Sosialistisk framtid nr 4 2011

SSSsosialistiskframtid4 / 2011 - LØSSALG KR. 30,-

25.000-50.000 dødeEtnisk rensning av mørkhudedeNytt regime innfører sharialover

Opinionen ført bak lyset

Still de ansvarlige for krigsforbryterdomstolen!

Krigen mot Libya

2 Sosialistisk framtid nr. 4 - 2011

Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 [email protected]

ISSN 1503-6537Opplag: 700Trykk: A2G Grafisk AS.

Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S.

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter.

Redaksjon: Marcos Amano, Even Sandvik Underlid, Aslak Storaker.

Redaktør: Aslak Storaker

Layout: Even Sandvik Underlid

Forside: Marcos Amano

Baksidefoto: Gary Histon / Flickr Creative Commons

Der kilde ikke er oppgitt er bildene hentet fra Wikimedia Commons eller Flickr Creative Commons.

Redaksjonen avsluttet: 1. desember 2011.

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontin-gent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse, for eksempel i Kid- eller merknads feltet. Ellers vet vi ikke hvem som har betalt.

Utgis med støtte fra

Sosialistisk

framtid

Bærekraftig samfunnsutviklingDet blir stadig klarere at det nåværende kapitalistiske produksjonssystemet er en trussel mot selve livsgrunnlaget for menneskene. Den kortsiktige planleggingen der profittmotivet er eneste drivkraft tar ikke hensyn til det livsviktige kravet om en påkrevd omfordeling av ressurser som kan sikre alle mennesker en akseptabel levestandard. Den tar heller ikke opp i seg nødvendigheten av å rette inn produksjonen på en måte som forhindrer klimaendringer, forurensning og rovdrift på naturressursene. Akkumulasjonstvangen som gjør kapitalismen avhengig av en uendelig forbruksvekst fungerer ikke i en verden med en begrensa mengde ressurser.

Veksten i kapitalismen avbrytes jevnlig av ødeleggende økonomiske kriser som særlig rammer arbeiderklassen og de fattige lag. Over hele Europa foregår nå en bevisst demontering av velferdsstaten der arbeidsfolks rettigheter og livskår blir satt flere tiår tilbake. Dette møtes med voksende protester i alle land. Men i flere land er det i realiteten nå finanskapitalen, ikke de stemmeberettigede, som bestemmer hva slags politikk de

folkevalgte regjeringer skal føre.

Kapitalismen har overlevd mange kriser før. Spørsmålet er om finanskapitalens makt nå er så stor og destruktiv at den er nødt til å bli underlagt samfunnsmessig kontroll for å kunne forhindre ytterligere kutt i levestandarden og økende arbeidsledighet. Spørsmålet er også om vesentlige ressurser – særlig olje – er så oppbrukt at fortsatt vekst ikke lenger er fysisk mulig.

Vi vil våge påstanden at en stabilisering av forbruksnivået i rike land kombinert med en levestandardsøkning for de fattige bare vil være mulig under sosialistiske produksjonsforhold. For å legge om produksjonslivet i miljøvennlig retning og unngå framtidige økonomiske kriser må vi skape et system der produksjonen baseres på menneskenes behov for en sosialt bærekraftig fordeling og en økologisk bærekraftig produksjon.

Redaksjonen

INNHOLD

22. juli, Libya og politisk vold av Aslak Storaker s. 4 Ein økonomi utan veksttvang av Tore Bergum s. 6 Kapitulasjon for private barnehager av Helene Bank s. 8 Fornybar framtid og industrisatsing av Elin Volder Rutle s. 10 Gjeldskrisa i eurosonen av E. Skotteberg s. 13 Mytane om krigen mot Libya av Maximillian C. Forte s. 18 Om Pariskommunen av Hans I. Kleven s. 24 Gruvedrift i Finnmark av Kåre Wahl s. 27 Peter Krapotkin og utviklingslæren av Ronald Logan s. 28 Spiller Gud terning likevel? av Oscar Dybedahl s. 30 Sammenbruddet av Aslak Storaker s. 32 Dobbel dose av a.karina s. 34 Debatt s. 35

Hva skjer i Syria?Situasjonen i Syria er i ferd med å eskalere. Det rapporteres nå at det nye libyske regimet sammen med Tyrkia, Storbritannia og Frankrike har bestemt å sende våpen og militære instruktører til opprørerne i Syria. Samtidig meldes det at Syrias allierte Russland planlegger å sende krigsskip til Middelhavet i midten av desember. Ifølge FN er over 4 000 mennesker drept i konflikten. Men nylig har regjeringa til Bashar al-Assad følt seg pressa til å løslate flere tusen politiske fanger, noe som kan synes som et skritt i riktig retning. Syrias Kommunistiske Parti (forente) fordømmer i en uttalelse 17. september volden fra både regjeringa og deler av opposisjonen, og mener det er gode muligheter for å gjennomføre demokratiske og sosiale reformer gjennom en nasjonal dialog dersom ikke islamske fundamentalister og utenlandske imperialister lykkes i å destabilisere landet. Om NATO skulle gå til krig mot Syria kan det sende hele regionen ut i flammer. Vi må ikke bidra med å puste til ilden. Norge må ta til orde for en fredelig løsning i Syria, og fordømme alle former for utenlandsk militær innblandning.

Aslak Storaker, redaktør

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2011 3

Regjeringa i Venezuela øydelegg skytevåpen

Regjeringa i Venezuela har kverrsett og øydelagt 117 545 skytevåpen dette året. Alfredo Roberto Miser, koordinator for Dei sameinte nasjonar sine avdelingskontor i Venezuela, sa til reportarar at ”den massive øydelegginga av skytevåpen i Venezuela syner ein konkret vilje til å gjere slutt på valden som har plaga landet”. Jernet frå smeltinga av desse skytevåpna vert nytta til byggjing av heimar for fattige.

Venezuelanalysis.com

Budsjettkutt og streik i Portugal

Fleire hundre tusen arbeidarar gjennomførte 24. november ein 24-timars generalstreik i protest mot den portugisiske sentrum-høgre-regjeringa sitt statsbudsjett for 2012. Statstilsette og pensjonistar som tener meir enn 1000 euro i månaden misser julebonusen og tilsette i privat sektor får ein halv time lengre arbeidsdag. Løyvingane til skule og helse vil bli ramma av dramatiske kutt. Det er første gong sidan 1988 at dei to nasjonale hovudsamanslutningane arrangerte ein felles generalstreik.

BBC/DN

Stor norsk våpeneksport til diktaturstatar Dei siste åtte åra har Noreg selt krigsmateriell for meir enn 1,3 milliardar kroner til ulike diktaturstatar i Midtausten. Tala viser at det er Saudi-Arabia og Kuwait som har vore dei klart største mottakarane av krigsmateriell frå Noreg. Egypt, Bahrain, Libya, Dei sameinte arabiske emirata, Qatar og Jordan er mellom kjøparane av norsk krigsmateriell sidan 2003.

TV2

Verdas første malariavaksine

Ei ny vaksine mot malaria kan halvere risikoen for at afrikanske barn blir ramma av infeksjonen. Ifølgje testinga minskar vaksina risikoen for malariautbrot hos barn med om lag 50 prosent. Hundretusenvis av barn døyr av malaria kvart år.

NRKRike vil betale meir skatt

Den rikaste kvinna i Frankrike, Liliane Bettencourt, vil ha ein spesialskatt for dei rikaste, og USAnaren Warren Buffett, den tredje rikaste i verda, føreslår ein høgare skattesats for alle som tener meir enn 1 million dollar i året og endå meir for dei som tener over 10 millionar. I følgje økonomen Joseph Stiglitz har den rikaste prosenten av amerikanarane i dag 25 prosent av befolkninga si samla inntekt, mot 12 prosent for 25 år sidan. Det har fått Buffett, til å kunngjere at han og dei søkkrike landsmennene hans ”lenge nok er blitt dulla med av den milliardærvenlege Kongressen”.

Vårt Land

Pakistan opprørt etter NATO-åtak

Pakistanske styremakter klandrar NATO for å ha drepe opp mot 28 soldatar i eit luftåtak nær grensa til Afghanistan. NATO stadfestar at dei står bak åtaket, og har sendt kondolansar til pakistanske styresmakter. Alle forsyningsbilar på veg frå Pakistan til Afghanistan gjennom Khyber-passet er no stoppa etter ordre frå regjeringa, og pakistanske selskap som har ansvar for å levere drivstoff til NATO i Afghanistan har stoppa leveransane i protest.

NRK

Heil by etnisk reinsa i Libya

I byen Tawergha budde det 31.250 svarte afrikanarar med libysk statsborgarskap inntil nyleg. Byen vart erobra av anti-Gadaffi-styrkar frå nabobyen Misrata med hjelp frå NATO-fly 12. august i år. No er det berre plyndra butikkar tilbake. På dørene i mange vandaliserte heimar har opprørarane måla skjellsorda ”slavar” og ”negrar” og sett hus i brann for å hindre at nokon vender tilbake. ”Med omsyn til Tawergha er det mitt syn at ingen har rett til å blande seg inn i denne saka, bortsett frå folk i Misrata”, sa dåverande NATO-støtta statsminister Mahmoud Jibril på eit offentleg møte i september. Amnesty International har tidlegare omtala lynsjingar og halshoggingar av svarte på offentlege stader, bl.a. i Benghazi.

Arbejderen / Wall Street Journal

Tapar milliardar på konkurranseutsetjing

EU-kommisjonen kartla nyleg kor mykje byråkrati konkurranseutsetjing skapar i alle EU- og EØS-land. Norsk konkurranseutsetjing skapar ei ekstrautgift på 16 milliardar kroner. Det går typisk med 112 arbeidsdagar til å administrere ein norsk anbodsrunde. Små anbodsrundar kostar nesten like mykje som store. Oppdrag på om lag 1 million kroner kan koste så mykje som 300 000 kroner å administrere. Desse utgiftane ville stat og kommune sleppe om dei la jarnbaneskjenene og stelte dei eldre sjølv, eller hyrte inn ideelle omsorgstilbod utan konkurranse.

Klassekampen

15.–17. februar ble noen titalls demonstranter drept. De angrep og tok over militære baser og satte opp en armé... Kanskje et hundretall sivile ble drept i løpet av disse dagene (snart ble en avgjørelse om en NATO-intervensjon tatt), mens kanskje ti tusen sivile ble drept da NATO/opprørene massakrerte Gadafi-lojale byer. Det var klare krigsforbrytelser. Her finnes ikke noen proporsjonalitet.

Ola Tunander, seniorforsker ved Fredsforskningsinstituttet PRIO

GLIMT FRÅ VERDA


KOMMENTAR

Etter det avskylige terrorangrepet mot Utøya og regjeringskvartalet den 22. juli reagerte hele nasjonen, og særlig ungdommen, med manifestasjoner av sorg, samhold og kjærlighet som var verdig, vakker og imponerende. Dette blei klarest uttalt av AUF-jenta som sa “Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise.” I Mandal gikk den lokale lederen av AUF sammen med ordføreren fra Fremskrittspartiet først i minnetoget. Den felles følelsen av å avvise hatet og volden må vi ta vare på, og ingen bør lage billige politiske poenger ut av det som skjedde. Det er likevel viktig å prøve å forstå hva slags ideer som kunne tjene som legitimeringsgrunnlag for terroren, for å hindre at lignende ting kan skje igjen. Når jeg i det nedenforstående kritiserer politiske holdninger og nevnte personer må ikke dette oppfattes som at jeg forsøker å gjøre disse til medskyldige for udåden 22.juli eller sidestille deres holdninger og handlinger med terroristens. Jeg mener likevel at de holdningene de gir uttrykk for representerer mye av det samme verdenssynet som muliggjorde terrorhandlinga.

Det har fra AUF-hold i det siste kommet oppfordringer om å ta opp hvilke politiske holdninger som lå bak det grusomme angrepet, og konfrontere disse. Jeg har tenkt en del på dette, og slik jeg forstår det er det tre ideologiske hovedforutsetninger som lå til grunn for ugjerninga. Den første er fremmedhatet og (vrang)forestillinga om at muslimer som gruppe ønsker å ta over Europa og Norge. Den andre er den klassiske fascistiske oppfatninga av arbeiderbevegelsen og (“kultur”-)marxistene som landsforrædere. Den tredje er aksepten for bruk av politisk vold.

Sjøl om oppfatninga av venstresida som landsforrædere bunner i en utbredt og ofte hatsk antikommunisme, begrenser den seg i sine reine form til de mest ekstremistiske islamofobene. Fremmedhatet er langt mer utbredt i landet vårt, men her finnes sterke motkrefter, både på høyre- og venstresida. Aksepten for bruk av vold i politiske konflikter er derimot vokst så mye at det nærmest er blitt konsensusbasert hos den politiske eliten og en stadig økende andel av befolkninga. Dette er uhyre farlig, og må konfronteres.

Militarisering av offentligheten

I sitt såkalte “manifest” skriver terroristen at det som fikk han til å bestemme seg for å ta i bruk vold som virkemiddel var Norges deltakelse i krigen mot Jugoslavia i 1999. “Hva var tungen på vektskåla for deg? Hvilken hendelse førte til at du bestemte deg for å fortsette planleggingen og gjennomføringen av et angrep? - For meg personlig var det min regjerings engasjement i angrepet på Serbia i forbindelse med NATO-bombingen i 1999. Det var helt uakseptabelt hvordan amerikanske og vesteuropeiske regimer bombet våre serbiske brødre. Alt de ønsket var å drive islam ut ved å deportere albanske muslimer tilbake til Albania”. (Adresseavisa 26.07.2011) Forståelsen av Jugoslaviakrigen er selvfølgelig preget av mannens fascistiske verdensbilde, men det er verdt å merke seg at den norske stats voldelige krigføring mot et annet land var avgjørende for at han bestemte seg for å ty til vold og terror. Terroristen har ifølge sin forsvarer Geir Lippestad uttalt at han syntes angrepene på Utøya var “fryktelig å gjennomføre, men nødvendig” for å redde framtidas unge fra å vokse opp i et islamsk Europa. (VG 28.10.2011).

Det målretta angrepet på sivile ungdommer er noe av det mest brutale som har skjedd ikke bare i Norges, men i verdens historie. Gjerningsmannen er pyskotisk, og skal lide av vrangforstillinger. Han er en ekstremist. Men ekstremisme og fanatisme er alltid en ekstrem utgave av holdninger som allerede finnes i samfunnet. Ingen menneskelige handlinger oppstår i et vakuum; det er alltid et forgifta jordsmonn der ekstremistisk ugress kan spire.

Forholdsvis mange i Norge deler dessverre oppfattelsen av muslimer som fiender, nærmest som en invaderende hær. For de aller, aller fleste av disse er allikevel veien fra å mene dette til å ty til vold mot dem de mener er de ansvarlige høy, og forhåpentligvis uoverstigelig. Her i

landet råder fortsatt en alminnelig oppfatning av bruk av vold som noe uakseptabelt. Dette er ei holdning som blir stadig mer utvanna av Norges deltakelse i stadig nye angreps- og okkupasjonskriger mot fremmede land og den påfølgende glorifiseringen av soldatene våre. Vold og krig blir i økende grad ikke bare sett på som noe legitimt og akseptabelt, men som noe nødvendig og heroisk. Dette er en naturlig konsekvens av krigsdeltakelse. Mange blei moralsk indignerte når norske Afghanistansoldater gav uttrykk for at å drepe

er bedre enn sex. Men hva kan man forvente når man sender unge gutter av sted for å krige og drepe i fremmede land? Det er umenneskelig å kreve at ungdommer staten sender for å drepe mennesker skal respektere sine motstanderes menneskeverd. Dehumanisering av fienden er en viktig psykologisk

forutsetning for å bli i stand til å ta andre menneskers liv.

Krigen mot Libya

Grunnlaget for dannelsen av FN var å forhindre en ny verdenskrig og bidra til at konflikter mellom nasjoner skulle løses på fredelig vis. FN-pakten forbyr alle former for angrepskrig, vi kan dermed allerede slå fast at Norges deltakelse i krigen mot Libya var et brudd på FN-pakten og en forbrytelse mot freden. “Plikt til å beskytte”-resolusjonen fra 2005 åpner i motsetning til dette for å gripe militært inn i andre staters indre forhold for å beskytte sivile mot umiddelbare voldelige overgrep, men åpner på ingen måte for å gå til krig for å endre staters indre politiske organisering. Å gi angrepskrigen et skinn av legitimitet ved kreativ tolkning av FN-resolusjoner hjelper lite så lenge stormakter som Russland, Kina, India, Sør-Afrika og Brasil ikke anerkjenner krigen som folkerettslig legitim.

FN-resolusjon 1973 om Libya åpna riktignok for å innføre flyforbudssone og beskytte sivile “med alle nødvendige midler” unntatt bakkeinvasjon, men påla også partene å arbeide for umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, samt forbud om å innføre våpen til Libya. Resolusjonen blei raskt brutt på samtlige viktige punkter. Alle

22. juli-terroren, Libyakrigen og aksepten for politisk vold av Aslak Storaker

Wikileaks avslørte nylig et dokument fra 2008 der det går

fram at den norske ambassadøren til NATO-hovedkvarteret

”understreket behovet for å unngå en offentlig debatt om rapportering

av antallet sivile drepte”.


KOMMENTAR

internasjonale forsøk på fredsforhandlinger og forslag om våpenhvile fra Ghaddafistyrkene blei avvist med at “sivile fortsatt var truet”. Qatar innrømte etterhvert at de hadde hatt hundrevis av soldater på bakken “i hver eneste region av Libya”, mens Frankrike innrømte å ha sendt våpenleveranser til opprørerne. USA og Storbritannia erklærte etterhvert åpent at målet med krigen var å styrte Ghaddafiregimet, men fra norsk side var den offisielle holdninga hele tida at det ikke dreide seg om en regimeendringskrig, men utelukkende om å beskytte sivile.

Denne beskyttelsen av sivile viste seg etterhvert å bare gjelde sivile som blei utsatt for angrep fra regjeringsstyrkene. Overalt der opprørerne farte fram kom rapporter om etnisk rensing, vilkårlige henrettelser og andre overgrep. I byen Tawergha blei hele befolkninga jaga på flukt av opprørerne, mens byen Sirte blei skutt i filler av raketter og granater som blei skutt vilkårlig uten viten om de ramma sivile eller militære mål. I begge tilfellene fikk opprørsstyrkene støtte av NATOs bombefly.

Etter hvert kom det også fram troverdige reportasjer om at NATOs angrep ramma en rekke sivile mål. CNN kunne for eksempel rapportere om minst elleve drepte sivile i ei bombing av et matlager og et sykehus i byen Zlitan 25. juli. The Australian meldte 26. september at flyktninger fra Sirte anklaga NATO for folkemord. 28-årige Riab Safran, som fikk huset sitt bomba i stykker i et luftangrep, fortalte at NATO “angriper alle slags bygninger – skoler, sykehus.” Den svenske fredsforskeren Ola Tunander skreiv i en kronikk i Aftenposten 17. september at “Frem til august bombet Nato mange militære mål med sivile tap. Deretter har man også bombet sivile mål i Gadafi-lojale områder for å svekke disse stammenes motstand. Det er en meget trist utvikling.”

Generalmajor Morten Hageberg Lunde slo fast at sivil infrastruktur som blei brukt av Ghadaffistyrkene og sivile som oppholder seg på militære installasjoner (f.eks renholdere) kunne være legitime krigsmål for norske bombefly. Og “Når det gjelder tellingen av antall drepte [soldater], så er det en sak vi i liten grad driver på med. Det samme gjelder Afghanistan. Vi er lite opptatt av antall drepte som sådan.” (Aftenposten 07.06.2011.) Viseadmiral Håkon

Brun Hansen svarte på spørsmål om sivile tap som følge av Norges bombing at dette var “en detalj som jeg ikke vil kommentere direkte... Når vi bomber så mye som NATO har gjort så er sannsynligheten for at vi feilbomber definitivt til stede.” (NRK 03.08.2011) Wikileaks avslørte nylig et dokument fra 2008 der det går fram at den norske ambassadøren til NATO-hovedkvarteret “understreket behovet for å unngå en offentlig debatt om rapportering av antallet sivile drepte”. (Aftenposten 18.02.2011)

Klassekampen hadde et intervju med SVs nestleder Bård Vegar Solhjell den 27. august der han forsvarte at den norske krigsdeltakelsen. Solhjell uttalte: “Jeg mener fortsatt det var riktig av Norge å støtte og delta i intervensjonen. Vi sto overfor en helt akutt situasjon, der tusenvis av sivile liv kunne være truet. Jeg har hele tiden vært klar på at det ville ta lang tid og by på mange utfordringer. Men selv om det har vært vanskelig, var det verdt det.”

Det uholdbare med denne argumentasjonen er ikke bare at uskyldige mennesker sees på som noe som kan ofres for den gode sak, men at de mange dødsfallene som følge av krigen rettferdiggjøres i forhold til et hypotetisk framtidig scenario om hva som kunne ha skjedd hvis Ghaddafistyrkene hadde gått inn i Benghazi. Hvordan forklarer en libyske mødre som har mista barna sine i krigen at det var nødvendige og akseptable ofre for å forhindre potensielle overgrep? Å påberope seg alle regjeringsstyrkenes overgrep under krigen som grunn for krigføringa er heller ikke noe godt argument, da disse blei forsterka i både omfang og grusomhet etter at krigssituasjonen var oppstått.

Respekten for menneskelivet må gjenreises!

Kloke eldre mennesker har fortalt meg at det for femten-tyve år siden ville ha vært utenkelig at Norge skulle delta i angrepskriger mot land på fremmede kontinenter. Blant de oppvoksende generasjoner i dag er det blitt en helt naturlig del av utenrikspolitikken. Krigen mot Libya blei ikke engang behandla i et åpent storting, men avgjort i telefonmøter. Entusiastiske krigshissere er vi vant med fra andre kriger. Det mest skremmende med Libyakrigen er hvor mange som møtte hele greia med et skuldertrekk. Også blant bekjente som var motstandere av krigen og

mente at politikerne løy om årsaken til Norges deltakelse opplevde jeg en rådende oppfatning av at “sånn er det bare.” Mange tidligere krigsmotstandere mente at de ikke kjente situasjonen godt nok til å bestemme seg for om det var riktig å gå til krig eller ikke – som om det dreide seg om to likeverdige alternativer der begge i utgangspunktet var like akseptable. Det å gå til krig mot andre land er blitt en så normal del av norsk utenrikspolitikk at det verken møtes med nevneverdig motstand eller engasjement. En er inneforstått med at krig alltid medfører sivile ofre, og at det er beklagelig, men det oppfattes som naivt å tro at Norge kan unnlate å involvere seg i militære angrep mot andre land. Som noe fryktelig, men nødvendig.

Jeg tror at den herskende klassen i landet vårt har undervurdert hva en slik dramatisk senkning av terskelen for å ty til vold i utenrikspolitikken kan innebære for voldsnivået internt i Norge. Et “målet rettferdiggjør middelet”-prega verdensbilde der fienden fratas retten til liv på grunn av at de f.eks støtter et diktatur kan enkelt overføres til andre politiske motsetninger enn demokrati-diktatur-skillet. Dette understrekes av at begrunnelsen for å ta liv ofte er raskt skiftende; først drepte vi afghanere for å bekjempe terrorisme - så for å bygge demokrati – så for å beskytte kvinner – så for å stabilisere landet – så for å oppfylle forpliktelser overfor NATO.

Vi må gjenreise respekten for menneskelivets ukrenkelighet og heve terskelen for deltakelse i voldelige angrep på andre land. Dette vil forhåpentligvis gjøre at grobunnen for politisk vold mot meningsmotstandere internt i Norge forblir høy og uoverstigelig også for flertallet av menings-ekstremister og fanatikere. Vi må gjøre Nordahl Griegs ord til våre: Krig er forakt for liv! Fred er å skape.

