Romerikes Blad Helg Julen 2013

Gle

nn

Pett

erse

n|g

rafi

kk

Cover jul PDF 2013 05.12.2013 15:59 Side 3

helg18 ROMERIKES BLADLØRDAG 2. NOVEMBER 2013

Marianne Tønsberg | tekstLisbeth Andresen | foto

29. juli stod den plutselig der. Helt uten forvar-sel. Midt i ferien. Den røde, hvite og blå vogna,

rett utenfor Prix-butikken i Aurskog.«Thai Kitchen Take Away», stod det på skiltet, og

under vinduene og luka kunne man lese slagordet«mätt på thai sätt». Men det siste var ikke alltid sålett å se når køen stod i veien.

Gamle kjente og halvkjente traff hverandre i kø-en, de sto med hendene i lomma og slo av en pratmens de ventet på vårruller, ris og wokmat.

– Jaså! Du er her en tur, du og! – Folk sier at maten er god, så vi må jo prøve, sa

folk før de ble kalt fram til luka og kunne ta med segen hvit, liten bærepose hjem til en ventende familie.

ArbeidsledigFor et år siden var hun arbeidsledig. Nå må hun an-sette folk.

Siri, kalles hun. Po blant thailendere. Sjefen ibua. Hun heter Siriporn Duangporn.

Samboeren hennes, Tommy Heia, mener at nav-net hennes kan være en forklaring på at hun ikkefikk fast jobb da hun forlot Fosnavåg for å flyttesammen med han for to år siden. Selv pakket hansammen sakene sine i Rælingen da de fant seg ethus i Aurskog.

Det begynte så bra. Like før de flyttet, fikk barnahennes hilse på klassene de skulle begynne i. Deskulle være der i en time. Men de nye medeleveneville ikke slippe dem igjen før dagen var gått. De varvenner fra første stund.

Naboene tok også familien imot med åpne armer.Tommy Heia er tidligere fotballspiller, både i LSKog Aurskog-Finstadbru, så han traff gamle kjente.Lokale thailendere har de også fått kontakt med.

Men så var det det med jobb. Tommy kunne fort-sette i jobben som personalsjef i Nortura. Siri be-gynte å skrive jobbsøknader. De trodde ikke detskulle bli noe problem.

– Hun jobbet som renholder i Fosnavåg og harkjempefine skussmål, sier Tommy.

Siri har bodd i Sverige tidligere. Der har hunblant annet drevet både restaurant og «thaivogn».

Må ha noe å gjøreHun var optimistisk da hun sendte den før-ste jobbsøknaden. Hun søkte og søkte. Defleste søknadene ble enten besvart automa-

Et lite stykke Thailand reportasje

En attraksjon har dukket opp i Aurskog, og folk kjører helt fra Eidsvoll for å smake på suksessen. Det startet meden haug ubesvarte jobbsøknader.

HJERTEROM | Paweena Benjalikit (t.v.) og Siriporn har vokst opp med «gatekjøkken» i Thailand. Tassanee Phon-thanyakit er nyansatt for å ta seg av køen.

POPULÆR BU | For noen måneder siden var Siriporn Duangpor

helg 19ROMERIKES BLADLØRDAG 2. NOVEMBER 2013

som skaper kø

rn arbeidsledig. Nå er hun arbeidgiver. Denne uka flyttet hun ut av den populære matbua og inn i større lokaler.

tisk eller ikke i det hele tatt. Noen kunne tilby noentimers jobb, men ingen fast ansettelse.

– Man må ha noe å gjøre, mener Siri. Hun liker ikke å sitte for mye stille, så Tommy

kjørte skytteltrafikk til hagesenteret etter planterog jord da hun kastet seg over hagen. Men det varjobb hun ville ha.

Hun tenkte det ville hjelpe med førerkort. Tommysatte seg over på passasjersiden mens Siri øvelses-kjørte. Det gikk greit. Skriftlig norsk var litt tyng-re. Hun strøk på teorien. Gikk opp på nytt og fikk énfeil for mye. Tredje gang sto hun.

Hun fortsatte å søke på jobber.60 søknader.Ingen jobb.Det var da Siri fikk en idé.

Glad startDe fikk høre at det ikke var noen vits i å starte noenytt i Aurskog-Høland – «alt som startes opp, leggesned», sa en offentlig ansatt. Det gikk inn det eneøret og ut det andre. De fant ei thai-bu på finn.no oghentet den i Stockholm. Coop sa ja til at den kunnestå utenfor butikken midt i sentrum. Så gjorde deden klar.

Siriporn kjøpte inn kjøtt og friske grønnsaker,skar det opp i biter, la råvarene i kjøleskuffene, var-met opp pannene, startet riskokeren og åpnet luka.Uten å sette inn noen annonse i avisene. Det harhun fortsatt ikke gjort. Men lukten av thaimat sivetut av bua, fylte lufta og kilte neseborene til folk somskulle ut og handle.

Da den første dagen var over, var kjøleskuffenetomme og Siri smilte fra øre til øre. Det har hungjort siden.

– Hva skal jeg spise da?Da bua hadde vært åpen en stund, kom Mattilsynet.Det førte til at den ble stengt. Mattilsynet mente atpersonalet måtte få toalett, og at det var for litenkjølekapasitet. Siri og Tommy kastet seg rundt ogskaffet det som trengtes. I løpet av noen dager vardet klart for åpning igjen.

De har bare godt å si om Mattilsynet.– Vi fikk noen gode tips for å drive mer effektivt,

forteller de, og kundene var like raskt tilbake. Siden har det gått i ett. Unntatt mandager. Én fri-

dag har Siri innvilget seg.–Mange ringer og sier at «stengt på mandager, det

går ikke. Hva skal jeg spise da?», forteller Tommy.– Jeg får minst fem telefoner på mandager, sier Si-

ri.Folk har også spurt om de ikke skal flytte inn et

sted med sitteplasser. Og denne uka åpnet de i nyelokaler et steinkast unna bua. Her kan de ha bådetakeaway, servering og catering.

– Det blir raskere og enklere for oss i det nye lo-kalet, sier Siri.

Ansetter flereI løpet av noen måneder har Siriporn gått fra å væ-re arbeidsledig til å bli arbeidsgiver.

I første omgang fikk hun hjelp av familien. Ei søs-ter har kommet fra Thailand for å være sammenmed tantebarna sine – og for å hjelpe Siriporn igang. Paweena har som Siri laget mat siden hun varliten. De vokste opp i en søskenflokk på fem. Morendriver familiebedriften, et kjøkken på et markedunder tak.

– Da vi var ni–ti år, begynte vi å hjelpe til, førstmed å koke ris. Så fikk vi lage enkle ting som om-elett. Da vi var 12–13 år, laget vi mat som er litt van-skeligere, forteller Siriporn.

Paweena jobber fortsatt sammen med moren.Men til tross for dugnadshjelp fra søster og sambo-er er det allerede en stund siden Siri måtte ansatteto ekstrahjelper. Og på nyåpningen denne uka varogså Camilla Holten på plass bak disken.

Tusenvis av middagerSiden 29. juli har Siriporn servert tusenvis av mål-tider. Single kjøper middagen sin her daglig. Noenkommer for å kjøpe et par vårruller når hun åpner,og bestiller middagen samtidig. Barn kommer ogkjøper ris med ketchup, hun måtte kjøpe inn en ket-chup-flaske for deres skyld.

Hun har også kunder fra kommunene omkring.Noen ringte fra Eidsvoll, bestilte mat og la søndag-sturen til Aurskog. De hadde lest om Thai Kitchen

på Facebook.– Og vi som ikke er på Facebook. Vi har ikke laget

webside engang, vi, sier Tommy og smiler bredt. Men planene er der. De må bare få tid først.Da de fikk tak i serveringslokale for noen uker si-

den, var det bare å øke tempoet enda et hakk. De harjobbet til svarte natta for å bli ferdige. Kveld etterkveld i uker. Natten før åpning dro Tommy hjemklokka to. Han sov da Siriporn la seg.

Lokalet der det tidligere har blitt servert pizza og

helg20 ROMERIKES BLADLØRDAG 2. NOVEMBER 2013

HØY STEMNING | Familien bor i Oslo, men får med seg åpningen av det nye serveringsstedet til Siriporn Duangporn. De lovpJensen. – Når jeg er her, savner jeg Thailand. Når jeg er i Thailand, lengter jeg hit, sier Siriporn.

FRISK SATSING | Siri har kjøpt inn og skåret oppuante kilo grønnsaker de siste tre månedene.

THAILANDSKE SMAKER | Noen vil ha sterkt ogmye, andre er mer forsiktige.

helg 21ROMERIKES BLADLØRDAG 2. NOVEMBER 2013

pommes frites, var ikke strøkent da de tok over. Dehar ryddet, skrubbet, vasket, bonet, malt og innre-det. Tommy har også rukket å ta etablererprøven –for å få serveringsbevilling.

Nå skal både kunder og ansatte slippe å fryse nårkulda setter inn. Her blir det både takeaway, serve-ring og catering, og kjøkkenet er like stort som fire–fem thaivogner til sammen

– En drømmeverden, synes Siri og Tommy.

NyåpningPå åpningsdagen er øynene smale, men smilene sto-re. De kaller de sene jobbkveldene for moro-timer.Nå er de bare glade, og det viser seg at folk fintfinner veien etter flyttingen.

–Vi må lage menyer til å ha på bordene også, sierSiri før hun sier «vær så god» til noen nye kunder.

Tommy ser på klokka.– Yes! Jeg må kjøre leiebilen inn til Oslo igjen. Jeg

hadde jo ikke en bil som var tre meter lang, sier hanetter å ha båret inn skiltet som skal opp over inn-gangsdøra.

– Jeg skal bare opp på en stige først og telle lys-pærer som mangler, så jeg kan kjøpe mens jeg erinnover.

Det blir enda en lang arbeidsdag på begge [email protected]

priser maten, Hilde Johnsen (til venstre), Anna, Tore og Anton

HOS MOR | Her besøker Siri morens thailandske«gatekjøkken!».

TRÅR TIL | Erik Nilsen (t.v.) har vært innom og kjøpt favoritten, Pad Nor Mai med biff. Før han drar igjen, hjelperhan Tommy Heia med å bære inn det nye skiltet som skal henges opp over døra.

FORNØYD | – Det var fint at mamma fikk seg en jobb,synes Jonathan, men nå hender det at hun sovner påsofaen.

ETTER SKOLETID | Lisa stikker innom mamma på veihjem fra skolen. Hun er sulten.

helg6 ROMERIKES BLADLØRDAG 25. MAI 2013

Marianne Tønsberg | tekst Lisbeth Andresen | foto

– Skuddet gikk over. Sandnes skalsparke ut ballen ...

På Åråsen sitter en supporter som harmed seg sin egen fotballkommentator.Han blir hennes øyne når dommeren blå-ser kampen i gang.

Kristin Bøhnsdalen Løype (38) har mis-tet synet. Men hun hører godt. Utroliggodt, ifølge sin far.

Fram i lysetSola glimter til, og en lun vårvarme slip-per inn gjennom den åpne døra i bokol-lektivet på Stalsberghagen. Jan EirikLøype feier inn ti på halv seks.

Han skal hente datteren sin. Kristinhar sin egen leilighet her. Nå sitter hun ifellesstua og venter. Kanariskjerf, gultrøye, gule strømper, Kristin er klar for

fotballens nasjonaldag.Det beste av alt er at nå har de fått en

skikkelig publikumsplass. Etter ti–tolv årer det slutt på å bli henvist til feil hjørne,trangt og uten tak. Det er slutt på å måttebli hjemme når det regner.

StaskveldHjemmekamp 16. mai. Sånt er stas for fot-ballfolket. Med sponsorhjelp har LSKsolgt bortimot 10.000 billetter til kampenmot Sandnes Ulf. Det er håp om fest, ogingen har planer om å servere aftenensgjester noe annet enn et sviende tap.

Kristin smiler i forventning.Rullestolen får god fart ut på parke-

ringsplassen der Jan Eirik åpner oppbak, dytter stolen inn på rampen, heiserden opp og inn i bilen og fester stroppenefør han hiver seg inn i forsetet. Selv ombilen bare går noen få tusen i året, er sjå-føren og bileieren rutinerte turkamera-ter.

Transporteren triller ned bakken fraStrømmen til Lillestrøm, gjennom Ale-xander Kiellands gate, der folketoget nettopp har ruslet i samme retning, inn i

Rolf Olsens vei og ned i mylderet på par-keringsplassen ved Åråsen.

– Kristin, dette tror jeg blir vanskelig,sier Jan Eirik og speider etter en handi-kapplass.

– Der er det en! Nei, der sto det en. Jegså ikke den lille bilen der.

Han manøvrerer videre, mellom gå-ende og kjørende, og kaprer en vanligplass, stikker bort til parkeringsautoma-ten, slenger inn lappen, løsner stroppeneigjen og heiser Kristin med rullestolenned til asfalten. De to styrer mot billettlu-ka, køen er kort, og snart ruller tospan-net forbi pølsebodene.

Terningkast énJan Eirik dytter rullestolen opp rampenved hjørneflagget til høyre for LSK-kee-per Kenneth Udjus. Den nye handikaptri-bunen er som en terrasse nedenfor deplastgule benkeradene med unger ogvoksne som balanserer hamburgere ogbøttevis med popkorn. På tribunen pålangsiden står en tett klynge av innbarkakanarifans.

Oppå jerngittergulvet forteller Jan Ei-

rik om en idé han har fått. Enda en idé.Tenk om det kunne strømme varme oppfra det gulvet, når kulda igjen tar tak iden fansen som må sitte stille i en stol frade kommer til de går. Det er gode mulig-heter for at han skal få til det og. Slik hanskaffet en skikkelig tilskuerplass for folkpå hjul.

Da Handikapnytt rangerte Tippeliga-ens arenaer etter hvor greit det var å harullestol der, fikk Åråsen terningkast én.Det ga Jan Eirik Løype et skikkelig dyttfor å få slutt på begredeligheten. Hanovertalte klubbledelsen. Men pengenemåtte han skaffe selv.

– Dette skal vi greie, sa han og Odd Øst-hus.

Sammen begynte de å gå rundt til folkde kjente i det lokale næringslivet. Tilslutt hadde de fått sammen et spleiselagsom lovet å betale de 100.000 kronene denlille tribunen kom til å koste.

– Mye bedreKnut Roger Nerheim er på plassallerede. Han er et kjent ansiktfor Kristin. Ikke bare er han ihu-

Å fortelle en

hovedsaken

Han forteller fotballkampen. Hun hører den.

GLEDER SEG | Kristin foran, Jan Eirik bak. Slik fyker de ofte inn på Åråsen.

FOTBALL KAMP

KAMPKLARE | LSK skal spille 16. mai-kamp på hjemmebane, og Kristin BøhnsdalenLøype og pappa Jan Eirik er klare for fotballfest.

helg 7ROMERIKES BLADLØRDAG 25. MAI 2013

2 x 45 MIN | Jan Eirik Løype sørger for at datteren Kristin får både cola og kampreferat. Knut Roger Nerheim og Gry Monica Lien følger også intenst med fra den nye tribune-plassen.

helg8 ROMERIKES BLADLØRDAG 25. MAI 2013

ga LSK-fan. Han bor i leiligheten ved si-den av hennes.

– Dette er jo en mye bedre tribune ennden forrige, sier Knut Roger.

De peker over på motsatt side av banen.Det var der de måtte sitte før. Lengst un-na kanarifansen. Til tider med begrensetoversikt over banen. Så trangt at om énmåtte på toalettet, måtte alle som sattnærmere utgangen, flyttes vekk først.Regnet det, rant de bort.

Nå synger fansen, og flaggene vaieromkring dem. Kampen kan begynne. JanEirik starter på speakerjobben, fortellerhvor ballen er, og hva som foregår på ba-nen. Det skjer noe hele tiden, ikke bare av

det gode, og han får snart en lett oppgitt-het i stemmen.

– Det ble en veldig dårlig corner, for å sidet pent ...

– Nå kommer et skudd ...– De somler bort ballen ...Kristin sitter stille og lytter. Konsen-

trert. Kjenner på stemningen.

SportsidioterKristin har alltid vært idrettsinteressert.Sportsidiot, som visse andre i familien,for å bruke farens ord. Hun var håndball-jente fram til en dag i 1988. Hun var tret-ten år, og komplikasjoner fra diabetes før-te til at hun mistet synet og kontrollen

over armer og bein.Senere skulle hun bli et symbol i kam-

pen for åfå ungemennes-ker ut avsyke-hjem-mene oginn i egneboliger.Nå er det15 år si-den hunendelig kunne flytte inn i leiligheten påStalsberghagen.

Nesten like lenge er det siden hun og fa-ren begynte å dra sammen på LSK-kam-

pene.– Vi har

slikt å gjøre,sier Jan Ei-rik.

Det er hyg-gelig å gjørenoe annet ennå sitte hjem-me og skravle.

Kristin sierikke så mye.

Pusten er tung og stemmen svak. Mensmilet er sterkt og mye i bruk.

MÅL! – Ja! 1–0! Jan Eirik Løype, Kristin Bøhnsdalen Løype og Knut Roger Nerheim er blant LSKs mest trofaste fans.

De klarer ikke to pasningeretter hverandre. Men nå erSandnes like dårlige, heldigvis

Jan Eirik Løype

helg 9ROMERIKES BLADLØRDAG 25. MAI 2013

– Fint langskuddKristin kan ikke se at det står «Vi varballhentere. LSK–Sandnes Ulf» bakpå T-skjorta til gutten på gresset nedenfor tri-bunen. Kanskje skimter hun fotografeneog vaktene like ved henne. Men hun hø-rer i hvert fall tonene av «Vi er fugla» ogKanarifansen som synger hele kampengjennom. Hun hører heiaropene, buing-en, barna som skravler og kravler på se-tene bak henne. Hun hører faren sin.

– Feilpasning! sier han. – Den ble bra avklart, da ... lang ball til

Lillestrøm. Men mister’n. De klarer ikketo pasninger etter hverandre. Men nå erSandnes like dårlige, heldigvis.

Jan Eirik vokste opp i samme nabola-get som Tom Lund. Spilte for Lillestrømtil og med junior. Kristin vet hvor hunhar interessen fra.

– Ja! Jubel. Gledesbrøl. Keeperen til Sand-

nes må hente ballen ut av nettet.– Fint langskudd plassert opp i hjørnet.

Så klarte de å spille tre pasninger, og detvar nok til å lage mål. Det ser ut til at dekan lede til pause nå, Kristin. Det er før-ste gang i år.

PauseJan Eirik gir Kristin beskjed om at hanstikker en liten tur. Han er kjapt tilbake

med cola i pappbeger og sugerør. –- Det er varmt og godt her nå, Kristin.

Vi trenger ikke jakke i dag. Jeg har med,men jeg har den ikke på, sier Knut Roger.Kristin smiler. Hun er også varm og god.

Kampen blåses i gang igjen, og såskjer det med en gang. Et mål til. Jubel.Gledesbrøl. Sang. Lettelse.

LSK-flaggene vaier fra pinner holdt avveivende barnehender.

2–2Sandnes reduserer. Det blir stille på Årå-sen. Så trår koret til igjen. Sola varmer.Noen pølsepapir danser på gressmatta.Men ballen er på feil side av banen.

– Nå er det Sandnes Ulf igjen. Nå erdet snart 2–2. Han fikk beina vekk den,heldigvis. Nå har Sandnes Ulf tatt over,Kristin, sier Jan Eirik.

Datteren hans ser skeptisk ut.– 2–2! Keepertabbe. Keeperen tok en

ball som han missa, sier Jan Eirik. Noen unger begynner å krangle på ben-

ken bortenfor. Noen publikummere tus-ler hjemover. En kar på setet bak tasterpå mobilen. Popkornbøttene er tomme.Dommeren blåser av kampen.

– Æsj, sier Kristin.Så smiler hun. Det var gøy i dag og.I morgen er en ny kamp.

[email protected]

KVELDENS HÅP | – Det ser ut til at de kan lede til pause nå, Kristin.

SCORER | Lillestrøms Ohi Anthony Omoijuanfo jubler for scoring. Nå kan også de sombruker rullestol, få med seg alt som foregår ute på banen, uansett om heltene innfrireller ikke. Daniel Sannum Lauten / NTB Scanpix | foto

helg6 ROMERIKES BLADLØRDAG 26. OKTOBER 2013

Rune Fjellvang | tekstTom Gustavsen og Kay Stenshjemmet | foto

Bak ei gul kasse med strøsingel på Rånåsfossstasjon står en av Norges små røde som skal få

stå til evig tid.Flekkete og litt på skakke, slik det høver seg en

telefonkiosk ute i det røffe norske klimaet.En gang var det 6.000 slike kiosker spredt rundt

om i kongeriket. I dag er det knapt 200 igjen, og deskal ned i 100.

Det ene glasset i kiosken er borte, og idet vi skaltil å ringe Telemuseet, mister jeg tikroningen på

gulvet. Selvfølgelig ruller den vekk og forsvinnerunder rista og blir borte.

Når vi forsøker på nytt, må vi bare innse at nul-len på automaten heller ikke er i form denne kaldeoktoberdagen.

Jeg står i telefonkiosken og ringer Wiggo Karlsenmed mobilen. Det er bare noen dager siden en Lil-lehammer-kar kjøpte en slik kiosk for nesten200.000 kroner under tv-aksjonen.

Hva er det med «Norges lille røde»?

En voldsom interesse– Ja, hva er det med telefonkiosken? Det kan jeg fak-tisk ikke forklare. Det er et funkisikon som kallerfram minner om barndom og oppvekst hos den litteldre generasjonen, sier Wiggo Karlsen, arkivan-svarlig i Telemuseet.

Han opplever en enorm interesse for denne lille

boksen, som har samme design i dag som da denførste telefonkiosken ble satt opp på Akershuskaiai Oslo i 1933.

– Hadde jeg hatt ei krone eller ti fra hver av demsom har spurt om å få kjøpe en slik kiosk, hadde jegvært en holden mann, sier Fet-karen og ler.

Han noterer feilmeldingen på kiosken på Rånås-foss og inviterer oss med for å få se en fullt restau-rert telefonkiosk på museets magasin i Fet.

Vi avslår høflig, for minnenes telefonkiosk er en-ten tagget på, har knust glass på gulvet, står dermed avreven telefonledning, har en tyggegummi imynthullet eller er utstyrt med telefonkatalogersom noen har prøvde å sette fyr på.

En hærverksmagnet– Det var spesielt på 1980-tallet at telefonkioskenevar et yndet objekt for hærverk, sier Karlsen.

Selv på Tiriltoppen ble telefonkiosken herpet et-ter alle kunstens regler.

«Noen ganger så telefonboksen ut som den var heltute av form. Det var når noen hadde vært hos denbare for å ødelegge.

Elsket og herpet gjennomreportasje

En gang var den storsamfunnets gave til det norske folk. I dag er den etikon fra ei tid da det var utenkelig å gå med telefonen i lomma.

DEN SISTE KIOSKEN | Blant de 100 telefonkioskene som er vernet, er denne på Rånåsfoss stasjon. Det er Telenors eneste telefonkiosk på Romerike. I

Hadde jeg hattei krone eller tifra hver av demsom har spurtom å få kjøpeen slik kiosk,hadde jeg værten holden mann.

Wiggo Karlsen iTelemuseet

helg 7ROMERIKES BLADLØRDAG 26. OKTOBER 2013

m 80 årHva hadde nå den stakkers boksen gjort da, den

som bare stod der for å hjelpe», skriver Anne-Cath.Vestly i «Aurora og pappa».

Are Kalvø skriver i boka «Norges lille røde – his-torien om telefonkiosken» at telefonkioskene ogsåhadde en rolle å fylle akkurat her. Ikke bare som enplass der folk kunne få kontakt med andre, men og-så som en plass der folk kunne avreagere.

«Kanskje var det greitt at folk då hadde små ro-buste raude bygg å la det gå utover. Kanskje ville my-kje sett verre ut om folk ikkje hadde små raude fir-kantar å gå til på torget når dei kjende for å skrive eitkort ord for det mannlige kjønnsorganet på einvegg».

Også ordentlige kjeltringer dukket opp i telefon-kioskene. De som forsynte seg av innholdet i mynt-boksene på telefonapparatet.

Eller karene i Olsenbanden når alt var «taima ogtilrettelagt» og beskjeder skulle viderebringes. Detvar ikke bare å bruke mobiltelefonen og deretter åkaste simkortet utfor brygga på 1960- og -70-tallet.

