Kong Salomos sverd

E s p E n H o l m

EspEn Holm Kong salom

os svErdt h r i l l e r

En uforklarlig lidelse rammer Israel, og det går særlig utover den

fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene. Barn blir født

med alvorlige misdannelser, kvinner aborterer, og små barn sykner hen

og dør. Ingen forstår hva det skyldes.

Zev Weissmann arbeider som agent i Shin Bet, Israels hemmelige

sikkerhetsstyrker. Med falsk palestinsk identitet tar Zev seg inn i Gaza

for å spore opp kilden til terroren. Jakten bringer ham i berøring med

radioaktiv stråling og sender ham ned i virvaret av tunneler og smugler-

ruter mellom Gaza og Egypt.

Langt der inne hører han mørkets hjerte slå. Slår det i ham selv også?

Møtet med den brutale virkeligheten i Gaza sår tanker i Zev som vil få

konsekvenser ikke bare for ham, men for hele Israel.

EspEn Holm (f. 1953) er utdannet siviløkonom,

bosatt på Kolbotn utenfor Oslo. Han har en mangslungen

karriere i næringslivet bak seg. Holm debuterte i 2010

med thrilleren Syk pike. Kong Salomos sverd (2012) er

hans andre roman.

Foto

: Rolf

M. A

agaa

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in Sweden

Trykk/innbinding: ScandBook AB

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 70 g Norbook Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Peter Stoltze design

ISBN 978-82-05-42315-2

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Utgitt etter avtale med Stilton Literary Agency

Personene i historien er diktet opp. Likheter med levende personer er tilfeldige.

Illustrasjonen på s. 5: Gustave Doré: Salomos dom

ORDRE: 24586 (s . 4 av 414)Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 4 av 414)

NOT PRINT READY!

Espen Holm

Kong Salomos sverdRoman


NOT PRINT READY!

5


NOT PRINT READY!

I’ve seen nations rise and fallI’ve heard their stories, heard them allbut love’s the only engine of survival

leonard cohen


NOT PRINT READY!

1

Kairo. Årets niende måned.Bak vinduet står en mann, legefrakken henger om kroppen.

Han lener seg fremover, med en skjelvende finger skyver hangardinen forsiktig til side. Gjennom glipen ser han Moham-mad Ali-moskeen og minaretene, han hører gjenklangen avprofetens formaning.

− Den største jihad er den du fører med deg selv.På plassen nedenunder, i skyggen av et palmetre, står en

kassebil og to uniformerte vakter, en av dem bevæpnet. Hanser en bil svinge inn på området. Den stopper ved rampen forvareleveranser, en kvinne stiger ut. Hjertet hans stanser.

Det er henne.Han svelger tungt.Et matt slør legger seg over blikket, men han skimter at kvin-

nen går opp baktrappen, lener seg mot døra og forsvinner inn.Minutter senere er hun tilbake, på jakka bærer hun sykehusetsID-merke. Vakten med våpenbeltet speider mot veien. Kolle-gaen låser opp bakdørene til bilen. På gulvet innenfor står enkasse på størrelse med en fryseboks.

Legen ser en av mennene trekke på seg hansker, han tasteren kode på kassa og går til siden. Kvinnen trykker sin del avkombinasjonen. De vipper opp dekselet, mannen løfter ut enblygrå attachékoffert. Så et håndjern. Hun rekker ut armen.

9


NOT PRINT READY!

Han klapper den ene enden av jernet rundt håndleddet og låserkofferten i den andre.

Mannen i vinduet trekker pusten. − Det må bli verre før detkan bli bedre, tenker han og vet med seg selv at det i beste faller en halv sannhet. Men skal han redde sitt folk, har han ikkeannet valg.

Nå eller aldri.Han slipper pusten ut mellom sammenbitte tenner og går

med faste skritt bortover korridoren i retning vareheisen.En lampe lyser.Døra sklir opp.I heisen står vakten og kvinnen med blykofferten.− Velkommen hit, sier legen.Hun trekker jakkeermet ned, skjuler håndjernet og stiger ut.

Vakten følger et skritt etter. Korridoren lukter salmiakk. Skiltog piler viser vei til mammografi og radioterapi.

− Vi begynner med cyberkniven. Deretter blodbestrålings-maskinen. Kom. Denne veien, sier han.

