfor-dringer. Potensialet for økt utnyttelse avrestråstoff ligger i dag hovedsakelig på to områ-der; økt utnyttelssgrad av restråstoff fra hvitfisk(77 pst. av restråstoffet blir ikke utnyttet), samt åøke verdiskapingen av restråstoffet. Det kan inne-bære å øke andelen av det restråstoffet som i dagblir prosessert til konsumprodukter, men bare iden grad det er mer lønnsomt enn andre anven-delser. Det må legges til rette for utvikling avkompakt og automatisert prosessteknologi forproduksjon av mer høyverdige produkter og halv-fabrikata til konsum. Utfordringene kan møtesdelvis med økt kompetanse og teknologiske inno-vasjoner. Disse mulighetene er knyttet til både far-tøy og redskapsutvikling, logistikk og teknologiut-vikling knyttet til den primære fangstbehandlin-gen og mottak av fisk. Utfordringene er sammen-satte og krever innsats langs flere akser.

Innen akvakultur har man over tid utvikletkompetanse, teknologi og sammensatte produk-sjonslinjer for skånsom og effektiv bedøving, bløg-ging, slakting, sortering og kjøling for optimalkvalitet på råvaren og ypperste kvalitet på produk-tene. Noe av denne kompetansen og deler av tek-nologien er tatt i bruk også i fiskeriene, men myegjenstår. Den betydelige forskjellen i skala tilsierat løsningene må tilpasses aktuelle fiskerier.

Utvalgets mål er å øke verdiskaping og lønn-somhet for hele verdikjeden. Flere prosjekter erenten igangsatt eller gjennomført med spesiellvekt på å bedre kunnskap og teknologi i forbin-delse med fangstbehandling og prosessering.

11.4.2 Restråstoffutnyttelse

Restråstoff gir i dag betydelig verdiskaping i fis-keri- og havbruksnæringen, og mange bedrifterlegger større vekt på økt restråstoffutnyttelse.Hovedutfordringen er å skape økt lønnsomhet avrestråstoff. Det meste av restråstoffet utnyttes idag av norsk marin ingrediensindustri hvor det ihovedsak produseres ulike proteinprodukter ogolje. Mesteparten anvendes som fôringredienserog bare ni pst. av volumet går til konsum- og sjø-matprodukter. Teknologiutvikling er en sentralforutsetning for å skape en lønnsom sjømatindus-

tri i Norge. Om man lykkes, og økt andel av demarine ressursene bearbeides til ferdigprodukteri større grad enn i dag, vil det innebære at merrestråstoff blir tilgjengelig. Anon. (2012)9 peker ideres fremtidige visjon («Verdiskaping basert påproduktive hav i 2050») på en økning i restråstoff-mengden fra 900 000 tonn i 2010 til om lag4,4 mill. tonn i 2050.

Digre m.fl. (2014, s. 85) skriver at: «Den mestnærliggende løsningen for redusert dumping og øktverdiskaping av marint restråstoff fra hvitfisksek-toren er å utvikle teknologi for automatisk fraksjo-nering av restråstoffet hvor det oppstår, samt åutvikle kompakt og automatisert prosessteknologifor produksjon av mer høyverdige produkter (…) og

9 Anon. (2012) «Verdiskaping basert på produktive hav i2050», Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kon-gelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og NorgesTekniske Vitenskapsakademi (NTVA). Oslo.?

Boks 11.1 Eksempler på forskningsprosjekter

I FHF-prosjektet Automatisk fangstbehandlingav hvitfisk på snurrevadfartøy (No. 900526) erdet utviklet en automatisk slaktelinje ombordpå snurrevadfartøy som inkluderer elektrobe-døving, automatisk bløgging og automatisksortering på art og størrelse hvor bla. robot-teknologi og maskinsyn er benyttet. Denneslaktelinja muliggjør raskere blodtapping avfisk (fangsten bløgges levende), gir raskerebearbeiding (enkelte fartøy rapporterer om enøkning av bløggekapasiteten på 30–40 pst.),bedre sortering, i tillegg gir det bedre HMSfor mannskapet om bord fordi håndteringenav bedøvd fisk blir lettere og reduserer risikofor feilskjær og skader. Teknologien som erutviklet er overførbar til andre typer fartøy.

CATCH er et annet prosjekt som har sommål å optimalisere verdien ved fangstbasertakvakultur.

I forprosjektet (FHF, No. 900930) Imple-mentering av teknologi for optimal kvalitet ifremtidens prosesslinje på trålere «OPTIPRO»er det jobbet med fremtidens automatiserteprosesslinje ombord på trålere. Denne inklu-derer både HG-, filet- og restråstoffproduk-sjon. Qualifish (Forskningsrådet prosjekt no.233709) er et annet prosjekt som fokusererbla. på skånsom ombordtaking og automati-sert prosessering ombord.


halvfabrikata som kaldpresset tran (av lever), pro-teinkonsentrat og beinmel». I dag utnyttes restrå-stoff i hvitfiskkjeden i begrenset grad – både påland og til havs – hovedsakelig som følge av man-glende betalingsvilje for å sikre ivaretakelse idisse leddene.

Skal næringen nyttiggjøre seg dette råstoffetfordrer det en markedsutvikling for produkter fraingrediensindustrien. Økt betalingsvilje fra slutt-markedene vil på sikt også sørge for at primær- ogsekundærprodusenter ivaretar kvaliteten pårestråstoffet, for å kunne kanalisere det til de bestbetalende kundene. Utvalget viser til de mulighe-ter og potensial som trekkes frem i de overnevntekildene og poengterer at dette kun kan realiseresdersom næringen finner det lønnsomt. Det måogså understrekes at næringen allerede i dag iva-retar mye av restråstoffet, men at en ytterligereutnyttelse må sikres gjennom lønnsomme anven-delsesområder. Utfordringen er å skape økt lønn-somhet sammenlignet med f. eks. ensilasje, som idag er et lønnsomt alternativ for mye restråstoff.Dette kan fasiliteres gjennom teknologiutvikling inæringen, men også tilrettelegging fra myndig-hetene som for eksempel økt FoU og regulerings-tekniske endringer.

Mulighetene kan illustreres ved å se til hvorlangt laksenæringen har kommet i å utnytterestråstoffet. Mens 90 pst. av biproduktene fralaks gikk til ensilasje og pelsdyrfôr i 2001 varandelen på 57 pst. i 2011. Da var også mengdenrestråstoff fra lakseproduksjon mer enn doblet(fra 120 000 til 275 000 tonn). Kanskje kan noe avdenne kompetansen overflyttes fra laksenæringentil villfisknæringen, gjennom tilrettelegging framyndighetene. Enn videre kan det være mulighe-ter for felles raffinering av biprodukter fra laks- ogvillfisknæringen til tross for hindringer av regel-verksmessig karakter.

Hav21 peker også på viktigheten av totalutnyt-telse av restråstoff « Marint restråstoff har mangeanvendelsesområder og utnyttelsen er avhengig avteknologi og logistikk som involverer leverandørerog kjøpere av råstoff, deres geografiske plassering,og lønnsomhet i hvert ledd» (s. 35).

11.5 Innovasjonsutfordringer for sjømatindustrien

I dette avsnittet vil vi gå gjennom viktige innova-sjonsutfordringer knyttet til sjømatindustriens:– Muligheter for etablering av næringsklynger– Innovasjoner i verdikjeden – koordinering med

leverandører og kunder

– Underinvesteringer i innovasjonsprosessergrunnet markedssvikt

– Globalt lederskap på markedsbasert effektivi-sering og fleksibilitet

På alle disse områdene spiller innovasjonspolitikken direkte eller indirekte effekt.

11.5.1 Muligheter for etablering av næringsklynger

En næringsklynge er en gruppe bedrifter i rela-terte næringer som blir mer konkurransedyktigefordi de samvirker i klyngen, gjerne også medulike typer kunnskapsaktører (universiteter,forskningsinstitutter, etc.). Næringsklynger erofte geografisk konsentrert i regioner. Men de ersamtidig avhengige av samhandling med aktørerutenfor den geografiske kjernen til klyngen.Næringsklynger vil gjerne omfatte mer enn ettledd i verdikjeden, f.eks. både oppdrett, sjømatin-dustri og eksportmarkedsføring. Blant de viktig-ste effektene av næringsklynger er høyere innova-sjonsrate og produktivitet fordi et større marked iklyngen fremmer mer spesialiserte leverandører,gir tilgang på mer spesialisert arbeidskraft, girstørre kunnskapsoverføring mellom bedriftene ogmer samarbeid i innovasjonsprosesser (Reve m.fl.1992; Tveterås, 2002; Tveterås og Asche, 2011)10.

Sterke næringsklynger har ikke utviklet segsom følge av politiske vedtak. Deres fødsel ogvekst er en kombinasjon av tilfeldigheter (f.eks.dyktige entreprenører), tilstedeværelse og utvik-ling av kompetanse og kultur, framveksten av spe-sialiserte leverandører, osv. Næringsklyngene harvokst organisk i kraft av sin overlegne innova-sjonsevne, produktivitet og lønnsomhet. De poli-tiske myndighetenes viktigste rolle for å fremmevellykkede næringsklynger har trolig vært å ikkelage barrierer for deres utvikling og vekst i ulikeretninger.

Næringsklynger er viktige for konkurranseev-nen og verdiskapingen til mange næringer, også isjømatnæringen. For eksempel viser Tveterås (op.cit.) og Tveterås og Battese (2006) at laksenærin-gen har regionale næringsklynger i Norge somgir høyere produktivitet. I den internasjonale mat-

10 Reve, T, T. Lensberg og K. Grønhaug 1992. Et konkur-ransedyktig Norge. Tano, Oslo.Tveterås, R. (2002) »Industrial Agglomeration and Produ-ction Costs in Norwegian Salmon Aquaculture», MarineResource Economics 17(1): 1-22Tveterås, R. og F. Asche (2011) «En kunnskapsbasert sjø-matnæring». Forskningsrapport 8/2011, Handelshøysko-len BI.


vareindustrien har f.eks. den eksportorientertedanske kjøttindustrien kjennetegn som gjør at denkan betegnes som en næringsklynge, med betyde-lig samhandling mellom bedrifter og kunnskap-sinstitusjoner i FoU-prosesser, og en omfattendesektor av spesialiserte private leverandører.

Norsk politikk har imidlertid virkemidler somkan motvirke etableringen av næringsklynger isjømatnæringen. Det omfatter alle reguleringerog virkemidler som på ulike måter spesifiserer enregional forankring og forhindrer geografiskmobilitet av eierskap til konsesjoner, kvoter ogproduksjon. Disse virkemidlene og reguleringenebegrenser konkurransen mellom regioner oglokalsamfunn langs kysten, en konkurranse sommå omfatte innovasjonsevne og produktivitets-vekst. Slike reguleringer finner man både i fiskeriog oppdrett. Reguleringene er mye knyttet til pri-mærproduksjon (fiske og oppdrett), men også tilsjømatindustri. Reguleringene av primærproduk-sjonen påvirker også indirekte etablering og vekstav sjømatindustriklynger. Hensynet til etableringav innovative næringsklynger tilsier at man bør hapolitiske rammebetingelser som muliggjør geo-grafisk mobilitet til produksjonsaktiviteter i pri-mærproduksjon og fiskeforedling. Ut fra dettehensynet bør den geografiske mobiliteten barebegrenses ut fra hensynet til negative miljøeffek-ter og smittepress samt politiske avveininger knyt-tet til sosial bærekraft.

11.5.2 Innovasjoner i verdikjeden – koordinering med leverandører og kunder

Denne utredningen vektlegger et verdikjedeper-spektiv, som begynner med leverandørene til fis-keri og oppdrett og slutter med konsumentene,som illustrert i figur 11.4. Grunnen er at sjømatin-dustriens konkurranseevne er helt avhengig avbåde leverandørene og kundene i verdikjeden.Dette verdikjedeperspektivet omfatter også inno-vasjon og innovasjonsevne. Vellykkede innovasjo-ner hever salgsverdien eller senker kostnadene tilde norske verdikjedene, og bidrar dermed til enøkning i verdiskapingen. I dette avsnittet drøftervi primært leverandører og kunder av råstoff,halvfabrikat og ferdige produkter av fisk. I etsenere avsnitt vil vi legge mer vekt på relasjonenmed leverandører av utstyrsteknologier til sjøma-tindustrien.

Sjømatindustrien må selv innovere på enrekke områder for å styrke sin konkurranseevne.Men den blir også påvirket av og er avhengig avkunnskap og innovasjoner hos leverandørene ogkundene. Spesielt utstyrsleverandører er viktige iutviklingen av nye teknologier for verdikjeden.Det handler om å ha tilstrekkelig kunnskap forutfor og i gjennomføringen av innovasjonsproses-sen, og å kunne produsere og distribuere på enlønnsom måte etter at innovasjonsprosessen ergjennomført og investeringer i realkapital er fore-tatt.

I bearbeiding av kjøtt fra både sjø og land erinnovasjoner hos leverandørene av kjøttråstoffet(dvs. gårdsbruk, oppdrett, fiskeri) viktige fordi deofte utgjør langt over 50 pst. av kostnadene i bear-

Figur 11.4 Verdikjeder produserer også informasjon er nødvendig for innovasjonsprosesser

Innsats-faktorer

Oppdrett/fiskeri

Primær-bearbeiding

Eksport

Produktflyt Informasjon og kontroll

Sekundær-bearbeiding

Sluttkunderts Oppdrett/ Primæe

Informasjo

ær Ekspoæ

kontrollon og

ort Sekundo dær Sluttkund


beiding og har sterk påvirkning på kvaliteter ogkostnader til det ferdige produktet. Produkt- ogprosessinnovasjoner i bearbeiding av fisk vil oftevære avhengig av at det også skjer innovasjoner ioppdrett og fiskeri som endrer kvalitetene tilråstoffet, timing, forutsigbarhet og volum avråstoffleveransene. F.eks. stiller et ferskt premi-umprodukt som Salma store krav til kvalitet ogtiming av levende lakseråstoff for at produktetskal tilfredsstille konsumentenes forventninger tilkvalitet og tilgjengelighet i butikkene.

Kundene har ofte betydelig kunnskap som erverdifull for innovasjoner i produksjonsprosesserog produkter. Nye produkter skal tilfredsstillebehov og krav hos både konsumenter og de profe-sjonelle kundene. For konsumentene handler detom at produktet må være konkurransedyktig påpris, innkjøp, tilberedning og måltidsopplevelse.For den profesjonelle kunden kommer i tilleggkonkurransedyktighet på logistikk og kostnaderknyttet til dette. En tilstrekkelig kunnskapsoverfø-ring fra kundene i ulike ledd og forankring hoskunder vil ofte være avgjørende for den økono-miske suksessen av innovasjonsprosesser. Da viloppstrømsbedriftenes grad av kobling mot marke-der og kunder være kritisk. Ofte vil langsiktige ogrelativt avanserte relasjoner med krevende kun-der i sluttmarkedene være en suksessfaktor.Bedrifter som er vertikalt integrerte til sluttmar-keder vil også kunne få verdifull kunnskap av sinedatterselskaper.

Implementering av nye produkter og proses-ser krever ofte investeringer og tilpasninger avlangsiktig karakter i flere ledd i verdikjeden. Foreksempel vil høykvalitets ferske produkter somskal være kontinuerlig tilgjengelige i kjølediskenkreve investeringer i teknologier på fartøy, bear-beidingsanlegg og distribusjon. Videre må detvære koordinering og planlegging som ivaretarhensyn til kostnadseffektivitet og regularitet ileveransene. Dernest kreves det langsiktighet ialle leddene i kjeden, dvs. at alle har den tålmodig-het og robusthet som kreves for markeder ogkunder som ofte trenger tid på å akseptere nyeprodukter. Hvis ett av leddene i denne distribu-sjonskjeden svikter, svikter distribusjonen til kon-sumentene. Utfordringen er spesielt stor ved byg-ging av merkevarer, da en vellykket merkevare ernoe som konsumentene alltid skal kunne finne pådet utsalgsstedet hvor de forventer den skal være,og med de kvaliteter som merkevaren lover.

En innovasjonsstrategi som krever store inves-teringer i flere ledd, høy grad av koordineringmellom leddene og langsiktighet kan være svært

krevende dersom leddene består av selvstendigeselskaper og råstoffet omsettes i et åpent marked.For noen produkter og kunder vil bare vertikaltintegrerte verdikjeder gi tilstrekkelig lav risiko tilå sette i gang med kostbare og langsiktige innova-sjonsprosesser.

11.5.3 Underinvesteringer i innovasjonsprosesser grunnet markedssvikt

Et viktig spørsmål er om investeringene i innova-sjoner vil være tilstrekkelige til å gi tilstrekkeligkonkurransekraft og lønnsomhet, eller om poli-tiske grep må tas for å sikre et riktig investe-ringsnivå.

Også samfunnet som helhet etterspør investe-ringer i innovasjonsprosesser. Et samfunn somNorge, hvor innbyggerne krever økt velferd iform av flere og bedre varer og tjenester, og hvorarbeidskraft og kapital i stor grad er sysselsatt iproduktiv virksomhet, er avhengig av innovasjonfor å øke produksjonen av goder. Samfunnets øko-nomiske avkastning av investeringer i innova-sjonsprosesser vil ofte være høyere enn firmaenesprivate avkastning på grunn av ulike former formarkedssvikt (Arrow, 1962; Dosi, 1988)11. Eksem-pler på markedssvikt knyttet til innovasjon erkombinasjonen av (Martin og Scott, 2000)12

– store investeringsbehov – som kan være fraflere millioner til hundretalls millioner,

– høy risiko for å mislykkes av tekniske, organi-satoriske eller markedsmessige årsaker,

– manglende finansieringsmuligheter i marke-det – svakt utviklede kapitalmarkeder for pro-sjekter med høy innovasjonsgrad, og konven-sjonelle banker og finansieringsinstitusjonerhar liten appetitt på finansiering av slike pro-sjekter pga. høy risiko og begrensede exitmuligheter,

– firmaers manglende muligheter for å «appro-priere» en tilstrekkelig andel av den samfunns-økonomiske verdiskapingen som innovasjonergir i sine bedriftsøkonomiske overskudd.

11 Arrow, K. (1962) «Economic welfare and the allocation ofresources for invention». In National Bureau of EconomicResearch Inc. The rate and direction of inventive activity:Economic and social factors. Princeton University Press.Dosi, G. (1988) «Sources, Procedures, and MicroeconomicEffects of Innovation.» Journal of Economic Literature 26:3,pp. 1120-1171.

12 Martin, S. og J. T. Scott (2000) «The nature of innovationmarket failure and the design of public support for privateinnovation». Research Policy 29: 437-447.


Slike former for markedssvikt er også tilstede påen rekke områder hvor sjømatindustrien må inno-vere. Det handler blant annet. om innovasjon iproduksjonsprosesser, hvor forskning også ernødvendig som innsatsfaktor. Forskning, somhandler om å produsere kunnskap som ikke nød-vendigvis kan kommersialiseres raskt, er spesieltutsatt for markedssvikt. Ulike former for mar-kedssvikt åpner også opp for ulike roller for poli-tiske beslutningstagere og offentlig sektor, både ioffentlig finansiering eller lovregulert felles finan-siering (slik næringen har gjennom FHF) ogutvikling av infrastrukturer for FoU.

Hva er bildet når det gjelder innovasjon i mat-vareindustrien internasjonalt? I den internasjonalematvareindustrien ser man at de store budsjettenetil FoU er hos matvaregiganter som f.eks. Nestleog Kraft Foods. Disse har egne FoU-enheter medmange forskere, og FoU-budsjetter på flere mrd.kroner av en omsetning på flere hundretalls mrd.kroner. De har finansielle muskler til å bære risi-koen knyttet til innovasjon, og de klarer å appro-priere mye av de økonomiske gevinstene gjennommerkevarebygging, patenter, tilstrekkelig skala iproduksjon og distribusjon og sterke distribu-sjonssystemer som gjør at produktene har en høygrad av tilgjengelighet for konsumentene. Selska-pene er selvsagt i en helt annen divisjon enn dettypiske norske sjømatindustriselskapet, men de ernyttige å studere som en kontrast.

Innenfor norsk sjømatnæring er det fiskefôr-selskapene som har de største interne ressursenededikert til FoU, med FoU-budsjetter på opptilhundre mill. kroner, samt egne FoU-enheter, blantannet med ansatte med doktorgrader. Den norskesjømatindustrien er sammensatt. Spesielt i destørre selskapene har man dedikerte finansielleog menneskelige ressurser til innovasjonsaktivite-ter. De fleste selskaper har imidlertid i liten gradbudsjetter dedikert til innovasjonsaktiviteter ellerhøyt kompetente medarbeidere som får arbeidekontinuerlig og langsiktig med disse aktivitetene.

En internasjonalt konkurransedyktig norsksjømatindustri må i fremtiden nærmest per defini-sjon være en industri med høy innovasjonsevne.Det innebærer at selskapene har tilstrekkeligefinansielle og menneskelige ressurser til å initi-ere, lede og finansiere innovasjonsprosesser, samtimplementere nye løsninger med lønnsomhet ifull skala. Når det gjelder interne ressurser er detsom nevnt store forskjeller mellom selskap i sjø-matindustrien. Generelt har norsk sjømatindustritrolig et betydelig stykke å gå før den har deinterne finansielle og menneskelige kapasiteter tilå få en innovasjonsevne som gir høyere lønnsom-

het, og endog bli en innovasjonsleder i den glo-bale sjømatindustrien. Norske sjømatindustrisel-skap må øke sin attraktivitet i både arbeidsmarke-det og kapitalmarkedet.

Selv for en langt mer ressurssterk sjømatin-dustri vil det være behov for offentlig med-virkning i form av finansiering og infrastruktur tilutdanning og forskning. Det skyldes primært atde nevnte former for markedssvikt fremdeles all-tid vil være der til en viss grad. Ulike former formarkedssvikt vil også være tilstede for store delerav den øvrige sjømatnæringen. Derfor vil en lov-pålagt fellesfinansiering av FoU slik man i dag hargjennom FHF også ha sin eksistensberettigelse ioverskuelig fremtid. Det vil handle mer om hvorstor FoU-avgiften (budsjettet) skal være, hvordanFHF skal ledes og organiseres, og hvilke kunn-skaps-/teknologiområder og typer tiltak som skalfinansieres. Det er begrenset hva FHF kan finansi-ere av nødvendig FoU for sjømatindustrien innen-for dagens finansieringsramme og programmer.FHFs finansieringsramme og type prosjekter kannok ikke alene gi den FoU som fremtidens sjøma-tindustri har behov for.

11.5.4 Globalt lederskap på effektivisering og fleksibilitet

En sentral utfordring for bedriftene er å få en høy-ere verdiskaping ut av innsatsfaktorene og bli merfleksible gjennom organisering, teknologiske løs-ninger, internlogistikk, m.m. Det er avgjørende atbedriftenes ledelse forstår betydningen av omstil-ling og fleksibilitet, og hva det innebærer av inves-teringer, organisering og ikke minst ledelse.

Digre m.fl. (2014) peker på at industriell fiske-foredling er en liten sektor med begrenset lønn-somhet, og dermed et begrenset marked for tek-nologileverandører. Dette har konsekvenser forteknologileverandørenes og sjømatindustriensvilje og evne til å satse på egen FoU. Norge er i ensærstilling når det gjelder prisen på arbeidskraft,og den norske sjømatindustrien har dermed øko-nomiske incentiver til automatisering som ikke ertil stede i like stor grad i andre land med laverelønnskostnader. Sjømatindustri i andre land vilikke kunne tjene like mye på automatisering somnorske sjømatindustribedrifter kan. Dermed vilden norske sjømatindustrien måtte lede an i finan-siering og gjennomføring av innovasjonsprosesserknyttet til automatisering. Dette vil også omfatteFoU aktiviteter som må utføres av kunnskapsaktø-rer i Norge eller utlandet, herunder forsknings-miljøer og private leverandører av næringsmiddel-teknologier, men som ikke kan finansieres eller


bare delvis finansieres av disse utførende aktø-rene.

Globalt lederskap handler ikke bare om nor-ske foredlingsbedrifters evne til å utvikle nye tek-nologiske løsninger, men også om evnen til åimplementere disse i fullskala før utenlandskekonkurrenter og utnytte disse på en mer effektivmåte enn utenlandske konkurrenter. Norsk lakse-basert industri kan trolig først oppnå en slik posi-sjon, mens den hvitfiskbaserte industrien har etbetydelig lenger stykke å gå. Forutsetninger forinnovasjonslederskap er tilstrekkelige internemenneskelige og finansielle ressurser, tilstrekke-lig kontroll med råstoff tilførsel, m.m. Høyt utdan-net norsk arbeidskraft er relativt sett mindre dyrt iOECD-sammenheng. Dette kan gi norske bedrif-ter fortrinn på dette området. Man ser da at myn-dighetenes fremtidige innovasjonspolitikk på enrekke områder vil påvirke mulighetene for å taslike posisjoner.

Innovasjonsprosesser innen automatisering ogfleksibilitet vil kreve et trepartssamarbeid mellomsjømatindustriselskap, private leverandører avteknologiske løsninger (f.eks. Optimar, Baader,Marel), forskningsinstitutter/universiteter (f.eks.Sintef, Nofima, NTNU, UiT). Det vil trolig værenødvendig med høy grad av involvering fra alleparter for å lykkes med innovasjonsprosesser.Spørsmålet er om innovasjonspotensialet lar segrealisere uten medvirkning i form av infrastrukturog delfinansiering fra FHF, NFR og InnovasjonNorge. FHF, NFR og IN har en viktig rolle i åutvikle effektive arenaer for trepartssamarbeid.

Sjømatindustriens innovasjonsevne avhengerav en kunnskapsbase som befinner seg i sjømatin-dustribedriftene, hos leverandører, forskningsin-stitutter og på universiteter/høyskoler. Utdanningav nye kandidater på ulike nivåer som kan styrkedenne kunnskapsbasen kan bare i begrenset gradvære sjømatindustriens ansvar. Myndighetenesoffentlige finansiering er nødvendig for å sikre enkritisk masse av fagpersoner med relevant tekno-logi-, markeds-, og økonomikompetanse. Sjøma-tindustriens spesifikke kunnskaps- og forsknings-behov tilsier at det må være minst ett fagmiljø påuniversitet/høyskole som har vekt på dette, oghar tilstrekkelig faglig tyngde og bredde. Dette vilkomme i tillegg til de forskningsmiljøene som deter behov for i instituttsektoren (f.eks. Sintef ogNofima) for å sikre en tilstrekkelig kunnskaps-base, men som i større grad vil være basert påekstern finansiering gjennom forskningsprosjek-ter.

11.6 Utvalgets vurdering

Innovasjonslederskap er en helt nødvendig forut-setning for en lønnsledende norsk sjømatindustrisfremtidige lønnsomhet og vekst. Dette kapitlethar pekt på betydningen av myndighetenes inno-vasjonspolitikk. Det er en politikk som har somformål å styrke innovasjonsevnen til næringen, fornæringens fremtidige konkurranseevne og vekst-muligheter. Den innovasjonspolitiske verktøykas-sen omfatter utdanning og forskningspolitikk,offentlige reguleringer og andre tiltak som påvir-ker den økonomiske og geografiske organiserin-gen av verdikjedene, skatteincentiver, og offent-lige reguleringer og virkemidler som påvirker ihvilken grad bedriftene har like konkurransevil-kår. Tiltakene som presenteres i de neste kapit-lene vil delvis også være innovasjonspolitiske til-tak.

Tilstrekkelig konkurransekraft sikres baregjennom innovasjon på mange områder. Utvalgetfremholder viktigheten av at sjømatindustrien fårmulighet til å innovere på alle områder, herundervertikal og horisontal økonomisk organisering.Evnen til å utvikle nye løsninger og foreta en øko-nomisk vellykket fullskala implementering avdisse kan også avhenge av næringens frihet til ålokalisere seg slik den finner mest effektivt. Dakan dens mulighet for å utvikle sterke regionalenæringsklynger bli avgjørende. Utvalget menerderfor at næringen må ha tilstrekkelig frihet tilselv å velge lokalisering av aktiviteter og produk-sjon innenfor bærekraftige rammer.

Grunnet høye lønnskostnader relativt til vårekonkurrenter er automatisering av prosesser enforutsetning for overlevelse og vekst til norskbearbeidingsindustri. Variasjonene i fiskeråstoffog fluktuasjoner i tilførselen av dette tilsier også etbehov for fleksible teknologier og prosesser. Pålang sikt må en lønnsledende norsk sjømatindus-tri også være en innovasjonsleder, dvs. at den nor-ske industrien må være den første til å implemen-tere nye automatiserte prosesser i full skala ogmed tilstrekkelig økonomisk kapasitetsutnyt-telse. Dette forutsetter imidlertid en vesentligstyrking av norske foredlingsbedrifter sammenlig-net med dagens situasjon, herunder organisering,menneskelige og finansielle ressurser.

Det er etter utvalgets mening fortsatt behovfor å styrke forskningen når det gjelder ivare-tagelse av kvaliteten på sjømatråstoffet gjennomhele verdikjeden. Dette kan blant annet gjøresgjennom en strategisk satsing på innovative løs-ninger i flåteleddet og foredlingsleddet. Et annetområde som har vært mindre vektlagt er effektive


løsninger som letter logistikkutfordringene ogkvalitetsgradering ved overføring av råstoff frafiskefartøy til kjøper. Her vil teknologi som bidrartil objektive og automatiserte mål for sortering ogkvalitet både være rasjonaliserende og bidra til etmer velfungerende marked. Fleksibilitet i produk-sjonen kan bidra til bedre utnyttelse av råstoffetog økt verdiskaping for foredlingsbedriftene. Detbør legges økt vekt på å utvikle teknologiske løs-ninger som øker fleksibiliteten, for eksempel for-edlingsintelligens, foredlingsrobotikk, fleksibelforedling, hygienisk design og produksjonslogis-tikk.

Tidligere i dette avsnittet har det blitt pekt påulike former for markedssvikt knyttet til høyrisiko, stor skala og manglende private finansier-ingsmuligheter som leder til underinvesteringer iinnovasjon. For å kompensere for dette er detnødvendig med en kombinasjon av offentlig finan-siering og fellesfinansiering av sjømatindustrienselv gjennom FHF, og offentlig finansiering gjen-nom NFR og IN. Det er også nødvendig med til-strekkelig infrastruktur knyttet til FoU i regi avNFR, IN og FHF.

Innovasjoner i nye produksjonsteknologier vili betydelig grad måtte skje i samspill mellom treaktører – foredlingsbedrifter, utstyrsleverandørerog forskningsmiljøer. Dette er krevende, delvis pågrunn av manglende interne menneskelige ogfinansielle ressurser i sjømatindustrien, og delvisfordi ledende teknologileverandører er utenland-ske selskaper. For å få tilstrekkelig spisskompe-tanse, kritisk masse og langsiktighet i innova-sjonsprosessene er det nødvendig å skape arenaermed en god infrastruktur. Dette peker i retning avat aktørene må søke sammen i offentlige program-

mer som innovasjonsarenaer, som f.eks. Arena-programmet, Norwegian Center of Expertise(NCE) og Senter for forskningsdrevet innovasjon(SFI). Slike arenaer bør ha aktører både fra lakse-oppdrettsbaserte og fangstbaserte verdikjeder,for å sikre tilstrekkelige ressurser og overføringav kunnskap og teknologi. I tillegg er det verdifullrelevant kunnskap og teknologi fra andre nærin-ger som bør trekkes inn. Utvalget mener at myn-dighetene bør legge godt til rette for etableringenav slike samarbeidsarenaer.

