OSLO TINGRETT

Avsagt:

Saksnr.:

Dommer:

Saken gjelder:

25. november 2015 i Oslo tingrett

15-032886TVr-OTrR/05

Dommerfullmektig Lena Skjold Rafoss m.alm.flm

Krav om erstatning

Steven Patrick Dennis

mot

Stiftelsen Flyktninghjelpen

Advokat Knut Helge Hurum

Advokat Grethe Lillian Gullhaug

lngen begrensninger i adgangen tiloffentlig gjengivelse

DOM

Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter at Steven

Patrick Dennis ble kidnappet den 29. juni 2012 mens han var ansatt i Flyktninghjelpen iDadaab i Kenya.

Sakens bakgrunnSteven Patrick Dennis er født i I975, og er canadisk statsborger. Han har en samboer som

også er canadisk statsborger. Dennis ble utdannet som sivilingeniør i perioden 1994-1999,

og tok i tillegg en mastergrad i internasjonale relasjoner i perioden 2009-2010 ved

Universitetet i Toronto. Dennis arbeidet som ingeniør i Toronto i perioden november 1999

til juni 2002. Etter dette hadde han flere oppdrag som feltarbeider for Leger uten grenser

(MSF) i perioden 2002-2011. Dette omfattet oppdrag i landene Sri Lanka, Sør-Sudan,

Somalia, Elfenbenskysten, Nederland og Tsjad.

Flyktninghjelpen er en uavhengig og privat stiftelse. Flyktninghjelpen er en

verdensomspennende bistandsorganisasjon med mer enn 5250 ansatte i25land, herunder

land i Afrika, Asia, Amerika og Europa. Stiftelsens offisielle engelske navn er Norwegian

Refugee Council (NRC). Hovedkontoret er i Oslo. Stiftelsen ledes av et styre, og styret

ansetter generalsekretær. Generalsekretæren forestår den daglige ledelse av virksomheten,

og rapporterer til styret. Elisabeth Rassmusson var generalsekretær i2012. Jan Egeland har

vært generalsekretær siden 2013.

Flyktninghjelpen har hatt kontor i Nairobi siden 2006. Kontoret i Nairobi har vært

Flyktninghjelpens regionskontor for Afrikas Horn siden 2011. Regionskontoret hadde i2012 ansvaret for Flyktninghjelpens prosjekter i Etiopia, Kenya, Somalia og Yemen.

Flyktningleiren i Dadaab i Kenya ble etablert av FNs høykommisjonær for flyktninger(heretter "UNHCR') i 199I, og ligger i Kenyas nordøstre provins mot grensen til Somalia.

Flyktningleiren var i jtxri 2012 delt opp i fem leirer. Dette omfatter Hagadera, Dagahaley,

Kambioos, IFO og IFO II. Flyktningleiren IFO II ble opprettet i januar 2012 som følge av

økt flyktningstrøm. Det samlede befolkningstallet i alle fem leirene er på over 500 000

flyktninger. Flyktningleiren i Dadaab er verdens største flyktningleir basert på folketall.

Flyktninghjelpen har vært til stede ved flyktningleiren i Dadaab siden 2006. Ifølge en

oversikt fra UNHCR er Flyktninghjelpen en av 23 organisasjoner som har virksomhet iDadaab. Flyktninghjelpen driver prosjekter innenfor bl.a. husly, utdanning,

matvaresikkerhet, vann, sanitær og hygiene. I juni 2}l2hadde Flyktninghjelpen tilsammen 120 ansatte iDadaab, hvorav 113 var lokalt ansatte og sju var internasjonale

hjelpearbeidere.

2 15-032886TVr-OTrR/05

Dennis signerte arbeidskontrakt med Flyktninghjelpen den 20. juli 201 1. Han ble ansatt

som "Project Manager Emergency Coordinator" iDadaab i Kenya. Kontraktsperioden var

fra25.juli 2011til24. oktober 2011. Kontrakten ble senere forlenget til24.juli 2012. Etter

dette ble han ansatt i stillingen som "Area Programme Support Manager" i Dadaab fra

I . april 2012 til24. juli 2012. Dennis mottok 23 . juni 2012 en e-post der det fremgikk at

Flyktninghjelpen, på grunn av manglende finansiering, ikke ville forlenge

kontraktsperioden utover juli 2012. Dennis bekreftet at han var orientert om dette i e-post

av 26. jnri2012. Han kom i den forbindelse med innvendinger til at stillingen skulle tas

bort.

På grunn av tørke på Afrikas Hom var det sommeren20ll en dramatisk økning itilstrømningen av flyktninger til Dadaab. Befolkningstallet i flyktningleirene økte fra

ca.270 000 flyktninger til ca. 500 000 flyktninger. FN og humanitære organisasjoner

strevde med å følge opp den massive økningen i hjelpebehov. I oktober 20ll erklærte

kenyanske myndigheter krig mot Al Shabaab etter flere kidnappinger av kenyanere og

utlendinger. Dette førte til at Al Shabaab truet med hevn i Kenya, og det var flere bomber iNairobi og den nordøstre provins. Politiet i Kenya ble et uttalt mål for hevnangrep fra AlShabaabs side. Som en følge av disse forholdene ble sikkerhetssituasjonen i Dadaab sterkt

forverret. FN økte risikonivået i Dadaab fra nivå 3 til nivå 4. I september 2011 ble en

kenyansk sjåfør fra organisasjonen CARE kidnappet, og i oktober 20ll ble to utenlandske

kvinner fra Leger uten grenser (MSF) kidnappet.

Hanna Vaughan-Lee ble engasjert av Flyktninghjelpen i Nairobi til å foreta en

gjennomgang av sikkerhetssituasjonen i Dadaab. Hun leverte i januar 2012 en rapport med

tittelen "Context & Risk Analysis: Dadaab January 2012". Rapporten påpekte svakheter

ved sikkerhetshåndteringen innad i Flyktninghjelpen, og inneholdt en liste over anbefalte

tiltak for å forbedre sikkerhetssituasjonen. Sikkerhetssituasjonen i Dadaab og risikoen forkidnapping er omtalt i flere andre rapporter. Det er for retten fremlagt rapporter fra NGO

Safety Program (NSP) og UNHCR. I tillegg er det fremlagt ukentlige sikkerhetsrapporter

fraDadaab i perioden 20Il-20I2, Flyktninghjelpens situasjonsrapport, samt "Security plan

NRC Dadaab", sist oppdatert i februar 2012.

Generalsekretæren i Flyktninghjelpen, Elisabeth Rassmusson, skulle besøke Afrikas Horn

og Yemen i juni20l2. I utgangspunktet var det ikke lagt opp til at hun skulle besøke

Dadaab. Situasjonen i Dadaab ble imidlertid vurdert som så kritisk at Flyktninghjelpen

anså det som nødvendig med et besøk der. Formålet med generalsekretærens besøk var å

bidra til økt oppmerksomhet omkring situasjonen i Dadaab slik at donorer og andre ville gi

mer økonomiske midler til arbeidet. I begynnelsen av juni2012 ble det derfor besluttet at

generalsekretæren skulle besøke Dadaab, og at besøket skulle gjennomføres 29.juni 2015.

Landdirektøren for Kenya, Qurat Ul-Ain Sadozai, områdelederen i Dadaab og den

regionale sikkerhetsrådgiveren var i Dadaab den22. juni2012 for å forberede besøket. I

-3- 15-032886TVr-OTrR/05

utgangspunktet var det lagt opp til at det skulle benyttes væpnet eskorte under besøket, og

dette var også bestilt. Dette fremgår bl.a. av en e-post og et notat fra den lokale

sikkerhetsrådgiveren 27. og 28. juni 2015.

Sadozai sendte imidlertid 28. juni 2012 en e-post til områdelederen vedrørende

sikkerhetsplanen for besøket. Den samme e-posten ble senere på kvelden sendt til Glenn

Pettersen, som var global sikkerhetsrådgiver på hovedkontoret i Oslo. I e-posten fremgikkat det var besluttet at de likevel ikke skulle benytte væpnet eskorte under besøket.

Beslutningen var tatt av Sadozai i samråd med regionsdirektøren i Nairobi, som var Hassan

Khaire. Beslutningen hadde også blitt godkjent per telefon av Torill Brekke, som var

utenlandssjef på hovedkontoret i Oslo.

Khaire hadde forsøkt å få tak i Glenn Pettersen per telefon, men hadde ikke fått kontakt.

Ingen andre sikkerhetsrådgivere ble kontaktet i forbindelse med denne beslutningen.

Pettersen mottok e-posten om sikkerhetsplanen 29. juni2012, og sendte umiddelbart en

e-post angående hans bekymringer for sikkerhetsopplegget. Besøket var imidlertid allerede

i gang, og e-posten ble ikke lest av mottakerne før etter kidnappingen. En av de lokale

sjåførene som var bestilt, ville ikke være med da han ble kjent med at det ikke skulle

brukes væpnet eskorte. Flyktninghjelpen engasjerte derfor en annen sjåfør.

Generalsekretæren med følge ankom Dadaab om morgenen, og fikk en kortsikkerhetsbriefing på flyplassen. Følget ankom leiren IFO II ca. kl. 09.30. De ble værende

lenger enn planlagt på et av stedene, angivelig på grunn av en diskusjon om husly. Følget

bestod av ti personer, og ca. kl. 11.45 dro de ut av IFO II via en vei med gjerder på begge

sider. Veien har blitt beskrevet som en "trakt" man må gjennom for å komme ut av leiren.

Konvoien bestod av tre hvite landcruisere med Flyktninghjelpens logo.

Dennis var plassert i den første bilen sammen med sjåføren og en arìnen ansatt, som var

"Deputy Shelter Manager". Generalsekretær Elisabeth Rassmusson, Khaire, områdelederen

og Abdullahi Keinan var i den andre bilen sammen med sjåføren. Sadozai, en ansatt

prosjektleder, og kommunikasjonsrådgiver Astrid Sehl var plassert i den tredje bilen.

Da konvoien kom ut på den inngjerdede veien, ble de angrepet av seks menn som avfurte

flere skudd. Sjåføren i den andre bilen klarte å snu bilen, ogkjørte bort fra stedet sammen

med Rassmusson, Khaire, områdelederen og Abdullahi Keinan. Sjåføren i den tredje bilen,

som var blitt engasjert samme dag, ble skutt fire ganger og døde på stedet. Sjåføren i den

fbrste bilen ble skutt og alvorlig såret. Han ble bl.a. skutt to ganger i ryggen mens han lå

nede på bakken på utsiden av bilen. Dennis ble skutt i låret. To andre ansatte ble også skutt

og skadet. Dennis ble tatt med til den bakerste bilen, og plassert der sammen med Sadozai,

Astrid Sehl og en annen ansatt. Kidnapperne satte seg inn i samme bil, og følget på seks

kidnappere og fire kidnappede kjørte fra stedet. Kidnapperne plukket senere opp to

personer til som var med på kidnappingsaksjonen, og som ble med på kjøreturen videre.

4 15-032886TV1-OTrR/05

Bilen med Rassmusson, Khaire, områdelederen og Abdullahi Keinan kjørte til nærmeste

politistasjon, og dro senere videre til Nairobi. Det ble etablert kriseteam på hovedkontoret iOslo og på regionskontoret i Nairobi. Glenn Pettersen dro til Nairobi, og overtok ledelsen

av kriseteamet da han ankom.

Etter hre dager ble det gjennomført en redningsaksjon i nærheten av grensen til Somalia,

og alle de fire kidnappede ble løslatt. Redningsoperasjonen ble, etter oppdrag fra

Flyktninghjelpen, gjennomført av kenyanske myndigheter og militsen Ras Kamboni.

Militsen ble ledet av Sheikh Ahmed Madobe.

De kidnappede ble fløyet til Nairobi etter hendelsen, og fikk medisinsk behandling. Det ble

holdt debrief-møter i Nairobi. Etter dette ble det organisert hjemreise for de kidnappede.

Andre ansatte som var berørt eller involvert i hendelsen ble sendt på ferie. Det ble avholdt

et allmøte om saken i Oslo i slutten av august 2012. Etter dette ble det gjennomført en

samling i Oslo med de kidnappede 19. til21. september2012.

Glenn Pettersen igangsatte etter hendelsen et internt granskningsarbeid. Chris Allan, som

var sikkerhetsrådgiver, ble bedt om å bidra i dette arbeidet. Chris Allan skrev rapporten

"Review of Security Environment, Risk Management and Recommendations þllowing the

29th June Kidnap of NRC Staff'. Glenn Pettersen skrev rapporten "After Action Review

Report - Dadaab Kidnapping". Rapporten er utarbeidet i en lang og en kort versjon.

Rapporten ble vurdert eksternt av Nicholas Downie. Han leverte rapporten "External and

independent evaluation of the Dadaab incident After Action Review Report authored by

Glenn Pettersen". Rapportene til Pettersen og Downie ble gjennomgått i Flyktninghjelpens

styremøte 20. september 2012. Christopher Finucane fra Humanitarian Policy ltd. ble

senere engasjert til å foreta en gjennomgaîg av sikkerhetssystemene i Flyktninghjelpen.

Han leverte 30. mars 2013 rapporten "A Review of Security Management Systems of the

Norw e gian Refuge e C ouncil ".

Rapportene ble behandlet og godkjent av styret i Flyktninghjelpen i styremøte 17. april2013. Kortversjonen av rapporten til Glenn Pettersen ble gjort tilgiengelig for alle ansatte

7. mai2013 via elektronisk leseadgang. Flyktninghjelpen har ikke bedt om ekstern

granskning av saken utover dette.

Det er opplyst at det er, eller har vært, etterforskning og en straffesak mot kidnapperne iKenya. Flyktninghjelpen opplyste under hovedforhandlingen at straffesaken fremstår som

lite prioritert i Kenya, og at det har skjedd lite i denne saken.

I2012 hadde Flyktninghjelpen forsikret de ansatte i form av reiseforsikring hos

Europeiske, personskadeforsikring hos IF, samt uførepensjon hos Norben. Forsikringen

hos Norben kunne gi uførepensjon opp til fzlte 67 ån ved fysisk skade, men

forsikringsdekningen var mer begrenset ved psykisk skade. Det har vært gjennomført en

à 15-032886TVr-OTrR/05

prosess overfor forsikringsselskapene. Dennis har fätt utbetalt 477 405 kroner fra Norben

og 588 102 kroner fra IF. Dennis hkk sykemelding og lønn fra Flyktninghjelpen ut året

2012 med24l 654 kroner. Flyktninghjelpen har dekket hans utgifter til advokat med

60 000 kroner, samt utgifter til coaching med 12 000 kroner. I tillegg har Dennis fåttforsikringsutbetaling fra Europeiske og noe kostnadsdekning med hensyn til medisinske

utgifter.

Oslo tingrett mottok 23. februar 2015 stevning fra Dennis med krav om erstatning fastsatt

etter rettens skjønn. Flyktninghjelpen innga rettidig tilsvar 27. mars 2015 med påstand om

frihnnelse. Flyktninghjelpen ønsket ikke å gjennomføre rettsmekling. Tingretten avholdtplanleggingsmøte 10. april 2015. Flyktninghjelpen anmodet om at saken skulle deles slik at

ansvarsgrunnlaget ble behandlet separat, men retten tok ikke anmodningen til følge.

Etter begjæring fra Flyktninghjelpen avsa tingretten 28. mai20I5 kjennelse om at det

skulle oppnevnes medisinsk sakkyndig i saken, jf. tvisteloven $ 25-2. Tingretten sendte

den17. august 2015 brev med oppnevning og mandat til Are Holen som sakkyndig i saken.

Are Holen leverte skriftlig sakkyndig erklæring den24. september 2015.

Flyktninghjelpen foreslo i prosesskriv av 3. september 2015 atpartene likevel kunne

forsøke rettsmekling. Rettsmeklingsmøte ble gjennomført i Oslo tingrett 30. september

2015, men partene ble ikke enige om forlik.

Dennis fremsatte 9. oktober 2015 forlikstilbud. Tilbudet var at erstatningen til dekning av

økonomisk tap, menerstatning og oppreisningserstatning skulle settes til 6 900 000 kroner,

og at Flyktninghjelpen i tillegg skulle betale 1 000 000 kroner i erstatning forsakskostnader. Tilbudet forutsatte at Flyktninghjelpen skulle avgi en offentlig erklæring

med erkjennelse av at de hadde handlet grovt uaktsomt. Flyktninghjelpen aksepterte ikke

tilbudet fra Dennis.

Flyktninghjelpen fremsatte forlikstilbud 1. oktober og12. oktober 2015. Det endelige

tilbudet var en samlet erstatning på 3 500 000 kroner i tillegg til det som allerede var

utbetalt fra forsikringsselskapene. Flyktninghjelpen tilbød at Dennis kunne få presentere

saken for styret i Flyktninghjelpen, samt at Flyktningen skulle avgi en konkret offentliguttalelse om saken. Dennis aksepterte ikke tilbudet fra Flyktninghjelpen.

Tingretten avholdt et nytt planleggingsmøte 8. oktober 2015. Hovedforhandling ble

gjennomført i Oslo tingrett 20. til28. oktober 2015. Dennis møtte og avga partsforklaring.

Flyktninghjelpen var representert ved senior juridisk rådgiver Merethe Nedrebø og

assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle. Merethe Nedrebø avga partsforklaring. Det

ble ført 15 vitner. Den sakkyndige, Are Holen, fulgte hele hovedforhandlingen, og avga

forklaring. Under prosedyren erkjente Flyktninghjelpen arbeidsgiveransvar på grunn av

6 15-032886TVt-OTtR/05

svikt ved informasjonssikkerheten, og nedla derfor en endret påstand. Det vises for øvrig

til rettsboken.

S aks o kere ns p åstan ds g r u nn lag :I denne saken må det gjelde et prinsipp om omvendt bevisbyrde på grunnlag av

bevissikringshensyn. Flyktninghjelpen har hatt all dokumentasjon om saken.

