I nesten hele mitt yrkesaktive liv som dramatiker har jeg skrevetfor voksne. Det er moro å skrive for voksne. Etter at voksne harsett for eksempel en film eller en teaterforestilling, får de oftelyst til å snakke om den. Og det hender at de voksnes tanker omdet de har opplevd kan være både interessante og stimulerendefor dramatikeren.

Når man skriver for voksne, er det sjelden noen som sier at«sånt noe får du ikke skrive!» eller «dette har ikke de voksnegodt av å høre!»

Når man skriver for voksne, får man stort sett være i fred.Man blir ikke nødvendigvis lykkeligere av å skrive for voksne,men man får i det minste skrive om hva man vil, uten at noenkommer og bryr seg.

Men så, for omtrent to år siden, hendte det noe. Jeg begynte å skrive for barn.

Trond Viggo-sitatet ovenfor er naturligvis tatt ut av sin sammen-heng. Vårt tidligere barneombud har aldri sagt dette, rent bort-sett fra at han faktisk har sagt det, det vil si, han har sunget det,som en rollefigur, på en barnekassett fra åttitallet. Uansett er detet flott sitat, som – tatt ut av sin sammenheng – sier noe omhvor varsomt man skal trå når man har med kunst rettet mot

8 4

Litt om det å skrive for barnKjetil Indregard

«Man kan lure barn så mye man vil!»– Bjarte Hjelmeland

«Av og til er barn så barnslige og rare at de må få dask på stumpen.»– Trond Viggo Torgersen

084-091 09.02.04 15:43 Side 2

barn å gjøre. (Noen vil nok påstå at det sier mer om hvor morsomtdet kan være å ta sitater ut av sin sammenheng. Dem om det.)

La meg begynne med konklusjonen (det fikk vi aldri lov til inorskstilene på gymnaset, så derfor gjør jeg det så ofte jeg kanellers i livet): 1) Hvis du skriver for barn, må du regne med at mange mennesker(fortrinnsvis voksne) har sterke meninger om det du skriver.og:2) De sterkeste meningene har som regel lite med det kunstneriskeinnholdet å gjøre.

Mange voksne har sterke meninger om hva som er best for barna.Disse menneskene mener at når man snakker om kunst rettetmot barn, så er det ikke historien som er viktigst, men hvilkeverdier historien formidler. Problemet er bare at ingen er heltenige om akkurat hva det er barn tar skade av. Eksempel: Hvergang NRK viser Emil, får de en rekke klager fra foreldre som vilha seg frabedt at statskanalen viser barna deres umoralske his-torier om en liten gutt som heiser søsteren sin opp i flaggstan-ga, og drikker seg full sammen med en gris…

Da jeg begynte å skrive for barn, var det med en viss ærefrykt.Først og fremst fordi jeg ikke har barn selv, og derfor (i mangeforeldres øyne) ikke har peiling. Utspill av typen «du som ikkehar barn selv, kan i hvert fall bare holde kjeft!» er det i grunnenvanskelig å argumentere mot.

Til syvende og sist fant jeg ut at dersom man hele tiden skallytte til disse spes.ped.-menneskene (som jeg kaller dem), blir detnesten umulig å skrive noe som helst for barn. I hvert fall blirdet svært vanskelig å skrive noe interessant.

8 5

084-091 09.02.04 15:43 Side 3

Det første jeg skrev for barn, var en moderne versjon av Aladdin.Stykket ble til i samarbeid med elever ved Teaterhøgskolen, ogble satt opp i Frognerparken sommeren 2002.

Det første jeg gjorde, var å lese det opprinnelige eventyret fraTusen og én natt. Nå skal man være forsiktig med å kritiseregamle klassikere, men det slo meg at kvinnesynet i historien varnokså tvilsomt. Prinsessen i eventyret var egentlig bare en premieAladdin fikk for å være flink. Hun var rett og slett utrolig døll, ogfør jeg kunne be noen av skuespillerne om å gestalte henne, varjeg nødt til å gjøre noe dramatisk. Jeg måtte gi henne en egenvilje. Dette i seg selv var nok til at stykket fullstendig endretkarakter. Prinsessen var ikke lenger noen nikkedukke. Hun varen sint, ung kvinne som var lei av å gjøre som pappa Sultan befalte.

Da jeg begeistret fortalte om mine omskrivninger til vennerog kjente, oppdaget jeg at mange av dem fikk bekymrede rynkeri pannen. «Tror du virkelig hun bør rive av seg sløret?» sa de. Og:«Er det lurt å kalle henne Shabana?» De påpekte at en ikkeuanselig del av publikum kom til å være innvandrerbarn, og vardet riktig av meg å blande meg inn i deres konflikt ved å vise fremen kvinnelig rollemodell som åpent trosset sin far, og som nek-tet å gå med slør og forlangte å få gifte seg med hvem hun ville?(og som attpåtil het Shabana!)

