4

Helsedirektoratet har mottatt meldinger fra

kommuner, som varsler om støyplager og

søvnforstyrrelser fra utendørs konserter

og arrangementer. Håndteringen av disse

sakene har variert mellom kommunene.

Disse forskjellene i håndtering av enkelt-

saker ser ut til å basere seg på ulike

helsebaserte tålegrenser og dermed ulik

belastning på omgivelsene. Det er også

rapportert om bekymring knyttet til høye

lydnivåer med risiko for hørselsskader,

selv om det som foreligger av målinger

og dokumentasjon tyder på at dette i dag

er en mindre utfordring.

Det ”formelle” grunnlaget for arbeidet

med denne veilederen ble gitt fra Stortingets

talerstol i april 2009. Da uttalte statsråden for

Helse- og omsorgsdepartementet følgende:

Musikkanlegg og helse – en veileder til arrangører og kommunerTekst: Finn Martinsen, Helsedirektoratet

”Høy lyd kan være en del av positive kulturopplevelser og dermed fremme trivsel for mange mennesker. Samtidig kan den samme lyden medføre helseplager og søvnforstyrrelser for andre. Ved svært høy lyd er det også risiko for hørselsskader.

5

”Konsertstøy har generelt blitt gjenstand for

ulik håndtering av lokale myndigheter og

har i enkelte kommuner skapt motsetninger.

På bakgrunn av dette vil Helsedirektoratet

med det første kontakte representanter

for konsertarrangører og lokale og regio-

nale helsemyndigheter med sikte på å

komme fram til felles retningslinjer som

arrangørene kan forholde seg til, og som

kommuner og fylkesmenn kan legge til

grunn for sin vurdering, både av nye og

etablerte arrangementer. Disse vil bli basert

på nasjonale og internasjonale erfaringer,

som kan bidra til mer enhetlig og forutsigbar

håndheving fra myndighetenes side og

redusere konflikter og støyproblemer for

omgivelsene.”

I forståelse med Helse- og omsorgs-

departementet har Helsedirektoratet det

siste året arbeidet med å utforme et forslag

til veileder for vurdering av lydnivå for

å forebygge helseskader når musikkan-

legg brukes. Det ble i juni 2009 etablert

en arbeidsgruppe med representanter

fra Helsedirektoratet, Fylkesmannen

i Telemark, Folkehelseinst i tut tet,

Arbeidstilsynet, Norsk musikkråd, Oslo

kommune og Miljøakustikk AS.

Veilederen skal bidra til å forebygge og

redusere helseskade og helseplager for

omgivelsene som følge av høyt lydnivå

og forebygge hørselsskader for publikum

og ansatte ved aktiviteter som konserter,

festivaler, treningssentre, diskoteker,

restauranter og lignende. Veilederen skal

kunne anvendes i kommunenes skjønns-

utøvelse i miljørettet helsevernsaker, og

bidra til ensartet vurdering av lydforholdene

ved bruk av musikkanlegg og annen type

forsterket lyd. Veilederen kan også legges

til grunn i kommunens arealplanlegging,

for eksempel i reguleringsbestemmelser.

Samarbeid på tvers av etater - i stat og

kommune - er en forutsetning for at veile-

deren skal bli et egnet verktøy.

Et utkast til veileder har nå vært ute til

høring to ganger hos aktuelle fagmiljøer

og myndigheter. I sluttfasen vil arbeids-

gruppa innhente ytterligere synspunkter

fra svenske og danske myndigheter og

deres erfaringer med håndheving av tilsva-

rende veiledning/retningslinjer, spesielt

når det gjelder lydnivåer for publikum på

konserter, m.v.

Det tas sikte på at arbeidet med veile-

deren fullføres våren 2011.”

Behandling av sak vedrørende støy fra utendørs konsertvirksomhet

Wrightegaarden – til glede for mange og til sjenanse for fåTekst: Terje Nygaard

Midt i Langesund sentrum ligger Wrightegaarden, et av landets mest kjente utendørs konsertscener. I sommermånedene juni, juli og august har aktiviteten ved Wrightegaarden vært til glede for et stort publikum fra nær sagt hele landet. Den samme aktiviteten har samtidig vært til stor sjenanse for de nærmeste naboene til utendørsscenen.Klager på konsertvirksomheten kan spores helt tilbake til 1994.

Det har vært gjentatte klager til kommunen,

med gjentatte politiske behandlinger,

og gjentatte klager til Fylkesmannen i

Telemark. Til tross for dette synes ikke

forholdene for naboskapet å ha blitt bedret.

Langesund er et lite tettsted på tele-

markskysten. I vinterhalvåret er aktivitets-

nivået meget beskjedent. Handelsstanden

i Langesund er avhengige av besøket av

turister og feriegjester i sommerhalvåret

for å overleve. Politikerne i Bamble har

derfor kommet i en skvis mellom nærings-

interesser og hensynet til de fastboende

naboene. De har prøvet å legge forholdene

til rette slik at både Wrightegaarden og

naboene skal få forhold til ”å leve med”.

Til tross for gode politiske intensjoner

har aktiviteten ved Wrightegaarden vokst

år for år. Det opprinnelige konsertområdet

har blitt utvidet. Det har blitt satt opp først

en stor midlertidig scene, og etter hvert en

stor permanent scene.

I 2006 ble Bamble kommune med i et

interkommunalt samarbeid om miljørettet

helsevern (Miljørettet helsevern i Grenland;

et samarbeid mellom kommunene Bamble,

Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan og

6

Skien). Miljørettet helsevern i Grenland fikk

konsertvirksomheten ved Wrightegaarden

til behandling som klagesak første gang i

2008. Da ble det fra 7. juni til 23. august

avholdt 44 utendørskonserter (5 i juni, 28

i juli og 11 i august). Med andre ord var

det kun 3 kvelder i juli hvor det ikke ble

avholdt konserter.

Mi l jørettet helsevern leide inn

Miljøakustikk AS med Eyolf Osmundsen

for å få en vurdering av støyforholdene

fra konsertvirksomheten. På bakgrunn av

denne vurderingen ble det fremmet sak til

politisk behandling i kommunestyret.

18.12.08 fattet kommunestyret vedtak

som blane annet sier at:

Bamble kommunestyre vurderer at

Wrightegaarden representerer et konsept

som er positivt for Langesund og for

markedsføring av kommunen, men at

man erkjenner at konsertvirksomheten

ved Wrightegaarden sommerstid kan være

til ulempe for flere beboere.

B a m b l e k o m m u n e s t y r e g i r

Wrightegaarden dispensasjon innenfor

følgende retningslinjer:

Veiledende grenseverdi kveldstid:

Antall konserter i tidsrommet (kl. 18.00

– 23.00) som fordeles som følgger:

Inntil 12 konserter med maks lydnivå

tilsvarende Lekv≤ 75 dBA ”F”

Inntil 12 konserter med maks lydnivå

tilsvarende Lekv≤ 70 dBA ”F”

Inntil 11 konserter med maks lydnivå

tilsvarende Lekv≤ 65 dBA ”F”

Totalt inntil 35 konserter.

Vedtaket ble påklaget av naboene

og saken ble nok en gang oversendt

Fylkesmannen i Telemark til endelig avgjø-

relse. Fylkesmannen fattet 11.05.09 vedtak

i saken gjeldende for konsertsesongen

2009, og sa blant annet:

Wrightegaarden tillates å arrangere inntil

20 konserter utendørs i Wrightehaven

sommeren 2009. Konsertene fordeler

seg slik på lydnivå i forhold til de mest

berørte naboer, målt 0,5 meter utenfor

fasaden på bolighusene:

Inntil 10 konserter med høyeste lydnivå

Lekv. 75 dBa ”F”.

Inntil 6 konserter med høyeste lydnivå

Lekv. 70 dBa ”F”.

Inntil 4 konserter med høyeste lydnivå

Lekv. 65 dBa ”F”.

Konserter med lavere støynivå enn

Lekv 60 dBa ”F” kan arrangeres i tillegg.

Wrightegaarden ble videre pålagt å

utarbeide internkontrollsystem med

måleprogram, godkjent av Bamble

kommune, for å dokumentere at vedtatte

støygrenser ble overholdt.

Vedtaket inneholdt også en bestem-

melse om at Wrightegaarden og Bamble

kommune i fellesskap skulle utarbeide

støysonekart for området.

Innen utgangen av 2009 skulle

Bamble kommune behandle vilkå-

rene for konsertvirksomheten ved

Wrightegaarden gjeldende fra og med

2010.

I brev av 17.06.09 godkjente administra-

sjonen i Bamble kommune ”Internkontroll

av lydmålinger for Kultur og Levende

Musikk Holding AS Wrightegaarden som

måleprogram for konsertsesongen 2009” .

Wrightegaarden foretok støymåling

av samtlige 20 konserter i 2009 basert

på prosedyre fastlagt i Fylkesmannen

i Telemark sitt vedtak av 11.05.09.

