Sosialistisk fremtid nr 1 2007

UTGIS AV BEVEGELSEN FOR SOSIALISME#1 / 2007 - LØSSALG KR. 25,-

sosialistisk

fremtid

Kommer kursskiftet?Kollektivtrafikk - Etnisitet

Hviterussland - 11. september

2 Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2007

Utgis av: Bevegelsen for Sosialisme, Boks 131, 5804 Bergen.

E-post: [email protected]

Redaktør: Marcos Amano

Redaksjon: Marcos Amano, AsgeirBjørkedal og Even Sandvik Underlid.

Signerte artikler står for forfatters reg-ning og representerer ikke nødvendigvisBevegelsen for Sosialisme sine syns-punkter.

Trykk: DesigntrykkerietOpplag: 1500 ISSN 1503-6537

Redaksjonen avsluttet: 20. november2006.

I N N H O L D

VVil regjeringen levere?il regjeringen levere?

Gratis kollektivtransport /Gratis kollektivtransport /hurtigtoghurtigtog

HviterusslandHviterussland

9/19/11 1

Den uungåelige etnisiteten?Den uungåelige etnisiteten?

HeroinutHeroinutdeling deling

Lulas veiLulas vei

ssoossiiaalliissttiisskk

ffrreemmttiidd

44

66

1414

1616

1818

2020

2323

Under overflaten

Moren min lærte meg noe viktig mens jeg var liten; "du skalmene alt du sier, men du trenger ikke si alt du mener". Her iredaksjonen har vi tenkt litt rundt dette og funnet ut at manikke selv trenger å mene alt man trykker, men at det kanvære viktig å trykke det likevel.

Når vi kjører en seks siders artikkel med et nokså positivtbilde av situasjonen i Hviterussland, er det noe av dennetanken som ligger bak.

Pressedekningen av Hviterussland i Norge er ensidig ogunyansert. Mange argumenter og opplysninger kommer sjel-den eller aldri frem i det offentlige ordskiftet. Vi gir dekning-en en nødvendig motvekt.

Mange av dere vil sikkert sette kaffen i vrangstrupen nårdere leser "Heroinutdeling" - en artikkel som tar til orde foren omfattende reform av norsk rusmiddelpolitikk.Artikkelforfatteren foreslår blant annet offentlig kontrollertheroindistribusjon. Men, når et slikt tiltak kan dokumentereeffekt, slik erfaringene fra Zurich i Sveits viser - i form avredusert rekruttering av nye brukere, og et bedre og mer ver-dig liv for de som ikke klarer å bli stoffri - er vi nødt til å taargumentene på alvor.

Vi har også satt av noen sider til artikler hvor det tas til ordefor gratis kollektivtransport i norske storbyer og utbygging avhurtigtog.

Hviterussland, heroin og hurtigtog har kanskje en ting til fel-les, det er tema der det er mangel på åpen og sannferdigdiskusjon.

Det er alt for mange redaksjoner og journalister i dette lan-det som er alt for flinke til en ting - selvsensur. Vi prøver å gåunder overflaten, forhåpentligvis uten å drukne. God lesningog lykke til som en mer plagsom og spørrende samfunns-borger.

MuligheterDet har gått et år siden den rød-grønne regjeringen kom tilmakten. Det kan sies mye om den, både på godt og vondt.

Men sikkert er det at regjeringen trenger konstruktiv kritikkog press nedenfra. Med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartieti regjering, er mulighetene bedre enn tidligere for å nå fremmed våre krav. Likevel synes det å være færre demonstra-sjoner med krav rettet mot myndighetene enn under denforrige regjeringen. At noen av “våre egne” sitter i regjeringmå ikke handlingslamme oss.

Marcos Amanoredaktør

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2007 3

650.000 døde i Irak

USAs invasjon av Irak er så langt direkte skyl-dig i 654.965 dødsfall. Dette melder medisin-tidskriftet The Lancet den 12. oktober i år.

De som står bak rapporten har sammenliknetdødstall i landet før og etter invasjonen. Depåpeker at 610.000 av disse døde av volds-handlinger, og at 31% av disse døde som følgeav handlinger begått av koalisjonsstyrkene.

The Lancet

Blokaden kveler Cuba

- En strammere amerikansk handelsblokadekostet Cuba fire milliarder dollar i løpet av2005, i følge viseutenriksminister BrunoRodriguez.

Blokaden mot Cuba rammer ikke bare hande-len med USA, men også Cubas handel medresten av verden. Den har derfor blitt fordømtav FN som folkerettsstridig, da den begrenserCubas handel med tredjeland. I fjor stemte182 land i FNs generalforsamling for en for-dømmelse av blokaden. USA, IsraelMarshalløyene og Palau stemte mot.

For det blokaden koster Cuba i løpet av bareén dag, kunne landet kjøpt ca. 80 nye bussermed aircondition fra Kina.

Miami Herald / SF

Valgjuks i Mexico

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) oppfor-drer norske myndigheter til å ikke anerkjenneden nye regjeringen i Mexico inntil en fullverdigstemmeopptelling har blitt gjennomført. I val-get, som ble avholdt den 2. juli, ble det rappor-tert om uregelmessigheter ved så mye som67% av valglokalene. I følge den offisielle opp-tellingen tapte venstresidens kandidat med ensvært knapp margin, cirka 0,56%.

Valgkommisjonen i Mexico har avvist kravetom nyopptelling av alle stemmesedlene tiltross for noen av de største demonstrasjonenei landets historie hvor dette kravet ble stilt.

LAG / SF

Sveitsisk heroinpolitikk gir resultater

En rekke studier viser at det sveitsiske pro-grammet for heroinassistert rehabilitering harpositiv virkning for brukere og samfunn.

Den sveitsiske modellen, som ble til i 1994,inspirerer nå forsøk i Tyskland, Nederland,Danmark, Belgia, England, Spania og Canada.

En studie publisert i The Lancet viser en dra-matisk reduksjon i rekrutteringen til heroinmis-bruk i fylket Zurich, fra 850 nye heroinmisbru-kere i 1990 til bare 150 i 2002. Antallet heroin-relaterte dødsfall har gått ned til halvparten, ogspredningen av HIV er redusert. I tillegg har denarkomane fått mer stabil økonomi, boforholdog sosiale relasjoner, og kriminalitet og prosti-tusjon har blitt redusert.

Studien i The Lancet peker imidlertid på at manikke har klart å få flere av de som allerede erbrukere av heroin, ut fra misbruket.

Swissinfo

4.000 drept under kuppregimet på Haiti

En studie publisert i det britiske legetidsskrif-tet The Lancet dokumenterer 4.000 politiskedrap på Haiti etter statskuppet mot Jean-Bertrand Aristide i 2004. Statskuppet ble støt-tet av blant andre regjeringene i USA,Canada og Frankrike.

Forfatteren av artikkelen for The Lancet harblitt utsatt for drapstrusler etter at denne blepublisert.

Infoshop / SF

Sandinistene tilbake i Nicaragua

Den 7. november 2006 ble det klart at DanielOrtega og Den Sandinistiske fronten for nasjo-nal frigjøring (FSLN) vant presidentvalget iNicaragua. USA uttrykte som eneste land mis-nøye med gjennomføringen av valget.

FSLN var en ledende kraft i revolusjonen i1979, mot den USA-støttede diktatorenSomoza. Denne gangen gikk de til valg påparoler om "fred og forsoning" og har inkluderttidligere fiender fra den Sandinist-fiendligegeriljaen Contras i sin bevegelse. Ortega hartonet ned sin revolusjonære retorikk, men sei-eren tolkes likevel som et fremskritt for ven-strebølgen i Latin-Amerika. Ortega sier han vilha slutt på "røverkapitalismen" i Nicaragua.

Det er ventet at Venezuela og Cuba vil gåtungt inn med bistand i landet, for å hjelpe dennye regjeringen å bekjempe fattigdommen.Venstrealliansen i nabolandet El Salvador fei-ret også seieren i Nicaragua, og har gjenreistparolen "Hvis Nicaragua kan, kan El Salvador".

SF

“Å kalle Bush for djevelen er en fornærmelse mot sistnevnte.Djevelen er ond, men er i det minste intelligent.”

Rafael Correa, påtroppende president i Ecuador.

GG LL II MM TT AA VV VV EE RR DD EE NN

K O M M E N T A R


Jubelen satt løst på venstresida etter val-get i fjor, endelig hadde vi fått ei flertalls-regjering med et klart venstreorientertmandat. Men det mest markante resulta-tet så langt er den vi ser på meningsmå-lingene, der den rød-grønne blokka harhatt en jevn glideflukt nedover. Det versteer kanskje at det er som fortjent: Inhumanasylpolitikk, skattelette til de rike, brutali-sering av arbeidslivet gjennom den fore-slåtte sykelønnsreformen, servil utenriks-politikk og manglende handlekraft i for-hold til hjemlige utfordringer var ikke detsom sikret den rød-grønne regjeringa fler-tall i valget.

Rom for venstredreining

Milliardløftet i kommuneøkonomien er kan-skje det viktigste tiltaket regjeringa har fåttgjennomført, men det er grunn til å minne omat mens det offentlige forbruket økte med 8milliarder kroner i fjor, så økte det private medhele 23 milliarder kroner. Her er det rom forvenstredreining, noe lederne for ungdomsor-ganisasjonene til regjeringspartiene er innepå når de kritiserer regjeringen for å ha bun-det seg til å ikke øke skattenivået, samt for åha sablet ned Per Olaf Lundteigens forslagom å kutte rentefradraget for lån over 2 milli-oner. Økt matmoms, økte egenandeler, kutt itoppskatten og opphevinga av kakseskattener andre eksempler på manglende vilje til åføre en sosial fordelingspolitikk.

Mange deler Reiulf Steens bekymringer overregjeringas tendenser til høyrevridning ogmaktarroganse: "Jeg er forferdet over regje-ringens handlemåte i Odfjell-saken før som-meren, og nå sist i den famøse sykelønnssa-ken. I begge sakene har det vært en tydeligbevegelse mot høyre. Alle regjeringer gjørtabber, men sakene har skapt en betydeligfrykt hos meg for at Jens og hans folk ikke har

forandret sitt grunnsyn fra 2001, da han somstatsminister var ansvarlig for privatiseringenav Statoil." Ikke minst er det overraskende ogskuffende at SV, som opprinnelig ga regje-ringsprosjektet en frisk og venstrevridd profil,ikke har gjort mer for å bremse Stoltenbergstilbakefall til gamle synder. Om Ap og SVhadde lytta mer til progressive skatteforslagfra senterpartiet, både når det gjelder kakse-skatt og kutt i skattefradragene til de rikeste,så hadde det ikke vært nødvendig å ty til des-perate tiltak som i sykelønnssaken for å henteinn penger.

Ny asyl- og utenrikspolitikk?

I opposisjon kritiserte dagens regjeringsparti-er jernlinja til Erna Solberg og høyresiden iasyl og flyktningepolitikken. Mange somstemte til venstre forventet en mer humanpolitikk på dette området, men her har regje-ringen fortsatt til gode å innfri.Tvangsdeportasjon av mennesker tilAfghanistan og Somalia minner lite om defagre løftene om en mer menneskevennlighåndtering av folk på flukt fra krig og urolig-heter.

I utenrikspolitikken har regjeringa gjennom-ført enkelte positive tiltak.Skipseksportgjelden har blitt slettet og en ørli-ten økning i bistand ligger an til å bli gjennom-ført, i tillegg til at bistanden i større grad vil blikanalisert gjennom FN og ikkeVerdensbanken som tidligere. Regjeringenhar avvist EUs terrorliste og tatt skritt for ånormalisere forholdet til Cuba.

I følge amerikansk presse skal den norskeregjeringas hjelp til fattige land som ønsker åta kontroll over sine naturressurser, foreksempel Bolivia, ha skapt negative reaksjo-ner på høyt plan i Washington. De rike lan-dene har lenge tappet uhemmet av disse res-

sursene.

Likevel kommer en ikke unna at regjeringalangt på vei har sviktet i forhold til noen av demest brennende internasjonale spørsmål i vårtid. Da Kristin Halvorsen bekreftet det sjøl-sagte, at hun støttet SVs solidaritetskampan-je med Palestina, som også inkluderte forbru-kerboikott mot apartheid-staten Israel, blehun utsatt for en uakseptabel behandling avJonas Gahr Støre og anonyme byråkrater iutenriksdepartementet.

Enda verre ble det når ministrene våre i ste-det valgte å boikotte den folkevalgte palestin-ske regjeringa, fordi stormaktene ikke var for-nøyde med valgseieren til Hamas. Meddenne boikottlinja ble Norge medansvarlig ilegitimeringen av Israels overgrep mot depalestinske sjølstyremyndighetene, inkludertfengsling av parlaments- og regjeringsmed-lemmer. Det er ei stor skam at Norge pådenne måten blir stående ensidig på apar-theidstatens side mot Palestina.

Det var naturligvis bra og nødvendig at de ninorske soldatene blei henta heim frå Irak,men så lenge dette blir kompensert med åsende flere til Afghanistan, så har USA ingengrunn til å klage. Krigen i Afghanistan er i ferdmed å utvikle seg til ei hengemyr for USA ogNATO. Men mens arbeiderpartiets søsterpar-ti i Canada (NDP) vil trekke seg ut, vurderervår regjering å sende flere soldater for å hjel-pe til med å stille NATOs økte behov.

