Underveis mot et bedre vern 2001

001-146_OmslagUtgitt av SMED, desember 2001
Senter mot etnisk diskriminering
E-mail: [email protected]
Internett: www.smed.no
3 Underveis mot et bedre vern 2001
Senter mot etnisk diskriminering sitt bidrag til kunnskap om art og omfang av etnisk diskriminering i Norge
Underveis mot et bedre vern 2001
Forord 7
Del I – Bakgrunn 9–53 1. Hva er etnisk diskriminering? 10
2. Senterets rettshjelp 18 Oversikt over enkeltsaker 19
Utvikling over tid 20 Hvor i landet kommer våre klienter fra? 21 Kjønnsfordeling 21 Alderssammensetning 22 Hva slags utdanning har Senterets klienter? 22 Yrkesstatus 23 Etnisk opprinnelse 23 Hvordan får klientene informasjon om Senteret? 23
Hvilke oppgaver utfører Senteret? 24 Senteret skriver klager og støtteskriv 24 Senteret deltar på forhandlingsmøter 26 Senter avgir juridiske uttalelser i saker som føres av andre 28 Senteret dekker advokatutgifter i saker av prinsipiell karakter 28 Hva er en sak av prinsipiell karakter? 30
Resultater av rettshjelpsapparatet? 34 Eksempler på positive resultater 36
Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 39
3. Lovverkets betydning 40 Internasjonal rett som verktøy for å bekjempe etnisk diskriminering 41
Hvordan skilles legitim forskjellsbehandling fra menneskerettsstridig diskriminering? 42 Beskytter menneskerettighetene mot diskriminering utøvd av privatpersoner? 42 Menneskerettsvernet mot diskriminering må styrkes 43 Styrket regelverk på europeisk nivå – vil norske lovgivere følge opp? 43 Hvordan kan internasjonale menneskerettskonvensjoner sikre at staten beskytter mot etnisk diskriminering? 45 Diskriminering på det private boligmarkedet – et ansvar for den norske stat? 45
Norsk rett – svak beskyttelse til tross for reelle tegn til bedring 48 Positiv forskjellsbehandling 48 Ny lov mot etnisk diskriminering 49 Straff eller sivil lovgivning? 49
Utfordringer i håndhevingen av eksisterende straffebestemmelser 50 Straffelovens § 135a og 349a 50 Endring av arbeidsmiljølovens § 55a 51 Forslag om diskrimineringsforbud i ny lov om borettslag 52 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 53
Innhold
Del II – Satsingsområder 54–137 1. Dokumentasjon av etnisk diskriminering 54
Behovet for dokumentasjon er akutt 55 Hva skal vi dokumentere – rasisme, etnisk diskriminering, ulikhet i resultat? 57 Dokumentasjon i dag 58
Utfordringene står i kø 58 Ansvarlig organ 58 Uløste oppgaver 59 Etiske utfordringer 60 Rettslige utfordringer 61 Metodiske utfordringer 62
2. Religion og livssyn i skolen 64 Seminaret: Når noen er likere enn andre 65
Evalueringen av KRL-faget 66 Minoritetsrettigheter 67
Et uendret fag? 68 Fullt fritak ingen menneskerett? 69 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 71
3. Arbeidsgivernes samfunnsansvar 72 Diskriminering er en realitet og må ikke bagatelliseres 73 Løsninger er drøftet men resultater lar vente på seg 76
Lederne i staten har vært pålagt å verdsette mangfold siden juni 2001 78 Enkelte etater arbeider målrettet for å lykkes 79
Arbeidsgiverne som opererer i Norge har et samfunnsansvar 79 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 81
4. Religiøst hodeplagg på jobben 82 Arbeidsgiverne har ordet: Senterets undersøkelse 83 Plaza Hotel fra nei til ja 84 Lovverket i dag 85 Likhet eller likeverd? 86 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 87
5. Møte med det offentlige – når kommunikasjon står i veien 88 En sterk opplevelse av negativ forskjellsbehandling 89 Dårlig kjemi mellom saksbehandler og bruker 89 Når man ikke forstår hverandres språk 90
Køordning umuliggjør bruken av tolk 90 Underforbruk av tolk 90 Mangel på tolker 91 Det offentlige språket forsterker språkbarrieren 91
Når behov ikke imøtekommes 91 Sein saksbehandling 91 Boligproblemer – hjelp til å søke kommunal bolig 92
Sekundærflytting – ønske om å flytte fra bosettingskommunen 92 Blodbanken i utakt med samfunnsutviklingen 94
Prinsipp om «ikke-diskriminering» eller «rett til liv og helse»? 95 Grunn til å reagere på blodbankens avvisning? 96
6. Utestedsdiskriminering – et tilbakevendende problem 98 Kort historikk 99 Sosialministeren står på sitt… 100 …men Stortinget ønsker en vurdering av lovverket 101 Nye tiltak mot rasisme og diskriminering 102 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 103
7. Fra avmakt til mistillit – møte med politiet, påtalemyndigheten og rettsvesenet 104 Innsikt i Senterets politisaker 105
Rød tråd i Senterets erfaringer: Troverdigheten trekkes i tvil 106 Legitimasjonsplikt: Noe bedring i sikte? 109 Sophia Baidoo-saken: Kritikkverdig opptreden ikke straffbar likevel 111
Fokus på det generelle arbeidet med politiet og påtalemyndigheten115 Vurdering av utvidelse av anvendelsesområdet til § 135a 116 Fokus på påtalemyndighetens etterforskning 116 Fokus på forebyg. av rasisme og diskriminering i selve politietaten 116 Politiets og påtalemyndighetens arbeid med saker om rasisme 119 Årsaker og virkninger – eller – konsekvens for minoritetsbefolkning 120 Arve Beheim Karlsen-saken 121
8. Tiltak mot rasisme og diskriminering i kommunene 124 17 av 29 kommuner melder at de gjennomfører tiltak 125
Tiltak rettet mot barn og unge 126 Markeringer og kampanjer 127 Fokus på arbeidslivet 127 Kommuner som «rasismefri sone» 128 Handlingsplaner og tiltakslister 129
Det står ikke stille i Norges kommuner 130 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 131
9. Valgkamp 2001 – fri for fremmedfrykt 132 Er det behov for en slik erklæring i Norge? 133 Er det ikke ytringsfrihet her i landet? 134 Bidro valgkampen 2001 til et mer inkluderende samfunn? 136 Oppsummering: Forstå, Handle, Forandre! 137
Epilog 2001 – et historisk år 138 Oppsummering: Hva handler rapporten om? 141 Vedlegg 1–2 144
Forord Senter mot etnisk diskriminering er med sine tre virkeår fortsatt en ung statlig institusjon. Men jeg vil koste på meg et lite tilbakeblikk og konstatere at Senteret i løpet av denne tiden har blitt en viktig aktør i arbeidet mot diskriminering.
Vår årsrapport for 2001 viser at Senterets medarbeidere i løpet av året har att søkelys på diskriminering i samfunnet generelt, i rettsapparatet, hos arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og i politi og påtalemyndighet. Innenfor disse områdene har Senteret både forsøkt å kartlegge omfanget og arten av diskriminering, samtidig som det er ytet rettshjelp til individer som føler seg diskriminert.
Det er en utfordring for Senteret å kombinere de to oppgavene som ligger i vårt mandat; rettshjelp til enkelt personer og dokumentasjon av diskriminering i samfunnet generelt. Enkeltsakene bidrar til å kaste lys over problem- stillinger som er av generell interesse. Senterets arbeid med religiøst hodeplagg på arbeidsplassen er et eksempel på dette. Utgangspunktet var en henvendelse fra en kvinne ansatt på et hotell, hvor arbeidsgiveren krevde at hun fjernet hodeplagget i arbeidstiden. Kvinnene har siden fått aksept for å kunne benytte sitt hodeplagg i arbeidstiden og hotellets personalreglement er endret. Problemstillingen er kommunisert i full bredde både til media og organisasjonene i arbeidslivet. Jeg synes saken er et godt eksempel på hvordan Senterets medarbeidere både evner å utfordre, men også evner å invitere til samarbeid for å finne løsninger.
I juni besluttet den daværende regjering at Senterets virksomhet skal bli permanent. Det er i skrivende stund ikke avklart om den nye regjeringen vil følge opp dette standpunktet. En rask avklaring er imidlertid nødvendig. Senterets prøveperiode utløper med år 2002. Jeg er overbevist om at Senteret har funnet en arbeidsform som er verdifull og som må videreføres.
Skal vi bekjempe diskriminering må vi se mye lenger enn år 2003. Det må arbeides langsiktig og målrettet. Denne rapporten beskriver en del av de konkrete utfordringene vi står overfor. Det er viktig i dette arbeidet å under- streke at våre oppgaver ikke bare er problemorienterte. Vi arbeider for et multietnisk samfunn, for lik behandling, lik mulighet og lik rett.
BERIT REISS-ANDERSEN styreleder ved Senter mot etnisk diskriminering November 2001
Hvilke oppgaver har SMED? SMED yter gratis rettshjelp, dokumenterer art og omfang av diskriminering og fremmer forslag til tiltak.
• Senter mot etnisk diskriminering ble opprettet i 1998 som et statlig kontor.
• Senterets medarbeidere gir gratis rettshjelp til enkeltpersoner som utsettes for diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, hudfarge og nasjonal/etnisk opprinnelse.
• Senteret dokumenterer art og omfang av diskriminering i Norge. • Senteret fremmer forslag til tiltak og jobber forebyggende. • Senteret samarbeider med andre parter for å forebygge
og forhindre diskriminering. • Senterets virksomhet er landsdekkende.
Manuela Ramin-Osmundsen daglig leder
Ronald Craig juridisk rådgiver
Guri Hestflått juridisk rådgiver
Kristian Rose Tronstad førstekonsulent
Ella Ghosh rådgiver
Kari Vatle sekretær
Ida Suhrke* konsulent
Cecilie Shløsser Møller* juridisk rådgiver
Styret for SMED: Berit Reiss-Andersen (leder), Rita Kumar (nestleder), Elisabeth Miciano, Abdeliah Saeme, Margaretha Ramm, Nils Johan Lavik, Fazilat Siddiq Akhtar, Olav Sønderland, Kjell Ballari (varamedlem) og Helen Oddveig Bjørnøy (varamedlem).
*Suhrke og Shløsser Møller er engasjert i perioden høsten 2001.
Hvem jobber ved SMED?
Bakgrunn Side 9–53
Del 1: Kapittel 1
Del 1: Kapittel 1
vanskelig å konkretisere og vanskelig å bevise.