I kø for telefonTelefonkioskene dukket opp som et servicetilbudfra den moderne norske staten til en befolkningsom hungret etter hjelp og informasjon.

Wiggo Karlsen tror ikke telefonkiosken på Rå-nåsfoss er i daglig bruk, Men sånn var det ikke før.

– Det var leserinnlegg i Aftenposten fra illsinteherrer som forbannet de kvinnene som sto i kios-ken og venninneskravlet mens køen av ringehung-rige vokste utenfor, sier Telemuseets altmulig-mann.

Det var for øvrig bergenseren Georg Fredrik Fas-ting, med ei mor fra Gardermoen-området, somvant arkitektkonkurransen om Norges nye telefon-kiosk med sitt forslaget «Riks».

– For det fikk han et engangshonorar på 800 kro-ner, forteller Karlsen.

Seniorkurator i arkitektur Ulf Grønvold ved Na-sjonalmuseet kaller telefonkiosken for en funksjo-nalistisk varde som stammer fra mellomkrigstidada den moderne tida gjorde sitt inntog for fullt.

«Og det er i denne tida telefonkiosken blir til. Dennorske kiosken er et stykke funkisarkitektur, en asym-

metrisk komposisjon med utstikkende takskive overordet TELEFON skrevet med barske sans seriff-bok-staver», skriver han i boka om telefonkiosken.

En gang var det dyrt å ha telefon. Dyrt å ringe vardet også, særlig hvis det var snakk om noe mer ennen lokalsamtale.

I 1932 var det bare 195.000 telefonabonnenter iNorge, og på 1970-tallet var fortsatt halvparten avNorges befolkning uten telefon. Selv inn på 1980-tal-let måtte man stå årevis i kø for å få innlagt en fast-telefon.

Da Røa fikk telefonkiosk i 1961, sa formannen iTelefonsøkendes forening, John Giæver, at 50.000nordmenn inntil da hadde ventet 300.000 år på tele-fon.

Så man ventet utenfor telefonkiosken i stedet.

Kondolanser i telefonkøen– På 1960- og 70-tallet var det ofte kø utenfor telefon-kiosken. Da kunne du høre hva det blesnakket om. Noen skulle ringe rundt til fa-milien for å gi beskjed om et dødsfall ellerfortelle at de var blitt pappa.

dag stården litt ensom. Men tenk hvilke historier den har hørt.

FORTSATT VIRKSOM | Ringeapparatet i kiosken påRånåsfoss stasjon virker, bare du har et nummersom ikke inneholder null.

FAKTA

Den røde telefonkiosken er 80 år iår.Den så dagens lys i 1933 etter enarkitektkonkurranse som ble vunnetav arkitekt Georg Fasting fra Bergen.Etter krigen spredde denne kioskty-pen seg til resten av landet. Plasse-ringen av de offentlige telefonkios-kene tok alltid hensyn til den all-menne sikkerhet og skulle gi lett til-gang på lege, jordmor, politi ogbrannvesen.Den siste kiosken ble produsert i1995. Til sammen har det vært produsertcirka 6.000 eksemplarer av dennetypen, og noen er fortsatt i bruk. Utformingen har holdt seg utenstørre forandringer, med unntak avvekten: De første kioskene veide 800kilo, mens senere utgaver veide underhalvparten. Det er blitt utarbeidet en egen ver-neplan for telefonkioskene. En av devernede kioskene står på Romerike,på Rånåsfoss stasjon.Telenor ønsker nå å få folks histo-rier og minner om telefonkiosken.Historier kan sendes inn på www.tele-nor.no/telefonkiosk.

Kilde: Telemuseet og Telenor

Den røde telefonkiosken


Andre igjen skulle rett og slett bare skravle litt medvenninna i Bergen.

– Når du gikk ut av kiosken, kunne du få kondo-lanser eller gratulasjoner, alt etter hvilken informa-sjon køen hadde fått ta del i, sier Dag Blakkisrud, an-svarlig for Telenor Kulturarv.

Mange husker kanskje kjærestesamtalene som varfor flaue til å tas på husets fasttelefon, og fortvilelsennår kronestykkene tok slutt og samtalen brått ble av-brutt.

Men fortsatt kan ikke Wiggo Karlsen helt skjønnehvorfor vi elsker disse trekkfulle og iskalde boksenesom hadde slik tiltrekningskraft på folk med ødeleg-gelseslyst.

Telefonkioskenes fiender brukte alt fra tyggegum-mi til dynamitt.

– Det er bare å se her, sier Karlsen og åpner dørenetil et fredet kabellager rett utenfor Aursmoen.

Ferdig herpet Her, i det kalde bygget, står 20 telefonkiosker somTelenor har lagret, ferdig tagget og ramponert.

– Dette er reservedeler til de telefonkioskene vifortsatt har. Noen kan nok også restaureres, sier Karl-

sen og løfter opp en telefonkatalog.Vi husker jo at akkurat det nummeret man treng-

te, aldri var å finne i katalogen.– Det var ingen som hadde noe å skrive ned num-

meret med, så man reiv bare ut den aktuelle siden,forklarer Karlsen.

Han sier at han normalt ikke kan åpne disse dø-rene før folk begynner å stoppe på fylkesveien og lu-re på om man kan få kjøpt en sånn kiosk.

I dag regner det, og det er litt ufyselig ute på jordetder vi står. Derfor stopper ingen.

– Folk sier de skal ha den inne i huset. Men den vei-er jo 300 kilo og er to og en halv meter høy, sier WiggoKarlsen.

De første utgavene veide hele 800 kilo.

Historier og etterbrukWiggo Karlsen tygger fortsatt litt på dette med kjær-ligheten til de røde boksene. Men svaret kan snartkomme. Den røde kiosken er vårt sterkeste symbol påbetalingstelefoner, og Telenor ønsker nå å få inn godehistorier som nordmenn knytter til den lille røde ki-osken.

– Kioskene er et viktig kulturminne, og historiene

som sendes inn, skal tas vare på for ettertida. Vinne-ren av konkurransen blir premiert, sier Blakkisrud.

100 av de røde kioskene vernes som følge av en av-tale mellom Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor,der sistnevnte har ansvar for vedlikeholdet.

– Det vil ikke gå an å ringe fra de 100 kioskene somvernes, men vi arbeider med forslag om hva de ver-nede telefonkioskene skal brukes til framover, fort-setter Blakkisrud og forteller at man er åpen for tipsom etterbruken.

Kiosken på Rånåsfoss er den eneste i verneplanensom er plassert på Romerike. Et av kriteriene for å blivernet er kioskens plassering. Rånåsfoss-kioskenkom med fordi den står på en jernbanestasjon.

Men snart blir røret lagt på for siste gang også påRånåsfoss. Bare boksen blir tilbake.

[email protected]

FÅR OPPMERKSOMHET | Så snart Wiggo Karlsen fra Telemuseet åpner dørene til lageret på Aurskog, stopper det folk som vil handle.

NYE TIDER | Som alle oss andre tyr TelemuseetsWiggo Karlsen til mobiltelefonen når han nå treng-er å snakke med noen.

HÆRVERKSOBJEKT | Telefonkatalogene i kioskenemanglet gjerne telefonnumrene fra lokalområdet.

Når du gikk ut av kiosken,kunne du få kondolanser ellergratula sjoner, alt etter hvilkeninformasjon køen hadde fått tadel i.

Dag Blakkisrud, ansvarlig for Telenor Kulturarv

MER PÅ NETTSe video

/rbtv


FORLØPEREN | Det kom raskt krav om at også vanlige folk måtte få tilgang til telefon. Her er Christiania telefonselskabs talestasjon på Lillestrøm stasjon en gang ved begyn-nelsen av 1900-tallet. Johan B. Carlsen, Oslo Museum | foto

helg4 ROMERIKES BLADLØRDAG 16. FEBRUAR 2013

Hanne Jalborg | tekstMartin Lundsvoll | foto

Du har nettopp hatt premiere på ditt sistestykke på Oslo Nye før du pensjoneres.Har

du tenkt på hvordan den siste dagen på scene nblir?

– Den blir veldig vemodig, selvfølgelig. Jeg gledermeg ikke, akkurat. Jeg håper vi får spille litt lenger– vi får se hvordan salget blir.

Hvem er karakteren din i «Trassalderen»?– Hun er en gammel dame som er dement. En søt,

gammel dame. Ja, hun er litt sint også. Stykket hand-ler om en gruppe som bor på et sykehjem. Så kom-mer det inn en friskere fyr på et korttidsopphold.Han ser sykehjemmet litt utenfra og tenker at det ertriste greier. Så blir det et lite opprør.

Har du lagt deg til noen spesielle trekk somgammel dame?

– Dement kan man bli både seint og tidlig – jeg ten-ker at hun er i 80-årene. Jeg er veldig rask privat, såjeg har måttet ta meg sammen for å være mer lang-som i bevegelsene. Jeg subber litt og er krokete i ryg-gen, som man pleier å bli med årene.

Hvordan er det å spille dement?– Manus var litt vanskelig å lære. Vanligvis heng-

er replikken din sammen med det den forrige sa.Men min karakter snakker i hytt og pine, hun harsetninger som er tatt helt ut av det blå.

Du ble fast ansatt ved Oslo Nye i 1974. Hva varannerledes ved teatret den gang?

– Altså, da hadde vi jo faste ensembler, og mye stør-re ensembler enn i dag, i hvert fall på Oslo Nye. Ogdet var litt mindre «bruk og kast» enn det er nå. Nåhenger en fast ansettelse veldig høyt. I dag må skue-spillerne jobbe for å få hver eneste rolle. Det slapp vi.

Er det andre ting som har endret seg?– Det er blitt mye mer, hva skal jeg si ... strengt. Før

hadde de vin i kantina. Det er mange år siden.

Er det noen episoder fra Oslo Nye du huskergodt?

– Denne har jeg fortalt før, men jeg kan fortelle denigjen. Det var vel i enogåtti. Jeg spilte Snehvit, og detvar masse dverger med, eller, skuespillere som spil-te dverger. Stykket hadde gått lenge. Så skulle ArneLie, som spilte Blyg, si replikken: «Hadde dronning-en vært her nå, skulle jeg dasket henne på stumpen».Og så sa han: «Hadde dronningen vært her nå, skul-le jeg dasket henne på ... på ... dusken!» Og vi lo! I densettingen, med barneforestilling ... alle på scenen ogi salen lo. Vi falt ut av rollen, samtlige. Lie hadde ik-ke kommet på hva han skulle si, og så kom det ordet.Jeg tror det var helt tilfeldig hva som kom ut da.

Andre episoder?– I 2003 spilte jeg husholdersken i «My Fair Lady».

Da hadde jeg to pauser på slutten. De var ganske li-ke og fort gjort å blande sammen. Jeg satt i gardero-ben og hørte de skrek over høyttaleren: «Sidsel, Sid-sel, Sidsel!» Jeg hadde tatt feil av pausene. Jeg løp fragarderoben og rett inn på scenen, rett inn på stik-kordet mitt. Det var råflaks. Om man glemmer å gåinn, da blir det panikk, for det går ut over alle de an-

dre skuespillerne. Men hvis man har spilt et stykkelenge, blir man fort litt uoppmerksom.

Har du noen ritualer før forestilling?– Jeg ber til Gud. Og så er jeg overtroisk på den

måten at hvis det gikk bra i går, må jeg gjøre de sam-me tingene i dag. Det er bare tullball. Hvis jeg for ek-sempel hadde en høyhalset genser i går, tenker jeg atjeg må ha på høyhalset genser i dag også. Men det erbare i starten, rundt premieren, altså.

Du sa en gang at hvis du ikke ble skuespiller,skulle du bli psykolog. Hvorfor?

– Psykologi har alltid interessert meg. Yrkenehenger sammen – psykolog, skuespiller og prest.Jeg har lest mye psykologi av ren interesse. En tidgikk jeg gjennom hele raden med psykologibøkerpå biblioteket. Jeg har lest mye av Alice Miller, enpsykoanalytiker. Hun har skrevet masse rart, blantannet om barnepsykologi. Hun har tatt for segblant andre Hitler og hvorfor han ble som han ble.

Hvorfor er hun så interessant?– Kanskje fordi jeg er enig med henne. Jeg tror at

barndommen har mye å si. Jeg pleier å si: Vi har al-le vært babyer. Selv den verste forbryter var en gangen uskyldig baby. Hva vi opplever i barndommen, oghva vi blir fortalt og ikke, preger oss.

Og du nevnte yrket prest?– Jeg har tenkt på det i ettertid. Det kunne ha stått

på lista mi over mulige yrker. Men den gangen vardet så uvanlig med kvinnelige prester. Jeg husker jegtenkte at jeg syntes det var rart.

Hva betyr troen i livet ditt?– Jeg har beholdt barnetroen min. Jeg har sikkert

tvilt innimellom, men den er der. Og det er veldiggodt.

Hva skal du gjøre dagen etter siste forestilling?– Den dagen kommer jeg nok til å ta det helt med

ro. Men så skal jeg ikke sette meg helt på rumpa. Jeg

Etter at skuespiller Sidsel Ryen(69) har pensjonert seg frascenen, vil hun til Hollywood.

LANG KARRIERE | Sidsel Ryen må snart pakke sammen tingene sine og flytte ut av sin lille garderobe på Oslo Nye. – Det

intervjuet

Jeg satt i garderobenog hørte de skrek overhøyttaleren: «Sidsel,Sidsel, Sidsel!»

Sidsels sorti

helg 5ROMERIKES BLADLØRDAG 16. FEBRUAR 2013

FAKTA

Alder | 69Bosted | Barndoms-hjemmet på StrømmenFamilie | Gift, to barn og tre barnebarnYrke | SkuespillerAktuell | Hadde nylig premiere på sitt sstykket«Trassalderen», det sistefør hun pensjoneres fraOslo Nye. Hun har spilt iblant annet «My FairLady», «Flaggermusen» og «Anything Goes», på tv har hun spilt Leonora i«Sesam Stasjon» og Dronning Fjellrose i «Jul iBlåfjell».

Sidsel Ryen

Det beste som harskjedd denne uka, erall oppmerksomhet somstykket «Trassalderen»har fått fra pressen. Deter veldig hyggelig.

Min favorittpolitikerer ... den var vanskelig.Jeg kunne si Willoch.Han er jo ikke medlenger, bortsett fra athan mener ting. Han eren fornuftig mann.

Jeg leser for tida ... jegble akkurat ferdig med«Menn som haterkvinner». De to neste iserien ligger og venter.Jeg hadde voldsommeforventninger. Alle skry-ter så fælt av den, menjeg likte den ikke sågodt.

Min siste statusopp-datering på Facebookvar ... jeg holder meglangt unna Facebook.

Jeg har angst for ... jeger nervøs før premiere.

Min favoritting ersymaskinen.

Jeg har dårlig samvit-tighet for at huset erganske så støvete akku-rat nå.

I dag skal jeg ha gene-ralprøve på stykket (ons-dag denne uka).

Om ti år håper jeg atjeg hopper rundt her oghar det gøy. Men det erbare håpet.

Ti kjappe

har blant annet et Prøysen-program og flere musikalprogram, hvisnoen vil ha litt underholdning. Jeg synger også. Jeg er en forhen-værende jazzsangerinne. Ikke jeg, da, men damen jeg spiller i styk-ket «Trassalderen». Hun har litt musikkdilla.

En annen rolle du har spilt, Leonora i Sesam Stasjon, var velogså sanger?

– Ja, hun var verdens eneste jernbanesangerinne. Den rollenvar det mange som fikk med seg. Vi spilte jo i nesten ti år. Jeg tref-fer stadig på voksne mennesker som sier: «Å, er ikke du Leono-ra?» Da må jeg jo svare ja.

Hvordan blir livet som pensjonist?– Jeg får nok å gjøre. Jeg har svært hus og have. Og jeg vil reise!

Jeg og noen venner snakker om at det hadde vært veldig gøy å havært i Hollywood en gang i livet. Jeg ville gjerne gått innom noenfilmstudioer og sett.

Hadde du noen gang en drøm om utlandet og Hollywood?– Det har jeg egentlig aldri hatt, det var ikke mulig da jeg var ung.

Men nå er det jo begynt å bli mulig. Nei, det var ikke i mine tanker.

Nå spiller du gammel på teater, og straks skal du pensjone-res. Har det fått deg til å tenke på det å bli eldre?

– Det er ikke til å unngå, det. Men det gjelder bare å trene og hol-de seg i form så lenge man kan. Og ikke bli syk, for det er verre.

Hvordan ser du for deg alderdommen din?– Man kan ikke gjøre annet enn å håpe. Jeg vil gjerne bli gam-

mel, jeg, men jeg vil gjerne bli gammel og frisk. Man kan gjøre littselv. Jeg trener og holder hodet i form, men soduko ... nei, sudo-ku, heter det! Jeg sier alltid feil. Og så pugger jeg jo manus.

Vil du bli en eldre dame med trass, som henne i teaterstyk-ket, tror du?

– Det kan godt hende! Det kommer an på tilstanden. De fleste påsykehjem er veldig dårlige. Er man først der, så … er man vel der.Med mindre det kommer inn en friskus, som i stykket vårt, finnerman seg nok i at «det var det». Og slår seg til ro. Jeg vil tro det.

[email protected]

blir vemodig, sier skuespilleren.

helg4 ROMERIKES BLADLØRDAG 20. JULI 2013

Karoline Carlsen | tekstKatinka Hustad | foto

Hva skal dere gjøre 22. juli?– Vi starter dagen på graven til Fredrik, og så

drar vi til Utøya etterpå. Vi skal være på øya rundttida da Fredrik ble skutt.

Tror du datoen 22. juli noen gang blir lettere åtakle?

– Den dagen vil alltid bli tung. Det vil være noenmerkedager som er verre enn andre, som dødsdagen,bursdagen og jula.

Har sorgen blitt annerledes etter to år?– Jeg synes det. Nå er det de gode minnene som

kommer først, og ikke grusomhetene fra 22. juli. Sor-gen er fortsatt like stor, men den er annerledes ennfor ett år siden. Da ble den veldig offentlig, med båderettssaken og rapporten. Vi fikk ikke tid til den pri-vate sorgen, men måtte forholde oss til det store oghele. Nå har vi mer tid til vår sorg etter Fredrik. Ifjor var det voldsomt, og etter hvert ønsker man atdet blir en dag vi får minnes Fredrik og ikke helehandlingen. Handlingen klarer vi ikke å forholde osstil hele tiden, den er for voldsom. Fram til i fjor varFredriks bortgang noe alle hadde noe med, og detvar naturlig. Nå håper vi 22. juli blir en dag vi kanminnes vår gutt og ikke alle de andre.

Hvordan har dere endret dere som familie? – Vi er vesentlig tettere, selv om vi var tette før og-

så. Vi har også et større behov for å vite hvor alle er.Samtidig er vi fortsatt en familie i stor sorg.

Hvordan har omgivelsene rundt dere taklet 22.juli?

– Vi føler at mange oppfatter oss som skumle men-nesker, noe vi også fleiper litt med. Folk har blitt littredde for oss etter det som har skjedd.

Skumle?– Ja, vi er skumle fordi vi har opplevd det som er

alle familiers store skrekk. Noe mange ikke helt vethvordan de skal forholde seg til. Derfor venter de of-te til vi tar initiativet. Det er tungt å takle at folktrekker seg vekk, selv om vi var forberedt på at detkunne skje.

Hva vil du at de rundt dere skal gjøre?– De trenger ikke være engstelige for å ta kontakt.

Jeg skjønner at det som skjedde på Utøya, kan væreoverveldende å snakke om, men jeg har alleredemange å snakke med om det som skjedde 22. juli. Ihverdagen trenger jeg å skravle med folk om helt an-dre ting. Jeg trenger folk som kommer innom på enkopp kaffe eller vil gå og ta en pils, så hovedbudska-pet vårt er vel at vi ikke er skumle.

To år har gått, er du redd for å glemme Fredrik?– Foreløpig har jeg ikke tenkt på det engang. Men

selv om jeg kan se ham for meg, er det stemmen oglukta hans jeg er redd vil forsvinne. Derfor er jegglad jeg har noen opptak av stemmen hans som jeginnimellom hører på.

Når er savnet størst?– Det kommer bare plutselig, og da blir det veldig

tungt. Noen ganger må jeg diskutere med ham, og dagår jeg til graven. Det er både godt og vondt, for jegskulle jo gjerne ha pratet med ham. Samtidig er jegglad for at jeg klarer å gjøre det, og at det ikke bareblir trist og grusomt.

I fjor sommer ble niesen din Sigrid funnet drept.Hvordan var det å se broren din oppleve detsamme som deg?

– Det var veldig tøft. Broren min var min sterkestestøttespiller etter 22. juli. Jeg vet ikke hvordan jegskulle klart det første året uten ham. Da jeg var i ferdmed å dukke under, var det han som tok tak i meg. Såskjer det samme med ham. At jeg da ikke haddeenergi og krefter til å gi det samme tilbake som hanhadde gitt meg, er en ting jeg sliter med ennå.

Hvordan takler man to så store tragedier i sam-me familie?

– For guttene mine var dette tøft. I ett år hadde defått høre at slike katastrofer skjer bare én gang i li-vet. Alle råd vi hadde fått, gikk på å berolige dem omat dette skjer ikke igjen, men plutselig blir jeg svarskyldig overfor barna mine. Jeg følte at jeg haddeløyet til dem i ett år.

Klarer man å se lyst på livet når dette skjer?– Nei! Etter 22. juli i fjor var det i ferd med å løsne,

men så skjedde det med Sigrid, og vi måtte starte pånytt. Nå trenger jeg at 2013 er uten katastrofer for atjeg skal komme ordentlig på beina igjen. Et år utendød og fordervelse. Så langt ser det bra ut.

Har du forandret deg siden 2011?– Som menneske har jeg blitt mykere. Jeg har fått

– Etter Utøya har folk b

TRØSTENDE PELSDOTT | For Roy Schjetne og familien har anskaffelsen av hund vært et bevisst valg i tiden etter 22. juli. – I beer Schjetne. Hunden Tamara bryter opp og gir ofte en pause fra sorgen når dagene blir tunge.

intervjuet

Nå trenger jeg at 2013 eruten katastrofer for at jegskal komme ordentlig påbeina igjen

helg 5ROMERIKES BLADLØRDAG 20. JULI 2013

FAKTA

Alder | 44Bosted | Dal i EidsvollFamilie | Har sønneneRino (17) og Dennis (11)med kona Monica.Yrke | ButikkmannAktuell | Roy Schjetnemistet sønnen Fredrik påUtøya. Mandag er det toår siden terroren rammetNorge.

Roy Schjetne

Det beste som har skjedd denne uken, erat bilen min har blitt frisketter lang tids sykefravær.

Min favorittpolitiker erikke aktiv lenger, menblant dagens må det bliJens Stoltenberg.Gjennom tidene er detThorbjørn Berntsen som erfavoritten.

Jeg leser for tiden ikkeså mye, fordi jeg er ord-blind. Jeg har vel aldri full-ført en bok, men den sistelydboka jeg hørte på, varboka til Kjakan.

Min siste statusoppda-tering på Facebook varen kommentar til OleRobert Reitan om at hanmåtte slutte å syte omsamarbeidet mellom Icaog NorgesGruppen og istedet ta konkurransen påalvor.

Som kjæreste er jeg enomsorgsfull trygghetsper-son som har respekt forhennes meninger ogfølelser. Nå håper jeg huner enig.

Jeg har angst for å mistenoen av barna mine.

Min favoritting ermobiltelefonen.

Min dårlige samvittig-het er at jeg aldri fikk tattmed Fredrik til Lerkendalså vi fikk se RBK live sam-men.

I dag skal jeg slappe avog samle krefter til man-dagen.

Om ti år er jeg en lykke-lig familiefar.

Ti kjappe

blitt redde for oss Roy Schjetne mistet sønnen Fredrikpå Utøya 22. juli 2011. Nå ønsker hanat folk skal komme på kaffebesøk ogikke trekke seg vekk.

et endret verdisyn, og ting som var viktig før, betyr lite nå. Med-menneskelighet og rettferdighet har alltid vært viktig, men nåstår det veldig, veldig høyt.

Hva er det som ikke er så viktig lenger?– Velstand, penger, pengebruk, materielle ting. Jeg handler ma-

terielle ting i bøtter og lass fortsatt, men det er ikke så velover-veid lenger. I det store og det hele er det ikke så viktig.