SV har sukra den bitre pillen med å sette oppet kunstig skille mellom den USA-lededeEnduring Freedom på den ene sida og ISAF,som er styrt av den europeiske fløyen avNATO, på den andre. Dette meningsløse skil-let mellom ulike deler av okkupasjonstyrkenvil bli vanskelig å overholde når de to styr-kene nå er i ferd med å slås sammen. Nå må

Ett år er gått- tre år igjen for å levere varene

"Det er ikke lenger nok å leve på at man har stoppet eller bremser høyresidensreformprosjekter, det er nødvendig å få satt i gang egne positive og konkrete tiltak."

AV MARCOS AMANO & ASGEIR BJØRKEDAL

regjeringa ta et klart valg og SV kan ikke leng-er stikke hodet i sanden som en struts.Dessverre har både Ap og SP stått på eiUSA-servil linje i forhold til Afghanistan, menettersom NATOs behov for soldater virkerumettelig framover, og den folkelige motstan-den vokser og smitter opp på politisk nivå istadig flere NATO-land, så vil det være romfor å revurdere krigsdeltakelsen.

I skrivende stund ser det også ut som omregjeringa vil stemme på USAs kandidat,menneskerettighetsverstingen Guatemala, tilden ikke-faste plassen i FNs sikkerhetsråd.Dersom den gjør det, vil det være en stilling-taken til fordel for USAs krigspolitikk og motVenezuelas kandidatur, som ligger an til å fåstøtte fra de fleste fattige landene. Andre landmed venstreorienterte regjeringer, som foreksempel Brasil, støtter naturlig nokVenezuela.

Det ser også ut som om regjeringa vil brytesitt eget løfte fra Soria Moria-erklæringa, hvordet står at Norge ikke skal stille krav til privat-isering av tjenestesektoren i u-land. En stillerseg med andre ord også her på imperialis-mens side.

Det trengs ett press nedenfra

Det er et skrikende behov for større visjonerog mer gjennomtenkt handlekraft fra regje-ringa. Innenrikspolitisk er det sjølsagt viktig atman for eksempel har fått stanset høyresi-dens angrep på arbeidsmiljøloven. Men det erikke lenger nok å leve på at man har stoppeteller bremser høyresidens reformprosjekter,det er nødvendig å få satt i gang egne positi-ve og konkrete tiltak. Forsøkene med seksti-mersdag kan være et skritt i riktig retning,avhengig av oppfølgingen dette får.

Andre artikler i dette bladet tar opp noen

framtidsretta saker som regjeringen burde tatak i: Haukelibanen og Hasselt-modellen forkollektivtrafikk. Beklageligvis er det høyresi-den som har bidratt mest til å sette dissesakene på dagsorden her i Norge, selv om deburde være midt i blinken for en rødgrønnregjering. Den øktebevilgning på 460 millio-ner til samferdsel, blirdessverre puslete isammenligning.

Det fins mange gode ogradikale krefter de treregjeringspartiene, somhar god grasrotkontaktog rikelig med gode ideer. Dessverre virkerdet ikke som om ministrene og deres rådgi-vere har hatt tilstrekkelig vilje til å utnyttedisse ressursene så langt. Tvert imot har detvært tendenser til udemokratisk overkjøringav partiorganisasjonene. Mens regjeringaenda var ung fikk partiorganisasjonene oggrasrota i regjeringspartia gjennomgå i dedominerende nyhetsmedia. Disiplin og enhet irekkene var omkvedet. Etter vår mening erdet det motsatte som har blitt problemet. Skalden rød-grønne regjeringa kunne leverevarene i løpet av de tre neste åra blir pressetfra utålmodige stemmer i partiorganisjonene

og fagbevegelsen viktige.

Den regjeringa vi har i dag har historiskemuligheter, flertallet den sitter på muliggjørstore reformer om det er politisk vilje. Vi måikke la ministrene og partitoppene skusle bort

det mandatet folket gadem i 2005. Til regjering-as forsvar må det nevnesat den hittil har måttetstyre med den forrigeregjeringens budsjett ibunn. Årets budsjett blirpå mange måter denstore prøven på hvaregjeringen er laget av og

om de er i stand til å innfri. Det folk stemte forvar en ny politikk, et klart brudd med mar-kedsliberalismen og for solidaritet og felles-skapsløsninger - nå er tiden inne for å settepresset på.

Abonner på Sosialistisk fremtid!Sosialistisk fremtid er et partipolitisk uavhengig tidsskrift og utgis avBevegelsen for Sosialisme. Vi mottar ingen form for statsstøtte og erhelt avhengig av abonnements- og løssalgsinntekter for å holde liv ibladet. Alle som jobber med bladet gjør dette gratis. Trykking og dis-tribusjon koster derimot penger.

Sosialistisk fremtid sprer informasjon om forhold i Norge og verden,politisk teori og forsøker å forene og fornye venstrekreftene.

Vi mener at Norge trenger oss. Er du enig - da er du en av de vi treng-er. Enten som abonnent eller selger.

Du betalerporto

sosialistisk

fremtidBoks 131

5804 BERGEN

JA, jeg vil:

[ ] abonnere (135,- / 4 nr.)[ ] hjelpe til å selge, kontakt meg.[ ] kjøpe tidl. nr. (20,-/stk)[1/2003] [2/2003] [1/2004] [2/2004] [1/2005][2/2005]

Navn:_________________________

Adr.:__________________________

Postnr./sted:____________________

E-post:[email protected]


Skal den rød-grønneregjeringa kunne leverevarene blir presset frautålmodige stemmer ipartiorganisjonene ogfagbevegelsen viktige.

M I L J Ø


Privatbilismen bare vokser og vokser iNorge. Et godt alternativ til køer, støyog forurensing kan være gratis buss,etter modell fra den belgiske byenHasselt, hvor dette har blitt gjennom-ført med stor suksess.

Når borgermesteren i Hasselt for ti årsiden tok til orde for å innføre gratis bussog sperre bykjernen for trafikk, var detførst og fremst økonomiske årsaker somlå bak. Byen hadde ikke råd til å bygge enny ringvei, som ville bli nødvendig om bil-trafikken skulle fortsette å vokse.

Prosjektet ble sett på som en billig PR-jippo av mange av byens innbyggere,men viste seg raskt å bli en suksess. Påfå år ble antallet busspassasjerer tolvdo-blet. Køene forsvant, med positive økono-miske virkninger for næringslivet.

Næringsdrivende ibykjernen jublet dess-uten da det viste segat bilfri by førte til øktomsetning. Utflyttingfra sentrum ble snuddtil innflytting.

Gir plass til grønt-områder

Hasselt bygget omveier og parkerings-plasser til friluftsarea-ler, parker og sykkel-stier. Bysykler og ulike manuelle trans-portløsninger for å frakte varer (trillebrettog liknende) ble satt ut for byborgere påhandletur. Nye boligbygg i sentrum byg-ges i stor grad uten parkeringsplasser, dakjøperne ikke etterlyser dette. Fattige som

ikke har råd til bil stiller på lik linje medandre når det gjelder adgang til transport.Undersøkelser viser at trivselen og detsosiale miljøet i sentrum har blitt bedret.Det er mindre støy og oppvekstmiljøet forbarn er bedret.

Infrastrukturen i Norge er dårligsammenliknet med de fleste andre euro-peiske land. Vi ligger etter når det gjel-der å oppfylle Kyoto-avtalen om reduk-sjon av CO2-utslipp. Med utbygging avhøyhastighetstog ville man kunne gjørenoe med begge deler.

Norge har brukt store ressurser på utbyg-ging av vei de siste tiårene. Vi er også ver-densmestere i innenriks lufttrafikk. Menjernbanen er det liten vilje til å satse res-surser på. Reisetiden på de lange jernba-nestrekningene i Norge er omtrent densamme som før den andre verdenskrig.

Infrastruktur og økonomi

Utbygging av hurtigtog vil være kostbart,men sett i forhold til prosjekter Norge hargjennomført tidligere er ikke prisenavskrekkende.

For å ta et eksempel: I sin tid kostet byg-gingen av Bergensbanen (togstrekningenOslo - Bergen) et helt norsk statsbudsjett.Fjorårets statsbudsjett var på cirka 600 mil-

liarder norske kroner. En storstilt utbyggingav høyfartsbaner i Sør-Norge vil i følgeNorsk Bane A/S beløpe seg på i overkantav 100 milliarder. Det mest omtalte forsla-get er å knytte sammen Oslo, Bergen ogStavanger med hurtigtog, er den såkalteHaukelibanen. Dette prosjektet er kost-nadsberegnet til 37 milliarder kroner, altsåunder en femtendedel av et statsbudsjett.

Sammenlign det med atArbeiderpartiet ønskerå bevilge 70 milliardertil bane frem til 2015.Mye av dette er vedli-kehold og "flikking" pået nett som for lengst erutdatert.

Utbygging av hurtigtogvil kunne spare samfunnet for bygging avnye kostbare og arealkrevende motorveier,samt føre til redusert behov for vedlikeholdav veiene. Man vil også kunne unngåbehovet for videre kostbare utbyggingspro-sjekter på flyplassene i de store byene,som i dag sliter med kapasitetsproblemer.

I dag står høyfartsbanene i Japan for stør-re trafikk enn alle personbilene i Norge tilsammen. Likevel har det ikke funnet steden eneste ulykke med tap av menneskelivsiden togene kom i drift i 1964. Fra 1965-2001 mistet 14.852 mennesker livet på nor-ske veier. Antallet personer som har blittskadet er langt høyere. Lidelsene trafikk-ulykkene fører med seg er et viktig argu-

ment for en vridning avtrafikken fra vei til bane.Et annet som kan trek-kes inn er de store over-føringene til helsevese-net for å behandle tra-fikkskader som kunneha vært unngått.

I et høyfartstog kan enfrakte gods tilsvarende

80 trailere til en brøkdel av prisen og langtraskere. Lavere kostnader og mer effektivtranspprrt vil styrke industriens konkurran-seevne og kunne skape økt sysselsetting. Minket kødannelse på viktige gjennom-fartsårer vil kunne bidra til økt effektivitetfor trafikk som fortsatt må gå med bil eller

Høyhastighetstog i Norge?

Gratisbuss i Hasselt. Snart også i Norge?

Flyrutene Oslo-Trondheim og Oslo-

Bergen er blant de mesttrafikkerte i Europa.Hurtigtog ville bety

døden for flytrafikken pådisse strekningene.

buss, det gamle jernbanenettet vil avlastesog fortsatt kunne tjene til godstrafikk ogreginal passasjertrafikk.

Byggingen av et høyfartsnett vil være godsysselsettingspolitikk. Det vil kunne gi 150- 200.000 årsverk i bygg-, anleggs-, elek-tro- og elektronikkbransjen. Det er god dis-triktspolitikk, blant annet vil langt fler stu-denter kunne bo på sitt hjemsted. Slik let-tes også presset mot boligmarkedet i destore byene.

Flyrutene Oslo-Trondheim og Oslo-Bergener blant de mest trafikkerte i Europa.Hurtigtog ville bety døden for flytrafikken pådisse strekningene. Hvis en ser på dentotale reisetiden fra sentrum til sentrum idag med fly (transport til og fra flyplass,innsjekking og reisetid) vil en kunnekomme raskere og enklere frem med hur-tigtog.

Positive miljøkonsekvenser

Miljøkonsekvensene av et hurtigtognett iNorge vil være tallrike.

Haukelibanen ville kunne spare samfunnetfor 250-400.000 tonn CO2 hvert år. Det erlike mye som uslippene fra ¼ til et ½ kon-vensjonelt gasskraftverk. Bygger en uthøyfartsnett til andre regioner kan en fire tilfemdoble disse tallene.

Men en skal også huske at med tog blirutslippene konsentrert på et sted (der ener-gien produseres). Dette betyr at det blir let-tere å få til rensing av utslippene. Samtidigvil en vridning fra fly til tog kunne bidra til ålette presset på begrensede fossile energi-kilder.

Høyfartsbaner kommer og bedre ut i for-hold til å begrense inngrep i natur enn fly.Flyplasser er svært arealkrevende. Oslolufthamn Gardermoen er for eksempel på12 km², for en stor del på god matjord. Til

sammen vil eksempevisl Haukelibanenkreve 8 km², for det meste utmark. Vårt standpunkt

Norske sosialister bør arbeide aktivt forrealisering av et norsk høyhastighetsbane-prosjekt. For oss er det ønskelig at utbyg-gingen og drift i størst mulig grad skjer ioffentlig regi, men bør ikke avvise at priva-te aktører bidrar dersom det er umulig å fåpolitisk støtte til et slikt prosjekt på annetvis. Miljøspørsmålet er for viktig til det. Ialle tilfelle har den rød-grønne regjeringenvært sørgelig lite frempå i debatten omhøyhastighetstog i Norge. Hvor er visjone-ne?

Kilder: Norsk bane A/S, TUV, NRK.

