Special deluxe Bla i boka

Neil Young

special deluxeMitt liv. Mine biler

Med forfatterens egne illustrasjoner

Oversatt av John Erik Frydenlund

Special_Deluxe.indd 5 2015-08-19 10:53:00

Neil YoungSpecial Deluxe – Mitt liv. Mine biler

Originalens tittel: Special Deluxe – A Memoir of Life & CarsCopyright © Neil Young, 2014

Norsk utgave: Copyright © Vigmostad & Bjørke AS, 2015All rights reserved including the right of reproduction in whole or in part in any form.

This edition published by arrangement with Blue Rider Press, published by Penguin Group (USA) LLC, A Penguin Random House Company, through Ulf Töregård Agency AB.

Oversatt av: John Erik FrydenlundOmslagsdesign: Jason Booher

Omslagsfoto (front): Danny ClinchOmslagsfoto (bakside): Michael Oches Archives / Stringer / Getty Images

Norsk omslag: KS Design, RastaOmbrekking: have a book, Polen

Repro: RenessanseMedia AS, AskerGrafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen

Spørsmål om denne boken kan rettes til:Vigmostad & Bjørke

Kanalveien 515068 Bergen

Telefon 55 38 88 00Eller e-post til

[email protected]

1. opplag 2015ISBN 978-82-516-8544-3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven

eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR.


Til Bruce Falls,en sann elbil-pioner,

og L.A. Johnson,«Long May You Run»


1959 Lincoln Continental «Lincvolt»


1957 Eldorado Biarritz Convertible «Aunt Bee»


f o r o r d

Dette er en fortelling om den edle kunst å finne highwayen til ny innsikt. Jeg har jo allerede skrevet en bok om mitt liv, så enkelte elementer her vil være kjent fra før for dem som har lest den. I denne boka skal det handle om mitt mangeårige forhold til biler.

Jeg planla opprinnelig å kalle boka Biler og bikkjer. Det hørtes ut som en fin tittel på bok nummer to, som egentlig er en slags fort-settelse av den første. Jeg tenkte at ettersom jeg har elsket biler hele mitt liv, ville det være bra å dele dette med andre. Jeg har også hatt mange fine hunder, så det å ta for seg både biler og bikkjer kunne gi rom for å fortelle flere historier.

Som sønn av Scott Young, en flott canadisk forfatter og skribent, er jeg arvelig belastet, og med en familie med mange skrivende men-nesker, mente jeg at jeg sikkert kunne produsere noe som ville være av interesse for flere, og som samtidig kunne gi meg noe å henge fingrene i en stund. Begge deler ville vært velkomment. Jeg håpet i utgangspunktet å skrive en interessant bok som ga meg like mye glede som den første. Det eneste problemet var at jeg fikk en følelse av


at boka kunne bli altfor seriøs og insisterende om noen av de temaene som virkelig opptar meg. Det hadde gått opp for meg under arbeidet med den første boka. Ved å skrive om biler, ville jeg bli tvunget til å ta bladet fra munnen om emner som fossilt drivstoff, global opp-varming og amerikansk politikk, noe som kanskje kunne skremme vekk potensielle lesere. Biler er i seg selv et uskyldig og morsomt tema, men politikk og lovgivning kunne underveis forandre boka drastisk i forhold til hvordan den opprinnelig var tenkt, og kanskje gjøre den mindre morsom å lese. Jeg var virkelig i tvil.

For å gjøre det hele enda mer komplisert gikk det en kveld opp for meg, etter lengre overveielser og sjelegransking, at jeg antagelig var historiens dårligste hundeeier. Jeg har begått de fleste feilene som kan begås overfor hunder, noe som ikke ville være populært blant hundeelskere som kjøpte boka på grunn av tittelen Biler og bikkjer. Jeg valgte derfor å forandre tittelen til Mitt liv. Mine biler for å unngå at jeg lokket til meg hundeelskere som bare ville hate både meg og boka etter de første hundeomtalene. Når det er sagt, håper jeg at jeg likevel har gjort et riktig valg ved å inkludere både mine, og noen andres, hunder. Jeg har forsøkt å tone dem ned ved ikke å nevne dem så ofte, men de er med der jeg har funnet det passende i sammenhengen.


