stud

entm

agas

inet

for

HF-

faku

ltet

etU

iB n

r. 1

200

5 13

.årg

ang

INNHOLDTRØST s. 4DR. KIERKEGAARD OG MR. DYLAN s. 6KAMBODSJA – REISESKILDRING FRA ET SPØKELSESLAND s. 10KUMLEKVALER s. 14PHOTON s. 17MORGENKVALME HELE DAGEN (prosa) s. 18PHOTON s. 22SE MIN AURA s. 24DO YOU BELIEVE THE HYPE? s. 26PHOTON s. 28AT UNDERHOLDE UTENAT s. 301-2-3 FLY! (prosa) s. 32

Nesten 30 år etter folkemordet i Kambodsja er sporene fremdeles synlige. s. 10

Rasmus Hungnes tegner tegneserien «Katatonic Kid». s. 47

KJERNEPUNKT FOR FORSTÅELSE s. 35FORTIDEN ER ET FREMMED LAND s. 36HOPP, SCHWIITZ!! s. 38PHOTON s. 40IKKJE-VALDELEG ISLAMISME s. 41DEN AKADEMISKE SOSIALISERINGEN s. 42FENGENDE FREAKSHOW s. 43JENNYS ROMA s. 44REALISTISK (ABSINTGRØNN) KARIKATUR s. 45PENSUMFRITT s. 46TEGNESERIE: Katatonic Kid s. 47TEGNESERIE: En gjennomsnittlig dag i eukalyptustreet s. 48

publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skuleRedaksjonsmøte torsdagar 1800.

trykk: Bodoni Hus AS

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79e-post: atriumkontakt@uib.noweb: http://atrium.hf.uib.no

Bidragsytarar dette nr: Joachim SolumBjarne OppedalCicilie RomundstadEllen H. SuhrkeLene K. PedersenNina Knag

Ansvarleg redaktør:Helene LindqvistHelene.Lindqvist@student.uib.no

Journalistansvarleg:Halvor RipegutuHalvor.Ripegutu@student.uib.no

Redaksjonssekretær:Dorte Dahl GrønnevetDorte.Gronnevet@student.uib.no

Økonomiansvarleg:Erlend Reigstaderlend.reigstad@nhh.no

Fotoansvarleg:Ellen H. SuhrkeEllen.Suhrke@student.uib.no

Layoutansvarleg:Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

Journalistar:Julia GrønnevetIda-Johanne LillebøCharlotte HånesIda G. SlettevoldKjersti BergheimAnders KjellevoldLene Merethe StienFrank LandeEli LundRaptus PartilleAndreas Thorsen

Fotografar:Hans Jørgen SvarstadCicilie Romundstad

Bjarne OppedalJoachim SolumEli Lund

Eksterne bidragsytarar:Rasmus Hungnes (teikneserie)Matz Lande (foto)

Layout/Illustrasjon:Audhild HarkestadBernt HagenElizabeth PettersenJulia GrønnevetEli Lund

Framside:Audhild Harkestad og Ellen H. Suhrke

Baksideteikneserie:Frank Lande og Elizabeth Pettersen

LEDER:

Jävlar på kärlek

Trots att vi har sprungit tusen mil, så kommer vi springa tusen till – vi hör en röst som kallar. Och när vi har kommit ända hem, börjar vi om på nytt igen, vi hör en röst som kallar. Den säger vi är äntligen på väg den säger det är dags att ge sej av. Genom luft och över hav. Till alla fl ickor vi har försakat till alla er som trott på allting som vi gjort vill ni följa med oss västerut??? Hvem husker vel ikke trioen Glenmark, Eriksson og Strömstedt som sang Sveriges sang til fotball-VM i 1994? Mine nokså pålitelige empiriske undersøkelser sier at det faktisk er mange som ikke husker disse. Det er synd. Virkelig synd. Men ting tyder på at dette kommer til å endre seg. I enkelte miljøer ved UiB øker de hurtig i popularitet. Utover våren og sommeren vil sannsynligvis fl ere og fl ere åpne øynene og ørene for disse musikalske geniene. Det er snakk om ABBA for heterofi le gutter. Veldig oppstemmende og glade kjærlighetssanger som innbyr til allsang. Bandet kan synes uaktuelt for øyeblikket. Det er tross alt over et år siden deres siste utgivelse. Men – god musikk er da lik god litteratur som kjent tidløs. Trekløveret Anders Glenmark, Thomas «Orup» Eriksson og Niklas Strömstedt hadde alle hatt sine respektive solokarrierer i hjemlandet

da de innledet et samarbeid med fotballsangen «när vi gräver guld i USA». Den ble raskt en stor hit, ikke bare i Sverige, men også i nabolandene

Norge og Danmark. I utgangspunktet skulle de kun lage denne ene sangen, men fordi den ble

sånn en stor hit fortsatte de samarbeidet. I 1995 kom platen «Glenmark Eriksson Strömstedt». Guttas suksess

nådde nye høyder. I VG (28.01.95) skrev Kurt Bakkemoen en strålende anmeldelse av plata: «her er det fengende, gode popmelodier på rekke og rad. Her er spilleglede, musikalske harmonier og morsomme tekster som gjør det til en fryd å spille platen gang på gang (…) her varierer det mellom raske, iørefallende poplåter og smektende ballader». I 2003 fulgte GES opp med Den andra skivan. Også denne gangen var det Kurt Bakkemoen som anmeldte plata i VG (17.06.03) Heller ikke her klarte han å skjule sin begeistring, og ga terningkast fem som sist gang :«Dette

er popmusikk av høy kvalitet og meget solid merke (…) denne platen oser av spilleglede og god pop med en blanding av kjappe sanger og ballader i forskjellige stilarter og musikalske innpakninger.» Musikken er myntet på et voksent publikum, men passer likevel alle aldersgrupper. Tekstene er søte og klisjépregede. Når det gjelder musikken veksles det i sjangerne, men det meste faller under kat-egorien pop. Er du fan av Melodi Grand Prix kommer du garantert til å fi nne noen godbiter hos GES. Dette er sanger som tar deg med en gang. Sanger du føler du har hørt før, og nesten klarer å synge med på refrenget til første gang du hører dem. Et must i en hver platesamling. De er jo tross alt «jävlar på kärlek».

ønsker å trøste meg, og jeg er interessert i å fi nne ut hvem det er.rsti Bergheim

heim@student.uib.no

n Henriette Suhrke

Nye Nygårdsbro står det. Med digre bokstaver på en betongvegg. Du har kanskje sett det. Jeg har i hvert fall undret meg over det når jeg sitter på bussen på veg til Danmarksps og utrolig våte joggesko legger jeg ut på oppdagelsesferd. Jeg våger meg bort for å kjenne på bokstavene. De er laget av skumgummi. De er gule. Av en eller annen grunn

ker at kunstskolen i Møllendalsvegen er en naturlig plass å henvende seg for å spørre om kunstverket. Jeg venter utålmodig på grønn mann og går med raske skritt mot Kunsfeldig forbipasserende kunststudenter om de vet hvem som er trøsteren. Ingen som vet, ingen som vet. Men de sier at de også har lurt på det. Så er det altså ikke bare meg som

en/Kunstnerent kommer jeg i kontakt med en lærer som vet om noen som vet. Jeg synes dette begynner å bli litt spennende. Kanskje vil ikke den som har laget kunsten bli funnet? Med et t på Kunstakademiet og tekst er hennes hoveduttrykk. Hun er opptatt av ord. Jeg skjønner hennes fascinasjon.

Nn kan fortelle at trøst ble til i forbindelse med B-OPEN, en kunstutstilling i desember der 150 atelierer i Bergen var åpne for publikum. I tillegg til å ha en utstilling i et ateliert som betyr noe er hvordan kunsten oppleves av publikum. Holmen har ikke fått så mange tilbakemeldinger på trøst, men så er det jo heller ikke så mange som vet hvem so

ord med store bokstavern sier at hun er opptatt av hvordan ord kan få nye betydninger alt etter hvilke sammenhenger de blir satt i. Trøst skulle egentlig bare være et midlertidig kunstverk, men så spe på grunn av ordet, undrer Holmen. Hun sier at hun ville ta et ikke-sted og gjøre det om til et sted hvor man kan fi nne trøst. Og det har hun gjort. En vegg som før var tomore bokstaver under Nye Nygårdsbro. Det står der på ubestemt tid. Det står der for å trøste deg og meg og alle. Lar du deg trøste?

KUNST:

4

splass. Det var en kald og guffen vinterdag jeg så det for første gang. Trøst. Siden har jeg sett på det mange ganger. Jeg må fi nne ut hva dette er. Hvem som er trøsteren. Så enn trodde jeg at de var blå. Store bokstaver på en grå betongvegg. Hvem er det som vil trøste meg?

stskolen i Bergen. Etter å ha ringt på døra noen ganger slipper jeg inn. Det er en spennende verden jeg beveger meg inn i. Her er tomme blikkbokser ikke søppel, men kunstm er nysgjerrig.

telefonnummer i lomma går jeg hjemover, og etter et par telefoner har jeg rette dama på tråden. Hun som vil trøste oss heter Aud Marit Skarrebo Holmen og er billedkunst

r, ville Holmen gjøre noe i byrommet. Hun synes det er spennende når noe plutselig dukker opp, interessant hvordan folk oppfatter det. Intensjonen hennes er ikke det viktom har laget dette kunstverket. Jeg kan i hvert fall fortelle henne at jeg er begeistret for den trøstende kunsten hennes.

purte Vegvesenet om ikke det kunne få stå fordi de likte det så godt. Kanskje trenger de i Statens Vegvesen også trøst? Og kunsten har fått stå. Ingen har ødelagt de skjøre bom er nå fylt av trøst. Jeg ble i hvert fall litt trøstet. Jeg liker tanken på at en fremmed vil trøste meg. Jeg er fornøyd med å ha snakket med henne på telefonen. Hun som har skr

5

feeling blue?

Noen ønsker å trøste meg, og jeg er interessert i å fi nne ut hvem det er.

tekst: Kjersti BergheimKjersti.Bergheim@student.uib.no

foto: Ellen Henriette Suhrke

Under Nye Nygårdsbro står det. Med digre bokstaver på en betongvegg. Du har kanskje sett det. Jeg har i hvert fall undret meg over det når jeg sitter på bussen på veg til Danmarksplass. Det var en kald og guffen vinterdag jeg så det for første gang. Trøst. Siden har jeg sett på det mange ganger. Jeg må fi nne ut hva dette er. Hvem som er trøsteren. Så en dag med mye slaps og utrolig våte joggesko legger jeg ut på oppdagelsesferd. Jeg våger meg bort for å kjenne på bokstavene. De er laget av skumgummi. De er gule. Av en eller annen grunn trodde jeg at de var blå. Store bokstaver på en grå betongvegg. Hvem er det som vil trøste meg?

KunstJeg tenker at kunstskolen i Møllendalsvegen er en naturlig plass å henvende seg for å spørre om kunstverket. Jeg venter utålmodig på grønn mann og går med raske skritt mot Kunstskolen i Bergen. Etter å ha ringt på døra noen ganger slipper jeg inn. Det er en spennende verden jeg beveger meg inn i. Her er tomme blikkbokser ikke søppel, men kunst. Jeg spør noen tilfeldig forbipasserende kunststudenter om de vet hvem som er trøsteren. Ingen som vet, ingen som vet. Men de

sier at de også har lurt på det. Så er det altså ikke bare meg som er nysgjerrig.

Trøsteren/KunstnerenTil slutt kommer jeg i kontakt med en lærer som vet om noen som vet. Jeg synes dette begynner å bli litt spennende. Kanskje vil ikke den som har laget kunsten bli funnet? Med et telefonnummer i lomma går jeg hjemover, og etter et par telefoner har jeg rette dama på tråden. Hun som vil trøste oss heter Aud Marit Skarrebo Holmen og er billedkunstner. Hun har gått på Kunstakademiet og tekst er hennes hoveduttrykk. Hun er opptatt av ord. Jeg skjønner hennes fascinasjon.

B-OPENHolmen kan fortelle at trøst ble til i forbindelse med B-OPEN, en kunstutstilling i desember der 150 atelierer i Bergen var åpne for publikum. I tillegg til å ha en utstilling i et atelier, ville Holmen gjøre noe i byrommet. Hun synes det er spennende når noe plutselig dukker opp, interessant hvordan folk oppfatter det. Intensjonen hennes er ikke det viktigste, sier hun, det som betyr noe er hvordan kunsten oppleves av publikum. Holmen har ikke fått så mange

tilbakemeldinger på trøst, men så er det jo heller ikke så mange som vet hvem som har laget dette kunstverket. Jeg kan i hvert fall fortelle henne at jeg er begeistret for den trøstende kunsten hennes.

Et lite ord med store bokstaverHolmen sier at hun er opptatt av hvordan ord kan få nye betydninger alt etter hvilke sammenhenger de blir satt i. Trøst skulle egentlig bare være et midlertidig kunstverk, men så spurte Vegvesenet om ikke det kunne få stå fordi de likte det så godt. Kanskje trenger de i Statens Vegvesen også trøst? Og kunsten har fått stå. Ingen har ødelagt de skjøre bokstavene. Kanskje på grunn av ordet, undrer Holmen. Hun sier at hun ville ta et ikke-sted og gjøre det om til et sted hvor man kan fi nne trøst. Og det har hun gjort. En vegg som før var tom er nå fylt av trøst. Jeg ble i hvert fall litt trøstet. Jeg liker tanken på at en fremmed vil trøste meg. Jeg er fornøyd med å ha snakket med henne på telefonen. Hun som har skrevet trøst med store bokstaver under Nye Nygårdsbro. Det står der på ubestemt tid. Det står der for å trøste deg og meg og alle. Lar du deg trøste?

6

Dr. Kierkegaard og Mr. Dylan

Hva har en dansk 1800-tallsfi lsof til felles med tidenes største rockestjerne?

tekst: Halvor RipegutuHalvor.Ripegutu@student.uib.no

ill: Elizabeth Pettersen

MUSIKK/FILOSOFI:

Bob Dylan mens han tenker på et viktig samfunnsproblem i sin estetiske periode

7

Søren Kierkegaard er en av de mest betydelige skandinaver noensinne. Den danske fi losofen er grunnleggeren av eksistensialsimen, som skulle bli en av de viktigste fi losofi ske retninger på 1900-tallet. En av de mest interessante etterfølgerne til Kierkegaard er en av tidenes største rockestjerner, og den aller største rocke-poeten, nemlig Bob Dylan.

Døde fi sker

Søren Kierkegaard tenker seg at et menneske når sin høyeste form for eksistens gjennom tre stadier. Utgangspunket for alle mennesker er derimot en såkalt besteborgerlig tilværelse. Kierkegaard mener de fl este mennesker lever en tilværelse preget av uselvstendighet, der valgene du gjør ikke er dine egne, men et resultat av arv og miljø. Det livet individet lever, er det livet samfunnet forventer at skal leves. I den besteborgerlige tilværelsen er ikke mennesket et selvstendig enkeltindivid, men en passiv samfunnsborger uten selvvalgte verdier. En død fi sk som følger strømmen, for å si det sånn. Men noen mennesker gjennomskuer denne falske, uekte tilværelsen. De innser de besteborgerlige verdienes hulhet, og slår over i en slags opprørertilværelse, som Kierkegaard kaller det estetiske stadiet. Livet på dette stadiet er uforpliktende og hvileløst, og kjennetegnet av stadig jakt på estetisk nytelse. Men også dette stadiet har sine begrensninger, og snart ønsker estetikeren faste holdepunkter i livet. Dette er begynnelsen på det etiske stadiet. I utgangspunktet ikke ulikt det besteborgerlige tilværelse, men i motsetning til besteborgeren, gjør etikeren selvstedige valg, og tar selv ansvar i livet sitt. Etikeren er klar over at det ikke eksisterer noen allmenngyldige moralske rettesnorer, så han velger selv en moralsk plattform som han står for. Det etiske stadiet fungerer også som utgangspunkt når individet skal nå det religiøse stadiet. Kierkegaard har et meget utradisjonelt syn på religion, men han mente like fullt at det var gjennom et personlig, subjektivt forhold til Gud at mennesket når sin høyeste form for eksistens. Her kan individet hente styrke fra den ufattelige kilden Gud er, og livet vil fremstå som en strålende gudegave.

De tre stadier

Utallige Dylan-forskere har i Dylans liv og tekster sett klare paralleller til Kierkegaards fi losofi . Og dem fi nnes det mange av. På sekstitallet, under Dylans protestsanger- og rockestjerne-periode, var Dylan en opprører som satte spørsmålstegn ved konvensjonelle verdier, og som til stadighet tok på seg nye

roller. På slutten av sekstitallet, derimot, slo Dylan seg ned med kone og barn og lot sangene bli deretter. Dette ble i 1979 avløst av en religiøs periode der hyllest til Gud overtok for kjærlighetssangene. Kierkegaards stadier er her lett gjenkjennelige. Nå er riktignok ikke likheten mellom Dylans liv og Kierkegaards lære så glassklar, men dette kan vi se på senere. Kierkegaards fi losofi fungerer uansett som et glimrende utgangspunkt for økt forståelse av Dylans forfatterskap.

