Rick Riordan

OLYMPOS’ BLODOversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: Heroes of Olympus – The Blood of OlympusCopyright © 2014 by Rick Riordan.

All rights reserved. First published by Disney · Hyperion Books,an imprint of Disney Book

Group, 114 Fifth Avenue, New York, New York 10011-5690.www.disneyhyperionbooks.com

Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt LiteraryAgency and Ia Atterholm Agency.

Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, OsloOversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO

Omslagsillustrasjon: John RoccoRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8457-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov elleravtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med

bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Sju halvblodsfolk skal svare på kallet

For storm eller ild må verden falle

Én må for gammel ed med livet bøte

Og fiender ved Dødens porter møte

I

JASON

Jason hatet å være gammel.

Det verket i leddene. Beina skalv. Da han prøvde å klatre

opp fjellsiden, raslet det i lungene som en boks med små-

stein.

Han kunne heldigvis ikke se sitt eget ansikt, men fingrene var

furete og knoklete. Opphøyde blå blodårer gikk på kryss og tvers

over håndbakene hans.

Han luktet til og med som en gammel mann – møllkuler

og kyllingsuppe. Hvordan var det mulig? Han hadde gått fra å

være seksten til syttifem i løpet av noen sekunder, men gammel-

mannslukten hadde kommet umiddelbart: Pang. Gratulerer! Du

stinker!

«Nesten fremme,» sa Piper og smilte til ham. «Dette klarer du

fint.»

Det var lett for henne å si. Piper og Annabeth var forkledd som

nydelige greske tjenestejenter. Selv i de hvite, ermeløse kjolene og

sandalene med kniplinger hadde de ingen problemer med å ta

seg opp den bratte fjellstien.

Pipers mahognifargede hår var satt opp i en flettet spiral. Hun

hadde armringer av sølv rundt håndleddene. Hun minnet om en

7

gammel statue av moren, Afrodite, noe Jason syntes virket litt

skremmende.

Å være sammen med en vakker jente var nerveslitende nok i

seg selv. Å være sammen med en jente som var datter av kjærlig-

hetsgudinnen … tja, Jason var hele tiden redd for at han skulle

gjøre noe uromantisk, og at Pipers mamma skulle skule ned på

ham fra Olympos og forvandle ham til et villsvin.

Jason kikket oppover skrenten. Det var fortsatt hundre meter

til toppen.

«Dette er den verste planen i historien.» Han lente seg mot et

sedertre og tørket seg i pannen. «Hazels magi er for effektiv. Hvis

det blir slåsskamp, er jeg ubrukelig.»

«Det kommer ikke til å skje,» lovte Annabeth. Hun så utilpass

ut i tjenestejenteantrekket. Hun løftet hele tiden på skuldrene for

at kjolen ikke skulle gli av. Håret, som var satt opp i en knute,

hadde løsnet bak, og trådene dinglet som lange edderkoppbein.

Jason, som visste hvor sterkt hun avskydde edderkopper, valgte å

ikke bemerke det.

«Vi infiltrerer palasset,» sa hun. «Vi får de opplysningene vi

trenger, og så stikker vi.»

Piper satte fra seg amforaen, den høye vinkrukken av keramikk

som sverdet hennes var gjemt i. «Vi kan ta oss en liten hvil. Så du

får igjen pusten, Jason.»

Fra en snor i livet hang det magiske overflødighetshornet. Kni-

ven hennes, Katoptris, var skjult et eller annet sted i foldene på

kjolen. Piper så ikke farlig ut, men hvis det skulle bli nødven-

dig, kunne hun slåss med sverd av overjordisk bronse eller pepre

fienden med modne mangoer.

Annabeth løftet sin egen amfora av skulderen. Hun hadde også

et skjult sverd, men selv uten et synlig våpen så hun livsfarlig

8

ut. De stormgrå øynene gransket omgivelsene, på vakt mot hver

minste trussel. Hvis en eller annen fyr kom og ba Annabeth om

et glass vin fra krukken, gjettet Jason at hun ville sparke ham i

skrittet.

Han prøvde å puste jevnt og rolig.

