Akkordarbeid og måling i byggebransjen

PETTER VELLESEN

Akkordarbeid og måling i byggebransjen

Akkord kan defineres som at man utfø-rer et bestemt stykke arbeid for en be-stemt sum. Slik står akkord i motset-ning til tidlønn, der arbeidskrafta beta-les pr. tidsenhet, for eksempel pr. time.Akkord som lønnsystem er nå erstattaav tidlønn i de fleste bransjer, men ibyggfaga er det fremdeles hovedlønns-systemet. I henhold til overenskomstener det i utgangspunktet det eneste «til-latte» system. De forskjellige arbeids-stykkene er prissatt i akkordtariffer.Partene på den enkelte byggeplass for-handler fram forutsetningene for hverakkord, og fagforeningene representertved sine målekontorer måler til sluttopp det utførte arbeidet mot et gebyr.Til dette kreves et stort apparat. Det er idag i Fellesforbundet nærmere 40 måle-kontorer og opp mot 100 personer di-rekte tilknytta målevirksomheten. Selv-sagt er det også snakk om store inntek-ter. Denne artikkelen vil vise hvordanakkordtariffene, og apparatet rundtdem, vokste fram. Den vil også ta oppden alltid tilstedeværende konfliktenmellom akkordlønn og tidlønn.

Akkordarbeid er ingen ny oppfinnel-se. Etter alt å dømme var murerfagettidligst ute med å få satt det i system, ihvert fall finnes det eksempler på noe

som likner akkordtariffer her helt tilba-ke fra 13-1400-tallet. Forskjellige for-mer for akkordavlønning har sannsyn-ligvis vært i bruk ved bygningsarbeidhelt siden arbeiderne begynte å mottalønn i form av penger eller varer for ar-beidet sitt. Det vil si så lenge det harvært bygghåndverkere som har utførtarbeid for andre i et slags ansettelsesfor-hold. Med så sterke krav til fagkunn-skap og spesialisering, og med det rela-tivt store arbeidskraftbehovet for å opp-føre bygninger, var sannsynligvis disseyrkene blant de første der vi kan snakkeom lønnsarbeid.

Artikkelens tema er imidlertid den«moderne» akkordtariff. Jeg har valgt åknytte den til framveksten av fagfore-ninger innenfor bygningsfaga. Selv omakkordarbeid helt sikkert ikke var noeukjent fenomen for bygningsarbeiderneble det særlig vanlig med oppløsningenav laugene i 1866. Da ble akkorden merframtredende som lønnssystem i Norge.På samme tid kom vandrende svennerhjem med vitnesbyrd om at det på kon-tinentet fantes vel utviklete «priskuran-ter» - tariffer. Der hadde håndverkerneetter oppløsningen av det strenge mes-ter/svenn-forholdet slått seg sammen ifagforeninger. Her på berget var vi litt

Arbeiderhistorie 1999191

creo


seinere ute. Noen fagforeninger er litteldre, noen litt yngre, men stort settkan vi si at det dreier seg om et hundre-årsperspektiv. Det er forresten påfallen-de hvor like historiene til de ulike fore-ningene er på dette punktet, så jegkommer til å bruke eksempler fra flereforskjellige fag.

For 100 år siden, i 1890-åra, var detbyggeboom i Kristiania. Det oppsto etenormt press på arbeidsmarkedet. Ar-beidet skulle gå unna og det er vel litentvil at det var akkordsystemet som vardet dominerende lønnssystemet. Mennettopp fordi fagforeninger var noe heltnytt, eller ikke eksisterte i det hele tatt,var fastsettelsen av disse akkordenetemmelig vilkårlige. De foregikk direktepå byggeplassene, og var ofte prega avinnbyrdes konkurranse. Det fortelles atlagene gjorde opp seg imellom på tørrenever på bevertningsstedene, og at detlaget som vant stakk av med jobben.1