Individsslukende kvern

Den besteborgerlige tilværelsen er for Dylan det amerikanske samfunnet på sekstitallet. Dylan er i sterk opposisjon til dette samfunnet hvis problemer og mangler han gjentatte ganger beskriver i tekstene sine. Noen av problemene er av ren sosial natur, som rasediskriminering, de fattiges kår og materialisme («Money doesn’t talk, it swears», sier han i «It’s Alright, Ma»). Enda viktigere, spesielt i hans «rockestjerne»-periode, er hva storsamfunnet gjør med enkeltindividet. I Dylans kanskje fremste samfunnsanalytiske tekst, «It’s Alright, Ma», fi nner vi en beskrivelse av hvordan enkeltmennesket mister sin individuelle identitet, og blir «gjenfødt» som en del av dette storsamfunnet:

You lose yourself, you reappearYou suddenly fi nd you got nothing to fearAlone you stand with nobody nearWhen a tremblin’ distant voice, unclearStartles your waking ears to hearThat somebody thinks he really found you

Samfunnet er rett og slett en individsslukende kvern basert på gale og menneskefi endtlige verdier. Men det fi nnes en verden utenfor denne. Man kan komme dit, enten ved en personlig katastrofe, som i «Like a Rolling Stone» eller ved å blir opplyst av andre, som i «Visions of Johanna». Man kan også oppdage den helt på egen hånd, som i nevnte «It’s Alright, Ma»:

My eyes collide head onWith stuffed graveyard, false goalsI scuff, at pettiness which plays so roughWalk upside down inside handcuffsKick my legs to crash it offSay «okay I`ve had enough,What else can you show me?»

Sangeren er frigjort fra den besteborgerlige tilværelsen, men hva nå?

There is no spoon

Det er denne «verdenen av opplyste

individer» som er temaet for en annen av Dylans viktigste sanger, «Desolation Row» fra plata Highway 61 Revisited. Her beskriver Dylan to verdener som eksisterer ved siden av hverandre. En av dem er en «besteborgerlig» verden, den andre er «desolation row», som er befolket av all verdens outsidere og opprørere. Dylan har gitt disse navn etter mennesker som på forskjellig måte gjorde opprør mot sine omgivelser, som Cinderella (Askepott), Romeo, Casanova og Einstein (for anledningen utkledd som Robin Hood). Det er unektelig et poeng at denne desolation row (fritt oversatt: Forlatthetsrekken) egentlig ikke er et særlig hyggelig sted det heller, men det har noe den andre verdenen ikke kan tilby, nemlig sannhet og ekthet. Det hele minner egentlig ikke så lite på tingenes tilstand i The Matrix-fi lmene, der det fi nnes en «virkelig» verden og en imaginær «matrix».

Slemme snillinger

Forbryteren er et symbol Dylan ofte bruker for å utheve sin annerledeshet i forhold til «them», altså de andre, de «besteborgerlige». En annerledestenkende og sannhetssøkende person er en forbryter i et uniformt samfunn basert på gale verdier. I Dylans tekster er sangeren farlig fordi han har rett: «Don’t ask me nuthin’ about nuthin’/I just might tell you the truth» er punchlinen i «Outlaw

Under sin religiøse periode likte Dylan Jesus så godt at han ville se ut som han. Her på et vekkelsesmøte.

Etisk Dylan: under sin etiske periode ligner Dylan en student ved Handelshøyskolen

8

Blues» fra Bringing it All Back Home. Flere av sangene til Dylan handler også om forbrytere, eller et kanskje bedre ord: lovløse eller outlaws. Tittelkuttet på John Wesley Harding handler om en slags Robin Hood i den ville vesten, og er basert på legendene rundt en berømt, virkelig lovløs (legendene var for øvrig nokså fjernt fra virkeligheten). All you need is LOVE

Den store forvandlingen kom i 1969. Da ga Dylan ut platen Nashville Skyline, som ble et sjokk i rockeverdenen. Platen, og til en viss grad også de påfølgende, var sterkt country-inspirert og inneholdt verselinjer som «Love is all there is/It makes the world go round». Dylan er plutselig ikke interessert i å gjøre opprør lenger, slikt får han heller overlate til andre: «If there’s a poor boy on the street/then let him have my seat/cuz tonight I’ll be staying here with you», sier han på «Tonight I’ll be staying here with you». Interessen hans var plutselig mellommenneskelige forhold, ikke kontrastene mellom menneskemassene og de opplyste individene. Disse kontrastene fantes fortsatt, javisst, men det var ikke lenger dem Dylan interesserer seg for. Denne platen bør derfor sees som Dylans inntreden i et etisk stadium. Sammenlikningen mellom Kierkegaard og

Dylan er kanskje her på sitt mest treffende. Ser man dessuten på de biografi ske fakta til Dylan på denne tiden, passer det hele bare enda bedre. Dylan var tidligere på sekstitallet kjent som en notorisk løgner og skjørtejeger. Rundt utgivelsen av Nashville Skyline, derimot, hadde han begynt å leve et rolig familieliv sammen med kone og barn. Han var ikke lenger samfunnsfi ende nr. 1, men nettopp utgivelsen av Nasville Skyline, som unektelig var meget kompromissløs og overraskende, viste at Dylan fortsatt ikke lot seg diktere av andres forventninger og ønsker. Etter dette var altså alt klart for det religiøst stadiet. Det kom 10 år senere.

Reddet av et kjærlighetsskudd

I 1979 utga Dylan platen som kanskje skulle overraske mer enn noe han tidligere hadde funnet på. Slow Train Coming viste en ny side ved Dylan, han var frelst, det var Gud som nå var sentrum for tekstene hans. Han hadde attpå til blitt en skikkelig svovelpredikant. «Them», de andre, var nå blitt alle ikke-troende. «It may be the Devil/or it may be the Lord/But you gotta have to serve somebody» lyder refrenget på åpningslåten «Gotta Serve Somebody». Nå er det riktignok også viktig å huske på at Dylan var en

sterkt religiøs mann allerede lenge før 1979. Sangeren i Dylans tidligere tekster var da heller aldri noen frelser, eller overmenneske. I «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» fra 1963 er sangeren en som kan se alt som er galt med verden, men er fullt klar over at han samtidig ikke kan gjøre noe med det. Sangeren skal, i vente på verdens undergang, gå ut til folket og forkynne sannheten, mer kan han ikke gjøre. I sangen «Changing of the Guards» fra 1978, vender Dylan tilbake til den samme problematikken, men med en viktig forandring. Sangeren er fortsatt like hjelpeløs, men det fi nnes en annen: En annen som våkner etter 48 timer, knuser lenkene og krever et vaktskifte, «a changing of the guards». Nokså mystisk var nok dette på plata Street Legal fra 1978, men betydelig mer forståelig et år senere. Nå er det kanskje den religiøse perioden som stemmer minst med det tilsvarende Kierkegaardske stadiet. For det første ble Dylan kristen i kjølvannet av en skilsmisse, det religiøse stadiet ble derfor nærmest et brudd og ikke en videreføring av det etiske stadiet. Religiøsitet fremstår dessuten som noe ganske annet hos Dylan enn hos Kierkegaard. Kierkegaards religiøsitet er innadvendt og subjektiv. Dylans, derimot, er mest opptatt av fortapelse og helvetesild.

9

«Men will ask God to kill them/And they won’t be able to die» spår han i sangen «Precious Angel» . Det er rett og slett ikke grenser for hvor ille det vil gå med de som ikke slutter seg til «den ene rette troen».

Platon!? Det er altså tydelig at Dylans liv ikke helt passer inn i oppsettet til Kierkegaard. Etter tre religiøse plater la han fra seg Jesus-temaet, og ga ut platen Infi dels, «vantro», i 1982. Tekstene hans etter den tid har vært opptatt av mange ting, både religion, politikk og kjærlighet. Det er også et åpent spørsmål om ikke grensene mellom Dylans «stadier» er mer utfl ytende enn Kierkegaards. For eksempel skrev unektelig Dylan countrylåter og kjærlighetssanger allerede lenge før Nashville Skyline. Samtidig er selvfølgelig likheten mellom Dylans livsløp og Kierkegaards lære så stor at man ikke kan overse den. Hva som er sikkert, er i alle fall at Dylan

fortsatt er svært interessert i å utvikle seg og utforske nye ting og tankeverdener. Time out of Mind fra 1997, for eksempel, viser at Dylan fortsatt er en meget dyktig komponist og tekstforfatter. Denne platen skulle også bli den første av Dylan til å vinne grammy-pris for årets beste plate. Høydepunktet på Time out of Mind, majestetiske «Highlands» har forresten klare paralleller til en slags idéverden à la Platon. Det, derimot, får heller være tema for en annen artikkel.

Tekstkilder: Hauge, Lars Steinar, Holgernes, Bjørn: Filosofi a, Høyskoleforlaget (2002)Kierkegaard, Søren: Enten- Eller, Gyldendal, 1996Myhr, Petter: Bob Dylan - Jeg er en annen, Nidrosia. 2001Tang, Jesper: Bob Dylan smiler, Borgen (1972)

Musikkilder: Bob Dylan: The Freewheelin’ Bob Dylan, Columbia (1963)Bob Dylan: Bringing it all Back Home, Columbia (1965)Bob Dylan: Highway 61 Revisited, Columbia (1965)Bob Dylan: Blonde on Blonde, Columbia (1966)Bob Dylan: John Wesley Harding, Columbia (1967)Bob Dylan: Nashville Skyline, Columbia (1969)Bob Dylan: Blood on the Tracks, Columbia (1975)Bob Dylan: Street Legal, Columbia (1978) Bob Dylan: Slow Train Coming, Columbia (1979) Bob Dylan: Saved, Columbia (1980)Bob Dylan: Shot of Love, Columbia (1981) Bob Dylan: Time out of Mind, Columbia (1997)

Det er noen som ikke følger strømmen. Edvard Munch-maleriet «Aften på Karl Johan».

10

Kambodsja – reiseskildring fra et spøkelsesland

Alle de mørkeste sidene i mennesket viste seg under Røde Khmers folkemord i Kambodsja. Dette er første del av en serie på to artikler om Kambodsja.

tekst: Julia Grønnevetjulia.gronnevet@student.uib.no

foto: Bjarne Oppedal

11

Røde Khmer tok bilder av alle ofrene sine før de ble drept. Bildene henger i dag til utstilling i Tuol Sleng Genocide Museum.

Mellom Vietnam og Thailand ligger Kambodsja – et lite «langtvekkistan-land» som er kjent for to ting: Røde Khmer og Angkor Wat. Denne artikkelen handler om Røde Khmer. I neste artikkel skriver Halldis om Angkor Wat, et av verdens mest mystiske og imponerende byggverk.

Phnom Penh

Det tar en hel dag å reise fra Chau Doc i Vietnam til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. Vi reiser med en spinkel liten båt opp Mekong-elven, og kommer frem akkurat idet det blir mørkt. Neste morgen står vi tidlig opp og drikker en kopp kaffe på gjestehuset før vi går litt nedover gaten. Halldis, som jeg reiser sammen med, har fått nok av turistmat og vi leter etter en lokal kafé å spise frokost på. 200 meter unna gjestehuset er det bare alvorlige khmerer rundt oss, som stirrer som om vi kom fra Mars. Vi setter oss ved et bord på en travel kafé, og Halldis peker på skålen med nudelsuppe som damen ved siden av oss spiser - det er den eneste måten vi kan bestille mat på; vi kan verken lese eller si et eneste forståelig ord på khmer. Straks etterpå dukker hun opp med den vanlige «litt av hvert»-suppen. Halldis slurper suppe og jeg spiser stekt deig mens vi stirrer vennlig, svakt smilende, tilbake på alle khmerene rundt oss. I Vietnam svarte folk tilbake på våre forsiktige smil med enorme, vennlige glis. Her i Kambodsja forholder de seg uttrykksløse så lenge de klarer. Vi har faktisk dratt så langt at vi er der pepperen gror. Kambodsja er et lite kjent land, og var bare viktig for stormaktene i en kort periode under Vietnam-krigen. Siden da har det vært nok dramatikk i Kambodsja, men uten følger for resten av verden, og derfor uten de store overskriftene. Et uttrykk som er blitt brukt om Kambodsjas historie siden syttitallet er «auto-genocide» – selv-folkemord.

«Frigjøring» og evakuering

Røde Khmer må være en av den moderne tids merkeligste politiske bevegelser. Da de inntok Phnom Penh, i april i 1975 merket de fl este seg to ting: soldatene var svært unge, de fl este rundt 14-15 år, og de var ekstremt morske. Kledd i svarte, formløse klær, begynte de umiddelbart evakueringen av byen, under påskudd av at amerikanerne snart kom til å bombe den. Etter kort tid var bare en spøkelsesby igjen av det som tidligere var en av Indokinas vakreste og livligste byer. François Bizot,

en fransk forsker som senere skrev en bok om tiden umiddelbart før og etter Røde Khmers maktovertakelse, beskrev scenen slik: «I thought that the apprehension of so much destruction would soon tip the fragile balance of my sanity. There was not a single child, not one living creature. This sudden suspension of life in the heart of what had been the great commercial center of the Mekong Delta - this city famed for its many and varied activities, its colorful population, its cosmopolitan lifestyle - struck me as both so incredible and so straightforward that I imagined myself in a dead world, deserted in the wake of some cataclysm, where I, without knowing it, was the only survivor.»

År Null

Røde Khmer ble ledet av en hemmelighetsfull gruppe mennesker som kalte seg «Angkar», eller bare «Organisasjonen». Nesten ingenting var kjent om denne gruppen, verken i Kambodsja eller utenfor. G e r i l j a b e v e g e l s e n ble navngitt av Kong Sihanouk, som i en radiotale på fransk refererte til kommunistiske (eller røde) Khmer’er, eller kambodsjanere. Selv kalte de seg «Party of Democratic Kampuchea». Røde Khmers politiske program besto i å stille landet tilbake til «år null». Dette ville de oppnå ved å stenge alle skoler, sykehus og fabrikker. De ville avskaffe bankvesenet og pengesystemet, gjøre religion ulovlig, og konfi skere all privat eiendom. Det viktigste elementet i partiprogrammet var å tvangsfl ytte befolkningen ut av byene og til landsbygden, der de skulle livnære seg ved risdyrking uten noen moderne hjelpemidler, og kun ved selvforsyning. Kort sagt ville de fjerne all moderne infrastruktur, og trodde at dette ville skape en slags ny og bedre postrevolusjonær menneskerase. Bevegelsen ble supplert med

våpen og ideologi fra Kina som på denne tiden var midt i den verste kulturrevolusjonen. Røde Khmer blir derfor ofte klassifi sert som en slags politisk hyper-venstre, eller de blir kalt maoister. Røde Khmer samlet støtte på den kambodsjanske landsbygden, både fra risbønder som reelt støttet dem, men også ved å tvinge familier til å gi fra seg minst en sønn til hæren. På grunn av krigen som pågikk i Vietnam, befant Kambodsja seg i en situasjon mellom barken og veden, presset

mellom historisk mistro til vietnameserne og total mangel på forståelse til det amerikanske engasjementet i regionen. For samtidig som Kambodsja var alliert med USA, og mottok betydelig materiell støtte fra dem, ble Kambodsja teppebombet i enda et amerikansk forsøk på å bli kvitt Vietcongs baser innenfor grensen. Røde Khmers geriljastyrker representerte på denne måten en slags «nei til alt», og kanskje derved en

REPORTASJE:

12

mulighet til å få kastet ut alle utlendingene og krigene de dro med seg.

En hær av barn

Soldatene i Røde Khmers hær besto nesten utelukkende av barn, både kommandanter og menige. Utskiftingen i hæren var ekstremt rask, og soldater tjenestegjorde gjerne så lite som tre måneder før de ble massakrert av nye rekrutter. Ved å få soldatene til å drepe sine egne familiemedlemmer, små barn, eller egne venner i rekkene, ble soldatenes tidligere lojalitetetsbånd til familiene sine (og faktisk alle andre bånd enn båndene til Angkar) brutt. Denne teknikken for å skape en fanatisk lojal hær er kjent fra andre bevegelser som gjør bruk av barnesoldater. Imidlertid var ledersjiktet i Røde Khmer omtrent uforandret mellom 1960 og 1990, da de begynte å dø av alderdom. Lederne i Røde Khmer kom stort sett fra middelklassefamilier, og hadde utdanning fra franskspråklige skoler og universiteter. På tross av dette er bevegelsen kjent for den spesielle forfølgelsen av intellektuelle og utdannede mennesker.I løpet av den korte tiden da Røde Khmer hadde makten i Kambodsja, mellom 1975

og 1979, forårsaket de døden til rundt 1.5 millioner mennesker av en total befolkning på bare 7 millioner. CIA anslår at av disse ble mellom 50 000 og 100 000 mennesker drept. Resten døde av mangel på medisinsk behandling og hungersnød direkte forårsaket av Røde Khmers program. Dagens Kambodsja er dekket av såkalte «killing fi elds», dødsmarker. Vi besøkte en av dem, Choeung Ek, som ligger bare en halvtime unna Phnom Penh sentrum. I dette området ble rundt 17 000 mennesker fra Tuol Sleng-fengselet – også kjent under navnet «S-21» drept. 8000 av disse har blitt gravd frem, mens 9000 fremdeles ligger i jorden. I 1979 invaderte Vietnam Kambodsja og gjorde slutt på regimet. Først da ble det slutt på henrettelsene. Tuol Sleng er i dag bevart nesten akkurat slik det så ut da vietnamesiske styrker tok byen, tomme rom med velbrukte torturinstrumenter på gulvet.