S P E C I A L D E L U X E


1948 Monarch Business Coupe


k a p i t t e l 1

kippy var en blandingslabrador. Vi fikk ham da jeg var smågutt, fire-fem år, tipper jeg. Han var i utgangspunktet en gyllen

labrador, men jeg er sikker på at han var blandet med en annen rase, med litt mer krydder og personlighet, og ikke minst utholdenhet, som resultat. Dette sier jeg fordi faren min pleide å ta med Skippy på løpeturer i helgene, eller når det ellers måtte passe. Løpeturene med hunden var fine opplevelser for hele familien. Dette var rundt 1950, bensinen kostet 7 cent per liter, og bilen var en 1948-modell Monarch kupé med stort bagasjerom. Skippy hoppet gladelig opp i bagasjerommet, logrende og helt klar for å dra, fordi han skjønte at vi skulle på tur. Slik husker i hvert fall jeg det. Etter at Skippy var trygt på plass, lukket far bagasjelokket, og så satte vi oss alle i bilen.

Den lille byen vår het Omemee, hadde 750 innbyggere og lå mellom Lindsay og Peterborough langs Highway 7, i Ontario-provinsen i det vidstrakte Canada, og villmarka var bare fem kilometer unna. Og dit kjørte vi sammen, forbi fyllinga, langs våtmarka, og over den lave brua som tillot vannet å passere under slik at den ene delen av våtmarka,


eller sumpen som vi kalte den, ble forbundet med den andre. På den ene siden var det en langstrakt vannflate med stubber stikkende opp der det en gang hadde stått trær, før mølla og dammen ble bygd og for alltid forandret elvas naturlige løp. På den andre siden var sumpen, som stort sett var bevokst med dunkjevler og siv.

Helt ved enden av sumpen, ved dammen, lå mølla hvor bøndene kom og leverte kornet sitt for å få det malt mellom møllesteinene, som ble drevet av vannet som rant under og traff et stort skovlhjul. Der vannet kom inn i mølla fra sumpen, liksom sydet og kvernet det, og det var skikkelig dypt. Det var der fisken holdt til. En gang da moren og faren min var bedt på middag til noen venner som bodde like ved mølla, fant jeg ut at jeg i stedet for å sitte og kjede meg mens de skravlet og drakk, skulle stikke ned til mølla i kveldinga, og jeg fanget noen frosker til agn og trakk opp tre-fire ordentlig bra abborer, som jeg stolt bar med meg tilbake til selskapet.

Da vi hadde kommet oss i bilen og passert den lave brua, ble det helt tydelig at veien vi kjørte på var anlagt på et gammelt og nedlagt jernbanespor. Den var smal og snorrett, med tett skog på begge sider. Vi cruiset av gårde, på jevn, fin grusvei i kilometer etter kilometer, gjennom en vakker, frodig og fargesprakende tunnel av trær hvor sollyset sildret ned mellom bladene og grenene. Da far stoppet bilen, spratt jeg ut sammen med ham, og så åpnet vi bagasjelokket og slapp ut Skippy, så var det inn i bilen igjen og vi la i vei, med Skippy hal-sende bak oss. Etter noen kilometer kom vi til Hog’s Back, en sidevei som førte opp i åsdragene. Hog’s Back var en mer primitiv og røffere vei, med gjerdestolper av sedertre eller steinurer langs begge sider. Det gikk opp og ned med digre steiner i veien, og i midten vokste høyt gress. Vi måtte kjøre virkelig sakte. Skippy fikk rett som det var øye på et murmeldyr og la av gårde etter det mens han gjødde og gneldret. Far stoppet bilen og lot ham jakte en stund, før Skippy


17

etter en stund kom pesende tilbake til Monarchen med pelsen full av borrer og alskens andre klebrige greier.

Så vidt jeg vet, fanget Skippy aldri noe murmeldyr, enda så mor-somt han hadde det mens han prøvde. Så krabbet vi oss sakte av gårde langs Hog’s Back i Monarchen, inntil vi kom til en dam hvor Skippy drakk og drakk og drakk. Så åpnet far bagasjelokket og Skippy hoppet fornøyd oppi og kroet seg sammen på pleddet som mor hadde lagt der til ham. Når vi vel var hjemme, og åpnet lokket, lå han fortsatt krøllet sammen på pleddet, men hoppet straks ut og logret seg lyk-kelig inn i huset.

