OPPDRAGET

BOY NOBODY – BOK 2

A L L E N Z A D O F F

ALLEN ZADOFF

BOK 2

OPPDRAGET

Oversatt av Tiril Broch Aakre

boyn body

Originalens tittel: I Am the MissionCopyright © 2014 by Allen Zadoff

All rights reserved. First published by Little, Brown and Company,a division of Hachette Book Group, Inc.237 Park Avenue, New York, NY 10017

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015Oversatt av Tiril Broch Aakre

Omslagsdesign: Tom SandersonBilde av gutt © Arcangel Images; bilder av skog og by © the-parish.com

Omslag © 2014 Hachette Book Group, Inc.Repro: KS Design, Rasta

Sats: Type-It AS, TrondheimSatt med Sabon

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, LitauenISBN 978-82-516-8234-3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

JEG STÅR PÅ TOPPEN AV KLIPPEN OVER

INNSJØEN.

Vannet er blekksvart, og bølgene skyller rolig innover bred-den i den skyggeflekkede bukten under meg. Det er en varmsommerkveld, men jeg vet at det er kaldt i vannet her iskyggen av trærne.

Kaldt og dypt.Vi har ikke lov til å være her, og i hvert fall ikke klatre i

klippeveggen og stupe fra toppen. Lederne sier at det er far-lig, og det har de rett i. Hvis du treffer vannet i feil vinkeleller på grunna, eller hvis du sklir og treffer en stein i fallet– da skader du deg.

Eller enda verre: Du brekker nakken. Det er derfor detteer strengt forbudt område.

Ikke at jeg bryr meg.Det er om kvelden min tredje dag her på idrettsleiren for

gutter, i den sørlige delen av Vermont, like ved grensa tilNew Hampshire. Jeg er her som lederlærling. Tror de. Et parav leirdeltagerne og lederne har møtt meg, men de vet ikkehvem jeg er. De kjenner ikke min virkelige identitet.

De vet ikke at det er en soldat i flokken.Jeg ser ned på vannet under meg.Det er farlig å stupe her oppe fra. Sier de. Nesten ingen

andre leirdeltagere tør.

5

Men jeg tør.Jeg stuper.Det går en skjelvning gjennom kroppen idet jeg tar sats og

hopper, ut i løse lufta, og så faller jeg, faller, farta øker mensjeg stuper ned mot innsjøen. Vinkelen er perfekt, og jeg borergjennom vannet som en kule. Jeg sparker fra med beina forå komme enda dypere, og den svarte bunnen kommer fa-rende mot meg. Et kort øyeblikk ser det ut som om jeg harfeilberegnet frasparket, at jeg vil brase i bunnen og brekkenakken. Jeg strekker ut armene foran meg og stålsetter megmot det forferdelig knaset når bein treffer stein.

Men knaset uteblir.Vannmotstanden bremser farta tidsnok til at fingertup-

pene mine bare så vidt streifer bunnen.Jeg vil bli litt her nede. Finner to tunge steiner, tar en i hver

hånd og søkker ned.Jeg vil være her hvor det er stille og mørkt og verken folk

eller tanker kan forstyrre meg. Det er ikke mer enn en ukesiden forrige oppdrag, men det er langt, langt unna nå.

Jenta er så langt unna. Ansiktet hennes forsvinner imørket.

Det er jeg takknemlig for.Oksygenmangelen svir i lungene, men jeg lar det bare svi.

Det er en god smerte.Jeg har fått opplæring i å tåle smerte, slippe den til og la

den spre seg i kroppen, til den løser seg opp i nervebanene.Den fysiske smerten er enkel. Den andre typen er ny for

meg. Vonde følelser.Kroppen skriker etter luft, men jeg står imot og blir

værende på bunnen i to minutter til.Smertemestring. Det er en god øvelse.Så er jeg klar, sparker hardt fra mot bunnen og svømmer

oppover mot overflaten. Det er da jeg får øye på ham. Detstår en gutt ved bredden og ser på meg.