.... det er verdt å merke seg at den norske stats voldelige krigføring mot et annet land var avgjørende for at han

bestemte seg for å ty til vold og terror


KRONIKK

No og då dukkar det opp utspel under vignetten vekstkritikk. Dette kjem gjerne frå typiske miljøkrefter og alternative økonomar, men òg frå uventa hald (Martin Kolberg, Gerd Liv Valla, Trygve Slagsvold Vedum). Om lag ein gong i året kjem det frå KrF. Venstresida har prøvd å implementera det i sine ulike framlegg til sosialistisk økonomi, der nokre synest å meina slikt løyser seg sjølv om ”folket får makta” medan andre ser at det ikkje er nokon slik automatikk. Sjølve kjernen i vekstkritikken – det økologisk umoglege i evig økonomisk vekst – er lett å forstå, eg trur mest alle politikarar har ei slags elementær forståing av dette tørre faktumet. Dilemmaet til dei aller fleste er at resten av politikken deira står i vegen. Det ender som regel i eit noko diffust ønske om å verdsetta andre ting enn materiell vekst, eller slagord om at ”forbruket må ned”. Dette blir det ikkje endring av. Dessutan: Folk flest vel ikkje spontant eit nytt paradigme for å vera gode, det må presenterast konkrete og realistiske kollektive grep. For grøne parti er vekstkritikk ein av berebjelkane, men ingen økonomisk teori er fullendt før han er realisert. Eg prøver meg her på ei drøfting der omgrep som samarbeid, krinsløp og livskvalitet ikkje heng i lufta kun som gode intensjonar på overskriftsnivået.

Tre faktorar avgjer miljøbelastninga

Den samla belastninga (økologisk fotavtrykk) på jorda avheng grovt av tre faktorar (berekraftbrøken): Samla belastning = antal menneske x forbruk per menneske / belastning per forbrukseining. Det siste er i praksis kor gunstig teknologi forbruket blir produsert med, men i tillegg til reint tekniske nyvinningar kjem òg betra organisering av produksjonen og juridiske verkemiddel.

Her er det altså tre faktorar å ta fatt i, men dei fleste fokuserer kun på den siste: Teknologiske forbetringar.Kanskje ikkje så rart, det er denne faktoren som rører minst ved kultur og livsstil. Grøn økonomi må sjølvsagt òg omfatta denne faktoren, med vriding mot fornybar energi, resirkulering og øko-effektivitet. Men sjølv om alle ressursar skulle resirkulerast 100% og all energi blir 100% fornybar, er det ikkje til hinder for å utvida ”radiusen” eller auke ”farten” på krinsløpet, med kritiske følger for økosystema. Ikkje minst omsynet til naturmangfaldet står i vegen for ein evig ”grøn” vekst i menneskeleg

aktivitet.

Folketal-faktoren er kompleks, og den spådde utflatinga på 10 milliardar føreset auke i ein annan faktor (forbruksauke i u-land). Men formeiringstempo handlar òg om kultur og religion, og det er vesentlege skilje i fødselstala også u-landa imellom.

I prinsippet kan ein redda verda kun via ein eller to av faktorane i brøken. Miljøpartiet Dei Grøne legg til grunn at det tryggaste er å jobba med alle tre: Betra teknologi, stabilisert folketal og kontroll med forbruksveksten. i denne artikkelen er det siste: Finst ein økonomi som er stabil sjølv om vi ikkje aukar forbruket? Vi ser då for ei stund bort frå at både folketal, forbruk og teknologi er særs ujamt fordelt på jorda. For sjølv om vi skulle nå målet om perfekt utjamning og sosial rettferd på jorda, kjem vi ikkje unna berekraftbrøken.

Istaden for nullvekstøkonomi vel vi å snakka om økonomi utan veksttvang. Dette inneber at vekst kan tillatast, men må skje på bakgrunn av politiske og faglege vurderingar (korleis det ligg an med produktet av berekraftbrøken og eventuelt den sosiale fordelinga).

Årsaker til vekst

Blant sosialistar er kapitalismen og marknadsøkonomien naturleg å gripa til. Mellom andre har SV-veteran Knut Kjelstadli har skrive om veksttvangen i lys av dette (Manifest forlag, 2009), og det er klart at kapitalisme og vekst er nære knytt saman. Renter og reklame heng saman med vekst, men er meir eit trekk ved kapitalismen enn ein sjølvstendig vekstdrivande faktor. Veksten kan halda fram sjølv i ein planøkonomi! Redusert omfang av kapitalisme og marknadsøkonomi (særleg det førstnemnte, for dei to er ikkje heilt det same) er naudsynt men ikkje tilstrekkeleg for vårt mål.

Meir individualistisk orienterte vekstkritikarar peikar på den personlege trangen til rikdom: Konkurransen med naboen om finast bil gjeld både arbeidaren og kapitalisten. Sosiale skille katalyserer effekten, det er lett å samanlikna

seg med nokon som alltid har meir. Spelet kan studerast i tariffoppgjera, som tilleggsfaktor til det meir uttalte ønsket om rettferd. Utan underliggande vekst i økonomien, ville denne klatringa føresetta auka arbeidstid (ein måtte slåst med naboen om overtidstimane). Slik er det jo ikkje, det er timeløna som aukar år for år for dei fleste av oss, og litt meir for enkelte enn for andre.

Produktivitet?

Den underliggande årsaka til økonomisk vekst er auka produktivitet. Enkelt sagt: Framsteg i teknologi og organisering gjer at vi produserer meir per arbeidstime, og har to val: A) Arbeida mindre og oppretthalda same realløn/forbruk, eller B) arbeida som før med auka realløn/forbruk. (At realløna aukar føreset sjølvsagt at nokon kjøper/forbruker den auka produktmengda, difor denne skrivemåten.) Slik produktivitetsauke skjer sjølvsagt ikkje i alle

sektorar, men via felles a r b e i d s m a r k n a d , skatteopplegg og tariffoppgjer spreier r e a l l ø n s n i v å e t seg nokonlunde frå industri og liknande til andre yrke i samfunnet. Erling Røed Larsen

forklarer dette godt i boka Alt du lurer på om samfunnsøkonomi (men ikke tør spørre om) (Gyldendal, 2004).

Har vi rett her, ser vi at veksten like gjerne kan halda fram i ein økonomi fri for både privat eigedomsrett, marknad, renter og reklame. Også i ein planøkonomi vil folket søka mot mindre strev gjennom utvikling av arbeidssparande teknologi og organisering. Det vil utvilsamt gå treigare enn med dagens miks av profittjag, konkurranse og sosial ulikskap, men veksten vil vera der likevel så lenge ein held oppe talet på arbeidstimar.

Ei strukturell og moralsk endring

I dag er alternativ B nær einerådande. Arbeidstida er knapt redusert på 80 år samanlikna med reallønsauken i same perioden. Snur vi kollektivt på dette betyr det ei strukturell samfunnsendring, men ho må fødast av ein vilje hos fleirtalet til å velja annleis enn før. Altså kan framlegget lesast (alt etter kva line

Ein økonomi utan veksttvangAv Tore Bergum, Miljøpartiet Dei Grøne

Marcio Pochmann ved det statlege brasilianske

økonomiinstituttet lanserte nyleg 12-timarsveka,

Keynes spådde 15.


KRONIKK

ein trivst på) både som systemkritikk og såkalla moralisme. Denne tosidigheita er ein styrke, både overfor livsstilsprofetar og dei som avfeier all samfunnsendring basert på individuelle val. Grøn livsstilsendring lesast helst som redusert forbruk, og ideelt økologisk sett skulle vi endra alle tre faktorane i berekraftbrøken samtidig, men dette er ikkje realistisk. Vårt grep er difor eit kompromiss der gjennomsnittleg personleg forbruk ikkje minkar, men flatar ut på det nivået det har når reforma blir innført. Den underliggande ressursbruken og m i l j ø p å v e r k n i n g a reduserast likevel: Medan vi vekslar inn auka produktivitet i redusert arbeidstid går teknologibetringa sin gong, slik at bruken av energi/råvarer per produsert eining minkar, resirkuleringa aukar osv. Samla økologisk fotavtrykk minkar då år for år. Skulle dette skjedd med økonomisk vekst ville det krevd eit tempo på den teknologiske utviklinga som vi aldri har sett så langt. Det er dette miljøpolitikken hos SV og ikkje minst Venstre baserer seg på: At teknologiforbetringa skal gå fortare enn produktivitets- og forbruksveksten. Det er eit rotterace med få etappesigrar for miljøet, men dei finst sjølvsagt.

Andre sider ved arbeidstidsreduksjon

I tillegg får vi altså meir fritid, som kan sjåast anten som ein hyggeleg bonus eller eit hovudmål. Både sjukefråver, arbeidsløyse og likestilling er emne som overlappar vekstdiskursen til fulle. Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord skriv grundig om desse sidena ved saka i boka Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma (Gyldendal, 2008). Dei raude og fagrørsla inkluderer som regel ikkje økologi som noko hovudpoeng i sin argumentasjon for sekstimardagen, men det nemnast gjerne som ein god bieffekt. Finst det ein angst for å snakka om økologi, arbeid og løn i same vending, ei frykt for å klussa til det raude hovudfokuset på klassekamp? Likande kan sikkert seiast andre vegen, med empiri frå land der dei grøne er i posisjon: Let vi økologien

skugga for sosiale omsyn? Målet må vera å ha med seg det viktigaste frå begge sider, både økologisk klokskap og sosial rettferd.

Korleis koma i gang?

Så langt har eg drøfta dette på eit prinsippielt nivå, utan blikk for dagens situasjon i verdsøkonomien. Å få veksten under kontroll via arbeidstidsreduksjonar er eit viktig

element i grøn økonomi, men politikk for krisehandtering, fordeling, næringsutvikling osv må sjølvsagt førast parallelt. Vi stiller oss i hovudsak bak den tradisjonelle kritikken av spekulativ liberalisme slik den dei seinare åra er framført ma av Attac. The European Green Party lanserte det første kriseåret ein ”Green new deal”, der vekstkritikk slik vi framfører han her var underordna bodskapen om finanskontroll, grøne skattegrep og -arbeidsplassar.

Nettopp behovet for arbeidsplassar er nok langt meir prekært for den jamne europear enn global oppvarming og andre typar veksesmerter. Det er då ein besnærande tanke at arbeidstidsreduksjon som bieffekt vil dela arbeidet på fleire slik at arbeidsløysa krympar. Men dette må ikkje blandast med det eg har omtalt over: Ei nedtrapping av arbeidstida med frose (real-)lønsnivå når produktivitetsauken tillet det. Skulle ein fylt på med ledige hender i ein slik situasjon ville jo veksten vorte som før, sjølv om arbeidsløysa rett nok vart mindre. Dei mest kriseråka landa er elles ikkje akkurat prega av produktivitetsauke og reallønsvekst, men sjølv om det var slik: Om målet er solidarisk fordeling av arbeidet på ”alle hender i landet”

og dette skal sameinast med vekstfrys, føreset det jo ein reduksjon av både løn og arbeidstid hos dei involverte, mest som ei ordinær nedtrapping til td 80% stilling og dertil 80% løn. Dette sit nok langt inne, sjølv om amerikansk fagrørsle visstnok var inne på tanken på 30-talet (solidaritetsbasert deling på det som fantest av arbeid og inntekt).

Vi skal difor vera forsiktige med å blanda desse to ulike formåla med arbeidstidsreduksjonar. Det er naturleg at ein grøn arbeidstidsreform fødast i eit rikt nok land med økonomi i balanse (les: Norge). Fokuset i u-land må vera på grøn vekst, og i skakkøyrte i-land å få snudd gjelds- og tillitskrisa.

Etiske lønsoppgjer?

Arbeidet med berekraftig økonomi må altså ha vekslinga mellom reallønsauke og mindre arbeidstid som hovudspor. Dette kan og må (også i Norge) supplerast med ei rekke sosiale grep, men krev ingen revolusjon. Vi har trass alt redusert arbeidstida ved nokre høve siste hundreåret, dette handlar strengt tatt berre om å endra tariffkrava, ikkje snu opp ned på eigedoms- og maktforhold. Marcio Pochmann ved det statlege brasilianske økonomiinstituttet lanserte nyleg 12-timarsveka, Keynes spådde 15. Vi får løfta fram og støtta opp om dei spreidde stemmene som hever seg i ”verdas rikaste land” òg, slik som Handel og kontor sin ungdomssekretær i 2007, Robin Dominik Havre (frifagbevegelse.no, 7.12.07): ”…krav om å bremse vekst og forbruk kan fort bli oppfattet som et angrep på arbeidsplasser, men debatten om dette er langt viktigere (…) Det er ikke automatikk i at våre medlemmer fratas jobben selv om det er mindre produksjon. Vi kan tenke kreativt i lønnsoppgjørene, for eksempel ved å kreve mer fritid, sekstimersdag og så videre…”.

[email protected]

Les meir på www.jobbmindre.net

Istaden for nullvekstøkonomi vel vi å snakka om økonomi utan veksttvang. Dette inneber at vekst kan tillatast, men må skje på

bakgrunn av politiske og faglege vurderingar.


AKTUELT

Private barnehagers landsforbund (PBL) og partiet Høyre jublet om kapp med barnehageministeren i NRKs Dagsnytt 18 (25.10.2011). Det gjaldt Regjeringens nye lovforslag om finansiering av private barnehager. Også NHO er åpenbart fornøyd. Grunnen til jubelen er at forslaget representerer en full kapitulasjon fra regjeringens side.

Regjeringen trakk i 2010 tilbake kontroversielle deler av sitt lovforslag om nytt finansieringssystem for private barnehager. Det dreide seg om begrensning av utbytte, samt en klausul som skulle sikre at eiendom som er bygget med offentlige investeringstilskudd, blir tilbakeført til det offentlige, dersom de private legger ned driften. Forslaget skapte høylydte protester blant kommersielle barnehager og interesseorganisasjonen PBL. Tidligere AP-statsråd Bjarne Håkon Hansen ble leiet inn av barnehagekonsernet Espira for å bidra til å nedkjempe regjeringens forslag. Det førte fram.

Også fra faglig hold ble forslaget kritisert. Professor ved Norges Handelshøyskole, Terje Hansen, begrunnet i Dagens Næringsliv (18.8.2010) hvorfor forslaget ikke ville fungere som forespeilet. Han nevnte seks måter barnehagene kunne omgå utbyttebegrensningen på – altså skape skjult utbytte (se For velferdsstatens hefte Private sugerør i fellesskapets kasser, side 33). For velferdsstaten har undersøkt i bedriftsdatabasen www.proff.no, Brønnøysundregistrene og skattelistene. Resultatene herfra tyder på at Terje Hansen har rett. Svært få tar ut ordinært utbytte. Verdioverføring, og mer eller mindre skjulte utbytter har imidlertid skapt en rekke mangemillionærer blant barnehageeierne, og kanskje en og annen milliardær.

Kritikken mot den voldsomme verdioppbygging som har skjedd i mange av de kommersielle barnehagene, har økt i styrke det siste året. Regjeringens høringsnotat berører da også dette i den generelle teksten, blant annet ved å påpeke

at nå skal pengene komme barnehagebarna til gode. Problemet er at virkemidlene som skal sørge for at det skjer, ikke finnes i lovteksten. Selv om kommunen gis anledning til å kontrollere tilskuddene bedre enn eksisterende lovverk, har regjeringen ikke begrenset barnehagenes mulighet til å lage kompliserte konsernstrukturer med mangfoldige selskaper. Slike strukturer brukes til å overføre skjult utbytte og eiendomsverdier. Bakenforliggende selskap kan selge godt betalte tjenester til barnehageeiernes andre selskaper. Å hevde at dette skal skje til markedspris, er et alt for upresist virkemiddel til at det kan hindre den massive verdioverføringen til de private eierne.

Forrige lovutkast hadde særlig to formål. For det første skulle det begrense muligheten til å ta utbytte fra kommersiell drift av barnehager. For

det andre skulle man gjennom en hjemfallsrett hindre at eiendom som var bygget opp ved hjelp av offentlige investeringstilskudd, skulle kunne tas ut av barnehagedrift. Det nye høringsutkastet oppfyller ingen av de to formålene.

Ved flere anledninger har vi kritisert representanter for regjeringen for at de bøyde av for presset fra de kommersielle aktørene høsten 2010. Da fikk vi til svar at forslaget ikke ble trukket på grunn av press, men fordi regjeringen innså at forslaget ikke var godt nok. Kunnskapsdepartementet ville derfor komme tilbake med et bedre forslag, ble det sagt. Dette har nå ingen troverdighet, ettersom det nye forslaget faktisk er langt svakere enn det forrige. Det sier mye når PBL og de store kommersielle barnehageselskapene, som mobiliserte så massivt mot fjorårets forslag,

Av Helene Bank, For velferdsstaten

Regjeringen kapitulererfor private barnehager


AKTUELT

denne gangen sier seg svært tilfreds. PBL kaller det ”symbolpolitikk” som ikke medfører noen endringer i deres måte å drive barnehager på. Espira erklærer seg svært positiv til det nye forslaget (Klassekampen 26.10.2011).

Mye av argumentasjonen i det nye høringsutkastet dekker mange av de bekymringene som blant annet For velferdsstaten har uttrykt gjennom sitt arbeid med barnehagereformen (se blant annet ”Private sugerør i fellesskapets kasser”). Det er når vi kommer til selve lov- og forskriftteksten at det nye forslaget svikter.

For velferdsstaten har tatt til orde for at alle offentlige midler og foreldrebetaling skal komme barna til gode – i tråd med tilsvarende formuleringer i Privatskoleloven av 2006, og at det ikke skal være lov å ”ta utbytte eller overføre verdier gjennom andre måter”. Ingenting av dette finner vi i den nye lovteksten.

Privatskoleloven gjør blant annet at det ikke er hensiktsmessig å dele driften av skoler opp i kompliserte konsernstrukturer, slik vi ser det har skjedd i barnehagesektoren. I det nye lovforslaget finnes bare delvis noe av teksten fra Privatskoleloven, men ikke det som er mest konkret og avgjørende. Et grep som kunne vært innført, var at offentlig tilskudd betinget at mottaker var organisert i ett rettssubjekt. Det kunne i det minste ha bedret kontrollen og hindret intern overprising mellom selskaper med samme eier.

Lovforslaget legitimerer altså at det skal kunne tas utbytte fra kommersielle barnehager, men sier at dette skal begrenses til ”rimelig utbytte”. Dette er imidlertid ikke kvantifisert. Utbytte skal godtas så lenge lønnsnivået ikke er ”vesentlig lavere enn i offentlig sektor”, og at det ikke er foretatt ”urimelig overprising” av tjenester kjøpt innen samme konsern. Det godtas altså lavere lønn, bare den ikke er ”vesentlig lavere” og overprising bare den ikke er ”urimelig”. Ingen av

disse begrensningene er altså kvantifiserte, og de setter dermed kommunene som kontrollinstans i en meget svak posisjon.

I tillegg er det selvfølgelig et problem at ”utbytte” bare er en post i regnskapet. Konsernbidrag, som blant annet barnehagekonsernet Espira har tatt ut i stort monn, er ikke nevnt, heller ikke overføring av eiendomsverdier til egne selskaper. Det er ikke minst akkumulering av slike eiendomsverdier, i stor grad finansiert av det offentlige, som har skapt mange barnehagemillionærer. Å betale markedsleie til slike selskaper, som er bygd med offentlige midler, blir nærmest som at det offentlige må betale det hele en gang til.

Regjeringen vil kreve revisorattest fra de private barnehagene. Privat revisjon innebærer imidlertid også at barnehagene kan bruke såkalt ”begrenset revisjon”. Dette er en revisjon som i det store og hele ikke er egnet til å sikre verken innsyn eller kontroll med transaksjoner.

Hva kan gjøres?

Hvis en skal følge opp det opprinnelige formålet med ny barnehagelov og forskrift, og følge opp argumentasjonen i lovteksten, er det tre grep

som bør tas. Det betyr endring i både lov- og forskriftsteksten:

1) Barnehager som mottar offentlige tilskudd skal ikke ha anledning til å ta utbytte eller overføre verdier gjennom andre måter. Departementet kan løpende lage forskrifter som hindrer omgåelse (tekst som i Privatskoleloven).

2) Stadfeste at kommunene skal ha full kontroll med forvaltningen av de offentlige tilskuddene, såkalt ”tilskuddsforvaltning”, som også gjelder innenfor staten, og i tråd med kommunenes økonomireglement. Dette vil gjøre at barnehagene sparer privat revisjon, og dermed

reduserer kostnadene sine.

3) Regjeringen skriver i høringsbrevet at den skal fortsette med å se på eiendomsstrukturene i de private barnehager. Det er åpenbart at dette er identifisert som et problem, men at regjeringen ikke turde utfordre de etter hvert så sterke kommersielle aktørene og PBL. Dette kan løses på to måter:

- Barnehager som mottar offentlige tilskudd bør innen år 2013 være organisert som ett rettssubjekt.

- Krav om at alle nyetableringer må organiseres som ett rettssubjekt, samt at offentlige investeringstilskudd og tilskudd til kapitalkostnader betinger kontrakt med kommunen. Denne kontrakten skal stadfeste at dersom barnehagen driver uforsvarlig, eller driften opphører, skal eiendommen tilfalle det offentlige.

Dersom kommersielle barnehager stenger på grunn av manglende utbytte, må kommunen få overført tilstrekkelige midler til at de kan kjøpe opp. - Spist er spist, sa barnehageminister Halvorsen i Dagsnytt 18, den 25.oktober. Det har hun antakelig rett i. Det kan koste penger å rette opp feilene fra i fjor.

Det godtas altså lavere lønn, bare den ikke er ”vesentlig lavere” og overprising bare den ikke er ”urimelig”.

Det sier mye når Private barnehagers landsforening (PBL) og de store kommersielle barnehageselskapene, som mobiliserte så massivt

mot fjorårets forslag, denne gangen sier seg svært tilfreds.


AKTUELT

Europas økonomier er i krise og verdens børser går i rødt, men i Norge er vi ikke bekymret. I august fant vi de største oljefeltene på lang tid og norsk gass går så det suser. Oljetåka blinder norsk næringspolitikk og står i veien for framtida. For Rødt er det en sammenheng mellom det å sikre norske kunnskapsarbeidsplasser og å kutte de norske utslippene i Norge. Løsningene på klimakrisa og en ny finanskrise finnes ikke i markedet. Vi trenger politiske endringer.

Politiske løsninger – industripolitisk offensiv Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Like fullt får vi vite at vi kan shoppe oss ut av problemene, gjennom kvotehandel, et par solceller og en litt mindre forurensende bilpark. Manglende handling fra norske og internasjonale politikere fører til at færre og færre tror på at endringene kan være så farlige.

Under den forrige finanskrisa bladde verdens statsledere opp milliardene som trengtes for å redde verdens banker. Hvis Jens Stoltenberg og resten av hans kolleger hadde hatt den samme viljen til å ta tak i klimaproblemet kunne vi vært langt på vei mot en kortsiktig løsning. Når en ny finanskrise nå er i emning trenger vi politiske tiltak som kan bidra til å motvirke begge krisene.

I august ble Rødts plan for ei Fornybar framtid – industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene lansert. I planen skisseres det hvordan vi kan skape mer enn 40 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter norske utslipp med 40 %, i Norge.Løsningene på klimaproblemet er uløselig knyttet til en aktiv og miljøvennlig næringspolitikk.

I forbindelse med funnet på Aldous Major

uttalte oljeminister Borten Moe (SP) seg til Dagens Næringsliv 17. august: - Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen”. Borten Moe og hans regjeringskolleger har tatt overdose av anabole oljesteroider. Med ett stort funn på Aldous Major tror de at oljealderen vil vare i uoverskuelig framtid. Realiteten er at funnet bare tilsvarer to års produksjon på norsk sokkel. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Vi i Rødt vil gi den aktiv dødshjelp og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Det tar tid å bygge et samfunn på nytt. Derfor trenger vi all den tid vi kan få. I Norge finnes det mye kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Men kompetansen er i ferd med å forsvinne og arbeidsplassene flyttes til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine og setter dermed verdensrekord i statssubisidier. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

6 tiltak for en fornybar framtid

I vår plan for en fornybar framtid skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for komplisert og viktig til å overlates til markedet. Politikken må igjen inn på klima- og næringsfeltet. Rødt presenter 6 punkter for en grønn og trygg framtid i Norge.