Det sier seg sjøl at behovet for fagfore-ninger og tariffer var påtrengende. No-en fag, særlig håndverksfag, hadde al-lerede fått litt «kultur» på tingene oghadde fungerende fagforeninger somjobbet nettopp for å innføre tariffer. Ba-re på denne måten kunne man hindre atman underbød hverandre. I 1890 gjen-nomførte bygningssnekkerne en av deførste moderne streiker i byggfaga ogresultatet var nettopp at man fikk enakkordtariff i 80 punkter.2

Malerne fikk forhandlet seg fram tilen akkordtariff i 1894. Tømrerne tenktepå å streike for å få en akkordtariff al-lerede i 1885, men den streiken ble al-dri noe av da det ikke «var noget Bygge-foretagende her i byen, der hastede såmeget».3 I 1885 var det ingen byggebo-om... Stein og jord var seinere ute, na-

turlig nok, siden de første spede forsøkpå å organisere grovarbeiderne var i be-gynnelsen av 90-åra. De første lønns-krav vi hører om, både fra Gråsteinmu-rerne og Grunnarbeiderne og fra Se-mentarbeiderne var tilknytta akkordar-beidet. Gråsteinmurerne og Grunnar-beiderne gikk inn for fordelingsakkord- dvs. at akkorden ble fordelt likt i lagetog ikke etter basens forgodtbefinnende.Sementarbeiderne på sin side kjempetfor faste akkordpriser - altså akkordta-riff.4 Dette var rundt 1896-97. I 1898døde kravene ut uten resultat. Da varbyggeboomen over.

Samtidig som arbeidet for akkordta-riffer pågikk i så og si hele bygnings-bransjen var det et annet krav som ettervedtak og protokoller å dømme virketmere framtredende, og det var arbeidetfor å avskaffe akkordarbeidet. Malernehadde kravet oppe allerede i 1888 oggjentok det gang på gang utover i 90-åra. I 1897 var malerne i streik og et avkravene var at «alt akkordarbeide for-kastes».5 Streiken var forøvrig mislyk-ket. Bygningssnekkerne, som haddegjennomført den vellykka streiken i1890, streiket på nytt i 1893. Dennegangen streiket de bl.a. for garantertminstelønn. Nettopp disse to foreninge-ne innbød på denne tida de øvrige fore-ningene innen bransjen til samarbeidpå et program hvor «timebetaling i allefag» var første punkt.6

Motstanden mot akkordsystemet varvel begrunnet i det harde slitet og detusosiale forholdet akkordarbeidet med-førte, særlig i en tid hvor nettopp deninnbyrdes konkurransen var så sterk.Slike argumenter var jo forsåvidt riktigenok og holdt seg hele tida, som vi skalkomme tilbake til seinere. Imidlertid

192


ser det ut til å være ganske tydelig atdenne argumentasjonen hadde vært pået ideologisk grunnlag. Hele tida fore-gikk det en pragmatisk kamp hvor maninnså at akkorden var umulig å kommetil livs og innretta seg deretter. Arbeids-giverne var da også helt uvillige til å gislipp på akkordsystemet. De kunne laseg presse til å inngå akkordtariffer,men strakk seg ikke lenger mot fagfore-ninger. Vi må også huske på at fagfore-ningene var ferske, uten erfaring i ar-beidskamp og hadde lav oppslutnings-prosent. Et av argumentene mot byg-ningssnekkerstreiken i 1893 var at ar-beidsgiverne godt kunne tenke seg å he-ve akkordsatsene.

Disse to taktikkene førte nok til in-dre strid i fagforeningene, og kanskjeogså til splittelse, men man red på enmåte hele tida to hester. Når man ende-lig fikk kjempet igjennom de første ta-riffavtalene var det minstelønnsavtalerdet dreide seg om. Altså garanterte ti-melønner, uansett om man jobbet ak-kord eller ikke. Når Arbeidsmandsfor-bundet fikk sin første tariffavtale over-for Kristiania Entreprenørforening i1910, så arbeidsgiverne det som en vik-tig innrømmelse fra sin side at den ga-ranterte timelønna var den samme vedakkordarbeid. Tidligere hadde det værtet innarbeidet prinsipp at den i slike til-feller lå lavere.7