Fasene i innovasjonsprosesser som ivaretarsektorens/leverandørindustriens behov for kom-mersialisering og risikoavlastning i uttesting ogpilotering av utstyr og metodikk er dårligere dek-ket av offentlige FoU-programmer enn de forutgå-ende. Utvalget mener det bør etableres programsom bedre ivaretar eksperimentell utvikling ogdemonstrasjon, herunder finansieringsmuligheterog organisering.

Sjømatindustriens innovasjonsevne avhengerav en kunnskapsbase også på universiteter, høy-skoler og forskningsinstitutter som omfatter pro-duksjonsteknologier, produkt- og markedskunn-skap. Utdanning av nye kandidater på ulike nivåersom kan styrke denne kunnskapsbasen kan bare ibegrenset grad være sjømatindustriens ansvar.Sjømatindustrien bidrar gjennom utvikling av denerfaringsbaserte kompetansen til sine ansatte.Sjømatindustriens spesifikke kunnskaps- ogforskningsbehov tilsier at det bør være minst ettfagmiljø på universitet/høyskole som har vekt pådenne, som har tilstrekkelig faglig tyngde ogbredde, og som produserer kandidater frabachelor- til PhD-nivå.


Kapittel 12

Markedsføring av norsk sjømat

12.1 Promotering – generisk markedsføring av norsk sjømat

Promotering er ett av verktøyene i markedsføring.Markedsføringsaktiviteter deles gjerne inn i defire P’er – promotering (eller påvirkning), pro-dukt, pris og plass (eller sted). I det følgendebenytter vi begrepet markedsføring om promote-ring. Dette omfatter alle virkemidler som en orga-nisasjon bruker for å kommunisere med en mål-gruppe for å påvirke dem til å kjøpe de produk-tene som omfattes av promoteringen. Dette inklu-derer blant annet: reklame i ulike media, PR-kam-panjer, og «opplæring» av konsumenter ogprodusenter. Vellykket markedsføring bidrar til åbygge merkevarer, dvs. et produkt med positiveassosiasjoner hos konsumentene som gir økt loja-litet, konsum og lønnsomhet.

Man kan skille mellom private selskapers mar-kedsføring av egne produkter (brands) og gene-risk markedsføring. Målsettingen med selskapersmarkedsføring av egne produkter – som også kankalles merkevarebygging – er å øke salget på enlønnsom måte ved å ta markedsandeler fra kon-kurrenter og stimulere til økt totalkonsum. Gene-risk markedsføring utøves av en næring – typiskgjennom en dedikert organisasjon – for å kommu-nisere fordeler med næringens produkter somøker totalkonsumet av disse, for eksempel «drikkmer melk» eller «spis mer laks» (Myrland ogKinnucan, 2006)1. I Norge har Norges sjømatrådmandat til å foreta generisk markedsføring avnorsk sjømat. Generisk markedsføring vektleggerfordeler som det generiske produktet gir (f.eks.melk eller laks), og i mindre grad spesifikke for-deler som ulike produktformer gir (f.eks. røke-laks, vakuumpakket laks, lakselenker). Det vil datypisk være vekt på positive forhold ved regionen

eller landet som bidrar til gode assosiasjoner medråstoffet, positive helseeffekter, etc.

12.2 Analyse

Generisk markedsføring kan gi økt verdiskapingog være lønnsomt for næringen som helhet. Detfremgår blant annet av Tveterås m.fl. (2006), hvordet gjøres en omfattende gjennomgang av mar-kedsføring av næringsmidler internasjonalt, her-under teoretiske og empiriske analyser av gene-risk markedsføring. På tross av dette vil det væreen underinvestering i denne hvis finansiering erfrivillig. Det skyldes at en krone som puttes inn aven bedrift i generisk markedsføring og benytteseffektivt, ikke bare kommer denne bedriften tilgode, men også andre bedrifter som markeds-fører det samme generiske produktet for detsamme markedet. Dette er begrunnelsen for atfinansiering av generisk markedsføring har blittlovpålagt av myndighetene i en rekke land, her-under i USA. I Norge er det en lovpålagt avgiftsom finansierer Norges sjømatråds generiskemarkedsføring.

Generisk markedsføring er målrettet i frag-menterte verdikjeder dominert av «commodity-produkter». Det kan oppstå utfordringer nårbedrifter når en viss skala og får store markedsan-deler. Da kan de i større grad være tjent med åanvende midler på markedsføring av egne mer-ker.

Diskusjonene i norsk sjømatnæring vedrø-rende Norges sjømatråd og generisk markedsfø-ring, reflektert i Menon-evalueringsrapporten tilUlstein m.fl. (2014)2, er langt fra unik. Lovpålagteavgifter er ofte omdiskuterte fordi det er metodiskkrevende å dokumentere effektene av generiskmarkedsføring, som for reklame for private mer-ker. Videre er det et spørsmål om rett nivå på

1 Myrland, Ø. og H.W. Kinnucan (2006) «Generic Adverti-sing in Export markets: Norwegian Salmon» kapittel 10 i F.Asche (red) primary industries facing global markets. Thesupply chains and markets for Norwegian food, Asche-houg, Oslo.

2 Ulstein, H., K. Wifstad, N. Mæhle, S. Fjose og E.W. Jakob-sen, (2014) Evaluering av Norges Sjømatråd. Menon Busi-ness Economics, Rapport, Oktober 2014.


avgiften, dvs. på hvilket avgiftsnivå får man en sålav avkastning at investeringen ikke lenger erlønnsom. Dernest kommer spørsmål om hvilkebudskap, markeder, målgrupper, produkter ogtype markedsføringstiltak som skal prioriteres.Markedsføringsaktiviteter er av en slik natur atdet ikke er mulig å fordele midlene i perfekt sam-svar med fordelingen av de avgiftsbetalendebedriftenes markeder, målgrupper, produkter etc.Markedsføringstiltak må være av en viss størrelsefor å ha effekt, og det krever at noen markeder ogprodukter må velges bort.

Det er svært krevende for selskaper å byggeegne merkevarer, altså differensierte og vanskeligkopierbare konsumprodukter som konsumentenehar positive assosiasjoner med, og som gir lojalitetog lønnsomhet. Når et selskap skal vurdere i hvil-ken grad det skal investere selv i markedsføringav eget produkt for å bygge en merkevare, er detflere faktorer som må vurderes: I hvilken grad– produktet er differensiert fra konkurrentenes

m.h.t. smak, form, konsistens, emballasje, etc.,– konkurrentene kan kopiere selskapets produkt

hvis det lykkes med sin markedsføring,– selskapet har interne menneskelige ressurser

(kompetanse) og finansielle ressurser til åforeta effektive kampanjer,

– selskapet har en produksjon og distribusjonsom sikrer at produktet vil være tilgjengelig forkonsumentene i tilstrekkelige kvanta og medforventede kvaliteter,

– selskapet har tilgang og kontroll på råstoff avuniformt høy kvalitet i tilstrekkelige kvanta ogtil rett tid.

Som man ser av disse faktorene, er det en rekkerisikofaktorer og barrierer knyttet til promoteringog markedsføring. Hvis bare en av disse forutset-ningene ikke er oppfylt, kan merkevarebyggingenmislykkes økonomisk. For sjømatproduktkatego-rien er det krevende å tilfredsstille alle disse forut-setningene. Derfor er sjømatmarkedet i liten graddominert av sterke merkevarer, men i større gradav lite differensierte produkter, såkalte «commo-dities».

Såkalte ledende merkevarer, dvs. merkevarersom har en høy markedsandel og stor gjenkjen-nelse blant konsumentene, tenderer å gi høy lønn-somhet. I mengden av næringsmiddelproduktersom tilbys konsumentene utgjør ledende merke-varer bare en brøkdel, og fins i kategorier somf.eks. brus, sjokolade og alkohol. Det er svært fåledende merkevarer innenfor sjømatkategoriensom gir opphav til høy lønnsomhet. Nærings-middelkategoriene som gir høy lønnsomhet, er

også preget av stor selskapskonsentrasjon (ellermarkedsandeler), noe man ikke har sett i særliggrad i sjømatsektoren. Næringsmiddelgigantersom f.eks. Nestle, Kraft Foods og Unilever harderfor mye oppmerksomhet på kategorier hvordet er forutsetninger for å bygge merkevarer oginvestere i ledende slike.

At forutsetningene for å bygge egne merkeva-rer for selskaper i bare begrenset grad er til stede,utelukker ikke at markedsføringstiltak for nærin-gen som helhet kan gi økt verdiskaping. Gene-riske egenskaper knyttet til råstoffet (fiskearten)eller regionen hvor det produseres kan gi økt kon-sumentetterspørsel etter næringens produkter,men det er nødvendig å kommunisere dette tilkonsumentene gjennom ulike markedsføringstil-tak.

Et selskaps økonomiske incentiver til å inves-tere i markedsføring av konsumprodukter avhen-ger selvsagt også hvor det befinner seg i verdikje-den, eller alternativt i hvilken grad det markedsfø-rer råstoff eller halvfabrikata til andre bedriftereller ferdige konsumprodukter direkte eller gjen-nom distributører til konsumenter. Den norskesjømatindustrien domineres av selskap som driver«business-to-business» (B-to-B) markedsføring,og i mindre grad av selskap som driver «business-to-consumer» (B-to-C). De sterkeste incentivenetil B-to-B selskap er selvsagt knyttet til å skapeverdier for sine bedriftskunder og promoteredette til dem, mens de i mindre grad vil kunneoppnå eller måle en direkte avkastning av investe-ringer i B-to-C markedsføring.

Norges sjømatråd

Norges sjømatråd har en rekke oppgaver i sittmandat: (a) Generisk markedsføring av norsk sjø-mat gjennom reklame, PR-tiltak, m.m., (b)omdømmebygging og – forsvar, som omfatterkommunikasjon med relevante aktører og bered-skap, (c) markedsinformasjon til næringen, og (d)rådgivning for myndighetene.

Generisk markedsføring er altså bare en avoppgavene. Den er likevel den klart største og avet budsjett på 450 mill. kroner i 2013 ble 350 mill.kroner brukt på markedsinvesteringer. Norgessjømatråd må gjøre en rekke vanskelige avveinin-ger i sin generiske markedsføring som omfattervalg av arter, produktformer, geografiske marke-der, målgrupper, type markedsføringstiltak, etc.Fordi de individuelle kampanjene må være av enviss størrelse for å ha effekt, kan aldri Norges sjø-matråd fordele budsjettet slik at markedsføringener helt balansert og dekker alle produkter og mar-


keder som de finansierende selskapene er inne i.En av de store utfordringene til Norges sjømatråder å styrke kunnskapsgrunnlaget for prioriteringav generiske markedsføringstiltak og evalueringav effektene av disse i ettertid.

I Ulstein m.fl. (2014) gis det en evaluering avde ulike oppgavene og aktivitetene til Norges sjø-matråd. Utvalget vil ikke gå inn på disse aktivite-tene og den nevnte evalueringen i detalj. I likhetmed rapporten til Ulstein m.fl. finner utvalget atdet er gode begrunnelser for at denne type aktivi-teter er lagt til en felles organisasjon. Spørsmåleneer mer hvilke konkrete mandat og oppgaver detskal være innenfor disse, og hvor omfattende bud-sjettene (aktivitetene) skal være.

I sjømatnæringen er det en rekke aktører somhar oppfatninger om den generiske markedsførin-gen og de andre aktivitetene til Norges sjømatråd.En utfordring for næringen er å etablere et bedreog mer systematisk kunnskapsgrunnlag for dengeneriske markedsføringen til Norges sjømatråd.Dette burde næringen ha stadig bedre forutset-ninger for etter hvert som næringens egen kom-petanse på nedstrøms markedsføring øker.

12.3 Utvalgets vurdering

Utfordringen til norsk sjømatnæring kan sammen-fattes slik: Næringen kan øke sin verdiskapingytterligere gjennom markedsføring av sjømat motkonsumenter. Men norsk sjømatnærings bedrifts-kunder – distributørene nedstrøms i markedene –investerer lite i markedsføring av sjømat mot kon-sumenter. Reklameintensiteten, dvs. reklameutgif-ter per krone i omsetning, er lav for sjømat sam-menlignet med andre næringsmiddelkategorier(Tveterås m.fl. 2006). Dersom man anser det somlønnsomt for norsk sjømatnæring å heve markeds-

føringsinnsatsen, må næringen selv bidra medinvesteringer i markedsføringstiltak.

Man kan forvente at norske sjømatselskapervil styrke sin markedsføringskompetanse og dis-tribusjon av halvfabrikata og ferdige konsumpro-dukter til dagligvareog HoReCa- bedrifter. Detkan også forventes at det vil skje en ytterligerekonsolidering av norsk sjømatindustri i større sel-skap med større interne menneskelige ressurser.Forutsetningene for å markedsføre differensierteprodukter vil styrkes for noen selskaper bådemht. kontroll på verdikjeden og interne ressurser.Dette vil også gi sterkere incitamenter for disseselskapene til å øke investeringene i markedsfø-ring av egne produkter. Men fremdeles må manforvente at betydelige deler av sjømatindustrienvil bestå av små og mellomstore selskap som dri-ver B-to-B markedsføring av halvfabrikata, medbetydelige «commodity» egenskaper knyttet tilproduktene, og dermed tilhørende svake incenti-ver til å investere i markedsføring mot konsumen-ter. Det vil derfor også i fremtiden være struktu-relle forhold knyttet til råstoff, næringens økono-miske organisering, kunder og produkter sombetyr at det er nødvendig med generisk markeds-føring med pålagt avgift. Utfordringen blir å finneden rette balansen mellom selskapenes egen mar-kedsføring og sjømatnæringens generiske mar-kedsføring, som omfatter både budsjetter og valgav type virkemidler. Denne balansen må forventeså være ulik i verdikjedene for laks, pelagisk oghvitfisk.

De stadige endringene i næringen og marke-dene tilsier at det må være hyppige evalueringerav omfanget og effekten av den generiske mar-kedsføringen, valg av virkemidler, markeder etc.innenfor forsvarlige ressursrammer. Evaluerin-gene bør være forankret i internasjonalt etablertemetoder dokumentert i vitenskapelige journaler.


Kapittel 13

Internasjonal markedsadgang og konkurransevilkår

13.1 Markedsadgang

Vilkårene for markedsadgang for sjømat defineresgjennom deltakelse i internasjonale handelsorga-nisasjoner og bi- og multilaterale handelsavtalermed viktige handelspartnere. Likevel kan hande-len med sjømatprodukter være sårbar for ulikehandelshindringer. I de senere år har for eksem-pel russiske veterinærmyndigheter stilt spørs-målstegn ved mattryggheten til norsk sjømat og 7.august 2014 innførte Russland importforbud forall fisk under kapittel 3 i tolltariffen. Rammebetin-gelsene for norsk sjømat i eksportmarkedenepåvirkes også av norsk politikk på andre områder.Stengingen av det russiske markedet for norsksjømat kan tegne som eksempel.

Sjømathandelen med EU reguleres i hovedsakav EØS-avtalens protokoll 9. I tillegg påvirkesdenne av frihandelsavtalen fra 1973 og nærmere50 tollfrie kompensasjonskvoter som følge av atEU har utvidet seg med stater som EFTA haddefrihandelsavtaler med tidligere. Disse betyr atNorge ikke har fri adgang for fisk og fiskeproduk-ter til EU. EU har definert sjømatprodukter somsensitive i sin handel med Norge av hensyn tilegen foredlingsindustri. Derfor møter vi formange arter (makrell, sild, reke, sjøkreps, kam-skjell) høye importtollsatser som øker med fored-lingsgrad. For ubearbeidet laks er tollen på 2 pst.mens bearbeidet laks møter 13 pst. toll. For defleste hvitfiskprodukter (saltfisk, tørrfisk, klipp-fisk samt torskog hysefilet) er det praktisk taltfull tollfrihet gjennom EØS.

Ettersom sjømat ikke inngår i EØS-avtalenshoveddel er slike produkter ikke beskyttet motbruk av handelstiltak. Derfor har norsk sjømatflere ganger vært gjenstand for antidumping-, sub-sidie- og safeguardingundersøkelser fra EU.

En viktig forutsetning for vår adgang til EU-markedet er at vårt mattrygghetsregelverk er har-monisert med EUs, hvor import fra Norge anses åtilfredsstille samme trygghet og beskyttelsesgradsom i EU. Fangstsertifikater for import av villfan-get fisk og andre merkebestemmelser tilhører

andre regulativer som påvirker norsk markedsad-gang for sjømat til EU. Norske myndigheter arbei-der for fullverdig markedsadgang for sjømat tilEU noe som er en del av de pågående forhandlin-gene om finansielle bidrag til økonomisk og sosialutjevning i Europa (EØS-midlene) for perioden2014–2019. EU og USA forhandler om en frihan-delsavtale – «The Transatlantic Trade and Invest-ment Partnership» (TTIP). Bedret markedsad-gang for amerikanske sjømatprodukter i EU-mar-kedet, som følge av full tolleliminering og mindretekniske handelshindre vil svekke norsk sjømatskonkurranseposisjon.

På et overnasjonalt nivå regulerer Verdenshandelsavtale (WTO) handelen med varer og tje-nester, gjennom overvåking, forhandlinger og etkonfliktorgan. Reglene gjelder blant annet øvregrenser for importtoll, som sjømat er en del av. Avandre WTO-avtaler som setter rammer for sjømat-handelen er det i hovedsak avtalene om veteri-nære og plantesanitære forhold (SPS), om tek-niske handelshindre (TBT) og om subsidier, anti-dumping og beskyttelsestiltak. Norske myndig-heter arbeider aktivt i WTOs komiteer for åarbeide fram et forutsigbart og bindende multila-teralt regelverk for sjømathandel, som gir bedremarkedsadgang for norsk sjømat. I tillegg arbei-der Norge for å forhandle fram et nytt regelverkfor subsidiene til fiskeriene for å unngå overkapa-sitet og overfiske. Arbeidet med en ny WTO-avtale (Doha-runden) har pågått siden 2001, mener enda ikke sluttført.

I tillegg til WTO- og EØS-avtalen omfattes nor-ske sjømatprodukter av et omfattende nettverk avbi- og multilaterale frihandelsavtaler, blant annetgjennom Det europeiske frihandelsforbund(EFTA). EFTA består i dag av Norge, Island, Lie-chtenstein og Sveits som alle – med unntak avSveits – er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.Gjennom EFTA har vi 24 frihandelsavtaler med 33land og det forhandles om flere. Norsk sjømatutgjør ofte størstedelen av norsk vareeksport tilEFTAs handelspartnere og er en sektor med storetollhindre. Norges posisjon med et ønske om å


opprettholde høye tollsatser på landbruksproduk-ter samtidig som man ønsker fri markedsadgangfor sjømatprodukter kan her representere en for-handlingsmessig utfordring.

13.1.1 Utvalgets vurdering

Norsk sjømatindustri er avhengig av å selge ensvært stor andel av produksjonen i utlandet. Mar-kedsadgangsrelaterte forhold som toll og ikke-tariffære handelshindringer reduserer genereltkonkurranseevnen i landene og markedene somomfattes av disse, og dermed lønnsomheten ogverdiskapingen fra norsk sjømatindustri.

Utvalget mener at myndighetene må prioriterearbeidet for størst mulig grad av frihandel og fær-rest mulig tekniske handelshindre. Utvalgeterkjenner at de norske importtollsatsene på land-bruksprodukter kan representere problemer idette arbeidet. Opprettholdelse av det norske vel-ferdsnivået vil i fremtiden, med en mindre oljedre-vet økonomi, avhenge av at vi utnytter ressursenemer effektivt. Sjømatnæringen har i dette per-spektivet potensial for å gi et betydelig størrebidrag til verdiskapingen enn landbrukssektoren.Generelt mener utvalget derfor at sjømatinteres-sene bør prioriteres der disse må avveies mothverandre i forhandlingene.

13.2 Subsidier

Norsk sjømatindustri konkurrerer i tøffe interna-sjonale matvaremarkeder. Dette er marked hvornasjonal matvareindustri – både landbruk og sjø-

mat – ofte beskyttes mot importerte produktergjennom tollbarrierer eller ved direkte økonomiskstøtte. For norsk sjømatnæring er innslaget avstøtte beskjedent i motsetning til landbruksnærin-gen.

Tollbarrierer, skatte- og avgiftslempinger ogdirekte finansiell støtte faller inn under sekkebe-grepet subsidier. Felles for disse er at de utgjørulemper for konkurrentene, og er relativt vanligebåde på nasjonale og internasjonale markedsare-naer for norsk sjømatindustri.

Norge er en stor eksportør av sjømat, menkonkurransekraften til norsk sjømatindustri svek-kes når nasjonal matvareindustri beskyttes i våreviktige eksportmarkeder. Tilsvarende ordningerfor norsk sjømatindustri utelukkes ofte. Dels somfølge av internasjonale handelsavtaler, frykt forhandelspolitiske tiltak i våre eksportmarked, ogdels fordi slike ordninger kan virke konkurransev-ridende overfor andre norske næringer. I tilleggtil at norsk sjømatindustris konkurranseevnesvekkes av støtteordninger i utenlandsmarked erdet også relevant å vise til at nasjonale støtteord-ninger kan hemme innovasjonsevnen til norskebedrifter.

Utvalget mener det ligger utenfor mandatet ådrøfte ulike former for subsidier som utenlandskeaktører nyter godt av i kampen om kunder. Utval-get mener imidlertid at det er viktig for sjømatin-dustrien at norske myndigheter intensivererarbeider for å fjerne konkurransevridende subsi-dier i handel med matvarer – et relevant arbeids-felt på den internasjonale forhandlingsarena formarkedsadgang.


Kapittel 14

Kapital- og arbeidsmarkedet

Sjømatindustriens vekst og lønnsomhet avhengerav at den får konkurrere på like vilkår med andresektorer i den norske økonomien om kapital ogarbeidskraft. Den skal generelt heller ikke ha gun-stigere vilkår fra myndighetenes side i kapital- ogarbeidsmarkedet, da dette vil kunne medføre atindustrien sysselsetter kapital og arbeidskraftsom kunne ha gitt høyere verdiskapning i andresektorer.

Dernest er det en forutsetning at bedrifteneinternt i sjømatindustrien har like konkurransevil-kår i kapitalog arbeidsmarkedet. Spesielt viktiger det at det ikke er mekanismer i kapital- ogarbeidsmarkedet som svekker innovasjonsevnentil sjømatindustrien. Dette er for eksempel tilfellehvis lite konkurransedyktige og innovative bedrif-ter får tilført kapital som ikke har normale ellermarkedsmessige avkastningskrav, eller hvisbedrifter har incentiver til å konkurrere på rekrut-tering av arbeidskraft til lønns- og arbeidsvilkårsom generelt ikke aksepteres i det norske samfun-net.

14.1 Kapital og dens avkastningskrav

I Del II vises det til at sjømatindustrien generelthar hatt svak lønnsomhet over tid. Næringen haren struktur med mange relativt små selskapermed sterk intern konkurranse. Produksjonen pre-ges av råvarer og halvfabrikata og få innslag avkonsumklare produkter, samt at ressursene somavsettes til produktutvikling og markedsføring erbeskjedne. Kapasitetsutnyttelsen er relativt lav, itråd med et sesongartet tilbud av råstoff, og tilbu-det til ledende salgskanaler preges av storesesongvariasjoner1. Denne strukturen står i etmisforhold til internasjonalt ledende matvaresel-skap som i sin streben etter konkurransefortrinn

investerer i immateriell kapital som produktutvik-ling, markedskunnskap, distribusjonsapparat ogkunderelasjoner. Konkurransefortrinn generertav immateriell kapital kan være av vedvarendekarakter ettersom det vanskelig lar seg kopiere –en beskyttelse som vanskelig lar seg oppnås av«hyllevarer» og «commodities».

Dagens struktur innen norsk sjømatforedlingkan delvis forklares av aktørers kapitalavkast-ningskrav og refinansieringsmuligheter. Det finsmange eksempler på ulønnsomme bedrifter somenten har gått konkurs og kommet live igjen utensærlig gjeldsbyrde, eller har unngått nedleggelsesom følge av gjeldsakkord og kapitaltilgang utennormale krav til risikojustert avkastning. Dennekapitalen har delvis vært privat. I noen tilfeller harogså statlig, fylkeskommunal eller kommunalkapitaltilgang funnet det formålstjenlig å bidra tilreetablering av nedlagte/nedleggingstruedebedrifter – i form av tilskudd eller subsidierte lånfra Innovasjon Norge, næringsfond eller fylkes-kommunale midler til regional og lokal utvikling.Dette kan være rasjonelt lokalt, men for næringensom helhet vil dette medføre redusert lønnsom-het. Å opprettholde aktivitet i i bedrifter som slitermed lav lønnsomhet over tid og som uten tilførselav offentlig kapital uten regulære avkastningskravville gått konkurs, utgjør en svekkelse av andrebedrifters muligheter til å utvikle konkurransefor-trinn.

Som nevnt er det mange som yter slik kapital,men av spesiell interesse for utvalget er kapitaltil-førsler fra myndighetene. Innovasjon Norge erstørste bidragsyter med sine virkemidler i form avtilskudd og lån. I årene 2011–2013 bevilget Inno-vasjon Norge 4 mrd. kroner til lån og garantier isjømatnæringen, og 370 mill. kroner i tilskudd.Sjømatindustrien mottok 11 pst. av lån og garan-tier og 46 pst. av tilskuddene, mens tilsvarendeandeler for fiskeflåten var 84 og seks pst. Restengikk til havbruk. Midlene fordeler seg på enrekke virkemidler og tiltak. Det er viktig for sjø-matnæringens konkurranseevne at offentlige til-skudd og lån ikke er konkurransevridende, samt

1 Henholdsvis 43 og 69 pst. av eksportverdien fra sild ogmakrell i 2013 ble realisert i månedene november-januar ogseptember-november det året. For fersk og fryst torsk varandelene henholdsvis 49 og 40 pst., som ble realisert i tre-månedersintervallene februar-april og oktober-desember.


at de bidrar til innovasjon i næringen. Det er let-tere å forsvare offentlig finansiering hvis denne ihovedsak er rettet mot markedssvikten ved pri-vate aktørers underinvestering i FoU.


Offentlige kapitalbidrag til investeringer i realka-pital, uten krav til rimelig avkastning, må ikkesvekke mulighetene for utvikling av en lønnsomnorsk sjømatindustri. Det er en risiko for at dennetype offentlig kapital kan være konkurransevri-dende, hindre nødvendig omstilling av industrienog bidra til å opprettholde overkapasitet.

Utvalget vil påpeke at det er viktig med offent-lig finansiering som bidrar til innovasjon i sjømat-næringen.

14.2 Arbeidsmarkedet

I tillegg til konkurransen i produktmarkedene måsjømatindustrien også være konkurransedyktig ifaktormarkedene. Industriens attraktivitet til uliketyper arbeidskraft vil være kritisk for dens fremti-dige utvikling. Sjømatindustrien må tiltrekke segbåde tilstrekkelig antall ansatte og sørge for atdisse besitter nødvendig kompetanse.

Det er viktig å påpeke at sjømatindustriensfremtidige attraktivitet vil bli påvirket av densstruktur i flere dimensjoner; produksjonstekno-logi- og prosesser, selskapers størrelse og organi-sering, og lokalisering av bedrifter. Derfor vilutvalgets forslag til tiltak som påvirker sjømatin-dustriens struktur i disse dimensjonene ogsåpåvirke dens attraktivitet blant arbeidstagerne.Attraktivitet relatert til kompetente fagarbeidereog arbeidstagere med universitets- og høyskoleut-danning er delvis avhengig av relevante utfordrin-ger og faglige utviklingsmuligheter knyttet til pro-duksjonsprosesser, produktutvikling og marke-der. Det fysiske og sosiale arbeidsmiljøet er selv-følgelig også viktige faktorer. For noen typerarbeidskraft er størrelsen på det faglige arbeids-miljøet også en faktor. I tillegg avhenger attrak-tiviteten av arbeidsmarked, utdanningstilbud, tje-neste- og kulturtilbud i regionen hvor bedriften erlokalisert, både for den sysselsatte og familien.

Sjømatindustrien konkurrerer med andre sek-torer som markedsfører seg i arbeidsmarkedetgjennom ulike tiltak. Generelt er det viktig å pro-motere attraktiviteten til arbeidsplasser innenindustrien for fremtidige arbeidstakere.

Et element utvalget har funnet det viktig åbehandle, er den betydelige og økende bruken avutenlandske arbeidere i sjømatindustrien.

14.2.1 Utenlandsk innleid arbeidskraft

En betydelig andel av arbeiderne i sjømatindus-trien kommer fra utlandet. Noen bosetter seg iNorge og blir fast ansatt med de krav og rettighe-ter som følger av dette. Mange har også kortereengasjementer som ansatte eller leies inn på kortsikt via formidlingsselskaper. Flere forhold gjørbruk av utenlandsk arbeidskraft attraktivt for nor-ske sjømatbedrifter. I første rekke er dette oftesvært sesongbetont arbeid, noe som favorisererkorte engasjementer. Arbeidet er også gjernemanuelt og slitsomt. Disse forholdene gjør at detkan være vanskelig å finne norske søkere til arbei-det. De innleide er gjerne svært arbeidsvillige oghar ofte lavere timelønn enn norske.

Det er vanskelig å få full oversikt over brukenav utenlandsk arbeidskraft i sjømatindustrien,men det er klart at dette er svært utbredt. I enutvalgsundersøkelse estimerer Angell m.fl.(2011)2 utenlandsk arbeidskraft til å utgjøre omlag 31 pst. av arbeidstakerne i foredlingsindus-trien. Henriksen m.fl. (2014)3 fant i en spørreun-dersøkelse rettet mot foredlingsaktører at 69 pst.av bedriftene benyttet utenlandsk arbeidskraft.

Muligheten til å benytte utenlandsk arbeids-kraft representerer en kilde til fleksibilitet for nor-ske bedrifter, i tillegg til potensielt lavere arbeids-kraftkostnader. En slik bruk av arbeidsmarkedetkan også ha mer indirekte effekter knyttet til sub-stitusjon av innovasjon og produktivitetsvekstmed lavere lønninger. Dette kan ha uheldigeimplikasjoner på sikt.

Man har klare indikasjoner på at spesielt endel av arbeidstakerne som leies inn gjennombemanningsbyrå forskjellsbehandles gjennomlønns- og arbeidsvilkår som ligger lavere enn bådedet som er vanlig i bransjen og i overenskomste-nes minstebestemmelser. I tillegg kreves det inoen tilfeller svært høy betaling for tjenester somhusvære.

