Norske nazister på flukt

norske nazister på fluktanne kristin

furuseth

Allerede i 1943, etter det tyske nederlaget ved Stalingrad, begynte enkelte norske nazister å tenke på hva de skulle gjøre hvis Tyskland tapte krigen. Man snakket om å komme seg til Sverige og kanskje videre til Argentina. Da den tyske kapitulasjonen var et faktum, ble fangeleirer og fengsler fylt opp av flere tusen NSfolk og kollaboratører. Blant fangene var flukt og emigrasjon etter sonet straff vanlige samtaleemner. Mange drømte seg bort til et bedre liv i Argentina, hvor det var overflod av mat og frihet fra det sosiale stigmaet det var å være landssviker.

Dette er historien om de som flyktet, om hjelperne og de hemmelige fluktnettverkene i Europa, om dramatisk seilas over havet i små skøyter – og om livet i det nye hjemlandet. I boken fremkommer det også at nordmenn hadde kontakt med fascistiske og nazistiske krigsforbrytere som skjulte seg i Argentina, bl.a. Ante Pavelić og Adolf Eichmann.

«Basert på et omfattende kildearbeid presenteres til dels oppsiktsvekkende ny informasjon om et til nå uutforsket emne.»Terje emberland, seniorforsker ved Holocaust-senteret

Anne Kristin Furuseth (født 1983) er utdannet lektor fra Universitetet i Oslo med en mastergrad i latinamerikanske områdestudier. Hun har bodd i både Argentina og Peru. I 2011 skrev hun en mastergradsoppgave om norske NSmigranter i Argentina.

ISBN 978-82-516-5803-4

9 7 8 8 2 5 1 6 5 8 0 3 4www.schibstedforlag.no

Anne Kristin Furuseth

Norske nazister på fluktJakten på et nytt hjemland i Argentina

Anne Kristin Furuseth: Norske nazister på flukt – Jakten på et nytt hjemland i Argentina

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio

Repro: RenessanseMedia ASOmbrekking: Anne Andresen Grafisk Design

Trykk og innbinding: GGP Media Gmbh, TysklandISBN 978-82-516-5803-4

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, institusjonen Fritt Ord og Eugen Nielsens stiftelse.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk

lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til onkel Andreas

InnholdForord 9 Innledning 13

1. Flukt mot vennligsinnede kyster 31 Ubåt U-977 31 På Skaugum 36 Det store valget 40 Alarmen går i Argentina 41 Alarmen går igjen 43

2. Da freden brøt løs 46 Desperat flukt 47 Bak lås og slå 56 Rømninger fra fengslene 57 Et kortvarig Ilebu-opphold 60 Thorvald Thronsen 61 Den argentinske NS-mannen 62 Flukthjelp 64 På nattoget til Stockholm 67 På flukt med gyldige pass 69

3. I nøtteskall over Atlanteren 72 «Solbris»-flukten 73 Andre fluktforsøk 77 «Mi Casa» 83 Motorskøyta «Rex» 85 Flukten med redningsskøyta «Nordland» 87 «Ida II» 95

4. Danske nettverk 99 Tyske flyingeniører i Danmark 102 Edderkoppen i København 104 Breiens redningsmann i Malmö 107 Carl Peter Værnet 109 Opprulling og diplomatiske forviklinger 110

5. Svenske nettverk 113 Viktorgruppen 115 Opprulling og arrestasjoner 121 Helsingborg og Malmö 124 Roald Rygnestad 127 Einar Øistein «Bamse» Johannessen 129 Den økonomiske situasjonen 131 Per Engdahls nettverk 134 Den argentinske koblingen 138 Vianord 144

6. Spanske nettverk 148 Den spede begynnelsen 150 Hjelpere i Spania 153

7. Argentina 158 Mottakskomiteen i Buenos Aires 159 Fremtidslandet 164 Argentinsk politikk 165 Argentinsk innvandringspolitikk 170 Organiseringen av innvandringen 174

8. Det nye livet i Argentina 177 Å befolke ødemarken 178 Å befolke Patagonia 182 Arne Høygaard 184 Konsul Støren 190 Universitetet i Tucumán 194 Adolf Eichmann 199 Buenos Aires 202 Den nye og den gamle kolonien 207

Etterord 217Noter 221Litteratur 247Register 255

9

Forord

Første gangen jeg var i Argentina, var i 2001 og 2002. Jeg var der som utvekslingsstudent og bodde i en mellomstor by på grensen til Uruguay. Der bodde det også en tysk jente, og vi fikk god kontakt. Vi var begge utvekslingsstudenter, skjønte ikke særlig av språket, og prøvde så godt vi kunne å tilpasse oss det nye samfunnet. Vi gikk ofte turer sammen langs byens elvepromenade. På en av disse turene fikk vi oss en overras-kelse. På en vegg i enden av elvepromenaden var det malt et stort hakekors. Jeg ble selvfølgelig sjokkert. Sita, min tyske venninne, ble lei seg over at noen kunne male noe slikt. Vi mente det måtte dreie seg om uvitenhet. I Argentina visste de ikke nok om den annen verdenskrig til å skjønne hva dette dreide seg om, tenkte vi. Ikke fikk de særlig undervisning om det i skolen, og vi var jo dessuten på et annet kontinent, langt unna de områdene hvor krigen hadde foregått.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvem som egentlig kunne ha malt det hakekorset. Jeg har etter hvert skjønt at det ikke nødvendigvis var uvitenhet som var grunnen, det var faktisk ganske mange i Argentina som visste så utrolig mye mer enn Sita og meg om den annen verdenskrig og hva nazismen var. De hadde inngående kjennskap til hvordan nazismen funger-te i praksis, og noen av dem var viktige organisatorer bak uhyrlighetene som foregikk for 70 år siden.

Jeg ble etter hvert klar over at også en del norske kollabo-ratører valgte å dra til Rio de la Platas bredder etter krigen. For meg var det nytt, og jeg syntes hele historien om disse

10norske nazister på flukt

nordmennene i Argentina var vanskelig å få tak på. De fleste i min foreldregenerasjon, og de som er eldre, har nok hørt om nordmenn som endte opp i Argentina. Jeg syntes det var et spennende tema, uten at jeg hadde tenkt å gjøre noe mer ut av det. I 2009 begynte jeg på mastergraden i latinamerikanske områdestudier ved Universitetet i Oslo. Veilederen på master-oppgaven min, Steinar A. Sæther, forsker på norsk emigra-sjon til Latin-Amerika før 1940. Jeg begynte da igjen å tenke på nordmennene som hadde dratt til Argentina etter 1945, og bestemte meg for å skrive om dem, selv om det ikke var innenfor prosjektets tidsepoke. Jeg må takke Steinar for all støtte, for at han hadde tro på prosjektet helt fra begynnelsen av og for å ha kommet med tilbakemeldinger på bokmanus.

Nazi-migrasjonen preger en stor del av oppfatningen vi nordmenn har av Argentina. Det er selvfølgelig en god grunn til det, og det er derfor viktig at den kunnskapen vi har om temaet, er korrekt. Det er likevel viktig å understreke at Ar-gentina slett ikke var det eneste landet hvor det etter krigen var mulig å gjemme seg. I USA, Canada, Frankrike, Storbri-tannia og andre latinamerikanske land var det mange som skjulte seg for å slippe å bli stilt til ansvar for hva de hadde gjort under krigen.

I fire år har jeg beskjeftiget meg med dette stoffet, og jeg føler jeg har vært privilegert som har kunnet arbeide med et slikt tema. Jeg har fått innblikk i mange ulike menneskeskjeb-ner, noen triste, noen morsomme, noen dramatiske og noen fascinerende. Jeg har møtt mange hjelpsomme personer i ar-beidet mitt, og jeg må ydmykt få takke alle som har gitt meg et innblikk i sitt og familiens liv, både i Argentina og i Norge. Uten deres hjelp og åpenhet hadde dette arbeidet manglet en svært viktig dimensjon. Boken er basert på materiale som emigrantene og familiene har stilt til disposisjon, samt inter-


vjuer med dem, men hovedsakelig på skriftlige kilder fra ar-kiver i Norge, Sverige og Argentina.

I masteroppgaven studerte jeg gruppen med utgangspunkt i migrasjonsteori. Tidlig i arbeidet kom jeg i kontakt med Terje Emberland ved Holocaustsenteret i Oslo. Han viste stor interesse for temaet, og det var han som oppfordret meg til å gå videre med materialet og skrive en bok. Terjes støtte har vært uvurderlig, og jeg takker for alle gode innspill og opp-muntring i prosessen. Jeg må også takke for at jeg under ar-beidet med bokmanuset har fått en arbeidsplass på Holo-caustsenteret. Det har vært stimulerende å arbeide sammen med andre som jobber med relaterte temaer.

