Sosialistisk fremtid nr 1/2 2010

Sosialistiskfremtid

#1-2 / 2010 - LØSSALG KR. 30,-

2 Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Utgis av Bevegelsen for sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S

Redaktør: Marcos Amano

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiver-organisasjonenes synspunkter.

Sosialistisk fremtid, Boks 131, N-5804 Bergen

[email protected]

Redaksjon: Marcos Amano, Jan Selmer Methi og Aslak Storaker.

Layout: Jan Selmer Methi

Forside/bakside: Marcos Amano

Redaksjonen avsluttet: 17.12.2009

Opplag: 700 Trykk: Designtrykkeriet ISSN 1503-6537

SOSIALISTISK fremtid

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010 3

Økologisk mat er sunnareEU si fem år lange gransking QualityLow-InputFood, den største studien av økolo-gisk mat som er gjennomført til no, viser at den økologiske maten har fleire vitami-nar og antioksidantar og lavere innhold av tungmetall og sprøytemiddelgift enn annan mat. Økologisk mat er med andre ord sunnare enn vanleg konvensjonelt dyrka mat. Ein tilsvarende rapport frå det franske Mattilsynet konkluderar med at “Produksjonen er både effektiv, sunn og berekraftig, og forholda bør no leggjast betre til rette slik at øko-mat kan få stadig større betyding verda rundt»

NRK

Hugo Chavez føreslår ein femte internasjonalePresidenten i Venezuela, Hugo Chavez, føreslår at det vert oppretta ein femte So-sialistisk Internasjonale. Det vil ikkje vere nokon sentralisert «kommandosentral» med direktiv, sanksjonar osb., men eit rel-ativt laust nettverk av (meir eller mindre) likesinna, dvs. organisasjonar som deler eitt syn; at vi treng sosialisme, at vi må br-yte med kapitalismen. FMNL, den gamle geriljarørsla i El Salvador som no er eit politisk parti i regjeringsposisjon, støttar tanken. I tillegg til FMLN vert det meldt at tyske die Linke, Venstreblokka i Portugal og Cubas Kommunistiske Parti vurderer å slutte seg til den 5. internasjonale. Det er tale om ein skipingskongress alt våren 2010.

SF

Polen forbyr kommunistiske symbolEi ny lov i Polen jamstiller kommunistiske og nazistiske symboler. Produksjon, distri-busjon, sal eller eige av symbol med fas-cistisk, kommunistisk eller andre utttrykk for totalitarisme vil bli straffa med bøter eller opptil to års fengsel. Lova har tidle-gare berre omfatta fascistiske symbol, men omfattar no også kommunistiske

symbol. Lova forbyr mellom anna t-skjort-er med raude stjerner, hammar og sigd og dei populære t-skjortene med portrett av Che Guevara.

Frontlinjer/Christian Science Monitor

Kapitalismen er upopulærEi ny meiningsmåling frå BBC viser at berre 11 % av 29 000 spurde frå 27 for-skjellige land seier dei er fornøgde med frihandelskapitalismen. Berre i USA og Pakistan var det meir enn 20 % som meinte at kapitalismen fungerar bra i si noverande form. Nesten ein fjerdedel av dei spurde – 23 prosent – meinte kapitalis-men har fatale manglar. Dette gjaldt m.a. 43 prosent av franskmennene, 38 prosent av mexikanarane og 35 prosent av brasili-anarane. Majoriteten i 22 av landene gjekk inn for at styresmaktene må ta grep for å utjamne forskjellane mellom rike og fat-tige. 6 av 8 russarar og 5 av 8 ukrainarar meinar det var negativt at Sovjetunionen gjekk i oppløysing.

BBC News

Ny russisk atomstrategiI ein ny russisk offisiell militærdoktrine blir det slått fast at Russland er budd til å bruke atomvåpen for å svare på eit kon-vensjonelt militæråtak. I den tidlegare rus-siske militærdoktrina skulle atomvåpen berre bli brukt som svar på eit atomåtak. «I situasjonar som er livsviktige for den nasjonale tryggleiken vil vi ikkje utelukke preventiv bruk av atomvåpen mot en ag-gressor,» uttalte Nikolai Patrushev, leiaren for Russlands tryggingsråd i eit intervju med avisa Izvestia.

Pravda.ru

Kvinner får makt i IndiaPå den internasjonale kvinnedagen 8. mars vedtok det indiske parlamentet ei lov

som sikrar at minst ein tredjedel av repre-sentane i nasjonal- og delstatsforsamlin-gar i framtida vil vere kvinner. Indisk lov sikrar allereie at kvinnene skal utgjere 50 prosent av representantane i kommune-styra i landet. I dag er berre 59 av 545 rep-resentantar i nasjonalforsamlinga kvinner.

Bistandsaktuelt

GLIMT AV VERDEN


Få cubanske institusjonar har fått så mykje merksemd i internasjonal presse dei siste åra som Det nas-

jonale sentret for seksualopplysing (Cen-esex). Denne institusjonen, som leiast av Mariela Castro - dotter til president Raúl - arbeider blant anna for rettane til ho-moseksuelle, lesbiske og transseksuelle.

Nyss kom Mariela Castro og Cenesex i søkelyset i media verda over på grunn av avgjerda til cubanske styresmakter om å la kjønnsskifteoperasjonar gå inn i det all-menne velferdstilbodet.

Vidarefører kampI hovudkvarteret til organisasjonen i bydel-en Vedado i Havanna, høyrer vi slag av hammar og boring over alt. Huset skal fornyast, det skal og haldningane til ku-banarane til kjønn og seksuell legning.

Ikkje mindre enn tre kvinner møter oss og fortel ivrig om arbeidet til organisasjonen. Ada Alfonso (54) er visedirektør ved sen-teret.

Hennar overordna – Mariela, som ho kal-last på folkemunne - er på reisefot.

Alfonso byrjar med å fortelje om Det cu-banske kvinneforbundet (FMC), som i åra etter revolusjonen fekk gjennomslag for mange av krava sine.

- Før døyde mange kvinner på grunn av mangel på reproduktive rettar, i det dei fekk utført abort under forferdelege til-høve.

Det fanst ikkje informasjon eller prevens-jonsmiddel.

Ei gruppe for seksualopplysing oppretta av det same kvinneforbundet blei seinare, på 1980-talet, til det som i dag er CEN-ESEX.

Oppgjør med overgrepCubanske kvinner fekk mange nye rettar under revolusjonens første år. Det same kan ein imidlertid ikkje seie om dei ho-moseksuelle og lesbiske. Under perioden kalla ”dei fem grå åra” (1971-1976) kunne homofile bli sende på tvangsarbeid ved dei såkalla «Militære einingar for støtte til produksjonen» (UMAP). Diskriminer-inga under denne perioden blir nå tatt opp

med kritisk blikk blant anna i det viktige tidsskriftet Casa og i ei ny bokutgiving.

Filmen «Jordbær og sjokolade», som kom ut i 1993, bidrog til å endre djupt rotfesta haldningar i folket. Den fortel historia om møtet mellom ein ung kommunist og ein homoseksuell mann. Da den kom ut, bi-drog den til å endre kubanarane sine hal-dningar til homofili. Sia den gong har ein

Tekst og foto: Even Sandvik Un-derlid, i Havanna.

Kontor for seksualopplysing på Cuba: Til kamp for mangfaldet


komme langt. Nye framlegg i familielov-givinga skal nå ta høgd for andre fami-lietypar enn den tradisjonelle heterosek-suelle kjernefamilien.

Familielovene var i si tid svært revolus-jonære, og hadde som målsetting å skape like rettar for kvinner og menn. Men lo-vene tar utgangspunkt i heteroseksuelle familiar. Ein byrja så å tale om andre

familietypar, og ein gjennomførte ein kon-sultasjonsprosess kor homoseksuelle par deltok, seier Alfonso.

Kva med ekteskap mellom to personar av same kjønn, som er oppe til debatt i en-kelte europeiske land?

I konsultasjonsprosessen kom ein blant anna fram til at det ikkje er nødvendig å

inkludere ekteskap eksplisitt... i denne første fasen.

Mange cubanske heteroseksuelle par vel å ikkje gifte seg. De elskar kvarandre, vil bu saman ei stund, i somme høve i åre-vis. Dei homofile som deltok i konsultas-jonsprosessen meinte imidlertid at det var viktig med juridisk godkjenning av sam-buarskapen deira. Kva om ein av dei to sambuarane døyr, og ein av dei to i parfor-holdet hadde ansvar for eit barn? Eller ein kjem i tvil om korleis materielle eigedelar skal fordelast.

Tar tidVi viser til at det har gått lang tid frå ein først byrja å snakke om ei muleg loven-dring, utan at noko konkret har skjedd. Zulendrip Kindelán Arias (29), juridisk ekspert ved CENESEX, viser til at den cubanske nasjonalforsamlinga har vore nøydt til å prioritere ei ny lov for sosial tryggleik.

- Lova for sosial tryggleik opptar heile folket og har meir omfattande følgjer for samfunnet. Dette har gjort at endringane i familielovgivinga har blitt utsett noko. Vi har nå eit meir eller mindre ferdig forslag som kan leggjast fram for parlamentet.

Lovforslaget inneber også andre endrin-gar, for eksempel retten til besteforeldra til å ha ei oppdragarrolle for barnebarna sine.

Det er foreslått å lovfeste plikt til foreldre til å seie i frå om ei kva som helst valde-leg handling i eller utafor familien. Samti-dig godkjenner ein altså eksplisitt retten til personar av same kjønn til å inngå part-nerskap. Ein vil få dei same arverettane som i eit heteroseksuelt ekteskap. Men ein nemner ikkje adopsjon.

Kontor for seksualopplysing på Cuba: Til kamp for mangfaldet


Ho fortel at lova også skal legge vekt på rettane til aleineforeldre.

- Den speglar det Cuba er i dag, legg Kin-delán Arias til.

Blanda mottaking.Det er mitt inntrykk at Kommunistpartiets avis Granma har skrive mindre om CEN-ESEX sitt arbeid, enn ungdomsforbundets avis Juventud Rebelde. Kva meiner den eldre generasjonen?

Dette handlar nok meir om måten innhal-det i avisenes er organisert, meiner Alfon-

so. Ungdomsforbundets avis har ein fast spalte om seksualitet, «Sexo Sentido». Granma har på grunn av den økonomiske krisa vore nøydt til å redusere sitt sidetal. Dermed har dei avgrensa seg til korte til-visingar til det vi driv på med.

Eksplisitt kritikk mot forslaga til ny fami-lielovgiving har derimot komme frå den katolske kyrkja, blant anna gjennom tidsskrift ho gir ut på Cuba. Men Alfonso verkar ikkje spesielt bekymra for motstan-den:

Den katolske kyrkja er ei av mange grup-

per i det cubanske samfunnet.

Andsynes eit slikt forslag [som vårt] vil det kunne finnast motstand frå ulike sektorar i samfunnet, også grupper som ikkje høyrer til den katolske kyrkja. Ved fleire høve har personar stoppa meg og krevd ei forklar-ing på kva vi driv på med. (...) Mange har sine tvil, sin frykt. Det finst for eksempel folk som er skeptisk til å la homofile ar-beide som lærarar for barn.

Machokultur i politietDet finst homofile kubanarar som klagar over dårleg behandling frå politiet.

I følgje konstitusjonen og garantiar denne gir, skal det vere likskap for lova for alle cubanske statsborgarar. Men for seksu-aliteten er dette ein del av livet vårt som det er mange fordommar og tabu hefta ved. Diverre er dette årsak til, i noko grad, arbitrær framferd frå somme judisielle or-gan.

Machokulturen som vi deler med resten av Latin-Amerika kan også påverke fram-ferda til politiet, seier Kindelán Arias.

Ho seier at det finst mekanismar på Cuba som gjør det muleg for folk som blir utsett for overgrep å klage på desse, og viser til at CENESEX arrangerer konferansar og workshops for politifolk.

Den tredje representanten for senteret, Rosa Mayra Rodríguez, viser til at senter-et lager spesialtilpassa informasjon ikkje berre til politiet, men også andre folkeg-rupper.

Ein nyttar opplysingsspots på tv, radio, og så vidare. Ein talar ikkje lenger om ein dag i året mot homofobi, men ein årleg, meir

Zulendrip Kindelán Arias (29), juridisk veileder ved CENESEX. (venstre) Ada Alfonso (54), visedirektør for CENESEX. (midten) Rosa Mayra Rodríguez (52), spesialist i psykologi ved CENESEX. (høyre)


omfattande kampanje mot dette.

Rodríguez fortel at CENESEX ikkje har nådd så langt med hal-dningsarbeidet sitt som ein gjerne skulle ønske. Ho seier at det framleis er reak-sjonar når to menn går hand i hand på gata. Samtidig viser ho til framsteg. Ho seier at mange familiar tidlegare pla utvise homoseksuelle frå heimen. Foreldre og besteforeldre tolererer i større grad at et familiemedlem har ein homofil legning.

Kva med lesbiske kvinners kår på Cuba? Det høyrer ein lite om. Er det meir tabube-lagt?

Ja, der er situasjonen ein annan. Homofile menn har som gruppe blitt meir synleg i samfunnet dei siste åra. HIV-spreiing er vanlegare i denne gruppa, og derfor har ein hatt fleire haldningskampanjar og ak-tivitetar retta mot homofile menn enn mot lesbiske kvinner.

Dette har ført til at førstnemnde gruppe er meir synleg, forklarer kvinnene.

KjønnsskifteoperasjonarCENESEX fekk nyleg eit viktig gjennom-brot da det vart bestemt at kjønnsskifteop-erasjonar skal gjennomførast gratis som ein del av det offentlege helsetilbodet på Cuba. Senteret har invitert ekspertar frå Europa for å drive opplæring i denne typen kirurgi.

- Det seiast at ein alt på 1980-talet gjen-nomførte ein operasjon av denne typen?

- Ja, det hende ein gong i 1988. Det fanst ikkje noka verkeleg forståing for prob-lemet, og operasjonen vart framstilt i pressa på ein sensasjonalistisk måte. Folk byrja å uttrykke bekymring, klage over det som hadde skjedd.

Ho hevdar likevel at den vanskelege øko-nomiske stoda også bidrog til at tilbodet vart lagt til sides. På 1990-tallet hamna Cuba i si verste krise nokonsinne, etter Sovjetunionens fall.

- Denne typen kirurgi krev ei rekkje ressur-sar, økonomisk sett. I eit land som Cuba, kor ein har eit helsevesen som vil sikre heile folket eit gratis medisinsk tilbod, er ein også nøydt til å gjøre prioriteringar. I denne sektoren handlar det om liv og død, og ein må forsøke å hjelpe flest muleg.

På debattmøteVi blir tipsa om eit debattmøte om ho-mofobi på utestaden «Jordbær og sjoko-lade», kalla opp etter filmen med same namn. Kindelán Arias frå CENESEX sit i panelet saman med ein liberal, katolsk prest, samt teatermann og homoaktivist Norge Espinosa. Sistnemnde stiller i raud t-skjorte med gul hammar og sigd, og arm-band med regnbuens farger. Det er godt over hundre deltakarar i salen, deriblant to unge kvinner, som nyleg tok del i ein symbolsk vigselseremoni på ein offentleg stad i Havanna. Dei blir presentert for pub-likum.

Alle til stades blir bedt om å svare på eit anonymt spørreskjema, kor ein blant anna blir spurt om kva slags folkegruppe som blir mest utsett for diskriminering i det cu-banske samfunnet. Resultata frå under-søkinga blir seinare presentert i plenum, før publikum kjem med innspel. Alle som vil delta i debatten, blir presentert med namn og får tre minutt kvar til å tale. To eldre møtedeltakarar tar både den mye omtalte politiske opposisjonen på Cuba og regjeringa i forsvar, utan å røre ved det som er tema for møtet. Begge får snakke ut, men blir sidan bedt om å halde seg til dagsorden. Ein forfattar langar ut mot det han kallar «machisme-leninisme», og seier at mangfald gjør verda meir spen-nande.

I debatten blir tema som religion, ide-ologi, homofili i dyreriket og jussens tyd-ing for endringar i samfunnet tatt opp. Spontaniteten, den avslappa stemninga, gir meir assosiasjonar til eit ope møte på ein radikal, norsk bokkafé, enn ein godt kunngjort offentleg debatt i det som av og til blir omtalt som eit «totalitært regime» i vår eiga presse.


Knut Langfeldt ble født inn i den ber-genske borgerlighet. Å ha en far som Gabriel ble kan hende van-

skelig i lengden. Det vet vi lite om. Det vi derimot vet med sikkerhet er at man verken kan eller skal skylde barnet for dets herkomst. Dessuten vet vi nå – i et-tertid, at unge Langfeldt var eslet til noe langt mer enn å bli satt i en borgerlig bås, så det kan vi da ta med. Som 18-årig gymnasiast med det både far og han selv i sitt indre var så inderlig klar over var for dårlige karakterer, hadde han tenkt seg til

England.

Det faktum at landet var okku-pert, og at det var utstedt reise-forbud plaget ikke Knut Peder synderlig. Kanskje kunne han komme tilbake som soldat? Drømmen, opprøret eller fluk-ten fra en vred fader - alt etter som, led drukningsdøden hin torsdag 20. mai 1943 da han ble plukket opp fra en liten båt ”ut-forbi” Abelsnes og ført inn til Flekkefjord hjelpefengsel.

Tirsdag 25. mai 1943, sto denne lille notisen i Flekke-fjord-Posten: ”Motorbåt med seil stjålet. - I forrige uke ble det meldt stjålet en motorbåt med seil. Vedk. ble grepet noen timer seinere og er no arrestert”.

Natt til 10. mai 1943 hadde Knut klatret ned takrenna fra verandaen utenfor gut-terommet sitt i Bjørnveien 14 på Slemdal. Han tok syk-kelen fatt, via Gressbanen til Vestbanen, der løste han billett til Drammen og videre med avstigning per 30 km.

Den gang, i 1943 ble det bare gitt reise-tillatelse for 30 km fra bostedet. Det at unge Knut fikk ny billett hver gang han hadde tilbakelagt 30 km ved å fortelle at han bodde på stedet - skyldes gan-ske enkelt at Gestapo visste at han var i farta. Nabo Gunnar Jerndahl på Slem-dal visste om en i Egersund som kunne ordne med overfart til England; Sverre Rødland. Men; den sindige Sverre Rød-land var kort, men klar: ”Situasjonen i Egersund er livsfarlig, Gestapo er på vakt dag og natt. Kom deg vekk fra Egersund

med en gang!” – Hjem kunne han jo ikke dra, så det ble Flekkefjord i stedet. Kort fortalt tok Langfeldt jr. en rekognosering i sjøkanten, fant snekka han ville bruke og skaffet seg proviant, før han tok fatt på tu-ren i sjutida på kvelden. Kl 10 var turen til ende: ”Da ist er!”, lød et begeistret rop ut over hele Abelsnes.

Den første som ”besøkte” ham i cella var en ung nordmann kledd i Waffen SS uniform. Det ble et overraskende møte. Soldaten så selvsagt redselen i Knuts an-sikt. Men den unge sørlendingen fortalte

Knut Peder Langfeldt – ”rådgiveren”Statsviter med spesiale - arbeiderbevegelsens utvikling i Norge

Av Gunnar E. Kristiansen

Knut P. Langfeldt fotografert på Møllergata 19, 2. juni 1943

Det direkte demokrati : Rådsrepublikk eller parlamentarisme? 1966

H i s t o r i e


at også han var idealist; bare at han ville til Østfronten og bekjempe bolsjevismen. Knut fikk en pose sukkertøy. Denne hen-dinga skulle bli avgjørende for Knuts år bak murene.

Det første møtetI møte med kriminalsekretær Friedrich Albert Lappe som hadde ledet spaningen og nå var ansvarlig for forhøret av den mistenksomme og potensielle forræder, ble så å si Knuts videre levnetsløp lagt. I ettertid fant Knut ut at hans to hjelpere; Jerndahl og Rødland, begge slapp lett fra arrestasjonen som følge av Lappes for-hørsteknikk. Hva mer var: Angiveren Knut Peder Langfeldt ble ikke nevnt i Rikspoliti-ets spørreskjema!

Sent på kvelden tirsdag 1. juni 1943 kom Knut til Møllergata 19. Hva han den gang ikke visste var, at da hadde Lappe besøkt fengselsdirektør Heinrich Braun mandag 24. mai og der foreslått unge Langfeldt som en potensiell partner. Etter tre da-ger på celle 27 i D-gangen ble han over-ført til A-gangen og celle C 18 sammen med kommunisten Christian Kloumann og bademester Kaare Rekdahl. Christian advarte Knut allerede første dag mot an-giveren Rekdahl. Kloumann kunne sine klassikere; Marx, Engels, Lenin og Stalin. I så måte stakk han seg ikke ut fra øvrige kommunister fra før 1940. Studier i Mar-xismen – Leninismen med Christian Klou-mann fant sted når Rekdahl var på jobb.

Knappe 14 dager etter at han ble ”utnevnt” til ganggutt, ble han innkalt til fengselsdi-rektøren, Hauptwachtmeister Heinrich Braun (1907 -1996). Nå ble han spurt om han kunne tenke seg jobben som Wach-Wach-kalfaktor - direkte underlagt direktøren. Han skulle stå til tjeneste for det 11 mann store tyske vaktmannskapet; som besto av to Oberwachtmeistere, to kvinnelige

voktere og sju vanlige vakter. Det skulle holdes orden på vaktstua, ko-kes kaffe og maten måtte hentes i gården. Papir-kurvene måtte tømmes to ganger om dagen. Ellers ville det bli forefallende arbeid etter ordre fra vak-tene. Selvsagt sa han ja. Dette var jo en ønskejobb når man først visste at her ble han nok en tid.

Med tyske antifascisterDagen etter tok Wacht-Wacht-meister Walther König, som var frisør fra Ham-burg, ham til side. ”Knut” sa han ”Oberwachtmei-Oberwachtmei-ster Otto Necke og jeg er medlemmer av Den Antifascistiske Tyske Mi-litærliga og vi vil gjerne samarbeide med deg”. Hva sier en 18-åring til et slikt tilbud, annet enn et jublende ja! Dette hørtes spennende ut. Karrieren varte i over ett år, avbrutt av et lengre opphold på fangeavdelingen på Ullevål sykehus: For i august 1943 ble Knut syk og i oktober ble han innlagt. Der lærte han den øverste okkupasjonslegen i Norge, Oberfeldtarzt Dr. Alois Hauer å kjenne, som hadde kommet til Norge fra Wien i juni 1942. Dr. Hauer fant de mest utrolige symptomer og sykdommer hos unge Knut: Ørebetennelsen måtte øy-eblikkelig opereres, og siste funn var en skummel svulst i venstre bryst. Men den diskret oppmerksomme leges omtanke hjalp ikke, for i journalen står det: ”Avhen-tet 12. mars”.

På Ullevål hadde Knut truffet folk som

deltok i Den internasjonale Brigade under borgerkrigen i Spania.1 Både de og andre på Ullevål mente at nå ble han nok sendt til Grini til Jugendabteilung. Dr. med. Alois Hauer2 var ikke helt sikker, men så var han også bestandig i følge med en saks-behandler fra Victoria Terrasse, altså en fra Gestapo. Jo, han ble avhentet, ikke til Grini, men tilbake til Møllergata 19.

VaktskifteFredag 14. juli 1944 fikk unge Langfeldt drømmen om å komme til selveste Para-dis oppfylt. Da var den knapt 33 år gamle kommunisten Alf Ingard Hillestad kommet fra Natzweiler i Tyskland, tilbake til Møl-Natzweiler i Tyskland, tilbake til Møl- i Tyskland, tilbake til Møl-lergata 19. Braun fikk ny Wachkalfaktor

Knut Peder Langfeldt – ”rådgiveren”Statsviter med spesiale - arbeiderbevegelsens utvikling i Norge

Moskvatesene i norsk politikk. Første opplag 1961. Nytt opplag 1972.

H i s t o r i e


og Knut ble overført til ungdomsavdelin-gen på Grini, hvor han etter noen dager merkelig nok havnet på kjøkkenet under overoppsyn av en av sine venner fra Møl-lergata, Wachtmeister Walther König. Der ble Knut til 2. mai 1945.

Den tysk-østerrikske antifascistiske liga i Norge ble ”utdatert” og nedlagt 8. mai 1945. Mens den virket under dekke av sitt prangende ytre; pent antrukket i Wehr-machts uniformer, var Langfeldt altså en av dens medsammensvorne!

Da ”freden brøt løs” ble Knut med i Nor-ges Kommunistiske Ungdomsforbund, slik flertallet av norsk politisk bevisst ungdom ble den gang. Men først ringte konstituert riksadvokat Sven Arntzen. Man mente at Langfeldt, som hadde jobbet lengst som Wachkalfaktor på Nr. 19, måtte egne seg utmerket som fengselsbetjent der nå som rollene var byttet om.

Fangevokter Knut P. Langfeldt gikk rundt med et digert nøkkelknippe fra mai til sep-

tember 1945. På sine vandringer var han også innom celler han kjente godt fra før. Og det ble mer enn en prat, både med Sverre Riisnæs og Vidkun Quisling. Riis-næs ba Knut om å kjøpe skråto-bakk til seg i den lille butikken på hjørnet av Møllergata og Youngs gate, og det kunne Knut. Vidkun Quisling var klar over at han ville bli dømt til døden. Det interes-serte ham ikke. Quisling laget en dialektisk skisse på celleveggen om kampen mellom bolsjevis-men og nasjonalsosialismen: Bolsjevismen hadde seiret, men snart kom negasjonenes negasjon, og historien ville fri-kjenne ham. Dette var han helt klar på. Albert Viljam Hagelin var ellers ingen bra mann, han hadde tilmed stjålet sølvtøy fra Slottet!

BerlinPeder Furubotn sendte Knut til Parteihochschule Karl Marx

som lå i Berlin og var verdens beste marxistiske høgskole. Skolen ble ledet av Peder Furubotns gamle venn Rudolf Lindau, fra tida i Komintern. ”Gubben” hadde vært i Berlin på Det Sosialis-tiske Enhetsparti’s andre kongress i Berlin i august 1947. Der fikk han et par stipendier beregnet på ”høvelige” kamerater. Det ene stipendiet på et halvårig kurs leverte Gubben til partiet. Det andre, som var til den nyetablerte toårige utdannelsen av morgendagens yrkesrevolusjonære beholdt han selv. For å gi det til Knut Peder. Knuts forsøk på avklaring, ved å argumentere for at han jo ikke var medlem av partiet, noe Furubotn avfeide med; ”(…) det ordner seg, bare reis du!”. Og et døme på det var vel da Knut praiet Emil Løvlien. Han fikk 300 kroner i reisepenger, men med en spørrende gest fra Furubotns største mot-mann: ”Jaså skal du til Berlin, det visste jeg ikke?!”.

I Berlin ble Knut NKPs kontaktperson un-

der dekknavnet Karl Quandt, men uten at partiets sentralkomité visste hvem dèt var. I Berlin derimot, het han Kurt Lindenberg. Ikke en gang Knuts gode venn; Hans In-gemann Kleven, som ble student ved par-tiskolen fra februar 1948, fikk vite at Kurt Lindenberg var identisk med Karl Quandt - før det hadde gått 50 år. Den gang var dette en dyd av nødvendighet! Verden var annerledes, menneskene og!

Her traff han flere av bevegelsens mest framskutte personligheter. Georgij Di-

mitrov var en av dem. De tråder som da ble spunnet, er vel det som i siste instans skapte mannen. Bare Peder Furubotn og hans datter Magda kjente den treeni-ge Knut Langfeldt. Knut Peder har nok også endret seg. Dog ikke med hensyn til partitilhørighet. Han var ikke medlem

Knut P. Langfeldt. London 2001. Foredrag for Amnesty International.

Hvorfor Nei til Folk og Forsvar. Agitasjonsbrosjyre 1951 sammen med Eugen Aaen.

H i s t o r i e

Den tysk-østerrikske antifascistiske liga i Norge ble ”utdatert” og nedlagt 8. mai 1945. Mens den virket under dekke av sitt prangende ytre; pent antrukket i Wehrmachts uniformer, var Langfeldt altså en av dens medsammensvorne!


av kommunistpartiet da han ble utnevnt til partiets kon-taktperson i Berlin, og heller ikke i dag. Slik sett er han den samme.

Etter Berlin ble det Stats-vitenskap ved universitetet i Oslo, hvor han selvsagt engasjerte seg i studentpo-litikk. I den perioden ga han også ut brosjyren Hvorfor nei til ”Folk og forsvar” sammen med Eugen Aaen. Seinere ble det opphold i Sveits. Her ble båndene til Elsbeth knyt-tet, samtidig som han skrev på La Première internationale : recueil de documents som ble til det 800 siders verket om 1. Internasjonale, publi-sert i 1962. Året før fikk han gitt ut, Moskvatesene i norsk politikk, som var basert på hans hovedoppgave i stats-vitenskap fra 1956. Dette ble nok den boka som har satt flest spor etter seg i statsvi-tenskaplige og historiefaglige miljøer i Norge. I –59 kom en overraskende litteraturkritisk artikkel om Oskar Braatens artikler i tidsskriftet Samtiden. Men så kom det en ”oppfølger” til hans tematikk: Det direkte demokrati : Rådsrepublikk eller parlamentarisme? i 1966. Den handler om arbeiderrådsbeve-gelsens idégrunnlag, framvekst og organi-sering i Norge.3

Råd og radikalismeBoka om rådskommunistenes tenkning ble ingen stor suksess her på berget. Kan hende har det sammenheng med Knuts anlegg for å bry seg med små detaljer. De-taljer kan avsløre. Så er da også Knut Pe-der Langfeldt blant gode venner framfor alt kjent som den detektiv han er. Kanskje skulle han ha trådt mer varlig? Nei, ikke Knut. Men så er da til gjengjeld historien om Sigurd Simensen og hans drabanter oversatt og brukt over hele Europa – i øst som i vest, så vel som av den ikke ukjente

W. M. Lafferty under hans stipendiat i Oslo på 1960 og –70-tallet. Mens han arbeidet med arbeiderrådene i Norge kom også artikkelen ”«Den socialdemokratiske op-Den socialdemokratiske op-positionsgruppe» – et politisk intermesso 1918 – 1921” i Historisk Tidsskrift bd 42.

Knut Langfeldt har selvsagt skrevet mye mer enn det vi får plass til å nevne her, og for egen del vil jeg da nevne hans artik-kel ”Vil arbeiderklassen forsvinne?”4, som omhandler det store hamskiftet i de nord-isk samfunn på 1960-tallet.

Mange år seinere søkte han både i nor-ske, tyske og østerrikske arkiver etter kunnskap om de menn og den saken han nokså ufrivillig var blitt satt til å arbeide for under 2. verdenskrig. Noe av kunnskapen han har gravd fram ved hjelp av aner-kjente europeiske krigshistorikere, fikk han publisert – i Tyskland. I Norge har han ikke lyktes så godt med denne saken. Vi

vil vel ikke at våre bilder av de fæle tysker-nes herjinger skal rokkes ved, tenker den gamle radikaler. Apropos: Hva betyr radi-kal?: Rothogger - Den som går til roten!.

Knut Peder Langfeldt fylte 85 år 14. januar 2010. Rothoggeren er trett, men har ikke lagt øksa fra seg! Mappa hans kan ennå få litt påfyll. Per 2009 besto den jo bare av knapt 100 dokumenter.

Kilder:Kater Michael H.: Doctors Under Hit-ler, Chapel Hill NC, 1989 på nettsida http://books.google.no/books?id=lDMIHDTLEN4C&pg=PA83&lpg=PA83&dq=Dr.+Alois+Hauer&source=bl&ots=2lMqtoX6KI&sig=32BnanzYVnUbiteGfa-0Tz_qGq4&hl=no&ei=wbysS7zxNYv8_AbZltTIDw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CAYQ6AEwAA#v=onepage&q=Dr.%20Alois%20Hauer&f=false - besøkt 26. mars 2009.

Langfeldt, Knut: ”Die Gemeinde Holz-heim kann stolz sein auf ihren Mitbürger Heinrich Braun (1907.1996) sein” i Holz-heim : Geschichte eines schwäbischen Dorfes . Holzheim 2004

Weber, Hermann: Damals als ich Wun-derlich hiess, Berlin 2002

Korrespondanse, samtale og telefonsam-taler med Knut Peder Langfeldt – siden januar 2001

Noter:1 En av disse kom til Harstad etter krigen. – Mer om det siden.

2 Hauer var østerriker og tjenestegjorde i Norge i 1942-43 som fengselslege. Her gjorde han hva han kunne for å redde pa-sienter fra sine SS-kolleger.

3 Dette blir et annet tema vi skal ta opp – i en seinere artikkel.

4 Dette blir nok et tredje tema – i en sei-nere artikkel.

Georgi Dimitrov

H i s t o r i e

Den tysk-østerrikske antifascistiske liga i Norge ble ”utdatert” og nedlagt 8. mai 1945. Mens den virket under dekke av sitt prangende ytre; pent antrukket i Wehrmachts uniformer, var Langfeldt altså en av dens medsammensvorne!


26. februar skjedde det eit poli-tisk jordskjelv i Colombia, det tredje største landet i

Latin-Amerika. Sju av medlemmene av landet sin høgsterett røysta mot eit lov-forslag som ville ha gjort det mogeleg med eit tredje gjenval av den konserva-tive presidenten Alvaro Uribe. Berre to røysta for.

Kven er Uribe?Alvaro Uribe har vore borgarmeister, sen-ator og deretter president sidan august 2002. Far hans vart drepen av den rev-olusjonære FARC-geriljaen. Under Uribe sine to regjeringar har då også kampen mot geriljarørslene FARC og ELN stått i sentrum. Presidenten har heile tida stått for ein marknadsliberal økonomisk poli-tikk, og har nære økonomiske, politiske og militære band til USA.

Etter åtte år har Uribe 63% av folket i ryggen, i følgje colombianske mein-ingsmålingsbyrå. Det er først og fremst tryggleikspolitikken som sikrar Uribe støtte; dette overskyggar ein økonomisk politikk som jamvel ein del av presidenten sine veljarar er skeptiske til. Stadig kon-frontasjon med Venezuela har gjort det mogeleg for presidenten å vende fokuset bort frå interne problem.

Brokut fortidDen sterke støtta til Uribe kan likevel ver-ke forunderleg når ein ser på skandalane som har følgt han.

9. august 2004 publiserte Newsweek in-formasjonar frå ein tidlegare løyndoms-stempla amerikansk etterretningsrapport frå 1991. Der vert det slått fast at Alvaro Uribe – på det tidspunktet senator – sa-marbeidde med det vidgjetne Medellin-kartellet. Rapporten slo også fast at han

var ”ein nær personleg ven av Pablo Escobar”, kanskje den mest kjende narkobar-onen i verda.

Då Uribe-familien, inklud-ert presidenten sin bror, i 2006 vart klandra for å ha late paramilitære og nar-kotikabandar nytte fleire av familien sine jordområde til verksemda si, førte dette til at USA sin visepresident på denne tida, Al Gore, nekta Colombia sin president å å delta på eit møte om kli-maspørsmål.

Sidan har skandalane auka i frekvens og omfang. I 2008 hamna 50 kongressmed-lemmer under mistanke for band til paramilitære dødsskvadronar som driv med narkosmugling. Mario Uribe, presidenten sin fet-ter og ein nær alliert av han fram til då, vart funnen skul-dig og hamna i fengsel.

Mellom 2006 og 2009 vart 113 millionar dollar øyre-merka matproduksjon delt ut til velståande familiar som i mange tilfelle ikkje har no-kon som helst samband med jordbrukssektoren. Også ein politikar som står Uribe nær fekk utbetalt store summar til valkampverksemd.