6

Hvorfor la jeg ikke merke til ham før? Selv under vannburde jeg ha oppdaget at noen sto og så på meg.

Gutten sier: – Du var under så lenge at jeg trodde du vardød.

– Ønsketenkning.Han smiler, og da smiler jeg også.Gutten heter Peter. Han er en av de andre lederlærlingene,

i nabohytta. Vi møttes for tre dager siden og er blitt vennerallerede. Et umiddelbart og enkelt vennskap.

Jeg er ekspert i å få nye venner. Jeg har fått opplæring.I å late som, i hvert fall.– Du stupte fra fjellet, sier Peter. Forundringen lyser i

ansiktet hans.– Det er ikke noe fjell, sier jeg.Og så kommer jeg opp fra sjøen og rister vannet ut av

håret.– Det ser ut som et fjell, sier han og ser opp på klippen.

– Dritskummelt, spør du meg.– Men du synes jo alt er skummelt. Du spiller fotball med

tannbeskytter.– Jeg har fine tenner. Er det galt av meg å ta vare på dem

også nå?– Jeg har også fine tenner, men jeg er ikke redd for å miste

et par stykker i kampens hete.– Kampens hete? Husk at dette ikke er militæret, bare en

teit sommerleir.Matklokka ringer i det fjerne.– Er det matklokka allerede? spør jeg.– Den har ringt to ganger. Det var derfor jeg lette etter

deg.To ganger. Etter tredje gang får du ikke middag. Da er

det for sent. De forsøker å tvinge litt disiplin inn i leirdelta-gerne, og vi som er lederlærlinger, må gå foran med et godteksempel.

7

– Kom, sier jeg. – Jeg er skrubbsulten.Jeg plukker opp T-skjorta som jeg la fra meg på bred-

den tidligere, og drar den over hodet mens vi går tilbake tilleiren.

Peter vender ryggen til meg. Han vet ikke at han dermedutsetter seg for fare. Å angripe fra blindsonen er alltid mesteffektivt. Før han skjønte hva som skjedde, ville det være forsent.

– Hva står på menyen i kveld? spør jeg.Peter snur seg mot meg. Jeg holder korrekt avstand, det

vil si en meter. Vil ikke vekke mistanke.– Det er torsketorsdag, sier han. – Også kjent som stinke-

torsdag.Jeg gliser.– Du ler aldri, du, sier han.– Jo da, jeg ler.– Du smiler bare. Du ler ikke.– Hva bryr det deg?– Nei da, jeg bare sa det.Dette er grunnen til at jeg begrenser min omgang med

folk. De legger merke til ting, og så begynner de å spørreog grave. Jeg ser på den brune hårtjafsen som faller ned ipanna på ham hver gang han beveger hodet. Han utgjøringen trussel for meg. Han bare småprater.

– Du er så alvorlig i dag, sier han. – Er alt i orden?Jeg tenker på det siste oppdraget, jenta som stirret opp på

meg i en stille bønn om nåde.– Har du gjort noe du angrer på noen gang? sier jeg.

Ordene unnslipper før jeg vet hva jeg sier.– For et spørsmål, sier Peter.Peter er like gammel som meg, 16 år. Men han er bare en

vanlig forstadsgutt. Han skal opp i andreklasse på videre-gående og innbiller seg at han vet hva som skjer ute i verden,selv om han aldri har opplevd noen ting.

8

Jeg er også 16 år, men jeg har levd to liv allerede. Jeg harsett folk dø. Folk jeg selv har drept.

– Glem det, sier jeg.Han svarer ikke, fører an videre gjennom skogen og opp

til leiren.– Broren min, sier han. – Det angrer jeg på.– Jeg visste ikke at du hadde en bror.– Han vil ikke snakke med meg.– Er dere uvenner?– Han rusa seg for et par år siden, og jeg oppdaget det

og fortalte det til mamma og pappa. Nå er han på internat-skole på den andre siden av landet, og jeg er drittsekken somforrådte ham.