1 – Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.

Den viktigste årsaken til klimakrisa er

brenning av fossile energikilder. Norsk olje- og gassproduksjon står alene for en fjerdedel av alle norske klimagassutslipp. Derfor må vi lage en plan for en kontrollert nedtrapping av produksjonen. Slik sikrer vi gode prosesser for oljearbeiderne, som sitter på kunnskap vi trenger i det fornybare Norge. Vi må ikke glemme at dette er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Det skal det være i framtida også. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass, men trappe ned produksjonen på et så lavt nivå at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2 – Bruk den norske krafta på grønne arbeidsplasser – stans eksporten

Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men er truet, ikke minst av problemene i den internasjonale økonomien. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon. Til gjengjeld får den kraftkrevende industrien forutsigbare og rimelige priser. Det er den mest miljøvennlige kraftbruken. Den siste uka har strømprisen steget med 25 prosent, til tross for at magasinene flommer over. Strømeksport importerer europeiske kraftpriser, men ikke det europeiske klimaet og lønnsforholdene. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men det er et politisk valg om det kan brukes.

3 - Offentlig satsing på grønn teknologi

Det offentlige bør ha fokus på både pris og miljø i et langt perspektiv når de planlegger offentlig tjenesteyting og bygningsmasse. Det betyr at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet eller biometangass, mens solfangere og solceller bør finnes på de fleste kommunale tak. De miljøvennlige løsningene er i vekst, men trenger et mer stabilt marked. Kommunene kan og bør være et slikt marked.

Ingen fornybar framtid uten industrisatsing

av Elin Volder Rutle, leder av klima- og næringspolitisk utvalg i Rødt


AKTUELT

4 – Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.

All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer fører til inngrep i sårbar natur. Derfor bør det første spørsmålet vi stiller oss være om vi trenger ekstra energi, eller om behovene kan løses gjennom smartere energisparingsløsninger. Pengene som i dag er planlagt brukt på nye kraftlinjer gjennom Hardanger eller mellom Ørskog-Fardal kan heller brukes på enøktiltak. Det er en bedre og mer framtidsrettet måte å løse spørsmålene knyttet til forsyningssikkerhet på.

5– Det skal være lett å velge grønt

Det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge de mest miljøvennlige løsningene. Det betyr at vi jobber for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for et bedre og billigere kollektivtransportsystem. Vi ønsker at det skal stilles krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut.

6 – Redusere unødvendig transport

En stadig økende andel av norske utslipp kommer fra transport. Noe kan løses gjennom å gå over til mindre forurensende transportløsninger. Det viktigste er likevel strukturelle politiske løsningene. Folk må ha tilgang på de tjenestene de trenger i nærmiljøet, slik at de kan gå eller sykle til matbutikken, barnehagen og treningssenteret. Noen av Rødts løsninger på transportfeltet finnes i Fornybar framtid, men vi jobber

videre med feltet i arbeidet med å lage Rødts alternative nasjonale transportplan som skal lanseres i løpet av 2012.

Veksten skaper klimakrisa.

Finanskrisa viste tydelig hvordan økonomisk vekst og veksten i utslipp av klimagasser henger sammen. Fallet i økonomisk vekst i 2008 og 2009 førte også til at verdens globale utslipp ble mindre. I 2010, parallelt med en mer stabil vekst i verdensøkonomien, økte utslippene igjen, og de har aldri vært høyere enn nå.

Dagens økonomiske system baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. At denne veksten går ut over menneskers og naturens tålegrenser blir stadig tydeligere. Nå har vi begynt å merke konsekvensene av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren.

Til tross for varierende skiføre i Norge de siste vintrene, har den globale temperaturen aldri vært så høy. Klimaendringene skaper allerede store problemer, sykdommer spres med økende temperaturer, store økosystem er truet og verdens matproduksjon faller. Stormer og orkaner, tørke og flom rammer hardt, og de rammer i første rekke og aller hardest verdens fattige.

Dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang. En systemomveltning kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det, og slik er det ikke i dag. Klimaproblemet krever at vi må legge

planer for handling innenfor dagens rammer, hvor feilaktige vi enn mener at disse rammene er. Vi kan verken vente på den perfekte teknologien eller det perfekte samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til en fornybar framtid. Vi trenger løsninger vi kan sette i gang med i dag.

Rødt vil at norske utslipp skal kuttes i Norge. Det er den eneste måten reelle kutt kan skje. I tillegg må Norge bidra internasjonalt med teknologi og penger slik at verdens fattige kan øke sin levestandard uten å gå veien om fossilsamfunnet. Vi har et historisk ansvar for klimakrisa når vår velstand og nasjonale formue i stor grad er basert på produksjon av fossile brennstoff.

Systemskifte er nødvendig

Like fullt kan vi ikke nøye oss med å operere innen for feilaktige rammer. Kravet om systemskifte kommer kraftig fra de 99% som okkuperer Wall street og markerer seg over hele verden. Kravet om systemskifte er ikke like synlig i Norge.

For at vi skal løse klimaproblemet må samfunnet omorganiseres og bygges om fra et system basert på fossile energikilder til et basert på fornybar energi. Det er langt på vei mulig med den teknologien og de mulighetene vi har i Norge i dag. Men det krever en helt annen type politikk enn den som føres i dag. Teknologiske nyvinninger i seg selv løser ikke klimaproblemet. Vi trenger en aktiv, offensiv og fremtidsrettet klima- nærings- og energipolitikk for å skape et fornybart Norge.

Samtidig kommer vi ikke utenom det faktum at dagens økonomiske system er basert på et grunnleggende premiss om økonomisk vekst som ikke er forenlig med jordas tåleevne. I fornybar framtid fokuserer Rødt mest på tiltak

Industri i tråd med naturens behov: Et gjenvinningsanlegg. Foto av L. J. Matthews.


KOMMENTAR

som skal kutte klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser på kort sikt, med dagens system. Men på lang sikt må vi gjøre noe med det grunnleggende problemet i det kapitalistiske systemet: behovet for vekst.

Hver gang det er krise i økonomien, sist under finanskrisa, gjentas det at økonomisk vekst er veien ut av problemet: ”Vi må få fart på økonomien igjen.” Denne typen vekst er imidlertid ikke mulig uten at vi legger et stadig større press på allerede begrensede naturressurser.

Mennesker over hele verden og i all framtid er avhengig av en levende klode, og alle mennesker har rett til et godt liv, fritt fra utnytting, nød og sult. Derfor vil Rødt erstatte dagens økonomiske system med et som sørger for at alle får dekket sine behov, uten at det raserer naturressursene. Hvordan et sånt system skal se ut er et stort spørsmål som krever mange delsvar. Noen delsvar handler om hvordan vi skal bygge det fornybare Norge, og hvordan vi kan legge om til et bærekraftig samfunn der hensynet til alle mennesker og til miljøet settes foran interessene til de få som i dag tjener seg styrtrike på å utnytte andre folk og vår felles klode.

Fornybare løsninger øker livskvaliteten

Byggingen av det fornybare Norge betyr også starten på en annerledes måte å tenke og handle sammen for å skape et bedre samfunn for alle. Mange er bekymret for at et samfunn uten vekst og med strengere miljøstandarder vil bety at vi alle får det dårligere. I den forstand at vi alle blir nødt til å redusere forbruket, er denne bekymringen reell. Samtidig vil et fornybart samfunn innebære forbedrede levevilkår for de fleste av oss på mange andre områder.

Her er noen eksempler på hvordan fornybarsamfunnet også vil være mer behagelig for de fleste av oss:

- Lenger garantitid på varer du trenger betyr at du slipper å bytte ut eller reparere oppvaskmaskin, stuebord, stereoanlegg og mobiltelefon så ofte som idag.

- Lavere forbruk vil bety redusert produksjonsbehov. Det gjør at 6-timersdagen ikke bare er mulig å få til, men rett og slett nødvendig å innføre.

- Redusert transportbehov medfører at mindre tid blir brukt i bilkø. Denne tida kan du bruke på det du har lyst til

- En fornybar matproduksjon vil bety mer lokalprodusert, miljøvennlig, sunn og fersk mat

- Demokratisk kontroll over strømprisene gjør at vinterens kuldeperioder kan brukes på skiturer og innekos, ikke på å bekymre seg over om du har råd til å betale strømregninga

- Enøk-tiltak med offentlig støtte vil gi bedre innemiljø i hjemmene våre

- Satsing på fornybare og grønne arbeidsplasser bidrar til at det skal være jobber å finne i hele landet, og du slipper å bekymre deg for om hjørnesteinsbedrifta legges ned

- Et samfunn styrt etter folks behov og naturens tålegrenser krever sterkere offentlig kontroll. Det innebærer mindre privatisering og konkurranseutsetting og tryggere og mer stabile arbeidsforhold.

Tiltakene presentert over og i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Den endelige løsningen finnes ikke innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide at vi lar naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.

Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

SF presiserer

Under artikkelsignaturen til "Jordvern - en vinnersak i høstens valgkamp" i SF nr. 3 2011 var det falt ut at artikkelforfatter Amund Kind hadde skrevet artikkelen på vegne av Jordvernforeningen i Vestfold. Foreningen kan forøvrig kontaktes via hjemmesiden www.jordvern.no, mens den tilsvarende Jordvernforeningen i Rogaland kan kontaktes via www.jordvernforeningen.no. SF beklager glippen.


ØKONOMI

Forgjeldede stater, forgjeldede banker, forgjeldede bedrifter, forgjeldede husholdninger truer med å slite Europas stater fra hverandre. Men en gjeldspost må ha sin motpart, en fordring. Så på den andre sida har vi overskuddsstater, banker med fordringer, bedrifter med overskudd og husholdninger som går i pluss. I en borgerlig moralistisk tilnærming, framstilles den forgjeldede som synderen, den som har fordring som den vellykkede. I krisa innenfor eurosonen framstår således Hellas, Portugal, Spania og Italia som syndere, mens Tyskland framstår som staten med orden i sysakene, i god protestantisk, for ikke å snakke om calvinistisk ånd. Så hva er mer naturlig enn at synderne settes under administrasjon av overnasjonale myndigheter, Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-Kommisjonen og IMF? Det som driver fra hverandre, skal med makt tvinges sammen i politisk konvergens. Pisken svinges, under svøpen skal synderne ete sitt brød i sitt ansikts sved. Disiplin!

Eurosonen som imperialistisk sone

Innføringen av euroen som felles myntenhet for en rekke av EUs medlemsstater, løftet forbindelsene mellom statene og kapitalenhetene, herunder først og fremst bankene, industribedriftene og handelshusene, opp på et kvalitativt nytt nivå. I det ytre framsto foreningen om felles mynt som eliminering av valutarisiko. Den ene part behøvde ikke lenger å oppleve usikkerheten i inntekter og kostnader som fulgte med svingninger i valutakurser. De svake statene og deres kapital kunne i ly av de sterke statene og deres kapital oppta lån til et rentenivå bestemt av eurosonens samlede finansielle styrke, med andre ord lavere enn hva de kunne fått låne til som isolerte valutaer. For tysk eksportindustri, representerte eurosonen en kvalitativ utvidelse av markedene. Blant annet fordi varene kunne selges til samme valuta som kostnadene til framstilling av varene, og fordi

tyske banker lånte kjøperne av tysk produserte varer penger. Enkelt forklart kunne grekerne kjøpe varer fra Audi, BMW, AIG, Siemens osv, for penger lånt av tyske banker. Den tyske stat tjente penger på skatteinntekter fra tysk industri, banker og husholdninger som hentet inn profitter og inntekter basert på eksport til det bl.a. sørlige Europa. Det er intet nytt i at tyske banker følger tysk industri ut i verden. Det har de gjort siden Tyskland ble samlet i 1871, tidvis båret fram på den tyske militærmakts bajonetter, tidvis båret fram av det tyske byråkratiets politiske og diplomatiske forhandlingsevne. Det nye lå i eurosonens institusjonelle tilrettelegging, som avviklet den barriere som fortsatt lå i EU, nemlig ulike valutaer. Imidlertid gjensto den politiske samordning av skatte- og finanspolitikk. Dermed manglet eurosonen den ene sida av to hovedsider i en statsliknende dannelse.

Betydningen av avindustrialisering

I samme tidsrom som eurosonen ble etablert, mistet det sørlige Europa betydelig med industriell kraft til Østen. Arbeidskrevende industri som tekstilindustri osv ble gjennom 70- og 80 tallet forflyttet fra det nordlige Europa til statene i sør, men så på 90 tallet og utover flyttet videre til Østen. Avgjørende var arbeidslønningene. Det nordlige Europa kunne fortsatt med sin teknologiske overlegenhet og velutdannede arbeidskraft opprettholde mer komplisert industri gjennom teknologiske innovasjoner, som Østen dels ennå ikke har klart å ta igjen. Med andre ord møtte de sørlige deler av Europa opp i eurosonens korridorer med en industriproduksjon som forvitret, samtidig som de byttet til en felles valuta som sto sterkere enn

deres nasjonale valutaer. En felles valuta innehar en sjølstendiggjørende kraft som medfører at sjøl med lavere kostnader til arbeidskraft, vil de sterkere økonomiene i nord drive valutaen opp i kurs slik at konkurranseevnen til de sørlige lands vareeksport svekkes i forhold til Østen. Det motsatte var virkningen for relativt sterkere økonomier i eurosonen slik som den tyske. En rein tysk valuta ville medført at

tyske varer hadde blitt dyrere enn hva de har blitt med euroen hvor de svakere økonomiene drar kursen ned. Slik ser vi hvordan den tyske kapitaleksporten har hatt fordeler av felles valuta på flere måter: Konkurransedyktige priser på varene, betaling på varene i samme valuta med fravær av valutarisiko og til høyere priser enn hva de kunne forventet med oppgjør i nasjonale valutaer.

Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid

Av E. Skotteberg

Mange “bobler” og kriser i kapitalistisk økonomi. Men er selve systemet truet?


ØKONOMI

Tilgang på pengekapital – Investeringer i fiktive kapitalformer

Den tilsynelatende fordelen for eurosonens sørlige stater lå i at en sterk valuta kunne trekke til seg utenlandske kapitalinvesteringer, noe som hovedsakelig ga seg utslag i lån. Et trekk som kjennetegner nåværende imperialisme, nemlig at av kapitalformene som er typiske for eksport, synes pengekapitalen som lånekapital å være den framtredende. Forsterkende moment her var økningen i finansielle investeringer løsrevet fra den produktive kapital. Investeringer som søkte profittrater utover hva industriell produksjon kunne tilby, og derfor søkte seg til fiktive kapitalformer som annenhåndsomsetning i aksjer, obligasjoner og ulike avledede forsikringsformer såkalte derivater. Den forventede verdi av slike former økte og en betydelig del av pengemengden ble bundet i en fiktiv sfære av økonomien; en sfære som lite bidrar til materiell verdiskapning. Dette forklarer økte kurser på børsene, og motsatt etterfølgende fall når realitetene multiplisert med frykt slo gjennom.

Et særlig fenomen i de akutte problemene med statsgjeld er hvordan bankene, særlig innenfor eurosonen, og ikke minst i nord, kjøpte statsobligasjoner utstedt av stater i sør. Dermed lånte statene i sør penger til renter viss lave nivå gjenspeilte risikoen å eurosonen som sådan, ikke på den enkelte stat. Euroen utliknet forskjellene mellom statene som seinere har kommet fram med styrke. Lån som forutsatte sikker skatteinngang, som igjen forutsatte tilstrekkelig produktivitet og lav arbeidsledighet. Statsobligasjoner ble ansett som nærmest risikofritt, og krevde ingen egenkapital i bankene. Regelverket stimulerte følgelig bankene til å yte stater lån. Da betalingsmislighold på seinsommeren i år truet bankene, intervenerte eurosonens institusjoner med midler til den greske stat. Slik framstår de nordlige eurosonestaters bidrag til den greske statskassa som bidrag til sine egne banker. Særlig for de franske banker har dette

vært viktig.

Da den økonomiske krisa slo til høsten 2008, møtte en rekke stater i eurosonen tilbakeslaget med skyte penger inn i den private sfæren. Noe av dette ble brukt for å redde nasjonale banker for å opprettholde deres evne til å låne ut penger til nasjonalt næringsliv og husholdninger. I stedet for nedbygging av gjeld som naturlig er element i kapitalens destruksjonsprosess under ei krise, bidro statene til å øke den samlede gjeld, ikke minst ved å øke sin egen, nemlig statsgjelda. Det kunne virket dersom ikke de underliggende og strukturelle ubalansene som krisa dels uttrykte var så sterke. Og de sterkeste ubalansene, ligger for det sørlige Europa i den svekkede produktivkraften. En produktivitet som ikke kunne tåle så mye høyere gjeldsbyrde, og hvert fall ikke markant høyere renter.

Overproduksjon i nord – Underkonsumpsjon i sør

De forgjeldede stater, bedrifter og husholdninger i eurosonen underkonsumerer, mens statene med overskudd, deres eksportdrevne storkapital og banker samlet har stått for overproduksjon. Samme fenomen kan observeres i forholdet mellom Østen og Vesten. Overproduksjonen i eurosonen har mye vært muliggjort av euroen som betalingsmiddel, dvs som kreditt fra nord til sør. Samlet sett har den nordlige del av eurosonen solgt varer til den sørlige del på kreditt, uten å sørge for at den sørlige del var i stand til å betjene gjelden. Tvert om synes det som om den sørlige delens betjeningsevne har blitt undergravet. Ikke minst av skattepolitikk utformet etter nyliberal ideologi, hvor de rike bidrar lite ut fra en formodning om at det staten ikke drar inn i skatter blir reinvestert for dermed å gi staten skatteinntekter på et større samlet grunnlag som kompensasjon for lav skatt per enhet, og hvor betydningen av materiell verdiskapning tilsløres i de finansielle termers generaliseringer. Med det resultat at de rike nok reinvesterte, men ikke i materiell produksjon. Samtidig som statens skatteinntekter beror på

de lag av folket som rammes av arbeidsløshet, og dermed bortfall av statens inntekter som skulle gått med til å betjene statsgjelda.

Den krisa vi nå ser utspille seg er således i sitt vesen ikke annerledes enn de sykliske krisene som har herjet den kapitalistiske verdensøkonomien i snart to hundre år. De oppsto med kapitalismen og vil forsvinne med kapitalismen. Deres lovmessigheter er slik sett historisk betinget og forbigående. Det er heller ikke noe nytt at bankene og statene dras inn i malstrømmen.

Bankenes spesielle samfunnsmessige funksjon

Bankene har en samordnende betydning i økonomien ved at den forbinder og syndikerer de ulike kapitaler, de som har behov for pengekapital og de som har pengekapital tilgjengelig og som ønsker avskastning. Videre samordner bankene husholdningenes behov med kapitalens behov, gir husholdningene kjøpekraft i nåtid basert på framtidige inntekter. Samtidig har bankene sin historiske rolle i å mobilisere kapital for statene. Slik virkeliggjør og befordrer bankene kapitalens samfunnsmessige karakter, representerer en større del av helheten som under kapitalforholdene ellers er splittet opp i deler, juridisk organisert i foretaksformer. De tilsynelatende isolerte enkeltkapitalene, foretakene, inngår med sine finansielle sider i bankene og dermed i en større helhet som muliggjør produksjon, kjøp og salg i markedene, enten dette er kjøp og salg av produksjonsutstyr eller arbeidskraft. Foretakenes finansielle sider uttrykker derfor i pengeform graden av samfunnsmessiggjøring, herunder graden av sammenfletning med andre foretak og gjensidig avhengighet gjennom forpliktelser og innskudd av pengekapital. Slik uttrykker også statenes finansielle sider gjennom gjeld og fordringer samme forhold. Men også bankene er igjen splittet opp i deler, låner til hverandre og inngår slik i et komplisert nett av fordringer og forpliktelser, i samfunnsmessige relasjoner.

“De sterkeste ubalansene, ligger for det sørlige Europa i den svekkede produktivkraften. En produktivitet som ikke kunne tåle så mye høyere gjeldsbyrde, og hvert fall ikke markant høyere renter. “


ØKONOMI

Pengene som allment ekvivalent og dermed det utviklede samfunnsmessige uttrykk for de menneskelige forbindelsene seg mellom og med naturen, viser seg følgelig i den finansielle sfære som betalings- og sirkulasjonsmiddel. Størrelsen av denne sfæren uttrykker følgelig så vel nivået på universialiseringen og kompleksiteten av produksjon og omsetning, og kapitalismens utartinger i ulike former for parasittisme.

Hovedmassen av disse delene, enkeltkapitalene, enten det er bank, industri eller handel, er underlagt private eiere og deres utnevnte foretaksledere, som ensidig drives av søken etter maksimal profitt. Slik profitt oppnås ikke uten at det tas risiko for tap. Men den ene kapitalenhet, foretak, overskuer ikke posisjonene til de foretak det inngår avtaler med, enten det låner ut penger, eller selger varer. Behov for reduksjon av risiko som inngår i forbindelsene blir følgelig bare mer og mer framtredende jo mer omfattende de mangesidige forbindelsene blir. En del av denne risikoen er mot markedene i sin alminnelighet, hvor menneskene under kapitalismen i det alt vesentlige realiserer sine interesser og behov, og viser sin konsumpsjonskraft. Dermed eksponerer det enkelte foretak seg gjennom markedene overfor hele den kapitalistiske produksjonsmåtens sykler, svingninger og ubalanser. Behovet det enkelte foretak har for å avdekke risikoen, forklarer de finansielle innovasjonene. Herunder er de såkalte kredittderivater sentrale, viss premienivå til enhver tid sier noe om hva markedene mener om obligasjoner utstedt av gjeldstyngede stater, banker og store industriforetak. Jo høyere premie, jo høyere vurderer den som tar risikoen muligheten for tap. Med andre ord, forsikringsavtaler som sikrer den som har gitt lån mot tap ved at tredjemann garanterer dersom låntaker misligholder. I et kompleks sett av gjensidige forpliktende avtaler bindes så bankene og næringslivet sammen i et ubrytelig skjebnefellesskap. Et skjebnefellesskap som viser seg når teppet dras under det hele, når helhetens ubønnhørlige sannhet slår inn over

de enkelte delenes gjensidige avhengighet, og utløser kjedereaksjoner hvor tap og frykt forplanter seg. Med andre ord når den forutsatte konsumpsjonskraft viser seg å svikte. En konsumpsjonskraft som til sjuende og sist er avhengig av det individuelle konsum, som igjen er avhengig av hva vanlige folk er i stand til å kjøpe med sin inntekt og hva samfunnet ellers har evne til å forbruke. En inntekt som søkes holdt nede av kapitalens kamp mot lønninger, pensjoner og andre offentlige ytelser. En kamp som kan tjene eksportindustrien i ett land, men som undergraver den samlede konsumpsjonskraft slik vi nå ser det i eurosonen. Så er det da også uttalt som kritikk mot eurosonens nåværende politikk, at statene sparer seg til fant!