Dårlige lønns- og arbeidsvilkår til utsendtearbeidstakere på oppdrag i Norge er problematiskmed tanke på det norske samfunnets normer og

2 Angell, E., M. Aure og P-A. Emaus (2011) Kompetansebehovog rekruttering i fiskeforedlingsindustrien – med fokus påutenlandsk arbeidskraft. Rapport 2011:1, Norut, Alta.

3 Henriksen, K., S. Sønvisen og T. Olafsen (2014) Kartleggingav behov for kompetanse og arbeidskraft i sjømatnæringen – idag og fram til 2020. SINTEF-rapport A26222, SINTEF Fis-keri og Havbruk, Trondheim.


verdier, det er konkurransevridende mellombedrifter i den norske sjømatindustrien, og dethar en negativ effekt på incentivene til å innovereog dermed norske virksomheters internasjonalekonkurranseevne på lang sikt. Denne type strate-gier åpner for muligheten til å substituere segbort fra produktivitetsfremgang og innovasjongjennom reallønnsnedgang. Velferdsnivået i sam-funnet bestemmes på lang sikt av innovasjon ogproduktivitetsvekst, og slik konkurranse kan der-for virke negativt på sikt.

14.2.1.1 Utvalgets vurdering

Utvalget erkjenner at mange bedrifter i dag harsterke incentiver til å benytte seg av mulighetenefor å redusere arbeidskostnadene og ikke minst åskaffe seg den nødvendige arbeidskraften. Det erogså vanskelig å sette grenser for når arbeidsbe-tingelsene representerer problemer samt å kon-trollere at regler og avtaler etterleves.

Utvalget ønsker ikke at bedriftene konkurre-rer på lønns- og arbeidsvilkår, da dette virker

negativt på langsiktig produktvitetsframgang oginnovasjon. Omfattende rekruttering av ufaglærtutenlandsk arbeidskraft, hvor noen har omdisku-terte lønns- og arbeidsvilkår, kan også bidra til å gisjømatindustrien et dårligere omdømme blantnorske arbeidstagere, og dermed svekke densattraktivitet og mulighet til kompetente norskarbeidskraft.

Utvalget er kjent med at Tariffnemda har ved-tatt forslag om delvis allmenngjøring4 av overens-komsten mellom fiskeindustribedrifter og LO.Utvalget anser forslaget som godt. Det represen-terer en god avveining mellom hensynene til åunngå potensiell uakseptable lønns- og arbeidsvil-kår og norske bedrifters behov for sesongarbeids-kraft og incentiver til innovasjon.

4 http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2014/Horing--utkast-til-forskrift-om-allmenn-gjoring-av-overenskomst-for-fiskeindustribedrifter/Hor-ingsbrev.html?id=763909


Kapittel 15

Villfiskrelaterte rammebetingelser

Herunder hører problemstillinger som er spesi-fikke for den delen av industrien som benytter segav fangst av marine arter – enten hvitfisk/bunn-fisk, pelagiske arter eller skalldyr. Selv om opp-merksomheten i første rekke er rettet mot hvit-fisksektoren (som skissert i Del II), tas det ogsåopp særlige forhold som berører pelagisk sektor,og noen overordnede prinsipper med betydningogså for skalldyr selv om det ikke eksplisitt gjøresslike omtaler.

15.1 Kunnskap om bestandsdynamikk og -størrelse

Kunnskap om bestandsstørrelser og hvordandisse påvirkes av både naturen og fiskeriaktiviteter svært viktig for sjømatnæringen da dette dan-ner grunnlaget for bærekraftig forvaltning avmange sjømatressurser. Feil i disse vil dermedkunne få store økonomiske konsekvenser. De nor-ske sjømatproduktene fra ville bestander konkur-rerer i markeder med betydelige substitusjonsmu-ligheter. Det er da rimelig å anta at høyere fangstgir positiv effekt på verdiskaping og lønnsomhet.Man bør derfor etterstrebe en forvaltning som girgrunnlag for høyt langtidsutbytte.

Økosystemene er komplekse, bare delvis for-stått og det er betydelig usikkerhet i bådebestandsmålinger og økosystemeffekter. Dettebetyr at norsk fangst må gjøres med et føre-varhensyn. Bedre kunnskap om bestandene kan dagi grunnlag for økt fiske. I en bioøkonomisk ana-lyse finner Clark og Kirkwood (1986)1 at verdienav bedre informasjon om bestandsstørrelse ofte erstor, og spesielt når rekrutteringen varierer bety-delig. Den økte verdiskapingen må imidlertidveies mot kostnaden med å fremskaffe bedreinformasjon.

HAV21 anbefaler at «den brede tilnærmingen tilhavforskning må opprettholdes og implementeres iøkosystembasert forvaltning. Det må legges økt vektpå å få kunnskap om de sentrale driverne forendringer; klimaeffekter, forsuring, høsting av biolo-giske og andre ressurser, forurensing, annenmenneskelig aktivitet og samlet ef fekt av ulike typepåvirkninger» (s. 21). Videre peker HAV21 på atdet må investeres kontinuerlig i og koordineringav marin infrastruktur for øke kvaliteten og effek-tivisere datainnsamling og overvåkning.


Kunnskap og handlinger i fiskeriog oppdrettsled-det har avgjørende betydning for hele verdikje-dens konkurranseevne og lønnsomhet. For denvillfiskbaserte verdikjeden er kunnskapen omfiskebestander som grunnlag for fiskekvotervesentlig for både flåte og sjømatindustri. Utvalgetanbefaler en styrking av kunnskapsgrunnlaget omfiskebestander gjennom tilstrekkelig finansieringog effektiv bruk av ressurser i datainnsamling ogbestandsestimering.

Utvalget har ikke et tilstrekkelig informasjons-grunnlag om avveiningen mellom ressursinnsats ibestandsestimering og økt utbytte fra bestandene,og kan slik ikke gi en anbefaling om det optimalenivået på bestandsforskningen. Samtidig er detstor usikkerhet i mange bestandsanslag og sann-synligvis er marginalverdien av mer forskning pådisse områdene positiv. Utvalget har registrert athavforskerne av ressurshensyn har måttetavslutte enkelte av tidsseriene med data som ersamlet over tid samt enkelte toktbaserte undersø-kelser. Utvalget anbefaler at ressursnivået må hol-des på et nivå som tillater videreføring av viktigedataserier som bidrar til bedre kunnskap om øko-systemene.

Utvalget anbefaler at det gjennomføres etutredningsarbeid som kvantifiserer verdien av øktkunnskap om disse forholdene.

Samtidig anbefaler utvalget at man gjennom-går dagens modeller og datainnsamlingsmetoder

1 Clark, C.W. og G.P. Kirkwood (1986) «On uncertain rene-wable resource stocks: Optimal harvest policies and thevalue of stock surveys». Journal of Environmental Econo-mics and Management 13(3): 235–244.


med formål å bedre effektiviteten i form av detkunnskapsgrunnlag man får om bestander for engitt ressursinnsats. Introduksjon av delvis bruker-betaling for bestandsestimeringsarbeidet kanogså bidra til utvikling av mer effektive prosesser.

15.2 Organisering av verdikjeden

De krevende kundene sto sentralt i beskrivelsenav utfordringene sjømatnæringen står ovenfor.Næringens evne til å tilpasse seg disse kundenesvarierende og gradvis endrede krav er derfor vik-tig for opprettholdelse og forbedring av konkur-ranseevnen. Et av virkemidlene næringen har til-gjengelig er hvordan verdikjeden organiseres –både horisontalt og vertikalt. Utvalget har analy-sert og kommet med anbefalinger om rammebe-tingelser som påvirker næringens tilpasningsevnepå dette feltet. Mange forhold inngår her, menutvalget har av ressurshensyn måttet begrenseseg til et utvalgt sett elementer.

15.2.1 Aktivitetskravet i deltakerloven

Deltakerloven (Lov om retten til å delta i fiske ogfangst) trådte i kraft i 2000, og hjemler ulike for-valtningsgrep, deriblant begrensninger i adgan-gen til å delta i ulike fiskerier.

I lovens § 5 stilles det nasjonalitetskrav (norskstatsborger eller selskap som er likestilt mednorsk statsborger), som blant annet er akseptertav EU i et eget vedlegg til EØS-avtalen som unn-tak fra prinsippet om fri bevegelse av kapitel. Ilovens § 5a stilles det krav til bosted som er aksep-tert av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) som for-enlig med prinsippet om fri bevegelse av arbeids-kraft. I lovens § 6 stilles det krav om at man må hadrevet ervervsmessig fiske på, eller med, norskfartøy i minst tre av de siste fem årene, og fortsattvære knyttet til yrket, for å få ervervstillatelse ogdermed kunne eie fartøy som skal nyttes til erver-vsmessig fiske eller fangst. Dette omtales videresom «aktivitetskravet».

Det gjøres i enkelte tilfeller unntak for aktivi-tetskravet. Selskap eller sammenslutninger god-kjennes dersom personer som oppfyller aktivitets-kravet innehar mer enn 50 pst. av eierinteressene.Også «administrative redere» (personer som dri-ver fiskebåtrederi) kan tildeles ervervstillatelse,etter en konkret vurdering hvor eiers nærhet tilfartøydrift og fiskeutøvelse vektlegges, og hvorkravet er at vedkommendes hovedaktivitet er driftav fiskebåtrederi. Et siste unntak hvor myndighe-tene kan dispensere fra kravet om tidligere aktivi-

tet i fiske, er i særlige tilfeller hvor næringsmes-sige og regionale hensyn tilsier det. Dette er bak-grunnen for de enkeltvedtak som har ført til atfiskeforedlingsbedrifter (og tidligere også bankerog kommuner) har hatt eierskap til torsketrålere,for å gi bedriften mulighet til å stabilisere tilførse-len av råstoff til produksjonen.

Aktivitetskravet begrenser muligheten for ver-tikal koordinering i villfisknæringen. Aktivitets-kravet har historisk stått sentralt i myndighetenespolitikk ovenfor næringen. Det gjentas i Stortin-gets behandling av ulike Stortingsmeldinger, menble også beskrevet av Eierskapsutvalget (NOU2002:13) som hensiktsmessig. Kravet skal opprett-holde en variert og lokaleid fiskeflåte – som igjenbidrar til målet om sysselsetting og bosettinglangs kysten.

Samfunnet, såvel som fiskerinæringen, harvært gjennom dyptgripende endringer siden rege-len ble innført, og det kan stilles spørsmål omdette er den mest effektive metoden for å nå gene-relle og fiskeripolitiske mål.

15.2.1.1 Analyse

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er detønskelig at innsatsfaktorene tilflyter de mesteffektive produsentene, da dette gir størst verdi-skaping. Gjennom å forhindre enkelte aktører åeie og drive fiskefartøy er det derfor rimelig å antaat aktivitetskravet begrenser effektivitet og verdi-skaping. Skal produksjonsfaktorene tilflyte sinbeste anvendelse, er det viktig at prisene somgjenspeiles i markedet er de reelle. Begrensnin-ger på omsetningen, i dette tilfellet ved at potensi-elle kjøpere utestenges fra markedet, vil sannsyn-ligvis underestimere den reelle prisen på fartøy –og den neddiskonterte verdien av kontantstrøm-men fra fremtidig fiske.

Dette gjelder fisket isolert sett, men begrens-ningen kan også ha effekter nedstrøms i verdikje-den. Avgrensningen i eierformer kan begrensemulighetene for vertikal koordinering mellomledd i verdikjeden. Sjømatindustrien har i dagmange muligheter til å organisere samarbeidetmed fiskeriene. Vanligst er uformalisert samar-beid mellom fiskeflåte og foredlingsbedrift. Flerebedrifter eier eller har minoritetseierskap i fartøy.Det kan også inngås langsiktige kontrakter mel-lom partene og flere andre samarbeidsformer fin-nes. Til tross for dette mulighetsrommet kanutfordringene med å koordinere flåte og fored-ling, med hensyn til for eksempel tidspunkt forfangst, kvalitet og art, være store. Dette kan blantannet ha sammenheng med at aktørene har ulik


informasjon, og ulike incentiver. Reguleringersom hindrer aktørene i å gjøre optimale koordine-rende valg vil innebære både bedrifts- og sam-funnsøkonomiske effektivitetstap.

Den samlede effekten av å fjerne aktivitetskra-vet i deltakerloven er usikker. Erfaringer fra desiste tiårene viser at bare et fåtall flåteaktører harintegrert nedstrøms mot foredlingsleddet, samti-dig som en viss disintegrasjon har skjedd i dentradisjonelle konstellasjonen mellom torsketrålerog filetprodusent. Disse har i betydelig grad valgtå fryse fisken ombord og selge den til andre aktø-rer heller enn å anvende den i egen produksjon.På Island har man sett en sterk vertikal integra-sjon mellom fiske og foredling. Det er imidlertidstor forskjell i viktige rammebetingelser og struk-tur på næringene. Det er derfor vanskelig å for-utsi hvordan et bortfall av aktivitetskrav vil virke iNorge. Det er også vanskelig å forutsi hvilke avsamarbeidsformene som gir best økonomi. Erfa-ringer fra utlandet og andre verdikjeder (Aschem.fl. 2014) tyder på at man vil tilpasse seg med etsett av samarbeidsformer på sikt, og at karakteris-tika ved hver enkelt verdikjede i samspill medbedrifts- og lokasjonsspesifikke forhold vil defi-nere valg av organisering.

Et bortfall av aktivitetskravet kan få effekt påeierstrukturen i fiskeflåten med påfølgende regio-nale/lokale effekter som igjen kan få stor betyd-ning for foredlingsindustrien. Disse effektene vilvære positive og negative. Oppmyking avbegrensninger i strukturkvoter vil kunne for-sterke disse effektene gjennom ytterligere struk-turering og konsolidering i næringen. En slikomstilling følger også i takt med den teknologiskeog øvrige samfunnsmessige utvikling – spørsmå-let er heller hvor raskt man skal tilrettelegge forslike endringer.

15.2.1.2 Utvalgets vurdering, med unntak av medlemmene Myrvang og Berfjord

Utvalget viser til at det er et klart behov for ataktørene i sjømatnæringen, ut fra hensynet tilkonkurranseevne og lønnsomhet, bør kunnevelge former for organisering som i tilfredsstillerulike behov for vertikal koordinering (Asche m.fl.,2014). Denne muligheten har man allerede i lak-senæringen. Utvalget ønsker å legge til rette fordenne muligheten også i de fangstbaserte verdi-kjedene. Utvalget har lagt vekt på sitt mandat derdet er bedt om å vurdere tiltak som bidrar til atsjømatindustriens lønnsomhet og konkurranse-evne styrkes. Utvalget vurderer det derfor somhensiktsmessig at sjømatindustrien får mulighet

til å ha majoritetseierskap og dermed beslutnings-rett for fiskefartøy. For mange foredlingsbedrifter,både nåværende og fremtidige, er produksjonenav en slik karakter at de ikke er tjent med vertikalintegrasjon, men vil velge samarbeidsformer somi dag. For andre bedrifter kan koordineringsbeho-vet være så stort at de vil være tjent med også åeie fartøy.

Utvalget foreslår at deltakerlovens § 6 justeresslik at det åpnes for at sjømatindustribedrifter kaninneha tillatelse til fartøy og kvoter. Utvalget leg-ger til grunn at det stilles krav om reell økono-misk forbindelse til norske kystsamfunn og fore-slår at dette ikke må bli en skjønnsbasert dispen-sasjonsadgang, men en tilleggsregel slik at alleaktørene får like, forutsigbare rammevilkår gjen-nom en opplysende og avklarende forskrift.

Utvalget forutsetter at dette forslaget ikke rok-ker med gjeldende norske restriksjoner på uten-landske statsborgeres rett til å eie fiskefartøyer ogfiskekvoter, slik det fastslås i et eget vedlegg tilEØS-avtalen.

Utvalget vil begrense hvor mye en enkeltaktør kan eie av kvoter.

Utvalget ser at samfunnet kan ønske å ivaretaden overordnede regionale fordelingen av økono-misk aktivitet og sysselsetting langs kysten. Iutformingen av fremtidige reguleringer må myn-dighetene vurdere i hvilken grad ytterligerebegrensninger er nødvendige for å ivareta dissehensyn.

Utvalget viser til at det allerede eksisterergrenser for eiermessig konsentrasjon. Utvalgetvektlegger at slike begrensinger ikke må være tilhinder for etablering av næringsklynger og ataktører/selskap kan utnytte skalafordeler i fangstog foredling.

Hvor stor effekt dette grepet alene vil gi medhensyn på lønnsomhet, verdiskaping og sysselset-ting i norsk videreforedling er svært vanskelig åforutsi. Det gir imidlertid muligheter for en tilret-telegging for samspill mellom flåte og sjømatin-dustri som ikke finnes i dag. Samtidig vil effektenfor sjømatindustrien være avhengig av de andretiltakene som utvalget foreslår, og når eventueltdisse tiltakene gjennomføres.

15.2.1.3 Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlem Møgster

Utvalgsmedlem Møgster mener at aktivitetskravetfor eierskap til fiskefartøy bør bortfalle. Mulighetenbør imidlertid ikke gis utelukkende til sjømat-industrien, men også andre aktører bør kunne eiefiskefartøy.


15.2.1.4 Utvalgsmedlem Berfjords vurdering

Utvalgsmedlem Berfjord har som primærstand-punkt at aktivitetskravet i deltakerloven oppretthol-des etter dagens modell. I utvalgets analyse heterdet:

«Den samlede ef fekten av å fjerne aktivitetskra-vet i deltakerloven er usikker. Erfaringer fra de sistetiårene viser at bare et fåtall flåteaktører har inte-grert nedstrøms mot foredlingsleddet, samtidig somen viss disintegrasjon har skjedd i den tradisjonellekonstellasjonen mellom torsketråler og filetprodu-sent. Disse har i betydelig grad valgt å fryse fiskenombord og selge den til andre aktører heller enn åanvende den i egen produksjon.»

Dette skulle tilsi at verdiskapingen i sjømatin-dustrien ikke vil påvirkes i en slik grad at ending avaktivitetskravet i deltakerloven kan forsvares.

Dersom deltakerloven likevel skal endres, ønskerutvalgsmedlem Berfjord å advare sterkt mot model-len flertallet i utvalget har valgt. Det vil være sværtuhensiktsmessig at retten til ervervstillatelse til far-tøy og kvoter, og dermed anledningen til kommersi-ell høsting av nasjonens ressurser, skal utvides baretil sjømatindustrien, uten at også andre aktører fårslippe til. Dette kan være leverandørindustri, regio-nale og kommunale investeringsselskap eller arvin-ger til fiskebåtrederi, osv.

Skal aktivitetskravet i sin nåværende formendres må alle slippe til for å unngå uheldige kon-kurransesituasjoner når en tar bort fiskernes ene-rett til å eie fiskebåter. Det vil være lite fremtidsret-tet å slippe inn en ny særgruppe. Dette underbyggesogså i utvalgets analyse der det heter:

«Gjennom å forhindre enkelte aktører i å eie ogdrive fiskefartøy er det derfor rimelig å anta at akti-vitetskravet begrenser ef fektivitet og verdiskaping.Skal produksjonsfaktorene tilflyte sin beste anven-delse, er det viktig at prisene som gjenspeiles i mar-kedet er de reelle. Begrensninger på omsetningen, idette tilfellet ved at potensielle kjøpere utestenges framarkedet, vil sannsynligvis underestimere denreelle prisen på fartøy – og den neddiskonterte ver-dien av kontantstrømmen fra fremtidig fiske.»

Et alternativ for å opprettholde fiskernes nærhettil det å eie og drifte fiskebåter er å senke kravet fra51 pst. eierskap av aktive fiskere til 34 pst. Denmest dramatiske modellen vil være at aktivitetskra-vet tas bort i sin helhet.

Utvalgsmedlem Berfjord forutsetter, slik somflertallet i utvalget, at enhver endring av deltakerlo-ven, ikke rokker med gjeldende restriksjoner påutenlandske statsborgeres rett til å eie fiskefartøyerog fiskekvoter, slik det fastslås i et eget vedlegg tilEØS-avtalen.

Et annet viktig moment som må understrekes erat dagens eierskapsbegrensninger i havfiskeflåtenogså må innføres for kystfiskeflåten hvis aktivitets-kravet i deltakerloven endres. For en felleskapsres-surs som fiskekvoter må det begrenses hvor myeenkeltaktører kan samle på en eierhånd. Dette vilogså sikre fordeling av eierskap langs hele kysten, ogoverflødiggjøre regionale bindinger.

Et siste moment som må vurderes er omendringene skal gjelde hele kystflåten, eller om far-tøy med hjemmelslengde under 15 meter skal unn-tas.

15.2.1.5 Utvalgsmedlem Myrvangs vurdering

Den norske fiskeflåten fremstår i dag som verdensle-dende med høy innovasjonsgrad og effektivitet sam-tidig som eierskapet i hovedsak ivaretas av aktivefiskere og redere som er lokalisert i kystsamfunnene.På tross av at Norge har utviklet verdens høyestekostnadsnivå, har vi inntatt en posisjon som en ver-densledende fiskerinasjon. Denne posisjonen er opp-nådd og opprettholdt innenfor regelverket som regu-lerer eierskapet til fiskeflåten og førstehåndsomset-ningen av viltlevende marine ressurser. Også denvidere utviklingen av fiskerinæringen bør være byg-get på grunnprinsippene i det lovverket som harvært en suksess til nå.

Deltagerloven bidrar til å sikre at eierskapet tilfiskeflåten forblir i de kystsamfunnene som er mestavhengig av denne flåten. Betydning av denne nær-heten må veies opp mot de antatt samfunnsøkono-miske gevinstene man har ved å løse opp på delta-kerloven. Myrvang mener at de positive sidene ved åsikre det lokale og nasjonale eierskapet er langt vik-tigere enn de høyst usikre gevinstene ved å løse oppeierskapet til fiskeflåten.

I tillegg påpekes den sikkerheten man har gjen-nom dagens deltakerlov for at retten til å høste felles-skapets ressurser forblir på norske hender og påaktører bosatt langs norskekysten. Hvis man svekkerdagens deltakerlov og slipper inn andre gruppersom eiere, vil man måtte bygge opp et tilsvarendevern for norske interesser noe som kan utløse kon-flikter i relasjon til handelsavtaler med andre land.I tillegg vil slike begrensinger være enklere å omgånår flere aktører kan komme inn som eiere. Stortin-gets utredningsseksjon har i oppdrag 2014364 vur-dert problemstillinger i tilknytning til nasjonalitets-og aktivitetskrav i deltakerloven og bant annetuttalt:

«Det kan tenkes en situasjon der nasjonalitets-kravet ønskes viderført, men aktivitetskravet ønskesopphevet. Spørsmålet er hvordan det vil slå ut etter-som aktiviteteskravet i mange tiår har vært en kjer-


nebestemmelse i norsk fiskerilovgivning. Spørsmåleter om det vil kunne forrykke balansen i hele dennorske argumentasjonen omkring nasjonalitteskra-vet, utenlandsk eierskap og fri flyt av kapital.»

Det påpekes også at gjennom deltakerloven sik-rer man i dag at som hovedregel er alt fiskeråstofffra den norske fiskeflåten tilgjengelig for norskeindustriaktører i et felles marked via salgslagene.Dette skjer enten via auksjoner eller via mer ellermindre formaliserte leveringsavtaler hvor kystflåtenleverer fersk fisk direkte til industrianlegg. I et frem-tidig scenario hvor fiskeindustrien har dominerendeeierskap til fiskeflåten, vil mer råstoff bli bundet oppi integrerte selskaper og derved ikke være tilgjenge-lig for andre industiraktører. Dette vil fungere somet etableringshinder for ny industrivirksomhet, sam-tidig som fiskeindustri med god tilgang til finansier-ing vil kunne kjøpe opp fiskebåter for å skvise utkonkurrenter. Dette vil særlig kunne ramme små ogmellomstore industribedrifter og på sikt påvirkenæringsstrukturen og arbeidsplasser langs kysten påsærs uheldig måte.

Anbefaling:

Utvalgsmedlem Myrvang mener hovedregelen i del-takerloven om en fiskereid flåte må bestå. Dette erden beste og sannsynligvis eneste garanti for et frem-tidig nasjonalt eierskap av norske fiskeressurser. Detbekreftes blant annet gjennom betenkningen fraStortingets utredningsseksjon (op. cit.).

Utvalgsmedlem Myrvang ønsker en hav- og kyst-fiskeflåte eid av fiskere og redere med røtter i kyst-Norge. Dette eierskapet vil ha de beste forutsetnin-ger for å gi næringsutvikling både på sjø og land.En stor grad av lokalt eierskap vil gi ringvirkningerfor nasjonen og kystsamfunnene langt utover selvefiskeriaktiviteten.

Den beste garantien for tilførsel av råstoff tilnorsk industri ligger i en dif ferensiert flåte. En fiske-reid flåte gir begrensede muligheter for å fjerne kvo-tene fra kysten og over i andre kapitalmiljøer, nasjo-nalt eller internasjonalt.

Det skal fortsatt være muligheter for unntak slikat industrien kan eie utover de 49,9 pst. som de idag har adgang til, men dette må utelukkende værebasert på unntak fra hovedregelen. Vi har i dagunntak, der industrien eier flåte uten at det har gittgod lønnsomhet for fiskeindustrien. Denne ordnin-gen må evalueres, samtidig som andre unntak fradeltakerloven bør vurderes, slik at det knytter flåte,industri og kystkommuner tettere sammen.

Det har vært bred politisk enighet i Norge om atfiskerinæringen skal bidra med størst mulig lønn-som aktivitet på kysten. Hensynet til maksimal

bedriftsøkonomisk lønnsomhet for aktørene i nærin-gen må balanseres mot den totale samfunnsmessigebetydningen fiskerinæringen har. En ressursrentesom tas ut gjennom en levende kyst har verdier somikke bare måles i kroner. Denne balansen kommerdessverre for dårlig fram i denne NOU’en.

15.2.2 Fartøyutforming og fiskeredskap

Fiskeripolitikken har tradisjonelt hatt som mål atressursene skal høstes av en differensiert flåte,bestående av både hav- og kystfartøyer. Tidligerehet det at kystfartøyene skulle være ryggraden inæringen. Havflåten, som et nyttig supplement tilkystflåten, skulle kunne nyttiggjøre seg de ressur-ser som var uoppnåelige for den relativt litemobile kystflåten, og samtidig oppfylle landindus-triens krav til råstofftilgang når vær og fiskebe-standens tilgjengelighet ga vanskelige fangstmu-ligheter for kystflåten.

Grunnprinsippet bygger på at fiskekvotenefordeles på fartøygrupper, og deretter på detenkelte fartøy i gruppen, der fartøygruppene i allhovedsak er knyttet til redskapsgrupper. Fordelin-gen mellom disse gruppene har vært ansett somen viktig stabilitetsfaktor for fiskeflåten, der ande-len av kvoten ligger relativt fast ved svingninger itotalkvoten. Stortingets næringskomite sa det sliki deres behandling av Perspektivmeldingen[St.meld. nr. 51 (1997–98)]:

«Komiteen meiner systemet med fordeling av fis-kekvotane mellom hav og kyst må gjennomgåastmed sikte på å koma fram til ei varig fordeling.Det bør framleis vera ein målsetjing at næringasjølv gjennom fiskarane sine organisasjonarmedverkar til å finna fram til omforente fordelin-gar mellom dei ulike gruppene. Komiteen vilunderstreka at fordeling av kvotar mellom grup-pene må oppretthaldast over tid, slik at det verke-leg vert eit verktøy som stimulerer til strukturtil-pasning og langsiktig planlegging.»

Første gang det ble formalisert en fordeling mel-lom hav- og kystfiskefartøy var ved innføringen av«Trålstigen» i torskefisket i 1989, som ble gjortgjeldende fra 1990. I 1991 ble det foretatt en tilsva-rende teigdeling innenfor pelagisk sektor, gjen-nom et landsstyrevedtak i Norges Fiskarlag. Inoen grad begrenser disse fordelingene aktøre-nes valg av hvilken teknologi de kan benytte ifangstoperasjonen. De senere årene er begrens-ningene betydelig myket opp, og man kan i mangetilfeller fritt benytte det fiskeredskap man ønsker.En del av begrensningene er også miljømessig


begrunnet. For eksempel er bruk av ringnot ikketillatt i torskefisket på grunn av risiko for fangst avundermålsfisk.

Utformingen av fiskefartøyene er også påvir-ket av myndighetenes reguleringer. Det er direktefastsatt grenser for hvor store fartøyene i ulikereguleringsgrupper kan være for torsketrålereopptil 2 500 kubikkmeter og kystfartøy opptil 500kubikkmeter.

Litt forsiktig kan man påpeke at kvoteforde-lingsregimet er problematisk hvis en vil sikre at:– produksjonen skjer av de mest effektive far-

tøys-/fangstteknologiene,– produksjonen skjer av de individene/bedrif-

tene som er dyktigst på selve fangsten,– produksjonen skjer slik at kapasiteten utnyttes

effektivt i den eksisterende fiskeflåten, ellersagt på en annen måte; at det ikke er overkapa-sitet i fiskeflåten,

– produksjonen skjer av de bedriftene som klarerå skape størst verdi av fiskeressursene for dennorske verdikjeden,

– bedriftene oppmuntres til å gjøre samfunns-økonomisk lønnsomme investeringer i innova-sjon og realkapital på sjø og land.

Gjennom friere fartøyutforming, og bortfall avbegrensinger f.eks. på lasteromkapasitet, kan detogså tilrettelegges for at mer av restråstoffet frahvitfisksektoren kommer i land og kan ivaretas.En slik tilrettelegging vil i dag ha lite å si for sjø-matindustriens lønnsomhet, men med velfunge-rende marked for restråstoff og ivaretakelse somsikrer kvalitet, kan prisbildet heves og sørge forstørre verdiskaping i kjeden som helhet. Spørsmå-let har også etiske sider ved at vi ikke ivaretarråstoff som kan bidra til å forsyne en økende ver-densbefolkning. Men selv om slog og hoder ikkeutnyttes fullt ut kan det argumenteres med at detikke går til spille.

Utvalget er av den oppfatning at en friere far-tøyutforming kan bidra til at mer restråstoff ivare-tas og bringes til land. I tillegg vil det kreve atmarkedene for sluttprodukter av restråstoff utvi-kles i en retning som støtter økt betalingsviljeblant sluttkundene, og derigjennom incentiver tilat restråstoff bringes i land og ivaretas.

15.2.2.1 Analyse

Nødvendigheten av å begrense den totale fang-sten av en art, oftest gjennom totalkvote for detårlige opptaket, er udiskutabel og ivaretar bådemiljø- og økonomiske interesser. Fangstkapasite-ten i fiskeflåten er langt høyere enn det bærekraf-

tige uttaksnivået. Et uregulert fiske vil bety sværtineffektiv bruk av arbeidskraft og kapital, etter-som aktørene ikke har insitamenter til å redusereegen fangst og bevare og vedlikeholde fiskebe-standen til neste periode, uten kontroll over andreaktørers uttak. Hvordan myndighetene velger åbegrense fisket har imidlertid stor betydning, ogspørsmålet er om dagens virkemidler gir en sam-funnsøkonomisk god flåtestruktur.