– Hvis han rusa seg mye, kan det jo hende at du reddetlivet hans.

– Joa, kanskje det. Eller kanskje det bare var en fase, også kom jeg og ødela livet hans. Vanskelig å si.

– Jeg synes du gjorde det rette.– Det sa terapeuten også. Men jeg vet ikke. Jeg burde

kanskje vært lojal og holdt kjeft.Jeg kikker på ham. Det er ingenting som tyder på at han

lyver eller lurer meg. Han prøver ikke å manipulere meg til åha medlidenhet med ham. Han forteller meg bare en historie,slik venner gjør.

– Hva med deg? sier Peter. – Hva angrer du på?Det var jeg som spurte, men jeg kan ikke svare. Jeg har

ikke lov til å fortelle noe, verken om gamle eller pågåendeoppdrag.

Jeg har et hemmelig liv. Ingen vet hva jeg gjør, eller hvorforjeg gjør det.

– Det handlet om ei jente. Det er alt jeg kan si.– Var hun deilig?Jeg smiler. – Veldig deilig.– Lå dere sammen?

9

– Jeg har ikke lyst til å snakke om det.Peter står på armlengdes avstand. Innenfor drapsradius.– Jeg bare lurer på hva du angrer på, sier han.Middagsbjella ringer for tredje gang.– Alt, sier jeg.

HAN KOMMER TIL MEG I EN ALTFOR

REALISTISK DRØM.

Faren min.Jeg er tolv år gammel, og det er i tida før Programmet snur

opp ned på livet mitt. Faren min står ved siden av meg, medden ene armen beskyttende om skuldrene mine.

I våken tilstand tenker jeg aldri på da faren min døde. Daer følelsene mine så godt pakket inn at de ikke er til bry. Mennår jeg sover, vender minnene og den sviende sorgen over åmiste ham tilbake.

I drømmen har faren min alltid noe viktig å fortelle meg.Han prøver å få meg til å forstå noe, og jeg skjønner at detstår om livet mitt.

Jeg lener meg frem. Han åpner munnen for å si noe …Men så, i stedet for stemmen hans, lyder et knepp, som

når man åpner en brusboks.Jeg kjenner igjen lyden. Det er lyden av en gassgranat, og

jeg ser for meg den velkjente, avlange kapselen med metall-ring i enden. Rykk, kast, og så lander granaten på gulvet ogruller bortover, slik den er konstruert til å gjøre.

I virkeligheten blir denne lyden etterfulgt av en annen.Den hvesende lyden når gassen siver ut. Det er den lyden

jeg hører nå.Kom deg vekk. Fort.

11

Da det går opp for meg at granaten er ekte, er jeg alleredei bevegelse. Jeg ruller ut av køya og ned på gulvet.

Jeg blir liggende. Gassen stiger opp. Det er en varmsommerkveld, men jeg husker fra opplæringen at i utløs-ningsfasen vil temperaturen på gassen være høyere enn luft-temperaturen. Den vil stige opp til taket, før den kollapserog faller ned mot gulvet igjen. Jeg har litt tid på meg. Noensekunder. Kanskje så mye som et halvt minutt.

Toppen.Jeg vet alt dette uten å tenke meg om. Jeg vet det instink-

tivt, og det holder, for jeg er blitt opplært til å handle påinstinkt. Ikke veie for og imot, ikke liste opp fordeler ogulemper, ikke planlegge. Det er en tid for alt.

Og nå er det tid for å overleve.Jeg ligger på magen i mørket nå. Jeg åler meg forbi de

sovende leirdeltagerne, mot badet innerst i hytta.Gassen siver ut. Det er bare én sylinder.Det er en tolvmannshytte. Jeg beregner spredningshastig-

het og absorbering på bakgrunn av størrelsen på rommet.Jeg lurer på hva som er formålet med gassangrepet. Det ertre alternativer:

Tåkelegge.Uskadeliggjøre.Drepe.