Han har svake smerter i det ene benet, men forsøker åskjule det. De går inn på et kontrollrom. Glassruta dekker heleveggen, bakenfor ligger operasjonssalen. Kvinnen plassererkofferten på et bord og snur seg mot vakten.

− Herfra klarer jeg meg selv. Du kan ta helg.Vakten går, legen smekker igjen døra etter ham.− Vel, da er vi i gang, sier han.Han plukker ut frakk og maske fra et skap og rekker det til

henne.− Kan du være så vennlig å låse opp? Hun nikker mot

døra.− Trenger du min hjelp?Kvinnen ser på ham med la-meg-arbeide-i-fred-blikket og

peker med den ledige hånden på fareskiltet over døra. Hun leg-

10


NOT PRINT READY!

ger beskyttelsesdrakta over armen og går mot slusen som førerinn til den hvitlakkerte maskinen innenfor. Med den lange hal-sen og de bevegelige leddene ligner den en Tyrannosaurus Rex.Bare tennene mangler.

− Vent! roper han.Kvinnen snur seg.− Sikker på at du ikke trenger hjelp?Hun rister på hodet. − Bare lås opp, du.Han går bort til et medisinskap, åpner og taster en kode.Kvinnen hører summing, griper blykofferten og går mot

døra inn til maskinen. Noen flasker klirrer. Hun merker enstram lukt. Med ett kjenner hun en hånd og en fuktig klutforan munnen. Øynene renner, hun får ikke puste. Grepetblir løsnet ørlite. Hun hiver etter pusten og trekker inn denknivskarpe lukta. Hun mister grepet om kofferten, det ryk-ker i armen, smerten jager gjennom skulderen. Bena hennesvakler. Rommet står på hodet. Lysstoffrørene bombardererpupillene.

Han lar henne sige sammen på gulvet, forsvinner så ut i dentomme korridoren, henter en båre, løfter henne over, jekkerden opp og dekker kroppen med et laken. Han triller kvinnenut og bort til vareheisen. Den stanser med et rykk to etasjerunder bakken. Dørene åpner seg. Legen dytter båra ut og sky-ver henne gjennom korridorene. To menn i grønne frakkerkommer mot dem.

− Ramadan kareem! sier den ene.Han hilser tilbake, øker skrittlengden, øynene er blanke,

munnen sammenbitt. En mørkhudet mann vasker gulvene,legen svinger utenom vannbøtta, river ned en mopp, og styrermot et rom i enden av gangen.

Dørene svinger opp. Han manøvrerer båra i retning skuffenepå den venstre kortveggen. Gulvene har mørkebrune flekker,

11


NOT PRINT READY!

snart skal de få flere. Han trekker ut en skuff. Opptatt. Skyverden inn. Deretter skuffen ved siden av. En etter en.

Han finner en som er ledig, og lemper kvinnen oppi. Armenmed kofferten dingler som et blylodd over kanten. Legen serseg om. Adrenalinet dundrer gjennom arteriene. Han strenerbort til skapet ved siden av klappdøra, det virker som om hanhar vært her før. Han plukker ut en sag. Lar tommelfingerengli over taggene. Tilbake ved den bevisstløse kvinnen bin-der han en taustump stramt rundt håndleddet, trekker på seggummihansker og legger sagen til rette.

Underarmen hennes er tynn, huden melkeblek.Han dveler et halvt sekund. Ser opp. Som om han spør en

fremmed, en ånd i rommet.Så begynner han.Stålbladet river i skinnfillene, sagen hviner mot knoklene.

Svetten drypper fra legens nese, treffer kvinnens bleke arm ogblander seg med blodet fra håndleddet som snart er atskilt fraresten av kroppen.

Kofferten faller i gulvet.Han legger den avsagde hånden ved siden av kvinnen og

skubber til skuffen. Den sklir inn i veggen og stopper med ethult dunk. Legen plukker en tannpirker opp av lomma, stikkerden inn i nøkkelhullet til skuffen og brekker den av.

Han skyller sagen, kaster hanskene i kurven, lemper attaché-kofferten på båra og triller den ut. Korridoren er tom, syke-husfløyen har falt til ro. Han stryker ut en bakdør, kasterlegefrakken i en container og springer gjennom et smug. Mennmed skjegg fra øre til øre henger langs fortauskanten, de fiklermed bønnekjedene, røyken fra vannpipene deres lukter epleog honning.