Mer effektiv bussdrift

Vi har alt nevnt at tiltaket førte til mindrekødannelse (noe som gjør at folk kommerseg raskere frem), men det finnes ogsåandre effektivitetsgevinster.Ettersom det ikke kosternoe å ta bussen, forsvinnerproblemet med sniking ogkostnadene av å føre kon-troll med dette. Bussjåførenslipper å kreve inn pengerved hvert stopp, noe som fører til at passa-sjerene kommer raskere frem. Økt volumpå transporten gjør det lettere å hindre atdet går rundt mer eller mindre tomme bus-ser.

Det finnes andre grunner til å tro at envesentlig del av kostnadene det vil medfø-re å tilby gratis buss, kan dekkes inn. Fra

Hasselt har man merket seg minket veisli-tasje og færre veiarealer å holde vedlike.Antallet ulykker har gått betydelig ned, noesom fører til gevinst på helsebudsjettene.Det gjør også redusert lokalforurensing i

form av eksos og asfalt-støv, og dermed færre tilfel-ler av astma og andre hel-seplager.

For de byene som er førstute til å satse på modellen

med gratis buss finnes det også betydeligemuligheter for å sikre seg nasjonal og inter-nasjonal omtale. I Hasselt, med omlag70.000 innbyggere, måtte man bygge etnytt storhotell for å kunne ta i mot nysgjer-rige turister og delegasjonene fra andrebyer som ville studere resultatene av trans-portpolitikken.

Noe for Norge?

Norge har forpliktet seg til Kyoto-avtalen ogmå således redusere sine CO2-utslipp.Skal vi ta avtalen på alvor er vi nødt til ågjennomføre tiltak på mange områder. Detfinnes ingen mirakelløsning. Men en reduk-sjon av privatbilismen er en av områdenehvor det er stort potensiale.

I Sverige har flere kommuner innførtHasselt-modellen. I Hammerfest har manpå initiativ fra SV innført gratis buss på enrekke strekninger i rushtiden. I Bergen harordfører Herman Friele (H) tatt til orde for åsende en studiedelegasjon til Hasselt ogforsøke å få Samferdselsdepartementetmed på å støtte et liknende prosjekt iBergen. Nå har regjeringen en mulighet tilå vise at grønnfargen i det rødgrønne ikkebare er gimmick.

Gratis kollektivtransport

“På få år ble antallet busspassasjerer i

Hasselt tolvdoblet.”


Det er en kjent sak at vestlige politikere ogmedia ikke lar noen midler stå uprøvd forå diskreditere og kritisere den aktuellesituasjonen i Hviterussland.

Under et møte i Vilnius (Litauen) med engruppe aktivister fra den hviterussiske oppo-sisjonen, oppfordret Condoleeza Rice åpenttil å velte Alexander Lukashenko, "Europassiste diktator". Alt når hun tok over somSecretary of State i USA sa hun at hun så påHviterussland som en "bastion for tyranniet iEuropa". Den amerikanske journalisten PeterSavodnik beskrev Hviterussland som et "sur-realistisk stalinistregime som støtter seg ute-lukkende på frykt, sult og personlighetskultus.Lukasjenko har ødelagt hele den private sek-toren av økonomien. Befolkningen lever i fat-tigdom og pengemangel da selv utbetaling-ene av de elendige lønningene og pensjone-ne er avhengig av presidentens velvilje". Deneneste muligheten for å oppnå demokrati iHviterussland er, i følge Savodnik, å få avsattLukasjenko.

"For å oppnå dette må man satse på mangemåter: Økonomisk støtte til opposisjonen,vanskeliggjøre investeringer i landet, gjøre altsom er nødvendig, uten å måtte bli nødt til ågå til det punktet at man må levere våpen tilopposisjonen. Vest-Europa anser at man ikkekan bruke makt for å presse hviterussernemot demokratiet. Men hvis man virkelig vilhjelpe til med å skape en hviterussisk revolu-sjon, å oppnå det som man alt har fått til iSerbia, Georgia og Ukraina, bør EU begynnemed å ta av seg silkehanskene" (Wall StreetJournal. 11. februar 2005. "Slate". USA. 16.februar 2005.)

Europeiske politikere og spesielt økonomerog næringslivsfolk er mer balanserte i sinevurderinger av Hviterussland. Landet blir gjer-ne karakterisert som en fredelig stat i hjertetav Europa, som kommer godt ut av det i han-delen med Vest-Europa. Bare i 2005 økteHolland importen av hviterussiske produkter3,3 ganger og Frankrike 3,8 ganger. Selv

USA økte importen fra Hviterussland med 50% (Moskovskie Novosti 25. november og 1.desember 2005).

Det internasjonale pengefondet (IMF) kunne,med en viss overraskelse, konstatere at alt i2003 nådde BNP per innbygger iHviterussland nesten det dobbelte av tilsva-rende tall for Ukraina og befant seg 15-20%over Kasakstan eller Russland. IMF vissteutmerket godt at Hviterussland ikke har til-gang på utenlandske investeringer og kredit-ter fra de internasjonale finansinstitusjonene.Hvordan kan det være mulig med en slik øko-nomisk vekst, som synes å motsi selve øko-nomiens lover? Sommeren 2005 publiserteIMF en spesialrapport: "Hviterusslands øko-nomiske vekst, mirakel eller ikke?"Undersøkelsen viste at den hviterussiskeøkonomien har utviklet seg på temmelig vel-lykket vis de siste 10 årene og at den i følgetallrike indikatorer overgår ikke bare SUS-lan-denes (SUS = Samveldet av tidligere sovjet-stater) nivå, men også Polen, Litauen,Ungarn, Bulgaria, Romania og andre land iØst-Europa.

Likevel kunne ikke IMFs eksperter forklareårsakene til denne raske veksten. De kunneikke nevne faktorer som den trofaste, stabileog kompetente ledelsen til "Europas siste dik-tator" eller gjenopprettelsen av planøkonomi-en etter sovjetiske prinsipper.

I mange år har så vel vestlige som russiskemedier forsøkt å skape et bilde avHviterussland som et tilbakeliggende, fattigs-lig land i elendighet, med en glemt og passivi-sert befolkning.

Men la oss se på den russiske journalistenAndrei Bogdanovich sine inntrykk fra Minsk.Han har tidligere skrevet lite smigrende kom-mentarer om situasjonen i Hviterussland."Reisende som kommer fra Moskva blir demøtt av den nye stasjonsbygningen av glassog metall, med skinnende rulletrapper og hei-ser. Rensligheten i byen overrasker. De brede

gatene er rene, det finnes ikke reklameskilteller neonlys som skjemmer dem ut. Minsk girinntrykket av en sovjetisk modellby, medbrede gater, hvor det knapt finnes trafikkorker,hvor kollektivtransporten dominerer, medasfalt av utmerket kvalitet, med nymalte tra-fikkstriper og med godt vedlikeholdte bolig-hus, som om de nettopp har blitt restaurert.Etter denne observasjonen kan vi bevege ossi retning av utkanten av byen med nye bolig-blokker med et pent ytre. Ved noen tilfeller servi hele boligområder hvor det for fem år sidenbare fantes gårder og enkelte små hus. I byenblir metroen bygget ut med stort tempo, ogman bygger nye sosiale tilbud. SidenIspalasset har man oppført et stort sportssen-ter og nå holder man på å fullføre byggingenav det nye Nasjonalbiblioteket. Generelt girMinsk et svært godt inntrykk. Det samme kanman si om hele landet."

Få mennesker utenfor Hviterussland er klarover det, men landet har en av de hurtigstvoksende økonomiene i Europa. I 2004 økteBNP med 11%. I 2005 venter man at tilsva-rende tall vil bli 8,5% og for 2006 sier progno-sene at veksten kan bli på 8%. Bogdanovichavslutter sin beretning med følgende ord: "Ja,den hviterussiske økonomien øker i godttempo, trass i aktiv statlig inngripen. Det fin-nes ikke noe mirakel. Privat kapitals økenderolle i landets økonomiske liv er uungåelig.(Expert, 12-18. desember 2005).

Denne konklusjonen kan ikke være logiskfundert, da den hviterussiske økonomien vok-ser for tiende år på rad, og den statlige rollenrepresenterer en av de viktige faktorene somhar ført til dette resultatet. Ikke tilfeldig atVladimir Putin gratulerte president AlexanderLukashenko i januar i år for sukessene somhar blitt oppnådd i den hviterussiske økono-mien.

Det går fremover med Hviterussland

Den gang Hviterussland var en del avSovjetunionen ble landet sett på som en av

P E R S P E K T I V


L a n d e t ss o m ii k k e v i l oo p p f ø r e ss e gAV ROY MEDVEDEV

Hvorfor misliker Condoleeza Rice Hviterussland og Lukasjenko?

de økonomisk høyest utviklede republik-kene. Landet befant seg på andre plassetter Russland med tanke på BNP per inn-bygger og med hensyn til levealder. På tre-djeplass, like etter Russland ogHviterussland, fant man Ukraina. Kasakstanvar en av republikkene som mottok mestsubsidier og ble gjerne plassert på sjetteeller syvende plass i oversiktene over øko-nomisk utviklingsnivå ("Økonomiske pro-blemstillinger", nr. 4-6, 1992). Dette bildethadde endret seg i år 2000 og fortsatte åendre seg de følgende årene. På fem år(2001-2005) økte Hviterusslands bruttonasjonalprodukt med 42%. De ti siste årenehar landets BNP blitt doblet ("Republikk",Minsk. 24. desember 2005). På grunn avBNP-nivået befant Hviterussland seg på før-ste plass blant landene i Fellesskapet avuavhengige stater, noe IMFs eksperter harmåttet vedgå. Med bakgrunn i data fra IMFsanalyse og tatt i betraktning kjøpekraften tilde nasjonale pengeenhetene i 2001 kan

man slå fast at BNP økte på følgende vis i2000-2003:

Ukraina: Fra 4,75 til 5,85 tusen dollar. Russland: Fra 6,75 til 7,75 tusen dollar.Kasakstan: Fra 6 til 7,8 tusen dollar. Hviterussland: Fra 7,25 til 8,7 tusen dollar.("Global økonomi og internasjonal politikk".Nr. 2, 2004).

De to påfølgende årene økte Russland sittBNP med 13,8%, Ukraina med 14,3%,Kasakstan med 19,2% og Hviterusslandmed 20,2% ("Makroøkonomiske hovedin-diktatorer for landene i Fellesskapet av uav-hengige land". Minsk, 2005).

Hviterussland er ledende blant SUS-lan-dene når det gjelder teknologiproduksjonsom del av økonomien, på første plass nårdet gjelder automatisering og bygging avmaskiner. Hviterussland leder også på sta-tistikkene per innbygger når det gjelder pro-

duksjon av tv-apparater, kjøleskap, tøy ogskotøy. Landet produserer tre ganger såmye kjøtt som Russland og Ukraina og syvganger så mye som Kasakstan. Når det gjel-der melkeprodukter, smør og melk produse-rer Hviterussland 2-3 ganger så mye somUkraina og Russland og landet ligger på før-steplass per innbygger også når det gjelderproduksjon av sukker, poteter, frukt og egg.Landet er bare forbigått av Kasakstan nårdet gjelder korn og av Ukraina, Russland ogKasakstan når det gjelder vegetabilsk olje.Hviterussland bygger 2,5-3 ganger flerekvadratmeter med boliger per titusen inn-byggere enn Ukraina og Kasakstan og 15-20% mer enn Russland ("Felleskapet avuavhengige stater". Minsk, 2004).

Vi kunne ha fortsatt disse sammenlikning-ene med flerfoldige andre indikatorer når detgjelder industri- og jordbruksproduksjon.Hviterussland ligger på topp blant SUS-lan-dene med stor margin når det gjelder vekst i


BILDE: Satser på kunn-skap. Det nye nasjonalbibli-oteket i Minsk skal bli en avverdens største.

P E R S P E K T I V

utenlandshandel. Handelsbalansen i 2005nærmet seg 30.000 millioner dollar, med enpositiv handelsbalanse på 700 millioner. Foret land med 10 millioner innbyggere somdessuten er avhengig av energiimport, erdette et svært godt resultat.

Hviterussland kjemper for økt markedsad-gang. Landet har handelsrelasjoner med nes-ten 70 andre stater og øker konstant nivået ogkvaliteten på produktene sine. Strukturen iutenrikshandelen likner strukturen til et euro-peisk land med høyt utviklet industri:Industriproduksjon, og ikke råvareproduksjon,dominerer. Hviterussland er en av verdensledende produsenter av traktorer og tippvog-ner. Av Hviterusslands samlede eksport gikk36% til Russland, 8% til Fellesskapet av uav-hengige stater og 44% til EU-land(Sovietskaya Bielorusia, 1. november 2005). Itillegg har eksporten til Kina økt mye. Mindreenn en tredjedel av eksporten består av mine-ral gjødsel og oljederivater. I begge tilfeller erdet snakk om bearbeidede produkter og ikkedirektesalg av råvarer.

Opposisjonen til Lukasjenko snakker og skri-ver mye om den lave levestandarden iHviterussland. Men som sammenlikning vel-ger de ikke Ukraina eller Russland, og hellerikke nabolandene Polen, Litauen eller Latvia,men Tyskland. Disse sammenlikningene hol-der ikke mål. Vi bør sammenlikneHviterussland i 2005 med Hviterussland i1990, eller med Ukraina eller Russland i dag.Gjør man det ser man at gjennomsnittspen-sjonen i Hviterussland overstiger 104 dollar,høyest blant SUS-landene om vi regner det idollar. Forskjellen er enda større om man serpå den faktiske kjøpekraften. Denne er høy-ere fordi prisnivået på basisvarer er lavere iHviterussland.

