Året er 1807 - Erlend C. L. Birkeland...Et konstitusjonelt monarki (et monarki som følger en grunnlov) erstattet eneveldet i 1814, med egen nasjonalforsamling, regjering, nasjonalbank,

Demokratisering og nasjonsbygging i Norge

Året er 1807 Demokratisering og nasjonsbygging i Norge

1


De to store temaene i nordamerikansk og europeisk historie -

utviklingen av demokrati og nasjon - dominerte også norsk historie

mellom 1800 og 1914. Grunnsteinen for både folkestyre og nasjon i

Norge ble lagt i løpet av ett begivenhetsrikt år: 1814. Deretter gikk

den demokratiske utviklingen nokså langsomt inntil den igjen skjøt

fart under en langvarig strid som toppet seg i 1884: Kampen for

parlamentarismen, som denne striden gjerne kalles.

Videre foregikk det gjennom hele 1800-tallet en nasjonal

bevisstgjøringsprosess, drevet frem av en systematisk kulturell

nasjonsbygging. Nordmennene tok som andre folkeslag til å dyrke

sin kulturelle egenart, og for oss også i stor grad skape dem.

I det siste tiåret av 1800-tallet løp den nasjonale og

demokratiske utviklingen sammen og resulterte i en ny strid,

knyttet til unionen med Sverige. Unionen ble oppløst i 1905,

samtidig som Norge ble et moderne konstitusjonelt monarki.

Sammendrag

1807: Danmark-norge i krig Norge hadde siden senmiddelalderen vært i union med Danmark, så tanken om et

eget, selvstendig land var ganske fjern ved inngangen av 1800-tallet. 1600- og 1700-tallet hadde styrket Norge med større befolkning og bedre økonomi etter en bedring innen skipsfart, fiskeri og trelasthandel. Fra disse industriene vokste en overklasse med interesse i å utvikle et mer moderne samfunn. I tillegg oppsto en norsk patriotisme på 1700-tallet som styrket den norske identiteten. Dette hadde likevel ikke så mye å si for utviklingen i 1814 som hva utenlandske hendelser hadde, for i 1807 blir Danmark-Norge trukket inn i napoleonskrigene.

100 år med fred tar slutt

Frem til august 1807 hadde Danmark-Norge stått utenfor krigene, men nå fryktet britene at den danske handelsflåten skulle bli tatt av Napoleon. For å forhindre det katastrofale krevde britene at enten gikk danskene inn i krigen på britisk side, eller så overga de hele flåten. Det gikk selvfølgelig ikke danskene med på, og 2. september startet britenes

2


bombing av byen som tok livet av inntil 2000 mennesker. 7. september kapitulerte danskene, og britene dro hjem med den tidligere danske flåten.

100 år med fred i D-N tok slutt da landet gikk inn i krigen på Napoleons side. De deltok i fastlandsblokaden mot Storbritannia, som svarte med en egen handelsblokade og sperret skipsfart i Nordsjøen og Skagerrak. Dette var krise for den norske befolkningen. 5000 norske sjømenn ble arrestert, og i 1807 alene ble 560 norske skip tatt. Eksport av fisk og tre stoppet opp. Det samme skjedde med importen av dansk korn. Når halvparten av Norges kornforbruk ble dekket av dansk import kan du selv forstå hvor ille dette var, og attpåtil slo kornavlingene på Østlandet feil i 1808 og 1812. Folk ble nødt til å finmale bark og integrere det i brødbakingen i stede for mel. Folk sultet og dødeligheten føyk i været.

Sult, død og sammenbrudd i eksportnæringene ga sterkere kritikk av det danske styret. Særlig blant handelsborgerne var de positive til en egen norsk utenrikspolitikk.

Karl Johan

I 1808 gikk russerne til angrep på Finland, som hadde tilhørt Sverige siden 1300-tallet. Det endte med Svensk tap og Finland ble gitt til Russland, men det stoppet ikke der. Etter et statskupp ble den svenske kongen avsatt og eneveldet avskaffet i 1809, mens Karl 13. tok over som konge. Siden han ikke hadde noen barn, og fordi arvingen han hadde i øyet var en av Napoleons mektigste generaler i tillegg til å være styrtrik, ble Jean Baptiste Bernadotte - Karl Johan - valgt som konge. Håpet var at Napoleon kunne hjelpe dem få tilbake Finland, så Karl Johan fikk ganske frie tøyler i utenrikspolitikken for å pleie forholdet.

