Afghanistan- håp om en framtid

Norunn Grande på flyplassen i Kabul

Innledning

Norsk Fredssenter har som oppgave å tilby kurs og opplæring for voksne for å fremme fred og menneskerettig-heter. De siste årene har unge flyktninger som bor i Norge vært en prioritert målgruppe i dette arbeidet. INorge har vi flyktninger fra flere av de samme områdene hvor vi er engasjert i freds- og utviklingsarbeid. Myeligger dermed godt til rette for å samle flyktninger til fredsundervisning rettet inn mot utfordringene i hjemlan-det. Vi begynte i 2001 med å invitere unge afghanere til seminarer og sommerskoler, og vi har gjort mange erfa-ringer underveis.

Vårt utgangspunkt er å se på flyktningene som en ressurs i fredsbygging. Det viktigste resultatet av arbeidet sålangt ligger i deltakerne selv, i at de valgte å bruke tid og ressurser sammen med oss. De erfaringene vi har gjortgjennom å samle unge afghanere de siste fire årene, bruker vi nå for å utvikle tilbud til flere nye gruppergjennom Studentnettverk for Flyktninger. Responsen er svært god og vi ser at vi har funnet en nisje innen freds-undervisning som kan utvikles videre. Vi ønsker å synliggjøre en gruppe som er en hittil uoppdaget ressurs; ungeflyktninger som ønsker å bidra til fred og utvikling i sine hjemland.

Langvarige kriger holder folk hjemmefra i årevis. En hel generasjon vokser opp i eksil og unge flyktninger fårsin utdanning i utlandet. En måte å se denne situasjonen på er at de er på et slags utilsiktet stipend (unintendedscholarship), skapt av krigen. De kom fordi det var krig i hjemlandet og de måtte bli fordi krigen fortsatte.Årene går og etter nødvendig introduksjon og språkopplæring i det nye landet er det mange som tar yrkesutdan-ning og høyere utdanning. Hvilket samfunn skal så få glede av disse unge flyktningene utdannet i eksil?

Statsminister Jens Stoltenberg nevnte dem i sin nyttårstale for 2006, alle de ressurssterke unge innvandrerne somtar høyere utdanning i Norge. Han la vekt på hvilken stor ressurs de representerer for det norske samfunnet. Etsentralt spørsmål blir; Hvordan kan denne ressursen bli brukt i den internasjonale satsningen på fredsbygging ikonfliktområder? Norge har utenrikspolitiske ambisjoner om å bidra til fred og utvikling i ulike deler av verden.En måte å styrke fredsarbeidet, kunne være å legge til rette for at disse ressurssterke studentene kan bidra ifredsprosesser på forskjellige måter. Dette perspektivet har hittil vært helt fraværende fra norske myndighetersside. Fredssenterets prosjekt kan derfor ses som et pilotprosjekt med fokus på flyktningers rolle i fredsbygging.Det er et mål at dette arbeidet skal inspirere til nytenkning og konkrete tiltak på dette feltet. Her har norskemyndigheter muligheter til å oppnå flere politiske målsettinger på en gang: utviklingspolitiske mål om å bidra tilfred og utvikling, og flyktningpolitiske mål om å motivere til frivillig tilbakevending.

Gjennom denne rapporten vil dere møte noen av deltakerne fra prosjektet "Afghanistan - håp om en framtid".Dere vil få høre hva de tenker om framtida for hjemlandet sitt, og hvilken rolle de selv ønsker å ta i gjenopp-byggingen.

God lesning!

Norunn GrandeDaglig leder ved Norsk Fredssenter

2

Innhold

Innledning 2

Håp om en framtid? 4

Visjon og målsettinger for "Afghanistan - håp om en framtid" 5

Aktiviteter 5

Afghanere samles til sommerskole på Nansenskolen 5

Sommerskoleprogrammet 6

Besøk av kvinner fra hjemlandet 7

For de som ville lære mer 8

Gjensyn med hjemlandet - studiereiser til Afghanistan 8

"Lengselen til Afghanistan kom tilbake!" 9

"Eksilbefolkningen trengs i gjenoppbyggingen av samfunnet" 12

"Jeg har blitt mer bevisst mulighetene, og er mer optimistisk enn før" 14

"Det viktigste jeg kan gjøre er å fullføre utdannelsen min og bruke den i Afghanistan" 17

Hva har vi lært? 20

Seminarer i Afghanistan i framtiden? 20

Framtidsplaner 21

Vi vil gjerne takke 22

Gruppebilder fra sommerskolene 23

"Det beste dere kan ta med er kunnskap og erfaring" 26

Rapporten er skrevet av Heidrun Sørlie Røhr, våren 2006.Bilder er ved ansatte på Norsk Fredssenter og deltakere på prosjektets aktiviteter.

3

Håp om en framtid?

Afghanistan er et land som er sterkt preget av 25 årmed krig. Dette har ført med seg enorme belastningerfor innbyggerne. Som et av verdens fattigste land, liderAfghanistan under ødelagt infrastruktur og økonomi,lav gjennomsnittlig levealder (ca 40 år)

1, ekstremt høy

analfabetisme og lavt utdannet befolkning i sammen-ligning med landene i det samme området.

Det har skjedd mye i Afghanistan siden 11. september2001, som førte med seg Taliban-regimets fall. Det erstort internasjonalt nærvær gjennom den fredsbeva-rende styrken International Security Assistance Force(ISAF), som har sitt mandat fra FN. Samtidig fortset-ter "krigen mot terror" gjennom den amerikansklede-de Operation Enduring Freedom (OEF). Det er stadigmilitære angrep, og det rapporteres jevnlig om selv-mordsbombere, noe som er relativt nytt i afghansksammenheng. Det er en enorm utfordring å bygge oppen stabil stat samtidig som det foregår kamphandling-er i deler av territoriet. Overgangen fra et regime til etnytt gjør staten ekstra sårbar i denne overgangsperio-den, selv om dette også gir nye muligheter. En nygrunnlov er vedtatt og det er holdt valg. Men det erallment kjent at den politiske prosessen er styrt og atdet er store mangler ved regimet. Gamle krigsherrerhar fått maktposisjoner og et mulig rettsoppgjør etterkrigen er foreløpig lagt på is.

Få andre land i verden har så stor flyktning- og eksil-befolkning som Afghanistan (2,5 mill). Mange av desom flyktet til nabolandene, hovedsakelig Pakistan ogIran, har vendt tilbake de siste årene (ca 1-2 mill).Men mange av de mest ressurssterke flyktningeneendte opp i vesten. Av disse er det ikke så mange somhar vendt tilbake. Man kan derfor spørre seg hva somskal til for at ressurssterke afghanere som bor i vestli-ge land skal kunne være med på å løse de store utfor-

dringene landet står overfor. Det er en sammensattgruppe afghanere som bor i Norge. De har flyktet fraulike regimer, tilhører forskjellige folkegrupper ogkommer fra ulike steder i Afghanistan. På 1980-talletflyktet mange fra kommunistregimet. Fra 1989 flyktetde som hadde tilknytning til kommunistpartiene ellersom hadde vært en del av statsadministrasjonen ellerhæren, blant dem mange familier.

Tidlig på nittitallet kom en blanding av forskjelligepolitiske og etniske grupper, noen som FN-kvoteflykt-ninger, andre via smuglernettverkene. Etter at Talibaninntok Kabul i 1996 kom et økt antall familier medhøyere utdanning og senere også yngre menn tilhø-rende grupper som var kritiske til Taliban. Også etterTaliban har det kommet en del yngre menn.Konfliktene i eksilmiljøet kan være vel så uforsonligesom i hjemlandet.2

Allerede våren 2001 tok Norsk Fredssenter initiativ tilå samle unge afghanere i Norge i samarbeid medAfghanistankomiteen. Rett etter 11. september 2001ble det holdt nye samlinger. Det var åpenbart at detvar sterkt engasjement for hjemlandet blant unge eksi-lafghanere. I kjølvannet av "krigen mot terror" ble detøkt fokus på Afghanistan verden over, også i Norge.Det var derfor lettere å få støtte for, - og oppmerksom-het rundt nye aktiviteter.

Da Norsk Fredssenter satte i gang prosjektet:"Afghanistan - håp om en framtid" i 2001, var hoved-målet å bygge opp under håpet om en framtid iAfghanistan for unge eksilafghanere.