Sidan fekk ein ”the false positives”, der hæren drap sivile colombianske bønder, for deretter å kle ut lika som

C o l o m b i a e t t e r U r i b eAv Even Sandvik Underlid


geriljasoldatar. 1043 mogelege tilfelle vart registrerte.

Geriljaen si rolle Når skuld skal ford-elast for Colombia sine problem, vert det ofte vist til geril-jagruppene FARC og ELN. Internas-jonalt har desse gruppene lite støtte. Jamvel Cuba sin tidlegare leiar, Fidel Castro, som sjølv kom til makta gjen-nom geriljakrig, om-tala nyleg FARC sin bruk av gisseltaking som ein ”objektivt inhuman” praksis.

FARC vert også med jamne mel-lomrom skulda for å vere involvert i narkotikaproduks-jon, til liks med dei h ø g r e e k s t r e m e , paramilitære grup-pene.

Likevel kan geril-jarørslene berre forståast dersom ein ser på forhisto-ria deira. Dei vart til som eit resultat av den politiske valden i Colom-bia på 1950-talet. Mangelen på sosial rettferd og verkeleg demokrati har sidan tent som grunngjev-ing for kampen dei-ra og dei verkemidla som dei nyttar. Då venstresida prøvde

ein fredeleg strategi og stilte til val gjen-nom Unión Patriótica i 1989, vart organ-isasjonen sine representantar systematisk utrydda. 4.000 personar skal ha døydd under denne bølgja av statsstøtta terror-isme.

Framleis ein versting Colombia er framleis ein menneskeretts-versting. Overskriftene i det siste talar godt for seg sjølv: ”Ei ny bølgje av para-militarisme terroriserer Colombia” (Miami Herald), ”Paramilitære påtek seg ansvaret for 30.000 drap” (AFP), ”Paramilitære un-der mistanke for 150.000 drap” (Colombia Report), ”Colombia sin visepresident ve-dgår møte med paramilitære” (Notimex), ”Uribe-familien har band til paramilitære, seier senator” (Bloomberg), ”Tvang mot veljarar, drap og forfølgjing trugar det co-lombianske valet” (EFE), ”Colombia polar-isert på grunn av Ulribe sin konflikt med domstolane” (Reuters) og ”Colombia går inn i valkampen med ein auke i tryggleik-stiltak og under mistanke om juks” (Elfe).

I følgje nyhendebyrået IPS har det komme til 2.4 millionar nye internflyktningar i Co-lombia sidan Uribe tok over i 2002 og fram til 2009. Antalet som vart drivne på flukt årleg har auka under den sitjande presi-denten; talet for dei siste 25 åra, under eitt, er 4,9 millionar.

Senter for forsvar av journalistar (CPP) kritiserte nyleg at den colombianske regje-ringa mellom 2003 og 2009 dreiv med om-fattande spionasje på dommarar, journali-star og opposisjonelle.

I januar i år vart det leiande, regjering-skritiske vekebladet Cambio (”Endring”) omgjort til eit månadsblad med vekt på kjendisstoff, mat og kultur. Av den øvrige pressa og folket vert avgjersla tolka som eit resultat av press frå regjeringa.

Det var også kontroversielt då president-en nyleg gav grønt lys for oppretting av sju

amerikanske militærbasar på colombiansk territorium. Innhaldet i avtalen vart halde løynt for det offentlege og kan vere grunn-lovsstridig. Dei amerikanske soldatane skal kunne operere fritt i heile landet. Op-prustinga har vekt sterke reaksjonar blant anna frå regjeringa i Brasil.

Kontinuitet eller oppbrot?Den 30. mai er det altså presidentval igjen i Colombia, utan Uribe.

Parlamentsvalet 14. mars gav Uribe-koal-isjonen reint fleirtal, i eit val som i følgje nyhendebyrået IPS var prega av kjøp av røyster og press mot veljarane. Juan Man-uel Santos, forsvarsminister og Uribe sin utpeikte etterfølgjar, leiar på målingane framfor presidentvalet. Opposisjonskan-didatar som Sergio Fajardo (uavhengig), Antanas Mockus (Det grøne partiet), Gus-tavo Petro (venstrealliansen) og Rafael Pardo (Det liberale partiet) står alle for ein mindre militaristisk og meir sosial politikk enn den sitjande presidenten. Éin av dei kan komme til å puste Santos tett i nakken i ein andre valrunde, men ein siger til op-posisjonen synest i skrivande stund lite sannsynleg.

”Ein av dei mest proamerikanske pre-sidentane i heile Latin-Amerika si his-torie”, har han blitt kalla. Så fekk ikkje Uribe stille til gjenval.”


Rusdiskusjoner har en tendens å ende opp i fastlåste posisjoner. De som føler de mestrer sitt eget rus-

bruk vil ikke høre noe om at det kanskje er problematisk, om ikke for seg selv kan-skje, så for andre, for eksempel barna. Jeg opplever at skyttergraven ganske raskt inntaes med verbale skuddsalver om moralisering hvis jeg stiller spørsmål om omfang og hensiktsmessighet med alkoholbruken både til den enkelte og i samfunnet.

Her tror jeg mange blander sammen be-grepene noe. Noen oppfatter moralisme som negativt ladet, og det er jeg enig i. Men mange blander begrepene moral og moralisme. God mor-al skal ligge i bunnen i alle forhold til men-nesker. Hvis en far eller mor ikke ivaretar omsorgsoppgaven sin i forhold til barna på grunn av rus, skal vi la være å påpeke det problematiske med den rusbruken? Jeg vil si at det heller er uttrykk for unn-latelse, altså dårlig moral, å la det være.

Er det ikke god moral å påpeke at for-skjellige typer rusadferd fører til at en plager andre mennesker? Er det dårlig moral å melde fyllekjøring til politiet, altså en atferd som fører til at andre mennesker liv og helse utsettes for fare? Er det ikke mer problematisk å se gjennom fingrene med slikt, enn å melde fra.

Særlig er mange følsomme vedrørende kommentarer på eget alkoholbruk. For den enkelte er eget alkoholbruk hevet over enhver diskusjon. Retten til å drikke seg full ansees av mange som en men-neskerettighet og enhver påpekning av problematiske sider ved alkoholbruk, opp-leves som en utidig innblanding i privatliv-

ets fred. Men hvis alkoholbruken skjer i full offentlighet er det private borte. Og er det slik at fyll er ok i det skjulte, selv om en har barn som lider under det?

Jeg skal her i fortsettelsen prøve å prob-lematisere noen flere sider ved alkohol-bruk.

Alkohol er narkotika.Alkohol er et sterkt narkotiserende rus-middel, men det er lovlig å produsere, omsette og å bruke. De fleste øvrige rus-midler er ulovlig å produsere, omsette og å bruke. Det er disse som kalles narkotika. I virkeligheten er flere av rusmidlene som kalles narkotika mindre skadelige og gift-

ige enn for eksempel alkohol. Men hvis noen våger å si dette kan det få store kon-sekvenser.

Enkelte mener at løsningen på dette dilemmaet er å legalisere noen av de ulovlige rusmidlene. Det vil bidra til å re-dusere kriminaliteten i landet. Politiets arbeid dreier seg i dag i stor grad om nar-koforbrytelser, og fengslene er fulle av folk med narkodommer. Det er gode grunner for en slik holdning. Personlig mener jeg at en ikke løser problemene med rusbruk ved å åpne opp for stadig flere rusmidler. Jeg mener at spørsmålet må stilles mot-satt. Ønsker vi et samfunn der stadig flere mennesker er ruset eller ønsker vi et sam-funn hvor vi prøver å redusere bruken av rusmidler?

Jeg tror at mange vil være enig i at det er ønskelig med en utvikling som gir en reduksjon av rusbruken i samfunnet. Men her oppstår et av mange dilemma:

De ulovlige rusmidlene bekjempes med store politiressurser. Alkoholen er rusmid-let til nærmere 90 % av befolkningen. Det er altså en reduksjon i alkoholbruken som må til for å realisere en slik målsetting. De siste årene har utviklingen gått i motsatt retning. Særlig i ungdomsgruppen har økingen i alkoholbruk vært stor, selv om de offisielle tallene nå viser at bruken av alle rusmidler er forsiktig på vei ned blant ungdom. Dilemmaet er at selv om mange vil ønske en utvikling med mindre rusbruk, er det få som vil akseptere at det skal ha negative konsekvenser for seg selv.

Selv er jeg forsiktig å diskutere den en-keltes alkoholbruk for jeg vet godt hvilke følelser og holdninger som er ute å går. Mange av holdningene og praksis er, slik jeg ser det, preget av irrasjonalitet. Jeg skal prøve å eksemplifisere dette.

Alkohol på arbeidsplasser der alkoholen skal bekjempes.Jeg har arbeidet med voksne med psykiske vansker i 25 år, mange av dem med betydelige alkoholbruk. Da jeg beg-ynte arbeidet innen dette feltet var det på en poliklinikk, og overfor mange av pasi-entene dreide arbeidet seg om å motivere dem til å redusere bruken av alkohol og vanedannende piller. (benzos). På denne institusjonen hadde vi hver fredag et vin-lotteri blant de ansatte. Jeg prøvde å prob-lematisere at det var vanskelig å gå fra pasientsamtaler om problematisk rusbruk til lotteri om alkohol til oss selv og deretter tilbake til nye pasienter for å motivere dem til å slutte å drikke alkohol.

Jeg tror mine kolleger oppfattet meg som en moralist, og de ble forbanna da jeg foreslo at vi heller kunne lodde ut et brett

I k k e k ø d d m e d a l k o h o l e n m i n !Av Knut Lindtner, spesialist i klinisk psykologi

R u s p o l i t i k k

“Personlig tror jeg at vinen i alle år har vært de rikes (overklassens) forfinete rusmiddel. Det gir den en-kelte en følelse av å være opphøyet. Den dufter av kultur og tradisjoner.”


med valium. Dette gjorde jeg for å sette på spissen vår kollektive praksis og for å il-lustrere hva jeg mente dette faktisk dreide seg om.

I denne sammenhengen må jeg si at jeg opplevde at jeg aldri fikk noen gode argu-menter å holde på med utlodning av rus-midler i en offentlig institusjon som hadde som formål bl.a. å få folk til å slutte å bruke rusmidler. Men mine kolleger oppfattet prob-lematiseringen som utidig.

Teori og praksis.Dette problemet reiser naturligvis det vanskelige spørsmålet om teori og prak-sis. Det er problematisk å stå med røyken i hånden og si til ungdommen at de ikke må røyke. Det er like problema-tisk for voksne å stå med halvliteren, drinken eller vin-glasset i hånden og preke av-holdenhet til de yngste. Som alltid vil de se mer på det du gjør enn å høre på det du sier. Mange unge bruker or-det patetisk om en slik prak-sis, og jeg er enig.

Men dersom en spør forel-dre, er det svært få som ønsker at barna skal starte med alkoholbruk i tidlig al-der. Mange vil at barna skal ha en avholdende eller svært forsiktig alkoholbruk i motset-ning til seg selv. Det forteller at mange skjønner at alkohol er et farlig rusmiddel, men de vil ikke ta konsekvensene av en slik forståelse i forhold til egen bruk. På jobben reiste jeg nylig denne problemstill-ingen og fikk bekreftet det samme inntrykket. Nesten

alle ønsker at barna skal drikke mind-re alkohol enn det de selv gjør, men de vil ikke selv gå foran med noe eksem-pel. Flere sa at de ikke serverer alkohol hjemme til ungene før de er myndige.

For noen år siden uttalte en alkoholfor-sker i en TV-debatt at hun serverte alkohol hjemme til sin 14-åring for at ungen skulle

lære seg en behersket bruk av alkohol. Standpunktet er meget problematisk, noe en helsesøster påpekte i et kort avisinn-legg. Her spurte hun om når en skulle lære ungene å røyke. Og dilemmaet er dette: møter en den norske flatfylla, som er mange unges første introduksjon til alko-holbruken, med å introdusere behersket hjemmedrikking? Eller er det foreldres

I k k e k ø d d m e d a l k o h o l e n m i n !R u s p o l i t i k k


ansvar å avstå fra alkoholbruk når en har ansvar for unger?

Forskningen er meget entydig på dette punktet. Foreldres praksis er meget be-stemmende for ungenes praksis. Hver måned en utsetter alkoholdebut reduseres faren for seinere alkoholproblemer be-tydelig. Dette gir foreldre et stort ansvar, men også store muligheter.

Bruk og misbrukJeg deltok en gang i en (ruspolitisk) sam-ling av fagfolk innen rusfeltet. Vi diskuterte ulike ruspolitiske problemstillinger i to dager. Om kvelden 1. dagen var det sosia-lt samvær med inntak av rusmidler (alko-hol). De fl este som har vært med på dette vet hva som skjer. Neste dag møtte ikke mange av fagfolkene til den siste semi-narøkten fordi de sov ut rusen. Jeg tenkte i etterkant at en slik praksis egentlig reiser spørsmålet om hvem som er rusmisbruker og ikke.

Og etter hvert som jeg tenkte gjennom dette kom jeg til at “mis” i misbruker egentlig er en meningløs betegnelse. Den skaper et skille mellom oss og de andre som vi skal behandle, noe dette kurset ufrivillig illustrerte er kunstig, og bare bi-drar til å kamufl ere for mange fagfolk at de også ikke helt sjelden misbruker rus-midler. Det er langt bedre å bruke ordet rusbruker. Skillet mellom mellom oss og “dem” blir dermed vanskeligere å holde fast ved og fagfolk blir brukere på linje med de som skal “behandles”.

En offentlig ansatt som skal hjelpe folk med en problematisk rusbruk, kan naturligvis også selv ha et problematisk forhold til rusmidler. Det er ulogisk å si at den ene er bruker mens den andre er mis-bruker. Begge har naturligvis en problem-atisk bruk. Men hvis min bruk er lik den som skal ha hjelp sin bruk, opphører også den psykologiske avstanden mellom oss. Da dreier det seg om gradsforskjeller. Jeg kan ikke lenger defi nere meg selv vekk fra problemet. For en vesentlig del av rusproblemet, kanskje den viktigste, er vår sam-lete kollektive bruk - det vi kan kalle den nasjonale ruskulturen. I forhold til den har alle og en-hver et kollektivt, men også et indi-viduelt ansvar.

Så vanlig at en blir blind.Jeg var n y l i g på et kurs

om en be-stemt type psykisk lidelse, hvor bruk av rus-midler ofte blir et problem for den enkelte. Mange sliter med bruken av ulike rusmidler, for å dempe symptomene som er knyttet til denne lidelsen. Diagnostisk kalles denne lidelsen for ADHD. Mange som sliter med dette problemer får også et problematisk forhold til rusmidler.

Hver foreleser fi kk en gave etter innsat-sen: En fl aske vin! Jeg vet ikke om jeg var den eneste som reagerte på akkurat dette. Men i etterkant av kurset tenkte jeg gjennom dette og gjorde følgende tanke - eksperiment: Hvordan ville folk ha rea-gert hvis gaven var en sekspakke med øl? Eller en halv fl aske med brennevin?

Jeg tror at mange da ville ha reagert og stilt spørsmål med gavene, om ikke annet at det var ufi ne gaver. Jeg tror faktisk også at folk ville reagert på en halv fl aske dyrt, anerkjent brennevin som gave. Men med vin er det annerledes. Og en kan lure på hvorfor.

Personlig tror jeg at vinen i alle år har vært de rikes (overklassens) forfi nete rusmiddel. Det gir den enkelte en følelse av å være opphøyet. Den dufter av kul-tur og tradisjoner. Det er en aura av god smak og fi ne vaner rundt vinen. Den er

hyllet opp gjennom århundrene som et guddommelig rusmiddel. Det

er skrevet sanger, dikt og bøker over vinens for-

treffelighet. Det er egne yrker

m e d

egne yrkes-

kodeks-er når

det gjelder vin og vins-

making. År-gangsviner som

er anerkjent av vinkjennerne om-

settes til ufattelige priser.

Jeg tror mange vindrik-kere av slike grunner føler

seg nærmest usårlig for rus-problemer. Dette i motsetning

til den gemene hop som tyller i seg litervis med øl eller drikker

seg sanseløse i brennevinsfylla. Men på min arbeidsplass får vi inn

stadig fl ere vinnarkomane, for det er det rusmidlet som har øket mest i bruk

i Norge de siste 20-30 årene. Jeg tror vi-nens opphøyde status faktisk lurer mange til å tro at den ikke er så farlig. Og slik er den også glidd inn i hverdagen til den enkelte. Rødvin hører med til et koselig måltid. Den skaper høytid og fest. Mange bruker rødvin daglig til middag og ikke bare på søndagen. Og en fi skemiddag uten hvitvin er for mange utenkelig.

Og svært mange tenker ikke over det. Bruk av alkohol er glidd inn som en del av det dagligdagse, som melk, kaffe og brød. Dette forsterkes av det som for-midles for eksempel gjennom fi lmer. Men du må være våken for å seg det - for det er så vanlig nå at mange er blitt blind. En pasient som var henvist til meg for alko-holproblemer, sa da vi avsluttet kontakt-forholdet:

“Jeg er helt klar over at jeg har hatt prob-lemer med alkoholen og har derfor sluttet med den. Men vennene mine ser ikke hvor mye de drikker. Hver helg går det med fl ere fl asker vin. De har felles treff med

nens opphøyde status faktisk lurer mange til å tro at den ikke er så farlig. Og slik er den også glidd inn i hverdagen til den enkelte. Rødvin hører med til et koselig måltid. Den skaper høytid og fest. Mange bruker rødvin daglig til middag og ikke bare på søndagen. Og en fi skemiddag

Og svært mange tenker ikke over det.



onsdagspils og ukesluttpils på jobben om fredagen. Alt dette er de blitt blinde for, fordi det gjentar seg hver uke. Det de ser er det som kommer i tillegg til alt dette.” Og like etterpå sa han: “Jeg var på fest sist helg med legen som henviste meg til deg. Jeg var edru og hun ble full. Det reiste seg da et pussig spørsmål for meg om hvem av oss som egentlig har a l k o h o l p r o b -lemer”.

Vinen er så op-phøyet at det problematiske først viser seg for andre når en erstatter vin med an-dre rusmidler. Jeg skal ta et par eksem-pler.

Det fremstilles som ganske vanlig at en tar et kjapt glass vin før maten når en kom-mer fra jobb. Hvis vinen ble erstattet med heimebrent ville inntrykket blitt et helt an-net.

Mange aviser har egne faste spalter hvor ulike vinsorter bedømmes med inntrykk og terningkast til tross for reklameforbudet for alkohol. Men det kan ikke vært tvil om at terningkast på 5 og 6 i praksis fungerer som reklame for dette merket. Hvordan ville folk reagert om det kom avisspalter med terningkast for sigaretter. F. eks. slik:

Terningkast 6. Ny amerikansk virgini-asigarett: Emperor. Navnet står virkelig til denne røyken. Gir deg en følelse av uovervinnelighet, med en nennsom men merkbar duft av fornemhet.

Terningkast 5. Tyrkisk sigarett Kaliff. Ved gjennomrøykning av denne hensettes en til det nære Østens mystikk gjennom røkelsesaktige dufter. Tørrhosten som fulgte etter et par kraftige magadrag trek-ker helhetsinntrykket litt ned.

Ternignkast 3. Spennende, men skuffende møte med en helt ny sigarett fra Tanzania, Maasai. Duftet som jordnøtter, men rev alt for mye i halsen til å friste til daglig bruk. Kan kanskje brukes som morrarøyk for å komme seg fort på beina.

Det kan også tenkes andre typer russ-palter, for eksempel om hasj hvis denne hadde vært lovlig, eller om hjemmebrent i trønderske avisspalter. Hva med en fast brennevinspalte?

De fl este vil reagere svært negativt hvis det etableres opiumsbuler, slik en har i Østen, hvor folk som ville røyke dette rus-midlet kan oppholde seg. Men hvis en ser bort fra at opium ikke er et lovlig rusmid-del, er det egentlig ikke mye som skiller en

fi n opi-u m s -b u l e fra en norsk b a r h v o r

mange drikker seg sanseløse.

Fylla som menneskerettighet.Jeg fi kk engang en pasient til poliklinisk behandling som hadde en voldsom fyl-leadferd. Vi kjenner alle til slike tilfeller. Noen drikker og tåler det ikke. De blir voldsomme, brutale eller store i kjeften i fylla. Eller alt dette på en gang. De blir us-piselige for andre. Særlig brennevinsdrik-king gir denne typen atferd. Og så angrer de seg i ettertid. Når de edru skjønner at de har tabbet seg ut offentlig. De får bonanger og gremmer seg i større eller mindre grad.

Pasienten min tilhørte denne gruppen. Han havnet i stadige slåsskamper i sam-funnshuset i et lite lokalsamfunn, og han ble etter hvert skydd av andre på fester på grunn av dette. Det plaget han i så stor grad at han ville gjøre noe med det. Der-for gikk han med bøyd hode i bakrus til fastlegen og ba om hjelp. Fastlegen vis-ste ikke hvordan han skulle hjelpe han, og sendte en søknad til 2.linje-tjenesten, for her var ekspertene. Jeg fi kk pasienten til behandling.

Etter utredning av problemet fi kk vi det kokt ned til kjernen. Han ville ha hjelp slik at han kunne drikke brennevin, bli full som alle andre, men miste lysten til å sloss og slenge med leppa i fylla.

Det er meningsløst å bruke tid og krefter på slikt. Det enkleste er å slutte med drik-king, noe jeg også anbefalte, i stedet for en langvarig terapi med høyst usikkert resultat. Er det i det hele tatt rimelig at vi skal kurere fylleadferd? Oppfattes virkelig fylla som en menneskerettighet, slik jeg fi kk inntrykk av i dette tilfellet? Er det god moral å bruke offentlige ressurser på å kurere slikt?

Kan vi snakke om dette?Jeg synes det er meget vanskelig for det blir fort personlig og dermed svært føl-somt. Det er en skam for mange å være alkoholavhengige og erkjennelsen av at det er tilfelle sitter svært langt inne. Kon-sekvensen er at en lukker øynene alt for lenge for eget problematisk alkoholbruk og dette bidrar til å forsterke problemene. Mange griper ikke tak i dette før det er kommet ut av kontroll.

En måte å realitetsorientere seg selv er å notere det faktiske forbruket en periode. Når jeg utreder folk for psykiske plager gjør jeg alltid en alkoholanamnese, for å få frem et realistisk bilde av forbruket til den enkelte. Det er påfallende hvor mange som blir overrasket over hvor stort det er i virkeligheten, når vi regner sammen: “150 fl asker vin siste året! Og i tillegg en del øl og brennevin. Nei det kan ikke stemme!”

Saken er at de fl este tar for lite i etter hu-kommelsen og ikke for mye. Ved å notere dag for dag i en periode vil bildet bli mer realistisk og faktisk gi den enkelte en pe-kepinn om eget forbruk. En gir seg selv da også muligheten til en endring.

Realiteten er at når alkoholforbruket øker i befolkningen øker også de alkoholrelat-erte problemene som en følge av dette. Det er uunngåelig, det er bare slik det er. Hvis noen tror at et frislipp av alkoholen ikke får negative sosiale konsekvenser, er en ganske naiv. I storbyene er det nå mange som kvier seg for å gå gjennom sentrum nattestid i helgene, på grunn av fyllevolden.

De som ser på økningen i alkoholbruk som ønskelig, kan glede seg over det som skjer. For forbruket er steget dras-tisk i befolkningen de siste 10-15 årene, særlig blant ungdommen. Med vin- og brennevinsalg i dagligvareforretningene, slik noen ønsker, vil alkoholforbruket øke ytterligere.

Det jeg bekymrer meg for, dreier seg ikke om rødvinsfl asken til en koselig søndagsmiddag, men hvor mange av de unge som vokser opp i dag som vil bli alkoholavhengige. Hvis vi klamrer oss til denne fl asken, mister vi evnen til å se helheten. Det er dessverre en sammen-heng mellom den enkeltes alkoholbruk og det totale forbruket. Dette må vi våge å snakke om.

Etter utredning av problemet fi kk vi det kokt ned til kjernen. Han ville ha hjelp slik at han kunne drikke brennevin, bli full som alle andre, men miste lysten til å sloss og slenge med leppa i fylla.

Det er meningsløst å bruke tid og krefter på slikt. Det enkleste er å slutte med drik-king, noe jeg også anbefalte, i stedet for en langvarig terapi med høyst usikkert resultat. Er det i det hele tatt rimelig at vi skal kurere fylleadferd? Oppfattes virkelig fylla som en menneskerettighet, slik jeg fi kk inntrykk av i dette tilfellet? Er det god moral å bruke offentlige ressurser på å kurere slikt?

som skjer. For forbruket er steget dras-tisk i befolkningen de siste 10-15 årene, særlig blant ungdommen. Med vin- og brennevinsalg i dagligvareforretningene, slik noen ønsker, vil alkoholforbruket øke ytterligere.

Det jeg bekymrer meg for, dreier seg ikke om rødvinsfl asken til en koselig søndagsmiddag, men hvor mange av de unge som vokser opp i dag som vil bli alkoholavhengige. Hvis vi klamrer oss til denne fl asken, mister vi evnen til å se helheten. Det er dessverre en sammen-heng mellom den enkeltes alkoholbruk og det totale forbruket. Dette må vi våge å snakke om.

mer fra jobb. Hvis vinen ble erstattet med heimebrent ville inntrykket blitt et helt an-

Mange aviser har egne faste spalter hvor ulike vinsorter bedømmes med inntrykk og terningkast til tross for reklameforbudet for alkohol. Men det kan ikke vært tvil om at terningkast på 5 og 6 i praksis fungerer som reklame for dette merket. Hvordan ville folk reagert om det kom avisspalter med terningkast for sigaretter. F. eks. slik:

Terningkast 6. Ny amerikansk virgini-asigarett: Emperor. Navnet står virkelig til denne røyken. Gir deg en følelse av uovervinnelighet, med en nennsom men merkbar duft av fornemhet.

Terningkast 5. Tyrkisk sigarett Kaliff. Ved gjennomrøykning av denne hensettes en til det nære Østens mystikk gjennom røkelsesaktige dufter. Tørrhosten som fulgte etter et par kraftige magadrag trek-ker helhetsinntrykket litt ned.

Ternignkast 3. Spennende, men skuffende møte med en helt ny sigarett fra Tanzania, Maasai.

de seg i ettertid. Når de edru skjønner at de har tabbet seg ut offentlig. De får bonanger og gremmer seg i større eller mindre grad.

Pasienten min tilhørte denne gruppen. Han havnet i stadige slåsskamper i sam-funnshuset i et lite lokalsamfunn, og han ble etter hvert skydd av andre på fester på grunn av dette. Det plaget han i så stor grad at han ville gjøre noe med det. Der-for gikk han med bøyd hode i bakrus til fastlegen og ba om hjelp. Fastlegen vis-ste ikke hvordan han skulle hjelpe han, og sendte en søknad til 2.linje-tjenesten, for her var ekspertene. Jeg fi kk pasienten til


“Det jeg bekymrer meg for, drei-er seg ikke om rødvinsfl asken til en koselig søndagsmiddag, men hvor mange av de unge som vokser opp i dag som vil bli alkoholavhengige.”


Jeg kan ennå se det lille svart-hvittbil-det for meg. Det ble tatt da jeg kan ha vært ni eller ti år, et sted ikke langt

fra skogstien som leder fra Kjelsås mot Maridalen og Sandermosen stasjon på østsiden av byens drikkevannskilde. Min far og onkel Knut, min fadder, er hoved-personene. De har fått ild til et lite bål, og røyken siver ut av tuten på kaffekjelen. De hadde ikke tatt meg med ut for å gape opp i himmelen eller iaktta fugler. Dette var en nyttetur, forbundet med frihets-gleden over å unnslippe konene deres for noen timer. Det var de frodige tuene med tyttebær og blåbær som drev dem.

Onkel Knut tilhørte morssiden, med røtter på Konnerud i Drammen. Ti år skilte de to mennene, men de utgjorde et perfekt lag. De var samme ånds barn – barn av en spartansk nøkternhet, beskjedenhet og kravløshet på egne vegne. Begge hadde vært med i motstandsbevegelsen som menige. Onkel Knut ble stanset på Kat-nosa, sett på som mistenkelig og sperret inne på Grini. Han sa ikke ett ord, og da NS og Gestapo ikke hadde noen hånd-faste bevis å gå videre med, ble han satt fri etter noen uker.

Da bildet ble tatt, hadde far oppgitt sin drøm om å emigrere til Australia. Som sjø-mann hadde han vært der, i Melbourne og på Tasmania. Han glemte aldri koalabjør-nene. Men den han var gift med, ønsket kontroll, ikke uoversiktlige eventyr. Hun ville ha likevekt, alltid og overalt, like til det punkt at hun i selskaper alltid holdt med siste taler. Når det gikk for langt, hendte det at han sparket henne på leggen. Han ofret altså sin lengsel og drøm på kjærlig-hetens alter.

Hvor mange vet hva å ofre noe for en an-nen er?

Onkel Knut hadde i sin ungdom vært for-lovet. Men det dro ut, og en kvinne i fir-maet hans bestemte seg for å slå klørne i ham. Hun kunne spillet. Hun visste hvor-dan man inntar Tigerfjellet ved å anvende strategi. Og snart satt min onkel gift i en leilighet i annen etasje i Sofienberggata, i den stumpen av gata som strekker seg fra

Toftes gate til Thorvald Meyers gate.

Snart var det hun som holdt kornbunten og øksen fast i sine hender, de romerske embetsmenns symbol på deres makt og autoritet. Hun bestemte. Han adlød, ikke fordi han alltid var enig, men for husfre-dens skyld. De voksne rundt meg klaget alltid på henne. Onkel Knut var grunnen til at jeg lærte meg betydningen av uttrykket ’tøffelhelt’. Aller verst var det at hun nektet ham å ha kontakt med slektningene. Hver gang en familiesammenkomst var plan-lagt hjemme hos dem, ringte han en liten stund i forveien og fortalte at det var umu-lig. ”Margit har migrene”. Hennes migrene kom og gikk, men påfallende ofte ankom den med stormkast når han hadde lyst til å treffe noen.

Jeg besøkte aldri Knut der han arbeidet, men jeg tror han tjente på kontoret i et pa-pirfirma. Det var stabilt arbeid, like stabilt som han selv. Han var ikke arbeidsløs én dag i hele sitt liv.

Han gikk stille i dørene overalt. Han steg aldri opp på en stol for å uttrykke sin be-geistring, og slo heller ikke på grytelokk som i Argentina for å gi sin vrede luft over noen sittende regjering. Min far derimot, som i sin ungdom hadde vært tilhenger av president Roosevelt og hans New Deal, holdt ikke sitt lys under en skjeppe. Mens han ennå var ung, betrodde han meg hvor beundringsverdig smarte og slu Arbeider-partiet var. ”De vil innføre sosialismen, men de gjør det ikke som i Sovjet. De gjør det klokt, på en demokratisk måte. Tenk etter! De har alt nasjonalisert jernbanen og jernverket i Mo i Rana; snart kommer turen til utenrikshandelen, bankene og for-sikringsselskapene. De overtar hele kaka, stykke for stykke, med flertallet på Stortin-get i ryggen”.

Jo da, årene gikk. Men smartheten hadde forduftet. Det var ikke mer kapital som ble omgjort til folkeeiendom og satt un-der planlagt, offentlig styre. Min far så de glatte broilerne fra AUF sin ankomst på ledelsens scene. Han så at de som hadde vært industriarbeidere før de ble heltids-politikere, som Reiulf Steen, ble færre og

færre. I 1981 stemte han på opposisjonen, bare for å jekke sosialdemokratene ned. ”De har godt av å kjenne hvordan det er ikke selv å ha makten”. Men det var heller ingen løsning. ”Det er ikke mulig for meg å stemme på de samme som dem oppe i åsen”, som han sa. Han mistet retnings-sansen og perspektivet. Han kjente seg sveket av dem som skulle ordne opp for ham og de andre i verkstedklubben i Lo-dalen, og innføre sosialismen i Norge ad demokratisk vei. Det han så og visste, var at utviklingen ikke gikk mot det hold han ønsket.

Hva ville han ha sagt i dag, om han var blitt gitt 25 år til i stedet for passivt og ky-nisk å bli overlatt til å dø av hjertelegene i hovedstaden? Onkel Knut sa etter hvert mindre og mindre. Han flyttet etter hvert fra den rolige leiligheten der jeg satt i stua og åndet inn atmosfæren fra ”Den sorte pil”. Hans kone utviklet senil demens, og innen hun havnet på Romsås pleiehjem, hadde han sin fulle hyre med å passe på så han unngikk at politi eller naboer måtte følge henne hjem i underklærne på kalde vinterdager. Til slutt kjente hun ham ikke igjen. Hun forble et levende vesen, men hun var helt borte. Og da hun til slutt sluk-net, var også hans liv over. Hun var tross alt hans kone. Hun hadde vært hans kjæ-reste og holdepunktet i tilværelsens evig urolige hav. Ingenting hadde noen hensikt lenger, og kort tid etter gikk han under som et stolt, torpedert handelsskip i Nord-ishavet.

Jeg så ham på likhuset på Romsås. Han lå naken på en benk. Han var så liten! Jeg hadde aldri tenkt på ham som liten før, men han var spedlemmet. Ansiktet deri-mot var det samme og utstrålte hans aldri vikende, fattede stoiske ro.

Ja, hva ville han ha sagt i det nye, rike Norge, med en diplomatsønn som aldri har trengt å arbeide på noen industriar-beidsplass i hele sitt liv, som uttaler seg åleglatt kalkulerende i hvert eneste inter-vju, til statsminister, og en millionær av en tidligere Høyremann til utenriksminister? Der kameratskap og vennskap er trengt tilbake i en krok, og der kapitalforholdet

En rund, lav blikkjele med tettsittende lokkJan Wilsberg har nylig gitt ut sin syttende dikt- og prosasam-ling, Mot. Den er på 96 sider og kan bestilles fra Forlaget Ny Vei, Orrevegen 2, 2006 Løvenstad (tlf 22 15 75 83).


gjennomsyrer alle forhold: ’hva er der i dette for meg? Hva kan jeg tjene på det?’ Der du skal være lommekjent som en rev for å finne ett sted der man kan parkere i fred i byer som Oslo og Lillestrøm, og der det største litterære samtaleemnet er en mann som i stedet for å gå i samtaleterapi for å bli ferdig med sitt vanskelige forhold til sin far, i stedet skriver nær tre tusen si-der om det og gjør ’sin enorme smerte’ til en gullgruve?

Borte er fars smil og humor. Borte er hans kontante replikk til sin utvandrede, eldre søster, som bodde i en forstad til Chicago. ’Er sønnen din like Mao-orientert som før?’ hadde hun spurt. ’Selvfølgelig er han Mao-orientert’, svarte han, ’hvorfor skulle ikke han være Mao-orientert når selv Nixon er det?’ Nei, han ville kjent seg overgitt, över-lämnad, abandoned. Selv går jeg rundt i gatene i hans by og ser reklameskiltene lyse, og raden av lysreflekterende høyhus nær fjorden og på Grønland, á la Stuttgart og Frankfurt, og vet ikke alltid hvor jeg er. Kan hende er jeg alene i en ukjent by i Vi-etnam der jeg ikke kan lese ansiktene, der høflige gester bare er innlærte rykninger i huden, og der smil dekker over den totale intethet. Hjemme er jeg i hvert fall ikke, enda mindre enn Cèline og hundene hans var det i legeboligen i utkanten av Paris.

Oslo, 21.januar 2010


Tenk om norske og afghanske pårørende kunne finne hverandre slik noen palestinere og israelere

som har mistet sine kjære har gjort. De hevet seg opp på et høyere nivå, der krigen er den felles fiende, ikke du eller dere.

Hent soldatene hjem! Bra, men det er bare én side av saken. Noe må gjøres med de uløste konfliktene som det er mange av i og rundt Afghanistan. USAs angrep 7. ok-tober 2001 var besluttet lenge før det gru-somme 9/11-angrepet i USA. Hva er det USA ønsker?