Karl Johan forsto selv at Finland ble vanskelig å ta tilbake, så gamle tanker om å erobre Norge våknet til livet. Han ble enig med Russland om at de skulle få beholde Finland dersom de også hjalp Sverige med å ta Norge. Tsaren likte forslaget, og lovte militær støtte. På den andre siden av Skagerrak gikk Storbritannia og Preussen med på at Sverige kunne få Norge dersom svenskene gikk inn i napoleonskrigene på britisk side, mot Frankrike.

Danskene sto fortsatt i veien for Karl Johan, og for å sikre at den danske kongen Fredrik 6. avsto Norge sendte svenskekongen noen av sine tropper opp til Danmark fra hete kamper i Europa. I desember 1813 braket svenske og danske styrker sammen i Kiel, hvor danskene tapte. Etter noen hektiske uker ble Kieltraktaten undertegnet 14. januar 1814. Danskekongen hadde gitt slipp på Norge etter 400 år. Like etter undertegnelsen løp Karl Johan og hans tropper til Paris for å delta i sluttoppgjøret mot Napoleon.

Mot norsk selvstendighet Kieltraktaten sa at Norge skulle bestå som egen stat i unionen. Det skulle være en

personalunion slik det hadde vært primo 1300-tallet, en politisk union mellom to selvstendige stater med felles konge.

I Norge var følelsene blandede. Brukseiere og handelsborgerne var stort sett positive til en union med et konstitusjonelt Sverige, mens for borgerne og embetsmennene var det viktig å få en fri forfatning; Unionen i seg selv var ikke det største problemet. Derimot var flere i Norge inspirert av den franske revolusjonen og ønsket ikke en ny tilnærmet eneveldig konge.

3


Kristian Fredrik

Allerede i mai 1813 hadde danskene skjønt at unionen kunne gå opp i limingen, så tidlig om morgenen 21. mai dette året gikk prins Kristian Fredrik i land på Hvaler utkledd som matros. Han var utnevnt til stattholder og skulle representere det danske kongehuset i Norge. Da han ble gjort kjent med hva Kieltraktaten sa startet han organiseringen av et stort norsk opprør for å forhindre en union med svenskene. Om han skulle lyktes uten at stormaktene stakk nesa inn i sakene ville han bli konge i Norge og omsider, når han arvet tronen i Danmark, kunne forene de to landene.

Det norske folket stilte noen krav i god tråd med hva den franske revolusjonen hadde fremmet. Kristian Fredrik måtte godta en avskaffelse av eneveldet og at han skulle velges etter prinsippet om folkesuverenitet. Folket skulle altså velge konge, og Kristian var snar med å få satt opp en valgt riksforsamling med oppgave å danne grunnlov og bestemme monark. Selvfølgelig var han eneste person som stilte til vervet, så å vinne var en smal sak.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Det ble gjennomført valg til riksforsamlingen i landets kirker. Velgerne avla ed om å heve Norges selvstendighet, og 112 menn ble valgt til å reise til Carsten Ankers eiendom på Eidsvoll for å forhandle frem Norges første frie grunnlov. Anker selv var i Storbritannia for anledningen for å tale Kristian Fredriks sak.

Karl Johans tropper hadde fullført sitt arbeid med Napoleon, og var nå på vei hjemover. Det var ikke mye tid før en grunnlov måtte være ferdig, men likevel diskuterte mennene heftig forskjellige saker. Spesielt viktig var det naturlig vis om Norge skulle bli selvstendig eller gå inn i union med svenskene. Mange argumenterte for at dette allerede var løst da folket avla ed før de stemte. Selvstendighetspartiet og unionspartiet (som mente at opprør mot Kieltraktaten ikke var mulig) var dypt uenige, men det endte med flertall for et selvstendig Norge med Kristian Fredrik som konge.