Solen går ned, mørket legger seg over byens tak. Han løpergatelangs, smetter inn i basaren, kjøper en skinnveske og stap-

12


NOT PRINT READY!

per attachékofferten oppi. Utenfor løser han bussbillett, skyverveska inn mellom koffertene i buken på bussen og stiger innforan.

Sjåføren tar hovedveien nordover.Trafikken avtar.Egyptere flest ligger med ansiktet mot Mekka og ber etter-

middagsbønnen. I morgen skal de hvile.Han ser langt ut av bussvinduet.Nymånen speiler seg i elven. Den flyter dovent mot havet.I morgen, hvis Gud vil, er han tilbake i Gaza.Han skal ikke hvile.

2

Zev Weissmann bråvåkner av en sinnssvak drøm som for-dufter straks han slår øynene opp. Den handlet om havet ogunderjordiske huler. Og en fisk.

Han går inn på badet, skvetter vann i pannen, drar armenover ansiktet og rusler tilbake til soverommet. Dyna ligger pågulvet. Gardinen blafrer. Tel Aviv dirrer i den fuktige mor-gendisen, byen virker elektrisk. Han kryper tilbake i senga oglukker øynene.

Et sted i blokka piper en røykvarsler.Zev blir liggende og stirre i taket.Pipingen stanser.Alt er stille.Brått vipper han bena ut på gulvet og kler på seg. Jeans,

T-skjorte og joggesko. Han åpner kjøleskapet. Bak osten ståren forlatt fruktyoghurt. Zev heller i havregryn og spiser rett fraplastbegeret. Midt i frokosten ringer mobilen, den aker bort-

13


NOT PRINT READY!

etter bordflaten. iPhonen nærmer seg kanten. Idet den sklirutfor, fanger han den.

− Z!− Chaim her. Alt oppe, hører jeg?− Spiser frokost.− Planer for dagen?− Først treffe Rakel, etterpå besøke far.− Glem det. Du har å stille i bunkeren.− Noe som haster?− Her haster alt. Tau inn folka dine og kom. Og en ting til …

hvis du vil høre gudene le, fortell om planene dine.Han hiver på seg en jakke, stikker pistolen bak i beltet, smek-

ker igjen døra og løper ned trappene. I blokka sover Abrahamsbarn, for tiden trygt. Hva skal vi med Gud, når vi har F-16,sier russeren i første.

Zev setter seg i bilen, starter og følger 482 nordover. Frabilvinduet ser han tre helikoptre komme flygende lavt inn frahavet, de feier over stranden. Palmebladene blafrer, stammenebøyer seg mot marken, som om de overgir seg. Å, hvor hanelsker lyden av rotorblader om morgenen.

Fremme ved hovedkvarteret stikker han inn ID-kortet,bommen spretter opp, han hilser til vakten i glasshuset og for-svinner ned i et firkantet, svart hull. Først én etasje. Pupilleneeser ut. Dekkene hviner mot betongen. Ned en etasje til. Zevparkerer, venner seg til halvmørket, taster passord og lenerskulderen mot branndøra. Han haster ned noen trapper ogbort en gang. Vann drypper fra taket. I enden en uniformertfyr, han står i giv akt og minner agentene om at de ikke er påleirskole. To stålplater sklir til siden, han skritter innenfor.

Velkommen til Shin Bet, vokteren som ikke synes, Israelssikkerhetspoliti.

Zev Weissmann leder et team med mista’arvim, hemmelige

14


NOT PRINT READY!

agenter inne på arabisk territorium, der de blander seg medlokalbefolkningen og rapporterer om fiendens planer. Medham består gruppen av fem unge menn. Han finner D og Gved brusautomaten utenfor treningsstudioet, de lukter såpe.

− Hva gjelder det? sier Gideon.− Sjefen kaller.De banker på hos Chaim, han roper dem inn.− Hva skjer? sier Zev.− Livet er det som skjer mens du planlegger å gjøre andre

ting, sier Chaim. − John Lennon. Opp med farten, få igjendøra.