Kontroll over olje og baser. USA har noe over 700 baser i 130 land. Mange av dem innsirkler Russ-land-Kina for en mulig storkrig med dem begge, for regimevek-sel. Kinas svar er SCO; Shanghai Cooperation Organization, som omfatter en befolkning som utgjør nesten halve menneskeheten; en enorm Warszawa-pakt som er rykket langt østover. Hvem “vant” den kalde krigen? Afghanistan er USAs desperate forsøk på ikke å tape.

Resten er påskudd for de naive. Og man bør være litt godtroende og naiv; hjertets idealisme bør gå sammen med hjernens realisme. Men det får være grenser for manglende utfordring av ren bløff, med prat om å stoppe heroin, at det skal virke kvinnefrigjørende, og at NATO må lykkes.

Dertil kommer at Norge sammen med de andre ISAF-landene, ledet av USA/NATO, kjemper en krig de ikke har sjanse til å vinne, drevet av sin trang til å tekkes USA. Historien om hvordan afghanerne slo de engelske invasjonene i 1838 og 1878, og den sovjetiske hundre år senere, i 1979, burde tjene som et forvarsel. Norge og andre nasjoner, uansett hvordan de kon-struerer konflikten, står overfor tre klare motiver for å kjempe fra afghansk side. Mange afghanere har alle tre eller to, de fleste har i hvert fall ett av dem:

- Islam mot sekularisme og vestliggjøring i sin alminnelighet.

- Den afghanske flernasjonalitet mot Vestens fiksjon: en afghansk enhetsstat med hovedstand i Kabul og Karzai som leder.

- Hatet mot utlendinger som invaderer, dreper vilt og okkuperer.

Legg sammen de tre frontlinjene og mul-tipliser med et tidsperspektiv uten grenser som gjør kapitulasjon utenkelig. Legg til motstand fra hele ummah, det muslimske

trosfellesskapet på 1,3 milliarder, og nor-ske “spesialstyrker” blir det de er – noe tøv, men med lisens for å drepe. Håpet må være at Den norske utenriksledelse bare gjør det ut fra blind lojalitet til USA. Hvis de virkelig tror på det de gjør, er situasjonen alvorlig.

Veier til fredEn liten gruppe nordmenn og altfor pas-sive politikere har dekket seg bak en “utenrikspolitikk hevet over partiene”, “for ikke å så tvil om Norges holdning”, og plassert krigsnasjonen Norge på USA-im-periets side i en krig de er dømt til å tape. Det motsatte er ikke spesialstyrker for å hjelpe talibanere, krigsherrer og nasjonali-ster, men et Norge som i stedet for å være en krigsnasjon underlagt USA kunne bli en virkelig fredsnasjon som sier: dette er vi ikke med på, men vi skal prøve å hjelpe, som meglere. Da blir spørsmålet om UD har kunnskap og frihet nok til å gå utover PR.

TRANSCENDs* meglingsforsøk i februar 2001 mellom afghanere konkluderte med fem punkter:

- Afghanistan som forbundsstat og forhan-dlinger med “krigsherrer”.

- I statsforbund med nabostatene – ikke overlat jobben til SCO.

- Med en koalisjonsregjering, og forhan-dlinger med “talibanere”.

- Med menneskelige behov som grunnlag for politikk: mat klær, husly, helsetilbud og

utdannelse for alle uansett nasjon og kjønn.

- Sikkerhet i samarbeid med OIC, Organisasjonen for den islamske konferanse, ikke NATO-ISAF, heller ikke bare FNs sikkerhetsråd som med fire kristne land blant vetomakter savner legitim-itet.

Urealistisk? Atskillig bedre enn å forstå re-alisme som det som godtas av USA med sitt døende imperium. Men talibanere dis-kriminerer mot kvinner? Sant, men det er stordebatt om dette i muslimske land på koransk grunnlag, og store endringer. Det de ikke liker, er innblanding utenfra, fra amerikanere og den slags, fra feminister, og spesielt fra amerikanske feminister.

Hvor søkte Norges religionsstifter, Martin Luther, inspirasjon i sin søken etter en prestefri kirke? I islam, i Koranen; han studerte arabisk. Og hvem skrev forordet da den første trykte oversettelsen av Ko-ranen til latin kom i Basel i 1543, over 900 år etter at den ble forkynnet? Martin Lu-ther. Kom islam i møte på dette grunnlaget og bygg en fredsbro.

Men hva gjør krigsnasjonen Norge? Den finansierer USAs drap og okkupasjon i muslimske land som Irak og et Afghani-stan som er det irakiske katastrofen i lang-

N o r g e i A f g h a n i s t a nAv Johan Galtung

“Og vil dere drive utvikling, finnes det en metode: skrell uniformen av soldatene. Vi får håpe ting ikke ender med marerittet, et velrettet angrep på den norske basen, og 30 ofre for norsk politikk hjem i sekk og kiste. At mord møtes med mord?”


som kino.

En del andre bygninger i Oslo enn UD kom-mer inn i det bildet. Det tidligere oljefon-det, i dag “Statens Pensjonsfond – utland” (Folketrygdfondet er “SPU; Statens Pens-jonsfond – innland”), er på godt over 2 000 milliarder norske kroner og vokser med en milliard om dagen. Norges bruttonasjona-lprodukt er 17-1800 milliarder. Nylig var 40 prosent i aksjer, 60 prosent i rentein-strumenter, stort sett obligasjoner.** USAs andel av aksjene var 31 prosent, og av ob-ligasjonene 33,1 prosent. Altså in-vesteres 250 mil-liarder av Norges penger i ameri-kanske aksjer og 400 milliarder i amerikanske statsobligasjoner, “bonds”, lån. Un-derkastelsen må være slitesterk for å investere så mye i å hjelpe fal-litboet USA med dollar – som snart vil få en virkelig knekk, kanskje avskaffelse – for å drepe arabere og muslimer.

Alt presset for en etisk investering av SPUs enorme ressurser i stuerene bed-rifter som ikke bryter menneskerettigheter, ødelegger miljøet eller er involvert i kor-rupsjon, blir nokså naivt hvis man ikke samtidig retter seg etisk mot USA som im-perialistisk stat. Det er bra å være mot at investeringer i tobakk økte 41 prosent og er på 13,2 milliarder, men det finnes verre ting. Våger man ikke – eller vet man ikke om det?

Koalisjonen av de uvilligeFor noen år siden vinket en kristen-sion-istisk norsk statsminister farvel til norske F-16 på vei til bombing i Afghanistan, etter amerikanske koordinater. Militær feighet, tørt og varmt i 14 000 meters høyde, bombing med et forsvarsløst land under

seg. Men dertil kom den politiske feighet, ansvarsfraskrivelsen ved å ikke en gang vite hvem man dreper. Et bryllup, kan-skje? Eller en begravelse? Litt collateral damage? Et motstandssentrum?

Man sår bomber. Som sprenges. Man høster hat. Som varer.

Norge har sakket langt akterut og havnet i en moralsk sump. Og det er like naivt å tro at torturen av fanger i Kabul bestemmes av Kabul som å tro at man kan drepe med en arm og drive utvikling med den andre.

Tortur hører til USAs krigføring, men de får gjerne andre til å gjøre jobben. Syd-koreanere torturerte dem fra nord og flere med, syd-vietnamesere dem fra nord og flere med, latin-amerikanere i mange land ble trenet av USA, som i dag irakere, polakker, rumenere og altså afghanere. Det er Washington selv dere møter i den døren, dere i UD, ikke bare den lokale quislingen, Karzai.

Og vil dere drive utvikling, finnes det en metode: skrell uniformen av soldatene. Vi får håpe ting ikke ender med marerittet, et velrettet angrep på den norske basen, og 30 ofre for norsk politikk hjem i sekk og kiste. At mord møtes med mord?

Er det fred man vil ha, finnes det faktisk en metode. Lag en Coalition of the Unwill-ing, de som har trukket seg ut av Irak og Afghanistan, også de som trodde at Af-ghanistan var Irak Lite og at man kunne

komme unna Irak ved å satse, eller for-doble, innsatsen i Afghanistan. Plasser dere mellom Coalition of the Willing og den mangehodete motstand i Irak og Af-ghanistan. Trekk alt militært ut. Ta initiativ til en konferanse for Sikkerhet og Samar-beid i Sentral-Asia, for landene i området. Finansier den.

Inviter USA til å være med dersom de er villig til å snakke med alle. Til å lære. Hvis dette er å melde seg ut av NATO, so be it.

*TRANSCEND er et internasjonalt nett-verk av fredsarbeidere og -forskere grunn-lagt av Johan Galtung i 1993.

** Nå er som kjent 60 prosent av fondet i aksjer og 40 prosent i obligasjoner

“Hent soldatene hjem! Bra, men det er bare én side av saken. Noe må gjøres med de uløste konfliktene som det er mange av i og rundt Afghanistan. USAs angrep 7. oktober 2001 var besluttet lenge før det grusomme 9/11-angrepet i USA. Hva er det USA ønsker? ”


Det er ikke så lenge siden de fleste i Norge hadde en naturlig tilknytning til matproduksjonen. Ved union-

soppløsinga i 1905 var flertallet av nord-mennene sysselsatt i primærnæringene. Enda flere hadde sin egen kjøkkenhage, kanskje også med noen få husdyr, eller de hadde slektninger med gård der de hjalp til i ferier. I dag er det mange av oss som vokser opp som har et fremmedgjort forhold til matproduksjonen, og kanskje til materiell produksjon overhode. For mange er det nok et savn – bevisst eller ubevisst – å kunne føle nærhet til jorda, dyrene og plantene. Matproduksjonen er den mest grunnleggende samfunns-produksjonen, den som skaper næring og opprettholder liv. Dessuten blir en det en spiser – bokstavelig talt, siden kroppens celler gjenskapes av maten en spiser. ? følge utviklinga fra frø til plante eller fra grisunge til moden slaktegris er spennende, og gjør at en kan få et mer bevisst og respektfullt forhold til maten i hverdagen. Men en trenger ikke hverken å ha familie på bygda, gå på landbrukss-kole eller få jobb som avløser for å få være med å jobbe på gård. Her er tre ulike måter en kan være med å lære mer om mat, miljø og dyrehold i kortere eller lengre perioder. Det er lærerikt, spen-nende og gøy, og krever ingen erfaring på forhånd!

Wwoof

Wwoof er en forkortelse for World Wide Opportunities on Organic Farms (ver-densomspennende muligheter på øko-logiske gårder). Wwoof er et nettverk av økologiske gårder rundt om i verden (deri-blant 40 i Norge) som tar i mot tilreisende som arbeidende gjester. En wwoofer ar-beider gratis på gården for kost og losji. Siden Wwoof er verdensomspennende og det finnes wwoofgårder i nesten alle land i verden, er det en fantastisk måte for rei-sende å leve billig og bli kjent med lokale mennesker og lokal kultur. Wwoof er delt inn i nasjonale eller regionale undergrup-per, der den som ønsker å wwoofe betaler et lite beløp for å få tilgang til lista over alle gårdene i området som er med i ordninga. Deretter er det opp til den enkelte å sjøl kontakte gårdene og høre om de trenger

arbeidshjelp. Det er garantert mange for-skjellige gårder å velge mellom og mange spennende mennesker å møte, både bøn-der, bøndenes venner, naboer og slektnin-ger, og andre woofere. Når undertegnede wwoofa i Tyskland var jeg så heldig å hav-ne hos en bonde som var kommunist og aktiv i det radikale sosialistiske partiet die Linke. Vi var tilmed så heldige at ho tok oss med for å hilse på og diskutere med lokallagslederen, hvor vi blei servert øl og bratwurst. Arbeidet var fint og variert, vi lempa møkk med traktor, fôra dyrene, luka i hagen, beskjærte epletrær og satte opp gjerder. Som wwofer trenger en ikke være på gården mer enn ei lita uke hvis ikke en vil, så det kan fint integreres i en litt lengre ferie. Veiledende arbeidstid ligger rundt seks timer, med fri i helgene. Wwoofs nett-side er www.wwoof.org.

Grønt spa’tak

Siden 1993 har Natur og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag samar-beida om prosjektet Grønt Spa’tak. Gjen-nom Grønt Spa’tak kan ungdom tilbringe deler av sommerferien som arbeidshjelp på gård, som budeie på seter eller som gjetere på fjellet. Det er vanlig å dra et par stykker sammen, men det er ikke noe i veien for å delta alene. NU legger vekt på miljøaspektene ved tiltaket, blant anna gjennom et forseminar om landbruk og miljø. Gjennom å gjete sauene på fjellet passer en også på ulven og andre rovdyr, ved å holde de unna husdyrene og der-med redusere behovet for rovdyrjakt. Når en er gjeter bor en gjerne i ei hytte på fjel-let der en kan gå daglige turer og se til dyrene. Da jeg var spa’takist i Sogn og Fjordane redda vi et lam fra å drukne – det var fint. (Faktisk var denne bonden kom-munist – det er utrolig mange folk med redikale sympatier blant småbøndene.) Det er veldig bra at bønder og miljøver-nere, som vanligvis har stikk motstridende syn på rovdyrspørsmålet, kan møtes for sammen å drive konstruktive tiltak. På seter kan en være med å melke kyr eller geiter, og hvis en heldig kanskje også lage ost. Spa’takistene mottar kost og losji, rei-sedekning og 400 kroner i lommepenger hver uke. En trenger ikke være medlem av Natur og Ungdom for å være med. For de

fleste som er med bærer nok opplevelsen mer preg av å være en opplevelsesferie enn å være arbeid. Påmeldingsfristen for 2010 er 15. mai, og minimumslengde for deltakelse er 10 dager. Grønt Spa’tak kan kontaktes på e-post [email protected].

APØG

Arbeid På Økologisk Gård er et samar-beidsprosjekt mellom Oikos og Biodyna-

misk Forening som skal være et tilbud til ungdom som har lyst til å arbeide på økologisk gård i en periode. Interesserte kan ta kontakt med [email protected] og få tilsendt ei liste over alle gårdene i Norge som er tilknytta prosjektet. I 2007 dreide det seg om 39 gårder, fordelt på alle landsdelene og de fleste fylker. Her kan en finne gårder som driver med alt fra håndmelking av geiter, urteproduksjon eller villsvin. Som i Wwoof kan den inter-esserte sjøl velge seg ut en gård hen sy-nes virker trivelig, ta kontakt og eventuelt gjøre en avtale om et arbeidsopphold. Alle gårdene i Apøg drives økologisk eller bio-dynamisk. Økologisk innebærer som kjent forbud mot kunstgjødsel og giftige sprøy-temidler, samt strengere regler for blant

Send ungdommen ut på landsbygda - for å lære av bøndeneAv Aslak Storaker


annet dyrevelferd. Å drive økologisk betyr imidlertid IKKE – slik noen tror – at det er forbud mot moderne teknologi og effektive produksjonsmetoder.

Biodynamiske gårder drives også økolo-gisk, men med en del tilleggsregler som bygger på den spirituelle mystikeren Ru-dolf Steiners (1861-1925) landbruksfor-drag fra 1924. Steiner er grunnlegger av den antroposofiske idéretninga som også

danner grunnlaget for steinerskolene. Bio-dynamiske jordstykker tilsettes spesielle preparater og homøopatiske midler, noe som i følge antroposofisk tro skal gi maten som dyrkes åndelig næring i tillegg til den fysiske. Mange sosialister vil nok oppleve de biodynamiske tilleggsreglene som noe absurde, men de fleste biodynamikerne er dedikerte økologer og dyktige agronomer.

Som praktikant gjennom AP?G arbeider en, spiser sammen med og bor ofte også som en del av familien på gårdsbruket. En kan bli godt kjent både med familiemed-lemmer og andre praktikanter. Som prak-tikant på AP?G-gård i Gudbrandsalen blei jeg kjent med andre praktikanter fra Tysk-land, Sverige, Ukraina, Tsjekkia og Italia.

Skal en arbeide via AP?G vil det være til størst nytte for både bonden og praktikan-ten dersom en arbeider i minst en måneds tid. Veiledende arbeidstider er 37,5 timer i uka, for kost og losji og 600 kroner i uka i lommepenger, men dette bør avtales med gårdbrukerne på forhånd.

Nyttig lærdom

Historisk sett har Norge vært et unikt land i europeisk sammen-heng fordi hoved-delen av bøndene hele tida har vært frie, små sjøleiende produsenter og at en i liten grad har sett oppbygginga av store gods. Det er imidlertid usikkert om det fortsatt vil være sånn i framti-da. I 1995 var det 72 400 gårdsbruk i drift i Norge, i 2008 bare 46 380. Landbruket i Norge har i hele etterkrigstida gått gjennom en om-strukturerings- og sentraliseringspro-sess, der gårdene har blitt større og en stadig større del av produksjonen sen-tralisert rundt Jæren

og i flatbygdene på ?stlandet og i Trønde-lag. Denne politikken har nå strukket seg så langt at landbruket i mange deler av landet er i ferd med å kollapse. Prisene på matvarene og subsidiene fra staten er rett og slett ikke store nok til at det er mulig å overleve økonomisk som bonde i karrige strøk. I mange strøk av landet har nedleg-ginga og sammenslåinga av gårder gått så langt at det ikke lenger er fysisk mulig for èn bonde å dyrke mer areal en det han allerde gjør fra før av. Gjennomsnittsinn-tekta til en gårdsbruker ligger på omtrent halvparten av gjennomsnittslønna til en industriarbeider. Dette er en politisk villet utvikling som det ikke virker som ledelsen i det tradisjonelle bondepartiet Senterpar-tiet har verken evne eller vilje til å snu, sjøl

når de sitter med landbruksministeren.

Det er en nasjonal tragedie hvis de grøn-ne beitemarkene blir liggende øde og pro-duktiv matjord gror igjen. Mer og mer av maten vår importeres fra utlandet. Det er dårlig miljøpolitikk å satse på kortreist mat i stedet for langreist mat, og det er etisk uholdbart (og i en gitt situasjon direkte farlig) å bygge ned egen matproduksjon i en verden der det nå finnes en milliard som sulter. Landbruket trenger et solida-risk håndslag. Først og fremst trengs det et økt politisk press for å redusere og på sikt reversere ødeleggelsen av det norske landbruket. Som forbruker kan en velge lokale, norske og/eller økologiske matva-rer. Men ingenting er hyggeligere enn å bidra til å bevare de miljø- og dyrevenn-lige delene av norsk landbruk med konkret arbeidshjelp!

Å arbeide ei uke eller en måned på gård gir glede, erfaring, kunnskap, innsikt og ofte også gode bekjentskaper som det kan være fint å ta med seg videre i livet. Det er en mulighet for å lære mer om landbruknæringas vilkår, om miljøvennlig jordbruk og om hvor maten kommer fra. Det kan være et fint avbrekk fra studier og byenes kjas og mas. Sjøl om arbeidet kan være tungt nok, opplever mange at det gir en indre ro å grave i jorda på landet el-ler å vandre med dyra på fjellet. For de bøndene som er tilknytta Grønt Spa’tak, Apøg eller Wwoof gir den ekstra arbeids-hjelpa både ei velkommen håndsrekning til å få bedriften til å gå rundt, og en ek-stra inspirasjon i arbeidet ved å oppleve at andre ungdommer viser engasjement og interesse for det de driver med. Men det er heller ikke umulig for godt voksne å ta et avbrekk fra dagliglivet for å være med på å dyrke jorda. Ingen forkunnskaper er nødvendige unntatt at en er lære- og ar-beidsvillig. Det er mindre lønnsomt enn en vanlig sommerjobb, men langt mere lønnsomt enn en vanlig ferie. Å unne seg en periode som gårdsarbeider på livsfer-den er absoultt å anbefale. Kanskje får en også inspirasjon til å starte egen kjøkken-hage (eller mere til) ei gang i framtida.

Send ungdommen ut på landsbygda - for å lære av bøndene


“Det var ei gong eit land som sa at det einaste rette var å ha “verdsherredøme” med sitt verdspoliti, og det åleine, fordi det hadde deira gud sagt og dei var også den guden sitt utvalde folk. Slik at dei gjekk ut og gjorde det som deira gud be-falte....”

Eventyret kunne ha halde fram å fortelje om denne prosessen med å kontrollera an-dre folk og deira resursar og om den store motstanden som var mot det. Problemet er berre det at dette eventyret er ikkje fik-sjon, men reine røynsla!

Går ein nærare inn i denne “røynsla” så kan ein sjå at i meir enn eit heilt århun-dre har “vår” næraste alliert halde på med innvasjonar, etterretningsarbeid, under-gravingsverksemd og attentat, for å opp-retthalde eller auke sitt hegemoni på den-ne “blå” planet. Då treng ikkje dei som ikkje ser eller vil sjå dette kome dragande med Sovjet-tida og deira etteretnings- og undergravingsverksemd, eller terrormas-kineriet til Saddam (kven var det forresten som var den største hjelparen i opprust-ninga av Irak?).

Desse to eksempla er absolutt ille nok, men kjem ikkje opp mot verksemda til USA sin maktelite og etteretning på no-kon måte.

Eit døme: NSA (National Security Agen-cy) har som hovudoppgåve å kontrol-lera det meste av verdas komunikasjon (satelittar, internett, telefonar, o.l.). Då

snakkar ein sjølvsagt ikkje om lovlege og godkjende avlyttingar, men hemmelege etterretningskontrollerte. Skrivaren James Bamford har i boka ”Body of Secrets” frå 2001, teke føre seg dette utrulege til no løyndomsfulle agenturet og sitt interna-sjonale nettverk. I kilovis med deklassi-fiserte dokument og rapportar som NSA fortvila ville halde attende, har Bamford drege ut desse hemmelege linene frå et-ter 2. verdskrig og til NSA verkeleg fekk ”nytt” liv etter terroraksjonane i USA i 2001. Dei overgår den mest kjende norda-merikanske etterretningsorganisasjonen CIA med tre gonger så mange folk. Med sine omlag 35 000 personar (m.a. kodety-darar, matematikarar, språkekspertar), og samarbeidsfolk i andre land, låg dei godt i løypa når det gjaldt å vera Bush-adm. sitt beste operative organ i deira imperialis-me. Dette held fram under Obama-adm. med full styrke. Det er ikkje berre terror-nettverk og kriminalitet denne organisa-sjonen vil kontrollera, om nokon trudde det!

NSA er mykje betre enn CIA på dette feltet. Eit CIA som på 2000-talet vart skaka av fleire skandalar og der mange medar-beidarar og agentar sa opp stil-lingane sine. I omgrepet ”cy-bersecurity” ligg Obama-adm. sitt forsterka framhald av Bush-adm. sitt program, med å gjen-nomlyse statleg datatrafikk på nettet inkludert folk sin trafikk på Internett, skriv Washington

Post.

Universelle verdiar som menneskerettar og sjølvråderett er definert etter norda-merikanske standarder og kan omskrivast etter eigeninteresse. FN er berre til som reidskap når det trengs.

Obama har ikkje berre arva krigen i Irak, men også den i Afghanistan. Og den så-kalla krigen mot terror i det heile. Er det då slik at Obama held fram der Bush slapp, at det er kontinuitet i imperialismen? Ja, og sjølv om engasjementet med norda-merikanske soldatar i Irak skal opphøyra (ingen veit sikkert når), vert nordamerika-narane framleis værande for å ivareta sine interesser. I Afghanistan, dette ulykkelege land, er det derimot stor opptrapping på gang. Det året Obama-adm. no har bak seg er aukinga av soldatar større enn det Bush-adm. gjorde mot slutten.

F r å B u s h t i l O b a m a s i t t v e r d s h e r r e d ø m e - k o n t i n u i t e t e l l e r b r o t ?

Av Ivar Jørdre, Raudt Bergen

Illustrasjonsfoto

Tallet på amerikanere som mottar matkuponger har nå passert 38,2 millioner, og har økt med en kvart million bare den siste måneden. Dagbladet 6. februar 2010


Kva så med dei forventningane som vart skapt då Obama vart president. Altfor høge sjølvsagt, også langt inn på venstre-sida gjekk dette. Eitt år inn i hans periode må dei mest blåauga innsjå at dette er eit gamalt imperialistisk system som held fram, og at det ikkje endrar seg om ein ny person kjem til makta. Om Obama skulle ha ein annan politisk ståstad enn dei føre han, så er han ikkje i stand til å utføre noko endringar av stor tyding for verds-samfunnet. Han er for svak og skal kom-promisse og verte vener med alle, bortsett frå i kampen mot terror naturlegvis. Der må han vise styrke og vert ein kopi av Bush-tradisjonen. Det er som å høyre den gamle retorikken når han manar til både det eine og det andre når nye tiltak skal settast i verk mot nye truslar som melder seg.

Krigen i Afghanistan er tung å bære for USA. Til no har han kosta dei amerikan-ske skattebetalarane den nette sum av nærare 1500 milliardar dollar og over 900 amerikanske soldatar er drept. Dei tragiske sivile tapa er meir enn 17000 på åtte år.

Draumen om eit nytt amerikansk år-hundre som den nykonservative kretsen rundt Bush kokte saman på slutten av 1990-talet, er borte, men håpet om fram-leis verdsmakt er der. Dette håpet skal Obama-adm. og andre hjelparar i etterret-ning, våpenindustri og finans, føre vidare. Spørsmålet vert om dette let seg gjere utan at kollapsen kjem? Krigen og finans/

økonomikrisa kostar USA vanvittige summar, og dei sosiale omkostnadane er enorme. Fattigdomen og arbeidsløysa er høgare enn nokon gong sidan 1930-talet. Barometeret på dette er m.a. ei dramatisk dalande kurve i popularitet for presiden-ten. Etter eitt år ved makta har Obama den

dårlegaste meiningsmålinga på meir enn 50 år for ein president i sitt første år. I føl-ge Gallup er 44 prosent av folket misnøgd med presidenten. Ein kan seie det slik at Obama er gallionsfiguren på toppen av systempyramiden som no har falma. Men at det er det kapitalistiske system som i seg sjølv er årsaken til miseren, og heller ikkje i stand til å reparera seg sjølv. Der-med skiftar det heile tida også styrande i eit sikt system, som i topartistaten USA, der demokratar og republikanarar ustan-seleg byter plass.

Samstundes pustar Kina USA i nakken med si økonomiske rakettrampe. USA har førebels eit mangedobbelt militærbudsjett i høve til Kina. Men held realøkonomien fram med å forvitre, må dei før eller sei-nare kutte militærutgiftene, og om dei

vert passert av Kina også der, ja, då vil det truleg skape stor uro i maktkorridorane i Washington. To hovudspor i framtida kan då kjempe om konfrontasjon eller dialog i høve til Kina vert resultatet.

I Latin-Amerika, USA sin såkalla eigen bakgård, er endringane store i mange land som lausriv seg frå det nyliberale diktatet frå nord, med potensiale for nye sosialis-tiske økonomiar. Dette byrjande tapet av kontroll over regionen ser Washington uroleg på. Hendingar det siste året som militærkuppet i Honduras, der Obama-adm. godkjente kuppmakarane sitt ulegi-timerte val sist haust, og utvida antal og bruk av militærbasar i Colombia for USA, tyder truleg at lausrivingsforsøket har gått for langt. Spørsmålet er kor langt Obama og strategane vil gå i høve til å prøve å vinne attende noko av hegemoniet sitt i Latin-Amerika.

Det er mange som har sett Obama som ei ny Kennedy. Retorikken si gåve har dei begge, men det interessante er at Kenne-dy starta Vietnam-krigen på 1960-talet og Obama trappar opp Afghanistan-krigen. Ei lekse å lære for blåauga tilhengarar av partiet med det misvisande namnet de-mokratane, er at det absolutt ikkje er ein-stydande med at lysten til verdsmakt og krigar er borte av den grunn. Noko å lure på i desse tider då ein demokratisk presi-dent har avløyst ein republikansk, but the system is shit the same.

F r å B u s h t i l O b a m a s i t t v e r d s h e r r e d ø m e - k o n t i n u i t e t e l l e r b r o t ?


Mine vener Miguel León Mesa og kona Iris som bur i den historiske byen Santa Clara, fortel med stor

iver kva som hendte i dei første åra etter at Cuba frigjorde seg frå eit brutalt dikta-tur støtta av imperialistmakta USA, Det er spanande å høyre førstehands forteljin-gar frå dramatiske tider. Dei byrjar med Grisebukta.

Miguel var i Holqin i Antigua provincia orientale under invasjonen i Grisebukta 19 april 1961. Iris budde i nærleiken av Santa Clara. Dette er fleire år før dei møtte kvarandre. Kampane byrja i Playa de Giron etter at invasjonsforsøket til USA starta. Etter tre dagar der mange hundre vart tekne til fange av cubanarane, som var omlag 300 mot 1500 og der mange si-vile vart drept, gav usanarane seg.

Invasjonen var mislukka!Når kampane heldt på i Santa Clara i de-semberdagane i 1958 var det berre snakk om tid før Battista-diktaturet ville falle. Med berre 300 geriljasoldatar kjempa Ché Guevara mot omlag 10 000 soldatar sendt av Battista for å stanse frammarsjen til dei revolusjonære mot Havana. Etter harde kampar i sentrum av Santa Clara og etter at eit tog fullt med soldatar spora av utan-for byen der skinnegangen vart bulldosa av Ché, overgav mange seg og sigeren var eit faktum. Vegen mot hovudstaden låg no open, Battista flykta og revolus-jonen vart endeleg 1. januar 1959!

Miguel deltok ikkje i kampane til Ché i Santa Clara. I dei siste dagar av desem-ber 1958 var det klart at dei revolusjonære hadde kontroll over byen. Miguel deltok i kampane leia av Camillo Cinfuegos frå den nordlege delen av det sentrale Cuba. Frå to kantar skulle dei ta kontroll over provinshovudstaden Santa Clara. Eit hun-

dretals personar hjå Ché og 4-500 per-sonar hjå Camillo. I Zalueta stod Miguel saman med seks folk og helsa på Ché når han og 25 i gruppa hans passerte. Dette var plassen for ”remedio” hjelpemiddel, under kampprosessen.

Utan folket si støtte hadde det aldri gått. Dette var folket sin siger, seier Miguel. I 2009 var det 50 år sidan revolusjonen. 50 år med motstand! Miguel meiner ingen andre land kunne ha halde seg oppe gjen-nom desse åra slik Cuba har klart. Men det har vore vanskeleg med blokaden til USA som våpen, avsluttar Miguel.

Epilog:Det kom to telegram frå Mexico i 1956 til to ulike stader på Cuba. Det eine tele-grammet kom til ”Villa Iris” (eit ”casa par-ticulares”, der eg har budd under opphald i Santa Clara), det andre kom til ein stad aust på Cuba, Santiago de Cuba. Tele-grammet frå Fidel Castro og gjengen (m.a. Ché) fortalde om at båten Granma skulle koma til øya. Det viktigaste telegrammeet kom til Santa Clara. I dette huset som no heiter ”Villa Iris” budde eit ektepar som så gav meldinga vidare til rette personar. 30. november 1956 kom Granma til sørkysten midt på Cuba, og resten er historie.

CUBA, DEN HISTORISKE ØYA

Av Ivar Jørdre, Cuba-farar


Bolivia: Større narkobeslag uten amerikansk innblandingCaracas, 19 Mar.ABN.-La Fuerza Especial de Lucha Contra el Narcotráfico (FELCN) de Bolivia decomisó hoy 2,5 toneladas de cocaína en Santa Cruz(oriente), el mayor operativo desde 1995.

Bolivias spesialstyrke mot narkohandel (FELCN) gjorde i mars sitt største nar-kotikabeslag siden 1995.

I følge politirapporter kom hele forsend-elsen av rusmidler fra nabolandet Peru, fra smuglere som bruker Bolivia som ”trampoline” for å spre narkotika til andre land.

Til sammen syv tonn kokain og 423 tonn marihuana ble bragt inn.

Bolivias president Evo Morales har forsvart retten til bruk av den tradisjonelle kokaplanen, som ikke gir noen nevnever-dig rusvirkning. Denne benyttes blant an-net til matlaging, i religiøse ritualer og som medisin mot høydesyke.

Regjeringen har derimot trappet opp kam-pen mot kokain. Landet brøt med USAs kontor for narkobekjempelse i 2008, et-ter at det viste seg at de amerikanske militære i Bolivia blandet seg inn i interne politiske forhold.

Agencia Boliviana de Noticias / SF

USA tillater bruk av MSN Messenger på CubaWashington kunngjorde i en uttalelse at man vil tillate eksport av programvare til Cuba.

Den omfattende, amerikanske han-delsblokaden mot Cuba får i så måte et unntak. Tidligere har den cubanske stat, bedrifter og privatpersoner ikke kunne kjøpe programvare produsert av USA-ei-de programvareselskaper, de fleste av sitt slag i verden.

Forbudet gjorde også at cubanere lenge ble møtt med feilmeldinger av typen ”dette produktet kan ikke eksporteres til land un-der sanksjoner” i det de prøvde å koble seg til populære nettjenester som MSN Messenger og Google Earth. Store sel-skaper som programvareleverandøren Symantec gjorde det umulig å laste ned programvareoppdateringer fra cubansk territorium, i frykt for å bli bøtelagt av

amerikanske myndigheter.

Fortsatt nektes Cuba å koble seg til den fiberoptiske kabelen som gir resten av øy-ene i Karibia nettilgang, ettersom denne er eid av et amerikansk selskap, med min-dre Cuba går med på visse betingelser. Dette problemet ser imidlertid ut til å få en løsning i 2011 ettersom Venezuela legger en mer enn tusen kilometer lang fiberop-tisk kabel til Cuba, med målsetning å øke landets Internett-kapasitet 3000 ganger.

I dag har hele Cuba en forbindelse som tilsvarer en mellomstor norsk bedrift, noe som har gjort det nødvendig å prioritere bruk av Internett på offentlige steder som arbeidsplasser, skoler og universiteter, fremfor private forbindelser.

Colombia: Kritikkverdig valgKritikken hagler etter valget til ny nasjonal-forsamling i Colombia den 14. mars. Val-get sikret tilhengere av president Álvaro Uribe flertall, men i følge den colombian-ske ombudsmannen og observatører var det fare for vold, korrupsjon eller juks ved en tredjedel av valglokalene. Ombuds-mannen og observatørorganisasjonene rapporterte også om kjøp av stemmer og press mot velgere.

Mange velgere reagerte på at man kunne stemme på det ekstreme Partiet for na-sjonal integrasjon (PIN), en reinkarnert utgave av Den nasjonale demokratiske alliansen (ADN), som hadde blitt nektet deltakelse i valget etter uregelmessighe-ter. Organisatorene for partiet sitter i feng-sel eller er under etterforskning for bånd til paramilitære grupper. Slike grupper har tatt på seg ansvaret for 30.000 drap de siste årene.

Den ikke-statlige organisasjonen MOE, en av observatørorganisasjonene, beklaget at man tilbød stipender i bytte mot stem-mer og at stemmer har blitt avgitt med ID-kortene til personer som har blitt utsatt for ”forsvinninger”. Fattige skal også ha blitt truet med å miste retten til helsestell, der-som de ikke stemte på visse kandidater.

I Nariño-fylket i den sørvestlige delen av Colombia ble 13.200 personer tvunget på flukt fra paramilitære dagen før valget.

I følge talspersoner for myndighetene var valget det ”mest problemfrie og rolige på 30 år”.

IPS

Økt integrasjon Brasil-CubaBrasils president Luiz Inacio Lula da Silva kunngjorde store investereringer under sitt besøk på Cuba da han besøkte blant annet tettstedet Mariel, 50 kilometer øst for Havanna. Med brasiliansk hjelp skal Cuba her bygge en megahavn. Et felles såkalt joint venture (driftsselskap) skal stå for bygging av diker og lagerplass, i tillegg til en motorvei og doble jernbaneskinner frem til havneområdet. Ved siden av et lån på 600 millioner dollar til utbygging av havnen, får Cuba kreditter på ytterligere 400 millioner dollar til reparasjon av veier, produksjon av ris og sukker, og import av mat.