Statene som siste redning for kapitalen

Når krisa slår inn over de enkelte kapitalenheter, rammer den bankene på grunn av deres samfunnsmessige rolle særdeles hardt. Tapene må avskrives mot egenkapitalen, og er den for liten, ryker banken. Destruksjon av produksjonsutstyr, penger og mennesker som kreves for at den kapitalistiske økonomi skal komme i en slags likevekt, synes så omfattende at utgangen sosialt, økonomisk og politisk griper enhver ansvarlig med betydelig uro. Denne materielle kraft, historisk skapt spontant av menneskeheten sjøl, som enkeltmenneskene, enkeltkapitalene, statene og overnasjonale organer i og rundt eurosonen står overfor, er dem fremmed. Og fordi den er dem fremmed, forstår de den ikke, makter ikke å temme den, og tilnærmer seg den spontant og ensidig. Dens tvangstrøye, enkelte menneskers monopol på det samfunnsskapte overskudd – den private eiendomsretten – til fortrengsel for menneskene for øvrig, ligger som et urørlig premiss, som et kategorisk imperativ helt til banker og industriselskaper kommer som bråttsjø innover statene og må fanges opp av disse. De private eierne mister taket og drukner, og statene må ta over for at ikke også virksomhetene skal drukne. For drukner virksomhetene

drukner menneskene i arbeidsløshet og sosial elendighet. I virksomhetene realiserer menneskene seg sjøl, men under kapitalforhold skjer denne realiseringen i hovedsak som profitt til eierne av kapitalen. I statenes overtakelse av virksomhetene opprettholdes menneskenes sjølrealisering om enn på en begrenset måte, mens eiernes rett på profitt avvikles.

Statene viser seg som den mest samfunnsmessiggjorte enhet hvor samtlige forbindelser og interesser innenfor nasjonene og dens ytre relasjoner, møtes og løses i enhetlige lovverk og politiske beslutninger. Men den overordnede ideen, det allmenne premiss, det kategoriske imperativ, nemlig den private eiendomsrett viser statens vesen når den ansvarlige politiske ledelse i statene og i eurosonens institusjoner fastslår at statlig overtakelse av bankene bare er en nødløsning og at de så raskt som mulig skal privatiseres igjen. Med andre ord, bringes tilbake til privat eierskap som en negativ negasjon.

Kreditten som svar på produktivkreftenes behov, men fanget i kapitalformenes tvangstrøye

Eiendomsretten som uttrykk for menneskenes forhold til hverandre, hvor retten er en makt til med statens bistand å tvinge til seg samfunnets overskudd etter at kostnader og reproduksjon av arbeidskrafta er dekket, ytrer seg som en tvangslov for den materielle produksjon og omsetning, og som premiss for dannelsen av bevissthetsformer. Som en objektiv kraft står så de materielle forhold og bevissthetsformene, overfor enkeltmenneskene som tvangsforhold. De objektive tvangslover er resultat av menneskenes historie og opprettholdes fordi menneskene som subjekt ikke formår grunnleggende å endre sine betingelser i tråd med de muligheter og behov som utviklingen gir. Produksjon, omsetning og samkvem for øvrig har nådd et nivå av kompleksitet og sammenfletning, som krever stadig mer ressurser i form av kvalifisert arbeidskraft,

“Eiendomsretten som uttrykk for menneskenes forhold til hverandre, hvor retten er en makt til med statens bistand å tvinge til seg samfunnets overskudd etter at kostnader og reproduksjon av arbeidskrafta er dekket, ytrer seg som en tvangslov for den materielle produksjon og omsetning, og som premiss for dannelsen av bevissthetsformer. “


ØKONOMI

vitenskap og teknologi, så vel kvantitativt som kvalitativt, for å fornye produktivkreftene og øke produktiviteten. En fornyelse som skjer dels isolert i det enkelte foretak, dels i samfunnet som helhet. Når den skjer samtidig i de ulike foretak, kreves en spesiell stor mobilisering av ressurser i forkant for å ta løftet. Tilgang på pengekapital blir da kritisk, fordi uten penger blir verken kvalifisert arbeidskraft eller teknologi tilgjengelig. En utvikling som forklarer de voldsomme kapitalsammenslutningene som følger av sentralisasjon og konsentrasjon av kapital. Særlig som hovedtendens under kriser hvor de små og mellomstore bukker under og de store vinner mer markedsmakt. De enkelte kapitalforetak må følgelig ha en kritisk masse for å klare slike omveltninger, hvorav en betydelig del må hentes inn som pengekapital fra investorer og banker. En omstendighet som forklarer i det vesentlige, utvidelsen og den økte kompleksiteten av finansmarkedene. Husholdningene speiler denne endringen gjennom økt kredittbehov for å holde tritt med utviklingen i innkjøp av alt fra husholdningsartikler til transportmidler. Som et tilleggsmoment i kriseforsterkende retning, kommer svakhetene i reguleringen av bankene, ledelsens grådighet som følge av bonusordninger som premierte vekst framfor sikkerhet, liten risiko for aksjonærene osv. En banknæring som i seg sjøl er i stand til å skape ustabilitet.

Kreditten var sammen med aksjeselskapene grunnleggende for utviklingen av kapitalismen utover det opprinnelige personlige og patriarkalske kapitalforholdet Denne strukturelle tilpasningen hadde og har sine objektive årsaker. Uten tilgang på kreditt, stanser investeringene og forbruket opp. Slik kan bankene bidra til kontraksjon i økonomien, og er samtidig instrumentet for å unngå kontraksjon. Denne innsikten er grunnleggende i det kapitalistiske systemet. Derfor er det maktpåliggende for statene, å skyte inn penger og garantier for å hindre bankene i å bygge ned sine balanser og dermed utlån. Bankenes trusler

i euroområdet om å bygge ned sine balanser dersom statene innfører høyere kapitalkrav, er følgelig bankkapitalens mottrekk. Slik kan det private eierskapets suverenitet i bankene virke direkte mot de allmenne samfunnsinteressene.

I kredittgivingen er det iboende risiko for tap, en risiko som øker med økt kredittvolum. Samtidig som økning i kredittvolumet er samfunnsmessig nødvendig. Men fordi kredittgivningen til produktivt konsum skjer innenfor isolerte kapitalenheter, som samtidig befordrer til individuell underkonsumpsjon gjennom press på lønninger og sosiale ytelser, er tapspotensialet stort. Den private eiendomsretten til banker og store foretak gjør en helhetlig tilnærming vanskelig, om ikke umulig. Først i etterkant kommer svaret på om kreditten gikk til et prosjekt som kunne overleve i henhold til kapitalens krav om profittabilitet. Og slik må det nødvendigvis være! Problemet er at bankene og foretakene ikke er store nok til å ta støyten når tapene kommer. For når markedene svikter og produsenten brenner inne med produktene, må denne ha pengekapital til å stå i imot og å stå over nedgangen. Viss pengekapitalen ikke er tilgjengelig, fordi dens eiere av frykt for tap unnlater å investere, ryker foretaket. Og viss foretaket ryker, må banken som har lånt foretaket penger ha kapital til å stå i mot, noe som viser seg ikke alltid å være tilfellet når hele markedet svikter.

Hvorfor borgerskapet ikke kan la krisa gjennomføre sitt naturlige løp

Der kunne det stoppet og det hele kunne ordnet opp av seg sjøl gjennom destruksjon til paritet, balanse, mellom produksjon og konsum var gjenopprettet. Men i en kapitalisme som representerer produksjon, omsetning og konsum på et nivå som i dag, er dette jamngodt med hele den kapitalistiske produksjonsmåtens undergang. Samfunnsmessiggjøringen er for lengst nådd et nivå hvor organisering av samfunnet i enkeltstående kapitalenheter, i foretak og grupper av foretak, som hver for seg

skal ta støyten, ikke holder sjøl om det er store sammenslutninger. Det forsto den herskende klassen etter krisa i 1929. De sosiale følgene og uroen førte til sosialistiske revolusjoner, klassekompromiss eller fascisme.

Historiens erfaringer ga den herskende klassen i Vesten den lærdom at staten måtte intervenere også økonomisk for å opprettholde systemet. Derfor er den normale måten statene handterer problembankene på, å la skattebetalerne betale, fordi det er den eneste måten å fordele tapene over en lengre periode. En periodisering bankene som enkeltstående foretak ikke kan bære. For så vidt representerer denne erfaringen et objektiv forhold, nemlig at de tap som er krisenes forutsetning og resultat, har sine samfunnsmessige årsaker og må bæres i siste instans av statene som den fremste institusjonalisering av samfunnets samlede interesser. En lærdom nyliberale ideologer syntes å overse, fanget som de var av sine dogmer. Men så langt i denne krisa, har ingen politisk kraft i posisjon unnlatt å anvende statens økonomiske evner. Tvert om har den økonomiske intervensjon strukket seg utover evnene og inn i overforgjelding.

Overforgjeldingen av statene har ført dem i kapitalkreftenes garn, nærmere bestemt pengekapitalen. Her møter de forgjeldede statene andre stater, banker og fond som kreditorer. Og her møter de et sentralt premiss i den borgerlige økonomien, nemlig at risiko koster. Med andre ord, når risikoen for at statene kan misligholde gjelda øker, så øker rentene på lånene. Et risikopåslag blir lagt til risikofri rente som er normalen for stater. En formell logikk i den borgerlige økonomiske lære, som har sin nærmere og objektive forklaring i at maktforholdet, dialektikken, mellom pengekapitalen og debitorstaten er forskjøvet til statens disfavør. Ågerrente er et annet ord for fenomenet. Pengekapitalen representert av banker, fond og overskuddsstater, setter nå spørsmålstegn ved eurosonens samlede økonomiske kraft. Og når skyldnerstatene

“Destruksjon av produksjonsutstyr, penger og mennesker som kreves for at den kapitalistiske økonomi skal komme i en slags likevekt, synes så omfattende at utgangen sosialt, økonomisk og politisk griper enhver ansvarlig med betydelig uro... Dens tvangstrøye, enkelte menneskers monopol på det samfunnsskapte overskudd – den private eiendomsretten – til fortrengsel for menneskene for øvrig, ligger som et urørlig premiss, som et kategorisk imperativ helt til banker og industriselskaper kommer som bråttsjø innover statene og må fanges opp av disse. “


ØKONOMI

sliter med å betale, vil spørsmålet reise seg om statene som har fordringer, evner å bære mulige tap. Derfor ser vi nå hvordan sjøl den tyske stat ultimo november, har problemer med å få fulltegnet, dvs solgt statsobligasjoner i markedene. Samtidig faller euroen i kurs mot USD. Det ser således ut til at sjøl den tyske stat må tilby høyere rente på sine innlån for å få pengekapitalen investeringsvillig.

Veien ut

Problemene i eurosonen er ennå ikke løst. De tvert om eskalerer. Det er et åpent spørsmål hva utgangen vil bli. Om eurosonen avskalles, oppløses eller konsolideres. Svaret ligger blant annet i hvor djupe ubalansene er, hvor omfattende nedskjæringene på sosiale ytelser vil bli og hvor omfattende og langvarig arbeidsledigheten vil bli. I det store og hele dreier det seg om å øke produktiviteten i det sørlige Europa. Kapitalens svar er å senke lønningene til arbeidsfolk. Senke lønningene til konkurransekraften i forhold til Østen er tatt igjen. Det er i dag vanskelig å se for seg på hvilken annen måte problemet kan løses.

Det er på det rene at slike løsninger vil møte motstand. En økt motstand fra arbeiderklassen, fagbevegelsen og politiske partier på venstresida, vil møte reaksjoner. En slik reaksjon ser vi i dag særlig i Hellas, som dels er satt under administrasjon av EU, ECB og IMF, og dels av høyrepartiene. Skjerpes klassekampen slik at den venstresida som krever strukturelle reformer i demokratisk og revolusjonær retning vinner fram ved parlamentsvalg eller på annen måte truer de herskende klassers posisjoner og de imperialistiske interessene, kan det hende at disse sistnevnte søker løsningen i fascisme i en eller annen form. Det vil true EUs demokratiske legitimitet, og reise en rekke spørsmål på en ny måte

Av krav som kan settes gjennom raskt, er at de innstramninger i det samlede konsum som viser seg nødvendig for å kunne handtere

gjelda, skal fordeles ved at midler hentes inn fra kapitaleiere for dermed å lette byrden på arbeiderklassen og mellomlagene. Men for arbeiderbevegelsen er tida nå inne for å utvikle tanker om strukturelle reformer som adekvate svar på de objektive utfordringene samfunnene står overfor. Utfordringene ligger først og fremst i den materielle makt menneskeheten nå står overfor med et komplekst og finanskrevende produksjons- og omsetningsliv. Det krever endringer i samfunnets materielle basis, i produksjonsforholdene, nærmere bestemt eiendomsforholdene. De deler av samfunnets produksjons- og omsetningsliv hvor samfunnsmessiggjøringen er mest utviklet i den forstand at det øvrige samfunn grunnleggende forstyrres av problemer som oppstår, bør bringes ut av privat eiendomsrett og over i samfunnseie og dermed under sosial kontroll. Konkret innebærer det store produsentforetak av biler, fly, våpen, utstyr til sjukehus, banker og forsikringsselskaper. Samtidig bør det igangsettes tiltak for å redusere pengekapitalens dominans overfor stater og produktiv kapital, slik at de ressurser som forvaltes av banker og kapitalmarkeder innrettes som kilder for produksjon og løsning av andre allmennyttige samfunnsoppgaver. Produksjonen kan innrettes etter så vel samfunnets, som den øvrige naturens bærekraft. Miljøvennlig teknologi og regionale miljøsoner kan utvikles. Politiske tiltak, lover, skatter og bevilgninger må i så fall gjennomføres slik at endringer i samfunnets materielle basis kan bli virkeliggjort. Nye eierformer som sikrer samfunnets helhetsinteresser og utdjuping av demokratiet må også utvikles.

Det er vanskelig å se for seg at slike reformer i særlig utstrekning kan utvikles av en enkelt stat og folk i Europa. Den imperialistiske aggresjonen har vist seg svært aktiv i det siste, og vil neppe tillate slike reformer innenfor sin egen høyborg. Det må derfor komme som en samlet kraft fra Europas arbeiderbevegelse. Reformer som på sikt kan lede mot en revolusjonær omdanning av samfunnet i en sosialistisk retning, et sosialistisk Europa.

En spanjol demonstrerer under parolen “nei til markedsdiktatur"

Marxistisk Forum

Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enh-ver fritt.

Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling.

Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer.

Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muli-gheter. Derfor går vi imot meningsun-dertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx).

Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse.

Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no


ANALYSE

Disse ti mytane er nokre av dei mest gjentekne påstandane frå opprørarane og NATO-leiarane, media og til og med den såkalla ”Internasjonale straffedomstolen”. Vi skal sjå på nokre av grunnane til at desse påstandane heller bør sjåast som imperialistisk folklore, som mytane som bar fram den mest omfattande myten - at denne krigen er ein ”humanitær intervensjon” for å ”beskytte sivile”. Desse mytane er viktige fordi dei har blitt reprodusert så breitt med få spørsmål og med daudeleg effekt. I tillegg trugar dei med å alvorleg forvrenge ideala om menneskerettar og bidreg til å fortsette militariseringa av vestleg kultur og samfunn.

1. Folkemord

21.februar, berre nokre få dagar etter at gateprotestane byrja, uttalte ein veldig rask avhoppar, den libyske viserepresentanten til FN Ibrahim Dabashi, at ”Vi ventar eit verkeleg folkemord i Tripoli. Flya t r a n s p o r t e r a r f r a m l e i s leigesoldatar til flyplassane.” Dette er suverent: Ein myte bygd opp av myter. Med denne fråsegna knytte han saman tre nøkkelmyter - rolla til flyplassane (dermed behov for innfallsporten for militær intervensjon: flyforbodssona), rolla til ”leigesoldatane” (som viser til, ganske enkelt, svarte folk), og trusselen om ”folkemord” (innretta mot formuleringa av FNs doktrine om ”Ansvar for å verne”.) Same kor klønete og fullstendig ufunderte påstandane var, så var han flink til å kople saman tre stygge myter, ei av dei bygd på rasistisk retorikk og praksis som fortset til i dag, med nye ugjerningar mot svarte libyarar og afrikanske immigrantar rapportert på dagleg basis. Han var ikkje åleine om å framsetje desse

skuldingane.

Den internasjonale militære intervensjonen muliggjorde den faktiske folkemorderiske valden som inntil nylig har blitt skubba i bakgrunnen: Den grufulle valden mot afrikanske immigrantar og svarte libyarar, plukka ut utelukkande på grunn av hudfargen deira. Dette har halde fram uhindra, utan orsaking og inntil nyleg utan særleg merksemd. Faktisk har media også jatta med, med raske påstandar om at alle fanga og drepne svarte menn må vere ”leigesoldatar”. Dette er folkemordet som den kvite vestlege verda, og dei som dominerar diskusjonen om Libya har gått glipp av (og ikkje heilt tilfeldig).

2. Gaddafi ”bombar sitt eige folk”

Vi må hugse på at ein av dei opphavlege grunnane for å haste fram eit vedtak om ei

flyforbodssone var å hindre Gaddafi frå å bruke luftstyrken til å bombe ”sitt eige folk” – distinkte fraser med gjenklang i erfaringane med demoniseringa av Saddam Hussein i Irak. 21.februar, då dei første dommedagsprofetiane frå den libyske opposisjonen ”varsla” om ”folkemord”, hevda både Al Jazeera og BBC at Gaddafi

hadde brukt flyvåpenet mot demonstrantar. Som BBC ”rapporterte”: ”Vitne seier krigsfly har skote mot demonstrantar i byen”. Men i ein pressekonferanse i Pentagon 1. mars vart spørsmålet reist: ”Ser de nokon bevis for at han har skote mot sitt eige folk frå lufta? Det har vore rapportar om det, men har de nokre uavhengige stadfestingar av dette? Og i så fall i kva slags omfang?” Forsvarsminister Robert Gates svarte: ”Vi har sett presse-rapportane, men vi har ingen stadfestingar av det.” Admiral

Mullen følgde opp: ”Det stemmer, vi har ikkje sett nokon stadfestingar i det heile.”

Faktisk er påstandar om at Gadaffi også brukte helikopter mot uvæpna demonstrantar totalt ufunderte, ein rein fabrikasjon basert på falske påstandar. Dette er viktig sidan det var Gadaffis dominans av libysk luftrom som utanlandske intervensjonistar ville oppheve, og derfor vart myter om ugjerningar utført frå lufta spesielt verdifulle for å få til ein innfallsport for utanlandsk militær intervensjon som gikk langt ut over eitkvart mandat om å ”verne sivile”. David Kirpatrick frå New York Times, stadfesta så tidleg som 21. mars at ”opprørarane føler ingen lojalitet til sanninga når dei utformar sin propaganda, diktar opp ikkje-eksisterande sigrar på slagmarka, påstår kampar står på i ein nøkkelby dagar etter at den fall for Qaddafi-styrkar, og lagar enormt overdrivne påstandar om hans barbariske framferd ”. Dei ”enormt overdrivne påstandane” blei del av den imperialistiske folkloren rundt hendingane i Libya, som passa den vestlege intervensjonen. Sjeldan tok dei Benghazi-baserte journalistane til motmæle eller stilte spørsmål om vertane sine.

3. Redd Benghazi

Denne artikkelen blir skriven (i august, omsetjars merknad) medan dei libyske opposisjonsstyrkane marsjerar mot Sirte og Sabha, dei to siste byane kontrollert av Gaddafi-regjeringa, med illevarslande åtvaringar om at dei må overgi seg “elles...” Tydelegvis har Benghazi blitt noko av ein ”heilag by” i diskursen dominert av leiarane for EU og NATO. Benghazi var den eine byen på jorda som ikkje kunne rørast. Det var som heilag grunn. Tripoli? Sirte? Sabha? Dei kan ofrast, medan vi alle ser på, utan eit hint av protest – sjølv ikkje medan vi får dei første rapportane om korleis opposisjonsstyrkane har slakta folk i Tripoli.

”Om vi venta ein dag til”, sa Barack Obama i

Ein siger for det libyske folket?Dei ti fremste mytane i krigen mot Libya

Av Maximillian C. Forte

Den internasjonale militære intervensjonen muliggjorde

den faktiske folkemorderiske valden som inntil nylig har

blitt skubba i bakgrunnen: Den grufulle valden mot afrikanske immigrantar og svarte libyarar,

plukka ut utelukkande på grunn av hudfargen deira.


ANALYSE

sin tale 28.mars, ”kunne Benghazi, ein by på storleik med Charlotte, oppleve ein massakre som ville ha gitt gjenlyd gjennom regionen og blitt ein skamplett på verdas samvit.”I eit felles brev påstod Obama saman med David Camerom og Nicolas Sarkozy: ”Ved å reagere umiddelbart, stansa våre land framrykkinga til Gadaffi-styrkane. Blodbadet som han hadde lova å påføre innbyggjarane i den kringsette byen Benghazi har blitt hindra. Titusenvis av liv har blitt beskytta ”

Professor Alan J. Kuperman kler av desse påstandane i artikkelen ”False pretense for war in Libya?”: ”Det beste beviset for at Khadafy ikkje planla folkemord i Benghazi ligg i at han ikkje utførte det i byar han hadde gjenerobra enten fullstendig eller delvis – inkludert Zawiya, Misurata og Ajdabiya, som samanlagt har ein større folkesetnad enn benghazi.(…) Khadafy truga heller ikkje nokon gong med å massakrere sivile slik Obama påstod. Åtvaring om ingen nåde, frå 17.mars, var berre retta mot opprørarar som rapportert av New York Times, som noterte at Libyas leiar lova amnesti for ”dei som la ned våpna”. Khadafy ga til og med tilbod om ei fluktrute for opprørsstyrkane og opa grense til Egypt, for å unngå ein kamp til den bitre slutten.”

Ironisk nok er det som fins av bevis for massakrar frå begge sider, no funne i Tripoli dei siste dagane. Månader etter at NATO innførte sine ”livreddande” militære tiltak. Hemndrap blir daglig rapportert med aukande frekvens, inkludert nedslaktinga av svarte libyarar og afrikanske immigrantar utført av opprørsstyrkar. I Benghazi som opprørsstyrkane har halde i månadsvis har det ikkje blitt slutt på valden, hemndrap blir rapportert derfrå også, meir om det under nummer 6 nedanfor.

4. Afrikanske leigesoldatar

Patrick Cockburn oppsummerte den funksjonelle nytteverdien til myten om den afrikanske leigesoldaten og konteksten der den oppstod: ”Sidan februar har opprørarane, ofte med støtte frå utanlandske makter, hevda at kampen stod mellom Gaddafi og familien hans på den eine sida og det libyske folket på den andre. Forklaringa deira på dei store pro-Gaddafi-styrkane var at dei alle var leigesoldatar, for det meste frå svarte Afrika, og med pengar som einaste motiv.” Som han peikar på vart svarte fangar plassert på utstilling for media (noko som er eit brot på Genevekonvensjonen). Men Amnesty International fann seinare ut at alle fangane skulle ha blitt lauslatne fordi ingen av dei var soldatar, men heller papirlause

arbeidarar frå Mali, Chad og vest-Afrika. Myten var nyttig for opposisjonen for å insistere på at dette var ein krig mellom ”Gaddafi og det libyske folk”, som om han ikkje hadde nokon heimleg støtte i det heile – ein absolutt og kolossal fabrikasjon av eit slikt format at ein skulle

tru berre ungar kunne tru på så fantastiske historier. Myten er også nyttig for å sementere det intenderte brotet mellom ”det nye Libya” og pan-afrikanismen, for å knyte Libya til Europa og den ”moderne verda” som nokre innan opposisjonen så uttrykkjeleg hikar etter.

Myten om den afrikanske leigesoldaten, sett ut i daudeleg praksis, er eit faktum som både har blitt dokumentert og ignorert. For fleire månadar sidan la eg fram ein omfattande gjennomgang av medias rolle, leia av Al Jazeera, og spreiinga på sosiale medium, for å skape denne myten.

