N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 4 – 2 0 0 9 – 1 7 . å r g a n g

SIDE 4

SIDE 8

SIDE 14

25-årsjubileet HØYDEPUNKTERRapport Hviterussland

DET GÅR AN Å BLI RUSFRIFangene inviterte til

FORVARINGSDEBATT PÅ ILA Foto

: Ste

phen

Fol

de

:: MaritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

:: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus.

:: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

:: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

:: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

:: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

:: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, un-dervisning og oppfølging legges til rette individuelt.

:: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island.

:: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-omspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.www.teenchallenge.com

:: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00Telefax: (+47) 22 04 54 10E-post: marita@marita.noWebside: www.marita.no

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. HolstadRedaktør: Bjørn Olav ThuneTrykk: 07 Gruppen ASLayout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens

grunnlegger

Ifølge narkotikadødsstatistikken har det omkommet mer enn 4000 unge men-nesker av overdoser i Norge mellom 1980 og 2008. Da jeg produserte den første Maritafilmen i 1983/84, fokuserte jeg på overdoser under en begravelsesscene i filmen. Mens kisten ble senket og Mari-tasangen lød, ble det vist dødsannonser med fornavnet og alderen på mange av de jeg kjente personlig som hadde dødd av overdoser. For å være sikker på at det sto rett alder, kontaktet jeg en jeg kjente i politiet, og fikk lov til å gjennomgå ar-kivet på de som frem til da var en del av denne tragiske statistikken.

Det ble en trist opplevelse. Jeg fant navnet til mange som jeg allerede visste om, men også til flere venner som jeg ikke visste var døde. En av dem som jeg ikke visste var død, var den siste kjæres-ten jeg hadde mens jeg gikk på kjøret.

Da jeg fikk summet meg, spurte jeg politimannen: Er dette alle? Ja, svarte han. Men jeg fant ikke Jazzen der? Han døde vel ikke av overdose, sa politiman-

nen. Nei, av leverskader, repliserte jeg, men leveren hans var jo ødelagt av nar-kotikamisbruk. Heller ikke kona hans, Sissel, fant jeg. Hun hadde blitt skutt i en narkokrangel. Nils var heller ikke der. Han ble påkjørt av en buss mens han var på LSD-tripp. Heller ikke Krølle som hengte seg i Oslo Kretsfengsel under en fæl nedtur. Ingen av disse døde på over-doser, sa politimannen, men av andre dødsårsaker. Derfor har de kommet i andre statistikker.

Hva er konklusjonen av dette? At nar-kotikadødsfallene egentlig er enda flere enn det statistikken viser. Å tenke på dette kan ta motet fra noen hver av oss, men det er faktisk en hel del av oss som har overlevd! Gjennom det Maritastiftelsen og lignende organisasjoner gjør, har mange blitt hjulpet ut av et tungt misbruk. I dette nummeret gir vi noen eksempler på dette.

Dermed har vi gjort denne tragiske statistikken noe mindre enn den ellers ville vært. Takk til alle som står med oss i denne kampen!

OverdoserNARKOTIKARELATERTE DØDSFALL

versus

Behovet for flere arbeidstreningsplasser har ført til at et sykkelverksted er startet opp i garasjen i Holstsgate 6.

Maritabutikken får inn mange sykler. Før de selges videre trenger de ofte en overhaling. På sykkelverkstedet er det full gjennomgang av syklene og det fylles ut serviceskjema og tilstandsrapporter.

 – Da blir de i tipp topp stand, så gode som nye! sier arbeidsleder Stein Erik Mi-kalsen, som har bakgrunn som bilmeka-niker. Alle syklene som selges leveres med tilstandsrapport som også viser hva som er utbedret. Det gjeveste merket å få inn er DBS-sykler fra 50-, 60- og 70-tallet som Apache, Tomahawk, kombisykler, men alt er velkomment.

Formålet med sykkelverkstedet er bl.a. å kartlegge arbeids- og læreevne hos de som er i arbeidstrening, samt at de opplever utvikling og mestring. Det er også en grei måte å finne ut om man passer til å jobbe videre med mekanikk eller ikke. Det å få til noe og skape noe gir gode opplevelser. I til-legg er det en fin avveksling, og gir en mer allsidig arbeidsdag for dem som på andre dager er i arbeidstrening i bruktbutikken og på transporten.

– Nylig reparerte vi mange sykler og hadde sykkelsalg i bruktbutikken. På to dager solgte vi 15 sykler. Tanken er å samle 10-15 sykler av gangen og klargjøre dem for salg. Da vil vi ha god tid til å lære og reparere, før syklene er klare. Fokuset er mennesket og arbeidstrening, poengterer Stein Erik.

Sandeep (t.v.) og Stein Erik i aksjon på

sykkelverkstedet

▶

Hva SkjER’a?

3MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

25-årsmarkeringen ble holdt i menigheten Filadelfias lokaler i St. Olavs-gate 24. Det var i samme lokale Leiv hadde sin spesielle åndelige opp-levelse, da han fortsatt var narkoman. 2. pinsedag i 1973 på en konsert med arnold Børud og Mini-Tvers begynte reisen til et nytt liv som førte til at Leiv senere grunnla Maritastiftelsen i 1984.

av Bjørn Olav Thune

4 MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

I foajeen serverte Trond Moi fiskesuppe. –Hvorfor stiller han opp for Maritastif-

telsen? –Å se utviklingen med Leiv fra jeg var barn og fram til nå gjør inntrykk på meg. Leiv kom til Kvinesdal og gikk på bibelskole der etter at han var blitt fri fra narkotikamisbruket sitt, og vi ble godt kjent med ham i familien. Han har stått på, og det er imponerende å se hva det har blitt til alle disse årene.

Trond har tidligere fortalt til Maritanytt at foreldrene har drevet to rehabiliterings-sentre for rusmisbrukere, og at han selv bodde der til ungdomsskolen var ferdig.

–Det har preget meg og gitt meg gode hold-ninger. Jeg vet at alle er like mye verd, og at alle har mye godt å bidra med. Foreldrene mine ofret mye for å hjelpe andre, men det har gitt meg en fantastisk oppdragelse og oppvekst. Jeg lærte også ting av de som bodde hos oss, og jeg vet at jeg ikke skal ha en ovenfra - og ned holdning til mennesker som sliter. Gjennom dette ble jeg en sterk person som kan reflektere over ting og tang.

Jan GrothAmy Østertun Geirdal, nestleder og Gun-nar Dehli, styreleder i Maritastiftelsen, le-det jubileumsfeiringen. De intervjuet Leiv om oppstarten og hans forhold til sangen

Jimi, Janis & Brian, en hyllest til de av-døde heltene Jimi Hendrix, Janis Joplin og Brian Jones av Jan Groth. Leiv har sagt at denne sangen har betydd mye for ham. Etter ønske fra Leiv framførte Jan Groth sangen. Låta stiller spørsmål som også Leiv stilte som narkoman: ”What happened to my old friend Jimi? Where are you?” Det var denne Leiv ofte valgte å høre på ved Jukeboxen.