Jeg er nok målet, uansett hva formålet er. Etter forrigeoppdrag fikk jeg beskjed om å dra til et sted og avventenærmere ordre. Et bestemt hotell i en bestemt by. Det erfast prosedyre hos oppdragsgiveren min, Programmet. Jegutfører et oppdrag, og så venter jeg på ny instruks fraProgrammet.

Men i det tomme hotellrommet i den fremmede byenhadde jeg plutselig altfor god tid til å tenke over alt jeg har

12

gjort. Da tankene larmet i hodet på meg, gikk jeg ut en tur.Turen førte meg til en buss. Bussen førte meg til Vermont,der det hang et oppslag på veggen i en lokal kafé, og det førtemeg hit til leiren og lederopplæringen.

Jeg ville komme meg bort fra oppdraget, bort fra min-nene om jenta og drømmen om faren min som alltid vendertilbake i ventefasen.

Men tankene og drømmen forfølger meg. Og det er dettydeligvis flere som gjør.

Det aner meg hvem de kan være, men jeg er ikke sik-ker. Når noen kaster en gassgranat inn i en hytte, er forsvareneste utvei.

Forsvar deg først, spør etterpå.Alt dette tenker jeg på i løpet av de 15 sekundene det

tar å åle seg bort til badet innerst i hytta, der jeg føler megfrem oppover avløpsrøret under vasken og fører hånda fam-lende over det kjølige porselenet så jeg kan nappe til meg ethåndkle.

Jeg fukter håndkleet og legger det som en maske foranansiktet. Det gir meg noen ekstra sekunder.

Hytta har en bakdør, men den er helt sikkert bevoktet.Jeg blir liggende og lytte nede på badegulvet.Ingen fottrinn. Det vil si at de venter på at gassen skal

gjøre sitt.Det samme ville jeg ha gjort, hvis det var min operasjon.

Forsegle hytta, kaste granaten inn gjennom inngangsdøra ogvente. Og så ville jeg ha fullført oppdraget.

Hva består deres oppdrag i akkurat nå? Jeg kommer ikketil å vente og se.

Jeg rykker frem med det fuktige håndkleet foran ansiktet,ikke bort til en av dørene, men bort til en løs planke i bade-romsgulvet. Jeg tror ikke de vet om planken, for det er barei denne hytta den er løs. Den ble løsnet i forbindelse meden hemmelig konkurranse for noen år siden. Noen fortalte

13

meg historien, og det var derfor jeg valgte denne hytta. Jegvipper opp lemmen og slipper meg ned på den kjølige jordaunder hytta.

Jeg aner ikke hva som venter meg i mørket der ute, menjeg er forberedt på alt.

DET ER SOLDATER.

I mørket skimter jeg en håndfull av dem, en fortropp. Laser-strålene fra våpnene deres danser på hytteveggen over meg.

Jeg ruller langs bakken, ut i åpent landskap i et par kri-tiske sekunder, før jeg fullfører bevegelsen inn under hyttaved siden av.

Peters hytte.Jeg skylder ham ikke noe. Jeg har bare vært her i tre dager.

Jeg har gjort meg nesten usynlig, alt ved meg er vagt, somen lysdemper skrudd ned på det laveste. Peter er den enestesom kjenner meg, eller i hvert fall den utgaven av meg jeghar latt ham bli kjent med.

Kanskje kjenner han til mer. Jeg har snakket mer enn jegpleier. Jeg har hatt behov for å snakke.

Likevel burde jeg ikke bry meg om ham. Jeg burde barerulle videre til neste hytte, fra skjul til skjul, til jeg kommerfrem til enden av leiren og kan forsvinne inn i skogen.

