Foto: Erik Aschjem

FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN

2/08Årgang 27

F

- et tidsskrift fraForum for miljø og helse

Årskonferansen i Tromsø 5-6 mai

s. 2

Forebygging av legionellose i dusjanlegg

s. 18

Vannkvalitet og helses. 42

Tema: Vann

2

Konferansen ble avholdt på Radisson

SAS Hotellet i Tromsø, midt i sentrum.

Dagen startet med registrering og

kaffe, spesielt tiltenkt de som måtte

opp grytidlig for å rekke fram i tide.

Først var der åpning av konferansen

og velkommen ved leder Ann Kristin

Ødegård og kommunelege i Tromsø,

Trond Bratland. Han viste bilder av

nordnorsk natur, men presenterte også

Tromsøs største faglige utfordringer innen

miljørettet helsevern; svevestøvproblema-

tikk, radon, støy og godkjenningsarbeid i

forbindelse med skoler og barnehager.

Første faglige innlegg i konferansens

første hovedbolk ”Nytt fra miljørettet

helsevern”, var ferske og foreløpige resul-

tater fra Helsedirektoratets gjennomgang

av miljørettet helsevern feltet ved Finn

Martinsen fra Helsedirektoratet. Endelig

rapport med resultater fra undersøkelsen

vil foreligge i juli i år. Arne Marius Fosse

fra Helse- og omsorgsdepartementet

sa avslutningsvis litt om oppfølging av

rapporten og hva som vil skje videre.

Etter en kort pause la Hans Ånstad fra

Helsedirektoratet fram resultater fra en

rapport om kommunelegens oppgaver

og roller innen samfunnsmedisin. Arne

Marius Fosse kommenterte også oppføl-

ging av denne rapporten.

Før lunsj presenterte Marius Fosse og

Ragnhild Spigseth nyheter og aktuelle

saker fra departementet. Det ble blant

annet informert om kommende lovend-

ringer og handlingsplaner, samt nasjonal

strategi for forebygging og behandling

av astma- og allergisykdommer som

skulle offentliggjøres dagen etter.

Årskonferansen i Tromsø 5-6 maiTekst: Randi Haugen. Bilder: Randi Haugen, Arild Jensen og Kristin Tørum

Forum for miljø og helse sin årlige konferanse ble for første gang avholdt i Nord-Norge! Dette var et ønske fra mange ved evaluering av fjorårets konferanse.

Flere av deltakerne ankom Tromsø på

søndag og hadde litt tid til å utforske byen

før konferansestart mandag morgen.

Etter lunsj tok vi fatt på neste hoved-

tema – radon. Anne Liv Rudjord fra

Statens Strålevern hadde et innlegg om

3

radon i inneluft, og Bjørn Frengstad

fra NGU videreførte temaet ved å

snakke om radon, praktisk geologi og

berggrunnskart. Etter en kort pause

sa Frengstad litt om radon i vann før

Karina Dølerud fra Tromsø kommune

fortalte om hvordan Tromsø hadde gjen-

nomført en radonkartlegging vinteren

som hadde gått.

Etter faglig gjennomføring av dag

en var årsmøte for forum for miljø og

helse med presentasjon av årsmelding

og valg av to nye styremedlemmer. Disse

var forespurt på forhånd og ble klappet

enstemmig inn. Det ble også bedt om

innspill fra forumets medlemmer vedrø-

rende saker knyttet til forumets tids-

skrift ”Miljø og helse”.

Etter bittelitt ”fritid” var det klart

for tur med Tromsøs fjellheis og felles

middag ”oppe på toppen”. Alle ble etter

tur fraktet med maxi-taxi fra sentrum

og bort til fjellheisen. Der ble vi heist

til topps mens vi kunne nyte utsikten

over byen i ettermiddagssolen. Det ble

også mulighet til litt frisk fjelluft og mer

utsikt fra balkongen før middag.

Etter litt venting ble det servert fersk

kveite med grønnsaker og poteter, og

senere kaffe.

I ellevetiden var det på tide å ta

heisen ned igjen. Alle ble ”avlevert” på

Skarven og de som ønsket det fortsatte

det sosiale livet der!

Neste dag var alle klare for en ny dag

med faglig input!

Første faglige tema denne dagen var

”nytt legionellaregelverk med veileder,

fokus på praktisk gjennomføring”.

Første foreleser var Truls Krogh fra

Folkehelseinstituttet. Han presenterte

innholdet i ny veileder om forebygging

av legionellasmitte.

Etterpå var der Tony Dinning fra Mitco

sin tur til å snakke om legionellabakte-

rien i varmtvannsystemer. Og etter en

kort pause kom Morten Robertsen fra

4

Norkjemi med innlegg om kartlegging,

risikovurdering og ettersyn, kontroll og

vedlikehold av varmtvannanlegg.

Halvard Lamark, som tidligere jobbet

i Bærum kommune, fortalte så om erfa-

ringer med funn av legionella ved gjen-

nomgang av svømmehaller i Bærum.

Etter lunsj fortsatte Truls Krogh

fra Folkehelseinstituttet med å

belyse temaet ”Boblebad, en kilde til

problemer?!”

Så var det et rask skifte til siste

hovedbolk med et helt annet tema;

Helse i plan. Kari Marie Swensen fra

Miljøverndepartementet startet denne

delen med en gjennomgang av ny

plandel i plan og bygningsloven og

på hvilke trinn man kan komme med

innspill fra helsesiden.

Anne Sofie Lauritsen, arealplanlegger

i Sande kommune, kom så med eksem-

pler fra egen kommune om hvordan

ivareta helsehensyn i kommuneplan og

reguleringsplaner.

Etter en kort avslutning og utdeling

av en liten oppmerksomhet til avtrop-

pende styremedlemmer, Karina Dølerud

for ekstra innsats ved gjennomføring

av konferansen og Rune Skatt som har

sørget for oppdatert hjemmeside i året

som har gått, dro alle hver til sitt –

forhåpentligvis med faglig påfyll og

inspirasjon, samt nye bekjentskaper fra

ulike deler av landet!

Alle foredragene/ presentasjonene er

å finne på forumets hjemmeside (www.

fmh.no).

Bruk Miljø & helse aktivt!For best mulig å kunne oppfylle tids-

skriftets flotte formål (s. 5) er vi avhen-

gige av at våre lesere sender inn stoff.

Med de små ressursene tidsskriftet

drives (Redaksjonen består av entusi-

aster som gjør dette i tillegg til sin jobb.)

har vi begrensete muligheter til å drive

aktiv, oppsøkende journalistikk.

Vi ønsker at også du gir ditt bidrag

til å øke bredden i stoffet og gjøre

tidsskriftet mer spennende. Alt som

er relatert til forebyggende miljø- og

helsearbeid er interessant, enten det er

fra en kommunal hverdag eller fra en

doktorgradsavhandling. Alle dere som

jobber med slike spørsmål i det daglige

har mye å bidra med til andre, samtidig

som hver enkelt har mye å lære av

andre. Ikke føl noen begrensning på

å skrive eller komme med tips!

I hvert nummer ønsker vi å ha en

blanding av blant annet:

• Et tema - enten faglig eller

tidsaktuelt - presentert med ulike

vinklinger

• Faglige artikler

• Aktuell debatt

• Presentasjon av spennende

prosjekter

• Aktuell informasjon

• Forumsstoff

• Presentasjon av fagmiljøer og

personer

• Omtale av interessante saker

• Reportasjer fra konferanser,

seminarer og andre begivenheter

• Store og små, positive og

negative erfaringer

Artikler ønskes tilsendt elektronisk

enten til Forum for miljø og helse

fmh@fmh.no eller til redaktøren:

easchjem@online.no

Tema: Vann

5

L E D E R- et tidsskrift fra

Forum for miljø og helse

Miljø & helse sitt formål er å spre kunnskaper om miljøets betydning i det forebyggende og helsefrem-mende arbeid i samfunnet samt fremme forståelse for betydningen av dette arbeidet. Tidsskriftet skal refl ektere den aktuelle debatten på området og selv være en aktiv pådriver ved å sette søkelyset på aktuelle saker. Miljø & helse skal ha en faglig høy kvalitet og være en formidlingskanal mellom myndig-heter, fagmiljø, organisasjoner, næringsliv og publikum. Infor-masjon mellom ulike aktører på sentralt, regionalt og lokalt nivå vil være sentralt. Miljø & helse skal drive saklig og uavhengig jour-nalistikk forankret i formålspara-grafen til Forum for miljø og helse, i Fagpressens redaktørplakat og i pressens Vær Varsom-plakat.

Ansvarlig redaktør:Erik A. Aschjem

Redaksjonsgruppe:Randi Haugen

Hanne HerrmanSvein KvaklandIngrid MyrtveitReidun Ottesen

Lise StøverAnn Kristin Ødegaard

Utgiver:Forum for miljø og helse

Bydel Grorudc/o Ann Kristin Ødegaard

Ammerudveien 220958 OSLO

Telefon: 900 99 065E-post: fmh@fmh.no

Hjemmeside: www.fmh.no

Produksjon/trykk:Grafi sk senter, Trondheim kommune/Trykkpartner

Fra innholdet:Erfaring med offentlig tilgjengelige ”hobbyboblebad” i Trondheim........ s. 11

Tilsyn ved 56 bassengbad i Sør-Rogaland ..................................................... s. 13

Nytt regelverk for forebygging av sykdom forårsaket

av legionellabakterier .................................................................................... s. 14

Mattilsynets tilsyn med drikkevann i Norge .................................................s. 33

Vann til glede og besværDihydrogenmonoksyd er på mange

måter et farlig stoff. Det er i seg selv

luktfritt og uten smak. Det kan være

dødelig dersom det inhaleres, det kan

gi vevskader ved langvarig ekspone-

ring, i gassform kan det gi brannskader

og man finner det i kreftsvulster. I

tillegg har det evnen til å ta opp i seg

alskens uønskede stoffer, både fysiske,

kjemiske og biologiske, noe som gjør

eksponering enda farligere. I miljøet

finner vi dihydrogenmonoksyd som

en hovedkomponent i sur nedbør,

det bidrar til jorderosjon, det fører til

korrosjon og det kan føre til elektriske

kortslutninger. Sjekk ut www.dhmo.

org for mer utfyllende informasjon.

Det mer folkelige navnet på dihy-

drogenmonoksyd er vann. Det er

antakelig verdens viktigste kjemiske

forbindelse. Vann er en forutsetning

for stort sett alle kjente livsformer.

Du vet det kanskje ikke, men godt

over halvparten av kroppsvekten din

består av nettopp vann. I tillegg til å

være den dominerende ingrediensen i

alle de ulike kroppsvæskene, så inngår

vann i en rekke prosesser i kroppen.

Det transporterer næring og stoffer

rundt i kroppen, det er smøremiddel

i ledd og rundt organer, det bidrar til

å regulere kroppstemperaturen, det

bryter ned avfallsstoffer, det bidrar i

kjemiske prosesser og mye annet. Nest

etter oksygen er vann det stoffet vi

er mest avhengig av. Vi kan klare oss

i flere uker uten mat, men uten vann

vil vi bare overleve noen få døgn.

Vann har en rekke bruksområder i

livene våre, som bading, rengjøring,

rekreasjon, bortføring av forurensning,

løsemiddel med mer. Vi omgås vann

i mange former og sammenhenger

hver dag. Vannets potensielle nega-

tive helseeffekter gjennom evnen til

å inneholde ulike stoffer og til å spre

smitte, gjør at tilsyn med vann i ulike

varianter er viktig innen miljørettet

helsevern. Vi har derfor viet dette

nummeret av Miljø & helse til vann

som tema. Ambisjonen er at du skal

få en del faktainformasjon, innsikt i

regelverk og forvaltning samt tips og

idéer til håndtering av ulike problem-

stillinger. De områdene vi har valgt å

fokusere på er hygiene/bad, drikke-

vann og legionella. Vi håper du finner

temaet interessant og nyttig og at du

leser til øyet blir stort og vått!

6

Ann Kristin Ødegaard, leder

annkristin.odegaard@bgr.oslo.

kommune.no

Svein Rønsen

svro@fredrikstad.kommune.no

Karina Dølerud (permisjon i ett år pga.

reise)

karina.dolerud@tromso.kommune.no

Vikar for Karina: Mona Yri

mona.yri@tromso.kommune.no

Kristin Tørum

kristin.torum@alta.kommune.no

Randi Haugen

randi.haugen@gjovik.mrhv.no

Nye medlemmer

Svein Kvakland (valgt for 2 år)

svein.kvakland@molde.kommune.no

Halvard Lamark (vara for ett år)

halvard.lamark@ude.oslo.kommune.no

Ingrid Myrtveit (SFT) og Henning

Gøthesen (Oslo kommune, bydel

Søndre Nordstrand) gikk ut av styret

ved årsmøtet i mai i år.

Neste års valgkomitè består av Marianne

Langedal (leder) og Øystein Solevåg.

Navn: Tom Hartz Nilsen

Arbeidssted: Miljørettet

helsevern, Drammen

kommune

Konferan-

sen har

vært

veldig

nyttig! Alt

er rele-

vant for det jeg gjør til

daglig!

Navn: Tove Marie Hervik

Arbeidssted: Prebio i

Steinkjer. 40-50 % stilling

innen miljørettet helsevern,

resten laboratoriearbeid.

Synes

konferan-

sen har

vært

nyttig! Vi

har fokus

på badevann og badeplas-

ser i tiden framover og

etter hvert badeanlegg.

Navn: Anette Solheim

Arbeidssted: Miljørettet

helsevern, Porsgrunn

kommune

Det var

vært

veldig

nyttig å

høre om

legionella

og radon. Det har vært

spesielt nyttig å få med seg

om endringer i regelverket

vedr. legionella.

Jobber også for tiden mye

med skoler som er under

rehabilitering.

Navn: Olav Solheim

Arbeidssted:

Helsevernetaten, Bergen

kommune

Det har

vært

nyttig å

høre om

legionella,

og jeg er

spent på om den nye

veilederen kommer og når!

Ellers var det koselig med

tur på fjellet med fin utsikt

og sosialt samvær!

Jobber til daglig også

mye med luftforurensing

og støy (med utgangspunkt i

Forurensingsloven) og skoler/

barnehager.FMHs styre 2008/09

4 på konferanse!Vi spurte fire hyggelige mennesker om hva de synes har vært mest nyttig på konferansen ut fra hva de jobber med til daglig.

Fra venstre: Randi Haugen, Ann Kristin Ødegaard, Halvard Lamark, Kristin Tørum, Karina Dølerud, Mona Yri, Svein Kvakland og Svein Rønsen.

Tema: Vann

7

Risikoen for å bli syk ved bading i

friluftsbad (badestrand e.l.) eller i et

svømmebasseng i Norge er normalt

liten. Dette skyldes bl.a. at det er få

badestrender/badeplasser som ligger

nær utslipp av avløpsvann. Dårlig drevne

renseanlegg ved bassengbad er vist å

kunne gi opphav til sykdomsutbrudd,

spesielt hos personer med nedsatt

immunforsvar. Dårlig drevne boblebad

medfører spesielt høy sykdomsrisiko.

De vanligste sykdommene forbundet

med bading er øye-, øre-, nese-, hals-

og hudinfeksjoner, men mage-tarm-

infeksjoner kan også forekomme.

Cyanobakterier (blågrønnalger) kan

ha kraftige oppblomstringer i enkelte

sjøer og vann, gjerne på sensommeren,

og kan i slike tilfeller gi forgiftninger og

hudirritasjoner. Folkehelseinstituttet har

laget en kortfattet informasjonsbrosjyre

om blågrønnalger (pdf). Svømmekløe

(cercarie-dermatitt) kan man få ved

bading i ferskvann hvor det er ande-

fugler. Smitte via bassengbad skyldes

ofte bakterier som Pseudomonas

aeruginosa, som kan forårsake ulike

typer infeksjoner og magebesvær, og

Mycobacterium marinum, som gir hudin-

feksjoner. Legionella pneumophila kan

smitte via små vannpartikler (aerosoler)

fra boblebad og dusj, og gi opphav

til lungebetennelse med relativt høy

dødelighet. Bakterien Klebsiella er kjent

for å kunne gi urinveisinfeksjoner via

termalbad/boblebad.

Utkast til ”Vannkvalitetsnormer for

friluftsbad” gir veiledning for vurdering

av friluftsbad. ”Forskrift for badean-

legg, bassengbad og badstu m.v.” setter

krav til vannkvaliteten samt driften av

bassengbad, inkludert boblebad, for å

hindre smitteoverføring via badevann.

EUs badevannsdirektiv er under revisjon,

og dette vil sannsynligvis bli retnings-

givende for norske krav til friluftsbad.

Ytterligere faglig informasjon fra

Folkehelseinstituttet finnes i rapporten

Miljø og helse, i en egen legionellavei-

leder, samt i smittevernhåndboken.

BadevannFolkehelseinstituttet (fhi.no)

Boblebad – hva er nytt og hva er gammelt?Av Avdelingsdirektør Truls Krogh, Folkehelseinstituttet

Første januar dette året kom det en del nye formuleringer i Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu m.v. Det er disse jeg her vil gå litt gjennom, og beskrive litt om hvorfor. Samtidig kommer jeg inn på en del andre forhold som bør få oppmerksomhet ved boblebadene.

Alle offentlige tilgjengelige boblebad

skal anmeldes til kommunen, jevnfør

§ 6, og offentlig tilgjengelig boblebad

betyr da i denne sammenhengen alle

boblebad som er tilgjengelige for andre

enn eierens egen familie og hans/hennes

personlige venner og bekjente. Det nye

er at denne meldingen skal inneholde

opplysninger om boblebadets utforming

og driftsbetingelse, herunder modell/

type, i henhold til § 18. Og det dreier

seg selvsagt om legionellabekjempelse.

Hvordan unngå at boblebadet blir et

ynglested for disse slike bakterier?

§ 8 har fått et lite tillegg: Den som

eier og driver badeanlegg skal ha rutiner

for renhold og desinfeksjon for å sikre at

dusjanlegg og sanitæranlegg er helse-

messig tilfredsstillende. Blant annet

skal vekst og spredning av Legionella

forebygges.

Og til slutt har § 18 fått et nytt annet-

ledd: Nasjonalt folkehelseinstitutt kan

gi forhåndsuttalelse om hvorvidt ulike

typer/modeller av boblebad er utformet

og kan drives slik at de kan gi tilfreds-

stillende beskyttelse mot Legionella. For

boblebad som ikke er forhåndsvurdert,

skal den enkelte innretning vurderes

nærmere av kommunen i forbindelse

med melding, jf. § 6.

Endringen av § 18 er av rent praktiske

grunner. Ved å få en engangsvurdering

ved Folkehelseinstituttet kan man spare

seg nesten 430 enkeltbehandlinger i

hver kommune av et og samme produkt

Tema: Vann

8

(dersom det var ett produkt som domi-

nerte salget fullstendig). I praksis blir

innsparingen noe mindre, men innspa-

ring blir det. Og det kan være at denne

ordningen medfører at kompetanse til

slike vurderinger øker hos oss til et høyere

nivå enn den ville gjort i hver enkelt

kommune. Derved blir det også for landet

som helhet et bedre kompetansenivå.

Hvorfor disse endringene? Det har

etter hvert kommet flere rapporter på

at badende har pådradd seg legionel-

lose ved opphold i boblebad. Heldigvis

har det foreløpig bare vært snakk om

pontiacfeber, den milde formen av legio-

nellose, uten lungebetennelse, og som

går over av seg selv etter noen dager

eller en uke. Til gjengjeld smitter den

ofte samtlige av dem som er til stede i

boblebadet når den slår til.

Når det gjelder dusjanleggene i

tilknytning til svømmehaller, så har vi

ikke hatt så mange tilfeller av legionel-

lose, men vi har hatt minst ett utbrudd

som rammet et helt fotballag med ponti-

acfeber, og ett tilfelle hvor en eldre

mann fikk legionærsykdom fra dusjan-

legget. Forskriften gjelder egentlig bare

dusjanlegg i tilknytning til badeanlegg,

men Helse og omsorgsdepartementet

har uttalt at den tilnærming som helse-

vesenet skal ha til andre dusjanlegg, må

kunne ta utgangspunkt i de krav og

anbefalinger som gjelder for dusjene

som omfattes av denne forskriften,

men da med utgangspunkt i forskrift

om miljørettet helsevern.

Vi har tre grupper bakterier som

krever spesiell oppmerksomhet ved drift

av boblebad; legioneller, pseudomo-

nader og mykobakterier. I tillegg har vi

en amøbe som heter Naegleria fowleri.

Fellesnevneren for disse organismene er

at de er opportunister, det vil si de kan

skape sykdom når de får sjansen, selv

om vi kanskje lever sammen med dem

til daglig. En annen fellesnevner er at

de alle kan leve i vann, eller på flater i

kontakt med vann, så fremt de får nok

næring og ikke bekjempes med desin-

feksjonsmidler. Det er ikke tilstrekkelig

å drepe dem eller holde dem tilbake

i et filteranlegg, de er spesialister på

å gjemme seg i økologiske nisjer, for

derfra å dukke opp når du minst venter

dem. Det er ikke sikkert at du finner dem

ved en vanlig bakterieanalyse, for da

kan det være at de sitter trygt og godt

gjemt i sin økologiske nisje, hvor de

fortsatt for tilførsel av næringsstoffer,

men hvor vannutskiftingen er så liten at

desinfeksjonsmiddelet ikke virker fordi

konsentrasjonen blir for lav.

Legionellene kan gi opphav til to helt

forskjellige sykdomsbilder, noe som er

beskrevet i en annen artikkel i dette bladet.

Boblebadene utmerker seg som mulige

smittekilder ved at det, når boblingen

pågår, like over vannflaten produseres

en mengde små vanndråper, noen så små

et de kan passere ned gjennom munn og

nese til lungene. Dersom denne vann-

dråpen inneholder legioneller, så kan

det oppstå en lungeinfeksjon som kan

utvikle seg til en lungebetennelse. Vi vet

for lite om hvor mange bakterier som skal

til for å gi slik sykdom, men erfaringer fra

utbruddet i Sarpsborg/Fredrikstad tyder

på at under uheldige omstendigheter så

kan nødvendig smittedose være forsvin-

nende liten.

Pseudomonadene kan både gi lunge-

betennelser og hud-/slimhinneinfek-

sjoner. Mykobakteriene kan gi hudinfek-

sjoner som kan være svært vanskelig å

helbrede, så fremt de ikke blir diagnos-

tisert riktig. Neagleria fowleri kan ved

at den sprutes inn (eller på annen måte

kommer inn) i nesehulen, kunne etablere

seg i ganen og trenge gjenom bløtvevet

der opp til hjernen. Der kan den gi en

dødelig hjernebetennelse. Grunnen til

at jeg nevner disse andre organismene

her, er at man ved riktig legionellabe-

kjempelse samtidig bekjemper disse

andre organismene, snakk om å slå mer

enn to fluer i ett smekk.

Legionellene er spesialister på å inva-

dere protozoer, og på å etablere seg i

biofilmer. Hvis det først har dannet seg

en biofilm inne i et rør, eller på en annen

vegg, så vil biofilmen i seg selv beskytte

seg mot desinfeksjonsmidler i vannet,

samtidig som den har en overflate som

vil suge til seg organiske stoffer og

andre stoffer den trenger til næring.

Organismene i biofilmer lever altså et

beskyttet liv. Løsningen er å sørge for

rene flater på alle steder hvor vannet

kommer i kontakt med en overflate,

det være seg på innsiden av rørene,

inne i beholdere, ja selv inne i filtrene.

En ren flate skal ikke kjennes sleip ut.

Gjør den det, så er det etter all sann-

synlighet en biofilm på den overflaten.

Og da må det hard lut til. For det første

må en slik flate kunne angripes med

et tensid for å løse opp mest mulig av

filmen. Så må den kunne angripes med

et desinfeksjonsmiddel sterkt nok til å

trenge gjennom overflaten på restene

av biofilmen, langt nok ned til å drepe

restene, og helst være så effektiv at

den får restene av biofilmen til å gå i

fullstendig oppløsning, og bli borte.

Hva vil vi legge vekt på?

Vi vil først og fremst legge vekt på at

produsenten/leverandøren har et bevisst

forhold til oppbygging og drift av ”sine”

typer vil kunne bekjempe legionella-

vekst. Så må vi selv dele hans/hennes

oppfatning av at det gjør man faktisk. Vi

vil legge vekt på oppbygging av rense-

anlegget, herunder desinfeksjonssys-

temet, tilgjengeligheten for å få tømt,

renset og tørket rørledninger og andre

komponenter, enkelhet i drift av disse

komponentene og enkelheten i prosedy-

rene for rengjøring og spesiell desinfek-

sjon. Vi kommer ikke til å anerkjenne et

Tema: Vann

9

system som baserer seg på en nødvendig

meget høy kompetanse hos brukeren

eller driveren av anlegget. Ting må kunne

gjøres enkelt, ellers blir de ikke gjort,

kan kanskje være en ledetråd.

Kommunene selv må følge opp med at

utstyret plasseres slik at det kan drives,

at alle de beskrevne komponentene er

med, og at den som skal være ansvarlig

for driften, skjønner sitt eget ansvar, og

sørge for at den daglig driver kan og vil

gjennomføre de prosedyrer som følger

med leveransen. Vi forutsetter at even-

tuelle krav som kommer som følge av

vår forhåndsvurdering, vil følge med til

kjøperen av boblebadet, eller eventuelt

til kjøperen av utstyret til boblebadet.

Dusjing viktig for både deg og bassengvannetAv David Koht-Norbye, Koordinator Badelandene.no

Personlig hygiene handler ikke bare om det selv, men like mye om respekt for omgivelsene rundt deg, spesielt i bade- og svømmeanlegg. Dusjing før du går i bassenget handler både om personlig renslighet og signaler til andre brukere.

Miljø & helse har utfordret meg til å skrive

om et stadig tilbakevendende tema; folk

som ikke dusjer før de skal svømme og

hygge seg i bade- og svømmeanlegg.

Dette opptar bransjen, og det er gjort

mange fremstøt opp gjennom årene i

anleggene for å få brukerne til dusje, og

når de dusjer; gjøre det skikkelig.

Badelandene.no teller i dag 18 anlegg

fra Alta i nord til Lyngdal i sør. De fleste

moderne anlegg med fokus på brukerne og

tilrettelagt for både svømming, lek, moro

og opplevelser, er med i Badelandene.no.

Pirbadet i Trondheim er landets største

badeland, men det er også et svømme- og

stupeanlegg for konkurranse og mosjon.

Hovden Badeland i Setersdal har færrest

besøk av våre anlegg, men alle har vi det

til felles at vi har fokus på service. Og da

er hygiene og renhold en betingelse for

at folk skal trives.

Derfor planlegger vi i fremtiden en

nasjonal kampanje for å få folk til å bli

flinkere til å dusje når det besøker bade-

og svømmeanlegg. Når det er sagt, må

vi ile til å for å understreke at vi klarer

å ivareta hygienekravene i bassengene

våre selv uten at alle dusjer!