Cuba tillater vanligvis kun utenlandsinves-teringer som foregår gjennom joint ventu-res hvor staten har aksjemajoritet og får en del av fortjenesten. Også hjemfallsrett er vanlig.

Få dager før besøket, kunngjorde den brasilianske regjeringen at den vil gjøre den cubanske alfabetiseringsmetoden ”Yo sí puedo” til offisiell fremgangsmåte i et program for å lære fattige brasilianere å lese og skrive. Denne metoden har blitt brukt med stor suksess i bl.a. Venezuela og Bolivia, som har blitt erklært teknisk frie for analfabetisme av UNESCO.

BBC Mundo

Uavhengig informasjon om Latin-Amerika og Karibia. albanytt.blogspot.com


De to forfattere er professorer i hen-holdsvis økonomi og politisk øko-nomi ved School of Oriental and

African studies ved University of London, og har gitt ut flere bøker om økonomiske og politiske emner, ut fra et marxistisk ståsted. Nærværende bok er en utmerket både innføring i og veileder for studium av Marx`hovedverk “Kapitalen”.

Filosofi og metodeI “Kapitalen” analyserer Marx det kapita-listiske samfunnet bevegelses- og utvi-klingslover og i samband med det defi-nerer han de grunnleggende begreper i politisk økonomi. Men “Kapitalen! er ingen “rein” økonomisk framstilling. Det er der-for naturlig og korrekt at de to forfattere innleder med ei kort oversikt over Marx` filosofi og metode, dvs. materialismen og den materialistiske dialektikk. Og de po-engterer dermed det nære sambandet mellom de materielle forhold, dialektikk og historie. “Samfunnsfenomener fins bare og kan bare forstås i en konkret historisk sammenheng.” (18.)

Her er det imidlertid viktig å skille mellom den konkrete undersøkelsesmetode, som baserer seg på et enormt empirisk mate-riale, og framstillingsmetoden for å få fram det vesentlige. Historia avkles sine kon-krete og tilfeldige former og vi får en dia-lektisk logisk framstilling av utviklinga som begynner med vareanalysen og verdibe-grepet og verdiformene fram til pengenes tilkomst - den alminnelige ekvivalent - og så til kapitalanalysen.

Den abstrakte framstillinga, særlig i første delene av “Kapitalens” første bind, gjør mye av teksten vanskelig tilgjengelig for begynnere. Denne vanskeligheten forsø-ker Fine og Saad- Filho å overvinne ved å popularisere framstillinga, blant annet med aktuelle eksempler. Uten dermed å svekke det vitenskapelige kravet. Og den faktiske historiske utvikling ligger der hele tida, bak begrepene. (I motsetning til hos Hegel der begrepene er det opprinnelige og der naturen og den konkrete utviklinga bare er uttrykksformer.)

“Når Marx anerkjenner at historisk ana-lyse hører med til undersøkelsesmetoden

(dvs. at historie og logikk kan ikke skilles fra hverandre), er det ikke noe knefall for empirismen. Det betyr bare å innse det faktum at en omskiftelig virkelighet ikke kan reduseres til (og langt mindre bestem-mes av) et system av begreper.” (20.)

Noe som på den andre sida slett ikke for-ringer begrepenes betydning for vår er-kjennelse av virkeligheten. Tvert om, de er nødvendige og uunnværlige. Marx går bak de ytre fenomener og søker fram til vesensinnholdet. For tingene er slett ikke alltid virkelig slik de umiddelbart framstår. Det gjelder særlig under kapitalismen, da de viktigste forhold er skjult bak vare- og pengeforhold. Og det gjelder ikke bare økonomiske forhold, som til dømes utbyt-tinga, men også politiske forhold, som til dømes demokratiet.

“Dette skille mellom virkeligheten (eller innhold eller vesen) og slik det ser ut (eller form) er et sentralt trekk ved Marx` dialek-tiske tenkning. Det skaper en forbindelse

mellom abstrakte begreper (som klasse, verdi og utbytting, for eksempel) og den konkrete og praktiske måten de gjør seg gjeldende på i hverdagslivet (som lønn, pris og profitt).” (17.)

En av Marx` aller viktigste oppdagelser er hans oppdagelse, og definisjon og analyse av det abstrakte arbeid - i mot-setning til det konkrete arbeid. Han stiller seg som oppgave nettopp å etterspore sambandet og motsetningsforholdet mel-lom disse to grunnformer for arbeid og hvilken fundamental betydning de har for kapitalanalysen. For utgangspunktet her er arbeidsverditeorien: “Den grunnleg-gende egenskap ved alle varer er at de er produkter av arbeid.” (32.) Verdiene som Marx` vareanalyse framfor alt opererer

med er bruksverdi, bytteverdi og verdi. Det konkrete arbeidet, som opptrer i utal-lige former, er arbeid som produserer ulike bruksverdier. Bytteverdien uttrykker en vares likhetsforhold til en annen vare, til dømes x brød = 1 skjorte, for så gjennom historisk utvikling å nå fram til en allmenn ekvivalent - penger. Verdien refererer seg nettopp til det abstrakte arbeid. Her kunne boka ha presisert næmere den kvalitative side, nemlig at verdi er abstrakt arbeid, dvs. arbeid overhodet uansett konkret form, og den kvantitative sida ved verdi-begrepet, nemlig sjølve verdistørrelsen: samfunnsmessig nødvendig arbeid.

Det er en nødvendig, ubrytelig, sammen-heng mellom verdi og bruksverdi.

“ … Nettopp fordi produktene må ha sam-funnsmessig bruksverdi (produksjon for ukjente mennesker som man kommer i kontakt med på markedet) er de produkter av abstrakt samfunnsmessig arbeid (utført av anonyme lønnsarbeidere, hyret inn på

arbeidsmarkedet og disiplinert internt av profittvangen i de konkurrerende bedriftene og eksternt av bankvesenet og aksjemarkedet) … Varens verdi er den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som trengs til å produsere den, inkludert både direkte (levende) og indirekte (dødt) arbeid der det sist-nevnte omfatter arbeidstida som trengs for å produsere de produserte produk-sjonsmidlene: råvarer, maskiner, fa-

brikkbygninger osv.” (33,34.)

Arbeidskraft og utbyttingDet er naturlig - og framfor alt nødven-dig - i ei framstilling av “Kapitalen”, og i en kapitalismeanalyse, at den viktigste av alle varer, og samtidig den mest spe-sielle, nemlig arbeidskrafta, får ei inngå-ende behandling og drøfting i Fines og Saad-Filhos bok. For det “som kjenneteg-ner kapitalismen er ikke” først og fremst “varebytte mellom uavhengige produsen-ter”, et slikt varebytte eksisterte lenge før kapitalismen gjorde sitt inntog, “men kjøp og salg av arbeidernes evne til å arbeide, og bruken av denne spesielle varen i va-reproduksjon for profitt”. (36.) Ja, skillet mellom arbeidskraft og arbeid er helt ve-sentlig. Som forfatterne bemerker: disse

Ei viktig og aktuell bok om “Kapitalen”“Om Kapitalen av Marx “. Av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho. Forlaget “Rødt”. Oslo 2009

Av Hans I. Kleven:

”En av Marx` aller viktigste opp-dagelser er hans oppdagelse, og definisjon og analyse av det abstrakte arbeid - i motsetning til det konkrete arbeid.”

B O K A N M E L D E L S E


to viktige begrepene både misforstås og sammenblandes ofte. Det hører til den utviklede kapitalens innerste vesen at ar-beidskrafta blir en vare, får en bruksverdi - som kan skape andre bruksverdier - og en verdi og samtidig en pris (verdiens framto-ningsform), nemlig i form av arbeidslønn.

Under kapitalismen får altså arbeidskrafta den spesielle bruksverdien at den ikke bare skaper andre bruksverdier, men at den skaper verdi og en større verdi enn de verdier som trengs for å produsere og reprodusere den. Den utfører med andre ord ikke bare konkret arbeid, men først og fremst abstrakt arbeid. I motsetning til slaven eier lønnsarbeideren sin egen arbeidskraft og kan selge den fritt på det spesielle markedet - arbeidsmarkedet. Men da han/hun ikke eier andre varer de kan selge og leve av, er han/hun tvunget til å selge arbeidskrafta. Og må dermed la seg utbytte.

Derfor ser vi at “arbeidsverdilæra ikke bare handler om fordelingsforholdene som etableres gjennom kjøp og salg av arbeidsprodukter, men også tar opp i seg og og uttrykker produksjonsforholdene“ (dvs. eiendomsforhold, fordelingsforhold, bytteforhold og konsum), “og utbyttingen som er særegen for kapitalismen, om bare distinksjonen mellom arbeid og ar-beidskraft er trukket.” (37.) Det er nettopp denne distinksjonen som er så vesentlig

i marxistisk politisk økonomi, i motsetning til den overfladiske borgerlige økonomi betraktning. For på overflata ser det ut som om arbeideren, lønnstakeren, får be-taling for (hele) sitt arbeid, mens han i virkeligheten bare får betaling for arbeidsk-rafta. Karakterisk nok kalles kapitalisten som kjøper arbeidsk-rafta for arbeidskjøper eller “arbeidsgiver” - som er en enda mer villedende beteknelse!

V a r e f o r h o l d e n e tilslører disse og an-dre grunnleggende forhold. De skaper falske forestillinger. Marx river sløret vekk og blottlegger virke-ligheten. Og noe av det mest interessante og epokegjørende han gjør er å påvise mystifasjonen som tingliggjøringa av va-rebyttet forårsaker.

Som forfatterne bemerker var forholdet mellom arbeiderne og produktene av ar-beidet deres for hans samtidige økono-mer og for nesten alle seinere borgerlige økonomer, bare et forhold mellom ting, bruksverdier. x brød = skjorte. Tingliggjø-ringa av økonomien - og andre samfunns-forhold - er i det hele tatt karakteristisk for borgerlig økonomi, samfunnslære og politikk og bare forsterker den framher-skende fremmedgjøringa. For Marx er tingene en ytre framtoningsform for indre samfunnsmessige forhold mellom men-neskene. Han skiller strengt mellom fram-toningsform (fenomen) - Erscheinung, og vesensinnholdet - Wesen. Og mellom ting og forhold.

“Mens … kapitalismen organiserer produksjonen som bestemte samfunns-messige forhold mellom kapitalistene og arbeiderne, så kommer disse forholdene til syne og uttrykkes delvis som forhold mellom ting. Disse samfunnsmessige forholdene blir ytterligere mystifisert når penger kommer inn i bildet og alt uttrykkes som priser. Marx kaller et slikt perspektiv på den kapitalistiske verden for varefe-tisjisme. Den kommer klarest til uttrykk i moderne økonomi, der til og med arbeidsk-raft betraktes som innsatsfaktor. Man ser faktoravlønningen som noe som først og fremst er bestemt av de fysiske egenskap-

ene ved innsatsfaktorer. Som om profitt eller grunnrente var produsert direkte av maskineri eller jord, snarere enn av folk som sammen inngår i bestemte produks-jonsforhold og samfunn. … Kjøp og salg av varer avslører ingen ting om omsten-dighetene som har brakt dem til markedet eller om kapitalistklassens utbytting av de direkte produsentene (lønnsarbeiderne” (38, 39. Forfatterne bruker her den borg-erlige terminus “innsatsfaktorer”, i stedet for mer konsekvent de poliøkonomiske begreper som Marx har utviklet: konstant kapital, variabel kapital etc., og som refer-erer seg til forhold og ikke bare til ting.)

Det mest typiske og viktigste eksempel på mystifikasjonen er nettopp at kjøp og salg av arbeidskraft framtrer i lønnsfor-men som kjøp og salg av arbeid. Og at følgelig merverdi og profitt framtrer som et tillegg til - en frukt av - av kapitalen (penger gir avkastning og renter, jorda gir grunnrente, verdipapiret dividende osv.). Forskjellen mellom nødvendig arbeid og merarbeid utviskes, går i ett. I middelal-derens føydalisme var utbyttinga åpen: merarbeidet som godseieren tilegnet seg var klart atskilt fra bondens arbeid for seg sjøl. Særlig klart kom dette fram i hoveri-arbeidet.

Samtidig som det er en forskjell mel-lom den religiøse fetisjisme og varefe-tisjismen, er det tydelige paralleller: “På samme måte som det er mulig å innse at Gud ikke finnes, er det mulig å innse at kapitalismen er et klassesystem med ut-bytting og ufrihet, uansett om alle formelt har like rettigheter på markedet.” (41.) Det åpner for både økonomisk, politisk og ide-ologisk kamp. Og den som åpnet øynene for oss her, dvs. ga oss innsikt og erkjen-nelse for å kunne føre kampen, var Marx.

Vare- og verdianalysen som Marx begyn-ner med er både prologen til kapitalanaly-sen og er samtidig absolutt forutsetning for å forstå sistnevnte. Derfor er det så viktig å kjenne begrepene og utviklinga her. (For å gjenta: den logiske begrepsut-vikinga gjenspeiler og kondenserer den historiske utviklinga.)

Mesteparten av boka til Fine og Saad-Filho er viet den teoretiske framstillinga av grunntrekkene og lovmessighetene i kapi-talismens økonomi, uansett hvilke forhold den eksisterer og virker i. Det er basert på Marxànalyse, men ført fram til vår egen tid. Her må det tilføyes at Marx virket og skreiv under forhold med frikonkurran-sekapitalisme. Men ved overgangen fra det 19. til 20. hundreåret gikk den utviklede kapitalismen over til et nytt - og høyere - stadium, nemlig monopolkapitalismen. Konsentrasjonen og sentraliseringa av produksjon og kapital fører til nye former



for sammmenslutninger organisert som aksjeselskaper. I motsetning til kapitalis-tiske enkeltforetak kommer monpolistiske former for kapitaleiendom som syndikater, truster og konsernere etc. Det fører igjen til viktige strukturendringer innafor kapital-ismen, uten dermed å oppheve kapitalis-men, men tvert om forsterke den.

Dette får også konsekvenser for marxis-mens økonomiske teori som må utvikles, og blir utviklet, videre av folk etter Marx. Her inntar Lenin, og først og fremst hans verk “”Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium”, en sentral plass. Denne analyseprosess er kontinuerlig. Sjøl om Fines og Saad-Filhos bok har som tema “Om kapitalen av Marx”, burde de ha påkostet seg det ekstraarbeid å nevne dette - om så bare i korte trekk. At de ikke gjør det, medfører at deres ellers så verdi-fulle framstilling blir ufullstendig. Dessuten en ting til: Boka har relativt omfattende kjeldehenvisninger. Men hovedsakelig er det engelske arbeider som refereres. De foreligger imidlertid en omfattende - og verdifull - litteratur om kapitalismen både av sovjetiske, tyske, franske, italienske, amerikanske osv. skribenter. Men det er in nå, også innen deler av venstresida, å gjøre disse verker og forfattere ikke-eksis-terende.

Kapitalens bevegelser i produksjon og sirkulasjon. Merverdiens fordelings-former

“Om Kapitalen av Marx” inneholder ikke bare omtale av “Kapitalens” første bind, men også annet og tredje bind, slik at vi får Marx` kapitalanalyse og - kritikk i sin helhet. Samtidig som altså forfatterne før-er framstillinga fram til dagens kapitalisme med overproduksjons- og finanskrise. Først gis en kort karakteristikk av den enkle varerproduksjon V(arer) - P(enger)- V(arer) og de førindustrielle former for kapital: handelskapital og penge/ågerkap-ital, som illustreres ved formelen P(enger) - P`(flere penger). Den er den “korte”, mest allmenne, formelen for kapital overhodet. Deretter går man inn i en nærmere anal-yse av kapital som “sjølekspanderende verdi”. Marx bruker vanligvis begrepet “Selbstverwertung”, dvs. at kapitalen for-merer eller forøker seg sjøl. Den føder levende unger eller verper gullegg, som han sier metaforisk. For hele saken går ut på å få mer penger tilbake enn man sky-ter inn, og helst det optimale. Profittlogik-ken bestemmer, som vi ofte sier i dag. Til hvilket formål det produseres, selges og investeres er likegyldig. Bruksverdien er

underordnet verdien og merverdien.

“Penger fungerer som kapital bare når de brukes til å generere mer penger, eller mer presist når de brukes i produks-jonen av merverdi. Denne grunnleggende forståelsen av kapital gjør det mulig å sondre mellom kapital og de ulike sær-skilte formene den tar og funksjonene som disse formene fyller, enten det nå er penger, innsatsfaktorer” (!) “i produks-jonen eller varer. Hver av disse formene er kapital bare i den grad de bidrar direk-te til å utvide den satsede kapitalen. De fungerer da som kapital samtidig som de oppfyller sine spesifikke oppgaver som betalingsmiddel, forråd av bytteverdi og produksjonsmiddel.” (47,48.)

I analysen av den utvidede kapitalformel P - V - P` består problemet i å finne og forklare hva som er merverdiens kjelde. Og det er hovedinnholdet i “Kapitalens” første bind. (Profitt er merverdiens forvan-dlede form, som skjuler sin kjelde, dvs. merverdien, og trer fram som overskudd på hele den investerte kapital. Profitt kan også ha som kjelde andre, mer underor-dnede former, som til dømes prisgevinst på bekostning av forbrukerne eller de store varekjedenes utbytting av bøndene. Men hovedkjelda var og er merverdien.)

Vi har jo allerede kort forklart merverdi-ens kjelde, nemlig utbyttinga av arbeidsk-raft. “Arbeidskraftas bruksverdi for den som kjøper den er å skape merverdi.” (50.) Tilegnelsen av ubetalt arbeid i mas-semålestokk er det daglige organiserte og legaliserte tjuveri, som setter det krimi-naliserte tjuveri og ran helt i skyggen. (Uten at vi dermed skal avkriminalisere vinningsforbrytelser som begås i henhold til straffelova! Men proporsjonene mellom legalisert og kriminalisert tjuveri er interes-sante.)

Utbytningsgraden framstillerMarx gjen-nom formelen for merverdiraten - m`= m/v. (Hos Fine og Saad-Filo brukes til dels andre formelbokstaver, uten at det endrer forholdene. Det er imidlertid en pedago-gisk fordel konsekvent å bruke Marxègne tekn - oversatt til norsk.)

I forbindelse med analysen av tilegnelsen av merverdi er det viktig, som forfatterne gjør, å ofre plass på de to hovedformer absolutt og relativ merverdi. Ikke sjelden forveksles de eller det hersker begrepsuk-larhet. Men det er viktig å være klar over forskjellen for å forstå hovedmetodene for utbyttinga. Den enklest måte å produsere absolutt merverdi på er å øke lengda på

arbeidsdagen. Men langt viktigere er den mer kompliserte og mindre gjennomskue-lige måte, nemlig å intensivere arbeidet ved å innføre ny teknologi, omorganisere arbeidsprosessen, akkordarbeid, kutte pauser osv. På den måten blir arbeidsda-gen forlenget ved at tidsenheten fortettes. Gjennom den relative merverdi reduseres verdien av arbeidskrafta - den variable kapitalen v, ved å bedre produksjonen av forbruksvarer (forutsatt konstant reallønn).

Materiell og ikke-materiell sektorDet er fortjenstfullt at de forfatterne har et eget avsnitt om produktivt og uproduktivt arbeid. For også på dette felt rår mye uk-larhet, begrepsforvirring og misforståelse. Noen legger nærmest et moralsk mål på distinksjonen, og reagerer på beteknelsen “uproduktivt/ikkeproduktivt” arbeid, som de oppfatter som beteknelse på unyttig, mindreverdig, ja, sågar snyltende virksom-het. Men her er det igjen viktig å holde fast på det vitenskapelig begrepsmessige inn-holdet. Mye av det uproduktive arbeidet er samfunnsmessig nødvendig (tenk bare på arbeidet i skole- og helsesektoren). Hos Marx er produktivt arbeid det lønnsarbeid som produserer merverdi direkte for kapi-talisten, altså ikke arbeid som man utfører for seg sjøl eller vanlig, ikke-kapitalistisk handverks- og jordbruksarbeid. Derimot, ut fra kapitalens ståsted, er også arbeid i ikkemateriell virksomhet “produktivt”, så sant som de ansatte i privatbedriften, lønnstakerne, skaffer eieren profitt som han kan akkumulere og utvide virksom-heten med. Det kan være en eier av et sirkus eller et orkester. Også her det viktig å holde fra hverandre ting og forhold, og om virksomheten er underkastet profit-tlogikk eller ikke.

“Skillet mellom produktivt og uproduktivt gjelder arbeid under kapitalismen. Det avgjørende er samfunnsforholdene som arbeidet utføres under, snarere enn hva som produseres, hvor nyttig det er, eller hvor viktig. For eksempel kan doktorer og sjukepleiere utføre produktivt eller up-roduktivt arbeid, avhengig av hvor de er ansatt - i en privatklinikk eller et offentlig sjukehus. Sjøl om det de gjør er det samme, og kanskje like nyttig for samfun-net i en forstand, så yter de i det ene til-felle en offentlig tjeneste gratis, men i det andre tilfellet er deres ansettelsesforhold avhengig av at bedriften går med over-skudd.” (58.)

Her er det naturlig å presisere at doktorer og sjukepleiere sjøl på en privateid klinikk ikke produserer merverdi, men genererer



likevel profitt for eieren og dermed for ham framstår som produktive. I denne sam-menheng må det innskytes at sjøl om en lønnsarbeider ikke produserer merverdi, så er likevel han eller hun utbyttet, “hvis de arbeider lengre enn verdien, som løn-na deres representerer”. (Samme sted.) Og etter hvert som tallet på lønnstakere i direkte produksjon, så som industri-arbeidere, avtar ikke bare relativt, men nå også absolutt, får utbyttinga utafor produksjonen, i den immaterielle sfære, større betydning. Det gjelder blant annet for det økende antall funksjonærer. Ikke minst er det i dag viktig å være klar over utbyttingsforholdene i varehandelen, der de store kjedene driver rovdrift på under-betalt arbeidskraft,

Skillet mellom produktivt og ikke-produk-tivt arbeid har også direkte samfunnsøko-nomisk og samfunnspolitisk betydning, nemlig “som utgangspunkt for å under-søke de ulike rollene som spilles av indus-trisektoren, finanssektorene , offentlig sek-tor og andre arbeidere i den økonomiske og sosiale reproduksjonen.” (60.) Tar vi begrepet produktivt arbeid i sin “reine” - og ikke bare kapitalistiske - betydning, er det jo dette arbeid som direkte “før” oss, dvs. forsyner oss med mat, klær, boliger, indus-trivarer etc. Og den vitenskapelig-tekniske utviklinga fører til at færre og færre “før” flere og flere - og kan gjøre det.

For de som vil studere nærmere, det til dels vanskelige, spørsmålet om produk-tivt og ikke produktivt arbeid under kapi-talismen, viser jeg til Hefte nr. 1-1999, “Merverdien og utbyttinga av arbeidsk-rafta i vår tids kapitalisme”, utgitt av Marx-istisk Forum.

Mens det som hittil er omtalt, og behand-let, av de to forfatterne hovedsakelig drei-er seg om innholdet i “Kapitalens” første bind, tar de nå for seg grunnelementer i annet og tredje bind - som videreutvikler og utvider den generelle analysen i første bind. I pakt med annet bind om kapital-ens sirkulasjonsprosess, begynner det med industrikapitalens kretsløp og de tre hovedformer: kapitalens pengekretsløp, produksjonskapitalens og varekapitalens kretsløp - samt kretsløpet som helhet - med de tilsvarende formler som Marx opererer med. Det er ulike stadier som både den individuelle og totale industri-kapitalen gjennomløper og som må full-byrdes for at det ikke inntrer brems eller kriser i systemet. Samtidig som disse sta-dier representerer en enhet har hver av dem sin relative sjølstendighet. Men basis var, er og blir produksjonen. “Hvis en nas-jons kapitalister blir grepet av tanken om profitt uten den uunngåelige forbindelsen til produksjonen, vil de snart befinne seg

i en spekulativ oppgang som krasjer når økonomien blir brakt tilbake til virkelighet-en, som er at produksjonen er eneste mu-lige kilde til verdien som trengs å betale utbytter, gjøre opp gjeld, betjene lån og innfri forpliktelser … “

I det vareproduserende kapitalistiske samfunnet er sirkulasjonen like nødven-dig som produksjonen: De produserte varer må selges. I den relasjon blir tilbud og etterspørsel “alfa og omega”. Og “det produktive kretsløpet … tenderer mot å ignorere markeder. Det

“er ikke tilstrekkeligå produsere (mer)verdi, den må også realiseres gjennom salget. Det er økonomene som oftere enn kapitalistene har en tendens til å overse den nødvendige men usikre forvandlingen av varer til penger ved salget. En kapitalist som uforvarende har akkumulert et vok-sende varelager, vil raskt bli brakt tilbake til virkeligheten når arbeidskapitalen går tapt.” (67.)

KapitalakkumulasjonenDen siste delen av “Kapitalens” annet bind omhandler den økonomiske reproduks-jonen, særlig den samfunnsmessige to-talkapitalens reproduksjon. Forfatterne forklarer enkelt og greit forskjellen mel-lom enkel og utvidet reproduksjon. Men kanskje sterkere og mer eksplisitt kunne de ha påvist forskjellen mellom eksten-siv utvidet reproduksjon og intensiv utvi-det reproduksjon. I vår tid er særlig den sistnevnte hovedformen viktig, spesielt i samband med den vitenskapelig tekniske revolusjon - VTR. (At Sovjetunionen og Østeuropa ikke maktet overgangen til høyteknologisk intensiv reproduksjon var en av hovedårsakene til realsosialismens sammenbrudd.) Boka er illustrert med instruktive modeller, knyttet til utvidede formler for c(k) + v + m. Det er fristende i denne sammenheng å nevne den kjen-te polske marxistiske økonomen Oskar Langes arbeid “Reproduksjonen og akku-mulasjonens teori”, fra 1961, som kom i russisk oversetting i 1963. Med hjelp av høyere matematikk, blant annet integral- og differensiallikninger, analyseres betin-gelsene for reproduksjon og akkumulasjon med henblikk på sosialistisk planøkonomi. Et pionerarbeid, men ikke tilgjengelig for “legfolk”.

Men tilbake til kapitalismens økonomi basert på konjunkturer og ubalanser. Fine og Saad-Fino tar et oppgjør med både konservativ borgerlig økonomisk tenkning og med keynesianismen. Den nylige store økonomiske krisa som har rystet kapital-ismens økonomi - og framleis ryster deler av den - har jo samtidig vist hvor ubrukeli-ge disse teorier er både til å forklare krisa

og for å kunne treffe tiltak for avverge den, sjøl om den omfattende innsatsen av statlige finansmidler greide å dempe virkningene noe ned. De to forfatterne av-legger også den mer “radikale” fordeling-steorien - med den berømmelige “kaka” som skal deles “rettferdig”. Det vil si det økonomiske aktivitetsnivået “er bestemt av fordelingsforholdene mellom kapital og arbeid”. (76.) De tar her et ideologisk op-pgjør ikke bare med høyresida, men også med deler av venstresida. Mens høyre-sida framholder at fagforeningenes makt må tøyles, “framholder venstresida at konfliktene er uløselige innafor kapitalis-mens rammer“ og sverger i stedet til bedre fordelingsvilkår. I boka argumenteres det slik mot “fordelingsteorien”:

“Analytisk avhenger dette synet av en op-pfatning om at økonomien er en kake av en gitt størrelse, slik at det en av klass-ene tjener når nasjonalinntekta v1 + v2 + m2 skal fordeles må den andre tape. Om for eksempel lønningene, representert ved v1 + v2, øker for mye, vil profitten, representert ved m1 + m2, falle, og det undergraver både viljen og muligheten til å akkumulere. - Sjøl om det kanskje ikke virker slik, er dette synet svært forskjellig fra Marxègen framstilling av strukturen i den kapitalistiske økonomien. Å tillegge fordelingsforholdene en sentral betydning for lønnsomheten er bare mulig om man innskrenker perspektivet til sirkulasjonss-færen. Om man også tar med produks-jonssfæren, fordunster det tilsynelatende symmetriske forholdet mellom kapital og arbeid som framkommer når man be-trakter lønn og profitt som et spørsmål om fordeling av nasjonalinntekten. For utbetaling av lønn er en forutsetning for at produksjonen skal komme i gang (sjøl om den faktiske utbetalingen kommer et-ter kjøpet av arbeidskrafta), mens profit-ten er det som blir igjen etter at lønn og andre produksjonskostnader er betalt, snarere enn et kakestykke av størrelse som det kan forhandles om på forhånd. For Marx er ikke fordelingsforholdene av typen fordeling av en gitt kake. Alt an-net likt vil nok profitten være høyere når lønna er lav, sjøl om postkeynesianerne kan hevde noe annet med utgangspunkt i begrepet om utilstrekkelig etterspørsel. Men profitten avhenger først og fremst av kapitalistenes evne til å utvinne merverdi i produksjonen. For å få profitt trenger kapi-talistene å tvinge arbeiderne til å arbeide ut over den arbeidstida som er nødvendig for å produsere lønnsvarene, uansett hva lønnsnivået måtte være. “ (76,77.)

I det hele tatt står kapitalistene overfor ei rekke usikkerhetsmomenter, hvorav usik-kerheten med omsyn til produksjonen av merverdi/profitt bare er en om enn den



viktigste. Som Lenin sa: kapitalismens hovedproblem er markedsproblemet. Man har ikke merverdien i handa før varene er solgt. Dessuten kommer konkurranse-momentet inn, som tvinger enkeltkapitali-stene til å innføre ny og bedre teknologi, rasjonalisere virksomheten m.m Også tilgangen på kreditt, og til hvilken pris, er ofte et usikkerhetsmoment Tilgangen er livsviktig for å understøtte akkumulas-jonen. Som regel kan ikke den gjennom-føres bare med egne midler. Usikkerhets-momentene har psykologisk effekt som kan spille en viktig rolle, særlig foran, un-der og like etter krisesituasjoner.

Men framfor alt er kapitalismen avhengig av at - den individuelle og samfunnsmes-sige - økonomiske reproduksjonen funger-er tilfredsstillende. Og ikke bare kapitalen er avhengig av det, men for lønnstakerne også arbeidsplassen, heimen og det sivile samfunn. Det er i denne forbindelse viktig at Fine og Saad-Filo viser til statens vik-tige rolle for reproduksjonen. Og nettopp i en krisesituasjon som den vi opplever, viser dette særlig tydelig, blant annet den borgerlige statens hjelperfunksjon for å berge sjølve systemet.

Reproduksjonen, dvs. akkumulasjonen, er livsviktig for kapitalismen (og er det også for sosialismen!) “Om kapitalen av Marx” har derfor et eget kapittel nettopp om det og åpner med ei oversikt over den opprin-nelige akkumulasjon, slik den begynte og tok sin spesielle - og brutale - historiske form i England. Det er prosessen da kapi-tal samles på den ene sida og arbeidet skilles fra eiendomsretten til produksjon-smidlene på den andre sida. Og skaper dermed grunnvilkåret for kapitalistisk produksjon - først i form av manufakturer med samfunnsmessig arbeidsdeling in-nafor sjølve bedriftsenheten, sia, med den industrielle revolusjon, i form av fabrikker. Hvorfor ble nettopp landbruksbefolkninga hovedrekrutteringskjelda til industriprole-tariatet som vokste fram? Jo, fordi mes-teparten av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, og ble på en eller annen måte - voldelig eller “frivillig” - drevet bort fra jord. Samme prosess, men under andre histo-riske forhold og i andre former, gjentar seg i etterkrigsåra i vårt land, da folk strømmet fra landsbygda for bli industri-, bygning-sarbeidere etc. i byene. Tislsvarende sank tallet på skog- og landarbeidere, små-brukere og bønder. Samtidig som kvin-nene blir ei viktig arbeidskraftkjelde.

I England skjer den opprinnelige akkumu-lasjonen i særdeles råe og brutale former. Blant annet ved at statsmakta settes inn. I

likhet med Marx poengterer Fine og Saad-Filho

“den avgjørende betydningen fysisk maktutøvelse og staten hadde for fram-veksten av proletariatet. Politiet, hæren, rettsvesenet og skattesystemet var langt viktigere i denne prosessen enn marked-skreftenes frie spill.“ (Her må skytes inn at indirekte var markedets behov for ull til manufakturene i England og på konti-nentet utslagsgivende for godseiernes ekspropriasjon av småbøndene, gjen-nom inngjerdingsbevegelsen, slik at jorda kunne legges ut til beite for kjempestore saueflokker.) “I dag er forholdene for de fleste arbeidere annerledes. De økono-miske behovenes jevne tvang, slik de er utviklet gjennom tradisjon, utdanning, vaner og etablerte lover, fører til at ar-beiderklassen godtar forholdene under den kapitalistiske produksjonsmåten uten å stille spørsmål. De oppfatter dem som stort sett riktige og som uunngåelige. Fordi arbeid og kapital er tett sammenk-nyttet og det virker som det alltid har vært slik og kan ikke være ennerledes, er det sjelden nødvendig å bruke makt (men maktmidlene er på plass hvis det blir be-hov for dem).” (86.)

Går vi tilbake til den opprinnelige akku-mulasjonen i kapitalismens klassiske land England, frambrakte inngjerdingsbeveg-elsene på 1600- og 1700-tallet en klasse av jordlause arbeidere på den ene sida og, på den andre sida, en kapitalistklasse som i utgangspunktet forpaktet jorda hos godseierne, og som bygde opp store form-uer som snart også skulle investeres i in-dustri og annen virksomhet. Det er viktig å få fram disse hovedmomentene slik at in-dustrikapitalismens tilkomst blir forståelig, og ikke bare knyttet til produktivkreftenes framvekst (mekaniske vestoler, spinne-maskiner og dampmaskiner), som sjøl-sagt var den drivende utviklingsfaktor. Vi må ikke bare se “teknisk”, men også sam-funnshistorisk på forutsetningene. “For Marx er dannelsen av lønnsarbeiderk-lassen med utgangspunkt i førkapitalis-tiske forhold nøkkelleddet i overgangen til kapitalismen.” (87.) Marx kaller det for lønnsarbeidets formelle underordning under kapitalen. Dermed blir også sjølve arbeidsprosessen grunnleggende endret.

Går vi så over til den andre polen, nem-lig kapitalen, kommer forfatterne igjen til-bake til konkurranse og kapitalakkumulas-jon. Samtidig beskriver de mekanismen med kapitalens bevegelse - flyt - mellom produksjonsgreinene og utviklinga av en gjennomsnittsprofittrate m/ c+v. Og

beskriver også konsentrasjonen av mer og mer kapital på færre og færre hender. “Ak-kumuler eller dø.” Eller for å forlenge det til sirkulasjonsfæren - til det indre og ytre markedet - der profitten skal realiseres: “Eksportere eller dø”, som Hitler sa.

Dette fører oss så over til Marx` analyse av de kapitalistiske - relative - overproduk-sjonskriser, deres (abstrakte) mulighet, deres nødvendighet og periodisitet. Her kunne det i boka kanskje vært sterkere dif-ferensiert mellom overordnede og under-ordnede og tilfeldige faktorer. Med andre ord sterkere skille mellom grunnleggende årsaksfaktorer, skjerpende faktorer og utløsende faktorer. Det har ikke minst betydning for djupere innsikt i krisa som ble utløst i 2008 (og som i mesteparten av mediene - ufullstendig og upresist - bare kalles “finanskrise”). Jeg viser i denne sammenheng til brosjyrene om krisa gitt ut av Marxist Forlag i skriftserien SØKELYS. I rettferdighetens navn må det imidlertid tilføyes at i samband med betraktningene om profittratens tendensielle fall og dens innflytelse på krisa, framhever Fine og Saad-Filho at viktigere enn alle sammen-henger “er den grunnleggende årsaka til kriser. For Marx er kriser i siste instans et resultat av motsigelsen mellom den kapi-talistiske tendensen til å utvikle produk-tivkreftene ut over alle grenser” (men ikke bare produktivkreftene, men også, og her vel først og fremst, sjølve produktene, va-rene), “og den begrensede mulighetene i dette samfunnet til å forbruke det som produseres.” (103.) Som stikkord bruker de “disproporsjonaliteter, overproduksjon, underkonsumpsjon og fallende profittrate.” Det kan tilføyes at i de periodiske kapital-istiske overproduksjonskrisene dreier det seg ikke om absolutt overproduksjon og underkonsumpsjon, men om relative slike.

