studentmagasinet for H

F-fakultetetU

iB nr. 3 2005 13.årgang

publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlige for utformingen av Photonsidene.

Atrium kommer ut to ganger i semesteret. Magasinet blir gitt ut med støtte fra Det historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. Disse står uten redaksjonelt ansvar.Atrium holder til på rom nr. 404, Sydneshaugen skoleRedaksjonsmøte torsdager 1800.

trykk: Bodoni Hus AS

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79e-post: atriumkontakt@uib.noweb: http://atrium.hf.uib.no

Bidragsytere dette nr: Bjarne OppedalElizabeth PettersenMatz Lande

Ansvarleg redaktør:Helene LindqvistHelene.Lindqvist@student.uib.no

Redaksjonssekretær:Kjersti Bergheimkjersti.bergheim@student.uib.no

Økonomiansvarleg:Erlend ReigstadErlend.Reigstad@nhh.no

Journalistansvarleg:Halvor RipegutuHalvor.Ripegutu@student.uib.no

Fotoansvarleg:Matz Landematslande@gmail.com

Layoutansvarleg:Audhild Harkestadaudhild.harkestad@gmail.com

Journalistar:Anders KjellevoldLene Merethe StienAnders KulesengEli LundIda-Johanne LillebøEven OnsagerFrank LandeDorte Dahl GrønnevetIda SlettevoldAnn-Kristin SeljestokkenHenrik Bjørge PedersenRaptus Partille

Eksterne bidragsytarar:Richard Shivogo (foto)

Sigurd Tenningen (tekst)Vebjørn Kirkesæter (tekst)

Fotografar:Elizabeth PettersenHarriet Cecilie Strømmen

Layout:Audhild Harkestad

Illustratør:Elizabeth PettersenAudhild HarkestadBernt Humberset

Framside:Audhild Harkestad

Bakside:Matz Lande

ET STYRESETT FOR ALLE TIDER s. 4

INNHOLDHVOR ER JEG? s. 7

BERGENSBØLGEN PÅ TEATERET s. 10

PHOTON s. 14

NEVER FADE AWAY s. 16

ER DU ALENE? s. 18

PHOTON s. 21

UBEHAGELIG BEHAGELIGHET s. 22

VI GLEMMER IKKE 5. NOVEMBER s. 26

LIVSKVALITET FRA STIGA s. 24

PHOTON s. 28

EN AMERIKANSK HITLER? s. 30

JAG KOLLAR MIAMI BAJS s. 33

BEHIND THE SCENES s. 34

PHOTON s. 37DIALOG OG FLERTYDIGHET s. 38

ME TARZAN YOU JANE s. 40

BLIR EIN FØDD KVINNE? s. 42

SPINOZA OG FRIDOMSTENKING s. 43

EN POETISK SPRÅKKAMP s. 44

VISUELT, VÅGALT OG VELLYKKET s. 45

PENSUMFRITT s. 46

6 HYPERBLER (dikt) s. 47UKENS LÅT I NOTER (musikkanmeldelse) s. 48

är du en av dom som tycker det er mysigt med t-skjorte med svenska ord? side 33

LEDER:

retten til å mene

Toleranse er ensbetydende med å ikke bare respektere andres rett til å mene, men også å ha respekt for innholdet i disse meningene. Toleranse er så krevende at de fl este oppgir toleransen idet noen hevder et syn som bryter sterkt med deres eget. HF-studenter er tolerante mennesker. Svært mange av dem er bereiste. De har kjøpt seg genser av lama-hår av en fattig dame i Peru, og de har danset salsa på Cuba. De vet at verden er stor – og at forskjellige skikker praktiseres i ulike deler av den. De respekterer og fascineres av andre kulturer og religioner: selvsagt gjør de det! Det er ikke sikkert det vil være så galt å sette merkelappen «politisk korrekte kulturrelativister» på dem. Likevel er det kanskje en tradisjon som ikke alltid respekteres like høyt. Kristendommen. Kanskje er den for nær. Kanskje blir ikke de kristne holdningene i samme grad sett på som kulturbetingede, fordi de selv lever i den samme kristne kulturen – uten å ha de samme holdningene. Det kan synes som om jo lengre bort ifra vår egen kultur vi kommer, jo mer tolererer vi forskjellene. Det er greit at muslimske kvinner går med hijab – men enkelte kristnes syn på abort aksepterers ikke. Ofte kan det virke som om de som i størst grad skriker ut om toleranse, og anklager andre for sneversynthet – selv er de sneversynte. De som himler med øynene når noen mener noe annet enn dem. De som skal prøve å overbevise deg om at ditt verdistandpunkt er galt. Nå er ikke min påstand at alle HF-studenter er slik. Men muligens er det en god del av dem. Flere av de viktigste internasjonale konvensjoner og erklæringer handler eksplisitt om toleranse. UNESCO-erklæringens defi nisjon av toleranse sier at: «Toleranse er respekt, aksept og verdsetting av mangfoldet i vår verdens kulturer, våre

uttrykksformer og måter å være mennesker på.» Her settes altså likhetstegn mellom toleranse, aksept, respekt og verdsetting i forhold til kulturforskjeller. Toleranse ser ifølge denne defi nisjonen ut til å forutsette at vi skal verdsette andre kulturer, altså ha en positiv holdning til de tradisjoner som skiller seg fra våre egne. Er det også meningen at vi skal ha sans for innholdet i de ulike tradisjonene? Det kan synes slik. Det latinske ordet «tolerare» betyr å tåle eller holde ut. Altså noe litt annet enn hva vi vanligvis legger i ordet «tolerere». Det vi tåler eller holder ut, er normalt ikke noe vi har et positivt forhold til. Tvert imot er det gjerne noe vi ikke er enig i, ikke verdsetter særlig høyt og kanskje tilogmed misliker – og i ytterste forstand tar avstand fra. Toleransen innebærer da at vi – til tross for den negative innstillingen – kan akseptere andres rett til å tro, mene og handle som de gjør. Toleranse vil også etter den latinske defi nisjonen kunne være at man velger å ikke ta stilling til de ulike livssyn eller kulturelle uttrykk, men aksepterer at de fi nnes. Alle bør selvsagt ha rett til egne meninger. I Norge er ytringsfriheten en viktig og verdsatt verdi. Selvsagt kan vi også mene at våre egne meninger er de rette. I hvert fall for oss selv – ellers ville vi jo ikke hatt dem! Det er viktig å akseptere at religiøse og livssynsmessige spørsmål ikke nødvendigvis er tuftet på rasjonelle argumenter, men på personlig overbevisning. Vi mennesker lever i forskjellige verdener – og opererer med forskjellige verdensbilder; en buddhistmunk har ikke samme forståelse av verden som en ateist. Hva skal så til for å kalle seg tolerant? Skal vi tåle alt? Det sier seg selv. Det går ikke. Men vi skal respektere andre menneskers rett til å mene. Det gjelder også meninger som kan stride imot våre egne overbevisninger.

4

- et styresett for alle tider I fi re år har norske Bjarte Tørå jobbet med demokratiseringen av Kenya.

tekst: Halvor A. Ripegutuhalvor.ripegutu@student.uib.no

foto: Richard Shivogo

Bjarte Tørå i en demokratiserende samtale med kenyanske Mika.

SAMFUNN:

5

Daniel Arap Moi (1924 -) var president i Kenya fra 1978 til 2002. Han etterfulgte Jomo Kenyatta som var president fra 1963 til 1978.

«Den skepsis partiene hadde til hverandre var så dyp at politisk mord var en del av hverdagen»

«Tidligere ble ungdom brukt for å skape politisk vold»

- Demokrati er ikke en situasjon, men en kontinuerlig prosess. Man kan aldri hevde at man har oppnådd demokrati en gang for alle, man må til stadighet jobbe for det. Bjarte Tørå jobber med demokrati. Han er ansatt i NDI, National Democratic Institute. NDI er et amerikansk-basert demokratisk institutt, med hovedkvarter i Washington DC. En av hovedoppgavene til NDI er å jobbe med politiske partier i deres egen kapasitetsbygging som demokratiske institusjoner. NDI jobber på fi re kontinenter og i cirka 70 land. I Europa fi nnes de blant annet i Romania, Kroatia, Serbia, Montenegro, Kosovo og Russland. - Vårt arbeid varierer veldig fra land til land, alt etter behov, situasjon, utfordringer, muligheter og henvendelser, forteller Tørå. Han legger til at prosjektet i Kenya, som han leder, ble startet som respons på en henvendelse.

Ikkepartisk tilrettelegger - NDI er nøytral og ikkepartisk. Vi jobber med alle partier, både i opposisjon og posisjon. NDIs oppgave er altså å virke som tilrettelegger for de politiske partiene. Vi er en nøytral part som kan formidler kunnskap, informasjon og erfaring fra andre land og kontinenter i tilsvarende eller relevant situsjon. Vi ønsker å bidra til mer demokratiske prosesser og prosedyrer, og at partiene kan ta beslutninger og gjøre veivalg basert på et større mangfold av informasjon. Derimot skal vi ikke ta beslutningene for dem. Hele tiden må vi være veldig bevisste på hva som er vår rolle, og vi må beholde vår nøytralitet. - Mange organisasjoner støtter sivilbefolkningen i den tredje verden, men svært få organisasjoner tør jobbe med politiske parti. En hovedgrunn er selvsagt den sensitivitet som ligger i slikt arbeid. Man kan fort virke partisk. Tørå nevner også at demokratiske og gode styresett er blitt mer og mer anerkjente som viktige faktorer for utvikling med mange institusjoner med demokratisk støtte, støtte fra sivile samfunn. Her er faktisk Bergen en foregangsby, og på SV-fakultet tilbyr man blant annet et emne i demokrati og demokratisering.

Store utfordringer Tørå fi kk jobben etter å ha jobbet i Norsk Øst-Europa-program på 90-tallet. Etter murens fall i 1989 ble fl ere av de politiske partiene i Norge involvert i kapasitetsbygging av politiske partier i tidligere Sovjet-stater. Videre ble Tørå engasjert i Bosnia & Herzegovina og igjen jobbet han med politiske partier. Der ble han kjent med NDI, og fi kk tilbudet om jobben i mai 2001. Kenya fi kk gjennomført faktisk fl erpartisystem i 1991, etter fl ere tiår med et parti. Dette skapte et nytt politisk landskap der personer og institusjoner fi kk roller og ansvar som de hadde lite erfaring med fra før. - Da jeg kom til Kenya halvannet år før valget, kom jeg til en politisk hverdag der de fl este partier ikke var aktive. Partiene var dessuten svært personssentrerte, lite inkluderende og svært få kvinner og nesten ingen unge var med i politikken. Dessuten anklaget partiene hverandre konstant og det var total mangel på gjensidig respekt. Den største utfordringen var likevel at det ikke var kontakt partiene imellom. Den skepsis de hadde til hverandre var så dyp at politisk mord var en del av hverdagen. Vi måtte jobbe med alle disse utfordringene og fl ere til. Et viktig tiltak var å skape et forum der de forskjellige partene kunne møtes, så de kunne skape en gryende dialog seg imellom. Slik kunne de begynne å se felles mål på forskjellige områder, og få mulighet til å se hva hva som kunne være sitt eget partis politiske rolle. - Vi jobbet med partiene både på lokalt og nasjonalt nivå. Andre ting var hvordan man kunne bedre forholdet til befolkningen, hvordan bedre kommunikasjon i partiene, hvordan jobbe med media og hvordan identifi sere partiets profi l, samt starte debatt om politisk ideologi, identifi serte prosedyre rundt partivalg, komunikasjonsprosesser og organisere landsmøter.

Det vellykkede valget Ved valget i desember 2002, halvannet år senere, skjedde et fredelig maktskifte. En koalisjon dannet av femten partier under navnet NARC, NAtional Rainbow Coalision, overtok etter KANU, Kenyan African National Union, som hadde sittet med makten siden landet ble fritt i 1963. Mot mange dystre spådommer var valget dessuten det minst voldelige i Kenyas historie. - Noe hadde skjedd, fastslår Tørå. I valgkampen så vi partier som også fokuserte på politiske saker, ikke bare personer. Koalisjonen som vant gjorde det også på valgløfter. Man opplevde en politisk situasjon

der man respekterte hverandre og alle respekterte utfallet av valget. Som en av grunnene til det vellykkede valget peker Tørå på at NDI hadde bidratt til å skape et forum for dialog mellom de politiske partiene og valgkommisjonen, som hadde ansvaret for gjennomførelsen av valget. - Det var et stort gap mellom valgkommisjonen og partiene. Ikke ulik forholdet partiene imellom, var forholdet mellom valgkommisjonen og partiene preget av mangel på gjensidig tillit og respekt. - Valgkommisjonen stilte spørsmål ved prosedyrer i partiene de mente var udemokratiske, og partiene anklaget valgkommisjonen for å være partisk. Med NDIs hjelp ble det opprettet en dialog mellom disse partene. Uten denne tror jeg neppe valgresultatet ville blitt anerkjent. Like før valget dukket det opp spørsmål som kunne veltet hele valgkampen. Disse ble heldigvis løst takket være dette forumet.

Stadige utfordringer De siste årene har Tørå også vært involvert i opprettelsen av nye NDI-fi lialer i Tanzania, Uganda og nå sist i Sudan hvor det nylig ble gjort en fredsavtale. I Kenya skulle NDIs oppdrag opprinnelig være over etter valget i 2002, men siden alle partiene (inkludert NARC og KANU) nå befant seg i nye roller, ble de bedt om å fortsette. - Vi fi kk veldig mange henvendelser om videre arbeid med partiene i de nye rollene de skulle tre inn i. Blant annet til arbeidet med å trekke inn fl ere ungdom og kvinner. Tidligere ble ungdom brukt for å skape politisk vold. De var partienes betalte bråkmakere. Nå sees

6

derimot konturene av forbedring. Det fi nnes ungdom i parlamentet og i andre jobber i de ulike departementene. Vi ser dessuten med glede at mange av disse er utdannet i NDIs ungdomsakademi. Men Tørå legger til: - Selv om vi har sett mye fremgang på kort tid, er det viktig å tenke langsiktig. Hovedut-fordringen i Kenya er nå at de er på vei fra noe til noe, dette er en prosess, en transition til noe som kommer. Endringene er store, og man opplever en berg- og dalbane som er større enn i andre tidsperioder. Nå vil det være viktig å stabilisere de endringer som har skjedd, og der har vi fortsatt et godt stykke å gå.

«En måte å leve på»

Gjennom sitt arbeid har Bjarte Tørå gjort seg mange refl eksjoner rundt demokrati: - Demokrati er ikke bare et spørsmål om å organisere et samfunn med de nødvendige institusjoner, demokrati er mye mer. Det er min og din deltakelse, det er min og din måte å tenke på, min og din måte å leve på. Det er viktig å være ydmyk. Demokrati er ikke en selvfølge. I Kenya, for øvrig, mener jeg noe

«Det er viktig å være ydmyk. Demokrati er ikke en selvfølge»

viktig har skjedd nå. Her har folket endelig erfart at de selv i bunn og grunn har makten. De har sett at ved egen innsats kan de stille partier og ledere til ansvar. De har sett at de selv kan gjøre forskjellen. Har folket først fått denne erfaringen, kan man ikke ta den fra dem. Dette er derfor kanskje det største som har skjedd for demokratiseringen i Kenya.

Et styresett for alle tider

Men – tror du demokratiet, lik alle andre styrefor-mer før det, vil forsvinne og bli erstattet av andre styresett? legger jeg til som et avslutnings-spørsmål. Tørå tenker seg lenge om før han svarer: - Først må vi se hva demokrati er. Demo-krati slik jeg ser det er i bunn og grunn prin-sipper og verdier man bygger institusjoner på og styrer etter, der makten, suvereniteten, ligger hos folket. Det tror jeg har kommet for

å bli. Eller, kanskje riktigere å si: det har nok alltid vært der. Mange sier det er en demo-kratisk bølge som går over verden nå. Det er riktig, men det fi nnes lokale grupper og stammer som alltid har blitt styrt etter den demokratiske grunnidé verden over, ikke minst også på det afrikanske kontinentet. Der har innbyggerne vanskelig for å tenke seg et annet styresett. Den demokratiske grunnidé har vært med oss til alle tider, og den tror jeg aldri vil forsvinne. Vår alles oppgave og ansvar er å ta vare på den, videreutvikle den, styrke den og fi npusse den tilpasset våre tider med våre utfordringer.