Jeg må også få takke arkivarene Vidar Øverland og Leif Thingsrud ved Riksarkivet i Oslo for all hjelp, og Yngve Nedre bø ved Statsarkivet i Bergen for umåtelig god service. De ansatte på det svenske Riksarkivet i Arninge fortjener også en stor takk. Spesielt må jeg takke Erik Bay og Edvard Windingland Eliassen som har hjulpet meg mye med å finne materiale. Takk til Tore Pryser som har gjort materiale til-gjengelig for meg, og til Kjartan Fløgstad for å stille materia-let han brukte som kilder i boken Eld og Vatn til min disposi-sjon. Takk til Eirik Sundvall for innspill til manus. Lennart Westberg i Sverige, Niels Bo Poulsen i Danmark, Ivo de Fi-gueiredo og Knut Flovik Thoresen må også takkes for hjelp med å finne materiale. Redaktør i Schibsted Forlag, Inge S. Kristiansen, fortjener en stor takk for konstruktive tilbake-meldinger.

En stor takk til Det faglitterære fond, institusjonen Fritt Ord og Eugen Nielsens stiftelse for finansiell støtte til pro-sjektet.

Jeg må også takke familie og venner som har hatt tro på prosjektet. Det har vært viktig for meg å ha mental støtte i


dette omfattende arbeidet. Jeg må takke alle som har hjulpet meg både i arbeidet med masteroppgaven og med boken, og alle som har sørget for at jeg ikke har mistet kontakten med livet utenfor boken.

Den som fortjener den største takken, er den tålmodige mannen min, Jo Hagness Kiran, som ble med til Argentina på feltarbeid. Takk for alle middager, klesvask, husvask og alt annet du har tatt deg av i de mest hektiske periodene. Uten støtten fra deg hadde prosjektet vanskelig latt seg gjennom-føre.

Oslo,12. august 2013


Innledning

Mitt første møte med Adolf Eichmann var tirsdag den 7. de-sember 2010. Det var en fin og varm sommerdag i Buenos Aires. Solen strålte fra skyfri himmel, og jeg hadde svettet meg gjennom en lang T-banetur og stått som sild i tønne. Jeg gikk av ved Maiplassen og gikk mot presidentpalasset Casa Rosada hvor det argentinske himmelblå og hvite flagget vaiet på toppen. Jeg var i hjertet av Buenos Aires. Det yret av turis-ter og dresskledde mennesker, men jeg skulle forbi dem alle. Jeg skulle til det argentinske nasjonalarkivet.

Arkivet ligger i området hvor mang en norsk sjømann har vandret i Buenos Aires’ berømte søyleganger mellom horehus og dansebuler nattestid. Her fløt alkoholen, og pengene satt løst hos ungguttene som var i land. Det var annerledes nå. Den gamle havnen var fylt med fancy bygninger og første-klasses restauranter, Buenos Aires’ svar på Aker brygge. Men byen var fremdeles bråkete. I gatene suste de sorte og gule taxiene tutende forbi, eksosen lå tett. Jeg kom meg inn i byg-ningen til arkivet, og jeg følte meg med ett roligere. Det kjen-tes trygt å være på et arkiv, men jeg var ikke særlig forberedt. Jeg fortalte arkivaren at jeg søkte informasjon om norske na-zister som hadde dratt til Argentina. Den alvorlige, men hjelpsomme mannen beklaget at han nok måtte skuffe meg. Han trodde ikke han hadde noe slikt materiale, men han had-de kanskje noe annet jeg kunne være interessert i. Jeg takket selvfølgelig ja, og følte meg hjemme med lukten av gammelt papir. Lesesalsvakten fulgte med falkeblikk hver bevegelse jeg


gjorde. Jeg måtte bruke hvite hansker og bla forsiktig i papi-rene jeg hadde fått utlevert. I taket duret viften for å avkjøle rommet noe, men det var varmt og klamt. Ikke ideelle for-hold for arkivmateriale.

Det var i de papirene jeg fikk utdelt, at jeg for første gang følte at jeg virkelig møtte Adolf Eichmann. Denne iskalde, kalkulerende mannen som hadde så ufattelig mye lidelse på samvittigheten. En av arkitektene bak Holocaust. Det var et sterkt møte. Historien kom med ett så nær og ble så virkelig. Her satt jeg og så på bilder av denne spede, bebrillede man-nen og leste rapporter om hva han hadde gjort mens han var i Argentina. Han så egentlig ut som hvem som helst der han kikket opp på meg fra fotografiene, han kunne ha vært faren til en venninne eller en av lærerne mine. Han så ikke farlig ut i det hele tatt. Jeg kunne se bilde av fingeravtrykket hans. Av en eller annen grunn ble jeg uvel. Det kunne være varmen og fuktigheten på lesesalen, men det kunne også være at det var historien som kom så altfor nært inn på meg. Jeg var ikke forberedt på dette møtet.

Det jeg ikke ante, var at jeg allerede to måneder tidligere var kommet i en slags nærkontakt med den beryktede krigs-forbryteren. To uker etter at jeg kom til Argentina, hadde jeg avtalt at jeg skulle møte den norske emigranten Hans Sigstad i en liten landsby i det nordlige Argentina. Han hadde vært frivillig i Germansk Landtjeneste i Polen under krigen, og syntes forholdene i Norge var vanskelige etter ferdigsonet landssvikdom. Sosialt gikk det greit, men det var problemer med å få seg jobb. Han emigrerte derfor til Argentina. Nå bodde han i La Cocha i provinsen Tucumán, og der hadde han levd nesten hele tiden. For å komme dit måtte jeg ta buss i seksten timer og deretter kjøre bil et par timer fra provins-hovedstaden San Miguel de Tucumán.


Dagen før jeg reiste opp til La Cocha, gikk det opp for meg at jeg virkelig ikke hadde kontroll over situasjonen. Før jeg dro til Argentina hadde noen sagt til meg at det kunne være farlig å begi seg ut på et slikt oppdrag, og at det ikke var godt å vite hvilke kontakter disse nordmennene i Argentina hadde. Jeg visste ikke hva som ville møte meg, og jeg ville være helt prisgitt de menneskene jeg besøkte. Tross alt var jeg en blond og blåøyd jente fra Norge, og i Argentina fungerer ting på andre måter enn hjemme. Jeg ville være på et helt ukjent sted hvor jeg ikke kjente noen. Hva var det jeg trodde? At jeg kunne dra til den andre siden av jordkloden og opp-føre meg så naivt som dette? Den natten på bussen sov jeg dårlig. Jeg tenkte på alt som kunne skje.

Etter at jeg hadde gått av bussen, ble jeg kjørt videre til La Cocha av Sigstads datter. Jeg skjønte fort at det ikke var noe å være redd for. Det var hyggelige mennesker som ikke ville meg noe vondt. Jeg fikk den beste mat, og jeg fikk en lang og god prat med Hans om hvordan det hadde vært å emigrere til Argentina. Han hadde hatt et godt liv og drevet en fin gård. Han hadde fått mange barn og barnebarn, men norsken var ikke lenger like god. Han hadde kommet til Argentina den 2. juni 1949 sammen med to andre norske Waffen-SS-frivilli-ge om bord på en av Syd-Amerikalinjens båter. Før han kom til Argentina, hadde han vært i kontakt med den norske mot-takskomiteen i Buenos Aires. De hjalp norske kollaboratører med visum og med å komme seg på plass den første tiden i det nye landet. Han hadde bodd ulike steder, men endte til slutt opp med å gifte seg med datteren til en tysk godseier i La Cocha.

Det var her, i La Cocha, jeg kunne ha møtt Adolf Eich-mann. I denne vakre og naturskjønne landsbyen ved foten av Andesfjellene, hvor frukttrærne blomstret i hagene og fjellene


tronet i bakgrunnen. Men det gjorde jeg ikke. Det var ikke før jeg kom tilbake til Blindern at jeg møtte Eichmann igjen. På lesesalen leste jeg en artikkel om Eichmann og tyske nazister i Argentina. I den artikkelen stod det at Eichmann i årene 1950 til 1952 hadde bodd og arbeidet i en liten landsby kalt La Cocha i Tucumán-provinsen. Det var ikke til å tro! Eichmann hadde bodd i den lille landsbyen hvor jeg hadde vært, sett de samme fjellene, gått i de samme gatene og snakket med de samme folkene. Nå ble historien virkelig nær. Det er slike øye-blikk som har gjort det spennende å jobbe med dette stoffet.

Det er en kjent sak at mange fremstående nazister, fascister og mistenkte krigsforbrytere fra Europa endte opp i Argenti-na etter den annen verdenskrig. I de senere årene har det blitt forsket mer på denne migrasjonen, spesielt etter at arkiver ble åpnet da jernteppet falt, men også etter at argentinske myn-digheter åpnet sine arkiver i 1992.1 Før det hadde mye av informasjonen om flukten til Argentina vært basert på myter og sensasjonelle historier, som ikke nødvendigvis har hatt så mye å gjøre med hva som i virkeligheten skjedde.

