Nicole Krauss

Det store husetOversatt av Aase Gjerdrum

Nicole KraussOriginalens tittel: Great House

Aase Gjerdrum er medlem av Norsk oversetterforening

Side 258: Strofene fra Rainer Maria Rilkes diktOrfeus og Evredike er gjendiktet av Åse-Marie Nesse

Copyright © 2010 Nicole Krauss

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-34296-8

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Handverk v/Eivind Stoud Platou og Helene BroxFoto: Pål LaukiSats: Type-it as

Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Tilegnet Sasha og Cy

INNHOLD

I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9Retten er satt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11En sann venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55Badekulper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83Barneløgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179En sann venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181Retten er satt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211Badekulper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253Weisz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298

I

RETTEN ER SATT

Snakk til ham

Ærede dommer, vinteren 1972 gjorde R og jeg det slutt,eller, rettere sagt, han gjorde det slutt med meg. Begrunnel-sen hans var uklar, men kjernen var at han hadde et hem-melig selv, et feigt, usselt selv som han aldri kunne vise meg,og at han hadde behov for å trekke seg unna, som et syktdyr, inntil han hadde klart å forbedre dette selvet og bragtdet opp på et nivå der han, ifølge egen oppfatning, kunnegjøre seg fortjent til andres selskap. Jeg sa ham imot – jeghadde vært kjæresten hans i nesten to år, hans hemmelighe-ter var mine hemmeligheter, hvis det fantes noe ondt ellerfeigt ved ham, burde vel jeg av alle mennesker kjenne tildet – men ingenting nyttet. Tre uker etter at han flyttet ut,fikk jeg et postkort (uten avsenderadresse) der det sto athan syntes vår beslutning, som han uttrykte det, vel haddevært tung, men likevel riktig, og at jeg måtte erkjenne atvårt forhold var definitivt slutt.

En stund ble alt verre før det ble bedre. Jeg skal ikke gåi detalj, bare fortelle at jeg ikke gikk ut, ikke engang for åbesøke bestemoren min, og at jeg heller ikke ville ha besøk.Det eneste som hjalp var, pussig nok, den kraftige vinden,som tvang meg til å løpe rundt i leiligheten med den rarelille skiftenøkkelen av messing, spesiallaget for å strammeboltene på begge sider av de gamle vinduene – når de slar-ket i vinden, hylte det i vinduene. Det var seks vinduer,og så snart jeg hadde strammet boltene i det ene, så hylte

11

det i et annet. Derfor pilte jeg omkring med skiftenøkkelenog fikk kanskje en halvtimes ro på leilighetens eneste stol.En stakket stund kunne jeg forestille meg at det eneste detdreide seg om i verden, var det langvarige regnet og beho-vet for å holde boltene strammet. Da uværet omsider letnet,gikk jeg en tur. Alt var oversvømt, og det hvilte en ro overde blanke, ubevegelige vannspeilene. Jeg gikk en lang tur,minst seks eller syv timer, gjennom strøk jeg aldri haddevært i, hverken før eller senere. Da jeg kom hjem, var jegutkjørt, men kjente det som om jeg hadde vært gjennomen slags renselse.

Hun vasket blodet av hendene mine og rakte meg en renT-skjorte, kanskje sin egen. Hun trodde jeg var kjærestendin, kanskje til og med konen. Ingen har meldt seg ennå.Jeg blir her til noen kommer. Snakk til ham.

Ikke lenge etterpå ble Rs flygel firt ned fra det store stue-vinduet, samme veien det var kommet inn. Det var densiste eiendelen hans som forsvant, og så lenge flygelet stopå plass, var det som om han ikke egentlig hadde flyttet ut.I de ukene jeg bodde alene med instrumentet, før de komog hentet det, hendte det at jeg klappet det i forbifarten,slik jeg hadde pleid å klappe R.

Noen dager etter fikk jeg en telefon fra en gammel venn,Paul Alpers, som ville fortelle meg om en drøm han haddehatt. I drømmen var han sammen med den store dikterenCésar Vallejo, i et landsens hus som hadde tilhørt Vallejosfamilie helt fra han var barn. Det var tomt, og alle veggenevar hvitmalt. Alt virket fredelig, sa Paul, og i drømmentenkte han at Vallejo var heldig som kunne dra til et sliktsted for å arbeide. Det ser ut som stedet der man opphol-der seg før man vandrer over til den neste verden, sa Paultil ham. Vallejo hørte ham ikke, og han måtte gjenta det toganger. Så nikket dikteren og tilkjennega at han hadde for-stått, han som i det virkelige liv døde seksogførti år gam-mel, utfattig, i et uvær, akkurat slik han hadde forutsett.

12

Før de gikk inn i huset, hadde Vallejo fortalt Paul en his-torie om onkelen som pleide å dyppe fingrene i sølen ogsette et merke i pannen – kanskje noe med tilknytning tilaskeonsdag. Og så, sa Vallejo (sa Paul), gjorde han noe jegaldri kunne begripe. For å illustrere det dyppet Vallejo tofingre i sølen og trakk en bart over Pauls overleppe. Beggelo. Det mest slående gjennom hele drømmen, sa Paul, varhvor godt de to forsto hverandre, som om de hadde kjenthverandre i mange år.

Det var ikke rart at Paul hadde tenkt på meg da han våk-net av drømmen; vi møtte hverandre det andre studieåretpå et seminar om avant-garde-diktere og ble venner fordivi alltid var enige med hverandre på forelesningene, mensalle de andre var uenige med oss, og stadig heftigere utoveri semesteret. Etter hvert oppsto det en allianse mellom Paulog meg som når som helst – selv etter fem år – kunne gjen-opptas og blomstre opp på et blunk. Han spurte hvordandet sto til, med henblikk på bruddet, som noen måtte hafortalt ham om. Jeg sa at det gikk bra, bortsett fra at jegtrodde jeg kanskje holdt på å miste håret. Jeg fortalte hamogså at flygelet, i tillegg til sofaen, stolene, sengen og til ogmed bestikket, var forsvunnet sammen med R, for på dentiden da jeg møtte ham, bodde jeg nærmest i en koffert,mens han hadde vært som en sittende buddha, omgitt avalle møblene han hadde arvet etter moren. Paul sa at hanmuligens kjente noen, en poet, venn av en venn, som skulledra tilbake til Chile og kanskje hadde bruk for et foster-hjem til møblene sine. Det ble tatt en telefon og bekreftetat poeten, Daniel Varsky, ganske riktig hadde en del tinghan ikke visste hva han skulle gjøre med, men ikke ønsketå selge i tilfelle han forandret mening og bestemte seg forå komme tilbake til New York. Paul ga meg telefonnum-meret og sa at Daniel gjerne ville høre fra meg. Jeg utsattedet i noen dager, mest fordi det kjentes litt rart å spørreen fremmed etter møblene hans, selv om han jo faktisk varforberedt på å høre fra meg, og også fordi jeg i løpet avden måneden som var gått etter at R og hans mange eien-