Den rasistiske forfølginga mot svarte libyarar og afrikanske immigrantar fortset fram til no. Patrick Cockburn og Kim Sengupta snakkar om dei nylege oppdaga ”rotnande kroppane til 30

menn, nesten alle svarte og mange i handjern, slakta medan dei låg på bårer og til og med i ein ambulanse i sentrale Tripoli”. Sjølv medan dei viser oss ein video av hundrevis av lik i Abu Salim-fengselet, torer ikkje BBC å kommentere faktumet at dei fleste er svarte, og undrar til og med over kven som har drepe dei. Men dette er ikkje noko tvilsspørsmål for anti-Gaddafi styrkane intervjua av Sengupta: ”’Kom og sjå. Dette er svarte, afrikanarar, innleigde av Gaddafi, leigesoldatar’ ropte Ahmed bin Sabri, medan han løfta teltduken for å vise fram ein daud pasient, den grå T-skjorta farga mørkeraud av blod, drypp-slangen inn i armen svart av fluger. Korfor hadde ein svart mann under behandling blitt avretta?” Nylege rapportar avdekkjer opprørarane sit engasjement for etnisk reinsing mot svarte libyarar i Tawergha. Dei som kallar seg sjølve ”Brigaden for utrensking av slavar, svart hud” lovar at i det nye Libya skal svarte folk frå Tawergha vere stengt ute frå helsetenestene i Misrata, der svarte innbyggjarar allereie har blitt utvist av opprørarane. Human Rights Watch har rapportert: ”Mørkhuda libyarar og sub-Sahara-afrikanarar møter spesielle risiko fordi opprørsgrupper og andre væpna grupper ofte har rekna dei for å vere pro-Gaddafi-leigesoldatar frå andre afrikanske land. Vi har sett valdelege åtak og drap av desse folka i område der det Nasjonale Overgangsrådet (NTC) tok over kontrollen.” Amnesty International har også nyleg rapportert om dei uproporsjonale pågripingane av svarte afrikanarar i opprørskontrollerte Az-Zawiya, i tillegg til angrep mot uvæpna immigrerte gardsarbeidarar. Rapportar fortset å hope seg opp med fleire menneskerettsgrupper som finn bevis for at svarte framandarbeidarar blir målskiver for opprørarane. Som Jean Ping, formann for den Afrikanske Union, nyleg uttalte: “NTC ser ut til å forveksle svarte folk med leigesoldatar. Alle svarte er leigesoldatar. Viss du gjer det, betyr det at den tredelen av befolkninga i Libya som er svarte, også er leigesoldatar. Dei drep folk, normale arbeidarar, mishandlar dei.”

Faktisk er påstandar om at Gadaffi også brukte helikopter mot uvæpna demonstrantar totalt ufunderte,

ein rein fabrikasjon basert på falske påstandar.

Pakkane med Viagra som Gadaffi skal ha

distribuert vart funne intakte nær tanks som var komplett utbrende


ANALYSE

Den afrikanske leigesoldat-myten er framleis ein av dei verste av alle mytene, og den mest rasistiske. Sjølv i seinare tid, viser aviser som Boston Globe ukritisk fram bilete av svarte offer eller svarte fangar med den umiddelbare påstanden om at dei må vere leigesoldatar, trass i fråveret av noko slags bevis. I staden blir vi vanlegvis fora med tilfeldige påstandar om at Gaddafi er ”kjent for å ha” rekruttert afrikanarar frå andre nasjonar tidlegare, utan eingong å prøve å finne ut om dei som er vist på bileta er svarte libyarar. Lynsjinga av både svarte libyarar og afrikanske immigrantar har pågått kontinuerleg, og har verken mottatt nokon form for uttrykk for bekymring frå USA og NATO-land eller vekt interesse for den såkalla Internasjonale straffedomstolen(ICC). Det fins like liten sjanse for noka rettferd for ofra som det fins for at nokon vil setje ein stoppar for desse forderva brotsverka, som heilt klart utgjer etnisk reinsing. Det er først no media blir meir medvitne om trongen for å dekkje desse brotsverka, som dei har dekt over i månadsvis.

5. Viagrabasert massevaldtekt

Viagrahistoria vart først spreidd av Al Jazeera, i samarbeid med opprørspartnarane deira, støtta av regimet i Qatar som finansierar Al Jazeera. Den vart deretter spreidd av nesten alle dei største vestlege media.

Luis Moreno-Ocampo, sjefsaktor i ICC, dukka opp framfor verdspressa for å seie at det fins bevis for at Gaddafi distribuerte Viagra til troppane sine, for ”å forsterke evna til å valdta” og at Gaddafi ga ordre om valdtekt av hundrevis av kvinner. Moreno-Ocampo insisterte: ”Vi får informasjon om at Gadaffi sjølv tok avgjerda om å valdta” og at ”vi har informasjon om at det var ei politisk line å valdta i Libya dei som var mot regjeringa.” Han hevda også at Viagra er ”som ein machete” og at ”Viagra er eit verkty for massiv valdtekt”.

I ei forbløffande fråsegn til FNs tryggingsråd hevda USAs ambassadør Susan Rice at Gaddafi forsynte troppane med Viagra for å oppmuntre

til massevaldtekt. Ho la ikkje fram nokon form for bevis for å støtte opp om påstanden. Amerikanske kjelder innan etterretning og militæret avviser dette tvert til NBC og fortel at ”det fins ikkje nokon bevis for at libyske militære blir gitt Viagra og deltek i systematiske valdtekter mot kvinner i opprørsområde”. Rice er ein liberal intervensjonist som var ein av dei som overtalte Obama til å intervenere i Libya. Ho brukte denne myten fordi det hjelpte henne til å kunne hevde i FN at det ikkje fanst nokon ”moralsk ekvivalens” mellom Gaddafis menneskerettsbrot og dei frå opprørarane.

Utanriksminister Hillary Clinton erklærte også at ”Gaddafis tryggingsstyrkar og andre grupper i regionen prøvar å splitte folket ved å bruke vald mot kvinner og valdtekt som eit krigsverkty”. Ho la til at ho var ”djupt bekymra” av desse rapportane om ”omfattande valdtekter”. ( Ho har så langt ikkje sagt noko i det heile om dei rasistiske lynsjingane utført av opprørarane.) 10. juni meinte Cherif Bassiouni, som leier ei FN-gransking av situasjonen i Libya, at påstandane om massevaldekt var ein del av eit ”massehysteri”. Faktisk hadde begge sider i krigen framsett dei same påstandane mot kvarandre. Bassiouni fortalde om ”ei kvinne som hevda å ha sendt ut 70 000 spørjeskjema og mottatt 60 000 svar, der 259 rapporterte om seksuelt misbruk.” Men når teamet hans bad om desse fekk dei aldri sjå dei. ”Men ho reiser verda rundt og fortel alle om det(…) så nå har ho gitt desse opplysningane til Ocampo og Ocampo er overbevist om at vi her har potensielt 259 kvinner som har respondert at dei har blitt seksuelt misbrukt”. Han peika også på at det ikkje verka truverdig at kvinna kunne sende ut 70 000 spørjeskjema i mars då posttenestene ikkje fungerte. Bassiounis gruppe ”avdekka berre fire påståtte tilfeller” av seksuelt misbruk. ”Kan vi trekke konklusjonen at det fins ein politikk for systematisk valdtekt? Etter mitt

syn kan vi ikkje det.” I tillegg til FN, sa Donatella Rovera frå Amnesty International i eit intervju i den franske avisa Liberation, at Amnesty ”ikkje har funne tilfeller av valdtekt(…) Ikkje berre har vi ikkje møtt nokon offer, men vi har heller ikkje møtt nokon personar som har møtt nokon offer. Og når det gjeld pakkane med Viagra som Gadaffi skal ha distribuert, vart dei funne intakte nær tanks som var komplett utbrende.”Men dette hindra ikkje nyhendefabrikantane frå å oppretthalde valdtektspåstandane, i modifisert form. BBC gikk vidare med å legge på eit nytt lag berre nokre få dagar etter at Bassiouni audmjuka ICC og media. BBC hevda no at valdtektsoffera i Libya stod ovanfor æresdrap. Dette er nytt for dei få libyarane eg kjenner, som aldri har høyrt om æresdrap i landet deira. Myten om æresdrap er nyttig for å holde massevoldektspåstandane kunstig i

live: det insinuerar at kvinnene ikkje ville stå fram på grunn av skam. Nokre dagar etter fråsegnene til Bassiouni prøvde også libyske opprørarar, i

samarbeid med CNN, å gjere eit siste desperat forsøk på å redde valdtektsskuldingane. Dei la fram ein mobiltelefon med ein valdtektsvideo og hevda den hadde tilhøyrt ein libysk soldat. Mennene i videoen går i sivile klede. Der er ingen bevis for Viagra. Der er ingen dato på videoen og vi har ingen ide om kven som filma den eller kvar. Dei som presenterte videoen hevda at mange fleire videoar eksisterte, men at dei vart lagleg destruert for å verne ”æra” til ofra.

6. Ansvar for å beskytte (R2P)

Etter å ha hevda, feilaktig som vi har sett, at Libya stod like framfor eit folkemord frå Gaddafis styrkar, vart det lettare for dei vestlege maktene å pårope FNs doktrine frå 2005 om ”ansvar for å beskytte”(R2P). Men det var på ingen måte klart på det tidspunktet Tryggjingsrådet vedtok

NATO hjelpte opprørarane med å strupe forsyningane til Tripoli og

utsette befolkninga for ein blokade som hindra tilgongen til vatn, mat,

medisinar og drivstoff.

10. juni meinte Cherif Bassiouni, som leier ei FN-gransking av situasjonen i Libya, at påstandane om massevaldekt var ein del av eit ”massehysteri”. Faktisk hadde begge

sider i krigen framsett dei same påstandane mot kvarandre.


resolusjon 1973, at valden i Libya eingong hadde nådd dei nivåa som ein hadde sett i Syria, Egypt og Jemen.

Myten her er at den utanlandske militærintervensjonen vart styrt av humanitære bekymringar. For å få denne myten til å fungere må ein fortrengje minst tre sentrale realitetar. Ein må ignorere det nye kapplaupet om Afrika, der kinesiske interesser blir sett som ein konkurrent til vesten når det gjeld tilgang til ressursar og politisk påverknad. Dette er noko som AFRICOM er meint å motverke. Gaddafi utfordra AFRICOMs intensjonar om å etablere militære basar i Afrika. AFRICOM har seinare blitt direkte involvert i intervensjonen mot Libya i ”Operation Odyssey Dawn”. Horace Campbell hevdar at USAs involvering i bombinga av Libya blir gjort til eit PR-opplegg for AFRICOM og eit høve til å vinne truverde. I tillegg hadde Gaddafis makt og påverknad auka gjennom bistand, investeringar og ei rad med prosjekt for å gjere Afrika mindre avhengig av vesten og utfordre vestlige multilaterale institusjonar ved å byggje afrikansk einskap – noko som gjorde han til ein rival til Amerikanske interesser. For det andre må ein ignorere ikkje berre nervøsiteten til dei vestlege oljeinteressene i høve til Gaddafis ”ressursnasjonalisme” (med trugsmål om å ta tilbake det oljeselskapa har fått), ein nervøsitet som viser seg tydeleg i tilstrøyminga av europeiske selskap som har kome til Libya for å sope opp sigersbyttet – men ein må også ignorere frykta for at Gaddafi brukte oljeinntektene til å støtte større afrikansk økonomisk sjølvstende, og historisk for å støtte nasjonale frigjeringsrørsler som utfordra det vestlege hegemoniet. For det tredje må ein også ignorere frykta i Washington for at USA var i ferd med å miste grepet på retninga til den såkalla arabiske revolusjonen. Korleis ein kan stable opp desse realitetane og få det til å stemme overens med dei tvitydige og avgrensa ”humanitære” bekymringane, og konkludere med at menneskerettar var det som betydde mest, verkar fullstendig usannsynleg og lite overbevisande – spesielt med det

forferdelege rullebladet til NATO og USA med menneskerettsbrot i Afghanistan, Irak og før det i Kosovo og Serbia. Den humanitære vinklinga er ganske enkelt ikkje truverdig og manglar eit minstemål av logikk.

Ikkje berre veit vi frå Den afrikanske union om korleis deira forsøk på å få i stand ein fredeleg overgang vart hindra, men Dennis Kucinich avslører også at han mottok rapportar om at ei fredeleg løysing var på gang, berre for å bli skote i senk av representantar frå utanriksdepartementet. Dette er absolutt avgjerande brot med R2P-doktrina, som viser korleis desse ideala i staden kunne brukast til ein praksis som involverte ein hastig marsj mot krig, og krig innretta mot regimeskifte (som i seg sjølv er eit brot med internasjonal lov).

At R2P fungerte som ei rettferdiggjerande myte, som ofte oppnådde det motsette av dei erklærte måla, er ikkje lenger noka overrasking. Her snakkar eg ikkje ein gong om rolla til Qatar og Dei sameinte arabiske emirata i bombinga av Libya og i å hjelpe opprørarane – sjølv medan dei støtta Saudi Arabias intervensjon for å knuse pro-demokrati protestane i Bahrain. Heller ikkje om den dystre klednaden til ein intervensjon leidd av uomtvista misbrukarar av menneskerettar som har utført krigsbrotsverk ustraffa i Kosovo, Irak og Afghanistan. Eg har ein snevrare innfallsvinkel – slik som dei dokumenterte tilfella der NATO ikkje berre medvite unngikk å beskytte sivile i Libya, men til og med utførte målretta åtak mot dei på ein måte som utgjer terrorisme etter dei fleste offisielle definisjonar brukt av vestlege styresmakter.

NATO innrømte å ha utført forsettlege åtak mot Libyas statlege fjernsyn, der tre sivile reporterar vart drepne. Eit åtak fordømt av

internasjonale journalistorganisasjonar, som eit direkte brot på ein resolusjon frå tryggingsrådet i 2006 som forbyr åtak på journalistar. Eit amerikansk Apache-helikopter – som ein reprise av dei berykta drapa vist i videoen Collateral Murder –skaut ned sivile på det sentrale torget i Zawiya og drap mellom andre bror til informasjonsministeren. Med ei heller liberal tolking av kva som utgjer ”kommando-

og kontrollfasilitetar” angreip NATO eit sivilt bustadområde der nokre av Gaddafis familiemedlemmar vart drepne, derimellom tre av barnebarna. Som for å beskytte myten om ”beskyttelse av sivile” og den samvitslause

motsetnaden om ”krig for menneskerettar”, heldt dei store media ofte stille om dei sivile dødsfalla forårsaka av bombardementet frå NATO. R2P har vore usynleg når det kjem til sivile som NATO siktar på.

Når det gjeld å forsømme å beskytte sivile, på ein måte som faktisk er eit internasjonalt lovbrot, har vi dei mange rapportane om NATO-skip som ignorerte naudsignala frå flyktningebåtar i Middelhavet, som hadde flykta frå Libya. I mai døydde 61 afrikanske flyktningar på eitt enkelt fartøy, trass i kontakt med fartøy tilhøyrande NATO-landa. I ein reprise av denne situasjonen døydde dusinvis tidleg i august på eit anna fartøy. Faktisk, under NATOs vakt, har minst 1500 flyktningar som har reist frå Libya døydd til havs i laupet av krigen. Dei var for det meste afrikanarar frå sør for Sahara og dei døydde i mangedobla omfang i høve til tapstala i Benghazi under protestane der. R2P var fullstendig fråverande for desse folka.

NATO har utvikla ein underleg retorisk vri for Libya, designa for å frikjenne opprørarane frå noka rolle i å utføre brotsverk mot sivile, og abdisere frå det såkalla ansvaret for å beskytte.

Massive demonstrasjoner mot NATO og imperialisme fann stad i Libya under krigen, som denne i Tripoli. Desse blei imidlertid ikkje talt om i dei fleste vestlege medier. Til gjengjeld var fokuset stort på mindre markeringer stelle til av av Gaddaffis motstandere.

ANALYSE

...libyarar har den høgste raten for lese- og skriveferdigheiter i Afrika, og er det einaste landet på kontinentet som blir rangert

”høgt” i UNDPs indeks for menneskeleg utvikling


ANALYSE

Gjennom heile krigen skildra dei konsekvent alle handlingar frå regjeringsstyrkane som ein ”trussel mot sivile”, også når dei var engasjert i defensive handlingar eller kampar mot væpna motstandarar. Til dømes denne veka, sleit NATO-talsmannen Roland Lavoie med å forklare korleis NATOs bombingar beskytta sivile i denne fasen av konflikten.

Ved å beskytte opprørarane i same andedrag som dei snakka om å beskytte sivile, er det klart at NATO ville at vi skulle sjå opprørsstyrkane som berre sivile. Interessant nok, i Afghanistan der NATO finansierar, trenar og væpnar Karzai-regimet for å angripe ”sitt eige folk” (slik dei gjer i Pakistan), blir dei væpna motstandarane konsekvent kalla terroristar – sjølv om majoriteten av dei er sivile som aldri har tenestegjort i nokon offisiell hær. Og tapstala mellom dei blir listeført avskilt frå sivile offer. På magisk vis er dei alle ”sivile” i Libya. Ein frivillig omsetjar for vestlige reporterar i Tripoli gjorde følgjande nøkkelobservasjon: Sivile med våpen og de vil beskytte dei? Det er ein vits. Vi er dei sivile. Kva med oss?

NATO har gitt eit skjold til opprørarane til å gjere uvæpna sivile til offer i dei områda dei har okkupert. Det var ingen hint om ansvar for å beskytte i dei tilfella. NATO hjelpte opprørarane med å strupe forsyningane til Tripoli og utsette befolkninga for ein blokade som hindra tilgongen til vatn, mat, medisinar og drivstoff. Då Gaddafi vart skulda for å gjere dette mot Misrata, var internasjonale media raske til å omtale dette som eit krigsbrotsverk. Redd

Misrata, drep Tripoli – kva enn du vil kalle slik ”logikk” er det ikkje humanitært. Ved sidan av dei dokumentert brotsverka mot svarte, har opprørarane, i følgje Human Rights Watch, også drive med ”plyndring, eldspåsetting og misbruk mot sivile i fire nyleg erobra byar i vestlige Libya”. I Benghazi som opprørarane har kontrollert i månadsvis, har hemndrap blitt rapportert av New York Times så seint som i mai, og av Amnesty seint i juni. Ansvar for å beskytte? Det høyrest no ut som noko som fortener latterleggjering.

7. Demonen Gaddafi

Når ein snakkar om breidda i Gaddafis rulleblad, burde det kunne stå imot simplistisk,

r e v i s j o n i s t i s k r e d u k s j o n . Sjølv no viser heimesida til USAs utanriksdepartement til ein land-studie frå ”Library of

Congress” som trekkjer fram nokre av dei mange velferdsprestasjonane til Gaddafi-regjeringa gjennom åra, innan områda helsetenester, bustadbygging og utdanning. I tillegg har libyarar den høgste raten for lese- og skriveferdigheiter i Afrika, og er det einaste landet på kontinentet som blir rangert ”høgt” i UNDPs indeks for menneskeleg utvikling. Til og med BBC anerkjente desse prestasjonane:

”Kvinner i Libya står fritt til å jobbe og kle seg som dei vil, innanfor familiens avgrensingar. Levealderen er på syttitalet og per capita inntekt – sjølv om den ikkje er så høg som ein kunne

vente med Libyas oljerikdom og relativt vesle folketal på 6,5 millionar – er anslått til $12 000 (£9000) i følgje Verdsbanken. Analfabetisme har nesten blitt utrydda, og det same gjeld heimløyse – eit kronisk problem i tida før Gaddafi, der skur av bølgjeblekk prega mange urbane sentrum rundt om i landet.”

8. Fridomskrigarane - englane

Motsatsen til demoniseringa av Gaddaffi var englifiseringa av opprørarane. Mitt mål her er ikkje å kontre myten ved å vrenge den, og demonisere alle opponentane til Gaddafi, som har mange alvorlege og legitime klagemål, og som i store tal tydelegvis har fått meir enn dei kan bere. Eg er heller interessert i korleis ”vi” i nord konstruerar ”dei” på måtar som passar ”vår” intervensjon.

Mellom rapportane som kompliserte biletet betraktelig var dei som diskuterte CIA sine band til opprørsstyrkane, og andre som framheva rolla til National Endowment for Democracy, International Republican Institute, National Democratic Institute og USAID, som har vore aktive i Libya sidan 2005. Vidare dei som har gjennomgått rolla til ulike eksilgrupper og rapportar om den aktive rolla til radikale islamistiske militsar innanfor opprørsstyrkane, med nokre som peikar mot forbindelsar til Al Qaida.

9. Siger for det libyske folk

Å seie at dei noverande omskiftingane representerar ein siger for det libyske folket i høve til å styre sin eigen lagnad er, i beste fall,

Motsatsen til demoniseringa av Gaddaffi var englifiseringa

av opprørarane.


ANALYSE

ei overforenkling som dekkjer over spekteret av interesser som har vore involvert frå byrjinga og som har forma og avgjort utviklinga på bakken, og det faktum at gjennom mykje av krigen kunne Gaddafi stole på ein solid base av folkeleg støtte. Så tidleg som 25.februar, berre ei veke etter starten til gateprotestane, hadde Nicolas Sarkozy allereie bestemt at Gaddafi ”må gå”. Innan 28.februar hadde David Cameron byrja å arbeide med eit framlegg om ei flyforbodssone – desse fråsegnene og avgjerdene vart gjort utan nokon forsøk på dialog eller diplomati. 30. mars rapporterte New York Times at CIA-agentar hadde arbeidd i Libya ”i fleire veker”, noko som betyr at dei var på plass frå protestane starta i midten av februar. Dei fekk deretter selskap i Libya av ”dusinvis av britiske spesialsoldatar og MI6-offiserar” . NYT rapporterar også i same artikkel at Obama ”fleire veker” tidlegare hadde ”signert ein hemmeleg orskurd som autoriserte CIA til å forsyne libyske opprørarar med våpen og anna støtte” som innebar eit utval av mulige ”fordekte operasjonar”.

USAID hadde allereie sendt eit team til Libya innan tidleg mars. I slutten av mars sa Obama offentleg at målet var å styrte Gaddafi. I fryktelig mistenkelige ordelag uttalte ”ein høgtståande amerikansk embetsmann at administrasjonen hadde håpa at det libyske opprøret ville utvikle seg ’organisk’ slik som i Tunisia og Egypt utan behov for utanlandsk intervensjon” – dette høyrest ut som akkurat noko ein kunne finne

på å seie i ein situasjon der noko har byrja på ein måte som ikkje er ”organisk” og når ein ser at hendingane i Libya har eit potensielt legitimitetsunderskot samanlikna med det som skjedde i Tunisia og Egypt.

Dei seinaste dagane har det også blitt avdekka at det som opprørsleiinga sa dei ville motsetje seg –utanlandske troppar på bakken – faktisk er realisert og stadfesta av NATO: ”Spesialstyrkar

frå Storbritannia, Frankrike, Jordan og Qatar på bakken i Libya har trappa opp operasjonane i Tripoli og andre byar dei siste dagane for å hjelpe opprørsstyrkane i det dei utførte deira endelege framrykking mot Gaddafi-regimet”.

Dette og andre oppsummeringar skrapar berre i overflata av omfanget på den eksterne støtta til opprørarane. Myten her er den om den nasjonalistiske, sjølvforsynte opprøraren, driven fram utelukkande av folkeleg støtte.

10. Nederlag for venstresida.

Den mest vanlige skuldinga er at det anti-imperialistiske venstresida på ein eller annan måte omfamnar ein diktator. Til dømes kritiserar Immanuel Wallerstein posisjonen til Hugo Chavez: ”Det andre poenget som analysen til Hugo Chavez går glipp av er at det ikkje vil vere noka stor militær innblanding frå den vestlege verda i Libya.”(Ja, les det igjen.) Mange

av motargumenta mot det antiimperialistiske venstre reproduserar mytane som vart demontert ovanfor, som gjer den geopolitiske analysen nesten fullstendig feil og som følgjer politikk fokusert delvis personlegdomar og dagens hendingar. Dette viser også fattigdomen til politikk basert på simplistiske og einsidige idear om ”menneskerettar” og ”beskyttelse” og suksessen til den nye militære humanismen i å tappe energi ut av venstresida.