Beinpipenes bønn

Mange bittesmå reisebyråer i Phnom Penh lever av å selge bussturer til andre byer i regionen, i tillegg til byturer og andre ekskursjoner rundt om Phnom Penh. Jeg og Halldis meldte oss på turen til Choeung Ek,

og betalte to dollar per person for transport og guide ut til dødsmarkene. Jeg aner egentlig ikke hva jeg forventet, kanskje et tomt jorde og et tempel. Vi ankom markene, og guiden begynte å vise oss rundt. Vi gikk på små stier mellom hull som var gravd i marken, åpnede massegraver, mens guiden pekte ut spesielle hull. I noen graver hadde de bare funnet kvinner og barn, i en annen grav ble omtrent 180 hodeløse, unge mennesker funnet – sannsynligvis Røde Khmer soldater. Guiden pekte ut nøyaktig hvilke trær som hadde blitt brukt til forskjellige morderiske formål, og forklarte hvordan henrettelsene hadde foregått – med hakke og spade, eller hammer, eller til og med den spisse kanten av et palmeblad. Halldis peker på klærne som ligger strødd rundt omkring. Først da merker jeg at det er tøyfi ller overalt i området som ser ut som om de er i ferd med å grave seg ut av bakken; ettersom turister har gått på den løse jorden kommer de til syne. Mellom stiene begynner vi også å se bein som ligger løst stablet. Små, hvite beinfragmenter knaser under skoene, jeg vil grøsse, men får det ikke helt til i varmen. Det som affi serer meg sterkest er egentlig at klærne som ligger

Mer enn 5000 hodeskaller ligger i stupaen ved dødsmarken Choeung Ek.

13

omkring er syttitallsklær, skjorter med spisse krager og tette knapper. Det er store, mørke fl ekker i stoffet etter blod. Det er helt klart at mennesker ble drept på dette stedet, og at levningene etter dem fremdeles ligger der de falt. Jeg går rundt på et åsted for folkemord. Noen har satt opp små trestubber foran de dype hullene og omkring i landskapet, og merket dem «Mass Grave» på khmer og engelsk. Oppå og rundt disse stubbene har turister begynt å stable opp bein og tenner - store, kraftige jeksler og spisse små hjørntenner - som ligger som singel rundt omkring. Rundt omkring på området blir vi fulgt av ivrige små tiggerbarn. En av dem stopper meg, og viser meg en levende øyenstikker hun holder fanget ved å knipe vingene dens sammen. Vi ser ned, og jeg oppdager at jeg står rett på en lang beinpipe. Jenten peker på armen sin med et alvorlig uttrykk, før hun bøyer seg ned og stryker litt jord av beinet, som begynner å smuldre idet hun tar på det. «No», sier jeg, og peker langs skinneleggen min. «Tibia».

En stupa av hodeskaller

Khmerene mener at sjelen til et menneske har bodd i hodet. Av den grunn har alle hodeskallene til ofrene som til nå er gravd ut ved Choeung Ek blitt sirlig stablet i en såkalt stupa, en bygning som et enormt skap med vegger av glass. Bygningen virker enorm, og rager høyt, høyt over hodene våre. Det er omtrent fem tusen hodeskaller der inne. Khmerene mener også at sjelen til den døde gjerne vil komme og besøke hodeskallen igjen etter døden, så det er viktig med lufting rundt skallen slik at sjelen lett kan komme til. Dørene til stupaen er derfor åpne, og en liten hale av skrekkslagne turister smyger seg mellom glassveggen og den luftige tre-plattformen som skallene ligger på, og vi ser på hverandre, hodeskaller og turister. Jeg aner ikke helt hva jeg skal føle, men det er egentlig mindre skummelt å se på dem enn å gå og tråkke på beina som ingen har giddet å plukke opp.

Kambodsja er dekket av slike massegraver, og antakeligvis ligger det fl ere som enda ikke er kartlagt, rundt omkring i landet. En av vanskelighetene ved kartlegging av

massegraver, og eventuelt utgraving av dem, er at Kambodsja er et av verdens mest minelagte land. Det krever mye ressurser å renske et område for miner, og reiseguider til Kambodsja ber turistene innstendig om

å holde seg til merkede stier - til og med på rimelig opptråkkede steder, som rundt Angkor Wat-området. Det er forholdsvis vanlig å se mennesker som har mistet benet nedenfor kneet. Det er også en hel del organisasjoner rundt omkring i byen som spesialiserer seg på rehabilitering av «unge og krigsveteraner», som det står på skiltene deres.

Videre

I en annen del av verden er det lille julaften, og folk går og klemmer på pakker under juletreet. Jeg og Halldis, og de andre turistene, drar tilbake til byen. Vi har en dag til i Phnom Penh, før vi reiser videre til Siem Reap og Angkor Wat, som ligger nord i landet. Templene ved Angkor-området ble bygget rundt middelalderen, og representerer høydepunktet i Khmer-kulturen.

Dette er første del av en serie på to artikler om Kambodsja. Neste nummer: Angkor Wat

Litteratur:

François Bizot, The Gate, Knopf 2003Henry Kamm, Cambodia, report from a stricken land, Arcade Publishing, 1998Lonely Planet - Southeast Asia on a Shoestring, 2004 ed. World Bank Publications, The Little Green Data Book, 2004

Mange barn tigger penger og oppmerksomhet fra turistene som besøker Choeung Ek.

KLOT

KUMLE

KUMPE

POTETBALL

KLUBB

KRUMME

RASPEBALL

SILDBALL

14

kumlekvalerHvorfor har raspeballen så mange navn?

SPRÅK:

15

tekst: Halvor Ripegutuhalvor.ripegutu@student.uib.no

ill: Audhild Harkestad

Du vet hvordan det smaker. Deilig, varm kålrabistappe, herlige pølser og salt kjøtt, og så: Selve kronen på tallerkenen, denne fantastiske mikstur av mel, potet og vann. Den er alles favorittrett, så hva heter den? Kumle, kumpe, raspeballer, klubb? Eller kanskje noe helt annet. Her er det stor uenighet.

Kjært barn?

De som kjenner mennesker fra andre deler av landet, har sannsynligvis lagt merke til de utallige lokale variantene av det jeg kaller raspeball. Og man kan godt spørre seg: Hvorfor det? Hvorfor nettopp den? Kjært barn har mange navn, heter det, men det forklarer defi nitivt ikke alt. Hvorfor har raspeballen så mange navn, mens kjøttkaken, for eksempel, heter bare dette ene? Finnes det noen dialektvarianter på fl øtegratinerte poteter? Hva er «pizza» på gudbrandsdalsdialekt?

Norge rundt med raspeballen

For å løse dette mysteriet, tok undertegnede turen til Nordisk institutt i HF-bygget. Her ble jeg møtt av noen hyggelige nordiskprofessorer som, selv om de likte raspeballer veldig godt, ikke kunne si meg mye om historikken bak ordet. Hva de kunne, derimot, var å lede min oppmerksomhet til en bok av Tor Erik Jenstad, Norge rundt med ord hvor raspeballen, eller som overskriften lyder, mjølbollen, hadde fått sitt eget kapittel. I dette kapittelet begynner Jenstad med å opplyse at klubb er den foretrukne varianten på Østlandet og store deler av Trøndelag og opprinnelsen til ordet er omtrent den samme som til klump. Ved siden av denne varianten, kan man på Østlandet også spise krumme (hovedsakelig rundt Mjøsa, Gudbrandsdalen og Valdres) og klot. Varianten krumme betyr noe sånt som å klemme, jf. krumkaker. Klot stammer fra mellomlavtyske klôt, som kan bety blant annet testikkel. Forhåpentligvis mister ingen matlysten av den grunn. På Sørlandet er det først og fremst kumpe som gjelder. Jenstad tror opprinnelsen til dette ordet har sammenheng med kamp, som i kampestein. Kumle er selvfølgelig hva sørvestlendingene har på tallerkenen sin. Potetball er varianten på Nordvestlandet.

Sildball og fi skball er andre navnevarianter, avhengig av ingrediensene i «ballen». Raspeball er et ord som ikke synes å ha en spesiell geografi sk tilknytning, ifølge Jenstad. I Nordland og Troms er det noe som heter rute, men da er det ikke snakk om den vanlige potetballen, men en av rogn, lever og mjøl. I Helgeland spiser man krubbe, mens kjuke tydeligvis fi ns i Hemnes. Undertegnede har verken hørt om sistnevnte navnevarianten eller om stedet tidligere. Dei standardnemningane

Men dette svarer jo kun én del av spørsmålet, en viktig del står jo fortsatt igjen, nemlig: hva er grunnen til de mange navnevariantene? Jeg sendte derfor en e-mail til Jenstad. Løsningen viste seg derimot å bli litt kjedeligere enn hva man kanskje kunne håpet på. Jenstad svarer at det sannsynligvis fi nnes så mange varianter fordi det «ikkje har hatt ei akseptert standardnemning som kunne trenge ut lokale variantar». Jenstad peker på skolen som en mulig grunn til at noen ord har en «standardnemning», mens andre beholder sin dialektform. Med andre ord, siden matretter ikke er et særlig utbredt tema innen skolesystemet (i skolebøker osv.) har dialektordene fått en bedre grobunn. Jenstad påpeker riktignok at det ikke foreligger så mye forskning på dette feltet.

Skal du på ball?

Raspeballen er i det hele tatt en rett som preges av stor variasjon og allsidighet. Ved siden av å ha så mange navn, kan raspeballen tilbredes på så mange måter og kan ha meget forskjellig tilbehør at det er rent en fryd. Raspeballen kan fylles med for eksempel fl esk eller fi sk, andre ganger er den tilsatt blod. Den kan lages med både byggmel og hvetemel, og kan kokes både i vann og i suppe. Noen mener den er ekstra god med sukker på, andre liker sirup. Det kan til og med rapporteres om en som foretrekker plommesyltetøy på herligheten. I det hele tatt, raspeballen kunne sikkert vært tema for en hovedfagsoppgave både på nordisk fakultet og husmorskolen. Uansett, neste gang du spiser denne herlige retten, tenk litt over all kulturen som er knyttet til denne lysegrå klumpen. Kanskje maten smaker enda litt bedre da? Vel bekomme.

Kilde: Jenstad, Tore Erik: Norge rundt med ord, Boksmia (2003)Takk til ansatte ved Nordisk Institutt, UiB og heimkunnskapslærere ved Sauherad Ungdomsskole

Fantomet liker ikke kumle.

16

7 i kantina om raspeballtekst: Charlotte Hånes og Ida-Johanne Lillebøcharlotte.hanes@student.uib.no/

ida.lillebo@student.uib.no

foto: Hans Jørgen Svarstad

1. Kva er ditt forhold til denne matretten?2. Kva for tilbehør brukar du å ha til raspeball?3. Kva for anna tilbehør kunne du tenke deg å ha til?4. Kan du tenke deg nokre andre måtar å bruke raspeballen på, anna enn som matrett?5. Kva slags farge skulle raspeballen hatt viss du fekk velje?

Tor Øyvind Fosse

1. Eg likar poteter i alle moglege former.2. Salt kjøt eller røykt svineknoke, vossafår, kålrabistappe og vanleg kokt potet.3. Kraftig kjøt. Andre typar pølse. Helst kålrabistappe. Gjerne sirup. Det er meir vanleg lenger nord.4. Kaste den på folk ein ikkje likar. I staden for snøballkrig i udanna selskap.5. Vanskeleg å tenkje seg ein annan farge. Kanskje ein gulfarge.

Anne, Maia og Hege (frå Austlandet)

1. Et det ikkje mykje. Syns det er ganske eksotisk. Det er ikkje vanlig på austlandet. [Hege syns det er godt, mens Maia syns det minner om snørr.]2. Trur det er røykt pølse og bacon. Kål eller noko. Nei, kanskje ikkje. Sopp?3. Viss vi likte det? Spaghetti. [Anne syng ei strofe av Pelle Parafi ns Bølgeband om raspeball og spaghetti]4. Snøballar. Til å kaste. Ein kunne brukt det til å smøre hjula i gamle dagar, i staden for å bruke sniglar. Som juletrekuler! Ein kunne grave den ned, for det er ikkje noko godt. Kanskje som pålegg på brødskiva, viss ein er veldig glad i det. Ein kunne bruke den til å avleie hunden med, i staden for den tradisjonelle skinka.5. Ikkje grå. Raud. Raudaktig. Den burde vere kvit, det er meir delikat. Grøn.

Ingrid (også frå austlege trakter)

1. Det er yndlingsretten til mannen min. Eg lærte å lage det av oldemora mi. Austlendingar har berre eit forhold til klubb og duppe, nokre grusomme greier servert med brunostsaus. Eg likte ikkje raspeball i byrjinga, men no gjer eg det2. Fårekjøt. Kokt kålrot og gulrot. Viss alle borna er heime må vi ha tre ulike typar pølse. Min personlege favoritt er vossakorv.3. Eg er veldig glad i kylling. Sur-søt saus og kylling! Og tynne, tynne strimlar rå gulrøter.4. Ei blanding av baseball og amerikansk fotball med ein skikkelig stor raspeball. Det hadde blitt skikkelig grisete. Gjerne på ein gjørmete vestlandsdag.5. Måtte berre vere grå. Rosa er det einaste eg kan kome på. Til naud rosa.

Janne Åsheim (til venstre)

1. Mammas raspeball høyrer med.2. Røykt kjøt. Røykt svineknoke. Kålrabistappe. Smelta smør.3. Veit ikkje eg, altså. Bacon. Nokre drikk surmjølk til, det syns eg er ganske eksotisk.4. Nei, eigentleg ikkje. Krig.5. Det hadde vore vittig å seie svart.

Hanne Beth Borge

1. Eg er veldig glad i det. Får det av og til når eg kjem heim.2. Røykt kjøt. Kålrabistappe. Pølse.3. Eg syns bacon høyres veldig godt ut. Bacon, raspeball og kålrabistappe. Eg kjenner ein som bruker sukker på.4. Krig, snøballkrig, raspeballkrig.5.Rosa.

17

begge foto: Cicilie Romundstad

TEMA: STILLHET

PROSA:

18

morgenkvalme hele døgnettekst: Frank Landefranklande@hotmail.com

foto: Matz Lande

Bertine blir gravid og så blir jeg morgenkvalm. Jeg våkner hver morgen med noe i halsen som får meg til å løpe ut på badet og slenge meg ned på gulvet foran toalettet før jeg er klar over hva som egentlig skjer. Når jeg skjønner hva som skjer – når jeg sitter med hodet nedi toalettet og brøler så høyt jeg kan – tenker jeg at det hadde vært bedre om det ikke skjedde. Etter at jeg er ferdig med å kaste opp, går jeg tilbake til sengen og fi nner Bertine sovende som om ingenting har skjedd.Hun har kulen på magen, men det er jeg som er gravid.«Det skulle bare mangle,» sier hun når jeg klager over kvalmen. ( Jeg klager minst én gang om dagen). «Hvis jeg skal gå rundt og bære på dette her i ni måneder, så får du tåle å være litt kvalm.» Som hun selvfølgelig har helt rett i. Det skulle virkelig bare mangle, men rettferdighet er ikke det jeg tenker mest på når jeg sitter sutrende på badegulvet og brekker meg. Aller helst skulle jeg ønske at hun ble kvalm i stedet for meg. «Siden du allerede gjør alt det andre, kan du ikke bare ta morgenkvalmen også?» «Nei.» «Hva er én lidelse fra eller til?» «Nei!» «Når jeg får prostatakreft, så operer vi ut dine testikler!»

Dersom det er min feil at hun er gravid så fortjener jeg vel egentlig å kaste opp hver dag. Dersom det ikke er min feil, håper jeg at ingen forteller meg om det. Det er bedre å være kvalm fordi Bertine er gravid, enn å være kvalm fordi hun er gravid sammen med en annen. Jeg vil mye heller basere familielivet vårt på en løgn enn å måtte ta stilling til noe så nedverdigende som at barnet mitt ikke egentlig er mitt. Dersom det ikke er jeg som er faren, vil jeg ikke høre et eneste ord om det så lenge jeg lever. (Etter at jeg er død kan dere fortelle meg hva som helst).

