Maritanytt nr 2 2009

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 2 – 2 0 0 9 – 1 7 . å r g a n g

Foto

: Zor

an Ž

ivan

čevi

ć

SIDE 4

SIDE 6

SIDE 12

1984-2009 MARITASTIFTELSEN 25 ÅR!Maritakafeen

TA VARE PÅ DRØMMEN DINStefan Norberg

OPPGJØRET

:: MaritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

:: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus.

:: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

:: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

:: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

:: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

:: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, un-dervisning og oppfølging legges til rette individuelt.

:: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island.

:: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-omspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.www.teenchallenge.com

:: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00Telefax: (+47) 22 04 54 10E-post: [email protected]: www.marita.no

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. HolstadRedaktør: Bjørn Olav ThuneTrykk: 07 Gruppen ASLayout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens

grunnlegger

To svar:Det å tro at det er mulig for alle å få et oppreist liv i frihet fra rusmidler, betyr ikke at vi ikke kan gi godhet og omsorg til de som ennå ikke er fri. Det er nettopp dette vi i Maritastiftelsen bruker meste-parten av tiden vår til. Men dersom vi tar vekk håpet om at det er mulig å bli fri, har vi bidratt til et mye fattigere liv – uansett om det blir langt, eller om det ender med en overdose.

Lucas og EliasJeg har fått tillatelse til å bruke følgende sanne historie som eksempel på hva jeg mener.

Ragnhild og Göran har tre barn. Lille Hannah er en lykkelig liten solstråle som sprer glede og latter til alle i sin nærhet. De har også to sønner som heter Lucas og Elias. De var begge fulle av liv. To ak-tive gutter, fulle av liv i både kropp, sjel og ånd. Men da Lucas, den eldste, pas-serte sitt andre leveår, skjedde det noe med ham. Han ble stadig mer slapp og ukonsentrert. Han visnet bort på en måte. Sykdommen kalles MLD og beskrives som uhelbredelig.

Elias ble født ca to år etter Lucas. Selv om ingen ønsket å tenke på muligheten for at kanskje han også bar på samme sykdom, lå tanken der. Dessverre viste

det seg at også han hadde samme syk-dom, noe som selvfølgelig var en stor skuffelse for foreldrene og alle andre som var glad i guttene.

Selv om guttene stadig ble mer og mer preget av sykdommen, ga mamma og pappa aldri opp troen på at Gud skulle gjøre et under slik at guttene deres kunne få løpe, klatre i trær, lære å sparke fotball og gjøre sånne ting som deres jevnaldren-de gjorde – sånt som foreldre med friske barn noen ganger tar som en selvfølge at barna våre kan gjøre. De holdt ikke opp med å fortelle dem at ”dere skal bli friske! Jesus skal gjøre dere frisk igjen så dere kan leke sammen med de andre barna.” De lagde til og med et lite basseng i hagen som guttene skulle få leke i.

Det var vemodig å være sammen med guttene og se dem lide. Det gjorde ondt langt inne i sjelen, men vi prøvde å skjule det for ikke å lage noen tung stemning for dem og foreldrene. På tross av det vonde, var stemningen i huset preget av kjærlighet, omsorg og håp, men etter at vi hadde vært der, hendte det ofte at vi gråt. Det virket som om guttene forsto situasjonen, i alle fall til en viss grad.

Det var Elias som døde først. Han var den yngste, så det var mest uventet. Et år senere døde også Lucas. Jeg så ham i den store sengen på Rikshospitalet like etter

VirkelighetsfluktEr det ikke virkelighetsflukt å tro at alle kan bli fri? Erfaringen viser oss at flertallet av de såkalt langt nedkjørte rusmisbrukere aldri blir fri. Før eller senere kommer de til å dø av rusbruket sitt. Er det ikke bedre at vi prøver å gjøre livet mest mulig behagelig for dem inntil de går ut for stupet?

han hadde trukket sitt siste smertefulle åndedrag. Han så ut som en liten engel der han lå, omsorgsfullt stelt og kledd i sine egne klær.

Jeg ble bedt om å forrette i begravelsen til begge gut-tene. Da jeg snakket med Ragnhild og Göran om hva begravelsesprekenen skulle inneholde, ble vi enige om ikke bare å fokusere på håpet om at vi skal få se dem igjen i Guds himmel, men også å snakke om brustne for-håpninger.

La du merke til at jeg skrev at Göran og Ragnhild HAR to gutter. De er ikke lenger her – de er borte fra kroppen, som Bibelen sier, men de er hjemme sammen med Jesus i Guds himmel. Der lever de i aller høyeste grad oppreiste liv.

Mange var oppriktig redde for at foreldrene ville komme til å bryte fullstendig sammen dersom barna døde etter at de hadde trodd så sterkt at de skulle bli helbredet. Det er mye livsvisdom i mamma Ragnhilds svar.