Og viss dei som blir skulda for å tilby eit moralsk skjold for diktatur (som om imperialismen i seg sjølv ikkje var eit globalt diktatur), kva då med dei humanitærkrigarane som har støtta frammarsjen til xenofobiske og rasistiske militante som driv med etnisk reinsing? Betyr det at pro-intervensjonistane er rasistiske? Har dei i det minste innvendingar mot rasismen? Så langt har eg berre høyrt togn frå dei kantar.

Maximilian Forte er associate professor ved avdelinga for sosiologi og antropologi på Concordia Universitet i Montreal, Canada. Originalartikkelen er spekka av referansar i form av lenkjer i teksten. På nettsida hans http://openanthropology.org/ fins også tidlegare artiklar han har skrive om Libya og andre sider ved imperialismen. Artikkelen er omsett frå engelsk av Asgeir Bjørkedal.

NATO hjelpte opprørarane med å strupe forsyningane til Tripoli og utsette befolkninga for ein blokade som hindra tilgongen til vatn,

mat, medisinar og drivstoff. Foto er tatt før krigen kom i gang.

Og viss dei som blir skulda for å tilby eit moralsk skjold for diktatur (som om imperialismen i seg sjølv ikkje var eit globalt diktatur), kva då med dei humanitærkrigarane som har støtta frammarsjen til

xenofobiske og rasistiske militante som driv med etnisk reinsing?

SPØRSMÅL I MARXISMEN


I år er det 140 år sia de historiske 72 vårdager da den røde fane vaiet over Frankrikes hovedstad. Jeg sikter til Pariskommunen, arbeiderrevolusjonen som oppsto spontant uten et parti som avantgarde. Men som likevel kom til å sette så djupe spor etter seg, slik at den marxistiske arbeiderbevegelse kunne trekke meget nyttige - og nye - lærdommer. Og de ble skriftlig nedfelt i blant annet “Borgerkrigen i Frankrike” av Karl Marx og “Staten og revolusjonen” av Vladimir Lenin.

Pariskommunen en politisk form for “arbeidets frigjøring”

I den “føderalistiske kommuneforfatninga” så Marx en politisk form som “arbeidets økonomiske frigjøring kunne skje under”. Han så det som absolutt nødvendig å avskaffe den stående hær, politiet og embetsverket. Det nye organet skulle ikke være et “parlamentarisk, men et arbeidende organ … utøvende og lovgivende på samme tid”. I den sammenheng brukte Marx Abraham Lincolns berømte formel: “Ei regjering som virket for folket gjennom folket”. Noe som slett ikke betyr at Marx bare hadde lovord når det gjaldt gjennomføringa av dette tidlig-sosialistiske regjeringseksperimentet. Og under forholdene den gang var eksperimentet dømt på forhand til å lide nederlag, noe Marx skjønte. Både han og Engels advarte mot opprøret. Den 9. september 1870 hadde generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjon (den første internasjonale) kalt ei makterobring for dårskap - under de rådende konkrete vilkår. Men når revolusjonen likevel kom hilste og støttet de og Internasjonalen den. Marx kalte de heroiske kommunardene for “himmelstormere”.

For oss i ettertid ligger det politisk verdifulle tankegodset framfor alt i den grundige kritiske vurdering som Marx, Engels, Lenin og andre foretok av den arv kommunardene etterlot seg - så vel av positive som negative sider (blant annet inkonsekvens og utopi). Og den vekt som Marx og Engels la på Pariskommunens erfaringer kom ikke minst til uttrykk i deres forord til den nye utgaven av “Det kommunistiske manifest” i 1872, der de forklarte at visse steder i Manifestet nå var blitt foreldet.

Den franske historikeren Roger Martelli ser i Pariskommunen framfor alt “en revolusjonær folkebevegelse nedenfra, som for første gang har brakt folket ut på den politiske scene”. Ja, mener han:

“Kommunen hadde en utopisk visjon, den har vist vegen og tatt de første skritt. Det var drømmen, at i et samfunn som bestemmes av penger, profitt og maktbegjær, der ingen er virkelig fri, er arbeidernes, de vanlige borgernes, kvinnenes og innvandrernes frigjøring mulig. Dersom man ikke drømmer om muligheten av å endre virkeligheten, vil man heller aldri endre den.”

Kommunen overtar makta i Paris

Det som utløste kommunens maktovertaking var den tysk-franske krigen som førte til sammenbruddet for Napoleon den tredjes keiserrike. I nord og øst hadde Paris vært omringet av armekorpset til de prøyssiske erobrere allerede i seks måneder. Med forferdelige lidelser i kjølvannet for befolkninga. Det kom til en stor masseaksjon i byen den 31. oktober 1870 under parolen: “Leve kommunen vi vil ha våpen”, men aksjonen led nederlag. Den eneste væpnede makt i Paris var snart nasjonalgarden som alle menn tilhørte. Den 28. januar 1871 ble det inngått våpenstillstand og den 25. februar ble nasjonalgardens sentralkomité dannet. Sjølve oppstanden ble utløst ved forsøket på å kapre nasjonalgardens 250 kanoner. Statssjef og regjering flyktet til Versailles, fulgt av embetsmennene. Den byråkratisk-militaristiske statsmaskinen hadde innstilt sin virksomhet i sjølve Paris.

Den 26. mars overlot nasjonalgardens sentralkomité makta til kommunens valgte folkerepresentasjon i Paris - Kommunen. Dens 85 medlemmer, herunder 25 arbeidere, fikk nå oppgaven å organisere ei ny makt.

Fram til den ble blodig slått ned 72 dager seinere, fikk Pariskommunen gjort virkelig store ting: Den oppløste den stående hær, garanterte alle Frankrikes kommuner absolutt autonomi, godgjøringa til ledelsens medlemmer og funksjonærer ble maksimalt satt til samme lønn som det en godt betalt arbeider fikk, kjerka ble skilt fra staten, religiøse symboler ble fjernet fra skolene og ei rekke velferdstiltak ble gjennomført, det kom bestemmelser om arbeidervern, de første bedriftsråd og fagforeninger så dagens lys, tariffavtale og kvinnefrigjøring. Når det gjelder det siste, hadde alle tidligere franske revolusjoner beholdt kvinnenes umyndige stilling. Først Kommunen bevirket danninga av et kvinneforbund og ei kvinnelig fagforening og debatterte likeberettigelse, også hva gjaldt lønninger.

Samtidig ble det begått alvorlige feil og viktige ting ble forsømt. Dette var jo det først og spontane sosialistiske forsøket. Marx

kritiserte framfor alt at Kommunen ikke hadde overtatt Frankrikes bank. Men sin behandling av Kommunens erfaringer så Marx i første rekke som et teoretisk anliggende. Og etter oppdrag fra Internasjonalens generalråd utarbeidet han, umiddelbart under de revolusjonære begivenheter, for den en “Adresse” om “Borgerkrigen i Frankrike” som seinere kom som brosjyre. Her ble

det lite plass for kritikk av feil og forsømmelser. Det skyldes ikke bare nødvendigheten av å forsvare Kommunen mot fienden, men Marx så i Kommunen en bekreftelse på sitt eget teoretiske konsept og samtidig behovet for visse korreksjoner i det.

Bare i løpet av 72 dager hadde man greid å etablere ei ordning uten det gamle byråkratiske og militaristiske maskineriet. Spontant hadde arbeiderklassen, uten å ta utgangspunkt i Marx` teori, utviklet former som erstattet den gamle staten. Det nye som ble skapt her imponerte

Himmelstormerne i Paris

Bare i løpet av 72 dager hadde man greid å

etablere ei ordning uten det gamle byråkratiske og militaristiske maskineriet.

Spontant hadde arbeiderklassen, uten å

ta utgangspunkt i Marx` teori, utviklet former som erstattet den gamle staten.


ham og ga ideer til videreutvikling av hans teori om staten (en teori som Lenin kom til å bruke og utvikle enda videre i 1917). I 1884 skreiv Engels til Eduard Bernstein at for Marx hadde her “Kommunens ubevisste tendenser kommet den til gode som mer eller mindre bevisste planer” - og dermed lagt fram et utkast for den politiske framtida. (MEW 36, 79.) Blant annet kunne ikke arbeiderklassen bare ganske enkelt overta og ta i bruk den gamle (borgerlige) statsmaskinen og “sette den i bevegelse for sine egne formål”. Det måtte en ny stat til som ikke var stat i “gammal betydning”. Til dømes måtte den stående hær erstattes av folkevæpning og byråkratiet erstattes med tjenestemenn som ikke var hevet over folket, men sto til ansvar for det og kunne avsettes til enhver tid.

Den nye folkemakta sto overfor store og vanskelige politiske og økonomiske utfordringer. Kommunen avskaffet ikke klassekampen. Arbeiderklassen visste - i hvert fall burde den vite - “at den har å gå gjennom langvarige kamper og ei rekke historiske prosesser, gjennom hvilke menneskene som omstendighetene blir helt forandret. Den

skal ikke virkeliggjøre noen idealer. Den skal bare sette det nye samfunnets elementer i frihet, elementer som allerede har utviklet seg i det sammenbrytende bursjoasisamfunnets skjød”. (MEW 17, 342. Marx: “Borgerkrigen i Frankrike.”) Som Marx skreiv videre:

“De mangfoldige tolkninger, som Kommunen var gjenstand for og mangfoldet av interesser, som kom til uttrykk i den, beviste at den tvers igjennom var en politisk form som hadde utvidelsesevne, mens alle tidligere regjeringsformer hadde vært vesentlig undertrykkende. Dens sanne hemmelighet var dette: Den var vesentlig ei regjering for arbeiderklassen, resultatet av kampen mellom den frambringende klasse og den tilegnenede klasse, den endelige oppdagede form, som arbeidets økonomiske frigjøring kunne gjennomføres i. - Uten den siste betingelse var kommuneforfatninga en umulighet og illusjon (Täuschung). Produsentens politiske herredømme kan ikke bestå ved sida av forevigelse av hans samfunnsmessige trelldom. Kommunen skulle derfor tjene som

løftestang for å omstyrte det økonomiske grunnlaget som klassenes beståen og dermed klasseherredømmet kviler på. Er en gang arbeidet emansipert, så blir hvert menneske en arbeider, og produktiv arbeider opphører å være en klassegenskap.” (Samme sted.)

I det første utkastet til Adressen “Borgerkrigen i Frankrike” hadde Marx enda tydeligere talt om at Kommunen skaper det rasjonelle mellomstadiet, der klassekampen “kan gjennomløpe sine forskjellige faser på den mest rasjonelle og humane måte”. Den vil kunne framkalle så vel voldsomme reaksjoner og likeså voldsomme revolusjoner, dermed også “sporadiske slaverholderopprør - Rebellionen.” (546.)

For Marx dreide det seg om å tydeliggjøre den indre sammenhengen i sin teori” (en sammenheng som en del “marxister” også i dag har vanskelig for å se og begripe, i stedet tar de ut av den det som passer dem), “ved å støtte seg på den nye historiske utvikling og dermed bestemme arbeiderbevegelsens tenkning. Dette er en løpende oppgave, fordi verden, og også

Himmelstormerne i Parisav Hans I. Kleven

SPØRSMÅL I MARXISMEN


kapitalismen er i løpende forandring.

Staten

I forbindelse med staten, og læren om den har en sentral plass i marxismen, hadde Marx allerede sagt både i sitt skrift mot Proudhon (“Filosofiens elendighet”) og i “Det kommunistiske manifest”, “at med innføringa av den sosialistiske samfunnsordninga oppløser staten seg av seg sjøl og forsvinner … så lenge proletariatet ennå behøver staten, behøver den den ikke i frihetens interesse, men for å holde nede sin motstander, og så snart som det kan være tale om frihet, opphører staten om sådan å bestå”. Man burde “opphøre med hele snakket om staten, særlig sia Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand”, altså i stedet for stat tale om fellesskap - Gemeinwesen. (MEW 19, 5-7.)

Staten kommer sentralt inn også på det økonomiske området i forbindelse med den sosiale revolusjon og “ekspropriasjonen av ekspropriatørene”. I sitt store verk “Anti-Dühring” (utkom første gang 1877/78) krever Engels at samfunnet sjøl overtar produksjonsmidlene. Men det kunne bare skje med hjelp av staten.

“Statseiendommen til produktivkreftene er ikke løsninga av konflikten, men bærer i seg det formelle midlet, løsningas handhevinga … Proletariatet erobrer statsmakta og forvandler produksjonsmidlene først til statseiendom. Men dermed opphever det seg sjøl som proletariat, dermed opphever det alle klasseforskjeller og dermed også staten som stat.” Idet staten “endelig faktisk blir representant for hele samfunnet, gjør den seg sjøl overflødig … Den første akt, hvori staten opptrer som representant for hele samfunnet - det å ta i besittelse produksjonsmidlene i samfunnets navn - er samtidig dens siste akt som stat. Statsmaktas inngrep i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene område etter det andre … staten blir ikke ‘avskaffet’, den dør hen.” (20, 260,262.)

Her blir overgangsperioden fra stat til ikke-stat satt til kort frist.

Marx og Engels satte aldri noe spørsmålstekn ved revolusjonens nødvendighet - og i motsetning til anarkistene og Bakunin, aldri heller til staten som nødvendig overgangsinstrument. I Innledninga til nyutgivinga av “Klassekampen i Frankrike” skreiv Engels om retten til revolusjon som den eneste virkelige historiske rett. (MEW 22, 524.) Uansett i hvilken form de sosiale revolusjoner både har hatt i fortida og får i framtida, de vil uansett være nødvendige for å avskaffe kapitalismen og bane veg for det nye

samfunnet - sosialismen. Og likeens at det i og med revolusjonen og etter den bygges opp en ny stat, basert på arbeiderklassens og andre arbeidende lags makt og herredømme. Staten, som den sosiale revolusjonen og makterobringa frambrakte, og som Marx kalte proletariatets diktatur (direkte oversatt fra latin: arbeiderklassens herredømme), så han og Engels som et kortvarig historisk fenomen som snart etter hvert ville dø vekk. Utviklinga i det 20. hundreåret med Oktoberrevolusjonen og de folkedemokratiske revolusjoner i Øst-Europa og de sosialistiske revolusjoner i Asia og på Cuba, kom til å vise at dette ikke ble tilfelle. Og sannsynligvis vil staten under en framtidig - og mer vellykket og demokratisk - sosialisme, være nødvendig i en relativ lang overgangsperiode, blant annet fordi den trenges til å løse sentrale økonomiske og økologiske-miljømessige oppgaver. (Staten er jo lovgiver.) Men samtidig vil flere og flere statsfunksjoner overføres til det sivile samfunnets organer. Staten faller ikke bort av seg sjøl. Den er ikke mindre seiglivet enn markedets lover. Særlig vil imidlertid statens repressive funksjoner falle vekk ettersom klassekampen avtar. I stedet vil det skje en humanisering og demokratisering

av staten i overgangsfasen til kommunismen. Allerede Goethe og Hegel drømte om å opprette ”statshumanismens tankebygg”. I våre programmer inngår jo blant annet krav om demokratiske reformer også innad i sjølve statsapparatet.

Prøver vi å sammenfatte de grunnleggende, prinsipielle, refleksjoner om staten under sosialismen, blir konklusjonen at på den ene sida lærer (real)sosialismens historiske utvikling hvilke farer som kan oppstå ved at staten får ei overmakt. Det er farer som vi langt fra må undervurdere - eller feie under teppet! Men utvekstene som fant sted i Sovjetunionen og andre land, er i strid med sosialismens natur. Under overgangen til sosialismen og under sjølve sosialismen skal den nye statsmakte spille en sentral ikke bare politisk, men også sosial og økonomisk rolle for å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Når det gjelder kapitalismen har vi jo haugevis av historiske - og daglige! - eksempler på hvilke ulykker ei overmektig statsmakt kan påføre folk. På den andre sida kan staten også under kapitalismen, ved sida av masseorganisasjonene og massebevegelsene, være ei kraft, og under press fra dem, motvirke de verste virkninger av kapitalismens uunngåelige økonomiske lover (noe som også er i systemets egen interesse).

Hva vår tids kapitalisme angår er det ellers interessant å merke seg hva Eric Hobsbawm skriver i “Ekstremismens tidsalder“:

“Sjølve menneskesamfunnets strukturer, innbefattet sågar noen sosiale grunnlagslementer

i den kapitalistiske økonomien, er i ferd med å ødelegges gjennom den erosjon av det vi har arvet fra menneskelig fortid. Vår verden risikerer så vel en eksplosjon som også en implosjon” (bristning, trykkbølge). “Dersom vi forsøker å bygge opp det tredje årtusen på dette grunnlaget, vil vi mislykkes. Og … alternativet til et omvandlet samfunn er mørke.”

Bursjoasiets hat og blodtørst

De besittende overklasser i Frankrike og Europa, og deres regjeringer, skreik opp om “Kommunens skrekk og gru”. Over landegrensene ble Kommunen møtt med bursjoasiets hat. De kringsatte kommunardene og folket i Paris greide altså å holde ut mot overmakta i vel to måneder, men så var det uunngåelig slutt. Blant bødlene som inntok Paris våren 1871 var det nylig etablerte tyske keiserriket. Kommunen ble likvidert i gateslag som varte ei uke. Blodbadet kulminerte pinsesøndagen den 28. mai 1871 da versaillesarmeen, og dens borgerlige klakører, ved kjergardsmuren til Pére Lachaise med mitraljøser meide ned kommunarder som hadde søkt tilflukt der - 147 kvinner og menn. Henrettelsene skjedde etter “lovens” bokstav og med presteskapets velsignelse. I alt døde 17 000 kommunarder, 38 565 kom i fangenskap. Det var med en vemodig, men ærefylt, følelse jeg fikk høve til å besøke stedet ved en internasjonal markering, som NKP-utsending på Frankrikes kommunistiske partis kongress i juni 1961 - 90 år etter massakren.

Vår egen dikter Nordahl Grieg har reist et litterært monument over kommunardene i det mektige dramaet “Nederlaget”.

De kringsatte kommunardene og folket i Paris greide altså å holde ut mot overmakta i vel to

måneder (...)

Nye bøker fraProfessor Regi Th. Enerstvedtdrøfter i sin nye bok - «Spiller Gud terning likevel?» - grunnleggende begreper i dialektikken. Boken går rett inn i en internasjonal fi losofi sk diskusjon. Han kommer bl.a. med en fundamental kritikk av Richard Dawkins’ gen- og kulturteorier. 325 sider – Pris kr 270,–

Bestill hos:www.marxistforlag.no eller [email protected] også bestilles hos Tronsmo:[email protected] – tlf 22 99 03 99

To nye hefter i Søkelys-serienØrnulf Godager: «Demokrati og kontrahegemoni. Kan vi skape et nytt og annerledes samfunn gjennom å utvikle et mothegemoni?» 40 sider – kr 50,–

Eystein Kleven: «22. juli-terroren. Angrepet på arbeiderbevegelsen». 42 sider – kr 60,–

I kommisjon hos Marxist ForlagFestskriftet «Perler for svin» av professor Arnulf Kolstad. Ti bind – 2300 sider. Pris hvert bind kr 180,– samlet kr 1500,–


KOMMENTAR

«Norges fjell skal betale Norges gjeld». Ordene kom fra en kvinne i Sierra Kenta i Alta på 30-tallet. Hun var forut for sin tid. Hun kjente nok til kobbergruvene i Birtavarre i Kåfjord i Altafjorden. De ble endelig stengt i 1919 etter først å ha hatt engelske, siden svenske eiere. Da var det slutt på malmen, som hovedsakelig var kobberkis, CuFeS2. Først var det ordinær gruvedrift, men i 1910 ble det bygd et smelteverk hvor det ble produsert metallisk kobber.

I Sør-Varanger kommune ble gruveselskapet Sydvaranger ASA ble stiftet i 1906. Hensikten var å utvinne jernmalm fra feltene i Bjørnevatn. Den første eksporten tok til i 1919. Malmen det dreier seg om, heter magnetitt eller magnetjernstein. Det er et jernoksid med formelen Fe2O3.

Driften ved Sydvaranger ASA ble innstilt i 1997, begrunnet med lave priser på malmen. I 2009 ble driften gjenopptatt, nå i regi av Sydvaranger Gruve AS. Det er et norsk eid datterselskap av Northern Iron Ltd. som er børsnotert i Australia. Produktet er ørsmå korn av magnetitt. Årsproduksjonen forventes å bli 2,8 millioner tonn i 2012.

I perioden 1971 – 1978 drev Folldal Verk utvinning av malm fra Ulveryggen kobbergruve nederst i Repparfjorddalen. Malmen er av samme type som den i Birtavarre. Gruva ble stengt på grunn av lave kobberpriser. Bare en tredjedel av forekomsten var da tatt ut.

Nå foreligger det konkrete planer om å gjenoppta driften ved Ulveryggen samt starte ny drift ved det nærliggende Nussir. Driften blir underjordisk, og ved Ulveryggen forventes den å vare i 6 – 10 år, ved Nussir ca. 30 år. Sysselsettinga vil bli ca. 150 årsverk. Oppredningsverket antas å bli på samme sted som der det til Folldal verk lå. Ut fra det skal det komme finkornet kobberkis, CuFeS2, samt noe sølv og gull.

I Bidjovagge ved Kautokeino finnes det også gull og kobbermalm, mest fokus har det vært på gullet. Det har vært gruvedrift der i to perioder, i den siste fra 1985 til 1991 sto det finske selskapet Outokompo Oy for drifta. Det ble da utvunnet 6 tonn gull og 24000 tonn hovedsakelig kobberkis. Nå vurderes en gjenåpning av gruva i regi av det svenske selskapet Arctic Gold AB. Men først må det finnes forekomster som kan gi 10 års drift.

Det hører med i dette bildet at Store Norske fra Svalbard har funnet gull ved Karasjok. Åren synes å gå helt til Bidjovagge og inn mot Finland. Det synes å være gull over hele Finnmarksvidda, om enn i ulike konsentrasjoner. I sommer var det mye oppstuss om bygging av et anlegg for produksjon av aluminium i Finnmark. Aluminium produseres av bauxitt som ikke finnes i Norge. Bauxitten omformes til aluminiumoksid, Al2O3, som så smeltes og

elektrolyseres for å få metallisk aluminium. Prosessen er meget energikrevende.

Utbygger skulle være det amerikanske selskapet Alcoa. Investeringene ville beløpe seg til 10 milliarder kroner. Begrunnelsen var tilgjengelighet av gass til et gasskraftverk, men selskapet ville ikke rense utslippene for CO2. Jeg vet ikke hvor seriøst det utspillet var. Nå bygger

selskapet et aluminiumsverk i Saudi-Arabia til 64 milliarder kroner. Der er det bauxitt, billig gass, billig arbeidskraft og neppe krav til CO2-rensing. Tilsvarende betingelser får ikke Alcoa i Finnmark.

Mye mer interessant er planen om å bygge en industriklynge i Hammerfestregionen. Hammerfest kommune har allerede fått utarbeidet en rapport som grundig beskriver dette. Det er snakk om en totrinnsutbygging, først et jernverk på Straumsnes, senere et stålverk på Eidvågeid. Et verk for produksjon av metallisk kobber og et for aluminium inngår i planen. Ulveryggen og Nussir ligger bare et steinkast unna. Bedre forutsetninger for

produksjon av kobber kan ikke finnes.

Jern framstilles til nå av jernoksider ved smelting og reduksjon med koks i masovner. Oksygenet i malmen forbinder seg med karbonet i koksen og det dannes CO2. Denne prosessen fører til store utslipp av CO2.

Et jernverk på Straumsnes vil bli av samme type som det som er planlagt på Tjeldbergodden. Der vil man bruke naturgass for å fjerne oksygenet, ikke koks. Med denne prosessen slippes det ut mye mindre CO2, faktisk bare 25 %, av det som slippes ut ved bruk av masovner. Det er en enestående miljøgevinst. Jernverket på Tjeldbergodden skal årlig produsere 1,6 millioner tonn direkteredusert jern. Til det trengs 0,4 milliarder m3 naturgass. Det er ikke mye.

