SIDE 4

SIDE 10

SIDE 14

FOTO

: Kam

illa

Kvam

me

JOSEF OG JOENYTT LIV FOR FAR OG SØNNOSKARALLE MENNESKER HAR ET STORT POTENSIALE!GIVERTJENESTEDET GJØR SEG IKKE SELV!

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 1 – 2 0 1 5 – 2 3 . å r g a n g

MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som

et resultat av det forebyggende og oppsøkende

arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad,

startet i 1975.

Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg,

og hjelpe mennesker med rusavhengighet og andre

typer livskontrollerende problemer til å få et godt og

meningsfullt liv.

Forebyggende arbeid: Team med tidligere narko-

mane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende

foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre

over hele landet og i fire andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som har laget Maritasangen,

har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontakt-

kafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte,

arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og

fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-

følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i

bruktbutikken.

Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstil-

bud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikoso-

nen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

Mercy House: et lavterskeltilbud i Skedsmo kom-

mune drevet av ansatte og ca 45 frivillige for men-

nesker som trenger støtte og fellesskap i utfordrende

livssituasjoner.

Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftel-

sen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplas-

ser på fem forskjellige steder i Norge.

Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig

strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenopp-

byggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og

oppfølging legges til rette individuelt.

Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Kam-

bodsja, Russland, Hviterussland, Danmark og Island.

Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant

for den verdensomspennende organisasjonen Teen

Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane

siden 1957 og har virksomhet i 190 land.

www.teenchallenge.com

Økonomi: Ca 42 % av driften i Maritastiftelsen ble

i 2014 finansiert ved statlig og kommunal støtte. I

tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner,

legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00

E-post: marita@marita.no

Webside: www.marita.no

Fnr: NO 971275898

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad

Trykk: 07 Gruppen AS

Layout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens grunnlegger

FLYTTE OSLOS NARKO- OG PROSTITUSJONSMILJØ UT TIL BYDELENE?

TUR SKAPERSAMHOLD!

De siste par årene har en del politikere

og byråkrater begynt å snakke om å flytte

rus- og prostitusjonsmiljøene ut fra Oslo

sentrum til bydelene. Hovedargumentet til

at Velferdsetaten rådet Høyre (i Oslo By-

råd) til å nulle ut støtten til Maritakafeen i

2013 og 2014, var de mente at vi bidrar til

å trekke prostituerte og rusavhengige til

sentrum. FrP, KrF og Venstre sørget hel-

digvis for at dette ikke ble en virkelighet.

Oslo har til sammen 15 bydeler. Hva

synes de som bor der om ideen? Er det

virkelig en god idé å flytte disse miljøene til

bydelene og er det gjennomførbart?

Da vi etablerte Maritakafeen i Dron-

ningens gate i 1996, var flere av naboe-

ne skeptiske fordi de trodde at dette ville

øke antallet narkomane i gata. De opp-

daget ganske snart at det motsatte var

tilfelle. I stedet for å henge ute på gata,

trakk mange av de rusavhengige inn på

kafeen. De siste årene har vi fått et større

beløp i julegave fra eieren av bygården

der kafeen holder til. De har sine kontorer

i samme bygning og mener at vi er med å

bidra positivt til miljøet. En kafé like i nær-

heten gir oss det som blir til overs av mat

når de stenger for dagen av samme årsak.

Vi er med på å bidra til at disse miljøene

blir mindre synlige – det motsatte av hva

enkelte politikere har trodd. Vi forebygger

også vold og overdoser, og så har vi fak-

tisk bidratt til at miljøet har krympet, fordi

en del av de som tidligere vanket der, fikk

hjelp til å komme seg ut av sin rusavhen-

gighet gjennom Maritakafeen.

Vi er ikke uvillige til å flytte på oss, men

å tro at disse miljøene kommer til å forsvin-

ne fra sentrum fordi politikerne ikke ønsker

dem der, er lite sannsynlig.

Verken Josef eller Joe hadde såkalt ”ga-

ranti”, dvs det var ingen instanser blant de

bevilgende myndigheter som hadde tro på

å satse på dem, men vi tok sjansen.

”Ingen trodde vi skulle klare oss, men

de åpnet dørene for oss likevel”, sier Joe i

artikkelen du kan lese på side 4.

Dette er en stadig tilbakevendende

problemstilling. Ulike mennesker, ofte i

stor nød, kommer til oss, men verken NAV

eller andre instanser er villig til å betale de

faktiske utgiftene. Uten økonomisk støtte

fra privatpersoner ville det ha vært umu-

lig å hjelpe Joe og Josef og alle de andre

som kommer for å få hjelp.

Meget gode resultaterVi hadde 49 personer i arbeidstrening/ar-

beidspraksis i våre to arbeidstreningssen-

tre i fjor. Av de som avsluttet opplegget i

2014, lyktes vi å videreføre 66 prosent inn

i planlagt jobb, skole, etc. I 2013 var tilsva-

rende tall 70 prosent. Dette er oppsikts-

vekkende bra og noe vi er veldig stolte av.

Vi blir bl.a. kontaktet av NAV som ber

oss om å ta imot folk som trenger tilbudet

vårt, men det er veldig sjelden at NAV er

villig til å betale oss det dette koster. Fak-

tum er at vi betaler mye mer i skatter og

avgifter for å gjøre denne jobben enn det

vi mottar av offentlig støtte!

Den barmhjertige samaritan som vi kan

lese om i Bibelen, ga ikke bare øyeblikke-

lig nødhjelp til den nesten ihjelslåtte man-

nen – han fikk han også inn på et herberge

og betalte det som det kostet å være der.

Takk til dere som allerede er med på det-

te, men vi trenger enda flere ”barmhjertige

samaritanere” som vil være med på å dekke

noe av utgiftene med jobben vi gjør.

BLI MED OG TA SJANSEN PÅ DE SOM INGEN ANDRE TROR PÅ!

ha det gøy med musikkgjengen og bli bed-

re kjent med de nye medlemmene som har

blitt med, svarer Martin.

– Jeg ble med på tur for første gang for

to år siden, og har gode erfaringer med

turene. Det har alltid vært morsomt å være

med, svarer Victoria. -I tillegg er turen en

sjanse til å bli bedre kjent med nye folk

som man ikke nødvendigvis kjenner så

godt. Sånn sett føler jeg at turen skaper et

bedre samhold i musikkverkstedet. I tillegg

til det er det jo også godt med en helg fri

fra stress og mas, en helg hvor man bare

tar det helt med ro.

Hva er det beste med disse turene?-Det beste med turene må vel være på

kvelden når alle er slitne fra å stå i bakken

eller badeland, og vi bare slapper av med

musikk, brettspill og snacks, sier Martin.

– Jeg vet ikke hva jeg synes er det beste,

fordi de fleste tingene som skjer er mor-

somme. På denne turen ble det boblebad,

baking av boller, samtaler og musikk. Hele

turen var veldig bra og jeg tror ikke jeg kan

velge en ting som var bedre enn en annen,

svarer Victoria.

TUR SKAPERSAMHOLD!

Årlig drar Marita Ungs musikkverksted til

Hermon Høyfjellsenter, for en helg med

fellesskap og aktiviteter. I år var det en

liten gjeng på seks ungdommer som

dro oppover for å oppleve vinterfjellet.

– Disse turene styrker fellesskapet vårt, og

hjelper oss til å bli enda bedre kjent. Derfor

prioriterer vi det hvert år, forteller leder for

musikkverkstedet, Markus Lind Aase.

– Hermon er et veldig fint sted å være, for

der har vi både tilgang på skibakke og ba-

deland. Noe for alle og enhver, sier Markus.

Hvorfor blir dere med på disse turene år etter år? – Jeg ble med på denne turen fordi det er

en fin tid for å koble av fra det travle livet,

MARITA UNGS MUSIKKVERKSTED HAR VÆRT PÅ HELGETUR TIL HERMON HØYFJELLSSENTER! MUSIKKVERKSTEDET

HOLDER VANLIGVIS TIL PÅ ET LITE ØVINGSROM I OSLO HVER TIRSDAG KVELD, OG DA ER DET EKSTRA GODT Å KOMME

SEG LITT UT I NATUREN. MUSIKKVERKSTEDET BESTÅR AV UNGDOMMER I ALDEREN 16-23 ÅR.

VI TAR EN PRAT MED MARTIN OG VICTORIA SOM HAR VÆRT DELTAKERE PÅ MUSIKKVERKSTEDET I FLERE ÅR, OG SOM ALLTID BLIR MED PÅ TURENE SOM ARRANGERES.

VICTORIA OG MARTIN TRIVES GODT PÅ TUR

MED MARITA UNG

Av Tåran Reindal

MARITANYTT | Nr. 1/2015 3FOTO: Kamilla Kvamme

ET NYTT LIV FOR FAR OG

SØNNVI DRAR UT TIL MARITA BRUKTHANDEL MJØNDALEN FOR

Å SNAKKE MED JOSEF OG JOE, EN FAR OG SØNN MED EN STERK HISTORIE. BEGGE HAR LEVD SOM RUSMISBRUKERE,

OG BEGGE HAR KOMMET SEG UT AV DET.

Av Tåran Reindal

MARITANYTT | Nr. 1/20154 FOTO: Martin L.E Rosenhoff4

En desperat telefonsamtaleHistorien begynner med at Josef ringer

Leiv Holstad, og spør om han kan få

hjelp i Norge til å komme ut av rusmis-

bruket. Josef hadde tidligere fått hjelp

ved Maritacenteret i Danmark, men av

ulike årsaker fikk han en sprekk. Han

hadde kommet opp i 200 ml metadon

(tilsvarende 40 metadontabletter), i til-

legg til piller og alkohol. Han var ned-

kjørt og desperat, og telefonen til Leiv

var hans siste håp.

Det var ingen steder som var villige til

å ta ham inn fordi han var på alt for store

doser med metadon. I Norge krevde de

at han skulle være på 20 ml daglig for å

komme inn på nedtrapping. I samarbeid

med Jens, som var leder i Marita Dan-

mark, skaffet de metadon fra en lege og

gjorde nedtrapping på egenhånd. Han

trappet seg ned til null fra de ekstreme

dosene bare på fem dager. Kort tid etter

gikk turen mot Oslo og Kimmerud Gård

for rehabilitering.

– Da jeg noen dager etter tok i mot ham

på Oslo sentralstasjon for å kjøre ham til

Kimmerud, spurte jeg om det hadde vært

tøft, forteller Leiv. – ”Ikke så slemt, men jeg

har jo ikke sovet rett meget”, svarte Josef.

Da Josef ankom Kimmerud, skulle

de på tur til et konferansested på fjel-

let. Straks Josef kom inn døren, besvimte

han rett foran lunsjbordet. De andre fra

Kimmerud kastet seg over han, og ba

til Gud, og han ble helbredet på stedet.

Fra dette øyeblikket var ikke rusen hans

største kjærlighet, men Jesus.

”Jesus elsker deg”Josef tenkte mye på sønnen sin Joe som

fremdeles levde som rusmisbruker i Dan-

mark, og han måtte prøve å hjelpe ham.

– Jeg bombarderte Joe med ”Jesus elsker

deg” på Facebook. Han måtte slette det

hele tiden, for han hadde jo mange ven-

ner som synes dette var veldig rart, for-

teller Josef med et smil. – Jeg måtte bare

fortelle han at Jesus er god, og at han

er frelst ved nåde og tro. Jeg følte meg

medskyldig for Joes misbruk, vi ruset oss

jo sammen i perioder. Det var for tøft å se

han leve det livet, sier Josef.

Joe hadde i likhet med sin far tidli-

gere fått hjelp ut av misbruket, men li-

kevel skled det ut igjen. – Jeg begynte

å henge med feil folk. Plutselig var jeg

medlem av en gjeng, forteller Joe. Han

ble en del av en stor organisert gjeng,

noe lignende A og B gjengen som vi har

i Norge. – På et tidspunkt helte jeg bensin

over armen min og tente på. Jeg havnet

på lukket avdeling, og lå i belte lengre

enn noen har gjort før eller siden i Dan-

mark, forteller Joe.

Etter en stund klarte Josef å få Joe

opp til Norge, og inn i rehabilitering på

Kimmerud.

– De var skeptiske til at jeg skulle kom-

me, fordi jeg kanskje ville smadre alt, for-

teller Joe. Han ble på Kimmerud Gård i

11 måneder, og opplevde som sin far å

bli fri fra rusen der. – Bjørn Erik Jensen,

som var leder på Kimmerud, betyr veldig

mye for meg og har blitt en god venn.

Kona hans Bente er blitt som en mamma

for meg. Hjelpen deres har betydd utrolig

mye, forteller Joe.

Arbeidspraksis i Marita Brukthandel Joe begynte å jobbe i Maritas Brukthan-

del i Mjøndalen mens han var på Kim-

merud, og ble der i arbeidspraksis i to

år. – Jeg kjørte fem mil hver vei på mo-

ped i alt slags vær for å komme meg på

jobb og tilbake, sier Joe og ler. – Jobben

min på brukthandelen har hatt en stor

DET ER MYE GLEDE OG LATTER NÅR LEIV OG JOSEF MØTES

I DAG SMILER LIVET TIL JOE

JEG MÅTTE BARE FORTELLE HAN AT JESUS ER GOD, OG

AT HAN ER FRELST VED NÅDE OG TRO.

ET NYTT LIV FOR FAR OG SØNN

MARITANYTT | Nr. 1/2015 5FOTO: Martin L.E Rosenhoff

betydning for hvor jeg er i dag . Det hjalp

meg til å komme opp om morgenen, til

å få disiplin og komme tidsnok. Tilbake-

meldingen jeg har fått er at jeg i starten

ofte hadde dårlige dager, men at dette

ble sjeldnere mot slutten.

Martin L.E. Rosenhoff, som er leder i brukt-handelen, blir med i samtalen og nikker samtykkende til det Joe sier. – Ja, de dår-

lige dagene ble mindre og mindre hyp-

pige, bekrefter Martin. Vi merket vel-

dig godt hvordan Joe hadde det med

en gang han kom inn døra. Hadde han

en dårlig dag var han avvisende på fy-

sisk kontakt og ville ikke gi en klem, sier

Martin. – Vi tok hver dag som den kom,

og hadde mål om dette skulle være et

sted han skulle være lenge. Joe hadde

jo aldri vært i en jobb mer enn tre må-

neder, fordi han stakk med en gang han

ble lei. Vi måtte hjelpe ham til å kunne

forplikte seg, selv på de dårlige dager,

sier Martin.

Hvorfor pleide du å stikke etter kort tid, Joe?– Jeg skiftet alltid ut omstendighetene, for-

di jeg ville ha noe nytt og spennende. Jeg

tenkte bare på hva jeg kunne få ut av det,

og det ble jo veldig egoistisk, svarer Joe.

– Jeg skiftet også alltid ut omstendig-

heter og venner, så det har han kanskje

lært av meg, sier Josef. Ble det en kon-

flikt eller kjedelig, så gikk jeg videre.

Nær relasjon gjennom tykt og tynt Hvis dere ser litt tilbake i tid, hvorfor ble dere begge rusmisbrukere?

– Jeg vet hvorfor jeg ble misbruker, svarer

Josef uten å måtte tenke seg om. – Det

var fordi jeg var ensom. Morfinen fikk bort

den følelsen. Wow, nå er du ikke alene,

tenkte jeg. Morfin har vært mitt største

fengsel og lengsel. Den la lokk på smer-

ten og ensomheten.

– Det er mange grunner til at jeg be-

gynte å ruse meg, svarer Joe. Den stør-

ste grunnen var kanskje opplevelsen av

å bli sviktet. Faren min valgte morfin over

meg, moren min valgte alkohol. En annen

grunn var at jeg visste at det jeg gjorde

var feil, og jeg brukte rusen til å dempe

den følelsen. I 1995 ble jeg troende et-

ter at jeg og far ble bedt for, og etter det

hadde jeg Jesus i hjertet, men fortsatte

med min egoistiske og til tider kriminel-

le livsstil. Det ble et stort spenn mellom

det jeg følte var riktig, og det jeg faktisk

gjorde. Det var litt som om Jesus skrek

inni meg: Ikke gjør det!

Det virker som dere har hatt en nær rela-sjon gjennom alt dette. Hvordan har dere klart det? – Jeg har alltid sett opp til far uansett

hvordan han har vært, svarer Joe. Min

far har søkt mye tilgivelse hos meg, men

jeg har sagt at det ikke er noe å tilgi. Med

min mamma har det vært vanskeligere

med tilgivelse, og det tok mange år etter

at hun døde at jeg kunne gi slipp på det.

Jeg tror det er fordi mamma ødela mange

ting med mine halvsøsken.

– Jeg var en god far i de første årene

Joe var født, så kanskje det la et godt

grunnlag for relasjonen vår, sier Josef.

Joe er mye ærligere enn meg, mer enn

jeg er ærlig ovenfor meg selv, så han skal

ha mye av æren for at vi er så nære. Men

selv om vi alltid har hatt en nær relasjon,

så har vi også elsket stoffene veldig høyt.

Det har selvfølgelig vært utfordrende for

forholdet vårt.

– Vi har alltid vært åpne med hveran-

dre, og sagt ting som det er. Kanskje

det er derfor vi ikke har hatt behov for

DET BLE ET STORT SPENN MELLOM DET JEG FØLTE VAR RIKTIG OG DET JEG FAKTISK GJORDE. DET VAR LITT SOM OM JESUS SKREK INNI MEG:

IKKE GJØR DET!

JOE OG MARTIN UTENFOR MARITA BRUKHANDEL MJØNDALEN

JOE TRIVDES GODT BAK KASSEN DA HAN VAR I ARBEIDSPRAKSIS

ET NYTT LIV FOR FAR OG SØNN

MARITANYTT | Nr. 1/20156 FOTO: Martin L.E Rosenhoff

noe stort oppgjør. Vi krangler nesten al-

dri. Jeg har alltid visst at han var glad i

meg, sier Joe.

– Følelsen av å bli elsket er jo det stør-

ste, legger Josef til.

Et nytt liv i NorgeBåde Josef og Joe har blitt i Norge, og

har startet et nytt liv med blanke ark.

Hva driver dere med nå? Du er jo ferdig i arbeidspraksis Joe, har du fått deg jobb?– Ja, jeg har fått en jobb som jeg trives

veldig godt med, i et firma som importe-

rer barneseter. Da jeg flyttet fra Kimme-

rud, giftet jeg meg med en norsk jente

og har fått barn. Det å være gift har lært

meg at jeg må legge ned noe av min vilje,

det er som en rehabilitering nummer to.

Det koster mye, men det er verdt å stå

støtt, svarer Joe.

Jeg har jobbet hardt for å komme dit

jeg er. Det er tøft å være nøktern, være

mann, pappa, jobbe, trene – alt som kan-

skje kommer naturlig for andre. Alt dette

skjedde jo på bare tre år, men jeg fin-

ner trygghet i at Gud er med oss, for-

teller Joe.

Hva med deg, Josef? – Jeg jobber på et rehabiliteringssenter,

Nappane i Bergen, og hjelper narkoma-

ne ut av misbruket. Jeg er forlovet med

en flott kvinne som ikke har vært misbru-

ker selv, det gjorde jeg et bevisst valg

om. I fremtiden drømmer jeg om å starte

et barnehjem i Afrika, eller å bli syke-

husklovn. Det ene utelukker egentlig ikke

det andre, smiler Josef.

Jesus har betydd alt Når dere ser tilbake på livet, og der dere er nå: hva betyr troen på Jesus for dere? – Jesus har betydd alt, svarer Joe. – Jesus

har reddet livene våre, legger Josef til.

– Ja, og Jesus har brukt Maritastiftel-

sen både i Danmark og i Norge til å hjel-

pe oss. De folkene som jobber her og gir

livet sitt til dette er fantastiske, sier Joe.

Maritastiftelsen er grunnen til at vi er i live

og sitter her i dag.

– Jeg skjønte på et tidspunkt at hvis

jeg lever ut fra de prinsippene som står

i Bibelen, så får jeg det godt, sier Jo-

sef. Det betyr ikke at man ikke har dår-

lige dager. Som tidligere rusmisbruker

må man alltid være forberedt på at man

kan komme til å tenke på rus igjen, det

forsvinner ikke automatisk når man blir

kristen.

– Jeg opplever ofte Jesus gjen-

nom mennesker. Å være sammen med

mennesker som har dedikert seg til Je-

sus, har lært meg masse om hvem Gud

er. Jeg vet at Jesus elsker meg. Gud

er jo den viktigste grunnen til at jeg og

min far er der vi er. Folk har hatt tro på

oss i Maritastiftelsen, som jeg ikke har

møtt noe annet sted. Det må være Gud,

sier Joe.

– Ingen trodde vi skulle klare oss, men

de åpnet dørene likevel. De tok en sjanse

på oss, sier Josef med takknemlighet.

JOE OG JOSEF HAR ALLTID HATT EN NÆR RELASJON, SELV OM

LIVET HAR VÆRT TØFT

JOSEF OG JOE TAKKER MARITASTIFTELSEN FOR AT DE

HAR FÅTT ET GODT LIV UTEN RUS.

ET NYTT LIV FOR FAR OG SØNN

MARITANYTT | Nr. 1/2015 7FOTO: Martin L.E Rosenhoff

I 1992 skriver Maritanytt om at Maritafilmen vises for

millioner (!) i Tsjekkoslovakia, og vises på fjernsynet i et

av de mest populære ungdomsprogrammene.

I 1998 forteller Maritanytt at det er stor internasjonal interesse for

Maritastiftelsens arbeid og Maritafilmen. Bildet her viser noen av de som

reiser rundt med filmen i Tsjekkia. I 1999 blir Maritastiftelsens internasjo-

nale engasjement offisielt en del av stiftelsens forebyggende arbeid.

I 2001 skriver Maritanytt om hvordan skolebesøkene endrer ungdommers

mening om rusmidler. Tre ungdommer forteller i Ringerikes Blad at

foredraget var sterkt, og at det har endret synet deres på narkotika.

I 2002 blir Hans-Inge Fagervik tilknyttet Maritastiftelsen

med sitt program ”Rock mot Rus” , og blir en stor og viktig

del av det forebyggende arbeidet.

I 2003 får Maritastiftelsen penger fra Det Norske UD til

forebyggende skolearbeid i Makedonia og Serbia.

Maritanytt viser i 2004 frem to takkebrev som har kommet fra foreldre til ungdom som

har fått skolebesøk fra Maritastiftelsen. Foreldrene takker for et sterkt og engasjeren-

de foredrag, og forteller at ungdommene deres har blitt tydelige på at narkotika er

noe de vil holde seg unna.

I 2009 gir Maritanytt ut et spesialnummer, der meldingen er at

skolebesøkene har stor forebyggende effekt!

I 2015 reiser fremdeles Maritastiftelsen rundt og har foredrag på skoler og for

ulike ungdomsgrupper. Det er 40 år siden Leiv først besøkte en skoleklasse og

fortalte om hvorfor man burde holde seg unna narkotika, og han reiser

fremdeles rundt. Hans-Inge Fagervik og Jan Dørum holder det også gående år

etter år, og møter tusenvis av ungdommer hvert år. Det forebyggende arbeidet

er fremdeles viktig og sentralt i Maritastiftelsen, og budskapet er det samme:

Det er lettere å la være å begynne, enn å slutte etter at man har begynt!

I 1997 reiser Leiv mye rundt med den nye Maritafilmen, og er blant annet på

en turné rundt i Nordland. Maritanytt oppsummerer noen av tilbakemeldingene

som kommer etter foredragene, og flere melder at budskapet kommer sterkt

igjennom og har en stor effekt både hos ungdommene og hos foreldrene.

I 1993 får leserne nyheter fra Leiv, Magne Gulbrandsen og Roar Skumlien som er ute

med filmen. Tilbakemeldingene er overveldende, og det fortelles om ungdommer

som har vært på vei ut på skråplanet, men som velger en mer fornuftig livsstil etter

foredraget.

I 1996 kommer en ny versjon av filmen, Maritafilmen II – En advarsel fra noen som

overlevde. I løpet av få måneder får over 30 000 skoleungdom se den nye filmen.

Jan Dørum, som har holdt på med filmvisninger og foredrag siden 1983, forteller at

mottakelsen av den nye filmen er enorm og den kommuniserer veldig bra til både

ungdommer og foreldre. Roar, som også reiser rundt, kan fortelle at han får brev fra

skoleelever som takker for opplegget. En lærer forteller at han aldri i løpet av sin

24-års karriere har opplevd noe så sterkt.

I 1994 melder

Maritanytt om at

opptakene til en ny

film er i gang.

I 1992 sendte Maritastiftelsen ut sin første

utgave av Maritanytt, og siden har det blitt

delt hundrevis av små og store historier med

dere lesere. Maritanytt er til for at så mange

som mulig skal få innblikk i det arbeidet vi

driver med daglig, og for dere som er gi-

vere er det en kvittering som viser hvordan

bidraget deres hjelper mennesker!

I de første utgavene av Maritanytt var

det mest fokus på det forebyggende

arbeidet med skolebesøk og visning av

Maritafilmen, som var hele grunnlaget for

at Maritastiftelsen ble til. Vi skal ta et lite

tilbakeblikk på noen av disse sakene.

Første skolebesøk Leiv O. Holstad begynte å besøke skoler

allerede i 1975 , for å advare ungdom-

mer mot å begynne med rus. I 1984 var

den første Maritafilmen klar, og den ble

TILBAKEBLIKKSKOLEBESØK OG VISNING AV MARITAFILMEN

1992

1993

1994

1996

vist på skoler, for konfirmantgrupper, ung-

domsklubber, foreldremøter og militærlei-

rer. Samme år ble Maritastiftelsen etablert,

som en formalisering av det arbeidet som

allerede hadde nådd tusenvis av ungdom-

mer i Norge. Pga av stor mediaoppmerk-

somhet i Norge, spredte ryktene om filmen

seg over landegrensene, noe som førte til

at filmen og opplegget ble brukt i forebyg-

gende arbeid i flere land i Europa.

MARITANYTT | Nr. 1/20158

I 1992 skriver Maritanytt om at Maritafilmen vises for

millioner (!) i Tsjekkoslovakia, og vises på fjernsynet i et

av de mest populære ungdomsprogrammene.

I 1998 forteller Maritanytt at det er stor internasjonal interesse for

Maritastiftelsens arbeid og Maritafilmen. Bildet her viser noen av de som

reiser rundt med filmen i Tsjekkia. I 1999 blir Maritastiftelsens internasjo-

nale engasjement offisielt en del av stiftelsens forebyggende arbeid.

I 2001 skriver Maritanytt om hvordan skolebesøkene endrer ungdommers

mening om rusmidler. Tre ungdommer forteller i Ringerikes Blad at

foredraget var sterkt, og at det har endret synet deres på narkotika.

I 2002 blir Hans-Inge Fagervik tilknyttet Maritastiftelsen

med sitt program ”Rock mot Rus” , og blir en stor og viktig

del av det forebyggende arbeidet.

I 2003 får Maritastiftelsen penger fra Det Norske UD til

forebyggende skolearbeid i Makedonia og Serbia.

Maritanytt viser i 2004 frem to takkebrev som har kommet fra foreldre til ungdom som

har fått skolebesøk fra Maritastiftelsen. Foreldrene takker for et sterkt og engasjeren-

de foredrag, og forteller at ungdommene deres har blitt tydelige på at narkotika er

noe de vil holde seg unna.

I 2009 gir Maritanytt ut et spesialnummer, der meldingen er at

skolebesøkene har stor forebyggende effekt!

I 2015 reiser fremdeles Maritastiftelsen rundt og har foredrag på skoler og for

ulike ungdomsgrupper. Det er 40 år siden Leiv først besøkte en skoleklasse og

fortalte om hvorfor man burde holde seg unna narkotika, og han reiser

fremdeles rundt. Hans-Inge Fagervik og Jan Dørum holder det også gående år

etter år, og møter tusenvis av ungdommer hvert år. Det forebyggende arbeidet

er fremdeles viktig og sentralt i Maritastiftelsen, og budskapet er det samme:

Det er lettere å la være å begynne, enn å slutte etter at man har begynt!

I 1997 reiser Leiv mye rundt med den nye Maritafilmen, og er blant annet på

en turné rundt i Nordland. Maritanytt oppsummerer noen av tilbakemeldingene

som kommer etter foredragene, og flere melder at budskapet kommer sterkt

igjennom og har en stor effekt både hos ungdommene og hos foreldrene.

I 1993 får leserne nyheter fra Leiv, Magne Gulbrandsen og Roar Skumlien som er ute

med filmen. Tilbakemeldingene er overveldende, og det fortelles om ungdommer

som har vært på vei ut på skråplanet, men som velger en mer fornuftig livsstil etter

foredraget.

I 1996 kommer en ny versjon av filmen, Maritafilmen II – En advarsel fra noen som

overlevde. I løpet av få måneder får over 30 000 skoleungdom se den nye filmen.

Jan Dørum, som har holdt på med filmvisninger og foredrag siden 1983, forteller at

mottakelsen av den nye filmen er enorm og den kommuniserer veldig bra til både

ungdommer og foreldre. Roar, som også reiser rundt, kan fortelle at han får brev fra

skoleelever som takker for opplegget. En lærer forteller at han aldri i løpet av sin

24-års karriere har opplevd noe så sterkt.

I 1994 melder

Maritanytt om at

opptakene til en ny

film er i gang.

1997

1998

2001

2002

2003

2004

2009

2015

MARITANYTT | Nr. 1/2015 9

ALLE MENNES-KER HAR ET STORT POTENSI-ALE!

Av Tåran Reindal

VI HAR LENGE ØNSKET Å FÅ ET INTERVJU MED OSKAR NIKOLAISEN, OG ENDELIG FANT VI ET TIDSPUNKT FOR EN LITEN PRAT. HAN ER NEMLIG EN GANSKE SÅ TRAVEL OG POPULÆR MANN, NOE SOM IKKE ER SÅ RART MED TANKE PÅ HANS SMITTENDE GLEDESUTBRUDD OG ENGASJEMENT. HAN HAR VÆRT BEBOER OG ER NÅ ANSVARSPERSON PÅ MARITA BO, OG HAR INSPIRERT MANGE MENNESKER TIL Å FINNE SITT POTENSIALE.

10 MARITANYTT | Nr. 1/2015 FOTO: Kamilla Kvamme

Løvetannjenta Angelica

Hvordan havnet du her på Marita Bo? – Jeg fikk høre om stedet gjennom Gunn og

Trond Akerholdt som jobbet her tidligere,

og søsteren min bodde også her som an-

svarsperson da jeg begynte å tenkte på å

flytte inn. Jeg hadde lyst til å være igjen

hjemme på Moi, men jeg skjønte at jeg

måtte videre. Jeg ville først ikke flytte til

Marita Bo, for førsteinntrykket mitt var at

det var superorganisert og institusjonali-

sert, men det viste seg ikke å stemme i

det hele tatt!

Hva var det som gjorde at du endret mening? – Det var fellesskapet, stemningen og men-

neskene. I starten flyttet jeg bare inn her

fordi søsteren min bodde her, og det virket

som et fint sted. Etter hvert skjønte jeg at

jeg hadde behov for tilbudet. Jeg var vel-

dig nervøs første gangen jeg skulle kom-

me på en felles middag. Jeg kom fra et

såpass lite sted, så det var utfordrende å

møte så mange nye folk på en gang. Det

var en skremmende følelse å være helt ny,

men jeg ble veldig godt tatt i mot fra før-

ste stund.

Mistet gnisten På hvilken måte fikk du behov for tilbudet?– Før jeg flyttet inn på Marita Bo hadde jeg

et friår, der jeg bodde hjemme hos mam-

ma og pappa. I løpet av friåret begynte

alt å flyte ut, og jeg trengte å få tilbake de

daglige rutinene. Jeg trengte noe spesi-

fikt å stå opp til hver dag, og et trygt fel-

lesskap som jeg kunne slappe av i. Jeg

hadde aldri bodd alene før, og hadde ikke

tatt særlig ansvar for meg selv eller andre

rundt meg

Hva var det som gjorde at hverdagen din be-gynte å flyte ut?– En stor grunn var at jeg spilte mye fot-

ball og var veldig aktiv, men så fikk jeg

en skade i kneet som gjorde at jeg ikke

kunne spille lenger. Etter det slutta jeg å

bry meg om psykisk og fysisk helse. Jeg

brydde meg ikke om noe. Jeg hadde tidli-

gere vært ungdomsleder i kristent arbeid,

men så trakk jeg meg unna etter hvert

fordi det var for mye som foregikk i hodet

og jeg var i et slags opprør. Jeg mistet

rett og slett gnisten, og ble veldig usikker

på meg selv.

Snakket du med noen om hvordan du hadde det? – Mamma og pappa skjønte jo at jeg ikke

hadde det bra. Jeg var mye på rommet, og

var ofte våken på natta. Jeg hadde mare-

ritt, og ville holde meg våken for å slippe

å drømme.

Jeg åpnet meg ikke for noen, jeg var for

stolt til det. Man vil jo ikke at folk skal vite

hva som foregår inni hodet. Jeg ba aldri

om hjelp. Men dette endret seg da jeg flyt-

tet inn på Marita Bo. Det var veldig godt å

få lov til å være i et så berikende fellesskap,

et fellesskap som klarte å se forbi fasaden!

OSKAR TRIVES I FELLESSKAPET PÅ

MARITA BO

ALLE MENNESKER HAR ET STORT POTENSIALE!

OSKAR ER IKKE LENGRE REDD FOR Å MØTE BLIKKET

MARITANYTT | Nr. 1/2015 11FOTO: Kamilla Kvamme

Fra behov for hjelp til ressurspersonEtter hvert gikk du fra å være beboer til an-svarsperson. En ansvarsperson er jo en type miljøarbeider som er til stede for beboerne og som skaper godt fellesskap. Hvordan gikk du fra å ha behov for tilbudet, til å bli en ressursperson for andre som trengte hjelp? – Etter å ha vært arbeidsløs i seks måneder,

fikk jeg til slutt jobb. Det å få jobb, gjorde

at jeg også tok mer ansvar hjemme. Jeg

begynte å få mer orden, og å ta meg av

de jeg bodde sammen med. Jeg fikk vist

meg frem på jobb, og jeg fikk mye skryt

og ros i arbeidet. Jeg ble heiet på av Stig

Morten Seierstad, som var leder i Mon-

sterbedriften, noe som ble en viktig del av

min utvikling både fysisk og psykisk. Det

motiverte meg til å leve i ”Maritakulturen”,

som er preget av vennlighet, glede, om-

sorg – nesten slik som en familie. Det ble

viktig for meg å være i et miljø som var

oppbyggende.

Det har jo aldri skjedd at noen har gått fra å være beboer til ansvarsperson før. Hva tror du var grunnen til at du fikk lov til å endre rolle i fellesskapet?– Da jeg begynte å jobbe, opplevde jeg å bli

satt pris på og trodd på, og folk så at jeg had-

de gode egenskaper. Det ga meg et selvtil-

lits-boost, og inspirerte meg til å finne ut hva

jeg er god på, og hva som er min oppgave.

På grunn av at noen hadde veldig troen på

meg, ble jeg sikker på meg selv, og fikk bru-

ke de evnene og gavene som Gud har gitt

meg. Jeg fikk begynne å sette ut i livet de

gode verdiene som foreldrene mine har vist

meg, slik som barmhjertighet og varme.

Behandle og se folk likt Hva betyr troen din på Gud i alt det her? – Jeg tror at Gud plasserte riktige folk til rik-

tig tid rundt meg. Det var det som gjorde

at jeg kunne spre det videre, og være mer

lik Jesus ved å vise omsorg, kjærlighet og

respekt. Om mennesker jeg møter er busi-

nessmenn, uteliggere eller usikre tenårin-

ger, så har Gud motivert meg til å behandle

og se folk likt – der de er i livet.

– Ved å gå igjennom de prosessene som

jeg har måttet gå igjennom, har jeg lært at

uansett hvor man er i livet så har man et

stort potensiale. Jeg er veldig gira på å

hjelpe mennesker til å se dette potensiale

i seg selv, og klare å leve det ut. Jeg har

forandret meg ekstremt mye de siste årene,

og vil at andre skal ha troen på at de kan

klare det samme.

Hva har tiden i Maritastiftelsen betydd for deg? – Maritastiftelsen har betydd, og betyr vel-

dig mye for meg. Mye på grunn av at jeg

ble tatt imot som jeg var, og ikke ble dømt.

Gjennom hele livet har jeg hatt lyst til å hjel-

pe andre til å komme tilbake på rett spor,

men først måtte jeg hjelpe meg selv, og

der var Marita Bo en viktig del. Fellesska-

pet der er noe som jeg alltid kommer til å

ta med meg, uansett hvor jeg kommer til å

ende opp. Selv om jeg ikke ville innrømme

at jeg trengte stedet når jeg kom inn her,

kunne jeg aldri drømt om å få komme til et

bedre sted. Jeg er så takknemlig!

ALLE MENNESKER HAR ET STORT POTENSIALE!

TROEN PÅ JESUS ER VIKTIG FOR OSKAR

STIG MORTEN OM OSKARS UTVIKLING: – FRA FØRSTE STUND SÅ JEG DEN ENORME KAPASITETEN SOM LÅ I HAM,

OG HANS YDMYKE TRO TIL GUD OG VARME HJERTE FOR ALLE

MENNESKER. HAN VAR JO LITT INNESPERRET I SEG SELV

SOSIALT, MEN GUD REISTE HAM OPP SOM EN MENNESKEFISKER SOM SAMLER ALLE RUNDT SEG. HAN ER NÅ I TOPPLEDELSEN AV MONSTERBEDRIFTEN I OSLO OG

MJØNDALEN OG DET ER BARE BEGYNNELSEN FOR HAM.

MARITANYTT | Nr. 1/201512 FOTO: Kamilla Kvamme

■ Send SMS Marita100 til 2160 og gi kr. 100,- via mobilen

■ Send SMS Marita200 til 2160 og gi kr. 200,- via mobilen

■ Send SMS Marita300 til 2160 og gi kr. 300,- via mobilen

■ Gå inn på www.marita.no og gi din gave

■ Om du vil lage en side hvor du kan invitere dine venner og din familie til å gi til Marita istedenfor til deg i forbindelse med bursdag, bryllup etc, gå inn på www.marita.no og trykk på ”Min aksjon” så setter du opp din egen kampanje der.

HAR DU LYST TIL Å GI EN GANG ELLER FLERE, KAN DU GJØRE DET MED SMS:

3000.17.15050

DE FLESTE TROR KANSKJE AT MARITASTIFTELSEN KUN DRIVES

GJENNOM STØTTE FRA STATEN, MEN FAKTUM ER AT SÅ MYE SOM 53% AV

UTGIFTENE MÅ SKAFFES FRA ANDRE INSTANSER, HVORAV MESTEPARTEN

KOMMER FRA PRIVATE GIVERE.

DET GJØR

SEG IKKE SELV!

Av Tåran Reindal

LEIF INGVALD SKAUG BLE I JANUAR ENGASJERT I

MARITASTIFTELSEN FOR Å STYRKE KOMMUNIKASJON

OG MARKEDSFØRING.

14 MARITANYTT | Nr. 1/2015 FOTO: Kristoffer Skjæringrud

En godt bevart hemmelighet– Jeg synes det er helt utrolig at Maritastif-

telsen klarer å få til så mye med så be-

grensede midler, sier Leif Ingvald Skaug.

Fra januar i år har Marita spurt ham om

litt hjelp til å bygge Maritastiftelsen enda

sterkere gjennom bedre kommunikasjon

og markedsføring.

Leif Ingvald har de siste 2,5 årene byg-

get opp den globale fadderorganisasjonen,

Compassion, helt fra bunnen av i Norden,

og er en kjent profil for mange blant annet

gjennom en meget vellykket oppstart av

Compassion.

– Maritastiftelsen er en av Norges best

bevarte hemmeligheter, mener han, og pe-

ker på at svært få egentlig vet hvor mye

bra som blir gjort fra den hardtarbeiden-

de gjengen i Oslo og omegn, samt i alle

de landene Marita har startet lignende

virksomheter.

Stor glede å gi lokalt– Vi lukker ofte øynene for det som er oss

nærmest, og gir gladelig til prosjekter i Afri-

ka, Asia og Sør-Amerika. Men jeg tror vi i

Norge har et vel så stort ansvar å ta vare

på våre egne, og her kan flere av oss bi-

dra, sier Skaug.

– Jeg har fulgt Marita relativt tett siden

midten av 90-tallet, og trodde jeg kjente

dem godt. Men det gjorde jeg ikke. Enga-

sjementet og måten de jobber på fortjener

virkelig vår støtte, og mitt ønske og mål de

neste månedene er at flest mulig skal få

øya opp for Marita igjen.

Stor glede (og liten jobb) å dele sosialt– Teknologiutvikling og den enorme veksten i

bruken av sosiale medier gjør at landskapet

Maritastiftelsen opererer i, også endrer seg

i stor grad. Og de historiene vi daglig hører

og opplever er sterke, såre, unike, gode,

håpfulle og verdt å dele, sier Leif Ingvald.

– Siden jeg ikke har vært en del av Ma-

ritastiftelsen, er det også mitt oppdrag å

finne de gode historiene. Og det er lett,

for det er så mange av dem. Og de har

jeg lyst til å dele med så mange som mu-

lig, fortsetter han.

– Facebook og nettsiden vår, marita.no,

er i ferd med å oppgraderes, samt at vi

ønsker å bli gode til å dele gode historier i

bilder på Instagram, og vi håper selvfølge-

lig at flere og flere vil dele og like det med

sine venner og kjente.

Enkelt å komme i gang– Det er helt normalt å bli engasjert når man

hører gode historier, men det er også helt

menneskelig å glemme dem ganske fort,

da vi hele tiden utsettes for enorme meng-

der inntrykk hver dag. Derfor har vi laget

en god ”komme-i-gang-pakke” slik at vi får

med oss flere i Maritastiftelsens arbeid, og

det kan du være med på, avslutter en en-

gasjert markedsansvarlig i Maritastiftelsen.

Del og lik oss: ■ Følg Maritastiftelsen på Facebook, og

gjerne sjefen vår, Leiv O Holstad, også.

■ Følg Maritastiftelsen på Instagram

■ Stikk gjerne innom www.marita.no og les

og bli inspirert

■ Lik og del våre historier med dine ven-

ner og kjente.

LEIF INGVALD HAR BYGGET OPP FADDERORGANISASJONEN

COMPASSION I NORDEN

DET GJØR IKKE SEG SELV

MARITANYTT | Nr. 1/2015 15FOTO: Compassion

Postabonnement B

RETUR:MaritanyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noSJEKK NYE WEBSIDER PÅ

Nå er det mulig å støtte Maritastiftelsen ved bruk av Avtalegiro.

Fordelene ved Avtalegiro er: ■ Kontoen belastes automatisk. Du slipper å betale giroen i banken/nettbanken. Du varsles minst syv dager før forfall – som vil være den 20. i mnd. ■ Du kan stoppe tjenesten når du vil

Det er enkelt å komme i gang – ta kontakt med oss enten på telefon 22 04 54 00 eller epost marita@marita.no for å få tilsendt skjema somdu må underskrive og sende tilbake til oss.

AVTA

LEGI

RO

For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67,Tlf. 22 38 19 20 E-post: maritabutikken@marita.noÅpningstider: Mandag – fredag kl. 11.00 – 17.00, lørdag kl. 11.00 – 17.00

For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A, rett etter brannstasjonen/legesenteret Telefon: 32 87 67 67, E-post: mjondalen@marita.noÅpningstider: tirdag kl, 17.00 – 20.00,torsdag kl. 17.00 – 20.00, lørdag kl. 11.00 – 14.00

Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Du vil kunne trekke gavebeløp fra kr 500,- inntil kr 16 800,- pr. år fra din skattbare inntekt. Det er viktig å være oppmerksom på at skattefradraget gjelder kun

for gaver innbetalt til bankkonto, og ikke for gaver gitt kontant.

Dersom du ønsker skattereduksjon på gaver til Maritastiftelsen, må du gi oss fullmakt til å sende informasjon til skattemyndighetene.

Du vil motta en årsoppgave fra Stiftelsen KRAFT på gaven(e) som er innrapportert til skattemyndighetene.

Skattefrie gaver tilGjennom Stiftelsen KRAFT er Maritastiftelsen godkjent for

å motta gaver som gir rett til skattefradrag for giverne.

Ta kontakt med oss på tlf 22 04 54 00 eller epost

marita@marita.no for å få tilsendt fullmaktskjema, eller last

det ned på www.marita.no

MARITASTIFTELSEN