Sin analyse av lova om profittratens ten-densielle fall knytter Marx til kapitalens økte tekniske sammensetning, dvs. at produksjonsmidlene får større plass i forhold til arbeidskrafta, og kapitalens tils-varende økte organiske sammensetning, dvs. at verdien c (konstant kapital) øker i forhold til verdien v (variabel kapital). De to forfattere innfører en tredje faktor, nemlig “kapitalens verdisammensetting”. (109.) For meg synes dette å være en unødig konstruksjon, i og med at organisk sam-mensetting nettopp relaterer seg til verdis-ammensetting av de to investeringsfak-torene produksjonsmidler og arbeidskraft.

Bakgrunnen for økinga av den tekniske og organiske sammensettinga er at arbeids-produktiviteten vokser under kapitalis-



men i samband med den teknologiske ut-vikling, konkurransen og akkumulasjonen. Formelen c/v forteller oss om den organi-ske sammensettinga. Hvilke elementer i c (verdien av maskiner, driftsbygninger, råstoffer, hjelpestoffer, høyteknologi etc.) som spiller den største rolle for økt or-ganisk sammensetting er et spørsmål for seg og vi finner ulike svar for den tidlige og for den seine kapitalismen. I alle tilfelle står den faste kapitalen sentralt. I vår tid kommer VTR inn som et helt vesentlig moment.

Boka har et eget avsnitt med tittelen “Prof-ittratens fall”. Og som forfatterne sier inn-ledningsvis: “Marx`lov om profittratens tendens til å falle (LPTF) har vært ekstremt omstridt, både når det gjelder spørsmålet om den er gyldig, hvordan den skal tolkes og hvilken betydning den har.” (116.) Det er helt riktig og temaet er vanskelig. Loven må sees, som det heter hos Marx, som en tendens og over et lengre tidsrom og der de motvirkende tendenser er mange. Prof-ittraten m/c+v må sjølsagt ikke forveksles med merverdiraten (utbyttingsforholdet) m/v, som kan - og vanligvis, normalt, gjør merverdiraten det! - stige, sjøl om profit-traten faller. Viktig er her videre merverdi-ens og profittens “masse”, dvs absolutte størrelse. Her ligger basisen for akkumu-lasjonen og dens øking, dvs. merverdiens forvandling til (ny og mer) kapital. Marx påviser at det eksisterer en tvang til å ak-kumulere. Og at akkumulasjonen fører til strukturendringer i kapitalen.

Forhåpentligvis vil jeg ved et seinere høve komme nærmere inn på temaet profit-tratens tendensielle fall. Her og nå vil jeg begrense meg til å trekke inn et par forhold som Fine og Saad-Filo setter fin-geren på. Sjøl om Marx sammenlikner de økonomiske lover med naturlover, er de ikke identiske med dem. I samfunnet virker mennesker og klassekrefter som kan styre de økonomiske lover og beg-rense virkningene av dem. I forbindelse med revolusjoner oppheves, sammen med systemet sjøl, tidligere økonomiske lover. Naturlovene er “evige”, de kan ikke oppheves og de kan heller ikke kalles for “tendenser”. Det er nok å vise til gravi-tasjonslova - lova om at legemer tiltrek-ker hverandre - og lovene for planetenes bevegelser rundt sola. Videre: Aleine gir ikke lova om profittratens tendensielle fall “grunnlag for konkrete spådommer” med omsyn til kapitalismens utvikling. Lova er dessuten begrenset til produksjonen, ikke sirkulasjonen, sjøl om den er slags kom-pass som viser hvor kapitalen skal søke

hen uansett investeringsområde.

Kapitalens produksjon og sirkulasjon i samspill og som helhetMens “Kapitalens” første og andre bind omhandler henholdsvis kapitalens produk-sjons- og sirkulasjonsprosess tar tredje bind for seg kapitalens “totalprosess”, dvs. samspillet mellom produksjon og sirkulas-jon, merverdiens fordeling og forvandling til underformer som industriprofitt, han-delsprofitt, bankrente, grunnrente, gjen-nomsnittsprofitten, verdiens forvandling til produksjonspris etc. Dette blir oversiktlig behandlet i Fines og Saad-Filhos bok. Jeg skal ikke gå nærmere inn på detaljer her, men bare understreke hvor viktig “Kapital-ens” tredje bind er for å forstå betydnings-fulle sider ved, og funksjoner i, systemet under dagens forhold. For å markere dette vil jeg likevel trekke fram et par sentrale områder.

Forfatterne trekker forbindelsen tilbake til arbeidsverditeorien/verdilova og den grunnleggende relasjonen til prisforhold-ene som har en relativ sjølstendighet i forhold til verdien, blant annet gjennom lova om tilbud og etterspørsel. Samtidig som de poengter at verdien er en objek-tiv realitet. Men vi kan ikke konkret ta og føle på den, slik vi kan med bruksverdi-ene. Det er et abstrakt forhold. “Det fun-damentale som Marx har vist”, skriver de, “er at verdier eksisterer som følge av at det fins et samfunnsmessig forhold mellom produsenter, og at dannelsen av priser er en oversettelse av produks-jonsforholdene til bytteforhold. Fordi ver-diene eksisterer (snarerere enn å være reine tankekonstruksjoner) kan de ikke oppheves eller avskaffes ved den ene eller andre forståelsen av et regnestykke innen pristeori.” (138.) Den teoretiske argumentasjonen fører de med hjelp av “innsatsfaktorene” k(c) og v og bevegelser i profittraten.

Analysene av profitt, rente og grunnrente i “Kapitalen” viser hvor nødvendig det er å studere grundig forholdene også utafor produksjonen, uten dermed å miste sam-bandet med den. Dagens kapitalistiske virksomhet og krisa kan ikke forståes uten slike studier. Framfor alt gjelder det un-dersøkelsen av handelskapitalen og den rentebærende kapitalen.

Sjøl om det går et skille mellom industri-kapital som produserer merverdi og han-delskapital som sirkulerer merverdien og sørger for at kapitalen går over fra vare-form til pengeform, som er forholdsvis

enkelt nok å konstaterer i prinsippet og teoretisk - på bakgrunn av oppdelinga av kapitalen kretsløp i produksjonssfære og sirkulasjonssfære, er skillet mer komplisert i praksis. Og ikke minst under dagens kapitalistiske forhold. Spesialiseringa i in-dustrikapital og handelskapital var mer ut-preget før, sjøl om det også da eksisterte “hybridformer”. For industrikapitalisten var det enklere med ei arbeidsdeling: Han tok seg av merverdiproduksjonen, kjøpman-nen tok seg av omsetninga. I dag er det ofte slik

“at industriforetak også driver annen slags produksjon, handel og finansvirksomhet” (i vårt land ligger det nær å tenke på da-gens skipsredere som er involvert i i flere former for virksomhet, det samme gjelder storkjøpmennene). “For eksempel gjelder det store bilprodusenter. Slik kryssing av grenser gjør ikke det analytiske skillet mellom produksjon og sirkulasjon ugyldig. Men det viser at klassifikasjonsproblemer ofte ikke kan avklares og unngås ved teo-retisk klargjøring, men bare gjennom de-taljerte empiriske undersøkelser.” (146.)

Her ligger ei innebygd oppfordring om konkrete marxistiske undersøkelser av kapital- og eiendomsforholdene i vårt eget land, blant annet ajourføring av tidligere undersøkelser. Teoretisk tangerer vi her imperialismeanalysen hos Lenin, særlig om bankenes rolle (pengenes rolle ikke bare som verdimåler, sirkulasjons- og be-talingsmidler, men også som kapital), og sammensmeltinga av industrimonopol-kapital og bankmonopolkapital til finans-kapital. Den konkrete, empiriske, analyse og “eksistensen av hybridformer” gjør ikke en mer abstrakt analyse ugyldig. Som Fine og Saad-Finho sier: “De abstrakte kategoriene er grunnlaget for studier og forståelsen av stadig mer komplekse em-piriske sammenhenger.” (147.) Med andre ord: Studiet av “Kapitalen” hos Marx, og av annen marxistisk grunnlagsforskning, er obligatorisk for å få virkelig innsikt i dagens meget kompliserte kapitalistiske virkelighet.

Enda mer komplisert enn produksjon og sirkulasjon - samt sammenfletting - mel-lom industrikapital og handelskapital er kapitalens finans- og kredittsystem i vår tid. Den “uhørte ekspansjonen av kreditt og finansielle tjenester i våre dagers kapi-talisme har ført til at privat finansierings-virksomhet er dypt involvert i pensjoner, boligformidling, helsetjenester, utdanning og kultur.” (148.) Det leder oss over til kapitlet om bankkapital og renteteori i



Fines og Saad-Filhos bok.

Det er først og fremst kredittens, de rent-ebærende pengenes og verdipapirenes funksjon som pengekapital, og ikke så mye långivinga til “vanlige kunder”, som er interessant. Først to viktige presiser-inger for å skille rentebærende kapital fra industrikapital og handelskapital: 1. Bruk av lån, dvs. etablering av kredittforhold, til “å satse pengekapital for å tilegne seg merverdi”. Dette kredittforholdet (i motset-ning til andre kredittforhold), “involverer de to viktigste delene av kapitalistklassen, pengekapitalistene, som kontrollerer tilbu-det av rentebærende kapital, og industri-kapitalistene, som låner rentebærende kapital for å bruke den som kapital i produksjonen … “ (149,150.) 2. Den rent-ebærende kapitalen i form av tidligere akkumulert pengekapital - oppsamlede reserver som tilhører forskjellige klasser - fra kapitalister til lønnstakere og stat. “Disse reservene og sparepengene sam-les sammen og sentraliseres gjennom finansinstitusjonene og omdannes til po-tensiell pengekapital som kan gjøres til-gjengelig for industrikapitalen.” (150.) Men i den nyliberalistiske kapitalismen gjøres pengene ikke bare, og kanskje heller ikke først og fremst, tilgjengelig for industri-kapitalen, men for kapitalister av ulik for-mat som investerer midlene i verdipapirer - aksjer, obligasjoner, ulike fonds m.v. for å få pengene til å yngle direkte, uten å gå den “tungvinte” vegen om produksjon og lignende. Altså umiddelbar formering og akkumulasjon av pengekapital. Og pengenes funksjon som rein pengekapi-tal “ivaretas av mange slags finansielle instrumenter”. (151.) Vi får et vidstrakt fi-nanssystem og finansmarked med mange ledd og lag.

“Det ene verdipapirmarkedet bygger på det andre. Porteføljer av verdipapirer bygges opp, pakkes om og selges videre, som i pensjonsfond og private invester-ingsfond. Hver type verdipapirer er et ei-endomskrav på framtidig inntekt, som kan, men ikke nødvendigvis vil, omfatte krav på en andel i den framtidige merverdien til en produktiv kapital. Dette kalte Marx ‘fiktiv kapital’ - omsettelige fordringer på framti-dig merverdi som kan gi uttelling eller ikke, men som ikke nødvendigvis har noe med svindel å gjøre. - Ut fra dette er det neppe noen overraskelser at finanssektoren vil kunne finansiere overproduksjon og lage spektakulære spekulasjonsbobler og like spektakulære sammenbrudd. Det er hell-er ikke overraskende at faren for svindel

alltid er til stede. Skillet mellom finans og industri, og forskyvningen i balansen mel-lom dem, illustreres på en dramatisk måte av utviklingen i både internasjonal finans og de nasjonale finanssystemene i de siste 30 åra. Det oppblåste og meget godt betalte internasjonale finanssystemet har vokst på bekostning av virkelig akkumu-lasjon, og de siste åra har det vært utsatt for alvorlig ustabilitet og kostbare kriser.” (153,154.)

Særlig i dag må vi være takknemlige for at “Marx har en egen teori om renta“ (og fiktiv kapital), “til forskjell fra bare en teori om profitten … “(157). Også dette er av de mange ting som stiller Marx i en særstill-ing - og høyt over - både de klassiske økonomer, hans samtidige og framtidige økonomer. Det er “et utmerkende trekk ved hans analyse” at han begrepsmessig holder rente og profitt fra hverandre, sjøl om de har samme grunnkjelde. De to for-fatterne bemerker at

“til og med i keynesiansk økonomi, der penger spiller en stor rolle, er profittraten (under navnet kapitalens effektivitet) satt lik renta. Til grunn for keynesianismen lig-ger en idé om at det fins et naturlig rent-enivå ved full sysselsetting, sjøl om for-ventninger på kort sikt riktignok kan føre til et ulikevekts rentenivå. Denne betydelige teoretiske avstanden til Marx henger nøye sammen med at keynesiansk teori aldri har klart å skille mellom etterspørsel til akkumulasjon og forbruk, unntatt når det gjelder ringvirkningene av de to former for etterspørsel.” (158.)

Fine og Saad-Filho har nok mye rett i at til tross for

“pengenes og finansvesenets enorme betydning for våre dagers kapitalisme, har marxistiske analyser av penger gjort relativt små framsteg, og ganske lite har blitt sagt om de mer fundamentale spørsmålene, som finansvesenets natur og forholdet mellom industrikapital og fi-nanskapital. Man har nøyd seg med å på-peke at finanskapitalen får stadig større betydning, spesielt i nyliberalismens tid-salder.” (158,159.)

Men noe har vi! Vi må bare bruke det og utvikle analysene videre.

I “Kapitalens tredje bind har Marx en om-fattende og detaljert gjennomgang av grunnrenta - både dens historiske former (som arbeidsrente, produktrente og pen-

gerente) og framfor alt dens innhold og form under utviklede kapitalistiske agrar-forhold, særlig med henblikk på England. Ikke tilfeldig har han valgt som hovedtittel på tredje avsnitt: “Forvandling av merprof-itt <surplusprofitt> til grunnrente.” Utgang-spunktet er samfunnsforhold som gjør det mulig for de store grunneierne å tilegne seg en del av merverdien nettopp i form av grunnrente. “Teorien om grunnrenta følger av forholdet mellom jordeiendom-men og den kapitalistiske produksjonen … “ (160. 161.) Det er hovedsakelig jorda Marx har som undersøkelsesobjekt. Men, som han sjøl viser til, grunnrenta har be-tydning langt ut over det, nemlig også for bergverk, skog, vannfall, boligtomter, olje osv. Fine og Saad-Filo kommer relativt utførlig inn på det teoretiske innholdet i de to hovedformene for differensialrente. Derimot får den fundamentale absolutte grunnrente, og som blant annet Lenin var opptatt av i samband med det russiske sosialdemkratiets (bolsjevikenes) agrar-program, ei noe for svak vektlegging som monopolrente.

Mot slutten av boka har vi kapitlet “Marx-ismen og det 21. århundre”. Jeg finner her synspunkter som faller helt i tråd med mine egne når det gjelder marxismens ak-tualitet, dens popularitet og posisjon. Hva det siste angår “stiger og synker det med intellektuelle moteretninger og hendelser i verdenshistorien”. (175.) Realsosialis-mens fall og Sovjetunionens oppløsning svekket alvorlig marxismen gjennomslag-skraft og “prestisje”, sjøl om det så langt fra var marxismens skyld at det gikk ad undas. Heller det motsatte. Fallet kunne vært unngått dersom de ledende organ-er hadde holdt seg i ånd og handling til marxismens teori og metode, i stedet for å bygge opp en pragmatisk ideologi med betekninga “marxismen-leninismen” og med stadig høytidelige erklæringer om “trufasthet” overfor den.

Da imidlertid ei ny og stor økonomisk krise rammet kapitalismen i 2008/9, ble interes-sen for marxismen og dens kapitalisme-kritikk vekket på ny - i hvert fall i deler av den utviklede kapitalismens land. Og Fine og Saad-Filo stiller seg som oppgave “å argumentere for at Marx` politiske økono-mi fortsatt er fruktbar i studiet av samtids-fenomener”. (173.)

Forfatterne tar et klart klassestandpunkt også når det gjelder staten, samtidig som de viser til dens økte rolle på de økono-miske, sosiale og kulturelle områder - som



i dag er sentrale felter for klassekamp. De tar også opp det høyaktuelle, men hit-til lite fokuserte temaet om kapitalen og miljøet. Denne forbindelsen hører vi svært lite om fra de mange organiserte miljø-forkjempernes side. I stedet får de van-lige forbrukerne skylda. Boka gir den rette hovedadressen: Det er ingen

“overhistorisk konflikt mellom økologiske systemer og samfunnssystemer, eller miljøet og økonomien. Miljøproblemene blir skapt og formet av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Det er lett å forstå” (i hvert fall burde det være det) “at jakta på profitt, drevet fram som den er av den økte organiske sammensettingen av kapitalen, fører til at stadig mer råstoffer omdannes til varer og at det innebærer mer utvinning og bruk av energi og mineraler, uten tanke på virkningene for miljøet:” (181.)

På den andre sida viser boka til at kapi-talismen også er i stand til “å begrense, eller til og med (i hvert fall delvis) re-versere miljøødeleggelsene, ved å utvikle nye materialer og ved statlig regulering.” (Samme sted.) Og vi ser tilløp til at enkelte kapitalister lukter profitt ved nettopp å sa-tse på produksjon av fornybar energi og miljøvennlige produkter. Det er imidlertid ikke nok til å snu utviklinga. Her må det bredt folkelig engasjement og press til overfor kapitalen og staten. Virkelig løse disse problemene er kapitalismen ikke i stand til. Det kan bare en utviklet form for ekte demokratisk og effektiv sosialisme som tar lærdommer av den forutgående form for realsosialisme. Boka avslutter kapitlet nettopp med ei kort framstilling av hva sosialisme er og en prinsipiell oversikt over hva Marx har sagt om sosialismen, først og fremst i “Kritikken av Gothapro-grammet”. Med fordel kunne dette avs-nittet vært bygd ut.

I sluttkapitlet “Finansialisering, nyliberal-isme og krisa” reflekterer forfatterne nær-mere over den siste økonomiske krisas karakter og den plass krakket i finans-verdenen har hatt - og har framleis - i den. Disse spørsmål har, som sagt, blant annet Marxistisk Forum behandlet ganske grun-dig og inngående og vil sikkert komme tilbake med ajourførte analyser. “Om Kap-italen av Marx” gir oss et verdifullt supple-ment ved å trekke fram også andre sider ved problemene og sette dem inn i den store sammenhengen. For bokas hoved-siktemål er “å gi en relativt enkel oversikt over Marx`politiske økonomi, spesielt slik den er presentert i Kapitalen”. Og følgelig

til slutt vil forfatterne “forsøke å anvende den politiske økonomien til å analysere den globale krisa i kapitalismen slik den utspiller seg akkurat nå.” For:

“Kriser vil ha en tendens til å aksentu-ere og dermed avsløre de grunnleggende trekkene og motsigelsene i samfunnet. Dette blir særlig godt belyst ved finans-borgerskapets tap av ansikt. Men krisas nådeløse søkelys gjør ikke kapitalismen til en åpen bok med store bokstaver som enkelt kan leses fra perm til perm. Så selv om nyliberalismen åpenbart har blitt ram-met av en legitimitetskrise i tillegg til den økonomiske krisa, så er det fortsatt mye diskusjon i intellektuelle og politiske kret-ser, og også blant marxister, om årsakene til krisa og hvordan den kan løses.” (188.)

Sanne ord. For å forstå - og blottlegge - det kapitalistiske systemets anatomi og funksjon, herunder krisene, trenger vi “Ka-pitalen” og andre arbeider. “Om Kapitalen av Marx” av Ben Fine og Saad-Filho er et bidrag i denne retning.

Boka er oversatt til godt norsk av Harald Minken og Anne Minken.



I et innlegg i Klassekampen i februar drøftet jeg venstresidas analyse av det som populært kalles finanskrisa.

I innlegget framførte jeg innvendinger mot denne venstresidas påstand om at

krisas årsak ligger i markedsliberalismen,finanskapitalens og spekulasjonsøko-nomiens gjennombrudd. Innlegget fikk ingen respons fra dem den var rettet mot. Uttalelser fra den samme venstre-side i ettertid gjør at jeg mener det er all grunn til å opprettholde kritikken. Jeg iler til med å påpeke at det blir levert mye bra og veldokumenterte beskrivelser på hvordan avreguleringen av økonomien fant sted på -70- og -80-tallet og helt fram til disse dager. Det er verdt å merke seg at avreguleringa ikke er det samme som færre lover og mindre byråkrati. Nei, tvert imot. Det er innført andre lover til erstatning for de gamle, og som har til hensikt å svekke muligheten for offentlig drift og kontroll i ulike sektorer. Men kri-sas bakenforliggende årsak ligger ikke i den nyliberalistiske revolusjonens gjen-nombrudd, etter min mening. Den ligger

i fraværet av kapitalens mulighet til akku-mulering i samme takt som tidligere i den merverdiskapende produksjonen.

Akkumulasjonsproblemet og stagnas-

jonen begynte på -70tallet. Det blei gjort forsøk på en motkonjunkturpolitikk. Det fungerte ikke. Politikken blei derfor endra til en mer direkte støtte til monopolkapi-talen i kampen mot arbeiderklassen i form av lovendringer for å svekke arbeiderklas-sens stilling, økt utbytting, skatteomleg-ging i monopolkapitalens favør, økning av monopolkapitalens marked osv. Den dype krisa blei dermed skyvi fram i tid. Årsaks-forholdet kunne ikke kureres.

Venstresida og krisa For å illustrere mitt poeng om at det er virkningene og ikke årsaken som an-gripes, tar jeg med noen utvalgte klipp. Dette er fra personer som representerer vidt forskjellige miljøer, men som en-ten sjøl betrakter seg som en del av venstre-sida eller som Klassekampen og andre stadig viser til som venstresidestandpunk-

ter. Erik S. Reinert skriver i sin bok ”Spon-tant kaos” på side 28: ”Finanskriser som den nåværende er systemiske kriser som henger sammen med et misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi. Løsnin-gen må være orientert mot å få bukt med finansøkonomiens selvstendiggjøring og underlegge den realøkonomiens behov.” Hans analyse og innfallsvinkel dreier seg i det store og hele om hvordan balansen mellom disse to økonomiske sektorene skal kunne oppnås.

Heikki Holmås, en av sosialismens ”forkjempere”, skriver på sin hjemmeside: ”Poenget er at det er nettopp høyreideolo-gi, høyrepolitikk og høyrepolitikeres blinde tro på markedets fortreffelighet i allianse med de store finansinstitusjonene som så muligheter til å tjene store penger som har drevet oss ut i krisen vi står oppi. prosents lønnsvekst for lederne i finansinstitusjo-nene fra 2007-2008 sier sitt.” Og videre: ”Høyresidens liberalisering, privatiser-ing, deregulering av markeder, flytting av makt fra fellesskap til styrerom, er det som har skapt finanskrisen. Nå er det heldig-vis venstresiden som skal lede oss ut av krisen,….”

De langt mer radikale i Attack skriver i sin erklæring om finanskrisa: ”Finanssekto-ren må underlegges krav om å bidra til økonomisk stabilitet, sosial utjevning, og bærekraftig utvikling. Grunnleggende re-former av strukturen og mekanismene i det globale nyliberale finanssystemet er nødvendig.” Og lederen, Emilie Ekeberg, skriver: ”De siste tre-fire tiårenes prosjekt for privatisering, liberalisering og dereg-ulering har gitt oss denne finanskrisa, og den vil dra realøkonomien med seg ned i dragsuget,med mindre våre folkevalgte tar tilbake det tapte demokratiske han-dlingsrommet, og tar politisk styring over økonomien. Skatt på finanstransaksjoner og kamp mot skatteparadiser må til, om vi skal klare å tøyle finansmarkedene.”

Asbjørn Wahl, leder av aksjonen ”Forsvar velferdsstaten” og godt planta i miljøet på den godkjente venstresida, framførte i sin 1.-maitale i Haugesund i år følgende: ”Den pågående krisa kommer altså ikke

Den økonomiske krisa – veien videre Finanskrise eller krise i kapitalismen?

Av Terje Skog


som noen overraskende naturkatastrofe. Den er et nødvendig resultat av den sys-tematiske avreguleringa av markedene som ble gjennomført på 1980- og 90-tal-let – da våre politikere fjerna kapitalkon-trollen, fjerna valutasamarbeidet, fjerna kredittkontrollen, fjerna etableringskon-trollen – og alt det andre som var innført nettopp for å styre økonomien. Krisa skyl-des med andre ord den avreguleringspoli-tikken som har vært ført, de omfattende privatiseringene som er gjennomført, den omfordelinga som har skjedd nedenfra og opp i samfunnet, de skattelettelsene som er gitt til de rike – kort sagt,den fri-flyt kapitalismen som også våre politikere var med og innførte på 1980- og 90-tal-let. Krisa er et nødvendig resultat av en feilslått politikk.” Felles for alle disse er synet om en feilslått liberalistisk politikk. Mon det eller er det kapitalismen som sys-tem? Den samme venstresida, også Wahl i sin 1.-maitale, legger gjerne til at det er mekanismer i systemet og kapitalismen som er årsak. Det er sikkert ingen grunn til å betvile deres vrede over kapitalismen, og ønske om at den havner på historiens skraphaug. Men jeg kan ikke skjønne an-net enn at de fleste som leser og hører utsagnene må oppfatte standpunktene dithen at de ser en reell mulighet for en sosialdemokratisk kapitalisme, en kapital-isme med reguleringer og politisk styring – altså en systemendring innafor kapitalis-mens rammer. Vi trenger en diskusjon om krisas årsaker

Til nå har uenigheter og diskusjoner om dette temaet vært fraværende. Det har gjort at den dominerende årsaksforklar-inga er den som er beskrevet over. Det vil, etter min mening, kunne føre til illusjoner om hva som er mulig å oppnå, at det stilles urealistiske krav, utopiske forventninger om krisas snarlige opphør og ikke minst manglende forståelse av kapitalismens in-dre motsigelser – og dermed skusle bort muligheten for sosialistisk propaganda.

Det er ingen på venstresida som blei sær-lig overraska over at det oppsto en øko-nomisk krise. Det var bare for makta og deres representanter at krisa kom som lyn fra klar himmel. Det er mer grunn til

å undre seg over hvorfor den ikke inntraff på et tidligere tidspunkt. Hva som er år-sak til det, skal ikke jeg begi meg inn på å analysere. Men et par-tre momenter syns jeg bør trekkes fram. Det ene er øst-blokklandenes sammenbrudd og Kinas inntreden i det kapitalistiske markedet, og dermed den vestlige kapitalismens ekspansjon i nye markeder. Nå har den muligheten blitt trangere, og det er ikke mange hvite flekker igjen på verdenskar-tet for videre ekspansjon. Det taler for at krisa kan bli svært dyp og langvarig. Det andre er økt undertrykking og utbytting av den tredje verden og arbeiderklassen i de rike landa. Det særegne er at etter-spørselen er opprettholdt gjennom de store låna. Dette har gjort det mulig å øke den totale merverdimengden, men løser sjølsagt ikke kapitalismens problemer på sikt. Det tredje er omfattende privatisering av offentlige tjenester, som bringer nye områder inn i den kapitalistiske produks-jonen av varer og tjenester.

Analysene som er gjort av venstresidas folk om den nyliberale revolusjonen er, som sagt, gode. Asbjørn Wahls bok, ”Velf-erdsstatens vekst og fall?”, anbefales. Mitt poeng er at krisas årsak er å finne i realøkonomien, som det kalles når man ikke vil ta ordet merverdi i sin munn, altså i den merverdiskapende produksjonen. Kollapsen i finanssektoren er bare en framtredelsesform. Marx påpekte allerede for 140 år sida at kapitalen i pengeform trekkes mer og mer i retning av finansin-vesteringer. Kapitalens allmenne formel er ”Penger – Varer – Mer penger”. Dette drar altså i retning av, som Marx sa, at kapi-talisten helst vil unngå det ”brysomme” mellomleddet som består av vareproduk-sjon – hvor merverdiskapinga foregår. Fra bank- og finansnæringas utkikkspost ser virkeligheten faktisk ut som om penger ruger penger fordi mellomleddet er borte.

Overflod av kapital Den grunnleggende årsaken i den kapi-talistiske produksjonsmåten som gjør at kapitalen trekkes mer og mer inn i sirku-lasjonssfæren, i finansnæringa og til slutt i spekulasjonsøkonomi, ligger i at det er et økende problem for kapitalen å investere

i merverdiskapende produksjon. Teknolo-gien og produktiviteten er rett og slett så framskreden at det allerede produseres i overflod i forhold til det kjøpekraftige markedet. Bilbransjen er et godt eksem-pel på det. Der går produksjonen aller-ede for halv maskin. Nye investeringer, ny teknologi, vil med nødvendighet føre til et ytterligere drastisk fall i behovet for arbeidskraft. Altså et fall i antallet av dem som skaper merverdi, samtidig med at produktmengden øker. Det er her hunden er begravd. Den teknologiske utviklinga har på den ene sida gjort at merverdian-delen i hver enkelt vare har økt. Men på den andre sida har verdien til hver enkelt vare sunket betraktelig. Verdinedgangen i hver enkelt vare forsøkes kompensert ved økt varesalg sånn at den to-tale, den sam-la, merverdien øker. Derfor det enorme forbrukersamfunnet. Det er her det stop-per opp for kapitalen. Kapitalismen har utviklet seg dithen at kapitalen ikke kan anvendes i merverdiproduserende virk-somhet. Vi har fått overflod av kapital, overflod i den forstand at det ikke fins nok steder hvor den kan investeres i tilstrek-kelig profittskapende produksjon. Det er verdt å merke seg at de fleste staters op-plåning og dermed gjeldsbyrde skjer ved lån fra hvem? Jo, nettopp de kapitalister som besitter kapital i overflod. Når det reelle problemet ligger i den merverdis-kapende delen av produksjonen, må det med nødvendighet føre til at den overflø-dige kapitalen brukes til finansakrobatiske øvelser.

Profitten hentes fra varen for-di pris og verdi henger i hop Det er et moment til som er verdt å ta med seg, etter min mening, for å se hvor dyp og langvarig denne krisa kommer til å bli. Pris og verdi er i gjennomsnitt for summen av alle varer, over tid, identiske. Profitten oppstår derfor ikke ved at en vare selges over sin verdi, sjøl om noen vil ha oss til å tro det. Tvert imot er det ved salg til en pris som er avledet direkte av verdien at profit-ten hentes.Den enorme spekulasjonsøko-nomien har skapt priser som ligger langt over verdien. Men dette kan bare være for en periode. Det måtte komme et fall net-topp av den grunn at priser og verdi er like

Terje Skog, f. 1952, er forbundsstyremedlem i EL & IT Forbundet og leder for forbundets distrikt i Oslo. Han var leder for Heismontørenes Fagforening i 1976-83, 1986-89 og 1996-2000.


i gjennomsnitt. Dette forhold går det ikke an å spekulere seg ut av.

Vi er mao., eller rettere kapitalen er, i en situasjon hvor sirkulasjonssfæren i økono-mien – hvor det ikke skapes verdier – har vokst til det ekstreme, vi har en spekulas-jonsøkonomi innafor denne sfæren som er blåst opp som en sprekkeferdig sper-reballong, og vi har et vareprisnivå som in-genting med virkeligheten har å gjøre, og det kjøpedyktige markedet har i stor grad vært basert på lån. Når alt dette har sin årsak i, altså er en virkning av, trøbbelet i den merverdiskapende produksjonen, tror jeg at krisa bare er i sin begynnelse.

Maktas analyser for framtida Makta – OECD, IMF, verdens regjeringer (inkludert den norske rød/grønne) – er av en helt annen oppfatning. De prediker at krisas bunnivå vil være nådd i inneværende år og bli snudd til oppgang i 2010. Deres analyser fra slutten av fjordåret og begyn-nelsen av dette året tilsier det. Vi ser at de nå forsøker seg med optimistiske oppslag i ny og ne. Bård Bjerkholt for eksem-pel, kommentator i Da-gens Næringsliv, konkluderer 24. juli med følgende: ”Men det aksjemarkedet været lenge før prog-nosemakerne i OECD og IMF, er at det ikke blir noen langvarig,global depresjon.Det ser heldigvis fortsatt ut til å stemme.” Børsen gjør også noen anstrengte hopp en gang iblant før virkeligheten på nytt innhenter den og fallet blir uunngåelig.IMFs prognoser i april tilsier en økono-misk vekst for verden som helhet på 2,2 % mens de anslår nullvekst for USA. OECD anslår så seint som i juni en vekst for USA på 0,9 %, og Deutsche Bank, også i juni, har prognoser som tilsier en vekst i verden på 2,5 % og for USA på 1,2 %. Altså, vi er snart igjennom skjærsilden...

Den samme analyse legger den rød/grønne regjeringa til grunn for sin politikk.Det forstemmende er at LO deler denne oppfatninga. LO-kongressen, fagbev-egelsens høyeste organ, som var sam-let i mai klarte ikke engang å vie dette spørsmålet annet enn noen bisetninger og en uttalelse som hyller regjeringas poli-

tikk.

Jeg tror at situasjonen for kapitalen er av en sånn art nå at den har svære van-sker med å komme ut av krisa. En masse produksjonsutstyr må først saneres, men på den andre sida vil den nye produk-sjonen som erstatter den gamle ikke gi tilstrekkelig profitt. Et uløselig problem som kan ende i brutale omveltninger. En stormakt som USA som trues med å miste sitt hegemoni blir ikke nødvendigvis et vakkert syn. Jeg tror vi kommer til å opp-leve nye angrep på fagbevegelsen, på ar-beidsvilkår (sosial dumping), på offentlige tjenester, for privatisering o.a. Det samme vil skje i Norge. Mange oppfatter dagens regjering som en venstreregjering fordi al-ternativet er verre. Hvis konstellasjonen i norsk politikk hadde vært sånn at valget stod mellom en KrF/Høyre-regjering og FrP, ville ikke den første av disse være en venstreregjering fordi FrP er verre.

Det er på mange måter sånn i dag. Det kan så være at alternativet er verre, men den sittende regjeringa blir ingen ven-streregjering av den grunn.

Den må måles ut fra hva den gjør. Det al-vorligste angrepet på velferdsstaten etter krigen har den rød/grønne regjeringa stått for gjennom demonteringa av pensjonen i Folketrygden og AFP i privat sektor. Det er denne regjeringa som innfører EUs tjen-estedirektiv, som vil forsterke problemene med sosial dumping, det er denne regje-ringa som sultefôrer kommunene osv. Ja vel, alternativet er verre. Men en ven-streregjering må føre en venstrepolitikk – det må en kursendring til. Veien må stakes ut i en annen retning enn tidligere.

Det er ikke tilstrekkelig at det går saktere den gale veien.

En politikk for venstresida For å kalle seg en venstreregjering burde det iverksettes endringer på noen ves-entlige områder, som for eksempel nas-jonalisering av bank-og finansinstitusjoner, styrking av velferdstjenestene og spesielt kommuneøkonomien, konfiskering av en større del av merverdien gjennom økt for-

mueskatt og inntektskatt for de rike, krafttak for å fjerne fattigdommen og iverksettel-se av en offensiv og offentlig eid industriproduksjon. Da-gens regjering svikter på alle disse områder. De har over-hodet ingen økonomisk poli-tikk med henblikk på at det skal styres på en annen måte etter krisa enn ved dens inn-gang. Tvert imot presiseres det gang på gang at ingen av de såkalte krisepakkene skal være av en slik art at de får varige styringsendringer. Kjerna i en kursendring vil, etter min mening, være en omlegging av den økonomiske politikken til en drastisk styrking av offentlig sektors andel av BNP. En sånn omlegging betyr at markedet og vareproduksjonen re-duseres. Altså en økt andel av produksjon av bruksverdier, nyttig produksjon, framfor produksjon for profitt.

