TANGOCAROLINA DE ROBERTIS

Kjrlighetens

Fra forfatteren av Det usynlige fjellet

Carolina De Robertis

Kjrlighetenstango

Oversatt av Heidi Grinde

Originaltittel: The Gods of TangoCopyright originalutgave Carolina De Robertis 2015. All rights reserved.

Copyright norsk utgave Vigmostad & Bjrke AS 2015

Grafisk produksjon: KS Design, RastaSats: Type-it AS, Trondheim

Omslagsdesign: Magnus RiiseOmslagsillustrasjon: Irene Lamprakou/Trevillion Images (kvinne),

Shutterstock

Papir:70 g Holmen Book 2.0Boken er satt med 10,6/12,5 pkt. Sabon

1. opplag 2015ISBN: 978-82-516-8647-1

Sprsml om denne boken kan rettes tilVigmostad & Bjrke

Kanalveien 515068 Bergen

Telefon 55 38 88 00Eller e-post til

post@vigmostadbjorke.nowww.vigmostadbjorke.no

Det m ikke kopieres fra denne boken i strid med ndsverkloven elleravtaler om kopiering som er inngtt med Kopinor.

Til Luciana

Og alt sammensverger seg for tie om oss, dels av skam,kanskje, dels av et hp det ikke finnes ord for

rainer maria rilke

Omskap rs krenkelser til musikk

jorge luis borges

Siden huset brenner la oss varme oss

italiensk ordsprk

innhold

del enuno Tenk p ingenting, tenk p hjemme . . . . . . .due En flik av det mulige . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tre De gode menneskene i det nye Babylon . . . . .

del toquattro Brk og kniver og dd og ogs dette . .cinque Mine damer og herrer! . . . . . . . . . . . . . .sei En slurk av glemselens elv . . . . . . . . . . . . . . .sette Fjellenes hjertesorg, sollyst begjr . . . . . . .

del treotto Lysende, mangefasettert . . . . . . . . . . . . . . .

takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111214

99156158215

343

398

Dante dde som en lykkelig mann, skjnt en merkelig mann alle visste at han hadde en likkiste i huset. Montevideosryktesmeder hadde i revis spekulert p grunnen til den lik-kisten. Han er en vampyr. Han er gal. Han er redd for dden.Han har fiolinen sin der, en forhekset fiolin, det er derfor sje-len din pner seg hver gang han spiller, den gamle jvelen.Men den egentlige grunnen fant de aldri ut av, de kom ikkei nrheten engang.

Hans siste yeblikk kom p kjkkenet, som om hjer-tet brtt ble tilslrt, som om en enorm malerpensel haddetrengt inn i brystkassen og klint til innsiden med hvit maling.Han kunne ikke puste, han grep etter bordkanten og grepbare om luft. Noe klapret langt borte. Det var ingen smer-ter, egentlig, bare et nesten behagelig press for f kroppentil kollapse og styrte alle hemmeligheter i grus. Hans sistetanker dreide seg ikke om hemmeligheter, eller musikk, ellerGud, selv ikke om kvinnen som hadde st lykke over livethans. De gjaldt Cora. Cora, min elskede, carissima, komnrmere. Er du her? Ta hnden min. Led meg mot lyset, hvisdet er lys. Hvis ikke, er jeg ikke redd, ikke hvis du er der. Du.Der er du. Strlende. Slik du var fr alt begynte.

Han strakte hnden utmot Coras, og Cora smilte og pnetmunnen, og ut strmmet en eksplosjon av lys.