Moderne anlegg tåler mye

Bade- og svømmeanlegg bygget de siste

10-15 årene har tekniske løsninger for

vannbehandling som takler fullt belegg i

bassengene uten at det går utover kvali-

tetskravene. Kombinasjonen av filtere

som tar løse partikler, hår- og hudavfall

og bruken av UV (ultrafiolett lys) og

klor, gjør at alle skal føle seg trygge

på bassengvannets kvalitet, forutsatt

at alt fungerer.

Bassengbadeforskriften stiller ufravike-

lige krav til kvaliteten. Rent bassengvann

er ca. 10 ganger renere enn det råvannet

vi har i springen, og det er nødvendig for

å kunne tåle de forurensingene bade-

gjestene representerer. Alle avgir vi litt

svette, hud- og håravfall når vi tar en

deilig dukkert eller skal svømme et visst

antall meter. Forskriften stiller krav til

maksimum antall brukere i forhold til

omløpshastigheten på vannet i bassenget,

samt verdiene for pH og klor.

Hver tredje time anlegget er i bruk

plikter vi å sjekke at vannkvaliteten holder

mål. De fleste moderne anlegg har elektro-

nisk måling kontinuerlig og varslingssystem

for alle typer avvik. Dette tar vi på alvor.

Klorlukt skal ikke forekomme

I eldre anlegg med begrenset kapasitet

for rensing og uten UV, vil en kjenne

lukten av klor. Kloret som tilsettes

vannet kan ikke merkes. Det er først når

dette kommer i kontakt med foruren-

sing som sminke, hudkremer, hudrester,

såpe osv. at vi får noe som heter bundet

klor. Det vil si at kloret fester seg til

forurensingen. Bundet klor lukter og

svir på slimhinner i nese og øyne.

I moderne anlegg lukter det sjelden

klor, og det skyldes ikke minst bruken av

UV som tar knekken på kloren. Det gjelder

både den uønskete, bundne kloren som

kan gi røde øyne, utslett på huden for noen

mennesker (ca. 3% er allergisk mot bunden

klor) og lukt, og den frie kloren vi trenger

for å overholde hygienekravene.

Svært få mennesker reagerer på

riktig dosering av fri klor i vannet.

Folkehelseinstituttet er veldig opptatt av

publikums velvære og trygghet i basseng-

vannet. Det finnes andre metoder enn

klor, men per i dag er det ingenting som

kan gi tilsvarende trygt vann ved riktig

bruk av de tekniske løsningen moderne

bade- og svømmeanlegg har.

Tema: Vann

10

Mange svikter dusjingen

Det er langt i fra bare ungdom som

unnlater å dusje før de skal i bassen-

gene. Litt frekt sagt; jo eldre og blåere

damene er i håret, desto mindre dusjer

de! Og de bruker sjelden badehette som

ødelegger frisyren!

Vi opplever at enkelte damer til og

med går ut i garderoben etter svøm-

meturen for å legge på nytt lag med

sminke. Og sminke er det verste driftsle-

derne i bade- og svømmeanlegg vet om.

Sminke, diverse kremer og såperester

forurenser bassengvannet mer enn noe

annet. Faktisk er det verre enn at folk

ikke dusjer i det hele tatt.

Små barn er flinke til å dusje, og

vi hører stadig: Skal ikke du dusje

da, bestemor, eller mor for den saks

skyld.

Menn er faktisk gjennomgående

flinkere til å dusje, men når det er

sagt, så slurver de ofte med å fjerne

all såpe og sjampo før de går inne i

badeanlegget.

En av utfordringene våre er

ungdommer som drar en langbeint

shorts på utsiden av underbuksa de kom

i, og så dropper de hele dusjingen. En

annen; alle som ikke vasker seg i skrittet

og andre deler av kroppen med hår.

Da havner det mye hud- og håravfall i

bassenget. Og en del bakterier.

Vi er renslig!

Dette høres forferdelig ut. Heldigvis

er det ikke så ille, men det gir dårlige

signaler til andre gjester og omgivelsene

når brukerne hopper i vannet uten å

dusje.

I dagens samfunn er egentlig for mye

dusjing nesten et større problem enn

at folk ikke dusjer! Ungdom kan dusje

3-4 ganger daglig, og det er en utfor-

dring for huden. Mange er så renslige

at det går utover motstandskraften,

hevdes det.

Utfordringene er mange for både

foreldre og den oppvoksende slekt.

I skolen slurves det ofte med dusjing

etter gymtimene. Sjenerte barn og unge

liker ikke å vise seg naken for andre. I

enkelte kulturer hos våre nye landsmenn

er nakenhet helt utenkelig i forhold til

fremmede. Det betyr ikke at de ikke

er renslige, men dusjingen skjer ikke i

det åpne rom.

Svært få av våre gjester er direkte

møkkete og urene når de kommer. De

fleste er flinke til å ha rent badetøy, og

erfaringene våre viser at selv med fullt

belegg i anlegget holder bassengvannet

kvalitetskravene. På vegne av bransjen

tillater jeg meg å si at problemet med

folk som ikke dusjer, mest av alt signa-

liserer mangel på personlig hygiene og

respekt for andre brukere av bade- og

svømmeanlegg.

Vi har alle et ansvar for å gjøre noe

med slike holdninger. Lett er det ikke,

men vi kan ikke gi oss. Derfor vil vi

fortsette å skilte med ”Dusj før du går i

bassenget” og kjøre kampanjer. Trøsten

får være at moderne bade- og svøm-

meanlegg er dimensjonert for å rense

bassengvannet på en tilfredsstillende

måte. Men det forteller vi selvsagt ikke

til de som slurver med dusjingen!

Landslaget for park-, idretts- og

friluftsanlegg har i samarbeid med

Fagforbundet utarbeidet en ny kurs-

plan for bade- og svømmeanlegg.

Kursserien retter seg mot ansatte i bade-

og svømmeanlegg, ledelse, forvaltere

og eiere, rådgivere og planleggere og

kontrollinstanser for driften av bade- og

svømmeanlegg.

Kursrekken består av en fagdag i tillegg

til seks ulike 2 dagers kurs. Tema på 2

dagers kursene er:

Renhold•

Vannbehandling•

Klima og ventilasjon•

Service og personaladministrasjon•

Livredning og bredskap•

Internkontroll, HMS og FDV•

Gjennom kursene ønsker man å gi delta-

kerne kjennskap til lover og forskrifter

som gjelder det aktuelle faget og driften

av bade- og svømmeanlegg. Deltakerne

lærer om fagenes betydning for å levere

kvalitetstjenester til brukerne og vil bl.a.

få kunnskap om risikovurderinger, alarm-

rutiner og sikkerhet for badegjestene.

Kurset om vannbehandling skal gi

deltakerne kunnskap om ulike rense-

metoder, systemer og komponenter

som brukes i vannbehandlingen, og

hvordan disse brukes ved avvik fra

kravene til vannkvalitet. Dette kurset

kan være nyttig for kommunale tilsyns-

myndigheter som fører tilsyn etter

bassengbadforskriften.

Les mer om kurset på www.parkogi-

drett.no.

Kursplan for bade- og svømmeanlegg

Tema: Vann

11

I løpet av de siste årene er Trondheim

kommune ved Miljøenheten blitt kjent

med at det finnes flere offentlig tilgjen-

gelige boblebad i drift i Trondheim som

ikke tilfredsstiller gjeldende forskrifter.

En rekke boblebad i Trondheim som

er offentlig tilgjengelig, er egentlig

beregnet på privat bruk. I forhold

til bassengforskriften har de vesent-

lige mangler for å kunne godkjennes

som offentlig tilgjengelig anlegg.

Renseanleggene er ikke effektive

nok, det mangler overløpsrenne og

utjevningstank og driftsrutiner er

mangelfulle.

I 2006 var Miljøenheten i kontakt

med Folkehelseinstituttet og Sosial- og

helsedirektoratet om offentlig tilgjen-

gelige boblebad. Det ble presisert at

boblebad skal følge forskriften for

bassengbad. I følge Forskrift for bade-

anlegg, bassengbad og badstu m.v (1)

skal boblebad ha blant annet følgende

driftsbestemmelser:

”Det skal være automatisk dose-•

ringssystem med kontinuerlig klor-

tilførsel, utjevningstank, overløps-

renne, sirkulasjon på minst 2 m3 pr.

person pr. time og minst 250 liter

vannvolum pr. badende.”

Bruk av klor som desinfeksjons-•

middel er det eneste som er

godkjent av Folkehelseinstituttet.

Enkelte utstyrsleverandører fore-

slår bruk av ozon, men dette er

ikke godkjent som desinfeksjons-

middel alene, kun i kombinasjon

med klor.

Det skal finnes måleinnretning for •

å registrere sirkulasjonsmengden.

For å sikre helsemessige og hygi-

eniske forhold kan det i følge

Folkehelseinstituttet, som en nødløs-

ning for en kortere periode, tillates drift

under forutsetning av at vannet sjokk-

kloreres hver kveld etter bruk (minimum

20 mg/l fritt klor). Det sjokk-klorede

vannet må sirkuleres gjennom alle rør-

og pumpesystemer i minst 30 minutter,

og skiftes ut med nytt vann med en

tilstrekkelig klortilsetning hver morgen

før bruk. I en overgangsperiode har

Trondheim Kommune ved Miljøenheten

gitt dispensasjon fra forskriften til

offentlig tilgjengelige boblebad som

gjennomfører nød-løsningen.

I november 2007 fikk Miljøenheten

melding om hudinfeksjon på personer

som hadde badet i et utendørs boblebad.

Miljøenheten var på befaring for å se på

boblebadet og få innblikk i de daglige

rutinene knyttet til driften av dette.

Boblebadet hadde da, ifølge driverne,

vært stengt ca en uke og det hadde kun

vært i drift i ca to uker. Badet manglet

sandfilter, utjevningsmuligheter, avløpet

var et punktavsug (”skimmer”) og det

var ikke etablert hygienisk forsvarlige

driftsrutiner. Innsiden av boblebadet

hadde, i følge leverandøren, bakte-

riehemmende overflate. Med og uten

badende var nivåforskjellen mellom

høyeste og laveste vannstand ca 10-15 cm

hvor det vil kunne legge seg ”skitrand”

som vil være grobunn for bakterier.

Eier ble meddelt at før boblebadet

kunne tas i bruk, måtte boblebadet

meldes til kommunen jf. ”Forskrift for

badeanlegg, bassengbad og badstu

m.v.” §6 (1). Meldingen måtte bla inne-

holde plantegninger og funksjonsbe-

skrivelser av badet samt driftsinstruks.

Erfaring med offentlig tilgjengelige ”hobbyboblebad” i TrondheimAv Steinar Grønnesby, Jon A. Jenssen og Svein Gismervik, Miljøenheten Trondheim kommune

Det er i bruk et ukjent, men sterkt økende antall offentlige tilgjengelige boblebad, som egentlig er beregnet for privat bruk. De aller fleste av disse boblebadene oppfyller hverken bassengforskriften (1) eller kap 13 i ”Forebygging av Legionallasmitte-veiledning” (2) som kom 1. januar 2008. I kapittel 13 presiseres det at ”Offentlig tilgjengelige boblebad er regnet som høyrisikoanlegg mht. spredning av Legionella. Boblebad kan, hvis de er feil konstruert og driftes feil, medføre en betydelig helserisiko for brukerne. Det er også dokumentert Pseudomonasinfeksjoner på personer som har badet i private boblebad (3) og slike infeksjoner kan være tegn på sviktende hygienerutiner i badet.

Tema: Vann

12

Merknaden til §6 i forskriften beskriver

ellers hva meldingen skal inneholde.

Det kom ingen melding om ny drift

av boblebadet. Miljøenheten tok ny

kontakt med eierne i januar 2008, dvs

etter at ny veiledning om forebyg-

ging av Legionellasmitte (2) var trådt

i kraft. I følge veiledningens kapittel

13.1 bør følgende retningslinjer følges

for boblebad:

Boblebad må ha sandfilter av •

samme type som brukes i svømme-

basseng, og dette må tilbakespyles

daglig.

Minst halvparten av vannet i •

boblebadet bør byttes ut daglig.

Gjennomstrømningstiden (tiden •

det tar for hele vannvolumet å

strømme gjennom filteret og

tilbake i bassenget) bør ikke være

over seks minutter.

Papir- eller polyesterfiltre bør ikke •

benyttes.

Vannet må behandles automatisk •

og kontinuerlig med et oksyde-

rende biocid, og dette bør tilføres

i forkant av filteret. Desinfeksjons-

og filtersystemet må være i

døgnkontinuerlig drift. Manuell

dosering må bare forekomme i

nødstilfeller.

Benyttes klor, bør konsentrasjonen •

av fritt klor være 3-5 mg/l i vannet.

Konsentrasjonen av tilgjengelig •

desinfeksjonsmiddel og pH-verdi

bør måles før bruk, og annenhver

time mens badet er i bruk, even-

tuelt kan dette måles av et auto-

matisk system, som i tilfelle må

kalibreres jevnlig.

Det bør tas kimtallprøve av vannet •

i boblebadet en gang per måned.

Kimtallprøve ved 36°C skal vise

mindre enn 10 kim/ml. Det skal

ikke påvises Pseudomonas aerugi-

nosa i en 100 ml prøve.

Eier ble gjort oppmerksom på dette, og

om at det i følge §18 Forskrift for bade-

anlegg (1) er mulig å be om en forhånds-

uttalelse fra Folkehelseinstituttet om

hvorvidt deres type/modell av boblebad

var utformet og kunne drives slik at

boblebadet kunne gi tilfredsstillende

beskyttelse mot Legionella.

Det ble nå bedt om møte med

Miljøenheten for å diskutere om hva

som måtte til for at boblebadet kunne

godkjennes teknisk. Bl.a. var det aktuelt

å sette inn sandfilter og etablere

nødvendige driftsrutiner og internkon-

troll for boblebadet. De ønsket å få rede

på om de virkelig trengte å etablere

utjevningsmulighet som boblebadet

skal ha i følge §14 i bassengforskriften

(1). Miljøenheten tok kontakt med

Folkehelseinstituttet og fikk bekreftet at

boblebad skal følge bassengforskriften

mht utjevningsmulighet og avløpsrenne

(§12). Avløpsrennen skal ha tilstrek-

kelig volum til å ta opp den største

momentbelastningen i bassenget, og

sikre at vann aldri renner tilbake til

bassenget fra rennen. Avløpsrennen

skal være minst 2/3 av omkretsen rundt

bassenget ved annen utforming. Ut fra

dette ba Miljøenheten eierne utarbeide

plantegninger og funksjonsbeskrivelser

for å bygge om boblebadet, og eierne

ble oppfordret å be Folkehelseinstituttet

vurdere ombyggingen.

Miljøenheten har, som en nødløsning,

for en kortere periode tillatt drift av

noen boblebad under forutsetning av

at vannet sjokk-kloreres hver kveld etter

bruk (minimum 20 mg/l fritt klor). I og

med at den nye veilederen (2) presiserer

at ”Offentlige tilgjengelige boblebad er

regnet som høyrisikoanlegg mht. spred-

ning av Legionella”, har Miljøenheten

varslet at midlertidig tillatelse til drift

trekkes tilbake. Eierne er bedt om å

sende melding om drift av boblebad

som dokumenterer at boblebadet

oppfyller alle krav til boblebad. Hvis

boblebadet ikke oppfyller kravene på

alle punkter, må eierne be leverandør

av boblebadet oversende forhånds-

uttalelse fra Folkehelseinstituttet om

hvorvidt deres type/modell av boblebad

er utformet og kan drives slik at det

kan gi tilfredsstillende beskyttelse

mot Legionella. Deretter må eierne gi

melding til Miljøeneheten om drift av

boblebadet og vedlegge forhåndsut-

talelsen fra Folkehelseinstituttet. Hvis

ikke dette skjer innen rimelig tid, vil

boblebadet bli stengt.

Litteratur

FOR 1996-06-13 nr 592: Forskrift 1.

for badeanlegg, bassengbad og

badstu m.v. (www.lovdata.no/cgi-

wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19960613-

0592.html)

Forebygging av legionellasmitte – 2.

en veiledning kapittel 13 (www.fhi.

no/dav/7e813426a1.pdf)

Boblebad og pseudomonasinfek-3.

sjon – et lokalt utbrudd, Kirsti

Malterud, Tidsskr Nor Lægeforen

nr. 13–14, 2007; 127: 1779–8.

Annonsér i

Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer

Send e-post til fmh@fmh.nofor annonser i tidsskriftet

Tema: Vann

13

Gjennomføring

Prosjektet ble gjennomført i flere faser:

Innledende fase1.

Kommunelegene/helsesjefene ble

informert om prosjektet, og det

ble laget en prosjektbeskrivelse

med tidsplan for gjennomføring.

Oversikt over anlegg2.

Det gikk mye tid til å registrere

og oppdatere informasjonen om

anleggene i området. Det er til

sammen 63 anlegg i de 17 kommu-

nene i Sør-Rogaland. Av disse var

noen ute av drift eller under oppus-

sing, noen var ikke kjent før senere,

og enkelte ble ikke prioritert.

Felles registreringsskjema3.

Ansvar for tilsyn med de ulike

bassengbadene ble fordelt på

miljøhygienikerne i avdelingen. For

å sikre lik saksbehandling av alle

anlegg, utarbeidet avdelingen et

rapporterings skjema for tilsynene.

Fastsetting av tilsynsprogram og 4.

informasjon til anleggene

Det ble satt opp et program for

tilsynene, og anleggsansvarlige ble

kontaktet for å avtale tidspunkt og

informere om hva tilsynet innebar.

Gjennomføring av tilsyn5.

Det ble brukt ca 2 timer på hvert

tilsyn. Fokus ble satt spesielt

på internkontrollsystemet

(IK-systemet), teknisk anlegg,

vannkvalitet og rutiner for å

hindre oppvekst og spredning av

legionella-bakterier.

Oppfølging av tilsyn6.

Bassengbadene med avvik ble fulgt

opp gjennom vedtak med pålegg

om retting.

Rapportering7.

Kommunelegen/helsesjefen i

kommunen og anleggsansvarlig

fikk en rapport fra tilsynet. I tillegg

ble det utarbeidet en felles rapport

for hele prosjektet.

Resultater

Det ble registrert 128 avvik fordelt på

47 av anleggene. Ni anlegg hadde ingen

avvik.

Den største andelen avvik (38) skyldes

mangler i IK-systemet og manglende

skriftliggjøring av rutiner, for eksempel

beskrivelse av ansvarsforhold, opplæ-

ring av badevakter og oppsikt med

personsikkerheten.

Den nest største andelen avvik (31)

fordeler seg på forskjellige vedlikeholds-

messige sider av anleggene.

Den tredje største andelen avvik (20)

skyldes manglende rutiner for å hindre

spredning av legionella fra dusjanlegg.

Ved enkelte anlegg er dette i stedet

vurdert som en merknad.

Fjorten avvik skyldes manglende

prøvetakingsfrekvens. Flere små anlegg

tar bare prøver om morgenen, men

ingen utover dagen. Dette er registrert

som avvik, da prøven må tas etter at

anlegget har vært i bruk.

Ti avvik skyldes at vannkvaliteten

ikke er tilfredsstillende. For alle avvik

var det for høyt innhold av bundet klor

i badevannet. De fleste av disse anlegg

har hatt tilsyn tidligere og fått avvik eller

merknader om de samme forhold.

Ni avvik skyldes manglende instru-

ment for å måle sirkulasjonsmengden,

mens seks avvik skyldes manglende

utjevningsmuligheter.

Når det gjelder merknader, ble det

registrert 94 merknader fordelt på

34 av anleggene. Eksempler på dette

var manglende rutiner i IK-systemet,

manglende rutiner for kalibrering av

måleutstyr, manglende rutiner for å

hindre spredning av legionella-bakte-

rier, mangler ved sikkerhetsutstyret,

manglende instruks til publikum, mangler

ved prøvetaking og måleutstyr, og

manglende vedlikehold og renhold.

Mangler ved regelverket

Etter at forskrift for badeanlegg,

bassengbad og badstu m.v. trådte i kraft

1. august 1996, er det ikke gjort endring i

forskriften. Prosjektet viste at det er svak-

heter ved regelverket, og det bør vurderes

om forskriften skal oppdateres.

Kalibrering av måleutstyr•

Alle anlegg har måleutstyr for

egenkontroll av badevannet jf. §

17, men utstyret er av varierende

kvalitet, og de fleste anleggene

har ikke rutiner for kontroll og

kalibrering av utstyret.

Tilsyn ved 56 bassengbad i Sør-RogalandTil sammen 56 bassengbad og badeanlegg i 17 kommuner i Sør-Rogaland ble gjennomgått etter forskrift om bassengbad, badeanlegg og badstu i løpet av 2005-06. Dette var et prosjekt i regi av avdeling miljørettet helsevern og skjenkekontroll ved Brannvesenet Sør-Rogaland IKS. Det ble til sammen registrert 128 avvik og 94 merknader. Ni anlegg hadde ingen avvik.

Tema: Vann

14

Antall vakter•

I § 9 er det krav til driftsrutiner

for tilfredsstillende oppsikt med

personsikkerheten, men det er ikke

krav til hvor mange badevakter

det skal være i forhold til antall

badende. Unntatt fra dette er

skolebading, hvor opplæringsloven

har krav om at det skal være minst

en vakt/lærer pr. 15 badende. Selv

om det ikke kan settes eksakt tall

på antall vakter, bør det være et

krav i forskriften om at det enkelte

anlegg gjør en risikoanalyse både

av sikkerheten for de badende,

og hvor mange vakter anlegget

vurderer at det er behov for.

Krav til overløp•

I merknadene til § 12 heter det at:

”Det finnes flere utforminger av

overløpsrenner som tilfredsstiller

bestemmelsens krav om overløps-

renner.” De såkalte skvalperennene

tilfredsstiller ikke dette kravet da de

ikke har god nok skimmereffekt, og

fordi de fleste slike renner ikke er

utformet til å ta den største moment-

belastningen i bassenget og sikre

at vann aldri kan renne tilbake til

bassenget fra rennene. Merknaden

til forskriften bør beskrive nærmere

hvilke overløp som tilfredsstiller

kravene i forskriften.

Krav til kvaliteten på filtersand•

Det er ingen krav til kvaliteten

på filtersand der sand brukes

som rensemedium, og det er ofte

vanskelig å komme til filtertankene

for kontroll av sanden. Vi har f.eks.

sett anlegg som har hatt den samme

sanden i 15 år uten at den er skiftet.

Forskriften bør stille krav til hvilken

sandkvalitet anlegget kan bruke, og

hvor ofte sanden skal byttes ut.

Krav til aktivt karbonfilter•

Det er ingen krav til kvali-

teten på kull i et karbonfilter.

Problemstillingen er her hvor

lenge kullet er aktiv før det må

skiftes ut. Ved de anlegg som har

karbonfilter er det ulik praksis for

rengjøring og utskifting av kullet.

Forskriften bør stille krav til kvali-

teten på kullet i et karbonfilter, og

til hvor ofte kullet skal skiftes ut.

Krav til vannmåler•

I merknader til § 11 stilles det krav

til sirkulasjonsmengde i forhold til

antall badende. Flere anlegg har

ikke målere som måler vannfor-

bruket til anlegget (utenom dusjer

o.l.). Når anlegget ikke vet hvor

mye vann som forbrukes totalt, kan

de heller ikke følge dette kravet

nøyaktig. Forskriften bør ha krav

til at anleggene har instrumenter

som måler vannforbruket som

brukes i sirkulasjonssystemet.

Oppfølging

Avvikene og merknadene ble rappor-

tert for hvert anlegg, og fulgt opp i

kommunene. Avdelingen ser imidlertid

behovet for en jevnlig gjennomgang av

bassengbad, og kommer til å ha oppføl-

gende tilsyn i nær framtid. Vi ser det som

nødvendig å ha en slik gjennomgang

omtrent hvert tredje år.

Kopi av rapporten kan fås ved henven-

delse til geir.tore.aamdal@brannsr.no

VVS-anlegg.Etter det andre store utbruddet av legio-

nærsykdom, i Fredrikstad/Sarpsborg-

området i midten av mai 2005, ble det

først vedtatt en hasteforskrift 27. mai

samme år, som så ble endret allerede 12.

juni fordi det kom inn en del synspunkter

som ikke var tilstrekkelig vurdert i den

korte tiden som medgikk til å formulere

hasteforskriften. Høsten 2005 ble det

nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i

oppgave å foreta en helhetlig gjennom-

Nytt regelverk for forebygging av sykdom forårsaket av legionellabakterierAv avdelingsdirektør Truls Krogh, Folkehelseinstituttet

Etter det første kjente utbruddet av legionærsykdom i Norge, Stavanger 2001, ble det vedtatt at kjøletårn fikk meldeplikt etter Forskrift om miljørettet helsevern, det ble innført varslingsplikt ved mistanke om legionellose gjennom MSIS og det ble utarbeidet en veiledning fra Folkehelseinstituttet: Smittevern 8, Veileder for forebygging og kontroll av legionellasmitte fra

Tema: Vann

15

gang av regelverket, tilsynsordningen

med videre. Arbeidsgruppen besto av

representanter fra Helse- og omsorgs-

departementet, Helsetilsynet, Sosial- og

helsedirektoratet, Sarpsborg kommune

og Folkehelseinstituttet. Arbeidet resul-

terte i at HOD våren 2007 sendte ut til

høring forslag til forskriftsbestemmelser

som skulle erstatte den midlertidige

forskriften, samt forslag til lovendring

for å kunne hjemlet ett av forslagene

fra arbeidsgruppen. Parallelt med dette

arbeidet ble det utarbeidet et nytt forslag

til veiledning fra Folkehelseinstituttet.

Den nye veiledningen blir mer omfat-

tende enn den velkjente Smittevern 8

som nå er trukket tilbake.

Men først en oppfriskning av hva

vi egentlig snakker om. Og for den

som måtte være i tvil: Dersom en våt

overflate kjennes sleip ut, så er det

mest sannsynlig en biofilm der, og har

biofilmen riktig temperatur, så er det

stor sannsynlighet for at det enten er

eller kommer legioneller der.

Historie

Legionærsykdommen fikk sitt navn etter

at The American Legion 21.-24. juni

1976 hadde hatt kongress med 4.400

deltakere på Bellevue-Stratford Hotel

i Philadelphia i staten Pennsylvania,

og hvor det viste seg i etterkant at 221

personer ble alvorlig syke med lunge-

betennelse, og 34 av dem døde. Det ble

igangsatt et intenst arbeid for å avdekke

sykdomsårsaken, og 18. januar 1977 ble

det isolert en bakterie som fikk navnet

Legionella pneumophila. Hvordan denne

ble spredd på hotellet, ble aldri 100%

oppklart, men det viste seg at den ble

funnet i hotellets kjøletårn for luftkon-

disjoneringen uten at dette ble tatt som

bevis på at smittekilden var funnet.

Samme hotell hadde hatt et liknende

utbrudd i 1974 under et arrangement

Odd Fellow hadde der, og den gangen

ble 19 syke, hvorav 3 døde.

En gjennomgang av tidligere sykdoms-

utbrudd med uforklarlig årsak viste at

det er sannsynlig at et utbrudd i 1947

var et utbrudd av legionærsykdom.