Resultatene av målingene viste følgende:

Det ble arrangert 19 konserter med støy-

nivå > Lekv 60 dBa ”F” som er innenfor

fylkesmannens vedtak.

Resultatene viste at det i løpet av

sesongen ikke var avvik fra fylkesman-

nens vedtak.

Resultatene sett i forhold til fylkesman-

nens vedtak:

Det var 8 konserter med støynivå > Lekv

70 dBa <75 dBa ”F”

Det var 7 konserter med støynivå > Lekv

65 dBa <70 dBa ”F”

Og det var 4 konserter med støynivå <

Lekv 65 dBa ”F”

2 konserter hadde et støynivå < Lekv

60dBa ”F”

I løpet av 2009 og våren 2010 ble det

oppført en sammenhengende bygnings-

rekke rundt store deler av konsertområdet

i Wrightehaven. Utbygger hadde som mål

å bygge en skjerm slik at konsertvirk-

somheten skulle kunne fortsette i samme

omfang som tidligere, uten sjenanse for

naboene. Bygningsrekken besto av ny

scene, nytt servicebygg for konsertvirksom-

heten, samt leiligheter både for utbygger,

men også for salg. Disse boligene har

til tross for de gode intensjonene skapt

problemer i forhold til spørsmålet ”Hvem

er nå nærmeste nabo”.

I tråd med fylkesmannens vedak fra

11.05.09 behandlet kommunestyret i

Bamble sak: ”Vilkår for støy fra konsertvirk-

somheten ved Wrightegaarden, inkludert all

utendørs konsertvirksomhet i Langesund

sentrum” 17.12.09. I vedtaket heter det

bl.a.:

Etter søknad til Rådmannen, kan det

avholdes inntil 30 utendørs konsertarran-

gementer i Langesund sentrum i perioden

01. juni – 31. august. 25 av arrangemen-

tene forbeholdes Wrightegaarden.

Lydnivået skal ikke overskride Lekv 75

dBA ”F” (som gjennomsnitt for høyeste 0,5

timer under konserten).

Alle konserter ved Wrightegaarden skal

måles, og overskridelser rapporteres til

Bamble kommune ved Miljørettet helsevern

i Grenland. Etter sesongen utarbeides det

rapport med resultater fra alle konsertene,

som oversendes Bamble kommune.

Også dette vedtaket ble påklaget av

naboene. Klagen ble nok en gang over-

sendt Fylkesmannen i Telemark til endelig

vedtak.

I sitt vedtak ga fylkesmannen klagerne

medhold, og antallet konserter ved

Wrightegaarden ble fastsatt til 20 i løpet

8

I 2007, 2008 og 2009 ble forurensningsfor-

skriftens grenseverdier for PM10 (sveve-

støv) oppfylt, etter flere år med overskri-

delser. Foreløpige målinger tyder på at

dette også vil være tilfelle i 2010.

Det er vanskelig å tallfeste hvor mye

hvert enkelt tiltak har bidratt til å redusere

veistøvkonsentrasjonene, siden flere av

tiltakene har blitt innført samtidig. I tillegg

er det mange andre faktorer som spiller

inn, som for eksempel meteorologi. Man

kan imidlertid med rimelig sikkerhet fastslå

at tiltakene mot veistøv samlet sett har

hatt god effekt.

Miljøfartsgrense, det vil si redusert skiltet

hastighet i vinterhalvåret, er kanskje det

mest omstridte innførte tiltaket. Mange

bilister irriterer seg over dette tiltaket,

og har liten tro på dets effekt. I Oslo

er det innført miljøfartsgrense mellom

Sinsen og Grorud, på Ring 3 fra Ryen

til Granfosstunnelen, og på E18 mellom

Lysaker og Festningstunnelen. På de to

førstnevnte strekningene er hastigheten i

vinterhalvåret permanent satt ned fra 80 til

60 km/t, mens det på sistnevnte strekning

brukes variabel skilting, det vil si 60 km/t

mellom 06.00 og 22.00, og 80 km/t mellom

22.00 og 06.00. Målinger viser at den reelle

hastighetsreduksjonen er mellom 4 og 10

km/t på de aktuelle strekningene.

Bakgrunnen for innføring av miljøfarts-

grense er at både produksjon og oppvirvling

av veistøv reduseres ved redusert hastighet.

Prøveprosjektet Miljøfartsgrense i Oslo1

vinteren 2004/2005 på RV 4, viste at en

gjennomsnittlig hastighetsreduksjon på

cirka 10-15 km/t ga en betydelig nedgang

i svevestøvkonsentrasjonene, sammen-

lignet med vinteren før. Blant annet ble

de høyeste timemiddelkonsentrasjonene

redusert med 25 – 30 prosent.

I et forsøk i Nederland2 ble hastigheten

satt ned fra 100 til 80 km/t. For sveve-

støv ble det beregnet at kildebidraget fra

trafikken ble redusert med cirka. 7 prosent

sammenlignet med året før. Dette resul-

1 Hagen, L.O., Larssen, S., og Schaug, J., Mi jøfartsgrense i Oslo - Effekt på luftkvaliteten av redusert hastighet på RV 4, NILU OR 41/2005

2 Dijkema et al., Air quality effects of an urban highway speed limit reduction, Atmospheric Environment 42 (September 2008)

tatet er interessant, siden det ikke kjøres

med piggdekk i Nederland. Reduksjonen i

svevestøv kan derfor i større grad relateres

direkte til hastighet.

Også laboratoriestudier støtter effekten

av miljøfartsgrense. Slitasjetesting av asfalt

i prosjektet Miljøvennlige vegdekker3 viser

at svevstøvkonsentrasjonen går ned med

32 – 49 prosent når hastigheten reduseres

fra 70 til 50 km/t.

Miljøfartsgrense har også andre posi-

tive effekter, blant annet mindre støy.

Foreløpige tall peker også i retning av

færre trafikkulykker.

3 Dijkema et al., Air quality effects of an urban highway speed limit reduction, Atmospheric Environment 42 (September 2008)

Effekt av innførte tiltak mot veistøv i OsloTekst: Christine Oppegaard, Helse- og velferdsetaten, Oslo kommune

Oslo bystyre vedtok i 2005 en handlingspakke for bedre luftkvalitet. Flere av de foreslåtte tiltakene rettet seg mot veistøv, herunder støvdemping og miljøfartsgrense. I tillegg har det siden 1999, mer eller mindre sammenhengende, vært piggdekkgebyr i Oslo. Dette har bidratt til at stadig flere bilister velger piggfrie dekk. I vintersesongen 2009/2010 hadde Oslo en piggfriandel på cirka 86 prosent, mot cirka 50 prosent i 1999.

Foto: Kristian Skjellum Aas

9

Svevestøvet som finnes i norske byer og

tettsteder består av en kompleks blanding

av partikler av ulik størrelse og sammen-

setning. På tørre veier høst, vinter og vår

vil veislitasjepartikler utgjøre en svært stor

del av det totale svevestøvet, og bidrar

da vesentlig til eksponering av dem som

ferdes og bor nær trafikkerte veier.

- De aller minste partiklene består

hovedsakelig av forbrenningspartikler (fine

partikler) som kommer fra eksos og vedfy-

ring. I tillegg fører trafikken til veislitasje og

knusing av strøsand og dannelse av noe

større partikler (grove partikler). Disse parti-

klene er imidlertid også så små at de kan

trenge ned i lungene og føre til forverring

av sykdom hos personer med lungelidelser.

Derfor er det viktig at myndighetene gjør

flere tiltak for å redusere nivåer av sveve-

støv, slik at lufta i norske byer blir bra for

alle, sier avdelingsdirektør Per Schwarze

og viser til flere internasjonale studier.

Mye forskning Grove partikler dannet ved piggdekkslitasje

av veidekke kan utløse helseskader, viser

forskningsresultater basert på befolknings-

studier og eksperimentelle studier. Blant

andre har en svensk gruppe nylig under-

søkt dannelsen av svevestøv ved piggdekk-

bruk og testet ulike veidekker og bildekk.

Analyser av størrelsesfordelingen viste

at det ble dannet partikler i en størrelse

som vil kunne trenge dypt ned i lungene

(”Roaddust Conference” i Stockholm,

oktober 2010).

I flere befolkningsstudier i ulike land,

har man funnet sammenheng mellom

økte nivåer av svevestøv og forverring

av allerede eksisterende lunge- eller

hjerte-karsykdom etter kort og lang tids

eksponering.

En sammenstilling av korttidsstudier

tyder på at både små partikler (hoved-

sakelig forbrenningspartikler) og større

partikler (hovedsakelig slitasjepartikler)

er forbundet med uønskede helseeffekter.

Når det gjelder kronisk obstruktiv lunge-

sykdom (KOLS) og astma og innleggelse på

sykehus for luftveisproblemer, er sammen-

hengen sterkere eller minst like sterk for

grove partikler som for finere partikler. Det

at alle typer partikler utløser helseeffekter,

støttes nå internasjonalt av forskere som

arbeider med slike problemstillinger samt

av Verdens helseorganisasjon (WHO).