Chaim Yatom er skallet, har grått kortklippet skjegg og okse-nakke. Omkommer palestinere i bilulykker, får de cyanid imaten eller dør av innebygde bomber i mobilen, står som regelChaims signatur på liket. Han er en god sjef, de kaller hamVerktøykassa. Mannen har jobbet i Shin Bet siden den famøselikvideringen av statsminister Yitzhak Rabin.

De unge mennene slår seg ned rundt bordet.Chaim stirrer olmt på dem, en etter en.− Hvor er Leo og Aaron?− De etterforsker en skyteepisode i en nybyggerlandsby.− Hamas har ikke fyrt av raketter på månedsvis. Langs gren-

sen til Libanon er alt rolig. Informantene er tause. Eneste jeghører om, er de ungene som driter i buksa. Og nå nybyggeresom lager bråk. Jeg liker det ikke. Det skal ikke være sånn.

− Du hanker oss inn på sabbaten, har vi en ny krig på gang?− Jeg liker det faen ikke.Chaim starter PC-en, Zev hører summing fra CD-spilleren.− Araberne pønsker på noe, mumler han og vrir på flat-

skjermen. Ser dere?Zev skyver stolen nærmere.Opptaket er uredigert, kameraet ustøtt. En mann på hans

15


NOT PRINT READY!

alder kommer ut av en kjellerdør. Karen løfter hånden motsolen, bretter opp kragen, ser seg om og haster av sted mellomutbombede bilvrak. Skjegget er nystelt, som hos en Bollywood-stjerne. Blikket minner om en sur pengeinnkrever på vei til endårlig betaler.

− En vi skal terminere? spør David.− De bygger opp en ny terrorgruppe, sier Chaim. Det høyre

øyet hans er skadet, blikket skjener liksom ut i begge retninger,som en øgle. − Med CD-en kom dette budskapet, på arabisk.

Han rekker Zev et postkort. Motivet viser Ariadne som girThesevs et rødt garnnøste, i bakgrunnen ligger labyrinten. Hanvender kortet, meldingen bakpå er håndskrevet. «Stopp ham.Barn vil dø.»

Zev sender kortet rundt.− Kan være en bløff, sier David.− Lyder mer som en bønn om hjelp, sier Gideon.Chaim starter filmen igjen.− Bildene er tatt opp på Gazastripen, i Rafah, helt nede ved

grensen til Egypt, sier Zev.− Sikker?− Jepp. Jeg kjenner igjen gatene!Opptaket er gjort på avstand, agentene hører lyden av foto-

grafens føtter som subber i grusen. Sammenraste bygninger ogsplintrede palmetrær overalt. Armeringsjern og betongblokkeri vill uorden. I det fjerne lyder knatringen fra geværer.

Ved en ruinhaug, der apoteket lå, tar han til venstre. Et stedlenger fremme skimter Zev en prosesjon. Grønne faner vaier ivinden, svartkledde kvinner med hijab rister hendene i lufta,de hyler sine bønner til den allmektige. Folkemengden sigernærmere. Foran går en mann. I armene bærer han et barn.Bylten ligger svøpt i hvitt stoff, kun ansiktet titter ut, like hvittsom stoffet det er pakket inn i. Mannen med det døde bar-

16


NOT PRINT READY!

net kniper leppene sammen. Han stirrer med dødsforakt inni tomrommet foran seg.

Pengeinnkreveren, terroristen, hva nå enn han er, stopper ogstirrer. Han tørker vekk et sandkorn fra øyekroken. Så krysserhan gaten, skritter over en død katt og marsjerer lett haltendevidere.

− Gideon? David?De rister på hodet.− Hva tror du, Zev, Broderskapet? Hamas?Han trekker på skuldrene. − Lett å legge ut blindspor.Mannen på PC-skjermen runder et hjørne. Agentene ved

bordet ser skur av plankerester og bølgeblikk. Guttunger sel-ger sigaretter. I bakgrunnen, mellom de lave husene, skimtesmuren, høy og grå. Objektet stopper. Han kaster et blikk overskulderen og smetter inn i en halvferdig bygning.

Kameraet går.Chaim spoler mot slutten.Inn fra høyre kommer to gutter, de er i 12−13-årsalderen.