193

Det nye Christiania reiser seg. På dette fotografiet fra 1901 ser vi murarbeiderne som varmed på byggingen av Kampen skole. Som nummer sju i bakerste rekke fra venstre står dennyutnevnte formannen i Murerforbundet, Sverre Iversen (1879-1967). Sverre Iversen ble sek-retær i Landsorganisasjonen i 1911, rådmann i Oslo i 1926 og statens arbeidsdirektør etterkrigen.

creo


Hele tida foregikk det altså akkordar-beid, mer eller mindre offisielt. Det fo-religger flere eksempler på akkordtarif-fer i denne perioden. Enten var det in-terne prislister fra foreningen som anta-kelig må betraktes som veiledende min-stepriser. Eller det var tariffer fra ar-beidsgivernes side som ble gjennomførtved diktat, kanskje som tiltak for å hin-dre konkurransevridningen. Det ser ihvert fall ikke ut til å ha vært gjennom-ført forhandlinger mellom partene omdisse tariffene. En arbeider beskrev for-holdene på anleggene slik i en klage tilforbundet:

«...Akkordsystemet er det urettferdigste nar-resystem, som burde være bannlyst fra an-leggene. Man kan ha hvor store priser manvil. Ser de gode herrer at folket har tjent noeover det normale dem bestemmer, som alm-innelig ikke skal overskride kr. 3.50, så blirman plaget med alle mulige ting. Får ikkeoppgjør på lange, lange tider. En hel delutenomarbeid som man ingenting får for.Når dem til syvende og sist har plaget enlenge nok, så skal det for formens skyld engang komme et oppgjør. Da skal det målesog veies, etter deres eget behag, og gud nådeden som våger å gjøre innsigelser...»8

Motstanden mot akkordarbeid blant ar-beidstagerne skjerpet seg på denne tida.Det hadde sammenheng med en allmenradikalisering i fagbevegelsen som fore-gikk fra 1910 og utover og som fikk ut-trykk gjennom «Fagopposisjonen av1911». Argumentasjonen gikk nå somellers ut på at akkordarbeidet drev opptempoet, splittet arbeiderne og under-gravde arbeidet med å få faste avtalerom arbeidstid og sikkerhetsbestemmel-ser. Det siste argumentet var sikkertviktig nok i denne tida da overens-komstarbeidet skjøt fart. Samtidig var

det på denne tida en sterk syndikalis-tisk motvilje mot tariffer i det hele tatt,særlig innen anleggsbransjen. Motviljenmot akkord var nok sterkest i hånd-verksfagene, og var kanskje helst avprinsipiell karakter. En elektriker sa detslik:

«Jeg var til å begynne med personlig mot-stander av akkord - av prinsipielle grunner.Jeg var medlem av Arbeidernes Ungdoms-fylking fra jeg var 16 - 17 år, og hadde fåttinnprenta de samfunnssyn, det solidaritets-hensyn, den likhetstenkning som arbeider-bevegelsen hadde som forutsetning.»9

Selv om flere talere på et møte i tømrer-nes fagforening i 1919 mente at man«absolut ikke burde arbeide i akkord»og bygningssnekkerne i 1920 avskaffetakkordtariffen, sies det at det i åra etterførste verdenskrig var så å si umulig å fåarbeiderne til å utføre daglønnsarbeid.10

Etterkrigstidas høykonjunktur bleimidlertid ikke utnyttet til å tariff-festeakkordsatsene. Konjunkturene skiftet,arbeidsløsheten vokste og i tiden 1921til 1923 ble Arbeiderpartiet delt i tre.Arbeiderklassen sto svakere enn pålenge.

Da de organisasjonsmessige stridig-hetene hadde roet seg og konjunkture-ne så ut til å bli bedre startet det vi kankalle for den annen fase i arbeidet for ta-riffesta akkordsatser. Det var den egent-lige begynnelsen på akkordtariffene slikvi kjenner dem i dag.

