Sanka ull | Woolgathering

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids 14-05-13 13:54 Side 1 (Svart/Black plate)

Patti Smith

SANKA ULL

Gjendikta av Ingrid Z. Aanestad

SamlagetOslo 2013



Til far


Contents

To the reader 8

A bidding 14

The Woolgatherers 18

Barndance 30

Cowboy Truths 38

Indian Rubies 44

Drawing 50

Two Worlds 74

Art in Heaven 90

Nineteen Fifty-Seven 94

Kimberly 110

Millet 116

Flying 122

A Farewell 134


Innhald

Til lesaren 9

Eit kall 15

Ullsankarane 19

Løedans 31

Cowboysanningar 39

Indiske rubinar 45

Teikna 51

To verder 75

Kunst i himmelen 91

Nittenfemtisju 95

Kimberly 111

Millet 117

Flyga 123

Eit farvel 135


To the reader

In 1991 I lived on the outskirts of Detroit with my husband andtwo children in an old stone house set by a canal that emptiedinto Lake Saint Clair. Ivy and morning glory climbed the deteri-orating walls. A profusion of grapevines and wild roses draped thebalcony, where doves nested in their tangles. The yard was a bitovergrown, much to our neighbors’ consternation, and they wouldoften try to tame it while we were away. Our unruly patch boastedan abundance of wildflowers, lilacs, two ancient willows, and asingle pear tree. I truly loved my family and our home, yet thatspring I experienced a terrible and inexpressible melancholy.I would sit for hours, when my chores were done and the childrenat school, beneath the willows, lost in thought. That was the at-mosphere of my life as I began to compose Woolgathering.

I had received a letter from Raymond Foye, who cofoundedHanuman Books with Francesco Clemente, requesting a manu-script. A Hanuman Book was only 3 by 4 inches in size, like a tinyIndian prayer book that one could carry in one’s pocket. Charmedby the prospect, I began my task in early fall, just as the pears wereforming. I wrote slowly at first and Raymond would call every sooften to encourage me. One afternoon he called to relay a requestfrom William Burroughs. All Hanuman Books were numberedon the spine and mine was to be 46, the year of my birth. ButWilliam desired it, as his favorite number was 23, which doubledto mine. For the love of William I traded with him.

[ 8 ]


Til lesaren

I 1991 budde eg i utkanten av Detroit saman med mannen min ogto barn i eit gammalt murhus ved ein kanal som rann ut i LakeSaint Clair. Eføy og vindel klatra på dei skrøpelege veggene. Eitvell av vinranker og villroser hang over balkongen, og duer bygdereir i flokane. Hagen var litt overgrodd, til forarging for naboanevåre, og dei prøvde ofte å temja han medan me var vekke. Denuregjerlege jordlappen vår kunne skilta med ei overflod av mark-blomar, syrinar, to gamle piletre, og eitt enkelt pæretre. Eg varverkeleg glad i familien min og heimen vår, likevel opplevde egden våren ein forferdeleg og ubeskriveleg melankoli. Når pliktenemine var unnagjorde og ungane på skulen, kunne eg sitja i time-vis under piletrea, fortapt i tankar. Slik var stemninga i livet mittdå eg begynte å skriva Sanka ull.

Eg hadde fått eit brev frå Raymond Foye, som grunnla HanumanBooks saman med Francesco Clemente, han bad om eit manu-skript. Ei Hanuman-bok var berre tre gonger fire tommar stor,som ei indisk bønebok ein kunne ha i lomma. Sjarmert av ideenbegynte eg på oppgåva mi tidleg på hausten, då pærene tok form.Eg skreiv først langsamt, og Raymond ringte av og til for å opp-muntra meg. Ein ettermiddag ringte han for å bringa vidare eitspørsmål frå William Burroughs. Alle Hanuman-bøkene haddenummer på ryggen, og mitt skulle vera 46, året eg blei fødd. MenWilliam ønskte det, då yndlingstalet hans var 23, som dobbelt oppblei mitt. Av kjærleik til William bytte eg med han.