Det er mange som forbinder organisasjonen ODESSA (Organisation der ehemaligen SS-Angehörigen, norsk: organi-sasjon for tidligere SS-medlemmer) med nazi-flukten, og an-ser det som et historisk faktum at organisasjonen eksisterte. I sine bøker Ich Jagte Eichmann fra 1961 og Doch die Mörder leben (norsk: Morderne iblant oss) fra 1967 presenterer Simon Wiesenthal denne organisasjonen, og Wiesenthals bøker dannet grunnlaget for Frederick Forsyths roman The Odessa File (norsk: Varulv). Ifølge Forsyth var ODESSA et stort, ondsinnet, pengesterkt og hemmelig nettverk av tidli-gere SS-medlemmer som hjalp nazister på flukt og smuglet våpen og penger rundt omkring i verden.2 Nettverket hadde


folk i viktige stillinger, og målet var at nazismen igjen skulle blomstre, og at «Det fjerde rike» skulle gjenoppstå i Argen-tina. Det høres ut som en fantastisk spennende historie, men det finnes ikke beviser for at ODESSA fungerte slik.3

Det er spor av noe som het ODESSA i etterretningsarkiv-ene, men det dreier seg ikke om en slik organisasjon som Wie-senthal og Forsyth omtaler. Det de beskriver som ODESSA, er basert på myter og rykter som ikke har rot i virkeligheten. Det har aldri eksistert et slikt konspiratorisk nettverk av tidligere nazister. Imidlertid er det et faktum at nazister hjalp hverandre i etterkrigsårene.4 Det fantes organisasjoner rundt omkring i Europa som bistod nazister på flukt, men det er kanskje riktigere å omtale dem som veteranklubber som hjalp meningsfeller og tidligere våpenbrødre. Hvis flyktnin-gene hadde partipapirene eller SS-papirene i orden, fikk de hjelp. Den argentinske journalisten Uki Goñi mener at The Real Odessa ble drevet av argentinske myndigheter under Perón.5

Et påfallende trekk ved fluktnettverkene er den viktige rollen SS spilte. Over hele Europa fikk flyktningene hjelp av tidligere medlemmer av Himmlers organisasjon. Som SS-mann ble man opplært til å tenke på seg selv som medlem av en overnasjonal nazistisk eliteorden, et germansk rasefelles-skap, og denne ordningen opprettholdt man i stor grad også etter krigen. En var derfor fortsatt forpliktet til å hjelpe sine tidligere kampfeller, uansett hvilken nasjonalitet de hadde. Noe av SS’ internasjonale nettverk forble intakt også etter Nazi-Tysklands fall, samtidig hadde organisasjonen tidlig etablert gode forbindelser til de argentinske myndighetene. Nå ble disse ressursene satt inn i flukthjelpen. Spesielt ble Spania, Sverige, Sveits og Italia viktige transittland når det gjaldt å komme seg vekk fra Europa.


I interneringsleirene og blant folk som ville flykte fra Europa, spredde nyhetene seg om hvordan de første nazi-flyktningene hadde lyktes i å komme seg unna. Nettverkene som hjalp til, var ikke veldig pengesterke, og som regel måtte flyktningene selv finansiere reisen og ulovlige reisedokumen-ter. Hjelpen ble gjerne gitt på ad hoc-basis, og ofte hadde flyktningene en referanse fra en som kjente flukthjelperne, og som gjorde at disse stolte på at flyktningene var personer som de faktisk ønsket å hjelpe. Også nordmenn på flukt fikk hjelp av de ulike nettverkene i Europa til å komme seg unna retts-oppgjøret i Norge, og den norske nazi-migrasjonen må derfor ses i sammenheng med hele den europeiske nazi-flukten.

Ser man på antallet flyktninger i de forskjellige landene, fremstår Italia som det mest populære landet å reise gjen-nom.6 Det var en spesielt kaotisk flyktningsituasjon i Italia som gjorde det lett for nazister på flukt å gjemme seg bort der, og rent geografisk var det kortere for mange å reise over Alpene. Havnene i Italia var også dårligere bevoktet enn hav-nene i Rotterdam og Hamburg, og det var god båtforbindelse mellom Italia og Argentina.

Kjente krigsforbrytere fikk hjelp til å komme seg ut av Italia av aktører i Røde Kors og i Den katolske kirke. Adolf Eichmann, Josef Mengele, Josef Schwammberger, Erich Priebke, Ante Pavelić og Franz Stangl kom seg alle unna straf-feforfølgelse ved å reise gjennom Italia.7 Ved hjelp av Røde Kors fikk de utstedt reisedokumenter på falske identiteter. Ettersøkte SS-menn og kollaboratører hevdet de var statsløse etniske tyskere, noe som kvalifiserte til Røde Kors-pass, eller de skaffet seg falske identifikasjonspapirer som Røde Kors ikke hadde mulighet til å avsløre. Personalet på Røde Kors-kontorene var overarbeidet og hadde ingen mulighet til å verifisere om den personen de hadde foran seg, faktisk var


den vedkommende gav seg ut for å være. Røde Kors-passet ble en gyllen mulighet for mange ettersøkte SS-folk, kollabo-ratører og mistenkte krigsforbrytere til å skaffe seg gyldige reisebevis. Røde Kors hjalp med andre ord – bevisst eller ube-visst – flyktende nazister ut av Europa.8 Land som Argentina, Brasil, Paraguay, Canada, Bolivia og land i Midtøsten godtok Røde Kors-passet som eneste reisebevis og erstatning for pass, selv om passet ikke identifiserte den som eide det.9

Sør-Tirol i grenseområdene mellom Italia, Østerrike og Sveits ble et viktig område for å komme seg inn i Italia. Der fantes det menneskesmuglere som hjalp flyktninger over grensen. I Sør-Tirol snakket man tysk, og det var folk i områ-det som sympatiserte med nasjonalsosialismen og derfor ville hjelpe nazister. Området var et slags ingenmannsland, og det var derfor mulig for rømlinger å gjemme seg der. De kunne stole på meningsfeller og gamle kamerater fra krigen som bodde i området.10

Nazistene på flukt fikk også god hjelp av aktører i Den katolske kirke i Italia. To personer som var spesielt sentrale i den virksomheten, var den kroatiske presten Krunoslav Draganović og den østerrikske biskopen Alois Hudal. De sympatiserte begge med fascismen og nasjonalsosialismen, og var fullstendig klar over hvem de hjalp med å komme seg unna. De sørget for at mistenkte krigsforbrytere og kollabo-ratører ble innlosjert i San Girolamo-klosteret i Roma og hjalp til med å skaffe dem nødvendige identifikasjonspapirer og båtleilighet ut av landet. Ifølge øyenvitner skal enkelte av flyktningene de bistod, ha kommet seg unna forkledd som prester og munker.11

For å forstå hvordan så mange nazister, mistenkte krigs-forbrytere og kollaboratører klarte å unndra seg rettsoppgjø-rene, er det helt nødvendig å ha i mente det kaos Europa be-


fant seg i umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Myn-dighetene måtte sørge for lov og orden og gjenopprette infra-struktur som var blitt ødelagt etter seks år med krig. Million-er av flyktninger hadde i løpet av krigen og etter krigen blitt fordrevet fra sine hjem. Bare i Tyskland befant det seg 6,5 millioner flyktninger i 1945. Det var en mangfoldig gruppe, som blant annet omfattet folk utvist fra østtyske områder, nazi-kollaboratører og antikommunister fra europeiske land okkupert av sovjetiske styrker, desertører, krigsfanger, tvangs-arbeidere, fordrevne flyktninger, soldater og overlevende fra konsentrasjonsleirene. Hundretusenvis av dem var per defini-sjon statsløse.12 Mange manglet identifikasjonspapirer, men det florerte med falske dokumenter i hele Europa som gjorde det mulig å leve under falsk identitet. Den uoversiktlige situa-sjonen gjorde det mulig for noen av krigens verste overgrip-ere å skjule seg blant de trengende flyktningene. Også i Sve-rige og Danmark var det en uoversiktlig flyktningsituasjon umiddelbart etter at krigen var over.

Det er samtidig helt nødvendig å se situasjonen i lys av den nye konflikten som vokste frem mellom Sovjetunionen og Vesten etter Det tredje rikets fall. Etter hvert som det poli-tiske klima ble kjøligere, ble myndighetene på begge sider av det fremtidige jernteppet interessert i å få tak i kvalifisert per-sonell i Tyskland. Det var stor interesse for personer som hadde etterretningskunnskap, og vitenskapsmenn og tekni-kere som kunne bidra i militæropprustningen og industrien. En del kollaboratører og mistenkte krigsforbrytere ble derfor tatt hånd om og beskyttet, istedenfor å bli rettsforfulgt. I den nye situasjonen måtte alle midler brukes, og flere etterret-ningstjenester – blant annet den amerikanske, britiske og franske – benyttet seg av personer med en skitten fortid. Hva de nyrekrutterte agentene hadde gjort under krigen, var ikke


lenger interessant. Holdningen var «min fiendes fiende er min venn», og at målet helliger middelet.13

For nazi-forbrytere som hadde behov for å komme seg unna, kunne det være vel så attraktivt å arbeide for alliert etter retning i Europa som å gjemme seg bort i Sør-Amerika. Etterretningen beskyttet sine kilder.14 Et velkjent tilfelle er Klaus Barbie som hadde vært Gestapo-sjef i Lyon, og som etter krigen ble brukt av amerikansk etterretning. Han hadde tilnavnet Slakteren fra Lyon på grunn av sin brutale fremferd under krigen.