Malmen til jernverket på Straumsnes er tenkt hentet fra bl. a. Sør-Varanger. Men da oppstår spørsmålet: I stedet for å frakte malmen til Hammerfest, hvorfor ikke bygge jernverket i Sør-Varanger? Der har man malmen, sannsynligvis er det mer gass i havbunnen der enn i vest, og sist men ikke minst, den globale oppvarminga fører til at isen i Nordostpassasjen smelter og åpner for ei mye kortere seilingsrute til Kina og India, kanskje de viktigste markedene.

Energikrevende produksjon av metaller i Finnmark henger nøye sammen med tilgjengeligheten av gass. Det betyr at gassforekomstene må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Politikken i dag, hvor politikerne dilter etter markedskreftene, går ut på å tømme dem raskest mulig. Det river grunnen unna en framtidig metallproduksjon.

LO-leder Roar Flåthen har, sammen med Senterpartiet, tatt til ordet for å danne et mineralnæringens Statoil for å få mest mulig samfunnsmessig nytte og styring av gruvedrift og metallproduksjon. Det er en god tanke hvis politikerne ønsker å styre utviklinga. Men alt dette avhenger av hvordan man klarer å takle gjeldskrisa i Vest-Europa og USA.

Gruvedrift ogmetallproduksjon i Finnmark

Av Kåre Wahl, Hammerfest

Energikrevende produksjon av metaller

i Finnmark henger nøye sammen med tilgjengeligheten av

gass. Det betyr at gassforekomstene må

forvaltes i et langsiktig perspektiv.


TEORI

Peter Krapotkin, best kjent som russisk revolusjonær anarkist, hadde større tro på samarbeid mennesker imellom enn forhold bygd på hierarki og konkurranse. Det er mindre kjent at hans politiske standpunkt var grunnlagt på et sofistikert syn på utviklingslæren.

Artenes utvikling som resultat av samarbeid

Ifølge Krapotkin skyldtes artenes utvikling samarbeid snarere enn konkurranse. Krapotkin godtok konflikt artene imellom, men ikke innbyrdes. Han trodde også at Naturen sørget for veiledning av den menneskelige moral med dens begunstigelse av sosial omgang og samarbeid heller enn fri konkurranse. I motsetning til de fleste politiske ideologer vokste Krapotkins politiske syn ut fra hans vitenskapelige eksperimenter. Kartet ble med andre ord tilpasset terrenget i hans tilfelle.

Som ung mann brukte Krapotkin fem år på å studere det østlige Russlands geologi og Zoologi. På disse årene observerte han at artene i det barske klimaet hovedsaklig mestret miljøet ved samarbeidende atferd. I boken hans Mutual Aid (Gjensidig hjelp), skrevet som et svar på Huxleys essay «The struggle for Existence in Human Society», slår han fast: «De årene jeg i min ungdom reiste rundt i østlige Sibir og det nordlige Mandsjuria, mislyktes jeg i å finne, til tross for at jeg lette iherdig, den bitre kampen for tilværelsen mellom individer av samme rase som av de fleste darwinister blir ansett som tilværelsens dominerende kjennetegn og utviklingslærens hovedfaktor.»

Krapotkin foraktet «gladiator-evolusjonistenes» sosiale visjon. «Deres syn på dyreverdenen som en verden bestående av blodtørstige, ihjelsultende individer i evig kamp med hverandre... De opphøyer den egoistiske og brutale kampen etter personlig gevinst til et biologisk prinsipp som menneske og samfunn også må underkaste seg.» I motsetning til sosialdarwinistene hevder Krapotkin: «Spør vi Naturen: Hvem er de mest levedyktige, er det de som ligger i konstant krig med hverandre, eller er det de som greier å samarbeide? Vi vil med en

gang se at arter som har tilegnet seg vanen med gjensidig hjelp, er de mest tilpasningsdyktige. De har større mulighet til å overleve, og de tilegner seg høyest utviklings-intelligens og den beste form for organisering seg imellom.

Fra sine observasjoner der han så at samarbeid ga større utviklingsfordeler, utviklet han sin politiske filosofi. Krapotkin var ikke alene blant de russiske intellektuelle om å sette spørsmålstegn ved den britiske darwinismen. Han var snarere regelen enn unntaket. Den russiske utviklingsskolens kritikk av Darwin var ikke bare basert på observasjon i naturen, politisk antipati mot sosialdarwinismen spilte

også inn.

I artikkelen «Darwin’s Malthusian Metaphor and Russian Evolutionary Thought» (Isis, magasin om vitenskapshistorie) viser Daniel Todes at innvendingene mot det k o n k u r r a n s e p r e g e d e

Vesten ble delt av både radikale og konservative i Russland. De radikale håpet å bygge det sosialistiske samfunn og så malthusianismen som en reaksjonær strømning i den borgelige politiske økonomi. De konservative på sin side håpet å bevare Tsar-Russlands gamle samfunnsidealer.

Fornyet styrke for Krapotkins teorier

Den russiske evolusjonsteorien fra 1800-tallet fikk liten innflytelse på utviklingen av teori innenfor faget biologi og i politikken i den vestlige verden. Innvendingene Krapotkin og kollegene hans reiste, er imidlertid fremdeles like relevante. I dag melder Krapotkins visjoner om natur og samfunn seg med by kraft.

Et århundre er gått siden Krapotkin utfordret utviklingsteoretikerne. Hvordan har dette århundrets oppsamlede vitenskapelige kunnskap påvirket debatten om konkurranse eller samarbeid som viktigste mekanisme i kampen for å overleve? Kunnskap om dette tema kommer hovedsakelig fra to kanter; biologi (særlig økologi) og sosialpsykologi. En

god analyse av det biologiske bevismateriale er presentert i boken The New Biology skrevet av Robert Augros og Georges Stanciu. Argos og Stanciu begynte sine analyser med å slå fast at Darwin i sitt vitenskapelige arbeid brukte attenhundretallets reduksjonistiske metode. Denne metoden søker å forstå helheten gjennom å studere dens enkeltdeler. «Han splitter opp naturen i dens ulike deler, i individuelle planter og dyr, og ser at alle enkeltindividene prøver å reprodusere seg selv i størst mulig grad ... Når han så setter alle disse enkeltorganismene sammen igjen, blir det for han innlysende at en slik reproduksjon må føre til mangle på mat, rom og andre livsnødvendigheter. Det må bli en knivskarp konkurranse, Naturen i krig med seg selv.»

En uunngåelig konklusjon av den reduksjonistiske metoden blir altså den at naturen styres av konflikter.

Reduksjonismen har vært grunnleggende for all vestlig vitenskapelig tenkning. Denne metoden har i de senere år møtt sterk motstand fra mange ulike vitenskapelige retninger, også fra biologi (sterkt påvirket av økologi). Misfornøyde biologer prøver å forme en ny biologi, en biologi som ser på helheten, på systemer og synergismer. Fra denne nye biologien heter

det at naturen tar i bruk utrolig sinnrike teknikker for å unngå konflikter og konkurranse, og at samarbeid er svært utbredt overalt i naturen. Naturen

unngår konflikter på ulike måter: ved å skille arter geografisk i forskjellig boområder, ved å sortere ulike arter i ulike nisjer innen habitatet, ved territoriell avgrensning og ved å etablere hierarkier innenfor den enkelte dyrearts sosiale gruppe.

En lang rekke symbiotiske arrangementer fremhever samarbeid. Planter produserer smakfull frukt som dyr spiser, senere blir det ufordøyde frøet etterlatt et annet sted. Tarmbakterier hos beitedyr muliggjør nedbryting av cellulosefiber. Den egyptiske heiloen skaffer seg mat ved å rense kroppen til neshornet for parasitter. Klovnefisken beskyttes av anemonen mens den samtidig spiller rollen som lokkemat for fisken som anemonen eter.

Peter Krapotkin og utviklingslæren

av Ronald Logan

Hvem er de mest levedyktige, er det de som ligger i konstant krig med hverandre, eller er det de som greier å samarbeide?

Darwinismen rettferdiggjorde over hundre år med plyndring

og utbytting.


Dette er eksempler på samarbeid mellom arter. Samarbeid innenfor den enkelte art er langt mer utbredt.

På den tiden da Krapotkin utfordret den britiske darwinismen, var vitenskapen om menneskets atferd ennå i sin barndom. Wilhelm Wundt hadde nettopp startet sitt første psykologiske laboratorium i Leipzig. Det var derfor stille fra den kanten i debatten om konkurranse eller samarbeid var det mest f r e m h e r s k e n d e trekk ved den m e n n e s k e l i g e natur. I dag finnes det imidlertid en anselig mengde sosialpsykologisk litteratur som omhandler dette emnet. Alfie Kohn, forfatter av boka No Contest: The case against Competition, tilbrakte syv år med å gå igjennom 400 forskningsarbeider som hadde med temaet konkurranse og samarbeid å gjøre.

Konkurranse som destruktiv kraft

Før han satte i gang med dette prosjektet, gikk han ut fra at konkurranse både var naturlig, på sin plass og sunt. Men han endret radikalt syn etter å ha gått igjennom alle disse forskningsarbeidene. Han avslutter med følgende konklusjon: «Den ideelle mengde av konkurranse ... i ethvert miljø, det være seg klasserom, arbeidsplass, familie eller lekeplass, er null. Konkurranse er alltid destruktivt.» (Noetic Science Review, våren 1990). For det første har det en negativ effekt på produktivitet og utmerkelse, som følge av angst, ineffektivitet og underminering av egen motivasjon. Konkurransen gjør at fokus skifter bort fra motivasjonsfaktorer som nysgjerrighet, interesse, selvutfoldelse og sosial interaksjon til det å kunne vinne over andre. Det interessante er at de positive sidene ved samarbeid viser seg å bli enda mer framtredende jo mer komplisert oppgaven er, og jo mer evne til kreativitet og problemløsing som kreves.

Den andre konsekvensen av konkurranse er at den har en undergravende effekt på selvaktelsen og hindrer utviklingen av sunne og uavhengige individer. En god selvfølelse er vanskeligere å oppnå når vurderingen er så avhengig av hvordan man blir rangert i forhold til andre. På den annen side så er selvtilliten og selvfølelsen høyere hos de grupper hvor identiteten er

formet gjennom felles bidrag til kollektivet. Biologi og psykologi er ikke de eneste fagene som ser samarbeid som den naturlige basis for menneskelig i n t e r a k s j o n . Etnologiske studier viser at innenfor så godt som alle urbefolkningsgrupper opererer man på grunnlag av kompliserte samarbeidsformer.

Innenfor industrien har man nå lenge brukt arbeiderdeltakelse og team-samarbeid, nettopp fordi det bevislig gir større produktivitet enn hierarkisk styring.

Darwinismen rettferdiggjorde over hundre år med plyndring og utbytting. Amerikas første milliardær, John D. Rockefeller, bygde nådeløst opp sitt Standard Oil-monopol overbevist om at hans anstrengelser var sanksjonert av naturens orden. Han uttalte: «Store selskapers vekst er ganske enkelt bare den sterkestes rett.»

I dag vet vi art den darwinistiske tankegangen som dominerte på 1800- og 1900-tallet, ikke har tålt tidens tann, og at mindretallets syn representert ved Krapotkin ligger nærmere sannheten.

Betyr det at den nye biologien nå bør bli basis for våre moralske sannheter og våre sosiale institusjoner? Det ville være uklokt å ignorere eller forkaste resultatene fra sosialbiologien og psykologien. Vår tids helhetlige vitenskapssyn kan skaffe oss grundig innsikt i naturens egne lover. Teoriene og paradigmene om denne verden utvikler seg stadig. Vitenskapelige sannheter så robuste de enn kan virke i øyeblikket, blir likevel etter hvert kastet på historiens bål. Det menneskelige samfunn er

likedan en del av denne verdenen i endring, og er nødt til hele tiden å tilpasse seg nye ideer og institusjoner.

En økonomi basert på samarbeid

Den indiske filosofen P.R. Sarkar (1921-1990) har formulert en alternativ økonomi basert på gjensidig hjelp og samarbeid.

Selv om Sarkar avviste begrensningene til reduksjonismen, så avviste han ikke rasjonell og empirisk vitenskap. Han stolte på at alminnelig moral, ut fra et åndelig livssyn, skulle danne verdigrunnlaget for hans økonomi. Men han insisterte på at også utførelsen i praksis måtte samsvare med menneskets natur og et dynamisk næringsliv. Sosial teori måtte utledes fra sosial erfaring, for å unngå utopiske fallgruver. For eksempel, selv om Sarkar var enig med Krapotkins avvisning av kapitalismen, så tar Sarkar en helt annen stilling til økonomiske belønninger (insentiver). Krapotkin, som Marx, anbefalte «fra alle etter evne, til alle etter behov» [i det kommunistiske fremtidssamfunnet, etter en overgangsfase hvor alle skulle få etter ytelse, redaksjonens bem.]. Sarkar mente at dette høye idealet ville gi liten frukt på verdens harde jordsmonn. Uten passende insentiver vil produktiviteten avta, og samfunnet som helhet vil lide, slik det skjedde i Sovjetunionen.

Ronald Logan er leder for PROUT Research Institute’s russiske Fjerne Østen Prosjekt. Artikkelen er oversatt av Randi Jakobsen.

av Ronald Logan

Etnologiske studier viser at innenfor så godt som alle

urbefolkningsgrupper opererer man på grunnlag av kompliserte

samarbeidsformer. Innenfor industrien har man nå lenge

brukt arbeiderdeltakelse og team-samarbeid, nettopp fordi det

beviselig gir større produktivitet enn hierarkisk styring.

Det finnes tallrike eksempler på hvordan samarbeid bidrar til overlevelse i naturen.


LITTERATUR

Et inspirerende forord til revolusjonær praksis

Boken Spiller Gud terning likevel er skrevet av Regi Enerstvedt, professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo, som er – kan man trygt si – en marxistisk ringrev. Etter egen regning har han utgitt 16 bøker, og ført i pennen rundt 5729 sider med trykt materiale. Han er tidligere leder for NKU og var lenge en del av NKP. Fra 1980 ble han en partiløs kommunist, men har de siste årene vært en del av gjenopplivelsen av Marxistisk Forum. Sist var han aktuell med LQI – Det fjerde rikes språk og Pip fra taushetens historie. Han er nå aktuell med en bok om marxistisk filosofi, den såkalte dialektiske materialisme.

I utgangspunktet kan jeg si at boken har en rekke fellestrekk med både LQI Pip. Den satiriske formen er borte, men felles er at forfatteren helt tydelig er en skribent med en personlig politisk historie han ønsker å reflektere over, noe som integreres med de aktuelle moralske, politiske og filosofiske problemstillinger han diskuterer.

Fra virksomhetsteori til sannhet og gjenspeiling Dette er ikke bare en bok om dialektikk, som bokens undertittel antyder: “Om den dialektiske materialismen i virksomhetsteoriens perspektiv”. Til grunn for fremstillingen ligger teoretiske bidrag nettopp fra de sovjetiske “titanene”: Rubenstein, Vygotskij, Luria, Leontjev, som la grunnlaget for virksomhetsteorien. Enerstvedt er blitt en del av – og en viktig bidragsyter til – den virksomhetsteoretiske trenden i marxismen. Innholdet av dette perspektivet illustreres kanskje best ved et eksempel. Selv har han ved flere anledninger vist til ”hjernevask-debatten”. Det er slående hvordan hele diskusjonen – dersom vi følger Enerstvedt – tok utgangspunkt i et feilaktig stilt problem: Den common-sensiske motsetningen mellom ”født sånn eller blitt sånn”, mellom ”nurture or nature”. Som han sier i et annet arbeid: “’Common sense’ is not always rational; on the contrary, it is very often irrational. (R. Th. E, The problem of validity in social science)

I artikkelen Virksomhetsbegrepet som grunnlaget for forståelsen av barn (1988), sier han at all menneskelig aktivitet kan betraktes som

et ”vekselvirkningsforhold, som forholdet menneske — gjenstand—menneske”. Det er i denne vekselvirkning de menneskelige psykiske egenskaper oppstår. Poenget er at det ikke bare finnes riktige og gale svar, det finnes også feilaktige spørsmål. (Eller som Richard Dawkins sier det: ”silly questions”.) Den Harald Eia-nske tenkemåten taler i retning av at menneskelige egenskaper – f. eks musikalsk talent – står skrevet i genene, i ett musikk-gen. Eia drøfter dette synet opp synet om at f. eks musikalitet utelukkende er kulturelt tillært, eller at det er kulturen som er ”viktigst” for utviklingen av musikalske evner. Ikke bare er disse forståelsene for lengst overskredet, med Enerstvedt ser vi at motsetningen i seg selv er håpløs: De menneskelige behov og egenskaper oppstår i virksomheten (menneske-gjenstand-menneske), men denne fungerer alltid på et fylogenetisk grunnlag. Derfor kan ikke en apekatt lære menneskelig språk, uansett hvilket miljø den utsettes for. Og derfor finnes ikke noe musikk-gen, musikalitet er prinsipielt ubegripelig som et gen, og oppdagelsen av noe slikt ville ha – som han sier det –rasert hele den moderne genetikken. Enerstvedts virksomhetsteoretiske grunnforståelse viser derved at problemstillingen som var selve utgangspunktet for Eias programserie, var feilaktig (eller meningsløs).

Enerstvedts bok er et innspill i den dialektiske materialismen, men ikke fra et ”ortodoks” marxist-leninistisk perspektiv (for å bruke begreper som kanskje ikke er så hensiktsmessige). På mange måter skiller Enerstvedts perspektiver seg drastisk fra hva mange marxister, f. eks Lenin, har forstått som marxistisk filosofi.

I hva vi kan kalle den leninske filosfien, begynnes det med et ”filosofiens grunnspørsmål”: ”forholdet mellom tenkning og væren… ånd til natur… hva er det primære, ånd eller natur…” (Engels, sitert av Lenin i Marxismens tre kilder og tre bestanddeler)Væren er det primære i forhold til tenkning, natur i forhold til ånd.

Det er nok en rimelig tolkning av Enerstvedt, at denne formuleringen for han representerer en uønsket scientisme og positivisme hos Marx, Engels og Lenin. En positivisme som gjør forholdet menneske-natur til et nær sagt ensidig gjenspeilingsforhold. I en viss forstand avviser han selve

Av Oscar Dybedahl

Enerstvedts virksomhetsteoretiske grunnforståelse viser derved at problemstillingen som var selve

utgangspunktet for Eias programserie, var feilaktig (eller meningsløs).


LITTERATUR

spørsmålet. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at Enerstvedt samtidig avviser det marxistiske ”gjenspeilingsbegrepet”. Nettopp begrepet som produserte dette grunnspørsmålet, og fikserte forholdet mellom menneske-natur på denne måten. Mennesket – subjektet – står på den ene siden, og virkeligheten på den andre. Mennesket ser så på et bilde, eller en gjenspeiling av virkeligheten, og de menneskelige begreper blir en slags refleksjon av den ytre, objektive virkelighet.

Det er viktig å forstå at denne negative vurderingen av gjenspeilingsbegrepet kommer som en nødvendig logisk konsekvens av at han avviser den (mer eller mindre) aristoteliske korrespondanseteorien om sannhet. Jf. Aristoteles’ klassiske formulering i Metafysikken: ” (…) å si om det som er at det er, eller om det som ikke er at det ikke er, er sant.” Med denne teorien får vi på en side en ytre, objektiv virkelighet – og på den andre det subjektive, som med sine begreper skal korrekt forstå (gjenspeile) den objektive virkeligheten. Den er svært common-sensisk, men for Enerstvedt er dette subjektivisme og dualisme. Virkeligheten splittes i to, fordobles, og den enes virkelighet, f. eks Stalins, gjøres til den eneste objektivt sanne virkelighet. Også György Lukács i Historie og klassebevissthet, avviser ganske eksplisitt korrespondanseteorien om sannhet.

Enerstvedt ønsker å forstå sannhet og erkjennelse ved å gripe tilbake til den antikke begrepslige uadskilleligheten mellom subjekt-objekt. Etter min mening gir han en konsis redegjørelse for dette sannhetsbegrepet i artikkelen The problem of validity in social science:

- Verden blir alltid betraktet i historisk forgjengelige kategorier- Disse kategoriene blir alltid konstruert i menneskelig virksomhet- Menneskelig virksomhet eksisterer- Slik menneskelig virksomhet innebærer et samspill mellom et kollektivt eller individuelt subjekt og objekter- Menneskelig virksomhet har oppstått i et univers uavhengig av menneskelig virksomhet

I stedet for gjenspeilingsbegrepet, legger Enerstvedt altså virksomhetsbegrepet til grunn (eller på tysk: Tätigkeit). Det er ikke slik at mennesket konfronteres med en ytre verden som reflekteres i dets begreper om den. Som han sier i en formulering i boken Mennesket som virksomhet, som også gjentas i denne boken: ”Mennesket persiperer (iakttar) ikke bilder avverden, mennesket persiperer verden i bilder (…)” Menneskets erkjennelsesprosess er slik at det aktivt ordner virkeligheten gjennom sin virksomhet. Ikke bare ved at man produserer gjenstander, men ved at man – kollektivt og individuelt – ordner og konstruerer verden i ”historisk betingede kategorier” (bilder). Derved er det ikke slik, som filosofiens grunnspørsmål kan antyde, at man har ”ånd” på en side og ”natur” på en annen, at innholdet i ånden blir en simpel refleksjon av natur eller objekt.

Dette betyr ikke at han ikke fortsatt kan stille Lenins grunnspørsmål på den måten at man reiser spørsmålet om verden ble skapt av en ånd (gud) eller om ånden er et resultat av materiens utvikling. Enerstvedt gir utvilsomt et materialistisk svar på dette spørsmålet, motsetningen med Lenin er først og fremst erkjennelsesteoretisk.

Mange marxister vil kanskje forstå Enerstvedts filosofi som ren subjektiv idealisme. For min del tror jeg at han med sin diskusjon av sannhet og

subjekt-objekt forholdet har satt fokus på et sentralt og tankevekkende problem, som han løser på overbevisende (materialistisk) vis. Jeg er personlig gjennom noe strev med flere av hans tekster, kommet til at dette blir den eneste meningsfulle måten å stille sannhetsproblemet. Men vi får håpe boken vekker debatt, og da vil ganske sikkert dette bli gjenstand for diskusjon.

De dialektiske kategoriene

Som i de fleste diskusjoner av dialektikken, kommer han inn på dialektiske grunnbegreper som: “innhold og form, vekselvirkning, tilfeldighet og nødvendighet, mulighet og virkelighet m.fl.” . I boken Dialektikk og samfunnsvitenskap (1969) ga han en innføring i slike dialektiske begreper gjennom en rekke eksempler, men ble kritisert for måten han gjennomførte dette. I Vitenskap som pedagogikk, gjengir Enerstvedt denne kritikken: ”Helge Høibraaten peker på noe viktig […] kritikken av mitt arbeid”, og han siterer Høibraatens kritikk slik: ”Jeg må si at disse eksemplene for meg i stor utstrekning bare eksempler: de illustrerte det teoretiske grunnlaget, de bidro ikke å revidere det særlig.” Altså at han lister opp en rekke begreper innen den dialektiske materialismen, og – kanskje –

trykkervirkeligheten inn i kategoriene.

Om dette var en mangel ved Dialektikk og samfunnsvitenskap – Enerstvedt virker å anerkjenne – så kan det etter min mening ikke sies om denne boken. Her har han tatt konsekvensen av kritikken, og stedene der

de dialektiske begrepene utredes, er samtidig kritiske vurderinger, revurderinger og nytolkninger.

Dette gjør at boken er rik på informative diskusjoner av emner som illustrerer betydningen og nytten av denne virksomhetsteoretiske dialektikken. Det ville bære for langt å komme inn på alle disse diskusjonene, men det er slike ting som: Brecht- Lukács atten innen realismen, en egen diskusjon (og kritikk) av Richard Dawkins’ bidrag til evolusjonsteorien, kvantefysikk, religionsanalyse og -kritikk, etc. Her diskuteres altså ikke bare emner som er interessante i seg selv, det demonstrerer samtidig nyttigheten til de verktøy som forfatteren gir oss, og det utfordrer de dialektiske begrepene.

