h j h o m e . o r g • N y h e t s b r e v N r . 3 • M a r s 2 0 1 2

Drømmen er å finne bilde av morAschella Dankow(28) kom til Israel i 1991, syv år gammel. Hun kom under operasjon Solomon. I dag er hun sosialfagstudent på universitetet med støtte av Keren Hayesod – og HJH.

Tekst og foto Mona Ø. Beck, Ashkelon

Aschella er en allsidig ung kvinne. Foruten amharisk snakker hun flytende hebraisk og engelsk. Hun har gått på internatskole nord i landet fra 6. skoleår, avtjent verneplikt, vært tilbake i Etiopia, reist i Europa for deretter å arbeide et år som au-pair i USA. Deretter begynte hun på studier i kriminologi ved siden av å jobbe frivillig med barna på absorbsjonssenteret i Ashkelon. Å bidra til å gi barna håp for fremtiden førte til ny studieretning innen sosialfag.

Operasjon Solomon kom da Mengistu-regimet i Etiopia kollapset og 14 000 jøder og falash mura’er ble hentet ut via en stor luftbro til Israel i løpet av 36 timer. Ombord på et av flyene satt en liten 7-åring sammen med far, stemor og tre halvbrødre.

Aschella Dankow har en drøm.

Aschella’s mor døde da hun var tre-fire år og hun har kun et svakt minne om ansiktet hennes. Men hun har mange minner om besteforeldrene på morsiden som var religiøse jøder. Hun husker shabatlysene og mor-farens synagoge der de bodde i en liten, jødisk landsby ved Gondar. Faren og besteforeldrene snakket alltid om Israel - det hellige landet. En dag ble det virkelighet. Besteforeldrene ble igjen.

Det er litt vanskelig. Hun biter tennene sammen og forteller lavt: - Stemoren min var ikke snill mot meg. Hun sier ikke mer, men forteller at hun allerede som 12-åring ble sent avgårde til internatskole nord i Israel. Hun fullførte to år. Etter 8. klasse drev hun rundt for å bearbeide sorgen og savnet etter moren og de traumatiske opplevelsene hun hadde med stemoren. –Jeg klarte ikke å slippe tanken om hvordan livet ville vært om min mor hadde vært her. Men jeg holdt allerede da på med frivillig arbeid for barn. Og snart innså jeg at jeg måtte fortsette på skolen. Personalet på internatskolen støttet og hjalp meg hele den vanskelige veien! Så jeg fortsatte studiene og etter 12. skoleår var det tid for militærtjeneste. Som så mange andre ville også jeg ut å reise etterpå. Reiste først til Etiopia for å besøke min mors grav. Fant graven, men ingen bilder av henne. Mormor fortalte at seks av mors søsken hadde forsøkt å ta seg til Israel via Sudan. Hun har aldri hørt fra dem siden...

- Hjem til Israel

Aschella Dankow vil være der for barna.

noe, og da spiller det vel ingen rolle om uskyldige mennesker kaldblodig myrdes, akkurat som det tydeligvis for disse også er helt greit når terroristene på Gaza-stripen sendes sine terroriserende og dødbringende raketter mot den israelske sivilbefolkningen.

Da er det godt at alt ikke er svart, at det finnes stjerner som lyser på en mørk himmel, at ikke alle har gått i de norske massemedienes anti-israelske feller, men holder hodet hevet og forsvarer det rettferdige. Israel trenger virkelig vår støtte og verden trenger Israel. Dere taler Israels sak og dere hjelper landet på en fundamental viktig måte. Nye innvandrere er den største ressursen for landet i fremtiden, selv der hvor integreringsprosessene kan synes vanskelige, og innvandring betyr et nytt og verdig liv for dem som flytter hjem til Israel.

Peasch, den jødiske påsken, feires til minne om utgangen av Egypt, om friheten fra slaveriet, det har alltid vært drømmen blant jøder etter at de mer enn en gang ble fordrevet fra Israel, å få vende hjem. Neste år i Jerusalem, neste år som frie mennesker, og dere muliggjør dette ved de gode gavene dere gir!

Kjære giver!Det burde kanskje ha blitt en vane, men jeg klarer ikke å vende meg til det, og jeg er heller ikke sikker på om jeg skal det. På NRK nyhetene på TV i morges var det igjen et totalt ensidig angrep på Israel fra NRKs tidligere utsendte medarbeider i Midtøsten, i forbindelse med at utenriksministeren skulle til reise til Israel og til de palestinske selvstyremyndighetene. At det ikke var fred var i følge spørsmålene fra journalisten alene Israels feil, bl.a. ved at de hadde vedtatt å utvide bosetninger som i følge alle fremlagte fredsforslag vil bli liggende i Israel ved en eventuell tostatsløsning. Intet ble nevnt om at selvstyremyndighetene hver gang det nærmer seg reelle forhandlinger, som nå sist i Amman, trekker seg unna mens Israel faktisk er de som tilbyr reelle freds-løsninger. Intet ble nevnt om hvorledes nyhetskanaler som selv-styremyndighetene kontrollerer, nesten daglig hyller terrorister som har mange sivile israelske liv på samvittigheten, eller hvordan de propaganderer for en løsning hvor Israel ikke lenger eksisterer.

