Å finne sin øy - flyt.no...hurtigruten, på vei til Finnmark. Jorden er rund, kan han konstatere og han har en jobb å gjøre. Dessuten har han truffet en kvinne, ingen hvemsomhelst

Å f i n n e s i n ø y

Inoen år etter krigen seilte James S. Rockefeller Jr.rundt i en verden som ennå ikke kostet stort, der ensol man ble brun og ikke brent av skinte dagen langog nattens stjerner hang opp ned, der man plukkethimmelsk velsmakende mat rett fra overdådige trær,der menneskene var frie og glade. Stillehavets havnervar gjestfrie inntil det mistenkelige, havnemyndig-hetene tok det piano og alt til sin tid.

James og hans mannskap er unge, de har et hav avtid og en tilværelse og utforske. De mediterer forvindstille med de blå dønningene bak seg og hori-sontens bue foran seg og glimtvis får de også øye påseg selv i den store sammenhengen.

Etter uår av nazisme og folkemord er verden igjen«blitt spenna gæern», men denne gangen «på enbedårende måte».

På et visst alderstrinn har hver ny generasjon entendens til å betrakte seg selv som en tapt generasjon.Enkelte generasjoner gjør det med større selvfølgelig-het enn andre. Begrepet ble først lansert av ErnestHemingway i hans banebrytende roman, Og solengår sin gang, som handlet om en krigstrett gruppemennesker som de første årene etter 1. verdenskrigfordrev dagene med børst og litteratur og dekadenterotikk i Paris’ kunstnerkvarter, og ringside i Spanias

6

Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 6

tyrefekterarenaer. Så gikk en mannsalder og nok enverdenskrig kom og forsvant, mens en ny generasjonsøkte bekreftelse i livsbejaende og mer eller mindredumdristige aktiviteter. James S. Rockefeller Jr. til-hørte denne generasjonen.

Reisebøkene som ble skrevet av unge menn ogkvinner i årene etter 1945 er først og fremst preget avto ting, nemlig et desperat behov for å komme bort,og en formidabel appetitt på livet. Pluss en snikendefornemmelse av at begrepet hjem ikke lenger vartilfredsstillende ivaretatt av gamle definisjoner.

Alt dette og mer til preger boken om James S.Rockefeller Jr.s seilas gjennom Stillehavet.

Å finne sin øy blir en metafor for å finne hjem. Ivalget av tittel slumrer det altså et ønske om åkomme hjem en gang. Men det haster ikke, og før såskjer — og hvor det nå enn måtte befinne seg, dettehjemmet — skal man ha det så moro som det bare ermulig for en kjønnsmoden mann med fulladetebatterier å ha det. Man har år med innesperretlivsglede å leve ut. Man har vært bundet og disipli-nert og bremset opp og holdt i sjakk så lenge, at deteneste som duger er en seilas lukt ut i det blå.

Vi snakker altså om en heisatur, og James leggerstore planer sammen med to kompiser. Skuta somlyder det smektende navnet Mandalay, er en ketch-rigger med høy skansekledning for og akter, ogmodifisert av plasshensyn. Som så mange før dem —og særlig Joshua Slocum, det høye ideal personifisert— starter gutta med et tilnærmet vrak, men ambi-sjonene er store og målene høye og før de vet ordetav det, har de satt henne i forskriftsmessig stand,

7


malt henne og bunnsmurt henne og rustet henne foruanede manndomsprøver. Før James vet ordet avdet, har han i tur og orden også mistet mannskapetsitt til to jenter med konkurransefordeler som verkenhan eller Mandalay hadde stort å stille opp mot. Denførste møtte sin skjebne allerede i hjemlige farvann.Den andre i Panama.

I Panama mønstrer imidlertid en ny fokkeslask på.I Tony får James en sjelefrende.

Men nå har James S. Rockefeller Jr. tatt lærdom,og stikker til havs før flere kvinnfolk melder sinankomst og forkludrer jakten på, først, det storeeventyret, dernest, en øy å slå seg til ro på.