13

deler var forsvunnet, hadde vent meg til å leve uten ting.Problemet oppsto bare hver gang noen kom på besøk ogjeg måtte innse – basert på gjestens ansiktsuttrykk – at om-stendighetene, mine omstendigheter, ga et elendig inntrykk.

Da jeg til sist ringte Daniel Varsky, tok han telefonenetter første klemt. Det var noe vaktsomt ved den innledendekontakten, før han ble klar over hvem som befant seg i denandre enden, noe jeg senere kom til å forbinde med Da-niel Varsky, og med chilenere, de få jeg har møtt, i sin al-minnelighet. Det tok et øyeblikk før han forsto hvem jegvar, noen sekunder før det gikk et lys opp for ham og hanforsto at jeg var en venn av en venn og ikke et eller annettussete kvinnfolk som forhørte seg: Hvordan det var meddisse møblene hans? Hun hadde hørt at han gjerne ville blikvitt dem? Eller bare låne dem bort? – noen øyeblikk dajeg lurte på om jeg skulle be om unnskyldning, legge på ogfortsette som før, med en madrass, kjøkkenredskaper avplast og den enslige stolen. Men så snart han forsto sam-menhengen (Ja visst! Selvfølgelig! Alt står her og bare ven-ter på deg) ble stemmen mild og samtidig høyere, og fikken gjennomslagskraft som jeg kom til å forbinde med Da-niel Varsky, og dermed også med enhver som ytrer seg fradenne dolken som peker ned mot hjertet av Antarktis, slikHenry Kissinger en gang omtalte landet.

Han bodde ganske høyt oppe på Manhattan, på hjørnetav 101st Street og Central Park West. Underveis tok jegen tur innom bestemoren min, som bodde på et pleiehjempå West End Avenue. Hun kjente meg ikke lenger, men såsnart jeg hadde avfunnet meg med det, syntes jeg det vargodt å være sammen med henne. Vanligvis satt vi og dis-kuterte været på åtte eller ni forskjellige måter, før vi gikkover til å snakke om bestefaren min, som ti år etter sindød fortsatt opptok henne, som om hvert års adskillelse oghvert års samliv sto for henne i et stadig mer gåtefullt lys.Hun likte å sitte på sofaen i fellesrommet og forundre seg– er alt dette mitt? spurte hun rett som det var, og sveipethånden ut over hele stedet, pyntet med alle sine smykker.

14

Hver gang jeg kom, hadde jeg med meg en babkah-kakefra Zabar’s. Hun spiste alltid litt av den, av ren høflighet.Smulene drysset over fanget og klebet seg til munnen hen-nes, og når jeg var gått, ga hun resten til pleierne.

Daniel Varsky svarte i dørtelefonen og sørget for at jegkom inn i bygningen på 101st Street. Mens jeg ventet påheisen i den sjuskete lobbyen, slo det meg at jeg kanskje ikkekom til å like møblene hans, at de kanskje var mørke ellertrykkende og at det ville være for sent å trekke seg uten åvirke uhøflig. Men tvert imot, da han åpnet døren, slo lysetmot meg, så sterkt at jeg måtte myse, og et øyeblikk befantansiktet hans seg i motlys, slik at jeg ikke kunne se ham.Jeg kjente dessuten en lukt av mat under tilberedelse, noesom etter hvert viste seg å være en auberginerett han haddelært å lage i Israel. Da øynene mine hadde vent seg til ly-set, oppdaget jeg til min overraskelse at Daniel Varsky varen ung mann. Siden Paul hadde omtalt vennen som poet,hadde jeg ventet at han var eldre, for selv om vi begge skrevdikt, eller forsøkte å gjøre det, gjorde vi et nummer av aldriå omtale oss selv som poeter. Det var et ord vi forbeholdtslike som var blitt funnet verdige til å utgis, ikke bare i etobskurt blad eller to, men i bokform, til salgs i bokhande-len. Når jeg tenker på det nå, ser jeg at dette var en pinligsmal definisjon av en poet, og selv om Paul og jeg og andrevi kjente, brisket oss med vår litterære eksklusivitet, haddevi fortsatt våre ambisjoner i behold på den tiden, og kan-skje var vi til og med blendet av dem.

Daniel var treogtyve, et år yngre enn meg, og selv omhan ennå ikke hadde fått utgitt dikt mellom to permer,fikk jeg inntrykk av at han hadde brukt tiden sin bedre,eller med mer fantasi, eller kanskje det var riktigere å si athan hadde fulgt trangen til å dra steder, møte menneskerog søke opplevelser – alt slikt som gjorde meg misunnelighver gang jeg møtte noen som ham. Han hadde tilbragt desiste fire årene på reise, bodd i forskjellige byer, på gulveti leiligheten til folk han hadde møtt underveis, innimellomi leiligheter han leide alene, når han hadde klart å overtale

15

moren, eller kanskje bestemoren, til å telegrafere ham pen-ger, men nå skulle han i alle fall dra hjem for å slutte segtil barndomsvennene, de som kjempet for frigjøring, revo-lusjon, eller i det minste sosialisme i Chile.