Det er egentlig ganske utrolig at ikke flere får øynene opp og forstår hva som egentlig skjer, at det er Israel som ønsker fred, at det er Israel som i sitt land beskytter alle borgere, uansett hvilken religiøs eller etnisk tilhørighet de har, at det er Israel som er det enste virkelige demokratiet i hele Midtøsten. Hvor er demonstrantene i Oslos gater når Assad myrder sin egen sivilbefolkning, når han sender raketter mot hus med journalister og myrder to av dem? Ingen steder er de, for det er ikke Israel som gjør

Av Øyvind BernatekStyrets leder

Deretter ville jeg utforske Europa, og besøkte Sveits, Holland og Østerrike. Men endte opp i USA som au-pair. Det var et fint år i Riverdale – et veldig hyggelig jødisk miljø – med masse varme mennesker. Her fikk jeg ideen om å studere kriminologi. Da jeg fikk støtte til studier av Keren Hayesod ble jeg så stolt og glad! Min far ville aldri ha gitt meg penger til studier.

I dag er Aschella heltidsstudent og en svært viktig støtte spesielt for foreldreløse barn på senteret i Ashkelon. De spør: ”Hva kan jeg bli uten en mor?” – Jeg er her for å gi dem håp, bedyrer Aschella. Hennes drøm er å gjøre verden til et bedre sted å leve i, hjelpe barn eller personer som ikke ser hvordan de kan hjelpe seg selv – slik som noen viktige personer hjalp henne i hennes livskrise. Hun er lykkelig forlovet og skal gifte seg senere i 2012, med en etiopisk mann som kom til Israel da han var enda yngre enn henne. Så hjem og egne barn er en del av ønsket for fremtiden. Men den aller største drømmen er å finne et bilde av mor.

Aschella Dankow student og sosialarbeider.

Lykkelig hjemme i Israel

Familien Wollde fant at det meste i Israel var forskjellig fra det de hadde forestilt seg. Og de hadde forberedt seg godt gjen-nom syv års ventetid før de endelig fikk emigrere.

Vi er på absorbsjonssenteret i Ashkelon. Jeg kjenner dem straks igjen. Møtte dem på Ben Gurion-flyplassen en natt i begynnelsen av mars i fjor da de ankom sammen med rundt 60 – 70 andre immigranter.

Far Golete (65) hadde god jobb som klinikkmedarbeider på et sykehus i Gondar. Han var flere legers høyre hånd og tjente godt nok til å forsørge familien. Mor Malkam (50) har ingen utdannelse, men med seks barn (den eldste fikk hun før hun traff Golete) og yngstejenta Wovit som bare er 9, så har hun hatt nok å henge fingrene i på hjemmebane.

-Det var fantastisk å komme hit, understreker Golete. Dette hadde vi drømt om i mange år. Israel er vårt hjemland, derfor ville vi hjem. Og her på senteret fikk vi leilighet, sengetøy og det viktigste vi trengte for å leve. Første uken gikk med til å registrere oss på alle kontorer, som bank, forsikring, trygdekasse, skoler, etc., forteller han. Tamir – som har jobbet ved senteret i flere år – loset dem rundt og

hjalp dem med alt. Deretter var det å kaste seg ut i språk- og religionsstudier. Halve dagen til hvert fag. (Golete har ikke jødisk bakgrunn, men Malkam er falash mura – de må begge studere og konvertere. Vi kan ikke spørre direkte om disse forhold, da det regnes som negativt, hvisker Ora Cohen oss i øret.)

Banchy Wollde lager etiopisk kaffe.

Familien Wollde trives i Israel. Merk barnet på ryggen t.h.

-Hva ble dere overrasket over? -Været, kommer det kjapt fra Golete. –2011 må ha vært den kaldeste marsmåneden i historien. Vi frøs og frøs. Ellers var alt litt anderledes enn vi trodde: byen, menneskene, havet – i det hele tatt alt vi har sett og opplevd så langt er fantastisk, er ekteparet enige om og legger til at det er veldig spennende.

-Hva er mest utfordrende?-Jeg sliter mest med språket, kommenterer Golete, mens Malkam har større problemer med religionen. –Når du er ute kan alle på gaten hjelpe deg med hebraisk, men du kan ikke spørre hvemsomhelst om å forstå de mange spørsmål innen jødedommen, sukker hun. Hun var vel-dig engstelig for å emigrere: Hvem vil møte oss, hvem vil hjelpe oss til rette. –Men Tamir har vært fantastisk og jeg har brødre og søstre og mange slektninger her, så det gikk utrolig bra, smiler hun. Golete har ingen slekt her, men delte ikke sin kones engstelse.