StartenMarita-arbeidet startet med det vi i dag kaller det forebyggende arbeidet. Ungdom

måtte advares mot farene med narkotika. Hvordan kunne de komme inn i skolene? De måtte designe et program som nådde inn til ungdom, med kombinasjonen kunnskap og noe som berørte hjertene. Leiv hadde fått en visjon om en film, og den ble skapt og het Marita – et dokument fra noen som overlevde. Men dette gikk ikke upåaktet hen. Leiv er jo ikke den som har gått stille i dørene, og dermed ble prosjektet snart kjent. Det varte ikke lenge før oppslagene kom i media. Men det var ikke bare avisene som slo dette opp. Dagsrevyen og Kveldsnytt hadde også fyldig dekning. Helsedirektør Mork sendte brev og advarte alle skolene mot filmen,

men det tok ikke lang tid før andre røster begynte å gjøre seg gjeldende. Folk, både ungdom og foreldre, ble berørt av det de så og opplevde. De positive medieoppslagene begynte å komme, og filmen ble også sterkt anbefalt av Grunnskolerådet.

RoarEn av de som var med i starten på dette arbeidet, og som er en av veteranene i Maritastiftelsen, er Roar Skumlien. Han reiste med Maritafilmen i 20 år og var en av de første rusforebyggerne. Senere har han jobbet elleve år i bruktbutikken

som transportsjef. – Jeg gikk på stoff i ti år. Veldig kort fortalt kom jeg til et punkt der all menneskelig hjelp var nytteløs. Da gjorde jeg det flere og flere gjør i en slik situasjon. Jeg ropte til Gud og sa: ”Hvis evangeliet om Jesus er sant, så hjelp meg. Jeg vil ha hjelp!” Da begynte en prosess som har forvandlet hele livet mitt. Jeg har fått et helt nytt liv. Dette livet sammen med Jesus blir bare sterkere og sterkere. Nå har jeg funnet meningen med livet, og har ikke noe behov for å ruse meg lenger. Det jeg hadde prøvd å kjøpe med penger og stoff, har Gud gitt meg helt gratis. I dag er livet mitt preget av spenning, mening, trygghet, glede, fred, kjærlighet, fremtid og håp.

Tusen takk til alle som bidro og gjorde en kjempeinnsats i forbin-

delse med 25-års jubileet vårt! Det ble en flott kveld, ikke minst

på grunn av den hyggelige og velsmakende starten som Trond

Moi bidro med. Vi er veldig takknemlig for han og alle andre som

stiller opp for oss!

Latteren satt løst. Her er det Roar Skumlien

(t.v.) som intervjues av Amy Østertun Geirdal

og Gunnar Dehli fra styret.

▶

▶

Foto

: Ste

phen

Fol

de

Foto

: Ste

phen

Fol

de

5MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

Hans-IngeHans-Inge Fagervik, mannen bak Mari-ta-sangen, er i dag en av Maritastiftelsens medarbeidere og driver forebyggende ar-beid med sitt Rock mot rus- program.

Hans-Inge Fagervik: Det kom en kar bort til meg og sa: –Det er din skyld at jeg lever. –Hva mener du med det? spurte jeg ham. –Jo, du kom på skolen min med Rock mot rus, og da jeg hørte på deg bestemte jeg meg for å slutte å ruse meg. Jeg kuttet ut alt fra da av. Vi var flere kamerater som holdt på, og i dag er fire av mine venner døde, men jeg lever, og det er din skyld!

Farvel Marita og Thomas’ sang ble det også gjenhør med. Rus kan sammenlignes med russisk rulett. Hans-Inge fortalte en his-torie om en som hørte hvordan en annen hadde overlevd russisk rullett gjentatte ganger. Hvorfor skal ikke jeg kunne over-leve også?, tenkte han, og satte revolveren til hodet. Kulen befant seg i første kam-mer og han hadde ikke flaks, men omkom øyeblikkelig.

UtviklingMaritastiftelsen utvikler seg hele tiden. Det ble startet fengselsarbeid i 1986, brukt-butikk i 1995 der vi tilbyr arbeidstrening, Maritakafeen kom i 1996, Marita Ung kom i 2003 og etter at vi fikk vårt eget bygg,

kunne vi starte Marita Bo i 2005. som gir oss muligheten til å hjelpe ungdom med ulike utfordringer. For ikke å glemme det omfattende internasjonale arbeidet for å hjelpe mennesker, spesielt i Øst-Europa, men også Asia, for å utvikle et forebyggen-de arbeid basert på Maritakonseptet. Når vi snakker om utlandet, må vi også huske på det arbeidet i Oslo blant utenlandske kvinner i prostitusjon vi startet i 2008.

Stiftelsen UNI har ved flere anlednin-ger gitt Marita prosjektstøtte, noe som har gjort det mulig å realisere visjoner vi har hatt. Odd Ekholt hilste jubilanten

og sa at Stiftelsen UNI har lagt merke til Maritastiftelsens framdrift og at de fort-satt ville ta vel imot nye søknader og stå sammen med oss.

Teen ChallengeMaritastiftelsen er knyttet til Teen Chal-lenge, en verdensomspennende bevegelse som arbeider blant mennesker med rus-problematikk. Lederen for Teen Challenge Europe, Tom Bremer, overrakte et bevis på hvor stor pris de setter på Leiv Holstad og Maritastiftelsen. Han hilste på vegne av ledere i 32 europeiske land. Teksten på beviset av anerkjennelsen sier: ”Styret i Teen Challenge Europe overbringer gra-tulasjoner til Maritastiftelsen for 25 års

tjeneste blant ungdommer med problemer, for å trene dem opp til å bli sosialt tilpas-sede, i fysisk god form og åndelig levende.”

FrivillighetMaritastiftelsen legger stor vekt på å sam-arbeide med menigheter i Oslo knyttet til rekruttering av frivillige. Denne kvelden ble det rettet en varm takk til alle de som er og har vært frivillige i Maritastiftelsen alle disse årene, og som har gjort det mu-lig for oss å gjennomføre alle ting. Det ble gitt en påskjønnelse til Åse Bjørnsand, en utvalgt ildsjel i fengselsarbeidet. Åse har

sitt eget jubileum i år, da hun har gått på fengselsbesøk i 25 år. Nå er hun 77 år.

EspenVi fikk også møte en som selv har fått hjelp og støtte gjennom Maritastiftelsens arbeid, Espen Arntzen: –Jeg var misbruker i 14 år. Jeg hadde ikke tenkt å bli kristen, men da jeg kom til P22 (et av Stiftelsen KRAFTs avrusningstilbud) ba folk til Gud for meg. Jeg fikk ikke abstinenser og jeg sov godt. Jeg holdt meg inne og våget ikke gå ut av frykt for å falle tilbake. Etter noen måneder fikk jeg tilbud om arbeidstrening på trans-portavdelingen knyttet til Maritabutikken. Det var midt i blinken for meg og nå går jeg på bibelskole.

Tom Bremer (t.v.) overrekker Leiv Holstad anerkjen-

nelsesbeviset fra Teen Challenge Europe. Ledere fra

32 land i Europa sto bak gratulasjonen. I midten tolker

Bjørn Olav Thune fra Maritastiftelsen.

▶

På jubileumsfesten 25 år etter at Hans-Inge

Fagervik skrev Maritasangen er han ”still

going strong”. Han sprudlet av entusiasme og

leverte varene.