Du kan lese mer om NDI på www.ndi.org.

7

hvor er jeg?Svaret er i hjernen, men hvorfor fi nnes det egentlig et spørsmål overhodet?tekst: Frank Landefranklande@hotmail.com

ill: Elizabeth Pettersen

Det fi nnes mange setninger. Dette er én. Dette er en annen. En tredje kan være som følger: Brian Wilson er hjernen bak The Beach Boys. Det merkverdige er at mens de to første ikke refererer til noe annet enn seg selv, så refererer den tredje til to ting: Brian Wilson og The Beach Boys. Denne tredje setningen kan forstås på minst to forskjellige måter: Enten 1) Brian Wilson er den personen som står bak det krea-tive arbeidet i bandet The Beach Boys, eller 2) Det fi nnes et eller annet fotografi hvor band-medlemmene i The Beach Boys er stilt opp foran en hjerne, som av ulike grunner blir kalt Brian Wilson. Dette burde være nok til å sette enhver hjerne i kok.

Hjernedrypp

Vi er alle imponerte over størrelsen og kapasiteten til våre egne hjerner, slik har det alltid vært. Det er ikke en eneste mor eller far som ikke skryter hemningsløst over hvor intelligent det praktisk talt nyfødte barnet deres er, som klarer å tilegne seg språk så fort. Hjernene til disse små barna høres så store ut at det knapt nok kan være plass til dem inni hodene deres, og som om ikke det var nok så sier vitenskapen oss at vi kun benytter oss av omtrent ti prosent av hjernekapasiteten. Hvor fantastiske er vi? Lingvisten Noam Chomsky mener at denne språktilegnelsen ikke er spesielt impo-nerende i det hele tatt. Han sier at det men-neskelige språket har utviklet og tilpasset seg våre evner over så lang tid, at det faktisk bare skulle mangle at vi klarte å lære oss det uten problemer. Språket er ikke en størrelse uav-hengig av oss som vi klarer å lære fordi våre evner er så fantastiske, snarere tvert i mot. Det vi kaller grammatikk er en abstraksjon og teoretisering av noe som for oss er helt naturlig; språket vårt er et system som er spe-siallaget for våre evner til å lære. Språket, kan vi si, er som et helt unikt mønster som passer perfekt i det tilsvarende mønsteret i hjernen vår.

En personlig beholder

Innledningsvis kunne det virke som om hjernen vår er helt fenomenal: Ikke bare klarer den å skape en setning som Brian Wilson er hjernen bak The Beach Boys og fak-tisk forstå den, «hjernen» kan også fungere som en metafor for å gjøre noe ganske annet forståelig. For, hva er det egentlig denne set-ningen klarer å forklare ved å benytte seg av metaforen Brian Wilson er en hjerne? Det er innlysende nok at han har en hjerne, men hvordan kan han være en sådan? At vi bruker ordet hjerne på denne måten, viser hvor stor betydning vår kultur tilleg-ger dette organet vi har i hodet. Metaforen fungerer fordi den viser til forholdet mellom hjernen og resten av kroppen vår; når fi n-grene mine trykker inn de riktige tastene på tastaturet slik at denne setningen jeg nå skri-ver skal gi mening, er det hjernen min som instruerer fi ngrene, og ikke omvendt. Brian Wilson er hjernen bak The Beach Boys er ment å formidle at forholdet mellom Brian Wilson og Beach Boys kan sammenlignes med forholdet mellom hjernen min og fi n-grene mine. Grunnen til at denne setningen nesten alltid vil tolkes slik er at vi har en forestilling om hjernen som overlegen krop-pen. Vi anser at vi og vår identitet eksisterer i hodene våre, heller enn i den ene kneskålen, og ikke uten grunn. Det fi nnes mennesker som overlever et tap av både det ene og det andre kneet, men ikke en eneste person som overlever uten hjernen.

Har hjernen pauseknapp?

Ett merkverdig aspekt ved hjernen er at den ikke ser ut til å kunne settes på pause. Det er rett og slett umulig å slå den av bare for en liten stund: slås den først av så er det for godt. Filosofen René Descartes baserte hele sin fi losofi på at hjernen alltid er i gang: Cogito ergo sum var etter hans oppfatning den mest grunnleggende sannheten. Den latin-ske setningen betyr Jeg tenker, altså er jeg, og dét igjen betyr at jeget eksisterer så lenge det tenker. Konklusjon? Dersom jeg tenker, så er jeg i live.

8

Han hadde et poeng. En ny teori om hvor-for vi drømmer vil i en eller annen forstand støtte et argument om at hjernen alltid er i aktivitet. Heller enn at vår søvnige drømming blir forklart som en metode for hjernen til å sortere nye inntrykk og gamle tanker som dukker opp igjen, og dermed sier at hjernen i tillegg til kroppen trenger nattesøvnen for å kunne fungere, sier den nye teorien at drøm-mer er en måte å lure hjernen til å la kroppen få hvile noen timer. Vi drømmer altså for at hjernen ikke skal bli rastløs og våkne, for da vil ikke kroppen få sin nødvendige hvile. Filosofen John Locke mente at selv om hjernen, eller sjelen som han kalte det, alltid er i aktivitet, så er ikke det det samme som å si at sjelen alltid tenker. Vi tenker blant annet ikke når vi sover. Locke hevdet at vi ikke alltid tenker, blant annet ikke når vi sover. Tenk-ning er en aktiv handling, og det forutsatt et språk. Dette betydde at et nyfødt barn ikke kunne tenke, slik Descartes mente.

Hvem er jeg? Hvor er jeg?

Vi har alltid hatt et klart skille mellom det som kan formidles med ord og det som ikke kan det. Det første kaller vi tanker og illustre-res metaforisk ved hjelp av det fysiske orga-net som er hjernen. Det andre kaller vi følelser og det illustreres metaforisk ved hjelp av et annet organ, nemlig hjertet. Alle mennesker er født med følelser, men kun det som lærer seg å beherske et språk kan formulere tanker. Etter at vi har lært oss å ta i bruk språket, er det fullstendig umulig å forestille seg hvordan det ville vært uten det. Vi har fortsatt følelser, men det er umulig å la være å i det minste forsøke å sette ord på dem. Vanligvis er det mislykket: når vi skal forsøke å forklare hvordan det føles å være forelsket, benytter vi oss av fysiske sympto-mer: Vi snakker om klamme hender, kribling i magen, svimmelhet og lignende, fordi selve følelsen er umulig å beskrive. Vi kan si at mennesket blir født med ute-lukkende følelser – ingen tanker overhodet – og at det vi klarer å si om det opprinne-lige følelseslivet vårt, er det vi omtaler som tanker. En tanke er i så måte helt avhengig av språk: å tenke er da å bruke språket, og føl-gelig ikke noe vi gjør hele tiden. Det er liten tvil om at vi ofte sorterer erfaringer igjennom bilder som vi får inn i hjernen ved hjelp av synsevnen, og at drømmer er et slikt eksem-pel hvor språket ikke er nødvendig; Barn drømmer også før de utvikler språk.

Ordbok

Mye av det jeg har sagt ovenfor er fi loso-

fi ske triks. Et utsagn som Tenkning er avhengig av språk, er kun sant fordi tenkning er ordet som ble gitt på den aktiviteten det er å bruke språket. På samme måte kan vi si at når en person sier Jeg er her, så betyr «her» det stedet i bak venstre øye, som kalles språksenteret i hjernen. Hvorfor? Fordi dette er stedet hvor setningen Jeg er her produseres, og ordet «her» er en preposisjon som viser tilbake til utgangspunktet. Du har altså ikke noe valg: dersom du kan snakke og stiller spørsmålet, Hvor er jeg? Så er det åpenbare svaret Her. Fordi dette kompli-serte fi losofi ske spørsmålet er nettopp dét – et spørsmål – og det å stille spørsmål er noe vi gjør med språket, og fordi vi vet hvor språk-senteret befi nner seg, så vet vi også hvor «her» er når vi svarer, så er svaret egentlig ganske enkelt. Det du refererer til når du sier «jeg» eller «meg» er, om vi skal holde oss til de fysiske metaforene, noe tilnærmet en ordbok. Det du refererer til er den delen av hjernen som behandler språk. I så måte kan personlighe-ten og identiteten din reduseres til ditt ord-forråd og din evne til å ta dette i bruk.

Aldri tidligere har det vært viktigere å ikke dømme en bok etter omslaget.

hjerne m1 (norrønt hjarni) den delen av sen-tralnervesystemet som ligger i hodeskallen få svulst på h-n / lilleh-n bakre, nederste del av hjernen / storh-n fremste og største del av hjernen / intelligens, forstand ha en klar h- / bruke h-n / ha både hjerte og h- både følelse og forstand / få noe på h-n bli altfor opptatt av / landets skarpeste h-r mest intelligente personer / h-n bak en plan skaperen, planleggeren

9

10

Bergensbølgen på teateret

De siste årene har den såkalte Bergensbølgen i musikk gjort seg gjeldende i landet. Det ikke like mange vet er at Bergen har avlet fl ere store frie teatergrupper.

tekst: Ann-Kristin Seljestokken kabbe13@hotmail.com

TEATER:

11

Frie teater- og dansegrupper har eksistert som begrep siden 1960-tallet. De har eksistert side om side med institusjonsteatrene og repre-senterer en annen kunstform. De frie danse-gruppene kom som en nødvendighet siden Norge lenge kun hadde en danseinstitusjon, Den Norske Nasjonalballett. Ville danserne jobbe med et mer moderne uttrykk, måtte de danne egne grupper. Teatergruppene består både av amatører og profesjonelle som i stor grad er utdannet i utlandet. Utenfor institusjonsteatrene kunne de arbeide fritt med andre teaterformer enn det tradisjonelle «tekst til forestilling». Eksperimentering i uttrykksformen var på 1980-tallet blitt vanlig hos de frie gruppene i Norge. Gruppene hadde vanskeligheter med å bli tatt seriøst av kulturpolitikere, og var lenge sett på som amatører, dvs. at de ikke har rett på økonomisk støtte på lik linje med de profesjonelle institusjonsteatrene. Etter at de frie sceniske gruppene fi kk en egen organisasjon, Teatersentrum, i 1977, kom initiativet for å få et bedre eksistensgrunnlag. Black Box-teateret i Oslo ble etablert som et fristed der gruppene kunne spille forestil-lingene sine. Med et svart tomt rom kunne de lettere jobbe med elementer som perfor-mance og likestilt dramaturgi. Det er ikke like lett på en tradisjonell titteskapsscene. Teatergarasjen i Bergen og Teaterhuset Avant Garden i Trondheim er nå sammen med Black Box kjent som scener som har som mål å vise eksperimentell internasjonal scenekunst. I tillegg har vi Bergens Internasjonale Teater (BIT). Siden 1983 har festivalen jobbet med å trekke internasjonale grupper til vestlands-byen. I 1990 ble Teatergarasjen deres offi sielle hovedscene. Alle norske frie grupper, også de som er plassert i Oslo, har blitt sett av et

internasjonalt ekspertkorps nettopp ved Tea-tergarasjen eller har blitt sendt ut av dem i sammenheng med blant annet BITs nettverk. Bergen er på den måten de norske gruppenes link til det internasjonale markedet. Teater-garasjen er på lik linje med Black Box og Tea-terhuset Avant Garden et sted som leier inn artister og grupper til hver enkelt forestilling. De lager ikke forestillinger selv. Gjennom disse får vi som publikum, i tillegg til scene-kunstmiljøet i Norge, tilgang på det siste og hippeste som skjer i verden. Det danner gro-bunn for en positiv utvikling for de frie grup-pene slik vi har sett de siste årene.

Baktruppen

Baktruppen ble etablert i Bergen i 1986. Deres første forestilling fant sted på Ole Bulls Plass der de – iført våte ullsokker – fremførte klas-siske norske dikt i mai året etter. Baktruppen er en av Norges største internasjonale sukses-ser. I Tyskland har de nærmest fått kultstatus. Det er også i Berlin de delvis var basert i en periode på 1990-tallet. Det er en klar sam-menheng mellom dette og populariteten de fi kk i denne perioden. Bergen har hele tiden vært hovedkontorets tilholdssted selv om de fl este medlemmene kommer fra Oslo og Øst-Norge forøvrig. Baktruppen jobber ut i fra en ikke-hierarkisk struktur. Alle medlemmene i gruppen jobber side om side uten en fastsatt leder, som for eksempel regissør. De blir sam-menlignet med den kjente gruppen Wooster Group fra New York da de begge jobber med det man kan kalle ubekymret tilbudsestetikk. Her skiller de seg fra en rekke andre frie tea-tergrupper. Ubekymret tilbudsestetikk inne-bærer ikke et brudd med – eller en reaksjon mot – teaterets konvensjoner og tradisjoner slik som Avant Garde-bevegelsen gjorde.

Derimot innser de at konvensjonene er der og velger å kommentere og leke med dem. Kunstnerisk har de ikke et spesielt uttrykk. De har jobbet med radio, CD-utgivelser, poli-tiske aksjoner og sitespecifi c performance for å nevne noe. Den engelske termen Live Art kan brukes på gruppen. De arbeider på tvers av kunstartene med det mål å vise en eller annen form for levende forestilling. De øver på scenen foran publikum for å vite hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Deret-ter arbeider de gjerne videre med begge ele-mentene i neste forestilling. Av og til går det virkelig galt, men det er sjeldent at publikum får det med seg. Det hele handler om kom-munisering, og ting som går galt kan være like mye verdt som alt annet. Under baktrup-pens forestillinger kan du som publikummer forlate salen. De har alltid plass slik at publi-kum fysisk har mulighet til det. Dessverre får ikke det bergenske publikummet muligheten til det denne høsten, da Baktruppen ikke har planlagt forestillinger her.

Jo Strømgren Kompani

Sammen med Agnes Kroepelien startet Jo Strømgren i 1998 Jo Strømgrens Kompani i Bergen. Målet var å produsere samtidsdans og -teater som skulle turnere over hele verden. Kompaniet vokste frem i miljøet rundt BIT, samt at det de siste årene hadde kommet en positiv strømning rundt de frie gruppene. Jo Strømgrens Kompani går inn for ikke å binde seg til noe som helst nettverk, selv om dette i mange tilfeller kan lønne seg. Ved å veksle mellom små utslitte spillesteder og store operahus jobber de med forholdet mellom

12

13

scene og sal i forskjellig skala. Jo Strømgren er freelancer på lik linje med artistene som er med i produksjonene hans. Han er regnet som en av Norges fremste koreografer. En rød tråd fi nner vi i den defi nerte stilen han holder i forestillingene sine. En blanding av dans, teater, fi lm og dukker mikset sammen med en absurd humor. Tema er ofte inter-nasjonale aktuelle temaer med et personlig perspektiv. Dette fi nner vi også i kompaniets Bergensaktuelle stykke Hospitalet. Stykket handler om isolerte mennesker i meningsløse miljøer og er en blanding av dans og teater i en burlesk fortellerstil. Målet er å være så individuelle som mulig, og ikke å følge poli-tiske eller andre samfunnsstrømninger. Hos-pitalet kan du se på BIT 13- 14. oktober.

NONcompany

Gruppen ble startet i Bergen i 2001 og består av fem faste medlemmer. Utover det ansetter de artister til prosjekter. Dette gjør de for å få nye impulser og utforske måter å tilnærme seg kunst på. Tverrkunstnerisk håper de på å lage tilgjengelige forestillinger. I NONcompany jobber alle sammen for et ferdig produkt. De som er på scenen jobber også «bak». Når du er på en forestilling med NONcompany ser du hva som skjer. Det er ingen bak scenen, hele maskineriet er visuelt for publikum. Det er ingen hemmeligheter. Man kan si at de går imot teaterets konvensjoner. Teater er teater, det er ikke noe vits i å late som om det er ekte. De inngår en annen kontrakt med publikum enn den som er gjeldende på de fl este insti-tusjonsscener: Vi vet at dere er der, og dere vet at dette er teater. I fl ere av forestillingene deres har de inkludert publikum, og det er ikke alltid de selv spiller roller på scenen. De er der som seg selv, noe som skaper en nærhet til publikum som den tradisjonelle Stanisalv-skij- skuespilleren kun kan strekke seg etter. I forestillingen 4forSøk som spilles på BIT 22. oktober leker NONcompany med fenomenet publikumsdeltagelse i media. Forestillingen er en kombinasjon av foredrag, TV, show og konsert der du som publikum blir bedt om å delta og si din mening. Husk for all del å ta

med deg telefon på denne forestillingen, den trenger du!

