Robert Galbraith

Nr gjken galer

Oversatt av Heidi Grinde

Hvorfor om vinteren, nr sneen daler?Du skulle blitt fdt nr gjken galer,eller nr druene grnnes i klaser,senest nr svalene samles i flokkerfr de flyr langt mot srfra en sommer som dr.

Hvorfor om vren, nr sommeren kaller?Du skulle ha ddd nr bladene faller,nr kornet er skret og hstregnetpisker mot gjennombltt stubbmarkog alt grter fra frfor det vakre som dr.

Christina G. Rossetti En srgesang.

Prolog

Is demum miser est, cuius nobilitas miserias nobilitat.

Ulykkelig er den hvis bermmelse gjr hans ulykke bermt.

Lucius Accius: Telephus

Gaten summet som en fluesverm. Fotografer trengte seg sam-men bak politisperringene og lftet langsnutete kameraer; pus-ten deres sto som en sky i luften. Snen falt tett og jevnt p luerog skuldre, linser ble pusset med behanskede fingre. Fra tid tilannen kom utbrudd av planls klikking nr tilskuerne utnyttetventetiden til fotografere det hvite seilduksteltet midt i gaten,inngangsdren til den hye mursteinsblokken bakenfor, ogbalkongen i verste etasje som kroppen hadde tumlet ned fra.Bak den tette klyngen med paparazzier sto hvite kassebilermed enorme parabolantenner p taket, og journalister somsnakket enkelte p fremmede sprk mens lydmenn medhodetelefoner hang over dem med mikrofoner. Mellom oppta-kene stampet reporterne med bena og varmet hendene p kaf-fekrus hentet fra den stappfulle kafeen noen kvartaler unna.Kameramennene, med ulluer godt nedover rene, fikk tidentil g med filme fotografenes rygger, balkongen, teltet somskjulte den dde fr de skiftet posisjon og tok panorama-bilder som fanget inn hele det kaoset som hadde eksplodert iden rolige, sndekte Mayfair-gaten med rekker av glinsende,svartmalte drer innrammet av hvite steinsyler og flankert avvakkert trimmede prydbusker. Foran inngangsdren til num-mer 18 hadde politiet trukket sperrebnd. I gangen innenforkunne man skimte politifolk, deriblant noen teknikere i hvitekjeledresser.Nyheten hadde ndd fjernsynskanalene alt for flere timer si-

den. Politiet holdt tilbake folk som trengte seg p fra begge en-der av gaten, noen hadde kommet ens rend for glo, andrehadde stanset opp p vei til jobben. Mange lftet mobilene i

11

vret for ta bilder fr de gikk videre. En ung mann som ikkevisste hvilken balkong som var den relevante, fotograferte allesammen etter tur, selv om den i midten var full av frodige,grnne busker, tre stykker p rekke og rad, og knapt haddeplass til et menneske i tillegg.Noen unge jenter kom med blomster, og ble filmet mens de

overrakte dem til politiet som enn ikke hadde funnet noe pas-sende sted til dem, og derfor plasserte dem forlegent i bakse-tet p politivanen, fullt klar over at kameralinsene fulgte hverbevegelse de gjorde.De utsendte reporterne fra kanalene som sendte nyheter

tjuefire timer i dgnet, kom med en jevn strm av kommenta-rer og spekulasjoner omkring de f sensasjonelle kjensgjernin-gene de hadde ftt vite. fra leiligheten sin i verste etasje klokken to i morges.

Sikkerhetsvakten i bygningen varslet politiet fremdeles ingen tegn til at de vil fjerne liket, hvilket har

frt til spekulasjoner om vet enn ikke om hun var alene da hun falt politiet er i ferd med foreta en grundig gjennomsk-

ning av hele bygningen

Teltets indre var fylt av kaldt lys. To menn satt p huk ved si-den av den dde, endelig klar til plassere henne i en likpose.Hodet hadde bldd litt ned i snen. Ansiktet var hovent og for-sltt, det ene yet forsvunnet i en hudfold, det andre bare enmatt, hvit stripe mellom oppsvulmede yelokk. Det flakkendelyset glitret i den paljettbesatte toppen hun hadde p seg; detga et urovekkende inntrykk av bevegelse, som om hun pustetigjen eller spente musklene for reise seg. Snen falt mykt, somsvak tromming av fingertupper, p seildukstaket.Hvor blir det av den jvla ambulansen?Roy Carver, betjent i kriminalpolitiet, begynte bli hissig.

Han var en mann med lmage, rdsprengt ansikt og vanligvisstore svetteringer i armhulene p skjorten, og den vesle tlmo-digheten han hadde, var brukt opp for lenge siden. Han haddevrt der nesten like lenge som liket, fttene hans var iskaldeog flelseslse, og han var svimmel av sult.

12

Ambulansen er to minutter unna, sa overkonstabel EricWardle, og besvarte dermed uten vite det sin overordnedessprsml da han kom inn i teltet med mobiltelefonen pressetmot ret. Har nettopp ordnet fri vei for den.Carver gryntet. Det drlige humret hans ble enda verre ved

tanken p at Wardle sikkert syntes det var spennende med allefotografene.Wardle var ung og kjekkmed tykt, blgete, mrkthr som hadde ftt et lett slr av sn, og etter Carvers meninghadde han somlet bevisst de f gangene de hadde vrt ute avteltet.Gjengen der ute kommer iallfall til forsvinne s snart li-

ket er kjrt vekk, sa Wardle som fremdeles stirret p fotogra-fene.De forsvinner ikke s lenge vi behandler dette som et jvla

drapssted, glefset Carver.Wardle svarte ikke p den underliggende utfordringen. Car-

ver eksploderte likevel.Den stakkars dama hoppet. Det var ingen andre der. Det

skalte vitnet ditt er blst i huet av kokain N kommer den, sa Wardle, og til Carvers forargelse

smatt han ut av teltet igjen for vente p ambulansen underfull kameradekning.

