1

Historien om en gründerEventyret om Olaf Frich og Dombås

Av Egil Ulateig

2 3

Historien om en gründer

Eventyret om Olaf Frich og DombåsAv Egil Ulateig

Det blir fortalt at Olaf Frich dukket opp på Dombås en dag i 1941 for å besøke en bekjent, men hvem det var, vet ingen. Men trolig har han under besøket forstått hvilke muligheter stedet bød på; det formelig svermet av norske arbeidere og tyske soldater. Og da han vendte tilbake en gang i begynnelsen av 1942, hadde han formet de første ideene i hodet sitt. De var i grunnen like realistiske som å selge ullvotter i Sahara. Men slik er ofte de mest suksessrike ideene; det avgjørende er om mannen med ideene tror fullt og fast på dem. Det gjorde Olaf Frich. Men han hadde en annen viktig egenskap, felles for de fleste gründere: han hadde evner og vilje til å justere ideene etter som han lærte mer om markedet og mulighetene. Og det finnes ingen tvil om at Olaf Frich hadde nettopp denne egenskapen. Han kunne tilpasse kartet etter landskapet. Og han gikk løs på å virkeliggjøre drømmen sin, like innbitt som en Isak Sellanrå i urørt natur.

Da krigen kom til Dombås med det berømte tyske fallskjermangrepet søndag den 14. april 1940, var det ikke noe imponerende sted. Ved siste folketelling på 1930-tallet bodde det under 400 mennesker i 57 bolighus i tettstedet. Da Dovre ble egen kommune og løsrev seg fra Lesja i 1861, skulle det egentlig tilhøre Lesja. Men lesjingene uttalte at dovringene bare kunne ta husklyngen rundt den mektige haugen som stakk opp av den slake dalsida. Den var likevel ikke noe å ha.

Kanskje angret de noen tiår senere. Da hadde den nye tiden ubønnhørlig flytt inn i Gudbrandsdalen som en elv i motbakke. Den viktigste drivkraften i det man trygt kan kalle en revolusjon, var utviklingen av kommunikasjonsmidlene. Den forandret Dombås fra grunnen av.

4 5

Opprinnelig tok ”Kongsvegen” mellom Oslo og Trondheim av ved Tofte og gikk opp den bratte lia til Hjerkinn. På 1800-tallet ble den lagt om og tok av fra veien til Romsdal på Dombås; derfra var det slakere stigning til fjells og innover mot Fokstua.

Mot slutten av hundreåret tok trafikken seg opp, ikke minst fordi turistmen utviklet seg. De første overnattingsstedene ble bygd, og i 1906 stod det mektige Dombås Turisthotell ferdig og ble stedets ansikt helt til det brant ned i 2007. Men det var først med jernbanen at den moderne tid for alvor skapte forandringer på Dombås. I 1913 nådde det som skulle bli Dovrebanen dit, og åtte år senere ble forbindelsen med Trondheim knyttet. I tillegg

stod Raumabanen ferdig i 1924. Dombås ble fullstendig endret, med flere hoteller og småbedrifter. Hundrevis av arbeidere skapte økonomisk oppgang. Men de fleste av dem dro sin vei da jernbanebyggingen tok slutt. Men Dombås var nå blitt mer enn et navn på kartet.

Den største hendelsen i historien til Dombås er likevel den andre verdenskrig. Den 14. april 1940 angrep tyske fallskjermstyrker stedet, og fra samme året ble det hovedkvarter for en tysk divisjon på flere tusen mann. Tyskerne satte i gang en enorm byggeaktivitet som dro langt over et tusen arbeidere fra hele landet dit. Dette er bakteppet for Olaf Frichs ide og pionerarbeid som ble en av de viktigste pillarene i Dombåssamfunnet helt til i dag.

6 7

Mange sider ved livet til denne sjarmerende, utadvendte mannen, er ukjente. Han var 27 år da han kom til Dombås, ferdig utdannet konditor og trolig med en fortid til sjøs. Slekten hans har en fortid som det dufter eventyr av. Opphavet ligger i Sveits, men den første Frich kom til Norge allerede i hanseatertiden på 1300-og 1400-tallet. Siden har slekten frembrakt både prester og offiserer og fargerike personligheter; noen lyktes og andre gikk nedenom. Olaf hadde fire brødre og tre av dem kom etter hvert til Dombås, hvor de ble for kortere eller lengre tid. En av dem var en eventyrlig skikkelse, som ble høvding i en landsby i Øst-Afrika.