Grunnloven av 17. mai 1814

16. mai var punktene i Grunnloven ferdig, og dagen etter møttes alle representantene for å velge Kristian Fredrik som konge. Unionspartiet var ikke helt fornøyde, men de ga seg omsider. Kongen ble enstemmig valgt (kanskje ikke så rart, når han var eneste som stilte og han hadde smisket med alle i løpet av dagene og ukene i forkant), og Grunnloven ble undertegnet av alle 112 representantene.

Montesquieus maktfordelingsprinsipp var inspirasjon. Den utøvende makt var kongen og hans selvvalgte statsråder, men (arven fra eneveldet var tydelig) kongen måtte ikke høre på sin regjering. De måtte derimot begge lede etter Norges lover. En opprettet Stortinget som den lovgivende makten, og domstolene skulle være den dømmende.

Grunnloven sikret stemmerettsregler så demokratiske at de kom til å forskrekke flere av eidsvollsmennene i etterkant. Rettssikkerhet og eiendomsrett ble bestemt, og ingen lov skulle ha tilbakevirkende kraft. Ingen skulle måtte gi fra seg eiendom uten å få full erstatning

4


fra staten, i tillegg til at trykkefrihet (ytringsfrihet) skulle råde. Derimot kunne du ikke følge den religionen du ønsket.

Inn i union med Sverige

19. mai ble det klart at Carsten Ankers arbeid i Storbritannia ikke hadde endt godt, og britene - sammen med de andre stormaktene - følte seg presset av Kieltraktaten til å tvinge Norge inn i en union med Sverige. Mens grunnlovsarbeidet var på sitt mest intense hadde også meldingen kommet om at Karl Johan ville gå til krig for å få gjennomført hva Kieltraktaten la opp til, og i slutten av juli begynte krigen. Bare etter to uker ba Kristian Fredrik om våpenhvile fordi han så at selvstendighet var urealistisk, og at det var unødvendig at så mange skulle dø i en poengløs krig. Det norske folket, på den andre siden, ønsket å fortsette.

10. august startet svenske og norske representanter forhandlinger i Moss. Ingen av partene ønsket en ødeleggende krig. De forhandlet nå som to selvstendige stater, ikke som eier og eiendel slik Kieltraktaten hadde lagt opp til. Fire dager senere ble Mossekonvensjonen ferdigstilt, der det ble bestemt at Norge skulle i union med Sverige, hvor konge og utenrikspolitikk skulle være felles. Dette var en noe løsere union enn den med Danmark, fordi i unionen skulle begge statene være likeverdige. En norsk grunnlov skulle fortsatt gjelde for norske områder.

I tråd med hva vår egen grunnlov krevde var det kun Stortinget som kunne velge ny konge og godkjenne unionen. Kristian Fredrik innkalte derfor hele nasjonalforsamlingen for å vedta de endringer unionen krevde. 4. november var arbeidet over, og den nye svenske kongen Karl 13. ble valgt, og novembergrunnloven ble vedtatt nesten enstemmig.

Det unge demokratiet Et konstitusjonelt monarki (et monarki som følger en grunnlov) erstattet eneveldet i

1814, med egen nasjonalforsamling, regjering, nasjonalbank, eget rettssystem, en egen valuta, hær og marine. I tillegg ble nasjonalfølelsen styrket. I toppen satt embetsmennene med støtte fra borgerskapet i byene. Denne overklassen hadde også fått bøndene med. Spesielt embetsmennene dominerte i landet frem til omkring 1870, og er grunnen til at denne tiden betegnes som embetsmannsstaten.

Kampen om Grunnloven

I 1818 døde Karl 13., og Karl Johan ble konge i unionen. Hans mål var på lang sikt å smelte landene sammen til ett stort rike og gjøre sin egen makt sterkere enn hva Grunnloven tillot. Han krevde mange endringer som måtte godkjennes i Stortinget, og Stortinget godkjente ingen, selv ikke de endringene som ville vært til fordel for embetsmennene. Holdningen er blitt kalt grunnlovskonservatismen.

Han truet med å bruke soldater om endringene ikke ble godkjent, men truslene ble ikke til noe mer. Han vegret seg for å endre grunnloven med makt, og han hadde nok litt

5


sympati for de som så sterkt forsvarte den i tillegg til at han ville så gjerne bli likt. Det ble han også når han var på besøk i Norge og ble hyllet, spesielt av bøndene.