Flyktninghjelpen har ikke villet opplyse om hvem som tok beslutninger, og har ikke gitt

tilgang til sentrale rapporter. Flyktninghjelpen har uansett bevisbyrden for egne anførsler

Partene er enige om at det foreligger en skade, og at den sakkyndiges konklusjoner om

dette kan legges til grunn. Den sakkyndiges vurdering underbygges av øvrige dokumenter

om Dennis sin psykiske og fysiske helse. Partene er dermed enige om at Dennis har en

varig PTSD, en mild grad av klinisk depresjon, samt en begrenset, men varig skuddskade i

venstre lar.

Det foreligger ansvarsgrunnlag etter regelen om arbeidsgiveransvar. Flyktninghjelpen

handlet grovt uaktsomt og kan også holdes ansvarlig etter regelen om organansvar.

Vilkårene for oppreisningserstatning er dermed oppfult. Subsidiært anføres at det

foreligger ansvarsgrunnlag etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar og uforsvarlig

ordning.

Bistandsorganisasjonene er store arbeidsgivere med samme ansvar for sine arbeidstakere

som andre arbeidsgivere. Saken kan gi inntrykk av at Flyktninghjelpen ikke skal ha samme

arbeidsgiveransvar på grunn av deres øvrige gode gjerninger. De ansatte må imidlertid vite

at arbeidsgiver dekker ryggen deres med en tilstrekkelig handtering av deres sikkerhet, og

at de tas vare på hvis noe skjer. Et godt vern av arbeidstakeme vil på sikt gi øktproduktivitet. Erfaringen med redningsaksjonen i denne saken har vist at det kan være mer

kostbart å reagere i etterkant enn å forebygge i forkant. Sikkerhetshendelser berører også

de som skal hjelpes, ved at programmer stanses eller reduseres. God sikkerhet for ansatte

kan hindre dette, og vil dermed føre til at flere på sikt kan hjelpes.

Bistandsorganisasjonenes virksomhet i andre land er i liten grad underlagt

myndighetskontroll. Dersom det til sammenligning hadde forekommet dødsfall eller

kidnapping på hovedkontoret i Norge, ville myndighetene og politiet reagert med

granskning og full etterforskning. Flyktninghjelpen mäfa et oppgjør med sin kultur når det

gjelder intern kritikk. Det burde vært gjennomført ekstern granskning. I denne saken har

overordnede lagt skylden på underordnede for beslutninger som ble tatt høyere opp isystemet.

Sikkerhetssituasjonen i Dadaab var sterkt forverret fra høsten 2011. Risikonivået var satt tilfire. Neste nivå er fem, og dette innebærer evakuering. Det ble ikke gjennomført andre

VIP-besøk i Dadaab på denne tiden. Det hadde vært flere kidnappingshendelser, og

7 15-032886TVt-OTtR/05

risikoen for kidnapping var høy. Det var også risiko for å bli rammet av en improvisert

bombe eller veibombe, såkalt IED (improvised explosive device), men det er ikke gitt at

risikoen for slike angrep økte merkbart ved bruk av væpnet eskorte.

Flyktninghjelpens håndtering av de ansattes sikkerhet hadde over tid vært meget svak,

både når det gjaldt forståelsen av den sikkerhetsmessige kontekst, og med hensyn tilimplementering av gjeldende minimum standarder. Det vises til rapportene fra Hanna

Vaughan-Lee, Chris Allan og Glenn Pettersen. Det var i tillegg uklare ansvarsforhold og

mangelfull opplæring i ledende stillinger. Den generelle sikkerhetshåndteringen danner et

bakteppe som kan ha innvirket på uriktige beslutninger som ble tatt i forbindelse med

besøket til generalsekretæren.

Generalsekretærens besøk burde ikke vært gjennomført. Besøket burde i hvert fall ikke

vært gjennomført uten mer konkrete sikkerhetstiltak. De konkrete feilene gjelder at det

ikke var tilstrekkelig informasjonssikkerhet, at besøket ble gjennomført med høy profil, at

det ble gjennomført besøk i IFO II, at varigheten av besøket strakte seg ut over anbefalt tid,samt at det ikke var sikkerhetspersonell til stede. Besøket burde heller ikke vært

gjennomført uten bruk av væpnet eskorte.

I enkelte tilfeller vil det ved internasjonalt bistandsarbeid være en gjenværende risiko etter

at arbeidsgiver har gjort det en kan for å redusere risikoen, og der de kan be om

arbeidstakers samtykke til å ta denne risikoen. I denne saken hadde Flyktninghjelpen

imidlertid ikke iverksatt rimelige og nødvendige sikkerhetstiltak, og det er dermed ikke

tale om en slik restrisiko.

Flyktninghjelpens uaktsomme handlinger var en nødvendig betingelse for skaden. Kravet

til årsakssammenheng er oppfult.

Dennis har krav på full erstatning for sitt økonomiske tap, og har i tillegg krav på

erstatning for sitt ikke-økonomiske tap, herunder menerstatning og oppreisning. Dennis har

i sine beregninger av erstatningskravet angitt utgangspunkter, og så må retten utmåle

erstatningen ut fra et bredt skjønn. Dennis kan ikke bære valutarisikoen.

Saksøkerens påstand:l Steve Dennis tilkjennes erstatning for økonomisk tap, menerstatning og

oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skj ønn.

2. Steve Dennis tilkjennes sakens omkostninger.

I 15-032886TVt-OTtR/05

S ø ks ø ktes p åstø n ds gru nn Iøg :Kidnappingen29. juni2012 var den mest alvorlige hendelsen i Flyktninghjelpens historie.

En person ble drept, og fire ansatte ble kidnappet. De ble heldigvis løslatt fire dager senere

etter en vellykket redningsaksj on.

Det ble etablert kriseteam både i Nairobi og i Oslo umiddelbart etter kidnappingen. De

pårørende ble informert og ivaretatt. Redningsaksjonen var forsvarlig og vellykket.

Flyktninghjelpen tok imot de kidnappede på en god måte, og de har blitt fulgt godt opp ietterkant.

Det foreligger omfattende bevis knyttet til en hendelse som ligger flere år tilbake i tid.

Saken skal behandles etter norsk erstatningsrett, men handlingene har skjedd i en

flyktningleir i Dadaab i Kenya. Konteksten kan ikke sammenlignes med erstatningssaker

norske domstoler vanligvis behandler.

Retten skal ikke ta stilling til om det burde vært gjennomført ekstern granskning.

Flyktninghjelpens handtering av media og nasjonalisering av stillinger er heller ikke tema isaken.

Retten skal legge til grunn det faktum som etter en samlet vurdering fremstår mest

sannsynlig. Ved tvil om hva som er mest sannsynlig, er hovedregelen at tvilen mä gä

utover skadelidte. Flyktninghjelpen bestrider at det er grunnlag for å legge bevisbyrden

over på dem. Flyktninghjelpen har ikke ment å være urimelige, men har kun stilt spørsmål

enhver arbeidsgiver eller skadevolder ville stilt i en erstatningssak.

Flyktninghjelpen har ikke innvendinger til den sakkyndiges hovedkonklusjoner, og legger

til grunn at Dennis er päført skade på grunn av kidnappingshendelsen. Han er diagnostisert

med PTSD. Skaden har resultert i25 % funksjonsnedsettelse og en medisinsk invaliditetsom tilsier plassering i gruppe 2. Flyktninghjelpen vil fremheve at den sakkyndige har

uttalt at det kan være utsikter til bedring nar rettssaken er over. Det har ikke fremkommet

opplysninger som tilsier at det er risiko for forverring.

Flyktninghjelpen erkjenner at det var brudd på informasjonssikkerheten, og at denne feilen

kan anses erstatningsbetingende etter regelen om arbeidsgiveransvar iskadeserstatningsloven $ 2-1. Det erkjennes at kidnapperne kan ha ffitt informasjon om

besøket til generalsekretæren på grunn av denne svikten, og at det dermed foreligger

årsakssammenheng. Ansvaret for informasjonssikkerheten er plassert flere steder, men det

skal likevel ikke fordeles kollektivt eller til øverste leder. Den konkrete svikten skjedde

ved kontoret i Dadaab, og kan ikke knyttes til regionskontoret i Nairobi eller

hovedkontoret i Oslo. Informasjonssvikten danner dermed ikke grunnlag for ansvar etter

regelen om organansvar.

-9- 15-032886TVt-OTtR/05

Anførslene med hensyn til øvrige påberopte forhold fastholdes. Det er avdekket svakheter

med hensyn til sikkerhetshåndteringen, men feilene kan ikke anses som uaktsomme eller

grovt uaktsomme. I og med at de påståtte feilene knytter seg til ulike forhold, må retten isin vurdering av ansvarsspørsmålet foreta en vurdering av hvert enkelt forhold. Etter

Flyktninghjelpens syn er det ikke grunnlag for anførselen om at Flyktninghjelpen hadde en

uforsvarli g sikkerhetskultur i forkant av kidnappingshendelsen.

Generalsekretærens besøk var nødvendig for å sette fokus på en flyktningkrise som verden

hadde mistet interessen for. Kidnappingsrisikoen var identifisert og vurdert. Beslutningen

om å gjennomføre besøket uten væpnet eskorte var et resultat av en aweining av ulike

risikoforhold. Bakgrunnen for beslutningen var blant annet at Flyktninghjelpen ønsket å

redusere risikoen for veibomber og sørge for at besøket holdt lav profil. Det hadde ingen

betydning for kidnappingen at det ikke var sikkerhetspersonell til stede på kontorene iDadaab og Nairobi under besøket.

Flyktninghjelpens handtering av kidnappingsrisikoen kan ikke anses som et markert awikfra det forsvarlige, og organisasjonen har dermed ikke opptrådt grovt uaktsomt. Vilkarene

for oppreisning er ikke til stede, jf. skadeserstatningsloven $ 3-5.

En dom basert på objektivt ansvar vil kunne gi enorme ringvirkninger for bistandsbransjen.

Konsekvensen vil kunne være stans av viktig nødhjelpsarbeid.

Dersom retten kommer til at øvrige påberopte forhold kan anses som uaktsomme, må

retten vurdere vilkåret om årsakssammenheng konkret for hvert forhold.

Flyktninghjelpen bestrider beregningene av erstatningskravet. I erstatningen skal det tas

hensyn til utbetalinger som allerede er foretatt fra Flyktninghjelpen og

forsikringsselskapene. Erstatningen skal beregnes og utbetales i norske kroner.

Saksøktes påstand:

1. Flyktninghjelpen betaler erstatning til Steve Dennis fastsatt etter rettens skjønn.

2. Flyktninghjelpen tilkjennes den del av sakens omkostninger som har päløpt etter 12

oktober 2015.

-10- 15-032886TV1-OTtR/05

Rettens vurdering

Grunnvilkårene for erstatning - konklusjonerEtter alminnelige ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper er det tre grunnvilkår for

erstatning. Det må foreligge en skade, ansvarsgrunnlag, samt arsakssammenheng mellom

ansvarsgrunnlaget og skaden.

Retten har kommet til at Flyktninghjelpen er erstatningsansvarlig overfor Dennis for hans

økonomiske og ikke-økonomiske tap som følge av de psykiske og fysiske skader han fikketter kidnappingen.

Retten har konkludert med at Flyktninghjelpen er erstatningsansvarlig etter regelen om

arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven $ 2-1. Retten har videre konkludert med at

Flyktninghjelpen handlet grovt uaktsomt, og er ansvarlig etter regelen om organansvar.

Vilkårene for oppreisningserstatning er dermed oppftlt etter skadeserstatningsloven $ 3-5.

Retten har kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarsgnrnnlaget og

skaden. De konkrete tapspostene behandles hver for seg.

Spørsmålet om bevisbyrde har ikke kommet på spissen med hensyn til grunnvilkarene forerstatning. Det har ikke vært noen tvil som tilsier at reglene om bevisbyrde har fatt

betydning. Retten har lagt til grunn at Dennis har bevisbyrden for utmåling av

erstatningskravet.

SkadevilkåretPartene er enige om at det foreligger en skade, og at den sakkyndiges konklusjoner kan

legges til grunn. Etter bevisførselen kan retten heller ikke se at det er grunn til å betvile den

sakkyndiges vurderinger og konklusjoner. Konklusjonene støttes etter rettens syn av øvrige

bevis i saken, herunder den fremlagte dokumentasjon om Dennis sin psykiske og fysiske

helsetilstand.

Dennis er diagnostisert med posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) av kronisk preg og

en mild grad av depresjon. Hans psykiske helsetilstand anses som varig. Den sakkyndige

har lagt til grunn at diagnosen er hendelsesutløst, og at symptomene kan relateres tilkidnappingshendelsen.

Som følge av skaden vil Dennis i fremtiden ha en funksjonsnedsettelse pä25 %.

Hovedårsaken til funksjonstapet er hans psykiske plager og sårbarhet. Retten er enig med

den sakkyndige i at lårskaden vil være ubetydelig for de fleste jobber som er aktuelle forDennis. Under hovedforhandlingen uttalte den sakkyndige at det er grunn til å tro at

Dennis i en mellomfase på 3-5 år etter rettssaken vil ha en funksjonsnedsettelse på over

-11 - 15-032886TVt-OTrR/05

50 %.I denne vurderingen er det tatt hensyn til behovet for en viss omskolering. Etter

bevisførselen legger retten, i likhet med den sakkyndige, til grunn at funksjonsnedsettelsen

vil være over 50 o/o i en slik mellomfase.

Dennis har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering. Tilstanden

har stabilisert seg. Han har gjennomført kompetent psyko-terapeutisk behandling over tid.

Den sakkyndige uttalte at antidepressiva og sovemedisin kan hjelpe noe, men at han neppe

vil ha mye å hente på videre psykoterapeutisk behandling. Dette kan imidlertid være til en

viss hjelp og støtte til å mestre hverdagen. Ved fastsettelse av medisinsk invaliditet skal det

foretas en samlet vurdering av både den psykiske og fysiske skaden. Retten legger, i likhetmed den sakkyndige, til grunn at Dennis ut fra hans psykiske helsetilstand kan plasseres itoppen av gruppe 1, og at han, på grunn av larskaden, samlet sett kan plasseres i gruppe 2.

Dette innebærer 25-34 % medisinsk invaliditet. Denne vurderingen er i samsvar med

retningslinjene i Forskrift om menerstatning ved yrkesskade av 21. april1997 rc.373.

Den sakkyndige fremhevet i sin forklaring at betydningen av god oppfølging og

informasjon i etterkant av en slik hendelse er stor. Mennesker som opplever en

kidnappingshendelse som denne vil være svært sensitive på hvordan de blir håndtert. Dette

gjelder både institusjonelt og på individ-nivå. Det er viktig at det gis en oppfølging som gir

den enkelte en følelse av at de blir ivaretatt. Dersom de ikke opplever at de blir ivaretatt,

kan dette generelt sett føre tilhøy grad av aggresjon og motvilje. Forutsetninger for åkunne komme seg videre vil bl.a. være god debrifing, at de får klarhet i hva som skjedde

og at de fär god informasjon fra arbeidsgiver. I den forbindelse viser retten til at bl.a.

Astrid Sehl forklarte at hun kan forsone seg med at det ble gjort feil, men at det er

vanskelig å forsone seg med at de ikke har ffitt all informasjon. Flere vitner har forklart at

den mangelfulle informasjonen har gjort at det i ettertid har vært vanskelig å ha tillit tilledelsen i Flyktninghj elpen.

Den sakkyndige viste til at Dennis allerede har fått behandling i form av kognitiv terapi

over tid. Dette er ifølge den sakkyndige ingen dokumentert metode for behandling av

PTSD. Den sakkyndige var litt forundret over at det ikke hadde vært forsøkt med

antidepressiva og søvnmidler ettersom dette kan virke inn på symptomer som darlig søvn,

angst og uro. Den sakkyndige fremhevet at det vil være konstruktivt for Dennis å få

tankene over på noe annet enn denne saken, og at symptomene på posttraumatisk stress vilkunne dempe seg og bli borte etter at rettssaken er over. Sårbarheten vil imidlertid ikke bliborte. Den sakkyndige fremhevet at Dennis selv kan bidra til bedring, og at sentrale

faktorer for en bedre hverdag kan være fysisk aktivitet, gode relasjoner, samt en god

veksling mellom arbeid og hvile, og arbeid og rekreasjon.

Rettens konklusjon er etter dette at skadevilkåret er oppfylt. Dennis er diagnostisert med

varig PTSD og en mild grad av depresjon. Som enfølge av skaden vil han i en

overgangsperiode ha en funksjonsnedsettelse på over 50 yo, mens han i fremtiden vil ha en

-12- 15-032886TVt-OTtR/05

funksjonsnedsettelse pä25 oá. Hans medisinske invaliditet plasseres i gruppe 2, og dette

innebærer 25-34 0/o medisinsk invaliditet.

AnsvarsgrunnlagetVíl kå ren e for a r b e íds giv e rensv arSkadeserstatningsloven $ 2-1 pålegger arbeidsgiveren et objektivt ansvar for skade voldtved forsett eller uaktsomhet av arbeidstakeren under utføring av arbeid for arbeidsgiveren.

Det er på det rene at ingen arbeidstakere i Flyktninghjelpen handlet med forsett. Det

sentrale vurderingstema er dermed om Flyktninghjelpens ansatte handlet "uaktsomt". Dette

skal etter sikker rett vurderes etter den alminnelige ulovfestede culpanormen. Ved

vurderingen skal det etter loven "tas hensyn til om de lcrav skndelidte med rimelighet kan

stille til virlçsomheten eller tjenesten, er tilsidesqtt".Dette innebærer blant annet at

arbeidsgiveransvaret også kan omfatte anonyme og kumulative feil. Arbeidsgiver kan

holdes ansvarlig dersom flere arbeidstakere har vært sammen om feilen, eller dersom flere

feil til saÍr.men oppfyller skyldkravet. Det er ikke tvilsomt at arbeidsgiveransvaret også kan

omfatte skade på en annen arbeidstaker.

