Stig Sæterbakken Det onde øye

det onde øye

Materie orig_Layout 1 08.02.16 15:14 Side 1


Stig Sæterbakkendet onde øye

essays



Innhold

Det onde øye om Edgar Allan Poe: «Sladrehjertet» · 7

Tre forbud om Henrik Ibsen: Hedda Gabler · 25

Å være er å ikke være om August Strindberg: Ensam · 39

Det er for sent om William Faulkner: Absalom, Absalom! · 53

Handke og serberne – og vi · 73

Hitler, en metafor fra Tyskland · 87

Litteraturen og det etiske · 111

Goddag mann, Alter Ego om Søren Kierkegaard, ved et par av dem · 129

Fortellingenting om Emmanuel Boves forfatterskap · 141

Den rasende Ena om Vibeke Grønfeldt: Det rigtige · 157

En prosa kan råtne om Lars Jakobson: Kanalbyggarnas barn · 169

Eksorsisten om Ján Ondrus’ forfatterskap · 183

Er det noen der? om Samuel Beckett: Hvordan det er · 205

Hvorfor jeg alltid hører på så trist musikk · 221

Opplysninger · 233

[ 5 ]



Det onde øyeom edgar allan poe:«sladrehjertet»

(1843)

1.I mørket står en mann. I syv netter har han stått slik, meden lampe i hånden, inne i bekmørket i en gammel mannssoveværelse. Sakte, sakte, etter å ha ventet i mørket i fleretimer, har han hver natt åpnet for en tynn lysstråle. Syv net-ter på rad har lyset fra lampen hans falt på den sovendeman nens ansikt. I syv netter har han vært ute av stand til åfullføre ugjerningen han har kommet dit for å utføre. Så,endelig,den åttende natten,treffer lysstrålen det ene øyet tilgamlingen. Bare det: øyet alene, trillrundt, skrekkslagent.Syv døgns pinefull venting er over. Endelig er øyet åpent.Endelig kan han skride til verket. Med et skingrende skrikkaster han seg over den livredde mannen, drar ham over -en de på gulvet og velter sengen over ham. I enda noen minut ter fortsetter offerets hjerte å banke. Så blir det stille.Den gamle mannen er død. Hjertet har sluttet å slå. Hansene stik kende stirrende øye skal aldri åpne seg mer. Morde -ren har utryddet – tror han – det som så lenge har plagetham, den ene uutholdelige tingen som har forfulgt ham ogtruet med å gjøre ham gal.

[ 7 ]


2.Hendelsen finner sted i en av Edgar Allan Poes mestkjen te noveller, «Sladrehjertet» («The Tell–Tale Heart»), første gang publisert i tidsskriftet Pioneer i januar 1843. Deter en fortelling om en kriminell tvangshandling, utløst aven tilsynelatende tilfeldig anomali. Det er en fortelling omfortrengning og om nagende skyld, om skyldfølelsens om-slag i hysteri og vanvidd, materialisert i et uforglemmeligsur realistisk bilde: hjerteslagene til et myrdet og partertmenneske, «som lyden fra en klokke pakket i bomull», densiste i en serie vrangforestillinger, den som til slutt drivermorderen til å tilstå.

3.Gamlingen jeg-fortelleren står og betrakter i sove-rommet om natten er den herren han etter alle kunstensregler tjener om dagen. Og det er en arbeidsgiver som aldrihar gjort ham noe galt, som aldri har forsømt ham eller ut-nyttet ham på noen måte, nei, som tvert imot har behand-let ham overordentlig godt, langt utover hva man kan for-vente av et alminnelig herre-tjener-forhold. Han (jeg-fortel-leren) har med andre ord ingen grunn til å ville det gamlemennesket noe vondt. Heller ikke ligger det noen økono-mis ke motiver eller andre vinningshensyn bak hans kynis -ke mordplan,den han utførlig gjør rede for i novellens førs -te del. Den eneste grunn han oppgir – denne til gjengjeldav tvingende nødvendighet – er det ene øyet til den gamle,

[ 8 ]


«et blekt blått øye, med en hinne over», som ligner øyet tilen gribb, og som han føler iakttar ham på en slik måte atblodet isner i kroppen på ham. Dette ene øyet er det hanikke lenger holder ut å ha hengende på seg. Denne enetingen er det han må kvitte seg med, om det så betyr den el-skelige gamle herrens død på kjøpet.

