h j h o m e . o r g • N y h e t s b r e v N r . 8 • S e p t e m b e r 2 0 1 5

Tjuefem års innsats for jødisk innvandring

Tjuefem års innsats for jødisk innvandring

Tjuefem års innsats for jødisk innvandring

Etiopiske innvandrere har ofte store problemer med å tilpasse seg det moderne israelske samfunnet.Verst er kanskje situasjonen for neste generasjon, de unge som føler seg rotløse og famler etter en identitet. Som ikke riktig vet hvordan de skal takle hverdagens trivielle utfordringer.TELEM-programmet er 16 kibbutzers unike og effektive hjelp til selvhjelp for unge etiopere.

Kibbutz Gan Shmuel

TELEM, fra hebraisk, er forkortelse for “Arbeid, studier, bolig”. 16 av Israels kibbutzer, fra Libanon-grensen i nord til Eilat i sør, stakk hodene sammen i 1998 og bestemte seg for å gjøre det som sto i deres makt for å gjøre noe med problemet. Kibbutz-bevegelsen har alltid vært sterkt sionistisk og innvandringsorientert.

- Det er enorm forskjell på de etiopiske ungdommenes liv i Etiopia og det de møter her i Israel. Også de som er født og oppvokst her, kommer ofte fra familier som selv ikke har klart å integrere seg noenlunde. Ungdommene blir frosset ut av familien, føler seg forvirret og mangler de mest elementære kunnskaper til å komme i gang med sine liv i Israels moderne samfunn. Ikke minst etter militærtjenesten, når de forventes å komme i gang med studier, jobb og å stifte familie. Til å begynne med samlet kibbutzene opp etiopiske ungdommer på gatene og ga dem tilbudet, sier Itzik Shafran, leder for prosjektet i Gan Shmuel, hvor 200 av kibbutzens 800 medlemmer er mer eller mindre frivillig involvert i opplegget. – Ingen andre syntes å ville gjøre noe. Startet nærmest som førstehjelp for tenåringer, men nå satser vi på dem som er ferdige med militærtjenesten, de mellom 21 og 25 år.

Telem-prosjektet synes så enkelt og effektivt at man kan lure på hvorfor myndighetene ikke har satset på det selv.

- Kibbutzene har bedre forutsetninger enn myndighetene ellers. Vi har allerede de tre nødvendige elementene: Boliger, mat

og studiemuligheter på stedet. Ca. 1300 etiopiske ungdommer har allerede vært gjennom prosjektet – og søkningen til TELEM-kibbutzene er stor, kapasiteten dessverre for liten. - Vi har en venteliste på i alle fall 300, sukker Moran Rosenberg, som har den utakknemlige oppgaven å velge ut de heldige som skal få sjansen og ikke minst – prøve å skaffe penger nok. Myndighetene finansierer 60 prosent, kibbutzbevegelsen ca. 20 prosent, kibbutzene i prosjektet en del - og resten satses på snille givere, som HJH. Det er like mange jenter som gutter som søker seg til en TELEM-kibbutz. Ungdommene hører om prosjektet fra venner eller leser på websiden.

Det er såvisst ingen krykker eller puter under armene ungdommene får utlevert når de starter på det ettårige T E L E M - p r o g r a m m e t . Ungdommene får klar beskjed om sine plikter og rettigheter. Man gir ros, men også ris om de for eksempel sluntrer unna på jobben, gjør dårlig jobb på fabrikken, eller er for passive i fritiden. Blir det større problemer, får de en samtale og advarsel. Andre gang får de beskjed om å reise hjem i en uke, tenke seg om om de vil fortsette. Tredje gang problemer oppstår, får de, på en pen måte, reisepass.

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og

fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem.

TEKST OG FOTO: MONA Ø.BECK, JERUSALEM

Kibbutznikkene lærer dem å stå på egne ben

Lære og spare er Bennys (25) fremste ambisjoner i løpet av året ved Gan Shmuel. Han har eget rom, røker ikke og lærer å ta

ansvar og organisere sin egen hverdag.

Jeanne og Nir Bendak har i ti år engasjert seg for de etiopiske

ungdommene ved Givat Shmuel – ved siden av sine andre

forpliktelser i kibbutzhverdagen.