– Dersom vi ikke hadde trodd på helbredelse, ville vi bare gått og ventet på døden. Troen og håpet gjorde at vi i stedet for ventet på livet – på bedre tider. Uten dette hadde vi muligens ikke klart å bære byrden av å se deres smerte alle disse årene. I dag sørger vi dypt og inderlig. Vi savner de to solstrålene våre mer enn noen kan forstå, men vi sørger ikke slik de som ikke har noe håp, som Gud sier i sitt ord. Vi vet at de lever i beste velgående i dag hjemme hos Gud og at vi en dag skal få møte dem igjen.

Jeg har lært mye av disse to guttene og deres foreldre. Jeg har lært at det er viktig å aldri gi opp troen på at det er mulig å få et oppreist liv – uansett hvor håpløst det måtte virke. Organisasjonen vår heter Maritastiftelsen. Den er oppkalt etter Marita, ei jente som døde av en overdose. ”Vårt opplegg ble det aldri noe av”, lyder en strofe i sangen om Marita. Marita ble aldri fri, men vi har sett mange som ble det, og vi vil aldri gi opp denne troen uansett hvordan omstendighetene ser ut. Så lenge det er liv, er det håp, heter det, men for oss som tror på et liv etter dette, lever håpet videre selv om døden kommer. Det gjør den forresten før eller senere for oss alle.

å tro på frihet?

Beklager!I Maritanytt 2-09 i artikkelen Sveits – et dårlig eksempel, siterte vi Andrea Geissbühler fra Det Sveitiske Folkeparti. I ettertid har vi blitt gjort oppmerksomme på at dette er et fascistisk ytterliggående parti som sanker stemmer ved hjelp av fremmedfrykt og rasisme. Dersom vi hadde vært klar over hennes rasistiske holdninger, ville vi ikke ha brukt henne som referanse. Dette beklager vi. Det hun sa om at det er umulig å kurere narkomane ved å gi dem narkotika, har likevel alltid vært vår mening. Tegningen med alkoholi-kerne som krever gratis sprit brukte vi et Maritanytt allerede på 90-tallet, så sammenligningen mellom å gi alkohol til alkoholikere, har vi ikke lært av henne.

3MARITANYTT :: Nr. 2 – 2009

1973 2. pinsedag inviteres morfinisten Leiv Holstad inn på en konsert med Arnold Børud og Mini-Tvers i Filadelfias lokaler i St.Olavsgate, Oslo. Dagen etter at Leiv hadde blitt bedt for på denne konserten, var morfinabstinensene borte. Han legger seg inn på rehabilitering og blir rusfri. http://www.marita.no/marita/live/indexmv?cID=122294120

1975 Leiv besøker skoleklasser for første

gang og advarer ungdom mot å

begynne med rus. Dette er begyn-

nelsen til det mangfoldige arbei-

det som i dag er kjent som Maritastiftelsen.

1984 Den første Mari-tafilmen, Marita I – et dokument fra noen som overlevde, blir vist på skoler og får mye opp-merksomhet i media. Aktiviteten på skolene utvides og flere tidligere narkomane reiser over hele landet på skoler, konfirmantgrupper, ungdomsklubber, for-eldremøter og militær-leire.

1986 Leiv starter opp med fengselsarbeid i Oslo. Dette startet opp som et arbeid ut fra Salemkirken, men blir senere en del av Marita-stiftelsen.

1991 Marita Danmark starter opp. Etter å ha reist med Maritafilmen på danske skoler i noen år, starter Vivian og Jens

Møller et rehabiliterings-senter i Danmark.

1992 Nyhetsbrevet MaritaNytt sendes ut for første gang.

Magne Gulbrandsen og Leiv var opptatt av å bedre situasjonen for de kristne rehabiliterings-sentrene som fikk en forsvinnende liten del av de statlige midler til denne typen arbeid. Magne foreslo at de skulle ta en prat med stortingsrepresentant Jon Lilletun om dette.

Etter råd fra Jon Lil-letun samler Leiv flere lignende virksomheter fra andre deler av landet, med mål om å danne en landsdekkende paraply-organisasjon. Resultatet av dette blir Stiftelsen KRAFT (Kristent Re-habiliteringsArbeid og

4 MARITANYTT :: Nr. 2 – 2009

Forebyggende Tiltak), som er et dynamisk samarbeid for å skape bedre resultater innen rusmiddelomsorg ved å koordinere forebyggen-de tiltak, rehabilitering og ettervern.

Øst-Europa åpner dørene for Maritafilmen, som vises i en rekke land, bl.a. Tsjekkoslova-kia og Ungarn. Helse-direktoratet i Ungarn er fulle av lovord.

1993 Maritastiftelsen på banen i Russland. Magne Gulbrandsen og Roar Skumlien som mis-jonærer i Russland. Det ble samlet inn penger til en firehjulsdreven bil som var egnet til å trosse den steinharde vinteren på Kolahalvøya. Mer enn 50 skoler ble besøkt. De lærte opp Rostilav som senere reiste i mange år som Marita-stiftelsens representant på skoler i dette området av Russland.

1994 Maritastiftelsen mottar statstilskudd for første gang gjennom Stiftelsen KRAFT, noe som gjør det mulig å ansette kontormedarbei-dere og den første gate- og fengselsarbeider.