Auberginen var ferdig, og mens Daniel dekket bordet,ba han meg ta en kikk på møblene. Det var en liten leilig-het, og lyset kom inn gjennom et stort, sydvendt vindu. Detmest slående her var rotet – gulvet var overstrødd med pa-pirer, kaffeflekkete isoporkrus, notathefter, plastposer, bil-lige gummisko, lp-plater her og omslag der. Enhver annenville følt trang til å si unnskyld rotet, eller slått en vits omflokken av ville dyr som hadde herjet stedet, men ikke Da-niel. De eneste noenlunde uberørte flatene, var veggene, somvar nakne, bortsett fra enkelte kart over byer han haddebodd i – Jerusalem, Berlin, London, Barcelona – og på noenav avenyene, hjørnene og plassene hadde han skrevet ordjeg ikke forsto med en gang fordi de sto på spansk, og detville virket litt freidig å gå helt inntil og forsøke å tyde demmens min vert og velgjører var opptatt med å dekke bordet.I stedet tok jeg for meg møblene, det jeg kunne se av demunder rotet – en sofa, et enormt skrivebord med massevisav skuffer, noen store, noen små, et par bokhyller smekk-fulle av spanske, franske og engelske bøker, og det aller fi-neste: en slags kiste eller koffert med jernbeslag som så utsom den var berget fra et skipsforlis og hadde fått nytt livsom kaffebord. Han hadde sikkert kjøpt alt brukt, ingen-ting virket nytt, men gjenstandene utstrålte en slags har-moni som ikke ble mindre av at alt holdt på å kveles un-der papirer og bøker, tvert imot virket de bare desto mertiltrekkende. Plutselig kjente jeg meg gjennomstrømmet avtakknemlighet mot eieren, som om det ikke bare var ensamling med variert innbo han ville overlate meg, men mu-ligheten til et nytt liv, og at det nå bare var opp til meg ååpne meg og ta imot. Det er flaut å si det, men jeg fikk fak-tisk tårer i øynene, selv om tårene, slik det ofte er tilfellet,strømmet fra tidligere, mer tilslørte sorger som jeg haddeunnlatt å tenke på og som denne gaven, eller dette lånet

16

av en fremmeds møbler, på et eller annet vis hadde pirketborti.

Vi må ha pratet sammen i minst syv eller åtte timer. Kan-skje enda lenger. Det viste seg at begge elsket Rilke. Og atbegge satte Auden høyt, jeg mer enn ham, at ingen av osshadde høye tanker om Yeats, og at begge hadde en vagskyldfølelse av den grunn, som om det var forbundet meden slags personlig svikt overfor levende og vesentlig poesi.Men virkelig misstemning oppsto først da vi kom inn påNeruda, den eneste chilenske poeten jeg kjente, og Danielreagerte med brått sinne. Hvorfor, spurte han, er det slikat så snart en chilener viser seg ute i verden, skal han fåhøre at den forbaskede Neruda allerede har vært der medsine helvetes skjell og lagt beslag på alt? Han holdt blikketmitt fast mens han ventet på motsvar, og jeg fikk et klartinntrykk av at der han kom fra, var det vanlig å snakkeslik vi snakket, til og med å diskutere poesi så heftig at detnærmet seg håndgripeligheter, og jeg kjente et streif av en-somhet. Men bare et streif, før jeg ba om unnskyldning ogsverget på tro og ære å pugge utenat den forkortede lis-ten over store chilenske poeter som han krafset ned på enpapirpose (der Nicanor Parra tronet på toppen, med storebokstaver som nærmest overskygget alle de andre navnene)og dessuten at jeg aldri noen gang skulle nevne Nerudasnavn, hverken i hans eller noen andres nærvær.

Så gikk vi over til å snakke om polsk poesi, og russiskog tyrkisk og gresk og argentinsk poesi, om Sapfo og omPasternaks forsvunne notater, om Ungarettis død, WeldonKees’ selvmord og Arthur Cravans forsvinning, skjønt Da-niel hevdet at han fortsatt var i live og ble tatt hånd omav horene i Mexico By. Men innimellom, i glipene mellomden ene temperamentsfulle setningen og den neste, strøk enmørk sky over ansiktet hans, viste nølende tegn på å villeforbli der, men gled vekk, gikk i oppløsning et sted ute irommet, og i de øyeblikkene lurte jeg på om jeg ikke hel-ler burde trekke meg unna, for selv om vi snakket intenstom poesi, hadde vi ennå ikke sagt noe som gjaldt oss selv.

17

På et tidspunkt reiste Daniel seg plutselig og begynte åtråle gjennom skrivebordet med alle skuffene, trakk ut noenog lukket andre, på jakt etter en diktsyklus han hadde skre-vet. Tittelen var noe slikt som Glem alt jeg noen gang harsagt, og han hadde selv oversatt den. Han klarnet stemmenog begynte å lese høyt, med en stemme som hos enhver an-nen ville ha virket affektert, til og med latterlig, med en letttremulering, men hos Daniel virket alt bare helt naturlig.Han forsøkte ikke på noen måte å skjule seg bak det hanleste. Tvert imot. Han rettet seg opp som en påle, som omhan lånte styrke fra diktet, og hevet hyppig blikket, så hyp-pig at jeg begynte å lure på om han kanskje kunne utenatalt han hadde skrevet. Det var i et av disse øyeblikkene, idetvi møttes øye-til-øye over et ord, at det gikk opp for megat han faktisk tok seg ganske godt ut. Nesen var stor, enstor chilensk-jødisk nese, og store hender med slanke fingreog store føtter, men det var samtidig noe forfinet ved ham,noe som hadde å gjøre med de lange øyevippene eller medkroppsbygningen. Diktet var godt, ikke fantastisk, men vir-kelig godt, eller kanskje mer enn virkelig godt, det var ikkelett å fastslå uten å lese det selv. Det handlet tilsynelatendeom en pike som hadde gitt ham kjærlighetssorg, men detkunne like gjerne ha dreid seg om en hund; halvveis mistetjeg konsentrasjonen og begynte å tenke på hvordan R all-tid pleide å vaske sine smale føtter før han gikk til sengs,siden gulvet i leiligheten vår var skittent. Selv om han aldriba meg vaske mine, var det underforstått, for ellers villesengetøyet blitt skittent og dermed ha spolert virkningen avhans egne, nyvaskede føtter. Jeg mislikte å sitte på bade-karkanten eller å stå ved vasken med det ene kneet opptiløret og se den mørke skitten virvle mot det hvite porsele-net, men det var en av livets utallige små ting man gjør forå unngå krangel, og nå følte jeg trang til å le av hele greia,kanskje litt anstrengt, men likevel.

