Stig Beite Løken

Skogen i tapetet

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-47990-9

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Asbjørn JensenSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015Satt i Sabon 10,9/14 pkt og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller

fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Kristian

1

Det var en død elg. Deler av pelsen var revet av, inn-vollene fløt utover og det lå blod overalt. Jeg holdtmobilen tett inntil brystet. Lukten var så stram atjeg måtte holde pusten. Det summet av fluer. Da jegbøyde meg ned over det døde dyret, kunne jeg se atdet krøp insekter på det. Magen min vrengte seg. Jegkastet opp. Jeg sprang ut av skogen og tilbake til hu-set.

Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svettefra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyve-døren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv oppdøren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen ogglante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tom-flasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare såvidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen hans var snøv-lete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte.

7

Kommer du, spurte jeg.Han støttet hendene på armlenene og forsøkte å

reise seg.Vi fikser det senere, sa han og falt ned i stolen.Jeg spør mamma.Hun sover, sa han.Jeg kikket opp trappen. Mamma sov mye om da-

gen. Det var mørkt der oppe, selv om klokken barevar tre.

Da stikker jeg bort til Aslak og Trine.Ha det gøy, sa han.Jeg gikk inn på kjøkkenet, tørket svetten av pannen

og drakk to glass vann. Etterpå stakk jeg ut terrasse-døren. Jeg tenkte på det døde dyret. Pelsbitene som låspredt omkring. Fluene. Innvollene.

Ringeklokken til Aslak og Trine var ødelagt. Jegmåtte banke på. Aslak åpnet. Han hadde på segT-skjorte med klubbmerket til Manchester United.

Hallo, Mathilde, sa han og smilte.Aslak var nesten tre år eldre enn meg, men han så

ut som om han nettopp hadde begynt på ungdoms-skolen.

Er mammaen din hjemme?Ja, sa han og ropte på Trine.Er noe galt, spurte Trine da hun så meg.Jeg fortalte om den døde elgen. Trine sa hun skulle

ringe lensmannen og ga meg og Aslak streng beskjedom at vi måtte holde oss unna kadaveret.

8

Jeg gikk inn i stuen sammen med Aslak mens Trineringte til lensmannen. Vi satte oss i sofaen. På bordetlå Settlers of Catan. Vi hadde ikke rukket å spille fer-dig kvelden før. Det lå an til at jeg kom til å få poengfor flest byer denne gangen også, dessuten hadde jegallerede fått poeng for lengste vei og største hær.

Skal vi se på Asterix, spurte Aslak.Gjerne det, sa jeg.Aslak hadde alle tegnefilmene og tegneseriene. Selv

om det var litt barnslig, likte jeg det også ganskegodt.

Vi så filmen der Asterix og Obelix måtte gjøre tolvvanskelige oppgaver. Hvis de lyktes, var det bevis påat gallerne var guddommelige, noe som førte til atCaesar ga dem kontroll over Romerriket. Men hvisde mislyktes, måtte de overgi seg. Filmen var dub-bet til norsk. Jeg hatet dubbede filmer, men Aslak varelendig i engelsk og ingen av oss kunne fransk.

Bokhyllene var fulle av cd-er. I tillegg lå det cd-erhulter til bulter på det gamle stereoanlegget. Trinevar den eneste jeg kjente som hadde cd-er. Til og medmamma hadde kastet sine. Sverre brydde seg ikkeom musikk. Jeg kikket på noen av cd-ryggene: Musicfrom Big Pink, Hunky Dory, Before the Flood, Swe-etheart of the Rodeo, The Notorious Byrd Brothers,Willy and the Poor Boys, Workingman’s Dead.

Jeg kjente ikke igjen noen av dem. Jeg visste ikkeengang om det var navn på band eller album.

9

Trine kom inn i stuen og satte seg i den andre en-den av sofaen.

Det er best vi holder oss inne til lensmannen kom-mer, sa hun. Han skulle komme med en gang.