Transiteatret - Bergen

Transiteatret oppstod offi sielt slik det frem-står i dag i Bergen i 1999. Initiativtakere var Tore Vagn Lid og Tor Christian Bleikli. Begge er fremdeles administrativt ansvarshavende, mens Vagn Lid også er kunstnerisk leder. Transiteatret ønsker å gjenvinne et politisk engansjement i stykkene sine. De vil appel-lere til et moderne publikum; derfor utvikler de moderne uttrykksmiddel i forestillingene sine. De mener at de gjennom en kombina-sjon av musikk, kropp og bevegelser lettere kan nærme seg det abstrakte. De jobber altså med likestilt dramaturgi. Dramaturgi er de ulike elementene i en teaterforestilling og hvordan de samarbeider er avgjørende for den oppfattelsen publikum får. Tradi-sjonelt er det en hierarkisk dramaturgi som har vært gjeldende. Teksten er det viktigste, så kommer de andre elementene etter den. Transiteatret likestiller teksten med de andre virkemidlene. Altså med lyd, musikk, lys og lignende. Transiteatret har jobbet med Den Nasjonale Scene i Bergen og er dermed med på å åpne for en forening mellom institusjons-teater og frie sceniske grupper. I februar i år viste de forestillingen To be continued.. på Lille Scene på DNS. Dette var en forestillingsrekke på tre episoder. Nå spiller de videre på moti-vet fra disse forestillingene. 04- 06. november kan du gå på Teatergarasjen og se Hverken offer eller bøddel (To be continued... episode IV). I stedet for å benytte musikk som bakgrunn blir den en del av forestillingen. Et hørespill med musikk eller omvendt. På scenen ser du to skuespillere, to sangere og et lite orkester.

Carte Blanche

Dansekompaniet Nye Carte Blanche er ikke en fri dansegruppe. Den kan likevel nevnes siden den har hovedsete i Bergen, og er en viktig del av det kunstneriske miljøet i byen. I 1989 utropte kulturminister Hallvard Bakke en fri gruppe i Oslo, Carte Blanche fra 1984, til

et regionalt kompani lagt til Bergen. Ensem-blet er det eneste kompaniet for samtidsdans i Norge og sitter da med ansvaret for å spre interessen for kunstformen i landet. De har samarbeidet med fl ere kjente koreografer. De ble kjent over hele landet da de fi kk en av verdens mest anerkjente koreografer, Ohad Naharin, til å lage en helaftens forestilling spesielt for danserne i Carte Blanche. Minus2 Dans spilte for fulle hus både i Oslo og Bergen og fi kk seksere på terningene. I 2004 ble I lie, I speak sammen med Jaga Jazzists Martin Horntveth vist for et imponert publikum på Festspillene. Forestillingen har turnert både i Sverige og Danmark siden da. Den fi kk i 2004 Bergensprisen for Årets beste forestilling. Du kan se den 25. og 26. oktober i ønskereprise. Årets forestilling Love spilles på Teatergara-sjen 14.- 17. samt 21.- 24. september. Du får se hele tre forestillinger på samme kveld, to av dem er helt nye i verdenssammenheng. Den siste forestillingen Love har gitt navnet til trioen. Verket hadde urpremiere i 2002 med Ohad Naharins kompani Batsheva Dance Company. Både publikum og kritikere elsket forestillingen, og det er ingen grunn til at ikke du vil gjøre det også.

Smørbrødbordet Teatergarasjen

Bor du i Bergen må du benytte sjansen til å få med deg noen av verdens største og fremtre-dende scenekompanier. Teatergarasjen har billige billetter til studenter. Noe er gratis, ellers varierer prisene fra 30 kr til 100 kr. I programheftet denne høsten fi nner du noe for enhver smak. Og husk: det er ikke alltid nødvendig å «skjønne hva de mener». Det som er viktig for mange teatergrupper er at du som individ skal få noe ut av forestillin-gen. At du får andre assosiasjoner enn den som sitter på stolen ved siden av deg er bra. I kunsten er det ingenting som er mer riktig enn noe annet. Kom deg av gårde til Tea-tergarasjen og få noen nye inntrykk av hva teater kan være.

Bildene er hentet fra «Hospitalet», Jo Strømgren kompani, mars 2005

foto: Elizabeth Pettersen

14

TEMA: FOTOEKSPERIMENTERING

foto: Elisabeth Pettersen

15

foto

: Mat

z Lan

de

16

never fade awayMed en stemme like distinkt som det uvanlige fornavnet har Emmylou Harris satt etterrykkelig merke etter seg i amerikansk musikk.

tekst: Anders KjellevoldAnders Kjellevold@student.uib.no

foto: Escott, Colin: Portraits booklet (Reprise 1996)

MUSIKK:

v

17

En ung Emmylou Harris

Emmylou Harris ble født i 1947 i Birmingham, i staten Alabama i USA. Hennes far var yrkesmilitær, og hun vokste opp i en forstad til Washington DC, der han var stasjonert. Som ung var hun del av folk-scenen som blomstret i USA på 1960-tallet, og hun tilbrakte noen år i sjangerens sentrum: Greenwich Village i New York. Oppholdet resulterte i et mislykket soloalbum, et kort ekteskap og hennes første datter. Hun fl yttet via Nashville tilbake til foreldrene i Washington, der hun fortsatte å opptre som del av en trio.

Grievious Angel

Det var under en klubbkonsert med denne trioen at hun ble oppdaget av Chris Hillman fra The Flying Burrito Brothers. Han introduserte henne for ex-burrito Gram Parsons, som letet etter en kvinnelig vokalpartner. Parsons blanding av rock og country var banebrytende, men for Harris betydde han først og fremst et møte med countrymusikken, som Parsons elsket. Det er på Parsons to soloalbum GP og Grievious Angel at Harris’ kvaliteter som vokalist virkelig kom frem. Forholdet mellom Harris og Parsons var tett og dynamisk og har hatt stor påvirkning på hennes karriere. Hans død av en overdose på et hotellrom i nærheten av Joshua Tree National Monument i California likeså. Lite skal her sies om Parsons livsstil, annet enn at den skremte hardbarkede Keith Richards i Rolling Stones. Parsons gjorde varige inntrykk på Harris, som hun tok med seg også etter at asken hans ble spredd i ørkenen ved Joshua Tree. Man kan høre det i «Boulder to Birmingham». I Parsons hadde hun funnet sin musikalske mentor, men også lært av hans feil. Emmylou Harris har hatt en karriere uten de ødeleggende sidespor som mange av hennes bekjentskaper i musikken har vært innom og kanskje ikke overlevd.

Alle dører åpne

Preget av Parsons død innledet hun en lysende solokarriere. Hun har hatt fl ere topp 10-hits i USA, blant disse «That loving you feeling again» med Roy Orbison, en av mine helter, og «(Lost his love) On our last date». Sammen med de profi lerte countryartistene Dolly Parton og Linda Ronstadt ga hun ut «Trio»-albumene, som vi kan regne som hennes kommersielle høydepunkt. Fans av The Band vil kanskje huske at hun er med på Scorseses dokumentar om deres avskjedsskonsert «The Last Waltz». Legger man til samarbeid med artister som Willie Nelson, Bob Dylan og ikke minst Neil Young får man en imponerende merittliste. Det kan

synes som om alle dører har stått åpne når det gjelder hvem hun har arbeidet med og hvilke sanger hun har fått spille inn.

Anbefalt lytting

Rundt 30 år som artist har resultert i et ganske stort kildemateriale. En habil låtskriver til tross, Emmylou Harris’ plater er dominert av låter ført i pennen av andre enn henne selv (selv om mange av disse er skrevet for henne). Hennes store talent er å få disse slik hun selv vil, å sette sitt stempel på dem. Eller bare å synge helt enormt bra. Emmylou har uansett en masse låter verdt å lytte til. Sammen med Gram Parsons spilte hun inn «In my hour of darkness» og den eneste (for meg) akseptable versjonen av «Love hurts», som disse to gjør mange ganger bedre enn den mer kjente til Nazareth. Nevnte «Boulder to Birmingham» (hennes egen), spilt inn kort tid etter Parsons bortgang, er glimrende. Hennes versjoner av Beatles’ «Here there and everywhere», Dylans «When I paint my masterpiece» og den gamle standarden «Save the last dance for me» er også meget bra. En annen god låt er «That loving you feeling again», en klassisk myk popsang. Vil man i det heletatt anskaffe seg en samle-cd som er representativ for hennes karriere, vil Portraits (Reprise 1996) være et bra valg. Av enkeltalbum kan man fremheve Wrecking Ball (Elektra 1995), et av hennes senere, hvor hun har beveget seg godt bort fra kjernesjangeren country. Spesielt markant på denne platen er tittelsporet skrevet av Neil Young, og «Where will I be», sistnevnte av produsent Daniel Lanois, som tidligere har produsert blant annet U2. Legg merke til hvordan hun synger den laveste tonen som om den egentlig ikke er der, samtidig som hun hele tiden kan høres tydelig. Fallet i stemmen, overgangene, og timingen i stemmen er karakteristisk for måten hun synger på. Arrangementet er også glimrende.

Sangene og hvordan de synges

For en lytter som meg, som kan få nok av steelguitar og andre klassiske element i countrymusikken, er Emmylou Harris en artist som jeg liker på tross av fl ere av mine vanlige preferanser. Her blir likevel sjanger uvesentlig. For til sist står jeg likevel igjen med to ting jeg søker i musikken: Gode sanger og gode sangere til å synge dem. Emmylou Harris befi nner seg blant de sistnevnte.

Kilder:Ankeny, Jason: Emmylou Harris biography. http://www.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&sql=11:u1uh6j2h71t0~T1 Escott, Colin: Portraits booklet (Reprise 1996)McLeod, Ernest: Emmylou Harris. http://dir.salon.com/story/people/bc/1999/10/21/harris/index.xml

18

er du alene?tar du datasikkerhet og maskinen din på alvor? Det er lovløse tilstander i den digitale ville vesten.

Tekst: TareqIllustrasjon: Bernt Humberset Hagen

DATA:

19

Selv om de fl este HF-studenter lever i en akademisk og til tider svært så teoretisk univers, er det i blant nødvendig å titte inn i den virkelige, virtuelle verden. Der er det mange ulumskheter. De fl este vet i dag at det ikke er hundre prosent trygt å reise rundt på Internett. Internett har blitt en ny type vill vest, hvor konstitusjonelle lover og regler ikke gjelder som i virkeligheten, og hvor skurker og kriminelle kan boltre seg, ofte tilnærmet fritt. Som intetanende bruker risikerer man å komme over kjipe og forbudte sider, eller man kan utsette seg for styggedom som skader datamaskinen, som virus og dataormer. De siste årene har man dog sett en utvikling innefor typen Spyware, en utvikling bemerkelsesverdig mange nordmenn overhodet ikke har fått øynene opp for.

Skjulte trusler

Dette er en artikkel i kategorien «Atrium hjelper deg». Den skal så frykt og bekymring hos deg som data- og internett-bruker, og sørge for at du får blikket opp fra pensumboka og dataskjermen, og ser de faktiske forhold i den verden vi foreløpig har endt opp å leve i. Det er en kjensgjerning at de fl este unge mennesker i Norge i dag har en egen bærbar eller stasjonær PC. Av denne grunn har jeg blitt overrasket over å se hvor liten kunnskap de fl este har omkring det å beskytte datamaskinen mot potensielle trusler, trusler som både kan herpe maskinen, eller stjele sensitiv informasjon. De fl este har i lang tid kjent til truslene fra virus og dataormer. Dette er noe vi har hørt om i 10 år tross alt, og gjerne mer. I standardpakkene til Windows får vi med

både Norton Antivirus og brannmurer og sanntidsbeskyttelse, som duller oss inn i en illusjon om at maskinene er trygge. Mange er også pålogget nettverkene til arbeidsplasser, eller på universitetet, og hvor eierne av disse nettverkene gjerne har en ekstra sensitiv beskyttelse installert. Under disse forholdene er det lett å slappe av. Den nye utviklingen har lært seg å omgå slike beskyttelsesmetoder. De nye truslene på Internett heter Spyware, Trojan Horses, Browser Helper Objects, Hijackers, Phishing, adware og malware. På norsk omtales de generelt som Spionprogrammer, noe som for øvrig er en ekstremt bred defi nisjon, men dekkende nok i denne sammenhengen. Å gå inn på hver enkelt av disse forskjellige typene spionprogrammer vil ta for mye plass i denne artikkelen. Det vi kan forholde oss til, er at alle disse truslene ikke er virus per defi nisjon. Av selvsamme grunn vil en vanlig datamaskin, med et vanlig anti-virusprogram, få problemer med å oppdage og fjerne disse truslene. Mange som har ervervet seg en datamaskin, og som har surfet en del rundt, har etter hvert oppdaget at maskinen arbeider tregere, oppstarten går saktere, og maskinen oppfører seg generelt merkeligere. Svært ofte tror man at det dreier seg om at man trenger mer minne, Ram, etc. Slik er det ikke. De fl este maskiner som har blitt bygget i løpet av de siste par årene er mer enn nok kraftige til å kunne takle dagens programvare og internetttrafi kk. Problemet ligger svært ofte heller i det faktum at man gjennom surfi ngen og nedlastningen av gratis programvare har fått adskillige småprogrammer, reklameprogrammer med overvåkningseffekt, og forskjellige typer verktøy som starter opp samtidig som operativsystemet (Windows), og som ligger og surrer og går i bakgrunnen.

La meg komme med et eksempel: En kompis av meg kjøpte for litt over et år siden en helt ny, og etter datidas (og fortsatt i dag), kraftig og rask laptop. De siste månedene har han likevel fått store problemer med maskinen. Den oppførte seg rart, arbeidet sakte, og var i stor grad mer til irritasjon enn til nytte. «Atrium hjelper deg» tok saken. Ved hjelp av to kjente antispionprogrammer, Spysweeper og Panda Platinum, tok vi et dypt- og gjennomgående søk av harddisken. Resultatene var overraskende for ham, selv om de i realiteten ikke burde være det. Maskinen var full av spycookies, fl ere varianeter av adware (aktive reklameprogrammer som loggfører dine nettvaner), samt et par stygge tilfeller av System Monitors og Keyloggers. De siste er designet for å kunne følge med på alt som skjer på maskinen, fra tastetrykk, besøkte nettsteder, samt museklikk. Kompisen min ble som sagt veldig overrasket, for ikke å si skremt. Det verste var faktisk at han hadde så mye rart på maskinen sin, gjemt såpass dypt og i forskjellige fi lmapper, at det var helt å umulig å bli kvitt alt sammen. Harddisken hans måtte rett og slett formateres. Hans lærdom må sies å være at det er best å være føre var.

Nett-svindel

Siden 2000 har det virtuelle kosmos sett fl ere og fl ere eksempler på svindel on-line. «Alle» har hørt om noen som har fått tappet kontoen sin for mer eller mindre ubetydelige beløp, og på nyhetene ser man en sjelden gang innslag som omhandler dette nye problemet. Problemet er at nordmenn foreløpig ikke har tatt trusselen på alvor. I USA er dette allerede big business. Det mest kjente norske eksemplet på såkalt phishing kom i påsken i år. Nett-kriminelle hadde sendt ut e-poster til et tilfeldig valgt antall kunder i DnB NOR, og bedt dem fylle ut et skjema med kontoinformasjon. Opportunistene

20

gjorde dog et svært dårlig forsøk: selv om det elektroniske brevet var svært likt DnB NORs design, var mailen skrevet på engelsk, og kundene ante uråd. Eksemplet er likevel ikke enestående. De siste par årene har det blitt rapportert om atskillige tilfeller av til dels store svindelaksjoner, fra New Zealand til Israel og Brasil, som har gått ut på at datakriminelle har forsøkt å tilegne seg økonomisk kapital eller tankegods ved hjelp av ulike typer spyware. I Brasil har man for eksempel et veldig svakt regelverk mot hacking og datakriminalitet, og det anslås at åtte av ti hackere kommer fra Brasil. Og om man kanskje ikke er redd for å bli tappet økonomisk, så kan det være en plagsom tanke at «noen» sitter og overvåker og loggfører nettbruken din, for ikke å snakke om at datamaskinen blir plagsomt tregere. Webroots automatiserte skanneverktøy, Phileas, har siden begynnelsen av 2005 funnet og identifi sert en fi redobling av antall sider som sender ut spyware, men som kanskje er mer interessant, eller bekymringsverdig (utfra hvordan man velger å se på det), er det pågående våpenkappløpet. Teknouniversets ville vesten er en arena hvor de «slemme» og de «snille» har en stadig pågående kamp om å utmanøvrere hverandre, og om å hele tiden være de andre i forkjøpet, være smartere, raskere, mer komplekse, også videre.