4.Jeg-personens helt urimelige avsky for øyet (den Thor-kild Bjørnvig i sin klassiske, om enn noe snevre studie fra1960 utlegger som en form for «estetisk idiosynkrasi») ermono man av natur og ser fullstendig bort fra det omkring -liggende, i dette tilfellet et menneske av kjøtt og blod, et leven de og tenkende vesen som morderen selv. Det er der-for han er handlingslammet så lenge gamlingen sover: deter ikke ham, men det han er ute etter å ta av dage. Først denåttende natten (som etter et skaperverk på syv dager), daden spindelvevtynne lysstrålen treffer gribbøyet midt i, erhan i stand til å gjennomføre sin overmodne ugjerning.

5.Den nervøse argumentasjonen for mordet levner ingentvil: «for it was not the old man who vexed me, but his EvilEye». Med dette onde øye som tekstens sentrale modusskri ver Poe med støtte i en av de eldste og mest utbredteforestillinger fra folketroen verden over, den om «å kastedet onde øye», det vil si enkelte menneskers evne til å skade

[ 9 ]


andre med blikket. Det onde øye tilskrives ikke nødvendig -vis en bevisst vilje; like vanlig er det å tenke seg at dette ernoe hvem som helst kan gjøre, også uten at de ønsker deteller selv er klar over det, den «skyldige» betraktet som enslags uvitende smittebærer, f.eks. ved tilfeller av uforklarligsykdom. Troen på dette er ennå utbredt, særlig i katolskeland som Irland, Hellas og Italia, og er opphav til en rikhol -dig katalog av beskyttende knep,så som amuletter med øye -motiver (Italia) eller klær med små innsydde speil (India).I Latin-Amerika blir blått regnet for å ha en beskyttendeeffekt, siden fargen assosieres med Jomfru Maria: blå båndblir festet på spebarn (som ansees å være spesielt utsatt)eller hus blir malt i blått. I det gamle Egypt brukte man ud -jat ti («to øyne»), der det ene øyet representerte solen, detandre månen: dette ble tegnet eller risset inn på båter oghus, eller det ble båret som smykker. Å bli rammet av detonde øye forbindes ofte med svakhet: i Chile er det i regelenbare kvin ner som blir det, og hvis det skjer med menn, blirdet oppfattet som et tegn på svakhet eller feminitet.

Selve drapsakten hos Poe – ødeleggelsen av øyet – knytterdessuten an til blindingsscenen i Kong Ødipus, og i det heletatt, som en sentral figur i den greske tragedien, bevegelsenfra uvitenhet (blindhet) til viten (innsikt), tilbake igjen (tilblindhet) via ødeleggelse eller selvmord.Og det peker fremmot det 20. århundres mer ytterliggående metaforikk, såsom den ekstreme tingliggjøringen (og fetisjerin gen) i Batail les Historien om øyet (1928), eller den sjokkeren de åpnings scenen i Dalí og Bunuels En andalusisk hund (1929):barberknivens snitt i det blottede øyeeplet.

[ 10 ]


6.I «Sladrehjertet» blir øyet (av nevrotikeren) på detnærmeste tillagt et eget liv, en egen bevissthet så å si, uav-hengig av personen det sitter på, liksom en egen seendegjenstand, forsterket med Poes bruk av store forbokstaver,«Evil Eye», som var det en guddommelig (djevelsk) enhet,en gudegitt dømmende instans. Hvem mannen er, haringen betydning. Han er der ikke annet enn som den tilfel -dige (og uheldige) bærer av gribbøyet, et uskyldig offer foren skjebnens brutale ironi: å måtte ødelegges for å få øde-lagt øyet. Dette understrekes av den letthet med hvilkenparteringen av liket skildres: det er som den gamle man-nens legeme, hans fysiske gestalt, knapt nnes, som den ikkeeksisterer annet enn som et ubetydelig, tilfeldig vedheng.Lett som bare det lar han seg oppløse i sine enkelte be-standdeler, gjemmes bort, viskes ut.