Men jeg vil ikke la Peter lide for å ha blitt venn med meg.Jeg er nødt til å advare ham. Så jeg trekker meg selv opp fraunder hytta, leter med fingrene over trepanelet til jeg finnervinduskarmen. Det er bare én soldat i nærheten, og siden la-serstrålen fra våpenet hans peker i en annen retning, drar jegmeg opp etter fingertuppene, dytter opp lemmene og titterinn gjennom nettingen.

15

Det ligger en gassgranat på gulvet midt i rommet her også,og gassen siver ut.

Jeg fyller lungene med luft, skyver vekk nettingen og skub-ber meg inn gjennom vinduet. Jeg ligger lavt og rykker fremi mørket, rett under gasslaget.

Jeg finner Peter, han ligger i køya.Jeg rister i ham. – Du må våkne!Han reagerer ikke. Jeg lener meg frem og legger øret mot

brystet hans. Hjertet slår, jevnt og langsomt. Åndedrettet eroverflatisk, men regelmessig.

Gutten ved siden av ham er i samme tilstand. Og neste-mann ved siden av ham igjen.

Bedøvelsesgass. Det er innholdet i granatene.Nå som jeg vet at Peter vil overleve, forter jeg meg ut

gjennom vinduet igjen.Det er gass overalt.Den velter ut under hyttedørene og flyter bortover langs

bakken, som måneskinnståke.Jeg kan ikke hjelpe Peter. Det er for sent. Så jeg hjelper

meg selv.Jeg løper.Jeg styrter bort til en av hyttene, presser meg opp mot si-

deveggen for ikke å synes. Jeg venter litt der før jeg løper avgårde igjen, fra hytte til hytte, mot skogen som omgir leiren,for å søke dekning der.

Jeg kommer så langt som til den siste hytta, men før jegrekker å rømme til skogs, bryter en flokk soldater ut av mør-ket mellom trærne og kommer gående rett mot meg. Det ertjue mann, minst, profesjonelle soldater i stram formasjon,hakk i hæl med fortroppen. De er kledd i gule beskyttelses-drakter utstyrt med gassmaske og nattkikkert. Våpnene erhevet og i beredskap, og laserstrålene fyker i sikksakk overområdet, på jakt etter meg.

Dette er spesialtrente, velutrustede soldater. Jobber de for

16

Programmet? Programmet har formelt sett ikke tilgang tilmilitære ressurser, men i praksis er rekkevidden deres enormog ressursene mer eller mindre ubegrensede.

Men hvem kan det være hvis det ikke er Programmet? Jegtenker på alle grupperingene jeg har vært borti i forbindelsemed oppdragene mine. Mossad-bøller, kinesiske sikkerhets-agenter, SZRU-agenter fra Ukraina. Jeg tviler på at noen avdem ville være i stand til å oppspore meg, i hvert fall ikke iVermonts dype skoger, men jeg har ikke tid til å ta sjansenpå at det stemmer.

Jeg må flykte.Varmefeltet rundt kroppen min vil avsløre meg med én

gang jeg fjerner meg fra hytteveggen. Jeg har ingen annenmulighet enn å bli der det er mest gass. Hvis jeg er heldig, vildet frata dem fordelen de har av nattkikkertene lenge noktil at jeg kan rømme.

Jeg stuper inn i nærmeste gassky, men så rekker jeg ikkeå gjøre noe mer før soldatene oppdager meg, og de avsluttermanøveren i en ren maktdemonstrasjon.

Jeg fryser til is, fanget i åpent lende.Laserstrålene danser over kroppen min. Drøyt tjue bevæp-

nede menn omringer meg. De er ikke bare i overtall, de haret knusende utstyrsmessig overtak.

Jeg hurtigskanner området for å danne meg et bilde avpotensielle skuddvinkler, fluktruter, muligheter for å inn-skrenke skuddsonen deres, men det er nytteløst.