I mange eksperimentelle studier i

celler og dyr er det vist at rene mineral-

partikler og grove støvpartikler gir vel så

høye betennelsesreaksjoner som mindre

forbrenningspartikler.

Studier fra Folkehelseinstituttet viser

også dette, men også at det er en betydelig

variasjon mellom ulike steintyper brukt i

veidekke. Videre har Folkehelseinstituttet

studert svevestøv samlet inn i Oslo og

andre europeiske byer. Resultatene viste

at grove bypartikler ga effekter som var

minst like store som for fine partikler.

For hvem er det farlig? Mange studier har vist sammenheng

mellom svevestøvkonsentrasjoner og

forverring og sykdom. Dette er spesielt

aktuelt hos dem som har en lungesykdom

som astma eller KOLS, og dem som har

en hjertekarsykdom. Dette betyr at sveve-

støv utløser helseskader ved langt lavere

konsentrasjoner hos disse risikogruppene

enn hos den friske del av befolkningen.

Hvor lave nivåer det må være for at

man ikke skal få helseeffekter, selv hos

de sykeste, har man foreløpig ikke god

nok kunnskap om.

Fakta om lover og reglerNår det gjelder luftkvalitet, finnes det

litt ulike mål og grenser for hva som er

akseptabelt.

Grenseverdier:Forurensningsloven inneholder gren-

severdier for luftkvalitet. Disse er delvis

basert på praktiske/økonomiske hensyn

– ikke bare på helse. Kommunene har

ansvar for å overholde forskriftene til

Forurensningsloven. I dag overskrides

disse grenseverdiene i enkelte norske

byer og tettsteder.

Luftkvalitetskriterier:Luftkvalitetskriteriene som Klima- og

forurensningsdirektoratet (Klif) og

Folkehelseinstituttet har utarbeidet, er

bare basert på helse. Disse er lavere enn

grenseverdiene. Å nå disse nivåene vil

være en stor utfordring i norske byer og

tettsteder, og ligger fram i tid.

Nasjonale mål:Nasjonale mål, fastsatt av norske myndig-

heter, er strengere enn de lovbestemte

grenseverdiene, men ikke så strenge som

luftkvalitetskriteriene.

Byluft, veistøv og helseTekst: Folkehelseinstituttet

I media har det i det siste framkommet en del ulike synspunkter rundt helseeffekter av svevestøv dannet ved veidekkeslitasje. Det har blitt reist tvil om det faglige grunnlaget for miljøfartsgrenser og tiltak mot piggdekk. Folkehelseinstituttet har god dokumentasjon for at disse svevestøvpartiklene kan trenge ned i lungene og gi helseskader.

10

Sakte fart mot bedre forebygging av støyTekst: Sigurd Solberg, Kilde Akustikk AS

Støyforebygging og boligbygging i områder belastet av vegtrafikkstøy Retningslinje T-1442 fra Miljøverndepartementet ble introdusert i 2005, men har ikke fått fullt gjennomslag enda. De viktigste aktørene i prosessen er kommunene, utbyggere og deres rådgivere.

Fra store mangler til litt bedre prosess I flere tiår har det vært et problem at støy-

hensyn kom alt for seint inn i planlegging og

prosjektering av boliger. Støy var ofte ikke

tema under planleggingen, og mange nye

boliger fikk støyfulle uteplasser og hadde

ingen rom mot en stille side. Bare innendørs

støynivå ble ivaretatt, men ofte uten tilfreds-

stillende ventilasjon. Planretningslinje for

behandling av støy i arealplanleggingen,

T-1442, Miljøverndepartementet 2005,

skulle være et kraft-tak for støyforebyg-

gingen i Norge. Retningslinjen tok for seg

alle typer støy, hele plan- og prosjekterings-

prosessen, ga anbefalte støygrenser og

viste prosedyrer og verktøy for å oppnå god

støykvalitet. Statens forurensningstilsyn ga

ut en stor veileder, TA-2115, som detaljerte

og utfylte retningslinjen. Fire år etter at

T-1442 ble introdusert går det an å si at

retningslinjen har brakt oss et viktig skritt

videre, men at støyforebyggingen fortsatt

har viktige mangler.

Den gode hensikten med T-1442 En stor del av boligbyggingen i byer og

tettsteder foregår på tomter som er belastet

med støy fra vegtrafikk. Støyretningslinjen

prøver å få disse boligene utformet slik at

de likevel får lite støy på uteplassene og

slik at alle beboere får en viss mulighet til

å leve med åpent vindu. Det store grepet

for å oppnå dette, er å gjøre boligene gjen-

nomgående, slik at de kan få en stille side.

Retningslinjen prøver også å gi verktøy

som gjør det mulig å ta de nødvendige

Bergen har angitt støybestemmelser i kommuneplansammenheng, som en av få byer. Foto: Fritz Hiersche / Istockphoto.com

11

støyfaglige grepene. Helt konkret setter

T-1442 en rekke gode tanker i system:

• Sikre at støy blir tidlig tema: -

støysonekart skal vise hvor støy kan

gi problem. Støysonekartene skal

gi signal til alle som kommer med

detaljplaner : Har prosjektet ditt areal

i støysonen må du sørge for å ha

støy som plantema.

• Sikre nødvendige

plangrep: - innføring av

kommuneplanbestemmelser om støy,

som med juridisk bindende kraft sier

hvilke kompromisser som er tillatt,

hva som må være på plass for å få

en plan godkjent og hvilke gamle

planer (uten skikkelig støyutredning)

som ikke gjelder lenger.

• Sikre gjennomføring av grep og

tiltak: - tidlig støyvurdering, som skal

gi kunnskap om at tomta kanskje

er helt uegnet for boligbygging eller

krever helt spesielle grep. - støyfaglig

dokumentasjon (av at alle forhold

i plan og byggesak er i orden), -

reguleringsbestemmelser (som

binder støykrav og tiltak juridisk),

- innsigelse fra fylkesmannen

(innsigelse hvis ikke reguleringsplan

følger intensjonen i T-1442).

• Vise eksempler på gode løsninger:

- Veileder med eksempler på

hvordan det i ulike situasjoner kan

planlegges for å oppnå stille side og

tilfredsstillende støyforhold.

Status og mangler i 2009 Fire år etter at T-1442 ble introdusert, kan

situasjonen oppsummeres slik:

Støysonekartene finnes for en del

kommuner. Om vi begrenser oss til vegtra-

fikkstøy har flere av de store kommunene,

for eksempel Oslo, Tromsø og Drammen

fått kart. Bøygen har vært at det er frivillig

for støykildeeierne å lage kartene, og at

Statens vegvesen ikke har hatt kapasitet

og ressurser til å lage kartene før nå i det

siste. Flere store kommuner har bekostet

kartene selv. Kartene er fine verktøy og

letter det forebyggende arbeidet både på

plan- og byggesaksnivå.

Kommuneplanbestemmelser er det

ytterst få kommuner som har laget. Bergen

kommune har angitt hvilke kompromisser

som gjelder i ulike områder i kommunen.

Et krav for alle boliger i støysonen er at

de skal være gjennomgående og minst

halvparten av soverommene skal ligge på

stille side. Støy opptil Lden=65 er godkjent

på støysiden i hele kommunen. I angitte

fortettingsområder er Lden =70 dB godkjent

på støysiden. I sentrum er støysider med

opptil Lden =73 dB godkjent. Drammen

kommune tillater opp til Lden =65 i sentrum,

men har etter krav fra Fylkesmannen ikke

tillatt noen kompromisser utenom sentrum.

Der må alle soverom og stuer i nye boliger

ha støynivå lavere enn Lden =55dB utenfor

vinduene. I de kommunene som har

konkrete bestemmelser er det mer forut-

sigbart for utbyggerne og enklere for utre-

derne å vurdere prosjektene. I kommuner

uten kommuneplanbestemmelser om støy

er det ofte ganske åpent, og hva som er

tillatt er mye overlatt til utredernes tolkning.

Konkrete reguleringsbestemmelser om støy finnes i flere saker, og sikrer at

ønskede støyhensyn blir ivaretatt, både i

plan- og byggesak. I mange plansaker er

reguleringsbestemmelsene om støy ikke

konkrete, men sier bare at støygrensene

i T-1442 skal tilfredsstilles. I disse tilfel-

lene er hva som er tillatt mye overlatt til

utredernes tolkning.

Støyfaglig utredning i plansak og

byggesak er blitt vanlig. Det kan være én

utredning felles for plan- og byggesak, eller

de kan være separate. Dokumentasjonene

kan være ganske forskjellige fra sted til

sted. Der hvor kommunen har kommu-

neplanbestemmelser eller plansaken har

konkrete reguleringsbestemmelser blir

vurderingene ganske konkret. Der hvor

kommuneplanbestemmelser mangler,

er saken mer åpen, og støysituasjonen

kan tolkes ganske fritt av den støyfaglige

rådgiver. Noen vil kunne si at alle støyøm-

fintlige rom må ha stille-side-kvalitet før

intensjonen i T-1442 er tilfredsstilt, mens

andre vil si det samme dersom bare ett

rom har slik kvalitet.