[ 9 ]


I wrote by hand on sheets of graph paper, and on December 30,1991, on my forty-fifth birthday, I completed the manuscript. Isent it off to Raymond, who typed it out for me and sent it toMadras to be published. As it turned out 45 was the perfect num-ber for me.

I gave my father the first copy of Woolgathering, but as time passedhe said nothing. My father was a beautiful man but difficult toimpress and I only halfheartedly hoped he would read it. Yet someyears later, shortly before his death, he said to me, “Patricia, I haveread your book.” I prepared myself for certain criticism, but wasstruck that he called such a small offering a book. “You’re a goodwriter,” he said, and he made me a cup of coffee. It was the onlysuch compliment he ever gave me.

Someone asked if I would consider Woolgathering a fairy tale. I havealways adored such tales but I am afraid it does not qualify. Every-thing contained in this little book is true, and written just like itwas. The writing of it drew me from my strange torpor and Ihope that in some measure it will fill the reader with a vague andcurious joy.

palm sunday, 2011, barcelona

[ 10 ]


Eg skreiv for hand på millimeterpapir, og den 30. desember 1991,på 45-årsdagen min, gjorde eg ferdig manuskriptet. Eg sende detav garde til Raymond, som reinskreiv det for meg og sende det tilMadras for utgjeving. Det viste seg at 45 var det perfekte talet formeg.

Eg gav far min det første eksemplaret av Sanka ull, men tida gjekkog han sa ingenting. Far min var ein fantastisk mann, men vanske-leg å imponera, og eg vona berre halvhjarta at han ville lesa det.Men nokre år seinare, kort tid før han døydde, sa han til meg:«Patricia, eg har lese boka di.» Eg var førebudd på kritikk, men bleislått av at han kalla ei slik lita gåve ei bok. «Du skriv godt,» sa hanog laga ein kopp kaffi til meg. Det var den einaste gongen han gavmeg ein slik kompliment.

Nokon spurte om eg tenker på Sanka ull som eit eventyr. Eg haralltid elska eventyr, men eg er redd denne vesle boka ikkje kvali-fiserer. Alt ho inneheld, er sant, og skrive akkurat slik det var. Vedå skriva henne kom eg meg ut av den merkelege dvaletilstandenmin, og eg vonar at ho til ei viss grad vil fylla lesaren med ei vagog nyfiken glede.

palmesundag, 2011, barcelona

[ 11 ]




A Bidding

I always imagined I would write a book, if only a small one, thatwould carry one away, into a realm that could not be measurednor even remembered.

I imagined a lot of things. That I would shine. That I’d be good.I’d dwell bareheaded on a summit turning a wheel that would turnthe earth and undetected, amongst the clouds, I would have someinfluence; be of some avail.

Curious wishes feathered the air making light the limbs of asomber, spindle-legged child barely able to keep her anklets fromdisappearing into her heavy shoes.

All my socks were out of shape. Possibly because I often filledthem with marbles. I’d load them with aggies and steelies and headout. It was the one thing I was good at and I could beat anyonearound.

[ 14 ]


Eit kall

Eg har alltid førestilt meg at eg kom til å skriva ei bok, om berreei lita ei, som kom til å føra ein vekk, inn i eit rike som ikkje kunnemålast eller eingong minnast.

Eg førestilte meg mange ting. At eg kom til å skina. At eg kom tilå vera god. Eg skulle bu barhovda på ein fjelltopp og dreia på eithjul som igjen dreia kloden, og uoppdaga, blant skyene, kom egtil å ha ein viss innverknad, vera til ei viss nytte.

Nyfikne ønske surra i lufta, frigjorde føtene til eit dystert, sped-lemma barn som knapt klarte å hindra sokkane i å forsvinna nedi dei tunge skoa.

Alle sokkane mine var misforma. Kanskje fordi eg ofte fylte deimed klinkekuler. Eg lasta dei fulle med agatkuler og stålkuler ogsette kursen ut. Det var det einaste eg var god til, og eg kunne slåkven som helst.

[ 15 ]


At night I’d pour my booty upon my bed and wipe them with achamois. I’d arrange them by color, by order of merit, and they’drearrange themselves — small glowing planets, each with its ownhistory, its own will of gold.