Bertine og venninnene hennes synes det er romantisk at jeg spyr. De sitter rundt kjøkkenbordet og drikker kaffe om kveldene. Jeg hører dem fra stuen. «Det er så søtt at han tar morgenkvalmen for deg», sier de. Som om jeg gjør det med vilje. Som om jeg ikke skulle ønske at det var Bertine som kastet opp hver eneste dag, og at jeg kunne sove videre – fullstendig uvitende om at hun satt på baderomsgulvet og spyttet. De legger merke til at jeg ser på dem fra sofaen. Alle smiler bredt. «Du er så romantisk som tar morgenkvalmen», sier de da. De får det til å høres ut som om jeg støvsuger gulvene i huset for å hjelpe til. Som om jeg frivillig har tatt på meg en av hennes oppgaver for at hun skal slippe. Jeg støvsuger ikke gulvene (men jeg skulle ønske hun slapp å gjøre det også).

Idet jeg kaster opp tenker jeg ikke på noe som helst. Etter at jeg er ferdig tenker jeg på at dersom jeg aldri hadde blitt født så hadde jeg sluppet å være kvalm hver eneste dag. ( Jeg vet ikke hvor denne ideen kommer ifra, men den dukker opp oftere og oftere nå for tiden).

Jeg er mer redd det ufødte barnet mitt enn noe annet i hele verden. Hva skjer når det lærer seg å snakke og kan fortelle oss hva det vil? Det er greit nok det første året når vi ikke kan gjøre annet enn å gjette hvorfor det gråter, for da kan vi selv bestemme hva vi tror det vil. Problemet oppstår når det lærer seg å snakke, for når vi faktisk begynner å forstå hvilke ønsker det har, må vi begynne å avgjøre om vi skal innfri dem eller ikke. Og hvordan gjør man det? Det er alle de små avgjørelsene som vil avgjøre hvem dette lille mennesket vokser opp og blir til, men vi vil ikke kunne se om vi har gjort en god jobb før det er voksent. Og dersom vi oppdager at vi faktisk har gjort noe feil, er det nå for sent å fi kse på det. Tenk om det ikke blir lykkelig? I så fall vil det være på grunn av noe vi gjorde, eller noe vi ikke gjorde. At jeg ikke vil få vite nøyaktig hva det var kommer ikke til å være mye til trøst, for dersom jeg får et ulykkelig barn så vil jeg selv også bli ulykkelig (noe som kan bli litt spesielt ettersom jeg allerede er ulykkelig). Det plager meg at Bertine er gravid fordi hun ikke ser ut til å trenge meg lenger. Før vi ble gravide synes jeg hun var for innpåsliten, og ønsket at hun skulle fi nne seg en hobby, eller nye venner (hva som helst som ville gi meg fred). Nå har hun noe inni magen sin som er mer interessant enn meg, og er ikke innpåsliten i det hele tatt. Egentlig burde jeg bare ha vært glad, men det er jeg ikke. Jeg vil likevel ikke at hun skal begynne å vise meg mer oppmerksomhet igjen. ( Jeg vet ikke hva jeg vil). Jeg tror hun var redd for at jeg skulle forlate henne før hun ble gravid. Hun var alltid så nervøs når vi kranglet, som om hun var livredd for at jeg skulle fl ytte ut. Nå har hun en helt annen selvtillit, som at hun vet at jeg ikke kommer til å forlate henne. Og hun har helt rett; jeg kommer ikke til å forlate henne, ikke nå i alle fall. Kanskje senere, men antakeligvis ikke. Det plager meg at Bertine er ulykkelig fordi jeg kan ikke gå rundt å vite dette uten å kjenne et stikk i brystet hver gang jeg tar meg selv i å le høyt. Jeg vil at hun skal være lykkelig fordi det antakeligvis er min feil dersom hun ikke er det. Mer enn noe annet vil jeg at hun skal være for glad til at hun begynner å tenke over hvorfor vi ikke er lykkelige. (Det er ingen synlig grunn til hvorfor vi ikke skulle være det). Hvis hun begynner å tenke på det, vil det bare være et spørsmål om tid før hun innser at vi to bør sitte ned og snakke sammen. Jeg kommer til å si ting jeg vil angre på fordi de er sanne, og fordi Bertine ikke vil kunne leve med at jeg har slike følelser. Vi vil fi nne ut ting om hverandre og om forholdet vårt som vil være umulig å ignorere. Hun vil få øye på noe som er galt og som er for omfattende til at det kan fi kses. Vi vil bli nødt til å gå fra hverandre, selv om vi ikke egentlig vil. Og så vil barnet bli delt i to. Tanken kommer til å slå henne før eller siden. ( Jeg håper bare at jeg ikke er der når det skjer.)

Jeg har et bilde av Bertine som ble tatt bare noen måneder før jeg traff henne for første gang. Det er ikke mer enn fem år siden, men hun ser ti år yngre ut på det bildet. Hun har eldes ti år på de fem årene hun har vært sammen med meg. Hvordan kan jeg la være å ta skylden for det? Hvem andre skulle kunne holdes ansvarlig for alle de nye rynkene i ansiktet hennes, og den merkelige skyggen som ser ut til å ha lagt seg rundt og i øynene? Hadde det ikke vært for meg, hadde hun sett annerledes ut. (Det er min feil at hun ser eldre ut enn det hun faktisk er.)

Barnet har ikke bedt om å bli født, men vi skal ha det likevel. Det samme gjorde foreldrene mine; jeg hadde heller ikke bedt om å bli født, men her er jeg. Som liten sov jeg så mye som mulig. De andre ungene i barnehagen fortalte meg at de forsøkte å være oppe så lenge som mulig om kveldene. Ingen av dem la seg før foreldrene tvang dem i seng. Noen av ungene måtte bæres opp på rommet. De fortalte om hvordan de pleide å sitte helt stille i sofaen foran fjernsynet i håp om at foreldrene ikke skulle legge merke til at de fortsatt var våkne. Hjemme hos oss var det stikk motsatt. Jeg pleide å ha lyst til å gå å legge meg; jeg så frem til det hver eneste kveld. Mamma pleide å sitte helt stille på sofaen i håp om at jeg ikke skulle legge merke til at det var leggetid. Jeg merket at hun ikke hadde lyst til å sende meg i seng, men jeg kunne jo ikke sitte oppe hele natten bare fordi hun ville det. «Er det ikke snart leggetid for små barn?» pleide jeg å spørre. Hun lot alltid som om hun ikke hørte meg, slik at jeg måtte spørre enda en gang for å få et svar. «Hmm?»Hun kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde lyst til å legge meg. Var det ikke morsomt å være våken? (Dersom barnet mitt foretrekker å sove fremfor å være våken så vil jeg helst ikke vite om det heller). «Skal du legge deg allerede?» spurte hun. «Barnehagen begynner tidlig vet du», sa jeg. «Joda, men du er jo ganske stor nå, fem år og greier, du kan få være opp en halvtime til hvis du vil.» Jeg tror hun synes det var ufattelig deprimerende å sitte igjen kveld etter kveld med følelsen av å ha brakt et barn til verden som skulle ønske at hun hadde latt være.

Der er egentlig ingenting jeg synes er spesielt interessant (kanskje bortsett fra nettopp dette at jeg ikke klarer å fi nne noe i hele verden som interesserer meg). Fordi det er slik, synes jeg heller ikke at andre mennesker er interessante. Bertine er ikke interessant, men jeg må fortsatt snakke til henne og jeg må høre på at hun snakker. Jeg er ikke sikker på hva hun snakker om siden jeg ikke egentlig hører etter, men jeg tror hun snakker en del om venninnene sine. Antakeligvis er hun interessert i venninnene sine på samme måte som jeg ikke er det. Det verste er kanskje at det er vanskelig for meg å se meningen i å snakke selv, siden jeg ikke har noe spesielt jeg har lyst til å snakke om. Likevel snakker jeg ganske mye, særlig når jeg er sammen med Bertine. Ikke så mye fordi jeg har lyst til å fortelle henne ting, men mer fordi jeg har innsett at så lenge jeg snakker så slipper ikke hun til. Dette er grunnen til at jeg tar meg bryet med å snakke overhodet. Jeg vil mye heller høre meg selv snakke enn å høre hva hun har å si. Det gjelder alle jeg kjenner, og alle jeg fortsatt ikke har behøvd å bli kjent med. Alt i alt er jeg mer interessert i meg selv enn jeg er interessert i andre (men som sagt, ikke særlig mye mer).

Jeg er glad jeg jobber alene slik at jeg slipper å snakke med noen. I tillegg er jeg takknemlig for at sjefen min har gitt meg tillatelse til å begynne to timer senere enn vanlig, slik at jeg rekker å komme over den verste morgenkvalmen før jeg må møte opp. Kvalmen gir aldri slipp, men den blir enklere å ignorere utover dagen. Jobben min fi kk jeg fordi han som jobbet der før meg døde. Meningen er at jeg skal telle alle sandkornene på en strand. Kommunen jeg bor i har bare én strand, og de er veldig stolt av den. Den er ikke spesielt vakker, men der fi nnes dokumenter som sier at vi skal være stolte av den. Ordføreren snakker om det hele tiden, hvor stolt hun er

20

av denne stranden. Hun har et bilde av den hengende bak stolen sin på kontoret. Det hele minner meg om de foreldrene som bare har ett barn; de vet at barnet ikke er noe særlig å skryte over, men de gjør det likevel (det er det eneste de har). Så stolt av denne stranden er kommunen at den vil vite så mye som mulig om den. I 1958 var det en som fi kk den ideen at vi burde vite hvor mange sandkorn den bestod av. Stranden er over tre hundre meter lang. Til tross for at noen har talt sandkorn her i over førti år, har fremgangen gått veldig sakte. Med all sannsynlighet vil jeg ikke nå andre enden av stranden selv om jeg jobber her til jeg blir hundre år gammel. I praksis betyr det at jeg ikke vil rekke å fullføre arbeidet, og at noen andre må gjøre det for meg. Det eneste jeg har er den umiddelbare gleden. Problemet er selvsagt at der ikke er noen umiddelbar glede ved å telle alle sandkornene på en strand, noe som forklarer det generelle fraværet av glede jeg føler hver eneste dag. (Det er dette som gjør morgenkvalmen tolererbar; den er i det minste noe annet enn ingenting.) Er det i det hele tatt praktisk mulig å telle alle sandkornene på en strand? Selvfølgelig er det ikke det. En strand er havbunn som har sneket seg litt opp på land. Den fortsetter utover også under vann. Med tanke på høy- og lavvann er det mildt sagt problematisk å avgjøre hvor stranden slutter og havbunnen begynner. I tillegg er det problemer som badegjester og vind. Jeg har en fi skesene som ligger på tvers av stranden slik at jeg vet hvor langt jeg har kommet med tellingen. Bak senen ligger de sandkornene jeg har talt, og foran meg ligger de som jeg fortsatt har igjen å telle. Slik at når jeg går hjem om kvelden og kommer tilbake neste morgen kan se hvor jeg skal gjenoppta arbeidet. Hvordan vet jeg at vinden ikke har fl yttet sandkorn fra den ene til den andre siden av senen i løpet av natten? Det vet jeg selvsagt ikke. De første ukene fi kk jeg ikke sove om nettene med tanke på at jeg umulig ville klare å telle riktig. Nå har jeg sluttet å tenke på det fordi jeg har innsett at det ikke er en ting jeg kan gjøre noe med likevel. Det er ikke lenger viktig for meg å gjøre en god jobb, og da gidder jeg heller ikke late som. ( Jeg foretrekker å sove). Har du noen gang vært på en strand? Når du kommer hjem, tar du deg som regel en dusj, ikke sant? Og når du lar vannet rennet over kroppen og i håret så tar vannet med seg masse sand ned i sluken. Jeg jobber ikke om sommeren fordi det da er sesong for bading og det er mye folk på stranden. Kommunen vil at folk skal kose seg med den fantastiske stranden, og det hjelper ikke på kosen å se meg sitte ved pulten min og jobbe, så jeg har sommerferie fra det blir varmt om våren inntil det begynner å bli kaldt igjen. Når jeg kommer tilbake på jobb igjen til høsten; hvordan vet jeg at

ingen har tatt med seg sand hjem i dusjen fra den siden som jeg allerede har talt og skrevet ned? Det vet jeg ikke, men jeg nekter å tenke på det. ( Jeg risikerer å bli gal).

Jeg burde slutte. Faktisk burde jeg ha sluttet for lenge siden, men jeg gjorde det ikke da og nå er det for sent. ( Jeg vet at det ikke egentlig er for sent, men jeg vil at det skal være for sent så jeg slipper å tenke på at det ikke er det).

Livet mitt minner meg på mange måter om en vits jeg kan.

Det var en hvit mann som bodde i sørstatene i USA. Han skulle kjøre mot østkysten for å delta på et veldig viktig forretningsmøte. For å komme dit tidsnok uten å miste en dag på arbeid begynte han å kjøre først etter arbeid kvelden før møtet skulle avholdes. Fordi han begynte å kjøre

såpass sent måtte han ta inn på et motell og tilbringe natten der. Da han bestemte seg for at det fi kk være nok kjøring for kvelden, befant han seg langt ute på landet. Det første motellet han kom over var følgelig det eneste motellet på mils avstand. Problemet var ikke at det var fullt, men at det kun tillot fargede. Rådvill malte mannen den hvite huden sin mørk med skokrem og gikk inn i resepsjonen.

Dersom betjeningen merket noe uvanlig, gav de i alle tilfeller ikke uttrykk for det, for mannen fi kk seg et rom. Han ba dem vekke ham presis klokken åtte dagen etter, og understreket hvor viktig det var at han

ble vekket ved å fortelle om møtet han skulle rekke. Det skulle ikke by på problemer, gav resepsjonisten beskjed om. De skulle vekke ham presis klokken åtte, han behøvde ikke bekymre seg for det. Mannen følte seg i trygge hender, gikk til rommet sitt hvor han la seg rett ned på sengen og sovnet med klærne på. Dagen etter ble han vekket presis klokken åtte. Han ville være helt sikker på at han kom frem i tide så han gikk rett ut og

kjørte avsted. Vel fremme parkerte han utenfor bygningen hvor møte skulle holdes først én time senere. Fornøyd med at han var ute i god tid kjøpte han seg frokost, spiste den og gikk på toalettet. I speilet så han at han i sin hast hadde glemt å fjerne skokremen fra ansiktet. Han begynte derfor å vaske seg. Først med vann og så med såpe, men

fargen gikk ikke bort: huden var like mørk som før. Han fant noe stålull og forsøkte å skrape fargen av, men heller ikke det fungerte. Det var da han forstod at betjeningen på motellet hadde vekket feil mann. (Slik jeg føler det hver dag: som om noen vekket feil mann.)

21

TEMA: STILLHET

foto: Lene K. Pedersen

foto: Ellen Henriette Suhrke

24

se min aura,

den er rødoransjelilla.

tekst: Helene LindqvistHelene.Lindqvist@student.uib.no

foto: Joachim Solum

Som Atriumjournalist er det ikke alltid like lett å komme på noe å skrive om. Denne gangen var jeg helt rådvill. Helt til jeg en tirsdag morgen så et lite oppslag på Vågen Fetevare: Aurafotografering på café Aura. 4. og 5. februar. Det lyste Atriumartikkel lang vei. Senere på dagen ringte jeg Tom Andresen, mannen som sto oppført som kontaktperson. Jeg forklarte at jeg gjerne ville komme og fotografere auraen min, og gjøre et lite intervju med ham til en studentavis. Vi snakket litt fram og tilbake. Han lurte på om jeg var student, og spurte hva jeg studerte. Så spurte han meg om hvilken hånd jeg holdt telefonen i. «Venstre….?» svarte jeg litt undrende. «Kjenner du at det prikker under beina dine?» spurte han, «Eller i den høyre hånden?» Han hadde nemlig healingenergiene på meg, og ville sjekke hvor mottagelig jeg var for dem.

Nakenbilde?

På venterommet nede i kjelleren på café Aura snakket jeg litt med en gammel dame som hadde vært inne og fotografert auraen sin, blitt healet, og så fått fotografert auraen sin

igjen. Nå ventet hun på venninnen sin som var inne og gjorde det samme. Jeg spurte om det var verdt pengene, og hun mente at det var det. Hun viste fornøyd fram bildet av auraen sin. Jeg lurte litt på om hun var nødt til å kle av seg for å ta bilde av auraen, men spurte ikke. Var vel for redd for svaret. Da venninnen til damen var ferdig, sammenlignet de to aurafotografi ene sine. De var helt forskjellige. I døra inn til dit vi skulle sto en godt voksen mann i en fargesprakende t-skjorte. Han presenterte seg som Tom Andresen, og viste oss inn. Jeg lurte fremdeles på om jeg var nødt til å kle av meg. I så tilfelle hadde jeg tenkt å stikke av, eventuelt heller la fotografen bli fotografert. Men jeg trengte ikke å bekymre meg. Tom hadde en liten boks med noen metallkuler på, som jeg skulle legge den venstre hånden min oppå. Da registrerte en datamaskin auraen min, og viste den på en dataskjerm. Tom forklarte at dette systemet måler de såkalte biodataene fra min venstre hånd. Hovedfargen på auraen som kommer opp gjenspeiler personligheten. Fargene på venstre side (yin) gjenspeiler de energiene

vi absorberer, eller tar inn. Og det igjen kan på en måte vise hva som er på gang/fremtiden. Fargene på høyre side (yang) viser hvordan man uttrykker seg utad og hvordan man blir oppfattet av andre. Midt gjennom kroppen vises sju fargede kuler. Det er chakraene. Disse blir vist på forskjellige måter: Runde og fi ne hvis systemet er balansert, store og usymmetriske hvis det er overaktivitet, og små og usymmetriske hvis det er underaktivitet. Chakrasystemet er det åndelige nervesystemet. Tom mener det er rart vi ikke bruker det aktivt i vår kultur nå, og han påstår det er en urgammel tradisjon fra alle religionene.