Et must for framtida

Generelt sett kan man si at følgende handlinger eller elementer er symptomer på spyware av forskjellig slag: 1) Datmaskinen bruker lengre tid enn normalt på å starte opp. 2) Datamaskinen jobber tregere enn til vanlig. 3) PC’en er mer ustabil, og må oftere re-startes 4) Du får mer pop-ups (sprettopp-reklame) enn normalt, og gjerne selv når du ikke er tilkoblet Internett. 5) Du har lastet ned og installert gratis programvare. I tillegg er det 100 % garantert at du har spyware på maskinen dersom du har lastet ned og installert fi ldelingsprogrammene Kazaa, BearShare, eller andre reklamefi nansierte fi ldelingsprogrammer. Grunnen til at slike programmene ofte er gratis, er nemlig at reklameselskaper fi nansierer utviklingen av disse (noe man kan lese i lisensavtalen, men som de færreste orker å gjøre, og hvor man også forplikter seg til å godta installasjonen av adware). I tillegg kan man generelt si at dersom man surfer så lite som to til fi re timer i uka, uten å ha installert anti-spyware eller aktivert brannmur på maskinen, er det stor sjanse for at maskinen er infi sert. I lang tid har man hatt den forestillingen av at det er virus og ormer man må beskytte seg mot. Den nye, digitaliserte virkeligheten

er mye mer kompleks enn som så, og spyware er nok høyst sannsynlig den nye, store utfordringen internett og dataverdenen står overfor. Dersom man ønsker å fortsette sin ubekymrede surfi ng på internett, er man simpelthen nødt til å skaffe seg et antispionprogram, og dette er noe både akademistudenter og den norske befolkning bør innse først som sist. Det fi nnes atskillige programmer som kan beskytte din personlige datamaskin og dine personlige opplysninger, men som i dataverden er det som i den virkelige: man får det man betaler for. Det vil si at kvaliteten på gratis antispionprogrammer er så som så, mens man for et godt antispionprogram må betale rundt 200 – 300 kroner. De mest kjente gratisprogrammene er Spybot Search & Destroy og Ad-Aware free, mens de mest kjente (og beste) betalingsversjonene er Webroot’s Spy Sweeper, Panda Antivirus (også med antispionfunksjon), Sunbelt’s Counterspy og eTrust PestPatrol. Dersom du tror at maskinen din kan være infi sert, kan du laste ned en 14 dagers prøveversjon av Spy Sweeper på www. Spysweeper.no, og som foretar en rask og grundig sjekk av maskinen din, eller les mer på www.spyware.no.

Foto: Bjarne Oppedal

Foto: Matz Lande

21

TEMA: FOTOEKSPIRIMENTERING

ubehagelig behagelighet

Krakow nå: 2 uker, et inntrykk, en forestilling og litt dårlig samvittighet.

tekst: Ida Slettevoll og Dorte Dahl Grønnevet ida.slettevoll@student.uib.no / dorte.gronnevet@student.uib.no

Så dette er Polen, tenker vi. Det er en onsdag med blå himmel. Vi er på leilighetsjakt i Krakow, vår nye hjemby de neste fi re månedene. Byrået som hjelper oss har spesialisert seg på utenlandske studenter, og vi har fått guide og kart. Leiligheter i alle fasonger. Mennesker av alle sorter. Bygninger, parker og veier om hverandre. Guiden vår har ikke lite å fortelle, han peker og gestikulerer i vei. «The polish people won t̓ kill you, but they do steel from you». Akkurat. Vi står og venter på grønt lys i noe som virker som en evighet, mens slanke, elegante kvinner tripper forbi. Farget hår og korte topper. I parken ligger uteliggere stablet på benker og sover. Noen eldre menn sitter og spiller sjakk i all høytidlighet. Det er som å være med i en

Klumpete nordmenn i technotaxi

Kall oss for all del ikke turister. Vi er ikke som dem. Vi er ikke som andre klumpete nordmenn som renner ut av de hvite bussene for et shoppingstopp, eller som de som er på fi rmatur og røyker på fortauet utenfor SAS-hotellet, mens de gleder seg til billige drinker. Vi er ikke som dem. Vi sier «przeprasam» i stedet for «unnskyld» og stikker kartet lenger ned i veska, slik at ingen skal se at vi ikke kjenner veien. Vi vet hvor vi skal, hvor vi vil. En kveld tok vi technotaxi hjem. For 20 norske kroner suste vi rundt i en sofa som var festet på en sykkel, mens Scooter sang «How much is the fi sh?». Det var sært, og med litt alkohol innabords ble

fi lm av Polanski. Alle inntrykkene gjør oss litt svimmel, men ingen kan kalle oss uforberedt. Vi har da utdannelse. Og et åpent sinn. Vi er da ikke av typen som lar oss skremme av store bokstaver i Drammens Tidene. «Se opp for polakker som roter i søpla! Dyr emballasje = å be om innbrudd!». Så latterlig! Vi vet heldigvis bedre. Vi vil jo oppdage den polske folkesjela. Vi har holdt en nøytral holdning til kommentarer av typen «skitten og forurenset-østblokk». Naturligvis har vi også forbeholdt oss kritiske til reisereportasjenes beskrivelser. Krakow som romantisk historietime. Nåja.

KOMMENTAR:

det også hysterisk festlig. Vi tok bilder og fi kk latterkrampe. Sjåføren ba oss om å ikke ta bilde. «My wife don t̓ like it», sa han. Og vi ble stille, betalte og sa god natt og takk på polsk, og sletta bildet på digitalkameraet da vi kom hjem. Man kan spørre seg om det er slike arbeidsplasser turismen skaper. Technotaxi på sykkel? Er virkelig drømmen å kunne selge feit kebab og teite plastikkleker til turister? Sitte som dovakt, være mimeartist i solsteiken på markedsplassen eller dele ut uendelige mengder med fl ygeblad som ingen vil ta imot?

Vårt Krakow

Det er selvsagt lett for oss å si at vi synes det er teit. Vi har råd til å la være, til å gjøre noe mer fornuftig om man kan kalle det det. Vi kan surre rundt på norsk studielån. Likevel, burde man ikke etterspørre noe bedre, noe mer verdig? Hvor er interessen for det som egentlig kjennetegner Krakow? Mørke, lokale jazzklubber. Lange køer foran teateret. Gamle skikker og tradisjoner. Jødene har satt sine spor. Det samme har kommunismen. Vi vil lære. Vi vil se. Vi vil oppdage mer. Finne de rare bakgatene som guidebøkene ennå ikke har oppdaget. Sitte på brune steder å drikke øl og lese polske tidsskrifter og dikt. Være intellektuelle. Diskutere overgangen til demokratiet. Prøve typiske nasjonale retter, og forklare dem ut ifra en historisk kontekst. Se gamle, polske svart-hvitt-fi lmer, kanskje. Aller helst gå i ett med de polske studentene på Jageillonian universitet. Og fortsette å se hvordan damen i butikken lyser opp når vi bestiller skinke på polsk. Dette liker vi. Vi er nemlig ikke som norske turister. Vi vil mer. Men er litt glad for at McDonald’s ligger på hjemveien.

Fin erfaring, men ikke vår greie

Vi er en liten norsk gruppe. Kanskje går vi glipp av noe, men det er godt å ha hverandre. For å utveksle erfaringer naturligvis. Vi er klar over at vi hadde lært mye ved å bo hos en polsk familie. Likevel lar vi det ligge. Det er nå vi har sjansen, hvorfor ikke? Vi kan bo sammen i digre, nyoppussa leiligheter midt i sentrum for en billig penge. Trygt og godt. Vi er på tredje visning. Vi spør husverten og guiden om branntau og brannslukningsapparat til leiligheten. De ler og spør nervøst om vi har tenkt til å «make a fi re». Morsomt, tenker vi og undersøker om man kan klatre ned fra vinduet i bakgården. Det kan man ikke. Bak et ikonmaleri fi nner vi sikringsskapet. «You are so smart!», sier vår guide og beveger sikringene opp og ned på gøy. Jippi, vi har disco i gangen. «When Kurt

Nilsen sings Bono-song, I get chickenskin,» sier den Norge-interesserte guiden vår. Vi har plutselig et rart bilde av guiden vår i hodet, og vi forsøker å tenke på noe annet. Som at vi snart får egen leilighet. Med vaskemaskin. Egen vaskemaskin.

Å, jeg fi kk vasket klær i dag, sier vi til hverandre over restaurantbordet.

De andre nikker og smiler forståelsesfullt. Vi unner hverandre dette. Å oppsøke et vaskeri er ikke helt vår greie. Vi liker å gjøre det selv på vårt fl islagte bad. Det er ikke det at vi ser ned på de som bor på PIAST, studenthjemmet utenfor sentrum. Vi bodde der jo selv i en uke. Alt funket mer eller mindre på en eller annen måte. Det var kanskje ikke strøm i alle kontaktene, og melken i kaffen delte seg i små fl ak som duppet rundt omkring. Men vi fi kk ikke hetta av den grunn. Vi har da beina godt planta på jorda, men samtidig skal vi jo tross alt studere. Det er godt å ha sitt eget sted, og vi er en erfaring rikere.

Absurd

Vi lever et merkelig liv. Gjennomsnittslønnen til en polakk er ca. ti kroner i timen. Vi har 50.000 på konto. Det er absurd, og vi vet ikke helt hvordan vi skal forholde oss til det. Hvordan oppfører vi oss når vaskedamen kommer for å tørke støv? Burde vi kanskje ta i et tak? Eller gi ekstra driks? Vi er ikke vant til disse forskjellene. Det er ubehagelig, men det er lett å venne seg til behagelige vaner. Vi spiser ute tre ganger om dagen. Vi tar taxi når vi ikke gidder å gå. Vi har piknik i parken og planlegger neste storbybesøk til helgen. Dessuten må vi snart ha en fest. Vi spøker med at vi vil ta taxi over grensa til Slovakia. Det er jo bare for gøy. Vi ler og ser på kartet. Synd at en fjellkjede står i veien. Vi tar gondolheisen i stedet, går de siste hundre meterne selv, tar et bilde og reiser hjem. Så dette var Slovakia, tenker vi. Hjemme i Krakow tar vi hode-skulder-kne-og-tå på polsk etter en to-timers busstur. Vi går hjem uten å bruke kartet, og i oppgangen blir vi invitert på middag hos vår polske nabo. Det er gått 2 små uker. Det blir nok en fi n høst.

24

livskvalitet fra Stiga

«det som var gøy før, må vera gøy no óg»

tekst: Helene Angelica Lindqvisthelene.lindqvist@student.uib.no

foto: Elizabeth Pettersen

Bordhockeyspill fra Stiga. Storebroren min fi kk det til jul da jeg var liten. Tror faktisk han hadde to stykker. Jeg spilte mot ham noen ganger, men tapte alltid, så det var ikke noe gøy. I Bergen er det en gjeng som driver aktivt med bordhockey. De har en egen gruppe innen studentidretten, BSI. Gruppa er nyoppstartet og i etableringsfasen, og med et sterkt ønske om PR. Gjennom de rette kontaktene greide de å ordne en dobbeltside i Atrium.

Rødt hår og briller

Treninga begynner klokka fem. Fotografen og jeg kommer fem over, og er så å si de første. Én har kommet før oss. Han sitter i sofaen utenfor grupperom 5 på realfagsbygget og venter på de andre. Jon Andreas Hestad forteller at treningene sjelden begynner presis. Etter hvert dukker fl ere opp, blant andre leder Arne Holmin. Han låser opp rommet, og vi andre følger etter. Pent innpakkede stigabrett blir båret inn og pakket ut. Målene ligger i sin egen pose og Arne fordeler dem på de forskjellige brettene. Brettene blir så festet fast i bordene med tape. Sånn grå. Ekstra sterk. Arne prøvespiller spillerne for å se at de fungerer skikkelig. Vi får vite at foreningen akkurat har kjøpt inn femten nye brett. Det høres mye ut – men så varer et brett omtrent bare et halvår før det blir utslitt. Tavla er full av matematiske formler. Disse

25

blir visket ut og erstattet med en partigallup. Den viser at det er de borgerlige partiene som står sterkest hos disse guttene. For de er gutter. Noen veldig høye, et par med rødt hår og en med briller. - Vi trenger fl ere jenter! sier Jon Andreas. Det er sju oppmøtte i dag. BSI bordhockey har fem betalende medlemmer, og målet er å være cirka ti på hver trening. Et rutesystem tegnes opp på tavla, uten å viske ut partigallupen. Kampene kan begynne! En kamp varer i fem minutter; alle spiller mot alle, og det byttes på å ta tida.

Inspirasjon fra Trondheim

Bordhockeymiljøet i Bergen består av BSIs treninger tre dager i uka, og en liga en gang i uka. Treningene er mye for å rekruttere til miljøet, men også for å trene til ligaen. Bergensligaen, som spilles onsdager på MI, har eksistert i rundt to år, altså lengre enn BSI bordhockey. Trond Selseng var den som tok initiativ til en bergensliga i bordhockey. - Hvor fi kk du idéen fra? - Jeg studerte i Trondheim for 5-6 år siden, og var med i bordhockeymiljøet der. Da jeg fl yttet til Bergen fi kk jeg lyst til å starte noe lignende her. Trond har reist en del i forbindelse med idretten sin. Han har spilt turnering i Moskva, og i sommer deltok han i VM i Riga, Latvia. Han er for øvrig nummer 12 på norgesrankinga, og best i Bergen.

- Det er et veldig bra bordhockeymiljø i Norge, vi er en skikkelig sammensveisa gjeng!

Bergen Open

I tillegg til NM er det vanligvis sju nasjonale turneringer i året. Bergen Open arrangeres den 1. oktober 2005, sannsynligvis i kantina på realfagsbygget. Store deler av norgeseliten er ventet å komme. Dersom det melder seg på nok jenter, vil det dessuten bli en egen jenteklasse, i tillegg til åpen klasse. Jeg henger meg litt opp i dette. Er ikke dette kvinnediskriminerende? Som om det er gitt at en gutt kommer til å vinne åpen klasse? - Jentene vil ikke spille mot guttene, sier Arne. - Dessuten har de aldri hevdet seg i toppen av rangeringene, og det er viktig at grupper i utvikling får sin egen klasse, sier Trond. Flere av de andre blander seg inn i diskusjonen. Ingen er enige med meg. Når det gjelder NM i bordhockey, så ble det første gang arrangert i 1991. På hjemmesiden har jeg lest at det jobbes med å få NM i 2006 til Bergen. Jon Andreas forteller at det sannsynligvis ikke kommer til å skje, men at Bergen nesten er garantert NM i 2007. - Hvem bestemmer det? - Det er eldsterådet….. eller forresten kanskje ikke de heter det. Han roper ut i rommet, og får svar fra Trond. Det er visst

styret som bestemmer det. En gruppe på 5-6 stykker.

DVD

Finnes det noen spesielle anerkjente triks innen dette tro? Jada. Arne demonstrerer det såkalte Aspenström-trikset: Venstrevingen beveger seg bak motstanderens mål med pucken og skyter den over og inn i mål. - Dette trikset er så å si umulig, men slike triks må man kunne for å spille mot de virkelig gode. - Vi har planer om å lage en bordhockey-DVD. Med alle de beste triksa. Vi har prøvd å fi lme noe tidligere. Problemet er kameraet. Siden spillet er så lite går det også veldig fort – og man må ha et veldig bra kamera for å se det i slow motion.Arne fi kk interessen opp for bordhockey under en turnering i forbindelse med lanseringa av fi lmen Buddy. Under NM i fjor kom han på 48-plass av ca 60 deltakere. - Hva er ditt beste bordhockeyminne? - Sosialt eller rent bordhockeyteknisk? - Det velger du selv.Men det er veldig bråkete i rommet. Støynivået kan være høyt når sju gutter spiller bordhockey samtidig. Arne sier noe om et kretsmesterskap og en bankett og en singstarkonkurranse. Jeg får ikke med meg hva han sier. Men det var sikkert et fl ott minne. Som det står på hjemmesida: BSI bordhockey er for deg som vil ha betra livskvalitet.