I 1968 var det et utbrudd av influ-

ensaliknende sykdom i byen Pontiac

i delstaten Michigan, og sykdommen

ved dette utbruddet fikk navnet

pontiacfeber.

Gjennomgang av bakterieisolater

viste at bakterien var isolert allerede

i 1943, uten at den den gangen var

typebestemt og navngitt.

Litt om sykdommene

Legionellabakterier kan altså gi to

forskjellige sykdomsbilder, legionær-

sykdom og pontiacfeber, som begge

omfattes av begrepet legionellose.

Legionærsykdom er en alvorlig lunge-

betennelse med 10-20% dødelighet.

Attakkraten er forholdsvis lav, det regnes

vanligvis med at kun 5% av de ekspo-

nerte utvikler sykdom, men ved lave

smittedoser er attakkraten antakelig

mye lavere enn det. Unge personer med

godt immunforsvar er lite utsatte for å

få legionærsykdom. Inkubasjonstiden er

som regel mellom 2 og 10 døgn, derfor

kan ofte selve smittesituasjonen være

over før ubruddet oppdages. Følgende

kriterier regnes for å øke sjansen for å

utvikle legionærsykdom etter en ekspo-

nering for legionellabakterier:

Alder over 55 år (og menn er mer

utsatte enn kvinner), kronisk lunge-

sykdom, immunsupprimering, røyking

og alkoholisme, samt nedsatt immun-

forsvar av eventuelle andre grunner.

Smitten skjer ved innpusting av aero-

solpartikler (ørsmå dråper som svever i

luften) som inneholde legioneller, eller

ved aspirasjon (at vann eller vanndråper

kommer ned i luftrøret ved feilsvelging).

Det er aldri påvist person-til-person-

smitte.

Diagnosen er vanskelig å stille, og det

kreves vanligvis at bakteriene må påvises.

Infeksjon med Legionella pneumophila

serotype 1 kan påvises ved urintest,

mens det for øvrige legionellainfek-

sjoner må fås materiale fra pasientens

lunger. Legionærsyke personer har lite

oppspytt, og det kan by på problemer

å få tak i riktig prøve. Legionærsykdom

som forekommer utenom et konstatert

utbrudd, vil derfor ofte passere uten

nærmere diagnose enn lungebeten-

nelse. I områder hvor man har gått

spesielt til verks for å påvise sporadiske

tilfeller av legionærsykdom, har man

derfor funnet mer enn fem ganger flere

tilfeller enn landsgjennomsnittet tilsier.

Disse undersøkelsene tyder også på at

den hyppigste årsaken til legionær-

sykdom er smitte gjennom egen dusj i

hjemmet. Amerikanske undersøkelser

som estimerer at de har en årlig fore-

komst av legionærsykdom på mellom

8.000 og 18.000, konkluderer med at

ca 23% av tilfellene skyldes smitte i

sykehus/sykehjem, 10-20% av tilfellene

skyldes utbrudd og at resten er spora-

diske tilfeller. Samtidig sier de at kun

2-10% av tilfellene meldes.

Pontiacfeber kjennes bare fra utbrudd.

Dets skyldes sikkert sykdommens forløp.

Pontiacfeber minner om en lettere, influ-

ensaliknende sykdom uten lungebeten-

nelse med en inkubasjonstid regnet i timer,

og ikke døgn, og som ubehandlet går over

av seg selv i løpet av 2-5 dager. Til forskjell

fra legionærsykdommen har den en høy

attakkrate, det vil si at nesten alle som

utsettes for eksponeringen, blir syke, og

den skiller ikke mellom unge og gamle, folk

med godt eller dårlig immunforsvar, alle

har like stor sjanse for å bli angrepet.

Det er et ubesvart spørsmål hvorfor

ikke alle legionærsykdomstilfeller starter

med pontiacfeber siden pontiacfeber

rammer alle og har betydelig kortere

inkubasjonstid.

Tema: Vann

16

Nytt regelverk

Nye forskrifter trådde i kraft 1. januar

2008. Forskrift om miljørettet helsevern

fikk et nytt kapittel 3a – Krav om å hindre

spredning av Legionella via aerosol.

Forskrift om badeanlegg, bassengbad

og badstu m.v. fikk endringer om melde-

plikt, dusjanlegg og boblebad.

Forskriften om miljørettet helsevern,

kap. 3a, gjelder alle virksomheter og

eiendommer som direkte eller indi-

rekte kan spre legioneller via aerosol

til omgivelsene. Indirekte spredning

kan for eksempel foregå gjennom en

fontene i et vassdrag like nedstrøms

et utslipp som kan inneholde bety-

delige mengder legionellabakterier.

Eksempler på innretninger som omfattes

er blant annet kjøletårn, luftskrubbere,

vaskeanlegg, klimaanlegg med luftfuk-

ting, innendørs befuktingsanlegg og

fontener. Innretninger i private hjem er

ikke omfattet dersom ikke omgivelsene

berøres, med en presisering at felles

varmtvannssystemer for flere husstander

omfattes, mens varmtvannssystem for

enkelthusholdning ikke omfattes. Dette

er i tråd med resten av forskriften, som

ikke bestemmer hvordan hver enkelt

av oss skal ha det innenfor hjemmets

fire vegger.

Forskriften krever at de forskjellige

innretningen underlegges en risiko-

vurdering som både fastlegger hvilken

risikogruppe innretningen kommer inn

under, og hvordan rutiner for regel-

messing ettersyn og gjennomføring av

tiltak skal etableres og gjennomføres.

For kjøletårn, luftskrubbere, befukt-

ningsanlegg og innendørs fontener skal

det minimum foretas mikrobiologisk

prøvetakning en gang i måneden. Det er

gitt unntak for månedlig prøvetakning

dersom det kan dokumenteres overfor

kommunen at det i innretningen ikke

kan forekomme vekst og spredning av

legioneller. For eksempel gjelder dette

luftskrubbere som opereres med sjøvann

eller med væske med svært lav eller

svært høy pH-verdi.

Ved utbrudd av legionellose, eller

ved mistanke om slikt utbrudd, skal det

foretas mikrobiologisk prøvetakning av

alle innretninger som kan ha forårsaket

smitten, før rengjøring og desinfek-

sjon av innretningen. Prøvene må tas

på en slik måte at det kan foretas en

genetisk sammenlikning med eventu-

elle bakterieisolater fra pasientprøver.

Omkostningene skal dekkes av virksom-

heten, og det er forbundet med mulig

straffeansvar etter kommunehelsetje-

nesteloven § 4a-11 og forskriftens § 17

å ikke etterkomme dette kravet.

Bassengbadforskriften har i § 6 fått

innarbeidet et krav om meldeplikt til

kommunen for boblebad, og at melde-

plikten skal inneholde opplysninger

om boblebadets utforming og drift

med hensyn til å forhindre vekst og

spredning av legionellabakterier. Etter

§ 8 skal også dusjanlegg og sanitæran-

legg ha rutiner for renhold og desinfek-

sjon som sikrer at de er helsemessig

tilfredsstillende, spesielt med hensyn til

legionellabakterier. Formelt sett gjelder

denne paragrafen bare for dusjanlegg

knyttet til et badeanlegg, men depar-

tementet sier at den også kan sies å

gjelde liknende krav til dusjanlegg i

idrettshaller o.a. med henvisning til

mvh § 9. § 18 sier at Nasjonalt folke-

helseinstitutt kan gi forhåndsuttalelse

om hvorvidt ulike typer/modeller av

boblebad er utformet og kan drives

slik at de gir tilfredsstillende beskyt-

telse mot Legionella. Forhåndsuttalelsen

skal erstatte arbeidet som ellers måtte

gjennomføres i hver enkelt kommune

når et slikt anlegg ble anmeldt til helse-

etaten der.

Høringsdokumentene omhandlet

også et punkt med forslag til å innføre

en ordning med akkrediterte inspek-

sjonsorganet for kjøletårn, luftskrubbere

og boblebad. Dette punktet krever en

lovendring, og en slik ordning er derfor

ennå ikke vedtatt. Inspeksjonsorganet

skal etter planen vurdere innretnin-

gens og virksomhetens system for helse-

messig tilfredsstilende drift, og utstede

inspeksjonsrapport eller sertifikat som

virksomheten sender til kommunen

sammen med meldingen. Kommunen

vil fortsatt ha det overordnede tilsyns-

ansvaret og myndighet til å gi eventu-

elle pålegg som retting, stansing m.v.

Norsk Akkreditering vil kunne stå for

akkrediteringen av inspeksjonsorga-

nene. Departementet arbeidet med et

lovendringsforslag som er planlagt lagt

fram for Stortinget høsten 2008. Med

bakgrunn i formuleringene i forskrift-

sendringene i januar 2008 er det bare

kjøletårn og luftskrubbere som er aktu-

elle for denne ordningen.

Veiledningen

Veiledningen som har t i t telen

”Forebygging av legionellasmitte – en

veiledning” har 13 kapitler, hvorav de

5 første inneholder en del generelle

opplysninger som gjelder uavhengig

av hvilken type innretning det er snakk

om. Det starter med en beskrivelse av

legionellabakterier og legionellose.

Legionellene trives ”overalt”, det vil si

at vi kan ikke regne med å bekjempe

dem fullstendig, og vi klarer ikke helt

sikkert å forhindre at de kan invadere et

system som de vil kunne trives i. Ingen

kjenner legionellenes økologiske betyd-

ning, eller hvorfor de har utviklet de

egenskapene de har.

Legioneller trives best i fuktig miljø

(på våte overflater) ved temperaturer

mellom 25 og 43 oC. Ved temperaturer

under 20 oC og over 50 oC vokser de dårli-

gere, men det kan være at de venner seg

til temperaturer noe over 50 oC, slik at

vi først regner temperaturer over 60 oC

Tema: Vann

17

som sikre temperaturområder. I naturen

finner vi dem bare intracellulært i proto-

zoer (herunder amøber). Spesielt godt

trives de i biofilmer (begroinger) hvor

forholdene ellers ligger til rette for deres

vekst og trivsel. Ved endrede kjemiske

eller fysiske betingelser kan biofilm løsne

fra den overflaten den sitter, og da kan

det bli mange i vannfasen. Legioneller

kan også frigjøres fra den protozoen den

bor i, men da vil antallet som frigjøres

være betydelig mindre enn ved løsning

av biofilm som kan inneholde tusenvis

av legionellabefengte protozoer. I alle

systemer vil den delen av biofilmen som

har løsnet, enten bli spylt ut av systemet

i løpet av meget kort tid, eller de enkelte

komponentene vil feste seg igjen i andre

deler av systemet. Erkjennelse av dette

forholdet er viktig i forhold til å vurdere

resultater fra bakterieprøver tatt fra et

vannsystem. Dersom det nettopp har

løsnet noe av biofilmen, kan bakterietal-

lene være skyhøye, mens det i perioder

uten løsning av biofilm ikke vil finnes

noen i det hele tatt i vannfasen.

Det har vært gjort et poeng av at

stillestående vann er spesielt risikofylt

for legionellavekst. Det er ikke slik at

legionellene trives bedre i stillestående

vann. Faktisk så er det slik at tilførsel

av nytt vann er nødvendig for å bringe

mer næringsstoffer til biofilmen og

legionellene. Poenget er at biofilmen

i stillestående vann hvor man allerede

har fått tilstrekkelig næringstilgang,

får en struktur som er mye løsere enn

der hvor vannet hele tiden renner i strie

strømmer forbi. En løsere struktur gjør

at det skal kun mindre endringer i skjær-

kreftene (vannstrømmen) for at deler av

strukturen løsner fullstendig og fraktes

bort. Faren er altså størst der hvor man

har fått tilført nye næringsstoffer over

lang tid, og/eller hvor man plutselig

øker vannhastigheten, for eksempel i

innretninger hvor det har kunnet vokse

legioneller, og som man tar i bruk etter

lengre tids stillstand.

Alle anleggstyper med ukjent risiko

knyttet til seg bør gjennomgå en risiko-

kartlegging. Anlegg hvor det ikke kan

skapes aerosoler er helt uproblematiske.

Det samme gjelder anlegg hvor det

ikke kan være vekstbetingelser som

legionellene kan trives i. I en risikokart-

legging må man forsøke å identifisere

eventuelle soner hvor det kan oppstå

økologiske nisjer med gode levevilkår

for legionellene, og hvor de derfra kan

komme til å fraktes til en dyse hvor

det kan skapes aerosoler. Det kan for

eksempel være blindsoner (blindled-

ninger, sideledninger som ikke er i bruk)

i et kaldtvannsanlegg hvor tempera-

turen i blindsonen kan komme opp godt

over 20 oC, og hvor legionellabakterier

kan mates tilbake til hovedledningen

i uheldige situasjoner. Dette arbeidet

kan fremstå som et avansert detektiv-

arbeid. Vurderingen må også bygge på

mikrobiologiske analyser, hvor legionel-

laanalyser må inngå. Ethvert funn av

legioneller beviser at det kan finnes

vekstgrunnlag for dem i innretningen,

mens fravær av legioneller i en prøve

eller et fåtall prøver ikke beviser noe.

Det må en prøveserie til for å avdekke

risikoen. Det er foreløpig ikke angitt

noe akseptabelt risikonivå, men hvis

det påvises legioneller i mer enn 30%

av prøvene, må innretningen betegnes

som infisert av legioneller. Ved lavere

frekvens må man vurdere funnene i

forhold til hvilken, og hvor stor, gruppe

som kan eksponeres.

Det beskrives også generelle forebyg-

gende tiltak, hvor det viktigste tiltaket

som regel er rengjøring og desinfeksjon.

Etter at et anlegg er skikkelig rengjort,

er det viktig å holde det på et rent nok

nivå. Legionellabakterier er heldigvis

mer saktevoksende enn de fleste andre

bakterier, og det vil si at legionellene

ikke er de første som dukker opp igjen

i et godt nok rengjort anlegg. Derimot

kan de godt være blant de første som

dukker opp dersom anlegget ikke er

godt nok rengjort. Analyse av legionel-

labakterier kan derfor være inkludert i

en metode for å verifisere at anlegget

er godt nok rengjort og desinfisert.

Vi legger stor vekt på at bakterieana-

lyser kun skal brukes til risikokartlegging

og verifisering. Risikokartleggingen skal

medføre at det fastsettes prosedyrer og

frekvens for gjennomføring av rengjøring

og desinfeksjon. Bakterieanalysene skal

aldri gjennomføres i den hensikt å ha en

alarmfunksjon for konkret vurdering av

nødvendigheten av å gjennomføre tiltak.

Selvsagt vil et resultat fra en verifisering

som viser at anlegget fortsatt er befengt

med legioneller, måtte føre til gjennom-

føring av nye opprensingstiltak. Poenget

er at negative funn, eller funn med lave

verdier, ikke skal føre til utsettelse av det

fastsatte tidspunktet for gjennomføring

av rengjøring og desinfeksjon, i påvente

av funn som gir verdier over en eventuell

alarmterskel.

Veiledningen gjennomgår forskjel-

lige bakterieanalysemetoder og hva

svarene fra de forskjellige analysene

kan brukes til. Den gjennomgår også

forskjellige behandlingsmetoder for å

forhindre, fjerne eller drepe bakteriene.

Og ikke minste, den inneholder mange

kapitler om hvordan man skal kunne

forebygge legionellasmitte knyttet til

forskjellige innretninger hvor det er

kjent at legionellabakterier kan utgjøre

et problem.

Selv om forskriften ikke gjelder for

private hjem, så kan akkurat de samme

smittefarene oppstå forårsaket av legio-

nellavekst i innretninger innenfor hjem-

mets private sfære. Veiledningen inne-

holder derfor også et kapittel med gode

råd og tips til bruk i hjemmet.

Tema: Vann

18

Legionellose – potensielt dødelig

Sykdommen legionellose forårsakes av

legionellabakterien, som finnes naturlig i

ferskvann og jordsmonn. Dvs at alle sani-

tæranlegg daglig får inn små mengder

bakterier som kan formere seg i anleggene

og utgjøre en helserisiko. Legionellose kan

være dødelig for mennesker med nedsatt

immunforsvar. Legionellabakterien vokser

best ved temperaturer mellom 20 og 50ºC

og smitter via innånding av små vann-

dråper (aerosoler) i luften. De mest kjente

smittekilder er kjøletårn, dusjanlegg,

fontener og evt. andre innretninger som

danner aerosoler. Det antas fra Nasjonalt

folkeleseinstitutt at dusjanlegg står for

flest tilfeller av legionellose, men at det

er en betydelig underdiagnostisering.

Regelverk

Med ikrafttredelse fra 1. januar 2008 ble et

nytt kapittel (3 a) i ”Forskrift om miljørettet

helsevern” gjort gjeldende, med krav om å

hindre spredning av Legionella via aerosol.

Alle eiendommer og virksomheter med

aerosoldannende innretninger skal ha

regelmessig ettersyn og rutiner for drift

og vedlikehold, på grunnlag av en risiko-

vurdering. Dette er i tråd med at det stilles

et overordnet krav til virksomheter om å

bl.a. drifte eiendommer slik at smittsomme

sykdommer forebygges, dvs. drives på en

helsemessig tilfredsstillende måte. Det er

anleggseiernes ansvar å sørge for at deres

innretning ikke er smittefarlig.

Virksomheter med kjøletårn og luft-

skrubbere skal melde fra til kommunen

ved første gangs oppstart, ved vesentlige

utvidelser eller endringer. For kjøletårn,

luftskrubbere, befuktningsanlegg og

innendørs fontener, skal det minst hver

måned utføres mikrobiologisk prøveta-

king, med mindre det kan dokumenteres

at vekst og spredning av Legionella ikke

vil kunne forekomme. Ved mistanke om

forekomst av legionellose skal det tas

mikrobiologiske prøver av alle innret-

ninger som direkte eller indirekte kan ha

forårsaket smitten. Slike prøver skal tas

forut for rengjøring og desinfeksjon.

Risikovurdering

En risikovurdering innebærer en grundig

kartlegging og vurdering av alle vannhol-

dige innretninger. Vurderingen fokuserer

på om innretningene har vekstvilkår for

legionellabakterier og aerosoldannelse,

og videre hvilken risiko de utgjør for

omgivelsene. Risikovurderingen er en del

av virksomhetens totale helse miljø og

sikkerhetsarbeid (internkontroll). Å gjen-

nomføre en risikovurdering stiller krav til

tverrfaglig kompetanse innen bl.a. innen

vvs, mikrobiologi, kjemi m.m.

Tekniske tiltak

Etter en førstegangs risikovurdering må

det ofte gjennomføres tekniske tiltak

som gjør legionellakontrollen mulig, mer

effektiv og kontrollerbar. Slike tiltak kan

være heving av temperaturer til min.

70 ºC i beredere og 60 ºC i anlegget,

fjerne blindsoner (rørstumper med

stillestående vann), tilrettelegge for

bunntapping av beredere og muliggjøre

sjokkoppvarming og desinfeksjon.

Kontroll og vedlikeholdsprogram

På bakgrunn av risikovurderingen må

det etableres rutiner for ettersyn,

kontroll, vedlikehold og dokumenta-

sjon. Rutinene skal justeres i tråd med

en løpende risikovurdering. Ettersyn kan

for eksempel innebære temperatur og

bakteriekontroll, mens vedlikehold kan

være sjokkoppvarming og rengjøring, og

desinfisering av dusjhoder og slanger.

Hyppighet, antall ganger og type tiltak

avgjøres av risikovurderingen.

Vedlikehold -og ettersynrutiner deles

ofte mellom virksomhetens eget driftsper-

sonell og servicefirmaer (som for eksempel

rørleggerfirma), mens den tverrfaglige

løpende kontrollen og dokumentasjonen

bør gjennomføres av kompetansefirmaer

innen legionellakontroll. Kontroll inne-

Forebygging av legionellose i dusjanleggAv Dr. scient, Kvalitet- og HMS-sjef Hanne T. Skiri i Norkjemi AS

Norkjemi AS er en tverrfaglig service- og kompetansebedrift som tilbyr legionellaforebygging i hele Norge. På årets konferanse for miljørettet helsevern i Tromsø holdt de et innlegg om legionellaforebygging i dusjanlegg som er oppsummert i denne artikkelen.

Kartlegging og risikovurdering av berederanlegg

Tema: Vann

19

bærer først og fremst en vurdering av

om rutinene virker ut i fra hensikten, men

gjelder også mikrobiologiske analyser,

opplæring og oppdatering av rutiner,

ansvarsforhold med mer. Denne kontrollen

resulterer i en oppdatert risikovurdering,

som skal skje minimum årlig.

Tilsyn

Kommunen skal føre tilsyn ut i fra kravene

i forskriften om miljørettet helsevern.

Kommunenes tilsynsplikt innebærer

blant annet at kommunen skal ha over-

sikt over aktuelle virksomheter, påse at

virksomhetene er orientert om hvilke

krav som er rettet mot dem, gjennom-

føre tilsyn etter fastsatt plan og påse at

eventuelle avvik blir fulgt opp.

Ved tilsyn bør minimum en oppdatert

risikovurdering og loggskjemaer over etter-

synsoppgaver foreligge. Virksomheten bør

kunne fremlegge at de har et legionel-

lakontrollprogram som fungerer etter

hensikten, og som viser hvordan ansvaret

er fordelt internt, samt at alt er dokumen-

tert i deres internkontrollsystem.

Oppsummering

Legionella finnes naturlig i ferskvann og

smitter via aerosoler. Dusjanlegg har ofte

gode vekstvilkår for Legionella og er en

kjent smittekilde. Det må gjennomføres

en kartlegging og en risikovurdering av

alle anlegg og basert på dette må det

etableres et kontroll- og vedlikeholds-

program for legionellaforebygging.

Tapping av bereder

Som sikkert de fleste kjenner til er Bærum

kommune en kommune med litt i over-

kant av 100.000 innbyggere, og grenser

inn mot Oslo. Miljørettet helsevern er

en del av Folkehelsekontoret i Bærum

kommune, og har 4 ingeniører i 100 %

stilling. Siden den midlertidige forskriften

om legionella kom, har Bærum hatt stor

fokus på forebygging og tilsyn overfor

anlegg som kan spre legionella. Som en

av landets største eiendomsbesittere med

en bygningsmasse på over 650.000 m2, har

det også vært viktig for kommuneover-

legen og miljørettet helsevern å ta tak i

kommunens egne utfordringer vedrørende

legionellaforebygging. Vi ønsker derfor å

dele noen av våre erfaringer fra funn av

legionella i kommunale dusjanlegg.

”Fem badeanlegg i Bærum kommune

er stengt umiddelbart av kommunen

etter funn av legionellabakterien”. Denne

teksten er hentet fra Asker og Bærum

Budstikke 26. oktober 2007. Legionella

medfører enormt mediaoppbud, noe

jeg skal komme tilbake til. Først litt om

bakgrunnen for legionellafunnene.

Med bakgrunn i midlertidig forskrift

om legionella tok miljørettet helsevern

i kommunen initiativ overfor eiendoms-

forvaltningen for å samme se på hvordan

tilstanden var vedrørende forebygging

av legionella i kommunale dusjanlegg.

Med over 600 bygg med dusj ble det fort

klart at dette var og er en utfordring.

Eiendomsforvaltningen besluttet etter

hvert å gjennomføre en kartlegging og

risikovurdering av dusjanleggene i svøm-

mehallene i kommunen, og med bakgrunn

i denne kartleggingen utarbeide forslag

til nye driftsrutiner. Eksternt firma ble

hyret inn (Mitco), og eiendomsforvalt-

ningen besluttet også at det skulle tas

dyrkingsprøver med tanke på legionella

funn i tillegg til kimtallprøver i forbin-

delse med kartleggingen. Med bakgrunn

i erfaringene fra dette prosjektet ville en

gå videre med kartlegging av resterende

bygningsmasse med dusjanlegg.

Før vi går videre er det også viktig

å påpeke at vi hadde ingen antydning

eller mistanke om smittetilfeller som

følge av legionella på forhånd.

26. oktober 2007 begynte som en helt

vanlig dag, men ble noen helt annet.

Eiendomsforvaltningen kaller inn miljø-

rettet helsevern, kommuneoverlege,

driftspersonell, informasjonsavdelingen

og rådmannen til hastemøte på morgenen.

Mitco legger frem resultatene fra sin kart-

legging og risikovurdering, samt frem-

Lokale helsemyndigheters erfaringer med funn av legionella i dusjanlegg i Bærum kommuneAv Halvard Lamark, fagkonsulent HMS, Utdanningsetaten i Oslo kommune. Tidligere overingeniør ved Folkehelsekontoret i Bærum kommune.

Tema: Vann

20

Sammendrag

Artikkelen presenterer et forslag til en

prosedyre for bestemmelse av ”optimal

desinfeksjonspraksis” basert på NORVAR-

prosjektet med samme navn. Dette

prosjektet dekker alle aspekter knyttet

til desinfeksjon av drikkevann i Norge,

men artikkelen dekker kun de aspekter

som knytter seg til prosedyrer for å finne

fram til hva som vil være det beste valg av

metode for desinfeksjon i vannbehand-

lingsanlegget. Prosedyren er basert på

størrelsen av anleggetA.

type av vannkildeB.

vannkvaliteten i vannkildenC.

den vannbehandling som er forut-D.

satt for øvrig i anlegget.

Når det gjelder anleggsstørrelse har man

inndelt i tre grupper; <1000 pe, 1000-

10.000 pe og > 10.000 pe ettersom disse

størrelsesområdene dekker godt stør-

relsesstrukturen av vannverk i Norge.

Man skiller mellom tre typer av vann-

Forslag til prosedyrer for bestemmelse av optimal desinfeksjonspraksisAv Hallvard Ødegaard, professor, Stein W. Østerhus, forsker og Liv Fiksdal, professor ved Institutt for vann- og miljøteknikk, NTNU

legger resultatene av dyrkingsprøvene.

Ved dusjanleggene til fem av seks svøm-

mehaller samt en idrettshall er det funnet

urovekkende høye funn av legionellabak-

terien seriogruppe 1. Vi blir fort klar over

at dette kan bli en stor sak, og kommu-

nens beredskapsorganisasjon kalles inn.

Miljørettet helsevern og kommuneover-

legen får en viktig rolle. Det besluttes å

stenge samtlige dusjanlegg med øyeblik-

kelig virkning, for å sette i gang rengjøring

og desinfisering samt nye prøvetakinger.

Pressemelding sendes ut, og mediatrykket

er enormt i flere dager.

Erkjennelse at man har en utfor-

dring i forhold til informasjon.

Informasjonsavdelingen var flink til å

sende ut pressemeldinger og oppdatere

nettsidene. Det ble også sendt med brev

hjem i sekken til alle berørte elever. I

tillegg holdt vi en pressekonferanse, og

kommuneoverlegen snakket jevnlig med

media og bekymrede innbyggere. Det

å stenge umiddelbart er en utfordring.

Det var også tett kontakt med legevakt

og sykehus. I ettertid ser vi at vi sviktet

på informasjon overfor egne ansatte

ved svømmehallene.

Hva fant vi i Bærum? Legionellaprøvene

gav oss en informasjon som vi ”egentlig

ikke skal vite noe om”, og en ekstra utfor-

dring. Vi fikk lave kimtallverdier i samtlige

anlegg, men legionellaverdiene var høye.