I never had a sense that the ability to win came from me. I alwaysfelt it was in the object itself. Some piece of magic that was ani-mated through my touch. In this manner I found magic in every-thing, as if all things, all of nature bore the imprint of a jinn.

You had to be careful, you had to be wise. For the discerningmight catch something far away and draw it close.

And the wind caught the edges of the cloth that covered my win-dow.There I kept vigil, alert to the small, easily becoming, throughan open eye, monstrous and beautiful.

I would gaze, gauge and just like that, be gone — vane avion, flit-ting from earth to earth, unconscious of my awkward arms orwayward socks.

I was off and not a soul was aware. For it appeared to all that I wasstill among them, upon my little bed, rapt in child’s play.

[ 16 ]


Om kvelden tømte eg byttet ut på senga mi og gnei dei med eitpusseskinn. Eg ordna dei etter farge, etter forteneste, og dei ordnaom på seg sjølv – små glødande planetar, kvar med si eiga historie,sin eigen vilje av gull.

Eg hadde aldri kjensla av at evna til å vinna kom frå meg. Egtenkte alltid at ho fanst i gjenstanden sjølv. Ein bit magi som fekkliv gjennom mi berøring. På dette viset fann eg magi i alt, somom alle ting, alt i naturen, bar avtrykket av ein djinn.

Du måtte vera forsiktig, du måtte vera klok. For den forstandigekunne fanga noko langt borte og trekka det nær.

Og vinden tok tak i kanten av kledet som dekte vindauget mitt.Der vakte eg, merksam på det vesle, som lett, gjennom eit opeauge, kunne bli uhyrleg og vakkert.

Eg kunne stira, ta mål og så berre bli borte – ein veng som smattfrå verd til verd, umedviten om dei keitete armane mine eller deieigenrådige sokkane.

Eg var borte, og ikkje ei sjel var klar over det. For det verka for allesom om eg framleis var blant dei, på den vesle senga mi, oppslukti leik.

[ 17 ]


The Woolgatherers

There was a field. There was a hedge composed of great bushesframing my view. The hedge I regarded as sacred — the strong-hold of the spirit. The field I revered as well, with its high, beck-oning grass and powerful bend.

Beyond, to the right, was an orchard, and to the left a white-washed barn with the words HOEDOWN HALL above the dou-ble doors. Here, on Sunday evenings, we all would meet anddance to the fiddler and the fiddler’s call.

Later, after my bath, my mother would comb my hair andI’d say my prayers and she’d tuck me in. I’d wait till all wasquiet. Then I’d rise, mount a chair, push aside the cloth thatcovered my window and continue my prayers, wandering,to greet my God.

On clear, peculiar nights I sometimes saw movement in the grasses.At first I thought it to be the swipe of the white owl or the greatpale wings of a luna moth spreading and folding like a medievalhabit. But it came to me one night that they were people like noneI had ever seen, in strange archaic cap and dress. I used to thinkI could see the white of their bonnets and, at times, a hand, inthe act of grasping, illuminated by the moon and stars or the lightfrom a passing car.

[ 18 ]


Ullsankarane

Der var ei mark. Der var ein hekk med store buskar som rammainn utsikta mi. Hekken såg eg på som heilag – festningsverk forånda. Marka akta eg også, med sitt høge, vaiande gras og si kraft-fulle kurve.

Bortanfor, til høgre, var ein frukthage, og til venstre ei kvitkalkaløe med orda HOEDOWN HALL over dobbeltdøra. Her møt-test me alle om sundagskveldane og dansa til spelemannen og ropahans.

Seinare, etter at eg hadde bada, kjemde mor håret mitt, og eg badkveldsbøna mi, og ho stappa dyna rundt meg. Eg venta til alt varstille. Då reiste eg meg, klatra opp på ein stol, trekte til sides kle-det som dekte vindauget, og heldt fram med bøna, på veg for åhelsa på guden min.

På klare, underlege kveldar hende det eg såg rørsler i graset. Førsttrudde eg det var vengeslaget til den kvite ugla eller dei store bleikevengene til ein nattsvermar som opna seg og falda seg saman somein mellomalderhabitt. Men ei natt gjekk det opp for meg at deivar folk, folk som ikkje likna nokon eg hadde sett før, i merkelegegammaldagse luer og kjolar. Eg brukte å tenka at eg kunne sjå detkvite i kysene deira, og iblant ei hand i ferd med å gripa, opplystav månen og stjernene eller lyktene til ein bil som køyrde forbi.

[ 19 ]




Morning found the field bright, abundant with a thousand wild-flowers we often gathered and wove into crowns. But the center-piece was the old black barn inhabited by bats. It has long sinceburned. But at that time it stood like a battered top hat that onlythe courageous or forlorn might wear.

We’d pass it on our walks, my brother, sister and I. I was the eldest,the youngest not yet born. We’d walk to the center of town andscale the stone wall that protected, like a mother’s arms, the Ceme-tery of Friends. Beneath the great walnut trees the brethren cameto rest, and it seemed to us, even by day, to be the most discreetand silent place on earth. Here, enveloped by an air both solemnand sweet, we puffed on the punks we cut from the swamp, com-muning for hours yet not saying a word.These times filled us withjoy. Volumes of joy that still pleasure me in the reading.

Skipping home we’d salute all that charmed us. The old man whosold minnows. The creek that seemed so wide it might haveopened into the mouth of the Delaware. The armory, the hall,and then Thomas’ Field greeting us, seeming to call us by name.

[ 22 ]


Om morgonen skein marka, overstrødd med tusenvis av mark-blomar. Ofte plukka me blomar og fletta kransar. Men blikkfangetvar den gamle svarte stallen der det budde flaggermus. Han ernedbrend for lenge sidan, men på den tida stod han som ein hattså medteken at berre eit modig eller fortapt menneske ville gåttmed han.

Me gjekk forbi der på turane våre, bror min og syster mi og eg. Egvar eldst, den yngste ikkje fødd enno. Me gjekk til sentrum ogklatra over muren som låg vernande som ein moderfamn rundtVenekyrkjegarden. Under dei store valnøttrea kvilte brorskapen,og sjølv på dagtid syntest me det var den mest skjerma og stilleplassen på jord. Her, innhylla i noko både høgtideleg og behage-leg, patta me på sivstrå me plukka i myra, var saman i timevis utanå seia eit ord. Desse stundene fylte oss med glede. Bind av gledesom framleis gjer meg glad når eg les i dei.

Me hoppa og spratt heimover, helsa på alt som fortrylla oss. Dengamle mannen som selde ørekyte. Bekken som verka så brei athan kunne ha munna ut i Delaware-elva. Våpenkammeret, løa,og så Thomasmarka som tok imot oss, det var som om ho ropteut namna våre.

[ 23 ]


We raced through the grass, meeting up with our friends. Some-times I’d just plop deep within it and stare up at the sky.

It seemed like all of creation was mapped out above and I wasdrawn from the laughter of the other children into a stillness Iaspired to master. Here one could hear a seed form or the soulfold like a handkerchief.

I believed they were there, the people. I could hear them, nowand then, murmuring and whistling as if behind a wall of cotton.I could hear them but I could never make out the language theywere speaking nor the melodies they were weaving.

When I’d return everything was as it was, I’d run and join theothers and we’d play statue and red rover or if we were feelingbrave venture into the barn and pitch sticks at the bats. Later,crossing the road home, I never failed to bow my head as wepassed the bush.

[ 24 ]


Me kappsprang gjennom graset, møtte venene våre der. Nokregonger lét eg meg berre falla djupt ned i graset og låg og stira opppå himmelen.

Det var som om heile skaparverket var planlagt der oppe, og egblei trekt vekk frå låtten til dei andre ungane og inn i ei stille egtrakta etter å meistra. Her kunne ein høyra eit frø forma seg ellersjela falda seg saman som eit lommetørkle.

Eg trudde dei var der, folka. Eg kunne høyra dei iblant, mum-lande og plystrande som om dei var bak ein bomullsvegg. Egkunne høyra dei, men eg fann aldri ut av språket dei snakka ellermelodiane dei spann.

Når eg kom tilbake, var alt som før, eg sprang til dei andre, og meleikte stiv heks og politi og røvar, eller om me kjente oss ekstramodige, våga me oss inn i stallen og kasta pinnar på flagger-mysene. Seinare, når me kryssa vegen og gjekk heimover, gløymdeeg aldri å bøya hovudet når eg gjekk forbi buskane.

[ 25 ]


One afternoon I was sent to town alone. I was in an agitated statefor I had decided to ask the old man who sold minnows aboutthe people in the field. Children feared him but in a certain lighthe seemed almost blessed, eternal. The oldest man in the oldesthouse — a tumbling shack, painted black and set back in an over-grown patch. The word BAIT was stenciled on the tilting roof.Here he sat, in all weather, in his overalls, long white hair andbeard, keeping watch over the world and the grave of his wifeburied in the shadows by the house.

I stood there by him. It seemed to me I never really asked. For mymind, darting this way and that, would not cooperate with mytongue. But perhaps a phrase or two escaped. For he answered, ashe turned the bowl of his pipe without opening his eyes, withoutso much as moving his lips:

They be the woolgatherers . . .

I didn’t question beyond that. It seemed too fragile, too important.I just lit out, fairly flew, scarcely remembering to say goodbye. Idid turn to wave as I ran and his open eyes caught mine andseemed to contain that which one might only call a splendor.

[ 26 ]


Ein ettermiddag blei eg send til byen åleine. Eg var oppspilt, foreg hadde bestemt meg for å spørja den gamle mannen med øre-kytene om folka på marka. Ungane var redde for han, men i eitvisst lys verka han nesten velsigna, evig. Den eldste mannen i deteldste huset – eit forfalle og svartmåla skur, inst på ein overgroddjordlapp. Ordet AGN stod med sjablongbokstavar på det skeivetaket. Her sat han, i all slags vêr, i overallen sin, langt kvitt hår ogskjegg, og heldt vakt over verda og grava til kona som låg i skug-gen ved huset.

Eg stod der framfor han. Veit ikkje om eg verkeleg fekk spurt. Fortankane mine, som pilte frå det eine til det andre, ville ikkje sam-arbeida med tunga mi. Men kanskje smatt ei setning eller to ut.For han svarte, medan han snudde pipehovudet utan å opna auga,utan eingong å røra leppene:

Det er nok ullsankarane …

Eg spurte ikkje meir. Det verka for skjørt, for viktig. Eg berresprang av garde, flaug nesten, hugsa knapt å seia ha det. Eg snuddemeg for å vinka medan eg sprang, og dei opne auga hans møttemine, og det verka som dei romma noko ein berre kunne kallavenleik.

[ 27 ]


I was not at all sure what a woolgatherer was but it sounded aworthy calling and seemed a good job for me. And so I keptwatch. In every weather. Then I drew the cloth and lay upon mybed, unable to sleep, amusing myself by giving them names anddesigning, by the beam of my pocket flash, their cloaks and bootsand the clouds they called home.

And the image of the woolgatherers in that sleepy field drew meto sleep as well. And I wandered among them, through thistle andthorn, with no task more exceptional than to rescue a fleetingthought, as a tuft of wool, from the comb of the wind.

[ 28 ]


Eg var slett ikkje sikker på kva ein ullsankar var, men det høyrdestut som eit verdig kall og verka som ein passande jobb for meg.Og eg heldt vakt. I all slags vêr. Etterpå trekte eg føre kledet og lameg på senga, ute av stand til å sova medan eg mora meg sjølvmed å gje dei namn. I strålen frå lommelykta forma eg kappenedeira og skoa og skyene dei kalla heime.

Og biletet av ullsankarane på den døsige marka fekk meg til åsovna. Eg vandra blant dei, gjennom tistlar og tornar, og oppgåvami var ikkje meir uvanleg enn å redda ein tanke, flyktig som einulldott, frå karden til vinden.

[ 29 ]


Documents

Sanka ull | Woolgathering