En Monarch er egentlig en canadiskprodusert Mercury, lik den amerikanske, men med et annet navn. Vår var ganske lys i fargen og ble kalt en «businessman’s coupe», og jeg tror den fikk navnet på grunn av det romslige bagasjerommet, hvor den handelsreisende kunne stille ut varene sine for å få et kjapt salg. Det var virkelig en arbeidshest, for arbeidsfolk. Ikke noe krimskrams. Jeg mener å huske at vår hadde et lite baksete, men slett ikke alle hadde det. Den var enkel og kom-fortabel, med tekstiltrekk. Mitt tidligste minne om ’48-Monarchen er fra et sted som het Jackson’s Point, hvor vi bodde ved innsjøen en stund før vi flyttet til Omemee. Jeg husker den tydelig fra oppkjør-selen i Omemee, men den ble snart byttet ut med en firedørs sedan.


1951 Monarch Sedan


k a p i t t e l 2

et var første helg i september og fridag, det regnet og blåste, og trafikken gikk tett. Hele familien var på vei til The Toronto

Hospital for Sick Children. Jeg hadde pådratt meg polio, og huset vårt var blitt utstyrt med karanteneskilt, med advarsler om å holde seg unna. Vi kjørte til Toronto i vår nye firedørs sedan, en svart ’51-modell Monarch som virket mye større enn den forrige. Jeg pleide vanligvis å ligge gå golvet på lengre turer, der lå jeg og lyttet til susin-gen fra hjulene og registrerte små humper i highwayen, men denne kvelden var jeg stiv i ryggen, og lurte på hvorfor mor gråt så fælt, og hvorfor vi var ute og kjørte så sent på kvelden. Omsider var vi fremme ved en diger, nitrist og fryktinngytende bygning, som altså var Toron-tos barnesykehus.

Der ble jeg behandlet for polio, og det begynte med en ryggmargs-prøve, som var skremmende og skummel, for ikke å si smertefull. Den ble utført med en stor kanyle som lignet forbløffende på en fiskesluk, med noen fargede, fjæraktige greier i enden, hvor den digre nåla stakk fram. Mens jeg skriver dette, undrer jeg meg virkelig over at minnet


om denne nåla står så livaktig for meg. Hvordan kunne den se sånn ut? Har jeg drømt det?

Så måtte mor og far reise hjem, og jeg ble sengeliggende på syke-huset i lang tid, inntil de kom for å hente meg, og jeg subbet fra far til mor over de glinsende linoleumsflisene, for å bevise at jeg kunne gå. Jeg var veldig glad for å kunne sette meg i Monarchen og dra hjem. Jeg rullet ned vinduet og lekte fly med hånden i vinddraget mens jeg trakk inn luktene av det landlige Ontario. Ved å vippe hånden opp og ned kunne jeg manøvrere som om det var en ekte flyvinge.

Jeg var ganske treg i steget en stund etter at jeg kom hjem, og sakket etter de andre ungene i byen. Men jeg kom meg, og høsten 1951, da jeg var blitt pigg nok, begynte jeg i første klasse på Omemee Public School. Læreren het Miss Lamb. Hun passet på meg og pleide å klype meg i kinnet når jeg var uskikkelig, og sikret seg på den måten min fulle oppmerksomhet.

Skolen var en treetasjes murbygning, og jeg husker at portrettet av kong George VI hang over tavla. Vi sang «God Save the King» hver eneste morgen. Jeg hadde fortsatt ikke kommet meg helt etter polioen, så jeg hang ikke helt med når de andre ungene fløy rundt i friminuttene, men å havne i trøbbel sammen med kompisen Henry Mason, ved å skjære grimaser og lage rare lyder, det fikk jeg til. Miss Lamb hadde til stadighet klypetak i kinnene på oss begge.