Dette hadde jeg rett og slett ikke tenkt på. Og etter hvert sompremieren nærmet seg, ble jeg stadig mer nervøs. Tenk ombarna ble kjempesinte.

Men så ble de ikke det. Barn er heldigvis langt mer fornuftigeenn som så. De skjønte naturligvis at det som foregikk på sce-nen bare var et eventyr.

Den eneste som reagerte på innholdet i stykket, var faktisk ennorsk kvinne som hadde konvertert til islam. Hun gikk forbispilleplassen vår to dager før premieren, og overhørte prins-essens sang, og dermed marsjerte hun inn i teltet og utbrøt: «Jegvet ikke hvem dere prøver å drite ut, men jeg håper dere havneri helvete alle sammen.»

8 6

«Jeg vil ikke gå med slør og være søt og snillJeg gidder ikke høre mer! Nå gjør jeg som jeg vil!»– Prinsesse Shabana

084-091 09.02.04 15:43 Side 4

Her hadde jeg brukt store deler av mitt liv på å forfatteburleske teaterstykker med titler som Rompetryne og Balladen omKukksugar Jones, men det var først da jeg skrev en uskyldig litenmodernisering for barn at noen ønsket meg til helvete.

Januar 2003 ble jeg kontaktet av NRK. Jeg har lenge hatt etnokså ambivalent forhold til moderkanalen, og var full av tvil dajeg bega meg opp til Marienlyst.

Men så ble det riktig hyggelig! Jeg skulle skrive en serie forbarn, og utover det at handlingen måtte finne sted på landet, fikkjeg ingen føringer. Linus i Svingen var langt på vei et drømme-prosjekt. Både instruktør og prosjektleder var snille og kreative,produksjonsbeslutningen var allerede tatt, og jeg hadde kunst-nerisk frie tøyler.

Men så, da serien var ferdigskrevet, begynte diskusjonene.Barne- og ungdomsavdelingen i NRK er svært hyggelig, men detfinnes også en hel del spes.ped.-mennesker der oppe. Ogspes.ped.-mennesker har et annet fokus, og er derfor vanskeligeå argumentere mot, fordi hovedvekten av ankepunktene deressjelden har noe med dramaturgien i historiene å gjøre.

OK. Jeg aksepterer at den kinesiske veikroa ikke fikk lov til åhete «Golden Shower Take-Away». Det var en voksenvits jeghadde skrevet inn for å more meg selv, og når jeg tenker megom, har obskure urinsex-referanser lite å gjøre i en serie rettetmot syvåringer.

Men hva med alt det andre? Flere i NRK var skeptiske til atbarna i serien skulle på sopptur. For tenk om seerne ble inspirerttil selv å gå på sopptur. Dette kunne jo medføre at NRK indirekteble skyld i at små barn gaflet i seg dødelig fluesopp. Det at heleepisoden handlet om hvor viktig det var alltid å sjekke soppbokanøye, hjalp ikke.

Barnas tur til slakteriet ble også diskutert. Burde målgruppa fåvite hvor kjøttet kom fra, eller skulle dette forbli en hemmelighet?

«Siden dere vant kampen, kan dere få drikke så myemilkshake dere bare vil!»– Faren til Åsa (Linus i Svingen)

8 7

084-091 09.02.04 15:43 Side 5

Og dessuten: Brusfesten etter fotballkampen måtte erstattesmed en milkshakefest, fordi NRK ikke ville oppfattes som posi-tive til brus. (Jeg tror de fleste som har spilt fotball vet at detførste man har lyst til etter en kamp, ikke er å bøtte nedpå to litermilkshake!)

Til NRKs forsvar skal det sies at etter lange diskusjoner fikkvi det stort sett fikk som vi ville. Linus i Svingen ble spilt innhøsten 2003.

LLiillllee FFrrøøkkeenn NNoorrggee var en del av det såkalte Cinderella-prosjektet.En bande instruktører, produsenter og filmforfattere satte seg igrupper for å snakke om eventyr. Tanken (som viste seg å væreen god tanke) var at mange eventyr inneholder grunnleggendedramaturgiske strukturer som også fungerer i dag. Min gruppetok for seg Asbjørnsen og Moes Manndattera og Kjerringdattera,og vi oppdaget raskt at grunnstrukturen i eventyret like gjernekunne vært en moderne skilsmissehistorie.

Etter flere runder med manusarbeid, endte vi til slutt oppmed en moderne fabel om vår tids perverterte kroppsidealer.

Og hvis det var én ting instruktør Hilde Heier og jeg heletiden var enige om, så var det at barna ikke skulle slippe billigunna. Vi hadde bestemt oss for å lage en skrekkfilm for barn, og tiltross for skepsis fra flere hold, ga vi aldri etter og forpuset historien.