Atriumauraen

Og hvordan ser så auraen til en atriumjournalist ut? Jo. Den er oransje, rød og lilla. Det betyr at jeg er kreativ, fysisk, og spirituell. Når det gjelder chakraene, viser de at jeg har en enestående sterk mental energi. Den mentale og den emosjonelle chakraen er mine sterkeste. Vi hadde bare bestilt ett aurafotografi , så det ble ikke noe av fotografen. Men siden Tom faktisk ikke

Auraen viser kreativitet, noe fysiske greier og spiritualitet, samt et perfekt chakrasystem.

Café Aura i Marken.

Atrium-journalisten får overført auramannens energier via hendene.

Auramannen, Tom Andresen, i t-skjorte som viser alle syv chakraene.

25

trenger noe apparat for å se menneskers aura, kunne han fortelle oss hvordan fotografens aura så ut også. Bare ved å se på ham. Og mens journalistens aura altså var oransje, rød og lilla, var fotografens aura gul og grønn. En gul og grønn aura tyder på at man er av den intellektuelle skolelærertypen – kanskje ikke så rart for en HF-student.

Clark Kent

Etter fotograferingen og bildetydingen har Tom tid til å svare på noen spørsmål. Vi fi nner raskt ut at han til vanlig er en helt alminnelig mann, som jobber på en dataavdeling. Familien hans er kristne, og søsteren er faktisk i kloster. - Hvordan begynte du med aura og healing og sånn? - En gang for noen år tilbake da jeg satt hjemme kjente jeg plutselig energier strømme gjennom kroppen. Jeg ble helt slått ut i et par timer. Etter det har energiene fortsatt å strømme i meg. Dette har vært en lang prosess, som har pågått i fl ere år, det kan blant annet kjennes som brenning under håndfl atene. - Etter dette gikk jeg noen standard healing-kurs. Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne vise kreftene mine. Jeg er midt inne i kreftene. Tom er ikke direkte tilknyttet noen religion, men det hender, til tross for at han synes prekenen kan være kjedelig, han tar seg en tur i kirka. - Jeg kan fortelle en spesiell historie

fra en gang jeg var i kirken. Da den kvinnelige presten løftet hendene sine under velsignelsen, pøste det ut energi fra hendene hennes. Jeg kikket rundt meg, og skjønte at det bare var jeg som så dette. Når det gjelder kristne prester synes Tom det er skremmende at det å være prest er noe hvem som helst kan utdanne seg til. Det burde vært forbeholdt de med et spesielt kall.

Noen kritiske spørsmål

- Er det helst middelaldrende damer i fl agrende gevanter som kommer til deg? - Alle slags folk kommer til aurafotografering. Men de som er for unge viser jeg ikke kreftene i hendene mine til. Jeg vil ikke at de skal bli for påvirket og styrt av det de har opplevd. - Kan ikke alle egentlig bruke det auradataprogrammet du har? - Jo, det kan de. Det trengs ingen overnaturlige evner for det. Det som er spesielt for meg er at jeg jo kan se auraen uten et slikt apparat. Og det er ikke bare mennesker som har aura. Trær, dyr, og steiner har det også. Auraen har uendelig mange lag. Auraprogrammet viser lag 2. Innimellom ser jeg også lag 4. Her ser kan jeg se guder og engler som fl yter rundt.

Til slutt:

- Hva skjer når man dør? - Man suser videre i en annen frekvens. Det er ikke noen ende på det, og alt er like bra.

26

do you believe the hype?

«Hvis jeg ønsker deg lykke til blir det mindre lykke igjen til meg», sier Dogbert til Dilbert i tegneserien som bærer sistnevntes navn. Det samme kan kanskje sies om pressedekning i dagens musikkpresse.

tekst: Anders KjellevoldAnders.Kjellevold@student.uib.no

foto: Ellen Henriette Suhrke

Det hender stadig vekk, mer enn visse pressefolk vil innrømme, at saker blir blåst ut av sine proporsjoner, forstørret, og gis langt mer oppmerksomhet enn de strengt tatt fortjener. Saker som skyggelegger de andre sakene og plasserer dem i bakgrunnen, der de ofte blir glemt. Denne overeksponeringen fi nner man spesielt mye i musikkpressen. Journalistene legger av ulike grunner sin elsk på enkelte grupper og artister som deretter er sikret en mediedekning andre bare kan drømme om. Dette velkjente fenomenet kaller vi hype. Frank Lande omtaler fenomenet i Studvest nr. 3-2004. Han beskriver det som «en situasjon hvor [tilnærmet] alle mediene synes å være enige om hva som er kult på samme tid». Eksemplene er utallige, noen av dem skal tas med senere i artikkelen. Felles for de fl este av disse bandene er, som Lande påpeker, at «det sjelden er samsvar mellom kvalitet og grad av oppmerksomhet».

This is propaganda

Det er nesten fem år siden Briskeby for alltid banket seg inn i hjernebarken med

stayerlåten «Propaganda». Bandets suksess er et av de fremste vitnesbyrd man har på hype her i landet. En av deres største tilhengere var musikkjournalisten Håkon Moslet. Han skrev i Dagbladet: «Det er lett å bli ivrig når man ser lyset, men der og da føltes Karlsnes som den tøffeste frontfi gurdama siden Debbie Harry.» Og videre «Hvis Karlsnes er den nye Debbie Harry, er Briskeby en moderne utgave av Blondie med sin kulørte miks av pop og punk». Dette vitnesbyrd ble gitt etter en konsert på røkeriet USF her i Bergen. Moslet og Dagbladets støtte til Briskeby, først påpekt av hovedfagsstudent Raymond Tungesvik, har siden vært av en slik grad at det nærmest tvinger meg til å gi dem merkelappen «støttespillere». Overnevnte omtale viser hvordan en uvanlig karismatisk vokalist og en hitlåt kan få Norges kanskje mektigste musikkmener til å «se lyset». Ikke et stygt ord (i alle fall ikke i denne artikkelen) om Lise Karlsnes & co, men Moslets sammenligning med Debbie Harry og Blondie syntes noe overdrevet. Spesielt med tanke på at bandet på daværende tidspunkt enda hadde til gode å slippe en

plate.

Politisk korrekt hype

Hypens forbindelse med trend er åpenbare. På samme måte som de fl este av oss følger motene, vil mange musikkanmeldere vegre seg for å bryte for mye med det førende syn. Resultatet blir gjerne at et samlet pressekorps utad mener det samme. «Hyping er i så måte en form for politisk korrekthet», skriver Frank Lande. Hypen forsøker å passe inn med det som er trend. For å illustrere eksempelet vil jeg vise til lederartikkelen i AKA (tverrfaglig studentmagasin) sitt nummer om trend. Sindre Holme skriver: «Det er ganske rart at plutselig har alle, helt samtidig bestemt seg for at noe, la oss for eksempel si gummistøvler, er skikkelig kult. Og helt samtidig begynner veldig mange å bruke gummistøvler, selv de som for bare et halvt år siden syns gummistøvler var det minst kule de kunne tenke seg. Men det er faktisk enda merkeligere, for de som har syntes at gummistøvler var ukult vil på det sterkeste benekte dette. De vil tvert i mot si at de alltid har syntes at gummistøvler har

MUSIKK:

vært tøft» Slike eksempler fi nner man også i musikkpressen. Undertegnede tenker først og fremst på hvordan deler av countrymusikken steg kraftig i popularitet, både blant platekjøperne og kritikerne, og i særdeleshet i studentmiljøet. Dens fremste eksponent var The International Tussler Society, Motorpsychos etter hvert velkjente sideprosjekt. Dette er på ingen måte noen kritikk mot bandet eller deres utgivelser, mer en reaksjon på pressen og publikums reaksjon. Tussler ble raskt en favoritt blant anmelderne, platen ble frontet av Platekompaniet (som må sies å være svært mektig i norsk musikk) og solgte etter hvert ganske bra. Plutselig hadde man påfallende mange som gikk rundt og hevdet at de alltid hadde likt country, en sjanger som for få år siden nærmest ble uglesett av den store majoriteten av platekjøpere. Like påfallende var ubalansen mellom de som hevdet å kjenne til Tusslers førsteplate før den ble ny-utgitt, sammenlignet med det beskjedne opplaget den først kom i. Parallellen til sjøstøveleksempelet er åpenbar. Like mye som hypens forbindelse med trend er åpenbar er også forskjellen det. Gjennom hype prøver man gjerne å presse bandet til å passe mest mulig med samtidens bilde av hva som er kult. Der trend er tidens tale, er hype et forsøk på å snakke samme språk, bare veldig høyt og skjærende, i et forsøk på å bli hørt. Trend er mote, hype er overdrivelse.

Selvsagt er det også en markant forskjell mellom trend og hype. Ved hype promoteres gjerne det som inderlig vel passer inn i tidens bilde av hva som er kult. På høyrøstet vis proklameres bandets fortreffelighet, det sammenlignes med store navn og overdrives med tanke på kvalitet. Hype er ikke trend, men en reaksjon på trend.

Verst i klassen

Like mye som man fi nner den i dagspressen, fl orer det med hype i de store, internasjonale musikkbladene. Man kan dele de største musikkbladene i tre: De som hovedsakelig er opptatt av ny musikk, de som ser bakover og de som ligger et sted midt imellom. I den første klassen fi nner man det jeg vil omtale som verst i klassen når det gjelder hype, nemlig NME (New Music Express). Som det utgår fra navnet er NME til enhver tid opptatt med å fi nne det nye store. Denne jakten har fl ere ganger resultert i uforbeholden hype av band som knapt har gitt ut en singel. En rekke band har kommet fra intet, blitt plassert på forsiden, for så å forsvinne ut i det store mørket igjen for alltid.

«Det nye store»

NME er selvfølgelig ikke helt alene i denne virksomheten. I bransjen generelt blir stadig nye band omtalt som de nye «et-eller-annet». Australske The Vines skulle bli de nye Nirvana. Engelske Menswear ble på midten av 90-tallet spådd en lysende fremtid, mens man i dag kan spørre seg hvor de ble av. I

det hele tatt fi nner disse bladene det nye R.E.M. eller det nye U2 nesten like ofte som fotballspillere blir spådd som den nye Maradona. Bergenske Libido, med Magnet (Even Johansen) på vokal, fi kk i sin tid internasjonal platekontrakt med skyhøye forventninger. Som tiden har vist nådde Magnet lenger på egenhånd. Også blant bladene som ser bakover i tid etter idealene, slik høyreromantikerne en gang gjorde det, fi nnes det også mye hype. Her i form av ofte fullstendig ukritisk glorifi sering av gamle storheter. For eksempler på dette bes oppmerksomheten rettes mot MOJOs spesialnummer Icons. Kort fortalt en nesten uforbeholden hyllest av rockens, ifølge MOJO, 100 største ikoner. Hypens konsekvens for den vanlige mann/kvinne er at vår oppmerksomhet leses bort fra der den egentlig burde ligge. For de fl este av oss er alle de dårlige platene vi har blitt «lurt» til å kjøpe det mest håndgripelige beviset på hypens eksistens. Hypen er allstedsværende. Så hva kan man gjøre? Dessverre er etterpåklokskap det eneste som hjelper. Så gå hjem og bla igjennom platesmalingen din. Plukk ut støvsamlerne, kvitt deg med dem og vit at det er hypen som har skylden. Do you believe the hype? Det gjør ikke jeg.

28

foto: Ellen Henriette Suhrke

foto: Nina Knag

TEMA: STILLHET

29

begge foto: Bjarne Oppedal

30

at underholde utenat

tekst: Dorte Dahl GrønnevetDorte.Gronnevet@student.uib.no

Kommer du fra et møblert hjem?

Jeg stod ved bålet og merket at idyllen var påtrengende. Det var sommer, sol og et fjellvann. Mine foreldre, en tante, en onkel og et annet vennepar satt pent dandert på steiner i gamle solliv og fi kse kortbukser. Jeg grillet tørket spekepølse på bjørkepinner, serverte de gamle og sørget for at gjennomsnittsalderen gikk betraktelig ned. Gunvor, sa min tante, kan du ikke lese for oss? Gunvor dro på det. De så på henne. Så gjorde hun seg rak i ryggen og løftet sitt hode.- Øivind het han, og gråt da han ble født…

Stikkordet var gitt og jeg sa ingenting. Gunvor var idolet, og jeg visste at jeg hadde en lang vei å gå før jeg kunne lese som henne. Men jeg strammet skolissene og var klar som et egg. Jeg skulle lære meg å rope ordene, sukke fortvilelsen, hyle desperasjonen, hviske varsomt den rosa forelskelsen, fange oppmerksomheten og lokke de andre rundt meg, slik Gunvor nå lokket oss. Jeg skulle lære meg å deklamere dikt. Intet mindre. Intet mer.

Man kan naturligvis spørre hvorfor man vil lære seg å deklamere dikt. Det kan jo unektelig oppfattes som litt spesielt og gammeldags. Men, som min mor sier, man kommer da fra et møblert hjem. Det hører liksom med å kunne dra en fi n linje i et lystig lag. Skjønt, det må passe til anledningen og de man er sammen med. En venninne av meg tok en gang en gruppe utkommanderte elever med seg på en eksistensiell fottur i skogen, hvor hun deklamerte dikt av Bertrand Beysigye, mens en annen sang nasjonalsanger fra alskens land. Entusiasmen fra medelevene var ikke akkurat overveldende. De var muligens ikke helt mentalt forberedt på seansen.

Dem om det. Det gjelder å ikke fokusere på de mislykkede forsøkene. Øvelse gjør, som kjent, mester. Og det fi nnes de som mestrer kunsten. Hvem lar seg ikke fortrylle når Jan Erik Vold forteller drømmende om loffestoffet i loffen? Det er ikke helt det samme når kongen leser opp et dikt i sin nyttårstale. Nå skal jeg lese et dikt, sier kongen. Også leser han. Han deklamerer aldri, men tenk om han hadde gjort det. Tenk om han plutselig virkelig fremførte diktet, virkelig skiftet toneleie og virkelig uttrykte ord med mening. Det hadde vært noe. Det hadde ikke trengt å være et dikt om loffen engang.

Tenk om dikt plutselig var på alles lepper. At folk i situasjoner der de selv ikke hadde ord, nettopp brukte andres. Tenk om de underholdt hverandre ved å deklamere. Kanskje vil du si at det er en ny tid nå. Det sitter ikke unge skjøre mennesker rundt omkring som sprer om seg med svulstige setninger. Vi har TV nå. Radio. Internett. Man lar seg ikke lenger trollbinde av Bjørnstjerne Bjørnson og Øivind som gråt da han ble født. Ja vel. Sant nok. Men la Bjørnson være Bjørnson. Man trenger ikke nevne ham en gang. Man kan begynne med Jacob Sande i stedet, og hans dikt Etter ein rangel. I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, kan du deklamere, trur eg.

Vi kommer alle fra møblerte hjem innerst inne. Gunvor, du, kongen og jeg. Tørk støvet av møblene!

32

1 – 2 – 3 – Fly!

tekst: Ellen Henriette Suhrkeelaine_suhrke@hotmail.com

ill: Bernt Humberset Hagen

Januar er den tristeste måneden. Den er så uutholdelig mørk og kald, og føles endeløs når den er der. Etter min mening burde vi gå i dvale etter julen, for etter den er ikke vinteren noe morsom lenger. Isteden blir det forventet at vi skal opprettholde det samme tempoet og humøret som ellers i året! Men det går naturligvis ikke, og alle ender opp med å klage og bære seg, helt til våren kommer tilbake. Disse tankene sitter jeg og pusler med, andre nyttårsdag. Da ringer plutselig min venninne Ida, og det viser seg at hun plages av lignende tanker. Hun har utviklet en idé som skal gjøre denne tiden litt lettere for oss, sier hun. Planen hennes går ut på at vi skal gjøre som fuglene, og trekke sørover, vekk fra alt det kalde og mørke. Dessverre har vi studier, og presserende studielån, i tillegg til diverse andre regninger og forpliktelser begge to, så vi har nok ikke råd til å gå i hi helt til vårens lune ankomst. Men en ukes tid på en stille sydhavsøy vil nok lette på humøret. Videre sier hun at vi bør reise til Gardermoen uten billett og hoppe på det første og beste fl yet. «Det er mye billigere, folk gjør det hele tiden», sier hun overbevisende. Jeg er lett å overtale, og plutselig befi nner vi oss på fl yplassen med tynne sommerklær i kofferten. Og uten billett. I mitt lille hode har jeg forestilt meg at fl yene står på rekke og rad, og at det bare er for oss å velge det beste. Fullt så eksotisk blir det imidlertid ikke…

«Det er kun tre aktuelle avganger denne dagen. Vi har naturligvis gått glipp av morgenfl yene», sier damen i Star Tour-boden med den største selvfølgelighet. «Klokka er jo nesten åtte!» Hun syns forresten at dette er en fryktelig dum ide. «Ingen drar på fl yplassen uten billett», sier hun. «Alle gjør det», sier Ida selvsikkert. Jeg hører om det hele tiden. Damen rister på hodet, og sier at alle fl yene er fullbooka. Vårt eneste håp er at en eller annen tåpe ikke møter opp til tiden. Timene glir sakte avgårde, mens vi bruker uhørte summer på kaffe og øl. Og så dagdrømmer vi om at noen skal miste fl yet sitt. Vi ønsker jo ikke å skade noen, men håpet om en harmløs bilulykke med påfølgende trafi kk-kork er en av tingene som nevnes i løpet av samtalen.