Men det betyr ikke at det ikke finnes.»
Hva er etnisk diskriminering?
Mange spør om det er mye eller lite diskriminering i Norge. Enkelte uttaler at rasisme er på fremmarsj. Andre mener at organisasjoner som arbeider for å bekjempe diskriminering bruker antirasisme som politisk pressmiddel. Diskriminering, rasisme og hverdagsrasisme er begreper som den siste tiden har glidd inn i det norske språket. Folk flest har en mening om begrepenes betydning. Få kan gi en eksakt definisjon. Mange er uenige i det faktiske innholdet.
Ibrahim har forsøkt å skaffe seg bolig på det private leimarkedet, og har opplevd å bli avvist av utleiere fordi de ikke vil leie ut til utlendinger. Et utenlandsk navn, en frem- med aksent, en mørkere hudfarge. Mer skal ikke til før det kan bli boligproblem.
Stavanger Aftenbladet opplyser den 2. februar 2001 at nesten 700 personer står i boligkø for vanskeligstilte i Stavanger. Over en tredjedel av disse er innvandrere.
Sahera er stuepike på et hotell i Oslo. Hun er også utdannet barne- lege fra sitt hjemland og søkte et uttall jobber før hun skjønte at hun og hennes kompetanse ikke var ønsket i det norske helsevesenet.
Abdulrahim Alkadi avla doktor- graden ved NTNU i 1999 og sendte 120 søknader til ulike arbeidsgivere. Han var arbeidsløs inntil han ble omtalt i Aftenposten 1. februar 2001.
Sue har vært norsk statsborger og bodd i Norge i 20 år og har ikke vært syk det siste året. Hun henvender seg til en blodbank og blir bedt om å svare på en del personopplys- ninger. Navn, fødselsdato, føde- sted… Sue er født i Kina. Så snart damen bak disken ser dette, gir hun
beskjed til Sue om at hun ikke kan være blodgiver.
«De kommer dårligere ut enn elever ved mange andre skoler, det er ikke tvil om det» sier Inger Marie Smidt, assisterende rektor ved Tøyen skole i Oslo. Hvem er «de»? De er elever med minoritetsbakgrunn som går i 7. klasse på denne skolen. Rek- tor venter nå på en eller flere retts- saker som setter søkelys på undervisningen av minoritetsspråklige elever.
Sophia Baidoo er renholderen som ble brutalt pågrepet av politiet etter det som skulle ha vært en vanlig identitetskontroll. Polititjeneste- mannen ble senere frifunnet i retten, for brudd på straffebestemmelsene om utilbørlig opptreden i tjenesten.
Diskriminering – hva er det egentlig? Hva skal man med et slikt begrep? Hvordan kan man bekjempe «fenomenet»? For å svare på dette kan vi forestille oss at Pål, norsk stu- dent på journalisthøyskolen, besøker Senter mot etnisk diskriminering for å få svar på det han lurer på.
Hva er diskriminering? spør Pål en av Senterets ansatte Enhver forskjellsbehandling er ikke diskriminering. Diskriminering fore- kommer dersom en person, en orga- nisasjon eller en bedrift behandles dårligere enn en annen i sammenlign- bar situasjon og uten saklig grunn.
Hva er da etnisk diskriminering? Etnisk diskriminering er en negativ forskjellsbehandling som er basert på en persons etnisitet. Det er å behandle en person på en mindre gunstig måte fordi den personen har en annen hudfarge, religion, kultur, etnisk eller nasjonal opprinnelse.
Hva er etnisk diskriminerig?
Hva mener du med det? Til forskjell fra rasisme hvor en er nødt til å finne en ideologi eller et ondt motiv bak en handling, er det ikke det som står primært i fokus i diskriminering. For å forenkle det kan man si at den som fokuserer på diskriminering er opptatt av å karakterisere resultatet av handlingen. Den som fokuserer på rasisme må i tillegg karakterisere det som er tenkt. Det er forskjell på å si at en handling er diskriminerende og å si at en person er rasist. La oss ta et eksempel.
I år har Senteret jobbet med enkelte bedrifters forbud for de ansatte om å bære religiøse hodeplagg på jobben. Noen av bedriftene som forbyr kvinner å bære hodeplagg begrunner dette i behov for uniformering og at ingen ansatte skal skille seg ut.
Dersom man karakteriserer ledelsen i disse bedriftene som «rasis- ter», er fokuset egentlig at forbudet mot å bære et hodeplagg har sin for- ankring i en ideologi. Fokus rettes mot hvilket syn ledelsen har på kvinner som bærer hodeplagg eller om de mener at troende muslimske kvinner er dårligere arbeidstakere enn andre.
Bruker man diskrimineringsbegre- pet så flyttes fokuset fra hva ledelsen tenker og mener om muslimske kvinner, til hvordan ledelsen forhol- der seg til muslimske kvinner. Det er effektene av ledelsens konkrete forbud som settes i fokus, istedenfor ledelsens syn på muslimske kvinner.
Å vurdere om ledelsen negativt forskjellsbehandler kvinner er det samme som å spørre om kvinnelige arbeidssøkere som bruker hodeplagg behandles på en mindre gunstig måte enn andre kvinner som søker jobb der.
Betyr det at de som diskriminerer ikke har noen negative motiver? spør Pål Jeg sier ikke at den som diskriminerer ikke har noen negative motiver. Jeg sier at man ikke behøver å lete etter de negative motivene bak en handling for å stadfeste at handlingen er diskriminerende.
Det kan for eksempel være legi- time årsaker til at et serveringssted ønsker å nekte bestemte personer adgang på et diskotek. Vedkommen- des hudfarge eller etniske tilhørighet er likevel aldri en lovlig begrunnelse eller en saklig grunn for avvisning. Dette selv om diskotekets praksis begrunnes i forretningsmessige vurderinger som eksempelvis hvilke gjester som trekker andre kunder.
Hvorfor flytte fokuset fra «rasisme» som ideologi til «diskriminering» som handling? Norge er et flerkulturelt samfunn. Vi har alle et ønske om å begrense konflikter. For å sikre utviklingen av et demokratisk og tolerant samfunn hvor alle kan delta uavhengig av etnisk opprinnelse, må man bekjempe diskriminering. Man må sikre alle mennesker grunnleggende rettig- heter, lik rett for loven og samme beskyttelse mot diskriminering.
I en slik sammenheng er det viktigere å isolere diskriminerende handlinger og finne konkrete løs- ninger enn å karakterisere etater og personer som utøver disse handlin- gene. Dette fordi målsettingen med arbeidet er å korrigere uheldig praksis og rutiner, samt finne gode løsninger som sikrer alle lik deltakelse i samfunnet.
«Til forskjell fra rasisme hvor en er nødt til å finne en ideologi eller et ondt motiv bak en handling, er det ikke det som står
primært i fokus i diskriminering.»
Del 1: Kapittel 1
Kan diskriminering kun ramme enkeltindivider? Kan man forskjellsbehandle flere personer på en gang? Ja. Når en generalforsamling i et borettslag fatter vedtekter som sier at boliger ikke skal leies ut til utlendinger generelt, rammer det alle utlendinger som gruppe.
Hvorfor gir enkelte personer andre en dårlig behandling bare fordi de har en annen etnisitet? fortsetter Pål. Ja, si det! Det er et hav av årsaker til hvorfor enkelte forskjellsbehandler andre. Mangel på kunnskap, irrita- sjon overfor personer som kommer fra andre kulturer eller oppfatning av at innvandrere og flyktninger representerer en kultur som utgjør en trussel mot det antatte fellesskap, et nasjonalistisk tankesett, ønsket om å fremme likhet og behov for å spare seg for kompliserte prosedyrer eller en lang rekrutteringsprosess, er noen få av årsakene som kan forklare diskriminering.
Når jeg og mine venner diskuterer temaet diskriminering tar de ofte parti for den som er beskyldt for å diskriminere så lenge vedkommende ikke mener å diskriminere. Da spør jeg dere, kan man diskriminere uten å ville det? Ja, det kan man. Så lenge man slår fast at det er handlingen som er viktig for å finne ut om det er forskjellsbehandling eller ikke, kan man også lett se for seg at en handling kan ha helt andre virkninger enn det som egentlig var tenkt.
Betyr det du sier nå at man ikke behøver å jobbe med holdningene for å bekjempe diskriminering? Nei, det betyr ikke det. Det er ingen tvil om at holdningsskapende arbeid er viktig for å komme diskriminering til livs. Man må gjøre seg egne erfaringer blant annet gjennom personlige møter med ulike personer, skaffe seg bedre kunnskap om hverandre, være bevisst og forplikte seg i større grad for å endre egne holdninger og synspunkter.
Holdningsskapende arbeid stopper imidlertid ikke der. Man må også konsentrere seg om å finne gode verktøy, gode handlemåter, gode ordninger som sikrer fravær av diskriminering og fremmer like muligheter for alle.
Flere enkle grep kan tas for å få dette til. Restaurantene og hotellene kan for eksempel utforme et hodeplagg som matcher arbeidsunifor- men slik at kvinner som bærer et hodeplagg ikke utestenges fra arbeidslivet, bedriftens rekrutte- ringsprosedyrer kan profesjonaliseres slik at alle søkere gis en reell vurdering. I det daglige kan man motar- beide nedsettende uttrykk om etniske grupper fra det daglige ordforråd.
Det har vært mye snakk om direkte og indirekte diskriminering. Hva er forskjellen mellom direkte og indirekte diskriminering? Mange tror at direkte diskriminering er den som er motivert, den som er ønsket, den som er «moralsk forkastelig». Man tror videre at indirekte diskriminering er den som ikke er motivert.
Skillelinjen går egentlig et annet sted. Direkte diskriminering er den diskriminering som relateres direkte
«Mange tror at direkte diskriminering er den som er motivert, den
som er ønsket, den som er ‘moralsk forkastelig’. Skillelinjen går egentlig
et annet sted.»
til et etnisk trekk. En bedrift ønsker ikke å ansette muslimer fordi ledelsen antar at de ber på jobben. En leder leser kun søknader fra søkere som har et norsk navn fordi det er for mye bry å forholde seg til «utlendinger». Barn med utenlandske klingende navn vil automatisk plasseres i visse skoleklasser uten at deres ferdigheter er kartlagt fordi man antar at de ikke vil klare å følge med på undervisningen.