Den amerikanske etterretningstjenesten CIC opprettet tid-lig det de selv kalte ratlines, rottelinjer. Opprinnelig var inten-sjonen med rottelinjene å få sovjetiske avhoppere og ameri-kanske etterretningsagenter ut av Sovjetunionen og i sikker-het. Hvis det begynte å brenne under føttene deres, fikk de hjelp til å komme seg bort fra Europa og til andre land. Også naziforbrytere benyttet seg av rottelinjene for å komme seg ut av Europa.15 Til hjelp under flukten fikk etterretningstjenes-tene bistand av blant andre Krunoslav Draganović, som had-de god erfaring med å få ut flyktende krigsforbrytere og kol-laboratører. I 1951 måtte Barbie komme seg unna. Han fikk ny identitet og ble sendt til Bolivia med hjelp fra CIC og Draganović. I 1983 ble han avslørt og utlevert til Frankrike for å stilles for retten.

Også i Norge kan det se ut til at personer som samarbei-det med den norske etterretningstjenesten, kom seg unna. En av dem var Arthur Grönheim. Fra september 1944 ledet Grönheim SDs Abteilung (den SS-styrte tyske etterretnings-tjenesten) i Norge, og det er mye som tyder på at han innledet et samarbeid med svensk og norsk etterretningstjeneste da krigen gikk mot slutten. Han slapp unna straffeforfølgelse og emigrerte til Argentina etter krigen.16 Fremtredende SS-offise-


rer som Fritz Preiss og Willy Laqua slapp også vekk fra Nor-ge, til tross for at de var involvert i tortur- og voldssaker mot norske motstandsfolk. De var eksperter på kommunismen og hadde kunnskap om norske kommunister. Informasjonen de gav fra seg, ble vurdert som viktigere enn at de ble stilt til ansvar for sine handlinger.17

Det tredje riket hadde mange forskere og teknikere som var verdensledende på sine fagfelt, og seiersmaktene ønsket å bruke deres kompetanse etter krigen. Den 22. oktober 1945 satte sovjeterne i gang operasjon Osvakim hvor 15 000 tek-nikere og vitenskapsmenn ble arrestert i Berlin og sendt øst-over for å arbeide for dem.18 Britene og amerikanerne rekrut-terte forskere ved å tilby dem godt betalte jobber og gode arbeidsvilkår.19 Gjennom Operation Paperclip, og etterfølge-ren Operation Overcast, rekrutterte amerikanerne 765 tyske ingeniører, vitenskapsmenn og teknikere frem til 1955. Et sted mellom 50 og 75 prosent av dem var tidligere medlem-mer av det tyske nazipartiet eller SS-menn.20 De vestallierte hadde høsten 1944 hele tre tusen personer i felten som skulle rekruttere tyske vitenskapsmenn og våpenspesialister til å ar-beide for seg etter krigen. Til sammenligning hadde de i over-kant av to hundre som jaktet på krigsforbrytere.21

Den mest kjente forskeren amerikanerne fikk tak i, var Wernher von Braun. Han ble ansatt ved NASA og blir ofte omtalt som månerakettens far. Han hadde vært med på å ut-vikle V2-raketten under krigen, et ballistisk missil som kunne nå helt frem til Storbritannia. Det at von Braun hadde vært forskningsleder ved forskningsstasjonen i Peenemünde, had-de vært SS-offiser og årsak til at tusenvis av slavearbeidere hadde dødd under elendige arbeidsforhold ved utviklingen av våpnene, så ikke ut til å bekymre amerikanerne.22 Han var en dyktig forsker som kunne brukes til noe USA trengte.


I Tyskland var den økonomiske situasjonen vanskelig for svært mange etter kapitulasjonen. Det var rasjonering og stor mangel på varer og husvære, arbeidsledigheten var betydelig, og mange var desillusjonert etter å ha vært vitne til krigens umenneskelighet. Med Versaillestraktaten fra 1919 friskt i minne var det mange som hadde mistet troen på fremtiden i Tyskland. Signalene de hadde fått fra de allierte og tysk pro-paganda, gav ikke håp om at situasjonen etter krigen skulle bedre seg.23 Landet lå i ruiner, det kom krav om krigserstat-ning, de allierte stengte og eksproprierte tyske fabrikker, og i enkelte allierte kretser var det et ønske om å avindustrialisere Tyskland.24 Funksjonærer som hadde hatt en nær tilknytning til den nasjonalsosialistiske staten, ble som et ledd i avnazifi-seringen fjernet fra sine stillinger. Til å begynne med ble de ilagt restriksjoner, yrkesforbud, straffarbeid og fengsel. Disse faktorene var med på å skape grobunn for emigrasjon, selv om det var forbudt å emigrere fra Tyskland. Likevel var det fullt mulig å forlate landet på illegal måte, så vel for flyktnin-ger som for mistenkte krigsforbrytere og høytstående nazister som ville komme seg unna rettsoppgjøret.25

Situasjonen var ikke like prekær i Norge, men umiddel-bart etter krigen kunne Utenriksdepartementet melde at det var stor interesse for emigrasjon.26 Det var spesielt utefron-tens soldater som var interessert, både de som hadde vært i de norske styrkene i Storbritannia og Sverige, men også perso-ner som hadde meldt seg frivillig til Waffen-SS og andre som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten. De mest aktu-elle landene å utvandre til var Australia, USA og Canada foruten Chile og andre land i Sør-Amerika. Mange av dem som søkte informasjon fra Utenriksdepartementet, var mis-fornøyde med forholdene i Norge, men fra departementet fikk man vite at NS-folk og kollaboratører ikke fikk pass. De


måtte gjøre opp for seg først. Mange av landene det var aktu-elt å emigrere til, var heller ikke særlig interessert i å ta imot nordmenn. De trengte å føre sine egne soldater tilbake til arbeidslivet før de åpnet opp for innvandring.

Interessen for utvandring merket også de norske utenriks-stasjonene. Allerede den 6. desember 1945 fikk den norske legasjonen i Argentina forespørsel fra NS-folk om emigra-sjon. Før legasjonen svarte på henvendelsen, ville de ha svar fra landssvikavdelingen om «det dreier seg om en person som er verdig å ydes den forønskede bistand».27 Hvis det ble opp-lyst at vedkommende ikke var verdig, var ikke legasjonen spesielt behjelpelig, og vedkommende ble henvist til den ar-gentinske legasjonen i Norge. I september 1946 meldte Nord-mannsforbundet imidlertid at utvandringslysten var blitt svekket betraktelig i forhold til året før, og at det var ytterst få personer som søkte om utreisetillatelse til Australia, Canada og Argentina.28 «Ungdommen (…) har tatt fornuften fangen og blir hjemme.»29 Årsaken kan være at de aller fleste kom i arbeid.

Flukt fra rettsoppgjør og straff var en opplagt grunn for norske kollaboratører til å dra til Argentina. 32 personer som var en del av det vi kan kalle den nye kolonien i Argentina, unndro seg straff. Dette kan kanskje virke som et lavt tall, men når det totale antallet rømte fra rettsoppgjøret i Norge antakelig er lavere enn 45, viser det at en stor andel av de norske rømlingene endte opp i Argentina.30

Det var også mange andre grunner for å emigrere til Ar-gentina. Den nye kolonien bestod av minst 360 personer. Rundt 45 prosent av dem var selv direkte omfattet av retts-oppgjøret, og de fleste hadde altså sonet ferdig sine straffer i Norge før de emigrerte. De resterende var ektefeller og barn av de som ble dømt for landssvik. Flesteparten av dem


som tilhørte den nye kolonien, emigrerte derfor på helt lov-lig vis.

Interessen for å dra til Argentina var spesielt stor i årene 1948 og 1949. I mai 1949 meldte Oslo politimesterembete at det månedlig kom inn femten-tjue søknader om å få lov til å utvandre til Argentina. De som søkte, var i all hovedsak tidlig ere NS-medlemmer.31 I de aller fleste tilfellene reiste familiefaren i forveien, og kone og barn fulgte etter når han hadde kommet på plass og det var praktisk mulig å reise. De som dro på lovlig måte, reiste helst med passasjerbåt som gikk i trafikk mellom Europa og Argentina, gjerne med Den norske Syd-Amerika Linje. Denne reisen tok mellom tre og fire uker. Det var også opprettet flyruter til Argentina, og de som hadde råd til det, tok fly.

Det var lange ventelister for å få plass både på båt og fly til Argentina. Det kan forklare noe av grunnen til at 1948 og 1949 var årene da flest nazister emigrerte. Andre faktorer er at det tok tid å spare opp penger til reisen, og at det tok tid før mottakskomiteen i Argentina fikk organisert seg. I 1948 hadde også en del sonet ferdig straffene sine. En skal heller ikke se bort fra at «Solbris»-flukten i 1947 inspirerte potensi-elle emigranter til faktisk å ta det store steget det var å bryte opp fra Norge.