Det er ingen grunn til å ha illusjoner om at en framtidig rød/ grønn regjering vil føre en sånn politikk. Kampen mot krisas virkninger og for en annen politikk må derfor bygges nedenfra – spesielt innafor fagbevegelsens rekker. LO, den viktigste interesseorganisasjonen for arbeidsfolk, er ikke på banen, eller rettere: ledelsen er på feil bane, den er regjeringas stemme i fagbevegelsen. Derfor må kampen ut-vikles nedenfra. Venstresida må stille krav som både peker framover og som tar tak i den konkrete dagssituasjonen.

•Vi må angripe krisa som et resultat av kapitalismen som system og propagan-dere nødvendigheten av sosialisme.

• Vi må kreve vekst i offentlig sektors an-del av BNP og reduserte klasseforskjeller.

• Vi må gå imot alle angrep på arbeids-vilkår, kreve stopp av sosial dumping, kreve faste ansettelser og begrensa rett til utleievirksomhet – og kraftig heving av lønna i lavlønnsyrkene.

• Økt arbeidsløshet må møtes med krav om bedra forhold for de arbeidsløse og

Vi må angripe krisa som et resultat av kap-italismen som system og propagandere nødvendigheten av sosialisme.


43 politiske drap siden kuppet i Honduras En menneskerettighetsorganisasjon i Honduras publiserte nylig en rapport som nevner 43 personer som med politiske motiv har blitt drept siden statskuppet i juni 2009 og frem til februar 2010.

COFADEH, Komiteen for pårørende til forsvunnede og fengslede i Honduras, bekrefter at alle har var organiserte i mot-standsbevegelsen mot diktaturet. Organ-isasjonen mener at det reelle tallet på an-tallet politiske drap siden kuppet er mye høyere og viser til at man ikke kan pub-lisere navn på de pårørende fordi dette i flere tilfeller har ført til at disse også har blitt drept.

I listen over menneskene som har om-kommet finnes blant annet informasjon om en ung mann, Isis Obed Murillo. Han døde da de militære åpnet ildd mot folke-massen som samlet seg på flyplassen den 5. juli 2009 for å ta i mot landets legitime president Manuel Zelaya idet han forsøkte å vende tilbake til landet sitt etter å ha blitt kidnappet og drevet i eksil.

EU fordømte i januar i en presseuttalelse drapene på motstandskjempere, journali-ster og homoaktivister i Honduras.

Tidsskriften Latinamerika

Venezuela: Fattigdommen ned fra 70% til 23,8%Revolusjonen gir resultater. Mens 70% av befolkningen i Venezuela levde i fattigdom i 1996, to år før Hugo Chavez vant valget for første gang, er tallet i dag 23,8%. Dette i følge venezuelansk statistisk sentralbyrå.

Ekstrem fattigdom har i det samme tid-srommet blitt redusert fra 40% til 6%, og landet har fått Latin-Amerikas laveste GI-NI-koeffisiens, et mål for sosiale skjevhet-er.

Forskere ved det private, katolske univer-sitetet Andrés Bello sier at tallene minner mye om de som de selv har kommet frem

til gjennom studier av fattigdommen i Ven-ezuela siden 1997, men stiller spørsmål ved om det vil være mulig med fortsatt nedgang.

President Hugo Chávez sier at landet ”vil være fritt for fattigdom innen 2021, takket være sosialismen”. BBC Mundo / SF

Uavhengig informasjon om Latin-Amerika og Karibia. albanytt.blogspot.com

trygdede samt arbeidstidsforkorting.

• Kravet om at Norge må ut av EØS må reises med tyngde. For å styrke kamp-krafta trengs en ideologisk offensiv for økt klassebevissthet. En av de alvorligste svakhetene ved dagens fagbevegelse er avideologiseringa som sosialdemokratene har stått for. De har i flere tiår forfektet at klassesamfunnet har opphørt. Denne vrangforestillinga sitter dypt i fagbeveg-elsens rekker. Hvis det gjøres forsøk på å reise diskusjon eller uttalelser om utbyt-ting og klasser, blir deler av maktapparatet i LO febrilske. Man snakker ikke om klass-er i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge

– det er sosiale ulikheter som er moteor-det. Men det som verre er, er at denne fi-losofien bygger opp under en ideologisk undertrykking av arbeiderklassen. I den herskende ideologien er det en målset-ning å unngå å bli arbeider. Alles rett til utdanning gjør det mulig å slippe å bli ar-beider, er filosofien. Den som henfaller til det vederstyggelige å havne i samfunnets lavere sosiale sjikt, må skylde seg sjøl. Da må lavere lønn og dårligere vilkår aksep-teres. Kampen om å gjenvinne stoltheten i arbeiderklassen må derfor vektlegges. Dette må skje både gjennom ideologisk kamp, spesielt gjennom spørsmålet om hvor verdiskapinga kommer fra, og gjen-nom ordinær klassekamp hvor streiker er en mangelvare i dagens situasjon. Krisa åpner for å styrke den virkelige venstre-side. Vi bør ikke la sjansen gå fra oss.


Marxist forlag gir herved ut Marx Engels leksikon for første gang på norsk. Leksikonet består ute-

lukkende av originaltekster fra de to for-fatterne fri for andres fortolkninger. Her taler Marx og Engels! Slik kan leseren holde seg til genuine tekster og sjøl gjøre seg opp en oppfatning. Originaltekster og ikke fortolkninger, gir leseren sikkerhet med hensyn til hva som virkelig er sagt. Samtidig er det slik at leseren ikke får den hjelp i tilnærmingen som en god fortolker kan gi. Slik hjelp kan leseren få i de utal-lige marxistiske arbeider, hvorav en del finnes på norsk. Imidlertid anser forlaget det som hensiktsmessig og tidsmessig å la Marx og Engels sjøl tale direkte. De fortjener det etter tiår med forvrengninger fra fiendtlig innstilte borgerlige ideologer og ensidige og vulgære framstillinger fra deler av venstresida.

Leksikonets oppdeling alfabetisk etter emner og begreper letter gjenfinnelsen av forfatternes uttalelser som er spredt på ulike verker og artikler over flere tiår. For den som ønsker å gå videre i djubden, angir leksikonet kildene. Verket egner seg således for så vel de som ønsker å bruke boka som hjelpemiddel for djuptgå-ende studier, og for de som bare ønsker seg lett tilgjengelig oversikt. Leksikonet egner seg så vel for arbeideren og den tillitsvalgte som leiter etter alternative ut-talelser og forklaringer til arbeidgiversidas og kapitalens retorikk, og for skoleelever og studenter som i tvil om lærebøkenes framstilling ønsker sikre kilder for hva de to forfatterne virkelig sa.

Marx og Engels omfattende samfunnskri-tiske arbeider har endret tenkningen om samfunnsspørsmål. Gjennomslagskraften for deres tanker har kommet igjen og igjen etter perioder hvor tankene har blitt dømt som foreldede og døde. Det viser livskraf-ten og framtidsperspektivet i disse tanke-ne. Om ingen andre samfunnstenkere enn Marx og Engels kan det med samme sik-kerhet slås fast at de er altomfattende og

verdensomspennende. Marx og Engels tanker danner det bevisste grunnlag for sosiale bevegelser enten det er i Europa, Asia, Afrika, Australia eller Amerika. Over-alt finner mennesker som søker å endre livsvilkårene og samfunnene til noe bedre, enten det gjelder arbeidsforhold, miljø el-ler makt, fram til Marx og Engels.

Marx og Engels virket i ei tid da kapita-listiske produksjonsforhold befestet seg både materielt og åndelig. Deres ana-lyser og kritikk retter seg følgelig mot så vel den materielle basis som det åndelige overbygg. De dannet sjølve grunnlaget for den sosialistiske og kommunistiske arbeiderbevegelse. Uten Marx og Engels ville dette tatt mye lengre tid. Så lenge de kapitalistiske produksjonsforhold hersker materielt og åndelig, har analysene og kritikken sin gyldighet. De filosofiske tan-kene rekker endog lenger. De er allmenn-gyldige for menneskenes forhold til sine omgivelser.

I ei tid med fortielse av Marx og Engels verker, er leksikonet et bidrag til en re-nessanse for deres tanker og dermed en mer bevisst arbeiderbevegelse. Ikke minst gjelder det i ei tid hvor kapitalen gjennom-går sykluser med betydning for folks hver-dag, sykluser viss årsaker er grundig be-skrevet og analysert av Marx og Engels.

Forlaget håper at leksikonet gjennom ak-tivt bruk kan bidra til en samfunnskritisk debatt og praksis som kan munne ut i en sosialistisk omforming av samfunnet.

For Marxist forlag

Eystein Kleven

MARX – ENGELS LEKSIKONForord


Marxister anser at samfunnssys-temene endres mot stadig høyere nivåer, som følge av en teknolo-

gisk utvikling. Derfor trodde mange at det var like usannsynlig at sosialistiske stater ville vende tilbaketil kapitalistiske produksjonsforhold, som at disse ville vende tilbake til føydalismen. Følgeriktig bredte sosialismen seg ut på nær alle kontinenter, og i 70-åra hadde en tredel av klodens befolkning samfunnsstyrte økonomier. I FN hendte det at framlegg fra Sovjetunionen fikk massiv støtte fra u-land og imperialismens posisjoner ble svekket. Når så Sovjetunionen som so-sialismens sentrum og super- makt brøt sammen i 1989, og andre land i Øst-Eu-ropa falt som en dominorekke, kom dette overraskende på mange tilhengere av den vitenskapelige sosialisme.

Den umiddelbare følgen for den sosialis-tisk/kommunistiske bevegelse i vest, var frustrasjon og stagnasjon blant med-lemmene og nye tap i velgeroppslutning. I de landene som ble berørt, brøt de stats-bærende partiene fullstendig sammen. SUKP med over 20 millioner medlemmer lot seg oppløse etter ordre fra en alko-holisert Jeltzin, og i DDR stakk over 80% av SEDs medlemmer halen mellom beina. Et lite mindretall i partiet kunne rehabil-itere dette som Partiet for Demokratisk Sosialisme.

I det øvrige Øst-Europa gikk de kommunis-tiske partiene over til sosialdemokratiske posisjoner og noen vil med i både EU og NATO. Også kommunistpartiet i Moldova som har hatt regjeringsmakt og ennå har 44% velgeroppslutning snuser på EU, og det er faktisk bare i Hviterussland at man nå har en reell sosialistisk planøkonomi.

Det nødvendige alternativetSjøl om det sosialistiske system som brøt sammen av ”gyldige” grunner og ga folkene der mer frihet, ga det også tap av sosial sikkerhet, - og sammenbruddet fikk også i høy grad negative følger for lønns-

takerne i Vest-Europa. Etter at ”riset bak speilet” var vekk, nyttet kapitalkreftene sin nye mulighet til intense og vellykkete angrep på lønnstakerne tilkjempete ret-tigheter, - og kløfta mellom fattige og rike øker. Kapitalismens verste sider ble pro-voserende tydelige, men fordi kapitalen hadde kontrollen over massemediene, fokuserte disse på sosialismens svake og fortiet dens positive sider, slik at denne ikke når fram som et objektivt alternativ. Venstresida ble generelt vettaskremt, og av omsyn til personlige karrierer fornektet de som apostelen Peter sin sosialistiske barnetro og konverterte til kapitalismen, - som de ville gi et mer menneskelig ansikt. Noen la skylda for sammenbruddet på revisjonistiske enkeltpersoner, benektet åpenbare overgrep, og satte seg sjøl uten-for en seriøs debatt. Noen kommunistiske partier i Vest-Europa ydmyket seg sjøl, og ble forvandlet fra massepartier til partier som massene mistet trua på, - trass et be-tydelig antall medlemmer. Andre partier, tildømes Hellas KP og i noen grad Por-tugals KP foretok en real sjølkritikk uten ”pinsevenn-sermonier” og har beholdt mye av sine posisjoner blant arbeidsfolk.

En lærdom som kan trekkes er at navnet og gamle synder ikke blokkerer, - og at det er den innsats partiene gjør i dag for sine klassefeller som er avgjørende for anseelse og framgang. Den store svak-heten for venstresida er at den ennå ikke har et gjennomgående felles syn på fram-tidas sosialisme.

Først må feilene analyseresVed utformga av det nye alternativet, der sosialismens gode sider må være selvføl-geligheter, - må man først analysere og ta avstand av fortidas feil. Hans I. Kleven har gjennom sine bøker Praha-våren og Hva og hvorfor? behandlet de tidligere grunn-leggende feil, - bruddet på det sosialis-tiske demokrati.

Disse utviklet seg etter at Stalin ble Sov-jetunionens toppleder. Stalin var sjølsagt

ikke ene ansvarlig for dette. At SUKP valgte nettopp Stalin, skyldes den kapi-talistiske verdens stadige og hensynsløse forsøk på å ødelegge den nye staten. Der-for falt valget på den hardhendte georgie-ren. Blant øvrige feil som førte til kollapset var at sovjetene ble fratatt sin reelle makt, - og at man ikke hadde rettferdige stimuli i samfunnslivet. I seinere år og spesielt i marxistiske miljøer i Tyskland diskuteres dette livlig. Jeg referere fra tidsskriftet Rot Fuchs, som utgis av en gruppe marx-ister fra ulike partier, men som ikke for-plikter disse, og som har internasjonale skribenter:

CIA slapp ikke Gorbatsjov ned i fallskjerm.I julinummeret 2008 skriver Wladimir Pronin fra Kiev, som var med i styret i Marxistisk plattform i SUKP i 1990, om ut-viklinga i kommunistpartiene i Russland. Etter hans syn er mangelen på seriøse diskusjoner på maxistisk basis i 80-årene en hovedgrunn til nederlaget, og at dette har ført til at det nå er en svært splittet kommunistisk bevegelse i Russland. Han beskriver dagens situasjon slik:

”Flertallet av partimedlemmene i dag er sovjetiske tradisjonalister som drømmer om å gjenopprette den før-gorbatsjovske samfunnsmodellen. Denne dogmatiske delen begrenser sin aktivitet til å delta på de sovjetiske festdagene og i enkelte protestsaksjoner som bare blir ignorert av myndighetene. Disse har ingen reell forbindelse med massene uten ved avis-verving eller valgkamper. Partimøtene i den grad de forekommer, er for disse nostalgiske kosemøter der de snakker om de gode gamle dager, mens de forbanner dagens tilstand. Det er bekvemt å være slike kommunister, som på den ene side ikke er farlige for de ny-rike som fortset-ter å stjele folkeeiendom, - og på den an-nen side blir lovprist for sin standhaftighet. For disse er ikke marxismen vegledning til handling, men hellige skrifter der man ikke må flytte et komma. En annen del av

SOSIALISMEN MÅ REVITALISERES - MASSEMEDIENE UTFORDRES

Av Åge Fjeld

I N N S P I L L


medlemmene som var få, men som stadig øker, er slike som har avskrevet marxis-men og ønsker en ”svensk sosialisme.” ”Det som mangler er en sterk kjerne av marxist-leninister som er i stand til å sam-le og forme et kjempende parti. Dette kan ikke ledes av teoretiske analfabeter som bare dyrker det sunne folkevettet. Når noen nå hevder at det ikke finns objektive grunner til nederlaget og at dette skyldes forrædere av typen Gorbatsjov, da gjør vi oss sjøl til tåper. Han ble ikke sluppet ned av CIA i fallskjerm, men var et produkt av en administrativ- byråkratisk sosialisme som hadde fått utvikle seg. Kommunister som vil forfekte historiske framskritt må være ærlige. Om vi ikke seier sannheten, om den er enn så bitter, mister vi men-neskenes tillit.

Om vi fortier våre feil, blir de tatt opp av våre fiender og multiplisert og vil til sist ramme oss sjøl.”

Disse sitatene sier svært mye og bør tas ad notam av hele venstresida.

Massemediene skaper fiendebilderDe som med kritisk sans har fulgt masse-medienes prioriteringer gjennom årene, har etter Murens fall og særlig etter 20-års-feiringa av dette, sett en økende anti-sos-ialistisk/kommunistisk hetskampanje.

At denne har utviklet seg i sin raffinerte form, skyldes nødvendigheten av å avlede fokus fra dagens brutale kapitalistiske fi-nanskrise, - ved å prøve å framstille et so-sialistisk alternativ som enda verre.

Hetsen føres også i en primitiv form som leder lønnstakere uten klassebevis-sthet, det politiske fille-proletariatet, fram til høyrepopulistiske rasismepartier som FRP og sågar til reine nynazimepartier.

At dette lykkes, skyldes at tidsvitnene blir borte og at de som vakt skulle være, - venstresida ikke har mot til å tilbakevise sjøl de groveste historieforfalskningene. Dette både fordi det kan ødelegge fram-

tidige personlige karrierer, - og fordi noen av venstrepartiene bygget sin eksistens på en tannløs ”tredje veg” og andre på en tidligere revolusjonsromantikk.

”Den reelt eksisterende sosialisme” i Øst-Europa inkluderte hovedelementene i norske venstrepartiers programmer; arbeid for alle, gratis utdanning, kultur, sjuke- og sosialomsorg, og disse om-rådene fungerte meget bra. Men da det hele strandet, - fikk nær hele venstresida panikk. Mange gjorde som apostelen Pe-ter og fornektet sine visjoner. For å bevare en aksept i borgerskapet, holdt de fast ved sin tidligere og riktige kritikk av bruddene på det sosialistiske demokratiet. Men de sluttet seg i panikk også til borgerskapets allmenne fordømmelse av hele systemet, - uten å påvise de uomtvistelig godene under sosialismen. Denne feigheten som synes å ha blitt venstresidas varemerke, - men ”å skite i eget reir” bidrar bare til å svekke sine egne partiers og arbeiderk-lassens frigjøringsmuligheter.

I kampen for å beholde og utvide sine profittmuligheter/formuer og derved den politiske makten, er det nødvendig å skape fiendebilder som tilslører realite-tene. Fienden er alltid sosialismen, men etter Murens fall ble denne tilsynelatende nedprioritert. Et nytt fiendebilde ble op-prettet mot såkalte ”terrorister”, som et nødvendig ledd i kampen for å sikre seg kontroll over avgjørende oljeresurser.

Dette terrorismebegrepet henger imidler-tid ikke på greip, fordi bakgrunnen for ter-rorvirksomheten neglisjeres, og det søkes å framstille sjølmordbomberne bare som religiøse fanatikere som myrder av ond-skap og for å utbre sin islamske tro. At denne terror er disses eneste mulige svar på vestens urettmessige imperialisme og overlegne militære terror i området gjen-nom årtier, er uinteressant for mediene. Det er å bemerke at kampen mot terroris-men er situasjonsbetinget, mens kampen mot sosialismen, vil trass taktiske avspen-ningsperioder, være varig og total.

Et pusterom for revolusjonerI det vacum som oppsto, da USAs an-grepkrig i Afganistan og Irak som bandt store militære resurser og mislykkes, - kunne venstresida i Sør-Amerika i land etter land vinne valg. Og beholde makta fordi USA ikke maktet å blande seg inn militært inn. Derfor er USA med satteliter igjen tvunget til å trappe opp kampen mot de sosialistiske ideer, og massemediene nyttes maksimalt til å omskrive eller for-tie alle for vesten ubehagelige historiske kjensgjerninger. Et døme på dette kom fram i en film om J.F. Kennedy, der tilba-ketrekkingen av sovjetrakettene fra Cuba ble framstilt som en seier for USA, trass at USA måtte love å avstå fra framtidig å angripe Cuba! Den påtrengende visninga av ”historiske” filmer i NRK i julehelga omkring kollapset i Øst-Europa, var ikke bare massiv, men også utilbørlig subjektiv. Det hele går sjølsagt inn som en del av den CIA-påvirkte internasjonale klasse-kampen, der hetsens nyeste ”hit” er ”De-monisierung durch Vergleich: DDR und Drittes Reich.” Dette ble da og tittel på en bok av Wolfgang Wippermann kom ut i 2009, som en reaksjon på den påtren-gende tesen om at DDR og Nazi-Tyskland var av samme ulla. Tesen som har som hensikt å tillegge DDR det sammen tyran-niet som under Hitler, - bidrar også til at de som opplevde DDR og var relativt tilfredse, slik skulle tro at nazismen ikke kunne ha vært så absurd. Professor Wippermann som er fra Bremer-hafen og ingen sosial-ist, er imidlertid opptatt av at hele historien og sannheten skal fram. Ikke minst det faktum at nazidiktaturet i løpet av sine 12 år hadde ansvaret for en verdenkrig som kostet over 50 millioner mennesker livet, derav 6 millioner jøder som ble gasset i hjel, - gjør det uhørt med slike absurde sammenligninger, hevder han.

Snik-rehabilitering av nazismen?En rekke andre filmer vist i NRK går på en forståeliggjøring av stornazisters men-neskelige trekk. Vi har sett slike om Hit-lers nærmeste og vår egen Quisling og


Hamsun, og norske frontkjempere har fått breie seg på NRK. Disse får et forson-lighetens skjær fordi de bekjempet sovjet-kommunistene. Nytt er

”dokumenter” om at Sovjet planla å an-gripe Tyskland, og slik egentlig bærer den bakenforliggende skyld til den 2.verden-krig. Også når det gjelder norske prob-lemer synes noen TV-kanaler å ha en forkjærlighet for FRP, som fram mot 2010 ble tatt med i de aller fleste debatter. Al-dri tidligere har heller noen regjering så ofte måttet stå til regning i NRK for ofte ubetydelige feil. Sjøl om Sovjetuni-onen er utradert, er det trass alt ulike former for planøkonomi i land som dekker en tredel av jordas befolkning. Slik er det utillatelig at NRK bare sender negative informas-joner fra denne del av verden. Det er også utillatelig at de ved debattprogram om disse, aldri tar med debattanter som ser positivt disse. Også NTB fører en subjek-tiv nyhetsformidling. Om dette ikke kan endres må NTB erstattes.

Når det gjelder vår høyt skattede trykke-frihet, er den reell bare man ikke ønsker å skrive om positive foreteelser i tidligere og i dagens sosialistiske land. Også Dag-savisen og Klassekampen følger denne trenden. Slik er det mer nødvendig en noen gang å rykke ut med leserbrev i alle landets aviser, og straks imøtegår uriktige framstillinger av sosialismen - og å lan-sere dennes ideer.

Om lønnstakerne ønsker å beholde og utvide velferdstaten og demokratiet, må storkapitalens makt over mediene beg-renses og ikke minst fagbevegelsen må bidra til å etablere nye informasjonsme-dier som kan reise slike krav og i former som folk flest finner viktige, interessante og underholdende.

Dette må hele venstresida nå prioritere, fordi såkalte ”uavhengige medier” er og blir en myte under kapitalismen. Det er lansert tanker om å slå sammen Dag-bladet, Dagsavisen og Klassekampen.

Dette vil trolig bare bety å redde seg i konkurransen med VG, og vil ikke ble et organ som ubetinget står på lønnstak-ernes side. Debatten om en slik fusjon bør sette kampen mot ensrettinga i fokus, og

hele arbeiderbevegelsen og relevante fora bør komme sammen og opprette et kompleks av masse- medier som målbær-er tanker om planøkonomi og et humant, antikapitalistisk og progressivt Norge.


Makrohistorie – freistnaden på å sjå dei overordna linene i verdsh-istoria – er fascinerande og lok-

kande tankeøvingar. Mange har latt seg freiste; frå Platon, Aristoteles, Augustin, Marx, Engels, Spengler og Vivekananda, til Arnold Toynbee og P.R. Sarkar, for å nemne nokon. Vi leitar etter oversikt over drivkreftene i livet til menneskja, slik at fortida kan bli læremeisteren vår for klok handling i notid og framtid. Særleg om-tykt er studering av fellestrekk i dei store imperia, deira vekst og (uunngåelege) fall; ved sida av syklusar i økonomisk historie.

Faren er likevel alltid til stades for at vi skaper vakre modellar der ter-renget, den gjenstri-dige røyndomen, skal passe til kartet, og mange historikarar i dag, kanskje dei fleste, unngår eller beint fram avviser slik overordna teori-danning.

Grunnleggaren av PROUT, den indiske fi-losofen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-90), har lansert ein teori han kalla det sosiale kretsløp (”The social cycle”). Teorien oper-erer ikkje med to klassar, men med dei fire eldgamle, tradisjonelle hovudklassane eller stendene. Men som marxismen spår han ein sosialistisk revolusjon mot ein sk-adeleg kapitalistklasse, driven gjennom av dei undertrykte massane.

Generelt grunnlagI følgje Sarkar er det endringar i den kollektive psykologi som driv den histo-

riske utviklinga, i motsetnad til Marx, som legg hovudvekta på dei materielle produk-sjonsforholda. Sjølvsagt dannar dei ma-terielle tilhøva rammer som samfunnet ikkje kan skride over, men innafor desse styrer sams tenkjemåte, mentalitet, verds-forståing, idear, religion, filosofiar, kulturar, språk osv. handlingane våre så vel indi-viduelt som kollektivt. Like økonomiske vilkår i ymse nasjonar kan gje ganske for-skjellig utvikling, avhengig av for eksem-

pel forskjell i religion.

Max Weber og Erich Fromm har skildra den ulike økonomiske utviklinga i protes-tantiske og katolske land på bakgrunn av luthersk og kalvinsk teologi. Nye dristige idear går alltid føre ein verkeleg sosial rev-olusjon. Stjerneeksempla er opplysnings-tida før den franske revolusjonen (og den norske grunnlova), og marxismen før dei sosialistiske revolusjonane.

Den indiske historikaren Raghunath Prasad skriv det såleis:

- Mennesket er ikkje eit økonomisk dyr,

men eit psykisk vesen. Eit grunntrekk ved mennesket er at det ønskjer å be-herske naturen. Evna til mennesket til å takle materielle eller økonomiske forhold aukar med utviklinga av menneskesinnet. Det er derfor riktig å si at mennesket er eit psykisk vesen.1

Ein sosial klasse er etter dette ei gruppe individ med liknande psykiske karakter-trekk. Desse psykiske tendensane trekk dei ulike klassane mot bestemte slags arbeid. I den grad folk har mulegheit til å velje, så vel gjerne intellektuelle for eksempel undervisning eller kunst, strid-slystne dragast mot soldat- og politiyrke, osv.

Den ”gamle” klasseforståingaKlasseforståinga før Marx var den el-dgamle standsinndelinga, og mennesk-esamfunnet var delt i fire stender:

Førstestanden var presteskapet, an-drestanden var krigarane (adelen), tredjestanden var handelsfolk og hand-verkarar (borgarskapet), og fjerdestan-den var bønder og arbeidarar (sjå figur). I India er desse stendene identiske med dei fire hovudkastane, men i eldre tid blei sjølveigande bønder rekna til tredjekas-ten. I Kina rådde ei liknande inndeling, med mandarinane som den statsberande embetsklassen.

Standen var helst noko ein var fødd inn i, og vanskeleg kunne sleppe unna. Men den industrielle revolusjon gav større so-sial mobilitet, spesielt var det muleg for føretaksame folk å gjera suksess i handel og industri, og dei gamle standsbanda losna. Marx meinte dermed at det var nok med to hovudklassar, borgarskapet som kontrollerte produksjonsmidlane, og pro-letariatet.

DET SOSIALE KRETSLØP: P.R. SARKARS HISTORIETEORI

Av Edvard Mogstad

Sarkars fire klassar - Shudra, Ksattriya, Vipra og Vaishya. (Kortsymbola kløver, spar, hjerter og ruter (diamonds). Teikning av William McClue frå Shyam Sundar: Human Story.


Denne snevre inndelinga har vist seg ueigna til å beskrive lange periodar av Noregs- og verdshistoria. Eit døme er embetsmannsstyret i Noreg i tidlegare hundreår, der den gamle marxistiske his-torikaren Per Maurseth har vist kor dårleg dette regimet på 1800-talet passar inn i den marxistiske klassemodellen.2

Det sosiale kretsløpSarkar har halde på dei fire hovudkl-assane som på sanskrit blir kalla varnas, eller ”mentale fargar”. Klassane står både opphavleg og i moderne samfunn for ulike psykiske tendensar, men i hans teori går dei inn i eit dynamisk samspel av rivaliser-ing og alliansar kalla det sosiale kretsløp (”the social cycle”).

I Sarkars sanskrit-terminologi blir bønder, proletarar og kroppsarbeidarar kalla Shudras. Krigarar, militære, politi, pro-fesjonelle idrettsfolk og liknande kallast Ksattriyas. Presteskap, brahminer, em-betsmenn, lærarar, kunstnarar og intellek-tuelle kallast Vipras; og kjøpmenn, han-delsfolk og kapitalistar kallast Vaishyas.

Dei fire klassane er i denne teorien ik-kje nokon arveleg stand eller kaste som i India, men står for fire forskjellige mental-itetar, fire ulike måtar å ta tak i overleving-sproblema, fire måtar å ville beherske na-turen og bli lykkeleg. Dei fleste menneske har desse sinnelaga i forskjellige blandingsforhold, men éin mentalitet dominerer som oftast, i følgje Sarkar, i eit individ eller eit samfunn. I ulike tidsaldrar har éin klasse styrt dei andre, og dei fire klassane avløyser kvarandre i eit sosialt kretsløp gjennom evolusjon og rev-

olusjon, eller sjeldnare, gjennom kontra-evolusjon eller kontrarevolusjon.

Shudra-tidsalderenTenkinga til dei første primitive steinalder-folka måtte dreie seg om kampen for å overleve. Psyken var forma av dei harde fysiske tilhøva, og kroppsleg styrke avg-jorde rangordninga i flokkane, som hjå menneskeapane. Denne første fasen i mannesoga kallar vi shudra-tidsalderen, og den varte i mange tusen år. Engels kallar dette stadium for urkommunismen, og alle var like på det viset at alle var kroppsarbeidarar. Menneska var drivne av fysiske begjær og instinkt, dei levde stort sett i notida og leid under fryktkompleks andsynes den valdsame naturen. Alt dette slo ut i religionen, og dei dyrka naturkref-tene, viltet, frodige kvinner og andre san-selege og sansbare fenomen.

Eldre steinalder var hovudæraen for shu-dratida. Dei levde i flokkar for små til å kallast stammar, utan hovding eller for-malisert autoritet.

Shudraene i dag er sjølvsagt meir utvikla enn i forhistoria. Shudraklassen lever et-ter trendane i den kollektive psyken, dei

reflekterer massepsykologien.

Ksattriya-tidsalderenEttersom stammane vart større og sa-manstøytar i mellom dei vanlegare, voks behovet for dyktige hovdingar som ikkje

berre åtte rå fysisk styrke, men også mot, snarrådigheit og krigskunst. Shudra-al-deren går gradvis over i ksattriya-alderen. I yngre steinalder og bronsealderen har vi fått eit slikt samfunn i Noreg. Denne æraen innebar opphavleg ei foredling av medvitet hjå menneska opp frå reint sanselege behov. Eigenskapar som mot, beskyttelsestrong, offervilje, disiplin og ansvar blir venta av krigarane og hovdin-gane, noko som og vert ideal for resten av folket. Denne tidsalderen varer gjen-nom jarnalderen og når høgda si under vi-kingtida. Familie- og ættebanda blir svært sterke, og dei gamle og sjuke blir ikkje sette att ute i øydemarka som under den nomadiske shudratida, men stelt og tatt vare på. Konturane av dei første politiske institusjonane trer fram gjennom lands-kapstinga, og lover blir vedtekne og sidan nedskrivne. Dei moralske ideala i tida les vi i det gammalnorske diktet Håvamål.

Ksattriyaene er opptatt av notid og fortid, dvs fortidas ære og bragdar. Dei ønskjer å erobre jorda framfor å underkaste seg ho. Andsynes eit mektig fjell ville shudraen falle på kne og tilbe det, medan ksattriyaen ønskjer å stige opp på det. Religionen dyrkar krigargudar som Odin, Tor, Zevs

og Indra, ved sida av virile grødesymbol som Frøy, D i o n y s o s , fallos, lingam og liknande.

I verdshistoria reknar vi det gamle Hellas, Egypt, Persia, soldatkeisardømmet i Rom og Mahabharata-tida i India som typiske ksattriya-aldrar. Dei fell nokolunde saman med oldtidas slavesamfunn i Engels’ ter-minologi. (Skjønt kor viktige og kor talrike trælane var, varierte mykje.)

DET SOSIALE KRETSLØP: P.R. SARKARS HISTORIETEORI


I høgkulturane i oldtida er samfunnet meir differensiert; nye yrke er komne til, som prestane, tidlegare medisinmenn og sha-manar, som tar seg av gudsdyrkinga; og handverkarar og handelsfolk, som livnær-er seg av kjøp og sal. Den førstnemnde gruppa verkar ikkje gjennom kropps-styrke, men gjennom psykisk kraft eller intellekt. I Noreg i førkristen tid omfatta desse heidenske prestar (goder), spåkon-er (volver) og trollmenn (seidmenn). Desse utgjorde aldri noko trugsmål mot dei heidenske krigarhovdingane. Men Snorre skriv at da Hårfagre-sonen Rag-nvald Rettilbeine, kongen av Hadeland, vart seidmann, så sende faren sonen Eirik Blodøks til Hadeland der han brende inne Ragnvald og 80 seidmenn, ”og det verket vart mykje rosa”.

Heilt annleis vart det ved innføringa av kristendommen. Opphavleg gav kris-tendommen ekstra ideologisk stønad til kongemakta. Kyrkja og kongen verna og støtta kvarandre mot opprørske stor-menn og gjenstri-dige bønder. Men da kristendommen hadde slått rot, vart biskopane stadig nøyare på kva for slag kongsemne dei støtta, heilt til privi-legia og makta deira var sikra i det gam-malnorske samfun-net.

Vipra-tidsalderenDenne klassen består av biskopar og prestar, ministrar, embetsmenn, lærarar, kunstnarar og an-dre intellektuelle yrke. Vipraen ønskjer å rå over naturen ved hjelp av sitt sinn eller intellekt. Han kalkulerer både med fortid og notid for å planlegge for framtida.

Denne æraen kom etter måten seint til Noreg. Overgangen starta i Europa med

keisar Konstantins omvending til kristen-dommen, men kaoset som følgde Ro-marrikets fall hemma denne utviklinga da Europa fall i bitar i ulike stamme- og nasjonalstatar. Først da paven hadde vakse seg mektig, vart krigarmakta verke-leg truga. Høgdepunktet vart nådd under striden mellom den tysk-romerske keisar og paven, inntil pavestolen gjekk sigrande ut, og overhøgda til den katolske kyrkja vart formelt etablert.

I tillegg var nå nasjonane blitt så kom-plekse, og Staten hadde tatt på seg så mange funksjonar, at kongane var blitt avhengige av ein stor administrasjon med ministrar og kanselli, og dei tok gradvis over taumane frå adelen og kongen. Det som vart starta av Kyrkja, blei fullført av desse embetsmennene, delvis i makker-

skap med dei geistlege. Forfallet i adelen og kongeættene framskunda denne ut-viklinga. Desse såkalla krigarane, berre i namnet, kallar Sarkar pseudo-ksattriyas, ein degenerert hoffadel, der jakt og flørt var kjærare syslar enn administrasjon.

Opphavleg stod vipraene for nok ei hev-ing av kollektiv tenking, i det ein del av

dei ønska å erstatte maktspråket til kri-garane med moralske bod og åndeleg vakning. Gradvis vart slaveriet avskaffa, menneskeofring og utsetting av spedbarn blei forbode, og sosiale institusjonar vart danna (for eksempel katedralskular og hospital på 1200-talet). Dessutan fekk vi nært samband med europeisk kristen kul-tur som musikk, byggekunst, litteratur og klostervesen.