Godt forvaltede bestander vil med en effektivressursinnsats av arbeidskraft og realkapital gene-rere avkastning som overstiger normal avlønningav innsatsfaktorene – såkalt ressurs- eller grunn-rente. Myndighetenes reguleringer av teknologi,innsatsfaktorer og individuelle kvoter kan hindreen økonomisk fornuftig tilpassing til den teknolo-giske og markedsmessige utvikling, og slikbegrense næringen i å realisere verdiskapingspo-tensialet og dermed grunnrenten.

Kvoteregimet regulerer direkte fordeling avinntekt mellom fartøygrupper, altså mellom grup-per av produsenter med ulike produksjonstekno-logier, ved at det forhindrer overføring av produk-sjon mellom produsentgruppene. Kvoteregimetregulerer ikke direkte fordeling av inntekt fra fis-keressursen til lokalsamfunn eller regioner. Barehvis det er lav geografisk mobilitet av kvoterinnenfor en fartøygruppe og produsentenes inn-tekter i stor grad tilflyter lokalsamfunnet, er deten indirekte fordeling av inntekt til regioner/lokalsamfunn. Hvis formålet til myndighetene varå sikre en geografisk inntektsfordeling, er detikke opplagt at dette kvoteregimet er det mesteffektive.

Diskusjonen ovenfor omfatter i hovedsak dedirekte virkningene av selve fisket, men fordelin-gen av fiskeressursene har også konsekvensernedstrøms i verdikjeden. Sjømat fra ulike flåte-grupper kan ha betydelig forskjellig egnethet oglønnsomhet i ulike deler av sjømatindustrien.Eksempelvis er råstoff fra frysetrålere oftestbedre egnet til klippfisk enn fersk filet. Når flåte-strukturen er gitt, påvirkes dermed også fored-lingsindustrien betydelig. Foredlingsbedriftenehar ulike forutsetninger for driften og ulikebedriftsinterne ressurser. Det er ikke gitt at allevil oppleve positiv effekt av endringer i flåtestruk-turen, men enkelte bedrifter kan utnytte mulighe-tene dette gir. Det viktige er at den samlede nor-ske verdiskapingen blir høyere. I dette bildethører også utenlandsk foredlingsindustri med, ogdet kan tenkes at oppmykning av begrensningenei fiskeflåtens struktur også gjør segmenter avdisse mer konkurransedyktige slik at totaleffek-ten for norsk foredling er usikker.


Lav kapasitetsutnyttelse er et problem formange norske foredlingsbedrifter. Dette er delvisbiologisk betinget, men fiskeflåtens struktur harogså betydning. Fartøyene er i ulik grad fysiskegnet til fiske utenom sesongene, og kostnads-strukturen favoriserer i ulik grad sesongfiske. Enfriere fartøystruktur vil muliggjøre bedre vertikalkoordinering av landingene slik at kapasitetsut-nyttelsen øker.


I dag begrenser myndighetene aktørenes hand-lingsrom når det gjelder fiskeredskap og fartøyut-forming, noe som gir samfunnsøkonomisk inef-fektivitet i fisket. Videre gir restriksjoner på fiske-redskap og fartøyutforming begrensninger påhvilke råstoff og produktanvendelser industrienkan nyttegjøre seg, noe som hindrer industrien i åforeta effektive produksjonstilpasninger og pro-dukttilpasninger til markedene. I sum begrensermyndighetenes politikk på dette området densamlede innovasjonsevnen til fiskeflåten og sjøma-tindustrien.

Utvalget er av den mening at for å øke verdi-skapingen i hele den norske verdikjeden for vill-fanget fisk, må myndighetene tilrettelegge foreffektive og fleksible fangstoperasjoner. Til dettrengs en oppmyking av dagens begrensninger ihvilke teknologier som er tillatt å benytte. Når detgjelder redskap, har man de siste årene fjernetmange av begrensningene, men fortsatt står noenigjen. Utvalgets forslag om fri fartøyutforminginnebærer også at det gis større muligheter for ådrive foredling av fisk om bord i fartøy. Dette kanøke foredlingsgraden i norske fiskerier. Begrens-ninger som ivaretar ressurshensyn bør fortsattvidereføres.

Fartøyteknologi henger tett sammen medbegrensninger i anledningen til å samle kvoter påfartøy. Dette skyldes at ulike teknologier kan væreøkonomisk optimale under ulike skalabegrensin-ger. Dersom det bare tillates relativt små kvoterper fartøy vil typisk lite kapitalintensive teknolo-gier være å foretrekke, mens store kvoter i størregrad tillater at det investeres mer i arbeidsbespa-rende teknologi. I hvilken grad man vil seendringer i flåtestrukturen avhenger derfor i storgrad av oppmyking av strukturkvotebegrensnin-gene.

Gjennom å tilrettelegge for en effektiv produk-sjon både på sjø og land kan man sikre at produk-sjonen ivaretas av de bedriftene som skaper størstverdi av våre fiskeressurser og at samfunnsøkono-misk lønnsomme investeringer foretas i innovasjo-

ner og realkapital. En størst mulig ressursavkast-ning vil også gi grunnlag en arbeidskraftgodtgjø-relse som bygger opp om rekruttering, men somogså kan ivareta eventuelle omstillingsgevinstergjennom overføring av arbeidskraft til andre sek-torer i samfunnet.

Tiltakene må også forventes å ha effekter påden regionale fordelingen av fartøy og fiskere,hvor noen regioner og lokalsamfunn vil få færrefartøy og fiskere som følge av disse.

15.2.2.3 Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlem Karlsen

Utvalgsmedlem Karlsen er positiv til fleksibel far-tøyutforming og redskapsvalg. Dette forutsetter atdet samtidig åpnes for at sjømatindustrien kan væremajoritetseier i fiskeflåten.

15.2.3 Strukturkvoter

En grunnleggende utfordring i mange fiskerier eroverkapasitet og overfiske, kjent som allmennin-gens tragedie (Gordon 1954, Scott 1955)2. Dettebetyr at ressursrenten fisket kunne generertanvendes til å opprettholde overkapasitet i fiske-flåten. Over tid har man innført ulike systemer forå motvirke disse problemene, først og fremt total-kvoter. Myndigheter i ulike land har også prøvdulike tekniske begrensninger som fartøystørrelseog motorkraft. Disse har ikke vært tilstrekkeligefor å begrense fangsten og overkapasiteten, noesom delvis skyldes teknologiske innovasjonersom har økt fangstkapasiteten. I mange fiskerierhar man derfor innført ulike modeller for omsett-bare fartøykvoter (eng: «Individual TransferableQuota»), kjent som ITQ-systemer. Dette er ogsådelvis innført i de fleste norske fiskeriene gjen-nom de nåværende strukturkvoteordningene.Formålet med disse var, i tillegg til å redusereoverkapasiteten, å bedre lønnsomheten i fiskeri-ene.

Ordninger for kapasitetsreduksjon i fiskeflåtenhar vært gjennomført i ulike grupper og medujevne mellomrom siden 1960-tallet. Formåletmed slike ordninger er å tilpasse kapasiteten tilressursgrunnlaget, samtidig som man tilretteleg-ger for et bedre driftsgrunnlag og lønnsomhet.Dagens regler innenfor dette området stammer

2 Gordon, H. S. (1954) «The economic theory of a common-property resource», Journal of Political Economy 62:2, pp.124–142.Scott, A. (1955) «The fishery: The objectives of soleownership». Journal of Political Economy 63, pp. 116–124.


fra St.meld. nr. 21 (2006–2007) Strukturpolitikk forfiskeflåten. Reglene for strukturkvoter inneholderflere begrensninger. Antall kvoteandeler som kansamles på ett fartøy er begrenset oppad i noe vari-erende grad mellom ulike flåtegrupper. Blantkystfiskefartøy over 15 m hjemmelslengde er detgenerelt tillatt å samle inntil tre ganger fartøyetsgrunnkvote. Dette gjelder innenfor alle fiskerienefartøyet kan delta i. I kystgruppene avkortes deoverførte kvotene med 20 pst. Torsketrålere kansamle inntil tre kvotefaktorer innen torsketrål-gruppen. Ringnotfartøy kan samle inntil 650 basis-tonn i ringnotgruppen.

I tillegg til begrensningen i hvor store kvoteret fartøy tillates å disponere, er det også geo-grafiske restriksjoner på handelen. I kystgrup-pens torskefiskerier kan det bare overføres kvotermellom fartøy fra samme fylke. Blant torsketrå-lerne kan det ikke overføres kvoter fra fartøyregistrert i Nord-Norge til fartøy i Sør-Norge.Også andre geografiske begrensninger gjelder.Kvoter kan også bare overføres mellom fartøy isamme reguleringsgruppe. Det vil si at et fartøymed hjemmelslengde i gruppen konvensjonellefartøy mellom 15 og 21 m kan bare få overførtkvoter fra andre fartøy i samme gruppe.

15.2.3.1 Analyse

Alle disse begrensningene på omsetning av kvoterhar implikasjoner for den samfunnsøkonomiskeog bedriftsøkonomiske effektiviteten i flåteleddet,inklusive innovasjonsevnen til fiskeflåten. I tilleggpåvirker reguleringene den vertikale koordinerin-gen med resten av verdikjeden. Utvalget har valgtå konsentrere seg om begrensningene i kvotestør-relse og handel mellom fartøygrupper.

Sesongprofilen i landingene av fisk ble beskre-vet som en av de viktige utfordringene for norskforedlingsindustri. I et fritt fiske vil fiskefartøyenefiske så lenge dekningsbidraget er positivt, og til-gangen på råstoff for industrien vil da i hovedsakvariere med fangstbarheten/tilgangen. Medbegrensede kvoter vil innsatsen generelt forven-tes å konsentreres når bidraget er høyest; noeman ser tydelig i eksempelvis i torskefisket som ihovedsak finner sted i februar-mars. Dersom far-tøyene gis anledning til å kjøpe kvoter, vil tilpas-ningen finnes et sted mellom disse ytterpunkteneavhengig av prisen på kvoter. I praksis komplise-res valgene av mange faktorer, blant annet usik-kerhet i mange dimensjoner og muligheten av ådrive innen flere fiskerier. Det er likevel rimelig åanta at med mindre restriksjoner på mengdenkvote fartøyene kan kjøpe, vil fartøyene utvide

fangstsesongen. Resultatene fra en studie av Svor-ken og Hermansen (20123) viser at dette var til-felle i den norske kystflåtens torskefiske.

Oppmyking av kvotetakbegrensningene istrukturkvoteordningen vil på denne bakgrunnredusere sesongintensiteten noe, og slik gi grunn-lag for bedre vertikal koordinering og økonomihos foredlingsanleggene.

Den økonomiske effekten i flåteleddet, og der-med også for samfunnet, vil etter all sannsynlighetvære betydelig større. I første rekke skyldes detteat antall fartøy vil gå ned (Asche m.fl. 2014) og atde faste kostnadene dermed reduseres. Dette vilprimært øke verdiskapingen for samfunnet; ogeffekten på lønnsomheten i fiskeflåten vil avhengeav prisen den enkelte bedrift må betale for kvo-tene. Økonomisk teori tilsier at kvoteprisen vilvære opp mot verdien av de økte fangstmulighe-tene og at effekten for de enkelte fartøyene vilvære begrenset.

Større kvoter på hvert fartøy vil også bedremuligheten til å utnytte eventuelle skalafortrinn iform av utstyrsteknologier som senker fangstkost-nadene eller bedre ivaretar kvaliteten på fangsten.

Internasjonalt er det vanlig med begrensnin-ger i kvotekonsentrasjon og anledningen til åhandle mellom fartøygrupper. Kroetz og Sanchi-rico (2014)4 viser at dette kan medføre betydeligetap i verdiskaping.

Færre fartøy gir isolert sett også positiveeffekter for miljøet. Primært er dette er knyttet tilat det anvendes mindre ressurser til bygging avfartøyene, men også driftsmessige forbedringerhar betydning. Det gjennomføres mindre vedlike-hold, gir mindre gangavstand for fartøyene, samtat teknologier som reduserer drivstofforbruketraskere vil bli implementert. Oppmyking avrestriksjonene på fiskefartøyenes mulighet til å slåsammen kvoter vil ha betydelige effekter på flåte-strukturen. Effekten avhenger av hvordanreglene implementeres. Erfaringene fra norske ogandre lands innføring av omsettelige kvoter viserat antallet fartøy først og fremst blir betydeligredusert. Dette kan også føre til endringer i dengeografiske fordelingen av fartøyenes hjemme-havner og aktivitet. Sysselsettingen blir ogsåpåvirket, med færre fiskere, men med høyereantall arbeidstimer i året for de gjenværende, dvs.en lavere andel deltidsfiskere og høyere andel hel-

3 Hermansen, Ø & M. Svorken 2012. Strukturkvoter dempersesongsvingningene i torskefisket. Økonomisk fiskerifors-kning 22, pp. 22-32.

4 Kroetz, K., J. N. Sanchirico og D. K. Lew (2014) Efficiencycosts of social objectives in tradable permit programs. RFFDiscussion paper no 14-32, Washington DC.


tidsfiskere. Få har studert konsentrasjonseffek-tene av introduksjon av ITQ-systemer. Genereltkan man forvente at karakteristika ved hvertenkelt fiskeri vil være avgjørende for om manender med en svært homogen eller variert flåte,og om denne blir bestående av små eller store far-tøy. I studier av eierskapskonsentrasjon i NewZealand finner man store variasjoner. I noen fiske-rier er kvotene samlet på store trålere, mens iandre har man hatt en utvikling mot mindre far-tøystørrelser (Connor & Shotton 2000, Stewart &Callagher 20115).

De konsoliderende effektene i fiskeflåten kanogså få implikasjoner for strukturen på foredlings-leddet. I første rekke kan dette resultere i atenkelte lokalsamfunn får færre fiskefartøy. Dettekan vanskeliggjøre driften for foredlingsbedrifterog medføre nedleggelser av hjørnesteinsbedriftermed store negative konsekvenser for lokalsam-funnene.

15.2.3.2 Utvalgets vurdering, med unntak av utvalgsmedlemmene Fossli og Myrvang

Dagens strukturkvoteordning begrenser flåteled-dets innovasjonsevne, samt muligheten for effek-tiv kapasitetsutnyttelse og høyere lønnsomhet,herunder realisering av grunnrenten. Dette ele-mentet representerer etter all sannsynlighet denstørste potensielle positive økonomiske effektenfor verdikjeden som helhet. Dermed begrensesogså mulighetene for innovasjoner i vertikal koor-dinering med sjømatindustrien, og slik også lønn-somhet og verdiskaping i foredlingsleddet. Opp-myking av disse begrensningene vil til en vissgrad gi grunnlag for bedre økonomi hos fored-lingsbedriftene. Den positive effekten for verdikje-den som helhet vil være langt større og betydelig,hovedsakelig gjennom kostnadsreduksjon i fiske-flåten.

Utvalget anbefaler at dagens begrensninger ikvotetak per fartøy oppheves. I tillegg bør ressur-sene ikke tildeles som pakker, eksempelvis somfor torsk, hyse og sei, men tildeles hver for seg.Dette vil gi fartøyene større fleksibilitet til å settesammen en kvoteportefølje de anser økonomiskgunstig. Dette kan også ha positive effekter forforedlingsbedrifter som i større grad får mulighet

til å spesialisere seg på arter hvor tilførselen i dager mer tilfeldig.

Avhengig av graden av kvotetak, kan oppmy-king ha betydelige fordelingseffekter gjennomreduksjon av antall fartøy og sysselsatte. Det erogså rimelig å anta at fartøyene vil konsentreresom færre steder. Konkurranseevnen til fiskefored-lingsbedrifter på steder med mindre kvoter blir dasvekket, og dette vil føre til ytterligere færrearbeidsplasser på disse stedene.

Utvalget anbefaler at det opprettholdes ellerinnføres begrensninger i muligheten for konsen-trasjon av kvoter på selskapsnivå. Disse begrens-ningene må være slik at selskapene gis mulighettil å utnytte skalaøkonomiske fortrinn.

Oppmykning av strukturkvotebegrensningenevil kapitalisere store deler av den potensiellegrunnrenten fra fiskeriene. For å ivareta politiskønskede fordelingshensyn kan myndighetene vur-dere å innføre en form for ressursrentebeskat-ning. Ut fra hensyn til at bedrifter skal foreta storeverdsettings- og investeringsbeslutninger børmyndigheten klargjøre sin holdning til denne typebeskatning og eventuelt nivå.

15.2.3.3 Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlem Karlsen

Utvalgsmedlem Arne E. Karlsen er positiv til ytterli-gere strukturering i flåteleddet. Dette forutsetter atdet åpnes for at sjømatindustrien kan være majori-tetseier i flåteleddet.

15.2.3.4 Utvalgsmedlemmene Fossli og Myrvangs vurdering

Medlemmene Grethe Fossli og Trygve Myrvangviser til at Regjeringen i det siste året har sendt påhøring forslag om å øke kvotetaket innenfor fleregrupper.

Disse medlemmene mener at strukturering harvært et viktig og nødvendig virkemiddel de seinereår for å tilpasse flåten til ressursgrunnlaget. Tidli-gere struktureringer har medvirket til en forbedretlønnsomhet, og en sårt trengt fornyelse av flåten. Itillegg har det bidratt til at arbeidsbetingelsene istore deler av flåten har blitt svært konkurransedyk-tig.

Som det fremgår av utvalgets vurderinger vil enoppmykning av kvotetaket ha betydelige fordelingsef-fekter gjennom reduksjon av antall fartøy og dermedogså grunnlaget for å opprettholde en desentralisertfiskeindustri.

Det er viktig at balansen mellom lønnsomhet ogstruktur i kystflåten tilpasses aktiviteten og behovet

5 Connor, R. og R. Shotton (2000) «Trends in fishing capacityand aggregation of fishing rights in New Zealand underindividual transferable quota». FAO Fisheries TechnicalPaper 404/2, ppp. 267-278.Stewart, J. og P. Callagher (2011) «Quota concentration inthe New Zealand fishery: annual catch entitlement and thesmall fisher». Marine Policy 30: 328-40.


for råstoff i kystsamfunnene. Tempoet i strukturtil-pasningen må vurderes nøye før tiltakene vurderes.

15.2.4 Levering-, aktivitets- og bearbeidingsplikt

Pliktsystemet som beskrives og analyseres herstammer fra tildelingen av torsketråltillatelserunder moderniseringen av nordnorsk fiske-/file-tindustri etter andre verdenskrig og frem til 1980-tallet. Kystflåten skulle være bærebjelken i fiske-flåten. For å sikre lønnsom industriell virksomhetpå land og helårlige arbeidsplasser gjennom konti-nuerlig råstofftilgang ble det ansett som nødven-dig med supplement fra havgående trålere.

Trålerne var opprinnelig eid av foredlingsan-legget, eller av eiere med tette bånd til foredlings-anlegget, i medhold av dispensasjonsadgangen iDeltakerloven. Av ulike årsaker ble i mange tilfel-ler bindingene til de opprinnelige anleggene somtrålerne skulle levere til, oppmyket. Som en kon-sekvens av oppmykingen stilte myndighetene vil-kår for å opprettholde forsyningseffekten. Dissevilkårene utviklet seg til dagens system med leve-rings-, aktivitets- og bearbeidingsplikt. Målet medintroduksjonen av trålerne – og dermed pliktsys-temet – var, og er, å sikre råstofftilførsel til indus-trien for derigjennom å opprettholde sysselsettingog bosetting i distriktene.

Leveringsplikt er vilkår knyttet til torsketrål-konsesjonen til 20 av 37 torsketrålere. De fleste avdisse er eid av vertikalt integrerte selskaper. Inn-holdet i leveringsplikten var i utgangspunktet defi-nert gjennom individuelle vilkår, men i 2003 komen egen forskrift om leveringsplikt. De individu-elle vilkårene fastsetter til hvilken bedrift ellergeografisk område som skal tilgodeses med leve-ranser, mens forskriften om leveringsplikt regule-rer hvordan leveringsplikten skal gjennomføres.Formålet med forskriften er «å sikre anlegg sombearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsketrålflå-ten», jfr § 1 i forskriften. 80 pst. av et fartøys fangstav torsk og 60 pst. av fartøyets fangst av hyse skaltilbys de tilgodesette bedrifter/områder som nevnti de individuelle leveringsvilkårene. (Torsketrål-konsesjonen innebærer også en rettighet til åfiske sei, men den er ikke omfattet av leverings-plikten). Om disse ikke kjøper fangsten, skal denderetter tilbys andre i regionen (den såkalt subsi-diære leveringsplikten). Denne omfatter tre regio-ner; I) Øst-Finnmark, II) Vest- Finnmark og Nord-Troms og III) Sør-Troms og Nordland. Hvis ingenandre i regionen ønsker å kjøpe, står fartøyeierfritt til å selge fangsten til den han ønsker. Det føl-ger også av forskriftens § 5 hvilken pris kjøpere

må betale for leveringspliktig råstoff: «...fastsettestil gjennomsnittet av oppnådde priser for tilsvarendefisk (fersk eller fryst) på auksjon eller ved annenomsetning de siste to uker før salget finner sted iNorges Råfisklags distrikt».

Forskriften stiller krav om at 70 pst. av torske-fangstene et anlegg har kjøpt av leveringspliktigråstoff skal bearbeides. Dette omtales som bear-beidingsplikten. Denne ble innført i 2007. Bearbei-delsesvilkåret ble fastsatt på grunn av at enkeltetilgodesette anlegg kjøpte leveringspliktig fangstog solgte den videre ubearbeidet, hvilket ga sværtliten sysselsettingseffekt. Å kontrollere etterlevel-sen av bearbeidelsesvilkåret er vanskelig. Fiskeri-direktoratet kan innhente data om hvor mye fisket anlegg har kjøpt og hvor mye som blir bearbei-det. Hvorvidt det er leveringspliktig råstoff ellerannet råstoff som er bearbeidet, har man i dagneppe gode nok systemer for å kontrollere.

Aktivitetsplikt er krav knyttet til enkelte torske-tråleres konsesjonsdokumenter om at det skal dri-ves fiskeforedlingsvirksomhet i regi av en bestemtbedrift på bestemte steder. Virksomheten er årsa-ken til at et foretak har fått ervervstillatelse fortorsketrålere etter dispensasjonsadgangene i Del-tagerlovens § 6, tredje ledd.

Aktivitetskravene har vanligvis følgende ord-lyd: «Foretakets konsesjoner til å drive fartøy erknyttet til bestemt industrivirksomhet og vil ikke blitillatt skilt fra denne. Det kan ikke uten viderepåregnes gitt tillatelse til at fartøy overføres til søs-terselskap e.l. Ved en eventuell nedbygging av indus-trivirksomheten ved Foretakets anlegg i (…), vilervervstillatelsen og trålkonsesjon kunne bli trukkettilbake.»

Bare Havfisk ASA har i dag aktivitetspliktpåhvilende enkelte av sine fartøy. Denne er knyt-tet til anleggene i Melbu, Stamsund, Hammerfest,Storbukt, Båtsfjord og Kjøllefjord. Nergård AS hartidligere hatt aktivitetsplikt knyttet til anlegg iSkjervøy og på Bø, men har etter avtale medSkjervøy og Bø kommuner blitt fritatt denne motet vederlag til kommunene. I et annet tilfelle bledet av Nærings- og fiskeridepartementet slått fastat Havfisk ikke har aktivitetsplikt i Mehamn etter-som det ikke var aktivitet ved anlegget der daAker Seafoods i 2005 fikk overta aksjene i WestFish-Aarsæther og Nordic Sea Holding. I tilleggbetalte Giske Havfiske AS et vederlag til Hasvikkommune i 2008 da de to, i en avtale med Fiskeri-og kystdepartementet, kjøpte seg fri fra leverings-plikten som den opprinnelige tråleren Ristonhadde til Hasvik.

En hovedhensikt for myndighetene for tilde-ling av torsketrålkonsesjoner etter Deltakerlovens


dispensasjonsadgang var å sikre råstoff til konti-nuerlig drift ved anlegg, for å støtte opp under sys-selsetting og bosetting – eller som det nå heter iDeltakerlovens § 6, 3. ledd: «... når næringsmessigeeller regionale hensyn tilsier det.» Med dagensdebatt rundt de leveringspliktige torsketrålerneog hvorvidt de de facto bidrar til den kontinuerligetilførselen av råstoff egnet for landanleggenes pro-duksjon, er det en betimelig spørsmålsstilling omdette virkemidlet bidrar til å oppfylle av sysselset-tings- og bosetningsmålet i Deltakerloven.

15.2.4.1 Analyse

God koordinering mellom leddene i den kom-plekse verdikjeden for fiskeri er svært utfor-drende. Et fiskefartøy skal forsøke å utnytte sineinnsatsfaktorer optimalt i svært usikre omgivelsermed skiftende fangstrater, vær og marked. Detrelevante marked for et fiskefartøy er foredlings-industrien som ligger spredt langs kysten, bedrif-ter som ofte må ta beslutninger hvis resultat ikkeses før etter flere måneder. For en torsketråler ersom oftest det relevante marked internasjonal for-edlingsindustri, muliggjort gjennom innfrysing avråstoffet ombord og levert til fryselagrene langskysten. De tre pliktene gir i utgangspunktet enbetydelig inngripen i enkeltaktørenes handlings-rom og har potensial for en vesentlig reduksjon avden økonomiske effektiviteten.

Dagens utforming av leveringspliktregimet,der råstoffet må tilbys ulike aktører i en trinnvisprosess, har ikke stor innvirkning på den optimaleutnyttelsen av råstoffet. I all hovedsak selgesråstoffet til aktører som også ville kjøpt dette utenleveringsplikt. Prosessen krever imidlertid admi-nistrasjonskostnader i både rederi, foredlingsan-legg og hos myndighetene. Dette reduserer lønn-somheten. En bokstavelig praktisering i tråd medde individuelle vilkår for leverings- og bearbei-dingsplikt, ville imidlertid gitt betydelig størrekonsekvenser for lønnsomheten. Fangsten fra entråler som er omfattet av regimet, ville da måtteforedles på et gitt anlegg. Et slikt krav gir lite romfor driftsfleksibilitet og stor risiko for suboptimalutnyttelse av ressursene – både av fartøy, landan-legg, kvote og arbeidskraft.

Den vertikale koordineringen påvirkes i storgrad av leveringspliktsystemet. Fangstsammen-setningen hos en torsketråler består av ulikearter, størrelser og kvaliteter. Disse har ofte ulikoptimal anvendelse, eksempelvis benyttes stortorsk oftest til salt/klippfisk, mens mindre fiskoftest går til filet. Om én bedrift skulle motta etråstoff med slike variasjoner, så måtte den velge å

etablere ulike produksjonslinjer for optimal anven-delse av råstoffet, eventuelt å ha færre linjer ogakseptere at en del av råstoffet blir suboptimaltutnyttet eller solgt videre. Dette valget er ikke tri-vielt. Erfaringer tyder på at spesialiseringsgevin-stene kan være betydelige, og at de mest økono-misk effektive er anlegg som konsentrerer segom en type produksjon. Det øvrige, uønskederåstoffet transporteres da til andre aktuelle pro-duksjonsanlegg. Alternativt kan driften av trålerenrettes inn mot fangst av et mest mulig ensartetprodukt. Dette ville etter all sannsynlighet habetydelige negative konsekvenser for økonomieni flåteleddet.

Bokstavelig leveringsplikt vil også hemmemuligheten til å tilpasse seg endringer i etterspør-selen. I dag går råstoffet i hovedsak til den fored-lingsbedriften med høyest betalingsvilje, noe somoftest betyr det høyeste økonomiske utbyttet.Med leveringsplikt leveres råstoffet til en bedriftmed en mer eller mindre definert produktporte-følje, og man risikerer lavere økonomisk utbytteenn om råstoffet hadde blitt foredlet hos bedrif-tene som oppnådde best resultat.

Bearbeidingsplikten hindrer isolert sett bedrif-tene i å utnytte prisvariasjoner mellom foredledeog ubearbeidede produkter. På den måten reduse-res det optimale økonomiske utbyttet for bedrif-tene, men denne formen for arbitrasje kan likegjerne utføres av rederiet.

Aktivitetsplikten medfører trolig det størsteøkonomiske effektivitetstapet. Denne krever atproduksjonskapasitet opprettholdes på definertesteder. I de fleste bransjer innebærer teknolo-giske innovasjoner og produktivitetsforbedringerat det er mest effektivt med færre og større pro-duksjonsanlegg. I tillegg medfører endringenekoblet med økte timelønnskostnader en dreiningmot mer kapitalintensiv produksjon. Dette betyrat større anlegg favoriseres, som igjen redusererantall anlegg. Aktivitetsplikten kan hindre bedrif-tene i en rasjonell utnyttelse av skalafortrinn og atutnyttelsen av den samlede kapasiteten blir sva-kere enn den ellers ville vært. Dette kan igjen hakonsekvenser for teknologivalg, produktporteføljeog arbeidsstokkens effektivitet. For samfunnetkan det medføre økte kostnader til permitteringerdersom råstoffbasen er for liten til å holde jevndrift over året – eller dersom råstoffprisen i mar-kedet er høyere enn det den tilgodesette bedriftenvil/kan betale og råstoffet av den grunn gårutenom.

Innovasjonsevne påvirkes ofte positivt av kon-kurranse. Med bokstavelig praktisert leverings-plikt vil den tilgodesette bedriften oppleve redu-


sert konkurranse, noe som på sikt kan reduseremarkedsarbeid og innovasjonstakt, som igjenreduserer det økonomiske utbyttet.

Leveringsplikten bærer i dag preg av å væreen tilbudsplikt og påvirker ikke råstoffmarkedet ivesentlig grad. Bortfall av aktivitetsplikten vil tro-lig ha betydelig større konsekvenser, i alle fall forde bedriftene som er omfattet av denne. Det erikke usannsynlig at flere av disse vil bli lagt ned;bedrifter som er svært viktige i sysselsettingssys-temet i de aktuelle lokalsamfunnene. På denandre siden vil råstoffet som ble foredlet ved disseanleggene kunne gi grunnlag for økt behov forarbeidskraft i andre bedrifter. I hvilken grad dettevil finne sted er vanskelig å forutsi, men en regio-nal omfordeling er utvilsom. Denne omfordelin-gen er i stor grad allerede effektuert, gjennom atfryst råstoff fra torsketrålere med leveringsplikthar tilflytt klippfiskindustrien på Vestlandet, ellertil foredlingsindustri i utlandet.

Et bortfall av leveringsplikten (og dermedbearbeidingsplikten) vil i liten grad ha økono-miske fordelingsvirkninger. Dagens system medprisregulering av leveringspliktig råstoff sikrer istor grad at transaksjonsprisene mellom bedriftog anlegg er markedsriktige. Til en viss grad kandet argumenteres med at et bortfall kan innebærereduserte kostnader for rederiet og kanskje sikreen høyere pris enn dagens system godtgjør for.Bortfall av aktivitetsplikten kan føre til at flere for-edlingsanlegg legges ned. Det vil bidra til enstruktureringsgevinst for bedriften, men kan –som omtalt – ha negative samfunnsmessige effek-ter for de lokalsamfunnene som blir stående utenforedlingsanlegg, hovedsakelig gjennom tap avarbeidsplasser.