Det hele begynnte med opprettelsenav Bygningsarbeiderforbundet i 1923.Tidligere sto bygningsarbeiderne til-slutta fire forskjellige forbund: Trear-beiderforbundet, Malerforbundet, Ar-beidsmandsforbundet og Jern- og me-tall. Tariffsituasjonen var broket og ar-

194


beidet med å få gjort tariffene mer en-sartede var påtrengende. I denne situa-sjonen var det akkordtariffene som vardet samlende element, og det var ogsådisse man falt ned på. I 1927 vedtoklandsmøtet enstemmig å søke å få opp-rettet akkordtariffer for alle gruppersom stilte krav om det, et arbeid somburde gjøres i forbindelse med de regu-lære tarifforhandlingene.11 Man haddealtså innsett at akkordarbeidet tross altvar det dominerende lønnssystemet. Istedet for å kjempe for faste timelønnersøkte man å få akkordene til å bli en delav tariffavtalen, under arbeidernes kon-troll.

Allerede samme året ble det oppret-tet akkordtariffer i rørlegger-, blikkens-lager og malerfaget, året etter i tømrer-faget, mens stein og jord måtte ventehelt til 1930. Da var det fullt gjennom-slag for akkord i bygningsbransjen, selvom det i alle disse eksemplene dreideseg om Oslo-tariffer. Ca. 1930 opplevdede fleste fagene en markant økning imålevirksomheten, og situasjonen be-festet seg ytterligere utover i 30-åra.

Hvorfor var gjennomslaget så totalt?Og hvor var det blitt av motstanden vihar sett hele veien? På en eller annenmåte må tida ha vært moden.

For det første hadde bygningsbran-sjen gjennomgått en teknisk utvikling -særlig ved innføringen av jernbetong -som førte til større ensartethet og størrespesialisering. Store kommunale bolig-prosjekter og et visst innslag av samvir-kemessig boligproduksjon, forsterketdenne utviklinga.

Ikke bare teknikken, men også selveorganiseringen av arbeidet forandretseg på denne tida. Tømrerne var forvisttil taket, og murerne hadde ikke lenger

en så dominerende plass på bygget.Hver yrkesgruppe hadde sin plass ogsin arbeidsoppgave. Riktignok var alleavhengig av hverandre, men preget avadskilte funksjoner var helt klart oggjorde det mulig å planlegge på en heltannen måte enn før.

Entreprenører, og ikke mur- ellertømmermestre, hadde begynt å domine-re på arbeidsgiversida. De vurderte ar-beidskrafta med nye målestokker. Sær-lig så de behovet for rasjonell drift, ogarbeidskraftas pris ble et sterkere ele-ment i kalkulasjon og prosjektering.Anbudssystemet vokste fram, og meddet sterkere konkurranse bygningsbe-driftene imellom. På denne tida haddedessuten fagforeningene eksperimen-tert med egne bedrifter. På den måtenskaffet de seg nyttig og helt nødvendigkunnskap i å kalkulere arbeid.

Arbeidernes egne holdninger må ik-ke bare ha endra seg som en følge avden teknologiske utviklinga, men ogsåsubjektivt. For det første hadde akkord-avlønning vært det dominerende lønns-systemet hele tida. Særlig innen an-leggsvirksomhet hadde det omtrent ik-ke vært snakk om annet, og det sammevar nok tilfelle for steinog jordarbeidinnen bygning, som stort sett dreide segom grøfte- og tomteutgraving. Detteførte ikke bare til at man hadde mulig-heten til å tjene bra penger, men også tilen større grad av kontroll over sin egenarbeidssituasjon. En anleggsarbeiderkunne for eksempel uttrykke seg slikom arbeidstida: «När jag arbetar, arbe-tar jag. När jag dricker, dricker jag. Ogskoftar jag, så är jag fyllsjuk.»12 Denneindividuelle formen for kontroll haddenok blitt borte. Gjennom tariffarbeidethadde arbeidstidsbestemmelser, ferie og

195

creo


brakkebestemmelser blitt innført, og enrekke viktige sosiale krav innfridd. Mankunne nå vie lønnsbestemmelsene stør-re oppmerksomhet, og da framsto ak-kordtariffene som den eneste mulighet.Alternativet ville vært sterkere jag, fleredriverformenn, arbeid etter klokka, idet hele tatt mindre kontroll over arbei-det.