del en

uno

Tenk p ingenting, tenk p hjemme

Leda kom til Argentina 4. februar 1913, p et dampskip sombare tyve dager fr hadde ftt Italia til forsvinne, slukt avdet grdige monsteret de kalte horisonten. Den siste morge-nen om bord kledde hun seg med omhu og smekket koffer-ten tett igjen slik at ingenting, ikke et erme, intet landsbystv,ingen villfaren erindring, kunne smette ut nr breren komfor ta den opp p dekk. S ble hun sittende en stund i taus-het. Fausta, som hun delte lugar med, hadde etterlatt seg enrotete, uoppredd kye. Hun sto sikkert allerede p dekk ogstrakte hals for f et glimt av Buenos Aires. Hvis Leda ikkefant henne i folkemengden, ville hun kanskje aldri se henneigjen, en merkelig tanke etter ha delt lugar i tyve dager meden kvinne hun ikke var i familie med, en kvinne hun aldriengang hadde mtt fr reisen. Fremmede. Fremmedgjorthet.Disse to tingene hadde preget reisen til Amerika. Hun lurtep hva moren ville ha sagt om hun hadde vrt her i detlille, kvalme rommet sammen med henne. Ja, s var du her,da, eller Det stinker som et grisehus her inne, eller For Gudsskyld, Leda, sett hatten ordentlig p deg. Hun sa til seg selvat hun ville f se moren igjen en dag, bde henne og faren ogsskenbarna og onklene og tantene og oldemoren med hen-dene som svirret ustoppelig som yenstikkere skjnt detvar ikke sant: P dette nye kontinentet skulle Leda i renesom kom f se mye som forblffet henne, hun skulle oppleve

15

ting som rev henne i smbiter og satte henne sammen igjeni en form hun aldri ville trodd noen menneskelig sjel kunneanta, men familien sin skulle hun aldri f se igjen.

Hun satt p kofferten som hadde vrt med henne hjemme-fra. S f ting den inneholdt. Sammenbrettede kjoler. Noenbker. En krukke oliven i lake fra bakerens kone. Hasselnt-ter pakket i sekkestrie. Farens fiolin, arvegods gjennom flereslektsledd, for frste gang utenfor Italia, en gave til hennesnye ektemann.

Det var bestefaren som hadde fortalt henne denne spe-sielle fiolinens historie, igjen og igjen, som om fortellingenkunne dulme tapet, som om menneskets historie i all sintyngde og bredde var noe du aldri kunne finne i bker elleri de mytiske universitetene i Roma og Napoli som ingen ilandsbyen noen gang hadde sett; nei, den l innkodet i gjen-stander som denne, en fiolin berrt av hundrevis av hender,elsket, brukt, klappet og knuget, lagd for leve lenger ennsine eiere og bre i seg deres hemmeligheter og lgner. Tenkeseg til, sa bestefaren hennes: Denne fiolinen, akkurat denneher, tilhrte kongen av Napoli fram til 1501. Ja, det er sant,tro aldri noe annet. Ingen vet hvor lenge den var i kongefa-milien. Men uansett hvem som eide den tidligere, s er dethevet over tvil at den tilhrte Federico dAragona, den sistekongen av Napoli av Trastmara-slekten. Han var en rolig,vennlig mann som aldri skulle blitt konfrontert med slikefiendtlige krefter to nasjoner, Spania og Frankrike, slossom tronen hans; en trone som skaket i sammenfyningeneetter hans fars, brors og nevs altfor korte regjeringsperio-der fr ham. Du skjnner hva jeg mener, Leda? Han forskte regjere, men alt som skal til er at fiendene dine slr seg sam-men med din ulykkesstjerne, og brtt str du omringet utennoe sted gjemme deg, og hva slags valg har du da? Jo, detskal jeg si deg, det er enkelt. Enten dr du der og da, eller dukan flykte til et annet land og begynne et nytt liv uten annet

16

enn din egen hud og det som er inni den. Det var det Federicogjorde: Han flyktet. Rett i eksil. Ikke av egen fri vilje, mensom fange omgitt av soldater. Men fr han dro, fr solda-tene kom og hentet ham, pnet han soveromsvinduet og sut over Napoli og det vide landskapet rundt, og spilte pfiolinen. Han spilte en klagesang som ld som den steg oppfra jordens gldende indre. Den eneste som hrte ham, varen greve som senere fortalte til alle som ville hre p ham atdet var den tristeste og vakreste melodien han hadde hrt isitt liv. Da kongen var ferdig med spille, ga han fiolinen tilgreven.

Behold den, sa han. Jeg er ferdig med musikk.Frst protesterte greven. Men hva med snnene dine?Kong Federico bare ristet p hodet. Fiolinen m bli.Om kongen noen gang spilte p en annen fiolin i lpet av