Fordelingen mellom rederi- og foredlingsen-heter vil til en viss grad påvirkes av et frafall avpliktsystemet. Trålerne vil med en friere tilpas-ning i valg av kunder kunne optimalisere driftenbedre og kanskje generere høyere inntekter (ogmindre kostnader) enn med dagens ordning. Forforedlingsanleggene – som allerede i dag i storgrad har erstattet tidligere trålerråstoff med fiskfra kystflåten – vil ikke et bortfall isolert sett inne-bære en stor økning i råstoffkostnaden eller ensærlig forverring i muligheten for å tak i råstoff. Ien bedriftsøkonomisk analyse – uavhengig avdisse pliktene – anslo Norway Seafoods i samrådmed Bedriftskompetanse å kunne spare i størrel-sesorden 70 mill. kroner årlig gjennom å erstattesine fire store anlegg med bare to. I tillegg villedet gi rom for 120–140 nye arbeidsplasser ved de

to anleggene som ble videreført6. Forslaget ble avulike grunner ikke vedtatt i selskapets styre.

15.2.4.2 Utvalgets vurdering, med unntak av utvalgsmedlem Fossli

Utvalget vurderer pliktsystemet som her erbeskrevet som lite hensiktsmessig både økono-misk og relatert til de opprinnelige intensjonenemed pliktsystemet. Det omfatter få aktører i fored-lingsindustrien og er administrasjonskrevende.Pliktsystemet hemmer innovasjonsevnen til deberørte bedriftene. Dagens ordning med leve-rings-/tilbudsplikt har trolig relativt liten betyd-ning for aktørenes handlingsrom og økonomi.Med dagens utforming har den også trolig litenbetydning for sysselsettingen de aktuelle stedene.

Aktivitetsplikten representerer de størsteimplikasjonene, både samfunnsmessig og økono-misk. Bortfall av denne vil tillate bedriften åutnytte ressursene betraktelig mer effektivt og gigrunnlag for betydelig forbedring av økonomien.Samtidig er det klart at kapasitetstilpasningen vilmedføre nedlegging av aktiviteten på enkelte ste-der, hvilket vil kunne ha stor betydning for syssel-settingen i noen lokalsamfunn.

Utvalget er oppmerksomme på at det er knyt-tet betydelige verdier til både leverings- og aktivi-tetsplikten. Flere aktører er innvilget dispensasjonfra aktivitetskravet i deltakerloven for å eie torske-trålere. Dette ble innvilget under bestemte sam-funnsmessige krav og forventninger. I de fleste til-fellene er det tvilsomt om den pris som ble betaltfor rettighetene reflekterte markedspris på detaktuelle tidspunkt. En opphevelse av pliktene vilpotensielt kunne øke verdien for eierne. Detsamme kan hevdes for de fiskereide trålerne medleveringsplikt.

Det er betydelig politisk strid knyttet til plikt-systemet. Lokalsamfunn langs kysten har storeforventninger til lokal bearbeiding og sysselset-ting basert på disse fiskeressursene. Utvalget ersvært opptatt av at en avvikling av pliktsystemetgjøres på en akseptabel måte sett opp mot de kravsom ble stilt da ordningene ble innført. De juri-diske og økonomiske problemstillingene er anta-kelig omfattende, og utvalget vil derfor foreslå atdet nedsettes en kommisjon med juridisk og øko-nomisk kompetanse som får som oppgave åkomme fram til en samfunnsmessig forsvarlig løs-ning på saken som hensyntar alle parter, eksem-pelvis gjennom en økonomisk kompensasjon.

6 Se pressemelding fra Norway Seafoods ASA, 9. mai 2012:http://www.norwayseafoods.com/text.cfm?id=1912&lid=3


15.2.4.3 Utvalgsmedlem Fosslis vurdering

Utvalgsmedlem Fossli mener at dagens regulerings-regime med leverings- aktivitets- og bearbeidings-plikt ikke fungerer godt nok. De overordnede målenemed ordningene var å sikre lønnsom industriellvirksomhet på land og helårlige arbeidsplasser gjen-nom kontinuerlig råstofftilgang.

Dette medlem har allikevel problemer med åtrekke den konklusjon at hele systemet skal avviklesog at det løser problemene.

En avvikling av de tre pliktene vil være irrever-sibel.

Dette medlem mener at det vil være naturlig åforeta en grundig evaluering, samt å utrede mulig-heter til andre fleksible ordninger, f.eks. rederikvote-ordninger, regionalisering osv.

Dette vil kunne muligens føre til en bedre forde-ling av fangsten til anlegg som er i stand til å bear-beide den.

En fjerning av aktivitetsplikten vil måtte føre tilnedleggelse av anlegg og derigjennom tap avarbeidsplasser. I tillegg vil kystflåten ha færre anleggå levere til. I tillegg vil det ha negativ virkning pådet lokale næringslivet der anleggene er lokalisert.

Dette medlem vil derfor ikke støtte forslaget omå oppheve aktivitetsplikten, og mener at en børutrede mer fleksible ordninger når det gjelder leve-ringsplikten og bearbeidingsplikten.

15.2.5 Høstingsstrategi – demping av års- og sesongvariasjoner

Norske fiskeressurser er gjenstand for storenaturlige svingninger som stammer fra en rekkebiofysiske forhold som primærproduksjon, tempe-ratur og dødelighet både fra fiske og predatorer.Beste praksis og føre-var tilnærming for å oppnåbærekraftig høsting, innebærer at myndighetene istor grad følger de råd som kommer fra det inter-nasjonale havforskningsrådet (ICES), og atnæringsaktørene etterlever fastsatte reguleringer.

Selv med klare anbefalinger om kvotefastset-telse fra havforskerne, har myndigheter og politi-kere et visst slingringsmonn når endelig «TotalAllowable Catch» (TAC) fastsettes. For mangenorske kommersielle bestander er det utviklet for-valtningsregler som reduserer variasjonen i kvo-ter. Disse er vurdert og godkjent av ICES til åvære i tråd med bærekraftig forvaltning. Formåleter å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i nærin-gen, men målet er underordnet målet om at gyte-bestanden med 95 pst. sikkerhet skal være størreenn Bpa (gytebestandens føre-var referanse-punkt).

Norsk villfisknæring er preget av storesesongmessige variasjoner. I 2013 ble 57 pst. avtorsken tatt i løpet av januar-april, mens 73 pst. avsilda kom på land i januar, oktober og november.Tilsvarende i 2012 var 64 og 71 pst.. Men ogsåmellom år har det vært store variasjoner. Fortorsk har den norske kvoten i perioden 1984–2014variert mellom 113 000 og 472 000 tonn, med etgjennomsnitt på 261 000 tonn. Stabilitetsbetingel-sen (+/- 10 pst. fra år til år) fra 2003 er oversteget i18 av 30 år siden 1984, og største endring var hele48 pst. fra året før. For perioden 2000–2008 varkun 2004 så vidt utenfor. Det illustrerer godt denstore variasjonen fiskere, foredlingsbedrifter ogmarkedet må tilpasse seg på relativt kort sikt (seunder).

Større variasjon finner vi for sild. I sammeperiode, 1984–2014, varierte kvotene for NVG-sildmellom 62 000 og 1 000 000 tonn, med et gjennom-snitt på 462 000 tonn. Kun i åtte av 30 år siden1985 har kvoteendringa vært innenfor +/- 10 pst.for sild. Forvaltningsregelen for sild inneholderimidlertid ingen stabilitetsbetingelse, og bestan-den forvaltes sammen med EU, Færøyene, Islandog Russland, i motsetning til torsk, hvor kun Russ-land er forhandlingspartner.

15.2.5.1 Analyse

At årlige fangstkvoter varierer mye over år, ogsvinger mye i nivå fra periode til periode, kan hastore økonomiske konsekvenser for næringen,både av markedsmessig og kapasitetsmessigkarakter. For å få til en mest mulig effektiv pro-duksjon, er det viktig med god kapasitetstilpas-ning slik at skalafortrinn kan utnyttes og at fastekostnader fordeles på flere produserte enheter.Med en innsatsfaktortilgang (fisk) som dobleseller halveres i løpet av noen få år, stiller det storeutfordringer til kapasitetsutnyttelse. Det viserdagens situasjon i pelagisk konsumsektor til fulle.

Med vekt på markedet, der mantraet de sistetiår har vært leveringssikkerhet og kontinuerligtilflyt, ville jevnere ressurstilgang kunne under-bygge en bedre markedspleie og felles innsats forå skreddersy produkter til ulike marked. Når en«push»-orientert verdikjede som fiskeri blir«stresset» av at tilgjengelig kvantum dobles (ellerhalveres) i løpet av få år, så innebærer det konse-kvenser ute i markedene. I 2013 ble 42 pst. av tor-skekvoten eksportert uforedlet (fryst eller fersktorsk) og til en verdi av kr 16,25 per kg. I 2007 varandelen 22 pst. og eksportprisen den gang var kr29,10. Dette fant sted i en situasjon der kvoteneble mer enn doblet. Større stabilitet på råvaretil-


gangen over år – som den torskesektoren haddemellom 2000 og 2008 – ville gitt næringen størrero til å bearbeide sine marked, samtidig som vårekunder med sikkerhet kunne sett at vi var leve-ringsdyktige og at felles innsats kunne rettes motå reorientere produktene mot de best betalendesegmentene.

Det kan også synes som om de utordringenenæringen stilles overfor med hensyn til kvotevari-asjoner stiller hvitfisksektoren overfor størrestress enn det vi finner i pelagisk sektor. I pelagisksektor har mel- og oljeanvendelsen, fungert somet tilleggsmarked for de store variasjonene i kvo-ter. Det er en sannhet med modifikasjoner etter-som mel- og olje for mange arter har vært hoved-markedet, og at konsumanvendelsen tok nestenhele kvantumet av sild da kvoten var på sitt høy-este (i 2009 gikk 91 pst. av landingene på1 085 000 tonn NVG-sild til konsum). Tidvis funge-rer dette markedet så godt, som følge av god etter-spørsel fra fôrprodusentene, at det blir et hoved-marked. Fra 2010–2011 økte andelen av loddasom gikk til oppmaling fra 20 til nesten 60 pst,som følge av at mel- og oljeprisen økte med 40 pst.

Mindre variasjon i råvaretilførselen kan gi enfornuftig stabilitet i førstehåndsmarkedet. Kjøpereog selgere kunne i samarbeid og gjennom fellesløsninger bli enige om en grad av vertikal koordi-nering hvor tilpasningen mellom fangst og produk-sjon ble best mulig over dimensjoner som var vik-tige for sluttprodukt og den endelige konsument.

Det er imidlertid stor usikkerhet hva som ermest fordelaktig med tanke på det økonomiskeutfallet av enten å la totalkvoten svinge fritt, i hen-hold til havforskernes bestandsestimat og rådgiv-

ning, eller å legge en begrensning på variasjonen.For det første kan det mellom år være stor usik-kerhet om bestandens størrelse, og det økono-miske utfallet vil være avhengig av etterspørselse-lastisiteten, dvs. hvor mye etterspørselen endrerseg ved en prosentvis endring i pris. Også etter-spørselselastisiteter har vist seg vanskelig å esti-mere tilfredsstillende slik at det er vanskelig å gigode svar om hva som er det mest hensiktsmes-sige.

Det er vanskelig nok fra et biologisk perspek-tiv, om enn fra et økonomisk. De fleste kommersi-elt viktige artene forvaltes i samarbeid med andrekyststater hvor det kan vise seg vanskelig å få tiløkonomisk begrunnete argumenter i internasjo-nale forhandlinger om størrelsen på TAC. Viderekan interaksjoner mellom arter, både i hav ogmarked, komplisere forholdene. Ett forhold somalene taler for en viss stabilitet i kvoter over år erden kapasitetsdrivende effekt store kvoteøknin-ger kan ha for næringen, med påfølgende konse-kvenser når kvoten igjen går ned. I så måte er detønskelig med stabilitet mellom år i uttaket, mendet er ikke gitt av man kan regulere seg til dennestabiliteten.


Utvalget mener de etablerte stabilitetsbetingel-sene i dagens forvaltningsregler for hvitfiskartenetorsk, hyse og sei er fornuftige ut fra et markeds-perspektiv. Implikasjonene for flere andre forholder imidlertid så usikre at utvalget ikke har tilstrek-kelig kunnskapsgrunnlag til å konkludere pådette.

Figur 15.1 Årlige norske kvoter på torsk og NVG-sild i perioden 1985–2014

-91-89-871985

-93 -95 -97 -992001

-03 -05 -07 -13-09-11

0

300

350

400

450

500

50

100

150

200

250

1000

tonn

Norsk torskekvote

-91-89-871985

-93 -95 -97 -992001

-03 -05 -07 -13-09-11

0

800

1000

1200

200

400

600

1000

tonn

Norsk NVG-sildkvote


15.2.6 Sesongsvingninger

De fleste norske fiskeriene har sterke sesongs-vingninger. Kystflåtens torskefiske er i all hoved-sak konsentrert om perioden medio januar til ogmed april, og i flere av de pelagiske fiskeriene erkonsentrasjonen av fisket svært sterk. Fordelin-gen av fisket over året kan ha stor betydning forøkonomien, både i flåteleddet og for foredlingsbe-driftene. I tillegg kan sesongfiske ha betydning forsysselsetting og markedet.

Generelt kan man gå ut fra at aktørene søker åtilpasse seg slik at de oppnår høyest mulig fortje-neste fra aktivitetene. Sesongmønsteret blir daresultatet av aktørenes individuelle tilpasninger.Fiskens vandringsmønster gir store variasjoner itilgjengelighet og avstand til kysten. Det påvirkerfangstkostnadene sterkt. Andre biologisk betin-gede variasjoner i størrelse, kvalitet og innhold avbiprodukter gir føringer for produktvalg og inn-tektsmuligheter. Det kan også være sesongvaria-sjoner i etterspørsel. Til slutt kan fiskefartøyeneofte delta i flere fiskerier, noe de også må ta hen-syn til i sitt valg av fangstmønster. Valget repre-senterer ofte et komplekst regnestykke for aktø-rene og påvirkes også av tilfeldige forhold. I et vel-fungerende marked uten eksterne virkninger ogreguleringer fra myndighetene som endrer incen-tiver for investeringer i fartøy og redskap samtfangstadferd, vil man generelt måtte anta at aktø-renes valg er den samfunnsøkonomisk optimaleløsningen.

Fangstmønsteret gir trolig de største utfor-dringene for foredlingsindustrien, der kontinuer-lig tilbud av produkter og jevn sysselsetting er vik-tig, eksempelvis i filetindustrien. For produsenterav lagringsstabile produkter, som klippfisk ogtørrfisk, representerer sesongen mindre proble-mer. Tilsvarende for produksjon med små fastekapasitetskostnader.

Myndighetene har benyttet en rekke virke-midler for å jevne ut sesongprofilen, spesielt i tor-skefiskeriene. Torsketrål ble i sin tid tillatt for åmotvirke det svært sesongbetonte fisket. Periodi-sering av kvoter, distriktskvoter og bifangstkvoterer eksempler på andre slike virkemidler. Periodi-sering vil si at myndighetene forbeholder en andelav årskvoten til fiske i en viss periode. Dette vil siat tilpasningsmuligheter innen fiske innskrenkes,noe som reduserer det potensielle økonomiskeutbyttet for verdikjeden som helhet. For sjømatin-dustrien kan virkemiddelet imidlertid øke verdi-skapingen, men da på bekostning av utbytte ifiskeflåten. Virkemiddelet har vist seg vanskelig åadministrere for å få totalkvoten fisket opp. Dis-

triktskvotene fungerte i grove trekk som periodi-sering, ved at en gitt mengde fisk ble forbeholdtfiske i en viss periode. I tillegg var disse forbe-holdt definerte geografiske områder. Myndighe-tene har også forsøkt å sette av torskekvote tildekning av torskefangster i fisket etter andrearter som hyse og sei på slutten av året. I prinsip-pet kan aktørene som ønsker å drive disse fiskeri-ene sette av en del av sin egen fartøykvote forbruk i dette fisket. Avsetningen fungerer dermedsom en subsidiering av disse ved at aktørene ikketar hensyn til alternativkostnaden ved en slik brukav torskekvoten.

De seneste årene har aktiviteten innen fangst-basert akvakultur av torsk økt betydelig. Sentralt idette konseptet er det å utvide perioden torsk ertilgjengelig og dempe tilbudet i den viktigstefangstperioden. En viktig drivkraft for dette harvært myndighetenes kvotebonus for fiske avlevende torsk. Ved levering av levende torsk tilslike anlegg trekkes bare halvparten av fisken frafartøyets kvote. Dette representerer også en sub-sidie og kan dermed vri aktørenes incentiver slikat man øker aktiviteten innen dette fisket.

De norske kvoteårene går fra januar til og meddesember, og aktørene må generelt tilpasse fisketinnenfor denne perioden. Flere har foreslått åendre kvoteåret slik at kvotene tildeles fra eksem-pelvis 1. september (som på Island) og for ett årfremover. I en fullstendig forutsigbar verden vilikke en slik endring ha stor betydning, bortsett fraeventuelle renteeffekter for aktørene. Meddagens rentenivå vil disse være svært små. Imid-lertid er ikke verden fullstendig forutsigbar, ogmange tilfeldige forhold som eksempelvis vær ogmotorhavari kan hindre aktørene i å drive fiske.Dette vil isolert sett føre til at risikoen ved åutsette fisket øker dess nærmere sluttdatoen mankommer. Fartøyeierne vil derfor være mindre til-bøyelige til å planlegge gjennomføring av fisketmot slutten av perioden. En endring av kvoteåretsom foreslått vil flytte denne risikoen, og slikkunne gi økt fiske mot slutten av perioden.

Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvordandette vil påvirke aktørenes adferd og landingenemot slutten av året. Kostnadene ved fiske utenomsesongen er etter all sannsynlighet høyere ennunder sesongen. Erfaringene fra år med fritt fiske,samt årene før fisket ble kvotebegrenset kan giinnsikt i hvilke effekter man kan forvente. Tidligpå 1980-tallet utgjorde torskefisket i tredje tertialom lag 10 pst. av totallandingene, mot dagens omlag 5 pst. I denne perioden må vi regne med atalternativkostnaden for fritid var vesentlig lavereenn i dag. Sildekvotene var også svært lave, noe


som gir lavere alternativkostnader for å drive tor-skefiskerier på høsten. Begge disse faktorenetrekker ned det forventede høstfisket som villeoppstått som følge av endring av kvoteåret.

Å endre kvoteåret er også forbundet med bety-delige utfordringer for myndighetene og knyttettil forvaltningen av fiskeriene. Det mangeårigeforvaltningssamarbeidet med Russland tarutgangspunkt i dagens kvoteår, og endring vilkreve forhandlinger og aksept for dette. Havfor-skernes arbeid og anbefalinger om kvoter er ogsåinnrettet mot dagens kvoteår og vil måtte endres.

Myndighetene har gradvis innført såkalt kvo-tefleksibilitet i flere fiskerier. Implementeringenvarierer i noen grad, men i hovedsak innebærerdette at aktører kan forskuttere eller utsettefangst av en definert andel av fartøykvoten mel-lom kvoteårene. Et forslag om dette innen torske-fiskeriene er nå på høring fra myndighetene.Deler av den positive effekten fra endring av kvo-teåret vil kunne oppnås gjennom anledningen til åutsette fangst over kvoteåret, ettersom fartøyenesrisiko ved å planlegge et høstfiske da blir vesentligredusert.


Utvalget anerkjenner at dagens sesongmønster ifiskeriene medfører utfordringer for sjømatindus-trien. Samtidig er det lite som tilsier at aktørenestilpasning innenfor kvoteåret ikke gir det besteøkonomiske utbyttet for verdikjeden som helhet,gitt de øvrige reguleringer som fiskerinæringener underlagt og som påvirker fangststrategier oginvesteringer i fartøy og redskap. Endring avfangstmønsteret gjennom ulike virkemidler kanbedre økonomien for foredlingsbedriftene gene-relt, men dette må ha basis i at kostnadene sompåføres flåten ikke overstiger gevinstene for sjø-matindustrien.

Myndighetene har mulighet for å påvirke fang-stadferd knyttet til den risiko for tapt inntekt somoppstår ved utløp av kvoteåret. Denne kan føre tilat aktørene i mindre grad planlegger for fiske motslutten av året. Utvalget anbefaler at myndighe-tene innfører ordninger som reduserer dennerisiko, eksempelvis gjennom de foreslåtte kvote-fleksibilitetsreglene. Endring av kvoteåret i tor-skefiskeriene vil kunne gi en viss økning i høstfis-ket og slik en viss utjevning av sesongfisket. Delerav denne effekten vil i all hovedsak også oppnåsgjennom fleksibilitetsreglene. Med dette unngårman også de forvaltningsmessige utfordringeneknyttet til endring av kvoteåret.

Bonusordningen for levendefangst kan bareforsvares som et midlertidig virkemiddel for inno-vasjon på dette området. Denne ordningen måevalueres ut fra i hvilken grad den stimulerer tilinnovasjoner som faktisk kan gi bedriftsøkono-misk lønnsomme strategier for levendefangst.

Sesongmønsteret i fiskeriene må også ses isammenheng med øvrige tiltak som utvalget fore-slår.

15.2.7 Førstehåndsmarkedet for fisk

I norsk sjømatindustri legger myndigheteneenkelte føringer på hvilken organisasjonsformaktørene kan velge. I det følgende delkapitlet vilutvalget diskutere disse rammene og deres hen-siktsmessighet.

Det norske omsetningssystemet for villfangetfisk, skalldyr m.v. er unikt i global sammenheng.Fiskesalgslagsloven krever at alle leveranser ogsalg av slikt råstoff skal skje gjennom, eller medgodkjenning av, et salgslag. Systemet sikrermulighetene for en unik registrering og kontrollav nasjonalt fangstuttak, og dermed et godtgrunnlag for en forsvarlig forvaltning av ressur-sene i havet. Videre sikrer systemet også mulig-hetene for effektive sporingssystemer, både forkontroll og kommersielle formål.

Fiskesalgslagsloven er en fullmaktslov sominneholder få direkte krav til hvordan fangstregis-treringen og omsetningen skal skje, men kun fis-kere – eller deres organisasjoner – kan stå someiere/medlemmer av samvirkeforetaket. Salgsla-gene som er opprettet i medhold av loven, har etforholdsvis vidt spillerom til å utforme salgsvilkårog omsetningsform. I følge loven skal et fiske-salgslag fastsette allmenne salgsvilkår og kanbestemme hvilke omsetningsformer som skalbenyttes (§ 10). Videre kan det bestemme minste-prisordninger etter forhandlinger med industrien(§ 11).

At loven gir salgslagene betydelig frihet til selvå fastsette regelverket for omsetningen, gjør atdagens seks salgslag har valgt forskjellige løsnin-ger for omsetningen. Næringens struktur innen-for de ulike områdene, tradisjon og ønske frasalgslagenes eiere danner grunnlaget for devalgte løsningene. Norges Sildesalgslag praktise-rer et system der fangstene som hovedregel sel-ges via auksjon, mens Norges Råfisklag – detandre store salgslaget – praktiserer flere omset-ningsformer der fiskerne selv velger den deønsker og kan benytte seg av. Hos NorgesRåfisklag er direkteavtaler mellom fiskere og kjø-pere det mest vanlige, men andelen av omsetnin-


gen som selges over auksjon, har økt de senere år.Dette dreier seg i stor grad om ombordfrystråstoff.

I tillegg til å ha ansvaret for å organisere selveomsetningen i førstehåndsmarkedet, har salgsla-gene etter hvert fått et stadig større ansvar for detsom må defineres som offentlige kontrolloppga-ver. Både fiskesalgslagsloven og havressurslovenpålegger salgslagene å utøve kontroll med res-sursuttaket. Førstnevnte har i tillegg en bestem-melse som gjør at departementet kan påleggesalgslag å fremme eller ha tilsyn med råstoffkvali-tet og håndtering (§ 16).

Fiskeres eksklusive medlemsrett til salgsla-gene, og dermed også kontroll i de styrende orga-ner, innebærer at fiskerne har fullmakter til å fast-sette vilkårene for hvordan omsetningen skal skjeinnenfor rammer begrenset av lov og forskriftergitt av myndighetene. Det innebærer at de også ergitt myndighet til å fastsette minstepriser. Loveninneholder bestemmelser om obligatorisk mek-ling ved uenighet om minstepris, men endeligvedtak ligger til salgslagene. I tillegg innebærersalgslagenes pålagte offentlige kontrolloppgaver irealiteten en kontroll av egne medlemmer påvegne av myndighetene.

15.2.7.1 Analyse

Fiskesalgslagsloven og salgslagene spiller ensvært viktig rolle for å holde oversikt og kontrollover fangstuttak, og bidrar til bærekraftig res-sursutnyttelse. Loven, som den fremstår i dag,synes ikke å ha negativ betydning for verken ver-diskaping, industriens lønnsomhet eller mulighe-tene for vertikal koordinering i verdikjeden. Somen fullmaktslov uten spesifiserte krav til innhold isalgsvilkår, omsetningsformer og minstepriser, erdet hvordan fiskesalgslagsloven praktiseres somkan være av betydning for verdiskaping, lønnsom-het og mulighetene for vertikal koordinering.

I tillegg til de prinsipielle meningsforskjellenemellom fiskersiden og industrisiden om fiske-salgslagsloven og maktulikheter, er det en delpraktiske utfordringer knyttet til omsetningssys-temet. Når det høstes av fellesskapets ressurser,påligger det aktørene et ansvar å unngå sløsingmed ressursene. Deler av dagens verdikjede forsjømatråstoff, spesielt innen hvitfisksektoren, harflere mangler som kan bidra til at aktørene ikkevelger fangststrategier med hensyn på kvalitet ogsesong som ikke er optimale for verdikjeden.Akse m.fl. (2014) har påvist til dels betydelige kva-litetsutfordringer innen torskefiskeriene. Dettereduserer den totale verdiskapingen og lønnsom-

heten i foredlingsleddet som vist i Karlsen m.fl.(2013)7.

Isolert sett skulle det diskrimineres prismes-sig mellom råstoff av ulik kvalitet, men man obser-verer bare små prisvariasjoner i markedet. Dettegir fiskerne svakere incentiv til å ivareta kvalitetog fiske utenom sesong, og premierer driftsfor-mer med høy fangsteffektivitet (Sogn-Grundvågog Henriksen 2014)8. En av erfaringene fraRåfisklagets forsøk med ferskfiskauksjon i 2005/06 var et økt vekt på kvalitet (Norges Råfisklag,2007)9.

Sesongmønsteret i fiskeriene er sterkt pregetav biologiske faktorer, men også markedsplassenkan ha betydning for landingsmønsteret som opp-står. Det er liten variasjon i pris på spesielt torske-fisk mellom høy og lavsesong, noe som kan indi-kere at markedsplassen ikke tilstrekkelig fangeropp utfordringene i perioder med overskuddstil-bud.

En undersøkelse (Svorken og Hermansen2014) viser at det, på tross av et omsetningssys-tem som skal sikre at all fangst skal registreres,foregår uregelmessigheter ved at fisk blir levertuten registrering. Undersøkelsen antyder etomfang, men det er vanskelig å si noe helt eksakt.Relatert til den totale omsetningen har slik under-rapportering sannsynligvis et lite omfang, menlike fullt er det uakseptabelt.

Andre praktiske utfordringer finner vi i uenig-heter mellom salgslagene og industrien når detgjelder salgsvilkår, herunder minsteprisfastset-telse. Selv om partene i stor grad er enige om vil-kårene for omsetning, er det tidvis stor uenighet. Ihvitfisksektoren dreier disse uenighetene segstort sett om minsteprisfastsettelsen, spesielt i tur-bulente markedssituasjoner. I pelagisk sektor harøvrige salgsvilkår av og til blitt trukket fram avnoen aktører som problematiske.

Asche m.fl. (2014) påpeker at minsteprisenesjelden er til hinder for omsetningen siden kjøpe-stopp ikke skjer ofte.Det hevdes derfor at salgsla-gene i liten grad utøver markedsmakt til fordel forfiskerne. Asche m.fl. (2014) viser til at den opprin-nelige begrunnelsen for at salgslagene ble gittanledning til å sette en minstepris var å forhindreat lokale kjøpere utøver kjøpermakt. Det påpekes

7 Karlsen, K M, Ø Hermansen og M Svorken 2013. Drifts-økonomi og kvalitetsfeil i foredling av fisk – Resultater frafra intervju med bedrifter og produksjonsforsøk. Rapport29, Nofima, Tromsø.

8 Sogn-Grundvåg, G og E Henriksen 2014. The influence ofhuman rationality and behaviour on fish quality. Ocean &Coastal Management 87(1): 68-74.

9 Norges Råfisklag 2007. Årsberetning 2006.


at det fremdeles er mulig at minsteprisregimethar en funksjon i så måte, spesielt for den litemobile delen av kystflåten.

Erfaringene fra vinterfisket 2009 illustrererimidlertid at minsteprisene kan skape utfordrin-ger (Dreyer og Bendiksen, 2010)10.

Asche m.fl. (2014) peker på at dagens salgs-lagsstruktur innenfor hvitfisksektoren er frag-mentert med fem ulike enheter og foreslår atdisse slås sammen til ett nytt salgslag.

Under erkjennelsen av at norsk sjømatnæringsprimære fortrinn ligger i de naturgitte ressursenevi forvalter, så er det viktig at knappheten og kvali-tetene på disse godene reflekteres gjennom pri-sen de omsettes for. I økonomifaget fremhevesofte auksjoner som den mest effektive metodenfor at prisen skal gjenspeile godets relative knapp-het, og derigjennom allokeres til den mest effek-tive utnyttelsen av det. Men skal prisen kunne sig-nalisere varens relative knapphet på en god måte,slik at det går til den markedsaktøren med høyestbetalingsvilje, må forutsetningene for konkur-ranse i størst mulig grad være oppfylt – deriblantat kjøper og selger ikke har markedsmakt til åpåvirke prisen. Lorentzen (2005)11 påpeker at defordelaktige sidene ved auksjonsomsetningenførst kan realiseres når auksjonen blir drevet påen balansert måte, dvs. at systemet ikke favorise-rer noen av partene. Han peker på at auksjonssys-temet i denne betydningen må være nøytralt.Dette er i tråd med Ryelutvalgets innstilling(NOU 1999: 3, s. 12) der det beskrives krav til nøy-trale markedsplasser. Her heter det blant annet.:«For at markedsplassen skal opprettholde tillit fraaktørene i markedet og allmennheten, må den frem-stå som nøytral, uavhengig av dominerende særin-teresser og med integritet. For å oppnå tillit måmarkedsplassen fastsette klare vilkår for virksomhe-tens kunderelasjoner. Kundene må oppfatte prakti-seringen av vilkårene som forutberegnelige og sta-bile. Samtidig må sanksjoneringen av brudd på vil-kårene fremstå som konsekvent.»