Det var etter hvert blitt halvmørkt og ugjennomsiktig iDaniel Varskys leilighet, solen hadde sunket bak en byg-ning, og skyggene som hadde holdt seg skjult bak tingene,

18

begynte å flyte innover i rommet. Jeg husker at det var noenveldig store bøker i hyllene hans, fint innbundet og medhøye lerretsrygger. Jeg husker ingen titler, kanskje de hørtetil i en serie, men på et eller annet vis passet de så godt inni denne skumringstimen. Det var som om veggene i leilig-heten hans plutselig var fôret med tepper, som veggene i enkinosal, for å hindre lyder i å trenge ut, eller andre lyder fraå trenge inn, og inni denne lukkede verdenen, ærede dom-mer, i restene av lys, var vi både publikum og forestilling.Eller som om vi var løsrevet fra en øy og seilte gjennomfremmede farvann, på mørkt vann av ukjent dybde. Jeg bleansett for å være tiltrekkende på den tiden, noen kalte megtil og med vakker, selv om jeg aldri hadde pen hud, og detvar huden jeg la merke til da jeg så meg i speilet, den oget lett bekymret uttrykk; jeg rynket pannen på en måte jegikke visste at jeg hadde for vane. Før jeg ble sammen medR, og også i den tiden jeg var sammen med ham, var detmange menn som hadde gjort det klart at de gjerne villeblitt med meg hjem, enten for en natt eller lenger, og idetDaniel og jeg reiste oss og gikk inn i stuen, lurte jeg på hvahan syntes om meg.

Det var da han fortalte meg at skrivebordet en kort stundhadde vært brukt av Lorca. Jeg visste ikke om han spøkte;det virket nokså usannsynlig at denne fartende chileneren,yngre enn meg, skulle ha fått tak i en så verdifull gjenstand,men jeg valgte å gå ut fra at han snakket sant, av redsel forå fornærme en som ikke hadde vist meg annet enn vennlig-het. Da jeg spurte hvordan han hadde fått tak i det, trakkhan på skuldrene og sa at han hadde kjøpt det, men gikkikke i detaljer. Jeg trodde han skulle komme til å si: Og någir jeg det til deg, men det gjorde han ikke, bare ga et avbena et lite spark, ikke kraftig, bare et lett spark, fullt avrespekt, og fortsatte mot stuen.

Enten da, eller senere, kysset vi hverandre.

Hun fylte en ny dose morfin i kanylen og satte en løs elek-trode mot brystet ditt. Utenfor vinduet spredte morgen-

19

demringen seg over Jerusalem. Et øyeblikk fulgte hun ogjeg det glødende grønne lyset på EKG-en. Så trakk hun tilforhenget og lot oss være alene.

Kysset var en skuffelse. Ikke fordi det var et dårlig kyss,men det ble ikke annet enn en innlagt pause i en langsamtale, en parentes for å forsikre hverandre om en dyptfølt, gjensidig forståelse, et tilbud om vennskap, noe somer langt sjeldnere enn erotisk lidenskap eller for den saksskyld, kjærlighet. Daniels lepper var større enn jeg haddeforestilt meg, ikke merkbart store i ansiktet hans, men dajeg lukket øynene og leppene hans berørte mine, fikk jeget øyeblikk en følelse av at de ville kvele meg. Sannsynligvisvar det vel bare det at jeg var så vant til Rs lepper, smale,ikke-semittiske lepper, som ofte ble blå i kulden. Med denene hånden klemte Daniel Varsky låret mitt, og jeg strøkham over håret, som luktet som en skitten elv. Jeg tror detvar omtrent på det stadiet vi var modne for å kaste oss uti politikkens gjørmepøl, og Daniel Varsky var først sint,så nærmest på gråten av raseri mot Nixon og Kissinger ogderes intriger og sanksjoner, som ifølge ham tok sikte påå kvele alt som var nytt og ungt og vakkert i Chile, inklu-dert håpet som hadde bragt doktor Allende helt til Palaciode la Moneda. Arbeidernes lønn opp femti prosent, sa han,men det eneste de svina bryr seg om, er kobberet sitt og demultinasjonale selskapene! De pisser i buksa bare ved tan-ken på en demokratisk valgt, marxistisk president! Kan deikke bare la oss i fred og overlate til oss å bestemme overvåre egne liv, sa han, og et øyeblikk var uttrykket hansnesten bønnfallende og tryglende, som om jeg på et ellerannet vis sto i ledtog med de fæle typene som holdt roretpå mitt eget lands dystre skute. Adamseplet hans var sværtfremstående, og hver gang han svelget, hoppet det opp ogned på strupen, og nå hoppet og skvatt det uavbrutt, somet eple på opprørt sjø. Jeg visste ikke så mye om det somforegikk i Chile, ikke da, ikke ennå. Halvannet år senere,da Paul Alpers fortalte meg at Daniel Varsky var blitt arres-

20

tert midt på natten av Manuel Contreras hemmelige politi,visste jeg mer. Men vinteren 1972, der jeg satt i leilighetenhans på 101st Street i det svinnende dagslyset, mens gene-ral Augusto Pinochet Ugarte fremdeles var den pyntelige,sleipe forsvarssjefen som forsøkte å få sine venners barn tilå kalle seg Tata, var det ikke mye jeg visste.

Det er merkelig, men jeg husker ikke hvordan kvelden(skjønt på det tidspunktet hadde den store, mørke NewYork-natten senket seg) endte. Vi sa vel adjø til hverandre,jeg gikk, eller kanskje vi forlot leiligheten sammen og hanfulgte meg til undergrunnsstasjonen eller fikk tak i en taxitil meg, for på den tiden var ikke strøket, eller byen i dethele tatt, trygg. Jeg husker ikke noe som helst av det. Etpar uker senere stanset en flyttebil utenfor bygningen min,og mennene bar inn møblene. Daniel Varsky hadde alle-rede dradd tilbake til Chile.