Risikovurderingene gav oss indikasjoner på

at anleggene kunne utgjøre en fare, men

kimtallverdiene var lave. Risikovurdering

og kimtall ga oss ikke den hele sannhet.

Legionella prøvene som det ikke er krav

til å ta gav oss en kunnskap som tilsa at

anlegge kunne utgjøre en akutt smittefare,

og gjorde at vi var nødt til å stenge.

Det ble satt i gang både langsiktige og

kortsiktige tiltak parallelt. De kortsiktige

tiltakene gikk ut på å stenge anleggene

for å gjennomføre rengjøring og termisk

eller kjemisk desinfisering. I tillegg ble alle

dusjhoder byttet. Nye legionellaprøver ble

tatt både vannprøver og pcr. Ved flere av

anleggene viste det seg vanskelig å termisk

desinfisere, og ved tilsetting av klor var

heller ikke uproblematisk. De første anleg-

gene kunne åpne igjen etter 5 dager, mens

det gikk 14 dager før alle var gjenåpnet.

Så dette tar tid. De langsiktige tiltakene

gikk ut på bygge om anleggene for termisk

desinfisering, jevnlig rullering av dusjhoder,

jevnlig kimtall og legionellaanalyser, samt

nye og bede driftsrutiner.

Erfaringene våre viser at det ikke er

noe samsvar mellom kimtallverdier og

legionellaverdier. Miljørettet helsevern i

Bærum kommune har derfor anbefalt at

det tas 2 - 4 legionellaprøver i året i tillegg

til jevnlige kimtallprøver i dusjanleg-

gene. I tillegg anbefaler vi at det tas nye

prøver dersom legionellaverdiene ligger

på mellom 100 og 1000 cfu pr liter vann.

Ved legionellaverdier over 1000 cfu pr liter

vann skal det gjennomføres strakstiltak.

Over tid er det viktig å få opparbeidet

erfaringsmateriale på hvert anlegg vedrø-

rende legionella, og ideelt sett burde en

kanskje ta månedlige legionella prøver

det første året, og så gå over til 4 prøver

i året. De samme utfordringene med

dårlig samsvar mellom kimtallverdier og

legionellaverdier har vi også sett i flere

kjøletårn. Så vi har ved flere anledninger

stilt oss spørsmålet om hvorfor man ikke

skal teste på legionella.

Avslutningsvis vil jeg si at håndtering

av media ofte er en større utfordring

enn håndtering av selve smittefaren.

Tema: Vann

21

kilder; a) grunnvann, b) overflatevann

fra innsjøer og c) overflatevann fra elver

og bekker. Man bestemmer ”kvalitetsni-

vået” i vannverket basert på størrelse og

vannkvaliteten i kilden. Vannkvaliteten

baserer seg på historiske data for tilste-

deværelse av E. coli og C. perfringens

samt i de fleste tilfeller en grundigere

kartlegging av sporer av C. perfringens

og av parasitter (Cryptosporidium og

Giardia). ”Kvalitetsnivået” leder en til det

nødvendige ”barrierenivå” som er oppgitt

som en viss log-reduksjon med hensyn

til bakterier, virus og parasitter, som er

nødvendig for vannvekket som helhet. Så

gis det log-kreditt for tiltak i nedslagsfelt

og vannkilde og for vannbehandlingstiltak

utover den endelige desinfeksjonen. Dette

gir grunnlaget for valg av den optimale

desinfeksjonsmetode samt dimensjonering

av denne basert på Ct-prinsippet.

Innledning

Desinfeksjon har vært én av bærebjelkene

i det å sikre befolkningen et hygienisk

betryggende drikkevann. Klorering har

historisk sett vært den viktigste desinfek-

sjonsmetoden både i Norge og i andre

land. Norge var imidlertid tidlig ute med

å ta i bruk UV-bestråling som desinfek-

sjonsmetode, og antallet UV-anlegg har

øket sterkt de senere år. Det var i 2005 312

vannverk som brukte klorering alene og

528 vannverk som brukte UV alene. I tillegg

var det 204 vannverk som både brukte

klorering og UV, slik at det altså totalt var

732 UV-anlegg og 516 kloreringsanlegg

i landet (Ødegaard et al, 2006). Regnet

i antall personer som mottar vann, var

likevel klorering fortsatt den dominerende

metode, ettersom UV-anlegg i stor grad

har blitt installert ved små og mellom-

store vannverk. Også dette har forandret

seg nå (2006) ettersom UV-anlegg nå blir

installert ved store vannverk i bl.a. Oslo og

Bergen. Ozonering er lite brukt i Norge

(og i de øvrige nordiske land), men også

interessen for ozon er økende, i Norge

spesielt som en kombinert metode for

humusfjerning og desinfeksjon i anlegg

basert på ozonering/biofiltrering. Det er

særlig to årsaker til en reduksjon i bruk av

klor til fordel for UV og ozon:

Kunnskapen om at klor danner •

helseskadelige klororganiske

forbindelser når det reagerer med

naturlig organisk materiale (NOM

eller humus) i vann

Kunnskapen om at enkelte pato-•

gene mikroorganismer (særlig

parasittiske protozoer) er meget

resistente overfor klor

Den norske kloreringspraksis har gjennom

årene vært preget av lave klordoser. Dette

har medført at dannelsen av klororganiske

stoffer ikke har blitt ansett for å være

et stort problem. Tiltakene rettet mot

fjerning av humus (NOM) har derfor mer

vært begrunnet i fjerning av farge enn

mot kontroll med dannelsen av kloror-

ganiske forbindelser. Man kan imidlertid

stille spørsmålstegn ved effektiviteten av

kloreringen mange steder nettopp på

grunn av de lave dosene som er benyttet,

ettersom klorbehovet til oksidasjon av

humusstoffer kan ha vært så høyt at rest-

klorkonsentrasjonen kan ha blitt for liten

til å gi en sikker hygienisk barriere.

Norsk desinfeksjonspraksis har primært

vært rettet mot inaktivering av patogene

bakterier og virus. Det har imidlertid ikke

vært praksis i den ordinære overvåkingen

å analysere mht virus. Man har benyttet

indikatorer for effektivitet av desinfek-

sjonen som man har trodd også vil dekke

den potensielle smitte som virus i drikke-

vann vil kunne representere. I de senere år

har man både i utlandet og i Norge blitt

oppmerksom på at epidemier kan skyldes

forekomst av klorresistente patogene,

hovedsakelig parasittiske protozoer (for

eksempel Cryptosporidium og Giardia)

som i det følgende blir referert til som

”parasitter”. Dette har vært kjent i minst

20 år, men har ikke vært gjenstand for

særlig oppmerksomhet i Norge før man

for få år siden fikk konstatert at oocyster

og cyster av disse parasittene forekommer

i om lag 1/3 av norske drikkevannskilder

(Robertson og Gjerde, 2001) og ikke minst

Giardia-epidemien i Bergen høsten 2004

som viste at vi også her i landet vil kunne

få epidemier dersom de hygieniske barri-

erene ikke er tilstrekkelige.

UV-bestråling ble ikke tatt i bruk i

Norge primært for å demme opp for de

problemene som klorering representerer,

men mer som en hensiktsmessig og enkel

desinfeksjonsmetode for små vannverk.

UV-bestråling fører ikke til dannelse av

biprodukter i særlig grad, og metoden

har vist seg å være effektiv overfor

parasitter. Dette har, sammen med det

generelle ønsket om å redusere bruken

av klor, bidratt til en dreining av desin-

feksjonspraksis bort fra klor og i retning

av UV-bestråling. Internasjonale undersø-

kelser har imidlertid vist at UV-bestråling

ikke er like effektiv overfor visse typer av

virus (spesielt Adenovirus), slik at heller

ikke denne metoden er fri for ”lyter”.

Ozonering kan primært betraktes som

en oksidasjonsmetode som dessuten gir

god desinfeksjonseffektivitet. Det er

derfor sjelden at ozonering brukes kun til

desinfeksjon. Men også ozonering velges i

mange land fremfor klor for desinfeksjons-

formål for å hindre dannelse av klororga-

niske biprodukter og for å oppnå en mer

effektiv inaktivering av parasitter (spesielt

Giardia). Ozonering kan imidlertid danne

andre biprodukter (for eksempel bromat)

og representerer heller ikke den ”ideelle”

desinfeksjonsmetode.

Ved innføringen av den nye drikke-

vannsforskriften I Norge (01.01.2002), ble

det nedfelt at norske vannverk skulle ha ”to

uavhengige hygieniske barrierer”, hvorav

minst én av barrierene skal ligge i desin-

feksjonen. Dette, sammen med den gene-

Tema: Vann

22

relle utviklingen av desinfeksjonspraksis i

Norge og i andre land, har aktualisert mer

oppmerksomhet omkring desinfeksjon og

desinfeksjonspraksis. Det er skapt en viss

usikkerhet hos vannverkseiere og plan-

leggere mht hva de skal satse på når det

gjelder desinfeksjon i årene som kommer.

Den utviklingen som er beskrevet over,

har avstedkommet et kunnskapsbehov

knyttet til en rekke forhold vedrørende

desinfeksjonspraksis hos alle som arbeider

med å etablere hygieniske barrierer i vann-

verkene. NORVAR har derfor igangsatt et

prosjekt: “Optimal desinfeksjonspraksis”,

som primært tar sikte på å sammenstille

kunnskap på feltet med tanke på å øke

kompetansen om desinfeksjon i drikke-

vannsbransjen. En slik øket kompetanse

er nødvendig for å gjøre bransjen i stand

til å innta en aktiv og kompetent rolle i

den dialog med godkjenningsmyndig-

heten som planlegging, utbygging og

drift av vannverk krever. Rapporten fra

prosjektet, som utgis med det første,

inneholder a) en oversikt over viktige

patogener i drikkevann, b) oversikt over

desinfeksjonsmetoder, c) en diskusjon av

risiko og sårbarhet ved desinfeksjon, d)

en gjennomgang av norsk desinfeksjons-

praksis i dag, e) resultat av en undersøkelse

av desinfeksjonspraksis i andre land, f)

en gjennomgang av amerikanske regler

for dimensjonering og drift av desinfek-

sjonsanlegg, g) forslag til en verktøykasse

for beregnings- og testmetoder for hhv

klorering, ozonering og UV-bestråling,

samt den foreslåtte prosedyre for å finne

fram til ”optimal desinfeksjonspraksis” som

er omtalt foran. I det følgende er det bare

denne prosedyren som blir omtalt.

Forslag til en prosedyre for

bestemmelse av optimal

desinfeksjonspraksis

Det presiseres at det forslag til prosedyre

som her foreslås, er ment å være et disku-

sjonsgrunnlag. Innholdet i prosedyren er

ikke fullstendig utarbeidet og må videre-

utvikles. Vi har ment at det vil være riktig

å sette i gang en diskusjon om behovet

for og nødvendigheten av dette, som kan

lede fram til et gjennomarbeidet opplegg

som alle parter kan gi sin tilslutning til.

Det er først da en slik prosedyre ville være

av nytte for bransjen.

Det er også lagt vekt på at de krite-

riene som ligger til grunn for bruken må

være enkle og at det ikke må kreves et

svært omfattende forarbeid for å kunne

ta den i bruk. Det er derfor viktig at

man ikke ser på de kriteriene som er

valgt som vitenskapelig begrunnede.

De kan like gjerne være begrunnet ut

fra logiske sammenhenger og må testes

ut i praksis for å oppnå en ”kalibrering”

av tallstørrelsene i prosedyren.

Oppbygning av en prosedyre

En prosedyre for bestemmelse av

optimal desinfeksjonspraksis, bør ta

utgangspunkt i:

Hvilken ”risikosituasjon” vann-•

verket står overfor

Hvilken ”sårbarhetssituasjon” •

vannverket står overfor

Hvilken vannkvalitet man har i •

kilden/råvannet

Hvilke tiltak som er gjort i •

nedslagsfelt og kilde

Hvilken vannbehandling utover •

desinfeksjon som er forutsatt

Alle disse forhold er med på å bestemme

den risikosituasjon man står overfor og

som bør ligge til grunn for de desinfek-

sjonstiltak som bør treffes.

”Risikosituasjonen”

Det er selvsagt svært omfattende å kart-

legge eller bestemme hvilken risikositua-

sjon et gitt vannverk står overfor. Vi har

satt ”risikosituasjonen” i anførselstegn

ettersom vi her foreslår å knytte dette

begrepet til størrelsen på vannverket, og

dermed egentlig til konsekvensgraden av

en uheldig desinfeksjonspraksis. Risiko

kan uttrykkes som produktet av sann-

synlighet og konsekvens. For den enkelte

spiller det ingen rolle om man blir syk av

en epidemi i et lite vannverk eller i et stort,

men for samfunnet blir konsekvensene

størst i det store vannverket. Vi har derfor

valgt å bruke vannverkets størrelse (antall

personer forsynt, p) som et kriterium på

”risikosituasjonen”. Dette er også et svært

enkelt kriterium å bruke fordi kunnskap

om dette alltid finnes. For at prosedyre-

modellen ikke skal bli omfattende, har vi

foreslått å benytte tre nivåer; < 1000 p,

1000 – 10000 p og > 10.000 p, ettersom

dette fanger godt opp størrelsesstruk-

turen i norsk vannforsyning.

”Sårbarhetssituasjonen”

Sårbarheten til et vannverk er blant annet

bestemt av typen av vannkilde, og vi har

derfor foreslått at typen av vannkilde

trekkes inn i prosedyren som et kriterium på

”sårbarhetssituasjon”. En beskyttet grunn-

vannskilde er for eksempel mindre sårbar

enn en overflatevannkilde og en innsjø

med dypvannsinntak er mindre sårbar enn

en elv/bekk. Det er klart at en inndeling

kun basert på kildetype blir meget grov,

men trekker vi inn andre faktorer som er

relevante (for eksempel geografisk belig-

genhet, grunnens beskaffenhet, innsjøens

dybde, elvens vannføring, lokalt klima

etc), blir kriteriet straks uhåndterlig. Vi

har derfor valgt å ta utgangspunkt i tre

kategorier - grunnvann, innsjø og elv/

bekk. Det er klart at man også her kunne

valgt en langt mer finmasket inndeling,

men igjen har hensynet til enkelhet vært

avgjørende. Har man vannkilder som ligger

i grenseland mellom disse kategoriene, må

man utvise skjønn og plassere det aktu-

elle vannverk i den av de tre kategoriene

som synes mest korrekt. Spesielt når det

gjelder grunnvann, er det behov for noen

oppklarende definisjoner. Vi har valgt å

skille mellom:

Tema: Vann

23

Genuint grunnvann•

Overflatevannpåvirket grunnvann•

Grunnvann fra kunstig •

grunnvannsinfiltrasjon

Genuint grunnvann stammer fra et

magasin i løsavsetninger. I veiledningen

til drikkevannsforskriften heter det at

dersom vannets transport gjennom

løsmassene i umettet og mettet sone

til sammen utgjør minst 60 døgn, regnes

dette som tilstrekkelig for å inaktivere

bakterier og virus. Det er grunn til å tro

at man her også kunne inkludere para-

sitter. Det er imidlertid ikke alltid lett

å bestemme den faktiske oppholdstid,

og dermed bør man vurdere om andre

kriterier på genuint grunnvann kunne

brukes. Vi tar imidlertid ikke stilling til

dette her, men ser heller på hva som

ikke er genuint grunnvann, gjennom

å definere de to andre kategoriene.

Overflatevannpåvirket grunnvann, er

vann:

fra boret eller sprengt fjellbrønn •

uten løsmasseoverdekning

borebrønn med løsmasseoverdek-•

ning på mindre enn 10 m

fra grunnen som stammer fra •

kunstig grunnvannsinfiltra-

sjon hvor beregnet oppholdstid

gjennom grunnen er mindre enn

3 døgn eller vannets transport

gjennom grunnen er mindre enn

10 m

fra grunnen som viser tegn til (for •

eksempel i hygienisk kvalitet) at

det er påvirket av overflatevann

fra grunnen, men som på grunnlag •

av hydrogeologisk ekspertutred-

ning kan mistenkes å være påvirket

av overflatevann.

Det er grunn til å gå disse kriteriene

grundigere etter i sømmene i en vide-

reføring av dette prosjektet.

Vi foreslår at overflatevannpåvirket

grunnvann ikke skal regnes som grunn-

vann, men som å komme fra en over-

flatevannkilde basert på elv/bekk (evt

innsjø – her må skjønn utøves).

Når det gjelder grunnvann fra

kunstig grunnvannsinfiltrasjon, er dette

i utgangspunktet overflatevann som

blir forbehandlet gjennom passasje

gjennom grunnen. Vi foreslår derfor å

håndtere en slik situasjonen på samme

måte som vi håndterer annen vannbe-

handling, nemlig ved at det eventuelt

gis en log-kreditt (se senere) for den

forbehandlingen som infiltrasjonen gir.

Alternativt kan man se på det vann som

tas ut fra brønnen som råvann.

Når det gjelder innsjøer, kan det

vurderes om man skal trekke inn innta-

kets dybde og/eller oppholdstiden i

innsjøen, selv om erfaringer viser at

dette ikke nødvendigvis er tilstrekkelige

kriterier. I den prosedyren som foreslås,

bygger kvalitetsvurderingen på analyser i

råvannet og derfor synes det unødvendig

å differensiere mer på vannkildetype

enn det som er foreslått. Bestemmelse

av barrierehøyde gjøres på grunnlag av

vannkvalitetssituasjonen og anleggsstør-

relsen. ”Sårbarhetssituasjonen” (vannkil-

detype) kommer inn i prosedyren først i

forbindelse med tildeling av log-kreditt

for tiltak i nedslagsfelt og vannkilde.

Vannkvalitetssituasjonen

Når vi skal velge kriterium for hygienisk

vannkvalitet, må vi ta hensyn til hva man

faktisk analyserer på i det enkelte vann-

verk. Den norske drikkevannsforskriften

forutsetter bestemmelse av koliforme

bakterier, E. coli, C. perfringens og

Intestinale enterokokker. Innholdet av

koliforme bakterier sier neppe så mye om

faren for hygienisk betenkelig kontamine-

ring. E.coli anses som en sikker indikator

for fekal kontaminering, og C. perfringens

er brukt som en indikator for resistente

organismer (parasitter og virus). Vi har

derfor valgt å foreslå tilstedeværelse av

E. coli og C. perfringens som kriterier

for hygienisk kontaminert vann både

mht bakterier, virus og parasitter når det

tas utgangspunkt i den normale overvå-

kingen vannverkene gjennomfører.

Alle vannverk skal bestemme disse para-

metrene på vann til forbruker, men det

er ikke alle som registrerer råvannskvali-

teten. Det vil imidlertid være nødvendig

å ta utgangspunkt i råvannskvaliteten,

enten kvaliteten direkte i kilden eller i

tilløpsvannet til vannverket, om man skal

bruke den prosedyren som foreslås her.

Vi foreslår at det skal ta utgangspunkt i

registreringer av E.coli og C. perfringens

i råvannet over en periode som ansees

tilstrekkelig av tilsynsmyndighetene (f.eks.

de siste 3 år). Dersom man ikke har gjort

registreringer, forutsettes det at det

gjennomføres slike registreringer over

minst ett år. Resultatet av den historiske

registreringen vil bestemme hvordan man

går videre. Man kan enten på grunnlag

av resultatet velge en ”føre var” hold-

ning og legges seg på et kvalitetsnivå

som tar utgangspunkt i det verst mulige

scenario når det gjelder den aktuelle

vannkildetype, eller man kan igangsette

et kartleggingsprogram over ett år for å

kartlegge den hygieniske vannkvaliteten

ytterligere. Ettersom utfordringen i stor

grad er knyttet opp mot organismetyper

som man normalt ikke analyserer på i

henhold til forskriften, nemlig virus og

parasitter, er hensikten med denne kart-

leggingen å gi bedre grunnlag for å fastslå

kvalitetsnivået mht virus og parasitter enn

det den vanlige overvåkningen gjør. Det

foreslås derfor at det skal analyseres på

sporer av C. perfringens, samt forekomst

av parasitter i råvannet i løpet av dette

kartleggingsprogrammet. Det er vel kjent

at det stilles spørsmålstegn ved C. perfrin-

gens som indikatororganisme, og så snart

man har innført rutiner på bestemmelse av

virus (eller en bedre indikator på virus), bør

dette tas inn i stedet for C. perfringens.

Tema: Vann

24

Når det gjelder parasitter, bør man

i utgangspunktet analysere på både

Giardia og Cryptosporidium, ettersom

det ikke er åpenbart at begge parasitter

forekommer om man registrerer den ene.

Det kan imidlertid argumenteres for å

velge bare Cryptosporidium ut fra det

kriterium at denne parasitten har størst

resistens mot desinfeksjon. Vi skal i det

følgende forutsette at man i den kartleg-

ging som foreslås nedenfor, analyserer

mht både Cryptosporidium og Giardia,

og at nivået av enten den ene eller den

andre, evt summen av de to, legges til

grunn for hvilke tiltak som skal treffes.

Fremgangsmåten for fremskaffelse av

kunnskapen om kvalitetsnivået i kilden

skal beskrives nærmere nedenfor.

Tiltak i nedslagsfelt/kilde og øvrige

vannbehandlingstiltak

Den informasjon om vannverket som er

fremskaffet slik som beskrevet over, gir

grunnlag for å kategorisere vannverket

til et bestemt kvalitetsnivå. Til hvert

kvalitetsnivå hører en bestemt ”barriere-

høyde” uttrykt som den log-reduksjon av

de ulike organismegruppene (bakterier,

virus og parasitter) som vannverket må

ta sikte på å nå, totalt sett.

Beskyttelsestiltak i nedslagsfelt og

vannkilde gis så en nærmere spesifisert

log-kreditt som kan trekkes fra den barri-

erehøyden man hadde i utgangspunktet.

Likeledes gis vannbehandling (evt kunstig

grunnvannsinfiltrasjon) utover sluttdes-

infeksjonen, som gir en reduksjon av

organismer, en nærmere bestemt log-

kreditt som trekkes fra barrrierehøyden,

slik at man til slutt kommer fram til den

log-reduksjonen sluttdesinfeksjonen

krever. Oppbygningen av prosedyren blir

da prinsipielt som vist i Tabell 1.

Bestemmelse av kvalitetsnivå

Prosedyren frem mot bestemmelse av

kvalitetsnivå er illustrert ved Figur 1. Den

vil gjelde for alle vannverk uansett stør-

relse og kildetype. Man følger strekene i

figuren fra toppen. Registreringen av vann-

kvalitet mht E.coli (EC) og C. perfringens

(CP) bestemmer om man trenger å gjøre

ytterligere kartlegging av kvalitetsnivået.

Dersom man ikke har gjort målinger på

råvann, kun på levert vann, må man gjenn-

nomføre en kartlegging på minst ett år på

råvannet. Dersom man har analysert for,

men ikke påvist EC eller CP i råvannet i løpet

av 3 år, behøver man ikke gjøre ytterligere

kartlegging, og vannverket vil kategori-

seres med kvalitetsnivå A. Dersom E. coli

(EC) er registrert, men ikke C. perfringens

(CP), skal man sette i gang et kartleggings-

program over ett år for å fastslå om det er

sannsynlig at C. perfringens vil kunne fore-

komme i råvannet eller ikke. Dersom man

gjennom kartleggingen ikke påviser CP, blir

kvalitetsnivået B. Dersom man påviser CP,

blir kvalitetsnivået C. Alternativt kan man

velge ”føre var” linjen og ta utgangspunkt

i kvalitetsnivå C direkte og dermed unngå å

gjennomføre kartleggingsprogrammet.

Dersom man ikke har funnet CP i den

historiske registreringen, men finner

sporer av CP i kartleggingsperioden, skal

man straks igangsette undersøkelser også

mht parasitter (P), dvs Cryptosporidium

og Giardia, i den videre kartleggingen (se

prikket linje i Figur 1). Finner man ikke

parasitter, faller man ned på kvalitetsnivå

C. Dersom man allerede i den historiske

registreringen finner CP, skal man i tillegg

til undersøkelser mht sporer av C. perf-

ringens også gjøre undersøkelser mht

Cryptosporidium og Giardia fra starten

av. Kvalitetsnivået gjøres da avhengig av

cyste-konsentrasjonen og kvalitetsnivået

vil da bli C eller Da-c. Tallverdiene refererer

seg her til summen av registrerte cyster/

oocyster av de to parasittene. På denne

måten får vi i definisjonen av kvalitets-

nivået både situasjonen hvor man bare

finner Cryptosporidium, bare Giardia eller

begge deler. Det kan argumenteres for

at disse to parasittene er så forskjellige at

de bør behandles hver for seg. For regis-

trering av kvalitetsnivå tror vi imidlertid

ikke at det er nødvendig. Også for denne

situasjonen kan man velge ”føre var”

linjen og unngå kartleggingsperioden

dersom man legger seg på det strengeste

Tabell 1. Oppbygning av en prosedyre for bestemmelse av hygienisk

barriereeffekt.

1. Bestem ”risikosituasjon” = f (vannverksstørrelse) 2. Bestem ”sårbarhetssituasjon” = f (vannkildetype)3. Registrer råvannets hygieniske kvalitet = tilstedeværelse av E.coli og C.

Perfringens4. Gjennomfør (evt) kartlegging mht sporer av C. Perfringens og Cryptosporidium/

Giardia = f (3)5. Kategoriser vannverkets kvalitetsnivå = f (3,4)6. Bestem barrierehøyden uttrykt som nødvendig total log-reduksjon = f

(1,5)7. Bestem log-kreditt i nedslagsfelt og kilde = f (2, tiltak i nedslagsfelt/

kilde)8. Bestem log-kreditt i vannbehandling = f (vannbehandling utover

sluttdesinfeksjonen) 9. Bestem nødvendig log-reduksjon i sluttdesinfeksjonen = f (6 ÷ 7 ÷ 8)

Tabell 2. Prøveomfang i ett-års kartleggingen.

Prøveomfang Grunnvann Innsjø Elv/bekk

< 1000 personer 1 prøve/mnd 1 prøve/mnd 1 prøve/mnd

1000 – 10000 personer

2 prøver/ mnd 2 prøver/mnd 2 prøver/mnd

>10000 personer 4 prøver/mnd 4 prøver/mnd 4 prøver/mnd

Tema: Vann

25

kvalitetsnivået, dvs Dc.

Prosedyren er tenkt lagt opp på

samme måte for alle anleggsstørrelsene,

men definisjonen av kvalitetsnivå gjøres

avhengig av anleggsstørrelsen (se Tabell

3) ettersom risikosituasjonen er avhengig

av anleggstørrelse. Når det gjelder

omfanget av kartleggingen, har vi valgt

å gjøre denne uavhengig av vannverks-

størrelse, se Tabell 2, men frekvensen

av prøver bør gjøres til gjenstand for

diskusjon. Den kan for eksempel knyttes

opp mot en risikoanalyse.

Det må også klargjøres hvordan fore-

komstkriteriene (> 0 EC, > 0 CP osv) skal

forstås. Skal de være absolutte eller

skal det gis rom for sporadiske funn.