Innbyggerne i Hviterussland har best tilgangpå næringsmidler blant SUS-landene og denrimeligste "standardhandlekurven".Boligtilgangen er best blant SUS-landene.Likevel har forventet levealder gått ned iHviterussland fra 71 år i 1990 til 69 år i 2005.I Russland finner man den laveste forventedelevealder, 65 år. Gjennomsnittslønningen iHviterussland er på 250 dollar per måned, 80dollar mer enn Ukraina og 30 mindre ennRussland. I Hviterussland finner man ikke deforskjeller i gjennomsnittslønn og inntektersom man har i Russland, verken mellom lan-dets regionen eller ulike produksjonssektorer.Den gjennomsnittlige lønningen blant statsan-satte er på 225 dollar i måneden ("Republikk".Minsk, 24. desember 2005).

Selvsagt er en slik inntekt svært beskjedensammenliknet med Tyskland eller Frankrike.Men i denne forbindelse er graden av vekstviktig. Etter å ha doblet sitt BNP på 10 år(1996-2005), har Hviterussland håp om entredobling frem til 2010. En liknende vekst fin-nes ikke verken i Europa eller blant SUS-lan-dene.

Det er klart at den hviterussiske opposisjonenkjenner til alle disse tallene, men forklarer depå sin egen måte. En av opposisjonslederne,Alexander Lebedko, skrev nylig følgende iden viktigste opposisjonsavisen i landet:"Hvor er meningen med livet? I sannheten.Og sannheten er denne. Gjennom 11 år harLukasjenko laget et system basert på lureri ogfrykt. Det er ikke effektivt. Det fungerer baremed en rytters pisk. Det baserer seg ikke påfolkene som bor i regionene. Det er noe denhviterussiske lederen og hans tilhengere harsett seg nødt til å erkjenne offentlig"(Narodnaya volia, nr. 226, 24. oktober 2005).Det er vanskelig å kommentere uttalelser av

denne typen. Lukasjenko har ganske sikkertskapt et effektivt system for styring av økono-mien, som han selv av og til kaller for "mar-kedssosialisme". La oss se på hvilke som erde viktigste særtrekkene ved dette systemet.

Den hviterussiske modellen

I 1992-1993 gjennomgikk ikke Hviterusslandnoen "økonomisk sjokkterapi". De politiskemaktinstitusjonene var svake og splittede,men styringen av økonomien ble ikkegjennomført av en gruppe av utenlandskerådgivere, men snarere av den siste sovjetre-gjeringen, ledet under statsministerViacheslav Kebich. Hans regjering forsøkte ågjennomføre noen forsiktige reformer. Vedslutten av 1993 privatiserte man noen hun-dretalls små og mellomstor bedrifter. Likevelvar bare 3% av den sovjetiske statseiendom-men i private hender sommeren 1994.

Man tillot full frihet til å handle etter markeds-priser, selv om slike lover ikke var populære ibefolkningen, ettersom prisene på de viktigsteforbruksvarene frem mot slutten av 1992hadde økt 11 ganger. Samtidig hadde produk-sjonen gått ned i 1992 med 26% og i 1993med ytterligere 11% (P.G. Chigrinov."Hviterusslands historie", Minsk 2004). Detteillustrerer det dramatiske fallet i kjøpekraft oglevestandard i befolkningen. Hundretusenvisav mennesker fra det inntil dette tidspunkt vel-stående Hviterussland ble arbeidsledige.

Mangelen på kontroll og krise dominerte pålandsbygden. Ved inngangen til 1994 oppstod2500 privateide storgods. Men de stod barefor cirka 1% av den samlede jordbrukspro-duksjonen i landet. Den liberale opposisjonentok til orde for oppløsningen av alle kollektiv-brukene, selv om det på den hviterussiske

P E R S P E K T I V



“Opposisjonen tilLukasjenko snakker og

skriver mye om den lave levestandarden

i Hviterussland. Men som

sammenlikning velger de ikke

Ukraina eller Russland,og heller ikke nabolan-

dene Polen, Litauen eller Latvia,

men Tyskland.”

landsbygden var liten støtte til disse kra-vene. Det kom ikke seriøse forslag om pri-vatisering av de store industribedriftene.Som kjent oppnådde man en stor grad avindustriutvikling i Hviterussland underSovjettiden. Vi snakker her om et land somer nokså fattig på naturressurser.

Mange fabrikker måtte ikke bare stoppeproduksjonen. De måtte holde varene til-bake. Lagrene var fulle, men det fantesikke bestillinger, eller levering av råvarerog energi. I Hviterussland var ikke ønsketom uavhengighet fra Russland så sterktsom i de baltiske republikkene, som varinnstilt på et hvilket som helst offer for åoppnå selvstendighet. Dessuten hadde deradikale nasjonalistene i Hviterusslandliten innflytelse. De hadde ikke noe økono-misk program. Deres viktigste bekymringerdreide seg om språkspørsmål. De så nedpå mesteparten av folket, som i følgenasjonalistene hadde glemt språket ogsymbolene til sine forfedre.

Lukasjenkos seier ved landets første presi-dentvalg var en logisk konsekvens avdisse forholdene. I Hviterussland gjeninn-førte man sovjetisk planøkonomi, med målfastsatt på ettårs- og femårsbasis.

Den første femårsplanen ble utviklet underLukasjenkos ledelse, og hadde tittelen"Hovedretningslinjer for den sosioøkono-miske utviklingen i Den hviterussiske repu-blikk for perioden 1996-2000". Den blegodkjent av den hviterussiske nasjonalfor-samlingen, som holder til i Minsk, og ble tillov.

Ved slutten av 2005 tilhørte mer enn 80%av aktiva i byene og på landsbygden iHviterussland staten og kooperativene.Det finnes ikke oligarker, det finnes ikkestore privateide selskap. Men de hviterus-siske selskapene, kolkosjene og sovjo-sene, fungerer, i hovedsak, bedre enn isovjettiden, da de i dag er nødt til å kon-kurrere i det russiske markedet og på ver-densmarkedet. I den hviterussiske økono-mien holder man fast på de grunnleggendeprinsippene i den sovjetiske økonomiskeorganiseringen, og staten holder i gangmange bedrifter som går med underskudd.

I Hviterussland finnes det ikke ett enkeltparti som styrer. Man har en gruppe parti-er som støtter presidenten, og en annengruppe av partier i opposisjon.Hviterussland søker ikke å bli et land med(vestlig) markedsøkonomi, men ønsker åbygge et samfunn med sosial rettferdighethvor markedsmekanismer benyttes, menstyres / korrigeres i tråd med behovene.Slik sørger man, for eksempel, gjennomsubsidier, for å holde prisene på de mestnødvendige dagligvarer lavt. Sosiale bolig-tilbud og offentlig transport subsidieresogså. Aleksander Lukasjenko har vedmange anledninger gitt en klar definisjonpå den hviterussiske samfunnsmodellen:

"Essensen i vår stats sosioøkonomiskeutviklingsmodell", sa Lukasjenko i en pres-sekonferanse den 23. november 2005,"består i å skape en stat for folket. Vi lageren sosial stat. Vi har ikke fulgt raseringensvei, og vi sier nei til ordet "reform", somskapte frykt i vårt folk, i Russland som iHviterussland. Vi snakker ikke om reform,men om perfeksjonering. (...) Vi tokutgangspunkt i det vi hadde, vi så gjennomalt, og satte i gang det som var verdt åsette i gang, og begynte å perfeksjonerealt. Og vi støtter oss på dette fundamentet,som ble skapt i Sovjetunionen, her, pådenne jorden, og bygger et normalt økono-misk byggverk som i dag løfter oss i ret-ning av det definerte målet. Vi bygger enmodell som tar utgangspunkt, fremfor alt, imennesket. Og bare her finner man grunn-laget for presidenten og statens styrke, atvi aldri tenker på noe annet enn samfunns-borgernes vel". ("Republikk", 25. novem-ber 2005).

Opposisjonen til Alexander Lukasjenko kri-tiserer hardt og bestemt denne veien motbygging av markedssosialisme på et sov-jetisk fundament (Narodnaya volia, 5. janu-ar 2005). Men ingen av opposisjonensledere har så langt vært i stand til å leggefrem en annen økonomisk strategi ellersosiopolitisk prosjekt.

Hviterussland og Russland

Den hviterussiske republikken erRusslands viktigste partner og venn i SUSog Europa. På grensen mellom Russlandog Hviterussland finnes ikke grensepostereller vaktholdsstasjoner. Befolkningen iRussland kan fritt reise til og arbeide iHviterussland, og befolkningen iHviterussland kan dra til Russland påsamme vis. Landene har en forrent for-svarsstruktur overfor vesten som byggerpå den sovjetiske militære infrastrukturen.De to landene har et felles system fororganisering og distribusjon når det gjelderforsvar og produksjon av militærteknologi.Det russiske språket er, ved siden av hvit-erussiske, offisielt språk i Hviterussland.Hviterussland har aldri vært russisk koloni,og det hviterussiske folk har ingen antirus-siske komplekser, som de radikale nasjo-nalistene har forsøkt å frembringe ved åerklære sitt eget folk som "dekadent".Nærmere virkeligheten befant AlexanderLukasjenko se når han sa, halvveis påspøk, at hviterusserne er russere, menmed et ekstra kvalitetsstempel.

Mellom Russland og Hviterussland har detaldri i historien funnet sted fiendeskap ogkonflikter, og nettopp dette har vært avgjø-rende for at den hviterussiske eliten orien-terte seg mot Russland etter oppløsningenav Sovjetunionen. Som AlexanderLukashenko skrev for kort tid siden: "Dethviterussiske folket analyserte rolig situa-sjonen og gjorde sitt valg gjennom å viseden ubrytelige lojaliteten til det slaviske

P E R S P E K T I V

P E R S P E K T I V


folk. Å velge å orientere seg mot Russland,åpent og bevisst, var et meget ansvarligskritt. Dette var min posisjon helt fra begyn-nelsen, for jeg trodde sterkt på skaperkraf-ten som ligger i enheten mellom våre folk"(Nash sobremennik, nr. 12, 2005). IRussland og Hviterussland finnes enbeskjeden, men felles føderalstat, med fel-les parlament, ministerråd, overstatsråd ogbudsjett, som i 2006 bestod av 3000 millio-ner rubler (cirka 100 millioner euro). Merenn et tusentalls funksjonærer, under PavelBorodins ledelse, jobber i Minsk ved eksek-utivsekretariatet til denne føderalstaten.Forberedelsene for en felles myntenhetmellom de to landene fortsetter, medutgangspunkt i den russiske rubelen.Naturligvis finnes også problemer. Samtligeav de viktigste initiativene for integrasjon de10 siste årene ikke har kommet fraRussland, men fra Hviterussland. Mange avde økonomiske og politiske initiativene fraHviterussland blir tiet i hjel eller fordreid,ikke bare i en stor del av den russiske pres-sen, men også i informasjonene som nårRusslands president. Det fremstår sompussig å lytte til V. Putin når han sier at denhviterussiske økonomien bare er 3% avstørrelsen av den russiske, i likhet med medflere av konklusjonene som blir tatt på bak-grunn av disse feilaktige sammenlikning-ene. Den hviterussiske befolkningen repre-senterer 7% sammenliknet med den russis-ke, men den hviterussiske økonomienrepresenterer 8% i forhold til den russiske.Ser man hele SUS' økonomi under ett såstod Russland for 61,5% av den i 2003mens Hviterussland stod for 4,8%. I verdenfinnes mange integrasjonsforsøk og opp-legg, men Russland og Hviterussland børskape sin egen type union med utgangs-punkt i vår historie og våre virkeligheter.Hviterussland bør integrere seg og samtidigta vare på sin nasjonale og statlige suvere-nitet. Dette er en forståelig og fornuftig hold-ning. Våre økonomier er fullstendig kompa-tible, men den russiske økonomien i daginkluderer alt for mange irrasjonelle ele-menter som rettferdiggjør Hviterusslandsforsiktighet.

Demokratiproblemene i Hviterussland

Problemene ved demokratiet iHviterussland kan studeres fra ulike per-spektiv og slik kan man tegne svært ulikebilder som for det meste er svært subjekti-ve. Det samme kunne man si om et hvilketsom helst vestlig land med "eksemplariske"demokratiske regime. Bedre ville det væreå snakke om de faktiske maktinstitusjoneneog de faktiske forhold. Det er åpenbart atden hviterussiske presidenten innehar, itråd med landets konstitusjon, enorm makt,langt større enn presidentene i Frankrike,

USA eller Russland. Den hviterussiske pre-sidenten koordinerer og dirigere aktivitetentil alle statsmaktene, lovgivende, utøvendeog dømmende makt. Dekretene som kom-mer fra Hviterusslands president er å ansesom midlertidige lover. Det hviterussisketokammersparlamentet er, i stor utstrek-ning, en representativ og teknisk institusjonmer enn en politisk institusjon. Det er ikkeen arena for politiske deklarasjoner ogkamp mellom partiene, som det finnesmange av i Hviterussland. Men sistnevnteer ikke innflytelsesrike og er ikke i stand til åskape et styringsalternativ.