Spørsmålene var mange: - Hva tenker unge afghanere om hjemlandet? - Har de håp for Afghanistan? - Hvordan ser de seg selv i forhold til hjemlandet ifremtiden? - Ønsker de å være med på å bygge landet opp igjen?

1) Arne Strand, CMI Policy Brief (September, 2004): "Waging War while building Peace: Lessons from Afghanistan"2) Eikås og Strand (2005): Afghanistan - håp om ei framtid. Evaluering av Norsk Fredssenter sin Sommarskule og Seminarserie 2004. S 4. CMI Commissioned Report

4

Afghanere samles til sommerskole på Nansenskolen

I august 2002 fant den første sommerskolen sted påNansenskolen i Lillehammer. For å nå ut til flestmulig tok fredssenteret kontakt med alle kommunerder afghanere er bosatt.3 En del av de unge flyktning-ene er i gang med utdanning og arbeid i Norge. Detvar denne gruppa, afghanere mellom 18 og 30 år viførst og fremst henvendte oss til da vi begynte årekruttere til sommerskolen.

Det mest utfordrende var å rekruttere unge kvinner.Det er ikke vanlig blant afghanere å sende jentenebort alene for å bo i to uker på internat. Vi møttederfor noe skepsis til å begynne med. Men gjennomflere telefonsamtaler og praktiske, tilpassede løsning-er ble det mulig å få til en kjønnsmessig balansertgruppe. Det var ca 20 deltakere på hver sommersko-le, bosatt i til sammen 33 kommuner, fra Vadsø inord til Sandnes i sør. På grunn av den geografiskeavstanden hadde de ikke hatt mulighet til å treffestidligere, og flere var ikke klar over at det fantes så

Sommerskoledeltakere på fjelltur med gruppe fra Kosovo, 2002

AKTIVITETER- To ukers sommerskoler på Nansenskolen treår på rad, som samlet unge afghanere fra for-skjellige kommuner i Norge;

- Helgesamlinger / oppfølgingsseminarer somtok for seg spesielle tema knyttet til fredsbyg-ging i Afghanistan;

- To ukers studiereise til Afghanistan i 2003 forfire av ressurspersonene fra deltakergruppa, derformålet var å knytte kontakt med relevanteorganisasjoner og miljøer, med tanke på fremti-dig samarbeid.

- Fire ukers besøksreise til Afghanistan i 2005der de fire deltakerne fra Norge arrangerte som-merskole i Mazar-i-Sharif i samarbeid medYouth and Children Development Program(YCDP) og Flyktninghjelpen. Deltakerne haddeogså praksis i organisasjoner i Kabul.

VISJON OG MÅLSETTINGER FOR"AFGHANISTAN - HÅP OM EN FRAMTID"

Visjon: På sikt å kanalisere den kompetansen og de res-surser som finnes blant afghanere i eksil til gjen-

oppbygging, fred og demokratisk utvikling iAfghanistan.

Målene er å: - bidra til å bygge opp under håpet om en fram-tid for Afghanistan blant unge afghanere i eksil,- legge til rette for opplevelse av at deltakerneserfaringer som eksilafghanere er relevante forgjenoppbygging av hjemlandet,- gi deltakerne kunnskaper om demokratisk del-takelse, menneskerettigheter og fredsbygging,- øke deltakernes kunnskaper om situasjonen iAfghanistan, om gjenoppbyggingsarbeidet,muligheter for tilbakevending, internasjonaleorganisasjoners rolle og Norges rolle,- styrke nettverket av unge eksilafghanere iNorge og internasjonalt,- etablere kontakt med ungdom i Afghanistangjennom ungdoms- og fredsorganisasjoner.

3) I 2002 var det ca 3000 afghanske flyktninger i Norge, fordelt på 100 kommuner, i 2004 var det 4200, fordelt på 150 kommuner) 5

mange unge afghanere i Norge. De hadde flyktet fraforskjellige regimer og hadde dermed ulike minnerog forestillinger om situasjonen i hjemlandet. Det varderfor spennende å se om det ville utvikles en grup-petilhørighet blant deltakerne på sommerskolen.

Deltakerne ble rekruttert blant unge afghanere medoppholdstillatelse i Norge. De ble valgt ut på grunn-lag av personlig søknad. Det var et bevisst valg årekruttere folk som har oppholdstillatelse, fordi vitror at flyktninger har større mulighet til å tenke frittom framtida når rettighetene i Norge er sikret. Førstda har de et reelt valg om frivillig tilbakevending pået senere tidspunkt. Fredssenteret ville stimulere tilrefleksjon omkring muligheter for å bidra med noefor hjemlandet på sikt, men uten å legge press på del-takerne om å måtte returnere og dermed si fra segden tryggheten de har i Norge.

Den første sommerskolen ble en uforbeholden suk-sess. Deltakerne ga uttrykk for at de satte stor pris påmuligheten for å møte andre i samme situasjon. Formange var dette første gang de møtte andre afghan-ske ungdommer bosatt i Norge. De verdsatte høyt å

SOMMERSKOLEPROGRAMMET

- Ny kunnskap om Afghanistan: Forskere og andre med spe-sialkunnskap ble invitert til å informere om Afghanistan.Her har bl.a. Arne Strand på Christian Michelsens Institutt(CMI) vært en sentral ressurs gjennom hele prosjektet.

- Gruppearbeid: Det ble lagt opp til gruppearbeid der delta-kerne diskuterte viktige begreper i fredsbygging, slik somdialog, menneskerettigheter, demokratisk deltakelse, kjønns-rolleproblematikk og diasporaens rolle. Her bidro også eks-terne tilretteleggere til deler av programmet, bl.a. ansatte påNansenskolen.

- Identitet og kultur: De fikk mulighet til å diskutere spørs-mål om identitet og om utfordringer de har i møte mednorsk kultur og samfunn.

- Åpen dag: Det ble organisert "Åpen dag" der deltakernefikk møte norske organisasjoner som er aktive iAfghanistan. Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp,Afghanistankomiteen, Redd Barna, Norges Røde Kors ogFredskorpset ble invitert for å fortelle om sine aktiviteter ogfor å få informasjon om sommerskolen.

- Sosiale aktiviteter: Dette var blant annet fjelltur og felleskulturkveld sammen med deltakere på andre kurs som bleavholdt på Nansenskolen i samme tidsrom.

Gruppe jobber med Fremtidsverksted, sommeren 2002

Abdulrashid og Munir, dramaøvelse på sommer-skolen i 2004

Gruppearbeid på Nansenskolen, sommeren 2002

6

få ny og oppdatert kunnskap om Afghanistan og å fåmulighet til å dele sine erfaringer og tanker. I tilleggfikk sommerskolen store ringvirkninger i form avutvidet kontaktnett mellom unge afghanere i Norge,og stor oppfølgingsaktivitet gjennom informasjons-møter og seminarer rundt om i landet. Deltakere påden første sommerskolen i 2002 dannet en ny orga-nisasjon: "Afghansk Ungdomsutvalg" (AUU).

Det var et stort ønske om, og forventninger til atfredssenteret skulle arrangere sommerskoler også deneste årene. Sommerskolene i 2003 og 2004 bleorganisert stort sett etter modell av den første. Denstørste forskjellen var at noen av de tidligere delta-kerne ble invitert til å være ressursgruppe i forbin-delse med gjennomføringen. De hadde rolle somassistenter og bidro i det faglige programmet og til åstyrke det sosiale opplegget. I tillegg delte de somhadde vært med på studiereiser til Afghanistan sineerfaringer og viste bilder fra reisene.

Besøk av sterke kvinner fra hjemlandetDet som gjorde sterkest inntrykk på deltakerne varde unge, sterke kvinnene som kom direkte fraAfghanistan for å besøke sommerskolen. De kommed oppdatert kunnskap og formidlet mot og opti-misme.

I 2003 kom Seema Ghani, som var flyktning iEngland i mange år, og som senere reiste tilbake tilKabul og startet barnehjem. Hun har også vært råd-

giver for flere organisasjoner og hadde i en periodeen høy stilling i Finansdepartementet. Ghani er eteksempel på en som har levd lenge i eksil og somsenere har reist tilbake og brukt utdanning og erfa-ring fra vesten for å bygge opp noe nytt iAfghanistan. Hun ble på mange måter et forbilde forhva det er mulig å få til.