Eksempler på gode løsninger finnes

i veiledningsmaterialet til retningslinjen,

men har vist seg å være av begrenset

nytte. Det finnes eksempel på at den stille

siden i store prosjekter kan utvikles slik at

alle støyfølsomme rom blir liggende der.

For mindre prosjekter, og spesielt hvis det

er liten grad av kompromiss om hva som

er tillatt på støysiden, er det få praktiske

eksempler. Løsninger som er gode, både

støyfaglig, arkitektonisk og økonomisk for

nybygging i byer, mangler helt. Forfatteren

har det siste året spurt en rekke planfag-

lige kolleger rundt i landet om de har sett

en plan for boligbygging i støybelastet

område med så gode grep at det er verdt

å vise fram som eksempel. Ingen har sett

en slik plan.

Hvordan ivaretas støyhensyn på byggesaksnivå? Håndteringen kan være ganske åpen.

Forfatteren har vært i kontakt med bygge-

saksavdelingen i noen kommuner, og det

som refereres videre er egne inntrykk. Det

er vanlig å ta støy opp i forhåndskonferanse.

Reguleringsbestemmelser om støy ser ut til å

bli fulgt opp godt hvis de finnes. Det formelle,

faglige ansvaret i byggesaken har i flere år

vært privatisert, lagt til ansvarlig søker og

dennes eventuelle støyfaglige utreder. Det

kan være at kommunen ikke går inn i den

støyfaglige utredningen i det hele tatt, bare

registrerer at ansvarlig søker har krysset

av for at støyhensyn er ivaretatt. Det kan

12

også være at kommunen eller den støy-

faglige utreder eksplisitt påpeker mangler.

I noen tilfeller søkes det om dispensasjon

fra disse manglene. Slike mangler kan for

eksempel være for høyt støynivå på private

uteplasser (som i det konkrete prosjektet

har vist seg umulig å skjerme). Ellers vet

en lite om hvor godt støyhensyn faktisk blir

ivaretatt på byggesaksnivå. Det ser ut til at

de støyfaglige utrederne har stor frihet. Deres

skjønn og tolkninger blir svært avgjørende.

Begrensede utbyggingsmuligheter uten støykompromiss Der de anbefalte støygrensene prakti-

seres uten kompromisser, må alle soverom

og stuer vende mot en fasade med støy

Lden=55 dB eller lavere. Dette betyr at

langs middelstore gater/ veger (ÅDT=2000-

4000 kjt/døgn) i bymessige områder

(byggeavstand 10-15 m fra senterlinje),

må bebyggelsen utformes etter en av disse

tre løsningene:

• Fleretasjehus med 1-2 roms

leiligheter. Her kan stue og soverom

ligge på en stille side i gårdsrom eller

vekk fra vegen mens bad og kjøkken

ligger på støysiden. Det er vanskelig

å legge inn flere oppholdsrom uten at

noen av disse må ligge på støysiden.

• Fleretasjehus med hele fasaden mot

vegen skjermet av terrasseskjerm

(Terrassehus, se figur 4). Løsningen

gjør at alle rom kan ligge mot fasade

med stilleside kvalitet. Løsningen kan

ikke brukes med vanlige balkonger

fordi refleksjon via taket i etasjen

over vil ødelegge skjermvirkningen.

Terrassehus blir dype og krever store

arealer.

• En-etasjes hus bak skjerm mot vegen.

En eventuell 2.etasje vil vanligvis

bli uskjermet. Høyere skjermer enn

2-3 m kan vanskelig aksepteres i

bymessige strøk. Flere etasjer kan

eventuelt brukes der terrenget ligger

tydelig lavere enn vegen. Der det

tillates at noen soverom/stuer ligger

mot støysiden, er det mye lettere å lage

praktiske prosjekter. Argumentet mot å

tillate støyømfintlige rom på støysiden

er at innemiljøet blir dårligere med

mekaniske ventilasjonsløsninger enn

ved lufting gjennom åpent vindu. Den

siste løsningen er nok best, men om

man stiller krav til solbeskyttelse og

eventuelt forsert ventilasjon/kjøling der

det er ømfintlige rom på støysiden (slik

kommuneplanbestemmelsene i Bergen

gjør), behøver ikke forskjellen til åpent-

vindu-kvalitet bli stor.

Hva må gjøres? For å gi støyforebyg-

gingen bedre vilkår er det viktig å få på

plass:

• Kommuneplanbestemmelser om støy.

Bestemmelsene er enda viktigere enn

støysonekartene! Bestemmelsene

bør ha praktiske kompromisser for

hva som er tillatt i ulike områder.

Det er ikke bra nok å stille strenge

støykrav alene, det må være mulig å

bygge økonomisk og estetisk godt i

områdene.

• Gode eksempler på praktiske

planløsninger for boligbygging i

støybelastede områder. Engasjér

arkitekter og andre fagfolk til å utvikle

Toglinjen gjennom Gamlebyen i Oslo er en støykilde for mange boliger. Foto: Slurv/Flickr.com

14

Shared space-prinsippet benyttes stadig

oftere i forbindelse med utforming av torg,

plasser og gater, både i Norge og inter-

nasjonalt. Disse byområdene danner en

ramme for bylivet, for fotgjengere, hand-

lende, transport, sosiale aktiviteter, rekrea-

sjon osv.

Høy andel biltrafikk i gatene skaper

problemer med støy, luftforurensing og

økt fare for ulykker. Slike områder innbyr

ikke til opphold. Shared space-prinsippet

benyttes i offentlige byrom der man ønsker

å ta tilbake plassen for fotgjengere fremfor

bilister. Man kan si at målet med Shared

space er et sosialt sambruksareal på de

gåendes premisser. Et mangfoldig og

yrende byliv vil også gi bedre premisser

for handelsnæringen i området.

Shared space-prinsippetHovedprinsippet består i at området deles

uten fysiske skiller som gjerder og fortau,

skilt, trafikklys og lignende. Utydelige regler,

mangel på skilting og utflytende arealer vil

oppleves som utrygt og bidra til at hvert

enkelt individ forsøker å skaffe seg oversikt

og orientere seg i området. Øyekontakten

skal bidra til å få et overblikk over situa-

sjonen, og til at trafikantene tar hensyn til

hverandre. Dermed forhindres sammen-

støt. Ved å unngå at fotgjengeren har en

falsk trygghetsfølelse vil økt utrygghet bidra

til økt trygghet.

Diskusjoner og forutsetningerEn viktig forutsetning for at Shared space-

prinsippet skal fungere er at bilene redu-

serer farten. Erfaring viser at jo lavere

biltrafikken er, jo bedre blir kvaliteten på

opphold i byrommet. Undersøkelser har

vist at bruken av Shared space kan bidra

til mer folkeliv og færre trafikkulykker, men

Skvallertorget i Norrköping, Sverige er ett av de mest kjente eksemplene på Shared space-byrom i Norden. Foto: David Hall / Flickr.com

Deler på plassenAv Ann Kristin Ødegaard

Kan økt sambruk av arealer, der biler, fotgjengere, syklister og andre trafikantgrupper vrimler rundt uten hver sin tildelte plass, faktisk virke ulykkesforebyggende? Shared space-prinsippet prøves nå ut i flere europeiske byer.

15

også økt følelse av utrygghet blant noen

trafikantgrupper.

Planleggingen og utformingen av offent-

lige byrom er av stor betydning fordi, som

offentlige steder, skal byrommene være

tilgjengelig for allmennheten. Et viktig

spørsmål er derfor hvordan de offentlige

gaterommene i byene utformes, slik at

byen blir tilgjengelig og trygg også for

myke trafikanter og mennesker med ulike

funksjonsevner.

Diskusjonen om Shared space-prin-

sippet dreier seg i stor grad om ivareta-

kelsen av mennesker med ulike funksjons-

nedsettelser. Spesielt utsatt er blinde og

svaksynte, men også eldre og barn blir

trukket frem som sårbare grupper.

Et eksempel er mulighetsstudiet for

Shared space i Universitetsgata i Oslo,

laget på oppdrag av Samferdselsetaten i

Oslo kommune. Universitetsgata er en del

av prosjektet Levende Oslo, hvor universell

utforming er et av prosjektets premisser.

Inger Marie Lid, stipendiat, Høgskolen i

Oslo har i et debattinnlegg i Aftenposten

stilt spørsmålet ”Er det mulig å tenke seg

at et Shared space bygges slik at enkelt-

elementene er utformet i tråd med prin-

sipper for universell utforming, samtidig

som byrommet helhetlig sett gir så dårlig

tilgjengelighet at for eksempel synshem-

mede vil avstå fra å bruke stedet?

Hun argumenterer at dersom utrygghet

fører til at en del mennesker lar være å

bruke et sted, blir dette ofte ikke synlig på

noen statistikk. Det kan være at ulykkestal-

lene går ned, samtidig som ingen legger

merke til hvem som ikke er til stede i det

offentlige rom, hevder hun.

Videre hevder hun at Shared space-

løsninger kan synes å være planlegging for

det frie, fleksible individ som selv kan bruke

blikket til å få et overblikk over situasjonen

og kommunisere med andre. ”En person

som ikke kan bruke blikket til å få overblikk

og kommunisere med andre, blir dermed

ekskludert fra likeverdig deltagelse.” (Inger

Marie Lid, Aftenposten, 02.06.2010)

Det kan derfor synes som om det er

en fare for at de sterkeste blir prioritert

(bilisten), og en kan risikere at synshem-

mede, eldre og barn ekskluderes fra å

benytte offentlige byrom. Det vil være

uheldig dersom slike byrom i praksis blir

områder som ekskluderer enkeltmen-

nesker, fordi fotgjengere som opplever

for stor utrygghet vil unngå å bruke dem.

Rapporter laget for Statens vegvesen,

Vegdirektoratet og Samferdselsetaten

peker også på at eldre og synshem-

mede vil få problemer med å oppleve

tilstrekkelig trygghet i denne type byrom.

( Samferdselsetaten, mulighetsstudie –

Shared space i Universitetsgata)

Hvordan møte utfordringer for blinde og svaksynteOrganisasjonen Guide Dogs er kritiske til

bruk av Shared space-prinsippet. De har

Hele sentrum av den nederlandske byen Drachten er planlagt etter Shared space-prinsipper. Foto: Fietsberaad/Flickr.com

16

gjort undersøkelser blant blinde, svaksynte

og andre bevegelseshemmede personer.

Resultater fra undersøkelsen viser at disse

gruppene i stor grad unngår Shared space-

områdene. Guide Dogs konkluderer med at

det ikke tas tilstrekkelig hensyn til sikkerhet

for blinde og svaksynte.

Som et resultat av disse undersøkel-

sene har organisasjonen jobbet med å

utvikle og utforme en tilnærming som legger

til rette for blinde og svaksynte. Firmaet

Rambøll Nyvig utførte dette oppdraget.

I rapporten ”Shared space-safe space”

anbefales det å introdusere ”safe space” i

Shared space området. Dette er et sikkert

område, på samme måte som et fortau,

men det utelukker ikke at gjenstående

områder ikke kan deles. Erfaringer har

vist at det er mulig å gjøre tilpasninger

gjennom å innføre kontraster, ledelinjer,

og markering av sikre krysningspunkt.

Det er mange fordeler med å innføre

Shared space-prinsipper i byplanleggingen,

ved at løsningen bidrar til å begrense

bilbruken i byen og bedrer miljøet, som

igjen bidrar til mer liv i gatene, bedre vilkår

for næringslivet i området og reduksjon i

trafikkulykker. Shared space-løsninger kan

sannsynligvis fungere for mange trafikanter,

men det er viktig å være oppmerksom på

at løsningen også kan utgjøre en betydelig

utfordring og forverring for noen grupper

trafikanter. Dette gjelder spesielt for syns-

hemmede, som både vil ha problemer med

å kommunisere gjennom blikkontakt, og

med å orientere seg i et miljø uten orien-

teringspunkter. Også hørselshemmede vil

kunne oppleve økt utrygghet fordi de ikke

hører motoriserte trafikanter. Andre grupper

som eldre og barn kan også ha problemer

med å skaffe seg tilstrekkelig oversikt over

situasjonen. Det er viktig at Shared space,

eller sambruksarealer, i praksis ikke blir en

kamp mellom trafikantgruppene, der de

myke trafikantene vil komme dårligst ut.

Referanser www.guidedogs.org/uk

www.shared-space.org

Rambøll Nyvig report ”Shared space-safe

space”

Samferdselsetaten - mulighetsstudie –

Shared space i Universitetsgata

New Road i Brighton, England. Ombyggingen til Shared space reduserte biltrafikken i gata med 93 prosent. Foto: DeFacto / Wikimedia Commons

18

sikring og drift av eit kloreringsanlegg vil

den teknologiske tilnærminga [I] gjerne

høve godt, medan vi ved utarbeiding av ein

beredskapsplan i kommunen kan ha utbyte

ved å sjå på risiko i eit vidare perspektiv [II].

Litteratur1. Saracci, R. Epidemiology. A very

short introduction. Oxford: Oxford

University Press, 2010.

2. Rausand, M & Utne, I.B.

Risikoanalyse – teori og metoder.

Trondheim: Tapir akademisk forlag,

2009.

3. Veileder for kommunale risiko- og

sårbarhetsanalyser. Oslo: Direktoratet

for sivilt beredskap, 1994.

4. Veileder i miljørettet helsevern.

IS-1104. Oslo: Sosial- og

helsedirektoratet, 2003.

5. Rettleiar om helse- og

sosialberedskap i kommunane.

IS-1700. Oslo: Helsedirektoratet,

2009.

6. Risikostyring i staten - håndtering av risiko i mål- og resultatstyringen, metodedokument. Oslo: Senter for statlig økonomistyring, 2005.

7. Aven, T. Risikostyring. Oslo:

Universitetsforlaget, 2007.

8. Aven, T. & Renn, O. Risk

management and governance.

Heidelberg: Springer-Verlag, 2010.

Overvekt hos barn og ungeHer vil jeg belyse utfordringer og mulig-

heter i samfunnsplanleggingen ved å se

på overvekt hos barn og unge. En slik

konkretisering kan belyse tilnærmingen og

mulighetene som ligger i en systematisk

tilnærming til én helseutfordring, som helse-

sektoren ikke kan makte på egen hånd.

Adam Wildavskys 10/90 regel predikerer

at helsesektoren alene kan påvirke kun

10 prosent av de forholdene som påvirker

folks helse, mens det er andre sektorer og

arenaer som legger de viktigste rammene

for vår fysiske, psykiske og sosiale helse.

Forståelse av helseOfte er det vanskelig å skaffe et tilstrek-

kelig faktagrunnlag omkring risikofaktorer

for helseplager, sykdommer og ulykker,

ofte kombinert med utfordringer ved å

identifisere utsatte individer og grupper. På

toppen av dette virker en og samme risi-

kofaktor (stressfaktor) ulikt, eksemplifisert

gjennom at støy oppleves mer belastende

for lavere sosioøkonomiske grupper enn

for høystatusgruppene. Personer som

opplever stor grad av mestring av egen

hverdag (begripelighet, håndterbarhet

og mening) har overskudd til å håndtere

stressfaktorer bedre enn lavere sosiale

grupper som opplever hverdagen som styrt

av ytre faktorer. PBL legger stor vekt på

medvirkningsprosesser, med særlig vekt

på utsatte grupper. Medvirkning og opple-

velsen av å delta i samfunnsutformingen

bidrar til opplevelsen av mestring.

Overvekt er enkelt – men samtidig vanskeligOvervekt hos barn er på mange måter

faglig enkelt. På individnivå er det tilfør-

selen av energi gjennom maten som (over

tid) overgår kroppens energiomsetting (som

Den nye Plan- og bygningslovens folkehelsepotensial:Strukturelle plangrep for å motvirke overvekt hos barnTekst: Eyvin Bjørnstad, Høgskolen i Vestfold, fakultet for helsevitenskap

Plan- og bygningsloven (PBL) er et redskap for å strukturere folkehelsearbeidet på tvers av etater og profesjonsgrenser. Paragraf 3-1 har en tydelig føring i Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven i punkt f); “fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet”. Fra et folkehelseperspektiv kan vi glede oss over at menneskers livskvalitet nå har fått en posisjon i samfunnsplanleggingen på høyde med kulturminner, miljøvern og artsmangfold.

19

påvirkes av fysisk aktivitet). Vi registrerer

at nesten 15 prosent av 9-åringene er

overvektige, og alle ser hvem det gjelder.

Risikoen for å utvikle fedme er særlig høy

hvis begge foreldrene er overvektige.

Helsestasjonen, barnehagen, skolen og

lekfolk kan altså enkelt identifisere barn

med høy risiko for å utvikle livslang fedme.

Våre gener har ikke endret seg de siste

generasjonene, slik at mye av fedmebølgen

må forklares ut fra strukturelle forhold i

samfunnet. Helsedirektoratet konkluderer

med at “i dag er det en økende bevissthet

om hvordan kommune- og byplanlegging

kan påvirke kroppsvekten til beboerne.

I Norge stilles det etter hvert strengere

krav til helsehensyn i forbindelse med

samfunnsplanlegging”.

I det videre resonnementet forholder vi

oss kun til fysisk aktivitet, og at i 2006 var

det bare 45 prosent av norske skolebarn i

1.-4. klasse, og 65 prosent av barna i 5.-7.

klasse, som daglig gikk til og fra skole.

Norske gutter i alderen 11-16 år bruker

40 timer per uke til stillesittende aktiviteter

(PC, TV, lekser) etter skoletid. Noe av dette

handler om samfunnsplanlegging, og andre

forhold er knyttet til oppfølging fra foresatte

og kommersielle markedskrefter. Men plan-

leggere og politikere må forholde seg aktivt

til at det å bo i områder med blandet utnyt-

telse (både boliger og butikker), nærhet

til stoppesteder for offentlig transport og

bolig i tett befolkede områder øker fysisk

aktivitet i dagliglivet.

PBL hjemler bruk av helsekonsekvens-

utredninger i plansaker. Dette åpner for

at kommuner kan prioritere at aktuelle

utbyggingssaker skal utredes med tanke på

følger for barn og unges helse (her faktorer

som fremmer og hemmer fysisk aktivitet).

Helse- og omsorgsdepartementet er klar

på at det må være politisk forankring av

mål og strategier for folkehelsearbeidet.

Kommuneplanens samfunnsdel er viktig.

Folkehelsepolitikken skal forankres i plan-

prosessene etter plan- og bygningsloven.

Ny folkehelselovHøringsutkastet til ny folkehelselov (oktober

2010) er tydelig på at helse ikke primært

skapes i helsesektoren, men på en rekke

arenaer og livsområder som på ulike måter

har betydning for folks helse. Politiske valg

og beslutninger som i utgangspunktet ikke

adresserer helse, kan derfor ha store helse-

messige konsekvenser. Folkehelseloven

legger nå opp til et tydelig skille mellom

kurativt arbeid (behandle symptomer) og

folkehelsearbeidet (forebyggende og helse-

Våre gener har ikke endret seg de siste generasjonene, slik at mye av fedmebølgen må forklares ut fra strukturelle forhold i samfunnet, skriver Eyvin Bjørnstad i saken. Foto: Inger Anne Hulbækdal / Scanstockphoto.com

20

fremmende arbeid), og høringsutkastet

legger opp til at lovverket gir kommunene

et tydelig ansvar. Det blir da kommunesty-

rets ansvar å bygge opp et apparat både

administrativt og faglig tilpasset de lokale

utfordringene. Folkehelsearbeidet skal

forankres i kommuneplanens samfunnsdel,

synliggjøre alle sektorenes helseansvar, og

utvikle forpliktende modeller for samarbeid

og arbeidsdeling både internt og i forhold til

andre kommuner, helseforetak og frivillige

organisasjoner.

Gjør vanskelige ting håndterbareMange kommuner opplever at de mangler

kompetanse til å håndtere det nye ansvars-

området knyttet til folkehelsearbeidet.

En tilnærming kan være å prioritere ett

satsingsområde (f.eks. overvekt hos barn

og unge), og innarbeide forankring av dette

i samfunnsdelen. Oppfølgingen blir da å

utarbeide en samlet tverrfaglig strategi,

forankre denne på høyt nivå og ta grep

slik at ledere må rapportere på konkrete

resultatmål. En slik satsing kan dokumen-

teres gjennom systematisk kartlegging av

utvalgte parametre, som på sikt bidrar til

å etterprøve teoretiske helsekonsekvens-

utredninger og dokumentere effekten av

tiltak.

Brukermedvirkning er sentralt i PBL, både

som et bidrag til å styrke grunnlaget for

planarbeidet, og for å skape legitimitet og

eierforhold til utviklingen av lokalsamfunnet.

I tråd med dette kan barna selv bidra med

valg av måleparametre og registreringer.

Kunnskapsgrunnlaget om faktorer som

utløser overvekt er godt, og effektive tiltak

er kjent.

Lovgrunnlaget er på plass og det er lett

å identifisere målgruppen. Kommunenes

utfordring er nå å bygge kompetanse og

kultur for å håndtere nye oppgaver innen

folkehelsearbeidet.

Når man skal ivareta helsemessige hensyn

i plansammenheng er det viktig at helse-

tjenesten kan tilby oppdatert informasjon

om befolkningens helsetilstand. Denne

informasjonen har størst betydning og infor-

masjonsverdi når den beskriver lokalnivået.

Det gir planleggere og beslutningstakere en

annen forståelse for situasjonen enn bruk

av nasjonal statistikk. Samtidig ser vi at

hensynet til personvern gir klare begrens-

ninger i hva kommunene kan samle inn

og lagre av skadeopplysninger etc. Dette

motsetningsforholdet mellom nytten av

skadestatistikk og hensynet til personvern

er noe man må arbeide videre med. Det

ene må ikke utelukke det andre.

Den kartleggingen og evalueringen av

miljørettet helsevern som ble gjennomført

for noen år siden, viste at det ikke sto så

bra til, spesielt i de mindre kommunene.

FMH foretok i fjor en spørreundersøkelse

blant medlemmene om hvilke behov/tiltak

de mente var viktige innen dette feltet. Der

kom det fram klare ønsker om sterkere

statlig involvering innen miljørettet helse-

vern. Dette gjelder blant annet:

- Å definere standarder som

kommunene må forholde seg til (hva

er helsemessig ”godt nok”).

- Behov for bedre retningslinjer og

oppdatering av veiledere (om skoler /

barnehager og bassengbad)

- Standardisering av saksbehandling

innen miljørettet helsevern, for

eksempel prosessene rundt

godkjenning av skoler og barnehager.

I dag varierer dette mye fra kommune

til kommune.

- Enkelte har også tatt til orde for å

statliggjøre miljørettet helsevern

på linje med Arbeidstilsynet og

Mattilsynet.

Blant målsetningene med ny folkehelselov

er det beskrevet at fylkeskommuner og

kommuner skal ha nødvendig kapasitet

Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015:

Miljørettet helsevern som en del av forebyggende helsetjenesterForum for Miljø og helses høringsuttalelse

Fagfeltet Miljørettet helsevern omfatter alt i omgivelsene som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på folks helse. Dette gir behov for variert og tverrfaglig kompetanse i kommunene. Samtidig er det en kjent sak at de virkemidlene som har størst betydning for folks helse ligger utenfor helsetjenesten. I så måte er det et fornuftig grep å klart definere folkehelse som et ansvar for hele kommunen, og ikke bare for kommunehelsetjenesten.

21

Hovedtrekkene i lovforslaget:- Målsettingen med den nye loven er å

bidra til en samfunnsutvikling som fremmer

folkehelse og bidrar til å utjevne sosiale

helseforskjeller. Det fastslås i høringsdoku-

mentet at denne loven blir et viktig verktøy

for å forebygge mer og reparere mindre.

- Ansvaret flyttes fra kommunehelset-

jenesten til kommunen som ansvarlig

virksomhet, som skal ha oversikt over

helsetilstanden i befolkningen og drive

forebyggende tiltak. Tanken er å tyde-

Ny folkehelselovForum for miljø og helse (FMH) har levert høringsuttalelse til forslaget til ny folkehelselov. Her følger en redigert utgave av uttalelsen. Det er bra at folkehelse kommer inn som tema i kommuneplanarbeidet, mener forumet.

og kompetanse til å ivareta oppgaver som

følger av den nye folkehelseloven og at

kommunene skal oppleve at de får god

veiledning fra fylkeskommunen og stat-

lige aktører.

Vi opplever fylkeskommunene som et nytt

forvaltningsnivå i folkehelsearbeidet, og at

de har fått oppgaver som er likestilt med det

kommunene har innen miljørettet helsevern

(jf. kommunehelsetjenesteloven §§ 1-4 og

4a). Vi sitter ikke med noen total oversikt for

landet, men i det året som har gått siden Lov

om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsear-

beidet trådte i kraft har vi ikke registrert at fylker

har gått aktivt ut i forhold til kommunene og

invitert til gjensidig informasjonsutveksling og

dialog. Dette anser vi som et svært viktig tiltak.

Hvis fylkene skal kunne utføre sine oppgaver

må de nødvendigvis få lokal informasjon fra

de enkelte kommunene.

Vi vil også oppfordre til at det opprettes

nettverkssamarbeid og diskusjonsfora

mellom fylkene, kommunene og de stat-

lige etatene som skal ha oppgaver innen

folkehelsearbeidet.

22

liggjøre at de beste virkemidlene for å

fremme folkehelse ofte ligger til andre

sektorer enn kommunens helsetjeneste, for

eksempel NAV, Plan og bygningsetaten og

Utdanningsetaten for å nevne noen. Ved å

presisere at dette er kommunens ansvar

fremfor kommunehelsetjenesten får også

andre sektorer et tydeligere ansvar.

- Kommunens ansvar for å ha oversikt

over viktige påvirkningsfaktorer er konkre-

tisert. Oversikten skal danne grunnlag for

utforming av tiltak og skal være med som

grunnlag for kommunens planstrategi.

Dette skal bidra til å gi kommunen en

helhetlig oversikt over helsetilstanden og

påvirkningsfaktorer, som igjen skal danne

grunnlag for systematiske tiltak og priorite-

ring av innsatsen i hele kommunen.

- Kommunen skal deretter fastsette

mål og strategier for folkehelsearbeidet

som er egnet for å møte helseutfordringer

i kommunen. Mål og strategier skal foran-

kres i kommunens planprosesser etter

plan- og bygningsloven. Deretter skal

kommunen iverksette nødvendige tiltak

for å møte lokale utfordringer.

- Statlige helsemyndigheter og fylkes-

kommunene får i lovforslaget presisert sitt

ansvar for å bistå kommunene i folkehel-

searbeidet. Helsedirektoratet skal bidra til

utvikling av et kunnskapsbasert folkehel-

searbeid gjennom utvikling av nasjonale

normer og standarder. Folkehelseinstituttet

får ansvar for beredskapsstøtte, i tillegg til å

være bidragsyter til kunnskap og forskning.

Generelle kommentarer til lovforslagetForum for miljø og helse (FMH) oppfatter

hovedtrekkene i lovforslaget som positivt.

Vi mener at det er nødvendig med mer

målrettet, samordnet, kunnskapsbasert og

systematisk innsats i folkehelsearbeidet.

Det er positivt at folkehelsearbeidet

løftes frem gjennom en ny lov, som

ansvarliggjør alle sektorer i kommunen

og fylkeskommunen. Det er helt klart viktig

å styrke folkehelsearbeidet på kommunalt

og fylkeskommunalt nivå. Erfaring viser

at systematisk og langsiktig lokal innsats

kan gjøre en forskjell, men det er viktig å

påpeke at kommunens og fylkeskommu-

nens rolle i folkehelsearbeidet er begrenset.

Både nasjonale og globale aktører utgjør

drivkrefter i samfunnsutviklingen som i

stor grad påvirker befolkningens helse.

Strukturelle virkemidler innen for eksempel

samferdsel, sysselsetting, handel og utdan-

ning må styres gjennom nasjonal folke-

helseinnsats. Folkehelsearbeidet krever

systematisk, målrettet og tverretatlig

statlig innsats på alle forvaltningsnivå.

Både kommunale, fylkeskommunale og

statlige myndigheter må derfor forpliktes i

større grad enn i dag. Prinsippet ”helse i alt

vi gjør” bør også løftes frem på statlig nivå.

I forslaget til den omfattende lovregu-

leringen understrekes betydningen av å

påvirke drivkrefter i samfunnsutviklingen for

å bedre folkehelsen. En stor del av virke-

midlene for å påvirke samfunnsutvikling

ligger utenfor kommunenes påvirknings- og

ansvarsområder. Dette bør ikke være til

hinder for en folkehelselov, men statens

rolle i folkehelsearbeidet og samfunnsut-

viklingen bør presiseres tydeligere. Det

hjelper fint lite om kommunen satser alt

på sunt kosthold hvis usunn mat stadig blir

billigere, sammenlignet med frukt og grønt.

FMH anser miljørettet helsevern som

en naturlig del av folkehelsearbeidet

og mener at miljørettet helsevern bør

være en viktig del av folkehelsearbeidet

i kommunen. Dersom miljørettet helsevern

ikke lenger skal være en helsetjeneste vil

det bli svært viktig å sikre at den instans

som delegeres myndighet til å føre tilsyn

og pålegge retting besitter tilstrekkelig

helsefaglig kompetanse.

Om forholdet mellom folkehelselov og helse- og omsorgslovFolkehelseloven bør si noe om sammen-

heng mellom individretta og befolknings-

retta arbeid. Lokale intervensjoner vil gi

bedre effekt ved å satse på synergief-

fekter ved kombinasjon av individretta og

befolkningsbaserte tiltak. En kombinasjon

av en høyrisikostrategi og befolknings-

strategier vil kunne gi synergieffekter.

Helsetjenesten har en viktig oppgave,

ideelt sett for å gi enkeltindivider med

lav sosial status best mulig helsetjeneste

for så langt som mulig å kompensere for

gruppens dårligere leveutsikter.

Kommentarer til enkelte bestemmelser i lovforslaget:§4 Kommunens ansvar for folkehelsearbeidHovedtyngden av tiltak og virkemidler innen

folkehelse ligger utenfor helsetjenesten. Å

legge ansvaret til kommunen i sin helhet

virker derfor logisk. På en annen side er

det alltid en fare for at det som er alles

ansvar kan føre til at ingen tar ansvar. Det

er derfor svært viktig at det i veiledningen

til lovverket presiseres så konkret som

mulig hvordan regelverket skal følges opp.

Medisinskfaglig rådgivningDepartementet anser at det ikke lenger er

behov for en særskilt saksbehandlingsregel

jamfør kommunehelsetjenesteloven §3-5

med krav om at ”kommuneoverlegens

tilrådning og begrunnelse alltid skal følge

saken når kommunen behandler saker om

miljørettet helsevern”.

Denne lovparagrafen har fungert som

en sikringsbestemmelse frem til nå og

sikret at kommunelegen har kunnet få

frem sine råd uansett hvor vedkommende

sitter i organisasjonen, dessverre foreslås

den nå tatt bort.

Helsemyndighetene er i dag ofte ikke

naturlig høringspartner i saker som angår

miljørettet helsevern. FMH mener det vil

være uheldig at saker sendes til politisk

behandling uten at helsekonsekvenser er

tiltrekkelig belyst. Å gjøre prioriteringer som

kan ha konsekvenser for folks helse bør

23

være en politisk beslutning, ikke en avvei-

ning som foretas av lokal saksbehandler.

Å sikre at medisinskfaglig vurdering følger

saken, i det minste der det foreligger

avvikende råd fra det forvaltningen ellers

konkluderer med, bør videreføres.

At politikere velger å anlegge barne-

hager i områder med høy luftforurensing

for å nå tilstrekkelig høyt antall barneha-

geplasser, eller bygge skoler med så små

utearealer at det går på bekostning av

elevenes mulighet til fysisk utfoldelse er

en avgjørelse de står fritt til å ta, men de

bør ta den vel vitende om mulige konse-

kvenser. Vi mener derfor at den nye loven

må inneholde krav om at helsekonse-

kvenser skal belyses og følge saken frem

til beslutning tas.

§5 Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorerSentrale myndigheter vil få et tydeligere

ansvar for å skaffe kommunene helsedata,

disse skal sammen med lokale data gjøre

at kommunen kan få en skikkelig oversikt

over lokale helseutfordringer. Oppgaven

er i dag tillagt helsetjenesten, men det

har til nå vært svært vanskelig for kommu-

nens helsetjeneste å få tilgang til lokal

statistikk. En del statistikk er gjort tilgjen-

gelig på kommunenivå, men det er også

behov for tall på bydelsnivå. I store byer

og kommuner skjules mange utfordringer

i forholdsvis bra gjennomsnittstall.

I Oslo blir dette meget tydelig, med en

sterk sosial gradient fra vest til øst. FMH

vil derfor presisere at sentrale myndigheter

også må forpliktes til å levere tall på bydels-

nivå i større byer og kommuner. For å ha

tilfredsstillende oversikt over befolkningens

helsetilstand vil det i tillegg til opplysninger

gitt fra sentrale helsemyndigheter, være

behov for gjennomføring av regelmessige

helseundersøkelser.

Vi er enig i at dagens miljøutfordringer

i større grad omhandler konsekvenser

storsamfunnet får for grupper av individer.

Det er imidlertid slik at fattigdom og høye

boligpriser gjør at bolighygiene fremdeles

er et problem. Tettboddhet er et økende

problem i større byer og borettslag ber om

råd for å begrense overbefolkning.

§6 Mål og tiltakDet er bra at folkehelse kommer inn som

tema i kommuneplaner. Kommunen skal

utifra god oversikt over den lokale helse-

tilstanden tydelig definere hva som er

kommunens helseutfordringer. Loven

understreker at plan og bygningsloven

skal bli det nye ”folkehelseverktøyet”.

Folkehelseplaner som lever sitt eget liv

på siden av det ordinære plansystemet

har vist seg å få lite gjennomslag.

Det har erfaringsmessig vært vanskelig å

få helsehensyn inn i plansaksbehandling.

En samordning og en tilknytning til plan-

og bygningsloven vil derfor være positivt.

Kapittel 3 Miljørettet helsevern Miljørettet helsevern-regelverket fungerer

som et viktig sikkerhetsnett. Det er imid-

lertid en utfordring at regelverket er lite

kjent, både internt i kommunen og ute i

virksomhetene som er omfattet av regel-

verket. Videre gjør manglende sentrale

føringer og få tilsyn med kommunene, at

regelverket følges opp i mindre grad enn

det som er ønskelig.

§8 Kommunens oppgaver og delegering av myndighetDet må sikres at den som blir delegert

myndighet har tilstrekkelig kompetanse

og er organisert på en slik måte at

man i størst mulig grad unngår bukk og

havresekk- problematikken.

§9 BeredskapVi mener det er positivt at kommunen vil bli

pliktige til å ha en helseberedskapsplan, og

at denne må samordnes med kommunens

øvrige beredskapsplaner.

§ 10 Meldeplikt og godkjenningVi mener at det er hensiktsmessig at det i

forskrift kan settes frem krav til akkreditert

inspeksjonsorgan. Det er i prinspippet et

viktig tiltak, spesielt i forhold til legionella

og kjøletårn.