De har meg nå.Jeg ser at soldatene tripper litt. Nerver. De har fullt

overtak, men er likevel nervøse.Det vil si at de vet hvem jeg er.Hvordan er det mulig?Plutselig åpner sirkelen seg, og to av soldatene trår et skritt

tilbake for å gi plass. Det kommer en mann gående ut avskyggene. Han marsjerer målbevisst inn i sirkelen. Han er

17

ubevæpnet og har ikke på seg beskyttelsesdrakt. Selv før jegser ansiktet hans, vet jeg hvem han er. Jeg ser det på de be-stemte bevegelsene. Det er over to år siden sist jeg så ham,men vi har snakket sammen på telefonen 20–30 ganger, nårhan har orientert meg om oppdragene.

Dette er mannen som lærte meg opp.Dette er mannen jeg kaller Far.Han er ikke faren min. Han er noe annet. Kommandøren

min.Nå vet jeg hvem det er som har kommet. Det er Program-

met. Men hvorfor kommer de med et tjuetall soldater?Jeg ser på Fars ansikt. Det er uttrykksløst, uleselig.Det snører seg litt sammen i brystet, og pusten blir noe

mer overfladisk.Jeg setter ord på følelsen:Frykt.Den avtar nesten med det samme den oppstår.Slik har det alltid vært. Det som skremmer andre mennes-

ker, preller av på meg.Far går mot meg.Fremfor å bli redd beregner jeg skuddvinkler på nytt. Idet

han trådte inn i sirkelen, innskrenket han skuddsonen opptil20 prosent. Soldatene kan ikke skyte gjennom ham. Uten åvite det har han har begrenset handlingsrommet deres. Ikkenok til at jeg har fordel av situasjonen ennå. Men til detbedre.

Han kommer nærmere, til slutt står han knappe åtte skrittunna. Det er langt nok til at han er utenfor angrepsrekke-vidde, men likevel nært nok til at jeg kan høre ham.

«De vet ikke hva du heter, så jeg bruker ikke navnet ditt,»sier han stille. Jeg ser på soldatene.

– Det er ikke våre menn, sier han. – De tror at de deltar ien aksjon på oppdrag fra Sikkerhetsdepartementet.

Programmet har ingenting med Sikkerhetsdepartementet

18

å gjøre. Vi er noe ganske annet. Noe som offisielt sett ikkefinnes.

– Hvorfor måtte du ha dem med deg? sier jeg.– For sikkerhets skyld, sier han. – Vi var usikre på statusen

din.Jeg skanner området, prøver å finne ut hvor stor opera-

sjonen er.– Mannsterk statussjekk, sier jeg.Jeg legger merke til at han spenner kjeven. Det er noe han

ikke forteller meg.– Hva vet de? sier jeg.– De vet at du er farlig. De vet at du er en mulig fiende av

USA.En fiende?Men jeg er da det motsatte av fienden. Jeg er soldat i Pro-

grammet, med andre ord en patriot som forsvarer USA. Deter derfor jeg har fått opplæring, det er derfor Programmet idet hele tatt eksisterer.

Hvorfor skulle de mene noe annet?Far gir meg ikke noen ledetråder. Han legger armene i kors

og betrakter meg på avstand.– Det er lenge siden jeg har sett deg nå, sier han.– Sant nok, sier jeg.Jeg har ikke sett ham siden siste eksamensdag. På det tids-

punktet hadde jeg slåss mot 20–30 mennesker, og fått et trecentimeter dypt knivsår i brystet. Kniven tilhørte Mike, minsåkalte bror i Programmet. Min bror som fikk ordre om ådrepe meg til eksamen.

Jeg overlevde den første kampen mot Mike. Dermed varopplæringen over.

– Eksamensdagen, sier Far. – Det var sist gang vi møttes.Vi husker det samme.– Det er to år siden, sier jeg.– To år og et helt liv. Du har gjort så mange fantastiske

19

ting siden den gang, du har blitt mer moden enn vi kunneha drømt om. Mor er så stolt av deg.