Men det var visse forutsetninger sommåtte være på plass for å få et slikt sys-tem til å fungere. Systemet var oppnåddgjennom kollektive avtaler - det var jonettopp det som var det nye - og da

måtte det virke likt for de forskjelligelag og enkeltarbeidere innen samme yr-ke uansett hvilken byggeplass de befantseg på. For å oppnå slik likhet ble detinnført tvungen måling.

Et sitat fra malernes 50-årsberetningillustrerer nødvendigheten av dette:

« En rekke påbegynte arbeider ble forsøktunndratt overenskomstens bestemmelserom akkord og flere svenner sto på akkordar-beid uten å kreve oppgjør for dette. Til å be-gynne med stilte mange seg på mesterens si-de, og var helt fientlig innstillet overfor må-leren. De påsto at de sjøl kunne måle og be-

196

I 1953 ga Bygningsindustriarbeiderforbundet ut denne brosjyren hvor man utførlig gjorde re-de for hvordan akkordtariffene og arbeidet ved målekontorene virket. Brosjyren, som ble dis-tribuert til praktisk talt alle landets husstander, ble gjenstand for massiv kritikk i den borgerligepresse. Illustrasjon fra Bygningsarbeideren, nr. 9/10 1953.


regne sine akkorder, hvilket flere naturligviskunne. Men foreningens beslutning var fat-tet fordi mange dessverre ikke kunne ogmange var for svake i sin optreden overformesteren. For å få den nødvendige kontrollmåtte alle behandles likt enten de var orga-nisert eller uorganisert, enten de kunne må-le og berekne akkordene eller ikke.»13

Målekontorene var altså en helt nød-vendig forutsetning for akkordtariffen.Det som var spesielt var at de fra førstestund av ble lagt inn under foreningene.Riktignok måtte arbeiderne dekke ut-giftene gjennom målegebyret, og ar-beidsgiverne hadde selvfølgelig rett tilmotmåling. Men til sjuende og sist be-tydde målevirksomheten en unik mu-lighet til å ha innsikt i hva som skjeddepå byggeplassene. Selv om målerne ikkehadde forhandlingsrett med hensyn tilakkordseddelen fungerte de som enslags tillitsmenn og agitatorer. De varda også valgt på årsmøtet.14

Det var nok denne ordninga som varvanskeligst å svelge for arbeidsgiverne,som kjempet lenge imot akkordtariffen.Da den endelig kom uttalte de at denville medføre «stagnasjon og hindreden frie utvikling, teknisk, maskinelt ogøkonomisk.»15 Det nye ved akkordtarif-fene var arbeidernes og fagbevegelsenskontroll, og det må ha vært dette somskulle være det store hinderet. Mar-kedsliberalismen er ingen ny oppfinnel-se. Akkordtariffene førte i hvert fall ik-ke til stagnasjon.

En annen viktig forutsetning - kan-skje den viktigste - for å få systemet til åfungere var at prisene var riktig satt ogslo riktig ut for alle. Utbygging og vedli-kehold av akkordtariffene var det vik-tigste arbeidet som foregikk i bygnings-fagforeningene i 30-åra. For de tillits-

mennene som arbeidet med tariffspørs-mål var det ikke bare viktig å være dyk-tige forhandlere, de måtte også ha inn-sikt i faget. Allerede under det førsteforsøket på å få i stand akkordtariffer istein og jord - i 1890-åra - innså mandette. Når tariffkomiteen skulle settessammen skulle det «legges særlig vektpå å få valgt av dem som har arbeidetlengst i faget og som en forutsetter be-sitter størst fagkunnskap.»16