Øyet er det eneste som betyr noe, det eneste som tilkjen-nes noen verdi eller mening i paranoikerens verden, omenn denne mening er forferdelig, uutholdelig. Og langtmer enn å være et eksklusivt objekt for vemmelse (Bjørn-vig), beskrives øyet (av galningen) som noe som i dypesteforstand angår ham, anklager ham, ja, rent ut antaster hamved sitt blotte nærvær,liksom det utgjør en trussel mot hanspersonlige integritet, hans moralske gehalt, så å si. Øye motøye utkjempes her en stille krig mellom to antagonistiskeblikk: ett offensivt og lykkelig uvitende (gamlingens); ettpas sivt, bluferdig, skyldtynget (paranoikerens). Det ene nåde løst, suverent; det andre flakkende, plaget, forskremt.

[ 11 ]


Det ene som stirrer uforferdet fra solen står opp til dagentar slutt; det andre som trenger natten og mørket for (åvåge) å se.

7.Det er et ekstremt fortettet bilde: et øye som stirrer på et annet øye, omsluttet av et svart og ugjennomtrengeligmør ke. Det er et bilde som ved sin nesten banale enkelhet(typisk for Poe) beskriver en tilstand av ren, av absoluttangst. Det er den tilstanden man befinner seg i når et stir-rende øye er det eneste som synes i mørket, og der deneneste lyden som kan høres er den ville bankingen fra hjer-tet til en mann som frykter for sitt liv.

8.Det lukkede rommet (med skoddene for) er angstensrom: et pregløst og lydtett isolat, fullt av redsler, fullt avmart rende og selvforherligende tankespinn,hvorfra enhverfornuftig kommunikasjon med omverdenen er dømt til åmislykkes. For dette angstens rom er også et språklig rom,et språklig mørke, der mennesket ikke lenger er i stand tilå gjøre seg forstått for andre enn seg selv, for seg selv tilgjengjeld fullt og helt, i en uforstyrret selvforsterkende be-kreftelse av hvilke vrangforestillinger som helst. I detteskrekkammeret er alt det betydningsfullt for paranoikerensom for en utenforstående vil fortone seg mer eller mindremeningsløst, og vice versa. Graden av mening er omvendt

[ 12 ]


proporsjonal: jo mer logisk galningen resonnerer, destomer vanvittige vil hans resonnementer sannsynligvis frem-stå for utenomverdenen. Jo mer systematisk han går tilverks, desto mer avsindig vil han også virke.

For det er en av angstens forbannelser, at den aldri nårut over den angstridde.Den kan ikke betroes noen eller over- føres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklaresoverfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på denmåten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensom-hets sykdom. Det er det øyeblikket da man møter seg selvog vet at man er alene, at det er det man egentlig er. Når vii et anfall (eller en tilstand) av angst står ansikt til ansiktmed det vi frykter, er det alltid oss selv vi ser. Vi ser noe for-ferdelig, noe uutholdelig, som er en del av oss selv. Ingen-ting er pådyttet utenfra. Våre redsler springer alltid ut fraoss selv.

I Poes novelle finner denne konfrontasjonen sted bådepå et fysisk, sanselig plan, og et abstrakt, metaforisk plan.Øye til øye med redslene overveldes han (morderen, somennå ikke er blitt morder) av den ondskap som er hans egenog som den elskelige gamle mannen bare opptrer som etsubstitutt for, eller rettere, kanskje, en ytre ramme rundt:det onde i det gode, så å si. (Jeg-fortelleren fungerer selvsom en slik ramme, som en reminisens av enkel og like-frem menneskelighet rundt et gryende vanvidd som er iferd med å virkeliggjøres i sin fullkomment maktstjelendeog overveldende form.)