Å sette ut tilsyn med skoler og barne-

hager til et akkreditert inspeksjonsorgan er

etter FMHs oppfatning ikke hensiktsmessig.

Vi kjenner til forslag om at tilsyn med inne-

klima skal tas fra kommunene og legges

til en statlig myndighet eller et akkreditert

inspeksjonsorgan. Det er utarbeidet et

forslag til kriterier for inneklimamålinger

som er tenkt gjennomført i alle skoler og

barnehager i landet. Dersom dette forslaget

får gjennomslag vil det medføre store kost-

nader for virksomhetene til gjennomføring

av målinger. Erfaring viser at problemet

ikke er mangel på kunnskap, men at dårlig

økonomi eller lav prioritering er årsaken til

at avvik ikke blir rettet. Gjennomføring av

en rekke nye målinger vil sannsynligvis ikke

medføre at flere avvik blir lukket. Dersom

et akkreditert inspeksjonsorgan skal føre

tilsyn etter forskriften må det gjelde hele

forskriften. Å ta ut enkeltparagrafer vil

føre til at deler av forskriften prioriteres

fremfor andre.

Konsekvensene ved å frata kommunen

en såpass vesentlig og synlig oppgave

som tilsyn med skoler og barnehager, vil

kunne føre til tap av kompetanse på miljø-

rettet helsevern i kommunen da det vil bli

vanskelig å argumentere for å opprettholde

stillinger samt skaffe miljørettet helsevern

kompetanse til kommunen.

Tilsyn bør også ses i sammenheng med

andre utfordringer kommunen har. Dersom

livsstilssykdommer er en stor utfordring

kan et tiltak være systematisk tilsyn med

§11 mat, eventuelt fokus på uteareal for

å tilrettelegge for fysisk aktivitet. Dersom

tilsynet settes ut til et akkreditert inspek-

sjonsorgan mister man denne muligheten

for samordning som kan gi synergieffekter.

25

Årskonferansen i Forum for miljø og helseÅlesund, mandag 23. og tirsdag 24. mai 2011.Konferansen vil foregå på Radisson Blu hotell Ålesund. Programmet er nå klart, og kan leses i sin helhet på nettsiden www.fmh.no

Blant temaene som vil bli presentert under

konferansen finner vi barnehager og

uteområder (støtdempende underlag, jord-

forurensing) og saker fra Ålesundsregionen

(blant annet forurensing av fjordbunn). I

tillegg vil det bli seksjoner om så forskjel-

lige emner som tatovering, luktproblemer

og ny folkehelselov.

I forbindelse med konferansen vil det

også bli avholdt årsmøte i Forum for miljø

og helse.

Påmelding til konferansen skjer via nett-

stedet www.tilgang.no

26

Med henvisning til bekymringsmeldinger fra bransjen og oppslag i media, finner Helsedirektoratet det nødvendig å oppfordre den instans i kommunen som er tillagt myndighet innen miljørettet helsevern til å skaffe seg oversikt over situasjonen ved tatoveringsvirksomhetene i sin kommune, og påse at disse drives i samsvar med regelverket.

Forskrift om hygienekrav for frisør-,

hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirk-

somhet m.v. av 05.06.1998 stiller krav om

at tatoveringsvirksomheten skal foregå i

lokaler som oppfyller bestemmelsene i §5,

1. og 2. ledd, og som skal være godkjent av

kommunestyret før de tas i bruk, jf 3. ledd.

Det er videre et krav i forskriften at

virksomhet som omfattes av denne, skal

føre internkontroll og etablere et internkon-

trollsystem som skal dokumenteres overfor

tilsynsmyndigheten. Det er kommunestyret,

eller den som er delegert slik myndighet,

som skal føre tilsyn med at forskriften

overholdes (§8). Dersom vilkårene i §5 ikke

overholdes, kan godkjenningen trekkes

tilbake.

Det synes også å være behov for

bedre kontroll med omsetningen (på det

frie markedet) av utstyr som benyttes

i tatoveringen, men dette vil være en

oppgave for andre kontrollinstanser på

sentralt hold. Når det gjelder bl.a. innhold

og sammensetning på produkter som inji-

seres i huden, er Mattilsynet tillagt tilsyns-

myndighet etter forskrift om produksjon,

import og omsetning, mv av tatoverings-

produkter og andre produkter til injisering

i huden i kosmetisk hensikt (FOR 2008-

11-03-1189). Denne forskriften er hjemlet i

Kosmetikkloven av 21.12.2005. Mattilsynet

vil kunne gi nødvendig informasjon om krav

til produkter, som innhold, merking, m.v.

Det kan være aktuelt å etablere samar-

beid mellom Mattilsynet og kommunen om

tilsynet med tatoveringsvirksomhetene.

Direktoratet vil drøfte mulighetene for slikt

samarbeid med Mattilsynet.

Stadig flere lar seg pryde med tatove-

ringer av ulike slag og kvaliteter. Dette

innebærer også at det i tatoveringsbran-

sjen dukker opp aktører (tatovører) med

mangelfulle kunnskaper, både om selve

yrkesutøvelsen, men også om regelverkets

krav til lokaler, utstyr og renhold med mer.

Med henblikk på de mange useriøse

virksomhetene som har dukket opp i senere

tid, har NTU uttrykt sin bekymring overfor

helsemyndighetene. ”NTU er en forening

for tatovører i Norge, som har til hensikt

å arbeide for bransjens beste, så vel som

for kundens trygghet ”. Hjemmeside: http://

www.norsktattoounion.org/.

De aller fleste får ingen helseproblemer

av å tatovere seg, men det er viktig å

være klar over at det fins flere mulige

hudproblemer som kan oppstå. Det er

Behov for økt tilsyn med og oversikt over tatoveringsvirksomheter i kommuneneTekst: Helsedirektoratet

Helsedirektoratet oppfordrer til økt tilsyn med tatoveringsvirksomheter.Illustrasjonsfoto: Memphis CVB / Flickr.com

27

rapportert om allergiske reaksjoner, arrdan-

nelse (fortykkede arr, hypertrofiske arr/

keloider). Bruk av urent utstyr kan også føre

til infeksjoner og spredning av smittsomme

sykdommer. Mest vanlig er overfladiske

stafylokokk- eller streptokokkinfeksjoner,

men faren for infeksjon med virus som

Hepatitt B er også til stede. I tillegg kan

en dårlig utført tatovering, eller en tatove-

ring som er anskaffet uten grundig over-

veielse, medføre psykiske problemer for

innehaveren.

Det finnes per i dag ingen formelle krav

til utdannelse for dem som vil drive med

tatovering. NTU opplyser at det per i dag

ikke finnes noen formell utdannelse som

tatovør, men at de har lærlingordninger

ved sine studioer. Dette er en lærlingtid

som går over flere år, og hvor det første

året kun går på hygienekrav og lignende

for tatovøren.

Det ble også nevnt at enkelte etablerte

studioer holder kurs for å bli tatovør med

varighet 2-3 måneder. Det synes å være

enkelt å skaffe seg utstyr (tatoveringsap-

parat, blekk/tusj, m.v.) via nettet. Av den

grunn er det noen som ser muligheten

til lettjente penger ved å tilby tatovering

utenfor godkjente lokaler og uten offentlig

kontroll og tilsyn.

Det er i dag ingen nedre aldersgrense

for å kunne tatovere seg, men det sies

klart i §7, 2. ledd i ”hygieneforskriften” at

”utøveren skal forsikre seg om at tjeneste-

mottaker forstår hva tjenesten innebærer”.

Det påhviler altså her utøver en informa-

sjonsplikt som er tilpasset mottakeren, og

en plikt til å sørge for at kunden forstår hva

man gjør. Det kan her anføres at alder vil

være et av flere vurderingstema i forhold

til å oppfylle forskriftens krav om at kunden

skal forstå hva handlingen innebærer.

Direktoratet forventer at en eventuell

markedsføring av tatoveringstilbud skjer i

samråd med skole- og helsepersonell i den

aktuelle kommunen. Direktoratet er kjent

med at Norsk Tattoo Union (NTU) har utar-

beidet informasjonsmateriell som omtaler

ulike sider ved tatovering og hensyn som

kunden bør ivareta. Dette materiellet, bl.a.

en brosjyre som heter ”Think before you

ink!”, ønsker man å distribuere i ungdoms-

miljøer. Direktoratet kan ikke støtte en

generell distribuering til f. eks. ungdoms-

skoler, videregående skoler, fritidsklubber,

lag og foreninger. Markedsføring av tato-

vering overfor ungdom bør heller kunne

skje på steder hvor innholdet i brosjyrene

kan ledsages av en helsefaglig vurdering,

f. eks. ved en ungdomshelsestasjon.

Tatovering kan gi sykdomsrisiko. Mest vanlig er overfladiske stafylokokk- eller streptokokkinfeksjoner, men faren for infeksjon med virus som Hepatitt B er også til stede. Illustrasjonsfoto: Benjamin Fritz / Flickr.com