- På skolen eller i militæret blir livet enkelt, begge steder får de beskjed om hva de skal gjøre. Plutselig, etter militæret, må de ta avgjørelser selv for sin hverdag og fremtid, sier Nir Bendak. Bortsett fra jobben som markedssjef for kibbutzens store fabrikk, har han og kona Jeanne engasjert seg i ti år for ungdommene i kibbutzen. - Når ungdommene kommer hit, får de straks beskjed om at “dette blir jobben din, åtte timers arbeidsdag, fem skift. Du får eget rom, med et lite fjernsyn, men må dele toalett og dusj. Mat kan du lage selv på et lite kjøkken i huset, eller betale litt for den i felleskantinen. Arbeidslønnen er som for alle andre ansatte. Studier er om ettermiddagen; du kan utdanne deg til et håndverk eller gjerne ta

eksamen som gir studierett ved et universitet”. Alle trenger en jobb for å komme videre i livet, innprenter vi, og legger ikke skjul på at det blir et svært hektisk år.

Hvilken betydning har så givernes beskjedne bidrag? - Tross alt frivillig arbeids, myndighetenes og kibbutzenes innsats, skulle vi ønske vi hadde litt ekstra. Til å kunne korte ned ventelisten, bygge en boligenhet i kibbutzen for flere ungdommer, kunne gi dem litt flere kulturelle, sportslige og fritidstilbud., sier Shafran. – Dette er ikke bare en jobb for oss, vi elsker å gjøre noe for disse etiopiske ungdommene og gi dem en god start til å lykkes i livet!

Michal Cohen (35), født i Etiopia, bodde til å begynne med i Nazaret Illit og har allerede vært 15 år i kibbutz Gan Shmuel. Hun kom hit nærmest ved en tilfeldighet: Hennes søster hadde opprinnelig fått plassen, men ombeste seg og sa til Michal “gå du!” Hvilket Michal

aldri har angret på, hun ble gift, med to barn og har en god jobb ved fabrikkens mikrobiologiske laboratorium for testing av råmaterialet

som hovedsakelig eksporteres til hele verden. – Som så mange andre etiopiske ungdommer visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter

militæret. Nå har jeg alt, en familie, et yrke og inntekt, smiler hun.

En glad gjeng som gjør seg klar til en avkjølende dukkert i svømmebassenget 100 meter unna før kveldsskiftet på fabrikken.

Kokk vil og skal hun bli. Ziva, (22) kom til Gan Shmuel for ni måneder siden, rett fra hæren. Hun er fast bestemt på å utdanne seg til kokk; jobber som praktikant ved en restaurant i Pardes Hanna og studerer to dager i uken til kokkeyrket ved siden av. Men skjøtter dessuten også jobben ved råvarefabrikken i Gan Shmuel. – Jeg føler meg virkelig godt forberedt til å nå mitt mål nå. Det er å kunne leie min egen leilighet, få en kokkejobb ved en restaurant og en dag å kunne få min egen. Min søster, Mazal, har vært gjennom et annet TELEM-

program og studerer nå ved universitetet! Mor er virkelig kry av sine døtre innsatsvilje, medgir Ziva.

Barnehagen i kibbutzen er et særdeles støyende, men gøy sted å jobbe, insisterer (t.v.) Moran (36) og Dikla.(25). Moran pendler hver dag fra Netanya, hvor hun nå bor, og det har hun gjort i 15 år. Selvsagt for lengst ferdig med det ettårige programmet ved

Gan Shmuel, gift og har to barn Dikla har arbeidet i kantinen ved kibbutzen etter at hennes ettårige program var over. Hun bor i dag

i den nærliggende byen Hadera og starter studier for å bli grafisk designer om et par måneder. – Føler at jeg har lært meg selv å kjenne under oppholdet her – og at jeg har startet en løpebane for en bedre

fremtid.

Moran Rosenberg synes ikke det er en lett jobb å velge ut de

få heldige som skal få plass ved et av 16-TELEM-kibbutzene. Og

stort lettere er det ikke å sørge for budsjettet til programmene.