Men det mest kjente personen i slekten, er forfatteren Øvre Richter Frich. Han var født i Trondheim og ble den mestselgende forfatter i Norge i mellomkrigstiden, til sammen over to millioner eksemplarer. Han skrev kriminalromaner, og helten hans, Jonas Fjeld, var et navn alle nordmenn kjente.

Dombås var en heksegryte av militær og sivil virksomhet da Olaf Frich startet sin første bedrift, om man skal kalle det vesle skuret ved et myrsig litt utenfor det som da var sentrum, for noe så fint. Startkapitalen hans var tyve kroner. Det var heller ikke noe av det som foregikk i skuret som bar bud om noe stort. Det vitnet likevel om fantasi og pågangsmot. Midt i et bondedistrikt med kyr på hvert bruk, begynte han ganske enkelt å selge melk. Det vil si, det var ikke så enkelt som man forestiller seg i dag.

Olaf, Edle, Jan og Eva Frich

8 9

Sigmund Svestad, den gang Sigmund Haugen, var en de aller første ansatte hos Frich, han begynte den 19. desember 1942. Han forteller at melken kom i spann fra meieriet på Lesja og stundom fra Dovre. Ingen hadde lov til å kjøpe melk direkte fra gårdene; det skjedde i det skjulte. Det var nysilt og skummet melk. Arbeiderne stod i kø med flaskene sine foran butikken. Kvoten deres var en kvart liter om dagen. Mildrid Sønsteli, nå Berg, født i Gausdal, kom dit omtrent samtidig med Svestad. Hun hadde gått handelsskole som 16-åring og skulle ta seg av bokføringen. Alle måtte vise frem ”melkebøkene” sine, og levere fra seg rasjoneringsmerkene. Det var streng kontroll med at alt stemte. Likevel ble det utført sabotasje av reglene. Den nysilte melken skulle gå til tyskerne, først og fremst på det store sykehuset som nå er Dovrefjell Hotell. Men Svestad minnes at de stjal nysilt melk og fylte på med skummet i spannene som skulle til tyskerne. Gravide og nybakte mødre kunne også få nysilt melk.

Frich leide seg rom på Dombåsgarden, der han bodde sammen med kona. Med hjelp av lokal kreditt, utvidet han snart virksomheten med å bake brød i et lite rom bak den vesle melkebutikken, og litt etter åpnet han kafe. Selv om det allerede fantes flere kafeer i Dombås, ble Frichs kafe fort populær. Det skyldtes ikke minst vaflene. Svestad og en ung jente som het Eldrid Havn,

stekte vafler på harde livet i det ørvesle rommet bak kafeen. ”Det var så varmt at svetten silte, ” minnes Svestad.

De to gjenlevende av Frichs ansatte fra krigens dager, husker ham som en streng, men rettferdig og omtenksom arbeidsgiver. ”Han arbeidet hele tiden,” forteller Mildrid Berg. ”Og vi fikk ikke ta pause hvis det var kunder i kafeen. Hvile måtte vi gjøre når det var stilt.”

I små etapper utvidet han kafeen, og han bygde et lite bakeri litt lenger oppe. Den gangen gikk riksveien til Trondheim opp fra Dombås sentrum rett ved bygningen, som lå om lag der Coopbygget står i dag. Bak kafeen var det bare et vedlager og urørt mark.

Da krigen var over, fortsatte Frich å utvide. Mildrid Berg husker hvor populære kakene hans var. Det kom bestillinger helt fra Otta. Kafeen æste stadig ut, og om somrene var det fullt av folk ute i hagen, der det stod et stort lykkehjul med blomster i. En tid hadde han bowlingbane. I bakeriet økte omsetningen. Rønnaug Olsen, som jobbet der i de første årene, fortalte at de laget alt mulig: lomper, lefser, fettbrød og natronkaker – alt på bestilling. De var etter hvert fire bakersker i et rom på femten kvadratmeter. Og i et intervju ved 50 årsdagen sin, uttalte Frich: ”I bakeriet rår mine bakersker eneveldig.”