Men i maktposisjon sette raskt forfall og nytingssjuke inn, og kyrkja viste seg som ein slu undertrykkar av den godtruande allmugen. Ved hjelp av kjetterprosessar, inkvisisjon og heksebrenning klarte ho å halde folk nede i lydnad. Frykt- og mind-reverdskompleks blei medvite planta inn i folk ved å få dei til å tru at dei ville hamne i helvete viss dei ikkje lydde kyrkja, eller at

dei inst inne var svarte syndarar der einaste berginga var Herrens tilgjeving, formidla av den same kyrkja. Vipra-alderen innebar både i Asia og Europa den dju-paste fornedringa av kvinnene. Dei heilage bøkene slo fast den lægre stillinga deira, t.d. hjå Mu-hammed, Manu’s lov, Konfucius og somme stader i Bibelen, og reduserte dei til husslavar og nyt-ingsobjekt for mennene.

I Europa fell denne æraen no-kolunde saman med føydaltida i Mellomalderen. I Noreg er det naturleg å sette Borgarkrigane som overgangsfase frå Ksattriya- til Vipra-alder. Mange historikarar har prøvd å forklare korfor dei hyppige tronfølgjestridane nå skulle utarte til ein langvarig bor-garkrig (1130-ca.1228).

Marxist-orienterte historikarar som Edvard Bull og Andreas Holmsen lan-serer proletariatet som hovudaktør mange hundre år for tidleg, og hevdar at dei nye klassemotsetnadene mellom lendmenn/godseigarar og småbønder/leiglendingar/fattigfolk gav næring til dei langvarige kam-pane. Knut Helle heftar seg ved at Noreg i fleire tiår var delt i to kongedømme; eitt birkebeinardømme med sete i Nidaros,

Barnekongen Magnus Erlingsson blir krona av erkebiskop Øystein. Teikning av Erik Werenskiold i Snorre.

“Mennesket er ikkje eit økonomisk dyr, men eit psykisk vesen. Eit grunntrekk ved mennesket er at det ønskjer å beherske naturen. Evna til mennesket til å takle materielle eller øko-nomiske forhold aukar med utviklinga av menneskesinnet. Det er derfor riktig å si at mennesket er eit psykisk vesen.”

Raghunath Prasad


og eitt baglardømme med sete på Aust-landet. Helle omgår problemet ved å kalle borgarkrigane landsdelsmotsetnader og siste lekk i rikssamlinga, starta av Harald Hårfagre. Denne forklaringa tar ikkje dei reelle klassemotsetnadene alvorleg, noko kjeldene ber rikeleg bod om.

No har ein tredje klasse, Kyrkja eller vip-raene, byrja å blande seg inn i stridane og forkludrar det naturlege oppgjeret mel-lom tronpretendentane. Den dominerande klassekampen sto mellom dei intellektu-elle og krigarane, representert ved hhv. biskopane og kongemakta. Rett nok gav dei nye underklassane i Noreg ekstra mykje drivstoff til kampane, men dei var berre bønder i sjakkspelet, medan stor-menn, konge og kyrkje førte sjakkbrik-kene. Baglarkongedømmet på Austlandet var eit genuint kyrkjeparti, stifta av Oslo-bispen og kalla opp etter ein bispestav, ein ”bagall”. Når stormennene, kongen og kyrkja først vart samde om ei makt-deling ved Kvitingsøy-forliket i 1208, var undertrykkinga av det siste proletarop-prøret, Ribbung-oppstanden, ein relativt kort affære. Likevel klarte bondestanden i Noreg, tvers gjennom heile viking- og borgarkrigstid, å halde fast på odelslova – den eldste antikapitalistiske lova i verda (i følgje Per Olaf Lundteigen). For bøndene var rivaliseringa mellom kyrkje- og konge-parti ein fordel – dei støtta det partiet og det kongsemnet som gav dei dei beste vilkåra, mot slutten ville det seie Sverre-ætta.

Kyrkja støtta konsekvent svake og ettergivande kongssøner som den drikkfeldige iren Harold Gilchrist (Harald Gille) og krøplingen Inge Krokrygg. Når ein genuin kongs-son sto aleine sigrande att på slagmarka som Håkon Herdebrei i 1160, så lanserte kyrkja sine eigne usurpatorar som Mag-nus Erlingsson eller Filippus Simonsson. Ho hadde mektige våpen i si hand, m.a. bannstrålen og makt over allmugens sinn, og den siste kongen som hevda makta si over kyrkja, var Sverre, som sjølv var både

presteutdanna og krigar. Etter at Sverre hadde andast, forsona sonen Håkon seg med paven, stort sett på vilkåra til Kyrkja. Pave Innocens 3. stod da som den me-ktigaste herskaren i Europa. Men enno skulle det gå lang tid før Kyrkja si makt-stilling i det gammalnorske samfunnet var trygga, etter langvarig rivalisering og tautrekking med konge og adel. I katolsk tid vart kyrkja den største jordeigaren i Noreg. I Midt-Noreg rådde erkebispen i Nidaros over ein tredjedel av jordegodset.

Vipra-alderen heldt fram inn i Den Nye Tid, men med hovudtyngda i ministrar og em-betsmenn. Under Reformasjonen fekk vi ein kortvarig Ksattriya-reaksjon da luther-anarane i Tyskland vart nøydde til å krype opp på fanget til fyrstane for å unngå ut-sletting av den katolske keisaren. Som motyting gav Reformasjonen kongane og fyrstane igjen herredømmet over kyrkja og kyrkjeeigedommane. Denne premien lok-ka dei nordeuropeiske fyrstane over til Lu-thers lære, som i Danmark-Noreg i 1536. – Men no var nasjonane blitt så avanserte at fyrstane ikkje kunne administrere dei utan bistand frå dei intellektuelle, og mak-ta gjekk raskt over til vipraene igjen.

Kongen vart etter kvart ein borgar-konge, i Danmark-Noreg ved innføringa av eineveldet i 1660. Typiske vipra-styrarar er kardinal Richelieu i Frankrike, kardinal Wolsey i England, Struensee og Guldberg

under den sinnsjuke Christian 7. i Dan-mark og ayatollah Khomeiny i Iran, som kom til makta ved ein kontrarevolusjon i 1979.

I 1814 misser vi også kongens formelle einevelde over embetsverket, og 1800-talet vart det store hundreåret for

embetsmennene eller vipraene i Noreg, inntil nye endringar i samfunnet tok til mot hundreårsskiftet.

Vaishya-tidsalderenHandelsborgarskapet hadde gradvis auka i styrke og rikdom dei siste hundreåra. Men i Noreg vart mange av dei mekti-gaste ruinerte under blokaden i åra før 1814. Men ca 1880 til 1900 set den in-dustrielle revolusjonen inn i Noreg også. Masseproduksjon gir store fortenester på få hender. Desse nyrike handelsfolka og industriherrane tar gradvis kontrollen over avisene, partia, Stortinget og regjeringa i kraft av økonomisk makt.

Vi går dermed inn i kapitalist- eller Vaishya-tidsalderen. I Noreg skjer dette ved eit tilsig av forretningsfolk inn i leiar-skapen for dei to store partia, Venstre og Høire, i 1890-åra. Høire blir direkte tals-mann for næringslivet, Venstre blir tals-mann for det liberale borgarskapet. Dei tre store Venstre-hovdingane i første halvdel av førre hundreåret, Chr. Michelsen, Gun-nar Knudsen og Mowinckel, var alle skip-sreiarar (frå Bergen).

Starten på kvar ny æra blir prega av dyna-misme og optimisme etter som dei gamle undertrykkande institusjonane fell bort. I tidleg fase av Vaishya-alderen kan sam-funnet oppleve betre tilhøve på mange område, særleg der kapitalistane ikkje er sterke nok til å rå aleine, men må gje

konsesjonar til dei andre klassane. Industri og kommunikasjonar blir mykje meir effektive, stands-banda losnar og gir sosial mobilitet. Som-me rikfolk donerer delar av rikdom-men til filantropisk verksemd som undervisning og sjukestell.

Diktatura under vipra- og ksattriya-styra passa kapitalistane dårleg, sidan desse regima heldt reglar og kjepphe-star som hemma business og handel, t.d. l’ancien régime føre den franske rev-olusjonen. Demokratiet vart det føretrekte styresettet for kapitalistane, først fordi dei kunne kamuflere opphoping av formue som ein del av dei borgarlege fridomane,

“Sarkars bodskap er heilt klar: elitar kan ikkje sitte oppå folk utan at dei før eller

seinare reagerer, og da ser folket valga i demokratiet berre som rotasjon av elitar.” Johan Galtung

“Mennesket er ikkje eit økonomisk dyr, men eit psykisk vesen. Eit grunntrekk ved mennesket er at det ønskjer å beherske naturen. Evna til mennesket til å takle materielle eller øko-nomiske forhold aukar med utviklinga av menneskesinnet. Det er derfor riktig å si at mennesket er eit psykisk vesen.”

Raghunath Prasad


dernest fann dei ut at det stort sett var let-tast å kjøpe stemmane til fleirtalet, direkte og indirekte, gjennom kontroll over parti og media.

Vaishyaen vil kon-trollere verda ved å akkumulere kapital og eigedom. Det trengst nokon til å telle pengar og drive handel også, og profitt og tileign-ing av rikdom blir den fremste oppgåva hans. Dette utviklar ein svært farleg og antisosial mentalitet som i si logiske følgje kan føre samfunnet til fullstendig kollaps. Ingen ting er heilag for vaishyaen, berre han kan gjera profitt. Det ferske Patentdirektivet er eit grelt døme, der vaishyaen vil ta ”patent” på ikkje berre oppfinningar, men jamvel oppdagingar, som patent på liv: korleis arveanlegga er sett saman i planter og dyr.

Medan dei andre klassane samlar seg rikdom for å nyte fruktene av han, så er akkumulasjon av kapital eit mål i seg sjølv for vaishyaen.

Vaishyaene lar shudraene sveitte for seg i fabrikkane. Dei let dei intellektuelle ar-beide for seg i partia, massemedia, og noko som er blitt sers populært dei sein-aste åra; i såkalla tenkje-tankar (Civita og liknande), med rause honorar og berøm-melse som løn.

Vipraene blei gradvis avhengige av fonda og stønaden frå kapitalistane, og fleste-parten av dei tener i dag kapitalistklassen direkte som teknokratar og ingeniørar, juristar og journalistar; og indirekte som lærarar, filosofar og teologar, som taktfullt rettferdiggjer det herskande systemet.

Ksattriyaene blir likeins rekvirert av kapi-talistane når det trengst. Politiet og mil-itæret hegnar om business-interesser når dei er truga av streikar, demonstrasjonar og opptøyar.

Men mot slutten av Vaishya-alderen, sein-kapitalismen, blir utbyttinga farleg både for samfunnet, naturen og verda. Kapital-

ismen tar meir og meir ei parasittisk form, og ikkje berre shudraene, men også vip-raene og ksattriyaene blir proletariserte og trykt ned i underklassestatus. ”Vi er alle arbeidarar no”, som det stod i ei so-sialistavis nyleg.3 Kapitalakkumulasjonen når groteske høgder, og viss ikkje dei undertrykte klassane mannar seg opp til revolusjon, så kan det siviliserte samfunn saman med kapitalistane gå til grunne, nett som også kjukene døyr når dei har øydelagt treet dei har snylta på.

Shudrarevolusjon og SadviprasMen som ein hovudregel er det just det som skjer: at dei undertrykte massane reiser seg i raseri mot kapitalistklassen. Mange tidlegare kapitalistiske land har al-lereie opplevd ein proletær eller shudra-revolusjon, med påfølgjande overgang til militærmakt. Denne fasen kallast den andre ksattriya tidsalder, og dei fleste kommunistiske landa gjekk inn i sin an-dre krigaralder i førre hundreåret, for ek-sempel Kina, Sovjet, Cuba og Vietnam. I desse landa pressa vipraene på for større fridom, i dei kommunistiske landa var det dei intellektuelle som utgjorde hovudop-posisjonen. - Når det sosiale hjulet først har fullført eitt kretsløp, så kan dei neste fasane komme mykje raskare. Rørslene i kretsløpet kan gå ved evolusjon, men spesielt overgangen frå kapitalist- til neste æra, shudrarevolusjonen, skjer hurtig og hardhendt.

[Omgrepet ”revolusjon” avgrensar vi her til ei brå politisk og økonomisk samfunnsom-velting med vid omfordeling av eigedom. ”The American Revolution” i 1770-åra er såleis ingen ekte revolusjon, så på norsk kallar vi opprøret for den amerikanske fri-

domskampen.]

Den store depre-sjonen i 1930-åra og dei kommunis-tiske shudra-revo-lusjonane i aust skremde vaishya-ene i Vesten til å inngå fleire kom-promiss med shu-dra-klassen, slik som blandingsø-konomiane i frå 1930-åra av, heilt fram til Thatcher-

Reagan-reaksjonen i 1980-åra.

Spesielt i dei nordiske landa fekk vi med sosialdemokratiet noko som mange såg som ein allianse eller klasseforlik mellom vaishya- og shudra-klassen, med mange progressive lover og skattar, sosialstell og samfunnsstyring av viktig nøkkelindustri og kommunikasjonar.

Men med kommunismens fall i Aust-Eu-ropa, som kan tolkast som ein vipra-(r)evolusjon, har reaksjonen sett inn i vest. Vaishyaene har følt seg trygge nok til å stramme taumane og drive det sosiale hjulet attende til full kapitalist-kontroll.

Særleg tydeleg er dette i USA og EU, men også Noreg har følgt etter frå og med Wil-loch- og Brundtland-regjeringane, med EU-tilpassing via EØS, privatiseringar, ”offentleg-privat samarbeid”, ”New Pu-blic Management” osb, ofte hylja inn i så framand retorikk at folk flest har vondt for å følgje med i kva som eigentleg skjer. For eksempel blir desse anti-sosiale lovene kalla ”modernisering”(!).

På slutten av seinkapitalismen er det i røynda berre to hovudklassar; kapitalistar/vaishyaer og proletarar/shudraer. Dei pro-letariserte intellektuelle og krigarane har Sarkar gjeve eit eige omgrep: viksubdha shudras. Det er frå desse nedtrykte, tidle-gare middelklassefolka at dei fleste revo-lusjonsleiarane vil komme. Kapitalistane er eigentleg ikkje så redde for arbeidaruro, dei ottast meir for arbeidarleiarane, som vi ser somme stader der dei grip til drap på fagforeiningsleiarar og menneskeretts-kjemparar.

Pseudo-ksattriya, krigar av stand, men utan heltemot og soldatdydar. Slike dominerte etter kvart adelsfamiliane og svekka leiarskapen deira. (Teikning av McClue)


Eit kort- eller langvarig kaos kan rå grun-nen i ein revolusjonær situasjon, som blir kalla den andre shudra-æraen, i røynda anarki, som varer berre så lang tid det tar før den ksattriya-dominerte leiarskapen av revolusjonen har festa grepet om makta. Derfor er det i alle si interesse at revolu-sjonsleiarane har ein så klar ideologi og handlekraft som muleg, med ein disipli-nert arme. Kor blodig desse omveltingane blir, avheng av sinnelaget hjå kollektivet. Viss samfunnet er idealistisk orientert med sterke vipra-leiarar, så treng det ikkje flyte blod i det heile tatt, motsett tradisjonelle krigarsamfunn, med mange ksattriya-leiarar, der slike revolusjonar gjerne blir valdelege.

Swami Vivekananda, Indias ”patriot-saint”, har ein liknande teori (i 1899), med fire klassar der shudraene til slutt gjer re-volusjon mot vaishya-styret. Men byrjinga av den historiske framstillinga er litt rotut, mellom anna hoppar han over urkommu-nismen og lanserer brahminane, prestane, som den første dominerande klassen, før krigarane. Men om shudra-revolusjonen skriv han:

.. a time will come when the Shudras of every country, with their inborn Shudra nature and habits - … - will gain absolute supremacy in every society.4

Revolusjonsleiarane vil bli dei nye krigar-leiarane i andre ksattriya tidsalder. For at ikkje det nye militærstyret skal føre til nye æraer med undertrykking av andre klassar, av menneskeverd og –rettar, så må leiarane ha dei beste eigenskapane, grunnlagt på universell moral. Folk med desse eigenskapane kallar Sarkar Sad-vipras, som kan omsettast til ”sann intel-lektuell”. På det viset tar det sosiale krets-løp form av ein oppgåande spiral. Sjølv om klassekamp og maktmisbruk ikkje kan avskaffast, så vil kvar ny æra vera av ein høgare orden enn den føregåande. Sar-kar talar også om eit klasselaust samfunn, etter som fleire og fleire blir sadvipras.5

Eller som Johan Galtung seier det [omsett frå engelsk]:

Sarkars bodskap er heilt klar: elitar kan ikkje sitte oppå folk utan at dei før eller seinare reagerer, og da ser folket valga i

demokratiet berre som rotasjon av elitar.

Finst det ikkje utvegar frå Sarkars kret-sløp? Visst gjer det det. Sarkar har ein formel: sett motet til krigarane, skapa-revna til dei intellektuelle, virketrongen til kjøpmennene og jordnært, sunt folkevett saman i éin person. Sadvipraene passar på at kvar elite blir brukt i denne pros-essen for sine positive bidrag … og bur grunnen for etterfølgjarane deira når dei negative draga dominerer, så som under-trykking frå krigarane, ritualisme frå dei intellektuelle og utbytting frå kapitalistane. Og felles for dei alle: arroganse. Sadvip-raene, slik som bodhisatvaene i somme greiner av buddhismen, fyller denne rolla.6

Vi bør komme i hug at same kor godt poli-tisk system vi lagar; - viss leiarane ikkje er gode, moralske og ukorrupte, så vil sys-temet feile. Det er nær sagt betre med eit dårleg system med gode leiarar, enn det omvendte.

Revolusjonsleiarane skal leie menneskja bort frå utbytting og undertrykking frå ein av dei fire klassane. Oppgåva deira blir å stå i navet i samfunnshjulet, i dei sosiale råda som folkets utvalde representantar, for når som helst å slå til mot undertryk-king og misbruk og om nødvendig reise populære rørsler for å sikre ei progressiv utvikling.

Noter:

1) Raghunath Prasad: A New Interpreta-tion of History, s 49. New Delhi 1972.

2) Per Maurseth: ”Embetsmennene i Norge på 1800-tallet – herskende klasse eller politisk redskap?” Prøveforelesning for doktorgraden 1980. Trykt i Samtiden nr 1 1981.

3) Linn Stalsberg: ”Folk flest er i samme finanskrise. Vi er alle arbeidere nå”. Klas-Klas-sekampen 11.7.09.

4) Swami Vivekananda: Modern India, s 64. Calcutta 1971, omsett frå bengali.

5) P.R. Sarkar: Prout in a Nutshell, Part 18. Calcutta 1980.

6) Johan Galtung:”PROUT’S SOCIAL

CYCLE”, i Dada Maheshvarananda: After Capitalism, s 160-62.

Andre kjelder:

Friedrich Engels: Familiens, privateien-dommens og statens opprinnelse.

Karl Marx: Det beste av.. Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, spesielt s 79-322.

Andreas Holmsen: Norges historie fra de eldste tider til 1660.

Jostein Nerbøvik: Norsk historie 1870-1905.

Prabhat Rainjan Sarkar: Human Society, Part I og II. Calcutta 1984.


Vietnam er et viktig politisk minne for de som var unge på 60 og 70-tallet. Landet påførte USA et politisk og

militært nederlag som var selve symbolet for anti-imperialister over hele verden.

Ut av krigenEtter at Folkerepublikken ble utropt av Ho Chi Minh i februar 1945 ble Sovjetunionen landets politiske og økonomiske allierte. Ho Chi Minhs invitt til USA ble avvist og kampen mot fransk kolonialisme fortsatte til 1954 med støtte fra de sosialistiske land i Europa. Fra 1954 til 1975 ble det en landsomfattende krig mot USA med dets allierte. 30.april 1975 inntok frigjøring-shæren, FNL, og Nord-Vietnamesiske styrker presidentpalasset i Saigon. Viet-nam var etter flere tiårs kamp mot kolo-nialisme og imperialisme endelig et frigjort og enhetlig land. Men landet var kraftig ødelagt. Infrastrukturen revet i stykker, ris-

marker bombet og sprøytet med kjemika-lier av USA, befolkningen politisk splittet og med sterke motsetninger, sult og harde leveforhold og et utdanning- og helsesys-tem som lå nede. Mange med tilgang til båter dro fra landet med håp om et bedre liv i andre land. Med stor støtte fra Sov-jetunionen og de europeiske sosialistiske statene kunne vietnameserne starte på oppbygningen av et sivilt samfunn.

Vietnams moderne historie har vært pre-get av kampen mot fransk kolonialisme, japansk okkupasjon og USAs imperial-istiske krig. Denne kampen ble ledet av Vietnams Kommunistiske Parti (VKP). Ho Chi Minh og hans kampfeller var unge per-soner utdannet i marxismen i vesten. Det sentrale var hele tiden landets selvsten-dighet og enhet. Ved konsekvent å holde seg til dette målet vant de folkets støtte. Sosialismen var ikke på dagsorden.

VKP hadde lang erfaring i væpnet frigjøringskamp, men liten erfaring i å byg-ge opp et sivilt samfunn. Mange feil ble gjort og partiet var ikke upåvirket av dog-matisme i sin politikk. Den i hovedsak eu-ropeiske sosialistiske økonomiske model-len ble gjennomført med statseiendom og kollektivisering. Realiteten ble stagnasjon og virkeligheten krevde politiske grep.

Fornyelsen av økonomienI løpet av 80-årene forverret landets øko-nomiske situasjon seg og leveforholdene var harde. I denne perioden levde landet på hjelp fra Sovjetunionen. Noe måtte gjøres skulle VKP beholde folkets tillit og tro på framtida.

I 1986 vedtok Partikongressen Doi Moi-politikken, Fornyelse av samfunn og økonomi. Desentralisering og privatiser-

ing ble iverksatt, det som senere er kjent som sos-ialistisk markedsøkonomi. Utenlandske investeringer tilfører landet kompetanse og teknologi som de selv ikke ville kunne ha oppnådd ved egen kraft. Vietnam var før Glasnost og Perestroika. Men fremdeles er det slik at det er den statseide produk-sjonen som dominerer.

Gjennom Doi Moi fikk Viet-nam vekst i økonomien som igjen gjorde folkets levevilkår lettere. 70% av befolkningen ble i 1980 definert som fat-tige. I dag gjelder det 30%. Gjennomsnittlig levealder i 1990 var 65 år, i dag er den 71. I alle årene etter Doi Moi har landets økonomiske vekst fortsatt. Vietnam ble kjent som landet med tiger-økonomi.

Vietnam kan i dag ikke sies å ha en kommandoøkonomi

F o r n y e l s e n a v D e n S o s i a l i s t i s k e R e p u b l i k k e n V i e t N a mAv Tore Larsen, Nha Trang


selv om den er politisk styrt. Virksomhet-ene får stadig friere hender og ansvarlig-gjøres mht egen produksjon, noe som har vist seg effektivt. Innenlandske produsent-er må konkurrere med utenlandsk import på pris og kvalitet. Landets stadig sterkere integrasjon i den globale økonomien krev-er tilpasninger og utfordrer landets egne virksomheter, statlige som private.

Vietnam, med sine 85,8 millioner inn-byggere (den 13. største befolkninga i verden), er verdens største eksportør av cashewnøtter og sort pepper. De er verdens nest største kaffeeksportør etter Brasil. Det samme gjelder ris, bare Thai-land er større. Vietnameserne eksporterer også mye te, gummi og fisk.

Vietnam har også kommet gjennom den in-ternasjonale økonomiske nedturen meget bra og er nå på vei oppover igjen. Landets økonomiske vekst fortsatte også gjen-nom den siste økonomiske globale krisa. Neste år er målet ca. 6% vekst. Regjerin-gen og parlamentet har full oppmerksom-het på inflasjonen og håper å holde den på ca 7% i år. Vietnam har nettopp rykket en økonomisk divisjon opp . Fra å være et utviklingsland blir det nå definert som et mellom-økonomisk land. Et resultat av dette er en heving av folkets levestandard. Noe som er godt å se for de som har fulgt landets utvikling de siste 10-år.

MaktstrukturenKommunistpartiet har i dag ingen ves-entlig opposisjon som kan true makt-monopolet. Nasjonal enhet er høyt prior-itet. Det gjelder særlig landets 54 etniske folkegrupper og utenlandsvietnameserne. Begge gruppene skal involveres i landets utvikling og industrialisering. Fordelingen av makt: Presidenten, statsministeren, leder av nasjonalforsamlingen og Partile-deren er fordelt på ulike personer. All makt ligger ikke hos en person. Det lokale ap-paratet styrkes og gis reell makt.

Sosialistiske land har ofte blitt beskyldt for å være byråkratiske og ha en kommand-

ostruktur. I Vietnam skal et nytt reform-program for landets administrasjon iverk-settes fram mot 2020. Programmet skal legges fram i løpet av 2010. Reformene vil gjelde ministeriene (departementene), de-res administrative rutiner og alle offentlige kontorer i provinsene og distriktene. Reformforslaget legges offentlig ut 31.juli og vil ta utgangspunkt i landets økonomiske og sosiale utvikling. Det innhentes nå informasjon om hva folk og virksomheter mener bør reformeres av offentlig administrasjon. Her vil pres-sa ha en viktig rolle i å formidle folks synspunkter. Publikum vil delta når de føler at deres stemme blir hørt. En pop-ulær nettside er www.vietnamnett.com Lederen for programarbeidet sier spørsmålene må være klare og gå rett på poenget. Han sier man har lært mye av tidligere erfaringer med å forenkle ad-ministrative rutiner de siste tiårene, men at de målene man satte i 2005 fremdeles er utenfor rekkevidde. Nå må målene som settes være realistiske og være forankret i virkeligheten. Det vil ta tid å nedbygge autoritære tradisjoner innen utdanning og produksjon.

Vietnameserne er meget religiøse. De fat-ter ikke at noen ikke kan tro på en Gud i en eller annen form. Trosfrihet er fastlagt og er en realitet. Buddhismen dominerer, men f.eks. i Nha Trang er 20% katolikker, dvs 60 000. Også muslimer og hinduister har sine Gudshus. «Alle» familier har et hustempel. Det skal ha en sentral plass i huset, gjerne et eget rom, og stelles hver dag med røkelse og bønn. Pagoder og kirker brukes hver dag. Katolikkene har flere gudstjenester hver dag med meget godt besøk, også egne for barn. Både buddhistene og katolikkene driver om-fattende sosialt arbeid og undervisning. Regjering og partiledelsen setter pris på deres deltakelse i utviklingen av Vietnam.

I år rettes det mye oppmerksomhet mot kjønnsrollemønsteret. Vietnams lover baseres på full likestilling og like ret-

tigheter for kvinner og menn. Imidlertid er det ikke slik på hjemmefronten. Mannen er familiens overhode og 1/3 av kvinnene mener det er akseptabelt at mannen slår sin hustru selv om det er forbudt i følge loven. Familien er hellig, innen eget hus kan man være og gjøre som man vil. Ved grov mishandling griper naturligvis politiet inn og naboer reagerer hvis volden går utover barn. Det er ikke til å fornekte at det er mye hjemmevold og media unnslår heller ikke dette faktum. Opplysning og kampanjer i TV er et redskap for å øke den reelle likheten mellom kjønnene. I denne del av verden er ikke Vietnam dår-ligst i klassen, men stiller aller fremst mht lovgivning.

Fagbevegelse og arbeidslivDen vanlige vietnamesiske arbeider har ikke mye penger. De lever sparsommelig. De betaler for utdanning og helse. Hele storfamilien kan spleise på utdanning til barn som viser evner til høyere utdanning. Familiemedlemmer steller de syke på sykehusene. De sørger for mat og sover på gulvet ved siden av senga til den syke om natta. Dette går på skift innen familien. Men det går framover også her. I 2009 ble fattigdomsgrensa hevet, noe som betydde at noen flere millioner fikk fri skole og hel-setilbud. Barn under 6 år har fri medisinsk behandling og medisiner.

Fagbevegelse i norsk forstand eksis-terer ikke i Vietnam. Fagbevegelsen er nærmest et offentlig kontor som skal in-spisere ulike virksomheter og kontrollere at arbeidslivets lover følges opp. Imidlertid er antallet inspektører meget lavt i forhold til behovet og kontrollene av lav kvalitet. Arbeiderne er glad for å ha arbeid og hold-er kjeft om dårlige arbeidsforhold. Regjer-ingen har vedtatt bra lover for arbeidslivet som skal beskytte de ansattes rettigheter, men problemet er å få virksomhetene til å etterleve lovverket.

Nå om dagen har det vært avholdt en konferanse om sikkerhet i arbeidslivet i henhold til ILOs standard. Her ble det lagt

F o r n y e l s e n a v D e n S o s i a l i s t i s k e R e p u b l i k k e n V i e t N a m


vekt på å få arbeidsledelsen til å forstå nytten av å snakke med de ansatte, og lytte til deres meninger. Effekten av dette vil igjen føre til økt produktivitet. Slik det er i dag er kontakten mellom ledelsen og egne ansatte nærmest fraværende. Det samme gjelder informasjon. De ansatte vet lite eller ingenting om virksomheten de arbeider i.

Regjeringen arbeider med å fornye/endre loven om fagbevegelsen. Det er blitt krevd større selvstendighet og direkte medlem-sinnflytelse for og innen fagbevegelsen. Her har samarbeidet med internasjonal fagbevegelse stor innvirkning og betyd-ning. LO i Oslo har fått i gang et samar-beid med fagbevegelsen i Hanoi som er et meget viktig tiltak og som kan bidra til at arbeidsfolk får bedre forhold på og i job-ben.

UtenrikspolitikkFra å være være internasjonalt isolert er Vietnam i dag godt integrert i det globale samfunn politisk og økonomisk. I år leder Vietnam ASEAN , det sør-øst asiatiske samarbeidet, og prioriterer sterkere øko-nomisk samarbeid innen organisasjonen og med andre internasjonale økonomiske/politiske sammenslutninger. Prioritert i dette politiske arbeidet er økonomiske fri-handel mellom land og regioner. Vietnam betegnet inntreden i WTO som en av de største begivenheter for nasjonen.

Vietnam deltar aktivt i FN, WTO, WHO og ASEAN. Forholdet til Kambodsja og Laos er meget bra. Dette gamle Indo-Kina bygger opp nye relasjoner og Vietnam er drivkraften i denne prosessen. I ASEAN vil Vietnam ta opp Kinas krav på 80% av Sør-Kina havet. Mellom Vietnam og Kina berører dette øygrupper som begge men-er tilhører dem. I fjor var det flere tilfeller hvor kinesisk marine arresterte vietnam-esiske fiskere og beslagla deres båter og utstyr når de søkte nødhavn pga høstens stormer eller fisket i området. Vietnam har tatt dette opp på høyt politisk nivå med Kina og reist saken mht øyene i FN. Viet-nam hevder at det må avgjøres internas-jonalt hvem som har krav på disse øyene. Problemet må løses diplomatisk. Tiden

med militære konflikter mellom landene er forbi. Etter 1975 var det flere store mil-itære trefninger med flere tusen drepte soldater på begge sider. I dag er det poli-tiske forholdet mellom Vietnam og Kina normalisert og Kina er en stor importør av vietnamesiske varer. Men Vietnam er ikke Kina. Det er tildels store ulikheter selv om begge land omtaler seg som “sosialistiske markedsøkonomier”.

Vietnam mottar internasjonal støtte til å ut-vikle og forandre utdanning, helse og sos-iale forhold. Gjennom denne prosessen blir landet samtidig tilført kompetanse, teknisk som menneskelig. Kompetanse har landet stort behov for og er åpen for å motta hjelp utenfra. Mange vil undres over at USA er en viktig bidragsyter til Vietnams utvikling innen utdanning. USA er samtidig den største investoren i landet. Vietnameserne har ikke glemt Amerikakrigen. De krever rettferdighet for eksempel for Agent Orange-ofrene, USAs bruk av kjemiske våpen under krigen har rammet og rammer millioner av mennesker, men landet bærer ikke hat og bitter-het mot amerikanerne. Dette til vietnamesernes ære.

UtfordringerVietnam har store utfordringer på viktige områder som infra-struktur, helse og utdanning. Parlamentet og regjeringen vedtar stadig nye lover og gjennomfører administrative reformer, alt i en strategi for å kvitte seg med byråkratiske metoder og effektivisere statlige og lokale adminis-trasjoner. Delprivatisering av statlige virksomheter er iverk-satt og tilfører virksomhet-ene kompetanse og kapital. Beslutningsmyndighet skal gis nærmeste lokale myndighet og dermed ansvarliggjøre dem i forhold til deres velgerne i dis-trikt, eller provins. Sløseriet og mangel på ansvarlighet i ledel-sesskiktet er en del av arven fra tidligere tider. Effektivitet

og ansvarliggjøring på alle nivåer står sentralt i Vietnam i dag. Tilpasningen fore-går kontinuerlig. Her er det fortløpende reformer innen alle sektorer i samfunnet. Prioritert er: utdannelsessystemet, kam-pen mot fattigdommen, helsesektoren og miljøtiltak. Utfordringene er meget store på alle områdene. Kompetanse mangler på alle områdene.

Vietnams utdanningsektor er preget av meget konservativ pedagogikk. Lær-ers autoritet er sterk og forelesnings-metodene hvor elevene passivt noterer passer ikke til et samfunn i kraftig endring sosialt, politisk og økonomisk. Enkelte distrikter har fått prøve ut økt bruk av en faglærerbasert undervisning. Dette har vist seg effektivt og forventes å bli iverk-satt i flere provinser. Klasseforstanderrol-len vil bli bevart slik at foreldrene har en fast kontakt. Dette som et ledd i å fornye

Alt er i forandring. Alt må tenkes gjennom på nytt. Særlig av marxister. For oss som mener at et system basert på sosialistiske/marxistiske økonomiske modeller er veien å gå, er det nødvendig å gi en sosialistisk økonomi politisk troverdighet.


hele undervisningssektoren som også innbefatter å øke kompetansen til lær-erne. Privatskoler på ulike nivåer tilbyr kurs og studier over kortere og lengre tid.

Korrupsjonen i landet er omfattende og regjeringen prioriterer kampen mot kor-rupsjonen meget sterkt. Media er viktig i denne sammenhengen. Medlem av kom-munistpartiets sentralkomite, Vu Tien Chien, har i media uttalt at å bekjempe korrupsjonen vil bli en tung og komplisert oppgave. Avisene har nesten hver dag ar-tikler om dette temaet og skriver åpent om denne siden ved samfunnet. Åpenhet om administrative vedtak, saksbehandling og gjennomføring, kreves på alle nivåer in-nen offentlig administrasjon. I dag legges lover ut på nettet slik at befolkningen kan bli kjent med dem og vite om sine ret-tigheter. Imidlertid er det administrative

apparatet på alle nivåer trege i å ta opp i seg de administrative reformene som skal føre til et transparent administrativt sys-tem og forenklet saksbehandling. Byer og provinser blir oppfordret til å ha fokus mot de områder som har folks oppmerksom-het. Det kan være eiendomsmarkedet, offentlig saksbehandling, utbygging av infrastruktur og statlige virksomheter som blir delprivatisert. Vietnams «Statoil» som nå fritt fastsetter prisene på sine produkter er et slikt eksempel. Et viktig element her er å ansvarliggjøre ledere på alle nivåer. Hele antikorrupsjonsarbeidet skal refor-meres, gjøres åpent for publikum og ved bruk av massemedia gjøres effektivt. In-ternasjonalt har Vietnams regjering fått gode tilbakemeldinger for det arbeidet den gjør for å bekjempe korrupsjonen som har en tusenårig tradisjon i denne del av verden.