▶

Foto

: Ste

phen

Fol

de

Foto

: Ste

phen

Fol

de

6 MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

Økonomi og styringFestdeltagerne fikk også muligheten til å støtte Marita økonomisk, og nåværende styreleder Gunnar Dehli introduserte tidligere styreleder, Gunnar Gulliksen. Det ble et muntert poeng at man må hete Gunnar for å bli styreleder i Maritastif-telsens styre. På en humoristisk måte fikk Gunnar Gulliksen fram det utfordrende med å være styreleder når Leiv Holstad tenner på et prosjekt og setter himmel og jord i bevegelse for å realisere drøm-mer. Det betyr nødvendigvis ikke alltid at styret får forberedt seg grundig og lenge,

som for eksempel den gang Holstsgate 6 ble kjøpt på et par døgn. Men nå står bygget der ferdig, bebodd og inntatt av blant annet ungdommer som får hjelp gjennom Marita Bo. Gulliksen misten-ker at dagens styreleder må manøvrere skuta med like skjerpet sans og kalkulert risiko?

Stig MortenStig Morten Seierstad var siste mann ut og delte hva Gud har gjort i hans liv, blant annet gjennom kontakten med Marita: –Dere kjenner den samme gamle historien; det begynner med et trekk hasj og ender opp med ran og fengsel. Det brorskapet

jeg søkte etter fant jeg først når jeg kom i kontakt med Maritastiftelsen. Jeg fikk spørsmål fra Trond Akerholdt en gang Maritastiftelsen besøkte Ullersmo, om at hvis jeg ville kunne han godt besøke meg. Det sier de alle, tenkte jeg, men trodde ikke noe på at han ville holde ord. Men en dag så fikk jeg beskjed om at han ville komme. Siden han er så pågående kan jeg jo alltids gi ham en sjanse, tenkte jeg, og derfor står jeg her i dag. Nå besøker jeg skoler og sammen jobber vi for å prøve å få noen venner av meg inn på samme spor. Jeg får respekt. De sier til meg at så lenge

du er kristen respekterer vi deg, men hvis du kommer tilbake slik som før er det ingen retur for deg.

Vel blåst!Himmelsk Sommer-bandet ledet av saxo-fonist Arild Stav og gitarist Ola Slaaen var med fra åpning til siste tone. Musikerne og vokalistene Line, Mia og Anka satte en flott musikalsk ramme og en ekstra spiss på feiringen. To kunstnere bidro ved å donere hvert sitt kunstverk ved denne anledningen; Vivian Zahl Olsen, med et av sine bilder, og Arild Sæther, som un-der hele festkvelden stod og tegnet. To lykkelige jubileumsdeltagere fikk disse skattene i eie.

Kvelden ble avsluttet med en kringlebit og kaffekopp i kafeen hvor praten gikk og mange hjertelige gjensyn fant sted. Spesi-elt merket undertegnede seg det gledelige gjensyn med flere gjester som har vært rusfrie helt siden 80-tallet, samt tidligere rehabiliteringsarbeidere som har kunnet følge Maritastiftelsens arbeid i 25 år!

Tidligere styreleder, Gunnar Gulliksen, hadde i sin

tale mange gode poeng og ga matnyttige tips

både til det nåværende styret og forsamlingen.

Vivian Zahl Olsens kunstverk

Stig Morten Seierstad fikk hjelp gjen-

nom kontakten med Maritastiftelsen og

er nå en ressursperson i forebygging.

▶

▶

▶

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

Foto

: Ste

phen

Fol

de

7MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

Siden Leiv Holstad besøkte Hviterussland for første gang i 1995 etter invitasjon fra ordføreren og kommunistpartiets partise-kretær i Svetlogorsk, byen som ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, har det skjedd mange gledelige ting. Denne ar-tikkelen følger sporene tilbake og viser resultater som oppsto i kjølvannet av dette første besøket. Leiv, Trond og Bjørn Olav besøkte arbeidet i oktober 2009.

ForebyggingDet var enda flere til stede på årets se-minar om rusforebygging i Hviteruss-land enn da vi var der i 2008. Omlag 50 personer påmeldt fra landets seks fylker, fikk med seg undervisningen, og tilba-kemeldingene har vært udelt positive. Fra Norge underviste Leiv Holstad. Vår hviterussiske rusforebygger, Nikolai

Balakirev, som har vist Maritafilmen og holdt foredrag for titusener av elever og andre i Hviterussland, deltok også. Trond Akerholdt fortalte om oppsøkende virk-somhet og hvordan man kommer i gang. Seminaret som berørte både rehabilite-ring og forebygging ble holdt i rehabsen-teret Returns lokaler i Baranovichi, som er Maritastiftelsens samarbeidspartner i Hviterussland. Da Leiv spurte om hvem som hadde bakgrunn som rusmisbruker, var det mange som løftet hendene. –Det hadde jeg aldri trodd, dere ser jo ut som engler hele gjengen! kommenterte Leiv, noe som utløste latter og mange smil.

På rehabiliteringssenteret Return er det akkurat nå 16 studenter (beboere). Vi fikk se arbeidstreningen deres, et verk-sted for trearbeider og et bilverksted. Av

tre lager de veggpryd med skriftsteder som smykker mange lokaler og hjem. De lærer å bruke sprøyter på en annen måte (se bildet). De utskårete bokstavene fylles med maling ved hjelp av sprøyten og til slutt behandles det hele med lakk.

SvetlanaEt inntrykk jeg kommer til å huske fra denne dagen er Svetlanas innlegg. Som avhengig i ti år besøkte hun selv kaffehu-set som Teen Challenge driver i Barano-vichi. Nå har hun jobbet syv år som leder av kaffehuset, og fikk mange spørsmål fra seminardeltakerne. Tenk at det er mulig å gå fra en neddopet tilstand i ti år, til å bli et menneske som er en slik ressurs for

av Bjørn Olav Thune

Møte med et

rehabsenter i Hvi-

terussland. T.v. for

Leiv sitter Vasily og

Oleg som du leser

om i artikkelen.

MARITANYTT :: Nr. 4 – 20098

andre, slår det meg. Kunne det skjedd i Norge, eller ville hun blitt overtalt til å gå på metadon og lignende surrogater? spør jeg meg selv. Mange ville gjerne starte lignende tiltak i sine hjembyer.

30 narkomane vennerFire timers kjøretur fra Minsk ligger byen Svetlogorsk i Gomel-distriktet. Da Leiv besøkte byen første gang for 14 år siden, fantes det ikke noe etablert arbeid for rusmisbrukere. Siden da har flere tiltak, både av forebyggende og rehabiliteren-de karakter, vokst frem. I Boroviki, en landsby utenfor byen, er det bygget opp

et rehabiliteringssenter som er beregnet på både jenter og gutter. Der møtte vi ekteparet Oxana og Vasily. Han forteller: – Vi var helt nye i troen og hadde blitt rusfri da Leiv var her i 1999. Vi inviterte flere av våre gamle venner fra narkomil-jøet til møtene han holdt, og de fikk høre Leiv fortelle sin livshistorie. En av de som ble frelst den gangen er med i arbeidet her i dag. Siden den gang har 30 av våre tidligere venner gjennomført rehabilite-ringsprogrammet på våre senter!