Under dem glitret Afales-bukta. Vannet var så blått at det så ut

som om det var dynket med konditorfarge. Noen hundre meter

fra land lå Argo II for anker. Det virket som om de hvite seilene

var på størrelse med frimerker, og de nitti årene så ut som tann-

pirkere. Jason innbilte seg at vennene hans på dekk fulgte frem-

rykkingen deres i Leos magiske bronsespeil og prøvde å la være å

le mens de så bestefar Jason halte opp fjellsiden.

«Dumme Ithaka,» mumlet han.

Øya var egentlig ganske pen. En skogkledd åsrygg krummet

seg over midten. Hvite kalksteinsklipper stupte ut i havet. I buk-

tene lå det hus med røde tak og hvite kirker langs de steinete

strendene.

Det ville ha vært lett for Jason å styre vindene og fly opp til top-

pen av åsen, men neeei da. For ikke å vekke mistanke måtte han

slite seg opp fjellsiden som en gammel gubbe med dårlige knær

og kyllingsuppeånde.

Han tenkte på den siste klatreturen sin for to uker siden, da

han og Hazel hadde møtt banditten Sciron på en klippe i Kroa-

tia. Da hadde Jason i det minste hatt alle kreftene i behold. Det

de skulle møte nå, var noe mye verre enn en banditt.

«Er du sikker på at dette er riktig fjell?» spurte han. «Det virker

liksom litt – hva skal jeg si – stille her.»

Piper gransket åskammen. I håret hennes var det flettet inn en

mørkeblå harpyfjær – en suvenir fra gårsdagens angrep. Den blå

fjæren matchet ikke forkledningen så godt, men Piper hadde vir-

9

kelig fortjent den, etter å ha nedsablet en hel flokk med demon-

kyllingdamer helt på egen hånd da hun hadde kveldsvakt. Selv

gjorde hun ikke noe nummer av prestasjonen, men Jason mer-

ket at hun var stolt. Fjæren var en påminnelse om at hun var

en annen jente nå enn i fjor vinter, da de hadde kommet til

Halvblodsleiren.

«Ruinene er der oppe,» sa hun bestemt. «Jeg så dem i bladet på

Katoptris. Og du hørte det Hazel sa. ‘Den største …’»

«‘Den største forsamlingen av onde ånder jeg noen gang har

følt,’» husket Jason. «Ja, det høres uhyggelig ut.»

Etter å ha kjempet seg frem gjennom Hades’ underjordiske

tempel var en kamp mot flere onde ånder det siste Jason øns-

ket seg. Men nå sto hele oppdraget på spill. Mannskapet på Argo

II hadde en viktig beslutning å ta. Hvis de valgte feil, ville de

mislykkes, og hele verden ville gå under.

Pipers kniv, Hazels magiske sanser og Annabeths instinkter

pekte alle i samme retning – svaret lå her på Ithaka, i Odyssevs

eldgamle palass, hvor en horde med onde ånder hadde samlet

seg for å avvente Gaias ordrer. Planen var å snike seg rundt blant

dem, finne ut hva som foregikk, og deretter bestemme seg for hva

som var riktig fremgangsmåte. For så å komme seg vekk, aller

helst i live.

Annabeth rettet på det gylne beltet sitt. «Jeg håper forklednin-

gene våre holder. Beilerne var noen ekle typer i sin tid. Hvis de

finner ut at vi er halvguder …»

«Hazels magi kommer til å virke,» sa Piper.

Jason prøvde å tro på henne.

Beilerne: hundre av de grådigste, ondeste kjeltringene som

noen gang hadde levd. Da Odyssevs, den greske kongen over

Ithaka, forsvant etter trojanerkrigen, hadde en skokk av mindre

10

betydelige prinser invadert palasset hans og nektet å dra – hver av

dem med et håp om å gifte seg med dronning Penelope og overta

kongeriket. Odyssevs klarte å vende tilbake i all hemmelighet og

slakte alle sammen – selve kroneksempelet på en lykkelig hjem-

komst. Men hvis Pipers visjoner stemte, var beilerne nå tilbake

og hjemsøkte palasset hvor de hadde dødd.