Det sentrale spørsmålet etter culpanormen er om Flyktningdelpens ansatte burde handlet

annerledes for å awerge risikoen for kidnapping. Sentrale momenter i denne vurderingen

er graden av risiko, risikoens art, om risikoen for skade var synbar eller påregnelig, samt

om det forelå effektive og praktisk gjennomførbare handlingsalternativer. I tillegg kan det

være relevant om bransjenorrner ble overtrådt. Retten skal, ut fra de angitte momentene,

foreta en konkret helhetsvurdering av om Flyktninghjelpens handlemåte var uaktsom.

Retten har ikke funnet rettspraksis, eller eksempler fra lovforarbeider og juridisk teori som

kan sammenlignes med den virksomhet Flyktninghjelpen driver. Det foreligger dermed

ikke klare retningslinjer for hvilke krav skadelidte med rimelighet kan stille tilvirksomheten innenfor bistandsbransjen. I lys av dette kan retten i hvert fall ikke se at det

er grunnlag for å anvende en mildere aktsomhetsnorrn for arbeidsgivere innenfor

bistandssektoren elìn den som gjelder for andre arbeidsgivere.

Flyktninghjelpen har flere prosjekter i høyrisikoområder. Det er dermed naturlig at

feltarbeidere tar en bevisst risiko ved å oppholde seg der. Ettersom Flyktninghjelpen

konstant arbeider i områder med høy risiko, kan det etter rettens syn samtidig stilles krav

om at organisasjonen er bevisst på risikosituasjonen, og iverksetter nødvendige og rimelige

sikkerhetstiltak for å begrense risikoen så langt det lar seg gjøre. Det kan også med

rimelighet stilles krav om at Flyktninghjelpen informerer ansatte om hvilken risiko som

foreligger, eller dersom konkrete obligatoriske sikkerhetstiltak likevel ikke vil bli benyttet.

Uten at det er vist til sammenlignbare tilfeller, er det i juridisk teori generelt lagt til grunn

at kravene til forsvarlig adferd skjerpes når man beveger seg inn på risikofulte områder, jfLødrup, Lærebok i erstatningsrett, 5. utgave s. 105. Begrunnelsen for dette er at jo større

-13- 15-032886TVt-OTtR/05

risiko for skade som foreligger,jo strengere krav stilles til at arbeidsgiveren skjerper sin

aktsomhet, eller vurderer alternative handlingsmåter.

Retten understreker at saken ikke gjelder sikkerhetshåndteringen i Flyktninghjelpen eller

bistandsbransjen generelt. Retten skal kun ta stilling til om Flyktninghjelpens ansatte

handlet uaktsomt i forbindelse med kidnappingshendelsen i Dadaab.

Med dette som utgangspunkt gar retten over til de nevnte momentene iuaktsomhetsvurderingen.

Ris ìko en fo r kidn øppin gSikkerhetssituasjonen i Dadaab ble sterkt forverret fra og med høsten 2011. Dette skyldtes

bl.a. at kenyanske myndigheter hadde erklært krig mot Al Shabaab etter flere kidnappinger

av kenyanere og utenlandske turister. I tillegg var det en dramatisk økning i tilstrømningen

av flyktninger til leirene i Dadaab. FN økte risikonivået i Dadaab fra 3 til 4. Neste

risikonivå er 5, som ville innebåret evakuering.

Det hadde vært flere kidnappinger høsten 2011. En kenyansk ansatt fra organisasjonen

CARE ble kidnappet fra leiren Hagadera den 19. september 2011, og to ansatte fra Leger

uten grenser (MSF) ble kidnappet fra leiren IFO II den 13. oktober 2011. Organisasjonene

hadde ikke benyttet væpnet eskorte da de ansatte ble kidnappet. I tillegg ble den Danske

Flyktninghjelpen (DRC) utsatt for en kidnappingshendelse i Somalia 25. oktober 2011.

Disse hendelsene underbygger at risikoen for kidnapping varhøy, og at risikoen økte

dersom det ikke ble brukt væpnet eskorte.

På grunn av sikkerhetssituasjonen ble det ikke gjennomført VIP-besøk etter kidnappingene

høsten 20ll.Ifølge vitnet Daniel Hardy fra den danske flyktninghjelpen (DRC) foretok

ingen andre ikke-statlige organisasjoner VIP-besøk på denne tiden. Han forklarte at de

hadde gjennomført VIP-besøk før kidnappingene av ansatte fra CARE og Leger uten

grenser, men at alle besøk ble stanset etter dette. Han forklarte at de opplevde en eskalering

av sikkerhetssituasjonen, og at risikoen for kidnapping ble ansett som økende og

uakseptabel.

Forklaringen fra Daniel Hardy støttes av rapporten til Glenn Pettersen. Det fremgår irapporten på s. 65 at:

"Previous requests to visit field locations by senior stafffrom Oslo and Nairobi have

routinely been denied over the last nine months prior to the visit of the SG, and in

that time the security situation has only deteriorated".

Det er fremlagt flere rapporter fra NGO Safety Program (NSP) i perioden fra høsten 2011

og frem til våren 2012.I rapportene ble det advart om at kidnappingsrisikoen var høy og

økende. I en rapport fra NSP av 1 1. oktober 201 I med tittelen "Advisory: Increased threat

-14- 15-032886TVt-OTtR/05

of kidnapping/carjacking in the southern section of the Kenya Somalia Border" fremgikkdet at risikoen for kidnapping hadde økt. Det fremgikk at:

"NGOs operating along the Kenya-Somalia border, particularly between Dadaab

and Lamu, should consider this increased threat of kidnapping and carjacking and

adapt their security plans accordingly."

Det fremgikk videre av den samme rapporten at:

"The use of armed police escorts is recommended between Dadaab and the Somalia

border, and in the close proximity of the Dadaab refugee area. If possible these

escorts should be clearly identified and visible to any hostile element."

I tillegg fremgikk det at:

"Movement in the Dadaab area, particularly with international staffs, should to the

extent possible not be predictable and limited to essential duties."

Etter dette kom det 27. oktober 20ll enda en rapport fra NSP med tittelen "IncreasedThreat of Kidnapping".Det fremgikk at:

"The last months have seen a dramatic increase of kidnapping-related incidents, in

Somalia and along the Somalia-Kenya border in Kenya."

Under anbefalingene for området ved Dadaab fremgikk at:

"The use of armed escort has become mandatory since 26/10. It is imperative thatthese escorts travel in separate vehicles, be clearly identified andvisible to deter

potential attackers from a distance".

I tillegg kom det ytterligere en rapport fra NSP av 10. april2012 med tittelen "Advisory on

kidnapping threat in Dadaab and the border area". Det fremgikk at:

"Information receivedfrom three dffirent and unlinked sources, including embassy

source, referued to I or 2 kidnapping groups believed to be potentially operating inDadaab and/or along the Kenyan/Somalian border. Depending on the report, targetcould be international stffi with one report mentioning more speci/ically German

nationals".

Rapportene fra NSP viser at kidnappingsrisikoen ble ansett som høy. Det forelå konkret

informasjon om at det var l-2 grupper som opererte i Dadaab-området, og at de ventet på

en mulighet til å gjennomføre kidnapping. I tillegg viser rapportene at bruk av væpnet

eskorte ble en obligatorisk del av anbefalte sikkerhetstiltak fra slutten av oktober 2011.

Ettersom kidnapping i hovedsak har vært økonomisk motivert, var internasjonalt ansatte og

besøkende mer utsatt. Dette tilsier at risikoen for kidnapping økte ved et internasjonalt

VIP-besøk.

-15- 15-032886TVt-OTrR/05

Dette støttes av rapporten til Chris Allan. Det fremgår i rapporten på s. 6 at:

"The risk dffirs between staff: international staffvulnerability is high as they

represent the greatest economic prize, but the vulnerability is reduced as theirmovement is limited; the vulnerability Kenyan national staff is lower economically,

but higher in terms of exposure".

Det fremgikk av Flyktninghjelpens egen sikkerhetsplan, sist oppdatert i februar 2012, at

risikoen for veibomber og kidnapping ble ansett å være "possible". Under beskrivelsen av

"possible" fremgikk at det da ble regnet for å være "A reasonable probability of occurringin next 12-24 months to NRC or Staff'.I sikkerhetsplanen var det fastsatt prosedyrer med

hensyn til sikkerhet, og det fremgikk at "Expatriate moyement beyond Dadaab needs to be

completely escorted". Det fremgikk også av et referat fra et stabsmøte i Flyktninghjelpen iDadaab 18. april 2012 at "Kidnap threat apparent to still be real".

Opplysningene i Flyktninghjelpens egen sikkerhetsplan og referat fra stabsmøter viser at

det var høy sannsynlighet for at kidnapping ville kunne skje, og at dette var kjent forFlyktninghjelpens ansatte. Sikkerhetsplanen viser også at bruk av væpnet eskorte var et

sentralt og obligatorisk sikkerhetstiltak for å awerge risikoen for kidnapping.

Chris Allan har på s. 5 i rapporten sin fremhevet noen fellesfaktorer med hensyn tilkidnappingene som er gjennomførtiDadaab. Fellesfaktorene er at angrepene har skjedd på

noen isolerte steder, hovedsakelig i leiren IFO II, at det ikke har vært brukt væpnet eskorte,

at det har vært spredt informasjon i forkant om konvoiens bevegelse, at angrepene har blittgjennomført med massive trusler om vold, samt at sjåførene blir drept. Dette tilsier at

risikoen for kidnapping ville øke dersom en eller flere av disse faktorene var til stede.

Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at risikoen for kidnapping var blitt nedjustert ijuni20l2. Khaire forklarte at det ikke hadde blitt gjennomført kidnappinger på ni måneder

I denne perioden hadde det imidlertid ikke vært gjennomført VIP-besøk, og det hadde itillegg blitt obligatorisk med væpnet eskorte. Retten mener at dette kan anses som en

forklaring på hvorfor det ikke hadde skjedd flere kidnappinger. Rapportene fra NSP viser

at det i denne perioden samtidig hadde kommet konkrete opplysninger om at det var l-2grupper i Dadaab som ventet på en mulighet til å gjennomføre kidnapping ut fra

økonomiske motiver.

Risikoen for veibomber hadde økt i den samme perioden. Det foreligger imidlertid ikke

holdepunkter for at risikoen for kidnapping av den grunn var blitt lavere enn tidligere.

Tvert imot fremgar det i rapporten til Glenn Pettersen pà s.26 at:

"the risk of IED and kidnap are equally placed in terms of likelihood and impact.

However, the risk of kidnap had verbally been expressed by the Roving Security

Advisor in a senior management meeting to be higher, with reference to the nature of

-16- 15-032886TVt-OTtR/05

IED attacl<s, perceived prefened targets, and the limitations one has to reduce the

risk of kidnapping, other than armed escort an reduction in exposure".

Etter rettens syn er det helt åpenbart at skaderisikoen ved en kidnapping er alvorlig, og at

slike hendelser i verste fall kan få dødelige utfall. Det fremgår av Flyktninghjelpens egen

sikkerhetsplan, sist oppdatert i februar 2012, at risikoen ved kidnapping og veibomber ble

definert som "critical". Under beskrivelsen av "critical" ftemgilck at risikoen ved

kidnapping eller veibomber vil være "Death/severe injury/loss of vitalequipment/cancellation of activities and risks the survivability of the progrqm and/or

organization".lrapporten til Chris Allan er også risikoen ved kidnapping dehnert som

"critical". Det fremgår i rapporten på s. 5 at:

"The impact on the ffice and individuals of kidnap is critical. Manøgement would be

disrupted, programme implementationwould be slowed and the team and individuals

would suffer both mentally and physically".

At det er risiko for alvorlige fysiske og psykiske personskader ved en kidnapping,

underbygges også av selve kidnappingshendelsen i juni2012. Det ble da avfyrt flere

skudd. En ansatt sjåfør ble drept, og fire andre ble skutt og såret. I tillegg er det ved

kidnapping en risiko for skader og død under selve fangenskapet, og i forbindelse med en

redningsaksjon.

Gjennomgangen av rapportene, som var tilgjengelige for de ansatte i Flyktninghjelpen før

VlP-besøket i juni 2012, viser at risikoen for kidnapping var synbar og paregnelig for

Flyktninghjelpens ansatte. Dette støttes av vitneforklaringene i saken. Retten viser særlig

til forklaringene fra Sadozai, lokalt ansatte og øvrig sikkerhetspersonell.

Samlet sett legger retten til grunn at det varhøy grad av sannsynlighet for at kidnapping

ville skje, og at risikoen ville øke ved et internasjonalt VIP-besøk. Risikoen for alvorlige

skader er svært høy ved en kidnappingshendelse. Risikoens grad og art taler dermed med

styrke for at det i denne konkrete situasjonen måtte stilles strenge krav tilFlyktninghjelpens handtering av sikkerheten, og til at det ble iverksatt rimelige og

nødvendige tiltak for å redusere og avverge risikoen for kidnapping.

Bruk av væpnet eskorte som brønsjenorm

Bruk av væpnet eskorte i forbindelse med bistandsvirksomhet er omdiskutert, og kan ikke

anses som en generell bransjenorm. Retten viser i den forbindelse til rapporten fra Inter-

Agency Standing Committee (IASC) av 27. februar 2013 med tittelen "Non-BindingGuidelines on the Use of Armed Escorts þr Humanitarian Convoys". Retten viser også tilen uttalelse fra Røde Kors i Kenya av 18. juni 2015. Det fremgår at Røde Kors ikke har

brukt eller bruker væpnet eskorte i sitt arbeid i Dadaab. I tillegg er det fremlagt en rapport

fra International Committee of The Red Cross (ICRC) av l. desember 1995 vedrørende

bruk av væpnet eskorte. Det fremgår at bruk av væpnet eskorte som et generelt prinsipp vil

-17 - r 5-032886TVr-OTrR/05

kunne komme i strid med prinsippene om humanitet, uavhengighet og nøytralitet, og at

dette vil kunne bidra til uønsket eskalering og svekket omdømme.

Det fremgår imidlertid av rapportene fra NSP at bruk av væpnet eskorte hadde blittobligatorisk i Dadaab siden slutten av oktober 20ll.lfølge Flyktninghjelpens egen

sikkerhetsplan for Dadaab, sist oppdatert i februar 2012, fremgikk at bruk av væpnet

eskorte også var obligatorisk for ansatte i Flyktninghjelpen. Det fremgikk at "NB.'

Expatriate movement beyond Dadaab needs to be completely escorted".Denklare og

obligatoriske retningslinjen, også intemt i Flyktninghjelpen, var dermed at det skulle

benyltes væpnet eskorte ved transport mellom og utenfor leirene i Dadaab-området. Dette

var fast praksis. Dette støttes av sentrale vitneforklaringer i saken. Retten viser bl.a. tilforklaringene fra John Saisi, Dennis, Sadozai og Astrid Sehl, samt sikkerhetsrådgiverne

Glenn Pettersen, Chris Allan og Daniel Hardy.

John Nzumbi, som var sikkerhetsrådgiver i Dadaab, orienterte i en e-post av 28. juni2012

om at han ville være bortreist fra 28. juni 2012 trl30. juni 2012. Det er fremlagt et notat fra

ham av 27. juni20l2 med tittelen "Briefing Notes During My Absence from 28-30 June

12".I dette notatet fremgikk blant annet at det var bestilt væpnet eskorte i forbindelse med

besøket, og at dette ville bli koordinert av John Saisi. Ordlyden i notatet kan tolkes slik at

det kun var bestilt en eskorte. Denne delen av notatet fremstår imidlertid som uklar.

Hovedbudskapet i notatet var, slik retten forstår det, at det var bestilt eskorter via UNHCRog at dette skulle koordineres av John Saisi. John Nzumbi er i dag død, og retten fikkderfor ikke høre hans forklaring vedrørende dette.

Etter bevisførselen legger retten til grunn at det var bestilt to eskortebiler. Retten har ved

denne vurderingen lagt vekt på vitneforklaringen til John Saisi. Han forklarte at det var

vanlig og obligatorisk å bruke væpnet eskorte i Dadaab på denne tiden. Bestillingen av

eskorter ble organisert via UNHCR. John Saisi hadde drøftet besøket med UNHCR, og

LINHCR hadde besluttet at det skulle være to kjøretøy som eskorter siden det var et

høyprofilert besøk. Det var derfor bestilt tokjøretøy med fire politimenn i hver bilinkludert sjåføren. Sjåførene i eskortebilene skulle også være bevæpnet.

Sadozai besluttet den 28. juni2012, i samråd med Khaire og Torill Brekke, at det likevel

ikke skulle benyttes væpnet eskorte under besøket til generalsekretæren. Etter

bevisførselen fremstår det etter rettens syn som uklart hva som var årsaken til denne

beslutningen, og hva som gjorde at sikkerhetsplanen ble endret dagen før besøket. Sadozai

forklarte at beslutningen ble tatt fordi de ønsket å holde lav profil og redusere risikoen forveibomber. I tillegg hadde hun noen dager før beslutningen ble tatt opplevd at eskorten

ikke kunne veien. Retten legger i alle tilfeller til grunn at beslutningen var i strid med gitte

forutsetninger og ñd fra den lokale sikkerhetsrådgiveren i Dadaab. Beslutningen var også istrid med fast og obligatorisk praksis i Dadaab på denne tiden.

- 18 - 15-032886TVt-OTtR/05

Før beslutningen ble tatt, hadde Khaire forsøkt å få tak i den globale sikkerhetsrådgiveren i

Oslo, Glenn Pettersen, uten å lykkes. Det ble ikke søkt råd hos andre sikkerhetsrådgivere iforbindelse med beslutningen.

Dette støffes av rapporten til Chris Allan. Det fremgar i rapporten på s. 14 at:

"No advice was sought for the changes from the security adviser but appears only to

come from an undocumented conversation between Hassan Khaire and Qurat".

Videre fremgår i den samme rapporten på s. 14 at:

"The changes were not referued to the security adviser in the region and

communicated qt a very late hour to the global security monager".

Beslutningen om ikke å bruke væpnet eskorte var i strid med den gjeldende oppfatningen

blant sikkerhetsrådgiverne. Dette underbygges bl.a. av e-posten Pettersen sendte om

morgenen 29. juni2012 da VlP-besøket allerede var i gang. Det fremgikk at:

"My only concern was whether this was the first time you have gone for no armed

escort, hence no great certainty as to desired targeting of us or nor, although allexperience show with some level of confidence that we are not a desired target!