Vi foreslår at kriteriene skal forstås slik

at maksimalt én av 12 prøver kan være

dårligere enn det oppsatte kriteriet.

Bestemmelse av barrierehøyde

Det må defineres nærmere hva som ligger

i kvalitetsnivå kategorisert ved rubrikkene

A, B, C og Da-c. Vi har valgt å karakterisere

barrierehøyden som det sett av log-reduk-

sjoner for de ulike organismegrupper som

anlegget må håndtere - totalt sett - ved et

gitt kvalitetsnivå. Dette er anskueliggjort

i Tabell 3 hvor for eksempel angivelsen 5b

+ 5v + 2p, betyr 5 log mht bakterier, 5 log

mht virus og 2 log mht parasitter.

Tabellen angir barrierehøyden, dvs

hvor stor log-reduksjon man skal ta

utgangspunkt i ved beregningen av den

nødvendige log-

reduksjon i slutt-

desinfeksjonen i

det aktuelle vann-

verk. Nødvendig

log-reduksjon

som sluttdesinfek-

sjonen må klare,

fremkommer etter

fradrag for den

log-kreditt som

tiltak i nedslagsfelt

og vannkilde, samt vannbehandling ut

over sluttdesinfeksjonen vil gi.

Har man for eksempel et innsjøvann-

verk på 7.000 personer hvor man i den

historiske registreringen har funnet både

E.coli og C. perfringens, og i kartleggings-

perioden har funnet i middel >1, men < 3

parasitt-cyster per liter, faller man i kart-

leggingsnivå D2b. Man skal da ta utgangs-

punkt i en nødvendig log-reduksjon for

hele anlegget på 5 log mht bakterier og

virus og 4 log mht parasitter.

Det er åpenbart at det kan ligge an

til diskusjoner om de barrierenivåene

som her er foreslått, er de ”korrekte”.

I forslaget i Tabell 3 har vi prøvd å ta

hensyn til ”risikosituasjon” (eller egentlig

konsekvensgrad) gjennom vannverks-

størrelse og kvalitetsnivå basert på analy-

serte verdier. Barrierehøyden som man

må møte, øker med vannverksstørrelse

og med synkende kvalitetsnivå – særlig

med tanke på parasitter som vi anser å

representere den største utfordringen

med hensyn til valg av metode og dimen-

sjonering av sluttdesinfeksjonen.

Det er også brukt en viss grad av logikk.

For de vannverk som havner i kvalitetsnivå

D, som nok vil være de aller fleste over-

flatevannverk, er barrierenivået for D3a

(anlegg > 10.000 personer med registrert

innhold av parasitter >0,075<1,0) satt til

6b + 6v + 4p. Dette tilsvarer det som i

veiledningen til drikkevannsforskriften

er definert som ”to hygieniske barrierer”,

ettersom én hygienisk barriere der er

definert som minst 3 log for bakterier

og virus og 2 log for parasitter.

Tabell 3 gir imidlertid et sett av andre

barrierehøyder avhengig av den faktiske

situasjonen. For eksempel vil et lite grunn-

vannsverk hvor det aldri er registrert

verken E.coli eller C. perfringens, få en

barrierehøyde på 3b + 3v + 0p ettersom

det er svært lite sannsynlig at det vil kunne

forekomme parasitter i et grunnvannsverk

med så god hygienisk kvalitet. I tillegg blir

konsekvensen av en epidemi liten som

følge av anleggets beskjedne størrelse.

Det er foreslått at man i tillegg skal

ta hensyn til hvilke barrieretiltak som

gjøres i nedslagsfeltet og i vannbehand-

lingen. Disse tiltakene gis en verdi i form

av log-reduksjon som kommer til fradrag

fra det som er bestemt som nødvendig

log-reduksjon totalt, og er derfor her

kalt log-kreditt for tiltak i nedslagsfeltet

hhv vannbehandlingen.

Log-kreditt for tiltak i nedslagsfelt

og vannkilde, avhengig av

”sårbarhetssituasjon”

Vi foreslår at det kan gis log-kreditt for

tiltak i nedslagsfelt og vannkilde, avhengig

av ”sårbarhetssituasjon” (vannkildetype).

I de tilfeller hvor man planlegger et vann-

verk, kan log-kreditt gis for planlagte tiltak.

For eksisterende vannverk kan log-kreditt

gis for tiltak i nedslagsfelt og vannkilde

som går utover de tiltak som allerede var

igangsatt da registreringen av vannkva-

litet og det eventuelle kartleggingspro-

grammet ble gjennomført. For grunnvann i

kvalitetsnivå A gis det imidlertid log-kreditt

for allerede utførte tiltak. Bakgrunnen for

dette er at man allerede har beste kvali-

tetsnivå og laveste sårbarhetsnivå, og da

bør allerede utførte tiltak gis log-kreditt

siden de har vært med på å skape denne

gunstige situasjonen.

For nedslagsfelt og vannkilde er det

foreslått at man kan få den log-kreditt

Figur 1. Bestemmelse av kvalitetsnivå.

A B

1 år mhtCP

1 år mhtCP+P

> 0 EC0 CP

> 0 EC> 0 CP

0 EC0 CP

0 C P > 0 CP > 0 C P0 P

> 0 CP> 0 P

C

C

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db Dc

Historisk registreringav vannkvalitet

Registrertsituasjon

Ytterligerekartlegging

Resultat avkartlegging

Kvalitets-nivå A B

1 år mhtCP

1 år mhtCP+P

> 0 EC0 CP

> 0 EC> 0 CP

0 EC0 CP

0 C P > 0 CP > 0 C P0 P

> 0 CP> 0 P

C

C

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db DcC

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db Dc

Historisk registreringav vannkvalitet

Registrertsituasjon

Ytterligerekartlegging

Resultat avkartlegging

Kvalitets-nivå A B

1 år mhtCP

1 år mhtCP+P

> 0 EC0 CP

> 0 EC> 0 CP

0 EC0 CP

0 C P > 0 CP > 0 C P0 P

> 0 CP> 0 P

C

C

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db DcC

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db Dc

Historisk registreringav vannkvalitet

Registrertsituasjon

Ytterligerekartlegging

Resultat avkartlegging

Kvalitets-nivå A B

1 år mhtCP

1 år mhtCP+P

> 0 EC0 CP

> 0 EC> 0 CP

0 EC0 CP

0 C P > 0 CP > 0 C P0 P

> 0 CP> 0 P

C

C

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db DcC

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db Dc

Historisk registreringav vannkvalitet

Registrertsituasjon

Ytterligerekartlegging

Resultat avkartlegging

Kvalitets-nivå

C

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db DcC

Crypto-/Giardia-nivå (cyster/liter)

<0.075 >0,075<1,0 > 1,0<3,0 > 3,0

Da Db Dc

Historisk registreringav vannkvalitet

Registrertsituasjon

Ytterligerekartlegging

Resultat avkartlegging

Kvalitets-nivå

Tema: Vann

26

som er vist i Tabell 4. Det er svært mange

tiltak som kan komme på tale her, og den

oversikten som gis nedenfor pretenderer

ikke på noen måte å være fullstendig.

Listen kan forlenges etter hvert som forslag

til aktuelle tiltak fremkommer. For elv

og bekk foreslås det ingen log-kreditt

uansett tiltak, og det er dermed heller

ikke noe poeng å gjøre spesielle tiltak.

Dette begrunnes med at vi har å gjøre

med rennende vann og muligheter for rask

spredning i en kontamineringssituasjon.

Beskrivelsene for grunnvann tar

utgangspunkt i genuint grunnvann (se

over). Er det snakk om planlegging av et

vannverk basert på kunstig grunnvannsin-

filtrasjon, må man ta utgangspunkt i den

overflatevannkilden som brukes og så gi

log-kreditt for den kunstige grunnvannsin-

filtrasjonen (som et tiltak for å bedre den

hygieniske kvaliteten). Alternativt må man

ta utgangspunkt i den råvannskvaliteten

man har etter grunnvannsuttaket.

Dersom man tar utgangspunkt i

råvannskvaliteten for overflatevannet,

foreslås det at man kan gi følgende log-

kreditt for kunstig grunnvannsinfiltrasjon,

se Tabell 5. De verdiene som her er fore-

slått, må kvalitetssikres i videreføringen

av dette prosjektet. Det forutsettes at

oppholdstiden i mettet og umettet sone

kan sannsynliggjøres ved hydrogeologiske

undersøkelser. Som nevnt tidligere, regnes

vann fra kunstig grunnvannsinfiltrasjon

med mindre enn 3 døgns oppholdstid i

grunnen ikke som grunnvann.

Det kan være grunn til å vurdere om

man skal gi log-kreditt knyttet til det å

flytte et inntak i en innsjø til et dypere nivå.

Dette er imidlertid ikke åpenbart ettersom

man for eksempel har registrert bakteri-

esporer selv på store dyp. I en fremtidig mer

utførlig analyse av disse spesifikasjonene,

må man vurdere om man skal gi spesiell

kreditt for inntaksdybde (og evt innsjøens

oppholdstid), men det vil føre for langt å

gå inn i det på dette stadiet.

Det er åpenbart at det må arbeides

vesentlig mye mer med spesifikasjonene

for log-kreditt i nedslagsfeltet og vann-

kilde, og at det er umulig her å komme

fram til absolutt ”korrekte” verdier. Dette

må man komme tilbake til dersom det

viser seg at forslaget til prosedyre får

oppslutning. Vi tror likevel et opplegg

med log-kreditt som foreslått her, vil lette

behandlingen vesentlig i forhold til å gjøre

egne vurderinger basert på anvisningene i

veiledningen til drikkevannsforskriften.

Log-kreditt for vannbehandling

Når det gjelder log-kreditt i vannbehand-

lingen, vil vi skille mellom prosesser som

tilsier log-kreditt som en følge av vannbe-

handling der mikroorgansimene fjernes

som partikler og de som skyldes desinfek-

sjon som foregår før sluttdesinfeksjon (for

eksempel ozoneringen i ozonering/biofil-

treringsanlegg). I Tabell 6 som gjelder

metoder basert på partikkelfjerning av

mikroorganismer, har vi tatt med metoder

basert på sandfiltrering (med og uten

koagulering) og membranfiltrering (med

og uten koagulering). Det er sannsynlig at

filtreringsmetoder som ionebytting, aktiv-

kullfiltrering og marmorfiltrering kan gis

samme kreditt som hurtigsandfiltrering

(forutsatt filterhastighet < 7,5 m/h), dvs en

meget beskjeden inaktiveringskreditt.

Begrunnelsene for de verdiene som

er satt, er sammensatte og bygget delvis

på skjønn og logikk, delvis på rappor-

terte resultater i litteraturen og delvis på

anbefalinger nedfelt i den eksisterende

veiledning til drikkevannsforskriften.

Ettersom denne forutsetter to uavhen-

gige hygieniske barrierer, foreslår vi at

man for en prosess maksimalt kan gi en

log-kreditt på 3b + 3v + 2p ettersom

disse verdiene i veiledningen angis som

én hygienisk barriere og ettersom det

i veiledningen er krav til at minst én

barriere skal ligge i sluttdesinfeksjonen.

Hvis kravet til barrierehøyde er større enn

4p, kan enkelte prosesser gis mer enn 2

log-kreditt for parasitter (se Tabell 6)

forutsatt at man fortsatt har to uavhen-

gige hygieniske barrierer (2p + 2p).

Forutsatt turbiditet ut < 0,1 NTU1.

Forutsatt nominell poreåpning på 2.

membran < 100 nm

Forutsatt nominell poreåpning på 3.

membran < 10 nm

En 3 log-kreditt på parasitter 4.

forutsetter at man vil ha en para-

sittbarriere (2 log) et annet sted i

systemet. Hvis ikke gis det kun en 2

log-kreditt på parasitter.

Tabell 3. Sammenheng mellom barrierehøyde, anleggsstørrelse og kvalitetsnivå.

Barrierehøyde

(nødvendig

log-reduksjon i

vannverk

totalt)

Vannverksstørrelse

(personer)

Kvalitetsnivå for vannkildeA B C D

1. <1000 3b + 3v + 0p 4b + 4v + 0p 4b + 4v + 1p a. 4b + 4v + 2pb. 4b + 4v + 3pc. 4b + 4v + 4p

2. 1000 –10.000

4b + 4v + 0p 5b + 5v + 1p 5b + 5v + 2p a. 5b + 5v + 3pb. 5b + 5v + 4pc. 5b + 5v + 5p

3. >10.000 5b + 5v + 1p 6b + 6v + 2p 6b + 6v + 3p a. 6b + 6v + 4pb. 6b + 6v + 5pc. 6b + 6v + 6p

Tema: Vann

27

Koagulering/filtrering (evt med mellom-

liggende sedimentering/flotasjon) er i de

fleste land regnet som en god barriere.

Fjerningen av virus må regnes som noe

dårligere enn for de større organismene.

Nanofiltrering gir en sikker separasjon

av alle organismegrupper forutsatt at

membranene er intakte. Man vil vanligvis

oppleve en høyere barriereeffekt enn

den som er nedfelt i Tabell 6, men man

skal av grunner som er angitt over, ikke

regne med høyere verdier i den prose-

dyre som her er foreslått.

I anlegg basert på ozonering/biofiltre-

ring er det utvilsomt ozoneringen som

gir den primære inaktiveringen, mens

bidraget fra biofilteret er lite. For denne

metoden foreslås det at man beregner

log-kreditten for ozoneringssteget ut fra

den aktuelle Ct-verdi. Ved de doser som

benyttes for humusfjerning (1 – 1,5 mg O3/

mg TOCråvann), vil beregnet log inaktivering

for Giardia kunne bli høy (> 3 log), men

lavere for Cryptosporidium (< 2 log).

Bestemmelse av nødvendig log-

reduksjon i sluttdesinfeksjonen

Når man har den totalt nødvendige log-

reduksjon, samt de tiltak som er forutsatt

i nedslagfelt/kilde og annen vannbe-

handling enn sluttdesinfeksjon, kan man

finne ut hvilken log-reduksjon sluttdes-

infeksjonen må klare av ved å subtra-

here fra barrierehøyden (nødvendig log-

reduksjon) i utgangspunktet, bestemt

gjennom Tabell 3, den log-kreditt som

man har fått ved tiltak i nedslagsfeltet/

kilden og den man har fått pga annen

behandling enn sluttdesinfeksjonen.

Konklusjoner

Det er behov for en prosedyre eller •

metode som kan lede planleg-

gere av vannverk, saksbehandlere

i drikkevannsforvaltningen og

vannverkseiere, frem til hva som i

et aktuelt vannverk vil være ”best

practice” for å sikre tilstrekkelige

hygieniske barrierer. Det som her

er lagt frem, er et forslag til en slik

prosedyre.

Det er nødvendig å arbeide videre •

med forslaget for å kvalitetssikre

de kvantitative verdier som er

foreslått

Det ville være ønskelig om også •

de andre nordiske land gjorde en

vurdering av prosedyren

Referanser

Ødegaard, H., Fiksdal, L. og •

Østerhus, S.W. (2006) Optimal

desinfeksjonspraksis. NORVAR-

rapport 147/2006, NORVAR

Robertson, L. J. og Gjerde, •

B. (2001) Occurrence of

Cryptosporidium oocysts and

Giardia cysts in raw waters in

Norway. Scand J Public Health 29

200 - 7.

Tabell 4. Forslag til log-kreditt for tiltak i nedslagsfelt og kilde.

Kildetype Log-kredittGrunnvann

Inngjerdning av brønnsone

Båndlegging av aktivitet i tilsigsområdet

Byggeforbud, forbud mot næringsvirksomhet

Forbud mot utslipp

Begrensninger i ferdsel

Begrensning i bruk at tilsigsområde som beitemark

Maksimal log-kreditt for grunnvann

1b + 1v + 1p

2b + 2v + 1p

3b + 3v + 2pInnsjø

Begrensning i aktivitet i kilden (bading, vannsport etc)

Båndlegging av aktivitet i nedslagsfeltet

Forbud mot utslipp i nedslagsfelt og til kilde

Byggeforbud, forbud mot næringsvirksomhet

Begrensinger i ferdsel

Begrensing i bruk av nedslagsfelt som beitemark

Maksimal log-kreditt for innsjøvann

1b + 1v + 0p

2b + 2v + 1p

3b + 3v + 1pElv og bekk 0b + 0v + 0p

Tabell 5. Log-kreditt for kunstig infil-

trasjon av overflatevann.

Det infiltrerte vannets

oppholdstid i mettet

og umettet sone

Log-kreditt

> 60 døgn

30 – 60 døgn

10 – 30 døgn

3 – 10 døgn

3b + 3v + 3p

2b + 2v + 2p

1b + 1v + 1p

1b + 0v + 1p

Tabell 6. Bestemmelse av log-kreditt i vannbehandlingsanlegg med god

partikkelseparasjon.

Vannbehandlingsmetode Log-kreditt4

Hurtigsandfiltrering uten koagulering

(filterhastighet < 7,5 m/h)

Langsomsandfiltrering (filterhastighet < 0,5 m/h)

Koagulering/direkte sandfiltrering

Koagulering + sedimentering (evt flotasjon) + filtrering1

Koagulering/ultrafiltrering2

Nanofiltrering3

0,5b + 0v + 0,5p

2b + 1v + 1p

3b + 2v + 2p

3b + 2v + 2,5 p

3b + 2v + 3p

3b + 3v + 3p

Tema: Vann

28

Norsk vannforsyning er blant de beste

i verden, med nok vann til alle og gjen-

nomgående god kvalitet. I følge SSB

fikk hele 99 % av innbyggerne, som er

tilknyttet kommunale vannverk, tilfreds-

stillende hygienisk kvalitet på vannet

i 2006.

Men det er fortsatt klare utfordringer

ved mange vannverk, og vi må som

bransje stadig forbedre oss i takt med

ny kunnskap. Mattilsynet gjennomførte

i 2006 og 2007 en landsdekkende tilsyns-

kampanje med vannverk. Resultatene

fra kampanjen ga nyttige innspill til det

kontinuerlige forbedringsarbeidet som

må skje ved vannverkene.

I etterkant av tilsynskampanjen, har

Mattilsynet og Norsk Vann utarbeidet

hver sine planer for hvordan vi skal gå

frem i arbeidet med å sikre en god,

norsk vannforsyning. Norsk Vann har

vært i dialog med Mattilsynet om de

to planene som nå foreligger, for å

stimulere til et koordinert og målrettet

forbedringsarbeide.

Norsk Vanns ”tiltaksplan for god,

norsk vannforsyning” tar utgangspunkt

i 6 hovedutfordringer og inneholder

en rekke tiltak som skal bidra til å løse

disse. Noen av tiltakene er under gjen-

nomføring allerede, men det vil være

nødvendig med satsing på dette feltet

i flere år fremover fra både vannverks-

bransjens og Mattilsynets side.

Utfordring 1: Andel godkjente

vannverk er for lavt

Ifølge Mattilsynet forsynes 64 % av

befolkningen av godkjente vann-

verk ved utgangen av 2006. Tall fra

Vannverksregistret (VREG) viser at ca.

4,2 mill. personer forsynes fra godkjen-

ningspliktige vannverk (89 % av befolk-

ningen). Kommunale vannverk forsyner

3,97 mill. (85 % av befolkningen). I 2008

vil nytt vannverk i Oslo settes i drift, og

andelen av befolkningen som forsynes

med vann fra godkjent vannverk vil

da øke til 76 %. Det er et mål at alle

vannverk godkjennes.

At et vannverk er godkjent viser at de

fysiske og organisatoriske forutsetnin-

gene for å levere vann med god kvalitet

og i riktig mengde er tilfredsstilt på

godkjenningstidspunktet. Dette betyr

at et vannverk med en eldre godkjen-

ning ikke nødvendigvis tilfredsstiller

dagens krav, og at et ikke godkjent

vannverk kan ha de fysiske forutset-

ningene til stede, men har mangler i

organisasjonen. Forsinkelser i godkjen-

ningsprosessen kan også medvirke til

at vannverk ikke er godkjent, selv om

forutsetningene er tilstede.

Ifølge SSB fikk 99 % av innbyggere

tilknyttet kommunale vannverk tilfreds-

stillende hygienisk kvalitet på vannet i

2005 og 2006.

Tiltak

Norsk Vann vil være en pådriver for at

vannverkene søker om godkjenning

ved å:

påpeke viktigheten av at vannver-•

kene får godkjenningen i orden og

oppfordre til økt innsats på området

informere i Norsk Vanns •

medlemsblad, gjennom e-brev

til medlemmer og gjennom

driftsassistanser

bidra til kompetanseoppbygging •

gjennom kurs, fagtreff og annen

informasjon

Utfordring 2: Antall avvik ved tilsyn

er for høyt

Følgende forbedringsområder er påpekt

fra Mattilsynet gjennom tilsynskam-

panjer i 2005-2007:

fokus på og styring med kritiske •

punkter i vannbehandlingen bør

forbedres

implementere og etterleve eget •

internkontrollsystem

utarbeide skriftlige bered-•

skapsplaner og avholde

beredskapsøvelser

oppfylle vannkvalitetskravene og •

dokumentere dette i henhold til

forskriftskravene

forbedre rutiner ved arbeid på nettet•

Tiltak

Norsk Vann vil være en pådriver for

at vannverkene skal ta lærdom av de

God vannforsyning skal bli enda bedreAv Kjetil Furuberg og Toril Hofshagen, Norsk Vann BA (tidligere NORVAR BA)

Mattilsynet har påvist at mange vannverk ikke oppfyller alle krav. Norsk Vann har utarbeidet en tiltaksplan for å sikre en god, norsk vannforsyning.

Tema: Vann

29

avvikene som er avdekket i tilsynskam-

panjen ved å:

distribuere rapporter og materiell •

som Norsk Vann har utarbeidet

som gir god veiledning på de

forbedringsområdene som er

påpekt

øke tilgjengeligheten til Norsk •

Vanns faglige materiell ytter-

ligere, også for de som ikke er

medlemmer

utarbeide veiledningsmateriell •

og rapporter for de områdene

hvor det ikke finnes tilstrekkelig

materiell

avklare med Mattilsynet hvilke kvali-•

tetsnivå som skal legges til grunn for

rutiner for arbeid på nettet

avklare med Mattilsynet hvilket •

risikobilde som skal legges til

grunn for det videre arbeidet

innen drikkevann generelt

fokusere på problemstillin-•

gene i fagtreff og på bransjens

møtesteder

distribuere informasjon til bransjen •

fra offentlige aktører

innhente og formidle erfaringer •

med ulike typer sertifiserings-

og kvalitetssystemer innen

VA-bransjen

Utfordring 3: Ikke alle vannverk har

tilfredsstillende hygieniske barrierer

En av hovedgrunnene til dette er at

begrepet ”to hygieniske barrierer” har

vært gjenstand for tolkning og disku-

sjon, og er under fortløpende vurdering

utfra ny kunnskap. Dette har medført

endrede krav til vannverkene og behov

for en enhetlig metode for hvordan

barrierene skal fastsettes.

Tiltak

Norsk Vann er i ferd med å videreutvikle

og teste ut en prosedyre for vurdering

av hygieniske barrierer som omhandler

både vannkilde og vannbehandling.

Videre er det flere prosjekter under

arbeid som vil gi kunnskapsutvikling om

bruk av blant annet vannbehandlings-

metodene UV og membranfiltrering

som hygienisk barriere.

Norsk Vann vil:

arbeide for å videreutvikle prose-•

dyren for vurdering av hygieniske

barrierer og at denne tas i bruk av

vannverksbransjen og aksepteres

av myndighetene

arbeide videre med forskning og •

utvikling innen vannbehandling og

hygienisk sikkerhet

Utfordring 4: Vannverksbransjen

står ovenfor en situasjon med

rekrutterings- og kompetansemangel

Ubesatte stillinger innen vann- og avløp

er på vei til å bli en normal situasjon.

Dette problemet vil forsterkes de neste

10 til 20 årene. Mange av utfordrin-

gene innen VA krever god kompetanse

i alle ledd – fra driftspersonell til ledere.

Manglende personell vil medføre økt

risiko for en dårligere tjeneste.

Tiltak

Norsk Vann arbeider aktivt for økt

rekruttering og kompetansebygging

gjennom:

egen opplæringsgruppe som •

arbeider med langsiktige tiltak

mot skoleverket

samarbeid med andre aktører •

i bransjen om informasjon til

studenter på høgskoler og

universitet

egen gruppe for de yngre i bran-•

sjen, VA-yngre

styrke innsatsen fra Norsk Vanns •

side med en stilling som er dedi-

kert til rekrutteringsarbeid

I tillegg til dette arbeider Norsk Vann

med kompetanseoppbygging gjennom

en rekke ulike tiltak. Det vises til norsk-

vann.no og Norsk Vanns styringsdoku-

menter for en nærmere beskrivelse.

Utfordring 5: Myndighetene

har ikke tilstrekkelig kapasitet,

kompetanse og samordning på

drikkevannsområdet

Tiltak

Norsk Vann forventer og vil arbeide

for at:

midler som tas inn fra vannsek-•

toren gjennom gebyrer benyttes til

på arbeid med vann

VA-lov utarbeides•

offentlige myndigheter samordner •

sin innsats

Mattilsynet følger opp anbefa-•

linger for økt sikkerhet i vann-

forsyningen ved å følge opp

statlig ansvar iht. tiltaksplan etter

”Sårbarhet i vannforsyningen” og

”NOU 2006:6 – Når sikkerheten er

viktigst”

Utfordring 6: Forskning og utvikling

innen vannforsyning dekker ikke

behovet for ny kunnskap

Nasjonal forskning og utvikling innen

vannforsyningsområdet tilføres i svært

liten grad midler fra det offentlige. Det

gjøres noe arbeid gjennom prosjektsys-

temet til Norsk Vann, men det er langt

fra tilstrekkelig til å dekke behovet.

Tiltak

Norsk Vann vil arbeide for at:

Forskningsrådet, Mattilsynet og •

andre offentlige aktører bidrar til

ytterligere satsning på forskning

og utvikling innen vannforsyning

Norsk Vann sitt prosjektsystem •

videreføres og bidrar som en aktiv

partner i utviklingsarbeidet innen

vannsektoren

Tema: Vann

30

Et grunnleggende prinsipp i norsk drik-

kevannsforsyning er at man skal ha minst

to uavhengige hygieniske barrierer mot

alle de ulike typene fysisk, kjemisk og

mikrobiell forurensning som kan tenkes å

nå vannet, se drikkevannsforskriftens § 14.

Uavhengige barrierer sikrer at vannforsy-

ningen forblir tilfredsstillende selv om en

av barrierene midlertidig skulle svikte.

I drikkevannsforskriften defineres

en hygienisk barriere som en ”Naturlig

eller tillaget fysisk eller kjemisk hindring,

herunder tiltak for å fjerne, uskadeliggjøre

eller drepe bakterier, virus, parasitter mv.,

og/eller fortynne, nedbryte eller fjerne

kjemiske eller fysiske stoffer til et nivå hvor

de aktuelle stoffene ikke lenger represen-

terer noen helsemessig risiko.”