Som sagt var faget i en rivende utvik-ling på denne tida, og det gjaldt å fåmed seg alle endringer og nyvinninger.Dessuten kunne jo forskjellige bygg væ-re av forskjellig beskaffenhet. For at ta-riffen skulle slå noenlunde likt ut, måt-te den være ganske detaljert. Sist, menikke minst, måtte teksten være klar. Atdette kunne være et problem - også forarbeidsgiverne - viser følgende lillestubb forfattet av ingeniør Eeg-Henrik-sen under forhandlingene i 1931:

Mange svårigheter finns på denne jord

mange små og mangen som er ganske stor.

Størst av alle er dog den å skrive en akkord-

takst

så at på intet sett den er å misforstå.

For å illustrere hva forhandlingene drei-

de seg om skal vi ta med et vers til fra sam-

me visa:

Her forleden ble det kamp om pressluft-

trekk,

noen mente: Helst sku’ hele trekket vekk.

Dog, om den ting ble man enig: Hvis du la-

ger pressluft selv,

Får du inte noe trekk på nonslags fjell.17

197

creo


Hvilket arbeid det lå i å utvikle tariffenkan en se ved å ta utgangspunkt i Stein,Jord- og Sementarbeidertariffen, somble revidert i 1933, 35 og 41. I denne ti-da hadde den vokst fra 220 til 642

punkter, og fra 59 til 98 mer tettskrevnesider.18 Tariffen ble ikke bare utvikletgjennom forhandlinger, men også viatvistesaker i tariffrådet. Målerne hadde i30-åra jevnlige møter - hver eller an-

198

Forskalingssnekkere i arbeid på byens tak. Byggingen av Hotel Viking var et ledd i opprus-tingen av Oslo til vinterolympiaden i 1952.


nenhver søndag! - hvor alle mulige sa-ker knyttet til tariffen ble tatt opp. Ogsålaga og de enkelte arbeiderne var sterktinvolvert i arbeidet. I tillegg hadde Steinog Jord på denne tida en aktiv gruppe-virksomhet - forskalingsgruppa, jern-bindergruppa, grovarbeidergruppa osv.- hvor tariffspørsmål var av de hyppig-ste diskusjonstemaene.

Taktikken med å innføre akkordta-riffen var vellykka og fungerte etter for-utsetningene. Prosenten av oppmålt ar-beid vokste formidabelt og lønnsvek-sten likeså. I 1939 lå timelønna i byg-ningsfagene høyest av alle fag19 - høyereenn f.eks. grafisk - og det gjorde den ik-ke i 1929. Elektrikerne f.eks., som i ta-riffrevisjonen i 1927 hadde fått forbudtalt akkordarbeid, ble hengende etter.Den samme elektrikeren som tidligerevar så prinsippfast hadde nå snudd:

«Jeg skjønte etter hvert at mitt standpunktmot akkord var nokså desperat, og jeg skalforsøke å anskueliggjøre hvorfor. Jeg var baspå Ingeniørenes Hus dengang dette husetble utvida under den verste arbeidsløshetenfra 31 og utover. Lønna mi var dengang 1.40i timen, mens han som stod og varma kaffi-flaskene og gikk og kjøpte øl for bygningsar-beidera - bare guttungen for øvrig, såvidtkonfirmert - han hadde 1.60. Akkorden tilbygningsarbeidera ga 2.25, noe de var såmisfornøyde med at de holdt møte.»20

I 1950 oppsummeres situasjonen slik:

«Fra å være en svøpe og en prøvelse, etumenneskelig jag hvor akkorden hang somhøytappen foran eslet, og derfor ble hatet avden ansvars- og klassebevisste arbeider, erakkorden nå brakt under kontroll og inn-passet i et system hvor det hersker medbe-stemmelsesrett og demokratiske prinsip-per.»21