To år gikk. I begynnelsen fikk jeg postkort. Først var devarme, til og med muntre: Alt er flott. Lurer på å meldemeg inn i Chiles Grotteforening, men ikke vær redd, detskal ikke få gå ut over diktningen, jeg tror faktisk de tointeressene står godt til hverandre. Jeg har gode sjanser tilå få høre en matteforelesning av Parra. Den politiske situa-sjonen går til helvete, hvis jeg ikke går inn i Grotteforenin-gen, melder jeg meg inn i MIR. Pass godt på Lorcas skri-vebord. En vakker dag kommer jeg og henter det. Besos,D.V. Etter kuppet ble de alvorlige, så kryptiske, og så, om-trent et halvt år før jeg fikk vite at han var forsvunnet,stanset de helt. Jeg la alle kortene i en av skuffene i skri-vebordet hans. Jeg besvarte dem ikke fordi det ikke fantesnoen adresse å skrive til. De årene skrev jeg fortsatt dikt,og noen av dem skrev jeg henvendt til, eller tilegnet DanielVarsky. Bestemoren min døde og ble gravlagt altfor langtute i forstedene til at noen orket å besøke graven. Jeg haddeflere kjærester, flyttet to ganger og skrev min første romanved Daniel Varskys skrivebord. Innimellom kunne det gåmåneder uten at jeg tenkte på ham. Jeg er ikke sikker påom jeg kjente til Villa Grimaldi ennå, og jeg hadde temme-

21

lig sikkert ikke hørt om Calle Londres 38, Cuatro Alamos,eller et Discoteca som også var kjent som Venda Sexy pågrunn av den seksualiserte torturen som foregikk der, ogden høye musikken torturistene foretrakk, men jeg visste ialle fall nok til at jeg kunne sovne på Daniels sofa, noe jegrett som det var gjorde, og ha mareritt om hva de gjordemed ham. Noen ganger kunne jeg la blikket sveipe overmøblene hans, sofaen, skrivebordet, salongbordet, bokhyl-lene og stolene og fylles av en knugende fortvilelse, andreganger av uforklarlig tristhet, og noen ganger kunne jeg sepå alt sammen og kjenne meg overbevist om at alt var eneneste stor gåte, en gåte han hadde overlatt meg og somjeg måtte finne løsningen på.

Jeg har noen ganger møtt mennesker, oftest chilenere,som kjente eller hadde hørt om Daniel Varsky. I tidenetter at han døde, vokste hans ry, og han ble regnet blantmartyrpoetene som ble bragt til taushet av Pinochet. Mende som torturerte og drepte Daniel, hadde selvfølgelig aldrilest diktene hans. Høyst sannsynlig visste de ikke engangat han var dikter. Noen år etter at han forsvant, skrev jeg,ved hjelp av Paul Alpers, brev til Daniels venner og spurteom de hadde noen av diktene hans og om de eventuelt villesende dem til meg. Tanken var å få dem offentliggjort i eneller annen form, som en heder til hans minne. Men jeg fikkbare et eneste brev tilbake, et kortfattet svar fra en gammelskolekamerat som ikke hadde noe å sende meg. Jeg må hanevnt noe om skrivebordet i brevet mitt, ellers ville en til-føyelse i svarbrevet vært litt vel påfallende. Forresten, stodet, jeg tviler på at Lorca noen gang eide det skrivebordet.Ikke mer. Jeg la brevet i skuffen sammen med Daniels post-kort. En stund overveide jeg til og med å skrive til morenhans, men gjorde det aldri.

Mange år er gått siden den gang. Jeg var gift en tid. Nålever jeg alene igjen, men er ikke ulykkelig. Det er øye-blikk da en slags klarhet kommer over en og man plutse-lig kan se gjennom murer og inn i en annen dimensjon,inn på noe man har glemt eller valgt å skyve unna for å

22

kunne fortsette å leve med de mange illusjoner som gjørlivet, og spesielt livet sammen med andre, mulig. Og detvar dit jeg var kommet, ærede dommer. Hvis det ikke varfor de begivenhetene jeg straks skal fortelle om, kunne jegha fortsatt uten å tenke på Daniel Varsky, i alle fall bareen sjelden gang, selv om jeg fortsatt omga meg med bok-hyllene og skrivebordet hans, samt en kiste fra en spanskgallion, eller kanskje vrakgods fra et skipsforlis i hylendestorm – uansett gjorde den nå tjeneste som kaffebord. So-faen begynte å gå i oppløsning, og jeg husker ikke riktignår jeg ble nødt til å kaste den ut. Noen ganger hadde jeglyst til å kvitte meg med resten også. I visse sinnsstemnin-ger minte de meg om ting jeg helst ønsket å glemme. Noenganger får jeg for eksempel spørsmål fra en journalist somgjerne vil intervjue meg om grunnen til at jeg sluttet å skrivedikt. Enten svarer jeg at diktene jeg skrev, ikke dugde, atde kanskje til og med var helt elendige, eller jeg svarer atet dikt har i seg en mulighet for det perfekte, og at dennemuligheten til sist stanset meg, og noen ganger svarer jegat jeg kjente meg fanget i diktene jeg forsøkte å skrive, somer det samme som å si at man føler seg fanget i universet,eller fanget av dødens uavvendelighet, men ingen av dissesvarene forteller sannheten om hvorfor jeg sluttet å skrivedikt, ikke nesten, ikke nøyaktig, for sannheten er at hvisjeg kunne forklare hvorfor jeg sluttet å skrive dikt, kunnedet hende at jeg begynte å skrive igjen. Med dette sier jegat Daniel Varskys skrivebord, som var mitt i over femog-tyve år, minte meg om alt dette. Jeg hadde alltid forestiltmeg at jeg var skrivebordets midlertidige vokter og regnetmed at jeg, riktignok med blandede følelser, en dag villebefris for ansvaret med å leve blant og passe på møblenetil en venn, den avdøde dikteren Daniel Varsky, og at jegfra den dagen av ville stå fritt til å reise dit jeg ville, kan-skje til og med utenlands. Det er ikke slik å forstå at detvar møblene som hadde fått meg til å bli i New York, menunder press ville jeg nok erkjent at det var den unnskyld-ningen jeg brukte for ikke å reise noe sted i alle de årene,

23

lenge etter at byen åpenbart ikke hadde mer å gi meg. Oglikevel, da dagen kom, ble livet mitt, som var grunnfestetenslig og overskuelig, snudd på hodet.