Året etter, i 2004 fikk vi besøk av to unge kvinnersom også kom direkte fra Afghanistan, Sajia Behgamog Shikiba Khoram. De er begge aktive i ungdoms-organisasjonen Youth and Children DevelopmentProgram (YCDP) i Kabul og Mazar-i-Sharif. Det varen lydhør forsamling som fikk høre to unge kvinnerfortelle om arbeidet de er engasjert i for å bevisstgjø-re og aktivisere ungdom. "Er det virkelig mulig forkvinner å reise rundt i Afghanistan?" var et av spørs-målene de fikk. - "Ja, det er mulig, vi har ansvar forå gjøre noe for å forandre situasjonen til det bedre,og da må vi reise og snakke med folk. Hvis vi vil atjenter skal delta, må vi vise at det er mulig.”4 svarteSajia Behgam. Dette var med på å nyansere forestil-lingene om situasjonen i hjemlandet, og til å styrketroen på at det nytter å engasjere seg. Det er lett åanta at den situasjonen man flyktet fra er varig, fordiman ikke er med på det som skjer etter at man harreist. Å bli konfrontert med noen av disse forestil-lingene var noe av det som gjorde sterkest inntrykkpå deltakerne. "Noen av ungdommene her er tristefordi de tenker på landet som det var da de flyktetderfra. De forstår ikke at ting har forandret seg.

Sajia og Shikiba forteller om sitt arbeid

Sajia og Shikiba på besøk, i midten første rad

4) Norunn Grande (2004): "Unge flyktninger som ressurs i fredsbygging. Erfaringer fra prosjektet "Afghanistan - håp om en framtid" iPeder Chr. Kjerschow: Mellom ståsted og omstendigheter, Nansenskolens skriftserie.

7

Derfor vil vi gjerne at dere kommer tilbake for å sehvordan det er nå. Når dere kommer, er vi der." saSajia Behgam. Hun var også svært interessert iNansenskolens dialogarbeid på Balkan, og fremhe-vet behovet for dialog i Afghanistan. "Vi trenger dia-log for å skape tillit mellom menneskene", sa Sajiaog hun ønsker videre å " bygge en uavhengig institu-sjon for dialog og fredsbygging i Afghanistan".

For de som ville lære mer Seminarserien på fire langhelger i løpet av et år varet tilbud om fordypning i noen av temaene fra som-merskolen: Dialog, demokratisk deltakelse, forso-ning og praktisk konflikthåndtering, samt freds- ogmenneskerettighetsarbeid i Afghanistan.Seminarserien var ment som en påbygging, oppføl-ging og styrking av det som ble påbegynt på sommer-skolene. I tillegg fikk deltakerne mulighet til å opp-rette kontakt med deltakere fra andre sommerskolerenn der de selv hadde deltatt, og på den måten utvi-de sine kontaktnett. Seminarene fant sted påNansenskolen, fra fredag til søndag. De som deltokvar de av sommerskoledeltakerne som var mestinteresserte og motiverte, og de fikk mulighet til åsøke om å være med på studiereise til Afghanistan.

Gjensyn med hjemlandet - studiereiser til AfghanistanDet ble gjennomført tre reiser til Afghanistan i løpetav prosjektperioden. På hver av disse reisene blenoen av de mest aktive og motiverte deltakerne valgtut til å reise sammen med Norsk Fredssenter. UD fra-råder fortsatt å reise til Afghanistan. Men for hvertår som har gått har det blitt lettere å reise dit. Og selvom sikkerhetssituasjonen er ustabil, er det mulig åreise i noen områder uten store problemer.

Å reise tilbake til det landet de flyktet fra er et van-skelig valg å ta. Det krever store forberedeleser, bådepraktisk og følelsesmessig. Det er ikke uproblema-tisk å vende tilbake til hjemlandet i en oppreisnings-tid. Skepsisen kan være stor til de som ikke var tilstede når kampene raste. Man må være forberedt påulike reaksjoner. Utfordringen ligger i hvordan dettemøtet skal bli. Bare gjennom direkte møter mellomfolk vil de kunne lære mer om hverandre. På denmåten kan de bidra til konstruktiv erfaringsutveks-ling framfor gjensidig mistenksomhet. Mange eropptatt av at de må ha noe å tilby når de kommerhjem, en kompetanse som trengs i hjemlandet. Deønsker ikke å bli en byrde for andre, men å ha kunn-skap som kan bidra til utvikling av samfunnet.

På reisen sommeren 2005 organiserte de fire delta-kerne seminar i dialog og fredsbygging for ungdom iMazar-i-Sharif, i samarbeid med Flyktninghjelpen ogden lokale organisasjonen YCDP. Dette var enmulighet for å stå på egne ben og formidle videre noeav det de har lært. I Kabul hadde de praksis i orga-

Sajia Behgam i YCDP

Besøk hos YCDP i Kabul

8

nisasjoner, der de fikk bedre innblikk i hverdagen foren organisasjon eller undervisningsinstitusjon iAfghanistan. Dette var en fin måte å komme i direk-te kontakt med "vanlige folk" på, og å få direkteinformasjon om situasjonen.

I møte med engasjert afghansk ungdom ble deltaker-ne konfrontert med egen forutinntatthet. Det komsom en stor overraskelse at de var så motiverte til åjobbe aktivt for endring og fred. Møtet med familieog venner var naturligvis reisens høydepunkt formange. De ble et direkte bindeledd mellom familieni Norge og slekt og venner i Afghanistan, og kunnereise tilbake med ferske bilder og hilsener fra kjenteog kjære.

“Lengselen til Afghanistan kom tilbake!”- Homa Poyan (27)

Er fra Ghazni i Afghanistan. Kom til Norge i sluttenav 1999. Bor i Oslo og studerer til bioingeniør (2.år). Deltok på sommerskolen i 2003 og var i ressurs-gruppa i 2004. Deltok på seminarserien i 2004, ogvar med på studiereiser til Afghanistan vinter ogsommer 2005. Var student på Nansenskolen i skole-året 2004-2005. Er med i Norsk Fredssenters pro-sjekt "Studentnettverk for Flyktninger".

- Har du endret ditt syn på Afghanistan gjennom del-takelsen i prosjektet?- Jeg hadde ikke hatt så mye kontakt med andre eksi-lafghanere etter at jeg flyktet. På sommerskolenhadde alle deltakerne sine egne erfaringer og oppfat-ninger av Afghanistan. Ved å komme i kontakt meddem fikk jeg et mer nyansert bilde av landet mitt. Førtenkte jeg at det jeg så og opplevde var Afghanistan,men nå vet jeg at Afghanistan ikke bare er den lillekretsen rundt meg. Ved å forstå dette føler jeg at jeghar mer toleranse nå enn tidligere. Nå velger jeg åvise forståelse i stedet for å bedømme andre ut framitt eget ståsted.

- Kan du fortelle litt om hvordan det var å kommetilbake til Afghanistan i februar og august 2005?Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?- Jeg gruet meg veldig. Jeg var redd for mine egnereaksjoner, - og for minnene. Jeg sov dårlig og var

Homa Poyan

9

redd for hva jeg ville oppleve. Jeg brukte tiden til åforsøke å bearbeide disse minnene. Da jeg kom ditble jeg overrasket over mine egne positive reaksjoner.Jeg ble fanget av gamle minner og følelser ved gjen-synet med Afghanistan. Lengselen til Afghanistankom tilbake. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se

igjen hjemmet mitt i Mazar-i-Sharif. Det var okku-pert av soldater, og rommet mitt ble brukt somvåpenlager. Soldatene lot meg komme inn og se. Selvom det var vanskelig, ble jeg likevel glad for at noenbruker huset vårt og at det er liv der, heller enn at deter ødelagt og dødt.

- Var det noe som overrasket deg?- Det var overraskende å se så mye optimisme og livi gata. Det var mye fattigdom og elendighet. Menfolk hadde fått frihet til å bevege seg fritt. Jeg er usik-ker på om jeg ble så glad at jeg tolket alt jeg så i bestemening og overså elendigheten. Men det var en vel-dig fin opplevelse.