Itzik Shafran, leder for kibbutzens program for de etiopiske ungdommene, understreker: - Dette er ikke bare en jobb for oss - vi

elsker å kunne hjelpe – og se at det faktisk er en suksess. Bare ca. fem prosent av ungdommene faller fra underveis.

Beersheva

Eidas hverdag er ikke så ulik mange av de ca. 180 000 andre Holocaust-overlevende i Israel. Gamle, ensomme, fattige og syke. Traumatiske minner. Eida går sjelden ut av sin lille leilighet i den noe nedslitte boligblokken langs en av Beershevas hovedårer. Fra den knøttlille verandaen ser hun over til en park, men krysser aldri den trafikkerte veien. Fjernsynet fyller store deler av dagens “menneskelige” innhold.Staten betaler henne for to dagers besøk på et dagsenter for de mange Holocaust-overlevende som bor i Negevs hovedstad. Tre barn, 14 barnebarn. Bare en datter bor i Beersheva, og hun kommer på besøk sånn en gang i uken.

Født og oppvokst i Romanias tredjestørste by Jaas, gjennomlevde Holocaust sammen med mor, bror og søster i dekning, far på tvangsarbeid. Giftet seg og emigrerte til Israel i 1964. Kom ikke langt med jiddish og rumensk i arbeidslivet, hun hadde vært regnskapsfører i farens tekstilfabrikk. Jobbet på en kibbutz utenfor Beersheva og passet barn for utearbeidende kvinner. Mannen døde i 1992. Lever i dag på en meget sparsommelig israelsk trygd.

Men Eida er likevel heldig; hun var en av de få utvalgte som kom på listen for det HJHs prosjektet som skaffet henne Savyon. Den 25-årige kunsthistoriestudenten var en av de seks jentene og fire guttene som reagerte på universitetets email om å besøke Holocaust-

overlevende på fast basis. Savyon stikker oppom Eida en eller to ganger i uken, blir gjerne der både to og tre timer, prater, spiller kort og gir det viktigste: Menneskelig kontakt og varme.

- For meg er Eida nærmest blitt en bestemor. Jeg har lært mye av henne om hva Holocaust var og samværet med henne gir også meg mye. Jeg ser at det ikke er godt for henne å sitte alene hele dagen, bare med fjernsynet som selskap. Tror det er enda vanskeligere for Holocaust-overlevende å være alene, ikke minst på grunn av de vonde minnene og følelsene, sier Savyon. Hun regner med å være Eidas besøksengel også ut neste år. Ved siden av studier og arbeid som guide på et barnemuseum samt et aldershjem.

Tusen Holocaust-overlevende dør hver måned i Israel; de fleste er fra Eidas alder og oppover. Besøk av journalister fra HJH er umiskjennelig en kjærkommen begivenhet i Eidas altfor stille hverdag. Det lille salongbordet er dekket med småkaker og leskedrikker. Hun viser ivrig bilder fra barndommen i Romania og fra de første år i Israel. Prøver å holde på de besøkende så lenge som

mulig, spør om vi allerede må gå, men forstår at veien vår hjem til Jerusalem er lang.

Nærmest som en unnskyldning sier hun: - Dere skjønner, verst av alt er ensomheten.

I august hadde vi en fadderskapsaksjon, og mange nye barn og unge i Israel fikk faddere. Det er virkelig fantastisk, og jeg benytter anledningen til å takke dere alle som allerede er faddere og især de nye, for at dere står opp og hjelper på en så flott måte! Vi trenger fortsatt flere faddere, så vet du om noen som kan være aktuelle, ta kontakt med vårt kontor som kan sende deg ekstra materiale.

I dette nyhetsbrevet retter vi søkelyset på to, tilsynelatende meget forskjellige grupper jødiske innvandrere i Israel. Den ene gruppen er yngre etiopiske innvandrere, og den andre gruppen er eldre holocaust-overlevende, særlig fra de tidligere østblokklandene i Europa.

Den første gruppen trenger ekstra hjelp for å komme inn i og bli en aktiv del i det israelske samfunnet, den siste trenger hjelp for å få en trygg og verdig alderdom i Israel.