Det skjedde i 1999, i mars. Jeg satt ved skrivebordet ogarbeidet da telefonen ringte. Jeg kjente ikke stemmen somspurte etter meg i den andre enden. Jeg spurte kjølig omhvem det var som ringte. I årenes løp har jeg vent meg tilå vokte om mitt privatliv, ikke fordi så altfor mange harforsøkt å invadere det (unntak har forekommet), men fordiforfattervirksomhet krever at man i utstrakt grad beskyt-ter seg og er avvisende overfor så mye at en viss vrangviljekan oppstå selv i situasjoner der det ikke er nødvendig.Den unge kvinnen sa at vi aldri hadde møtt hverandre. Jegspurte hvorfor hun ringte. Jeg tror du kjente faren min, sahun, Daniel Varsky.

Lyden av navnet hans fikk det til å gå kaldt gjennom meg,ikke bare på grunn av sjokket over å høre at Daniel haddeen datter, eller den brå utvidelsen av tragedien jeg så lengehadde kjent til, men ikke helt hadde tatt inn over meg, hel-ler ikke den uomgjengelige vissheten om at den lange for-varingstiden nå var over, men også fordi jeg med en del avmeg hadde ventet på en slik telefon i årevis, og at den nå,sent omsider, hadde kommet.

Jeg spurte hvordan hun hadde funnet frem til meg. Jegbestemte meg for å lete, sa hun. Men hvorfor lette du etterakkurat meg? Jeg møtte faren din bare en eneste gang, ogdet er svært lenge siden. Moren min, sa hun. Jeg ante ikkehvem hun refererte til. En gang skrev du til henne og spurteom hun hadde noen av fars dikt. Det er en lang historie. Jegkan fortelle mer når vi møtes. (Selvsagt kom vi til å møtehverandre. Hun visste utmerket godt at det hun skulle til åspørre om, ikke kunne avvises, likevel ble jeg overrumpletover selvsikkerheten hennes.) I brevet skrev du at du haddeskrivebordet hans, sa hun. Har du det fremdeles?

Jeg kastet blikket bort på skrivebordet der jeg hadde skre-vet syv romaner, og i lampens lyskjegle lå det hauger avmanussider og notater som skulle bli den åttende. En skuff

24

var trukket litt ut, en av de nitten skuffene, noen store,noen små, pussige både i antall og plassering, og nå, idet debrått skulle tas fra meg, forsto jeg at de utgjorde en slagsveileder, om enn ganske vag, i livet mitt, og når arbeidetmitt gikk godt, antok denne veilederen nesten mystiske di-mensjoner. Nitten skuffer av varierende størrelse, noen overskriveplaten, andre under, som rommet verdslige gjenstan-der (frimerker her, binders der), men i en annen forstandutgjorde noe langt mer uutgrunnelig; avtrykket av tankersom var formet gjennom ti tusen dagers grubling og stirring,som om de gjemte løsningen på en halsstarrig setning, denforløsende setningen, det endelige bruddet med alt jeg noengang hadde skrevet og som omsider ville resultere i den bo-ken jeg alltid hadde ønsket, men aldri klart å skrive. Disseskuffene hadde sin egen, innebygde, enestående logikk, eturokkelig mønster som aldri kunne vært uttrykt ved noeannet antall eller arrangement. Eller gjør jeg for mye ut avdet?

Stolen min var dreid litt vekk og ventet på at jeg skullesette meg og svinge den tilbake til arbeidet. En kveld somdenne kunne jeg ha sittet oppe halve natten, skrevet og stir-ret ut på den mørke Hudson-elven, så lenge energien ogtankene holdt. Jeg hadde ingen som kunne be meg kommetil sengs, ingen som kunne kreve at livsrytmen min skullebanke i tospann, ingen jeg måtte føye meg etter. Haddetelefonen kommet fra noen som helst annen, ville jeg hagjenopptatt arbeidet med en gang samtalen var slutt, gåtttilbake til skrivebordet som jeg gjennom et kvart århundrebokstavelig talt hadde formet meg etter. Kroppsholdningenmin fortalte om årene med å lene seg frem og tilpasse segskrivebordets fysikk.

Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle si at jeg hadde gittdet bort eller kastet det ut. Eller ganske enkelt si at densom ringte, tok feil. Jeg hadde aldri hatt dette skrivebordet.Hun hadde jo uttrykt seg som om hun håpet: Har du detfremdeles? Hun ville blitt skuffet, men jeg ville ikke ha fra-tatt henne noe, i alle fall ikke noe hun en gang hadde eid.

25

Og jeg kunne ha fortsatt å skrive ved dette møbelet i endafemogtyve eller tredve år, eller så lenge tankene mine varklare og den indre trangen ikke forlot meg.

Men helt uten å overveie konsekvensene fortalte jeg henneat ja, jeg hadde det. Senere har jeg tenkt på hvorfor jeg varså rask med å uttale de ordene som nesten i samme sekundfikk livet mitt til å tippe. Og selv om det innlysende svareter at dette var det eneste vennlige og til og med sannfer-dige svaret å komme med, så visste jeg at det ikke var der-for jeg sa det. Jeg har gjort langt verre ting overfor men-nesker jeg har vært glad i, bare for å tjene skrivingen min,og personen som hadde stilt meg dette spørsmålet, var megfullstendig fremmed. Nei, jeg føyde henne av samme grunnsom når jeg velger ordene i en historie; fordi et «ja» kjen-tes uomgjengelig.

Jeg vil gjerne ha det, sa hun. Selvfølgelig, svarte jeg, oguten å innvilge meg selv et eneste sekunds mulighet til åforandre mening, spurte jeg henne når hun ønsket å hentedet. Jeg er her i New York bare en uke til, sa hun. Hvamed lørdag? Det ville gi meg enda fem dager med skri-vebordet, regnet jeg ut. Greit, sa jeg, men avstanden mel-lom den dagligdagse tonen og den stigende følelsen av for-tapthet kunne knapt ha vært større. Jeg har noen andremøbler som også tilhørte faren din. Du kan ta alle sam-men.