Mange ulike typer forurensning kan

påvirke drikkevannskvaliteten fra råvannet,

via behandlingsanlegget og ut på distribu-

sjonsnettet. Det å sikre to hygieniske barri-

erer mot alle typer forurensning gjennom

hele prosessen er en krevende oppgave, for

man må huske at et tiltak som virker som

god nok barriere overfor én bakterieart

ikke nødvendigvis virker overfor en annen,

eller overfor virus, eller overfor proto-

zoer som Giardia eller Cryptosporidium. I

vurderingen av et vannforsyningssystems

hygieniske barrierer bør man stille seg

følgende sentrale spørsmål:

Hva kan forurense vannkilden?•

Hvordan kan dette forhindres?•

Hvordan kan vi redusere faren for •

forurensning av drikkevannet ved

tiltak i vannkilden?

Hvordan kan vi redusere faren for •

at forurenset drikkevann passerer

vannbehandlingsanlegget?

Er sannsynligheten for at svikt i •

”kildebarrieren” vil kunne oppstå

samtidig med svikt i ”behandlings-

barrieren” tilstrekkelig lav, tatt i

betraktning mulige konsekvenser

for abonnentene?

Har vi tilstrekkelig kontroll med •

at drikkevannet ikke forurenses i

transportsystemet?

Vannverkseier og tilsynsmyndigheter må

hver for seg og i samarbeid vurdere hva

som kan utgjøre til sammen minimum

to hygieniske barrierer, og hvordan man

kan få naturgitte forhold og teknologi

til å virke sammen på en optimal måte.

Godkjenningsmyndigheten beslutter hvor-

vidt de foreslåtte hygieniske barrierer anses

for tilfredsstillende i den aktuelle saken.

Hygieniske barrierer i drikkevannsforsyningenFolkehelseinstituttet (fhi.no)

Om Norsk Vanns prosjektsystem

Alle kommuner og VA-verk som er

medlemmer i Norsk Vann (tidligere

NORVAR) kan delta i prosjektsystemet.

Årlig kontingent er 1 kr per innbygger.

I 2006 ble det innbetalt 3,6 millioner

kroner og med prosjektstøtte fra andre

aktører ble budsjettet på til sammen

9,2 millioner kr. Det er lagt opp til en

Norsk Vanns prosjektsystem:

Kunnskapsutvikling i vannsektorenAv Kjetil Furuberg, Norsk Vann

Oppgaven med å levere en god og trygg vannforsyningstjeneste stiller krav til kompetanse på en rekke områder, og det er stadig behov for å videreutvikle kunnskapen. Gjennom Norsk Vanns prosjektsystem gjennomføres det prosjekter som både gir matnyttig veiledning og fører til kunnskapsløft. Mange rapporter foreligger allerede og flere er under utarbeidelse. Denne artikkelen gir en oversikt over prosjekter knyttet til drikkevann og ledningsnett. Mer fullstendig informasjon kan hentes på norskvann.no

Tema: Vann

31

brukerstyring av prosjektvirksomheten

som sikrer at VA-bransjen og deltakerne

i prosjektsystemet får mest mulig nytte

av prosjektene.

Norsk Vanns prosjektsystem er for peri-

oden 2004-2008 delt inn i følgende

programområder:

Kildekontroll og gjenbruk av 1.

ressurser

Sikker vannforsyning med fokus på 2.

helse

Bedre ledningsnett3.

Effektive VA-organisasjoner og 4.

tilfredse brukere

Diverse5.

Rapportene som utgis, legges ut på

www.norskvann.no > Fag/prosjekter

> Rapporter. De som deltar i Norsk

Vanns prosjektsystem kan fritt laste ned

rapportene, mens andre må betale for

dem. Målet er at deltakelsen etter hvert

blir landsdekkende, slik at rapportene

kan være gratis for alle.

Innenfor programområde 2 og 3

gjennomføres det en rekke prosjekter

som bidrar til et kompetanseløft på

drikkevannsområdet. Vi skal her presen-

tere noen av prosjektene under disse

programområdene.

PROSJEKTER INNEN DRIKKEVANN

Veiledning i utarbeidelse av

prøvetakingsprogrammer for

drikkevann

Drikkevannsforskriften stiller krav til

dokumentasjon av vannkvalitet, men

det er opp til den enkelte vannverkseier

å foreslå overfor Mattilsynet hvordan

disse kravene kan møtes for eget vann-

forsyningssystem. Veiledningen (Norsk

Vann-rapport 148/2006) gir anbefalinger

og råd om hvordan man kan gå frem

for å fastlegge prøvetakingsprogram

for det enkelte vannverk, både når det

gjelder valg av prøvepunkter, hyppighet

av prøvetaking og hvilke parametre man

skal analysere på.

Det er lagt vekt på at prøvetakings-

programmet skal gi mest mulig nyttig

informasjon for den løpende driften

av vannverket. Veiledningen gir anbe-

falinger og råd for gjennomføring av

selve prøvetakingen, om bruk av konti-

nuerlige målinger og om bruk av måle-

data. Selve veiledningsdelen er gjort

så kortfattet som mulig, mens en del

utdypende informasjon og tabeller er

plassert i vedleggsdelen. Som vedlegg

er det også utarbeidet eksempler på

prøvetakingsprogrammer for noen ulike

vannverkskategorier.

Økt sikkerhet og beredskap i

vannforsyningen – veiledning

Regelverket krever at vannverket har

en beredskapsplan som gjør det i stand

til å håndtere uønskede hendelser.

Veiledningen gir råd om hvordan

vannverket kan gå frem i arbeidet

med å etablere og utvikle sin bered-

skap. Arbeidet med veiledningen ble

igangsatt på initiativ fra Norsk Vann og

DSB, med finansiering fra daværende

NORVARprosjekt, Helse- og omsorgs-

departementet, DSB og Mattilsynet.

Styringsgruppen for prosjektet besluttet

å utgi veiledningen i Mattilsynets

rapportserie, og den inngår derfor

i C-serien for Norsk Vann-rapporter

(rapport C5/2006), som er rapporter

bekostet av Norsk Vanns prosjektsystem,

men utgitt i andre serier.

Veiledningen består av fire delka-

pitler, slik at det er mulig å benytte

hver enkelt del som en frittstående

delveiledning:

Del A: Forberedende arbeider og •

fareidentifikasjon

Del B: Gjennomføring av risiko og •

sårbarhetsanalyse

Del C: Beredskapsanalyse og utvik-•

ling av beredskapsplan

Del D: Drift og videreutvikling av •

beredskapen

Den trinnvise arbeidsprosessen som

veiledningen beskriver vil være egnet

for alle vannverksstørrelser, men detal-

jeringsgraden må tilpasses det enkelte

vannforsyningssystem og kartlagt risiko

og sårbarhet. For vannverk som har en

etablert og godt øvet beredskap, gir

veiledningen råd om gjennomføring av

fremtidige revisjoner av beredskapen.

Optimal desinfeksjonspraksis for

drikkevann

Drikkevannsforskriften stiller krav til at

det skal være minimum to hygieniske

barrierer i et vannforsyningssystem,

hvorav desinfeksjon normalt utgjør den

ene barrieren. Nyere forskning viser

at de ulike desinfeksjonsmetodene

har forskjellige styrker og svakheter,

og det er vanskelig å vite hva som vil

være en optimal og fremtidsrettet

desinfeksjonspraksis.

I Norsk Vann-rapport 147/2006 er

det bl.a. gjort en vurdering av hvilke

patogener man skal ha barriere mot, en

gjennomgang av forskjellige desinfek-

sjonsmetoder og en statusbeskrivelse av

dagens norske desinfeksjonspraksis. Et

sentralt element i prosjektet har vært å

sammenlikne norsk desinfeksjonspraksis

med den i andre land, gjennom en

omfattende spørreundersøkelse rettet

mot eksperter i en rekke land. Det er

også gjort en gjennomgang av de ameri-

kanske reglene for ”multiple barrier” og

bruk av Ct-prinsippet i dimensjonering

av desinfeksjonsprosesser.

Basert på dette omfattende grunn-

lagsmaterialet, er det utarbeidet forslag

til en norsk prosedyre (se figur) for å

kunne bestemme hva som vil være god

desinfeksjonspraksis for det enkelte

Tema: Vann

32

vannverk. Det er videre utarbeidet

forslag til en ”verktøykasse” med bereg-

nings- og test-metoder for desinfek-

sjonsprosesser. Avslutningsvis er det

gitt en rekke anbefalinger for hvordan

man bør gå videre i dette arbeidet,

som er bakgrunnen for igangsettelse

av prosjektene ”Optimal desinfeksjons-

praksis – fase II” og ”Vannkilden som

hygienisk barriere”.

Optimal desinfeksjonspraksis – fase II

Optimal desinfeksjonspraksis fase II ble

igangsatt i april 2007. Prosjektet er et

samarbeid med Svenskt Vatten, og skal

avsluttes i desember 2008. Målet med

arbeidet er å vurdere barriereeffekten

for vanlige prosessløsninger på norske

og svenske vannverk, prøve ut prose-

dyren for bestemmelse av optimal desin-

feksjonspraksis og lage en veiledning

for bruk av prosedyren. I tillegg vil de

dimensjonerende Ct-verdiene foreslått

i fase I verifiseres og datagrunnlaget

etterprøves.

Vannkilden som hygienisk barriere

Norsk Vann-prosjektet ”Vannkilden

som hygienisk barriere” avsluttes i mai

2008 og vil foreslå et kriteriesett for

bedømmelse av hygienisk barriereef-

fekt i overflatevannkilder, og hvordan

man kan dokumentere eller sann-

synliggjøre at barrieren er effektiv.

Resultater fra dette prosjektet og NGUs

prosjekt ”Klausulering rundt løsmas-

sebrønner”, vil tas inn i prosedyren

for optimal desinfeksjonspraksis ved

bedømmelse av vannkildens sårbarhet

og barrierevirkning.

Teknisk veiledning – dimensjonering,

utforming og drift av anlegg for UV-

desinfeksjon av drikkevann

Prosjektet startet opp i april i år og går

frem til september 2008. Prosjektet er

et samarbeid med Svenskt Vatten, og

skal innhente norsk-svenske erfaringer

samt internasjonale retningslinjer og

erfaringer, som skal sammenstilles i en

veiledning. Satsingen på å etablere hygi-

eniske sikkerhetsbarrierer mot parasitter

har gitt en eksplosiv vekst i byggingen av

UV-anlegg, særlig i Norge. Erfaringene

med de nye anleggene er imidlertid

blandet. Prosjektet samler og vurderer

erfaringene slik at feil og svakheter

unngås på nye anlegg. Prosjektet har

allerede gitt gode resultater og har

blant annet satt fokus på kvaliteten på

strømforsyningen til UV-anlegg.

Membranfilter som hygienisk barriere

Prosjektet ble igangsatt med bakgrunn

i ulike typer driftsproblemer som gjen-

nombrudd i membran, kimtall på rent-

vannssiden og biofilmvekst. Videre viste

tall fra vannverksregistret (2002) fore-

komst av E. Coli i rentvann på flere

anlegg. Målet med prosjektet ble

følgelig å kartlegge dagens tilstand

og utarbeide anbefalinger om dimen-

sjonering og drift av membrananlegg.

Sentrale tema er forfilter/forbehandling,

råvannets betydning for anleggsutfor-

ming og drift, målepunkter i anlegget

og valg av parametre for å kunne over-

våke barriereeffekten, driftsrutiner,

styringsparametre for optimalisering av

drift, rengjøring og dimensjonerende

kriterier. Rapporten er i trykken og

utgis mai 2008.

PROSJEKTER INNEN LEDNINGSNETT

Dette er et utdrag av de prosjektene

som er mest relevante for den hygieniske

kvaliteten av drikkevannet. I tillegg er

det gjennomført prosjekter knyttet til

kvalitet og livsløpsstandarder både for

vann og avløpsnettet, prosjekter kun

innen avløp og det er utarbeidet nye

veiledere knyttet til overvann.

Veiledning i bygging og drift av

drikkevannsbasseng (rapport nr. 137)

Veiledningen gir konkrete råd og anbe-

falinger om

Lagring av vann i basseng•

Planlegging og prosjektering •

Bygging og utstyr•

Nødvendige sikringstiltak•

Krav til kontroller før overtakelse •

og idriftsetting

Drift av basseng•

Utførelse av utbedring og •

reparasjoner

Kartlegging av mulig helserisiko

for abonnenter berørt av trykkløs

vannledning ved arbeid på

ledningsnettet (nr. 143)

Epidemiologisk studie ved 7 kommunale

vannverk for å kartlegge helsemessig

effekt av trykkløst nett. Undersøkelsen

ble gjennomført ved telefonintervju

av husstander eksponert for trykk-

løse episoder, samt ikke-eksponerte

husstander. Resultatene viste over-

hyppighet av lettere diarésykdommer

der husstanden hadde vært utsatt for

trykkløse episoder ved reparasjoner.

Videreføring i ny rapport for å forbedre

rutiner (2008).

Helsemessig sikkert vannledningsnett

Dette er under arbeid og vil bli avsluttet

august 2008. Her gis det anbefalinger

om hvordan arbeid på ledningsnett skal

utføres for å minimalisere risikoen for

forurensning av nettet. Prosjektet har

studert ulike farer for forurensning,

uheldige utforminger og potensielle

feil som kan oppstå i drikkevannsnettet.

Det er laget en oversikt over forskjel-

lige hendelser og komponenter som

kan representere en fare for innsug av

forurenset vann. Forskjellige problem-

stillinger er diskutert og det er laget

forslag til endring av rutiner for å sikre

hygienisk betryggende drikkevann.

Tema: Vann

33

Oppfordring

Dette var et innblikk i noen av prosjek-

tene på vannområdet i inneværende

programområde for Norsk Vanns

prosjektsystem. Målet er at prosjek-

tene skal bidra til et nødvendig felles

kompetanseløft på drikkevannsområdet

og gi vannverkene, deres rådgivere og

andre aktører (Mattilsyn, kommunehel-

setjenesten m.v.) nødvendige verktøy

til å gjøre en god jobb. Vi setter pris

på å få tilbakemeldinger om nytten av

rapportene som utgis og innspill om

hvilke fokusområder det bør være for

prosjektarbeidet på drikkevann i årene

som kommer! Spesielt fordi vi nå er inne

i diskusjoner om hvilke temaer som skal

vektlegges i neste fire års periode (2009

– 2012). Innspill kan sendes til post@

norskvann.no.

Forvaltning og regelverk

Tiden før Mattilsynet ble etablert

Fram til 1.1.2004 var tilsynsansvaret

for drikkevann todelt. Det interkom-

munale næringsmiddeltilsynet førte

tilsyn hjemlet i næringsmiddelloven

med en viss nasjonal samordning

gjennom Statens næringsmiddeltilsyn.

Kommunene førte tilsyn etter kommu-

nehelseloven, tilsynet var ofte lagt til

kommunelege eller etat for miljørettet

helsevern. Kommunestyret var godkjen-

ningsmyndighet for de fleste vannverk.

Grensen for ansvarsområdene mellom

næringsmiddeltilsyn og kommune var

uklar, og praksis varierte mellom kommu-

nene. Det kommunale næringsmiddel-

tilsynet var den mest aktive parten i

tilsynsarbeidet, og i mange kommuner

var kommunens eget tilsyn med drik-

kevann i praksis fraværende.

Mattilsynet

Mattilsynet ble etablert fra 1.1.2004

som et stort nytt statlig tilsynsorgan

ved fusjon av Landbrukstilsynet, Statens

dyrehelsetilsyn, Fiskeridirektoratets

sjømattilsyn, Statens næringsmiddel-

tilsyn og de interkommunale nærings-

middeltilsyn. Den nye matloven, som

erstattet 12 tidligere lover, regulerer

Mattilsynets virksomhet. Mattilsynet

fører tilsyn med plante- og dyrehelse,

dyrevelferd, fôr og mat, og er orga-

nisert i 3 ledd med ett hovedkontor,

8 regionkontor og 63 distriktskontor

(noen distriktskontor slås nå sammen,

og antallet reduseres derfor noe).

Tilsynsansvar for drikkevann, formelt

grunnlag

Drikkevannsforskriften § 16 angir at

Mattilsynet fører tilsyn med drikkevann

etter matloven, og at kommunen fører

tilsyn etter kommunehelseloven. Fordi

matloven i § 2 (i motsetning til den

tidligere næringsmiddelloven) spesielt

angir at loven omfatter drikkevann,

følger det at alt tilsyn med vann brukt

til næringsmiddelformål faller innunder

matloven og dermed Mattilsynet. Av

forarbeidene til loven, framkommer det

at det var lovgivers hensikt at staten,

ved Mattilsynet, skulle ha hovedan-

svaret for tilsyn med drikkevann, for å

styrke og samordne dette tilsynet. For

annet bruk av vann enn til drikk, som

for eksempel svømmehaller, friluftsbad,

boblebad osv, fører kommunen tilsyn

etter kommunehelseloven.

Lokalt samarbeid i drikkevannstilsynet

På tross av at hovedansvaret for drikke-

vannstilsyne nå ligger hos Mattilsynet, er

det fortsatt rom for praktisk samarbeid

mellom Mattilsynet og kommunens

organ for tilsyn etter kommunehelse-

loven (avdeling for miljørettet helse-

vern eller lignende), både i det løpende

tilsyn med vannverk og i problemsitua-

sjoner. Omfang og organisering av dette

samarbeidet varierer mellom kommuner,

avhengig av prio riteringer og ressurser.

I noen kommuner er kontoret for miljø-

rettet helsevern (helsevernetat eller

lignende) samlokalisert med Mattilsynets

distriktskontor (blant annet i Bergen).

Men også i mange kommuner, der disse

Mattilsynets tilsyn med drikkevann i NorgeAv Erik Wahl, Mattilsynet, distriktskontoret for Trondheim

I denne artikkelen gies en oversikt over tilsyn med drikkevann i Norge. På bakgrunn av regelverk, kunnskap om status i ved norske vannverk og om drikkvannets helsemessige betydning, gies en framstilling av Mattilsynets arbeidsmetoder, virkemiddelbruk og strategier for tilsynet med drikkevann.

Tema: Vann

34

ikke er samlokalisert, er det godt samar-

beid her. Mattilsynet konstaterer imid-

lertid at noen kommuner avsetter små

ressurser til dette tilsynsarbeidet, og at

i mange kommuner har fagpersonell

som håndterer disse sakene begrenset

drikkevannsfaglig kompetanse. I slike

kommuner blir Mattilsynet enerådende

på dette området.

Status og videre utfordringene for

norsk vannforsyning

De siste 15 år har det vært en stor utvik-

ling i norsk vannverksbransje. I 1995 kom

ny norsk drikkevannsforskrift tilpasset

kravene EU-lovgivning. Mange vann-

verk ble bygd ut og sikret for å etter-

komme disse kravene, delvis med statlig

økonomisk støtte fra Program for vann

vannforsyning, som også finansierte en

omfattende norsk forskningsaktivitet.

Sett fra Mattilsynets ståsted kan de

viktigste utfordringene for norsk vann-

forsyning oppsummeres med følgende

punkt:

Få vannverket godkjent

Drikkevannsforskriften krever at vann-

verk som forsyner over 20 husstander

skal godkjennes i to faser: ved planleg-

ging og ved ferdigstilling. Mattilsynet

er godkjenningsmyndighet. Også ved

etablering av vesentlige nye deler av

eksisterende vannverk (for eksempel ny

kilde, nytt vannbehandlingstrinn, eller

nye deler av distribusjonssystem) skal de

nye tiltakene godkjennes. Bare ca 50 %

av norske godkjenningspliktige vannverk

er godkjent, og disse forsyner 64 % av

befolkningen. Grunnen til at vannverk

mangler godkjenning kan være enten at

de faktisk ikke oppfyller drikkevannsfor-

skriftens krav, eller at de ikke har fullført

søknadsprosessen med framlegging av

nødvendig dokumentasjon.

Sikre og beskytte råvannskildene

Mange vannverk har råvannskilder som

er utsatt for forurensing fra kloakk,

beitende husdyr og ville dyr og fugler.

Tidligere har en antatt at store innsjøer

med sprangsjikt og inntak på dypt vann

har vært godt beskyttet mot slik foru-

rensing. Nyere norsk og utenlandsk

forskning viser at mange av de aktuelle

vannbårne og sykdomsframkallende

smittestoffene kan overleve i både uker

og måneder i vann. Ekstremvær vil fore-

komme oftere enn før, og dette påvirker

strømningsmønsteret i innsjøer. Som

følge av dette har norske forskningsmiljø

og fagmyndigheter tydelig uttalt at den

hygieniske sikkerheten, som ligger i

store innsjøer med vanninntak på dypt

vann, ikke er så stor som tidligere antatt.

Mattilsynet legger denne vurderingen

til grunn i tilsynsarbeidet.

Forbedret vannbehandling

Når ny kunnskap viser at råvannskildene

er mindre trygge enn tidligere antatt,

må dette kompenseres med å etablere

økt sikkerhet i vannbehandlingen. De

sykdomsframkallende vannbårne para-

sittene Giardia og Cryptosporidium er

resistente mot klor. De forekommer i

norske vannkilder. Giardia forårsaket

et stort vannbåret utbrudd i Bergen

2004. Svært mange norske vannverk

har klor som eneste desinfiserende

vannbehandling og er dermed ikke

beskyttet mot disse parasittene. På

bakgrunn av disse forholdene, er det

svært mange vannverk som har behov

for å etablere behandlingstrinn som

dreper eller fjerner disse parasittene.

Aktuelle behandlingsmetoder for dette

kan være UV-desinfeksjon, membran-

filtrering eller kjemisk felling.

Distribusjonssystem

Transport av vann fra vannbehand-

lingsanlegg gjennom ledningsnett og

høydebasseng byr på store utfordringer.

Mange vannverk klarer ikke å rehabili-

tere og fornye ledningsnett i takt med

forfallet. Lekkasjer og brudd oppstår,

og det dannes slam og rust i lednings-

nettet. Undertrykk kan oppstå ved repa-

rasjoner, pumpesvikt, brannvannstap-

ping og lignende, og da kan forurenset

vann suges inn via hull, defekte ventiler

og lignende. I høydebasseng kan det

forekomme innlekking gjennom tak

eller fjellsprekker. Nyere forskning viser

at mulig sykdomsframkallende smitte-

stoff kan vokse i slam på ledningsnettet

i større grad enn det man har antatt

tidligere. Mange vannverk strever med

å møte disse utfordringene.

Beredskap

Svikt i vannforsyning – enten ved bort-

fall av vann, eller ved dårlig vannkvalitet

– kan ha stor betydning for samfunnet.

Vannbårne utbrudd og ”alarmsitua-

sjoner” som har forekommet i Norge

de senere år har satt vannverkenes og

samfunnets beredskap på en hard prøve,

og har vist at norske kommuner og

vannverkseiere har store utfordringer

på dette området.

Profesjonalitet og kompetanse i

ledelsen

De fleste norske vannverk er små, og

mange vannverk eies av små og mellom-

store kommuner. Noen av disse vann-

verkene har begrensete ressurser og

kompetanse i ledelsen på områder som

regelverksforståelse, drikkevannshy-

giene, sikring av nedslagsfelt og plan-

legging og drift av teknisk avanserte

vannbehandlingsanlegg. Det er derfor

et stort behov for kompetanseheving

ved mange vannverk.

Blir vi syke av norsk drikkevann?

Det foreligger noen rapporter og under-

søkelser om dette: En undersøkelse

Tema: Vann

35

utført av Karin Nygård ved Nasjonalt

Folkehelseinstitutt viser at det i Norge

i perioden 1988 – 2002 ble registrert

i alt 72 vannbårne utbrudd, og disse

omfattet totalt 10 616 syke personer.

Det er grunn til å anta at svært mange

utbrudd ikke blir rapportert, og det

reelle antall utbrudd og syke personer

er trolig langt større. Blant de 39 utbrud-

dene der smittestoffet ble avdekket,

var 19 utbrudd (49 %) forårsaket av

Campylobacter-bakterier, 13 utbrudd

(33 %) forårsaket av Norovirus og 4

utbrudd (10 %) forårsaket av Salmonella-

bakterier. Disse tre smittestoffene anses

å være de viktigste vannbårne sykdoms-

framkallende smittestoffene i Norge.

Det var trolig få av pasientene i disse

utbruddene som ble undersøkt for

Giardia og Cryptosporidium, og det er

dermed uklart om noen av disse utbrud-

dene skyldtes disse parasittene.

I 2003 – 2004 ble det gjennomført

et prosjekt på oppdrag fra NORVAR

for å undersøke mulig helserisiko for

abonnenter berørt av trykkløs vann-

ledning ved arbeid på ledningsnett.

Undersøkelsen omfattet i alt 88 trykk-

løsepisoder som forekom ved vannverk

i 7 norske byer. Resultatene viste at

personer i husstander som var berørt

av slike trykkløsepisoder hadde økt

sannsynlighet for kortvarig oppkast- og

diarésykdom i dagene etter episoden

fant sted, sammenliknet med personer i

husstander som ikke var berørt av slike

trykkløsepisoder. Dette indikerer at

denne typen arbeid på vannlednings-

nett kan medføre helserisiko for berørte

abonnenter.

I r a p p o r t e n f r a N o r s k

Folkehelseinstitutt fra 2008: Blir vi syke

av norsk kjøtt? er det gjort en vurde-

ring av hvilke betydning ulike smit-

tekilder (også andre kilder enn kjøtt)

har for flere av de viktigste mat- og

vannbårne smittestoffene. For mange av

smittestoffene som er omtalt, herunder

Campylobacter og Salmonella, er bruk

av ikke-desinfisert drikkevann angitt

som en av de viktigste smittekildene for

sykdom i den norske befolkningen.

På bakgrunn av resultatene fra disse

undersøkelsene, og det faktum at mange

norske vannverk ikke har tilstrekkelig

hygienisk sikring av vannet, er det grunn

til å anta at forurenset drikkevann er

en av de viktigste årsakene til mat- og

vannbåren sykdom i Norge. Den relative

betydningen av drikkevann i forhold

til andre typer matvarer som årsak til

mage- og tarminfeksjoner, er trolig

større i Norge enn mange andre land

det er naturlig å sammenlikne med.

Noen vannbårne utbrudd; hva kan vi

lære?

I det følgende skal omtales to større

norske vannbårne utbrudd de senere år.

Disse utbruddene har, på ulike måter,

synliggjort svakheter ved vannforsy-

ningen, og erfaringene herfra er nyttig

for alle berørte aktører.

Giardia Bergen

Høsten 2004 fant det sted et stort

Giardia-utbrudd i Bergen, som trolig

omfattet 5-6000 syke personer; en døde

og mange av de syke har fått kroniske

alvorlige helseplager. De samfunnsø-

konomiske kostnadene er anslått til

ca 30 mill kr. Forurensingskilden var

trolig lekkasje fra kloakkledning ut fra

privatbolig i nedslagsfeltet til råvanns-

kilden. Dette skjedde i en periode med

kraftig nedbør. Råvannsinntaket var ikke

plassert dypt i innsjøen, og den eneste

desinfiserende vannbehandlingen var

klor, som ikke er effektiv mot Giardia.

