Tekst: PER FLAKSTAD og SIMEN AKER GRIMSRUD

TEMA: KVINNER I LOKALPOLITIKKEN

De vet hvordan det er å jobbe turnus og ufrivillig del- tid. Nå vil Anita og Mariann fra Herøy være med og bestemme.

av landets kommunestyre-representanter er kvinner.22 % av landets ordførere

er kvinner. 38 %

<

ag157 els10-14 indd 10 20 08 15 09 30

16 < Fagbladet 7/2015

flyktningerJA TIL FLERE

U tenfor rådhuset på Sunndalsøra står ordfører Ståle Refstie i munter passiar med to mørkhu-dede menn.

– Nordmenn er glad i å snakke om været, ler en av dem, Abdul Qadir Mohamed. 27-åringen kom til Sunndalsøra som flyktning fra Somalia for tre år siden, og nå er det tettstedet ved Driva som er hjemme. Den andre, Ameen Suliman Agha, kom direkte fra krigens redsler i Syria da han gikk ut av bussen på Sunndalsøra for halvannet år siden.

Abdul har akkurat fått vitnemålet for fullført norsk grunnskole i handa og er klar for videregående. Ameen, som har to års høyskoleutdanning fra hjemlandet, har også begynt på scratch med norsk grunnskole. Videre skolegang og jobb er målet for begge to, og de håper på ei framtid mellom fjord og fjell på Sunndalsøra.

Vil ha flere flyktningerI forhold til folketallet er Sunndal en av de norske kom-munene som tar imot flest flyktninger. Og de har plass til flere, understreker Arbeiderparti-ordføreren:

– Mottak av flyktninger er tverrpolitisk forankret fra Frp til SV. Vi har enstemmig vedtak i kommunestyret om å ta imot 25 flyktninger i år, men hvis vi får en ekstra forespørsel, har vi kapasitet til å bosette 15 i tillegg.

Sunndals-ordføreren har i flere sammenhenger markert seg som en tydelig stemme i flyktningpolitikken, og blant annet oppfordret Kommune-Norge til dugnad for å ta imot flere syriske flyktninger.

Nøkkelen til å lykkes Kommunen med 7000 innbyggere har gjennom årene bosatt over 700 flyktninger. De fleste av disse (88 prosent) var i jobb eller utdanning før perioden med statstilskudd utløp, forteller leder av innvandrertjenes-ten Bente Mosbakk.

– Hva er nøkkelen til å lykkes, til å få så mange ut i skole og jobb?

– Vi har satset voldsomt på grunnskoleopplæring for voksne. Selv om mange har fullført grunnskolen i sitt hjemland, viser det seg ofte at de faller ut av videregå-ende fordi de har for svakt skolegrunnlag. Men med norsk grunnskoleeksamen klarer de seg mye bedre i videregå-ende.

– Jeg hater velmente light-opplegg, vi må ha de for-melle tingene på plass, ellers detter altfor mange flyktnin-ger fort ut igjen både fra skole og jobb. Grunnskole er alfa og omega, vi ser at det er dette som fungerer.

Lønnsomt å ta imot mangeGod organisering er avgjørende for resultatene, under-streker Bente Mosbakk. I Sunndal er både asylmottaket, flyktningkontoret og voksenopplæringen organisert under innvandrertjenesten, og lederen er med i rådmannens ledergruppe. Dermed er det god forankring og kort vei til topps både administrativt og politisk.

Mange kommuner klager over at statstilskuddet for å bosette flyktninger er for lavt. I Sunndal sluses alle stats-tilskudd direkte til innvandrertjenesten, og kravet fra kommunestyret er at tjenesten skal gå i null. Og innvan-drertjenesten leverer: Bosettingen går med overskudd, slik at den i praksis gir ekstra bidrag til kommunekassa.

– Vi er en liten kommune, men har stordriftsfordeler fordi vi har samordnet ressursene, sier Bente Mosbakk. Å bygge opp et slikt apparat tar tid, og det må holdes i drift, påpeker hun:

Mange av landets kommuner lukker dørene for flere flyktninger. I Sunn-dal vil de gjerne ta imot flere.Tekst og foto: SIDSEL HJELME

NØKKEL TIL SUKSESS: Norsk grunnskole-eksamen er alfa og omega for at flytnin-gene skal skape seg en trygg tilværelse, sier Bente Mosbakk.

DEN STØRSTE FISKEN: Ameen Suliman Agha fra Syria og Abdul Qadir Mohamed fra Somalia utveksler fiskehistorier med

ordfører Ståle Refstie.

ag157 els16-17 indd 16 20 08 15 09 28

Fagbladet 7/2015 < 17

SUNNDAL KOMMUNE• 7100 innbyggere.• Har bosatt 735 flyktninger.

295 bor fortsatt.• Statstilskuddet som gis

gjennom introduksjonspro-grammet, gir overskudd i kommunekassa.

• Mottak av flyktninger er tverrpolitisk forankret fra Frp til SV.

• Et enstemmig kommune-styre har vedtatt å ta imot 25 flyktninger i 2015, og 15 ekstra hvis UDI ber om det.

– Å ta «pauser» i mottak av flyktninger, slik noen kommuner ønsker, er ingen løsning. Skal vi drive ef-fektivt, kan vi ikke bygge opp og ned, men ha jevn bosetting over flere år. Vi kan alltid ta imot flere, men ikke færre.

Bolig er ingen flaskehalsMange kommuner rapporterer at de ikke klarer å skaffe nok boliger til flyktningene. I Sunndal løser de også dette uten store problemer.

– Bolig er ikke en så stor flaskehals som det ofte blir framstilt. Alle kommunale boliger i Sunndal legges inn i en felles boligpool, det gir større fleksibilitet og rask oversikt over hva vi har og hva vi trenger. I tillegg har vi et godt samarbeid med private utleiere, og man-ge flyktninger skaffer seg leilighet på egen hånd, sier Mosbakk.

– Når flyktningene kommer i jobb, bruker vi Hus-bankens startlån slik at de kan kjøpe seg egen bolig.

Er det så vanskelig, da?Bente Mosbakk tror mange kommuner overdriver utfordringene med å ta imot flyktninger:

– Jeg tror det er lett å overdimensjonere behovet for hjelp. Ønsket om å hjelpe er så stort at normaliteten blir borte, de mister perspektivet på hva det egentlig innebærer, sier lederen av innvandrertjenesten.

– Når jeg møter på denne problematiseringen av flyktningers hjelpebehov, spør jeg: Hva gjør du når en familie fra Trondheim flytter til kommunen?

– Vi skal tilby flyktningene den ekstra kvalifiseringen de trenger. For de fleste er dette opplæring i språk og kultur – ellers har de fleste bare behov for det samme tilbudet som norske nordmenn, sier Mosbakk.

ag157 els16-17 indd 17 20 08 15 09 28

18 < Fagbladet 7/2015

BEHOLDTGleden var stor blant de ansatte i Hedmarkskommunen Grue som var varslet om at de kunne bli oppsagt. Alle beholder jobbene sine og kan se framtida lyst i møte.Tekst og foto: PER FLAKSTAD

T årene begynte å trille da sjefen min ringte og sa at alle varsler om oppsigelser var trukket til-bake, forteller Faria Ibrahim. Jeg tror jeg sa masse, men er ikke i stand til å huske ett ord

av det jeg sa. Så glad ble jeg, fortsetter hun.– Jeg hoppet i sofaen hjemme da en SMS tikket inn.

Jeg husker at jeg ropte «yes – vi klarte det» ut i lufta, forteller Heide Marie Bauer.

Begge har jobbet 14 år i Grue, og er to av rundt 60 ansatte som 19. mai fikk varsel om mulig oppsigelse.

– Det hadde gått rykter og vært snakket om opp-sigelser i lang tid. Likevel kom brevet som et sjokk, forteller Faria og Heide.

– Jeg begynte å tenke på om jeg kanskje måtte flytte, selv om jeg liker meg i Grue og er godt etablert her, sier Faria.

Viktig fagligpolitisk arbeidSiden hovedtillitsvalgt er langtidssykmeldt, aksepterte kommunen at Camilla S. Karlsen, som er 2. nestleder i Fagforbundet Hedmark, kunne representere de an-satte.

– Vi begynte å jobbe både politisk og administrativt, forteller hun. – Alle som hadde fått oppsigelsesvarsel skulle inn til kartleggingssamtaler, og vi snakket med hver eneste av dem og fulgte dem til samtalene. I tillegg hadde vi et veldig godt samarbeid med forbundets kom-petansesenter for Østlandet og med omstillingsenheten i Fagforbundet sentralt.

– Vi hadde også et stort fagligpolitisk møte der vi diskuterte hvordan oppsigelser kunne unngås, forteller hun.

TallknuserBlant annet undersøkte siviløkonom Bjørn Kristian Rudaa i Fagforbundet økonomien i Grue, og skrev et

notat som viste at lønnsutgiftene reelt sett var gått ned uten oppsigelser, og at dette ville slå inn med full hel-årseffekt i løpet av året. Ifølge notatet burde kommunen klare å håndtere den økonomiske ubalansen uten opp-sigelser, men gjennom naturlig avgang og med mindre bruk av innleide vikarer.

– Dette materialet tok vi med til Grue Arbeiderparti, som ønsket å samarbeide med oss og ta saken videre politisk, forteller Karlsen.

– Uheldig å skremme ansatteI slutten av mai sendte hun et brev til rådmannen der hun ba om en oversikt over antall årsverk som sluttet i kommunen i 2014, forventet naturlig avgang i 2015 og en oversikt over vikarbruk. Svaret viste at kommu-nen hadde en naturlig turnover på 16 årsverk, og at en restriktiv ansettelsespolitikk ville spare Grue for ca. 10 millioner kroner i årlige lønnsutgifter. I tillegg påviste Rudaa at kommunen kunne spare mye på å redusere lønn og honorarer til vikarer og konsulenter.

Grue Arbeiderparti sendte også et brev til ordføreren der de ba om at oppsigelsene ble stanset.

– Jeg stilte spørsmål i formannskapet ved at det var sendt varsel til så mange som 60, og fikk til svar at det måtte være et godt utvalg å ta av når de skulle i gang med kartlegging av kompetanse, tjenestetid og sosiale hensyn. Det var unødvendig å skremme opp så mange ansatte og deres familier på denne måten, sier gruppelederen i Grue Ap og tidligere ordfører, Herdis Bragelien.

– Som opposisjonspolitiker er jeg veldig glad for at Fagforbundet engasjerte seg. Tallene og faktaene deres ga argumentasjonen vår tyngde, sier hun.

– Nødvendig prosessOgså rådmann Turid Bjerkestrand er glad for at det ikke blir noen oppsigelser i denne fasen, men under-

GODT FAGFORENINGSARBEID I GRUE

jobbene

ag157 els18-19 indd 18 20 08 15 09 28

Fagbladet 7/2015 < 19

streker overfor Kommunal Rapport at økono-mien er vanskelig.

En av forutsetningene for å unngå oppsigelser er at 25 ansatte takker ja til å bli omplassert til et annet tjenestested.

– Vi hadde ikke fått til denne omlasseringen uten kartleggingsprosessen i forkant. Det hadde i alle fall blitt veldig uryddig, sier rådmannen til Kommunal Rapport.

– Viktig bidrag fra FagforbundetOm morgenen, tirsdag 16. juni, ble alle varsler om oppsigelse trukket tilbake.

Camilla S. Karlsen er ikke i tvil om at det grunnslagsmaterialet som Fagforbundet skaffet og presset fra forbundet og det lokale Arbeider-partiet i fellesskap var et viktig bidrag for å stan-se oppsigelsene.

Hun er glad for at varslene er trukket tilbake, men ser kritisk til måten kommunen har håndtert saken på.

– Hvis det var nødvendig å kartlegge de ansat-tes kompetanse, ansiennitet og sosiale hensyn, så kunne det har vært gjennomført uten et opp-sigelsesvarsel som gjorde de ansatte både redde, frustrerte og forbannet, sier hun.

Plasstillitsvalgt Else Marit Gjedtjernet bekref-ter at oppsigelsesvarselet førte til mye uro på arbeidsplassene, og at det gikk ut over arbeids-miljøet.

– Vi er veldig takknemlig for den jobben Fag-forbundet og spesielt Camilla har gjort for oss, og glad for at vi fortsatt har jobb. Vi ser lyst på framtida, men vi har noen uker bak oss som vi gjerne skulle vært foruten, sier Heide Marie Bauer og Faria Ibrahim.

OPPSIGELSENE STOPPET: Oppsigelsesvarslene i Grue ble trukket tilbake etter iherdig jobb av blant andre Camilla S. Karlsen i Fagforbundet Hedmark (foran). Heide Bauer (t.v.), plasstillitsvalgt Else Marit Gjedtjernet og Faria Ibrahim.

«Jeg begynte å tenke på om jeg kanskje måtte flytte, selv om jeg liker meg i Grue og er godt etablert her.»

FARIA IBRAHIM

ag157 els18-19 indd 19 20 08 15 09 28

20 <Fagbladet 7/2015

Han har satt seg til rette på kontoret med utsikt over Youngstorget. Fem minutter for-sinket fisker han fram noen jukselapper fra skrivebordspulten, og unnskylder det mid-lertidige preget på kontoret. Til høsten flytter han inn på rådhuset i hovedstaden, i verste fall som opposisjonsleder. Raymond Johan-sen håper det er som den første Ap-byråden på 18 år i byen han elsker.

– Her får jeg brukt alle egenskapene mine, begynner han.

For den tidligere partisekretæren i Arbei-derpartiet er det ikke et steg ned å bli lokal-politiker i hjembyen. Mannen som har vært samferdselsbyråd i Oslo for SV, leder av Flyktninghjelpen, sportslig leder i Vålerenga og statssekretær i UD, for å nevne noe, mener han er godt rustet til å styre hoved-staden.

– Jeg har jobba lokalt, nasjonalt og inter-nasjonalt. Oslo er blitt en liten, internasjo-nal storby. Jeg har en kulturell kompetanse som er verdifull i møte med mange grupper i Norge. Bare det at jeg kan si at jeg har vært på hjemstedet til folk, gjør at vi «cathcer» opp med en gang.

Han flyttet fra Rodeløkka i byen til Tveita i Groruddalen som guttunge. Fra utedo til toalett og badekar. Siden har han blitt i den utskjelte dalen øst i Oslo. Da Raymond gikk i femte, begynte de første innvandrerne i klassen, en pakistaner og en mørk, musku-løs gutt fra Kapp Verde-øyene. Raymond må

flire når han tenker på hvordan ungene i klassen måtte bort og kjenne på musklene til den nyankomne.

Ingen andre i Norge har opplevd større forandringer enn Raymonds generasjon som vokste opp i Groruddalen. Det hevder han i alle fall selv. Da tvillingsønnene hans gikk ut av ungdomsskolen, hadde 80 prosent av elevene en annen etnisk bakgrunn.

– Det har vært en berikelse, tror jeg. Søn-na mine er mer fargeblinde enn jeg er.

– Men det er klart det preger et bomiljø. Når gamle fru Fredriksen er den eneste med norsk navn i en blokkoppgang på Linde-berg, kan hun føle seg isolert hvis naboene ikke snakker norsk. Det er en utfordring du ikke ser på andre kanter av byen.

Raymonds farfar var klubbformann på Fellesmeieriet i nesten 30 år og satt i styret i LO-forbundet NNN. Moren var bydelspoli-tiker for Ap på Tveita. Onkelen Torbjørn Berntsen ble kalt «leppa fra Grorud».

Raymond fikk også jobb på meieriet. I to år kjørte han melk. Han måtte ta sertifikat for stor bil. Trivdes godt. Så tok han fagbrev som rørlegger, men rørtanga og skiftenøkke-len ble raskt byttet ut med dokumentmapper og pult. Selv om det snart er 25 år siden, blir rørleggerjobben trukket fram i mediene støtt og stadig. Raymond rister på hodet og smiler.

– Det blir flaut, vettu. Flaut for de gamle kompisene mine som fortsatt er rørleggere,

PortrettetTekst: SIMEN AKER GRIMSRUD Foto: WERNER JUVIK

Det er nesten så du kan høre vannet fra Akerselva bruse i årene hans. Raymond Johansens stamtre er fullt av greiner fra Oslos østkant og arbeiderbevegelsen. Nå vil han styre hovedstaden.

Hundre prosent OsloRaymond Johansen

Alder: 54 årFamile: To sønner.

Yrke: PolitikerBor: På Lindeberg i Oslo

Aktuell: Byrådskandidat for Ap i Oslo

ag157 els20-22 indd 20 20 08 15 09 26

ag157 els20-22 indd 21 20 08 15 09 26

22 <Fagbladet 7/2015

at jeg skal sitte på intervjuer og snakke om det. «Her kommer’n igjen, snakker om den rørleggerjobben sin opp og ned i mente. Har’n ikke gjort aent?»

Oslo har alltid har vært delt, og klassefor-skjellene er fortsatt store.

– Det aller viktigste er å gjøre folk i stand til å klare seg selv; du må ha jobb og lønn.

Johansen lener seg fram. Gestikulerer. Blir mer bestemt. Nå snakker politikeren. Om områdeløft for Groruddalen, viktigheten av forskjellig type boliger i bydelene, nærings-utvikling, bygging av 2000 nye barnehage-plasser og tusenvis av nye boliger, faste og hele stillinger i kom-munesektoren, bedre språkopplæring for dem som jobber i bar-nehage og kollektivsat-sing.

– Er det en fordel at du selv er fra Grorud-dalen?

– Det tror jeg er veldig bra. Groruddalen har alltid vært underrepresentert både i by-styret og på Stortinget. Men jeg skal være en byrådsleder for hele byen.

En del av Raymonds hjerte er utenfor lan-dets grenser. I mange år hadde han godt over 100 reisedøgn i året. Han savner det inni-mellom. Det å komme fram til et nytt sted.

Han har vært i flyktningleirer i Libanon og i katastrofeområder i Afrika. Møtt mennes-ker i sult og fattigdom, skjebner på flukt. Det kan være vanskelig å fordøye inntrykkene.

– Jeg kunne være i en flyktningleir en tors-dag og se tøffe ting, så spiste jeg pizza med unga på lørdagen.

– Hva har det gjort med deg?– Kanskje har jeg lært at det ikke går an å

sammenligne problemene til en som har flykta fra Sierra Leone med problemene til sønnen min som har skada seg på fotball-banen. For alle mennesker er de problemene du har, store nok. Selv om jeg vet hvor faens bra vi har det.

– Det er litt av pro-blemet med kommune-politikken også. Sam-menlignet med Sierra Leone har ingen noe å klage over i Norge, men bekymringene du har for unga dine eller mora di, er store

nok. Da er det min oppgave som politiker å gjøre noe med det.

I fjor døde Reiulf Steen. Den tidligere Ap-lederen ble Johansens ste-svigerfar da Ray-mond giftet seg med Carolina Maira.

– Å være politisk leder kan være ensomt. Reiulf var en av få jeg kunne prate med om visse ting. Han visste hvordan det var.

– Jeg savner Reiulf. Både han og onkel Torbjørn har gitt meg mange gode råd, men de har aldri vært påtrengende.

Raymond Johansen var partisekretær da bomba gikk av i regjeringskvartalet og den første fra ledelsen i partiet som møtte livred-de ungdommer og gråtende pårørende på Sundvollen. Det er fire år siden den grå juli-dagen.

– Det har blitt en melankoli og sårhet inni meg som jeg bærer på hele tida.

Raymond har tatt heisen til toppen av Folketeaterbygningen og går ut på takterras-sen for å bli fotografert. Han peker mot en av åsene øst i Oslo.

– Jeg bor rett ved den kuppelen der. Så forteller han om en lørdag for litt

siden. Det var kjempevær, og han og en kompis var langt inni skauen med bikkja Xavi. Oppkalt etter fotballspilleren. De satt og nøt stillheten ved et tjern i marka. Så bestemte de seg for å dra til Hovedøya. Drakk øl og så på solnedgangen.

– Faen, det er jo en helt fantastisk by, vettu. Da har’u skauen, stillheten, du tar t-banen ned, du har sjøen, tar ferga ut. I løpet av noen timer. Det er glede. Det er livs-kvalitet.

Han gnistrer. Ser nesten litt gutte aktig ut.– Jeg er veldig Oslo-patriot.

Portrettet

«Jeg er fotballpønsj. Jobben har jeg i tankene hele tida. Da er det deilig å være oppslukt av noe annet i 90 minutter.»

ag157 els20-22 indd 22 20 08 15 09 26

Fagbladet 7/2015 < 25

Redigering: Per Flakstad Illustrasjoner: www.tonelileng.no Adresse: Fagbladet, Postboks 7003 St.Olavs plass, 0130 Oslo E-post: barespor@fagforbundet.no

Verneombud for lederne?SPØRSMÅL: Vi diskuterer ny organisering av vernetjenesten, og det har kommet opp en interessant problemstilling; hvem skal være verneombud for mellomlederne? Er det hoved-verneombudet, skal de ha eget verneombud, eller er verneom-budet i ledernes egne enheter også verneombud for dem? B.R.

SVAR: Først en aldri så liten lovhenvisning: Lederne er gitt myndighet og ansvar fra arbeidsgiver eller eier for å sørge for at arbeidsmiljøet er for-svarlig etter lovens forskrifter. Verneombudene har oppgaven med å påse at lederne gjør jobben sin, jf. aml. § 6-2 (1).

I en vanlig arbeidssituasjon løses de mange små vernesa-kene på det laveste nivået. Der det er behov for budsjettmessige vurderinger på overordnet nivå, finner som regel verneombudet og mellomlederen sammen da også. Men når overordnet nivå fatter en beslutning, forventes det at lederne viser lojalitet til

beslutningen selv om den kan være negativ for dem. Den samme lojaliteten kan ikke kreves av verneombudene.

Verneombudene er altså verneombud også for lederne i hverdagen, men ikke for lederen når lederen utøver ledelse. Da inntrer derimot verneombudets plikt til å vurdere om ledelsens beslutninger er i tråd med krav til et forsvarlig arbeidsmiljø.

Hvis det ikke er tilfelle, må lederen påregne nødvendig motstand.

Problemene oppstår gjerne når lederen gjør et organisato-risk problem til sitt personlige problem og vil ha verneombu-det til å synes synd på seg, for eksempel hvis det er motstrid mellom krav fra ledelsen og de ressursene som ansatte blir tildelt. Det kan føre til overbe-lastninger, som igjen kan føre til vernesak. Da blir det upassende at lederen møter verneombudet med at «men du er også verneombud for meg.»

En situasjon der man må være

verneombud for sin leder, er hvis lederen blir mobbet eller trakassert, om det så er neden-fra, ovenfra, eller fra siden. En mellomleder vil være like sårbar som alle andre i en slik situa-sjon.

I slike tilfeller vil ofte hoved-verneombudet være den som følger opp, det vil si varsler nivået over den lederen det gjelder, og påser at saken blir undersøkt og fulgt opp.

I flere store organisasjoner er mellomledere valgt som hovedverneombud. På under-ordnet nivå er de ikke verneom-bud, men på overordnet nivå fungerer de godt som sparrings-partnere i møter med arbeids-giverens representant. Videre er det mange positive erfaringer fra steder der hovedverneom-bud er mellomledernes rådgiver i vanskelige arbeidsmiljøsaker, og sågar fronter deres saker mot arbeidsgiver.

I noen bedrifter og virksom-heter har grupper av spesial-arbeidere eget verneombud for

å sikre deres særlige behov. Kanskje det går an å tenke en slik organisering for ledere? I mange tilfeller utgjør lederne mer enn ti prosent av de ansatte.

Dette handler om maktfor-hold på jobben. Lederen kan instruere sine ansatte så lenge det skjer på en saklig måte. Verneombudet er en helt vanlig arbeidstaker, som i sitt ordinære arbeid er underlagt instruksjon og ledelse. Men i mange tilfeller må verneombudet sette seg opp mot «makta». Det skal skje uten redsel for gjengjeldelse.

I den ideelle verden er dette uproblematisk, men sånn er dessverre ikke alles opplevelse. Det er derfor et viktig poeng at vi ikke uten videre godtar at «verneombudet er alle ansattes – inklusive arbeidsledernes – verneombud.» Verneombudet kan virkelig komme i skikkelig skvis mellom barken og veden, og det var ikke meningen med verneombudsrollen.

Arne Bernhardsen, redaktør i Gyldendal Arbeidsliv

SPØRSMÅL: Jeg har et boliglån med flytende rente på 4 prosent. Hvis jeg binder renta i tre år kan jeg få den ned til 2,7 prosent. Dette fraråder banken meg. Har du et råd om hva jeg bør gjøre? E.B.

SVAR: Det kan være ulike grunner til at banken fraråder å binde renta. Uansett er det ikke opplagt at det er lurt å binde renta nå.

I utgangspunktet tjener verken du eller banken noe på å binde renta. Hvis rentene utvikler seg som markedet tror, vil du etter tre år ha om lag like lave renteutgifter med flytende som med fast rente. Årsaken er forventninger i

markedet om at den flytende renta vil synke.

En ulempe ved fastrentelån er at både renta og nedbetalingsplanen blir låst for et antall år framover. Dermed mister du muligheten til å betale ekstra avdrag om du ønsker det, eller avdragsfrihet om du har behov for det.

Mitt råd er å velge flytende rente hvis du tåler en rente som svinger litt. Hvis du sliter med økonomien med dagens rentenivå, bør du vurdere å binde. Ikke fordi det vil lønne seg, men fordi du da får helt forutsigbare utgifter.

Magne Gundersen, forbrukerøkonom i Sparebank 1

Fast eller flytende rente

ag157 els24-25 indd 25 20 08 15 09 27

Fagbladet 7/2015 < 37

ring». En slik rapportering vil synliggjøre hvor store inntekter og kostnader interna-sjonale konsern har i hvert enkelt land, og vil gi innbyggere innsyn og skattemyndig-hetene en enklere jobb.

Sist, men ikke minst, fremmet regjeringen i 2014 forslag om å begrense innsynet i registeret som viser hvem som eier sel-skapene. Stortinget avviste dette, og ved - tok 5. juni, etter et representantforslag fra Marianne Marthinsen (Ap), at det skal ut redes et eierregister som viser de reelle eierne, inklusive hvem som skal ha innsyn i registrene.

Norge er i en særstilling økonomisk på grunn av oljefondet. Flere finansinvestorer har allerede skjønt at norske velferdstje-nester er attraktive. For eksempel eier den svenske Wallenberg-familien det store

helsekonsernet Aleris, som har avtale med flere norske sykehus, og barnehagegruppen Espira, som omfatter 75 norske barnehager hvor 7500 barn tilbringer hverdagene sine.

Med denne regjeringen må vi vente ytter-ligere press fra både norske og internasjona-le kommersielle aktører for å erobre de nye markedene. Og støttespillerne i Norge er klare. I forbindelse med kommunereformen har NHO sagt at de mener 100 kommuner er nok i Norge. Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen i april 2014 at: «Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester. Større kommuner gir bedre muligheter for private velferdsbedrifter.» Han slapp virkelig katta ut av sekken.

En slik utvikling vil endre det norske sam-funnet. Privatisering av offentlige tjenester

er ifølge økonom Thomas Piketty en av årsakene til at forskjellene mellom fattig og rik øker. For Norges del hjelper det lite å smykke seg med en stor offentlig sektor når den i økende grad forvandler offentlig rikdom til privat fortjeneste.

Så lenge myndighetene ikke sikrer et regelverk med full åpenhet om og kontroll-mulighet angående hva offentlige penger blir brukt til, må et minstekrav være at det offentlige utfører alle velferdsoppgavene. Hvilken hensikt har det å diskutere om private bør bidra mer før vi får fullt innsyn i eierforhold og kontroll med hva offentlige penger blir brukt til?

MILLIARDÆRER: Private aktører har tjent seg svært rike på å utføre velferdstjenester betalt av det offentlige.

colo

urbo

x.co

m

ag157kirs36-37 indd 37 17 08 15 15 16

ag157hels67 indd 63 19 08 15 09 24