Det beste familieminnet etter 22. juli 2011?– Det må være da vi dro to uker til USA i vinterferien. Fredrik

var en skikkelig Harry Potter-nerd, og da vi besøkte Harry Pot-ter-land i Universal Studios i Florida, følte jeg virkelig at han varmed oss. Det var utrolig sterkt å gå inn der, men vi følte at vi påmange måter klarte å virkeliggjøre Fredriks drøm.

Hvordan er hverdagen nå? – Jeg er sjeleglad for at det har vært en fantastisk juli. Hverda-

gen i juli 2013 har vært solfylt, og det er en vesentlig lettere hver-dag enn en grå og regntung. Men bortsett fra at vi ikke klarer ågå på jobb, har vi en normal hverdag med skole og fotball. Vi le-ver som en normal familie, men vi holder oss tette og er mye ak-tive. Det er lettere å takle en aktiv hverdag, så det er ikke mye so-faliv lenger. Det å kjenne at hverdagen sakte, men sikkert funge-rer, gjør at det er lettere å fungere. Samtidig hater jeg begrepet atting går videre. Jeg er ikke glad i den setningen.

Hvilke drømmer har du for framtida? – Det har jeg ikke begynt å tenke på ennå. Framtida består i at

jeg skal takle å gå 7,5 timer på jobb hver dag, og at ungene skalklare å fungere i hverdagen på skolen. Foreløpig er det så langtframtida strekker. Framtidsrømmen er på mange måter å fun-gere som normalt i hverdagen.

[email protected]

egynnelsen var det veldig tøft å komme og vite at Fredrik ikke lenger er oppe i andre etasje. Da er det fint å ha en glad pelsdott som møter en i døra, si-

helg6 ROMERIKES BLADLØRDAG 22. JUNI 2013

Irene Rønold | tekstTom Gustavsen og Lisbeth Andresen | foto

Nesten hver dag møtes to menn fraKløfta for å trene sammen og henge

i en park Asker.Eller, henge og henge. Når Ahmed

Valentino Kerigo og kameraten TommyTodler trener, eller henger sammen, ellerbare leker – disse aktivitetene glir gjerneover i hverandre – kan de for eksempelfinne på å holde kroppene sine vannrettut i lufta fra lyktestolper og jernstenger.Så «henger» de der, med strake armer ogrette kropper, som to vimpler i sterk vind.

Det var i august i fjor at Kerigo sto utei den sammen parken og forsøkte å løftesin egen kropp opp etter armene. Han vil-le gjøre det samme som folkene han had-

de sett i filmer på YouTube, og tenkte detkom til å være grei skuring. Han løftet150 kilo i benken. Han var sterk nok.

Han løftet kroppen sin én gang. Han løf-tet to ganger. Tre, fire-fem – og så var detstopp. Fem pull-ups. Og knapt nok det.

– Jeg hadde ikke sjans. Det er nok denstørste nedturen en sterk mann kan ha,ler Kerigo.

– Da tenkte jeg: «Hva er det jeg løfter detungene vektene for? Jeg har blitt lurt!»

Fra ingenting til altTi måneder etter fadesen i parken harAhmed ingen problemer med å løfte segselv til han ikke gidder mer. På én av vi-deoene han har lagt ut på Facebook-pro-filen sin, har han kun fingertuppene igulvet når han tar push-ups på stuegulvethjemme. Kroppen holder han strak somet bord. Tærne rører ikke bakken.

– Vi prøver å gjøre så syke ting sommulig, oppsummerer Kerigo.

På under ett år har han blitt et hettnavn innen calisthenics, eller street wor-

kout, som idret-ten også kalles.Her er målet ågjøre så spektaku-lære stunts sommulig, med ut-gangspunkt iøvelser sompush-ups, pull-ups og planke.Som en turner,bare litt ekstra gi-ra, forklarer Kerigo.

Han ble nettoppverdensrekord-holder etter etstunt som ble filmet og ligger på nett. Hantar flying push-ups – eller flygende arm-hevinger, som man muligens kan kalledet på norsk – spretter opp fra flat posi-sjon på bakken og tar tak i paller som erstablet 1,36 meter over bakken, og løfterseg opp med armer og føtter til de balan-serer på pallene.

I september i fjor grunnla han TeamPhysix/Zero Gravity sammen med Tom-my Todler. Lasse Tufte, en foregangs-mann innen sporten i Norge, har invitertham til å være med i konkurranser iTyskland og Latvia.

Han er på forsiden av Street WorkoutMagazine. Og om en uke er han én av seksnorske deltakere når Street WorkoutWorld Cup arrangeres i Fredrikstad. Cu-pen er én av sju konkurranser som avhol-des, før de fire beste fra hver konkurran-se m tes i en superfinale i Moskva i de-sember.

– Det er helt utrolig. De beste i verdenkommer til å være der. Det er veldig kult,sier Kerigo.

Pusher hverandreMen framgangen har kostet. De førstekveldene etter at Kerigo hadde trent skik-kelig, var hendene hans så fulle av brann-sår at han ikke engang klarte å holde etvannglass. Nå kvitter han seg med træ-lene på innsiden av hånda ved å skjære

Stålkontroll

sporten vår

For ett år siden følte han seg som ingenting. Nå er Ahmed Valentino Kerigo (28) fra Kløfta en av

verdens beste calisthenics-utøvere.

HEKTA | Kerigo oppdaget street workout via filmer på YouTube for litt over ti måneder

UTFORDRER HVERANDRE | Ahmed Valentino Kerigo (28) og Tommy Todler (19) hartrent sammen i ti måneder. De mener framgangen skyldes at de utfordrer hverandre. – Vi pusher hverandre halvt i hjel, sier Todler.

Hver lørdag i sommer møter duidrettsutøverne dusjelden får lese ompå sportssidene.

helg 7ROMERIKES BLADLØRDAG 22. JUNI 2013

dem bort.I tillegg kommer skader og smell man

får når man stunter litt tøffere enn manklarer.

– Lasse har hatt mye komedie med meg,ler Kerigo.

– Han veit at jeg prøver alt.– Vi pusher hverandre halvt i hjel, til-

føyer Tommy Todler fra Kløfta.Med sine 19 år er han den yngste på Te-

am Physix og har kallenavnet «The Kid».Sammen har han og Kerigo trent seggjennom vinter og vår. Hver dag, gjerne ifem til åtte timer om dagen. Enten innepå treningssenter, eller ute i 18 minus. Altgår, så lenge man har den riktige innstil-lingen, mener Kerigo.

Godt miljøBåde Kerigo og Todler trekker fram mil-jøet innenfor calisthenics som noe av detbeste med idretten.

– Første gang vi var her, kjente vi ingenandre. Ingen kjente hverandre. Men allekom og hilste på, ga hjelp når vi trengte

det. Det har gitt meg så mange nye venn-skap, sier han og fortsetter:

– Å trene på gym er mye mer ensomt.Der har du bare benken og speilet, og deter om å gjøre å komme seg ut igjen ettertre kvarter. Her møtes vi ute, alt fra to tiltretten stykker, og snakker og ler sam-men. Vi kan være en hel dag sammen ogfinne på nye ting og tulle, forteller Kerigo.

Og samholdet utøverne imellom erinternasjonalt. Gjennom sosiale medierspres nye stunts og forklaringer på hvor-dan de gjøres. Verden over legger «barathletes» ut filmer av seg selv på YouTu-be og Facebook, til motivasjon og inspi-rasjon for andre.

Når Kerigo kommer hjem fra jobb, kanhan ha avtalt å møte utøvere fra USA el-ler Nederland til videosamtaler via Sky-pe. Ofte har han kun snakket med dem påFacebook tidligere.

– Vi snakker som om vi kjen-ner hverandre. Det er som fami-lie. Jeg har aldri opplevd et såntmiljø før, sier Kerigo.

siden. Sammen med Tommy Todler tilbringer han nesten hver dag på trening i Tufteparken, gjerne i fem til åtte timer om gangen.

EN LIVSSTIL | Kerigo mener street workout har gitt ham et nytt liv. – Før så jeg på megselv som ingen. Noe ved denne sporten har endret det, sier han.

FAKTA

Alder | 28Bor | På KløftaHan og sporten | Hanoppdagetstreet workoutvia YouTube forlitt over timåneder siden,og har siden dablitt et kjentnavn i miljøet.Har kallenavnet«Iron Monkey», fordi han ikke er reddfor å prøve nye stunts. Grunnla TeamPhysix/Zero Gravity i september 2012,sammen med Tommy Todler. Deltar iStreet Workout World Cup i Fredrikstad29. juni.

Ahmed Valentino Kerigo

FAKTA

Kalles også calisthenics eller egen-vektstrening.

Sporten er en blanding av turn, park-our og styrketrening. Utøverne gjør triksog stunts med utgangspunkt i kjenteøvelser som planke, push-ups og pulls-ups.

I det internasjonale miljøet skjer myeav kommunikasjonen gjennom sosialemedier. Utøvere, som kaller seg «barathletes», sprer øvelser og stuntsgjennom videoer som de laster opp påYouTube. Flere av de dyktigste norskeutøverne har oppdaget street workoutgjennom slike YouTube-filmer.

I Norge er det Lasse Tufte som er mestkjent som en pioner innenfor sporten.I 2011 fikk han bygget en park i Asker,tilrettelagt for street workout-trening.Det er dette som er den såkalte Tufte-parken, og miljøet i Norge jobber nåaktivt med å få liknende parker bygget iflere kommuner i Norge.

Street workout


FLYING START | Ahmed Kerigo fra Kløfta har blitt sterk ved hjelp av egentrening med egenvekt. Nå har han verdensrekorden i såkalte «flying push-ups» på 1,36 meter. Han skalvære med i VM i sporten street workout neste uke.

PÅ NETT | Mye av kommunikasjonen utøvere imellom går via filmer på Facebook og YouTube.

Den mørke sidaHan har vært på «den mørke si-da», som han kaller det.

– Faren min forlot oss da jegvar liten. Jeg har vært mye sint på grunnav det, forteller Kerigo.

Som 16-åring ble han nødt til å flytte påungdomshjem. Alternativet var fengsel.

– Jeg gjorde mye kriminelt på den tida.Stjeling, slåssing, sånne ting. Jeg gjordedet ikke så bra på skolen og skulka timer.Til slutt ble jeg kasta ut, sier han.

For et par år siden begynte han medsteroider – motivert av et ønske om å bliså stor og sterk som mulig.

– Jeg hadde ikke noe særlig identitet.Jeg følte meg som ingen. Jeg hadde ikkegjort noe konstruktivt med livet. Men noemed den sporten her har forandra det, si-er han.

Første gang han var i Tufteparken, føl-te han at han fikk et valg: Skulle han fort-sette det livet han levde, som besto avslåssing, festing og å drive dank? Ellerskulle han finne på noe annet?

Han kuttet ut venner og gammelt miljø.Skal man begynne på nytt, må man kuttealt, mener han.

Forandringen har vært stor. Fra å væreden du håper sønnen din ikke blir, har hanblitt en person som inspirerer. På Face-book-siden hans strømmer det på medmeldinger fra mennesker som forteller atde ser opp til ham. Her om dagen fikk hanog Tommy Todler en mail fra en 17 år gam-mel dansk gutt, som ønsket å møte dem.

I tillegg har forholdet til resten av fa-milien blitt bedre.

– Mamma har vært sliten og lei. Jeghar utsatt henne for rettssaker og bøterog alt. Men vi kan le av det nå, sier han.

– Og jeg kan være et forbilde for søsk-nene mine. Vi kan henge sammen. Lille-broren min synes det er kult å gå ved si-den av meg. Det er som det skal være, si-er Kerigo.

En tur i parkenI framtiden ønsker han å jobbe med barnog unge. Kanskje drive workshops og hol-

de foredrag. Det kan være bra å høre franoen som har opplevd litt selv, tror Keri-go.

Nå håper han at Ullensaker kommunevil bygge en Tuftepark, tilsvarende den iAsker som han trener i nå. Han mener enslik park kan være et viktig tiltak forbarn og unge.

– Jeg og Tommy pleier å poste det påFacebook når vi trener, og skriver at alleer velkomne til å bli med. Vi har lyst til åta imot nye utøvere, på samme måte somvi ble tatt imot, sier han.

– Jeg skjønner at noen foreldre ikke harråd til å sponse barnas trener. Det kosterpenger. Jeg har brukt masse penger på åreise til Asker hver dag. Dersom vi kun-ne fått en park her i Ullensaker, der jegkunne sagt «kom her og tren med meg ...»,sier Kerigo.

– Det hadde vært helt perfekt.

Merker nerveneKerigo forsøker så godt han kan å holdenervene i kontroll før World Cup-en i

Fredrikstad. Har har rutinen klar. Hvaden består i, er foreløpig en godt bevarthemmelighet. Den har ikke blitt filmet –han vil ikke risikere at andre utøvere rap-per noen av hans stunts til konkurran-sen. Men den største skrekken – det er åbomme på et stunt.

– Jeg har sett for meg alle mulige sce-narioer. Hvis det skjer, og jeg tryner påscenen ... da aner jeg ikke hva jeg kom-mer til å gjøre, ler Kerigo.

Så henter han seg inn igjen. – Men det skjer ikke. Jeg gjør bare ting

jeg er hundre prosent sikker på at jeg kla-rer, sier han.

– Jeg skal ha det gøy. Bare det å kunnestå der, som en av de tretti beste i verden... det er en drøm i seg selv.

[email protected]

MER PÅ NETTSe video av Ahmed Kerigo som trener

/rbtv


STERKT | Street workoutkrever rå styrke i armerog kjernemuskulatur.Her demonstrerer Kerigoøvelsen «human flag».

helg6 ROMERIKES BLADLØRDAG 21. SEPTEMBER 2013

Hanne Jalborg og Knut Nadheim | tekst

Da Carl André Fronths metallde-tektor pep og signaliserte funn ved

Haug gård utenfor Jessheim forrige ons-dag, kunne ikke hobbyarkeologen anehvor mye oppstyr det skulle bli.

Fronths metalldetektor kan gi fra segfem forskjellige lyder. Ligger det jern ibakken, gir detektoren fra seg en mørk,skurrete lyd. Har maskinen oppdagetbronse, sølv eller gull, gir den fra segskarpe, klare signaler. Det var skarpe ogklare signaler som kom fra maskinendenne dagen. Og displayet på metallde-tektoren viste et tall på noen-og-seksti.Det indikerer bronse. 47-åringen sattespaden i bakken og begynte å grave. Oppkom noe han ikke hadde sett før.

– Jeg ropte på ham jeg gikk sammenmed, og sa: «Jeg tror jeg har funnet noespennende», sier Fronth.

Fronth hadde funnet en unik drakt-spenne i bronse fra folkevandringstidarundt år 500. Arkeologer kalte funnetsensasjonelt.

– Det er aldri funnet noe lignende iNorge. Det er fantastisk, uttalte fylkes-arkeolog Lars Søgaard Sørensen.

Én uke senere sier Fronth selv om alloppmerksomheten:

– Det tok litt av, dette.Draktspennen vil kanskje ende opp på

Kulturhistorisk museum i Oslo, der defleste oldtidsgjenstander fra Øst- og Sør-landet ligger. Spennen vil da dele plas-sen med sverd, gullsmykker, spydspis-ser og økser fra vikingtida, bronsealde-ren og jernalderen. Samlingen teller nårundt 1,7 millioner gjenstander. Mangeav gjenstandene er funnet på Romerike– og noen har vakt mer oppsikt enn an-dre.

Gullgutten– Du har noen gullfunn på Romerikelangt tilbake i tid. Flere er veldig spek-takulære, forteller fylkesarkeolog iAkershus Ole Grimsrud.

Ingen metalldetektorer fantes på be-gynnelsen av 1850-tallet, da AndreasOlai Tøyen pløyde på Øvre Tøyen gård iHøland. Likevel fant han noe utrolig.

Gullfunnet besto av flere såkalte brak-teater fra folkevandringstida. En brak-teat er et tynt, rundt smykke av gull medinnfatning og hempe så det kunne bæ-res rundt halsen. Et slikt smykke varpreget bare på én side. I tillegg fant Tøy-en fire gullperler, en fingerring og tomunnblikk fra sverdskjeder – av gull-tråd, viklet i en spiral. Funnet veide 236gram.

For overklassenNoen tiår etter at Andreas Olai Tøyenfant gullskatten, dukket det opp en nyskatt lenger nord på Romerike. Det varikke småtterier som åpenbarte seg påStavijordet i Eidsvoll i 1882.

De skulle bare grave en grøft. Men oppav jorda kom – trekk pusten – ti brakte-ater, to munnblikk fra sverdskjeder, ettsverdskjedemunnblikk av gull-tråd viklet i en spiral, en spiral-fingerring, en gullbarre, ett

Vi fant, vi fant

reportasje

Forrige uke ble en unik draktspenne funnet ved Raknehaugen. Det er langt fra det første oldtidsfunnet på

Romerike som har vakt oppsikt.

KOSTELIG | Disse brakteatene (smykkene) fra folkevandringstida er blant gullfunnene på Tøyen i Høland. Noen kilder sier det var 13 stykker, andre sier 19. – De eldste brakteateneer etterligninger av romerske gullmedaljonger fra 300-tallet, tilpasset et nordisk formspråk med dyreornamentikk, forteller fylkesarkeolog Ole Grimsrud. Kay Stenshjemmet | foto

OldsaksamlingenAntiqvitetskommissionen ble opprettet av Selskabet for Norges veli 1811 for blant annet å samle inn old-saker funnet i Norge. Dette ble begyn-nelsen til Universitetets Oldsaksam-ling, som på 1800-tallet vokste til enomfattende samling av oldsaker ogmiddelaldergjenstander, spesielt kirke-kunst.Til å begynne med var hele Norgearbeidsområde. Da den første forn-minneloven kom i 1905, fikk oldsak-samlingen ansvaret for å ta vare påoldsaker og middelaldergjenstanderfra de ti østlands- og sørlandsfylkenepå vegne av staten. Samlingene er gradvis bygget opp.Dels skjer dette når finnere leverer inngjenstander, dels gjennom arkeolo-giske utgravninger.

Kilde: Kulturhistorisk museum

FAKTA

helg 7ROMERIKES BLADLØRDAG 21. SEPTEMBER 2013

SKATTKAMMER | Oldtidsgjenstander som den som ble funnet på et jordet i nærheten av Raknehaugen forrige uke, ender opp på Kulturhistorisk museum i Oslo. I oldsaksamlingen oppbevares rundt 1,7 millioner funn fra Øst- og Sørlandet. Noen på utstilling, de fleste i lukkede magasiner. Kay Stenshjemmet | foto


FAKTA

På nettsiden unimus.no/arkeologikan du se arkeologiske funn som ergjort i Norge og i din kommune.I Akershus finnes det 9.092 gjen-stander på kartet, 728 gjenstanderhar bilde.Du kan søke på gjenstander etterkategori, som «hus og hjem» og «reli-gion og ritualer». På kartet kan duzoome inn for å se hvor funnene ergjort.Det kan i noen tilfeller ta lang tidfra en gjenstand registreres ved etmuseum til alle opplysningene omgjenstanden blir tilgjengelig på nett-siden. Det skyldes blant annet atgjenstanden må katalogiseres, tidfes-tes, fotograferes og konserveres førden kan publiseres på nett. Samling-ene på nett vil derfor inneholdefærre gjenstander enn dem museenearbeider med til daglig.Se også Facebook-siden «Arkeo-logi i Akershus». Her legger Akers-hus fylkeskommunes arkeologiskefeltenhet ut informasjon om nyearkeologiske funn som blir gjort i fylket.

Se gjenstandene som er funnet i ditt område

FAKTA

Kulturminneloven av 9. juni 1978gir staten eiendomsretten til såkalteløse kulturminner som kommer fordagen tilfeldig, ved utgravninger ellerpå annen måte. Kulturminner fra oldtid og middelalder (eldre enn 1537) kan værevåpen, redskap, smykker, skjeletter,runeinnskrifter og kirkeinventar m.m. Finner man løse kulturminner, plik-ter man å melde funnet til politiet påstedet, til fylkeskommunen ellerdirekte til museet. Det er forbudt åomsette oldsaker i Norge.

Kilde: Kunsthistorisk museum

stykke av en gullstang og femspiralringer av gulltråd. Tilsammen veide funnet nær-mere en halv kilo – 419 gram.

Gullet regnes for å være fra folkevan-dringstida, rundt midten eller førstehalvdel av 500-tallet.

– Dette er høystatusgjenstander manfinner i aristokratiske miljøer i Norge,Sverige og Danmark. Disse gjenstan-dene vandret i et overklassemiljø ogvar knyttet til personallianser. De varikke for vanlige folk, sier fylkesarkeo-log Ole Grimsrud, som forteller at gull-funnet i Eidsvoll er et av de større iNorge.

Uhyre sjeldenI dag ligger begge de store gullfunnene i so-lide glassmontre i oldsaksamlingens skatt-kammer i Oslo.

– Slike funn skjer ikke ofte?– Det skjer uhyre sjelden. Vi har ikke lig-

nende funn i moderne tid, meg bekjent, si-er Grimsrud.

– Når det blir gjort funn som det vedRaknehaugen i forrige uke, hvordanføles det for folk som deg?

– Vi synes det er innmari gøy. Det er gan-ske stort. Spennen er så spesiell, det er ik-ke funnet noe sånt i Norge tidligere.

– Hvordan står det nye funnet i for-hold til de gamle gullfunnene?

– Det har samme type status. Det er avsamme ulla, sier Grimsrud.

Et annet, mindre funn ble gjort ved Ons-rud ved Jessheim i 1948, på det lille under-bruket Langbakk av Østre Onsrud. Sverd-skjeden ble funnet i åkeren, etter at kornetvar slått. Den samme våren hadde manpløyd ekstra dypt for å få opp ugressrøtter,og forskerne tror at sverdskjeden kom oppi pløyelaget da.

Fant Norges eldste båtInnsjøer og elver gjemmer også gamlehemmeligheter. I mars 1995 mottok NorskSjøfartsmuseum en melding fra sørum-sokningen Halvard Evensen. Han rappor-

VAKTE OPPSIKT | Forrige uke fant CarlAndré Fronth en gammel draktspennefra folkevandringstida, med plass til sjuedelstener. Fem av dem satt i. Det erden første som er funnet i Norge.

Roar Grønstad | foto

BORTGJEMT | Bare en brøkdel av oldtidsgjenstandene som ender opp på Kulturhistorisk museum, stilles ut.De fleste ender opp i magasiner somdette. Ingrid Landmark | foto

Staten eier løse kulturminner

1. KVINNEKAM | Denne kammen, som er laget av et gevir, er fra vikingtiden og er funnet på Løken i Eidsvoll. Raymond Bakken | foto Vestre Åmodt i Gjerdrum fra bronsealderen, mellom 1500 og 1300 f.Kr. Raymond Bakken | foto 3. GLIMRER | Sverdslirebeslag, gullet av de største gullfunnene gjort i Norge. Skatten stammer fra folkevandringstiden og er ett av få oldtidsfunn som stilles ut på Kultur- foto 4. SKAFT-HULLØKS | Et 4.000 år gammelt, påbegynt økseemne, funnet i Ullensaker. Raymond Bakken | foto 5. FRA KIRKE- 1200-tallet ble funnet i Nes kirkeruiner ved Vormsund. Raymond Bakken | foto SVERD | Sverdet stammer fra Torshov i Gjerdrum, pil og buer, hestebisler og rangler. 7. VIKINGPRYD | I 2010 ble det funnet 12 glassog bronsjeperler i Fet. Lisbeth Andresen | foto figuren fra jernalderen har inngraverte runer og ble funnet i Nes. Raymond Bakken | foto

1.

4.

6. 7.

5.

2.


GODT BEVART | Stokkebåten fra Bingen i Sørum ble hevet ved Fetsund Lensemuseum i juni 1997. – Slikt finner man veldig sjelden. Detvar virkelig nåla i høystakken, sier arkeolog Ole Grimsrud. Lars Aamodt / NTB Scanpix | foto

terte om et funn han hadde gjort i Glom-ma, like nord for Sørumsand, et par årtidligere. Evensen oppga at vannstan-den i Glomma hadde vært lavere ennhan noen gang tidligere hadde opplevd,da han oppdaget noe i vannet.

– Vi pleide å slå i hjel tid på stranda. Vitok med barna og hadde med saft ogboller. Den dagen satt vi på berget, ogjeg sa: «Er det ikke en båt som liggerder?», forteller nå 60 år gamle HalvardEvensen.