Det er likevel klart at Hviterussland i dag eret langt mer demokratisk avansert regimeenn under Sovjettiden. Ikke bare når mansammenlikner med tiden under Bresjnev,men også under Gorbatsjov. Her begrenserman, men man forbyr ikke opposisjonspres-sen, og man stenger heller ikke ute vestligeradiosignaler. Man kan bekjenne seg til enhvilken som helst religion eller knytte seg tilen hvilken som helst filosofi.

Alexander Lukasjenko kom til makten i1994 som resultat av demokratiske valg.Uten å støtte seg på noe parti eller å ha storøkonomisk støtte i ryggen vant han valget,først og fremst på grunn av sine eksepsjo-nelle talegaver, naturlige intelligens, sterkevilje og ærlighet, kvaliteter som overbevistealle. Under forhold med vanstyre og virrvarr,uten å ha noe sterkt valgapparat i ryggen,slo han sine langt mektigere motstandereog oppnådde 81% av stemmene i andrevalgrunde. Hans program kunne oppsum-meres i en enkel setning: "Jeg hører verkentil høyresiden eller venstresiden; jeg er fol-kets kandidat". Dette slagordet er fortsattdet sentrale i valgprogrammet for 2006.

Særegenheter ved valgpanoramaet iHviterussland

For opposisjonslederne i Hviterussland vildet bli vanskelig å slå Lukasjenko i en hvil-ken som helst valgsituasjon og de sier alt atderes viktigste mål er, som i De olympiskeleker, ikke å vinne, men å delta. Ingen avopposisjonslederne forbereder valgbodereller kokeapparat for en hviterussisk "mai-dan" (red. anm.: Maidan er navnet på plas-sen hvor Jusjenko samlet sine tilhengereunder "Oransjerevolusjonen" i Ukraina i2004). (...)

Hva kan man ha som hovedpunkter i envalgkampanje? (...) I Ukraina i 2004 var detviktigste temaet for Jusjenko og Timosjenko(lederne for "Orangerevolusjonen") korrup-sjonen. Men det hviterussiske regimet erikke korrupt, og det vet befolkningen i lan-det. Her finnes verken et "svakt" maktappa-

FOTO: Elever ved en politeknisk skole i Minsk.

“For opposisjons-lederne i Hviterussland

vil det bli vanskelig å slå Lukasjenko i en

hvilken som helst valgsituasjon og de

sier alt at deres viktigste mål er,

som i De olympiskeleker, ikke å vinne,

men å delta.”


P E R S P E K T I V

rat eller rike oligarker. Det er vanskelig åbeskylde Lukasjenko for å underlegge segMoskva eller å forråde landets suverenitet.Snarere er det russiske politikere som blir for-søkt skremt av noen av sine hviterussiskekolleger med at Lukasjenko og hviterussiskKGB angivelig er i ferd med å få innflytelse iMoskva og i Russland.

Det er også svært vanskelig å kritisere densosioøkonomiske politikken til Lukasjenko, dadens suksesser er åpenbare.Proklamasjonene om at det sittende regimet iHviterussland ikke bygger noe og "lever avden sovjetiske renten" er for lite overbevi-sende. Hviterussland har bygget mye påegenhånd de siste fem årene, landet har for-nyet sine installasjoner og sin teknologi. Denkjente vitenskapsmannen og offentlige per-sonligheten i Hviterussland, GuennadiGrushevoy, en av arrangørene av aksjonenfor Tsjernobyl-barna, sympatiserer fullstendigmed opposisjonen, men advarer den mot åbasere seg på illusjoner: "Velgermassen",sier han, "stemmer ikke på det politiske sys-temet som Aleksander Lukasjenko har skapt,heller ikke på den økonomiske modellen,men på sosialpolitikken. Hvis vi sier at mannå skal rive ned dette sosiale systemet (etter-som det er en enkel bestikkelse overfor fol-ket) vil vi ikke få oppslutning. Vi vil ikke mottanoe annet enn forakt fra velgerne" (A. Feduta."Lukashenko. Politisk biografi", Minsk. 2005).

Men, er det ikke også mulig å se sosialpolitik-ken til Lukasjenkos regime som et ærligønske om å hjelpe folk og bry seg om hvor-dan de lever? Lukasjenkos sosialpolitikkstammer naturlig fra hans ideologi, som erden hviterussiske statens ideologi. Den hvit-erussiske statsideologien baserer seg ikke på

marxismen-leninismens dogmer, men avviserheller ikke sosialismens ideer og prinsipper,som et samfunn basert på sosial rettferdighet.I alle maktstrukturene i Hviterussland finnesavdelinger for ideologisk arbeid, og i presi-dentadministrasjonen finnes en ideologiskledelse. Alexander Lukasjenko forklarte denskjerne på enkelt vis i en melding til borgerne iforbindelse med den store festen i oktober."Historien bevitner det på overbevisende vis:Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen,hvis fremste mål var å bygge et samfunnbasert på sosial rettferdighet, fritt for sosialeskjevheter og undertrykkelse, var utstyrt meden enorm skaperkraft. Energien fraOktoberrevolusjonen fungerte som inspira-sjon til seieren i Den store fedrelandskrigen,erobringen av verdensrommet, det sovjetiskefolks oppnåelse i arbeidslivet, hendelser somer anerkjent i hele verden. (...) Vårt land gårbesluttsomt langs den utviklingsvei som folkethar valgt, basert på idealene som fredens, fri-hetens, likheten og rettferdighetens Oktoberhar etterlatt seg." ("Hviterussisk Sovietskaya",6. november 2005).

Det er verken i Vesten eller i Russland man ermest opptatt av valgene i Hviterussland, meni nabolandet Ukraina. En avisskribentsammenliknet matvareprisene i byene iUkraina og Hviterussland, hvor prisene erhalvparten så høye og lønningene og pensjo-nene dessuten er høyere, og uttalte: "Tenkom vi hadde hatt slike priser! Nei, vi burde beAlexander Lukasjenko, når han er ferdig medsin periode, om å jobbe noen år blant oss såpensjonistene her kan få det bedre. Samtidigville vi kvitte oss med vårt eget ministerkabi-nett. Hvordan kan vi avlaste makten? Er detkanskje bare tomme ord at det finnes demo-krati i Ukraina og ikke i Hviterussland? Og

hvordan veie dette demokratiet opp mot vårteller det "europeiske alternativet"? Hva er vik-tigst for et vanlig menneske: at familien hargod tilgang på mat eller tilfredsheten til"demokratiets voktere" i Washington ellerEU? Og, i sin alminnelighet, hvem oppførerseg som en patriot? Den som skaper ordenog gir arbeid og mat til sin befolkning, ellerden som snakker om "ære og nasjon", uten ålegge merke til hvordan oligarkene og hans"kampfeller" plyndrer landet? Hviterussernevar ikke så "heldige" som oss. De har ikke oli-garker. I stedet har de kjøpekraft. ("2000",Kiev. 16. desember 2005). Denne artikkelen,skrevet fra den ukrainske byen Zhitomir, blepublisert i en av de beste ukebladene iUkraina, "2000", i spalten "Fri ytring".

Selvfølgelig er demokratiet svært verdifullt ogman må kjempe for det. Men ikke det demo-kratiet som mange politikere i Kiev og Tbilisi(Georgias hovedstad) tenker seg.

Basert på den spanske oversettelsen av artik-kelen i nettmagasinet Rebelión, av Josafat S.Comín og Andrés Urruti. Artikkelen er noe for-kortet.

FOTO: Demonstranter og politi iHviterussland. Myndighetene i landethar satt mye inn på å forhindre en “far-gerevolusjon” i landet, og beskylderofte motstandere for å stå i ledtog medutenlandske makter.

A N A L Y S E


Stadig fleire meinar det er mykje som eruforklart ved terrorangrepa i USA 11.sep-tember 2001. Spekulasjonane og teorianeflorerar .

Nylige meiningsmålingar i USA viser at folketer langt frå samstemt: 31 % meinar atSaddam Hussein stod bak, medan 36% mis-tenker aktiv eller passiv medverknad fråBush-administrasjonen. 42% meinar det harvore utført ein dekkoperasjon (cover-up) for åskjule reelle hendingar, medan 10% seier deier usikre på det spørsmålet. I New York harmistankane mot myndigheitene lenge voreendå sterkare og blei delt av 49% i ei mei-ningsmåling for to år sidan. Det er klart at mei-ningsmålingar ikkje er nokon brukbar metodetil å fastslå kva som skjedde, men det er inter-essant å undersøke korfor så mange ameri-kanarar tvilar på den offisielle forklaringa.

Når det gjeld Saddam-teorien er vel forkla-ringa nokså enkel. Dette er mistankar som harblitt fyrt opp av regjeringa og store delar avmedia fram mot angrepet på Irak, men det erlikevel overraskande at så mange framleis trurpå dette, lenge etter at Bush har gitt oppdesse skuldingane.

Mistankane mot dei amerikanske styresmak-tene derimot, har ikkje blitt oppmuntra avnokon større media, men har hovudsaklegblitt dyrka fram av journalistar og aktivistar påinternett. Teoriane og spekulasjonane ermange, men ein ting er alle einige om: Denoffisielle forklaringa held ikkje mål.

Den offisielle teorien

Det er heva over tvil at det nødvendigvis måligge ein konspirasjon bak slike storstilteangrep, for det må vere meir enn ein personinvolvert og planlegginga må ha blitt utført ikonspirative(hemmelege) former. I følgje denoffisielle konspirasjonsteorien var det 19 ara-biske muslimar som utførte sjølve angrepet.Væpna med knivar (ikkje boksåpnarar somnorske media har valt å oversette "box cut-ters" med) erobra dei kontrollen over fire pas-

sasjerfly. Utrusta med sporadisk pilot-treningi småfly tok dei kontroll over desse fire jetflya,krasja to i WTC-tårna, manøvrerte det tredjeinn i Pentagon og styrta det siste på eit jorde iPennsylvania då dei var i ferd med å bli over-manna av eit passasjer-opprør. Bak desse 19kamikaze-kaprarane stod eit mektig og globaltterror-nettverk leia av Osama Bin Laden ogmed forgreiningar overalt.

Innvendingar mot den offisielle forklaringa

1. Den første kritikken fokuserte på denmanglande responsen frå luftfartsmyndighei-tene og luftforsvaret. Det gjekk ein time og trekvarter frå bakkekontrollen mista kontaktenmed det første flyet (08.13) til det siste flyetkrasja i Pennsylvania like etter klokka ti, like-vel vart ingen av dei kapra flya avskorne avjagarfly. Etter fastlagde obligatoriske rutinerskulle jagarfly sendast opp umiddelbart for åavskjere fly som avvik frå ruta og ikkje svararpå anrop.

Det gikk femti minutt frå det første flyet styrteinn i World trade center (08.46) før det tredjeflyet uhindra fann sitt mål i Pentagon(09.37). Itillegg til at dette var langt utanfor forventareaksjonstid, er mange forbløffa over at detvar mulig for eit kapra passasjerfly å rammesjølvaste Pentagon. Til dømes skriv BarbaraHonegger: "Berre eit militært luftfartøy, ikkjeeit sivilt fly styrt av al Qaida ville ha sendt ut"Vennleg"-signalet som var nødvendig for åkople ut Pentagons rakettbatteri då detnærma seg bygningen."1

I følgje den offisielle versjonen skulle kapra-ren Hani Hanjouri først ha styrt flyet forbiPentagon, før han gjennom nokre halsbrek-kande manøvrar gjorde ei dramatisk nedsti-ging (7000 fot) samtidig som han snudde flyet330 grader og styrte tilbake mot pentagon ibakkehøgde, alt i rasande fart( 530 mph).Vanskelig men ikkje umulig for ein dyktig pilot,men uforklarleg med ein amatørpilot som einmånad tidligare vart nekta å leige eit småflyfordi han var for ustø bak spakane.2

2. Etterretningssvikt: Bush-adminstrasjonenforsvarte seg først med at "ingen kunne forut-sjå at kapra fly kunne brukast som våpen motbygningar". Ein ganske absurd påstand etter-som det hadde vore rapportert om slike planarfleire år i tidlegare og det hadde vore utførtfleire militærøvingar for slike scenario, derbåde Pentagon og World Trade Center haddefigurert som mulige mål. Etter kvart kom detogså fram opplysningar om eit mylder av for-varsel frå fleire andre land og frå personar ieige etterretningsvesen, som mange meinarikkje vart skikkelig oppfølgt eller eventueltblokkert. Mellom anna har det kome frampåstandar frå kjelder innanfor militær etterret-ning om at den påståtte leiaren og tre andreav dei 19 kaprarane var registrerte som sann-synlige al Qaida-agentar allereie i 1999, over-vaka av ein militær etterretningsoperasjonved namn "Able Danger".Etterretningsoffiseren Anthony Schaffer fortel

Kva skjedde 11. september 2001?AV ASGEIR BJØRKEDAL

“Det er heva over tvil at det nødvendigvis må ligge ein konspirasjon bak slike storstilte angrep, for detmå vere meir enn ein person involvert og planlegginga må ha blitt utført i konspirative (hemmelege)former”, skriver artikkelforfatteren.