24 rusfrie studenterVasily viser oss rundt på senteret som hjel-per mange til et rusfritt og meningsfylt liv i dag. Mottagelsen vi får er hjertelig, og opplevelsen av frihet, brorskap og likhet er spesiell. Dette er ikke en institusjon med skille mellom fagfolk og klienter, men et hjem i familiær atmosfære hvor alle er li-keverdige, på samme lag. Hele 24 personer er på rehabilitering i Boroviki, en fargefull blanding av jenter og gutter. Vi får en om-

visning og ser på tomatdrivhusene deres og boenhetene for studentene. Et nytt hus for jentene er under bygging. Vi får et par samlinger med beboerne som bærer titte-len studenter i programmet. De sitter i en hestesko rundt i rommet, og med tre gjes-ter fra Norge og tre hviterussere sammen med oss, så er det ikke plass til stort flere. Alle de 24 studentene forteller litt om seg selv, hvor lenge de har vært i rehab, hva de var avhengige av og hvilke byer de kom-mer fra. Vi fra Norge får dele våre livser-faringer med dem, og det er med en god følelse vi forlater dem. I dette øyeblikket føler vi alle at det kan ikke være noe som

er mer berikende og meningsfullt enn å bygge tro og mot inn i disse 24 dyrebare menneskene som er motivert til å komme ut av rushelvetet. Her er det ingen ”offer” for en ”legemiddelassistert rehabilitering”. Det er utrolig å se hvor våkne, motiverte og bevisste de er!

Gammelt og nyttIkke langt fra ukrainske Tsjernobyl ligger den hviterussiske landsbyen Strelichevo i Khoiniki-området. Der får vi øye på et eldgammelt hus. Hvis det ikke hadde vært for bilene, skulle en tro tiden har stått stille i hundre år! Flere gutter er ute og hogger ved og et par mater en flokk med griser. Lederen av senteret heter Oleg og er tidligere narkoman, opplært av Return i Baranovichi.: –På ti år har 137 rusmis-brukere blitt fri og gjennomgått fase 1 av rehabiliteringen på dette stedet. Her, på et sted andre mennesker har flyttet fra, skjer det mirakler med mennesker som får et nytt liv! sier Oleg. Han forteller at på

tomten sto det fra gammelt av en ortodoks kirke. Under kommunismen ble den revet og et bibliotek ble satt opp, som senere ble gjort om til musikkskole. Nå har det i ti år vært et sted hvor troen lever i aller beste velgående. Senteret har 20 senger og for tiden er det syv gutter og to jenter i programmet. Han tar oss med inn i et rom som han kaller for ”unloading room”. Et rom hvor man kan lesse av seg alt og legge igjen det som ikke gir framgang.

Vi står bare 35 km i luftlinje fra atom-kraftverket. Oleg peker på et skogbryn et par-tre kilometer bortenfor og sier at derfra og 30 km innover har ingen lov

til å bevege seg. Vi kjører til stedet hvor veien er sperret med bom. Her er det en målestasjon for radioaktivitet, som i dag viser 65 bq, tre ganger så mye stråling som tillatt, men i Tsjernobyl er det opp mot 1000 bq! Landsbyen bærer preg av mange forlatte hus. Gravemaskiner holder på å rive og begrave flere forfalte landsbyhus. I dette fraflyttede området har livet be-gynt å vende tilbake. Vi blir mer opptatt av strålingen fra menneskene her enn historiene om Tsjernobyls stråling.

Nytt senterKommunen i Nebitov har gitt en to- etasjers skole som har både gymsal og kantine til rehabiliteringsformål. En hek-tar tomt hører til skolen. Arbeidet med å pusse opp er i full gang, og der blir det plass til 20 gutter og 20 jenter.

Det er fristende å si til norske poli-tikere og fagfolk: Look to Belarus for å lære hvordan man blir rusfri uten LAR og lignende surrogater.J

På reisen møtte vi mange personer som gjorde et uutslettelig inntrykk og inspirerte

oss til videre innsats i kampen mot narkotika.

Oleg foran skolen i Nebitov

Foto

: Lei

v H

olst

ad

Foto

: Lei

v H

olst

ad

Foto

: Lei

v H

olst

ad

Foto

: Lei

v H

olst

ad

MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009 9

–Vi kan i sannhet si at det gode arbeidet som Marita i Norge har utført i mange år, med Leiv Holstad som pådriver, har fått en merkbar innflytelse på Island og reddet mange tenåringer fra å bli avhen-gige av stoff. Derfor var det en glede for meg å bli med på feiringen av 25-årsju-bileet, sier Heiðar Guðnason, leder av Marita Island og manager for Samhjálp Foundation.

Hvordan kom Marita Island i gang?

–Jeg møtte Leiv Holstad første gang i 1998, forteller Heiðar. På oppdrag fra Reykja-vik Politidepartement reiste jeg og en ungdomskonsulent fra sosialtjenesten i Reykjavik til Oslo for å studere Marita-stiftelsen. Jeg ble imponert over hva jeg så og ble tent på ideen om å starte den samme modellen på Islands skoler. Vi fikk så tillatelse til å bruke Maritafilmen og tilpasse opplegget til islandske for-hold. Vi inviterte Leiv til Reykjavik hvor han presenterte opplegget for politi og sosialvesen og lærte opp den første fore-dragsholderen. I november 1998 startet

vi opp Marita-arbeid på Island og jeg har vært leder for dette siden desember 1999.

The Marita Education Program (Un-dervisningsprogrammet Marita) er den offisielle tittelen. Elevene kjenner det som Stopp før du begynner. I år 2000 ble det forebyggende Marita-arbeidet en avdeling i Samhjálp. Akkurat som Ma-ritastiftelsen representerer Teen Chal-lenge i Norge, ble Samhjálp innlemmet i Teen Challenge International i 2001, hvor Heiðar er den nasjonale lederen.

Sigrun Jonsdottir og Heiðar Gudna-son er gift og representerer begge Sam-hjálp og Marita Island. Heiðar er leder for arbeidet, men i det han titter stolt på sin kone og smiler stort forteller han: –Jeg er bare verktøyet og hun er hjernen! Hun er involvert i mange ting.

ForebyggingMagnus Stefansson kom til tro og ble rusfri i år 2000. Det skjedde mens han var helt alene. Rusmisbruket hadde kostet ham dyrt og han var kommet til det punktet at han bestemte seg for å gjøre det slutt. –Jeg ville

begå selvmord. I stedet fant jeg livet hos Jesus, sier han med et glimt i øyet. Magnus er forebygger på øyriket og har hver må-ned mellom 40 og 60 foredrag med film for skoleklasser og foreldremøter. Program-met Stopp før du begynner har hatt stor rus-forebyggende effekt på den oppvoksende generasjon på Island. Som en av Islands beste trommeslagere spilte han tidligere i bandene Ego, The Outsiders og The soul of my John. Jeg har nok ikke hørt på de, sier jeg, men jeg likte godt det internasjonalt kjente Mezzoforte. Han kan fortelle at et av bandmedlemmene fra Mezzoforte også ar-beider på rehabiliteringssenteret. Magnus er også musikkleder i Samhjálp. –Vi har et eget senter hvor vi har faste møter torsdager og søndager med ulike typer rockemusikk, samt korte appeller og taler. Søndagene er mitt ansvar og jeg liker meg blant ungdom. På torsdagene kommer alle fra rehabsente-ret, og mange familiemedlemmer benytter sjansen til å besøke og møte sine kjære der. Noen av disse fortsetter å komme hit etter rehab og blir med i menigheten Filadelfia. Slik får de et sårt tiltrengt og etterlengtet

Marita Island Av Bjørn Olav Thune

Magnus (t.v.), Heiðar

og Sigrun på besøk på

Maritakontoret i Oslo.