Det var under denne kampen om grunnloven at feiringen av 17. mai ble en greie. Karl Johan selv ville heller at en skulle feire 4. november, men det var lite han fikk gjort.

Bøndene kommer

Grunnloven la opp til mer politisk innflytelse blant folket, noe som var nytt. Folk visste ikke helt hva de skulle gjøre med stemmeretten, men ved stortingsvalget i 1832 ble det for første gang åpnet for politisk valgkamp: at noen kunne appellere til folket om hvorfor de var bedre til å styre enn de toskene som allerede gjorde det. På denne tiden ble det sett på som smakløst, men mange var likevel med på tankene, og i 1833 var det dobbelt så mange bønder på Stortinget som før valget. Embetsmennene var noe bekymret.

Lokalt selvstyre ble viktig på Stortinget i 30-årene, og i 1836 ble formannskapsloven vedtatt som sa at alle kommuner skulle ha et formannskap ledet av en ordfører, og et representantskap som skulle delta i bestemmelsen av viktige saker. Interessen for dette var derimot liten, og noen steder var det færre velgere enn det var som skulle velges. I tillegg var det selvfølgelig de lokale embetsmennene og storbøndene som dominerte.

Marcus Thrane skaper bevegelse

Bøndene fulgte gjerne embetsmennene, men hadde selv ganske stor politisk makt. Likevel, i tillegg til dem fantes det en underklasse i landet som fortsatt satt utenfor det politiske livet. Med inspirasjon fra Februarrevolusjonen i Frankrike 1848 begynte arbeiderne å bevege på seg under ledelse av Marcus Thrane. 400 foreninger med 30 000 medlemmer ble stiftet og krevde ikke bare stemmerett til alle menn, men mange sosiale og økonomiske endringer.

Som med de fleste trusler bekjempet overklassen de som truet dem med harde midler. Lederfigurer ble arrestert, Marcus Thrane i 1851. Der satt han i åtte år, og når han slapp ut var bevegelsen oppløst.

parlamentarismen Kampen om parlamentarismen betegner 1870- og 1880-årenes politiske kamp som

endte med at embetsmennene mistet sin makt i 1884 samtidig som at en fikk introdusert parlamentarismen som styreform, der en regjering måtte ha støtte i Stortinget for å kunne styre. Det var flere forutsetninger for embetsmennenes nederlag. Bøndene hadde over tid blitt mer og mer vant til å bestemme selv, så deres interesse i saker for hele landet hadde blitt større. Bøndene hadde også i lang stund hatt mange plasser i kommunestyrene, hvor de hadde fått erfaringer. Statlig utbygging av måter å reise og kommunisere på bidro til at hele landet ble koblet bedre sammen. Da så bøndene lettere hva Stortinget bestemte i sammenheng med eget lokalsamfunn, slik at de fikk lyst til å selv være med å avgjøre. Utvidet skolegang og organiserte bønder var også grunnleggende.

6


Utvidet skolegang

Bøndene ble mer bevisste når aviser ble mer utbredt, hvor politiske saker og meninger utvidet deres horisont slik at de kunne stå opp mot velutdannede rikfolk. En viktig grunn til at folk leste mer var at skolene hadde blitt bedre. Til godt utpå århundret var det vanlig med omgangsskole der en lærer vandret fra gård til gård og underviste barna noen uker i året. Ellers kunne ikke barna gå på skole, fordi de måtte hjelpe til hjemme.

Skoleloven i 1860 var derfor viktig fordi den sa at alle barn skulle gå et minimum av 12 uker skole i året. Dermed ble det bygd skolehus i distriktene. I tillegg skulle skolen ikke lenger lede opp mot konfirmasjonen, men være allmenndannende. Lærere var nødvendig, så en opprettet seminarer hvor flere ble utdannet enn noen gang før. Søkerne var fra bygdene, og sto derfor gjerne i opposisjon til den lokale embetsmann. Kvinner fikk også bli lærere etter 1860, først i bygdene og så noe senere i byene.