Den ene bærer en fotball under armen.− Småtassene har underarmer som palmetrær. Tunnelgra-

vere.− Send inn et helikopter, foreslår David. − Jobber ikke

broren din i luftforsvaret? Gi ham koordinatene og …Zev ser bort på sjefen.− De graver bare en ny, svarer Chaim.Guttene åler seg inn gjennom en sprekk i betongen. En

uniformert mann stikker hodet ut av den vindskeive døra ogspeider rundt. I hånden en kalasjnikov. Kameralinsen virrerfrem og tilbake, peker mot marken, bildene hopper. Zev serføtter, løpende ben, alt blir uskarpt. Brått er filmen slutt.

Chaim vrir seg. − Noe er i ferd med å skje.− Har vi spor? sier Zev.

17


NOT PRINT READY!

Sjefen rister på hodet. − Bare rykter.− Som sier?− De smugler missiler og bygger utskytningsramper. Jeru-

salem. Tel Aviv. Fem millioner israelere innen rekkevidde. Ogde hater oss!

− Skal vi basere oss på rykter, en CD og en papirlapp? sierZev.

Chaim skuler surt på ham, svarer ikke, glaner bare i bord-plata. Han trekker pusten, drar ut skrivebordsskuffen og fiskerfrem en konvolutt.

− Her. Sjekk disse. Han slenger den fra seg og skyver kon-torstolen bakover. Som om han har fått et brev fullt av giftigeedderkopper.

Zev åpner.Konvolutten inneholder fotografier.Et nyfødt barn ligger nakent på ryggen i en respirator. Mona,

13 uker gammel, født i landsbyen Kiryat Arba, står det skrevetmed tusj på baksiden. Kroppen har antydning til armer og ben,små utvekster, men mangler hender og føtter. De bleke lem-mene ser ut som pølsebiter. Midt i fjeset, der barnets nese ogmunn skulle ha sittet, gaper et hull, stort som en neve. Ungenligner et slags romvesen. En ødelagt dokke. En golem.

Kvalmen kommer stigende.− Barnet lever, det er det verste, sier Chaim.Zev blar i bunken. Den neste ungen er like ille. Kan det være

en jente? Hun ligger i en seng, han ser antydning til håpefullebarneøyne, et liv. Hodet har utvekster på størrelse med pote-ter, de sitter i pannen og over ørene. I nakken henger en svulst.Ungen har ikke hår, leppene er ildrøde. De turkise veggene bakbarnesenga får ham til å tenke på marsboere.

− Hva pokker skal dette bety?− Israelske barn … misfostre, hvisker Chaim.

18


NOT PRINT READY!

− Herregud.− Mange?− Sju i alt.Zev skummer kjapt gjennom, ser vekk, stapper bildene

tilbake i konvolutten og slenger den på bordet.− Stakkars foreldre, mumler David og fikler med pistolen.− Barna vil neppe overleve, sier Verktøykassa og ser ut i lufta.− Skal vi forfølge saken? spør Zev, og skjønner plutselig at

fotografiene er den egentlige årsaken til at sjefen tauer dem innpå fridagen deres.

− Vi har USA i lomma og verdens beste soldater. Vi harspioner og tystere fra Mekka til månen og tilbake igjen. Like-vel føder våre kvinner sånne … sånne … som det der? Chaimtapper med fingrene på bordplata og planter blikket i agentene.

− I Menachem har de paramilitære løsnet sikringen. IRamot Allon innførte borgermesteren portforbud og trakk etdobbelt lag piggtråd rundt landsbyen. Til og med så langt sørsom i Eshkolot sover nybyggerne med lyset på. Som om deforventer invasjon av De sorte hundre.

− På grunn av misfostrene?− Noe er galt, veldig galt, sier Chaim.− Disse ødelagte barna, hvor skjer det? spør Zev.− I territoriene.− Har vi spor, noen å stikke kniven i? sier Gideon.− Hva sto det på det kortet … barn kommer til å dø?− En lekse vi bør ha lært, er å ta signaler alvorlig. Hva hvis

det er sammenheng mellom misfostrene og den mannen? sierChaim. − Jeg sover ikke rolig før vi vet hvem han er.

− Sto mine unger i fare for å ende slik, Gideon fikler medvåpenbeltet og nikker mot konvolutten, − ville jeg barrikadertmeg eller dratt. Hvor begynner vi, sjef?