Den andre gangen jeg dro tilbake var i august 2005.Jeg skulle være tilrettelegger for Norsk Fredssenter.Vi skulle arrangere et 2-dagers dialogseminar i sam-arbeid med YCDP og Flyktninghjelpen i Mazar-i-Sharif. Denne gangen var jeg mer fokusert på oppga-ven jeg skulle gjøre, og var mindre nervøs for møtet

med landet. Jeg kom i nærmere kontakt med vanligefolk, og fikk høre mye om de store utfordringene destår overfor. Det er ikke lett å leve i Afghanistan.

På seminaret møtte jeg andre fra min egen genera-sjon, som jeg hadde mye til felles med. Det var utfor-drende å få ansvar. Vi formidlet videre noe av det vihar lært på Norsk Fredssenter og folk lyttet til oss.

- Har du noen tanker om hvordan det du har lært påNorsk Fredssenter og Nansenskolen kan brukes iAfghanistan?- Jeg er opptatt av at vi må bruke det vi lærer, mentilpasse det til afghansk kultur. En av utfordringene

Homa møter soldater i hjemmet sitt i Mazar-i-Sharif

10

veldig pessimistiske. Jeg tror dialog kan gjøre noemed denne tankegangen. Analfabetismen og fattig-dommen er et stort problem. Fattige folk tenker førstog fremst på å overleve. Grasrota har likevel et egetansvar for å endre maktforholdene. Vi må prøve åstyrke grasrota, slik at de får overskudd til å delta isamfunnsdebatten. Når noen har makt over deg kandet være vanskeligere å gå i dialog med dem. Menselv om det er vanskelig, så er det viktig å ha mot tilgjøre det for å kunne endre på situasjonen. Alle kanha noe å bidra med.

- Hva er dine mål for fremtiden?- Jeg ønsker å reise tilbake. Jeg var 21 år da jeg komtil Norge, og røttene, oppveksten og minnene mineer i Afghanistan. Derfor vil jeg alltid lengte tilbake. Ifremtiden ønsker jeg å jobbe med vanlige folk iAfghanistan, som sosialarbeider. Jeg vil bli i Norgeog fullføre utdannelsen min, og deretter vil jeg vendetilbake for å bidra til utviklingen av samfunnet.

vi møtte på seminaret i Mazar var begrepet dialog. IAfghanistan har vi en tradisjonell konfliktløsnings-metode som kalles: Loye Jerga. Dette innebærer atman innkaller de eldre for å lytte til folk og løse kon-fliktene. Når vi snakker om dialog er dette det folkassosierer det med. Det kom til diskusjon om for-skjellen mellom respekt og aksept. For mange afgha-nere går disse begrepene hånd i hånd. Det er sterktradisjon for respekt for eldre, og for mange errespekt synonymt med aksept. Det at de eldrebestemmer henger sammen med det tradisjonellejordbrukssamfunnet, der de eldres kunnskaper vargrunnleggende for at samfunnet skulle kunne fun-gere. I et moderne samfunn endres mye i samfunnetfra en generasjon til den neste, og de unges kunnskapkan ofte være mer oppdatert enn de eldres. Derfor erdet veldig viktig at alle deltar når samfunnet skalbygges opp igjen, og at generasjonene går i dialogmed hverandre. En annen forskjell mellom Afghanistan og Norge erat grasrota i Afghanistan føler seg avmektig og er

På besøk på Universitetet i Kabul med Shikiba fra YCDP, februar 2005

11

skolen for å skrive ferdig søknaden til NorskFredssenter om få delta! Jeg var likevel bekymret førreisen. Jeg trodde folk ville ha forandret seg mye etter24 år med krig, og trodde de ville dømme oss somhadde flyktet, og se på oss som feiginger. Men det varikke slik. Mye hadde forandret seg, men folk var desamme. De er modige, og ler og danser fremdeles. Jeganbefaler alle i eksil å få den erfaringen. Det er viktig åse det med egne øyne og formidle det videre. Media girikke rett bilde av situasjonen i Afghanistan. Folk erglade fordi det fred, men det er likevel enorme utfor-dringer, og situasjonen er dessverre ikke bra nok til åreise tilbake for godt.

Jeg var spesielt interessert i å finne ut mer om barnssituasjon og utdanningssystemet. Jeg besøkte forskjel-lige skoler, barnehager og utdanningsinstitusjoner. Detvar veldig interessant. Jeg lærte mye om utdanningssy-stemet gjennom å snakke med barna og undervisnings-personalet. Jeg har selv erfart å lide som barn og kunneidentifisere meg med gatebarna i Kabul. Jeg besøkteAshiana-senteret der gatebarn kan studere vanlige sko-lefag. Der mangler de både undervisningsmateriell ogkvalifiserte lærere. Fordi den økonomiske situasjonen ilandet er vanskelig, er lærerne dårlig betalt. I tillegg hardet vært stor prisøkning de siste årene, særlig i Kabul.

Fra Kabul i Afghanistan. Bodde 3 år i Pakistan før hankom til Norge i 1999. De fem første årene bodde hanpå Stranda i Møre og Romsdal. Bor nå i Oslo og gårsiste år på videregående skole. Var deltaker på som-merskolen i 2003 og i ressursgruppa i 2004. Deltok påstudiereise til Afghanistan sommeren 2005.

- Hvilke forventninger hadde du før du kom til som-merskolen? Hva var det viktigste du lærte?- Jeg var ikke en særlig åpen person på forhånd. Menfolk var åpne og vennlige så det gikk fint. Jeg troddedet ville være mer tull og tøys, men isteden var det myenyttig på programmet. Det var utfordrende, og mye nykunnskap om dialog og konfliktløsning. Vi lærte ogsåmye om Afghanistan. Det viktigste for meg var å få etnettverk av andre afghanske ungdommer. Jeg er glad iidrett og har drevet med boksing i mange år. Jeg ønskerå jobbe med sportsprosjekter i Afghanistan, og datrenger jeg å ha flere med meg. Vi mangler fortsatt etungdomsnettverk som er i stand til å hjelpe ungdommed tankene de har.

- Kan du fortelle litt om reisen tilbake til Afghanistan,sommeren 2005?- Da jeg reiste tilbake var det 9 år siden jeg var der sist.Jeg hadde veldig lyst til å reise, og skulket til og med

Masi foran det berømte slottet i Darullaman i Kabul

“Eksilbefolkningen trengs i gjenoppbyggingen av samfunnet”- Masi Sikandari (19)

12

Dette har blant annet sammenheng med det store inter-nasjonale nærværet. Folks dårlige økonomiske situa-sjon fører med seg korrupsjon, som blir en måte åoverleve på. Korrupsjonen finnes overalt i det offent-lige, også i skolesystemet, noe som gjør at ressursene

ikke kommer barna til gode. Jeg er skuffet over at dennye regjeringen ikke har fått etablert et skikkelig stats-apparat. Det er en svak regjering uten tillit i befolk-ningen. En annen viktig del av turen var å møte brorenmin. Han kjenner noen på landslaget i boksing og jegba han spørre dem om jeg kunne få møte dem. De sajeg kunne få lov til å trene med dem, - de trodde nokjeg var en erfaren bokser. Det var en drøm som ble vir-kelighet! Jeg fikk prøve såkalt "one-by-one" trening,der du bokser en runde med alle i klubben. Jeg lærtemye fra dem. I tillegg fikk jeg mulighet til å vise framnoen av teknikkene jeg har lært i Norge, og de bleimponerte. Korrupsjon var dessverre også et problem iidretten. Det er ikke alltid de beste som slipper til påkamper. Men de fattige bokserne har ikke gitt opphåpet, og fortsetter å trene i håp om at den nye regje-ringen skal få slutt på korrupsjonen.- Har du ønske om å gjøre noe for Afghanistan i frem-tiden?- Ja. Mange eksilafghanere er opptatt av å få det mesteut av utdanningen sin og engasjerer seg ikke. Men jegvil gjerne gjøre noe for Afghanistan i framtiden. Derforhar jeg startet en dramagruppe i eksilmiljøet i Norge,som tar opp viktige problemstillinger som kvinners stil-ling og barns rettigheter. Gjennom drama kan man ta

opp disse temaene på en mer uformell og mer humoris-tisk måte. Det kan gjøre det lettere å nå fram. Vi harfått en del negative reaksjoner fra eldre folk, men stortsett er responsen veldig positiv.