Bilete: Tårna på WTC i brann innan dei raste sa

at hans forsøk på å varsle FBI om dette vartblokkert. Desse opplysningane vart forsøktfeia under teppet av den offisielle granskings-kommisjonen.3

Det største uforklarte sakskomplekset gjeldMossads aktivitetar. På ettermiddagen11.september vart tre Israelarar pågripnesom terrormistenkte etter at dei blei observertmedan dei filma og feira kollapsane til WTC.Dei jobba for eit flyttebyrå kalla Urban MovingSystems, som viste seg å vere ein front forMossad. Fleire ansatte vart seinare pågripnemedan sjefen for byrået rømte til Israel. Deivar ikkje åleine. Om lag 200 israelarar vartpågripne i opprullinga av israelske spionring-ar i tida før og etter 11.september. I tillegg tilsvært pågåande spionasjeforsøk mot ei rekkeoffentlege bygg, skal dei ha vore på sporet av11.september-kaprarane. Der Spiegel skreiv

1. oktober 2002: "En heil tropp av israelsketerror-etterforskarar forkledd som studentarfølgde spora til arabiske terroristar og cellenedeira i USA mellom desember 2000 og april2001. Under spaninga deira, kom israelaraneveldig nær dei seinare gjerningsmennene for11.september. I Hollywood, Florida lokalisertedei begge dei tidligare Hamburg-studentaneog seinare terroristpilotane Mohammed Attaog Marwan al-Shehhi som potensielle terro-ristar. Agentar slo seg ned i umiddelbar nær-leik til leilegheita deira og observerte dei tilsy-nelatande normale flyskulestudentane døg-net rundt." Alle vart utvist i det stille, utan atdet har blitt klart kva dei gjorde, kva dei vissteog kva dei hadde fortalt.4

4. Den siste tida har det blitt auka fokus påmåten bygningane i WTC kollapsa. Fleire varfrå første stund skeptiske til at bygninganekollapsa slik dei gjorde berre på grunn avskadene etter flya og brannane som følgde.Spesielt bilda av samanrasinga til bygning 7,som lenge var lite kjent og som mange fram-leis ikkje har sett, har fått mange til å konklu-dere med at det må ha vore gjort med spreng-stoff . Bygningen imploderte plutselig og totaltpå ein måte som minner om kontrollert nedri-ving. Samanrasinga vart filma frå mangeulike vinklar og det skjedde i ei fart som varnær fritt fall.5 Dette skjedde mange timar etterat tårna raste saman. Mistankane har spreiddseg om at det var sprenging som forårsakakollapsane til tårna etter at forsking og analy-ser som har blitt utført av mellom andre pro-fessor Steve E. Jones peikar i den retninga.6

I tillegg til mange vitneobservasjonar som for-tel om fleire eksplosjonar.7

5. Den falske "krigen mot terror". Det er pådet reine at USA hadde planar om å angripeog erobre Afghanistan lenge før 11.septem-ber 2001, noko som nylig har blitt stadfestamed Clintons utsegn om at han ville invaderei 2000, men ga opp fordi han ikkje fekk basari Usbekistan. Det er også grundig dokumen-tert at sterke krefter innanfor Bush-adminis-

trasjonen ønska å gjennomføre revolusjone-rande endringar i heile Midtausten ved å gålaus på og svekke Iran, Irak og Syria, mensom dei skreiv i ein rapport i september 2000så måtte "transformasjonsprosessen" verelangsom med mindre det skulle oppstå "eikatastrofal og katalyserande hending - someit nytt Pearl Harbor".8 Hendingane 11.sep-tember 2001 passar som hand i hanske tildenne visjonen og i Pentagon vart dette for-søkt utnytta til fulle. Wesley Clark fortel omplanlegging han blei fortalt om i Pentagon inovember 2001 av ein ikkje namngjeven"senior military staff official": "Dette varomdiskutert som del av ein femårsplan, sahan, og der var totalt sju land, Irak først, såSyria, Libanon, Libya, Iran, Somalia ogSudan."9

Kjelder:

1 Barbara Honegger, "The Pentagon attack papers"(september 2006)

2 www.pilotsfor911truth.org

3 www.abledangerblog.com/2006/02/lt-col-shaffers-written-testimony.html

4 Justin Raimondo "What did the Israelis know? - andwhen did they tell us?" www.antiwar.com 4. oktober2002

5 Ei rekke opptak av kollapsen til wtc7 ligg på:www.whatreallyhappened.com/wtc7.html

6 Jones er ein av grunnleggarana av nettsidawww.scholarsfor911truth.org/

7 Emil Andre Røyrvik set fokus på desse spørsmåla iartikkelen "Et globalt bedrag? 11.september i et kritisklys" www.samtiden.no/06_3/art1.php

8 "Rebuilding America's Defenses: Strategies, Forcesand Resources for a New Century," (Sept.2000)

9 "Secret 2001 Pentagon plans to attack" Lebanon"www.globalresearch.ca (juli 2006)


A N A L Y S E

aman

Vi lever i en verden med kriger, som det eren sterk tendens til å forklare ut i fra etnis-ke og religiøse motsetninger.Befolkningsmessig mangfold blir sett påsom en kilde til konflikt hvor løsningen lig-ger i å opprette egne områder for ulike,men ofte mer eller mindre ideologisk kon-struerte grupper. Den rådende forestilling-en er at når mennesker bor i separate oggeografisk "rene" stater eller provinser,kan deres respektive samfunn opplevedemokrati og velstand, uten vold.

Eksempler fra krigen i det tidligereJugoslavia, folkemordet i Rwanda og blodba-det i dagens Irak, illustrerer hvorfor den offisi-elle vestlige forståelsen av væpnede konflik-ter, gir et feilaktig bilde av situasjonen ved atden overdriver den etniske dimensjonen.

Oppløsningen av Jugoslavia

Oppløsningen av det multikulturelleJugoslavia ble av media og politikere, også iNorge sagt å være en konsekvens av at regi-mets verdier sto i grunnleggende opposisjontil folks virkelige ønsker. Vi fikk høre at Tito oghans etterfølgere holdt alle i et jerngrep for åskygge over kulturelle forskjeller. Da detberømte lokket på trykkokeren forsvant, fikkvi den såkalte bekreftelsen på at vi har ennaturlig trang til å søke oss dit hvor folk harden samme etniske bakgrunnen som ossselv. Endelig kunne Carl I. Hagen fortellenaive antirasister og andre forsvarere av "nyelandsmenn" at Norge om ikke mange år villekunne havne i samme voldelige situasjon.

Men er det slik at kroatere, serbere, bosniskemuslimer og så videre hadde hatt et bren-nende, men undertrykt hat mot hverandre?Riktig nok var det politisk undertrykking i lan-

det, men mitt poeng i denne sammenhengener å vise at det kulturelle mangfoldet ikke varet hinder for sameksistens.

Balkan var lenge antitesen til Vest-Europa iforhold til nasjonalstatsmodellen. Det vardenne organisatoriske skjevheten bådeVersailles-traktaten, som formelt oppløsteDet Ottomanske Rike etter første verdens-krig, og den systematiske oppdelingen avJugoslavia på 90-tallet ville endre på.

I århundrer hadde folk i Sørøst-Europa levd isystemer der undertrykking basert på etniskopphav, var relativt fraværende. Selv om DetOttomanske Rike hadde muslimsk lederskap,hadde innbyggerne stor frihet til å praktisereandre religioner. Og regionene hadde utstraktautonomi.

I Jugoslavia levde denne tradisjonen videre.Folk identifiserte seg på andre måter enngjennom etnisk ulikhet. For eksempel nektetmellom 85% og 90% i Beograd å la segrekruttere som soldater til de serbiske nasjo-nalistene1. Ca. 200.000 ungdommer flyktetfra Serbia til Vest-Europa, Nord-Amerika ogAustralia som militærnektere. Og hæreneopplevde massiv desertering ved fronten.Dette forteller om en sterk vilje til antinasjo-nalisme.

Antropologen V.P. Gagnon Jr. snur en myebrukt myte på hodet når han sier at det ikkevar etniske skiller som førte til vold, men mot-satt. Grunnen til at det var spesielt mye over-grep i Bosnia, var at den flerkulturelle iden-titeten var sterkest her2. Den måtte brytes nedav ekstremistene.

Ekteskap på tvers av religion var vanlig og fåbrydde seg om naboen var serber eller kroat.

Og dette skjedde frivillig! For dem var allejugoslaver. For å bryte ned dette tolerantemeningsuniverset, ble folk truet. Mange for-holdt seg (dessverre, men forståelig) passiv ifrykt for å bli drept av rasistiske hærsjefer.Ekstreme minoriteter kan få mye større maktenn det antallet og oppslutningen skulle tilsi.

I Bosnia ble serbiske Republika Srpska ogkroatiske Herceg-Bosna etablert av eliten,ikke folk flest. For å få dette til ble såkaltetnisk rensing igangsatt, men også opposi-sjonelle, liberale og venstreorienterte serbereog kroater i disse territoriene, ble tatt av dage.De var også en trussel mot den fascistiskedrømmen som ble forsøkt virkeliggjortgjennom homogenisering av befolkningene.Konflikten var derfor politisk, hvor strategienvar å finne syndebukker i en situasjon dermisnøyen med økende arbeidsløshet og syn-kende levestandard var økende vist med ensterk vekst i antall steiker, fra 100 i 1983 til1530 i 19873. Etnisitet ble brukt som middelfor å oppnå kontroll over befolkningen.

For vestlige ledere, inkludert i Russland varden "etniske rensingen" i bunn og grunnnaturlig, og vestlige land var tidlig ute med åanerkjenne nye stater. For eksempel varTysklands aksept av Kroatia og Slovenia,etterfulgt av EU i 1992, og Russlands støttetil Serbia et signal til personer som Tudjmanog Milosevic om at de kunne forstette sin red-selsfulle politikk. Både Tudjman og Milosevichadde også en ledende rolle i forhandlingeneom nyorganiseringen av Bosnia gjennom denvestlig initierte Dayton-avtalen.

For Vesten var jo Jugoslavia kun et fælt dik-tatur uten eksistensberettigelse. Deres enes-te alternativ var den "hellige" nasjonalstaten.

Den uungåelige

etnisiteten? AV THORLEIF BERTHELSEN


A N A L Y S E

A N A L Y S E


Konstruert etnisitet i Rwanda

For å trekke en parallell til Rwanda, var detlangt fra bare en krig mellom hutuer og tutsi-er vi opplevde de blodige dagene i 1994. Ispillefilmen Hotell Rwanda gjør eieren, somselv er hutu og kjæreste med en tutsi, hotel-let om til flyktningleir for over 1200 tutsier oghutuer som flyktet fra den høyreekstremehutumilitsen, Interahamwe. Opposisjonellehutuer var like mye fiender for militsens pro-sjekt.

Dessuten var motsetningene mellom folke-gruppene enda mindre synlig enn iJugoslavia, med samme språk og religion;katolisisme. Det er også slik at de få muslim-ske rwandeserne ikke var involvert i kam-pene.

I en sekvens i filmen forteller en europeiskjournalist at han ikke klarer å se ytre forskjel-ler på en hutu og en tutsi. For å finne ut hvemsom er hvem, spør militsmenn etter identifi-kasjonspapirer, hvor gruppebetegnelsene erstemplet. Den belgiske kolonimakten innførtedenne type legitimasjon og satt menneskeropp mot hverandre. Opprinnelig hadde deteneste skille mellom hutuer og tutsier vært iforhold til arbeid. Førstnevnte hadde tradisjo-nelt vært et begrep for kvegnomader, menssistnevnte var betegnelsen for fastboendebønder. Men på grunn av jordmangel, haddestadig flere nomader slått seg ned som bøn-der. Dermed konstruerte de europeiske kolo-niherrene etniske ulikheter i raseteoriensånd, enn så fjernt det var for den innfødtebefolkningen. For eksempel påsto man at tut-siene stammet fra "det mer siviliserte" nordli-ge Afrika, med røtter tilbake til den bibelskefiguren Noah, hadde snakket et "ikke-afri-

kansk språk" og derfor var mer høyverdige ogintelligente enn hutuene, som er bantu-folk,som de fleste sør for Sahara er. Slik kunnemilitsen agitere for å kaste "inntrengerne" utav landet og rettferdiggjøre undertrykkelsemed hjelp av kolonistenes historieforfalsk-ning.

Men det finnes ingen beviser for at tutsienekommer fra områdene det ble argumentertfor. Dessuten hadde disse uansett gått over tilå snakke bantuspråk lenge før europeernesinntrengning.

Så seint som på 80-tallet var skillene iRwanda mer basert på klasse og region ennetnisitet. Hutu-diktatoren Habyarimana, somhadde kommet til makten ved et statskupp i1973 og hadde fratatt tutsier alle politiskeverv, favoriserte offiserer i hæren og handels-borgerskapet som for en stor del hadde til-hold nord i landet4. Frankrike hadde på linjemed Belgia økonomiske interesser i de tidli-gere koloniområdene og støttet diktaturet.

Blant bøndene som utgjorde 95% av befolk-ningen, var det mange hutuer. Disse bodde isør. Klasseskillene var økende, og raserietmot de franskstøttede makthaverne ble visttydelig da den populære lederen i det multiet-niske sosialdemokratiske partiet, Gatabazi,ble drept av ekstremister. Hutu-bønder hev-net seg ved å ta livet av lederen i det sværthøyreorienterte og regjeringsvennlige CDR(Coalition pour la Defense de la Republique).