− Arrester den fyren. Ta alle midler i bruk.

19


NOT PRINT READY!

− Hvor finner vi ham?− Vi har fengslene fulle av palestinere. Fillerist dem, finn

frem bøtta, spreng trommehinnene deres. Skvis opplysningerut av de krekene. Finner vi noe, drar Zev over til Gaza ogoppsporer ham.

3

− Neste!Zev skritter over vannslangen, tar på seg solbrillene og

dumper ned bak bordet. Celledøra smeller mot betongveggen.Vokterne lemper henne inn. Hun står foran ham, de smaleøynene hennes lyser av trass. Han åpner mappen, leser. Hun er19 år gammel. Jenta satt bak rattet i en bil mellom Gaza og denegyptiske grensen da noen agenter stoppet henne. Hundenesniffet seg frem til et gevær og 100 skudd i bagasjerommet.

− Navn!− Aisha.− Født hvor?− Rafah.− Er du kjent på Gazastripen?− Ja.− Kjenner du denne karen?Zev viser henne bildene av pengeinnkreveren. Hun biter kje-

vemusklene sammen, brystene hever seg hurtig. Opp og ned.Han dreier på stolen, klør seg på kinnet. Jentene er ofte deverste å knekke, de tåler mer smerte.

− Vet du hvor denne bygningen er? Han holder frem PC-en.Hun ser likegyldig på filmopptakene.− Vil du samarbeide?

20


NOT PRINT READY!

Kvinnen sier ingenting.− Hører du dårlig?− Nei.Han trykker på en knapp. To voktere dukker opp.− Kle av henne, sier han.De hånflirer, Aisha står som spikret til gulvet.− Hun kan ha smuglet inn våpen. Sjekk i kroppshulene.Karene trenger ingen begrunnelse. De river av henne fange-

drakta, trekker av undertøyet og studerer den nakne kvinnen.Aisha stirrer stramt i gulvet. Zev plukker opp et par oppvask-hansker, ber henne lene seg over skrivebordet og sprike medbena. Hun rører seg ikke av flekken.

− Skal jeg skru på? sier den ene vokteren.Kollegaen står alt ved krana. − Varmt eller kaldt?− Nei, dropp det sølet der, sier Zev.Han kaster til dem hanskene. Den største snapper dem

i svevet. Han gleder seg, sikkelet renner. Den andre holderhenne fast, som i en skruestikke. Den unge damen sier ikke etpip.

− Så du har familien din hjemme i landsbyen, du.Aisha holder fortsatt munn. Det spiller liten rolle. Mappen

hennes er fyldig, Zev vet det meste om henne.− Faren din er syk, får han medisinen sin? sier han.Jenta biter tennene sammen.− Kols kan være dødelig. En forferdelig hoste. Jeg har hørt

at det snart er slutt på medisinen. Hvor lenge lever gamle Abu,tror du?

Taushet.− Synd å dø mens datteren sitter i fengsel. Ikke sant?Hun biter seg i tunga, knærne skjelver.− Særlig når det er så lite som skal til …Ville kast med hodet, blanke øyne.

21


NOT PRINT READY!

− Men om du hjelper oss med noen navn og adresser, kanvi skaffe ham lege og medisin. Nå? Hva sier du?

Zev slår opp dekselet på PC-en. Hun titter på skjermen.En tåre triller nedover kinnet.Fangen segner om.Palestinere er som arkeologiske funnsteder, tenker Zev.

Skraper han i overflaten, finner han verdifulle mynter underet tynt lag med sand.

Ved lunsjtid har han huket av ni navn på lista. Ingen kjen-ner mannen på bildene. Magen hans knurrer. Zev sanker innDavid og Gideon i nabocellene, de har heller ingen som kanfortelle dem om pengeinnkreveren. Agentene køer seg foransalatbaren, fyller bollene og finner et ledig bord med utsikt tilen betongvegg.

− Hvis du vil vite en manns rette karakter, hva skal du giham da? spør Zev og ser på kollegaene.

David skotter opp fra brettet og tørker dressing fra munn-viken.