1995 Leiv inviteres av myndighetene i Svet-logorsk, Hviterussland.

Maritastiftelsens fore-byggende engasjement i Hviterussland starter opp, noe som etterhvert skaper ringvirkninger også i Smolensk, Russ-land.

Marita bruktbutikk starter opp i Markveien 67 på Grünerløkka.

1996 Maritakafeen, en kontakt - og motiva-sjonskafé for rusmid-delavhengige, åpnes i Prinsensgate 6, med blant andre prinsesse Märtha Louise til stede.

Premiere på den nye fil-men, Marita II – en ad-varsel fra noen som over-levde.

1997 Maritastiftelsens administrasjon flytter fra Salemkirken til Chris-tian Krohgsgate 34.

1998 Marita Island etableres.

1999 Et forebyggende arbeid med Maritafil-men og ANT-forebyg-gende foredrag på skoler i Hviterussland og i Smolensk-regionen i Russland starter opp.

Kriminalitetsforebyg-gende råd tildeler Leiv Holstad Den krimina-litetsforebyggende pris, overrekt av justisminis-ter Einar Dørum.

2000 Marita starter rehabiliteringssenter for jenter på Skarnes, virkomheten drives i to år. Eiendommen overtas av P22 i 2002.

Stiftelsen UNI tildeler sin skadevernspris til Maritastiftelsen. Stiftel-sen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger.

2001 Stor satsing i Russ-land. Helse- og sosial-departementet i Norge støtter Maritastiftelsens forebyggende arbeid på Kola.

2002 Artisten Hans-Inge Fagervik med sitt Rock mot Rus -program knyttes til Maritastiftel-sen.

2003 Marita Ung etable-res. MU er et tilbud for ungdom som står i fare for å bli rekruttert til rusmiljøer i Oslo, eller har en annen utfordren-de livssituasjon.

Den røde tråd, butikk med brukte klær og an-net, åpner i Møllergata 23. Den røde tråd ble en del av Marita bruktbu-tikk i Markveien 67 i 2007.

Maritastiftelsen får bidrag fra UD til fore-byggende skolearbeid i Serbia.

Etter mangeårig kontakt, ansettes Willy Daniel-sen i Maritastiftelsens oppsøkende arbeid med matpakkeutdeling som fokus.

2004 Maritastiftelsen flytter inn i egne lokaler i bygården Holstsgate 6 på Torshov.

2005 Botilbud for ungdom starter opp i Holstsgate 6.

2006 Maritakafeen feirer 10-årsjubileum.

2007 Oppstart av forebyggende arbeid i Slovenia.

Maritastiftelsens fengselsarbeid får mye fokus i media gjennom gjenglederen Hiep Trans livshistorie. I fengslene opplever flere fra harde gjengmiljøer en radikal forandring gjennom frelsen i Kristus.

2008 Prosjektet “Ny karriere” for utenlandske prostituerte lanseres i forbindelse med ny lov mot sexkjøp. Kvinne-kafeen, et eget tilbud på Maritakafeen for denne gruppen, introduseres.

Willy Danielsen tildeles årets Røde Kors pris til minne om Torstein Dale for sitt omsorgsar-beid for rusmisbrukere, bostedsløse og andre i Oslos gatemiljø gjennom mer enn 25 år.

Teen Challenge feirer 50-årsjubileum. Siden Maritastiftelsen repre-senterer Teen Challenge i Norge omtales dette.

2009 Maritastiftelsen feirer 25 år!

2009


TA VARE PÅ DRØMMEN DIN

De kalle dæ for en drømmerDe si du leve på en fantasiMen du vet godt at drømmenDen e det virkelig meining iFor du drømme om framtiaDerfor e drømmen din så braLa mæ få si dæLa mæ få gi dæ et råd

Ta vare på drømmen dinLa ingen ta denDen e altfor fin te´ detTa vare på drømmen dinDu ska få se den får liv

La drømman dine få reiseHøyt over skyan som true i nordVåg å la tanken din leve

For den kan utrette mer enn du trorBruk fantasi’n som et fargeskrinDet kan gi farge te’ verden dinLa mæ få si dæLa mæ få gi dæ et råd

For når drømmen ha’ modnaI sol og regn og vindDa kan du plukke fruktaOg nyte drømmen din

(Innspilt på En dråpe i havet)

1984 - et spesielt årNineteen Eighty-Four (noen ganger 1984) er en britisk film basert på George Or-wells roman av samme navn. Den tar for seg Winston Smiths liv i Oceania, et land styrt av et totalitært regime. Å leve i et rusmisbruk kan også være et rimelig totali-

Mange kommer til Maritakafeen med knuste drømmer. Andre som vi har kontakt med sitter i fengsel og føler på det samme. Vi som er vertskap på kveldene, enten det er i Oslo sentrum eller på et av fengslene, møter våre gjester på samlingene med respekt og tro. Vi tror på dem, selv om andre har gitt opp, også når de har gitt opp troen på seg selv.

drømmen dinDa gjelder det å gripe tak i det lille halm-strået av en drøm som engang var. Vi forsøker etter beste evne å blåse liv i drømmen. Det kan være som små glør på et bål som ligger og ulmer. Det kan ta fyr igjen.