Det skulle vise seg at han hadde fun-net Norges eldste båt. Stokkebåten eren cirka 9,8 meter lang uthult eike-stokk fra rundt år 200 før Kristus. Den

er 1.000 år eldre enn Osebergskipet. Det-te er første gang i norsk arkeologisk his-torie at en så stor stokkebåt er blitt ut-gravd, hevet og transportert til et mu-seum. Og båten var – når man tar i be-traktning at den var så gammel – bemer-kelsesverdig godt bevart.

– Det er kjempeartig å ha den histori-en, sier Evensen.

– Da båten ble utstilt på Sjøfartsmuse-et, var jeg med på åpningen. Det var høy-tidelig. Jeg ble bedt inn med høye glassog kanapeer. Haakon Magnus var der, ogAnniken Huitfeldt tok meg i armen. Jegmøter av og til på henne på Jessheimstorsenter. Jeg kaller ‘a stokkebåtjentami.

Makt på RomerikeRomerike er ikke et spesielt rikt områdefor arkeologiske funn, sier Ole Grims-rud.

– Jeg vil ikke framheve Romerike somnoe kjerneområde. Men i verket Geticafra omkring 551 etter Kristus nevner dengotiske historieskriveren Jordanes 28stammer i Scandza. Scandza er åpenbartden skandinaviske halvøya, og «Rauma-rici» er en av stammene. Og med etable-ringen av Raknehaugen må det ha værten viss konsentrasjon av makt i områ-det, forteller arkeologen.

Ikke langt fra Fet kirke er det funnetperler fra vikingtida, i Gjerdrum og vedJessheim og Fladbyseter har man funnetvikinggraver med sverd, skjold og hes-teutstyr.

Vil ha spennen til UllensakerAkkurat nå ligger forrige ukes storfunn,draktspennen fra 500-tallet, på Kultur-historisk museum. Der skal den rensesog konserveres. Fylkesarkeolog Lars Sø-gaard Sørensen i Akershus sier at spen-nen kan ende opp der permanent, men atden også kan havne hos Ullensaker kom-mune.

– Dette er en unik gjenstand, så det er

gode sjanser for at den kommer på ut-stilling hvis den blir hos Kulturhisto-risk museum. Jeg tror ikke det er noenfare for at den ender opp i en kjeller, si-er han.

Finneren selv, Carl André Fronth, hå-per draktspennen flyttes til Ullensaker.

– Jeg synes at gjenstandene som blirfunnet der oppe, burde bli utstilt der. Deter min mening. Jeg er mer for lokalemuseer.

Fylkesarkeolog Ole Grimsrud sier dethar vært en diskusjon omkring museeti Oslo. For bør alle gjenstandene egent-lig oppbevares der?

– Mange mener at gjenstandene tilhø-rer området de kommer fra. Men det erflere argumenter mot det: sikkerhet, ogbehovet for magasiner som er klimatil-passet. Det har man ikke råd til å ha ihver kommune, så det må gjøres på sen-tralt hold. Og på museet holder mansamlinger intakt, av forskningsmessigegrunner. Museet er samtidig blitt mer li-beralt med å låne ut gjenstander overkortere og lengre tid, sier Grimsrud.

– Men det er klart, det er litt surmu-ling over at gjenstandene forsvinner i etmagasin i hovedstaden, og at man aldriser dem igjen, sier arkeologen.

Ikke av samme kaliberUansett hvor spennende forrige ukes opp-dagelse var: Det går lang tid mellom slikespektakulære funn.

– De typiske funnene på Romerike er ar-keologisk morsomme, men kanskje ikke såspennende for allmennheten. Det er ikkegull og glitter, allting, sier Grimsrud.

I forbindelse med planarbeid og gravingoppdager man av og til sjakter og spor etterbosetning. Da kan keramikk og graver duk-ke opp. Sånt er selvfølgelig gøy for arkeolo-gene, som dermed får vite enda mer omhvordan forfedrene våre levde. Men funne-ne er sjelden av samme kaliber som drakt-spennen fra 500-tallet.

– Det går oftest i kokegroper og stolpe-hull.

[email protected]

Kilder: Romerikes Blads arkiv, doktor-gradsavhandlingen «Herredømmet Boset-ning og besittelse på Romerike 200–1350e.Kr.» av Dagfinn Skre og «Stokkebåter –Nytt om Sørumbåten og andre sørnorskestokkebåtfunn» av Torstein Arisholm ogPål Nymoen

SØRUMBÅTEN | Funnet av stokkebåten i Sørum fikk stor medieoppmerksomhet på 90-tallet. Båten er datert til rundt 200 år før Kristus. Den restaurerte båten står i dag påNorsk Maritimt Museum på Bygdøy, en kopi står på Fetsund Lenser.

Lars Aamodt / NTB Scanpix | foto

Vi satt på berget, ogjeg sa: «Er det ikke enbåt som ligger der?

Halvard Evensen

2. EN ØKS | En skafthulløks fra ringer og brakteater fra Stavi i Eidsvoll – historisk museum. Kay Stenshjemmet | RUIN I NES | Denne Johannesfiguren fra og ble funnet sammen med skjoldbuler, 8. UVANLIG | Denne lille menneske-

8.

3.

helg6 ROMERIKES BLADLØRDAG 16. MARS 2013

Engler i svarthov

edsa

ken

FØLGER MED | KariKjuus ser på det somskal være håret hennesen god stund framover.Linda Ødegården jobber rutinert.

Når du blir sengeliggende eller hårløs, vil du fortsatt trenge en frisør.

helg 7ROMERIKES BLADLØRDAG 16. MARS 2013


Marianne Tønsberg | tekstLisbeth Andresen | foto

Når cellegiften får håret til å fal-le av. Når hårdottene ligger påputa når du våkner om morge-nen, når de skylles av i dusjen

og fyller hårbørsten når du grer deg. Da er tiden inne for å ta i bruk paryk-

ken som ligger i en eske hos frisøren.

ParykkNoen tasser forbi. Andre løper. De flesteser ikke ut til å legge merke til dem. MenMelek Senturk og Linda Ødegårdenklipper i vei i Hairport-salongen i glass-gata på Ahus. Blant kundene er også de

som ikke kommer seg opp av senga, og de som snart ikke har noe hår åklippe.

– Noen kommer inn og sier veldig lavtat de skal ha parykk, forteller Melek.

Frisøren følger den nye kunden inn iet eget parykkrom og lukker døren etterseg.

Kreftpasienter kommer som regelmens de fortsatt har eget hår på hodet.Men de har kanskje merket at hårstrå-ene er i ferd med å løsne fra hodebun-nen. Mange blir redde for å vaske ogstelle håret. Noen vil ikke at frisørenskal gre dem, for da drysser det på gul-vet i salongen.

Men en dag bestemmer de seg. De vil

ikke miste mer. De vil heller barberebort det som er igjen.

Håper den sitter godtKari Kjuus har kreft. I dag skal paryk-ken ut av esken. Hun kommer inn i sa-longen sammen med datteren sin, Mari.Linda inviterer dem videre inn i det pri-vate rommet. Kari setter seg i stolen fo-ran speilet. Frisøren finner fram utsty-ret for å gjøre det som gjøres må. Karihar allerede mistet mye av hårmankensin – halvparten, anslår hun selv.

Linda tar parykken fram og trer denpå hodet hennes.

– Det ser ut som den sitter godt nå,men når vi fjerner håret, kan den bli litt

stor, så vi må stramme den litt, sier hun.– Ja, jeg håper at den sitter godt om

det blåser, sier Kari med sped stemme oget lite smil.

Frisøren trekker parykken av igjen,henger den på en dukke og finner frambarbermaskinen. Da kaster Kari etblikk bakover i rommet.

– Jeg er her, jeg! sier datteren fra enkrakk i hjørnet.

Barbermaskinen glir fra nakken ogoppover hodet. Lokkene faller mot gul-vet.

– Gjør du slikt hver dag? spør Kari.– Ja, nesten hver dag, svarer Linda og

fortsetter å barbere. Kari kommer til å tenke på saueklipp.

NÅ PASSER DEN | Frisøren trekker parykken på plass etter at Karis eget hår er barbert bort. – Jeg håper det sitter godt om det blåser, sier Kari.


TAKKNEMLIG | Kari Kjuus fra Årnes sender varme tanker til både svartkledde oghvitkledde engler på Ahus. - Jeg er så takknemlig for å få hjelp, sier hun.

SKILL | Det fine med syntetisk hår er at det krever så lite stell. Her fikser Linda Ødegården skillen for lang tid framover.

Snart har hun noen få millimeter overdet hele.

– Du har en fin hodefasong, sier fri-søren.

Ekte eller syntetiskParykken kommer på igjen. Metallspi-lene på siden klemmes inn mot tin-ningene så hårpryden skal sitte pentog ordentlig på.

Linda klipper den til. Så trekker hunparykken av igjen for å lage skill påriktig side. Da bruker hun en steamer,en slags dampmaskin som lager skillén gang for alle.

Som de fleste andre skal hun ha syn-tetisk parykk.

– Den holder bedre fasongen, den errimeligere, og det er mye mer arbeidmed en parykk med ekte hår, fortellerLinda.

Fornøyd kundePå igjen med parykken. Litt mer stussi nakken.

– Nå har jeg tatt så mye jeg kan bak,sier frisøren.

– Det synes jeg ble fint, jeg, sierkunden.

– Ville du hatt det kortere vedørene?

– Jeg synes det er fint nå, jeg.– Det ble veldig fint. Du ser ti år

yngre ut, sier datteren hennes.

Noen kommer inn og sier veldiglavt at de skal ha parykk.

Melek Senturk, frisør på Ahus


VIL HJELPE | Melek Senturk, Linda Ødegården og Madelen Ahlman friserer bådeinne i salongen og utenfor.

NYTER | For Karin Anne Sveia er det godt å endelig få stelt håret igjen.

PÅ AVDELINGEN | Melek Senturk oppsøker kundene der de er, om de ikke kom-mer seg opp av sengen.

Kari er i slutten av 70-årene.Hun er akkurat ferdig med encellegiftkur. Nå skal hun til nyeundersøkelser. Da får hun vite

mer om veien videre.

Noen gråterIkke alle er like rolige som Kari Kjuusnår de må ofre håret. Lindas kollegaMelek forteller at det hender hun stårmed barbermaskinen i hånda og gråtersammen med kunden sin. Unge kvinnermed langt hår tar det ofte tungt. Frisø-rene skjønner dem godt.

– Vi er kvinner selv, sier Melek.– Det å være fin på håret er veldig vik-

tig. Håret er på en måte det feminineved en kvinne, sier Linda.

Men noen blir glad i parykken sin.– Vi hadde ei her nylig. Hun hadde fått

hår til skuldrene. Men hun ville fortsattbruke parykk. Hun syntes den var så fin.

Store og små størrelserMange mister håret når de får cellegift.Andre trenger parykk fordi de har be-gynt å få tynt hår. Her kommer ogsåkvinner som skal ha tupé.

Parykkene kommer ikke bare i vok-senstørrelse. Det hender også at barnsitter i stolen med bart hode.

– Vi må se an kunden litt. Noen tar det

veldig tungt og vil ikke snakke om det,sier Linda.

– Vi er ikke her for å selge parykker,sier hun.

– Vi er her for å hjelpe.Melek legger til:– Jeg føler meg bra når jeg jobber med

parykkNår de har det bedre, har jeg detbra.

Inn på rommetFrisørene i glassgata på Ahus tar imotkunder utenfra og fra avdelingene. Mende yter også en service som et fåtall vetom. De klipper sengeliggende pasienterpå rommene.

På lungeavdelingen er Karin AnneSveia fra Løken innlagt med oksygen-maskin. Hun har lungebetennelse oghar vært til sengs en stund.

– Hvor kort vil du ha det? spør Melek. Hun kommer inn på rommet sammen

med lærlingen Madelen Ahlman.– Så kort det går an i nakken, svarer

Karin Anne. Hun kunne godt tenke seg å få farget

håret også, men det får bare vente.Melek flytter varsomt på strikken som

holder nesebrillen på plass. – Du har veldig fine krøller, det er ik-

ke permanent? spør frisøren. Det er ikke det. Forsiktig klipper fri-


søren, hun vet det er fort gjort å bommelitt og treffe huden når kunden ligger tilsengs.

Karin Anne lukker øynene. Nyter atnoen steller håret hennes.

Melek grer og klipper. Etter som leng-dene blir kortere, krøller håret seg. Sådytter hun håret på plass med bare hen-dene.

Hun får sengen hevet så kunden kanse seg selv i speilet over vasken. Et smilbrer seg i ansiktet, og øynene får en nyglød.

– Bra! sier Karin Anne [email protected]

Cellegift og hårtapKreftbehandling i form av cellegift eller strålebehandling mot hodet kan føre til hårtap.Noen typer cellegift kan gjøre at man blir tynnere i håret, mens andre gjør at man mister alt håret på hodet. Enkelte cellegifter fører også til at man mister håret på resten av kroppen.Håret vokser ut igjen etter at behandlingen er avsluttet.I Norge kan man få økonomisk støtte til å kjøpe parykk, hårerstatning eller hodeplagg, normalt inntil 5.390 kroner i året. Kilde: kreftforeningen.no

FAKTA

helg6 ROMERIKES BLADLØRDAG 10. AUGUST 2013

Håkon Aasnes, 19. august 1950, Lokshaug skole i AurskogJeg har ikke noe bilde fra førsteklasse, men dette er fra andreklasse. Frøken skulle ha oss fram på tavla for åtegne noe. Alle sto og så rådville på hverandre. Så husker jeg at jeg tegnet et hus, deretter tegnet alle hus. Vivar ikke så mange i førsteklasse på denne vesle grendeskolen. Ti stykker, tror jeg. (Skolen er for lengst ned-lagt.)

Marie D. Scheie, 1999, klasse 1B,Fjellhamar barneskole i LørenskogJeg syntes det var så skummelt å måtte hilse på rek-tor at jeg nektet å gå opp, begynte å gråte, og jegog mamma måtte gå rundt og lete etter den nyeklassen min etter at alle hadde gått inn. Bamsen varmed som en trygghet, og dagen ble til slutt veldigbra.

Per Willy Nordhaug (RB-typograf, 1987, nummer to fra venstre),Ullern skole i Sør-OdalJeg husker ikke selve dagen, men jeg husker at vi lekte i noen vanndammer bak skole-bygningen. Vi lagde feller som vi testet ut selv. Jeg kan huske vi måtte tørke klær inneetter noen av de felletestene.

Svein Andersen (første rekke, nummer tre fra venstre), 1957, Hovin Skole på JessheimFørste rekke fra venstre: Aina Hofseth, Liv Gulliksen, Svein Andersen, Jan Heltorp, OleJohan Halvorsen, Arne Haug og frøken Tallaksen. Andre rekke: Vigdis Gudmundsrud,Olaug Nesset, Synnøve Andersen, Tom Egil Emilsen og Bjørn Sveen. Bildet er nok tatt avfar til Tom Egil, Egil Emilsen, som var tidlig ute som ivrig amatørfotograf på 50-tallet.

Da klokka klangRBs lesere og ansatte deler bildene fra sin første skoledag.

helg 7ROMERIKES BLADLØRDAG 10. AUGUST 2013

Brit L. Clausen, 1948, HollandJeg var fire år og bodde i Rotterdam iHolland. Et par år senere flyttet vi til-bake til Norge. Jeg husker dagengodt, mamma hadde kreppet håretmitt og satt i en stor sløyfe i sammestoff som skjørtet mitt. Jeg var veldigsjenert, men også stolt.

Heidi K. Olsson (til venstre), 1971, Sagdalen skole på StrømmenAkershus Arbeiderblad fotograferte meg ogmin venninne på Sagdalen skole første skole-dag. Dagen var veldig spennende. Man følteseg stor, slapp å gå i barnehagen. Plutselig såmange barn som vi ikke kjente, som skullebegynne sammen med oss. Vi fikk mange nyevenner, og verden åpnet seg. Vi satt som tentelys og fikk utdelt skrivebok og blyanter. En far-geblyant med blå farge i ene enden, rød i denandre enden. Det var flott vær den dagen.

Kari Kjønaas Kjos, 1969, Marienlyst skole i OsloMin aller første skoledag noensinne. Ny hjemmesyddkjole og ny sekk. Stolt og spent. Men likevel var jegmest stolt av min lille, nydelige babysøster som lå ivogna. Jeg viste henne villig fram til alle somville se.

Per Stokkebryn(journalist i RB), 1968, Løvenstad skole Frøken var Turid Abelset. Og påførste skoledag sang klasse-kamerat Ola (Fremo) og jeg «Ser du sola, du Ola? Ser du månen, du Pær?»

Øyvind Nyberg, 1964,klasse 1D på Fjellhamarskole i LørenskogJeg husker at første skoledag varlitt skummel, men samtidig spen-nende.


Frida Berg Aas, 2001, Hovinhøgda skole i FetsundBildet er tatt i klasserommet. Det var rosa som gjaldt den gangenogså. Hun måtte fargelegge navneskiltet sitt i klasserommet, forså å gå (stiv som en pinne) og skrive navnet sitt på tavla. (Sendtinn av mamma Tonje Berg.)

Lisbeth Andresen(fotograf i RB, tilhøyre), 1972, Vollaskole i LillestrømJeg både gledet oggruet meg, kan jeghuske. Mamma haddesydd ny kåpe, måtte joha nytt antrekk førstedag på skolen.Her venter jeg spentsammen med Eli og Ketil. Vi startet i klasse1D med fantastiske Ingrid Angermo somklasseforstander.

Kaja SchauKnatten (journalist i RB), 1991, Solheimskole i LørenskogJeg hadde gledet meg iflere år til å begynne påskolen. Jeg hadde sam-me sekk som venninnami Lene, den var rosamed en playmo-figur.Vi ble satt to og to iklasserommet, og lære-ren Rut Solevåg haddeskrevet navnelapper tiloss og limt røsslyng på.Jeg syntes det var stasmed den første leksa. Vifikk høre eventyret ompannekaka og skulletegne en pannekake.Jeg lærte at ordet pan-nekake hadde fire sta-velser.

Øivind Langset, 1962, Volla skole i LillestrømHer står jeg sammen med søsteren min Solveig, som skulle begynne i femteklasse. Etter skolen fikk jegog min nabo og klassekamerat Per Marius Angermo dra på Carlton med mødrene våre. Den gangen vardet ikke vanlig å dra på restaurant. Det var veldig råflott. Jeg tipper fort vi bare fikk noe å drikke. Ogjeg husker vi sa det samme: «Frøken er så pen». Hun var en flott dame. Hun heter Unni Gulbranson. Dethender jeg ser henne når jeg sykler i Lillestrøm, og hun er like pen i dag.

Linda M. Terwindt, 1990, Sørumsand barneskoleJeg skulle begynne i første klasse. 1B, for å være nøyaktig. Jeg husker dessverre lite fra dagen.


Mari Kristin Martinsen, 18. august 1997, Bryn barneskole i OsloDette er meg på vei til første skoledag ved Bryn barneskole. Jeg husker at de ville ha noen til åvære forsanger med mikrofon til en sang vi skulle synge i plenum, og til mine foreldres fortvilelserakk jeg opp hånden med én gang. Men det gikk helt fint, så vidt jeg husker.

Irene Rønold (journalist i RB), 1995, ÅrnesbarneskoleJeg husker ingenting fra den første skoledagen, menjeg husker bruddstykker fra de første ukene; som atden første lekseplanen vi fikk, var mørkegrønn, og atden første bokstaven vi lærte, var «L» for løve. Jegmåtte opp på tavla for å tegne en «L» - en frykteligvanskelig oppgave, men jeg klarte det!

Marianne Enger (journalist i RB, nummer to fra venstre), 1980, Hovinhøgda skole i FetsundHer står jeg sammen med Lise (t.v.) på gårdsplassenutenfor barndomshjemmet mitt i Faldalsveien i Fet.Lise var dreven i skolesammenheng, hun skulle be-gynne i tredjeklasse. Det samme skulle broren minØystein (t.h). For Eirik og meg var en ny hverdag iemning. Skolen som ventet, var Hovinhøgda, året1980. Mamma kjørte oss, moren til Eirik var ogsåmed den dagen. I skolegården husker jeg at det varfolksomt, mange nye ansikter og noen gamle kjen-te. Navnet mitt ble ropt opp, jeg begynte i 1A, oghusker at jeg var fornøyd med det, A var liksombedre enn B. Noe jeg husker veldig godt fra det før-ste året, er skyssen. Jeg bodde i grenseland, cirka trekilometer fra hjem til skole. Hver morgen sto jegved veikanten og ventet. Bilen som plukket megopp, var hvit og gul, og jeg var ikke eneste passasjer.Vanen tilhørte Håpets Dør, en institusjon for alkoho-likere lengst inne i dalen. Om de andre passasjerenevar på vei hjem til «Håpet», vet jeg ikke, men deskulle i hvert fall ikke på skolen.

Jorunn Kristoffersen og Hilde Marie Hansen, 1959,Sagdalen skole på StrømmenTo barndomsvenninner første skoledag.


Marianne Tønsberg | tekstTom Gustavsen | foto

– Å finne sin identitet er ikke alltidlett, synes jeg. Jeg vet jeg er fra et

annet land, men føler meg norsk, fortel-

ler Linde-Li Mari Berglund. Hun har så mye på hjertet. Så mye som

har røsket og slitt i henne helt siden hunvar en sped skolejente med lange, svartefletter som medelever rev og slet i.

Mari Berglund står det i folkeregiste-ret og i telefonkatalogen. Men hun vilhelst bli kalt Linde-Li, navnet hennesforeldre valgte, men som norske myn-digheter ikke godkjente.

Når vi møter Linde-Li, er det fortsatt

bare torsdag. Det er snart et døgn sidenhun sov, men Linde-Li gjesper ikke. Huner oppspilt. Det er like før denne storehelgen i oktober. Like før noe enormtskal skje.

Funnet av en nonneApril 1971. Sør-Vietnam er herjet avkrig. Det er fortsatt noen år til det kom-munistiske nord inntar hovedstaden ogkaller den Ho Chi Min.

En nonne finner et nyfødt pikebarn påtrappa til klosteret. Nonnen vet ikke noeannet om barnet enn at noen har lagt detfra seg og gått. Nonnen tar henne medseg til barnehjemmet Dong Chua CuuOrphanage.

Bildene av krigens redsler har nåddavisene og fjernsynet og ført til sterkeprotester i Vesten. Men enkelte vil merenn å gå i tog. De ønsker å gi barn et bed-re liv og melder seg som adoptivforeldre.Mellom 1968 og 1975 blir rundt 110 barnfløyet fra Vietnam til Norge.

Det lille hittebarnet Thi Phuong AnhNguyen sendes mot nord og utsikter omomsorg og skolegang. De er åtte barn om

Hvem er jeg?reportasje

Mens Vietnamkrigen herjer, blir ei lita jente funnet på trappa til et kloster i Saigon.Tilfeldigheter fører hittebarnet til Norge. I dag lurer hun på hvem hun egentlig er.

AKSEPT | – Jeg følte meg splittet. Jeg er norsk, men utseendemessig er jeg vietnamesisk. Men jeg er 100 prosent Linde-Li, sier hun. Denne helgen tror hun at hun kommer enda nærmere et


bord i flyet som tar av fra Saigon i au-gust.

JubileumDenne helgen samles 48 av barna på Gar-dermoen. Det er 45 år siden de første avdem kom til Norge. De fleste av dem haraldri truffet hverandre. De kaller det etjubileumstreff.

I kveld kommer Linde-Li til å kle seg igullbukser og gullsko. Hun elsker at detglitrer, og i kveld har hun en god anled-ning.

Hun er en av dem som ankom hotelleti går. Lørdagen skal hun bruke til å for-telle og til å lytte, til å bli kjent.

I to måneder har hun gledet seg.Grudd seg. Ligget søvnløs og tenkt.

DiskriminertDet var en gang da grublingen var von-dest.

– Jeg slet veldig mye med angst. Ang-sten kom gradvis. Jeg var redd for ing-enting. Depresjon ble vel mer eller min-dre konstatert da jeg var 30. Jeg skrek et-ter å finne ut hvem jeg er.

Linde-Li leter etter ord. Hun vil sågjerne bli forstått. Men hun forventerdet ikke. Hun kan ikke helt forstå segselv. Hun er vietnamesisk på utsiden ognorsk på innsiden.

På byen med venner kan hun oppleveat fremmede menn kommer bort til hen-ne og spør hvor mye hun skal ha for en

natt. Da blir hun sint. Sint på vegne avseg selv og alle andre kvinner med asia-tisk utseende. Hun forventer ikke å bliforstått. Men hun godtar heller ikke dentotale respektløshet.