10 11

12 13

En tid fikk han brød fra et bakeri på Lesja. Men så kjøpte han det store bakeriet ved Joramo som tyskerne hadde bygd og drevet. Der hersket den myndige baker Harald Hansen. Han skrøt uhemmet av bakeriet, som han betegnet som det mest moderne mellom Oslo og Trondheim. Det hadde et kombinert kjøle-og varmelager som kunne romme 1800 wienerbrød og en deighvirvler med en kapasitet på 930 brød i timen. Tre mann ved en bollepresse frembrakte 5000 boller i timen. Og baker Hansen fremhevet særlig den såkalte ”Sputnik” som roterte med en hastighet på 2900 omdreininger i minuttet og laget kremfløte av skummet melk i løpet av to minutter.

Olaf Frich kunne virke streng, men han hadde et vesen som gjorde at alle likte ham. Av og til skeiet han ut med en stor sigar. For barna som vokste opp i den første etterkrigstiden, da brus og is var luksus, var det et eventyr å komme inn i Frichs kafe.

Noen som kanskje ikke alltid så på ham med udelt sympati, var kommunale byråkrater. For Olaf Frich spurte ikke alltid om lov. Ved et høve laget han ferdig seksjoner til en utvidelse, som ble reist i løpet av en natt og stod ferdig da morgenen kom, uten å vente på noe kommunalt vedtak. Men det var vanskelig å bli sint på Olaf Frich, og etter hvert forstod dombæsingene hvor viktig denne mannen var for dem og tilga ham fort. De så også hvor hardt han slet, og han levde slett ikke noe luksusliv. Han holdt til og med 36 griser, som skaffet kjøtt til forretningen.

Personlig hadde han ikke bare medgang. Hans første kone døde allerede rett etter krigen, og en stund forlot han Dombås og seilte på Stella Polaris. Så kom han tilbake og fortsatte virksomheten, som bare vokste og vokste. Det samme gjorde Dombås som turiststed og stoppested for den voldsomt økende biltrafikken utover 1960-og 70-tallet.

14 15

Selv om Olaf Frich var en mann som likte å slå av en prat med gjestene eller kundene og var livlig og munter i godt lag, snakket han aldri mye om seg selv. Han lot seg sjelden intervjue av journalister. Men da han fylte 60 år slapp han medarbeideren for Gudbrandsdølen litt innpå seg. Han ble spurt om hva han mente var nøkkelen til hans suksess. Da svarte han: ” Jeg gleder meg over utviklingen og fremskrittet og fryder meg over mine menneskers fremgang. Annen nøkkel har jeg ikke, men den greier seg godt.” Og de som kjente ham godt kunne underskrive utsagnet hans. En av dem sa: ”Å lykkes var livsmottoet hans, men ikke for egen vinning. Han gledet seg mest over å skaffe folk arbeid som de trivdes med.”

Han ble også spurt hva han syntes om sambygdingene sine, om dovringene. Mange har jo alltid ment at norddølene er trege og innadvendte. Men vi har mye å lære av dovringene, vi som kommer hit som innflyttere, sier han. ”Vi har så lett for å dumme oss ut i tankeløshet. Dovringene er sindige, ja vel noe tregere. Men de dummer seg ikke ut. De tenker litt før de handler, men så handler de riktig.” Nei, mener bedriftseieren som var kjent for å ta raske og impulsive avgjørelser. ”Vi innflyttere skal være varsomme med å belære disse tenksomme og handlekraftige døler.” Reportasjen ender med at journalisten spør bakerskene om hva de mener om sjefen sin. Og attesten Frich fikk fra dem alle sammen var ” at maken til arbeidsgiver!”