Bøndene organiserer seg

Lederen for bondeopposisjonen på Stort inget opprettet i 1860-årene bondevennforeningene, som skulle styrke bøndenes sak. Foreningen var viktig for at flertallet av representantene i Stortinget i 1868 hadde bondebakgrunn.

Det var også andre måter bøndene organiserte seg på. På sør- og vestlandet startet de motkulturer som sto mot embetsmennene. Motkulturen var organiserte bevegelser med tilsluttende foreninger. Her ble folk vant til å ta ordet, og de møtte folk med samme meninger. De ble mer selvbevisste. På flere måter kan en si at disse foreningene rekrutterte fremtidige stortingspolitikere.

Presten var en embetsmann mange hadde kontakt med, men det ble på denne tiden også opprettet bedehus of misjonsforeninger hvor vanlige folk kunne komme til ordet og fortelle om kristendommen på et mer folkelig vis. Lekmannsbevegelsen ble en motkultur til prestene, og selv om de ikke brøt med kirken hadde de mye strengere regler: En skulle vie hele sitt liv til kristendommen, ikke danse eller drikke og en skulle ha et personlig forhold til Gud. Alkoholmisbruk var på generell basis et stort problem blant bønder og arbeidere, så lekmannsbevegelsens nei til alkohol fikk bred oppslutning ellers. Avholdsbevegelsen krevde omsider totalt avhold, en tanke i sterk kontrast til embetsmennenes livsstil.

Målbevegelsen kan kanskje regnes som den viktigste motkulturen. De ønsket å fjerne dansk skriftspråk i landet, og bruke Ivar Aasens landsmål. I distriktene var det populært, for å kunne vise enda større avstand til embetsmennenes høytidelighet.

Opposisjonen seirer

Gjennom grunnloven hadde ikke statsrådene adgang til Stortinget. Opposisjonen mente derimot at det burde de ha, slik at Stortinget kan ha større innflytelse på regjeringen. Opposisjonen vant ikke frem i 1870-årene, og etter 1880 gikk kampen over i den såkalte vetostriden. Tre forskjellige Storting hadde vedtatt statsrådenes adgang, men kongen sa nei. Flertallet iStortinget ville gå fullt ut og tvinge saken igjennom mot regjeringens vilje. I 1882

7


ble det avholdt folkeavstemning med høy oppslutning og sterk seier til de som mente kongen ikke hadde såkalt grunnlovsveto. Regjeringen ble stilt for riksrett, en særdomsstol som (i følge Grunnloven) kan settes for å avgjøre om medlemmer av regjering, Høyesterett eller Storting har gjort seg skyldige i straffbare forhold i tjeneste. Prosessen tok lang tid, og i mellomtiden begynte folk å frykte at Oskar 2., som var konge på denne tiden, ville gjøre statskupp. Stortingsflertallet var redde for at de norske offiserene ville støtte kongen og arrangerte derfor frivillige skytterlag på landet. I 1884 ble riksretten derimot ferdig, statsrådene mistet sine stillinger og fikk store bøter, mens Norges første parlamentariske regjering ble dannet av stortingsflertallet, ledet av opposisjonsleder Johan Sverdrup.

En politisk revolusjon

Hva som skjedde i 1884 var intet mindre enn en fredelig, politisk revolusjon som endte med at embetsstanden mistet mye makt og at folket fikk mer å si. I tillegg ble parlamentarismen et hovedprinsipp, hvor en regjering må gå dersom Stortinget ikke lenger stoler på at de kan styre landet forsvarlig. Men, så lenge kongen i unionen måtte ta hensyn til både Stortinget og den svenske Riksdagen var ikke parlamentarismen tatt i full bruk.

Parlamentarismen førte også til at det for stortingsrepresentantene ville være lurt å være samlet i større enheter, og sånn skjedde det at det moderne partisystemet ble etablert. I begynnelsen var det på Stortinget to partier, det ene kalte seg Venstre og hadde bred støtte blant middelklassen og bøndene, mens det andre var like originalt i sitt navnevalg Høyre, som besto av de som hadde støttet konge og regjering under striden om parlamentarismen. Embetsmenn, storbønder og borgerskap gikk for dette partiets konservative politikk.