Saken tvang alle nyheter om politikk, krig og katastrofer tilside, og hver eneste versjon gnistret av bilder av den dde kvin-nens feilfrie ansikt og smidige, velformede kropp. I lpet avnoen timer hadde de f, kjente faktaene spredd seg som virustil millioner av mennesker: krangelen i full offentlighet medden bermte kjresten, turen hjem alene, skriket folk haddehrt, og til slutt fallet som frte henne i dden Kjresten skte tilflukt p en avrusningsinstitusjon, men det

var fremdeles ikke et ord f ut av politiet; de som hadde vrtsammen med henne kvelden fr hun dde, ble jaget vilt; tu-sener av avisspalter ble fylt, og time p time med tv-nyheter,og kvinnen som sverget p at hun hadde hrt en ny krangelumiddelbart fr det ddelige fallet, fikk ogs en kortvarig be-rmmelse og ble belnnet med mindre fotografier ved siden avbildene av den vakre, dde piken.

13

Men s fulgt av et nesten hrbart, skuffelsens stnn bledet bevist at vitnet hadde lyet, og s rmte hun til avrusning,og den bermte hovedmistenkte dukket fram igjen, som man-nen og kona i en vrhytte som aldri kan vre utenfor samti-dig.S det var alts selvmord likevel, og etter et yeblikks lam-

sltt taushet ble det blst et svakt, nytt liv i historien. Medienehevdet at hun var ubalansert, ustabil, ute av stand til taklesuperstjernelivet hun hadde oppndd gjennom skjnnheten ogdet ville livet sitt; at hun var blitt delagt av omgang med folkmed mer penger enn moral; at den nye, dekadente livsfrselenhadde frt til fullstendig forvirring i et sinn som allerede varsrbart. Hun ble en historie stappfull av moralisme og skade-fryd, og det var s mange nyhetskommentatorer som trakk pa-ralleller til Ikaros at Private Eye viet en hel artikkel til saken.Og s, til slutt, ebbet hysteriet ut, saken var ingen nyhet len-

ger, og selv journalistene hadde ikke mer si, men for mye varallerede sagt.

Tre mneder senere

Del en

Nam in omni adversitate fortunae infelicissimum estgenus infortunii, fuisse felicem.

For nr lykken snur seg, er den mest ulykkelige av ulykkeligemenn den som en gang har vrt lykkelig.

Boethius: De Consolatione Philosophiae

1Selv om Robin Ellacott i lpet av sitt tjuefemrige liv haddeopplevd drama og episoder av ymse slag, hadde det aldri hendtat hun hadde vknet og visst med sikkerhet at hun ville huskedagen som kom s lenge hun levde.Like etter midnatt hadde Matthew, kjresten hennes gjen-

nom mange r, fridd til henne under Eros-statuen midt pPiccadilly Circus. r av lettelse over at hun sa ja, hadde hantilsttt at han hadde planlagt frieriet i thairestauranten der denettopp hadde spist middag, men at han ikke hadde regnetmed det tause paret ved bordet ved siden av som hadde lyt-tet til hele samtalen mellom dem. Derfor hadde han foresltten spasertur gjennom de nattemrke gatene, tross Robins pro-tester om at de mtte tidlig opp neste morgen, og til slutt varhan blitt grepet av inspirasjon og hadde dratt sin forvirredekjreste bort til trappen ved foten av statuen. Der hadde han p en svrt lite Matthew-lik mte latt den kalde vindenfeie vekk all sjenanse, gtt ned p det ene kneet og fridd rettfor nesen p tre uteliggere som krp sammen p et trappe-trinn og drakk av en flaske som s ut til inneholde meta-nol.I Robins yne hadde det vrt det mest perfekte frieriet i hele

ekteskapets historie. Han hadde til og med hatt en ring i lom-men en safir med to diamanter som hun hadde p fingerenn, den passet perfekt, og hele veien til byen satt hun og stir-ret p ringen p hnden som hvilte i fanget hennes. N haddehun og Matthew en historie fortelle, en morsom familie-historie av den typen man fortalte barna sine, en historie omhvordan planen hans (hun frydet seg over at han hadde hatt

19

en plan) hadde gtt skeis, s han mtte ty til spontanitet. Hunelsket uteliggerne og mnen og Matthew p kne, engstelig ogforfjamset; hun elsket Eros og gamle, skitne Piccadilly og densvarte taxien de hadde tatt hjem til Clapham. Hun var faktiskikke langt fra elske hele London, som hun hittil, i den m-neden hun hadde bodd der, ikke hadde nret spesielt varmeflelser for. Ringen kastet til og med et varmt og strlendeskjr over de blekfete pendlerne som trengte seg rundt hennei T-banevognen, og da hun kom ut i den grkalde marsdagenved Tottenham Court Road stasjon, strk hun over undersi-den av platinaringen med tommelen og opplevde en eksplosivlykkeflelse ved tanken p at hun kanskje kunne kjpe noenbryllupsblader i lunsjpausen.Hun tiltrakk seg mange menns blikk mens hun trklet seg

forbi veiarbeidene verst i Oxford Street med blikket festet ppapirlappen hun holdt i hyre hnd. Robin var p alle mteren pen jente hy og velformet, med langt, rdblondt hr somflagret i vinden der hun gikk raskt og bestemt av grde menskulden ga henne roser i kinnene. Dette var den frste dagen ien ukes sekretrvikariat. Hun hadde jobbet for et vikarbyrsiden hun kom til London og flyttet sammen med Matthew,men ikke stort lenger n; hun hadde avtaler om det hun kalteordentlige intervjuer.Det mest problematiske med disse uinspirerende smjob-

bene var ofte finne kontorene. Sammenlignet med den vesleYorkshire-byen hun kom fra, fltes London enorm, kompli-sert og umulig finne fram i. Matthew hadde sagt at hun ikkemtte vandre rundt med nesen i kartboken, da ville hun se utsom en turist og vre tilsvarende srbar; derfor stolte hun of-test p drlige, hndtegnede kartskisser en eller annen i byrethadde laget til henne. Hun var ikke overbevist om at hun smer ut som en innfdt londoner for det.Metallstakittene og de bl plastveggene som var satt opp

rundt veiarbeidene gjorde det mye vanskeligere se hvor hunskulle, fordi de skjulte halvparten av landemerkene som vartegnet opp p kartskissen. Hun krysset den oppgravde gatenforan en trnhy kontorbygning som var merket Centre Po-int p skissen den hadde et nettverk av jevnstore, firkantede