Ja vel, sa Aslak.Jeg skulle til å fiske mobilen opp fra lommen for å

sjekke Facebook, men jeg fant den ikke. Jeg gikk ut igangen for å sjekke jakken, men mobilen var ikke derheller.

Jeg finner ikke mobilen, sa jeg. Jeg må ha mistetden da jeg oppdaget elgen eller da jeg sprang tilbaketil huset til bestemor.

Lensmannen finner den nok, sa Trine.Det var en ny iPhone, sa jeg. Det er dødskjipt å

miste den, jeg har ikke råd til en ny.Sånne smarttelefoner er dyre, sa Trine. Aslak og jeg

har fremdeles hver vår kjedelige Nokia.Jeg jobber hver eneste kveld, sa jeg. Fra syv til ni

på Bunnpris.Du er en skikkelig arbeidshest, sa hun og smilte.Jeg klarte ikke å konsentrere meg om tegnefilmen,

det eneste jeg tenkte på var elgen og mobilen. Jegdreit egentlig i SIM-kortet, det var ikke internett idet gamle huset til bestemor. Uten mobilen kunne jegikke sjekke Facebook-profilen til Christine.

Har du spist middag, spurte Trine. Aslak og jegskal ha lasagne, du kan sikkert få, du også.

Det høres godt ut, sa jeg.

10

Jeg begynner på maten med en gang, sa hun. Sårekker vi å spise før lensmannen kommer. Forresten,han sa du måtte vise ham hvor du fant elgen.

Gjerne det, sa jeg. Kanskje vi finner mobilen minogså.

Se nå, Mathilde, sa Aslak og pekte på skjermen.Nå skal Asterix springe fortere enn den rare man-nen!

Aslak begynte å skrattle da Asterix suste forbiden høye, topptrente greske idrettsmannen med ørne-nese, som i følge tegnefilmen var olympisk mester.Latteren til Aslak var smittsom, jeg begynte å le selv.

Like etter at Asterix og Obelix hadde lyktes medå overvinne den åttende prøvelsen, som gikk ut på åskaffe et bestemt skjema i en labyrintisk bygning derdet jobbet mange romerske byråkrater, ropte Trine atmiddagen var ferdig.

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet. Trine fant fremspisebrikker mens Aslak hentet tallerkener, glass ogbestikk.

Skal jeg hjelpe med noe, spurte jeg.Du er jo gjest, sa Trine og ristet på hodet.Lasagnen er forresten ikke hundre prosent hjem-

melaget, sa hun og så brydd ut.Det gjør ingenting, sa jeg.Det var godt å spise sammen med Aslak og Trine.

På skolen satt jeg for det meste alene. Hjemme pleidejeg å spise middag på rommet, gjerne foran pc-en

11

eller fotosamlingen. Det gikk for det meste i Fjord-land eller McDonalds. Forrige gang mamma forsøkteå lage middag, gikk kjøttkakene i stykker. Sverre rakkikke engang å smake på dem før mamma løftet oppfatet og kastet det i gulvet. I det siste hadde jeg lagetnoen av middagene selv. For det meste enkle målti-der, kokte eller stekte kjøttpølser med poteter og er-ter, pasta bolognese, kjøttkaker med brun saus.

Da jeg kjørte forbi, så jeg at dere hadde fått con-tainer, sa Trine.

Ja, men vi har ikke begynt å kaste enda. Vi begyn-ner i morgen.

Hvem er det som har rotet så mye, spurte Aslak.Jeg forklarte at vi hadde arvet huset da bestemor

døde og at vi skulle tømme det.Skal dere selge, spurte Trine.Tror det, sa jeg. Hvordan går det forresten med

bursdagsforberedelsene?Det går bra, sa Trine. Ikke sant, Aslak?Det går kjempebra, svarte han. Vi skal ha brett-

spillturnering, jeg har invitert alle i fritidsklubben.Trine kikket på meg og smilte.Jeg vet du sa at du ikke kan komme, men hvis du

ombestemmer deg eller hvis det viser seg at du har tid,så må du bare bli med på feiringen.