Felles har de at de i tidlige år har opplevd forfølgelse fra sine omgivelser, og ofte å se at familiemedlemmer ble drept, ene og alene fordi de er jøder.Vi er med på å hjelpe dem hjem til Israel og å hjelpe dem hjemme

i Israel. Det gir virkelig mening. Kanskje for første gang i sitt liv kunne de da de kom til Israel, gå i gatene uten frykt for forfølgelse. For første gang kunne de få lov til å være majoriteten, være som alle andre, og ikke en del av en forfulgt

minoritet.

På tross av dette gode, ble det kanskje ikke helt som de hadde drømt om. Det er krevende å komme til et nytt land, kanskje særlig hvis man er eldre, men også hvis man kommer fra et samfunn som var på et helt annet teknologisk utviklingsnivå. Også på denne måten har disse to gruppene noe felles, i all deres forskjellighet.

Våre prosjekter er med på å gi dem dette siste løftet til virkelig å bli en del av det store fellesskapet uten at de skal føle seg utenfor. Det betyr utrolig mye for de vi på denne måten kan hjelpe, og jeg håper derfor at dere rundhåndet vil støtte dette arbeidet med å gi dem det trygge, verdige og gode liv de fortjener.

Takk for at dere så varmt slutter opp om vårt arbeid, takk for alle gavene, store som små, som dere gir og som forandrer så mange liv til det bedre!

Kjære giver!ØYVIND BERNATEK,

STYRETS LEDER

- Verst av alt er ensomhetenTEKST OG FOTO: MONA Ø.BECK, JERUSALEM

Eida Munz, 78, Holocaust-overlevende.Går sjelden ut. Har ingen venner. Elendig økonomi.Savyon Nadav, 25, student, er hennes store lyspunkt.

Eida Munz viser frem bilder fra Romania, samt barn og barnebarn.

Gode vennerDe har uttallige

samtaleemner de to.

Eida er nærmest blitt som en bestemor for Savyon.

Bak HJH står:Det norske Baptistsamfunn, Det Norske Misjonsforbund, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Fellesinn sam lingen for Israel/Magbit, Den Norske Israelsmisjon, Norge-Israelforeningene, Med Israel For Fred, Ordet og Israel, Det Mosaiske Trossamfund, De Frie Evangeliske For-samlinger.

Holbergs plass 4, 0166 OsloTelefon: 22 36 21 70Telefax: 22 36 33 74

E-Post: post@hjhome.orgInternett: www.hjhome.orgPost- og bankgiro: 3000 21 42828

Levert av Mailbroking

AV: REBEKKA RØDNER

14.og 15.september feires jødisk nyttår i år, og det det er mange i Israel som ser frem til! Da blir det helligdag med ekstra gudstjenester i synagogen, men kanskje aller viktigst er tid med venner og familie rundt bordet, alle samlet til et festlig høytidsmåltid.

Rundt 1,9 millioner israelere lever i en situasjon der matsikkerhet – altså hvor neste måltid kommer fra – ikke er garantert. Da er det godt at flere av HJHs prosjekter jobber med å hjelpe de svakeste i israelsk samfunn med akkurat dette. Lev Ramot i Jerusalem og Nicole’s suppekjøkken i Kiryat Malachi øker sin aktivitet og innsats nå før helligdagene for eksempel. De vet at denne perioden i det jødiske året er meget viktig – for liten og for stor. Det er sårt å for immigrantbarna å feire helligdagene i et hjem der det ikke er noe spesielt til helligdagene – fordi pengene rett og slett ikke rekker til. Takket være HJHs generøse givere, blir høstens helligdager også en god tid for mange av de aller svakeste i det israelske samfunnet. Vi skal ikke kimse av det å kunne ha en god høytid. Tenk bare selv på hvordan det ville være å ikke ha noe ekstra til jul, for eksempel – for det er det som er sammenlikningen her. De mange sårbare immigrantfamiliene har ofte lite ekstra å rutte med – særlig nå på høsten når skoleåret nettopp har startet med de mange ekstra utgifter det fører med seg. I Israel er det barna selv som må betale for kladdebøker, fargestifter, viskelær og

blyanter, det er ikke noe skolen gir ut.