Jeg ønsker først og fremst å jobbe med utdanninggjennom sport i Afghanistan. Men for å få til det er vifremdeles avhengige av organisasjoner som NorskFredssenter. "Afghanistan - håp om en framtid" harfått mange synlige resultater. Et av disse er at mangesom tidligere ønsket å bli enten leger eller ingeniører,nå har gått i gang med samfunnsfaglige studier, fordide ser at Afghanistan også trenger faggrupper som kanbidra til å bygge et stabilt politisk system. Jeg harbestemt meg for å studere sosiologi, og vil gjerne reisehjem etter endt utdanning. Jeg vil være til hjelp dersomjeg skal reise tilbake. Det er mange flyktninger som harvendt hjem (ca 2 mill), men de fleste mangler jobb, deter vareknapphet, dårlig rettssystem, mangelfulle utdan-ningsmuligheter og et svakt statsapparat.

Det er viktig å inkludere den yngre generasjonen i opp-byggingen av Afghanistan. Vi trenger nye tanker.Kvinner og barn må også delta. Kvinners situasjon erveldig vanskelig, og jeg har hørt mange triste historierom tvangsekteskap og selvmord blant kvinner. I en tøfføkonomisk situasjon med tradisjon for brudepris, erdet mange som gifter bort døtrene tidlig. Dette må viendre. Det er viktig at grunnloven endres slik at jenterikke kan giftes bort før de er 18 år. Vi må få mennes-kerettigheter for alle, ikke bare for menn. Dette er tan-kegang jeg kan ta med meg fra Norge.

Sayed, Masi og Elyas på seminar i Lillehammer i 2004

Volleyball i Mazar-i-Sharif

13

“Jeg har blitt mer bevisst mulighetene, og ermer optimistisk enn før”- Deeva Biabani (26)

Opprinnelig fra Kabul. Flyktet til Norge i mars1999, etter 10 år som flyktning i Pakistan. Bosatt iØrsta med mor og to brødre og en søster. Studerer tilsykepleier i Gjøvik, planlegger å utdanne seg til jord-mor. Deltaker på sommerskolen i 2002, og medlemav ressursgruppa i 2003. Deltok på studiereise tilAfghanistan i 2003, i regi av Norsk Fredssenter. Ermed i Norsk Fredssenters prosjekt "Studentnettverkfor Flyktninger".

- Hvilke forventninger hadde du før du kom til som-merskolen i 2002?

Deeva mellom to nye venner i Studentnettverk for Flyktninger

Vi behøver ikke forandre kulturen, men vi må endresamfunnsstrukturen. Til det trenger vi samfunnsbyg-gere. Sajjia, som jobber i YCDP og ungdomsministeri-et, imponerte meg stort. Familien hennes har en ny tan-kegang og hun har frihet til å jobbe for barn og ungesrettigheter. Det vil ta tid å få til tilsvarende endringer påsamfunnsnivå, selv om kvinner er blitt mye mer aktiveenn før, og mange jobber nå i offentlige institusjoner.Det vil nok bli mye bedre, men vi har mistet flere gene-rasjoner. Jeg har stor tro på at eksilbefolkningen trengsi gjenoppbyggingen og utviklingen av samfunnet.

Norsk Fredssenters prosjekt har endret mye for mange.Jentene har blitt aktive deltakere på seminarer ogmøter. Tidligere var det vanskelig for mor og far åsende jentene bort for å delta på slike aktiviteter. Nåkan vi besøke hverandre mye friere enn før, noe som erveldig positivt. Jeg tror foreldrene også har gåttgjennom en læringsprosess.

Det er viktig at Norsk Fredssenter fortsetter å organi-sere reiser. Det vil føre til mer engasjement blant eksi-lafghanere. Fredssenteret må fortsette å bygge et nett-verk og stimulere unge mennesker til å jobbe aktivt forsine hjemland.

14

- Det var egentlig broren min som skulle delta. Menså kolliderte det med noe annet slik at han måtteavlyse det. Moren min oppmuntret meg til å spørreom jeg kunne delta isteden for han. Jeg hadde ikkeegentlig særlig lyst. Jeg hadde ikke hatt noe kontaktmed andre afghanere siden jeg flyktet, verken da jegvar i Pakistan eller i Norge. Jeg var ikke vant til åsnakke med andre med forskjellig bakgrunn ennmeg, og trodde ikke jeg ville ha noe å lære. Jeg haddedessuten ikke vært alene hjemmefra før. På sommer-skolen følte jeg meg fremmed, og bestemte meg forat det var siste gang jeg skulle delta på et slikt arran-gement. Men i løpet av året ble jeg spurt om å deltai nye arrangement i regi av Fredssenteret. Moren minfortsatte å oppmuntre meg. Hun mente jeg trengte ålære mer om Afghanistan og møte andre menneskerderfra. Så det ble til at jeg fortsatte å delta påFredssenterets aktiviteter.

- Hva er det viktigste du lærte i løpet av prosjektet?- Det viktigste jeg har lært er å tenke selvstendig ogstå for egne meninger. Siden det var første gang jegdeltok på noe på egenhånd, lærte jeg å representeremeg selv. Jeg lærte å samarbeide med folk som menerhelt andre ting enn meg, - jeg lærte toleranse. Det erikke lett å sitte og snakke med folk med en annenbakgrunn og andre meninger enn en selv. Man måbruke mye energi. Det er vanskelig, men det er ikkeumulig! Jeg er blitt mye mer bevisst mulighetene, oger mer optimistisk enn før.

- Har du endret ditt syn på Afghanistan gjennom del-takelsen i "Afghanistan - håp om en framtid? - Ja, veldig mye! Før trodde jeg ikke på fred eller atdet var mulig å reise til Afghanistan. Det gjør jeg nå.Jeg trodde heller ikke at ungdommer kunne hjelpeAfghanistan. Nå tror jeg at ungdommer kan gjøre enforskjell og at jeg kan forandre noe. På sommersko-len lærte vi ting vi kan bruke, temaer som demokra-ti, fredsbygging, konflikthåndtering og forsoning.Denne lærdommen kan jeg bruke i Afghanistan.

- Kan du fortelle litt om reisen til Afghanistan i2003?- Moren min hadde bedt meg sende inn en søknad tilstudiereisen for sikkerhets skyld, men sa: "Du blirsikkert ikke valgt ut likevel". Men hun sa at dersomjeg hadde lyst så skulle hun ikke stoppe meg ellerhindre mitt initiativ. Og så ble jeg valgt! Jeg ble vel-dig glad. Men det var likevel skremmende å skullereise tilbake. Familien min var bekymret. De forsøk-te ikke å hindre meg, men moren min sa: "Dettekommer til å forandre livet ditt fullstendig!” Men detgikk over all forventning. Jeg hadde ingen grunn til åfrykte det som møtte oss. Det viktigste resultatet avreisen var at jeg ble forelsket i Afghanistan! Og jegble bevisst på at landet mitt trenger meg! Selv om jegbare er én person, og selv om jeg foreløpig bare erstudent, så ble jeg overbevist om at jeg kan bidramed noe. Jeg bestemte meg for å reise tilbake.

Vi ungdommer som tar utdanning i vesten har noeviktig å bidra med. Derfor tar jeg studiene mine vel-dig alvorlig, slik at jeg kan bruke det jeg lærer nå iAfghanistan i fremtiden. Jeg ble utrolig overrasketover folk jeg møtte, særlig over hvor lyst de så påfremtiden. De var mer optimistiske enn meg! Mangeav ungdommene jeg møtte jobber aktivt med fred,noe jeg ikke hadde ventet. Ikke minst ble jeg overras-ket over hvor mange jenter som deltok på aktivite-tene til YCDP. Jeg reiste alene til Jalalaabad sammenmed en annen organisasjon, Humanitarian Initiativefor Peace and Prosperity (HIPP), for å besøke deressysselsettingsprosjekt for enker. Det var spennende å

Matlaging på Nansenskolen, sommerskolen 2002

15

lære om deres arbeid. Der fikk jeg mulighet til å tref-fe tanten min etter 8 år. Hun har valgt å komme til-bake til en hard hverdag i Afghanistan fra et liv somflyktning i Pakistan. Vi snakket sammen hele natten.