Takk, men jeg tror det blir vanskelig å komme megvekk fra ryddingen.

Kan jeg ta bilde av dere når dere spiser, sa Aslak.

12

Han gikk inn i stuen og kom tilbake med polaroidka-meraet sitt.

Det kan du sikkert, sa jeg. Trine nikket. Aslakknipset bildet. Det var rart å se bildet komme rett utav kameraet etter han hadde trykket på utløserknap-pen.

Det var ikke så bra, sa han. Kan jeg ta et bare avdeg, Mathilde?

Yes.Husk at du ikke har så mange bilder, sa Trine. De

er ikke billige heller.Aslak smilte da han knipset bildet. Måten han

smilte på gjorde at jeg også smilte. Jeg laget V-tegnmed begge hendene.

Synes du bildet ble fint, Mathilde, sa han og vistemeg fotoet.

Helt ok, mumlet jeg mens jeg tygget lasagne.Gleder du deg til å begynne på skolen igjen etter

sommeren, spurte Trine. Det er vel andre klasse duskal ta fatt på?

Jeg svelget maten og nikket. Etter seksten dager pålandet skal det bli greit å komme hjem igjen, løy jeg.

Det hadde bare blitt masse mas om jeg sa sann-heten. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gruet meg mesttil, å komme hjem til Stavanger, jobben på Bunnpriseller Rikke og de andre på Bergeland.

Da vi hadde spist, spurte jeg hvor mye klokken varblitt. Trine sa at den var kvart på seks.

13

Det ringte på. Det var lensmannen. Han virket ikkestresset i det hele tatt. Han spurte hvor i skogen jeghadde funnet kadaveret. Jeg sa ha det til Aslak ogTrine.

Er det du som er datteren til Sigrid, spurte han.Jeg nikket.Jeg så deg i begravelsen til bestemoren din.Kjente du henne?Jeg kjenner alle her i bygda, sa han og smilte.Vi gikk inn i skogen. Jeg holdt hele tiden utkikk

etter mobilen og spurte lensmannen om han kunnegjøre det samme.

Det var lett å finne tilbake til den døde elgen. Jegspurte om jeg kunne gå tilbake siden det var så ek-kelt. Lensmannen sa det var helt ok og spurte om jegbodde i huset til bestemor.

Bare sånn at jeg vet hvor jeg kan få tak i deg, sahan.

Jeg nikket og gikk tilbake til huset til bestemor.Da jeg kom inn i stuen, viste klokken over kjøk-

kendøren 19:32. Alle lysene var skrudd av, menkveldssolen skinte inn gjennom vinduene og terrasse-dørene.

Hallo, sa jeg.Ingen svarte. Mamma hadde fremdeles ikke stått

opp. Sverre hadde sikkert lagt seg. De sov i hvert sittsoverom. Det gjorde de hjemme i Stavanger også. Jeghadde forsøkt mange ganger å gjennomskue søvn-

14

mønsteret til mamma og Sverre, sånn at jeg kunneplanlegge dagene og nettene uten å måtte treffe dem,men jeg klarte det aldri.

Jeg satte meg i lenestolen foran tv-en. Stolen varfremdeles varm. På gulvet ved siden av stolen lå dettre uåpnede ølflasker. Flaskeåpneren lå på stuebor-det. Sverre hadde ikke skrudd av tv-en. Jeg zappet frakanal til kanal mens jeg drakk opp ølen. Til slutt faltjeg til ro med Sporløst forsvunnet på Vox.

Etter en stund ringte det på. Jeg sprang ut i gangenog kikket gjennom vinduet ved siden av ytterdøren.Det var lensmannen. Det første jeg tenkte på, var tyg-gegummipakken i bukselommen. Jeg la to tyggiser imunnen og rakk å åpne døren før han trykket på rin-geklokken igjen.