Indirekte diskriminering dekker de situasjoner hvor enkelte kommer systematisk dårligere ut som følge av innføringen av rutiner eller regler som er nøytrale i utgangspunktet. Køordningen på offentlige kontorer rammer alle. Men de stiller alle som har behov for tolk i en dårligere situasjon. For at tolk skal være tilgjenge- lig må tidspunktet for tolkehjelp av- tales på for hånd. Når dette ikke er mulig på grunn av køordningen fra- tas personer med manglende språk- kunnskaper muligheten til å frem- legge sin sak på en ordentlig måte.
Et ganske opplagt spørsmål: Der- som jeg er negativt forskjellsbehandlet på grunn av min etnisitet blir jeg beskyttet av loven? spør Pål Behovet for en helhetlig lov som setter grenser for for hva som er tillatt er prekært. Problemet er at sentrale områder i dag ikke dekkes av regelverket. Det nåværende regelverket er fragmentert, ufullstendig og uegnet til å beskytte etniske minoriteter på en god måte. Det er derfor nedsatt et lovutvalg som skal legge frem et forslag til lov mot diskriminering neste sommer, i juli 2002.
De to forbudene mot henholdsvis rasisme og diskriminering, og rasistiske ytringer som står i straffeloven
§§ 349a og 135a åpner dessuten i teorien for en mulighet til å sank- sjonere tilfeller av diskriminering. Likevel i praksis har vi erfart at disse straffebestemmelsene er lite egnet til å verne mot etnisk diskriminering.
Nå har vi diskutert begrepet «diskriminering» på en teoretisk måte. Realiteten og det folk opplever er imidlertid alltid konkret. Dersom jeg hadde hatt minoritetsbakgrunn lurer jeg på hvordan jeg kunne vite om jeg var diskriminert? Her setter du fingeren på noe som er helt sentralt. Man ser det ikke alltid. Dessuten kan to personer med minoritetsbakgrunn oppleve den samme situasjonen på to vidt forskjellige måter.
En annen problemstilling er at man kan føle seg forskjellsbehandlet uten at man klarer å sette ord på det. Enkelte personer vil føle seg ned- verdiget. Andre vil føle at de ikke er respektert som person i visse situasjoner.
Jalal når for eksempel ikke frem med sine forespørsler til sosialkonto- ret selv om han vet at konsulenten har en plikt til å hjelpe og veilede ham. Fatima får ikke den samme lønnen som sine kolleger selv om de utfører like oppgaver. Veronika opplever at hennes franske aksent til stadighet blir gjenstand for fleip. Ibrahim blir omplassert uten grunn til en annen avdeling på jobben. Oppgaver han mener han burde ha fått, blir gitt til en norsk kollega.
Gjennom vårt arbeid ser vi at etnisk diskriminering er vanskelig å isolere som faktor. Enkelte av våre saker viser at det kan finnes et sett av forklaringer som fører til at en
Del 1: Kapittel 1
situasjon over tid blir uholdbar. Ofte møter vi nedbrutte personer som ikke lenger ønsker å føre kampen alene fordi deres ønsker om å ta opp det de er utsatt for gjentatte ganger er blitt avvist. Andre ganger møter vi personer som ikke har andre bevis enn deres egne ord. Vi erfarer at i den juridiske kampen vil disse ordene ofte veie lite.
Hadde det da ikke vært lettere for deres arbeid å beskrive kjennetegn ved etnisk diskriminering? Etter å ha studert menn og satt navn på teknikkene de brukte mot kvinner, publiserte Berit Ås i 1979 «hersketeknikkene» i en årbok for danske kvinnelige jurister. Kvinner har klart å sette på papir de knaggene som kjennetegner hersketeknikken. Kan dere gjøre det samme? Kan man finne tilsvarende kjennetegn for etnisk diskriminering? Ja, vi kan prøve.
«Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, dobbel straff og påføring av skyld og skam» er de fem kjennetegn som Berit Ås brukte for å beskrive hersketeknikkene. Våre erfaringer viser at de tre første kjennetegnene passer godt til etnisk diskriminering mens de to siste kan vi bytte ut med «trakassering» og «generalisering». La oss gå gjennom disse fem kjennetegnene.
Usynliggjøring: Begrepet dekker situasjoner der personer med minoritetsbakgrunn blir oversett, forbigått eller rett og slett glemt. De blir ikke hørt eller tillegges generelt mindre troverdig- het i møte med det offentlige Norge.
For eksempel har vi erfart at enkelte saker ikke blir etterforsket av politiet eller at enkelte elever systematisk blir oversett av sine lærere. Dette signali- serer at personer med minoritetsbakgrunn er mindre verdt, udyktige og uten betydning.
Latterliggjøring: Å ha det morsomt på minoritetenes bekostning er ikke noe sjeldent fenomen etter det Senteret opplever. Enkelte personer bruker for eksempel humor, for å antyde ved vitser at personer med minoritetsbakgrunn er ekstremt emosjonelle, uintelligente, eller ikke kompetente på linje med etniske nordmenn.
Tilbakeholdelse av informasjon: Den personen som står i en makt- posisjon overfor en person med minoritetsbakgrunn vil for eksempel holde vedkommende under- informert. I våre saker ser vi klare tilsvarende situasjoner når personer med minoritetsbakgrunn er i kontakt med offentlige kontorer. Et annet eksempel kan være arbeidsgiveren som i et jobbintervju tillater seg mye mer enn han/hun ville ha gjort overfor en nordmann ved å spørre om søkerens religiøse tilknytning. Arbeidsgiveren utnytter sin posisjon og tar for gitt at søkeren ikke vet at slike spørsmål ikke er tillatt. Underbruk av tolk eller underbruk av morsmålsundervisning er andre mekanismer som fører til avmakt hos minoriteter.
«Diskrimineringens fem kjennetegn er:
sering og generalisering.»
Trakassering: Begrepet «trakassering» egner seg spesielt godt for å kjennetegne negativ forskjellsbehandling. Trakas- seringen kan ha ulike ansikter: negativ omtale herunder banneord med en «etnisk konnotasjon», ned- verdigende, nedlatende eller rasistisk ord og uttrykk, mobbing, dårlig behandling på offentlig steder som gaten eller skolen. Trakassering gir sjelden skriftlige eller fysiske spor og er kanskje den mest fremtredende form for negativ behandling.
Generalisering: Begrepet dekker de stereotype oppfatninger av personer med minoritetsbakgrunn som går i deres dis- favør og reduserer deres sjanser til å bli vurdert som relevante kandidater, arbeidssøkere, elever og lignende. Forestillinger som knytter seg til minoriteter som arbeidskraft vil for eksempel påvirke ansettelsesbeslut- ninger. En muslimsk arbeidssøker behandles av rekrutteringsansvarlige ikke som en kvinne som vil skaffe seg arbeid, men assosieres som en «undertrykt kvinne». Når Mohammed søker jobb tenker personalsjefen at han umulig vil kunne forholde seg til kvinnelige ledere. Hans utdannelse som stats- viter overses. Når tre svarte ungdom- mer går ned Karl Johan kl. 01.00 om natten, tenker forbipasserende øyeblikkelig at de har gått forbi en brutal ungdomsgjeng.
Senteret erfarer at disse fenomener ofte inntrer i kombinasjon med hverandre. Å gjøre seg kjent med disse er et instrument for å bevisst- gjøre både personer med minoritetsbakgrunn og de som tar teknikkene i bruk for å holde «gruppen» nede og svekke deres selvfølelse og selvtillit.
Nå har jeg en bedre forståelse av hva etnisk diskriminering er. Det som gjenstår for deg å svare på, sier Pål, er om Senteret mener at det er mer eller mindre diskriminering nå i 2001 enn det som var situasjonen i 1999 da dere begynte å arbeide. Dette spørsmålet er vanskelig å svare på av tre ulike grunner.
For det første har man ikke i Norge utviklet gode målinstrumen- ter som gir mulighet til å følge utviklingen over tid. Man er av- hengig av en større bevissthet i samfunnet om nytten av å rapportere om negative episoder. Senteret argu- menterer kontinuerlig for at det må utvikles bedre målindikatorer. Dette fordi det finnes mye kunnskap som kunne ha blitt sammenstilt til dette formålet. Arbeidsmarkedsetaten eller rekrutteringsbyråer sitter på nyttig informasjon som ikke er systemati- sert. Skolene vet at enkelte elever med minoritetsbakgrunn mobbes, men det finnes ikke systemer for å samle opp denne informasjonen slik at man kan følge utviklingen av situasjonen over tid.
For det andre vil enkelte hevde at det er lite relevant å måle noe så subjektivt som opplevd diskriminering. I Danmark og Sverige har man med jevne mellomrom foretatt undersøkelser om opplevd diskriminering. Ikke overraskende har man
Del 1: Kapittel 1
funnet at minoriteter både i Sverige og Danmark opplever diskriminering. Man har funnet at graden av opplevd diskriminering varierer mellom ulike etniske grupper. Dette er nyttig kunnskap.
Det man også har sett er at opplevd diskriminering påvirker minoritetenes tillit til myndighetene og deres følelse av tilhørighet. Jo mer opplevd diskriminering, desto lavere blir tilliten til myndighetene.
Endelig kan man hevde at jo mer man jobber mot diskriminering desto mer diskriminering vil man finne. Siden Senterets arbeid bidrar til å synliggjøre det usynlige vil man alltid kunne se mer diskriminering over tid. Det er derfor viktig både å måle indi- kasjoner på diskriminering og inte- grering samtidig. Det er viktig å vite hvor mange personer med minoritetsbakgrunn som opplever diskriminering i arbeidslivet. Like relevant er det å vite hvor mange som er ansatt i ulike sektorer, ifølge arbeidsledighets- og utdanningsstatistikk. På denne måten vil man kunne se i hvilken grad minoriteter er mer eller mindre integrert i samfunnet.
Hvorfor er tillit så viktig? Myndigheter, politikere, organisasjoner og ledere er avhengige av folkets tillit. Folkets tillit er ikke bare majo- ritetens tillit men alles tillit. Det er viktig av den grunn å ikke bagatel- lisere diskriminering.
Mye av debatten rundt diskriminering har i år glidd over i en diskusjon om en er rasist eller ikke. Tidligere har vi sett at ensidig fokus på rasisme i verste fall fører til en avsporing av debatten dersom dette hemmer mulighetene til å finne konkrete løsninger.
En annen fallgruve er kun å fokusere på om det har skjedd diskriminering eller ikke i en konkret situasjon. Man må gå enda lengre i arbeidet. Når minoritetene har en oppfatning av at myndighetene ikke behandler dem på samme måte som andre, så er dette et problem som må tas på alvor.