26

vi glemmer ikke 5. november

Det er ikke 400-årsjubiléer hver dag. Og i hvert fall ikke for noe så viktig som feiringen av det mislykkede attentatet mot Parlamentet i England.

tekst: Even Onsager Even.Onsager@student.uib.no

27

«Remember, Remember the Fifth of Novem-ber The Gunpowder Treason and Plot I know of no reason why the Gunpowder Treason Should ever be forgot»

(engelsk barnerim)

I 1603 døde dronning Elizabeth I. I sin tid som monark hadde hun vært notorisk vanskelig å ha med å gjøre overfor katolik-ker. Det hele gikk tilbake til Henrik VIIIs disputt med Roma, men mer direkte til 1570 da Elizabeth ble lyst i bann av Pave Pius V i Roma for å være en hedning. Bannbullen ble banket opp på døren til biskopen i London av katolikken John Felton som en parodi på Martin Luther. Elizabeth hadde tydeligvis ikke humor, for Felton ble senere henrettet. I 1571 fi kk hun endog igjennom en lov som forbød bannbuller fra Roma og i 1593 var hun ikke snauere enn at hun fi kk igjennom en lov med det selvforklarende navnet «Act Against Papists». Dette hysterisk rasistiske dokumentet er morsom lesning for oss idag, men det var vanskelige tider for Englands katolikker. Men i 1603 døde hun, og katolikkene øynet håp. Dessverre viste det seg at etterfølgeren Jakob I ikke var særlig mye hyggeligere.

Konspirering

I desperasjon samlet det seg en gruppe av fem katolikker på en pub i London. Tallet ble senere utvidet til tretten. De ville sprenge House of Lords i luften på en dag kongen skulle være tilstede. De tidligste møtene blant attentatmennene var i 1604, og i mars 1605

fi kk de på mystisk vis disponere en kjeller rett under Parlamentet, muligens gjennom kontaktene til en av attentatmennene. Guy Fawkes, en av mennene, begynte å stable kruttønner dårlig gjemt under kvist og kvas i kjelleren. Etterhvert ble det 36 tønner med krutt. Den 5. november, dagen da de hadde planlagt å sprenge Parlamentet, ble Fawkes tatt på fersk gjerning i kjelleren, og han ble torturert. I løpet av noen dager ble alle tretten arrestert før de ble henrettet tidlig på året i 1606. Det som avslørte dem var muligens et avslørende brev skrevet av en av mennene. Imidlertid er det mulig at dette var et falsum for å lettere få dem dømt. Muligheten har også vært luftet for at en eller fl ere i grup-pen var dobbeltagenter som hadde informert kongen. Uansett mislyktes attentatforsøket totalt.

Fra bål til Vendetta

Så hvorfor husker vi dette idag? Etter avs-løringen bestemte Kong Jakob at «The Gunpowder Treason» aldri skulle glemmes, og slik ble det. Godt hjulpet av barnerimet, selvfølgelig. Hendelsen har etterhvert ført til en stor markering. Hver 5. november i England feires det som idag kalles Bonfi re Night, hvor det i feiende fl ott engelsk bisarr-høytid-tradisjon brennes staker med bilder av Guy Fawkes. De to siste linjene av barnerimet går forøvrig som følger: «And what shall we do with him? / Burn him!» Barnerimet fordømmer altså attentatmen-nene med et rungende «God save the King!». Men man kan spørre seg om attentatmen-nene kanskje var legitime opprørere. De til-hørte en kuet minoritet, og de så ingen annen utvei enn å ty til vold, en situasjon som høres merkelig kjent ut også innen dagens politiske hverdag. I tegneserien V For Vendetta er hoved-personen inspirert av Guy Fawkes. Det ble klart på idéstadiet mellom forfatter Alan Moore og tegner David Lloyd at hovedper-sonen «V» skulle ha en Guy Fawkes-maske og sprenge Parlamentet i moderne tid. Lloyd sa til Moore:«I was thinking, why don’t we portray him as a resurrected Guy Fawkes, complete with one of those papier mache masks, in a cape and conical hat? He’d look really bizarre and it would give Guy Fawkes the image he’s deserved all these years. We shouldn’t burn the chap every Nov. 5th but celebrate his attempt to blow up Parlia-ment!»

Feir!

Lloyd er nok ikke alene om å mene dette. Tvert imot er det tydeligvis en populær tanke. Den erke-anarkistiske og subversive tegneserien er nå blitt Hollywood-fi lm, og det blir svært spennende å se fi lmen, på fl ere nivåer. Den har latterlig nok premiære 4. november i USA. Det later til at vi skandinaver må vente til mars. Det er likevel ingen grunn til ikke å feire. I dagens norske samfunn hvor vi importerer tildels meningsløse høytider fra USA, er det bra for balansens del å importere meningsfylte, sprø og morsomme høytider fra England. Dessuten er det gøy med bål. Jeg anbefaler herved alle om å sammen feire dette historiske 400-års-jubiléet! Så kan du og den konservative kameraten din krangle om dere egentlig feirer at Guy Fawkes blir brent eller om dere hedrer hans minne.

Kilder: http://www.bonefi re.org/ http://www.gunpowder-plot.org/ http://www.shadowgalaxy.net/Vendetta/fawkes.html Alan Moore & David Lloyd: V For Vendetta , DC Comics, 1988 James McTeigue (regi): V For Vendetta , Warner bros, 2005

28

Foto

: Bja

rne

Opp

edal

29

Foto: Elisabeth Pettersen

Foto: Matz Lande

30

en amerikansk Hitler?tenk om verdenshistorien hadde vært helt annerledes

tekst: Henrik Bjørge Pedersenhenki22@hotmail.com

HISTORIE:

Har du noen gang fundert på hva som hadde skjedd hvis Tyskland hadde vunnet 2.verdenskrig? Eller kanskje hvordan Norge hadde vært i dag hvis vi ikke hadde blitt uavhengig i 1905? Da har du beveget deg inn i de kontrafaktiske hypotesenes verden. Kontrafaktisk historieforskning går nettopp ut på å prøve å besvare denne typen spørsmål. Sagt på en annen måte er kontrafaktiske hypoteser tankeeksperimenter der man gjennom å diskutere hvilke andre utganger forskjellige hendelser i historien kunne fått og sannsynligheten for dette.

Kontrafaktiske hypoteser

Historikeren Øystein Sørensen skriver i sin bok Historien om det som ikke skjedde – kontrafaktisk historie fra 2004, at et avgjørende krav til en kontrafaktisk hypotese er at den må være plausibel, altså at det alternative scenariet man ser for seg måtte være mulig. Et alternativt scenario der Tyskland går seirende ut av 2.verdenskrig på grunn av assistanse fra vesener fra verdensrommet vil dermed ikke være egnet til kontrafaktisk tenkning. Da ville et scenario der Tyskland med militære midler beseirer Storbritannia

sommeren 1940 og Sovjetunionen året etter være mer realistisk og således mye bedre egnet. Et annet kriterium Sørensen trekker frem er at de alternative scenariene man ser på må ha store og vidtrekkende konsekvenser. Å se for seg at John F. Kennedy ikke hadde hatt et forhold til Marilyn Monroe og hvilke følger dette ville fått egner seg dårlig til kontrafaktisk historieforskning. Da vil det være langt mer fruktbart å prøve å se for seg følgene hvis han ikke var blitt skutt og drept i 1963.

En alternativ amerikansk historie

Kontrafaktiske hypoteser er blitt populære hos en del skjønnlitterære forfattere. Et godt eksempel på dette er amerikaneren Harry Turtledove og hans alternative versjon av amerikansk historie. Grunnlaget for Turtledoves omskrivning av historien er et alternativt scenario der Sørstatene vinner den amerikanske borgerkrigen. Han ser for seg at dette inntraff i 1862 og med dette som bakgrunn tar han gjennom to trilogier leseren med gjennom perioden mellom 1914 og starten på 2.

verdenskrig. En periode som hos Turtledove innebærer 1.verdenskrig også på amerikansk jord, fremvekst av nasjonalsosialisme i Sørstatene i mellomkrigstiden og forfølgelse og forsøk på utryddelse av svarte på linje med nazistenes jødeforfølgelse. I tillegg til disse to trilogiene kommer Turtledove til å fortsette serien sin om alternativ amerikansk historie ved å gi ut tre bøker som omhandler 2.verdenskrig. Disse er planlagt publisert i 2006. Den første serien, en trilogi ved navn The Great War, starter i 1914. Sørstatene, CSA, har altså vunnet borgerkrigen og støttet av Frankrike og England tvang de Nordstatene, USA, til å gå med på en smertefull fredsavtale. Etter en ny krig på 1880-tallet klarer klarer CSA med støtte av Frankrike og Storbritannia å dra i land en knapp seier. Dette gjør ingenting for å forbedre forholdet mellom nord og sør og de neste tretti årene stiger hevnlysten i USA. Med dette som bakgrunn og i lys av den spente stormaktssituasjonen er forholdet mellom de to landene på kokepunktet på sensommeren 1914. Og når USAs president Theodore Roosevelt velger å gi sin støtte til Tyskland og Østerrike-Ungarn ved krigserklæringen mot Serbia proklamerer CSAs president Woodrow Wilson at CSA vil gå inn på Storbritannia og Frankrikes side i krigen.

Skyttergravskrig i Texas

Med frontlinjen strukket tvers over det amerikanske kontinentet, der USA må kjempe både mot Canada i nord og CSA i sør, blir befolkningen i de tre landene utsatt for all den gru som den moderne krigen fører med seg. Millioner av unge menn dør i skyttergavene langs frontlinjer som er fastlåst, befolkningen i okkuperte områder lider under det totalitære styret til okkupasjonsmakten, rasjonering og matmangel gjør hverdagslivet til folk fl est vanskelig og radikale politiske partier og grupperinger er i fremgang. Den indre uroen i USA og CSA fører til at de to statene i tillegg til krigen får opprør innad å stri med. I USA går mormonerne i Utah til opprør, men blir raskt nedkjempet. Da får det marxistiske opprøret blant de svarte i CSA langt større følger. Etter krigen på 1880-tallet blir slaveriet oppløst, etter press fra Storbritannia og Frankrike. Men de svarte er fortsatt absolutt annenrangs borgere. De har ikke statsborgerskap og er utestengt fra en stor del av de hvites samfunn. Selv om opprøret er dårlig organisert lykkes det opprørerne å etablere et kortvarig svart herredømme på landsbygden. Rike godseiere og andre hvite blir drept uten nåde og det må betydelige militære styrker til for å slå ned

32

opprøret. Når det først blir slått ned blir det gjort på en hensynsløs og brutal måte. Etter dette vokser mistroen mot de svarte. Når frontlinjene bryter sammen i 1917 slik at CSA må be om våpenhvile blir mistroen mot de svarte enda større. Nederlaget kommer som et sjokk på befolkningen i CSA som hele tiden har trodd på seier. Soldater som returnerer fra fronten og mange andre av landets innbyggere er på jakt etter syndebukker.Dette markerer starten på Turtledoves andre trilogi, American Empire.

En amerikansk Hitler

I den første trilogien har Turtledove introdusert oss for Jake Featherstone, sersjant i sørstatshæren og en innbitt motstander av svarte og aristokratiet. Han sitter igjen som en desillusjonert og bitter mann etter nederlaget i krigen og legger skylden for tapet på de rike, politikerne og overkommandoen som han mener har dekket over den ene skandalen etter den andre. Men mer enn noen andre legger han skylden på de svarte. Featherstone blir bygget opp som en amerikansk utgave av Adolf Hitler. Han er med på å grunnlegge et nytt parti, The Freedom Party (FP), som tar mål av seg å utfordre de herskende klassene og legger frem enkle og lett forståelige løsninger på de store økonomiske problemene som CSA kommer i etter krigen. Fremfor alt blir partiet kjennetegnet ved en militant og voldelig holdning overfor svarte, som i enda større grad enn aristokratiet blir fremstilt som syndebukken. De svartes opprør og aristokratiets manglende evne til å avverge dette opprøret blir av Featherstsone og hans tilhengere tolket som et dolkestøt i ryggen på landet og den hvite delen av befolkningen. FP starter som en obskur og dårlig organisert gruppe fanatiske nasjonalister. Men til tross for enkelte tilbakeslag på 1920-tallet blir partiet større og større, og Featherstone blir til slutt valgt til president i 1934. Dette får alvorlige følger; FP utvikler en autoritær stat preget av hevnlyst og opprustning. Grunnloven blir satt ut av spill og opposisjonelle og svarte blir deportert til konsentrasjonsleire. På grunn av store indre problemer lar USA Featherstone gjøre som han vil. Sosialistpartiet har overtatt makten etter at folk blir lei av Teddy Roosevelts militaristiske holdninger. Den nye regjeringen må stri med store streiker og voldelige arbeideraksjoner når folks forventninger ikke blir oppfylt. I denne situasjonen blir regjeringen i USA i stor grad isolasjonistisk og CSA og hendelsene der blir ignorert av de fl este. Det totalitære regimet i sør kan dermed

uhindret bygge opp en sterk militærmakt og legge planer for det endelige oppgjøret med arvefi enden USA. I 1941 står verden igjen overfor en konfl ikt. Frankrike og Tyskland er på randen av krig med hverandre og verdens stormakter mobiliserer. 21.juni er 1941 er hevnens time endelig kommet for Jake Featherston; han beordrer sine militære styrker til å invadere USA. 2.verdenskrig er i gang.

Realistisk?

Hvor sannsynlig er så de scenariene Turtledove ser for seg? Som kontrafaktiske hypoteser er de aller fl este av dem naturligvis lite brukbare. Mange av dem forutsetter ganske lange og lite sannsynlige årsaksrekker og i tillegg er størsteparten av de personene han bruker fi ktive. Men selve grunnlaget som han bygger hele historien på er i hvert fall ikke helt usannsynlig. Det var et meget reelt utfall at Sørstatene kunne ha vunnet borgerkrigen i 1862 og det ville ført til at den nord-amerikanske historien ville vært ganske annerledes enn den faktisk ble. I hvert fall på siste halvdel av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. At Turtledoves versjon av denne historien i beste fall er noe ambisiøs får så være. Bøkene er lettleste, spennende og gir leseren en interessant og artig versjon av en amerikansk historie med klare paralleller til den europeiske.

Kilder:Turtledove, Harry The Great War:1. American front2. Walk in Hell3. Breakthroughs

Turtledove, HarryAmerican Empire1. Blood and Iron2. The Center cannot Hold 3. The Victorious Opposition

Sørensen, ØysteinHistorien om det som ikke skjedde- Kontrafaktisk historie

33

KOMMENTAR:

jag kollar Miami Bajstekst: Raptus Partille

ill: Audhild Harkestad

Det fi ns alltid noen som ikke vet når de skal slutte. Litt tafatte mennesker som scoret en billig latter for en tid tilbake, og derfor drar den samme vitsen gang på gang. Dette er gjerne de folkene som aldri fi kk sitte bakerst i skolebussen, men som aldri oppga drømmen om at en dag, da ville de bli invitert på kantinebordet til gutta som dro alle damene. Drømmen fi kk ny næring hver gang klassen lo av den, gjerne kroppsrelaterte, ablegøyen de dro. En ablegøye som dessverre var glemt lenge før friminuttet.

Det er vel ikke til å legge skjul på at HF-miljøet rekrutterer tungt blant disse individene. De fl este vil også bruke miljøskiftet til å legge av seg denne pubertale streben etter andres gunst, eller iallfall fi nne alternative metoder for å oppnå den. Så er det igjen noen som bare ikke griper denne sjansen. Som atter en gang insisterer på å ydmyke seg til å være den samme patetiske klovnen som aldri kom noen vei på ungdomsskolen. Her i Bergen har representanter for denne grupperingen gått sammen og åpnet butikk. Den holder til i Vaskerelven og navnet er en festlig transkribering av en lagsport. Konseptet er, som alltid, humoren som brekkstang for å få innpass hos de kule.