Det som først og fremst skiller denne boken fra til-svarende trykksaker i skipsbiblioteket, er forfatterensiherdige — iblant overdrevent iherdige — tiltak for åla livsgleden, det røffe overmotet og den gutteaktigelykkefølelsen gjenspeiles i språket. Å nattseile underSydkorset; å danse på Tahiti; å bli innlemmet i en tyskstorfamilie som allerede før krigen rømte Tyskland ognazismen for å slå seg ned og bli anstendigenybyggere på Galapagos; å forelske seg vilt oghemningsløst på Tuamotu i melkesjokoladebruneskjønnheter kledd i bastskjørt og blomsterkrans ogsom ikke aner noen høyere fornøyelse enn å gjøretilreisende unge menn sanseberust lykkelige mensvinden feier gjennom bambushytta og ris-ølet fårblodet til å koke; kort sagt, å være vilt politiskukorrekt ungkar i et sydhavsparadis, lar seg ikkekonfigurere til et hverdagslig A4-språk.

Derfor fant James S. Rockefeller Jr. opp språket pånytt. Like formfullendt hele veien er dette målføret

8


hans ikke, men friskt og vitalt er det med impo-nerende konsekvens, et autentisk uttrykk for en reisesom før eller siden ubønnhørlig vil gå over i et annettoneleie, men som enn så lenge har ungdommens ograstløshetens uredde og aldri flaue vind i seilduken.

Underveis treffer James og Tony de mest eksen-triske oceanoriginaler, bortkomne og hjemkomne,omstreifere, akterutseilte og strandete, eventyrere ogfastboende. Og han presenterer oss for dem sågrundig at vi til slutt tror vi har truffet dem selv. PåGalapagos var det onkel Gus som brølte når hansnakket og som imponerte ungeflokken med å eterått skillpaddekjøtt, og som med blod og gørrrennende fra haken brøler bedre enn sjokolade! PåMarquesas var det fremmedlegionæren Harry somtil slutt la både den forbannede krigen og hele denallerede da skakkjørte sivilisasjon bak seg, ogomsider fant sin øy her i Stillehavet. Fremfor alt vardet øyhøvdinger og høvdingdøtre og en natur bådetil lands og til vanns som kan ta pusten fra oss alle oggjøre noen og hver ydmykt fattig på ord, bare ikkeJames: «Stranden var i miniatyr, og spesialtegnet foromgivelsene. To hundre meter lang og tyve meterbred fra vannet til palmene var den, og alt det rene,klare som bukta hadde å by på, samlet den til eteneste perfekt prospektkort. Som siste påfunn ogprikk over i-en stod et knøttende kokoshus under detførste palmegeleddet, med døren innbydende åpen».

Han drikker ris-øl — det sa jeg allerede — ogskriver ned oppskriften for oss, og spør du meg, såhar brygget grunnleggende likheter med den ur-trønderske satsen. I følge folk han snakket med ville

9


ølet (om det bare ble lagret lenge nok) bli bådevelsmakende og blankt på farge, men han traff ingensom hadde sett eller smakt slik edelvare. Det skalvisst gjelde for sats, også. Men ølet han beruser segpå i Stillehavet er ikke det eneste som varsler om etnordisk møte. Jo nærmere boken kommer sitt sistepunktum, jo tydeligere blir det at James også nærmerseg sin øy i havet.

Ved reisens slutt befinner den reisende seg påhurtigruten, på vei til Finnmark. Jorden er rund, kanhan konstatere og han har en jobb å gjøre. Dessutenhar han truffet en kvinne, ingen hvemsomhelstkvinne heller. Som ham har også hun vært iPolynesia. Hun har ikke bare vært der. Liv, som hunheter, har levd et år på Fatu Hiva sammen med sinførste mann, Thor Heyerdahl. Hun, Liv, er den fødtehjemstavn for en mann som har fartet storsirkelenrundt i bedagelig lystseilas etter en øy å ankre oppved.