Sverige og Danmark dokumenterer at opplevd diskriminering hemmer minoritetenes tillit til myndighetene. Opplevelsen av diskriminering begrenses dog ikke til minoritetsbefolkningen. Flere vil reagere på urett fordi de selv har venner og kolleger med minoritetsbakgrunn, har adoptert barn som kun har et utsende som gjør at de skiller seg ut. Andre betrakter alle som likeverdige og reagerer med vantro på umotivert og grov forskjellsbehandling som de kan bli vitne til.
Hva må gjøres? spør Pål nok en gang. Myndighetene og andre samfunns- aktører må jobbe systematisk og forebyggende for å sikre alle lik mulighet til deltakelse. Enkelt- personer, institusjoner eller bedrifter må vise ansikt, sende tydelige signaler og ha en rak rygg for å stå imot alle former for diskriminering.
Fortell, sier Pål, mer og mer entusiastisk.
Del 1: Kapittel 2
Del 1: Kapittel 2
i samme retning som handlingsskapende arbeid.»
Senter mot etnisk diskriminering fikk i 1998 i oppdrag av regjeringen å yte rettshjelp til personer som utsettes for diskriminering. Vi har siden opp- rettelsen og frem til 1. oktober 2001 behandlet til sammen 626 saker.
Regjeringen bestemte i juni 2001 at virksomheten ved Senteret skal videreføres på permanent basis. Med dette er regjeringen på linje med en økende tendens internasjonalt til å gi ofrene for diskriminering et bedre vern.
Hvilke type saker har vi fått? Hvem henvender seg til oss? Hva består rettshjelpsarbeidet i? Hva opp- nås med et slikt rettshjelpstilbud?
Oversikt over enkeltsaker
Som nevnt har Senteret i løpet av to og et halvt år til sammen behandlet 626 saker. Økningen i antall henvendelser om rettshjelp er merkbar. Vår Underveis-rapport som ble utgitt i 1999 baserte seg på 145 saker og Underveis-rapporten som ble utgitt i 2000 på 194 saker. Siden i fjor har vi registrert 287 nye saker. Figurene viser at Senterets rettshjelp dekker en rekke samfunnsområder.
Sakene er gruppert etter 10 ulike områder og oversikten nedenfor viser hvilke typer saker vi har fått innenfor hvert område: • Arbeidslivet: Saker om diskrimi-
nering ved arbeidsformidling, ansettelse, trakassering, ulovlig oppsigelse, manglende utbetaling av lønn, forfremmelse, represalier og ulovlig midlertidig kontrakt.
• Politi: Saker hvor personer med minoritetsbakgrunn får dårlig service, ikke blir trodd eller hørt, hvor politiet bruker brutale metoder eller nedsettende uttrykk. Saker om grense- og intern utlendingskontroll.
• Sosial og helse: Dekker personer med minoritetsbakgrunns møte med helseinstitusjon, trygde- og sosialkontor og barnevern.
• Forbruker: Diskriminering av bank- og forsikringsinstitusjon, butikk og i reklame.
• Bolig: Diskriminering ved utleie, fremleie og kjøp av bolig, skade på eiendom og trakassering i bomiljøet.
• Skole/utdanning: Saker om mobbing, urettmessig behandling, diskriminering på grunn av religion, disiplinære vedtak og godkjenning av utenlandske utdanning.
• Utestedsdiskriminering • Utlendingsloven: Saker om
• Annet: Diskriminering i rettsapparatet, offentlig forvaltning og i fengselsanstalter, familie- saker, diskriminering i kulturliv i media, saker om billighets- erstatning m.fl.
Senterets rettshjelp
Del 1: Kapittel 2
Kategorien «annet» omfatter en rekke saker som er vanskelig å sette innenfor de øvrige kategorier. Fami- liesaker, 14 saker, omfatter saker som gjelder barnefordeling ved skils- misse, konflikter mellom ektefeller og bortsendelse av barn til utlandet. 11 saker gjelder diskriminering i rettsapparatet. Enkelte personer har tatt kontakt for å opplyse om svin- del, feil ved utbetaling eller gjeld. Disse sakene registreres under kategorien «økonomi». Det er kommet åtte klager på kulturinstitusjoner eller på mediaomtale og syv på offentlig forvaltning. I tillegg kommer henvendelser knyttet til enkeltes situasjon i fengsel og saker om billig- hetserstatning eller trakassering. I kategorien «diverse» registrerer vi også klager på rasistiske tilrop, forfølgelse og rasistisk omtale. Tret- ten av sakene som faller inn under kategorien «diverse» har kommet fra Norges nasjonale minoriteter eller urbefolkning.
Utvikling over tid Diskriminering i arbeidslivet, i møte med sosial- og trygdeetaten og med politiet er de områdene hvor vi fremdeles har fått flest henvendelser.
Diskriminering i arbeidslivet utgjør alene 182 saker og antall henvendelser har økt betydelig det siste året, med 64 i 2000 og 82 i 2001. Saker vedrørende helse- og sosialetaten utgjør til sammen 101 saker, hvorav 42 er behandlet i 2001. Saker angående politiet er nesten fordoblet det siste året med 19 saker i 2000 og 37 i 2001. Antall henvendelser ved- rørende utlendingsforvaltning er tredoblet fra 12 saker i 2000 til 35 i 2001. Vi antar at krisen i saksbe- handlingen i utlendingsforvaltnin- gen de siste to årene er en med- virkende årsak til økningen.
Antall saker
0
5
10
15
20
11
3
7
4
9
14
8
Utlendingsloven Annet
Hvor i landet kommer våre klienter fra? De fleste personer som henvender seg til Senteret bor i Oslo (56%) eller Østlandsområdet for øvrig (23%). Her har det ikke skjedd noen betydelig endring i forhold til 1999 og 2000. En sannsynlig forklaring er at folk oppsøker rettshjelp i nærhe- ten av der de bor, slik at de kan få personlig kontakt med saksbehand- leren. En annen er at Senteret er mest kjent i Oslo-regionen hvor det bor flest personer med minoritetsbakgrunn. Vi har imidlertid fått henvendelser fra de fleste fylkene.
Kjønnsfordeling I likhet med 1999 og 2000 har flere menn enn kvinner henvendt seg til Senteret det siste året. Antall henvendelser fra kvinner utgjorde 25% i 2001. Ser vi på kjønnsfordelingen i forhold til saksområder utgjør menn den største gruppen i alle kategorier. I saker som angår arbeidsliv utgjør henvendelser fra kvinnene 28%, mens kvinneandelen som henvender seg i politisakene utgjør 17%.
Denne kjønnsfordelingen betyr ikke at kvinner med minoritetsbakgrunn opplever mindre diskrimine-
ring enn menn. Tvert i mot møter kvinner med minoritetsbakgrunn ofte dobbel diskriminering, nemlig både på grunn av kjønn og etnisitet. Det synes imidlertid vanskeligere å nå frem til kvinner som har behov for hjelp enn til menn. Ofte er det mannen som utad håndterer famili- ens vanskeligheter. I saker etter utlendingsloven, utestedsdiskriminering i politisaker og diskriminering på boligmarkedet er det en særlig overrepresentasjon av menn.
Antall saker
rettshjelpssaker, hvorav 287 i 2001.»
Alderssammensetning De fleste som henvender seg til Sen- teret er mellom 30 og 50 år. Gjen- nomsnittsalderen blant våre klienter er 40 år. Den yngste klienten i hele perioden var 10 år, mens den eldste var 80 år. Unge under 30 år utgjorde cirka 12% av klientene.
Hva slags utdanning har Senterets klienter? Vi begynte å registrere utdannings- bakgrunn til de som henvendte seg til Senteret fra mai-juni 2000. Våre tall dekker derfor kun litt over halvparten av vårt totale saksinntak, det vil si 348 av 626 saker. Personer med høyere utdanning utgjør den største gruppen (42%) av våre klienter, mens 26% opplyser at de har fullført videregående skole. En liten gruppe, cirka 7%, oppgir at de ikke har full- ført grunnskolen, mens 25% opplyser at de har fullført grunnskolen.
Hva forteller disse tallene sammenlignet med utdanningsnivå- et blant innvandrere i Norge generelt? Ifølge Statistisk sentralbyrå er det flere som har utdanning på universitets- eller høgskolenivå blant personer med innvandrerbakgrunn enn blant personer med norsk bak-
grunn. Innvandrerbefolkningen i Norge er ingen homogen gruppe. Det er til dels svært store forskjeller i utdanningsnivået etter hvor innvandrerne kommer fra. Andelen med universitets- eller høgskoleutdanning varierer fra 9,2 til 44%, hvis man ser på hvilket land innvandrerne kommer fra. Totalt sett er det 19,7% personer med høyere utdanning som kommer fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia, mens det tilsvarende tallet for Vest-Europa utenom Norden er 37,2%1. På bakgrunn av disse opplysningene er det klart at personer med høyere utdanning er overrepresentert blant våre klienter.
1 SSB Utdanningsstatistikk. Innvandrernes utdanningsnivå, 1998. Jfr http://www.ssb.no/emner/04/01/utinnv Se også rapporten «Levekår blant ikke-vestlige innvandrere i Norge», Svein Blom SSB 1998.
Del 1: Kapittel 2
1995
Yrkesstatus Vi begynte også å registrere våre klien- ters yrkesstatus i mai-juni 2000. Tall- grunnlaget dekker derfor ikke hele Senterets funksjonsperiode. Tallene baserer seg på i alt 388 enkeltsaker. Halvparten (50%) av de som henvender seg til oss er i arbeid, mens ti pro- sent er elever eller studenter. Ca 26% er arbeidsledige, og 15% er utenfor arbeidslivet fordi de er hjemmevæ- rende, uføre eller av andre grunner.
I følge Statistisk sentralbyrå hadde ikke-vestlige arbeidstakere en arbeidstakerprosent som varierte mellom 42 og 49 i 1998, mens innvandrere med bakgrunn fra Norden hadde en arbeidstakerprosent på 60. Det ser dermed ut til at vi når frem både til de som er i arbeid, de arbeidsledige og de som av andre årsaker befinner seg utenfor arbeidslivet. Ser man isolert på disse tallene virker det som om terskelen ikke er så høy for å kontakte Senteret.
Etnisk opprinnelse Oversikten viser at våre klienter kommer fra alle kontinenter. En stor gruppe kommer fra Afrika og Sentral- og Sør-Asia – i området fra Tyrkia til Bangladesh. I følge Statis- tisk sentralbyrå utgjør innvandrere fra vestlige og sørlige Asia 51986 (21%), mens innvandrere fra Afrika utgjør 21322 (9%) av innvandrerbefolkningen totalt.2 Går vi ned på landnivå har vi mange klienter fra store innvandrerland som Pakistan, Somalia, Irak og det tidligere Jugoslavia.