Den norske legasjonen i Buenos Aires satte svært liten pris på at det kom stadig flere rømlinger og emigranter. I et notat fra januar 1948 frarådet legasjonen emigrasjon til Argentina fordi man mente det var vanskelige forhold i landet. Ifølge notatet var det få jobber, vanskelig å lære språket, høy infla-sjon, levestandarden og lønnen var lavere enn i Norge, det var vanskelig å finne husvære og de klimatiske forhold passet ikke nordmenn. Om legasjonens advarsel var et forsøk på å hindre flere eventuelle NS-migranter, er usikkert. Til tross for


dette var det altså en god del nordmenn som valgte å utvan-dre, og argentinsk økonomi gikk bra frem til 1949.32

Ønsket om å unndra seg straff kunne være én av grunnene for emigrasjon til Argentina, men den viktigste årsaken var økonomi. Norge var preget av rasjonering, det var mangel på boliger, og for de som hadde en landssvikdom på seg, var det vanskelig å finne arbeid, og fremtiden var usikker. Mange ar-beidsgivere krevde attest for nasjonal holdning under krigen, og det fikk ikke folk som var dømt for landssvik.

I rettsoppgjøret ble man fradømt statsborgelige rettig-heter. For de som ble mildest dømt, innebar det tap av stem-merett i ti år.33 For de som hadde alvorligere dommer, kunne det blant annet innebære å miste retten til å inneha bestemte offentlige stillinger, til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt og til å inneha ledende stillinger i ti år. Mange ble i praksis ute-stengt fra de jobbene de hadde hatt før og under krigen, noe som vanskeliggjorde resosialiseringen etter utstått hoved-straff. Spesielt var det problematisk for jurister, lærere, lens-menn, yrkesmilitære, leger og andre som hadde utdanning og som var offentlig ansatt. Skillene som hadde oppstått under krigen, vedvarte også i årene etter krigen. Kollaboratørene lærte seg bare å stole på hverandre, og disse bekjentskapene ble viktige når det kom til å organisere flukt og emigrasjon.

Alternativet for dem som mistet retten til å inneha bestem-te stillinger, var å komme seg ut på det private arbeidsmarke-det, men det sosiale stigmaet kunne gjøre det vanskelig å få arbeid også der. Selv om de landssvikdømte fortalte at de hadde problemer med å skaffe seg jobb, rapporterte Arbeids-direktoratet i 1948 at det ikke var mer enn 250 ledigmeldte landssvikdømte i hele Norge.34

Et alternativ for dem som slet med å finne seg arbeid i Norge, var å starte opp for seg selv. Heller ikke det var upro-


blematisk. Til det trengtes egenkapital eller finansiering. En del av de landssvikdømte ble dømt til å betale økonomisk erstatning, slik at egenkapitalen ikke var stor. Det var derfor nødvendig å ta opp lån, og det var vanskelig i etterkrigsårene. Det var enda vanskeligere for dem med en landssvikdom på seg. Etterkrigstilværelsen ble med andre ord ikke det enkelte hadde håpet på.35

For mange som hadde stått på okkupasjonsmaktens side, kom det dessuten som en overraskelse at landssvikoppgjøret fikk et så stort omfang. De var frustrerte over å ha blitt fra-dømt politiske og demokratiske rettigheter, og de følte at rettsoppgjøret var urettferdig. De mente selv at de hadde kjempet for Norges sak og landets beste. At de hadde vært med på å bygge opp under Hitlers naziregime, la de ikke stor vekt på. Mange syntes derfor det var hardt å måtte ha lands-svikdommen, og skammen den medførte, hengende over seg.

Sophus Kahrs, en av «Solbris»-rømlingene, sa at en viktig årsak til at han dro, var at folk hatet ham så sterkt at han aldri ville kunne leve et normalt liv i Norge.36 Det sosiale stigmaet var for sterkt. Kahrs kone Wilmy fikk også oppleve den sosiale fordømmelsen. Da krigen var over, hadde hun reist hjem til Bergen for å vise frem sønnen til sin egen mor. Sønnen lå og sov i vognen, men istedenfor å beundre sitt barne barn, spyttet bestemoren ned i vognen.37 Grunnen var at guttens far hadde vært i Waffen-SS og i Quislings person-lige vaktstyrke. I et slikt klima var det befriende å komme seg bort fra Norge og til et sted der ingen brydde seg om hva man hadde gjort under krigen.

I fengslene ble det snakket om flukt og emigrasjon. Noen tenkte på å rømme, andre på å utvandre etter at soningen var ferdig. De drømte om et nytt liv, men det var slett ikke alle som virkeliggjorde drømmene sine.38 De fleste så at livet etter


krigen etter hvert gikk seg til. Forholdene normaliserte seg, og det var et ønske for å bli ferdig med fortiden. Det ble gjen-nomført betydelige lempninger for de som var dømt i retts-oppgjøret, dels ved lov og dels ved bruk av benådning.39 Riks-advokat Sven Arntzen var allerede høsten 1945 opptatt av at de som hadde sonet sin straff, skulle bli tatt inn i samfunnet igjen, at de skulle få arbeidsmuligheter og levelige vilkår. Han fikk imidlertid lite støtte i befolkningen til å begynne med.40 Fra den 9. juli 1948 kunne fangene som ikke var dømt for økonomisk landssvik, grove legemskrenkelser og ikke hadde lengre enn åtte års dom, slippe ut på prøve etter halvsonet dom. Gjennomsnittlig soningstid for dem som ble dømt til livsvarig frihetsstraff, var omtrent ni år.41

Mange som dro til Argentina, var unge, de var lei av Nor-ge og trette av krig. Når det gjelder de unge Waffen-SS-solda-tene som dro, skal man ikke undervurdere at utferdstrang var en viktig faktor. For de unge var det enklere å emigrere. De hadde lettere for å tilpasse seg samfunnet de kom til, de lærte språket raskere, fant seg jobb, og de hadde ikke så mange forpliktelser i Norge. Mange unge hadde ikke fått muligheten til fagutdannelse under krigen, og for dem var det vanskelig å finne arbeid.42

Det var ikke tilfeldig at det var Argentina de norske kol-laboratørene dro til. Dette var et av de få landene som faktisk var åpent for denne typen innvandrere. Argentina ønsket dem velkommen med åpne armer. Så lenge de var til nytte, brydde ikke argentinske myndigheter seg om de hadde nasjonalsosia-listiske sympatier. Argentina blomstret økonomisk i årene etter krigen, og argentinske myndigheter hadde planer om å bli en ledende stormakt i Latin-Amerika. Man søkte derfor aktivt etter vitenskapsfolk og teknikere i Europa som kunne utvikle industrien og militæret. Så lenge de kunne bidra til


landets beste og ikke var kommunister, stod dørene åpne. I Italia fikk argentinske agenter god hjelp fra Røde Kors og Vatikanet i sitt arbeid med å rekruttere nyttige innvandrere. I Sverige og Danmark hadde argentinske myndigheter også folk som vervet aktuelle kandidater.

De norske kollaboratørene hadde nettverk både i Europa og Argentina som forenklet emigrasjons- og fluktprosessen. Nordmennene søkte hjelp fra de samme nettverkene som bi-stod mistenkte krigsforbrytere og kollaboratører fra andre europeiske land. Mange som dro, hadde oppholdt seg i Eu-ropa under store deler av krigen, og hadde et internasjonalt kontaktnett allerede før kapitulasjonen. Dette nettverket var helt avgjørende for at flukten skulle lykkes. Nordmennene dro stort sett gjennom Sverige og Spania fordi de hadde et nettverk av medhjelpere i disse landene, og fordi de geogra-fisk lå strategisk til. De som lyktes i å rømme, sendte informa-sjon hjem om hvor de som ville komme etter, kunne henvende seg for å få hjelp.


1.

Flukt mot vennligsinnede kyster

Ubåt U-977I midten av april 1945 la den tyske ubåten U-977 ut fra Kiel på sitt siste oppdrag. Dette var en ubåt av type VIIC, på 769 tonn og med en lengde på 67,1 meter. Destinasjonen var først Danmark og deretter Norge. I Danmark var målet å få nye forsyninger om bord. Jo mer mat og drivstoff, desto bedre. Det var ikke godt å vite når neste mulighet til å fylle opp b åten ville komme, og varemangelen var prekær i store deler av Europa. Tyskland hadde praktisk talt mistet alle sine havne baser i Frankrike, og den eneste måten å komme ut på åpent hav, var å seile langs kysten av Danmark.

U-977 hadde gjennom krigens løp fått hard medfart. Båten var erklært sjødyktig, men det var av personer som ikke selv måtte reise med den.43 Mannskapet hadde ikke noe valg, om ikke U-977 reiste ut, hvem skulle da gjøre det? Tyske soldater gav ikke opp, selv om det så mørkt ut. Dessuten var det greit å komme seg vekk fra Kiel. Flyalarmen gikk flere ganger daglig, og byen ble stadig mer utbombet. Mannskapet hadde sett passasjerskipet «New York» bli bombet og senket i havnen.44 En påminnelse om farene som truet.