Fagforeningenes innflytelse var nær-

mest altomfattende, organisasjonspro-senten var i 1940 så godt som 100%, ogarbeidernes engasjement i egne lønns-spørsmål var stor. Selv om det var van-skelig å måle hvordan demokratise-ringsprosessen ute på byggeplassene fo-regikk må vi regne med at det også hervar en positiv utvikling. Til tross for atdet f.eks. i 1932 ble sendt hele 13 sakertil tariffrådet ble de fleste tvister løst påbyggeplassen, som oftest til arbeidernesfordel.22 I slutten av tiåret ble det ogsåsatt i gang en ganske storstilt fagopplæ-ring i foreningens regi. Selv om dettenaturligvis hadde sammenheng medden allmenne utviklinga var det ingentvil om at også bruken av akkordtarif-fen spilte en viktig rolle her.

En så vellykka lønnspolitikk fikkselvfølgelig ringvirkninger. I løpet av30-åra ble akkordtariffer innført i defleste større byer, og i 1949 ble dengjort landsomfattende på grunnlag avOslo-tariffene. Dette var selvfølgelig og-så et ledd i en bevisst solidarisk lønns-politikk. Skulle akkordtariffen holdestillingen og unngå konkurrerendelønnssystemer, var det nødvendig atden gjaldt for alle.

I de første etterkrigsåra ble skylda forde høye boligprisene lagt på bygnings-arbeidernes lønninger. Grunnen til atdisse var så «skyhøye» var akkordtarif-fene og framfor alt det uhørte forhold atmålekontorene lå under fagforeninge-nes kontroll. Det oppsto derfor en beve-gelse for å få staten til å overta måling-en. Partiet Venstre la til og med framforslag om dette i Stortinget, men kri-tikken kom ikke bare fra borgerlig hold.Også innen arbeiderbevegelsen var detrøster som krevde det samme.23 Et sliktangrep utenfra førte - i hvert fall indi-

199

creo


rekte - til en konsolidering rundt ak-kordtariffene innad i forbundet, og der-med til en sentralisering av målevirk-somheten i Målevirksomhetens Fellesor-ganisasjon. Imidlertid var det nok vikti-gere at akkordtariffene nå var en del avlandsoverenskomstene. Akkordtariffenevar nå forbundets «eiendom» - ikke for-eningenes.

Men tariffene ble også utsatt for «an-grep» fra egne rekker - nedenfra. Imange perioder var det mulig å skaffeseg lokale lønnspålegg og faste timeløn-ninger som tariffen ikke klarte å mat-che, slik at akkordtariffen av og til nær-mest var illusorisk.24 Det som var red-ningen var at tariffen hele tida ble vedli-keholdt for å holde tritt med den tek-niske utviklinga. De fleste av det gamleBygningsindustriarbeiderforbundetsressurser ble brukt på dette arbeidet, ogstore krefter ble nedlagt i forhandlinger,tekniske revisjoner, tidsstudier og om-legginger som f.eks. minuttfaktoren. Ik-ke alt var like vellykka selvfølgelig, menvi kan trygt si at det var lite i akkordta-riffen som var tatt ut av løse lufta.

Målevirksomheten var også en bety-delig del av Bygningsindustriarbeider-

forbundets apparat. I 1973 var det f.eks.44 målekontorer pluss 13 filialer og 290personer var sysselsatt i virksomheten.Vel 200 var oppmålere. Og da ble detikke lagt «skjul på at omfanget av virk-somheten, og mannskapenes antall, varatskillig større tidligere...25

Nedgangstida på begynnelsen av 90-åra var et hardt slag for akkordtariffen,og det er vel ingen overdrivelse å si atden aldri var nærmere sin død enn pådenne tida. I 1988 ble Bygningsindus-triarbeiderforbundet en del av det ny-stiftede Fellesforbundet. Etter min me-ning viste dette forbundet i sine førsteår manglende vilje til å satse på akkord-lønnssystemet. Fra enkelte hold, kan-skje særlig innen industrien, ble syste-met regelrett motarbeida. Det kan se utsom om denne utviklinga har snudd.Antallet oppmålte timeverk steg med35% siden bunnåret 1993, og dette

200

Sementpussing under byggingen av NordreÅsen i Oslo. Denne operasjonen ble utførtfor å gjøre den grove råstøpen mer mot-standsdyktig og penere. Sementpussing bleansett for å være et meget krevende spesial-arbeid.