Når det gjelder minoritetsgrupper som ikke er innvandrere, er gruppen «reisende», som inkluderer både romanifolk og roma/sigøynere, godt representert i forhold til deres antat-
te andel i befolkningen. Vi har der- imot fått få henvendelser fra samer.
Det er også få vestlige innvandrere som tar kontakt med Senteret i forhold til deres andel i befolkningen.
Hvordan får klientene informasjon om Senteret? De fleste som har tatt kontakt med Senteret, har fått informasjon om rettshjelpstilbudet fra familie og venner, organisasjoner og fagforeninger. Vi ser at vår kontakt med ulike min- oritetsorganisasjoner, fagforeninger og offentlige etater fører til en del henvisninger til Senteret. En betydelig andel sier også at de har fått vite om Senteret etter oppslag i media.
I kategorien «andre» finner vi blant annet de som har henvendt seg til Senteret før i forbindelse med en annen sak.
Antall saker
2 Jfr. «Innvandring og innvandrere 2000», Marte Kristine Bjerknæs, Statistisk sentralbyrå, mars 2000.
Arbeidsledig, 25%
Hvilke oppgaver utfører Senteret?
Vårt rettshjelpstilbud består av flere elementer. Vi gir for det første juridiske råd og individuell veiledning til personer som mener seg diskriminert. Dette innebærer at Senteret hovedsakelig legger til grunn klientens subjektive oppfatning av de faktiske forholdene.
Senteret kan også gå inn i sakene som partsrepresentant. Det vil si at Senteret forfekter klientens synspunkter og oppfatninger overfor motparten og tredjemann ut fra gjeldende rett. Dette gjøres på linje med hva en advokat ville ha gjort, gjennom brevveksling og/eller direkte forhandlinger med motparten. Med utgangspunkt i dagens lovverk velger vi den strategien og den fremgangsmåten som best tjener klientenes interesser.
Senteret skriver klager og støtteskriv Som partsrepresentant skriver vi klager og støtteskriv på vegne av klientene. Klagene og støtteskrivene blir sendt til mange forskjellige for- valtningsorganer og instanser. Siden 1999 har vi blant annet sendt klager til Utlendingsdirektoratet (UDI), tidligere til Justisdepartementet i Utlendingsforvaltningssaker og siden til Utlendingsnemnda (UNE). Vi har klaget til Statens utdanningskontor i saker om brudd på opp- læringsloven, til Helsetilsynet i saker om manglende godkjenning av utenlandsk utdanning, til Fylkes- mannen ved avslag på søknader om sosialytelser, til Sivilombudsmannen ved brudd på forvaltningsloven, til politidistriktene ved brudd på politi-
instruksen og til Bankklagenemnda ved tilbakebetaling av advokatutgifter blant andre.
Senter mot etnisk diskriminering har ikke en særskilt lov mot diskriminering å håndheve slik Forbruker- rådet, Likestillingsombudet og Arbeidstilsynet har. Sivilombuds- mannens område omfatter hele den offentlige forvaltningen. Det betyr i praksis at Senteret har mulighet til å forfekte brudd på brukernes rettig- heter i den offentlige forvaltning etter gjeldende rett, som for eksempel brudd på forvaltningsloven, opp- læringsloven eller arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse. Som partsrepresentant er Senterets rolle ikke å fatte vedtak om brudd på en lovbe- stemmelse, men å bistå med å få i stand et forlik, få en beklagelse, en oppreisning eller en omgjøring av forvaltningsvedtak.
Del 1: Kapittel 2
Eksempler på klager
Sak 80/01*; Klage til Norges Buss for regulering av arbeidstakernes språk i pausene
Tariq kontaktet Senteret etter at arbeidsgiveren Norges Buss hadde satt opp oppslag med følgende innhold «NORSK er…arbeidsspråket i bedriften og ikke noe annet språk vil bli aksep- tert i arbeidstiden og på arbeidsplassen». Oppslaget var underskrevet av dagligleder, samt de to hovedtillitsvalg- te fra Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og Yrkestrafikkforbundet (YTF). Oppslaget var satt opp i et rom som blant annet ble benyttet til pauser.
Senteret kontaktet arbeidsgiver og informerte om at forbudet mot å bruke andre språk en norsk i pausene var lov- stridig og kontaktet også de tillitsvalgte og fagforeningene sentralt.
Saken fikk noe medieomtale og Nor- ges Buss sendte ut i etterkant av dette en pressemelding hvor de trakk tilbake forbudet og understreket at ordlyden ikke stemte med intensjonen. Norges Buss oppga at meningen var å presi- sere at arbeidsspråket mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skulle være norsk, og at man ikke hadde ment å ramme private samtaler.
NTF omtalte saken i et nyhetsbrev og det ble gjort klart at NTFs klubbleder beklaget ordbruken i oppslaget. Nyhetsbrevet ble også lagt ut på NTFs hjemmesider på Internett.
I Oslobuss-klubben ble det 27. mars gjort følgende vedtak: «Oslobuss-klubben tar sterk avstand fra alle former for rasisme. Oslobuss-klubben skal motar- beide alle former for negativ forskjellsbehandling av mennesker på bakgrunn av kjønn, seksuell legning, rase, religion, livssyn eller kulturelle holdninger.»
Sak 173/99: Klage til Statens utdanningskontor for brudd på opplæringslova
Mustafa deltok på AMO-kurs ved en videregående skole. Han følte seg tra- kassert av læreren som stadig vekk kom med nedlatende uttalelser om muslimer. Han skrev et brev til administrasjonen hvor han anklaget læreren for mobbing og diskriminering og ga også brevet til flere lærere og elever. Mustafa ble betraktet som en fiende av administrasjonen og ble utvist fra AMO-kurset.
Senteret klaget på vegne av Musafa til Statens utdanningskontor. Det ble anført at administrasjonen handlet i strid med opplæringslova når Mustafa ble utvist fra AMO-kurset.
Mustafa opplevde senere vanskeligheter med å komme inn på andre AMO- kurs på tre forskjellige arbeidskontorer. Det viste seg at et arbeidskontor hadde lagt ut opplysninger om utvisningen av ham i en database som de andre arbeidskontorene har tilgang til.
Senteret kontaktet arbeidskontoret som hadde skrevet inn opplysningen. Dette førte til at nesten alle opplysningene om Mustafa ble tatt ut av databa- sen. Han kom til slutt inn på det kurset han ønsket. Mustafas klage til Statens utdanningskontor ble tatt til følge. Utvis- ningsvedtaket ble dermed omgjort og Mustafa fikk etterbetaling for kursstønad som han mistet. Kursarrangørens saksbehandling av utvisningsvedtaket ble kri- tisert. Statens utdanningskontor mente at det var utilbørlig at kursarrangøren før et nøytralt vedtak om utvisning var truf- fet, ga Mustafa «valget mellom å fortset- te på kurset mot at han uten forbehold og med unnskyldning trakk tilbake påstandene [om diskriminering], eller å slutte på kurset øyeblikkelig». Uten å ta stilling til selve påstanden om diskriminering sa Statens utdanningskontor at selv om anklagen hadde vært objektivt usann var det ingenting som antydet at anklagen var fremsatt i sjikanerende hensikt. Dette innebar at kursarrangøren burde ha gått frem på en annen måte for å løse konflikten.
Senteret skrev i ettertid til kursarrang- øren og oppfordret dem til å innføre strukturelle endringer i retningslinjene og fremgangsmåten ved håndtering av slike konflikter. Vi oppfordret dem også til å igangsette forebyggende arbeid for å forhindre at fordomsfulle holdninger, atferd og uttrykk får fotfeste på arbeidsplassen. Hensikten er å sende et tydelig sig- nal om at slike holdninger og atferd er uakseptable og vil bli aktivt motarbeidet.
Senteret deltar på forhandlingsmøter Muligheten til å representere en bruker i et forhandlingsmøte er svært sentral i Senterets arbeid. Vi har tidligere nevnt at det i dag ikke er noen generell lov i Norge som forbyr diskriminering på etnisk grunnlag. Det er også svært få bestemmelser som eksplisitt beskytter den enkelte mot diskriminering. I mange av sakene vi behandler, kommer dessuten diskriminering ikke eksplisitt til uttrykk skriftlig eller muntlig. Stort sett er dette skjult og det er vanskelig å finne bevis på at diskriminering har skjedd på grunn av offerets etniske opprinnelse.
Rettsstillingen for personer med minoritetsbakgrunn er ofte svekket ved at de behandles dårlig eller utsettes for vilkår som er ulovlige. I saker hvor det har forekommet brudd på konkrete bestemmelser i lovverket, har Senteret ofte vært med som partsrepresentant i forhandlingsmø- ter for å forsøke å finne en løsning. Eksempler på slike saker er brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig kontrakt eller på vilkåret om saklighet som vilkår for oppsigelse.
I noen av disse sakene var det ikke mulig å bevise at det forekom direkte eller indirekte etnisk diskriminering, men vi fikk rettslig gjennomslag for brudd på andre lovbestemmelser.
Del 1: Kapittel 2
Sak 19/01; Klage til Oslo Sporveier for inndragning av månedkort
Memed var blitt stoppet av en bussjå- før som mente at hans månedskort var feil stemplet og derfor ugyldig. Memed protesterte og bussjåføren tilkalte politiet som sørget for at han ble fjernet fra bussen. Verken bussjåføren eller politiet ville høre på hans forklaring av saken. Memed følte seg særlig dårlig behandlet fordi han aldri tidligere hadde hatt noen kontakt med politiet og forventet å bli hørt med sin versjon av saken.
Senteret sendte brev til Sporveiene med Memeds forklaring av saken og krevde en beklagelse og erstatning. Sporveiene sendte brev til Senteret med beskjed om at bussjåføren inn- rømmet å ha gjort en feil og at de beklaget saken. Memed fikk erstattet nytt månedskort.
Sak 111/01; Klage til et trygdekontor for dårlig behandling og feil utbetaling av barnetillegg
Serge opplevde å bli dårlig behandlet av en saksbehandler på trygdekontoret. Videre mente Serge at det var foretatt en feil i forbindelse med etterbetaling av barnetillegg.
Senteret skrev klage til trygdekontoret vedrørende den dårlige behandlingen og vi påpekte feil lovanvendelse ved etterbetaling av barnetillegg.