U-977 kunne ikke være neddykket over lengre perioder fordi batteriene hadde begrenset kapasitet. For at de to diesel-motorene, som også ladet batteriene, skulle få tilstrekkelig


med luft, kunne man seile neddykket med snorkelmasten oppe. Det gjorde at ubåten var lettere å oppdage for allierte fly, men de hadde ikke noe valg. Fra Kiel kom de seg omsider til Frederikshavn i Danmark, og der fikk de bragt om bord smør, skinke, egg, grønnsaker, brød og hermetikk. Det var vanskelig å vite hva fremtiden ville bringe, og det var derfor best å ha så mye proviant og drivstoff som overhodet mulig. Maskinisten fryktet at oppdriften skulle svikte på grunn av overlast, men det skapte ingen problemer.

Mennene visste at de skulle ut på en farefull ferd, og det første hinderet på veien var kryssingen av Skagerrak for å komme seg til ubåtbasen i Kristiansand. Allierte fly patrul-jerte området, og det var tett med miner i farvannet. Minene var vanskelige å få øye på, og mannskapet visste så altfor godt at en mine brått kunne bety en grav for dem alle på havets bunn.

Besetningen var blitt godt vant til forholdene om bord i den trange ubåten, men nå stod nervene i helspenn og stem-ningen var trykket. Det hadde gått bra så langt, selv om de var blitt angrepet fra luften flere ganger. De visste at de tyske ubåtene var hatet av de allierte. Og det var ikke uten grunn, de hadde mange liv på samvittigheten. Allierte skip ble torpe-dert i bakholdsangrep, hele konvoier var blitt utradert. Mang en sjømann hadde endt sitt liv på den måten, enten drept da torpedoene eksploderte, eller blitt forlatt på det åpne hav til en langsom død etter at skipet var gått ned. Å være til sjøs under krigen var et mareritt man ikke kunne slippe unna. Miner og torpedoer kunne når som helst gjøre brå slutt på alt.

Nesten umiddelbart etter at U-977 hadde lagt ut fra Dan-mark, fanget radaren opp tolv allierte fly, samtidig som de var inne i et stort minefelt. De allierte hadde under krigen utvik let


dypvannsbomber for å sette de effektive tyske ubåtene ut av spill. Flyene var overalt, og de så og hørtes ut som en enorm sverm av veps. Hissige, farlige, dødelige. De sirklet seg inn på målet. Hjertet stod i halsen på alle om bord, og blodet dunket i årene, men kaptein Heinz Schaeffer prøvde å holde hodet kaldt. Om de var ved overflaten i det angrepet kom, ville de ikke kunne stå imot. Dykket de ned, var det stor fare for at de traff på miner. Valget mellom den sikre død ved å bli værende på havoverflaten eller å satse på at lykken stod dem bi ved å dykke, var likevel enkelt. Skjebnen ville at det gikk bra. De traff ingen miner, og seilasen mot Norge kunne fortsette.

Etter den nervepirrende ferden over Skagerrak nådde de den 26. april endelig frem til basen i Kristiansand.45 Den kvel-den satt de 48 mennene fra U-977 rundt et stort bål i den lyse og milde vårkvelden i skjærgården utenfor byen. Stjernene tittet etter hvert frem, de hørte bølgene skvulpe og kjente luk-ten av salt sjø. De var lettet over at de var kommet seg vel-berget frem til Kristiansand og over endelig å ha føttene på land. Flasken gikk fra den ene til den andre. Bålet, felles skapet og alkoholen varmet. Men selv om de var lettet over å være i live, var stemningen dempet. Det var ingen sang rundt bålet, og tankene var andre steder, ifølge kaptein Schaeffer.46 Frem-tiden var uviss, og de skjønte alle at krigen gikk mot slutten. De var bekymret for venner og familien i Tyskland, og de visste ikke hva som ville skje med dem selv. De satt alle med sterke minner fra krigens grusomheter, og i tillegg sørget en-kelte over familiemedlemmer som var falt i krigen. Tyskland nærmet seg det absolutte nederlag. Bålet døde hen, og snart skulle de til sjøs igjen.

Mens mannskapet var i Kristiansand, holdt admiral Dönitz, som etter Hitlers død den 30. april var blitt øverst-kommanderende i Det tredje riket, en tale over radio hvor


han understreket at det aldri ville komme på tale å overgi seg. Blant de tyske soldatene svirret det rykter om at han ville fortsette krigen i Norge. Norge skulle være siste skanse, og tropper ble flyttet nordover mot vikingenes hjemland og den ariske rases vugge.47 Med ordene fra admiral Dönitz i erind-ringen la U-977 den 2. mai ut fra Kristiansand på sitt siste tokt. De skulle kjempe til siste slutt. Tyskland ville aldri over-gi seg.

U-977s oppdrag var et forsøk på å få inn et siste stikk mot de allierte. Besetningen hadde fått ordre om å sette kurs mot Southampton og om mulig gå inn i havnen for å gjøre så stor skade som overhodet mulig, uten tanke på hvilken risiko det innebar. Ordren var en siste krampetrekning fra et rike som holdt på å dø.

Kapteinen og hans mannskap adlød lojalt. Klokken ti om kvelden la de ut fra Kristiansand, og samme natt var de ute av norske farvann. Etter et par døgn i sjøen gikk periskopet i stykker, og de hadde derfor ingen oversikt over hva som fore-gikk på overflaten. Gikk de opp, risikerte de å bli skutt i senk, uten å ha sett fienden. Det føltes som å seile i blinde. Kveldene på disse breddegradene ble lysere for hver dag som gikk, og muligheten til å komme til overflaten i ly av mørket ble min-dre. De var nødt til å bruke snorkelmasten for å få nødvendig luft til motorene. Det var også nødvendig for å ha en viss oversikt over hva som skjedde på havoverflaten, det var nem-lig festet en radar til snorkelen. Snorkelen slapp også ut ek-sos, noe som gjorde ubåten mer synlig for de allierte. De var fritt vilt og hadde ingen steder å gjemme seg, ikke neddykket i sjøen og ikke i ly av mørket.48

I disse farvannene lå fiendens krigsskip tett. Situasjonen var dramatisk. Og det skulle bli verre. De visste så altfor godt at denne typen ubåter sjelden kom hjem igjen fra tokt, selv


når utstyret var i orden. Den 6. mai, da de var rett nord for Skottland, fanget de opp sjokkerende, ukrypterte radiosigna-ler som de ikke visste hvordan de skulle forholde seg til: Tys-ke styrker skulle overgi seg til de allierte dagen etter. Ubåtene skulle gå til overflaten, sette våpnene ut av funksjon og heise flagg som signaliserte at de overgav seg. Tyskland hadde ka-pitulert.

Det kunne ikke være mulig. De hadde rett før de dro ut på dette oppdraget, fått vite at de aldri skulle overgi seg. Det måtte være en falsk melding fra de allierte, den var jo ikke kryptert. Men radioen plukket med jevne mellomrom opp beskjeden om å legge ned våpnene. Kanskje kunne det stem-me at Tyskland hadde kapitulert? Men om det ikke stemte, ville det være utilgivelig å overgi seg på grunn av falske mel-dinger. Tyske soldater gav seg ikke, de kjempet til siste slutt. Deres største frykt var å bli tatt i sovjetisk fangenskap, og de måtte dessuten forhindre at viktig teknologi kom i fiendens hender. Det var for mye å risikere om de la ned våpnene nå.

De visste ikke riktig hva de skulle gjøre. Ryktene ville jo ha det til at krigen skulle fortsette fra Norge. Kanskje de kun-ne dra tilbake dit? Fremtiden i Tyskland virket dyster, landet var lagt i grus, og de alliertes propaganda gav ingen håp om at det skulle bli bedre. De kunne overgi seg, de kunne senke båten eller gå til havn i et land som hadde vært vennlig inn-stilt til Tyskland under krigen. Det var bare det at det ikke var så mange av de landene igjen. Spania virket ikke som et sik-kert nok sted, og det eneste alternativet på andre siden av Atlanterhavet var Argentina. En av maskinistene hadde vært i Argentina tidligere og hadde holdt kontakten med venner i landet, og kaptein Schaeffer hadde også venner der. De kunne i alle fall ikke bli liggende i Nordsjøen slik de gjorde nå.

Da det tyske krigsskipet «Graf Spee» hadde overgitt seg til


argentinske myndigheter i 1939, hadde argentinerne behand-let mannskapet på en vennlig måte. Dette gjorde at Argentina fikk et godt rykte blant tyske sjøfolk. Det virket derfor som et bra alternativ å dra til Argentina, inntil de var sikre på at in-formasjonen om Tysklands kapitulasjon var bekreftet. Da ville de også muligens slippe å bli sittende i krigsfangenskap. Det var imidlertid en hake ved saken: De hadde ikke fått med seg at Argentina hadde erklært krig mot Tyskland og Japan den 27. mars 1945.