Mor. Programmets kvinnelige leder.– Det er jeg også, sier Far. – Og derfor forbauser det meg

at vi nå befinner oss i denne knipen.Han slår ut med armen mot soldatene.Knipen. Nå forstår jeg hva som skjer. I hvert fall litt av

det.– Jeg har vært utenfor radaren i søttito timer, sier jeg.– Søttito timer eller søttito minutter. Du skal ikke gå

utenfor radaren. Det er utenfor ordren.Min ordre er å fullføre et oppdrag og vente på neste. Det er

den evinnelige syklusen i mitt liv. Jobbe og vente. Og jobbeigjen.

Enkelt og greit.– Hva skulle du her å gjøre? sier Far og kaster et hånlig

blikk rundt i leiren.– Jeg måtte komme meg litt bort, sier jeg.– Bort fra hva?Minnene. Men det sier jeg ikke.– Bare bort, sier jeg.– Du er soldat, sier Far, som om han skjønner hva proble-

met er uten at jeg behøver å si det. – Du gjør det som trengs.Noen ganger kan det være ubehagelig, men det vet du jo.

– Ja.– Men hva skjedde, da?Jeg vet faktisk ikke. Mitt gamle jeg ville aldri ha kommet

hit, han ville ha etterkommet hver minste ordre. Mitt gamlejeg gikk ikke utenfor radaren. Jeg ville ikke ha kommet påtanken.

Det var før forrige oppdrag.Før jenta.– Vil du skade alle i hele leiren for å straffe meg? spør jeg.– Skade? Nei. De sover. I cirka seks timer, og i morgen våk-

20

ner de med forferdelig hodepine og diaré. De kommer ikketil å huske noen ting. I verste fall undersøker de restene ettergårsdagens middag i søppelkassen. Og så vil de oppdage atden er full av salmonella. Vi planter det før vi drar.

– Det vil forklare symptomene.– Alle i leiren blir syke etter torsketorsdag. Livet er nåde-

løst.Men kanskje det er jeg som er nådeløs. Jeg kom hit, tross

alt. Og hva trodde jeg egentlig skulle skje med guttene? MedPeter?

Far tar et skritt mot meg. Stemmen er vennligere nå.– Jeg skjønner hvorfor du gjorde det, sier han.Nå overrasker han meg. Jeg ser granskende på ham.– Saken med borgermesterens datter opprørte deg, sier

han.Stemmen hans er usedvanlig medfølende, som om han

snakker med noen han bryr seg om og vil hjelpe. Jeg slapperav en anelse.

– Skjønner du det? sier jeg.– Du trengte å få være litt i fred, sier han. – Men du kunne

ha spurt på forhånd. Du kunne ha ringt oss.Han mener iPhonen. Som jeg ødelegger etter hvert opp-

drag. Det er fast prosedyre. Men jeg skaffet ikke en nytelefon denne gangen. Det var der det begynte å gli ut.

– Det var galt av meg å bryte kontakten, sier jeg.Jeg ser på soldatene som står rundt meg i full beredskap,

med fingeren på avtrekkeren.Disse mennene er forberedt på å skyte.Første leksjon i våpentrening: Ikke rør avtrekkeren hvis

du ikke er forberedt på å skyte.Ifølge Far er soldatene her for sikkerhets skyld. Men de

har ikke senket våpnene. Hvilket betyr at Far ikke stoler påmeg.

Ja, jeg gikk utenfor radaren, men denne reaksjonen er

21

ute av proporsjoner. Far kunne ha sendt en bil for å hentemeg eller gitt beskjed via kontakter. Han kunne ha funnetpå en unnskyldning og banket på døra til hytta mi. Hankunne ha kontaktet meg på tusen forskjellige måter som ikkeinvolverer våpen.