Trygdekontoret omgjorde sitt vedtak vedrørende barnetillegg, men kom bare med en delvis beklagelse for behandlingen Serge hadde fått av saksbehandler. Årsaken til sistnevnte var at det var ulik oppfatning mellom partene av hva som var de faktiske forhold.
Sak 97/01; Klage til DnB for krav om norsk statsborgerskap til å opprette en studentkonto
Radija søkte om opprettelse av en spesiell konto for studenter i banken hvor hun hadde hatt konto de siste tre årene. Hun fikk avslag fordi hun ikke var norsk statsborger.
Senteret kontaktet banken for å undersøke hvorfor tilbudet kun gjaldt norske statsborgere. Saken ble vurdert av DnBs juridiske avdeling som beklaget at det ble gitt en begrunnelse knyttet til Radijas nasjonalitet. Banken understreket at det ikke er et vilkår for opprettelse av studentkonto at man er norsk statsborger.
Eksempler på klager
Sak 18/01; Forhandlingsmøte for brudd på arbeidsmiljøloven; Alicia får fast ansettelse
Alicia hadde hatt tre midlertidige kontrakter hos samme arbeidsgiver som hjemmehjelp. Hun mente at hun hadde blitt lovet videre kontrakt, som hun ikke fikk og hun var nå arbeidsledig.
En gjennomgang av kontraktene viste at den første var ugyldig, og at hun derfor kunne ha et krav på fast stilling. Arbeidsgiver ba om et forhandlingsmø- te og Senteret bisto henne i denne forbindelse.
I forhandlingsmøtet kom det frem en del skriftlige klager på Alicia som hun var kjent med. Hun forklarte seg og man ble deretter enig om at det kanskje kunne finnes annet arbeid som hun kunne passe bedre til. Arbeidsgi- ver ba om noe tid til å undersøke om det fantes andre ledige stillinger.
Etter kort tid fikk Alicia tilbud om en fast stilling som renholdsmedarbeider et annet sted hos arbeidsgiver med samme lønn som før. Alicia aksepterte tilbudet.
Sak 239/01: Ulovlig avskjed; Pierre får sin lønn utbetalt
Pierre ble ansatt som butikkmedarbei- der. Til tross for at han ba om skriftlig arbeidsavtale ble dette aldri inngått.
En dag ønsket Pierre å levere en sykemelding som hans overordnede nektet å motta. Han fikk opplyst at han ikke lenger arbeidet der. Dette var å betrakte som en avskjedigelse. Sente- ret skrev et brev til arbeidsgiveren for å be om et forhandlingsmøte i henhold til arbeidsmiljøloven.
I svarbrevet påstod arbeidsgiveren blant annet følgende: • At Pierre ble ansatt under et falskt
navn – og at arbeidsgiveren ikke fikk kjennskap til hans ekte navn og identitet før han fikk Pierre sin sykemelding.
• At Pierre ikke leverte sitt skattekort til tross for flere purringer.
• At Pierre fikk et utkast til arbeidskon- trakt som han aldri undertegnet eller leverte tilbake.
Det var også uenigheter om Pierre ble ansatt midlertidig eller fast og om den avtalte lønnen. Pierre mottok aldri lønnsutbetaling.
Det kom imidlertid fram at arbeidsgiveren egentlig hadde fått skattekortet direkte fra Ligningskontoret. Det viste seg senere at utkastet var oppkonstru- ert og skrevet i ettertid for å bruke en påstått falsk identitet som grunnlag for avskjedigelse. Hensikten var også å påstå at stillingen var midlertidig og med lavere lønn enn avtalt.
Etter at denne informasjon kom frem ba Senteret på nytt om et forhandlings- møte og Pierre opplyste senere at han hadde mottatt en økonomisk kompensasjon fra arbeidsgiveren.
Eksempler på forlik
Senteret avgir juridiske uttalelser i saker som føres av andre I enkelte saker har klienten allerede en forsvarer eller en advokat. Ved forespørsel fra fagorganisasjoner eller advokater har Senteret bistått med utarbeidelse av uttalelser som vurderer «diskrimineringsforholdene» spesielt. Dette har skjedd selv om organisasjonen håndterer saken uten midler fra Senteret. I en sak om usaklig om- plassering bisto for eksempel Senteret Landsorganisasjonen Norge (LO).
Senteret dekker advokatutgifter i saker av prinsipiell karakter Rettshjelpsarbeid med partsrepresen- tasjon utgjør en grunnpilar i vår virksomhet.
Senteret ble ikke opprettet som en ombudsordning, men som et kontor som både har et fokus på den enkelte og på samfunnsmekanismene. Retts- hjelpen har som primær funksjon å bistå den enkelte slik at urett påpekes og kompenseres for. Våre innfallsvin- kler og arbeidsmetoder hadde trolig vært annerledes om Senteret ble til- lagt en tradisjonell ombudsfunksjon.
I noen saker kan vi bevise at for- skjellsbehandlingen er grunnet i minoritetenes etniske opprinnelse. Disse sakene kan det være aktuelt å føre for retten. Ifølge vårt mandat kan dog Senteret ikke selv føre saker for retten. Vi har imidlertid mulighet til å bringe prinsipielle saker inn for retten ved å dekke advokatutgifter som påløper ved domstolsbehandling. Nedenfor viser vi en oversikt over saker der Senteret har innvilget midler til dekning av saksomkostninger.
Senteret har siden oppstarten i februar 1999 besluttet å innvilge midler til dekning av advokatutgifter i 17 saker. Dette skjedde i ni arbeids- rettslige saker, i fem tilfeller vedrø- rende dårlig behandling av politiet, i to tilfeller av dårlig behandling i rettsapparatet og i et tilfelle av dårlig behandling ved et sykehus.
Det er falt dom/kjennelse i fire saker. I seks saker har partene forlikt saken etter stevning, hvilket betyr at våre klienter har fått en økonomisk kompensasjon og at saken er trukket fra retten.
Del 1: Kapittel 2
Sak 82/99; Karim nektet medisinsk behandling – Forlik etter stevning
Karim ble nektet medisinsk behandling på et sykehus med den begrunnelse at han var «fremmedkulturell». Organisa- sjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) anmeldte forholdet til politiet. Saken ble henlagt av politiet og stats- advokaten avviste en klage over hen- leggelsen. Riksadvokaten kritiserte den manglende etterforskningen, men konstaterte at den mistenktes eventu- elle straffansvar var foreldet.
Senteret tok kontakt med en advokat for å vurdere eventuelt erstatnings- søksmål mot sykehuset og overlegen. Senteret besluttet å dekke advokat- kostnadene og stevning ble tatt ut.
Karim inngikk forlik før hovedforhand- ling fant sted med sykehuset og var til- freds med denne løsningen. Innholdet i forliket er konfidensielt.
Sak 11/00; Brudd på arbeidsmiljø- loven – Forlik etter stevning
Ronaldo var høyt utdannet fra sitt hjemland. Han fikk ikke arbeid i Norge som var i tråd med hans kvalifikasjoner, blant annet fordi han ikke hadde tatt en bestemt eksamen i norsk. Han arbeider som rengjøringsassistent.
Rengjøringsbyrået som han arbeidet for hadde en dårlig personalpolitikk, og ved flere anledninger hadde Ronaldo hjulpet sine kolleger ved å tale deres sak overfor arbeidsgiveren. Han var den mest ressurssterke av de ansatte. Dette gjorde at han ble dårlig likt av ledelsen i bedriften.
En dag ble Ronaldo borte fra jobben på grunn av sykdom, og ga arbeidsgiveren beskjed om dette. Ledelsen mente at fraværet i realiteten hadde en annen grunn. På bakgrunn av dette fikk han avskjed og måtte forlate arbeidsplassen samme dag.
Ronaldo fikk i forhandlingsfasen gratis bistand fra en advokat med bred arbeidsrettslig erfaring. Partene kom ikke til enighet. Senteret ble bedt om å dekke omkostningene forbundet med å bringe saken inn for rettsapparatet og innvilget denne søknaden.
Saken ble løst ved et rettsforlik. Arbeidsgiver trakk tilbake Ronaldos avskjed, men det ble enighet om at arbeidsforholdet var å anse som avsluttet. Arbeidsgiveren utbetalte Ronaldo lønn i oppsigelsestiden, samt en erstatning på kr 65.000,- for ulem- pe av ikke-økonomisk art som følge av avskjeden. Det ble videre enighet om at hver av partene skulle dekke sine saksomkostninger.
Eksempler på forlik etter stevning
Sak 356/99; Forhandlingsmøte for brudd på arbeidsmiljøloven – Forlik etter stevning
Sabine arbeidet i flere år som kantinebestyrer i «Bedrift AS», og fikk aldri noe tilbakemeldinger som tilsa at hun gjorde et dårlig arbeid. En dag fikk hun imidlertid et brev fra arbeidsgiver med beskjed om at hun skulle omplasseres til en renhol- derstilling. Arbeidsgiver ønsket at en etnisk norsk kvinne skulle overta hennes stilling. Sabine henvendte seg til sin fagforening men ble fortalt at mange arbeidstakere måtte akseptere å bli omplassert. Oppgitt over dette svaret kontaktet hun Senteret.
Senteret vurderte arbeidsgivers opptreden som en ulovlig endringsoppsigelse. Vi krevde forhandlinger med arbeidsgiver og påpekte sakens rettslige sider. Bedriften holdt imidlertid på sitt og krevde at Sabine skulle begynne i stillingen som renholder. Det var ikke mulig å finne en minnelig løsning på saken.
Senteret besluttet å dekke omkostningene forbundet med å bringe saken inn for rettsapparatet. Bakgrunnen for dette var arbeidsgivers svært dårlige behandling av Sabine. Før saken kom opp for domstolen inngikk imidlertid partene forlik. Sabine fikk kr 20.000,– i erstatning for den urettmessige behandlingen som arbeidsgiver hadde utsatt henne for. Hun ble dessuten tilbudt en annen stilling, som tilsvarte den stillingen som hun tidligere hadde hatt i kantinen i bedriften. Arbeidsgiver dekket halvparten av saksomkostningene og beklaget den belastningen saken hadde vært for henne.
Hva er en sak av prinsipiell karakter? Regjeringen legger til grunn i sine kommentarer til Senterets mandat at en sak av prinsipiell karakter er en sak som kan utvikle rettspraksis om diskriminering. Det betyr at det ikke er nok at saken faller innenfor man- datet for å være prinsipiell. Man må i tillegg være rimelig sikker på at domstolen vil behandle «det etnisk diskriminerende elementet». Helt sikker kan man aldri være fordi retten kan «hoppe over gjerdet der det er lavest» og for eksempel avgjøre en sak utelukkende på bakgrunn av brudd på lovbestemmelser som ikke omhandler diskriminering.