Motstanden mot den sekteriske volden varmed andre ord stor i Rwanda.I dag har forsoningsprosessen kommet godt igang. Tidligere fiender tar hverandre nå i hån-den og viser vilje til å legge fortidens etniske

“Vi fikk høre at Tito oghans etterfølgere holdtalle i et jerngrep for åskygge over kulturelle

forskjeller (...)

Men er det slik at kroa-tere, serbere, bosniskemuslimer og så videre

hadde hatt et brennende,men undertrykt hat mot

hverandre?”

hat bak seg. Tre indikasjoner på dette er atmordere stilles til ansvar i rettsoppgjøret, atRwanda i fjor valgte et parlament med denhøyeste kvinneandelen i verden og at landetmottar flest turister av alle land sør forSahara. Dessverre vil ikke de med hovedan-svaret bli dømt; nemlig de hvite stormaktene.

Okkupantene støtter etnisk sekterisme

I Irak har okkupasjonsmakten favorisert religi-øse sjiamuslimske og kurdiske ledere.Dermed har USA for det første økt religionensbetydning i et land med sekulære tradisjoner,og dernest nørt opp under sekteriske kamper.Nye konfliktlinjer er etablert eller forsterket.Selv om det tidligere styretvar et diktatur, var byersom Bagdad sammensattmed en stor gruppe kur-dere, og sjia- og sunnimus-limer har levd side om sideover store deler av landet,selv i "sjiamuslimske"Basra i sør.

Høsten 2005 ble britisketropper arrestert i sistnevn-te by for å plante bomber utkledd i arabiskedrakter. Dessuten er det dokumentert at USAtrener regjeringens milits Ulvebrigaden5.Denne er avslørt i å drive med bortføringer,tortur og henrettelse, særlig av sunnimusli-mer. Metodene er hentet fra borgerkrigen i ElSalvador på 80-tallet og lederen av brigadenomtaler sunni-organisasjonen Foreningenefor muslimske lærde (AMS) for "vantro". USAplanlegger sågar å øke bruken av komman-dogrupper. Omfanget av okkupantenes delta-kelse i og støtte til den etnisk-religiøse sekte-rismen mellom irakere, har blant annet ført tilat landet kan bli delt i tre, det være seg ènkurdisk del, èn sunnimuslimsk del og èn sjia-muslimsk del. En amerikansk initiert oppde-ling vil ikke være positivt da dette bidra tilenda mer krig. For sannsynligheten er stor forat den vestlige herskerklassen igjen vil lukke

øynene for mulige, framtidige utrenskninger.Som antiimperialister får vi sette vår lit til denirakiske motstandsbevegelsen om at en fri-hetlig, inkluderende identitet kan seire, påtvers av okkupasjonsmaktens forsøk på noeannet.

Enisitet en av mange mulige identitesmar-kører

Antropologien lærer oss at folk har enmengde identiteter som kan eksponeres i etsamspill, det være seg kjønn, klasse, kulturellbakgrunn, alder yrke, politisk ståsted, seksu-ell legning og så videre. Det er umulig å lagenoe stereotypt bilde av menneskers tilhørig-

het. Hvem som til enhvertid har felles interesser, vilvariere ut fra situasjonen.Og det er ofte de sam-funnsmessige, påtvungneforandringene som gjør kri-ger mulig. Samtidig er deten lei tendens til å fokuserepå forskjeller. Hvorfor kanvi ikke vektlegge alt somtross alt er felles!?

De siste årenes sosiale bevegelser har gittopplevelser om nye fellesskap. Og Hotell- ogRestaurantarbeiderforbundets parole"Arbeidere i alle land - forent i Hotell ogRestaurant" lar seg ikke forene med denetniske identiteten.

Idèen om etnisitet er inspirert av en vestligforklaringsmodell og derfor først og fremstinnført utenfra. I kapitalistisk nasjonsbyggingog administrasjon er ensartethet det styrendeprinsippet, med særegne mobiliseringsfakto-rer. Disse er langt fra naturlige, men knyttet tilen bestemt måte å styre verden på. Det betyrat de også kan ristes vekk. Stormaktenesmanglende forståelse og selvkritikk (noe somneppe heller vil komme) har bidratt til å startekriger og gjort dem verre.

Vi kan konstruere andre verdier, bygd påinternasjonal solidaritet. For sosialister børdet aldri være ønskelig å opprettholde "sinegen" nasjonale kultur, så lenge dette ram-mer andre. For eksempel vil det å forsvare"norsk" kultur (hva nå det måtte være) oppmot andres være en oppskrift på konflikt, dadet peker ut etniske forskjeller og lagdelingistedenfor fellesnevnere og egalitet. I et impe-rialistisk land som Norge, vil dette være reak-sjonært.

Vi må være tilhengere av å integrere detbeste i enhver kultur i en ny, kosmopolitisk,menneskelig kultur. Disse verdiene kan utvik-les når sosiale og materielle forutsetninger ertil stede, når det ikke finnes noe rom for splittog hersk. Det må være lærdommer fra ver-dens kriger.

Referanse nr. 1, 2 : Gagnon V. P. Jr.: "The Puzzle of theYugoslav Wars of the 1990s". Fra "The Myth of EthnicWar: Serbia and Croatia in the 1990s". CornellUniversity Press, 2004.

Referanse nr. 3 : Chris Harman: "Nasjonalismen - vårtids gift En marxistisk kritikk". Internasjonale Sosialister,1994.

Referanse nr. 4 : Taylor, Cristopher C.: "The CulturalFace of Terror in the Rwandan Genocide of 1994". Fra"Annihilating Differnce: The Anthropology of Genocide".University of California Press, 2002.

Referanse nr. 5 : Klassekampen 6/1/2006

A N A L Y S E


Idèen om etnisitet erinspirert av en vestligforklaringsmodell (...)

Vi kan konstruereandre verdier, bygd påinternasjonal solidaritet.

N Y H E T E R

Straffast med døden og vert fråtekne organ

Kinesiske sjukehus sel organ som er henta frå avretta fangar. Organa vertselde til utlendingar som vil bruke dei til transplantasjon. I følje BBC kostar eilever frå ein avretta kinesar ca. 600.000 kroner. Kinesiske helsestyresmakternektar ikkje for at dette skjer, men seier at praksisen og reguleringane vertgjennomgått på nytt.

I mars vedgjekk Kinas utanriksminister at organ frå fangar vart nytta, men latil at dette skjedde berre i eit fåtal tilfelle. Talsmann Qin Yang sa at organaikkje vart tekne med tvang, men etter uttrykkjeleg løyve frå den dømde.

Kina er på verdstoppen i avrettingar. I 2005 måtte minst 2.148 menneskelate livet etter kinesiske dødsdommar og det vart avsagt 5.186 nye dødsdo-mar same år, dette melder Amnesty International. Amnesty Internationalskriv og at Kina avrettar fleire menneske enn alle andre land til saman.

Amnesty er svært kritisk til den mangelfulle utviklinga av menneskerettane ieit land som i 2008 skal arrangere OL. Blant byggjeprosjekta som kinesiskestyresmakter har lagt ut på anbod under banneret: "Nye Beijing, NyeOlympiske Leiker - Mulegheit for Kina og verda", er eit avrettingskammer derdødsdømte skal avrettast med giftinjeksjon.

- Å byggje eit avrettingskammer som del av OL-satsinga er ei klar undergra-ving av pliktene vertsbyen Beijing har inngått om "sikre menneskeverdet",seier Petter Eide i Amnesty Noreg.

AI / BBC / Dagbladet / Vårt Land

Amerikansk journalist rømmer til Venezuela

Michael "Mike" Ruppert, uavhengig journalist i USA, sier han har forlatt lan-det sitt for alltid. Ruppert sier at han fryktet for sitt liv om han skulle fortsetteå bo i USA, og fikk hjelp av en venn til å komme seg ut av landet. Hanbefinner seg nå i Venezuela.

Ruppert har blant annet skrevet boken /Peak oil/ og har arbeidet med alternative forklaringer på 11. september-angrepet. Han har også tidligerevært involvert i avsløring av en narkotikaskandale hvor krefter i CIA varinvolvert. Journalisten ble utsatt for husransakelser og fikk datamaskinen sinknust under et innbrudd på kontoret like før han forlot landet.

SF

Russisk journalist drept

Anna Politkovskaya skal ha arbeidet med å publisere opplysninger omRusslands bruk av tortur i forbindelse med Tsjetsjenia-konflikten i det hunble skutt og drept lørdag den 12. oktober. President Vladimir Putin hevder atde som drepte Politkovskaya var folk som var ute etter å skade Russlandsomdømme.

Itar-Tass

Strengere reiseforbud USA-Cuba

Amerikanske myndigheter oppretter en kommisjon som skal kartlegge ulov-lig reisevirksomhet fra USA til Cuba. Bøter på 250.000 til 1 million dollar ogfengsel inntil 10 år er noen av straffene man vil bruke mot folk som drarulovlig til Cuba. Tillatelse til å dra til Cuba kan man få dersom man har slektpå Cuba, men man har bare lov til å reise en gang per tredje år og man fårbare besøke sin nærmeste familie.

Blokaden går ikke bare ut på å hindre amerikanere å besøke Cuba, menlegger hinder for Cubas handel med tredjeland, med erklært målsetning omå skape "varemangel" i landet.

BBC Mundo


Vi må være tilhengere av å

integrere det beste ienhver kultur i en ny,kosmopolitisk, men-

neskelig kultur.

Disse verdiene kan utvikles når

sosiale og materielleforutsetninger er tilstede, når det ikke finnes noe rom for

splitt og hersk.

I N N S P I L L


Seks nasjonale folkeavstemninger har blitt avholdti Norges historie og to av dem har dreid seg omlovverk knyttet til rusmidler. I oktober 1919 var detfolkeavstemning om "lovfestet varig forbud mot til-virkning, innførsel og omsetning av brennevin ogsterkvin". 62 prosent gikk inn for forbudslinjen. Dekriminalpolitiske virkemidler som ble tatt i bruk,medførte raskt uventede sidevirkninger som opp-rørte store deler av befolkningen. Den uønskedevirksomheten vokste og gikk under jorden. Derantok den farligere former enn tidligere. Kun syv årsenere (oktober 1926), ble det igjen avholdt folke-avstemning, denne gang om lovforbudet skulleopprettholdes. Et flertall på 56 prosent stemte for åoppheve forbudet.

Men i 1961 ble FN-konvensjonen om kontroll avnarkotiske stoffer ratifisert i loven. Det skjeddeetter amerikansk, rasistisk initiativ (Da særlig afro-amerikanere og meksikanere brukte andre rusmid-ler enn alkohol) og narkotikalovgivningen har medsine fastspikrede læresetninger, stått uendretgjennom en radikal utvikling av rusmiddelproble-matikken. Forbudspolitikken holdes i hevd med enillusorisk tro på at den er eneste alternativ til uan-svarlig liberalisme og med udokumenterte påstan-der om at den bekjemper narkotikautbredelsen oggir viktige signaler til folket.

Den reelle utbredelsen, de umenneskelige konse-kvensene og den enorme pengestrømmen til detillegale marked, forteller det motsatte. Brukernesliv preges av sosial utstøtelse, kriminalitet, prosti-tusjon, sykdommer og høy dødelighet. Ansvarethviler nå ikke på folkets avstemning, men på poli-tikerne og deres partier. De har budt over hveran-dre med krigserklæringer og straffekrav og det harvanskeliggjort muligheten for en snuoperasjon tilrimelig tid. Det ligger prestisje bak utspillene somstøtter den stereotype fremgangsmåten. Dessutengir det mulighet til å demonstrere kriminalpolitiskhandlekraft, særlig viktig for de maktmenneskersom svikter dette ansvar på andre områder.

I 2004 ble det foretatt 11 815 straffereaksjoner forbrudd på narkotikalovgivningen, hvilket tilsvarer 40prosent av alle forbrytelsessakene. Narkotikalovgivningen gir politiet et troverdighets-problem ved at de er avhengige av politikernesøkonomiske overføringer og stadig rammes av kri-

tikk for andelen saker som ikke oppklares. Aktivinnsats mot lett synlige brukere gir konkrete resul-tater med høy oppklaringsprosent og tilfredsstil-lende rask saksgang. For å gi et bilde av omfang-et av arbeidet for publikums tillit, kan det nevnes atde har foretatt mer enn 40 000 pågripelser forbrudd på narkotikalovgivningen siden Odd EinarDørum i begynnelsen av 2003, slo fast at politietikke skal løpe etter slitne narkomane for å straffedem for deres eget misbruk. Den 4.juli observertejeg en arrestasjon i Skippergata. Politiet tvang medbrutal makt en gammel traver i rusmiljøet medpådratt smittesykdom, ned i bakken og brakk oppneven hans for narkotikabeslag. Jeg så selv at detvar noe lite og brunt den ene politibetjenten putteti en liten plastpose og da jeg møtte den uthol-dende mannen samme sted få dager senere, for-talte han at arrestasjonen gjaldt "To små klumpermed hasj, ikke et gram til sammen en gang - og devet at jeg har en dødelig sykdom". Overgrepet motden rusmiddelavhengige var særdeles grovt, menbare ett enkelt eksempel på politiaksjonens mangekonsekvenser.

