8 9

Urban– Bli med Cecilie Skog på byturekSpediSjon

En tidlig vårdag, alt kan skje, og det gjør det. Byturen blir en helt annen enn planlagt.

Tekst: Kristin Dugstad Vestrheim. Foto: Jeanette Larsen

Planen var at ordfører Leif Johan Sevland skulle ta Cecilie Skog med på en tur til byen. Vise henne gatene og butikkene, tråkke opp ruten han ofte bruker. Det går ikke. Sykdom krever at ordføreren holder senga denne dagen. Da er det godt at Cecilie har vært ute både vinternetter og sommer dager før. Utfordringen tas på strak arm – det blir hennes shoppingrute isteden for, og hun vet akkurat hva hun vil vise fram. Om de to stavangerprofilene ville valgt den samme ruten finner du ut ved reisens mål.

VinterrutenKaldt i luften og helt stille. Den type stillhet som synes å komme fra skyene like før snøen faller. Tidlig vår kan fortsatt være vinterlig og kald. Cecilie er ikke ukjent med kuldegrader. Hun har kledd seg godt:

– Dette er vinterruten min altså, forklarer hun. Vi har startet vandringen ned mot sentrum, gjennom Øvre Strandgate og

Gamle Stavanger. Hun går alltid denne brosteinsveien mellom hvite stuer på veien mot byen.

– Jeg mener, hvis det hadde vært varmere, mer sommerlig, hadde jeg foreslått at vi kunne stoppe ved fiskeutsalget innerst i Vågen. Der er det koselig å kjøpe ferske reker og sette seg ned utenfor og spise dem med en gang, forteller hun.

Veien fortsetter langs Vågen og inn Skagen, forbi Helge R. Myhre hvor Cecilie var forrige gang hun trengte et flagg å plante på Nordpolen, videre opp mot Øvre Holmegate.

Går andre veier– Det er en litt annen vei inn mot sentrum, dette, medgir Cecilie:

– Jeg sniker meg liksom inn bakveien, sam­tidig som jeg får sett flotte steder på turen.

10 11

Og så er det veldig praktisk om desti na sjo­nen er Øvre Holmegate, begrunner hun.

Det er dit ferden går. Til gaten med fargene, butikkene og kafeene. Akkurat nå er det sist nevnte som gjelder. Varm kakao og sjoko lade biter med humoristisk­beskrivende navn på Sjokoladepiken. Av med boble­jakker og skjerf, tett mellom bordene, standard jazz fra høyttalerne. Lun stemning og fristende smaker. De andre som er her inne, er både helt unge og godt voksne. Her trengs ingen annen fellesnevner enn delt begeistring for det søte liv.

– Byen for meg er viktig som treffpunkt, forteller Cecilie.

– Sjokoladepiken og Bøker og Børst over gaten er to absolutte favoritter, avslører hun.

– Men med fri natur som arbeidsplass, hvordan oppleves hektisk byliv?

– Jeg behøver begge deler. Å være på tur er selvfølgelig noe helt annet enn å være i byen. Jeg kan kjenne hvordan roen senker seg når jeg er i naturen. Da er det klart hva som er oppgaven: Å legge en viss distanse bak seg i løpet av en dag. Samtidig, byen byr på noe annet som jeg også setter pris på. Jeg trenger å treffe venner, være sosial– jeg er absolutt ingen huleboer! Jeg tror egentlig ikke det trenger å være noen motsetning der det ene utelukker det andre. Jeg liker godt å pynte meg, gå i fine kjoler, men kan på den andre siden fint være på lengre turer der det ytre ikke vies en tanke. Jeg elsker store byer, New York for eksempel er fantastisk, men livet er også godt der ute i vill natur. Jeg

ønsker ikke å bli plassert i en bås – det er plass for alt sammen, tror Cecilie.

Vil ha ekte vareKakaoen på Sjokoladepiken er god – og mektig. Turen går videre. Ned bakken mot Østervåg og inn på Fair Play Design.