Senteret har hovedsakelig innvilget midler eller besluttet å innvilge midler i tre situasjoner: • I ti tilfeller for å dekke advokat-
kostnader i saker som skal bringes for domstolen. Kun fire av disse sakene har faktisk blitt prosedert for domstolen. Seks saker ble forlikt etter at stevning var tatt ut slik de ovennevnte eksempler viser.
• I tre tilfeller for å dekke kostnader ved ekstern juridisk vurdering av sakene. Dette ble gjort før vi tok en beslutning om hvorvidt vi skulle dekke saksomkostninger fordi det ble nødvendig å supp- lere våre egne vurderinger med en juridisk uttalelse foretatt av en ekstern advokat.
• I tre tilfeller for å dekke kostnader til forsvarer i saker hvor politiet har utstedt et forelegg og når offentlig forsvarer ikke er opp- nevnt. Dette ble besluttet fordi politiets behandling av mistenkte i disse tilfellene var klanderverdig og av diskriminerende karakter.
Det bør også bemerkes at en sak kan være av prinsipiell karakter uten at Senteret har mulighet til å bringe den inn for retten. Dette kan skje i tre typer situasjoner: • Senteret kan som partsrepresen-
tant ikke gå lenger enn det klienten selv vil. I sak 00/193 var Nassim negativ forskjellsbehandlet ved ansettelse. Hun fikk ikke jobb fordi hun ønsket å bære reli- giøst hodeplagg på jobben. Saken ble imidlertid ikke brakt for retten for brudd på arbeidsmiljølo- ven §55a fordi Nassim ikke ønsket å ta den belastningen som en eksponering i offentligheten ville medføre. Saken ble imidlertid brakt inn for Likestillingsom- budet og senere Likestillings- nemnda for brudd på likestil- lingsloven.
• I en del saker har klienten krav på fri rettshjelp etter søknad til fylkesmannen. Gjennom med- lemskap i fagforeninger har med- lemmene ofte krav på fri rettshjelp. I disse tilfellene vil Senteret ikke innvilge midler, men kun følge utviklingen i saken.
• Senteret har ikke noe monopol på å bringe prinsipielle saker inn for rettsapparatet. Også andre instanser eller advokater har anledning til å prosedere på diskrimine- ringselementer. Dette skjedde for eksempel da LO i 1999 gikk til sak mot et hotell i et tilfelle av etnisk diskriminerende mobbing og trakassering mot en av sine tillitsvalgte. I 2001 har forbudet mot rasistiske ytringer i straffeloven §135a blitt prosedert i flere saker.
Del 1: Kapittel 2
Sak 59/01; Diskriminering i rettsapparatet – Sak vunnet i lagmannsretten
Radija er praktiserende muslim. Hun giftet seg med en norsk mann som bekjente seg til islam. Paret fikk et barn og ble separert på slutten av 90- tallet. De var uenige om hvem som skulle ha det daglige ansvar for barnet. Mannen kontaktet advokat og begjærte reiseforbud for Radija og inndragelse av hennes pass der barnet sto oppført. Mannen fikk medhold i dette av byretten. Politiet kom til Radijas hjem og for- langte å få utlevert hennes pass.
Radija kontaktet Senteret fordi hun ikke var gjort kjent med at byretten hadde behandlet saken. Kjennelsen bygget kun på mannens fremstilling av saken. Byretten valgte å behandle saken uten å høre Radijas syn.
Senteret vedtok å dekke advokatutgifter i saken. Radijas advokat påkjær- te byrettens kjennelse til lagmannsretten og begjærte muntlig forhandling. Borgarting lagmannsrett avsa 6. april 2001 en enstemmig kjennelse som ga henne fullt medhold. Kjennelsen er rettskraftig.
Lagmannsretten legger vekt på at det ikke foreligger noen konkret rømnings- fare. Det faktum at mor er muslim og kommer fra et «muslimsk land» er ikke tilstrekkelig grunnlag for å frata henne barnets pass.
Sak 22/98; Mobbing på arbeidsplassen – Saken tapt i lagmannsretten
Veronika var 100% arbeidsufør etter å ha blitt mobbet på arbeidsplassen over flere år. Rettssak for brudd på arbeids- miljøloven §12 med krav om erstatning fra tidligere arbeidsgiver ble ført for byretten våren 1999.
Senteret avslo en søknad om midler til fri saksførsel i førsteinstans, men fulgte deler av rettssaken og bisto Veronikas advokat ved forliksforhand- linger i hovedforhandlingens siste fase.
Flere vitner bekreftet at mobbingen hadde rasistiske og diskriminerende elementer. Saksøker tapte imidlertid saken fordi bevisbyrden ikke var oppfylt. I sam- råd med Veronikas advokat ble saken vurdert til å være prosedabel for lagmannsretten. Det var imidlertid klart for alle involverte at det innebar en relativt høy prosessrisiko. Veronika ønsket sterkt å anke saken. Senteret vurderte saken som prinsipiell og besluttet å dekke hennes omkostninger ved en anke.
Lagmannsretten uttrykker i sin avgjø- relse at dersom Veronikas opplysninger om mobbing er sanne, så har man å gjøre med mobbing i juridisk forstand. Bevisbyrden ble imidlertid ikke ansett for å være oppfylt, og retten går svært langt i å fastslå at det her ikke foregikk mobbing. Veronika tapte saken full- stendig og ble også dømt til å betale motpartens saksomkostninger.
Rettens vurdering av de fremlagte bevis: Veronikas advokat uttaler i brev til Senteret av 27.06.00: «Lagmannsretten viser etter min oppfatning «en tilnærmet grenseløs tillit til motpartens til dels lite troverdige vitner, og på den andre siden en meget bagatelliserende holdning når det gjelder Veronikas anførsler og bevis.«
Denne uttalelsen indikerer at det i denne type saker er vanskelig å forutsi hva rettens avgjørelse vil bli. Bakgrun- nen for det er at rettstilstanden på dette området er avklart etter den såkalte Falken-dommen, og at det springende punkt vil være en vurdering av vitneforklaringene og de øvrige fremlagte bevis. Det er typisk i denne type saker, som ellers, at forklaringene er motstridende, og troverdigheten til det enkelte vitne vil være avgjørende. Det må erkjennes at Veronika i den forelig- gende sak ikke hadde sterke nok vitne- bevis. Dette var en svakhet ved saken.
Hvilke signaler gir dommen? Denne dommen gir klare signaler fra retten om at kun mobbesaker med 100% bevis kan på forsvarlig vis føres for retten. Dommen er så hard både hva angår premisser og resultat, at den vil skrem- me andre i tilsvarende situasjon.
Senteret har dekket utgifter i fire saker som ble bragt for retten
Del 1: Kapittel 2
Sak 00/374; Diskriminering i rettsapparatet – Sak vunnet i lagmannsretten
Atla kom til Norge på slutten av 80-tallet og giftet seg med en norsk kvinne kort tid etter. Paret fikk et barn men ble skilt seks år etter bryllupet etter ønske fra Atla. Mor har den daglige omsorgen for barnet og far har «vanlig samværsrett», d.v.s en ettermiddag i uken og annen hver helg. Atla har oppholds- og arbeids- tillatelse i Norge og har fast stilling ved en skole i Norge. Atla er statsborger fra et land i Nord-Afrika.
Omlag et år etter at paret ble separert, ønsket far å ta med seg barnet på ferie til sitt hjemland. Dette nektet ekskonen ham rett til å gjøre. Hun mente at Atla ikke var til å stole på. Atla tok da kontakt med et familiemeglingskontor og det ble gjennomført megling. Moren nektet imidlertid fremdeles og til slutt foreslo Atla at moren skulle bli med på reisen, hvilket hun aksepterte.
Noe seinere ønsket Atla å ta barnet med på en ferie til utlandet hvilket han hadde gjort tidligere uten at dette hadde skapt problemer. Nok en gang nektet hans ekskone. Hun ville ikke levere ut barnets pass. Da henvendte Atla seg til en advokat som brakte saken om fars rett til å ta barnet med på ferie inn for Oslo Byrett. Ekskonen gikk da til mot- søksmål og krevde at Atla skulle miste forelderretten for barnet. Det ble som følge av dette midlertidig avgjort at Atla ikke hadde rett til å ta barnet med til utlandet inntil hovedsaken ble avgjort.
Dommeren la avgjørende vekt på «mors frykt» for at Atla skulle rømme til utlandet med barnet, og det faktum at det ikke foreligger noen utleveringsavtale mellom Norge og fars hjemland. Atlas advokat påkjærte den midlertidige avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. Retten fastslår at man ikke har rettslig interesse av å få avgjort om man kan ta med barn til utlandet for kor- tere utenlandsopphold siden dette er en rett man har etter loven. Retten mente derfor at saken burde vært avvist fra byrettens side. Som følge av dette mente lagmannsretten at også motsøksmålet måtte falle bort. Retten opphevde deretter byrettens avgjørelse samtidig som Atla blir ilagt motpartens saksomkostninger.¨
Ekskonens advokat påkjærte deretter lagmannsrettens avgjørelse til Høyeste- retts kjæremålsutvalg med påstand om opphevning. Saken ble avvist. Oslo Byrett behandlet saken på nytt av eget tiltak. Atlas hovedsøksmål ble avvist i tråd med lagmannsrettens avgjørelse. Byretten kom imidlertid til at motsøksmålet «må anses lovlig reist selv om det forelå en avvis- ningsgrunn for hovedsøksmålet, og at mot-
søksmålet derfor må bli å fremme». Mot- søksmålet ble behandlet av samme dom- mer som avgjorde avvisningsspørsmålet, og dommen slår fast at ekskonen alene skal ha forelderansvaret for barnet.
I avgjørelsen la dommeren avgjørende vekt på at mor fryktet at Atla ville rømme med barnet. Dette særlig fordi Atla har beholdt sitt utenlandske statsborgerskap og at det ikke foreligger utleveringsavtale mellom Norge og fars hjemland. Dette til tross for at ekskonen i retten ikke bestred at Atla var en god far og hadde god omsorgsevne. Det nevnes videre at: «Saksøkeren er muslim ut fra oppvekst og tradisjon, men så vidt skjønnes ikke særlig intenst praktiserende sådan».