Noen sitter og smaker på drømmen sin, akkurat som om det skulle vært en frukt. Men denne frukten har noen lag med skall som må skrelles først. Prøver først å få tak i utseendet, og etterpå sma-kes det på den. Jeg bruker sansene og forestillingsevnen min, om det er mulig å mane fram lydene, drømmene, smakene og luktene fra barndommen, oppveksten og fortsettelsen. Reisen videre gjennom varierte landskap byr også på utsikt og innsyn. Det hender jeg synger en sang av Hans Inge Fagervik som handler om dette:

Ta vare på

Foto

: Ste

phen

Fol

de

Av Bjørn Olav Thune


tært regime. Året 1984 var også den første Maritafilmen – et dokument fra noen som overlevde, klar til visning, en film som viser dette regimet på en usminket og virkelig-hetsnær måte. Maritastiftelsen ble etablert samme år.

På Maritakafeen og i fengslene blåser jeg liv i knuste drømmer så ofte jeg har anledning. Av og til tar jeg trompet, sang og gitar i bruk. Andre ganger lytter jeg. Vi har taushetsplikt, så alt vi hører blir i fortrolighet mellom oss og gjestene.

Ut fra anlegget og like ut i Dronningens gate høres låten Lillebror fra Hans Inge Fagerviks CD Deilige Desember:

Vi hadde klatra helt til toppenover åttehundre metersatt og dingla med beina over by’nhadde nådd vårt første mål

satt og planla de nestemens vi nøt et helt utrolig vakkert synvi skulle legge verden under våre føtterløs problema like lett som vi knekk nøtter

Vel tilbake i by’ngikk vi gatelangs og drømtemens to gutta ble te ungdom etter hvertvi sku stak ut nye veiamåtte finne ut av livetstilte spørsmål ved det meste vi hadd lærtda hormonan dansa på det mest intenseble det dop som sprengte aller siste grense

Det va’kke sånn det sku gådet e’kke sånn det ska værdet må’kke ende som det her Lillebrorfor de planan som vi laog de drømman som vi hava så bra at du må nå den Lillebror

om æ hadde vist kor dette sku’ fått endevet æ mange ting som ikke sku’ fått hendedu må finn ei anna leiprøv å gå en anna veiveien min den før’ mot døden Lillebror

I Maritastiftelsen tror vi at det går an å ”finn ei anna lei” og ”å gå en anna vei”. Gratulerer med 25-årsjubileet, Marita! Alle vi i gate, - fengsels- og kaféarbeidet tak-ker for at vi får være en del av stiftelsens inspirerende og berikende mangfold! Vi er sammen om livets viktigste kamp for dem det gjelder!

PS: Noen som enda ikke har booket Hans Inge og opplegget Rock mot Rus?

Ta kontakt med Hans Inge på mob 932 17 417 eller send en e-post til [email protected]

Maritakafeen er et intimt lokale. Her spiller Bjørn Olav

Thune dempede trompettoner på en kveldssamling.

Selv den lengste reise begynner med det første skritt. For noen kan reisen til et rusfritt liv begynne ved å ta en tur innom Maritakafeen i Prinsensgate 6. I løpet av 2008 registrerte vi 5550 gjester over 204 kvelder. Bjørn Olav er en av teamlederne som ønsker velkommen.


TIL RØROSMAriTA OppTur

Hva skjer’a?

Av Gunnbjørg Linjord

Hu hei hvor det går! Tina og Jim i farta på sledetur.

Foto

: Kim

Ake

rhol

dt

MARITANYTT :: Nr. 2 – 20098

Vi var en gjeng på 16 stykker fra Marita Bo. Ankom en campingplass like utenfor Røros sentrum sent en torsdag kveld i mars. Vi laget i stand et brødmåltid i stua på hovedhuset - som vi delte med fire menn fra Øst-Europa. Etter det var det god natt til de fleste av oss, mens noen ble sittende oppe å se på TV litt lenger utover kvelden. Gruver og kanefartFredag morgen var alle våkne og opplagte som man skal være på tur... Etter en deilig frokost i den fine stua på campingplas-sen dro vi av sted til Røros sentrum. Der hadde vi sightseeing på egenhånd et par timer, før vi dro i samla flokk opp til Berg-gruvene. Her fikk vi omvisning av en lo-

kal mann som kunne fortelle noe om det meste som hadde med gruvevirksomhet å gjøre. En dyktig og morsom guide som sang av full hals til oss inne i gruvene. Et-ter det dro vi tilbake til sentrum og var klare for kanefart. Vi satt i sleden en ti-mes tid under reinsdyrskinn og ullpledd, spiste Kvikklunsj og lyttet iherdig til hva kusken hadde å fortelle om byen. Noen av oss var så heldige å få sitte på i sleden fra byen og tilbake til campingplassen etterpå. Deilig tur. På kvelden ble det grilling ute etter å ha gravet fram både grill, bord og benker som var nedsnødd etter flere uker med snø. Dette var dugnadsarbeid i god gammeldags dugnadsånd. Mens noen gravde fikk andre ri på hest. Som vanlig hadde vi nok mat så alle ble gode og mette etter en kald og god grillstund ute i snøen. Etter dette gikk vi inn i stuen, spilte kort og så på TV og delte sofakroken sammen med de fire østeuropeerne.