I tiden etter premieren møtte jeg til stadighet foreldre somfortalte at deres unge døtre hadde fått mareritt etter å ha sett fil-men. Og hver gang nikket jeg alvorlig og medfølende. Mensenere, når jeg var alene, gned jeg meg fornøyd i hendene. Imotsetning til mange foreldre, tror jeg ikke barn har vondt av etmareritt i ny og ne.

Men spes.ped.-menneskene har et viktig poeng. Når manskriver for barn, er man nødt til å være bevisst hvilket budskapman vil formidle. Man må ha et moralsk ståsted.

For å si det enkelt: Barn trenger regler. Eller, for å si det enda

8 8

«Touch me here / Touch me thereYou can touch me anywhereI am yours / You are mineTouch me where the sun don’t shine»– Fra Lille Frøken Norge

084-091 09.02.04 15:43 Side 6

enklere: Mennesker trenger regler. Og det er i barndommen vilærer hvilke regler som gjelder.

En velbrukt klisjé i det norske barneteatermiljøet er at «man kanikke lure barn». Dette er naturligvis blank løgn. Skuespiller BjarteHjelmeland har en gang uttalt at «man kan lure barn så mye man vil,»og jeg tror Bjarte har rett. Du kan få barn til å godta hva som helst.

8 9

Kjetil Indregard/Hilde Heier: Lille Frøken Norge Foto: Olav Dahl/Sandrew Metronome

084-091 09.02.04 15:44 Side 7

Dette er det mange som har funnet ut at de kan tjene pengerpå. For eksempel ved å overbevise barn om at Pokemon-korteller Smurfe-figurer er det viktigste i hele verden.

Og derfor har spes.ped.-menneskene et poeng. Som kultur-formidlere er vi nødt til å gi barna våre en innføring i hvilkeregler som gjelder i samfunnet. Vi må gi dem moralske leve-reglerom samarbeid og menneskeverd før amoralske forretnings-mennfyller rommene (og hodene) deres med voldelig, japansk action.

Men selv om spes.ped.-menneskene mener mye fint om vik-tigheten av en etisk overbygning i en tekst, må vi passe oss. Forhvis vi gir dem for frie tøyler, begynner de også å blande seg inni den kunstneriske utformingen. Og det er ikke nødvendigvisbare positivt.

Rødbrusteatrets versjon av Keiserens nye klær er et godteksempel. Teatret bestemte seg for at skuespilleren som agertekeiser, skulle være splitter naken i sluttscenen. Og ingen avbarna i salen reagerte med annet enn boblende latter. Ikke førsinte foreldre begynte å trekke dem ut av salen. Først da lærtebarna at nakenhet er negativt, og at nakne menn er noe av detfarligste som fins.

Jeg tror at så lenge du har det etiske i orden, så lenge de under-liggende reglene du presenterer i teksten er positive og gode, såkan du i prinsippet skrive om hva som helst! Intet tema er så«voksent» at det ikke kan passe utmerket i et barnestykke.Shakespeares Titus Andronicus, et av tidenes mest voldeligeteaterstykker, kunne blitt strålende barneteater. Med visseomskrivninger, naturligvis. Men i grove trekk tror jeg ikke barntar skade av et stykke som avsluttes med at en slem dame blirlurt til å spise sine egne sønner. Jeg tror barna ville ha elsket det.

Suzanne Osten har sagt at «barn aksepterer nesten hva det skalvære, for i et barns øyne er det meste i livet kaotisk og forvir-rende allikevel».

Med andre ord: barn sensurerer ikke virkeligheten på sammemåte som voksne. På grunn av sin begrensede livserfaring,forholder de seg faktisk langt mer nøytralt til verden rundt seg.Det er ikke alltid like lett for oss voksne å vite hvordan et barnkommer til å reagere. Bilder av en løve som angriper en antilope,kan være langt mer traumatiserende for et barn enn for eksem-pel bilder fra en konsentrasjonsleir.

9 0

084-091 09.02.04 15:44 Side 8

For å oppsummere: Prinsippene som gjelder når man skriverfor barn er stort sett de samme som når man skriver for voksne.Det er ingenting man ikke «kan» skrive om, bare fordi manskriver for barn. Mine erfaringer tilsier at enkelte temaer er detfaktisk lettere å skrive om for barn enn for voksne, nettopp fordibarn ikke har like mange emosjonelle referanser til stoffet somsine foreldre. Vi må ta barn på alvor, og det gjør vi ikke ved å syputer mellom beina deres, men ved å utfordre dem.

Barn har ikke vondt av et lite mareritt i ny og ne. Det betyr bare at de har fått noe å tenke på

084-091 09.02.04 15:44 Side 9