Spøken i dette tilfellet går ut på å gro ironisk stygt ansiktshår og ikle seg t-skjorter med påskrift på en slags svensk. Noen må ha ledd av dette påfunnet i 2002, muligens en litt vantro, nærmest resignert latter som for å konstatere at det altså er dette som er nerdenes nye påfunn – dette er tjueåringens versjon av å lage fi selyd med armhulen. Latteren kan ha tilhørt meg. Nå sitter de der som kongene av tre år gammel ironi og melker de siste restene ut av vitsen sin, mens latteren blir litt spedere for hver dag som går.

Fenomenet har imidlertid spredd seg. Bergensborgere, og dessverre veldig mange HF-ere, skriver deler av SMSer, e-poster og oppslag på tullesvensk, som stort sett er norsk med visse ortografi ske justeringer, og en hyppig bruk av ordene «mysig» og «kram». Nye kose-naivistiske kafeer velger å skrive «öppent 11-01», istedenfor «åpent» eller ihvertfall «öppet». En svenske jeg kjenner lurte på om det var dette som var den nynorsken han hadde hørt om.

Hva kommer senere? Når også den hånlige latteren stilner, og selv de siste forfekterne av den tilårskomne spøken må innse at slaget er tapt, de er igjen redusert til den usynlige massen de alltid har prøvd å unnslippe. Står Oslo-dyrkelsen for tur? Kommer en femårsperiode med ironisk t-skjortetrykk som «Åssen går’e» og «Jei elsker Holmenkollen»? Dørskilt som «Her erre åpent fra 11-01, lissom»? Jeg venter i spenning. Men bare husk dette: De eneste som ler av den utdaterte morsomheten deres er de dere desperat prøvde å distansere dere fra på grunnskolen. Og dere kommer ikke til å få sitte ved mitt kantinebord uansett. Ikke i den t-skjorta det står ’Bajs!’ på.

Raptus Partille er et pseudonym for en masterstudent ved HF-fakultetet.

34

behind the scenes

Scener fra en amerikansk overklassefamilie

tekst og foto: Ann-Kristin Seljestokken kabbe13@hotmail.com

35

For mange vil det eneste møtet med en amerikansk familie være gjennom ekstreme værsituasjoner eller valgkamp. Jeg har vært så heldig å få oppleve Amerika fra innsiden. Jeg bodde hos en amerikansk familie i delstaten Pennsylvania i ett år. Sosial status for familien var: netto inntekt: $1 000 000, tre barn, et marsvin som bodde i et tre-etasjers bur samt et vekslende antall småfi sker i et enormt akvarium. Jeg var au pair, profesjonell barnepike eller fungerende mamma, i et år. Arbeidstiden varierte fra 12 - 15 timer om dagen både for meg og de to foreldrene Tom og Kathy. Men dette var ikke effektive timer på kontoret for dem. Amerikanere – som de jeg bodde hos – bor på jobb. De spiser middag der, trener, og tar en kopp kaffe før de må på kveldsmøte. Dette har noe med avstander å gjøre, alt er enormt stort. Høres to timer kjøring mye ut, er det ikke lenger mye etter et år i USA. Jeg satt ofte bak rattet for å frakte ungene til og fra diverse fritidsaktiviteter. Skal man være en vellykket familie skal ungene ha fulle timeplaner på lik linje med de voksne. De skal være aktive, og helst veldig gode i sport og foreninger. Det hører med til historien at mine barn ikke var av de fl inkeste på hockey- eller lacrosslagene, men det er ikke noe vi snakker om.

De smarte amerikanerne

Amerikanske unger har et fascinerende liv. Nasjonale prøver er velbrukte i det nordamerikanske skolesystemet. Og jeg

kan med stolthet fortelle at mine barn var blant de 5 % smarteste i landet. Matte og fysikk og hvordan man klarer å ordlegge seg i stiler er vel mer eller mindre likt mellom Norge og USA. Det som derimot ikke er likt er historieundervisningen. Da mitt eldste au pair-barn kom hjem etter å ha lært om 2. verdenskrig fi kk jeg «a wiseass» i trynet. 12-åringen hadde lært at tyskerne hadde seilt inn Oslofjorden og skutt ned dumme nordmenn som hadde stått ved vannkanten og stirret på de store båtene. Jo visst hadde vi gjort et forsøk på å redde landet da vi etter en stund hadde forstått hva som foregikk (du skjønner, nordmenn er ikke smarte), men da med høygafl er. Dette stod han og fortalte mens han lo av det underutviklede landet jeg stammet fra. Selvfølgelig lot jeg ikke dette passere, så det er i det minste én amerikaner som vet hva som egentlig hendte. USA er en samling av de smarteste i verden. Har du IQ over normalen bør du fl ytte til «the promised land». Her bor storebror, her bor de som styrer verden. Opptil fl ere ganger fi kk jeg høre voksne, velutdannede amerikanere fortelle meg at uten USA hadde verden for lengst vært ødelagt. USA bestemmer over verden, vi klarer oss ikke uten dem. Skjønte ikke jeg hvorfor de bombet land i Midtøsten, betydde det kun at jeg var dum og ikke skjønte så mye ellers heller. Det var slike som meg skiltet «The ground might be bumpy», som kunne stå utenfor en skog, var for. Nevnte jeg muligheten for at verden hadde fungert bedre uten Amerikas ønske om å kontrollere den, lo de av meg og sa at jeg tok «the easy way». Å diskutere med en amerikaner er som å snakke til veggen, pisse i motvind og ellers alt som er meningsløst og drepende irriterende.

Den nordamerikanske tankegangen

Til tross for at den uintelligente delen av verden bor i alle andre land enn USA, kan det være at vi glimter til innimellom. Vil du imponere en amerikaner: snakk norsk. For meg holdt det at jeg klarte å utale mitt noe spesielle etternavn. Imponerende tilrop og tommel opp; nå var du fl ink! Amerikanere kan ikke uttale «ø» eller «å» skikkelig. Så her har du også en mulighet for å bli festens midtpunkt! Kan du si «Ibsens ripsbusker og andre buskevekster» mer eller mindre korrekt kan du vente deg en stående applaus. Vi er nesten som små gøyale aper. Alt i det amerikanske samfunnet er overfl adisk. La oss begynne med det evinnelige «how are you?». Det er ikke meningen at du skal svare ærlig på det. Etter hvert utvidet jeg repertoaret mitt. Jeg byttet ut «fi ne» med «ok» de dagene jeg

skulle ønske jeg ikke hadde stått opp. En gang – og dette var tidlig i oppholdet mitt – sa jeg helt ærlig at jeg følte meg «not so good». Jeg fi kk medfølelse fra familiefaren den kvelden, men angret senere på at jeg ikke bare sa «ok». I dagevis listet de seg rundt meg som om jeg var på kanten til å vippe over i en alternativ tilværelse. Det viste seg for meg – og det er dette jeg tror amerikanere har forstått – at det er bedre å late som om alt er bra for at alt skal gå sin vante gang. Familien er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Familiemedlemmene skal være friske, smarte, pene og vellykkede. Slik virker også den amerikanske overklassefamilien, men jeg kan fortelle at den ikke er noen av delene. I tråd med «how are you?»-lærdommen, skal alle elementer som ikke passer inn i den perfekte familie skyves under teppet når det kommer til dens ansikt utad. Er ikke alt 100 % inne i huset, kan dette under tvil godkjennes hos de som bor der. Men det skal aldri komme ut. Familien skal være som et perfekt bilde. Et bilde som etter min oppfatning er som sommerfuglvinger. Det ser fullkomment ut, men pirker du litt i dem mister de det perfekte uttrykket. Eller vi kan sammenligne det med husene de bor i. Store og imponerende palasser. Men helt ærlig, de er stort sett laget av plastikk. Det er falskt og skjørt, men det ser fi nt ut. Ordet «potempkinfasade» har vel aldri passet bedre.

Matkultur

To ganger i året gav familien min «peanutbutter and jello» til de fattige, og himlet med øynene da de noen dager senere fi kk vite at de som tok i mot maten var lei av dette pålegget. De burde jo være glad for at de fi kk noe i det hele tatt! Arbeiderne som vi var i direkte kontakt med – som for eksempel avisbudet og lærerne til ungene – fi kk gavekort hver jul. Dette er jo en hyggelig gest, men er det ikke i bunn og grunn en måte å demonstrere makten sin på? Den herskende klassen i alle samfunn

36

og gjennom alle tidsperioder er den klassen som har mest materiell makt eller økonomisk kapital. For å kunne beholde makten må de overbevise de andre klassene om at det er deres levesett som er det beste. Ved å dele ut mat og gavekort på Sears gav familien min de andre klassene en smak av hvordan det var å være en del av den dominerende klassen. Eller i hvertfall litt, for min familie handlet ikke så mye der selv. For å si det slik: ungene sov i Ralph Lauren-sengesett. Og vi spiste aldri «peanutbutter and jello»! Kun det dyreste var godt nok. Men dette gjaldt bare i den grad vi hadde tid. Tom var oppvokst i en fattig familie, så av og til fi kk han det over seg at vi måtte spare. (Du fi kk vel med deg den hårreisende lave inntekten?) Da var det middag på McDonalds, Burger King, Taco Bell eller Wendy’s som gjaldt. Jeg kunne selvfølgelig fortelle ham at middag til alle på hvilken som helst av disse stedene var dyrt siden vi faktisk gjorde det fl ere ganger i uken. Men da slapp jeg jo å lage mat, så jeg holdt klokelig munn! For dietten hadde det ikke noe å si uansett. Spiste vi hjemme, bestilte vi pizza eller så laget jeg curly fries og nuggets i ovnen. Det og norske pannekaker med sirup var det eneste ungene spiste. Ungene hadde tilgang til lunsj på skolene, men den bestod oftest i pizza eller chicken nuggets. Så jeg lagde skolemat til dem hjemme bestående av turkey sandwich samt en mengde snacks til «innimellommat». De spiser veldig ofte i USA, jeg brukte litt tid på å forstå at man måtte ha noe å spise hver annen time om man skulle komme gjennom dagen.

Men jeg har en innrømmelse

Amerikanere er fantastiske, det mener jeg. På mange måter er deres kultur bedre enn vår norske. «The American way» spiser seg inn i deg om du vil det eller ikke. Jeg var lenge forberedt på et kultursjokk da jeg skulle reise dit. Men det fi kk jeg så å si ikke. Sjokket kom da jeg vendte nesen hjemover etter 365 dager inntullet i noen som hadde realisert «the American dream». Brød til frokost? Æsj! Grovbrød? Host! Hva mener du med at jeg er overfl adisk? Ingen please? Ingen how are you? Hva er galt med dere, dumme nordmenn? Etter over fi re år mer eller mindre på norsk jord er jeg fremdeles americanized. Det henger igjen, og det er ingen grunn til å motarbeide det. Jeg er nok litt hjernevasket. Jeg synes faktisk at en Big Mac-meny er en god middag

37

foto: Matz Lande

38

dialog og fl ertydighet Om Mikhail Mihhailovic Bakhtins forfatterskap.

tekst: Vebjørn Kirkesæther

Den russiske litteraturforskeren, fi lologen og fi losofen Mikhail Mikhailovic Bakhtin (1895-1975) er mest kjent for det bredere publikum gjennom sine begreper om polyfoni, dialog og det karnevaleske. Dostojevskij og Rabelais var for Bakhtin paradigmatiske skikkelser – Dostojevskij som radikal fornyer av romanformens særegne muligheter, Rabelais som oppdageren av den folkelige latterkulturens betydning for litteraturen. I løpet av de siste tiårene har Bakhtin, på godt og vondt, nærmest blitt en klassiker innenfor humaniora. I Sovjetunionen passet hans teori om det dialogiske som hånd i hanske med utviklingen mot større ytringsfrihet og

åpenhet mot slutten av 1980-tallet. Det er ikke urimelig å anta at hans tenkning kan ha hatt betydning for den totalitære kommunismens sammenbrudd. Hans teorier brøt klart med den marxist-leninistiske ideologiske kanon som etter hvert ble enerådende i Sovjetunionen utover 1930-tallet. Bakhtins vektlegging på meningsdannelsens «personalistiske» dimensjon, i motsetning til dannelse av mening som et produkt av historisk-materialistisk dialektikk, var uakseptabel innenfor de strenge rammene av Sovjet-kommunismen. I så måte ble Bakhtins tenkning for «kjettersk» å regne, i kontrast til den rådende totalitære ideologien – som paradoksalt nok kan beskrives som en ateistisk ortodoksi. Det er mange strukturelle likheter mellom måten man opphøyde den ideologiske kanon på i Sovjetunionen og den funksjonen sakrale tekster og dogmer har innenfor et religiøst samfunn. En kanon er på samme tid inkluderende og ekskluderende. Kanonisering forutsetter en sentraliserende tendens, eller sentripetal kraft (i motsetning til sentrifugal) for å bruke Bakhtins begrep. At Bakhtin ble forsøkt marginalisert på denne måten i Sovjetunionen avspeiler seg delvis i hans teorier, men ikke minst i den hjemlige resepsjonen og i den mangelfulle utgivelsen av hans verker. Dette forplantet seg også til den vestlige resepsjonen. Utvalget av tekster på engelsk ble ikke noe i nærheten av dekkende før etter Sovjetunionens sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet. Bakhtins samlede verker på russisk har vært under utgivelse siden 1995. Ennå mangler de tre siste bindene i det som ser ut til å bli et syvbindsverk og som forhåpentligvis blir utgitt i løpet av de nærmeste par årene. Det utførlige kommentar- og noteapparat som ledsager originaltekstene, viser at det ennå er mange uløste, sannsynligvis også uløselige, spørsmål knyttet til når de aktuelle tekstene ble skrevet, hvilke kilder de baserer seg på, men også hvem som skrev enkelte av dem. Dette siste problemet er særlig

knyttet til noen tekster fra 1920-årene som ble publisert under Valentin Voloshinovs («Marxismen og språkets fi losofi ») og Pavel Medvedevs («Formalismens metode i litteraturvitenskapen») navn. Disse to var personlige venner og kolleger, som vi vet Bakhtin samarbeidet meget nært med under utarbeidelsen av sine tekster i hans tidlige periode. Sannsynligvis er det riktig å anta at Bakhtin var medforfatter til disse viktige og originale verkene. Flere av hans andre tidlige tekster var nok ikke tenkt for publisering, og kan beskrives som arbeidsnotater eller skisser til fremtidige verker, som aldri kom eller ble helt annerledes enn hva skissene skulle tilsi. Særlig gjelder dette for teksten «Handlingsfi losofi », skrevet omkring 1921-24, som er en meget kompakt, til tider nærmest stikkordsmessig, kritikk av samtidig, og i hovedsak, tysk tenkning. Denne «skissen» er naturligvis ikke så etterrettelig med hensyn til kildehenvisninger og formell oppbygning som forskerne kunne ha ønsket, men er ikke desto mindre en meget interessant tekst som gir en egen dybde til Bakhtins begreper man iblant kan savne hos mer entusiastiske forsvarere av dialogtenkningen. Det kanskje viktigste trekket ved denne teksten er at den gir en begrunnelse for dialogtenkningens fenomenologiske grunnlag uten å bruke dialogbegrepet.