Samekultur og reinsdyrLørdag morgen var det frokost igjen, så var det ut på tur til en sørsame-familie. Her ble vi møtt av noen hyggelige folk som bodde i enden av et byggefelt og som eide mange reinsdyr. De fleste reins-dyra var på vidda, men noen få bodde i byggefeltet så de kunne være til glede for folk der. Da vi kom ble vi fortalt at vi først skulle mate reinsdyra med reinmose, så prøve å fange dem, så skulle vi ut på sledetur med noen utvalgte. Det var en utrolig morsom opplevelse. Noen gikk det relativt fort med, de ble bokstave-

lig talt kastet av i svingen, mens andre opplevde at reinsdyrene hadde utrolig god tid og gjerne stoppet opp flere gan-ger på den lille runden vi skulle ha. Et-ter tur og moro, gikk vi inn i ”sameteltet” (gammen) der de stekte reinsdyrkjøtt til oss, som vi fikk i pitabrød med salat og tyttebærkrem. Til dessert fikk vi varme blåbær med vaniljekrem. Maten var helt NYDELIG! Hilsen alle! Inne i teltet fikk vi høre historier om sørsamene og hvor-dan de lever i dag. Fantastisk dag med gøye opplevelser og blå himmel. Etter hvert dro vi tilbake til campingplassen, fant fram en del snacks, spilte spill og så på TV. Denne kvelden delte vi ikke stua med de fire østeuropeerne, for de hadde fest i et av rommene, og de holdt det gå-ende til laangt på natt...

Søndag morgen var det frokost, vask og kjøring hjemover til Oslo. Alle glade og fornøyde etter en utrolig fin helg full av mange nye opplevelser og god stem-ning.

Hva skjer’a?

Marita Bo er et botilbud som har som mål å bidra til selvstendiggjøring av ungdom som av ulike årsaker trenger oppfølging i en utfordrende fase i livet. I løpet av 2008 har det bodd 11 ungdommer i botilbudet.

Marita OppTur (turer og opplevelser) er en virksomhet som sikter mot ”den vanske-lige fritiden” (og særlig ferie og høytider) for våre brukere, da ensomheten og for-tvilelsen ofte kan gnage som verst. Marita OppTur betjener brukere i flere av Marita-stiftelsen brede spekter av virksomheter innenfor rusfeltet, bl.a. brukerne av Marita Ung, Marita Bo og Arbeidstrening.

Sandeep i vinterkulda.

Stine stortrives.

Kvikklunsj og kanefart: Tåran, Martin, Thomas,

Tina og Marte Maria.

Foto

: Kim

Ake

rhol

dt

Foto

: Kim

Ake

rhol

dt

Foto

: Kim

Ake

rhol

dt

MARITANYTT :: Nr. 2 – 2009 9

Foto

: Bjø

rn O

. Thu

ne

Stiftelsen UNI har støttet Maritastiftel-

sen med 300.000 kroner til oppussing og

reparasjoner av bygården i Holstsgate 6

på Torshov. Både fasaden og taket rundt

takvinduene har hatt behov for en om-

gang. 100 000 kroner må Maritastiftelsen

dekke selv.

De siste dager har stillasarbeidere,

murere, malere og blikkenslagere jobbet

iherdig for å fullføre den sårt tiltrengte

oppussingen. Folk fra Maritastiftelsens

arbeidstrening har også deltatt. Det er

ikke bare menneskeliv som trenger fore-

bygging, fysisk vedlikehold og mental

hygiene, men også bygninger. Stiftelsen

UNI tildelte i 2000 sin Skadevernspris til

Maritastiftelsen, nettopp fordi Stiftelsen

UNI støtter tiltak som verner mennesker

og historiske bygninger. Det må jo følges

opp på en god måte av oss.

Parallelt pågår også arbeidet med å

gjøre om garasjen i bakgården til et syk-

kelverksted. Hensikten er at de som er i

arbeidstrening skal få en mestringsfølelse

ved å jobbe med oppfiksing og reparasjon

av sykler. Bruktbutikken får til tider inn

flere sykler, og mange av de trenger en

overhaling før de kan selges videre. Slik

får også butikken inntekter.

Det skjer også andre ting på huset.

På Marita Bo flytter ansvarspersoner ut

og nye flytter inn. Nå i sommer fylles

bakgården med duften av grillmat, men

mye annet skjer. Vi ser hvor viktig det

er å holde det gående i sommer med ak-

tiviteter og turer. Andre innstiller møter

og aktiviteter på sommeren, men vi har

fullt fokus.

Holstsgate 6

– akkurat nå


Foto

: Bjø

rn O

. Thu

ne

Klikk på linken Om stiftelsen

Nå er det mulig å støtte Maritastiftelsen ved bruk av Avtalegiro.