I det Herrens år 1887 ble Det norske Arbeiderparti stiftet i Arendal, og i 1903 - samme år som ungdomsorganisasjonen AUF ble stiftet - kom den første Ap-representanten inn på Stortinget. Partiet vokste raskt blant arbeiderklassen med sine krav om alminnelig stemmerett og en sosialistisk politikk.

Nasjonsbygging Den politiske nasjonalismen skapt av bindende, samlende politiske og statlige

institusjoner levde godt fra 1814, men det vokste også frem en kulturell nasjonalisme gjennom hele dette århundret. Folk ønsket å skape en nasjonal kultur som skulle gi en følelse av norsk egenart, så en hentet frem det som var særegent for landet: Norsk forhistorie, bygdekultur og natur.

Dansk, dansk-norsk og landsmål

400 år i union hadde satt sine spor og resultert i at den kulturen eliten opplevde i stor grad var dansk. Det ble derfor viktig å bryte vekk fra det danske, og sentralt var det da å forkaste det danske skriftspråket overklassen brukte. Det var derimot noen, som J. S. Welhaven, som ville bevare den språklige linken til den danske kulturen. Andre, for eksempel Henrik Wergeland, mente at det danske skulle vris om i retning av norsk over litt

8


tid. Wergelands ideer ble plukket opp av læreren Knut Knudsen og utviklet ved å fornorsking og utbytting. Det har siden blitt til denne tekstens målform, bokmål.

Et tredje alternativ vokste frem på grunn av sunnmøringen Ivar Aasen, som skulle lage et norsk språk med utgangspunkt i landets dialekter. Han reiste rundt i hele landet for å samle et språk som ingen aktivt og ordrett snakker, landsmål eller dagens nynorsk. I 1885 vedtok Stortinget det såkalte jamstillingsvedtaket, der landsmål og det norsk-danske skulle være likestilt.

Nasjonalromantikken

Det var i 1840-årene at nasjonalromantikken fikk sitt gjennombrudd her til lands når embetsstanden og borgerskapet fikk en stor interesse for det de mente var der den norske folkeånden hadde levd i beste velgående - i bygdene og i naturen. Med overklassens oppdagelse av det vakre landets kultur som hadde lenge vært beskyttet fra dansk innflytelse kom også interessen for en egen norsk folkedikting. Asbjørnsen og Moe reiste landet rundt og samlet eventyr og fortellinger slik at fintfolk kunne bli kjent med dem. Andre samlet musikk og viser. Nye historikere fremhevet Norge fra middelalderen og vikingtiden mens kunstnere malte realistiske bilder av norsk natur og folkeliv. Fagre og unge jenter og kjekke menn skulle gi et inntrykk av en rik og levende bygdekultur ved stolte fjell og vakre fjorder. Nasjonalromantisk musikk tok gjerne inspirasjon fra folketoner og naturen selv. Det totale målet var å vise bygdekulturen for de rike slik de ønsket at det skulle være: Fint, vakkert, lekent og rolig.

En nasjon for alle?

Den norske nasjonalismen skilte seg fra noen tilfeller i Europa der det ble brukt militær makt for å samle eller splitte et område. Derimot var det sentralt at alle i Norge skulle være mest mulig norsk. Slagord som «en nasjon - ett folk - ett språk» skapte fremmedfiendtlighet og ga en hard fornorskingspolitikk ovenfor minoriteter, spesielt samer og kvener (fra Finland). I nord hadde myndighetene oppfordret til innvandring fordi en trengte arbeidskraft, men når nasjonalismen sto som sterkest ultimo 1800 ville myndighetene at de skulle bli som alle andre, i tråd med sosialdarwinismen der de som ikke er som flertallet også blir regnet som svakere.

Unionsoppløsning Få nordmenn hadde egentlig store motforestillinger mot den eksisterende unionen

med Sverige, men motarbeidet forsøk på å styrke den eller utvide den. Dette forandret seg derimot etter 2890, da Venstre fikk tanker om å løsne opp i unionen. Partiet spilte sterkt på nasjonalismen, og samtidig fikk de en mer radikal politikk. De gikk foran for å utvide stemmeretten helt til den gjaldt alle menn og kvinner i 1913. De fikk også igjennom enkelte sosiale reformer. Denne radikale retningen ble populær blant velgerne, og de vant hvert valg i 1890-årene og valget i 1900. Høyre, derimot, sto mot med all kraft og fikk aldri lavere enn 41 %.