24.september kommer bots- og bededagen, Yom Kippur, da hele Israel står stille. Man kler seg hvitt, og det er en fastedag der man verken spiser eller drikker i over 25 timer, fra solnedgang til solnedgang. Det er en alvorlig og fin dag. Mange av de israelske barna, de som er så heldige at de har en sykkel, benytter sjansen til å sykle midt i gaten, for de aller fleste voksne velger å parkere bilen hjemme denne dagen – og gatene står tomme.

28.september starter Sukkot, løvhyttefesten, – som også har blitt til en stor folkefest i Jerusalem for mange kristne med tusenvis av kristne pilgrimmer fra hele verden, inkludert Norge! For jødiske familier er den den aronittiske velsignelse, sagt av kohanittene, prestene, ved klagemuren høydepunktet i helligdagene. Hele plassen og alle bygninger og vinduer rundt klagemuren er fulle av mennesker som ønsker å motta velsignelsen:

Herren velsigne deg og bevare deg!Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

NB! Alle jødiske helligdager starter kvelden før datoen som står i artikkelen.

Har du ikke bestemt deg for å bli med på HJH-turen ennå? Det er blitt et par plasser ledig, og det ser ut til å bli en kjempeflott og hyggelig tur. Ida Husveg og Torbjørn Ekroll

skal være reiseledere. De kjenner Israel og HJH godt, så dere kan bare glede dere! Dette året blir det mange spesielle opplevelser – HJH feirer 25 år bare en gang, og det er nå 25-årsjubileumsturen går!

Meld deg på i dag: 12.-22.oktober 2015 reiser vi avsted!

La’ad – toveis giverglede

Høsten er helligdagstid hos jødiske familier.

Unge La'ad studenter besøker Holocaust-overlevende i hele Israel. La'ad i forkortet form betyr "huske for alltid" og består av hele 18 grupper med tilsammen 250 studenter som hver har påtatt seg å gjennomføre besøksoppgavene gjennom et treårs program.

Koordinator og direktør David Bar El i Keren Hayesod forteller at La'ad-prosjektet startet allerede i 2009, men at dette unike besøksopplegget blant annet med studenter ved Ben Gurion-universitetet i Beersheva startet i februar i år.

-Studentene får alle et stipend og går inn i besøksopplegget med ulik bakgrunn og motivasjon. Noen er medisinstudenter, andre studerer sosiologi, psykologi eller helt andre ting. Felles for alle er at de bryr seg om mennesker og har evne og ønske om både selv å lære og å være noe for de overlevende, forteller Bar El.

Felles for de fleste som har opplevd Holocaust er at de ofte er traumatisert, en tilstand som gjerne ikke blir enklere å hanskes med når alderdommen kommer. De har gjerne språkproblemer, få ressurser, lite nettverk og gjerne liten eller ingen familie som støtter dem. Når studenten banker på – kvinne til kvinne og mann til mann – kan de finne frem til samvær som begge trives med. Alt fra å spille kort, musikk, grave i hagen eller ta en tur på byen. Eller bare sitte og snakke. Kanskje noen ønsker hjelp til å lære seg å

bruke pc'en, eller de trenger hjelp til å tyde hebraiske dokumenter for å finne ut av sine rettigheter som Holocaust-overlevende. Ofte kan en riktig utfylt søknad gi noen ekstra shekel på kontoen.

Hver student besøker "sin" eldre minst en gang i uken over to-tre timer. Annenhver måned har Keren Hayesod arrangementer for de eldre, som kino, kunstbesøk, yoga, samling i forbindelse med helligdager – samt turer ut fra byen. Dersom noen trenger en varmeovn, en dyne, en vifte, gåstol, briller eller et høreapparat, for å nevne noe, kan studenten bringe beskjeden videre, og norske givere via HJH er med på å bidra økonomisk til at alt dette kan realiseres.

Studentene – på sin side – møtes til gruppediskusjon en gang i uken for å dele erfaringer. Pengene til dette prosjektet brukes også til å trene studentene i å utføre deres opplegg på en god måte via instuktører, ved å hjelpe til på sosiale begivenheter og via foredrag.

-Studentene er så engasjerte og vi opplever at de eldre er veldig fornøyde, forteller David Bar El – og legger til at et viktig poeng også er at man via dette prosjektet ønsker å styrke små lokale miljøer innenfor frivillig arbeide slik at man samtidig bygger et godt miljø for de yngre i disse samfunnene.