Utbruddet og den etterfølgende hånd-

teringen representerte en enorm belast-

ning på vannverket, helsemyndighetene,

det lokale Mattilsynet og kommunens

ledelse. Den eksterne granskingskomi-

sjonen for utbruddet påpekte en rekke

forhold som en kan trekke lærdom av;

her er et utvalg av disse:

Utbruddet ville høyst sannsynlig •

vært unngått dersom bestem-

melser i drikkevannsforskriften

hadde vært fulgt. Vannverket

var ikke fullstendig godkjent

da utbruddet fant sted, og de

nødvendige undersøkelser og risi-

kovurderinger, som skal foreligge

før godkjenning, var ikke godt nok

utført og dokumentert.

De første dagene etter at •

utbruddet ble oppdager var

kommunikasjon mellom de lokale

helsemyndighetene og legene lite

effektiv, og kommunens smitte-

vernplan var mangelfull på dette

området

Kommunen hadde mangelfulle •

rutiner for tilsyn og kontroll med

avløpsanlegg nær råvannskilden

Vannverkets prøvetakingsplan var •

i for liten grad tilpasset variasjoner

i risiko, som for eksempel variasjon

i nedbør

Mattilsynet burde bidradd •

bedre til å avklare vannverkets

godkjenningsstatus

Mattilsynet burde fokusert tilsynet •

mer på vannverkets kritiske

kontrollpunkt

Alle aktører bør gå kritisk •

igjennom egne rutiner for informa-

sjon og kommunikasjon

Det anbefales at alle aktører med roller

knyttet til vannforsyning setter seg inn

i rapporten fra granskingskommisjonen

etter dette utbruddet. Den er tilgjen-

gelig på www.bergen.kommune.no.

Tema: Vann

36

Campylobacter, Røros

I mai 2007 fant det sted et stort

utbrudd i Røros forårsaket av bakte-

rien Campylobacter. Trolig ble ca 1.700

personer – halvparten av innbyggerne

i kommunen - syke. Mattilsynet og

Nasjonalt Folkehelseinstitutt utførte en

undersøkelse av utbruddet og konklu-

derte med at forurenset drikkevann var

årsaken, og at forurensingen trolig var

tilført til vannverkets ledningsnett. Det

ble kartlagt flere hendelser i dagene

før utbruddet som kunne har forår-

saket dette: Det var gjennomført flere

planlagte avstenginger av lednings-

nettet i tilknytting til rutinemessige

arbeidsoperasjoner, dette medførte

trykkløst nett. Forurensinger kan ha

trengt inn i ledningene under disse

operasjonene, og det var ikke utført

noen etterfølgende desinfeksjon av

det berørte ledningsnettet. En annen

hendelse med mulig forbindelse til

utbruddet, var brannøvelse på Røros

flystasjon, som kan ha medført trykkløst

ledningsnett og eventuelt innsug av

forurenset vann gjennom eventuelle

utettheter i ledningsnettet.

Utbruddsrapporten peker på at vann-

verket har ansvar å kartlegge kritiske

punkt på distribusjonsnettet, og å

etablere og utøve internkontroll for

å styre disse punktene. Aktuelle tiltak

kan være:

Kartlegge ledningsnettet med •

sikte på å avdekke områder og

punkt som er spesielt utsatt for

lekkasje og lavt trykk.

Etablere rutiner for reparasjoner •

på ledningsnett med sikte å fore-

bygge forurensing til vann

Vurdere klorering av lednings-•

strekk etter arbeidsoperasjoner

Sikre at brannventiler på lednings-•

nettet ikke tillater innsug ved

undertrykk

Gjennomføring av tilsyn,

virkemiddelbruk

Mattilsynet utøver tilsyn med vannver-

kene på mange måter. Det formelle

tilsynet utøves gjennom inspeksjoner

og revisjoner, oftest etter en plan fast-

lagt av det enkelte distriktskontor. I

tillegg kommer arbeidet knyttet til

godkjenninger; både saksbehandling

og veiledning, som ofte er omfattende

og krevende.

De fleste inspeksjoner og alle revi-

sjoner er varslet. Inspeksjoner kan være

rutinemessig, eller kan komme som følge

av spesielle situasjoner. Inspeksjonen vil

ofte ha som formål å undersøke ett

eller flere avgrensete saksforhold, og å

undersøke om vannverket etterkommer

regelverket på disse områdene. Ofte er

det naturlig for Mattilsynet å gi veiled-

ning om regelverk og om faglige forhold

der Mattilsynet har kompetanse, som for

eksempel forurensingskilder, mikrobio-

logi og hygiene. For de rent driftstek-

niske forhold er det vannverkene som

har ansvaret, og her har Mattilsynet ofte

liten kompetanse. På disse områdene

begrenser Mattilsynet seg oftest til å

avgjøre om forholdene tilfredsstiller

regelverkets krav. Revisjoner er ofte mer

formelle i formen enn inspeksjoner og

har som formål å avgjøre om vannverket

har internkontrollsystem i henhold til

regelverkets krav for dette.

Mattilsynet tar i liten grad ut vann-

prøver. Prøvetaking baseres i det vesent-

ligste på vannverkenes egenkontroll, og

drikkevannsforskriften har detaljerte

krav til antall prøver, hyppighet, og

parametere som skal analyseres. For

hver enkelt parameter er det spesifiserte

tiltak som vannverket plikter å utføre,

dersom prøveresultat viser overskri-

delser. Mattilsynets rolle er å påse at

vannverket har planer og rutiner for

dette, og at rutinene etterleves.

Også på de øvrige områdene av vann-

verkens virksomhet, har Mattilsynets

tilsyn som formål å påse at vannverket

”passer på seg selv” – dvs. utøver

internkontroll. Mattilsynet etterser at

vannverket har oversikt over foruren-

singstrusler i kildens nedslagsfelt og

overvåker dette, Mattilsynet etterser at

vannverket har tilfredsstillende overvå-

king av vannbehandlingsprosessen, og

at vannverket har gode nok rutiner for

drift av distribusjonsnettet; blant annet

reparasjoner og renhold.

Når det avdekkes brudd på regelverket

som ikke medfører umiddelbar helse-

fare, vil Mattilsynet ofte i første omgang

veilede om regelverkets krav, og aktuelle

generelle faglige forhold knyttet til

dette. I den grad det er behov benytter

Mattilsynet formelle virkemidler for å

påse at regelverkskrav etterkommes.

For mindre alvorlige forhold benyttes

ofte i første omgang påpeking av plikt.

Dersom regelverksbruddet består eller

gjentas, og for mer alvorlige forhold,

gies pålegg om at vannverket gjennom-

fører bestemte tiltak, med en konkret

frist. Om pålegg ikke etterkommes innen

frist vurderer Mattilsynet å gi tvangs-

mulkt, ofte i form av løpende dagmulkt.

Ved Mattilsynets distriktskontor for

Trondheim er det fattet flere vedtak om

løpende dagmulkt overfor vannverk. I

ett tilfelle ble det gitt tvangsmulkt på

kr 500 pr dag til et mindre vannverk på

grunn av manglende prøvetakingsplan. I

ett annet tilfelle ble det forhåndsvarslet

tvangsmulkt på kr 5000 pr dag til et

større vannverk som ikke hadde etter-

kommet pålegg om sende inn planer

for nødvendig sikring og utbygging

av vannverket. I begge tilfeller førte

forhåndsvarsel eller vedtak om tvangs-

mulkt til at påleggene ble etterkommet.

Dette viser at tvangsmulkt er et effek-

tivt virkemiddel. Politianmeldelse har

også vært benyttet noen få ganger

mot norske vannverk. Matloven omtaler

Tema: Vann

37

virkemidlene og de formelle vilkår for

bruk av disse. Mattilsynet har utarbeidet

intern veileder for virkemiddelbruk

for å sikre enhetlig, hensiktsmessig og

formell korrekt bruk av disse. I henhold

til forvaltningsloven blir det normalt gitt

skriftlig forhåndsvarsel med adgang til å

gi uttalelse før vedtak fattes. Vedtak som

er fattet kan påklages. For vedtak fattet

av Mattilsynets distriktskontor, er klage-

instans Mattilsynets regionkontor.

Mattilsynets tilsynskampanjer

Mattilsynet har de siste årene gjennom-

ført flere nasjonale tilsynskampanjer

overfor vannverkene. Disse tilsynskam-

panjene har omfattet vannverk i hele

landet, og for den enkelte kampanjen er

det valgt ut bestemte forhold som det

fokuseres på. Som en del av tilsynskam-

panjene er det gjennomført omfattende

opplæring av Mattilsynets inspektører,

både med hensynt til faglige og tekniske

forhold ved vannverkene, tilsynsme-

toder, presisering av krav som skal

stilles til vannverkene, og hvilke virke-

midler som skal anvendes. Som følge av

denne interne opplæringen, er nivået

på tilsynet med vannverk blitt hevet

i betydelig grad, og Mattilsynet har

sikret at dette tilsynet nå utføres mer

enhetlig over hele landet, enn før. Det

er utarbeidet en rekke sjekklister for

tilsyn med de enkelte områdene (for

eksempel: sikring av råvannskilde, ulike

typer vannbehandling, vannverkenes

prøvetaking, drift av ledningsnett,

tilsyn med høydebasseng, beredskap).

Tilsynskampanjen for 2005 hadde fokus

på vannverkenes råvannskilder og vann-

behandlingsanlegg og omfattet 250

vannverk. Tilsynskampanjen for 2006/07

hadde fokus på vannverkenes godkjen-

ning, beredskap og distribusjonsnett

og omfattet 356 vannverk. I 2008 gjen-

nomføres en tilsynskampanje med fokus

på vannverk som ikke har hatt tilsyn de

siste 4 år.

De to kampanjene som er fullført

har vist at mange vannverk arbeider

godt med å forbedre sikkerheten for

helsemessig trygt vann. Men det er også

vist at mange vannverk har mangler. De

viktigste typene avvik som er avdekket

kan oppsummeres i følgende punkt:

Mange vannforsyningssystem har •

ikke to uavhengige hygieniske

barrierer; og oppfyller dermed ikke

de grunnleggende krav til hygi-

enisk sikkert drikkevann

Noen vannverk har •

mangelfull kontroll med

vannbehandlingsprosessen

Noen vannverk har mangelfull plan •

og rutiner for vannprøvetaking og

håndtering av resultat

Mange vannverk har mangel-•

fulle rutiner for å sikre at vannet

ikke forurenses når det utføres

vedlikehold og reparasjoner av

ledningsnettet

De fleste vannverkene har ikke •

utført beredskapsøvelser slik regel-

verket krever

Disse erfaringene legges til grunn for

Mattilsynets videre prioriteringer i det

videre tilsynet.

Mattilsynets handlingsplan for tilsyn

med vannverk

Etter oppdrag fra Helse- og omsorgs-

departementet la Mattilsynet høsten

2007 fram en handlingsplan for tilsyn

med drikkevann fram til 2010. Planen

angir at Mattilsynet skal:

gjennomføre tilsynskampanjen •

for 2008: Utføre tilsyn av samtlige

godkjenningspliktige vannverk

som ikke har hatt tilsyn siden

1.1.2004

anvende tydelig myndighetsutø-•

velse med bruk av opptrappende

virkemidler

i økende grad ta i bruk tvangs-•

mulkt for å sikre gjennomføring av

pålegg.

videreutvikle samarbeid med drik-•

kevannsbransjen (representert ved

organisasjonen Norsk Vann).

utvikle og videreføre tilsynsper-•

sonalets kompetanse i tilsyn med

drikkevann

Oppsummering

Norske vannverk har de siste 15 år gjen-

nomført mange viktige tiltak for å sikre

trygt drikkevann. Erfaringer fra tilsyn

og fra utbrudd som har funnet sted,

viser likevel at vannverkene fortsatt

har mange utfordringer. Mange vann-

verk mangler fortsatt godkjenning og

mange vannverk leverer periodevis

helsemessig uttrygt vann. I Norge er

trolig forurenset drikkevann en av de

viktigste årsakene til mat- og vannbåren

sykdom. Mattilsynet innretter sine stra-

tegiske prioriteringer og tilsynsmetoder

etter dette, blant annet med fokus på

enhetlig tilsyn, forutsigbarhet og tydelig

bruk av virkemidler. Med fortsatt godt

arbeid ved vannverkene og gjennomfø-

ring av Mattilsynets handlingsplan, er

det grunn til å tro at norsk drikkevann

vil bli vesentlig tryggere i årene som

kommer.

Annonsér i

Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer

Send e-post til fmh@fmh.nofor annonser i tidsskriftet

Tema: Vann

38

Regelverk

Drikkevannsforskriften, med tilhørende

veileder, er grunnleggende i norsk drik-

kevannsarbeid. Forskriften er fastsatt

med hjemmel i matloven, kommune-

helsetjenesteloven og lov om helse-

messig og sosial beredskap, og er i tråd

med gjeldende EU-direktiver for vann.

Forskriften gjelder ikke for naturlig mine-

ralvann og kildevann, som er regulert i

en egen forskrift. Drikkevannsforskriften

krever at kjemiske stoffer som brukes

til behandling av drikkevann skal være

godkjent av Mattilsynet.

I forbindelse med etablering og drift

av vannverk må man også forholde

seg til annet regelverk. Noen av de

mest sentrale lovene i så måte er plan-

og bygningsloven, som gir regler for

arealutnyttelse, vannressursloven, som

regulerer utnytting av vassdrag og

grunnvann, forurensningsloven, som

gir miljømessige krav til utslipp, og

arbeidsmiljøloven. Sentrale forskrifter

er forskrift om internkontroll for å

oppfylle næringsmiddellovgivningen

(IK-MAT) og forskrift om internkon-

troll for helse-, miljø og sikkerhet

(IK-HMS). Vannverkene må også gjen-

nomføre risiko- og sårbarhetsanalyser,

og det finnes egne veiledere for slike

analyser.

Drikkevannsforskrif ten gjelder

også for offshoreinnretninger, men

da vannforsyning på slike innretninger

i en del sammenhenger skiller seg fra

vannforsyning på land, må man på slike

innretninger også forholde seg til egne

forskrifter og andre myndigheter. På

Folkehelseinstituttets offshoresider er

det lagt ut mer informasjon om regelverk

og forvaltning for offshoreinnretninger.

Drikkevannsforskriften gjelder også for

skip, men viker for særbestemmelser.

På skip er drikkevann også regulert i

generelle formuleringer i forskrift for

hygieniske forhold om bord i fartøyer og

forskrift om innredning og om forplei-

ningstjenesten på skip.

Forvaltning

Mattilsynet er godkjennings- og tilsyns-

myndighet for vannverk. Kommunens

myndighetsansvar etter kommunehel-

setjenesteloven ivaretas av kommu-

nens medisinskfaglige rådgiver, mens

fylkesmannen er myndighet i henhold

til beredskapslovgivningen. For øvrig er

kommunen lokal planmyndighet, mens

fylkeskommunen har ansvar for planleg-

ging på fylkesnivå. Fylkeskommunen

forvalter også tilskuddsmidler som

kan brukes til vannforsyningstiltak.

Norges vassdrags- og energidirek-

torat (NVE) er myndighet i henhold til

vannressursloven.

Sjøfartsdirektoratet er myndighet for

skip i henhold til sjødyktighetsloven,

og etter Forskrift om innredning og

forpleiningstjenesten på skip, er skips-

føreren ansvarlig for at det er drikke-

vann i tilstrekkelig mengde og kvalitet

ombord. Med hjemmel i Forskrift for

hygieniske forhold om bord i fartøyer

kan helsemyndighetene på fartøyets

hjemsted foreta tilsyn med drikke-

vannsforsyningen på skip i innenriks

fart, og de lokale helsemyndighetene

kan dessuten foreta tilsyn med drikke-

vannsforsyningen på alle norske fartøy

i utenriks fart.

Folkehelseinstituttet er faglig rådgiver

for ulike norske myndigheter i drikke-

vannsspørsmål, og formidler dessuten

forskningsbasert kunnskap til aktørene i

norsk vannforsyning og til samfunnet for

øvrig. De faglige vurderingene av stoffer

som Mattilsynet har godkjent til bruk

ved behandling av drikkevann, gjøres av

Folkehelseinstituttet, som også vurderer

tilsetningsstoffer, malinger og belegg

som brukes i forbindelse med drikke-

vannsanlegg på offshoreinnretninger.

Regelverk og forvaltning - DrikkevannFolkehelseinstituttet (fhi.no)

Drikkevannsforskriften er den sentrale forskriften på drikkevannsområdet. Det er vannverkseier som er ansvarlig for forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet. Mattilsynet er godkjennings- og tilsynsmyndighet for vannverk. Folkehelseinstituttet er statens sentrale kompetanseorgan på drikkevannsområdet, og gir forskningsbaserte råd til ulike aktører innen norsk vannforsyning, inkludert Mattilsynet.

Tema: Vann

39

Prosjektorganisering

DiH er prosjektleder og har enga-

sjert Cowi som konsulent i prosjektet.

Hedmark Fylkeskommune er delfinansiør

og går inn med ca. 1/3 av totalkostna-

dene til prosjektet. De resterende 2/3

av kostnadene må deltagende vannverk

selv dekke. Mattilsynet vil ha en aktiv

rolle i oppstartsmøter, befaringer og

ikke minst stå for selve vurderingen av

godkjenningssøknadene/meldingene i

sluttfasen av prosjektet.

Målsetningene med prosjektet er

ambisiøse:

Redusere antall ikke godkjente •

vannverk med 95 % i løpet av en 4

års periode med dertil økt vann-

kvalitet og leveringssikkerhet.

Øke fokus hos vannverkseierne på •

deres ansvar for å levere et godt,

sikkert og helsebetryggende drik-

kevann til abonnentene.

Få skapt nettverk for fremtidig •

erfarings- og kompetanseoverfø-

ring mellom vannverkseierne.

Heve vannkvaliteten og leverings-•

sikkerheten slik at det tilrette-

legges for næringsutvikling og

bosetning i hele fylket.

Fremstille Hedmark som et natur-•

område med godt og sikkert

drikkevann, spesielt med tanke

på Hedmark som et attraktivt

turistmål. I dette punktet ligger

det bl.a. aktivt arbeid mot media

for å få positiv omtale rundt økt

vannkvalitet i fylket.

Målgruppen for prosjektet er alle

vannverk som faller inn under

Drikkevannsforskriften og som ikke

tilfredsstiller kravene.

Tanken er å gi vannverkseierne

hjelp til følgende tiltak gjennom

prosjektet:

Befaringer for å sjekke kvaliteten •

på anleggene og vurdere behov

for evt. tiltak for å tilfredsstille

kravene i ”Drikkevannsforskriften”,

inkludert kostnadsvurderinger

av tiltakene. Befaringen er også

grunnlaget for innhenting av

data for utforming av søknad om

godkjenning.

Avholdelse av kurs med vann-•

verkseierne på områder der

kompetansen viser seg å være

svakest. Erfaringsmessig vil intern-

kontroll, beredskapsplanlegging

og risiko vurderinger være aktuelle

tema for slike kurs.

Hjelpe vannverkseier med å få •

skrevet søknad om godkjenning/

melding til Mattilsynet.

Suksesskriterier - et engasjert

Mattilsyn

Mattilsynet har vist stort interesse for

prosjektet. På oppstartsmøtet i den

12.02.08 stilte Mattilsynet med hele

8 personer. Dette viser engasjement

og er lovende for å få gjennomført et

vellykket prosjekt. Et av de viktigste

suksesskriteriene i prosjektet er å få

med et aktivt Mattilsyn. Det er de som

har ”riset bak speilet” for å få moti-

vere vannverkene med i prosjektet.

Med bakgrunn i Mattilsynets interne

prosjekt vedrørende beredskapsplaner

og inspeksjoner av vannverk i 2008, har

vårt prosjekt perfekt timing.

Et annet viktig suksesskriterium er

å kunne motivere vannverkene med

”Godkjenning på billigsalg”. Med

Fylkeskommunen sin støtte til prosjektet

og fordelen med å hjelpe mange

vannverk samtidig, vil kostnadene for

prosessen for hvert vannverk minimum

bli halvert.

Om prosjektet ”Bedre drikkevann i Hedmark”Av Erik Bøhleng, Driftsassistansen i Hedmark

Driftsassistansen i Hedmark (DiH) har initiert et samarbeidsprosjekt mellom Mattilsynet, Hedmark Fylkeskommune og DiH for et felles løft for sikrere og bedre drikkevannskvaliteten i Hedmark fylke.

Annonsér i

Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer

Send e-post til fmh@fmh.nofor annonser i tidsskriftet

Tema: Vann

40

- Mattilsynets forventninger til

kampanjen er at vannverkene retter

opp eventuelle feil eller mangler som blir

avdekket, og at det vil gi bedre sikkerhet

for at vannet som leveres er helsemessig

trygt og at det er nok vann, sier May

Britt Dahle, som er prosjektleder for

drikkevannskampanjen.

Tilsynet skal gjennomføres som en

varslet inspeksjon og skal avdekke om

det er alvorlige hygieniske mangler

ved godkjenningspliktige vannverk.

Mattilsynet vil ha fokus på vannver-

kenes beredskapsplaner, prøvetakings-

planer og vannkvaliteten gjennom

vannforsyningssystemet.

Mattilsynet ønsker å opptre enhetlig

og forutsigbart i sitt tilsyn og vil ha

opplæring og koordinering av tilsyns-

personell som en del av kampanjen.

Under kampanjen skal Mattilsynet

i tillegg gjennomføre et pilotprosjekt

med tilsyn av et utvalg meldepliktige

vannforsyningssystem til sjømat- og

produksjonsvirksomheter.

Sluttrapporten for denne tilsynskam-

panjen vil foreligge omkring 31. mars

2009.

Tidligere påvist store mangler ved

vannverk

Mattilsynet har de siste årene gjen-

nomført flere tilsynskampanjer på drik-

kevann og påvist til dels store mangler

ved mange vannverk. Erfaringen fra

annet tilsyn med vannverk viser samme

resultat. Mattilsynet ønsker derfor å

styrke tilsynet med drikkevann. Helse-

og omsorgsdepartementet har gitt

føringer om at tilsyn med drikkevann

skal prioriteres.

Mattilsynet har på denne bakgrunnen

utarbeidet en handlingsplan for tilsyn

på drikkevannsområdet. Et av tiltakene

i handlingsplanen er gjennomføring av

en nasjonal tilsynskampanje på drik-

kevann i 2008.

Trygt drikkevann er vannverkseiers

ansvar

I henhold til drikkevannsforskriften

skal vannverkseier påse at drikke-

vannet tilfredsstiller kravene til kvalitet,

mengde og leveringssikkerhet når det

leveres til forbruker. Vannverkseier skal

ha tilpasset internkontroll for å sikre

og dokumentere det. Mattilsynet har

ansvar for å føre tilsyn med at vann-

verkseier ivaretar sitt ansvar, avdekke

eventuelle mangler og bruke virkemidler

der det er nødvendig.

Små vannverk får tilsynsbesøkAv Mattilsynet. Kontaktperson er May Britt Dahle, tlf. 35 06 17 15/992 29 842.

Mattilsynet er i gang med å gjennomføre en ny nasjonal tilsynskampanje på drikkevann. Innen utgangen av året skal Mattilsynet ha ført tilsyn med cirka 800 godkjenningspliktige vannforsyningsanlegg. Dette er vannverk som ikke har hatt dokumentert tilsyn etter 1. januar 2004. Det er i hovedsak små vannverk som forsyner mindre enn 500 personer.

Drikkevann skal ikke inneholde sykdoms-

fremkallende mikrober. Ved mistanke

om smittespredning gjelder det å loka-

lisere smittekilden og å eliminere den

raskt. For å kunne gjøre dette må man

ha en beredskapsplan. Det har ofte

vist seg at epidemier skyldes sammen-

treff av flere uheldige omstendigheter.

Tilstrekkelig sikkerhet mot svikt oppnår

man bare ved å bygge tilfredsstillende

drikkevannsanlegg og ha et velfunge-

rende internkontrollsystem.

Generelt sett er vannkvaliteten ved

norske vannverk god. Men av og til

hender det likevel at folk blir syke, enten

fordi vannbehandlingen har sviktet eller

vært mangelfull, eller fordi vannet i

forsyningsnettet har blitt forurenset.

Smittsomme sykdommer i vannFra fhi.no

Det finnes en rekke sykdommer som kan smitte via vann. Gasteroenteritt (mage- og tarmsykdom) kan forårsakes av ulike typer mikrober. Dette er den vanligste sykdom man kan få av vannbåren smitte både i Norge og internasjonalt.

Tema: Vann

41

Vann transporteres fra kilden til forbru-

keren gjennom et system som omfatter

inntaksanordning i vannkilden, overfø-

ringsledninger eller tunneler fra kilde via

vannbehandlingsanlegg til fordelings-

nett og stikkledninger i forbruksom-

rådet. Pumpestasjoner, trykkreduksjons-

innretninger, høydebasseng, kummer og

ventiler, er også sentrale komponenter

i dette systemet.

Viktige faktorer som vil ha innvirk-

ning på vannkvaliteten i ledningsnettet

er:

Alder, materialtype og -kvalitet•

systemutforming (soner med lav •

vannhastighet, endeledninger etc.)

anleggsutførelse•

drifts- og vedlikeholdsru-•

tiner inkludert overvåking og

rengjøring/spyling

kjemisk og biologisk kvalitet •

på rentvannet når det forlater

vannbehandlingsanlegget

For en grundig behandling av temaet

vannforsyningsnett, viser vi til kapittel

E i Vannforsyningens ABC.

Lekkasjer og forurensning

Norske vannledninger lekker mye.

Lekkasjetap på over 50% av produsert

vannmengde er ikke uvanlig. Dette

er mange ganger høyere enn i andre

land det er naturlig å sammenligne

med. En viktig årsak er at vi har mye

gammelt ledningsnett med varierende

standard. På grunn av at de fleste vann-

verk i Norge har god tilgang til råvann,

vil lekkasjer som regel ikke være kritisk

for forsyningssituasjonen. Lekkasjer

vil for mange vannverk likevel ha stor

VannforsyningsnettFolkehelseinstituttet (fhi.no)

Vannforsyningsnettets funksjon er å frakte nok og kvalitetsmessig tilfredsstillende vann til forbrukerne. Utfordringene ligger i å utforme, drive og vedlikeholde systemet slik at forsyningen opprettholdes og at vannkvaliteten ikke forringes under transporten.

Slik forurensning kan for eksempel

skyldes ledningsbrudd eller episoder

med innsug av forurenset vann fra

ledningsgrøftene.

Forurensning med avføring fra

mennesker eller dyr er normalt smit-

tekilden ved utbrudd. De mest kjente

vannrelaterte sykdommer var tidligere

kolera, bakteriell dysenteri, salmonel-

lose, tyfoidfeber og hepatitt A. I det

siste har det blitt vanligere med sykdom

forårsaket av bakterier som Yersinia

enterocolitica og Campylobakter jejuni,

ulike typer virus som Norovirus (tidligere

kalt Norwalkvirus), samt parasitter som

Giardia intestinalis og Cryptosporidium

parvum. Smitte fra disse fører til diaré

med kraftige magesmerter. I den senere

tid har man også sett eksempler på at

Legionella pneumophila kan medføre

alvorlige sykdomsutbrudd når den spres

gjennom aerosoler (ørsmå vanndråper),

men OBS: denne bakterien forårsaker

ikke sykdom ved at man drikker vannet

eller bruker det i matlaging! Den kan

kun være en fare dersom man får små

dråper med legionellaholdig vann ned

i lungene.