Lorentzen peker videre på at råvarebørserikke eies av kjøpere eller selgere, og at uansetteierskap til salgslaget må det sørges for at denmindre mobile flåten ikke utnyttes av sterke kjø-pere. Videre hevder han at både salgslagene ogførstehåndsmarkedsstrukturene jevnlig bør evalu-eres av Konkurransetilsynet. I den forbindelse

peker han på varens lett bedervelighet som gjør atden som «sitter på fisken» har et problem dersomden ikke blir omsatt. Det er et forhold som kanutnyttes i en forhandlingsposisjon og som taler foren minstepris til beskyttelse for den minste flåten.

Gjennom konkurranse på like vilkår i første-håndsmarkedet vil fangsten tilflyte den som beta-ler best til enhver tid. Nøytralitet i førstehånds-markedet, der aktørene opptrer uten mar-kedsmakt, vil kunne sikre råstoffpriser som gjen-speiler godets relative knapphet bedre enn i dag.Det kan innebære større prisvariabilitet enn i dag,med en lavere pris i høysesongen (som reflekte-rer et stort tilbud) og høyere priser utenfor seson-gen, som kan initiere endret fangstatferd ogunderbygge målet om større kontinuitet i landin-gene.

Sett fra sjømatindustriens ståsted kan størrekontinuitet i råstofftilførselen underbygge beho-vet for en kostnadseffektiv produksjon og mulig-gjøre bedre kontinuitet i markedstilførselen. Før-stehåndsprisen, eller råstoffkostnaden, vil ikkeisolert sett reduseres: I et velfungerende først-håndsmarked vil prisen på råstoffet gjenspeilesluttproduktmulighetene, og de mest effektivevidereforedlingsbedriftenes betalingsvilje. Et før-stehåndsmarked som gjennom prissetting klarer åpremiere både kvalitet og kontinuitet, vil kunneha positiv effekt for sjømatindustrien. Industrienkan derigjennom finne bedre tilpasninger i hen-hold til de best betalende sluttmarkedene, uten atverdiskaping nødvendigvis overføres fra ett leddtil ett annet i verdikjeden. Det vil også tilrette-legge for økt verdiskaping for hele sjømatnærin-gen.


Ut fra det som er nevnt foran, vurderer utvalgetdet som viktig for en bærekraftig forvaltning av deviltlevende ressursene i havet at fiskesalgslagslo-vens bestemmelser om obligatorisk omsetningopprettholdes. Systemet er også viktig for å få tilgode markedsplasser med ryddige forhold, bestmulig råstofflyt, høy verdiskaping og like konkur-ransevilkår for aktørene i dette råvaremarkedet,og som Asche m.fl. (2014) understreker bidra til åskape nye effektive former for omsetting av fisk.

Utvalget vil påpeke at salgslagene må utøvesitt mandat på en slik måte at Norge fremstår somverdensledende innen organisering av råvaremar-kedsplasser for fisk m.v. Slike markedsplasser måha tillit fra aktørene i markedet. De må legge tilrette for økonomisk effektiv vertikal koordineringgjennom ulike omsetningsmåter som auksjon,

10 Dreyer, B. og B.-I. Bendiksen (2010) «I etterpåklokskapenslys. Finanskrisens effekter i torskesektoren». Rapport nr23. Nofima, Tromsø.

11 Lorentzen, T. (2005) «Omsetningsformer og kontrakter ipelagisk sektor». SNF-rapport nr 8. Samfunns- og nærings-livsforskning, Bergen. Februar.


spotsalg og kontrakter. Videre må de ha godeincentiver for å innovere med omsetningsformersom ivaretar kontroll, kontinuitet og kvalitetbedre enn i dagens system. Dette innebærer enproaktiv tilrettelegging for å hente ut gevinstenefra markedsbasert omsetning, hvor aktørenebeskyttes mot utilbørlig utnyttelse av mar-kedsmakt. I tillegg må salgslagene være effektivei sin drift og ivareta og videreutvikle de gode ruti-nene fra dagens salgslag mht transaksjonene mel-lom selger og kjøper.

Utvalget mener at det er viktig at salgslagenehar økonomi, kompetanse og kapasiteter som gjørmarkedsplassene mest mulig effektive og verdi-skapende. Med basis i Asche m.fl. (2014) harutvalget grunn til å anta at dagens struktur medfem salgslag ikke er optimal, men har ikke til-strekkelig grunnlag for å konkludere eksakt.Dette forutsettes vurdert konkret i oppfølgingenav utvalgets arbeid.

Vurdering fra utvalgets flertall

Utvalgets flertall – medlemmene Aursand, Elve-voll, Steen, Karlsen, Møgster og Tveterås menerat de skisserte ambisjoner ovenfor best løses gjen-nom nøytralt eierskap til salgslagene med styrersammensatt med kompetanse til å utvikle mar-kedsplassene i tråd med ambisjonene om mer ver-diskapende førstehåndsomsetning. Siden ny fiske-salgslagslov nettopp er trådt i kraft gjennom etenstemmig stortingsvedtak, mener imidlertid fler-tallet at det kan være vanskelig å gjøre slikeendringer nå uten at loven har fått virke en stund.Flertallet vil likevel peke på at mandatet til detutvalget som vurderte og foreslo ny fiskesalgs-lagslov, var svært begrenset. Flertallet vil derforanbefale – som en løsning som kan iverksettesrelativt raskt – at det innføres en oppmannsord-ning(voldgift) som kan tre inn ved uenighet rundtfastsettelse av salgsvilkår, inkl. minstepriser, jf.forslag presentert i innstillingen fra råfisklovs-utvalget.

Vurdering fra utvalgets mindretall

Utvalgets medlemmer Fossli, Olaisen, Berfjord ogMyrvang viser til at nåværende fiskesalgslagslov bleenstemmig vedtatt av Stortinget i 2013 og har hattvirkning fra 1. januar 2014. Loven har dermednettopp trådt i kraft og har ikke virket gjennom etår. Utvalgets analyse konkluderer med at loven, somden fremstår i dag, ikke synes å ha negativ betyd-ning for verken verdiskaping, industriens lønnsom-

het eller mulighetene for vertikal koordinering i ver-dikjeden.

Disse medlemmer mener derfor at loven må fåvirke en stund før den evalueres og før en eventueltvurderer endringer. Medlemmene registrerer at detogså etter at den nye loven trådte i kraft er diskusjo-ner om eierskap til salgslagene og styrets sammen-setning. Disse medlemmer mener at en kan vurdereå få inn nøytrale eksterne styremedlemmer. Hvormange dette skal være og hvordan de skal rekrutte-res må utredes.

15.3 Koordinering av tilsynsmyndigheter

Sjømatindustrien er en svært heterogen masse avbedrifter, og spenner fra lakseslakterier som meddoble skift og helårlig drift ivaretar svært storeråstoffmengder til små bedrifter innen tørrfiskeller saltfisk som bare håndterer noen få tonn fiskårlig. Som påpekt blant annet i Winther m.fl.(2014) er det stor variasjon i bedriftene med tankepå tilgjengelige administrative ressurser. Mangeaktører i sjømatindustrien har vist til at flere avkravene som stilles fra offentlige kontrollorganersom Mattilsynet, Arbeidstilsynet og miljøvern-myndighetene er innfløkte og lite differensiertemhp. for eksempel bedriftsstørrelse. Det pekes påat et stort lakseslakteri og en liten tørrfiskbedriftstår likt med tanke på sjekkpunkter, antall kontrol-ler og krav om rapportering. Videre fremhevesdet at regelverket oppleves som firkantet og tidvisstiller strenge krav uten riktige proporsjoner.

I Lorentzen og Bendiksen (2014) gjennomgåsdet regelverk som norske sjømatbedrifter arbei-der under, samtidig som de noe nedslående resul-tatene fra Mattilsynets nasjonale tilsynsprosjekt12

for hvitfiskindustrien i 2013 analyseres. Antallavvik som ble påpekt av Mattilsynet lar seg van-skelig forklare fra bedriftens lokalisering, råstoff-mottak, størrelse, aktivitet og produksjon, er en avkonklusjonene. Mattilsynet selv antyder i sin rap-port viktige årsaker til at rutiner svikter, eller atinternkontroll ikke er på plass, kan være kultur ogholdninger til hygiene.

Utvalgets inviterte næringsaktører påpekteogså at enkelte av kontrollorganene og regulato-rene som næringen står ovenfor, ikke nødvendig-

12 Mattilsynet (2013) «Sluttrapport: Prosjekt hvitfisk 2013».Mattilsynets nasjonale tilsynsprosjekt. Mattilsynet,Tromsø. 22. oktober. Se: http://www.mattilsynet.no/mat_og_vann/produksjon_av_mat/ fisk_og_sjomat/mot-tak_tilvirking_fisk/hygienen_i_hvitfisknaeringen_maa_be-dres.11484


vis synes å stå i overensstemmelse med denæringspolitiske målene for næringen, hvilketgjør kontrollene utfordrende. Det ble også frem-holdt, med referanse til utfordringene med foreksempel å skaffe eksportdokumenter hos Mattil-synet, at servicetankegangen ikke nødvendigvisstod i høysetet, og at de ulike kontrolletatene ikkeble ansett som lagspillere for sjømatindustrien.Andre mente det var summen av kontroller, atulike regulatorer beslaglegger administrative res-surser ved ulike anledninger, som utgjorde denstørste utfordringen for med tanke på kontroller,og det ble tatt til orde for at et eget Sjømatkontroll-verk kunne lette dette trykket dersom kontrollenevar samordnet og fant sted samtidig.


Utvalget er av den formening at de endringer somhar skjedd med tanke på tilsynsmyndigheteneoverfor sjømatindustrien, fra Fiskeridirektoratetskontrollverk til en fragmentering med Mattilsyn,salgslag, direktorat og andre, er vanskelig rever-serbar. Utvalget mener tilsynsmyndigheteneskontrollinnsats ovenfor industrien kan tilretteleg-ges bedre gjennom samordning, slik som man serovenfor for eksempel hotell og restaurantnærin-gen der etatene samordner kontrollen.

Like viktig som at industrien står ovenfor etlikt sett av regler, hvilket ivaretar konkurranse pålike vilkår, er det at reglene praktiseres likt i ulikedeler av landet. Som påpekt i Lorentsen og Ben-diksen (2014) i det nasjonale tilsynsprosjektet i2013, kan det ha vært forskjell mellom enkelteregioner på hvor nøye kontrollen har vært gjen-nomført på enkelte punkter. Utvalget mener atsammenslåing av regioner i Mattilsynet kan bidratil en mer enhetlig kontrollpraksis.

15.4 Regelverksharmonisering

Ulike nasjonale regimer for innveiing av pelagiskfisk ved landing kan skape forskjeller i konkurran-sebetingelsene mellom aktørene. Et vel så viktigargument for harmonisering er at kvotekontrollenog fangststatistikken som ligger til grunn for for-skernes bestandsestimering gjøres likt for å fåbest mulig kunnskapsgrunnlag på plass. De vik-tigste av våre pelagiske arter deles mellom andrekyststater i Nordøst-Atlanteren, og fra et ressurs-kontrollperspektiv er det viktig at ett kilo fangst erdet samme i alle land som deler på ressursen.

I dag er strukturen i pelagisk konsumindustriog i mel- og oljeindustrien en helt annen enn for

bare få år siden. Over en 15-årsperiode har detpågått et utvalgsarbeid for harmonisering avregelverket. Opprinnelig skjedde dette mellomNorge, Færøyene og EU, men der Island, Russ-land og Grønland har kommet til etter hvert. Etens regelverk om veiing før sortering kom påplass i 2004 og for konsumsektoren ble det innførtto pst. vanntrekk. Denne felles avtalen vil revide-res i 2014, men for råstoff som går til konsumsek-toren må problemkomplekset på det vesentligstesies å være løst, selv om det fins små nasjonaleforskjeller mellom regelverket rundt innveiing(som f.eks. transparens rundt veiing). Inntil avta-len var på plass, var forskjellen stor landimellom –f. eks. fire pst. i Norge og 8–13 pst. i Danmark.

For mel- og oljeindustrien er forholdet et littannet. I dag finner vi noe over 20 mel-/olje-anleggrundt Nordsjø-bassenget: 13 på Island, fem iNorge, to i Danmark og ett i henholdsvis Skott-land, Færøyene og Irland. Utfordringen knytterseg i hovedsak til forskjeller i godkjente innvei-ingsmetoder og spesielt til vanndrenasjen fraråstoffet. I flere nasjoner er det ikke vanntrekkved landing, men en viss grad av vanndrenasjeskjer på det avsilingsareal, med perforerte plater,som råstoffet føres over før veiing foretas. Andreforskjeller forekommer også, og for at danskeanlegg skal ha anledning til å by på råstoff vednorske auksjoner, må de installere et eget avsil-ingsanlegg som tilfredsstiller våre krav når norskfangst mottas fra våre fartøy.

Spørsmålet om vanntrekk og harmoniserteregler er et spørsmål som er analogt med hvitfisk-sektorens utfordring rundt omregningsfaktor oglanding av sløyd eller rund vekt: Det reiser bådekonkurransemessige og kontrollmessige aspek-ter. Utvalget mener det er viktig å stimulere til atkonkurransen foregår på like vilkår mellom landsom ivaretar det samme råstoffet, og at kvoteav-regning internasjonalt skjer etter en omforentmetode. Til sist er det et myndighetsansvar å få tilet regelverk som er praktiserbart og mulig åhåndheve, og som oppfyller de krav som stilles tilen moderne næring.


Utvalget mener spørsmålet om regelverksharmo-nisering for veiing av fisk internasjonalt bør til-ligge våre myndigheter. Det er viktig, både for åsikre lik konkurranse om råstoffet i land som høs-ter av samme ressurs, og for å sørge for riktigefangstdata til de biologiske parametrene i bereg-ning av fiskebestander.


15.5 Kontroll med ressursuttaket

Manglende reguleringer, teknologiske endringerog subsidier har bidratt til overfiske av mangekommersielle bestander. FNs matvareorganisa-sjon, FAO, har lenge arbeidet for å få implemen-tert bærekraftige reguleringsregimer som kanbidra til å stoppe denne utviklingen og bygge oppbestandene. Her har den globale atferdskodeksen«Code of Conduct for Responsible Fisheries» fra1995 vært sentral. I denne er to elementer sen-trale: Kunnskap om artenes bestandsutvikling ogstrenge reguleringer av fangst gjennom ulike for-mer for kvoter.

Fangststatistikk er både en viktig input i disseanalysene og for kontrollen med uttaket av bestan-den. Feil i denne kan få betydelige negative impli-kasjoner for både bestandssituasjonen og økono-mien. I de norske fiskeriene er grunnlaget for sta-tistikken sluttsedler som utstedes av salgslagenepå basis av opplysninger fra fisker og fiskekjøper.

Et betydelig problem i denne sammenhengener at næringsaktørene har et klart økonomiskincentiv til å underrapportere fangstmengden.Mye av forskningen på ulovlig adferd er basert påBecker (1968)13 som antok at aktører ville bryteloven om nytten er større enn den forventedeulempen forbundet med straffen. Nyere forskningtar i større grad hensyn til at andre elementer somindre motivasjon og sosiale normer spiller enbetydelig rolle i å forklare adferd. Avhengig avsituasjonen vil personer være mer eller mindre vil-lige til å handle mot egne moralske standarder(Hauser 2006)14.

Selv om også andre faktorer er viktige, er detklart at forholdet mellom forventet gevinst ogstraff er viktig i forståelsen av omfanget av regel-brudd. Når gevinsten er stor og sannsynlighetenfor å bli avslørt er liten, er det mer attraktivt åbegå lovbrudd. Tilsvarende når sanksjonen somiverksettes er liten. Christophersen (2011)15 viserat lovbrudd i tilståelsessaker som regel straffesmed mindre bøter. Bare i et fåtall saker anvendesstrengere straffesanksjoner. Dette tyder på at denforventede straff er liten ved underrapportering.

Ulovlig adferd kan være smittsom (Richterm.fl. 2013)16, og dersom en kritisk masse bryterreglene, kan normene bortfalle. Dette kan bety at

kontrollvirksomheten som drives av myndighe-tene, ikke bare er viktig for å avsløre og forebyggeulovligheter ut fra et nytteperspektiv, men ogsåbidrar til å opprettholde normene knyttet til atdette er uakseptabel adferd (Nøstbakken 2013)17.

At problemet i noen grad finnes i norske fiske-rier, understøttes av flere undersøkelser. Gezelius(2002)18 viser at fiskerne generelt føler en sterkmoralsk forpliktelse til å etterleve loven, men atdenne kan oppheves for å sikre seg og sin familieen rimelig inntekt. I slike tilfeller risikerer manikke tap av sosial status. Svorken og Hermansen(2014) gjennomførte en anonymisert spørreun-dersøkelse blant kystfiskere i torskefiskeriene,hvor en viss andel svarte at det rapporteres forliten fangst til myndighetene. Riksrevisjonen(2007) fant samme resultat i en spørreundersø-kelse, samt ved analyse av data fra Fiskeridirekto-ratets kontroller.

Med unntak av utkast på havet, krever regel-brudd et samarbeid med både fisker og fiskekjø-per. Fiskekjøper kan også ha egeninteresse avunderrapporteringen, da dette gir tilgang på merråstoff. Det er likevel ikke nødvendig at beggeparter ønsker dette. Det kan være tilstrekkelig atbare en av partene ønsker dette. Vilkårene for hvasom rapporteres avhenger av forhandlingsmaktentil partene.

Minstepriser kan i noen tilfeller skape økteincentiv for underrapportering (Asche m.fl. 2014).Dette kan oppstå når minsteprisen ikke gir grunn-lag for lønnsomt fiskekjøp. Dersom kostnaden fornæringsaktørene ved stopp i aktiviteten er betyde-lig, kan aktørene gjøre ulovlige grep for å bringeden faktisk betalte prisen ned. Dette kan gjøresgjennom eksempelvis nedskriving av kvaliteteneller «storhundre»; levering av mer fisk enn detsom rapporteres. Resultatene fra Svorken og Her-mansen (2014) indikerer at begge disse metodeneanvendes i noen grad.

Omfanget av underrapportering kan påvirkesav kvotesituasjonen, kostnads- og prisforhold. I ensituasjon med lave kvoter og høye priser økerincentivet for slik aktivitet siden kvoten kan strek-kes lengre. Dersom kostnaden ved å fange fisk erlav, øker også incentivet, alt annet likt.

13 Becker, G S 1968. Crime and punishment: An economicapproach. Journal of Political Economy 76(2): 169-217.

14 Hauser, M D 2006. Moral minds: How nature designed ouruniversal sense of right and wrong. New York, Ecco.

15 Christopersen, J G 2011. Organisert fiskerikriminalitet i etnordatlantisk perspektiv. Rapport til Fiskeri- og kystdepar-tementet.

16 Richter, A, D van Soest & J Grasman 2013. Contagiouscooperation, temptation and ecosystem collapse. Journal ofEnvironmental Economics and Management 66: 14-158

17 Nøstbakken, L 2013. Formal and informal quota enforce-ment, Resource and Energy Economics 35(2): 191-215.

18 Gezelius, S S 2002. Do norms count? State regulation andcompliance in a Norwegian fishing community. Acta Socio-logica 45(4): 305-14


Underrapportering skaper problemer for for-valtningen av fiskeriene, miljømessig bærekraft ogressursøkonomien. Regelbruddene påvirker ogsåkonkurransesituasjonen mellom fiskerne og mel-lom foredlingsanleggene (Nøstbakken op. cit.).Selv om alle har tilsvarende økonomiske incenti-ver til underrapportering, er det betydelig varia-sjon i holdninger og hvordan vi lar oss påvirke avsosiale normer og holdning til straff. Personersom har større tilbøyelighet til lovbrudd, vil da haen konkurransemessig fordel. Ressurskriminalitetblir slik en ytterligere konkurransearena mellomfiskekjøperne, i tillegg til den normal konkurran-sen gjennom priser, produktivitet og markedsfø-ring. Dette kan føre til at oppmerksomheten på desistnevnte blir lavere enn det burde være, medpåfølgende effektivitetstap i økonomien.


Utvalget anser det som svært viktig at fangst- oglandingsopplysningene er korrekte. Feil informa-sjon kan ha negativ betydning for flere forhold. Iførste rekke gir dette overbeskatning av ressur-sen, som er uheldig miljømessig og på lengre siktgir økonomiske tap. Underrapportering kan ogsåresultere i feilaktige bestandsanslag som fører tiluhensiktsmessig forvaltning både miljømessig ogøkonomisk.

Muligheten til ulovlig å konkurrere på under-rapportering av fangst, gir uheldig konkurransev-ridning som i mindre grad stimulerer til å inno-vere på de lovlige arenaer. Dette hemmer denlangsiktige verdiskapingen i foredlingsleddet såvel som totalt i verdikjeden.

Myndighetene er klar over denne problema-tikken og legger en betydelig ressursinnsats i åkontrollere at lovverket etterleves. Som i de flestetilfeller er ikke kontrollen perfekt, og det finneretter all sannsynlighet sted regelbrudd i form avutkast på sjø og urapporterte landinger. Detteskjer i varierende grad, både over tid og regionaltog er relativt begrenset sett i forhold til de totalelandingene.

Hvis minsteprisene settes slik at mange fored-lingsaktører ikke har grunnlag for lønnsom aktivi-tet gis næringsaktørene økonomisk incentiv tilunderrapportering; alternativet er ofte stopp i akti-viteten med de betydelige negative konsekvenserdette medfører. Slike tilfeller bør unngås gjennomen tett oppfølging av minsteprisfastsettelsen.

I mange tilfeller skaper omregningsfaktorenemellom ulike produktformer og rund vekt proble-mer for rapporteringen av riktig mengde. Spesielthar det oppstått problemer når fisken leveres

usløyd, da den faktiske vekten er høyere enn omman hadde sløyd fisken og anvendt den offisielleomregningsfaktoren. Dette skaper en betydeligkonkurransevridning i favør av levering av sløydfisk. For mange er det en betydelig effektivitetsge-vinst i å sløye fisken på land – biproduktene ivare-tas bedre, prosessen kan gjøres mer kostnadsef-fektivt og fiskeren kan bruke mer av sin tid påfiske og kvalitetsfremmende råstoffhåndtering.Utvalget er kjent med at myndighetene krever atfisken skal veies på transaksjonstidspunktet og atandre metoder gir forvaltningsmessige problemer.Utvalget mener samtidig at det bør legges til rettefor at aktørene kan velge de mest effektive og ver-diskapende prosessene og at myndighetenes kravi størst mulig grad likebehandler alternativene.

For å øke regeletterlevelsen knyttet til under-rapportering basert på andre forhold, anbefalerutvalget at myndighetene detaljert gjennomgårkontroll- og sanksjonsregimet. Risiko for aktørenebestemmes av sannsynligheten for å bli avslørt ogstraffenivået. I dag kontrolleres bare om lag0,6 pst. av landingene. Utvalget mener denne ande-len bør økes, eller at det etableres andre kontroll-mekanismer som har samme effekt. Spesielt børman undersøke mulighetene som moderne infor-masjons- og overvåkingsteknologi gir. Sanksjons-formen i mange av straffesakene på dette områdeter oftest relativt små bøter. Utvalget mener at straf-fenivået bør skjerpes for slike overtredelser.

Utvalget er kjent med at kontroll og sanksjons-regimet ikke er tilstrekkelig for å unngå slikadferd. Samtidig er dette svært kostnadskre-vende. Myndighetene bør få foretatt studier avhvordan ulike informasjonsteknologier kan bru-kes for å øke andelen råstoff som kontrolleressamtidig som kostnadene holdes på et forsvarlignivå. Myndighetene bør i denne sammenhengogså vurdere modeller for en kontroll utført av enuavhengig tredjepart på alt ilandført fiskeråstoff,slik som man har i enkelte andre land. Det kansynes utfordrende med den strukturen vi i dag fin-ner i hvitfisksektoren, uten at man avskjærermuligheten, men for pelagisk og fryselagre trengskanskje ikke de store endringene. Det er naturligat næringsaktørene selv bidrar til å finansiere enslik kontrollvirksomhet.

Kontroll gjennom normer og sosialt pressbidrar i dag sterkt til at problemet er relativt lite inorske fiskerier, og representerer en langt merkostnadseffektiv adferdskontroll. I samråd mednæringsorganisasjonene og andre bør det iverk-settes tiltak som forsterker riktige normer og syn-liggjør de negative konsekvensene av underrap-portering.


Kapittel 16

Oppdrett av laksefisk

Den norske verdikjeden for oppdrettet laksefiskhar vært en formidabel suksess målt i vekst i ver-diskaping og langsiktig lønnsomhet. Også i globalakvakultur-målestokk er norsk lakseoppdrettblant de mest vellykkede. Produksjonen av lakse-fisk legger beslag på små arealer langs en vid-strakt kyst. På en rekke bærekraftindikatorer harlaks en sterk posisjon sammenlignet med andreproteiner. I rapporten «Verdiskaping basert påproduktive hav i 2050 anslås potensialet for norsklakseproduksjon til fem millioner tonn innen 2050(Anon, 2012)1.

Årsakene til veksten i verdiskapingen er påetterspørselssiden et stort antall innovasjoner iprodukter, måltidsløsninger og distribusjonskana-ler. Dette har ført til at det er lakseprodukter foralle måltider fra frokost til kveldsmat, hverdag oghelg, og ulike høytider. Lakseprodukter og -målti-der er tilgjengelige i mange land i ulike dagligvareog HoReCa distribusjonskanaler. Dette har delvisblitt gjort mulig av en rekke innovasjoner som hargitt produksjonsvekst med lavere kostnader perprodusert kilo.

Samtidig har oppdrettslaksens suksess i mar-kedene i form av økt etterspørsel etter hvert ikkeblitt møtt av en tilsvarende økning i produksjonensom har holdt prisene nede på et nivå som gir ennormal avkastning på investert kapital. I stedethar det siden om lag 2005 blitt økende globalknapphet som reflekteres i høye priser og ekstra-ordinært høy lønnsomhet hos lakseoppdrettssel-skapene. Denne knappheten skyldes at kombina-sjonene av naturgitte forutsetninger og konkur-ranse med andre brukerinteresser i kystsonen,har begrenset utbredelsen av lakseoppdrett glo-balt. Når andre lakseproduserende land har slittmed å ekspandere produksjonen av ulike årsakerhar dette gitt rom for norsk vekst.

I verdikjeden for laks tilfaller den økonomiskegevinsten av global knapphet i stor grad opp-drettsleddet. Dette er naturlig, da det er lakseopp-drettsleddet som sitter på den knappeste faktoreni verdikjeden, nemlig egnede lokaliteter og pro-duksjonskonsesjoner i sjøen, og er en struktur enser i andre naturressursbaserte verdikjeder. Ibearbeiding av laks har bedriftene i langt mindregrad ressurser som er knappe, eller vanskelige åkopiere. Unntakene er noen selskap som har eta-blert merkevarer, men dette utgjør en mindreandel av det totale utbudet av lakseprodukter. Spe-sielt på høye prisnivåer kan det være vanskelig åvelte prisøkninger fra oppdretterne i sin helhetover på konsumentene, og dagligvarekjedene harofte en betydelig forhandlingsmakt sammenlig-net med mellomliggende ledd i verdikjeden. Somfølge av dette har den laksebaserte sjømatindus-trien i Norge og Europa kommet i en økonomiskmarginskvis mellom oppdrettsleddet og daglig-vareleddet på høye priser.

Når man sammenligner med verdikjeder forvillfisk burde den laksebaserte sjømatindustrienha bedre forutsetninger for å lykkes økonomiskpå flere områder. Mye av primærbearbeidingen(sløying og filetering) foretas av vertikalt inte-grerte oppdrettsselskaper, produksjonen i sjøener under en langt større grad av kontroll og jev-nere gjennom året enn for villfisk, og primærbear-beidingen foregår typisk i langt større skala ennfor hvitfisk. På noen teknologiområder er ogsålaksebasert sjømatindustri ledende i Norge, og erogså ledende i sjømatsegmentet internasjonalt nårdet gjelder produktutvikling. Den lave lønnsomhe-ten i primærbearbeiding av laksefisk viser likevelat disse nevnte faktorene ikke er tilstrekkelige for-utsetninger for å lykkes økonomisk. Dersom denglobale knappheten på laks fortsetter vil margin-presset gi et sterkt incitament til å innovere ytterli-gere i den laksebaserte sjømatindustrien.

Den laksebaserte sjømatindustrien er fortsatten ung næring sammenlignet med annennæringsmiddel industri, med et betydelig potensi-ale for ytterligere læring og innovasjon i fremti-

1 Anon (2012) Verdiskaping basert på produktive hav i 2050.Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Det KongeligeNorske Videnskabers Selskap (DKNVS) og Norges Tek-niske Vitenskapsakademi (NTVA), Oslo.


den. I betydelig grad har den vokst med basis ilakseoppdrettsselskaper som har betydelig vektpå produksjonen i sjøen, hvor det har vært storevekstmuligheter for produksjon og høye fortje-nestemarginer. Det tar tid å utvikle kompetanseinnen ledelse, prosess, markedsføring, etc. – detsom kan sammenfattes som næringsmiddelindus-trikompetanse. Det er rimelig å anta at læring oginnovasjon på en rekke områder vil forbedre denlaksebaserte sjømatindustrien på både kostnads-og inntektssiden. Av den laksebaserte industrienkan man forvente at en betydelig høyere internkompetanse og finansielle muskler kan settes inni innovasjonsprosesser enn i deler av den villfisk-baserte industrien.

I motsetning til de villfiskbaserte verdikjedenehar laksenæringen også muligheter til å øke sinproduksjon vesentlig i fremtiden. En høy og vok-sende total tilførsel av levende laks fra norsk opp-drett gir den laksebaserte sjømatindustrien unikemuligheter til å innovere i storskala produksjons-prosesser. Videre vil en stor total råstoffbase for-delt på relativt få sjømatindustrianlegg gi interna-sjonalt unike muligheter for utvikling av biproduk-ter fra sløying og filetering. Verdikjedene i kjøtt-og kyllingproduksjon indikerer at det er en rekkeinnovasjonsmuligheter – også i de vertikalt inte-grerte selskapene – for effektivisering av proses-ser fra oppdrett til bearbeiding og videre til kun-der, for produktutvikling basert på ulike deler avhel laks, samt ytterligere lønnsom tilpasning avdisse til kunders og markeders behov. Dette vilkunne baseres på vekst i den totale norske råstoff-tilførselen, og at næringen får handlingsrom nårdet gjelder geografisk lokalisering og konsentra-sjon av produksjonen i oppdrett og bearbeiding.

For lakseverdikjeden vil utvalget i det følgendevektlegge forutsigbare rammebetingelser framyndighetene for vekst i oppdrettsproduksjonenav levende råstoff, samt handlingsrom for lokalise-ring av produksjon i oppdrett og sjømatindustriinnenfor bærekraftige rammer knyttet til miljø ogsykdom.