På SkaugumSøndag den 6. mai ankom en mann i SS-generalsuniform til et Oslo badet i vårsol. Mannen var Brigadeführer Léon Degrel-le. Han hadde vært føreren i den belgiske Rex-bevegelsen og vunnet legendarisk ry for sin innsats som leder av den vallon-ske divisjon av Waffen-SS.49 I Nord-Tyskland hadde han av-sluttet sin frontinnsats, og SS-lederen Heinrich Himmler had-de løst ham fra SS-eden med ordene «redd deg selv». Han reiste deretter til København, og der bestemte han seg for at han fremdeles ville kjempe for det han trodde på og stå ved Himmlers side. Mens han befant seg i den danske hovedsta-den, kapitulerte Tyskland. Det var ingen grunn til å bli i Dan-mark, og Degrelle reiste dit hvor han trodde Himmler befant seg, nemlig Oslo. Det svirret med rykter om at Himmler ville holde Norge som en siste skanse. Himmler var imidlertid ikke i Oslo.50

Samme ettermiddag kjørte Degrelle til Skaugum hvor han møtte Reichskommissar Josef Terboven og Höhere SS und Polizeiführer Wilhelm Rediess, Himmlers fremste represen-tant i Norge. Degrelle og hans adjutant ville forhøre seg om mulighetene for å gjøre en innsats i Norge, i alle fall i Nord-


Norge. De tyske styrkene hadde kapitulert i land etter land, men troppene i Norge hadde ennå ikke overgitt seg til de al-lierte. Det var jo hele 350 000 soldater i landet, og Hitler hadde lovet at Festung Norwegen skulle holdes til siste slutt.51 Terboven ristet på hodet av hans forslag. Nord-Norge var ikke stedet å reise til. Han spurte i stedet om Degrelle ikke hadde tenkt på å dra til Sverige eller Japan.52

Quisling hadde fått med seg at Degrelle var i Oslo, og dagen etter møttes de hos Terboven på Skaugum.53 Samtidig lå ubåt U-977 utenfor norskekysten, ikke langt fra Bergen, og ubåtmannskapets videre skjebne var fremdeles uklar. De tre som var samlet på Skaugum, var under stort press. Mye stod på spill, og de måtte ta skjebnesvangre valg. Terboven for-talte at admiral Dönitz ikke hadde til hensikt å holde Hitlers løfte om Festung Norwegen. Degrelle kunne derfor ikke ha noen forhåpninger om å kjempe videre. Terboven skjenket sine gjester et glass konjakk, skriver Degrelle, og de satte seg ned. Konjakken var god for nervene i denne kritiske tid.54 Terboven var bitter, men virket overraskende avslappet. De snakket om situasjonen i Tyskland og diskuterte splittelsen i nazi-ledelsen. Forholdet mellom Terboven og Quisling hadde aldri vært godt og var preget av en kjølig distanse. Terboven hadde etter deres første møte sagt at Quisling var «dum i potens»,55 men nå delte de felles skjebne. Etter hvert penset samtalen inn på temaet flukt. Måten det ble lagt frem på, fikk Quisling til å anta at det var et tema som var blitt diskutert av flere på Skaugum.56 De skjønte alle tre hva utfallet ville bli, og Terboven spurte om Degrelle og Quisling ville benytte seg av anledningen til å flykte.

Terboven kunne fortelle at det var fullt mulig å komme seg vekk fra Norge og til et trygt og vennligsinnet land. På Fornebu hadde han et fly stående, og det ble stilt til Quislings


og Degrelles disposisjon. Med det burde de kunne nå Spania, men de ble også tilbudt muligheten til å få plass på en ubåt som skulle seile til Sør-Amerika.57 Quisling takket Terboven for tilbudet, men avslo. Han ville ikke rømme fra det syn-kende skipet eller fra sine forpliktelser. Det var en av tingene han hadde kritisert regjeringen Nygaardsvold for. Terboven sa han respekterte Quislings avgjørelse. Han selv hadde heller ingen planer om å dra.58 Etter møtet på Skaugum dro Quis-ling tilbake til Slottet for å gjenoppta sitt arbeid der. Terboven ble igjen på Skaugum. Da Tyskland hadde kapitulert, gikk han inn i en mørk bunker inne i skogen bak huset, gjorde klar en sprengladning og blåste seg selv i luften.

Av de tre som møttes på Skaugum, var det altså bare Degrelle som ville rømme fra landet. Før han dro til Fornebu, ble den norske SS-Hauptsturmführer Aage Henry Berg til-budt plass på flyet, men han takket nei.59 Han planla heller å skaffe seg falske dokumenter og komme seg til Sverige kamu-flert som tysk politimann.60 Klokken elleve om kvelden den 7. mai gikk Degrelle sammen med fem andre om bord i Ter-bovens fly, en Heinkel He 111 med kjennetegn TQ-MU.61 Idet flyet lettet fra norsk jord, følte han en enorm lettelse, alt virket avklart og all verdens usikkerhet var borte. Flyet kom seg utrolig nok velberget gjennom Europa, og ved morgengry den 8. mai kunne besetningen se lysene fra kysten av Nord-Spania. Like før de nådde Spania og friheten, tok drivstoffet slutt. De seks om bord tok på seg redningsvester og forbe-redte seg på å styrte i havet. Flyet mistet høyde mens de nær-met seg kysten. Ikke langt i fra San Sebastian krasjlandet flyet på en sandstrand.

Degrelle overlevde, men det ble påstått at han hadde flere benbrudd, og han fikk behandling i Spania i flere måneder. Sykehusoppholdet var beleilig, det kunne dra ut tiden og min-


ske presset for å få ham utlevert til de allierte. I følge spanske myndigheter rømte han fra sykehuset og gikk i dekning for å hindre utlevering til Belgia. I 1945 ble han dømt til døden in absentia av en belgisk rett for sine forbrytelser under krigen. Belgiske myndigheter forsøkte forgjeves å få ham utlevert, men i Spania var han trygg og levde med ny identitet under beskyttelse av sin gode venn diktatoren Francisco Franco. Degrelle oppholdt seg i Spania frem til sin død i 1994.62

Quisling kunne ha vært med på denne hasardiøse flyturen. Hadde han satt seg på flyet til Spania eller gått om bord i en ubåt med kurs for Sør-Amerika, kunne Norges mest notoris-ke landssviker ha kommet seg unna og muligens levd resten av livet som en fri mann. Men Quisling ville det annerledes. Noe naivt hadde han håpet på å få til en overgangsordning med eksilregjeringen i London. Dette håpet han ville gi en bedre løsning enn å bli diktert av den ene parten som et resul-tat av en betingelsesløs kapitulasjon.63 At regjeringen hadde erklært at den betraktet NS’ kollaborasjonsstyre som krimi-nelt, kan det se ut som han ikke tok med i beregningen.64 8. mai kapitulerte de tyske styrkene betingelsesløst også i Norge, og det var intet rom for ham til å forhandle frem en overgangsordning. Istedenfor å nyte friheten i et vennlig-sinnet land, ble Quisling nå arrestert og stilt til ansvar for sitt landsforræderi.

Den ubåten Terboven hadde i tankene, kan meget vel ha vært U-977. Det måtte være en båt som kunne nå enten Spa-nia eller Argentina. Det var i de landene Quisling kunne for-vente å treffe gode venner som ville ta seg av ham. Og båten måtte være fullastet med både proviant og drivstoff. Kanskje var det U-977 som lå ute i Nordsjøen, kanskje var det en annen båt. Uansett, Quisling ble i Norge for å møte sin skjeb-ne her.


Det store valgetMannskapet på U-977 måtte bestemme seg for hva de skulle gjøre. 48 personer skulle i løpet av noen få timer ta et valg som ville ha innvirkning på resten av deres liv. Gitt beslutnin-gens alvor ønsket ikke kapteinen å ta dette valget alene. Han holdt en tale hvor han la frem tre alternativer: heise flagget som signaliserte overgivelse, senke ubåten eller dra til et vennligsinnet land. Mennene gikk i grupper og diskuterte sa-ken før det ble holdt en avstemning. Tretti ville prøve lykken i Argentina, to stemte for Spania fordi de trodde det kunne gjøre det lettere for dem å komme hjem derfra. De resterende seksten, hovedsakelig gifte menn, ønsket å returnere til fami-liene sine. For å etterkomme ønskene til disse seksten ble det bestemt at de skulle settes i land. De lå i Nordsjøen, og det var tryggere å gå inn til Norge enn til Storbritannia. Det ville også bli enklere for de seksten å returnere til Tyskland fra Norge. Dro de til Bergen, kunne ubåten etterpå komme seg ut i Atlanterhavet ved å seile mellom Island og Færøyene.