I 1991 ble skadereduseringspolitikken innledet. Dasamlet representanter fra Frankfurt, Amsterdam,Zürich og Hamburg seg i Frankfurt for å skriveunder på en resolusjon som siktet på å reduserede skadene som den voldelige og undertrykkendenarkotikapolitikken hadde påført enkeltmenneskerog samfunnet i disse byene. De forpliktet seggjennom Frankfurtresolusjonen til å gjennomføreforsøk med avkriminalisering og opprette meta-donprogrammer og sprøyterom. Dette har ført tilen radikal nedgang på overdosestatistikken og tilat stoffbrukernes helse- og sosiale tilstand har blittbedret betraktelig. Dessverre har Norge kun sluttetseg til delvis: Avkriminaliseringen er utelatt ognyutviklede skadereduseringsprosjekter er forbi-gått i stillhet. Narkotikapolitikken er derfor halvhjer-tet og mislykket.

Skadereduseringspolitikken har med sine vellyk-kede resultater utviklet seg videre og flere land,deriblant Holland, Spania, Sveits Tyskland ogCanada har forsøkt heroinutdeling. Legeordinertheroin. Formålet har vært å bedre behandlingsre-sistente heroinavhengiges livskvalitet. En forsk-ningsanalyse om heroinutdeling i Zürich i tidsrom-met 1991 - 2005 (Publisert i Lancet 2006; 367:

Heroinutdeling -for å redusere skade

Prosjektet førte til at de heen bedre helsetilstand. De stand til å opprettholde sosi

antallet dødsfall og mengdAntallet heroinavh

Artikkelforfatterenhero

“En forskningsanalyseom heroinutdeling iZürich i tidsrommet

1991 - 2005, fortellerat utdelingen av heroin

medførte at rekrutteringen tilheroinmiljøet ble

redusert med 82 %.”

I N N S P I L L


1830-34 og omtalt i The Independent 2. juni 2006), fortel-ler at utdelingen av heroin medførte at rekrutteringen tilheroinmiljøet ble redusert med 82 %. De eneste kriteriervar at man sannsynliggjorde sin heroinavhengighet og atheroinet ble injisert i lokalet det ble utdelt. Prosjektet førtetil at de heroinavhengige som deltok i forsøket fikk enbedre helsetilstand. De har fått bedre boligforhold, de erbedre i stand til å opprettholde sosiale kontakter, de harmindre sidebruk og antallet dødsfall og mengden rusrela-tert kriminalitet har stupt. De heroinavhengige sluttet medopiater, eller gikk over til metadonbehandling, like rasktsom tidligere og antallet heroinavhengige synker med 4% pr. år. Forskerne konkluderer med at nedgangen irekruttering skyldes at synet på heroinbruk har gått fra åanses som en opposisjonell protesthandling til medisinertsykelighet. Det er på tide med en radikal holdningsen-dring. Skadereduserende tiltak bør heretter prioriteresfremfor brutale maktmidler. Det er behageligere å leneseg til en human politikk begrunnet i vitenskapelige resul-tater, enn til forstokket og menneskefiendtlig praksis. Enfolkeavstemning vil neppe gi heldig resultat i dag, da defærreste kjenner alternativene til den forenklede forbuds-linjen. Det har gått tradisjon i kriminaliseringen, derfor erradikale kamerater sterkt etterlengtet på feltet.

Arild Knutsen, lederForeningen for human narkotikapolitikkhttp://www.fhn.noTlf 413 20 864

og forbruk

eroinavhengige som deltok i forsøket fikkhar fått bedre boligforhold, de er bedre iiale kontakter, de har mindre sidebruk ogden rusrelatert kriminalitet har stupt. (...)hengige synker med 4 % pr. år.

n kommenterer forsøkene med inutdeling i Zürich.


H I S T O R I E

Det kan synes morsomt, om enn forståelig, når vår tids kapi-talistiske medier fremhever de vitenskaplige fremskrittene iden "vestlige" verden. Som oftest "glemmer" de den multi-kulturelle bakgrunnen for en betydelig del av samtidens viten-skap og teknologi.

Tenk om de måtte innrømme at folkene som en gang var under-ordnet kolonialismen hadde mer fremskredne kulturer enn euro-peerne og la grunnlaget for at vitenskapen kunne avansere i etglobalt perspektiv...

Den engelske filosofen Francis Bacon (1561-1626) snakket omfire oppfinnelser som bidro til å endre verden og å løsrive den fraAntikken og Middelalderen, i større grad enn religiøse forestilling-er. De fire banebrytende oppfinelsene var; papiret, trykkpressen,kruttet og kompasset.

Etter Bacons syn var opphavet til disse oppfinnelsene "uvisst oganonymt", og den lærde briten døde uten å få vite at de var blitt tili Kina.

For tusen år siden fantes ingen bøker i Europa som de vi kjennerfra vår egen tid, bare håndskrevne tekster. I Kina, derimot, haddebøkene eksistert lenge før dette takket være trykkpressen.

Den eldste kinesiske boken, Diamond Sutra, ble trykket i 868 e.Kr.som en oversettelse til Mandarin av en tekst opprinnelig skrevet iSanskrit, Indias hellige språk. I boken snakker Buddha med endisippel.

Med årene ble den første trykkpressen med bevegelige skrifttypertil - i det samme landet hvor papiret først ble oppfunnet, 150 år førvår tidsregning.

I stedet for en trykkplate med en ferdig tekst var den basert på småmetallbiter som ble kalt typer, en for hver bokstav eller tegn.

Mens man i Kina trykket bøker siden det niende århundre e. Kr.,fantes bare manuskripter i Europa. Munker hadde ansvaret for ålage manuskriptene, et arbeid de gjennomførte i klostrene hvor debodde. I Middelalderen var deres oppgave å bevare og å spre kul-tur, ettersom svært få andre kunne lese og skrive. Disse manu-

skriptene gjenfortalte for det meste religiøse fortellinger, i mangetilfeller Evangeliene. Ikke én europeisk tekst tok for seg vitenskapog teknologi på det tidspunkt den tyske oppfinneren JohannGutenberg lanserte sin trykkpresse i 1450.

Selv om nederlenderne allerede hadde utviklet andre trykkpresse-aktige innretninger basert på Kinas erfaring, viste Gutenbergs' åvære den mest nyttige.

Den første boken som Gutenberg trykket var Bibelen (kjent i dagsom Gutenbergs Bibel), mellom 1450 og 1456. Det ble den førsteteksten på den europeiske delen av det Eurasiatiske kontinentsom ble trykket med bevegelige tegn, omtrent som de som kine-serne hadde brukt.

Selv om det dukket opp i vesten cirka tusen år senere, var kom-passet opprinnelig en kinesisk oppfinnelse fra det fjerde århundrefør vår tidsregning. Kristoffer Colombus gjorde nytte av dette viten-skaplige gjennombruddet da han reiste til kontinentet som skullekomme til å få navnet Amerika. Det er verdt å reflektere over hvil-ken kurs europeisk historie kunne ha tatt om denne kinesiske opp-finnelsen som viste vei for Colombus ikke eksisterte.

En hjørnestein i verdenvitenskapens historie var det metriske sys-temet, som ble til i Kina det 14. århundre f. Kr., på Han-dynastietstid. Det første skrevne vitnesbyrdet på bruk av desimaltall i Europafinnes i et spansk manuskript fra 976 e. Kr., det vil si, lenge etterkineserne skrev om dette emnet.

Kjemikere fra det samme asiatiske landet oppdaget at en gitt blan-ding av kull, svovel og salpeter skapte eksplosjoner: Kruttet varblitt til. En god stund ble denne oppfinnelsen brukt til å lage fyr-verkeri; først i sekstenhundretallets Europa ble det utbredt til bruki skytevåpen.

Listen over kinesiske oppfinnelser og oppdagelser som har frem-met menneskelig utvikling er langt: Fra fyrstikker til porselen, lakk,to måter å fremstille stål på, trillebåren, stigbøylen og seletøy forhester, papirpenger, deklinasjonen av Jordens magnetfelt, biolo-gisk gjødsel og prinsippene for smittelæren.

AV ALEXIS SCHLACHTER

Kina endret verden


K O M M E N T A R

Bevegelsen for Sosialisme(BfS) er en landsdekkendeorganisasjon som arbeiderfor å sette et grunnleggendeannerledes samfunn - sosia-lismen - på dagsorden.

Vi vil bygge broer hvor det idag er kunstige politiske skil-ler. Vi vil skape et miljø påtvers av tradisjonelle skille-linjer - de være seg kulturel-le, aldersmessige ellermellom kjønnene.

Bevegelsen for Sosialismeverken er eller vil bli noepolitisk parti, men forenerpartipolitisk aktive og folksom ikke finner seg til rette ide etablerte partiene.

Organisasjonen prioritererdebatt og ulike former foropplysningsvirksomhet.

Støtt vårt arbeidKontonr.: 0539 15 07653

Hvem er vi?

Informasjon, debatt, medlemskap:

bevegelsen.noeller skriv til:

Bevegelsen for SosialismePb. 131

5804 Bergen*

[email protected]

En ting mange på den radikale venstresideni Norge er glad i, er å kritisere Brasils presi-dent, Luiz Inácio da Silva, eller Lula på fol-kemunne.

Og det finnes saktens grunner til å kritisereLula for mye hans regjering ikke har fått tilsiden den kom til makten i 2002.Skattepolitikken er bare kosmetisk endret,omfordelingen av jord står så godt som istampe, utbygging av skoler og helsestellhar det blitt lite av, og selv om mer av regn-skogen blir vernet nå enn før er politikken pådette området langt fra tilstrekkelig. Dettebare for å nevne noen av de mest åpenbaremanglene.

Ofte trekker europeiskev e n s t r e r a d i k a l esammenlikninger medVenezuela, som underHugo Chavez' ledelsehar kommet lengre ennBrasil i å gjennomføretiltak for omfordeling ogutvikling av landet.

På den ene siden harde som sier dette et poeng: Det er klart atChavez er en mer radikal leder, og at hansbevegelse i større grad har utfordret kapita-lismen. På den annen side skal en ikkeglemme at de to lederne opererer med vidtulike forutsetninger.

Brasil har ikke de enorme oljereservenesom Venezuela sitter på, og som har finan-siert utbygging av nye sosiale programmerog industrireising. Trolig har heller ikke Lulade væpnede styrkene i ryggen, og krefter idet brasilianske oligarkiet har gjort det tyde-lig at de ikke er så interessert i demokratietnår det ikke tjener dets egne interesser. Selvi Venezuela, hvor de militære slutter opp omChavez, har den USA-støttede opposisjo-nen forsøkt seg på statskupp og drap avpresidenten, og det er ingen grunn til å tro atikke Lula ville ha blitt utsatt for det sammehvis han i like stor grad utfordret det privatenæringsliv og de rike landene her og nå.

Samtidig skal en ikke glemme hva Brasilfaktisk har oppnådd under årene med Lula iregjering. Minstelønnen har blitt økt og

bevilgningene til sosiale tiltak har blitt økt. 44millioner brasilianere tjener på at det nå blirutbetalt en slags "borgerlønn" til fattige.Denne kan de bruke til å kjøpe mat, betalebolig, helsestell og utdanning. For mange erdette den eneste pengeinntekten de har!Kombinert med god økonomisk vekst ogandre tiltak har dette løftet totalt seks millio-ner mennesker over fattigdomsgrensenunder Lulas regjeringstid.

Den lyserøde regjeringen i Brasil har ogsåbidratt til latinamerikansk integrasjon. Denligger an til å støtte forslaget om en fellesvaluta for regionen, noe som er nødvendig

for å demme opp for dolla-rens dominans. Den støt-ter tiltakene for utbyggingav infrastruktur og handelmellom landene i Latin-Amerika, og utvikling avregionen, noe som repre-senterer et brudd medgamle koloniale strukturer.Lula har ikke vært modignok til å nasjonalisere lan-dets egne gassressurser,men har i det minste vært

krystallklar i forhold til nasjonaliseringen avgassressursene i Bolivia, selv om Brasil somoppkjøper av boliviansk gass har tapt myepenger på dette. Lula sier at Bolivia selv måbestemme sin energipolitikk, og aksepterersåledes nasjonaliseringen, mens enkelte påhøyresiden i Brasil snakket om sanksjoner,noen foreslo til og med invasjon... Brasil hartrolig også fungert som en slags buffermellom USA og Venezuela, noe som kan habremset faren for nordamerikansk aggre-sjon mot sistnevnte land.

Aldri så mye som mange av oss kunne haønsket en mer radikal kursendring i Brasil,er det trolig at Lula er det beste alternativether og nå. Derfor uttalte presidenten for dencubanske nasjonalforsamlingen, RicardoAlarcon nylig at det viktigste slaget for ven-stresiden i Latin-Amerika i år blir å få Lulagjenvalgt. Jeg tror Alarcon er inne på noe.

Even S. U.

Lulas betydning

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGENB

Midtvinter. Snø.EEgg ggjjeevv ffuuggllaannee bbrrøøddsskkoorrppee..OOgg ssøøvv iikkkkjjee rriinnggaarree ffoorr ddeett..

Olav H. Hauge, Spør vinden (1971)

Documents

Sosialistisk fremtid nr 1 2007