Dette var året da jeg begynte å kjøre bil. Det må ha vært sent i 1951. I veien like ved skolen sto det en gammel A- eller T-Ford parkert, og vi gikk forbi den hver eneste dag når vi skulle hjem til formiddags-mat. Den var svart og kantete og lignet ikke de nye bilene i det hele tatt, og gjorde oss veldig nysgjerrige. Den aller mest nysgjerrige var kanskje jeg. En dag satte jeg meg inn og vred om tenninga. Og bilen gikk! Jeg kjørte bil! Det var min aller første kjøretur. Den beveget seg så lenge jeg holdt tenninga inne! Eieren kom løpende og knep


21

meg på fersken. Han skulle si det til foreldrene mine, sa han. Jeg var vettskremt. Jeg gikk og gikk, altfor redd til å gå hjem til formiddags-mat, så den kom jeg aldri hjem til. I stedet gikk jeg tilbake til skolen, noe som gjorde foreldrene mine oppbrakte. Jeg fikk en skikkelig overhaling og tilsto selv episoden med bilkjøringen, uten at bileieren trengte å si noe som helst.

Årstidene kom og gikk i sin velkjente rytme. Det var alltid masse snø i Omemee. De rene, hvite snøfonnene var nesten blendende i sola. Når våren kom, eksploderte trærne i grønt og det spratt opp blomster foran og rundt alle hus. Sommeren kom når den skulle og førte med seg turistene fra USA og de utallige, deilige ettermiddagene ved badeplassen i Pigeon River, under den store togbrua. Høsten var også alltid i rute, og lønnetrærne gled over i rødt, brunt og gyllent langs vår egen Highway 7, som gikk tvers gjennom hjertet av byen vår.

De skiftende årstidene føltes i hele kroppen, en frysning, en skjel-ving, et gys. Jeg kjente det helt inn i sjelen. Jeg tror det var selve livet som sa fra, mens jeg vokste til. De fargerike bladene ble snart tørre og sprø og falt i bakken, hvor de fant sin død. Så ble de raket sammen med river og brent i småhauger langs veikanten og fylte den lille byen vår med den søte lukta av brennende løv. Slik markerte de at nok en årstid tok slutt. Forvandlingene inntraff år ut og år inn, de inntok til min fryd den lille byen vår og dens 750 sjeler akkurat når de skulle. Slik vokste jeg opp.

Etter jula i 1951 bestemte foreldrene mine seg for at hele familien skulle dra til New Smyrna Beach i Florida. På denne første turen til Florida sov jeg på gulvet bak i Monarchen, hvor lyden fra hjulene mot veien sendte meg rett i drømmeland. Broren min, Bob, hadde okkupert setet. Bakvinduene ble åpnet. Kjempestas. Jeg lekte fly. Jeg kunne drive med det i timevis på de lange turene sørover om vinteren, for disse ekspedisjonene ble en årlig foreteelse. Rett etter jul pakket


vi og dro til Smyrna Beach, hvor far kunne sitte og skrive i det lille huset vårt ved stranda. Jeg elsket disse familieturene. Vi var sammen, og vi var lykkelige.

Vi overnattet på moteller, og mor la varme kluter over øynene mine fordi jeg hadde fått sti, en liten infeksjon hvor du får små blemmer under øyelokkene. Det gjør ordentlig vondt. Jeg vet ikke hvorfor både Bob og jeg fikk det. Kanskje det skyldtes alt slikkeriet vi spiste på disse turene. Om morgenen kom vi oss uansett i bilen og kjørte videre.

Når vi kom til Georgia, dukket alltid skiltene med «Pecannøtter, siste sjanse her!» opp. De fortsatte i milevis. Vi visste at vi nærmet oss Florida når vi så de skiltene. I Florida kjørte vi A1A, den ruta som gikk fra strand til strand. Vi hadde det aldri travelt, vi bare storkoste oss. Bensinen kostet rundt 7 cent per liter. Familiens Monarch ville slippe ut cirka et halvt tonn CO2 hver gang vi tok denne turen til Florida, og like mye på hjemveien.

Det lille strandhuset vi hadde leid på New Smyrna Beach langs Atlantic Avenue lå helt nede på sandstranda, og hadde en egen sti ut i bølgene. Vi leide samme hus hvert eneste år. Skippy var også med til Florida, og vi løp med ham i sanda. Bilene hadde lov til å kjøre helt ned, så vi kunne slippe Skippy rett ut. Det føltes veldig bra. Og til alle hundeelskere, i tilfelle dere lurer: Nei, Skippy lå ikke i bagasjerommet på disse lange turene. Han lå baki sammen med Bob og meg.