Ingen hadde mer kontakt med forholdenerundt om på byggeplassene enn oppmåler-ne.


skyldes ikke bare den generelle opp-gangen. Det var også oppretta nye måle-kontorer flere steder i landet, og lokaltsatses det sterkt på modernisering ogopplæring. For at denne trenden skalholde seg var det imidlertid nødvendigmed en helhjerta satsing fra Fellesfor-bundets side.

Bygningsseksjonen i Fellesforbundethar i hvert fall en uttalt målsetting om åbruke og videreutvikle akkordtariffene.Dette er ikke bare for å sikre en fornuf-tig lønn, men også for å motvirke mar-kedsliberalismen. Bare gjennom etsterkt kollektivt avtaleverk kan vi mot-virke at lønnsfastsettelsen skjer på deenkelte byggeplassene med den smuss-konkurranse og undergraving av lønns-forholda dette medfører. Det var densamme kampen som ble ført i 1920-åra.

Noter1 Ødegård 1947 s. 342 Tjelmeland s.643 Tjelmeland s. 464 Ødegård s. 36 ff5 Ertresvåg m.fl. s 576 Ertresvåg m.fl. s.567 Steen s. 198 Odlaug s. 1929 Hølleland s. 11210 Tjelmeland s. 17111 Ødegård 1950 s. 17412 Bjørnson s. 5213 Ertresvåg m.fl. s. 13014 Ryggvik s. 9115 Steen s. 2516 Ødegård 1947 s. 3917 Ødegård 1947 s. 159f18 Ødegård 1947 s. 15519 Ødegård 1950 s. 29020 Hølleland s. 11321 Ødegård 1950 s. 17522 Ødegård 1947 s. 17423 Berntsen s. 173ff

24 Berntsen s. 23025 Målekontorene - en konsekvens av

lønnssystemet, Bygningsarbeideren nr.10, 1973

Litteratur:Harald Berntsen: Hvem bygde landet - forhvem? Norsk Bygningsindustriarbeiderfor-bund fra gjenreisning til krise 1945 - 1988,Oslo 1993Øyvind Bjørnson: Arbeiderbevegelsens histo-rie i Norge. Bind 2. På klassekampens grunn(1900 - 1920), Oslo 1990Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie iNorge. Bind 1. Arbeiderklassen blir til (1850- 1900), Oslo 1985Ivar Ertresvåg, M. Martinsen, Henry Ander-sen: Malersvennenes Forening Historisk beret-ning 1884 - 1959, Oslo u.å.Øistein Hølleland: Det historiske lys Elektro-montørenes Forening 90 år 1899 -1989, Oslo1989John Kjellstrøm: Rørleggernes Fagforening1884 - 1959, Oslo 1959Kåre Odlaug: Norsk Arbeidsmandsforbundgjennom 60 år. Bind 1, Oslo 1955Johan Pedersen og Rolf Thore Hildebrandt:Murernes Union gjennom 100 år, Oslo 1982Helge Ryggvik: Oslo Stein, Jord- og Sementar-beideres Forening gjennom 100 år 1895 -1995, Oslo u.å.Øyvind Steen: Byggende krefter Entreprenø-renes Landssammenslutning 1910 - 1985, Os-lo u.å.Hallvard Tjelmeland: Tømrer og Snekkernesfagforening avd. 1 i Oslo gjennom 100 år 1885- 1985, Oslo 1985Johan Ødegård: Norsk Bygningsarbeiderfor-bund 1923 - 1948 og litt om forhistorien ogforløperne, Oslo 1950Johan Ødegård: Oslo Stein-, Jord- og Sement-arbeideres Forening gjennom 50 år 1895 -1945, Oslo 1947

201

creo

Documents

Akkordarbeid og måling i byggebransjen