FORSKERSTAFETT:

39

Under Bakhtins åpenbare interesse for litteraturvitenskaplige og litteraturhistoriske problemstillinger spesielt, og mer allmenne estetiske refl eksjoner generelt, skimtes altså en fi losofi sk posisjon der begreper som uavsluttethet, fl ertydighet og inkarnasjon – i motsetning til abstraksjon – peker seg ut. Bakhtins begrep om vårens hendelse (sobytie bytiia) er helt sentralt i denne sammenhengen. Dette er begreper som forklarer mye av bakgrunnen for begreper som dialog(isme) og polyfoni som Bakhtin begynte å bruke noen år senere i sine studier over Dostojevskij. Min interesse for denne «undersiden» av Bakhtins verk vokste gradvis frem i løpet av russiskstudiet, ikke minst fordi anvendelsen av bakhtinske begreper i litteratur og språkstudier syntes å hvile på noen premisser som pekte utover disse fagstudiene henimot mer allmenne spørsmål som virket problematiske og derfor krevde et mer inngående studium. Hva vil det si at språket som det viktigste medium for kommunikasjon er dialogisk? Hvordan kan et enkelt ord være dialogisk? Hvordan kan Bakhtin hevde at enhver meningsbærende størrelse er dialogisk, dvs. fl ertydig, uten dermed å havne i skeptikerens posisjon? Er dialogtenkningen en ny epistemologi eller ontologi? Mye av løsningen på disse spørsmålene ligger i at Bakhtin ikke interesserer seg

for språket som et abstrakt system, men i ytringen som en hendelse eller handling i verden og dermed som uløselig knyttet til den konkrete kommunikasjonssituasjonen. Mening er for Bakhtin noe som skapes ved at språket adresseres, og altså forutsetter en tilhører. Ytringen er dialogisk fordi den skapes med den innebygde forventningen om at noen vil besvare den. Derfor har ytringen allerede tatt opp i seg noe av den verden den (abstrakt sett) er ment å skulle beskrive. Ytringen må dermed ses fra fl ere perspektiver for at dens mening skal kunne realiseres. Dette mangfoldet av perspektiver som språket i bruk forutsetter er ikke noe som underminerer muligheten av presisjon eller entydighet i språkbrukssituasjonen. Men dette språksynet undergraver muligheten av en objektiverende vitenskap om språket som et system man studerer uavhengig av dets konkrete bruk. Hans tidligst skrevne, men senest publiserte tekster, fra omkring midten av 1920-tallet, behandler slike mer generelle metodologisk-fi losofi ske problemer, og må sies å utgå fra ny-kantiansk fi losofi som var i vinden på begynnelsen av 1900-tallet, men som etter første verdenskrig i stor grad ble fortrengt av fenomenologien og Lebensfi losofi en, som vi også fi nner spor av hos den tidlige Bakhtin. I hans tekster mangler det ikke på terminologiske «lån»

fra både ny-kantianismen, fenomenologien eller andre samtidige «ismer», men disse begrepene gis alltid en ny eller forskjøvet mening innenfor Bakhtins egen tenkning, som dermed stiller kildene for begrepene i et nytt og i høyeste grad kritisk lys. Den unge Bakhtins posisjon kan beskrives som en balansegang mellom Husserls solipsisme og Lebensfi losofi ens «værensbesettelse» (oderzanie bytiem) – et begrep Bakhtin bruker i noen tidligere tekster som en kritikk av Lebensfi losofi ens illegitime bestrebelse på å fortolke bevisstheten utenfra, altså som en inversjon av Husserls utgangspunkt.

me Tarzan, you Jane?

Du er ute på byen. I halvmørkret skimtar du noko du trur kan vere det vakraste mennesket du nokon gong har sett, eller berre nokon som er grei nok. Kva seier du då?

tekst: Kjersti BergheimKjersti.Bergheim@student.uib.no

ill: Audhild Harkestad

KOMMENTAR:

41

Det var enklare før. I barnehagen. Likte du nokon var det berre å dra dei i håret, og alle visste at den som lugga deg hardast likte deg best. Greie reglar vi alle forstod, i alle fall etter at barnehagetantene hadde forklart dei for oss nokre gonger. På barneskulen fekk du nokon til å spørje for deg. «Eg skal spørje deg frå Camilla, svarar du ja?», gjerne kombinert med truslar om kva du ville gjere med vedkomande og familien hans dersom han mot all formodning skulle svare nei. Ein god måte å gjere det på, ærleg og beint fram. Ein annan måte var å halde av plass til den du elska, ja for ein elska verkeleg når ein gjekk i fjerde klasse. Det å halde av sitjeplass til nokon på 17. mai var på barneskulen det samme som eit frieri er for vaksne. Det heile var naturleg og lite tilgjort, men så, på ungdomsskulen byrja dei å snike seg inn. «Frysduskalegvarmedeg» uttalt av spinkle fjortisar med regulering var vårt første møte med dei: Sjekketriksa.

Kva skal eg seie? Kva skal eg gjere? Og ikkje minst, kva skal eg absolutt ikkje seie og gjere? Etter at du vert vaksen vert det plutseleg komplisert. Uansett om du er gut eller jente, om du er ute etter evig kjærleik eller fl yktige forbindelsar er det vanskeleg å vete kva som er passande åtferd. Nokon meiner det held å presentere seg. Om du har eit ekstremt imponerande navn, slik som Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, held det kanskje å kun seie navnet ditt. (Gregoriusdotter er i alle fall gift, om dette var sjekketrikset ho brukte veit eg imidlertid ikkje). Heiter du derimot Pål er det utruleg optimistisk å tru at denne opplysninga åleine er nok til å bergta nokon som helst. Kva ventar Pål eigentleg? At du skal kaste deg over han og seie «Å ja, heiter du Pål, då er det greit, det hadde vore noko anna om du heitte Stian eller Ronny». (Og det hadde vore uaktuelt om han heitte Ronny, det veit både du og eg, men det øydelegg poenget mitt så det ser vi bort ifrå her).

Det Pål – og sikkert mange andre – tenkjer er at du ikkje treng så mange gode forklaringar på kvifor akkurat han er drømmemannen. Det seier seg sjølv. Så om ein italienar seier til deg «Italian men are good for you» og du spør «Why?» Må du tåle at «Why, -yes» er hans heile og fulle svar på dette store spørsmålet i livet. I Playa del Inglés på Gran Canaria likar dei òg enkle svar, dei har kalla eit av discoteka sine «Why not?» Det perfekte svaret neste gong nokon lurer på kvifor i alle dagar dei skulle tenkje på å vere med akkurat deg heim. Etterpå kan du fortsette med å vise til noko du har til felles med den du prøvar å sjekke opp. «I`m tall, you`re tall, let`s hang out».

Eg lurer forresten på om eg har misforstått dette med sjekketriks. For når ein norsk radiokanal kårar «du sveittar ganske lite til å vere så feit» til det beste sjekketrikset, undrar eg på om eg kanskje ikkje har forstått poenget med sjekking likevel. Då er det kanskje eg som tek feil, og ikkje alle dei som går rundt og trur at «du ser så sur ut» er verdas beste replikk på byen. Andre køyrer standardlinjer som «kvar har eg sett deg før?» At akkurat denne replikken har blitt ein klisjè er forresten utruleg irriterande. Sidan eg aldri kan spørje nokon av fare for å virke desperat, går eg no til ei kvar tid rundt og lurer på kvar i all verda eg har sett sånn cirka halve Bergens befolkning før.

John Arne Riise fekk i sommar mykje pes fordi han ikkje visste kor mange s’ar det er i ordet «gresstrå», eller kanskje aller mest fordi han sendte den samme sjekke-sms’en til fl eire damer. Unnskuld meg, men skal det frå no av verte førstesideoppslag kvar gong ein tilfeldig stakkar har brukt den samme sjekkereplikken meir enn ein gong, vert det få krigsoverskrifter i framtida. Men ikkje lat angsten for å komme på førstesida av VG skremme deg frå å prøve deg no når hausten er komen og fakulteta igjen er fylt opp med ferskt kjøt. For sommaren er oppskrytt som sjekkearena, i alle fall i Bergen. Her i regnet er det ingen som vil smøre deg inn med solkrem, nei her er det dele paraply-trikset som gjeld. Dessutan, om sommaren er det så lyst at det ikkje er vits i å prøve uansett, no om hausten derimot, i mørkret, ser til og med du uforskamma bra ut.

«Du ser litt støvete ut, skal eg feie over deg?» bør kanskje ikkje vere opningsreplikken din om du trur du har funne den rette. Men her skal ikkje eg vere den som kastar stein på glasmanetar, har ein uttalt setningane «du var verken stygg» og «du er så kjekk at eg får heilt vondt inni meg» burde ein eigentleg miste retten til å uttale seg om sjekking for all ettertid. Nei, det er ikkje lett å vite kva ein skal seie, og sjølv med dei beste intensjonar kan ein mislukkast. Ei av venninnene mine sløsa vekk ein heil kveld på å vere sur på ein gut som hadde sagt at ho likna på Arnold Schwarzenegger, eller Cameron Diaz om du vil. Det var nemleg det han hadde sagt, men av ein eller annan grunn trudde venninna mi at det var the Terminator som heitte Cameron. Som vi skjønar, er det små marginar mellom suksess og fi asko.

Kva gjer du då om dine fantastisk vittige og sjarmerande stunt slår feil og du får avslag? Ei av mine venninner valde å bruke nokre minutt på å fortelje «drømmemannen» kor fi n og bra ho synes at ho var, og om alt han gjekk glipp av, før ho gret sine ikkje fullt så modige tårar med ein gong han hadde gått. Ei anna venninne sa enkelt og greit «du veit jo ikkje ditt eige beste» når mannen ho ville ha svara nei. Slik kan det òg seiast. Det er kanskje ein grunn til at dei fl este uteplassar har veldig høg musikk, dei kjenner ditt eige beste. Det er ikkje så smart det du har å seie likevel, så det gjer ikkje noko om ingen høyrer det. «Eittordssamtalane» kan vere bra. «Hei!», «Øl?» Og «Nachspiel?» er slik kanskje det einaste du treng å seie i løpet av ein kveld. Og for dei av oss som synes at gutar snakkar for mykje ( ja, vi fi ns), er dette heilt genialt.

Så kva er planen til neste gong du er ute og myser? Kvifor ikkje berre spandere noko på den du likar? At vedkommande tek imot treng forresten ikkje bety at han eller ho er interessert (ialle fall ikkje viss det er ei jente), men der det er øl, er det håp. Eller kanskje du heller bør prøve med ord som «Står du der og kosar deg, kom heller hit og kos med meg»?Det er vanskeleg å seie kva som vil fungere, men om alt anna sviktar kan du no alltid prøve å dra nokon skikkeleg hardt i håret.

FAGPRESENTASJON:

blir ein fødd kvinne?Kva vil det eigentleg seie å vere av eit bestemt kjønn? Studentane på kvinne- og kjønnsteori brynar seg gjerne på slike spørsmål.

tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebøidajgl@online.no

Fag retta mot kvinne- og kjønnsforsking fi nn ein fl eire stader i dette langstrekte landet, frå Oslo via Bergen og Trondheim til Tromsø. Studiet av kvinne- og kjønnsteori ved det historisk-fi losofi ske fakultetet i Bergen blei oppretta nokre år tilbake i eit samarbeid mellom Filosofi sk institutt og Seksjon for allmenn litteraturvitskap. Studiet er primært tiltenkt studentar på lågare grad og består av ulike kurs på 100- og 200-nivå, men kan også innpassast i høgare grads studium. Universitetet i Bergen tilbyr også eit bachelorprogram i kvinne- og kjønnsstudiar, der ein kan velje spesialisering innan fagområda allmenn litteraturvitskap, engelsk, fi losofi , historie, kulturvitskap, medievitskap, nordisk og sosiologi. På vårparten kan ein ta introduksjonskurset «Introduksjon til kjønnsforsking», som spenner vidt og gir eit innblikk i kjønn og seksualitet i ulike kulturar, feministisk teori, kvinneforsking, kjønnsforsking og psykoanalyse. Her blir det førelest om mellom anna kulturrelativisme, transseksualitet og poststrukturalisme. Vil du ha noe å skryte av til nachspielet kan du dessutan lære om skilnadene mellom liberalfeminisme, radikalfeminisme, sosialistisk feminisme og sosialistisk radikalfeminisme. Lurer du på kvar statsfeminismen har sine røter, har du her høve til å fi nne det ut, men du får neppe høyre mykje om guccifeminisme, popfeminisme og andre prefi ksfeminismar, iallfall ikkje uoppfordra.

Litterære godbitar

Denne hausten har ein høve til å ta to kurs på 200-nivå i kvinne- og kjønnsteori. Det eine konsentrerer seg om klassiske feministiske tekstar, moderne feministisk teori og sentrale tekstar i feministisk vitskapsteori. På pensum fi nn vi godbitar av Sigmund Freud, Luce Irigaray, Michel Foucault, Virginia Woolf, Judith Butler og Rosi Braidotti. Det andre kurset tek føre seg skjønnlitteraturen, og ser

denne frå eit kritisk og teoretisk perspektiv, med vekt på kjønn og kultur. Pensumet på dette kurset vil difor primært omfatte skjønnlitterære tekstar.

Problemstillingar kring menneskets

eksistens

Simone de Beauvoir ville svare negativt på spørsmålet i tittelen. Hennar mest siterte setning er: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det.» Men kva meiner ho eigentleg med det? Kva ville andre svare? Kva er kjønn? Kva

er seksualitet? Kvinne- og kjønnsteori lefl ar ikkje med kneippbrødprisane på Rimi, men med problemstillingar kring menneskets eksistens, det vere seg menns eller kvinners, som kroppar, medvit og kjønn. Er du medlem av ein konservativ, karismatisk kyrkjelyd som tek imot partileiarar under valkampar; er truleg ikkje dette studiet for deg. Eller kanskje er det tvert om: Då bør du ta det. For alle andre er det berre nesten like nyttig.

KOMMENTAR:

Spinoza og fridomstenking«Ting kan bare ødelegges av ytre årsaker» – og så, kva betyr det? Sitatet er henta frå fi losofen Spinozas hovudverk Etikk som seier mykje om mangt.

tekst og foto: Eli Lundeli.lund@gmail.com

Javel. Filosofi er altså eit viktig fag. Men kva gjer ein når ein går på master i fi losofi ?

Fridomstenking

Stein Arnold Hevrøy (26) går andre året på masterstudiet. I vår leverte han ein prosjektbeskriving med namnet: «Veier til frihet innenfor en etikk hinsides godt og ondt: frihetstenking hos Spinoza, Nietzsche og Delauze & Guattari.» - Eg skal studera ein type kritikk mot

tradisjonell fridomstenking. Både tradisjonell fi losofi og moralfi losofi tek for seg kva som er godt og vondt. Det vert stilt spørsmål om vi er fullstendig frie? Eg meiner vi langt ifrå er det. - Eg vil sjå på korleis ein i følgje fi losofane kan auka fridomen, sidan det er graderingar av fridom. Spinoza, Nietzsche og Deleuze og Guattari nyttar seg av ulike frigjeringsprosjekt og ulike løysningar. Aktuelle spørsmål blir: Kva hindringar står i vegen for fridom? Kva er det som genererar ufridom? Stein meiner prosjektet har ein klar livsfi losofi sk karakter. Ein del av prosjektet vil vere å fi nne ut av kva denne fridomen/ufridomen betyr i menneska sine liv. Dermed vert det fi losofi i praksis. For å stikka djupare ned i problematikken fortel Stein om Spinoza. - Filosofen frå 1600-talet snakkar om aktive og passive affektar. Der Kant forstår verda gjennom kategoriar kor det som er godt og vondt er fastsett i forhold til ein universell fornuft, tenkjer Spinoza verda, eller naturen, som krefter kor mennesket kan vera meir eller mindre aktivt. Det som er godt og vondt hos Spinoza kallas heller for aktive og passive affektar og kan ikkje målast i enten/eller som hos Kant, mennesket har derimot grader av fridom. Det vonde i seg sjølv fi nnes ikkje, men blir forstått som mangel på erkjenning. Det er mangel på forståing som genererar onder og ikkje instrumentelt vonde handlingar. Derfor etikk hinsides godt og vondt, seier Stein. Menneskenaturen kan altså vera meir eller mindre aktive eller passive. Naturen i seg sjølv er noko som er aktivt og produktivt, samtidig verkar heile tida omverda inn på mennesket og kan såleis passivisera mennesket. Ut av dette kjem sitatet: «Ting kan bare ødelegges av ytre årsaker». Ting i denne samanhengen er mennesket. Spinoza ser «ytre årsaker» som ufridomen sine årsaker, forklarar Stein. - Poenget til Spinoza er at mennesket trur det er fritt fordi det er klar over sine handlingar. Men menneska er ufrie nettopp fordi dei ikkje er klar over årsakene til kvifor dei handlar slik dei gjer. Mennesket vil derfor byggja opp under denne ufridomen fordi dei ikkje ser bakgrunnen for kvifor dei handlar slik dei gjer, seier Stein.