rene i fransk eksil, vet ingen, det er en detalj som tiden harlagt sitt slr over, s den siden av historien kan jeg ikke sinoe om, Leda.Men greven beholdt fiolinen, og den gikk i arvtil hans etterkommere, inntil familien i 1815 solgte instru-mentet til min oldefar til dekning av gjeld, og sammen medfiolinen fikk oldefar ogs historien om kongen av Napolisklagesang, som selvflgelig kte verdien av instrumentet(uansett om den var sann eller ikke, tenkte Leda mens hunlyttet, skjnt hun sa ingenting, siden det var tydelig at detikke fantes skygge av tvil hos bestefaren). Alts hadde kon-gen spilt p denne fiolinen p Napolis siste dag som selvsten-dig kongedmme. Hva var det han spilte, denne Federico?Hvordan ld melodien? Det fr vi aldri vite. Det er slikt somskjer med melodier, de forsvinner i luften. Som minner. Ogkroppen. Minner og melodier og kroppen vr opplses i luftnr vi dr. Men et musikkinstrument er ikke som en men-neskekropp, langt ifra, det lever videre, i likhet med sjelen.

Leda gikk opp p dekk. Det var en varm, fuktig dag ogsvettedrpene glinset p pannen til mennene det var langt

17

flere menn om bord enn kvinner, og flesteparten var unge,skjnt ikke mange var like unge som hun: sytten r. Detvar hp i de storyde blikkene, og alle dirret av spent for-ventning; 368 hardt spente, menneskelige strenger. Kvinneneskulle for det meste til Buenos Aires for mte ektemennenesine, slik som Fausta (og som jeg, tenkte Leda, ikke glem,ikke glem at ogs jeg er gift). Det var stappfullt av folk pdekk, akkurat som den dagen de seilte fra Napoli. Ingen latekortspill for sl tiden i hjel lenger. Alt som het kjedsomhetvar kastet p sjen. Alle var p bena, trengte seg fremovermot rekka, strakte hals mot land.

Argentina. Hun brytet seg gjennom mengden mot rekka.Til hyre for henne mumlet en ung kvinne bnner medrosenkransen i hendene. Til venstre trket en mann i fr-tirene trene, men den yngre mannen ved siden av rktelikeglad p en sigarett, eller, tenkte Leda, han spilte iallfalllikeglad p en overbevisende mte. Han virket mest teatralskav dem alle. Hun kjente lukten av svette og tobakk og enhpefull duft av etterbarberingsvann. Helt forrest tre ellerfire kaotiske rekker foran henne sto to menn og snakketbegeistret om landet de s.

Che bella. S vakkert.Ja. Vakkert.Om og om igjen sa de det, som om ordene ville bli sannere

for hver gang de ble gjentatt, bli sterke nok til holde demoppe nr de gikk i land. Stemmene deres smg seg gjennomden jamrende mumlingen i mengden. Hun banet seg forsik-tig lenger fram. Mannen foran henne gikk til side, han haddetydeligvis sett nok, og hun smatt inn p den ledige plassen frden lukket seg, fr noen la merke til henne. Hun trstet etter se land, ikke et hvilket som helst land, men dette landet Buenos Aires, hennes nye hjem. De siste tre ukene haddehun tilbrakt mange timer ved rekka og forskt forestille seghvordan Buenos Aires ville se ut. Igjen og igjen hadde hun

18

forskt se byen for seg, men alt hun fikk fram for sitt indreye var de frodige, tropiske bregnene og trrne i Botaniskhage, der Dante hadde latt seg fotografere like etter at hanankom, og sendt bildet hjem til familien. Det var blitt sendtrundt middagsbordet en sndag til undrende og beundrendekommentarer.

Han er virkelig der. I Argentina.Han ser lykkelig ut.Han er blitt for tynn.Se p de papegyene, s store at de kunne ete ham!Ikke vr dum, Mario. De er ikke levende. Bare malte tre-

figurer.Hvordan kan du vre sikker p det?Jeg har yne i hodet.Du vet ingenting, din idiot.Jeg bare For Guds skyld ingen krangling i dag, sa Ledas mor.Skal vi ikke la bruden f se?Jo visst! Vil du se, Leda?Leda fikk fotografiet i hendene. Der sto Dante omgitt av

underlige bregner med enorme blad og to fargerike pape-gyer som s umtelig levende ut, selv om hun trodde brorennr han hevdet det motsatte. Dante s p dem med et skjevtsmil og en utent sigarett i hnden. Det var som om holdnin-gen sa Jeg eier dette stedet. Men selv om det var akkurat pdette stedet han hadde funnet en fotograf som kunne ta bildeav ham, betydde ikke det at hele byen s slik ut. Det visstehun godt, iallfall med en del av seg. Men bildet gldet frem-deles i fantasien.