I forbindelse med Maritastiftelsens 25-årsjubileum inviterte vi Marita Island til Oslo. De har hatt en enorm inngang på Islands skoler. Behovet for deres innsats er større enn noen gang!

MARITANYTT :: Nr. 4 – 200910

nytt nettverk og kan bygge opp en ny fram-tid med mye støtte.

Hvordan er arbeidsdagen din?

–Jeg bruker jo tid på å planlegge dagene, men jobben består av mye mer enn det å undervise elever og foreldre fra 7.-10. klasse og videregående skoler. Mens jeg advarer mot stoff og bruker mitt liv som eksempel, nevner jeg også at jeg kan kontaktes hvis noen vil snakke med meg under fire øyne. Derfor har jeg mange samtaler med ungdommer og foreldre på andre tidspunkter.

Hvor mange har dere nådd ut til?

–Siden oppstarten i 1998 har vi besøkt de fleste ungdomsskolene på Island, mange av dem flere ganger. De første årene be-søkte vi bare niende og tiende klasser, men for tre år siden begynte vi med et opplegg for syvende og åttende klasse. Der bruker vi en noe mykere tilnærming. Magnus underviser 4500 elever hvert år pluss en hel del på videregående skoler. Islendingene stikker hodene sammen og gjør en rask hoderegning og rådslagning på islandsk mens jeg venter spent på re-sultatet. –Minst 50 000 har hørt oss hittil, noe som faktisk er 20 % av Islands befolk-ning. I 2004 ba Folkehelseinstituttet om en uavhengig evaluering for å måle effekten av programmet. Evalueringen ble utført under ledelse av Sigurlina Davidsdottir, som er dosent på Islands universitet. I et tidligere nummer av Maritanytt har vi om-talt denne forskningen, som helt klart viser at det har en rusforebyggende effekt som gjør at flere velger å si nei til narkotika.

KrisetiderFinanskrisen rammet Island hardt. Hvordan

påvirker det arbeidet deres?

Magnus tar ordet –En konsekvens er at politiet måtte kutte kostnader. De fant ut at det var ikke deres ansvar å drive forebyg-ging og la ned sin forebyggende avdeling. Det var synd, for de organiserte skolebe-søkene våre, og jeg hadde alltid med en politimann på skolene. Nå gjør jeg alt selv.

Heiðar og Sigrun har en sønn som går i niende klasse og Magnus har vært på besøk på den skolen. –Nå ønsker skolen at han skal komme med Maritaprogram-

met to ganger i året, sier Heiðar. Nye grupper av tenåringer samles, drikker og prøver narkotika. Skolen tror at dette skyldes vanskeligheter i hjemmene pga. finanskrisen. Det har blitt mange disku-sjoner og krangler av dårlig økonomi og det påvirker barna. Rekrutteringen til stoffmiljøene var stor sist sommer, og dette er bare et eksempel fra én av sko-lene. For første gang siden 1997 vokser andelen av de som prøver narkotika og alkohol, sier en hoderistende og oppgitt Heiðar og slår ut med hendene. De andre nikker og bekrefter.

Mye penger og nye klærMagnus pleier å si til foreldrene at de må følge med og spesielt dersom barna kommer ofte med nye klær. Mange unge har falt for fristelsen til å tjene raske penger på å selge stoff. De ønsker ikke å ligge foreldrene til byrde og vet at det er knapt med penger. De selger heller marihuana og hasj. Heiðar skyter inn:

–Arbeidsledigheten er større enn noen gang. Det er også en kjempestor utfor-dring at vi ikke kan finne jobber til de som er ferdige med rehabiliteringen eller at de mister jobbene sine. Folk som skal prøve å stå på egne ben for første gang på lenge, opplever igjen at de taper på arbeidsmarkedet. Dette blir til fristel-ser og korttenkte løsninger for å skaffe penger. Bare tenk deg hvis du skulle bli rusfri, bygge opp livet ditt og så plutse-lig mister du alt, og kan ikke se at du har noen framtid. Ja, det skal rygg til å bære det, tenker jeg i mitt stille sinn.

Suppekjøkken og hjemløse–Den største økningen etter finanskrisen har vi sett på suppekjøkkenet vårt. I 2007 hadde vi 21 000 besøk. Tallene for 2008 viste en økning til 27 000. Til nå i 2009 har vi bespist 42 000 personer, det er en dobling på to år! Tidligere kom det bare narkomane og hjemløse. Midt i måneden, når pensjonen er brukt opp, ser vi nå en strøm av fattige og uføre som trenger et måltid. Mange utlendinger som jobbet i bygningsindustrien og personer uten rusbakgrunn kommer også. Vi har åpent hver dag – én servering om dagen. Som tidligere nevnt driver vi også et hjem for

hjemløse med 20 senger og et hjem for psykisk syke alkoholikere med åtte sen-ger. Politiet har sagt til oss at etter at vi åpnet hjemmet har mange av probleme-ne i gatene tatt en slutt. Flere har sluttet å drikke, og man kan heller ikke innta alkohol inne på hjemmet. Kommunen finansierer fire av tiltakene i Samhjálp; suppekjøkkenet, to overgangsboliger og hjemmet for hjemløse. Staten gir støtte til rehabiliteringssenteret. De øvrige til-takene må finansieres av private gaver, sponsorer, bruktbutikk, lotteri og annet.

Teamet fra Island rakk å se flere av til-takene Maritastiftelsen i Oslo har og tar nok med seg ideer og inspirasjoner hjem denne gangen også. De ønsker blant annet å satse mer på fengselsarbeid. Men det skal sies at besøket gir gjensidig glede og inspirasjon, og at vi her hjemme på berget har noe å hente fra vulkanøya også!

Samhjálp, en organisasjon for avrusing, rehabilitering, veldedighet og forebyg-ging, startet opp i Reykjavik i 1973 og har plass til 34 personer i rehabilitering. Det er mange som kjenner til tilbudet og anbefaler det videre til andre. Hvert år har de en venteliste på opptil 1200-1300 som vil inn, men det er bare mellom 250 og 300 som får muligheten. Det vanlige er seks ukers behandling, men enkelte blir i tre måneder, og noen opptil seks måneder. Etter rehab har de mulighet for å bo et par år eller lenger i over-gangsboliger. De har tre hus, ett med 19 leiligheter, ett med 17 senger og et tredje med åtte senger. Suppekjøkken, hjem for hjemløse og hjem for psykisk syke alkoholikere finnes også.

Magnus på skolebesøk

Fakta

MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009 11

ansatt 100 % som miljøarbeider og sekretær i Maritakafeens

oppsøkende arbeid og i fengselet. jobber ellers noe i brukt-

butikken.