Drikkevann benyttes ved tillaging

av matvarer, og noen vannmikrober

kan forårsake matbårne infeksjoner,

da de har evnen til raskt å formere

seg i matvarer. Selv et fåtall bakterier

kan i løpet av kort tid under gunstige

forhold vokse til så store mengder at

konsumentene blir syke. For å unngå

dette må enten vannet eller matretten

kokes skikkelig for å drepe bakterier

dersom matretten risikerer å stå lunken

i en periode før den blir spist. Enkelte

matforgiftningsbakterier kan også

produsere giftige stoffer, og noen av

disse kan gi matforgiftning selv om

maten kokes/stekes etter at bakteriene

har fått anledning til å vokse til store

mengder.

Det vil være en umulig jobb å analy-

sere drikkevann for alle typer smittestoff

som kan overføres via vann, og dette

gjøres heller ikke. I stedet analyserer

man på ulike typer indikatororganismer.

Dette er mikrober som finnes i store

mengder i all avføring fra mennesker

og dyr, og som overlever en stund i

vann. Gruppen ”koliforme bakterier”

brukes samlet som en indikator for

avføringsforurensning, mens bakte-

rien E. coli indikerer fersk avføring.

Når man finner en indikatororganisme

i vannet, er dette et tegn på at det også

kan finnes sykdomsfremkallende orga-

nismer i det samme vannet. Man bør

derfor rengjøre og desinfisere systemet,

samt se på om det er mulig å forbedre

tekniske systemer eller rutiner for å

gjenopprette/styrke barrieren mot slike

organismer.

Tema: Vann

42

økonomisk betydning på grunn av at

vannbehandlingsanlegg og transport-

system må dimensjoneres for langt

større vannmengder enn nødvendig.

I tillegg kommer økte driftskostnader.

Det er grovt anslått at de årlige kost-

nadene bare for produksjon av lekka-

sjevann kan beløpe seg til rundt 500

millioner kroner.

En viktig forutsetning for ikke å

forringe vannkvaliteten i transport-

systemet, er at det alltid er overtrykk

i ledningene slik at innsug forhindres.

Vann- og avløpsledningene ligger

som regel i samme grøft, vi må derfor

regne med at grøftene er forurenset

av kloakk. Undersøkelser har også vist

at trykkløse tilstander i ledningsnettet

i forbindelse med reparasjoner, kan

forårsake sykdom.

Tilbakeslag fra abonnentenes egne

ledninger kan skje dersom det oppstår

undertrykk i vannverkets ledning eller

ved at pumping i det interne forde-

lingsnettet skaper overtrykk. Der drik-

kevannsledningen er koblet til andre

systemer som inneholder kjemikalier

eller forurenset vann, vil det være en viss

sannsynlighet for at dette kan trenge inn

i vannverkets ledning. Behovet for tilba-

keslagsvern må derfor alltid vurderes

der ledninger som fører drikkevann,

er koplet sammen med ledninger som

fører annen type væske.

Beleggdannelse og korrosjon

En av de største utfordringene ved distri-

busjon av drikkevann, er å minimali-

sere dannelse av belegg og korrosjon.

Potensialet for beleggdannelse og korro-

sjon er i stor grad knyttet til kvaliteten

på vannet som tilføres ledningsnettet.

Mekanismene kan ha innvirkning både

på forsyningskapasiteten på grunn av

gjentetting, og på vannkvaliteten. Den

negative effekten av endret vannkvalitet

er som regel av bruksmessig karakter, for

eksempel uestetisk utseende, misfarging

av tøyvask og lignende. Det er imid-

lertid også helsemessig risiko knyttet

til beleggdannelse og korrosjon ved

at sykdomsfremkallende organismer

kan utvikle seg i belegget som dannes,

og at korrosjon kan utløse metaller

eller andre helsebetenkelige stoffer i

drikkevannsinstallasjoner.

Forsyningssikkerhet

Forsyningssikkerheten kan bedres ved

bygging av ringledninger, slik at et

ledningsbrudd ikke behøver å være

kritisk for vannforsyningen til et område.

Ringledninger vil også muliggjøre

bedre sirkulasjon og dermed hindre

”gammelt” vann som kan medføre

forringelse av kvaliteten. Vannkvaliteten

vil også bli påvirket av materialer

som benyttes i ledninger, armaturer,

beskyttende belegg, pakninger med

mer. Folkehelseinstituttet gjør på fore-

spørsel helsemessige vurderinger av

materialer i kontakt med drikkevann,

jf. menypunkt om godkjente produkter

i venstremargen.

Høydebassengenes funksjon i trans-

portsystemet er flere. De viktigste er å

sikre vannforsyningen ved stort vannfor-

bruk, for eksempel ved brann, opprett-

holde forsyningen dersom hovedkilden

midlertidig faller ut, og til å utjevne

trykket på ledningsnettet og derved

hindre undertrykk og innsug av foru-

renset vann.

Drikkevann kalles med rette for vårt

viktigste næringsmiddel. Vann er også

uerstattelig som middel til personlig

hygiene, som transportmedium for fekalier

(toalettavløp) og til generelt renhold. Men

drikkevannet kan også inneholde skadelige

mikroorganismer og andre stoffer som

gjør det helsefarlig å drikke.

Vannressurser på verdensbasis

Over store deler av verden er mangel

på vann til drikke, personlig hygiene og

sanitært bruk en av de viktigste årsaker

til sykdom og død. I tillegg vil ofte de

knappe vannressursene som finnes, være

forurenset fra naturlige eller mennes-

keskapte kilder, og kunne spre alvor-

lige sykdommer. FN har beregnet at 1,1

milliard mennesker mangler tilgang på

trygt drikkevann, og at 2,4 milliarder

mennesker ikke har tilfredsstillende sani-

tære forhold. WHO anslår at ett av tre

sykdomstilfeller i verden skyldes dårlige

miljøforhold, spesielt forurenset vann.

Over 40 prosent av tilfellene gjelder barn

Vannkvalitet og helseFra fhi.no

Rent vann er en livsnødvendighet for alle levende organismer. Det daglige væsketap må erstattes med tilførsel av ny væske, og fra et helsemessig synspunkt er det ønskelig at det meste erstattes med rent drikkevann, og minst mulig med andre, mindre helsebringende drikkevarer.

Tema: Vann

43

under 5 år. Om lag 6000 barn dør daglig

av sykdom forårsaket av utrygt drikkevann

og dårlig hygiene- og sanitærforhold.

Nok vann

Norge har rik tilgang på gode vannkilder

som det er mulig å beskytte mot foruren-

sende aktiviteter. Nivået av miljøgifter,

plantevernmidler, tungmetaller og andre

uønskede stoffer i vannkildene er lavt,

og representerer ikke noe helsemessig

problem i de vannkildene som benyttes

til drikkevannsproduksjon. I enkelte regi-

oner kan imidlertid grunnvannsbrønner

inneholde for mye fluor, og i visse

områder er det problemer med radon

(en radioaktiv gass) i grunnvannet.

Godt vann

Drikkevann skal være hygienisk betryg-

gende, klart og uten fremtredende lukt,

smak eller farge. Det skal ikke inne-

holde fysiske, kjemiske eller biologiske

komponenter som kan medføre fare for

helseskade i vanlig bruk. For en grundig

behandling av temaet vannkvalitet viser vi

til kapittel B i Vannforsyningens ABC. I drik-

kevannsforskriften er det fastsatt kvalitets-

krav til drikkevann, herunder flaskevann.

Kvalitetskravene omfatter grenseverdier

for parametere som utgjør de vanligste

problemkomponenter i drikkevann. I tillegg

har Verdens Helseorganisasjon (WHO) gitt

anbefalte grenseverdier for en lang rekke

stoffer. En grenseverdi er generelt fastsatt

som tillatt maksimumskonsentrasjonen av

et gitt stoff i drikkevann, og er beregnet

ut fra stoffenes virkningsmekanisme med

hensyn til sykdomsutvikling:

Patogene mikroorganismer kan

medføre akutt sykdom og sykdoms-

spredning selv i lave konsentrasjoner.

Slike stoffer skal ikke finnes i drikkevann,

og grenseverdiene er derfor ”0” for de

analysemetodene som brukes. En rekke

sykdomsfremkallende mikroorganismer

er det ikke praktisk mulig å bestemme

gjennom rutineanalyser av drikkevann.

Derfor benyttes bestemmelse av indika-

torbakterier for å bedømme om drikke-

vannet er utsatt for fekal påvirkning.

For de fleste toksiske kjemiske stoffer

vil det eksistere en dosegrense, hvilket

betyr at det ikke kan påvises skadelige

effekter av stoffet ved lavere doser enn

denne grensen. Et akseptabelt daglig

inntak av stoffet gjennom mat og vann

fastlegges som denne dosegrensen divi-

dert på en usikkerhetsfaktor. Ut fra denne

verdien for akseptabelt daglig inntak

beregnes grensevedien for drikkevann

ved å ta hensyn til vannets bidrag i forhold

til andre eksponeringsveier, kroppsvekt

og daglig drikkevannskonsum.

For kreftfremkallende stoffer vil

det ofte ikke eksistere noen nedre

dosegrense for mulig kreftutvikling.

Grenseverdien for slike stoffer må derfor

fastsettes på en annen måte enn for

de kjemiske stoffene nevnt over. Til

dette benyttes matematiske modeller,

og grenseverdien representerer den

konsentrasjonen av stoffet i drikkevann

som gir en beregnet livstids kreftrisiko

på 10-5 (det vil si ett ekstra krefttilfelle

per 100 000 blant en befolkning som i 70

år drikker vann med en konsentrasjon av

stoffet som tilsvarer grenseverdien).

Trygt vann

I Norge har vi i stor grad basert oss på

bruk av overflatevannkilder (innsjøer og

elver) i drikkevannsforsyningen, og disse

kan være utsatt for mikrobiell forurens-

ning, det vil si bakterier, virus og para-

sitter fra mennesker, varmblodige dyr og

fugler. For å hindre smittespredning må

vannkilden/vanninntaket beskyttes best

mulig mot slik forurensning. I tillegg må

alt drikkevann desinfiseres for å hindre

smittespredning. Det er et krav at det skal

etableres minimum to hygieniske barrierer

i et vannforsyningssystem som hver for

seg skal hindre at helsebetenkelige stoffer

spres gjennom drikkevannet. Det beste er

å velge mest mulig upåvirkede vannkilder

med god kvalitet som den ene barrieren,

og deretter nødvendig desinfeksjon i selve

vannbehandlingen. Dersom det ikke er

mulig å etablere tilfredsstillende barriere-

virkning i vannkilden, må dette kompen-

seres med mer omfattende rensetrinn i

behandlingsanlegget. Dersom slike tiltak

mangler, kan tekniske feil eller endringer

i råvannskvaliteten medføre spredning av

sykdomsfremkallende mikroorganismer

eller andre forurensninger til befolk-

ningen. I Norge er det registrert flere

episoder av smittespredning gjennom

drikkevann, hvor mange mennesker i et

forsyningsområde er blitt syke.

Vannforsyningsnett

Selv om drikkevannet som leveres fra

vannbehandlingsanlegget er tilfredsstil-

lende, kan det oppstå alvorlige kvalitets-

forandringer under distribusjon av vannet.

Innsug og feilkoplinger på ledningsnettet

kan medføre spredning av infisert vann til

deler av forsyningsområdet, og medføre

sykdom. Eventuell tilførsel av uønskede

stoffer kan også skje i vannbehandlingen.

Kjemikalier som benyttes i vannbehand-

lingen kan ved uhell eller feil bruk tilføre

drikkevannet uønskede komponenter.

Materialer og belegg som drikkevannet

kommer i kontakt med kan avgi uønskede

stoffer til vannet.

Det arbeides med å kartlegge den

helsemessige betydningen av slike

episoder på ledningsnettet, da det antas

å kunne forekomme hyppige og relativt

avgrensede forurensninger som ikke

medfører dramatiske sykdomsutbrudd,

og derfor forblir uregistrert.

Visse sykdomsfremkallende mikroor-

ganismer kan også under gitte forhold

vokse i deler av ledningsnettet. Mest

kjent er bakterien Legionella pneumop-

hila som kan vokse i varmtvannssystemer

med for lav temperatur.

Tema: Vann

44

Drikkevann kan bli forurenset av ulike typer

kjemiske stoffer. Noen av disse har natur-

lige kilder, for eksempel humus, radon,

fluor etc. Andre stoffer tilføres som følge

av menneskelig virksomhet, for eksempel

gjennom forurensning av vannkilder med

kjemikalier, som en følge av vannbehand-

lingsmetoder eller etter utlekking av kjemi-

kalier fra rørmaterialer etc.

Drikkevann skal ikke inneholde helse-

skadelige mengder av kjemiske stoffer,

og for en rekke stoffer er det derfor

satt grenseverdier i drikkevannsfor-

skriften. Disse grenseverdiene forklares

nærmere i et eget kapittel om vann-

kvalitet i Vannforsyningens ABC (lenke).

Problemene med helseskadelige stoffer er

sjelden knyttet til akutt forgiftning, men

er først og fremst knyttet til stoffenes

evne til å utløse helseskade ved livslang

eksponering. Av spesiell betydning er

stoffer som kan hope seg opp i orga-

nismen, fremkalle kreft eller utløse aller-

giske reaksjoner. Tungmetaller tilhører

den førstnevnte gruppen. Skadene kan

oppstå etter lang tid når bestemte kropp-

snivåer av metallet er nådd (kritisk dose).

For slike stoffer er grenseverdien satt i

forhold til et beregnet maksimalt aksep-

tabelt daglig inntak (ADI (engelsk: TDI,

tolerable daily intake)) der man med god

sikkerhetsmargin vil unngå å komme opp

i helseskadelige nivåer i løpt av livet.

En del kjemiske stoffer er klassifisert

som kreftfremkallende, og en rekke av

disse har genskadende virkning. For de

sistnevnte stoffene regner man ikke med

at det foreligger noen terskel for effekt.

Slike stoff bør ikke forekomme i drik-

kevann, men da det ofte ikke er mulig å

unngå at rester av slike stoffer er til stede,

har man i Norge satt en øvre grenseverdi

basert på en akseptabel livstidsrisiko, hvor

man aksepterer en risiko hvor færre enn

én av en million mennesker som drikker to

liter vann med maksimalt tillatt innhold

av dette stoffet hver dag i 70 år, får kreft.

I praksis blir risikoen for sykdom likevel

langt lavere, da disse beregningene er

gjort med god sikkerhetsmargin, samtidig

som påviste konsentrasjoner av stoffene

i vannet kun unntaksvis er nær grense-

verdiene. Risikoen reduseres ytterligere

ved at det er sjeldent at noen drikker av

samme vannkilde hele livet.

Kjemisk forurensning av drikkevannFolkehelseinstituttet (fhi.no)

Vann kilde til lyd og stillhetAv Hanne Herrman, Norsk forening mot støy

I 1983 kjøpte landsbyen Vals i Sveits spa-

hotellet Therme, som idag eies 100% av

Vals kommune. I 1986 fikk arkitekt Peter

Zumthor oppdraget med å bygge et nytt

spaanlegg. Zumthor er fra Haldenstein

i Sveits, og det nye Therme-anlegget

stod ferdig i 1996.

To år senere ble Therme funnet beva-

ringsverdig. Foto fra anlegget har gått

verden rundt, og har fått stor oppmerk-

somhet på grunn av sitt unike, arkaiske

landskap ”der bad og terapi gjenspeiler

stillhetens sensualitet”. Anlegget er en

leksjon i mot og estetikk.

Dette spaanlegget er ikke en tumle-

plass for siste nytt

innen tekniske

duppeditter,

vannskl ier, og

sprute- og vann-

kriginnretninger.

Therme-anlegget

visualiserer og

fokuserer på den

rolige, primære erfaringen av badet

forstått som renselse, avslapning i

vann, følelsen av å ha vann rundt hele

kroppen; vann med forskjellig tempa-

ratur, stillhet og den fysiske kontakten

med urgammel stein. Steinen som er

brukt er gneis som er tatt ut fra egnen

ca to kilometer unna.

For mer informasjon om Therme-

anlegget gå inn på følgende nett-

sted: www.therme-vals.ch/anreise /

index_en.html

45

Nytt frå verdslitteraturenv/Geir Sverre Braut, Statens helsetilsyn og Høgskolen Stord/Haugesund

I USA og store delar av Europa har det

vore eit monaleg fall i talet på røykarar

dei seinare tiåra. Sjølvsagt heng dette

på eit eller anna viset saman med at

folk flest har fått kunnskap om dei store

og hyppige skadelege verknadene som

røyking har. Men det er også tydeleg

både i vitskap og praksis at kunnskap

åleine ikkje sørgjer for at folk sluttar

å røyke, eller hindrar dei frå å byrje.

Forsking om sosiale forhold som kan

vere med på å gje forklåringar er difor

enno veldig vesentleg å få fram.

New England Journal of Medicine, eit

av dei mest prestisjetunge medisinske

tidsskrifta, presenterte i mai 2008 ein

omfattande analyse av korleis menneske

som har kontakt påverkar kvarandre i

sine røykevanar (1). Forfattarane har

følgt over 12.000 personar i over 30

år. Dette er ein del av den velkjente

Framingham-studien. Dei sett nærare

på korleis desse personane står i sosiale

relasjonar til kvarandre. Ved hjelp av

omfattande, databaserte metodar

(nettverkanalyse og longitudinelle

statistiske modellar) har dei så sett

på røykevanar i forhold til plassering

i sosiale nettverk.

Artikkelen er lett tilgjengeleg på

nettet, så den skal ikkje refererast

her. Konklusjonane er kanskje ikkje så

overraskande, men interessante. Sjølv

om talet på røykarar er monaleg redu-

sert i det aktuelle tidsrommet, påviser

forfattarane at storleiken på grupper

av røykarar med nær tilknyting innåt

gruppa (”clusters”) ikkje er redusert.

Dette tyder på at det godt kan vere

slik at røykeslutt helst skjer når andre

i nettverket også gjer det. Når dei går

nærare inn i tala viser dei at sjansen for

å vere røykar blir redusert med 67 % når

ektefelle sluttar å røyke. Dersom det er

ein nær venn som sluttar, er tilsvarande

reduksjon i sjanse for å vere røykar 36 %.

Og om det er ein kollega, er tilsvarande

34 %. Vidare ser det ut til at venner med

høgare utdanning påverkar kvarandre

meir enn dei med lågare utdanning!

Forfattarane konkluderer med at

røykeåtferd spreier seg gjennom både

nære og fjernare nettverk. Og vidare

blir det då slik at ”restrøykarane” blir

ytterlegare marginaliserte som sosiale

utgrupper.

Desse funna blir y t terlegare

kommenterte på leiarplass i bladet

(2). Leiarskribenten stiller mellom

anna spørsmål om vi no er komne dit

at ei ytterlegare skjerping av tiltak mot

røyking berre vil marginalisere røykarane

enno meir og ikkje gje særleg meir

reduksjon i røykinga samla sett. Han

minner også om at det no for ein stor del

er personar som alt er stigmatiserte av

andre grunnar (psykisk sjukdom, rusbru-

karar) som framleis røyker. Kanskje kan

slagordet ”love the smoker, hate the

smoke” vere relevant spør han.

Helsefremjande arbeid verkar – og har biverknader

Annonsér i

Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer

Send e-post til fmh@fmh.nofor annonser i tidsskriftet

Litteratur

Christakis NA, Fowler JH. The 1.

collective dynamics of smoking

in a large social network. N

Engl J Med 2008;358:2249-58.

Schroeder S. Stranded in the 2.

periphery – the increasing

marginalization of smokers. N

Engl J Med 2008;358:2284-86.

(Begge desse kan du finne på helse-

biblioteket.no)

46

Miljørettet helsevern i Sarpsborg kommuneI Sarpsborg kommune er miljørettet

helsevern, MHV, organisert under

seksjon helse, miljø og forebygging,

HMF, hvor helsesjefen er seksjonsleder.

Seksjon HMF er en del av kommune-

område oppvekst, kultur og velferd,

som består av:

Barneverntjenesten•

Seksjon bolig og boligfinansiering•

Seksjon helse, miljø og •

forebygging

Seksjon kultur •

Seksjon oppvekst •

Seksjon pleie og omsorg•

Sosialtjenesten •

Seksjon HMF består av:

Folkehelsearbeid•

Helsekilden•

Barne- og familieteamet•

Utekontakten•

Miljørettet helsevern•

Psykisk helse•

Rus og rusforebygging•

Legevakt•

Legetjenester/Fastlegeordningen•

Smittevern•

Fengselshelsetjenesten •

Team MHV består av helsesjefen, kommu-

neoverlege, rådgiver(tilsynsansvarlig

skoler/ barnehager) og to miljørådgivere.

Kommunens folkehelsekoordinator er

også plassert i seksjon HMF. Det foregår

et nært samarbeid innad i seksjonen,

men også på tvers av seksjoner og

kommuneområder. Saksbehandling

gjennom arbeid i team planlegges og

gjennomføres i faste og mer tilfeldige

former avhengig av arbeidets art.

MHV i Sarpsborg har hatt stort fokus

på tilsynsarbeid. Arbeidet med å syste-

matisere tilsynet har bl.a.ført til grup-

pering av de ulike tilsynsobjektene i

følgende risikogrupper:

Gruppe 0 - virksomheter med •

meget liten risiko

Gruppe 1 - virksomheter med liten •

risiko

Gruppe 2 - virksomheter med •

middels risiko

Gruppe 3 - virksomheter med stor •

risiko

Vi har valgt å føre tilsyn på følgende tre

forskjellige måter: inspeksjon/befaring,

egenrapportering, og systemrevisjon.

Dette har gitt oss en tilsynsplan som

ser slik ut:

År 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12Risikogr

0 1 E S2 E S E3 E S E S E S

For å sikre kvaliteten på tilsynsarbeidet

har vi utarbeidet en database samt en

del annet materiell. Databasen sikrer at

vi registrerer og finner igjen nødvendig

dokumentasjon.

Kommunens oppgaver innen MHV er

mange og varierte, og tilsynsarbeidet

er bare en del av disse. Vi mener måten

MHV arbeidet er organisert på fungerer

godt i vår kommune, og kommunens

ressurser innen MHV ansees som tilstrek-

kelige både når det gjelder kapasitet

og kompetanse.

Fra venstre: Helsesjef Øivind W. Johan-sen, miljørådgiver Anne Kari Henanger, miljørådgiver Liv-Torill Osland Lunde, rådgiver Morten Aastorp Andersen.

Kommuneoverlege Kjersti Gjøsund

47

Opplysningene vi kan presentere

denne gangen er:

Svein Rønsen

går over i ett

års vikariat

som assiste-

rende fylkes-

lege i Østfold

fra 1. august.

Svein tar da

permisjon fra

sin stilling som kommuneoverlege i

Fredrikstad kommune.

Anne Kari Henanger (t.v.) og

Liv-Torill Osland Lunde jobber som

miljørådgivere innen miljørettet

helsevern i Sarpsborg kommune.

Anne Kari er utdannet kjemiin-

geniør og har tidligere jobbet på

laboratoriet til næringsmiddel-

tilsynet. Liv-Torill har utdannelse

innen naturvernfag og informa-

sjonsbehandling og har tidligere

jobbet innen offentlig forvaltning

med miljøvern og landbruk.

Randi M.

Hetland har

vært ansatt

som over-

ingeniør i

Helsevern-

etaten,

Bergen

kommune,

siden høsten 2006. Hun arbeider i

avdeling for Miljørettet helsevern

og er utdannet cand.scient i miljø-

fysiologi fra Universitetet i Bergen.

Jon Djupvik

sluttet

februar

2008 ved

Miljørettet

helsevern,

Helsevern-

etaten i

Bergen og

har begynt å jobbe i Kokstad

Bedriftshelsetjeneste.

Karianne A. Tveitnes ble ansatt

april 2008 som overingeniør ved

Helsevern-

etaten i

Bergen

kommune.

Hun har

masterutdan-

ning innen

natur-, helse-

og miljøvernfag fra Høgskolen i

Telemark.

Viviann Sandvik ble ansatt

mai 2008 som spesialkonsulent

ved Helsevernetaten i Bergen

kommune. Hun skal jobbe 50

% med miljørettet helsevern

oppgaver og 50 % som leder for

prosjektet ”Miljøgifter i barne-

hager”. Viviann har bakgrunn som

biolog fra Universitetet i Bergen

og har blant

annet erfa-

ring fra

naturfagun-

dervisning på

høyskolenivå

både i Norge

og i Afrika.

Nytt om navnHensikten med spalten Nytt om navn er at leserne bedre skal kunne følge med på de endringene som skjer i fagmiljøene rundt omkring. FMH vil også informere om de nye medlemmene Forumet får.

Spalten blir akkurat så innholdsrik, nyttig og interessant som tilgjengelige opplysninger gjør den. Derfor oppfordres alle til å informere redaksjonen eller sekretariatet i FMH nå man får kjennskap til aktuelle endringer. Det kan for eksempel være hvem som begynner eller slutter i en stiling (også permisjoner), hvem som tar hva av etter- og videreutdanning, hva som skjer av omorganiseringer i kommuner og bedrifter etc.

Annonsér i

Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer

Send e-post til fmh@fmh.nofor annonser i tidsskriftet

Bli medlem avForum for miljø og helse

Forumet har som hovedmål å spre informasjon og kunnskaper for å bidra til å styrke det forebyggende helse- og miljøarbeidet i kommunene. Ved siden av våre årlige konferanser anser vi tidsskriftet Miljø & helse som det viktigste arbeidet for å nå dette målet.

Som medlem mottar du vårt medlemsblad Miljø & helse fi re ganger i året. Du får også redusert deltageravgift ved kurs og konferanser i FMHs regi. I tillegg kan du delta i regionale forumsgrupper der slike er organisert.

Jeg/vi ønsker medlemskap i Forum for miljø og helse

Institusjonelt medlemskap (kr. 950,- pr. år) Personlig medlemskap (kr. 300,- pr. år) Studentmedlemskap (kr. 150,- pr. år)

Navn/institusjon:

Navn: Adresse:

Postnr.: Sted:

Tlf: E-post:

Utdanningsinst.: Ferdig utdannet (år):

Innmeldingen sendes på e-post til: fmh@nito.noSkjemaet kan lastes ned på www.fmh.no

Ta kontakt med Ann Kristin Ødegaard ved spørsmål vedr. innmelding og annen informasjon.

Mobil: 900 99 065E-post: annkristin.odegaard@bgr.oslo.kommune.no eller fmh@fmh.no

Layo

ut: G

rafi s

k se

nter

, Tro

ndhe

im k

omm

une

•

Tryk

k: W

ennb

ergs

Try

kker

i AS

B-blad Returadresse:Forum for miljø og helseBydel Grorudc/o Ann Kristin ØdegaardAmmerudveien 220958 OSLO