Her hun sto p skipet lurte hun p hvordan det ville blisammen med Dante i kveld, i natt. Den frste gangen forhenne. Hvordan han ville rre ved henne, og hvor lenge.Om det kom til gjre vondt eller gi henne glede, slik sombrudene i balladene. Om hun kom til tenke p de hvite

19

fikenene i hagen hjemme, hvordan de glinset nr du trykketfingrene mot dem. Om hun kom til tenke p ingenting.Eller tenke p hjemme.

En klynge menn foran henne hadde sett seg mette p lan-det som nrmet seg, og da de forsvant, gikk hun fram tilrekka og lente seg mot den. Vinden pisket mot ansiktetog fylte neseborene med salt sjlukt. Hun var redd vindenskulle rive den bl hatten av hodet hennes tross alle hrn-lene hun hadde festet den med, og hun orket ikke tanken p miste hatten den var prydet med ekte perler og var detfineste hun noen gang hadde hatt, en hatt for en brud, haddemoren sagt s hun grep hardt om den med begge hender.Det var som om mengden rundt henne smeltet bort (og slikflte de det sikkert, alle de andre ogs: 368 italienere somhadde vandret rundt i sin egen fantasiversjon av Argentina)da blikket gled over Buenos Aires som l lavt i havkantenlangt der fremme. Husene var enn s sm at hun ikke kunneskjelne noen detaljer, bortsett selvflgelig fra at de var der selv om hun og hennes landsmenn enn ikke ante hva somville mte dem nr de gikk i land, s ville de i det minstefinne noe, et virkelig sted som kanskje kunne vise dem hvade hadde seilt over det pne havet for; bevise at Amerika varmer enn en fabel kokt sammen av skipsrederier og billett-kontorer og slektningermed sine omhyggelig gjennomtenktebrev hjem, selv om det se at Amerika eksisterte, ikke varnok til avslre det virkelige mysteriet, et mysterium somvar langt vanskeligere lse hva Amerika egentlig var.

Leda ble stende en lang stund og betrakte Buenos Airesetter som byen kom glidende mot henne, og fordi hun ennikke vget se for seg husene der, hvordan hun ville passeinn i dem og inn blant dem, s hun seg selv i hagen sammenmed Dante, forestilte seg at de vandret blant eksotiske breg-ner og sovnet under dem med armene om hverandre, somunder en beskyttende svanevinge.

20

Ledas bryllup hadde vrt raskt og enkelt, mens hun ennkjente smaken av oblaten p tungen, var det over. Sidenbrud og brudgom befant seg p hvert sitt kontinent, ble degift ved stedfortreder. Dantes far, hennes onkel Mateo, stoforan alteret istedenfor snnen. Leda hadde p seg en enkellinkjole hun hadde lnt i all hast av en kusine. Den var forkort Leda var den hyeste piken i Alazzano og buletukledelig over hoftene, men med hvite nelliker i hender oghr og sin mors lnte perlekjede rundt halsen ble helhets-inntrykket spass likt en brud at bde slektningene og denmelankolske presten ble fornyd. Hun ville helst ha fulgtskikken og brukt sin mors brudekjole, men de hadde ikketid til sy den om, siden Leda skulle gifte seg med detsamme og g om bord p skipet til Argentina dagen etter,og selv om moren som ung ikke hadde det samme impone-rende omfanget som n, hadde hun kvinnelige former dengangen brudekjolen ble sydd en frodig kropp som gjordeLedas smale hofter og flate bryst til skamme. Hvordan kanjeg ha fdt en jente uten kjtt p kroppen? sa moren fra tidtil annen. Begge visste hva svaret var: To grandtanter p fars-siden hadde vrt beryktet for sine lange, kjnnslse krop-per. De forble ugifte hele sitt liv. Folk kalte dem Spikrenefordi de var hye og magre, hadde et farlig temperament ogpleide holde seg s tett sammen som om de hrte hjemmei samme eske. Mens Leda sto foran alteret og lyttet til pres-tens mumlende stemme, syntes hun nesten hun kunne flemorens lettelse over at datteren giftet seg og flgelig ble red-det fra et liv som Spiker, skjnt hun ikke visste om lettel-sen oppveide sorgen over mtte sende den samme datterenfra seg til et fjernt og fremmed kontinent. Helt siden Dan-tes brev kom, send Leda, jeg er klar, hadde mamma vrtomgitt av en tung, sint aura som om hun var p nippet til sl.