Likevel måtte vi jo få skolegang, og både Bob og jeg gikk på noe som het Faulkner Street School. Vi begynte rett over jul og sluttet etter påske, før vi dro nordover for å fullføre året på Omemee Public School. Jeg gikk på masse skoler i oppveksten – jeg kom opp i tolv før jeg bare droppet alt som het skole – men det slo meg aldri at det var noe annerledes for meg enn for unger flest.

På torsdager stablet vi oss inn i vår Monarch og dro til Buck’s Barn og drive-in-kinoen. Buck’s Barn var en slags hangar med treflis og


23

peanøttskall på golvet, og masse spisebord med smårutete duker inne. Der kunne de by på grillet kylling og french fries. Akkurat det spiste vi hver eneste uke. Det krydde av familier og unger. Etter middagen tok vi Monarchen og dro til drive-in-kinoen for å få med oss en ny film. Det hang høyttalere ved hver eneste stolpe og luke. Far satte høyttaleren i frontruta og skrudde opp lyden til tegnefilmene, som begynte rett etter at det ble mørkt. Der satt vi, sammen med hundrevis av andre biler, og det er et av de beste minnene i hele mitt liv. Familien var sammen, og alt i hele verden var akkurat slik det skulle være.

Vi pleide også ofte å gå ut og spise på et sted hvor de hadde buffé. Jeg husker en kveld da jeg sto i kø der, mens jeg nistirret på noen fantastisk røde epler. De var plassert midt i hele oppsatsen, og de var så store, så glinsende, røde, lekre og innbydende. Jeg strakte meg så langt fram jeg bare kunne, fikk tak i et av dem og plasserte det på tallerkenen min. Da vi hadde funnet plassene igjen, satt alle og lo av meg. De lo seg fordervet av at jeg hadde tatt et jukseeple fra den gedigne oppsatsen. Eplet var av voks. Jeg fikk beskjed om å levere det tilbake.

På mandagskveldene var det bingo hos oss. Det kom folk fra hyt-tene rundt, og mor disket alltid opp med god mat. De voksne drakk øl, ble ganske høyrøstede, og koste seg. Jeg husker en kveld da jeg gikk ned til dem, etter at jeg egentlig hadde lagt meg, Jeg hadde akkurat lært meg alfabetet, og kunne for første gang stolt gjengi det i alles påhør. Stor applaus! Jeg likte virkelig den rosen. Og snart var det påske, med påskeegg og -harer. Da vi satte oss i Monarchen for å dra hjem fra Florida denne gangen, var det den siste gangen vi gjorde akkurat det. Dette var antagelig tidlig i 1953. Vi ble ikke så lenge i Omemee.


1954 Monarch Lucerne


k a p i t t e l 3

eg skjønte ikke så mye av hva som skjedde, men det hadde med ekteskapsproblemene til foreldrene mine å gjøre. Vi dro fra

Omemee, hvor vi hadde bodd i flere år, og flyttet til Winnipeg, som moren og faren min opprinnelig kom fra. På den tiden hadde bensin-prisen økt til rundt 8 cent per liter. På turen til Winnipeg slapp vi og Monarchen cirka 460 gram CO2 ut i atmosfæren. Og vi var ikke alene. I 1954 kjørte 58 millioner andre registrerte motorkjøretøy til sammen 900 milliarder kilometer.

I Winnipeg prøvde foreldrene mine å lappe sammen ekteskapet sitt. Vi bodde i en liten gate som het Hillcrest Avenue, i nummer 145, og dette er første gang jeg kan huske at huset vårt hadde et gate-nummer. Jeg gikk de siste par månedene av tredje klasse på Nordale School, og var den nye gutten i klassen. Jeg var alltid den nye gutten i klassen. Det gjorde ikke meg noe.