Natt til torsdag den 10. mai smøg U-977 seg inn fra Nordsjøen og manøvrerte seg frem mellom norske holmer og skjær uten periskop og uten kart. En vanskelig og fare-full ferd, og de fikk snart problemer. Ubåten kjørte seg fast i det grunne vannet. De seksten som ville i land, forlot ubåten ved Holsnøy, ikke langt fra Bergen, mellom klokken 02.30 og 03.30. I ly av mørket gikk de over i gummibåter og rodde til land.65

Men dramaet var ikke over for dem som var igjen om bord. Båten stod bom fast, og morgengryet nærmet seg raskt. Alle triks i boken ble brukt for å få fartøyet løs, men det rik-ket seg ikke av flekken. Det ble gjort et siste forsøk på å løfte båten ved hjelp av lufttanker, skroget hevet seg og kom fri av grunnen, motorene ruste, og deretter snek U-977 seg ubemer-


ket ut av norsk farvann. Nå satte de kursen mot frihetens land, Argentina.

Alarmen går i ArgentinaKlokken 07.00 den 10. juli 1945 skjer det noe ekstraordinært i havnebyen Mar del Plata på østkysten av Argentina, noe som skulle hefte ved Argentinas omdømme i lang tid frem-over. Opp av bølgene fra Atlanterhavet, og mellom de lokale fiskebåtene, steg en ubåt, to måneder etter at krigens herjin-ger var over i Europa. Mannskapet på båten sendte lyssigna-ler til den argentinske marinebasen i byen for å identifisere seg: «German submarine.» Ubåten som kom opp til over-flaten, var U-530.66 U-977 var ikke den eneste ubåten som satte kursen mot Argentina etter at Tyskland hadde kapitu-lert.

Argentinske myndigheter slo full alarm, og det ble febrilsk aktivitet innad i administrasjonen. Dette var de ikke forbe-redt på, og de visste ikke riktig hvordan denne uventede si-tuasjonen skulle takles. Besetningen om bord gav uttrykk for at de ville overgi seg og ubåten. Etter lang tid til sjøs var bå-ten rusten, malingen var flasset av på skroget, og innvendig var det fullt av sot. I første omgang ble mann skapet på 54 satt i arrest som krigsfanger. Argentina hadde jo valgt side i krigen noen måneder tidligere og stod nå på alliert side.

Da den tyske kapitulasjonen var et faktum, befant U-530 seg nordøst for Puerto Rico, og mannskapet bestemte seg for å overgi seg i Argentina. At U-530 dukket opp i argentinsk farvann, skulle vise seg å føre til diplomatiske problemer for landet, men også til mye spekulasjoner i internasjonal presse. Rykter gikk om at nazi-ledere, nazi-gull og viktige dokumen-ter hadde tatt veien til Argentina, og at det ble gjort forsøk på


å opprette et «fjerde rike» i Sør-Amerika. Disse spekulasjo-nene nådde også utkantlandet Norge. Aftenposten meldte den 17. juli 1945 at Hitler og Eva Braun skulle ha blitt satt i land av U-530 i Patagonia i det sørlige Argentina før båten seilte inn mot Mar del Plata. I tillegg ble mennene på U-530 anklaget for å ha senket det brasilianske skipet «Bahía» uten-for Pernambuco den 4. juli, hvor 367 sjømenn omkom.

Rett før U-530 ankom Argentina, hadde besetningen kvit-tet seg med all ammunisjon, ødelagt alle kart, logger og in-strumenter. Dette gjorde det selvfølgelig vanskeligere å bevise hvor båten hadde vært og hva de hadde gjort etter den tyske kapitulasjonen. Hele mannskapet ble avhørt, men argentin-ske myndigheter fant ikke grunner til å tro at Hitler eller an-dre høytstående nazister var kommet med U-530 til Argen-tina, eller for at ubåten var ansvarlig for senkningen av «Bahía». Beregninger viste at fartøyet hadde vært hundrevis av kilometer unna «Bahía» den 4. juli.67 Det var ikke uover-ensstemmelser i mennenes forklaringer, og det syntes klart at det unge mannskapet hadde satt kursen mot Argentina fordi de ikke orket tanken på å bli internert som krigsfanger over lengre tid i Europa eller USA.

Til tross for dette tok ikke brasilianske og amerikanske medier sakens realiteter innover seg. Argentina hadde brukt altfor lang tid på å erklære krig mot Tyskland, og en mistanke om at landet hadde samarbeidet med fienden, levde videre, også etter at krigen var over. Argentinske myndigheter gav derfor britiske og amerikanske myndigheter tilgang til både ubåten og besetningen som en gest for å vise sin velvillighet overfor USA. Etter hvert roet situasjonen seg, og de fleste mente at det var usannsynlig at høytstående nazi-ledere had-de gått om bord i den relativt slitne U-530, et fartøy med en uerfaren kaptein og med et mannskap med en gjennomsnitts-


alder på 23 år, hvor disiplinen ble slettere for hver dag som gikk.68 Besetningen ble bragt til Fort Hunt i Virginia, USA. Der ble de avhørt og overvåket på cellene. Mistankene om at de hadde bragt med seg nazi-ledere, ble imidlertid ikke styr-ket.69 Det faktum at våpen var blitt avfyrt og at kart og logger var ødelagt, har imidlertid aldri kunnet fjerne tvilen fullsten-dig. Helt opp til våre dager dukker det derfor stadig opp per-soner som mener de kan bevise at Hitler endte opp i Argen-tina, men det er aldri kommet frem overbevisende dokumen-tasjon om saken.

Alarmen går igjenFørst den 17. august, i strålende solskinn, ankom U-977 Argentina med sitt mannskap på 32, over tre måneder etter at båten dro fra Holsnøy. Også denne gangen var det Mar del Plata som fikk den tvilsomme æren av å være byen som mot-tok en tysk ubåt. U-977 hadde under overfarten oppholdt seg imponerende 66 dager i strekk under vann. Også dette mann-skapet ble grundig avhørt. Til forskjell fra U-530 hadde be-setningen på U-977 tatt vare på våpen, værlogg, loggbok og kart over reiseruten.70

Det ble også denne gangen spekulert i om Hitler var blitt med til Argentina, og om U-977 hadde senket «Bahía», men ettersom man hadde tatt vare på alt av logger og våpen, vir-ket dette lite sannsynlig. Mannskapet ble likevel satt i arrest som krigsfanger, men ble behandlet godt av det argentinske militæret. Deretter ble de, som besetningen på U-530, over-levert til amerikanske myndigheter og avhørt i lang tid. Ar-gentinerne og amerikanerne kom frem til at heller ikke U-977 hadde bragt med seg fremtredende nazister.71

Etter at den første tyske ubåten var kommet til Argentina,


ble fantasien hos enkelte livlig. I juli 1945 kom det meldinger om at folk hadde sett flere ubåter, og den argentinske mari-nen ble satt inn i søket etter disse. Man hadde ordre om å ta eventuelle tyskere til fange, og om nødvendig bruke våpen mot dem. Til tross for at man ikke fant noe, var det mange som likevel ikke slo seg til ro med dette. Med jevne mellom-rom dukket det opp sensasjonelle artikler i pressen hvor det ble spekulert i om det var ankommet andre tyske ubåter til Argentina enn U-530 og U-977. Også nordmenn har fattet interesse for denne typen historier, og i 1999 ble det sendt et team med dypvannsarkeologer fra NTNU i Trondheim for å søke etter angivelig senkede tyske ubåter i Argentina. Man fant ingenting.72

Sannsynligheten er liten for at det var andre tyske ubåter som anløp Argentina, selv om det ikke kan utelukkes. Et rent praktisk forhold gjør det mindre sannsynlig. For å kunne nå helt til Argentina var båtene avhengig av å ha mye proviant og drivstoff. U-977 hadde det fordi båten hadde lagt ut fra basen i Kristiansand. Andre båter måtte mest sannsynlig ha bunkret andre steder, men det var i realiteten få havner hvor det kunne gjøres uten at det ble oppdaget av de allierte. Ved Atlanterhavet var det ikke mange vennligsinnede land, og det er stor sannsynlighet for at ubåter ville ha blitt avslørt om de hadde bunkret i Spania. Her er det heller ikke sikkert at de hadde fått det de trengte av forsyninger ettersom det i Spania var mangel på både proviant og dieselolje.

Det ville også ha vært vanskelig å holde en slik flukt skjult for omverdenen, og sannsynligheten for at det ville ha blitt avslørt før, under eller etter en slik ekspedisjon, er relativt stor. Hvis det fantes dokumenter om dette i argentinske arki-ver, ville de som styrtet Juan Perón i 1955, sannsynligvis ha offentliggjort det for å sverte en politisk konkurrent. Dess-


uten er skjebnen til alle ubåtene i denne klassen kjent. Det er ikke noen ubåter som er savnet, og som kunne ha stukket av til Argentina – andre enn nettopp U-530 og U-977.73

Et av de første fluktforsøkene fra Europa til Argentina startet ved Holsnøy utenfor Bergen. Det har vært hevdet at det kom nye passasjer om bord på U-977 denne mainatten i 1945, men det finnes ikke holdepunkter for disse påstande-ne.74 Likevel er det ikke umulig at høytstående nazister og mistenkte krigsforbrytere kom til Argentina med ubåter. Det vi vet helt sikkert er at det fantes andre og svært effektive måter å komme seg til Argentina på som både norske kolla-boratører og andre flyktninger benyttet seg av.

Documents

Norske nazister på flukt