− Salat? sier han.Gideon trekker på skuldrene.− Makt, sier Zev.− Hvem skal ha sagt det?− Abraham.− Hvem fucking Abraham?− Lincoln.− Du tenker for mye, Zev. Sånt er ikke bra for hodet.Opprinnelig jobbet David som skuespiller, han kom til Shin

Bet som instruktør, utleid fra Gesherteateret, for å lære agen-tene kroppsspråk, tolke tonefall og den slags. Han mente detikke var så viktig hva en skuespiller sa, det avgjørende var hvor-dan han så ut når han sa det. Chaim skjønte fort at de komlike langt med skuespill som med F-16 og tilbød David å bli

22


NOT PRINT READY!

agent. Først sa han nei takk! Da Chaim ville gi ham deler avlønnen i naturalia, nærmere bestemt fra Dolls House, slo hantil på flekken.

Zev har mistet matlysten, han myser på armbåndsuret.Tiden flyr, han har ikke videre lyst til å gå løs på neste økt. Ienden av kantina sitter sjefen hans, utålmodigheten lyser. Velvitende om at de har en jobb å gjøre, hiver de i seg fôret, stab-ler brettene i vogna bak kjøkkenet og haster gjennom gangenbort til heisen som tar dem ned to etasjer til skrik og skrål ogflere forhør.

− Hvem er neste! Zev roper til vokteren og setter på segbrillene.

− Rami Atteia, 17 år. Fra Rafah-campen.Gutten snubler innenfor. Fyren mangler fire fingre på

venstre hånd. De tok ham for å skyte raketter. Eller bygge dem.Fangen lukter eksplosiver lang vei. Zev viser ham bilder avpengeinnkreveren.

− Kjenner du ham?− Hva gir du meg i belønning?− Spis maten din først.Den unge mannen legger armene i kors og ser opp i taket.− Kjenner du ham? sier Zev.Gutten svarer med trassig taushet.− Hvis du kan fortelle meg hvem mannen på bildet er, gjør

du både deg, ditt folk og oss en tjeneste. Vi kan leve i fredsammen, uten raketter og veisperringer.

− Jeg vet hvem han er, men det forteller jeg ikke deg, dinjævla jøde. Han viser langfingeren og snur seg vekk.

− Ja, ja. Så du vil ikke bidra.Han rister på hodet og kniper leppene sammen.− Har du lyst til å hilse på foreldrene dine? sier Zev.Ny hoderisting.

23


NOT PRINT READY!

− Visste du at moren og faren din er ettersøkt av Shin Bet?At faren din låner ut garasjen til terrorister og hjelper dem åbygge raketter, visste du det?

− Det stemmer ikke.− Og at moren din holder hellige krigere skjult.− Løgn.− Vet du hva straffen er for å samarbeide med dem?− De er gamle og troende, de vil ha fred. De er ikke

Hamas.Zev skraper seg på hakespissen, irritert, og studerer gutten

gjennom de mørke brilleglassene.− Tror du virkelig at du kan overleve med en hemmelighet

vi gjerne vil ha tak i? Skjønner du ingenting, gutt?− Mordere.Zev sukker oppgitt, hvorfor kan de ikke like gjerne gi opp

og samarbeide? Hvorfor tvinger de ham til å pønske ut all ver-dens lure knep? Vaktene fører fangen tilbake til cella. Sammekveld sender IDF en skvadron inn i Gaza, de henter foreldreneog leverer dem til forvaring.

Dagen etter, Rami Atteia sitter på ny i forhørscella, guttener like forknytt.

− Vil du fortsatt ikke fortelle hvem han er?− Svin.Zev trekker pusten, rister langsomt på hodet og lar pausen

vare riktig lenge. − Nei vel, synd.− Jeg røper ingenting.− Lyst til å hilse på foreldrene dine?Ramis mørke øyne viser tegn på interesse.− Kom, så skal jeg vise deg noe.Zev griper gutten under armen, han veier nesten ingenting.

De går gjennom en korridor bort til fløyen der Shin Bet opp-bevarer mistenkte. Foreldrene til Rami sitter i en celle der den

24


NOT PRINT READY!

ene veggen er dekket av stålgitter og som i tillegg kan stengesmed lydisolert glass. Som nå.

− Faren din får 20 år, moren din ni, forteller han på vei bort.− De kommer til å krepere her inne. Vi setter stor pris på atdu anga dem.