16.1 Total produksjon

Oppdrettsproduksjonen av laksefisk har hatt storvekst siden næringens begynnelse på 1970-tallet.Norskekysten med sine gode lokaliteter og storkapasitet for organisk belastning kan gi grunnlagfor betydelig vekst i produksjonen fra dagens nivå.Produksjonen begrenses i dag direkte og indi-rekte av myndighetene gjennom antallet konsesjo-ner og biomassen tillatt per konsesjon. I tillegg

spiller naturligvis markeds- og biofysiske forholdviktige roller for aktørenes tilpassing av produk-sjonen. Et viktig formål med reguleringen er å iva-reta hensynet til miljømessig bærekraft. Dettemålet har fått større oppmerksomhet over tid, noesom er en naturlig utvikling gitt den enormeøkningen i lakseproduksjonen de siste 30 årene,og de opplevde og målbare miljøeffektene som føl-ger med denne. På lokalitetsnivå gjøres dette istor grad gjennom andre og mer spesifiserte krav,men også den totale produksjonen har betydning idenne sammenheng.

Tildelinger av ny kapasitet har blitt gjennom-ført med ujevne mellomrom, i ulike former ogmed ulike vilkår. I første rekke har myndigheteneønsket å tillate vekst i produksjonen, men oppnå-else av andre mål har påvirket vilkårene for vekst.For en god utnyttelse av verdiskapingspotensialetkan dette være problematisk.

16.1.1 Analyse

Begrensning av oppdrettsproduksjonen fra myn-dighetenes side innebærer en betydelig påvirk-ning av aktørenes handlingsrom og kan dermedha stor betydning for verdiskapingen. Det er van-skelig å sette presise grenser for miljømessigbærekraft, og dermed må begrensningen gjøresinnenfor et mulighetsrom. Her kan det tas hensyntil markedsforhold og betydning for verdiskaping.Det er imidlertid lite trolig at myndighetene hartilstrekkelig informasjon og kunnskap til å fast-sette optimalt nivå. Myndighetene signaliserer daogså at markedstilpassingen av produksjonen eren oppgave for næringsaktørene.

Markedene for laksefisk er dynamiske og pro-duksjonen kan påvirkes betydelig av sykdommer,temperaturendringer m.m. Å finne gode avveinin-ger mellom tilbud og etterspørsel er derfor van-skelig for næringsaktørene. Uforutsigbarhet i demyndighetsdefinerte rammene for tilbudssiden vilytterligere komplisere denne tilpasningen. Rela-tivt lang responstid i produksjonen forsterker pro-blematikken. Oppdretterne har visse mulighetertil å endre produksjonen gjennom tid for slakting,men da det tar om lag to år fra startfôring til slakt-eklar fisk, er dette handlingsrommet begrenset.

Lakseoppdrett er en svært kapitalintensivnæring, med store investeringer i produksjons-utstyr og biomasse. Næringen vil være megetavhengig av tilgang på finanskapital til konkur-ransedyktige betingelser, og en nøkkelfaktor hervil være mulighetene for forutsigbar vekst. En for-utsigbar modell for produksjonsvekst vil bedreverdikjedens mulighet for investeringer, planleg-


ging og markedstilpassing, og slik øke verdiska-pingen. Forutsigbarheten må antas å ha storbetydning for aktørene som driver videreforedlingog har størst behov for koordinering av verdikje-den. Modellen, som har vært praktisert de senereår, med varierende tildelinger og vilkår, gir litenforutsigbarhet og svært variabel vekst i produk-sjonskapasiteten. Spesielt kriteriene rundt tekno-logivalg og bearbeiding kan være problematiskefor verdiskaping. Dette kan føre til at aktørene tarvalg som gir lavere verdiskaping for å sikre seg enverdifull tillatelse; kjent som rent-seeking i økono-misk teori. Det er også betydelig risiko for at mantildeler tillatelsen til aktører som ikke er de mesteffektive til å utnytte denne. At mange av tillatel-sene som ble gitt i 2009 basert på disse kriteriene,ble omsatt relativt kort tid etter tildeling, tyder påat dette var tilfelle.

Et forhold som bør tas hensyn til relatert tilveksttakten er Norges langsiktige markedsande-ler. Dersom norske myndigheter begrenser pro-duksjonsveksten i Norge sterkt vil dette kunneføre til at andre aktører øker sin produksjon ogslik tar markedsandeler Norge ellers ville tatt.Dette vil spesielt være tilfelle hvis en restriktivnorsk veksttakt bidrar til høye laksepriser somgjør andre lands ekspansjon lønnsom.

16.1.2 Utvalgets forslag

Forutsigbare kriterier for vekst er viktig for at ver-dikjeden for laksefisk skal gjøre effektive tilpas-ninger og bidra til vekst i verdiskapingen. Spesieltde siste årenes tildelingspolitikk for nye konsesjo-ner med varierende kriterier har i liten grad gittforutsigbarhet i veksten i produksjonskapasiteten.

Utvalget fraråder at myndighetene bruker kri-terier som åpner for betydelig bruk av skjønn vedtildeling av nye produksjonskapasitet, enten detteer knyttet til lokal bearbeiding, grønne teknolo-gier eller andre. Dette er begrunnet både i prinsi-pielle problemer ved uproduktiv profittsøkingsom da oppstår (rent seeking), og de dårlige erfa-ringene man har hatt med de nevnte kriteriene ide siste tildelingsrundene.

Næringen har stort vekstpotensial, og bør fåanledning til å vokse for å gi positive bidrag tiløkonomien. Utvalget ønsker å tilrettelegge fordette. Utvalget mener at samfunnet skal legge tilrette for en jevn og forutsigbar vekst i totalpro-duksjonen, begrenset bare ut fra hensyn til miljøog sykdom. Veksten må også ta hensyn til faktorersom areal og potensielle brukskonflikter medandre aktører i kystsonen.

Det anbefales at myndighetene arbeidervidere med å etablere et sett av kunnskapsbaserteog veldokumenterte kriterier knyttet til miljø ogsykdom som gir aktørene bedre forutsigbarhet.Siden ulike regioner kan ha ulike forutsetningerfor bærekraftig vekst ut fra disse kriteriene kandette innebære at den prosentvise økningen i pro-duksjonskapasitet fordeles ulikt mellom regio-nene.

16.2 Produksjonsreguleringssystem akvakultur

Den norske produksjonen av laksefisk visersesongvariasjoner, og slaktingen av fisk er betyde-lig høyere på høsten enn resten av året. Flere ver-tikalt integrerte selskaper har trukket frem atdette kan være problematisk.

Produksjonsprofilen til oppdrettsbedriftenepåvirkes av en rekke faktorer. Temperaturprofileni Norge gjør at de laveste produksjonskostnadeneoppnås ved en gitt sesongprofil. Sesongmessigeendringer i etterspørselen spiller også en rolle. Itillegg reguleres næringen gjennom maksimal til-latt biomasse (MTB) levende laksefisk i sjøen.Lakseproduksjonen har økt fra under 600 tusentonn da fôrkvoter ble avviklet og MTB ble innført i2005, til 1,2 millioner tonn i dag. Innføringen avMTB-regimet har hatt en positiv rolle i denne vek-sten gjennom økt forutsigbarhet for investeringer.

16.2.1 Analyse

Alle reguleringssystemer har uønskede effekter.Dagens MTB-ordning begrenser i første rekkeproduksjonen, men kan i tillegg endre produk-sjonsprofilen gjennom året. Sistnevnte er ikkeønskelig dersom dette medfører lavere verdiska-ping i verdikjeden for laksefisk enn ellers. I følgeFKD (2012)2 er reguleringssystemer som reduse-rer produsert volum mindre kostbare enn de sombegrenser innsatsfaktorbruk. Dette fordi disseikke medfører endringer i produksjonsteknolo-gien. MTB-systemet er følgelig det beste som eranvendt i norsk lakseoppdrett og bedre enn fôr-kvotene det erstattet.

Det er vanskelig å forutsi effekten av regule-ring på produksjonsplanleggingen. Ideelt sett villeoppdretterne med MTB ligge tett opptil begrens-ningen og kontinuerlig slakte ut tilveksten. Av bio-

2 FKD (2012) Videreutvikling av MTB-systemet. Rapport forarbeidsgruppe nedsatt av Fiskeri- og kystdepartementet.FKD, Oslo.


logiske og fysiske grunner er dette umulig, ogoppdretterne tilpasser seg med en strategi derman går inn i den beste tilvekstperioden med enlavere biomasse. FKD (op cit) finner ikke vesent-lige forskjeller i slaktemønsteret før og etter MTBble innført, men påpeker at man i perioden førhadde fòrkvoter som også premierte slakting påhøsten. Asche m.fl. (2014) forventer at oppret-terne med en rullerende gjennomsnittlig MTB vilvelge en strategi med sterkere sesongbetont pro-duksjon, fordi å anvende tilgjengelig tillatt bio-masse i den beste vekstperioden vil gi høyere pro-duksjon enn å ha fisk stående mens temperaturener lav. For hver enkelt oppdretter vil det være flereandre faktorer som påvirker beslutningen, noesom vil resultere i vidt forskjellige produksjons-og slaktestrategier.

En klar negativ effekt av absolutt øvre grensefor MTB er at oppdretternes fleksibilitet til årespondere på raske endringer i etterspørselreduseres. En tenkt situasjon kan være at svaketterspørsel eller tilbudsøkning i en kort periodefører til prisfall. En oppdretter som er nær MTB-

grensen på tross av lave priser, kan bli tvunget til åslakte fisken i denne perioden istedet for åavvente slaktingen. Oppdretterens fleksibilitethindres da av reguleringen og vil medføre båderedusert verdiskaping og lønnsomhet.

16.2.2 Utvalgets anbefaling

Utvalget anerkjenner behovet for regulering avproduksjonen ut fra hensyn til miljø og sykdom,og at reguleringen bør utformes slik at den girstørst mulig verdiskaping.

Utvalget anbefaler at myndighetene viderefø-rer det igangsatte arbeidet for å finne et regule-ringssystem som tillater aktørene å velge sineegne produksjons- og markedsstrategier, samtidigsom hensyn til miljø og sykdom ivaretas. En forut-setning er at endringer i produksjonsreguleringenikke fører til vesentlige konkurransevridninger ogverdiendringer mellom selskap som har lakseopp-drett i Norge. Utvalget poengterer at næringenbør gis jevn og forutsigbar vekst som beskrevet iforegående avsnitt.


Kapittel 17

Økonomiske og administrative konsekvenser

I dette kapitlet vurderes økonomiske konsekven-ser av utvalgets forslag til tiltak for sjømatnærin-gen. Forslagene vurderes også med henblikk påulike konsekvenser for offentlig administrasjonnår det gjelder organisering, oppgaver, stillinger,mm.

Utvalget foreslår et omfattende sett av tiltaksom samlet vil ha en betydelig positiv effekt påkvalitet, produktivitet, verdiskaping og lønnsom-het i norske verdikjeder for sjømat. Det er imidler-tid krevende å kvantifisere effektene av tiltakene,både enkeltvis og samlet. Felles for mange av tilta-kene er at de skal stimulere til innovasjon i fleredimensjoner. Det er generelt vanskelig å kvantifi-sere økonomiske effekter av tiltak som skal stimu-lere til innovasjon, fordi det er betydelige usikker-hetsfaktorer knyttet til teknologi, organisering,markeder, etc. Ambisjonsnivået knyttet til kvantifi-sering av de økonomiske effektene er derfor nøk-ternt. I den grad de økonomiske effektene kvanti-fiseres her, er det mest forsvarlig å angi disse istørrelsesorden, f.eks. «ti millioner», «hundre mil-lioner» eller «milliarder». Det må også påpekes atmyndighetenes konkrete utforming av tiltak gjen-nom lover, forskrifter og bevilgninger vil forbedregrunnlaget for kvantifisering av effektene, og atdet vil være naturlig å foreta nytte-kostnadsvurde-ringer i sammenheng med dette.

På grunn av knappe tidsrammer har ikkeutvalget fått behandlet dette kapitlet i et utvalgs-møte. Blant utvalgets medlemmer er det ulike vur-deringer om økonomiske og andre effekter av til-tak.

Det bør også påpekes at en rekke av utvalgetstiltak vil bidra til å redusere den økonomiske risi-koen for selskap i sjømatnæringen, herunderrisiko knyttet til investeringer i produksjon og dis-tribusjon. Redusert risiko vil spesielt gi økono-miske velferdsgevinster når selskapene og deresfinansiører er risikoaverse.

For formålet å vurdere økonomiske og admi-nistrative konsekvenser kan utvalgets forslag tiltiltak deles inn i følgende kategorier:

a. Tiltak knyttet til utdanning, kunnskapsproduk-sjon, FoU- og markedsføringsaktiviteter.

b. Tiltak knyttet til kontroll og tilsyn med fangst,førstehåndsomsetning, mattrygghet/hygiene,arbeidsforhold og -vilkår, miljø, m.m.

c. Tiltak knyttet til regulering av økonomisk orga-nisering og vekst i verdikjeder for sjømat.

17.1 Tiltak knyttet til utdanning, kunnskapsproduksjon, FoU- og markedsføringsaktiviteter

Utvalgets forslag under (a) omfatter:– Innsamling av data og estimering av fiskebe-

stander (avsnitt 15.1).– Utdanning av kandidater på universitetsnivå

med relevant kompetanse (avsnitt 11.5.4 og11.6).

– Forsknings- og utviklingsaktiviteter relatert tilsjømatindustrien (avsnitt 11.5.4 og 11.6).

– Generisk markedsføring og andre aktiviteterunderlagt Norges sjømatråd (avsnitt 12.1).

Utvalget anbefaler at kunnskapsgrunnlaget forfastsetting av totalkvoter for fiskeslag styrkesgjennom endringer i finansiering og metode. Denårlige merkostnaden kan være flere titalls mill.kroner eller mer, og avhenger av en utredningsom vurderer metode for datainnsamling og ana-lyser sammen med nytte-kostnadsvurderinger. Iutgangspunktet er både fiskerinæringen og statenpotensielle finansielle bidragsytere til økte bud-sjetter for bestandsestimering. Den årlige nytteef-fekten for sjømatnæringen av bedre bestandsesti-mat for kvotefastsettelse kan være i størrelsesor-den flere hundre mill. kroner eller mer i økt verdi-skaping.

Utvalget anbefaler at det vurderes videreutvik-ling av fagmiljøer på universiteter med utdanningfra bachelor- til PhD nivå som er relevante for sjø-matindustrien. Omfanget av dette spesifiseresikke, men årlige merkostnader må antas å være istørrelsesorden ti mill. kroner eller mer. De posi-


tive effektene av kandidater til næringen ogforskning i fagmiljøene mener utvalget vil gi enårlig nytteverdi for samfunnet og sjømatindustriensom overstiger denne kostnaden.

Utvalget har flere anbefalinger for å styrke sjø-matindustriens innovasjonsevne gjennom ulikeforsknings- og utviklingsaktiviteter med privat ogoffentlig samarbeid og finansiering. Dette omfat-ter programmer og arenaer for FoU fra industri-rettet forskning til pilot og demonstrasjon. Samletårlig merkostnad kan bli i størrelsesorden fleretitalls mill. kroner, og vil avhenge av en nytte-kost-nadsanalyse av utformingen av tiltakene. Finansi-eringen av merkostnaden vil være både statlig(f.eks. Norges Forskningsråd og InnovasjonNorge) og privat (individuelle selskap og FHF-avgift). Den årlige nytteeffekten for sjømatnærin-gen av vellykkede FoU-satsninger kan være i stør-relsesorden flere hundre mill. kroner og oppad iøkt verdiskaping. Som påpekt i kapittel 11, er denøkonomiske gevinsten av slike programmeravhengig av at sjømatindustrien får en økonomiskorganisering som gjør at den er i stand til å imple-mentere i fullskala kunnskap og teknologier fraFoU på en økonomisk vellykket måte. Derfor mådette ses i sammenheng med tiltak under punkt(c).

Når det gjelder aktiviteter underlagt Norgessjømatråd, mener utvalget at dets generiske mar-kedsføring og relaterte aktiviteter har en betyde-lig rolle også i fremtiden. Utvalget tar ikke stillingtil størrelsen på avgiften til Norges sjømatrådframover. Utvalget vurderer ikke de samfunns-økonomiske nytte-kostnads effektene av generiskmarkedsføring og andre aktiviteter i fremtiden,men omfanget av, og innretningen til, Norges sjø-matrådets aktiviteter vil måtte være basert pånytte-kostnads vurderinger for sjømatnæringen.Det vil trolig være positive fordelingseffekter inæringen fra denne typen tiltak siden de mindrebedriftene trolig har mer å vinne på generisk mar-kedsføring enn de store. I så måte styrker gene-risk markedsføring mangfoldet i norsk sjømatnæ-ring.

17.2 Tiltak knyttet til kontroll og tilsyn med fangst, førstehåndsomsetning, mattrygghet/hygiene, arbeidsforhold og -vilkår, miljø, m.m.

Utvalgets forslag under (b) omfatter:– Kontroll med fangst og førstehåndsomsetning

(avsnitt 15.5).– Koordinering av tilsyn med hygiene/mattrygg-

het, arbeidsforhold og -vilkår, etc. i sjømatin-dustrien (avsnitt 15.3).

En vellykket gjennomføring av de nevnte tiltakenevil skape like konkurransevilkår (mindre upro-duktiv rent seeking) mellom bedriftene. De vilføre til at bedrifter i mindre grad enn tidligere kankonkurrere på omgåelse av lover og regler knyttettil fangst og råstoff, hygiene/mattrygghet,arbeidsvilkår og miljø, men må konkurrere på åvære mest effektive og innovative i sin produksjonog markedsføring. Dette kan igjen føre til at min-dre produktive bedrifter må redusere eller forsvin-ner, og at mer produktive bedrifter vokser elleretableres. Den årlige nytteeffekten for sjømatnæ-ringen av vellykkede tiltak knyttet til kontroll ogtilsyn kan være i størrelsesorden flere hundremill. kroner og oppad i økt verdiskaping.

Bedre kontroll med fangst og førstehåndsom-setning kan kreve økte ressurser, selv om utvalgetunderstreker betydningen av å ta i bruk nye infor-masjonsteknologier (IT) i den grad det er hen-siktsmessig ut fra en nytte-kostnadsvurdering.Dette kan innebære økte kostnader for samfun-net, i størrelsesorden flere titalls mill. kroner.Finansieringen av merkostnaden kan være bådeprivat og statlig. Utvalgets forslag om koordine-ring av tilsyn inneholder elementer av effektivise-ring og innovasjon, og bør lede til årlige kostnads-reduksjoner i tilsynet på i størrelsesorden ti mill.kroner dersom implementeringen er vellykket.

17.3 Tiltak knyttet til regulering av økonomisk organisering og vekst til verdikjeder for sjømat

Utvalgets forslag under (c) omfatter:– Fiskeflåtens mulighet for å velge horisontal

organisering og teknologi gjennom omsetningav kvoter uten kvotetak per fartøy, og egne valgav fartøy- og fangstteknologier (avsnitt 15.2.2og 15.2.3).


– Gi sjømatindustrien adgang til å eie fiskekvoterved å endre aktivitetskravet i deltakerloven(avsnitt 15.2.1).

– Avvikling av leverings-, bearbeidings- og aktivi-tetsplikten (avsnitt 15.2.4).

– Endringer i førstehåndsomsetningen for vill-fisk (avsnitt 15.2.7).

– Legge til rette for jevn og forutsigbar bærekraf-tig vekst i total lakseproduksjonen, med regio-nal differensiering, forankret i kunnskapsba-serte kriterier knyttet til miljø og sykdom(kapittel 16).

Utvalgets flertall anbefaler at fiskeflåten gis frihettil å velge horisontal organisering og teknologigjennom omsetning av kvoter uten kvotetak perfartøy, og egne valg av fartøy- og fangstteknolo-gier. Disse tiltakene skal føre til reduserte kostna-der per kilo fangst, og gi bedre forutsetninger forå øke salgsverdien per kilo fangst. Det er doku-mentert i Fiskeridirektoratets lønnsomhetsunder-søkelser for fiskeflåten og i forskningsstudier atdet er betydelige forskjeller i produktivitet mellomnorske fiskefartøy. Potensielle kostnadsreduksjo-ner ligger i økt kapasitetsutnyttelse av kostbartkapitalutstyr, mindre drivstofforbruk per kilofangst, valg av mer effektive fartøys- og fangsttek-nologier og at de dyktigste fiskerne kan få størrekvoter gjennom kvotekjøp. For eksempel vil engjennomsnittlig kostnadsreduksjon på en kroneper kilo fangst i de norske fiskeriene med fangsterpå ca. to millioner tonn gi en årlig kostnadsbespa-relse på ca. to mrd. kroner. En økonomisk vellyk-ket restrukturering av fiskeflåten kan trolig for-ventes på sikt å gi årlige kostnadsbesparelser istørrelsesorden denne. Det må også påpekes athøyere kapasitetsutnyttelse av kapitalutstyret ogmindre drivstofforbruk i fiskeflåten vil gi lavereCO2-utslipp per kilo fangst og totalt.

På inntektssiden ligger potensielle gevinsterved at fiskeflåten får tilpasse seg friere i valg avteknologier i fangst, ombordbehandling og pro-sessering, samt lagring av fiskeråstoff som gir øktkvalitet og bedre tilpasning til videre prosesseringog logistikk på land. Videre ligger det økt potensi-ale i teknologier for behandling og lagring av ogrestråstoff som gir økt ilandføring og inntekt pådette. Spesielt for hvitfisk er det et betydeligpotensial for økte salgsinntekter fra fisken, inklu-sive restråstoff. For hvitfisk gir eksempelvis enverdiøkning på én krone per kilo på totale fang-ster på ca. 600 tusen tonn en verdiøkning på ca.600 mill. kroner. En økonomisk vellykket restruk-turering av fiskeflåten kan forventes på sikt å gi

årlige inntektsøkninger fra en mrd. kroner ogoppad.

Utvalgets flertall anbefaler å gi sjømatindus-trien adgang til å eie fiskekvoter ved å endre akti-vitetskravet i deltakerloven. Økonomiske gevin-ster knyttet til å gi sjømatindustrien adgang til åeie fiskekvoter ligger i økte koordineringsmulig-heter mellom flåte og land både på investerings-tidspunkt og i drift. Investeringer i både fartøy ogforedlingsanlegg kan tilpasses valgte strategierfor produkter, produksjonsprosesser, markederog kunder. Videre kan fangstaktiviteter og pro-duksjons-/distribusjonsaktiviteter på land koordi-neres på en måte som gir høyest mulig samleteffektivitet og lønnsomhet. Det er vanskelig åkvantifisere de økonomiske gevinstene av dettetiltaket. Det må forventes at det tar tid å realiserepotensielle økonomiske gevinster som ligger i enslik vertikal integrasjon. Innovasjon og investerin-ger kan være nødvendig for å oppnå lønnsomhet.Det vil være en sammenheng mellom hvor storemerverdier som vertikalt integrerte sjømatindus-triselskap lykkes å skape og hvor store kvoteande-ler som etter hvert blir kjøpt av sjømatindustrien.Bedriftenes og markedsplassenes evne til å inno-vere, samt markedenes krav, vil avgjøre hvor myeav råstoffet som vil bli omsatt gjennom spotmarke-der, auksjoner og i vertikalt integrerte selskap ifremtiden. En rimelig forventning er at en økono-misk vellykket vertikal koordinering kan omfatteflere hundre tusen tonn villfisk, og gi årlige øko-nomiske gevinster på flere hundre mill. kroner ogoppad.

Utvalgets flertall anbefaler en avvikling avleverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikten.Disse pliktene representerer en mindre andel avdet totale råstoffet som landes, men kan forventeså ha betydelige økonomiske effekter for deberørte bedrifter og samfunn. Dette foreslår utval-get behandles av en kommisjon. Fra samfunnetsside vil en avvikling være begrunnet i at de eta-blerte pliktene ikke fungerer etter intensjonene,og at det må være konkurranselikhet mellom allebedrifter og samfunn langs kysten som konkurre-rer om økonomisk verdiskaping og arbeidsplas-ser. De nevnte plikter må være et unntak, da deskaper samfunnsøkonomiske effektivitetstap gjen-nom fravær av konkurranse og strukturer medbegrenset tilpasningsevne til endringer i teknolo-gier og markeder.

Utvalget er delt når det gjelder førstehåndsom-setningen for villfisk, hvor et flertall foreslår nøy-trale markedsplasser, mens et mindretall ønsker åopprettholde fiskereide markedsplasser mednoen endringer. Både flertallet og mindretallet ser


behovet for en grundigere evaluering av første-håndsmarkedet. Den samfunnsøkonomiske effek-tiviteten til førstehåndsmarkeder er blant annetknyttet til deres evne til å motta signaler fra ned-strøms markeder om ulike kvaliteter som disseetterspør, og gi kjøpere og selgere incentiver tillønnsom adferd som maksimerer den totale verdi-skapingen fra råstoffet, samt å ha lave kostnaderknyttet til selve transaksjonen. Endringer i første-håndsomsetningen for villfisk må evalueres ut fradette. Dagens førstehåndsmarkeder har lavetransaksjonskostnader. Sentrale spørsmål er i hvil-ken grad markedsplassene i fremtiden kan bidratil å øke verdiskapingen gjennom mer effektivøkonomisk tilpasning til signaler fra nedstrømsmarkeder, og i hvilken grad økt verdiskaping ogsåavhenger av strukturen på kjøper- og selgersiden iførstehåndsmarkedet. Det er vanskelig å kvantifi-sere økonomiske gevinster av innovasjoner i før-stehåndsmarkedene. Men gitt den mengdenråstoff som disse omsetter, så kan de bidra til årligøkt verdiskaping fra i størrelsesorden flere hun-dre mill. kroner.

Utvalget anbefaler å legge til rette for jevn ogforutsigbar bærekraftig vekst i total lakseproduk-sjonen, forankret i kunnskapsbaserte kriterierknyttet til miljø og sykdom. Etablering av et settveldokumenterte «objektive» kriterier knyttet tilmiljø og sykdom i oppdrett av laksefisk som styrerveksten gir bedrifter i den laksebaserte verdikje-den større forutsigbarhet for investeringer i real-kapital og innovasjonsprosesser. Dette omfatterbåde oppdrett og den laksebaserte sjømatindus-trien. Økt verdiskaping og lønnsomhet i foredlingav laks må delvis være basert både på utnyttelseav skalaøkonomiske fordeler og ytterligere auto-matisering som økt råstofftilførsel vil bidra til. Inn-ovasjoner i prosesser og produkter vil være avgjø-rende på lang sikt. En vellykket politikk for bære-kraftig vekst vil bidra til økt verdiskaping i denlaksebaserte verdikjeden i størrelsesorden fleremrd. kroner i løpet av få år. På lengre sikt, med enbærekraftig lakseproduksjon som kan ha økt til etnivå mot fem millioner tonn basert på en rekkeinnovasjoner, så vil verdiskapningen også øke til-svarende. Fordelingen av verdiskapingen mellomlakseoppdrett og den laksebaserte sjømatindus-trien vil delvis avhenge av sjømatindustriens evnetil å innovere på slike måter at den skaper prosess-og produktbaserte konkurransefortrinn i størregrad enn i dag.

17.4 Fordelingsmessige effekter av tiltak

Fordelingsmessige effekter av utvalgets anbefalin-ger er også drøftet under de enkelte tiltak i foregå-ende kapitler.

For den totale sysselsettingen i sjømatnærin-gen, har utvalgets forslag elementer som bådebidrar til økt og redusert sysselsetting. Det måunderstrekes at alternativet med å opprettholdedagens politikk ikke innebærer at sysselsettingenvil være uendret. Lønns- og produktivitetsutviklin-gen i Norge og konkurrentland vil påvirke syssel-settingen. Også innenfor gjeldende reguleringerhar bedriftene hatt handlingsrom til å effektivi-sere sin virksomhet, blant annet ved å reduseresysselsettingen. De siste par tiårene har man setten betydelig reduksjon i total sysselsetting i flåteog villfiskbasert sjømatindustri. Man har ikke settden samme utviklingen i verdikjeden basert påoppdrettslaks. Dette kan forklares med den sterkeveksten i produksjonen, slik at produksjon og ver-diskaping per sysselsatt i denne verdikjeden harøkt betydelig. Teknologiske innovasjoner harvært en viktig drivkraft for sysselsettingsreduksjo-ner, og det må forventes at dette vil fortsette ogsåi fremtiden.

Tiltakene som foreslås her skal bidra til styr-ket konkurranseevne og gi høyere verdiskaping isjømatnæringen, noe som skal bidra til høyerelønnsevne og flere trygge arbeidsplasser. Samti-dig innebærer tiltakene at bedriftene får anled-ning til å utnytte skalaøkonomiske fordeler ogkapasiteter i kapitalutstyr. Dette vil også innebæreredusert sysselsetting i villfiskbaserte verdikjederfor et gitt fangstvolum. I den laksebaserte verdi-kjeden vil arbeidsbesparende tiltak i større gradmotvirkes av at produksjonen kan økes på enlønnsom måte.

Utvalgets forslag til anbefalinger har ogsåeffekter på regional og lokal fordeling av verdiska-ping og sysselsetting. Utvalget vektlegger atbedrifter og samfunn langs kysten skal konkur-rere under like vilkår, og at det skal være mulighe-ter for regionale næringsklynger. Dette kan for-ventes å føre til endringer i fordelingen av verdi-skaping og sysselsetting langs kysten, samtidigsom det er vanskelig å forutsi hvilke bedrifter ogsamfunn som blir vinnere og tapere. Men noenkystsamfunn vil trolig oppleve et betydelig tap avverdiskaping og arbeidsplasser.


17.5 Konsekvenser for offentlig administrasjon

Hovedlinjene i utvalgets anbefalinger innebærerat offentlige reguleringer skal kunne forenkles, ogat ressursbruken i forvaltningen av disse regule-ringene skal kunne reduseres. Dette gjelder blantannet forvaltningsregimet for fiskeflåten. Utvalgetspesifiserer ikke i detalj hvordan lover og reglerskal forenkles. Utvalget forutsetter også at detnorske og internasjonale samfunnets krav tilbærekraft for miljø og fiskebestander oppretthol-

des, og foreslår også tiltak for å styrke etterlevelseav disse og bidra til like konkurransevilkår forbedriftene. Utvalgets anbefalinger innebærer endreining av offentlig forvaltningsoppgaver mot istørre grad å sikre bærekraft, og mindre res-sursbruk for å ivareta andre hensyn. Utvalgetpeker også på muligheter knyttet til innovasjoner ibruk av informasjonsteknologier i kontroll medfangster og førstehåndsomsetning. De totaleeffektene av utvalgets anbefalinger bør innebærenoe reduksjon i offentlig forvaltnings ressursbe-hov.