[ 13 ]


9.Vendingen finner sted idet lysstrålen treffer blink denåttende natten. Men hva består den egentlig i, bortsett fradet innlysende: at synet av det forhatte øyet gjør mordereni stand til å drepe? Er det ikke som den blåbleke kulen, per-fekt isolert i det massive mørket, nå fullstendig overskriderfortellingens (i hvert fall i utgangspunktet) realistiske set-ting, at øyet her går fra å være et realistisk objekt i fortellin -gen til å bli noe i nærheten av et rent bilde, en ren abstrak-sjon, selv om situasjonen fremdeles befinner seg innenforrammene av novellens rå psykologiske realisme? Er det ikkesom en slags transcendens finner sted her, i denne scenen,ved dette vendepunktet – øyets åpenbaring, så å si – idet detaljen løsrives fra helheten, idet alle andre gjenkjenne-lige virkelighetselementer trekkes tilbake og etterlater øyetalene, som et lysende tegn i natten?

10.Men det er også noe annet som skjer, eller har skjedd, ret-tere sagt, litt tidligere i teksten, nesten umerkelig, men like -fullt tydelig, som en slags forberedelse av det som skal kom -me. For hva var det Poe lot drapsmannen si da han skulleforklare hva som drev ham til å drepe? «… it was not theold man who vexed me, but his Evil Eye.» Og hva er detsom skjer, nesten uten at vi merker det, idet vi leser dennesetningen høyt for oss selv? Jo, «his Evil Eye» høres likedanut som (og kunne like gjerne være) «his Evil I»; «det ondeøye» via ordlyden transformert til sin fonetiske tvilling,

[ 14 ]


«det onde jeg». Og er det ikke da straks som denne fone-tiske forvekslingen, bevisst eller ubevisst fra Poes side, vek-ker en mistanke som i alle tilfeller ligger latent i tekstensidiosynkratiske drama: at det aldri står om noen andre ennhovedpersonen selv, at det er et selvoppgjør det dreier segom, hans kamp med seg selv og sine indre demoner? Og atdet er dette han innser denne natten, at han er alene derinne i mørket? At den gamle mannens rolle i nevrotikerensunivers først og fremst har vært som målskive for en gry-ende personlig krise (den han febrilsk forsøker å dekkeover i novellens stotrende åpningslinjer)? Og at den gamlemannen nå, for et øyeblikk, er borte, og bare målskiven,øyet – jeg’et – er igjen, liksom det svever i et uendelig indrerom? (En som har brukt dobbeltbetydningen «eye/I» be-visst er Nabokov i romanen The Eye, 1930.)

11.Påfallende, i hvert fall, hvordan strålen fra lykten trefferrett på og aldri avslører noe mer av offeret (liksom han ikkeer der) enn denne perfekte rundingen av et vidåpent øye,lik en teatralsk bekreftelse på det den fonetiske forvekslin -gen allerede har antydet kan være tilfelle,at det er seg selv ogikke gamlingen han står overfor denne natten. Det er jo tilog med slik at når han hører den gamle mannens døds-angst i mørket, ja, da gjenkjenner han den som sin egen. Hanvet, selv på høyden av sin overmodige hybris – triumfenhan føler over å stå der i mørket med uinnskrenket maktover sitt intetanende offer (og som i virkeligheten bare er

[ 15 ]


en forkledning for den aller dypeste angst) – han vet nøy-aktig hva det er offeret gjennomlever, vet nøyaktig hvilkeredsler som herjer i ham. På sammenbruddets rand bliroffer og overgriper identiske.«Jeg visste hva den gamle mannen følte, og hadde medlidenhet med ham, selv om jeginnerst inne klukklo.»