20

vinduer og lignet en enorm betongvaffel og fortsatte i retningDenmark Street.Hun fant gaten nesten ved en tilfeldighet. Etter ha travet

gjennom et smalt smug som het Denmark Place, kom hun ut ien gatestump full av spennende butikker vinduer fulle av gi-tarer, keyboard og alt som tenkes kunne av musikalske dgn-fluer. Midt i gaten var et nytt, dypt hull omgitt av rde og hvitestakitter, og arbeidere i neonlysende jakker plystret morgen-muntert etter henne. Robin lot som hun ikke hrte.Hun kikket p klokken. Som vanlig hadde hun lagt inn god

tidsmargin i tilfelle hun rotet seg bort, og n var hun et kvar-ter for tidlig ute. Kontoret hun skulle til, l bak en helt vanlig,svart dr til venstre for 12 Bar Caf; navnet p personen somholdt til p kontoret, var skrevet p en lurvete lapp linjert pa-pir som var festet med tape under ringeklokken til tredje eta-sje. P en vanlig dag, uten den splitter nye, glitrende ringen pfingeren, ville det hele kanskje virket utiltalende; men i dag varden skitne papirlappen og den flassende malingen p dren, ilikhet med uteliggerne natten fr, bare sm morsomme detal-jer i den rosenrde, romantiske stemningen hun befant seg i.Hun s p klokken igjen (det glitret i safiren, og hjertet gjordeet lite hopp hun skulle se den steinen glitre resten av livet); skjente hun et stikk av lykke og bestemte seg for komme fortidlig og demonstrere ivrig interesse for en jobb som ikke spilteden ringeste rolle for henne.Hun skulle akkurat til ringe p da den svarte dren fly

opp innenfra, og en kvinne stormet ut i gaten. Et yeblikkkjentes det underlig nok som om tiden sto stille da de to shverandre rett inn i ynene og spente kroppen for motstsammensttet. Robins sanser var uvanlig skjerpet denne vid-underlige morgenen; skjnt hun bare s den andres hvite an-sikt i brkdelen av et sekund, gjorde det slikt inntrykk phenne at like etterp, da de hadde unngtt kollisjonen meden centimeters klaring, og den mrke kvinnen hastig forsvantbortover gaten, rundt hjrnet og ut av syne, var hun sikkerp at hun skulle greid tegne et perfekt portrett av henneetter hukommelsen. Det var ikke bare den uvanlige skjnnhe-ten i den ukjentes ansikt som hadde etset seg inn i hukom-

21

melsen, men ogs uttrykket rasende, men likevel merkeligopprmt.Robin fikk tak i dren fr den smalt igjen. Innenfor var en

trist trappeoppgang der en gammeldags metalltrapp snoddeseg i spiral oppover rundt en like antikvert sprinkelheis. Hunkonsentrerte seg om hindre at de hye hlene satte seg fasti metalltrinnene, og gikk opp i annen etasje, forbi en dr meden laminert, innrammet poster med ordene Crowdy Graphics,og fortsatte videre oppover. Det var frst da Robin kom framtil glassdren i etasjen over at det gikk opp for henne hva slagsvirksomhet hun hadde leid ut sin arbeidskraft til. Ingen p by-ret hadde sagt noe om det. Inngravert p glassdren sto detsamme navnet som p papirlappen utenfor: C.B. Strike, og nedenfor navnet ordet Privat etterforsker.Robin ble stende helt stille med halvpen munn og flte at

hun opplevde et under, en flelse ingen som kjente henne villeha forsttt. Hun hadde aldri betrodd et eneste levende men-neske (ikke engang Matthew) at hun hele sitt liv hadde bretp en hemmelig, barnslig drm. At dette skulle skje i dag, avalle dager! Det kjentes som om Gud hadde blunket til henne(og dette forbandt hun ogs p en mte med det magiske veddagen, med Matthew og ringen, skjnt nr sant skal sies, fan-tes det ingen sammenheng overhodet).Hun nt yeblikket og nrmet seg langsomt dren med

glassruten. Hun strakte ut den venstre hnden mot klinken (in-gen glimt fra safiren i det elendige lyset), men fr hun rakkfram, ble ogs glassdren slynget opp.Denne gangen ble det ikke bare s vidt. Hundre kilo med

uflidd mannfolk smalt blindt inn i henne; Robin ble sltt overende, mistet hndvesken, og med vilt fektende armer ble hunslynget bakover mot tomrommet bak den livsfarlige trappen.

2Strike sto sttt tross sammensttet, hrte det skingrende skri-ket og reagerte instinktivt ved slenge fram en lang arm oggripe en hndfull med stoff og menneskekjtt. Et nytt smerte-skrik ga gjenlyd i murveggene, og med et kraftig rykk greidehan hale jenta tilbake til fast grunn. Ekkoet fra skrikene hen-nes gjenld fremdeles mellommurveggene, og det gikk opp forham at han selv hadde brlt: Herre Jesus!Jenta l sammenkrket av smerte og klynket ved kontor-

dren. Ut fra den skjeve kroppsstillingen og den ene hn-den som var dypt begravet under kpekragen, sluttet Strikeat han hadde reddet henne ved gripe rundt en vesentlig delav det venstre brystet. Mesteparten av jentas rdmende an-sikt l skjult bak et forheng av blondt, blgete hr, men Strikes at det rant trer av smerte fra det ene yet som var syn-lig.Faen unnskyld! Den hye stemmen runget mellom mur-

veggene. Jeg s deg ikke regnet ikke med at det var noender Under fttene deres hrtes et rop fra den eksentriske einst-

ingen av en grafisk designer som holdt til i etasjen under: Hvaer det som skjer der oppe?, og et sekund etter en dempet jam-ring som tydet p at eieren av baren i frste, som sov i loftslei-ligheten over Strikes kontor, ogs var blitt forstyrret kanskjevekket av brket.Kom inn hit Hun krp fremdeles sammen ved dren, Strike skjv den

opp med fingertuppene for ikke risikere komme bortihenne, og viste henne inn p kontoret.

23

Er alt i orden der oppe? ropte den grafiske designeren kla-gende.Strike smelte kontordren igjen bak seg.Det gr helt bra, ly Robin med skjelvende rst, fremde-

les sammenkrket med ryggen til ham og hnden mot brystet.Etter et par sekunder rettet hun ryggen og snudde seg, fremde-les ildrd i fjeset og vt i ynene.Mannen som ufrivillig hadde anfalt henne var diger hy-

den, hretheten og en svakt rundet mage fikk ham til minneom en grizzlybjrn. Det ene yet var bltt og oppsvulmet, oghan hadde et kutt like under yenbrynet. Nedover det venstrekinnet og den kraftige halsen som stakk opp av en penskjorte, lp lange kloremerker, hvite i kantene og med strknetblod i midten.Er du M-Mr Strike?Ja.Jeg jeg er vikaren.Du er hva?Vikaren. Fra Temporary Solutions?Navnet p vikarbyret var ikke nok til fjerne det vantro

uttrykket fra det forsltte fjeset hans. De stirret forvirret og fi-endtlig p hverandre.I likhet med Robin visste Cormoran Strike at han alltid kom

til huske de siste tolv timene som en epoke-endrende periodei livet. N lot det til at skjebnen hadde kommet med et sende-bud i prydelig, beige trenchcoat for hne hammed den kjens-gjerning at livet hans var p full, fresende fart mot katastrofen.Han skulle ikke ha noen vikar. Da han sa opp Robins forgjen-ger, hadde hensikten vrt avslutte kontrakten med vikarby-ret.Hvor lenge skulle vikariatet vare, sa de?E-en uke i utgangspunktet, sa Robin, som aldri fr var

blitt mottatt med slik mangel p begeistring.Strike foretok litt rask hoderegning. En uke til vikarbyrets

gerpris ville drive overtrekket p kontoen langt inn mot detuopprettelige; det ville kanskje til og med bli det siste stretsom den strste kreditoren hans stadig antydet at han ventetp.

24

Unnskyld meg et yeblikk.Han gikk ut gjennom glassdren og svingte til hyre inn p

et lite, klamt toalett. Han lste dren bak seg og stirret inn idet sprukne, flekkete speilet over vasken.Speilbildet som stirret tilbake p ham, var ikke vakkert.

Strike hadde hy, fremstende panne, bred nese og kraftige y-enbryn han lignet en ung Beethoven (hvis Beethoven haddevrt bokser), et inntrykk som bare ble forsterket av den hovneblveisen. Det tykke, krllete hret, tett som et teppe, haddegitt ham ett av mange oppnavn under oppveksten, nemligpikkhr. Han s eldre ut enn sine trettifem r.Han stappet proppen i sluket, fylte den sprukne, skitne vas-

ken med kaldt vann, trakk pusten dypt og stakk hele det dun-kende hodet under vann. Vannet sprutet ned p skoene hans,men han enset det ikke, nt bare de ti sekundene med iskald,blind ro.Usammenhengende bilder fra natten fr dukket opp i tan-

kene: ham selv i ferd med tmme tre skuffer og pakke inn-holdet i en bag mens Charlotte skrek mot ham; askebegeretsom traff yenbrynet da han snudde i dren og s seg tilbake;turen til fots gjennom den mrke byen til kontoret, der hanhadde sovet en times tid eller to i skrivebordstolen. Og til sluttden motbydelige scenen tidlig p morgenen, etter at Charlottehadde fulgt etter ham for stte inn de siste f banderillaenehun ikke hadde ftt plantet i ryggen hans fr han forlot leilig-heten; hvordan hun lp ut av dren etter ha klort ham oppi ansiktet, at han hadde bestemt seg for la henne fare; ogs det yeblikket av galskap da han styrtet etter en forfl-gelse som sluttet like brtt som den begynte fordi denne hen-synslse, unskede jenta dukket opp og han ble ndt til frst redde, deretter berolige henne.Han dukket opp fra det kalde vannet med et gisp og et

grynt. Han hadde en behagelig nummen, prikkende flelse ihele ansiktet og hodet. Han trket seg med det stive, pappak-tige hndkleet som hang p innsiden av dren, og stirret p detmorske oppsynet sitt igjen. N, da blodet var vasket av klore-merkene, s de bare ut som merker etter et krllete putevar.Charlotte var sikkert fremme ved T-banen n. En av de sinns-

25

syke tankene som hadde sendt ham hodestups etter henne, varat hun kanskje kom til kaste seg p skinnene. Etter en spesieltarrig trette da de var midt i tjuerene, hadde hun klatret oppp et tak i fylla; der sto hun og svaiet og sverget p at hun villehoppe. Kanskje han burde vre glad for at vikarbyret haddetvunget ham til avbryte forflgelsen. Scenen i morges haddevrt for stygg. Ikke mulig komme tilbake etter den. Dennegangen mtte det vre slutt.Strike dro den gjennomvte kragen vekk fra halsen, trakk

den rustne slen tilbake, forlot toalettet og gikk inn gjennomglassdren igjen.Et slagbor hadde satt i gang p gaten utenfor. Robin sto

foran skrivebordet med ryggen mot dren; hun trakk fort hn-den ut av kpen da han kom inn, og han skjnte at hun haddemassert brystet sitt igjen.Gr det bra med deg? spurte Strike og passet p ikke

stirre p den skadede kroppsdelen.Bare fint. Hr her hvis du ikke trenger meg, s gr jeg,

sa Robin med verdighet.Nei nei, overhodet ikke, sa stemmen som kom ut av

munnen til Strike; han lyttet til den med avsky. En uke ja,en uke er fint. h posten er her Han samlet den opp fradrmatten mens han snakket, og la den som et formildende til-bud p den nakne skrivebordsplaten foran henne. Ja, alts hvis du kan pne posten, svare i telefonen, holde orden p tin-gene passordet p pc-en er Hatherill23, jeg skal skrive detned Han gjorde det mens hun stirret vaktsomt og tvilendep ham. Det skulle vre alt jeg sitter her inne.Han gikk med lange skritt inn p sitt eget kontor, lukket d-

ren forsiktig bak seg og ble stende helt stille og stirre p bagenunder det nakne skrivebordet. Den inneholdt alt han eide, forhan tvilte p at han noen gang ville se igjen de nitti prosenteneav eiendelene sine som han hadde etterlatt hos Charlotte. Deville sannsynligvis vre vekk fr lunsj brent p blet, slengtut i gaten, knust og oppskret, overhelt med etsende vske.Nede p gaten fortsatte boret sin ubarmhjertige hamring.Og n var det som om hele elendigheten steg fram for ham

som et skrekkens kaleidoskop den enorme gjelden som var

26

umulig betale, konkursen som sto for dren og de forfer-delige konsekvensene av den; det mrke, truende ukjente somuvegerlig mtte flge i kjlvannet av bruddet med Charlotte.Han kjente seg ufattelig sliten.Fr han egentlig var klar over at han hadde beveget seg,

var han tilbake i stolen der han hadde tilbrakt siste halvdel avnatten. P den andre siden av den tynne lettveggen hrte handempete lyder. Sekretrvikaren var sikkert i ferd med startepc-en, og om ikke lenge ville hun oppdage at han ikke haddeftt en eneste jobbrelatert e-post de siste tre ukene. S ville hungjre som han selv hadde bedt henne om, og pne alle inkas-sokravene hans. Utmattet og sulten la Strike det verkende ho-det ned p bordplaten og skjulte yne og rer i armene for slippe hre hvordan alle hans ydmykelser ble blottlagt for enfullstendig fremmed.

3Fem minutter etter banket det p dren, og Strike, som haddevrt p nippet til sovne, rykket til og rettet seg opp i stolen.Unnskyld?Underbevisstheten hadde strevdmed Charlotte igjen; det var

en overraskelse se den ukjente jenta komme inn. Hun haddetatt av seg kpen og sto der i en ettersittende kremgul genser,forfrende ettersittende, faktisk. Strike stirret stivt p hrfestethennes.Ja?Det er en klient her som vil snakke med deg. Skal jeg vise

ham inn p kontoret?En hva, sa du?En klient, Mr Strike.Han stirret p henne i noen sekunder mens han forskte

ta inn opplysningen.Akkurat. Ja vel nei, gi meg et par minutter fr du sender

ham inn, er du snill, Sandra.Hun forsvant uten si noe.Strike kastet bort et knapt sekund med lure p hvorfor

han hadde kalt henne Sandra, fr han spratt opp og begynte prve fremst og lukte noe mindre som en mann som haddesovet med klrne p. Han dukket ned i bagen under skrive-bordet, fant en tannpastatube og klemte en sju centimeter langstrime inn i den pne munnen; s la han merke til at slipset vargjennomvtt etter dukket i vasken p toalettet, og at det varblodflekker p skjorten, s han rev av seg begge deler s knap-pene skvatt og plinget mot vegger og arkivskap, dro fram enren, men svrt krllet skjorte fra bagen og trakk den p seg

28

med tykke, fomlende fingre. Etter ha dyttet bagen ut av synebak arkivskapet satte han seg fort ned igjen og sjekket om hanhadde svn i yekrokene, og hele tiden lurte han p om denneskalte klienten var ekte vare, og om han faktisk var villig til betale penger for detektivtjenester. I lpet av det halvannetret virksomheten hans hadde fulgt en stadig nedadgende spi-ral mot undergangen, hadde han oppdaget at disse to tingenelangt fra var garantert. Fremdeles mtte han purre p full be-taling fra to av klientene sine, og en tredje hadde nektet giham s mye som en penny fordi han ikke likte det Strike haddeoppdaget og siden husleiene i sentrum av London hadde ste-get til hyder som gjorde at han sto i fare for mtte forlatelokalene han hadde vrt s glad for f, hadde han ikke ko-nomisk mulighet til ske advokathjelp.Dren gikk opp igjen, Strike trakk fort pekefingeren ut av

neseboret, rettet ryggen og forskte se vken og opplagt ut.Mr Strike, dette er Mr Bristow.Den mulige klienten fulgte i hlene p Robin. Frsteinn-

trykket var gunstig, selv om den fremmede hadde et utpregetkaninutseende, med en kort overleppe som ikke kunne skjulestore fortenner. Hr og hud var jevnt sandfarget, og ynenenrsynte etter tykkelsen p brilleglassene dmme, men denmrkegr dressen var nydelig skret og satt pent, og det skin-nende isbl slipset, armbndsuret og skoene s kostbare ut.Ved synet av den fremmedes glatte, snhvite skjortebryst ble

Strike dobbelt bevisst de bortimot tusen skrukkene i sine egneklr. Han reiste seg i sin fulle hyde p n nitti, rakte fram enhrete hnd og forskte imteg gjestens eleganse i klesveienved legge an en mine som om han var en for travelt opptattmann til bry seg om klr.Cormoran Strike, gleder meg.John Bristow, sa den andre og trykket den fremstrakte

hnden. Stemmen var behagelig, kultivert og usikker. Blikkethang ved Strikes bl og hovne ye.Kan jeg by dere p en kopp te eller kaffe? spurte Robin.Bristow ba om en kopp svart kaffe, men Strike sa ingenting;

han hadde nettopp ftt ye p en ung dame med tunge yen-bryn, kledd i en bumsete tweeddrakt, som satt i den loslitte so-

29

faen ved dren i forvrelset. Han kunne ikke tro at to muligeklienter skulle ha dukket opp p samme tid. De kunne da ikkeha sendt ham en vikar nummer to?Og du, Mr Strike? spurte Robin.Hva? svart med to sukkerbiter, er du snill, sa han fr

han rakk tenke seg om. Han s en antydning til et skjevt smilda hun lukket dren bak seg, og frst da husket han at hanhverken hadde kaffe eller sukker. Eller kopper, for den saksskyld.Strike bd Bristow en stol, han satte seg og s seg om i det

tarvelige kontoret med noe Strike var redd var skuffelse i blik-ket. Den nye klienten virket nervs og skyldbevisst p en mtesom Strike etter hvert hadde lrt forbinde med mistenk-somme ektemenn, likevel utstrlte han en snev av autoritet,hovedsakelig p grunn av den penbart dyre dressen. Strikelurte p hvordan Bristow hadde funnet fram til ham. Det varvanskelig tro at det skyldtes anbefaling, nr hans eneste kli-ent rett som det var hulkende betrodde ham over telefonen athun var komplett vennels.Hva kan jeg gjre for deg, Mr Bristow? spurte han da han

hadde satt seg tilbake i stolen.Det er h jeg lurte p om jeg bare kunne sprre

jeg tror vi har truffet hverandre fr.Jas?Du husker meg sikkert ikke, det er mange r siden men

jeg tror du var en venn av min bror Charlie. Charlie Bristow?Han dde i en ulykke da han var ni.Nei, s dven, sa Strike. Charlie ja visst husker jeg

ham.Og det var helt sant. Charlie Bristow hadde vrt en av

mange kamerater Strike hadde samlet opp i lpet av en kom-plisert, omflakkende oppvekst. Charlie var enormt populr,en vill og dumdristig gutt og ubestridt leder av den kulestegjengen ved Strikes nye skole i London; Charlie hadde kastetett blikk p den storvokste, nye gutten med den sterke korniskeaksenten og utnevnt ham til sin beste venn og vpendrager, ogs fulgte to begivenhetsrike mneder fylt av nrt vennskap ogrampete oppfrsel. Som barn hadde Strike alltid vrt fascinert

30

av hvor godt ting fungerte hjemme hos andre barn som haddenormale, ordentlige foreldre og fikk beholde sine egne rom ir etter r, og minnet om Charlies romslige, luksurise hjemsto fremdeles levende for ham. Utenfor hadde det vrt en lang,solfylt gressplen, et hus i et tre, og Charlies mor hadde servertdem sitronsaft med isbiter.Og s kom den frste skoledagen etter pskeferien, da han

fikk den forferdeligste nyheten han hadde ftt i sitt liv, da klas-seforstanderen hadde sagt at Charlie ikke kom tilbake, at hanvar dd, at han hadde vrt p ferie i Wales og kjrt utfor kan-ten av et steinbruddmed sykkelen sin. Hun hadde vrt en ond-skapsfull gammel kjerring, den lreren, og kunne ikke motstfristelsen til fortelle klassen at Charlie, som de sikkert hus-ket ofte var ulydig mot de voksne hadde ftt absolutt forbudmot s mye som nrme seg steinbruddet p sykkelen, men athan hadde syklet dit likevel, kanskje for vise seg men merhadde hun ikke ftt sagt, for da begynte to av smjentene pfrste rad hulke.Helt siden den dagen hadde Strike hver gang han s eller

tenkte p et steinbrudd, alltid sett for seg det leende ansiktettil en lys guttunge som ble knust til fillebiter. Det ville ikke for-bauset ham om den samme frykten var blitt sittende fast i hvereneste en av Charlies gamle klassekamerater angsten for detdype, mrke sluket, det bratte stupet, den ndelse steinen.Ja, jeg husker Charlie, sa han.Bristow svelget s adamseplet hoppet.Ja. Det var navnet, ikke sant? Jeg husker s godt den fe-

rien, Charlie snakket om deg i dagene fr han dde: min vennStrike, Cormoran Strike. Det er et uvanlig navn. Hvor kom-mer Strike-navnet fra, vet du det? Jeg har aldri sttt p detfr.Bristow var ikke den frste Strike hadde mtt som grep til et

hvilket som helst emne vret, rushtidsavgiften, hvilke varmedrikker de foretrakk for utsette snakke om det som haddefrt dem til kontoret hans.Det har visstnok noe med korn gjre, har jeg hrt, sa

han. mle korn.Nei, sier du det? Ingenting med bowling gjre da, eller

31

slag haha nei vel, alts, jeg lette etter noen som kunnehjelpe meg med denne saken, og s fant jeg navnet ditt i tele-fonkatalogen. Bristows kne begynte vippe opp og ned. Dukan kanskje tenke deg at det fltes vel, det fltes som et budskap. Et budskap fra Charlie. At det var riktig av meg.Enda en gang hoppet adamseplet da han svelget.Okei, sa Strike vaktsomt. Han hpet ikke Bristow hadde

tatt feil og trodd han var et medium eller noe.Det gjelder min sster, sa Bristow.Akkurat. Har hun problemer?Hun er dd.Strike avholdt seg s vidt fra si: Hva, hun ogs?Det var leit hre, sa han forsiktig.Bristow tok imot kondolansen med et kort nikk.Jeg dette er ikke lett. Frst m jeg fortelle at ssteren

min er var Lula Landry.Hpet som en kort stund hadde steget i ham ved tanken

p at han muligens skulle f en klient, tippet forover som engravstein av granitt og landet tungt og smertefullt i Strikesmage. Mannen som satt overfor ham led av vrangforestillin-ger, om han ikke rett og slett var sinnssyk. Tanken p at dennebleke, gnageraktige mannen skulle ha samme genetiske opp-hav som Lula Landry, den bronsebrune, langlemmede, skarp-skrne skjnnheten, var like umulig som forestillingen om atdet fantes to like snfnugg.Foreldrene mine adopterte henne, sa Bristow spakt, som

om han skjnte hva Strike tenkte. Vi var adoptert alle tre.Jaha, sa Strike. Han hadde en uvanlig presis hukommelse;

nr han tenkte tilbake p det store, luftige, velordnede hjem-met med den svre sollyse hagen, husket han en apatisk, blondmor for enden av piknikbordet, en fjern, drnnende rst fra enstreng far, en eldre bror som pirket grettent i kakestykket sitt,Charlie som gjorde klovnestreker og fikk moren til le menikke noen liten pike.Du har aldri truffet Lula, fortsatte Bristow, nok en gang

som om Strike skulle ha tenkt hyt. Foreldrene mine adop-terte henne frst etter at Charlie dde. Hun kom til oss da hunvar fire, da hadde hun bodd to r i fosterhjem frst. Jeg var

32

nesten femten. Jeg husker fremdeles at jeg sto i gatedren ogs far bre henne opp innkjrselen. Hun hadde en liten, rdstrikkelue p seg. Mor har den enn.Og brtt og sjokkerende brast John Bristow i grt. Han slo

hendene for ansiktet og hulket, skuldrene hang, kroppen skalv,snrr og trer rant ut mellom fingrene. Hver gang det s ut somhan skulle gjenvinne kontrollen, begynte hulkingen igjen.Unnskyld meg, beklager herregud Han gispet, hikket, trket ynene bak brillene med et sam-

menbrettet lommetrkle og forskte stanse grten.Kontordren gikk opp og Robin kom baklengs inn med et

brett i hendene. Bristow snudde hodet vekk, skuldrene ristet.Gjennom den pne dren fikk Strike et nytt glimt av damen itweeddrakten p forvrelset, n glodde hun olmt p ham overkanten p dagens utgave av Daily Express.Robin satte fram to kopper, en fltemugge, en sukkerskl og

en asjett med sjokoladekjeks Strike hadde ikke sett noen avdelene fr smilte hflig da han sa takk og skulle til g utigjen.Et yeblikk, Sandra, sa Strike. Kunne du Han fant et papirark p skrivebordet og la det over kneet.

Mens Bristow utsttte lave, gulpende lyder skrev Strike svrtfort og s leselig han kunne:

Vr snill google Lula Landry og finn ut om hun var adoptert, ogi tilfelle av hvem. Ikke fortell damen utenfor hva du driver med(hva gjr hun her?). Skriv ned svarene til sprsmlene ovenfor,og kom inn til meg med dem uten si hyt hva du har funnetut.

Han ga arket til Robin, som tok imot uten et ord og gikk ut avkontoret.Unnskyld meg unnskyld, gispet Bristow da dren

hadde lukket seg bak henne. Dette er jeg er ikke vanlig-vis jeg har jobbet som vanlig, hatt mter med klienter Han trakk pusten dypt flere ganger. Med de rdkantete y-nene lignet han mer enn noensinne p en hvit kanin. Det hyrekneet vippet fremdeles opp og ned.

33

Det har bare vrt en s forferdelig tid, hvisket han menshan fremdeles pustet dypt. Lula ogmor som er dende Strike fikk vann i munnen ved synet av sjokoladekjeksene,

siden det kjentes som om han ikke hadde spist p flere dager;men han var redd det ville virke uflsomt om han begynte legge i seg mens Bristow skalv og snufset og trket trer. Ute igaten fortsatte slagboret hamre som et maskingevr.Etter at Lula dde, har hun bare gitt opp. Hun er fullsten-

dig nedbrutt. De sa at kreftsykdommen var under kontroll,men n har den kommet igjen, og de sier det ikke er mer dekan gjre. Jeg mener, dette er andre gangen. Hun fikk et slagssammenbrudd etter Charlie. Far trodde hun ville bli bedre omde fikk et nytt barn. De hadde alltid nsket seg en liten pike.Det var ikke lett for dem bli godtatt, men siden Lula var far-get, var det vanskelig plassere henne, s, sluttet han med ethalvkvalt hulk, s de fikk henne.Hun var alltid s-s vakker. Hun b-ble oppdaget i Oxford

Street en gang hun og mor var ute og handlet. Engasjert av At-hena. Et av de beste modellbyrene. F-fra hun var sytten, job-bet hun fulltid sommodell. Da hun dde, hadde hun en formuep ti millioner pund. Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller deg altdette. Du vet det sikkert fra fr. Alle visste eller trodde devisste alt om Lula.Han grep klosset om koppen; hendene skalv s sterkt at kaf-

fen skvalpet over og ned p den skarpe buksepressen.Hva er det egentlig du vil jeg skal gjre for deg? spurte

Strike.Bristow satte koppen klirrende fra seg p skrivebordet, s

knuget han hendene sammen.De sier at ssteren min tok livet av seg. Jeg tror ikke p

det.Strike husket fjernsynsbildene: den svarte likposen p en

bre i blafrende lysglimt fra kamerablitzene da den ble skj-vet inn i ambulansen; fotografene som trengte seg sammen oglftet kameraene mot de mrke vinduene da bilen begynte sette seg i bevegelse, hvitt lys som ble reflektert fra svarte ru-ter. Han visste mer om Lula Landrys dd enn han noen ganghadde trodd han skulle f vite, mer enn han nsket vite; og

34

det samme var tilfellet med nr sagt hver eneste oppegendeperson i Storbritannia. Nr du ble bombardert med en histo-rie p denne mten, ble du mot din vilje interessert, og fr duvisste ordet av det, var du s velinformert og hadde s sterkemeninger om sakens fakta at du ville vrt uskikket til sitte ien eventuell jury.Det ble jo holdt likskue, ikke sant?Jo, men helt fra starten var lederen for politietterforsknin-

gen overbevist om at det var selvmord, bare fordi Lula gikk plitium. Det var s mye han overs ting som til og med liggerute p Internett.Bristow trommet med pekefingeren mot den nakne skrive-

bordsplaten der Strikes pc kunne tenkes ha sttt.Det banket lett p dren, Robin kom inn, ga Strike en sam-

menbrettet papirlapp og forsvant igjen.Unnskyld meg et yeblikk, sa Strike. Det er en beskjed

jeg har ventet p.Han brettet ut lappen p kneet s Bristow ikke skulle se

gjennom den, og leste:Lula Landry ble adoptert av sir Alec og lady Yvette Bristow

da hun var fire. Hun brukte navnet Lula Bristow i oppveksten,men tok morens pikenavn da hun begynte jobbe sommodell.Hun har en eldre bror, John, som er advokat. Damen som sit-ter ute og venter er Mr Bristows kjreste og sekretr i advo-katfirmaet hans som heter Landry, May, Patterson, grunnlagtav morfaren til Lula og John. Fotografiet p firmaets hjemme-sider viser at den mannen du sitter og snakker med, er JohnBristow.Strike krllet sammen lappen og slapp den ned i papirkur-

ven under skrivebordet. Han var rystet. John Bristow fanta-serte ikke, og det virket som vikarbyret hadde sendt ham Strike en sekretr med mer initiativ og bedre sprk enn hannoen gang hadde mtt.Beklager, bare fortsett, sa han til Bristow. Du snakket

om likskuet?Ja, sa Bristow og trykket det vte lommetrkleet mot ne-

sen. Jeg vil ikke benekte at Lula hadde problemer. Nr santskal sies, laget hun et helvete for mor. Det begynte omtrent p

35

den tiden faren vr dde du vet sikkert alt dette fra fr, gu-dene skal vite at pressen skrev nok om saken men hun bleutvist fra skolen for stoffmisbruk og rmte til London, der hunslo seg sammen med andre misbrukere og bodde p gaten; do-pet forsterket de mentale problemene hennes; hun stakk av fraen behandlingsinstitusjon det ble drama og endelse scener.Men til slutt gikk det opp for dem at hun var manisk-depres-siv, eller bipolar, og de satte henne p riktig medisin, og sidenda har hun vrt helt fin s lenge hun tok tablettene sine, ingenskulle trodd det var noe i veien i det hele tatt. Selv rettsmedisi-neren bekreftet at hun hadde tatt medisinen sin, obduksjonenviste det.Men politiet og rettsmedisineren hang seg likevel opp i at

det dreide seg om en psykisk ustabil jente. De psto hardnak-ket at hun var deprimert, men jeg kan si med sikkerhet at Lulaoverhodet ikke var deprimert. Jeg traff henne formiddagen frhun dde, og da hadde hun det helt fint. Alt gikk p skinner,srlig karrieren hennes. Hun hadde nettopp undertegnet en tors kontrakt som ville innbringe fem millioner; hun ba meg seigjennom den, og det var en jvla fordelaktig avtale. Designe-ren var en god venn av henne, Som jeg regner med at du harhrt om ham? Og hun var booket vegg-til-vegg i de neste tomnedene, blant annet et fotooppdrag i Marokko, og hun els-ket reise. S du skjnner hun hadde overhodet ingen grunntil ta livet av seg.Strike nikket hflig, men innvendig var han ikke overbevist.

Hans erfaring var at selvmordere godt kunne simulere inter-esse for en fremtid de ikke aktet ta del i. Landrys rosenrde,strlende formiddagshumr kunne godt ha endret seg til dys-tert svartsyn i lpet av ettermiddagen og kvelden fr hun dde;slikt hadde han sett fr. Han husket lytnanten i Kingss RoyalRifle Corps som sto opp om natten etter ha feiret fdselsdagkvelden fr og tilsynelatende vrt selskapets strlende midt-punkt. Han skrev et brev til familien der han ba dem kontaktepolitiet og ikke g inn i garasjen. Den femten r gamle sn-nen overs brevet da han skyndte seg gjennom kjkkenet for hente sykkelen sin, og fant faren, som hadde hengt seg fra ta-ket i garasjen.

36

Det er ikke alt, sa Bristow. Vi har bevis. Konkrete bevis.For det frste Tansy Bestiguis vitneml.Naboen som sa at hun hadde hrt en krangel ovenp?Nettopp! Hun hrte en sint mannsstemme der oppe like

fr Lula falt fra balkongen! Politiet s helt bort fra vitnem-let hennes, bare fordi vel, hun hadde tatt kokain. Men detbetyr ikke at hun ikke visste hva hun hrte. Tansy holder fastved at Lula kranglet med en mann bare sekunder fr hun falt.Jeg vet det, for jeg snakket med henne om det ganske nylig.Hun skal skilles, og firmaet vrt representerer henne. Jeg ersikker p at hun vil snakke med deg hvis jeg ber henne omdet.Og dessuten, fortsatte Bristow mens han betraktet Strike

nervst for prve tolke reaksjonen hans, s var det fil-men fra overvkningskameraet. Enmann p vei mot KentigernGardens omkring tjue minutter fr Lula falt, og den sammemannen filmet i fullt firsprang bort fra Kentigern Gardens etterat hun ble drept. De greide aldri oppspore eller identifisereham.Bristows ansikt uttrykte hemmelighetsfull iver da han trakk

fram en blank, litt krllete konvolutt fra innerlommen og rakteden fram.Jeg har skrevet ned alt sammen. Tidspunkter og det hele.

Alt sammen. Du kan se hvor logisk det er.Konvolutten styrket ikke akkurat Strikes tillit til Bristows

dmmekraft. Slikt hadde han ftt overrakt fr skribleriersom var et resultat av ensomme, feilaktige besettelser; ensporettullprat om yndlingsteorier; kompliserte timeplaner som varvridd og vrengt p for passe inn i omstendigheter som varprodukter av en frodig fantasi. Det rykket i advokatens venstreyelokk, det ene kneet hoppet viljelst opp og ned, og hendenesom holdt fram konvolutten, skalv.I noen sekunder vektet Strike disse tegnene p stress mot

Bristows sko, som helt klart var hndsydde og VacheronConstantin-armbndsuret som vistes p det bleke hndleddetnr han gestikulerte. Dette var en mann som bde kunne ogville betale; kanskje over spass lang tid at Strike kunne betaleet avdrag p det lnet som utgjorde den mest presserende de-

37

len av gjelden. Strike sukket, sendte samvittigheten et strengt,indre blikk og sa:Mr Bristow Si John.John jeg skal vre rlig. Jeg synes ikke det ville vre

riktig ta imot penger fra deg.Bristow holdt fremdeles fram konvolutten, og hissige, rde

flekker sprang fram p halsen og i det bleke ansiktet.Ikke riktig? Hva mener du?Din ssters dd er sannsynligvis blitt etterforsket s grun-

dig som overhodet mulig. Millioner av mennesker og medierfra hele kloden fulgte med p hver minste ting politiet fore-tok seg. De var sikkert dobbelt s grundige som vanlig. Det ervanskelig akseptere et selvmord Jeg aksepterer det ikke. Kommer aldri til akseptere det.

Hun tok ikke livet av seg. Noen dyttet henne ut fra den bal-kongen.Lyden fra boret utenfor stanset brtt, og Bristows stemme

klang hyt gjennom rommet; han var grepet av et slikt raserisom kan ramme en saktmodig mann nr han blir drevet tilbristepunktet.Akkurat. Jeg skjnner. Du er som alle andre! Enda en jvla

lenestolpsykolog? Charlie er dd, far er dd, Lula er dd, ogmor er dende jeg har mistet alle mine nrmeste, og det jegtrenger er en krisepsykolog, ikke en detektiv? Tror du ikke jeghar hrt det der hundre jvla ganger allerede?Bristow reiste seg. Tross kanintennene og den rdflammete

huden utstrlte han styrke.Jeg er en ganske rik mann, Strike. Beklager si det s rett

ut, men det er sant. Far etterlot meg en anselig formue. Jeghar underskt hva som er vanlig honorar i din bransje, og jegskulle med glede betalt deg det dobbelte.Dobbelt honorar. Strikes samvittighet, som en gang hadde

vrt fast og urokkelig, var svekket av gjentatte slag fra enublid skjebne, og dette slo knockout p den. Hans lavere jegtumlet allerede med lykkelige tanker: En mneds arbeid, oghan ville ha nok til betale bde vikaren og husleien hanskyldte; to mneder den mest presserende gjelden tre m-

38

neder, en god slump av overtrekket p bankkontoen firemneder Men John Bristow var allerede p vei mot dren; han krl-

let sammen konvolutten som Strike hadde nektet ta imot ogsnakket over skulderen:Jeg ville bruke deg p grunn av Charlie, men jeg er faen

ikke totalt idiot, jeg sjekket deg opp p forhnd. Spesialet-terforsker i militrpolitiet, ikke sant? Dekorert for innsatsenogs. Jeg kan ikke si jeg var spesielt imponert over kontoretditt n skrek han nesten, og Strike merket seg at de dempetekvinnestemmene fra forvrelset hadde stilnet men jeg toktydeligvis feil, du har rd til si nei takk til en jobb. Greit! Gifaen glem det! Jeg finner nok en annen som vil ta jobben. Be-klager bryderiet!