Før hun la på, spurte jeg hva hun het. Leah, sa hun. LeahVarsky? Nei, sa hun, Weisz. Så forklarte hun ganske roligat moren, som var israeler, hadde bodd i Santiago i begyn-nelsen av 1970-årene. Hun hadde hatt et kortvarig forholdtil Daniel omkring tiden for militærkuppet, og reist fra lan-det like etter. Da moren forsto at hun var gravid, haddehun skrevet til Daniel. Hun fikk aldri noe svar; på den ti-den var han allerede arrestert.

Da den påfølgende stillheten røpet at vi hadde sluppetopp for ukompliserte småord og utsagn, og at ordene her-etter ville bli for besværlige for en slik telefonsamtale, sajeg at ja, jeg hadde tatt vare på skrivebordet i lang tid. Jeg

26

hadde alltid forventet at det en dag ville komme noen oghente det, selv om jeg selvfølgelig ville ha forsøkt å leveredet tilbake før om jeg bare hadde visst.

Da hun hadde lagt på, gikk jeg ut på kjøkkenet etter etglass vann. Da jeg kom tilbake til stuen – stue og arbeids-rom i ett, siden jeg ikke hadde behov for noen stue – gikkjeg bort og satte meg ved skrivebordet som om ingentinghadde skjedd. Men selvsagt hadde noe skjedd, og da jeg såpå pc-skjermen og leste setningen jeg hadde forlatt da te-lefonen ringte, forsto jeg at det ville bli umulig å kommevidere den kvelden.

Jeg reiste meg og satte meg i lesestolen. Jeg grep bokensom lå på bordet ved siden av, men oppdaget at tankene,ganske utypisk, gikk sine egne veier. Jeg så bort på skrive-bordet, slik jeg hadde gjort utallige andre kvelder når jegvar blitt stående fast, men ikke riktig var klar for å gi meg.Nei, ærede dommer, jeg nærer ingen mystiske forestillingerom det å skrive, det er ikke annerledes enn et hvilket somhelst annet håndverk. Jeg har alltid tenkt meg at littera-turens styrke beror på viljen som ligger bak det skapendearbeidet. Derfor har jeg aldri latt meg besnære av tankenpå at forfatteren må omgi seg med spesielle ritualer for åskrive. Om nødvendig kunne jeg skrive så å si hvor somhelst, like uanstrengt i en ashram som i en summende kafé,det er i alle fall det jeg har hevdet når noen har spurt megom jeg skriver med penn eller datamaskin, om dagen ellerom natten, alene eller med folk rundt meg, i en sadellign-ende stol som Goethe, stående som Hemingway, liggendesom Twain, og så videre, som om alt dreide seg om noeallment, en hemmelighet som kunne sprenge låsen i skrinetog sprette opp, fiks ferdig og klar for utgivelse. Nei, det jegvar redd for å miste, var arbeidets velkjente omgivelser. Althandlet i bunn og grunn om følelser.

Det gjorde vondt. Det var noe vemodig ved hele histo-rien, et vemod som hadde begynt med historien om Da-niel Varsky, og nå var blitt en del av meg. Men proble-met var jo ikke uoverstigelig. I morgen tidlig, sa jeg

27

til meg selv, går jeg ut og kjøper meg et nytt skrive-bord.

Det var godt over midnatt da jeg sovnet, og som alltidnår jeg går til sengs med vanskelige tanker i hodet, ble søv-nen ujevn og drømmene livaktige. Men om morgenen hus-ket jeg bare bruddstykker, selv om jeg hadde en svinnendefornemmelse av å ha vært slept gjennom overdådige hendel-ser – en mann som sto utenfor huset, nær ved å fryse i hjeli den iskalde vinden som sveiper ned Hudson-elven fra Ca-nada, fra selveste Polarsirkelen, og han ba meg trekke i enrød tråd som hang ut av munnen på ham. Drevet av plikt-følelse gjorde jeg som han sa, men mens jeg trakk, fortsattetråden å samle seg opp ved føttene mine. Da jeg ble sliteni armene, bjeffet mannen at jeg måtte fortsette, og mens ti-den gikk, på den typisk sammenpressede måten den gjør idrømme, ble både mannen og jeg overbevist om at det lånoe uhyre viktig for enden av den tråden, eller kanskje detbare var jeg som kunne velge hva jeg ville tro, mens det forham var et spørsmål om liv eller død.

Jeg dro ikke av gårde for å kjøpe nytt skrivebord dagenetter, heller ikke dagen etter den igjen. Da jeg satte meg tilfor å arbeide, var jeg ikke bare ute av stand til å samle tan-kene, men jeg så gjennom sidene jeg allerede hadde skre-vet, og syntes de var spekket med overflødige ord, uten livog overbevisning, uten noen uomgjengelig nødvendighet.Jeg hadde håpet å finne den utsøkte kunstferdighet somkjennetegner all virkelig god litteratur, men det jeg så, varbare alminneligheter, knep i stedet for kunst, brukt for åtrekke oppmerksomheten vekk fra det som bare er hulhet,uten kraft til å avsløre de svimlende dyp som finnes un-der enhver overflate. Det jeg hadde trodd var enklere, re-nere prosa, desto mer borende fordi den var strippet foralle unødvendige påheng, var i virkeligheten en kjedelig ogintetsigende grøt, uten spenning og energi, uten motstand,uten omveltende evne, uten stemmekraft. Jeg hadde riktig-nok kjempet med selve bokens struktur en tid, uten å finneut hvordan bestanddelene kunne tilpasses hverandre, men

28

jeg hadde tross alt trodd at det fantes noe der, et opplegg,og hvis jeg bare klarte å løsrive det og løfte det frem, villejeg se at det fantes en idé der som rett og slett forlangte enroman, skrevet på akkurat riktig måte, for å komme til ut-trykk. Men nå så jeg at jeg hadde tatt feil.

Jeg gikk ut og tok en lang tur gjennom Riverside Parkog ned Broadway for å klarne tankene. Jeg stakk innomZabar’s for å kjøpe middagsmat, vinket til mannen i oste-avdelingen, han som hadde vært der siden den tiden da jegpleide å besøke bestemor, tråklet mellom de gamle, tungtpudrete krumryggene som trillet et agurkglass rundt i hand-levognen, stilte meg i kø bak en dame som nikket evinneligog ufrivillig – ja, ja, ja, ja – det iherdige ja-et fra jenta hunen gang hadde vært, selv når hun mente nei, nei, gi deg da,nei.