Fordelene ved Avtalegiro er: ■ Kontoen belastes automatisk. Du slipper å betale giroen i banken/nettbanken. Du varsles minst syv dager før forfall – som vil være den 20. i mnd. ■ Du kan stoppe tjenesten når du vil

Det er enkelt å komme i gang – ta kontakt med oss enten på telefon 22 04 54 00 eller epost [email protected] for å få tilsendt skjema som du må underskrive og sende tilbake til oss.AV

TALE

GIR

O Last ned årsrapportMaritastiftelsens årsrapport 2008 med regnskap kan lastes ned på www.marita.no

Zoran Zivancevic (se bildet) er en selvstendig næringsdrivende grafisk designer fra Serbia som har spesialisert seg på design for trykking. Med over 10 års erfaring har han designet blader, bøker, annonser, brosjyrer, logoer og trykksaker både til innenlands- og internasjonale kun-der, bl.a. i Norge, England, Skottland, Sveits og Dubai.

i 2008 ble han ass. designer for markedsby-rået 360°td i Brüssel hvor han arbeider med å bygge opp bedriftsprofiler for internasjo-nale kunder.

Zoran og hans team av ass. designere er glade for å kunne tilby deg gode og kreative løsninger til konkurransedyktige priser. For mer informasjon og portfolio for preview, kontakt ham på: [email protected] eller +381 64 124 9500.

Zoran har designet

Maritanytt og de fleste

andre publikasjoner for

oss de siste årene. Vi er veldig

fornøyd med Zoran og anbefaler

hans tjenester. Prismessig ligger

han langt under norsk prisnivå. Vi

har funnet samarbeidet med ham lett

og berikende. Prosjekter han har arbeidet

sammen med oss på har tilført oss visuelt

appellerende og kreative ideer. Med

Zoran på laget er du sikret kvalitet og

mye bra input. Bjørn Olav Thune

Redaktør Maritanytt

STEFANS OppGJØrAv Bjørn Olav Thune

Barndommen ble ikke bare gode min-ner for Stefan Norberg. Alle tenårene hans ble brukt opp på festing, partydop og vinningskriminalitet. i dag er han en trygghetsfaktor i ungdomsmiljøer.


Jeg går av trikken ved Nybrua og has-ter mot Maritabutikken som ligger 100 meter unna trikkestoppet, i Markveien 67 rett ved Ankerbrua. Stefan snekrer i bruktbutikken, så intervjuet må tas mens han jobber. Vi går ned i kjelleren hvor de nye lokalene for møbelutstillingen fins. En hylle for utstilling av sofaer skal byg-ges. Jeg blir satt i sving med å flytte på møbler og må legge fra meg kamera og blokk, mens vi prater sammen:

– Jeg vokste opp i Sverige med min mor og to brødre. Hun var alenemor, men så ble hun sammen med en fyr som ga oss veldig mye juling. Flere ganger måtte hun flykte og tok oss med på kri-sesenter for kvinner. Det gjorde sitt til at livet gikk galt. Jeg gikk bare et halvt år i 1. klasse før jeg ble sendt på spe-sialskole.

En kunde dukker opp: – Leter du et-ter noe spesielt? spør Stefan og forkla-rer at det er litt kaotisk siden de bygger om. Kommoder, bord, stoler, tresetere og tosetere til gode priser, i alle slags stiler og farger, kan det velges og vrakes blant. Hjemkjøring koster 250 kroner, forteller plakaten på veggen. Kunden får svar på det han spør om og Stefan gjør seg klar til boring. – Du må ta på deg hørselsvern, og kanskje du kan holde denne 48x98 planken? Dette blir et in-teressant intervju, tenker jeg idet lyden av boredrillen skingrer gjennom loka-let. Plastplugger puttes så inn i borehul-lene, høyden justeres og planken festes med skruer. Vi tar av oss hørselsvernet og Stefan fortsetter å fortelle. – Mens jeg gikk på spesialskole bodde vi i Gø-teborg til jeg var 11 år. Vi flyttet til et mindre sted hvor jeg fort ble med i et ungdomsmiljø med mye drikking. På ungdomsskolen røyket vi marihuana og hasj. Skolearbeidet tok jeg med ro, så karakterene ble heller dårlige. Vi brukte amfetamin også.

Rusmisbruket økerStefan begynte på en videregående skole, men hver helg ble det fest fra fredag til søndag. På en blanding av amfetamin, piller og alkohol holdt de seg våkne hele helgen. – Vi så ikke på oss selv som rus-misbrukere eller narkomane. For oss

var livet et stort party, og vi brukte ikke sprøyter. Han drev mye med innbrudd og stjal biler. På skolen solgte han sprit. Hver fredag hadde han med seg sprit på skolebussen, noen ganger 25 liter, andre ganger skaffet han opptil 100 liter sprit, som han solgte til skoleelever i første friminuttet.

Fullførte du videregående? – Ja, jeg gikk i lære på elektronikk, og fikk meg jobb som telemontør, forteller han mens han sprøyter lim inn i skruehullene.