9


Venstres store kamp var en egen norsk utenrikspolitikk, som på denne tiden var en av de konkrete sakene som var felles for hele unionen. Problemet var nemlig at den svenske utenrikspolitikken var gunstig for Sverige, men ikke i det hele tatt for et Norge som var avhengig av skipstrafikk og handel med andre land for å selge varer, få litt penger i statskassa og skape arbeidsplasser. Venstre ville ha en egen norsk utenriksminister med et eget norsk departement, men Høyre og svenskene sto fast ved at det ville svekke unionen så mye at den kunne falle fra hverandre, noe de selvfølgelig var imot. Venstre så at kampen ville være vanskelig, så uten å legge håpet om egen minister helt bort fremmet de det som er kalt for konsulatsaken som gikk ut på at Norge skulle ha egne konsulater med styringen over norsk handel og skipsfart i/til utlandet. Denne saken tapte de kraftig i 1895 på grunn av svensk militært press. De svarte med å ruste opp landet: Panserskip ble kjøpt og festninger bygd langs svenskegrensen.

1905

Etter nært 15 år med forhandlinger var fortsatt konsulatsaken uløst. Det som nå var annerledes var at et flertall samlet seg for å få saken gjennomført selv om unionen kunne gå dunken. Til og med Høyre var med, for nå var de gått lei av at Venstre håvet inn velgere på grunn av saken. En nasjonal samlingsregjering dannet i mars ble ledet av Christian Michelsen med det eneste målet å løse konsulatsaken.

I mai la kongen ned veto mot egne norske konsulater, og et enstemmig Storting oppløste 7. juni unionen. I en folkeavstemning i august svarte 350 00 menn ja til selvstendighet, 184 sa nei. Kvinnene, som enda ikke hadde stemmerett, ordnet en underskriftskampanje der 245 000 ga sin støtte til oppløsningen.

Som du sikkert forstår var svenskene ikke så alt for begeistret for vedtaket 7. juni, så i september møttes representanter i Karlstad for å forhandle, under stort press. Begge land hadde styrker klare ved grensene ventende på kommando. Michelsen måtte navigere den norske delegasjonen gjennom et minefelt av svenske krav, men 26. oktober godtok Sverige at unionen var historie. Andre stater anerkjente nå også Norges suverenitet og startet diplomatisk kontakt.

Så sto det kun ett stort spørsmål igjen: Republikk eller monarki? Stemningen for republikk var absolutt til stede, men Michelsen-regjeringen gikk inn for monarkiet, og en folkeavstemning bekreftet 80 % mot 20 % i favør av regjeringens ønske. Et enstemmig Storting valgte den danske prins Carl til konge under navnet Haakon 7.

Nasjonalt var Norge nå en av de suverene statene i Europa. En unionstid fra helt tilbake til 1380 var over. Demokratisk betydde oppløsningen at folket nå hadde makten over seg selv og landets utenrikspolitikk, i et moderne konstitusjonelt monarki med en symbolsk konge med ytterst lite reell makt.

Årsakene til hva som skjedde i 1905 var mange. Norge var mye sterkere politisk, økonomisk og kulturelt enn i 1814, og for en felles konge ble det bare vanskeligere å holde sammen to stater som begge utviklet seg demokratisk. Unionen hadde egentlig veldig lite felles for de to statene og var derfor ganske løs, så det skulle ikke mye uenighet til før den ikke lengre ville holde. I tillegg kom nasjonalismen i 1890-årene som en ganske splittende aktør i samholdet. Også striden om «sildesalaten», det norske flagget med unionsmerke i øvre venstre hjørne var noe som skjøv Stortinget og svenskekongen fra hverandre.

10


Tankekart

Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis

Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google

uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt.

Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt.

© Erlend C. L. Birkeland 2016

11

Documents

Året er 1807 - Erlend C. L. Birkeland...Et konstitusjonelt monarki (et monarki som følger en grunnlov) erstattet eneveldet i 1814, med egen nasjonalforsamling, regjering, nasjonalbank,