(Tilegnet Arnstein Ugland som ga undertegnedehans første leksjon i å legge til)

Fartein Horgar

10


M a n d a l a y

Hun lå og duppet ved en skral kai i et os. Det varmillionvis av sprekker i malingen, der den ikkeflaket av. Et fall hang og slang i den kalde vinter-snoen, og den sprukne blokken dasket mot treverketi masten. Hun var en fordringsløs dame med korteog korpulente master, og skabelonen sa en at hun vartenkt mer stø enn egentlig rask. Baugsprydet stakkjamt atten fot fra klipperbaugen hun hadde, og hunsatte det brede akterspeilet ugrasiøst mot tidevannet.Men enda hun lå sånn og råtnet under de blåsvarteskyene, var det ikke tvil om at hun var stolt av segselv, og liksom helt klar over hva hun ville. Hun derkjente nok storhavets vide horisont, og slett ikkebare søndagsettermiddagens bøyemerkede poll. Hunvar gjort for å legge grunna bak seg og seile tildrømmeland. Jeg sendte henne et langt, inntrengendeblikk — hun vant — og jeg var hennes!

Alle historier må begynne, og det gjorde min dendagen jeg kjøpte den hålken av tre og seilduk somhette MANDALAY, og gav meg over til et nyttlevevis. Det var etter først tre års militærtjeneste også tre på college, og nå i juni skulle jeg være ferdigmed studiene. På et vis var båten en måte å stikke avpå, for jeg følte ikke særlig trang til å peile inn minendelige livsvei, alt nå. Jeg klarte ikke å velge noe

11


12

«Mandalay».


13

som var noe, så jeg fant ut at jeg ville kare meg overStillehavet med skuta og se hva andre hadde bedrevet— og hvorfor de i grunnen hadde gjort det. Ny-england forekom meg trangt, på mange måter, og jeglengtet etter mer albuerom, før jeg stakk inn på stien— min egen.

Jeg hadde to venner, gudskjelov, ellers ville skutaaldri kommet avgårde. Å legge seg til farkost er lettnok, noe ganske annet er det å gjøre henne sjødyktig.Rog var fra New Haven og hadde et såkalt god-lidende smil, og Kingett ernærte seg ved en humo-ristisk tegneserie — han var kunstner med hendene.

Dermed var vi fire, for MANDALAY var én. Hunvar en tilnærmet utgave av den berømte sluppen fraFriendship i Maine. I motsetning til sine forgjengerevar hun ketchrigget, med høy skansekledning for ogakter. På et eller annet tidspunkt hadde noen forærthenne et høyere dekk og gjort henne rommeligere,men slett ikke yndigere.

I den grøsne vårferien min tråklet vi mugne seil,løsnet de stivnede blokkene og fikk midlertidiglappet et hull aktenfor rorkisten. Så en morgen heistevi lasene for å seile til Milford i Connecticut ogreparere ferdig. Duken svulmet, og vi freste overbukta, med overmodig latter i hjertet og stolthet iblikket, helt til baugen lettet på seg og hun med etmildt dunk slo seg ned på en sandbanke. Mesan-bommen slang over og ble til pulver mot staget, ogtørråtebiter regnet. Jeg sprang forut og kikket overrekka. Og den baugen hadde fjes, med klyss og sprydog det hele. MANDALAY lå der med nebbete kvinn-folkblikk og godtet seg, og akkurat nå gikk det virke-


lig opp for meg at det var en personlighet vi hadde ågjøre med — og det en med bein i sprydet.

Jeg stirret langs den smilende baugen og utettersprydet — hvoretter blikket stanset ved en Kystvakt-kutter som kom dampende mot oss.

Helt impulsivt hvisket jeg, så bare vi to hørte det: — OK, jenta mi, første runde ble din.Kutteren kom langs siden, og vi glante iskaldt på

dem som gjerne ville frelse oss.— Sleng hit en line, skal vi dra dere av!— Takk som byr, vi venter til det flør.— Det begynner å ebbe nå, kom svaret spydig.Etter at vi motstrebende hadde tatt imot frelsen, sa

vi med såret forfengelighet takk; og så snart vi blealene, hadde jeg en alvorlig samtale medMANDALAY.

Vi var snautt nok forankret i Milford, da en svartand svømte rundt oss én gang, snadrer, og la hodetpå skakke for å vise at den likte det den så. Den varfaktisk det første levende som hadde gjort noe såntmed oss. Vi ble vennlig stemt mot den. Anden flaksetopp og landet på skansekledningen. Derfra stirretden undersøkende på oss tre, samt cockpitensmysterier. Vi må ha sett snille ut, for den klapset nedpå dekk og begynte en vraltende inspeksjonsrunde.Kvekkene ble mer tallrike da den oppdaget den vesleplassen bak rennesteinspumpen i le av motor-kapselen og hytta. Den viftet med fjøra, rystet påhalen, og la seg ende ned og tok området i besittelse.

Et øyeblikk senere stakk et aldrende hode medondskapsfulle øyne og et glis over kanten og be-traktet anden høytidelig.

14


— Kidnapping! Brølte hodet. — Herregud, — Mathilde, hva er det du gjør her i hålken?Kidnapping? Aldri i verden. Den kom ombord og

tok oss!— Sier ikke det? Og hvem er dere egentlig, fulle

sjøfolk, eller regulær boms?— Vet ikke selv. Ikke rare greiene i hvert fall, men

hvem fanken er du?— Bradley. Kona sier jeg er det gjerrigste hun vet

om. Kanskje jeg er glad jeg trefte dere. Skal si fra tiluken. Nødt for å finne Reggie og Pauline, sa hodet ogsakk og rodde unna. — Kommer igjen. Gi meg endrink neste gang.

Vi ble sittende og stirre fjetret etter den gråsprengteskikkelsen som rodde oppetter i halvmørket, ogropte: — Kom Reggie! Pauline komme da?

To hvite ender kom vraltende gjennom sivet,plumpet uti og svømte til sjefen. Båten snudde ogkom langsomt tilbake for lette åretak — bakompadlet endene og småpratet hyggelig til ordflommensom tøt ut av tredagers skjegget.

MANDALAY begynte allerede å gi utbytte.Vi ble i Milford i månedsvis. Det viste seg fort at

MANDALAY kom til å dra avgårde med AnnenRunde. Tørråteskurken lurte over alt. Bob flåddebaugen helt til vannlinjen, og bygde ny. Fordekketkom av og på plass igjen, fulgt av cockpitdekket,som kom av med en viss fart, men ikke på plass igjenså fort fordi bjelkene under ikke var der mer. Jegbegynte å grue for mine sonderinger med isøksen,som brakte ny råte for dagen. Men Bob og Rog saalltid «Ta det kuli — vi skal fikse det». Og de fikset.

15


I Milford Havn var det hekketid. Vi lot Mathildeslå seg til i en foret kasse, på ønskeplassen bakompumpen. Hun var ikke det grand redd når vi kom oggikk, hun bare klukket mellomfornøyd hvis vi komtil å droppe verktøy på henne.

To andre små sjøfarere utviklet lidenskap forkahyttens indre, hver morgen i de små timer. De fikkfor vane å tråkke rundt i byssa og nappe i matvarene,eller ta tilflukt til en utildekket tå, dersom spis-kammerset var tomt. Når mulighetene i matveien varuttømt, nappet de tufser av ullteppene til foring avreir. Når jeg slo øynene opp og det første jeg så varen nappende and, kunne jeg rent glemme atMANDALAY ikke var så ung som hun burde, og atvi hadde en lang, lang gjenoppbygging foran oss.

Hver morgen fant vi egg under ankerspillet, i etlivbelte, bak en malingboks eller mellom klørne påpinsebeinet. MANDALAY lot til å være et selv-følgelig hjem for hele havnens vingefolk. Det varrene gallaen, den dagen alle ungene var klekket, oghun fløt i opphøyet ro i deres midte, mens ande-mødrene seilte stolt med armadaer av gullfnugg, så vikunne beundre dem.

Som vi lærte MANDALAY å kjenne fra kjøl tilmastetopp, gikk hun for hver dag mer og mer overfra gjenstand til vesen. Hver planke, hver spiker, hverskrue på plass, hadde sin historie og ble en del avMANDALAY. Hun vant våre hjerter med all densvette og alle de tårer vi gav henne — og så visste vijo at hun aktet å frakte oss til fjerne plasser på sinkomfortable rygg, til nye vyer, ny lyd, ny duft, ogkanskje også til et nytt syn på livet.

16


Meget folk kom for å se på og opptre hode-rystende. Men ingen våget å si et nedsettende ordhøyt, for hun hadde tre riddere.

Bob rev ut innmaten i hytta, og med kunstnerblikksnekret han et interiør som fikk både landkrabbe ogbektrøye til å stønne av avind. Vi fikk en rommeligbysse, og koselig spisekrok med oliventres bord til åslå ut til en dobbelt køy. Det ble rikelig med bok-hylleplass og en etasjekøy akter, og et stort draftbordunder ledderen — og så skap da. Hvor man enn så,var det skap — og i styrbords pigg var det stativ for25 kasser proviant og utstyr. Bob gjorde hytta til etkombinert lagerhus og nydelig hjem.

Så gikk vi i vei med riggen — satte rullerevsbom ogforsterket alt stående takkel — laget nye bommer ogendelig pønsket vi ut to spinnakere for passatene vihadde tenkt oss til.

I all hemmelighet lurte vi ofte på om denne ut-styringsprosessen ville få en ende noengang, omavgangstimen i det hele tatt nærmet seg, ettersomdagene ble til uker, som igjen tøyet seg tilmåneder.

Nå ja — en skyfri sen novemberdag, idet som-meren liksom hvisket sin definitive avskjed, dynget videt siste ombord, sa adjø til familie og venner, ogvendte baugen mot sør og Panama.

Den ene dagen etter den andre gjorde vi bra fart,inderlig fornøyd over endelig å være kvitt land-jorden. Skuta var finfin, brisen passe, og foran låeventyret. Våre hammertrette, sagtrette og sand-papirtrette hender trivdes vel ved å trimme tauverkog trille ratt. Livet var bra, og vi nøt belønningen —

17


men så satte MANDALAY nesen inn i det vemmeligehavstykket utenfor Hatteras.

I ti døgn stemte vindgudene harpene sine i riggen,skrek opp, og pisket havet til grønn valle. For førstegang så vi bølger bli halshugget og blåst til skum ogskyllet vekk nede i le. For dobbeltrevet mesan og enbeta stagseil dyppet MANDALAY sprydet etterstormens lune, og den blåste fra det ene kompass-punktet, døde hen, og sirklet irriterende gjennomhele 180 grader og kom brølende ned i startgropenigjen. MANDALAY tok straffedommen slik baretapre jenter kan — tålte de knusende vanntonnenepå dekk, bråttsjøene på tvers, vindpresset som pisketduken, og de brå avgrunnene som åpnet seg forbaugen. Hun tok imot alt sammen for å gi oss rett iat hun dudde, og hun løftet oss gjennom til WestPalm Beachs kjærkomne ly.

Der somlet vi i fjorten dager for å hvile skip ogmannskap — men Rog var nesten aldri ombord.Skjebnen hadde slengt ut et kort. I denne fredsælehavnen traff Rog en jente som tryllet gutten fra oss,og fra MANDALAY. Det var først da vi begynte åsnakke om å seile videre, at han kom ut med det ogpresterte det beklemte smil: «Saken er at dennedamen har gitt meg hele sin business i disse ukene.Dere får skrive og fortelle om passatene og Polynesia— alt sammen. Fært å gå fra — både dere ogMANDALAY, men dere skjønner sikkert — dette ersterkere greier enn noe ankerspill.»

Slik hev Bob og jeg trossene og lot ham tilbake i enannen kvinnes hete favntak. MANDALAY mistet ensann venn for bestandig, og vi for flere år.

18


Mildt forferdet over plutselig å være tre, seilte Bobog jeg og MANDALAY sørover til det KaribiskeHav, og feide så i vilt utforrenn til Panama — de sistetusen kvartmilene på under seks døgn. Og morsomvar denne hastige berg og dalbane-turen, for nå låStillehavet rett forut.

Vi klappet til Cristobal Seilforenings kai vedkanalinngangen, og tok ivrig ombord utstyr forlangturen til Polynesia — nå skulle eventyrferdenvirkelig begynne. Og hele tiden ønsket vi oss Rogtilbake.

Dagen ble til én uke, som ble to og deretter tre,mens vi hopet opp myriader av saker, som vi kanskjeville trenge. Panama var siste innkjøpsplass førTahiti, fem tusen kvartmil med passat.

Her i Cristobal begynte Skjebnen å titte innom pånytt. Bob fikk det med å bli borte i timevis — men jegtenkte ikke nærmere over det, jeg gikk ut fra at hanvar på jakt etter motordeler eller satt hos enskipshandler. Så begynte mitt livs fjongeste mustasjeå komme spradende om ettermiddagen. Sykkelstyre-bartenes innehaver betraktet alle båtene etter tur, ogstoppet alltid nær MANDALAYs akterspeil for åstirre lengselsfullt. Mens blikket drømte seg bort iriggen og alt på dekk, føyk hendene hans til værs ogvred de luksusbrune langhornmustasjenes tupper tilhimmels. Det var noe virkelig flott ved denneteknikken, en egen livsglede, som gav en trang til åhumre.

En dag ropte han: — Hei, skipper! Kraftig lekkerbåt. Jeg liker skuta — med den kan De dra hvorsom-helst.

19


— Takker, sa jeg, og likte rosen. — Kom ombordog ta en titt. De trenger noe til båt selv, skal den ståtil snørrbremsen.

— Stemmer, sa han, og tittet rundt. — Noe á ladenne, med komfortabelt akterspeil — plass til å leeseg. Koselig nedenunder og solid som en bjønn. Deter skute for meg.

Det viste seg snart at MANDALAY hadde enuimotståelig tiltrekning, for mannen kom om og omigjen. Han var snurrig på en måte jeg likte, så en dagslengte jeg ut:

Hva sier De til en Stillehavstur? Vi mistet en kar påveien vi kunne trenge en tredjemann.

— Når drar dere?Om en fjorten dagers tid.— Og hun er bra utstyrt?— Vi har bare å heise duken, så tar hun oss hvor-

somhelst.— Veldig fristende. Hvor har dere tenkt dere?— Galapagos, Marquesas, Tahiti, og så vet vi ikke

mer.— Bli borte lenge?— Tja — to-tre år?— Går dere med på rum ombord?— En gang iblant så.— Hvilken køy blir min?— Den over der — under hylla med moderne

litteratur.— Greitt. Kan velge bok i køya. Jøss, ja, jeg er med.

La oss ta en støyt på det. Hvor er den andre karen?— Har ikke sett stort til ham på ti døgn. Aner ikke

hva han er opptatt med.

20


Utpå kvelden kom Bob, og jeg sa at Tony medbarten ville bli med, og at jeg hadde mønstret hampå.

Bob så øyeblikkelig lettet ut. Han sparket medskoen mot en klamp og sa nølende: — Hvis Tony blirmed og du tror dere to kan greie ‘MANDY’, så villejeg på en måte gjerne jumpe i land...

— Men Bob da, hva er det som er i veien?— Ikkenoe. Bare at — du skjønner, Peb, jeg har

truffet en jente.— Jente?— Ja, Peb. Jeg har alltid drømt om en sånn. Nå

som jeg har funnet henne, ville det være for tåpelig åla henne gå fra meg. Jeg drar veldig gjerne ut påStillehavet med deg, det vet du godt, så det er ikkedet — men jeg kan altså ikke nå — akkurat som medRog. Du — jeg vet ikke om du — — —?

— Jovisst! En ting begriper jeg, og det er at heleplanen vår blir bare ugreie!

Men Bob var så nedfor at jeg ble rolig igjen.— Velvel, Bob, jeg gleder meg selvsagt på dine

vegne jo, jeg gjør det! — Jeg prøvde å gjøre stemmenoverbevisende, jeg stod jo i en helt uberegnelig gjeldtil Bob. Det var jo ham jeg kunne takke for atMANDALAY i det hele tatt var her, klar og i formfor Stillehavet.

— Kom, så skåler vi på din fremtid!— Alvorlig talt OK, Peb? Du er ikke snurt?Ikke tale om. Dessuten har jeg Tony. Bare kjør i vei

og grip lykken der du ser den. Du får kanskje aldri enchanse til.

Vi drakk mer enn én skål for fremtiden hans. Før

21


uken var omme, satt han og kona på dampbåten tilCalifornia, hvor de aktet å kjøpe seg en liten skute ogstarte ekteskapelig samvær på bølgen.

Neste morgen gikk jeg oppetter bryggen for åmøte Tony, og meddelte ham MANDALAYs sistetap. — La oss komme oss avgårde, sa jeg, — for noendårer deg også.

Tony svarte med gøy i blikket: — Jeg er forelsketalt. Oppover ørene!

— Gi deg nå!— Velsignede kjæresten min! Nå skal du høre. Du

kan ikke la være å like henne.— To gode kamerater har jeg mistet i lyntempo —

åssen kan du vente at jeg skal like noe fruentimmersom kaster et eneste blikk på mannskapet mitt?

Tony sukket drømmende. — Hun er l-e-k-k-e-rselv om hun ikke er nykomfirmert — hardstappa,men solid og med komfortable former. Ikke tingel-tangel eller sminke, litt rar av seg, men du kan gå utmed henne hvorsomhelst. Skvær og real til enhvertid. Du må da si du liker en sånn en?

— Hør nå, Tony. Kvinnfolk er for landjorden, ikkesjøen. Herregud — du har vel ikke tenkt å kommedrassende her med et fordømt skjørt?

— Hiss deg ned, skipper, treff henne først.— Tony: absolutt njet. Det er langtur vi skal på, og

to mannfolk og ett kvinnfolk.— Peb, jeg garanterer det ikke blir trøbbel. Hun er

ikke sånn.— Jeg gir blaffen, så lenge hun er et fordømt

kvinnfolk...— Pø Pø — Tony klapset meg jovialt på ryggen. —

22


Jekk deg ned, skipper. Dere kommer til å levesammen enten du liker det eller ikke.

Tony krøllet djevelsk på barten og pekte bortetterbryggen: — Der har du henne. Se! Er hun ikke deilig?

Jeg så. Og så sannelig hadde ikke Tony rett. Hunvar helt lekker der hun lå og strittet i trossene, medMANDALAY i svære røde bokstaver over akter-speilet.

23


24

Bak sykkelstyret kan man skimte Tony.


Documents

Å finne sin øy - flyt.no...hurtigruten, på vei til Finnmark. Jorden er rund, kan han konstatere og han har en jobb å gjøre. Dessuten har han truffet en kvinne, ingen hvemsomhelst