16 17

Mot slutten av 1960-tallet så han at det ikke lenger var noen mening i å bare klatte på den gamle og ikke særlig estetiske firkantede kassen i et sted hvor veksten skjøt fart. Han bestemte seg for å satse stort, og i 1971 stod Frichgården ferdig, med plass til en rekke butikker ved siden av hans egen virksomhet. Tallet på ansatte økte, og ikke minst ble det skapt arbeidsplasser for kvinner. Og han gikk stadig med nye ideer,blant annet om et turiststed ved porten til Dovrefjell, på Hundyrju

Folk forstod hva Olaf Frich betydde for Dombås, og da han fylte 60 år, i 1974, skrev ”venner” noen vakre ord om hans virke på stedet i over tredve år. Ingen har preget stedet slik som han, slo de fast. Men suksessen hadde ikke kommet gratis. De hadde sett hvordan han hadde slitt perioder. Likevel vant den ukuelige optimismen og pågangsmotet over alle vansker. Han var ikke noe vanlig menneske, skrev de. ”Det er folk av hans type og dimensjoner som har mot til å ta en sjanse og ha styrke til å gjøre en innsats som bygdene og landet har bruk for.”

De dro også frem hans andre, gode egenskaper: han var raus og generøs, og ikke minst ærlig i all sin ferd. Kanskje var noen av og til blitt støtt av hans rettfremme væremåte, og hans av og til kraftige uttalelser. ”Men alt er småtterier i forhold til hans gode egenskaper,” stod det i jubileumshilsenen. Han bar aldri nag til noen, og var den første til å rekke ut hånden og be om forsoning.

Slik la denne fremmede som kom til Dombås, nesten bokstavelig talt med to tomme hender under en verdenskrig, og skapte bedriften som mer enn noen annen har preget Dombås, og fremdeles vokser under ledelse av hans etterkommere.

De siste årene hans var preget av dårlig helse og han gikk bort i 1977. Men den vesle melkebutikken var blitt til noe stort, som vil stå som et levende monument over hva et menneske med en ide og vilje til å yte alt for å virkeliggjøre den, kan utrette til glede for samfunnet.

Olaf Frich var en gründer i ordets beste forstand.

Bak fra venstre: Terje, Dag, Kai, Jan og Harald • Midten fra venstre: Gerd, Gudrun, Olaf, Bjørg og Øyvind. Foran fra venstre: Cahtrine • Joachim • Edle og Jan Aleksander

18 19

Men livsverket til Olaf Frich forsvant ikke med hans død, til det var bedriften for godt tuftet i lokalsamfunnet og med økonomisk ryggrad. Den fortsatte i noen år med andre medlemmer av familien Frich i ledelsen. Rundt år 2000 skjedde det en kraftig vitalisering og modernisering av virksomheten. Da overtok Olaf Frichs sønnesønn Øyvind og han hadde med seg mange nye ideer fra erfaringer i andre reiselivstiltak.

Han så behovet for en omfattende forbedring og utvidelse, både når det gjaldt inventar og utstyr, ikke minst i kjøkkenavdelingen. Han forstod også at hele ”Frich-produktet” måtte endres i pakt med utviklingen i tiden, for eksempel i retning av kortreist mat og lokale råvarer. Frich var en av de første i distriktet som forstod dette.

Enda viktigere var det å foreta et valg om hvem tilbudene hans i første rekke skulle rette seg mot. Han ønsket selvsagt ikke å miste de lokale kundene. Med sin tidligere reiselivserfarng, forstod han at Dombås og bedriften hans lå vel til rette for å ta imot et voksende segment av reiselivet: Bussturisme. Særlig gruppen pensjonister økte kraftig de første årene etter tusenårsskiftet, både i Norge og i Europa for øvrig, med økende kjøpekraft, lengre levealder og økende reiselyst. Men samtidig var denne delen av reiselivet preget av sterk konkurranse og høye krav til presisjon og hurtighet. En busslast med turister måtte serveres lunsj og kunne ta en liten handle-eller sightseeingrunde i løpet av 45 minutter.