Jason kunne nesten ikke tro at han skulle besøke det virke-

lige palasset til Odyssevs – en av de mest berømte greske heltene

gjennom alle tider. Men så hadde da hele dette oppdraget vært

en eneste lang rekke av utrolige begivenheter. Annabeth hadde

nettopp kommet tilbake fra den evige avgrunnen Tartaros. Bare

det var nok til at Jason ikke burde klage over å være en gammel

mann.

«Tja …» Han støttet seg på spaserstokken sin. «Hvis jeg ser like

gammel ut som jeg føler meg, må forkledningen være perfekt.

Kom, så går vi.»

Mens de klatret, rant svetten nedover halsen hans. Leggene

verket. Til tross for varmen fikk han frysninger. Og selv om han

kjempet imot, klarte han ikke å slutte å tenke på drømmene sine.

Helt siden de var i Hades’ Hus, var de blitt stadig mer livaktige.

Av og til sto Jason i det gigantiske, underjordiske tempelet i

Epirus hvor kjempen Klythios raget opp over ham og snakket

med et kor av ulegemlige stemmer: Tenk hvor mange dere måtte

være for å beseire meg. Hva tror dere venter dere når Moder Jord

åpner øynene?

Andre ganger sto Jason på toppen av Halvblodsåsen. Der steg

Gaia opp fra bakken som en virvlende skikkelse av jord, løv og

steiner.

Stakkars barn. Stemmen hennes runget ut over landskapet

og fikk grunnfjellet under Jasons føtter til å dirre. Din far er

11

den største av gudene, likevel regnes du alltid som den nest beste

– blant dine romerske kamerater, blant vennene dine, selv i din egen

families øyne. Hvordan skal du vise hva du er god for?

Den verste drømmen begynte på gårdsplassen utenfor Ulve-

huset i Sonoma. Foran ham sto gudinnen Juno og glødet som

smeltet sølv.

Livet ditt tilhører meg, tordnet stemmen hennes. Et fredstilbud

fra Zevs.

Jason visste at han ikke burde se, men han klarte ikke å lukke

øynene da Juno skinte som en supernova og avslørte sin sanne

gudeskikkelse. En grusom smerte skar seg gjennom hodet hans.

Kroppen hans skallet av lag for lag, som en løk.

Så endret scenen seg. Jason var fortsatt i Ulvehuset, men nå var

han en liten gutt – ikke mer enn to år gammel. En kvinne knelte

foran ham med en velkjent duft av sitron. Trekkene hennes var

vage og uklare, men han kjente stemmen hennes: lys og skjør,

som et tynt, tynt lag av is over en raskt strømmende elv.

Jeg kommer tilbake til deg, gutten min, sa hun. Vi ses snart.

Hver gang Jason våknet fra det marerittet, var ansiktet hans

badet i svette. Tårer sved i øynene hans.

Nico di Angelo hadde advart dem: Hades’ Hus ville vekke de

verste minnene deres og få dem til å se og høre ting fra fortiden.

Gjenferdene ville bli rastløse.

Jason hadde håpet at nettopp det gjenferdet ville holde seg

unna, men hver eneste natt ble marerittet verre. Nå klatret han

opp til ruinene av et palass hvor en hær av gjenferd hadde samlet

seg.

Det betyr ikke at hun vil være der, sa Jason til seg selv.

Men han sluttet ikke å skjelve på hendene. Hvert eneste skritt

virket tyngre enn det forrige.

12

«Nesten fremme,» sa Annabeth. «La oss …»

BOOM! Hele fjellsiden rumlet. Et eller annet sted over bak-

ketoppen runget et jubelbrøl, som fra tilskuerne i et amfiteater.

Lyden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Jason. For ikke

lenge siden hadde han kjempet for livet i Colosseum i Roma

foran et jublende publikum av gjenferd. Han var ikke så lysten på

å oppleve det samme på nytt.

«Hva var den eksplosjonen?» spurte han.

«Vet ikke,» sa Piper. «Men det høres ut som om de har det gøy.

Kom, så går vi og møter noen døde venner.»