Nr. 5 2012. Årgang 1. rogastart.com/Himaro

Brannbåtene i Stavanger Ola Flytt Pilt Ola Stavanger Toldbod Tormod Torfæus Volds- og sedelighetssaker på 1600-tallet

Allerede i 1633 hadde Stavanger en storbrann som la halve byen i aske. I 1684 var det en storbrann rundt Vågen hvor 149 hus brant ned. I 1716 lå nesten hele Østervåg i aske, og 89 hus brant ned. Både i 1766 og 1768 var det storbrann på Straen.

Østervåg hadde igjen storbrann i 1795 hvor 26 hus gikk tapt. Den største brannen var i 1860 hvor rundt 250 av byens 1300 bygninger strøk med.

Statistikken viser at behovet var stort da Stavanger formannskap anskaffet den første brannbåten i 1880. Nøkk som ble anskaffet i 1939, er heldigvis blitt tatt godt vare på. Engøyholmen kystkultur-senter har gjort et flott arbeid med å bevare denne ærverdige brannbåten.

Erling JensenRedaktør

Innhold:Brannbåtene i StavangerOla FlyttTormod TorfæusHimaro-quizPilt OlaStavanger ToldbodVold- og sedelighetssaker på 1600-tallet

ISide 3Side 6Side 9Side 12Side 13Side 16Side 18

BRANNBÅTENE I STAVANGER

Brannbåten Nøkk.

Tekst: Erling JensenStavangers første brannkorps ble eta-blert i 1866. Brann-vesenet hadde ved etableringen en styrke på 12 mann. I tillegg var det en reservestyr-ke på 56 mann.

Brannfolkene bodde på stasjonen med hele fami-lien, og var nesten alltid på jobb. Derfor var det få i byen som ville ha jobb-en, og de fleste brannfolk-ene i Stavanger kom fra landsbygda. På den tiden var det en militær stil over brannvesenet, og en

brannkonstabel i full mundur med brannøksen på skulderen paraderte stadig opp og ned foran brannstasjonen.

Brannbåten NøkAllerede i 1870 bestemte Stavanger formannskap at en skulle anskaffe sjø-brannsprøyte til byen. Men det skulle ta ti år før båten lå klar ved kai i Stavanger. Båten fikk navnet Nøk og ble bygd i Sverige av firmaet Ljusne Mekaniske Verksted like utfor Stockholm. Det var en liten båt, den var kun 50 fot lang og 16 fot bred.

Dampmaskinen som var både framdrift og pumpe-motor, var ikke utstyrt med kondensator, slik at både vann og damp gikk rett opp i skorsteinen. Følgelig ble det et ganske stort vannforbruk, og der-for var båten utstyrt med store ferskvannstanker.

Det var litt av et syn når båten skulle ut på opp-drag. Det var kullsvarte røykskyer som sto opp av skorsteinen når kjelen ble fyrt opp. En elektrisk kol-be var tilkoblet for å holde en viss temperatur på vannet. Dermed tok det

Brannbåten Nøk i Vågen ca. 1910. Foto: Statsarkivet i Stavanger.

kortere tid å få båten i gang, men en måtte like-vel regne med ca. 40 min-utter før steamen var på topp. Det sier seg selv at dette ikke var noen god ordning.

Båten var likevel i drift helt fram til 1940. Siste gang man kan se at den var i aksjon var 13. april 1940 da den ble sendt ut for å lense et tysk marine-fartøy. Nøk ble solgt til en mann på Buøy, og fikk senere ny motor og ble brukt til vannbåt. Det nye navnet ble Sprøit, og båten var i drift helt opp til 1980-årene.

Allerede så tidlig som i 1934 reiste brannsjefen saken om bygging av ny brannbåt. Saken gikk fram og tilbake helt til 31.

mai 1938 da Stavanger formannskap avga inn-stilling til bystyret om å bevilge penger til ny sjø-brannsprøyte. Båten ville koste 435 000 kroner. Av dette bevilget Brannkass-en 30 000, Assurance-komiteen 25 000 og til slutt bystyret 380 000 kroner. Formannskapets innstilling ble enstemmig vedtatt i bystyret. Dermed gikk ordren til Rosenberg Mekaniske Verksted, og den nye båten fikk bygge-nummer 148.

Båten fikk navnet Nøkk, og ble satt inn i full tjen-este 20. desember 1939. Fra denne dag av er det skrevet journal hver en-este dag helt fram til dags dato både for dekk og maskin.

Nøkk under krigenDe fem krigsårene under 2. verdenskrig var en meget aktiv periode for Nøkk. Ut fra journalen kan man lese at det om-trent ikke fantes en dag uten oppdrag. Det kunne være assistanse ved brann, lensing eller tau-ing. Det kommunale vannettet var heller dårlig på den tiden, så det kom godt med at Nøkk ble bygd med så stor vann-kapasitet som 14.000 liter i minuttet. Etter krigen har Nøkk vært med på å slukke en rekke store branner i Stavanger.

Fra 1983 ble Nøkk inn-lemmet i oljevernbered-skapen på havnen. Den hadde installert en del utstyr om bord med

4

oljelenser etc. Nøkk had-de også ansvaret for det interkommunale lageret med oljevernutstyr. De siste årene hadde mann-skapet en lite hytte på land som inneholdt et oppholdsrom, bad, to soverom og kokeplass. Nøkk hadde et mannskap på tre mann, en fører, en maskinist og en dekks-mann. 31. april 2004 gikk Nøkk ut av tjeneste etter 65 års drift. Det er nå Stavanger kommune som eier Nøkk, mens Stiftelsen Engøyholmen kystkultur-senter har drift- og ved-likeholdsansvar for båten.

Vektaren overtarBrannbåten Vektaren overtok aktivt maritimt brann- og redningsvern i Stavangerregionen. Båten var opprinnelig en bil- og passasjerferje i Fosen før den ble hentet til Roga-land. Den er en 63 fots katamaran, med en topp-fart på 19 knop. Vektaren er utrustet som en brann-bil med brannbilens ut-styr og egenskaper. Den er bemannet hver dag av en skipper og en maskin-ist alle dager i uken, hele året. Dersom det skulle være behov for det finnes det også dykkere på vakt på Stavanger brannstas-jon som kan rykke ut.

Brannbåten Nøkk. Foto: Erling Jensen.

Tekniske data for Nøkk:Ytre mål: Lengde 29 m, bredde 5,6 m, dyptgående 3 m.Vekt: 105,75 Bruttotonn.Propellmotorer: 2 stk. Gleniffer 8 syl, 160 HK.Pumpemotorer: 2 stk. Gleniffer 12 syl, 240 HK.Hjelpemotorer: 2 stk. Lister 2 syl, 18 HK.Marsjfart: 11 knop.Pumper: 2 stk. sentrifugalpumper med en ytelse på 7000 l/min hver. Samlet 14.000 l/min.Bestykning: 3 kanoner m/variabelt munnstykke. 6 rekkekanoner med føding fra stender.3 stendere med til sammen 18 uttak for 2½" slanger.Det kan legges ut 18 utlegg samtidig som 3 kanoner er i bruk.

5

OLA FLYTTTekst: Erling JensenNoen mennesker blir rike på penger og mat-erielle ting. Pågangs-mot, utholdenhet og hardt arbeid har gitt resultater i form av suksess og velstand for mange. Ola Flytt hadde disse egenskap-ene, men han ble ikke rik på penger, hans rikdom ble enda større.

Ola Flytt sitt egentlige navn var Ole Johannesen Dagsland. Han ble født i Skjold 14. september 1832, og var den yngste av de tre guttene som for-eldrene Johannes Larsen Handeland og Barbro Helgesdatter fikk samm-en. Ola vokste opp i små og trange kår, og foreldre-ne var ganske strenge mot ham. Etter at den eldste broren hadde sladret på Ola, fikk han både pryl og skjenn. Da sprakk det for Ola, så han ga den eldre broren en skikkelig om-gang med juling. Straffen Ola fikk ble hard, han ble kastet ut fra sitt hjem og sendt vekk. Kun åtte år gammel ble han satt bort som gjetergutt på en gård ved Grindefjorden. Det ble en hard oppvekst med hardt arbeid og mye jul-

ing. Matmoren brukte våte sokker som hun slo ham rundt ørene med. Det var så ille at Ola tenk-te på å ta sitt eget liv. Men Ola kjempet for tilværel-sen og ga ikke opp.

Etter konfirmasjonen i 1846 tok Ola landeveien fatt og reiste til Hauge-sund. Et lite skrin med niste og klesbytte var alt han eide. Han var 14 år gammel, liten av vekst,

men tettbygd og sterk. Ola var både arbeidsvillig og trofast, så arbeidsopp-gaver manglet det ikke på. Han begynte å arbeide med sild, og da sildese-songen var over fikk han jobb som dreng hos Jens og John Risøen. Etter hvert jobbet han med ulike ting, noe som var vanlig på den tiden. Han var fisker og sjømann, og arbeidet som bøkker og skipstømmermann.

6

Han jobbet på Vigsnes kopperverk, og senere som rallar da jernbanen mellom Bergen og Voss ble bygd.

Da Ola som 14-åring var på vei til Haugesund, traff han på Kristi Johannes-datter Vorå. Hun bar på en korg som så ut til å være tung, så Ola tilbød seg å hjelpe henne.- Hvis du vil væra jentå mi, ska eg bæra korgå. Men Kristi svarte med ekte kvinnelig kløkt:-Du kan nok få bæra korgå, men meir lova eg ikkje denne gongen!

I årene som gikk traff Ola på Kristi flere ganger i Haugesund. Og spørsmål-et var det samme som før: Om hun ville være jenta hans? Men hun nølte fremdeles og mente at det var tid nok å snakke om slikt senere. Årene gikk, og da Ola hadde passert 30 år mente han at det var på tide å gifte seg. Denne gangen sa Kristi ja, og de giftet seg 5. april 1865.

Ole Johannesen Dagsland sitt vennlige vesen og go-de humør var kjent blant mange. Men det var først i 1876 han ble kjent som Ola Flytt. Dette året ble han ansatt som fløtt-mann, og skulle frakte

folk og varer over Smeda-sundet. Som kommunal tjenestemann pliktet han å holde to båter, og arb-eidsdagen varte i 16 tim-er. Lønningen sto ikke i forhold til arbeidet. Han skulle ha en skilling for hver passasjer. Unntaket var skolebarn, fattigun-derstøttede og embeds- og bestillingsmenn. Det ble ikke mange skilling igjen til Ola som rodde mellom Torgebrygga i Haugesund og fløtt-mannsbrygga på Risøya i 32 år. Når han i tillegg ga kreditt til dem som hadde det vanskelig ble det ikke mye igjen til Ola. Men i 1887 ble fløtten fri for alle innbyggere, og da fikk Ola fast lønn som var 48 kro-ner pr. måned.

Ola Flytt behandlet alle likt, enten det var fattig-folk eller storfolk. Uansett vær og vind, og selv om han var trett og sliten så viste han alltid fram sitt gode humør. Men det var en ting som fikk Ola sint, og det var om noen prøv-de å stjele båten hans. Dette fikk en ungdom er-fare som prøvde å lånta båten, det resulterte i at Ola kastet ham rett på sjøen! -Lån ein av storkarane sine båtar, sa Ola idet han halte den våte ungdomm-en på land igjen.

Ola var godt likt og man-ge av passasjerene tilbød seg å ro båten. Da satte han seg godt tilrette og åpnet kaffispannet. Kaffe var en av de få «luksus-varer» Ola unte seg.

Doktor Nørregaard mente at Ola drakk for meget kaffe. -Eg meine eg har like go helsa som doktor-en, sa Ola, og drakk vid-ere. Den samme doktoren skjente på Ola da båten var temmelig full av folk. Men også denne gangen hadde Ola svaret klart:-Trur doktoren båten verte lettare når han sjøl e med?

En gang da prosten Jacob Kielland var i båten til Ola sa han: -Du e visst alltid gla og fornøyet du Ola. Er du virkelig i dårlig humør noen gang? -Jo, når det ryke opp med nordvest og storm og det teke te med sjøskvett innøve båten og eg verte våte i revå, då kan eg bli så forbitrane sinna at eg kunne eta flint! Sa Ola. -Send bud på meg neste gang Ola, lo Kielland. Han hadde vel sine tvil om Ola denne gangen snakket sant. Ola serverte nok også denne gangen en av sine spøke-fulle replikker.

Båten var ganske full av passasjerer en gang da to

7

damer klaget. De var red-de for at båten skulle syn-ke. Men Ola hadde nok full kontroll. -Om båten søkke, så e her så grunt at dokke nok har håve øve vatne når me går onna! Svarte Ola.

Flere Haugesunderne reiste til sjøs, og Ola lærte mange av dem å ro og å få havet kjært. De glemte aldri sin gamle læremest-er da de var på de syv hav. Ofte hadde de med seg gaver til Ola da de kom

hjem fra utlandet. «De kjøpte tobakksdåser og bilder og mang slags stas til ham som rodde Sundet og ikke fikk danse med sydens skjønne kvinner», som det sto i et intervju med ham.

Da Ola var 75 år i 1908 gikk han av med pensjon og sluttet å arbeide for kommunen. Men han fortsatte allikevel som privat fløttmann i åtte år før han ga seg. Kristi døde i 1909, 78 år gammel. Ola

giftet seg på ny med Tom-ine og levde med henne resten av livet. 3. juni 1926 døde Ola av hjerne-blødning, og et langt liv var slutt. Risøy bedehus var fylt til siste plass på Ola sin gravferdsdag 9. juli 1926. Da fabrikkeier Ole Samsonsen la krans på båren til Ola sa han blant annet:

-Han var ikke nogen rumstor mann blant oss, men hvilket tomrum det er blitt etter ham!

8

TORMOD TORFÆUSTekst: Erling JensenHan var påståelig, kranglevoren, strids-lysten, sjarmerende, hjelpsom og lærd. Han ble venn med den danske kongen og begikk to drap. Han ble utnevnt til den første kongelige historieskriver for Norge med tittelen historiagraphus regius. Mesteparten av sitt liv bodde han på gården Stangeland i Kopervik.

Tormod Torfæus ble født på Engey utenfor Reykja-vik på Island 23. mai 1636. Hans islandske navn var Thormodur Torfason, men han brukte Tormod Torfæus som forfatternavn. 29 år gam-mel giftet han seg med enken Anna Stangeland som bodde på gården Stangeland i Kopervik, og som opprinnelig kom fra Stavanger. Anna var 16 år eldre enn Tormod, og hadde to ekteskap bak seg. Begge ektemennene hennes døde. Gjennom Anna ervervet Tormod eiendom i Stavanger og gården Stangeland i Kop-ervik. Tormod og Anna levde sammen i 30 år til Anna døde i 1695.

Da Tormod var 73 år gift-et han seg på ny med sin husholderske. Den nye konen var Anna Hans-datter fra Stavanger.

19 år gammel tok Tormod embetseksamen i teologi i København. Ved siden av de teologiske studiene studerte han også gamle

språk og historie. Da Tor-mod var 24 år gammel fikk han et embete av kong Fredrik 3. Oppgaven var å oversette gamle is-landske håndskrifter. Tormod bodde på slottet, og hadde også sitt arbeid-sværelse her. Kongen var svært interessert i arbeid-et Tormod gjorde og

9

besøkte ham ofte på arb-eidsværelset. Kongen ga Tormod nye oppgaver og sendte ham til Island for å samle inn sjeldne gamle håndskrifter.

Kong Fredrik 3.

Tormod var et sterkt indi-vid og kom stadig ut i klammeri med andre. Beskrivelsene av hans personlighet har vekslet fra påståelig, kranglevor-en, stridslysten og morder til sjarmerende, hjelpsom og lærd.

Tormod kom i skade for å slå en mann ihjel på et vertshus da han skulle hjelpe en slektning i nød. Denne saken førte ikke til noen rettsak. I 1671 over-nattet han på Samsø etter et forlis i Skagen. Han ble angrepet av en full islend-ing på vertshuset og drep-te ham med kården sin.

Selv om Tormod hevdet at drapet var gjort i selv-forsvar, ble han fengslet og dømt til døden. Men Tormod søkte om nåde, og den danske høyeste-retten opphevet døds-straffen. Danskekongen hadde så en samtale med Tormod: -I er så morderisk, sa kongen.-Jeg haver alltid været af det Sind heller at dræbe andre end at lade dem dræbe mig, svarte Tormod.

Etter et år i fengsel og be-nådning vendte Tormod hjem til gården på Stan-geland i Kopervik. Men hendelsen satte dype spor i sinnet hans. Folk på Karmøy kunne fortelle at han siden hadde en liten sølvsabel hengende på veggen over sengen sin. En gang fortalte han til vennene sine: «Kver gong eg ser på den, lyt eg koma i hug synda mi». Tormod var i flere år uten kongelig historikerengasjement, og konsentrerte seg om van-lige gjøremål på gården.

Tormod engasjerte seg også for andre mennesker som han mente var blitt utsatt for urettferdig be-handling. Turid Litlasund fra Skåre ble beskyldt for å drive med trolldom, og

kunne risikere å få døds-dom og brent som heks. Futen utnevnte Tormod til forsvarer for kvinnen, og han påviste at beskyld-ningene kom av sladder og var uttalt i alkoholrus, noe som førte til at kvin-nen ble frifunnet.

I 1682 søkte Tormod den danske kongen, Christian V om granskeroppdrag. Han ble straks utnevnt til "Historiograph for Nor-ge". Han ble nå utnevnt til den første kongelige his-torieskriver for Norge med tittelen historia-graphus regius. Fra da av startet den svære litte-rære og historiske prod-uksjonen til Tormod Torfæus.

Det var på Karmøy Tor-mod kom til å utrette storverkene sine som historieskriver. Før Norge hadde noe universitet, forfattet han historieskrif-ter på høyt nivå, fjernt fra det akademiske miljø i København. Tormod fikk lånt en rekke originale is-landske skrifter som han gikk nøye gjennom og ga dem navn som Fagskrin-na, Morkinskinna og Hrokkinskinna. Skriftene lagret Tormod i en jord-kjeller på gårdstunet på Stangeland for å verne dem mot brann.

10

Det var også på Karmøy han blant annet skrev sitt mest kjente og omfangs-rike verk: Norgeshistorien Historia rerum Norvegi-carum fra 1711. Den dan-ske tittlen sier noe om innholdet: «Norges Historie fra den mystiske Sagntid af og ned til 1387».

Tormod utga en rekke historiske verk i tillegg til sin norske historie, deri-blant skrifter om Orken-øyene, Grønland og Vin-land. Historia Vinlandiae antiqvae er det første verket som diskuterer oppdagelsen av Vinland vitenskapelig, og som for-søker å beregne hvor det kan ha ligget. Historia rerum Norvegicarum er det viktigste norske his-torieverket mellom Snor-re Sturlassons Heims-kringla og P.A. Munchs Det norske folks historie.

Historia rerum Norve-gicarum strekker seg over fire bind og fører norges-historien fram til 1387. Tormod brukte 29 år på å

skrive sin store norges-historie på latin, som var de lærdes språk i Europa. Ludvig Holberg uttalte at dette historiske verket var "en av de prektigste og anseeligste historier som noensinne var kommet for lyset".

Den danske historikeren Peter Frederik Suhm, ros-te Tormod for å være "den nordiske Histories fader". Tormod hadde fokus på de norske kongene fram til 1300-tallet. Han skild-ret ofte de politiske for-handlingene mellom bøn-der, høvdinger og kongs-emner mer detaljert og nyansert enn Snorre Stur-lason. I Historia rerum Norvegicarum framstilte Tormod tinget, de norrø-ne lovene, heltemodige bragder og fargerike troll-domshistorier.

Tormod forskrekket store deler av tidens opplyste danske allmennhet ved å hevde at Saxo hadde dikt-et opp kongsnavn og ga en feilaktig dansk konge-rekke. Tormod ble be-

skyldt for å ville lemleste den gamle danske histori-en og det kom krav om å oppheve gasjen hans som kongelig historiker. Men Tormod gikk seirende ut av konflikten, liksom han senere også skulle få rett i synet sitt om hvor Vin-land lå.

I 1706 ble Torfæus ram-met av en sykdom som fratok ham arbeidsevnen til han døde 31. juli 1719, 83 år gammel. Han ble gravlagt under en dekor-ert steinplate i koret i Olavskirken på Avaldsnes sammen med sine to hu-struer. En stor gravhelle forteller noe om hvilken posisjon han hadde på den tiden.

En byste av Tormod Tor-fæus er plassert i parken i Kopervik, som en gang var del av Tormod sin eiendom. Bysten ble reist til minne om Tormod Torfæus i forbindelse med 3oo års dagen hans i 1936.

11

Himaro-quiz1. Hva heter Norges største veteranskip?2. Hvilken nasjon tilhørte Juan Antonio Samaranch?3. Hva heter hovedstaden i India?4. Hva heter Jordens nest minste verdensdel?5. Hvilket år åpnet Legoland i Billund på Jylland?6. Hva heter den mest vanlige lavatypen?7. Hvilken bil ble kåret til årets bil i Europa i 2004?8. Hva kaller man læren om språklydenes fysiske og fysiologiske egenskaper?9. Hvilket år ble Arve Tellefsen født?10. Har syntetisk DNA noengang blitt laget?11. Hvilket år døde Einar Rose?12. Hvilket år ble Google Inc. grunnlagt?13. Hvilket år ble Tandbergs Radiofabrikk grunnlagt?14. I hvilken by ble Kjell Inge Røkke født?15. I hvilket fylke ligger Ålesund?16. Hvilket år ble Coca-Cola første gang solgt i Norge?17. I hvilken by ble Neil Young født?18. Hva heter sykdommen som gir en uimotståelig trang til å sove?19. Hvem skrev sangen Wake Up Little Susie?20. I hvilket land ligger byen Madras?

Svarene står på siste side.

12

PILT OLAAv Mari Anne Næsheim HallDe fleste har vel hørt om Pilt Ola eller Ole Sangesand som han egentlig het. Kjært barn har jo mange navn, og Ole var intet unntak. Han gikk under navnet Krem-maren, Skreppe Ole og også Ola reisande-kar.

FamiliebakgrunnenFaren het Ola I. Anders-son. Han ble født i 1742 og døde i 1815. Han var en kar med mye uro i blodet, en rastløs type. På en av sine mange turer traff han ei jente han likte godt, det var Siri Hall-vardsdatter Mjåland fra Hunnedalen. De ble raskt gift, og bryllupet sto i 1772 og det første barnet kom samme året. Nyfødte Valborg ble båret over fjellet til Årdal og døpt der samme året.

Mye flytting I 1774 tok faren med seg familien og flyttet til Måen i Frafjord hvor de bodde en kort periode. Her fikk de et barn til, Anders f. 1774. Etter to år flyttet familien nok en gang, og denne gang kom de til Årsvold i Høyland. Her fikk faren tak i en

gård gjennom en kjenning i Dirdal, bygselbrevet fikk han i juli 1776. På Årsvold fikk Ola og Siri fire barn til, det var Hallvard f. 1775, Siri f. 1777 som døde som barn, nok en Siri f. 1778 og så Ola, vår Pilt Ola f. 1779. Men far Ola hadde ikke ro på seg, han hadde hørt om et ledig gårdsbruk i Sangesand, så familien måtte igjen pak-ke sakene og dra. Her fikk Siri tre barn til. Familien fikk noen magre år her, og til slutt måtte de flytte nok en gang.

I 1789 hadde faren funnet et sted til familien på Bakken i Lysefjorden. Her

slo faren seg endelig til ro og bygde seg hus og ble en flink bonde. Bakken var en husmannsplass under Sangesand, og fam-ilien kom der en vinter-dag. Faren hadde pakket de minste barna opp i et trau og dro dem på snøen over fjellet. Kanskje den første pulken?

Ved manntallet i 1801 bodde Ola og Siri på Bak-ken og hadde fått til sam-men 13 barn. Men slik som det ofte var den gang så levde ikke alle opp. I 1801 var faren 63 år, og moren Siri 56 år. Faren døde i 1815 og moren i 1817.

13

SkolegangenNoe videre skolegang hadde nok ikke Pilt Ola, men en eller annen om-gangsskolelærer svingte kanskje innom for å lære ungene å skrive eller lese. Pontoppidan var det vik-tigste å pugge, men for å kunne pugge så måtte man også kunne lese. Det var helst gutter som fikk undervisning, jentene var det så som så med.

Far til Pilt Ola ble en drif-tig kar fra det øyeblikket han klarte å slå seg ned et sted og finne roen. Ung-ene fikk god praktisk lær-dom av faren på hus-mannsplassen. En slik lærdom var også viktig for å kunne overleve på små plasser. Pilt Ola lærte seg å lese til slutt, men det var senere i livet. Søsteren Siri var flink i skolearb-eid, hun klarte å pugge bibelvers og salmer uten-at. Hun ble senere gift til Salmelid i Sirdal og viden kjent for sin bibelkunn-skap.

Konfirmasjonen Familien besøkte kirken ofte, og for dem var det Høle kirke som var stedet. De måtte ro fra Lysefjord-en, og det var en lang og strabiøs tur. Pilt Ola ble konfirmert i 1797, og den gang sto konfirmantene i rekke etter stand og peng-

er. Overraskende nok sto Pilt Ola som nummer ti av 23 konfirmanter denne søndagen i mai. Han var slett ikke blant de beste, han var en husmannsgutt, og de skulle ikke stå langt framme i rekken.

HandelsteftPilt Ola var ikke gamle karen før han begynte å vandre mellom bygdene i Ryfylke. Han festet sek-ken fast på staven, la stav-en på ryggen og trasket i vei. Han hadde alltid noe i sekken som kunne omset-tes, og han ble snart en omreisende handelsmann i bygdene. Pilt Ola hørte på hva folk trengte, reiste så til Stavanger og kjøpte det folk hadde bruk for og litt til. Han gjorde alltid en god handel, gutten hadde hode for kremmer-virksomhet.

Etter militærtjenesten i 1806 måtte Pilt Ola finne noe annet å gjøre. Han bestemte seg for å prøve lykken som handelsmann i byen. Pilt Ola var 32 år gammel da han kjøpte seg hus der hvor De Røde Sjøhus ligger i dag. Her skulle han drive med kremmervirksomhet på stort plan, og han lyktes!

Det tok ikke lang tid før Pilt Ola ble en del av handelsstanden og kom i

det gode selskap. I 1811 kjøpte han opp store mengder korn som han skulle selge til bøndene i Ryfylke. I årene mellom 1811 og 1825 startet Pilt Ola flere forretningsfore-tak, det var salg av hus og gårder, og senere kom dagligvarehandelen inn i bildet for fullt. Pilt Ola kjøpte inn store partier med varer og lagret dem i sjøhusene sine.

For å kunne frakte varene sine ut til folk måtte Pilt Ola ha et skip, og han kjøpte Haabet til dette bruket. Han seilte til Danmark og Østersjøen med Haabet, og helt inn til St. Petersburg. Om-bord hadde han sild, hud-er og skinn. Ved ankomst-en til Russland måtte Pilt Ola betale toll for lasten sin, og det var slett ikke noe som passet gutten fra Lysefjorden. Han nektet, og hele lasten ble tatt. Haaabet måtte seile hjem til Stavanger uten varer. Ingen handel og ingen penger.

I perioden 1813-1815 ble han agent for regjeringen, da reiste han rundt om-kring i landet for å kjøpe opp vadmel til hæren. Han vandret fra bygd til bygd og kjøpte opp det han kom over, og solgte sine varer til dem som

14

han kjøpte vadmel av. I 1815 seilte han med salt sild til konsul Reinhart i Kristiansand. Konsulen var ingen lett mann å ha med å gjøre, han mente at det fantes råtten sild i den store lasten. Dermed ble det rettssak som Pilt Ola vant.

UtvandringenCleng Peerson fra Tysvær dro tidlig i 1820-årene til Amerika og rapporterte hjem. Det første skipet med emigranter forlot Stavanger i 1825. Pilt Ola ville også emigrere, men han ville ikke seile, men gå til Amerika! Han start-et på sin vandring til Amerika omtrent på den tiden som Cleng Peerson forlot Stavanger. Pilt Ola dro nordover og kom til Lappland, men der ble det et lenger opphold pga. forelskelse. En finne-jente klarte å stoppa ham slik at turen ble forsinket.

Pilt Ola kom seg omsider ut av favnen hennes og gikk videre sterkt forsink-et i retning mot Russland og Sibir. I Sibir fikk han hunder som dro ham over tundraen, og han kom helt øst til Beringstredet. Da han nådde østenden av Russland innså han at å gå til Amerika ikke var mulig, så han snudde og

trasket hjemover igjen. Denne turen hadde tatt ham syv år. Ved hjem-komsten til Stavanger i 1828 hadde folk fra retten tatt seg inn i huset hans fordi han ikke hadde be-talt skatt på mange år. Rotter hadde herjet mye i huset, så det var ikke hyggelig å komme hjem. En skuffet Pilt Ola la ut på nye vandringer for å sluk-ke sorgen.

I de siste årene av sitt liv holdt Pilt Ola til i Ryfylke-heiene og drev med tem-ming av reinsdyr. Pilt Ola endte til slutt opp på den Kombinerede Indretning (Se Himaro nr. 1, red. anm.) hvor han levde blant de laveste i samfun-net. Han døde 18. juli 1858, 79 år gammel. I kir-keboken står han oppført som fattiglem.

KirkekjøpPilt Ola kjøpte Høle kirke i 1813, han var ikke for-nøyd med at det ikke fan-tes kirke på Forsand. Planen var å flytte Høle kirke over til Forsand, men det skapte stor strid i den lille bygda. 90 perso-ner skrev i 1813 under på et protestbrev som gikk til biskop Sørensen i Stav-anger. I protestbrevet sto følgende: Høle Annex –kirke må heretter bli stå-

ende i den almektige Guds beskjermede fred og varetekt, hvor den har stått fra dens begynnelse og ennå står, og Ole Sangesand pålegges å la dette intet nyttende pro-sjekt fare.

Året etter i 1814 kjøpte Pilt Ola 3/8 parter av Nærbø kirke, Bø kirke og Varhaug kirke for 300 riksdaler. Heller ikke denne handelen kom det noe godt ut av, og det hele endte opp i en rettsak.

Pilt Ola-visaJohan Nordal Brun skrev i sin tid en vise som er blitt tilegnet Pilt Ola. Her kommer første vers av i alt fire.

Norges herlighedBor jeg på det høye fjell, hvor en finn skjøt en rein med sin rifte på skien,hvor der sprang et kilde-kveld, og hvor rypene placket i lien, jeg med sang vil mane framhver en skatt, som er skjult under klippernes rifter. Jeg er glad og rik ved dem, kjøper vin og klarer utgifter. Klippens topp, som granen bær, muntre sjelers fristed er, verdens tummel nedenfor til min skyhøye bolig ikke når.

15

STAVANGER TOLDBOD

Foto: Jarle Vines

Tekst: Erling JensenI 1821 innførte landets myndigheter en ny-ordning for tollvesen-et, der landet ble delt inn i tolldistrikter, og der Rogaland fikk toll-stedene Stavanger, Egersund og Sokn-dalsstrand. Dermed fikk Stavanger etter hvert behov for ny tollbod.

Bygningen som en gang rommet Stavanger Told-bod ligger i Nedre Strand-gate 51 i Stavanger. Det var stadskonduktør Chris-tian Heinrich Grosch som tegnet bygningen. Grosch

var en av landets fremste arkitekter på den tiden. Den tyske murmesteren Wilhelm Schmeichler sto for oppføringen, og bygg-leder var Georg Neumann Crøger som var offiser med arkitektutdannelse. Arbeidet med oppføring-en begynte i 1838, og byg-ningen sto klar i 1840. Stavanger Toldbod var det første statlige bygg som ble reist i Stavanger på 700 år.

At man på den tiden gikk i gang med å bygge en slik staselig bygning, må en se i sammenheng med de gode tidene i første halv-

del av 1800-årene. Toll-etaten hadde råd til å kos-te på seg bygninger som sto i stil med dens sam-funnsmessige betydning. På denne tiden var det nemlig utførsels- og inn-førselstoll som skaffet det meste av statsinntektene (fiskaltoll). For Stavang-ers vedkommende var det den sterkt ekspanderende sildeeksporten med til-hørende returlaster som utløste byggeplanene. Tidligere hadde man klart seg med et lite trehus og funksjonærenes vånings-hus.

Bygningen på Strandkai-

16

en ble oppført i pusset tegl, og har èn full etasje som opprinnelig rommet kontorlokaler og vaktrom. Bygningens høye stein-kjeller ble brukt som pakkhus. Kjelleren har hvelvet tak, kraftige pill-arer og bueganger i tegl. De første årene lå byg-ningen like ved sjøen med hovedinngangen mot sør. Etter kaiutvidelsen i 1860-årene, fikk Stavang-er Toldbod inngang fra kaien i 2. etasje.

Utenfor bygningen lå en åtte meter bred steinbryg-ge som ble kalt Toldbod-bryggen. På fasaden mot sjøen var det opprinnelig en trekantet gavl båret av fire søyler. Da grunnen ga etter, ble denne fjernet. Bare tre-trappen sto igjen, og i 1861 ble denne erstattet av en jerntrapp.

Da den nye bygningen til tolletaten på Skansekaien sto ferdig i 1905, overtok Stavanger kommune byg-ningen. Den ble da leid ut til Stavanger Preserving som leide bygningen og brukte den som lager til hermetikk, fram til Hav-ne- og losvesenet overtok bygningen i 1918. Byg-ningen var da kraftig for-falt, men ble pusset opp og tatt i bruk som admini-

Bygningen forfalt kraftig i perioden 1905-1918..

strasjonsbygning og bolig for havneingeniøren. I 1923 ble bygningen fred-et, og i 1930 hadde også sunnhetsvesenet sine kontorer her.

Den tyske okkupasjons-makten overtok bygning-en under 2. verdenskrig, og brukte den som ad-ministrasjonssentrum for den tyske havnekomman-danten. Stavanger Told-bod ble da ribbet for alt inventar og verdifulle og uerstattelige ting. Selv messinghåndtakene på dørene forsvant.

Under arbeidet med å fjerne plastmaling fra øst-fasaden ble det oppdaget noen bokstaver på sokkel-veggen. Ved nærmere be-traktning kunne det leses: "Tyskland seirer på alle fronter". Det er foretatt

fotografisk dokumenta-sjon og kalkering av bok-stavene, men skriften er, etter ønske fra antikvarisk myndighet, blitt malt over. I 1945 overtok hav-nevesenet igjen bygning-en og holdt til her frem til 1950. Samme år flyttet havneingeniøren med teknisk stab inn.

I 1977 ble bygningen res-taurert og steinkjelleren innredet til representa-sjonslokaler. Etter 172 år med skiftende bruk og varierende kvalitet på vedlikehold ble en sårt tiltrengt utvendig rehabi-litering igangsatt tidlig i 2008. Bygningen eies fremdeles av Stavanger kommune, og er i dag i bruk som administra-sjonsbygg for Stavanger-regionen Havn IKS.

17

VOLDS- OG SEDELIGHETSSAKER PÅ 1600-TALLET

Tekst: Erling JensenI Rogaland utgjorde volds- og sedelighets-saker til sammen 45 prosent tidlig på 1600-tallet, men hadde av-tatt til 30 prosent om-kring 1660. Menn do-minerte i voldssaker, mens kvinner etter hvert dominerte i sed-elighetssaker.

I voldssaker finner vi menn som slår hverandre, øksehugger, knivstikker og dreper. Alle slags våp-en som befant seg i nær-heten i det avgjørende øyeblikk, ble brukt. Ofte skjedde volden på fest, i et bryllup eller en julefeir-ing, og alkohol var som oftest med i spillet. I en ordsamling fra 1670-år-ene heter det at lensher-ren Jørgen Bjelke forord-net at kniver skulle sam-les inn så snart maten var spist i gjestebud, for fest og vold hørte sammen.

Over lengre tid har forsk-erne villet se en utvikling innenfor de europeiske samfunnene fra ukontrol-lert, impulsiv vold og til et mindre voldelig samfunn generelt. Dette gjelder og-så Norge. Det er uklart akkurat når den nedadgå-ende tendensen satte inn

for alvor, men rundt 1660 ser man en klar over-gangsperiode. En under-søkelse av Agder-fylkene på 1600-tallet viser at vold gikk ned fra å utgjøre om lag halvparten av alle lovbrudd tidlig i århund-ret til en tredjedel på slut-ten. Samme nedadgåen-de tendens viser i samme periode en undersøkelse av Sogn og Sunnfjord.

Tendensen er helt klart at det blir færre bøtelagte lovbrudd desto lenger ut man kommer på 1600-tallet. Det er likevel viktig å merke at tallene gjelder bøtelagte lovbrudd. Der-som de som gjorde ulov-ligheter ikke ble oppdag-et, ikke ble straffeforfulgt eller ikke hadde råd til å betale boten de ble pålagt, har de ikke blitt med i sta-tistikken. Statistikken ble ført for å holde oversikt

over bøteinntektene, ikke med tanke på å drive for-skning på utviklingen av kriminalmønsteret.

Samtidig som volden var nedadgående, økte sede-lighetslovbruddene. I Rogaland var det mer enn fordobling av denne saks-typen fra tidlig på 1600-tallet til omkring 1660. Ekteskapssaker og leier-målssaker utgjorde de fleste sedelighetssakene. Begge lovbrudd gjaldt samleie mellom ugifte, men i ekteskapssakene inngikk partene ekteskap og fikk boten nedsatt. Dessuten var det en del mindre saker som gjaldt ekteskapsbrudd, horsak-er, det vil si saker der den ene eller begge var gift, omtalt som henholdssvis enkelt eller dobbelt hor. Det var også en del blod-skamssaker, det vil si

18

saker om seksuell omgang i de forbudte ledd. Vold-tektssaker var det svært lite av, noe som kan for-bause på bakgrunn av den utbredte voldeligheten forøvrig.

Når sedelighetssakene økte i antall på 1600-tall-et, er forklaringen den skjerpelse av lovgivingen som fant sted i første halvdel av 1600-tallet. En kongelig forordning i 1617 gjorde kvinner straffeans-varlige på linje med menn i leiermålssaker, det vil si for lovbruddet “samleie mellom ugifte”. Lovbrud-det var “kongens sak”, og anklager var fogden. Den-ne bestemmelsen rammet

kvinner og menn som ventet barn og skulle gifte seg, like fullt som kvinner som fødte barn uten at det ble noe giftermål. I siste tilfelle måtte kvinn-en betale seks riksdaler og mannen tolv.

Før 1617 var det gjerne mannen alene som ble stilt for retten i slike sak-er. Vanligvis var saken reist av kvinnens mann-lige slektninger. Alterna-tivet var å gifte seg. I beg-ge tilfeller fikk kvinnen den sosiale oppreisning hun hadde rettmessig krav på som uberyktet møy. Av en undersøkelse fra Rogaland fremgår det at det gamle mønsteret

for denne typen rettssak-er henger i, det vil si at hovedsakelig menn stilles for retten. Det mønsteret som skulle bli det typiske for tiden som fulgte, be-gynner nå å avtegne seg, nemlig at spesielt kvinner rammes av sedelighets-lovene. Egentlig var det jo alltid et par, en mann og en kvinne, som var inn-blandet. Men stadig ofte-re skulle kvinnen alene bli rammet av loven. Hun satt alltid igjen med barn-et, det uomtvistelige bevi-set. Mannen slapp unna, enten fordi han nektet farsskapet eller fordi han han rømte vekk.

AnnonseringVi tilbyr lave priser på annonsering frem til 1. januar 2013. Mer info på vår hjemmeside: rogastart.com/Himaro/annonse.html

Svar på Himaro-quizen1. M/S Sandnes. 2. Spania. 3. New Delhi. 4. Europa. 5. 1968. 6. Basalt. 7. Fiat Panda.8. Fonetikk. 9. 1936. 10. Ja, første gang i 1968. 11. 1979. 12. 1998. 13. 1933. 14. Molde.15. Møre og Romsdal. 16. 1926. 17. Toronto. 18. Narkolepsi. 19. The Everly Brothers.20. India.

RedaksjonenAnsvarlig redaktør: Erling Jensen • Hjemmeside: rogastart.com/Himaro

E-post adresse: erlingpost@gmail.com • Tlf. 944 97 054 • Kontonr: 9722 48 67437

2012©Himaro - Kopiering fra Himaro er ikke tillatt uten avtale.