– Jeg er opptatt av at det jeg kjøper skal borge for kvalitet, forteller Cecilie. Hun sverger til ekte vare: Ull, silke, bomull – og nylig oppdaget: Bambus.

Flere og flere merkevarer forsøker nå å gjøre en innsats med tanke på miljø og energibruken som behøves til produksjon, noe Cecilie er glad for. Fair Play Design ivrer for miljø og mennesker gjennom produktene de selger, og tilbyr både silke, viskose og økologisk bomull.

Fant en skattFra Fair Play Design går veien videre utover i Østervåg. Opp en av sidegatene er kjolebutikken med det rare i: Cinderella. Cecilie peker i retning av butikken:

– En kjole derfra utløste terningkast fem i en sånn best­kledd­kåring! Og jeg som aldri har fått den slags utmerkelse i mitt liv. Det var da jeg var med i “Skal Vi Danse” i fjor høst og kjoler plutselig ble en større del av livet mitt enn vanlig. Morsomt og litt rart samtidig, innrømmer hun.

Kvalitet varer lengstTuren går ikke innom der i dag. Cecilie vil vise oss en annen yndlingsbutikk et annet sted. Vel inne i Nygata: Noa Noa. Den danske kjeden ble startet av brødrene

12 13

Holstein tidlig på 1980­tallet. De ønsket å tilby noe annet enn det de opplevde som uniformert mote. Tredve år senere tilbyr Noa Noa feminine og smarte kvalitetsklær i gode materialer, både i fargesterke og duse toner. Kjeden er kjent for å være opptatt av miljø og at produksjonen foregår på en måte som ivaretar arbeiderne.

– Jeg er opptatt av disse tingene, forklarer Cecilie:

– Istedenfor å kjøpe mange og billigere klær, som jeg kanskje ender opp med å ikke bruke noe særlig, kjøper jeg heller kvalitet. Her inne har jeg funnet mye flott, sier Cecilie og ser rundt seg i butikken. Hun har trukket fram en florlett bluse i lys silke som ville vært fin både til dongeri og skjørt.

De viktige fargene– Og ellers når det gjelder valg: Jeg er veldig glad i blått – og gult! Jeg har en signalgul sofa som jeg er veldig glad i, forteller Cecilie og fortsetter:

– Jeg er glad i farger generelt, når jeg tenker meg om. Det må farger til, fortsetter hun og fisker fram en fløyelskåpe i lyseblått fra et av stativene. Brokadeslaget sender tankene til prinsesser og eventyr.

Videre oppover Nygaten, til Laugmannsgata som leder inn mot Arneageren.

Kryssende spor– Kulturhuset er et annet sted som betyr mye for meg, med kino, bibliotek og kafeer. Det er et levende og viktig møtested som jeg har brukt flittig opp gjennom årene, forteller Cecilie. Byturen går mot slutten. Det har falt noen snøfnugg, luften er fortsatt kald og rå, ordføreren er forhåpentligvis på bedringens vei. Hvilken vei ville han tatt, om byturen hadde vært i hans regi? En telefonsamtale fra Rådhuset noen dager senere avslører:

– Jeg ville startet ved Kiellandsstatuen, gått via Domkirken og forbi torghandlerne og Norges Bank­bygget, videre inn Laug­mannsgata mot Arneageren, ned Søragata mot Østervåg, og opp igjen til Kirkegata. Her ville jeg ha stukket en tur innom Børge Roan, deretter gått mot Hauge på torget før veien gikk opp igjen mot Rådhuset, sier han, og forteller videre:

– Jeg liker godt å være i byen, ta meg tid til å treffe folk på gaten, slå av en prat, være på handel. Det er en god lørdagsaktivitet. Og så er jeg jo heldig som har kontor omtrent midt i byen da, sier ordføreren fornøyd.

To spennende mennesker på ulike veier. Ruter som krysses her og der. Du har muligheten til å gå dem begge.