12.Som om forvekslingen øye/jeg introduserer et speil i detsom er novellens sentrale rom (det bekmørke soveværelset).Som om det plutselig står et speil der i det andre mennes-kets (den gamle mannens) sted. Som om det er dette spei-let lysstrålen fra morderens lykt treffer denne åttende nat-ten. Som om det er det han ser i speilet: sitt eget stirrendeøye; sin egen ondskaps redsel og fortvilelse. Som om dengamle mannen – Den andre – for et øyeblikk opphører åeksistere,trer tilbake for å overlate jeg-fortelleren til seg selvog sitt nødvendige selvoppgjør, den etterlengtede konfron-tasjonen med alt det i seg selv som han har fornektet, for-trengt, ikke har villet akseptere eller la bli gjenstand for re-fleksjon … for så i neste øyeblikk å gjenoppstå som detoffer han (jeg-fortelleren) trenger for å realisere seg selvsom ødelegger og morder. Som om det er det morderen serfor enden av lysstrålen: seg selv, eller noe som utgjør en ve-sent lig del av ham og som han overhodet ikke kan forhol -de seg til, noe som bare fyller ham med skrekk, som barevekker en panisk trang til å ødelegge, utrydde, jevne medjorden.

[ 16 ]


13.Slik er historien utlagt: et i utgangspunktet (må man an -ta) intellektuelt og følelsesmessig normalt utrustet individ,presset så langt (av sine egne fantasmer) at det er i ferd medå miste kontrollen og gi etter for sine mest destrukti ve lengs- ler og overgi seg til et formløst mørkes vanvittige og volde-lige beruselse. Det vil si for ham, jeg-fortelleren, synes detsom oppgivelsen allerede har funnet sted. Alt i åpningsav-snittet – hans febrilske (og fra første stund mislyk kede) for-søk på å overbevise sin leser (den ytre dømmen de instans)om at han er ved sine sansers fulle fem – virker det somselvinnsikten har måttet gi tapt for frykten, for angsten, foren krypende fornemmelse av galskap. Den selv beherskelsehan foregir å besitte har antagelig forlengst havarert, hansforsikringer er falske, han fremstår fra ende til annen vakle -voren, gjennomskuelig.For lenge,åpenbart,har han sett påseg selv som om ingenting var galt fatt. For lenge har hanfor nektet alt det som ikke var det.Han er for sent ute til denselverkjennelsen som kunne stoppe forbrytelsens modning.Forfølgelsesvanviddet hindrer ham i å kom me ajour. Deteneste som gjenstår er den desperate voldshandlingen, densiste krampaktige selvfornektelsen som skal trekke hamunder i vanviddets dragsug for godt.

[ 17 ]


14.Den andres posisjon er her tvetydig. På den ene siden erhan den kilde til irritasjon og vemmelse som mobilisererjeg-fortellerens destruktive tilbøyeligheter, på den andresiden er han den inkarnasjon av kropp og sjel, fornuft ogfølelser som gjør det umulig for jeg-fortelleren å gå løs påham. Han representerer altså både det som vekker draps -instinktet til live og det som holder drapsmannen i sjakk;han er påskuddet og forhindringen i ett.

15.Som om øyet er en blink i mørket, med sitt svarte sentrum,det sentrum jeg-fortelleren nå konsentrerer alle sine krefter(alt sitt hat, all sin selvforakt) om å treffe, i den hensikt ådestruere det. Det unevnelige sentrum. Det onde jeg.

16.Gribbøyet svares av sin motsatte ytterlighet i «Densvarte katten» («The Black Cat»), publisert et halvt år etter«Sladrehjertet»: her er det kattens tomme øyenhule somforfølger den angstridde forbryteren. Øyet er borte, hulletstirrer tomt tilbake på den skyldige, en konstant påminnel -se om den grufulle handlingen som forårsaket det. Et nega -tivt – tomt – blikk, like plagende, like klandrende, like uut-holdelig som det til den gamle herren. Det er den svartesamvittigheten som aldri forlater den skyldtyngede, uan-

[ 18 ]


sett hvilke retoriske avledningsmanøvre alkoholikeren her,og nevrotikeren i «Sladrehjertet», oppviser i tekstens over-flate. Frimodigheten er angstens skalkeskjul.