– Etter hvert merket jeg at jeg fikk abstinenser når festene var over. Flere av mine venner begynte å bli avhengige. 18 år gammel flyttet jeg til Oslo for å ta det roligere, men likesinnede møter man overalt. I Oslo ble han kjent med folk som drev med tyngre kriminalitet og levde av å selge kokain og amfeta-min. Den onde sirkelen med forskjellige rusmidler festet grepet og han mistet to jobber. – Livet var en fest og jeg ville ha minst mulig ansvar.

St.Hans feiring”Midsommarafton” i Sverige er en stor fest. Stefan reiste hjem for å møte gamle venner. Det ble en lang fuktig helg. Am-fetaminet holdt ham våken, så etter noen døgn uten søvn havnet han på akutten med ”nesten hjerteinfarkt”. Sosiallegen sa rett ut at kroppen hans trengte ro og hvile. – Mandagen reiste jeg på Roskil-defestivalen i Danmark og fortsatte en uke til. Jeg tenkte om jeg lever eller dør, so what? Slik var min likegyldige livs-holdning da i 1999, som 20-åring. Han finner fram vateret, retter opp planken, og måler ut lengden på utstillingshylla. Jeg kan ikke dy meg og spør:

Nå er jo livet ditt i vater igjen, så hva skjedde?

Stefan smiler. – Du kan få mange bil-der om menneskelivet når du jobber med verktøy. Jo, jeg møtte ei jente som jeg ble sammen med. Hun fortalte meg at hun hadde ”vært kristen” og at faren tidligere jobbet som pastor. Jeg fortalte henne alt om innbruddene og dopet. Stefan reg-net ikke med at hun fortalte det videre til foreldrene, men det gjorde hun, og han ble helt fra seg. Det som overrasket ham var at familien viste ham raushet og

kjærlighet, selv om de visste at han hadde vært kjeltring. – De så en annen side av meg da jeg var i hjemmet deres. Å se at de tok meg som jeg var ble en oppvekker for meg.

Gud?En dag sa kjæresten min at hun savnet Gud. Jeg sa jeg godt kunne følge henne til kirken, men at jeg ikke trodde på Gud. Stefan ble med og satte seg langt bak. Han hadde bare vært i en kirke et par ganger før i sitt liv. – Husker ikke så mye av det som skjedde der, men det kom fram en dame der som sang en sang til faren sin, som hun hadde mistet. Da skjedde det noe inni meg. Jeg følte Gud så sterkt rundt meg og en stemme sa til meg: – Stefan, nå er du ute, hva gjør du med livet ditt? Han hulker og griner, det renner fra øynene, nesa, og han har ikke grått på ti år. Han forstår at han må ta tak i livet sitt. Noen ber for ham. – Jeg tok ikke noe valg i forhold til tro på Gud, men begynte å lese i Bibelen fordi jeg kjente at det var noe der. På en annen side følte jeg at disse kristne var perfekte, mens jeg var dårlig og bommet på alle punkter når jeg leste i Bibelen om hva man ikke skal gjøre. Kjæresteaffæren gikk senere over.

Boller, saft og vennerVinteren år 2000, noen uker senere går han på et ungdomsmøte. Et par setnin-ger han hørte der bet seg fast: – Toget kjører og stanser på perrongen. Gå på og la toget ta deg dit du skal. Du trenger ikke gjøre noe for å tro på Gud, bare ta imot. Den kvelden ba Stefan Jesus komme inn i livet hans. Siden den dagen har han verken røyket eller drukket, og han tok et oppgjør med alt. De gamle vennene som han hadde så sterke bånd til, måtte han bryte med. – Første våren satt jeg helt alene i Birkelunden, en park i Oslo, og spiste boller og drakk saft og jeg følte meg så ensom! Men jeg gikk på absolutt alle møtene som ble arrangert i menigheten Filadelfia. Til å begynne med skjønte jeg ikke språket og inn-pakningen rundt Jesus. Det er mye man kan bli skuffa på blant kristne mennes-ker, men får man tak i kjernen, går det

Stefans OppGJØr

MARITANYTT :: Nr. 2 – 2009 13

ikke an å bli skuffa på Jesus, forteller han ivrig. Vaktmesteren på Filadelfia ble et fast holdepunkt. Han tok seg av Stefan og han fikk være med familien på hytteturer. – Jeg hadde masse ven-ner på over 50 år som inviterte meg på mat og ting. Når jeg snakker om disse tingene så føles det som det hendte i en fjern fortid. Men det er viktig for meg å ikke glemme hva Gud har gjort for meg, sier Stefan.

Livet videreSiden 2002 har Stefan hatt eget snekker-firma. Etter hvert ble han også ungdoms-leder for en ungdomsklubb. Det var på menighetens ungdomsklubb, Sub-Club, at Stefan traff Marte Maria, en av medar-beiderne som han giftet seg med i januar 2006, etter at de hadde kjent hverandre i lengre tid. Hun jobber som sosionom i Marita Bo/Marita Ung. De har sønnen

Leo Timian og venter sitt andre barn i sommer.