Som immigranter sliter de med smått og stort som mange andre. Men barna fikk god opplæring under ventetiden i Gondar så for dem er det langt enklere å tilegne seg språket og dermed nødvendig kunnskap. –De har fått venner på skolen og klarer seg godt, smiler Malkam. To av døtrene går på religiøse in-ternatskoler – Yitnayit (16) i Arad og Yish Marage (14) i Kdomim (Kfar Saba). Felles eldstedatter Bishones (24) er skilt, leverer barnet til barne-hage og studerer hebraisk. 22-årige Banchy brenner kaffebønner, koker kaffe til oss og forteller at hun etter språkskolen skal ta forbere-dende og begynne å studere på college i Ashkelon. Hun vil bli sykepleier.

Familien kan bo et år til på absorbsjonssenteret. Etterpå er drømmen å finne jobb, kjøpe sin egen leilighet og at barna skal få god utdannelse og gode jobber. –Vi ønsker å bosette oss her i byen som vi er blitt kjent med og hvor vi trives godt. Vi er også lovet et godt lån når vi skal kjøpe leilighet. Tyve prosent av lånet vil være en gave fra staten. Fremtidsutsiktene er lyse.

Ekteparet retter en stor takk til alle nordmenn som har vært med på å støtte dem økonomisk via HJH – og Malkan fortsetter: -Og takk for at du kom til oss for å se hvordan vi har det slik at du kan hilse og takke for fantastiske bidrag og hjelp tilbake til våre norske venner!

Absorbsjonssentret i Ashkelon pr.mars 2011:

-har eksistert i mer enn 30 år

-ligger fem minutter fra Middelhavet

-kun etiopiske immigranter i dag

-158 familier

-75 enslige

-364 tilsammen

-senteret har en fast, liten stab og mange

frivillige hjelpere

-aktiviteter for alle alderstrinn – fra sport til

religion

-byen har rundt 112 000 innbyggere

Tekst og foto Mona Ø. Beck, Ashkelon

Bak HJH står:Det norske Baptistsamfunn, Det Norske Misjonsforbund, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Fellesinn sam lingen for Israel/Magbit, Den Norske Israelsmisjon, Norge-Israelforeningene, Med Israel For Fred, Ordet og Israel, Det Mosaiske Trossamfund, De Frie Evangeliske Forsam-linger, Komiteen for jødene i ex-Sovjet.

Holbergs plass 4, 0166 OsloTelefon: 22 36 21 70Telefax: 22 36 33 74

E-Post: post@hjhome.orgInternett: www.hjhome.orgPost- og bankgiro: 3000 21 42828

Levert av Mailbroking

Etter bare ett år i Israel er Stotaw (19) i full gang som lærling innen yrket som smed. Men er det drømmen?

Tekst og foto Mona Ø. Beck, Ashkelon

Det var jeg som satte igang denne lærlingeordningen for unge som kom hit med ønsker om å finne et praktisk yrke, sier Ora Cohen, bl.a. utdanningsansvarlig ved absorbsjonssenteret i Ashkelon. –Vi har fire klasser i alt fra bilmekanikk til smedyrket. De unge ønsker å få en sikker jobb, tjene godt og å komme seg opp og frem. Myndighetene

støtter også ordningen økonomisk, forteller hun stolt.

Stotaw kom til Israel i januar 2011 sammen med foreldrene, fem søstre, to helbrødre og en halvbror etter å ha ventet i Gondar i åtte år. Foreldrene bor i Beer Sheva. Stotaw begynte på lærlingeprogrammet i Ashkelon. Han kombinerer studier og praktisk arbeid ved en bedrift som lager alt fra vindusrammer til jern-porter - og besøker familien på shabat.

-Hvorfor kom du til Israel?-Det var først og fremst foreldrene mine som ville komme. Som jøde forsto jeg at Israel også var mitt land, så jeg ble litt motivert av dem. Visste ikke så mye om landet, men det kom mange hvite mennesker på besøk. De snakket varmt om Israel og oppfordret oss til ikke å gi opp håpet om endelig å emigrere. Åtte år er lang tid.-Hva skal du gjøre når du er ferdig med lærlingetiden?

Smedlærlingen

Ora Cohen slår av en prat.

Stotaw lager bla. slike porter.

Ora Cohen og Tamir, to uvurderlige ansatte på sentret.

-Da går jeg inn i militæret. Etterpå vil jeg begynne å arbeide innen faget mitt, videreutvikle meg og bli så god som mulig.-Har du en drøm?-Ja, men den er hemmelig. Stotaw er tydelig sjenert og ber om å få snakke amharisk. Han velger å avsløre drømmen: - Jeg vil bli politiker. I Etiopia ble jeg kjent med en som startet med å hjelpe menneskene i en landsby. Han satte i gang mange fine tiltak og så ble han politiker. Da fikk han gjennomslag for enda flere av sine hjelpeprosjekter, smiler Stotaw.