Bakgrunn: Fra Mjøndalen, begynte i siviltjeneste i Maritastiftelsen i 1998,

har 11 års fartstid i Marita. Bachelor i nordisk språkvitenskap

fra UiO.

Hvorfor Marita? En sivilarbeider hadde stand for Marita på en ungdomsfestival

på Hedmarktoppen og jeg abonnerte på Maritanytt, leste

om Maritakafeen med mer. Satt på Dillingøy uten avtale om

praksissted for siviltjenesten, heldigvis hadde saksbehandler

nummeret til Maritastiftelsen. Til alt hell hadde jeg og daglig

leder Dag jacobsen felles kjente som gikk god for meg, og

siden har jeg blitt! Det ga mersmak, både som et kristent

miljø for en nyinnflyttet student til Oslo og i form av et kall,

som betyr at jeg fikk en lyst og en overbevisning om å jobbe

med mennesker i rusmiljøer.

Favorittmat: kjøttkaker

Favorittbok: Norsk Ordbog av Ivar aasen

Favorittmusikk: The Lead og Frank’s Enemy

Favorittfilm: Schindlers liste

Liker ikke: Sjømat

Hobbyer: Ordbøker

Drøm: Å bli dikter og ha ettermælet som en god ektemann og far

ANSIKTER I MARITA

ansatt 100 % som miljøarbeider på Maritakafeen, bruktbutikken og Marita

Women’s Café. Er også noe med på samlinger på Bredtveit kvinnefengsel.

Bakgrunn: kommer fra Nes på Romerike. Gikk på bibelskole i Oslo i 2003/04 og

begynte da som frivillig på Maritakafeen. Møtte fine anders på kafeen.

Ble ansatt høsten 2004 på bruktbutikken og Maritakafeen. Giftet seg

med anders sommeren 2005. Begynte å studere til sosionom på deltid

i 2005. I praksistiden var hun fem lærerike måneder på Pro Senteret. I

studietiden jobbet hun deltid i Marita. Er nå ferdig utdannet sosionom.

Har ei lita jente i magen som kommer i mars 2010.

Hvorfor Marita? jeg har alltid vært opptatt av verdens urettferdighet og lidelse, og har

ønsket å være nær den. Maritastiftelsen hørte jeg om gjennom Marita-

nytt som mamma og pappa fikk hjem i posten etter at de hadde møtt

Leiv Holstad på en ”Ungdom i Oppdrag”- leir. jeg leste alltid bladet og

syntes at arbeidet virket viktig og spennende. jeg bestemte meg for å

begynne som frivillig når jeg flyttet til Oslo en gang, noe som jeg jo også

gjorde. Nå som jeg har jobbet i Marita en stund kan jeg ikke se for meg

å bytte jobb. Trives veldig godt i den uformelle, personlige stilen der vi

tør å involvere oss i andre menneskers liv og bli glad i dem. Stiftelsens

tro på at endring alltid er mulig er viktig for meg.

Favorittmat: Regnes godteri? Smågodt og sjokolade. Ellers saltmat

som spekeskinke og lignende. Og fårikål.

Favorittbok: Triologien om de reisende av Britt karin Larsen. akkurat

nå: Den uimotståelige revolusjon av Shane Claiborne

Favorittmusikk: Diverse kristen metall

Favorittfilm: Per Pusling, svensk film etter astrid Lindgrens fortelling

Liker ikke: Leverpostei, makrell i tomat og annen mat som lukter vondt.

Fagpersoner som skylder på profesjonalitet for å unngå å bry seg om

de menneskene de jobber med.

Hobbyer: Tamrotter. Min andre hobby er anders.

Drøm: Å ha en trygg og sunn familie. Å tørre å gå Guds vei. Å kunne hjelpe mennesker ut av prostitusjon, sexavhengighet og rusavhen-gighet og inn i et meningsfylt og godt liv.

Randi Søyseth25 år

gift med Anders

Anders Olsen Søyseth

33 år

gift med Randi

HvA skjeR’A?

12 MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

Har vært seks år i Marita. ansatt i 80 %. – jeg er poteten som gjør

alt mulig, hovedsaklig vedlikehold på bygga, har med meg gutta

i arbeidstrening på jobb et par, tre dager i uka, enten i Holstsgate

eller i bruktbutikken/på transporten, og en dag i uka på sykkel-

verkstedet (se omtale side 3), hvor jeg er arbeidsleder.

Bakgrunn: Utdannet bilmekaniker. jobbet i Street aids oppsøkende arbeid

i fem år før han begynte i Marita. Har fartet Europa rundt på ga-

teteam, i rusmiljøer i amsterdam, Hamburg, københavn og andre

byer, samt gatearbeid i Norge. Har også jobbet på Street aids kaf-

fehus i Øvre vollsgate i fem år. Har vært med og inspirert andre til

å starte lignende oppsøkende arbeid med kaffehus.

Hvorfor Marita? Dette er et sted jeg trives utrolig godt, det er et kjempemiljø her.

jeg får brukt evnene mine og bidratt i andre folks liv. Det er en vinn-

vinn situasjon, så for meg er dette rett sted, akkurat der hvor Gud

vil ha meg. jeg er en praktisk type, men jeg liker også å jobbe med

mennesker, da får jeg brukt begge deler, både menneskekontakt

og praktisk arbeid. Det betyr mye for mange av gutta som er her.

Favorittmat: Indisk

Favorittbok: Bibelen og Den glemte soldat, en bok om Østfrontens redsler, opplevd og skrevet av franske Guy Sajer

Favorittmusikk: Elvis Presley, johnny Cash og Willie Nelson

Favorittfilm: Frihetens regn (The Shawshank Redemption), en amerikansk dramafilm fra 1994, skrevet og regissert av Frank Da-rabont, basert på novellen Rita Hayworth and Shawshank Redemp-tion av Stephen king.

Liker ikke: Maktsyke mennesker, smalahåve og urettferdighet

Hobbyer: Engelske motorsykler, har en Triumph Thruxton 900 og en Triton 1960 M. Caferacer.

Drøm: Det gode liv med en vakker kvinne J

ansatt 100 % som miljøarbeider i Marita Ung og Marita Bo

siden høsten 2007. Han er blant annet leder og instruktør

på musikkverkstedet og er også noe med i bruktbutikken

og på fengselsbesøk.

Bakgrunn: var sivilarbeider i Maritastiftelsen fra oktober 2004 t.o.m

august 2005. Etter det var han med som frivillig på musikk-

verkstedet og bodde som ansvarsperson på Marita Bo i tre

år. Har spilt mye i band og levde som musiker i to år hvor

han bl.a. spilte i Silver. Spiller nå trommer i bandet Mantric.

Hvorfor Marita? Det har bare blitt helt naturlig for meg, siden jeg har vokst

opp med foreldre som har arbeidet med ungdommer og

rehabilitering i alle år, lenge før jeg ble født. Slik har det

gått i blodet på meg. jeg er vant til å ha masse folk rundt

meg og trives med det, dessuten gir det virkelig mening.

Fellesskapet og tillitten jeg opplever i Maritastiftelsen er

et stort pluss. Her blir jeg helt til jeg får sparken.