I gode og onde dager? sa presten.

21

S, sa Zio Mateo.S, sa Leda, og stemmen runget under takhvelvingen s

helgenstatuene dirret i nisjene sine.Ritualet fortsatte. Zio Mateo s ikke p henne. Han hadde

alltid vrt ugjennomtrengelig av natur. Han var av de mennsom syntes leve et annet sted enn innenfor sitt eget ansikt.I familieselskaper satt han enten i rugende taushet eller kas-tet seg ut i lange, lidenskapelige monologer som ingen vget avbryte. N skulle hun gifte seg med snnen hans, men hunkunne ikke tolke ansiktsuttrykket hans, det l intet budskaptil henne der, ingen velsignelse, ikke det motsatte heller, bareen slags likeglad aksept, som om han oppfylte en uviktig,juridisk plikt som ikke angikk ham noe srlig. Som om hanaldri tenkte p sin yngste snn i Argentina, aldri forestilteseg slitet og svetten om dagen og de lange, tunge nettene,og hvordan livet som gift mann ville arte seg for ham. Somom han var trett av rollen som patriark, som om denne sere-monien ikke betydde noe annet enn en byrde for ham. Denslitne, plagede patriarken som gjorde sin plikt foran alteret.Men han var en lgner og bedrager; hun syntes det var mot-bydelig gi sine lfter til denne mannen som hadde avsted-kommet en familieforbannelse s sterk at selv ikke ddenkunne bryte den, en familieforbannelse som kunne deleggeekteskapet hennes selv fr det begynte. Hun sa til seg selv athan bare var en stedfortreder for den ektemannen hun egent-lig skulle knytte livet sitt til, men avsmaken l der som enklump i magen og en mrk skygge over det store kirkerom-met.

Det var vinter, en uvanlig tid for bryllup, og Leda kjenteden kalde luften prikke i ansiktet da hun gikk ned trappentil plassen foran kirken sammen med de femten som haddevrt til stede. Hun hadde forestilt seg at verden kanskje villese annerledes ut enn da hun gikk inn i kirken, at den villeglde med et slags hemmelig lys som var forbeholdt gifte

22

mennesker, at ynene hennes hadde ftt evnen til skimtenoe av verdens skjulte vesen som kunne gjre den mer for-stelig, mer lik hennes egen indre verden. Utallige gangerhadde hun ftt hre at dette kommer du til forst nr dublir voksen og her sto hun p terskelen til det voksne kvin-nelivet. Men trylleformularet hadde ikke virket. Verden varden samme som fr. Broren Tommaso pratet i vei som all-tid og fikk faren til le, men hun kunne ikke hre hva de satil hverandre. Armen hennes l i Paps, og den svake, for-siktige berringen, nesten som en skremt fugl, kjentes trs-tende. Jeg sverger at det er sant, sa broren, den traff ham rettder du vet. Faren lo igjen, kanskje litt for tvungent, som omlyden ble presset fram fra strupen. Moren gikk bak dem ogskapte kaos. De tre minste svirret omkring henne sammenmed andre barn og mdrene deres. Hva snakket kvinneneom?Hun fanget opp ord som barnebarn og appelsiner og blealdri modne. Stemmene konkurrerte med hverandre, steg ogsank i melodise blger. Foran gikk Zio Mateo og den eldstesnnen Mario i taushet. Bryllupsgjestene krysset piazzaen,skrittene ga gjenlyd mot de samme brosteinene som alltidhadde vrt der gr, avrundede, litt ujevne steiner som for-fedrene hennes hadde gtt p p vei til messe, eller til kafeenfor spille sjakk eller til landsbyvaskeriet for vaske klr,helt siden den frste Dante Mazzoni hadde flyktet fra sittfdested Puglia i 1582 etter ha stttet de franske bourbo-nerne i et feilsltt forsk p styrte de spanske herskerne,slik at han brtt befant seg p feil side av loven og slttseg ned her i Alazzano, en liten landsby i en dal med fiken-trr og gjenferd og olivenlunder. N eide Mazzoni-familienhalve landsbyen med omland, likevel var de tynget av gjeldog andre demoner som fikk den yngre generasjonen til lang-somt forsvinne, noen over havet, andre inn i glemselen.Det var forresten ikke helt riktig si at Mazzoni-familieneide landet. Det var ett eneste familiemedlem som eide det.