Plutselig er det tid for fl yavgang nummer en. Vi er de første i køen, men skjønner raskt at vi må vente. Vi kommer tydeligvis i siste rekke her på Gardermoen. På mirakuløst vis har ingen av de betalende turistene kjørt seg fast i snøen, eller fått bilen inn i feil kjørefelt, for deretter å forårsake en liten kjedekollisjon. Alle er her! Bare timer unna en liten by i Spania, hvor man kan leie moped og kjøre opp i fjellene. Vi har nemlig sett i brosjyren, og så smått begynt å planlegge. Det er først nå, stående hjelpeløse ved siden av billettluka, at jeg forstår at vi ikke skal til Spania. Vi er dømt til lediggang på fl yplassen! Vel, i hvert fall for de

PROSA:

33

neste timene. Fly nummer to, som skal til Tenerife, letter om tre veldig lange timer. Ida sier at hun mye heller ville til Tenerife uansett. I Spania er det visst bikkjekaldt, og fullt av dumme turister. «Tenerife da?», spør jeg. Nei, der er det visst himmelsk på denne tiden av året…

Vi driver hvileløst rundt omkring. Leser litt, sover litt, og synes generelt veldig synd på oss selv. Men tiden går da på et vis, og plutselig er vi tilbake foran billettluka. En stund ser det ut til at våre timer på Gardermoen er talte, i det Star Tour- damen annonserer at det er to gutter som ikke har vist seg ennå. De har fem minutter på seg. Hvis ikke de dukker opp, kan vi befi nne oss på en hvit sandstrand om noen små timer! Vi følger nervøst med på tiden. To minutter… tre minutter… Men så kommer de snublende inn døra, dumme guttene. De hadde visstnok «kjørt seg vill». Slike mennesker fortjener ikke plassen sin, mener nå jeg! Rundt denne tiden begynner jeg å miste noe av motet. For dette ser jo riktig dårlig ut. To fl y har reist fra oss, og det siste er åtte timer unna. Og hvis du lurer på hva det går an å gjøre på en fl yplass i åtte timer, er svaret: ingenting! Etter min mening har Gardermoen-folka brukt altfor mye penger på tilsynelatende meningsløs og ubrukelig kunst, og altfor lite på ting som kan drepe ventetiden til kreative turister som oss selv. Behagelige stoler, en liten kinosal, og kanskje et bibliotek, ville gjort ventetiden litt mer overkommelig. Men i mangel på noe av dette, setter vi oss i den grelle og overprisede fl ykafeen og ser an mulighetene våre. Ordet «hjem» blir nevnt fl ere ganger, men utelukkes raskt. Hotell er et annet forslag, men vi har brukt altfor mye penger på øl og kaffe som det er. Vi begynner å innse at vi kanskje må fi re litt på krava. Hvorfor så langt avgårde?, spør vi oss selv. Det fi nnes jo massevis av spennende reisemål, som kanskje ikke er like varme og eksotiske, men allikevel. Alpene er en reell mulighet. Mange fl y har tenkt seg ditover. Dessverre har ingen av oss pakket noe varmere enn genser, så arrogante var vi i farten. Dermed faller plutselig mange av mulighetene bort. Det viser seg nemlig at de fl este landene i Europa har kald og trist vinter, akkurat som oss selv. Da oppdager jeg plutselig at vi har mistet motivasjonen vi

kom hit med, hele poenget er jo at vi trenger varme og lys. Vi psyker hverandre opp en god stund, og vender tilbake til den opprinnelige planen. For avgårde skal vi! Vi begynner å terrorisere fl yselskapene. Vi trygler dem om å ta oss med dit varmen er, vi kan sitte i oppgangen om så skal være. Men de er ikke til å rikke. Det viser seg at de vil nekte å ta oss med, om det fi ns ledige seter eller ei. Jeg er sjokkert. Kanskje har de hatt massevis av ledige plasser hele tiden, men i frykt for forsikringsproblemer, og sinte kunder, og hva det måtte være, er vi uønsket... Vi gir oss ikke før Star Tour-damen går med på å si fra hvis det er noe som helst ledig på neste fl y. Forsikring eller ei. Hun lover at det skal hun gjøre, men stemmen bærer preg av usikkerhet og tvil, og jeg blir ikke overbevist. Jeg tror damen egentlig har veldig lyst til å hjelpe oss, men at hun frykter sine overordnede. De leker ikke butikk her på fl yplassen.

Tiden går saktere enn noensinne. Tilslutt blir vi enige om å legge oss for natten, for så å stå opp klokka fem, i det fl y nummer tre skal av

34

gårde. Vi legger oss i et hjørne av kafeen, og bruker alle de midlene vi har for å stenge ute lys og lyd. Det fungerer ikke så veldig bra, men jeg må ha duppet av, for jeg våkner med et rykk da klokka ringer. Har du noen gang våkna med høylytte japanske turister bøyd over deg, på en hard benk i fl ykafeen på Gardermoen? Flyplassen sover aldri. Det er avganger hele tiden, det er aldri sånn at ting stopper opp, at lysene blir slukket og at personalet går hjem for kvelden. Det må være slitsomt. Aldri noen pause. Dette vet jeg, for det er klokken fem om natten, og vårt aller siste håp, fl y nummer tre, er i ferd med å ta imot sine passasjerer. Vi er optimistiske denne gangen. Eller rettere sagt desperate. Det må da være noen som har forsovet seg, det er jo så vanvittig tidlig! Vi samler sammen bagasjen, spiser lunken ferdigpizza til frokost, og gjør oss klare til å reise av gårde. Vi kan bare ikke fatte at vi ikke skal noe sted. Menneskene kommer på rad og rekke, slipper bagasjen sin på samlebåndet, og snakker om hvor fi nt de skal få det på Kanariøyene. Flyet forlater rullebanen uten oss. Nå har vi sittet her i over 20 timer, og grensen er nådd. Verken jeg eller Ida takler et nytt døgn på dette stedet. Og ordet hjem som tidligere ble ignorert, høres plutselig herlig ut. En varm dusj, ordentlig seng uten høylytte turister som tar bilde av deg mens du sover… Så vi bestemmer oss for å kaste inn håndkleet. Jeg bruker dette uttrykket fordi det høres bedre ut enn å gi opp. Selv om det er det vi gjør. Litt triste, og fryktelig lei av Gardermoen, setter vi oss på fl ybussen og vender hjem til byen.

Jeg og Ida har nettopp tilbrakt et helt døgn sammen i nokså utrivelige omgivelser, så vi bestemmer oss for å skille lag. Jeg drar med meg min

nokså tunge koffert (den er fylt til randen av skjørt, solkrem, badetøy og liknende) og sjangler hele veien hjem til den trange leiligheten jeg deler med en kamerat. Klokken er sju om morgenen, og det er iskaldt ute. Til min store, STORE fortvilelse oppdager jeg at nøkkelen ikke ligger på sin vante plass. Og naturligvis er ikke samboeren min hjemme. Jeg er på randen av et lite sammenbrudd, men bestemmer meg for ikke å bryte sammen helt ennå. Jeg ringer telefonen hans fem ganger før noen svarer. Han høres sinna ut, og befi nner seg visstnok på en helt annen kant av byen. Men det siste døgnet har redusert meg til et sutrende og fortvilt barn, og det virker som han fatter alvoret i situasjonen. «Jeg kommer nå», mumles det i den andre enden. Så sitter jeg der da. I femten minus. Jeg er ute av stand til å tenke på noe annet enn kulden. Jo, jeg tenker litt på hvor sulten jeg er. Og jeg må fryktelig tisse. Jeg lager fi ne spor i snøen for å holde varmen. Og jeg begynner nesten å gråte. For det føles som om alle i verden har sammensverget seg mot meg dette året. Det tar samboeren min halvannen time å komme meg til unnsetning. I mellomtiden har jeg tørket tårene og begitt meg ut på leting etter et passende tissested. Jeg står halvveis inni en bringebærbusk når han kommer. Og aldri har jeg vært så glad for å se den morgengretne kameraten min før. Noen timer senere har jeg fått meg en dusj og litt hvile. Da ringer Ida med nyheten om at hun har funnet to kjempebillige billetter på internett, og at vi reiser i morgen tidlig. Denne muligheten har visst ligget der hele tiden, hun bare tenkte at det ville være morsommere å reise uten billett… Venninne eller ikke, Ida hadde ikke hatt nubbesjans hvis hun hadde stått foran meg i dette øyeblikk!

35

kjernepunkt for forståelse

Det historisk fi losofi ske fakultet er stedet for de store spørsmålene. Idéfag lar seg ikke skremme.

tekst: Dorte Dahl GrønnevetDorte.Gronnevet@student.uib.no

Pinglete og enkle spørsmål er tydeligvis ikke det idéfagsstudentene bedriver tiden med. Det nyoppstartede bachelorprogrammet setter vår vestlige livsstil under lupen, og forsøker å se om idéhistorien kan forklare hvorfor vi er som vi er, hvorfor vi gjør som vi gjør, og hvordan vi forstår oss selv.

Hvorfor vi tenker som vi tenker

Faglig ansvarlig for programmet, Paola de Cuzzani, gir oss et innblikk i studietilbudet. Bachelorprogrammet i idéfag er et samarbeid mellom fi losofi , allmenn litteraturvitenskap, religionsvitenskap og kulturvitenskap. I tillegg har de også med seg Senter for vitenskapsteori. - Det som kjennetegner vår bachelor er at vi ikke bare har samlet disse fi re fagene tilfeldig. Vi har satt igang en spesiell kulturell retning som åpner studentenes forståelse av disse fagene. Den kulturelle retningen er den som vil ta spesielt fokus på vår vestlige kultur, også historisk sett. Når jeg sier historisk sett, snakker jeg ikke om generell historie, men mer i retning av kulturhistorie og idéhistorie, det vil si, de prinsippene, de ideer og mentaliteter som på en måte har gjort at vi tenker som vi tenker.

Tverrfaglighet

Sammen har de fi re programfagene formet og satt sammen to idéhistoriske emner, som prøver å forstå hvorfor historien har utviklet seg slik den nettopp har.

- Vi ønsker å vise de kjernepunkt hvor det er kommet opp noe nytt, sier de Cuzzani og trekker frem begrepet toleranse som eksempel, mens hun påpeker viktigheten av tverrfaglighet. - Toleransebegrepet er tverrfaglig fordi det også er et politisk begrep. Det gjelder politiske momenter, det gjelder å skjønne hva som skjedde, for eksempel da vi begynte å snakke om og teoretisere toleranse. Det er et rettsbegrep, et fi losofi sk begrep. Det er denne form for tverrfaglighet som vi ønsker å jobbe med. Som en utfyllende halvpart til idéhistorien, har det andre emnet en mer teoretisk metodologisk tilnærming. Også dette emnet legger vekt på tverrfaglig bevissthet. - Med problemer som du vil analysere, forsøke å forstå, kan du ikke begrense deg til ett tradisjonelt fag, men man må gå ut. De to idéhistoriske emnene er obligatoriske for programstudentene i det andre semesteret av studiet. I tredje og fjerde semester skal studentene selv velge tre av fi re oppsatte emner, ett fra hvert fag. Det fjerde emnet kan studentene velge fritt. I de to gjenværende semestrene kan man spesialisere seg innenfor ett av programfagene eller en godkjent fagkombinasjon.

Ingen tomme studieplasser

Bachelorprogrammet i idéfag har i år 30 studieplasser, hvorav ingen står tomme. I tillegg følger fl ere studenter forelesningene i

idéhistorie, for omtrent 60 studenter er meldt til eksamen i dette faget. - Det er positivt, fordi jeg ser at denne måten å jobbe på tilsvarer en ordentlig interesse og kanskje også et behov for studentene om å se seg rundt i vår verden, sier de Cuzzani, og ymter også frem et ønske om at studentene en gang i fremtiden kan ta master i idéhistorie. Foreløpig er studiet bygd opp slik at man kan ta master i det faget man har spesialisert seg i. - Studentene fordeler seg også jevnt til de forskjellige fagene. Det er ikke slik at alle går i en retning, og det er positivt i våre øyne.

Kulturbevissthet

Idéfag med all sin tverrfaglighet er et helt nytt studium, og man ser at Universitetet i stadig økende grad satser på bachelorprogrammer med tverrfaglig innhold. - Er idéfag et studium det er blitt et behov for? - Vi må skille mellom forskjellige plan. Et plan er kulturelt, et er rent administrativt og organisatorisk innenfor universitet, og det tredje er selvfølgelig nytte i forhold til arbeidslivet. Og der har vi litt problemer med humaniora. Humaniorafaget generelt, bortsett fra kanskje språk, har ikke et yrke som direkte formål. Men det er klart at det vi har som formål er en kulturbevissthet som kan brukes, og som vi mener er nødvendig i vårt samfunn.

FAGPRESENTASJON:

36

fortiden er et fremmed landHvordan påvirket den luthersk protestantiske stat forekomsten av bøker i Norge for 300 år siden?

tekst: Gina Dahl, universitetsstipendiat ved Seksjon for religionsvitenskap, IKRR

Min interesse for eldre boksamlinger i Norge startet allerede under hovedfaget. Da gikk jeg blant annet gjennom boksamlingen til bergenslegen Jacob Woldenberg, hvor jeg fant et imponerende, og forbausende, repertoar av bøker. Woldenberg, som døde i 1735 i en alder av over 80 år, eide blant annet en ypperlig samling av bøker om alkymi og magi, stående side om side med luthersk teologiske bøker. En av disse alkymistiske bøkene var skrevet av den kjente renessanse-legen Paracelsus (1493-1541), hvis lære ikke var helt uproblematisk fordi den med sine forestillinger om mennesket som mikrokosmos og Guds tempel stred mot noen av lutherdommens grunnsetninger. Trykkekunsten som sådan var en av de viktigste happenings i den tidlige moderne periode (1500-1800). I en tid med religionssplittelse, store oppdagelsesreiser og fokus på praktisk vitenskap, var trykkekunsten et middel for å spre informasjon, eller propaganda. Grupper av vitenskapsmenn som arbeidet sammen på kryss av grenser kommuniserte ikke lenger primært via brevveksling, men også via boktrykk og et økende antall internasjonale tidsskrifter. Sagt på en radikal måte, så er gjerne trykkekunsten det viktigste premisset for fremveksten av det moderne informasjonssamfunnet. Bøker i den tidlige moderne periode fant likevel ikke nødvendigvis mottakere hvor som helst. Sensuren var et viktig aspekt ved denne perioden, og nesten alle europeiske stater var styrt av regimer som overvåket trykkepressen, i alle fall frem til slutten av