Senere har Stefan vært engasjert i Ma-ritastiftelsens arbeidstrening. – Jeg håper å kunne kombinere jobb og sosialt arbeid. I jobben min har jeg hatt med meg folk fra arbeidstrening på bygningsarbeid. Han trives kjempebra i Marita og har mye godt å si om arbeidet. Han er ofte med kona i Marita Bo-sammenheng og har fått en fin inngang, spesielt blant ung-

dommene. – Mange unge søker etter noe annet enn det de har, og søker der det ikke er noe godt å hente! Derfor deler jeg ofte min livshistorie med ungdommer. Jeg håper de forstår hvor heldige de er som har masse folk som er glad i dem og bryr seg om dem. Stefan forsterker plata med en ytre 48X98 planke og fester den med skruer. – Det passer perfekt! sier han og er tydelig fornøyd med jobben.

Et siste spørsmål, hvordan var det å bli far for første gang?

– Det var utrolig stort. Det skjedde i 2007 og gav meg en ro i livet. Jeg forstår litt mer om hvordan Gud må være. Jeg klarer jo ikke bli sint på den lille krabaten uansett hva han gjør. Etterpå smiler han til meg. Gud elsker oss mer enn vi elsker våre egne barn.

Enda en gang er jeg forundret over hvordan livet kan snu til det positive. Det er faktisk mulig å slutte med rus, også for

de som har begynt! Jeg går ut av butikken og titter ned mot Akerselva. Hvem blir den neste som får hjelp?

Stefan liker å bygge med

verktøy og materialer,

men har også sansen for

å forebygge og bygge

opp mennesker.


Maritastiftelsens bruktbutikk, nederst i Markveien i Oslo sentrum, har vært i drift siden 1994. Butikken omsetter brukte klær, bøker, møbler og annet inventar.

Maritabutikken fyller en viktig funksjon i arbeidstreningen, og hovedhensikten med butikken er muligheten for arbeidsplasser til tidligere rusmisbrukere og innsatte, for vanskeligstilt ungdom eller andre som tren-ger arbeidspraksis. De siste årene har vi også tatt imot yngre arbeidere som har kortere

Vi trengerbrukt og nytt!Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting.

Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 – 17.00 Lørdag: kl 11.00 – 16.00

MaritaBruktbutikkMarkveien 67, Oslo

Tlf. 22 38 19 20 E-post: [email protected]

”karriere” innen rus og kriminalitet. I det daglige erfarer vi at arbeidstrening også handler om å bygge menneskers livs-mestring på mange måter. Det sosiale og holdningsskapende arbeidet blir derfor helt essensielt. I 2008 hadde bruktbutik-ken ni personer i arbeidstrening.

I løpet av året har vi gjennomført en oppussing, ombygging og utvidelse av lo-kalitetene til bruktbutikken. Vi har satt inn nytt kjøkken, totaloppussing av kontor og

gang og oppussing av deler av butikklokalet i 1. etg. Videre har vi gjort i stand kjeller og utvidet butikken til også å omfatte kjelleren med trappenedgang fra butikken i 1. etg. Vi tror dette vil styrke både arbeidstrivsel, effektivitet og driftspotensial. Deltakerne i arbeidstrening har vært med og jobbet på alle disse prosjektene gjennom året.

Vi takker Gjensidigestiftelsen som gjor-de det mulig å gjennomføre ombyggingen av kjellerlokalet.


Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

I Mexico ble det begått mer enn 6000 narkoti-karelaterte drap i 2008. Narkomafiaen har tatt fullstendig over styringen i enkelte deler av lan-det. I byen Ciudad Juárez, som henger sammen med El Paso i USA, kommanderte mafiaen poli-tisjefen om å gå av. Da han nektet, drepte de en politimann hver 48. time. Politisjefen ga forståe-lig nok etter for presset. Bare i løpet av februar 2008 ble det begått over 250 narkorelaterte drap i denne byen.

Krigen i Afghanistan handler nå like mye om kontroll over narkotikaproduksjonen som noe annet. Ifølge Jan Egeland, direktør ved NUPI, har Taliban overtatt kontrollen over opiumsval-muedyrkingen for å finansiere sin terror. Proble-met har aldri vært større.

Jeg har ofte fått spørsmålet, hvordan orker dere å fortsette denne kampen? Kampen mot narkotika virker å være tapt. Ifølge kriminologen Niels Christie er krigen mot narkotika over - og narkotikaen vant.

Dersom vi ser på det globale problemet, kan det synes overveldende og uovervinnelig. Der-for er det viktig å holde fokus på den enkelte. Dersom vi får hjulpet – om det så bare er en, har vi lyktes 100 prosent i forhold til denne per-sonen. Vi har gjennom årene sett mange som har fått hjelp, noen til å styre utenom, andre til å reise seg opp etter lang tids rusmiddelmisbruk.

Ja, det nytter! Takk til alle som hjelper oss til å fortsette kampen.

Leiv O. Holstad

Nytter det?– For ti år siden, da ”en narkotikafri verden” ble det globale narkotikapolitiske mantra-et, var det ingen som forestilte seg at i 2009 ville to millioner i det tidligere Sovjet Unionen og over en million i Asia, være HIV-smittet gjennom intravenøs narkotikabruk. Kaisa Malinowska-Sempruch, direktør for Gobal Drug Policy Program.

Documents

Maritanytt nr 2 2009