23

Zio Mateo. Ledas far var hans yngre bror Ugo som ikke eidenoen ting, ikke engang huset han fikk bo i takket vre denrause genersiteten til den eldre broren som hadde arvet alt;det var takket vre ham at Ugos familie hennes familie kunne spise og puste og dyrke jorden.

S flinke vi er til skjule gift, tenkte hun da bryllups-gjestene sto ved dren til Mateos hus, Palazzo Mazzoni,det strste huset i landsbyen. Konen hans, Crocifissa, haddedekket bord med duker, tallerkener og bestikk for flere timersiden, og n forsvant hun og de andre kvinnene ut p kjk-kenet. Leda forskte bli med, men tantene glodde olmt phenne og stengte veien.

Hva tror du at du driver med?Ikke i dag.Ikke i den kjolen, aldri i verden.I stuen duftet det av kylling og rosmarin, tomatsaus og

nybakte, ste kaker. Mennene satte seg og rkte, barna lput for leke, og Leda fant seg en stol i en krok, skjnt hunhelst ville ha lpt ut i sla til ungene. Hun stirret stivt p olje-maleriet over peisen, det forestilte en vingrd under en klar,bl himmel. I utkanten av vingrden sto et uvanlig stort fik-entre og silte sollys gjennom lvverket. Hun husket det treet.Det hadde sttt p grensen mellom Zio Mateos eiendom ognaboeiendommen som tilhrte Don Paolo. De kranglet omgrenselinjen, en krangel de hadde ftt i arv fra besteforeld-rene. Stridens kjerne var at Don Paolo ville ha retten til fruk-ten fra fikentreet, som hans mor likte spesielt godt. Etteren lang kamp hadde en lokal dommer avgitt en kjennelsesom gikk i Zio Mateos favr, skjnt Don Paolos mor skullesenere pst at han var blitt bestukket. Straks Mateo haddevunnet rettssaken, hadde han hentet ksen og hugget nedfikentreet egenhendig fordi han hadde lyst, fordi han kunnegjre det. Og da kunne ingen i hele landsbyen nyte fruk-tene fra treet mer. Men p maleriet vendte treet fremdeles

24

de store, femflikete bladene oppover, som sprikende fingre iluften.

Leda vred seg urolig p stolen. I denne stuen mtte huntenke, noe annet var ikke mulig, tenke p Cora som boddeher engang, Cora som hadde hatt dette huset som sitt hjem.Hvordan kunne hun holde bryllup uten henne? srlig sidendet var Coras bror hun giftet seg med. Cora, sjelekusinenhennes, nestenssteren som hadde pnet verden for henne dade var veldig sm, fr marerittet, den gangen livsappetittenderes var s stor at de kunne ha spist hele himmelen til fro-kost, slikket av fingrene og forlangt mer, Cora som syntes forst verden fra innsiden p en hemmelighetsfull mte somLeda trstet etter lre, som hadde brstet Ledas hr og var-metmelk til henne nr Mamma var for sliten, som hadde sun-get vuggesangene som mdre pleier synge for dtrene sine,som hadde tatt henne med til elven for hente vann og visthenne at det ikke var farlig vasse p grunna, til over ank-lene, til midt p leggen, selv midt p lret, hun var s modig,Cora som en gnist fra helvete i fastetiden hun lo og lftetopp skjrtet uten blunke. Leda, to r yngre, ble stende ivannkanten og var redd for vasse for langt uti; hun stirretp fttene i det klare elvevannet som rant og rant og kyssethuden, og Cora sprutet p henne og sa Kom n, kom n, gjrdet noe om du blir litt vt p skjrtet? Cora som lrte borthemmeligheter, som for eksempel ribbe en hne (myk opphuden, sa hun, s fjrene blir glade for smette ut, dypp fug-len i kokende vann og la varmen gjre underverker, ta et godttak i den og kle den naken) og dessuten lese. P vinterkvel-dene leste hun hyt for Leda her, i akkurat denne stuen, medden mrke, honningmyke stemmen som fikk hver stavelsetil lyde s vidunderlig. Mest av alt elsket hun bkene somhandlet om reiser. Odysseen. Inferno. Historien om JeannedArc. Til slutt la hun bkene vekk og begynte fortelle his-toriene med sine egne ord, dels slik hun husket dem utenat,

25