Considering the low level of unpredictability in the camps and its surcoundings forincidents occuruing, preparedness as to quick movement based on effective and

strategic sources of information sumounding the visit, would be important for riskmitigation."

Glenn Pettersen forklarte i retten at beslutningstakerne ikke hadde konferert med han om

bruk av væpnet eskorte før de sendte e-posten med endret sikkerhetsplan. Etter hans syn

burde Khaire, Sadozai og Torill Brekke innhentet sikkerhetsråd fra han eller andre

kompetente sikkerhetsrådgivere før sikkerhetsplanen for besøket ble endret.

I rapporten til Chris Allan fremgår at informasjonssikkerhet og et avskrekkende element

som regel skal inkluderes i sikkerhetstiltakene, og at dette i realiteten tilsier at det burde

vært benyttet væpnet eskorte. Han forklarte at vanlig bevegelse inne i leirene normalt

skjedde uten eskorte, men at det skulle benyttes eskorte ved et internasjonalt eller

høyprofilert besøkt. Chris Allan fremhevet i tillegg at bruk av væpnet eskorte ikke økte

risikoen for veibomber. Tvert imot var væpnet eskorte et tiltak for å redusere risikoen for

veibomber. Det fremgår i rapporten på s. 13 at:

"A key function of any police escort is to take this role and mitigate the risk of IEDattackfaced by INGO staff. SOP's outlined in the curuent security plan are designed

to reflect this".

Selv om beslutningen vedrørende væpnet eskorte ikke var brudd på en generell

bransjenorm innenfor bistandsbransjen, var den i strid med fast og obligatorisk praksis.

Beslutningen var også i strid med forutsetninger, råd og anbefalinger fra Flyktninghjelpens

egne sikkerhetsrådgivere. Dette taler etter rettens syn for at Flyktninghjelpens

-19- 15-032886TVt-OTtR/05

beslutningstakere burde handlet annerledes, og i hvert fall søkt råd hos kompetente

sikkerhetsrådgivere før beslutningen ble tatt.

F ly ktning hj e lp ens h øndlíngs ølternativerSpørsmålet er om det forelå effektive og praktisk gjennomførbare handlingsalternativer forFlyktninghj elpens ansatte.

Et alternativ ville naturligvis vært å la være å gjennomføre VlP-besøket. Dette ville vært isamsvar med praksisen de siste ni månedene i dette området. Daniel Hardy i den Danske

Flyktninghjelpen forklarte at det ikke hadde blitt gjennomførtVlP-besøk i denne perioden

fordi kidnappingsrisikoen ble ansett som økende og uakseptabel.

Glenn Pettersen mottok beslutningen fra Sadozai om sikkerhetsopplegget samme morgen

som besøket skulle gjennomføres. Pettersen forklarte at det vakte en del bekymring hos

ham, som han videreformidlet per e-post og per telefon til Khaire. Pettersen vurderte det

imidlertid som vanskelig for ham å avlyse besøket når de allerede var i gang. Han forklarte

at dersom han hadde visst om bruddene på informasjonssikkerheten, sammenholdt med

den endrede sikkerhetsplanen, ville han bedt om at besøket skulle avlyses.

Det må foretas en aweining mellom behovet for ansattes sikkerhet og hensynet til å fåfokus på mennesker i krig, krise og nød. Jan Egeland forklarte at det er viktig at

generalsekretæren, som den øverste operasjonelle leder i Flyktninghjelpen, besøker slike

steder for å forstå realitetene, og for å få fokus og økt oppmerksomhet på krisesituasjoner.

Dette vil igjen kunne føre til økte bistandsmidler og mer hjelp til menneskene som lever

der. Ut fra den vanskelige situasjonen i Dadaab sommeren 2012, var det dermed forståelig

at Flyktninghjelpen valgte å sende generalsekretæren dit.

Imidlertid hadde det i flere måneder vært fast praksis at det, på grunn av den alvorlige

sikkerhetssituasjonen, ikke hadde blitt gjennomført andre VIP-besøk. Med dette bakteppet

måtte det forventes at arrangøÍene av besøket tok den sikkerhetsmessige situasjonen på

høyeste alvor, og i hvert fall iverksatte nødvendige og rimelige sikkerhetstiltak da det ble

bestemt at besøket skulle gjennomføres.

Før besøket ble gjennomført, forelå det konkrete opplysninger om at det ikke var

tilstrekkelig forståelse for sikkerhetshåndtering i Dadaab. Retten viser i den forbindelse

særlig til rapporten fra Hanna Vaughan-Lee med tittelen "Context & Risk Analysis:

Dadaab January 2012". Rapporten inneholdt en liste over flere svakheter ved

sikkerhetshåndteringen, og en liste over flere anbefalte tiltak for å bedre sikkerheten. Hun

forklarte i retten at det var avvik i forståelsen av sikkerhetssituasjonen, og at de ansvarlige

måtte forstå at kontekst analyse er et verktøy for å kunne ta gode beslutninger om

sikkerhetstiltak. Hun forklarte at det i etterkant av rapporten ble gjennomført kontekst- og

analysetrening, men at øvrige anbefalte tiltak ble satt på pause. Hun rapporterte både til

-20 - 15-032886TV1-OTrR/05

Khaire og til sentrale personer på hovedkontoret i Oslo om at øvrige tiltak burde følges

opp, men dette ble ikke gjort. Hanna Vaughan-Lee forklarte videre at det i realiteten ikke

var noen sikkerhetsadministrasjon i Dadaab, og at Flyktninghjelpen ikke hadde

tilstrekkelig informasjon til å kunne ta en beslutning om å fierne væpnet eskorte ved

besøket. Etter hennes oppfatning kunne kidnappingen vært awerget dersom

Flyktninghjelpen hadde hatt bedre sikkerhetsforståelse- og tenkning i forkant, dersom

informasjonssikkerheten hadde vært bedre, dersom de hadde fulgt anbefalingen om ikke å

besøke IFO II og dersom de hadde brukt væpnet eskorte. Hun forklarte at Flyktninghjelpen

hadde operert i Dadaab over tid, og at kontekstforståelsen derfor burde vært bedre. Etter

hennes syn burde det i rapportene om hendelsen og de beslutningene som ble tatt iforbindelse med besøket, vært skrevet "Ile didn't really lcnow what we were doing", eller

"lle did our best, but it could have been better".

Sikkerhetsrådgiver Chris Allan bekreftet i retten at han kjente til rapporten fra Hanna

Vaughan-Lee før kidnappingshendelsen, og at det hadde vært behov forsikkerhetsforbedringer. Han forklarte at sikkerheten ikke var tal,î så alvorlig som den kunne

vært, og at implementeringen av sikkerhetstiltak burde vært bedre.

Etter bevisførselen mener retten at det burde vært sterkere sikkerhetstenkning og forståelse

i Dadaab-området. En mer bevisst og profesjonell handtering kunne bidratt både til økt

sikkerhet generelt sett, og til velfunderte avg¡ørelser om sikkerhetstiltak i forbindelse med

det konkrete besøket fra generalsekretæren.

Dette støttes av rapporten til Glenn Pettersen. Det fremgår i rapporten på s. 3 at:

"NRC Kenyafoiled, in this particular situation to aclmowledge the relevance ofkidnap risk, and to introduce appropriate, principled, best practice preventive andreactionary measures to reduce this risk".

Chris Allan konkluderte også i rapporten hans på s. 3 med at:

"The recent critical incident demonstrates strongly that NRC is not currently

íulfiUing its duty of care to staff This is clearly the case in Dadaab and may also be

relevant in missions elsewhere".

Det fremgår videre i den samme rapporten på s. 15 at:

"A background of ignoring key security requirements, failing to implement, maintain

and adhere to security procedures, cancelling ofthe purchase orders ofkeyequipment coupledwith a reliance on a gutfeel of key managers may also have

allowed staffto "just go along" with the changes in procedure. "If Hassan is there itwill be alright" was the phrase used by one member of staff and this was clearly

demonstrated not to be the case".

-21 - 15-032886TVt-OTtR/05

Flyktninghjelpen har videre selv erkjent at det var svikt ved informasjonssikkerheten, og at

kidnapperne på grunn av dette kan ha fått kjennskap til at det skulle gjennomføres et VIP-besøk den aktuelle dagen. Denne erkjennelsen støttes av øwige bevis i saken.

Informasjonssikkerhet og lav profil hører' sammen. Dette kan være sentrale virkemidler for

å dempe og avverge kidnappingsrisiko. Lars Christian Finstad, som har bakgrunn som

politi og sikkerhetsrådgiver i Flyktninghjelpen, forklarte at et viktig element med hensyn

til både informasjonssikkerhet og lav profil, er at færrest mulig skal vite om et VIP-besøk.

Dette vil redusere risikoen for kidnapping og andre angrep. Denne vurderingen støttes av

øvrige bevis og vitneforklaringer i saken. Sadozai forklarte at informasjonssikkerhet og lav

profil var den eneste måten kidnappingsrisikoen kunne forebygges på. Andre vitner med

sikkerhetsfaglig bakgrunn og kompetanse forklarte at dette er et av flere sentrale

virkemidler for å dempe kidnappingsrisikoen. Retten viser i den forbindelse tilforklaringene fra Glenn Pettersen, Daniel Hardy og Chris Allan.

Bevisførselen har vist at det i forkant av besøket ble varslet at det skulle komme et

høyprofilert besøk. Det fremståLr som usikkert om det konkret ble varslet at det var

generalsekretæren som skulle komme, men det ble i hvert fall varslet at besøket var

høyprofilert.

Dette støttes av opplysningene i rapporten til Glenn Pettersen. Det fremgår i rapporten på

s. 6 at:

"Information security was inadequate, from the outset in late May many staff lmew ofthe proposed visit and increasingly third parties were informed. The choice of date

was inappropriate, it called people in on a day that was normally a non working day

and as such incentive staffmembers were given a week's notice of a VIP visit".

Videre fremgår i rapporten pä s.25 at

"It must have been apparent to numerous people in Dadaab that a high-profile visitwqs underway. A number of measures were set in motion in order to preparefor the

visit, measures that inevitably must have alerted the community to the fact that

something out of the usual was to take place."

I tillegg fremgår i rapporten på s. 28 at:

"Information security was not sfficiently prioritized and the failure to acknowledge

the importance of information security is probably the most important contributing

factor that led to NRC being targeted".

Glenn Pettersen forklarte i retten at den største sikkerhetsvikten gjaldt

informasjonssikkerheten. Etter kidnappingshendelsen har det vært mer bevisstgjøring iFlyktninghj elpen om at informasj onssikkerhet må prioriteres.

-22- 15-032886TVt-OTtR/05

Chris Allan har i sin rapport gjennomgått nar det ble gitt informasjon om

generalsekretærens besøk. Han konkluderte i rapporten på s. 11 med at:

"It is clear thatfrom any number ofsources the kidnappers could have gained

information that a significant visit by NRC management was due to be undertaken.

Inþrmation is releqsedfar too early in the planning of visits and unnecessary

changes to programme acitivity are made that only go to further flag the importance

of certain visitors. It is clear that the high profile nature of the visit was signaled to

all levels of the community with little regardþr the affect this had to security."

Retten viser videre til forklaringen fra Yann La Bohellec. Han jobbet for Flyktninghjelpen

i Dadaab fra begynnelsen av 2012. Han forklarte at det var et koordineringsmøte omtrent

10 dager før besøket der alle managerne for ulike fagområder var til stede. De ble da

informert om at generalsekretæren skulle komme. Han forklarte at alle ansatte i Dadaab ble

informert 5-6 dager før besøket, og at det ikke ble sagt noe spesielt om at besøket skulle

holdes hemmelig. Han forklarte at området ble oppgradert som en forberedelse til besøket,

og at det bl.a. ble malt steiner, satt opp gjerder og at det ble forberedt en spesiell meny mv.

Sadozai forklarte at hun begynte i jobben i Kenya 4. juni 2012, og at hun da ble informert

om besøket. Hun var involvert i planleggingen av besøket helt siden da. Hun forklarte at

det hadde blitt kommunisert at det skulle komme et høyprofilert besøk, men at det ble holdthemmelig at det var generalsekretæren som skulle komme. Hun forklarte at flyktningene

som arbeidet i IFO II to dager før besøket fikk vite at de skulle komme inn og arbeide på

fridagen sin. Hun forklarte at de også ble informert om at det skulle komme et høyprofilert

besøk. Hun forklarte videre at det var fa som burde blitt informert om besøket, men at

informasjonen allerede hadde "beg/nt åflyte" da hun startet i jobben. Hun forklarte at hun

likevel ikke ga noen instruksjoner med hensyn til ivaretakelse av informasjonssikkerhet.

John Saisi arbeidet som logistikk-koordinator for Flyktninghj elpen i 2012-2013 . Hanforklarte at han fikk vite om besøket til generalsekretæren pä et allmøte med hele staben iDadaab noen uker i forkant. Han forklarte at det var ca. 70-80 personer til stede pämøtet,

og at det spesifikt gjaldt at det skulle komme et høyprofilert besøk. Han forstod det slik at

det var generalsekretæren som skulle komme. Han forklarte atmøtet ble ledet av

Flyktninghjelpens områdeleder i Dadaab, og at det ikke ble gitt noen instruksjoner om at

informasjonen var konfidensiell. Han forklarte at dette møtetble avholdt før Sadozai kompå besøk til Dadaab. Ifølge Saisi var det ingen ansatte fra regionskontoret i Nairobi til stede

på dette møtet. Han forklarte at det i forberedelsene til besøket ble gjennomført vasking og

oppgradering av området.

Samlet sett legger retten til grunn at det var flere brudd på informasjonssikkerheten, og at

dette førte til økt risiko for kidnapping. Retten legger til grunn at kidnapperne, på grunn av

svikten i informasjonssikkerhet, kunne vite om besøket på forhånd. Dette er også i samsvar

-23 - 15-032886TVt-OTtR/05

med vurderingene og vitneforklaringene om at kidnappingsangrepet fremstod som

planlagt.

Etter rettens vurdering var det flere praktisk gjennomførbarc handlingsalternativer som

kunne sørget for bedre informasjonssikkerhet, og dermed redusert risikoen for kidnapping.

Flyktninghjelpen hadde til sammenligning en helt annen tilnærming tilinformasjonssikkerhet ved generalsekretærens forutgående besøk til Yemen i juni2012.

Det fremgikk av sikkerhetsplanen at informasjon om identiteten og reiseruten til besøket

ville bli holdt begrenset til nøkkelpersoner som var involvert. Det fremgikk konkret at

"Identity/itinerary of the visit team will be kept restricted to only key individuals involved".

Etter rettens syn burde ledelsen og arrangørene i Flyktninghjelpen gitt tilsvarende klare

føringer og instrukser om hvordan informasjonssikkerheten skulle ivaretas. Dette burde

vært en del av sikkerhetsplanen. I den forbindelse viser retten til at Flyktninghjelpen etter

denne hendelsen også har endret praksis til at vurdering av informasjonssikkerhet skal

være en standard del av en slik sikkerhetsplan.

Sadozai forklarte at informasjonen om besøket "fløt" da hun startet i jobben 4. juni 2012.

Etter rettens syn burde hun da vurdert om besøket burde avlyses. I alle tilfeller burde det

vært vurdert endringer i programmet og sikkerhetstiltakene, og det burde vært gitt klare

instruksjoner om informasjonssikkerheten. Hun burde informert sikkerhetsrådgiverne om

bruddene på informasjonssikkerhet, slik at de kunne anbefalt nødvendige tiltak.

Både Sadozai og Khaire forklarte at de ønsket å holde en lav profil på besøket, og at dette

var en sentral årsak til at de besluttet at det ikke skulle brukes væpnet eskorte. Retten kan

imidlertid ikke se at det ble iverksatt andre tiltak for at besøket skulle holde lav prohl eller

for å redusere risikoen for kidnapping. Retten kan heller ikke se at fierning av eskorten var

et egnet virkemiddel for at besøket skulle holde lav profil. Chris Allan konkluderte irapporten sin på s. 15 med at:

"change to SOPs - these were changed to possibly mitigate against IEDs although

their ffictiveness was questionable but nothingwas reinstated to mitigate the kidnap

threat and as a result this riskwas increased".

Bevisførselen har vist at besøket ikke ble gjennomført med lav profil. Det ble tvert imot

lansert og gjennomført som et høyprofilert besøk. Det var massive brudd på

informasjonssikkerheten. Flere dager i forkant ble det gjort kjent at det skulle komme et

høyprofilert besøk. Flere titalls flyktninger ble kalt inn til å jobbe på fridagen sin, og iforkant av besøket ble det ttført flere oppgraderingstiltak.

Chris Allan uttalte i sin forklaring at et relevant tiltak for å holde lav profil ville vært å

bruke andre typer biler. Under besøket kjørte følget imidlertid en konvoi med tre hvite

-24 15-032886TVr-OTrR/05

landcruisere som var tydelig merket med Flyktninghjelpens logo. Til sammenligning ble

det under generalsekretærens besøk i Yemen ikke benyttet biler som var merket med logo.

Det ble ikke iverksatt noen andre tiltak for at besøket i Dadaab skulle holde lav profilutenom at den væpnede eskorten ble fiernet. I den forbindelse nevner retten at

sikkerhetsrådgiverne som vitnet i saken, uttalte at fieming av eskorten ikke var et egnet

virkemiddel for å avverge verken risikoen for kidnapping eller veibomber. Dette fremgår

også av e-posten fra Pettersen av 29. juni2012, samt i rapporten til Chris Allan.

Samlet sett forelå det flere konkrete sikkerhetstiltak som burde vært iverksatt for å sørge

for tilstrekkelig informasjonssikkerhet og for at besøket holdt lav profil. Slike alternative

handlinger måtte anses som praktisk gjennomførbare og effektive med hensyn til å

redusere risikoen for kidnapping. I lys av den spente sikkerhetssituasjonen og den høye

risikoen for kidnapping med alvorlig skadepotensiale, må slike handlinger etter rettens syn

helt klart anses som rimelige og nødvendige sikkerhetstiltak.

Et annet sentralt handlingsalternativ ville vært å holde seg til planen om å bruke væpnet

eskorte i forbindelse med besøket. Eskortene var allerede bestilt, og handlingen ville heltklart vært praktisk gjennomførbar. Bruk av eskorte ville vært i samsvar med etablert

praksis, interne sikkerhetsrutiner og klare råd fra sikkerhetsrådgivere, herunder både

interne og eksterne personer med sikkerhetskompetanse. Det ble også brukt væpnet eskorte

i Dadaab flere ganger daglig.

Retten viser forøvrig til at det ikke var brukt væpnet eskorte ved kidnappingene høsten

2011, og at det ikke hadde vært kidnappinger etter at det ble obligatorisk med væpnet

eskorte og etter at VIP-besøk ble stanset.

Sadozai og Khaire forklarte i retten at en sentral del av begrunnelsen for beslutningen om

ikke å bruke væpnet eskorte var å redusere risikoen for veibomber. Sikkerhetsrådgiverne

som vitnet forklarte imidlertid at det ikke var holdepunkter for at risikoen for veibomber

ble mindre dersom man unnlot å bruke væpnet eskorte. Det foreligger heller ikke andre

opplysninger som tilsier at risikoen for veibomber økte ved bruk av væpnet eskorte.

Pettersen uttalte i e-posten 29. juni20l2 at Flyktninghjelpen ikke var noe mål forveibomber. Chris Allan uttalte i sin rapport at det var eskortens jobb å dempe risikoen forveibomber, og at risikoen for slike angrep mot Flyktninghjelpens ansatte ikke økte ved

bruk av væpnet eskorte. Han har vist til at det erfaringsmessig var politieskorten, og ikke

konvoien, som var mål for veibomber.

I e-posten av 28. juni 2012 fra Sadozai vedrørende sikkerhetsplanen fremgikk at:

"The first car will stay at a significant distance ahead to ensure they are assessing

the situation and are able to alert car 2 and car 3 of any changes in the situation to

allow for appropriate reaction time".

-25 - 15-032886TVt-OTtR/05

Sadozai forklarte i retten at tanken var at den første bilen skulle sendes foran og varsle de

andre dersom de hadde sett bevegelser utenfor det ordinære. Intensjonen var i tillegg åsikre den viktigste delegasjonen med generalsekretæren som var plassert i den andre bilen.

Sadozai forklarte at dersom den første bilen ble truffet av et IED-angrep, kunne de andre to

bilene i konvoien unnslippe angrepet og komme seg unna.

Chris Allan har konkludert med at beslutningen til Sadozai medførte en uakseptabel risiko.

Beslutningen innebar at de ansatte i den første bilen i konvoien ble sendt ut foran de andre

for å awerge risikoen for veibomber for resten av fiølget.Ingen av de ansatte i den første

bilen, inkludert Dennis, ble varslet verken om sin funksjon som varslere med hensyn tilunormale bevegelser eller den risiko de tok ved å være plassert i den første bilen. Chris

Allan har i rapporten kommentert Sadozais vurdering av dette. Det fremgår i rapporten på

s. 13 at:

"Quite separately to the incident of kidnapping that actually occurred this exposure

to risk of staffwithout their informed consent demonstrates an extreme dereliction ofNRC's duty of care and in contravention of NRCs cunent securily instructions andpolicies".

Alt dette tilsier at fierning av den væpnede eskorten ikke var et egnet sikkerhetstiltak for å

redusere risikoen for verken kidnapping eller veibomber. Tvert imot steg risikoen for både

kidnapping og veibomber mot de ansatte i konvoien betraktelig da det ble besluttet å fierneeskorten.

Oppsummert ville det vært praktisk gjennomførbart ä bruke væpnet eskorte under besøket.

I denne spesielle sikkerhetssituasjonen må det dessuten anses som et helt nødvendig og

rimelig sikkerhetstiltak. Dette støttes av samtlige vitneforklaringer fra sikkerhetsrådgiverne

med sikkerhetsfaglig bakgrunn, samt øvrige sentrale vitner.

Et annet handlingsalternativ ville vært å legge besøket til en annen leir enn IFO II. Det

fremgår av en e-post korrespondanse den26. juni20l2 at den regionale

sikkerhetsrådgiveren bemerket at de av sikkerhetshensyn burde vurdere å legge besøket tilHagadera fremfor IFO II. Leiren IFO II var mindre etablert og farligere enn flere av de

andre leirene i Dadaab. Kidnappingen av to ansatte fra Leger uten grenser (MSF) i oktober

2011 hadde også skjedd i IFO II. Sikkerhetsrådgiver Chris Allan forklarte i retten at denne

leiren var mindre strukturert, at politiet ikke hadde full kontroll der, og at det hadde skjedd

kidnappinger der tidligere. De andre leirene var mer strukturerte og trygge. I rapporten tilChris Allan fremgår på s. 15 at:

"The locationþr the visit is exposed and vulnerable to attack by criminal elements.

In particular the NGO sub ffice compound in lfo II althoughfenced has no guard

þrce and there are compounds that qre unoccupied. This allows infiltration by

armed actors. The kidnap of MSF staff took place in the same orea with a very

similar modus operandi".

-26 - 15-032886TVt-OTtR/05

Det fremgar videre i den samme rapporten på s. 13 at:

"No consideration has been given in these measures to the kidnap incident that tookplace in October 2011 within afew hundred meters ofwhere the kidnap incident

against MSF occurued".

Vitner forklarte i retten at det ikke hadde betydning for programarbeidet og

medieeksponeringen av generalsekretærens besøk om besøket ble gjennomført i IFO IIeller i en av de andre leirene. Retten viser særlig til forklaringen fra

kommunikasjonsrådgiver Astrid Sehl. Hun forklarte at det ikke var noe spesielt poeng i ådra til IFO II der de først og fremst skulle se på hvordan murstein ble laget. Hun forklarte

at de kunne fått det samme utbyttet ved å besøke en av de andre leirene.

Samlet sett legger retten til grunn at anangørene av besøket i forkant ble advart mot å

besøke leiren IFO II, og at risikoen for kidnapping kunne vært redusert ved å besøke en av

de andre leirene i stedet.

På forhand var det videre anbefalt og lagt opp til at besøket i IFO II skulle begrenses tiltretti minutter. Dette var også en forutsetning i sikkerhetsplanen som fremgår av e-posten

fra Sadozai av 28. jwi 2012. Dette ville vært et praktisk gjennomførbart

handlingsalternativ for å begrense risikoen for kidnapping. Besøket strakte seg imidlertidut over anbefalt tid. I rapporten til Glenn Pettersen fremgår på s. 28 at:

"It is assumed that the length of the visit qnd mode of exposure has given the

attqckers time to as.re.ç.ç how the convoy was organized and also confirm the high-

level nature of the visit thereby contributing to the kidnap being carried out".

I tillegg burde det vært sikkerhetspersonell tilstede under besøket. Ingen

sikkerhetsrådgivere var imidlertid til stede. Det fremgår i rapporten til Glenn Pettersen på

s. 68 at:

"This led to the responsibilityfor security being delegated to staffwith limitedhtowledge and skills, reducing the ability to undertake responsible and goodoperational judgments along the way".

Beslutningstakerne burde i hvert fall fortløpende rådført seg med sikkerhetspersonell.

Chris Allan har i sin rapport lagt til grunn at dette kunne førttil bedre koordinering og

sikkerhetsplanlegging, og dermed også bedre sikkerhet.

Flyktninghjelpen burde heller ikke hatt så mange sentrale personer i den samme konvoien.

I rapporten til Chris Allan fremgår på s. 15 at:

"Number of management staff exposed to riskwas reckless. The entire management

chain were placed in one convoy in a high risk location".

-27 - 15-032886TVt-OTtR/05

I rapporten til Glenn Pettersen fremgår at det tok tid å etablere kriseteam i Kenya etter

hendelsen fordi flere sentrale personer var involvert i konvoien som ble angrepet. I tilleggfremgar i rapporten hans på s. 3 at:

"The amount of key Senior Manøgers in the convoy should have been questioned by

most members of the convoy. It should have been obvious that a serious incident

occurring to that convoy would severely limit the organisations ability to manage a

critical incident."

Kidnappingen ville antagelig blitt gjennomført uavhengig av hvor mange sentrale personer

som befant seg konvoien. Dersom personene i den andre bilen, herunder

generalsekretæren, Khaire og områdelederen, ikke hadde kommet seg bort, ville det

imidlertid vært ffi beslutningstakere igjen i området til å varsle om angrep og etablere

kriseteam.

Samlet sett har retten kommet til at det forelå flere effektive og praktisk gjennomførbare

handlingsaltemativer som ville redusert og awerget risikoen for kidnapping.

HelhetsvurderingSamlet sett legger retten til grunn at ansatte med rimelighet kunne forvente at

Flyktninghj elpen iverksatte nødvendige sikkerhetstiltak i forbindelse med

generalsekretærens besøk. Risikoen for kidnapping var konkret oghøy. Risikoen var itillegg synbar og påregnelig. Skadepotensialet ved kidnapping er alvorlig og kan i verste

fall medføre død eller alvorlige skader. Kidnapping kan også få konsekvenser forprogramarbeidet. Ut fra risikoens grad og art måtte kravene til aktsom håndtering av

sikkerheten anses som skjerpet. Retten har kommet til at det forelå flere effektive og

praktisk gjennomførbare handlingsalternativer som ville bedret sikkerheten.

Sikkerhetsplanen som ble lagt til grunn var derimot i strid med gjeldende retningslinjer og

råd fra sikkerhetskompetente personer. Etter en konkret helhetsvurdering foreligger det

etter rettens syn ingen tvil om at Flyktninghjelpens ansatte handlet uaktsomt, og at

vilkårene for arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven $ 2-l er oppfylt.

Rettens konklusjon er at Flyktninghjelpen kan holdes ansvarlig etter regelen om

arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven $ 2-1.

Oppreisnin gserstatnin g

Vilkårene for oppreis ningserstatning

Saksøker har fremmet krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven $ 3-5. Et vilkår foroppreisningserstatning er at skadevolder har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.

For at det skal kunne statueres ansvar for oppreisning, må forholdet kunne kn¡tes tilarbeidsgiverens organer som da anses for å ha voldt skaden, jf. bl.a. Ptt2012 s. 1062.

-28 - 15-032886TVt-OTtR/05

Retten må derfor både ta stilling til om Flyktninghjelpen kan holdes ansvarlig etter regelen

om organansvar, og om Flyktninghjelpen handlet grovt uaktsomt.

Organansvar

Spørsmålet er hvem som kan identifiseres med "organet".I juridisk teori er det lagt tilgrunn at organansvar bør inntre når skadeforvoldelsen skyldes svikt i "lederfunl<sjoner", jf.Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett, 1. utgave s. 250. Høyesterett har knyttet ansvaret tilden som har den øverste kompetansen til å treffe beslutninger på det enkelte saksområde,

jf. Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave s. 203. Dette innebærer at avgrensningen

kan forankres mer i erstatningsrettsl i ge formål sbetraktninger.

I juridisk teori, jf. Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave s.204, fremgår at:

"Ledelsesbegrepet er imidlertid videre enn selskapets toppledelse, idet det også kan

omfatte lavere trinn med den øverste selvstendige avgiørelseskompetanse, som ikke

sjelden ligger på et avdelingsledernivå. Alt etter bedriftens arbeidsoppgaver og

størrelse kan det lett bli mange som må identifiseres med bedriften. Det er således

vedkommendes funksjon av leder som er av interesse, ikke bare hvor iorganisasjonsstrukturen han befinner seg, og den ansvarsbetingende handling eller

unnlatelse må være utslag av ledelsesfunksjonen."

Flyktninghjelpen har erkjent at det forelå svikt ved informasjonssikkerheten.

Flyktninghjelpen har imidlertid anført at svikten skjedde lokalt i Dadaab der

områdelederen hadde ansvar, og ikke på ledernivä, og at vilkårene for organansvar dermed

ikke er til stede.

I juni20l2 var Hassan Khaire regiondirektør ved kontoret i Nairobi. Qurat Ul-Ain Sadozai

startet i jobben som landdirektør for Kenya 4. juni 2012. Områdeleder i Dadaab var Marco

Buono. Torill Brekke var leder for utenlandsavdelingen og fungerende generalsekretær ved

Rassmussons fravær.

Dennis hadde tidligere fungert som såkalt "Security Focal Point" i Dadaab, i hvert fallfrem til 2. april2012. Rollen som Security Focal Point innebar athanvar lokalkontaktperson for sikkerhetsrådgiverne i Flyktninghjelpen. Retten kan ikke se at rollen

medførte verken beslutningsmyndighet eller ledelsesansvar. Dennis ble spurt om å være

Security Focal Point i forbindelse med besøket, men ønsket ikke dette. Under selve besøket

var det en annen person som hadde rollen. Dette var Abdullahi Keynan. Han var ansatt istilling som huslykoordinator, og hadde heller ikke sikkerhetskompetanse. Han fungerte

under besøket i tillegg som tolk og guide for generalsekretæren. For øvrig var det ikke

annet sikkerhetspersonell til stede i forbindelse med besøket i Dadaab.

Retten bemerker at Dennis ikke hadde ansvar eller innfl¡else på sikkerhetsplanen forbesøket, og at han kun kort tid i forkant fikk i oppdrag ä gi en kort sikkerhetsbriefing på

29 15-032886TVr-OTrR/05

flyplassen. Dennis hadde på dette tidspunktet ikke sett sikkerhetsdokumenter eller vært

med på møter om sikkerhet de siste fire månedene. Han hadde fått vite om beslutningen

vedrørende væpnet eskorte dagen før besøket, og hadde protestert på dette. Områdeleder

hadde da gitt beskjed om at beslutningen var tatt på Nairobi-kontoret og vurdert av

sikkerhetspersonell. De tilstedeværende hadde derfor "svelget" denne beslutningen.

Bevisførselen har vist at sikkerhetsplanen ble fastsatt av landdirektøren Sadozai i e-post av

28. juni 2012. Dette støttes også av rapporten til Glenn Pettersen der det fremgår på s. 64 at

Sadozai var "Responsible and decision maker. Established the SOPs for the visit in

agreement with the RD (Khairø) ". Sikkerhetsplanen ble fastsatt i samråd med

regiondirektøren Khaire, og etter godkjenning fra utenlandssjefen Torill Brekke, som også

var fungerende generalsekretær. De var dermed ansvarlige for sikkerhetsplanen. De var

ansvarlige for beslutningen om at det ikke skulle brukes væpnet eskorte. De var også

ansvarlige for beslutningen om at den første bilen i konvoien skulle se etter veibomber og

ta risikoen for et slikt angrep.

På direkte spørsmål fra retten ble det gitt ulike svar på hvem som hadde ansvaret forinformasjonssikkerheten. Jan Egeland forklarte at ivaretakelse av informasjonssikkerhet er

et lederansvar, men at den enkelte også har et ansvar for dette. Sadozai forklarte at hun selv

hadde det overordnede ansvaret for sikkerheten. Hun forklarte at Astrid Sehl var

kommunikasjonsrådgiver, og at det derfor var hun som burde tatt ansvaret for å begrense

informasjonsspredningen. Sadozai hadde imidlertid ingen kontakt med Astrid Sehl med

hensyn til ivaretakelse av informasjonssikkerhet. Torill Brekke forklarte at ansvaret for

informasj onssikkerhet var fordelt på landdi r ektør S adozai, re giondirektør Khaire,

kommunikasjonsrådgiver Astrid Sehl og områdeleder i Dadaab. Tidligere politi og

sikkerhetsrådgiver Lars Christian Finstad forklarte at det var arraîgørene av besøket, det

vil si regionskontoret i Nairobi og hovedkontoret i Oslo, som hadde ansvaret for å ivareta

info rma sj ons s ikkerheten.

Etter rettens syn må det i en slik situasjon anses som et lederansvar ä gi føÅnger

vedrørende informasjonssikkerhet. Lederen har også ansvar for å iverksette andre tiltakdersom det blir kjent at instruksene ikke er fulgt. Dette støttes av at det var landdirektør

Sadozai og lederne over henne som hadde det overordnede ansvaret for sikkerhetsplanen,

og at kravet om informasjonssikkerhet etter denne hendelsen har blitt tatt med som en

obligatorisk del av slike sikkerhetsplaner. Sadozai forklarte at hun var kjent med at det var

svikt ved informasjonssikkerheten. Hun ga likevel ikke noen instrukser vedrørende dette,

og iverksatte heller ikke andre tiltak som kunne kompensere for denne feilen.

Beslutningstakerne med hensyn til sikkerhetsplanen hadde etter rettens syn selv ansvar for

å sikre et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag, herunder innhente råd fra

sikkerhetskompetente rådgivere. Landdirekt ør Sadozai og regiondirektør Khaire var

-30- 15-032886TVt-OTrR/05

ansvarlige for gjennomføringen av besøket, og hadde dermed ansvar for at det ble iverksatt

nødvendige og rimelige sikkerhetstiltak.

Jan Egeland forklarte at risiko må håndteres på en best mulig måte samtidig som

organisasjonen skal hjelpe flest mulig. Han forklarte at dette er en aweining mellomprogramarbeid og sikkerhetshensyn, og at beslutningsmyndigheten derfor er lagt tillinjeleder. Landdirektør Sadozai, regiondirektør Khaire og utenlandssjef Brekke var

linjeledere med selvstendig avgjørelseskompetanse. De hadde beslutningsmyndighet og

ansvar for at det ble iverksatt nødvendige sikkerhetstiltak. Beslutningene om

sikkerhetsplan og sikkerhetstiltak i forbindelse med besøket i Dadaab ble fattet av disse tre

personene. Dette tilsier etter rettens syn at Flyktninghjelpen kan holdes ansvarlig etter

regelen om organansvar.

Landdirektør Sadozai. regiondirektør Khaire og utenlandssjef Brekke hadde ulikinformasjon om situasjonen og ulike forutsetninger for å vurdere rimelige og nødvendige

sikkerhetstiltak. Ettersom beslutningene ble tatt av dem i fellesskap, kan imidlertid ikke

retten se at det er grunnlag for å foreta en differensiert vurdering av dem.

Retten bemerker imidlertid at landdirektør Sadozai hadde vært "Programme Director" iKenya og Somalia tidligere. Hun var deretter landdirektør i Pakistan en periode før hun

startet i jobben som landdirektør for Kenya i jtxi 2012. Det fremgår av rapporten til Chris

Allan på s. 4 at konteksten i Dadaab hadde endret seg "significally" i den perioden hun

hadde vært borte fra området. Ettersom hun var ny i jobben, burde hun sørget for å

innhente tilstrekkelig og oppdatert informasjon om sikkerhetssituasjonen fra andre.

Utenlandssjef Brekke bekreftet at hun ikke kjente til sentrale sikkerhetsrapporter fra

Dadaab, herunder bl.a. rapporten fra Hanna Vaughan-Lee. Hun forklarte at disse var sendt

til regionskontoret i Nairobi og Glenn Pettersen, og ikke til henne. Etter rettens syn

understreker dette betydningen av at linjelederne râdfører seg med sikkerhetspersonell før

beslutninger tas.

Rettens konklusjon er at Flyktninghjelpen kan holdes ansvarlig etter regelen om

organansvar.

Grov uaktsomhet

Spørsmålet er etter dette om landdirektør Sadozai, regiondirektør Khaire og utenlandssjef

Brekke handlet "grovt uahsomt",jf. skadeserstatningsloven $ 3-5.

Det er ikke noen skarp grense mellom den simple og den grove uaktsomhet. Ved grov

uaktsomhet må awiket fra den forsvarlige handlemåte være større enn ved vanlig simpel

uaktsomhet. Handlingen eller unnlatelsen må anses kvalifisert klanderverdig, og må kunne

gi grunnlag for sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Momentene i vurderingen er

-31 - 15-032886TVt-OTtR/05

de samme som etter den alminnelige culpanorrnen. Det avgjørende er om handlemåten

representerer et markert avvik fra forsvarlig handlemåte.

Risikoen for både kidnapping og veibomber var svært høy, og begge deler hadde et

alvorlig og betydelig skadepotensiale. Dette tilsier at det måtte stilles strenge krav til at det

ble iverksatt rimelige og nødvendige sikkerhetstiltak for å awerge eller dempe risikoen.

Sadozai, Khaire og Brekke hadde lang fartstid og erfaring fra arbeidet i Flyktninghjelpen.

Dette skjerper forventningen til at de burde vite hva som ville være relevant informasjon

og et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å kunne ta en velfundert avgSørelse med hensyn

til sikkerhetsplan og nødvendige sikkerhetstiltak.

Ettersom den endrede sikkerhetsplanen fravek faste retningslinjer og praksis med hensyn

til bruk av væpnet eskorte, burde de sørget for å konferere med sikkerhetskompetente

personer før beslutningen ble tatt. Da Khaire ikke fikk kontakt med Glenn Pettersen per

telefon, burde de kontaktet andre sikkerhetsrådgivere, herunder for eksempel den lokale

sikkerhetsrådgiveren, den regionale sikkerhetsrådgiveren eller sikkerhetsrådgiver Chris

Allan.

Flyktninghjelpen har erkjent at det var svikt ved informasjonssikkerheten, og at dette kan

haførttil at kidnapperne hadde informasjon om besøket. Sadozai var kjent med at

informasjonen om besøket "ÍlØt", og at det var gjort kjent at det skulle komme et

høyprofilert besøk. Likevel ble det ikke lagt fiøringer for håndteringen av informasjon, og

det ble ikke iverksatt andre tiltak for å kompensere for dette.

I sikkerhetsplanen fremgikk at besøket skulle holde lav profil. Imidlertid ble det ikke

iverksatt tiltak for å holde lav prohl utover at det ikke skulle brukes væpnet eskorte. Tvert

imot var det på forhand gjort kjent i vide kretser at det skulle komme et høyprofilert besøk.

Alle ansatte i Dadaab var kjent med dette, og flere titalls flyktninger var innkalt for å

arbeide på fridagen sin i forbindelse med besøket. Det ble ikke foretatt andre grep for å

sikre uforutsigbarhet eller lav profil. Konvoien bestod derimot av tre hvite landcruisere

med Flyktninghj elpens logo.

Beslutningen om at det ikke skulle brukes væpnet eskorte ble tatt dagen før besøket. Etter

rettens syn fremstår det som uklart hva som var begrunnelsen for denne beslutningen, og

hva som gjorde at denne beslutningen ble tatt dagen før besøket. Sadozai og Khaire

forklarte at beslutningen ble tatt for at besøket skulle holde lav profil og for å redusere

risikoen for veibomber. Sadozai forklarte i tillegg at hun noen dager før besøket hadde

opplevd at eskorten ikke kunne veien og kjørte seg vill. Torill Brekke forklarte at det var

en vanskelig aweining. Hun forklarte at det utslagsgivende for at hun godkjente

beslutningen, var at den største risikoen var veibomber, og at kenyansk politi var et mål forslike angrep.

-32 r 5-032886TVt-OTrR/05

Beslutningen var i alle tilfeller i strid med obligatorisk og fast praksis i området, inteme

retningslinjer og planen som var gitt av sikkerhetsrådgiveren dagen før. Beslutningen ble

også tatt uten at de hadde konferert med sikkerhetskompetente rådgivere.

Sikkerhetsrådgiverne og andre sikkerhetskompetente personer har entydig forklart at

fierning av eskorten ikke var et egnet virkemiddel for å redusere risikoen for veibomber.

De har tvert imot forklart at bruk av væpnet eskorte ville redusere risikoen for både

kidnapping og veibomber. Retten bemerkninger i tillegg at det ikke ble iverksatt andre

rimelige og nødvendige tiltak for at besøket skulle holde lav profil. Flere andre vitner har itillegg, i motsetning til Sadozai, forklart at eskortene var profesjonelle og kjente området

godt. På denne bakgrunn legger retten til grunn at Sadozai, Khaire og Brekke enten ikkehadde sikret seg et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, eller at beslutningen var basert på

feilaktige vurderinger. Dette underbygger for øvrigat de burde konferert med

sikkerhetspersonell før beslutningen ble tatt.

Det fremgår i rapporten til Chris Allan på s. 16 at:

"Changes to SOPs need to be considered more comprehensively before making

changes and must involve the security management team in country with a chance

þr the security adviser to give his or her input."

Fjerning av eskorten økte risikoen for både kidnapping og veibomber. De ansatte ble

imidlertid ikke informert om denne økte risikoen på en tilfredsstillende måte. Astrid Sehl

forklarte at hun ikke ville blitt med dersom de 1ør besøket var i gang hadde blitt informertom at det skulle gjennomføres uten væpnet eskorte. Dette underbygges også av at en

engasjert FN-sjåfør trakk seg da han fikk vite at det ikke skulle brukes væpnet eskorte.

Sjåføren som ble engasjert i stedet, ble drept i angrepet.

Flere ansatte i konvoien fikk ikke tilstrekkelig informasjon om endringene isikkerhetstiltak eller mulighet til å trekke seg fra besøket. Det fremgar i rapporten til ChrisAllan på s. 14 at:

"It is clear that not all staff travelling with the convoy were aware of the change to

security measures and no opportunity was given to challenge the decision or towithdraw from the visit in light of the changes".

Dette støttes også av rapporten til Glenn Pettersen. Det fremgår pä s. 67 at:

"Not all staffwere informed that the armed escort had been excluded. All staffparticipating in a convoy should be briefed on threats and individual actions to be

taken upon the materialisation of these threats, as well as critical measures whichare introducedþr mitigation of the risk".

De ansatte i den første bilen, inkludert Dennis, ble ikke informert om deres rolle med

hensyn til risikoen for veibomber. Etter rettens syn innebar sikkerhetsplanen en

-33- 15-032886TVt-OTrR/05

uakseptabel økt risiko for de ansatte i den første bilen. Det fremgår i rapporten til Chris

Allan på s. 13 at:

"The procedures proposed by Qurat identify the main perceived threat os one of IEDattack and the significance of the monitoring vehicles and lead vehicle would appear

to be to try and spot IEDs which is extremely dfficult to do or be in a position where

they would detonate the IED ahead of the SG's vehicle. At no point were any NRC

staffin the monitoring vehicles or lead vehicle informed of their role in IEDdetection. None of the NRC vehicles are cunently equipped to withstand even the

smallest of IEDs."

I tillegg fremgar i den samme rapporten på s. l3 at:

"Quite separately to the incident of kidnapping that actually occuned this exposure

to risk of staff without their inþrmed consent demonstrates an extreme dereliction ofNRC's duty of care and in contravention of NRC's curuent security instructions and

policies."

Ut fra en samlet vurdering mener retten at handlemåten til Sadozai, Khaire og Brekke må

anses som et markert awik fra forsvarlig handlemåte. I denne vurderingen har retten særlig

lagt vekt på at det forelå konkret informasjon om at det var sannsynlig at en kidnapping

kunne skje, og at dette i verste fall kunne få dødelige utfall. Det forelå flere praktisk

gjennomfiørbare og effektive handlingsalternativer. Likevel ble det ikke iverksatt rimelige

og nødvendige sikkerhetstiltak. Tvert imot førte endringene i sikkerhetsplanen til at

risikoen for kidnapping økte betraktelig. De ansatte ble ikke i rimelig tid på forhånd

informert om at det var skjedd endringer i sikkerhetstiltakene, og at de som følge av dette

var utsatt for økt risiko. Beslutningstakerne handlet dermed grovt uaktsomt både ved

fastsettelse av sikkerhetstiltak, og ved at de ansatte ikke ble informert om deres rolle og

den økte risikoen de var eksponert for.

Rettens konklusjon er at Flyktninghjelpens handlemåte var grov uaktsom. Vilkårene foroppreisningserstatning er oppfylt, j f. skadeserstatningsloven $ 3 -5.

Objektivt ansvar

Dennis har subsidiært anført at Flyktninghjelpen er ansvarlig etter den ulovfestede regelen

om objektivt ansvar og uforsvarlig ordning. Han har anført at risikoen for kidnapping var

stadig, typisk og ekstraordinær, og at Flyktninghjelpen er nærmest til å bære risikoen forskaden som har oppstått. Det er vist til at kidnappingshendelsen kunne vært unngått

gjennom praktisk håndterbare, effektive og rimelige tiltak.

Retten har konkludert med at Flyktninghjelpen kan holdes ansvarlig etter regelen om

arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven $ 2-1. Retten har også konkludert med at

Flyktninghjelpens handlemåte var grov uaktsom, og at Flyktninghjelpen kan holdes

-34- 15-032886TVt-OTtR/05

ansvarlig etter regelen om organansvar. Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling tilden subsidiære anførselen om ulovfestet objektivt ansvar.

Vilkåret om årsakssammenheng

Det tredje grunnvilkåret for erstatning er at det foreligger faktisk og rettslig

årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden. Ä.rsakskravet er vanligvis

oppfi'lt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte.

Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer, jf. Rt1992 s.64. Den uaktsomme handlemåte må fremstå som et såpass vesentlig element iårsaksbildet at det er rimelig å kn¡te ansvar til den, jf. Rt 2001 s. 302. Det er et krav om at

skadefølgen må være adekvat, og at skadefølgen ikke må være for fiern og avledet, jf. bl.a.

Rt 2000 s. 418.

Flyktninghjelpen har erkjent at det forelå svikt ved informasjonssikkerheten, og at dette

mest sannsynlig har vært en nødvendig betingelse for at kidnapperne f,rkk kjennskap tilbesøket. Flyktninghjelpen har dermed erkjent at vilkårene om faktisk årsakssammenheng

er oppfylt.

Retten er enig i at svikten ved informasjonssikkerheten må anses som en nødvendig

betingelse for at kidnapperne fikk kjennskap til at det skulle gjennomføres et høyprofilert

besøk denne dagen. Dette støttes av vurderingene i etterkant om at kidnappingen fremstod

som planlagt.

Retten har i tillegg kommet til at Flyktninghjelpens handlemåte var uaktsom på grunn av

flere andre forhold. Dette omfatter, i tillegg til brudd på informasjonssikkerheten, også

beslutningen om ikke å bruke væpnet eskorte, at det ble gjennomførtbesøk i leiren IFO II,at besøket i leiren strakte seg ut over anbefalt tid, samt at det ikke var sikkerhetspersonell

til stede. Det ble ikke iverksatt andre tiltak for at besøket skulle holde lav profil, eller for åredusere risikoen for kidnapping og veibomber.

Ansvarsgrunnlaget er dermed basert på at det forelå flere uaktsomme handlinger og

unnlatelser. Ettersom Flyktninghjelpen er ansvarlig for samtlige uaktsomme handlinger og

unnlatelser med hensyn til sikkerhetshåndteringen, legger retten til grunn at forholdene må

vurderes samlet.

Daniel Hardy arbeidet i2012 som sikkerhetsrådgiver i den danske flyktninghjelpen. Etter

hans syn ville kidnappingen vært awerget dersom informasjonssikkerheten hadde vært

ivaretatt, dersom sikkerhetspersonell hadde vært til stede og dersom det hadde vært

benyttet væpnet eskorte. I tillegg var det etter hans oppfatning sjokkerende at så mange

sentrale personer var plassert i konvoien, og at sikkerhetsansvarlig var bortreist under VIP-besøket.

-35- 15-032886TVt-OTtR/05

Formålet med væpnet eskorte ville vært å avskrekke mot angrep, samt at eskorten kunne

forsvart konvoien dersom de likevel ble angrepet. Det var bestilt to eskortebiler med firebevæpnede politimenn i hver bil. Bevisførselen underbygger at disse to eskortebilene med

åtte politimenn både ville hatt en avskrekkende effekt og gitt konvoien et godt forsvar.

Sikkerhetsrådgiver Chris Allan forklarte at det er vanskelig å spekulere i om angrepet villevært forhindret dersom det hadde vært benyttet væpnet eskorte. Han forutsatte imidlertid at

det kun var bestilt en eskortebil med tre politimenn.

Lars Christian Finstad og V/alter Scott Raelser forklarte at to biler med åtte politifolksannsynligvis ville hatt en avskrekkende effekt. Dersom kidnapperne likevel hadde gått tilangrep, ville den første eskortebilen hatt mulighet til å besvare angrepet, slik at bilene bak

kunne kommet seg unna. Finstad og Raelser forklarte at det var mindre sannsynlig at resten

av konvoien ville blitt skadet i en eventuell kryssild, eller at kidnappingen ville blittgjennomført dersom det hadde vært benyttet væpnet eskorte. Politifolkene kunne også sett

etter og observert faresignaler i forkant av angrepet. Raelser viste videre til at politifolkene

hadde bedre våpen og var profesjonelle, og at de var bedre trent enn kidnapperne med

hensyn til våpenbruk. Dette støttes av vitneforklaringene om at kidnapperne fremstod som

lite trente på våpenbruk. Kidnapperne skjøt for eksempel mot den ene sjåføren på nært

hold mens han lå på bakken, uten at de klarte å drepe ham.

Ut fra dette legger retten til grunn at det er sannsynlig at kidnappingen ikke ville skjedd

dersom det hadde vært brukt væpnet eskorte. I alle tilfeller legger retten til grunn at det er

klar sannsynlighetsovervekt for at Flyktninghjelpens samlede uaktsomme handlemåte var

en nødvendig betingelse for at kidnappingen skjedde. Kidnappingen ville ikke skjedd

dersom det ikke hadde vært svikt ved informasjonssikkerheten og besøket hadde holdt lav

profil, og dersom det hadde vært gjennomført med væpnet eskorte i en annen leir innenfor

anbefalt tid, og dersom det hadde vært sikkerhetspersonell til stede.

Ut fra risikosituasjonen i Dadaab på denne tiden, må kidnappingen og saksøkers skade

anses som en påregnelig følge av Flyktninghjelpens uaktsomme handlemåte.

Flyktninghjelpens uaktsomme handlemåte var så vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å

knytte ansvar til den.

Rettens konklusjon er etter dette at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng

mellom ansvarsgrirnnlaget og skaden.

ErstatningsutmålingInnledningUtgangspunktet er at Dennis har krav på full erstatning for sitt økonomiske tap. Høyesterett

har imidlertid lagt til grunn at utgiftene må kunne anses som påregnelige, nødvendige og

-36- 15-032886TVt-OTtR/05

rimelige, og at skadelidte må innfri visse rimelige krav om å avgrense kostnadene, jf. bl.a.

Rt 1975 s. 670, Rt 1993 s.1547 og Rt 1996 s. 958.

Retten vil behandle erstatningspostene hver for seg. Retten vil behandle kravene om

valutarisiko og forsinkelsesrenter til slutt.

Erstatníngfor lidt tøp

Saksøker har krevd erstatning for "lidt skade",jf. skadeserstatningsloven $ 3-l første ledd.

Grensen mellom "lidt" og fremtidig tap er domstidspunktet. Det skal dermed utmåles

erstatning for perioden fra 28. juni2012 og frem til domstidspunktet i november 2015.

Uttrykket "lidt skade" omfatter både utgifter og inntektstap i tiden frem tildomstidspunktet.

Ved erstatningsutmålingen skal det gjøres fradrag for lønn under sykdom og lignende

ytelser, samt for forsikringsytelser, jf. skadeserstatningsloven $ 3-1 tredje ledd. Dennis har

fått utbetalt henholdsvis 477 405 kroner fraNorben og 588 102 kroner fra IF. Dennis fikksykemelding og lønn fra Flyktninghjelpen ut året 2012 med24l 654 kroner.

Flyktninghjelpen dekket utgifter til advokat med 60 000 kroner, samt utgifter til coaching

med 12 000 kroner. I tillegg har Dennis fått forsikringsutbetaling fra Europeiske og noe

kostnadsdekning med hensyn til medisinske utgifter.

Dennis har krevd 24 568 kroner i erstatning for medisinske utgifter. Utgiftene omfatter

behandling hos psykolog, psykiater og aruren medisinsk oppfølging, både med hensyn tilden psykiske og fysiske skaden. Flyktninghjelpen har ikke bestridt dette kravet. Retten

legger til grunn at kravet kan anses som nødvendig og rimelig, og kravet tas til følge.

Dennis har videre krevd 124 500 kroner i erstatning for utgifter i forbindelse med

oppfølging av saken. Det er opplyst at dette omfatter reisekostnader. Det er ikke fremlagt

underlagsdokumentasjon for kravet, og det er oppgitt at kravet er basert på et anslag.

Flyktninghjelpen har ikke hatt innvendinger til kravet ut over at det ikke er dokumentert.

Retten bemerker at det er Dennis som har bevisbyrden for kravet, og at dette enkelt kunne

vært dokumentert ved kvitteringer, bankutskrifter eller lignende. Retten legger imidlertidtil grunn at Dennis har måttet reise til Norge og oppholde seg her i forbindelse med møter

med Flyktninghjelpen, ved undersøkelse av den sakkyndige, i forbindelse med

rettsmeklingen, og i forbindelse med selve rettssaken. Ettersom kravet ikke er

dokumentert, mener retten at kravet skjønnsmessig kan settes til 100 000 kroner. Dette

anses som nødvendige og rimelige utgifter for oppfølging av saken.

Dennis har fremsatt krav om 200 000 kroner i erstatning for utgifter til advokat før det ble

tatt ut stevning. Ifølge saksøker er det da gjort fradrag for utgifter til advokat som allerede

har blitt dekket. Flyktninghjelpen har tidligere dekket 60 000 kroner for utgifter tiladvokat. Retten bemerker igjen at det er Dennis som har bevisbyrden for erstatningskravet,

-37 - 15-032886TVr-OTtR/05

og at dette kravet også enkelt kunne vært dokumentert ved for eksempel timelister,

fakturaer eller lignende. Imidlertid må det anses som rimelig og nødvendig med utgifter tiladvokat i denne perioden utover det som allerede er dekket. Ettersom kravet ikke er

dokumentert, settes kravet skjønnsmessig til 100 000 kroner.

Rettens konklusjon er etter dette at Dennis har krav pà224 500 kroner i erstatning for lidte

utgifter frem til domstidspunktet.

I tillegg skal det utmåles erstatning for lidt inntektstap. Partene er uenige om beregningen

med hensyn til hva Dennis ville tjent med og uten skaden.

Dennis fikk sykemelding og lønn fra Flyktninghjelpen ut året 2012 med24l 654 kroner,

og han hadde dermed ikke noe inntektstap dette året.

Dennis har anført at han uten skaden ville tjent 633 275 kroner i2013,655 440 kroner i2014 og 678 380 kroner i2015. Dette er basert på en inntektsøkning på 3,5 yo etter fradrag

for inflasjon. Flyktninghjelpen har vist til at Dennis tidligere har lagt til grunn 2,2 yo

inflasjon, og at reallønnsveksten disse årene dermed er satt til 5,7 %. Flyktninghjelpen har

anført at inntektsøkningen i beregningen dermed ligger for høyt.

Dennis har anført at inntekten med skaden kan beregnes til 133 518 kroner i2013,222 562

kroner i 2014 og 1 10 500 kroner i 20t5. Det er ikke fremlagt faktiske inntektsopplysninger

for disse årene, og beregningen er basert på et anslag. Differansen som kreves dekket

utg¡ør dermed 1 500 515 kroner.

12012 hadde Dennis en årslønn pä373 300 kroner i Flyktninghjelpen. I tillegg hadde han

krav på flere tillegg.Lønnen og tilleggene utgjorde til sammen 611 860 kroner i arligutbetaling. Dennis har vist til at han også hadde andre fordeler og forsikringsdekning.

Dersom dette inkluderes, utgjorde lønn, tillegg og fordeler i jobben til sammen 832 790

kroner. En del av dette kan imidlertid ikke anses som pensjonsgivende inntekt, og kan

derfor ikke tas med i erstatningsberegningen.

Etter planen skulle arbeidsavtalen mellom Flyktninghjelpen og Dennis avsluttes ved

utgangen av juli 2012. Dennis forklarte at han ikke hadde søkt om eller inngått avtale om

andre engasjementer eller arbeidsoppdrag etter dette. Dersom kidnappingen ikke hadde

skjedd, ville Dennis derfor antagelig hatt en mellomfase uten lønn før han fikk et nytt

oppdrag eller ansettelse.

Det er ikke bestridt at lønnen til Dennis økte da han startet i Flyktninghjelpen. Lønnsnivået

i Leger uten grenser (MSF) var lavere. Dennis arbeidet også i gjennomsnitt kun 60 Yo av

tiden i de 10 årene han var engasjert av Leger uten grenser. Til sammenligning anses

Flyktninghjelpen som ledende innenfor bistandsbransjen med hensyn til lønnsnivå. Dette

-38- 15-032886TVr-OTtR/05

støttes bl.a. av forklaringen fra juridisk senior rådgiver i Flyktninghjelpen, Merethe

Nedrebø.

Ut fra Dennis sin tidligere arbeidserfaring og karriereutvikling, er det etter rettens syn

sannsynlig at han ville fortsatt som feltarbeider i perioden fra2013 til 2015. Det er ikke

sannsynliggjort at Dennis ville startet i FN i denne perioden. Han hadde ingen konkretejobbtilbud, og har kun hatt et begrenset oppdrag for FN.

Etter rettens syn er det sannsynlig at han ville startet i en annen bistandsorganisasjon, og

muligens fått en reduksjon i lønnsnivået. Basert på de ti arene han arbeidet for Leger uten

grenser (MSF), er det sannsynlig at han ville vært engasjert på ulike oppdrag, og at han kun

ville arbeidet deler av året.

Samlet sett anses det som sannsynlig at saksøker uten skaden ville hatt en årslønn pà ca.

600 000 kroner i perioden fra20l3 til utgangen av 2015. Funksjonsnedsettelsen i denne

perioden har vært omtrent 50 %.I tillegg skal det gjøres fradrag for utbetalt forsikring og

uførepensjon. Erstatningen for lidt inntektstap i perioden 2013 til2015 settes

skjønnsmessig til 500 000 kroner.

Rettens konklusjon er etter dette at Dennis har krav på til sammen724 500 kroner ierstatning for "lidt sknde",jf. skadeserstatningsloven $ 3-1 første ledd.

Erstatning for tap í fremtídig e rverv

Dennis har krevd erstatning for "tap i fremtidig er1,erv",jf. skadeserstatningsloven $ 3-1

første ledd. Dette omfatter tap i fremtidig arbeidsinntekt som følge av skaden fradomstidspunktet og frem til den generelle pensjonsalder, som er 67 är.

Dennis har arført at han uten skaden ville hatt en årlig reallønnsøkning på 3,5 yo, og at han

ville fått noen lønnshopp på 10-20 % i forbindelse med at han ville gått over i annen og

bedre betalt stilling. I beregningen er det lagt til grunn at han ville hatt en lønnsøkning på

20 % i2022, og at han ville hatt en økning pä 10-20 % i2032. Dennis hn anført at han

med skaden vil ha fire år til med omskolering og begrenset lønn i perioden 2015 til2019.Dennis har anført at han med skaden vil ha en lønn pä 415 690 kroner i 2020, og at han

deretter ville hatt samme lønnsøkning som om han ikke hadde hatt skaden. Han har anført

at3,5 % åÍligreallønnsøkning må anses som rimelig. Han har akseptert at

kapitaliseringsrenten settes til 4 %.

Differansen på inntekt med og uten skaden utg¡ør etter Dennis sine beregninger

4 264 988 kroner. I tillegg har han anført at han i fremtiden sannsynligvis ville fått en jobb

i FN, og at han dermed ville frtt høyere lønn og flere fordeler. Dennis har anført at han

ikke har den samme muligheten med skaden, og at tapet som følge av dette kan beregnes

-39- 15-032886TVt-OTtR/05

til ca2 000 000 kroner. Det samlede kravet for erstatning for tap i fremtidig erverv er

dermed angitt til6 264 988 kroner.

Flyktninghjelpen har anført at beregningen til Dennis ikke kan legges til grunn. Det er

særlig anført at det er lagt til grunn for høy lønn uten skaden, for lav lønn med skaden, og

at det ikke er sannsynliggjort at Dennis ville fått en jobb i FN.

Retten har kommet til at Dennis vil ha en funksjonsnedsettelse på i overkant av 50 Yo i en

mellomfase på 3-5 år etter domstidspunktet, og at han etter dette vil ha en varig

funksjonsnedsettelse pä25 %. I denne vurderingen er det tatt hensyn til behovet for en viss

omskolering. Dennis har imidlertid utdannelse og erfaring som sivilingeniør. Han har itillegg mastergrad i internasjonale relasjoner, samt erfaring fra over 10 år ibistandsbransjen. Han behersker både engelsk og fransk. Arbeidserfaringen frabistandsbransjen kan mest sannsynlig overføres og være nyttig innenfor andre bransjer.

Dennis har dermed en utdannelse og arbeidserfaring som skulle tilsi at behovet foromskolering er begrenset, og at det bør være flere jobbmuligheter for han. Dette

underbygges av at han i etterkant av kidnappingen har fått gode attester fra både FN og

Flyktningtrjelpen.

Flyktninghjelpen har lagt frem en oversikt over mulig lønnsutvikling med en karriere

innenfor denne organisasjonen. I denne oversikten er det lagt til grunn at en karriere med

stilling som "Area Manager" i Dadaab fra2013 til2019, stilling som "Nairobi Head ofSupport" fra2020 t1l2022, stilling som "Nairobi Country Director" fra2023 til2027,stilling som "Special Advisor" i Oslo fta2028 ti|2030, stilling som "Head of Regional

Support" i Oslo fra203l til2033 og stilling som "Head of Section" fra2034 ogtilpensjonsalder i2042.

Oversikten angir en jevn, og forholdsvis bratt, karriereutvikling der det legges til grunn at

han jevnt stiger i stilling og lønnsnivå. Flyktninghjelpen har opplyst at karriereutviklingen

og lønnsstigningen er basert på CV-en til enkelte andre ansatte i Flyktninghjelpen. Dersom

denne karriereutviklingen legges til grunn, ville det neddiskonterte inntektstapet vært

2 541251kroner med en funksjonsnedsettelse pä25 Yo.Yed denne beregningen er det lagt

til grunn skatt på 25 yo, inflasjon med2,5 o/o ogen kapitaliseringsrente pä4 %.

I tillegg har Flyktninghjelpen, med bistand fra IF Forsikring, utarbeidet en Compensatio

beregning. Beregningen har tatt utgangspunkt i lønnen til Dennis. Utbetalt pensjon og

lønnen han har haff som konsulent er tatt med for ärene2013 til2014. Beregningen har

videre tatt utgangspunkt i en funksjonsnedsettelse pã25 %.Ut fra denne beregningen villesamlet tap for lidt og fremtidig inntekt utgjøre I 455 730 kroner. Flyktninghjelpen har

opplyst at tapet vil utgjøre ca.2 400 000 kroner dersom det gis kompensasjon for beregnet

skatt i Compensatio.

40 15-032886TVt-OTtR/05

Etter rettens syn er det ikke sannsynliggjort at Dennis ville hatt en årlig reallønnsvekst på

3 ,5 o/o uten skaden, eller at han et par ganger ville hatt lønnshopp pä 10-20 Yo. Ut frautdannelse og erfaringsbakgrunn, samt hans egen forklaring og fremtidsplaner før

kidnappingen, er det sannsynlig at han ville fortsatt som feltarbeider innenfor

bistandsbransjen. Det er sannsynlig at han ville blitt engasjert til andre oppdrag iFlyktninghjelpen eller andre organisasjoner med tilsvarende lønnsnivå, eller at han villefått nye oppdrag i Leger uten grenser eller andre organisasjoner som har et noe lavere

lønnsnivå. Flyktninghjelpens oversikt over mulig karriereløp innenfor denne

organisasjonen er derfor en relevant sammenligning. Ut fra denne sammenligningen villeneddiskontert tap vært ca. 2 500 000 kroner. Denne beregningen er i samsvar med

tapsberegningen i Compensatio dersom det gis kompensasjon for beregnet skatt.

Etter bevisførselen fremstår det som usikkert om Dennis etter hvert ville fått en jobb i FN,

og dermed oppnådd en høyere lønn. Dennis var registrert i et slags jobb-pool system, og

ble kontaktet per e-post ved mulige aktuelle jobber han kunne søke på. Han har også

fremlagt en attest fra UNDSS Somalia av 23. april 2015 der det fremgar at han kunne fått

en jobb i FN dersom han fortsatt kunne arbeidet som feltarbeider. Dennis hadde imidlertidkun hatt oppdrag for Leger uten grenser (MSF) førhan ble ansatt i Flyktninghjelpen. Iløpet av disse ti arene arbeidet han i gjennomsnitt 60 %o av tiden Dette utgjør en samlet

arbeidserfaring innenfor bistandsbransjen på ca. seks ar. Dennis har ikke hatt

engasjementer eller jobbtilbud fra FN tidligere. Dennis var 37 år på skadetidspunktet, og

hadde frem til da ikke fått noen jobbtilbud fra FN. Det er attraktivt å jobbe for FN, og det

er usikkert om han ville fått en slik jobb. Retten viser i den forbindelse til forklaringen tilMerethe Nedrebø. Hun forklarte at det er vanskeli g ä fä rådgiverstilling i FN, og at det igjennomsnitt er 100 til 150 søkere per stilling i FN.

Samtidig er det, ut fra Dennis sine kvalifikasjoner og arbeidserfaring, en viss sannsynlighet

for at han på et senere tidspunkt i karrieren ville fått mulighet til å arbeide innenfor FN-

systemet. Imidlertid er det i alle tilfeller etter rettens syn ikke sannsynliggjort at tapet ifremtidig inntekt som følge av en slik eventuell mulighet kan beregnes til 2 000 000

kroner. Det er for øvrig mulig å arbeide for FN uten å måtte være i felt, og Dennis kan

dermed få en jobb innenfor FN-systemet også med skaden. Dette underbygges av at han

har vært engasjert av FN som "Consultant Instructor" etter kidnappingshendelsen.

Samlet sett mener retten at erstatningskravet for tap i fremtidig erverv skjønnsmessig kan

settes til 3 000 000 kroner. Det er i denne beregningen tatt hensyn til at Dennis i en

mellomfase på 3 til 5 år fremover vil ha en funksjonsnedsettelse på i overkant av 50 %o, og

at han etter dette vil ha en varig funksjonsnedsettelse pä25 %. Det er også tatt hensyn til at

han ikke er underlagt det norske skattesystemet, samt at han i en periode íløpet av

karrieren muligens ville kunne fätt en jobb innenfor FN-systemet.

-41 - 15-032886TVt-OTtR/05

Rettens konklusjon er at Flyktningtrjelpen skal dømmes til å betale 3 000 000 kroner ierstatning for tap i fremtidig erverv.

Erstøtningfor utgifter som personskøden antas å påføre skadelídte ifremtidenDennis har krevd erstatning for "utgifter som personskaden antas å påþre skadelidte i

fremtiden", jf. skadeserstatningsloven $ 3-1 første ledd. Etter denne bestemmelsen kan det

kreves erstatning for fremtidige medisinske utgifter. Det må avgrenses mot kompensasjon

for tap av sosial funksjon, livsutfoldelse eller utgifter for å kunne fungere i arbeidslivet.

Dette omfattes av menerstatningen eller kan fungere som en målestokk for tapt

arbeidsevne.

Dennis har krevd erstatning for fremtidige utgifter til psykolog, medisinering og

behandling av følgeskader etter skuddskaden. Han har angitt at kravet skjønnsmessig må

settes til 830 000 kroner. Flyktninghjelpen har bestridt utmålingen av kravet, og har vist tilat det ikke er dokumentert. Dennis anførte ddligere at kravet kunne settes til323 700

kroner. Flyktninghjelpen hadde da ikke innvendinger til kravet utover dekningsperioden.

Den sakkyndige har uttalt at antidepressiva og sovemedisin kan hjelpe noe på Dennis sin

psykiske helsetilstand, men at han neppe vil ha mye å hente på videre psykoterapeutisk

behandling. Den sakkyndige uttalte imidlertid at psykologbehandling likevel vil kunne

være til en viss hjelp og støtte til å mestre hverdagen. Selv om det ikke er dokumentert, vilDennis sannsynligvis også ha noen begrensede medisinske utgifter i fremtiden som følge

av skuddskaden i låret.

Retten bemerker at det ikke kan utmåles en erstatning basert på mulige uforutsette utgifter

Det er Dennis som har bevisbyrden for kravet. Kravet skal begrenses til påregnelige,

nødvendige og rimelige utgifter.

Retten har kommet til at erstatningskravet for fremtidige medisinske utgifterskjønnsmessig kan settes til 300 000 kroner.

Opp r e ìs n ín g s e r s t at n in gDennis har fremmet krav om oppreisningserstatning, og har anført at kravet skjønnsmessig

bør settes til 500 000 kroner,jf. skadeserstatningsloven $ 3-5.

Retten har konkludert med at vilkårene for oppreisningserstatning er oppfylt.

Flyktninghjelpen handlet grovt uaktsomt, og er ansvarlig etter regelen om organansvar

Etter skadeserstatningsloven $ 3-5 "kan" det gis en oppreisningserstatning som retten

finner rimelig. Det skal dermed foretas en rimelighetsvurdering. I rettspraksis er det lagt tilgrunn at sentrale momenter i vurderingen vil være "handlingens objektive grovhet,

skadevolderens skyld, fornærmedes subjehive opplevelse av lcrenkelsen og arten og

-42 15-032886TVt-OTtR/05

omfanget av de påførte skadevirlcninger",jf. bl.a. Rt20I2 s. 1576. Formålet med å idømme

oppreisning er både preventive og pønale hensyn, men i rettspraksis er det lagt til grunn at

den skadelidtes kompensasjonsbehov er det fremtredende hensynet, jf. bl.a. Rt 2005 s. 289,

jf. også Hagstrøm og Stenvik, l. utgave s. 522-523.

Nivået for oppreisningserstatning er etter norsk rettspraksis relativt nøkternt. Retten har

ikke funnet sammenlignbare saker i rettspraksis. For å illustrere nivået for oppreisning etter

norsk rett vises det til at det for eksempel ble idømt oppreisning med 80 000 kroner i en

alvorlig voldssak der tre personer slo og sparket et offer som lå nede, jf. Rt 2012 s. 1576.

Normalnivået for voldtekt er i dag 150 000 kroner, jf. Rt 201 1 s. 743.len straffesak om

menneskehandel til tvangsmessig prostitusjon, grovt heleri mv., ble oppreisningen tilfomærmede satt til 200 000 kroner, jf. LG-201 4-116579.

Etter rettens syn må det tas hensyn til at selve kidnappingen ble gjennomført av andre, og

at Flyktninghjelpen ikke er skadevolder i tradisjonell strafferettslig forstand.

Flyktninghjelpen handlet ikke forsettlig, og har kun ansvaret for at organisasjonen som

arbeidsgiver ved grov uaktsomhet ikke iverksatte nødvendige og rimelige sikkerhetstiltak

for å avverge kidnappingsrisikoen.

Kidnappingen var en svært traumatisk opplevelse for Dennis. Retten viser til hans egen

beskrivelse av selve kidnappingen, fangenskapet og redningsaksjonen. I ettertid er han

diagnostisert med varig PTSD, en mild grad av depresjon, samt skuddskade i låret. Retten

viser i tillegg til den sakkyndiges beskrivelse av saksøkers opplevelse av hendelsen og de

symptomene han har hatt i etterkant.

Dennis og de andre kidnappede ble godt ivaretatt av Flyktninghjelpen i Nairobi etter at de

ble løslatt. Det ble organisert hjemreise, og de ble senere innkalt til debrifing i Oslo.

Dennis fikk forlenget kontrakten sin ut året 2012, og fikk dekket en del utgifter til advokat

og coaching, samt medisinske utgifter.

Bevisførselen har imidlertid vist at Dennis og en del andre involverte ansatte ikke fikk svar

på spørsmål de stilte om hendelsen, og at de heller ikke fikk tilgang på sentrale rapporter

om saken. Kortversjonen av rapporten til Glenn Pettersen ble gjort elektronisk tilgjengelig

for ansatte i Flyktninghjelpen den7. mai2013. Flere av de som varberørt av kidnappingen

fikk imidlertid ikke tilgang ettersom de ikke lengre var ansatt.

Selv om det ikke har direkte betydning for saksøkers sak, viser retten til at det under

bevisførselen har kommet frem kritikk fra andre som ble berørt av kidnappingen med

hensyn til hvordan de i ettertid har blitt behandlet av Flyktninghjelpen. Retten viser bl.a. tilat personer som har fremmet kdtikk og bedt om ekstern granskning, har blitt karakterisert

som "bråkebøtter", og at de kort tid senere har fått beskjed om at arbeidskontraktene deres

med Flyktninghjelpen vil bli terminert.

-43- 15-032886TVt-OTtR/05

Flyktninghjelpen var underforsikret med hensyn til psykisk skade, og forsikringsprosessen

tok lang tid. Flyktninghjelpen var i utgangspunktet ikke villig til å møte Dennis for å drøfte

et erstatningskrav utover dette, og de ville heller ikke møte i rettsmekling før det var en

måned frem til hovedforhandling. Flyktninghjelpen fremsatte forlikstilbud kort tidførhovedforhandlingen, og erkjente først delvis ansvar under prosedyren etter sju dagers

hovedforhandling. På grunn av dette måtte Dennis gjennomføre en lang, ressurskrevende

og belastende rettsprosess for å få gjennomslag for erstatningskravet.

Etter en konkret helhetsvurdering har retten kommet til at oppreisningskravet

skjønnsmessig kan settes til 100 000 kroner.

MenerstatningDennis har fremmet krav om menerstatning med 268 903 kroner, jf.skadeserstatningsloven $ 5-2. Han har anført at retten kan sette kravet høyere.

Flyktninghjelpen har ikke hatt innvendinger til grunnlaget eller størrelsen på kravet.

Dennis har fåU en "varig og betydelig sknde av medisinsk art". Vilkårene for menerstatning

er oppfylt, jf. skadeserstatningsloven $ 3-2. Retten har i denne vurderingen lagt vekt på den

sakkyndiges vurderinger og konklusj oner.

Erstatningen skal fastsettes under hensyn til "menets medisinske art og størrelse og dets

betydningfor den personlige livsutþldelse",jf. skadeserstatningsloven $ 3-2. Dennis har

medisinsk invaliditet som kan plasseres i gruppe 2.Dette gir en fastsatt invaliditetsgrad på

25-34 o/o, jf. Forskrift om menerstatning ved yrkesskade $ 3. Dette innebærer at han har

krav på 12%o av grunnbeløpet per å'r, og at menerstatningen skal økes med en tredjedel.

Dennis har basert på dette lagt frem en utregning som viser at menerstatningen iutgangspunktet skal beregnes til268 903 kroner. Etter rettens syn er det i denne saken

verken grunnlag for å nedjustere eller oppjustere dette beløpet.

Rettens konklusjon er at Flyktninghjelpen skal dømmes til å betale 268 903 kroner imenerstatning.

Forsinkelsesrenter

Dennis har fremsatt krav om forsinkelsesrenter med 9 %o fra og med en måned etter pfürav.

Han har anført at forsinkelsesrenten må regnes fra saksøkers prosessvarsel av

7 . april2014.

Etter forsinkelsesrenteloven $ 2kan fordringshaveren kreve forsinkelsesrente når kravet

ikke innfris ved forfall. Renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien og

ellers fra30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med

oppfordring om å betale.

-44- 15-032886TVt-OTtR/05

Det fremgår av prosessvarsel fra Dennis av 7. april2014 at han krevde erstatning forøkonomisk tap foreløpig beregnet til 1 500 000 amerikanske dollar, og at han i tilleggkrevde oppreisningserstatning med 300 000 kroner. Flyktninghjelpen ble oppfordret til å ta

stilling til kravet og grunnlaget for dette, og den forbindelse vurdere om det var grunnlag

for å løse saken i minnelighet. Det ble i tillegg varslet om at Dennis ville ta ut søksmål

dersom de ikke kom til enighet.

Selv om beregningen av kravet har endret seg noe i ettertid, har retten kommet til at

prosessvarselet kan anses som et skriftlig påkrav med oppfordring om å betale.

Rettens konklusjon er dermed at Dennis har krav på alminnelig forsinkelsesrente etter

forsinkelsesrenteloven av hele kravet regnet fra7. mai2014.

VølutarisikoDennis har anført at det er Flyktninghjelpen som må bære valutarisikoen. Han har vist til at

han har angitt erstatningskravet i amerikanske dollar, og at han mesteparten av sin karriere

ville fått lønn utbetalt i amerikanske dollar. Dennis har beregnet at han, på grunn av dagens

kronekurs, vil tape ca.2 500 000 kroner dersom erstatningen utmåles i norske kroner.

Retten kan ikke se at det foreligger verken rettslig eller faktisk grunnlag for at erstatningen

skal utmåles i amerikanske dollar, eller at Flyktninghjelpen skal bære valutarisikoen.

Retten har i denne vurderingen lagt vekt på at Flyktninghjelpen utbetaler alle sine

lønninger i norske kroner, og at Dennis også fikk lønn fra Flyktninghjelpen i norske

kroner. Det er fast praksis at arbeidsgivere innenfor bistandsbransjen utbetaler lønn ivalutaen ved hovedkontoret. Dennis fikk for eksempel lønnen fra Leger uten grenser

utbetalt i Euro. Flyktninghjelpen har opplyst at erstatningen må tas fra stiftelsens

egenkapital som oppbevares i norsk valuta.

Erstatningskravet er i tillegg rettet mot en norsk arbeidsgiver ved norske domstoler, og

utmålingen skal skje etter norsk rett.

Rettens konklusjon er at det ikke er grunnlag for økning i erstatningssunmen som følge av

valutarisiko.

Sakskostnader

Begge parter innga, etter tillatelse fra retten, kostnadsoppgaver etter at retten var hevet.

Kostnadsoppgavene ble inngitt 3. november 2015. Dette var en saksbehandlingsfeil, men

retten har kommettil at tvisteloven $ 20-5 sjette ledd i dette tilfellet kan tolkes

innskrenkende slik at det likevel kan tilkjennes sakskostnader, sml. Rt 2009 s. 1522.Retten

viser til at tillatelsen ble gitt etter anmodning fra begge parter, og at begge parter fikk den

-45- 15-032886TVt-OTtR/05

samme tillatelsen. Prosessfullmektigene har i etterfølgende prosesskriv kommentert

kostnadsoppgavene.

Utgangspunktet er at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine

sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven $ 20-2 første ledd. Spørsmålet er om Dennis

har 'fån medholdfullt ut eller i det vesentlige", jf. tvisteloven ç 20-2 første ledd, annet

punktum. En part kan anses å ha fått medhold i det vesentlige dersom han har nådd frem på

vesentlige punkter, og dersom motparten ikke har oppnådd noe av betydning. Etter

rettspraksis må det ses hen til hvor hovedtyngden av de reelle tvistepunktene har ligget, jf.Rt 2010 s.727. Et awik fra et angitt maksimumsbeløp kan være forenlig med at saken idet vesentlige er vunnet hvis tvisten hovedsakelig gjaldt spørsmål om grunnlaget forerstatning eller oppreisning, jf. Rt 2010 s. 508. I juridisk teori, jf. Skoghøy, TvistemåI, 2.

utgave s.1272, fremgar at:

"dersom de hovedsakelige saksomkostningene i en erstatningssak lcnytter seg tilspørsmålet om ansvarsgrunnlag, og skadelidte Jår medhold i qt det er grunnlagforerstatning, vil han kunne tilkjennes saksomkostninger selv om det beløp han blirtilkjent, er nokså langt unna det han har løevd".

I rettspraksis, juridisk teori og i lovens forarbeider fremgår at sakskostnadsreglene skal

stimulere til rimelig nøkternhet ved påstander om pengekrav dersom disse ikke er

underbygget, og at det er ønskelig at en part underbygger sitt krav ved å spesifisere det på

konkrete poster fremfor å kreve fastsetting av kravet etter rettens skjønn, jf. bl.a.

Ot.prp.nr.S I (2004-2005) s. 44.

Retten har kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag etter regelen om

arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven $ 2-1, og at vilkarene foroppreisningserstatning er oppfrlt. Dennis har dermed fått medhold fullt ut med hensyn tilfastsettelse av ansvarsgrunnlag. Flyktninghjelpen erkjente under prosedyren at det var sviktved informasjonssikkerheten, og at det som følge av dette forelå ansvar etter

skadeserstatningsloven $ 2-1. Flyktninghjelpen erkjente imidlertid ikke øvrige uaktsomme

forhold, og heller ikke at det forelå organansvar og grov uaktsomhet. Fastsettelse av

ansvarsgrunnlag har vært det mest vesentlige tvistepunktet både under saksforberedelsen

og under hovedforhandlingen. Dette taler etter rettens syn for at Dennis har fått medhold idet vesentlige.

Retten har konkludert med at Dennis har krav på erstatning for samtlige anførte tapsposter,

men har kommet til at erstatningen skal utmåles betydelig lavere enn beregningen han har

angitt. Dennis har under saksforberedelsen angitt ulike beregninger av kravet. Ifølge den

siste beregningen var det samlede erstatningskravet pä ca. I 1 600 000 kroner. Etter rettens

syn er differansen mellom det angitte kravet og det idømte beløpet så betydelig at Dennis

ikke kan anses å ha fått medhold i det vesentlige.

-46- 15-032886TVt-OTtR/05

Etter tvisteloven $ 20-3 kan en part som har fått medhold av betydning uten å vinne saken,

helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av motparten hvis "tungtveiende grunner" tilsierdet. Etter loven skal det legges vekt på momentene som er angitt i tvisteloven $ 20-2 tredje

ledd annet punktum. I tillegg skal det legges særlig vekt på hvor mye parten har fattmedhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken.

Ettersom saksøker har fått medhold med hensyn til fastsetting av ansvarsgrunnlag og at det

er grunnlag for samtlige erstatningsposter, mener retten at han har fått medhold av

betydning uten å vinne saken. Spørsmålet er om det foreligger "tungMeiende grunner" som

tilsier at han helt eller delvis bør tilkjennes sakskostnader av motparten.

Flyktningtrjelpen fremsatte forlikstilbud 12. oktober 2015 med tilbud om utbetaling av

3 500 000 kroner. Flyktninghjelpen var i tillegg villig til å komme med en offentliguttalelse om saken, men ville ikke erkjenne grov uaktsomhet. Dennis fremsatte på sin side

forlikstilbud 9. oktober 2015 med krav om utbetaling av 6 900 000 kroner i erstatning forøkonomisk og ikke-økonomisk tap, samt I 000 000 kroner til dekning av sakskostnader.

Forlikstilbudet forutsatte at Flyktninghjelpen var villig til å erkjenne grov uaktsomhet.

Retten har konkludert med at Flyktninghjelpen skal dømmes til å betale 4 393 403 kroner ierstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap. Beløpsmessig er det idømte beløpet

næñnere erstatningen som ble tilbudt fra Flyktninghjelpens side. Sett i sammenheng med

at Dennis har fått medhold i at Flyktninghjelpen opptrådte grovt uaktsomt, kan imidlertidikke retten se at han kan bebreides for å ha avslått et rimelig forlikstilbud, jf. tvisteloven

ç 20-2 tredje ledd, bokstav b).

I tillegg er saken av stor velferdsmessig betydning for Dennis, og det var god grunn til å fåsaken prøvd,jf. tvisteloven $ 20-2 tredje ledd, bokstav a) og c). En vesentlig andel av

sakskostnadene knytter seg til selve ansvarsgrunnlaget, og ikke den konkrete

erstatningsutmålingen.

Samlet sett foreligger det etter rettens syn tungtveiende grunner som tilsier at Dennis delvis

kan tilkjennes sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven $ 20-3. Retten kan imidlertidikke se at han har krav på full erstatning for sine sakskostnader. I denne vurderingen er det

lagt vekt på differansen mellom erstatningskravet og det idømte beløpet, samt

Flyktninghjelpens forlikstilbud og delvise erkjennelse av ansvar.

Prosessfullmektigen til Dennis har inngitt en kostnadsoppgave med et samlet krav på

1 890 500 kroner inkl. mva. Dennis har også krevd dekket utgifter til sakkyndig, tolker og

hans egeninnsats. Retten legger til grunn at arbeidet med saken har vært omfattende og

ressurskrevende. Flyktninghjelpen har ikke hatt innvendinger til kravets størrelse. I lys av

at Dennis allerede har ffitt dekket utgifter til advokat før stevning, fremstår imidlertidtimeantallet etter rettens syn som høyt, jf. tvisteloven $ 20-5. Retten kan heller ikke se at

-47 - 15-032886TVr-OTrR/05

det er grunnlag for å tilkjenne godtgjøring for eget arbeid i saken utover den erstatning han

tilkjennes, jf. tvisteloven $ 20-5 første ledd, siste setning.

I alle tilfeller legger retten til grunn at Dennis kun har krav på delvis erstatning for sine

sakskostnader. Retten har kommet til at kravet skjønnsmessig kan settes til 1 200 000

kroner inkl. mva.

Den sakkyndige har inngitt kostnadsoppgave i saken. Det samlede kravet fra den

sakkyndige utgjør lI2 464 kroner. Ingen av partene har hatt innvendinger til kravets

størrelse. Flyktninghjelpen har tidligere innbetalt forskudd til dekning av utgifter til den

sakkyndige med 40 000 kroner. Etter rettens vurdering bør utgiftene til den sakkyndige

dekkes av Flyktninghjelpen. I denne vurderingen er det lagt vekt på at Flyktninghjelpen

begjærte at det skulle oppnevnes sakkyndig, samt at Dennis har fått medhold av betydning.

Det vil bli sendt en egen faktura fra retten for betaling av kravet.

Retten oppnevnte til sammen tre tolker i saken. En av dem ble dimittert førhovedforhandlingen startet. Dennis er utenlandsk statsborger uten fast bopel i Norge.

Utgangspunktet er da at han skal dekke utgiftene til tolk, jf. tvistelovforskriften $ 13. Etter

en konkret rimelighetsvurdering har retten imidlertid kommet til at utgiftene til tolk skal

dekkes av det offentlige. Retten har i vurderingen lagt vekt på sakens karakter og omfang,

resultatet i saken, samt Dennis sin økonomiske situasjon.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sakens karakter og omfang, samt

behandling av andre saker.

-48- 15-032886TVr-OTrR/05

J

4.

I

2

5

6

DOMSSLUTNING

Stiftelsen Flyktninghjelpen dømmes til å betale 4 024 500 kroner i erstatning for lidtskade, tap i fremtidig erverv og for fremtidige utgifter til Steven Patrick Dennis

innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Stiftelsen Flyktninghjelpen dømmes til å betale 100 000 kroner ioppreisningserstatning til Steven Patrick Dennis innen 14 dager fra dommens

forkynnelse.

Stiftelsen Flyktninghjelpen dømmes til å betale 268 903 kroner i menerstatning tilSteven Patrick Dennis innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Stiftelsen Flyktninghjelpen dømmes til å betale forsinkelsesrente etter

forsinkelsesrenteloven av kravene i punkt 1-3 regnet fra7. mai20l4 og frem tilbetaling skjer.

Stiftelsen Flyktninghjelpen dømmes til å betale 1200 000 kroner inkl. mva. ierstatning for sakskostnader til Steven Patrick Dennis innen 14 dager fra dommens

forkynnelse.

Stiftelsen Flyktninghjelpen dømmes til å betale II2 464 kroner til det offentlige idekning av utgifter til den sakkyndige. Det skal gjøres fradrag med 40 000 kroner forallerede innbetalt forskudd.

dommerfullmektig

Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.

old

-49- 15-032886TVt-OTrR/05