1600-tallet. Den katolske Index over forbudte bøker, skapte for eksempel maler for hvilke protestantiske eller andre heretiske bøker som ikke burde fi nnes i et godt katolsk hjem. I Danmark-Norge var sensuren også streng, og med unntak av Struensee’s meget begrensede styreperiode med trykkefrihet på slutten av 1700-tallet, satte staten grenser for hvilke bøker som skulle tillates på dansk-norsk jord. Likevel, hvor sterk sensuren i praksis var, er ikke alltid så lett å bedømme. For det gjengse lag av befolkningen, kan direktiver ha virket effektivt. For overklassen derimot, som skulle være mer internasjonal, er det vanskeligere å bedømme. Overklassen sto jo da også nettopp «over» de andre. Bøker som kunne ødelegge en «vanlig» sjel, hadde på langt nær i samme grad styrke til å ødelegge overklasse-mennesket hvis sjelsevner ble betraktet som bedre utviklet. Derfor hører vi også en stadig gjentagelse av forskrifter som advarer mot å selge skjønnlitterære fortellinger og viser i Nord-Norge, fordi menneskene der var «ustabile» og dermed lettere å påvirke i dårlig retning. Målet med sensuren var primært å opprettholde religiøst hegemoni, noe som også avspeiles i etableringen av trykkerier i Norge. Norge fi kk trykkeri så sent som i 1643, i daværende Christiania, 161 år etter Danmark, og mer enn hundre år etter Sverige og Island. Bergen fi kk trykkeri i 1721, og Trondheim i 1741. En av grunnene til dette, var en bevisst politikk fra styrende organer om å sentralisere trykkekunsten i København for å opprettholde kontroll og dermed religiøs enhet. Først når det fl erkulturelle

og fl erreligiøse ikke lenger virker truende, blir sensur mindre viktig. Vi kan derfor i Danmark-Norge se en gradvis oppmyking av forskriftene frem mot 1800. Basert på bokopptegnelser i eldre skifteprotokoller, har avhandlingen min som mål å kartlegge hvilke bøker som fantes i hyllene til prester og leger i perioden 1650-1750 på forskjellige steder i Norge, og stiller spørsmålet om i hvor stor grad sensuren påvirket forekomsten av bøker blant overklassen. Det spede antallet trykkerier i Norge tilsa at selv så sent som i 1800 ble kun en femtedel av alle religiøse bøker trykket her hjemme, noe som igjen nødvendigvis førte til at bøker i Norge i stor grad fant veien via import. Hvilke bøker fantes da i norske bokhyller for 300 år siden, og hvor internasjonal var egentlig den norske overklassen? Først må det sies, og nå låner jeg tittelen Peder Figenbaum har brukt på en serie artikler i tidsskriftet Historie, nemlig at «fortiden er et fremmed land». Både lærdomsidealet og utdanningssystemet for 300 år siden var gjennomgripende annerledes enn i dag, noe vi ser klart refl ektert i boktitlene. Hvis vi forestiller oss at alle som studerer til bachelor eller master i dag skal vite det meste om kristendommens grunnsetninger når de er ferdige, uansett studium, og dessuten kunne latin og ha lest en hel rekke antikke forfattere for å være veltalende og høviske, så nærmer vi oss litt fortidens idealer. Og, en ung legestudent vil måtte vite noe om hvordan mennesket kan leve i harmoni med naturen, og hvordan kroppen fungerer, om enn selve

FORSKERSTAFETT:

37

kroppsbildet forandret seg i løpet av tidlige moderne periode. Lar kroppen seg påvirke av stjernene, eller er den kun en maskin med styrt av nerver? Alle disse forskjellige lærdomsidealene skapte da også fagbøker som var av helt annerledes karakter enn de vi har i det moderne. Bøker skrevet av Descartes, Ovid og Aristoteles og emner som magi, alkymi og astrologi fi gurerte derfor side om side på en annen måte enn det de gjør i dag. Den geistlige Johan Schrøder i Bergen kombinerte for eksempel Descartes’ skrifter med bøker om kometer. En av sogneprestene i Korskirken hadde den franske atomisten Gassendis biografi over Tyge Brahe i bokhyllen. I en av fjordarmene fi nner vi også en bannlyst bok om polygami (fl erkoneri), skrevet av landforviste Johan Lyser. Etter å ha gått gjennom skiftene, sitter jeg med nettopp igjen med en følelse av at fortiden i sannhet er et fremmed, men rikt, land. Jeg blir stadig mer imponert over det utvalget av bøker denne delen av befolkningen hadde mellom hendene. Likevel, kom bøker til Norge fra hele Europa, eller er der visse forfatterskap som er fraværende? Var de fl este bøkene i samlingene skrevet av protestanter? Finnes det klassikere i norske boksamlinger, og er en av disse nødvendigvis primært Ludvig Holberg? På hvilken måte var importen av bøker i Norge bestemt av det politisk-religiøse ønske om konformitet? Svaret på disse spørsmålene er forhåpentligvis å lese om vel et år…

38

hopp Schwiitz!!

Skal du gjøre noe virkelig eksotisk i påsken, reis til Alpene i Sveits og lev side om side med befolkningen.

tekst: Ida G. Slettevollida_slettevoll@yahoo.com

Da jeg var 17 år forelsket jeg meg hodestups i en sveitser. Han hadde skinnjakke, ring i øret og var mange år eldre enn meg. I tillegg var han halvt italiener, snakket fl ytende fransk og var en utmerket kokk. Jeg var fra meg av begeistring. Etter et år med lange kjærlighetsbrev, slo han opp med meg på et postkort fra militæret. Det var det bare en ting å gjøre. Reise til Sveits å fi nne ut hva jeg hadde gått glipp av.

Skibomser og bankfi lialer

De fl este nordmenn har nok et nokså overfl adisk forhold til Sveits. Den vanligste klisjeen er massemilliardærer som setter pengene sine trygt på anonym konto. Så fi nnes det selvfølgelig de friskussene som reiser til svindyre St. Moritz for å forsøke å leve av å stå på ski. Landet er selvsagt et turistparadis. Det meste er tilrettelagt for den ultimate naturopplevelse eller for hemningsløs shopping i de mange turistbutikkene tett i tett med gjøkur, fl agg og sjokolade. De fl este vil nok sitte igjen med et bilde av at sveitserne stort sett bryr seg om penger, punktlighet, kuer og ost. Det er ikke så altfor langt fra sannheten. Men for å virkelig komme til bunns i den sveitsiske folkesjela, bør en altså anstrenge

seg til det ytterste for å lære språket og så anstrenge seg enda litt mer for å komme i kontakt med lokalbefolkningen. Helst bør man leie rom hos en av de lokale bøndene på en avsidesliggende gård oppe i fjellene som har dekorert samtlige vegger i huset med kubjeller. Og kanskje vie en søndags formiddag til katolsk gudstjeneste med bukkehorn og ost i pausen. Jeg kan ikke love at det blir spesielt gøy, men det blir utvilsomt en interessant opplevelse.

Chochichästeli

Sveits er forøvrig det landet som sjelden vil være med å leke med de andre landene i verden. De har tviholdt på sin nøytralitet siden Wienkongressen i 1815, og har vært skeptiske til de fl este internasjonale samarbeid. Først i 2002 ble Sveits medlem i FN. Paradoksalt nok har likevel Sveits tatt imot et betydelig antall innvandrere, først og fremst serbokrater, italienere og spanjoler. En sveitsisk Gastarbeiter møter riktignok på en rekke språklige utfordringer. Både tysk, fransk og italiensk er offi sielle språk på lik linje, i tillegg til at en liten andel av befolkningen holder liv i retro-romansk. Av de om lag seksti prosentene som snakker tysk, fi nnes det også et trettitalls dialekter

som ligger urovekkende langt fra standard tysk og er musikalsk og vakkert i enda mindre grad. Dialektene er åpenbart sterkt knyttet til identitet i Sveits. Selv om ”hochdeutsch” brukes i de fl este offi sielle sammenhenger, går trenden mot større eksponering av egen dialekt, spesielt blant unge. De fl este som kommer til Sveits, må uttale «chochichästeli», som betyr noe så trivielt som «kjøkkenskuff», for å bevise at en virkelig behersker dialekten. Det vil by på problemer selv for en harbarka bergenser!

Den gjennomsnittlige sveitser

Vi reiser mer, utdanner oss og kloden blir stadig mindre. Stereotyper og fordommer om andre eksisterer likevel i aller høyeste grad, og sveitserne er intet unntak. I følge tyskerne er blant annet sveitserne late, konservative, passive, sunne, disiplinerte og reserverte. Denne påstanden er bygget på en undersøkelse foretatt på 90- tallet. Jeg har også mitt eget svart-hvitt bilde av den gjennomsnittlig sveitser, som i svært liten grad er bygget på fakta, men i mye større grad er bygget på egne erfaringer fra mine ti måneder med sveitsisk Ausländerausweis. For det første har gjennomsnittssveitseren umenneskelig mange talenter. Gjennomsnittssveitseren

KOMMENTAR:

39

skal selvfølgelig bli lege når han blir stor, og slipper dermed ikke unna verken fysikk, franske verb, tyske kasus, korsang, kjemiske formler eller pianotimer i den sammenheng, som en lett kan velge bort i Norge. I tillegg til å gjøre lekser, spiller selvfølgelig den unge gjennomsnittssveitseren vår både tennis, et instrument og ror på fritiden. Sosialisering blir det sjelden tid til. Sveits er på mange måter som Norge på 30-tallet. Det er lite klining i gangene og jentene og guttene går sjelden ut sammen. Mens guttene møtes og drikker umåtelige mengder med schnaps, lager jentene kake og ser på dansefi lmer. Da jeg selv var elev ved en sveitsisk skole, måtte jeg misunnelig betrakte guttene som spilte fotball ute, mens vi jentene skulle lære å turne og massere hverandre. Stereotypene svarer til forventningene her altså, men noe

er det som skurrer. Gjennomsnittssveitseren jodler nemlig ikke og går sjelden rundt i nasjonaldrakt, som vi trodde.

Choggi og après-ski

Ikke fortvil! Selv om sveitseren verken er sofi stikert som en franskmann eller gjestfri som en spanjol, har de mye spennende å by på. Jeg fant en nokså utradisjonell familie etter mye leting, og de hadde både ni hunder, svømmebasseng og heis, både hjemme og på hytta. Skisesongen varer nesten hele året rundt. For de som skulle bli deprimert av å bli forbikjørt av både unger og bestemødre, kan jeg forsikre om at alle sorger som regel blir slukket på sveitsisk après-ski. For de som er litt mer interessert i kultur, kan jeg anbefale

februar som tidspunktet for å avlegge en visitt i Sveits. Da går nemlig Fastnacht, et forrykende karneval, av stabelen, og gatene fylles av fargerike kostymer og sveitsisk goggelmusikk spilles på alle gatehjørner. Nå som det er påske, kan man reise til Sveits av en eneste grunn: å forspise seg på egg og kaniner av sveitsisk sjokolade, Choggi, med bare god samvittighet! Den sjansen ville i alle fall jeg aldri la gå fra meg. I ettertid ser jeg likevel at det kanskje er like greit at jeg ikke ble noen fremtidig sveitsisk husmor med et anstrengt forhold til ferdigmat og et hus og en hage som ville imponere selv Toppen Bech og Blomster-Finn.

Kilder:Urs Dörig – Schweizerdeutsch für alleFelicity Rash – Outsiders’ Attitudes towards Swiss German Dialects and Swiss Standard German

TEMA: STILLHET

foto: Ellen Henriette Suhrke

foto: Joachim Solum

40

41

ikkje-valdeleg islamisme

Knut Tjosevik (24) byrja på masterstudiet i historie no etter jul. Han trur at masteroppgåva hans kjem til å handle om islamistiske grupper i Egypt med vekt på Det muslimske brorskapet som er den fyrste organisasjonen som kan kalla seg islamistar.

tekst og foto: Eli Lundeli.lund@gmail.com

Det var fyrst i 1928, ved grunnleggjinga av Det muslimske brorskapet i Egypt, at vi kan snakke om ein moderne islamisme i den arabiske verda. Målet til Det muslimske brorskapet er å få ta del i styringa av Egypt. Altså det same målet som dei meir militante rørslene har, men brorskapet er ein ikkje-valdeleg organisasjon, som vil overtala folket i staden for å bruka valdelege middel. Brorskapet meinte at moderniseringa burde tilpassast Sharia, islamsk lov, og Koranen, muslimane si heilage bok, og avviste såleis ikkje modernisering i seg sjølv.

Lettare enn al-Qaida

- Islamistiske organisasjonar meiner stort sett at landa deira har gått bort ifrå islam. Dei vil tilbake til slik det var på profeten Muhammeds tid, då dei arabiske landa hadde si stordomstid i forhold til resten av verda. Mange av dei vil også at det skal opprettast ein einskap mellom dei muslimske landa. Islamistane meiner at grunnen til at det går dårlig i dei arabiske landa i dag er at dei har vend seg vekk ifrå Guds rettleiing, seier Knut.

- Det hadde jo vore mykje kulare å skriva om al-Qaida og internasjonal terror og slikt, men problemet med ei slik masteroppgåva er at det ville ha vore svært vanskelig å fi nna gode objektive kjelder. Når eg vel Egypt, så vil det bli lettare

Kort feltarbeid i Egypt

- Kor langt er du komen i arbeidet med masteroppgåva? - Dette semesteret og det neste skal eg ta obligatoriske mastergradsemne, sjølve masteroppgåva byrjar eg på etter det. Til våren skal eg levere ei semesteroppgåve med valfritt tema der eg skal samanlikna kva ulike kjelder seier om dette temaet. Dei fl este gjer som meg, vel det same temaet til denne oppgåva som til sjølve masteroppgåva. Poenget med semesteroppgåva er at vi skal læra å vera kjeldekritiske, som er den metoden som blir brukt i historiefaget. Eiga forsking må vi venta med til neste år då vi tek til med masteroppgåva. - Eg har planar om å gjennomføre eit feltarbeid i Egypt våren 2006. Spørsmålet er kor lenge eg får lov til å halda på med

feltarbeidet. Hadde det vore opp til meg så kunne eg tilbrakt 3-4 månadar der nede. Men det er vanskeleg å få støtte til eit så langt opphald. Normalt får ein støtte til rundt tre veker med feltarbeid frå Det Historisk-fi losofi ske fakultet. Blir det så kort, får eg omtrent berre tid til å samla inn kjelder på biblioteket, noko som ikkje akkurat høyres ut som det mest spennande her i verda. Faktisk veldig tørt og kjedelig, så eg skal gjera mitt aller beste for å prøva å få til eit lenger opphald. Overgangen frå hovudfag til mastergrad, gjere at du har mykje kortare tid, og då blir det lite tid til å driva feltarbeid, ei lite gunstig endring, meiner eg.

Framtidsutsikter

- Kva jobb er det du siktar deg inn mot? - Det kan jo vera at eg blir lærar, men det har eg ikkje så lyst å bli. Eg håpar meir på å få jobb i til dømes UD eller ein annan forskarjobb. No siktar eg jo litt høgt då, men det er jo dette eg håpar på då. - Forskarjobb på universitetet då eller? - Nei, eg tenkte meir på Institutt for fredsforsking (PRIO) eller NORAD tildømes.

HOVUDFAGSSTUDENTEN:

KOMMENTAR:

den akademiske sosialiseringentekst: Raptus Partilleill: Audhild Harkestad

Jeg husker Kongeparken’98. Kjipe strykemerker, lunken Grans, Postgirobygget og pur glede. Jeg innså ikke at jeg var fanget i en korporasjonistisk kuppet massesuggesjon. Jeg ignorerte glatt at tekstene til Søsterhjemmet manglet semantisk substans. Og jeg var genuint lykkelig.

Historisk-fi losofi sk fakultetet forandrer deg som person. Det gir deg en utdanning, et studielån, og tvilsomme jobbutsikter. Det gir deg også en delvis ufordragelig personlighet. Disse ufordelaktige karaktertrekkene oppstår samtidig med vissheten om at landet vårt er i en intellektuelt sørgelig forfatning. Majoriteten av Norges befolkning er rett og slett en gjeng ignorante Big Brother-Rodneyer med urovekkende få humanistiske mellomfag å vise til. Så snart dette synker inn, begynner det som skal bli en fulltidsgeskjeft: Distanseringen fra det folkelige.

For ferske studenter tilbyr Kvarteret en myk start, en slags elitisme for dummies. Her er intet verdensproblem for stort til å kunne løses med hjelp av et hvilket som helst pensum på grunnfagsnivå. Men etter hvert går det opp for de fl este at dette er et blindspor. Sveisefyll i liksom-akademiske omgivelser blir for trivielt. Etter rundt 50 vekttall forkastet jeg Kvarteret som et adekvat sted å nyte et glass, og alternativer som Ugla og Gjesten dukket opp. Lenge før cand. magen innså jeg imidlertid at dette var ren kvasi-intellektuell nedover-snobbing, og Logen føles som et mer naturlig førstevalg. Her kunne voksne folk løse litteratur- og kunstrelaterte verdensproblem ved hjelp av hovedfagspensum, og fadderfylla var byttet ut med rødvinsalkoholisme. Gleden over mitt nyervervede vannhull ble imidlertid spolert da jeg kom til å tenke på gamle

Hegels dialektikk. Etter dette følte jeg bare at jeg vandret som en determinert hund rett inn i syntesen av Kvarteret og Ugla, og min angst for å miste kontrollen over egne handlinger gjorde meg ute av stand til å nyte så mye som en tekopp i området rundt Ole Bulls plass.

Slik ballet det på seg. Champions League gav meg ikke lenger noen glede. Hver onsdag stakk min lille samvittighetsjævel meg med minihøygaffelen og spurte om jeg ikke heller burde innfunnet meg på Studentersamfunnet, eller sett en streng østerriksk kunstfi lm på Filmklubben. Selvfølgelig burde jeg det, og Arsenal måtte til slutt klare seg uten min støtte. Senere innså jeg at Samfunnet egentlig bare var en bastion av politisk korrekte mellomfags-sampolere, mens Filmklubben bare satte opp fi lmer de ikke selv forstod bæret av. Og Morgenbladet, som var en god venn de første studieårene, mistet Truls Lie, Morten A. Strøksnes og all polemisk snert, og ble et talerør for folkeradikale cand. politer med høyt eksponeringsbehov.

Etter å ha prøvd og forkastet det meste av hva kulturlivet i Bergen kunne tilby meg, var ringen sluttet. Jeg endte som foreldrene mine, foran tv-en på lørdagskvelden. Gleden er imidlertid borte. Sju års besserwisserschaft virker som antabus mot joviale Skavlan-program. Så nå sitter jeg der og skriker mot skjermen: «Nei, snille Åsne, ikke hopp paradis på Klassefesten! Kjell Magne, for guds skyld, ikke kast den stresskofferten! Vær så snill, Jon Almås, legg vekk det trekkspillet!

Tenk heller på hva Sartre ville gjort i denne situasjonen!» Men da er det for sent.

Raptus Partille er et pseudonym for en masterstudent ved HF-faktultetet.

BOKANMELDELSE:

fengende freakshow

Poetisk og burleskt fra en av Norges fremste unge forfattere

tekst: Andreas ThorsenAndreas.Thorsen@student.uib.no

Lars Ramslie, Uglybugly, Oktober, 2004

Lars Ramslie, en av landets mest omtalte unge forfattere, debuterte med boka Biopsi i 1997. Den innbrakte ham Tarjei Vesaas’ debutantpris. Etter denne romanen har Ramslie fortsatt å imponere. Ikke lenge før jul kom Ramslie ut med sin femte bok, Uglybugly. Fortellerstilen er veldig lik den i hans forrige bok, Fatso, selv om tematikken er annerledes. Romanens forteller og hovedpersonen er Earl Merrik. Han er er den ene halvdelen av det siamesiske søskenparet Earl og Betty. De er en medisinsk umulighet, noe Earl ofte påpeker, men de glir fi nt inn i det burleske persongalleriet som befolker denne romanen: Mr. King, den benløse halliken; Frehley, giganten på 2,18 m som ikke slutter å vokse (Ramslie elsker Kiss, og har her oppkalt en karakter etter Ace Frehley fra glamrockgruppen); Caugher, en aldrende fribryter på 2,03 m som stadig hoster blod, og onkel Rust, en narkoman loppesirkusdirektør.

Earl og Betty er rake motsetninger. Han er opptatt av de jordlige, kjødelige gleder, og er en ønsker å utrette noe stort i livet. For henne er religionen det viktigste; alt hun vil er å komme til himmelen. Mellom seg har de en tredje hånd som fra tid til annen lever sitt eget liv, og denne klandres av Earl for alle problemene deres. Tittelen på boka, Uglybugly henspiller på denne tredje hånda, som er en fysisk manifestasjon av det som ødelegger. Det vonde inni deg som du ikke kan bli kvitt, og som forspiller dine sjanser.

Det er to fortellinger i boka. Den ene ser tilbake på tiden i byen Storeby, hvor Earl og Betty på et vis passer inn, og lever et liv i burlesk dekadense hos halliken Mr. King, frem til det går galt. Her i den store, skitne, ville byen, trer det stygge frem; den uregjerlige hånda skaper store problemer for dem, og tvinger dem til å fl ykte til Vesleby, hvor ting er roligere, men slett ikke bedre. Vesleby er

bakteppet for den andre fortellingen, hvor Earl, med sin nå livløse søster hengende ved sin side fi losoferer over sin tilværelse og vurderer sine muligheter for adskillelse. Her i den lille, rolige byen, sitter man fast, både på den ene og den andre måten. Det er en hake ved alt og alle steder.

Med de menneskene og de situasjonene Ramslie byr på, er dette en fengslende bok, og selv om «freakshow»-estetikk har en fremtredende plass, føles den ikke dominerende. Ramslie bruker et burlesk fi gurgalleri i en vagt skissert verden til å gi et studie av hvor sammensatt et menneske er. To historier forteller sammen og hver for seg om det mørke i mennesket og om hvor lite man bestemmer selv, og byr videre på en god dose samfunnskritikk. Når det hele formidles gjennom prosa med slik driv og poesi at dét alene gjør dette lesverdig, kan Uglybugly trygt anbefales.

BOKANMELDELSE:

44

Jennys RomaSigrid Undset (1882-1949) er mest kjent for sin middelaldertriologi Kristin Lavransdatter, men hun har også skrevet realistisk om sin egen samtid.

tekst: Lene Merethe Stienlenemerethestien@hotmail.com

Sigrid Undset, Jenny, H. Aschehoug & co, A.S, Oslo, 1973

Undsets gjennombruddsromanen Jenny (1911) handler om en liten kunstnerklikk i Roma rundt begynnelsen av forrige århundre. Romanen sirkler rundt kunstnerbudet: du skal brenne for det du driver med. Hovedpersonen Jenny vil realisere drømmen sin, og jobber hardt for å nå målet. Hun er en ung og viljekraftig malerinne, med det fulle og frie ansvar for seg selv, men det er faktorer som gjør at det vanskelig for henne å fortsette kunstnerkarrieren. Hun plages også av en ulmende tomhetsfølelse; og denne melankolien lager et lysebrunt slør over romanen.

Innenfor-utenfor

I innledningen møter vi Roma i Helge Grans øyne. Han er nyankommet til den Evige Stad, full av forventninger og drømmer. Men byen skuffer ham; alt var fl ottere og større i alle bøkene han hadde lest! Ingenting er slik det skulle være. Forskeren Helge føler seg utenfor, skjønner ikke kodene imellom kunstnerne han møter og han snakker heller ikke italiensk. Han er fullstendig uten sosiale antenner, og han glir ikke inn i gjengen. Sutring og baksnakking er viktige ingredienser i denne romanen. Enten så er du innenfor eller utenfor, enten så er du med oss

eller så kan du sette deg på et annet bord. Jenny tar Helge under sin kappe, og etter hvert blir de sammen. Helges forhold til Roma er lik Jennys forhold til ham. Hun klarer ikke å gjengjelde følelsene, men vet at det forventes av henne. Romanen har en dialektisk struktur, som understreker bokas hovedtema: Idealet versus virkeligheten. Etter hvert brister illusjonen, og den grelle virkeligheten overtar. Vaniljehimmelen mørkner til. Jenny glir inn i et nett av tomme ord, hun fanges i sine egne krav og forventninger til livet. Det at handlingen utspilles vekselvis i Roma og i Kristiania, understreker det dynamiske spillet mellom det tilsynelatende versus det virkelige. På en måte er det som Jenny og venninna Cesca lever i en boble i Roma; de står så mye friere i storbyen enn hjemme i Skandinavia. Vet de begge at dette frie livet bare er midlertidig, at det ikke kan vare? Vi blir vitne til natterangling, oppvask, syting og hangovers. Stemningene forandrer seg etter hvor Jenny er; omgivelsene spiller inn på psyken og skaperevnen. Språket er nøkternt, men vakkert. Hun har ikke en fargerik eller blomstrende skrivestil, vi fi nner tvert imot få bilder. Skildringene er troverdige og ikke romantiserte, og de treffer hardt.

Nærheten

Jenny innbiller seg at alt blir bedre om hun

fant den store kjærligheten; en sterk mann hun kunne krype opp i fanget til. «Jeg synes en kvinnes liv er meningsløst når hun ikke er noens glede», sier Jenny. Dette reaksjonære kvinnesynet provoserte kvinnesakskvinner, og Undset fi kk feministene på nakken. Men også skildringen av den kvinnelige erotikken sjokkerte og vakte forargelse hos kvinnesakskvinnene, fordi de synes Undset skrev usmakelig åpent. Jenny er langt fra en kokett femme fatale; hun fl ørter aldri med italienske servitører eller tilfeldige kafégjester. Hun har i grunnen problemer med å forelske seg. Da hun endelig innleder et forhold, blir hun skuffet over at det ikke er slik hun trodde det skulle være. Hun blir skuffet over mannen, og hun blir skuffet over seg selv. Balansen mellom å være den sterke og den passive i et forhold er problematisk; hun lengter etter å bli tatt vare på og ikke lenger være den sterke. Dette kan være frustrende å lese for oss i dag, man blir nesten irritert over valgene Jenny tar. Det er få romanskikkelser jeg har fått et så nært forhold til som nettopp Jenny. Jeg vet at det nødvendigvis ikke er et kvalitetstempel å komme med frasen: jeg-kjenner-meg-sånn-igjen, men det er nettopp det jeg gjør. Samtidig er det noe eksotisk over kunstnermiljøet i en tid da malerkunsten og litteraturen blomstret; ekte bohemhistorier slutter aldri å fascinere!

BOKANMELDELSE:

45

realistisk (absintgrønn) karikaturVi har Ibsen, svenskene har August Strindberg.

tekst: Lene Merethe Stienlenemerethestien@hotmail.com

August Strindberg, Det røde rommet, Forlaget Oktober A.S, 2003

August Strindbergs (1849-1912) store gjennombrudd var romanen Det røde rommet(1879), en realistisk skildring av Sverige omkring 1870. Vi følger hovedpersonen Arvid Falks første famlende forsøk på å bli journalist. Boka åpner med et fugleperspektiv; full av storslagne drømmer og kamplyst skuer Arvid ut over Stockholm. Han vil erobre den moderne storbyen. Derfra går det bare nedover, eller oppover, alt etter hvordan man ser det. Han går fra å være naiv og idealistisk, og ender opp mer eller mindre kynisk, med sterkt endrede alkoholvaner.

Korrupsjon og materialisme

Det er vanskelig for såre sjeler å holde hodet over vannet i dette moderne samfunnet. Den eneste løsningen er å tilpasse seg det borgerlige samfunn, få et trivelig yrke og gifte seg. Men vil man det? Strindberg latterliggjør det overfl adiske og hykleriske i den moderne verden, slik at man helst vil fornekte at man er en del av sirkelen selv. På alle plan i samfunnet er det noe som skurrer. Politikerne snur kappen etter vinden, og blasfemiske kunstnere lager altertavler for å livnære seg. Teatersjefen ligger med alle de ferske frøene på teateret, og de ferske frøeene klatrer oppover i rollelisten. Forlagsredaktørens store økonomiske suksess skyldes hans fantastiske evne til å hype opp dårlige romaner. Når det kommer til stykket dreier alt seg om en ting, nemlig penger. Big

bucks, som det heter på godt norsk. Skillet mellom det tilsynelatende og det sanne er et viktig tema. Alt holdes oppe av et vev av løgner og av antagelser. Et godt eksempel på dette er når Arvids 22-årige svigerinne besøker et fattighus i slummen, hennes lille forsøk på å redde verden. Hun har med seg en liten notisblokk for å forevige utfl ukten i sannhetens navn, men alt hun skriver ned er det hun på forhånd hadde formulert. Ordene er der, før hun har åpnet øynene og sett seg om. Hun er der fem minutter, men holder ikke ut stanken og sprayer datidens versjon av X-IT ut i rommet: «Er det noen som tørster etter frelse og nåde? Ropte fru Homan, mens fru Falk brukte rafraichisseuren over barna, som begynte å skrike da det sved i øynene.» (s. 194)

Gutt pluss jente er lik sant?

I dag er Strindberg nesten mer kjent for å være en kvinnehater enn for sine verk. Og jeg må innrømme at det er et ganske interessant kvinnesyn som kommer frem: Kvinnene er enten underutvikla mentalt sett eller kvasi-prostituerte. Den eneste kvinnen i romanen som forsøker å spille på lag med mennene, er unge Agnes, også kalt Beda. Hun spiller Femme Fatale, pådrar seg alle kjønnssykdommer som fi nnes og ender opp som et medisinsk tilfelle i en legebok. Og da er det ingen som lenger sender henne kjærlighetsbrev.

Hva med drømmen om den store kjærligheten? Flere av kameratene, Falk inkludert, forelsker seg. Men, nei, romantikere holder ikke ut i det lange løp. De kan ikke stole på kvinner. Det er vennskapet som holder gjengen oppe; vennetjenestene binder dem sammen. De låner hverandre penger, til nøds også klesplagg. Friends-introen summer gjennom hele boka, mellom guttene er det «usynelige bånd, sterke og kanskje uløselige!»

Utviklingsroman

Romanen er det vi kan kalle en utviklingsroman. Den har mange likhetstrekk med Balzacs Tapte illusjoner og Flauberts Frédéric Moreau. Et hovedtema er desillusjonering, det vil si det å bli fratatt illusjonene og gå gjennom mange prøvelser. Litteraturhistorisk sett er dette et velkjent tema. Det som gjør den romanen eksepsjonell, er Strindbergs kvasse, satiriske penn. I samtidens ånd sa Strindberg at han ikke skrev for å kalle seg forfatter, men først og fremst for å vekke debatt. Ønsket om å skrive realistisk er forbundet med en fantastisk fortellerglede og en syrete fantasi. Boken preges av et rikt metaforisk språk; noen steder blir bildene viktigere enn handlingen. Det røde rommet er gjennomsyret av ironi, og nettopp dette gjør at man kan lese romanen på ulike plan og fi nne nye tolkninger.

46

pensumfrittTing tar tid. De ansatte ved HF-biblioteket venter tålmodig på et nytt og bedre sted å være. Vi spurte dem hva de leser i mellomtiden. Det viste seg å være både fotballstatistikk og biografi er helst lest diagonalt.

tekst: Dorte Dahl GrønnevetDorte.Gronnevet@student.uib.no

foto: Cicilie Romundstad

Catharine RiettiCatharine Rietti har en rekke skjønnlitterære bøker å anbefale for Atriums lesere. - Jeg kan anbefale den som fi kk Bokhandlerprisen og Kritikerprisen, den som heter Ut og stjæle hester. Den har jeg nettopp lest og den er veldig god. Også leste jeg en veldig rar bok av en albaner som heter Drømmenes palass. Den er veldig spesiell fordi den foregår i den osmanske tiden, altså da Albania var under Tyrkia, men den er samtidig et moderne byråkrati hvor de samler på folks drømmer og bruker det som en form for overvåkning. Og hvor både de som drømte disse drømmene og de som tydet dem og de som de tror de peker på er i fare. Ifølge henne er det en roman som har litt Kafka- og Orwell-aspekter. - Og så har jeg alltid Madame de Sevigné liggende. Hun var en fransk adelsdame på Ludvig 14. sin tid som skrev lange brev til sin datter stort sett og fortalte om alt som foregikk i Paris. Det er veldig godt språk, og du vet hvordan det går, så det er ikke så fryktelig spennende. Også sier hun sånne morsomme ting som «nå når jeg har begynt å like sjokolade, så sier de det ikke er sunt».

Einar ThomassenEinar Thomassen står og skifter ut gamle aviser med nye idet vi kommer, og sier det er lenge siden han har lest skikkelig. Men aviser blir det mye av. - I det siste har jeg vært så opptatt med et prosjekt innen fotball, men det er noe annet igjen så. Så det er det jeg har vært opptatt med den siste tiden, bøker innenfor det ja. Jeg holder på og hjelper en annen som skriver bøker om sånt, som underviser her på statistikk om alle tidligere resultater og sånn. Vi har jo alle avisene på mikrofi lm her helt tilbake, så jeg sitter her og hjelper ham med å ta utskrifter og sånn. Jeg har gjort det for en bekjent av meg. Yes, så det har jeg vært opptatt med den senere tiden.

Kari WaldeKari Walde smiler til oss fra skranken.- Jeg leser stort sett biografi er og sånt jeg. Jeg skummer de, jeg leser de diagonalt, men det gjør man jo. Vi ser så mange bøker, vet du. Hvis jeg skulle ta frem en biografi som jeg syns er fantastisk, så måtte det være den om Sigrid Undset av Ørjaseter. Det må jeg si. Den er fantastisk godt skrevet. Men dette er ikke noen ny bok da, den har jeg lest mange ganger.

Bjørn Abusdal - Nå leser jeg om Hamsun, biografi en, bind 2. Bjørn Abusdal har allerede pløyd gjennom det første bindet og er fornøyd. - Lettlest, jeg har bare blitt veldig interessert i Hamsun, og jeg har lest det aller meste om ham. Ingenting av ham, men om ham. Det er personen Hamsun som er litt interessant. - Har du andre bøker å anbefale Atriums lesere? - Jeg har lest mye krigshistorie, det liker jeg godt å lese. Og han Arnfi nn Haga, han har skrevet mange om krigen her på Vestlandet.

47

Kva då?

Likar du å skrive, ta bilete eller vere formgivar? Kom på redaksjonsmøte til Atrium!

Atrium søkjer medarbeidarar!

Møte kvar torsdag kl 18:00Sydneshaugen skole, rom 404tlf: 55582079mob: 40843081e-post: atriumkontakt@uib.no

Brenn du etter å uttrykkje deg? Atrium vil i kvar utgåve framover ha originale teikneserier på trykk. I forrige utgåve presenterte vi Metronom av Jakob Aglen, denne gongen er det Katatonic Kid av Rasmus Hungnes. Neste gong kan det vere din tur. Ta kontakt på atriumkontakt@uib.no

TEGNESERIE:

EGENANNONSE:

Har du høyrt nyhendet?

av Frank Lande og Elizabeth Pettersen