Jeg skulle gjerne ha snakket med foreldrene dine,sa han.

Jeg svarte at de var syke begge to og at de dessutenhadde lagt seg for kvelden.

Lensmannen sa han kunne ringe dem i morgen ogspurte etter telefonnummeret til mamma og Sverre.Jeg nikket og ga ham numrene.

Hva var det som drepte elgen, spurte jeg.Det er ikke en elg. Det er en hjortebukk. Men hva

som har skjedd er litt vanskelig å si.Hva mener du?Lensmannen tok av seg capsen, dro hånden gjen-

nom det tynne håret og lente seg inntil døren.

15

Så du noen i nærheten der du fant dyret, spurtehan.

Jeg ristet på hodet.Så du noen andre dyr?Jeg ristet på hodet igjen.Han stirret ut i luften et par sekunder, så sa han

at han skulle ringe mamma i morgen og at jeg måtteholde meg unna kadaveret.

Er det noe farlig med elgen?Hjortebukken, rettet han. Det er sikkert ikke noe

farlig, men jeg kjenner alle i Viltnemnda. Jeg tenkteå høre med dem, de har peiling på dette. Derfor viljeg helst ikke at noen roter i området rundt kadave-ret. Kanskje det var jegere eller kanskje hjortebukkendøde av naurlige årsaker. Men det er rart at dyret harblitt lemlestet på den måten. Det er jo ingen rovdyrher i området. Har ikke vært det på evigheter. Si tilSigrid og faren din at jeg var innom.

Jeg nikket og sa at Sverre ikke var faren min, menat jeg skulle gi beskjed til han og mamma.

Den er god, svarte lensmannen. Bestemoren dinvar forresten en hyggelig dame. Jeg hjalp henne medtakrennene like før hun flyttet på hjem.

Kjenner du mamma også?Jeg gikk i klasse med henne på Ølen videregående.Han vinket og gikk, men så stoppet han og snudde

seg mot meg.Hvor gammel er du?

16

Sytten.Du bør ikke drikke før du er atten.Jeg drikker ikke, sa jeg.Han smilte, gikk inn i bilen og kjørte vekk.Jeg låste ytterdøren og satte meg i lenestolen. Epi-

soden av Sporløst forsvunnet var akkurat slutt, menjeg zappet litt mens jeg drakk opp resten av ølen.Først så jeg på et engelsk reality-program. Det varmasse feite barn som skulle pumpe jern på et gam-melt gods. Så kikket jeg på et dokumentarprogramom andre verdenskrig. Jeg skrudde av tv-en og listetmeg opp trappen.

Jeg gikk så stille jeg kunne, likevel knirket det.Badet var det første rommet på venstre side. Jeg

gikk rett forbi det. Mamma sov i rommet like vedsiden av. Det hadde vært jenterommet hennes. Jegpleide ikke å pusse tennene hvis mamma alleredehadde lagt seg. Hvis jeg måtte på do om natten, pleidejeg ikke å trekke ned etter meg. Jeg ville ikke vekkehenne.

Til høyre for rommet til mamma lå det et gjeste-rom. En gang i tiden var det soverommet til bestefar.Han døde av kreft før jeg ble født. Nå var det Sverresom sov der. Ved siden av gjesterommet lå bestefarsgamle kontor. Da han døde, ble det omgjort til sy-rom. Det var aldri blitt pusset opp eller endret, bort-sett fra da bestemor fjernet stolen og skrivebordet ogsatte inn en symaskin. Rommet var det siste i huset

17

som fremdeles hadde linoleumsgulv. Soverommet tilbestemor lå på den andre siden av gangen, det varmye større enn de andre soverommene og hadde etstort klesskap jeg hadde elsket å gjemme meg i. Nåluktet det vondt der. Da vi kom til huset for sekstendager siden, var dynen og lakenene fulle av gule, rødeog brune flekker.