Boken er en inspirerende fremstilling, nytolkning, kritikk og gjennomgang av den marxistiske dialektikken. Som en rød tråd går den konsekvente antidogmatismen, revurderingen av egne begreper og selvkritikken. Boken er også vidunderlig atypisk for vår epoke: kommunistisk filosofi, metoder og begreper som verktøy for en radikal og revolusjonær samfunns- og ideologikritikk. Boken oppfyller det gode gamle prinsippet for marxistisk teori: Det er et sant forord til revolusjonær praksis! La gå at – i Enerstvedts øyne – ingen reell politisk bevegelse (enda) finnes som kan bedrive slik praksis, la gå at venstresiden og samfunnet som helhet er i en krise. Enerstvedts bidrag bærer en arv fra fortiden, og legger grunnlaget for fremtiden.

Regi Enerstvedt, Spiller Gud terning likevel? Marxist Forlag, 2011, 326 sider.

I stedet for gjenspeilingsbegrepet, legger Enerstvedt altså

virksomhetsbegrepet til grunn.

“’Common sense’ is not always rational; on the contrary, it is very often irrational. (R. Th. E, The problem of validity in social science)


Det har vært publisert mange gode marxistiske analyser av både finans-, klima- og energikrisa de siste årene (Ikke minst i Sosialistisk framtid; se bl.a. Eystein Kleven: Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien og Jan Herdal: Oljetoppen er passert i SF nr. 2/2009, Hartvig Sætra: Naturlovar, økologi og marxistisk verdisyn i SF nr. 4/2009 og Knut Kjeldstadli: Penga eller livet! i SF nr. 1/2011). Det som gjør Sammenbruddet banebrytende og viktig, er at disse krisene her settes i sammenheng. Hovedtesa er at ingen av dem kan løses på en tilfredsstillende måte uten at en samtidig løser de to andre. Pål Steigan har de seinere årene markert seg som en av de fremste til å analysere verdens tilstand ut fra både et marxis-tisk og et økologisk ståsted på en seriøst og grundig måte. Analysene hans bygger på en mengde viten-skapelige referanser fra borgerlige, marxistiske og økologiske kilder over hele verden. Steigan skriver i forordet at boka er skrevet med bekymring for hva slags verden barnebarnet hans vil vokse opp og bli gammel i. Noen vil sikkert avfeie mye av innholdet som dommedagsprofetier, men forfatteren har em-pirisk forskning til grunn for alle problemene han reiser.

“Økonomiske modeller tar ikke hensyn til naturen, men det bryr na-turen seg fint lite om.”

Boka er delt inn i fem deler. Den første behandler den økonomiske krisa, som Steigan betrakter som den største økonomiske krisa kapitalismen noensinne har stått overfor. Den beskriver opptakten til krisa ved forst-erking av klasseskillene der stadig mer av produksjonsoverskuddet tilfalt kapitalistene på bekostning av arbeiderklassen. Den stadig økende kapi-talmengden blei omsatt ved økte investeringer i finansmarkedene og ved å tilby lån til arbeiderne slik at de kunne øke forbruket på tross av at re-allønna ikke steig. Steigan påviser hvordan den økonomiske krisa har ført til økende sosial nød både i Europa og i USA, og drøfter om de angrepene på velferdsstaten som nå skjer vil være mulige å gjennomføre uten hardere politisk undertrykking fra borgerskapet. Han kritiserer også Norges rolle som renteniststat og den moderne imperialismen der produsentene av våre forbruksvarer utbyttes stadig hardere, ofte dreier det seg om utlend-inger eller innvandrere som arbeider under slavelignende forhold.

Del to tar for seg de siste tiårenes utvikling i Kina, et land Steigan kjenner godt. Vi får en innsikt i en imponerende økonomisk utvikling der Kina passerer supermakta USA på tabell etter tabell (ikke hvis en korrigerer for folketall, dog). Kina kan skilte med både lave lønninger og en stadig mer utvikla teknologi, strategiske oppkjøp i utlandet og kapitaleksport (Kina har passert Verdensbanken som største kreditor for verdens utviklings-land og fire av de ti største bankene i verden er kinesiske). Steigan karak-

teriserer Kina som “verdens fabrikk, smie og byggeplass”, men også som “den mest beinharde kapitalismen i verden” og “en tung imperialistmakt”. Det nye Kina har en enorm eiendomskonsentrasjon og noen av verdens største klasseskiller, der hundretusenvis av arbeidere dør på grunn av forurensning og arbeidsulykker hvert eneste år. Det største problemet for utviklinga i Kina er imidlertid en økende knapphet på matjord, ferskvann, energi og mineraler, noe som leder oss over i kapittel tre om

De sju store økologiske krisene

Disse definerer Steigan som

* Klima – utslippene av klimagasser vil føre til en rask global oppvarming* Peak Oil – oljeproduksjonen har nådd toppen og vil gå ned* Biologisk mangfold – artsrikdommen på jorda er truet* Nitrogen/fosfor – det slippes ut for mye, samtidig som fosformangelen rykker

nærmere* Ferskvann – milliarder vil kunne tørste om en generasjon* Jord og mat – jorda utpines, matproduksjonen står i fare* Livet i verdenshavene – havet blir surt, næringskjeden står i fare, det er overfiske

Dette er det mest interessante kapitlet i boka, og det er også det lengste. Steigan er opptatt av begrepet økologiske fotavtrykk, som blei introdusert av kanadieren William Rees i 1992. De beregner hvor mye landbruksareal og vannressurser som kreves for å opprettholde menneskets levestand-ard og absorbere utslippene våre. Skulle menneskeheten hatt samme levestandarden som en gjennomsnittlig nordmann hadde vi trengt 2,6 jordkloder til disposisjon. Det har vi ikke. Skal vi opprettholde verdens samla forbruk per i dag, trenger vi 1,4 jordkloder. Det har vi heller ikke. Vi har bare én.

Steigan påviser hvordan vi får stadig sikrere kunnskap om at klimaet på jorda blir varmere, og at dette skyldes menneskeskapte utslipp av klima-gasser. Han slakter Norges miljøpolitikk: vi har økt utslippene med 7 % mer enn det vi forplikta oss til i Kyotoavtalen; vi har drevet gjennom et internasjonalt system for kvotehandel som påviselig ikke kutter utslipp i verken fattige eller rike land; Statoil og oljefondet investerer tungt i sterkt forurensende virksomhet som tjæresand i Canada og kullkraftverk i Kina. Han kritiserer også satsinga på biodrivstoff som driver matprisene i været og skaper sult, og mener at andregenerasjons biodrivstoff er like farlig fordi det vil føre til avskoging og ødelegging av jordsmonnet.

LITTERATUR

Bokanmeldelse:

Sammenbruddet Av Aslak Storaker

På 40 år har 30 % av all matjorda i verden blitt uproduktiv. Samtidig blir vi stadig flere mennesker på

jorda, og vi får stadig mindre olje som kan brukes til å produsere kunstgjødsel for å tvinge opp

produksjonen.


Det internasjonale energibyrået (IEA) bekrefta i 2010 at verden pas-serte toppen for maksimal produksjon av olje i 2006. Tyske Bundeswehr har på sin side kommet med en utredning der de mener at en synkende oljeproduksjon vil føre til kollaps i det globale økonomiske systemet og “enhver markedsorientert nasjonal økonomi”. Olje er et viktig industrielt råstoff som brukes i produksjonen av de fleste av verdens industriproduk-ter, driver nesten all transport og er en nødvendig betingelse for moderne, industrialisert matproduksjon. 85 % av verdens energiforbruk er basert på ikke-fornybar, fossil energi som både er i ferd med å brukes opp og ødelegger jordas klima, og det er umulig å erstatte dette med tilsvarende mengder fornybar energi i overskuelig framtid.

Dyre- og plantearter blir utrydda i et tempo som ikke er kjent siden di-nosaurene døde ut for 65 millioner år siden. Ferskvannet forrurenses og havet rammes av forsøpling, forsuring og overfiske. Mengden dyreplank-ton i havet er halvert de siste 20 årene. På grunn av utbygging, rovdrift og forurensing mister USA matjord 10 ganger så fort som den bygges opp igjen. I Kina og India forsvinner den 30 – 40 ganger så fort som det tar å bygge opp ny. På 40 år har 30 % av all matjorda i verden blitt uproduktiv. Samtidig blir vi stadig flere mennesker på jorda, og vi får stadig mindre olje som kan brukes til å pro-dusere kunstgjødsel for å tvinge opp produksjonen.

Tilbake til Marx

De to siste kapitlene bruker Steigan på å forklare at kapitalismen ikke virker og å argumentere for kommunismen som fram-tidig samfunnsmodell. Han viser hvordan kapitalismen ikke er i stand til å regne inn økologisk kapitalslit inn i sine økonomiske modeller, og forklarer hvordan akkumulasjons- og profittvangen i kapitalismen gjør systemet avhengig av en stadig økonomisk vekst.

Med en årlig vekstrate på 2,5 % i året vil verdens økonomi være 9 ganger så stor i 2100 som i 2010. dette vil kreve omtrent 9 ganger så mye råstoffer, mat og vann og med et optimistisk anslag 3 ganger så mye energi. Dette er ikke mulig. Den eneste måten Steigan ser for kapitalismen å overleve det 21. århundre på er ved en beinhard undertrykkelse av de ikke-priviligerte klasser og nasjoner, f.eks ved å privatisere drikkevannet og sette prisene så høyt at de fattigste rett og slett tørster i hjel.

Steigan tar videre et oppgjør med de forsøkene på statssosialisme i for-rige århundre, og mener at vi må gå tilbake til Marx og Engels for å finne inspirasjon til en kommunisme for det 21. århundret. Steigan fastholder at veien til kommunismen må gå over en periode med en sosialistisk stat, men at sosialismen hele tida må utvikles i retning av et kommunistisk fellesskapssamfunn. Det må være basert både på en internasjonal ad-ministrasjon av grunnleggende ressursspørsmål og et sterkt og levende

lokaldemokrati. Sjøl om han understreker at veien til kommunismen vil være mangfoldig og ulik setter han fram en handlingsplan som innebærer samfunnsovertagelse av alle de viktigste produksjons- og kommunikas-jonsmidlene samt bank- og finansvesenet, avskaffelse av den private eien-domsretten til vannforsyning og annen livsviktig forsyning og gjennom-føring av tiltak for energieffektivisering, reduksjon i ressursforbruket i de rike landene og utbygging av fornybar energi. Hovedpoenget er at den formidable oppgaven å lose menneskeheten gjennom økonomi-, klima- og energikrisa på en human måte ikke vil være mulig uten en form for

planøkonomi.

Budskapet i boka sammenfattes i innledninga til kapittel fem: “Kapitalismen har spilt fallitt. Kapitalakkumulasjonen er kommet til et punkt hvor den ikke kan fortsette uten å ødelegge menneskelig sivilisasjon og menneskehetens livsgrunnlag. Dette er ikke noe som skjer inn

i en fjern framtid. Det skjer nå. Det aller viktigste som må skje, er at for verden som helhet må veksten stoppe. Det må skje på en måte som er menneskelig forsvarlig. Hittil har det vært slik at når veksten stopper opp for en kortere periode, kastes millioner ut i fattigdom, arbeidsløshet og elendighet. Hvis veksten stopper opp over hele kloden under kapitalis-tiske vilkår, vil hundretalls millioner kastes ut i permanent nød... Nøk-kelen til framtida ligger i å løse problemet med å skape et godt samfunn som samtidig forvalter ressursene på en rettferdig og rimelig måte... Eller som Marx sa: ‘Ikke engang et helt samfunn eller en nasjon, ja ikke en-gang alle samfunn som eksisterer samtidig, er eiere av jorda. De er sim-pelthen brukerne av den, de som drar nytte av den, og de må overføre den i forbedret stand til generasjonene som kommer etterpå’”.

Pål Steigan: Sammenbruddet. Spartacus forlag, 2011. 246 sider.

Hvis veksten stopper opp over hele kloden under kapitalistiske vilkår, vil hundretalls millioner

kastes ut i permanent nød


Dobbel doseHo starter i sakte tempo, øker farta og motstanden etter hvert, kjenner at svetta begynne å renne fra bak ørene nedover halsen. Vårsola varmer i det lille rommet. Vinduet er lukka og kan vel ikkje åpnes på grunn av klimaanlegget… Dessuten er det umulig for ho å åpne vinduet no, utstyrt som ho er med elektroder på overkroppen og armane påkobla diverse apparat som skal måle om hjertet fungerer som det skal. Så ho tråkker alt ho klarer på ergometersykkelen – viss ho skulle klappe om, så der det heldigvis en hjertespesialist i rommet ved siden. Etter at ho blei ”overflødig”da enda en skolereform blei innført valgte ho å ikkje kjempe for å beholde adjunkt-med-opprykk-jobben, for tendensen i videregående skole var tydelig; færre timer til undervisning, flere og flere skjema, målinger, evalueringer. uendelige lærermøter og repriser som ikkje førte til nokke som helst. Ho kjente seg som en aktør i ”Keiserens nye klær”. Da kunne ho heller fortsette som frilansjournalist og ta på seg maleroppdrag, sånn som ho hadde gjort før. Sjøl om ho kom til å savne den faste lærerinntekta hver måned… Det var ho forberedt på. Delvis forberedt på.

Smertene i brystet hadde ho hatt i mange år. Fastlegen hørte tålmodig etter når ho fortalte at ho hadde smerter rundt hjertet, i brystkassa og i ryggen. Han spurte om det var hjertelidelser i den nærmeste familien. Joda, ho fortalte at mora fikk sitt første hjerteinfarkt da ho var førtifem år. Fastlegen ga ho ei diettliste, som ho bare måtte smile av, det var jo akkurat sånn mat ho spiste, bortsett fra at ho brukte vanlig smør og en sjelden gang unna seg et speilegg. Kolesterolet blei målt og det var visstnok altfor høyt. Etter gjentatte fastlegebesøk fikk ho ei uhyggelig diagnose; Familiær Hyperkolesterolemi. Og blå resept på kolesterolsenkende medisin til evig tid. Mevacor husker ho at det stod på resepten.

Redd som ho er; redd for at ho har arva hjertelidelsen, redd for fremmede, store bikkjer, redd for at økonomien ikkje skal gå rundt, og no – redd for at kolesterolet skal stige – ”med påfølgende fettavleiringer som setter seg i blodårene, som for noen kan resultere i hjerteinfarkt, hjerneslag og andre helserelaterte problem”, som det stod i brosjyra ho fikk samtidig med diagnosa, tar ho regelmessig sin livsnødvendige kolesterol-medisin. Ho måler nivået, samt både HDL og LDL hver tredje måned. Kolesterolet stiger til uante høgder. At inntekta i den samme perioden synker tilsvarende er kanskje ei anna sak eller samme sak. Ho begynte å ringe kontofon både dag og natt, særlig nattestid, for å sjekke om det er kommet penger inn på kontoen. Ho er stressa og nervøs av mange forståelige grunner. Sover dårlig og har dårlig matlyst. Åra går. Mange år. Med Mevacor er kolesterolnivået opp mot tolv, dobbelt så høgt som det bør være.

Derfor sykler sykler ho no på ergometersykkelen til det nesten svartner for ho. Indremedisineren ser på målerresultata. Kaster et alvorlig blikk på ho som sitter skjelvende og gjennomvåt av svette. - Hjertet fungerer bra, sier han. Blodtrykket var også bra. - Jøss, for en lettelse, sier ho. Eg har vært så redd dei siste åra og har så mye ondt i brystet! Eg tror ikkje den kolesterolmedisinen er bra for meg og kolesterolet går ikkje ned… Kanskje eg bør trappe ned på Mevacor eller prøve en anna type medisin, sier ho spørrende. Doktoren ser ikkje på ho, svarer ikkje, men skriver ut en ny resept. Timen er tydeligvis omme. Ho tar imot resepten, betaler, takker og går.

Ute i aprilsola tar ho resepten ut av veska og leser. – Forbanna drittsekk, sier ho høgt. Flere ganger. Forbispaserende i Kjøpmannsgata snur seg etter ho. Hjertespesialisten har skrevet ny resept på dobbel dose

Mevacor. Ho kjenner seg overkjørt, krenka og inderlig forbanna. Sverger høgt og og tydelig på at ho aldri mer skal ta en anti-kolesterol-tablett. Ho folder resepten pent

sammen, legger den i veska, tar bussen heim og steiker seg to speilegg. Forbudtmat.

Trass i at det ikkje står nevnt på diettlista fortsetter ho å spise kvitløk, no enda mer regelmessig enn før. Pluss rikelig med fersk ingefær, som først bare var å få på innvandrer-sjapper. Ho tør ikkje anna enn å måle kolesterolet innimellom for fastlegen meiner det er på egen risiko og liker det ikkje. Målinga i oktober er på åtte komma åtte. Ho treffer tilfeldigvis fastlegen i korridoren og nevner det i forbifarta. Han smiler og rister litt oppgitt på hodet.

PS Sist ho var der for å måle blodtrykket, som viste seg å være altfor lavt, halverer han dosen

blodtrykksmedisin. Bra. Men han kommenterer ikkje kolesterolnivået som no – femten år etter at ho slutta å ta kolesterolmedisin – er på fem komma åtte. Forunderlig kor lite leger interesserer seg for kosthold! Ho spør om ho lukter sterkt av kvitløk. – Nei, nei, slett ikkje, svarer han. Da kan ho, som vanlig, ikkje dy seg og sier at ho spiste fem-seks fedd kvitløk dagen før. Turkisgrønne kvitløksfedd, som ho har lært å tilberede av den unge biofysikeren

fra Kina som bor i sokkelen… Trass i, eller nettopp fordi, fastlegen ikkje er synderlig

interessert, forteller ho videre at tilberedninga er veldig enkel. Man renser en masse kvitløksfedd og legger dem i et glass, slår over eddik, gjerne Balsamico, skrur på lokket og lar det heile stå i et skap i vanlig romtemperatur. Etter et par dager begynner fedda å få en turkisgrønn farge. Etter ei lita uke er kvitløksfedda, med alle sine helsebringende ingredienser, klare til å spises.

a.karina, 15.10.2011

FORTELLING

BYTT UT

SOSIALISTISK FRAMTID

Om magasinet

Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning.

Veiledende retningslinjer for bidragsytere

Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mel-lomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publis-eres.

Artikkelbidrag kan sendes til [email protected]

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle ven-stresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse.

Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dag-sordenen. Et av våre mål er å videreut-vikle sosialistisk teori og praksis.

www.bevegelsen.no

Bevegelsen for SosialismePb. 1315804 Bergen

[email protected]

Støtt vårt arbeidKontonummer: 0539 15 07653

Redaksjonen i SF har tatt initativ til en debatt på epostlistene til Bevegelsen for sosialisme og Marxistisk forum om bladets framtid. Her følger noen av svarene vi fikk. Fortsett gjerne diskusjonen – i bladet eller på bevegelsen.no/debatt.

innspill til redaksjonen

Om eg er rett informert så holder Bfs fremdeles til i Bergen by? Bra. Norge er så mye mer enn Oslo. Hovedstaden våres er som en flaskehals der både folk - og tanker - blir sittende fast... Man får bedre oversikt når man kommer sjønært.

Bladet “Sosialistisk framtid” er bra og det kan bli bedre. Ikkje vær redd for mangfoldet, forsett å invitere gjesteskribenter og fagfolk til å skrive! Sjøl om alle ikkje deler våres sosialistiske grunnsyn. Eg vil tro at vi er flere som liker å lese om “saker og ting” vi har lite kunnskap om. Vi vil jo berikes, lære av andre sine kunnskaper - ikke bare lese artikler vi er 100 % enige i. Grundige analyser er vel og bra - men ofte er fyndige, indignerte kommentarer like passende. Altså, bladet bør ha plass til begge deler-. Som du skriver, så har bladet behov for kultur- og arbeidslivstoff, fra heile landet! Eg leser daglig Klassekampen men er grundig lei av at avisa er oslosentrert. Ka skjer med norske industriarbeidsplasser? I januar, eller var det i februar, solgte vi ELKEM til Kina. No vil hovedakjonær Stein Erik Hagen selge REC, framtidsretta og moderne solcelle-industri, på grunn av at fortjenesten dei to siste åra har vært for dårlig! Og våres rød-grønne-lett lyseblå politikere sitter tafatte og ser på... Det er mer enn nok å skrive om for Bfs.

Portrettintervju med “vanlige folk” og kapitalister; Petter Stordalen (Stormannsgalen) som kjører fort og trendy med sine tidsriktige økologiske frokoster... Synd eg ikkje har pressekort lenger, han kommer nok snart til Trondheim for å åpne sin siste koloss av et hotell. a.karina giske

Sosialistisk framtid – diskusjon

Først vil jeg gratulere redaktøren med et blad av høy kvalitet. Det er viktig å si det, fordi dårlig kvalitet er ikke årsaken til at bladet har liten utbredelse. Det er heller ikke en dårlig politisk linje som er årsaken til at vi ikke kommer lengre ut. Tvert imot er linjen med å trekke folk utenfor BfS inn som skribenter meget bra. Og redaksjonen ikke bare prøver på det, men får det også til. For meg betyr dette at hovedmålsettingen er riktig, nemlig som redaktøren uttrykker det «å bli et samlingsorgan for hele den radikale venstresida». At vi ikke har lykkes med det, betyr ikke at målsettingen er feil, paradoksalt nok er det heller omvendt: Sekterismen er så stor på den s.k. «venstresiden» i dag, at det er utrolig vanskelig å stå for en samling. Ikke desto mindre er det absolutt nødvendig å overvinne sekterismen, hvis det vi står for skal få oppslutning i Norge.

Jeg har ikke noe svar på spørsmålet om hva vi skal gjøre for å øke abonnements- og løssalget. Men det redaktøren spør om i tilknytning til dette, har jeg en mening om: Bør vi satse på å reindyrke profilen til utgiverorganisasjonene, eller skal vi fortsette med å trekke inn folk fra andre miljøer? Min mening er: Fortsett linjen med å trekke inn folk fra andre miljøer. Ja, her vil jeg gå enda lengre: Situasjonen er så alvorlig på «venstresiden» nå at det på en eller annen måte bør tas kontakt med andre grupperinger for å få dem til å være med på dette gode prosjektet som både BfS og Sosialistisk Framtid (SF) er. Til syvende og sist er det dette som i hvert fall kan øke abonnementssalget.

Jeg synes forholdet mellom de forskjellige temaene SF tar opp, er fint. Å få enda flere oversatte artikler, ville være fint. Det er alltid godt å få perspektiver utenfra – perspektiver vi i vårt lille miljø i Norge har lett for å overse. Jeg synes også balansen mellom tyngre og lettere artikler er god. Det samme gjelder for kortere og lengre.

Layouten er enkel og grei, tror ikke løsningen på våre problemer ligger der. Vi kan ikke konkurrere her i alle tilfeller. Det er kvaliteten på artiklene som må gjøre tidsskriftet spennende. Og den kan bare oppnås hvis det trekkes inn krefter utenfor vår lille krets.

Konklusjon: Fortsett det fine arbeidet som er gjort hittil. Men skal vi lykkes, kommer vi ikke utenom å trekke flere miljøer inn. Det er kjernepunktet.

Regi Th. Enerstvedt

Returadresse: Sosialistisk framtid,boks 131, 5804 Bergen

Akkurat nå

Akkurat nå, er vi en liten fugel...

Den ikledd rust-rau skjorte.Som får et måltid på dørhella.

Akkurat nå.

Vandringmann på veg,mot varme land.

Med opprørets farge.Nå bleikne av ei sol

frå en sommar,som var...

Over det spede,stolte bryst.

Bernt H. Robinsborg høsten 2011

Documents

Sosialistisk framtid nr 4 2011