Dommeren er i det øvrige meget foku- sert på mulige kulturforskjeller. Retten sier så: «Retten konkluderer disse over- veielser med at risikoen for at saksøkte vil misbruke foreldre ansvaret til å holde …tilbake i …er liten. Likevel er retten under sterk tvil kommet til at det vil være til barnets beste at saksøkte i alle fall en tid fremover får forelderansvaret alene. Saksøktes angst for at barnet kan bli bortført er høyst reell…»
Atla kontaktet Senteret etter den siste avgjørelsen. Senteret vurdere uttalelsene til dommeren i den siste saken mer eller mindre dit hen at en far, med nord-afrikansk statsborgerskap (og som er muslim) aldri vil kunne få forelderansvar for sine barn, dersom mor påstår frykt for kidnapping. Senteret oppfattet det slik at Atla i kraft av sin nasjonalitet (og religion) er gjort nærmest rettsløs. Vi anbefalte derfor Atla å anke saken.
Senteret besluttet å dekke saksomkostninger i tilknytning til ankesaken. Lagmannsretten tilsidesatte byrettens avgjørelse, og fastslo at hovedregelen er at foreldrene har delt forelderansvar etter samlivsbrudd fordi dette er til det beste for barnet. Lagmannsretten sa uttrykkelig at det krav som moren frem- satte om forelderansvar alene for barnet bar preg av å være et mottrekk mot at far ville la barnet bli igjen i fars hjemme- land. Lagmannsretten vurderte hvorvidt det forelå noen kidnappingsfare, og kom til at morens frykt var ubegrunnet. Atla ble derfor frikjent, og ordningen med delt forelderansvar opprettholdt.
Saken ble forsøkt brakt inn for Høyes- terett, men ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saken er derfor rettskraftig. (Saken ble henvist til Senteret fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD).
Sak 145/00; (AS Oslo Sporveier) Diskriminering ved ansettelse – saken tapt i Oslo Byrett
Saken gjelder spørsmålet om Hassan ble forskjellsbehandlet på grunn av sin etniske opprinnelse da han søkte om ansettelse som vognfører i AS Oslo Sporveier. Saken gjelder ikke hvorvidt Sporveien generelt diskriminerer arbeidssøkere av annen etnisk opprinnelse enn norsk.
Senteret dekket Hassans kostnader til advokatbistand i forbindelse med søksmå- let. Det ble anført at AS Oslo Sporveier hadde overtrådt forbudet i Aml § 55a annet ledd. Under møter mellom de tillitsvalgte og ledelsen der Hassans søknad ble vurdert, hadde ifølge de tillitsvalgte ledelsen uttalt at årsaken til at de ikke ville ansette Hassan var at de hadde dårlige erfaringer med andre menn i samme alder med samme etniske opprinnelse. Hassans testresultat på den personlighetstest AS Oslo Sporveier benyttet underbygget dette, idet han hadde scoret høyt på «lojalitet». For menn med den aktuelle etniske opprin- nelsen betydde imidlertid lojalitet ikke at vedkommende hadde sin lojalitet til arbeidsgiver, men at lojaliteten ville være til familie og egen virksomhet. De hadde av den grunn høyere fravær og en tendens til å utnytte «overenskomsten».
Retten vurderte først hva som ble uttalt av Sporveiens representanter i forbindelse med møtene om anset- telsen. Retten uttalte:
«N [fagforeningsrepresentant] har forklart at T [utviklingsleder], etter første- gangsintervjuet, sa at han hadde ansatt folk med Hassans bakgrunn/av hans type tidligere, og at det ikke hadde vært så heldig. T hadde nevnt en som misbrukte overenskomsten. T sa også at Hassan for et år eller to siden ville fått jobben.
N har videre forklart at J [konsulent i personalrekruttering] etter annengangs- intervjuet sa at Hassan i personlighetstes- ten skåret høyt på lojalitet, og at det ikke er gitt at innvandrere som skårer høyt på lojalitet vil ha lojaliteten til arbeidsgiveren, men heller til familien og egen virksomhet. J skal ha sagt at Hassan nok ville benytte seg av overenskomsten. Hun skal også ha gitt uttrykk for at han var en sånn type som nok ville blitt ansatt for 1–2 år siden.»
Retten kom deretter til at: «Retten har ikke noe grunnlag for å trekke i tvil at T og H har uttrykt seg i liknende ordelag som det N har forklart.» Og videre: «Slik 16 PF testen er beskrevet for retten, er det imidlertid ikke sannsynlig at J har brukt uttrykk som »skåre høyt på lojalitet».
Til tross for at retten kom til at T og J uttalte seg som ovenfor nevnt, kom retten til at det ikke forelå årsakssammen- heng mellom uttalelsene og det faktum at Hassan ikke ble ansatt. Retten la her vekt på at den reelle grunnen til at Has- san ikke ble ansatt var en annen: «Etter dette legger retten til grunn at Hassan
ikke ville blitt innstilt til kurs eller ansettelse som vognførerassistent. Årsaken til dette var det inntrykk han ga i intervju- ene med T og J. Det er ikke grunnlag for saksøkerens anførsel om at denne begrunnelse er konstruert i ettertid. De uttalelsene som N reagerte på er uten betydning for at Hassan ikke ble ansatt.»
Senteret har følgende bemerkninger til dommen: 1. Hassan fikk av de tillitsvalgte i AS Oslo Sporveier kjennskap til at hans etniske opprinnelse var tema i forbindelse med at han søkte på en stilling som vognfører- aspirant. Etter en konkret vurdering besluttet Senteret å dekke Hassans kostnader til advokatbistand fordi det var av prinsipiell betydning å belyse forbudsbestem- melsen i Aml § 55a. Denne målsettingen er oppnådd uavhengig av sakens utfall.
2. Søksmål ble tatt ut med utgangspunkt den gamle Aml § 55a, før ordningen med delt bevisbyrde ble innført. Hassan måtte derfor bevise at han ble utsatt for en etnisk diskriminering i strid med Aml. § 55a da han søkte stilling som vognføreraspi- rant. Den nye lovbestemmelsen etablerer en ordning som innebærer at dersom arbeidssøkeren kan påvise forhold som gir grunn til å tro at det foreligger forskjellsbehandling, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at dette ikke skyldes forhold som nevnt i annet ledd. Dersom søksmålet hadde vært anlagt med utgangspunkt i de nye bestemmelsene, ville Oslo Sporveier AS måtte bevise at etnisk diskriminering ikke hadde funnet sted.
3. I forhold til denne konkrete saken er det viktig å fremheve at retten legger til grunn at Hassan hadde saklig grunn til å anlegge søksmål. Hassan anla søksmål på bakgrunn av informasjon han fikk fra de tillitsvalgte som hadde deltatt i prosessen. Retten legger også til grunn at Oslo Sporv- eier i ansettelsesprosessen uttalte at de hadde ansatt folk med Hassans bakgrunn tidligere og at dette ikke hadde vært heldig, at Sporveien hadde nevnt et par personer som misbrukte overenskomsten og at Has- san for et eller to år siden ville fått jobben.
4. Byretten legger til grunn at ovennevnte utsagn har falt, men at det ikke er årsakssammenheng mellom uttalelsene og det faktum at Hassan ikke ble tilsatt. Senteret tar rettens vurdering til etterretning, men er ikke enig med retten i at det er klart at det ikke foreligger års- akssammenheng. Retten fant det bevist at Oslo Sporveier uttalte at «Hassan for et år eller to siden ville fått jobben», og Senteret vurderer det som sannsynlig at et slikt utgangspunkt får betydning for Sporveiens vurdering av Hassan.
5. Senteret mener ikke at det generelt er feil å diskutere etnisitet i forbindelse med
ansettelser. Senteret mener imidlertid at Sporveien, uavhengig av denne konkrete saken, har opptrådt uheldig. Uttalelsen om at Sporveien «hadde ansatt folk med Has- sans bakgrunn/av hans type tidligere, og at det ikke hadde vært så heldig», samt at det ble gitt et eksempel på «et par som misbrukte overenskomsten», er en stigma- tisering/kategorisering av en bestemt gruppe som Senteret tar avstand fra. Stereoty- per som blir brukt som et argument for at en person har spesielle preferanser eller vil opptre på en bestemt måte i en bestemt situasjon, må unngås [og kan være i strid med loven]. Pakistanske menn i Hassans alder er like forskjellige som norske menn i Hassans salder. Stereotypen er negativ.
En parallell kan illustrere dette: En små- barnsmor med to barn søker stilling som togfører i NSB. NSB gir uttrykk for at de nylig har hatt to mødre som var mye borte fra arbeidet på grunn av syke barn og at de utnyttet muligheten i overenskomsten fullt ut. NSB gir videre uttrykk for at for to år siden ville småbarnsmoren blitt ansatt. For det NSB vet kan denne småbarnsmo- ren ha svært friske barn og en ektefelle som tar belastningen dersom barna er syke. Kategoriseringen holder ikke, men blir allikevel brukt som et argument for at kvinnen ikke er det foretrukne valg.
6. Senteret tar rettens vurdering av saks- omkostningsspørsmålet til etterretning. Domstolen har lagt til grunn at representanter for Oslo Sporveier uttalte seg generelt negativt om andre pakistanske ansatte, samt at Hassan for så vidt hadde «fyl- lestgjørende grunn» til å la saken komme for retten, men at retten ikke fant saken tvilsomt og derfor ikke fant grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvml. § 172 annet ledd. Senteret ser rettens vurdering av omkostningsspørsmålet vil få konsekvenser i denne typen saker. For det første vil en saksøker i slike situasjoner ofte være henvist til å bygge på andre per- soners forklaringer om hva som passerte, f.eks. de tillitsvalgte. Dersom de tillitsvalgte gjør en feilvurdering, eller det oppstår en misforståelse slik byretten uttalte, risikerer saksøker et omkostningsansvar som effek- tivt vil hindre at denne typen saker overho- de bringes inn for domstolene. For det annet er det klart at det foreligger svært få saker som omhandler overtredelse av Aml § 55a. Mangel på rettspraksis tilsier at det i en overgangsperiode vil foreligge usikker- het omkring hvor langt forbudet rekker. Det- te bør etter Senterets vurdering få betydning for vurderingen av omkostningsspørs- målet. For det tredje er det klart at saksøkte i slike saker typisk vil ha langt bedre økonomiske forutsetninger for å bære omkostningsansvaret enn saksøker, og i hvert fall i første instans bør dette tillegges vekt.
Resultater av rettshjelpsarbeidet

Documents

Underveis mot et bedre vern 2001