I en butikk på hjørnet like ved oss, var en liten seilbåt utstilt i vin-duet. Jeg dro bort og glante på den hver eneste dag. Den minnet meg om friheten jeg følte da jeg lekte ved elva eller innsjøen i Ontario,


og den følelsen vokste i meg til jeg bare var nødt til å ha den. Som et tidlig varsel om besettelsene mine senere i livet var den i drømmene mine hver eneste natt. Jula kom, og jeg fikk ikke seilbåten, men jeg fikk en Werlich-sykkel av bestefar Bill Ragland! Den lå i en stor eske, og far monterte den for meg, og så la jeg ut på min første tur. Ute var det kaldt og det lå fortsatt litt snø på gressplenene, men fortauene og gatene var tørre. Jeg fikk snart teken, etter å ha ramlet noen gan-ger. Jeg suste av gårde med vind i håret og var fri! Jeg cruiset rundt i nabolaget, og lærte meg alle gatene. Jeg syklet til skolen! Og syklet hjem. Jeg syklet overalt. Jeg virkelig elsket å bevege meg i verden med vind i luggen.

Hver torsdag kveld var det square dance i samfunnshuset, og jeg, åtte eller ni år den gangen, dro dit for å prøve meg. Jeg var fisk på land. Jeg kjente ingen andre der, og klarte i hvert fall ikke å gjøre «do-si-do with the old left hand» mens en fyr ropte ut instrukser over høyttaleren mens platene ble spilt – men det var jenter der, og det syntes jeg var interessant. Ja, rett og slett fascinerende. Det var fryktelig spennende når jeg av og til fikk danse med dem. Jeg var fryktelig nervøs og sjenert, men jeg koste meg. Ut på våren hadde jeg blitt kjent med flere unger og fått meg venner, og jeg begynte å føle meg hjemme.

De nye kameratene og jeg syklet rundt til mange steder. Alle hadde tydeligvis fått sykkel samtidig, og friheten var smittende. Det rant en elv, Assiniboine, gjennom byen, og det løp en naturlig sti (ikke noen betong- eller gangvei) langs bredden, opp og ned gjennom skogholt og små daler. Den ble bare kalt The Monkey Trail.

Den var laget av indianerne i The First Nations for flere århundrer siden, den gangen de først slo seg ned i Winnipeg, og var den rene berg-og-dal-banen. Vi pleide å sykle dit med nistepakker mødrene våre hadde smurt, og så spiste vi lunsj og syklet mer, før vi syklet hjem.


27

Det tok gjerne hele dagen, og jeg husker at jeg noen ganger ikke var hjemme før gatelysene hadde kommet på, og fikk en ordentlig overhaling av mor og far. Vi kunne selvfølgelig ikke ringe fra noen kiosk og si fra at vi ble sene, for det ville vært å kaste bort en verdifull mynt. Antagelig hadde jeg ikke noen mynt heller.

Syklingen min fikk en ny dimensjon da jeg begynte å sykle rundt med masse saker i en tilhenger. En dag jeg var ute med tilhengeren på slep, traff den en stein eller et eller annet, og jeg gikk på hodet over styret. Jeg landet på hodet også, og ble slått bevisstløs der på fortauet. Jeg husker at jeg kom til meg selv og så noen ukjente fjes stirre ned på meg. Jeg hadde fått hjernerystelse, og det tok en stund før jeg var helt klar igjen. Forhjulet på sykkelen var et åttetall. Det var jaggu litt av et år i Winnipeg, og det tok slutt like brått som det begynte. Vi flyttet tilbake til Ontario.

Faren min hadde fått jobb i Toronto, hos The Globe and Mail, hvor han på forsiden av del to hadde en daglig hverdagsfilosofisk spalte, som kanskje kan ha lignet litt på denne boka. Vi fikk ny bil, en 54-modell Monarch Lucerne, som var en sølvmetallic, firedørs sedan, og om den ikke var helt ny, så var den i hvert fall bare ett år gammel. Det mest fascinerende ved denne bilen, var at senere var det absolutt ingen som husket den, bortsett fra meg, og jeg husket den svært godt. Broren min, Bob, som har hjulpet meg å huske masse til denne boka, var helt sikker på at vi aldri hadde hatt noen slik bil. Kanskje jeg bare fablet. Kanskje ikke! Den sto så virkelig for meg, og jeg var i ekstase da jeg for ikke lenge siden fant et bilde fra barndommen som beviste at den hadde eksistert. Jeg var nesten innstilt på å innrømme at jeg hadde fantasert, da dette lille fotoet dukket opp.


Documents

Special deluxe Bla i boka