- Hva tror du er det viktigste eksilbefolkningen kanbidra med i forhold til Afghanistans framtid?- Jeg tror det er viktig at de som ikke har vært iAfghanistan reiser og ser det med egne øyne. De viloppleve at landet trenger dem. Jeg tror flere vil ønskeå bruke utdanningen sin der hvis de først har værttilbake én gang. I kriger er menneskeverdet noe avdet første som forsvinner. Vi som har bodd i eksilkan bringe med oss menneskeverdet tilbake.

- Hvor ser du deg selv i fremtiden?- Om 10 år er jeg i Afghanisan og jobber som jord-mor og sykepleier på sykehus for kvinner. Jeg vilgjerne jobbe med å høyne statusen til jordmødre ogsykepleiere. Jeg ønsker å få til en samarbeidsordningmellom sykepleiere i Afghanistan og Norge, - åbygge en bro mellom de to landenes sykepleierutdan-ninger. Det er viktig at sykepleiere i Afghanistan fårbedre kjennskap til ny teknologi innen helsevesenet.Det er mange forskjeller mellom det å være sykeplei-er i Norge og Afghanistan, ikke minst når det gjelder

kommunikasjonen med pasienter og pårørende. Myeav det jeg lærer om riktig pasientbehandling i Norgeville blitt oppfattet helt feil i Afghanistan. Dersomjeg skal bruke utdannelsen min i Afghanistan, så erdet viktig at jeg får ha praksis i helsevesenet der førjeg begynner. Det er mange kulturelle forskjeller jegmå tilpasse meg dersom jeg skal kunne jobbe somsykepleier der. I tillegg kommer fagspråket, som jegbare har lært på norsk.

- Hva håper du å få ut av Norsk Fredssenters nyeprosjekt: "Studentnettverk for flyktninger", der duer en av deltakerne?- Jeg håper at nettverket styrkes og utvides gjennomat det har positive resultater. Studenter er i enlæringsprosess, som gjennom prosjektet kan få styr-ket sin tro på at de kan bidra med noe i forhold tilsine hjemland. Jeg ønsker at ungdom skal engasjereseg mer i fredsarbeid og håper at engasjementet deresvil bli vekket. Informasjonen om de ulike landene ernyttig og jeg håper at vi vil kunne bruke vår kunn-skap og kompetanse i hverandres land.

Hamid, Lailuma og Deeva tilbake i Afghanistan, sommeren 2003

16

“Det viktigste jeg kan gjøre er å fullføreutdannelsen min og bruke den iAfghanistan”- Ahmad Ghulam (21)

Fra Ghazni i Afghanistan. Kom til Norge i februar1999. Bosted: Melhus og Oslo. Studerer asiatiske og afrikanske studier vedUniversitetet i Oslo. Deltaker på sommerskolen i2002, i ressursgruppa i 2003 og 2004, deltaker påseminarserien i 2004 og studiereiser til Afghanistan i2003 og 2005. Medlem av Norsk Fredssenters pro-sjekt "Studentnettverk for Flyktninger".

- Hva har vært det viktigste for deg i løpet av pro-sjektperioden?- Jeg har lært veldig mye, både fordi aktivitetene vargodt tilrettelagt og fordi nivået var godt tilpasset tildeltakerne. Jeg fikk ny innsikt i viktige temaer, sliksom menneskerettigheter, særlig barn og kvinnersrettigheter, og konflikthåndtering. Jeg har kunnetpraktisere denne kunnskapen i hverdagen. Det harspesielt vært viktig kunnskap å ha med seg når detgjelder å gripe inn i konfliktsituasjoner. I tillegg harjeg endret studieplanene mine til å studere samfunns-fag. Jeg har alltid vært engasjert, men jeg har blittmye mer interessert i løpet av prosjektet. Ikke minsthar jeg fått oppdatert kunnskap om Afghanistan.

- Kan du fortelle litt om den første reisen tilbake tilAfghanistan i 2003?- Jeg vokste opp med Taliban og trusler og vold.Derfor var jeg litt redd for å reise tilbake, samtidigsom jeg hadde en klar målsetting om å gjøre det. Dajeg landet i Kabul kjentes det likevel trygt og kjent.Da jeg flyktet fra Afghanistan fikk jeg ikke tid til å sifarvel til alle i familien min. Derfor satte jeg stor prispå å kunne besøke dem.

- Var det annerledes enn du hadde trodd?- Nei, egentlig ikke. Det var ikke så veldig lenge sidenjeg hadde reist fra Afghanistan, og jeg hadde fulgtmed i media på forhånd. Jeg var klar over at det all-

tid er en sjanse for at noe galt kan skje, for eksempelgranater eller bomber, men jeg visste hvor det vartryggest å ferdes og hvor det ikke var det. Det var enveldig lærerik reise. Jeg satte spesielt pris på å fåmøte en del kjente personer, f.eks Safia Siddiqi, somogså besøkte Norge i fjor. Det var også interessant åbesøke universitetet. Jeg fikk direkte kontakt medstudenter på min egen alder, og kunne snakke meddem om deres situasjon.

- Hvordan var det å komme tilbake for andre gang,sommeren 2005? - Denne gangen hadde jeg praksis på universitetet iKabul. Jeg møtte noen av de samme studentene somjeg hadde møtt i 2003. Det virket som om de stoltemer på meg enn forrige gang. Det var mer kamerats-

Ahmad underviser på seminaret i Mazar-i-Sharif

17

lig, og de svarte mer åpent på spørsmålene mine. Desa at situasjonen har forandret seg til det bedre, menat det fremdeles er veldig vanskelig. Mange av pro-fessorene flyktet under krigen, og selv om noen harkommet tilbake, så har universitetet mange unge ognyutdannede lærere som har liten eller ingen erfaringmed undervisning. Det er et autoritært undervis-ningssystem, der studenter som spør vanskelige ellerkritiske spørsmål står i fare for å bli truet. Da jeg vari YCDP møtte jeg en helt annen undervisningskultur.Her var tempoethøyt og undervis-ningen var organi-sert helt annerle-des enn i vanligskole. For det før-ste ble gutter ogjenter undervist isamme klasserom(det er ikke vanlig,unntatt på univer-sitetet). For detandre jobbet allelærerne for en rentsymbolsk lønn. Devar meget profe-sjonelle, og jeg bleimponert over depedagogiske meto-dene deres. Deoppmuntret og motiverte elevene og var ikke autori-tære. I tillegg var det billig, slik at de fleste hadde rådtil å delta. Mange elever var på YCDP både før sko-letid om morgenen og etter skoletid på kvelden.Etterpå organiserte vi vårt eget seminar i Mazar-i-Sharif i samarbeid med YCDP og Flyktninghjelpen.Det var ikke første gang jeg bidro til et seminar, mendet var første gang jeg hadde så mye ansvar. Det somvar mest krevende var at vi ikke visste på forhåndhvordan de ville reagere på temaene vi ville ta opp.Jeg vurderte nøye hvordan jeg kunne si det jegønsket uten å provosere unødig. Vi diskutertemellom oss hva vi skulle si dersom visse tema ble for

kontroversielle. Vi var fire som delte ansvaretmellom oss. Jeg hadde blant annet ansvar for å snak-ke om diasporaen, særlig den afghanske diasporaen iNorge og deres utfordringer sammenlignet medandre flyktninggrupper, slik som arbeidsledighet,generasjonskonflikter osv.De fleste deltakerne var universitetsstudenter, og devar på et ganske høyt nivå, men det var også en delpå lavere nivå. Det var utfordrende at de hadde såforskjellig utgangspunkt. Det kunne antakelig vært

lettere med enyngre gruppe.Men stort settgikk det veldigbra! Det varmange jenterder. De var litttilbakeholdne istarten, menble mindre sje-nerte etterhvert. Det erviktig at folkfår bygget oppnok selvtillit tilå faktisk gjørenytte av kunn-skapene de fårgjennom studi-ene.

- Hva tror du er det viktigste du kan bidra med i for-hold til hjemlandet ditt?- Det viktigste jeg kan gjøre er å fullføre utdanning-en min i Norge og bruke den i Afghanistan. På denmåten kan vi gjenoppbygge landet. En lærer iAfghanistan sa til meg: "Hvis dere vender tilbaketomhendt, er det uheldig og gjør vondt". Det hanmente er at hvis vi kommer uten å ha noe med oss til-bake, så blir vi en ekstra belastning for samfunnet.Afghanistan trenger fagfolk med ulike fagfelt, vitrenger sammensatt kompetanse for å bygge opp lan-det.