17.Vi snakker stadig om det gode og det onde, enda all erfa -ring forteller oss at de vesentlige tildragelser i våre liv utspil -ler seg i en ubestemmelig gråsone mellom disse idealisertemotpolene; vi kjæler ennå for dikotomien, enda vi godt vetat de hendelser aldri forekommer som bare er gode ellerbare er onde. Så hva snakker vi om, når vi snakker om detgode og det onde? Er noe av grunnen til at vi har så lett fordet, at vi vet, at så lenge vi holder oss til disse idealiserte ogabstraherte (og dessuten religiøst funderte) begrepene, såbe finner vi oss også på betryggende avstand fra de reali te-ter vi med disse begrepene foregir å berøre (men i virkelig -heten ikke engang er innen rekkevidde av)? Er det slik at vibare er i stand til å snakke om ondskapen først etter at vihar sterilisert den, abstrahert den, fjernet alt ved den somer forbundet med lidenskap og lyst, kjent dens tiltreknings -kraft død og maktesløs, redusert den til et fremmedlegeme,gjort refleksjonen omkring den ene og alene til et spørs-mål om diagnostikk?

[ 19 ]


18.For det er de siviliserte som snakker, mens barbarenetier. Ja, det å snakke er per definisjon sivilisert. Eller rettere:språket er det siviliserte menneskets uttrykk, mens voldener taus. Slik konstituerer sivilisasjonen (og det sivilisertesprå ket) seg som om volden er noe utvendig, noe fremmed,ikke bare i forhold til sivilisasjonen, men i forhold til men-nesket selv. Man kunne si at volden, som en del av den men-neskelige helhet, i prinsippet ikke har noen stemme, ikkehar noen språklig utgang, at mennesket dermed fortier vesent lige sider ved seg selv, og at språket er basert på den -ne fortielsen, denne løgnaktigheten. Kanskje vil det alltidvære slik? Kanskje må det være slik?

19.Men hva er det egentlig vi er redde for? Hva er det vi for-svarer oss mot? Vet vi det selv? Eller er det slik at vi er blittså vant til å beskytte oss at vi forlengst har glemt (hvis vinoen gang har visst) mot hva, lik festningsverket som stårigjen etter at fienden har reist hjem, og som står der ennå,selv lenge etter at de siste er døde som husker kampenesom raste?

20.Hvis onde øye er det vi skjuler oss for? Vårt eget? EllerDen andres?

[ 20 ]


21.På den annen side: hva er det egentlig å forstå? Hva villevi ende opp med, dersom vi fullt ut forsto det onde? Hvaventer oss ved tankens og språkets yttergrense, annet enn – høyst sannsynlig – forvirring, svimmelhet, kaos? Men deter kanskje denne forvirringen,denne svimlende berusel senvi i vår ytterste anstrengelse lengter etter å bli revet med av?Dette vi innerst inne intenst ønsker skal skje? Slik vi drøm-mer om å ende våre dager, revet opp fra vår hverdags gren-seløse trivialitet, slynget ut av en voldsom brottsjø, forvand- let til pur hensynsløs livsutfoldelse, druknende i vårt egetoverskudd, til slutt trukket under i en uimotståelig des truk-tiv malstrøm? Er det en slik undergang våre hemmeligedrømmer kretser om?

22.Det kan synes som våre (glans)roller som anstendigemedmennesker og lovlydige samfunnsborgere forbyr oss åreflektere over det onde annet enn gjennom å ta avstandfra det. Vi omtaler det onde bare når vi må, og da bare fordivi ser det som nødvendig å distansere oss fra det. Liksomvåre betraktninger er forutbestemte til å anta fordømmel -sens form. Noe som gjør at disse betraktningene sjeldeneller aldri bringer oss noe nærmere dette som for hver enkeltav oss til enhver tid representerer en mulighet for katastro-fal utskeielse, rasering, fall. Vi snakker som dommere, aldrisom lovbrytere. Kanskje er det også derfor det ofte går så

[ 21 ]


galt? Fornektelsen slår tilbake på oss selv: konfrontert medvåre egne tilbøyeligheter har vi gjort oss selv til hjelpeløseofre for det vi stort sett har betraktet som feil og manglerhos andre. «Barbarene» er alltid de andre, vi de «siviliser te»som regner oss for vel forsikret mot ondskapen gjen nomavstandstagen alene.