Spørsmålet om liding

- Forskjellen på Spinoza og Nietzsche kjem til uttrykk i synet deira på liding. Hos Spinoza er den frie utan liding. Nietzsches oppfatting av det ufrie mennesket, er at det søker vekk frå livets liding gjennom metafysisk trøst; til dømes ved hjelp av kristendomen. Den som erkjenner at livet ikkje kan bli forstått utan liding er «friare». Eit liv utan liding ville vera eit liv med livsfornekting for Nietzsche. - Eg vil framstilla og fortolka fi losofane kvar for seg. men også med perspektiv på deira indre forhold. Eg vil trekke linjer mellom dei og sjå på om dei kan einast som tenkjarar. Deleuze og Guattari baserar seg på at det er mogeleg å samla Spinoza og Nietzsche, noko eg vil problematisera. Samtidig vil eg passa meg for å framstilla Spinoza og Nietzsche gjennom Deleuze og Gauttari sine auger.

Tre deltidsjobbar

Utanom masterstudiet har Stein tre deltidsjobbar. Han er personleg assistent for ein fysisk utvikingshemma kamerat, klubbleiar for ein ungdomsklubb på Møhlenpris i tillegg til å vera kollokvieleiar for ein modul på grunnfagsnivå for fi losofi . - Jobben som personleg assistent er ein sosial og bra jobb. Eg liker jobben minfordi han er kul å være med. Det er òg kjekt å få betalt for å diskutere fi losofi , legg Stein til. - Eg gjer eit fi losofi sk poeng ut av å ikkje lesa så mykje. Møtet med bøkene kan i lengden kan bli anti-kreativt. Då hentar eg inspirasjon fra andre elementer i livet, for eksempel karatetrening og frå å gå ut å drikke øl med venner. Filosofi en er ikkje primært ein karriereveg for meg. Eg vil ikkje ha ein jobb der eg bare sit med bøker. Mange som studerer til mastergrad i fi losofi ynskjer å søkje om stipendiat. Men det mest realistiske for min del er å forsetje å studera og ta nokre undervisningsfag og bli lærar. Ungdom, kultur og undervisning er ei retning eg ynskjer å gå i.

44

BOKANMELDELSE:

en poetisk språkkamp -Ingen må merke når man er aller mykest inni.

tekst: Lene Merethe Stienlenemerethestien@hotmail.com

Khemiri, Jonas Hassen, Et øye rødt , Trondheim: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2005.

Et Øye Rødt (2003) er skrevet av Jonas Hassen Khemiri (1978-). Den kan kort beskrives som en morsom jalla-bok med alvorlige undertoner. Bokas forteller Halim går på ungdomsskolen. Utenom skoletid jobber han i farens bruktbutikk eller driver dank i forstaden, stort sett alene. Han pønsker ut mange planer: blant annet forsøker han å gjennomskue «integreringsplanen», og han vil ta vare på de arabiske tradisjonene. Han skal få faren til å ta opp kampen igjen, for han nekter nemlig å bli svennifi sert, det vil si svensk-svensk. Denne gryende fundamentalistiske vendingen skyldes blant annet bekjentskapet Dalanda. Det er også Dalanda som gir ham en rød skrivebok for å få ham til å skrive – egentlig for å få ham til å skrive arabisk – men denne ambiøse planen går raskt opp i luft da Halim heller fører en poetisk skoledagbok. Ting går ikke helt som Halim vil; han forelsker seg til og med ei svensk jente.

Poetiske vendinger

Språket i boka er helt særegent. Bokstavelig talt. Påpekende pronomen, artikler og preposisjoner er ofte borte eller byttet ut. Siden syntaksen er totalt feil gir lesningen motstand. Men, etter et par sider kommer jeg inn i Halims eget univers og skjønner måten han bygger opp setningene på. Det er klart at Halim faktisk kan skoleriktig svensk, det kan vi se ut fra noen av dialogene han fører med andre, men han forsøker konsekvent å bryte ned svensken sin. Han søker en spesiell

identitet gjennom språket, men han lukker også verden ute, for ingen snakker lik ham, selv ikke faren. Han skjermer seg fra verden. Nesten skamløst anklager han faren for enten å kjøpe Jaffa-appelsiner eller glemme sin egen arabiske kultur. Han er den unge fundamentalisten som prakker parabol på faren, slik at de kan få se på arabiske nyheter som virkelige innvandrere. Samtidig aner vi fort at fortelleren er en veldig følsom ung gutt, med et stort, bløtt hjerte som savner sin avdøde mor. Halim vingler i den store verden. Samtidig har han en fantastisk evne til å se visse ting klart, og han beskriver de mest dagligdagse følelsene på en enkel, men uvant måte. Her beskriver han følelsen av rekonvalesens:

«I dag jeg våknet midt på søndagen og endelig jeg følte meg frisk. Feberen hadde forsvunnet og hodepinen nesten også. Når jeg reiste meg fra senga og testet gå rundt, kroppen var som vanlig men annerledes samtidig. Litt det var det samme følelsen som når man får ny tannbørste og ennå ikke har vent munnen.»

Hvordan føles en ny tannbørste? Det hadde jeg aldri tenkt over før, men jo, jeg visste godt hvordan den føles! Denne sinnstilstanden er – for meg – veldig klar; han er akkkurat våken, litt støl, men frisk og klar til å gå ut i sola. Fortelleren setter meg ut med slike poetiske vendinger, og får meg til å tenke på et begrep innen litteraturvitenskap som jeg nesten hadde glemt, nemlig den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskijs begrep «underliggjøring». Begrepet «underliggjøring» går ut på at en god forfatter vil klare å løsrive tingene fra sin kontekst og få leseren til å se tingene på

en ny måte: «Kunstens mål er å gi oss følelse for tingen, en følelse som gir oss syn og ikke bare en gjenkjennelse. Kunstens virkemiddel er «underliggjørelsens».» Gjennom språklige troper og fi gurer vil poeten ryste leseren og se tingene på en ny måte. Både setningskonstruksjonen og de rare bildene fører til denne fremmdegjøringen. Denne underliggjøringen gjør Et Øye Rødt til en nydelig roman.

Gladtrist

Det er forresten få bøker som får meg til å le HØYT, men denne klarte det. Alt i alt er det likevel en vemodig humor. Boka ble raskt sammenlignet med engelske Zadie Smiths bok White Teeth, men er egentlig ganske forskjellig. Begge bøkene er debutbøker, de er fantastisk godt skrevet, handlingen foregår i et innvandringsmiljø, og så slutter den egentlige likheten. Denne boka, bør i likhet med White Teeth, ikke kun leses som en liksom-etterlengtet bok omkring innvandring og integrering. Den er mye mer enn det. I den oversatte utgaven snakker Halim et slags kebabnorsk. Det er klart at oversettelsen av denne boka har vært en hard og nærmest umulig oppgave, og oversetteren Andreas E. Østby måtte gjøre research på ulike skoler i Oslo øst, samt samarbeide med språkforskerne Helene Uri og Bergljot Behrens. Alt dette arbeidet førte til at Kebabnorsk ordbok, som nylig kom ut på Gyldendal.

Kilder: Moderne Litteraturteori, en antologi, Oslo: Universitetsforlaget AS, 2001.

45

visuelt, vågalt og vellykket På Den Nasjonale Scene går for tiden en av de mest spennende Ibsen-oppsetningene på lange tider.

tekst: Halvor Ripegutuhalvor.ripegutu@student.uib.no

Som atter et ledd i feiringen av Norges frigjøring, har Den Nasjonale Scene i Bergen, Nasjonalteateret i Oslo, samt Norge 2005 og Festspillene i Bergen, gått sammen om å lage et helt spesiell, og meget spennende oppset-ning av Norges nasjonalstykke, Peer Gynt. Inn har de hentet den berømte amerikanske teat-erregissøren Robert Wilson for å gi stykket sitt eget, helt personlige, preg.

Sitatvennlig

Peer Gynt er et monumentalt drama. Dog neppe opprinnelig skrevet for scenen – ste-dets og tidens enhet er ettertrykklig brutt – har det likevel en lang historie nettopp der. Det er et av Ibsens beste skuespill og uten tvil hans mest sitatvennlige, og regnes som en av Norges litterære hovedverk. På mange måter derfor det naturlige valget i denne gigantiske samproduksjonen. Til tross for sin tilknytning til Norges hun-dreårsjubileum er oppsetningen defi nitivt ikke den tradisjonelle nasjonalromantiske Peer Gynt- oppsetningen som har blitt sett mange ganger. For dette er nemlig meget spesielt, ja, dette er virkelig annerledes, dette er Ibsen slik du aldri har sett ham før, teater slik du neppe har opplevd det. Alle skuespillerne er kritthvite i ansiktet og et utall merkelige fri-

syrer og vanvittige kostymer avløser hveran-dre. Skuespillernes bevegelser er stiliserte og tydelig (og dyktig) koreografert, og sang- og dansenummer settes inn på de merkeligste steder. Av og til minner det hele mest om en iscenesatt festkveld for mimeartister, eller – de hvite fjesene tatt i betraktning – et karne-val i dødsriket. Kulisseløsningene er forøvrig spennende og lyssettingen virkelig fl ott. Resultatet er uansett grandiost, overdådig og en fryd for øyet. Oppsetningen er i alle fall alt annet enn nasjonalromantisk og den verden vi blir presentert for (spesielt i første del, da vi paradoksalt nok er i Norge) virker muligens like fjernt for oss som hardingfjeler og dov-regubber virker for en utlending. Kanskje er dette nettopp hva Norge trenger i et år som har stått i patriotismen og selvforherlighetens tegn?

Estetisk dimensjon

Alt i alt fremstår altså stykket defi nitvt som vellykket. Fire timer med teater er selvføl-gelig mye, men stykket blir aldri direkte langtrukkent (den betydelig kortere Vildan-den -oppsetningen til DNS i fjor var en sann ørkenvandring i forhold.) Det er uansett meget vågalt og veldig spennende å se såpass

nytenkende saker som dette i et norsk insti-tusjonsteater som DNS. På den annen side kan man innvende at selv om stykkets krum-spring og tilføyelser (altså ikke forandring, det er tross alt nokså tro mot originalteksten) er artige nok, fører de kun unntaksvis – fra et litterært synspunkt – til økt forståelse av stykket, slik man mulgens skulle ønske at de gjorde. Men slik kritikk er på mange måter ikke forenlig med oppsetningens intensjon. Det er regissør Wilson som er hovedper-son, det er hans idéer som er den virkelige forestillingen, teksten kommer ubønnhørlig i bakgrunnen. Men dette er vel gjerne slik det bør være (?). Til gjengjeld gir den visuelle dimensjonen oppsetningen en kraft som man sjelden ser i Ibsens stykker, ja, egentlig på teateret i det hele tatt. Denne estetiske originaliteten blir da også oppsetningens fremste styrke, nemlig ved at den gir oss vårt nasjonalskuespill i en frisk, ny og meget visuell innpakning.

Har du muligheten, er det derfor ingen tvil om at du må ta turen til Den Nasjonale Scene. Stykket går til 15. oktober.

TEATERANMELDELSE:

46

pensumfritt tekst: Lene Merethe Stienlenemerethestien@hotmail.com

foto: Harriet Cecilie Strømmen

Leser studenter noe annet enn pensum? Som vanlig satt Atrium seg på saken og lusket rundt på Sydneshaugen på jakt etter leselystne vesener.

Øystein Lid, 24 år, master i litteraturvitenskap. -Vel, det blir jo mye pensumlesing da, men jeg likte veldig godt Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel av Robert Pirsig. Den handler om en motorsykkeltur over USA, og tar samtidig opp hele den vestlige fi losofi ske tradisjonen. Boka klarer å kombinere fi losofi ske betraktninger og fi ksjon. Ved å skildre hva motorsykkelen representerer, tar han opp hvilke fi losofi ske implikasjoner som ligger til grunne i den. Boka gir et veldig spennende perspektiv på fi losofi .

«Lyngfrid», master i nordisk. - Alt av Vonnegut! Cat’s Cradle, Slapstick, Slaughterhouse 5, Breakfast of Champions og God Bless you, Dr. Kevorkian: Alle disse bøkene bør leses, de anbefales på det sterkeste. Skrivestilen hans er viktig – leserens forventninger blir hele tiden brutt. Hvis du for eksempel leser viktoriansk litteratur og så åpner en av bøkene hans blir du totalt overrumpla. Ingenting kan overvelde Vonnegut.

Eirik Pettersen, 22 år, bachelor i administrasjon og organisasjonslære. - For øyeblikket leser jeg ingen romaner, men holder på med No Logo av Naomi Klein. Den tar opp kritiske sider ved store bedrifter. Bedriftene må utnytte andre for å overleve. Klein tar opp temaet på en ganske lettlest og grei måte, og denne mursteinen av en bok kan absolutt anbefales videre til andre samfunnsengasjerte studenter.

Guro Haugen, 20 år, Griegakademiet. - Skogene av Trygve Gulbranssen er veldig bra. Det er en spennende norsk trilogi om storbonden Even og hans familie, og tar opp livet på landet på 1700-tallet. Det er en slektskrønike som strekker seg over lang tid, og vi blir ekstra godt kjent med karakteren Even. Selv om det handler om kjærlighet, er igrunnen ikke det viktigste i disse bøkene. Spesielt spennende av disse tre er er den første boka i serien: Og bakom synger skogene. Ellers så må jeg anbefale Trost i taklampa, den eneste romanen til Alf Prøysen.

47

6 hyperbler tekst: sigurd tenningen

noen ( jeg vet ikke hvem) hadde tatt seg inn i eventyrene og drevet befolkningen på fl ukt over fjellet. som svar på prinsessens overdrevne fordringer, hadde de klippet av henne alt håret og heiset henne opp i fl aggstangen, så alle fi kk se. av dvergene laget de suppe, som de serverte til trollet før de sprettet opp buken enda en gang og kastet magesekken til en fl okk med ulver (den ene større enn den andre) som holdt til like i nærheten. i møte med de tre bukkene, plasserte de vepsebol på hvert av hornene og smurte kroppene deres inn med olje, så ingen skulle kjenne dem igjen. som avslutning oppsøkte de Askeladden hjemme foran grua, og ga ham en så kraftig lusing at han til slutt sloknet. da vi nærmet oss kongsgården, hadde en fl okk svaler tatt bolig inni ermet på prinsessekjolen.

presis klokken 08:07:43 åpner fi re menn i fi re ulike deler av byen fi re kofferter av ulik karakter. fi re kontorister kledd i fi re ulike dresser konstaterer i dette sekund at kofferten deres er fylt til randen av egg; hvite eggforma egg. fi re menn på fi re ulike kontorer legger umiddelbart håndfl aten ned mot eggene, som for å kontrollere om det nettopp er lagt, har blitt ruget på og nå kun fi gurerer i deres egen forstand. i dette sekund farer én tanke gjennom fi re ulike kontoristers hode: jeg er gal. fi re ulike menn badet i ett og samme mørke tenker i dette øyeblikk at deres situasjon er unik og at det kun er deres egen forstand som bedrar dem nå.

innbruddet i den kosmiske butikk forløp helt uten hester & moreller og først mye seinere ble tyvene tvunget til tapetet. da hadde de i galoppen som fulgte allerede rukket å strø fablene ut i språkene slik stjernene strør blindt lys ut i universet en vinterkald kveld vi er fulle og varme og vi skjener ut av hytta i skinnlue og nikkers for å pisse på hjørnet og i mørket fra tilværelsen umiddelbart blir grepet av stjernenes mektige narrestreker på himmelhvelvingen.

sorger av det slaget maler deg så inni-helvetes langt ut på moloen at selv måkene til slutt mister oversikten og det sjøgresslignende bruddstykket som i form av fi skeslo og fangarmer gjør seg gjeldende i brenningene til slutt bryter overfl ata og sender deg hodestups inn i morbærtåka. det er her rekonvalesensen tar til.

lyn-tivoli. lyden fra den elektroniske lirekassa har inntatt supersoniske former og karusellen hvitner idet farta overskrider lysets egen. de siste rester av menneskelig aktivitet har løsna og bare jernbeslagene etter den hvitvinga hesten, en slags pegasus (utrolig nok har den kommet uskadd fra fallet, og ligger nå bare noen meter fra karusellen; stadig med det triumferende smilet over mulen) er tilbake.

angrepsstyrkene (som egentlig er av luft) har rykket fram på stuegulvet og tvunget oss helt opp i Hjørnet (også dette av luft). med lanser og bajonetter så skarpe og fryktinngytende at bare fantasien kan stå bak, sirkler de seg inn og gjør seg klare til siste støt. vi senker hodet som en okse og blotter nakkepartiet for siste gang. først nå (kravlende på fi re blant bøker) ser vi det: vi er alene.

UKENS LÅT I NOTER: