Sosialistisk fremtid nr 1 2003

ORGAN FOR BEVEGELSEN FOR SOSIALISME#1 / 2003 - LØSSALG KR. 20,-

sosialistisk

fremtid

g l i m t a v v e r d e n - f o l k e s t y r e - a f r i k a - l a t i n - a m e r i k a - f a t t i g d o m

2 Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

Et b idr ag ikampenNår en leser en alminnelig avis, tilegner en segkunnskap om samfunnet rundt seg. Menkunnskapen man får er på ingen måte nøytral ellerobjektiv. Både annonsørenes, eiernes ogjournalistenes verdier, oppfatninger og interesservil nødvendigvis prege det verdensbildet vi fårservert.

Slik er det også i Sosialistisk fremtid - vi har etpolitisk ståsted, og en bestemt agenda. Vi erverken uavhengige eller upartiske - og det synes vier helt greit.

Men en viktig forskjell er det også: Vi sier åpent ogærlig hva vi står for, og forsøker aldri å tilsløre våremeninger.

Vi sier: Vårt endelige mål er avskaffelse avkapitalismen og innføring av et nytt og merrettferdig samfunnssystem - sosialismen. Hvilkensystemtro avis sier eksplisitt at den er systemtro?

Sosialisme, ja. Hvorfor det da? Har ikkekapitalismen kommet for å bli? Finnes det i dethele tatt noe alternativ? Dette er spørsmål vi ofteblir stilt.

Det første spørsmålet er ikke så vanskelig å svarepå: Vi kan ikke passivt forholde oss til verdensproblemer. Stadig nye kriger og en skamløs rovdriftpå naturen truer vårt felles livsgrunnlag. Vi er vitnetil en vanvittig skjevfordeling av jordens ressurser.Disse problemene er produkter av den globalekapitalismen. Problemene må tas med roten.

Kapitalismen er ikke naturgitt. Det er etsamfunnssystem skapt av mennesker, og det kanavskaffes av mennesker. Som slave- ogføydalsamfunnene har utspilt sin historiske rolle, erkapitalismen i ferd med å gjøre det.

Fremtidssamfunnet må bygges på prinsipper omrettferdighet, frihet og demokrati. Men et sliktsamfunn kommer ikke av seg selv.

Det er er mektige krefter som har interesse av atsystemet forblir som det er. Derfor må ogsåmotkreftene organisere seg godt. Vi håper atmagasinet vårt kan være et lite bidrag i den globalekampen for rettferdighet og sosialisme.

Vi håper at du som leser kan ha utbytte av noe avdet som står i magasinet. Klarer vi å inspirere tilaktivt politisk arbeid - ennå bedre.

Mange bekker små…

Redaksjonen Utgis av: Bevegelsen for Sosialisme, Boks 131, 5804 Bergen.

E-post: [email protected]

Redaksjon: Even Sandvik Underlid, ThorBertelsen, Marcos Amano, Kari K. Fosseog Heine Johansen.

Signerte artikler står for forfatterensregning og representerer ikkenødvendigvis Bevegelsen for Sosialismesine synspunkter.

Opplag: 3000.Trykk: Øystese Trykkeri

I N N H O L D

Glimt av verden

I bevegelse for sosialisme

Afrika: Amerikanske og franske styresmakter konkurrerer om afrikanske rikdomar

Ta makten fra de globale korporasjonene

Latin-Amerika

Fattigdom

Fotball og politikk

Dikt

sosialistisk

fremtid

3

4

6

8

12

14

16

17

G L I M T A V V E R D E N

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003 3

“Verdenskapitalismen tar livet av flere hvert år enn det Hitler gjorde. Og han var temmelig gal.”Ken Livingstone, borgermester i London

EU diskuterer felles hær

EUs utenriksministre holder for tidenmøter. På dagsorden står de fransk-tyskeplaner om å gjennomføre en hurtigoppbyging av EUs militære kapasitet.

En rekke land planlegger nåenkeltfremstøt for å sette fart ietableringen av en EU-hær. Tyskland,Frankrike, Belgia og Luxenburg møtes forå drøfte saken 29.april.

Holland og Italia har og ytret ønske om åvære med i disse drøftingene. Disse tolandene sto på USAs side i Irak-konflikten.

Nå kommer diskusjonen imidlertid direkteopp på EUs utenriksministermøte.Formålet er sannsynligvis brobyggingovenfor Storbritannia. [...]

Dagbladet Arbejderen

USA: Flere svarte i fengsel ennnoensinne

Byrået for kriminalstatistikk i USApubliserte 7. april avslørende tall omlandets bruk av fengselsstraff. I løpet av2002 var det en dramatisk økning i brukenav fengselsstraff mot svarte amerikanere

mellom 20 og 34 år. Anslagsvis 12% avalle afro-amerikanske menn i dennealdersgruppen sitter på det nåværendetidspunkt i fengsel, og over 28% av allesvarte menn vil oppleve fengsling i løpetav sitt liv. Det totale antallet fengslede iUSA - eller frihetens land - oversteg i fjorto millioner.

Kommunistisk avis først på gaten iBagdad

Etter USA okkuperte av Irak, har man ilandet fått en viss grad av trykkefrihet. Fådager etter invasjonsstyrkenesmaktovertakelse, kom den første avisen i"det frie Irak" på gaten: IraksKommunistiske Parti distribuertegratiseksemplarer av Folkets vei iBagdads gater. Hovedoppslaget i avisenvar "diktatorens fall", i følge TV 2 tekst-TV.Kommunistpartiet i Irak har vært blant defremste i kampen mot Saddams diktatur,og mange av dets medlemmer ble somfølge av dette forfulgt eller drept.

Samfunnskritisk avis i nordisk utgave

Den franske avisen Le Mondediplomatique blir fra og med april utgitt ogdistribuert i en nordisk utgave.

Personligheter som Jacques Derrida,Susan George, Roy Arundhati og IgnacioRamonet har alle bidrag på trykk i førstenummer. Diplomatique har en utpregetintellektuell profil, og legger seg politisk påen radikal, samfunnskritisk linje. Avisenfinnes allerede i 45 forskjellige utgaver oghar et globalt opplag på 1,4 millioner.

www.diplomatique.no

I ly av Irak: NATO-støttet regjeringarresterer 7,000

Siden mordet på Serbias president ZoranDjindjic i mars, har den NATO-støttedeserbiske staten satt i verk en massivterrorkampanje mot det som fortsatt finnesav politisk opposisjon. Kritikk motregjeringen, demonstrasjoner og streikerer i praksis forbudt. Siden mars har over7,000 mennesker blitt arrestert, og 2,000holdt fengslet for etterforskning. Ofrene forregjeringens heksejakt er først og fremstvenstresiden i landet.

A K T U E L T


I februar oppstod en ny organisasjon på den norskevenstresiden - Bevegelsen for Sosialisme. Bak stiftelsen lået ønske om å inspirere vanlige mennesker til politiskrefleksjon og aktivt arbeid for rettferdighet og sosialisme.

Organisasjonen ønsker, med egne ord, å gi sitt "beskjednebidrag til radikale og sosialistiske ideers utbredelse iNorge". En overordnet oppgave er å reise visjonen om etsamfunn basert på grunnprinsipper om sosial rettferdighet,samfunnsmessig kontroll over økonomien, frihet ogdemokrati. Organisasjonen vil ikke drive detaljpolitikk, menvil nok arbeide med sentrale spørsmål som krig/fred,miljøvern og nord/sør-problematikk.

For å spissformulere det: Folk trenger ikke være enige om

hvilke fartsgrenser som skal gjelde på motorveien ellerstørrelsen på brusflasker for å arbeide i fellesskap for etmer rettferdig samfunn!

Samtidig ønsker organisasjonen å bidra til en mergrunnleggende diskusjon om mulige strategier videre forvenstresiden. De videre former for samarbeid mellomprogressive grupperinger må diskuteres løpende.Bevegelsen for Sosialisme betrakter ikke seg selv somnoen gudegitt fortropp for en sosialistisksamfunnsomveltning, men en organisasjon opprettet for ådekke et konkret behov i dagens politiske situasjon.

Bevegelsen for Sosialisme har medlemmer som samtidigarbeider i politiske partier, men har også mange

I B E V E G E L S E F O R S O

“Sosiale bevegelser og bredt sammensattekoalisjoner i mange land er med på å utfordreetablerte sannheter, og fremsetter krav detpolitiske maktapparatet må ta hensyn til.”

A K T U E L T


medlemmer uten noen slik tilhørighet. Mange føler segikke hjemme i noen av de etablerte grupperingene påvenstresiden, og ønsker en mer åpen samlingsplass forideologisk debatt og politisk aktivitet.

Det er å håpe at organisasjonens aktivitet blir et nyttigsupplement til den parlamentariske kampen. En uavhengig, folkelig bevegelse kan stille dristige krav oglegge press på den parlamentariske venstresiden.Samtidig ser vi at sosiale bevegelser og bredtsammensatte koalisjoner i mange land er med på åutfordre etablerte sannheter, og fremsetter krav detpolitiske maktapparatet må ta hensyn til.

En nystartet organisasjon er selvfølgelig nødt til å begynne

i det små. Bevegelsen for Sosialisme er i ferd med å bli enlandsdekkende organisasjon, med lokalkontakter i ti fylker- flere kommer snart. Grunndokumenter, hjemmeside, enløpeseddel og noe annen trykt informasjon foreligger alt.

Distribusjon og videreutvikling av Sosialistisk Fremtid, somdu nå leser, vil imidlertid være en hovedprioritet den førstetiden. Målsetningen er at magasinet skal komme ut engang i kvartalet. Det er viktig at de som ønsker å bidramed artikler og distribusjon av bladet kjenner sinbesøkelsestid.

O S I A L I S M E

Det går ikke an å sitte stille og se på denurett som utfolder seg i verden i dag.Multinasjonale selskaper og en liten klikkrikfolk blir mektigere og mektigere, og lever ien overflod vi knapt kan forestille oss.Samtidig arbeider milliarder av menneskerfor å holde hjulene i gang. Mange har knaptså de klarer seg. Andre klarer seg ikke.

Vi lever i et land hvor avisene bruker litervismed trykksverte på en diskusjon ommomsfritak på silikonpupper. Vi har enpolitisk debatt om landets økonomi som ihovedtrekk dreier seg om vi skal privatiseremange offentlige tjenester, eller om vi bareskal privatisere noen. Vi må reise en reellopposisjon mot denne usosiale politikken,som bare tjener de rike og få.

Denne opposisjonen må være organisert ogprinsippfast i den politiske og økonomiskeinteressekampen som pågår. Men den måogså være demokratisk, inkluderende ogåpen for nye ideer og innfallsvinkler. Den måvære fremtidsrettet, men evne å ta lærdomav tidligere forsøk på sosialistiskorganisering.

megafon


A F R I K A

Konflikten mellom Washington ogParis og deira ulike allierte ogkonkurrentar, som har spelt slik eiframståande rolle i samband medkrigen mot Irak, er også sentral nårdet gjeld utbyttinga av Afrika sinemineraler, jordbruksrikdomar ogmenneskelege arbeidskraft. Underpress frå sine amerikanskekonkurrentar, brukar dei franskestyresmaktene kontaktane dei harmed ulike regime i dei tidlegarekoloniane, og deira etablerteposisjon som ein hovudutbyttar iregionen, til å oppnå fortrinn i dettekappløpet.

Innan to veker hadde gått etter toppmøtet i Parisi februar 2002, der 52 afrikanske statsoverhovudsamla seg - det 22. møtet av dette slaget - reistepresident Jaques Chirac til Algerie for å knytevenskapsband med det undertrykkjande regimetder.

Den franske presidenten var i følgje med sjefarog styremedlemmar i 17 firma, blant annaAirbus, Michelin og oljeselskapet TotalFinaElf.

Landet sine olje- og gassreservar kan freiste tilimperialistiske investeringar. Andre potensielleinvestorar, skriv New York Times, "klagar over atAlgerie i stor grad har svikta når det gjeld åprivatisere økonomien sin."

Chirac er den fyrste franske presidenten somhar vitja landet sidan 1962, året då Algerie vannsin åtte år lange sjølvstendekamp mot denfranske kolonimakta. Over 1 million algirarardøydde i denne krigen, ein krig som var eitvendepunkt i opprøret som spreidde seg utoverdei tidlegare koloniområda i tiåra som følgdeandre verdskrig.

Chirac tenestegjorde sjølv som offiser i Algerieunder denne krigen.

Hundretusenvis av algirarar møtte opp for å hylleden franske presidenten i hovudstaden Algersine gater. Men ropa frå folkemengda var ikkjerop som "Vive la France", skreiv the Times, men"Visa! Visa! Visa!"

Algirske innbyggjarar som freistar å flytte tilFrankrike har rapportert om lange forseinkingarmed å motta svar på Visa-søknadane dei sisteåra. For mange er utvandring einaste vona om åfinne arbeide og rømme frå fattigdomen, i eitland der den offisielle arbeidsløysa er på heile30%. Den reelle arbeidsløysa er endå høgare.

Ein rekord i kolonial brutalitet

I koloniperioden, då europeiske makter -Storbritannia, Belgia, Portugal, Spania og Italia -direkte regjerte over afrikanske folk, oppnåddefranske styresmakter eitomdømme som den mest brutaleav alle kolonimaktene. AdamHochschild skriv i King LeopoldsGhost, ein studie av belgiskkolonialisme og av kongen somfremja den, at tvangsarbeid, brukav gislar, slavar i lenker og bruk avpisk var daglegdags røyndom påfranske gummiplantasjar kringekvator. Tusenvis av flyktningarsom hadde komme over Kongo-elva for å sleppe unna Leopoldsregime, flykta etterkvart attende,for å sleppe unna franskmennene.Befolkningstapet i dei fransk-eigde gummirikeregnskogane kring ekvator, er anslått å vere likehøgt som i Leopolds Kongo; om lag 50%.

Dei franske territoria vart øydelagde etter lange,voldsomme opprør mot gummiregimet, leggHochschild til.

Eit anna glimt av fransk kolonialisme sinkarakter, og metodane som vart nytta, kjem tiluttrykk i bruken av afrikanarar som kanonføde iden fyrste verdskrigen. I løpet av denne krigen"rekrutterte" franske styrkar 200 000vestafrikanarar i den imperialistiske armeen. Iboka "How Europe Underdeveloped Africa"

kallar forfattaren Walter Rodney metodane somvart brukte "leivningar etter slavejakta."

Etter andre verdskrig brukte Paris troppar fråkoloniane sine i mislukka freistnader på å få buktmed revolusjonane i Afrika og Indokina.Senegalesiske troppar vart brukt mot denalgirske frigjeringsrørsla.

Militær innblanding frå fransk side

I 1997 hadde Frankrike om lag 9000 tropparstasjonert i Afrika, og "militæresamarbeidsavtalar" med 23 land sør for Sahara.Dette året tok Paris initiativ til ein afrikansk"fredsbevarande" styrke kalla Reinforcement ofAfrican Peacekeeping Capacities (RECAMP).Organisasjonen sine militære øvingar involverte900 troppar frå 16 afrikanske land førre år, i

følgje dei franskeembetsmennene som varansvarlege for manøveren.

Men trass i RECAMP har Parislikevel vore avhengig av sineeigne væpna styrkar for åforsvare eigne interesser påkontinentet. Sidan åtaket deirapå Gabon i 1964, og fram tilslutten av 90-åra, har franskimperialisme gripe inn i Afrikaom lag ein gong i året. No harParis stasjonert ca. 3000

troppar langs Elfenbeinskysten for å støtte oppunder eit forlik i borgarkrigen, sidan dei ynskjer åstabilisere eit pro-imperialistisk regime i Abidjan.Dette er den største franske militæreintervensjonen i Afrika sidan eit liknande antaltroppar vart sende til Chad på åtti-talet.

I januar protesterte fleire hundretusen mot denfransk-pålagde pakta. Somme bar plakatar somappellerte til amerikansk imperialisme; "Hjelposs, Bush. Chirac er ein kriminell, terrorist,mordar".

Elfenbeinskysten er ein av medlemmene iAfrican Franc Zone, som omfattar 14 vest- ogsentralafrikanske land. Grupperinga, som vart

Amerikanske og franske styresmakterkonkurrerer om afrikanske rikdomar

AV MICHAEL ITALIE

I 1997 haddeFrankrike om lag

9000 tropparstasjonert i Afrika,

og "militæresamarbeidsavtalar"med 23 land sør for

Sahara.


A F R I K A

danna i 1939, tener som ein kanal for franskkapital inn i land som har kurs knytt til denfranske Franc, og no Euro.

Franske investeringar i land sør for Saharainvolverer 1500 franske selskap og tilsluttaorganisasjonar. Regionen representerer einårleg eksportmarknad verdt meir enn 16milliardar dollar for desse selskapa. Dei håvarinn eit stort utbytte av dei 8,4 milliardar dollarsom Paris deler ut som "bistand" til landa sør forSahara. Ein fjerdedel av totalbeløpet eradressert til dei tidlegare franske kolonianeElfenbeinskysten, Kamerun, Senegal ogMarokko.

Størstedelen av pengane Paris brukar på slikehjelpeprogram over heile verda, er knytt til kjøpav produkt frå franske selskap.

Konkurranse frå dei amerikanske imperialistane

Den amerikanske regjeringa, likesom sinkonkurrent i Paris, presenterer seg sjølv om einpatriarkalsk velgjerar for det afrikanske folket,medan det i røynda er tale om rovgriskeøkonomiske interesser. I sin State of the Union-tale 28. januar annonserte den amerikanskepresidenten, Bush, sin "Emergency Plan forAIDS Relief", som slo fast at 15 milliardar dollarville gå til land sør for Sahara for å motverkespreiing av AIDS, sjukdommen som har blitt einsosial katastrofe for menneska i regionen. Omlag 30 millionar av verdas 42 millionardiagnostiserte AIDS-sjuke bur i Afrika.

Programmet vil ikkje inkludere nokre av deihardast ramma landa, som Zimbabwe, Lesotho,Swaziland og Malawi, land som har nokre av deihøgaste AIDS-ratane i verda. Dennehjelpeplanen kjem etter fleire års freistnader fråWashington på å hindre produksjon eller kjøp avbillige utgåver av dyr AIDS-medisin i Afrika.Programmet dekkjer nokre land, som Algerie,der konkurranse mellom Washington og Parisover oljefelt og andre ressursar er sterk.

I mellomtida er dei amerikanske styresmaktene

alt godt i gang med framstøytar inne i Afrika.Under dekke av å ville fremje den økonomiskeutviklinga av landa sør for Sahara, grunnlaKongressen The African Growth and OpportunityAct (AGOA) i mai 2000. Amerikansk eksport tildesse landa nådde rekordnivå i 2001. Import frådenne regionen, derimot, hadde nedgong.

Eit sentralt mål for AGOA er den afrikanskeklesindustrien. Planen (AGOA) er sagt å skullehjelpe "millionar av afrikanske familiar med åbyggje velstand", men vedtaket tilbyr berre tollfriog kvotefri tilgong til den amerikanskemarknaden for afrikansk-produserte klede somer laga av amerikansk materiale.

For å kvalifisere til stønad frå AGOA krevst "einmarknadsbasert økonomi som vernar denprivate eigedomsretten", og eit styresett som"ikkje deltek i aktivitetar som undergrev USA sinnasjonale tryggleik og utanrikspolitiskeinteresser". Det er også eit krav at ein"samarbeider i internasjonal innsats for åeliminere terroristaktivitetar".

Afrika sine oljerikdomar; ein stor gevinst

Ein av dei største gevinstane for deikonkurrerande maktene er kontinentet sineoljeressursar. Avisa South African Business Dayskreiv 10. desember at raten av nyoppdagaoljereservar i Afrika har vore den største i verdadei siste fem åra, i følgje U.S. Corporate Councilon Africa. Flesteparten av desse nyoppdagareservane har vorte funne rundt Guinea-gulfen.

Nett no kjem om lag 15% av USA sin oljeimportfrå Vest-Afrika, hovudsakeleg Angola og Nigeria.Dette talet reknar ein med vil auke til 25% innanår 2015.

Same avis skriv at "ein nøkkelfaktor iamerikanske vurderingar er innverknaden tilOrganisasjonen av oljeproduserande land(OPEC) i Vest-Afrika. Eller, for å vere meireksakt; mangelen på innverknad. Det einastelandet i Vest-Afrika med OPEC-medlemskap erNigeria. OPEC fastset som kjentproduksjonskvotar.

Amerikanske oljeselskap møter konkurranse nårdei skal vinne innpass på nye oljefelt, blant annafrå TotalFinaElf. Heile 70% av dei franskeselskapa sin produksjon kjem frå Nigeria,Angola, Sameinte Arabiske Emirater, og fråNordsjøen. Verksemda på dei nye felta utanforkysten av Angola har utvida sin kapasitet med200 000 tønner per dag.

Nigeria er den største oljeprodusenten sør forSahara og den femte største eksportøren tilUSA. Andre vestafrikanske nasjonar utvidarproduksjonen. Det største oljerelaterteinvesteringsprosjektet på kontinentet er einrøyrleidning som går frå sørdelen av Chad tilhamner ved Atlanterhavskysten. Ekvatorial-Guinea, der amerikanske oljeselskap hartiltakande investeringar, er forventa å dobleproduksjonen sin innan tre år.

Side om side med sine veksande investeringarhar Washington også stasjonert troppar påkontinentet; i Djibouti er det 2000 amerikansketroppar. Frankrike har alt 2700 troppar der.

Pentagon sine embetsmenn har diskutert om deiskal trappe opp det militære samarbeidet medvestafrikanske land og og om dei skal oppretteein militær base på øya Saõ Tomé.

Tidligare trykt i The Militant. Omsett av Kari Fosse.

Abonner på

sosialistisk

fremtid

Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGENtlf. 917 71 [email protected]

135,- for fire nr. fritt tilsendt


F O L K E S T Y R E

Da George W. Bush stjal til seg makten i Dethvite hus var det et avgjørende øyeblikk forglobaliseringen av verdensøkonomien. Etkorporativt kupp fulgte i kjølvannet av Bushsvalgfusk og Det hvite hus ble i realiteten sattunder næringslivsgigantenes kontroll.

Mens Clinton-administrasjonen helt klart haddenære bånd til selskap som Monsanto, somfinansierte presidentens gjenvalgskampanje,fremstår Bush-regimets samrøre med globalekorporasjoner som enda mer direkte ogåpenlyst.

Robert Reich var arbeidsminister under Clinton,helt til han gikk lei av at næringslivsinteresserstadig forpurret forslag han kom med. I dag sierhan rett ut: "Det finnes ikke lenger noen form forpolitisk motkraft i Washington. Næringslivet harfull kontroll over regjeringsapparatet. Det er tidfor tilbakebetaling [til myndighetenesstøttespillere], og industri- ognæringslivssammenslutningene er traveltopptatt med å håve inn."

Tiltak mot tobakksindustrien som har værtplanlagt over lengre tid, blir avblåst. En langrekke arbeidsmiljøtiltak blir kansellert etterbefaling fra storkapitalen. Innenfor selveregjeringen finner man også eksempler pånæringslivsinteressenes makt. Finansministerener aluminiumsgiganten Alcoas mann. Lederenfor administrasjonen i Det hvite hus er entidligere nestformann fra et farmasøytiskselskap.

Det kanskje tydeligste tegnet på denneutviklingen er Bushs beslutning om å forlateKyoto- avtalen, som pålegger landene som harunderskrevet den å redusere utslipp av CO2.Dette som tiltak for å redusere drivhuseffekten.Bush trakk seg ut fra avtalen på ordre frakorporasjonene.

USAs økonomi er avhengig av importert olje oger de transnasjonale oljeselskapenes største ogviktigste marked. USA er også verdens størsteforurenser. USAs motstand mot å ratifisere ogsette i verk tiltak for å møte den globaleoppvarmingen reflekterer de oljeproduserendeog oljeavhengige selskapenes politiske makt.

General Motors, verdens største korporasjon, eren større økonomisk enhet enn Danmark,DaimlerChrysler større enn Polen, Royal Dutch /Shell større enn Venezuela. Bush-regimetsoppgave er å tjene slike selskapers interesser.

Fire av de fem største selskapene i verden og ¼av de 50 største er direkte knyttet til olje- ogbilindustrien. I 1999 hadde hver av de femstørste (General Motors, Wal-Mart, Exxon Mobil,Ford Motor og DaimlerChrysler) størresalgsinntekter enn brutto nasjonalproduktet til182 land.

Blant de USA-registrerte korporasjonene betaltesyv av disse mindre enn null i føderalinntektsskatt i 1998. Noen av nullskatteyternevar Texaco, Chevron, PepsiCo, Enron,Worldcom, McKesson og verdens størsteselskap - General Motors.

Selv om mange av disse selskapene har sittopphav i USA, er de i dag alle transnasjonalegiganter som kun streber etter stadig øktfortjeneste, om det så betyr ødeleggelsen av altliv på jorden. En nedgang i verdensøkonomienveier for disse tyngre enn noen form for folkeligeprotester.

Den korporative maktovertakelsen i Det hvitehus er det mest tydelige eksempelet pånasjonalstatenes og de nasjonale regjeringeneskrise i forhold til de enorme økonomiske ogfinansielle kreftene.

Håpet om å reformere kapitalismen gjennom deteksisterende valgsystemet alene - enten detmåtte være gjennom Det hvite hus eller iDowning Street og [red: det engelske]parlamentet - er blitt undergravd av det faktum atkapitalismen selv har tatt kontroll over denpolitiske prosessen selv.

Derfor kan vi kalle det som nå skjer foravslutningen på kapittelet om fremveksten avkapitalistisk demokrati - og begynnelsen pååpen kamp mellom folk flest og de globale

korporasjonene og deres overstatligeinstistusjoner som WTO og NAFTA, som trakkmer enn 50000 demonstranter til møtet iQuebec nylig.

Plyndringen av verden

Den prosessen som har drevet kapitalismensutvikling og forfall har skapt en krise avhistoriske dimensjoner, større og mer truendeenn krisen i 1930-årene. Enorme verdier har blittforflyttet fra underutviklede til høyindustrialisertkapitalistiske land for å fø allerede overfylteforbrukermarkeder i et håpløst forsøk på åtilfredsstille de globale korporasjonenesustoppelige profittbegjær.

Overproduksjon av forbruksvarer tyner utverdens råvareressurser og spyr ut avfall somforgifter miljøet og truer med å begrave livet påjorda. Denne utviklingen er ikke bærekraftig.

Det globale forbruket av vann har blitt fordobletde siste 20 årene, det er mer enn dobbelt såraskt som befolkningsveksten. Mer enn enmilliard mennesker mangler allerede vann.Innen 2025 er den forventede etterspørselenetter ferskvann beregnet til å være 56% høyereenn det som er tilgjengelig per i dag.

Vann har blitt en vanlig handelsvare, der brukenstyres etter markedets kalde regler. US GlobalWater Corporation har allerede underskrevet enavtale med Sitka i Alaska om eksport av over 77milliarder liter isbrevann til Kina. Selskapetplanlegger å taue vannet over havet i enormesekker for billig tapping på flasker i Kina.

Transnasjonale korporasjoner som Nike, Sonyog GAP bruker milliarder av dollar på reklame forproduktene sine, men flytter produksjonen sin tillavkostland i Sør-Amerika og Asia derarbeiderne jobber under barbariske forhold.

I andre deler av verden, for eksempel SierraLeone, kanaliseres våpen og penger avmultinasjonale selskap til diktatorer og halv-diktatorer som betaling for lojalitet og tilgang tilolje, diamanter og andre verdifullenaturressurser.

Store deler av Afrika er dømt til sykdommer oghungersnød mens forskjellige veldedighets- ogmisjonsorganisasjoner kommer og går. Utalligemillioner er forlatt for å dø ettersom AIDS-epidemien feier over kontinentet, menslegemiddelindustrien gransker

TA MAKTEN FRADE GLOBALE KORPORASJONENEkampen for samfunnsmessig eierskap og global kontroll over de transnasjonale selskapene

AV ROBERT SILVER


F O L K E S T Y R E

budsjettoverskuddene sine.

Militærregimet i Pakistan gir vekk kontroll overmatvareproduksjonen til transnasjonalejordbruksselskap. Landbruk utgjør ryggraden iPakistans økonomi og bidrar med mer enn 25 %av landets BNP og 60 % av landets totaleeksportinntekter. Mer enn 70 % av landetsbefolkning jobber innen landbruket.

Med profittmaksimering som produksjonsmål forlandbruket fremfor matproduksjon foroverlevelse vil millioner av småbrukere bli drevetfra jorden sin og handelsjordbruk for eksport viloverta. For å styrke regjeringenshandelsbalanse vil mat i enda større grad bli enknapp ressurs i et land der 1/5 av den 135millioner store befolkningen allerede erunderernært.

Bak vanviddet - profittkrisen

Hva ligger bak dette vanviddet avoverproduksjon, markedsføringen,reklameindustrien, kommersialiseringen avlivsformer og menneskelige relasjoner,miljønedbrytingen, den sosiale desintegreringenog den stadige driften mot krig?

Finansinstitusjoner, investeringsbanker ogaksjeeiere stiller midler til rådighet foreksisterende selskap for å profittere påproduksjon og salg av varer til markedet. Etlønnsomt marked tiltrekker seg konkurranse fraflere produsenter. For å overleve i dettemarkedet må selskapene stadig redusere sineproduksjonskostnader. Dette kan reduseres tilen enkel formel - færre arbeidere må produsereflere varer billigere. Å øke produktiviteten ernøkkelordet innenfor all produksjon underkapitalismen i alle dens stadier.

Det finnes to måter å øke produktiviteten på:Kapitalinvesteringer og lavere betaling for merarbeid. De to er sammenvevd.Kapitalinvesteringer kan være kjøp av land,produksjonslokaler eller maskiner for åautomatisere produksjonen.

Uansett vil menneskelig arbeidskraft være kildentil all verdi, og profitten er bare en del av den. Forå skape profitt ansetter selskapene arbeidsfolkog utnytter deres evne til å produsere mer verdienn de lønningene de trenger for å overleve.Dette er det vi kaller merverdi.

Konkurransens press på produktiviteten presser

forholdet arbeid - kapital i retning kapital ogfærre arbeidere blir ansatt i forhold tilinvesteringer i datamaskiner, nettverk ogbygninger. Selv om dette fører til at merverdi-potensialet, og muligheten for profitt, på dennemåten går ned.

I USA har investeringer i data- og teleteknologifor automatisering av produksjon og distribusjontvunget produktiviteten opp. Profitten fortsatte åøke ettersom lønningene ble presset ned.Timelønninger ble halvert fra 26 USD i 1973 til13 USD i 1999. Millioner av ultra-lavtlønnsjobberble til i USA og andre steder i verden.

I tillegg til å redusere lønnskostnadene måtteindustrien bruke den nye teknologien til å skapestadig nye forbruksvarer og markeder. Som enfølge av den stadige og overveldende veksten iproduktiviteten ble overproduksjon en norm.

Et resultat av dette er at profitten fra hver solgteenhet blir mindre og mindre. Antallet av hverenkelt produserte forbruksvare overfyller lett etmarked. Masseoppsigelser i Motorola, Ericssonog andre hi-tech bedrifter er en følge av dette.

Spekulativt dot.com hysteri var "redningen" fordesperate investorer på jakt etter nye kilder tilprofitt som var immune mot markedets lover.

De forskjellige businessmodellene til diversedot.com selskap, eksempelvis gratis-tjenesterfinansiert med reklame, nye forbrukerkanaler ogtjenestetyper er alle ufruktbare forsøk på åoverkomme den raskt synkende profittraten somnå forekommer i andre sektorer. De erkostnadsreduserende gjennom åstrømlinjeforme bestilling og distribusjon. Delover å eliminere alle ledd mellom produsent ogforbruker. Men de kan ikke stoppe profittkrisen.

For å håndtere sine stadig mer spredtevirksomhet oppdaget de globaliserte selskapenetidlig behovet for globalekommunikasjonsnettverk og sofistikertedataverktøy. De valgte Internett.

Så snart de nye globale entrepenøreneoppdaget potensialet begynte en halsbrekkendeutvikling av den "nye økonomien" basert pådatateknologi. Stadig mer sofistikerte nettverkble utarbeidet for å møte selskap som opererte imange land samtidig sine behov.

Denne akselererende cyber-revolusjonen harprodusert et stadig økende tilbud av billigere og

mer kraftfulle elektroniske produkter - hardware,software, informasjon og underholdning.

Produksjon av mikrochips og fiberoptiske kablerkrever store kapitalinvesteringer. Menkonkurransepresset har akselerert denvitenskaplige utviklingen og revolusjonertmasseproduksjonen. Informasjonsproduktene iseg selv, nyheter, musikk, artikler, vitenskapligkunnskap kan nå reproduseres til en latterlig lavkostnad.

Verditilføringen fra menneskelig arbeid erbegrenset til å produsere originalen og profittkan kun komme fra dette. Den eneste måten åtjene penger på blir da gjennomcopyrightbeskyttelse og gjennom å ta høybetaling for rettigheten til tilgang til en kopi.

Kampen for å overkomme profittratens stadignedadgående tendens er selve drivkraften i denkapitalistiske økonomien. Den sørger for atbedrifter som driver med overskudd blir nedlagtog at de som jobbet der blir arbeidløse. Nykommunikasjonsteknologi har ikke løst detteproblemet, men økt det.

Perioden med vekst i de rikere delene av denglobale økonomien var drevet av en utvidelse avkredittene. Nye aksjemarkeder, Nasdaq i USAog Techmark i UK ble skapt for å lede deinvesteringene som var nødvendige inn iinformasjonsrevolusjonen.

Boblen av overprisede teknologiselskap var liteni forhold til handelen i finansmarkedene. Men nåroverproduksjon fører til konkurser kommeromfanget av overvurderingen av verdien avselskapene opp i dagen. Markeder kollapser,banker stenger både sine nettverk og sine dører.

Fremveksten av globale korporasjoner

Begynnelsen av 1990-åra brakte en rask økningav multi- og transnasjonale korporasjoner påleting etter nye kilder til billig arbeidskraft. Denneglobaliseringen av økonomien er på mangemåter ulik 1800- og 1900-tallets imperialisme.

Det britiske imperium var for eksempel basert påhandel med råvarer man med våpen i håndplyndret til seg. Hærstyrker ble utstasjonert for åkontrollere land og kontinenter i et århundre.Imperialismen frembrakte en verdensøkonomibasert på urimelige handelsvilkår. Konkurranseom markeder imperialistmaktene imellom - allehandlet i "deres" kapitalistiske selskapers


F O L K E S T Y R E

interesse - frembrakte to verdenskriger.

Globaliseringen - den nye formen forimperialisme - fungerer ved at det dannesmultinasjonale korporasjoner gjennominvesteringer i utlandet. Fremfor å reinvesteremerverdien i land med nedgåendeprofittmuligheter, flytter finanskapitaleninvesteringene sine til lavkostland.

På 1990-tallet begynte eksport av finanskapital åta over for handel som verdensøkonomiensdominerende faktor. Gjennom "direkteinvesteringer i utlandet" ble kapital flyttet fra etland til et annet - både gjennom kjøp av aksjer iutlandske selskaper, og gjennom oppretting avnye selskaper i utlandet. I 1998 stodomsetningen til transnasjonale korporasjonersunderselskaper for 11.000 milliarder USD, ogpasserte summen av verdens samlede eksport.

I midten av nittiårene etablerte de mektigstekapitalistiske aktørene Verdenshandelsorganisasjon (WTO) for å eliminerenasjonale importbarrierer. Den overvåker blantannet GATT-avtalen, som fremmer eksport avvarer produsert til lave kostnader fra ett land tilandre hvor prisene er høyere.

GATS - en trussel mot offentlige tjenester

Gjennom andre avtaler regulerer WTO brukenav åndsverk (TRIPs). Gjennom den nye GATS-avtalen (General Agreement on Trade inServices) krever WTO at offentlige tjenester somhelse, utdanning og sosialtjenester åpnes forprivate aktører og konkurranse. Et innvikletsystem av eierskap på tvers av landegrenser harallerede utviklet seg på områder som vann, kraftog lignende goder.

Globale selskaper produserer deler i et land,eksporterer disse til et annet for å sette desammen for så å videredistibuere de til atterandre land. De balanserer kontinuerliglønnskostnader opp mot nærhet til markedene.

Produksjon er flyttet ut av selskapenes hjemlandtil kontraktører og underkontraktører iunderutviklede land hvor arbeidskraften er billig,fagforeninger og arbeidsmiljølovgivning er ikke-eksisterende og langvarige skattefritak ertilgjengelig.

Det har gått opp for megaselskapene at det erlite profitt å hente i selve produksjonen, ogmange selskaper hopper over selveproduksjonen i det hele tatt. De konsentrerer segheller om utvikling, markedsføring og forsvar av"merker". Phil Knight, en av sjefene i Nikeoppsummerer deres tenkning: "Det er ingentingå tjene på å lage ting lenger. Verdien skapes

gjennom nitidig forskning, innovasjon ogmarkedsføring."

Reklamekostnadene skyter i været

Reklamekostnadene har økt dramatisk. I USAble det i 1998 brukt 196,5 milliarder USD påreklame, fire ganger mer enn i 1979. Globalt bledet til sammenlikning brukt 435 milliarder USD i1996, en syvdobling siden 1950. Veksten harvært en tredel hurtigere enn verdensøkonomiensom helhet. Dersom alle former formarkedsføring var inkludert, snakker vi omglobale kostnader på sjokkerende 1.000milliarder USD. Ikke så rart da at brands erkostbare. I 1988 betalte Philip Morris 12,6milliarder USD for det multinasjonale selskapetKraft - seks ganger selskapets verdi - simpelthenfor å få kontroll over merkenavnet.

Markedsføring, reklame og oppkjøp avmerkenavn produserer imidlertid liten verdi - etpoeng Phil Knight ikke vil forstå. Dissekostnadene dekkes av merverdien som skapesav industriarbeiderne som faktisk produserervarene. Dette er årsaken til at multinasjonaleselskaper stadig jobber for å flytte produksjonentil fabrikker med lavest mulig lønns- ogproduksjonskostnader. Arbeidernes del av kakenutgjør en stadig mindre bit av de multinasjonaleselskapenes budsjetter. Kostnadene til brandingstjeler en stadig større del av merverdien. Itillegg kommer stadig mer vanvittigelederlønninger, galopperende kostnader tilmarkedsføringspersonell og utbytte tilaksjonærene.

En stor del av produksjonen til multinasjonaleselskaper håndteres av kontraktører ieksportproduksjonssoner (EP-soner) i Asia ogSør-Amerika. Det er cirka 1,000 EP-soner iverden, med over 27 millioner arbeidere ansatt.Landet med størst andel av detteproduksjonsmarkedet er Kina, med sine 124 EP-soner som har i overkant 18 millioner arbeidereansatt. Arbeidsforholdene i disse sonene erbarbariske og flesteparten av de ansatte er ungekvinner.

Samtidig som de multinasjonale korporasjoneneflytter produksjonen sin til underutviklede landreorganiserer de sine aktiviteter og kutterkostnader i sine hovedmarkeder i de rikelandene. For å greie dette ansetter de fleksiblearbeidskraftreserver på deltids-, midlertidige ogfreelancekontrakter, eller de leier innarbeidskraft fra vikarbyråer for å holde tallet påovertallige nede og kune reagere raskt på opp-og nedganger i markedet. Wal-Mart, Starbucks,McDonalds, KMart og GAP er blant de som harpresset arbeidsmiljøstandardene ned for å fåmarkedsførings- og ekspansjonsbudsjettene til å

gå opp.

Kampen for samfunnsmessig eierskap

Det er mulig å bruke den teknologiskerevolusjonen og de globale produktivkreftene tilå tilfredsstille alle verdens menneskers behov påen bærekraftig måte. Men dette er umulig sålenge samfunnet er organisert med det mål åskape mest mulig profitt.

Kartleggingen av menneskets gener tilbyr heltnye muligheter til å forutse, forebygge og kureresykdom. Bak denne kartleggingen ligger enkollektiv innsats fra forskere over hele verdengodt hjulpet av kraftige datamaskiner. Men i dager det de bioteknologiske selskapene som hartilstjålet seg retten til bruk av og profitt fra dennenye kunnskapen. Privat eierskap blokkerer fritilgang til livreddende kunnskap, og lokalehelsemyndigheter vil måtte betale avgift til defarmasøytiske selskapene hvis sykehus ellerhelsestasjoner ønsker å bruke de nyutvikledetester for sykdommer som for eksempelbrystkreft.

Internasjonal patentlovgivning har strukket segutover sine tidligere grenser. I dag er retten til etstadig voksende antall naturlige livsformer iprivat eierskap, fra regnskogplanter til riskorn ogmenneskelig kroppsvev. Bønder er i ferd med åmiste retten til å samle såfrø fra avlingene sineog individer kan miste retten til sine kroppsdeler.

Når det gjelder kunst og åndsverk har Internet-basert teknologi som Napster og Gnutella tilbudtdirekte adgang til direkte utveksling mellomprodusent og bruker, uten noe mellomledd. Menunderholdningsindustrien bruker store ressurserpå å forhindre tilgang til disse tjenestene, ogmillionsummer går med til rettssaker for å stoppedelingen.

Flere og flere spør:

- Hva er meningen med alle dissevitenskaplige fremskrittene dersom de bare skalgagne et fåtall?- Hvis transnasjonale selskap innrømmer atde kun eksisterer for å kjøpe opp billigeprodukter og selge de dyrt videre under diversemerkenavn, hvilken hensikt har disseselskapene da?- Hvis ting vi trenger kan produseres billig ienorme mengder, uten å skape profitt, hvorforikke bare produsere det vi trenger og distribueredet gjennom rettferdig handel og på dennemåten eliminere de transnasjonale selskapenefullt og helt?- Dersom arbeidskraftkjøpere sin oppgavebare er å presse ned produksjonskostnadene påvegne av de multinasjonale selskapene de er

“...det som står i veien fobehov er privat e


F O L K E S T Y R E

underordnet, hvorfor kan ikke i stedet arbeiderneselv kontrollere bedriftene de jobber i?- Hvis det som står i veien for tilfredsstillelseav hele verdens befolkning sine behov er privateierskap og profittorientert produksjon, hvorforikke da bytte til et system med samfunnsmessigeie og produksjon for å dekke behov?

Hvordan sette samfunnseie ut i livet

Valgte organer sammensatt av produsenter ogforbrukere kan ta kontroll over produksjonen.Disse ville fungere på det plan som erhensiktsmessig - lokalt, regionalt, nasjonalt,kontinentalt eller globalt.

De vil kunne beslutte hvilke investeringer somskal prioriteres, utvikle og iverksette planer forproduksjon og organisere distribusjon. Deresmål vil være å dekke menneskelige behov, delekunnskap og ta i bruk teknologi for å reduseredet enkelte individs arbeidsbelastning. Skilletmellom arbeider og arbeidsgiver vil forsvinne,som en følge av at arbeiderne selv blir eiere.

Bærekraftig, planmessig produksjon for å dekkebehov vil ta over for dagens markedsanarki.Samfunnseie vil gjøre slutt på den forsøplendeoverproduksjonen av varer som er utdaterte førde når markedet.

Konkurranseøkonomiens behov formerkevarebygging og konstruksjon av kunstigeskiller mellom likeverdige produkter ved bruk avlogoer og image vil forsvinne. Sløsing avressurser på reklame vil forsvinne, ogproduksjonkostnadene vil falle dramatisk.

Bankvesen, boligselskap, pensjonsfond ogandre finansielle institusjoner kan blisamfunnseide verdiforvaltere. Disse vil jobbe påen ikke-kommersiell basis uten profittmotiver. Devil kunne tilby rimelige lån og rettferdige vilkår.De som sparer gjennom disse institusjonene vilogså eie de.

De økonomiske og tekniske endringene somglobaliseringen har drevet frem har hattdramatisk innvirkning på nasjonalstatenes makt,som har gjort den ustabil, utsatt for stadige kriserog moden for utskiftning.

De nasjonale myndigheters rolle hargjennomgått en kvalitativ endring. Tidligere varde beskyttere av nasjonale kapitalinteresser.Deres funksjon er nå å skape sosiale, politiskeog økonomiske betingelser som er gunstige forde globale korporasjonene, slik at de ikke flyttersin produksjon til andre land.

Mens globale selskap flytter sin virksomhet fraland til land, med ønske om mest mulig

fordelaktige betingelser og størst muligbudsjettoverskudd, lider de nasjonaleregjeringene under sviktende skatteinntekter ogminskende makt. Nasjonale regjeringer somBlairs "New Labour" har blitt redusert til betaltehjelpere for den globale kapitalen.

De arbeider for å gjøre slutt på statens rolleinnen sosial velferd, slik at folk blir tvunget til åkjøpe private pensjons- og helsetjenester, elleroverføre ansvaret for drift av infrastruktur ogtransport til multinasjonale selskap som driverdisse ut fra ønske om profitt om det så måtte gåpå sikkerheten løs.

I Europa er de nasjonale lovgivende og juridiskeprosessene underordnet EU-kommisjonen og deeuropeiske domstolene. Internasjonalt tar WTObeslutninger som overkjører de nasjonaleregjeringenes avgjørelser.

Den revolusjonære veien til global styring

Gapet mellom de rike og fattige landene har blitttil en enorm kløft. Forholdet mellom inntektene tildet rikeste og fattigste landet var cirka 3 til 1 i1820, 35 til 1 i 1950, 44 til 1 i 1973 og 72 til 1 i1992.

Forskjellen mellom husholdningene har øktdramatisk, gapet mellom de rike og de fattigevokser raskt i mange land - mest synlig iRussland, England og USA. Skillet er veldig storti store deler av Latin Amerika.

Liberale kritikere av kapitalismen hevder at denye globale institusjonene vil kunne begrensesystemets ustabilitet, ta bort de mest alvorligefølgene av de transnasjonale korporasjonenesvirksomhet slik at de kan fungere på et mer"sosialt" vis.

Dette er utopisk drømmeri, basert påforestillingen om at kapitalismen er et systemsom kan fungere rasjonelt.

De enorme økonomiske og finansielle kreftenesom har dukket opp de siste to hundre årenelever sitt eget liv. Et liv som ikke er kontrollerbartså lenge de er på private hender og drivesutelukkende etter profitthensyn. Det varkapitalismen som ga liv til de politiskeinstitusjonene som i dag undermineres gjennomglobaliseringen kapitalismen driver frem. De harikke lenger noen nyttig funksjon i den globalekapitalismens tidsalder.

For arbeidere med trusselen om redusertlevestandard hengende over seg, forarbeidsledige, for uavhengige bønder som blirfratatt sitt levebrød av bioteknologiske selskapog for de jordløse landarbeiderne er behovet

lokale, regionale og globale organisasjoner somrepresenterer deres interesser i et samfunn somproduserer for å møte deres behov.

Det demokratiske idealet med flerpartisystem oguniversell stemmerett ble det dominerendepolitiske systemet for nasjonalstatene i det 20.århundre. I 1900 var det ikke et eneste land somhadde oppnådd dette. Et århundre senere harnesten alle fått det. De siste 25 årene har 113land innført systemer basert på flerpartivalg.

Men det verdensomspennende fremskrittetuniversell stemmerett representerer har blitt tilen verdensomspennende svindel. Nedgåendeoppslutning om valg viser oppgittheten overdagens politiske system i alle samfunnslag.

Motstanden mot effektene av den globaliserteøkonomien vokser ettersom folk oppdager hvemsom dominerer verden.

Grunnlaget for en radikal samfunnsendring ogutskifting av de kriserammedesamfunnssystemene med maktovertakelse fordet brede lag av folket vokser i land etter land.Dette er måten å få kontroll over korporasjoneneog å introdusere produksjon og forbruk etterbehov.

Overgangen krever at:

- Eierskap, kontroll og drift av bedrifter oginfrastruktur overføres til de som arbeider medog bruker de.- Valgte forsamlinger av produsenter ogforbrukere i hver region rådslår og forhandler omplaner for produksjon og distribusjon, med brukav det ypperste av teknologi for å måle ogtilfredsstille behov og etterspørsel over heleverden.- Arbeidere og produsenter planleggersammen hvilke varer som skal produseres ogkontrollerer at produksjonen skjer på en trygg ogbærekraftig måte.- Banker, boligselskap, pensjonsfond ogandre finansinstitusjoner settes undersamfunnsmessig kontroll og styring.- Billige kreditter stilles til rådighet for de somtrenger det - for å finansiere utvikling på bådemikro- og makronivå.- Finansspekulasjon, privat eierskap ogprivat profitt avskaffes.- Et demokratisk system for globalrepresentasjon blir opprettet.

Fra Socialist Future magazine (UK)

or tilfredsstillelse av hele verdens befolkning sineeierskap og profittorientert produksjon...”


L A T I N - AA M E R I K A

Ecuador - Gutièrrez tar kontroll

Innb.: ca. 13 millioner

Ecuador har en utpreget jordbruksøkonomi. Mens tidligere regjeringer har brukt halvparten av statsbudsjettet på å betaleutenlandsgjeld, har landets befolkning fått det stadig vanskeligere. En liten gruppe av jordeiere har kontroll over mesteparten avlandets dyrkbare jord, mens andre må ta det arbeid de kan få. Analfabetisme og arbeidsledighet er utbredt. Indianerne, somutgjør 40% av landets befolkning, lider under utbytting og undertrykkelse.

De siste årene har imidlertid blitt reist en massiv folkelig opposisjon mot markedsliberalismen. De to siste regjeringer har blittavskaffet som en følge av folkelige protester. Under opprøret i 2000 ble en tidligere oberst, Lucio Gutiérrez, arrestert. Hanskulle siden komme til å bli en ledende skikkelse i bevegelsen "Sociedad Patriótica 21 de Enero". Den stilte til valg høsten2002 - og vant. Viktigste valgkampsaker? Sosial utjevning og bekjempelse av korrupsjon.

Det vil ta tid å få Ecuador på rett kjøl, etter mange år med vanstyre. Like fullt: Ecuadors mange fattige har store forventningertil presidenten, og Gutiérrez har press på seg for å oppfylle sine valgløfter.

El Salvador - FMLN vinner lokalvalgene!

Innbyggere: 6.3 mill

Når USAs tredje største ambassade i verden befinner seg i El Salvador, er det ingen tilfeldighet. USAholder et jerngrep om Mellom-Amerika.

Kanskje er nå omsider dette lille, men tett befolkede landet, i ferd med å rive seg løs fra imperiets klør. Dentidligere geriljabevegelsen FMLN (Farabundo Marti Liberacion Nacional) vant nemlig valget til parlament ogkommunestyrer i mars. Flere ledende medlemmer av FMLN ble drept foran valget. Valget ble gjennomført på en slikmåte at mange fattigfolk ikke hadde mulighet til å komme seg til et valglokale. Landets privateide media gav selvsagthele tiden en unison støtte til de borgerlige partiene Arena og PCN.

Til neste år er det nytt valg i El Salvador. Da skal ny president velges i landet. Objektivt sett skulle FMLN ligge megetgodt an, men det er selvsagt mektige krefter som vil gjøre alt for å hindre partiet fra å ta styring over landet. Partiettaler USA midt i mot og står forøvrig på et radikalt sosialistisk program.

Den tidligere geriljakommandanten Schafik Handal vil sannsynligvis være FMLNs førstekandidat vedpresidentvalget neste år.

Bolivia - stor fremgang for MAS

Innbyggere: 8.4 mill.

Bolivia er et av de fattigste landene i Sør-Amerika. Urbefolkningen utgjør to tredeler av befolkningen og mange av demlever i dyp fattigdom. Kokadyrking utgjør levebrødet for mange. Landets elite domineres av mennesker av spansk opphav.Spanskættede har tradisjonelt dominert det politiske og økonomiske liv.

Bolivia har en turbulent politisk historie, med uttallige kuppforsøk og politiske kriser. Innføringen av formelt demokrati har gittlandet en viss stabilitet, men har vært av liten hjelp for landets fattige. Det siste tiåret har landet vært vitne til massiv privatiseringog et økende fattigdomsproblem.

Endringer kan være underveis i Bolivia. I gatene demonstrerer folk mot nyliberalismen, USA og IMFs diktering av landets politikk. Folk finner segikke lengre i uretten. Movimento al socialismo (MAS) og deres leder Evo Morales, også en kjent talsmann for kokabøndenes rettigheter, opplevdestor fremgang ved forrige valg. MAS står på et radikalt sosialistisk program.

Ved skrivende stund (9. april 2003) har Bolivias høyrevridde regjering nettopp gått av som følge av massive protester mot skatteøkning. Hva som vilskje er uvisst.

Latin-Amerika er preget av århundrer med utbytting fra det rike nord. Enorme klasseskillerpreger de fleste landene, og de siste årenes økonomiske liberalisering har ytterligereforverret forholdene. Men det finnes glimt av håp...

DET ANDRE AMERIKA


Brasil - første president fra arbeiderklassen

Innbyggere: 176 mill.

Noen som vet hvem Luiz Inacio da Silva er? Sier man Lula vet flere hvem det er snakk om. Den nyvalgte presidenten i det folkerike landetbegynte sin politiske løpebane under kamp mot militærdiktaturet (1964-85). Lula har lenge vært populær frontfigur for Partido de losTrabajadores arbeiderpartiet og er kjent som Brasils første president med arbeiderklassebakgrunn. En meget bred koalisjon støttet opp omhans valgkamp, og mange er de som knytter veldige håp til maktovertakelsen. Grasrotbevegelser som De jordløses organisasjon (MST) harogså store forhåpninger til presidenten.

Lula har tidligere fremstått som en radikal sosialist. Under valgkampen tonte han imidlertid ned mye av sin systemkritiske retorikk, ogumiddelbart etter valgseieren kunne det synes som om den nye regjeringen først og fremst var opptatt av å forsikre finansverdenen om fortsattstø kurs. Om Lula og hans støttespillere kan frembringe virkelig endring i et land der 50 millioner lever i dyp fattigdom, gjenstår å se. Mangestiller seg spørsmål om det vil være mulig for Lula å oppfylle sine valgkampløfter uten et mer grunnleggende brudd med markedsliberalismen.En radikal omfordelingspolitikk vil uansett ramme landets overklasse. Tør Brasils nye president å utfordre disse kreftene? Tør han å la være ogdermed sette sin folkelige støtte på spill?

L A T I N - AA M E R I K A

Venezuela - "klassekamp fra regjeringskontorene"

Innbyggere: 24 mill.

"Klassekamp fra regjeringskontorene", kalles av og til prosessen Venezuelas president Hugo Chavez har satt i gang.Bevegelsen hans foretrekker å kalle den pågående prosessen for Den bolivariske revolusjon, oppkalt etter frigjøringshelten

Simon Bolivar.

Chavez vant presidentvalget i Venezuela 1998 og igjen i 2000, med det største flertallet på førti år. Siden den gang har en rekkepositive sosiale tiltak blitt satt i verk. Styrking av skolevesenet, helsevesen som har blitt mer tilgjengelig for fattige og innføring av nyelover som sikrer kvinners og urbefolkningens rettigheter er noen eksempler.

Slik politikk føres ikke utstraffet i vår verden. Hugo Chavez ble utsatt for kupp og bortføring i fjor, men skrev historie da han få timersenere kom triumferende tilbake til regjeringskontorene - “En kontra-kontra-revolusjon”, konstaterte han. Siden har næringslivet forsøktå lamme økonomien ved å sette i gang en langvarig lockoutkampanje. Verken CIA eller Venezuelas rike liker det som skjer i Venezuelasærlig godt. Når regjeringen selger olje til Cuba tross blokaden, og kritiserer USAs "krig mot terror", gleder det imidlertid fattigfolk flest iVenezuela. Og fattigdom er det dessverre mye av i det rike oljelandet.

AV EVEN SANDVIK UNDERLID

Cuba - kollektiv eiendom og sosial likhet

Innb.: ca. 12 millioner

Cuba, Cuba - hva er det å si som ikke har blitt sagt før? På Cuba har prinsippet om kollektiv eiendom forrang fremfor den privateeiendomsrett. Hvor vidt man kan kalle landet sosialistisk, er venstresiden her hjemme uenig om. I alle tilfelle har Cuba oppnådd enormesosiale fremskritt: Det sosiale sikkerhetsnettet er imponerende. Alle innbyggere er sikret 12 år gratis utdanning, og analfabetisme er sågodt som utryddet. Arbeidsledigheten kom i 2002 ned på 3,3%. Landets helsevesen er i verdensklasse. Landets internasjonalesolidaritetsarbeid har vært av stor betydning for mange land i den tredje verden.

Cubas politiske system kan virke fremmed for oss. Det politiske engasjementet blant innbyggerne er stort, men all offentlig debattforegår innenfor rammene av det etablerte politiske systemet. Når myndighetene er forsiktige med å slippe til opposisjonelle meninger

må dette forstås i lys av det konstante ytre press landet er under. USA - "imperiet" - har i 45 år gjort alt det kan for å destabiliserelandet. Finansiering av opposisjonsgrupper, terror og drapsforsøk på politiske ledere, militær og psykologisk krigføring har

inngår i dette spillet. Handelsblokaden har kostet landet dyrt.

Siden revolusjonen i 1959 har Cuba hatt en svært spesiell status i Latin-Amerika. Det er fortsatt et av få land som påden internasjonale arena tør å tale de multinasjonale selskapene, USA og den globale kapitalismen midt i mot. Cubaseksempel er stadig en viktig inspirasjonskilde for revolusjonære over hele verden.


F A T T I G D O M

Fattigdommen i høgt utviklaindustriland som Noreg vartgjenoppdaga på 1960- og 1970-talet,og er blitt kalla den modernefattigdommen eller nyfattigdommen.Sjølv om temaet vårt erfattigdommen sine årsaker ogløysingar, er det likevel nødvendig åseie noko om kva denne modernefattigdommen eller nyfattigdommener.

Fattigdomsforskning av i dag er prega avnærast endelause diskusjonar omfattigdomsbegrepet, korleis dette skal definerast,operasjonaliserast og målast, og dessutan av eithav av statistikk og sosialøkonomisk snikksnakk.Eg ønskjer her å styre unna dette, og halde megpå eit meir prinsippielt plan.

Innan den tradisjonelle fattigdomslitteraturen hareitt av dei mest omdiskuterte spørsmåla vore omfattigdom er eit absolutt eller relativt fenomen. Utfrå ein eksistensminimumsdefinisjon er det taleom fattigdom dersom eit snevert sett avabsolutte biologiske behov (næringsinntak,husvære, klede og varme) ikkje vert tilfredsstilte.Den britiske fattigdomsforskaren PeterTownsend opponerte mot eit slikt absolutt syn ogmeinte at fattigdom må forståast som relativdeprivasjon.

Det er ikkje berre tale om å overleve fysisk,men også sosialt, og fattigdom må forståast ogstuderast i ein historisk og sosiokulturellkontekst. Det relative fattigdomsperspektivet er idag bortimot allment akseptert, men fleire, ml.a.nobelprisvinnar i økonomi Amartya Sen, haråtvara mot å gå for langt i denne relativiseringaog har framhalde at fattigdommen også må ha eiabsolutt kjerne. For Adam Smith var denpersonen som ikkje kunne ferdast i detoffentlege rom utan å kjenne skam på grunn avlåg levestandard, fattig.

Ei anna sentral problemstilling innankonvensjonell fattigdomsforskning gjeld omfattigdom skal definerast og målast ut frå kva formaterielle ressursar individet råder over eller utfrå forbruk og levestandard.

Ei tredje sentral problemstilling gjeld omfattigdom utelukkande skal oppfattast som eitmaterielt og objektivt fenomen, eller om ogsåsubjektiv oppleving skal inkluderast ifattigdomsbegrepet.

Eit fjerde perspektiv er eit relasjonellefattigdomssyn, der ein legg vekt på at kategorienfattig må forståast i forhold til kategorien ikkje-fattig. Dei fattige er dei som mottek fattighjelp, ogslik hjelp har heilt frå Bismarch sine dagar ikkjeblitt gitt ut frå omsynet til dei trengande, men utfrå det dei herskande oppfattar som samfunnetsine interesser justert oppover for å unngåopprør og nedover for å sikre arbeidsdisiplin. Einspør seg her kva for funksjon dei fattige har for

samfunnet som heilskap. Det finst eit utal ulikefattigdomskriterier og fattigdomsgrenser. Denmest kjende er vel EU si fattigdomsgrense: 50%av gjennomsnittsinntekt.

I mi eiga forskning har eg operert medfølgjande fattigdomskriterier for å få eit bilete avfattigdomsberøring: Inntektsfattigdom,formuesfattigdom, gjeldsrelatert fattigdom,allmenn deprivasjonsfattigdom, fattigdom ut fråbudeprivasjon og subjektiv fattigdom.

Fastsetting av kva fattigdom er (og ikkje er) ogkven dei fattige (og ikkje er) bør likevel ikkje skjeutelukkande på eit empirisk grunnlag. Fattigdomer eit mangefasettert fenomen med økonomiske,sosiale, politiske, kulturelle og moralskedimensjonar. Det er både ein tilstand og einprosess, og ei årsak og ein verknad. Likevel måikkje denne kompleksiteten vere eit hinder formeir substansielle og og samlavesensfastsettingar, mellom anna ut frå politiskøkonomi. Vi treng eit fattigdomssyn, eitfattigdomsperspektiv og ein fattigdomsteori.

Fattigdomsbegrepet må heller ikkje få leve sitteige liv, meir eller mindre fjernt frå ordet sietymiologiske betydning, vanleg bruksmåte isamfunnet og det fenomenet som det refererertil. Fattigdom handlar om manglar, umøttebehov, om sakn og å ikkje makte å leve opp tilvisse materielle standardar i samfunnet som ibestemte sosiale miljø vert vurdert som normale,ønskverdige og nødvendige. Det handlar ogsåom knapphetens tyrrani, og ofte omavhengigheit, audmjuking, maktesløyse,undertrykking og stigmatisering. Fattigdomeksisterer innanfor ramma av eit klassedelt ogstratifisert samfunn der dei fattige er dei som verttildelt minst i den primær- ogsekundærfordelinga av materielle godar (særlegpengar) som føregår. Fattigdom er resultat avein bestemt politikk (eller mangel på politikk),fattigdomsdefinisjonar er politisk bestemt ellerinfluert, og fattigdom er også eit etisk ellerpreskriptivt begrep. Den har ulikeframtredingsformer som heng nært saman medfattigdommen sin karakter. Fattigdommen erheterogen, multidimensjonell og kontinuerlegsnarare enn dikotom. Grensa mellom fattigdomog ikkje-fattigdom er meir som ytterkantane påflammane på eit bål omskifteleg og ikkje alltidlike klar. Fattigdommen er både prosessuell ogkontekstuell.

Fattigdommen er umenneskeleg. I min eigafattigdomsstudie her frå Bergen fann eg atfattigdommen verkar passiviserande, og deifattige har lite høve til interesseartikulasjon ogpolitisk aktivitet. Såleis er fattigdommen også eitdemokratiproblem.

Dei fattige kan ikkje delta i sosiale aktivitetar somelles er vanlege i samfunnet. Kinobilletten,måltidet ute, jamvel eit varmt måltid dagleg,høve til å feire dagar, reisa til foreldre eller barn inabokommunen vert uoverstigelege hinder.

Fattigdommen fører til stigmatisering i form avnegative reaksjonar frå andre menneske. Deifattige kjenner seg negativt vurdert av andremenneske. Dei opplever samhandlingsvanskar imøte med andre menneske. Den sosialekontakten vert redusert. Den psykososialebehovstilfredsstillinga vert redusert over eit breittspekter. Dei opplever at dei har materielt betingalenker på armar og bein. Sjølvbiletet vertskadelidande. Helsa, som kan vere dårleg fråfør, vert forringa. Mange unnlet å gjere bruk avhelsevesenet av økonomiske grunner.

Fattigdommen gjev grobotn for negative kjensler,som sinne, skamkjensle, skyldkjensle, tristheit,vonbrot o.a. Fattigdommen verkarøydeleggjande på livskvaliteten og trenger inn iden minste pore av personleg og sosialt liv. Deilever under knapphetens tyrrani. Ei uventarekning på 2 000 kroner overstig det dei kanmakte. Fattigdomsopplevinga vert forsterka avmaterielle verdiar i samfunnet, der pengane erdet universelle byttemiddelet som også ogsåtener som verdimålar for kor mykje ein er verdtsom menneske. Dei fattige møter rikdommenkring seg, og fattigdomsopplevinga vert såleisforsterka. Dei møter andre med bil, pen bustad,hytte, som reiser på Syden-turar osb. Deikjenner seg som fattiglus og taparar ivelferdssamfunnet.

Fattigdom og ulikskap er ein enormsjukdomsprodusent. I den nyleg publiserte Oslo-helsa vart det påvist at menneske i dårleg stilteområde på Oslo austkant var overrepresentertepå nesten alle sjukdomskategoriar i forhold tilmeir økonomisk velstilte på Oslo vestkant. Mennpå Vestkanten levde 7,2 år lengre enn menn påAustkanten. Liknande resultat har blitt påvistinternasjonalt. Forskaren Wilkinson påviste atsamfunn med stor sosioøkonomisk ulikskap varhelsefarlege samfunn, uansett om samfunna varrike eller fattige målt i nasjonalprodukt.Fattigdommen gjev naturlegvis opphav til eirekke ulike sosiale problem, til dømeskriminalitet.

Den norske fattigdommen er ikkje nokomarginalt randfenomen. Nokre hundre tusenmenneske er i større eller mindre grad, og påulike måtar, i ein fattigdomssituasjon. I eitlivsløpsperspektiv vert langt fleire ramma.Omfanget vil sjølvsagt vere avhengig av korleisein definerer og måler fattigdommen. Du vil finnedei fattige blant sosialklientar,langtidsarbeidslause, uføretrygda,minstepensjonistar og einslege forsørgarar.Mange ligg i ei diffus gråsone dei er for sjuke tilå arbeide, men for friske til å få uførestønad. Eitfellestrekk er at dei ikkje har fått fotfeste på toviktige marknader: Arbeidsmarknaden ogbustadmarknaden. Dei lever i eitt av dei dyrastelanda i verda.

Årsakene til fattigdommen i Noreg er mangeog varierte. Årsaksbiletet er komplisert og enkeltpå same tid. Eg har nemnt arbeidsliv og

FATTIGDOMårsaker og løysingar

AV KJELL UNDERLID


F A T T I G D O M

bustadmarknad. Sjølv om politikarane støttsnakkar om mangelen på arbeidskraft, er dettrass alt om lag 100 000 arbeidslause her tillands, eit nivå som i tidlegare tider vart sett påsom totalt uakseptabelt. Og arbeidsmarknadener segmentert, samansett av ulike marknader.

Innan mange ulike bransjar og yrkesområde erdet betydeleg arbeidsløyse. Vi ser attradisjonelle arbeidsplassar i industrien vertbortradert. Arbeidskjøparar flaggar utsjølv ombedrifta går med overskot for å hauste høgareprofitt i utlandet. Dessutan ser vi at arbeidslivetvert stadig meir brutalt og ekskluderande, ogmindre tolerant og inkluderande. Det pågår eistorstilt utestenging og utstøyting av arbeidskraftsom ikkje vert opplevt som høgproduktiv, og detskal stadig mindre til for å bli nekta innpass ellerfor å bli ekskludert.

Eit første tiltak for å avskaffe fattigdommen mådifor vere å skape eit meir tolerant oginkluderande arbeidsliv der det er plass for allearbeidsføre menneske altså arbeid for alle og fullsysselsetting. Retten til arbeid er fastslått iGrunnlova, paragraf 110. Det er også slått fastsom ein grunnleggjande menneskerett i FN simenneskerettserklæring, artikkel 23.Arbeidsløysa er såleis lovstridig og er eit brot påmenneskerettane. Borgarlege politikarar slår påstortrommanår det gjeld brot på dei politiske ogsivile menneskerettane, særleg under andrehimmelstrøk, men ignorerer FN- konvensjonenom økonomiske, sosiale og kulturellemenneskerettar, som er like viktige. Her erorganisasjonen FIAN er positivt unntak, men nohar også Amnesty varsla eit linjeskifte i slikespørsmål, og det er bra.

Når det gjeld bustadspørsmålet er også dette eifattigdomskjelde. Å bu er ein grunnleggjandemenneskerett, og i Noreg stiller vi krav tilbustandard. Imidlertid er det stor bustadmangel inorske storbyar og tettstader, og dette fører til atein må ut med nærare ein million for einburettslagsleiligheit. Private hushaiar skor seg påbustadmangelen og tek urimelege leiger.

Noreg utmerkar seg ved at vi har urimeleg fåutleigebustader. Ved å setje i verk ei storstiltsosial bustadbyggjing, og å sikre eindistriktspolitikk som stoppar tilstrøyminga tilstorbyane, kan ein løyse ein stor del av detnorske fattigdomsproblemet.

Det vil likevel vere eit mindretal som fell utanforsosialt av mange ulike grunner.Sosialhjelpstakstane bør difor straks hevast til eitanstendig nivå, til dømes likt medminstepensjonen, som også må hevast. Det erher tale om eit latterleg lågt beløp som skal til,om lag som lommerusk i forhold til dei formuanesamfunnet råder over. Dette ville kunne gitt deifattigare eit langt meir verdig liv. Imidlertid er deteit stort spørsmål om ein ikkje likevel kunne halagt ned sosialkontora i si noverande form. Deier overleivningar etter den gamle fattigkassa, ogsvært mange opplever det som nedverdigande å

tigge om behovsprøvd stønad frå sosialkontoret.I staden kunne kontantutbetalingar overførast tilarbeids- og trygdekontor, og sosialkontora kunneha konsentrert seg om andre oppgåver, tildømes førebyggjande verksemd og ymselivsproblem. Tanken om borgarløn er ogsåinteressant, men representerer eit nederlag iforhold til målet om å sikre alle arbeidsføremenneske eit meiningsfullt arbeid. Å vere i lønaarbeid har også mange andre psykososialefordelar enn løn.

I produksjonen vert det skapt eit overskot i formav meirverdi (den verdi som arbeidarenproduserer ut over verdien av si arbeidskraftvara er verd meir enn kapitalisten sineproduksjonskostnader) og profitt (kapitalisten siforteneste). Både når det gjeld profitten ogarbeidsløna skjer det ei primær- ogsekundærfordeling. Ved sekundærfordelinga vertkapital- og lønsinntekter omfordelt i form avavgifter og skattar via det offentlege apparat.Ved primærfordeling er det tale om fordelingmellom løn og profitt. I Noreg har vi enno ikkjefått fattige arbeidande, som i USA, men det vertvel det neste.

Utbyttinga av arbeidskrafta er stor ogveksande i Noreg. Men ein langt større del avoverskotet skulle blitt fordelt til det offentlege sikasse, til løysing av samfunnsmessige problem,mellom anna fattigdom. Dessutan kunne einoppnå mykje ved å gjeninnføre progressiv skatt.Vi har nett sett skattelikninga. I min barndom vardet å vere millionær nesten uoppnåeleg. I dagtalar vi om milliardærar, og dess meir du tener,dess mindre skatt betaler du. Skatten er blittregressiv. Vi kommunistar vil snu dette og ta fråfattige og lågtløna skattebøra og la deivelståande og rike få betale mykje meir. Vi veit atdei sosiale og økonomiske skilnadene erveksande i Noreg, og gapet mellom fattig og riker enormt, t.d. målt med desilforholdstalet, det vilseie forholdstalet mellom den tiandedelen somtener best og den som tener minst.

Så langt har eg tatt for meg ein del reformerinnanfor ramma av det samfunnssystemet vi hari Noreg: Sysselsettingspolitikk, bustadpolitikk,sosialpolitikk, skatte- og fordelingspolitikk. Denrevolusjonære arbeidarrørsla har alltid kjempafor sosiale reformer til beste for fattigfolk,arbeidsfolk, den jamne kvinne og mann. Ogdenne kampen må halde fram. Vi må vererevolusjonære. Vi trur ikkje at desse problema letseg løyse innanfor ramma av eit kapitalistisksamfunn. Dagens kapitalisme brukte vi å kallestatsmonopolkapitalisme, men eg trur at ei betrenemning i dag kan vere transnasjonalmonopolkapitalisme jamførglobaliseringsbegrepet.

For det første er kapitalismen basert på privateigedomsrett til produksjonsmidlane. Alt her liggkimen til og grunnlaget for menneskeleg ulikskapog fattigdom. Eit fåtal eig produksjonsmidlane.Det store fleirtalet lever av å selje det einaste deihar si eiga arbeidskraft mot ei løn som er mindre

enn det dei skapar av verdiar. Overskotet tilfellkapitalisten. Og mange er ikkje ein gonglønsmotakarar dei lever av smular frå offentelgeoverføringar. Kapitalismen si grunnlov erprofittmaksimering. Det er ei drepande kraft somtrugar menneske og miljø og som skapar sosialeproblem, konfliktar og krig og som driv frammiljøøydeleggingar og ei meiningslausmilitarisering som også tek liv på slagmarkeneog avdi desse pengane kunne vore brukt til sivileføremål. For eit enkelt jagarfly kan ein mettetusener og vaksinere endå fleire.

Den herskande klassen og eliten under dettesystemet er ikkje interessert i full sysselsetjingog avskaffing av fattigdommen. Dei trengarbeidsløysa og fattigdommen somdemoklessverd for å truge menneske til å haldeut i slitsame og helsefarlege lågtlønsjobbar utanå mukke. Når arbeidsløysa minkar peikarbørsverdiane nedover. Verksemd som gjevprofitt vert prioritert framfor sosial velferd.Privatisering er berre interessant så lenge detgjev profitt.

For det andre er det slik at den globaleturbokapitalismen har fjerna den nasjonalesjølvråderetten og ført til ei deregulering somgjer det umogeleg å oppnå ei demokratiskstyring mot samfunnsmessige mål.Nasjonalstaten har alltid vore ramma forvelferdspolitikk, til dømes i forhold til fattigdom.Ein kan sjølvsagt vone at det vert etablertinternasjonale styringsorgan for å gripe fatt i slikeproblem og prøve å løyse dei, til dømes på FN-nivå. Likevel må den nasjonale sjølvråderettengjenvinnast, slik at vi ikkje vert prisgitt eitupersonleg, udemokratisk og ofte beint framidiotisk byråkrati på EU-/EØS-nivå. For Noregvert det difor viktig å unngå framtidig EU-medlemskap, og EØS-avtalen må seiast opp. Eiverd utan stengler av noko slag, med kapitalensgrenselause og frie flyt, kan aldri bli forsvarlegfrå ein økologisk synsstad.

Økologien si grunnlov, nærleiksprinsippet, kandå ikkje etterlevast. Ei slik verd vil måtte blidominert av dei store økonomiske gigantane, deimultinasjonale konserna og deira støttespelarar,som WTO. Vi ser ein voldsom konsentrasjon avrikdom og makt her, og det er lenge sidankapitalismen var prega av fri konkurranse.Slepper du ulven inn i hønsegarden er det ikkjetale om ein rettferdig og lik kappestrid.Kapitalens frie flyt må erstattast med grenselausog fri flyt av arbeidarsolidaritet. Vi kommunistarkjempar for utvida demokrati, ikkje minst i detøkonomiske liv, og arbeider for ei brei mønstringav ei rekke ulike motstandskrefter i ein slikantimonopolistisk strategi. Denne kampen vilbane vegen for sosialismen, som er ein etappepå veg mot det klasselause samfunnet,kommunismen, der mennesket yter etter evneog får etter behov. Då finst det ikkje lengerfattigdom.

“Kapitalens frie flyt må erstattast med grenselausog fri flyt av arbeidarsolidaritet.”


S I D E S P A R K

Fotball skiller seg fra all annen idrett. Det erverdens klart største og mest populæresport. I mange deler av verden, spesieltEuropa og Latin-Amerika har fotball ogsåfått en politisk betydning. I Italia harstorklubben Lazio sterke bånd til fascistiskemiljøer. På kampdager kan man se enormebannere med fascistiske slagord. I Glasgower en årlig religionskrig mellom protestanterog katolikker, en evig kamp mellom Rangersog Celtic. I Spania har man det kongeligeReal Madrid og den katalanske folkeklubbenBarcelona. Mang en fotballklubb rundt om iverden har på sett og vis utviklet seg til å blien slags representant, en fortropp, en formfor talerør for et politisk eller religiøstbudskap.

Buenos Aires, Argentina:Det store veddemålet

Argentinas to største fotballklubber River Plateog Boca Juniors hører til på hver sin kant avBuenos Aires. River tilhører byens økonomiskeelite og store deler av den godt betaltebefolkningen, Maradonnas Boca derimot, erklubben fra slummen. Det finnes riktignok flereklubber i Buenos Aires, men det erbydelsklubber, disse kan ikke sammenliknesmed storhetene River og Boca. Det heltspesielle med disse klubbene er at de egentligkommer fra samme området!

Historien forteller at de ble for store til at dekunne ha beliggenhet i samme bydel og dermedinngikk klubbene et veddemål om retten tilbydelen. Vinneren skulle få bli i bydelen, taperenmåtte flytte. Taperens trøst var at den skulle fåbeholde klubbfargene, som i arbeiderklassensånd vår rød og hvit, vinneren derimot måtteskifte farge. Det ble på forhånd bestemt atnasjonalflagget til det første skipet som seilte inni havna skulle bestemme vinnerens framtidigeklubbfarge. Boca vant og River måtte flytte.River selv, hevder naturligvis i etterkant at dedermed vant, og selv om de måtte forlate sitthjem, men det gav dem retten til å etablere segi et penere område av byen. Ettersom at denneste skipet som ankom havnen varsvenskregistrert måtte arbeiderklubben BocaJuniors spille i blå og gule drakter, mens Riverderimot fant det "upassende" å spille i rødedrakter med en hvit stripe, klubben byttet derforom fargene og spiller nå med hvite drakter meden rød stripe!

Milano, Italia:Myten om Milan

AC Milan er en av verdens største og mestsuksessfulle klubber. Klubben har en djevel somsymbol og eieren heter Silvio Berlusconi. Til

tross for disse ubestridelige faktaene erBerlusconis klubb Milanos gamle og nåværendearbeiderklubb. Milans byrival Inter eraristokratiets klubb og eies av en også en smulevelstående forretningsmannen Massimo Marotti.AC Milan har ikke alltid blitt drevet av styrtrikeforretningsmenn som kontrollerer alle landetsstore medier, er statsminister og leder av et partisom heter Forza Italia.

AC Milan hadde for ti år siden et av de bestelagene historien har sett. Den nederlandsketrioen van Basten, Rikjard og Gullit. Denitalienske stammen med Maldini, Costacurta,Donadoni, Tassotti, Rossi, Simone, Anchelotti,Massaro og Albertini anført av generalen FrancoBaresi. Når man i tillegg til denne gjengen leggertil Desailly, den franske keiseren Papin ogambassadør nr.1 George Weah kan man lettforstå at laget spilte 60 kamper på rad utentap(!). Rundt 1980 var dette annerledes."Rossinieri" var på randen av konkurs, ognedrykk til seie B var en realitet.

Forretningsmannen Berlusconi ante klubbenspotensial og reddet den finansielle driften. FørBerlusconis overtakelse av klubben haddemakten ligget hos klubbens tilhengere ogsupporterklubben hadde i realiteten det sisteordet i alt, noe som første til store kjøp avstjernespillere. Økonomisk kontroll var for dennegjengen trolig et fremmedord. Etter denneturbulente perioden var Berlusconis oppkjøp avMilan trolig i mange tilhengeres øyne ikke bareklubbens siste, men også eneste mulighet foroverlevelse. Milans supportere har ingen

problemer med å innse at Berlusconisgjenoppbygging av klubben har vert detfundamentale for klubbens suksess i de senereår, allikevel demonstrerte gjorde deler avsupporterne det klart under forrige valgkamp atde tilhørte hans politiske fiender. UtenforGueseppe Meazza stadion i Milanodemonstrerte de med bannere med slagord som"Heia Milan, ikke Italia!" (henv. til PartinavnetForza Italia - “heia Italia”).

Milan/Atalanta/Lazio

På 70-tallet var italiensk politikk inne i sin mestturbulente periode etter andre verdenskrig.Kampen mot mafiaen og politisk motivert terrorstjal overskriften. De ytterliggående terroristenehadde i stor grad tilhørighet til fotballklubbene ogmiljøene rundt dem. Milans supportere tilhørtemed overveldende flertall venstresiden. Flereterroraksjoner ble koblet til miljøet rundt klubben.De mest "barke" supportermiljøene med flestterroraksjoner på samvittigheten var utvilsommiljøene rundt Atalanta og SS Lazio. Laziossupportere er fremdeles fryktet for sitthøyreekstreme politiske ståsted og sitt voldeligeatferdsmønster.

Senest i mars i år ble seks politimenn skadd daLazio supportere moret med å skyte fyrverkerimot politiet, utenfor Olympiastadion underlokaloppgjøret mot Roma. BBC har tidligerejobbet hardt for å avdekke det britiske hooligansmiljøet, men har også lagd dokumentar omLazios hooligans. En engelsk journalist utga segfor å være Chelsea hooligan og at han var iRoma for å hjelpe sine allierte. Han kom tettinnpå miljøet kjerne og fikk med seg enoppsiktsvekkende kommentar fra sønnen tilLazio president Sergio Cragnotti: "Veldig bra.Veldig fascistisk, men ikke over streken!" Dettevar han kommentar til en banner på 60*60meter, som inneholdt blant annet runeskrift ogen viking.

Dokumentaren følger så Lazio supporterne påvei til bortekamp, mot hatlaget Atalanta.Motsetningene mellom de to lagenes supportereer enorme. Lazioerne slår an tonen medromantiske sanger om deres store helt, deresfører, den store leder, Mussolini. Svaret fra Atalanta kommer momentant. Ettenormt banner men Che Guevara rulles overtribunen. Lazioerne går dermed berserk.Hundrevis av høyrearmer løftes opp.

Det ropes: Mussolini! Mussolini! Svaret kommerkontant: Che! Che! Che!

Kampen er i gang. Lagene skal snart påbanen…

FOTBALL OGPOLITIKK AV PÅL DANIELSEN


D I K T

Heine Johansen:Komparativ analyse av Irak-konflikten

Det jeg står forlikner en oppblåst pikkder jeg med heftig agitasjonprøver å kjøpe den siste restenav anstendig motstand til sengs med løfter om oppgangstiderpå børsen og et heftig nytt oljemarked, som egentlig harvært der hele tiden, men etjeg ikke lar noen få benytte seg av.

Jeg arrangerer kjempemessigegruppevoldtekter av dimensjoner når jeg og mine kompiser stikker våre (om enn noe pubertale) pikkerlang inn i Iraks rumpe, mange nok til at endetarmen sprekkerfør vi raskt trekker den ut igjen, alle i en bevegelse. Det er nåvi for alvor begynner den sadistiske akten, og gjørhele det araberlandet ingen av osshusker navnet på til slaver for den nye verdensorden.

De mægtiges troner de synes saa trygge,og dog er de bygget paa svigtende grund,de har kun sit fæste paa massernes ryggeog falder naar masserne vaagner av blund.

Men hver gang det drønner dernede fra bundenog stiger fra dypet et varselrop hvastsom tegn paa at masserne vaagner av blunden,da tramper de herrer, saa grunden blir fast.

La herrerne trampe! De tror ingen fare.Men engang er massen som haardeste staal,da gløder den snart, og da skal det bareen gnist for at tænde et harmmættet baal.

La herrerne trampe,- de tramper os sammen.La herrerne trampe - de tramper i glødden gnist som skal antænde dommedagsflammen,det baal som skal lyse: Tyrannernes død.

Fra "Trompetskrald; Agitatoriske digte"Røros 1915

Jan Wilsberg:Klasseverden

Min mor har sendt meg et kort fra Lanzarote.På forsiden Playa Blanca i farger.Tomme, hvite apartementshus i ei vikmed vulkanske berg i bakgrunnen.Tjenerne står ikke på terrassenesammen med gjestene.Arbeiderne som bygde husene, er forsvunnet.

Herregården er på mange mål.Grunnleggerens våpenmerke støpt i gipspå portalene ved inngangen.Allèen som fører opp til hovedbygningen,beskygges av asp og eik.Men ingen vanlige dødelige går på veien.

Fra Viña del Mar til Vancouverhar de rike latt bygge eiendommer ved havet.Mykt gress bølger under føttene deresnår de om kvelden vandrer ned mot stranda.Bølgene skvulper inn over steneneunder de kunstig anlagte avsatsene.Noen har lysthus de kan sitte i,mens dunkelheten tetner.I mørket ser de av og til lanterner blinkefra fiskebåter på vei innover.De kan stirre og stirre,men aldri får de øye på en venn.

Oslo, den 21. september 1990.

Knut Olai Thornæs:La herrene trampe


magasin av radikalestudenter i bergen

www.bamse.as/brodd

INDYMEDIANORWAY

www.indymedia.no

demokratisk, engasjert

og perspektivrik

nyhetsformidling

S O M M E R L E I R

Bli med på leir på Tromøyautenfor Arendal - 6.-12. juli.Allsidig program!

Deltakerorganisasjoner er Nei til Atomvåpen,Norges Naturvernforbund, PRESS, Redd Barna,Amnesty International, Norges Fredsråd, Human-Etisk Forbund.

For mer informasjon og påmelding kontakt Nei til Atomvåpen22 05 00 [email protected]

KOMMUNE- OG

FYLKESTINGSVALGET 2003

Vi oppfordrer SosialistiskFremtids lesere til å stemmepå venstreorienterte listermed mandatsjanser.

Sjølberger’n

Tidsskriftet for miljøvern,menneskerettigheter og

dyrevern

Sjølberger’n, Boks 30, 3835 Seljorde-post: [email protected]

A N N O N S E R

vestre torvgate - bergen(billig mat og drikke)

Diplomatique er en radikalsamfunnsengasjertmånedsavis medinternasjonalt fokus.

Avisen leverer månedligpolitisk analyse oginternasjonal kulturkritikk.

Nordiske Diplomatique er enflerspråklig månedsavis som

utgis i Norge, Sverige,Danmark og Finland. Avisenshovedspråk er norsk.

Avisen baserer seghovedsakelig på skribentersom kan sitt fagfelt.

Således er avisen et nyttigsupplement til den øvrigejournalistiske presse.

Diplomatique utgis i dag i 23land med totalopplag på 1.5millioner, samt ytterligere 21internettutgaver. Franskediplomatique trykkes månedligi 350 000 eksemplarer.

Truls Lie er ansvarlig utgiverog redaktør.Se www.diplomatique.net ellerring på 22 43 42 45

nordisk utgave

B E V E G E L S E N F O R S O S I A L I S M E


FinnmarkArne LindbachHøvedsbakken 59800 Vadsø

tlf. 78953902e-post: [email protected]

TromsSofie OslandMalmvn. 949022 Krokelvdalen

tlf. 77676856e-post: [email protected]

NordlandJan Selmer MethiTrollbjørnveien 58028 Bodø

tlf. 75 51 87 89e-post: [email protected]

Knut LindtnerGranliveien 68370 Leknes

tlf. 76 08 43 99 mob. 913 09 168e-post: [email protected]

TrøndelagAnna Larsen RøeKong Øysteins vei 25B7046 Trondheim

mob. 413 32 396e-post: [email protected]

Møre og RomsdalNancy Aalmo og Katja BratsethBrattset Gard6693 Mjosundet

tlf. 71 64 88 50mob. 93 04 59 20 e-post: [email protected]

Sogn og FjordaneGunnar SortlandDalevegen 206900 Florø

tlf. 57 74 28 13e-post: [email protected]

HordalandKari Knutsdotter FosseZetlitz Gate 125006 Bergen

tlf. 988 22 975e-post: [email protected]

RogalandHarald SyvertsenSandalssvingen 54022 STAVANGER

mob. 51 55 19 05e-post: [email protected]

VestfoldLars HøksnesPaulinesvei 18a3244 SANDEFJORD

mob. 402 14 299e-post: [email protected]

OpplandGaute Roaldsøy og Ingrid ØverbøSollia2840 REINSVOLL

tlf. 61 12 88 15 mob. 91 86 85 24e-post: [email protected]

Her treffer du ossBevegelsen for SosialismePostboks 1315804 BERGEN

[email protected]

Hvem er vi?

Bevegelsen for sosialisme er en ny organisasjon som ønsker åbidra til å sette behovet for et fundamentalt nytt samfunnsystem -sosialismen - på dagsorden.

Vi ønsker å skape et miljø på tvers av tradisjonelle skillelinjer -de være seg kulturelle, aldersmessige eller mellom kjønnene.Målet er å skape et aktivt og inkluderende miljø som kan favnebredere enn det som tradisjonelt har vist seg mulig. Det vi harfelles er troen på en bedre verden - en sosialistisk verden.

Bevegelsen for sosialisme står ikke i noe konkurranseforhold tileksisterende partipolitiske organisasjoner på venstresiden, menkonsentrerer seg om politisk diskusjon og studiearbeid - ogutadrettet informasjonsvirksomhet.

Kan dette være noe for deg? Ta kontakt, da!

SStøtt vårt arbeidtøtt vårt arbeid

Bevegelsen for Sosialisme, boks 131, 5804 BergenKontonummer: 0539.15.07653

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN

Documents

Sosialistisk fremtid nr 1 2003