− Dere tuller.− Faren din nektet å tro at det var deres egen sønn som hadde

sladret.Gutten bråstopper og planter bena i betongen. Det demrer

for ham.− Tenk deg, Rami. Angitt av sin egen sønn. Forferdelig, ikke

sant?Zev sleper ham etter seg og stopper foran foreldrenes celle.

De gamle er ikledd fangedrakter, håndjern og fotlenker. Morenlener hodet mot mannens skulder.

− Det er ikke sant, det er ikke sant, roper gutten av fullhals.

Glasset stenger stemmen ute. Den skrukkete palestinerenholder kona i hånden, paret ser mer døde enn levende ut.

− De lurer oss, jeg har ikke sagt et ord. Det er bare noe definner på. Hører dere? Det er ikke sant.

Rami prøver å løsrive seg fra vokterens grep. De bærer hamtilbake til cella. Han faller om og blir liggende gråtende i ethjørne.

− Vet du hva vi fortalte dem? sier Zev.Unggutten jamrer, ute av stand til å si stort.− Vi sa at det var deg, at den vesle sønnen deres med glede

røpet alt, mot at han selv slapp fri.− Nei, nei, neeeeei.Gutten griner og dunker hodet i gulvet. Zev kaller på

vokterne, de løfter Rami opp på stolen.− Hør. Jeg har ikke noe imot deg eller foreldrene dine.

25


NOT PRINT READY!

Problemet er bare at det finnes folk som vil utslette Israel.Min jobb er å forhindre at det skjer. Hjelper du oss, hjelper videg.

Sånn går dagene. Zev sparker og slår, lokker og truer.Da uka er omme, er han like langt.

4

Rakel venter sammen med fostermoren nede ved porten daZev kommer kjørende. Kjolen er kremhvit med røde bloms-ter, håret kort, litt guttaktig. Han senker farten og sveiver nedvinduet.

− God dag, Zev, sier hun.− Så fin du er, sier han.Hun setter seg inn, en rød lampe blinker, han peker på

sikkerhetsbeltet.− Må jeg?− Sånn er reglene.Motvillig fomler hun mellom setene og spenner beltet. Hun

kunne vært lillesøsteren hans, altfor ung til å bli mamma. Zevviser hvordan hun slipper opp beltet et par hakk så det ikkepresser mot magen. Bilder av misfostrene streifer ham.

− Blir dere lenge borte? Skal jeg ha middagen klar? spørfostermoren gjennom vinduet.

− En annen dag, jeg skal besøke far i kveld, sier Zev, setterbilen i gir og svinger ut på veien.

Shin Bet, eller Shabak som organisasjonen heter på folke-munne, er nådeløs, ingen vinner en krig med silkehansker ogsosialistsnakk. Å kalle agentene med forbokstaver, Z, G og D,er for å holde identiteten deres skjult, solbriller er standard-

26


NOT PRINT READY!

E s p E n H o l m

EspEn Holm Kong salom

os svErd

t h r i l l e r

En uforklarlig lidelse rammer Israel, og det går særlig utover den

fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene. Barn blir født

med alvorlige misdannelser, kvinner aborterer, og små barn sykner hen

og dør. Ingen forstår hva det skyldes.

Zev Weissmann arbeider som agent i Shin Bet, Israels hemmelige

sikkerhetsstyrker. Med falsk palestinsk identitet tar Zev seg inn i Gaza

for å spore opp kilden til terroren. Jakten bringer ham i berøring med

radioaktiv stråling og sender ham ned i virvaret av tunneler og smugler-

ruter mellom Gaza og Egypt.

Langt der inne hører han mørkets hjerte slå. Slår det i ham selv også?

Møtet med den brutale virkeligheten i Gaza sår tanker i Zev som vil få

konsekvenser ikke bare for ham, men for hele Israel.

EspEn Holm (f. 1953) er utdannet siviløkonom,

bosatt på Kolbotn utenfor Oslo. Han har en mangslungen

karriere i næringslivet bak seg. Holm debuterte i 2010

med thrilleren Syk pike. Kong Salomos sverd (2012) er

hans andre roman.

Foto

: Rolf

M. A

agaa

Documents

Kong Salomos sverd