Men hjemme igjen var det akkurat det samme. Og endaverre dagen etter. Min vurdering av alt jeg hadde skrevet iløpet av det siste året, og vel så det, ble til en kvalmendevisshet. Det eneste jeg presterte ved skrivebordet de følgendedagene, var å samle manuskriptet og notatene i en eske ogtømme skuffene for alt innhold. De rommet gamle brev,lapper der jeg hadde skriblet nå uleselige ting, diverse små-rusk, tiloversblitte deler av for lengst kasserte gjenstander,et utvalg elektriske dippedutter, skrivepapir med påtryktadresse til stedet der jeg bodde sammen med min eksmann,S – en samling med stort sett ubrukelige ting, og under noengamle notisbøker, postkortene fra Daniel. Inneklemt baken skuff fant jeg en gulnet paperback som Daniel måtte haglemt for aldri så mange år siden, en novellesamling av enLotte Berg, dedisert til ham av forfatteren i 1970. Jeg fylteen stor sekk med slikt som skulle kastes, og alt annet sam-let jeg i en kasse, bortsett fra postkortene og boken. Dissela jeg, uten å lese dem, i en stor konvolutt. Jeg tømte allede tallrike skuffene, noen svært små, som tidligere nevnt,og andre av alminnelig størrelse, bortsett fra én med en li-ten messinglås. Når man satt ved skrivebordet, befant denlåste skuffen seg rett over høyre kne. Skuffen hadde vært

29

låst så lenge jeg kunne huske, og selv om jeg hadde lettmange ganger, hadde jeg aldri funnet nøkkelen. En gang,i et anfall av nysgjerrighet, hadde jeg forsøkt å bryte denopp med et skrujern, men ikke oppnådd annet enn å skrapeknokene til blods. Jeg hadde ofte ønsket at det var en annenskuff som var låst, siden den øverst til høyre var den mestpraktiske, og hver gang jeg skulle lete etter noe i en av demange skuffene, strakte jeg meg først instinktivt etter nett-opp den, og rykket tilbake med en raskt forbigående følelseav fortapthet, en hjemløshet som ikke hadde noe som helstmed skuffen å gjøre, men som på gåtefullt vis hadde sittutspring der. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg gikkut fra at skuffen rommet brev fra piken i det diktet DanielVarsky en gang hadde lest for meg, og om ikke fra henne,så fra en som lignet.

Midt på dagen følgende lørdag meldte Leah Weisz seg.Jeg måtte gispe da jeg åpnet døren og så skikkelsen som stoder; det var Daniel Varsky, selv om syvogtyve år var gått,akkurat slik jeg husket ham den vinterettermiddagen da jegringte på hos ham og han åpnet døren for meg, bare at nåvar alt liksom speilvendt, eller vendt som om tiden plutse-lig hadde stanset og så begynt å ile baklengs og slette allespor. Den samme tynne skikkelsen, den samme nesen, oglikevel, under og bakenfor, en helt spesiell skjørhet. Detteekkoet av Daniel Varsky rakte frem en hånd. Den kjenteskald i min, tross varmen utenfor. Hun hadde på seg en blåfløyelsjakke som var slitt på albuene og et rødt linskjerf somvar slengt nonsjalant over skuldrene, typisk for en college-jente som strevde under byrden av det første møtet medKierkegaard eller Sartre og kjempet mot vinden på vei overplassen mellom universitetsbygningene. Så ung ga hun inn-trykk av å være, atten eller nitten, men da jeg regnet etter,forsto jeg at Leah måtte ha vært fire- eller femogtyve, så å sinøyaktig like gammel som Daniel og jeg hadde vært førstegang vi møttes. Og en nybakt student ville ikke hatt hårethengende ned over øynene på en slik illevarslende måte, ogøynene var mørke, nesten sorte.

30

Men da hun kom inn, så jeg at hun ikke var sin far.Blant annet var hun mindre, mer tettbygd, nesten freidig ifremtoningen. Håret var kastanjebrunt, ikke sort slik Da-niels hadde vært. Under taklampen i entreen gled Danielstrekk bort, og hvis jeg hadde møtt Leah på gaten, ville jegneppe ha lagt merke til noe kjent ved henne.

Hun fikk straks øye på skrivebordet og gikk langsomtbort til det. Hun stanset foran det omfangsrike møbeletsom, innbiller jeg meg, var mer nærværende for henne ennfaren noen gang kunne ha vært, og la en hånd over pan-nen idet hun satte seg i stolen. Et øyeblikk var jeg redd hunskulle begynne å gråte. I stedet la hun hendene på flaten,strøk dem frem og tilbake, begynte å plukke på skuffene.Jeg kvalte ergrelsen over denne freidigheten, og også overdet som fulgte, for hun nøyde seg ikke med å åpne én skuffog kikke nedi, men kikket i tre eller fire før hun kjente segsikker på at alle var tomme. Et øyeblikk kjente jeg tårenepresse bak øyelokkene.

For å være høflig, og for å få en slutt på denne utforsk-ningen av møbelet, spurte jeg om hun hadde lyst på te.Hun reiste seg fra skrivebordet og begynte å se seg rundt irommet. Lever du alene? spurte hun. Tonen hennes, og ut-trykket i ansiktet der hun kikket på den skjeve bokstabelenved siden av den flekkete lenestolen min og samlingen avskitne krus i vinduskarmen, minte meg om venners med-lidende blikk når de kom på besøk i tiden før jeg møttefaren hennes, da jeg bodde alene i leiligheten etter at Rhadde tømt den for alt innbo. Ja, sa jeg. Vil du ha noe iteen? Har du aldri giftet deg? spurte hun, og kanskje fordidet brå spørsmålet overrumplet meg, svarte jeg før jeg fikktenkt meg om: Nei. Det har ikke jeg tenkt å gjøre heller,sa hun. Ikke det? spurte jeg. Hvorfor ikke? Se på deg selv,da, sa hun. Du har frihet til å dra dit du vil, til å leve slikdu ønsker. Hun festet håret bak ørene og sendte et nytt,sveipende blikk over rommet, som om hele leiligheten, forikke å si hele livet, sto på nippet til å overføres til henneseierskap, ikke bare et skrivebord.

31