Sosialistisk fremtid?Alt er i forandring. Alt må tenk-es gjennom på nytt. Særlig av marxister. For oss som mener at et system basert på sosialis-tiske/marxistiske økonomiske modeller er veien å gå, er det nødvendig å gi en sosialistisk økonomi politisk troverdighet. I tillegg må vi kombinere det med et politisk system som er mer demokratisk enn det borgerlige politiske samfunnet. Vi må erkjenne at så langt har ikke noe sosialistisk politisk system basert på marxismen klart dette. Da tenker jeg på den tidligere reelle sosialismen og dagens stater som styres av kommunistiske partier. Da-gens sosialistiske alternativ må være grensesprengende mer demokratisk/humanistisk enn noe kapitalistisk borger-lig samfunn. Dagens stater som bygger sosialismen har en hard historisk/politisk virke-lighet bak seg. Deres utgang-spunkt var/er meget forskjellig fra den vestlige industrialiserte verden. De må gjennom en samfunnsutvikling den indus-

trialiserte verden på mange områder er” ferdig” med. Det er her den “sosialistiske markedsøkonomien” har sin oppgave. Økonomien tar opp i seg kapitalismens kreativitet og effektivitet i å produsere va-rer og tjenester. Fornyelsen av den stats-kontrollerte økonomien har ført til kraftig økonomisk vekst og bedret levestandard.

Det er lett å bli imponert av vietnam-esernes stå-på-vilje. Mange på venstre-sida i vesten snakker om at Vietnam har forlatt sosialismen. De kjenner lite til det vietnamesiske samfunnet og til regjerin-gens politiske mål. I dag sier Vietnams Kommunistiske Parti at landet har en primitiv sosialisme. I 2020 er målet et in-dustrialisert, demokratisk og sivilisert Viet-nam, og å realisere en utviklet sosialisme.

Vietnam har ingen arbeiderbevegelse-tradisjon. Sosialisme i europeisk forstand har aldri hatt, og har fremdeles ikke, fot-feste i befolkningen. Slik er forholdene når kommunistpartiet skal utvikle en politikk som har sosialismen som mål. Da slut-ter jeg meg til påstanden om at landet må gjennom en borgerlig demokratisk utviklingsperiode. Men det er et problem at denne utviklingen foregår i det økono-miske området og ikke i det politiske.

Det er ingen grunn til å tro, slik noen gjør, at VKP ikke har sosialistiske målsettinger for sin politikk. Hvordan denne sosialis-men vil framtre vet ingen. Heller ikke, tror jeg, VKP. VKP er ikke et synsk parti selv om vietnameserne leser framtida i hen-denes mønster.

Vietnam er nå plassert som et mel-lomøkonomisk samfunn målt mot BNP. De reformene som kommer nå er in-nen utdanning, helse og sosialsekto-ren. Den økonomiske veksten fordeles, slik jeg vurderer det, i samsvar med en sosialistisk norm. Det samme vil jeg si om politiske og administrative reformer. Ingen har gått Vietnams vei før dem, de må bygge veien sjøl. Det er all grunn til å tro at at det blir en motorvei klasse A.

Alt er i forandring. Alt må tenkes gjennom på nytt. Særlig av marxister. For oss som mener at et system basert på sosialistiske/marxistiske økonomiske modeller er veien å gå, er det nødvendig å gi en sosialistisk økonomi politisk troverdighet.


Kurt Tucholsky skriv i 1929: “Ny-leg blei eg belært av ein svært fin skribent at det er ein feil å tru at

arbeidsfolk byggjer tårna, dei bare murar dei opp. Bare.

Arbeidaren gløymer av og til , kven han arbeider for. Mennesket er innretta slik, at arbeidet kan trollbinda, han trekk skruane til, som om dei var hans eigne, og som om han fekk betalt for det. Men han får ikkje betalt, han får bare vekeløna si.

Dei heng utanpå tårnet, dei ligg på bru-konstruksjonane, dei kravlar opp i stilasa og rører seg på vaklande stigar mens dei murar, eg gløymde å sei : bare. Dei murar bare opp. Dei sørgjer for å verkeliggjera ingeniøren sin åndelege visjon. det kan jo alle gjera, ikkje sant.......om den fine skribenten, som tankelaust skreiv sitt “bare”, også kan, tillet eg meg å tvile på. For eg har den oppfatning at:

Håndens arbeidar er likestilt med ånd-sarbeidaren. Den første kan ikkje kon-struera tårn på papiret, den andre kan ikkje stå opp klokka fem kvar morgon og stille på arbeidsplassen i all slags vær, arbeide utan å bli svimmel og leggja alle sine krefter i oppgåva, kvar av dei kan sitt. “Bare”... det mest overflødige i verda er ein småborgarleg filosof.”

Det forundrar meg alltid når menneske proklamerer kva marxisme er, eller til dømes proklamerer ”etter streng marxis-tisk logikk” eller liknande. Der er noko kjent stalinistisk over slike proklamasjonar. No-kon som seier: slik er det, dermed basta. Men marxismen er vel ein vitskap, eller kva?

Marx stifta ikkje ein ny religion, han var vitskapsmann, og i vitskapen finns der in-

gen ting som er sant.

Arbeidarklasse er eit av omgrepa som er blitt proklamert og vrangvridd av stalinistar og borgarlege ”filosofar”, ein har meint at Marx har slått fast ein gong for alle kva ein arbeider er, og når dette er slått fast, har ein funne at arbeidarklassa held på å døy ut, at der knapt fins verkelege arbeidarar lenger og at Marx har tatt feil og ligg på historia sin søppelhaug. Utgangspunk-tet er då at ein arbeidar brukar musklane sine til å produsera ei vare, helst i røyk og damp og støy. Alle andre som ikkje pro-duserar ei vare på denne måten tilhøyrer ikkje arbeidarklassa.

I det kommunistiske manifestet opererer Marx og Engels med to klassar: borgar-skap og proletariat. Eller direkte sitert: ”tids-bolken vår, bourgeoisi-epoken, merkjer seg likevel ut med at han har gjort klasse-motsetninga meir beint fram. Heile sam-funnet kløyver seg meir og meir i to store fiendslege læger, i to store klassar som står kvast imot kvarandre: borgeoisiet og proletariatet.” Andre stader som i ”Klasse-kampen i Frankrike” brukar Marx heile sju klassar: finansaristokratiet, det industrielle borgarskap, småborgarskapet, bøndene, kapasitetane(dei ideologiske represent-antane), proletariatet og filleproletariatet. Overført til vår tid ville til dømes fillepro-letariatet vore ein av dei største grup-pene, her ville vi finna pensjonistar, ufør-etrygda, arbeidslause, sosialklientar…… Mens dei store gruppene i offentleg sektor ville vi ikkje finna att i Marx si oppdeling i det heile.

Marx einaste forsøk på å presentere ein samanhengande slutning om klasse, finn vi på slutten av Kapitalens tredje bind, det er eit ufullført kapittel. I det Marx skreiv får vi vite at lønnsarbeidarar, kapitalist og

jordeigar, dannar dei tre store klassene i vår tid (Marx si tid). Men, seier Marx det er den kapitalistiske produksjonsmåten sin vedvarande tendens og denne si ut-viklingslov å skilja produksjonsmidlane meir og meir frå arbeide og konsentrere dei oppsplitta produksjonsmidlane meir og meir i store grupper, det vil sei å forvandle arbeidet til lønnsarbeid og produksjons-midlane til kapital. Marx spør: kva er det som utgjer ein klasse, og svaret framkjem sjølv når vi svarar på eit anna spørsmål: kva er det som gjer at lønnsarbeidarar, kapitalistar og jordeigarar dannar dei tre store klassane i samfunnet? Det er at inntekt og inntektskjeldene er av same art i dei tre gruppene., dei lever enten av ar-beidsløn, profitt eller jordrente.

Vi ser i dette ufullførte avsnittet av Kapital-en at Marx tok utgangspunkt i kvar inntek-ta kom frå, levde ein av arbeidsløn så var ein arbeider. Men Marx var også klar over at der var ei oppsplitting innan kvar klasse med ulike interesser og ulik klassemedvit.

Marx var ingen religionsstiftar. Han gjorde ikkje krav på å vera utan feil. Han visste at han var bunden av dei forhold i tida som han levde under, slik andre menneske var. Det kunnskapsmaterialet som han ar-beidde med, var avgrensa av kunnskapen i tida.. Dei spørsmål han reiste, dei ideane han gjorde seg til talsmann for, sprang ut av tidsforholda, var i innhald og form be-stemt av dei interessemotsetnader og dei problem som knyte seg til samfunnet og klassemotsetningane i hans eigen tid.

For å forstå begrepet klasse må vi gå til Kapitalens 1.bind.. her undersøkjer Marx Vara. Vareproblemet er ikkje bare eit en-keltproblem eller eit sentralt problem ved økonomien, det viser seg å vera det sen-trale strukturelle problem i det kapitalistiske

Av Gudmund Kollung Selvåg

A R B E I D A R K L A S S E


samfunn i alle livsytringar. varestrukturen gjennomtreng alle desse livsytringane og omdannar dei i sitt eige bilete. Vareforma er universell, men det mest avgjerande i denne forbindelsen er, at det menneskel-ige arbeid blir objektivisert og får karakter av vare, som ein kan handle med. Det er ikkje bare det faktiske, at arbeidaren sel vara som heiter arbeidskraft, men i bev-isstheten til arbeidaren har arbeidskrafta tatt form av noko sjølvstendigt, som rett nok arbeidaren eig, men som er objektiv-isert i form av vare. Arbeidaren må sjå på seg sjølv som eigar av arbeidskrafta som vare. Det spesielle er at arbeidskrafta er det einaste han eig.

Arbeidskrafta blir skild frå arbeidaren sin personlegdom, blir forvandla til ein ting, ein gjenstand, som blir selt på marknaden. Dette skjer om ein står ved ein maskin i ein fabrikk, eller om ein er teknikar, in-geniør eller vitskapsmann som utviklar vitskapen sin tekniske bruk. Eller som by-råkrat, har byråkraten noko anna å selja enn arbeidskrafta si? Forskjellen mellom byråkraten og kroppsarbeidaren ligg i at byråkraten berre sel ein del av dei ån-delege evnene sine, mens arbeidaren får undertrykt alle åndelege evner gjennom den maskinelle mekaniseringa. Det er bare ei evne eller eit kompleks av evner som blir rive laus frå personlegdomen og som blir objektivisert i høve til den og blir til ein ting, ei vare. Grunnfenomenet blir det same.

Den spesielle form for byråkratisk sam-vitsfullhet og sakleghet, den nødvendige fullstendige underordning under systemet, som byråkraten lever under og førestillin-gane om at nettopp hans ære og ansvars-fullhet krev ein slik underordning viser at arbeidsdelinga slår rot i såvel det etiske som det psykiske. Felles for byråkratiet

(og alle andre intellektuelle, åndsarbeida-rar o.s.b.) er at dei skal selja ei einskild eller ein del av sine åndsevner (arbeidsk-raft) på marknaden, som vare.

Tendensen innan kapitalismen er den ab-solutte og relative vekst av lønsarbeide. Der føregår ein stadig tilbakegang innan sjølvstendige yrke til dømes i landbruk og handverk. auken i lønnsarbeid gjer seg også uttrykk i at reservearmeen minkar og stadig fleire kvinner blir lønnsarbeidarar. Vi får ei stadig tydelegare polarisering i to klassar, borgarskap(kapitalistar) og prole-tariat (lønnsarbeidarar), og der det sam-funnsmessige høve er bestemt gjennom motsetningane mellom kapital og arbeid.

Innan tradisjonell industri får vi ein sta-dig sterkare framvekst av personell med naturvitskapleg eller ingeniørvitskapleg eller teknisk kvalifisert bakgrunn, som driv med førebuing, gjennomføring og kon-troll av den materielle produksjon. Denne gruppa som vi med ein felles omgrep kan kalla teknisk personell, har etterkvart mista sin prestisje og lønnsfordeler, og blir meir og meir lik andre produksjonsar-beidarar. Dette er eit nødvendig resultat av den ”samfunnsmessiggjering” av arbeidet og sterke allmenngjering av vareproduk-sjonen som skjer i kapitalismen. Vi ser også at det tekniske personell blir ramma like hardt som tradisjonelle arbeidarar av dei sykliske krisene innan kapitalismen, til dømes i dagens bil produksjon i USA og Sverige.

Marx underkasta klasseomgrepet det same abstrakttive nivådifferensiering som karakteriserar framstillinga i kritik-ken av den (borgarlege) politiske øko-nomien (i Kapitalen). Der blir derfor ikkje gitt noko eintydig svar på kva arbeidark-lasse er , det vil sei kva arbeidarklasse

er utan omsyn til om det dreier seg om historisk-politiske eller økonomiske sa-manhenger, om det er samfunnsmes-sig ålment eller empirisk konkret meint. Det er viktig å forstå at ”arbeid” kan vera nødvendig utan å vera produktivt. Det vil sei produktivt i marxistisk forstand blir det først når det produserer meirverdi, kapitalisert meirverdi, det er derfor det produktive arbeidet er kapitalens alfa og omega. Det forhold at den samla sam-funnsmessige reproduksjonen kviler på og forutset ein mengde arbeidsfunksjonar som ligg utanfor den eigentlege produk-tive sektor, betyr ikkje ein nedvurdering av denne sektoren sin sentrale status. Michael Mauke skreiv i boka ”Die klassen-theori von Marx und Engels”(Europeische Verlagsanstalt,1970) at arbeidarklassen var delt i fire sosialøkonomiske grup-per ut frå den stillinga dei har i høve til verdiskaping og på bakgrunn av den ålmenne sosialhistoriske utvikling: 1. meirverdi produserande arbeida-rar i landbruk, industri og transport. 2. meirverdi realiserande arbeidarar i handel, bankar, forsikringsselskap 3. offentleg teneste tilsette i kommune, stat eller annan offentleg institusjon 4. privat teneste tilsette i pri-vate heimar og liknande. Alle desse gruppene yter meirarbeid, det er det ålmenne utrykk for utbytting. Det er berre i gruppe 1 at der dreier seg om produktivt arbeid, dei andre gruppene kan kallast ikkje-produktive eller uproduktive . Men arbeidarar er dei likevel.

Den kapitalistiske produksjonen sitt umid-delbare mål og eigentlege produkt er mei-rverdien, dermed kan bare det arbeidet som produserer meirverdi vera produktivt arbeid, og bare den arbeider som pro-duserer meirverdi vera produktiv arbeider.

A R B E I D A R K L A S S E


Om ein arbeidar er produktiv eller ikkje har etter mi meining berre interesse i ein dis-kusjon om klassebevissthet, ein produktiv arbeidar kan ha lettare for tileigna seg ein høgare grad av klassebevissthet enn ein arbeidar som ikkje produserer meirverdi. Dette kjem ikkje minst av at meirverdi produserande arbeidarar ofte arbeider på større arbeidsplassar.

Wilhelm Reich undersøkte omgrepet klassebevisthet i ”Was ist Klassenbe-wusstsein?” i 1934, han kom fram til denne konklusjonen:

”Massane sin klassebevisthet består ikkje i kjennskapen til dei historiske eller øko-nomiske lovene som styrer menneska si tilvære, men i:

Kjennskapen til deira eigne behov på alle område

Kjennskapen til mulighetene for og veg-ane til å tilfredstilla desse behova.

Kjennskapen til dei hindringane som den privatøkonomiske samfunnsorden legg i vegen for denne tilfredstillelsen

Kjennskapen til eigen hemning og angst for å sjå realitetene som fylgjer av deira eigne liv og dei hindringane som blir lagt i vegen for det (fienden står i eige land gjeld i særleg grad for undertrykte individ)

Kjennskap til deira eigen kraft som er uovervinneleg når massane sluttar seg saman.

Marx kan lesast vulgært. Slik lesing finn vi ikkje berre blant stalinistar, men i dag kanskje mest blant borgarlege økonomar. Vi finn stadig artiklar som påviser at ar-beidarklassen minkar, ja heilt er forsvun-nen. Vi finn artiklar om at proletariatet ikkje, som ein trur, er blitt forarma, men har hatt ei kraftig velstandsutvikling. Men Marx har med elendiggjering aldri vist til noko absolutt, men til noko økonomisk relativt. Vi får stadig server at det kapital-istiske system ikkje har brote saman, som ”Marx har hevda”, og ser ikkje at Marx i Kapitalen (første kapitla i tredje bind) har peika på ei rekkje krisemodifiserande om-stende.

Også på venstresida finn vi stor forvirring om kva arbeidarklasse er. den danske for-fattaren Lars Olsen (Det delte Danmark (2005), Den nye ulighed (2007) , Den

sociale smeltedigel (2009) og Eliternes triumf(2010) skriv i den siste boka si at vi har fått eit klassesamfund, version 2.0. og seier det slik:

»Jeg vil inddele det i fire klasser. Der er først samfundseliterne, som også indbe-fatter den højere middelklasse, og som udgør de øverste 5-10 procent. Så har vi det næste lag, professionerne: lærere, gymnasielærere, sygeplejersker, etc., som i kraft af deres uddannelse har stor indfly-delse på deres arbejde. Så er der langt den største gruppe, som jeg stadigvæk vil kalde arbejderklassen – eller det brede lag af almindelige lønmodtagere. Endelig er der den nye underklasse af 10-15 pro-cent i bunden. Det er bistandsklienter, langtidsarbejdsløse, udstødte, og her ser vi nu mange med indvandrerbaggrund. «

Ei slik forvirrande ”klasse” inndeling, han skriv endåtil at ”de uddannede klasser tager magten....”, har bare eit resultat, det er å splitta arbeidarklassa, setja åndens arbeider opp mot håndens arbeider. Og splitting, det er det berre klassefienden som har føremon av. I eit kapitalistisk samfunn er det kapitalist klassa som har makta, det fins ikkje ein einaste muglighet for at ”dei utdanna klassar”, dei intellektu-elle kan ta makta. Begrepet elite er også eit problematisk begrep, den herskande klasse kjøper grupper innan arbeidarkl-assa, for høgare løn og andre goder pros-tituerer desse seg for å sikra at makthøva i samfunnet ikkje endrar seg og at den herskande klassen held på hegemoniet sitt. Å kalla desse gruppene elite er ei grov overvurdering av rolla deira.

Dersom ein ikkje veit kva for klasse ein til-høyrer, er det lett å ta feil standpunkt, og arbeida mot sine eigne klasseinteresser. Som soldaten seier til studenten i John Reeds bok Ti dagar som rysta verden: ”der er to klasser, proletariat og borgar-skap, og dei som ikkje står på den eine sidan, er på den andre.”

Men, klassereisa? Klassereiser er veldig sjeldne i vår tid, like sjeldne som i tida då Espen Oskeladd fekk kongsdottera. Om ein ungdom med foreldre som var industri-arbeidarar får utdaning og arbeid som pro-fessor, så er det inga klassereise, høgst ei reise innan klassa, industriarbeidaren og professoren sel begge arbeidskrafta si, lever begge av lønnsarbeid og tilhøyrer same klasse, av og til kan den meirver-diproduserande arbeidaren til og med ha

høgare løn enn professoren og ofte også eit høgare kulturelt nivå. Ein arbeider er ein arbeider uansett utdanning, fagleg kvalifisering, kulturelt nivå, det som er utslagsgjevande er om han sel arbeidsk-rafta si for å leve.

Der vil alltid vera grensetilfelle , som di-rektørane i amerikanske storbankar med milliardar i årsløn, slike grensetilfelle kan vera morosame, men er få og heilt utan interesse i den store samanhengen. Meir interessant er den gruppa som er utstøytt av arbeidslivet, permanent eller midlertidig : uføre, sosialklientar, arbeidslause, pen-sjonistar, Ei veksande gruppe. Marx ville kalla denne gruppa filleproletariatet. På Marx si tid var desse gruppene utan innk-omst og levde i djup elende, som gjorde dei til reiskap for den herskande klassa. I vår tid er denne arbeidskraft reservear-meen, som kjem frå arbeidarklassa, ein naturleg alliert til same klasse.

Hovudtendensen i vårt land og internas-jonalt er at arbeidarklassen veks. I dei vestlege utvikla landa veks den uproduk-tive delen av arbeidarklassa mest, men ser vi på land som India, China, Indone-sia, Brasil så er det den meirverdi pro-duserande delen av arbeidarklassa som veks, mens jordbruksbefolkninga minkar.

Dei store massane som sel arbeidskrafta si og mottek arbeidsløn, arbeidarane, har nå meir enn nokon sinne felles interesser. Dette gjeld innan i de einskilde landa, men ikkje minst gjeld det at arbeidsfolk samar-beider over grensene. Aldri nokon sinne har vi sett sanninga i Rosa Luxemburg sine ord: sosialisme eller kaos.

Den vulgære lesinga av Marx, saman med den manglande lesinga av Marx gjer stor skade for marxismen som vitskap (og det er vel det som er føremålet?), skal ven-stresida koma framåt må vi reisa marxis-men som vitskap og forstå at ein vitskap er mangslungen og aldri kan vera ”sann”. Men først og fremst må vitskapen studer-ast og diskuterast i vår tid, berre gjennom diskusjonen kan vi koma vidare.



Politikken ”reform og åpenhet” feiret i 2008 sitt 30-årsjubileum. Dens pillarer er:

1) Kinas Kommunistiske Partis ideologi er: marxismen-leninismen, Mao Zhedongs tanker og Deng Xiaopings ideer.

2) Partiets mål er i løpet av det 21. århun-dre å skape et sosialistisk Kina.

3) Dette skal skje under partiets ledelse.

4) For å gjennomføre sosialismen må Kina gjennom en periode med styrt marked-søkonomi med felleseiendommen som den største i økonomien og den eneste i økonomiens kommandohøyder.

Det kan reises naturlig tvil om program-mets realisme og stilles spørsmål både om dette og hint. Men det merkelige her i landet er at venstresiden ikke engang tar kineserne alvorlig. Man innskrenker seg til slengbemerkninger som : de har forrådt sosialismen, pratet om sosialisme er bare retorikkog de har gjeninnført kapitalismen. På venstresiden i Tyskland er holdningen en helt annen. Det skrives artikler og bø-ker med nøkterne vurderinger av kinesisk politikk, viktige partidokumenter overset-tes og analyseres.

Men la oss se på de enkelt punkter:

PUNKT 1er et monster av en ordkonstruksjon som er uforståelig for en som ikke har en anel-se om kinesisk partidialekt. Første ledd er en selvfølgelighet, men må med for at neste ledd ikke skal komme i alt for sterkt lys. Neste ledd illustrerer Maos posisjon som lederen for folkebevegelsen som først kastet de japanske okkupanter på sjøen og deretter avskaffet godseiervel-det. Det siste leddet er det viktigste, Deng er ”reform og åpenhetspolitikkens” far og illustrerer motsetningen til Maos feil i den-nes siste tyve leveår.

PUNKT 2 Erfaringen fra de siste 30 år, og ikke minst taklingen av krisen i 2008, viser at den økonomiske siden av målsetningen er re-alistisk med fortsatt jevnt og hardt arbeid. Det betyr ikke nødvendigvis en fortsatt økningstakt på 10 % årlig. En så høy øk-

ningstakt er mulig med en ekstensiv pro-duksjonsutvikling slik vi har sett i Øst-kina og Yangtsedalen , og det samme er nå i ferd med å utvikle seg i Vest-kina, men når denne ebber ut må det gås over til mer intensiv industriutvikling med en noe re-dusert økingstakt. At denne økonomiske fremgangen også skal danne basis for en sosialistisk omforming av Kina har KKP nå gjentatt i 30 år. Det skal skje i løpet av det 21. århundre. Vi bør ta dette på alvor, det er ikke bare en retorisk øvelse.

PUNKT 3 Partiet har ledet utviklingen i Kina i snart 90 år, den første tredjedel under krigs-forhold og uten noe mulig alternativ til autoritær ledelse. Forhandlingene i 1945 med deler av Kuomintang og andre na-sjonale krefter om i fellesskap å skape en ny demokratisk republikk ble smadret av Kuomintangs høyrefløy som førte borger-krigen til sitt nederlag og til kommunist-partiets triumf. Å dele makt med andre fremstod etter dette som en trussel mot nasjonens enhet. En trussel som antake-lig enda føles sterkt. Splittelsen i nasjonen i perioden 1911 til 1935 er slett ikke glemt, heller ikke historiske minner fra langt til-bake i keisertiden.

Men i dag burde det være mulig å løsne grepet, og det gjøres i en viss grad. Pro-fessor Arne Jon Isachsen ved BI har i et ”Vårbrev” i april 2008 ”Demokrati på kine-sisk” gitt en positiv omtale av utviklingen av demokratiet de senere år. Den person-lige juridiske sikkerhet betegnes som be-dre, men fortsatt slett etter våre mål. Om valg på landsbynivå heter det at bøndene etter oppløsningen av folkekommunene tok saken i sine egne hender og valgte sine egne ledere – en praksis som de facto er blitt akseptert. Nå er ikke lands-byene den laveste administrative enhet i Kina, det er en større enhet som Isachsen kaller ”township”, og som på landsbygda omfatter flere landsbyer. Her og i de større enhetene er valgene under partiets kon-troll selv om det også eksperimenteres med friere løsninger. I forhold til den totale rettsløhet i 1970-åra har Kina tatt et stort steg fremover som vist i dette avsnittet fra ”Vårbrevet”: ”Demokrati i Karl Poppers mening av ordet har Kina allerede langt på vei innført. For denne østerrikske filo-

sofiprofessoren, som gjorde engelskmann av seg, er ikke spørsmålet primært ”Hvem som skal styre?”, men ”Hvordan hindre at en inkompetent og fæl hersker gjør stor skade?”. Med åremål for toppledere og med aldersgrense for ledere generelt, tok Deng Xiaoping Popper på alvor. Noen til-bakevending til Maos styresett, som varte minst tyve år for lenge, vil man for all del undgå.”.

PUNKT 4.”Sosialistisk markedsøkonomi” er ikke noen kinesisk oppfinnelse. Etter borgerkri-gen slo Lenin rettrett med sin neppolitikk med åpning for privat virksomhet særlig innen handel og håndverk. På grund av sykdom og død fikk ikke Lenin fulgt opp denne politikken, Stalin slo det hele over-ende i slutten av 1920-tallet. Ota Sik fikk heller ikke fullført sine reformer i

Tsjekkoslovakia i 1968, sovjettroppene satte en stopper for denslags. Men kan kineserne lykkes ? Det ser slik ut. De mål som er satt i de forskjellige 5-årsplaner er mer enn oppfyllt så langt. Den internasjo-nale krisen dempet bare midlertidig den årlige vekst i BNP. Tapet i eksporten blir erstattet med større innenlandsk forbruk. Det er ingen gitt å spå om den politiske utviklingen, men om det bare skal stå på økonomien er det all grunn til å tro at par-tiet vil kunne feire sin 100-årsdag i 1921 i et moderne Kina med en akseptabel le-vestandard selv etter våre mål,”beskjeden velstand”kaller de det. Da får vi også erfa-re hva ”sosialisme med kinesisk særpreg” er, om det fortsatt står på programmet.

Det er et spennende 10-år vi går i møte.

Kina – sosialisme i emning?Av Egil Berg



Rente

Renten er en del av profitten eller merverdien som tilflyter pengekap-italisten som kapitalinntekt på

grunn av hans eierskap til pengekapitalen ved at han låner en bestemt pengesum i en bestemt tid til den fungerende kapi-talisten (1). Med denne bestemmelsen opptrer kapitalen som vare - penger som i egenskap av kapital blir til vare -, med den bruksverdien at den bringer merver-di eller profitt (2). Forbindelsen mellom den lånte og den tilbakebetalte penge-summen viser den rentebærende kapi-talens utnyttelsesgrad som måles mot rentefoten (renteraten) som bestemmes av konkurransen mellom långiver og låntager, som igjen bestemmes av den alminnelige profittratens utvikling (3). For den fungerende kapitalisten i produksjon-sprosessen kommer den delen av brut-toprofitten som tilfaller ham etter fradrag for lånerenten, til uttrykk som firmaets driftsresultat eller som lønn for hans til-syn og arbeid (4). Fetisjdyrkelsen av den rentebærende kapitalen har her nådd sin høyeste form (5).

(1) Han eier en mulig kapital på 100 pund. Hvis denne mannen overlater disse 100 pundene til en annen i ett år og denne mannen virkelig benytter pengene som kapital, er han i stand til å produsere en profitt på 20 pund, altså en merverdi som ikke koster ham noe og som han ikke be-taler noen ekvivalent for. Hvis denne man-nen kanskje betaler eieren av disse 100 pundene 5 pund ved årets utgang, dvs. en del av den produserte profitten, betaler han altså en del av disse 100 pundenes bruksverdi til pengekapitalisten, altså av bruksverdien av deres kapitalfunksjon som har produsert en profitt på 20 pund. Den delen av profitten han betaler eieren, kalles rente, som ikke er noe annet enn et spesielt navn, en spesiell rubrikk for den delen av profitten på den fungerende kapitalen som låntageren ikke kan putte i egen lomme, men må betale til kapi-taleieren. (Das Kapital, MEW 25, 351; se

samme sted, 361, 362, 363, 365 f., 383, 385, 386; Grundrisse, 734; MEW 16, 137; MEW 26,1, 53 ff.; MEW 26.3, 451 ff., 462, 483, 486, 498 f.).

(2) Hva er så bruksverdien som pengekapitalisten i låneperioden avs-er og lar den produktive kapitalisten, altså låntageren, disponere? Det er den bruksverdien som pengene får ved at de omgjøres til kapital og kan fungere som kapital slik at de dermed gjennom sin be-vegelse produserer en bestemt merverdi, dvs. en gjennomsnittlig profitt […] og des-suten bevarer sin opprinnelige verdistør-relse. Andre varers bruksverdi blir til slutt konsumert, og dermed forsvinner varens substans og dermed dens verdi. Det eien-dommelige ved varen kapital er derimot, at konsumpsjonen av dens bruksverdi ikke bare bevarer, men til og med øker dens verdi og bruksverdi. - Denne bruksverdien pengene har som kapital - nemlig evnen til å produsere en gjennomsnittlig profitt - overdrar pengekapitalisten til industrikapi-talisten for den tiden han gir denne rett til å disponere lånekapitalen. (Das Kapital, MEW 25, 363 f.; se samme sted, 350 f., 354, 355 f., 359, 367; Grundrisse, 224 f., 734; MEW 26.3, 452).

(3a) Det er faktisk bare grupperingen av kapitalistene i pengekapitalister og in-dustrikapitalister som forvandler en del av profitten til rente og som i det hele tatt skaper kategorien rente; og det er bare konkurransen mellom disse to kapitalist-typene som skaper rentefoten. (Das Kapi-tal, MEW 25, 383).

(3b) Når profittraten er gitt, så avhenger renteratens relative størrelse av forholdet som fordeler profitten på rente og industri-ell profitt; hvis delingsforholdet er gitt, så avhenger renteratens absolutte størrelse (dvs. forholdet mellom rente og kapital) av profittraten. (Theorien über den Mehrwert, 1861/63, MEW 26.3, 463; se samme sted, 454 f.; MEW 25, 368 f., 376 ff., 380, 386, 390 f., 527 ff.).

(4a) I motsetning til renten som han må ta av bruttoprofitten og betale til långiv-

eren, blir nødvendigvis den øvrige delen av profitten som tilfaller ham, industriell eller kommersiell profitt, eller den blir, for å bruke et tysk uttrykk som inkluderer begge, driftsinntekt. (Das Kapital, MEW 25, 386).

(4b) I hans hodeskalle må det derfor nødvendigvis oppstå en forestilling om at hans driftsinntekt slett ikke danner noe motstykke til lønnsarbeid, men bare er ubetalt fremmed arbeid - hans ar-beidslønn, hans lønn for tilsyn, […] men at den bare er høyere enn frm lønnen en vanlig lønnsarbeider får 1. fordi hans ar-beid er mer komplisert, 2. fordi han selv betaler sin arbeidslønn. (Das Kapital, MEW 25, 393; se samme sted, 389, 391, 822, 828, 889; MEW 26.3, 480, 485 f.).

(5) Derimot er fetisjen fullendt i den rent-ebærende kapitalen. Det er den ferdige kapitalen - som enhet i produksjonspros-essen og sirkulasjonsprosessen - som derfor i bestemte perioder gir profitt. I form av rentebærende kapital blir dette bare en bestemmelse hvis den ikke formidles gjen-nom produksjonsprosessen og sirkulas-jonsprosessen. […] I den rentebærende kapitalen er denne automatiske fetisjen fullendt, denne selvutnyttende verdien, penger som avler penger, og i denne for-men har den kvittet seg med alle arr etter sin opprinnelse. Det samfunnsmessige forholdet er fullendt som tingenes (penger, vare) forhold til seg selv. (Theorien über den Mehrwert, 1861/63, MEW 26.3, 446 f.; se samme sted, 454, 458, 468 f., 477, 480 f., 483 ff.; MEW 25, 404 ff.).

Grundrisse, 16: Rente og profitt som dis-tribusjonsformer underordner seg kapital-en som agenter for produksjonen.

MEW 16, 30 f.: En omforming av sam-funnet er ikke mulig gjennom å avskaffe renten.

MEW 25, 356 ff.: Den rentebærende kapi-talens spesielle tilbakeflyt.

UTDRAG FRA MARX – ENGELS LEKSIKON


MEW 25, 357 f.: Når penger overlates som rentebærende kapital, finner ikke noe eierskifte sted (se samme sted, 359 f.).

MEW 25, 368: Konkurransens spesielle form ved delingen av profitten i rente og den egentlige profitten (se samme sted, 375).

MEW 25, 369 ff.: Det finnes ingen «naturlig» rate for rentefoten.

MEW 25, 370: Rentens metodiske rang i beskrivelsen i Das Kapital (se MEW 23, 179, 411, 589).

MEW 25, 372 f.: Rentens relasjon til av-setningssyklene i den moderne industrien (kriser).

MEW 25, 374: Virkningen av kredittsyste-mets utvikling på rentefoten.

MEW 25, 408 ff.: Renters rente.

MEW 25, 608 f.: Åger og rente (se MEW 26.3, 478).

MEW 25, 609: Lønnsarbeideren pro-duserer hele merverdien hvorav renten utgjør en del.

MEW 25, 822: Rente som et moment i den trinitariske formelen.

MEW 26.3, 454 ff.: Forskjell mellom den alminnelige profittraten og den alminneli-ge renteraten (se MEW 25, 370 ff.).

MEW 26.3, 477 f.: Rente som bare opp-står på grunn av låneopptak. I denne for-men gjelder renten også tidligere epoker.

MEW 26.3, 479: Betingelser for sikring av rentebærende kapital.

MEW 26.3, 483 f.: Profitten spalter seg også i rente og industriell profitt hvis den fungerende kapitalisten produserer med egen kapital. Den kvantitative delingen slår over i kvalitative deler (se samme sted, 466 ff.; MEW 25, 377, 387 ff.; MEW 26.1, 383).



www.marxist.forlag.no

Marxist Forlag – Brugata 1, 0181 Oslo – [email protected]

Ny marxistisk litteraturMarx-Engels Leksikon

Hans I. Kleven med ferske bøker om:Marxistisk strategi og mulige veier til sosialismen.Prahavåren 1968 - tilbakeblikk på reformkommunismen som ble knust.

To bøker av Regi Th. Enerstvedt:Pip fra taushetens historie.LQI - det fjerde rikets språk.

For bestilling - gå inn på:

www.marxistforlag.no

Skriftserien SØKELYS

medmarxistisk

blikk på bl.a. finanskrisen.

- kommer i januar 2010.

Returadresse: Sosialistisk fremtid,boks 131, 5804 BERGENB

Documents

Sosialistisk fremtid nr 1/2 2010