En kultur som med denne medisineringen tror seg kurertfor det onde er sikret en uendelig rekke tilbakeslag. For defleste mennesker er det nok med en håndfull kriser i daglig -livet, et par uønskede endringer i livssituasjonen før spille-reglene er drastisk endret fra slik de var under de alminne-lige og trygge forhold man regnet som urokkelige. På denmåten er vi i stand til å felle en moralsk dom over det allermeste av det vi i vår sosialt og politisk funderte trygghets-tilstand naturlig betrakter som uønsket, og som samtidiger det vi uten å blunke ville kaste oss ut i den dagen dennetryggheten blir tatt fra oss.

Svin er vi alle,når det kommer til stykket.Det eneste somholder oss fra å bli mordere og fascister er at forholdeneennå ikke, lykkeligvis, er blitt lagt til rette for det. Ethvertmenneske er under gitte omstendigheter i stand til å tortu -rere et annet menneske. Dette er realiteter ingen av oss kanse bort fra. Eller selvsagt kan vi det, og det er det vi gjernegjør, hver og en av oss på sitt individuelle skinnhellige vis.Denne skinnhelligheten bør imidlertid motarbeides på alleplan. Om det gjenstår noen troverdig moralsk posisjon åinn ta, må det være den å innrømme at i det kritiske øye-blikk er moral noe som er ukjent for oss.

[ 22 ]


23.Litteraturen er det stedet der vi kan tale fritt om altdette.

24.Det onde er ikke nødvendigvis vold. Men det blir til voldi det øyeblikk det ikke kan artikuleres. Volden kan selvsagtbåde forklares rasjonelt og begrunnes systematisk, men dis -se forklaringene, disse begrunnelsene vil som oftest væreskinnforklaringer, liksom-begrunnelser, stablet på bena forå unnskylde eller bortforklare det inntrufne,ikke for å blott- stille eller undersøke dets natur. Man legitimerer overgre-pet ved hjelp av vikarierende motiver. Eller man fører opp- merksomheten på villspor ved å beskrive voldsutbruddetsom noe annet enn det det er. Språket er derfor ingen ga-ran ti for noe som helst, siden refleksjonen, argumentasjo-nen, kommunikasjonen like gjerne kan brukes til å forsva -re (eller forberede) et overgrep som til å fordømme (ellerfor hind re) det. Samtidig representerer volden – i det avgjø -ren de øyeblikk – en siste oppgivelse av språket, en frigi-velse av krefter som ikke lenger lar seg omsette i en språkligstruktur. Selve voldsgjerningen er det stumme skriket, løs- revet fra enhver språklig overbygning eller understøttel se.Voldsgjerningen er det som verken lar seg uttrykke eller ut-slette. Volden er alt det vi ikke kan få sagt på noen annenmåte. Volden er det eneste uttrykket for vold.

[ 23 ]


25.Det er dette Poe skildrer i «Sladrehjertet»: overgangen fraspråkhandling til voldshandling. Klinisk presist angir handet punktet – bristepunktet – der den språklige refleksjo-nen må gi tapt for angsten, for dens mest destruktivt ut age-rende fortvilelse og desperasjon. Novellens jeg-forteller erspråk løs idet han med et «vilt brøl» kaster seg over den gam -le. Hadde han klart å uttrykke det onde, klart å opparbeideseg en bevissthet om den onde impuls, «det onde jeg», ville– kanskje – mordet ha vært overflødig.


Documents

Stig Sæterbakken Det onde øye