Jeg gikk inn på badet, åpnet det lille skapet ogstjal én av mammas sovepiller. Hetebølgen gjorde detvanskelig å sovne, jeg kunne ligge lenge og vri meg.Jeg svelgte pillen og drakk litt vann fra springen, sågikk jeg inn på rommet mitt som lå i enden av gan-gen. Det var der jeg pleide å sove da jeg var liten ogskulle overnatte. Jeg låste døren, kastet klærne frameg på gulvet og la meg i sengen. Rommet hadde tosenger. Når jeg var på besøk, pleide bestemor å sove iden andre. Vi hvisket til hverandre fra hver vår endeav rommet. Jeg fortalte om de andre i klassen påbarneskolen, hvem jeg var forelsket i, hvem jeg liktebest av venninnene mine og hvem jeg var uvennermed. Hun fortalte mye om gamle dager, hvordan hunhadde måtte passe på de fire yngre søsknene sine dahun var tretten år og oldemor døde.

Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vimåtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hansog Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tor-nerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru avmitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så

18

trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg lig-gende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fa-saner og blomsterkroner på det, omringet av mørke,krokete greiner som lignet på lange, tynne menneske-hender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene forå være helt sikker på at de ikke beveget seg.

Mens jeg lå våken og ventet på at jeg skulle blitrøtt, hendte det jeg tok en pause fra tapetkikkingenfor å bla i boken bestemor kjøpte til meg på seksårs-dagen min: Puttes eventyr i blåbærskogen. Jeg levdemeg inn i bildene. Det var som om skogen i bokenvokste opp rundt meg, høyere og mørkere hver gangjeg bladde om. En skog jeg bare kunne besøke omnatten, når alt var mørkt og stille. Blåbærkongen ogtyttebærmoren. Sneglespiste sopphatter.

Da jeg sovnet etter å ha bladd i Puttes eventyr iblåbærskogen, var tankene mine dekket av grønske.I stedet for å falle ut av sengen, slik jeg gjerne gjordehjemme hos mamma, pleide jeg å drømme at jeg rul-let den andre veien, inn i tapetet. Av og til drømtejeg at det var greinene i tapetet som dro meg inn.Drømmen endret seg aldri. Bestemor var der inne, itapetskogen. Hun la ikke merke til meg, og jeg haddealltid en sterk følelse av at jeg ikke måtte forstyrrehenne. Liten og nett og barnlig spaserte hun omkringi den hvite nattkjolen med broderte blonder menshun plukket tyttebær og blåbær og klappet fasanene.

Det hendte jeg ble vekket midt i drømmen av knir-

19

king i gulvet. Bestemor gikk rundt i huset om nat-ten mens hun mumlet lavt for seg selv. Av og til tissethun på seg. Jeg kunne høre lyden da strålen traff gul-vet. Noen netter, når det var måne- eller stjerneklart,kunne jeg se tisset renne ned langs beina hennes. Tis-set rakk alltid å bli kaldt i løpet av natten. Det hendtejeg tråkket i det om morgenen.

Jeg kikket ut i soverommet og tenkte på den dødeelgen mens jeg ventet på at sovepillen skulle begynneå virke. Vanligvis pleide jeg å surfe innom Facebook-profilen til Christine eller lese litt manga før jeg sov-net, men siden mobilen var vekke og jeg bare haddeet par mangabøker som jeg allerede hadde lest i hjel,visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg bladde i førstebok i Death Note, men la den fort fra meg. Jeg tenktepå Agador79 og Tysvær Motell. Det var bare noen fådager til jeg skulle treffe ham der. Vinduet var åpent.Det hadde begynt å blåse. Jeg lyttet til vinden somsuste gjennom det gamle huset. Jeg tenkte at husetsov. Pustet ut og inn. Drømte.

20