Så hva er det som skjer?Jeg beregner skuddvinkler, graden av risiko for henholds-

vis Far og meg selv, kulenes mulige baner.Jeg ser etter en utvei.Jeg rekker kanskje bort til en rifle, og kan bruke den til å

eliminere soldaten som står rett overfor meg. Men disse ka-rene er ikke dumme, de har stilt seg i sikksakk så ingen avdem står i hverandres skuddlinje. Jeg kunne ha oppnådd noeallikevel. Jeg kunne ha eliminert én eller to av dem. Kanskjefire. Men 25 mann?

Kanskje de ikke vil skyte hvis jeg tar Far først …Nei. Ingen er uerstattelig. Det har de lært meg.Ikke Far. Ikke Mor. Ikke soldatene.Heller ikke jeg, selvfølgelig.– Jeg vet hva du tenker på, sier Far.– Gjør du?– Naturligvis. Det var jeg som lærte deg å tenke.– Hva tenker jeg nå, da?– Du lurer på hvorfor soldatene er her, og hvorfor de ikke

har senket våpnene. Og du beregner skuddvinkler.– Hvordan vet du det? sier jeg.– Det samme ville jeg ha gjort i din situasjon.– Har du noen gang vært i min situasjon?Han svarer ikke, bare smiler til meg. Et listig smil.Og så ser jeg det. Hvordan jeg skal komme meg ut.Jeg har tenkt feil. Det er ikke nødvendig å drepe Far til

skrekk og advarsel.Jeg kan bruke ham som skjold.Bort til den nærmeste soldaten, bruke rifla hans til å eli-

22

minere de to soldatene på motsatt side, og så gripe tak iFar og bruke kroppen hans som skjold mot de uunngåeligeskuddsalvene.

Jeg overlever hvis jeg ofrer Far. Jeg går gjennom scenarioeti hodet og vet at sjansene er gode.

Ansiktsuttrykket mitt er uendret, folk flest ville ikke hasett noe på meg. Men Far er ikke folk flest.

Han gliser. – Nå ser du det, ikke sant? sier han.– Det gjør jeg.Beregningen av kropper og skuddvinkler. En hjernenøtt

bestående av mennesker. Far har klekket ut en test.Det er alltid en test – det har jeg skjønt.– Det er deg eller meg, sier han. – Men ikke oss begge.Jeg nikker.– Du er opplært til å beskytte Programmet og overleve for

enhver pris, sier han. – Det er din ordre fremfor noen.Jeg flytter blikket fra Far til soldatene. Jeg trekker pusten

dypt og rolig inn mens jeg forbereder meg på å kaste megover ham.

– Ville du ha ofret meg for å kunne gjennomføre etoppdrag? sier han.

– Først måtte jeg bestemme meg for hvem av oss to somvar mest uunnværlig for Programmet.

– Og så?– Og så ville jeg ha gjort det som måtte til, sier jeg. – Min

lojalitet er hos oppdraget. Ikke hos deg.Det er alt som skal til.Far hever hånda, signaliserer til soldatene. Jeg forbereder

meg på smerten når kulene treffer meg.Ingen smerte.Fingrene flytter seg i stedet bort fra avtrekkerne. Våpnene

faller. Sirkelen løser seg opp.– Jeg kom for å sjekke hvordan det gikk med deg, sier Far.

– Men nå ser jeg jo at det går bra.

23

Jeg hadde rett. Det var en test.Som jeg besto.Soldatene trekker inn i skogen igjen. Far kommer bort til

meg nå, med et stort smil om munnen.– Bra jobba, sier han.– Måtte du virkelig ha med deg alle de soldatene for å få

frem poenget? sier jeg.Ansiktet hans blir alvorlig.– Det er visse ting du ikke vet.– Hva slags ting?Han ser seg omkring i leiren. – Ikke her, sier han. Han snur

seg mot skogen. – Jeg tror vi trenger litt far–sønn-tid.– Hva har du i tankene?– En kjøretime.– Jeg kan kjøre.– En annen slags kjøretime, sier han og fortsetter inn i

skogen.Jeg har ikke noe annet valg enn å følge etter ham inn i

mørket.