Fordelen til Frich var at han kunne tilby et kompakt produkt, med parkeringsplass rett utenfor døren og en etter hvert rutinert stab. Men han måtte stadig være forberedt på endringer. Den viktigste var at bussturismen bedriften levde av i sommermånedene undergikk en forandring i pakt med globaliseringen, også i reiselivet. Mens Europa viste en stagnasjon, økte strømmen av turister fra de nye sterke økonomiene, som Kina, Korea, Brasil og flere andre land i Syd-Amerika. Men det viste seg at Frich mestret utfordringene. I 2013 betjente han om lag 1900 busslaster med turister fra dusinvis av land. Fra 2003 til 2001 overtok han og hans samarbeidspartnere serveringssteder på flere strategiske steder, som Rudshøgda, Otta, Oppdal og Alvdal. Han inngikk også et samarbeid med en gruppe spisesteder som kaller seg Utvalgte spisesteder, som stadig forbedrer sine tilbud av kvalitetsprodukter. Dette samarbeidet har flere fordeler: felles innkjøp, økt kompetanse og felles markedsføring.

I denne knallharde konkurransen har Frich ikke bare klart å bestå, men vokse. I 2013 var den brutto omsetningen rundt 100 milllioner kroner. Bedriften er langt den største i privat sektor i Dovre, med mer enn 200 personer på lønningslisten i løpet av året.

Frich har også bidratt sterkt til utviklingen av Dombås som tettsted. Han spilte en sentral rolle i det viktige arbeidet å få omlagt rundkjøringen, som er den mest trafikerte i det indre Østland. Han har også utvidet parkeringstilbudet i Dombås sentrum, og fått opprettet den første ladestasjon for el-bilen Tesla mellom Trondheim og Oslo – den ble åpnet av Bellonageneralen Frederic Hauge høsten 2013.

I likhet med sin bestefar, er den 47 år gamle sjefen ikke redd for å synge ut og ta en konflikt med både lokale, regionale og sentrale myndigheter og organisasjoner. ”Det var ikke alltid enkelt for bestefar, og det har det heller ikke vært for meg,” sier han. En av de store skuffelsene han opplevde var at en stor visjon om et felles kulturhus

Ansatte med mer enn 25 års fartstid. Fra venstre: Solveig Bredal, Haldis Melien, Øyvind Frich, Ragnhild Skålgård og Kirsten Berget

Medarbeidere i Utvalgte spisesteder

Fredrik Hauge åpner ladestasjon på Dombås

20

for Dovre og Lesja, forble på papiret, takket være politisk ubesluttsomhet. Han er også skeptisk til organiseringen av reiselivet i regionen. Frich mener at Dovre og Lesja har så store og ulike ressurser selv at næringen i de to bygdene må satse på et intimt samarbeid, og ikke minst rette blikket vestover mot suksessturismen på Vestlandet i langt større grad. Han ser store muligheter i cruisetrafikken og et samarbeid med NSB om Raumabanen som en viktig attraksjon. Det finnes også store vekstmuligheter i en økt vinterturisme. ”For å lykkes må vi satse mer på å tiltrekke oss folk i bransjen med høy kompetanse,” sier han. Reiselivet fremstår i dag som den eneste, realistiske vekstnæringen i de to bygdene, er hans sterke overbevisning. ”Vi må også forstå at Dombås i tiden fremover har en gyllen sjanse for utviklingen av turismen. Med omleggingen av E 6, vil Dombås bli det eneste tettstedet i Gudbrandsdalen som E6 passerer igjennom.”

Men det store prosjektet som opptar ham sterkest nå og i tiden fremover, er opprettelsen av et AMFI-senter i Dombås. AMFI er den hurtigst voksende kjøpesenterkjede i Norge. Bak prosjektet står Dombås Eiendomsutvikling som er eid av Lars Løseth, Olav Thon, Coop Innlandet og brødrene Aleksander og Øyvind Frich. Målet med AMFI-senter Dombås er både å gi de nåværende leietagerne bedre forhold, tiltrekke seg nye og, ikke minst, reise et nytt hotell. Etter lang tids planlegging, vil den første fasen av utbyggingen bli satt i gang i løpet av kort tid.

Ånden fra den store gudfaren Olaf Frich er derfor langt fra død, men lever videre i nye former, ivaretatt av nye generasjoner, som er like knyttet til lokalsamfunnet som sjømannen som kom til Dombås mens verdenskrigen raste.

Øyvind og Aleksander Frich, Olav Thon, Egil Nysæther og Lars Løseth

Fr ich´s Kafeteria • Tlf : +47 61 24 10 23 • Mobil : + 47 90 09 88 87 – Øyvind • E-post: post@frich.no