Linde-Li jobber på et hotell på Garder-moen. En natt for ikke lenge siden kom-mer en beruset mann bort til resepsjo-nen:

– Du kan vel gifte deg med meg, så kandu få det godt i Norge!

Fløyet til NorgePå kjøkkenbordet hjemme påFinstadjordet i Lørenskog liggertre store permer. De er fylt med

t svar på hvem hun er. 17. MAI | Linde-Li på 17. mai sammen med moren. Privat | foto

Selv om jeg bare varfem måneder da jegkom til Norge, er jegpreget av krigen. Jeger redd for smell oghøye lyder.

bilder, tegninger, brev og papirer somforeldrene har samlet til henne i barn-domshjemmet. Her er passet med bildeav en liten, mager baby med pistrete hårog med langfingeren og ringfingeren imunnen. I en av permene har foreldreneskrevet om hvordan hun endte opp hosnettopp dem.

29. august 1971 lander flyet med de åttevietnamesiske barna på Fornebu. Papi-rene deres er ikke i orden ennå. De blirkjørt til Ullevål sykehus.

Thi Phuong Anh Nguyen har diaré oglungebetennelse. Hun har en stor byll påden ene hoften, svekkelser i skjelettet oghovne kjertler. I tillegg har hun eksempå ryggen med åpne sår.

Hun er fem måneder gammel. Hun vei-er 2,7 kilo.

Dramatisk startBarna må være på sykehuset mens nor-ske myndigheter behandler sakene de-res.

Ett hjem bestemt for en gutt på to år ogei jente på noen måneder blir ikke god-kjent. Da ringer barnevernet til to andrefamilier og spør om de kan ta imot ettbarn hver.

Familien Berglund i Bærum har aller-ede tre biologiske sønner, en adoptivdat-ter fra Vietnam og venter på sitt andre,når barnevernet ringer. Likevel opple-ver de at «skjebnen banket på vår dør».De sier ja til å ta imot den lille jenta påsykehuset.

Kvinnen som opprinnelig var fore-speilet å bli mor for de to små, nekter ågodta avgjørelsen. Hun tropper opp påsykehuset for å hindre det som skjer.Linde-Li må smugles ut. Familien får be-skjed om å holde døren låst og alltid hakontroll over barnet på grunn av farenfor kidnapping.

Hjemme hos familien Berglund er gle-den stor over den lille jenta, men det tar

tid før hun viser sine søsken og foreldretillit.

– Preget av krigen– Selv om jeg bare var fem måneder dajeg kom til Norge, er jeg preget av kri-gen. Jeg er redd for smell og høye lyder.Jeg er livredd lyn og torden, fortellerLinde-Li.

På skolen ble hun mobbet.– Jeg ble tvunget til å spise meitemark.

Jeg ble fortalt at jeg var dum. Om jegrakk opp hånda, lo de.

Linde-Lis livshistorie består av dalerog topper, gleder og sorger. Hjemme iBærum har hun et trygt og godt hjem.Hele familien spiller og synger. Linde-Li spiller piano og danser i leikarring påFolkemuseet. Blant dansekameratene erprins Haakon Magnus og prinsesse Mär-tha Louise.

Men det er noe som ikke stemmer. I enav permene til Linde-Li ligger en beskri-velse av en hendelse fra da hun var 11–12år.

«På denne tid begynte Linde-Li å få etmelankolsk drag over i sitt vesen.

En dag gikk vi tur med noe danske ven-ner på besøk, og hun begynte uten forvar-sel å gråte. Hun sier til oss: ‘Jeg tror jegfår et vanskelig liv’.»

LivskriseNår Linde-Li runder 30, har hun to barnog ett på vei. Hun har gått på en smell ogtrenger hjelp. Hun greier ikke jobbe. Blirerklært ufør. Men bestemmer seg for atslik skal det ikke fortsette.

Familien støtter henne. SamboerenRonny gjør hva han kan for å hjelpe.

– Han sa: «Er det ikke på tide at du set-ter deg inn i din bakgrunn?» Hele livethadde jeg slitt med å akseptere at jeg erfra Vietnam. Jeg har jo følt meg norsk,sier hun.Omsider begynner hun å nøste i sinegen historie. Hun leser papirene sine.Hun tar en dna-test via en tjeneste somhjelper adopterte å finne sin biologiskefamilie. Slik får hun kontakt med enfjern slektning i Sverige.

– I denne tiden brukte jeg ikke en enes-te medisin. Men jeg ville bli frisk, fortel-ler hun.

I dag er Linde-Li i full jobb.– Grunnen til at jeg jobber og har job-

bet så mye i livet mitt, er at jeg kan flyk-te fra tristheten, ensomheten og sorgenjeg bærer i meg. Jobben er som narkoti-ka. Jeg er egentlig en «ensom» sjel selvom jeg har mange venner og familierundt meg.

Drømmer om å komme tilbakeDrømmen er å kunne ta med seg mannog tre barn til Vietnam. Hun har ikkevært der siden hun ble sendt til Norgefor 42 år siden. Hun forteller at barnahar vært nysgjerrige på bakgrunnenhennes og på Vietnam. Derfor har hunlovt at hele familien skal reise dit. Hunvet det vil ta lang tid før de har klart ålegge av penger nok. Men én dag skal detskje.

–Vi spinker og sparer, sier hun.Kanskje kan hun finne ut mer om hva

som skjedde den gangen hun ble forlatt.Nonnen som fant henne, har hjulpet et

lite stykke på vei.– Hun kunne fortelle at det var mye

elendighet. Mødre forlot sine barn i riså-keren. Noen døde. Noen ble funnet. Jegble funnet.

Akkurat nå bobler hun av glede overalt hun skal oppleve denne helgen.

– Vi har masse å dele. På godt og vondt.Vi kommer fra forskjellige hjem, for-skjellige steder i Norge, og så møtes viendelig etter 45 år. Jeg kan få mer ro i sje-len etter dette treffet. Men jeg tror jeg vilfå enda mer ro i sjelen når vi reiser ned-over.

[email protected]


GLEDE OG SORG | – Jeg har mye glede i meg. Men også mye sorg, sier Linde-Li MariBerglund. – Jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa tok imot meg, og for atfadderne mine har gitt meg mye støtte igjennom hele livet, sier hun.

DANSET MED KRONPRINSEN | Linde-Li danset folkedans på Folkemuseet. «Det førsteåret Linde-Li gikk der, så visste hun ikke at hun hadde Haakon Magnus som dansepart-ner», skriver foreldrene i et fotoalbum. Hun fikk høre det på skolen av noen barn somhadde sett bilde av dem i avisen. Privat | foto

Mødre forlot sine barn i risåkeren. Noen døde. Noen ble funnet. Jeg blefunnet.

FAKTA

Fra Asia kom de første adopsjonsbøl-gene i forbindelse med Korea-krigen ogVietnamkrigen.I overkant av 100 barn ble adoptertfra Sør-Vietnam til Norge i perioden1968 til 1975.I 2012 ble det adoptert 134 gutter og97 jenter fra utlandet. De flest barnakom fra Kina, Colombia og Sør-Korea.Tallet på utenlandsadopsjoner fort-setter å synke og har ikke vært så lavtsiden tidlig i 1970-årene. Dette skyldesblant annet at færre barn i verden frigisfor adopsjon til utlandet.I forhold til folkemengden haddeAkershus og Hordaland flest utenlandsa-dopsjoner i perioden 2008–2012.

Kilder: SSB, adoptertfravietnam.blogspot.no

Adopsjon


Hanne Jalborg | tekst

Utenlandsadopterte kan oppleve til-knytningsproblemer. Det sier psykolog-spesialist Joachim Haarklou, som harbehandlet flere adopterte som sliter.

– Noen opplever at de ikke stoler påfolk. De er redd for å gå inn i parrelasjo-ner og nære relasjoner, forteller Haar-klou.

De adopterte kan slite med opple-velser fra tiden før de ble adoptert. Hvaslags omsorg de fikk fram til de ble

adoptert, og hvor mange omsorgsperso-ner de har hatt, har betydning, forklarerHaarklou. Selv om de kanskje bare bod-de i sitt opprinnelsesland i noen få må-neder, kan de ha blitt preget.

– Fra vi er født, husker hjernen vår altvi har opplevd. Dette kaller også senso-motorisk hukommelse eller kroppshu-kommelse. Det kan være lukter eller enfornemmelse av en stemning. Alle dissetingene lagrer barnet i form av aktive-ring av synapser i følelseshjernen, sierhan.

– Vi blir også påvirket av hvordan om-sorgspersonene våre har det. Hvis foreksempel mor er urolig og stressetunder svangerskapet, skjer det sammemed fosteret. Barnet lagrer stresshor-monet kortisol og vil huske det.

De utenlandsadopterte stiller gjernespørsmål ved egen identitet, forklarerpsykologen.

– Hvem er jeg? Man kan føle at manhar en norsk sjel i en vietnamesiskkropp. Man har norsk flagg, men viet-namesisk utseende, sier han.

– Og så kommer det eksistensialistis-ke inn; hvem elsker meg? Det må manvite for å finne meningen med livet ogikke bli nedstemt. Man kan skjønne kog-nitivt at det er adoptivforeldrene som erforeldrene, men det er ikke sikkert manføler det. I tillegg til opplevelsene etteradopsjonen har man tatt med seg detbiologiske, nedarvet genmateriale somkan ytre seg i form av personlighets-trekk. I møte mellom disse kreftene blirselvforståelsen og identitetsoppfatning-en til, forklarer Haarklou.

USIKKER | Linde-Li var et stille barn. Privat | foto

– Utenlandsadopterte kan ha problemer med å knytte seg til folk

helg18 ROMERIKES BLADLØRDAG 20. APRIL 2013

16. DESEMBER 1986 |Ole Kristian Furuseth får sittgjennombrudd. Blir nummer10 fra startnummer 67 i Madonna di Campiglio.

17. JANUAR 1989 | Ole Kris-tian Furuseth kjører inn til sinførste pallplassering, storsla-låm i Adelboden.

22. JANUAR 1991 | Ole Kristian Furuseth tar bronse islalåm i VM i Saalbach.

5. MARS 1989 | Ole Kristianvinner sitt første verdens-cuprenn, slalåm i Furano i Japan.

19. MARS 1995 | Ole Kristianvinner slalåmrennet i verdens-cupfinalen i Bormio.

Morten Svesengen | tekstTom Gustavsen | foto

De er født og oppvokst på flatbygdenepå Romerike, men har alle hatt den

indre drivkraften som har brakt dem tiltopps i verdens største skiidrett.

Ole Kristian Furuseth (46) er alpinistenfra Jessheim som på slutten av 80-talletgikk foran og viste vei i en idrett hvor Nor-ge hadde vært en parentes hvis vi ser bortfra Erik Håkers bidrag noen år tidligere.

Vinteren etter at Furuseth la alpinski-ene på hylla i 2002, slo en annen romeri-king gjennom i verdenstoppen. Nå er Kjel-ler-gutten Aksel Lund Svindal (30) det nor-ske alpinesset.

30-åringen har allerede skrevet seg inni alpinhistorien som en av de aller største.Men har ingen planer om å gi seg.

I skyggen av Lund Svindal har alleredearvtakeren på Romerike begynt å yppeseg.

18-åringen Henrik Kristoffersen fra Ræ-lingen er spådd en stor alpinkarriere.

Hva er det med Romerike og alpint? Vi samlet tre generasjoner romeriksal-

pinister. Her er deres historie om sukses-sen og veien dit.

Holdt på å legge oppFuruseth kjørte inn til sin aller første pall-plassering i Adelboden 17. januar i 1989 –ti dager etter at han hadde fylt 22 år.

Ifølge ham selv var det så seint at hankunne ha gitt opp før han fikk gjennom-bruddet.

– Plutselig slo jeg igjennom. Jeg haddeikke noen forventning om å gjøre det.Sannsynligvis hadde jeg gitt meg om jegikke hadde gjort det på det tidspunktet. Påden tida var det slik at hvis du ikke slo

igjennom før du var 20 år, så var du egent-lig for gammel.

Henrik: – Jeg kjenner ikke Ole person-lig, men jeg har hørt noen foredrag medKjetil André Aamodt, og han sa at det varOle som stanget, stanget og stanget i veg-gen, og til slutt gikk det hull i veggen. Detvar han som ledet veien, og resten fulgte

på en måte etter.Aksel: – Timingen for når det skjer, kan

være litt tilfeldig. Men står du på nok, såvil det skje til slutt. Du sier du sikkert vil-le lagt opp, men du hadde ikke gjort det.Du hadde vært sta nok til å fortsette.

Ole Kristian: – Jeg hadde seriøst tenktå begynne på skole. Men så byttet vi ski,og plutselig løsnet det.

Aksel: – Skiutstyret kan ha betydning,spesielt for en som er god kun i én disi-plin. Hvis du for eksempel har veldig godeski i én disiplin, kan du slå igjennomraskt hvis du er i form. Har skifabrikkendin dårlige ski i din disiplin i en sesonghvor du selv er i veldig god form, har duikke en sjanse.

Den harde treningenMen de tre er enig om at verdens beste ut-styr ikke er nok alene.

Aksel: – Jeg leste boka til Kjetil (Aa-modt) og Lasse (Kjus). Og Ole, du trente johardt.

Ole Kristian: – Jeg var pliktoppfyl-lende. Vi var et veldig bra lag og hadde enkul trener, en amerikaner som het JamesMayor. Han var tidligere landslagstrener,og vi gjorde veldig mange «gærne» ting.Men vi jobbet hardt.

Aksel: Når du er ung, så skjønner du ik-ke helt hvor mye du må trene for å bli god.Dere hadde sikkert mye bra folk rundtdere, og også litt «gærne» folk, for eksem-

pel Finn Aamodt. Da var det ingen tvil omat det skulle trenes mye. Det gjør også atdu står på.

Ole Kristian: – Til slutt tror jeg det erdu selv og det du vil, som har noe å si, ik-ke hvor du kommer fra. Det er grunner tilat Aksel og Henrik har lyktes. Mangekommer på landslag og tror kanskje at detordner seg da. Landslagsplassen kan hjel-

Alpinsuksessganger tre

reportasje

I alpint er det ingen selvfølge at nordmenn dominerer, slikvi gjør i langrenn. Ole Kristian Furuseth brøt barrieren dahan føk inn i verdenstoppen på 80-tallet. Resten er etnorsk alpineventyr med romerikinger i hovedrollene.

TRE GENERASJONER ALPINISTER | Romeriking

Jeg klippet ut bilder av Olefra Romerikes Blad da jegvar liten. Da visste jeg bareat han hadde gjort noestort, men forsto ikke helthva. Aksel Lund Svindal

helg 19ROMERIKES BLADLØRDAG 20. APRIL 2013

20. DESEMBER | Aksel LundSvindals gjennombrudd i ver-denscupen. Han tar sjetteplassi super-G i Val Gardena frastartnummer 56.

21. FEBRUAR 1998 | Ole Kristian Furuseth tar OL-sølv islalåm i Nagano.

3. FEBRUAR 2005 | AkselLund Svindal tar sin første VM-medalje: sølv i kombina-sjon i Bormio.

19. MARS 2000 | Ole KristianFuruseth vinner sitt 9. og sisteverdenscuprenn. Slalåm i Bormio.

27. NOVEMBER 2005 | AkselLund Svindal vinner sitt førsteverdenscuprenn, super-G i Lake Louise.

NTB Scanpix | alle foto

pe deg, men du må gjøre jobben selv. Desiste 15 årene er det veldig mange som harhatt muligheten på landslag. Det hjelperikke om du får muligheten, hvis du ikketar den. Henrik er et eksempel på en somhar fått sjansen og grepet den.

Den indre viljenOle Kristian: – Veldig mange er jo gode

når de er 15–16 år, men derfra til verdens-cup og kanskje til å bli best i verdenscuper et langt steg. Men er du allsidig heleveien, så er det ganske mye som kan gjø-res fra den alderen hvis du gir jernet. Hardu det, så løser du det selv. Slik tenker jegat det er, jeg vet ikke om jeg har rett. Menjeg tror det er slik.

Aksel: Jeg er helt enig. Det er ikke så

farlig hvor du er fra, hvis du virkelig vilbli god.

Ole Kristian: – Da jeg var på landslag,så var det litt overraskende å se hvormange som ikke tok ut det siste. Er du såmye på trening likevel og bruker såmange år, kan du like gjerne ta ut det sis-te og prøve å gjøre alt det du kan for å lyk-kes. Da tror jeg det er lettere mentalt etter-

på også, hvis du vet at du har gjort alt dukan.

Aksel: – Det er helt fair hvis man ikkehar som målsetting å bli best. Da gjør manikke like mye heller. Men da kan man hel-ler ikke si at man skal bli best. Hvis hanved siden av deg trener mer ogbedre hver dag, hvordan skal duslå ham da?

ene Henrik Kristoffersen, Aksel Lund Svindal og Ole Kristian Furuseth møttes i Kvitfell for å snakke om suksessen.


9. FEBRUAR 2009 | Aksel Lund Svindal tar VM-gull i superkombi-nasjonen i Val d’Isere. Tar bronse i super-G i samme mesterskap.

NTB Scanpix | foto

24. FEBRUAR 2010 | Aksel vinner enmedalje i hver valør i OL i Vancouver.Tar gull i super-G, sølv i utfor og bron-se i storslalåm.

NTB Scanpix | foto

14. FEBRUAR 2007 | Aksel Lund Svindal vinner to VM-gull i VM Åre, iutfor og storslalåm.

NTB Scanpix | foto

18. MARS 2007 | Aksel Lund Svindalvinner verdenscupen sammenlagt forførste gang.

Tom Gustavsen | foto

YNGSTEMANN | 18-åringen Henrik Kristoffersen (opp ned) er spådd en stor karriere. – Du er gær’n, sier Aksel Lund Svin-dal om den unge alpinisten.

Ole Kristian: – Jeg er overrasketover hvor mange som er lengemed i idrett, men ikke gir det sis-te for å bli god. For det er en så

mye større pott. Jeg kan en del og kom etvisst steg, men Aksel har jo tatt det endavidere og har egenskaper som gjør at hankan være enda bedre. De egenskapeneburde man søkt mer på. Hvordan tenkeren som Aksel, Kjetil og Lasse? Hva er ho-det bak det? Det er sikkert ikke så lett fordeg å tenke over det nå som du er midt op-pe i det, men jeg er sikker på at det erinteressant.

Observerte og lærteLund Svindal fikk i ung alder være blantalpinister han hadde hatt bilder av på veg-gen og fulgt via tv.

Aksel: – Jeg klippet ut bilder av Ole fraRomerikes Blad da jeg var liten. Da visstejeg bare at han hadde gjort noe stort, menforsto ikke helt hva.

Ole Kristian: – Jeg husker første gang-en Aksel var med oss på tur. Han haddelett for å omgås folk og ble jo venner medalle. Vi andre brukte fem år før vi torde åhilse på Alberto Tomba. På første turenkjente Aksel alle, og han gjorde det bramed en gang også.

Aksel: – Selv fikk jeg en tyvstart da jegfikk være sammen med hele den gjengensom var på verdenscuplaget før meg. Jegkom ikke inn som outsider, men som endel av et stort norsk landslag. Kjetil varveldig klar på at jeg ikke måtte se på dethan gjorde da jeg kom inn, men se på dethan hadde gjort ti år før. Han klarte ikke åtrene like mye som før. Derfor lærte jegmer av alt det andre de gjorde, enn tre-ningen. Jeg så hvor skjerpet de var innmot store konkurranser. Hvordan stem-ningen forandret seg. De mentale forbere-delsene. Det var ikke ting vi satt rundt etbord og snakket om, men noe som jeg lamerke til og lærte av.

Henrik: – Det er akkurat den situasjo-nen jeg er i nå. Jeg kommer inn i et ganskestort lag. Slik Aksel hadde Kjetil, Lasse ogOle, så har jeg Aksel og Kjetil (Jansrud).Jeg trenger ikke alltid å trene sammenmed dem, men jeg vil gjerne være på sam-me sted slik at jeg kan observere og læremye av det de gjør.

Den nye generasjonenAksel Lund Svindal mener det skjer myebra bak Kjetil Jansrud og ham i norsk al-pinsport:

Aksel: – Den generasjonen som er påvei opp rundt Henrik nå, er kanskje det rå-este jeg har sett mens jeg har vært med.Der er det mange som står på hardt. Detser du på de fysiske testene også. Jeg tes-ter bra nå, og er nok fysisk på et bedre ni-vå nå enn jeg noen gang har vært. De er li-ke gode som meg og er bare 20 år.

Henrik: Sett fra mitt ståsted er detveldig mange som kunne brukt mye mertid. I feriene trener jeg stort sett hver dag.


7. MARS 2012 | Henrik Kristoffersentar sitt første gull i junior-VM, storslalåm i Roccaraso.

11. NOVEMBER 2012 | Henrik Kristoffersen tar sine første verdens-cup-poeng, 11. plass i slalåm i Levi.

NTB Scanpix | foto

14. FEBRUAR | Aksel vinner VM-gulleti superkombinasjon i Garmisch Parten-kirchen.

NTB Scanpix | foto

9. FEBRUAR 2013 | Aksel Lund Svindal vinner VM-gull i utfor iSchladming. Han tar også bronse i super-G i samme mesterskap.

NTB Scanpix | foto

Jeg gjorde det da jeg var hjemme i jula og-så, men jeg vet ikke hvor mange andresom gjorde det.

Aksel: – Nå er du 18 år, men det kommeren tid hvor du kommer hjem i jula og nes-ten ikke orker å gå fra bilen og bort til lei-ligheten. Da tenker du ikke på å trene. Jeger helt enig i innstillingen din, men før dupeker på de andre og sier at de må trenemer, så skal du være glad for at du ikke erskadet. Når du ser hvor skadeutsatt idret-ten vår er, så har du på den ene siden gjortnoe riktig siden du ikke er skadet, men duhar også vært heldig. Det er ingen selvføl-ge.

Ole Kristian: – Du tenker helt riktig,Henrik, men skal sikkert være litt forsik-tig. Jeg fikk «jumper’s knee», og det vardet som tok meg. Da hadde jeg akkurathatt en bra sesong. Jeg fikk en smell i kne-et og hadde vondt. Da burde jeg tatt to ukerfri, så hadde jeg sikkert blitt bra igjen.

Men jeg pøste på med alt mulig av smerte-stillende og trente videre.

Aksel: – Så lenge det går, er det bra, mendet er ikke alle som kan trene like mye.

Henrik: – Jeg sier ikke at du skal gjøredet, Aksel. Du har vunnet verdenscupensammenlagt to ganger og er verdens bestealpinist. Du vet hva som skal til. Jeg er ik-ke der og må trene mye for å komme dit.Aksel: – Det er en bra innstilling. Jegskjønner godt hva du mener og er heltenig i hvordan du tenker. Jeg trente ogsåhver dag i alle ferier som yngre.

Ole Kristian: – Jeg tror du må væreslik når du er ung for å slå igjennom. Hvisdu har alt det andre, blir du god.

Henrik vil ofre kroppenHenrik: Jeg vet ikke om det er så smart,det jeg sier nå, men jeg tenker at jeg erklar for å ofre kroppen min for å bli bestmulig.

Aksel: Henrik, du er jo «gær’n», da.Henrik: Jeg vet jeg må trene mye for å

bli god. Hvis det skjer noe galt på veien, såblir jeg ikke god. Men da har jeg i hvertfall gjort det jeg kunne for å bli det.

Aksel: Jeg liker innstillingen. Men detgår an å være litt smart også. Det er greitat du kanskje ikke kan løpe på asfalt sam-men med kona etter karrieren, men det erikke like greit hvis du ikke kan stå på skipå vinteren.

Henrik: – Det er lov til å være smart, ogdet har jeg tenkt å være.

Ole Kristian: – Det er et bra tips Akselkommer med, Henrik. Det er lov å brukehodet. Hadde jeg visst hvor mye slit detvar med en belastningsskade som «jumpe-r’s knee», som til slutt ble kronisk og førtetil operasjon, så ville jeg ofret noen tre-ninger.

Aksel: Det er viktig at de flinke folkenesom vi har rundt oss, også er flinke til å si

fra når vi skal ta det med ro.Ole Kristian: – Den erfaringen hadde

man ikke i alpint på den tida jeg holdt på.Vi bare kjørte på.

Vant med nesten 40 i feberBåde Henrik og Aksel har presset seg medfeber i kroppen.

Henrik: – Jeg hadde feber da jeg skulletrene hjemme i jula. Da følte jeg ikke at jegkunne la sjansen gå fra meg. Konsekven-sen ble at jeg slet litt med sykdom i halv-annen måned etterpå. Det er også noe ålære av.

Aksel: – Under verdenscupavslutning-en i Åre i 2009 måtte fysioen og jeg slå aven grad på tempen da vi ringte legen. El-lers hadde han nektet meg å kjøre. Det stoom sammenlagtcupen, og til slutt vant jegmed to poeng. Feberen begynte å nærmeseg 40. Det gikk bra da. Problemet er athvis du har kjørt godt med feber én gang,så tror du at du kan gjøre det hver gang.Men ni av ti ganger går det ikke.

Med nøkkel til heishusetDe representerer tre alpingenerasjoner oghar alle vokst opp Romerike. De mener detikke er naturstridig at dette distriktet harfostret så gode alpinister. Kristoffersen hå-per å bli den neste som når helt til topp.Han mener forholdene er lagt til rette iRælingen skiklubb og Marikollen.

Henrik: – Skiklubben styrer bakken iMarikollen. Farfar er leder i klubben oghar nøkkelen til heishuset. Det er jo littspesielt, men hadde det ikke vært for atskiklubben driftet bakken, så hadde ikkevi hatt de samme treningsmulighetene.Hvis jeg er hjemme, kan jeg dra ditt nårsom helst og trene.

Andre distrikter, blant annet områdetvest for Oslo, har tradisjonelt hatt flereunge og gode alpinister enn Romerike. Li-kevel har Romerike formet flere av de bes-te både i landet og verden.Aksel: – Det handler mye mer om indivi-duelle forskjeller enn geografisk beliggen-het. Når jeg sitter og hører på Henrik, foreksempel, så vet jeg jo at han er «gær’n».Vi «mobber’n» litt for det på landslaget.Han tenker mye riktig, men er kanskje littsneversynt av og til. Skylappene sittertrangt.

Alle tre ler.Aksel: – Og jeg er sikker på én ting: Sam-me hvor Henrik hadde kommet fra, såhadde han vært like «gær’n», faren hanshadde vært like «gær’n» og bestefarenhans hadde hatt nøkkelen til heishuset.

[email protected]

FAKTA

Født: 7. januar 1967Oppvokst: JessheimKlubb: Ullensaker skiklubb

Meritter:OLSølv i slalåm (1998)VMBronse i slalåm (1991)Verdenscup2. plass sammenlagt (1989)1. plass i storslalåmcupen (1989, 1990)2. plass i slalåmcupen (1990, 1991, 2000)3. plass i slalåmcupen (1990)Enkeltrenn9 seire16 andreplasser7 tredjeplasser

Ole Kristian FurusethFAKTA

Født: 26. desember 1982Oppvokst: Fetsund og KjellerKlubb: NeRo alpinklubb

Meritter:OLGull i super-G (2010)Sølv i utfor (2010)Bronse i storslalåm (2010)VMGull i utfor (2007)Gull i storslalåm (2007)Gull i superkombinasjon (2009)Gull i superkombinasjon (2011)Gull i utfor (2013)Sølv i kombinasjon (2005)Bronse i super-G (2009)Bronse i super-G (2013)Junior-VM1 gull, 1 sølv, 2 bronse (2002)Verdenscup2 seire sammenlagt (2006/07, 2008/09)7 enkeltcupseirerEnkeltrenn21 seire12 andreplasser17 tredjeplasserNM19 gull, 6 sølv, 4 bronse

Aksel Lund Svindal Henrik KristoffersenFødt: 2. juli 1994Oppvokst: LøvenstadKlubb: Rælingen Skiklubb

Meritter:VM20. plass storslalåm (2013)Junior-VMGull i storslalåm (2012)Gull i kombinasjon (2013)Sølv i slalåm (2012)Sølv i kombinasjon (2012)Verdenscup22. plass i slalåmcupen (2012/13)11. plass, slalåm Levi (2012)(Beste plassering og første v-cup-poeng)Europacup5. plass sammenlagt (2012/13)3 seire og 1 tredjeplass i enkeltrennNM1 gull, 1 sølv, 3 bronse Ungdoms-OLGull i storslalåm (2011)Gull i slalåm (2011)

FAKTA

BRØDRE | Henrik Kristoffersen (til venstre) sammen med broren Magnus fra yngre dager. Privat | foto

AKSELS FØRSTE SKI |Aksel LundSvindal medsitt aller førsteskiutstyr.

Privat | foto

UNG FURUSETH | Ole Kristian Furuseth før gjennombruddet.

MER PÅ NETTSe videoen av alpinheltene som konkurrerer på miniski på Kvitfjell.

/rbtv


KAMPEN SETT OVENFRA | Bydelen Kampen i Oslo er brulagt med gatenavn fra vårt distrikt. Nede til høyre i bildet: Jordal idrettsplass og Jordal Amfi. 1881 | flyfoto

FETSUNDGATA

NITTEDALGATA

SØRUMGATA

SKEDSMOGATA

NANNESTADGATA

HURDALSGATA HØLANDSGATA

AURSKOGGATAULLENSAKERGATA


Mariann Torsvik | tekstLisbeth Andresen | foto

Septemberlufta er skarp og klar. IKampenparken har alt det grønne

fått selskap av gult og brunt. Vi er på øst-kanten, i bydel Gamle Oslo.

Mens Eidsvoll har fått sin egen plass iSpikersuppa, midt i Oslo, ligger de andreromeriksnavnene på rekke og rad påKampen. Her finner du kortreiste navn –bokstavelig talt på hvert hushjørne: Nan-nestadgata, Fetsundgata, Skedsmogata,Sørumgata, Aurskoggata, Hølandsgata,Hurdalsgata, Ullensakergata og Nittedal-gata.

En by i byen Med sine 2.000 innbyggere ligger Kampensom en oase mellom Tøyen, Galgeberg ogVålerenga. Her er det såpass lite trafikk

at vi for det meste kan vandre midt i ga-tene.

– Vi har egen skole, egen kirke, egenpark og egen kro. Ja, vi har til og medeget janitsjarorkester. Hva mer trengervi? spør en synlig stolt Lasse Solberg re-torisk.

Han sitter henslengt på muren vedkrysset Nittedalgata–Bøgata og snuserinn høstlufta på sitt elskede Kampen.Lasse Solberg har funnet sitt urbaneparadis og har lagt ned mye engasjementog adskillige dugnadstimer i KampenHistorielag, der han nå er redaktør.

Han tar forespørselen om en omvis-ning på strak arm og friske bein.

På denne byvandringen har han alliertseg med en annen kampianer, TrygvePanhoff.

Sistnevnte er et vandrende leksikon,hva byhistorie angår, og har dessuten røt-ter på Romerike. Bedre blir det ikke.

– Murtvangen er et stikkord. Det må dulære deg, innleder Lasse Solberg.

Han forklarer at begrepet omhandlerkommunens påbud som gjaldt på Kam-

pen fra 1878, om at alle nybygg skulle væ-re i mur. Dette bunnet selvsagt i de mangebybrannene.

– Murtvangen gjør at det er enklere åbyggetidsfeste de gamle husene, påpekerden samme Solberg.

Byutvidelse ga nye navnBlant Oslos om lag 2.800 gatenavn finnervi en klynge med romeriksgater på Kam-pen. Forklaringen ligger i byutvidelsen i1878, da flere forsteder, også Kampen, bleinnlemmet i Christiania.

Da måtte mange gater døpes om pågrunn av navnelikhet. De fleste forslagfra navnekomiteen gikk greit gjennombystyret, men det kunne, ifølge Byarkiveti Oslo kommune, bli lange debatter i en-kelte tilfeller, særlig hvis navnet ikke ble«fint» nok for strøket. Det var neppe til-felle i arbeiderstrøket på Kampen.

Mange av gatenavnene i Oslo ble lagetuten lokal forankring. Gatene på Bjølsenble oppkalt etter norske byer, mens nor-diske byer ble oppkalt på Dælenenga ogøstnorske bygdenavn på Kampen.

Her ble Markveien til Nannestadgata,Øvregate til Sørumsgata, Nedregate tilSkedsmogata og Smalgangen til Aur-skoggata.

Av en eller annen grunn endret man i1952 Hakadalgata og Vestbygata til hen-holdsvis Fetsundgata og Sonsgate. Enveistump som ikke hadde navn, ble døptNitedalsgade.

Flyktet fra landsbygdaNordmenn flytter på seg. Det gjorde deogså på 1800-tallet. Da flyktet folk fra nødog fattigdom på landsbygda og inn til by-ene. Mange dro fra Romerike og til Chris-tiania. For eksempel til Kampen, den be-lastede bydelen på østkanten, forå kunne ta jobb på en av industri-arbeidsplassene i nærheten.

– Det var svært mange romeri-

Kampen omromeriksnavnene

reportasje

På Kampen i Oslo ligger et lite stykke Romerike.

HURDALSGATA | Kampen-guidene Trygve Panhoff og Lasse Solberg i Kampen Historielag går i Hurdalsgata. Blant Oslos om lag 2.800 gatenavn finner vi en klynge med rome-riksgater på Kampen.

FAKTA

Boligstrøk på Oslos østkantHar cirka 2.000 innbyggereTilhører bydelen Gamle OsloGrenser mot Vålerenga, Ensjø, Galge-berg og Tøyen (før kalt Nedre Kampen)Ble innlemmet i Oslo (den gang Christiania) i 1878Fikk egen kirke og skole etter branneni 1879Kjente kampanianere er bl.a. Knut«Kupper’n» Johannesen, ThorbjørnEgner og Jon BingNavnet «Kampen» kan komme av«kamp», fjellknaus, men enkelte menerat navnet kommer fra campement sombetegnelse på militærleir. På 1700-talletholdt Borgervæpningen sine øvelser her.

Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipe-dia, Kampen Historielag

Kampen


BLOMSTRENDE | Synne Weberg trives i Blomsterenga på Kampen. – Her er det tradisjoner og stamkunder, sier hun.

kinger som bodde i området her, sierTrygve Panhoff.

Han tror det også var medvirkende tilat gatene her fikk navn fra Romerike ogandre innlands østlandsbygder.

– Hvorfor kom romerikingene hit?– De trengte penger, og de trengte ar-

beid, sier Panhoff fra sin typiske Kam-pen-bolig i Filipsgate 4, parallelt medSkedsmogata.

Brustein, skjeve bord og benker rådergrunnen utenfor Panhoffs hjem. Husetsom han kjøpte for snart 20 år siden, blebygget i 1878.

– Her bodde det fem barnerike familier.Nå er vi to mennesker i huset. Det sier og-så noe om utviklingen, påpeker 69-åring-en.

– Og her sto hestene, forklarer Panhoffog viser oss uthuset som i dag er ved-skjul, men som den gangen tjente som bå-de stall og skomakerverksted.

Trygve Panhoff er selv bygutt, menhar hytte på Fosser i Høland. Morfar Si-gurd Kristiansen Maurtun kom derfra,men prøvde etter hvert lykken i hoved-staden som vognmann, konduktør og pa-

truljerende politikonstabel.– Morfar fortalte at han brukte to dager

på reisen, med hest og kjerre fra Hølandtil Christiania, og da måtte han overnat-te i Fetsund, mimrer Panhoff.

Han har doble romeriksrøtter. Farfa-ren Alfred Pedersen kom nemlig fra Bjer-ke i Enebakk, reiste til hovedstaden oglivnærte seg blant annet som konduktør– dette var den gangen også Kampen had-de egen trikk.

Selv er Trygve langt over gjennom-snittet historisk interessert. Han viseross permer med slektshistorie og en solidsamling svarthvittbilder. Han har dessu-ten gitt ut flere historiebøker fra Aur-skog-Høland, han har vært omviser påHovedøya i 25 år, og er godt opplest påKampens historie.

– Fra 1880 til 1910 kom én av de storebølgene av folk fra Romerike. De haddealtså verken jobb eller penger, fortellerhan.

– Vet vi om etterkommerne deresfremdeles bor her?

– Nei, dessverre har vi ingen slik over-sikt, men det har jo vært mye innflytting

KAMPHANER PÅ KLUBBHUSET | Kampen Bistro ligger i bydelsbygget som huser altfra historielag til teater. Guidene våre, Lasse Solberg og Trygve Panhoff, kan røpe atdet har vært mange heftige og givende diskusjoner om Kampens framtid her.


og utflytting i områder, sier Panhoff. Han nevner at det spesielt på 1950-tallet

var forfall og stor fraflytting fra Kampen,noe som også er omtalt i Karsten Alnæs’bok «Kjempesmell og blå dager».

I Olsenbandens fotsporSammen med de to Kampegutta bevegervi oss mot Nannestadgata og Kampen kir-ke.

På høyden her lå det masse trehus sombrant ned under storbrannen i 1879. Daerstattet de trehusene med kirke, skole ogen del murgårder.

Trehusbebyggelsen på Kampen ble ihovedsak oppført av arbeidsfolk. Områ-det lå fram til byutvidelsen i 1878 i Akerherred. Herredsstyret i Aker var imid-lertid ikke begeistret for slike «fristads-områder» som medførte store utgifter tilfattigstell og skolevesen.

– Kampen var et svært belastet område.Fattigslig og med mye fyll og spetakkel.Det var ikke uten grunn at jentene ikketurde å si at de kom fra Kampen, påpekerLasse Solberg.

– Historien forteller at presten var vir-

kelig sjokkert da han kom hit og så for-holdene på nært hold, den gangen Kam-pen kirke var ny. Men han sto på arbei-dernes side og likte å fleipe med at frahøytliggende Kampen kirke kunne manse ned på øvrigheta, supplerer TrygvePanhoff.

Et steinkast fra kirken ligger kunst-barnehagen, et bygg som er velkjent frafilmens verden. Her var det at Egon ogresten av Olsenbanden la mange av sineplaner. Skapsprengerne har blitt filmetflere steder i gatene her, og Lasse Solbergunderstreker at disse klippene har storlokalhistorisk verdi.

Hygiene i fattigstrøketVi passerer Kampen skole, som feirer 125-årsjubileum i år. Dette ble regnet som enpionérskole da den ble bygget.

– Fordi de satset på dagslys, med storevinduer og hygiene med dusj for barna.Dessuten var det den nest største skolen ihele Christiania den gangen, forklarerTrygve Panhoff.

Selvsagt treffer vi noen hyggelige kam-pianere underveis på vår vandring. Rett

nedenfor Kampen kirke ligger det enblomsterbutikk på hjørnet mot Nanne-stadgata.

– Her er det småbyidyll og mange stam-kunder, ja, sier Synne Weberg i det lillebutikklokalet.

Tvers over gaten sitter et par små-barnsfedre ute og tar ettermiddagskaffenpå konditoriet. Om lufta er skarp, erettermiddagssolen sjenerøs.

Omkamp på Kampen– Her var det utedo og trangt om plassen.

Det var vel på 1950-tallet de begynte å leg-ge inn vann her, sier Panhoff idet vi an-kommer Norderhovsgate 1, i det som kal-les «Familiekroken» på folkemunne, etnoe forskjønnende navn på en leiegårdpreget av trangboddhet.

– I tillegg til at det bodde store familierpå lite areal, tok de gjerne inn losjerendefor å spe på inntektene, sier Lasse Sol-berg.

Ifølge Folketellingen fra 1885 bodde detbare i dette huset over 120 personer.

Nå har felles grøntarealer, lekestativerog fellesgrill erstattet utedoer, klessno-rer og stallplasser.

Mange av de gamle husene på Kampenble revet etter krigen, spesielt de som vari kommunalt eie.

– Det var faktisk planer om å rive alt,men tsjekkerblokka tror jeg satte en

støkk i mange, sier Lasse Solberg.Tsjekkerblokka, også kalt flyktninge-

blokka, har 11 etasjer, ligger i Hølandsga-ta 1 og ble bygget tidlig på 1960-tallet.

– Etter hvert vokste det framprotester mot å utradere den

FLYTTET HIT | Trygve Panhoff mener det er en sammenhengmellom tilflytningen fra Romerike på 1800-tallet og det faktumat gatene har fått romeriksnavn.

FARFAR PÅ KAMPEN-TRIKKEN | Kampianer Trygve Panhoffs farfar Alfred Pedersen var konduktør i kort tid. Han kom til Christia-nia fra Enebakk og tok dette bildet i 1904. Privat | foto

MED NYTT NAVN | Slik så Aurskoggata 15 ut i 1899, drøyt 20 åretter at gaten hadde byttet navn fra Smalgangen til Aurskogga-ta. Bymuseet | foto

Fra 1880 til 1910 kom énav de store bølgene av folkfra Romerike. De haddealtså verken jobb ellerpenger.

Trygve Panhoff


IDYLLEN I SØRUMGATA | Lille Frida og Torgeir Sollid Nord stortrives i Sørumgata, men kjenner lite til bakgrunnen for adressen de har fått.

gamle bebyggelsen, og en del private hus-eiere startet restaurering. Kampen motriving eskalerte på 1980-tallet, oppsum-merer Lasse Solberg.

Dagens blanding av gamle lave trehus,sveitservillaer, lavblokker og murhus for-teller om en bydel i utvikling. Denne ut-viklingen er grundig dokumentert avKampen Historielag, blant annetgjennom artikler, hjemmeside og digita-lisering av en betydelig fotosamling.

Panhoff legger til at de tidligere arbei-dermiljøene har endret karakter ved til-flytting av blant annet studenter, kunst-nere og nye småbarnsfamilier.

– Ettromsleilighetene er slått sammen,husene restaurert og prisene mangedo-blet.

Bor i Oslos fineste– I det huset på hjørnet der ble Jon Her-wig Carlsen født, smetter Lasse Solbergpekende idet vi passerer Norderhovsgate14.

Han medgir at Kampen er stolt av ja-nitsjarorkesteret og et stort utvalg avkjente innbyggere. Tidligere Kupper’n,

Einar Rose og Thorbjørn Egner. I dagblant andre forfatterne Jon Bing og Hen-rik Langeland.

Men Kampen byr på mer enn kjendi-sjakt. I Sørumgata venter noe helt uven-tet. Innenfor tregjerdet er det idyll av enannen verden.

Lille Frida, iført store solbriller, løperfrydefullt mellom blomsterkasser, mam-ma og pappa. Her har familien Anne ogTorgeir Sollid Nord akkurat flyttet inn iden gule 1-eren.

Husene i Sørumgata 1 og 3 ble byggetrett før murtvangen, og her bodde det 44personer i 1883, deriblant en nibarns ar-

beiderfamilie.Drøyt hundre år senere, i 1991, vant

beboerne i Sørumgata en konkurranseom Oslos fineste og triveligste uterom.

Bakgården har også blitt flittig bruktsom innspillingssted. Sist i «Ta meg

med», musikalfilmen der Marion Ravnfra Lørenskog har en av hovedrollene.

Trivselen er til å ta og føle på i Sørum-gata 1.

– Vi senker skuldrene med det sammevi kommer innenfor porten her, sier Tor-geir Sollid Nord.

Han understreker at lille Frida og sto-

rebroren har funnet seg godt til rette, fordet er mange småbarnsfamilier som harflyttet hit. Slik det også var på 1800-tallet.

Mor i bakkenKampen var selvforsynt med det meste.Her var det kjøpmenn på hvert hushjør-ne, og vi kan ved selvsyn se rester, i formav skilt og utstillingsvindu, etter noen avalle spesialbutikkene.

Kampen hadde blant annet skomakere,fiskebutikker, isenkram, manufaktur,kolonial, frukt og grønt, leketøysforret-ning og tobakk.

Vi senker skuldrene meddet samme vi kommerinnenfor porten her.

Torgeir Sollid Nord, beboer i Sørumgata 1

SØRUMSGADEN ELLER SØRUMGATA | Begge versjoner av navnet finnes på Kampen.


KAMPEN MOT TOPPEN | Lasse Solberg og Trygve Panhoff passerer Ullensakergata på vei mot Galleri Bastian i bygget som har tjent som lokasjon for Olsenbanden. Bak galleri-et ligger Kampen kirke, reist etter brannen i 1879.

Der Nannestadgata var på sitt allerbratteste, lå virksomheten som nok trakkflest utenforstående til boligstrøket: Pøl-sebua til Inger Alida Christensen var deten må kunne kalle en Kampen-institu-sjon, som var kjent langt utenfor hoved-staden.

Historien om Oslos beste pølser tokslutt en gang på 80-tallet.

– Dette var et av Oslos mest populærebevertningssteder i 60-, 70- og langt opp i80-åra, sier Lasse Solberg, og vi tar enkikk inn i bakgården i Nannestadgata 4,som nå er under restaurering. Utebodeneskal bort også her.

Hjertet i KampenMor i bakken er historie. Den mest kjen-te utelivsattraksjonen på Kampen i dager bistroen.

Kampen Bistro, på hjørnet mellom Nit-tedalgata og Bøgata, ligger i bydelshuset,selve motoren i det identitetsskapendearbeidet.

Tidligere var det malingfabrikk her. Nåer det et aktivitetshus med musikk-undervisning, barneteater, bistro og mø-

telokaler, for eksempel for historielaget,stiftet i 1986.

Laget har åpne møter tre ganger i årether.

– Ett av temaene vi har lyst til å ta opp,er nettopp dette med innflyttingen fra Ro-

merike og resten av innlandsbygdene øst-på, fastslår Lasse Solberg og får et blidtnikk fra Trygve Panhoff.

Ute har solen forsvunnet bak Nittedal-gatas gule trevilla.

[email protected]

Kilder: Kampen Historielag, Byantikva-ren, Oslo Byleksikon

Slik bestemmes gatenavneneDa forstaden Kampen ble innlem-met i Christiania i 1878, fikk en

navnekomité oppgaven med å døpe omde gatene som hadde navn som alleredefantes innenfor bygrensen. Østlands-bygdene ble bestemt som tema.

Også da de store drabantbyene ble byg-get fra 1950-tallet og utover, var detmange gater som skulle nevnes og nav-nes. Da var det en fast navnekomité, ned-satt av Oslo kommune, som gjorde job-ben.

I dag er det politiske organ som vedtarnye navn og navneendringer på gater ogplasser. I Sørum kommune er det kul-turutvalget som behandler navnesaker, i

Nittedal er det formannskapet, mens deti Oslo er bydelsutvalgene. Men det haraltså ikke alltid vært slik.

Øystein Eike er spesialkonsulent i By-arkivet i Oslo, og opplyser at det var daden nye navneinstruksen ble vedtatt vedårtusenskiftet, at bydelsutvalgene over-tok ansvaret, mens Oslo bystyre fremde-les vedtar navn i sentrumskjernen, etterat kulturetaten har forberedt sakene.

– I dag er det heller ikke så mange nyegater og veier som det var under utvi-delsen av byen, påpeker Eike.

– Hvem er det som kan påvirke inavnesaker?

– Alle navnesaker skal ifølge forskrif-

ten om stedsnavn bekjentgjøres, og dettegjøres vanligvis gjennom lokalaviser.Deretter er det en runde der høringsin-stanser som for eksempel historielag,velforeninger og fortidsminneforening-en kan komme med innspill, i tillegg tilgrunneiere og andre berørte, sier Eike.

– Er det høy temperatur og stortengasjement?

– Nei, om regel ikke. Det er vanlig årådføre seg med berørte parter alleredefør navneforslag kommer opp, så detforebygger nok en del misnøye. Men deter et visst folkelig engasjement.


Stian Bjerkeflåta | tekstGeir Egil Skog og Martin Lundsvoll | foto

– Arbeidsinnvandringen er nå historisk høy,fastslår FAFO-forsker Jon Erik Dølvik.

Historisk sett er det et relativt nytt norsk feno-men. Vi skal ikke mer enn ti år tilbake i tid før ar-beidsinnvandringen fra ikke-nordiske land årligkan sammenliknes med det som kommer kun fraLatvia nå. EØS-utvidelsen i 2004 åpnet arbeidsmar-kedet for en rekke nye nasjonaliteter. Så kom fi-nanskrisen, som har først til en enda kraftigereinternasjonalisering av arbeidsstyrken.

Rundt 40.000 EØS-borgere fra land utenom Nor-den registrerte seg for å jobbe i Norge i fjor, visertall fra UDI. I tillegg fikk om lag 9.500 personer fraland utenfor EØS arbeidstillatelse.

Største innvandringsgrunnBortsett fra en liten nedgang i 2009 har antallet ar-beidsinnvandrere steget jevnt siden 2004. Ifølge FA-FO-forskeren steg antallet raskt til rundt 20.000 år-lig i årene etter EØS-utvidelsen. Og fra 2010, etter fi-nanskrisen, som også rammet deler av norsk in-dustri, har vi opplevd en enda kraftigere økning iarbeidsinnvandringen. De siste årene har vi hatt enårlig tilstrømning på rundt 40.000 i året.

– I tillegg har vi en betydelig tilstrømning av kort-tidsarbeidere og såkalt utstasjonerte som jobber forutenlandske firmaer, ofte i flere år, understrekerDølvik.

Flest fra Øst-Europa Arbeidsinnvandring er nå den desidert størstegrunnen for innvandring til Norge. I fjor utgjordedenne gruppen nesten halvparten av dem som inn-vandret. Desidert flest kommer fra Polen, etterfulgtav personer fra Litauen og Romania. Norge, medsin unike økonomiske situasjon, er hovedforkla-ringen til at de flytter, forteller Dølvik, som trortrenden vil fortsette.

– Norge er for mange et av få steder de kan få segjobb. Og når ryktene går, vil det nok etter hvertkomme enda flere, spesielt fra Sør-Europa.

Kvinnene etterSeks av ti arbeider i byggebransjen, i industrien el-ler i et bemanningsbyrå som leier ut arbeidstakeretil disse bransjene. Mange er også å finne innen ho-tell, restauranter og transport. Med andre ord bran-sjer som ofte har mangel på arbeidskraft, og hvordet ofte ikke stilles spesielle krav til kvalifikasjo-ner.

– Utlendingene drar dit det er jobb å finne, og ar-beidsinnvandringen gjør seg gjeldende nesten overhele landet, forteller Dølvik.

I starten var det en klar overvekt av menn somkom. Men etter hvert har kvinnene fulgt etter. Dejobber ofte på pleiehjem, som rengjørere eller i bar-nehager. Og de kommer seg oftere enn mennene inni faste stillinger.

Seks av ti jobberHele seks av ti nye jobber går nå til arbeidsinnvan-

drere. Det sier litt om betydningen det får for norskarbeidsliv.

– Både på godt og vondt, påpeker Dølvik.Mens norske bedrifter får dekket sitt skrikende

behov for arbeidskraft, skjerper det samtidig kam-pen om jobbene i «bunnen». Det legger press pålønns- og arbeidsforhold.

– Om de gjør det vanskeligere for nordmenn å fåseg jobb, eller om nordmennene trekker seg unnaen del type jobber, vet vi ikke helt.

Ser ut til å bliI motsetning til hva man kanskje skulle tro, tydermye på at godt over halvparten av arbeidsinnvan-drerne har kommet for å bli.

– Om de på et eller annet tidspunkt reiser tilbaketil hjemlandet, gjenstår å se, understreker Dølvik.

– Men mange ser ut til å ha slått seg til ro med fa-milie og barn.

Per 1. januar i fjor var det i underkant av7.000 arbeidsinnvandrere med ikke-nordiskbakgrunn bosatt på Romerike. Det viser tallfra Statistisk sentralbyrå. Hvordan opplever deså møtet med Norge? Med vår region? Hva sy-nes de om oss? Vi har møtt noen av dem somhar flyttet til Romerike for å jobbe.

MARIA FERNANDEZ (36), SPANIA, SERVITØRSom restaurantsjef på et hotell på Gran Canariahadde hun mye kontakt med nordmenn. I tillegghar Maria Fernandez, av en eller annen grunn(kanskje har hun vikingblod i seg, undrer hun)vært fascinert av Skandinavia. Kombinasjonensendte henne på ferie til Norge.

– Wow, sier hun og slår ut med armene. – Første gang jeg så Geirangerfjorden – da ble jeg

forelsket.

– Folk har en tendens til å mure seg inne

Siden har hun drømt om å flytte til Norge. Og forto år siden kom hun og samboeren til Lillestrøm. Vitreffer henne utenfor M-tapas Bar & Lounge i sol-skinnet på hjørnet av Torvet. Hun har nettopp ser-vert de siste gjestene kjøttboller, manchego-ost ogblåskjell.

– Jeg har permisjon fra jobben fram til 2016 og erikke bare her for å tjene penger, påpeker 36-åring-en.

– Først og fremst vil jeg bli bedre kjent med kul-turen og folk.

Når man som spanjol forsøker å snakke norsk, erfolk ekstra vennlig innstilt. Alle hjelper henne hvisde kan, forteller Maria, som setter pris på ærlighe-ten og tilliten hun mener kjennetegner nordmenn.

HolaNoruega!

hovedsakenAldri før har så mange kommet til Norgefor å jobbe. Vi spurte arbeidsinnvandrernehva de synes om oss.

FRA SPANIA | Maria Fernandez har alltid vært

– I Spania er de mer mistenksomme.Man må først kjenne noen før de gjørdeg en tjeneste.

Det høres kanskje noe overraskendeut når det kommer fra en spanjol. Mennordmenn tar det mer med ro. Det et ik-ke det samme stresset som i hjemlandet,føler Maria, som tror det skyldes denøkonomiske situasjonen.

Om hun har vikingblod i seg eller ik-ke, skal være usagt. Hun liker vinteren,men den føles litt lang.

– Og folk har en tendens til å mure seginne da. Det blir ikke det samme sosialelivet.


HANNA SZYMURA (24),POLEN, JOBBER IBEMANNINGSBYRÅ«Kurva», mener Hanna Szymura, er stort settdet eneste ordet nordmenn kan på polsk. Oghun blir litt flau når banneordet kommer fra ennorsk munn.

– Noen ganger er det litt stigmatiserende, sy-nes hun.

– Vi er ikke bare snekkere og ma-lere, og vi kommer ikke bare for å job-be og tjene penger.

fascinert av Norge.

■ Rundt 40.000 EØS-borgere fra land utenom Norden registrerte seg for å jobbe i Norge i fjor. I tillegg fikk om lag 9.500 personer fra land utenfor EØS arbeidstillatelse. Av disse var rundt 4.000 faglærte.

■ Aldri før har så mange kommet hit for å arbeide.■ Andelen arbeidsinnvandrere har steget nesten hvert år siden EØS-utvidelsen i 2004.■ Det har vært en betydelig økning av faglærte de siste årene. ■ Arbeidsinnvandring er nå den største grunnen for innvandring til Norge.■ Rundt halvparten av dem som kommer, er arbeidsinnvandrere. ■ Rundt 15.500 kom fra Polen i fjor. Polakkene utgjør den største gruppen. ■ Personer utenfor EU/EØS må søke om arbeidstillatelse. ■ I denne gruppen kom det i 2012 flest fra India. Kilder: SSB, UDI og FAFO

Øker hvert år


Som ferdig utdannet pedagog var Hannanysgjerrig på landet som hadde så høye løn-ninger og fantastisk natur, men også myeannet. Etter et halvt år som au pair i Haka-

dal dro hun hjem, men når hun først kunne littnorsk, ville hun lære språket og kulturen enda bed-re. Så hva tenker hun om nordmenn og vår kultur?Etter til sammen halvannet år i landet forteller hunpå imponerende norsk at noe av det første hun mer-ket seg, er at vi flagger. Veldig mye.

– Dere er veldig patriotiske. Men på en bra måte,understreker 24-åringen, som ikke hadde trodd atNorge skulle være så multikulturelt.

– Dere er veldig patriotiske– Det er mange utlendinger her. Men det virker

som om dere håndterer det på en veldig god måte.Jeg vet ikke om alle land hadde klart det så bra.

Kanskje skyldes det at vi er så rolige. At vi er flin-ke til å vise forståelse for andres situasjon, som hunhevder. I ett år har hun bodd på Kløfta og jobbet ibarnehage og på hovedflyplassen gjennom et be-manningsbyrå. Det hender bussen er forsinket, mendet er ingen som banner eller skriker av den grunn.

– Dere reagerer alltid med ro. Dere er ikke så his-sige, sier hun.

Nordmenn er kanskje kjent for å være litt distan-serte. Det tar tid å bli kjent med oss, mener Hanna,som imidlertid har flere norske venner.

Men som utlending har hun selv måttet ta initia-tiv. Hvis vi ikke har drukket, da. Hun husker godtsist julebord, hvor sjefen var en av gutta.

– I Polen ville aldri det skjedd. Det et annet syn påhierarki her, sier Hanna, som også mener det gjørseg gjeldende i barnehagen.

– Barna blir satt mer på sin plass i Polen. Her erdet mindre grenser. Jeg vet ikke om det er bra ellerdårlig. Kanskje blir man mer kreativ.

Til tross for lite forutsigbar arbeidstid hvor hunofte må sitte på vent, understreker Hanna at hunstortrives om dagen. Men familie er det viktigste i li-vet. Sannsynligvis blir hun i to år til.

– Jeg skal i hvert fall ikke på norsk gamlehjem.Det er uaktuelt.

OPPLEVELSER VIKTIGERE ENN PENGER | Hanna Szymura fra Polen er i Norge for å lære omvår kultur.

I BAR | Misa Damahar nettopp kommettil Norge. Med fastjobb tror hun ting vil ordne seg.


MISA DAMA (31), PORTUGAL, ALT-MULIG-DAME– Kan jeg få en øl. Takk skal du ha.

Stamkunden snakker sakte, høyt og tydelig, forhan kjenner bartenderens situasjon.

– Hva er en øl? Hva er en pils? spør sjefen, somprøver å lære henne basiskunnskaper for jobben.

Misa Dama kom til Norge for bare tre månedersiden på jakt etter arbeid. Hun snakker fire språk,inkludert engelsk. Men uten å kunne et kvekknorsk har portugiseren måtte tåle mange avvis-ninger mens hun med CV-en i veska har vandretinn og ut av puber og restauranter i Lillestrømsgater. For tre uker siden fikk hun så napp. Sjefenpå Nossa Cafebar har selv utenlandsk bakgrunnog beundret den 31 år gamle ettbarnsmorens på-gangsmot.

– Dere er bra personer– Jeg var inne på tanken på å reise hjem, men

ikke nå. Nå ser jeg framover, forteller hun.Jobben som alt-mulig-dame er bare midlertidig,

for eieren har egentlig ikke behov for ekstra hjelpnå. Men Misa er optimist.

– Nordmenn er veldig hjelpsomme, veldig hyg-gelige. Dere er veldig bra personer, synes hun.

Den første tiden sov hun på sofaen hos en venni Oslo. Men hovedstaden er så dyr. Derfor dro hunvidere til Lillestrøm, hvor hun for en stund harfått bli hos en annen venn. Med mer støtte, fortel-ler hun, skal hun nå bli kjent med lover og reglerog lære seg norsk.

– Jeg har vært heldig. Jeg har fått den startenjeg trengte, sier den tidligere kontoristen, somdrømmer om fast stilling og nok penger til å for-sørge datteren, som foreløpig bor sammen med be-steforeldrene sine.

– Så lenge jeg har jobb og penger, er jegfornøyd. Da ordner ting seg.

ROMERIKES BLADLØRDAG 1. JUNI 2013

10 helg

STEEVAN HUMBERTO FORTES DOS SANTOS (23),KAPP VERDE, FOTBALL-SPILLER I ULL-KISASteevan Humberto Fortes Dos Santos kan huske førstegangen han kom ut fra Gardermoen en marsdag i 2012.

– Det var snø overalt, forteller han på engelsk. – Det var første gang jeg så det, så jeg måtte ta et bil-

de og sende hjem.Den eksotiske vinteren ble imidlertid et problem for

den 23 år gamle fotballspilleren under oppkjøringen tilhans første sesong for Ull-Kisa. Mannen fra Kapp Ver-de, en øygruppe utenfor kysten av Senegal, tålte kuldaså dårlig at han knapt kunne føle tærne sine og måtte tytil piller for å dempe smerten etter treninger. Ikledd kortbukse og grønn T-skjorte utenfor UKI Arenaetter en hjemmekamp halvannet år senere føles livetlangt enklere.

– Alt føles så trygt her– Det var vanskelig det første året. Jeg var alene i Eu-

ropa for første gang, og det var vanskelig å slappe av nårdet var så kaldt. Men jeg har tilpasset meg. Jeg måttetilpasse meg.

Om det skyldes sola eller ikke denne søndagen, skalvære usagt. Men Steevan er så avslappet, utenfor ba-nen, vel å merke, at han tok seg tid til samtlige auto-grafjegere da han ruslet mot garderoben etter sitt rødekort. Med sitt relativt kjente ansikt på Jessheim blirhan også stoppet på gata.

– Men nordmenn er bare vennlige, synes han.– De vil bare hjelpe eller høre om alt står bra til. Alt

føles så trygt her. Det er ikke som hjemme, hvor manknapt kan gå med en telefon åpenlyst.


FOR USOSIALE | Egle Balseviciute synes vi tilbringer for mye tid hjemme.

ANDREA FEDELI (34)ITALIA, KOKKDet finnes ikke dårlige vær. Bare dårli-ge klær. Er det ikke det dere sier?

Det går riktignok på engelsk foreløpig.Men Andrea Fedeli er like bestemt på å til-passe seg sitt nye hjemland som han er på åkoke pastaen «al dente».

– Det er fint å leve her. Og det er ingen somventer på meg hjemme. Her er det mulighe-ter, sier 34-åringen, som ble tvunget til å leg-ge ned sin restaurant i Toscana.

For ett år siden tok han med seg kokke-kunstene til en stat som er til stede, men ikkeundertrykkende, som han sier. Som ansatt påen restaurant i Oslo opplevde Andrea så noken konkurs kort tid senere. Da fikk han erfaredet han mener karakteriserer nordmenn.

– Ikke så ordentligesom dere gir inntrykkav på gata

– Dere er til å stole på, sier han.– Dere gjør det dere sier dere skal gjøre. Jeg

fikk pengene mine med en gang. I Italia had-de det kanskje gått etter fire år med topp ad-vokater.

Det handler om respekt, mener Andrea. Ogselv om han ble sjokkert en gang en rullestol-bruker ble sittende igjen fordi ingen hjalpham på bussen, setter han stort sett pris på atnordmenn holder seg for seg selv. Han løfterhånda mot munnen og slår fingrene rasktmot tommelen.

–Italienere prater og prater. Med naboenog så videre. Det kan være fint. Men at folkikke legger seg opp i alt mulig, kan ogsåvære fint, synes han og tillegger:

EGLE BALSEVICIUTE (28), LITAUEN, RENHOLDSLEDERHun ble litt overrasket da hun kom til et av verdensmest velstående land.

– Nordmenn, begynner Egle Balseviciute, retter segstramt opp i ryggen og løfter haka.

– Hvordan skal jeg forklare det ...Med østeuropeisk aksent snakker hun nesten uklan-

derlig norsk etter seks år i landet, men må lete litt etterordene nå.

– Dere er veldig opptatt av hus, hjem og sånn. Men

dere er slappe på mange måter. 28-åringen begynner å le før hun legger ut om alt fra

dårlig norsk klesstil til begrenset utvalg i mat og klær.Hvorfor i all verden får man ikke kjøpt øl etter seks påen lørdag? Hvorfor er det Cubus og Hennes & Mauritzoveralt? Hvorfor skal vi som er så rike, ha så billigeklær? Og hvorfor flyr folk rundt i gatene med gummi-støvler straks det begynner å regne? Kanskje er detmer praktisk, undrer Egle. Men du kommer ikke inn ibutikken i Litauen med tresko. «Kroppsholdning» varordet hun lette etter.

– Den er litt dårlig, synes hun.– Dere er ikke så opptatt av hvordan dere tar dere ut.Jobbutsiktene var ikke store for Egle etter endt økono-

miutdannelse i hjembyen Vilnius. Og da søs-teren, som allerede bodde i Norge, kunnehjelpe henne med bolig og jobb, var valget en-kelt da også kjæresten ble med på flyttelas-set. «Lille Litauen» kaller hun hjemstedet nå.

For på Frogner bor det mange landsmenn,og i firmaet Total Partners renholdsavdelinger alle 20 fra samme land bortsett fra sjefen.Kanskje er det derfor hun ikke omgås såmange nordmenn på fritiden. Eller kanskjedet er fordi vi er vanskelig å komme inn på,helst holder oss hjemme, kjører ungenerundt om ettermiddagen og drar på hyttastraks vi har noen dager fri?

– Dårlig stil og dårlig mat– Jeg bor på landet, og det er sikker stor

forskjell fra Lillestrøm, understreker Egle.– Men det er dødt på de kafeene vi har. Så da er vel spørsmålet når hun har spart

opp nok penger til å komme seg hjem. Ellerom det eneste hun verdsetter, er den kjempe-fine leiligheten og den godt betalte jobbenhvor hun nå har blitt leder og mest sitter imøter. I utgangspunktet hadde hun ikketenkt å bli her mer enn to år. Men det syn-kende folketallet i Litauen sier mye om fram-tidsutsiktene der.

– Nei, uff, sier Egle.– Dette høres jo veldig pessimistisk ut. Det

er veldig godt å bo i Norge. I starten, da fremmede smilte til henne, ble

hun mistenksom. Nå har hun skjønt at detbare er sånn. På en positiv måte.

– Gamle folk blir litt oppgitte om en litauersvarer dem på engelsk. Men nordmenn erhøflige. Damer i butikker er veldig hyggelige,synes hun.

Og nå er hun i ferd med selv å bli litt norsk.Får hun øyekontakt på gata, smiler hun. Hunhar kjøpt båt, går på ski, og spiser hun ute,går det i pizza og kebab.

– Det finnes jo ikke annet om man ikke gårpå en dyr restaurant.

[email protected]

– Når du blir kjent med en nordmann, finnes det ikkegrenser for hva han hjelper deg med. Og dere er ikke såordentlige og perfekte som dere gir inntrykk av på gata.Jeg har vært i mange hjem som ikke er så rene og bra or-ganisert.

Det er rett før Andrea går på kveldsskiftet på Bruce

Springsteens italienske favorittrestaurant i Oslo-områ-det. Men selv på Fratelli i Lillestrøm stusser han litt påenkelte ting.

– Hvorfor spiser dere agurk hele året? spør han. – Det ser ut som det er tredd en kondom over den. Pa-

prika på vinteren er heller ikke bra.

DRØMMER OM EGEN RESTAURANT | Før hadde Andrea Fedeli sin egen restaurant i hjemlandet. Nå håper italieneren å starte opp en i sitt nye hjemland.


Brygger på en belgiskblondinePetter (35) og Odd (73) Hagen brygger sitt eget øl på terrassen. Noe er i gjære i norske hjem.

Mange bruker som-merværet til å bade og soleseg. Petter Niklasson Ha-gen (35) har en annen ty-pe aktivitet på gang.Vi møter ham på Brygge-land i slutten av juli. Bu-tikken i Lillestrøm spesia-liserer seg på ingredien-ser til øl, og har 104 for-skjellige typer malt og 75forskjellige typer humle,de to viktigste ingredien-sene i øl. Petter tar opptelefonen og søker opp opp-skriften på nettet.

– Jeg trenger 12 kilo palemalt, en kilo pilsner malt ogbåde hallertauer og centen-nial humle, sier han.

– Et øyeblikk, bare. Det erbilligere for deg hvis du kjø-per en sekk på 25 kilo i stedet,eller hva sier du, spør Jan An-dré Midtskogen, daglig leder iBryggeland.

Petter avstår fra å kjøpe helesekken. De 12 kiloene med tyskmalt holder til hele 60 liter medhjemmelaget øl, av typen «belgiskblond». Et lyst øl som er sterkereenn pils, og fruktig og søtt i sma-ken.

Alle ingrediensene er importert.Selv gjæren er flydd inn fra statenOregon i USA. Petter får derimot ikke

tak i humletypen centennial, og må byt-te den ut med amarillo.

– Hva slags alfasyre er det på den? LurerPetter.– Den ligger på 8,9 prosent, sier Jan André

Midtskogen.– Ok, men da går det nok bra, konkluderer Petter.

BryggeboomDet er blitt trendy å brygge øl selv. Det bekrefter samtlige ek-sperter vi har snakket med. Norsk Hjemmebryggerforeningøker med rundt 300 medlemmer i året, og består nå av totalt2.500 medlemmer på landsbasis.

– Historisk har vi hatt et tyngdepunkt på Østlandet i Oslo ogAkershus. Og på Romerike er det et miljø som har klart å orga-nisere seg og har kontakt med hverandre. Det gjør at de har blittlitt tydeligere å se der enn andre steder, sier Gustav Foseid, dag-lig leder for foreningen.

Petter Nome er direktør i Bryggeri -og drikkevareforeningen,og hevder overgjærede øltyper som «pale ale» er det mest popu-lære.

– Hjemmebrygging virker som den raskest voksende hobby-en i Norge. Og for mange er det en åpenbaring at øl er mer ennbare pils, sier Nome.

Bryggeland i Lillestrøm åpnet i 2007, men butikken har røt-ter flere tiår tilbake som den tidligere Vin og Bar. Butikken opp-lever at hjemmebrygging er blitt mer populært.

– Vi øker omsetningen med 30 prosent i året. Og vi forventerå selge 80 tonn malt i 2013. Det er ingen tvil om at hjemmebryg-ging er trendy, og stadig flere går sammen i bryggerlaug og gjørdet til en sosial aktivitet, sier daglig leder Jan André Midtsko-gen.

StartDagen etter handleturen starter bryggingen. Midt ute i skogenpå Frogner i Sørum bor Petters pappa, Odd Hagen (73). Det erikke lenge siden han serverte pilegrimsvandrere sitt eget bryggved Frogner gamle kirke, en India Pale Ale laget av rug iste-denfor bygg – den vanligste kornsorten å lage øl av. Nå er væretså bra at far og sønn har bestemt seg for å brygge utendørs forførste gang.

På terrassen har Petter plassert en 60 liters ølkjele som er de-signet for å holde stabil temperatur.

– Når vannet har nådd 75 grader, kan vi helle i malten, sierPetter.

Den første delen av bryggeprosessen tar bortimot seks timer.Først skal malten stå i det varme vannet i en time for å trekkeut stivelsen fra kornet, det som setter smaken på ølet.

Odd og Petter bytter på å tappe ut vannet fra kranen nederstpå kjelen og helle det over toppen igjen. Dette kalles mesking,og hensikten er å sirkulere vannet gjennom kornet, slik at ik-ke all smaken samler seg i bånn. Etter en halvtimes meskinger Odd blitt lei.

– Kanskje vi skal skaffe oss en sånn meskepumpe, Petter? Såvi slipper dette neste gang.

Etter en hel times mesking har vannet blitt gult, og det sma-ker søtt. Faktisk heter dette vannet nå vørter, og det smakersom varm vørterøl uten bobler i.

Etter at de har skylt gjennom en ny kjele med vann, kokesalt opp til 100 grader for å gjøre det fritt for bakterier. Petterfinner fram en svær spiral i stål. Nå skal den varme vørterennedkjøles fort, ved at han sender kalt vann gjennom spiralen.

– Dette er fy-området. Nå er det ikke bare å stikke en

reportasjeMarius Wærhaug Madsen | tekst og foto


finger nedi lenger, fordi bakterier kanødelegge smaken på ølet. Alt vi brukerav verktøy, skal nå være rent. Det er vik-tig, sier Petter.

Gleden ved å lage noe selvPetter er drivkraften i ølbryggingen.Under et kurs på Ølakademiet i Oslolærte han hvordan man brygger.

– Gleden er stor over å lage noe selvsom blir like godt som ølet alle kjennertil. Det er mange muligheter når manbrygger. Man kan ha oppi hva som helstog få ølet man ønsker seg. Det er en finfar-og-sønn-aktivitet, der vi begge gir100 prosent. Det krever at man jobberdetaljert, og vi finner alltid oppskriftensammen. Mens ølet godgjør seg i kjelle-ren hans, ringer jeg ofte og spør om dethar blitt noe lyd i gjæringslåsen ennå,sier Petter.

Kurset fikk han i gave av faren til sin34-årsdag. På bordet ligger to sølvposer

med vakuumpakket humle og en røres-pade i stål. Det er neste steg, men såkommer Odd på at han faktisk har enselvdyrket humleplante ved sitt gamlehønsehus. Vi tar turen bort.

– Den må vi undersøke om vi kan bru-ke, sier Petter.

Det viser seg at humlen er av typennordbrau, som kan brukes til øl. Humle

tilfører bitterhet og fungerer som kon-serveringsmiddel for ølet.

Til tross for at mennesket har laget øli tusenvis av år, ble ikke humle vanligfør på slutten av 1000-tallet. Og det varførst i år 1516 at hertugen av Bayernstadfestet den såkalte renhetsloven,som sa at øl kun skal lages av bygg,humle og vann.

Og det var først etter den industriellerevolusjonen at øl begynte å bli masse-produsert. Før den tid var det et kun ethåndverk, litt på samme måten som Pet-ter og Odd brygger.

Etter å ha tittet på den ferske humle-planten i hagen åpner Petter den fryse-tørkede humlen og måler opp 75 gram.Den blonde øltypen skal humles toganger. Det er primært den siste hum-lingen som tilfører smak.

Petter tar fram tre hvite plastbøtterog vasker dem med hageslange og etspesielt rengjøringsmiddel. Etter at da-gens harde innsats er over, skal ølet stå

på disse i en stund, mens Petter og Oddkan dra på ferie rundt i Norge. Men deter noe Petter har glemt …

FlaskingTo uker etter bryggingen står pappaOdd nok en gang på terrassenog gjør repeterende arbeids-oppgaver. Nå er det 75 flaskermed øl som skal rengjøres. Sis-

AVGJØRENDE ØYEBLIKK | Her måler Petter og Odd Hagen alkoholprosenten på sitt hjemmebryggede øl, en «belgisk blond», ved hjelp av et hydrometer.

FRISTET | Petter handler ingrediensene i butikken Bryggeland og vurderer om hanskal kjøpe en hel sekk malt på 25 kilo.

Hjemmebrygging virker som den raskestvoksende hobbyen i Norge. Og for mange er deten åpenbaring at øl er mer enn bare pils.

Petter Nome, direktør i Bryggeri -og drikkevareforeningen


REPETERENDE | Odd undersøker en av de 75 flaskene han har rengjort. Det ferdige ølet skal kun være til eget bruk.

te steg i selve tilberedningen av øletventer. Etter at ølet kommer på flaske,skal det stå i flere uker og godgjøre seg,før det kan drikkes.

– Jeg håper vi klarer å komme i nær-heten av Haandbryggeriets Ardenneblond. Et sydbelgisk øl med litt krydretsmak, sier Petter.

Han har nettopp kommet ut fra kjøk-kenet med en kjele sukkerlake, målt opphelt eksakt etter oppskriften: åtte gramsukker per liter øl. Det er sukkeret somgjør at ølet vil karbonisere på flasken ogfå bobler.

– Hvor mye øl drikker du egentlig?

– Om sommeren blir det gjerne littmer, så rundt tre ganger i uka kanskje.Jeg syns det er moro å smake forskjel-lig øl og er ofte på polet for å utforskenye typer, sier Petter.

Etter å ha blandet ut sukkerlaken oghelt ølet over på rene gjæringskar tap-per han ut en liten prøvesmak. Ølet erikke gjennomsiktig, fordi Petter glemteå ha i klarningstabletter for to uker si-den. Men smaken, derimot:

– Denne tror jeg kan bli bra, Petter,litt ettergjæring på flaska nå er alt dentrenger, sier Odd.

– Ja. Tenk deg at den blir litt kjøli-

gere, og med litt kullsyre og liv i segblir den nok veldig god, sier Petter.

Han begynner å tappe ølet på flaske

og s ler litt første gang. Men flaskenummer to går uten problemer. Oddstiller seg ved siden av korkemaskinen,eller rettere sagt – kapselpåsetteren.

Og så er de i gang. I løpet av ti minut-ter er nesten 20 flasker ferdigkorkede.De to har brukt omtrent 7.500 kroner på

verktøyene de benytter til ølbrygging-en. Til og med korkene er fra Belgia.

Petter finner fram reagensrøret. Nåskal han finne ut det mest spennende

Det er en fin far-og-sønn-aktivitet, der vi beggegir 100 prosent. Petter Hagen (35)


OMSTIKKING | Petter transporte-rer ølet til et rent gjæringsfat meden hevert, og lar mye gjær ogbunnslam ligge igjen.

LAR HUMLA SURRE | Humlen de bruker,er frysetørkede pellets. Her er 75 gram avtypen hallertauer klar til å tilsettes.

av alt: hvor høy alkoholprosenten er.Han fyller det med øl og slipper hydro-meteret oppi.

– Hydrometeret ligger på 1.006 i tett-het. Regnestykket tyder derfor på at detblir 6,5 prosent alkohol. Det er litt gjevtå lage sterk øl, smiler Petter fornøyd.

Odd og Petter skal nå bruke de nesteukene på å klekke ut et navn til ølet. Ogha ferie, selvsagt.

Raumar er fødtEgentlig bør ølet stå en uke til. Men vier så nysgjerrige på hvordan hjemme-brygget til Odd og Petter smaker, at vi

tar turen innom. Det er nå tre uker si-den de hadde ølet over på flaske, og nåhar den fått et navn: Raumar.

– I min oppfatning er Raumarriketdet gamle navnet for Romerike, sierOdd.

De har brukt nettsiden Beerlabelizertil å lage egen etikett for ølet og hardøpt bryggeriet sitt Fjeldheim Hjem-mebryggeri. Til den første offisiellesmakingen av ølet tar Odd fram noensplitter nye glass. Det er jo tross alt ik-ke et hvilket som helst øl.

– Det var relativt lite bitterhet i den-ne. Samtidig er det ganske høy alkohol-

prosent, men den er likevel ikke noesterk. Den blir nok bedre om den fårstått en uke til, sier Petter.

– Vi drikker opp dette før jul, ellerhva, Petter? Vi må jo begynne å plan-legge julebrygget, sier Odd.

Mens Odd klipper ut etiketter og li-mer dem på flaskene, er far og sønn ifull gang med idémyldringen til nesteprosjekt: juleøl.

– Hva vil du si til folk som er nys-gjerrige på selvbrygging?

– Meld deg på et kurs, sier Petter.– Ikke begynn alene. Da vil du få kon-

takter og finne ut om du virkelig vil det.

Det er litt dumt å kjøpe masse dyrt ut-styr som bare blir stående ubrukt. Der-etter er det bare å ta med seg kjelen utog brygge!

[email protected]

KARBONISERING | Etter å ha stikket om ølet tilsetter de sukkerlake i det nederstekaret. Det skaper bobler i ølet over tid.


Sliklager du

ditt eget øl

UtstyrNår du skal brygge øl selv,finnes det utstyr som gir degoptimalt resultat:

Ølkjele, for stabil temperatur (du kan ogsåbruke vanlig kjele)Gjærekar til å ha ølen påRørespadeKjølespiralHevertGjærlåsMeskepumpe (hvis du vil slippe å sirkulere vannet forhånd)KapselpåsetterFlaskerHydrobarometer

Oppskriften på Petter og Odds Raumar Blonde12 kilo pale malt1 kilo pilsner malt70 gram hallertauer mittelfrüh humle med 4,6 prosent alfa-syre40 gram amarillo-humle med 8,9 prosent alfasyre2 Poser Wyeast American Ale 1056 gjær175 gram sukker 60 liter vann

Varm opp vannet til 75 grader. Tilsett maltet og la stå i entime for nå 68 grader. Sirkulér vannet i én time, enten forhånd eller med pumpe. Tapp det over i gjæringskar. Skyllgjennom en stor kjele med 80 graders varmt vann for åfå med resten av stivelsen til maltet. Tilsett all vesken til-bake i kjelen og kok opp til 100 grader. Tilsett haller-tauer-humle. La stå i 45 min. Tilsett amarillo-hum-len. La stå i 15 min. Nedkjøl vesken til ca. 18 gra-der med kjølespiral. Hell over på gjæringskar. Til-sett gjær. Monter gjæringslås. La stå kjølig i touker. Stikk om vesken i et rent kar medhevert. Tilsetter sukkerlake. Rør om rolig.Tapp over på flaske. Påfør kork med kap-selpåsetter. La stå i fire uker. Lageventuelt etikett. Avkjøl og drikk!

SKUMPARTY | Når kornog vann har kokt i en ti-me, heter det vørter. Deter grunnlaget for heleølet. Foreløpig er ølethelt alkoholfritt.

SMAKSDOMMER | Bestått, sier ølekspert Sigrid Strætkvern om Petter og Odds hjemmebrygg og gir ølet en sterk treer.

Vi fikk Ringnes’ egenølekspert, stemnings-

skaper Sigrid Strætkvern,til å anmelde Odd og Petters

hjemmelagde øl. Hun har gittut boken «Øl med kniv og gaffel»

og holder foredrag for utelivs-bransjen. Hun har også vært dom-

mer i Norgesmesterskapet i hjem-mebrygging, og er utdannet ved Den

Skandinaviske Bryggerhøjskolen i Kø-benhavn og Ringnes’ Beer Academy.

Dette mener Strætkvern om Rau-mar:En belgisk blonde er en lys ale, og frem-ste karakteristika ved belgisk blonde erat ølet skal en svært tydelig fruktighetmed aromaer (estere) som dannesunder gjæringsprosessen.

Videre skal ølet være klart, det skalha god sødme, humlekarakteren skal ik-ke være for framtredende og alkoho-linnholdet ligger som regel fra 6,5 pro-sent ABV og oppover.

Det er med skrekkblandet fryd jeg åp-ner flasken med Raumar Blonde. Hjem-mebrygging er et fag jeg har stor re-spekt for, og etter flere år som dommer iNM i hjemmebrygging vet jeg at smakog kvalitet kan være veldig varierende;fra det middelmådige til det svært vel-smakende.

Jeg er klar for en 7S-vurdering: skjen-ke – se – slynge – snuse – smake – svelge– skåle.

Ølet får et pent hvitt skum ved skjen-king, og skummet holder seg også godti glasset. Fargen er gyllen, men ølet eruklart og umulig å se igjennom. Det vilnok klarne mer over tid og bør da hellesforsiktig fra flasken så ikke bunnfall føl-ger med.

Jeg slynger glasset og snuser. Det luk-ter umiddelbart mye gjær, som bekref-ter at ølet jeg har fått, er veldig ferskt ogmed fordel kan stå seg på litt lengre lag-ring før smaking. Den mest intensegjærduften avtar etter hvert, og jeg luk-ter igjen.

Vanligvis vil duften og smaken av enbelgisk blonde ha tydelige aromanoter iretning nellikspiker, koriander, bananog godteri. I Raumar finner jeg svakenoter av sitrus og bringebærdrops, mendet klassiske bananog nellikpreget erhelt fraværende. Det trekker ned på sco-re for typeriktigheten.

Maltsødmen er også noe lav i ølet, jegfinner lite maltsmak, og preget er tørt.Maltsødme er en viktig faktor for øletskropp og fylde. Lite restsødme og fra-været av fruktighet forsterker opple-velsen av tynn kropp. Ølet kan derforoppleves noe vannaktig, tross sine 6,5prosent alkohol.

Humlebitterheten skal være moderati denne typen øl, og her synes jeg Petterog Odd har lyktes bra, det er ofte fris-tende å overdosere humlen. Et svaktpreg av bitter sitrus-sten ligger i etter-smaken, men jeg vil framheve det ele-

gante sitrus- og pinjenotene som liggeri aromabildet, og som du ofte finner iamerikansk versjon av belgisk blond.Elegant og velkomponert humlearoma!

Totalopplevelsen er at ølet er noe tørtog litt snerpende, det oppleves ubalan-sert, har for lite sødmepreg og for litefruktighet. Det gir lav score på typerik-tighet som en belgisk blonde og enanelse bedre score som amerikansk ver-

sjon av blonde.Ølet er noe uferdig,

men jeg spår at smakenvil ta seg opp. Til å væretredje øl gutta brygger,vil jeg derfor si: Bestått,godt jobba! Ølbrygging er et svært kre-vende fag, og jeg kan jo røpe at jeg selvhar brygget øl kun to ganger. Min por-ter endte opp som et mørkt lettøl.


RAUMAR | Odd og PetterHagen kaller ølet sitt for Rau-mar og bryggeriet for Fjeld-heim hjemmebryggeri. Fireferdige flasker med ferskt øler klare for kjøleskapet.

FAKTA

Ingredienser | 482,- påBryggeland i Lillestrøm75 glassflasker | 600(8,- per stk. Engangsin-vestering)75 korker | 29,-175 gram sukker | 5,-Pris per øl | 15,- (7,-uten flaske)

Ølets verdi

Her er ekspertens dom


TRYGGE – Jeg har aldri kunnet være meg selv på samme måte somsammen med henne, sier Cathrine. – Ikke jeg heller, sier Anniken.

Dobbelmammalykke

hovedsaken

Anniken (21) og Cathrine (19) blirkalt egoister. Fordi de vil ha barn.Marianne Tønsberg | tekst Lisbeth Andresen | foto



GJØR KLART | De har fått og kjøpt brukt og nytt. Mammaene vasker og bretter mensde venter på babyen.

PUSLERIER | Dagene snegler seg av sted for Anniken Kjær og Cathrine Glint Wolden, men det

SVANGERSKAPSKONTROLL | Anniken er sliten og tung, og håper at fødselen nær-mer seg. Jordmora kan ikke love noe.

FORTSATT TOM | Vogga står tom, men klar.

– Vi kunne ha ventet som alle an-dre, men hvis du spør om når det

passer å få barn, så passer det aldri. Vivil være unge mødre, sier AnnikenKjær (21).

Da hun ble på vei i fjor sommer, haddehun og forloveden Cathrine Glint Wol-den (19) allerede jobbet med saken et årstid.

Onsdag 6. mars 2013: Anniken tasser inn i stua med knekke-brød og te i hendene. Det er 24 dagerigjen til termin. Hun tror at babyen vilkomme før. Hun er i hvert fall klar. Deter Cathrine og.

I går falt Anniken på vei ut av dusjen.Hun har hypermobile ledd og kom segikke opp igjen. Det har plaget hennegjennom hele svangerskapet og ført til

at hun ikke har kunnet jobbe. Nå låstebekkenet seg helt. Hun lå og gråt da Ca-thrine fant henne og fikk stablet henneopp og inn på sofaen.

Formen er bedre i dag. De to fortellerom hvordan de ble et par.

– Det har egentlig alltid ligget i kor-tene at vi skulle bli sammen. Samtidigtrodde jeg aldri at jeg skulle få deg, sierAnniken.

Hun ser på Cathrine, som kroer seg isofaen sammen med henne.

ForelskelsenAnniken syntes hun så noe fantastiskførste gang hun så Cathrine. Hun dan-set, hun var pen, hun var tynn, hun had-de alt, syntes Anniken. Men hun haddeikke fylt 14 ennå.

De skulle møtes noen ganger de nær-

Par av samme kjønn: Ekteskap og barnFra 1993 kunne likekjønnede par i Norge inngå partnerskap, fra 2009 kunne man også inngå ekteskap.Fram til 2011 har det vært en økning i antall inngåtte registrerte partnerskap ogekteskap, fra i snitt 127 per år på 90-tallet til rundt 260 de siste årene. I desember 2012 var det registrert til sammen 3.524 partnerskap og ekteskap.Fra 1993 til 2001 var det bare 6 prosent av parene som hadde ett eller flere fellesbarn, mot 18 prosent i perioden 2002–2010. Det er i første rekke kvinnepar som harfelles barn, om lag tre av ti i den siste perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

FAKTA


er alltids noe småtteri å ordne – som å pynte litt på barnerommet hjemme i Fetsund.

meste årene. Da var som regel Annikenopptatt med kjæreste, mens Cathrinebrukte tiden mest på dans.

Sommeren 2010 ble de venner på Face-book. Det førte til et kjærlig gjensyn, ognoen dager senere kjøpte Anniken et sølvarmbånd med Swarovski-krystallerog spurte: «Vil du være min?»

Feil person og feil kjønn– Anniken var feil person og feil kjønn, si-er Cathrine.

Hun gruet seg til å fortelle hjemme athun hadde blitt kjæreste med Anniken.

– Jeg har aldri vært snill pike. Jeg hargjort alt det man ikke skal gjøre, sier An-niken.

Hun forteller at hun ble aggressiv ogopprørsk etter at faren hennes døde dahun var ni.

–Du har aldri hatt det helt bra med degselv, sier Cathrine.

–Nei, det har jeg aldri hatt, svarer An-niken.

Cathrine hatet seg selv for at hun liktejenter. Det har nesten gått over nå.

– Jeg ser ikke på Anniken som ei jente,men som en person jeg elsker, sier hun.

På egne beinNoen måneder etter at de ble sammen,sto Cathrine med bagasjen sin på trap-pa.

– Jeg kunne gjerne ha flyttet hjemme-fra nå eller for et par år siden, ikke dajeg var 16, sier hun.

Det var ikke så enkelt å stå på egnebein, og hun mangler fortsatt det sisteåret på videregående.

Da Anniken ble gravid, bodde de i en

leilighet som ikke egnet seg for barn.Det var en lykke å få leie et hus i Fetsund.Et eldre hus omgitt av frisk luft og landligidyll. Innvendig har de sparklet og maltilyse farger både oppe og nede.

– Jeg synes det er håpløst å være ung ogkjøpe bolig, sier Cathrine.

Akkurat nå er det helt uaktuelt, og deer mer opptatt av å skaffe det babyentrenger.

Anniken har vært sykmeldt det mesteav svangerskapet. Nå er hun i permisjon.Cathrine jobber deltid i en videobutikksom skal legges ned, og er på utkikk etterny jobb.

– Planen er å studere. Men jeg har ikkemotivasjon til å sitte på skolebenken ak-kurat nå. Dessuten må jeg jobbe nå, sierhun og skynder seg å legge til:

– Det gjør jeg med glede.

Tøffe tak– Vi skulle gjerne ha klart å lage barn,bare vi to. Da kunne han ha liknet på deg,sier Anniken og ser på Cathrine.

– Så pusete du er i dag, svarer Cathrineog ler.

Hun har levd med noen måneders hu-mørsvingninger.

– Jeg har aldri klaget så mye i hele mittliv, innrømmer Anniken.

Begge gleder seg til ventetiden er over.Ultralyd-terminen er 30. mars, men reg-net ut fra unnfangelsesdatoen kan guttenlike gjerne komme til verden en uke før.Dagene går så sakte. Noe av tiden brukerde på husets hunder. Anniken har alltidsørget for husdyr av ulike slag,og skal utdanne seg til hovslager.

Cathrine sitter ofte med pc-en ifanget. Hun blogger om livet med


MORGEN | To dager etter fødselen er det tid for å pakke sammen og reise hjem fra Ahus.

Anniken og babyen som er påvei. Twomommies.blogg.no harmange følgere, og mange leggerigjen koselige meldinger på siden

deres. Enkelte er også kritiske. – «Egoistisk» er blant tilbakemelding-

ene, forteller paret. På det verste er de blitt kalt for «lesbisk

pakk».De vordende mødrene skifter tema. De

bretter sammen bomullstøy i lyseblått oglysebrunt og legger dem i skuffer og skap.«Prinsen» står det på dørskiltet til barne-rommet. Vogga er allerede redd opp forden lille.

Tirsdag 12. mars 2013Anniken og Cathrine rekker så vidt ti-men for svangerskapskontroll. Da dekommer inn, måler jordmora blodtrykket

og snakker om morgendagens omvisningpå fødeavdelingen.

– Hvor mye veier du nå? spør hun. Anniken glemte å veie seg i farten og

stikker bort på vekta. De er enige om athun i grunnen har økt nok nå.

Jordmora synes ikke det er noe opp-siktsvekkende med Anniken og Cathri-nes alder. Det synes de ikke selv heller.

– Mamma var 18 da hun fikk første-mann. Da var hun gift, sier Anniken.

Jordmora kjenner hodet til babyen derinne i magen.

– Når det fester seg, kan vi som regel ik-ke kjenne det lenger, sier hun.

– Så han har ikke festet seg ennå?– Nei, men det gjør ikke noe, sier jord-

mor og gir gode tips om ammingen de før-ste døgnene.

– Du kan ta over stellet og byssingen,

StebarnsadopsjonMan må være gift med eller være registrert partner til barnets forelder for å søke omstebarnsadopsjon.Et barn kan ikke stå oppført i folkeregisteret med to fedre uten at de det gjelder, erektefeller eller lever i registrert partnerskap, og den ene av de to er barnets biologiskefar og den andre har fått innvilget søknad om stebarnsadopsjon.Når det gjelder kvinner, kan begge bli mødre uten at det har skjedd en adopsjon hvisdet gjelder et felles planlagt barn og identiteten til barnets donorfar er kjent.Hvis barnet er unnfanget ved hjelp av anonym donorfar, vil det også være nødvendigmed stebarnsadopsjon i disse tilfellene for at begge skal bli mødre til barnet.

MødreGjennomsnittsalderen til førstegangsfødende kvinner i Akershus i 2011 var 29,3 år.Landsgjennomsnittet var 28,4. Kilde: Bufetat og Statistisk sentralbyrå

FAKTA


NY I VERDEN | Ventetiden er over for Cathrine Glint Wolden og Anniken Kjær.

fortsetter hun med blikket på Cathrine. Når babyen har fått mat, er ofte den an-

dre bedre til å roe. Cathrine skal få nok ågjøre.

PlanlagtFødselen kan skje når som helst. Men detkan også gå flere uker til.

– Jeg håper han kommer nå! sier Anni-ken.

Men det er ikke annet å gjøre enn å rei-se hjem og vente enda mer.

Hverken hun eller Cathrine setter prispå velmente råd om å nyte tiden som ven-tende. De er så klare og gleder seg så vel-dig. De har ventet så lenge.

Først brukte de tid på å lete seg fram tilen donor. På en godt gjemt donorside pånett fant de en ung mann som ville hjelpedem. Etter at han leverte det nødvendig-

ste, ordnet de resten på egen hånd.Nå er de sprekkeferdige av lyst til å se

kjærlighet og omsorg over en liten guttsom skal hete Emilio. Gutten skal vokseopp uten far, men med to mammaer.

Juridisk er Cathrine uten rettigheter.De venter på at hun skal kunne stebarns-adoptere gutten. Det kan ikke skje før dehar giftet seg.

Hva den lille skal kalle dem, har de ik-ke helt funnet ut av ennå. Kanskje blir det«mamma» og «mamma Cathrine».

Akkurat nå ser det uansett ut til at ung-en liker seg utmerket der han er. Han haringen hast med å komme ut av mors liv.Dagene fortsetter å snegle seg mot ter-min.

Torsdag 4. aprilKlokka halv åtte om morgenen kommer

Emilio til verden. «Ja, ja! Hvor ille kan det være», hadde

Anniken tenkt når andre kvinner sa atdet å føde var det verste de hadde opp-levd. Etter 36 timer har hun fått svar.

Når han endelig er vel ute, blir han lagtpå magen til Anniken. Han tisser på sinmor, tar tommelen i munnen og smatter.

– Er det her sønnen min? sier Anniken.Cathrine bare gråter. – Jeg ser ikke noe, sier hun når hun

skal klippe navlestrengen.De er utslitt, men lykkelige.– Emilio er helskjønn.To dager senere pakker de sammen sa-

kene sine og bærer den nyfødte ut døra.Familien Glint Kjær skal hjem.

Torsdag 18. aprilLille Emilio vrir seg på armen til mor.

Han er sulten. Så spiser han seg tilfredsog sover videre i fanget.

Han sov seg gjennom det meste av deførste nettene. Nå holder han mammaenevåkne.

– Det er ingen dans på roser, konstate-rer de etter to uker med ammetåke, ma-ting og bleieskift.

Men de synes det er helt fantastisk, oggleder seg til alt de skal oppleve sammen.

De føler [email protected]

Utdrag fra Anniken og Cathrines blogg:

twomommies.blogg.no

Om ordet«mamma»:«Hva skal barnet kalledere? Skal begge blikalt for mamma?» Dette er spørsmål vihar fått en del gangernå, så vi tenkte detvar på tide å gi deresvar på det. Men: Heltærlig så er vi ikke heltsikre på alt rundtdette enda ...»

24. februar 2013

Om donoren:«Vi har skrevet enkontrakt med han, somalle tre parter var enigi. Etter fødselen vil hankun ha et lite bilde oglitegranne info om althar gått bra osv, menellers ingen kontakt –med mindre sønnen vår har lyst til å opp-søke donoren når haner blitt 18. år.»

29. januar 2013

Om Emilio:«Vi er superstolteog synes selvfølge-lig han er verdensfineste. Han blefødt torsdag04.04.13 kl. 07.30på morgenen. Ut kom en stor ogvakker gutt somveide 3.945 gramog var 52 cm lang:-)

7. april 2013

BLEIESKIFT | – Det er ingen dans på roser, konstaterer paret etter to uker med ammetåke, mating og bleieskift.

MER PÅ NETTSe video av mødrene

og nyfødte Emilio på rb.no

/rbtv

Cover jul PDF 2013 05.12.2013 15:59 Side 2

Documents

Romerikes Blad Helg Julen 2013