På seminar i Lillehammer 2004

18

Vi er i en overgangsfase fra ett styresett til et annet.Det er viktig at vi vektlegger enhet og kompromiss idenne fasen, og ikke bruker tiden på anklager. Vi målegge bak oss de vonde livshistoriene og støtte sen-tralregjeringen, ikke bryte den ned. Vi kan istedenkomme med kritiske, men konstruktive innspill.

- Har du møtt noen andre du kan identifisere degmed og samarbeide med i framtiden? - Jeg har ikke møtt noen med helt de samme ideeneog målene som meg selv, men jeg har møtt personersom har inspirert meg. Aktivistene i YCDP er noenjeg virkelig respekterer og vi er enige om mange ting.Jeg ønsker å jobbe med folk som er fordomsfrie ogsom elsker Afghanistan med en positiv intensjon omå tjene menneskeheten.

- Hva er ditt mål for framtiden?- Jeg føler dyp sympati med afghanerne fordi de harvært gjennom flere autoritære, undertrykkende regi-mer som ikke har vært representative eller demokra-

tiske. Jeg forstår ikke hvordan herskere kan behand-le en befolkning på den måten som er gjort iAfghanistan. Det finnes mange eksempler på at poli-tiske systemer påtvinges utenfra, hvor man ikke tarhensyn til den tradisjonelle kulturen eller religionen isamfunnet og isteden undertrykker denne. I mangetilfeller har dette ført til store tilbakeslag, noeTaliban var et eksempel på. Afghanistan må moder-niseres innenfra, og vi må akseptere at dette vil ta tid.Med for rask endring risikerer vi et ustabilt politisksystem. Derfor ønsker jeg et Afghanistan som ivare-tar menneskerettighetene, innen en islamsk, politiskramme. I følge Islam skal makten springe ut fra fol-ket. Det er ikke bare i europeisk filosofi at dette prin-sippet finnes. Islam er forenlig med menneskerettig-hetene. Jeg tror at hvis vi vil oppnå et stabilt ogdemokratisk Afghanistan må det baseres på den kul-turen som er der og de menneskene som det politis-ke systemet skal bygges for.

Den vakre moskeen i Mazar-i-Sharif

19

Hva har vi lært?

Prosjektet har blitt vurdert av deltakerne etter hveraktivitet gjennom evalueringsskjemaer. Disse varoverveldende positive. I tillegg evaluerte ElisabetEikås og Arne Strand (Christian Michelsens Institutt- CMI) prosjektet i 2004 og 2005. I følge deres rap-porter ble hovedmålet om å styrke eksilafghanereshåp om en fremtid i Afghanistan nådd. Det er litentvil om at prosjektet har bidratt til entusiasme ogframtidstro blant ungdommene. Delmålene ble ogsånådd, og ringvirkningene overskrider på mangemåter de målsettingene Norsk Fredssenter hadde.Rapporten slår fast at deltakerne har fått mer tro påat deres erfaringer som eksilafghanere er relevantefor gjenoppbygging av hjemlandet. De har fått merkunnskaper om demokratisk deltakelse, menneske-rettigheter, fredsbygging og situasjonen iAfghanistan. De har etablert kontakt med ungdom iAfghanistan gjennom ungdoms- og fredsorganisasjo-ner. De har fått styrket sine kontaktnett av unge eksi-lafghanere i Norge.

Det er tydelig at det har foregått en bevisstgjørings-prosess blant en gruppe unge, ressurssterke mennes-ker. Vi har identifisert mange som ellers ikke villevært synlige i en slik sammenheng. De fleste hevderat de har blitt mer motiverte og at de er tryggere påseg selv og mer bevisste hva de kan bidra med.Mange av dem har blitt etterspurte foredragsholdereog bidragsytere på skoler, fagseminarer og konferan-ser, og flere har også engasjert seg i andre organisa-sjoner. Økt bevissthet og kunnskap om situasjonenhjemme og om freds- og forsoningsarbeid styrkerselvtilliten og framtidshåpet på en måte som gjørdem mer synlige i Norge. Som personer med mening-er og med vilje og ønske om å gjøre noe for landetsitt, blir de også mer interessante som samtalepart-nere. De har fått mer kunnskap og har et kontaktnettå bygge videre på dersom de ønsker å bidra til freds-bygging i Afghanistan, både blant afghanere i Norgeog blant norske og afghanske organisasjoner iAfghanistan.

En ringvirkning er at prosjektet ser ut til å ha øktkommunikasjonen om kjønnsroller og kvinnesak ogbidratt til å bryte ned fordommer. Jentene hevder atde har blitt mer bevisste på likestilling, mens guttenesier at de har lært mye av samtalene med jentene omdette. I forkant var mange av deltakerne redde forandre afghanere i Norge. Men det ser ut til at dennefrykten har blitt brutt ned, og at den sosiale sikker-heten har økt.

Seminarer i Afghanistan i framtiden?

Det er et utbredt ønske fra deltakerne at fredssente-ret skal fortsette å arrangere besøksreiser tilAfghanistan. Mange har et mål om å kunne reise tilhjemlandet for å gjøre egne erfaringer. Å arrangerereiser til Afghanistan krever på sin side mye avNorsk Fredssenter. Vi er for det første avhengig av åfå utstedt midlertidige reisedokumenter. For detandre må sikkerhetssituasjonen vurderes nøye av osssom organiserer reisene, selv om den enkelte deltakertar et personlig ansvar for sin egen sikkerhet. Detkoster dessuten relativt mye per deltaker, noe somkrever at vi får økonomisk støtte. Det er krevende åreise i Afghanistan. Vi er derfor helt avhengige avsamarbeid med andre organisasjoner og enkeltperso-ner, samt deltakernes eget, lokale kontaktnett. Våresamarbeidspartnere har gitt uvurderlig støtte underbesøkene, dette gjelder særlig Flyktninghjelpen ogden Norske Ambassaden, men også Kirkens

20

Nødhjelp, Redd Barna, Afghanistankomiteen,Global EduSport og YCDP.

Vi håper at det blir lettere for flyktninger å få reise-dokumenter for kortere opphold i Afghanistan iframtida. Det er viktig at deltakerne føler seg tryggepå at de ikke vil miste rettigheter i Norge ved å deltapå studiereiser. Vi er også helt avhengige av at de fraAfghanistan som inviteres til aktiviteter i Norge fårvisum. Hittil har det gått bra, takket være godt sam-arbeid med UDI og den norske ambassaden iIslamabad. Men arbeidet med reisedokumenter erfortsatt svært tidkrevende.

Framtidsplaner

Etter disse årene med sommerskoler og andre akti-viteter for unge afghanere har vi blitt styrket i troenpå at mange unge flyktninger ønsker å bidra til fredog utvikling i sine hjemland. Noen vil aller helst reisetilbake, men de fleste vil vente til de har fullførtutdanning i Norge. De trenger å ha med seg noe til-bake for å kunne være en ressurs for landet. Menutdanning tar lang tid. Dersom de ikke får mulighettil kontakt med hjemlandet og til å jobbe aktivt medde utfordringene landet står overfor i studietida, erdet store sjanser for at interessen vil avta. Derfor måstudenter som ønsker det få mulighet til direkte kon-takt med hjemlandet ved at de kan reise dit på studi-etur og gjerne ta praksis der. De trenger også etforum her i Norge der de kan diskutere alle de pro-blemer og muligheter som ligger foran dem.

Gjennom Afghanistanprosjektet har vi fått flere fore-spørsler fra andre flyktninger i Norge. Vi ser at pro-blematikken er generell, og at det er mulig å overfø-re erfaringene fra Afghanistan til andre geografiskeområder. Norsk Fredssenter har derfor valgt å foku-sere på diasporaens rolle i forhold til andre konflikt-områder, og har opprettet Studentnettverk forFlyktninger med deltakere fra Irak, Sri Lanka,Somalia og Afghanistan. Dette er land som harmange flyktninger i Norge. I tillegg er dette områderder norske myndigheter har involvert seg på en ellerannen måte, enten ved fredsmegling, humanitær inn-sats eller fredsbevarende innsats. Studentnettverketer for studenter som er flyktninger og som ønsker åha en rolle i fredsbyggende arbeid i sine hjemland.Det er et mål at arbeidet skal bidra til å sette diaspo-raens rolle i fredsbygging på dagsorden, og at detkan inspirere til nytenkning og konkrete tiltak pådette feltet.

De fleste land opplever en vanskelig overgang frakrig til fredstid. Dette er prosesser som kan ta mangeår, ofte med store tilbakeskritt etter lang tid medpositiv utvikling. Dette gjør det ekstra krevende for

21

eksilbefolkningen å ta endelige valg om hjemvendingpå bakgrunn av kortvarige positive endringer. Det erofte gode grunner til å frykte at freden ikke blirvarig. Derfor må man tenke fleksible og langsiktigeordninger dersom man ønsker å stimulere til frivilligtilbakevending. Dette kan for eksempel være tiltaksom letter den praktiske organiseringen av korterestudiereiser eller praksisperioder i hjemlandet, noesom i neste omgang kan stimulere til langsiktigtilbakevending. En helt nødvendig praktisk tilrette-legging er å sørge for at det blir mulig å få tak i mid-lertidige reisedokumenter til hjemlandet. Videre viløkonomiske virkemidler kunne ha en positiv effekt,som reisestipend og spesielle avtaler med StatensLånekasse for Utdanning om å gjøre lån om til sti-pend ved arbeid i hjemlandet. Det har etter hvertblitt vanlig med internasjonaliserte ordninger vedutdanningsinstitusjoner som gjør det mulig å ta delerav utdanningen i andre land. Slike ordninger må til-passes flyktningenes spesielle behov for kontakt medhjemlandet ved at det opprettes samarbeid medundervisingsinstitusjoner i landene de kommer fra.

Fredsundervisning og hjemlandsorientering børvidere integreres i introduksjonsprogrammet forflyktninger. I tillegg trengs målrettede program medhjemlandsfokus for flyktninger fra samme område.Det finnes lite forskning på diasporaens rolle i freds-bygging. Det bør stimuleres til forskning på detteområdet for at vi skal kunne få mer kunnskap på etfelt der vi i dag vet for lite. Det er også mulig å tenke

seg å opprette et eget fredskorps for flyktninger deryrkesgrupper som lærere, leger eller sykepleiere invi-teres til å gjøre en innsats i hjemlandet for en avgren-set periode. I bistandsarbeid kan man med fordeltrekke flyktninger mer inn i arbeidet enn det somgjøres i dag. Norsk Fredssenter ønsker å være ensamtalepartner når det gjelder å finne bedre måter åtilrettelegge for at flyktninger skal kunne ta del ifredsbygging i sine hjemland.

Vi vil gjerne takke:

Alle deltakerne på sommerskoler, seminarserie ogstudiereiser, Afghanistankomiteen i Norge,Nansenskolen, den Norske Ambassaden i Kabul,Christian Michelsens Institutt (CMI), Institutt forFredsforskning (PRIO), Youth and ChildrenDevelopment Program (YCDP), HumanitarianInitiative for Peace and Prosperity (HIPP),Universitetet i Kabul, Ashiana-senteret i Kabul,Global EduSport, Afghansk Ungdomsutvalg (AUU),Flyktninghjelpen, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp,Fredskorpset, Norges Røde Kors, kommuner iNorge, Norsk Fredssenters Styre og Råd, - og alle deenkeltpersonene som har bidratt med entusiasme ogpågangsmot for å gjøre prosjektet mulig!

Takk for sjenerøs økonomisk støtte fra:

Utlendingsdirektoratet (UDI),Studieforbundet for folkeopplysning (Populus),Utenriksdepartementet og Utdannings- og forsk-ningsdepartementet.

Samling for Studentnettverk for Flyktninger, Nansenskolendesember 05

22

Sommerskole 2002

23

Sommerskole 2003

24

Sommerskole 2004

25

26

“Det beste dere kan ta med er kunnskap og erfaring”- Budskap til Afghanere bosatt i Norge fra deres landsmenn i Afghanistan

(Sammendrag av hilsener fra deltakerne på seminaret i Mazar-i-Sharif, sommeren 2005)

Først og fremst sender vi våre varme hilsener til alle våre landsmenn i Norge, og håper at det står bra til med dere. Dernestønsker vi at dere føler ansvar for deres land. Afghanistan ligner på et tre som har mistet sine blader. Trær trives ikke så godtuten blad og blomst. Dere er blomster og blader til dette treet. Vi savner dere og ønsker dere tilbake hit. Vi afghanere iAfghanistan har ikke glemt dere og vi vet at dere også har det vondt. Vi vet at det ikke er enkelt å være flyktning. Men deter viktig at dere bruker denne tiden aktivt og bruker det dere har lært i deres hjemland, hvis dere noen gang ønsker å vendetilbake. Det er rask utvikling, og vi ønsker at dere også skal være med. Afghanistan kan bare gjenoppbygges hvis vi ungdom-mer jobber mot et felles mål. Alene kan vi ikke gjøre mye, men sammen kan vi gjøre mye.

Alle afghanere som vender hjem må ha med gaver til sine landsmenn. Det beste dere kan ta med er kunnskap og erfaring.Ved å overføre disse erfaringene kan du være til stor hjelp i gjenoppbyggingen av landet. Penger er bra, men det vi trenger

mest er utdannede folk. Afghanistan treng hjelp til å komme i gang, vi trenger kunnskap og økonomisk hjelp, vi trenger men-tal og fysisk hjelp. Alene kan vi ikke gjøre mye, men sammen kan vi gjøre mye.

Hold sammen og ikke la andre bruke sin politikk mot dere for å ivareta sine egne interesser. Hold dere unna diskrimineringog vold. Vis at dere er afghanere og vær stolte av det. Ikke glem deres kultur og tradisjoner. Lær deres barn deres morsmål,det er de som er landets fremtid og de må kunne språket sitt. Gjør noe som gjør oss alle stolt av å være afghaner. Prøv åbeholde kontakt med deres landsmenn, venner og slektninger. På den måten kan vi oppdatere hverandre om det som skjerher, og det som skjer i utlandet.

Hvis ikke du og jeg bygger opp landet vårt, hvem kan ellers gjøre det? Det er vi som har ødelagt det eller latt andre ødeleg-ge det, og det er vi som kan gjenoppbygge det og hindre andre i å utnytte vårt land og vårt folk. Afghanistan har vært vitnetil mye elendighet og umenneskelighet i de siste 20 - 30 årene. Nå som vi har falt litt til ro, må vi gripe sjansen. La oss gjørenoe for våres ny generasjon, de fortjener ikke å oppleve den samme elendighet som oss. Vi må kjempe for å fjerne analfabe-tisme, elendighet, sykdommer og arbeidsløshet. Vi håper at det kommer en dag da Afghanistan er like godt utviklet somandre land, og ingen afghaner blir nød til å forlate sitt land. Det er fint å reise utenlands for å bli kjent med fremmede landog folk. Borte er bra, men hjemme er best.

27

Norsk FredssenterNorsk Fredssenter er en stiftelse som samarbeider med organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner for å frem-

me arbeidet for fred og menneskerettigheter. Fredssenteret, som holder til på Nansenskolen på Lillehammer, arrangerer kurs, seminarer og sommerskoler med opplæring innen fredsbygging,

konflikthåndtering, menneskerettigheter og demokrati.

Norsk Fredssenter valgte fra 2001 unge flyktninger fra Afghanistan som målgruppe i prosjektet "Afghanistan -håp om en framtid". Fra 2005 utvidet vi målgruppa geografisk i "Studentnettverk for Flyktninger" ved å inklu-

dere studenter også fra noen andre konfliktområder. Vi håper å fortsette med studiereise til Afghanistan, inkludertseminar der unge afghanere som bor i Norge får møte hjemlandets egne ungdommer.

Kontaktinformasjon: Norsk Fredssenter Daglig leder: Norunn GrandeBjørnstjerne Bjørnsonsgt 2 Prosjektleder, Studentnettverk for 2609 Lillehammer Flyktninger: Christine Weima LagerTel. 61 05 98 50 - E-post: post@fredssenter.no - Nettside: www.fredssenter.no