NOU 2014: 16 127Sjømatindustrien Referanseliste

Referanseliste

Akse, L., Joensen, S., og Tobiassen, T. (2014) Frafremdriftsrapport – Kvalitetsstatus råstoff torskog hyse – levert fra fisker: Delrapport etter regis-treringer i februar 2014 – torsk. FHF-prosjekt900951. Nofima, Tromsø.

Andreassen, O., K.M. Karlsen og R. Robertsen(2014) Forvaltningssystemet for stamfisktillatel-ser. Konfidensiell rapport, Nofima, Tromsø.

Angell, E., M. Aure og P.-A. Emaus (2011) Kompe-tansebehov og rekruttering i fiskeforedlingsin-dustrien – med fokus på utenlandsk arbeids-kraft. Rapport 2011:1, Norut, Alta.

Anon. (2012) Verdiskaping basert på produktivehav i 2050. Rapport fra en arbeidsgruppe opp-nevnt av Det Kongelige Norske VidenskabersSelskab (DKNVS) og Norges Tekniske Viten-skapsakademi (NTVA), Oslo.

Anon. (2013) Forslag til koordinert FoU-innsatsmot leverandørindustrien av havteknologier tilmarin, maritim og offshoreindustrien, Rapportfra Norges Forskningsråd og InnovasjonNorge.

Anon. (2014) Innovation Union CompetitivenessReport 2013. Report European Commission,DG Research and Innovation, ISBN: 978–92–79–27961–4 http://ec.europa.eu/research/innovation-union/pdf/competitiveness_re-port_2013.pdf.

Arrow, K. (1962) «Economic welfare and the allo-cation of resources for invention». In NationalBureau of Economic Research Inc. The rateand direction of inventive activity: Economicand social factors. Princeton University Press.

Asche, F., A. Guttormsen, L. Nøstbakken, K. Rollog A. Øglænd (2014) Organisering av verdikje-der i norsk sjømatnæring. Rapport for Nærings-og fiskeridepartementet 13.10.14.

Becker, G. S. (1968) «Crime and punishment: Aneconomic approach». Journal of Political Econ-omy 76(2): 169–217.

Buljo, J. og T. Gjerstad (2013) «Robotics and auto-mation in seafood processing», in D. Caldwell(ed.), Robotics and Automation in the FoodIndustry: Current and Future Technologies.Woodhead Publishing; Cambridge, UK: 354–383.

Bye, T. A. (2012) «Verdiskaping og effektivitet isamfunnsøkonomisk forstand». Vedlegg 1 iNOU 2012:9 Energiutredningen – verdiskaping,forsyningssikkerhet og miljø. Olje- og energide-partementet.

Christansen, V. (1998) «Knapphet», kap. 1 (ss. 15–34) i Rødseth, A. og C. Riis (Red.) Markeder,ressurser og fordeling. Ad Notam Gyldendal,Oslo.

Christopersen, J. G. (2011) Organisert fiskerikri-minalitet i et nordatlantisk perspektiv. Rapporttil Fiskeri- og kystdepartementet. Fiskerifor-valtningens analysenettverk. ISBN 978–82–998684–0–2

Chua, P.Y., T. Ilschner og D.G. Caldwell (2003)«Robotic manipulation of food products – areview». Industrial Robot: An InternationalJournal, 30:4, pp. 345–354.

Clark, C.W. og G.P. Kirkwood (1986) «On uncer-tain renewable resource stocks: Optimal har-vest policies and the value of stock surveys».Journal of Environmental Economics andManagement 13:3, pp235–244.

Cohen, J.P, and Paul, C.J.M. (2009) «Agglomera-tion, productivity and regional growth: Produ-ction theory approaches», in R. Capello and P.Nijkamp (Eds.), Handbook of Regional Growthand Development Theories, chapter 6, pages101–117, Edward Elgar.

Connor, R. og R. Shotton (2000) «Trends in fis-hing capacity and aggregation of fishing rightsin New Zealand under individual transferablequota». FAO Fisheries Technical Paper 404/2,pp. 267–278.

Digre, H., E.M.S. Bar, J.R. Mathiassen, D. Standal,L. Grimstad, K. Henriksen, A. Romsdal og F.Asche (2014) Lønnsom foredling av Sjømat.Med fokus på teknologiutvikling og økt automa-tisering. Utredning for Nærings- og fiskeridepar-tementet. Rapport A26355, SINTEF Fiskeri oghavbruk, Trondheim

Dosi, G. (1988) «Sources, Procedures, and Micro-economic Effects of Innovation.» Journal ofEconomic Literature 26:3, pp. 1120–1171.

128 NOU 2014: 16Referanseliste Sjømatindustrien

Dreyer, B. og B.-I. Bendiksen (2010) I etterpåklok-skapens lys. Finanskrisens effekter i torskesekto-ren. Rapport nr 23. Nofima, Tromsø.

Eika, T. og M.S. Martinussen (2013) Virkninger avøkte etterspørsel fra petroleumsvirksomheten ogøkt bruk av oljepenger 2003–2012. SSB-rap-port 57/2013. Oslo/Kongsvinger

FAO (2014) State of world fisheries and aquacul-ture 2014 – opportunities and challenges. FAO,Rome. (Kilde: http://www.fao.org/3/a-i3720e/index.html)

FKD (2012) Videreutvikling av MTB-systemet. Rap-port for arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeri- ogkystdepartementet. FKD, Oslo.

FN (1987) Report of the World Commission onEnvironment and Development. GeneralAssembly resolution 42/187. United Nations,New York. Dec. 11th

Gezelius, S. S. 2002. «Do norms count? State regu-lation and compliance in a Norwegian fishingcommunity». Acta Sociologica 45(4): 305–14

Gordon, H. S. (1954) «The economic theory of acommon-property resource», Journal of Politi-cal Economy 62 (2): pp. 124–142.

Grünfeld, L., R. B. Holmen, K. Wifstad og M.U.Gulbrandsen (2013) Måling av konkurranse-evne i norsk industri og næringsliv ellers.Menon-publikasjon nr. 24. Menon BusinessEconomics, Oslo.

Hauser, M. D. (2006) Moral minds: How naturedesigned our universal sense of right and wrong.New York, Ecco.

Hav21 (2012) Hav 21 – FoU-strategi for en havna-sjon av format, Hav21-sekretariatet, NorgesForskningsråd, Oslo

Henriksen, K., S. Sønvisen og T. Olafsen (2014)Kartlegging av behov for kompetanse og arbeids-kraft i sjømatnæringen – i dag og fram til 2020.SINTEF-rapport A26222, SINTEF Fiskeri ogHavbruk, Trondheim.

Hermansen, Ø. og M. Svorken (2012) «Struktur-kvoter demper sesongsvingningene i torske-fisket». Økonomisk Fiskeriforskning 22: 22–32

Hoekman, B., F. Ng og M. Olarreaga (2007) «TheImpact of Agricultural Support Policies onDeveloping Countries». In McCalla, A., F. og J.Nash (eds.), Reforming Agricultural Trade forDeveloping Countries. The World Bank, Was-hington.

Holm, P. og E. Henriksen (2014) Rammevilkår –mål og ef fekt i sjømatnæringen. Utredning forNærings- og fiskeridepartementet. Universite-tet i Tromsø og Nofima, Tromsø

Hope, E. (2002) «Næringspolitikk for en ny øko-nomi. Noen problemstillinger og utfordringer»

i Hope, E. (Red.) Næringspolitikk for en ny øko-nomi. Fagbokforlaget, Oslo; ss. 11–29.

Innst. 418 S (2012–2013) Innstilling fra næringsko-miteen om verdens fremste sjømatnasjon.Næringskomiteen, Stortinget. Oslo

Iversen, A., J. M. Klev, R. E. Bergersen, K. Store-haug og R. Røtnes (2011) Markeds- og verdikje-deanalyse – Fase 1 av prosjektet Value Propositi-ons i nordisk marin sektor. Nofima og EconPöyry, Tromsø.

Karlsen, K. M., Ø. Hermansen og M. Svorken(2013) Driftsøkonomi og kvalitetsfeil i foredlingav fisk – Resultater fra intervju med bedrifter ogproduksjonsforsøk. Rapport 29, Nofima,Tromsø.

Kroetz, K., J. N. Sanchirico og D. K. Lew (2014)Efficiency costs of social objectives in tradablepermit programs. RFF Discussion paper no 14–32, Washington DC.

Kvaløy, O. og R. Tveterås (2008) «Cost structureand vertical integration between farming andprocessing». Journal of Agricultural Econo-mics, Vol. 59(2): 296–311.

Larsen, T. og B. Dreyer (2012) Norske torsketrålere– struktur og lønnsomhet. Rapport 12/2012,Nofima, Tromsø.

Liabø, L., R. Nystøyl, I. Pettersen, T. A. Vang og F.Veggeland (2007) Rammebetingelser og konkur-ranseevne for akvakultur. En sammenligningmellom Chile, Skottland og Norge. Rapport2007–3. Norsk institutt for landbruksøkono-misk forskning, Oslo.

Lorentzen, G. og B. I. Bendiksen (2014) Hygiene inorsk fiskeindustri. Rapport til Fiskeri- og kyst-departementet.

Lorentzen, T. (2005) Omsetningsformer og kontrak-ter i pelagisk sektor. SNF-rapport nr 8. Sam-funns- og næringslivsforskning, Bergen.Februar

Martin, S. og J. T. Scott (2000) «The nature of inn-ovation market failure and the design of publicsupport for private innovation». ResearchPolicy 29: 437–447.

Mattilsynet (2013) Sluttrapport: Prosjekt hvitfisk2013. Mattilsynets nasjonale tilsynsprosjekt.Mattilsynet, Tromsø. 22. oktober

Myrland, Ø. og H.W. Kinnucan (2006) «GenericAdvertising in Export Markets: NorwegianSalmon», chapter 10 in F. Asche (red.), Pri-mary industries facing global markets: The sup-ply chains and markets for Norwegian food,Aschehoug, Oslo.

Norges Råfisklag (2007). Årsberetning 2006NOU 1996: 17. I Norge – for tiden? Konsekvenser

av økt internasjonalisering for en liten åpen øko-

NOU 2014: 16 129Sjømatindustrien Referanseliste

nomi. Finansdepartementet, Nærings- ogenergidepartementet og Utenriksdepartemen-tet

NOU 1996:23. Konkurranse, kompetanse og miljø.Næringspolitiske hovedstrategier. Nærings- ogenergidepartementet.

NOU 1999:3. Organisering av børsvirksomhet mm.Finansdepartementet.

NOU 2002:13. Eierskap til fiskefartøy. Fiskeride-partementet.

NOU 2003:10. Om grunnlaget for inntektsoppgjø-rene 2003. Arbeids- og administrasjonsdepar-tementet.

NOU 2003:13. Konkurranseevne, lønnsdannelse ogkronekurs. Finansdepartementet.

NOU 2013:13. Lønnsdannelsen og utfordringer fornorsk økonomi (Holden III-utvalget). Finansde-partementet, Oslo.

NOU 2014:3. Grunnlaget for inntektsoppgjørene2014. Det tekniske beregningsutvalget for inn-tektsoppgjørene. Arbeids- og sosialdepartemen-tet

Nøstbakken, L. (2013) «Formal and informalquota enforcement», Resource and Energy Eco-nomics 35(2): 191–215.

Olafsen, T., R. Richardsen, R. Nystøyl, G. Strand-heim, og J. P. Kosmo (2014) Analyse av marintrestråstoff, 2013 – Analyse av tilgang og anven-delse for marint restråstoff i Norge. RapportA26097, SINTEF, Trondheim.

Orvedal, L. (2006) «Næringsnøytral eller konkur-ransenøytral næringspolitikk». Magma 9(1):22–29.

Porter, M. E. (1980) «Competitive strategy. Techn-iques for analyzing industries and competi-tors». The Free Press, New York.

Prop. 1 S (2014–2015) For Nærings- og fiskeride-partementet.

Reve, T., T. Lensberg og K. Grønhaug (1992) Etkonkurransedyktig Norge. Tano, Oslo.

Reve, T. og A. Sasson (2012) Et kunnskapsbasertNorge. Universitetsforlaget, Oslo.

Richter, A., D. van Soest og J. Grasman (2013)«Contagious cooperation, temptation and eco-system collapse». Journal of EnvironmentalEconomics and Management 66: 14–158

Riksrevisjonen (2007) Riksrevisjonens undersøkelseav forvaltningen og kontrollen av fiskeressur-sene i Barentshavet og Norskehavet – en paral-lellrevisjon mellom norsk og russisk riksrevisjon.Dokument nr. 3:2 (2007–2008), Riksrevisjo-nen, Oslo

Sandberg, M. G., K. Henriksen, S. Aspaas, H. Bull-Berg og U. Johansen (2014) Verdiskaping ogsysselsetting i norsk sjømatnæring – en ringvir-

kningsanalyse med fokus på 2012. RapportA26088, SINTEF Fiskeri og Havbruk, Trond-heim.

Sarpebakken, B., D. Aksnes & D. W. Røsdal(2013) Marin FoU og havbruksforskning 2011 –Ressurser og resultater. Rapport 12, NIFU, Oslo.

Schulze, B., A. Spiller og L. Theuvsen (2002) «Ismore vertical integration the future of foodsupply chains? Empirical evidence and theore-tical considerations from German pork indus-try.» In J. Bijman, S.W.F. Omta, J.H. Triene-kens, J.H.M. Wijnands og E.F.M, Wubben(Eds.) International agri-food chains andnetworks. Management and organization.Wageningen Academic Publishers, The Neth-erlands.

Schwab, K. (Ed.) (2014) The Global Competitive-ness Report: Full Data Edition. World Econo-mic Forum, Geneva. Se: www.weforum.org/gcr

Scott, A. (1955) «The fishery: The objectives ofsole ownership». Journal of Political Economy63: 116–124.

Shepherd, W.G. (1997) The economics of industrialorganization. Prentice-Hall International, USA.

Sogn-Grundvåg, G. og E. Henriksen (2014) «Theinfluence of human rationality and behaviouron fish quality». Ocean & Coastal Management87(1): 68–74.

SSB (2012) «Produktivitet og næringsutvikling»,kap. 4 i Økonomisk utsyn nr. 1/2012. StatistiskSentralbyrå, Oslo/Kongsvinger

St.meld. nr. 21 (2006–2007) Strukturpolitikk forfiskeflåten, Fiskeri- og kystdepartementet.

Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømat-nasjon, Fiskeri- og kystdepartementet.

Meld. St. 39 (2012–2013) Mangfold av vinnere.Næringspolitikken mot 2020. Nærings- og han-delsdepartementet.

St.meld. nr. 51 (1997–1998) Perspektiver på utvik-ling av norsk fiskerinæring. Fiskerideparte-mentet.

St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende ogbærekraftig Norge. Nærings- og handelsde-partementet.

St.meld. nr. 71 (1979–80) Om offentlig med-virkning til utvikling av fiskeoppdrettsnærin-gen. Fiskeridepartementet.

Stewart, J. og P. Callagher (2011) «Quota concen-tration in the New Zealand fishery: annualcatch entitlement and the small fisher».Marine Policy 30: 328–40.

Svorken, M. og Ø. Hermansen (2014) Urapportertfiske i torskefiskeriene. Rapport 26, Nofima,Tromsø.

130 NOU 2014: 16Referanseliste Sjømatindustrien

Tveterås, R. (2002) «Industrial Agglomeration andProduction Costs in Norwegian Salmon Aqua-culture», Marine Resource Economics 17(1): 1–22

Tveterås, R. og F. Asche (2011) En kunnskapsba-sert sjømatnæring. Forskningsrapport 8/2011,Handelshøyskolen BI, Oslo.

Tveterås, R. og O. Kvaløy (2006), «Changes in theorganization of value chains for food – theresponse from seafood sectors», chapter 3 in F.Asche (ed.), Primary industries facing globalmarkets: The supply chains and markets forNorwegian food, Aschehoug, Oslo

Tveterås, R. og G. E. Battese (2006) «Agglomera-tion Externalities, Productivity and TechnicalInefficiency». Journal of Regional Science,46(4): 605–625.

Tveterås, R., F. Asche, H.W. Kinnucan, Ø. Myr-land, J.A. Young og J.L. Anderson (2006)

Investments in promotional activities in the foodindustry: Lessons for aquaculture? Report pre-sented at Aquavision 2006, Stavanger, October31st

Ulstein, H., K. Wifstad, N. Mæhle, S. Fjose og E.W. Jakobsen (2014) Evaluering av Norges Sjø-matråd. Menon Business Economics, Rapport,Oktober 2014.

Winther, U., M. G. Sandberg, R. Richardsen, T. K.Olafsen, R. Brandvik og J-H. Hauvik (2011)Potensial for økt verdiskaping i lakse- og ørret-næringen. SINTEF-rapport A19458, Sintef,Trondheim.

Winther, U., T. Olafsen, K. Henriksen og B. T.Asheim (2014) Innovasjon og kompetanse i sjø-matindustrien, Utredning for Nærings- og fis-keridepartementet. Rapport A26255, SINTEF-Fiskeri og havbruk, Trondheim

NOU 2014: 16 131Sjømatindustrien Vedlegg 1

Vedlegg 1

Forklaring av noen utvalgte begreper

Aktivitetskravet For å kjøpe fiskefartøy kreves ervervstillatelse etter deltakerloven for allefartøy som nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst. Kun personer meden viss aktivitet i fiske får adgang til å erverve fiskefartøy.

Aktivitetsplikt Bestemmelse i enkelte torsketråleres konsesjonsdokument om at det skaldrives foredlingsvirksomhet i regi av en bestemt bedrift.

Bearbeidingsplikt Bestemmelse innført ved forskriftsendring i 2007 om at minst 70 pst. avmottatt leveringspliktig råstoff skal bearbeides ved fiskeindustribedriften.

Bærekraftig utvikling En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighe-tene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov. Bære-kraftig utvikling er et normativt begrep, som det ikke nødvendigvis erenighet om i alle sammenhenger. Det kan oppfattes som en moralsk regelfor hvilke hensyn som må tas overfor menneskelige aktiviteter, som harinnvirkning på nålevende og fremtidige generasjoners mulighet for for-bruk og livsutfoldelse.

Fartøykvote Dersom summen av fartøyenes kvoter tilsvarer gruppekvoten, omtales detenkelte fartøys kvote som fartøyskvote. Gir i praksis en garanti for at far-tøyet i løpet av året kan fiske dette kvantumet.

Gruppekvote Det kvantum som fartøyene i en reguleringsgruppe samlet har anledningtil å fiske av et visst fiskeslag. Innenfor en gruppekvote kan det være frittfiske for det enkelte fartøy til gruppekvoten er tatt, eller gruppekvoten kanvære fordelt mellom fartøyene som fartøykvoter eller maksimalkvoter.

Havfiskeflåten I hovedsak fiskefartøy over 28 meter, med konsesjon.HoReCa Forkortelse for Hotell-Restaurant-Catering, dvs. tilberedning og servering

av mat og drikke.Innovasjon Se kap. 4Konkurranseevne Se kap. 4Konvensjonelle redskap Garn, line, snurrevad og juksa. Også kalt passive redskaper. Fartøy som

fisker med slike redskap omtales som konvensjonelle fartøy.Kystflåten I hovedsak fiskefartøy med deltakeradgang og hjemmelslengde under 28

meter (og lasteromsvolum under 500 m3).Leveringsplikt Pålagte enkeltvedtak for fartøy som ble tildelt torsketrålkonsesjon med

dispensasjon fra deltakerlovens aktivitetskrav – gjerne til fiskeindustribe-drifter. Innført ved Forskrift av 12. september 2003, for å «sikre anlegg sombearbeider fiske stabil råstofftilførsel», og omfatter 80 pst. av et fartøysfangst av torsk og 60 pst. av hyse. Gjelder for 20 av 37 torsketrålere (som-mer 2014).

Maksimalkvote Dersom summen av fartøyenes kvoter er større enn gruppekvoten, omta-les det enkelte fartøyets kvote som en maksimalkvote. Det gir ingengaranti for at fartøyet får fiske dette kvantumet, idet fisket stanses nårgruppekvoten er fisket opp. Innebærer således konkurranse mellom far-tøyene om kvantum, men mindre konkurranse enn dersom fisket er frittinnenfor en gruppekvote.

MTB Konsesjonsavgrensningssystem innført i 2005. Står for maksimalt tillattbiomasse, dvs. at tillatelsen er avgrenset gjennom hvor mange kilo fisk opp-dretter kan ha stående i sjøen til enhver tid. I 2014 er MTB-grensen på 780tonn per konsesjon (945 tonn i Troms og Finnmark).

132 NOU 2014: 16Vedlegg 1 Sjømatindustrien

Målkonflikt Oppstår når motstridende hensyn/mål gjøres gjeldende for et saksfeltsamtidig, uten at det er etablert enighet om hvordan de skal veies mothverandre.

Overregulering Differansen mellom summen av maksimalkvotene og gruppekvoten.Uttrykkes i prosent av gruppekvoten: Om summen av maksimalkvoter er13 000 tonn og gruppekvoten er 10 000 tonn er overreguleringen på 30 pst.

Produktivitetsvekst Se kap. 4Ressursrente Avkastning ut over det normale for arbeidskraft og kapital på grunn av

utnyttelse av en naturressurs. Det som er igjen av inntekten når alle inn-satsfaktorer, verdsatt etter deres alternative verdi, er trukket fra. Også kaltgrunnrente. En grunnrente-/ressursrenteskatt er en skattlegging av res-sursrenten.

Rullerende MTB Forslag for å få mer fleksibilitet i produksjonen vet at MTB-grensen er reg-net ut som et rullerende 12 måneders gjennomsnitt. Betyr at en i perioderkan være over MTB-grensen og i andre perioder under.

Samfunnskontrakt Summen av forventninger og krav som gjøres gjeldende for en sektor,inkludert hvordan motstridende hensyn skal avveies mot hverandre. Erbare unntaksvis et formelt dokument, mer en sosial institusjon.

Sjarkflåten Brukes om de minste gruppene i kystflåten, vanligvis under 15 meter.Sjømatindustrien Foredling, distribusjon og markedsføring av sjømat utover primærproduk-

sjon i fiske og oppdrett.Sjømatnæringen Fiskeri, akvakultur og sjømatindustri (også kalt fiskeriog havbruksnærin-

gen).Strukturkvoter Gjeldende for kystflåten fra 2003 og for havfiskeflåten fra 2005. I det alt

vesentlige som den tidligere enhetskvoteordningen i havfiskeflåten, menuten forhåndsbestemt tidsbegrensning. I strukturkvoteordningen for kyst-flåten skjer det en avkorting på 20 pst. av kvoten for det fartøyet som tas utav fiske, mens 80 pst. tildeles som enhetskvote. Strukturkvoteordningenble endret av Regjeringen Stoltenberg II i 2007 hvor det etter en struktur-pause ble innført tidsbegrensede strukturkvoter på henholdsvis 20 år fornye og 25 år for allerede tildelte strukturkvoter regnet fra og med 2008.

Subsidier Subsidier gis av myndighetene og begunstiger spesifikke aktører. De kangrupperes i tre hovedkategorier 1) direkte støtte til produsenter eller kon-sumenter, 2) tilbud av varer og tjenester under markedspris og 3) regule-ringer som medfører overføring av verdi fra en gruppe til en annen. IWTO-sammenheng foreligger det en subsidie dersom det foreligger etøkonomisk tilskudd (fra en regjering eller et offentlig organ) som gir mot-takeren en fordel.

Verdikjede En kjede med bedrifter som leverer et produkt eller en tjeneste til et slutt-marked, hvor hvert ledd har en unik verdiskapende produksjons-/distri-busjonsaktivitet. Bedriftene eller produksjonsaktivitetene nær sluttmarke-det betegnes gjerne som «nedstrøms», mens aktivitetene knyttet til, ellernær, råstoffet betegnes som «oppstrøms». I sjømatverdikjeder er fiskeri ogoppdrett oppstrøms, mens dagligvare er nedstrøms. Transaksjonene mel-lom bedriftene i verdikjeden kan være organisert på ulike vis, fra spotmar-keder via kontrakter til vertikal integrasjon. Bedriftene i verdikjeden leve-rer ikke bare produkter, men overfører også informasjon til hverandre ommarkeder, produkter, innsatsfaktorer, teknologi og reguleringer.

Verdiskaping Se kap. 4Vertikal integrasjon Når etterfølgende produksjons- og distribusjonsaktiviteter i en verdikjede

organiseres internt i et selskap.

NOU 2014: 16 133Sjømatindustrien Vedlegg 1

Vertikal koordinering Refererer til organisering og koordinering av ulike ledd i verdikjeden medhensyn til produsert kvantum, produktkvalitet og timing av leveranser. Deter en rekke former for vertikal koordinering med åpne spotmarkeder ogvertikalt integrerte selskap som to ytterligheter, og kontrakter som mel-lomløsninger.

Økonomisk organisering Organiseringen av den økonomiske aktiviteten i næringer og verdikjeder,internt i selskap og i transaksjoner mellom selskap. Dette omfatter selska-penes valg mellom å ha aktiviteter og produksjon internt i selskapet ellerkjøpe disse i markedet. Økonomisk organisering inkluderer også valg avhorisontal organisering – produksjonsskala og organisering i en eller flerefysiske bedrifter av produksjon i samme ledd i verdikjeden, samt lokalise-ring av disse. Valg av form for vertikal koordinering i verdikjeden, fra spot-markeder til vertikal koordinasjon, ligger i selskapenes handlingsrom forøkonomisk organisering.

134 NOU 2014: 16Vedlegg 2 Sjømatindustrien

Vedlegg 2

Liste over møter og ressurspersoner

Oversikten under viser dato for møter i NOU-utvalget og liste over ressurspersoner som harvært inne i NOU-møtene for å holde presentasjo-ner og delta i diskusjon med utvalget. Foredrag oguformelle møter som utvalgsleder har hatt i for-bindelse med oppdraget er utelatt.

Liste over møter i NOU-utvalget:

– 08.05.13: Møte i Oslo– 10.06.13: Møte i Oslo– 10.09.13: Møte i Oslo– 23.–24.10.13: Møte i Oslo– 27.11.13: Møte i Oslo– 23.01.14: Møte i Oslo– 10.03.14: Møte i Bergen– 22.04.14: Møte i Tromsø– 02.–03.06.14: Møte i Oslo– 21.08.14: Møte i Trondheim– 23.09.14: Møte i Oslo– 30.09.14: Telefonmøte– 20.10.14: Møte i Oslo– 10.11.14: Telefonmøte– 18.–19.11.14: Møte i Oslo– 25.11.14: Møte i Oslo

Liste over ressurspersoner som har holdt presentasjon for utvalget:

– 10.09.13: Sjur Malm, Lerøy– 10.09.13: Inge Berg, Norlaks– 10.09.13: Kjell Bjordal, (tidl. Ewos)– 10.09.13: Trond Williksen, Akvagroup– 23.10.13: Helge Haug, Nic. Haug AS– 23.10.13: Jón Birgir Gunnarson, Fish Industry

Center, Marel– 24.10.13: Yngve Myhre, SalMar AS– 24.10.13: Thomas Farstad, Norway Seafoods

AS– 24.10.13: Inger Marie Sperre, Brødrene Sperre

AS– 24.10.13: Egil Johansen, Nord-Senja Fiskein-

dustri AS– 27.11.13: Egil Magne Haugstad, (daværende)

Egersund Fisk AS– 27.11.13: Tommy Torvanger, Nergård AS– 23.01.14: Marie-Christine Monfort, Marketing

Seafood– 23.01.14: Egil Ove Sundheim og Børge Grøn-

bech, Norges Sjømatråd– 23.01.14: Petter Ustad, Innovasjon Norge– 02.06.14: Otto Gregussen, Norges Sildesalgs-

lag

Figur 2.1 © John R. Isaksen, Nofima

Norges offentlige utredninger 2014

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Ny arvelov. Justis-ogberedskapsdepartementet.

2. Lik og likskap. Kulturdepartementet.

3. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014. Arbeids-ogsosialdepartementet.

4. Enklere regler – bedre anskaffelser. Nærings-ogfiskeridepartementet.

5. MOOC til Norge. Kunnskapsdepartementet.

6. Revisjon av eierseksjonsloven. Kommunal-ogmoderniseringsdepartementet.

7. Elevenes læring i fremtidens skole. Kunnskapsdepartementet.

8. Tolking i offentlig sektor. Barne-,likestillings-oginkluderingsdepartementet.

9. Ny adopsjonslov. Barne-,likestillings-oginkluderingsdepartementet.

10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Justis-ogberedskapsdepartementet.

11. Konkurranseklagenemnda. Nærings-ogfiskeridepartementet.

12. Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten.

Helse-ogomsorgsdepartementet.

13. Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Finansdepartementet.

14. Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. Kunnskapsdepartementet.

15. Norsk pelsdyrhold – bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? Landbruks-ogmatdepartementet.

16. Sjømatindustrien. Nærings-ogfiskeridepartementet.

Omslagsillustrasjon: Fra venstre mot høyre: Kjell Ove Storvik Norges Sjømatråd, Tom Haga Norges Sjømatråd og Studio Dreyer-Hensley Norges Sjømatråd

Norges offentlige utredninger2013 og 2014

Statsministeren:

Arbeidsdepartementet:Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. NOU 2013: 7.

Arbeids- og sosialdepartementet:Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014. NOU 2014: 3.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:Tolking i offentlig sektor. NOU 2014: 8.Ny adopsjonslov. NOU 2014: 9.

Finansdepartementet:Pensjonslovene og folketrygdreformen III. NOU 2013: 3.Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. NOU 2013: 12. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. NOU 2013: 13.Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. NOU 2014: 13.

Fiskeri- og kystdepartementet:Med los på sjøsikkerhet. NOU 2013: 8.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet:Hindre for digital verdiskaping. NOU 2013: 2.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten. NOU 2014: 12.

Justis- og beredskapsdepartementet:Når det virkelig gjelder… NOU 2013: 5.Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9.Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11.Ny arvelov. NOU 2014: 1.Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. NOU 2014: 10.

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:Revisjon av eierseksjonsloven. NOU 2014: 6.

Kulturdepartementet:Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013: 1.Kulturutredningen 2014. NOU 2013: 4.Lik og likskap. NOU 2014: 2.

Kunnskapsdepartementet:MOOC til Norge. NOU 2014: 5.Elevenes læring i fremtidens skole. NOU 2014: 7.Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. NOU 2014: 14.

Landbruks- og matdepartementet:God handelsskikk i dagligvarekjeden. NOU 2013: 6.Norsk pelsdyrhold – bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? NOU 2014: 15.

Miljøverndepartementet:Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10.

Nærings- og fiskeridepartementet:Enklere regler – bedre anskaffelser. NOU 2014: 4.Konkurranseklagenemda. NOU 2014: 11.Sjømatindustrien. NOU 2014: 16.

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:

NOUSjømatindustrienUtredning av sjømatindustriens rammevilkår

Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 12/2014

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2014: 16

NO

U 2

01

4: 1

6

Sjømatindustrien

Documents

NOU 2014: 16 - Regjeringen.no...Til Nærings- og fiskeridepartementet Utvalget om sjømatindustriens rammevilkår ble oppnevnt ved kongelig resolu-sjon 22. mars 2013. Utvalget gir