Favorittmat: Indisk og thaimat: Tikka Masala og Mango Masala.

Favorittbok: Hvorfor lese boka når du kan se filmen?

Favorittmusikk: Billie Holiday, Frank Sinatra og jim Reeves

Favorittfilm: Eddie Murphy-filmer og Will Ferrell

Liker ikke: Makrell i tomat og sardiner

Hobbyer: Å være gift tar all tid

Drøm: Bety noe for andre mennesker og spesielt for ung-dommer

Stein ErikMikalsen

39 år

har en datter,Thea på 13 år

Kim Akerholdt25 år

gift med Terese, som har vært an-

svarsperson på Marita Bo

HvA skjeR’A?

MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009 13

Maritastiftelsen var blant mange andre invitert til å delta på forvaringsdebatt. Initiativet kom fra forvaringsdømte ved Ila fengsel, forvarings-og sikringsanstalt i samarbeid med fengselet.

Det var den 4. november, temperaturen krøp på minus og snøen falt da vi ble geleidet inn fengselsporten, gjennom doble EU-pålagte sikkerhetsgjerder, for videre sikkerhetskon-troll inne i fengselet. I invitasjonen stod det: ”Forvaringsdømte er en gjemt og glemt gruppe. Vi blir snakket om og til, men sjelden med.” Fangene ønsker dialog, og kanskje aller mest fordi etterkontroll av reglene om straf-ferettslig utilregnelighet, strafferettslig sær-reaksjoner og forvaring (Mæland-rapporten) har konkludert at progresjonstilbudet, selve planleggingen og utslusingen mot frihet, ikke fungerer. Stortingsmelding 37, Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn, sier mye om tilbakeføringsgaranti, så her er det mulig å konfrontere innholdet og se om det skjer noe.

Hva med progresjonen?Prest Odd-Cato Kristiansen ønsket alle vel-kommen og ga ordet til de fem ulike innle-derne. Først ut var forvaringsfange Odd A. Jakobsen. Han sa at på syv år er kun fire av 50 overført til åpne soningsanstalter, og veien dit er lang og slitsom. Planer for gjenfore-ning med familien, videre skolegang og an-nen tilrettelegging for trygg utslusing finnes ikke. Mange soner to år over minstetid før de løslates. Han reiste spørsmål om det ikke er en bedre løsning å sette sin lit til domsto-len, siden Kriminalomsorgen i frihet (KSF) ikke greier å bli enige internt om utslusing av fanger. Allerede ved ankomst til soning skal arbeidet med kartlegging og utslusingsplan starte. Det skjer ikke, og problemet forskyver seg hele veien mot utslusing. –Gode økono-miske rammer som sikrer god progresjon behøves. Hvordan kan den uheldige situa-sjonen med lite eller ingen progresjon løses? lot Jakobsen henge i luften.

Livet verdt å leve?Espen Schaanning, professor fra UIO, pekte på hva som svir og belastningen forvarings-fangen møter; ingen løslatelsesdato å for-holde seg til, må stadig vise at han forbedrer

seg, må vokte hvert ord og hver handling, ny diagnose må stilles; er han farlig eller min-dre farlig nå? Psykiske smerter kommer i tillegg til frihetsberøvelsen. Han siterte noe meget interessant fra KSF’s melding i 2008:

”Alle mennesker har egen verdighet. Målet for et varmere samfunn gjelder både gjennom soning og etter soning. Det er et selvstendig mål å gjøre livet verdt å leve under frihets-berøvelsen.”– Er det en umulig oppgave? spurte han retorisk og la til at det kan bare forvaringsfangen selv uttale seg om. Hva skal man gjøre for de som ikke får det til og ikke får prøveløslatelse, lettere soning i progresjonssystemet? –Taperne har seg selv å takke! sies det og hver fange har ansvar for sin egen rehabilitering. Dette er jo riktig, men slike valg skal skje innenfor realistiske rammer, noe som ikke er tilfelle. Overgangen fra fengsel til samfunn blir lettere jo mindre forskjellen fra fengsel til fritt liv er. Det blir mindre tilbakefall og mer rehabilitering jo mer fengselet ligner på samfunnet utenfor. Slik det er nå blir fengselssystemet en del av problemet, påstod professoren. Hans siste kraftsalve var: –Da blir det umulig å gi fanger ansvaret alene. I stedet for å moralisere, la de som har det verst få det bedre, og la det bli

et varmere samfunn inne i fengselet! Han høstet stor applaus for dette innlegget og en av fangene ropte: Gi ham to minutter mer! Cato prest så ingen grunn til det, for da ville det gå ut over tiden på debatten og fangenes tid til spørsmål.

TeoridelenHåvard Austad, rådgiver ved Region Nord-øst, hadde en utakknemlig jobb som neste taler og berørte mest det prinsipielle med prosedyrer ifbm. permisjonssøknader, frigang og framfor alt ivaretakelse av sik-kerheten. Justisdepartementets Suzanne Five ville ikke gi noen falske forhåpninger og kom ikke med nye regler og løfter om overgangsboliger og fiks ferdige løsninger. Hun henviste til at alle på stortinget, også opposisjonen, så å si var enige i Stortings-melding nr 37. Tilbakeføringsgarantien er viktig, og de jobber i et fem-ti års perspektiv for å virkeliggjøre stortingsmeldingen. Etter å ha hørt på de to sistnevnte innleggene slår det meg hvor teoretiske, kalde, beregnende og mekaniske de virker, men det er kanskje jeg som er forutinntatt? Jeg har jo vært mye sammen med innsatte de siste to årene, så det er kanskje ikke så rart?

Ila by night. Veien inn kan være tøff, men forvaringsdebatten handlet om veien ut

igjen for forvaringsfanger, som også er utfordrende. Den er avhengig av planleg-

ging og prosessen i god tid før løslatelse, kalt progresjon.

Forvaringsdebatt på Ila Av Bjørn Olav Thune

14 MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

Mulige veier utKnut Bjarkeid, direktøren på Ila, sa at av 48 forvaringsdømte som ble løslatt på syv år ble åtte prøveløslatt til kommunal bolig med statlig finansiering. Ca 60 % ble prøveløslatt med vilkår og får fortsatt behandling. To av dem ble dømt til ny forvaring og to ble gjeninnsatt etter prøveperiode.

Det er to veier ut fra Ila, enten til kom-munal bolig eller til anstalt med lavere sikkerhetsnivå. 20 av 47 har søkt om åpen anstalt. Ni fikk avslag, seks ble innvilget og fire av dem er overført, mens fem saker er under behandling. Tre forvaringsdømte fikk innvilget opphold og behandling for rus på paragraf 12-institusjoner, men alle tre brøt vilkårene og er tilbakeført til Ila. 18 søkte om kommunal bolig hvor 13 av dem ble innvilget og to er under behandling. Dette er en av de store veiene ut, sa Bjarkeid, men utfordringen er at 1/3 bosetter seg i en an-nen kommune enn ansvarskommunen og da kræsjer forvaltningssystemet. Tallene på sysselsetting etter løslatelse er ikke helt à jour, men 24 er i arbeidstrening, fire i utdan-ning, fem er uføretrygdet, to i behandling, en i alderspensjon og tre i ordinært arbeid. Mangler opplysninger på syv.

Frisk debattEtter en pause med forfriskninger, frukt og kaker var det klart for debatten. Presten ba alle fokusere på progresjon og som han sa til sine soknebarn, sin menighet: –Dere opplever hva det er! Vi kan ikke gjengi alt, men her er noen glimt:

Fange: Har dere fått tilbakemeldinger om hvordan det går med de på åpen anstalt?

Bjarkeid, direktøren på Ila, tar ordet: –For noen fungerer det veldig bra, for andre noe uheldig. I fangemiljøer har forvarings-fanger rykte på seg for å være utfordrende. Han mener årsaken til at bare 20 av 60 har søkt seg til åpen anstalt er komplisert: – De føler seg usikre og er en stigmatisert gruppe og vi spør oss selv om alle åpne anstalter er forsvarlige for forvaringsfanger. Det er behov for en åpen anstalt under Ila, med rammer som kan gi trygghet. Å gå skrit-tene fra lukket avdeling og ut må skje på en langt mer tryggere og faglig forsvarlig måte. Kriminalomsorgens tilbud er for dårlig!

Fange til sentralt hold: –På syv år er en håndfull fanger overført, hvorfor har man

ikke tatt noe grep? De få søknadene fra oss skyldes at vi forvaringsfanger vet at det er håpløst å søke, vi har ikke lyst til å ta belast-ningen ved å få avslag.

Oppklarende svar fra Five: – Riktig, vi har tenkt, men vi har ikke konkludert ennå, for vi har ikke funnet en god løsning, men jobber med det.

Hørte jeg riktig?Representant fra Rådet for psykisk helse spurte hvorfor de fine tingene i Stortings-melding 37 drøyer. –Er det holdninger til de innsatte som hindrer, eller er det frykt i krimi-nalomsorgen som stopper prosessen? Five må få kveldens kaktus for følgende svar: –Vi ble ikke pålagt å gjøre noe i dag eller i morgen, men i et 5-10 års perspektiv!

Undertegnede tror at jeg og fangene hadde noe felles, skulle vi le eller gråte? Vi fikk inntrykk av at KSF sto på stedet hvil og ikke hadde tenkt å gjøre så mye før om fem-ti år. Dette var kveldens mest tragi-komiske forestilling i bortforklaringer og ansvarsfraskrivelse fra Kriminalomsorgens egen representant, Five. Det kan ha bekreftet forvaringsfangenes ord som ”gjemt og glemt” som troverdige.

Fange med replikk til Five fra Justisde-partementet: –Det er fint å høre at dere har brukt syv år på å tenke på alt dette, men Stortingsmeldingen fra 1997 forutsetter også progresjon, så dere kunne godt ha kommet lengre til nå, vel?

Bevilg merSom alltid bunner det i økonomi. Flere i pa-nelet og i salen var inne på at arbeidet med å følge opp en forvaringsfange i progresjon er enormt ressurskrevende, fordi det krever mye dokumentasjon. Det gjelder enten det er i åpen anstalt eller i kommunal overgangs-bolig finansiert med statlige midler. Mer be-vilgninger, så skal det bli orden på sakene. Wiese fra Berg fengsel: –Systemet krever dokumentasjon og nedtegnelse for å sikre en god utslusing. Flere ressurser vil gjøre det enklere for åpne soningsanstalter å si ja.

Lys i tunnelen?Bjarkeid, Ilas direktør, var nok den som fikk mest utfordrende spørsmål, og det skal sies at han holdt tungen rett i munnen, og kanskje sto for de beste svarene, på en respektfull

måte. Han hevdet at lovverket bremser, så det kommer aldri på tale å lage en bindende soningsavtale slik en fange etterlyste. – Ila må forholde seg til regelverket og kan ikke binde opp myndighetene. Derfor må grunnlaget for forvaring vurderes i hver sak uansett. Et lyspunkt er at Ila jobber for å få til en åpen an-

stalt under Ila. Derfra vil utslusing kunne skje i tryggere former. –Vi forsetter presset og har så godt faglig grunnlag at jeg er kjempeop-timistisk til at vi skal få dette til. Det er bare trist at det skal ta så lang tid, sa Bjarkeid. Han nevnte også igjen prøveløslatelse til kommu-nal overgangbolig som veien ut.

Mange fanger og andre benyttet sjan-sen til å stille til dels skarpe og reflekterte spørsmål som kan oppsummeres slik: Hvor blir det av mulighetene for progresjon for forvaringsdømte ved Ila, innad i forvarings-instituttet og ovenfor de åpne anstaltene? Dagens praksis viser at intensjonen med forvaringen ikke oppfylles.

Odd Jakobsen, som begynte kvelden, fikk ordet mot slutten og etterlyste grep fra de an-svarlige: – Pengene må komme fra sentralt hold, nå må de trå til og bevilge pengene. Ret-ten løslater folk etter ti år i fengsel, til et pen-sjonat i byen, uten at det foreligger progresjon!

Så får vi håpe at forvaringsfangene blir hørt og ikke ”gjemt og glemt”. På utsiden av porten snur jeg meg mot STOPP-skiltet som møter besøkende. Da tenker jeg, etter alt jeg har hørt i kveld, at det må stå et men-talt STOPP-skilt foran øynene på de som er innenfor og på vei ut. Det er tryggere innen-for, men Maritastiftelsen har fortsatt et tilbud for de som tar sjansen utenfor. Vi kan ikke hjelpe alle, men noen kan vi gi et varmere samfunn og gjøre livet verdt å leve for!

FAKTAForvaring er én av tre særreaksjoner som etter lovendring 1. januar 2002 erstatter sikringsordningen. For-varing kan bare idømmes tilregne-lige lovbrytere. Forvaring kan bare benyttes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet.

15MARITANYTT :: Nr. 4 – 2009

Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

M A R I TAs t i f t e l s e n

Dersom du ønsker skattereduksjon på gaver til Maritastiftelsen, må vi ved årets slutt sende

informasjon til skattemyndighetene om gavens størrelse, ditt navn, adresse og personnum-

mer. For at vi kan ordne dette, må vi få fullmakt fra deg for å formidle disse opplysningene

til skattemyndighetene. Du vil da kunne trekke gavebeløp fra kr 500,- inntil kr 12.000,- fra

din skattbare inntekt. Du vil motta en årsoppgave fra Stiftelsen KRAFT på gaven(e) som er

innrapportert til skattemyndighetene.

SkaTTEFRIE GavER TIL MARITASTIFTELSENGjennom Stiftelsen KRAFT er Maritastiftelsen godkjent av skattemyndighetene for å motta

gaver som gir rett til skattefradrag for giverne. Det er viktig å være oppmerksom på at skatte-

fradraget gjelder kun for gaver innbetalt til bankkonto, og ikke for gaver gitt kontant.

Ta kontakt med oss på tlf 22 04 54 00 eller epost marita@marita.nofor å få tilsendt fullmaktskjema, eller last det ned på www.marita.no

Vi trengerbrukt og nytt!Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting.

Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 – 17.00 Lørdag: kl 10.00 – 16.00

MaritaBruktbutikkMarkveien 67, Oslo Tlf. 22 38 19 20 E-post: maritabutikken@marita.no